Jules and Jim

Jules and Jim (Criterion nr. 281)(DVD)

1962 –François Truffaut (svart-hvitt)

Catherine og Catherine

Nivå 1 (uten spoilers)

Franske Jim og østerrikske Jules blir venner i Paris og deler en glødende interesse for kultur generelt og litteratur spesielt. Inn i livet deres kommer Catherine, en sterk og livlig ung kvinne. Trekløveret lever sine liv på en uortodoks måte…

Nivå 2 (med spoilers)

Jules and Jim er en av de store filmene i filmhistorien, og en av mine absolutte favoritter. For meg er Jeanne Moreaus rolleprestasjon den beste jeg har sett av en kvinnelig skuespiller, dog i skarp konkurranse med Elizabeth Taylor i Who’s Afraid of Virginia Woolf og Gena Rowlands i A Woman Under the Influence. Denne filmen syder av livslyst, nysgjerrighet og glede. Samtidig klarer den å romme tragedie, fortvilelse og død.

Jules og Jim lever en bohemtilværelse i Paris, med sene kvelder, kvinner og diskusjoner om kunst. Det er vel egentlig aldri laget en film med flere referanser til kunst gjennom samtale eller dekorasjon. Picassomalerier fra riktig periode henger på veggene, og teaterstykker diskuteres. Samtidig er det mer enn bare referanser for å skape en tidskoloritt. Uenighet om teaterstykket utløser Catherines hopp ut i Seinen. Denne handlingen er Catherine. Den rommer alt ved henne, både det fantastiske og det grusomme. Den starter på grunn av at hun blir intellektuelt ignorert. Man kan ikke ignorere Catherine, og man bør ikke gjøre det.

Hvis man tenker seg begrepet ignorering i en videre form, er det nettopp det som ofte er grunnlaget for hennes irrasjonelle handlinger. Altså ikke nok oppmerksomhet i et selskap, samtale eller i et forhold. Catherine sørger for at det ikke er noen tvil om at hun har alles fulle oppmerksomhet da. Klokken er 2 om natten, de tre har antagelig drukket litt og samtalen er ikke nødvendigvis på det mest konsentrerte. Catherine føler seg oversett både fysisk og intellektuelt og hopper altså ut i Seinen. Vips så har hun alles oppmerksomhet. De får henne opp av vannet og inn i en drosje., gjennomvåt og kald. Men legg merke til uttrykket i Catherines ansikt. Det lille smilet rundt leppene. Hun er igjen det naturlige midtpunkt for mennene.

Filmen heter Jules and Jim og er en nydelig fortelling om vennskap. Men først og fremst handler filmen om personen som ikke er nevnt i tittelen. Catherine ble med denne filmen et symbol for feministbevegelsen. Det er ikke vanskelig å forstå det, med hennes styrke og dominans. Men det irriterte Truffaut, som ikke var spesielt politisk eller opptatt av strømninger. Catherine er kvinnen som ikke er skapt for å være sammen med bare èn mann. Hun er gudinnen, en naturkraft som føles overmenneskelig. Derfor presenteres hun for oss første gang som statue, i en nydelig og innovativ scene.

Catherine er både kreativ og destruktiv. Den ene dagen er Jules ”inne”, neste dag er det Jim. Hvis hun mistrives, er hun uttro. Hun bruker uttroskapet som opprør. Jules har den sjeldne innsikt at han forstår at han aldri vil være nok for Catherine. Derfor foreslår han for Jim at han blir sammen med henne, slik at Jules fortsatt kan se henne. Så sterk er kjærligheten til Jules, som i begynnelsen merket Catherine som spesiell og sa ”ikke denne, Jim”. Catherine var ikke som andre kvinner de hadde hatt og delt. Dette var kvinnen Jules elsket og ville ha barn med.

Flammer og vann er Catherines elementer, og hun omgis ofte av disse i filmen. Elementene er bevegelige og kreative, men også ødeleggende. Vi får et frempek mot selvmordet i scenen hvor hun brenner brevene på gulvet i leiligheten sin. Flammene tar tak i kjolen hennes, og hun kunne fort ha blitt skadet. I overført betydning fortæres hun nesten av den kraften i henne som er så sterk og som til slutt skal drepe henne. Kall det galskap, integritet, stolthet eller individualitet. Spesielt interessant er det at hun pakker ned en flaske med sulfittsyre(sulfur acid) i kofferten, som er en blanding av ild og vann. Den skal hun forøvrig bruke til å blinde menn som lyver!

Det er nok av eksempler hvor Catherine kupper situasjoner hvor hun faller utenfor. Jules og Jim har en samtale gående om gamle dager og Catherine klarer ikke å dominere den med sin oppramsing av gode franske viner. Dermed roper hun ”fang meg!” til Jim og løper ut døra. Dessverre biter han på og følger etter. En annen gang forsøker hun forgjeves å bryte inn i sjakkpartiet deres med en vits. Deretter prøver hun å få noen til å klø henne på ryggen. Jules sier distre at Herren belønner den som klør seg selv. Dermed får hun sin anledning. Hun reiser seg og slår ham i ansiktet. Og han finner seg i det. Dermed har hun alles oppmerksomhet igjen…

Jeanne Moreau har en vidunderlig rolle i Catherine, og hun utfører den så mesterlig. Små, subtile blikk forteller oss hva hun tenker. Hun formidler så mye livsglede og energi. Ved gjentatte visninger er det godt å kunne nyte skuespillet hennes og alle nyansene. Og når hun ikke er til stede i en scene, har hun allikevel en tilstedeværelse siden vi kikker etter henne og lurer på hvorfor hun ikke er der. Som i scenen hvor kun Jules kommer og møter Jim på togstasjonen. Ved å droppe og møte opp, forsikrer hun seg om at hun får oppmerksomheten deres allikevel i tankene.

Truffaut brukte en del nyskapende grep for å fremheve spesielle ting. Det å fryse bildet er ett. Et annet var å spille av sekvenser baklengs. Kun de kvinnelige seerne la merke til at Catherine strikker baklengs i filmen. Og kameraet beveger seg hele tiden. Sammen med den flotte musikken, skaper det tempo og stemning.

Filmen starter i årene opp mot 1. verdenskrig og slutter i mellomkrigstiden. Gjennom de få sekvensene med krigssituasjoner, både gjennom dokumentarmateriale og vanlig film, klarer Truffaut å vise oss den enorme kontrasten mellom krig og fred. Samtidig tas konflikten ned på det personlige plan, siden Jules og Jim kjemper på hver sin side. De er begge bekymret for å skulle ende i en situasjon hvor de måtte drepe den andre. Slik vises krigens vanvidd på en nær og fornuftig måte. Hva er logikken i at verdens to beste venner skal slåss mot hverandre?

Det er fort gjort å huske Jules and Jim som en lystig og lett film, med flott musikk og raskt tempo. Men vi skal ikke glemme at det er en historie som ender i selvmord og drap, med en dypt forstyrret person i sentrum. For først og fremst er Jules and Jim et dypt psykologisk portrett av Catherine. Derav overskriften.

Lyd og bilde

Bildet er av meget god DVDkvalitet. Rimelig skarpt og uskadet. Truffaut eksperimenterer mye med bildet i filmen, blant annet veksler han mellom 1.33:1 og 2.35:1, men hovedsakelig er filmen i 2.35:1. Noe arkivmateriale fra 1. verdenskrig og bylivet på denne tiden setter han inn i historien. Lyden er også rimelig god.

Ekstramateriale

Two audio commentaries: one featuring co-writer Jean Gruault, Truffaut collaborator Suzanne Schiffman, editor Claudine Bouché, and Truffaut scholar Annette Insdorf; the other featuring legendary actress Jeanne Moreau and Truffaut biographer Serge Toubiana: To utfyllende kommentatorspor, hvor Annette Insdorf imponerte meg i det første. Hun har meget intelligente betraktninger rundt filmen. Samtalen mellom Moreau og Toubiana fungerer også godt, men dette sporet blir nærmere produksjonen og mer personlig.

Excerpts from The Key to Jules and Jim (1985), a documentary on author Henri-Pierre Roché and the true stories on which the novel and film are based: Pussig dokumentar hvor sønnene til de virkelige romanpersonene forteller om sine foreldre. Ekstra hyggelig var det å se glimt fra den fantastiske bokhandelen Shakespeare and Company, som ligger ved Notre Dame. Det er den flotteste bokhandelen jeg har sett, og dette glimtet ga meg gode minner.

Truffaut on Roché, from the French program Bibliothèque de poche (1966): Roche debuterte som forfatter som 73-åring med Jules and Jim. Dermed får boken en 50 års distanse til hendelsene, som var selvbiografiske. Roche må kunne sies å være Jim i filmen. Truffaut forteller at han også prøvde å lage filmen med distanse.

New video interview with Coutard: Her lærer vi mye om lyssetting og lengde på scener. Han husker tilbake til produksjonen, og spesielt stjernene var ydmyke og vanlige. Ingen luksus for noen, og Jeanne Moreau laget mat.

Video interview with Gruault: Godt intervju med manusforfatteren, som blant annet mener at Truffaut ville vært forfatter om han ikke hadde blitt regissør.

New video conversation between scholars Robert Stam and Dudley Andrew: Hyggelig samtale mellom disse to, som fungerer meget godt. Stam forteller at Scorsese har uttalt at han ville ha gitt alt for å ha filmet de første 10 minuttene av Jules and Jim. Truffaut blander alle kunstarter; foto, maleri, musikk, teater. Livet forstås best gjennom kunst. Frihet står mot regler, i livet som i filmskaping.

Excerpts from a 1965 episode of the French television program Cinéastes de notre temps dedicated to François Truffaut: Dette å fryse bildet er et effektivt grep Truffaut brukte i Jules and Jim. Denne effekten krever at han fryser 30-35 bilder. Senere gjorde han det samme i 7-8 bilder. Dette kan ikke registreres ordentlig av publikum.

Segment from the French program L’Invité du Dimanche (1969), featuring Truffaut, Moreau, and Jean Renoir: Merkelig nok sier Truffaut at han ikke liker ekte natur eller ting så godt som det samme filmet. Da ser han noens tolkning av det, og det blir straks mer interessant. Renoir mener Truffaut var født til å lage film i denne halvtimes lange dokumentaren.

Excerpts from Truffaut’s first appearance on American television, a 1977 interview with New York Film Festival director Richard Roud * Excerpts from a 1979 American Film Institute Dialogue on Film given by Truffaut: Masse godbiter her. Truffaut forteller at han er like glad i litteratur og film. Ideen med Jules and Jim var at i det virkelige liv kunne ingen elske en slik kvinne som ikke kan velge mellom to menn eller flere. Truffaut ville tvinge oss til å like henne. Han innrømmer også at han synes at filmen er overvurdert.

Archival audio interview of Truffaut by Claude-Jean Philippe (1980): Godt intervju hvor Truffaut påpeker at det eneste selvbiografiske med filmen er at han lagde den for å vise sin mor at han forsto henne. Hun var fremdeles såret etter The 400 Blows og slik hun ble portrettert der. Han følte at han gjør det godt igjen her.

Theatrical trailer: Nydelig trailer, med fokus på musikken.

Hefte med essay av Pauline Kael, eksempel på Truffauts filmkritikk, essay av Truffaut angående filmens tilstand i Frankrike, essay om Roche og boken: Et utmerket hefte. Alt er interessant for oss som er interessert i Jules and Jim og fransk nybølge. Spesielt bra er Kaels essay om filmen.