Stray Dog

Stray Dog (Criterion nr.233) (4k)

Japan – 1949 – Akira Kurosawa (svart-hvitt) – 122 minutter – Thriller, politiarbeid, etterkrigstid, samfunnskritikk

Livets lodd

Nivå 1 (uten spoilers)

Den unge politimannen Murakami (Toshiro Mifune) får frastjålet sin tjenestepistol på bussen. Han løper etter tyven, men mister ham. Han må klare å spore opp tyven før pistolen brukes til å begå kriminelle handlinger. Heten er umenneskelig, og gjør arbeidet enda mer krevende. Men hjelp fra den erfarne detektiven Sato (Takashi Shimura) blir uvurderlig.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er den «varmeste» filmen jeg har sett. Svette, vifter, tørkler og vann, alt forsterker følelsen av hete. På bussen står alle passasjerene tet i tett, og det skaper enda mer varme. Murakami blir sløv, og plutselig kjenner han at pistolen hans, en Colt, er borte. En kvinne sto tett inntil ham, han husker henne fordi hun luktet billig parfyme. Hun må ha tatt pistolen og gitt den videre til en partner.

Da Murakami må innse at tyven slapp unna, tilbyr han seg å si opp. Men sjefen hans vil at han skal fakke tyven og vokse på dette. Resten av filmen skildrer nitidig etterforskning og jakt etter Yusa, som bruker Colten for å rane og drepe mennesker. Det første Murakami gjør, er å gå gjennom politiets enorme arkiv over lommetyver. Her blir filmen virkelig interessant, og viser hvilken retning filmen ønsker å ta. Svartebørsen var enorm på denne tiden. Veldig mange mennesker klarte ikke å livnære seg av lovlig arbeid. Derfor stjal mange, og skapte grobunn for det svarte markedet for å få omsatt tyvgodset. Spesielt kom mange soldater tilbake etter krigen til arbeidsledighet og fordømmelse. Alle sivile japanere hadde hørt om hvor barbarisk de japanske soldatene hadde oppført seg andre steder i Asia.

Murakami ble frastjålet alle sine eiendeler da han kom tilbake etter krigen. Han kunne lett ha havnet i en kriminell løpebane, men valgte å gå stikk motsatt vei. Montasjen hvor Murakami leter etter pistolen sin på svartebørsen og i slummen er overdrevet lang, 8 minutter. Det er for at vi skal få et godt innblikk i livet mange japanere delte. Vi ser tiggere og prostituerte, Yakuza og tyver side om side i disse forferdelige leveforholdene. Mye av denne montasjen er dokumentarfilm. Yusa, som vi forstår er den som endte opp med Murakamis Colt og bruker den, havnet på denne skyggesiden. Det kunne Murakami fort også ha gjort.

I lommetyvarkivet finner Murakami bildet av kvinnen som sto så tett inntil ham. Hun er en meget kjent lommetyv. Murakami avhører henne, men hun står i mot. Så han fotfølger henne i dagesvis. Til slutt gir hun ham informasjon for å slippe å ha ham hengende på seg. Det fører ham til en cafe hvor yakuzaen Honda overvåker utleie av pistolen. Han har rasjoneringskortet til skytteren. Men Murakami blir for heit i toppen, og arresterer kvinnen som sørger for overlevering av våpen. Honda skygger banen, og uten Honda vil de aldri finne skytteren. Men Honda får de tak på under en baseballkamp, og de ser at skytterens navn er Yusa. Kuleanalyser har nå vist at det er Murakamis Colt som har blitt brukt i forbrytelsene.

Murakami har en intens drivkraft til å få tak i tjenestepistolen sin. For hver gang han hører om et ran eller skuddløsning, krymper han seg. Det er stor skam knyttet til det å miste pistolen sin i tjeneste. Hans verste frykt blir til virkelighet da Sato blir skutt av hans våpen i jakten på Yusa.

Yusa er helt klart den kriminelle og han som utfører mange dårlige handlinger i filmen. Men han har sine formildende sider. Han ønsker ikke å skyte andre, men følte seg tvunget til å rane da han ikke får rasjoneringskortet sitt. Han nøler og er nervøs da han sikter på Murakami, han er ikke en skruppelløs morder. Og kjæresten hans ser det gode i ham og beskytter han mot politiet. Det er flere som snakker varmt om han, også hans søster. Yusa fikk også frastjålet alle eiendelene sine etter endt tjeneste, akkurat som Murakami. Nok en ting som binder dem sammen.

Yusa blir avslørt på grunn av all sølen han har griset til klærne sine med. Han ser Murakami i øynene, og hopper ut av vinduet og løper. Nå blir det en reprise av forfølgelsesscenen fra starten av filmen, men denne gange vinner Murakami. I basketaket som følger, er det vanskelig å se hvem som er hvem, som filmen forteller oss på flere måter. Yusa får et fullstendig nervesammenbrudd etter slåsskampen. Det var aldri slik livet var ment å være. Han ser hvor han tro feil, og skjønner at livet hans er over.

Honda er en mer rutinert Yakuza. Han kler seg flashy, som Yakuzaer ofte gjorde. Kurosawa har ikke noe til overs for forbryterorganisasjonen, og viser det gjennom Honda. Sato uttrykker antageligvis Kurosawas holdning da han sier at kriminelle er rovdyr samfunnet må beskyttes mot. Sato forstår at han og Murakamis uoverenstemmelse kan spores til om man var voksen før krigen eller bare etter krigen. Kurosawa har uttalt at man alltid har et valg, selv om valget kan være hardt.

Filmen ble laget under den amerikanske okkupasjonen av Japan. Åpningsscenen av en hund som ligger og peser, ble rigget ved å sykle en tur med hunden. Hunder svetter som kjent gjennom tungen, og til dels potene. En amerikansk kvinne som overså innspillingen, beskyldte Kurosawa for å ha satt en sprøyte med rabies på hunden. Dette førte til mye ondt blod mellom filmstaben og okkupasjonsmakta, da Kurosawa er en hundeelsker. Han følte dette var fordomsfullt mot det «barbariske» japanske folket.

Av grep som Kurosawa bruker i filmen, bør nevnes voiceover og deep focus, begge meget vellykkede. Denne dobbeltgjengertematikken som ligger i Stray Dog, er mye brukt i film og litteratur. Den er meget vellykket for å skildre etterkrigstidens Japan gjennom Murakami og Yusa. To unge menn som er ganske like, men havner på to helt forskjellige steder i livet. Løshunden i filmtittelen er Yusa, men kunne like gjerne vært Murakami.

Barna er Japans framtid. Flere steder understrekes dette, blant annet hjemme hos Sato. Senere skal leker dukke opp i filmen, og minne oss på dette. Harumi, Yusas kjæreste, ønsket seg en kjole hun aldri kunne ha råd til. Yusa stjeler den til henne. Kurosawa ser kjolen som symbol på kapitalisme og ujevnhet i Japan. Forbrukerkapitaslime er en uting.

Sjelden har jeg sett en så god prosedyrefilm med et så stort hjerte for samfunnet vi lever i. Dette er ingen forenklet skildring av hvordan det er å være menneske i krisetid. Tilfeldigheter kan avgjøre hvordan livet vårt skal utspille seg. Det kommer tydelig fram i filmen. Men uten å undervurdere den enkeltes karakter oppe i det hele.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: High and Low, The Lower Dephts, The Bad Sleep Well, The Naked City og In a Lonely Place.

Øyeblikket: Avhørsteknikken til den rutinerte detektiven Sato. Han har skapt en jovial atmosfære med sigaretter og vennlig prat. Så skrur han til, og plutselig forstår kvinnen at hun må gi noe for å kunne gå. Scenen fungerer ekstra godt siden den viser kontrasten mellom ferske Murakami og hans eldre og rutinerte kollega.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Ganske godt bilde, men dette er en gammel film. Ser ikke så mye til 4k i bildet, men det er et godt bilde. Litt skader, ikke mye. God kontrast og mange lekre komposisjoner. Formatet er 1.37:1. Lyden er klar og fin.

Ekstramateriale

Audio commentary by Stephen Prince, author of The Warrior’s Camera: The Cinema of Akira Kurosawa: Helt forbilledlig! Vi hører han er godt forberedt og har planlagt hver setning. Godt oppbygget, informativt og aldri kjedelig.

Short documentary on Stray Dog, from the series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create, featuring interviews with director Akira Kurosawa, production designer Yoshiro Muraki, actor Keiko Awaji, and others: Litt kjedelig, men nok informasjon til at det absolutt er verdt det. Kurosawa jobbet med film i 55 år, og laget 30 filmer. Politidramsjangeren ble lansert i Japan med Stray Dog. 33 minutter.

An essay by film critic Terrence Rafferty and an excerpt from Kurosawa’s book Something Like an Autobiography: Kurosawautdraget er litt kjedelig. Han forteller sin versjon av hundehistorien. Han var aldri begeistret over filmen, men innrømmer her at innspillingen var kjempebra, den beste han har hatt. Han skrev manuset som en roman. Han liker ikke å prate om filmene sine, han gjør det bare om han må oppklare noe. Rafferty har skrevet et kort, kort essay. Kurosawa laget filmen som en kommentar til de desperate sosiale forholdene etter krigen.