The American Friend

The American Friend (Criterion nr.793) (Bluray)

Tyskland– 1977– Wim Wenders (farger) –126 minutter – Thriller, drama,

Et sårbart bytte

Nivå 1 (uten spoilers)

Ripley (Dennis Hopper), kjent fra Patricia Highsmiths krimromaner, er ikke helt den kontrollerte sosiopaten vi kjenner ham som i denne filmen. Men den manipulative siden av ham lever i beste velgående. Han planlegger et attentat hvor en uskyldig rammemaker i Hamburg (Bruno Ganz) skal utføre drapet. Han trenger bare litt overtalelse.

Nivå 2 (med spoilers)

Jonathan Zimmermann er rammemakeren som spilles av Bruno Ganz. Dette var egentlig den første virkelige spillefilmen Ganz spilte i, omtrent alt hans arbeid hadde fram til nå vært i teatret. Han er en herlig skuespiller, så naturlig og dyktig. Selv om han kommer fra teatret, mestrer han den lille mimikkens kunst ypperlig. Han er alltid god, men dette må være en av hans beste roller. Jeg synes han setter den mer maniske Hopper helt i skyggen.

Det er en liten detalj i filmen, som er viktig. Detaljen har større viktighet i boken, men har stor relevans i filmen også. Situasjonen oppstår da kunsthandleren forsøker å introdusere Ripley for Winther, som kjøper et av Derwatts bilde, og for Zimmermann. Zimmermann beholder hånda i lommen. I stedet for å ta Ripleys utstrakte hånd, sier han at han har hørt om Ripley. Denne uhøfligheten fester seg hos Ripley, og i boken er det grunnen til at han går etter Ganz sin rollekarakter. I filmen er det ikke like tydelig, men han bestemmer seg for å lure Zimmermann da han får noen ekstra opplysninger av kunsthandleren. Han føler vel på at han må unnskylde Zimmermanns oppførsel, og forteller at han er syk og at konen må forsørge ham.

Her har Ripley to viktige elementer på plass. En sykdom som kan presenteres som fatal og dårlig økonomi. Om de kan overbevise Zimmermann om at han snart kommer til å dø av sykdommen, og at han kan få så mye penger at familien hans får det bra etter hans død, er mye gjort. Ripleys partner in crime heter Minot. Han tar kontakt med Zimmermann, og han vet så mye om hans liv at Zimmermann blir i stuss. Minot beskriver familien hans, og sier at sykdommen er fatal. Så foreslår han oppdraget som vil sikre hans kone økonomisk. Hvorfor ikke skyte en mafiosi, en ond leiemorder? Frøet er sådd.

Selvfølgelig forsøker Zimmermann å få bekreftet opplysningene om at han er dødssyk. Men han er for utålmodig. Da legen trenger noen dager på å få svar på prøvene, drar han heller med Minot til Paris for å få en fornyet vurdering. Den bekrefter selvfølgelig det Minot allerede har sagt.

Zimmermanns liker ikke folk som ser på kunst som en investering. Det var grunnen til at han nektet å håndhilse på Ripley. Ripley har et samarbeid med Derwatt, en maler som er ansett som død. Han maler for harde livet, og Ripley sender et maleri ut på markedet gjennom auksjoner en gang i mellom. Kunsteren selv er misfornøyd med sin døde tilværelse, som naturlig er.

Zimmermann ender med å ta på seg oppdraget, og fullfører det på en klønete måte. Men død mann er død mann. Regissør Wim Wenders ble innstendig overtalt av Ganz til å gå rundt med et ladet våpen i lomma i Hamburgs gater en hel helg. Slik fikk han den rette følelsen og kunne regissere scenen på en mye bedre måte etterpå. Ripley er vanskelig å lese som karakter. Han er jo en sosiopat, og i Hoppers tolkning en løs kanon på dekk. Men jeg forstår det som at de to, Ripley og Zimmermann, er i ferd med å bli gode venner. Drap nummer 2 skal foregå på et tog. Dette drapsofferet har livvakter med seg, og det blir en mye mer krevende jobb. Zimmermann er ille ute ved togtoalettet og er i ferd med å bli overmannet. Da dukker Ripley opp og hjelper ham. To mennesker blir kastet av toget i fart, deriblant målet for attentatet. Ripley ønsker ikke penger for jobben, alt skal gå til Zimmermann. Han vil bare ha vennskap.

Dette har ført til et brudd i forholdet mellom Ripley og Minot. Et oppgjør mellom alle de involverte står for turen. En skurk i Samuel Fullers skikkelse blir kastet ned en trapp. Minot blir eliminert og den siste skurken blir brent opp i en ambulanse på en strand. Zimmermanns kone er involvert i den siste kjøreturen til stranden, og det er kun de to i bilen da den lille boblen kjører fra stranden. Zimmermann forlater en sjokkert Ripley der, det vakre vennskapet er over. Har han forstått at Ripley har orkestrert mye av opplegget han har vært utsatt for? Zimmermann har vært utslitt i flere timer nå. Er han allikevel dødssyk? På kjøreturen hjem klarer han ikke å holde seg helt på veien. «Det er så mørkt», sier han til sin kone, kjører av veien og dør.

Alle skurkene i filmen, syv stykker, spilles av regissører. Dennis Hopper, Jean Eustache, Samuel Fuller, Gérard Blain, Nicholas Ray, Danied Schmid og Peter Lilienthal. Det er jo passende. Wenders har ekstra mange gode ord å si om Fuller. Da han jobbet med Alice in the Cities, kom Paper Moon av Peter Bogdanovich ut. Likheten mellom de to filmene var så stor at Wenders ringte produsenten og sa han trakk seg fra prosjektet. Fuller fikk høre om dette, og ramset opp for Wenders. Her var han godt i gang med en film som var fullfinansiert! Da lager man den filmen. Om han forandrer litt her og der, ble det en helt annen film enn Paper Moon. Så Wenders ringte tilbake til produsenten. Wenders introduserte faktisk Fuller og Ray for hverandre. Selv om de var samtidige i Hollywood, hadde de aldri møtt hverandre. Rart!

Krimdronningen Patricia Highsmith så denne filmversjonen sammen med Wenders på en egen visning. Hun ristet på hodet og forlot visningen etter filmens slutt uten å si noe. Etter gode anmeldelser så hun filmen igjen, og skrev et brev til Wenders. Hun synes nå at dette var den beste filmatiseringen av en Ripleyfilm. Hun hadde ikke likt Hopper første gangen, men nå gjorde hun det. Det var for øvrig John Cassavetes som foreslo Hopper for Wim Wenders, da han avslo rollen som Ripley.

Da Hopper ankom Hamburg for første innspillingsdag, gikk han av flyet kledd som fotojournalisten uten navn i Apocalypse Now! 5 kameraer hang rundt halsen, og Hopper var fremdeles i karakter. Og ruset. Han måtte rett på avvenning, han kjente hverken igjen Wenders eller byen. Etter hvert ble han klar til jobb, bare for at det skulle bli full krasj med Bruno Ganz. Han tilhørte den systematiske og godt forberedte skolen, mens Hopper ikke klarte å huske linjer og improviserte fritt. Det er sikkert kult for ham, men et mareritt for medskuespiller. Til slutt raknet det for Ganz, og han plantet en neve midt i fjeset på Hopper. Snart lå de og rullet rundt på gulvet, før Wenders&Co fikk skilt dem. De ravet ut i bakgården, formodentlig for å gjøre opp. De ble borte hele natten, og kom tilbake dagen etter. Fulle som svin, men perlevenner. Etter dette forberedte Hopper seg til dagens filming, og Ganz virket ledigere i snippen. Resultatet ser vi skjermen nå.

Alt vi ser i filmen er filmet på location, bortsett fra togscenene. Der måtte de bruke back projection, siden blue screen ikke var godt nok den gangen. 95% av lyden er fra opptaket, noe som var uvanlig i Europa. Man la ofte på lyden i ettertid, noe som forklarer dårlig sync i europeisk fil i disse årene. Wenders hadde en idé om å ha kameraet stasjonært, men ga det opp etter 2 dager. Han filmet materialet om igjen, og så at det ble mye bedre, spesielt i den trange leiligheten til Zimmermann. Dette var første gang det var våpen og drap i en Wim Wenders-film.

Derwatt-karakteren var bygget på en ekte person, antatt å være død, som levde av å male bilder og legge dem ut for salg. Huset hvor de venter på skurkene helt på slutten av filmen, er en replika av et hus i Russland. Det er meget spesielt med disse «betongskyttergravene» rundt kjelleren.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Talented mr.Ripley, Purple Noon, The Game og House of Cards.

Øyeblikket: Så mange scener det kunne ha vært. Men som eksempel på lavmælt, ultrarealistisk skuespill velger jeg scenen hvor Minto og Zimmermann møtes for første gang. Minto kommer med det uhyrlige drapsforslaget. Hvordan ville du ha reagert? Som Zimmermann. Fantastisk skuespill. Pauser, mimikk, avlevering av replikker, blikk. Alt!

Lyd og bilde

New, restored 4K digital transfer, commissioned by the Wim Wenders Stiftung | A Foundation and supervised by director Wim Wenders, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Nydelig bilde! Deilig filmlikt uttrykk, med de herlige dype 70-tallsfargene. Dy grønn, dyp rød, brunt. Det er som du kan rekke ut hånden og ta på murveggen, så godt er bildet gjengitt. Formatet er 1.66:1. Lyden er i surround, og brukes aktivt for å gi inntrykk av et levende Hamburg og storbyatmosfære. Topp!

Ekstramateriale

Audio commentary from 2002 featuring Wenders and actor Dennis Hopper: Ikke av de beste. Litt vanskelig å sette fingeren på hva som ikke fungerer helt. Noe av grunnen er nok at Wim Wenders har en litt søvndyssende stemme, og at han snakker litt for mye om ting som ikke er så interessant for undertegnende. Jeg er mest opptatt av artige historier fra settet, eller informasjon som hjelper meg å tolke filmen. Hopper virker engasjert til tider. Men ikke alltid.

New interview with Wenders: Dette er nok det beste blant ekstramaterialet. Mye å lære her, og interessante historier fra innspillingen. Herfra kommer historien om hvordan Ganz og Hopper jobbet fram et kompromiss mellom de to skuespillstilene deres. 37 minutter.

New interview with actor Bruno Ganz: Et meget interessant betraktning som Ganz kommer med, er hvordan Jonathan Zimmermann blir mer introvert etter som filmen skrider frem. Det stemmer, gjør det ikke? Ellers får vi hans opplevelse av filminnspillingen, som vi kan holde opp mot Wenders og Hoppers beskrivelse. Fint intervju på 27 minutter.

Deleted scenes with audio commentary by Wenders: Ingen av disse scenene trengs i filmen, slik jeg ser det. 35 minutter.

Trailer: Lang trailer, men den forteller lite. Rotete. Vanskelig å gripe hva slags film dette er, og umulig å forstå hva den handler om. 3 minutter og 25 sekunder.

An essay by author Francine Prose: Ved siden av intervjuet med Wenders det beste ekstramaterialet. Et veldig godt essay som setter grunnidéen i krimromanen opp mot Wenders tolkning. Kunne godt vært litt lenger.