L’eclisse

L’eclisse (Criterion nr. 278)(DVD)

1962 – Michelangelo Antonioni (svart-hvitt)

Den hvite moderne verden

Nivå 1 (uten spoilers)

Vittoria velger å forlate sin kjæreste og leve alene. Ubestemt og søkende oppsøker hun sin mor og venner i Roma. En megler på Romabørsen, Piero, blir hennes neste flamme.

Nivå 2 (med spoilers)

L’eclisse er siste film i en løst sammensatt trilogi som startet med L’Avventura og fortsatte med La Notte. Den må sies å være enda mer kompromissløs en L’Avventura i sin streben etter å formidle det moderne mennesket i en moderne verden. Men der hvor L’Avventura var fascinerende og ga motstand, er L’eclisse kjøligere og mer ugjennomtrengelig. Foreløpig har den ikke gitt meg den belønningen jeg håper på, men ytterligere tid i L’eclisse sitt selskap kan rette på det.

Vittoria vandrer gjennom filmen som et frakoblet individ som i mange situasjoner må svare ’jeg vet ikke’ på spørsmålet om hva hun vil. Hun er tydelig lite komfortabel i denne verden, og får ikke den kontakten hun ønsker med sine omgivelser. Ikke at hun søker kontakt og blir avvist nødvendigvis, det er hun som forlater sin mann i starten av filmen og hun kunne lett ha hatt et forhold med Piero. Heller er det at hun ikke ser noe hun vil ha i dette samfunnet, bortsett fra bedre kontakt med moren. Kun ved to anledninger ser vi henne leve i øyeblikket fullt ut. Den ene er flyturen med venninnen, den andre er dansen hvor hun kler seg ut som afrikansk kvinne og virkelig lar dansen gripe henne.

For å få best mulig forståelse av filmen er det viktig å legge stor vekt på omgivelsene i bildet. Omgivelsene er viktigere enn personene i L’eclisse. Ingenting i mise-en-scene er tilfeldig. Bildet inneholder mange vinkler, gjenstander står på en spesiell måte, til og med gardinene gir oss vinkler. Atomtrusselen henger over tiden filmen er fra, og en sentral bygning har fasong som en atomsoppsky. Dette ubehaget blir merkelig aktuelt for oss i disse dager, med tanke på atomkatastrofen i Japan. Omgivelsenes betydning blir forsterket i den berømte siste sekvensen, hvor alle de viktige plassene i historien blir vist oss, denne gangen uten hovedpersonene.

L’eclisse inneholder kontrast som et sterkt virkemiddel. Overgangen fra de gode øyeblikkene til de dårlige er skarp. Tenk på hvordan den ville, flotte og erotiske stammedansen som Vittoria framfører blir lagt død med de rasistiske kommentarene til venninnen. Og hvordan leken mellom Vittoria og Piero opphører i det en ringelyd høres. Har de satt på en timer? Skulle de ha det bra i 20 minutter, deretter stoppe brått? Antonioni utforsker videre sin berømte påstand om at Eros i det moderne samfunnet er syk i denne trilogien, vi kan ikke lenger å elske.

Ved første øyekast eller gjennomsyn av en Antonionifilm, er det lett å tolke ham dit hen at han kritiserer det moderne, industrien og arkitekturen. Men så er ikke tilfelle. Antonioni elsket det moderne, det er derfor han filmet det så inngående. Derimot utforsker og kritiserer han det moderne mennesket i det moderne samfunnet. Vi er ikke tilpasset ennå. Hans skuespillere er ikke naturlige, men unaturlige og kalkulerte. Spesielt gjelder dette de mannlige skuespillerne.

Strukturen i L’eclisse er ikke enkel. Noen ganger er det åpenbart at tid må ha gått, men ingenting i strukturen indikerer det. Kun menneskenes relasjoner til hverandre forteller oss det. I en slik langsom film, legger vi stor vekt på alt vi ser skje. Slik som tønnen med vann som Vittoria slipper en trebit oppi. Er trebiten henne? Som dukker under og stiger opp? Og hva betyr det at vannet lekker ut av tønnen, og den tredje gangen vi ser den er tom? Kanskje er det et hjelpemiddel til å forstå filmen, kanskje overanalyserer vi.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1. Det er et nydelig svart-hvitt bilde med god kontrast og skarphet. Lyden er på samme nivå, klar dialog i en dialogdrevet film.

Ekstramateriale

Audio commentary by Richard Peña, program director of the Film Society of Lincoln Center, in New York: Peña er snakkesalig, men kommentatorsporet blir aldri fengende. Alikevel er det mange interessante opplysninger vi kan ta med oss videre i forståelsen av L’eclisse.

Michelangelo Antonioni: The Eye That Changed Cinema, a 56-minute documentary exploring the director’s life and career: Denne grundige dokumentaren går gjennom alle Antonionis filmer og hans priser. Hans tanker rundt film og filmskaping blir også delt med oss. Meget god dokumentar, men en time blir litt lite på en regissør av Antonionis kaliber. Men den fungerer godt som en introduksjon til hans verker.

Elements of Landscape, a new, 22-minute video piece about Antonioni and L’eclisse, featuring Italian film critic Adriano Aprà and longtime Antonioni friend Carlo di Carlo: En viktig betraktning i denne minidokumentaren er at Antonionis verden ikke er den virkelige verden. Han er ekstremt opptatt av at det vi ser er det han vil vi skal se. I Red Desert malte han gresset og buskene i den fargen han følte var riktig. L’Avventura og L’eclisse er hvite filmer, men La Notte er en svart film, estetisk sett. Det er mye spennende å tenke på som blir formidlet her.

A 32-page booklet featuring new essays by film critics Jonathan Rosenbaum and Gilberto Perez, along with reprinted excerpts from Antonioni’s own writings about his work: Gode essay om en ubestemmelig og vanskelig film å beskrive. Men de gjør en god jobb med å skape rammene vi kan se filmen i. I tillegg får vi små tekster skrevet av Antonioni selv, som ikke er stort tydeligere enn filmen.

Straw Dogs

Straw Dogs (Criterion nr.182)(DVD)

1971 – Sam Peckinpah (farger)

Voldens vesen

Nivå 1 (uten spoilers)

Den amerikanske matematikeren David Simmer flytter sammen med sin kone til den engelske landsbygden hvor hun kommer fra. Her skal han etter planen få tid til å fordype seg i sitt faglige interessefelt. Men pasifisten David skal få nok utfordringer fra de lokale innbyggerne til å måtte revurdere sitt ståsted angående sin pasifisme.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er 70-talls film på sitt beste! Filmer som dette kunne ikke blitt laget i dag, både på grunn av innhold og kompleksitet hos karakterene. Selv etter å ha sett filmen seks ganger er jeg ikke helt sikker på hva Sam Peckinpah mener med filmen, og hvordan karakterene skal forstås. Dette er etter min mening en enorm styrke ved filmen og selv om den dermed feiler ifølge Peckinpah, føler jeg det motsatte. For nå krever den enormt mye mer av tilskuerne enn Peckinpah kunne ha beregnet. Og det er vel det beste en film kan oppnå? At tilskueren tar med seg filmen videre og grunner over dens mening og validitet i tilskuerens eget liv? Vi tvinges til å ta dens problemstillinger på alvor og finne ut hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt i Davids og de andres handlinger. Er vold en edel løsning som symboliserer et individs vilje til å beskytte seg og sine? Eller er veien til sameksistens bedre uten vold? Som jeg skal vise, ser det ut som Peckinpah ubevisst eller bevisst dobbeltkommuniserer dette, hvis man tar både offentlige og private kilder i betraktning.

Peckinpah hadde for vane å sette temaet i filmen tidlig. I The Wild Bunch var åpningsbildet en skorpion som ble plassert i en maurtue og spist levende. I tillegg til å være en umoralsk og forkastelig handling av filmskaperen, symboliserte det hva filmen kom til å handle om. Han hadde stjålet ideen fra Clozout i hans åpningsscene i The Wages of Fear, bare gjort den enda mer brutal. I Straw Dogs ser vi motivet med rovdyr mot en motstander i åpningsscenen med barna og valpen. Som tilskuere kommer vi inn i historien på et tidspunkt hvor ekteskapet mellom David og Amy er i en nedadstigende spiral.

Før vi går videre kan det være fornuftig å legge vekt på filmens tittel. Det er en av mine kjepphester innen filmforståelse. En film heter det den gjør av en grunn. Her kan vi få uvurderlig hjelp til å forstå filmens mening. En annen kjepphest jeg har er å vektlegge hvorfor man viser operaforestillinger, teaterstykker, kinofilmer eller refererer til spesifikke bøker i filmer. Handlingen i disse speiler ofte filmens historie eller gir oss frempek om hva som skal skje eller hvordan denne filmen skal forstås. Straw Dogs betyr direkte oversatt stråhunder, og beskriver ornamenter i kinesisk kultur. De brukes i ritualer én gang, så kastes de. Hva kan dette bety for denne filmen? Tenk over det.

Vi vet at Sam Peckinpah var en voldelig og antagelig ganske ond mann. Ordet ond brukes om han av hans nærmeste, selv om de var glade i ham. Han hadde sine demoner å kjempe med, og hans handlinger kan vanskelig beskrives som annet selv med all mulig velvilje. Han var brutal og var tilhenger av å portrettere vold på film på en måte som var radikal på den tiden. Mange følte at han forherlighet vold, selv om han påsto at han viste volden realistisk med dens reelle følger. Straw Dogs ble fordømt som voldsforherligende og spesielt voldtektsscenen ble tung å svelge for kritikere og sensuren. I sterk kontrast til denne oppfatningen var etter eget sigende Peckinpah sjokkert over at kritikerne ikke forsto at David var ment å være filmens ”bad guy”. Han var filmens ”heavy”. Både han og filmens produsent var sjokkert over at publikum kunne heie på David når han slår tilbake mot plageåndene.

Vel, vel. For det første er det ikke overraskende at publikum heier på David mot filmens slutt. Jeg føler at filmens struktur og plageåndenes handlinger leder oss dit. Selv i en tydelig explotationfilm som Death Wish er påvirkningen fra filmskaperen mer subtil enn i Straw Dogs. Med fare for å virke tulling tolker jeg faktisk filmens struktur som en agenda for å få oss til å føle at David endelig står opp for seg og sine og slår tilbake mot de todimensjonalt fremstilte drittsekkene som voldtar hans kone, dreper hennes katt, gjør narr av ham og utnytter arbeidsforholdet deres.

For det andre har jeg filmens ekstramateriale å støtte meg på. I privat korrespondanse som Peckinpah har med sine fans, bekrefter han så langt jeg kan se verdien av at vanlige menn tar konsekvensen av sin iboende voldelighet og bruker den som en naturlig del av det å være menneske. Pasifisme ser ikke ut til å være en dyd hos Sam Peckinpah. Ingenting hadde faktisk kunne vippet meg mer av pinnen enn å finne ut at Peckinpah var et fredselskende pasifistisk vesen.

La oss like gjerne ta for den kontroversielle voldtektsscenen nå. Voldtekt i seg selv er akseptert av sensorene, det spesielle her er at Amy midtveis i scenen snur om til å like situasjonen. Dette er bakgrunnen for at filmen ikke ble frigitt før i 2002 i England, 31 år etter den ble laget. Dessverre for Peckinpah er det ingen grunn til at Amy skal like å bli voldtatt, slik jeg ser det. Riktignok har hun hatt et forhold til voldtektsmannen før hun møtte David og kan ha flørtet litt med ham. Men at det skal rettferdiggjøre denne scenen, har nok mer å gjøre med Sam Peckinpahs forskrudde psyke å gjøre enn noen forankring i virkeligheten. Dessverre tror jeg at scenen har mer med Peckinpahs kvinnesyn, personlige problemer og uavklarte traumer å gjøre enn et dyptpløyende psykologisk portrett av en forsmådd og frustrert kvinne. En interessant observasjon her er at Peckinpah veksler mellom David og Charlie fra Amys synsvinkel under voldtekten. Dette lar oss forstå at Amy føler seg forrådt både av David som ektemann og beskytter, og av Charlie som venn. Davids ansikt under beleiringens klimaks er identisk til Charlies under voldtekten. Dette hinter mot at de har mye til felles i sitt forhold til vold.

Når det er sagt, vil jeg gjerne formidle at det beste med Straw Dogs er at ingen av karakterene er spesielt sympatiske eller lette å identifisere seg med. Som jeg har sagt før på denne siden krever det at vi selv må være bevisst på egen moral. David er arrogant og behandler både Amy og andre som intellektuelt underlegne ham selv. Amy er barnslig provoserende og seksuelt utfordrende overfor de lokale arbeiderne. Hun viser seg naken for dem, muligens for å få bekreftet sin kvinnelighet. I beste fall er det uforsiktig.

I følge Peckinpah er David filmens ”bad guy”. Det er ikke vanskelig å finne mange tilfeller av Davids utilstrekkelighet. Han ignorerer sin partners behov og har kun tanke for seg selv og sitt arbeid. Han har ingen interesse av å prøve å tilpasse seg landsbyen han har flyttet til. Han utviser en arrogant holdning mot innbyggerne, spesielt er det tydelig da presten og hans kone er på besøk. Vi ser at Amy reagerer negativt på Davids harselering med presten. Og David er ikke i vesen pasifistisk, han er konfliktssky og feig. I scenen på puben da den fulle gamle mannen blir voldsom, trekker David seg unna og i samme bevegelse krysser han bena. Dette kan leses som en frykt for kastrasjon. Dette er ikke Davids arena, i hvert fall ikke ennå. Han vil ofte utsette eller lukke øynene for reelle problemer. Da Amy ønsker at han skal konfrontere arbeidsgjengen angående drapet på katten, utsetter han det. Og da hun vil at han skal irettesette dem for stirringen på henne, ber han henne heller bruke BH. Slik opplever Amy at David svikter henne gang på gang, og at muliggjør voldtekten.

Men mest urovekkende er frempekene mot voldsklimakset. At David innehar en usunn aggresjon ser vi i måten han behandler katten på kjøkkenet. Med uttrykksløst ansikt plager han katten. Det samme uttrykket viser han til Amy under klimakset på slutten av filmen. Davis viser sjelden eller aldri følelser i filmen. Jeg vil hevde at han har visse psykopatiske eller sosiopatiske trekk. Måten han nærmest nyter all volden og den rollen han har i det hele er alarmerende. Her ser vi tydelig hva Peckinpah mener. Når brillene hans blir knust, symbolet på hans intellektuelle person, har han beveget seg over i en naturtilstand. Jeg elsker den symbolikken og dermed coveret på utgaven. David fremstilles så ambivalent (les: realistisk), at det blir vanskelig å trekke en konklusjon om filmens budskap. Det er dette som gjør filmen så fascinerende for meg.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1 og lyden er i mono. Bildet er ok, men ikke spesielt bra. Lyden er bedre. Alt i alt en utgivelse på det jevne, men husk at 70-tallets stil var litt softe bilder. Denne filmen er ikke garantert en merkbart bedre utgivelse på bluray. Men det er lov å håpe…

Ekstramateriale

Audio commentary by film scholar Stephen Prince: Etter å ha skrevet om ca 70 filmer på denne bloggen, og derav de fleste med kommentatorspor vil jeg hevde at Straw Dogs har det beste og mest informative kommentatorsporet hittil. Begynn her om dere vil prøve å se en film med kommentatorspor. Her vil dere oppleve hva et slikt lydspor kan tilføre en filmopplevelse. Stephen Prince sitt utgangspunkt er at denne filmen bør få sin rennesanse som den gode filmen den er. Den bør ikke bli husket kun som en kontroversiell film.

Sam Peckinpah: Man of Iron, an eighty-minute documentary on Sam Peckinpah: Dette er en kjempegod dokumentar! Den samtidige regissøren Monte Hellmann (Two-lane Blacktop) mener at Peckinpah ble gal etter The Wild Bunch. Men samtidig var han glad i vennene sine. Ali McGraw beretter om hans brutalitet mot kvinner han hadde romantiske forhold til. Hun hadde aldri det, derfor slapp hun stort sett unna. Peckinpah hadde også en sterk feminin side, som kan ha bidratt til disse påtagelige macho sidene hans. Alle som kjente ham så denne brutaliteten, og det bekreftes også av skuespiller og musiker Kris Kristoffersen. For siden Peckinpah var såpass ute av balanse, sørget han for å gjøre de andre på settet mer usikre enn ham. Antagelig var han en paranoid schizofren. Da han gikk over fra alkoholmisbruk til pillemisbruk ble han enda mer aggressiv. Han mistet grepet mot slutten av livet sitt og visste ikke at visse scener allerede var filmet. Han skjøt mot sin kjæreste og avlyttet henne. Under innspillingen av Pat Garrett and Billy the Kid ble høner drept under innspillingen. Han sørget for å helle lighterbensin i øynene på dem så de skulle være våkne i det de ble drept. Ondskap er som sagt et ord det er lett å gripe til når det gjelder Sam Peckinpah…

Behind-the-scenes footage: Et kort dokumentar på syv minutter fra innspillingen laget av en britisk TV-stasjon. Filmen er bygget på boken The Siege of Trenches Farm. Forfatteren mener at filmen ikke ligner boken i det hele tatt.

On Location: Dustin Hoffman on the set of Straw Dogs: Dustin Hoffmann intervjues om tidligere roller. Meget interessant. Intervjuet varer i 25 minutter. Han mener at filmer må underholde, i motsetning til bøker. Merkelig. Jeg mener det er likt, filmer kan godt ha andre funksjoner enn underholdning.

New video interviews with Susan George and Daniel Melnick: Inngående intervjuer på tilsammen 40 minutter om filmen og voldtektscenen. Susan George er veldig glad i filmen og det den gjorde for hennes karriere. Produsent Melnick mener at de laget en antivoldsfilm. Alle mennesker har vold i seg. Stra Dogs ble filmet kronologisk som gjør at skuespillerne kan utvikle seg i takt med karakterene. Han må innrømme at Hoffmann og Peckinpah begynte å oppføre seg mot George som David gjør mot Amy etter som innspillingen skred frem. Det ble stygt etter hvert. Melnick ble sjokkert av at publikum heiet på David mot slutten av filmen, da det verken var hans eller Peckinpahs intensjon. Og Pauline Kaels utsagn om at Straw Dogs var et fascistisk stykke film var knusende, siden Melnick hører hjemme på venstresiden.

Original theatrical and television trailers: Ingenting spesielt her. Fokus på action.

Peckinpah Responds: Select letters to critics and viewers: Korrespondansen er interessant og jeg blir litt betenkt når jeg leser Peckinpahs respons på brevet fra den amerikanske Vietnamveteranen på ytre høyre fløy. Det han sier her står i kontrast til det han tidligere har forsøkt å formidle om filmens budskap om antivold og ironi.

Isolated music and effects track: Merkelig lydspor dette. All dialog er fjernet og vi hører bare musikk og skritt, klirring av glass osv.

Booklet: Det medfølgende heftet er av ypperste klasse. Dikteren Joshua Clover konstaterer at det må bli David som vi identifiserer oss med, og dermed dras vi inn i hans aggresjon. Pasifisten ender opp som drapsmann i konflikten. Han bekrefter historien om at Pauline Kaal kaller filmen for et fascistisk stykke arbeid. Heftets andre del gjengir et intervju med Peckinpah, hvor han til å begynne med er veldig avvisende men etter hvert tør opp. Han ramser opp fire temaer som tiltrakk ham ved historien. Mennesket som er uvitende om volden inni ham, et intellektuelt samfunn på flukt, en mann som blir voldelig når hans kvinne blir voldtatt og seksuelle strukturer i et forhold. Han mener også at mordere leter opp sine ofre i vårt samfunn, men at noen mennesker, bevisst eller ubevisst, søker sine mordere og vil utnyttes og ødelegges…

Robinson Crusoe on Mars

Robinson Crusoe on Mars (Criterion nr. 404)(Blu-ray)

1964 – Byron Haskin (farger)

Mennesket på Mars

Nivå 1 (uten spoilers)

En astronaut krasjlander på Mars og må overleve helt alene, med kun en ape som selskap. Adapsjon av Robinson Crusoe satt på planeten Mars.

Nivå 2 (med spoilers)

Robinson Crusoe on Mars er en film med en del svakheter men som også har mange sterke sider. Best er den i skildringen av isolasjon og menneskets evne til å overvinne problemer. Den tør også å ta seg tid til å skildre detaljer og menneskets psyke. Den første timen er langsom og dvelende. Som den originale Robinson Crusoe er Kit Draper en praktisk og innovativ mann, som også har en sterk vilje.

En del av spesialeffektene i denne snart 50 år gamle filmen er datert, men det er heller ikke filmens hovedfokus. Den lykkes med å engasjere oss i Drapers kamp i en ekstremt usikker og vanskelig naturtilstand. Senere i filmen når Friday har blitt introdusert klarer den også rimelig godt å engasjere. Jeg må innrømme at jeg var nysgjerrig hele tiden på hva som skulle skje og hvordan det ville gå med de tre protagonistene Draper, Friday og Mona. Visse uheldige aspekter i forholdet mellom Draper og Friday må påpekes, til tider bærer det preg av herre- og slaveforhold.

Filmen ble spilt inn i Death Valley i USA, og det fungerer utmerket. Som kommentatorsporet påpeker treffer filmen godt i sin skildring av Mars ut fra tiden den ble laget og faktisk senere. Utseendet på planeten skulle vise seg å stemme ganske bra med bildene som kom fra Mars året etter. Filmen oppleves som en overgang fra 50-tallets katastrofe science fictionfilmer til de mer filosofiske og dyptpløyende filmene på slutten av 60-tallet, som 2001: A Space Oddyssey og Planet of the Apes. Men den har mye mer til felles med de sistnevnte.

Hele filmteamet hadde store forventninger til denne filmen, og skuffelsen var stor da den floppet. De følte at den hadde alle forutsetninger, men i stedet parkerte den karrieren til Paul Mantee, som spiller Draper. Kostymevalget til slavene hjalp vel heller ikke. De ser ut som egyptiske mennesker med Kleopatrafrisyrer. Budsjettet ble trangere og trangere og siste halvdel bærer preg av at pengepungen gikk tom. Synd, for filmen fortjener mer. Mantees tolkning er ektefølt og god, og Lundin/Friday fungerer godt. Barney som spiller Mona må slite med astronautdrakt og lendeklede for å skjule at han er en gutt, og fordi nakne dyr ble sensurert på denne tiden. Robinson Crusoe on Mars er en engasjerende science fiction som er meget god i første halvdel, og grei nok i siste.

Lyd og bilde

Bildet er i 2.35:1 og lyden er i mono. Siden bildet ble filmet ikke-anamorfisk, men ment å skulle forstørres senere er bildet litt mer uskarpt enn vi kunne ha håpet på. Dette er et valg filmskaperne gjorde for at spesialeffektene skulle bli bedre. For oss vil det gi seg utslag i mer filmkorn. Vi vil ikke få den ekstreme dybden og detaljnivået som bluray kan formidle. Men fargene er flotte og bildet er ganske godt. Lyden er også ganske god.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring screenwriter Ib Melchior, actors Paul Mantee and Victor Lundin, production designer Al Nozaki, Oscar-winning special effects designer and Robinson Crusoe on Mars historian Robert Skotak, and excerpts from a 1979 audio interview with director Byron Haskin: Dette kommentatorsporet er fra 1994. Det veksles mellom de forskjellige aktørene og en stemme introduserer dem hver gang det veksles mellom dem. Dette er et ganske kjedelig kommentatorspor, og lydkvaliteten på regissør Haskins stemme er ganske dårlig.

Destination Mars, a video featurette by filmmaker and space historian Michael Lennick detailing the science behind the film: Denne dokumentaren på 20 minutter tar for seg NASA og hvor korrekt filmen gjengir det teknologiske. Det spekuleres i om mennesket bør sørge for en drivhuseffekt på Mars også, med tanke på fremtidig bosetning der.

Music video for Lundin’s song “Robinson Crusoe on Mars”: Hmmmm. Merkelige greier. Smørsang med tema fra filmen.

Stills gallery: Bildeshow som viser arbeidstegninger av romskip, hjelpemiddel og apparater. Mange av disse ble aldri brukt i filmen, men viser hvor mye arbeid som ble lagt ned i å få rammen rundt filmen korrekt. Fascinerende bildeshow.

Theatrical trailer: En ganske så dramatisk og påtatt trailer i 60-talls stil.

A booklet featuring an essay by Lennick as well as Melchior’s “Brief Yargorian Vocabulary” (a glossary of original alien dialect) and a list of facts about Mars, both from his original screenplay: Lennick som også deltar i dokumentaren har skrevet et rimelig interessant essay om filmen. Bakerst er det faktaopplysninger om Mars.

Sweet Smell of Success

Sweet Smell of Success (Criterion nr.555 )(Blu-ray)

1957 – Alexander Mackendrick (svart-hvitt)

Ordets makt

Nivå 1 (uten spoilers)

J.J.Hunsecker er den mektige sladderspaltisten som kan skape eller ødelegge karrierer. Sidney Falco er presseagenten som er avhengig av å få sine klienter nevnt i spalter som Hunseckers. Men hva gjør det med han som menneske? Og hvor går hans grenser?

Nivå 2 (med spoilers)

Walter Winchell var en berømt og fryktet sladderspaltist på 30-tallet i USA. Han ble lest av mange, mange millioner mennesker og satt derfor på en anselig makt. Han kunne skape en karriere for deg eller han kunne rive deg ned fra toppen av kjendislivet. Presseagentene hang rundt ham som fluer og prøvde å få sine klienter nevnt i positive vendinger i spalten hans. Og gud hjelpe dem om de havnet på hans DDL! Det var hans liste over mennesker han aldri snakket med mer, hans Drop Dead List.

I løpet av hans karriere skiftet hans politiske syn, så han ble etter hvert en våpendrager for Joseph McCarthys kommunistparanoia. Ikke sjelden ble kjente mennesker stigmatisert som ’røde’, og det betydde som regel kroken på døra for deres karriere. Noen ganger var det en ”blind” omtale, hvor han ikke nevnte navn men oppga nok opplysninger om personen til at alle forsto hvem det gjaldt. Mest kjent er hans kampanje mot Lucille Ball for å tilegne henne kommunistsympatier og hans korstog mot Josephine Baker. Begge slo tilbake og Lucille Balls ektemann argumenterte med at det eneste røde ved Lucille var hennes røde hår, og han kunne verifisere at det heller ikke var ekte rødt(!).

Winchell hadde en heller unaturlig affeksjon for sin datter, det hele grenset til et usømmelig forhold. Han beskyttet henne mot alle interesserte beilere, og ødela alle eventuelle forhold. Han satte alle ressurser inn på å ødelegge spesielt ett forhold til en mann. Han fikk J. Edgar Hoover til å  straffeforfølge han for en skattebagatell og det hele endte med at han ble omtrent jaget ut av landet. I prosessen fikk Wincell datteren innlagt på en psykiatrisk klinikk og nesten lobotomert!

Som alle forstår er det Walter Winchell som er modellen for Burt Lancasters karakter J.J. Hunsecker i filmen. Her er datteren byttet ut med søsteren, men ellers er det slående likt. Det er også grunnen til at filmen ikke ble laget før i 1957. Ingen i Hollywood turde røre manuset før den tid.

Sweet Smell of Success kjennetgnes av en uhyre skarp dialog. Replikkene fyres av som maskingeværsalver. I tillegg må kameraarbeidet til Wong Howe berømmes. Han var en meget kreativ mann som ved hjelp av små grep løste store visuelle problemer. Han var kjent som mannen som klarte å fremstille lyse øyne som mørke og tydelige i filmens tidlige år. I denne filmen fikk han Lancasters skremmende blå øyne enda tydeligere frem ved å smøre vaselin på brilleglassene hans. Og ved hjelp av kameravinkler og lyssetting fikk han Hunsecker til å framstå som satanistisk i de scenene som krevde det. Tenk her på scenen i Club 21 når vi først får se ham. Han ser nesten ut som om han har en hette på seg der han sitter ved bordet. Burt Lancaster får i denne filmen æren av å inneha karakteren som har en Wu-effekt, som Orson Welles kalte det. Hunsecker snakkes opp i første del av filmen, uten at vi får se ham. Dermed blir effekten større når vi endelig får se ham. Club 21 er forøvrig motstykket til The Stork Club som var Walter Winchells stamkafé i virkeligheten. Her hadde han et fast bord som alle mulige agenter og kjendiser flokket seg rundt.

Hunsecker velter seg i sin enorme makt som spaltist og styrer både sine omgivelser og spesielt sin søster med hard hånd. Når hun blir forelsket i en jazzmusiker sørger han via Sidney Falco å få plantet en ’drittpakke’ i media. Dette er begynnelsen til slutten for hans overtak på henne. Dette gjør at hun til slutt bryter løs fra hans grep. Sidney Falco er hovedpersonen i filmen, og for Tony Curtis er rollen et brudd med hans tidligere roller. Han spiller den sleipe og umoralske presseagenten perfekt. Fakter og mimikk sitter som et skudd. Ved et par anledninger ser vi at til og med Falco har betenkligheter med å utføre Hunseckers ordrer, men han ender alltid opp med å gjøre det som gavner ham selv. Sjelden har vi sett en slettere moralsk skapning på film, sist må være Richard Widmark i Night and the City som Harry Fabian. Han gjør alt for å plassere de rette historiene i sladrespaltene, men noen ganger vil til og med ikke de ta i stoffet. Han går heller ikke av veien for å prostituere venninner for å oppnå det han trenger.

Sweet Smell of Success gjennomsyres av vold. Ikke nødvendigvis utført vold eller engang fysisk vold, ofte er det verbal, skriftlig eller trussel om vold som er der som en klam hånd. Hunseckers søster føler trusselen om vold påtrengende i forholdet til sin bror, aktørene ydmyker hverandre med voldsomme ord og den fysiske volden eksploderer mot slutten av filmen når både Falco og Dallas blir banket opp. Vold kommer i alle slags fasonger.

Lyd og bilde

Sweet Smell of Success presenteres her i et absolutt strålende bilde! Formatet er 1.85:1 og både dybde, detaljnivå og kontrast er uovertruffent. Dette må være et av de beste svart-hvitt presentasjonene jeg har sett. Nok sagt! Monolyden er også strålende.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring film scholar James Naremore: Naremore har en flott evne til å peke på åpenbare trekk ved filmen som ikke er selvfølgelig at vi tar til oss. For eksempel det at Falco jevnlig blir referert til som en eller annen type dyr. Dessverre for ham er det stort i negativ forstand, som rotte, gribb eller annen åtseleter. Det er vel verdt å få med seg dette kommentatorsporet, for her kan man lære mye. Men litt parodisk blir det mot slutten når han refererer 8-9 forskjellige scenarioer for sluttscenen. Det tar jo aldri slutt!

Mackendrick: The Man Who Walked Away, a 1986 documentary featuring interviews with director Alexander Mackendrick, actor Burt Lancaster, producer James Hill, and others: Denne 44 minutters dokumentaren er en fin innføring i karrieren og tankesettet til en regissør som ikke er så veldig kjent, selv om han har gode filmer som Whiskey Galore!, The Ladykillers og The man in the White Suit på samvittigheten. Man må vel kunne si at han mislyktes i Hollywood, da Sweet Smell of Success ikke ble noen suksess(!) der. Men senere har den blitt anerkjent som det mesterverket den vitterlig er.

James Wong Howe: Cinematographer, a 1973 documentary about the Oscar-winning director of photography, featuring lighting tutorials with Howe: Denne flotte utgivelsen av Sweet Smell of Success kan brukes som et læremiddel i filmskaping. Både denne dokumentaren om fotograf Wong Howes arbeid og videointervjuet med regissør Mangold har preg av filmleksjoner, noe som jeg personlig setter stor pris på. Wong Howe er en av de store kameramenn i Hollywoods historie og han lærer villig vekk om lyssetting og andre aspekter ved det å fotografere en film. Meget interessant.

New video interview with film critic and historian Neal Gabler (Winchell: Gossip, Power and the Culture of Celebrity) about legendary columnist Walter Winchell, inspiration for the character J. J. Hunsecker: Walter Winchell var en sladderspaltist på 30-tallet som forsto at journalistikk ikke først og fremst var informasjon, men underholdning. I denne dokumentaren får vi mer informasjon om personen som fungerte som inspirasjon for J.J. Hunsecker.

New video interview with filmmaker James Mangold about Mackendrick, his instructor and mentor: James Mangold er en ung filmskaper som studerte under Mackendrick på hans filmakademi. Her forteller han om opplevelsen av å bli undervist av Mackendrick. Også her får intervjuet preg av å være en filmskoletime. Flott! Mangold har regissert filmer som Copland, Walk the Line og Girl, Interupted.

Original theatrical trailer: Fin trailer med jazz i bakgrunnen og god voiceover.

A booklet featuring an essay by critic Gary Giddins, notes about the film and two short stories introducing its characters by screenwriter Ernest Lehman, and an excerpt about Clifford Odets from Mackendrick’s book On Film-making, introduced by the book’s editor, Paul Cronin: Dette heftet, eller kanskje jeg burde si bok på 54 sider er en liten juvel. Her får vi begge novellene til Ernst Lehmann som danner bakgrunnen for filmen og strålende essays fra flere bidragsytere, blant annet Mackendrick selv. Tragikomisk å lese om fotograf Wong Howe, som gikk med et skilt rundt halsen som sa ’Jeg er kineser’ under krigen når han arbeidet for ikke å bli satt i interneringsleir for japanere, siden USA var i krig med Japan.

Army of Shadows

Army of Shadows (Criterion nr. 385)(Blu-ray)

1969– Jean-Pierre Melville (farger)

Motstand i det stille

Nivå 1 (uten spoilers)

Army of Shadows beskriver hvordan motstandsbevegelsen i Frankrike virket i Frankrike under krigen. Nitidig og realistisk skildres spenningen og dilemmaene som oppstår under okkupasjonen. Dette er den aller beste filmen laget om motstandsbevegelser jeg har sett! Og den blir bedre for hvert gjensyn.

Nivå 2 (med spoilers)

Jean-Pierre Melville er mest kjent for sine realistiske gangsterfilmer. Som tidligere nevnt på denne siden er han meget fascinert av alt amerikansk, derav hans Stetsonhatt og forandring av etternavnet etter forfatteren Herman Melville. Army of Shadows er filmet som en gangsterfilm i visse henseende. Det er ikke vanskelig å forestille seg motstandsbevegelsens kamp mot tyske myndigheter som en kamp mellom forbrytere og politi. Og her er faktisk det franske politiet en formidabel motstander for motstandsbevegelsen.

Army of Shadows er en film som krever å sees flere ganger. Ved nye gjennomsyn ser man andre elementer og jeg føler at fokuset skifter hver gang. Første gang er det spennende å følge historien og se hvordan det skal ende. Neste gang vil man kanskje oppdage vekten Melville har lagt på kollaborasjonen i Frankrike. Vi vet at det franske politiet var ivrige på å deportere jøder og at franskmennene har en ubehagelig historie med å angi hverandre til tyskerne. Dette har jeg diskutert i omtalen av The Last Metro her på siden. I Army of Shadows er det påfallende å se at det er det franske politiet som er motstandsbevegelsens hovedfiende. Det er stadige kontroller og vaktposter bestående av fransk politi. Ved et tilfelle slipper en motstandsmann gjennom Gestapokontrollen med kofferten sin, men blir stoppet av fransk politi litt senere.

Et fellestrekk ved Melvilles filmer er menneskets ensomhet og det at vennskap alltid er en mulig kilde til svik. Så også her. En av de sterkeste scenene er henrettelsen av en forræder innen motstandsbevegelsen. Og den aller sterkeste omhandler samme tema. Mathilde har blitt en sikkerhetsrisiko ved at hun har gått med et bilde av datteren på seg. Gestapo har brukt datterens framtid som pressmiddel mot Mathilde. Enten angir Mathilde sine kontakter i motstandsbevegelsen eller så blir datteren sendt til et polsk horehus for soldater fra østfronten. Dette er bakgrunnen for likvideringen av Mathilde, utført av hennes venner. Ved elegant retorikk klarer lederen for motstandsbevegelsen å overbevise sine fotsoldater om at dette vil være Mathildes eget ønske. Hun vil ikke måtte ta valget selv, og hennes selvmord ville ikke ha reddet hennes datter.

Spenningen i filmen er intens og realistisk. Små blikk mellom aktørene forteller oss hva de tenker og fungerer som kommunikasjon mellom dem i pressede situasjoner hvor hvert sekund teller. Vi vet hva de risikerer siden vi har fått se resultatet av å falle i hendene på Gestapo i Lyon, som antagelig ledes av Klaus Barbie. Det er lite vold i filmen, i stedet ser vi resultatet av torturen på ansikter og kropper.

Til stadighet måtte medlemmene gå under jorden, og tilbringe lang tid i trygge omgivelser. Detaljer som at mennesker som lever i skjul ikke er solbrune, bidrar fint til realismen i filmen. Det er også en lang sekvens hvor vi ser Phillippe Gerbier flykte til London, for så å returnere til Frankrike via fly og fallskjermhopping. Dette er Melvilles hyllest til London og innsatsen engelskmennene gjorde for å frigjøre Frankrike. Under Londonoppholdet blir De Gaulle og andre franske mostandsikoner gjort ære på.

Simone Signoret som spiller Mathilde hadde problemer med drikking under innspillingen. Hun var sammen med Yves Montand, men slet med det faktum at han hadde et forhold med Marilyn Monroe. Signoret holdt ut forholdet pga kommunistsympatiene hun delte med Montand og det politiske arbeidet de utførte.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1 og lyden er i mono. Jeg hadde før den doble DVDutgivelsen fra Criterion, som var en flott utgivelse og bluraybildet er ytterligere en forbedring. Godt detaljnivå og nydelig gjengivelse av de matte fargene. Når man tenker på Army of Shadows, tenker man i blått og grått. Selvfølgelig finnes alle farger her, men de skarpe fargene er tonet ned. På en måte er dette en svart-hvitt film i farger. Kun ved noen få anledninger er bildet litt soft. Lyden er ok.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film historian Ginette Vincendeau: Dette kommentatorsporet er en meget god innføring i filmen. Sammen med alle intervjuene og dokumentarene gir det oss en grundig bakgrunn for å få mest mulig ut av Army of Shadows.

Interviews with Lhomme and editor Françoise Bonnot: Bonnots mor var også klipper for Melville og hun mener at man ikke kan klippe godt om man ikke kjenner regissøren. Hun startet med å bli med moren på jobb, få små oppgaver og senere i livet bli ansatt som klipper. Dette intervjuet drøfter også lyddesign. Meget interessant. Lhomme var fotograf på filmen. Den gangen tenkte han ikke over hvor flott fotografert den var, det forsto han først da han holdt på med restaureringen 37 år senere. Han forteller at de restaurerte filmen tilbake til det de drømte om den gangen, ikke bare slik den var. Det vises i en scene hvor Melville ville ha scenen så mørk som mulig, og den endte opp for nesten svart. Restaureringen klarte å få litt lys inn i bildet. Flott! Fotografen måtte slåss med Melville under hele innspillingen for å få lyssettingen han ville da Melville brydde seg lite om lys.

On-set footage and excerpts from archival interviews with director Jean-Pierre Melville, cast members, writer Joseph Kessel, and real-life Resistance fighters: Simone og Melville kranglet på settet og snakket ikke sammen på 5 år. Men senere var alt bra. Selv om budsjettet på Army of Shadows var stort, lagde Melville filmen på den måten han alltid gjorde. Kessel skrev boken filmen er bygget på og var selv motstandsmann. Han og andre motstandsmenn minnes her okkupasjonen og beskriver hvordan de alltid hadde gift tilgjengelig. Flere ganger stresser Melville det faktum at det er viktig å huske at mye godt også skjedde under okkupasjonen.

Jean-Pierre Melville et “L’armée des ombres” (2002), a short program on the director and his film: Melville var medlem av motstandsbevegelsen under krigen. I alle fall hevder han det selv, men det har blitt stilt spørsmålstegn ved det. Han beskriver seg som en kamelon under innspillingen av filmer. Han spøker med noen, er alvorlig med andre. Alt som kan få best resultat. Han har et ganske kontroversielt syn på filmkunst synes jeg. Kunst kan bare skapes alene, derfor er ikke film kunst. Selv vil jeg hevde at det er det ferdige arbeidet som avgjør om noe er kunst eller ikke.

Le journal de la Résistance (1944), a rare short documentary shot on the front lines during the final days of German-occupied France: God dokumentar som for meg føltes som om den kunne vært inspirasjon og bakgrunn for Is Paris Burning. En britisk fortellerstemme har knallharde meninger. Antageligvis ble denne vist rett etter krigen eller til og med under krigen, og dermed var krigen fremdeles for nær i tid til at man klarte å holde litt distanse til opplevelsene. Blant annet refereres det til kvinner som har samarbeidet horisontalt med fienden. I bunn og grunn er dette en propagandafilm, med frigjøringshæren som helter. Men uhyre interessant.

Film restoration demonstration by Lhomme: En syv minutters demonstrasjon som viser skadene på det gamle materialet, og hvordan det har blitt utbedret. Vi skal være glad for dette arbeidet. Et lite galleri følger med her med 10 bilder.

Theatrical trailers: Den franske traileren på tre minutter er fantastisk. Helt unik! Den andre ble laget i forbindelse med USA-premieren og er litt forenklet, noe amerikanisert og sterkt misvisende.

A booklet featuring essays by critic Amy Taubin and historian Robert O. Paxton, as well as excerpts from Rui Nogueira’s Melville on Melville: Et hefte av topp klasse! Gode analyser av Taubin og Paxton, og det hele rundes av med Melvilles egne ord.

Breathless

Breathless (Criterion nr. 408)(Blu-ray)

1960 – Jean-Luc Godard (svart-hvitt)

En revolusjon i form

Nivå 1 (uten spoilers)

Michel drar til fra Marseille til Paris for å møte sin Patricia. På veien blir han en jaget mann og de lever på lånt tid i Paris mens politiet nærmer seg.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er ikke historien Breatless er kjent for. Den er egentlig ikke mer enn en billig kioskroman i filmformat. Det er innovasjonen i filmskapingen som er slående i Godards debut. Alle regler brytes i tur og orden og jumpcuts blir introdusert i stor skala. Et jumpcut er det å fjerne bilder i sekvensen slik at man hopper videre i samme scene. Slik sparte Godard tid, og skapte en elektrisk stemning. Belmondo snakker til oss og kameraet til tider i filmen, som refereres til som å bryte den fjerde veggen. Problemet er selvfølgelig at det bryter illusjonen vi har av å være i en historie, men det må man bare venne seg til hos Godard, for dette gjør han kontinuerlig med forskjellige virkemidler.

Breathless er en salig blanding av krimfilm, romantisk drama og roadmovie. Godard hyller kioskromanen og film noir. Belmondo sier et sted ”Jeg faller alltid for en type jenter som er feil for meg”. Dette er nesten ordrett tatt fra Bogarts linje ”I always fall for the wrong kind of dames” i det Maltese Falcon. Ellers ser vi Belmondo imitere Bogart flere ganger, spesielt når han stryker seg over leppene. Godard plasserer også Patricia i rollen som Femme Fatale. Hennes forræderi på slutten av filmen fører til Michels død. Form er viktigst i Godards film. Belmondo ble kjent som inkarnasjonen av ”kul” etter denne filmen. Alle ville se ut som ham og han var med ett en verdensstjerne. Følg med når Patricia intervjuer den berømte forfatteren. Det er Jean Pierre Melville, som stortrives med å være midtpunkt ikledd i sine mørke solbriller.

Man kan godt legge merke til at Belmondo agerer ut sine følelser, mens Sebergs er mer skjult og i hennes karakter skjer det mer på innsiden. Hun og Godard hadde sine feider om skuespillet. Hun følte det var riktig å være oppskjørtet, mens han ville ha henne helt rolig. I scenene med Belmondo fikk de gjøre sine egne ting mens det hele ble filmet. Spesielt scenene på hotellrommet var trange, med kun plass til fotograf Coutard, Godard og de to skuespillerne.

Av alle nybølgeregissørene som startet ut med eksperimentelle og nyskapende filmer, er det kun Godard og Chabrol som fortsatte og eksperimentere og ingen mer enn Godard. Sett i forhold til de kommende filmene, er Breathless kun en pekepinn om det som skal komme. En god grunn til å like Breatless av andre grunner enn det innovative og nyskapende er hvordan Paris blir portrettert. Her er det bilde etter bilde som nesten tar pusten fra meg. Vakre bygninger, gater og kafeer kommer nå til sin rett på bluray. Filmkornet gir en ekstra dimensjon til gatebildene.

Lyd og bilde

Breathless vises i sitt originale format 1.33:1. Bildet er fint, men ikke slående. Detaljnivået er best i utendørsscenene. Antageligvis er dette det beste vi noen gang vil se Breathless med tanke på at det var en lavbudjettsproduksjon. Ingen skader er synlige i bildet. Lyden er ganske god i mono.

Ekstramateriale

Archival interviews with director Jean-Luc Godard and actors Jean-Paul Belmondo, Jean Seberg, and Jean-Pierre Melville: En snau halvtimes intervjuer. Godard uttaler at han liker film mindre etter å ha laget en populær film, og håper publikum vil hate hans neste film. Belmondo ser på seg selv som en instinktiv skuespiller som liker å improvisere. De mest interessante intervjuene er det Melville og Seberg som står for. I Sebergs tilfelle ikke så mye på grunn av hva hun sier, men den pågående intervjuerens mangel på takt og tone. Hun vil heller høre om Sebergs lille sammenbrudd og opphold på klinikk enn om filmen selv. Jean Pierre Melville var godt likt av nybølgeregissørene. Selv arbeidet han alltid utenfor studiosystemet, men følte seg aldri som den av den nye bølgen. Han mente seg for gammel. Melville kommenterer at man ikke trenger å være intelligent som Truffaut, Godard og Chabrol for å være en god regissør. Mange gode regissører var idioter.

New video interviews with Coutard, assistant director Pierre Rissient, and filmmaker D. A. Pennebaker: Intervjuet med Pennebaker er på 10 minutter, og han forteller om et mulig prosjekt han skulle ha med Godard. Vi får høre at Breathless opprinnelig skulle være en slags dokumentar om Belmondo. Fotograf Coutard var en trofast medhjelper for Godard og blir ofte intervjuet i forbindelse med Criterions Godardutgivelser. Han har stor forståelse for Godards visjon for filmen, og har mange gode historier fra innspillingen. Godard mente at han ikke laget film, men filmkunst. Han trengte ikke nødvendigvis en historie. Rissient fyller på med informasjon i dette 22 minutter lange intervjuet.

Two video essays: filmmaker Mark Rappaport’s Jean Seberg and critic Jonathan Rosenbaum’s “Breathless” as Criticism: Jean Sebergs liv og karriere var en innholdsrik affære som endte tragisk. Som filmstjerne ble hun skapt av Otto Preminger, men samtidig behandlet han henne så dårlig at hun mener hun ble skadet for livet. Hun omtaler ham som en stridsvogn. Det å jobbe med Godard ble en stor kontrast til Hollywood. I Frankrike fikk hun linjene sine samme dag som de skulle spille inn scenen, og ble instruert underveis. Jean Seberg ble senere involvert i Black Panther-bevegelsen og FBI manipulerte og ødela derfor karrieren hennes. Pga dette forsøkte hun selvmord hvert år, og lykkes i 1979…

Rosenbaum gjør i sitt essay rede for hvordan Godards film er filmkritikk også. Filmskaping er videreføring av filmkritikk. Han viser oss hvordan Godard refererer til litteratur, kunst og film. Både Maltese Falcon og Bob le Flambeur refereres til.

Chambre 12, Hôtel de Suède, an eighty-minute French documentary about the making of Breathless, with members of the cast and crew: I denne bare måtelig vellykkede dokumentaren besøkes stedene vi ser i Breathless. Den unge og ivrige regissøren forsøker også å få Godard i tale på telefonen uten å lykkes. Hotellet som Michel og Patricia tar inn på ble revet en uke etter denne dokumentaren. Mange av de medvirkende i produksjonsstaben stiller opp, men dokumentaren forblir tam.

Charlotte et son Jules, a 1959 short film by Godard featuring Belmondo: Fin film om jente som slår opp med gutt. Pussig og original kortfilm som var en hyllest til Jean Cocteau.

French theatrical trailer: Fantastisk! Må sees. Stikkord gjennom hele traileren.

A booklet featuring an essay by scholar Dudley Andrew, writings by Godard, François Truffaut’s original treatment, and Godard’s scenario: Meget gode korte artikler av Godard selv og komprimerte manus fra Truffaut og Godard.

Playtime

Playtime (Criterion nr.112 )(Blu-ray)

1967 – Jacques Tati (farger)

Med oss eller mot oss?

Nivå 1 (uten spoilers)

Regissør Tati viser oss vårt moderne samfunn gjennom uforståelig og autoritær arkitektur. Monsieur Hulot må forholde seg til en flyplass, en kontorbygning, en varemesse, en leilighet og en restaurant. Alt humoristisk og skarpt observert fra distanse.

Nivå 2 (med spoilers)

Playtime var Tatis hovedverk og den filmen han alltid hadde villet lage. Totalt kompromissløs og med total styring laget han denne filmen, til gedigne budsjettoverskridelser og personlig konkurs. Som tilskuere kan vi nyte resultatet, som er en unik film. Endelig har den kommet på bluray, som ytterligere vil heve opplevelsen av filmen. Her er den høye oppløsningen essensiell, da alle detaljer nå blir mulig å få med seg.

Alle bygninger vi ser i Playtime er bygget på et sett. Flere etasjer med kontorlandskap, varemessa, flyplassen, leilighetene og restauranten med tilhørende gater var alt kunstig. Vi ser i den ene dokumentaren hvordan en av bygningene kollapser på settet. Tati klarer så vidt å løpe unna mens han kaster manuset mot den fallende bygningen. Der har du symbolikk så det holder. For å få den metalliske effekten på de utvendige veggene ble fotografier av fasader limt opp. Slik unngikk man reflekser i kameraet, som en virkelig bygning hadde måttet avgi med dertil følgende fare for uønskede reflekser av produksjonsstaben.

Moderne maskiner og bygninger er laget for å effektivisere og lette vår hverdag, men Tati mener at de ofte har den motsatte effekt. Det må man vel være enig i. I tillegg påpeker han hvordan arkitekturen er autoritær, det vil si at den bestemmer vårt bevegelsesmønster. Her er det fristende å henvise til hvordan IKEA bygger sine butikker hvor man loses gjennom hele butikken før man har muligheten til å forlate den. I Playtime bør man legge merke til hvordan første halvdel av filmen viser oss hvordan menneskene følger de rette linjene i arkitekturen, de beveger seg i vinkler. I andre halvdel begynner kurvene å gjøre sitt inntog. Og filmen avslutter med en karusell symbolisert med biler i en rundkjøring. Tati understreker her sitt poeng med tivolimusikk og barn med godterier.

Tati spiller som kjent den kjente og kjære monsieur Hulot i filmer som Mon Oncle, Traffic og Monsieur Hulot’s holiday. I Playtime dukker han opp igjen, men i mindre grad. Tati ville gjerne fase ham ut og følte at han stod i veien for sin demokratiske rollebesetning hvor ingen stjerner skulle være med. Blikket skulle vandre mellom de forskjellige aktørene og episodene som utspilles overalt i bildet. Dette er en film om mønster, gester og former. Playtime er ment å sees flere ganger. Den blir tilskuerens film etter hvert og Tatis håp var at filmen skulle starte i tilskuerens indre når han går ut av kinosalen.

Der hvor vi ser et miljø hvor arkitekten er konge i første halvdel av filmen og menneskene må innordne seg hans bygninger, viser andre halvdel i restauranten en annen virkelighet. Her vil både arkitektur og arkitekten selv dekonstrueres og et mer menneskelig miljø vil opprinne. Hulot selv er den utslagsgivende faktor til kaoset. Som vanlig er alt gjort i beste mening, men situasjonen eskalerer når han river ned takpynten. Fra da av blir det flere og flere katastrofer. Takpartier deiser ned, varmeanlegg går amok og aktiviteten i bildet øker. Men en ny varme siver inn i filmen. Menneskene snakker med hverandre, improviserer, synger og spiller. Miljøet er mer menneskelig med fulle folk og løsere stemning.

Som Mon Oncle er Playtime en film om fasader og det å holde fasaden. Restaurantens ansatte strever med å late om alt går som planlagt på åpningskvelden. De sniker med seg verktøy ut fra spisesalen og gjør små reparasjoner usett. Men ingenting fungerer egentlig. Kelnerne har ingen oversikt, møblene ødelegger gjestenes klær og lamper fungerer ikke. Tati viser oss hvor latterlige de upraktiske stolene som setter merke på gjestens rygg er, selv om de er aldri så chic. Hulot presterer å knuse inngangsdøren, men dørvakten vet råd. Siden døren var av glass er det umulig å se at den er borte. Dermed holder han bare fast i håndtaket som før og åpner ”døren” for gjestene. Han klarer til og med å lukke igjen ”døren” for en gjest som trekker i håndtaket fra utsiden. Genial slapstick!

En scene synes jeg demonstrerer Tatis geni på en forbilledlig måte. Et bord har bestilt fisk, og den danderes etter hvert på et brett foran dem. Men den blir aldri servert. I stedet ser vi et ukjent antall kelner pluss hovmesteren gjøre de siste forberedelser til servering. Hvor mange ganger den blir saltet og øst saus over er vanskelig å si, men at den ikke kommer til å smake godt er innlysende. Hver gang en kelner har gjort den klar, til og med flambert den, dukker noe annet opp. Enten må de videre til et annet bord eller hovmesteren omdirigerer dem. Men scenens geni ligger i at vi aldri får se noen spise fisken, med den åpenbare følge at de spytter den ramsalte maten ut igjen. Det må vi tenke oss selv.

Den stakkars kelneren som får revet opp buksen sin tilbringer resten av filmen med å være et menneskelig reservedelslager for de andre kelnerne. Etter hvert som de får ødelagt sine klær bytter de med ham. Til slutt har han gitt fra seg håndkle, sløyfe, sko og jakke. Det går en grense for de ansatte og gjestene for hvor lenge de kan opprettholde inntrykket av en prikkfri restaurantåpning. Når alt faller fra hverandre rundt dem, senkes skuldrene og den smålige oppførselen fra tidligere forsvinner. Kelnerne har tatt seg en pinne og slapper litt mer av. Den rike og brautende amerikaneren viser seg å være en hyggelig kar. Vi mennesker er ikke maskiner, og den idealiserte kvinnen som gled gjennom restauranten til beundrende blikk er ikke lenger fokuset nå. Dette menneskelige miljøet med sine feil og mangler er filmens mest sjarmerende. Kurvene vinner til slutt.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1 hevder Criterion, men virker mer som 1.78:1 på mitt system. Bildet er meget støysvakt under introen med tittel og medvirkende filmstab, men blir så bedre og siste halvdel av filmen er meget god. Dette er en film som nesten krever bluray siden det er så mye detaljer i bildet. Alt er filmet fra distanse, slik at man selv velger hvor man vil feste blikket. Lyden er vesentlig og gjengivelsen er god, men ikke super. Et krevende lydspor med mange effekter og ulike lydkilder i bildet. Småprat og lyder må siles av tilskueren.

Ekstramateriale

Video introduction by writer, director, and performer Terry Jones: En meget entusiastisk intro på seks minutter av en generelt meget entusiastisk mann. Terry Jones er som kjent en av Monty Python-gjengen. Han påpeker ganske riktig at filmen dreier seg om fasader og fremmedgjøring, som Mon Oncle. Filmen var på sin tid den dyreste i fransk filmhistorie.

Selected scene commentary by film historian Philip Kemp: Flere lange scener kommenteres i løpet av denne 46 minutters scenekommentaren. Virkelig lærerikt og godt formulert kommentatorspor av Kemp. Fargepaletten er stort sett blått og grått i en metallisk tone. Rødt er en farge som nesten er fraværende. Når den dukker oppe er det som alarmfarge for eksempel på maskiner. En god venn av Tati foreslo at Tati bygget bygningene og solgte dem videre med profitt etter innspilingen. Hadde Tati tatt dette rådet til seg, kunne han ha berget seg. I stedet bygget han dem slik at de ble revet etterpå, og han var konkurs. Han hadde tenkt seg at dette kunne være et permanent filmstudio, men da skulle han neppe ha bygget på en tomt som var bestemt til veiutbygging…

Siden filmen floppet i Europa ble ikke filmen lansert i USA før i 1972. Versjonen vi har her ble restaurert i 2002 og er på 2 timer. Det er mulig det finnes en 2,5 timers versjon i et hvelv i Moskva. Kemp har en dobbel tolkning av slutten. Enten en optimistisk med feiring av lekens natur, eller en pessimistisk hvor alle beveger seg men ikke ser ut til å komme noen vei…

Au-delà de “Playtime,” a short documentary featuring behind-the-scenes footage from the production: Kortfilm på seks minutter om byggingen av det enorme settet for Playtime. Filmen hadde et budsjett på 2,5 millioner euro, men endte på 15,4 millioner euro. 1000 mennesker var involvert i løpet av 2-3 år. Folk døde, ble gravide, sluttet. Tati tapte alt, familiehjemmet, helse, karriere, penger og retten til filmene sine.

Tati Story, a short biographical film: Et 20 minutters tilbakeblikk på Tatis karriere på scenen og sirkus som mimekunstner. Her er også Tatis appell under Caesarutdelingen om støtte til kortfilmer.

“Jacques Tati in Monsieur Hulot’s Work,” a 1976 BBC Omnibus program featuring Tati: En lang og god 50 minutters samtale mellom BBCs journalist og Tati. Et typisk trekk ved Monsieur Hulot er nølende hastverk i ganglaget. Han sier generelt lite. Som figur er han skeptisk til fremskritt, men på en morsom måte. Hulot gjør ting ubevisst, mens en komiker som Chaplin skaper situasjonene.

Rare audio interview with Tati from the U.S. debut of Playtime at the 1972 San Francisco International Film Festival (Courtesy of Pacifica Radio Archives): I denne spørretimen under San Franciscofestivalen svarer Tati på spørsmål om Playtimes lyd og bildeformat. Vi får vite at en kompleks scene som restaurantsekvensen ble filmet med kun ett kamera.

Video interview with script supervisor Sylvette Baudrot: Tati ville at gatelysene skulle se ut som vannkanner som vannet blomsterhattene til de amerikanske kvinnene. Denne ideen gjentas når kelneren skjenker vin til kvinnene i restauranten. Og liljene som kvinnen på bussen har ser ut som gatelysene. Baudrot minnes at Tati, som Polanski, viste skuespillerne hvordan scenen skulle gjøres i stedet for å fortelle. Dette var fordelen med at regissørene også var skuespillere.

Cours du soir, a 1967 short film written by and starring Tati: Kortfilm på 27 minutter hvor Tati spiller en foreleser som underviser om beregning av bevegelse i hverdagen. Ganske morsom.

Alternate international soundtrack: Playtime kommer også med et engelsk lydspor, men det virker overflødig. Filmen er fransk, derfor skal man se den med fransk lydspor!

An essay by film critic Jonathan Rosenbaum: Et firesiders essay om Rosenbaums opplevelser med filmen og etterhvert Tati. Rosenbaum ble kontaktet av Tati for å medvirke på hans aldri fullførte fil Confusion.

The Night of the Hunter

The Night Of The Hunter (Criterion nr.541 )(Blu-ray)

1955 – Charles Laughton (svart-hvitt)

Barn i en voksen verden

Nivå 1 (uten spoilers)

Under depresjonen i USA ble vanlige mennesker drevet til desperate handlinger. Ben Harper er en gårdbruker som raner en bank og dreper to mennesker. Han rekker å komme hjem og gjemme pengene før politiet overmanner ham. I fengselet får cellekamerat og prest Harry Powell nyss i at pengene er gjemt på gården. Han bestemmer seg for å få tak i dem.

Nivå 2 (med spoilers)

The Night of the Hunter er filmen hvor den psykopatiske presten har tatovert LOVE og HATE på knokene. Mange husker godt de ikoniske scenene med presten som forteller historien om hvordan det gode overvant det onde, men kan ikke huske hvilken film det er fra. Vel, det er denne.

Charles Laughton regisserte kun én film i sin ellers formidable filmkarriere. Den er et mesterverk, men ble håpløst misforstått i sin samtid. Det knuste rett og slett Laughtons hjerte og han fikk heller aldri flere tilbud om å regissere filmer. Men på 60-tallet og første halvdel av 70-tallet ble filmen en klassiker og en kultfilm. Det er de mange ikoniske scenene og den uforglemmelige Robert Mitchum som fester seg mest fra filmen. Det er en ekstremt tydelig film, både i det visuelle og det tematiske. Prest Harry Powell må være en av de mest onde menneskene portrettert på film og miss Cooper er tilsvarende god. Visuelt brenner bildene av barna i båten nedover elven med dyrene i forgrunnen seg fast i minnet. Tilsvarende inntrykk gjør bildene av Willa Harper død på elvens bunn. For ikke å snakke om scenene som tydelig er inspirert av tysk ekspresjonisme, som drapet på Willa Harper og Powell som venter utenfor huset.

Når det gjelder scenen hvor Powell dreper Willa Harper, er den lyssatt for å skape referanser til et kapell. Her skal det foregå menneskeofring, og det er den klart mest ekspresjonistiske scenen i filmen. Powell løfter sin HATE-hånd mot vinduet før han dreper Willa med sin LOVE-hånd. Da Laughton instruerte Mitchum på slutten av scenen, sa han bare ”kill her”.

Under forberedelsene til filmen så Charles Laughton alle filmene til D.W.Griffith, noen flere ganger. Han søkte etter en stumfilmfølelse i The Night of the Hunter, og det er flere ”Griffith-øyeblikk” i Laughtons film. Et av dem kommer når Powell går mot Harpers hus og kameraet utfører et ”iris shot”, altså at bildet blir til en sirkel før det krympes til en prikk.

Det eventyrlige er sterkt til stede i filmen. Miss Cooper er en skikkelig gåsemor og Laughton bekrefter inntrykket flere ganger i filmen. Hun blir flere ganger vist først i en rekke med barna følgende etter, som en gåsemor på tur med ungene sine. I tillegg ser vi en flokk gjess i den første scenen med henne og søsknene John og Pearl Harper. I den svært berømte elvescenen er det en tydelig eventyrlig stemning, vakkert gjenskapt med dyrene i forgrunnen som våker over de uskyldige barna. En klar stjernehimmel glitrer over dem, og forsterker barnas perspektiv på naturen og omgivelsene. Dette skaper en slags drømmende effekt. The Night of the Hunter er først og fremst de voksnes verden sett gjennom barns øyne.

Dette siste poenget gjør regissør Laughton tydelig i flere av sine filmatiske valg, som å gjøre kjelleren liten slik at Mitchums prest blir desto større og truende. I tillegg er scenen dramatisk og tydelig i sin ekspresjonistiske lyssetting. Dette sammenfaller fint med barns forenklede oppfatning av omgivelsene sine. En voksen oppleves jo større enn han egentlig er så lenge man er et barn, som alt annet. Hvem har vel ikke opplevd å huske et barndomshjem eller skole større enn det faktisk viser seg å være ved gjensyn i voksen alder?

Det er nesten bare John som ser Powell som det han er, så å si alle de voksne i filmen blir sjarmert og lurt av psykopaten. Og de kan aldri hjelpe barna når de trenger hjelp. Den gamle fiskeren lover John at han skal være der for dem om de trenger hjelp. Men da de trenger hjelp har han drukket seg full og bryter dermed løftet sitt. Han kan ingenting gjøre for å hjelpe.

Musikken i filmen er meget viktig. Både Willa Harper og Harry Powell har egne musikalske tema knyttet til sin person. Variasjoner høres utover i filmen, noen ganger forvrengt, noen ganger blandet. Og når Ruby møter den psykotiske presten er det en jazzversjon av Willas tema som høres. Her skapes en sammenheng mellom to kvinner som sjarmeres av samme farlige mann, og det gir oss en illevarslende følelse. Når det gjelder Rubys situasjon er det mulig å sammenligne den med Laughtons situasjon i det virkelige liv. Miss Coopers respons til Rubys utsagn om at hun har vært med menn er at Ruby kun har lett etter kjærlighet på den eneste måten hun vet om. Dette har nok homofile Laughton også følt gjelder ham.

Mitchum var en av filmverdenens største urokråker, med marihuanadommer og fyll som del av et frynsete rykte. Stort sett var han profesjonell under denne innspillingen, men forholdet til produsent Paul Gregory ble gradvis ødelagt. Da han møtte full opp til innspilling ville Gregory sende ham hjem, men Mitchum nektet. Det endte med at han urinerte på Gregorys hvite Caddilac.

Stumfilmstjernen Lillian Gish fra flere av D.W.Griffiths filmer får æren av å både innlede og avslutte filmen. I en scene mot slutten ser vi en ugle ta sikte på en kanin og stupe ned mot den. Parallellen til Harry Powells jakt på John og Pearl er tydelig. Som for å understreke filmens tema om barns vilkår i en voksen verden, ytrer hun ordene ”det er en hard verden for små ting”…

Lyd og bilde

Bildet er presentert i 1.66:1. Skarpheten er upåklagelig, men det er i overkant mye filmkorn synlig for min smak. Det blir påtrengende i en god del scener, spesielt der hvor det er lyse scener. Det er ikke sikkert at det er så mange som er enig med meg i dette, det er et spørsmål om smak. For meg er det samme dilemma som gjelder Criterions bluray av The Seventh Seal. Men slik er filmen presentert og bluray har oppløsningen til å vise de minste detaljer, altså filmkornet også. Lyden er mono, i en usedvanlig rik og fyldig gjengivelse.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring second-unit director Terry Sanders, film critic F. X. Feeney, archivist Robert Gitt, and author Preston Neal Jones: Et entusiastisk og velinformert panel samtaler om filmen, noen ganger så engasjert at de snakker i munnen på hverandre. En av dem har skrevet en egen bok kun om innspillingen av The Night of the Hunter, så ekspertisen er upåklagelig. Samtalen krydres av morsomme historier fra innspillingen, spesielt fra assistentregissør Sanders som var med å lage filmen.

New video conversation between Gitt and film critic Leonard Maltin about Charles Laughton Directs: Den påfølgende dokumentaren starter med en meget bra 17 minutters intro hvor den kjente amerikanske filmkritikeren Leonard Maltin diskuterer filmens restaurering og innhold med Gitt.

Charles Laughton Directs “The Night of the Hunter,” a two-and-a-half-hour treasure trove of outtakes and behind-the-scenes footage: Selve dokumentaren er en 2 timer og 40 minutters sammenredigert samling av massevis av etterlatte filmruller fra innspillingen av filmen. Denne dokumentaren har blitt vist på museum og filmfestivaler til stor glede for mange fans. Vi får se forskjellige kameravinkler og hvordan Laughton instruerte sine skuespillere. Han lot kameraet gå i 10 minutter av gangen, og det gir oss et unikt innblikk i hans arbeidsmetoder. Regissøren av dokumentaren utfyller bildene med voice over. Produsent Paul Gregory ville ha Laurence Olivier som presten, men han var ikke tilgjengelig. Derfor ble Mitchum valgt. Tegningene til forfatter Grubb ble nesten direkte til storyboard for filmen. Laughton forsøkte å få til en stumfilmfølelse i filmen, og var også veldig inspirert av ekspresjonismen. Det er tydelig i lyssettingen. Stor kontrast mellom lys og mørke. The Night of the Hunter ble en kultfilm etter hvert, men floppet originalt på kino.

New documentary featuring interviews with producer Paul Gregory, Sanders, Feeney, Jones, and author Jeffrey Couchman: Mer utfyllende innspill i denne “Making Of” dokumentaren. Lovord om Laughtons regi og Mitchums deilige overdrevne skuespill. Dokumentaren varer i 38 minutter.

New video interview with Laughton biographer Simon Callow: Charles Laughton var skjult homofil, og var livredd for å bli avslørt. Han så kirken som hyklersk og dette temaet ressonerer godt med filmens budskap. Callow påpeker at frelseaspektet når det gjelder Rubys situasjon ble totalt oversett av anmelderne på den tiden.

Clip from the The Ed Sullivan Show in which cast members perform a scene deleted from the film: Dette innslaget består i sin helhet av en fire minutters slettet scene. Willa Harper besøker Ben i fengselet. God scene som dessverre aldri ble brukt.

Fifteen-minute episode of the BBC show Moving Pictures about the film: God 15 minutters dokumentar som presist beskriver Mitchums karakter som en psykopatisk prest som hater kvinner og dreper dem. Hans ondskap blir balansert av Lillian Gish sin godhet.

Archival interview with cinematographer Stanley Cortez: I denne 13 minutters dokumentaren blir vi kjent med Cortez sin måte å jobbe på. Han har vært en av USAs beste kameramenn siden 40-tallet. Siden Laughton ikke kunne så mye hans spesialfelt, stolte han helt og fullt på Cortez. Til gjengjeld lærte Cortez mye filosofi av Laughton. Cortez hadde ansvaret for lyssettingen, og valgte å lyssette etter musikkstykker. Dette imponerte Laughton og inspirerte ham til å ha komponisten på settet slik at lys og lyd ble samstemt.

Gallery of sketches by author Davis Grubb, author of the source novel: Kort presentasjon av Grubbs fine tegninger.

Original theatrical trailer: Ganske dårlig trailer. Overdramatisk.

A booklet featuring essays by critics Terrence Rafferty and Michael Sragow: Inngående essay som holder høy kvalitet.

The Last Metro

The Last Metro (Criterion nr.462 )(Blu-ray)

1980 – Francois Truffaut (farger)

Før siste avgang

Nivå 1 (uten spoilers)

I The Last Metro følger vi et teaterstykke øves inn og framføres under vanskelige forhold under okkupasjonen i Paris. Marion Steiner må drive teateret alene etter at hennes jødiske mann, teaterinstruktøren Lucas Steiner, har flyktet fra nazistene.

Nivå 2 (med spoilers)

The Last Metro var Truffauts 19de film og den mest innbringende. Den ble også oscarnominert. Han hadde hatt lyst til å lage den lenge, men etter å ha sett The Sorrow and the Pity, valgte han å vente. Med The Last Metro ville han tre ting: Vise okkupasjonen, vise livet backstage på et teater og gi Catherine Deneuve en rolle som en ansvarlig kvinne.

Det å skildre okkupasjonen er ikke gjort på en påtrengende måte. Dette er ikke hovedsakelig en film om motstandskamp, men om teaterliv. Derfor er de tyske soldatene alltid i bakgrunnen, og den største trusselen kommer fra andre franskmenn, først og fremst teaterkritiker Daxiat. Han er for øvrig modellert etter en fransk kritiker med nazisympatier under okkupasjonen. Scenen hvor Depardieu starter en slåsskamp med ham er også bygget på en virkelig hendelse. Tyskerne mottok 1500 angiverbrev om jøder hver dag fra franskmenn, og franskmenn samlet faktisk sammen jødene selv og leverte dem til tyskerne.

The Last Metro er en film hvor meninger blir framsatt subtilt. Ved å være oppmerksom kan man legge merke til mange budskap. For eksempel at det er franskmann som er franskmann verst. Hvem er det som angir teateret slik at Gestapo utfører en rassia? At mennesker er homofile blir vi gjort oppmerksomme på kun gjennom en bemerkning eller et glimt. Bernard Granger forteller om en episode hvor han blir kalt homofil, og ber om unnskyldning for eventuelt anstøt til instruktøren Cottins. Nadine og Arlette overraskes av Marion Steiner mens de kysser, siden nevner aldri Marion det. Og i filmen elsker mennesker flere enn én, uten at de dømmes av Truffaut. Granger unngår å ta Daxiat i hånden, og senere forstår vi at han er medlem av motstandsbevegelsen. Ordet machi kan bety sminke, men var også et navn på motstandsbevegelsen. Vi ser at Cottins blir pågrepet av motstandsbevegelsen etter okkupasjonen og at han tidlige mottar en kiste med renneløkke inni. Dette var motstandsbevegelsen måte å advare kollaboratører på. Cottins var ikke kollaboratør, men det var en mengde forskjellige aktive fraksjoner og Bernard Granger kunne neppe formidle til alle de andre at Cottins var OK.

Jean Renoir var Truffauts store forbilde blant regissører, ved siden av Hitchcock. I The Last Metro er det flere hint til The Rules of the Game. Først og fremst gjennom å bruke skuespillerinnen som spiller Lisette i The Rules of the Game. Men også gjennom replikken ”Jeg trodde jeg så noe og skjøt”. Dette er de eksakte ordene som Schumacher, Lisettes mann i The Rules of the Game, sier etter å ha skutt flygeren i den filmen.

The Last Metro er en stilfull og engasjerende film som portretterer okkupasjonen som kun franskmenn kan det. Realistisk og uten overdrivelser som den er kan man godt sammenligne den med mesterverket til Melville Army of Shadows, Malles Lacombe, Lucien eller den mindre kjente The Two of Us. Alle disse er for øvrig utgitt i Criterion Collection

The Last Metro var film nummer to i en trilogi Truffaut ønsket å lage om film, teater og magikere. Den første var Day for Night og den tredje rakk han aldri å lage. Truffaut ble bare 52 år gammel.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.66:1 og fargepaletten er stort sett i jordfarger, rust og rødt. Bildet har en liten overordnet gultone. Dette er bevisste valg fra kameramannen Nestor Almendros sin side. Som bluray-bilde er dette fantastisk. Meget høyt detaljnivå og nydelig filmkorngjengivelse. Virkelig kinofølelse i bildekvaliteten. En av mine favorittutgivelser når det gjelder visuelle opplevelser. Lyden er i klar og bra mono.

Ekstramateriale

Two audio commentaries: one featuring Annette Insdorf, author of François Truffaut, and one with actor Gérard Depardieu, historian Jean-Pierre Azéma, and Truffaut biographer Serge Toubiana: Anette Insdorf har etter hvert blitt en av mine favorittkommentatorer på Criterionutgivelsene. En behagelig stemme formidler meget stor kunnskap om filmene hun tar for seg. Glimrende posjonert ut og alltid relevante opplysninger.

Som ofte i Truffauts filmer er det et element av selvbiografi i The Last Metro. Gutten som vanner blomster kan godt ses på som et uttrykk for Truffaut selv. Og Truffaut fant ut i 1968 at hans far var jødisk. Tittelen henspiller på den siste t-banen som publikum måtte ta før portforbudet inntrådte om kvelden. Derfor måtte teaterforestillingene tilpasses t-banetidene. Insdorf mener at helten i filmen må være Lucas Steiner, som jobber og lever isolert under teateret i 813 dager.

Det andre kommentatorsporet er noe annerledes, men komplementerende til Insdorf sitt. Hun går i dybden på filmens budskap, mens historiker Azéma forteller oss om okkupasjonstiden i Paris, og hvordan filmen behersker tidsbildet. Historikeren mener at filmen gir et meget korrekt tidsbilde, bortsett fra at jødinnen er i teateret og at brannmannen bærer jødestjerne. Jøder kunne ikke være så nærme tyske soldater i hverdagslivet. Depardieu deler personlige opplevelser fra innspillingen med oss. Toubiana fungerer som vert og samtaler med Depardieu og Azéma etter tur i to adskilte samtalesituasjoner, som Criterion har redigert sammen til et kommentatorspor.

Deleted scene: Denne scenen ble slettet pga lengden. Den ble innsatt igjen ved videolanseringen i 1982. Scenen omhandler en døende forfatter som har skrevet et stykke for Marion i hovedrollen, men hun må avslå da hun har lovet Steiner å arbeide kun på hans stykker i denne perioden. Fin scene.

French television excerpts of interviews with Truffaut, and actors Catherine Deneuve, Depardieu, and Jean Poiret: Greit lite intervju med Truffaut, Depardieu, Poiret og Deneuve med for anledningen utslått hår. Lett å forstå at hun var sett på som en virkelig vakker filmstjerne på den tiden.

New video interviews with actresses Andréa Ferréol, Sabine Haudepin, and Paulette Dubost, assistant director Alain Tasma, and camera assistants Florent Bazin and Tessa Racine: Inndelt i to underkategorier som tar for seg skuespillet og utseendet på filmen. Til sammen ca 25 minutter. Truffaut mente at man ikke trenger å føle alt man skal uttrykke som skuespiller på lerretet. Klipping, teknikk og instruksjon ordner inntrykket. Kameramannen Almendros hadde som mange vet dårlig syn, men det hindret ham ikke i å være kanskje verdens beste på sitt felt. Farlige situasjoner kunne oppstå som følge av det. En gang gikk han opp en trapp på høyre side av et stillas, og på den venstre siden gikk han ned en trapp som ikke var der! Men han ble ikke veldig skadet.

A video interview with the celebrated cinematographer Nestor Almendros, detailing his collaborations with Truffaut: 28 minutters intervju med Almendros hvor han forklarer om lyssetting og farger. Som alltid var det god stemming på settet med Truffaut. Han brukte som regel de samme medarbeiderne, slik at de nesten ble som en familie. Truffaut og Almendros var uenige om bruken av fargefilm. Almendros så fortiden i farger, som vist i malerier, mens Truffaut så fortiden i svart-hvitt. Samtiden var for ham i farger. Truffaut ville ha bunnen av bildet mørkt, tilpasset bruken av undertekster. Han tenkte på eventuelle framtidige internasjonale lanseringer.

Une histoire d’eau, Truffaut’s 1958 short film co-directed by Jean-Luc Godard: Fin 12 minutters kortfilm om en oversvømmelse. Igjen refererer Truffaut til Balzac, en forfatter han var meget glad i. Husk The 400 Blows…

Theatrical trailer: Denne traileren på 2.45 gir meg følelsen av at filmen handler om motstandskamp og okkupasjon istedet for fokus på teater. Dermed føles den også litt misvisende.

A new essay by Armond White: For å runde av en grundig utgivelse har Armond White skrevet et meget godt essay hvor han setter filmen inn i sammenheng med andre lignende filmer. Han ser på forskjeller og likheter med filmer som Lacombe, Lucien av Louis Malle, blant annet.

Pickup On South Street

Pickup on South Street (Criterion nr. 224)(DVD)

1953– Samuel Fuller (svart-hvitt)

En hver er seg selv nærmest

Nivå 1 (uten spoilers)

Skip McCoy er en lommetyv som opererer på T-banen. Han stjeler en lommebok fra en veske, og det viser seg at den inneholder en hemmelig mikrofilm med statshemmeligheter. Kommunistiske agenter og FBI er nå ute etter filmen, og han er i livsfare.

Nivå 2 (med spoilers)

En klasssisk film noir dette. Røff sjargong, en vakker femme fatal, slåsskamper og byens underverden observert med et skarpt øye. Fuller er lite interessert i det politiske aspektet, han er mer interessert i å skildre de tre hovedpersonene. Skip McCoy som en amoralsk lommetyv, Candy som kvinnen som ikke er smart nok til å ha en ordentlig jobb eller pen nok til å være prostituert som Fuller sier, og Mo som tyster til politiet som levebrød. Men alle har sitt eget moralske kompass, til og med McCoy mot slutten av filmen.

Laget under den kalde krigen, er det lett å se at Fuller ba om trøbbel med setninger som ”Are you waving the flag at me?” Denne setningen er resultatet av et kompromiss, skapt fra utgangssetningen ”Don’t wave the goddamm flag at me!”. Studioet ville ha bort hele den antipatriotiske holdningen til McCoy, men Fuller sto imot.

Det var viktig for Fuller å få fram at folk er folk, uansett hva de driver med. Alle prøver å nå sine små mål. McCoy tjener penger på den eneste måten han kan, og han innehar en sta yrkesstolthet. Hendene er hans verktøy, og han er stolt av dem. Mo tyster på de kriminelle i miljøet rundt seg, men alltid med omtanke for resultatet. Noen ganger gir hun politiet en liste med flere navn, for å skaffe tyven litt tid samtidig som hun får sine penger. Og denne noe spesielle kriminelle koden er akseptert i miljøet. Men hun vil heller dø enn å tyste til kommunistene. Selv om det betyr at hun aldri vil nå sitt mål om å spare opp nok penger til å bli begravet der hun vil. Candy styrer etter kjærlighetens kompass. Hun holder tett for å beskytte McCoy som hun elsker, og bankes kraftig opp på grunn av det. Samuel Fuller beskriver her et miljø han har god innsikt i. Han har selv overnattet mang en gang hos en kjeltring som bor slik Skip McCoy bor, i en husflåte på elva.

Film noir har ofte tvetydige og moralsk tvilsomme karakterer i hovedrollene. I enda større grad enn vanlig er dette tilfellet med Pickup on South Street. Skip McCoy er strengt tatt en ussel og sleip opportunist. Candy er neppe heller et ideal med sin bedragerske sjarm og skjulte motiver. Mo selger sine bekjente for en neve dollar til politiet. Men slik tvinges vi til å justere vårt eget moralske kompass og reflektere over hva vi synes er rett og galt. Vi må sette oss i deres sted og tenke over hvor langt vi ville ha gått for å oppnå noe eller bare holde hodet over vannet. Filmen gir oss motstand, vi kan ikke bare identifisere oss med helten og godta hans valg. For da ville vi fort befinne oss i en betenkelig situasjon, hvor vi ville måtte si ”Hei, vent litt. Dette er ikke OK”.

50-tallets amerikanske filmer har ofte en helt egen sjarm. De er røffe med klart tegnede karakterer og miljøer. Scener står ut og blir hos oss i årevis etterpå. Enkle, ryddige og kraftfulle scener som står i kontrast til dagens Hollywoodfilmer hvor det meste er overprodusert og pregløst. Pickup on South Street har mange av disse minneverdige scenene. En av de beste film noir gjennom tidene.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og flott. Til tider litt soft, men en meget god print dette. Lyden er meget bra til å være en såpass gammel film. I mono.

Ekstramateriale

Exclusive interview with the late Samuel Fuller, made by renowned film critic Richard Schickel: 19 minutters intervju med regissøren. Fuller øver inn scenen, deretter filmes den en gang. Funker den ikke, har du gått på trynet sier han. Pickup on South Street har 3 hovedpersoner, ingen er særlig sympatiske. Men folk er folk, samme om de er agenter, kommunister eller kjeltringer. Zanuck var en god produsent å jobbe for. Samuel Fuller er en fargerik tøffing, men kan virke litt overtøff. Kanskje er det bare slik han er.

Excerpts from the Cinéma Cinémas series with Fuller discussing the making of the film: Fuller baserte filmen på en bok av Dwight Taylor. Ifølge Fuller inneholdt den for mye bla bla bla, så han skjærte historien inn til beinet. På T-banen ser ikke menneskene hverandre, selv om nesene berører hverandre. Fokuset for Fuller ble å komme inn i livet til en lommetyv som opererer i dette miljøet.

Illustrated biographical essay on Fuller by Jeb Brody (Scenario, Print magazines): Samuel Fuller var stum de tre første årene av sitt liv. Litt ironisk, siden han etter det ble en snakkemaskin. Han var tidligere journalist, og lagde filmer i overskrifter. En Samuel Fuller film er mye rart, men den er aldri subtil.

Stills gallery of photos, posters, lobby cards, and original paintings by noted artist Russell Christian (The New York Times, The New Yorker): Noen flotte posters i tøff 50-tallsstil. Bildene er stort sett arrangert promotionmateriale. Tegningene til slutt er virkelig flotte. Meget spesielle og rike på atmosfære.

Trailers for Pickup on South Street and other Fuller features: Trailer på Fullerfilmer som Fixed Bayonets, Pickup on South Street, House of Bamboo, China Gate, Forty Guns, Hell and High Water, Shock Corridor og The Naked Kiss. Må vel sies at et fellestrekk ved dem er at de er overdrevent dramatiske…

Booklet including excerpts from Fuller’s award-winning autobiography A Third Face, featuring Martin Scorsese’s introduction and Fuller on Pickup on South Street, plus a new essay by acclaimed cultural historian Luc Sante (Low Life, Evidence): Fin artikkel av Scorsese. Han mener at om man ikke liker Samuel Fullers filmer, liker man ikke film. Eller i det minste ikke forstår film. Luc Santes essay er OK. Høydepunktet i heftet er et langt essay av Fuller selv.