Antichrist (Criterion nr. 542)(Blu-ray)
2009 – Lars Von Trier (farger og svart hvitt)
Overskrift
Nivå 1 (uten spoilers)
Et par mister sin sønn i en ulykke mens de har sex, og spesielt hun sliter med skyldfølelse etter ulykken. Han, som er terapaut, bestemmer at de skal dra ut til Eden for å takle og behandle sorgen.
Nivå 2 (med spoilers)
En film som Antichrist er åpen for mange tolkninger, men det kan være hensiktsmessig å gå gjennom den med utgangspunkt i handlingen og kommentere meningen underveis. Ved første gjennomsyn satt jeg igjen med et inntrykk av at filmen var misogyn, men jeg har forandret syn ved ytterligere gjensyn. Det var en forhastet tolkning, som flere enn meg har begått. Det misogyne inntrykket, sammen med ubehag ved de ekstreme voldsscenene, har vært den sterkeste kritikken filmen har høstet.
Paret har altså sex mens barnet kommer seg ut av lekegrinden og faller til sin død fra vinduet. Senere ser vi at ”Hun” ser hva som holder på å skje, men prioriterer sin seksuelle nytelse i stedet for å gripe inn. Dette utløser den ekstreme skyldfølelsen hos henne. Det er antagelig derfor hun sliter mer med sorgen enn ”Han”. Dette fører til at ”Han” må være den sterke og tar på seg terapautens rolle i prosessen. Han avgjør at legens medisinering av ”Hun” ikke er hensiktsmessig, og bestemmer at de skal dra til Eden og fortsette terapien der. Man kan innvende at han blander roller og verken er en tilfredsstillende terapaut eller kjæreste, og feiler grovt spesielt i rollen som kjæreste. Jeg følte i hvert fall at måten han avviser henne når hun trenger kjæresten sin er feilslått. Men dette er selvfølgelig et komplekst problem som kanskje de profesjonelle bør får håndtere i fred.
Problemene som blusser opp i forholdet på grunn av ulykken er ikke nye. Vi forstår at ”Hun” har vært misfornøyd med hans tilstedeværelse, eller mangel på tilstedeværelse, i lengre tid. Hans forklaringer synes tynne, og etter hvert sitter jeg igjen med et inntrykk av en svak, bedrevitende og arrogant mann. Hun fremstår mer og mer primitiv og rå, kanskje spesielt seksuelt sett. Han streber mot det siviliserte, hun trekkes mot det naturlige og primitive i mennesket.
”Hun” er student som arbeider med en oppgave om synet på kvinner i middelalderen, med tilhørende heksebrenninger og kvinnens posisjon som nærmere naturen. Naturen ble på denne tiden også sett på som farlig og til dels ond. Dermed ble kvinnen sett på som nærmere det onde enn mannen. Etter hvert som hun fordyper seg i oppgaven og studerer litteraturen, begynner hun å ta til seg dette middelalderske synet på kvinnen. Trigget av skyldfølelse ser hun nå seg selv som inkarnasjonen av ondskap, i kraft av å være kvinne. Hun har blitt gal.
Filmen er en meditasjon om skyld. Filmens hovedtema kan sies å være angst, og hennes frykt sprer seg til naturen og deretter til ham. Det som startet som en psykologisk kamp mellom de to, ender som krig mellom natur og sivilisasjon, med døden som følge. Hennes løsning på sorgen var å flykte gjennom sex, men dette fungerer bare som en catch 22. Sex vil selvfølgelig minne henne på ulykken siden disse to ble så tett knyttet sammen, og skyldfølelsen forsterkes. Derfor begynner selvskadingen og ønsket om å slås. Det er et velkjent fenomen at selvskadere ønsker seg en fysisk smerte som er kontrollerbar og kan ta fokus vekk fra den psykiske smerten som de ikke kan forholde seg til. I siste instans må han skades og kontrolleres via møllehjulet som festes til benet hans. Men hun skal ikke slippe lettere unna og derfor klipper hun av sin egen klitoris.
Lars von Trier opplevde en sterk depresjon opp mot og i løpet av filminnspillingen. Mye av dette preger filmen, og han bruker både sine opplevelser og sine meninger om psykiatri i filmen. De tre dyrene er inspirert av bilder han så på sine mentale reiser. Kognitiv terapi påstår at tanker bare er tanker og derfor ikke er virkelige eller farlige. Dette synet kritiserer von Trier i scener hvor man ser ”Hun” ute i naturen hvor trær og terreng beveger seg og nesten lukker seg om henne.
Slutten hvor ”Han” dreper ”Hun” og deretter går ut i naturen kan tolkes som et symbol på mannens overgrep mot kvinnen gjennom alle tider. I Antichrist kommer hundrevis av kvinner frem fra naturen og sirkler inn Dafoes karakter. Symbolmettet og mytisk avslutning på en film som starter psykologisk og beveger seg inn det mytiske og symbolske etter hvert.
Lyd og bilde
Filmen vises i 2.35:1 og skifter mellom håndholdt kamera og RED-kameraet. Bildet er i topp kvalitet og gjengir regissørens intensjoner feilfritt. Lyden er meget tilfredsstillende, og behandler det komplekse lydbildet strålende.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring von Trier and film scholar Murray Smith: Lars von Trier virker utilpass og nølende til å begynne med, men det bedrer seg noe etter hvert. Murray Smith holder samtalen greit gående, og vi får virkelig gått i dybden på filmens mening. Von Trier er befriende ærlig, som når han sier at slow-motion blir brukt for at han skal vise seg.
Video interviews with von Trier and actors Willem Dafoe and Charlotte Gainsbourg: Lars von Trier snakker om angstanfallene sine, som han har hatt siden han var 6 år. Han tror han skal dø hver gang. Han hadde en depresjon for tre år siden som egentlig har resultert i denne filmen. Han led av den under arbeidet med filmen. Bilder han så under shaman-reiser, mentale reiser, brukes i Antichrist. Intervjuet med Gainsbourg varer i 45 minutter og dreier seg om måten de arbeidet på under innspillingen. Von Trier gir ingen instruksjoner, skuespillerne må selv arbeide ut fra manus. Willem Dafoe måtte slåss for at ikke von Trier skulle gjøre ”Han” enda verre i filmen. Von Trier likte ikke karakteren som person. Intervjuet med Dafoe varer i 18 minutter.
Collection of seven video pieces delving into the production of Antichrist through interviews with von Trier and key members of his filmmaking team, as well as behind-the-scenes footage: Disse små dokumentarene viser oss hvordan produksjonsteamet arbeidet med effekter, lyd og foto. Slik sitter vi igjen med et godt inntrykk av hva de forsøkte å få til.
Chaos Reigns at the Cannes Film Festival, a documentary on the film’s world premiere, along with press interviews with Dafoe and Gainsbourg: Det mest interessante her er reporteren som forlanger at von Trier rettferdiggjør hvorfor han har laget filmen. Lars von Trier reagerer forståelig nok negativt på dette ganske provoserende spørsmålet, og avslutter med å si at han er verdens beste regissør…
Theatrical trailers: 3 forskjellige trailere, som kan klassifiseres litt lettvint som en amerikansk, en europeisk og en skandinavisk. Den amerikanske var ikke bra, med altfor mye vekt på skrekkfilmvinklingen. Den skandinaviske var stilistisk flott, litt kjølig. Den europeiske la hovedvekt på priser og omtale.
A booklet featuring an essay by film scholar Ian Christie: Kun ett langt essay i heftet denne gangen, men det er av høy kvalitet.
Modern Times (Criterion nr. 543)(Blu-ray)
1936 – Charlie Chaplin (svart-hvitt)
Moderne ulvetider
Nivå 1 (uten spoilers)
The Tramp er tilbake som ansatt på en fabrikk, hvor han jobber ved det moderne samlebåndet. Han får føle det moderne samfunnets fremmedgjøring på kroppen og kastes ut i velkjente problemer og situasjoner. Modern Times er en av Chaplins mest samfunnskritiske filmer.
Nivå 2 (med spoilers)
I 1936 hadde lydfilmen vært til stede i nesten 10 år, og stumfilmen var i praksis død. Men Charlie Chaplin lagde Modern Times, som egentlig er nok en stumfilm fra hans hånd, og den siste før han gikk over til lydfilm han også. Han hadde alltid vært en innovatør, og hadde en sterk frykt for å bli passé. Allikevel lager han altså stumfilm en gang til.
Det vil si, helt uten tale er den ikke. Men all tale i filmen kommer via maskiner, som videomaskiner, innstruksjonsmaskiner eller radio. Bortsett da fra anledningen publikum får høre Chaplins egen stemme på film for første gang. Han synger en sang i cafeen, men selv da må han gjøre det på sin måte. Teksten er en slags tulleitaliensk. Kanskje et lite stikk til de som insisterer på lydfilmens fortreffelighet.
På sine reiser rundt om i verden som kanskje den mest kjente av alle artister, så Chaplin vanlige menneskers levekår og virkningen av depresjonen som følge av krakket på Wall Street-børsen. Dette gjorde ham betenkt og førte til en mer sosialt engasjert regissør. Han begynte også å snakke om sosiale problemer i taler og artikler. Dette skulle etter hvert skade hans forhold til USA, og han levde i mange år i Sveits. Dette sosiale engasjementet er meget tydelig i Modern Times. Han hadde vært gjest hos Henry Ford og fått en omvisning på Ford-fabrikken av Ford selv. Chaplin likte ikke det han så. Det er neppe noen tilfeldighet at fabrikkdirektøren i Modern Times er bemerkelsesverdig lik Henry Ford. Ford var kjent for å hente inn unge menn fra gårder i USA til fabrikkene. Etter få år fikk mange nervesammenbrudd ved samlebåndet. Så også med The Tramp i filmen. Tror neppe Henry Ford kunne være glad for denne filmen…
Modern Times er en fantastisk blanding av morsomme scener og god historiefortelling, samtidig som filmen har et budskap den gjerne vil formidle. Det blir god film av slikt. Det er forresten påfallende å se hvem som er skurken i mange av Chaplins filmer. Ofte er det Loven, med sine evig jagende politibetjenter. De er voldsomme og løper ofte de mer velstående sitt ærend i kampen mot den lille mann. Og The Tramp sier i denne filmen som han gjør i The Kid at han ikke vil ut i samfunnet igjen. I Modern Times vil han heller sitte i fengsel. Kanskje sier det oss noe om Chaplins eget syn på det samfunnet som amerikanerne har bygget opp.
Maskiner blir i filmen framstilt som et onde, men Chaplin mente at det var kun når de ble brukt for å maksimere profitt at de var et problem. Han var tilhenger av teknologi, men det måtte brukes i samfunnets interesse. Depresjonen blir et viktig bakteppe i filmen. Vi ser at fabrikken har gått konkurs når han slipper ut av fengselet og han havner ufrivillig i demonstrasjoner som har trefninger med politiet. Dette har forbindelser til de mange stygge episodene med politivold i sammenheng med demonstrasjoner i USA i tidligere år. Politiet brukte gevær og maskingevær mot streikende ved fabrikker og i et tilfelle drepte de to og såret 200 streikende arbeidere. Men Chaplin var nok ikke politisk motivert, han uttrykte heller en menneskelig indignasjon i filmene sine. Han identifiserte seg med mennesker som gikk sultne, og med barn på barnehjem. Han hadde selv opplevd begge deler. Derfor spiller mat en så stor rolle i filmene hans, og gutten i The Kid er et barnehjemsbarn.
I Modern Times får The Tramp sin ledsagerske i The Gamine. Hun var skuespillerinnen Pauline Goddard som var Charlie Chaplins kjæreste i 10 år. Hun spilte også i The Great Dictator, Chaplins parodi på Adolf Hitler. I filmen opplever de å få jobb og drømmer om en felles framtid. Dette blir fremstilt i en drømmende sekvens, som inneholder mange urealistiske forhåpninger. Men den store trusselen mot drømmelivet deres er igjen Loven, som sørger for at de mister jobbene sine.
Noen innvender mot Modern Times at den egentlig ikke er en langfilm, men heller en sammensetning av kortfilmer. Det er en valid observasjon, da det er en distinkt inndeling av episodiske hendelser. Men hva så?
Lyd og bilde
Det er fantastisk å kunne se så gamle filmer i slik god stand. Råmaterialet må ha blitt godt tatt vare på, for dette bluray-bildet er stort sett forbløffende godt. Fin dybde og detalj, og lite skader. En litt røff scene, hvor det opprinnelige materialet må ha vært i dårlig stand. Topp utgivelse, både lyden i mono og bildet i 1.33:1.
Ekstramateriale
New audio commentary by Charlie Chaplin biographer David Robinson: Meget informativt spor. Litt om filmens mening og Chaplins liv. Han påpeker at cafeen tilfeldigvis og meget beleilig har blitt tømt for gjester under fluktscenen, og fremstiller det som en feil av Chaplin. Der er jeg uenig, for det ser mer ut som om gjestene er ute på gulvet og danser alle mann, som de var tidligere på kvelden.
Two new visual essays, by Chaplin historians John Bengtson and Jeffrey Vance: Veldig bra videoessays. Chaplin var ekstremt hemmelighetsfull angående regien. Han ville ikke ta fra publikum magien. Som regissør var Chaplin perfeksjonist og sparket skuespillere som ikke fungerte. Han så depresjonens virkninger på vanlige folk og ble etter hvert frittalende om sitt syn på samfunnet. Dette skulle få ham stigmatisert som kommunist senere og hindre hans tilbakereise til USA fra Europa. Til sammen er disse essayene på 37 minutter.
New program on the film’s visual and sound effects, with experts Craig Barron and Ben Burtt: Her går vi gjennom Chaplins visuelle tricks og hvordan musikken blir tilpasset filmen. Veldig interessant, spesielt om hvordan de plasserer små modeller nærme kameraet, slik at de går i ett med scenen. Og man trenger ikke å høre alt som skjer, kun det som er vesentlig. Dette er en 15 minutter lang dokumentar.
Interview from 1992 with Modern Times music arranger David Raksin, plus a selection from the film’s original orchestral track: Raksin beskriver hvordan han og Chaplin arbeidet sammen og at han fikk sparken etter få dager for så å bli tatt tilbake. Et middels interessant intervju på 16 minutter. Å lytte til musikken alene, gir anledning til å sette pris på hvor livlig og morsom den er.
Two segments cut from the film: Crossing the street ble slettet av Chaplin før premieren i 1936. Morsom scene hvor The Tramp konsekvent går på rød mann på grunn av misforståelser. The Tramp’s song er fullversjonen av sangen i cafeen.
All at Sea (1933), a home movie by Alistair Cooke featuring Chaplin and actress Paulette Goddard, with a new score by Donald Sosin and a new interview with Cooke’s daughter, Susan Cooke Kittredge: Stumfilm med hjemmevideokamera fra båttur med Chaplin, hans kjæreste Pauline Goddard og Cooke. Ikke så veldig interessant dette. Derimot er intervjuet med Cookes datter Susan bedre. Vi får høre om forholdet mellom de to vennene.
The Rink (1916), a Chaplin two-reeler: Typisk gammel Chaplin slapstickhumor. 25 minutter lang.
For the First Time (1967), a short Cuban documentary about first-time moviegoers seeing Modern Times: Dette var en spesiell og fin dokumentar. I fjellene på Cuba fantes det i 1967 landsbyboere som aldri hadde sett en film. Disse fikk sjansen til å se Modern Times via en omreisende kinobuss. Det var flott å se innlevelsen og latteren til menneskene når filmen rullet på lerretet.
Chaplin Today: “Modern Times” (2003), a program with filmmakers Jean-Pierre and Luc Dardenne: En 27 minutter lang dokumentar hvor filmskaperne og brødrene Dardenne deler sine erfaringer og impulser fra Chaplin med oss. Meget bra.
Three theatrical trailers: Den engelske traileren var god. Den franske hadde meget dårlig bilde, og var dubbet. Tyskerne hadde laget en bisarr trailer. Utrolig analytisk i formen, med filmekspert som satt i en sofa og fungerte som vert. Traileren var dubbet til tysk. Dette var jo bare noen få år før andre verdenskrig, og må nok sees i lys av det.
A booklet featuring an essay by film critic Saul Austerlitz and a piece by film scholar Lisa Stein that includes excerpts from Chaplin’s writing about his 1930s world tour: Austerlitz er forfatter av en bok om komedier i Hollywood og gir oss her et lite resyme av Chaplins karriere. Chaplin var livredd for å virke umoderne, allikevel lager han altså en stumfilm så sent som i 1936. Et godt essay. Lisa Stein har i sitt essay gjengitt noen av Chaplins egne tekster fra sin verdensturne.
Seven Samurai (Criterion nr.2 )(Blu-ray)
1954 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)
En ny tid gryr
Nivå 1 (uten spoilers)
En liten landsby er truet av angrep fra omreisende banditter og innbyggerne henvender seg desperat til samuraier for å få beskyttelse. Men de har ingenting å betale med, unntatt ris og husly. En gruppe på syv samuraier godtar oppdraget og blir med til landsbyen.
Nivå 2 (med spoilers)
Seven Samurai er en underholdende actionfilm, så god i sin fortellerstruktur at den kan brukes som en mal i filmskaping. Først og fremst er den det. Men den har også underliggende alvorlige temaer, og kritikk av samtiden for den som ser litt bak historien.
For å få fullt utbytte av det filmen vil si, trengs det litt bakgrunnskunnskap. Jeg vil derfor gjenfortelle historien, med informasjon innskutt der hvor det kan være på sin plass. Slik håper jeg at filmen kan gis en ekstra dimensjon ved neste gjennomsyn.
Filmen foregår i perioden på slutten av 1580 årene. Denne perioden var preget av konstant borgerkrig. Dette ga spillerom for gjenger med banditter som overfalt og plyndret fattige landsbyer og deres avlinger. En slik landsby står i fare for å bli angrepet av en bande, og innbyggerne bestemmer seg for å søke hjelp fra samuraier uten herrer, såkalte ronin. Problemet var at ronin sjelden ville jobbe for bønder, og i dette tilfellet uten betaling siden bøndene ikke kan tilby annet enn ris og husly.
Når det gjelder maten, er det nyttig å vite at ris faktisk ikke var simpel mat på denne tiden. Ris er krevende å dyrke, den krever mye arbeid, ekstremt mye vann og kan lagres kort tid. Derfor var det ikke hverdagsmat. Til daglig spiser bøndene hirse, som krevde lite arbeid og vann og kunne lagres lenge. Derfor ser vi at Kambei, lederen for samuraiene, blir rørt da han hører at bøndene vil betale med det mest verdifulle de har. Det er da han bestemmer seg for å akseptere tilbudet. Risens verdi ser vi tydelig demonstrert når tyver har stjålet ris fra den ene bonden. Han gråter og plukker opp ett og ett riskorn fra gulvet.
Kambei er basert på en historisk/mytologisk figur i japansk historie, som besitter en stor visdom samtidig med at han er en dyktig samurai. Han er den naturlige leder, med karisma og lederegenskaper. At han er en samurai utenom det vanlige kommer tydelig frem i den første scenen med ham. En tyv har stjålet et barn og forskanset seg i en hytte. Hele landsbyen er fortvilet. Kambei klipper av hårpisken sin, og barberer hodet sitt for å se ut som en munk. Slik kan han komme innpå tyven uten å vekke mistanke, og befri barnet.
Samuraienes fremste symbol ved siden av samuraisverdet er nettopp hårpisken. I filmer som Harakiri av Kobayashi, ser vi hvor viktig hårpisken er for samuraiene og hvordan man ved å kutte den av dem, ydmyker dem totalt. Her gjør Kambei det selv. Men nettopp ved å gjøre dette offeret, lever han faktisk i tråd med samuraikoden. Situasjonen krever det, og han oppfyller dermed et ideal som en ekte samurai streber etter. Kambei er idealistisk, som også bekreftes av hans vilje til å jobbe for bøndene, kun for deres gode sak. Han er en av de største Kurosawaheltene, modig og ydmyk.
Akira Kurosawa skaper filmhistorie med Seven Samurai. Den er på alle lister over tidenes beste filmer, og den introduserer flere ofte kopierte grep. Barnetyven som Kambei hugger ned med sverdet i hytten, springer ut av hytten i sakte film. Det kuttes til omgivelser i vanlig hastighet, før tyven faller død om i sakte film. Det er lett å se Kurosawas innflytelse på regissører som Sam Peckinpah (The Wild Bunch) og John Woo (The Killer). Denne kombinasjonen av sakte og normal hastighet på filmen, er i dag et velkjent filmgrep, og til de grader misbrukt av en kommersiell Hollywoodmaskin. Nåtidens unge regissører uten originale ideer, har lett for å ty til dette grepet for å skape stilige scener.
Straks Kambei har akseptert jobben med å beskytte bøndene er han i gang med å planlegge forsvaret av landsbyen. Han kommer frem til at han minimum trenger syv samuraier for å beskytte den. Dette forstår han ut fra landsbyens geografiske plassering, og ikke fordi syv er et mytologisk viktig nummer. Vi får sener i detalj følge han planlegging av forsvaret. Han begynner sitt arbeid med å rekruttere seks andre samuraier ved å observere ronin som passerer gjennom bygatene. Noen forkaster han, andre innkalles til et intervju. Hva som gjør at akkurat disse kvalifiserer til intervju får vi aldri vite, men det bygger oppunder hans fremtoning som klok leder at vi føler han kan se inn i personligheten til de forbipasserende samuraiene.
Intervjuene innledes ved at han utsetter intervjuobjektene for et overfall ved inngangen. Ingen ekte samurai vil la seg treffe av stokkeslaget. Og det viser seg å stemme! Den eneste som blir slått ned er døddrukne Kikochiyo, som jo ikke er en ekte samurai. Kikochiyo spilles av Toshiro Mifune, den japanske superstjernen. Hans karriere ble lagt gjennom Kurosawas Rashomon, men tok av etter Seven Samurai. I årene som fulgte skulle Mifune og Kurosawa danne kanskje verdens beste og mest holdbare filmteam.
Kikochiyo er trekanten i flagget som samuraien Heihachi har laget. Kanskje han kan bli en sirkel, som de andre samuraien symboliseres ved. Han er av bondeslekt som vi skal se senere i filmen, men aspirerer til å bli samurai. Han føler et hat både mot bønder og samuraier, men også mot seg selv og sin mellomposisjon. Tross alt må man si at han absolutt identifiserer seg med samuraiene, og blir tatt opp i gruppen av samuraier. Han fungerer som et mellomledd med bøndene og samuraiene, forstår begge sider og fungerer derfor som en bro mellom gruppene. Mange av filmens komiske innslag kommer på bekostning av Kikochiyo, i kraft hans mellomposisjon og mindre vellykede forsøk på å bryte ut av den. Men han har en verdifull rolle å spille, og samuraiene setter mer og mer pris på hans viktige rolle. Når han dør på slutten av filmen, har han bevist sin verdi som ekte samurai.
Kyūzō er den profesjonelle samuraien som først avslår tilbudet fra Kambei. Senere ombestemmer han seg uten at vi får vite hvilke beveggrunner han har. Han innehar en blanding av zenfilosofi og topp sverdkunst. Han er også basert på en historisk/mytologisk figur. Nevnte Heihachi er det man kan kalle en zenklovn, som alltid har en replikk på lager som løser opp anspent stemning innad i samuraigruppen. Han er en klok samurai, med noen av de samme kvalitetene som den mer vulgære klovnen Kikochiyo har. Shichirōji er en samurai som Kambei har jobbet sammen med før, og som selvfølgelig vil hjelpe Kambei igjen. Den unge Katsushirō er en ung mann fra god familie som i praksis går i samurailære som medlem av gruppen. Han og Kikiochiyo er de to samuraiene som er minst disiplinerte og som utfører handlinger som skader gruppens mål. Kikochiyo ved å ta store sjanser i kampens hete, Katsushirō gjennom sitt kjærlighetsforhold til bondens datter.
Gorōbei er en mester med pil og bue, og fungerer som nestkommanderende i forsvaret av landsbyen. I tråd med Kurosawas vane med å velge seg ut en hakkekylling blant stab eller skuespillere, ble skuespilleren som spiller Gorōbei plaget og hetset gjennom hele innspillingen. Allikevel gjør han en strålende innsats som samurai. Men han skulle aldri spille inn en film med Kurosawa igjen. Denne behandlingen var noe han aldri ville utsette seg for igjen.
Resten av filmen er actionpreget, med Kambeis strålende forsvarskamp demonstrert på skjermen. De vinner ved hjelp av mobilisering av bøndene og god planlegging. Men fire samuraier dør i kampens hete. Bønder dør av piler, spyd og sverd, mens samuraiene blir drept av skudd. Dette for å vise deres overlegenhet, det kreves noe ekstra for å drepe dem.
Kambei må ta noen harde grep i forsvaret av landsbyen. Blant annet må han ofre noen av de omliggende hyttene for å kunne forsvare selve landsbyen. Dette kan sees på som individets offer for fellesskapets beste. Senere skulle Kurosawa skifte fokus til individets rett, fremfor fellesskapet men enn så lenge er det denne mer tradisjonelle holdningen han forfektet. Etter Seven Samurai ble filmene hans mørkere, med kritikk av det fremadstormende forretningslivets makt i Japan. Et godt eksempel på en slik film er The Bad Sleep Well, også å få i Criterion Collection.
Når samuraiene ankommer landsbyen er innbyggerne redde for dem. En bonde har tvangsklippet sin datter så hun skal ligne en gutt. De har hatt negative erfaringer med samuraier før. Som Kikochiyo sier oppfører bøndene seg egoistisk og simpelt, men det er samuraier som har gjort dem slik ved plyndring og brutalitet. Det viser seg at de har mer mat og sake på lager når de tror kampen er over. Da oppstår et øyeblikk av likeverd mellom bønder og samuraier. Bøndene byr på god mat og drikke, og er på likefot med sine redningsmenn. Men øyeblikket er skjørt og straks etter er det over og den gamle maktbalansen gjenopprettet. Filmen er også en utforsking av makt og de maktesløse. Derfor er det ikke bare de syv samuraiene som får dybde i filmen, men også tre bønder. Seven Samurai viser en ny tid i Japan, etterkrigstidens nye samfunnsordning settes opp mot 1500-tallets omveltninger. Som Kambei påpeker er det bøndene som har vunnet til slutt etter at bandittene er nedkjempet, og samuraiene har egentlig tapt igjen. Dette henspiller på at samuraienes tid er ute, deres verdier er avleggs da, og nå. Etter andre verdenskrig distanserte Japan seg fra alle samuraiverdier som militæret hadde sverget til, som kamikazepiloter og samuraisverd blant soldater. Kurosawa mente fortsatt at mange av verdiene var verdt å ta med seg videre.
Lyd og bilde
Seven Samurai har alltid vært flaggskipet til Criterion Collection. Det var en tidlig laserdisc-utgivelse, og nummer 2 i rekken da selskapet startet med DVD. Straks bedre råmateriale ble tilgjengelig, har Criterion gitt ut filmen i bedre utgave, på en måte de ikke har gjort med noen annen film. Så vidt jeg vet ga de ut 3 forskjellige DVD-utgaver og nå endelig bluray. Derfor er det ingen overraskelse at filmen har blitt gjenstand for en omhyggelig restaurering, og tatt sin tid før den nå endelig har blitt sluppet på bluray. Bildet i 1.33:1 er fantastisk godt, alderen tatt i betraktning. Noen striper her og der, litt uskarphet et par ganger og litt ustabiltet ved noen anledninger er alt jeg la merke til i løpet av filmens tre og en halv time. Lyden er i mono, meget god og fyldig!
Ekstramateriale
Two audio commentaries, one featuring film scholars David Desser, Joan Mellen, Stephen Prince, Tony Rayns, and Donald Richie, and the other Japanese film expert Michael Jeck: Det kan ved første øyekast virke overdrevent å lage to kommentatorspor til en film, men om det skal gjøres er det vel ikke noe dårlig valg å la en ultraklassiker som Seven Samurai få æren av to spor. Og det må sies at begge sporene rettferdiggjør sin eksistens. Michael Jeck har meget god forståelse av filmen, han er informativ og kunnskapsrik. Han holder det greit gående i tre og en halv time. Han legger vekt på filmens handling, men har naturlig nok tid til å fortelle anekdoter om Kurosawas liv. En ting som han klarer å få tydelig frem er Kurosawas ekstreme bruk av lyskilder. Han ville ofte ha refleksjon i ansikt og øyne på skuespillerne. Dette skaper både dynamikk i scenene og liv i øynene. Kurosawa brukte mer lys om dagen enn andre regissører gjør om natten. Det andre kommentatorsporet er satt sammen av fem eksperter, som hver får ca 40 minutter etter tur. Dette fungerer utmerket. Spesielt Tony Rayns og min gamle favoritt Donald Richie var en glede å lytte til. Richie har både stemmen og utseendet til en gammel klok mann.
Fifty-minute documentary on the making of Seven Samurai, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create: Det er standard på Criterions Kurosawautgivelser å ta med en episode av “Akira Kurosawa: It’s wonderful to create”, hvor den aktuelle filmen blir diskutert. Manuset ble skrevet av de samme tre som skrev manus til Ikiru. De stengte seg inne i et hus i ukesvis, og kom ut da manuset var ferdig. Kurosawas grunnsetning er at en god film er enkel å forstå og underholdende. Denne 50 minutters dokumentaren er god, slik de alltid er.
My Life in Cinema, a two-hour video conversation from 1993 between directors Akira Kurosawa and Nagisa Oshima: Rammen rundt dette behagelige intervjuet mellom to regissører er to stoler, et bord og sigaretter til Kurosawa. Hele Kurosawas liv blir diskutert, men det er naturlig nok mest fokus på filmkarrieren. Hans eldre bror viste ham tidlig kinofilmer, men tok dessverre selvmord som ung mann. Kurosawa uttrykker sin glede over at Japan tapte krigen, slik at den militære innflytelsen endelig ble redusert i Japan.
Seven Samurai: Origins and Influences, a documentary looking at the samurai traditions and films that helped shape Kurosawa’s masterpiece: Denne 55 minutter lange dokumentaren tar for seg samuraienes opprinnelse og liv. Slik får vi lære om hvordan de denne gruppen var i historisk sammenheng. Denne perioden i Japans historie var preget av konstant borgerkrig. Kurosawa selv mener at samuraiene besatt de beste menneskelige egenskapene, og han avstammer selv fra samuraislekt. Han var meget misfornøyd med Japans utvikling etter krigen.
Theatrical trailers and teaser: En av trailerne er uten lyd, på grunn av skadet material fra den tiden. Den første av disse trailerne er meget god, og gir en fin beskrivelse av filmens innhold uten å røpe for meget.
Gallery of rare posters, behind-the scenes photos, and production stills: Spennende posters og bilder fra innspillingen som viser hvor krevende innspillingen må ha vært.
A booklet featuring essays by Kenneth Turan, Peter Cowie, Philip Kemp, Peggy Chiao, Alain Silver, Stuart Galbraith, Arthur Penn, and Sidney Lumet and an interview with Toshiro Mifune from 1993: I denne utgaven av Seven Samurai følger det med en bok på over 50 sider med bilder og en god del essay. Essayene dekker filmen fra forskjellige perspektiv. I Arthur Penn sitt essay får vi vite at Sam Peckingpah, William Wyler og ham selv ble bedt av filmstudioet i Japan, Toho Studios, om å komme til Japan og fortelle om Vestens beundring for Kurosawa. Alle tre ankom landet, Peckinpah havnet selvfølgelig på fylla, og dagen etter var det kun de to andre regissørene på pressekonferansen…
The Blood of a Poet (Criterion nr. 67)(DVD)
1930 – Jean Cocteau (svart-hvitt)
En kunstinstallasjon
Nivå 1 (uten spoilers)
En kunstner opplever at statuer kommer til liv og en munn dukker opp på armen hans. Det er duket for en surrealistisk opplevelse i samme ånd som Un Chien Andalou.
Nivå 2 (med spoilers)
The Blood of a Poet er den første filmen i Cocteaus Orphic Trilogi. Siden filmskaperen selv ikke kan forklare hva filmen handler om, er det nok å konstatere at den dreier seg om forholdet mellom kunst og kunstner. Gjennom små episoder illustreres hva det nå er Cocteau vil vise. Filmen er ganske kort, kun 50 minutter.
Selv om det er vanskelig å gripe filmen på et rasjonelt plan, er det ingenting i veien for bare nyte originaliteten og det flotte ved filmen. I scenene hvor kunstneren strever seg bortover gangen, skapte Cocteau denne effekten ved å legge veggen ned på gulvet og flytte kamerat høyt opp. Så egentlig krabber skuespilleren på gulvet, over vegg og dører. Dette skaper en nydelig og uvirkelig effekt i scenen.
Filmen kan føles som en kunstinstallasjon. Cocteau har ikke lagt noen spesielle begrensninger på seg selv, og har tydelig plukket selvbiografiske elementer med i sin lille historie. For eksempel ser vi igjen snøballkrigen som skal dukke opp senere i Les Enfants Terribles. Filmen er til tider klart homoerotisk, med flotte menn i bare overkropper og utstuderte positurer. Filmen er laget i 1930, altså omtrent i skillet mellom stumfilmen og lydfilmen. Dette merkes godt. Selv om dette er en lydfilm, om enn av de meget sparsommelige, preges skuespillet av stumfilmens estetikk og kroppsspråk. For meg er denne mer interessant som et historisk kunstverk fra en stor regissørs begynnelse, enn som en god film. De senere filmene i trilogien skal vise seg å være mye bedre.
I sin lille reise fra dør til dør, og observasjoner gjennom nøkkelhull ser kunstneren mange eiendommelige mennesker. Cocteaus litt bisarre humor kan merkes innimellom, som i scenen utenfor døren til hermafroditten. Utenfor døren står det en herresko og en damesko.
Lyd og bilde
Dette bildet er i 1.33:1 og er skjemmet av mye striper. Spesielt første halvdel er verst, men jevnt over meget dårlig bilde. Filmen er 80 år gammel. Lyden er tilsvarende, meget dårlig. Allikevel kan vi gå ut fra at Criterion har restaurert bildet til optimal kvalitet, og jeg er takknemlig for det.
Ekstramateriale
A collection of rare behind-the-scenes photos: Egentlig var dette ganske fine bilder fra innspillingen av filmen. Morsomt å se Cocteau i aksjon.
Edgardo Cozarinsky’s renowned 66-minute 1984 documentary Cocteau: Autoportrait d’un Inconnu (Autobiography of an Unknown): Dette er en meget utypisk dokumentar, da det ser mer ut som Cocteau iscenesetter det meste i filmen. Han spiller små sketsjer og snakker til kameraet. Små perler dukker opp, som når Jean Cocteau og Jean Renoir diskuterer et av Cocteaus malerier.
A transcript of Cocteau’s lecture given at a 1932 screening of Blood of a Poet, and a 1946 essay by Cocteau: Cocteau essay er ikke spesielt godt. Jeg synes han får bedre fram sin filosofi om film i forelesningen som er gjengitt her. Den er meget interessant. Alle burde ta seg tid til å lese denne.
A Cocteau bibliofilmography: Liste over hans filmer som regissør eller filmer basert på hans bøker.
Charade (Criterion nr. 57)(Blu-ray)
1963 – Stanley Donen (farger)
Lurt, og lurt igjen!
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung kvinne finner seg plutselig forfulgt av ukjente menn, som vil ha henne til å fortelle hvor hennes manns penger er. Men hun vet ikke om noen penger. Heldigvis får hun hjelp av en høy og mørk Cary Grant.
Nivå 2 (med spoilers)
Vel, det finnes rene underholdningsfilmer i The Criterion Collection. Charade er en av dem. Og det er en fornøyelig film, med underfundige nye retninger i historien og morsomme replikker. Dette er en stjernespekket thriller med Cary Grant og Audrey Hepburn øverst på plakaten. James Coburn, George Kennedy og Walther Matthau har også store roller.
Stanley Donen hadde lyst til å lage en lett og morsom thriller med en kvinne i fare i hovedrollen. Han knyttet til seg Cary Grant, og Audrey Hepburn ville gjerne være med siden Grant var med. Så ombestemte Grant seg, dermed ville ikke Hepburn, og Universal skrinla prosjektet. Etter en stund kontaktet Grant igjen Stanley Donen og lurte på om han fremdeles kunne få rollen. Hepburn ville også tilbake nå som Grant var der, og de spilte inn filmen for Columbia.
Regissør Donen har stor moro av å erte publikum. Vi vet ikke før helt på slutten hvor pengene er, eller hva det er. Derfor har han flere scener hvor vi ser rett på det alle er ute etter, denne filmens MacGuffin. Dette mens karakterene i filmen går gjennom alt ting for ting. Donen lykkes i å holde oss på pinebenken i vår iver etter å vite hvor pengene er. Fortellingen skifter tempo og vi, som Hepburns karakter, veksler stadig mellom tillit og mistro til Cary Grants karakter. Godt håndverk, nydelig fotografering, spennende plasser og situasjoner. En av de beste thrillerne fra 60-tallet, i glatt Hollywood innpakning. Samtidig er en romantisk og publikumsvennlig film hvor man kan se to av tidens største stjerner finne kjærligheten.
Charade innehar en litt spesiell kontrast, i det voldsomme og harde opp mot det morsomme og søte. Studioet var bekymret for antall døde, og blodige scener. Kanskje det er det som gjør at filmen holder seg fint i dag. En kynisk thriller med vold og løgn, kombinert med en klassisk, romantisk forviklingskomedie…
Hvis du synes at det er påtagelig mange scener med Cary Grant på venstre side av skjermen mens han ser mot høyre, er det fordi han insisterte å bli filmet med høyre side mot kameraet. Det var hans gode side. Problemet oppsto når hans motskuespillerinne hadde samme ide. I en av hans andre filmer sees Grant ofte bak henne på venstre side, holde rundt henne mens de begge ser mot høyre…
Lyd og bilde
Bildet er i 1.85:1 og i glitrende technicolour. Flott detaljnivå og gnistrende farger. Absolutt godkjent bilde. Lyden er også meget klar i mono.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring Stanley Donen and screenwriter Peter Stone: Et meget livlig kommentatorspor, hvor regissøren og manusforfatteren kjegler hele tiden. Men alltid med en stor dose humor. Av en eller annen grunn snakker Stone konsekvent om Stanley Donen i tredjeperson.
Original theatrical trailer: For en morsom trailer! Veldig original ide, som får frem humoren i filmen i tillegg til spenningen.
A booklet featuring an essay by film historian Bruce Eder: Nå er ikke dette en spesielt kompleks film, så essayet blir dermed rimelig overfladisk.
Paths of Glory (Criterion nr. 538)(Blu-ray)
1957 – Stanley Kubrick (svart-hvitt)
Krig og makt
Nivå 1 (uten spoilers)
Det er 1915 i Frankrike. De franske soldatene i skyttergravene må igjen storme de tyske stillingene. En fransk general fristes med forfremmelse om han klarer å ta ”Anthill”, selv om tapstallene er beregnet til over 60%.
Nivå 2 (med spoilers)
Det er ikke laget så mange filmer fra 1. Verdenskrig, men sammen med All Quiet on the Western Front er Paths of Glory den beste. Og endelig kommer den i en fantastisk utgave som ikke kan bli bedre på hjemmemarkedet.
Selvfølgelig er Paths of Glory en antikrigsfilm, men først og fremst er den en film om menneskers kyniske oppførsel og vilje til å gå over lik for å oppnå noe selv. I ekstreme situasjoner som krig, vil konsekvensene bli enorme. Det som kunne vært en hensynsløs oppførsel mot en kollega for å oppnå en forfremmelse i en bedrift, får i en situasjon som denne konsekvensen at tusenvis av soldater dør. Det er interessant å konstatere at generalen sier nei til angrepsplanen med begrunnelse i at soldatene hans er utslitt og at det ikke er mulighet for å ta ”Anthill”. Men da hans personlige forfremmelse står og faller med viljen til angrep, blir verken soldatene eller oppdraget noe problem. I løpet av smart dialog og oppførsel, ser vi karakterene ledes fra det ene standpunktet til det andre. Hærsjefen venter, smiler, presser og veileder generalen til det rette standpunktet. Dette er Kubrick på sitt beste.
Det er ikke bare generaler som utnytter soldater i filmen. Vi ser hierarkiet i praksis når underoffiserer misbruker sin makt, dreper en soldat og forlater en annen. Senere føler han seg trygg på en offisers ord vil veie tyngst i en høring, om han var aldri så full. Her viser Kubrick oss hvordan vi mennesker så lett lar oss korrumpere av makt, og misbruker ethvert redskap vi har om det kan gi oss noe. Igjen er det mer universelle trekk ved oss som blottlegges, enn nødvendigvis militære trekk. I samme kategori samfunnskritikk kan vi putte utvelgelsesmetodene som ble brukt til å bestemme hvilke tre soldater som skulle henrettes. Et kompani brukte loddtrekning, ett valgte en sosialt uønsket soldat og den tredje ble valgt fordi han var en trussel mot kompanisjefen.
Generalenes vilje til å ofre soldater i tusenvis, både egne og fiendens, vises i filmen først og fremst gjennom det håpløse angrepet på ”Anthill”. Men også gjennom generalen ordre om å sette inn artilleriet mot egne styrker som ikke har fullført angrepet. Dette gir meg assosiasjoner til det absurde faktum at 1. Verdenskrig egentlig var ferdig før det siste store slaget ved Verdun(?). De militære lederne på begge sider var enige om kapitulasjon, men anså 11/11 kl 11 som et fengende tidspunkt å avslutte krigen på. Dermed fikk de en hel dag til med krig, tusenvis av døde soldater og en morsom linje i historiebøkene. Dermed virker plutselig ikke generalens handling i filmen så usannsynlig. Den samme generalen som i fullt alvor sier at den eneste uskyldige i denne saken er ham…
Kirk Douglas falt for manuset til den unge regissøren Kubrick og produsent Harris. Han la mye arbeid i å presse Universal til å lage filmen. Samtidig ble det satt opp en avtale hvor Kubrick måtte lage 5 filmer under Douglas sitt produksjonsselskap. Det ble med to, Paths of Glory og Spartacus. Dette er nok mye av grunnen til at Paths of Glory har sine elementer av melodrama og Hollywood, om enn i liten grad. Vi har klassisk stjerneposering ved et par anledninger, men Douglas krevde slike ting. I kontrakten sin hadde han også nedfelt at han skulle ha en scene med bar overkropp. I Paths of Glory er det hans første scene.
Timothy Carey spiller den ene soldaten utvalgt til å henrettes. Han var en skikkelig urokråke, og fulgte ingen regler i sin karriere. Ingen skuespiler har blitt sparket så mange ganger i sin karriere. Så også i Paths of Glory. Han prøvde i hver scene å bli lagt merke til, med improvisasjoner og plassering. Scenen på slutten hvor han går sammen med presten til henrettelsen, skulle egentlig være en scene uten dialog. Carey snakker hele tiden, og biter til og med presten i armen. Han hadde på sin side sterk lyst til å slå ned Carey. Etter mange advarsler ble Carey sparket, og de få gjenværende scenene ble filmet med stand-in.
Slottet som dveler i bakgrunnen i flere av scenene er for øvrig slottet som ble brukt i Alain Resnais mesterverk Last Year at Marienbad. Om du lurte.
Kubrick lagde ikke mange filmer i sin lange karriere. Grunnen til det er at det han fryktet mest var middelmådighet. Han jobbet langsomt og grundig, og laget aldri en dårlig eller middelmådig film. Det er ikke mange regissører som kan si det…
Lyd og bilde
Bildet er i det korrekte 1.66:1, og ikke i 1.33:1, som tidligere versjoner har vært i. Dermed fyller bildet en widescreen, og man slipper sorte striper på sidene. Og bildet er fantastisk klart, skarpt og detaljrikt. Et nydelig svart-hvitt bilde, som sammen med Kubricks komposisjon gir en unik visuell opplevelse. Lyden er også meget bra.
Ekstramateriale
New audio commentary featuring critic Gary Giddins: Ikke av de bedre kommentatorsporene. Litt for lite relevant info, men holder det gående stort sett hele tiden.
Excerpt from a 1966 audio interview with director Stanley Kubrick: Han forteller i dette bittelille utdraget at Kirk Douglas presset studioet for å få laget filmen. Kubrick møtte for øvrig sin kone under innspillingen.
Television interview from 1979 with star Kirk Douglas: Dette er det mest fornøyelige av bonusmaterialet. En Douglas i storform på et engelsk talkshow. Vi får vite litt om den fattige bakgrunnen til Douglas og at han faktisk aldri vant en Oscar! De gode historiene kommer på løpende bånd. Som da han plukket opp en marinegast som haiket. Han ble så oppskjørtet da han så at det var Kirk Douglas som kjørte at han ropte ut: Vet du hvem du er?
The Defiant Ones er en god film som handler om to menn som rømmer fra en lenkegjeng. De er lenket sammen, og de må samarbeide om alt på flukten. Den ene er hvit og den andre er svart. Det sirkulerer en historie om da de skulle forsøke å finne skuespillerne til disse to karakterene. Marlon Brando ble spurt, og sa; jo, ja, men jeg vil spille den svarte. Robert Mitchum sa; Jeg skal faen ikke spille i en film med noen svarte! Til slutt spurte de Kirk Douglas som sa seg villig til å spille i filmen. Men han ville spille begge rollene…
New video interviews with Kubrick’s longtime executive producer Jan Harlan, Paths of Glory producer James B. Harris, and actress Christiane Kubrick: Veldig gode intervjuer av mennesker som er godt forberedt. Christiane forstår ikke kritikken av Kubricks filmer som kalde og intellektuelle. Produsent Harlan påpeker at selv om Kubrick var optimist i dagliglivet, var han pessimist på menneskehetens vegne. Dette kan sees i hans filmer, som jo kan sies å være dystre.
Produsent James Harris forteller at grepet med å la alle snakke engelsk var litt kontroversielt. Noen kritikere reagerte negativt på dette, men filmskaperne følte at det å la skuespillerne snakke med fransk aksent bare ville bli dumt. Og Douglas var stjernen deres. Det måtte bli engelsk.
French television piece about a real-life World War I execution that partly inspired the film: Kun tre minutters innslag, men vi får vite om de fem som ble henrettet i 1915. Iherdig innsats fra familien har ført til renvasking og oppreising. Nå finnes det et monument til ære for de fem. Dette er den sanne historien Paths of Glory er inspirert av.
Theatrical trailer: Grei trailer, men den avslører litt for mye.
A booklet featuring an essay by film scholar James Naremore: Godt essay med skarpe observasjoner. Forfatteren av essayet er også forfatter av en bok om Stanley Kubrick.
The Rules of the Game (Criterion nr. 216)(DVD)
1939 – Jean Renoir (svart-hvitt)
Dansende på en vulkan
Nivå 1 (uten spoilers)
Borgerskapet samles på et slott på landet for en helg med jakt og fest. Men det er konflikter under fasaden. Vertens kone har et godt øye til den hjemvendte flyverhelten, og verten er klar over dette. Samtidig er det intriger blant tjenerskapet. Laget i 1939, er The Rules of the Game en film med mørke skyer hengende over seg.
Nivå 2 (med spoilers)
The Rules of the Game er en av tidenes 10 beste filmer, i følge det meget anerkjente filmtidsskriftet Sight and Sound. Den er også den legendariske filmkritikeren Andre Bazins absolutte favorittfilm, og en yndling blant de franske nybølgeregissørene. Truffaut proklamerte at det var tidenes beste film. Det var noen av de beste kveldene i året når man hadde The Rules of the Game som selskap.
Filmen er meget kompleks, så en gjennomgang av historien kan være på sin plass. Flyveren Andrè Jurieu har nettopp fullført sin flyvning over Atlanterhavet alene. Denne bragden minner oss om en annen flytur, nemlig Charles Lindberghs. Dette er ikke uproblematisk, siden han senere arbeidet aktivt for en isolasjonistisk linje for USA. Han tok også imot utmerkelser fra Adolf Hitler og berømte det tyske flyvåpenet. Men Jurieu har ingen politiske interesser. Derimot uttaler han seg om meget private ting i radiointervjuet han gir da han lander. Han er dypt skuffet over at en spesiell kvinne ikke har møtt opp. Denne kvinnen er Christine, Marki Robert de la Chesnayes kone.
Etter en sekvens i byen, inviterer markien til fest på landstedet sitt. Octave er en mann som ikke tilhører verken borgerskapet eller tjenerskapet, og han overbeviser markien til å invitere sin venn Jurieu. Octave spilles forresten av Jean Renoir selv. Markien vet om Jurieus interesse i Christine, men lar ham komme allikevel. Dermed er det duket for et trekantdrama mellom disse tre, som speiles i tjenerskapet i etasjen under, mellom viltforvalter Schumacher, hans kone Lisette og Marceau.
Markien har også sin svin på skogen, med overklasseelskerinnen Geneviève. Hennes formål med helgen er å erobre ham for godt. Av tjenerskapet er det viltforvalter Schumacher og Lisette som er mest sentrale. Han gjør sitt beste for å eliminere snikskytteren Marceaus evinnelige jakt på markiens kaniner, men blir overstyrt av markien da han endelig har fanget ham. I stedet får Marceau jobb i huset. Nederlaget til Schumacher fordobles da han innser at Lisette og Marceau har et forhold, og at han ikke kan hindre dem i å treffes da de begge nå jobber i huset.
Da kan vi oppsummere så langt at borgerskapet har absorbert 3 utenfra. Marceau har krypet inn nedenfra, med arbeidsoppgaver som skopuss. Andrè Jurieu har kommet inn ovenfra, som flyverhelt og kjendis. Octave har ankommet via venner, men han tilhører verken tjenerskap eller borgerskap. Han blir godtatt som en slags hoffnarr, men i virkeligheten er han filmens samvittighet og står for de skarpeste observasjonene og den skarpeste kritikken av borgerskapet. Jean Renoir formidler sine meninger gjennom Octaves replikker.
Filmens vendepunkt er kanin og fasanjakten. Tonen mellom jaktpartiet er gemyttlig og sjenerøs. Nydelige naturbilder avløses av nydelige dyrebilder. Da jakten nærmer seg hardner ansiktene til. Ondskapen slippes løs. Så eksploderer tempoet i klippingen og i løpet av 25 klipp, dør 12 dyr på ordentlig. Alt er ødelagt og alt er forandret. Gjestene krangler. Christine ser markien sammen med sin elskerinne. Spillets regler sier at dyr drept for moro er tillatt, dyr drept for mat er galt. Snikskyttere skal tas av viltforvalteren.
I filmens andre halvdel, blusser konfliktene opp. Markien og Jurieu har et oppgjør. Schumacher løper rundt i slottet med våpen på jakt etter Marceau. Han avfyrer flere skudd, men ingen blir truffet. Når markien har fått kontroll på situasjonen, avskjediger han både Schumacher og Marceau. Lisette vil bli værende hos sin frue Christine. Dermed har de to rivalene ingenting å slåss for, og velger å omgås hverandre, forsont. Dette vises gjennom Renoirs faste uttrykk for vennskap, å by noen en sigarett. På same måte forsones markien og Jurieu. De diskuterer Christines framtid, som i dette øyeblikk har falt for Octave, hennes gamle venn. De skal rømme sammen, og Octave skal bare hente deres ytterklær. Men ubetenksomme ord fra Lisette overbeviser ham om at Christine aldri kan bli lykkelig med ham. Dermed hjelper han heller Jurieu med å rømme med Christine, og låner ham sin frakk.
Schumacher og Marceau har observert Octave med en kvinne de tror er Lisette, men som egentlig er Christine. Hatet blusser opp igjen i Schumacher, og han vil igjen drepe, denne gangen Octave. Så når Jurieu kommer løpende i Octaves frakk, skyter han. Jurieu faller død om, på en måte som minner oss om den ene kaninens død under jakten. Markien holder en tale hvor han forklarer at alt var en ulykke. Christine ender tilbake hos markien, Schumacher er plutselig gjeninnsatt som viltforvalter, han er reglenes vokter. Marceau og Octave forlater landstedet. Status quo er gjenopprettet, enn så lenge. For krigen ulmer bare kort tid unna, selv om den ikke er nevnt i filmen.
Filmen er en salig blanding. Den har elementer av komedie og tragedie, slapstick og farse, satire og melodrama. Men først og fremst fungerer filmen som bitende kritikk av borgerskapet og deres livsstil. Jean Renoir så denne samfunnsklassen som råtten i sin kjerne. Hans skarpe observasjoner fortalte ham at verden til alle tider har drept og drept for å opprettholde en spesiell måte å leve på. I filmen illustrerer han det gjennom å koble sammen drapene på kaninene med drapet på Andrè Jurieu, som fungerer som offeret som må til for å opprettholde spillets regler.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1. Lyden er mono. Dette er en utgivelse jeg gjerne skulle sett i blu-ray, spesielt med Renoirs dype fokus. Man kan følge med der man selv vil i bildet, for det er alltid noe som foregår. Detaljene er viktige. Men DVDbildet er ganske godt uansett. Lyden er fin for en film fra 1939.
Ekstramateriale
Introduction to the film by Jean Renoir: Forteller oss at filmen var hans store fiasko, men at alle godord senere har gitt ham revansje. Han anså dette samfunnet som råttent i sitt indre da, og gjør det fremdeles (60-tallet).
Audio commentary written by film scholar Alexander Sesonske and read by filmmaker Peter Bogdanovich: Meget fint kommentatorspor som vi lærer mye av.
Version comparison: side-by-side analysis of the film’s two endings, and an illustrated study of Renoir’s shooting script: 2 scener, på 8 og 13 minutter gjennomgås. Det originale manuset vises på skjermen med korrigeringer.
Selected-scene analysis by Renoir historian Christopher Faulkner: Veldig interessant studie av de forskjellige versjonene av filmen. Først og fremst lider karakteren Octave av klippingen. Han blir mindre kompleks og samfunnskritikken blir mildere. For Renoir snakker gjennom Octave. Faulkner viser oss hvilken mester Renoir er med lyd, bilde og timing. Hva sies av karakterene, og hva gjøres i praksis?
Excerpts from Jean Renoir, le patron: La Règle et l’exception (1966), a French television program directed by Jacques Rivette: Renoir var frustrert med Frankrike og Vestens holdning i tiden opp mot 2.verdenskrig. Ingen ville snakke om situasjonen som truet, og ble det sagt noe så var det en ”lett”-versjon. I filmen valgte han å ikke ha noen hovedperson, fordi han ville vise en hel samfunnsklasse. En setning kan sies å være utgangspunktet for filmen. ”Vi danser på kanten av vulkanen”. Det ble sagt en gang av noen i kretsen rundt Karl X. Markien var et kontroversielt skuespillervalg, men Renoir ville ha noen utypisk i rollen. En som kunne bidra til å vise et romantisk liv i oppløsning.
Part one of Jean Renoir, a two-part 1993 BBC documentary by David Thompson: The Rules of the Game var Jean Renoirs største fiasko da den ble lansert. Folk slåss i kinosalen, og prøvde å tenne på salen. Siden har filmen vokst til å bli etablert på Sight and Sounds liste over tidenes 10 beste filmer.
Video essay about the film’s production, release, and later reconstruction: Chris Faulkner har et meget bra og informativt essay om filmens historie og rekonstruksjonen. Etter slakten av filmen, klippet Renoir filmen ned fra 94 minutter til 81 minutter. Den 94 minutter lange versjonen ble bombet av de allierte i 1942 og er tapt for alltid.
Jean Gaborit and Jacques Durand discuss their reconstruction and rerelease of the film: Disse to herrene drev filmklubber, og satte seg fore å rekonstruere The Rules of the Game. De satte sammen en versjon på 106 minutter, som er denne versjonen. Men Renoirs opprinnelige versjon er det ikke, men en versjon som han har godkjent. Iherdig arbeid førte dem frem til glemte negativer.
Interviews with Renoir’s son and assistant cameraman Alain Renoir, set designer Max Douy, and actress Mila Parély: Renoirfamilien er fantastisk begavet. Maleren Auguste Renoir er faren til Jean Renoir, og sønnen Alain Renoir er en dyktig kameramann. Han forteller oss at Jean Renoir aldri kunne drept dyr, men trengte jaktscenen for å vise at overklassen likte å drepe uten grunn. Max Douy betror oss at modeller er ubrukelige i filmskaping, fordi regissører ikke klarer å kjenne igjen settet som er bygd etter modellen.
Written tributes to the film and Renoir by J. Hoberman, Kent Jones, Paul Schrader, Wim Wenders and others: Robert Altman har også en kort hilsen her, og det er let å se at han må blitt inspirert av The Rules of the Game. Hans ensemblefilmer som Nashville og Gosford Park er skåret over same lest. Ellers er det fint å se alle godordene om Renoir.
A booklet featuring writings by Sesonske, Renoir, Henri Cartier-Bresson, Bertrand Tavernier, and François Truffaut: Et veldig godt hefte, hvor Jean Renoirs egne betraktninger om filmen var juvelen. Men Tavernier og Trufaaut, to regissører jeg setter meget høyt, har verdifulle ytringer her. Alt i alt er dette ekstramateriale av ypperste klass. Hvem trenger filmskoler?
Mystery Train (Criterion nr.521) (Blu-ray)
1989 – Jim Jarmusch (farger)
Tog, musikk og Memphis
Nivå 1 (uten spoilers)
3 små historier som foregår i Memphis gir oss anledning til å kose oss med fantastisk musikk og Jim Jarmusch eksentriske filmskaping. Kjæresteparet fra Japan, enken fra Italia og Carl Perkins-fansen fra England skal alle innom Hotel Arcade.
Nivå 2 (med spoilers)
Screamin’ Jay Hawkins ble tilbudt rollen som hotellresepsjonisten i Mystery Train. Artisten var kjent for sin stokk med en hodeskalle på som het Henry. Utallige ganger ville han ringe opp Jim Jarmusch: Skal jeg ta med Henry? Det må du gjøre som du vil med, men han blir ikke med i filmen, svarer Jarmusch. 2 dager senere ringer Hawkins igjen: Jeg vet du ba meg ta med Henry, men jeg vet ikke om jeg vil ha ham med. Går det bra? Og Jarmusch svarer igjen at det må Hawkins gjøre som han vil med. Slik fortsatte det, og det endte med at Henry ble med, men ikke i filmen!
For det er ikke Screamin’ Jay Hawkins som er karakteren, men en ukjent hotellresepsjonist. Med Henry ville det vært umulig å skille artisten fra karakteren, så det var et riktig valg av Jarmusch. Men for en rolleprestasjon Hawkins gjør her. Ikke èn gang reiser han seg fra stolen sin, men lar heller øyenbrynene gjøre den største jobben. Der han sitter i den knallrøde dressen sin har han en enorm tilstedeværelse.
Av ekstramaterialet får vi vite at Hawkins hadde problemer med å omgås japanere på bakgrunn av tidligere opplevelser. Men disse var store beundrere av ham, og Jarmusch sørget for at de tilbrakte litt tid sammen. Dermed ble de etter hvert gode venner. Slik Hawkins og Jarmusch ble. Når Jarmusch fant ut at Hawkins ikke fikk penger via musikkrettighetene, lette han opp den tidligere stjernen og sørget for at han fikk penger allikevel.
Noe jeg alltid finner interessant for å forstå en regissørs filmer er hans preferanser innen andre kunstformer og da spesielt litteratur. Ved å få litt innsideinformasjon om det, kan man innsnevre regissørens innspirasjonsgrunnlag og lettere gripe referansene. Dette kan øke forståelsen av filmen. Jarmusch nevner i spørsmål- og svarsegmentet i ekstramaterialet at han er inspirert av forfattere som Shakespeare, Laurence Sterne, Jonathan Lethem, Emily Dickinson, Rimbaud, Poe, Baudelaire, Faulkner, Howard Zinn, Noam Chomsky og Naomi Klein.
Fellesnevneren for alle av Jarmusch sine filmer, i hvert fall alle jeg har sett, er at de handler om outsidere i fremmede miljøer. Her har vi de japanske turistene, den italienske enken som skal ha med seg liket av mannen hjem til Roma og immigranten fra England som har mistet sitt livsgrunnlag i Memphis. Reising er viktig i hans filmer, og tog og lyden av tog er sentral i Mystery Train. Tog er til og med i tittelen.
Memphis fremstår nesten som en spøkelsesby i denne filmen, men Jarmusch insisterer på at det var slik byen faktisk var på slutten 80-tallet da filmen ble spilt inn. Det var lite biltrafikk, fotgjengere og lyder. Men tog kan både sees og høres. Allikevel finner Jarmusch rom for rasemotsetninger og fordommer. Charlie er redd for å gå inn i en bar med hovedsakelig svart klientell, og Johnny skyter spritsjappeinnehaveren når han slenger rasistiske kommentarer mot Will. Men musikken er en harmonisk blanding av hvite og svarte artister, i en kunstform hvor hudfarge ikke spiller noen rolle…
Lyd og bilde
Bildet er i 1.77:1 og lyden er mono. Bildet er rent med gode farger, men jeg synes det mangler litt på detaljnivået. Det er vel også derfor at filmkorn er lite synlig. Fint bilde, men ikke bedre enn en særdeles god DVD-utgave. Noen scener glitrer dog, spesielt noen av de senere scenene i baren. For noen farger! Lyden er denne gangen mer tilfredsstillende enn bildet. Den er klar og fin, og gjengir den flotte musikken godt!
Ekstramateriale
Q&A with Jarmusch in which he responds to questions sent in by fans: Jim Jarmusch liker ikke å se filmene sine om igjen. Det er grunnen til at han ikke gjør kommentatorspor. I stedet har Criterion og Jarmusch invitert publikum til å sende inn spørsmål om ting de lurer på først og fremst angående Mystery Train. Jarmusch leser på dette lydklippet som varer i ca halvannen time, opp en mengde spørsmål og svarer etter beste evne. Morsomt at det siste spørsmålet var sendt inn av Jon fra Grimstad!
Excerpts from the 2001 documentary Screamin’ Jay Hawkins: I Put a Spell on Me: Viktig liten smakebit fra en dokumentar om Screamin’ Jay Hawkins, som forble glemt i USA selv om han var stor i Europa. Jarmusch og Screamin’ Jay ble gode venner.
Original documentary on the film’s locations and the rich social and musical history of Memphis: Slike små dokumentarer kan ofte være lærerike, og så også med denne. Vi får vite litt om gamle dagers musikkinnspilling i Sun Studio.
On-set photos by Masayoshi Sukita and behind-the-scenes photos: Som vanlig finner jeg dette lite interessant. For fansen.
A booklet featuring essays by writers Dennis Lim and Peter Guralnick: To strålende essay, det ene om filmen, det andre om musikken. Meget godt og passende temavalg. Disse gir oss en bakgrunn for Memphis og filmen som er god å ta med seg inn i selve filmopplevelsen. Og om du lurte angående den tilbakevendende Elivis/Carl Perkins debatten; Jim Jarmusch er en Carl Perkins mann.
F for Fake (Criterion nr. 288)(DVD)
1975 – Orson Welles (farger)
Svindel og bedrag
Nivå 1 (uten spoilers)
Er dette en vanlig film? Nei. Er det en dokumentar? Nei. Er det en essayfilm? Kanskje. Men jeg heller mer mot å kalle den en propagandafilm.
Nivå 2 (med spoilers)
Orson Welles er ute på et oppdrag. Han har tatt scener fra tidligere dokumentarer og klippet dem sammen med seg selv som vert og forteller. For å belyse (eller fordekke) elementer i historien som fortelles, filmer han sekvenser med seg selv som for eksempel sjarlatan eller mystiker. Og når du er en trollmann i redigeringsrommet kan du få alle til å uttrykke alt mulig. Som propaganda…
En film om juks. Eller om eksperter. Laget av en juksemaker, om en juksemaker, tidligere portrettert av en juksemaker i en bok kalt ”Juks”. Høres det komplisert ut? Det er det. Orson Welles skapte noe nytt i F for Fake. Det er ingen dokumentar. Det er ikke meningen at vi skal tro alt vi hører, eller til og med ser. Som Welles sier mot slutten av filmen; jeg har løyet så det renner av meg de siste 17 minuttene.
Det er ikke dermed sagt at dette er en mockumentary heller. Hva Welles sier, mener han. Og han har en agenda med filmen. Han vil at vi skal sette spørsmålstegn ved ekspertene. I dette tilfellet, kunstekspertene. De som kjøper inn falske Picassoemalerier til museet sitt, og kunne sverget på at de var ekte. Elmyr Hory hevder at han aldri tilbød forfalskninger til et museum som ikke kjøpte dem.
Sier juksemakeren. Hory er antageligvis verdens mest kjente kunstforfalsker. Han kunne imitere alle de store kunstmalerne, og lagde og solgte forfalskninger etter hvert som han trengte penger for å opprettholde sin ekstravagante livsførsel. Hvem kan vi stole på? I hvert fall ikke forfatteren av boken om Elmyr. For han er den beryktede Clifford Irving, som skrev den falske selvbiografien til Howard Hughes. Hvem andre? Regissøren av denne filmen, som hevder at han lyver til sitt publikum? Vi kan bare stole på oss selv…
Lyd og bilde
Bildet er av skiftende kvalitet. Materialet Welles filmet selv er i fin kvalitet, men F for Fake inneholder mye arkivstoff som spenner fra elendig til akseptabelt. Bildeformatet er i 1.66:1. Lyden er i bedre stand.
Ekstramateriale
Audio commentary by star and co-writer Oja Kodar and director of photography Gary Graver: Dette kommentatorsporet blir litt vel teknisk, mye fordi sidekommentatoren her er fotografen. Alt i alt også litt kjedelig. Men vi lærer små morsomme anekdoter, som at Orson Welles ropte ”frihet!” når opptaket var i boks.
Introduction by director Peter Bogdanovich: Bogdanovich var en venn av Orson Welles og er også en filmskaper med stor kunnskap. Dessuten er det like greit å la ham få snakke om Welles når dette tross alt er en Wellesfilm. Han bruker jo kun 40 sekunder på å nevne Welles når han snakker om andre filmer…
Orson Welles: One-Man Band, an 88-minute documentary from 1995 about Welles’s unfinished projects: Kjempefin og interessant dokumentar. Ingen har vel så mange uferdige filmer som Welles. Det måtte i tilfelle være Terry Gilliam. Begge disse har et rykte for å overskride budsjetter og ryke uklar med produsenten.
Almost True: The Noble Art of Forgery, a 52-minute documentary from 1997 about art forger Elmyr de Hory: Strålende! En av de store forfalskerne gjennom historien blir portrettert her.
A 2000 60 Minutes interview with Clifford Irving about his Howard Hughes autobiography hoax: Dette var flott! Og pinlig. Det er ganske spesielt å måtte sitte og forklare seg på riksdekkende TV om en slik grov svindel. Jeg så dette intervjuet etter å ha sett The Hoax av Lasse Hallstrøm, og det var meget interessant å ha filmen som bakgrunn.
A 1972 Hughes press conference exposing Irving’s hoax: En hudflettende nedsabling av juksemakeren Clifford Irving fra Howard Hughes. Strålende medieøyeblikk.
Extended nine-minute trailer: Kreativ, med Orson Welles signatur.
A new essay by film critic Jonathan Rosenbaum: Godt essay av en av USAs mest respekterte filmkritikere.
Tokyo Story (Criterion nr.217)(DVD)
1953 – Yasujiro Ozu (svart-hvitt)
Foreldre og barn
Nivå 1 (uten spoilers)
Et eldre ektepar drar til Tokyo for å besøke sine nå voksne barn, men opplever at de ikke er særlig velkommen. Kun svigerdatteren til deres avdøde sønn er oppriktig glad for å se dem.
Nivå 2 (med spoilers)
Gang etter gang figurerer Tokyo Story på lister over tidenes 10 beste filmer, i selskap med Citizen Kane, 2001 A Space Odyssey og Sunrise. Hva er det som gjør denne filmen verdig til å være med på en slik liste? Kanskje er det den enkle og universelle historien, som egentlig er en remake av Make Way For Tomorrow. Kanskje er det Ozus unike stil. Kanskje er det den følelsesmessige virkningen filmen har på mange av dem som ser den. Sikkert er det at det er en film til ettertanke, om hvordan vi behandler våre foreldre og hvordan vi ville ha oppført oss i samme situasjon som de unge voksne i filmen.
Tokyo Story var, og er, populær i Vesten. Dette skyldes nok først og fremst det universelle temaet, som ergo gjør at vi også kan relatere oss til filmens budskap. Det er en velkjent problemstilling her. Som ung voksen med egen familie vil man leve sitt eget liv, men har man ikke et ansvar for å oppfylle sine forpliktelser overfor sine foreldre? Særlig når det eneste de forventer er å bli tatt godt imot på et lite besøk? I filmen har ingen av barna tid til sine foreldre eller interesse av å ha dem på besøk. Den eneste som er genuint glad for å se dem er svigerdatteren Noriku. Hun tar seg fri fra jobb for å guide dem rundt Tokyo. Barna foretrekker å skyfle dem ut av veien ved å sende dem til Atami, et rekreasjonshotell. Der trives ikke de gamle og returnerer til Tokyo tidlig. Datteren reagerer med sinne over at de kommer tilbake så tidlig og forstyrrer hennes planer.
Siden dette er et ømtålig tema for barna, prøver de å skjule sine egentlige følelser slik at Tokyo Story også blir en film om hykleri. Krokodilletårer og løgner avløser sinte utbrudd og kyniske planer. Fasader må opprettholdes og selvmotsigelser oppstår dermed i en og samme samtale. Filmen ender med at den syke moren drar sammen med sin ektemann hjem og blir riktig syk på hjemveien. Hun dør og begravelsen holdes i den lille landsbyen sammen med de av familien som prioriterer å være til stede.
Det japanske kroppsspråket kan være vanskelig for oss å gripe helt. Vi ser eksempel på det i Tokyo Story. Det er tydelig at familiens menn har hatt problemer med alkoholmisbruk. Både faren og den avdøde sønnen har hatt sine problemer med drikking. Tomi snakker åpenhjertig med sin svigerdatter Noriku om dette mens hennes egen mann er til stede. Hun anerkjenner og gjenkjenner sine egne problemer i svigerdatterens forhold. Men for oss blir det merkelig når hun smiler hele tiden mens hun snakker om slike alvorlige problemer. Slik er japansk kultur og væremåte, men det betyr ikke at det ikke menes og oppfattes som alvorlig. Et smil betyr ikke nødvendigvis det samme som i Vesten. Og fremdeles er ikke faren fri fra alkoholens grep. Han lyver om egen drikking, og havner realt på fylla med gamle venner i Tokyo. Så pass at politiet må følge ham hjem til datterens hus, og at han er ute av stand til å ta vare på seg selv.
Ozu har blitt ”beskyldt” for å fortelle den samme historien i alle sine filmer. Sikkert er det at hans filmer handler om familie og mellommenneskelige relasjoner. Hans særpreg er blant annet den lave kameravinkelen og det nesten totale fraværet av tracking shots. I tillegg forteller han ofte om ting som skal komme, men som vi sjelden ser. Dialog kan typisk være: Det er en fin dag. Han hadde også en forkjærlighet for korridorscener. Inne i hus likte han å veksle mellom skuespillernes plass i scener, som vanligvis sees på som brudd i kontinuitet, men ikke hos Ozu siden det gjøres bevisst.
I Tokyo Story er det tydelig at kontrasten mellom gammel og ung, liv og død, stillstand og bevegelse vektlegges. Det tradisjonelle Japan settes opp mot det postmoderne Japan, symbolisert med stadig tilbakevendende fabrikkpiper. Tomis død står i relieff til båter i bevegelse, fuglesang og røyk som stiger opp. Vi reflekterer over døden mens alt i byen er stille, ingenting beveger seg og ingen lyder høres. Så må livet gå videre, og byens puls starter opp igjen. Biler og båter settes i bevegelse, lyder presser seg på, mennesker må tilbake til hverdagslivet. Mens faren sitter ensom og angrer på at han ikke behandlet sin kone bedre i den tiden hun levde…
For meg er ikke Ozu en av de store regissørene, men denne Criterionutgivelsen ga meg en god innføring i hans arbeid. Tokyo Story er en varm og universell historie som treffer også meg. Jeg tror at jeg vil gripe hans filmer bedre når jeg blir enda mer kjent med det japanske følelsesliv og kroppsspråk, for slik det er nå blir jeg litt distansert kontra karakterenes kontrollerte uttrykk for sterke følelser. Det oppleves for meg som om de ikke føler sterkt nok, men jeg forstår at det hele ligger i kulturenes uttrykksmåte.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1. Lyden er mono, og ikke spesielt god. Bildet er til tider uskarpt og det er en blafring til stede hele tiden. Et bilde litt under det jevne.
Ekstramateriale
Audio commentary by Ozu-film scholar David Desser, editor of Ozu’s Tokyo Story, a compilation of writings and reviews about the film: Meget detaljert kommentatorspor, som ga meg en fin innføring i Ozus måte å lage film på.
I Lived, But . . . (1983) a two-hour documentary about the life and career of Ozu, featuring former assistant Shohei Imamura, critics Donald Richie and Tadao Sato, actors Chishu Ryu, Mariko Okada, Haruko Sugimura, and many more: En litt kjedelig 2 timers dokumentar som i tillegg har en noe svak innfallsvinkel. “Intet” er inngravert på Ozus gravsten, og dokumentaren vil prøve å vise at Ozu alltid kom tilbake dette ”intet” i filmene sine. En interessant ide, men den blir ikke gjennomført konsekvent nok.
Talking with Ozu: a 40-minute tribute to Yasujiro Ozu featuring reflections from directors Stanley Kwan, Aki Kaurismaki, Claire Denis, Lindsay Anderson, Paul Schrader, Wim Wenders, and Hou Hsiao-hsien:En fin samling hyllester fra kjente regissører som skylder Ozu mye. Kaurismaki påstår at han har laget 11 dårlige filmer hittil, og at det er Ozus skyld.
New essay by David Bordwell, author of Ozu and the Poetics of Cinema: Kort essay på det jevne. Veldig tynt hefte denne gangen fra vanligvis sjenerøse Criterion.
