Black Orpheus (Criterion nr. 48)(Blu-ray)
1959 – Marcel Camus (farger)
Orpheus i Brasil
Nivå 1 (uten spoilers)
Myten om Orpheus og Eurídice spilles ut i Rio de Janeiro under karnevalet. Som navnet tilsier, er settingen de svarte favelaene.
Nivå 2 (med spoilers)
Den gamle greske myten om Orpheus er en meget kjent og viktig historie. Orpheus hadde nettopp giftet seg med Eurídice da hun ble bitt av en slange og døde. Orpheus som var en strålende musiker spilte så triste sanger at gudene ga han et råd. Han dro ned til underverdenen og spilte sine triste sanger så til og med Hades gråt. Han fikk ta med Eurídice opp til verden igjen, på den betingelse at han ikke snur seg og ser på Eurídice før de har kommet opp. Men Orpheus bryter dette kravet og Eurídice dras ned til underverdenen igjen. Orpheus, i dyp sorg, avsverger kvinner og tar unge gutter til elskere. Dette fører til at forsmådde kvinner rev han i filler, og kastet hans hode i elven. Her fløt han og sang sine triste sanger. Til slutt ble han gjenforent med Eurídice i Hades rike. Det sies at Orpheus oppfant homoseksualiteten.
I det livlige, musikalske og danseglade Rio er Orpheus en trikkekonduktør med begavelse for gitarspilling. Han skal gifte seg med Mira, men den vakre Eurídices ankomst gjør at han forelsker seg i henne. Mira er en eiegod og sjalu kvinne som straks forstår at Eurídice er en trussel. Men alle hjelper Orpheus i sin higen etter Eurídice og vi aner at det bare kan ende i forferdelse. Og Eurídice dør i en ulykke, på flukt fra Mira og Døden.
Første halvdel av filmen oppleves som naiv og lettbeint. I andre halvdel mørkner uttrykket og filmen fremstår som mer interessant. Hvis man har den opprinnelige myten i bakhodet, er det spennende å se hvordan sykehuset/likhusets etasjer brukes som en metafor for nedstigningen til dødsriket. Korridorer og byråkrati symboliserer problemene med å finne Eurídice. Selve Hades rike er voodooritualet hvor sjelevandring og besettelse er nøkkelord. Eurídices sjel tar bolig i en gammel kvinne, og Orfeus må for all del ikke se på henne selv om hun snakker med Eurídices stemme. Her, som i den opprinnelige myten, svikter han og ser på henne. Dermed forteller hun ham at han nå aldri vil se henne igjen. Hun forsvinner til Hades rike, mens han vandrer hvileløst rundt i sorg. Til slutt får han bære hennes levninger hjem fra likhuset, men blir drept av Mira og de to elskende ligger døde nedenfor stupet.
Orfeus ble spilt av en kjent fotballspiller, som ikke kunne spile gitar men gjør en god jobb med å late hardt som om han kan det. Black Orpheus gjorde han kjent i hjemlandet, og han merket aldri noe til Brasils rasisme. Han ble tatt i mot som stjerne overalt han dro. Filmen blir best husket for sin musikk og introduksjon av Bossa Nova til verden.
Lyd og bilde
Filmen presenteres i 1.33:1. Det er et godt bilde, uten for mange aha-opplevelser. Stort sett skarpt, med rimelig dybde. Stabilt og godt til å være såpass gammelt. Monolyden er ok.
Ekstramateriale
Archival interviews with director Marcel Camus and actress Marpessa Dawn: Tre minutter med Marcel Camus, hvor han beretter om hvilken utfordring det var å spille inn en film med ukjente, svarte skuespillere. Samarbeidet med brasilianerne var godt. Marpessa Dawn er amerikansk, født på en gård i Pittsburgh. Hun ble stjerne etter denne filmen, og har bare gode minner fra innspillingen. Intervjuet er på fem minutter.
New video interviews with Brazilian cinema scholar Robert Stam, jazz historian Gary Giddins, and Brazilian author Ruy Castro: Innvendinger mot filmen går på at den viser favelaer uten kloakk, pappeskehus osv. Bossa Nova ble den nye svarte farsotten etter denne filmen, men er overraskende nok egentlig en enklere form for samba med opprinnelse i hvit middelklasse. Bossa Nova ble introdusert til USA med konserter i Carnegie Hall med Miles Davis og Tony Bennett blant publikum. Senere inkorporerte de Bossa Nova i musikken sin. Brasil var på mote i denne tiden, og mange forelsket seg i musikken. Temaet med Romeo og Julie, kjærlighet og død, slo an. Den vant pris i Cannes, men ble kritisert for å være for snill. Camus hadde et naivt og romantisk syn på Brasil og de svarte, med utsagn som at de frivillig rømte fra sivilisasjonen. Dokumentarene er på 34 minutter til sammen.
Looking for “Black Orpheus,” a French documentary about Black Orpheus’s cultural and musical roots and its resonance in Brazil today: I denne dokumentaren på halvannen time møter vi skuespilleren som spilte Orfeu igjen, sammen med andre medvirkende. Selv om dette var en fransk film, likte ikke franskmennene filmen. De var oppslukt av fransk nybølgefilm. Dokumentaren kommenterer de moderne favelaene som et sosialt problem, med dop og vold. Den kommenterer også musikkens betydning som underholdning, aktivitet, glede og sosial mobilt verktøy. Rasisme blir også diskutert.
Theatrical trailer: Gitaren til Orfeu forteller historien. Greit grep i en middels trailer.
A booklet featuring an essay by film critic Michael Atkinson: Heftet består bare av et kort essay av Michael Atkinson, som gir et greit bilde av filmens betydning og innhold. Middels essay.
The Double Life of Veronique (Criterion nr. 359)(Blu-ray)
1991 – Krzysztof Kieslowski (farger)
Snoren
Nivå 1 (uten spoilers)
I Polen lever Weronika sitt liv, med et gudbenådet talent for sang. Og i Frankrike lever Veronique, som underviser i musikk. Hva er forbindelsen mellom dem? Utseendemessig er de like som to dråper vann. Er de samme person, eller er de dobbeltgjengere? Eller er det en tredje mulighet?
Nivå 2 (med spoilers)
The Double Life of Veronique, eller Veronikas to liv som den heter på norsk, er en bauta innen kunstfilmen. Det er mange som har denne som en personlig favoritt, uten at de helt kan forklare hvorfor, eller hva den egentlig forteller oss. De bare vet at den appellerer til noe i dem, gir dem en god følelse og har en aura av noe mystisk og vakkert. Selv sier regissør Kieslowski at den handler om følelser, så det er vel naturlig at den forblir en personlig opplevelse for de som ser den. Kanskje er den mer enn mange andre filmer en film som hver og en av oss henter forskjellige ting ut fra.
Som en David Lynch film, og da spesielt Inland Empire, er dette en film som man er best tjent med å la flomme inn over seg, uten å forsøke å forstå eller legge mening i alt man ser på skjermen. La heller den magiske musikken og de vakre bildene ta deg med på en reise svevende noen meter over bakken. Som Veronique hinter mot når hun gjentatte ganger fester blikket oppover mot himmelen eller taket i en leilighet. Eller når hun ser verden gjennom refleksjoner eller opp ned gjennom en glasskule, eller hengende opp ned i mors armer, eller med hodet sidelengs. Alt dette peker mot filmens budskap: Se! Og se på en ny måte!
Kieslowski presenterer for oss i The Double Life of Veronique muligheten for at det finnes flere versjoner av oss. Weronika er polsk og Veronique er fransk, men de er muligens det samme mennesket. De har likheter også sett bort i fra utseendet. Et svakt hjerte, kjærligheten til musikk, tendensen til å vikle fingre inn i snorer og stryke en ring under øyetvippene. Kieslowski viser oss likhetene mellom de to, men konkluderer aldri. Men han hinter mot et bånd mellom de to, selv om de lever adskilt geografisk. Veronique ser ut til å ane Weronikas sjel flyte gjennom rommet, og hun begynner å gråte da hun ser bildet av Weronika hun tok fra turistbussen. Hvorfor gråter hun? Er det fordi hun aldri kan bli kjent med Weronika? Eller fordi det mytologisk sett betyr at du skal dø når du ser din dobbeltgjenger?
Kieslowski bruker en åndelig dimensjon for å illustrere og utvide sin film. Når Weronika dør føler vi at det er hennes sjel som flyr over publikum. Dette må være den samme sjelen Veronique aner i sitt rom og får henne til å vende blikket oppover. Hun er ikke truet av fenomenet, men har en ro i dette møtet. Sjelen manifisterer seg i lysrefleksjonen fra naboguttens vindu. Vi tror vi har funnet en rasjonell forklaring på den dansende lysflekken i Veroniques leilighet helt til lysflekken forblir der etter at gutten har lukket vinduet sitt. Kieslowski bruker også symboler. Hvem er den kvinnen som virker misfornøyd med at Weronika vinner sangkonkurransen i Polen? Vi ser henne senere i Frankrike, observerende Veronique fra et kafébord. Er hun et omen om død, eller er hun en skytsengel som skal beskytte henne?
Den store metaforen i filmen er Alexandres dukketeater. Hans historie speiler Weronikas og Veroniques. Veronique forlater Alexandre to ganger i filmen. Den ene når hun forstår at det ikke er kjærlighet til henne som driver ham til å ville møte henne, men en nysgjerrighet etter å finne ut om en kvinne kan bruke logikk for å spore ham opp. Den andre gangen hun går er når hun ser ham ha laget to dukker av henne, siden de slites ut så fort. Han bruker henne i sitt håndverk, og det er ikke nok for henne. Hun blir usikker på om han utnytter henne eller elsker henne.
Paris har 17 kinoer. Derfor fikk Kieslowski idéen om å lage 17 forskjellige versjoner av filmen, med små endringer fra versjon til versjon. Det kunne dreie seg om en annerledes slutt eller en scene som var lengre. Slik ville filmen bli håndlaget og mer unik. Ingen ville se den samme filmen i byen. Men prosjektet ble altfor dyrt og ble skrinlagt.
Hvis jeg skal plukke ut en ekstraordinær scene i filmen, må det bli den hvor Veronique studerer sin EKG-print. Vi ser kurvene plottet inn på papirremsen, og må huske hva som skjer når et menneske som er koblet til slike apparater på sykehuset dør. Da blir signalet til en vannrett strek, ingen impulser kommer fra det døde mennesket. Dette simulerer Veronique ved å stramme snoren mellom hendene. Et frampek om død. Men så forandrer hun mening og lar snoren danne løkke etter løkke, som et dynamisk og uforutsigbart liv. En vakker scene.
Lyd og bilde
Bildet presenteres i 1.66:1. Dette er en rimelig ny film (1991) og bildet er som forventet meget godt. Filmkorn, dybde og detaljer er godt gjengitt. Det er mulig at valget med å bruke filtre gjør det litt softere enn det kunne ha vært, men det er uansett et bevisst valg fra regissøren. Fargene er dempede og hovedsakelig brunt, gult og grønt. En flott visuell opplevelse. Lydsporet matcher bildet. En film som dette, med så stor vekt lagt på musikk, har heldigvis blitt tatt på alvor når det gjelder lydkvalitet. Musikken flommer ut fra høytalerne, og omkranser tilskueren. Nydelig musikk og vokal, perfekt gjengitt.
Ekstramateriale
Audio commentary by Annette Insdorf, author of Double Lives, Second Chances: The Cinema of Krzysztof Kieślowski: Som i tidligere kommentatorspor med Annette Insdorf er dette et spor fra øverste hylle. Informativt, lærerikt og en skikkelig øyeåpner. Når hun går i dybden på en film er det bare å konsentrere seg, for her kan man lære mye. Og så har hun slik en behagelig stemme…
Three short documentary films by Kieślowski: Factory (1970), Hospital (1976), and Railway Station (1980): Tre ganske rett fram dokumentarer uten spesiell interesse for meg. Factory er den mest livlige, da vi får ta del i et møte hos fabrikkledelsen under krisetider. Hospital viser oss det daglige livet på et sykehus som til og med må rugge på ledningene for å få jevn elektrisitet under operasjoner. Railway følger aktiviteten på en jernbanestasjon hvor et tog er forsinket.
The Musicians (1958), a short film by Kieślowski’s teacher Kazimierz Karabasz: Arbeidere på et smelteverk er musikere på fritiden. Her følger vi en øving med orkesteret. Laget av Kieslowskis lærer på filmskolen. Sånn passe den også.
Kieślowski’s Dialogue (1991), a documentary featuring a candid interview with Kieślowski and rare behind-the-scenes footage from the set of The Double Life of Véronique: Dokumentar på 53 minutter. Kieslowski så lenge på seg selv som en provinsiell polsk filmskaper, før han forsto at temaene han interesserte seg for var universelle. Han mener at alle hans filmer handler om å åpne opp og å tørre å være skamfull. I Polen omgikk han sensuren ved å hinte om temaer. Han ser på det å skape en film som at alle er medskapere, og han forsøker å forsterke denne følelsen hos staben sin. Ellers er det fascinerende å se mannen med verdens lengste øyenbryn i denne dokumentaren.
1966-1988: Kieślowski, Polish Filmmaker, a 2005 documentary tracing the filmmaker’s work in Poland, from his days as a student through The Double Life of Véronique: I denne 30 minutters dokumentaren får vi et innblikk i polsk films historie etter krigen og videre under sovjetisk kontroll. Deretter følger en beskrivelse av Kieslowskis karriere, fra kortfilm til spillefilm. Et fellestrekk ved filmene hans er at alle karakterene lever i ensomhet og har problemer med det å leve i et samfunn.
A 2005 interview with actress Irène Jacob: I dette 17 minutter lange intervjuet forteller Jacob om Kieslowskis engasjement sammen med skuespillerne. Han var til stede i scenene med kroppsspråk. Denne filmen tar tilskueren med på en personlig reise, slik den gjorde med henne.
New video interviews with cinematographer Slawomir Idziak and composer Zbigniew Preisner: Overraskende nok foraktet Kieslowski spillefilm, og laget bare dokumentarer til å begynne med. Ingen likte Irene Jacob til å opprinnelig i prosessen, bortsett fra Kieslowskis datter og hennes venner, som elsket henne. Derfor ble dette en film rettet mot yngre mennesker. Preisner laget 17 filmer med Kieslowski. Han mener at kunst har forsvunnet fra film nå, og synes det er synd at unge mennesker aldri vil få møte de virkelige mesterne. Intervjuene klokker inn på 45 minutter.
A booklet featuring essays by Jonathan Romney, Slavoj Zizek, and Peter Cowie, and a selection from Kieślowski on Kieślowski (Note: Blu-ray booklet includes only Romney essay and Kieślowski on Kieślowski reprint): Endelig et strålende hefte fra Criterion igjen. Dette er uten tvil det beste bonusmaterialet ved denne utgivelsen. Først har vi et informativt essay av Jonathan Romney som går inn i filmens mening, og filmens betydning i filmhistorien og i Kieslowkis produksjon. Deretter følger et utdrag fra Kieslowski on Kieslowski, som er bonusmaterialets høydepunkt. En ærlig regissør forteller om intensjoner og valg under arbeidet med filmen. Han forteller om hvordan han foretrekker å arbeide og om forskjellen på polske og franske arbeidsmetoder. Spesielt interessant er det når han avslører at han ikke kan se Veronique og Alexandre forbli et par. Her forklarer han hvorfor…
Easy Rider (Criterion nr. 545)(Blu-ray)
1969 – Dennis Hopper (farger)
Den offisielle starten på New Hollywood
Nivå 1 (uten spoilers)
To langhårede hippier smugler kokain fra Mexico til USA for å tjene så mye penger at de kan trekke seg tilbake til Florida. Ferden går til New Orleans og Mardi Gras, via sørstatene som ikke er noe blivende sted for slike som dem.
Nivå 2 (med spoilers)
Begrepet ”easy rider” henspiller på en mann som lever på en prostituerts penger. Ikke som hallik, men som kjæreste. En av nøkkelscenene i filmen kommer i det Billy og Captain America dytter kokainet ned i bensintanken som er malt som det amerikanske flagget. Her symboliserer kokainet penger som er problemet med USA. Alle vil ha penger, det er det viktigste i livet og jakten på penger er the American Dream. En annen oppsummering av filmens tema ligger i filmens tagline; a man went looking for America and couldn’t find it anywhere.
Jeg tror ikke man skal overanalysere Easy Rider og forvente at alt man ser skal ha en klar symbolikk eller retning. Noe av det skyldes den uberegnelige regissøren Dennis Hopper, resten skyldes tiden filmen er spilt inn i med tilhørende stil og idealer. Med det mener jeg for eksempel at Fonda insisterte på å være mystisk og levere enigmatiske setninger som ’We blew it’, og det faktum at filmstaben røyket marihuana kontinuerlig. Hopper måtte improvisere for å få formidlet informasjon til seerne i de sekvensene hvor Fonda skulle være taus og kryptisk. Og scener som virket superbe med en joint i hånden, er ikke nødvendigvis like innlysende for et rimelig edru publikum et år senere.
Men ’We blew it’ setningen som Captain America ytrer på slutten av filmen, kan leses som en kommentar til at de alternative menneskene har gått i samme fella som resten av samfunnet, og ser penger som et mål i seg selv. De ville bli rike og trekke seg tilbake fra samfunnet. Slik kan ikke alle tenke. Som Hopper insisterer på i dokumentarene, kommer frihet med et ansvar. Målet med den kryptiske setningen var at publikum ikke helt skulle forstå hva Captain America mente, og ta det med seg hjem og tenke på det.
Peter Fonda kom opp med ideen til filmen og var filmens produsent. Han ville ha Dennis Hopper som regissør. Hopper var bestemt på å lage en film som angikk deres liv, han ville ikke lage søte filmer som den samtidige Pillow Talk. Han flettet inn samtidig sjargong i filmens symbolikk, som det å kjøpe ’junk’ i en meksikansk ’junkyard’. Han velger også å lage filmen så autentisk som mulig ved faktisk å bruke reelle sheriffer i rollene som sheriffer i sørstatene. Sekvensen på kafeen hvor de trakasseres til de velger å forlate kafeen, ble innspilt med de tilhørende lokale gjestene. Hopper filmet dem, og de fikk si det følte for av fordomsfulle og rasistiske utsagn. Så brukte Hopper det som passet. Filmstaben trodde det ville være å be om bråk å invitere dem med i filmen, men det viste seg at de utrolig nok ville være med. Hopper ønsket to av disse som drapsmennene på slutten av filmen, og det fikk han.
Dennis Hopper forteller i Shaking the Cage at det var en distinkt forskjell på å se filmen på kino i sørstatene kontra Los Angeles. I sørstatene klappet publikum da protagonistene ble skutt på slutten av filmen. I Los Angeles ropte derimot publikum ”drep svina” etterpå. Kameraet heves etter at Captain America blir skutt. Dette gjøres ved hjelp av et helikopter, og skal symbolisere at sjelen forlater den døde og stiger opp. Man kan se det som en fullføring av Hoppers visjon av brytningen mellom fortid og fremtid som han har bygget opp til gjennom hele filmen. Motorsyklene kjører fremover, men filmes ofte forfra med stedet de kom fra som bakgrunn. Dette forsterkes gjennom sideforskyvning ved hjelp av kameraet. Motorsyklene faller av og bakover stadig vekk når kameraet er på siden av dem. En talende sekvens viser oss gamle herskapshus på den ene siden av veien, og moderne industri på den andre siden. Slik viser Hopper oss at 60-tallets uskyld er over og en ny og hardere tid er i emning. USA ble rystet av oppstandelser og uro på denne tiden, med Black Panthers som toneangivende. Vietnamkrigen skapte et sterkt skille i befolkningen. Og fremdeles hang raseskillepolitikken igjen i sør, med segregerte kafeer. Hopper ville ikke ha en svart mann for å symbolisere dette, men valgte en hvit liberal i Jack Nicholsons skikkelse. Han blir drept på grunn av hans svik mot sine egne. Han vanket med langhårede hippier og representerte unnfallenhet. Som hans figur i filmen sier til Billy; ”de er ikke redde for dere, men for hva dere representerer”.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at både Seymour Cassel, kjent fra John Cassavetes sine filmer, og Les Blanc, kjent som dokumentarfilmskaper, startet som kamera-assistenter på Easy Rider. Les Blanc filmet det meste av Mardi Gras-segmentet og den ville LSD-sekvensen på kirkegården i New Orleans. For øvrig kan det nevnes at lik må få sine gravplasser over bakkenivå i New Orleans. De kan ikke graves ned, for en meter ned er det bare sump.
Easy Rider sørget for at Jack Nicholson ble en filmstjerne. Egentlig skulle den meget dyktige Rip Thorn, senere fantastisk i Payday(1974), spille den unge advokaten. Men Hopper og Thorn hadde en krangel og Nicholson ble hentet inn som erstatter. Han hadde på denne tiden egentlig bestemt seg for å slutte med skuespill. Men slik ble det ikke…
Lyd og bilde
Easy Rider kommer med tre forskjellige lydspor, pluss to kommentatorspor. Et mono, et stereo og et 5.1spor. Det var mest futt i stereosporet, men 5.1sporet har jo litt mer aktivitet i surroundhøytalerne. Uansett er 5.1sporet mikset i ettertid. Bildet er i 1.85:1. Jeg må si at bildet er meget flott og en klar forbedring til tidligere versjoner jeg har sett. Filmkorn og skarphet er meget bra. Noen av dagslysscenene med motorsyklene på landeveien er virkelig imponerende. Flott til 40 år gammel indiefilm å være.
Ekstramateriale
Two audio commentaries, one featuring actor-director-writer Dennis Hopper, the other Hopper, actor-writer Peter Fonda, and production manager Paul Lewis: Kommentatorsporet med Hopper, Fonda og Lewis er ganske interessant. Hopper deltar her via telefon. Her deler de av sine erfaringer, og jeg legger merke til at Hopper husker mye feil, og rettes på av de to andre. Hopper snakker litt om inspirasjon, fra filmskapere som John Ford til Satyajit Ray. Ford er merkbar som inspirasjon når de kjører gjennom Monument Valley, stedet er på en måte signaturen til John Ford. Det andre kommentatorsporet med Hopper alene er spilt inn i 2009 og dermed like før hans død. Dette sporet er for lite aktivt, med Hopper taus i lange perioder. I tillegg er informasjonen han kommer med tilgjengelig via det andre kommentatorsporet eller dokumentarene.
Born to Be Wild (1995) and “Easy Rider”: Shaking the Cage, (1999), documentaries about the making and history of the film: Born to be Wild klokker inn på 30 minutter. Det er en ok dokumentar, men Shaking the Cage er bedre og lengre. De overlapper en del. Born to be Wild har mer fokus på interne konflikter og Hopper fremstår ganske så bastant. Han sier at filmen er hans verk, samme hva andre måtte mene. Han tar hele æren for manuset, selv om Fonda hevder at Terry Southern skal ha mye av æren. Dette får Fonda støtte i fra de andre aktørene. Shaking the Cage er på en drøy time, og går i dybden på innspillingen. Hoppers opprinnelige film var på over tre timer, og andre måtte klippe den ned til halvannen time. Hopper må innrømme at han er veldig fornøyd med det nedklippede resultatet.
Television excerpts showing Hopper and Fonda at the Cannes Film Festival: Kort og kuriøst. 2 minutter.
New video interview with BBS cofounder Steve Blauner: Blauner er en av B’ene i BBS. Bob, Bert og Steve. Han tok seg av de mer forretningsmessige sidene ved produksjonene. Uten The Monkees ville det ikke vært noen Easy Rider. Og med Rip Thorn i Jack Nicholsons rolle ville vi ikke ha snakket om Easy Rider i dag. Mulig det, men det hadde vært utrolig spennende med Rip Thorn i den rollen… Et informativt intervju fra en litt annerledes vinkel.
Theatrical trailers: Den lengste traileren på tre minutter fokuserer på det røffe bildet, konflikt, fordommer og rednecks. Den andre er på bare et minutt og fokuserer på frihet og hippier.
Hefte: Et godt essay av J. Hoberman runder av ekstramaterialet til Easy Rider. Han trekker veksler på Beat-tradisjonen og tidligere motorsykkelfilmer, som The Wild One og Hells Angels on Wheels. Essayet er inkludert i en bok på ca 100 sider som følger med i The BBS story-boksen.
The Red Shoes (Criterion nr. 44)(Blu-ray)
1948 – Michael Powell (farger)
Å dø for kunsten
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung ballerina får sjansen til å bli stjerne, men må etter hvert velge mellom kjærligheten til sin kjæreste eller kjærligheten til balletten. Filmen er bygget på et H.C.Andersen eventyr.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmens tema er det å dø for kunsten. Under andre verdenskrig var det mye snakk om å dø for fedrelandet, for demokratiet, for frihet. Rett etter krigen kommer The Archers med en film som snakker om å dø for kunst. Det handler om å gjøre det som skal til for å lage oppriktig, god kunst uten å holde tilbake. Man må gjøre de største offer for å nå toppen. Å være en kunstner betyr å være egoistisk og ensom. Vicki gjør dette offeret både i ballettforestillingen The Red Shoes og i hennes private liv. I stykket får hun de røde ballettskoene, og de danser henne til døde. I privatlivet velger hun bort sin mann for muligheten til å bli den beste danseren, og skoene leder henne til hennes død.
Gradvis utover i filmen The Red Shoes glir virkeligheten over i balletten, eller omvendt. Vi ser stykkets produsent, Boris Lermontov, dukke opp i balletten. Dette minner om David Lynchs Inland Empire, hvor den kvinnelige hovedrolleinnehaveren får problemer med å skille de to tilstandene. Psykodramaet er tydelig når Julian dukker opp som danser i balletten. De to er sammen om fantasien deres, men det skjer kun i hennes hode. Som Martin Scorsese påpeker har stort sett alt i film blitt gjort før, fra stumfilmtiden og fremover. Godard blir gjerne regnet som arkitekten bak jumpcut, men Sergej Eisenstein gjorde det allerede på 1920-tallet. Scorsese innrømmer å ha vært inspirert av The Red Shoes da han valgte å filme boksescenene i Raging Bull inne i bokseringen.
The Red Shoes er en vakker ballett i filmen. Og vi får se den i sin helhet. Det var da filmen kom ganske så unikt. Ingen klipp til publikum. Vi er publikummet, og ser det de ser. Kritikken har vært sterk på at det tar oss fullstendig ut av filmen, men jeg er ikke enig i dette. Hvorfor ikke nyte en flott ballett i stedet? Balletten er en glimrende metafor for filmens historie.
Vicki har en strålende karriere som ballerina når Lermontov blir sjalu på Julian og bestemmer seg for å sparke ham fra staben. Han er ikke interessert i henne som kvinne, kun som danser. Han har med tiden blitt overbeskyttende ovenfor sin stjerne, og takler ikke at hun har et forhold til Julian. Vicky bestemmer seg for å være lojal til sin mann og forlater ensemblet. Men hun lever da i skyggen av Julian, den vellykkede komponisten og dirigenten. Til slutt blir hun overtalt av Lermontov, og returnerer til den nye oppsetningen av The Red Shoes. Julian følger etter henne, men må innse at hun velger kunsten framfor kjærligheten.
The Archers er produksjonselskapet til Emeric Pressburger og Michael Powell. Pressburger var den sindige og tankefulle som skrev det meste av manus. Powell var den impulsive og energiske, som sto for regien. Sammen lagde de filmer som Life and Death of Colonel Blimp, Black Narcissus og I know Where I’m Going. The Red Shoes er allment akseptert som den beste ballettfilmen noensinne.
Som Powells kone Thelma Schoonmaker Powell forteller, er det å spille inn en film som en liten krig. Slik er det i alle kunstretninger hvor man må samarbeide for å nå sitt mål. Vi ser dette illustrert i filmen. Publikummet i begynnelsen av filmen har kommet for å nyte hver sin kunstretning. Noen for å lytte til musikken og orkestret, andre for å beundre dansen. Heftige diskusjoner utspilles på galleriet. Blant ensemblet er det sterke personligheter som slåss for sin oppfatning av hvordan en oppsetning skal gjøres. Men Lermontov er den udiskutable sjefen. Han trekker i trådene som en magiker.
Lermontov bruker sin makt da han kvitter seg med Julian, men forsvinner inn i en ensom tilværelse når Vicki velger å slå følge med Julian. Han vet han har gjort en stor feil og han må lenge klare seg uten sin ballerina. Resten av ensemblet forsøker å påvirke ham til å ta tilbake den enestående talentfulle Julian, men til ingen nytte. Lermontov er også en kunstner, som må kjempe en ensom og stri kamp. Scenene med Lermontov isolert i sitt fantastiske rom er av de mest estetiske i filmen.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1 som vanlig på denne tiden og lyden er i mono. Criterion har i sine bluray-utgivelser gjort sidestripene svarte i motsetning til DVD-utgivelsene. Det er en forbedring. Bildet har gjennomgått en dramatisk restaurering, siden denne filmen var i ferd med å gå helt i stykker. Resultatet har blitt fremragende, kanskje den beste restaureringen jeg har sett. Nå er bildet nesten perfekt. Visse scener er litt softe, noen er litt ustabile. Men stort sett er bildet en orgie i skarpe farger, utrolig dybde og skarphet. Lyden er meget, meget god. Monosporet er kraftfullt.
Ekstramateriale
Introductory restoration demonstration with filmmaker Martin Scorsese: Scorsese er en ihuga filmbevarer som også har startet et selskap som jobber med bevaring av film, The Film Foundation. Her introduserer han en demonstrasjon av arbeidet med The Red Shoes. Vi ser før og etter klipp av filmens restaurering. Fokuset klarer de også å rette opp, fra dobbeltbilde til meget skarpt. Himmelvid forskjell! Virkelig en tankevekkende demonstrasjon og jeg er takknemlig for dette arbeidet. Tenk at vi kan se en film som nesten var ødelagt i denne flotte kvaliteten.
Audio commentary by film historian Ian Christie, featuring interviews with stars Marius Goring and Moira Shearer, cinematographer Jack Cardiff, composer Brian Easdale, and Scorsese: Jeg er egentlig ikke så glad i disse kommentatorsporene med flere aktører. Det kan være litt krevende å vite hvem som snakker, og uansett tar det mye oppmerksomhet vekk fra filmen når det skiftes kommentator. Allikevel er det mye viktig informasjon man får her.
Profile of “The Red Shoes,” a documentary on the making of the film, featuring interviews with members of the production team: Produsenten ville lage ballettfilm i 1933, men prosjektet ble utsatt til etter krigen. Da ble planen å lage eskapisme, som trengtes etter en grusom krig. Powell forlangte å ha en ekte ballettdanser som kunne spille i hovedrollen, han ville ikke ha en stand-in for dansescenene. Siden ekte dansere utgjorde mye av skuespillerne, var det en god del rivalisering på settet.
Video interview with director Michael Powell’s widow, Thelma Schoonmaker Powell, from the 2009 Cannes Film Festival, in which she discusses Powell, the film, and the restoration: Hun var gift med regissør Michael Powell helt til hans død. Hun har også vært Scorseses klipper i ca 40 år. Mye av intervjuet går med til diskusjon om restaureringen. Men også om hvordan filmen handler om mange mennesker som jobber sammen om å lage kunst, og må ledes av én person.
Audio recording of actor Jeremy Irons reading excerpts from Powell and Pressburger’s novelization of The Red Shoes: The Archers laget en bok 40 år etter filmen, som Jeremy Irons her leser utdrag fra. Han har en superb stemme, som passer godt til opplesning. Det minner meg om mitt besøk i Westmister Abbey i mars 2011, hvor han hadde lest inn kommentarer til de historiske stedene vi besøkte i kirken på en interaktiv lydavspiller man kunne høre på mens man vandret rundt.
Collection of rare publicity stills and behind-the-scenes photos: Flotte bilder. Spesielt var maleriene som utgjorde storyboard flotte.
Gallery of items from Scorsese’s personal collection of The Red Shoes memorabilia: Om artifakter han har samlet, som originalmanuset til filmen og de røde skoene. Pluss posters.
The “Red Shoes” Sketches, an animated film of Hein Heckroth’s painted storyboards, with the Red Shoes ballet as an alternate angle: Sånn passe interessant med storyboardbildene alene, men meget interessant med splitscreen med tilhørende passasjer i filmen. Vakkert og opplysende.
Audio recording of Irons reading the original Hans Christian Andersen fairy tale “The Red Shoes”: Jeremy Irons har en god og mektig stemme. Ok kuriositet.
Theatrical trailer: En typisk dramatisk, svulstig og litt kunstig trailer i the Archers vanlige stil.
A booklet featuring an essay by critic David Ehrenstein and a description of the restoration by UCLA film archivist Robert Gitt: Restaureringen må rimeligvis få mye oppmerksomhet i dette spesielt vellykkede eksempelet. Mye blir gjentatt her fra videoessayene på disken. Ehrenstein har skrevet et innsiktsfullt essay om filmens mening.
Le Cercle Rouge (Criterion nr. 218)( Blu-ray)
1970 – Jean Pierre Melville (farger)
Dragning mot rødt
Nivå 1 (uten spoilers)
Corey slipper ut av fengsel samme dag som Vogel rømmer fra en fangetransport. Corey har allerede planene klare for et nytt kupp, men trenger medsammensvorne. Som forutbestemt hånd i hanske finner de hverandre.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en kuppfilm i tradisjonen til Asphalt Jungle og Rififi, med avleggere som Heat. Filmen har en langsom struktur, som bygger opp til den halvtimes lange kuppscenen som vesentlig foregår i stillhet. Dette er et likt grep som Dassin brukte i Rififi. Jeg har, som sikkert noen har lagt merke til, en forkjærlighet for langsomme filmer som lar oss få tid til å tenke underveis. Le Cercle Rouge har tid til det, og til å utbrodere karakterens reaksjonsmønster. Vi følger både forbryternes planlegging og etterforskernes arbeid i detalj. Melville har lagt vekt på karakterer, forbryternes moralkodeks (lojalitet) og politiets nitidige arbeid.
Melville mener at en filmskaper bør søke å fortelle en historie gjennom bilder og lyder, og ikke måtte si alt med ord. Det er et meget godt eksempel på denne filosofien i Le Cercle Rouge. Etter at den alkoholiserte Jansen har utført sin oppgave til perfeksjon, unner han seg en belønning. Han tar opp en lommelerke, skrur av korken og lukter på innholdet. Kun det, så skrur han på korken igjen. Slik forteller Melville oss at han har overvunnet sine demoner, og kan fortsette livet sitt. Det bekreftes i en senere scene, da han avstår fra sin del av byttet. Hans utbytte av kuppet har vært å vise at han fremdeles duger til noe her i livet.
Det hviler en skjebnefølelse over filmen. Corey, Vogel og Jansen dras mot det store kuppet, som marionetter hengende i tråder. Lite tid går med til vurdering av risiko eller motforestillinger. De godtar vendingene som livet tar og flyter med. Slik sett fungerer Melvilles filmtittel godt. De dras mot den røde sirkelen, der de skal møtes for å leve eller dø. Hva som driver dem dit er individuelt. Det kan være stolthet, lojalitet, eventyrlyst, grådighet eller nødvendighet. Men de vil ende opp der.
Le Cercle Rouge er en lekker film å se på, med sine elegante sett og røffe realitet. Det oser 70-tall av filmen, de mørke gatene og den livløse naturen er holdt i nedtonede farger og gråblå sjatteringer. Når en fargerik gjenstand dukker opp tiltrekker den seg all oppmerksomhet. Jeg må si jeg har begynt å sette stor pris på Melvilles fargepalett i Le Cercle Rouge, som jeg føler er tett knyttet til paletten i Army of Shadows. Denne fargepaletten har også en annen merkverdig effekt. Personlig synes jeg den understreker ensomheten i Melvilles filmer. For de er ensomme alle hans protagonister, er de ikke? Fargene, regnet, tåken og stillheten underbygger ensomheten disse menneskene føler. Med denne innfallsvinkelen blir Melvilles krimdrama nesten eksistensielle. Vi ser disse mennene gå, stå, tenke og handle og lurer på hva som driver dem, hvem de er. Og vi får tid til det.
Melville så nesten aldri sine egne filmer, og når han gjorde det kunne det være flere år etter at den gikk på kino. Han likte ikke sine egne filmer, bare andres…
Jeg hørte aldri en kvinne si noe i denne filmen. Gjorde du?
Lyd og bilde
Dette er en nyutgivelse av Criterions DVD nr 218 på bluray. Bildet er i 1.85:1 og lyden er mono. Lyden er bra i en film som ikke byr på store utfordringer lydmessig. Dialogen gjengis godt. Dette er en film som i lange perioder omtrent er lydløs. Men lyddesignet er nøye uttenkt, og kuppscenen foregår stort sett i stillhet. Dermed bygges spenningen opp og en lyd føles dramtisk. Bildet er litt vekslende. Noen av de mørke skumringsscenene er litt grove, til tider softe. Til gjengjeld er det meste av filmen glimrende, med dybde, skarphet og flott filmkorngjengivelse. Jeg er meget fornøyd.
Ekstramateriale
Excerpts from Cinéastes de notre temps: “Jean-Pierre Melville”: I dette tvprogrammet som oversatt betyr ’Vår tids filmskapere’, portretteres Jean Pierre Melville gjennom 9 roller. Hans person belyses gjennom roller som forretningsmannen, den ensomme, perfeksjonisten, franskmannen osv. Han er den eneste regissøren med eget studio, og hevder at han må være gal for å ha det. Filmprosessens to viktigste deler er skrivingen og editeringen. I sekvensen om ’den ensomme’ forteller han om skriveprosessen som foregår om natten i mørke. Hans inspirasjon er amerikansk film, og Asphalt Jungle trekkes frem. Men han tilpasser de amerikanske temaene til fransk og europeisk publikum. Han liker å bruke samme scener i filmene sine. Kjennetegn er mannen som forlater rommet sitt for siste gang. Ett siste blikk og hatten settes på hodet. Melville velger selv alle omgivelser i filmene, som møbler, hus, osv.
Video interviews with assistant director Bernard Stora and Rui Nogueria, the author of Melville
on Melville: Det var store konflikter mellom Volonte og Melville under innspillingen. Volonte var ekstremt nasjonalistisk og snakket mye om Italias fortreffelighet. Han tok ikke imot instruksjoner av Melville på en god måte. Nogueria forklarer hvorfor Le Cercle Rouge ikke har kvinnelige karakterer. Melville klarte ikke å skrive dialog for kvinner og derfor krympet rollene til det ikke var noe igjen. Bernard Stora hyller Melville som den beste regissøren han har jobbet med. I dette halvtimes intervjuet forteller han om Melvilles system innen regi. Han forteller hva han er ute etter, men ikke i detalj. Slik må staben prestere. Og plutselig kunne han finne på å gi en statist en stor rolle i filmen. Han forteller at Melville var glad i dyr, og behandlet dyr bedre enn han behandlet menneskene.
Thirty minutes of rare on-set and archival footage, featuring interviews with director Jean-Pierre Melville and stars Alain Delon, Yves Montand, and André Bourvil: Dette materialet har fått menyoverskriften ’archival footage’, og starter med Pour le cinema: Melville var ingen misogynist, men slet med kvinnelig dialog. Yves Montand sier at Melville manus var ekstremt detaljert. Midi Magazine: Melville mente at politithrilleren var den eneste formen for moderne tragedie. Delon forteller om forholdet mellom dem, og at det nesten var urovekkende lett for ham å jobbe med Melville. Han visste hva Melville ville ha, og mener at han ga ham det i filmene deres sammen. Melville er involvert i en rekke intervjuer i dette ekstramaterialet og er tålmodigheten selv, selv om en del spørsmål er av sjaber kvalitet. Han hadde lyst til å lage film om juveltyveri siden 40-tallet, men så kom Asphalt Jungle i 1950, og han måtte vente til den var litt glemt. Hans andre forsøk strandet da Rififi kom i 1955, og det ble ikke fullført før 1970 med Le Cercle Rouge.
Original theatrical trailer and 2003 Rialto Pictures rerelease trailer: Den originale traileren forteller veldig lite om hva filmen handler om, men starter med en utdypning av begrepet ’le cercle rouge’. De som har et møte i den røde sirkelen, ender der om de skal leve eller dø. Rialto rereleasetrailer er ganske lik.
A booklet featuring essays by film critics Michael Sragow and Chris Fujiwara, excerpts from Melville on Melville, a reprinted interview with composer Eric Demarsan, and an appreciation from director John Woo: Heftet denne gangen er ganske tykt, med flere gode essay. Eric Demarsan, som lagde musikken for Army of Shadows, ble hentet inn da Melville ikke var fornøyd med den originale komponisten. Slik får vi det sparsommelige og jazzinspirerte lydsporet som følger Le Cercle Rouge. Melville utdyper konflikten med Volonte, og bekrefter at han aldri vil lage film med ham igjen. Melville var godt plantet på den politiske høyresiden, mens Volonte var venstrervolusjonær. Problemet var at han pratet om det hele tiden.
Nights of Cabiria (Criterion nr. 49)(DVD)
1957 – Federico Fellini (svart-hvitt)
Cabirias netter
Nivå 1 (uten spoilers)
Cabiria er et fyrverkeri av en kvinne som arbeider som prostituert i Roma. Men det er først og fremst hennes søken etter kjærlighet som er filmens anliggende. Fellini beskriver outsideren på en varm og inspirerende måte.
Nivå 2 (med spoilers)
Cabiria dukket første gang opp i en ti minutters sekvens i The White Sheik, som Fellini laget i 1952. Der gjør hun seg fortjent til å få en helt egen film. Dette støtter jeg fullt ut, da jeg synes at Nights of Cabiria er Fellinis beste film, ved siden av Juliet of the Spirits. Jeg vet at det er litt uvanlige favoritter, da Amarcord og 8 ½ er de mest hyllede verkene. Men slik er det for meg.
Fellini fremstiller det prostituerte miljøet uten fordommer. Her får vi ta del i Cabirias liv som prostituert, trekkende på gaten i Roma og hjemme hos kunder. Vi får også ta del i det hverdagslige livet hjemme, med naboer og venner. Cabiria har et voldsomt temperament. Hun har som regel piggene ute og forsvarer seg og sitt. Samtidig er hun et mykt og naivt menneske som søker etter den store kjærligheten og må betale for det gang etter gang. Vi forstår at hun ikke er av de med mest ballast her i livet. I tillegg har hun neppe noen utdanning, siden hun har jobben hun har. Fellini viser oss hennes manglende kunnskap i dialogen hennes. Hun forveksler blant annet skuespilleren med en annen, og ramser opp feil filmer.
I løpet av filmen forelsker hun seg tre ganger, i Giorgio, Alberto og Oscar. Selv Alberto ser det ut som hun forventer skal bli hennes kjæreste. Han er en nyrik filmstjerne som plukker henne opp rett etter at han slår opp med kjæresten sin. Hun blir med ham hjem og er totalt himmelfallen over å være i hans luksuriøse hjem. Det overlessede og smakløst sammensatte hjemmet virker kun elegant og eksotisk for henne. For oss er det en salig blanding av stilarter og grotesk malplasserte kunstgjenstander. Hver for seg er de vakre, men når man plasserer en byste foran et flott veggmaleri er hensikten kun å demonstrere sin rikdom.
Cabiria er på flere måter et kvinnelig motstykke til Charlie Chaplins landstryker. Hun er kraftig malt i ansiktet, med særegne øyenbryn. Hun er animert og livlig, med kroppsspråket til en stumfilmkarakter. Hun slåss mot andre prostituerte og prøver å finne en bra gate å jobbe på. Samtidig søker hun etter å finne en mening med livet sitt. Hun deltar i messe sammen med de andre prostituerte, og ber om hjelp til å forandre livet sitt. Så drikker hun seg full og konfronterer nonner i et opptog. I en spesielt viktig scene deltar hun i et magikershow på en bule. Hun stiller opp som frivillig og blir hypnotisert. Her forteller hun om sine innerste følelser til publikum. Når hypnosen løftes, er hun sitt gamle, aggressive jeg igjen. Men hennes opptreden fører til at hun møter Oscar. Han varter henne opp og virker lenge som en real mann som har falt for henne. De legger planer sammen, og hun selger huset sitt og flytter til ham. Fellini brukte meget sjelden nærbilder i filmene sine, så da han viser oss Oscar i ekstremt nærbilde er det illevarslende. Han har hatt en kynisk plan hele tiden og vil drepe henne for å ta pengene hennes. Hun trygler om å spare livet hennes og bare ta pengene. Det gjør han og livet faller i grus nok en gang for Cabiria. Men hun reiser seg nok en gang, og ved filmens slutt aner vi håp hos Cabiria der hun vandrer blant barna.
I Italia har kirken stor makt. De hadde også mulighet til å uttøve sensur på filmer. Hvor reell denne makten var vet jeg ikke, men at filmskaperne lyttet til kirken synes opplagt. I Nights of Cabiria hadde kirken et problem med sekvensen som har blitt kjent som ’mann med sekk’. Den ble etter hvert klippet bort, men har blitt gjeninnsatt i denne Criterionutgivelsen. Vi ser Cabiria møte en mann som bærer på en stor sekk i et øde landskap. Han drar rundt blant de fattige som bor i huler og grotter og deler ut mat og tepper. Så hvorfor skulle den katolske kirken ha problem med denne sekvensen? Jo, fordi det å dele ut mat til de fattige var kirkens oppgave. Ved å vise denne sekvensen hinter Fellini mot at kirken ikke klarer sin oppgave tilfredsstillende. Derfor måtte den bort.
Et menneske som lever slik som Cabiria, må være sterkt. Hun er vant til å bli utestengt fra offentlige steder som kaffer og nattklubber. Hun sviktes av mennesker hun stoler på og må slåss for sin plass til enhver tid. Nights of Cabiria er en dypt humanistisk film. Den blir også sett på som en kristen film, med et dostojevskisk menneskesyn. Den er deilig fordomsfri og gjør oss litt klokere.
Lyd og bilde
Aspektet er 1.33:1 og kvaliteten er middels. Noe støy i bildet er det og partier er litt uskarpe. Allikevel må det sies at dette er den beste printen tilgjengelig i dag. For demonstrasjonen fra restaureringen viser oss hvilket råmateriale de hadde å jobbe med. La oss være fornøyd med å ha fått en såpass god gjengivelse. Lyden er ok, men ikke alltid helt i synk som vanlig i italienske filmer fra denne tidsperioden.
Ekstramateriale
Uncut, restored theatrical re-release version features the never-before-seen seven-minute “man with a sack” sequence: Produsent Dino De Laurentiis var misfornøyd med denne sekvensen og overtalte (les: stjal) sekvensen under editeringen. Senere fikk Fellini sekvensen tilbake og det er den originale regissørens foretrukne versjon av filmen vi her har.
Exclusive video interview with former Fellini assistant Dominique Delouche: Dette er et langt intervju delt inn i mindre kapitler. Tipper det totalt sett er på rundt timen. Han forteller at Pasolini bidro med den rette dialogen mellom de prostituerte. Pasolini vanket i miljøer med halliker og prostituerte og kjente sjargongen.
Audio interview with producer Dino De Laurentiis: Intervjuet går stort sett med til å forsvare tyveriet av ”mann med sekk”-sekvensen. Han mener at han bare hjalp Fellini med å ta en avgjørelse som regissøren egentlig var enig i. 5-6 år senere ville Fellini ha tilbake sekvensen for senere lanseringer av filmen og fikk det.
The original and re-release theatrical trailers: Den originale traileren er for lang og litt kjedelig. Den nye er bedre og kortere.
Excerpt from Fellini’s The White Sheik, in which Masina makes her first appearance as Cabiria: Hun er like livlig i denne sekvensen fra The White Sheik som hun er i Nights of Cabiria, den godeste Giuiletta Masina. Hun heter Cabiria her også og er prostituert.
Restoration demonstration: Dramatisk forbedring etter restaureringen. Dette arbeidet er en gave fra himmelen for oss filmelskere. Vi får også innblikk i hvordan tekstingen har blitt forbedret.
Hefte: Her trykkes et utdrag fra boken I, Fellini av Charlotte Chandlers. Fellini har alltid vært interessert i outsideren. Han påstår også at ordet auteur om en regissør først ble brukt om ham av André Bazin, i hans anmeldelse av Nights of Cabiria. Greit hefte.
The Flowers of St.Francis (Criterion nr. 293)(DVD)
1950 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)
Den Hellige Frans
Nivå 1 (uten spoilers)
Frans av Assisi 1181-1226 grunnla Fransiskanerordenen. Han var kjent for sin kjærlighet til dyr og natur. Rossellini viser filosofien bak St.Frans sine ideer gjennom 11 vignetter framfor å lage en biografi.
Nivå 2 (med spoilers)
Dessverre feilet denne flotte filmen kraftig kommersielt sett da den kom i 1950. Noe av grunnen til det kan være den kontroversielle utroskapshistorien mellom Ingrid Bergman og Roberto Rossellini. De var gift på hver sin kant da de innledet et forhold under innspillingen av Stromboli. Dette var den store sladdersaken i 1950 og endte faktisk opp i det amerikanske senatet. Noen spekulerer i at Rossellini laget The Flowers of St.Francis for å avlede det negative fokuset på sitt privatliv. Det fungerte tydeligvis ikke. Men langsomt har filmen vokst til å bli en velfortjent klassiker. Jeg må si at den er en ganske så unik film.
Den Hellige Frans var kjent for å være beskytter av dyr og andre utstøtte i samfunnet som spedalske og fattige. I filmen ser vi Frans svare en annen munk om hvorfor mennesker fulgte ham. Frans hevder at Gud kunne ikke ha funnet et mer ydmykt menneske enn ham selv på jorden. Han ble uskyldig som et barn for å oppnå frelse.
I stedet for en film som skildrer den Hellige Frans sitt liv fra fødsel til død, som en tradisjonell biografi, har Rossellini valgt å sette sammen 11 vignetter. Disse har ikke noen spesiell forbindelse med hverandre, men er ment å vise den Hellige Frans sine ideers virkning på dem rundt ham. Noen av dem er ganske komiske, andre er mer illustrerende om livet som munk. Den lengste vignetten omhandler broder Ginepro og møtet med barbarene og deres leder, tyrannen Nicolaio. Han blir dømt til å henrettes men broder Ginepro klarer å overvinne Nicolaios aggresjon med passivitet og fromhet. Denne sekvensen inneholder mange komiske gullkorn, spesielt scenen der barbarene bruker Ginepro som hoppetau.
Selv om Frans er hovedpersonen, ser vi vel så mye til broder Ginepro. Han prøver å leve et fromt liv, men må korrigeres ofte av Frans. Spesielt var det vel ikke så vellykket å kutte av grisens fot for å lage suppe. Selv om Ginepro hevder at han og grisen var enige om donasjonen, høres det ikke slik ut på grisen når Ginepro kutter av foten. Det er egentlig overraskende hvor mye humor det er i filmen. Den balanserer de mer kontemplative og stille scenene i filmen.
Under innspillingen av Paisan var Rossellini i disse traktene. Her møtte han munkene som er med i The Flowers of St.Francis. Filmen inneholder kun amatører, bortsett fra Nicolaio. Munkene fra klosteret Rossellini møtte den gangen, spiller munkene i filmen. De gjør en naturlig og flott innsats for å vise oss verdien av den Hellige Frans sine gode tanker som motstykke til verdens brutalitet.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1 og lyden er i mono. Dette er en utgivelse på det jevne. Bildet skjemmes av litt ustabilitet og en del småskader. Men egentlig er bildet flott med tanke på at dette er en over 60 år gammel film. Lyden er hakket bedre.
Ekstramateriale
Exclusive new video interviews, conducted in 2004, with actress Isabella Rossellini, film historian Adriano Aprà, and film critic Father Virgilio Fantuzzi: Intervjuet med Isabella Rossellini varer i 16 minutter. Hun sier at et kjennetegn ved faren var at han alltid søkte å beskrive søken etter det gode. Han valgte ofte amatører som skuespillere, slik som i The Flowers of St.Francis. Filmkritiker Adriano Aprà snakker i 18 minutter, og beskriver situasjonen rundt filmen. Den ble jo laget midt under all kontroversen rundt forholdet mellom Ingrid Bergman og Roberto Rossellini. Den saken endte visstnok i Senatet! Fellini og Rossellini skrev manuset sammen. Senere skulle forholdet mellom dem to forverres betraktelig. Presten Virgilio Fantuzzi er filmkritiker og beskriver filmen som både et italiensk mesterverk og et religiøst mesterverk i dette 12 minutters intervjuet. Religion er til stede i alle Rossellinis filmer. Rossellini gjorde en god jobb på filmens felt, som han også gjorde på religionens felt.
The American-release prologue, situating the film in its historical context through paintings and frescoes: En samling fresker som skal strukturere filmen i forhold til innholdet. Halve tiden går med til rulletekst. Siste halvdel er ikoner med engelsk tale. Jeg har hvert fall ingen problemer med at denne prologen ble klippet bort.
A 36-page booklet featuring a new essay by film scholar Peter Brunette and reprinted writings by Roberto Rossellini and critic André Bazin: Peter Brunette har skrevet det mest interessante essayet denne gangen. Han påpeker at Francis ikke er en hovedperson i vanlig forstand, men er en del av en gruppe. Filmen var ment som et tilsvar på håpløsheten som bredde om seg etter andre verdenskrig i Europa. Den ville vise motstykket til det sleipe og beregnende. Det enkle er et sterkt våpen. Dette kommer Rossellini inn på i sitt essay. Han ville ikke lage en biografi, men ville vise disse tankenes effekt på dem rundt ham. André Bazin er kanskje Frankrikes mest kjente filmkritiker. Her forsvarer han Rossellini som har falt i unåde hos en del italienske filmkritikere som mener han har forlatt neorealismen. Bazin argumenterer for at The Flowers of St.Francis skal plasseres i neorealismen. Han utviser en ydmyk og grundig argumentasjon. Godt hefte.
Au Revoir les Enfants (Criterion nr. 330)(Blu-ray)
1987 – Louis Malle (farger)
Jødene blant oss
Nivå 1 (uten spoilers)
Julien er elev ved en katolsk skole under okkupasjonen av Frankrike. Elevene kommer alle fra bedre stilte familier, plassert her for å vernes fra dagliglivet under okkupasjonen. Deres priveligerte oppvekst skal fortsette selv mens det er krig. En dag får han en ny medelev, som virker hemmelighetsfull. Filmen er basert på regissør Louis Malles egen oppvekst og skildrer virkelige hendelser.
Nivå 2 (med spoilers)
Au Revoir les Enfants klarer det mesterstykket å fortelle en stor historie ved å fortelle en liten. For hvis man kjølig betrakter filmens handling kan den enkelt summeres opp. En jøde blir tatt opp ved en fransk katolsk skole under okkupasjonen og danner et vennskap med den unge hovedpersonen. Han er hemmelighetsfull. Skolen består stort sett av barn fra rike franske familier. De plager kjøkkenhjelpen Joseph hver dag. Joseph får sparken for tyveri og svartebørshandel av skolens matvarer. De medskyldige, elevene, blir ikke engang utvist. Som hevn angir han skolens jøder til Gestapo. De blir arrestert og sendt til konsentrasjonsleire, sammen med rektoren som har ansvaret for at jødene ble skjult. Dette opplevde Louis Malle i 1944, og over 40 år senere laget han film om hendelsen.
I denne enkle historien klarer Malle å få oss til å reflektere over Holocaust, kollaborasjon, klasseskiller, rasisme, mot og feighet. Vi ser disse barna gå på skolen og leke i frikvarterene. Men skyggen av krig og okkupasjon henger over dem. Spesielt den jødiske gutten Bonnet lever i en evig frykttilstand. Gestapo er alltid på utkikk etter slike som han. Hva galt har han gjort og hvorfor vil de at han skal dø? Ved å fortelle historien i det små slik Malle gjør, kan man ikke annet enn å se det absurde i Holocaust.
Som andre franske filmer om okkupasjonen som The Last Metro og Army of Shadows, tar også denne opp den beryktede franske kollaborasjonen. Noen ganger var faktisk franskmenn de verste fiendene for andre franskmenn. Dette blir illustrert i kaféscenen. De franske halvmilitære gruppene utfører en kontroll på kafeen og vil kaste ut en gammel jødisk mann. Til slutt får en tysk offiser i stedet kastet ut dem. Motivet hans er antagelig å vise seg for Juliens mor, men scenen viser allikevel iherdigheten i fransk samarbeid med tyskerne. Samtidig skal det sies at franskmenn ellers hjalp jødene i landet så godt de kunne. 75% av landets jøder ble holdt skjult og hjulpet ut av landet. Av 300 000 jøder ble 225 000 berget.
Denne nyanseringen hos Malle kan også sees i oppgjøret rektoren tar med tyven Joseph. Han har stjålet mat og solgt på svartebørsmarkedet. Han blir utvist, men elevene som har handlet med ham slipper reaksjoner. Skolens forhold til deres rike foreldre blir nok utslagsgivende. En ellers moralsk bastion og hederlig mann som rektoren tar her en feig beslutning. Han skal selv få betale for den da Joseph i sinne og fortvilelse angir dem til Gestapo. Ingen er feilfri, ingen er bare onde. Barna er heller ikke kun uskyldig fremstilt. Deres daglige trakassering av Joseph som har en lyte, er ubehagelig å være vitne til.
Samtidig som filmen beskriver alt dette, beskriver den også overgangen fra barn til ung voksen. Tenk bare på Juliens posisjon som barn med nattlig sengevæting kontrastert med hans gryende interesse for det erotiske. Han og Bonnets høytopplesing fra Arabian Nights med kraftig erotisk innhold og sniktitting på erotiske ukeblader vitner om overgangen fra barn til voksne seksuelle vesener.
Louis Malle var en filmskaper som falt utenfor både i USA og hjemlandet Frankrike. Candice Bergen mener franskmennene aldri tilga ham at han dro til USA og laget seks filmer. Amerikanerne så på ham som en utenlandsk filmskaper og slaktet stort sett filmene hans. Etter en spesielt stygg slakt dro han tilbake til Frankrike og laget den meget gode filmen Au Revoir les Enfants. Den ble en suksess.
Lyd og bilde
Bildet er i 166:1. Fargene er dempede som i filmer som Army of Shadows. Her er ingen skarpe farger, det hviler en grått følelse over filmen. Skarphet er bra, med en skikkelig filmfølelse i bildet. God presentasjon. Lyden er meget god, synes jeg. Mono.
Ekstramateriale
Video interviews with Louis Malle biographer Pierre Billard and actress Candice Bergen, Malle’s widow: Intervjuet med Billard er på 30 minutter og fungerer godt. Han får frem at Malle er opptatt av å fremstille mennesker nyansert, ikke gode eller onde. Selv kom Malle fra en rik katolsk borgerlig familie. Candice Bergen er Louis Malles enke. Mange vil ha sett henne i gode filmer, som Carnal Knowledge med Jack Nicholson. Dette intervjuet er på 13 minutter og meget godt. Hun forteller om Louis Malles meget spesielle kinovaner. De besøkte ofte kinosentre og Malle ville se 15-20 minutter av opptil seks forskjellige filmer på en kveld. Hans senere dokumentarer ble laget for å gå tilbake til røttene sine innen filmskapingen. Som menneske og filmskaper var han alltid aktiv, alltid nysgjerrig. Han lagde filmer i nesten alle sjangre.
Joseph: A Character Study, a profile of the provocative figure from Au revoir les enfants, created by filmmaker Guy Magen in 2005: Joseph blir plaget hver dag, og de eneste som han føler er under ham er de moralsk uglesette. Kokka drikker for mye, men hun har samtidig makten over ham. Til slutt angir han jødene til Gestapo, som hevn for at han ofres. Spesiell essayfilm på 5 minutter, som viser ett individs historie.
The Immigrant, Charlie Chaplin’s 1917 short comedy, featured in the film: Hele filmen på 25 minutter er inkludert her. Flott bonus! Typisk Chaplinkomedie med brodd.
Audio excerpts from a 1988 AFI interview with Malle: Ganske slitsomt å lytte til engelsk med fransk aksent i 53 minutter. Dette gjør at lydklippet egentlig ble lite interessant for meg.
Original theatrical trailer and teaser: Slappe greier begge deler. Teaseren har fokus på rasisme, traileren på oppvekst. Lite inspirerende.
A booklet featuring essays by film critic Philip Kemp and historian Francis J. Murphy: Philip Kemp er en meget god skribent, som i dette essayet klarer å summere opp filmens særpreg og essensielle sider ved historien. Han avslutter med å beskrive Juliens vink til Bonnet som et løfte som Malle oppfyller 40 år senere. Hans historie skal bli fortalt. Essayet av historiker Murphy utfyller Kemps, siden det tar for seg det historiske. For dette er basert på Malles egen oppvekst. Presten og bestyreren av skolen i filmen er basert på Pere Jaques og her får vi fortalt hans historie, som er en meget fascinerende fortelling om en dedikert og godt menneske.
Fires on the Plain (Criterion nr. 378)(DVD)
1959 – Kon Ichikawa (svart-hvitt)
Mennesket i krig
Nivå 1 (uten spoilers)
Vi er på Filippinene i 1945. Japan er grundig slått av de allierte, men spredte kamper foregår fremdeles. Den japanske hæren er i oppløsning og lever under forferdelige forhold. Tamura kommer bort fra sin avdeling i løpet av et sykehusopphold og må streife rundt alene. Mat er nesten umulig å få tak i. Men bare nesten…
Nivå 2 (med spoilers)
Fires on the Plain er en av disse skjulte Criterionskattene som dukker opp fra tid til annen, som gjør at det å samle er så givende. Denne filmen hadde jeg antagelig aldri sett hadde det ikke vært for at jeg kjøper alle filmene i samlingen uansett. Jeg satt meg ned uten noen forventninger og ble bergtatt. En så vakker og grusom film er vanskelig å kunne forestille seg. Fotografiet er nydelig, i sterk kontrast til temaet i filmen og enkeltscener. At det var mulig å få laget denne filmen i Japan sier noe om hvor fritt man sto, særlig med tanke på hvordan japanerne blir fremstilt her.
Laurence Rees skrev en bok som kom på norsk i 2008, som heter ’I Keiserens navn: Japans brutale krig 1937-1945’. I tillegg til å berette om Japans brutale framferd under krigen, forteller den om kannibalismen som japanske soldater bedrev på Stillehavsøyene. Når amerikanske styrker inntok japanske stillinger kunne de finne store gryter med menneskeknokler i. Dette var restene av deres amerikanske medsoldater.
I filmen refereres det til det å skyte omstreifere som å jakte på aper. Tamura ender opp sammen med en liten gruppe soldater som spiser andre japanske soldater de har skutt. De bærer menneskekjøttet i veskene sine. Tamura selv innser ikke hva de har gjort før helt på slutten av filmen. I det karrige landskapet er det nesten ingenting å spise. Tamura har herdet magen sin ved å spise gress og tåler derfor kokte busker greit. Det hviler en desperat og kynisk stemning over gruppen. De stoler ikke på hverandre. De er med rette redde for å bli slaktet og spist. Ingen snakker direkte om det men alle vet hva som foregår, unntatt Tamura. Tamura er et anstendig menneske med moralske sperrer.
Når man ser Tamura vandre alene i det enorme og golde landskapet får man assosiasjoner til Helvete. Dette må ha vært regissørens intensjon, det er slik et tydelig og kraftfullt bilde. De japanske soldatene er fillete, utmagrede og utslitte. Det eneste som betyr noe er å skaffe seg mat. Kun basisbehovene i et menneskets liv betyr noe. Et sted å sove, mat og varme. Ingenting av dette er de sikret. De har entret naturtilstanden, det er ikke snev av sivilisasjon igjen. I tillegg er det krig, så brå død og vold er en meget sannsynlig utgang på det hele. Det er også den eneste naturlige utgang for Tamura, som blir skutt nettopp da han tror han har overlevd Helvete. Uansett er han da så mentalt skadet at det kanskje er like greit. Jeg tror ikke at noen kunne ha kjent igjen mennesket Tamura da, om de hadde kjent ham før…
I en slik tilstand, bortenfor sivilisasjonen, blir et menneskeliv uviktig. Med en gang en soldat dør er det noen som tar over hans støvler, hvis de er bedre enn hans egne. De gamle støvlene blir etterlatt og en annen oppgraderer til dem om hensiktsmessig. I tråd med dette ser vi en soldat tilby Tamura sin egen underarm som mat. Tamura må bare forsyne seg av kroppen hans om han skulle dø snart. Og vi forstår at den eneste grunnen til at Nagamatsu ikke har slaktet Tamura er at han tror at kjøttet er ødelagt av TB. Slik sett er Tamura mer verdt for ham levende, som en støttespiller i jakten på andre soldater.
For de som forventer en standard krigsfilm, vil nok Fires on the Plain være en skuffelse. Her er ingen grandiose slagscener eller neglebitende action. Men de som liker en tankevekkende, sjokkerende og filosofisk film om krigens vesen og konsekvenser vil sette pris på denne filmen. Fires on the Plain ble laget allerede 14 år etter krigen. Kudos!
Lyd og bilde
Merkelig. Nettsiden til Criterion opplyser at filmen vises i 1.33:1, men det riktige aspektet er da vitterlig 2.35:1. En sjekk med DVDcoveret og filmen selv bekrefter det. Bildet i seg selv er meget bra. Litt soft noen ganger, men stabilt stort sett. Strålende! Flere utsnitt er så cinematisk gode at man kunne ha hengt det på veggen. Lyden er meget god i mono.
Ekstramateriale
New video introduction by Japanese-film scholar Donald Richie: Ingen er slik en autoritet på japansk film som Donald Richie. Hver gang jeg ser at han har et bidrag på en Criterionutgivelse blir jeg forventningsfull. Han er en eldre og klok mann med en meget behagelig måte å formidle kunnskapen sin på. Alltid ettertenksom og skarp i betraktningene sine. Han forteller oss at Ichikawa ikke hadde en distinkt profil som hans samtidige japanske regissører som Kurosawa og Ozu. Vi tenker ofte familiedrama med Ozu og samuraifilm/samtidsdrama med Kurosawa. Ikke så med Ichikawa, han var innom mange sjangre og ingen spesielt mer enn andre. Med tanke på det kontroversielle temaet i Fires on the Plain, mener Ichikawa at han aldri ville fått laget denne filmen i dag. Men den gangen ble ikke japanerne sjokkerte, de visste om krigens redsler. Filmen har heller ingen agenda, den er mer lik en dokumentar i måten den formidler sin historie på. Intervjuet er på 12 minutter.
New video interviews with director Kon Ichikawa and actor Mickey Curtis: Mickey Curtis spiller Nagamatsu i filmen. Han er fantastisk i filmen og spiller på instinkt. Han forsto først nylig hvor stolt han bør være av filmen. Ichikawa mener at det aldri kan lages for mange filmer om krig og krigens vanvidd. Hans familie var i Hiroshima da atombomben sprengtes der. Familien overlevde, men han så galskapen i handlingen mens han vandret rundt i den totalt ødelagte byen. Han forteller om hvordan skuespilleren Funakoshi sultet seg ytterligere for å skape et realistisk bilde av karakteren sin. Det gikk for langt og han ble underernært. Intervjuene klokker inn på 20 minutter.
A new essay by film critic Chuck Stephens: Godt essay om den virkelige krigen og Ichikawas filmer. Litt overraskende at Ichikawas favorittregissører var Walt Disney og Pasolini…
A Woman Under the Influence (Criterion nr.253)(DVD)
1974 – John Cassavetes (farger)
En familie under påvirkning
Nivå 1 (uten spoilers)
Nick og Mabel lever sammen som en vanlig familie, bortsett fra at de har utfordringer andre familier ikke har. Mabel sliter med schizofreni og Nick sliter med å forholde seg til hennes sykdom.
Nivå 2 (med spoilers)
Jeg fikk en tanke om at hvis man ser A Woman under the Influence i tospann med Clean, Shaven, så har man fått beskrevet schizofreni utførlig, i to forskjellige settinger. I Clean, Shaven beskrives en manns ensomme og isolerte kamp med sykdommen sin. I denne filmen derimot ser vi en slik sykdoms effekt på familielivet, for Mabel er sterkt knyttet til sin familie og sjelden alene. Nå er ikke jeg en ekspert på psykisk sykdom, men det kunne være nærliggende for meg å tro at Mabel egentlig var bipolar, med sterke opp- og nedturer. Men i ekstramaterialet til Clean, Shaven fremhever regissøren A Woman under the Influence som den beste filmen som er laget om schizofreni. Han har gjort mye research og har nære venner som lider av sykdommen, så han vet nok hva han snakker om.
Denne filmen er et mesterverk. Den er av de ti beste utgivelsene i Criterion Collection etter min mening, hvert gjensyn gir meg på magisk vis en noe annerledes opplevelse. Den første gangen man ser den er det naturlig å se den som en film om Mabels sykdom og ektemannens kamp for å få familien til å fungere. For det er ingen tvil om at Mabel på sitt sykeste er i liten stand til å gjøre de riktige valgene for seg og sin familie. Men allerede ved gjensyn nummer en, sniker det seg inn en usikkerhet angående Nick. Er Nick helt frisk selv? Vel kan man forstå fortvilelsen han føler i møte med en ukontrollerbar Mabel og at han mister selvbeherskelsen og slår eller skriker til henne. Men det blir for mye. Hvilken far skjenker sine barn fulle på et lasteplan? Eller organiserer et enormt ”velkommen hjem” selskap for sin kone som kommer hjem fra tvangsinnleggelse? Hva med den intense insisteringen på at de skal prate om ”vanlige” ting og ”hun må være seg selv”? Det verste må allikevel være de gangene han skriker at han skal drepe både henne og ungene…
Nick er en enkel mann fanget mellom to kvinner, sin kone og sin mor. Og han klarer ikke å stå imot sin mor. Dette fører til at sammenbruddsscenen nettopp ender med et sammenbrudd. Moren med sin giftige tunge sørger for at konflikten eskalerer hver gang situasjonen ser ut til å være under kontroll. Verken legen eller Nick klarer å få henne til å tie. Og Mabel føler med rette at hun er offer for en sammensvergelse, som understrekes av at hun ofte står ensom på en side av bildet, mens de tre andre står på den andre siden.
Når det er sagt er ikke dette en film hvor noen er slemme og andre er gode. Alle har de en delikat blanding av feil og gode intensjoner, mangler og feilbedømminger, omtenksomhet og tålmodighet. Nicks mor har også sine gode sider. Tenk bare på at det er hun som forstår vannviddet i festplanene til Nick og tar på seg den ubehagelige jobben med å sende gjestene hjem før Mabel rekker å komme hjem. Hennes motivasjon i filmen er hensynet til Nick, barna og Mabel, antageligvis i den rekkefølgen.
Nick er selvfølgelig en mann som gjør mange feilvurderinger, men igjen er det ikke motivert av et ønske om å være slem. Vi kan tenke oss at han har opplevd dette før, flere hint i dialogen med kollegaene hans forteller oss det. Derfor er det lett å forstå desperasjonen hans når han ser at Mabel er i ferd med å bli syk igjen. Han vet hva som kommer, og blir desperat. Det er mange eksempler på hans kjærlighet til Mabel i filmen. Han gjør det han tror er best.
For det er ikke lett å være Nick. Vi må huske at hun er uttro i det hun blir syk. Hun skjemmer ut familien overfor naboer og venner. Filmen er også laget på en tid hvor det var mindre kunnskap om psykisk sykdom enn det er i dag. I tillegg er Nick en mann med bakgrunn i arbeiderklassen, uten spesielt mye utdanning. Det er lite trolig at han har noe som helst erfaring eller forutsetninger for å kunne håndtere dette. Hans verden er en røff verden, med macho idealer i det italienskamerikanske miljøet. Ingen psykologer i vennekretsen eller egen psykiater. Vi ser at han forbyr kollegaene å prate om Mabel. Disse mennene snakker ikke sammen om slike problemer.
Da filmen ble lansert hadde kvinnebevegelsen så vidt startet opp. Mabel fikk all sympati og Nick ble buet på under kinovisningene. Dette overrasket Peter Falk, som mente at Nick egentlig ikke fortjente det. Selv vil jeg gjerne påpeke noe jeg tolker som at det er håp for samlivet mellom Mabel og Nick. Etter den siste lange og harde natten rydder ekteparet av bordene, slukker lysene og gjør seg klare til å gå til sengs. Telefonen ringer. Hvem kan det være? Nick tar den ikke, og det tolker jeg som at han har tatt et langt steg fremover…
Lyd og bilde
Bildet er i 1.85:1. Dette er et ganske rufsete bilde, noen ganger ute av fokus på grunn av det instinktive kameraarbeidet. Alt i alt et bilde under gjennomsnittet. Cassavetes brydde seg kun om historien og skuespillerprestasjonene. Det synes. Det samme gjelder lyden. Det gjaldt å henge med og prøve å få tatt opp lyden når skuespillerne beveget seg rundt.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring longtime John Cassavetes collaborators Michael Ferris (camera operator) and Bo Harwood (sound recordist/composer): Dette kommentatorsporet er naturlig nok konsentrert om mye av det filmtekniske. Men i tillegg var jo en Cassavetesfilm preget av at det var et stort familie og venner-prosjekt. Derfor får vi også høre om hva de følte om å jobbe med Cassavetes som regissør.
Video conversation between actors Gena Rowlands and Peter Falk: En meget hyggelig samtale med hovedrolleinnehaverne Gena Rowlands og Peter Falk. Falk sier at Cassavetes var så original og nyskapende i sin tilnærming til film at han forandret alt. Og Falk kjempet mot dette, han ville gjøre ting slik han var opplært. Etter Husbandsinnspillingen fikk han raserianfall og sa han aldri ville jobbe sammen med regissøren Cassavetes igjen. Men senere tok han initiativ til å få rollen i A Woman Under the Influence. Peter Falk mener at den 10 minutter lange sammenbruddscenen til Rowlands er de beste 10 minuttene han har sett på film.
Audio interview with Cassavetes by film historians Michel Ciment and Michael Wilson, conducted in 1975: Langt intervju hvor Cassavetes går i detalj om hans ideer om filmskaping. For de som har sett A Constant Forge vil dette være velkjent. A Woman Under the Influence ble i sin helhet finansiert av Peter Falk, John Cassavetes og Gena Rowlands. Morsomt når Cassavetes forklarer hvorfor han ikke instruerer skuespillerne i detalj, slik andre regissører gjør. Han mener at han ikke har noen rett til å si at din måte å løfte et glass fra bordet og drikke er feil, at du må gjøre det slik. Dette er ting folk har gjort hele livet, det er å vise forakt for andre å kritisere det.
Trailer: Fin blanding av fotografier, film og presseomtale.
Stills gallery featuring rare behind-the-scenes production photos: Et flott bildegalleri for oss Cassavetesfans. Endelig interessante bilder fra en filminnspilling. Cassavetes er aktiv som instruktør på mange bilder.
An essay by film critic Kent Jones and an interview with Cassavetes from 1975: Et informativt essay, selv om jeg personlig ikke er enig i alt Jones her sier. Vil anta at jeg ender i kategorien som Jones refererer til som ’mange mener at’. Personlig tror jeg ikke at alle fakter i en Cassavetesfilm bærer mening, som symbol eller frempek. Derimot mener jeg at dette isteden bygger opp en karakter og er skuespillerens måte å formidle en sann karakter på, et ekte menneske.
