The Night of the Hunter

The Night Of The Hunter (Criterion nr.541 )(Blu-ray)

1955 – Charles Laughton (svart-hvitt)

Barn i en voksen verden

Nivå 1 (uten spoilers)

Under depresjonen i USA ble vanlige mennesker drevet til desperate handlinger. Ben Harper er en gårdbruker som raner en bank og dreper to mennesker. Han rekker å komme hjem og gjemme pengene før politiet overmanner ham. I fengselet får cellekamerat og prest Harry Powell nyss i at pengene er gjemt på gården. Han bestemmer seg for å få tak i dem.

Nivå 2 (med spoilers)

The Night of the Hunter er filmen hvor den psykopatiske presten har tatovert LOVE og HATE på knokene. Mange husker godt de ikoniske scenene med presten som forteller historien om hvordan det gode overvant det onde, men kan ikke huske hvilken film det er fra. Vel, det er denne.

Charles Laughton regisserte kun én film i sin ellers formidable filmkarriere. Den er et mesterverk, men ble håpløst misforstått i sin samtid. Det knuste rett og slett Laughtons hjerte og han fikk heller aldri flere tilbud om å regissere filmer. Men på 60-tallet og første halvdel av 70-tallet ble filmen en klassiker og en kultfilm. Det er de mange ikoniske scenene og den uforglemmelige Robert Mitchum som fester seg mest fra filmen. Det er en ekstremt tydelig film, både i det visuelle og det tematiske. Prest Harry Powell må være en av de mest onde menneskene portrettert på film og miss Cooper er tilsvarende god. Visuelt brenner bildene av barna i båten nedover elven med dyrene i forgrunnen seg fast i minnet. Tilsvarende inntrykk gjør bildene av Willa Harper død på elvens bunn. For ikke å snakke om scenene som tydelig er inspirert av tysk ekspresjonisme, som drapet på Willa Harper og Powell som venter utenfor huset.

Når det gjelder scenen hvor Powell dreper Willa Harper, er den lyssatt for å skape referanser til et kapell. Her skal det foregå menneskeofring, og det er den klart mest ekspresjonistiske scenen i filmen. Powell løfter sin HATE-hånd mot vinduet før han dreper Willa med sin LOVE-hånd. Da Laughton instruerte Mitchum på slutten av scenen, sa han bare ”kill her”.

Under forberedelsene til filmen så Charles Laughton alle filmene til D.W.Griffith, noen flere ganger. Han søkte etter en stumfilmfølelse i The Night of the Hunter, og det er flere ”Griffith-øyeblikk” i Laughtons film. Et av dem kommer når Powell går mot Harpers hus og kameraet utfører et ”iris shot”, altså at bildet blir til en sirkel før det krympes til en prikk.

Det eventyrlige er sterkt til stede i filmen. Miss Cooper er en skikkelig gåsemor og Laughton bekrefter inntrykket flere ganger i filmen. Hun blir flere ganger vist først i en rekke med barna følgende etter, som en gåsemor på tur med ungene sine. I tillegg ser vi en flokk gjess i den første scenen med henne og søsknene John og Pearl Harper. I den svært berømte elvescenen er det en tydelig eventyrlig stemning, vakkert gjenskapt med dyrene i forgrunnen som våker over de uskyldige barna. En klar stjernehimmel glitrer over dem, og forsterker barnas perspektiv på naturen og omgivelsene. Dette skaper en slags drømmende effekt. The Night of the Hunter er først og fremst de voksnes verden sett gjennom barns øyne.

Dette siste poenget gjør regissør Laughton tydelig i flere av sine filmatiske valg, som å gjøre kjelleren liten slik at Mitchums prest blir desto større og truende. I tillegg er scenen dramatisk og tydelig i sin ekspresjonistiske lyssetting. Dette sammenfaller fint med barns forenklede oppfatning av omgivelsene sine. En voksen oppleves jo større enn han egentlig er så lenge man er et barn, som alt annet. Hvem har vel ikke opplevd å huske et barndomshjem eller skole større enn det faktisk viser seg å være ved gjensyn i voksen alder?

Det er nesten bare John som ser Powell som det han er, så å si alle de voksne i filmen blir sjarmert og lurt av psykopaten. Og de kan aldri hjelpe barna når de trenger hjelp. Den gamle fiskeren lover John at han skal være der for dem om de trenger hjelp. Men da de trenger hjelp har han drukket seg full og bryter dermed løftet sitt. Han kan ingenting gjøre for å hjelpe.

Musikken i filmen er meget viktig. Både Willa Harper og Harry Powell har egne musikalske tema knyttet til sin person. Variasjoner høres utover i filmen, noen ganger forvrengt, noen ganger blandet. Og når Ruby møter den psykotiske presten er det en jazzversjon av Willas tema som høres. Her skapes en sammenheng mellom to kvinner som sjarmeres av samme farlige mann, og det gir oss en illevarslende følelse. Når det gjelder Rubys situasjon er det mulig å sammenligne den med Laughtons situasjon i det virkelige liv. Miss Coopers respons til Rubys utsagn om at hun har vært med menn er at Ruby kun har lett etter kjærlighet på den eneste måten hun vet om. Dette har nok homofile Laughton også følt gjelder ham.

Mitchum var en av filmverdenens største urokråker, med marihuanadommer og fyll som del av et frynsete rykte. Stort sett var han profesjonell under denne innspillingen, men forholdet til produsent Paul Gregory ble gradvis ødelagt. Da han møtte full opp til innspilling ville Gregory sende ham hjem, men Mitchum nektet. Det endte med at han urinerte på Gregorys hvite Caddilac.

Stumfilmstjernen Lillian Gish fra flere av D.W.Griffiths filmer får æren av å både innlede og avslutte filmen. I en scene mot slutten ser vi en ugle ta sikte på en kanin og stupe ned mot den. Parallellen til Harry Powells jakt på John og Pearl er tydelig. Som for å understreke filmens tema om barns vilkår i en voksen verden, ytrer hun ordene ”det er en hard verden for små ting”…

Lyd og bilde

Bildet er presentert i 1.66:1. Skarpheten er upåklagelig, men det er i overkant mye filmkorn synlig for min smak. Det blir påtrengende i en god del scener, spesielt der hvor det er lyse scener. Det er ikke sikkert at det er så mange som er enig med meg i dette, det er et spørsmål om smak. For meg er det samme dilemma som gjelder Criterions bluray av The Seventh Seal. Men slik er filmen presentert og bluray har oppløsningen til å vise de minste detaljer, altså filmkornet også. Lyden er mono, i en usedvanlig rik og fyldig gjengivelse.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring second-unit director Terry Sanders, film critic F. X. Feeney, archivist Robert Gitt, and author Preston Neal Jones: Et entusiastisk og velinformert panel samtaler om filmen, noen ganger så engasjert at de snakker i munnen på hverandre. En av dem har skrevet en egen bok kun om innspillingen av The Night of the Hunter, så ekspertisen er upåklagelig. Samtalen krydres av morsomme historier fra innspillingen, spesielt fra assistentregissør Sanders som var med å lage filmen.

New video conversation between Gitt and film critic Leonard Maltin about Charles Laughton Directs: Den påfølgende dokumentaren starter med en meget bra 17 minutters intro hvor den kjente amerikanske filmkritikeren Leonard Maltin diskuterer filmens restaurering og innhold med Gitt.

Charles Laughton Directs “The Night of the Hunter,” a two-and-a-half-hour treasure trove of outtakes and behind-the-scenes footage: Selve dokumentaren er en 2 timer og 40 minutters sammenredigert samling av massevis av etterlatte filmruller fra innspillingen av filmen. Denne dokumentaren har blitt vist på museum og filmfestivaler til stor glede for mange fans. Vi får se forskjellige kameravinkler og hvordan Laughton instruerte sine skuespillere. Han lot kameraet gå i 10 minutter av gangen, og det gir oss et unikt innblikk i hans arbeidsmetoder. Regissøren av dokumentaren utfyller bildene med voice over. Produsent Paul Gregory ville ha Laurence Olivier som presten, men han var ikke tilgjengelig. Derfor ble Mitchum valgt. Tegningene til forfatter Grubb ble nesten direkte til storyboard for filmen. Laughton forsøkte å få til en stumfilmfølelse i filmen, og var også veldig inspirert av ekspresjonismen. Det er tydelig i lyssettingen. Stor kontrast mellom lys og mørke. The Night of the Hunter ble en kultfilm etter hvert, men floppet originalt på kino.

New documentary featuring interviews with producer Paul Gregory, Sanders, Feeney, Jones, and author Jeffrey Couchman: Mer utfyllende innspill i denne “Making Of” dokumentaren. Lovord om Laughtons regi og Mitchums deilige overdrevne skuespill. Dokumentaren varer i 38 minutter.

New video interview with Laughton biographer Simon Callow: Charles Laughton var skjult homofil, og var livredd for å bli avslørt. Han så kirken som hyklersk og dette temaet ressonerer godt med filmens budskap. Callow påpeker at frelseaspektet når det gjelder Rubys situasjon ble totalt oversett av anmelderne på den tiden.

Clip from the The Ed Sullivan Show in which cast members perform a scene deleted from the film: Dette innslaget består i sin helhet av en fire minutters slettet scene. Willa Harper besøker Ben i fengselet. God scene som dessverre aldri ble brukt.

Fifteen-minute episode of the BBC show Moving Pictures about the film: God 15 minutters dokumentar som presist beskriver Mitchums karakter som en psykopatisk prest som hater kvinner og dreper dem. Hans ondskap blir balansert av Lillian Gish sin godhet.

Archival interview with cinematographer Stanley Cortez: I denne 13 minutters dokumentaren blir vi kjent med Cortez sin måte å jobbe på. Han har vært en av USAs beste kameramenn siden 40-tallet. Siden Laughton ikke kunne så mye hans spesialfelt, stolte han helt og fullt på Cortez. Til gjengjeld lærte Cortez mye filosofi av Laughton. Cortez hadde ansvaret for lyssettingen, og valgte å lyssette etter musikkstykker. Dette imponerte Laughton og inspirerte ham til å ha komponisten på settet slik at lys og lyd ble samstemt.

Gallery of sketches by author Davis Grubb, author of the source novel: Kort presentasjon av Grubbs fine tegninger.

Original theatrical trailer: Ganske dårlig trailer. Overdramatisk.

A booklet featuring essays by critics Terrence Rafferty and Michael Sragow: Inngående essay som holder høy kvalitet.