The Mother and the Whore
The Mother and the Whore (Criterion nr.1245) (4k)
Frankrike – 1973 – Jean Eustache (svart-hvitt) –218 minutter – Drama, filosofi, intellektuelle samtaler
En film om ord
Nivå 1 (uten spoilers)
Alexandre, en arbeidsledig ung mann, vandrer rundt i Paris. På kafeer møter han venner og kvinner, og har filosofiske samtaler om kjærlighet. Han har en kjæreste (Marie), en ekskjæreste han ønsker å gifte seg med (Gilberte) og en elskerinne (Veronika). Alexandre spilles av Truffautfavoritt Jean-Pierre Leaud, som spilte Antoine Doinel i 5 filmer.
Nivå 2 (med spoilers)
The Mother (Marie), the Whore (Veronika) og Alexandre danner trekløveret som nesten hele filmen dreier seg rundt. Sant nok, vi ser et par andre kvinner og et par venner av Alexandre. Alle andre er omtrent som rekvisita å betrakte. Dette er en film som ikke har noen handling, det skjer fint lite. Egentlig er det bare to, toppen tre mennesker som prater sammen til enhver tid. Ikke gjør de det alltid så troverdig heller, det føles ofte veldig skrevet og amatørmessig framført. Allikevel er det ikke et sekund kjedelig.
Alexandre er så merkelig og intenst selvopptatt at det nesten ikke er til å tro. Han forventer at alle skal forstå og sympatisere med sutringen hans. Og som mange andre menn på film, og i det virkelige liv, er han ute av stand til å identifisere situasjoner som like. Han ønsker at kjæresten hans skal akseptere at han har en elskerinne uten å være sjalu, mens han selv drar i raseri fra en middag når han hører at hennes ekskjæreste skal komme. Snakk om å se splinten i sin nestes øye, men ikke bjelken i sitt eget. Han presterer også å møte sin ekskjæreste Gilberte og forlange et svar om hun vil gifte seg med ham. Mens han faktisk er sammen med Marie. Heldigvis avviser hun ham og gir ham et svar et par dager senere at hun skal gifte seg med sin nåværende kjæreste. Alexandre føler seg berettiget til å ha Marie som et sikkerhetsnett mens han forsøker å optimalisere sin situasjon. Blir sjeldent ekte kjærlighet av slikt.
Sjarmerende nok har da Alexandre mange synspunkter om det kommende ekteparet. Han beskriver de to, og hvordan deres liv vil forløpe. Det ser ut som han er nødt til det for å akseptere nederlaget. Han er også en stor dramaqueen. Han lager mye styr rundt at kjæresten hans blir ringt av en mann. Selv om han selv nettopp har kommet fra et møte med en ekskjæreste og forsøkt å sjekke opp Veronika.
Prat, prat, prat. Det er dette filmen handler om, samtaler på kafeer, samtaler på sengekanten, samtaler på besøk hos en venn. Alexandre er bindeleddet mellom alle situasjonene. Andre må kanskje jobbe eller studere, selv kan han dedikere seg til den edle kunst å konversere. Selv om det må sies at det i hans tilfelle mest handler om monologer, hvert fall når han prater med kvinner. Her er det mye mansplaining ute og går. Som alle sjåvinister, er han ekstremt opptatt av forskjellene mellom kjønnene. Og disse forskjellene har en tendens til å gå i hans favør som mann.
Samtalene oppleves som lite tilfredsstillende. Alexandre framstår ikke som en intellektuell gigant, mer som en typisk førsteårsstudent. Gjerne en psykologistudent som skal analysere mennesker han møter på nachspiel, du vet typen. Resonnementene hans virker lettvinne og overfladiske. Jeg håper og tror at det er slik det er ment å tolkes, og at det ikke er ment som troverdige dypsindige samtaler. Jeg kan selvfølgelig ikke være helt sikker, kanskje er regissør og manusforfatter Jean Eustache seriøs. Kanskje er dette tanker og meninger han selv hadde. Vi vet jo at filmens karakterer og handling er basert på hans eget liv. Det høres ut som om en dialogdrevet film som har dialog som ikke helt henger sammen, skal være kjedelig og utilfredsstillende. Men slik er det ikke. Jeg er meget engasjert i samtalene, men kanskje mest siden det er interessant å observere disse menneskene. Ufullkomne mennesker er vel så interessante å analysere som fullkomne mennesker.
I andre halvdel av filmen skifter tyngdepunktet i filmen over til Veronika, føler jeg. Er dette en film med to hovedpersoner, i hver sin halvdel? Slik sett ligner den på Psycho. Veronika får også holde filmens mest ektefølte og lange monolog, om hore og mor fra tittelen. Hun mener kjærlighet er umulig uten barn, og at man aldri er en hore uansett hvor mange sexpartnere man har. Uenig i det ene og enig i det andre.
De tre, Alexandre, Marie og Veronika ender opp i et merkelig åpent forhold. Veronika ringer dem midt på natten, og kommer ofte hjem til dem. Hun ligger i samme seng, og alle har sex. Marie virker komfortabel med det den ene kvelden, men neste gang forsøker hun å ta livet sitt med piller. Deretter kan det se ut som de to kvinnene danner en allianse mot Alexandre og finner felles grunn. Det hele er uoversiktlig, og det bunner nok mest i at ingen av de involverte egentlig vet hva de holder på med.
Jeg må si jeg liker slutten. Den selvutnevnte playboyen uten penger, Alexandre, går jo gjennom livet uten alvor. Alt handler om nytelse. Som han sier: det å ikke ha penger, betyr ikke at man skal spise dårlig. Dette utsagnet kom da han og Veronika spiser på en av Paris dyreste restauranter, og Alexandre forteller henne at han ikke har noen penger. Sluttscenen skildrer da livet treffer ham midt i trynet. De er i Veronikas leilighet, hun sier hun er gravid, meget mulig med hans barn. Hun kaster opp, kanskje morgenkvalme. Han synker sammen, overveldet av alvoret i situasjonen. Brått var all lek over.
Opprinnelig var filmen ment å være på 5-6 timer. Den endte på 3,5 timer. I ettertid mener regissøren at den nok ble kuttet litt for hardt. Den burde ha endt på 4 timer. Jean Eustache likte idéen om en mann som alltid tar rollen som dissident. En skatt som rammet filmer som var lange og ukjente, ble fjernet i 1972. Dette åpnet veien for filmer som the Mother and the Whore og Out1 av Rivette.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: My Night at Maud´s og alle andre Röhmerfilmer, Faces, My Dinner with André og Bed and Board.
Øyeblikket: Veronikas lange monolog, som oppsummerer filmens tittel og skiller overfladiske samtaler fra det som er viktig i livet.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Bildeformatet er 1.37:1 og filmen er i svarthvitt. Jeg føler at det er litt bortkastet å lage 4k-utgivelse av en slik type film. Den oppleves ikke annerledes enn en bluray, eller DVD for den saks skyld. Bildet er kornete og røft. I mørke sekvenser sliter bildet noe. Det samme tror jeg ville vært tilfelle med tidlige filmer av John Cassavetes i 4k, som Shadows og Faces. Som denne filmen kan sammenlignes med av flere grunner enn bildet. Lyden er helt grei, kun dialog og musikk fra lydkilder i filmen.
Ekstramateriale
New interview with actor Françoise Lebrun: Dette er skuespillerinnen som spilte Veronika. Hun «utdannet» seg på Cinemateket i Paris. Her snakker hun om filmen og rollen sin. Fint. 14 minutter.
New conversation with filmmaker Jean-Pierre Gorin and writer Rachel Kushner: Leaud er stand in for regissør og manusforfatter Jean Eustache. Dette stammer fra eget liv. For så vidt grei samtale, men for svulstig og for dårlig resonnert i analysen av filmen. 33 minutter.
Program on the film’s restoration: Fin liten dokumentar om restaureringen. Dette var tydeligvis en nybølgefilm, sier restauratøren. De filmene var sjeldent lyssatt utendørs. All lyd var on location. 17 minutter.
Segment from the French television series Pour le cinéma featuring Lebrun, director Jean Eustache, and actors Bernadette Lafont and Jean-Pierre Léaud: Jean Eustache skrev filmen for disse skuespillerne. Han ville faktisk ha dem med før han visste hva filmen skulle handle om. Det var ingen improvisasjon, alt var i manus. Kort sagt en film om ord. 10 minutter.
Trailer: Fokus på sex og forhold. Ispedd noen sitater fra Harmony Korine og Amy Taubin. Ganske fin. 2 minutter og 20 sekunder.
An essay by critic Lucy Sante and an introduction to the film by Eustache: Det beste ekstramaterialet denne gangen er dette essayet. Nydelig strukturert, informativt og som jeg liker, rett på forståelsen av selve filmen.
