Raging Bull

Raging Bull (Criterion nr.1134) (4k)

USA – 1980 – Martin Scorsese (farger og svart-hvitt) –129 minutter – Drama, boksing, sjalusi, paranoia

Rasende ferd mot bunnen

Nivå 1 (uten spoilers)

Film basert på bokseren Jake La Mottas liv fra ca 1941 til 1964. I denne perioden var gikk han fra store høyder til dype daler. Robert De Niro spiller La Motta, Joe Pesci spiller broren Joey, og Cathryn Moriarty spiller kona Vickie. Filmen fikk åtte Oscarnominasjoner og vant to. Hovedrolleinnehaver De Niro og klipper Schoonmaker.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen starter i 1964, hvor en overvektig Jake La Motta nå framfører vitser under et standup show på en nattklubb. Han er overvektig, og ingenting av det er padding eller annet juks. Robert De Niro la på seg noe over 30 kg i rollen. De spilte inn scenene fra boksekarrieren før de tok flere måneder av så De Niro kunne legge på seg. Han ville ikke bare se overvektig ut, han ville bli den overvektige La Motta mentalt.

Så klippes det til 40-tallet og en brutal boksekamp. Det er intenst og blodig, voldelig så det holder. Kameraet er plassert inne i ringen, dansende rundt. Neon ganger ble ringen utvidet, andre ganger trukket sammen. Fra nå av følger vi La Motta gjennom kampene, fra den ene konen Irma til kone nummer to, Vickie. Vi ser sjalusien blomstre fra dag én med Vickie, noe hun bekrefter i virkeligheten. Sjalusien utvikler seg til paranoia, og volden bli hyppigere. Mistankene rammer flere. Dette er noe som alltid er i La Mottas hode. Han er alltid mistenksom, og forventer alltid det verste. For han er det naturlig at han må hyre privatdetektiver til å spionere på Vickie, eller få sin bror til å gjøre det.

Mafiaen er alltid tilstedeværende i bydeler i New York. La Motta forstår til slutt at han aldri vil få tittelkamp uten å samarbeide med dem. Etter fadesen med kampfiksing er han utestengt i 2 år, før han endelig blir verdensmester. På denne tiden kunne det gå bare uker mellom hver kamp, og rivaliseringen med Sugar Ray Robinson var legendarisk. Tenk Ali/Frazier, Hearns/Leonard eller Fury/Wilder fra nyere tid. La Motta tjener godt med penger, men fallet er hardt og dypt. Og det er aggresjonen som feller ham, den samme aggresjonen som tar han opp til boksingens topp. Vickie vil skilles, Joey nekter å se ham etter angrepet, og han har ingen venner. Han tenker at dette er straff for alt det fæle han har gjort. Han straffer seg selv i ringen ved å ta unødvendig juling. Dette har han gjort siden han var barn. Han har aldri fortjent noe godt.

Denne filmen er inspirert av Scorseses egen oppvekst i lignende nabolag. Krangler som beskrives var inspirert av situasjoner han selv observerte. Det var veldig mye vold i omgivelsene da han vokste opp, og italienere født i USA slåss med nyankomne italienere. Scorsese valgte å filme i svarthvitt, hovedsakelig fordi boksing fra denne tiden ble sett i svarthvitt på TV og dermed husket slik.

Jake La Motta var som en rasende okse i ringen, og han var slik i ekteskapet også. Han plagdes med sjalusi, som etter hvert nærmet seg paranoia. Noe av grunnen kan være seksuell usikkerhet, det hintes mot et haltende sexliv. Han mistenker alle for å lure ham, enten Vickie som er utro, eller menn som legger seg etter henne. Alle disse mistankene er grunnløse, men driver ham til å mishandle Vickie jevnlig, og en gang nesten drepe broren Joey. Et effektivt grep for å la oss dele La Mottas opplevelse av sjalusien, er at vi ser det han ser i sakte film. Det gir søkelys på det han reagerer på, og det skaper også en illevarslende følelse i oss.

La Motta var gift to ganger, men det ser ut som sjalusien blir intens først da han blir sammen med Vickie. Hun er vakker, og han føler at hun er hans eiendom som han må beskytte mot de som vil ta henne fra ham. Han hadde voldsomme krangler med sin forrige kone, men det var mer hverdagslige uoverensstemmelser. La Motta er like sjalu om det er en 70 år gammel mann som får et farvelkyss på kinnet, eller om det er hans egen bror. Paranoiaen er ikke rasjonell, og han gir seg ikke før han har fått utløp for raseriet. Dette raseriet og voldsviljen ser ut til å være i familien. Joey er heller ingen engel. For det første er han like eiesyk og kommanderende over Vickie som om hun var hans egen kone. Da han ser henne ute på byen sammen med mafiamedlemmet Salvy, føler han seg berettiget til å dra henne med seg. Hun er brorens eiendel, og han har bedt Joey følge med på henne. Da Salvy reagerer, mishandler Joey han så kraftig at han ender på sykehus. Mafiabossen Tommy Como må megle mellom dem.

Filmen har en del likheter med film noir, selv om den ikke er det. Men den deler noen troper. Som svart-hvitt, en hyllest til de hardkokte filmene Scorsese hadde sett. Speil symboliserer dobbelthet eller splitting av selvet. Høykontrastbildene gir fine skyggger, det er mye bruk av høye og lave kameravinkler, tidslinjen er oppstykket. Putt inn svik, tap, oppløsning og fremtidsfrykt så er vi der.

Å bli verdensmester på egen hånd er umulig. Han innser at han må ta imot hjelp fra mafiaen for å få sin tittelkamp. Men det ingenting som heter en gratis lunsj. Jake må gå med på å tape en kamp så mafiaen kan tjene store penger på veddemål. La Motta er så overlegen Fox, motstanderen sin, at ingen tror på at han ikke kunne slått ham. Resultatet er utestengelse i to år. Han gråt sine modige tårer i garderoben etterpå, og angret. Men samtidig sier han at han ville gjort det igjen. Han er den eneste som har innrømt kampjuks av boksere, selv om det alltid har vært utbredt. Kanskje det var fordi han fikk mye penger i Sports Illustrated for å fortelle historien.

Filmen var litt skuffende for La Motta. Han følte han ble fremstilt så slem. Han spurte Vickie om dette, men der var det ingen trøst å få. Hun syntes filmen var veldig god, og at han faktisk var enda slemmere enn filmen beskriver ham. Så da var det vel ingen grunn til å surmule om det, måtte han innse. Raging Bull er for meg ingen biopic, eller en film om boksing først og fremst. Det interessante, og det som jeg føler filmen legger vekt på, er det psykologiske dramaet. Dette er fortellingen om en mann som hadde ingenting, fikk alt, for så å ende med ingenting igjen. Og han både bygger seg opp og river seg ned helt på egen hånd.

Da filmen kom ut i 1980 var han i en prosess med å bli en snill mann, og bygge seg opp igjen. Det handler for hans del om å ta to steg opp, og ett ned, to steg opp og ett steg ned. Han tenkte at han som menneske måtte være slem under karrieren for å nå opp. Det innebar alle felt i livet. Nå er karrieren over, og han trenger ikke det. For meg virker det som han helt ser bort fra sin mentale tilstand, den sykelige sjalusien og paranoiaen. Men om det er slik han klarer å leve med seg selv, så får han bare se det slik.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Champ, The Set-Up, Body and Soul, Él, The Wrestler, The Fighter og Othello.

Øyeblikket: Kunne vært mange. Istykkerslått mot Sugar Ray Robinson, men mest opptatt av at han ikke ble slått ned. Kanskje i fengselcelle, mens han hamrer neven i murveggen, gråtende. Her er han på sitt laveste. Det lange, lange blikket han gir Joey mens han spør om han ligger med Vickie. Om igjen og om igjen. I hans paranoide hjerne dannes mønstre som ikke finnes. Joey får nok og går hjem. Men Jake er ikke på langt nær ferdig. Ikke før Joey nesten er ihjelslått i sitt eget hjem. Og Vickie er slått bevisstløs i en haug oppå Joey.

Lyd og bilde

New 4K digital master, approved by director Martin Scorsese, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in HDR and one Blu-ray with the film and special features: Topp! Referansekvalitet på svarthvitt. Høykontrast, skarpe detaljer, et flott spekter av grånyanser. Lyden er også kjempebra. Det er et meget interessant lydbilde, med forvrengte dyrelyder i bokseringen, og mange andre kreative løsninger. Da er det flott at lydkvaliteten yter lydsporet rettferdighet.

Ekstramateriale

Three audio commentaries, featuring Scorsese and editor Thelma Schoonmaker: Godt spor som tar opp mange forskjellige aspekter ved filmen og innspillingen.

Director of photography Michael Chapman, producers Robert Chartoff and Irwin Winkler, casting director Cis Corman, music consultant Robbie Robertson, and others: Litt for teknisk for min smak. Jeg er mer opptatt av det som han gi meg en bedre forståelse av filmen.

Boxer Jake La Motta and screenwriters Mardik Martin and Paul Schrader: Ganske bra. La Motta beskriver hendelsene fra sitt ståsted og er brutalt ærlig om den fiksede kampen.

New video essays by film critics Geoffrey O’Brien and Sheila O’Malley: O’Brien har skrevet et strålende essay. Ingenting vi hører i filmen kan tas for sannhet. Det er ofte en kontrast mellom det indre og det vi ser på utsiden. Her tenker jeg selv straks på La Motta i møte med andre. Han er høflig, men han mener ingenting av det hans sier. O’Brien sier at samtalen mellom Jake og Joey er det filmen knytter seg til. O’Malley skriver om den syke trioen Vickie, Jake og Joey. Jake har ingen venner, men Joey har. De Niro tok bort egenskaper ved sin La Motta til han var ved essensen. De Niros La Motta har ingen humor, ingen ironi eller seksualitet.

Fight Night, a making-of program featuring Scorsese and key members of the cast and crew: Dette fire-delte programmet varer i 81 minutter. Robert De Niro insisterte på å legge på seg kiloene på ordentlig for å virkelig bli den fete versjonen av La Motta. Ønsket ikke padding. Han ville være i en ekte kropp, leve med kiloene. Han gikk opp fra 68 kg til 99 kg. God dokumentar, spesielt de to siste delene.

Three short programs highlighting the collaboration between Scorsese and actor Robert De Niro: Marty and Bobby, Marty on film og Robert De Niro on acting heter de tre kortprogrammene som til sammen varer i 38 minutter. De to hadde felles venner og vokste opp i samme strøk. Raging Bull var De Niros hjertebarn, det var han som leste boken først. Marty, altså Martin Scorsese, var mer lunken. Produsenten deres hadde produsert Rocky. Uten den hadde det ikke finnes noen Raging Bull. De Niro var bestemt på at La Motta ikke kunne være til stede under innspillingen. Ville vært stressende med konstante tilbakemeldinger.

Television interview from 1981 with actor Cathy Moriarty and the real Vikki La Motta: En godbit. Skuespillerinnen som spiller Vickie sitter sammen med den virkelig fru La Motta. Vickie forteller at Jake var sjalu fra dag 1. Hun ble smartere, mer belest, mens han sank ned og drakk hardt. Han ble derfor redd for å miste henne. De har alltid hatt kontakt etter bruddet. Morsomt at belgisk TV hele tiden forsøker seg med premisser som viser seg å aldri stemme. 8 minutter.

Interview with Jake La Motta from 1990: Folk elsket han som mester, men elsket han enda mer etter tapet mot Sugar Ray Robinson. Da viste han virkelig boksehjertet sitt. Ga aldri opp. 5 minutter.

Program from 2004 featuring veteran boxers reminiscing about La Motta: Boksere husket tilbake og forteller historier om Jake La Motta. Tapet mot Sugar Ray Robinson refereres til som Valentine Day Massacre. 11 minutter.

Trailer: Vold og kjærlighet. Intens. 2 minutter og 9 sekunder.

Essays by poet Robin Robertson and film critic Glenn Kenny: OK essay av Kenny. Snakker om New Hollywood og Raging Bull. Hovedverket om New Hollywood er jo Peter Biskinds bok «Easy Riders, Raging Bulls», hvor filmene Easy Rider starter perioden og Raging Bull avslutter den. Scorseses bruk av dop endte med sykehusinnleggelse. De Niro besøkte ham og ga ham ultimatum om Raging Bull-innspillingen. Robertson har skrevet et enda bedre essay. Han mener filmen handler om arbeiderklassemenn, fattigdom og ensomhet. Våre hovedpersoner forstår ikke sine egne følelser, og tyr til vold. Både Pesci og Scorsese vurderte å gi opp en karriere i film før denne filmen.