Faces

Faces (Criterion nr. 252)(DVD)

1968- John Cassavetes (svart-hvitt)

Starten på New Hollywood?

Nivå 1 (uten spoilers)

Richard og Maria Forst lever i et skadet ekteskap. På hver sin kant forsøker de å få noe ut av livet. Alkohol, fest og ikke minst latter skal gjøre alt bra…

Nivå 2 (med spoilers)

Faces er John Cassavetes sitt mesterverk. Mange betrakter Easy Rider fra 1969 som starten på New Hollywood, en tid med personlige og kompromissløse amerikanske filmer hvor regissøren som auteur ble dyrket. Men Cassavetes er selve inkarnasjonen av en auteur, og hans film ble ferdig i 1968. Den er et flengende oppgjør med middelklassens tomme liv, symbolisert gjennom den evinnelige tomme latteren i filmen. Cassavetes ser seg rundt i det amerikanske samfunnet med forferdelse. Av skuespillerne var kun John Marley som spiller Richard, og Gena Rowlands som spiller Jeannie kjente fra før. Alle de andre var amatører.

Forst-ekteskapet har lenge vært på hell. Richard drar ikke rett hjem etter jobb lenger. Barer og nachspiel dekker et stigende behov han har. Det å ha det moro er det viktigste for personene i Faces. Derfor ler de hele tiden, selv om det strengt tatt ikke er så morsomt det de sier eller det de gjør. Tanken er vel det at hvis noen ler, så er det morsomt her. Denne tvangsfestligheten slår også tilbake på situasjonene. Det mest påfallende ved Faces er hvordan en person kan punktere en stemning med en ufølsom setning. Dette skjer flere ganger i løpet av filmen, og det snur opp ned på hele situasjonen og driver den videre.

I Cassavetes sine filmer er følelser alt. Hans filmer føles, mer enn å forstås. Eller kanskje man kan si at man forstår filmene hans gjennom å føle dem. Derfor må tilskuerne investere mye av seg selv for å oppleve noe i Faces. Han var antageligvis det klareste eksempelet på skuespillernes regissør som filmhistorien kan oppdrive. Til Faces filmet han 250 000 fot film, mens vanlig kan være rundt 40 000 fot. Av disse 250 000 fot film satt Cassavetes i 2 år og plukket frem de fantastiske skuespillerprestasjonene vi ser i Faces.

Siden alt som skjer i filmen er så ekte og hudløst, og alle vi møter har gode og dårlige sider, er det lett å bli revet med. Derfor føler vi også det på kroppen når noen blir såret eller ydmyket. Når Louise overvinner sin beskjedenhet og danser med Chet på nachspielet, har det tatt lang tid. Endelig kaster hun hemningene og synger med. Da stopper Chet, og kommenterer at de dummer seg ut. Vi føler selv ydmykelsen som Louise føler, og alt blir ubehagelig og trykkende. Louise opplever det uutholdelig og drar hjem.

Et annet godt eksempel på hvordan ekte mennesker oppfører seg, finner sted på nachspiel hos den prostituerte Jeannie. Jeannie, Richard og hans venn Freddie prøver desperat å ha det morsomt, med overdreven sang og latter. Plutselig finner Jeannie og Richard kjemien sammen, og de danser tett sammen. Freddie bryter inn med latter og danser litt med Jeannie, men snart er hun tilbake hos Richard. Freddie blir sjalu, føler for å ødelegge og vil vite hvor mye hun skal ha betalt for kvelden. Slik snus alt som var fint til å bli stygt. Kvelden er ødelagt, Freddie og Richard går hjem.

Siden Faces er en så nærgående og dyptpløyende film, føles det rett at det visuelle avspeiler dette. Filmens særtrekk visuelt er de mange ekstreme nærbildene. Dermed blir blikk og mimikk viktig og tydelig. Bare det å vise John Marleys ujevne hud og porer, viser at er en indie-film og ikke en tradisjonell Hollywoodfilm. I motsetning til tradisjonell filmskaping, er kameraet underlagt skuespillerne i Cassavetes filmer. Her er ingen merker som skuespillerne må stå på. I stedet må kameraoperatøren forsøke å følge skuespillerne og få en følelse for hva de vil gjøre. Det er noe av grunnen til at bildet er ute av fokus til tider. Lyden er også ute av sync til tider, siden den måtte samordnes i to år etterpå pga feil ved filmprosessen.

Faces har egentlig en ganske enkel struktur. Først ser vi mannens måte å handskes med problemene på, deretter kvinnens. Så får vi en parallell igjen når ting har gått i stykker utenfor ekteskapet også. Slutten består av mannen og kvinnen sammen i trappen før de ender i hver sin etasje, som også peker mot utfallet av ekteskapet deres får vi tro.

Det er interessant å legge merke til kontrasten mellom Richard og Marias håndtering av sin utroskap. Richard avslutter med å ta kontrollen morgenen etter, og deklamere at leken er slutt og Jeannie må slutte å være tøysete. Maria på sin side tar en overdose tabletter. Når Richard kommer hjem, direkte fra sin sidesprang, er han i et sprudlende humør. Allikevel klandrer han sin kone for hennes affære, selv om det siste han sa til henne var at han ville skilles. Det er tydelig å se at mennene i filmen bruker forretningsmetoder også i sine private relasjoner. Alt er makt.

Dette videreføres i sekvensen hvor Richard møter de to andre forretningsmennene. Her utspiller det seg en moderne rivalisering som mest av alt minner om tiurleik. Etter innledende etablering av maktforhold og påfølgende likevekt, må ting avgjøres ved håndgemeng. De prostituerte kan sitte på avstand og følge vinneren av kampen mellom aldrende forretningsmenn. Den ene for øvrig lojalt heiet frem av sin yngre lakei. Dagens maktkamper vinnes ikke på slagmarken, men i forretningslivet. Allikevel sprekker fasaden noen ganger…

Seymour Cassel, som spiller Chet, var en nær venn av John Cassavetes. Det ga ham ingen fordeler under innspillingen. De første tre dagene var Cassavetes så misfornøyd med Cassel at han avsluttet filmingen etter 10 minutter. Alle måtte gå hjem. Årsaken var at Cassel var overtent og ikke oppførte seg naturlig, men mer opptatt av å vise hva han kunne gjøre. Den fjerde dagen satt det som det skulle. Cassavetes elsket for øvrig å fleipe med folk. Scenen hvor Cassel må hoppe ut av vinduet, hoppe ned fra taket og springe 100 meter oppover gaten når Richard kommer hjem, måtte han gjøre 12 ganger. Da var han så utslitt at Cassavetes og kameramann George Simms holdt på å le seg i hjel. De hadde fått det de ville i første tagning, og hadde ikke engang slått på kameraet i de neste elleve tagningene…

Cassavetes kunne også være hard når han følte det trengtes. Både Lynn Carlin, som spiller Maria, og Rowlands var gravide under innspillingen. Det hindret ham ikke å presse dem hardt. Da Cassel ikke slår Carlin hardt nok, gjør han det selv. Og beordrer henne til ikke å gråte. Det vil ødelegge scenen.

Lyd og bilde

Bildet er grovt, til tider ute av fokus, ujevnt og røft. Altså en skikkelig amatørproduksjon. Og det kler filmen godt. Jeg vil anta at Criterion har gjort det som kan gjøres med et vanskelig utgangspunkt. Lyden er på den svake siden, til tider også ute av sync. Men man blir så oppslukt av dramaet, at lyd og bilde blir lite viktig i Faces.

Ekstramateriale

Seventeen-minute alternate opening sequence, from an early edit of the film: I denne alternative åpningen får vi se barbesøket i sin helhet, før Richard og Freddie drar på nachspiel til Jeannie. I tillegg er rekkefølgen på scener annerledes. Vanskelig å si hvilken åpning som er best. La oss stole på John Cassavetes.

Episode of the French television series Cinéastes de notre temps, from 1968, dedicated to Cassavetes, featuring rare interviews and behind-the-scenes footage: Kunstfilm er et stygt ord i USA, forteller Cassavetes de franske intervjuerne. Derfor må man lage slike filmer utenfor studiosystemet. Dette passer ham egentlig bra, siden han opplever andre mennesker som feige. De tar ingen sjanser. God dokumentar.

Making “Faces”, a 2004 documentary including interviews with actors Lynn Carlin, Seymour Cassel, and Gena Rowlands and director of photography Al Ruban: Meget interessant dokumentar med intervjuer av blant annet Rowlands, Cassel og Carlin. Ingenting var improvisert, bortsett fra sangene til Cassel. Dette selv om filmen kan oppleves som improvisert. Ruban forteller at de fikk mye hjelp av fremmede mennesker. De fikk låne utstyr og annet av andre filmskapere.

Lighting & Shooting the Film, a short documentary from 2004 in which Ruban explains how he and the crew achieved the distinct look of Faces: Forskjellig filmtype ble brukt til forskjellige scener for å bygge opp under stemningen i scenen. Vi får lære mye om lyssetting og begreper rundt det her.

A booklet featuring an essay by Stuart Klawans: Godt og innsiktsfullt essay.

Essay by John Cassavetes: Beskriver hvordan Faces er ment som et angrep på middelklassen i USA, gjennom å fokusere på et gift par. Opplever ungdom på utsiden av ekteskapet.