Good Morning
Good Morning (Criterion nr.84) (Bluray)
Japan – 1959 – Yasujiro Ozu (farger) –93 minutter – Drama, komedie, samfunnskritikk
En enkel kompleks film
Nivå 1 (uten spoilers)
To brødre pleier å snike seg over til naboen for å se på TV i denne fjernsynsapparatets barndom. Det går ut over leksene. Moren legger ned forbud mot TV-titting. Hun vil heller ikke kjøpe en TV til huset. Da går brødrene ut i streik, de nekter å snakke.
Nivå 2 (med spoilers)
Først er det en velsignelse for foreldrene, at de får så mye ro i huset. Men etter hvert skal det føre til mange misforståelser i nabolaget og på skolen. Den åpenbare handlingen og det komiske aspektet ved filmen er prompingen skoleguttene perfeksjonerer til kunst. Bortsett fra den ene gutten, som aldri får det til og det ender heller med at han griser til underbuksene sine. Konflikten med foreldrene starter jo med at faren ber sønnen ti stille og ikke snakke så mye. Sønnen forsvarer seg med at de voksne snakker vel så mye, med sine intetsigende fraser god morgen, god kveld, været er fint osv osv. Fra nå av er promping deres måte å si god morgen på. Derav tittelen. Prompingen er nesten musikalsk, et pip som vi først ikke helt forstår hva er ment å være.
Good Morning kan framstå som en helt overfladisk film, uten noe annet ønske enn å underholde. Men jeg tror Ozus anliggende er å si noe om det japanske samfunnet. Det er et spesielt tettbefolket land, veldig langt fra slik vi er vant til i Norge. Når man lever så tett på hverandre er det ekstremt viktig med høflighet. Det er limet og smøringen som sikrer at færrest mulig misforståelser kan oppstå, med potensielt alvorlige konsekvenser. Det er derfor japanerne synes at dårlige manerer er så hysterisk morsomt, siden det er så utenkelig å være uhøflig. Det japanske smilet kan bety flere ting. Oppriktig glede, at man er ukomfortabel eller opplever smerte (fysisk eller verbalt påført). Og all smilingen settes i kontrast med ondsinnet sladder, som også leveres med smil.
Ozu viser oss et tett samfunn, et nabolag som er så tettbygd at en full ektemann kan gå inn i feil hus om natten. Selv med alle høflighetsfrasene og vennligheten skjer det flere misforståelser. Japanerne er ikke bedre enn andre folkeslag og de liker også sladder. Og sladder er viktig for mennesker. Som Yuval Noah Harari skriver i sin bok Sapiens – en kort historie om menneskeheten: grunnen til at Homo Sapiens utkonkurrerte Neandertalere selv om sistnevnte hadde større hjerne, var sladder. Det skapte samhold og var avgjørende for artens overlevelse og sivilisasjonsbygging.
I Good Morning starter et rykte om at foreningslederen ikke har betalt en avgift, men heller kjøpt vaskemaskin. For foreningens penger? Det viser seg at ryktet skyldes at moren hennes har glemt at hun har fått pengene fra kassereren.
En annen misforståelse skyldes at de to brødrene ikke hilser på nabodamen, siden de ikke snakker med noen under streiken sin. Dette tolkes til at moren deres misliker nabodamen pga at hun har lånt noe fra henne for en stund siden. Dette fører til at alle naboene iler til med ting de har lånt for å slippe å bli utsatt for samme oppførsel.
Kort sagt blir dette den gamle diskusjonen om by og land, og om bygdedyret. Å være tett på har sine fordeler, med omtanke og hjelp å få av et samfunn man er del av. Men det skal lite til å falle utenfor, og da føles det kvelende. Filmen tar også opp maktbalansen mellom voksne og barn.
Good Morning kan føles mer som en Jaques Tati-film enn en Ozu-film. Men Ozu skrev faktisk vitser for andre i mange år. Ozu kan ikke beskyldes for å lage melodrama, til det skaper han for stor avstand i filmene sine. Filmen kan virke enkel i sin historie, men filmteknisk har den mange av Ozus kjennetegn. Mange vannrette linjer i klessnorer og gjerder, i kontrast til høyspentmaster. Leilighetene innrammes av dørkarmer og andre rektangler. I dialoger er ansiktene alltid plassert samme sted i utsnittet. Det skaper en fin flyt.
Oversetteren og kontorsekretæren snakker sammen om hvor viktig småprat er i et samfunn. De tror barna vil voksne opp og forstå dette. De jobber jo begge med kommunikasjon. Men selv om de er forelsket i hverandre, henfaller de til samme feil i sluttscenen. De prater om vær og vind og ikke det de egentlig vil snakke om. Prompingen er barnas versjon av småprat og har samme funksjon, styrke bånd mellom mennesker. Et barn sier I love you til de voksne, og det ser ut til å kunne bety god morgen, ha det bra eller at de er glade i dem. Alt etter behov.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Play Time, Mon Oncle, The Flavor of Green Tea over Rice og An Autumn Afternoon.
Øyeblikket: Dette er jo også en komedie, og humoren dreier seg stort sett om promping. Da er det morsomt at en av konene kommer hver gang ektemannen promper og spør hva han vil. Hun tror han roper på henne. Det morsomme er at han bare sier at han ikke har ropt på henne. 3 ganger etter hverandre, helt til han faktisk ville at hun skulle komme. Litt absurd.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: For et flott bildepå denne filmen fra 1959. Og i farger også! Filmkorn og detaljer er strålende gjengitt. Fargene popper ut av lerretet, spesielt rødt og gult er flott. Ingen skader er synlige, og det er fin dybde i bildet. Lyden er også god. Bildeformatet er 1.33:1.
Ekstramateriale
I Was Born, But . . ., Yasujiro Ozu’s 1932 silent comedy, with a 2008 score by Donald Sosin: Denne filmen på 90 minutter er grunnlaget for Good Morning. Ozu har laget om igjen sin egen film. Han er ikke alene om det, Haneke og Hitchcock har også gjort det, men Ozu har gjort det flest ganger tror jeg. Fin film, med en hardere tone enn hyggelige Good Morning.
New interview with film scholar David Bordwell: Dette er en av de beste Ozufilmene mener Bordwell. Den er dypere enn man skulle tro ved første øyekast. En enkel historie men med mye informasjon i bildet. 18 minutter.
New video essay on Ozu’s use of humor by critic David Cairns: Kjempefint videoessay. Belyser japansk kultur, humor og Ozus bruk av humor. 17 minutter.
Fragment of A Straightforward Boy, a 1929 silent film by Ozu: Det finnes et 14 minutters segment av denne tapte filmen, og det er inkludert her. Morsom film. Strålende barneskuespiller med en imponerende flodhestimitasjon.
An essay by critic Jonathan Rosenbaum: Fine tanker om filmen. I filmen sies det at TV vil produsere 100 millioner idioter. Med litt vekst med tanke på årene som har gått siden 1959 kan vi vel trygt slå fast at det har skjedd i USA med tanke på valget i 2024.
