Black Narcissus
Black Narcissus (Criterion nr. 93)(Blu-ray)
1947- Michael Powell (farger)
Nonner og natur
Nivå 1 (uten spoilers)
En gruppe nonner skal etablere klosteret Saint Faith i Himalaya. Tidligere har munker prøvd og feilet. Naturen, lokalbefolkningen og indre spenninger skal vise seg å bli en utfordring.
Nivå 2 (med spoilers)
Søster Clodagh, som spilles av Deborah Kerr, er lederen for nonnene. Hun er den yngste i ordenens historie til å ha ansvaret for et kloster. Gruppen hennes er godt satt sammen, men inneholder et usikkert element i søster Ruth. Hun er ikke helt frisk, og skal derfor være med til Saint Faith. Det skal vise seg å bli en lite heldig avgjørelse.
I tillegg til uromomentet søster Ruth, er det den frisinnede Mr. Dean som virker destabiliserende på nonnene. Både søster Ruth og søster Clodagh finner ham meget attraktiv og må ta noen runder med sin tro og dedikasjon for å finne ut hva de vil. Han blir således en kilde til konflikt mellom dem.
Slik jeg ser filmen er det to hovedtemaer i filmen. Det ene er nonnenes og kvinners erotiske begjær, og grensene for den. Michaell Powell har selv kalt Black Narcissus sin mest erotiske film, og det er ikke vanskelig å se hvorfor. Til å være en film fra 1947 er det smurt ganske tykt på, med hentydninger og kroppsspråk. Det andre er etnosentrisitet, altså hvordan mennesker bedømmer andre kulturer ut fra sin egen. At nonner skal komme fra Storbritannia og øve innflytelse på lokalbefolkning i et fjerntliggende land, er ikke uproblematisk. Her er det interessant å konstatere at India fikk sin uavhengighet fra nettopp Storbritannia i 1947.
Powells og Pressburgers stil skaper ikke filmer som treffer meg 100%. Allikevel er mange positive ting å si om deres filmer. Historiene er gode og fortelles på en meget dyktig måte, gjennom ypperlig regi og manus. Ofte er det vakre filmer, og aldri mer så enn i Black Narcissus. Men for meg blir filmene skrapende i overflaten og vegrer seg for å gå dypere. Jeg skulle ønske at vi kunne oppleve scener som konfrontasjonen mellom søster Ruth og søster Clodagh på kontoret og kampen mellom dem på slutten oftere. Scenen hvor en gal søster Ruth kommer ut for å angripe søster Clodagh er strålende, med lyssetting og makeup som understreker galskapen. Virkelig ubehaglig scene, som viser at Powell behersker å vise de mørkere sidene av menneskesinnet også. Tenk bare på Peeping Tom som han regisserte, selv om den i praksis endte hans karriere.
Da produksjonsstaben samlet seg for første gang, overrasket Powell alle med å si at Black Narcissus ikke skulle spilles inn i India eller andre eksotiske steder. Derimot skulle den spilles inn i Pinewood Studios i England. Noen få utendørsscener skulle spilles inn i en engelsk hage. Og slik ble det. Det er nesten utrolig at denne flotte filmen kun er spilt inn i studio med malerier som bakgrunn. Klosteret som ble filmet på avstand er en modell. Alt ble bygget i studioet. Fordelen er selvfølgelig at man har en enorm kontroll over de kunstneriske valgene, og at alle kameravinkler kan benyttes.
Fotograf Cardiff valgte seg malerier av Vermeer og Carvaggio som eksempel på lyssettingen han ønsket seg. Noen scener er direkte modellert etter visse maleriers lysvinkel. Det hever den visuelle opplevelsen enda et hakk føler jeg. Det er virkelig gjennomført og vakkert. For å få den sterke effekten av scenen der søster Ruth tar på seg leppestift, måtte kontrasten til hennes naturlige lepper komme godt frem. Derfor fikk alle kvinnene i filmen påsmurt vaselin på leppene for å dempe den naturlige rødfargen som technicolor har en tendens til å fremheve. Slik blir søster Ruths blodrøde lepper både syndige og sensuelle når hun forlater ordenen for å vinne sin mann…
Lyd og bilde
Det er bildet som er det påfallende ved Black Narcissus. Det er meget godt, meget god skarphet og detaljnivå, og fremfor alt farger. Men fargene kan være litt ustabile. Lyden er ingenting spesielt, sånn midt på treet.
Ekstramateriale
New, restored high-definition digital transfer, created with the participation of cinematographer Jack Cardiff and director Michael Powell’s widow, editor Thelma Schoonmaker Powell (with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition): Det å få filmens fotograf eller andre autoritetspersoner til å delta i arbeidet eller godkjenne et restaurert bilde gjør Criterion ofte. Da er det størst sjanse for at bildet blir så nært som mulig den visjonen regissøren har.
Video introduction by filmmaker Bertrand Tavernier: Tavernier er en stor fan av filmen, og sitter på en del informasjon som han deler med oss her i løpet av 9 minutter. Filmen er bygget på en roman av Rumer Godden, men mest basert på det som står mellom linjene. Forfatteren var meget misfornøyd med filmen. Tavernier ser filmen som en utforskning av kvinnelig erotisk begjær og grenser, som jeg også gjør. Derimot legger han ikke vekt på det problematiske i å pådytte andre sin religion og kultur, i hvert fall nevner han det ikke.
Audio commentary featuring Powell and director Martin Scorsese: Et middels godt kommentatorspor. Scorsese er veldig entusiastisk som vanlig, og det er sjarmerende. Det er også forfriskende å høre hans personlige opplevelser av diverse filmer. Powell derimot må ha vært ganske gammel når dette ble spilt inn. Han snøvler fælt, og det kan være litt vanskelig å høre hva han sier. Criterion veksler mellom disse to.
The Audacious Adventurer, a video piece in which Tavernier discusses the film and Powell: En 17 minutters dokumentar hvor vi får vite mer om Powell. Black Narcissus innehar kanskje den beste filmingen noengang. Vinden blir diskutert spesielt her, siden er blir et eget element i filmen. Black Narcissus er forøvrig navnet på en parfyme i filmen.
Profile of “Black Narcissus,” a documentary featuring members of the Archers’ production team: Som vanlig når det gjelder radarparet “The Archers”, regisserer Michael Powell mens Emeric Pressburger skriver manus. Dokumentaren varer i 25 minutter. Mer bakgrunnsinformasjon om innspillingen I England.
Painting with Light, a documentary on Cardiff’s Oscar-winning work on Black Narcissus: 25 minutters dokumentar som var interessant, men den kunne vært enda mer detaljert. Cardiff forteller om innspillingen og spesielt beskrivelsen av hvor tyrannisk Technicolor-representanten var, er god. Cardiff brukte technicolor på en spesiell britisk måte som har høstet mange lovord.
Original theatrical trailer: Helt grei, men ikke noe spesielt.
A booklet featuring an essay by critic Kent Jones: Igjen et godt skriftlig essay. Ofte fungerer de som en fin oppsummering av informasjon på disken pluss nye opplysninger. Jeg leser dem alltid til slutt.
