Westfront 1918

Westfront 1918 (Criterion nr.907) (Bluray)

Tyskland– 1930– G.W.Pabst (svart-hvitt) –96 minutter – Krigsfilm, antikrig

Blod og gjørme

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i skyttergravene på vestfronten under første verdenskrig. Fire tyske soldater slåss mot franske styrker når krigen går mot slutten. Prøvelsene er store både for dem og de sivile i byene.

Nivå 2 (med spoilers)

Westfront 1918 kom samtidig med en annen tysk antikrigsfilm, nemlig All Quiet on the Western Front. Begge kom i 1930. Året etter lagde Pabst Kameradschaft. Det er også en sterk film, enda bedre enn Westfront 1918 etter min mening. Se gjerne omtalen min om Kameradschaft. Begge de filmene ble fordømt og etter hvert forbydd av nazistene.

Handlingen i filmen er enkel nok, den er ikke filmens prioriterte bestanddel. Budskapet er det viktigste her. Vi følger de fire kameratene i strid og på perm blant de sivile. Sketsjer blir utspilt omtrent i sin helhet. I tillegg får vi innsikt det sivile livet under krigen, de hadde det heller ikke lett. Mangelen på mat tvang mennesker til å utføre handlinger de ellers aldri ville. En av våre soldater, Karl, får erfare det da han overrasker sin kone til sengs med slakterens sønn. Han sitter med makt siden han har tilgang på mat. De har ordnet en byttehandel, som kan ha foregått lenge mens soldaten slåss ved fronten. Denne hendelsen ødelegger ekteskapet deres. Han blir i huset sine permisjonsdager, men snakker knapt med henne. Han er kald overfor henne til siste slutt, selv om vi ser han nøler da han skal dra. Stoltheten vinner, og det var siste gang de så hverandre. Noen dager senere er han død.

Karl er den eneste med navn vi kjenner, og som har en kone hjemme. Studenten, han har ikke et annet navn i filmen, er den uskyldige. Han er forelsket, og tilfører filmen det eneste glimtet av romantikk. Han ender opp død i en vannpytt i bunnen av bombekrater. Han fra Bayern har heller ikke noe navn. Han er den godhjertede kjempen, som forsøker å spare Karl for nyheten om studentens død. Løytnanten er siste i firkløveret Pabst har valgt å fokusere på. Ingen av deres endelikt er signalisert på noen måte, det kommer brått.

Westfront 1918 er hakket mindre sentimental en All Quiet on the Western Front. Den slutter med kamphandlinger og etterspillet av striden. Mennesker er fullstendig ødelagt både fysisk og psykisk. Løytnanten som har fulgt soldatene ender opp som komplett psykotisk med granatsjokk. Vi ser soldater uten ben, blinde og med store skuddskader. Vår mann dør på en sykeseng og får et teppe lagt over ansiktet. Det verste er at slike skader kan komme av å bli beskutt av sine egne. På begynnelsen av filmen ser vi de tyske stillingen bli beskutt av eget artilleri, som er stilt inn på for kort avstand.

Tyskland var først ute med gassangrep, men soldatene er enige om at flammekasterne var verre. Det var en horribel oppfinnelse som spredde frykt.

G.W.Pabst var en av de fire store tyske regissørene på denne tiden, sammen med Fritz Lang, Murnau og Ernst Lubitsch. Men han huskes ikke like godt, og har heller ikke blitt skrevet så mye om. I øyeblikket finnes det ingen bøker om ham på engelsk i trykk. Men han står bak gode, store filmer som Pandoras Box og Tolvskillingsoperaen. Pabst var den første regissøren som klarte å bevege kameraet på en så effektiv og elegant måte. Vi ser det i Westfront 1918 når det følger soldatenes angrep. Han brukte også lyd kreativt.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: All Quiet on the Western Front, The Bridge, Cross of Iron og Fires on the Plain.

Øyeblikket: Slutten, med løytnanten som har blitt gal, Karl som dør og det sterke antikrigsbudskapet som ligger i en slik brutal skildring.

Lyd og bilde

2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Bildet er helt OK til så gammel film å være. Originalfilmrullene har gått tapt, så versjonen vi ser er restaurert fra en kopi fra British Film Institute (BFI). Noen skader er det, og noen småhopp over en «frame» oppstår. Lyden er ganske tynn. Men alt i alt en godkjent utgave av en snart 100 år gammel film.

Ekstramateriale

Hour-long French television broadcast of World War I veterans reacting to the film in 1969: Fantastisk godt valg som ekstramateriale. Dette fjernsynsprogrammet på 71 minutter viser en paneldebatt mellom tyske veteraner fra første verdenskrig og sine franske motstandere. De er overraskende samstemt, respektfulle og pasifistiske i sine synspunkter. En historiker og forfatter utfyller panelet. De er enige om at filmen er realistisk, men samtidig når den over kun en brøkdel av alt som kunne vært sagt.

Interview from 2016 with film scholar Jan-Christopher Horak: Godt og informativt intervju. En engasjert mann som unner Pabst mer plass i historien. Han var en antinazist og sosialist, nesten kommunist. 18 minutter.

New restoration demonstration featuring Martin Koerber and Julia Wallmüller of the Deutsche Kinemathek: Et tysk firma demonstrerer metodene, og viser resultatene side om side. Snaue 9 minutter.

Brief audio interview from 1988 with editor Jean Oser: Kun lyd på dette segmentet. Produksjonen fikk ingen hjelp fra det militære da de fant ut at det var en antikrigsfilm. De måtte derfor lage lydeffekter selv. Brukte lekepistol, og satte sammen lyden til maskingeværlyd. Lydutstyret ble etter hvert ødelagt av de høye lydene. De fikk hjelp et annet sted da de sa de var en hemmelig militærøvelse. 3 minutter.

An essay by author and critic Lucy Sante: Pabst var en regissør som var best med bilder, og ganske svak på ord. Manusene hans kunne være mangelfulle. Ofte handlet filmene hans om menn i grupper, i samfunn i krise. Fint essay om regissøren og Westfront 1918.