F for Fake
F for Fake (Criterion nr. 288)(DVD)
1975 – Orson Welles (farger)
Svindel og bedrag
Nivå 1 (uten spoilers)
Er dette en vanlig film? Nei. Er det en dokumentar? Nei. Er det en essayfilm? Kanskje. Men jeg heller mer mot å kalle den en propagandafilm.
Nivå 2 (med spoilers)
Orson Welles er ute på et oppdrag. Han har tatt scener fra tidligere dokumentarer og klippet dem sammen med seg selv som vert og forteller. For å belyse (eller fordekke) elementer i historien som fortelles, filmer han sekvenser med seg selv som for eksempel sjarlatan eller mystiker. Og når du er en trollmann i redigeringsrommet kan du få alle til å uttrykke alt mulig. Som propaganda…
En film om juks. Eller om eksperter. Laget av en juksemaker, om en juksemaker, tidligere portrettert av en juksemaker i en bok kalt ”Juks”. Høres det komplisert ut? Det er det. Orson Welles skapte noe nytt i F for Fake. Det er ingen dokumentar. Det er ikke meningen at vi skal tro alt vi hører, eller til og med ser. Som Welles sier mot slutten av filmen; jeg har løyet så det renner av meg de siste 17 minuttene.
Det er ikke dermed sagt at dette er en mockumentary heller. Hva Welles sier, mener han. Og han har en agenda med filmen. Han vil at vi skal sette spørsmålstegn ved ekspertene. I dette tilfellet, kunstekspertene. De som kjøper inn falske Picassoemalerier til museet sitt, og kunne sverget på at de var ekte. Elmyr Hory hevder at han aldri tilbød forfalskninger til et museum som ikke kjøpte dem.
Sier juksemakeren. Hory er antageligvis verdens mest kjente kunstforfalsker. Han kunne imitere alle de store kunstmalerne, og lagde og solgte forfalskninger etter hvert som han trengte penger for å opprettholde sin ekstravagante livsførsel. Hvem kan vi stole på? I hvert fall ikke forfatteren av boken om Elmyr. For han er den beryktede Clifford Irving, som skrev den falske selvbiografien til Howard Hughes. Hvem andre? Regissøren av denne filmen, som hevder at han lyver til sitt publikum? Vi kan bare stole på oss selv…
Lyd og bilde
Bildet er av skiftende kvalitet. Materialet Welles filmet selv er i fin kvalitet, men F for Fake inneholder mye arkivstoff som spenner fra elendig til akseptabelt. Bildeformatet er i 1.66:1. Lyden er i bedre stand.
Ekstramateriale
Audio commentary by star and co-writer Oja Kodar and director of photography Gary Graver: Dette kommentatorsporet blir litt vel teknisk, mye fordi sidekommentatoren her er fotografen. Alt i alt også litt kjedelig. Men vi lærer små morsomme anekdoter, som at Orson Welles ropte ”frihet!” når opptaket var i boks.
Introduction by director Peter Bogdanovich: Bogdanovich var en venn av Orson Welles og er også en filmskaper med stor kunnskap. Dessuten er det like greit å la ham få snakke om Welles når dette tross alt er en Wellesfilm. Han bruker jo kun 40 sekunder på å nevne Welles når han snakker om andre filmer…
Orson Welles: One-Man Band, an 88-minute documentary from 1995 about Welles’s unfinished projects: Kjempefin og interessant dokumentar. Ingen har vel så mange uferdige filmer som Welles. Det måtte i tilfelle være Terry Gilliam. Begge disse har et rykte for å overskride budsjetter og ryke uklar med produsenten.
Almost True: The Noble Art of Forgery, a 52-minute documentary from 1997 about art forger Elmyr de Hory: Strålende! En av de store forfalskerne gjennom historien blir portrettert her.
A 2000 60 Minutes interview with Clifford Irving about his Howard Hughes autobiography hoax: Dette var flott! Og pinlig. Det er ganske spesielt å måtte sitte og forklare seg på riksdekkende TV om en slik grov svindel. Jeg så dette intervjuet etter å ha sett The Hoax av Lasse Hallstrøm, og det var meget interessant å ha filmen som bakgrunn.
A 1972 Hughes press conference exposing Irving’s hoax: En hudflettende nedsabling av juksemakeren Clifford Irving fra Howard Hughes. Strålende medieøyeblikk.
Extended nine-minute trailer: Kreativ, med Orson Welles signatur.
A new essay by film critic Jonathan Rosenbaum: Godt essay av en av USAs mest respekterte filmkritikere.
