Charade (Criterion nr. 57)(Blu-ray)
1963 – Stanley Donen (farger)
Lurt, og lurt igjen!
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung kvinne finner seg plutselig forfulgt av ukjente menn, som vil ha henne til å fortelle hvor hennes manns penger er. Men hun vet ikke om noen penger. Heldigvis får hun hjelp av en høy og mørk Cary Grant.
Nivå 2 (med spoilers)
Vel, det finnes rene underholdningsfilmer i The Criterion Collection. Charade er en av dem. Og det er en fornøyelig film, med underfundige nye retninger i historien og morsomme replikker. Dette er en stjernespekket thriller med Cary Grant og Audrey Hepburn øverst på plakaten. James Coburn, George Kennedy og Walther Matthau har også store roller.
Stanley Donen hadde lyst til å lage en lett og morsom thriller med en kvinne i fare i hovedrollen. Han knyttet til seg Cary Grant, og Audrey Hepburn ville gjerne være med siden Grant var med. Så ombestemte Grant seg, dermed ville ikke Hepburn, og Universal skrinla prosjektet. Etter en stund kontaktet Grant igjen Stanley Donen og lurte på om han fremdeles kunne få rollen. Hepburn ville også tilbake nå som Grant var der, og de spilte inn filmen for Columbia.
Regissør Donen har stor moro av å erte publikum. Vi vet ikke før helt på slutten hvor pengene er, eller hva det er. Derfor har han flere scener hvor vi ser rett på det alle er ute etter, denne filmens MacGuffin. Dette mens karakterene i filmen går gjennom alt ting for ting. Donen lykkes i å holde oss på pinebenken i vår iver etter å vite hvor pengene er. Fortellingen skifter tempo og vi, som Hepburns karakter, veksler stadig mellom tillit og mistro til Cary Grants karakter. Godt håndverk, nydelig fotografering, spennende plasser og situasjoner. En av de beste thrillerne fra 60-tallet, i glatt Hollywood innpakning. Samtidig er en romantisk og publikumsvennlig film hvor man kan se to av tidens største stjerner finne kjærligheten.
Charade innehar en litt spesiell kontrast, i det voldsomme og harde opp mot det morsomme og søte. Studioet var bekymret for antall døde, og blodige scener. Kanskje det er det som gjør at filmen holder seg fint i dag. En kynisk thriller med vold og løgn, kombinert med en klassisk, romantisk forviklingskomedie…
Hvis du synes at det er påtagelig mange scener med Cary Grant på venstre side av skjermen mens han ser mot høyre, er det fordi han insisterte å bli filmet med høyre side mot kameraet. Det var hans gode side. Problemet oppsto når hans motskuespillerinne hadde samme ide. I en av hans andre filmer sees Grant ofte bak henne på venstre side, holde rundt henne mens de begge ser mot høyre…
Lyd og bilde
Bildet er i 1.85:1 og i glitrende technicolour. Flott detaljnivå og gnistrende farger. Absolutt godkjent bilde. Lyden er også meget klar i mono.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring Stanley Donen and screenwriter Peter Stone: Et meget livlig kommentatorspor, hvor regissøren og manusforfatteren kjegler hele tiden. Men alltid med en stor dose humor. Av en eller annen grunn snakker Stone konsekvent om Stanley Donen i tredjeperson.
Original theatrical trailer: For en morsom trailer! Veldig original ide, som får frem humoren i filmen i tillegg til spenningen.
A booklet featuring an essay by film historian Bruce Eder: Nå er ikke dette en spesielt kompleks film, så essayet blir dermed rimelig overfladisk.
Paths of Glory (Criterion nr. 538)(Blu-ray)
1957 – Stanley Kubrick (svart-hvitt)
Krig og makt
Nivå 1 (uten spoilers)
Det er 1915 i Frankrike. De franske soldatene i skyttergravene må igjen storme de tyske stillingene. En fransk general fristes med forfremmelse om han klarer å ta ”Anthill”, selv om tapstallene er beregnet til over 60%.
Nivå 2 (med spoilers)
Det er ikke laget så mange filmer fra 1. Verdenskrig, men sammen med All Quiet on the Western Front er Paths of Glory den beste. Og endelig kommer den i en fantastisk utgave som ikke kan bli bedre på hjemmemarkedet.
Selvfølgelig er Paths of Glory en antikrigsfilm, men først og fremst er den en film om menneskers kyniske oppførsel og vilje til å gå over lik for å oppnå noe selv. I ekstreme situasjoner som krig, vil konsekvensene bli enorme. Det som kunne vært en hensynsløs oppførsel mot en kollega for å oppnå en forfremmelse i en bedrift, får i en situasjon som denne konsekvensen at tusenvis av soldater dør. Det er interessant å konstatere at generalen sier nei til angrepsplanen med begrunnelse i at soldatene hans er utslitt og at det ikke er mulighet for å ta ”Anthill”. Men da hans personlige forfremmelse står og faller med viljen til angrep, blir verken soldatene eller oppdraget noe problem. I løpet av smart dialog og oppførsel, ser vi karakterene ledes fra det ene standpunktet til det andre. Hærsjefen venter, smiler, presser og veileder generalen til det rette standpunktet. Dette er Kubrick på sitt beste.
Det er ikke bare generaler som utnytter soldater i filmen. Vi ser hierarkiet i praksis når underoffiserer misbruker sin makt, dreper en soldat og forlater en annen. Senere føler han seg trygg på en offisers ord vil veie tyngst i en høring, om han var aldri så full. Her viser Kubrick oss hvordan vi mennesker så lett lar oss korrumpere av makt, og misbruker ethvert redskap vi har om det kan gi oss noe. Igjen er det mer universelle trekk ved oss som blottlegges, enn nødvendigvis militære trekk. I samme kategori samfunnskritikk kan vi putte utvelgelsesmetodene som ble brukt til å bestemme hvilke tre soldater som skulle henrettes. Et kompani brukte loddtrekning, ett valgte en sosialt uønsket soldat og den tredje ble valgt fordi han var en trussel mot kompanisjefen.
Generalenes vilje til å ofre soldater i tusenvis, både egne og fiendens, vises i filmen først og fremst gjennom det håpløse angrepet på ”Anthill”. Men også gjennom generalen ordre om å sette inn artilleriet mot egne styrker som ikke har fullført angrepet. Dette gir meg assosiasjoner til det absurde faktum at 1. Verdenskrig egentlig var ferdig før det siste store slaget ved Verdun(?). De militære lederne på begge sider var enige om kapitulasjon, men anså 11/11 kl 11 som et fengende tidspunkt å avslutte krigen på. Dermed fikk de en hel dag til med krig, tusenvis av døde soldater og en morsom linje i historiebøkene. Dermed virker plutselig ikke generalens handling i filmen så usannsynlig. Den samme generalen som i fullt alvor sier at den eneste uskyldige i denne saken er ham…
Kirk Douglas falt for manuset til den unge regissøren Kubrick og produsent Harris. Han la mye arbeid i å presse Universal til å lage filmen. Samtidig ble det satt opp en avtale hvor Kubrick måtte lage 5 filmer under Douglas sitt produksjonsselskap. Det ble med to, Paths of Glory og Spartacus. Dette er nok mye av grunnen til at Paths of Glory har sine elementer av melodrama og Hollywood, om enn i liten grad. Vi har klassisk stjerneposering ved et par anledninger, men Douglas krevde slike ting. I kontrakten sin hadde han også nedfelt at han skulle ha en scene med bar overkropp. I Paths of Glory er det hans første scene.
Timothy Carey spiller den ene soldaten utvalgt til å henrettes. Han var en skikkelig urokråke, og fulgte ingen regler i sin karriere. Ingen skuespiler har blitt sparket så mange ganger i sin karriere. Så også i Paths of Glory. Han prøvde i hver scene å bli lagt merke til, med improvisasjoner og plassering. Scenen på slutten hvor han går sammen med presten til henrettelsen, skulle egentlig være en scene uten dialog. Carey snakker hele tiden, og biter til og med presten i armen. Han hadde på sin side sterk lyst til å slå ned Carey. Etter mange advarsler ble Carey sparket, og de få gjenværende scenene ble filmet med stand-in.
Slottet som dveler i bakgrunnen i flere av scenene er for øvrig slottet som ble brukt i Alain Resnais mesterverk Last Year at Marienbad. Om du lurte.
Kubrick lagde ikke mange filmer i sin lange karriere. Grunnen til det er at det han fryktet mest var middelmådighet. Han jobbet langsomt og grundig, og laget aldri en dårlig eller middelmådig film. Det er ikke mange regissører som kan si det…
Lyd og bilde
Bildet er i det korrekte 1.66:1, og ikke i 1.33:1, som tidligere versjoner har vært i. Dermed fyller bildet en widescreen, og man slipper sorte striper på sidene. Og bildet er fantastisk klart, skarpt og detaljrikt. Et nydelig svart-hvitt bilde, som sammen med Kubricks komposisjon gir en unik visuell opplevelse. Lyden er også meget bra.
Ekstramateriale
New audio commentary featuring critic Gary Giddins: Ikke av de bedre kommentatorsporene. Litt for lite relevant info, men holder det gående stort sett hele tiden.
Excerpt from a 1966 audio interview with director Stanley Kubrick: Han forteller i dette bittelille utdraget at Kirk Douglas presset studioet for å få laget filmen. Kubrick møtte for øvrig sin kone under innspillingen.
Television interview from 1979 with star Kirk Douglas: Dette er det mest fornøyelige av bonusmaterialet. En Douglas i storform på et engelsk talkshow. Vi får vite litt om den fattige bakgrunnen til Douglas og at han faktisk aldri vant en Oscar! De gode historiene kommer på løpende bånd. Som da han plukket opp en marinegast som haiket. Han ble så oppskjørtet da han så at det var Kirk Douglas som kjørte at han ropte ut: Vet du hvem du er?
The Defiant Ones er en god film som handler om to menn som rømmer fra en lenkegjeng. De er lenket sammen, og de må samarbeide om alt på flukten. Den ene er hvit og den andre er svart. Det sirkulerer en historie om da de skulle forsøke å finne skuespillerne til disse to karakterene. Marlon Brando ble spurt, og sa; jo, ja, men jeg vil spille den svarte. Robert Mitchum sa; Jeg skal faen ikke spille i en film med noen svarte! Til slutt spurte de Kirk Douglas som sa seg villig til å spille i filmen. Men han ville spille begge rollene…
New video interviews with Kubrick’s longtime executive producer Jan Harlan, Paths of Glory producer James B. Harris, and actress Christiane Kubrick: Veldig gode intervjuer av mennesker som er godt forberedt. Christiane forstår ikke kritikken av Kubricks filmer som kalde og intellektuelle. Produsent Harlan påpeker at selv om Kubrick var optimist i dagliglivet, var han pessimist på menneskehetens vegne. Dette kan sees i hans filmer, som jo kan sies å være dystre.
Produsent James Harris forteller at grepet med å la alle snakke engelsk var litt kontroversielt. Noen kritikere reagerte negativt på dette, men filmskaperne følte at det å la skuespillerne snakke med fransk aksent bare ville bli dumt. Og Douglas var stjernen deres. Det måtte bli engelsk.
French television piece about a real-life World War I execution that partly inspired the film: Kun tre minutters innslag, men vi får vite om de fem som ble henrettet i 1915. Iherdig innsats fra familien har ført til renvasking og oppreising. Nå finnes det et monument til ære for de fem. Dette er den sanne historien Paths of Glory er inspirert av.
Theatrical trailer: Grei trailer, men den avslører litt for mye.
A booklet featuring an essay by film scholar James Naremore: Godt essay med skarpe observasjoner. Forfatteren av essayet er også forfatter av en bok om Stanley Kubrick.
The Rules of the Game (Criterion nr. 216)(DVD)
1939 – Jean Renoir (svart-hvitt)
Dansende på en vulkan
Nivå 1 (uten spoilers)
Borgerskapet samles på et slott på landet for en helg med jakt og fest. Men det er konflikter under fasaden. Vertens kone har et godt øye til den hjemvendte flyverhelten, og verten er klar over dette. Samtidig er det intriger blant tjenerskapet. Laget i 1939, er The Rules of the Game en film med mørke skyer hengende over seg.
Nivå 2 (med spoilers)
The Rules of the Game er en av tidenes 10 beste filmer, i følge det meget anerkjente filmtidsskriftet Sight and Sound. Den er også den legendariske filmkritikeren Andre Bazins absolutte favorittfilm, og en yndling blant de franske nybølgeregissørene. Truffaut proklamerte at det var tidenes beste film. Det var noen av de beste kveldene i året når man hadde The Rules of the Game som selskap.
Filmen er meget kompleks, så en gjennomgang av historien kan være på sin plass. Flyveren Andrè Jurieu har nettopp fullført sin flyvning over Atlanterhavet alene. Denne bragden minner oss om en annen flytur, nemlig Charles Lindberghs. Dette er ikke uproblematisk, siden han senere arbeidet aktivt for en isolasjonistisk linje for USA. Han tok også imot utmerkelser fra Adolf Hitler og berømte det tyske flyvåpenet. Men Jurieu har ingen politiske interesser. Derimot uttaler han seg om meget private ting i radiointervjuet han gir da han lander. Han er dypt skuffet over at en spesiell kvinne ikke har møtt opp. Denne kvinnen er Christine, Marki Robert de la Chesnayes kone.
Etter en sekvens i byen, inviterer markien til fest på landstedet sitt. Octave er en mann som ikke tilhører verken borgerskapet eller tjenerskapet, og han overbeviser markien til å invitere sin venn Jurieu. Octave spilles forresten av Jean Renoir selv. Markien vet om Jurieus interesse i Christine, men lar ham komme allikevel. Dermed er det duket for et trekantdrama mellom disse tre, som speiles i tjenerskapet i etasjen under, mellom viltforvalter Schumacher, hans kone Lisette og Marceau.
Markien har også sin svin på skogen, med overklasseelskerinnen Geneviève. Hennes formål med helgen er å erobre ham for godt. Av tjenerskapet er det viltforvalter Schumacher og Lisette som er mest sentrale. Han gjør sitt beste for å eliminere snikskytteren Marceaus evinnelige jakt på markiens kaniner, men blir overstyrt av markien da han endelig har fanget ham. I stedet får Marceau jobb i huset. Nederlaget til Schumacher fordobles da han innser at Lisette og Marceau har et forhold, og at han ikke kan hindre dem i å treffes da de begge nå jobber i huset.
Da kan vi oppsummere så langt at borgerskapet har absorbert 3 utenfra. Marceau har krypet inn nedenfra, med arbeidsoppgaver som skopuss. Andrè Jurieu har kommet inn ovenfra, som flyverhelt og kjendis. Octave har ankommet via venner, men han tilhører verken tjenerskap eller borgerskap. Han blir godtatt som en slags hoffnarr, men i virkeligheten er han filmens samvittighet og står for de skarpeste observasjonene og den skarpeste kritikken av borgerskapet. Jean Renoir formidler sine meninger gjennom Octaves replikker.
Filmens vendepunkt er kanin og fasanjakten. Tonen mellom jaktpartiet er gemyttlig og sjenerøs. Nydelige naturbilder avløses av nydelige dyrebilder. Da jakten nærmer seg hardner ansiktene til. Ondskapen slippes løs. Så eksploderer tempoet i klippingen og i løpet av 25 klipp, dør 12 dyr på ordentlig. Alt er ødelagt og alt er forandret. Gjestene krangler. Christine ser markien sammen med sin elskerinne. Spillets regler sier at dyr drept for moro er tillatt, dyr drept for mat er galt. Snikskyttere skal tas av viltforvalteren.
I filmens andre halvdel, blusser konfliktene opp. Markien og Jurieu har et oppgjør. Schumacher løper rundt i slottet med våpen på jakt etter Marceau. Han avfyrer flere skudd, men ingen blir truffet. Når markien har fått kontroll på situasjonen, avskjediger han både Schumacher og Marceau. Lisette vil bli værende hos sin frue Christine. Dermed har de to rivalene ingenting å slåss for, og velger å omgås hverandre, forsont. Dette vises gjennom Renoirs faste uttrykk for vennskap, å by noen en sigarett. På same måte forsones markien og Jurieu. De diskuterer Christines framtid, som i dette øyeblikk har falt for Octave, hennes gamle venn. De skal rømme sammen, og Octave skal bare hente deres ytterklær. Men ubetenksomme ord fra Lisette overbeviser ham om at Christine aldri kan bli lykkelig med ham. Dermed hjelper han heller Jurieu med å rømme med Christine, og låner ham sin frakk.
Schumacher og Marceau har observert Octave med en kvinne de tror er Lisette, men som egentlig er Christine. Hatet blusser opp igjen i Schumacher, og han vil igjen drepe, denne gangen Octave. Så når Jurieu kommer løpende i Octaves frakk, skyter han. Jurieu faller død om, på en måte som minner oss om den ene kaninens død under jakten. Markien holder en tale hvor han forklarer at alt var en ulykke. Christine ender tilbake hos markien, Schumacher er plutselig gjeninnsatt som viltforvalter, han er reglenes vokter. Marceau og Octave forlater landstedet. Status quo er gjenopprettet, enn så lenge. For krigen ulmer bare kort tid unna, selv om den ikke er nevnt i filmen.
Filmen er en salig blanding. Den har elementer av komedie og tragedie, slapstick og farse, satire og melodrama. Men først og fremst fungerer filmen som bitende kritikk av borgerskapet og deres livsstil. Jean Renoir så denne samfunnsklassen som råtten i sin kjerne. Hans skarpe observasjoner fortalte ham at verden til alle tider har drept og drept for å opprettholde en spesiell måte å leve på. I filmen illustrerer han det gjennom å koble sammen drapene på kaninene med drapet på Andrè Jurieu, som fungerer som offeret som må til for å opprettholde spillets regler.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1. Lyden er mono. Dette er en utgivelse jeg gjerne skulle sett i blu-ray, spesielt med Renoirs dype fokus. Man kan følge med der man selv vil i bildet, for det er alltid noe som foregår. Detaljene er viktige. Men DVDbildet er ganske godt uansett. Lyden er fin for en film fra 1939.
Ekstramateriale
Introduction to the film by Jean Renoir: Forteller oss at filmen var hans store fiasko, men at alle godord senere har gitt ham revansje. Han anså dette samfunnet som råttent i sitt indre da, og gjør det fremdeles (60-tallet).
Audio commentary written by film scholar Alexander Sesonske and read by filmmaker Peter Bogdanovich: Meget fint kommentatorspor som vi lærer mye av.
Version comparison: side-by-side analysis of the film’s two endings, and an illustrated study of Renoir’s shooting script: 2 scener, på 8 og 13 minutter gjennomgås. Det originale manuset vises på skjermen med korrigeringer.
Selected-scene analysis by Renoir historian Christopher Faulkner: Veldig interessant studie av de forskjellige versjonene av filmen. Først og fremst lider karakteren Octave av klippingen. Han blir mindre kompleks og samfunnskritikken blir mildere. For Renoir snakker gjennom Octave. Faulkner viser oss hvilken mester Renoir er med lyd, bilde og timing. Hva sies av karakterene, og hva gjøres i praksis?
Excerpts from Jean Renoir, le patron: La Règle et l’exception (1966), a French television program directed by Jacques Rivette: Renoir var frustrert med Frankrike og Vestens holdning i tiden opp mot 2.verdenskrig. Ingen ville snakke om situasjonen som truet, og ble det sagt noe så var det en ”lett”-versjon. I filmen valgte han å ikke ha noen hovedperson, fordi han ville vise en hel samfunnsklasse. En setning kan sies å være utgangspunktet for filmen. ”Vi danser på kanten av vulkanen”. Det ble sagt en gang av noen i kretsen rundt Karl X. Markien var et kontroversielt skuespillervalg, men Renoir ville ha noen utypisk i rollen. En som kunne bidra til å vise et romantisk liv i oppløsning.
Part one of Jean Renoir, a two-part 1993 BBC documentary by David Thompson: The Rules of the Game var Jean Renoirs største fiasko da den ble lansert. Folk slåss i kinosalen, og prøvde å tenne på salen. Siden har filmen vokst til å bli etablert på Sight and Sounds liste over tidenes 10 beste filmer.
Video essay about the film’s production, release, and later reconstruction: Chris Faulkner har et meget bra og informativt essay om filmens historie og rekonstruksjonen. Etter slakten av filmen, klippet Renoir filmen ned fra 94 minutter til 81 minutter. Den 94 minutter lange versjonen ble bombet av de allierte i 1942 og er tapt for alltid.
Jean Gaborit and Jacques Durand discuss their reconstruction and rerelease of the film: Disse to herrene drev filmklubber, og satte seg fore å rekonstruere The Rules of the Game. De satte sammen en versjon på 106 minutter, som er denne versjonen. Men Renoirs opprinnelige versjon er det ikke, men en versjon som han har godkjent. Iherdig arbeid førte dem frem til glemte negativer.
Interviews with Renoir’s son and assistant cameraman Alain Renoir, set designer Max Douy, and actress Mila Parély: Renoirfamilien er fantastisk begavet. Maleren Auguste Renoir er faren til Jean Renoir, og sønnen Alain Renoir er en dyktig kameramann. Han forteller oss at Jean Renoir aldri kunne drept dyr, men trengte jaktscenen for å vise at overklassen likte å drepe uten grunn. Max Douy betror oss at modeller er ubrukelige i filmskaping, fordi regissører ikke klarer å kjenne igjen settet som er bygd etter modellen.
Written tributes to the film and Renoir by J. Hoberman, Kent Jones, Paul Schrader, Wim Wenders and others: Robert Altman har også en kort hilsen her, og det er let å se at han må blitt inspirert av The Rules of the Game. Hans ensemblefilmer som Nashville og Gosford Park er skåret over same lest. Ellers er det fint å se alle godordene om Renoir.
A booklet featuring writings by Sesonske, Renoir, Henri Cartier-Bresson, Bertrand Tavernier, and François Truffaut: Et veldig godt hefte, hvor Jean Renoirs egne betraktninger om filmen var juvelen. Men Tavernier og Trufaaut, to regissører jeg setter meget høyt, har verdifulle ytringer her. Alt i alt er dette ekstramateriale av ypperste klass. Hvem trenger filmskoler?
Mystery Train (Criterion nr.521) (Blu-ray)
1989 – Jim Jarmusch (farger)
Tog, musikk og Memphis
Nivå 1 (uten spoilers)
3 små historier som foregår i Memphis gir oss anledning til å kose oss med fantastisk musikk og Jim Jarmusch eksentriske filmskaping. Kjæresteparet fra Japan, enken fra Italia og Carl Perkins-fansen fra England skal alle innom Hotel Arcade.
Nivå 2 (med spoilers)
Screamin’ Jay Hawkins ble tilbudt rollen som hotellresepsjonisten i Mystery Train. Artisten var kjent for sin stokk med en hodeskalle på som het Henry. Utallige ganger ville han ringe opp Jim Jarmusch: Skal jeg ta med Henry? Det må du gjøre som du vil med, men han blir ikke med i filmen, svarer Jarmusch. 2 dager senere ringer Hawkins igjen: Jeg vet du ba meg ta med Henry, men jeg vet ikke om jeg vil ha ham med. Går det bra? Og Jarmusch svarer igjen at det må Hawkins gjøre som han vil med. Slik fortsatte det, og det endte med at Henry ble med, men ikke i filmen!
For det er ikke Screamin’ Jay Hawkins som er karakteren, men en ukjent hotellresepsjonist. Med Henry ville det vært umulig å skille artisten fra karakteren, så det var et riktig valg av Jarmusch. Men for en rolleprestasjon Hawkins gjør her. Ikke èn gang reiser han seg fra stolen sin, men lar heller øyenbrynene gjøre den største jobben. Der han sitter i den knallrøde dressen sin har han en enorm tilstedeværelse.
Av ekstramaterialet får vi vite at Hawkins hadde problemer med å omgås japanere på bakgrunn av tidligere opplevelser. Men disse var store beundrere av ham, og Jarmusch sørget for at de tilbrakte litt tid sammen. Dermed ble de etter hvert gode venner. Slik Hawkins og Jarmusch ble. Når Jarmusch fant ut at Hawkins ikke fikk penger via musikkrettighetene, lette han opp den tidligere stjernen og sørget for at han fikk penger allikevel.
Noe jeg alltid finner interessant for å forstå en regissørs filmer er hans preferanser innen andre kunstformer og da spesielt litteratur. Ved å få litt innsideinformasjon om det, kan man innsnevre regissørens innspirasjonsgrunnlag og lettere gripe referansene. Dette kan øke forståelsen av filmen. Jarmusch nevner i spørsmål- og svarsegmentet i ekstramaterialet at han er inspirert av forfattere som Shakespeare, Laurence Sterne, Jonathan Lethem, Emily Dickinson, Rimbaud, Poe, Baudelaire, Faulkner, Howard Zinn, Noam Chomsky og Naomi Klein.
Fellesnevneren for alle av Jarmusch sine filmer, i hvert fall alle jeg har sett, er at de handler om outsidere i fremmede miljøer. Her har vi de japanske turistene, den italienske enken som skal ha med seg liket av mannen hjem til Roma og immigranten fra England som har mistet sitt livsgrunnlag i Memphis. Reising er viktig i hans filmer, og tog og lyden av tog er sentral i Mystery Train. Tog er til og med i tittelen.
Memphis fremstår nesten som en spøkelsesby i denne filmen, men Jarmusch insisterer på at det var slik byen faktisk var på slutten 80-tallet da filmen ble spilt inn. Det var lite biltrafikk, fotgjengere og lyder. Men tog kan både sees og høres. Allikevel finner Jarmusch rom for rasemotsetninger og fordommer. Charlie er redd for å gå inn i en bar med hovedsakelig svart klientell, og Johnny skyter spritsjappeinnehaveren når han slenger rasistiske kommentarer mot Will. Men musikken er en harmonisk blanding av hvite og svarte artister, i en kunstform hvor hudfarge ikke spiller noen rolle…
Lyd og bilde
Bildet er i 1.77:1 og lyden er mono. Bildet er rent med gode farger, men jeg synes det mangler litt på detaljnivået. Det er vel også derfor at filmkorn er lite synlig. Fint bilde, men ikke bedre enn en særdeles god DVD-utgave. Noen scener glitrer dog, spesielt noen av de senere scenene i baren. For noen farger! Lyden er denne gangen mer tilfredsstillende enn bildet. Den er klar og fin, og gjengir den flotte musikken godt!
Ekstramateriale
Q&A with Jarmusch in which he responds to questions sent in by fans: Jim Jarmusch liker ikke å se filmene sine om igjen. Det er grunnen til at han ikke gjør kommentatorspor. I stedet har Criterion og Jarmusch invitert publikum til å sende inn spørsmål om ting de lurer på først og fremst angående Mystery Train. Jarmusch leser på dette lydklippet som varer i ca halvannen time, opp en mengde spørsmål og svarer etter beste evne. Morsomt at det siste spørsmålet var sendt inn av Jon fra Grimstad!
Excerpts from the 2001 documentary Screamin’ Jay Hawkins: I Put a Spell on Me: Viktig liten smakebit fra en dokumentar om Screamin’ Jay Hawkins, som forble glemt i USA selv om han var stor i Europa. Jarmusch og Screamin’ Jay ble gode venner.
Original documentary on the film’s locations and the rich social and musical history of Memphis: Slike små dokumentarer kan ofte være lærerike, og så også med denne. Vi får vite litt om gamle dagers musikkinnspilling i Sun Studio.
On-set photos by Masayoshi Sukita and behind-the-scenes photos: Som vanlig finner jeg dette lite interessant. For fansen.
A booklet featuring essays by writers Dennis Lim and Peter Guralnick: To strålende essay, det ene om filmen, det andre om musikken. Meget godt og passende temavalg. Disse gir oss en bakgrunn for Memphis og filmen som er god å ta med seg inn i selve filmopplevelsen. Og om du lurte angående den tilbakevendende Elivis/Carl Perkins debatten; Jim Jarmusch er en Carl Perkins mann.
F for Fake (Criterion nr. 288)(DVD)
1975 – Orson Welles (farger)
Svindel og bedrag
Nivå 1 (uten spoilers)
Er dette en vanlig film? Nei. Er det en dokumentar? Nei. Er det en essayfilm? Kanskje. Men jeg heller mer mot å kalle den en propagandafilm.
Nivå 2 (med spoilers)
Orson Welles er ute på et oppdrag. Han har tatt scener fra tidligere dokumentarer og klippet dem sammen med seg selv som vert og forteller. For å belyse (eller fordekke) elementer i historien som fortelles, filmer han sekvenser med seg selv som for eksempel sjarlatan eller mystiker. Og når du er en trollmann i redigeringsrommet kan du få alle til å uttrykke alt mulig. Som propaganda…
En film om juks. Eller om eksperter. Laget av en juksemaker, om en juksemaker, tidligere portrettert av en juksemaker i en bok kalt ”Juks”. Høres det komplisert ut? Det er det. Orson Welles skapte noe nytt i F for Fake. Det er ingen dokumentar. Det er ikke meningen at vi skal tro alt vi hører, eller til og med ser. Som Welles sier mot slutten av filmen; jeg har løyet så det renner av meg de siste 17 minuttene.
Det er ikke dermed sagt at dette er en mockumentary heller. Hva Welles sier, mener han. Og han har en agenda med filmen. Han vil at vi skal sette spørsmålstegn ved ekspertene. I dette tilfellet, kunstekspertene. De som kjøper inn falske Picassoemalerier til museet sitt, og kunne sverget på at de var ekte. Elmyr Hory hevder at han aldri tilbød forfalskninger til et museum som ikke kjøpte dem.
Sier juksemakeren. Hory er antageligvis verdens mest kjente kunstforfalsker. Han kunne imitere alle de store kunstmalerne, og lagde og solgte forfalskninger etter hvert som han trengte penger for å opprettholde sin ekstravagante livsførsel. Hvem kan vi stole på? I hvert fall ikke forfatteren av boken om Elmyr. For han er den beryktede Clifford Irving, som skrev den falske selvbiografien til Howard Hughes. Hvem andre? Regissøren av denne filmen, som hevder at han lyver til sitt publikum? Vi kan bare stole på oss selv…
Lyd og bilde
Bildet er av skiftende kvalitet. Materialet Welles filmet selv er i fin kvalitet, men F for Fake inneholder mye arkivstoff som spenner fra elendig til akseptabelt. Bildeformatet er i 1.66:1. Lyden er i bedre stand.
Ekstramateriale
Audio commentary by star and co-writer Oja Kodar and director of photography Gary Graver: Dette kommentatorsporet blir litt vel teknisk, mye fordi sidekommentatoren her er fotografen. Alt i alt også litt kjedelig. Men vi lærer små morsomme anekdoter, som at Orson Welles ropte ”frihet!” når opptaket var i boks.
Introduction by director Peter Bogdanovich: Bogdanovich var en venn av Orson Welles og er også en filmskaper med stor kunnskap. Dessuten er det like greit å la ham få snakke om Welles når dette tross alt er en Wellesfilm. Han bruker jo kun 40 sekunder på å nevne Welles når han snakker om andre filmer…
Orson Welles: One-Man Band, an 88-minute documentary from 1995 about Welles’s unfinished projects: Kjempefin og interessant dokumentar. Ingen har vel så mange uferdige filmer som Welles. Det måtte i tilfelle være Terry Gilliam. Begge disse har et rykte for å overskride budsjetter og ryke uklar med produsenten.
Almost True: The Noble Art of Forgery, a 52-minute documentary from 1997 about art forger Elmyr de Hory: Strålende! En av de store forfalskerne gjennom historien blir portrettert her.
A 2000 60 Minutes interview with Clifford Irving about his Howard Hughes autobiography hoax: Dette var flott! Og pinlig. Det er ganske spesielt å måtte sitte og forklare seg på riksdekkende TV om en slik grov svindel. Jeg så dette intervjuet etter å ha sett The Hoax av Lasse Hallstrøm, og det var meget interessant å ha filmen som bakgrunn.
A 1972 Hughes press conference exposing Irving’s hoax: En hudflettende nedsabling av juksemakeren Clifford Irving fra Howard Hughes. Strålende medieøyeblikk.
Extended nine-minute trailer: Kreativ, med Orson Welles signatur.
A new essay by film critic Jonathan Rosenbaum: Godt essay av en av USAs mest respekterte filmkritikere.
Tokyo Story (Criterion nr.217)(DVD)
1953 – Yasujiro Ozu (svart-hvitt)
Foreldre og barn
Nivå 1 (uten spoilers)
Et eldre ektepar drar til Tokyo for å besøke sine nå voksne barn, men opplever at de ikke er særlig velkommen. Kun svigerdatteren til deres avdøde sønn er oppriktig glad for å se dem.
Nivå 2 (med spoilers)
Gang etter gang figurerer Tokyo Story på lister over tidenes 10 beste filmer, i selskap med Citizen Kane, 2001 A Space Odyssey og Sunrise. Hva er det som gjør denne filmen verdig til å være med på en slik liste? Kanskje er det den enkle og universelle historien, som egentlig er en remake av Make Way For Tomorrow. Kanskje er det Ozus unike stil. Kanskje er det den følelsesmessige virkningen filmen har på mange av dem som ser den. Sikkert er det at det er en film til ettertanke, om hvordan vi behandler våre foreldre og hvordan vi ville ha oppført oss i samme situasjon som de unge voksne i filmen.
Tokyo Story var, og er, populær i Vesten. Dette skyldes nok først og fremst det universelle temaet, som ergo gjør at vi også kan relatere oss til filmens budskap. Det er en velkjent problemstilling her. Som ung voksen med egen familie vil man leve sitt eget liv, men har man ikke et ansvar for å oppfylle sine forpliktelser overfor sine foreldre? Særlig når det eneste de forventer er å bli tatt godt imot på et lite besøk? I filmen har ingen av barna tid til sine foreldre eller interesse av å ha dem på besøk. Den eneste som er genuint glad for å se dem er svigerdatteren Noriku. Hun tar seg fri fra jobb for å guide dem rundt Tokyo. Barna foretrekker å skyfle dem ut av veien ved å sende dem til Atami, et rekreasjonshotell. Der trives ikke de gamle og returnerer til Tokyo tidlig. Datteren reagerer med sinne over at de kommer tilbake så tidlig og forstyrrer hennes planer.
Siden dette er et ømtålig tema for barna, prøver de å skjule sine egentlige følelser slik at Tokyo Story også blir en film om hykleri. Krokodilletårer og løgner avløser sinte utbrudd og kyniske planer. Fasader må opprettholdes og selvmotsigelser oppstår dermed i en og samme samtale. Filmen ender med at den syke moren drar sammen med sin ektemann hjem og blir riktig syk på hjemveien. Hun dør og begravelsen holdes i den lille landsbyen sammen med de av familien som prioriterer å være til stede.
Det japanske kroppsspråket kan være vanskelig for oss å gripe helt. Vi ser eksempel på det i Tokyo Story. Det er tydelig at familiens menn har hatt problemer med alkoholmisbruk. Både faren og den avdøde sønnen har hatt sine problemer med drikking. Tomi snakker åpenhjertig med sin svigerdatter Noriku om dette mens hennes egen mann er til stede. Hun anerkjenner og gjenkjenner sine egne problemer i svigerdatterens forhold. Men for oss blir det merkelig når hun smiler hele tiden mens hun snakker om slike alvorlige problemer. Slik er japansk kultur og væremåte, men det betyr ikke at det ikke menes og oppfattes som alvorlig. Et smil betyr ikke nødvendigvis det samme som i Vesten. Og fremdeles er ikke faren fri fra alkoholens grep. Han lyver om egen drikking, og havner realt på fylla med gamle venner i Tokyo. Så pass at politiet må følge ham hjem til datterens hus, og at han er ute av stand til å ta vare på seg selv.
Ozu har blitt ”beskyldt” for å fortelle den samme historien i alle sine filmer. Sikkert er det at hans filmer handler om familie og mellommenneskelige relasjoner. Hans særpreg er blant annet den lave kameravinkelen og det nesten totale fraværet av tracking shots. I tillegg forteller han ofte om ting som skal komme, men som vi sjelden ser. Dialog kan typisk være: Det er en fin dag. Han hadde også en forkjærlighet for korridorscener. Inne i hus likte han å veksle mellom skuespillernes plass i scener, som vanligvis sees på som brudd i kontinuitet, men ikke hos Ozu siden det gjøres bevisst.
I Tokyo Story er det tydelig at kontrasten mellom gammel og ung, liv og død, stillstand og bevegelse vektlegges. Det tradisjonelle Japan settes opp mot det postmoderne Japan, symbolisert med stadig tilbakevendende fabrikkpiper. Tomis død står i relieff til båter i bevegelse, fuglesang og røyk som stiger opp. Vi reflekterer over døden mens alt i byen er stille, ingenting beveger seg og ingen lyder høres. Så må livet gå videre, og byens puls starter opp igjen. Biler og båter settes i bevegelse, lyder presser seg på, mennesker må tilbake til hverdagslivet. Mens faren sitter ensom og angrer på at han ikke behandlet sin kone bedre i den tiden hun levde…
For meg er ikke Ozu en av de store regissørene, men denne Criterionutgivelsen ga meg en god innføring i hans arbeid. Tokyo Story er en varm og universell historie som treffer også meg. Jeg tror at jeg vil gripe hans filmer bedre når jeg blir enda mer kjent med det japanske følelsesliv og kroppsspråk, for slik det er nå blir jeg litt distansert kontra karakterenes kontrollerte uttrykk for sterke følelser. Det oppleves for meg som om de ikke føler sterkt nok, men jeg forstår at det hele ligger i kulturenes uttrykksmåte.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1. Lyden er mono, og ikke spesielt god. Bildet er til tider uskarpt og det er en blafring til stede hele tiden. Et bilde litt under det jevne.
Ekstramateriale
Audio commentary by Ozu-film scholar David Desser, editor of Ozu’s Tokyo Story, a compilation of writings and reviews about the film: Meget detaljert kommentatorspor, som ga meg en fin innføring i Ozus måte å lage film på.
I Lived, But . . . (1983) a two-hour documentary about the life and career of Ozu, featuring former assistant Shohei Imamura, critics Donald Richie and Tadao Sato, actors Chishu Ryu, Mariko Okada, Haruko Sugimura, and many more: En litt kjedelig 2 timers dokumentar som i tillegg har en noe svak innfallsvinkel. “Intet” er inngravert på Ozus gravsten, og dokumentaren vil prøve å vise at Ozu alltid kom tilbake dette ”intet” i filmene sine. En interessant ide, men den blir ikke gjennomført konsekvent nok.
Talking with Ozu: a 40-minute tribute to Yasujiro Ozu featuring reflections from directors Stanley Kwan, Aki Kaurismaki, Claire Denis, Lindsay Anderson, Paul Schrader, Wim Wenders, and Hou Hsiao-hsien:En fin samling hyllester fra kjente regissører som skylder Ozu mye. Kaurismaki påstår at han har laget 11 dårlige filmer hittil, og at det er Ozus skyld.
New essay by David Bordwell, author of Ozu and the Poetics of Cinema: Kort essay på det jevne. Veldig tynt hefte denne gangen fra vanligvis sjenerøse Criterion.
Pierrot le Fou (Criterion nr. 421)(Blu-ray)
1965 – Jean-Luc Godard (farger)
Alt er lov
Nivå 1 (uten spoilers)
Dette er en Jean-Luc Godard film, men man kan jo prøve å gjengi handlingen allikevel. En familiefar blir lei av sitt meningsløse liv, og stikker av med barnevakten. Sammen opplever de skumle episoder i kriminelle miljøer og romantisk idyll i nydelige naturomgivelser.
Nivå 2 (med spoilers)
Pierrot le Fou markerer slutten på en Jean-Luc Godardsyklus av filmer som startet med Breathless i 1959. Etter denne ble alt mer politisk, og mindre lekende. Filmen er full av referanser til hans tidligere verker, så noe av moroa er å forsøke å legge merke til dem. For de som er kjent med hans intense forhold til hovedrolleinnehaver Anna Karina, er det mange referanser til det forholdet å kjenne igjen også.
Noen har påpekt at Pierrot le Fou er Breathless baklengs. Referansene til tidligere filmers scener kan også være utført som identiske bilder. Når det gjelder det skrantende forholdet til Anna Karina er det flere iøynefallende metaforer (”Hva skal jeg gjøre?” ”Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre”) til de mer subtile (bilen tom for bensin som tegn på ødelagt forhold).
Samtidig sparker Godard mot Vietnamkrigen, og amerikanere generelt. Marianne er involvert i våpenhandel og folk blir drept rundt dem. Torturmetoder som bringer assosiasjonene til Algerikrigen brukes på Belmondo. Alt dette blir pakket inn i en film som Godard ikke hadde ide om hva han ville med en uke før filmingen startet. Resultatet er en modig, livlig og unik film som jeg personlig likte meget godt. Det er mulig at innholdet enten er fraværende eller godt skjult, men formen er en nytelse. Filmen kan utmerket godt bare føles.
Lyd og bilde
Lyden er i mono, og mono kan være flott! Her er det det. Bildet er i 2.35:1 og dette er et av de beste bluraybildene jeg har sett. Knallsterke farger, høyt detaljnivå, fin gjengivelse av filmkorn og dette på en film fra 1965. Topp utgivelse!
Ekstramateriale
New video interview with actor Anna Karina: Når hun jobbet med Godard, brukte de aldri manus. Det var heller aldri noen som satte spørsmålstegn ved hvorfor Godard gjorde slik eller slik. Anna Karina mener filmen kanskje handler om følelser og om hvordan unge mennesker vil leve. Dette er et veldig godt intervju på 15 minutter.
A “Pierrot” Primer, a new video program with audio commentary by filmmaker Jean-Pierre Gorin: Dette er et meget original og sært essay. Vi får servert en 36 minutters analyse av begynnelsen på filmen av en annen filmskaper, Jean-Pierre Gorin. Her gjelder det å følge med, for det er mye å lære om Godards tenkemåte her. Spennende! Han viser hvordan ord, bilde og musikk underbygger budskapet hos Godard, samtidig og i sekvens.
Godard, l’amour, la poésie, a fifty-minute French documentary about director Jean-Luc Godard and his work and marriage with Karina: Grundig dokumentar på 53 minutter om Godards filmer og hans muse Anna Karina. Han ville ende forholdet med henne i flotte, levende farger. Ville blitt feil med Alphaville.
Archival interview excerpts with Godard, Karina, and actor Jean-Paul Belmondo: Et morsomt intervju på 9 minutter. Belmondo svarer at det er en klisje at man må være litt lik karakteren man skal spille. Han har jo tross alt spilt prest også… Godard avviser at filmen er basert på historien om en ekte gangster ved navn Pierre Loutrel, som verserte i media tidligere.
Theatrical trailer: Ok. Godardsk.
A booklet featuring a new essay by critic Richard Brody, a 1969 review by Andrew Sarris, and a 1965 interview with Godard: Meget godt hefte, med intervjuet med Godard som hakket vassere enn de to andre essayene.
Bad Timing (Criterion nr. 303)(DVD)
1980 – Nicolas Roeg (farger)
Tid, løgn og rom
Nivå 1 (uten spoilers)
Psykolog Alex Linden (Art Garfunkel) forelsker seg i Milena (Teresa Russell) i Wien. Sammen har det et intenst og dramatisk kjærlighetsforhold. Det topper seg i et selvmordsforsøk fra hennes side, med påfølgende politietterforskning. Politiinspektøren vil av en eller annen grunn ikke slippe Linden så lett av kroken.
Nivå 2 (med spoilers)
Nicolas Roeg manipulerer tid ganske dramatisk i mesterverket Bad Timing. Som labyrintene vi stadig får se bilder av, fremstår filmen som en gåte som kan løses ved prøve alle mulige veier fram mot målet. En annen måte å se den på er som et puslespill hvor brikkene en etter en faller på plass, takket være politiinspektørens iherdige tankevirksomhet. Som Linden er politiinspektør Netusil (Harvey Keitel) opptatt av sinnets irrganger og utover i filmen ser vi dem speilet mot hverandre, i interesser og gjøremål.
Filmen starter med slutten, Milenas selvmordsforsøk. Alex Linden blir ringt opp av en døende Milena og drar straks for å redde henne. Eller gjør han det? Dette problematiseres utover i filmen, og Netusils etterforskning presser Linden fra skanse til skanse. Til sist ser vi at han venter i flere timer før han ringer ambulansen. Ved hjelp av finurlige grep viser Roeg oss hvordan alt gikk til sakte men sikkert. Vi får se en professor Linden som føler seg så angrepet av en kvinnes seksualitet at han sterkt vurderer å la henne dø, fremfor å la andre få henne.
De samme egenskapene som gjør Milena tiltrekkende for Alex Linden, er de samme som gjør at han føler seg presset og utrygg. Hun har stor seksuell tiltrekningskraft på menn, og når han er hennes kjæreste blir andre menn en trussel. Hun er impulsiv, fri og levende, han er rasjonell og kontrollerende. Etter hvert blir kontrollen til sjalusi, og deretter til besettelse. Da kommer den stygge siden i Alex Linden fram, og han fremstår kynisk og kald. Senere også hensynsløs.
Roeg overrasker oss stadig med små nye detaljer i hva som skjedde den natten. En telefonsamtale følges til røret blir lagt på. Men når opptaket blir avspilt litt senere får vi høre en lenger samtale, som ender på en helt annen måte. Selvfølgelig en umulighet, men vi forstår at den første versjonen var Lindens og den andre mer lik virkeligheten. Originalt og utfordrende. Slik nøstes historien opp gjennom 2 timer, og det viser seg at virkeligheten nok var mer kompleks enn historien vi fikk til å begynne med. Som alltid i livet.
Lyd og bilde
Bildet er i 2.35:1 og gir et godt inntrykk. Skarphet er på et godt nivå, og fargene gjengis korrekt. Lyden er i stereo og har ikke de store utslagene siden dette er en dialogdrevet film.
Ekstramateriale
New interview with Roeg and producer Jeremy Thomas: I dette intervjuet på 28 minutter rundt et kjøkkenbord snakker Roeg og Thomas om det jeg anser som hovedtemaet i filmen, nemlig besettelse. Kontroll utvikler seg til besettelse over partneren. Roeg forteller at han ikke gikk på filmskole, ikke har noen hobby og kun liker film. De ler godt når Roeg refererer til en omtale av filmen som beskriver den som en syk film laget av syke mennesker for syke mennesker. Det syntes de var en flott beskrivelse…
New interview with Theresa Russell: Teresa Russell ble gift med Roeg etter filmen, og beskriver blant annet forholdet deres her. Hun forteller om samspillet med Garfunkel og hvordan hun som utdannet skuespillerinne måtte hjelpe ham i scenene de hadde sammen. Hun beskriver hans karakter i filmen først som seksuelt intens, deretter sjalu og kontrollerende. Åpent intervju, men hun fremstår som litt voldsom i disse 19 minuttene.
Deleted scenes: Her er det mange fine scener som utdyper forholdet. Alt i alt 17 minutter.
Original theatrical trailer: Denne traileren var fantasiløs og ikke særlig vellykket. Den har neppe fristet mange til å se denne meget gode filmen. Dessverre.
Gallery of behind-the-scenes production photos and original posters: Dette var ganske bra! Bilder fra innspillingen i USA, Marokko og Østerrike.
A 28-page booklet featuring a new essay by film critic Richard Combs and a 1980 interview with Art Garfunkel: Meget godt hefte. Spesielt er intervjuet med Garfunkel personlig og belysende. Combs påpeker de forskjellige personlighetene til de to hovedkarakterene. Hun impulsiv og levende, han rasjonell og kontrollerende. Dette skaper uoverkommelige gnisninger.
Sweet Movie (Criterion nr. 390)(DVD)
1974 – Dušan Makavejev (farger)
Bisarr og grotesk
Nivå 1 (uten spoilers)
To parallelle historier utfolder seg. En polsk kvinne kjører sin båt opp Amsterdams kanaler og ender opp med en fransk matros. En annen kvinne vinner en skjønnhetskonkurranse og blir giftet bort til en ustyrtelig rik forretningsmann fra Texas.
Nivå 2 (med spoilers)
Man kan se filmen som splittet i to parallelle historier, hvor den ene har mer til felles med kommunismen og den andre med kapitalismen. Begge ismer får gjennomgå kraftig. Den polske proletaren Anna på båten som skal representere fri sex, har yngre og yngre elskere, men alle ender opp døde. Det kan se ut som om Makavejev setter et likhetstegn mellom revolusjon og død. Sweet Movie er en desillusjonert film, hvor venstresidens ideer er døde, og et idiotisk konsumentsamfunn har tatt over. Regissøren slår seg virkelig løs i den andre historien og karikerer styrtrike texanere og idiotisk TV. Alt kan kjøpes, tid er penger og alt og alle er produkter.
De to historiene føyes sammen i sekvensen med teatergruppen, hvor begge kvinnene deltar. Og dette er antagelig noe av det mest motbydelige som er presentert på film noen gang. I ca 20 minutter slår denne teatergruppen seg virkelig løs, og griser mest mulig med kroppens primære funksjoner, væsker og behov. Dere er herved advart.
Dina Iordanova påpeker at filmen vil virke veldig fremmed på et vestlig publikum og at mange referanser vil være bortkastet på det. Dette påpekes i filmen også, i scenen hvor forretningsmannen fra Texas har en Lenin-pipe. Han belærer sin kone at dette er Marx, som drepte den russiske tsaren. Sjømannen som blir med Anna kommer fra krigsskipet Potempkin, som gjorde opprør i 1905. Plakater i filmen forestiller Trotsky, Lenin og Marx. Filmen er full av disse referansene. Pluss mange, mange fallossymboler.
Ved to anledninger bryter Makavejev opp filmen med innslag av dokumentarfilm. Disse er fra den russiske massakren ved Katyn, hvor de drepte flere tusen polske offiserer. Massegravene og likene ble filmet av nazistene, og dette er klippene vi får se. Dette var rimelig vågalt av Makavejev å gjøre i 1974, da Sovjet nektet kjennskap til massakren. Først i 1992 innrømte Gorbatsjov Russlands skyld.
Sweet Movie er en kompromissløs film med uvante bilder og bevisste stereotyper. Karakterene er utviklede og underutviklede. Men det ligger mer bak Makavejevs sjokkbilder, enn man kan finne i lignende filmer hva sjokkerende scener angår, som John Waters. Her er det ikke kun for å sjokkere…
Lyd og bilde
Bildet er i 1.66:1 og ganske godt, spesielt alderen tatt i betraktning. Lyden er på det jevne.
Ekstramateriale
New video interviews with Makavejev and Balkan film scholar Dina Iordanova: Meget informative og åpne intervjuer. Begge utdyper meningen med filmen, og Makavejev hjelper oss til å forstå så godt han kan. Når det gjelder de to mest kontroversielle scenene i filmen, teatergruppens matorgie og pedofiliscenen, forklarer han omstendighetene. Pedofiliscenen skulle bare gå til det punktet hvor det begynte å bli ubehagelig, så stoppet det der. Slik kunne både barna og skuespillerinnen avbryte når det føltes riktig. Når det gjelder teatergruppen var Makavejev uvillig til å avbryte det de gjorde. Dette var en ekte gruppe med sine prosjekter, så Makavejev lot bare kameraet gå og brukte det meste. Ingen regi kom fra ham.
Actress Anna Prucnal sings a song from the film: Intens sang fra filmen på polsk i et tv-show.
A booklet featuring new essays by critic David Sterritt and Harvard professor and philosopher Stanley Cavell: To gode essays som utdyper filmens bakgrunn og virkning. Coppola ville ha Makavejev til å regissere Apocalypse Now! etter å ha sett denne, men serberen avslo.
Red Desert (Criterion nr. 522)(Blu-ray)
1964 – Michelangelo Antonioni (farger)
Rød og vakker ørken
Nivå 1 (uten spoilers)
Guiliana er en kvinne med til dels store psykiske problemer. Hun er gift med Ugo, en industrileder og filmens bakteppe er det golde industriområdet de tilbringer tilværelsen i. Corrado ankommer fabrikken for å rekruttere menn til en utenlandsjobb og får god kontakt med Guiliana.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette var Antonionis første fargefilm, og han griper muligheten til å jobbe med farger med begge hender. Ved hjelp av linser og filtre skaper han farger som ikke er der naturlig. Filmen brenner seg inn i hukommelsen som dominert av gråblått, men den er i virkeligheten et mylder av farger. Noen mener filmen handler om farger, andre at den handler om det nye industrialiserte Italia, atter andre at den handler om en nevrotisk kvinne. Den handler nok om alt dette, i omtrent like deler.
Filmens hovedvekt er lagt på Guilianas sykdom og tilværelse i industriområdet. Det føles ikke som et godt sted å være, og Guiliana blir sykere i dette miljøet. Det er fristende å tolke filmen som et tradisjonelt oppgjør med kald industrialisering, forurensing og fremmedgjøring. Den kan også godt være det. Men som alltid med Antonioni er det ikke fullt så enkelt. For regissøren er nemlig for fremskritt, industri og vekst. Han har selv sagt at han finner en industrihorisont mye vakrere enn et skogholt. Og Guiliana har ikke blitt syk av industrisamfunnet, hun var syk før hun kommer til dette spesifikke området, mener han. Derimot er det ikke et sted for å bli frisk, påpeker han. For han er temaet i filmen mer at det moderne mennesket ikke har redskapene for å tilpasse seg det moderne samfunnet. Dette kjenner vi igjen fra L’Avventura, som jeg har skrevet om på denne siden tidligere.
Man bør nok dempe tolkningen av Antonionis politiske vinkling. Filmen tjener på å sees på som mer kompleks og nyansert. Det er nok ikke en sosialpolitisk film, men tar opp virkninger av industri på mennesker og miljø. Forurensing vises og kommenteres eksplisitt. Fisken smaker bensin. Ugo er tilpass og fremstilles kald og moderne. Corrado er utilpass, men mer menneskelig. Guiliana er nervøs for det moderne. Antonioni som regissør er meget moderne, og der hvor det tradisjonelle er å vise mennesker, velger Antonioni å vise ting og (industri)landskap.
Guiliana sliter voldsomt i filmen med angst og fremmedgjøring i ektemannens miljø. Men i den kommende butikken sin har hun kontroll. Her er det spesielt viktig for henne å velge riktige farger. Igjen ser vi at farger spiller stor rolle tematisk og visuelt. Antonioni fikk malt husvegger i de fargene han ønsket, i farger som lett kunne vaskes av igjen. Oppførsel og omgivelser er stort sett meget kontrollert i filmen, men i det røde rommet i hytta blir oppførselen til de tilstedeværende seksuelt løssluppen. Antonioni manipulerer fargene i de virkelige og naturlige sekvensene, og bruker naturlige farger i fantasisekvensene med den unge jenta som bader.
Lyden korresponderer med hvordan Guiliana oppfatter den, ikke som den nødvendigvis er. Vi ser andre tilfeller av vektlegging på lyd. Guiliana hører lyder de andre avfeier. Hun føler at de ikke stoler på hennes dømmekraft på grunn av sykdommen hennes. Den eneste hun får kontakt med er Corrado, som hun har et forhold med. Dessverre responderer han også, som Ugo, med seksuelle tilnærmelser når hun trenger forståelse og trøst. Dermed føler hun seg antagelig enda mer isolert og alene.
Richard Harris som spiller Corrado gjør en god jobb i filmen, men i kullissene var ikke alt som det skulle være. Ved ett tilfelle forlot han settet i sinne. Han spurte om hva tanken var bak instruksen om at han skulle gå diagonalt over en gårdsplass, og fikk som svar at som skuespiller skulle han ikke spørre, bare gjøre. Senere sa Harris at han ikke likte å jobbe på filmen.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.66:1 og virkelig flott. Antonionis komposisjoner kommer virkelig til sin rett. Der hvor bildet ikke er slående, er det på grunn av regissørens kunstneriske valg, som bilder ute av fokus og bruk av linser og filtre. Ved et tilfelle er det en skade i bildet, en stripe som går vertikalt. Lyden er klar og fin, selv om mye av lydbildet består av forvrengte lyder og industristøy.
Ekstramateriale
Audio commentary by Italian film scholar David Forgacs: Et meget, meget godt kommentatorspor. Forgacs snakker jevnt og trutt, og har en meget dypsindig analyse å komme med.
Archival interviews with director Michelangelo Antonioni and actress Monica Vitti: Vittis intervju er på det jevne. Hun var sammen med Antonioni på denne tiden, og innrømmer at hun trivdes med å omgås ham hele tiden. Antonioni forteller at han så Ravenna forvandle seg fra et naturlig område til et industriområde. Han hevder at han ikke var inspirert av malere da han lagde filmen. Faktisk syntes han at industrihorisonter er vakrere enn naturen! Vi får også høre at han mener Vittikarakteren ikke er den samme som i L’Avventura. Intervjuene er på henholdsvis 9 og 12 minutter.
Two short documentaries by Antonioni: Gente del Po, about a barge trip down the Po River, and N.U. about urban street cleaners: Disse to små dokumentarene har nok liten egenverdi. Mest interessant er det nok for mennesker med tilknytning til stedet eller filmentusiaster som vil se Antonionis spede begynnelse som filmskaper. Men allikevel er de med på å sette stemning og utbrodere bakgrunnen for Red Desert, og da spesielt Gente del Po.
Dailies from the original production: Disse forskjellige opptakene fra Red Desert, ble for meg kjedelige. Dailies som dette representerte ikke utforskning av en annen vinkling eller fremgangsmåte, og ble dermed mer likt en tabbekavalkade, i den forstand at dette var de mindre gode prestasjonene.
A booklet featuring an essay by film writer Mark Le Fanu, a reprinted interview with Antonioni conducted by Jean-Luc Godard, and writings by Antonioni on Gente del Po and N.U: Av disse tekstene er Le Fanus essay det mest informative. Godard har sin egen måte å intervjue på og svarene blir deretter. Slike direkte spørsmål til regissører om hva filmen handler om, har som jeg har påpekt tidligere en tendens til å avstedkomme upålitelige svar. Spesielt innen kunstfilmen. De to kortfilmenes kontekst blir beskrevet av Antonioni selv.
