Straw Dogs

Straw Dogs (Criterion nr.182)(DVD)

1971 – Sam Peckinpah (farger)

Voldens vesen

Nivå 1 (uten spoilers)

Den amerikanske matematikeren David Simmer flytter sammen med sin kone til den engelske landsbygden hvor hun kommer fra. Her skal han etter planen få tid til å fordype seg i sitt faglige interessefelt. Men pasifisten David skal få nok utfordringer fra de lokale innbyggerne til å måtte revurdere sitt ståsted angående sin pasifisme.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er 70-talls film på sitt beste! Filmer som dette kunne ikke blitt laget i dag, både på grunn av innhold og kompleksitet hos karakterene. Selv etter å ha sett filmen seks ganger er jeg ikke helt sikker på hva Sam Peckinpah mener med filmen, og hvordan karakterene skal forstås. Dette er etter min mening en enorm styrke ved filmen og selv om den dermed feiler ifølge Peckinpah, føler jeg det motsatte. For nå krever den enormt mye mer av tilskuerne enn Peckinpah kunne ha beregnet. Og det er vel det beste en film kan oppnå? At tilskueren tar med seg filmen videre og grunner over dens mening og validitet i tilskuerens eget liv? Vi tvinges til å ta dens problemstillinger på alvor og finne ut hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt i Davids og de andres handlinger. Er vold en edel løsning som symboliserer et individs vilje til å beskytte seg og sine? Eller er veien til sameksistens bedre uten vold? Som jeg skal vise, ser det ut som Peckinpah ubevisst eller bevisst dobbeltkommuniserer dette, hvis man tar både offentlige og private kilder i betraktning.

Peckinpah hadde for vane å sette temaet i filmen tidlig. I The Wild Bunch var åpningsbildet en skorpion som ble plassert i en maurtue og spist levende. I tillegg til å være en umoralsk og forkastelig handling av filmskaperen, symboliserte det hva filmen kom til å handle om. Han hadde stjålet ideen fra Clozout i hans åpningsscene i The Wages of Fear, bare gjort den enda mer brutal. I Straw Dogs ser vi motivet med rovdyr mot en motstander i åpningsscenen med barna og valpen. Som tilskuere kommer vi inn i historien på et tidspunkt hvor ekteskapet mellom David og Amy er i en nedadstigende spiral.

Før vi går videre kan det være fornuftig å legge vekt på filmens tittel. Det er en av mine kjepphester innen filmforståelse. En film heter det den gjør av en grunn. Her kan vi få uvurderlig hjelp til å forstå filmens mening. En annen kjepphest jeg har er å vektlegge hvorfor man viser operaforestillinger, teaterstykker, kinofilmer eller refererer til spesifikke bøker i filmer. Handlingen i disse speiler ofte filmens historie eller gir oss frempek om hva som skal skje eller hvordan denne filmen skal forstås. Straw Dogs betyr direkte oversatt stråhunder, og beskriver ornamenter i kinesisk kultur. De brukes i ritualer én gang, så kastes de. Hva kan dette bety for denne filmen? Tenk over det.

Vi vet at Sam Peckinpah var en voldelig og antagelig ganske ond mann. Ordet ond brukes om han av hans nærmeste, selv om de var glade i ham. Han hadde sine demoner å kjempe med, og hans handlinger kan vanskelig beskrives som annet selv med all mulig velvilje. Han var brutal og var tilhenger av å portrettere vold på film på en måte som var radikal på den tiden. Mange følte at han forherlighet vold, selv om han påsto at han viste volden realistisk med dens reelle følger. Straw Dogs ble fordømt som voldsforherligende og spesielt voldtektsscenen ble tung å svelge for kritikere og sensuren. I sterk kontrast til denne oppfatningen var etter eget sigende Peckinpah sjokkert over at kritikerne ikke forsto at David var ment å være filmens ”bad guy”. Han var filmens ”heavy”. Både han og filmens produsent var sjokkert over at publikum kunne heie på David når han slår tilbake mot plageåndene.

Vel, vel. For det første er det ikke overraskende at publikum heier på David mot filmens slutt. Jeg føler at filmens struktur og plageåndenes handlinger leder oss dit. Selv i en tydelig explotationfilm som Death Wish er påvirkningen fra filmskaperen mer subtil enn i Straw Dogs. Med fare for å virke tulling tolker jeg faktisk filmens struktur som en agenda for å få oss til å føle at David endelig står opp for seg og sine og slår tilbake mot de todimensjonalt fremstilte drittsekkene som voldtar hans kone, dreper hennes katt, gjør narr av ham og utnytter arbeidsforholdet deres.

For det andre har jeg filmens ekstramateriale å støtte meg på. I privat korrespondanse som Peckinpah har med sine fans, bekrefter han så langt jeg kan se verdien av at vanlige menn tar konsekvensen av sin iboende voldelighet og bruker den som en naturlig del av det å være menneske. Pasifisme ser ikke ut til å være en dyd hos Sam Peckinpah. Ingenting hadde faktisk kunne vippet meg mer av pinnen enn å finne ut at Peckinpah var et fredselskende pasifistisk vesen.

La oss like gjerne ta for den kontroversielle voldtektsscenen nå. Voldtekt i seg selv er akseptert av sensorene, det spesielle her er at Amy midtveis i scenen snur om til å like situasjonen. Dette er bakgrunnen for at filmen ikke ble frigitt før i 2002 i England, 31 år etter den ble laget. Dessverre for Peckinpah er det ingen grunn til at Amy skal like å bli voldtatt, slik jeg ser det. Riktignok har hun hatt et forhold til voldtektsmannen før hun møtte David og kan ha flørtet litt med ham. Men at det skal rettferdiggjøre denne scenen, har nok mer å gjøre med Sam Peckinpahs forskrudde psyke å gjøre enn noen forankring i virkeligheten. Dessverre tror jeg at scenen har mer med Peckinpahs kvinnesyn, personlige problemer og uavklarte traumer å gjøre enn et dyptpløyende psykologisk portrett av en forsmådd og frustrert kvinne. En interessant observasjon her er at Peckinpah veksler mellom David og Charlie fra Amys synsvinkel under voldtekten. Dette lar oss forstå at Amy føler seg forrådt både av David som ektemann og beskytter, og av Charlie som venn. Davids ansikt under beleiringens klimaks er identisk til Charlies under voldtekten. Dette hinter mot at de har mye til felles i sitt forhold til vold.

Når det er sagt, vil jeg gjerne formidle at det beste med Straw Dogs er at ingen av karakterene er spesielt sympatiske eller lette å identifisere seg med. Som jeg har sagt før på denne siden krever det at vi selv må være bevisst på egen moral. David er arrogant og behandler både Amy og andre som intellektuelt underlegne ham selv. Amy er barnslig provoserende og seksuelt utfordrende overfor de lokale arbeiderne. Hun viser seg naken for dem, muligens for å få bekreftet sin kvinnelighet. I beste fall er det uforsiktig.

I følge Peckinpah er David filmens ”bad guy”. Det er ikke vanskelig å finne mange tilfeller av Davids utilstrekkelighet. Han ignorerer sin partners behov og har kun tanke for seg selv og sitt arbeid. Han har ingen interesse av å prøve å tilpasse seg landsbyen han har flyttet til. Han utviser en arrogant holdning mot innbyggerne, spesielt er det tydelig da presten og hans kone er på besøk. Vi ser at Amy reagerer negativt på Davids harselering med presten. Og David er ikke i vesen pasifistisk, han er konfliktssky og feig. I scenen på puben da den fulle gamle mannen blir voldsom, trekker David seg unna og i samme bevegelse krysser han bena. Dette kan leses som en frykt for kastrasjon. Dette er ikke Davids arena, i hvert fall ikke ennå. Han vil ofte utsette eller lukke øynene for reelle problemer. Da Amy ønsker at han skal konfrontere arbeidsgjengen angående drapet på katten, utsetter han det. Og da hun vil at han skal irettesette dem for stirringen på henne, ber han henne heller bruke BH. Slik opplever Amy at David svikter henne gang på gang, og at muliggjør voldtekten.

Men mest urovekkende er frempekene mot voldsklimakset. At David innehar en usunn aggresjon ser vi i måten han behandler katten på kjøkkenet. Med uttrykksløst ansikt plager han katten. Det samme uttrykket viser han til Amy under klimakset på slutten av filmen. Davis viser sjelden eller aldri følelser i filmen. Jeg vil hevde at han har visse psykopatiske eller sosiopatiske trekk. Måten han nærmest nyter all volden og den rollen han har i det hele er alarmerende. Her ser vi tydelig hva Peckinpah mener. Når brillene hans blir knust, symbolet på hans intellektuelle person, har han beveget seg over i en naturtilstand. Jeg elsker den symbolikken og dermed coveret på utgaven. David fremstilles så ambivalent (les: realistisk), at det blir vanskelig å trekke en konklusjon om filmens budskap. Det er dette som gjør filmen så fascinerende for meg.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1 og lyden er i mono. Bildet er ok, men ikke spesielt bra. Lyden er bedre. Alt i alt en utgivelse på det jevne, men husk at 70-tallets stil var litt softe bilder. Denne filmen er ikke garantert en merkbart bedre utgivelse på bluray. Men det er lov å håpe…

Ekstramateriale

Audio commentary by film scholar Stephen Prince: Etter å ha skrevet om ca 70 filmer på denne bloggen, og derav de fleste med kommentatorspor vil jeg hevde at Straw Dogs har det beste og mest informative kommentatorsporet hittil. Begynn her om dere vil prøve å se en film med kommentatorspor. Her vil dere oppleve hva et slikt lydspor kan tilføre en filmopplevelse. Stephen Prince sitt utgangspunkt er at denne filmen bør få sin rennesanse som den gode filmen den er. Den bør ikke bli husket kun som en kontroversiell film.

Sam Peckinpah: Man of Iron, an eighty-minute documentary on Sam Peckinpah: Dette er en kjempegod dokumentar! Den samtidige regissøren Monte Hellmann (Two-lane Blacktop) mener at Peckinpah ble gal etter The Wild Bunch. Men samtidig var han glad i vennene sine. Ali McGraw beretter om hans brutalitet mot kvinner han hadde romantiske forhold til. Hun hadde aldri det, derfor slapp hun stort sett unna. Peckinpah hadde også en sterk feminin side, som kan ha bidratt til disse påtagelige macho sidene hans. Alle som kjente ham så denne brutaliteten, og det bekreftes også av skuespiller og musiker Kris Kristoffersen. For siden Peckinpah var såpass ute av balanse, sørget han for å gjøre de andre på settet mer usikre enn ham. Antagelig var han en paranoid schizofren. Da han gikk over fra alkoholmisbruk til pillemisbruk ble han enda mer aggressiv. Han mistet grepet mot slutten av livet sitt og visste ikke at visse scener allerede var filmet. Han skjøt mot sin kjæreste og avlyttet henne. Under innspillingen av Pat Garrett and Billy the Kid ble høner drept under innspillingen. Han sørget for å helle lighterbensin i øynene på dem så de skulle være våkne i det de ble drept. Ondskap er som sagt et ord det er lett å gripe til når det gjelder Sam Peckinpah…

Behind-the-scenes footage: Et kort dokumentar på syv minutter fra innspillingen laget av en britisk TV-stasjon. Filmen er bygget på boken The Siege of Trenches Farm. Forfatteren mener at filmen ikke ligner boken i det hele tatt.

On Location: Dustin Hoffman on the set of Straw Dogs: Dustin Hoffmann intervjues om tidligere roller. Meget interessant. Intervjuet varer i 25 minutter. Han mener at filmer må underholde, i motsetning til bøker. Merkelig. Jeg mener det er likt, filmer kan godt ha andre funksjoner enn underholdning.

New video interviews with Susan George and Daniel Melnick: Inngående intervjuer på tilsammen 40 minutter om filmen og voldtektscenen. Susan George er veldig glad i filmen og det den gjorde for hennes karriere. Produsent Melnick mener at de laget en antivoldsfilm. Alle mennesker har vold i seg. Stra Dogs ble filmet kronologisk som gjør at skuespillerne kan utvikle seg i takt med karakterene. Han må innrømme at Hoffmann og Peckinpah begynte å oppføre seg mot George som David gjør mot Amy etter som innspillingen skred frem. Det ble stygt etter hvert. Melnick ble sjokkert av at publikum heiet på David mot slutten av filmen, da det verken var hans eller Peckinpahs intensjon. Og Pauline Kaels utsagn om at Straw Dogs var et fascistisk stykke film var knusende, siden Melnick hører hjemme på venstresiden.

Original theatrical and television trailers: Ingenting spesielt her. Fokus på action.

Peckinpah Responds: Select letters to critics and viewers: Korrespondansen er interessant og jeg blir litt betenkt når jeg leser Peckinpahs respons på brevet fra den amerikanske Vietnamveteranen på ytre høyre fløy. Det han sier her står i kontrast til det han tidligere har forsøkt å formidle om filmens budskap om antivold og ironi.

Isolated music and effects track: Merkelig lydspor dette. All dialog er fjernet og vi hører bare musikk og skritt, klirring av glass osv.

Booklet: Det medfølgende heftet er av ypperste klasse. Dikteren Joshua Clover konstaterer at det må bli David som vi identifiserer oss med, og dermed dras vi inn i hans aggresjon. Pasifisten ender opp som drapsmann i konflikten. Han bekrefter historien om at Pauline Kaal kaller filmen for et fascistisk stykke arbeid. Heftets andre del gjengir et intervju med Peckinpah, hvor han til å begynne med er veldig avvisende men etter hvert tør opp. Han ramser opp fire temaer som tiltrakk ham ved historien. Mennesket som er uvitende om volden inni ham, et intellektuelt samfunn på flukt, en mann som blir voldelig når hans kvinne blir voldtatt og seksuelle strukturer i et forhold. Han mener også at mordere leter opp sine ofre i vårt samfunn, men at noen mennesker, bevisst eller ubevisst, søker sine mordere og vil utnyttes og ødelegges…