Sentimental Value

Sentimental Value (Criterion nr.1311) (4k)

Norge – 2025 – Joachim Trier (farger) –133 minutter – Drama, familie, film, traumer

Traumer i arv

Nivå 1 (uten spoilers)

Criterion Collection har gitt ut Affeksjonsverdi under tittelen Sentimental Value. Den aldrende filmskaperen Gustav Borg (Stellan Skarsgård) ønsker å reparere sitt dårlige forhold til de voksne døtrene sine. Da deres mor dør, ønsker han at Nora (Renate Reinsve) spiller i hans nye film. Slik Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas) gjorde da hun var liten. Men Nora har ikke tenkt å la ham komme tilbake i livene deres så lett.

Nivå 2 (med spoilers)

Da har Norge fått sin tredje film i the Criterion Collection, etter Erik Skjoldbærgs Insomnia og Triers egen The Worst Person in the World. Denne kommer i en nydelig papputgivelse, med familiehuset i filmen som hovedmotiv. Et elegant og relevant valg.

Jeg har nå sett filmen 6 ganger, lest manuset som ble utgitt fra Tiden forlag og kost meg med ekstramaterialet. Dette tror jeg er den andre norske filmen som er gitt på 4k. Den eneste andre jeg vet om er Quislings Siste Dager. Det er vanskelig å si hva som er Triers beste film, for meg er det omtrent dødt løp mellom Oslo 31.august, Affeksjonsverdi og Verdens Verste Menneske. Sistnevnte er kanskje min favoritt.

Men Affeksjonsverdi blir bedre og bedre for hvert gjensyn. Den skiller seg fra de to andre filmene ved at den kan sees på flere måter. Hva er dens egentlige tema? Er det hvordan traumer kan gå i arv i en familie? Er det en film om filminnspilling og dermed kunstens plass i livet? Eller er det en film om et far/datter-forhold som er ødelagt? For meg er det alle tre, likeverdig. Første gangen jeg så den var jeg mest opptatt av far/datter-historien. Neste gang synes jeg historien om krigens innvirkning på familien var det som sto ut. Og tredje gang synes jeg egentlig at filmen handlet mest om kunst og filminnspillingen, som en norsk Day for Night (Truffaut). Man kan argumentere for at huset er en så sterk karakter i filmen, at filmen egentlig handler om det. Slik Jenny Erpenbecks roman «Hjemsøkelse» handler om et hus og alt som foregår i det gjennom generasjonene, men det blir å trekke det litt langt. De neste tre gjennomsynene ble ikke preget av én spesiell historie, men sammenvevingen av dem.

Derfor vil jeg diskutere alle de tre historietrådene i filmen. La oss begynne med krigen og hvordan den preger familien, og til slutt Nora og Agnes. I manuset står det ting som aldri ble med i filmen. I tillegg finnes det slettede scener på denne utgivelsen hvor vi får drypp av bakhistorien til karakterene som ellers er utilgjengelige. Gustavs foreldre heter Lennart og Karin. Lennart Borg møter Karin i Sverige. Hun blir fanget og torturert i 1943, og flykter til Sverige i 1944. Lennart hjelper flyktninger over grensen til Sverige. Han har et ønske om å gifte seg med en jødisk kvinne, for det hadde foreldrene hans hatet. I stedet blir han forelsket i Karin. Etter krigen kom hun hjem som Karin Borg.

Traumet starter med Karin i 1943. Vi får vite i detalj hva hun ble utsatt for da Agnes besøker Riksarkivet og får studere mapper etter landsviksoppgjøret. Dette er vår felles hukommelse. Et stykke ut på 50-tallet, da sønnen Gustav var 7 år, har Karin fått nok og henger seg i huset. Hun kom aldri ordentlig over torturen og fengselsoppholdet på Grini under krigen. Lennart tar med Gustav tilbake til Sverige. Karins søster Edith overtar huset og bor der til hun dør. Gustav arver huset etter henne, siden hun var lesbisk og ikke hadde egne barn. Han møter Sissel som har egen psykologpraksis, og får barna Nora og Agnes med henne. Men Sissel har selv psykiske problemer, og barna blir ofte overlatt til seg selv.Det er mye krangel mellom Gustav og Sissel, og til slutt gir han opp og flytter tilbake til Sverige. Barna blir overlatt til en ustabil Sissel, og Nora må i stor grad ta seg av Agnes. Det er det som ligger i setningen Agnes sier: «Det er stor forskjell på hvordan vi vokste opp. Jeg hadde jo deg». Nora var den eldste, hun hadde ingen til å hjelpe seg.

Kanskje fikk Gustav tilknytningsproblemer etter at moren hans hang seg da han bare var 7 år. Han var aldri til stede for sine døtre. Nora, siden hun aldri fikk den dype tilknytningen til sine foreldre, har problemer med å knytte seg til andre. Det er derfor manuset treffer henne så hardt mot slutten av filmen. Hun leser høyt for Agnes: «…jeg klarer det ikke alene, jeg vil ha et hjem, jeg vil ha et hjem». Agnes har klart det, hun har sønnen Erik med mannen Even. Nora har forhold til gifte menn, som aldri vil kreve tettere tilknytning. Hun føler seg 80% føkka, og de andre 20% er det Jacob får se i deres affære. Det er det hun kan gi.

Gustav kommer tilbake til Norge i anledning Sissels begravelse. Han orker ikke gå i selve begravelsen, men kommer etterpå til huset. Huset er for øvrig hans. Han ga det til Sissel og barna, men det ble aldri korrekt overført. Nora og Agnes tror han senere er i byen for å selge huset, men han har andre planer for huset. Vi ser han forsøke å overtale Nora til å spille hovedrollen i hans nye film, men hun avviser det raskt. Det handler om at de to ikke klarer å snakke sammen. Hver gang de prater sammen, går det galt.

Jeg husker at Gustav irriterte meg i samtalen på Lorry, han virket som han ikke hørte etter på det Nora prøvde å si, men kun var opptatt av manuset sitt. Da hun tar opp hvorfor hun er sint på ham, klarer han bare å si at hun må lese manuset. Da klikker hun og går. Velfortjent, tenkte jeg. Senere skal det vise seg at dette manuset viser at han har fulgt med på døtrene sine, og kjenner dem på en måte de ikke helt kan forstå at han har klart. Problemet er at han er så klønete i relasjonen deres at han ikke forstår hvor sårende han er. Det er nok av eksempler på det i filmen. Men manuset er hans måte å snakke på, og rollen er skrevet for Nora. Han har nok rett i at om de hadde lest manuset tidligere kunne noen av trefningene deres vært unngått.

Nora sliter med depresjon, og har et selvmordsforsøk bak seg. Søstrene har ikke diskutert det med noen, men Gustav viser i manuset at han vet om det. Små kommentarer mellom Even, Agnes mann, og kona hans, viser at de fremdeles er redd for at Nora kan ha tilbakefall. Og det får hun. Triggeren ser ut til å være at hun må forholde seg til sin far igjen etter så mange år, og at han igjen skuffer henne. Han gidder ikke møte opp på premieren på hennes nye stykke, selv om han har lovet det. På premierefesten er hun merkelig flat i følelsene sine, og Agnes legger merke til det. Nora sykmelder seg, og lukker seg inne i leiligheten. Hun tar ikke telefonen, og åpner ikke døren. Først da Agnes ikke gir seg på ringeklokken slipper hun inn.

Gustav er ikke Bergmann, men har noen likheter med den type selvopptatt kunstner. Etternavnet deler han med Isak Borg, hovedpersonen i Bergmanns film Jordbærstedet, som spilles av regissør Victor Sjöström. Gustav har et dårlig forhold til sine døtre, mens Bergmann knapt kunne navnet på sine barn. Slik Bergmann har affærer med mange skuespillerinner, har Gustav også et rykte om forhold til skuespillerinner. Det er derfor Nora sier til ham da han sier han aldri kunne ha giftet seg med en skuespillerinne: «Men ligge med dem er greit?». I manuset er det en scene som ikke er med i filmen, hvor han har sex med Ingrid, Rachels svenske medskuespiller.

Det er litt vanskelig å forstå om Gustav er slem eller klønete i omgangen med Nora. Kanskje er han bare en selvopptatt og egoistisk tosk. Måten han fornærmer Nora som skuespillerinne på, med setninger som at de er så trengende, eller at ingen vil ha noen som er så sinte som hun, er drøy. Han avbryter henne, og river ned hele hennes tilværelse med sine uforsiktige ord. Og de rammer der det gjør vondt, mangelen av forhold, barn og hjem. Det gjør ekstra vondt for Nora, for grunnen til at hun ikke har disse tingene, sitter rett foran henne og sier disse ordene. Jeg tror denne scenen i Eriks bursdag, er første trinn i tilbakefallet til depresjon.

Nora har store tilknytningsproblemer som vi ser. Da Jakob ønsker å kysse og klemme litt etter samleie, er hun avvisende. «Vi er jo ferdige!» Kollegaene hennes vet mer om elskerens privatliv enn henne selv. De vet at han har brutt med kona, noe Nora ikke vet. Når du ikke gir noe, får du heller ikke noe. Det er også betegnende at hun kun sier «Jeg elsker deg også», aldri «Jeg elsker deg». Det ligger ikke i hennes natur å være emosjonell først, hun kan bare respondere når hun føler hun bør eller må. Hun har en oppfatning av seg selv som en som ikke kan vise omsorg. Men det stemmer ikke, hun viste mye omsorg for Agnes da hun var liten.

Filmen i filmen heter Hemlängtan. Vi vet at selvmordscenen til Karin er med i filmen, men Gustav insisterer på at dette ikke er en film om hans mor. Og tiden skal vise at han har rett. Dette er en film om og for Nora, hvertfall til en viss grad. Det bygger jeg på hvordan søstrene er enige om at manuset viser at Gustav har skrevet inn Noras liv, og fått med seg så mye. Jeg tror vi kan si at filmen er Gustavs måte å forsøke å reparere forholdet til sine døtre. Han kan ingen annen måte. Om han forsøker å snakke, blir alt feil. Han må vise. Som en far som ikke kan si at han er glad i sin datter, men som kan male huset hennes.

Da Nora avviser å lese manuset og filmen, nettopp fordi de to ikke engang kan snakke sammen, faller prosjektet til Gustav i grus. Finansieringen var egentlig på plass, men dette skulle jo være Noras rolle. På en filmfestival i Frankrike får han idéen til en erstatning for Nora. Superstjerne Rachel Kemp elsker hans gamle filmer og føler behov for å lage en slik film, ikke bare blockbustere. Hun kommer til Norge og får se huset som skal inneholde en av de viktigste scenene, nemlig selvmordet som er modellert etter Gustavs mor Karins selvmord.

Men gradvis forstår Rachel at hun ikke er ment å spille denne rollen. Det føles feil at filmen ikke er på norsk. Hun klarer ikke helt å gripe rollen sin, karakterens motivasjon og følelsesregister. Da hun ser et bilde av Nora på sosiale medier, ser hun at Gustav gradvis har forsøkt å få Rachel til å ligne på datteren sin. Håret er farget og frisyren er lik. Hun tar konsekvensen av dette og trekker seg fra filmen, men på en skånsom måte. Gustav forstår det og berømmer henne for hennes mot, men kollapser full utendørs etter at hun drar.

Dette åpner for at Nora kan ta rollen allikevel. For da Agnes ber henne om å lese manuset midt i depresjonen sin, klikker noe på plass i Nora. Hun leser hele manuset i et strekk, og blir rørt og fascinert av det. Det handler virkelig om henne, og det er virkelig godt. Den scenen ved kjøkkenbordet da Agnes hører Nora lese scenen vi har hørt Rachel lese tidligere i filmen, er vidunderlig god. Den har et metaaspekt ved seg også. Agnes gråter mens Nora leser, og det var ikke i manus. Lilleaas klarte ikke å la være, men ville ikke stjele scenen fra Reinsve, det var jo en stor scene for henne. Derfor legger hun hånden over munnen for å skjule emosjonene sine. Så det vi ser er i stor utstrekning ekte, og resten er stor skuespillerkunst.

Huset fikk en sprekk ikke så lenge etter det ble bygget, og den sprekken blir større. Den kan symbolisere sprekkene innad i familien. Men familien bor der kort tid, som et sekund midt i fallet som huset er inne i. Jeg ser at huset blir tillagt mer emosjoner og menneskelige egenskaper desto flere ganger jeg ser filmen. Øynene er vinduer, huset liker liv i huset og savner lydene menneskene lager. Huset har levd gjennom tiårene, med sine særtrekk i interiør og mennesker.

Dette er vel den første filmen hvor Trier refererer til sine tidligere filmer. Båsen på Lorry har navnet til Sten Egil Dahl, forfatteridolet til Erik og Phillip fra Reprise, inngravert på et lite skilt. Huset er det samme huset hvor Anders tar selvmord i Oslo 31.august. Som for øvrig eies av Lars Lillo Stenberg. Et mer utenlandsk nikk kommer til The Umbrellas of Cherbourg da Gustav og Rachel nyter champagne på strande i Frankrike. Som vanlig er hennes management opptatt av mobilene sine, de ser sjelden opp.

Krigstraumet som hjemsøker familien i filmen, har sine paralleller i Triers eget liv. Hvor mye og hva vil han ikke si, men det er nok til at han har diskutert dette med sin familie og de har godkjent filmen i denne formen. Vi vet at Triers bestefar Erik Løchen satt på Grini under krigen for motstandsarbeid. Vi vet også at Trier har flere kjennskap til selvmord i sin nære eller utvidete krets. Han er opptatt av at traumer kan gå i arv og at vi trenger en nasjonal hukommelse, som et riksarkiv kan være. Historien må dokumenteres. Bente Børsum hadde hovedrollen i bestefarens fil Jakten, og Bente Børsum er fortellerstemmen i Affeksjonsverdi.

Morfingen av ansiktene til Agnes, Nora og Gustav i filmen, har blitt tolket som en for tydelig hyllest av Bergmanns Persona. Selv sier Trier at dette var noe som sprang naturlig ut av et eksperiment fotografen holdt på med under innspillingen og som viste seg interessant og noe de ville ha med. Trier er ikke glad i tolkninger av filmen som vil plassere Gustav som en versjon av Bergmann. Han har ingenting med Bergmann å gjøre, men heller med Vogt og Trier selv som filmregissører.

Slutten bør ikke sees som en lykkelig slutt hvor alt er på stell mellom Gustav og Nora. Men de har klart å kommunisere gjennom kunsten, når tale ikke når fram. Det er jo en av kunstens store styrker, det bør alle kunne enes om. Hva er ellers poenget med kunsten? Kanskje kan de bygge videre på dette, kanskje ikke. Det sier ikke filmen noe om. Men de klarte dette. Kanskje er det bra nok.

Nora tror at det er kjolen eller vannmangel som er problemet da hun får panikkanfall før forestillingen. For alle oss andre er det tydelig at det er hennes egen psyke som er problemet. Noe som filmen klarer å balansere på imponerende vis, er karakteren Rachel. Hun skal være god, men feilcastet. Vi kjenner at Rachel ikke helt fungerer, men hun fremstår både seriøs, dedikert og dyktig. Men hun presser litt for mye på Gustav med sine emosjonelle scener. Hun vil vise at hun kan det.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Worst Person in the World, Beginners, Clouds of Sils Maria, Another Year,

Øyeblikket: Så mange gode skuespillerprestasjoner i denne filmen kunne vært valgt ut her. Jeg har allerede snakket om Lilleaas og Reinsve rundt kjøkkenbordet. Velger meg da Skarsgård nå. Gustav har kjørt ut i den svenske skjærgården for å møte sin gamle venn og fotograf som han ønsker skal fotografere den nye filmen. Det er allerede bestemt etter Gustavs insistering. Men de siste 15 årene har ikke fart vel med fotografen. Da han reiser seg fra stolen, ser Gustav at han må bruke stokk og er ustø på beina. Han er også litt for ivrig etter å si at filmen ikke skal ha håndholdt kamera, men at han ser for seg kran og skinner. Det er absolutt ikke det Gustav har tenkt. Den fysiske formen gjør at Gustav trekker seg på valget sitt, og sier at Netflix ikke har bestemt seg, men vil at de snakker med flere fotografer. Hans gamle venn ser rett gjennom ham og sier «jaså, er det slik?», som like gjerne kan bety at han er skuffet over hvordan Gustav er. Så viser han sin raushet, sier at han forstår og sier «skål!»

Lyd og bilde

New 4K digital master, approved by director Joachim Trier, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Det er et flott bilde, denne andre norske filmen jeg ser i 4k. Det er tydeligvis lagt ned mye arbeid i fargekorrigering og bildeutsnitt. Noen scener popper på skjermen, som eksteriørbilder av huset, eller kjøreturen i den svenske skjærgården. Jeg er veldig fornøyd. Formatet er 1.85:1. Lyden er rikholdig og smart designet. Masse aktivitet og fin romklang. Det er jo en lavmælt dialogdrevet film, men den har store scener med mye lyd også. Jeg tenker på teaterscenene med kraftige effekter og tilbakeblikk/montasjer med fester. En veldig fin utgivelse på alle måter.

Ekstramateriale

New conversation between Trier and filmmaker Mike Mills: Kjempefin samtale mellom to gode venner. Veldig lærerikt. Trier er ikke en regissør som holder igjen, men deler raust av tanker og teknikker. Han og Vogt møtes kl.9, hører musikk, diskuterer film i 2 måneder før de begynner skrivingen. Vogt uttrykker seg veldig gjennom manus. 47 minutter.

New selected-scene commentaries by Trier, coscreenwriter Eskil Vogt, production designer Jørgen Stangebye Larsen, and sound designer Gisle Tveito: Huset – 6 minutter – Voiceover er noe Trier/Vogt er glade i. Det kan frigjøre en scene til å bety noe annet. Panic – 7 minutter – Trier/Vogt – «Heksen» Anne er Noras karakter på teatret. En datters harde angrep på en farsfigur. Nydelig scene, men bak scenen er det kaos. Metaforisk for Noras flotte ytre og nervøse indre. Deauville – 7 minutter – Trier/Vogt – Skrev rollen for Skarsgård og satset alt på å få ham. De rettet opp noen av vitsene på Gustavs bekostning. Han var en stor regissør, på stranden fikk han være dekadent igjen. Karins files – 7 minutter – Trier/Vogt – De er opptatt av at noen dokumenterer det som skjedde så vi vet at de fantes. Nazistene dokumenterte alt, det skal de ha. Vi setter sammen hendelser, tid, fakta og historier til oss selv. The script – 9 minutter – Trier/Vogt – Dette var vanskelig scene å skrive. Åpnes ved at Agnes sier at hun nå ser faren slik Nora gjør. Renate jobbet seg inn i depresjonsfølelsen og holder igjen hardt. Inga gråter, men holder igjen for ikke å stjele scenen. Karakterene Agnes og Nora snakker om hvor forskjellig de vokste opp. Huset – 11.30 – Jørgen Stanghelle Larsen – De fant bilder av huset fra 30, 40 og 50-tallet, som de brukte som modell. De herjet ganske kraftig med huset, men heldigvis var Lars Lillo Stenberg i utlandet hele perioden. Opptatt av dette at husets vinduer var øyne som så. Lyddesign – 15 minutter – Gisle Tveito – Har jobbet med Trier siden Reprise. Han går gjennom scenene i huset, hvordan han komponerer lydbildet. Stillhet, en bil osv.

New interviews with actors Renate Reinsve, Stellan Skarsgård, Inga Ibsdotter Lilleaas, and Elle Fanning: Skarsgård ble smigret av at rollen var skrevet for ham. Smiger kan få deg langt. Elle Fanning ønsket å jobbe med Trier. Mike Mills anbefalte henne. Skarsgård snakker om hvordan Gustav vil nå inn til sine døtre, men bommer på alt. Feks DVDene til barnebarnet. Du gir virkelig ikke Irreversible og the Piano Teacher til en 9 åring. Fint supplement på 31 minutter.

Deleted scenes: 11 minutter sammenlagt. Arriving in Deauville viser Gustav som møter Gaspar Noe på filmfestivalen. Han har altså et navn fremdeles. Inga, Even og Nora ser på Gustavs nye dokumentar på TV. Egentlig en film om klimaendringer og arter som dør ut, men ender som et selvportrett føler Nora. Drepte han frosken på slutten for å få frem poenget? Scene 2 foregår på kontoret til teaterdirektøren. Nora irettesettes for å ha laget så mye styr før hun gikk på scenen. Får beskjed om å gå til psykolog. Så følger en kort scene hvor vi ser flere av Sissels pasienter i huset. Enda en kort scene understreker magien ved å stå på en scene. Den siste scenen er et utvidet versjon av de to barna som rømmer fra tyske soldater. Dette foregår før toget, og gutten legger seg under en sten, som føles som et trygt sted hvor kan kan krølle seg opp.

Trailer: Kjempefin! Smart klippet. Den har et tydelig fokus på Nora og faren. 2 minutter.

An essay by author Karl Ove Knausgård: Et kjempefint essay som drøfter Reprise og Oslo 31.august før det konsentrerer seg om Affeksjonsverdi. Jeg deler Knausgårds tolkning av filmen, og synes han har mange gode betraktninger. For eksempel i at Gustavs blikk ikke helt rimer med den småbrautende oppførselen. Og at hans mange forsøk på fortrolighet i samtalen med Nora faller til jorden, siden de ikke får noen som helst respons.