M

M (Criterion nr. 30)( Blu-ray)

1931 – Fritz Lang (svart-hvitt)

Forut for sin tid

Nivå 1 (uten spoilers)

En barnemorder er løs i Berlin. Han lokker til seg små jenter med godteri, og dreper dem etterpå. Politi og befolkning er i en tilstand av massehysteri.

Nivå 2 (med spoilers)

At denne filmen ble laget i 1931 er utrolig. Den har så mange trekk som tilsier at den er forut for sin tid. Temaet og det å kunne si det den gjør om samfunnet og en morders psykologi er veldig moderne. Det er naturlig at den fikk svært blandet mottakelse i pressen. Noen så at dette var et mesterverk, andre fordømte den som spekulativ og Satans verk.

M er ingen kriminalfilm i tradisjonell forstand. Vi får tidlig vite hvem som er morderen, så spenningen knytter seg mer til om eller når han blir avslørt. Med dette ute av verden kan regissør Fritz Lang fordype seg i morderens psykologi og motivasjon. Lang prøver å si noe om hva som driver et menneske til slike avskylige handlinger. Hans oppsummering i den lenge tapte scenen med mødrene, er at slike mennesker finnes i samfunnet så vi må passe bedre på våre barn.

Lang er en mester på høyden av sin karriere i M. Noen av grepene han gjør er forbløffende vågale. Den seksuelt ladede vindusutstillingen er et eksempel. Merkelig at den kom gjennom sensuren, men forfriskende at den gjorde det i en film fra 1931. Ellers er det tydelig at røyking brukes aktivt som tegn på nervøs spenning. Noen av møtene er så røyklagt at man knapt kan se aktørene. Da er spenningen på sitt høyeste hos politi eller kriminelle.

Peter Lorre gjør sitt livs rolle som morderen. Hans runde trekk og milde utseende forsterker inntrykket av at slike mordere ikke er monstre som kan siles ut på gaten. De er også mennesker, så virkeligheten er mer kompleks enn vi kunne ha håpet. Som Peter Lorre sier til sitt forsvar under ”rettsaken”; det er noe i ham som presser ham til å gjøre det han gjør. Andre mennesker har ikke dette i seg.

M er i stor grad en prosedyrefilm. Siden morderen er kjent fra starten av, vies mye av filmen til etterforsking og rassiaer. Den kriminelle underverden er ikke tjent med et massivt politioppbud i gatebildet, så de innleder et samarbeid med politiet. Begge parter vil gjerne få fjernet dette fremmedelementet slik at situasjonen kan normaliseres.

For å forsterke samarbeidet, linker Lang politiet og de kriminelle gjennom møter. Vi kan se første del av møtet hos politiet, deretter klippes det til avslutningen hos den kriminelle paraplyorganisasjonen. De har også et stort nettverk, med småkriminelle og tiggere som informanter. Tusen øyne leter etter barnemorderen. Lang impliserer en egen moralsk kode hos de kriminelle. Disse forbrytelsene er langt over grensen til den gjengse kriminelle.

Noe vi kan legge merke til i M, er at fedrene mangler i bildet. Dette kan ha sammenheng med 1. verdenskrig og det store underskuddet av tyske menn i tiden etter. I hvert fall er det kvinner og barn som er til stede i historien vi ser. Det er mange stemmer i storbyen som også er motstridende. Berlin er et abstrakt, komplekst og moderne samfunn. Lang stenger ute storbylydene når vi skal høre en enkelt stemme. Dette er del av hans innovative lyddesign i hans første lydfilm. Allikevel er en tredjedel av filmen i praksis en stumfilm.

Lang har et spark til medienes rolle i slike saker. I Berlin fantes det på denne tiden 120 aviser, hvorav noen kom ut tre ganger om dagen. Han er skeptisk til symbiosen mellom to parter som behøver hverandre. Dette illustrerer han i filmen ved å la avisene trykke brev fra barnemorderen. Slik løper de hans ærend, for å kunne fortsette å skrive om saken som jo er lukrativ for avisene.

De berømte scenene fra rettsaken i Berlins underverden, var befolket av ekte kriminelle. Fritz Lang hadde rett og slett spurt dem om de ville være med i filmen, og de fleste takket ja. Politiet fikk nyss i dette, og arrangerte rassia på settet, men dette visste skurkene om. De ga Lang 15 minutter til å fullføre scenen, så måtte de rømme før politiet kom.

Etter å ha laget en storfilm som Metropolis, ville Lang lage en liten og personlig film. På denne tiden var det flere mordere som kunne ha tjent som modell for barnemorderen i M. Flere trekker frem morderen i Düsseldorf som en mulig inspirasjon. Lang selv er vag i sine svar om dette. Han var opptatt av at vi ikke skulle se noen drap i filmen. Slik må vi lage bildene selv i hodet vårt, og blir delaktige. Dermed vil det gjøre mer inntrykk, og sette i gang refleksjon rundt temaet. Som i alle Fritz Langs filmer, handler M om det sosiale onde i samfunnet vårt. Her i den formen som krever mest av et samfunns rettsprinsipper, og vilje til nøkternhet. Goebbels berømte filmen for sin argumentasjon for dødsstraff. Hvordan man skal klare å tolke filmen dit hen, må man vel være nazist for å klare…

Lyd og bilde

Fantastisk! Dette er en film fra 1931, sylskarp og med god dybde. Ingenting å klage på! God lyd.

Ekstramateriale

Audio commentary by German film scholars Anton Kaes, author of the BFI Film Classics volume on M, and Eric Rentschler, author of The Ministry of Illusion: Nazi Cinema and Its Afterlife: Rimelig informativt, men alt i alt skuffende. Jeg hadde forventet mer om en film som M.

The long-lost English-language version of M, from a nitrate print preserved by the British Film Institute (on the Blu-ray edition): Så ingen grunn til å se denne, da den skal være underlegen den tyske originalen.

Conversation with Fritz Lang, a 50-minute film by William Friedkin: Flott og sært intervju med Lang. Mange emner blir dekket, og det er morsomt å vite at Lang lyver så mye at Criterion føler at de må advare oss om det!

Claude Chabrol’s M le maudit, a short film inspired by M, plus a video interview with Chabrol about Lang’s filmmaking techniques: Claude Chabrol var med i et TV-program hvor kjente regissører skulle en ti minutters versjon av sine favorittfilmer, og Chabrol valgte M. Morsomt å se. Intervjuet var kort og greit, Chabrol er en veldig entusiastisk kar.

Video interview with Harold Nebenzal, son of M producer Seymour Nebenzal: Et meget godt intervju som også nyanserer bildet av Lang som antinazist noe. Lang påstår jo at han flyktet fra Tyskland for godt etter at Goebbels ville ha ham som leder for den tyske filmindustrien. Han forteller entusiastisk en lang historie om hvordan han dro rett på toget fra Goebbels og ved et lykketreff unngikk passkontrollen på vei til Paris. Passet hans viser derimot at han var tilbake i Tyskland mange ganger i de kommende måneder og år, bla for å motta priser og hente saker.

Classroom audiotapes of editor Paul Falkenberg discussing the film and its history, set to clips from the film: Det minst interessante tilleggsmaterialet denne gangen. Ble litt tørt.

Documentary on the physical history of M, from production to distribution to digital restoration: OK dokumentar om restaureringen av M.

Galleries of behind-the-scenes photographs and production sketches: Enormt mange bilder fra filmen og settet. OK.

A booklet featuring an essay by film critic Stanley Kauffmann, the script for a missing scene, three contemporaneous newspaper articles, and a 1963 interview with Lang: Flere gode essays her. De beste er av Fritz Lang selv, i tillegg til en sterk fordømmelse av filmen i form av en avisartikkel fra 1931. Det er her filmen fremstilles som spekulativ og Satans verk.

Wings of Desire

Wings of Desire (Criterion nr. 490)(Blu-ray)

1987 – Wim Wenders (svart-hvitt og farger)

Engler over Berlin

Nivå 1 (uten spoilers)

Damiel er en skytsengel som våker over Berlin og dens innbyggere. Han hører og føler deres tanker, følelser og frykt, og kan gi dem trøst uten at de merker ham. Han blir mer og mer fascinert av menneskene og det å leve.

Nivå 2 (med spoilers)

Wings of Desire er et dikt i filmform. Aldri har jeg sett en film som denne. Bildene er poetiske, med ord liggende over som en ekstra dimensjon. Dette er en hyllest til Berlin, menneskene der og mest av alt livet. Damiel og Cassiel er to av mange flere skytsengler i Berlin. De er alltid på jobb. Når de møtes utveksler de notater og forteller hverandre om det de har opplevd siden sist.

Regisssør Wim Wenders hadde vendt tilbake til Berlin, og ønsket å lage en film om sin elskede hjemby. Mange av bildene vi ser i filmen, er der kun fordi Wenders ønsker å vise oss det Berlin han er glad i og fordi noen av disse stedene stod i fare for å forsvinne. Han vandret i dagesvis rundt i byen for å finne et tema som kunne danne rammen rundt denne filmen og hyllesten til Berlin. Han ble oppmerksom på at engler fantes i overraskende stort antall i byen, som statuer og utskjæringer. Samtidig arbeidet han på et rom med englebilder på veggene. Til slutt ble ringen sluttet ved at han la merke til at hans favorittdikter Wilke nesten alltid hadde engler representert i diktene sine. Han følte at det måtte dreie seg om engler også i hans film.

Engler representert i kunst har en tendens til å være krigerske og gjerne kledd i rustning. Derfor fikk de spesiallaget rustninger til Bruno Ganz og Otto Sanders. Men Wenders droppet ideen om rustninger, til skuespillernes store fortvilelse. Etter å ha prøvd det meste, endte de på den enkle stilen med lange frakker og hestehale. Rustningene ble allikevel brukt i drømmesekvensen med Damiel og i overgangsscenen til det jordiske liv for Damiel. Rustningen er det eneste han får med seg fra livet som engel, og han bytter den i en jakke.

Englene er tidløse, og har opplevd mye. Vi ser Cassiels minner fare over skjermen, med bilder fra bombingen av Berlin under andre verdenskrig og vold i familier. Skytsenglene kan sette seg ved siden av et menneske i krise og holde rundt dem, mens de lytter til de fortvilte tankene. Noen ganger hjelper nærværet, noen ganger ikke. Cassiel feiler i å trøste en ung mann med selvmordstanker, og han håper fra taket allikevel. Desperasjonen i Cassiels reaksjon er sterk, han skriker ut sin fortvilelse. Disse dødsscenene i filmen er inspirert av Wim Wenders egne opplevelser. På toppen av sitt narkotikamisbruk hadde han en nær-døden opplevelse, som speiles i temaer i filmen.

Englene har vært rundt oss i all tid, og det virker uunngåelig at Damiel blir fascinert og nysgjerrig på hva det er å være menneske. Hvordan føles det å holde en kopp kaffe i hånden, og å kunne se farger? Alle snakker om farger, men englene kan bare se i svart-hvitt. Derfor er første del av filmen i svart-hvitt mens Damiel fremdeles er en engel, og andre del i farger når Damiel er en fallen engel og blitt menneske. Det er også grunnen til at filmen skifter til farger når ingen engel er til stede, men bare mennesker. Engler og barn blir koblet sammen på flere måter i filmen. Den ene er at englene har en nysgjerrighet på livet, som også finnes hos barn eller valper. Alt er fascinerende og spennende, selv de små hverdagslige ting. Denne nysgjerrigheten og gleden ved de små ting, har nok vi voksne glemt å glede oss over. Den andre koblingen er at det er kun barn som kan se englene.

Den utløsende faktor til hvorfor Damiel velger å bli menneske, er at han blir forelsket. Og hvilket menneske kunne en engel bli forelsket i? Et menneske som kan fly. Og hvilke mennesker kan fly? Kun trapesartister. Han forelsker seg i Marion, som er en trapesartist på sirkus, og som dermed befinner seg mellom Himmel og Jord. Damiel gjør sitt valg, og blir et menneske. Han har byttet udødelighet mot det å kunne erfare alle menneskets opplevelser, smaker og følelser. Som om han er født på ny, oppfører han seg som et barn, alt er nytt og viktig. Hvordan smaker blodet hans? Hva heter den fargen? Som ny i livet, har han heller ikke utviklet smak. En jakke er en jakke, uansett hvor grell den er. Kledd i denne jakken kan han også minne om en narr, hvis funksjon var å ha et skarpt blikk på livet og å formidle det han ser til menneskene.

Damiel er ikke historiens første falne engel. Vi vet alle den mest berømte, men hvem visste at Peter Falk også var en? Falk er den eneste voksne personen i filmen som kan sanse at en engel er til stede. Det er fordi han var en engel for ca 30 år siden. Nå er han skuespiller i en film fra andre verdenskrig som spilles inn i Berlin. Damiel møter ham, og lærer mer om det å være menneske.

Wings of Desire ble filmet uten et ferdig manus. Andre halvdel ble spontant filmet, mye på bakgrunn av brev fra Peter Handke med små scener og dialoger han mente kunne passe. Disse ble inkorporert i handlingen og tilpasset. ”Voice-over” i filmen består mye av disse fragmenterte monologene. Handke ville absolutt ikke skrive et manus, men kunne bidra med ideer.

Med seg som fotograf på Wings of Desire hadde Wenders den legendariske Henri Alekan. Dette er mannen bak foto og lys på Beauty and the Beast av Jean Cocteau. Alekan er tydelig stolt av arbeidet han gjorde på den filmen, og det med rette. I Wings of Desire briljerer han igjen, med sin enorme erfaring og innovasjon. For å oppnå en helt spesiell effekt i noen av scenene, brukte han et hjemmelaget filter med de 50 år gamle silkestrømpene til sin bestemor. Ingen annen metode kunne ha fremkalt akkurat denne effekten. Og i scenen fra campingvognen til Marion, brukte han 38 forskjellige lyskilder. Egentlig hadde han vært pensjonert i flere år da Wenders kontaktet ham, men engletemaet i filmen tente ham, og han trådte ut av pensjonistenes rekker. Uten ham hadde ikke Wings of Desire hatt det unike utseendet den har.

Den gamle mannen som vandrer i bilblioteket hvor englene også er til stede, er skuespilleren Curt Bois. Han var over 90 år gammel under innspillingen, også han pensjonert. Bois var jøde som dro til USA på 30-tallet for å komme unna nazistene. Her hadde han et utall små roller i Hollywoodfilmer. Han spilte mot bla Buster Keaton. Mest opptatt er han av sin lille rolle i Casablanca. Her hadde han 5 sekunder som lommetyv. Unnskyld, 9 sekunder, som Curt Bois alltid insisterte på! Under innspillingen av Wings of Desire, skremte han vettet av Otto Sanders. Siden Sanders var hans skytsengel, kunne Bois finne på å falle bakover med en gang regissøren ropte ”kutt”. Han forventet at hans skytsengel skulle ta imot ham. Etter hvert gikk Sanders alltid på tå hev rundt Bois, klar til å fange ham opp hvis han plutselig falt bakover. Han var livredd for at den 90 år gamle mannen skulle skade seg. Curt Bois har i filmen navn etter en av de største historiefortellerne i historien. Han var gresk…

Lyd og bilde

Bildet er skarpt og i perfekt stand, men uten den eksepsjonelle dybden som Blu-ray kan fremvise. Gråtonene er utmerket, og fargene godt gjengitt. Filmkornet er flott til stede. Lyden er klar og fyldig, selv om dette ikke er en film med mange effekter. Den er stort sett dialogdrevet.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Wenders and actor Peter Falk: Litt spesielt kommentatorspor som er satt sammen av et 6 timers intervju som deretter er redigert til å passe filmen. Ganske bra.

The Angels Among Us (2003), a documentary featuring interviews with Wenders, Falk, actors Bruno Ganz and Otto Sander, writer Peter Handke, and composer Jürgen Knieper: Dokumentar til etterfølgelse. Mye spennende stoff og meget lærerikt.

“Wim Wenders Berlin Jan. 87,” an episode of the French television program Cinéma cinémas, including on-set footage: OK dokumentar, men en del blir repetisjoner av stoff fra The Angels among us.

Interview with director of photography Henri Alekan: Kjempeinteressant om fotografen og lystrollmannen.

Deleted scenes and outtakes: Her var det mange nydelige scener som godt kunne ha vært med I filmen. Antagelig ville den da blitt for lang, og at det var derfor de ble kuttet.

Excerpts from the films Alekan la lumière (1985) and Remembrance: Film for Curt Bois (1982): Alt material med Alekan var meget interessant. Tydeligvis en av de store lyssettere og fotografer i filmhistorien. Han øser av sin kunnskap og erfaring, og vi lærer spesielt mye om lyssetting. Alekan viser oss hvor mye riktig lys kan ha å si for forståelsen av en scene. Meget lærerikt! Dokumentaren Remembrance av Ganz og Sanders om Curt Bois som spiller Homer, var fin.

Notes and photos by art directors Heidi Lüdi and Toni Lüdi: Bilder med kommentarer. Ok.

Trailers: Ingen kommentar

A booklet featuring an essay by critic Michael Atkinson and writings by Handke and Wenders: Igjen et godt essay av Michael Atkinson, som jeg har begynt å legge merke til. Resten av teksten blir egentlig repetert på disken.

Solaris

Solaris (Criterion nr. 164)(DVD)

1972 – Andrei Tarkovsky (farger)

En annerledes science fiction

Nivå 1 (uten spoilers)

Den russiske romstasjonen ved planeten Solaris har problemer. De tre forskerne der sender merkelige meldinger hjem til Jorden, og Kris Kelvin blir sendt dit for å vurdere om den skal stenges ned. Men Kelvin blir også påvirket av det merkelige som foregår der.

Nivå 2 (med spoilers)

Solaris er en ekstremt kompleks film. Den er tungt ladet med symbolikk, og er mer en eksistensiell og filosofisk film, enn en tradisjonell science fiction. Den er åpen for mange tolkninger, og det vil være vanskelig og hevde å ha funnet den rette. Det beste vil nok være å presentere det som skjer i detalj slik at man kan trekke sine egne slutninger. Mange detaljer kan være vanskelige å få med seg, så det kan være greit med litt hjelp.

Tarkovsky selv var et åndelig menneske, godt bevandret i spirituell litteratur, men uten å låse seg til en spesifikk religion. Filmene hans har ofte referanser til Bibelen. Han fant naturen vakker og elsket å bruke jord, luft, ild og vann i filmer. Elementene kunne bli tillagt symbolverdi, men også vises som de var fordi det er vakkert. Han var opptatt av å verne vår følsomme planet.

Tarkovsky mente at Solaris var en film som må sees flere ganger. Han var ikke begeistret for Kubricks 2001: En romodyssé som kom få år før. Den ble for kald og teknologisk. Han ville heller lage en anti-2001, med vekt på natur og menneskelighet. Derfor brukes naturen på Jorden som kontrast til Solaris gjennom hele filmen, og dette er grunnen til den meget lange innledningen på Jorden.

La oss prøve å summere opp handlingen i Solaris, og så dvele ved detaljer etterpå: Burton besøker Kelvin og hans far i sommerhuset deres. Naturen er nydelig, det var her Kris vokste opp. Burton viser en video av hans forklaring til myndighetene angående hans opplevelser på romstasjonen. Her så han et fire meter høyt barn på utsiden av stasjonen. Han blir avfeid med at det er hallusinasjoner. Kris skal reise til stasjonen for å finne ut av hva som skjer der. Av en opprinnelig bemanning på 85, er det nå bare Snaut, Sartorius og Gibarian igjen. Men Gibarian har tatt selvmord før Kris kommer dit. Han har etterlatt seg en video av seg selv som Kris ser. Her insisterer han på at han ikke er gal, og prøver å formidle noe av det han har opplevd til Kris.

Selv om de nå er tre mennesker på romstasjonen, får Kris øye på en fjerde i Snauts rom. Snaut virker redd og ukomfortabel. Han advarer Kris mot å tro det kan være flere mennesker der. Han bør ignorere andre han møter. De finnes ikke. Kris velger seg et rent og ryddig hvitt rom som sitt. Han barrikaderer dørene før han legger seg til å sove. Når han våkner, er det en kvinne i rommet. Det er Hari, hans avdøde kone. Dette er en ”gjest”, som er skapt av ”Havet” på planeten Solaris. Det kan se ut som om ”Havet” produserer det som ligger i sinnet til personen som opplever dette. En viktig faktor i denne prosessen er samvittigheten. Men det kan se ut som om ”Havet” kan få små detaljer feil. For eksempel mangler Hari sko, og klærne kan ikke tas av på vanlig måte.

Kris inntar en vitenskaplig og kald holdning til Hari. Han nekter å se henne som sin kone. Derfor sender han henne ut i rommet via en rakett, men neste natt er Hari nr 2 i rommet hans. Hun insisterer på å være hos ham hele tiden, og hans kaldhet slår sprekker. Hun vekker hans menneskelighet. Dette symboliseres i at rommet blir rotete som et bilde på tankene hans. Han vet ikke helt hva han skal tro. Hun får møte Snaut og Sartorius. Snaut tar godt imot henne, mens Sartorius avviser henne, og sier hun ikke er et menneske. De to forskerne har også møtt sine ”gjester”. Vi får aldri se Snauts ”gjest”, men Sartorius har en kortvokst person som ”gjest”. Med tanke på at ”Havet” ikke alltid skaper ”gjestene” rett, kan det være et av barna hans. Vi ser at Sartorius har bilder av tre barn på veggen. Senere i filmen, ser vi Snaut flykte fra sin ”gjest”, som tydeligvis kan være farlig fysisk. ”Havet” blir mer aktivt fra dette tidspunktet, det virvler og durer.

Haris kjærlighet til Kris får frem det menneskelige i ham, og han begynner å betvile vitenskapens prioriterte rolle på bekostning av andre verdier i livet. Hari har på sin side innsett at hun ikke er, og  aldri vil bli helt menneskelig. Hun prøver å drepe seg ved å drikke flytende oksygen, men gjenoppstår som Hari nr 3. Kris blir syk og faller inn i en feberdrøm. Der ser han flere versjoner av Hari i rommet sitt, og to versjoner av sin mor. Hun kjenner vi igjen fra et bilde i sommerhuset. Forholdet mellom dem er tydelig dysfunksjonelt. Kris våkner, og ingen er i rommet med ham. Hari har forlatt Kris, og etterlatt seg et farvelbrev.

Senere er Kris tilbake i sommerhuset, og møter sin far igjen. Faren stirrer på ham gjennom vinduet, der han står i stuen mens det regner inne og ikke ute. Så kommer han ut og Kris faller på kne foran ham. Kameraet zoomer ut, og vi ser at huset ligger på en liten øy som er vokst opp av ”Havet”. Slik slutter filmen.

Denne sluttscenen får meg til å tro at Kris nå har blitt ”gjest” for faren. ”Havet” har igjen begått slurvefeil, som at det regner inne i stedet for ute, og at ting som sist var i biblioteket på romstasjonen nå er inne i huset. ”Gjesten” Kris er skapt pga samvittigheten til faren, som er sannsynlig siden de to har hatt et problematisk forhold. At de kommuniserer dårlig har vi sett tidligere. Tarkovsky viser dette blant annet ved å filme samtalene mellom dem på en spesiell måte. De står noen ganger med ryggen til hverandre mens de prater. Dette temaet med far og sønn er fraværende i boken filmen er bygget på, og er bygget på Tarkovskys eget forhold til sin far. Han var kjent for kun å ta med de tingene som interesserte ham fra bøkene, og så legge til eget stoff.

Temaet i filmen kan godt være at kjærligheten får frem det menneskelige i mennesket. Som Kris sier i filmen: skam vil redde menneskeheten. Gibarian døde av skam. Han trodde at alt som skjedde bare skjedde ham. Kris sier videre: Vitenskap er bare verdifull når den er basert på moral. Sartorius vil utsette ”Havet” for radioaktiv stråling. Det opplever Kris som umoralsk, da han ser ”Havet” som en intelligent skapning. Sartorius får da etter hvert en utvikling i sine holdninger. Han virker for eksempel ikke like sikker i sitt syn på Hari senere i filmen. Snaut kysser ved en anledning Haris hånd, som for å akseptere hennes menneskelighet. Han har kommet lenger.

Tarkovsky mente at en science fiction film måtte filmes nøkternt og realistisk. Derfor er romstasjonen nedslitt og rotete. Kontrasten til Jorden er tydelig. Jorden er vakker, med hesten som symbol på styrke og skjønnhet. Dammen og trærne, gresset og fjellet, alt dette blir vi påmint gjennom filmen. På romstasjonen er det biblioteket som har denne rollen, med sine gjenstander fra Jorden som bilder, bøker og statuer. Det er en sterk nostalgi om natur i filmen.

Sensurinstansen i Sovjet hadde en del innvendinger mot filmen. Spesielt gikk det på at de kunne tenkt seg mer teknologi og spesialeffekter i filmen, og en klarere identifikasjon av fremtidssamfunnet. Var det sosialistisk, kommunistisk eller kapitalistisk? Aner vi et behov for klarsynthet og trøst her? De følte også at høringen av Burton kunne implisere uheldige tolkninger, som at det var en rettssak eller et forhør. Dette kunne være skjult kritikk av Sovjetstaten. Til slutt ønsket de en lykkelig slutt. Hindringene måtte overvinnes, og de ville ha Lem til å skrive en epilog hvor alt ble forklart. Heldigvis ble filmen godkjent uten disse endringene.

Filmen har noen svakheter. Skildringen av fremtidssamfunnet på Jorden er en av dem. Pga budsjettet ble det valgt å filme en japansk storby som bilde på dette samfunnet. Problemet er at det ikke virker særlig eksotisk for tilskuere i Vesten. Vi blir litt rådville til hva vi skal forstå ut av disse scenene. Mange tunneler og trafikkmaskiner med modernistisk musikk, skal sammen med neonlys forestille en by i fremtiden. Det fungerer ikke for oss, men kunne nok imponere datidens sovjetborger.

En annen mulig svakhet er mangelen på kontinuitet og direkte uforståelige trekk ved historien. Men dette må sees på bakgrunn av regissørens valg. Han ofret alltid slike ting på meningens alter. Budskapet hadde forrang. Eksempler på inkonsekvens kan være Haris samtale med Snaut, når hun ikke kunne ha hatt tid til det. Og hvorfor elsker hun Kris når hun ikke husker noe? Hvorfor elsker Kris Hari nr 2, når han ikke elsket Hari nr 1?

Tarkovsky velger i Solaris ofte å starte scenene med et forvirrende bilde. Det kan være et nærbilde av en vegg, som kameraet deretter zoomer ut fra til vi forstår hva vi ser, eller panorerer sidelengs til bildet gir mening. Slik skaper han utrygghet i oss og får oss til å miste fotfestet. Andre ganger følger kameraet Kris slik at vi identifiserer oss med ham. Vi opplever det han opplever. Regissøren sorterer ikke inntrykkene for oss, det må vi gjøre selv…

Lyd og bilde

Bildet er middels godt, som lyden. Man kunne ha håpet på et bedre bilde da filmen ikke er så gammel, men kanskje var grunnlaget litt svakt. Bildet kunne gjerne vært skarpere, det er litt uskarpt til tider.

Ekstramateriale

Audio essay by Tarkovsky scholars Vida Johnson and Graham Petrie, co-authors of The Films of Andrei Tarkovsky: A Visual Fugue: En glimrende kommentatorspor, det beste jeg har hørt hittil. De bryter ned hver scene, som man må gjøre for å forstå Solaris, og peker på symboler og detaljer.

Nine deleted and alternate scenes: Scenene varierer fra 1 minutt til 4 minutter. Ingen av dem føles essensielle, og det er forstålig at de ble kuttet.

Video interviews with lead actress Natalya Bondarchuk, cinematographer Vadim Yusov, art director Mikhail Romadin, and composer Eduard Artemyev: Intervjuet med Bondarchuk, som spiller Hari, er rimelig uinteressant. De andre er meget gode, og belyser hver sitt felt i produksjonen.

Documentary excerpt with Solaris author Stanislaw Lem: Her får vi litt innblikk i uenigheten mellom romanforfatter og regissør. Stanislaw Lem mislikte sterkt filmen.

I tillegg følger det med et hefte med essay av Akira Kurosawa og Phillip Lopate. Fine essay, Kurosawas omhandler hans besøk på settet for Solaris.

Brute Force

Brute Force (Criterion nr. 383)(DVD)

1947 – Jules Dassin (svart-hvitt)

Fengsel og film noir

Nivå 1 (uten spoilers)

Kaptein Munsey styrer i praksis fengselet på bekostning av en svak fengselsdirektør. Hans brutale metoder skaper grobunn for fluktplaner hos Joe Collins og hans medfanger.

Nivå 2 (med spoilers)

I Burt Lancasters andre film spiller han fangen Joe Collins. Collins er en lederskikkelse, men i god film noir tradisjon er han også en plaget mann. Den ytre handlingen i Brute Force følger den klassiske planleggingen av flukten og beskrivelsen av de uutholdelige forholdene i fengselet. Men det mest interessante med Brute Force er det som symboliseres i filmen. Det er mye som skal kommenteres, og regissør Jules Dassin gjør det på en elegant måte, stort sett. Det må sies at noen av tilbakeblikkene er overtydelige i sin fremstilling av mennene som nå er fanger. Men det kan tilgis siden det skaper en kontrast til fengselsscenene som filmen stort sett er bygget opp av.

Flere av scenene i filmen var på grensen av hva som var tillatt å vise på film på denne tiden. Torturscenene viser ikke slagene, men virkningen av dem vises tydelig. Og brutaliteten i fangenes henrettelse av tysteren er grov. De tvinger tysteren inn i en presse ved hjelp av blåselamper, og brenner hendene hans når han holder seg fast i et rekkverk. Den indre justisen er knallhard.

Fengselsdirektøren driver et rimelig humant fengsel, men kaptein Munsey tørster etter å forandre dette. Han har allerede stor påvirkning som det er. Etter hvert som direktørens posisjon undergraves, trer Munsey mer og mer frem. Han har et sosialdarwinistisk syn på svakhet (svake dør eller blir tilhengere), og ser på fanger som opprørske slaver. Hans linje skal etter hvert ende i massakre og opprør. I en uhyggelig scene mot slutten står kaptein Munsey i Hitler positur i et tårn, mens rasende fanger roper noe som med litt godvilje høres ut som Heil. Selv om scenen viser en konflikt, kan den oppfattes som en hyllest ved et isolert blikk. Et av flere varsko om fascismens frammarsj.

En annen kommentar kan leses inn i sluttscenen hvor Collins klarer å nå spakene som åpner fengselsportene. Men til ingen nytte, for Gallagher blokkerer porten ved sitt mislykkede forsøk på å kjøre en lastebil gjennom. Ironisk nok har han ødelagt flukten ved ikke å stole på at Collins klarer sin del. Kanskje kommenterer Dassin manglende samhold på venstresiden i samfunnet?

Jules Dassins niende film er en film noir. Den er samtidig en fengselsfilm, og denne kombinasjonen skaper en meget bra film. Etter denne gikk Dassin videre til å lage absolutte toppfilmer som The Naked City, Thieve’s Highway, Night and the City og Rififi. Brute Force er muligens den beste film noir fengselsfilmen som er laget.

Litt om film noir: Det er egentlig ingen egen sjanger, men heller et begrep som brukes om amerikanske kriminalfilmer fra 40 og 50-tallet. Filmene har en del kriterier som må oppfylles. For eksempel må filmen ha en femme fatal, mye regn, svart hvitt foto med lave eller høye kameravinkler og en generell kynisk atmosfære. Og det ender sjeldent godt. Ofte er protagonisten en plaget mann, med tydelige svakheter og en mørk livsanskuelse. Det henger en pessimistisk og fatal skygge over disse filmene. Dette symboliseres ofte med lange skygger i fotograferingen, som er sterkt inspirert av tysk ekspresjonisme. Jeg velger å stoppe beskrivelsen der, fordi det er en del uenighet om definisjonen av film noir videre. Men de fleste vil nok være enig i disse innledende definisjonene. Til slutt kan nevnes at film noir ble brukt første gang av den franske filmkritikeren Nino Frank i 1946 som betegnelse som en viss type amerikansk kriminalfilm, og betyr svart film. Den siste ”ekte” film noir var Orson Welles Touch of Evil fra 1959, men begrepet ble ikke utbredt før på 1970-tallet.

Jules Dassin tegner ikke et sympatisk bilde av fengselsvesenet i Brute Force. Det er et paradis for sadistiske personligheter som kaptein Munsey. Dassin ser ikke ut til å ta stilling til om fengselet tiltrekker seg slike personligheter eller skaper dem. Jeg heller til at han mener at systemet tiltrekker sadistene, siden mange av vaktene i filmen tydelig er opprørt over hans metoder. Dassin maler med bred pensel i portrettet av den sadistiske kaptein Munsey. Detter er en mann av liten fysisk størrelse som nyter tortur og makt. Under torturscenen av en fange på kontoret, har han Wagner på platespilleren mens han slår ham med en slange. Uniformens snitt, bildet av seg selv på veggen og positurene hans gjennom filmen, hinter mot nazisme. Den rå makten fra filmens tittel uttøves ikke av fangene, men av autoritetene.

Burt Lancaster hadde bakgrunn fra sirkus, som trapesartist. Dette kombinert med interesse for stumfilm, gir ham den ekspresjonistiske og svært fysiske metoden å portrettere Collins på. Han sier ikke så mye i filmen, men viser tanker og reaksjoner gjennom kroppsspråk og øyne.

Filmen kan sees som en allegori for fascismens fremgang i USA. Dette er ironisk siden landet nettopp hadde avsluttet en krig mot fascismen. Flere av de involverte i filmen hadde også deltatt i krigen. Mange av dem tilhørte venstresiden i politikken, og Jules Dassin ble svartelistet senere under McCarthy-æraen. Den alkoholiserte legen kan sees på som talerør for de liberale holdningene i samfunnet, selv om han ikke klarer å forhindre Munseys frammarsj. Dassin sender også et stikk i hans retning ved å vise at han kun bryr seg om ”fangen” og ikke enkeltindividet.

Fengselsfilmen er en meget gunstig arena for å vise samfunnets problemer. På 30-tallet, som var storhetstiden for fengselsfilmen, var den ofte et bilde på depresjonen. Uskyldige kvinner og menn led pga et system som ikke fungerte. I Brute Force ser vi at fangene i celle 17 ikke er brutale og onde. Gjennom tilbakeblikkene ser vi at de har havnet i fengsel pga til dels edle motiver. Alltid er en kvinne grunnen til at de havnet i fengsel. Derfor har de en kalender med et kvinnebilde på i cellen. Hun representer femme fatal i historien. Filmen oppfyller også andre film noir krav gjennom det evige regnet, klokkene som tikker og viser håpløsheten og det bortkastede livet, og ikke minst slutten…

Lyd og bilde

Strålende. Skikkelig oppusset og skarpt. God lyd også.

Ekstramateriale

Audio commentary by film noir specialists Alain Silver and James Ursini: Informativt spor med to samstemte eksperter. Legger stor vekt på nazistreferansene hos Kaptein Munsey og anelsen av McCarthy-æraen.

A new interview with Paul Mason, author of Capturing the Media: Prison Discourse in Popular Culture: Paul Mason er en antifengselsaktivist som er opptatt av alternative metoder for bekjempelse av kriminalitet. Interessant å høre hans synspunkter angående dette og hans syn på Brute Force.

Theatrical trailer: Fantastisk trailer. Steintøff.

Stills gallery: Greit nok. Foto fra settet og filmen.

A booklet featuring a new essay by film critic Michael Atkinson, a 1947 profile of producer Mark Hellinger, and rare correspondence between Hellinger and Production Code administrator Joseph Breen over the film’s content: Atkinsons essay er glimrende! Mark Hellinger var en legendarisk produsent som sto bak mange gode filmer. Profilen er litt treg til og begynne med, men etter hvert dukker det opp mange spennende opplysninger.

Vivre sa vie

Vivre sa vie (Criterion nr. 512)(Blu-ray)

1962 – Jean-Luc Godard (svart-hvitt)

Om prostitusjon

Nivå 1 (uten spoilers)

Nana vil bli skuespiller, men ting går ikke som hun ønsker. Småjobber i butikk gir ikke nok inntekter. Hun ender i stedet opp som prostituert.

Nivå 2 (med spoilers)

Godard deler inn filmen i 12 tablåer, etter mønster av Brecht. En overskrift og beskrivelse av hva som skal skje dukker opp foran hvert kapittel. Nå hadde ikke Godard vært Godard uten at filmen handler om mye mer enn en ung kvinnes forfall og død, men filmen er en av de mer direkte filmene hans. Han har satt seg inn i stoffet, og har mye på hjertet. Vivre sa vie tar opp mange av Godards hjertesaker, som undertrykking, penger og bytte av tjenester/varer. Men det er ikke en politisk film som hans senere.

Anna Karina spiller Nana, men spiller også på en måte seg selv. Godard er også til stede som seg selv, gjennom kameraet. Spesielt en scene tydeliggjør dette. Nanas nye kjæreste leser en kort historie av Edgar Allen Poe på slutten. Godard leser historien selv i voice-over. Den handler om en kunstmaler som maler sin kone så perfekt at når han er ferdig er hun død uten at han har merket det. Samtidig ser vi Anna Karina i nærbilde hele tiden emns historien leses. Godard filmer henne intenst, nesten som om han maler henne. Parallellen er tydelig.

I tillegg ser Nana/Anna Karina noen ganger rett på kameraet, og minner oss om at dette er en film. Dette er noe Godard ofte gjør i sine filmer. Dermed bryter han illusjonen, og får oss til å se historien på flere nivåer. Komplekst, men et kjennetegn ved Godard. Mange tilskuere misliker dette grepet, nettopp fordi det bryter flyten i historien og tar oss ut av filmen. Men Godard er lite interessert i tradisjonell historiefortelling. Han er alltid nyskapende og gjør det han må for å få frem budskapet.

Som Adrian Martin påpeker på kommentatorsporet, virker Godard veldig opptatt av hvordan man filmer en samtale. Hva er realistisk? Hvilke forskjellige måter kan det gjøres på? Starten på Vivre sa vie gir oss én måte. Anna Karina filmes rett bakfra, sittende ved en bardisk. Kameraet er veldig nærme, så nærme at man kan nesten høre kinopublikummet rope ”Zoom ut!”, eller ”La oss se ansiktet!”. Men en samtale som overhøres av andre enn deltagerne, kan se slik ut for dem. La oss si du har et bord rett bak dem i baren. Du kan høre dem, og dette er din synsvinkel. I en annen scene ser vi Nana sittende med ansiktet mot oss mens hun prater med halliken sin. Kameraet beveger seg rastløst sideveis, fram og tilbake, og stopper i ytterkantene og midt på. Og da er Nanas hode helt skjult bak hallikens hode. Dette er grep som føles så uvant at det kan virke forstyrrende. Men igjen, dette er Godards film og han bryter alle konvensjoner ustanselig.

Jean-Luc Godard er den store regissøren jeg har slitt mest med å forstå. Det er først det siste året at det har begynt å løsne. Det er ikke imponerende med tanke på at jeg har sett 12 filmer av ham de siste 10 årene. Jeg tror nøkkelen til å forstå hans filmer ligger i referansene. Hvis man kartlegger hans utallige referanser i løpet av en film, så langt man klarer, har man et utgangspunkt. Jeg har en teori om at filmen kan forstås, eller sees, i denne andre sfæren bestående av referansene. Her ligger meningsinnholdet, bildene vi ser er filmteknisk form. Men alt dette vil være mer relevant i hans senere filmerr, som Made in USA. Vivre sa vie er slettes ingen dum film å begynne med hvis man er nysgjerrig på Godard. Så kan man fortsette med Breathless, Contempt og Band of outsiders, før det virkelig blir vanskelig.

Både Godard og filmkritikere plasserer noen filosofiske temaer sentralt i Vivre sa vie. Hva er forholdet mellom tanker og språk? Hva er væren og eksistens? Kan språk uttrykke nok? Allikevel er ikke dette en eksistensialistisk film. Denne retningen var på vei ut på denne tiden, så det at Godards karakterer uttrykker noen slike tanker, betyr ikke at han gjør det. Derimot kan han sette det i kontrast til andre tanker. For eksempel har Nana en samtale med den virkelige filosofen Brice Parain, som absolutt ikke var eksistensialist. Og Godard vil neppe skrive under på Nanas betraktninger rundt det at vi er ansvarlige for alt i våre liv, om vi er ulykkelige osv. Som godt plantet på venstresiden politisk, ville nok Godard ha lagt mer vekt på samfunnet rundt og mulighetene et menneske har. Han var for øvrig sterkt påvirket av Sartre.

Regissører låner ofte av hverandre, noen stjeler rått. Godard låner ideen til Anna Karinas hårklipp av Lulu i Pandoras Box, som Tarantino kopierer i Pulp Fiction. Han har aldri lagt skjul på at Godard er hans store forbilde, til og med produksjonsselskapet hans er en hyllest til Godard. Hva det heter kan du jo google selv. Siden denne filmen ble laget mens Truffaut og Godard fremdeles var venner, har Godard tatt seg tid til en hyllest til Truffaut. Den kommer mot slutten, og det er opp til deg å finne den…

Lyd og bilde

Bildet er fantastisk! Spesielt utendørsscenene har flott dybde og detaljnivå. Filmkornet er perfekt gjengitt. Det er noe spesielt med å kunne se disse svart-hvitt filmene fra Criterion på Blu-ray. Kontrasten til DVD kommer så tydelig frem. Lyden på Vivre sa vie er tatt opp on location. Dermed er det mange lydkilder og noen er ukontrollerbare, men tilfører da bare filmen noe mer. Realisme i høysetet. Det er allikevel ganske klar lyd.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholar Adrian Martin: Denne mannen med den tykke australske aksenten har laget kommentatorspor til 4 andre Godardfilmer før, og er en ekspert på regissøreren. Han har mye informasjon, og holder det gående uten pauser. Bra.

Video interview with film scholar Jean Narboni, conducted by historian Noël Simsolo: Meget bra videoessay. Personlig og informativt gjennom 45 minutter.

Television interview from 1962 with actress Anna Karina: Overfladisk intervju, med mange mildt sagt spesielle spørsmål. Med et høydepunkt om annonsen som Godard plasserte for å få tak i Nana. Han søkte etter skuespiller og sjelefrende, som endte med Anna Karina som hans kone.

Excerpts from a 1961 French television exposé on prostitution: Dokumentar om prostitusjonen i Paris. Vi kan se at Godard realistisk beskriver de prostituertes hverdag.

Illustrated essay on La prostitution, the book that served as inspiration for the film: Vulgær dokumentar som ble skrevet av en dommer. Godard bruker voice-over direkte fra boken i visse partier som gir oss de tørre fakta.

Stills gallery: Som vanlig, bilder fra filmen og postere.

Director Jean-Luc Godard’s original theatrical trailer: Bare sammensatte korte scener fra filmen. Litt tilfeldig.

A booklet featuring Godard’s original scenario, an essay by critic Michael Atkinson, interviews with Godard, and a reprint by critic Jean Collet on the film’s soundtrack: Spesielt intervjuet med Godard er godt. Han virker ærlig og direkte i sine svar. Jean Collet understreker hvor revolusjonerende lydsporet var den gangen.

Vampyr

Vampyr (Criterion nr. 437)(DVD)

1932 – Carl Th. Dreyer (svart-hvitt)

Dreyer og det okkulte

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung mann ankommer en liten landsby utenfor Paris. Nesten umiddelbart ser han merkelige ting som skygger som danser på egen hånd og andre overnaturlige fenomener. Det hviler en ondskap over landsbyen.

Nivå 2 (med spoilers)

Allan Gray er den som observerer i Vampyr. Han står ofte på utsiden og titter inn vinduer eller sprekker i vegger, slik at han bare får med seg bruddstykker av det som foregår. Men at han har kommet til en besynderlig plass, er det ingen tvil om. Som ung student av det okkulte, er han mer enn mottagelig for det han skal oppleve. Med dette i bakhodet, blir vi usikre på om det vi ser virkelig foregår, eller om det er en projisering av Grays mentale bilder. Dreyer gir oss selvfølgelig ingen hjelp i så henseende. Han forer oss med bilder som kan støtte begge ståsteder.

Den krypende uhyggen som uryddig kameraføring og avbrutte panoreringer skaper, kan vi godt betrakte som nøytral i denne sammenhengen. Likedan med de spesielle kameravinklene. Men i situasjoner hvor vi får se objekter fra en umulig vinkel for Allan Gray, kan det virke som om vi ser Grays mentale bildet av objektet. For eksempel ser Gray mannen med ljåen dra over elven med ryggen til Gray. Men i nærbildet av mannen ser vi ansiktet hans. Det samme skjer i en scene med Gray i bunnen av en trapp. Hånden på gelenderet sees fra en vinkel Gray umulig kan inneha. Som argument for at overnaturlige ting faktisk foregår, er de andre menneskenes opplevelser. Det er flere enn Allan Gray til stede når vampyren overfaller Léone. Tjeneren i huset deltar også aktivt i kampen mot vampyren. Men jeg føler ikke at noen av disse argumentene kan bekrefte det ene eller det andre  synspunktet. Her kan tilskueren tolke fritt.

Vampyren i filmen er den gamle kvinnen Marguerite Chopin. Hun er nesten blind og må bruke stokk. En eventuell ondskap i henne, må tillegges av tilskueren i det han ser inn i de svarte øynene hennes. Dreyer unngår fristelsen til å la hans vampyr være ung og sterk, som stort sett alle senere adapsjoner av myten har gjort. Og det tjener filmen stort på. Atmosfæren er Vampyrs store fortrinn. Tåke og skumring er alltid til stede. Uhyggen ligger tykk hvor enn Allan Gray befinner seg. Kalkhvite vegger med store kontraster, skygger som beveger seg mens mennesket sitter stille. Den mest kjente scenen i Vampyr er da Allan Gray nesten blir levende begravd. Han blir lagt i en kiste, og vi ser det hele fra hans synsvinkel. Gjennom et vindu i kistelokket ser han lokket bli skrudd på, og den gamle vampyren se ned på ham. Deretter går ferden mot kirkegården, og vi ser det Gray ser. Altså tretopper, hustak og himmel. Igjen leker Dreyer med dimensjoner. Gray sitter på en benk, ånden forlater ham og finner seg selv i kisten. Hva er virkelighet?

Baron Nicolas de Gunzburg, som spiller Allan Gray, fortalte at de sto opp kl 4 om morgenen, for å filme i det spesielle lyset. Det skapte en magisk stemning. Baronen endte også med å bli produsent for filmen, på den betingelse at han fikk spille hovedrollen. Så det er altså Baron Nicolas de Gunzburg som spiller Allan Gray. Dette er eneste gang han var i kontakt med filmbransjen, og Dreyer syntes at hans uttrykksløse ansikt kledde rollen.

Dreyer har uttalt at ville prøve seg på genrefilm, og i tillegg være nyskapende. Ingen skulle ha sett noe lignende. Dette klarte han tydeligvis litt for godt. På premieren i Berlin ble filmen buet ut. Mye av grunnen til det kan være at publikum slet med å forstå hva som egentlig skjedde. Dette er Dreyers ansvar. Han gjør bevisste valg som skal få oss til å være usikre på hvor vi er, hva som skjer og om det skjer. Den gangen ble han straffet for det, men ettertiden har gitt ham oppreisning. Vampyr nyter meget stor respekt i dag. Det skulle gå lang tid før han laget film igjen etter Vampyr.

Vampyr ble i sin helhet filmet on location. Den var Dreyers første talefilm, og har meget lite dialog. Den føles på mange måter som en stumfilm. Det ble laget tre versjoner av filmen, en engelsk, en tysk og en fransk. Skuespillerne måtte lese inn tre dialogspor, som ble tilpasset etterpå. Sensuren, spesielt den tyske, var streng og flere scener måtte klippes bort. Spesielt dødsscenen til doktoren og avlivingen av vampyren ble for sterk kost for tyskerne.

Utgivelsen av Vampyr er den flotteste utgaven av en enkeltfilm Criterion har gitt ut, kanskje med unntak av den overdådige Mr. Arkadin. Fargevalget på boksen og hefter er gråtoner og svart, noe som står fint til filmen og innholdet. Selve filmen og ekstramaterialet kommer på to DVDer, plassert i et utbrettspappcover. I innbrettet er det et hefte. Det følger også med en bok med manuset og romanen Carmilla av Sheridan Le Fau på 108 sider. Alt dette er plassert inne i et 3 cm tykt nydelig pappcover. På coveret er det bilde av Gisele som sover, med skyggen av en ljå over seg. Dette er en scene fra filmen som aldri ble med i den ferdige filmen.

Lyd og bilde

Bildet er som man kan vente fra denne tiden problematisk. Det varierer fra ganske bra til meget ustabilt, med flimring og skader. Noen ganger er det også meget uskarpt. Allikevel vil jeg ikke si at det skjemmer opplevelsen, og dette er antagelig det beste Vampyr noen gang vil være. Lyden er litt den samme historien.

Ekstramateriale

The original German version in a new high-definition digital transfer from the 1998 restoration by Martin Koerber and the Cineteca di Bologna: Dette er versjonen som er diskutert her.

Newly credited alternate version with English text: Dette versjonen er svakere enn den tyske.

Audio commentary featuring film scholar Tony Rayns: Meget godt kommentatorspor. Flink til å legge mening I det vi ser, i tillegg til at han har mye bakgrunnsstoff.

Carl Th. Dreyer (1966), a documentary by Jørgen Roos chronicling Dreyer’s career: Det beste ekstramaterialet ved utgivelsen. Dreyer forteller litt om alle filmene sine. Truffaut, Godard og Clouzot hyller Dreyers filmer.

Visual essay by scholar Casper Tybjerg on Dreyer’s influences in creating Vampyr: Også en fin dokumentar. Den dreier seg mer spesifikt om Vampyr.

Port of Shadows

Port of Shadows (Criterion nr. 245)(DVD)

1938 – Marcel Carné(svart-hvitt)

Skyggehavnen

Nivå 1 (uten spoilers)

En desertør (Jean Gabin) fra den franske hæren kommer til Le Havre. Han skjuler seg i hytta til en mann som kaller seg Panama. Her møter han Nelly og forelsker seg. Dette gjør det vanskeligere å kunne forlate landet…

Nivå 2 (med spoilers)

Jean er en desillusjonert soldat, som har valgt å hoppe av fra hæren. Han blir usedvanlig godt tatt i mot av Panama, og skiller seg ikke ut blant klientellet som holder til i Panamas bule. Det er en samling av mennesker som alle er på utsiden av samfunnet. Omgivelsene rundt hytta ytterst på kaia er tåkete og golde. Det er som en liten verden inne i den store verden. Kanskje er den en siste stasjon før man trer inn i dødsriket. Området har en nydelig poetisk atmosfære ved seg.

Til å være en mann på flukt fra kamp og våpen, er ikke Jean særlig heldig med destinasjonen sin. Å forelske seg i Nelly innebærer konflikt med den lokale gangsterkongen. Denne konflikten skal vise seg å bli fatal. Til å skulle være en tøff gangster er han ekstremt usikker og feig. Men den sykelige sjalusien gjør ham livsfarlig. I tillegg lurer den uklare skikkelsen Zabel i bakgrunnen. Han manipulerer alle han er i kontakt med, ingen klarer helt å finne ut av ham. Aner jeg en storpolitisk referanse her?

Marcel Carné har med Port of Shadows laget en av sine beste filmer. Jeg holder fremdeles en liten knapp på Children of Paradise, men den knappen er ikke stor. All ære til Carné og Gabin for å holde fast ved sine visjoner i kamp med produsenten som holdt på å få anfall da han leste manus. Det å ha en superstjerne som Jean Gabin på lag med seg, ga Carné selvtillit nok til å stå imot og få gjennomført prosjektet i den formen som var planlagt.

Selv om historien er mørk, er det allikevel rom for lyspunkter. Kjærligheten mellom Nelly og Jean er ren og sann. Panama er et godt menneske som har en altruistisk holdning til sine medmennesker. Og det er flere eksempler på at menneskene i Port of Shadows behandler hverandre godt. Til og med når man skal ta selvmord, vil man helst at klærne sine skal komme et annet menneske til gode etterpå.

Port of Shadows er en film fra den franske gullalderen innen film. Denne typen film blir ofte referert til som poetisk realisme. Kjernen i historien er romantisk, men formen er mørk, pessimistisk og hard. Filmen er preget av tilstanden og stemningen i Europa på denne tiden. Hitler er på frammarsj og det er kort tid til Frankrike skulle bli okkupert av Tyskland. Dette gir filmen et fatalistisk preg, både i form og handling. Hovedpersonen blir drept på slutten, kunstmaleren tar selvmord og kjærligheten taper. Ikke den typiske Hollywoodhistorien dette. Eller kanskje det er det, bare i fransk tapning…

Lyd og bilde

Port of Shadows har et røft bilde. Det veksler fra meget ustabilt og flimrende til bortimot perfekt. Dette leder meg til å tro at Criterion har jobbet godt med bildet, men at råmaterialet deres har vært meget vanskelig. Der hvor bildet svikter, har det nok ikke vært mulig å få det bedre. Lyden er også problematisk til tider, men ikke så ille. Alt i alt en av Criterions mest problematiske utgivelser på bildesiden.

Ekstramateriale

Gallery of production stills and promotional posters: Bildegalleri med tekstkommentarer.

French theatrical trailer: Denne traileren er for lang. Den røper for mye av handlingen, synes jeg. Bildet er skikkelig herjet, ingen oppussing her.

A 32-page booklet featuring a new essay by cultural historian Luc Sante and a new translation of excerpts from Marcel Carné’s autobiography Ma vie à belles dents (My Life with Gusto): Fint hefte som er den beste bonusen ved denne litt tynne utgivelsen. Mulig at det var vanskelig å finne relevant stoff til en film fra denne tiden.

The Friends of Eddie Coyle

The Friends of Eddie Coyle (Criterion nr. 475)(DVD)

1973 – Peter Yates (farger)

En av Mitchums beste

Nivå 1 (uten spoilers)

Eddie Coyle er en tyster. Han gjør absolutt alt han kan for å slippe å måtte sone en ny dom. Det kommer han ikke til å takle. Men politietterforskeren er ingen lett mann å tilfredsstille. Med sitt kjennskap til Bostons underverden, presses Eddie til å gi flere og flere opplysninger.

Nivå 2 (med spoilers)

The Friends of Eddie Coyle er en ultrarealistisk kriminalfilm. Som så ofte med amerikansk 70-talls film, er det også en glimrende karakterstudie av en mann på vei utforbakke. Og alle som har sett en del filmer fra denne perioden, vet hvordan det ender. Riktig.

Regissør Peter Yates var kompromissløs i sin søken etter realisme. Derfor er filmen i sin helhet spilt inn on location. De fikk låne en ekte bank til å spille inn ransscenene i. De hadde en FBI-mann til stede for å kvalitetssikre politiets oppførsel. For å sikre at kjeltringenes fremgangsmåte var troverdig, hadde de en ”venn” fra dette miljøet til stede. Kjøp og salg av ulovlige våpen blir i filmen utført på en travel parkeringsplass utenfor et kjøpesenter. Våpnene ligger under brødet og melka i posen. Ingen legger merke til noe unormalt. Når politietterforskeren snakker med sine tystere, spaserer de i romslige parker om høsten. Sjansen for å bli sett er liten.

Bankranene var så realistiske at Yates var redd for at de kunne læres av. Men alt for kunsten. Vi ser hvordan ranerne spaner på banken ved å opptre som kunder, for å kartlegge overvåkningskameraer, pengetransporter og tidslåsene på safen. Ved å holde banksjefens familie som gisler hjemme, har de sikret seg banksjefens samarbeid. Dermed kommer de ubemerket inn i banken, og alt går rolig for seg, med mindre en ansatt trykker på alarmknappen. Ved et slikt tilfelle kommer den eneste voldsepisoden i filmen. Til tross for regissørens avsky for vold på film, følte han at det her var nødvendig for å vise at dette ikke er en lek i virkeligheten.

Første gangen vi ser Robert Mitchum som spiller Eddie Coyle i filmen, kommer han ut fra mørket. Det forteller oss at han ikke er en helt vanlig mann, selv om han ser slik ut. Det er ingenting spesielt med denne mannen som vi etter hvert ser sende barna sine på skolen og flørte med sin kone. Først da vi hører samtalen mellom Eddie og Jackie Brown på kafeen, forstår vi at dette er en mann som lever på siden av samfunnet. Han har opplevd mye, og har forbannet seg på å ikke gjøre noen feil i våpenhandelen han er i gang med. For øvrig kan vi legge merke til at Tarantino har stjålet en filmtittel fra en av karakterene i denne filmen. Imponerende hvor mange obskure filmer den mannen har sett. Han må ha brukt tiden som ansatt i videokiosken godt.

Robert Mitchum var på denne tiden en levende legende, og det er morsomt at han tok seg tid til å spille i små kvalitetsfilmer som denne. Han leverer da også en av hans tre-fire beste rolletolkninger noensinne her. Helt på høyde med Night of the Hunter, Ryan’s Daughter og Cape Fear. Før noen hadde bedt ham om det, hadde han øvet inn den vanskelige Bostondialekten, som han visstnok klarer meget godt. Peter Yates berømmer også hans evne til å konsentrere seg gjennom scenene. Når Mitchum spiller inn en dialogscene, hører han hva motspilleren sier. Han er ikke fjern og kun opptatt av sin neste replikk. Det kan man se på øynene hans. Han er til stede.

Lyd og bilde

Deilig 70-talls tekstur i bildet. Rimelig skarpt, men etpar tilfeller sliter bildet med dunkle lysforhold. Hele filmen ble som sagt spilt inn on location, til og med inne i en ekte campingvogn. Trangt og vanskelig med kamera, men slikt skaper en realistisk stemning. Lyden er klar og god.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Yates: Han er en gammel mann nå, Peter Yates. Det var et lite sjokk å høre den skrøpelige stemmen hans. Men kommentatorsporet er bra det. Mange små detaljer om innspillingen.

Stills gallery: Morsomme bilder med forklarende tekst.

A booklet featuring a new essay by film critic Kent Jones and a 1973 on-set profile of Robert Mitchum from Rolling Stone: Heftet som følger med er på 41 sider. Det første essayet er ikke veldig spennende, men det andre er spesielt. Det er skrevet for Rolling Stone Magazine, derfor er det litt røft i stilen. Fokus er på Mitchums ry som kvinnebedårer og litt vel glad i flaska. Mye banning og røff humor her. Får følelsen av at Mitchum spiller litt på dette, og legger på her og der. Han fremstår litt i overkant tøff.

Six Moral Tales

Criterion nr. 342

The Bakery girl at Monceau (Criterion nr. 343)(DVD)

1963 – Eric Rohmer(svart-hvitt)

Den spede begynnelse

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung mann forelsker seg i en ung jente. Han vandrer rundt i strøket for å forsøke å støte på henne igjen. Samtidig blir han betatt av en annen jente.

Nivå 2 (med spoilers)

The Bakery girl at Monceau er den første av Rohmers Moral Tales, og er en kortfilm på 23 minutter. Det er en veldig enkel fortelling om en mann som må velge mellom to kvinner. Det er temaet i alle disse filmene. Denne første filmen er interessant mer som en pekepinn om hva som skal komme fra regissøren, enn i seg selv. Allerede her er stil og tema etablert.

Hovedpersonen, som spilles av en ung Barbet Schroeder, forelsker seg i den perfekte Sylvia. Han er iherdig i sin jakt på henne. Men da han endelig får kontakt med henne og avtalt et kafebesøk, dukker hun ikke opp. I ukene etter streifer han rundt i det samme strøket i Paris, men uten å se henne. I stedet etablerer han kontakt med jenta på bakeriet han alltid handler. Hun flørter med ham, synes han. Derfor inviterer han henne til slutt ut, men dumper henne straks Sylvia allikevel dukker opp.

Disse moralske fortellingene som Rohmer her har laget, innebærer en litt annen bruk av begrepet moral enn vanlig i dag. Han mener en slags kode for oppførsel og livsanskuelse som tilhører den gruppen et individ er del av. Kanskje ligger hans definisjon nærmere 1800-tallets enn 2000-tallets. En dandy vil oppføre seg i henhold til sin gruppes moralske kode. De med en mer borgelig bakgrunn vil antagelig syntes at han er en tosk. Moralen vil være inne i mennesket og tilstede i menneskets handlinger.

Derfor er det et moralsk valg han tar i filmen når han velger Sylvia framfor Jacqueline. Sylvia er hans drøm, mens Jacqueline ikke er helt hans type. Det vil være feil å etablere et forhold med henne, fordi det ikke ville være et optimalt og sant forhold. Ikke av hensyn til henne nødvendigvis.

Rohmer tilegnet en farge til hver film i Moral Tales. Dette skulle speile regnbuen. The Bakery girl at Monceau fikk gul. Suzannes Career fikk grønn. My night at Maud’s blå, La Collectionneuse lilla, Claire’s knee rosa og Love in the afternoon orange. For oss vil ikke dette bli viktig før vi kommer til den fjerde av filmene, La Collectionneuse, som er den første i farger.

Lyd og bilde

Pent og rent bilde, med ok lyd.

Ekstramateriale

Moral Tales, Filmic Issues, a new video conversation with Rohmer and Barbet Schroeder: Dette er et halvannen times intervju som tar for seg Rohmers tanker og erindringer om filmene sine. Meget interessant. Blant annet får vi presentert hans grunner til å bruke voice-over. 1) Det var på moten 2) Det kommuniserer ideer som er vanskelig å filme 3) Kan lage kontrast mellom det som skjer på lerretet og voice-over.

Rohmer’s short film Presentation, or Charlotte and Her Steak (1951): Litt studentfilmaktig, med et meget trivielt tema. Charlotte går sammen med sin beiler og en venninne av ham. Så skilles de i et veikryss og mannen må velge hvem han går med. Som alltid i de kommende Moral Tales. Han ender med å følge Charlotte hjem og se henne lage mat.

Six Moral Tales, the original stories by Eric Rohmer, and a booklet featuring Rohmer’s landmark essay “For a Talking Cinema,” excerpts from cinematographer Nestor Almendros’s autobiography, and new essays by Geoff Andrew, Ginette Vincendeau, Phillip Lopate, Kent Jones, Molly Haskell, and Armond White: Rohmer skrev novellene Six Moral Tales før de ble til film. Boken er inkludert i denne Criterionboksen. Jeg leste novellen The Bakery girl at Monceau og det er slående hvor tro filmatiseringen av denne er. Det har veldig mye å gjøre med voice-over å gjøre selvfølgelig, siden det da blir ordrett fra novellen.

I tillegg følger det med et hefte i boksen, On the six Moral Tales. Her får vi essay om hver film, og essayet om denne første filmen var av Ginette Vincendeau. På det jevne og kort, men det er ikke så mye å si om kortfilmen.

Suzannes’s Career (Criterion nr. 344)(DVD)

1963 – Eric Rohmer(svart-hvitt)

På vei

Nivå 1 (uten spoilers)

To studenter møter Susanne, som er veldig søkende etter selskap. Bertrand dras mellom henne og Sophie, men Guillaume kaprer henne. Han behandler henne ikke bra, og det blir vanskelig å forholde seg til vennskapet og kjærligheten for Bertrand.

Nivå 2 (med spoilers)

Med Suzanne’s Career tar Rohmer enda et steg mot den gode filmen. Denne gangen er filmen på 55 minutter, altså fremdeles en kortfilm. Stadig føles det uferdig og søkende, men temaet er det samme som han utforsker i The Bakery girl at Monceau. Voice-over brukes flittig i denne filmen også. Skuespillet er til tider svakt, spesielt Suzanne virker utrygg. Men nerven er der, og den fine utforskningen av ung kjærlighet og vennskap er til stede.

Bertrand er en ung mann som er lett å overtale, og han blir brukt av kvinnebedåreren Guillaume. Han er også en usikker ung mann, men flinkere til å skjule det. Hvor lykkelig han ender opp, er et åpent spørsmål. Filmen ender med at Suzanne blir lykkelig i et nytt forhold, mens Bertrand ser ut til å måtte starte på nytt, etter at hans forhold til Sophie visner bort. Som så ofte i den tidlige fasen i en ung manns kjærlighetsliv…

Lyd og bilde

Litt ustabilt bilde, som flimrer litt i nyansene. Antageligvis var råmaterialet problematisk. Lyden skjemmes ofte av at dialogen er lagt på etterpå, som gir filmen et amatørisk og kunstig preg.

Ekstramateriale

Rohmer’s short movie Nadja in Paris (1964):  Om Nadja som kommer til Paris for å skrive en avhandling om Proust. Dokumentarisk i stilen om franskmenn og dagligliv. Fin.

Novellen som Filmen bygger på er inkludert i boken Six Moral Tales. Den er igjen, som med The Bakery girl at Monceau, nesten ordrett adaptert til film. Heftet On Six Moral Tales har bare litt om filmen Suzanne’s Career, lite å ta med seg fra det.

My night at Maud’s (Criterion nr. 345)(DVD)

1969 – Eric Rohmer (svart-hvitt)

Om Pascal og kjærlighet

Nivå 1 (uten spoilers)

Jean-Louis er en mann på 31 år, katolikk og ingeniør. Han lever et strengt moralsk liv, hvor troen og Pascals filosofi er rettesnorer for ham. Han avstandsforelsker seg i Francoise, en katolsk jente, og blir betatt av Maud. Som i alle filmene i Moral Tales er valget mellom to kvinner dilemmaet for protagonisten. Han må velge ut fra sin moralkodeks.

Nivå 2 (med spoilers)

Detter er en deilig og sjelden film. Sjelden på måten; ”de lager ikke filmer som dette lenger”. Jean-Louis møter sin gamle venn Vidal tilfeldig, og går på kafé. Det tilfeldige møtet trigger en samtale om tilfeldigheter og derfra til filosofen Pascal. Vi får gjennom hele filmen ta del i komplette samtaler. Rohmer har god tid og bruker den. Vidal inviterer Jean-Louis med til sin venninne Maud sent på kvelden. Der blir de sittende og diskutere til langt på natt, før Vidal drar hjem. Han insisterer på at Jean-Louis skal være igjen. Slik fortsetter hans natt hos Maud.

Maud er en spesiell kvinne. Hun er vakker og mystisk, og det er lett å forstå at menn blir tiltrukket av henne. Samtidig er hun bestemt og gir inntrykk av å kunne være en håndfull å forholde seg til. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at hun kan være humørsyk og til tider irrasjonell. Hun minner meg om kvinnetypen som formidles så elegant i Jules and Jim i Truffauts mesterverk. Maud har mye til felles med Catherine.

Rohmer er her på toppen i sine Moral Tales. Alt kommer sammen i en perfekt harmoni. Musikk høres bare når vi vet hva lydkilden er. Historien er dialogdrevet, og samtalene er befriende lange. Og hvilke samtaler! Rohmer mener selv at hans største bedrift er å kunne vise dype samtaler på film, på en naturlig måte. Noen vil sikkert hevde at filosofiske samtaler rundt middagsbordet ikke er realistisk. Men filmkritikeren Jean Douchet er klar på at dette ikke er urealistisk i provinsene, hvor mennesker har bedre tid enn for eksempel i Paris. Vel å merke i visse sosiale lag.

Disse lange samtalen gir oss og også karakterene tid til å forstå motivasjon og innhold. Kanskje utvikler protagonisten sine meninger i løpet av samtalen, og vi får ta del i det? Følelser og usikkerhet blir tydelig. Spillet mellom karakterene blir mer forstålig. For det er et spill når Jean-Louis prøver å manøvrere i kjærlighetslivet. Hva mennesker tenker og hva de sier er ikke alltid i overensstemmelse. Slik livet er i virkeligheten.

Realismen i Rohmers film er gnistrende til stede. Når vi er med i bilen som følger etter Francoise i de kronglete gatene i byen, er vi virkelig der. Bilen sneier andre biler og husvegger, når Jean-Louis kjører som en typisk franskmann. På ekstramaterialet får vi vite at Rohmer var nøye med at gater er tilstøtende i virkeligheten, også vises slik på film. Og manus vil inneholde små grep som stamming, tenkepauser og kremting, for å øke realismen. Dette var nytt for skuespillerne, men ved å lese høyt, forsto de at dette var noe som fungerte.

Blaise Pascal var en filosof som levde på 1600-tallet. Han var også godt kjent som matematiker. Som marxisten Vidal sier i filmen, blir det bare mer og mer matematikk i filosofien. Slik sett kan man betrakte Pascal som en moderne filosof. Under diskusjonen med presten på ekstramaterialet blir det sagt at når man leser Pascal lurer man på om man har rett til å leve. Men man har hvert fall rett til å tenke! Pascal slår fast at mennesket ikke kan være lykkelig uten Gud. Dette er tanker Jean-Louis og Maud tar for seg i løpet av natten sammen, kombinert med ideer om tilfeldigheter og prinsipper. Det er som om filmen roper at vi som seere bør lese vår Pascal. Det er ingen tvil om at de med kjennskap til Pascal vil kunne få enda mer ut av en visning av My Night at Maud’s. Det gir meg en ide til sysselsetting før mitt neste møte med filmen…

Lyd og bilde

Litt flimring i de mørke partiene i bildet til tider. Men skarpt og bra. Lyden er fin.

Ekstramateriale

On Pascal, (1965), directed by Rohmer for the educational TV series En profil dans le texte: Diskusjon mellom en prest og en annen Pascalkjenner, med forskjellig innfallsvinkel til Pascal. Meget interessant. Gir deg lyst til å kunne mer om Pascal for bedre å kunne gripe film og diskusjon.

A 1974 episode of the French television program Télécinéma, featuring interviews with star Jean-Louis Trintignant, film critic Jean Douchet, and producer Pierre Cottrell: Artig og interessant program på flere måter. Hele settingen i programmet er milevis fra hva vi kunne sett på TV idag. Gjestene er erketypisk franske og intellektuelle. Det røykes i studio, og svar og spørsmål er til tider skarpe. Rohmer stilte aldri opp i offentligheten. I stedet er venn og filmkritiker Jean Douchet til stede. Han forteller hvorfor Rohmer ikke vil stille opp, men programlederen påstår han vet hvorfor. Det er fordi Rohmer ikke vil at familien skal vite at han jobber innen film. Det er ikke fint nok.

Original theatrical trailer: Ingen kommentar.

La Collectiounese (Criterion nr. 346)(DVD)

1967 – Eric Rohmer (farger)

Samleren

Nivå 1 (uten spoilers)

Adrien, Daniel og Haydée tilbringer sommerferien sammen i en 17-talls villa ved Rivieraen. Opprinnelig skulle bare antikkhandleren Adrien og kunstmaleren Daniel være der. Haydeen dukker opp og fremkaller konflikter mellom de tre med sin omgang med menn i området.

Nivå 2 (med spoilers)

Samleren fra tittelen er Haydée. Etter hvert ser Daniel og Adrien det slik at hun samler på menn, eller erobringer. Dette gjør at de utviser en enda mer foraktfull holdning overfor henne enn den dårlige oppførselen de viste fra starten av. Hun på sin side blander seg ikke i deres saker, men lever bare sitt liv. Dette ansporer mennene til å fortsette å snakke stygt om henne og fryse henne ut.

Rohmer lager her et mørkere drama enn i de foregående Moral Tales. Det er en ondsinnhet i mennenes oppførsel som ikke kan avfeies som ungdommelig tankeløshet og usikkerhet som i de forrige installasjonene i serien. Spesielt er Daniel usympatisk. Rohmer lar ham komme med tirader som virker kvasi-intellektuelle og pubertile. Et eksempel på det kan være at Daniel ser på seg selv som en barbar, og skryter av de samme handlinger som han kritiserer Haydée for. Det at han er en barbar(!), rettferdiggjør hans oppførsel. Hva betyr det at han er en barbar? Og hva i hans liv viser noe som helst tegn på barbarisk livsstil? Neppe hans lesning av Rousseau.

Slike meningsløse utsagn, føler jeg kommer fra en ung mann som enten kjeder seg eller er usikker på seg selv i verden. Vi har vel alle vært i kontakt med en fersk student med litt for mange store tanker i hodet, og et stort behov for å si noe spennende. Adrien er mer den betraktende i situasjonen, og kan godt ta med seg Haydée på stranden.

Adrien har en kjæreste i London, men føler at det blir vanskelig å besøke henne der. Derfor blir han gradvis mer kjent med Haydée, før han i siste filmscene ringer til flyplassen for å kjøpe billett. Slik følger La Collectionneuse mønsteret fra alle Moral Tales. Gutt møter jente A, møter jente B som han tilbringer filmen sammen med, og returnerer så til jente A.

Rohmer fikk en ganske stor suksess med denne filmen. Den ble bare vist på en kino, med der gikk den til gjengjeld i ni måneder. Han mener selv at det er mange mennesker som er interessert i å se hans filmer, og jeg kjenner at jeg er en av dem. Denne filmen koste jeg meg virkelig med. Det litt mørke dramaet balanseres mot de nydelige omgivelsene med sommer og strender. Alt foregår i et behagelig tempo, og samtalene får spille seg ut i fred. De kan sitte og diskutere under et skyggefullt tre, eller lese alene i hagen. Villaen er vakker, og man kan ikke hjelpe for å ønske seg et slikt sted å bo. Verandaen med den nydelige utsikten er perfekt for sene sommerkvelder med et glass vin og en bok.

Rohmer lager her sin første fargefilm i fullengde. Han skrev faktisk en lang artikkel en gang hvor han hyllet fargefilmen som filmens fremtid. Den ble aldri publisert, og det er vel like greit, siden han skiftet syn på det senere. Kanskje følte han at svart-hvitt var bedre egnet til hans filmer, som han kaller filmede samtaler.

I denne filmen var han opptatt av å fange tiden han levde i. Derfor fikk skuespillerne lov til å bestemme deler av dialogen, og resten av dialogen ble skrevet med skuespillerne i tankene. Karakteren bygget på skuespilleren som spilte rollen, i stedet for omvendt. Dette førte til at Rohmer faktisk ikke forsto alle replikkene eller referansene i filmen. Noe var moderne slang. Rohmer føler at det er en utfordring i film og litteratur å klare og la karakterene snakke annerledes enn forfatteren. Balzac er en av de få som behersker dette.

Eric Rohmer var en av kjernen i Cahiers du Cinéma, som fostret filmskaper som Godard, Chabrol og Truffaut. De startet der som filmkritikere. De betraktet 50-talls mainstream film med forakt, mest fordi de følte at de aldri kunne avansere innad i det meget lukkede filmmiljøet i Frankrike. Derfor gjorde de alt selv fra utsiden, og skapte den nye franske bølgen. Auteurer skulle helst skape historiene og filmene selv.

Lyd og bilde

Glimrende bilde. Skarpt, med flotte farger. Bra lyd.

Ekstramateriale

Rohmer’s short film A Modern Coed (1966): En opplysningsfilm om kvinner som studerer i Frankrike. Det mest bemerkeligsverdige er noen grusomme dyreforsøk som blir vist, uten at en mine blir fortrukket. Det får meg til å tenke på Descartes’ utsagn om at dyr er maskiner uten følelser for smerte. De blir jammen behandlet slik her.

A 1977 episode of the TVOntario program Parlons cinema, featuring an interview with Rohmer on La collectionneuse: En sjelden mulighet til å se Rohmer selv snakke på denne tiden. Han forteller at de hadde så dårlig råd at han sa Action! Kamera! I stedet for omvendt for å spare film. Dette passet også inn med hans miljøsyn, med ressursbruk og søppel. Meget informativt intervju på ca en time.

Original theatrical trailer: De tre hovedpersonene blir presentert etter tur. Fin.

Claire’s Knee (Criterion nr. 347)(DVD)

1970 – Eric Rohmer (farger)

En siste krampetrekning

Nivå 1 (uten spoilers)

Jerôme tilbringer sommeren ved en innsjø i Frankrike, før han skal gifte seg etter sommeren. Her må han motstå flørter fra 16 år gamle Laura, og ikke minst finne ut hva han ønsker med hennes halvsøster Claire.

Nivå 2 (med spoilers)

Claire’s Knee inneholder scenen som på en måte symboliserer Rohmers serie Moral Tales. Når Claire står i stigen mens hun plukker bær, vises kneet hennes og Jerôme blir meget påvirket av det synet. Det igangsetter en moralsk prosess i ham, som gjør at han må kartlegge sine egne motiver og holdninger til hans kvinnelige bekjentskaper. Filmen vies til denne prosessen og hans opplevelser med kvinnene. Som vanlig i Rohmers filmer, er opplevelsene egentlig samtaler.

Dette er en meget vakker og behagelig film. Rohmer har igjen, som i La Collectionneuse, funnet et lite paradis på jord. De naturskjønne omgivelsene er som klisjeen sier, en karakter i seg selv. Fjorden, de høye fjellene og trærne er fantastisk fotografert av Nestor Almendros (Days of Heaven). Det hele kan minne om vestlandsfjorder, med tilhørende høye fjell.

Det er egentlig ikke et Lolitamotiv i filmen, men man kan få den følelsen allikevel, siden aldersforskjellen er så stor mellom Jerôme og spesielt Laura. Nå skjer det ikke noe galt i forholdet mellom dem, men det vet man jo ikke før filmen er over. Spenningen ligger der i første del, med en liten forløsning under fjellturen de har sammen. Filmens farge er rosa, som jo kan henspille på unge jenter og deres forkjærlighet for fargen.

I løpet av samtalene Jerôme har i filmen, utforskes hans og de forskjellige kvinnenes forhold til attraksjon og kjærlighet. Det slår meg at det ikke alltid er samsvar mellom liv og lære. For eksempel sier flere at de ikke bryr seg om utseende i noen særlig grad, for så senere handle ut fra denne kvaliteten når de velger kjæreste. En av dem presterer sågar å si at å være stygg er en fornærmelse mot omgivelsene. Dette er del av Rohmers geni. Han overlater til oss å bedømme det vi ser og spesielt hører. Selv plasserer han bare karakterene på lerretet uten fordommer.

En annen ting er veldig påfallende i Claire’s Knee. Det er mye ubehjelpelig berøring, spesielt mellom Jerôme og Aurora. Hun er en gammel venn av ham, som han ikke har sett på lenge. De har et veldig behov for å holde hverandre i hendene, sitte tett, stå tett og holde rundt hverandre. Men det føles meget tvungent og unaturlig. De får det ikke til. Kanskje er de ikke så gode venner som de var, og håper at de fremdeles er? Det som var naturlig da er ikke naturlig nå. Til tider ser det ut som hun spesielt beskytter seg mot berøringene, med å legge hånden oppå armen hans. Dette bedrer seg med tiden, kanskje Jerôme blir tryggere på seg selv?

Aurora skriver på en roman mens hun er i Frankrike. Hun er meget bereist og har selv uavklarte holdninger til partnere. For tiden lever hun alene, fordi hun føler det lettere slik. Men hun vil gjerne dytte Jerôme inn i forhold både med Laura og Claire, fordi det virker som noe hun kunne ha brukt i romanen sin. For en gangs skyld kunne hun ha brukt han som modell for noe spennende! Og dermed får Jerôme sin unnskyldning for både å tilnærme seg jentene og diskutere det med Aurora etterpå.

Jerôme holder seg ikke for god til å bli sjalu på Claires kjæreste, og lufter sin antipati for ham både til Laura og ikke minst til Claire. Han sladrer om det som kan se ut som utroskap fra hans side. Dette er nok et siste desperat forsøk på å eskalere situasjonen før han må dra til sin kommende kone. Eller kanskje det er for endelig å kunne legge sin hånd på Claires kne…

Lyd og bilde

Ganske bra bilde, litt soft til tider. Det er typisk 70-talls filming. Lyden er meget god.

Ekstramateriale

Rohmer’s short film The Curve (1999): Fin liten film om kvinnelige kurver i skulpturer og malerier.

An excerpt from the French television program Le journal du cinéma, featuring interviews with Jean-Claude Brialy, Béatrice Romand, and Laurence de Monahagan: Grei, kort dokumentar.

Original theatrical trailer: Spiller på sommer, sol og samtaler.

Love in the Afternoon (Criterion nr. 348)(DVD)

1972 – Eric Rohmer (farger)

Ut av det blå

Nivå 1 (uten spoilers)

Frédéric er en vellykket forretningsmann, med kone og barn og et nytt barn på vei. En dag dukker Chloé opp på kontoret, en gammel venninne som har bodd i USA noen år. Hun overvinner en tidlig lunken mottagelse og blir en fast del av Frédérics ettermiddager på jobb.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er beundringsverdig standhaftighet i Eric Rohmers gjennomføring av Six Moral Tales. Mønsteret er alltid det samme, mann har kvinne, møter annen kvinne som filmen skildrer, og ender tilslutt hos den første kvinnen. Men ikke uten at en grundig avveining har funnet sted.

Chloé er den ”farligste” fristerinnen hittil i Moral Tales. Hun er at utseende grov, bred i ansiktet, men tiltrekkende. Oppførselen er provoserende, direkte og ærlig. Spesielt det provoserende med henne føles alarmerende. Hun hogger til med en gang hun føler en avvisning, om det er det eller ikke. Hun skal ha det hun vil. Og det hun vil ha er et forhold til Frédéric. Hun er ekstremt pågående.

Jeg kunne ikke hjelpe for å tenke på filmen Fatal Attraction (1987) mens jeg så Chloé utfolde seg på skjermen. Morsomt å lese i Armond Whites essay at han har lagt merke til det samme. Denne innstendigheten i jakten på kjærligheten som både Chloé og Glenn Close sin karakter besitter, er fellesnevneren for dem. De gir aldri opp. Det skal sies at Chloé aldri går til de ekstreme ytterpunktene som den forsmådde elskerinnen i Fatal Attraction gjør. Men dette er jo heller ingen Hollywoodfilm…

Chloé bruker hele registeret for å kapre Frédéric. Hun kjøper barneklær til babyen, trenger hjelp av Frédéric til å hente tingene sine fra ekskjærestens leilighet, se på ny leilighet og shoppe. Hun blir plutselig borte i noen dager, som for at Frédéric skal føle savnet. Hun står i dusjen når han kommer på besøk, og han må tørke henne på ryggen. Deretter ligger hun naken i sengen og venter på ham. Dette er for øvrig skjebnepunktet hvor Frédéric gjør sitt valg og forlater leiligheten og drar hjem til sin kone for godt. Dermed ender denne filmen slik alle de andre i Six Moral Tales gjør: mannen blir hos sin kvinne.

Et tema som er til stede i de andre filmene, men som utforskes grundigere i Love in the Afternoon, er hvor grensen går i mellommenneskelige relasjoner. Chloé og Frédéric er gamle venner og tar opp kontakten. De har lunsj sammen noen ganger og hun slår av en prat på kontoret. Så hjelper han henne i forskjellige øyemed, de spaserer rundt i byen og sitter i parker sammen. Det ender med besøk i hennes leilighet. Alt skjer langsomt og uskyldig, men plutselig er en grense overskredet. Frédéric er klar over faren og han diskuterer den etter hvert jevnlig. Så blir vel heller spørsmålet om det er dette han egentlig vil. Hans grense går ved naken dame i sengen…

Siden dette er den siste moralske fortellingen, finner Rohmer det for godt å peke tilbake til de foregående filmene. I tur og orden får vi se kvinnene fra de filmene gå i byens gater, mens et nøkkelord blir tilegnet hver av dem. For eksempel travel, opptatt og nølende. Vi får se at Frédéric prøver å sjarmere dem til å bli med ham. En morsom ide, som bare blir meningsfull for oss som har sett de tidligere filmene. Slikt liker en filmentusiast!

Lyd og bilde

Godt bilde uten mange utendørsscener. Dermed blir det mange scener fra kafeer og kontorer. Ganske bra skarphet, men ikke imponerende. Filmens farge er orange. Lyden er bedre.

Ekstramateriale

Video afterword with director and writer Neil LaBute: Kort god hyllest til Rohmer. LaBute trekker paralleller til sine egne filmer, hvor han er inspirert av Rohmer. Han påpeker at Rohmer alltid tar opp de enkle, men store spørsmålene. Hva er rett, hva er galt. Han viser oss også hvordan hans karakterer i ekstrem grad rettferdiggjør egne handlinger, uansett hva de er.

Rohmer’s short film Véronique and Her Dunce (1958): Fornøyelig. En enfoldig liten gutt får en ung kvinne til å hjelpe ham med leksene. Litt annen registil fra Rohmer enn vi er vant til.

For a Talking Cinema, essay by Eric Rohmer: Godt essay. Hovedpoenget hans er at dialog har blitt brukt for mye som lyd, isteden for at innholdet står i fokus. Det er for stor vekt på at bildene skal fortelle historien.

Original theatrical trailer: Meget snakkesalige 4 minutter.

Sanjuro

Sanjuro (Criterion nr. 53)(Blu-ray)

1962 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)

Det beste sverdet blir i sliren

Nivå 1 (uten spoilers)

Sanjuro, den herreløse samuraien fra Yojimbo, er tilbake. Denne gangen som tungen på vektskålen i en intern kamp i en klan. Han tar en gruppe på ti unge samuraier under sine vinger, for å rydde ut de negative elementene i klanen.

Nivå 2 (med spoilers)

Etter den enorme suksessen med Yojimbo, ønsket Toho Studios en oppfølger med en gang. Kurosawa ville ikke lage en ordinær oppfølger, og valgte heller å omskrive et gammelt manus han hadde liggende. Ut fra det steg Sanjuro. Denne gangen er tonen litt lysere enn det tilfellet var med den mørke komedien Yojimbo. Sanjuro er også en mer ordinær film, uten det nyskapende som kjennetegnet forgjengeren.

Kurosawa klarer ved siden av å lage en meget underholdende film, å putte inn personlige referanser og kritikk av samuraistanden. Toshiro Mifune spiller igjen Sanjuro, men nå er han en mer typisk helt. Mange av hans handlinger motiveres av hensynet til andre, han er rent ut altruistisk! Hans ti umulige samuraier er en håndfull selv for Sanjuro. De er låst av samurainormer og overdreven respekt for Bushido. Bushido er en japansk moralsk kode, som samuraiene sverget til. Den satte dyder som lojalitet, selvoppofrelse, ære og plikt høyt.

Flere ganger fremstiller Kurosawa dem som en saueflokk, kun identifisert som medlem av en gruppe. Tydeligst kommer det frem i en scene hvor Sanjuro ligger på gulvet, og opprømte samuraier kommer etter tur inn med rapporter og opplysninger. Vi får ikke se ansiktene deres, av den grunn at de er som én stor masse. De oppfører seg helt likt, og tenker helt likt. Noe av komikken i filmen spiller på dette, for eksempel da Sanjuro sniker seg frem med ti samuraier som haleheng. Han stopper oppgitt og forteller dem at de ikke kan bevege seg som en tusenbein.

I Yojimbo måtte Sanjuro kjempe mot samuraiberme og Yakuzigjenger. Her er det ordinære samuraier som er motstandere, og de avtvinger mer respekt både fra Sanjuro og Kurosawa. Kampene følger visse regler. Noe av det første Sanjuro innprenter sine ”elever”, er at folk ikke er det de gir seg ut for. Vi får eksempler på det i samuraienes oppfattelse av hvem som er den ”gode” i striden, og i den fangede samuraien fra den andre fraksjonen. Han viser seg å være et edelt og reflektert menneske. Dette igjen peker mot at flere av motstanderne antageligvis er gode mennesker. Kurosawa utviklet seg gjennom sin karriere mot et ståsted hvor han beklager at mennesker ikke kan leve i fred med hverandre. Dermed ble også hans beundring for samuraier problematisert i filmene hans. I denne filmen tvinges Sanjuro til å tenke over den gamle kvinnens kloke ord om at han er som et trukket sverd. Men det beste sverdet er det som blir i sliren.

Vi ser stadig kontrasten mellom Sanjuro og hans lille gruppe. Kurosawa viser oss det gjennom komposisjoner i bildet, hvor Sanjuro ligger og gruppen står, eller Sanjuro skiller seg ut på annen måte. Forholdet mellom dem, har blitt tolket som forholdet mellom Kurosawa og den nye gruppen med filmskapere i Japan på denne tiden. Her kommer altså Kurosawas personlige referanser inn. Han kunne nok ha tenkt seg en mentorrolle i forhold til dem, som Sanjuro har i filmen. Men det ble det aldri noe av. Disse filmskaperne distanserte seg heller i forhold til den eldre garde. Derav Kurosawas hjertesukk.

For øvrig har denne filmen en voldsom avslutning. De tekniske innretningene responderte ikke helt som forventet og effekten ble veldig mye større enn ventet. Jeg kan bare tenke meg hvilket sjokk dette måtte være for kinopublikummet på den tiden. Tarantino kan bare gå og legge seg…

Lyd og bilde

Dette er en like god print som Yojimbo hadde. Igjen er blu-raybildet skarpt og flott, men forbedringene er subtile. Flott bilde! Lyden er også meget god.

Ekstramateriale

Optional Dolby Digital 3.0 soundtrack, preserving the original Perspecta simulated-stereo effects (DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition): La ikke så mye vekt på dette, så kan ikke si at det var så mye forskjell.

Audio commentary by film historian and Kurosawa scholar Stephen Prince: Dette er et typisk Stephen Prince kommentatorspor. Informativt men noe tørt.

A 35-minute documentary on the making of Sanjuro, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create, featuring Kurosawa, actor Tatsuya Nakadai, production designer Yoshiro Muraki, and longtime Kurosawa collaborator Teruyo Nogami: En meget god men litt kortere episode enn vanlig. Ubehagelig å se demonstrasjon av hvordan de laget lyden av sverd som kutter i kropper. De hogg med kniv i kyllingkjøtt. Død, men likevel respektløst. Den samme lyden kunne for øvrig skapes med å klaske i våte kluter.

Theatrical teaser and trailer: En rar trailer som viser klipp med regissør og stab til stede i bildet. Mer av en mini bakom-film, enn en trailer.

Stills gallery of behind-the-scenes photos: Samme type bilder som i traileren.

A booklet featuring an essay by film critic Michael Sragow and comments from Kurosawa and his cast and crew: Godt hefte, men det beste materialet ligger denne gangen på blu-ray disken.