Diabolique

Diabolique (Criterion nr. 35)(Blu-ray)

1955 – Henri-Georges Clouzot (svart-hvitt)

De to djevelske

Nivå 1 (uten spoilers)

Et ektepar driver en kostskole, hun som lærerinne og han som rektor. Han er en psykopatisk konemishandler som helt åpenlyst har en annen lærerinne som elskerinne. De to kvinnene innleder et samarbeid for å ta livet av ham…

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Henri-Georges Clouzot demonstrerer i innledningen til Diabolique en uhyre effektiv historiefortelling. I løpet av kort tid er premissene lagt for hva vi senere skal følge utviklingen av. Vi ser en metafor på hans hensynsløshet allerede i måten han kjører over en elevs papirbåt i vannpytten på. Litt senere inndrar han ferien til en elev pga skribling på en vegg. Bakgrunnen for forteksten er møkkete vann av noe slag. Kanskje er det et frampek om at vi nå skal bevege oss inn i menneskesinnets mørke sider, bokstavelig talt sjelens grumsete dyp. Videre får vi eksempler på hvor dårlig han behandler sin kone, før dette blir glassklart etablert i middagsscenen i spisesalen. Michel er en sadistisk, brutal og kontrollerende mann overfor alle i sin nærhet.

Med en slik effektiv innledning er det lett for oss å forstå at kona Christina og elskerinnen Nicole drømmer om å bli kvitt denne mannen. De drar til Nicoles leilighet i en annen by og lokker Michel dit ved at Christina ringer ham og sier hun vil skilles. Da det er hennes skole og penger, har de forutsett at han straks vil komme etter dem. Planen er da å forgifte ham med en flaske Johnny Walker Red Label med sovemedisin, og deretter drukne ham i badekaret. Det er Nicole som er den mest aktive i både overbevisning og selve drapet. Alibiet deres er sikret ved at de omgås ekteparet i etasjen over og lager nok støy til at de blir irriterte, og smertelig klar over at de to kvinnene var der hele natten.

Ved andre gangs gjennomsyn kan vi legge merke til at det er god anledning for Nicole til å la Michel puste under drukningsscenen. Hun får Christina til å hente ting på stuen, og i tillegg orker ikke Christina å se på selve drapet. Så det er ikke tvil i Christians sjel om at Michel er død når de frakter ham tilbake til skolen i stråkassen og dumper ham i svømmebassenget. Så er det bare å holde minen. Problemet oppstår når ingen finner liket i svømmebassenget, selv ikke når de får bassenget tømt. Hvor er liket? Her er vi like blanke som Christina. Vi forstår heller ikke hva som foregår når dressen hans blir levert på døren og budet sier Michel selv har ønsket den levert. Christina sprekker og vil gå til politiet. Nicole må overbevise henne om ikke å melde seg. Et lik er funnet i Seinen. Kanskje er det Michel.

Clouzot driver filmen mer og mer i retning av en spøkelsesfilm. Det er flere og flere tegn på at Michel vandrer rundt på skolen, og til og med setter elever i straffearbeid. Det er en djevelsk plan Michel og Nicole har klekket ut. Det viser seg at det er disse to som er de djevelske, ikke Christina og Nicole som vi har trodd i nesten hele filmen. Ved å drive Christina til sin død av hjerteatakk, vil Michel bli sittende med skolen og pengene hennes. Michel og Nicole har lagt ned et nitidig arbeid for å rydde Christina av veien. De har etablert Nicole som Christinas venninne i måten hun forsvarer Christina på og kritiserer Michel. Like nitidig har Clouzot manipulert oss. Men han har gitt oss små hint om hvordan det egentlig ligger an. Flere ganger komponerer han bildet slik at vi kunne ha tolket forholdet mellom de tre annerledes.  Christina står alene på en side av bildet, mens Michel og Nicole sitter sammen på den andre. Tydeligst er scenen hvor kameraet er plassert bak de to, mot Christina, i en perfekt komposisjon som viser hvem som står mot hvem. Bildet er så slående at man blir tvungent til å tenke over meningen bak det.

Mye godt kan sies om den franske nybølgen. De hadde behov for å distansere seg fra noen av de eldre regissørene og omfavne andre. Robert Bresson og Jean Renoir var eksperimentelle og ble derfor godtatt. En av dem som ble forkastet var Henri-Georges Clouzot, pga sin tradisjonelle filming og struktur. Dette var en grov feil. Clouzot er en mester og en av de aller største franske regissørene.

Simone Signoret ble kjent med Vera og Henri-Georges Clouzot under The Wages of Fear, hvor hennes mann Yves Montand hadde hovedrollen. De ble gode venner. Men på slutten av Diabolique snakket de ikke lenger sammen. Clouzot er en meget krevende regissør.

Filmens slutt er illevarslende. Gutten som med rette hevdet å ha sett Michel på skolen når alle hevdet at det ikke var mulig, hevder nå å ha sett Christina. Men hun er jo død…

Lyd og bilde

Noe av det beste med å være interessert i Criterion er å få se gamle svart-hvitt filmer i blurayutgave. Selv om denne filmen ikke er av de flotteste og skarpeste er den vel verdt en oppgradering. Av småfeil kan nevnes en strekskade i noen sekunder, litt rusk i noen scener og at noen mørke scener er bitte litt ustabile og veksler mellom lyst og mørkt. Da bildet ikke er av de aller skarpeste, gjengis det lite filmkorn. Når det er sagt er det mange nydelige og skarpe scener her også. Spesielt gater og bygninger kommer fint frem. Bildet er i 1.33:1. Lyden er i mono og bra.

Ekstramateriale

Selected-scene commentary by French-film scholar Kelley Conway: 44 minutter av filmen får kommentarer av Kelley Conway. Altså litt over en tredjedel av filmen. Hun analyserer nøkkelscener og prater litt rundt Clouzots posisjon i fransk filmhistorie. Hun hjelper oss å legge merke til detaljer og mulige tolkninger av disse. Meget bra!

New video introduction by Serge Bromberg, codirector of Henri-Georges Clouzot’s “Inferno”: Intervjuet med Bromberg er på 15 minutter. Han kaller Clouzot for den franske Hitchcock, og de var faktisk begge interessert i boken Diabolique er bygget på. Clouzots Diabolique er en film hvor alt er mørkt, og slik sett litt annerledes enn Hitchcock antageligvis ville ha laget den. Hitchcock puttet ofte litt humor inn i filmene sine. Bromberg sier at skuespillere måtte være klar for alt når de signerte for Clouzot, og det er ikke vanskelig å være enig om man tenker på filmer som denne og The Wages of Fear. I Diabolique hadde han for eksempel en mann inne i kassen som kvinnene løfter på. En annen regissør ville ha brukt en tom kasse til disse scenene. Et meget godt videoessay.

New video interview with novelist and film critic Kim Newman: Kim Newman er en mann, om noen skulle bli forvirret av navnet. Dette intervjuet på 16 minutter er meget energisk. Dette er en skikkelig filmentusiast som sitter på mye spennende informasjon. Han påpeker hvor innovativ filmen er. Vi tror den handler om en kvinne som dreper sin mann, mens den egentlig er om en mann som dreper sin kone. Diabolique var tidlig ute med en slik twist på slutten. Diabolique viser oss, som Psycho gjorde senere, at badet helt klart er husets skumleste rom!

Original theatrical trailer: En trailer på to og et halvt minutt som er meget spennende og godt laget. Glimrende! På slutten vises en advarsel om at ingen får komme inn i kinosalen etter at filmen har begynt. Dette kopierte Hitchcock ved lanseringen av sin Psycho.

PLUS: A booklet featuring an essay by film critic Terrence Rafferty: Godt essay om Clouzots karriere og spesielt om denne filmen. Han tar opp Clouzots rykte og særegenheter.

The Third Man

The Third Man (Criterion nr. 64)(Blu-ray)

1949 – Carol Reed (svart-hvitt)

En usannsynlig helt

Nivå 1 (uten spoilers)

Holly Martins ankommer Wien for å møte sin gamle venn Harry Lime. Men ingen Lime møter ham på togstasjonen og snart får han vite at Harry Lime er død. I begravelsen møter Martins major Calloway, som er glad for at Lime er død. Dette får Martins til å ville finne ut hva som skjedde da hans beste venn døde.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en massiv Criterionutgivelse. Det var også den første blurayutgivelsen som ble utilgjengelig, og kan i dag bare skaffes fra andrehånds selgere, som på ebay eller amazon marketplace. Denne utgivelsen har jeg brukt lang tid på å sette meg inn i, ca 14 timer med dokumentarer, kommentatorspor og intervjuer i tillegg til filmen på vanlig måte.

Det er mye å ta tak i med The Third Man, selv om den kan virke som en ganske så konvensjonell thriller. Den har allikevel en del aspekter som løfter den opp til et mesterverk. Vi kan starte med en gjennomgang av handlingen. Holly Martins ankommer Wien for å møte sin gamle venn Harry Lime, men forstår fort at han har omkommet i en trafikkulykke rett på utsiden av sitt hjem. Martins rekker akkurat å delta i begravelsen. Her kommer han i snakk med major Calloway, som inviterer ham på en drink etterpå. Calloway og Paine, som er utstasjonert i den britiske kontigenten som kontrollerer Wien, har ingenting til overs for Harry Lime. De vet at han var involvert i stygge, kriminelle aktiviteter i byen. De ser også helst at Martins drar tilbake til USA.

Martins får beskrevet ulykken av portneren i bygningen Lime bodde, og får høre om en tredje mann som var til stede ved ulykken. De andre var baron Kurtz og Popescu, i tillegg til doktor Winkel. I trass mot det britiske politisoldatene, bestemmer Martins seg for å grave litt i saken. Underveis i denne prosessen ser vi en konspirasjon med Popescu, Kurtz og Winkel avtegne seg. Martins finner ut at Lime er i live, og etter lang tids bearbeiding og innsyn i bevis i saken mot Lime går han med på å bidra til Limes arrestasjon. Så desillusjonert blir han over sin gamle venn, at han selv skyter ham etter endt jakt i kloakkanalene.

Etter andre verdenskrig ble Østerrike delt i fire soner, den russiske, den amerikanske, den franske og den britiske. Wien ble delt på samme måte, og byen lå i den russiske sonen. Sentrum av Wien var nøytral, med de fire okkupasjonsmaktene i fellesskap patruljerende området. Fire soldater, en fra hvert land, utgjorde en patrulje i hver jeep. Svartebørshandelen florerte, og penicillinhandelen var spesielt stygg, siden den trengtes i behandlingen av blant annet barn. Graham Greene hadde selv venner som så filmen og var beskjemmet etterpå, for de også hadde vært involvert i denne handelen. I denne settingen florerte det også med etterretningsagenter fra de respektive landene.

Det første som slår meg som originalt ved The Third Man er karakteren Holly Martins. Han vil gjerne framstå som den handlekraftige amerikaneren i Europa, en klassisk helt, og til å begynne med oppfatter vi ham slik, kanskje mest av forventning. Men det tar ikke lang tid før vi ser at han viser svakheter. Etter hvert skal vi se at han egentlig er en karakter langt fra den klassiske Hollywoodtypen. Holly Martins gjør egentlig det meste feil, og de resultatene han oppnår kommer mer på tross av enn på grunn av hans anstrengelser. Han er alltid på etterskudd, treg i oppfattelsen og lesingen av situasjoner. I tillegg har han en hang til selvmedlidenhet og flaska. Han gir også lett opp. Flere ganger ser vi ham godta tilbudet om hjemreisebillett, for så å snu på flisa ved hjelp av andres innspill. Når det butter, drikker han og blir kranglete. Slik sett er han et barn, og behandles som et barn. Se for eksempel på scenen i baren rett etter begravelsen. Han drikker seg full, forsøker å slå Calloway og blir nøytralisert av Paine. Som aldri tar ham på alvor.

Et grep i filmen, som dessverre det amerikanske publikum gikk glipp av siden den amerikanske versjonen ble tekstet, er at den tyske dialogen rundt Holly Martins ikke tekstes. Dermed blir vi som ikke kan tysk like rådville som Martins, og forstår filmen på et annet plan. Bortsett fra disse scenene vil vi nok føle oss mer informert enn Martins og føle at han er litt treg med å komme etter. Men han er ute av sitt element her, og hans forelskelse i Limes flamme skygger nok litt for hans oversikt. Det er allikevel ikke til å stikke under en stol at han feiloppfatter situasjoner og trenger hjelp av Anna Schmidt for å komme videre. Hele hans fremtoning understrekes i sekvensen med litteraturforedraget, hvor han totalt skjemmer seg ut. Han kan ikke svare på et eneste litteraturspørsmål på en tilfredsstillende måte.

Denne sekvensen er en kommentar til høy- og lavkultur. Westernbøkene settes opp mot James Joyce sin litteratur, med spørsmål om stream of conciousness. Dette er et begrep Martins tydeligvis aldri har hørt om og når han nevner Zane Grey som inspirasjon, tas det som en spøk. The Third Man er en sjangerfilm som kommenterer sjangerfilmen. Den er en film noir, med sine kameravinkler, femme fatale, regnvåte gater og dystre menneskesyn. Men samtidig bryter den ut av krimsjangeren med sine politiske kommentarer og dokumentariske visuelle stil. Den bruker også mye humor, som i sekvensen om litteraturforedraget.

Martins klønete fremtoning får fatale konsekvenser for andre mennesker i filmen. Hans tankeløse avsløring av at portneren så ulykken og en tredje mann, fører uunngåelig til at portneren blir likvidert, antagelig av Harry Lime selv. Selv dyrene føler en motvilje mot mannen som skal være vår ufeilbarlige helt. Hunder bjeffer mot ham, katter går unna ham og papegøyen biter ham i fingeren. Etterkrigstiden i Wien var vanskelig og forvirrende, og Martins klarer aldri å få oversikt. Samtidig er han en dårlig menneskekjenner.

Et særegent grep i filmen er den litt skeive kameravinkelen. Selv synes jeg det gir en flott visuell opplevelse, men den kan også si noe om en by og en tid hvor moralen er problematisk. I Wien er ikke alt som det ser ut, og innbyggerne har tilpasset seg et litt annerledes moralsk kompass. Ikke alle var like begeistret over kameratiltingen. Noen så det kun som en gimmick, og en Hollywoodregissør sendte Carol Reed et lite hjelpemiddel som skulle balansere kameraet hans til neste film. Tiltingen kan også brukes for å illustrere motiver. I en scene med Martins og Schmidt tilter kameraet en vei når vi ser Martins og en annen vei når vi ser Schmidt. Det kan tyde på at de har ulike oppfatninger eller mål. Det skal jo også vise seg at de har det.

Orson Welles dukker ikke opp i filmen før etter 1.06.18. Og når Martins skyter ham på slutten har Welles bare hatt ca 10 minutter på skjermen til sammen. Drapet på Harry Lime er et barmhjertighetsdrap. Når Lime forstår at han ikke kommer unna, ber han ved hjelp av øynene sin gamle venn om å skyte ham. Greene bekrefter også dette. Men replikkene som skulle understreke det ble strøket.

The Third Man har mange faktorer som bidro til at det ble en udiskutabel klassiker. Romanen av Graham Greene som utgangspunkt, manus skrevet av samme mann, den største engelske produsenten Aleksander Korda, den største amerikanske produsenten David O. Selznick, regissør Carol Reed på toppen av sin karriere, assistentregissør Guy Hamilton som senere ble kjent som regissøren av Goldfinger, to store amerikanske stjerner i Joseph Cotten og Orson Welles og fantastisk musikk av Anton Karas. Musikken klarte ved hjelp av variasjoner å formidle action, romantikk og spenning.

Var doktor Winkel og baron Kurtz et homofilt par? Sett ut fra tidens sensur, kan jeg ikke se hvordan filmskaperne kunne gjort forholdet tydeligere i filmen. Vi ser baronens hund i doktor Winkels leilighet, som tyder på at han enten er på besøk eller bor der. Senere ser vi begge komme ut på balkongen i slåbrok om formiddagen. Tydelig nok for meg.

Lyd og bilde

The Third Man er en 62 år gammel film, og man kan ikke ha like store forventninger til bildet som til nyere filmer. Med det i bakhodet, må det sies at det er et meget godt bilde vi får servert her. Kveldsscenene med våt brostein ser meget bra ut. Det er litt i overkant mye filmkorn til stede, det kribler i de hvite flatene ved enkelte anledninger. Dette er heller ikke et konstant skarpt bilde. Men den aller beste måten man noen gang har sett The Third Man på i sin egen stue. Formatet er 1.33:1. Lyden er i mono og omtrent som bildet. Kanskje litt bedre kvalitet. Den unike sitermusikken blir gjengitt på en nydelig måte. Så også med den flotte lyden av sko mot brostein i trange gater.

Ekstramateriale

Video introduction by writer-director Peter Bogdanovich: Hvor lang tid tar det før Bogdanovich begynner å snakke om sin gode venn Orson Welles? Dette kunne vært en selskapslek, og man trenger ikke engang å ha en film Welles er involvert i. Mesteparten av denne fem minutter lange introen går med til å snakke om nettopp Welles, men han nevner også at Carol Reed er en meget undervurdert regissør.

Two audio commentaries: one by filmmaker Steven Soderbergh and screenwriter Tony Gilroy, and one by film scholar Dana Polan: Det første sporet er en livlig samtale, hvor masse informasjon kommer frem. Det er aldri stille, og både det filmtekniske og innholdsmessige blir diskutert. Jeg var skeptisk da jeg så at Dana Polan var mannen bak det andre kommentatorsporet, men det var det slettes ingen grunn til. Jeg vil si han overgår Soderbergh og Gilroy sitt spor, som var meget bra. Polan klarer å sette filmen inn i sin politiske tid, og kommenterer amerikaneren i Europa. Altså to av de bedre kommentatorsporene på en og samme film denne gangen.

Shadowing “The Third Man” (2005), a ninety-minute feature documentary on the making of the film: I denne dokumentaren lang som en spillefilm, kommer det frem en del oppsiktsvekkende ting. Produsent Korda var etterretningsagent og brukte studioer i utlandet som dekkoperasjon for etterretningsarbeidet. Både Selznick og Carol Reed jobbet døgnet rundt, og begge brukte Benzedrine. I våre dager kaller vi det speed. Den gangen visste de antagelig ikke om skadevirkningene, men Reed brukte det for å kunne jobbe på alle tre kameraenhetene, både dagenheten, kveldsenheten og kloakkanalenheten. Søndag sov han hele dagen.

Abridged recording of Graham Greene’s treatment, read by actor Richard Clarke: Problemet med ekstramaterialet på denne utgivelsen (hvis man kan kalle overflod et problem), er at jeg måtte se filmen fire ganger med diverse ekstralydspor pluss se filmen på vanlig måte. To ganger med to forskjellige kommentatorspor, som var topp klasse. Deretter radiohørespill, som følger filmen ganske korrekt tempomessig. Og til slutt denne opplesningen av boken, som ligger som et lydspor over filmen for fjerde gang. Dette sporet følger også filmen ganske likt tempomessig. Dermed blir dette litt kjedelig og overkill.

“Graham Greene: The Hunted Man,” an hour-long, 1968 episode of the BBC’s Omnibus series, featuring a rare interview with the novelist: I en spennende time får vi høre innsideinformasjon fra Graham Greene, i dette uhyre sjeldne intervjuet. Det måtte gjøres på toget til Istanbul, og uten å filme ham selv. Denne britiske kvalitetsdokumentaren er av det beste ekstramaterialet denne gangen, ved siden av kommentatorsporene. Godt strukturert, overraskende og informativt. Visste du at Greene var katolikk, drev jevnlig med russisk rullett og så på seg selv som en politisk forfatter? Han har en særegen måte å snakke på, den godeste Graham Greene. Han legger trykk på nesten hvert ord.

Insider Information: Denne korte dokumentaren tar for seg produksjonsproblemer mellom den amerikanske produsenten og hans britiske samarbeidspartnere. Carol Reed ønsket Orson Welles, mens Selznick så ham som ren gift for billettsalget. Og Welles bød virkelig på en del problemer. Han møtte ikke opp til avtalt dag, og de måtte gjøre noen av hans scener med stand-in, som ble Guy Hamilton i jakke med kleshengeren fremdeles i. Slik ble han en bredskuldret Harry Lime på lang avstand. Welles nektet å filme mer enn en dag i kloakkanalene. Etter det måtte de bygge et studiosett.

Who Was the Third Man? (2000), a thirty-minute Austrian documentary featuring interviews with cast and crew: He he. Ikke en av de bedre dokumentarene dette. Et noe merkelig premiss hvor de henger seg på ideen med The third man. De lister opp the first man (Graham Greene), the second man (Carol Reed) osv som hadde stor betydning for resultatet, helt opp til the tenth man. En litt amatørmessig produksjon. Men det må sies at man sitter igjen med en del ok informasjon. Kloakkanalene under Wien strekker seg over 3000 kilometer. I de scenene hadde Welles stuntmann som stand-in.

The Third Man on the radio: the 1951 “A Ticket to Tangiers” episode of The Lives of Harry Lime series, written and performed by Orson Welles; and the 1951 Lux Radio Theatre adaptation of The Third Man: Som sagt får vi se filmen mens vi hører radiohørespillet. Spennende framført, meget likt dialogen i filmen.

Illustrated production history with rare behind-the-scenes photos, original UK press book, and U.S. trailer: Bilder og presse/pr-bilder. Ikke noe interessant.

Actor Joseph Cotten’s alternate opening voice-over narration for the U.S. version: Carol Reed leste selv fortellerstemmen på den originale versjonen, mens Joseph Cotten leste inn en annen versjon for det amerikanske markedet. Her er den, litt annerledes.

Archival footage of postwar Vienna: Under denne overskriften finnes det ytterligere tre dokumentarer. I den første følger vi Anton Karas, musikeren som ble verdensberømt etter suksessen med sin sitermusikk i filmen. I ’In the underworld of Vienna’ får vi høre om det egne spesialpolitiet som jobber i kloakkanalene under byen. Noen kjeltringer hører til her. Uteliggere får gå videre etter ransaking. ’The Third Man’s Vienna’ er en meget, meget interessant dokumentar om byen. Etter krigen ble Østerrike delt i fire soner, den franske, den britiske, den amerikanske og den russiske. I tillegg ble Wien, som lå langt inne i den russiske sonen, delt i fire soner. Selve sentrum av byen var felles og patruljert av jeep med fire soldater, en fra hvert land. Spionene florerte, med hvert lands respektive etterretningshovedkvarter nesten vegg i vegg. CIA, KGB og MI6 holdt til i hoteller i samme kvartal.

A look at the untranslated foreign dialogue in the film: Disse replikkene ble oversatt i den amerikanske versjonen. Originalt var de ment å være like fremmede for oss som de fremstår for Holly Martins. Det var et meget vellyket grep, som amerikanerne gikk glipp av.

Blu-ray edition includes a booklet featuring an essay by Luc Sante: Et kort essay som beskriver The Third Man som en erketype innen filmhistorien. Når man ser den for første gang vil man kjenne igjen mange ting man har sett før, men fra senere filmer. Uttallige filmer er inspirert av The Third Man.

Sweetie

Sweetie (Criterion nr. 356)(Blu-ray)

1989 – Jane Campion (farger)

Et krevende midtpunkt

Nivå 1 (uten spoilers)

Kay er en ung kvinne som sliter med å finne ut hvordan hun skal leve livet sitt. Uten noen bestemt vilje eller mål tar hun tegn i omgivelsene som hjelp til beslutninger. I tillegg er hennes søster Dawn en stor utfordring, som tar stor plass på bekostning av henne.

Nivå 2 (med spoilers)

Sweetie er en meget imponerende debutfilm, som naturlig nok introduserer en regissør som senere har laget flere gode filmer. Filmen er kalt Sweetie etter kjælenavnet på Dawn, men hovedpersonen i filmen er Kay. Sweetie blir faktisk ikke introdusert i filmen før etter en halv time! Kay er en ung kvinne som strever med hvordan hun skal leve livet sitt. Derfor tyr hun til overdreven vektlegging av tilfeldige tegn i omgivelsene. Hun kaster mynt og kron, går til spåkone, og følger ”rådene” hun mottar. Slik velger hun seg blant annet kjæreste. Vi legger også merke til at hun har en lett grad av tvangsmessig atferd i måten hun unngår å trå på brosteinskjøter og lignende.

Sweetie derimot er mye hardere angrepet av en psykisk lidelse som vi legfolk ikke helt kan plassere. Det er Sweeties oppførsel som er den største utfordringen både for oss og hennes familie. Min opplevelse av filmen første gang jeg så den var at jeg så på Sweetie som en herlig eksentrisk person som ikke passer inn i konvensjonelle rammer, men som jeg følte ble nektet å være levende og lite konform. Helt til jeg faktisk forsto at så naiv er ikke denne filmen. For Sweetie er sterkt plaget, og kan ikke klare seg alene. Hvis man ser filmen uten skylapper vil man se tegn tidlig i filmen som peker mot dette. Og når krisen oppstår føler man seg litt medskyldig i å ha vært for naiv i synet på Sweetie.

Scenen som gjør alt klart for oss, og dermed blottlegger foreldrenes fornekting av Sweeties reelle tilstand er trehussekvensen. Det er ikke normalt å kle seg naken og barrikadere seg i et trehus i toppen av et tre i flere dager. Selv da nekter faren å ringe brannvesenet. Dette er et familieanliggende og skal løses innen familien. Det ender med tragedie.

Hva Sweeties diagnose er, er vanskelig å si. Hun er ikke hovedsakelig et barn i en voksen kropp, selv om noen sikkert vil hevde det. Schizofren eller bipolar er kanskje del av sykdomsbildet hennes, men også det at hun mangler grenser, både interne og eksterne. Med eksterne mener jeg at hun ikke har fått presentert grenser av sine foreldre i stor nok grad. Det kan illustreres i badekarscenen med sin far. Her lar Campion det være opp til oss hvor mye incest er del av det vi ser. At det er over grensen er det ingen tvil om, men lite er tydeliggjort.

Kay med kjæreste og Sweetie med kjæreste bor sammen i en leilighet etter at foreldrene har skilt lag. Når foreldrene finner sammen igjen, vil de leve uten Sweetie. Selv om de har levd i fornektelse over Sweeties tilstand, har de tydeligvis forstått nok til å innse at det er noe med henne som suger energi og oppmerksomhet. Sweetie elsker sin far, og det kan være et behov om oppmerksomhet fra ham som driver henne til trehusstuntet. Kay har som søster alltid følt dette oppmerksomhetsbehovet som et problem i konkurransen om foreldrenes oppmerksomhet. Dette er vel en velkjent problemstilling i familier med et spesielt krevende barn. Det andre barnet vil ofte føle seg neglisjert. Hun har ikke et romantisk eller naivt syn på Sweetie, men ser henne som et problem og som en utspekulert og beregnende person. Siden ingen andre ser henne slik, næres Kays behov for organisering av eget liv med usunne metoder.

Den sjarmerende gutten i nabolaget ble drillet i replikkene sine av foreldrene sine. Han kunne dem godt, men hadde lært seg dem i en bolk, noe som var et problem. Ingen forståelse av helheten her altså. Under scenen i trehuset kommenterte han til Genevieve (Sweetie) at hun neppe var voksen. Han forsto at hennes oppførsel ikke passet til en voksen person.

Lyd og bilde

Sweetie blir presentert i 1.85:1 og DTS lyd. Dette er jo en ganske ny film (1989) og kvaliteten på bildet er derfor strålende. De kraftige fargene, spesielt i innendørsscener, er meget livlig gjengitt. Filmkorn er nydelig til stede, over et meget detaljert og skarpt bilde. Dybdefølelsen er imponerende. Dette er en ganske dialogdrevet film, så de store surroundopplevelsene uteblir. Men musikken er storslagent gjengitt.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Campion, Bongers, and screenwriter Gerard Lee: Et kommentatorspor av de svakere. For mye utenomprat, og for lite om filmens intensjoner og virkemidler.

Making “Sweetie,” a video conversation between stars Genevieve Lemon and Karen Colston: På en utgivelse som markerer seg i nedre sjiktet hva ekstramateriale angår er nok dette det beste bonusmaterialet. Vi ser skuespillerne som spiller Sweetie og Kay snakke om filmen og sin opplevelse av den. Staben besto hovedsakelig av kvinner. De to skuespillerne som spiller søstrene i filmen, skulle få et meget godt forhold til hverandre. Campions regi innebar nøye posisjonering og bevegelser. Hun hadde en forkjærlighet for å filme ting man gjør når man er alene i et rom. De forteller også at mottagelsen i Cannes var blandet, som de begge mener er et godt tegn siden det betyr at filmen engasjerte. Ganske bra samtale.

Campion’s early short films An Exercise in Discipline: Peel, Passionless Moments, and A Girl’s Own Story: Disse kortfilmene er ganske bra. Peel (8 min) handler om en gutt som kaster appelsinskall ut av bilen, og blir tvunget av sin far til å plukke det opp i oppdragende øyemed. Dette fører til konflikt mellom foreldrene. Passionless Moments (12 min) handler om små hverdagslige situasjoner. A Girl’s Own Story (26 min) er et familiedrama om ekteskap og sjalusi.

Jane Campion: The Film School Years, a 1989 video conversation between Campion and critic Peter Thompson: Litt om Jane Campions visjoner og tanker rundt film. Ikke godt nok gjennomført, og med lite presise tanker. 19 minutter langt.

Behind-the-scenes photos and production stills: En samling meget tilfeldige bilder fra innspillingen, som like gjerne kunne vært fra en ferie. Uinteressant.

Original theatrical trailer: Det må vel sies at dette er en amatørmessig trailer som ikke gir meg noe inntrykk av filmen.

A booklet featuring an essay by film scholar Dana Polan: Dana Polan skriver om Campions kortfilmer, i forhold til Sweetie og hennes senere filmer. Et meget kort essay, som ikke er så interessant. Dana Polan medvirket også på film noir filmen Brute Force, anmeldt på denne bloggen. Jeg er ikke så veldig imponert over ham.

Black Orpheus

Black Orpheus (Criterion nr. 48)(Blu-ray)

1959 – Marcel Camus (farger)

Orpheus i Brasil

Nivå 1 (uten spoilers)

Myten om Orpheus og Eurídice spilles ut i Rio de Janeiro under karnevalet. Som navnet tilsier, er settingen de svarte favelaene.

Nivå 2 (med spoilers)

Den gamle greske myten om Orpheus er en meget kjent og viktig historie. Orpheus hadde nettopp giftet seg med Eurídice da hun ble bitt av en slange og døde. Orpheus som var en strålende musiker spilte så triste sanger at gudene ga han et råd. Han dro ned til underverdenen og spilte sine triste sanger så til og med Hades gråt. Han fikk ta med Eurídice opp til verden igjen, på den betingelse at han ikke snur seg og ser på Eurídice før de har kommet opp. Men Orpheus bryter dette kravet og Eurídice dras ned til underverdenen igjen. Orpheus, i dyp sorg, avsverger kvinner og tar unge gutter til elskere. Dette fører til at forsmådde kvinner rev han i filler, og kastet hans hode i elven. Her fløt han og sang sine triste sanger. Til slutt ble han gjenforent med Eurídice i Hades rike. Det sies at Orpheus oppfant homoseksualiteten.

I det livlige, musikalske og danseglade Rio er Orpheus en trikkekonduktør med begavelse for gitarspilling. Han skal gifte seg med Mira, men den vakre Eurídices ankomst gjør at han forelsker seg i henne. Mira er en eiegod og sjalu kvinne som straks forstår at Eurídice er en trussel. Men alle hjelper Orpheus i sin higen etter Eurídice og vi aner at det bare kan ende i forferdelse. Og Eurídice dør i en ulykke, på flukt fra Mira og Døden.

Første halvdel av filmen oppleves som naiv og lettbeint. I andre halvdel mørkner uttrykket og filmen fremstår som mer interessant. Hvis man har den opprinnelige myten i bakhodet, er det spennende å se hvordan sykehuset/likhusets etasjer brukes som en metafor for nedstigningen til dødsriket. Korridorer og byråkrati symboliserer problemene med å finne Eurídice. Selve Hades rike er voodooritualet hvor sjelevandring og besettelse er nøkkelord. Eurídices sjel tar bolig i en gammel kvinne, og Orfeus må for all del ikke se på henne selv om hun snakker med Eurídices stemme. Her, som i den opprinnelige myten, svikter han og ser på henne. Dermed forteller hun ham at han nå aldri vil se henne igjen. Hun forsvinner til Hades rike, mens han vandrer hvileløst rundt i sorg. Til slutt får han bære hennes levninger hjem fra likhuset, men blir drept av Mira og de to elskende ligger døde nedenfor stupet.

Orfeus ble spilt av en kjent fotballspiller, som ikke kunne spile gitar men gjør en god jobb med å late hardt som om han kan det. Black Orpheus gjorde han kjent i hjemlandet, og han merket aldri noe til Brasils rasisme. Han ble tatt i mot som stjerne overalt han dro. Filmen blir best husket for sin musikk og introduksjon av Bossa Nova til verden.

Lyd og bilde

Filmen presenteres i 1.33:1. Det er et godt bilde, uten for mange aha-opplevelser. Stort sett skarpt, med rimelig dybde. Stabilt og godt til å være såpass gammelt. Monolyden er ok.

Ekstramateriale

Archival interviews with director Marcel Camus and actress Marpessa Dawn: Tre minutter med Marcel Camus, hvor han beretter om hvilken utfordring det var å spille inn en film med ukjente, svarte skuespillere. Samarbeidet med brasilianerne var godt. Marpessa Dawn er amerikansk, født på en gård i Pittsburgh. Hun ble stjerne etter denne filmen, og har bare gode minner fra innspillingen. Intervjuet er på fem minutter.

New video interviews with Brazilian cinema scholar Robert Stam, jazz historian Gary Giddins, and Brazilian author Ruy Castro: Innvendinger mot filmen går på at den viser favelaer uten kloakk, pappeskehus osv. Bossa Nova ble den nye svarte farsotten etter denne filmen, men er overraskende nok egentlig en enklere form for samba med opprinnelse i hvit middelklasse. Bossa Nova ble introdusert til USA med konserter i Carnegie Hall med Miles Davis og Tony Bennett blant publikum. Senere inkorporerte de Bossa Nova i musikken sin. Brasil var på mote i denne tiden, og mange forelsket seg i musikken. Temaet med Romeo og Julie, kjærlighet og død, slo an. Den vant pris i Cannes, men ble kritisert for å være for snill. Camus hadde et naivt og romantisk syn på Brasil og de svarte, med utsagn som at de frivillig rømte fra sivilisasjonen. Dokumentarene er på 34 minutter til sammen.

Looking for “Black Orpheus,” a French documentary about Black Orpheus’s cultural and musical roots and its resonance in Brazil today: I denne dokumentaren på halvannen time møter vi skuespilleren som spilte Orfeu igjen, sammen med andre medvirkende. Selv om dette var en fransk film, likte ikke franskmennene filmen. De var oppslukt av fransk nybølgefilm. Dokumentaren kommenterer de moderne favelaene som et sosialt problem, med dop og vold. Den kommenterer også musikkens betydning som underholdning, aktivitet, glede og sosial mobilt verktøy. Rasisme blir også diskutert.

Theatrical trailer: Gitaren til Orfeu forteller historien. Greit grep i en middels trailer.

A booklet featuring an essay by film critic Michael Atkinson: Heftet består bare av et kort essay av Michael Atkinson, som gir et greit bilde av filmens betydning og innhold. Middels essay.

The Double Life of Veronique

The Double Life of Veronique (Criterion nr. 359)(Blu-ray)

1991 – Krzysztof Kieslowski (farger)

Snoren

Nivå 1 (uten spoilers)

I Polen lever Weronika sitt liv, med et gudbenådet talent for sang. Og i Frankrike lever Veronique, som underviser i musikk. Hva er forbindelsen mellom dem? Utseendemessig er de like som to dråper vann. Er de samme person, eller er de dobbeltgjengere? Eller er det en tredje mulighet?

Nivå 2 (med spoilers)

The Double Life of Veronique, eller Veronikas to liv som den heter på norsk, er en bauta innen kunstfilmen. Det er mange som har denne som en personlig favoritt, uten at de helt kan forklare hvorfor, eller hva den egentlig forteller oss. De bare vet at den appellerer til noe i dem, gir dem en god følelse og har en aura av noe mystisk og vakkert. Selv sier regissør Kieslowski at den handler om følelser, så det er vel naturlig at den forblir en personlig opplevelse for de som ser den. Kanskje er den mer enn mange andre filmer en film som hver og en av oss henter forskjellige ting ut fra.

Som en David Lynch film, og da spesielt Inland Empire, er dette en film som man er best tjent med å la flomme inn over seg, uten å forsøke å forstå eller legge mening i alt man ser på skjermen. La heller den magiske musikken og de vakre bildene ta deg med på en reise svevende noen meter over bakken. Som Veronique hinter mot når hun gjentatte ganger fester blikket oppover mot himmelen eller taket i en leilighet. Eller når hun ser verden gjennom refleksjoner eller opp ned gjennom en glasskule, eller hengende opp ned i mors armer, eller med hodet sidelengs. Alt dette peker mot filmens budskap: Se! Og se på en ny måte!

Kieslowski presenterer for oss i The Double Life of Veronique muligheten for at det finnes flere versjoner av oss. Weronika er polsk og Veronique er fransk, men de er muligens det samme mennesket. De har likheter også sett bort i fra utseendet. Et svakt hjerte, kjærligheten til musikk, tendensen til å vikle fingre inn i snorer og stryke en ring under øyetvippene. Kieslowski viser oss likhetene mellom de to, men konkluderer aldri. Men han hinter mot et bånd mellom de to, selv om de lever adskilt geografisk. Veronique ser ut til å ane Weronikas sjel flyte gjennom rommet, og hun begynner å gråte da hun ser bildet av Weronika hun tok fra turistbussen. Hvorfor gråter hun? Er det fordi hun aldri kan bli kjent med Weronika? Eller fordi det mytologisk sett betyr at du skal dø når du ser din dobbeltgjenger?

Kieslowski bruker en åndelig dimensjon for å illustrere og utvide sin film. Når Weronika dør føler vi at det er hennes sjel som flyr over publikum. Dette må være den samme sjelen Veronique aner i sitt rom og får henne til å vende blikket oppover. Hun er ikke truet av fenomenet, men har en ro i dette møtet. Sjelen manifisterer seg i lysrefleksjonen fra naboguttens vindu. Vi tror vi har funnet en rasjonell forklaring på den dansende lysflekken i Veroniques leilighet helt til lysflekken forblir der etter at gutten har lukket vinduet sitt. Kieslowski bruker også symboler. Hvem er den kvinnen som virker misfornøyd med at Weronika vinner sangkonkurransen i Polen? Vi ser henne senere i Frankrike, observerende Veronique fra et kafébord. Er hun et omen om død, eller er hun en skytsengel som skal beskytte henne?

Den store metaforen i filmen er Alexandres dukketeater. Hans historie speiler Weronikas og Veroniques. Veronique forlater Alexandre to ganger i filmen. Den ene når hun forstår at det ikke er kjærlighet til henne som driver ham til å ville møte henne, men en nysgjerrighet etter å finne ut om en kvinne kan bruke logikk for å spore ham opp. Den andre gangen hun går er når hun ser ham ha laget to dukker av henne, siden de slites ut så fort. Han bruker henne i sitt håndverk, og det er ikke nok for henne. Hun blir usikker på om han utnytter henne eller elsker henne.

Paris har 17 kinoer. Derfor fikk Kieslowski idéen om å lage 17 forskjellige versjoner av filmen, med små endringer fra versjon til versjon. Det kunne dreie seg om en annerledes slutt eller en scene som var lengre. Slik ville filmen bli håndlaget og mer unik. Ingen ville se den samme filmen i byen. Men prosjektet ble altfor dyrt og ble skrinlagt.

Hvis jeg skal plukke ut en ekstraordinær scene i filmen, må det bli den hvor Veronique studerer sin EKG-print. Vi ser kurvene plottet inn på papirremsen, og må huske hva som skjer når et menneske som er koblet til slike apparater på sykehuset dør. Da blir signalet til en vannrett strek, ingen impulser kommer fra det døde mennesket. Dette simulerer Veronique ved å stramme snoren mellom hendene. Et frampek om død. Men så forandrer hun mening og lar snoren danne løkke etter løkke, som et dynamisk og uforutsigbart liv. En vakker scene.

Lyd og bilde

Bildet presenteres i 1.66:1. Dette er en rimelig ny film (1991) og bildet er som forventet meget godt. Filmkorn, dybde og detaljer er godt gjengitt. Det er mulig at valget med å bruke filtre gjør det litt softere enn det kunne ha vært, men det er uansett et bevisst valg fra regissøren. Fargene er dempede og hovedsakelig brunt, gult og grønt. En flott visuell opplevelse. Lydsporet matcher bildet. En film som dette, med så stor vekt lagt på musikk, har heldigvis blitt tatt på alvor når det gjelder lydkvalitet. Musikken flommer ut fra høytalerne, og omkranser tilskueren. Nydelig musikk og vokal, perfekt gjengitt.

Ekstramateriale

Audio commentary by Annette Insdorf, author of Double Lives, Second Chances: The Cinema of Krzysztof Kieślowski: Som i tidligere kommentatorspor med Annette Insdorf er dette et spor fra øverste hylle. Informativt, lærerikt og en skikkelig øyeåpner. Når hun går i dybden på en film er det bare å konsentrere seg, for her kan man lære mye. Og så har hun slik en behagelig stemme…

Three short documentary films by Kieślowski: Factory (1970), Hospital (1976), and Railway Station (1980): Tre ganske rett fram dokumentarer uten spesiell interesse for meg. Factory er den mest livlige, da vi får ta del i et møte hos fabrikkledelsen under krisetider. Hospital viser oss det daglige livet på et sykehus som til og med må rugge på ledningene for å få jevn elektrisitet under operasjoner. Railway følger aktiviteten på en jernbanestasjon hvor et tog er forsinket.

The Musicians (1958), a short film by Kieślowski’s teacher Kazimierz Karabasz: Arbeidere på et smelteverk er musikere på fritiden. Her følger vi en øving med orkesteret. Laget av Kieslowskis lærer på filmskolen. Sånn passe den også.

Kieślowski’s Dialogue (1991), a documentary featuring a candid interview with Kieślowski and rare behind-the-scenes footage from the set of The Double Life of Véronique: Dokumentar på 53 minutter. Kieslowski så lenge på seg selv som en provinsiell polsk filmskaper, før han forsto at temaene han interesserte seg for var universelle. Han mener at alle hans filmer handler om å åpne opp og å tørre å være skamfull. I Polen omgikk han sensuren ved å hinte om temaer. Han ser på det å skape en film som at alle er medskapere, og han forsøker å forsterke denne følelsen hos staben sin. Ellers er det fascinerende å se mannen med verdens lengste øyenbryn i denne dokumentaren.

1966-1988: Kieślowski, Polish Filmmaker, a 2005 documentary tracing the filmmaker’s work in Poland, from his days as a student through The Double Life of Véronique: I denne 30 minutters dokumentaren får vi et innblikk i polsk films historie etter krigen og videre under sovjetisk kontroll. Deretter følger en beskrivelse av Kieslowskis karriere, fra kortfilm til spillefilm. Et fellestrekk ved filmene hans er at alle karakterene lever i ensomhet og har problemer med det å leve i et samfunn.

A 2005 interview with actress Irène Jacob: I dette 17 minutter lange intervjuet forteller Jacob om Kieslowskis engasjement sammen med skuespillerne. Han var til stede i scenene med kroppsspråk. Denne filmen tar tilskueren med på en personlig reise, slik den gjorde med henne.

New video interviews with cinematographer Slawomir Idziak and composer Zbigniew Preisner: Overraskende nok foraktet Kieslowski spillefilm, og laget bare dokumentarer til å begynne med. Ingen likte Irene Jacob til å opprinnelig i prosessen, bortsett fra Kieslowskis datter og hennes venner, som elsket henne. Derfor ble dette en film rettet mot yngre mennesker. Preisner laget 17 filmer med Kieslowski. Han mener at kunst har forsvunnet fra film nå, og synes det er synd at unge mennesker aldri vil få møte de virkelige mesterne. Intervjuene klokker inn på 45 minutter.

A booklet featuring essays by Jonathan Romney, Slavoj Zizek, and Peter Cowie, and a selection from Kieślowski on Kieślowski (Note: Blu-ray booklet includes only Romney essay and Kieślowski on Kieślowski reprint): Endelig et strålende hefte fra Criterion igjen. Dette er uten tvil det beste bonusmaterialet ved denne utgivelsen. Først har vi et informativt essay av Jonathan Romney som går inn i filmens mening, og filmens betydning i filmhistorien og i Kieslowkis produksjon. Deretter følger et utdrag fra Kieslowski on Kieslowski, som er bonusmaterialets høydepunkt. En ærlig regissør forteller om intensjoner og valg under arbeidet med filmen. Han forteller om hvordan han foretrekker å arbeide og om forskjellen på polske og franske arbeidsmetoder. Spesielt interessant er det når han avslører at han ikke kan se Veronique og Alexandre forbli et par. Her forklarer han hvorfor…

Easy Rider

Easy Rider (Criterion nr. 545)(Blu-ray)

1969 – Dennis Hopper (farger)

Den offisielle starten på New Hollywood

Nivå 1 (uten spoilers)

To langhårede hippier smugler kokain fra Mexico til USA for å tjene så mye penger at de kan trekke seg tilbake til Florida. Ferden går til New Orleans og Mardi Gras, via sørstatene som ikke er noe blivende sted for slike som dem.

Nivå 2 (med spoilers)

Begrepet ”easy rider” henspiller på en mann som lever på en prostituerts penger. Ikke som hallik, men som kjæreste. En av nøkkelscenene i filmen kommer i det Billy og Captain America dytter kokainet ned i bensintanken som er malt som det amerikanske flagget. Her symboliserer kokainet penger som er problemet med USA. Alle vil ha penger, det er det viktigste i livet og jakten på penger er the American Dream. En annen oppsummering av filmens tema ligger i filmens tagline; a man went looking for America and couldn’t find it anywhere.

Jeg tror ikke man skal overanalysere Easy Rider og forvente at alt man ser skal ha en klar symbolikk eller retning. Noe av det skyldes den uberegnelige regissøren Dennis Hopper, resten skyldes tiden filmen er spilt inn i med tilhørende stil og idealer. Med det mener jeg for eksempel at Fonda insisterte på å være mystisk og levere enigmatiske setninger som ’We blew it’, og det faktum at filmstaben røyket marihuana kontinuerlig. Hopper måtte improvisere for å få formidlet informasjon til seerne i de sekvensene hvor Fonda skulle være taus og kryptisk. Og scener som virket superbe med en joint i hånden, er ikke nødvendigvis like innlysende for et rimelig edru publikum et år senere.

Men ’We blew it’ setningen som Captain America ytrer på slutten av filmen, kan leses som en kommentar til at de alternative menneskene har gått i samme fella som resten av samfunnet, og ser penger som et mål i seg selv. De ville bli rike og trekke seg tilbake fra samfunnet. Slik kan ikke alle tenke. Som Hopper insisterer på i dokumentarene, kommer frihet med et ansvar. Målet med den kryptiske setningen var at publikum ikke helt skulle forstå hva Captain America mente, og ta det med seg hjem og tenke på det.

Peter Fonda kom opp med ideen til filmen og var filmens produsent. Han ville ha Dennis Hopper som regissør. Hopper var bestemt på å lage en film som angikk deres liv, han ville ikke lage søte filmer som den samtidige Pillow Talk. Han flettet inn samtidig sjargong i filmens symbolikk, som det å kjøpe ’junk’ i en meksikansk ’junkyard’. Han velger også å lage filmen så autentisk som mulig ved faktisk å bruke reelle sheriffer i rollene som sheriffer i sørstatene. Sekvensen på kafeen hvor de trakasseres til de velger å forlate kafeen, ble innspilt med de tilhørende lokale gjestene. Hopper filmet dem, og de fikk si det følte for av fordomsfulle og rasistiske utsagn. Så brukte Hopper det som passet. Filmstaben trodde det ville være å be om bråk å invitere dem med i filmen, men det viste seg at de utrolig nok ville være med. Hopper ønsket to av disse som drapsmennene på slutten av filmen, og det fikk han.

Dennis Hopper forteller i Shaking the Cage at det var en distinkt forskjell på å se filmen på kino i sørstatene kontra Los Angeles. I sørstatene klappet publikum da protagonistene ble skutt på slutten av filmen. I Los Angeles ropte derimot publikum ”drep svina” etterpå. Kameraet heves etter at Captain America blir skutt. Dette gjøres ved hjelp av et helikopter, og skal symbolisere at sjelen forlater den døde og stiger opp. Man kan se det som en fullføring av Hoppers visjon av brytningen mellom fortid og fremtid som han har bygget opp til gjennom hele filmen. Motorsyklene kjører fremover, men filmes ofte forfra med stedet de kom fra som bakgrunn. Dette forsterkes gjennom sideforskyvning ved hjelp av kameraet. Motorsyklene faller av og bakover stadig vekk når kameraet er på siden av dem. En talende sekvens viser oss gamle herskapshus på den ene siden av veien, og moderne industri på den andre siden. Slik viser Hopper oss at 60-tallets uskyld er over og en ny og hardere tid er i emning. USA ble rystet av oppstandelser og uro på denne tiden, med Black Panthers som toneangivende. Vietnamkrigen skapte et sterkt skille i befolkningen. Og fremdeles hang raseskillepolitikken igjen i sør, med segregerte kafeer. Hopper ville ikke ha en svart mann for å symbolisere dette, men valgte en hvit liberal i Jack Nicholsons skikkelse. Han blir drept på grunn av hans svik mot sine egne. Han vanket med langhårede hippier og representerte unnfallenhet. Som hans figur i filmen sier til Billy; ”de er ikke redde for dere, men for hva dere representerer”.

For spesielt interesserte kan jeg nevne at både Seymour Cassel, kjent fra John Cassavetes sine filmer, og Les Blanc, kjent som dokumentarfilmskaper, startet som kamera-assistenter på Easy Rider. Les Blanc filmet det meste av Mardi Gras-segmentet og den ville LSD-sekvensen på kirkegården i New Orleans. For øvrig kan det nevnes at lik må få sine gravplasser over bakkenivå i New Orleans. De kan ikke graves ned, for en meter ned er det bare sump.

Easy Rider sørget for at Jack Nicholson ble en filmstjerne. Egentlig skulle den meget dyktige Rip Thorn, senere fantastisk i Payday(1974), spille den unge advokaten. Men Hopper og Thorn hadde en krangel og Nicholson ble hentet inn som erstatter. Han hadde på denne tiden egentlig bestemt seg for å slutte med skuespill. Men slik ble det ikke…

Lyd og bilde

Easy Rider kommer med tre forskjellige lydspor, pluss to kommentatorspor. Et mono, et stereo og et 5.1spor. Det var mest futt i stereosporet, men 5.1sporet har jo litt mer aktivitet i surroundhøytalerne. Uansett er 5.1sporet mikset i ettertid. Bildet er i 1.85:1. Jeg må si at bildet er meget flott og en klar forbedring til tidligere versjoner jeg har sett. Filmkorn og skarphet er meget bra. Noen av dagslysscenene med motorsyklene på landeveien er virkelig imponerende. Flott til 40 år gammel indiefilm å være.

Ekstramateriale

Two audio commentaries, one featuring actor-director-writer Dennis Hopper, the other Hopper, actor-writer Peter Fonda, and production manager Paul Lewis: Kommentatorsporet med Hopper, Fonda og Lewis er ganske interessant. Hopper deltar her via telefon. Her deler de av sine erfaringer, og jeg legger merke til at Hopper husker mye feil, og rettes på av de to andre. Hopper snakker litt om inspirasjon, fra filmskapere som John Ford til Satyajit Ray. Ford er merkbar som inspirasjon når de kjører gjennom Monument Valley, stedet er på en måte signaturen til John Ford. Det andre kommentatorsporet med Hopper alene er spilt inn i 2009 og dermed like før hans død. Dette sporet er for lite aktivt, med Hopper taus i lange perioder. I tillegg er informasjonen han kommer med tilgjengelig via det andre kommentatorsporet eller dokumentarene.

Born to Be Wild (1995) and “Easy Rider”: Shaking the Cage, (1999), documentaries about the making and history of the film: Born to be Wild klokker inn på 30 minutter. Det er en ok dokumentar, men Shaking the Cage er bedre og lengre. De overlapper en del. Born to be Wild har mer fokus på interne konflikter og Hopper fremstår ganske så bastant. Han sier at filmen er hans verk, samme hva andre måtte mene. Han tar hele æren for manuset, selv om Fonda hevder at Terry Southern skal ha mye av æren. Dette får Fonda støtte i fra de andre aktørene. Shaking the Cage er på en drøy time, og går i dybden på innspillingen. Hoppers opprinnelige film var på over tre timer, og andre måtte klippe den ned til halvannen time. Hopper må innrømme at han er veldig fornøyd med det nedklippede resultatet.

Television excerpts showing Hopper and Fonda at the Cannes Film Festival: Kort og kuriøst. 2 minutter.

New video interview with BBS cofounder Steve Blauner: Blauner er en av B’ene i BBS. Bob, Bert og Steve. Han tok seg av de mer forretningsmessige sidene ved produksjonene. Uten The Monkees ville det ikke vært noen Easy Rider. Og med Rip Thorn i Jack Nicholsons rolle ville vi ikke ha snakket om Easy Rider i dag. Mulig det, men det hadde vært utrolig spennende med Rip Thorn i den rollen… Et informativt intervju fra en litt annerledes vinkel.

Theatrical trailers: Den lengste traileren på tre minutter fokuserer på det røffe bildet, konflikt, fordommer og rednecks. Den andre er på bare et minutt og fokuserer på frihet og hippier.

Hefte: Et godt essay av J. Hoberman runder av ekstramaterialet til Easy Rider. Han trekker veksler på Beat-tradisjonen og tidligere motorsykkelfilmer, som The Wild One og Hells Angels on Wheels. Essayet er inkludert i en bok på ca 100 sider som følger med i The BBS story-boksen.

The Red Shoes

The Red Shoes (Criterion nr. 44)(Blu-ray)

1948 – Michael Powell (farger)

Å dø for kunsten

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung ballerina får sjansen til å bli stjerne, men må etter hvert velge mellom kjærligheten til sin kjæreste eller kjærligheten til balletten. Filmen er bygget på et H.C.Andersen eventyr.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmens tema er det å dø for kunsten. Under andre verdenskrig var det mye snakk om å dø for fedrelandet, for demokratiet, for frihet. Rett etter krigen kommer The Archers med en film som snakker om å dø for kunst. Det handler om å gjøre det som skal til for å lage oppriktig, god kunst uten å holde tilbake. Man må gjøre de største offer for å nå toppen. Å være en kunstner betyr å være egoistisk og ensom. Vicki gjør dette offeret både i ballettforestillingen The Red Shoes og i hennes private liv. I stykket får hun de røde ballettskoene, og de danser henne til døde. I privatlivet velger hun bort sin mann for muligheten til å bli den beste danseren, og skoene leder henne til hennes død.

Gradvis utover i filmen The Red Shoes glir virkeligheten over i balletten, eller omvendt. Vi ser stykkets produsent, Boris Lermontov, dukke opp i balletten. Dette minner om David Lynchs Inland Empire, hvor den kvinnelige hovedrolleinnehaveren får problemer med å skille de to tilstandene. Psykodramaet er tydelig når Julian dukker opp som danser i balletten. De to er sammen om fantasien deres, men det skjer kun i hennes hode. Som Martin Scorsese påpeker har stort sett alt i film blitt gjort før, fra stumfilmtiden og fremover. Godard blir gjerne regnet som arkitekten bak jumpcut, men Sergej Eisenstein gjorde det allerede på 1920-tallet. Scorsese innrømmer å ha vært inspirert av The Red Shoes da han valgte å filme boksescenene i Raging Bull inne i bokseringen.

The Red Shoes er en vakker ballett i filmen. Og vi får se den i sin helhet. Det var da filmen kom ganske så unikt. Ingen klipp til publikum. Vi er publikummet, og ser det de ser. Kritikken har vært sterk på at det tar oss fullstendig ut av filmen, men jeg er ikke enig i dette. Hvorfor ikke nyte en flott ballett i stedet? Balletten er en glimrende metafor for filmens historie.

Vicki har en strålende karriere som ballerina når Lermontov blir sjalu på Julian og bestemmer seg for å sparke ham fra staben. Han er ikke interessert i henne som kvinne, kun som danser. Han har med tiden blitt overbeskyttende ovenfor sin stjerne, og takler ikke at hun har et forhold til Julian. Vicky bestemmer seg for å være lojal til sin mann og forlater ensemblet. Men hun lever da i skyggen av Julian, den vellykkede komponisten og dirigenten. Til slutt blir hun overtalt av Lermontov, og returnerer til den nye oppsetningen av The Red Shoes. Julian følger etter henne, men må innse at hun velger kunsten framfor kjærligheten.

The Archers er produksjonselskapet til Emeric Pressburger og Michael Powell. Pressburger var den sindige og tankefulle som skrev det meste av manus. Powell var den impulsive og energiske, som sto for regien. Sammen lagde de filmer som Life and Death of Colonel Blimp, Black Narcissus og I know Where I’m Going. The Red Shoes er allment akseptert som den beste ballettfilmen noensinne.

Som Powells kone Thelma Schoonmaker Powell forteller, er det å spille inn en film som en liten krig. Slik er det i alle kunstretninger hvor man må samarbeide for å nå sitt mål. Vi ser dette illustrert i filmen. Publikummet i begynnelsen av filmen har kommet for å nyte hver sin kunstretning. Noen for å lytte til musikken og orkestret, andre for å beundre dansen. Heftige diskusjoner utspilles på galleriet. Blant ensemblet er det sterke personligheter som slåss for sin oppfatning av hvordan en oppsetning skal gjøres. Men Lermontov er den udiskutable sjefen. Han trekker i trådene som en magiker.

Lermontov bruker sin makt da han kvitter seg med Julian, men forsvinner inn i en ensom tilværelse når Vicki velger å slå følge med Julian. Han vet han har gjort en stor feil og han må lenge klare seg uten sin ballerina. Resten av ensemblet forsøker å påvirke ham til å ta tilbake den enestående talentfulle Julian, men til ingen nytte. Lermontov er også en kunstner, som må kjempe en ensom og stri kamp. Scenene med Lermontov isolert i sitt fantastiske rom er av de mest estetiske i filmen.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 som vanlig på denne tiden og lyden er i mono. Criterion har i sine bluray-utgivelser gjort sidestripene svarte i motsetning til DVD-utgivelsene. Det er en forbedring. Bildet har gjennomgått en dramatisk restaurering, siden denne filmen var i ferd med å gå helt i stykker. Resultatet har blitt fremragende, kanskje den beste restaureringen jeg har sett. Nå er bildet nesten perfekt. Visse scener er litt softe, noen er litt ustabile. Men stort sett er bildet en orgie i skarpe farger, utrolig dybde og skarphet. Lyden er meget, meget god. Monosporet er kraftfullt.

Ekstramateriale

Introductory restoration demonstration with filmmaker Martin Scorsese: Scorsese er en ihuga filmbevarer som også har startet et selskap som jobber med bevaring av film, The Film Foundation. Her introduserer han en demonstrasjon av arbeidet med The Red Shoes. Vi ser før og etter klipp av filmens restaurering. Fokuset klarer de også å rette opp, fra dobbeltbilde til meget skarpt. Himmelvid forskjell! Virkelig en tankevekkende demonstrasjon og jeg er takknemlig for dette arbeidet. Tenk at vi kan se en film som nesten var ødelagt i denne flotte kvaliteten.

Audio commentary by film historian Ian Christie, featuring interviews with stars Marius Goring and Moira Shearer, cinematographer Jack Cardiff, composer Brian Easdale, and Scorsese: Jeg er egentlig ikke så glad i disse kommentatorsporene med flere aktører. Det kan være litt krevende å vite hvem som snakker, og uansett tar det mye oppmerksomhet vekk fra filmen når det skiftes kommentator. Allikevel er det mye viktig informasjon man får her.

Profile of “The Red Shoes,” a documentary on the making of the film, featuring interviews with members of the production team: Produsenten ville lage ballettfilm i 1933, men prosjektet ble utsatt til etter krigen. Da ble planen å lage eskapisme, som trengtes etter en grusom krig. Powell forlangte å ha en ekte ballettdanser som kunne spille i hovedrollen, han ville ikke ha en stand-in for dansescenene. Siden ekte dansere utgjorde mye av skuespillerne, var det en god del rivalisering på settet.

Video interview with director Michael Powell’s widow, Thelma Schoonmaker Powell, from the 2009 Cannes Film Festival, in which she discusses Powell, the film, and the restoration: Hun var gift med regissør Michael Powell helt til hans død. Hun har også vært Scorseses klipper i ca 40 år. Mye av intervjuet går med til diskusjon om restaureringen. Men også om hvordan filmen handler om mange mennesker som jobber sammen om å lage kunst, og må ledes av én person.

Audio recording of actor Jeremy Irons reading excerpts from Powell and Pressburger’s novelization of The Red Shoes: The Archers laget en bok 40 år etter filmen, som Jeremy Irons her leser utdrag fra. Han har en superb stemme, som passer godt til opplesning. Det minner meg om mitt besøk i Westmister Abbey i mars 2011, hvor han hadde lest inn kommentarer til de historiske stedene vi besøkte i kirken på en interaktiv lydavspiller man kunne høre på mens man vandret rundt.

Collection of rare publicity stills and behind-the-scenes photos: Flotte bilder. Spesielt var maleriene som utgjorde storyboard flotte.

Gallery of items from Scorsese’s personal collection of The Red Shoes memorabilia: Om artifakter han har samlet, som originalmanuset til filmen og de røde skoene. Pluss posters.

The “Red Shoes” Sketches, an animated film of Hein Heckroth’s painted storyboards, with the Red Shoes ballet as an alternate angle: Sånn passe interessant med storyboardbildene alene, men meget interessant med splitscreen med tilhørende passasjer i filmen. Vakkert og opplysende.

Audio recording of Irons reading the original Hans Christian Andersen fairy tale “The Red Shoes”: Jeremy Irons har en god og mektig stemme. Ok kuriositet.

Theatrical trailer: En typisk dramatisk, svulstig og litt kunstig trailer i the Archers vanlige stil.

A booklet featuring an essay by critic David Ehrenstein and a description of the restoration by UCLA film archivist Robert Gitt: Restaureringen må rimeligvis få mye oppmerksomhet i dette spesielt vellykkede eksempelet. Mye blir gjentatt her fra videoessayene på disken. Ehrenstein har skrevet et innsiktsfullt essay om filmens mening.

Le Cercle Rouge

Le Cercle Rouge (Criterion nr. 218)( Blu-ray)

1970 – Jean Pierre Melville (farger)

Dragning mot rødt

Nivå 1 (uten spoilers)

Corey slipper ut av fengsel samme dag som Vogel rømmer fra en fangetransport. Corey har allerede planene klare for et nytt kupp, men trenger medsammensvorne. Som forutbestemt hånd i hanske finner de hverandre.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en kuppfilm i tradisjonen til Asphalt Jungle og Rififi, med avleggere som Heat. Filmen har en langsom struktur, som bygger opp til den halvtimes lange kuppscenen som vesentlig foregår i stillhet. Dette er et likt grep som Dassin brukte i Rififi. Jeg har, som sikkert noen har lagt merke til, en forkjærlighet for langsomme filmer som lar oss få tid til å tenke underveis. Le Cercle Rouge har tid til det, og til å utbrodere karakterens reaksjonsmønster. Vi følger både forbryternes planlegging og etterforskernes arbeid i detalj. Melville har lagt vekt på karakterer, forbryternes moralkodeks (lojalitet) og politiets nitidige arbeid.

Melville mener at en filmskaper bør søke å fortelle en historie gjennom bilder og lyder, og ikke måtte si alt med ord. Det er et meget godt eksempel på denne filosofien i Le Cercle Rouge. Etter at den alkoholiserte Jansen har utført sin oppgave til perfeksjon, unner han seg en belønning. Han tar opp en lommelerke, skrur av korken og lukter på innholdet. Kun det, så skrur han på korken igjen. Slik forteller Melville oss at han har overvunnet sine demoner, og kan fortsette livet sitt. Det bekreftes i en senere scene, da han avstår fra sin del av byttet. Hans utbytte av kuppet har vært å vise at han fremdeles duger til noe her i livet.

Det hviler en skjebnefølelse over filmen. Corey, Vogel og Jansen dras mot det store kuppet, som marionetter hengende i tråder. Lite tid går med til vurdering av risiko eller motforestillinger. De godtar vendingene som livet tar og flyter med. Slik sett fungerer Melvilles filmtittel godt. De dras mot den røde sirkelen, der de skal møtes for å leve eller dø. Hva som driver dem dit er individuelt. Det kan være stolthet, lojalitet, eventyrlyst, grådighet eller nødvendighet. Men de vil ende opp der.

Le Cercle Rouge er en lekker film å se på, med sine elegante sett og røffe realitet. Det oser 70-tall av filmen, de mørke gatene og den livløse naturen er holdt i nedtonede farger og gråblå sjatteringer. Når en fargerik gjenstand dukker opp tiltrekker den seg all oppmerksomhet. Jeg må si jeg har begynt å sette stor pris på Melvilles fargepalett i Le Cercle Rouge, som jeg føler er tett knyttet til paletten i Army of Shadows. Denne fargepaletten har også en annen merkverdig effekt. Personlig synes jeg den understreker ensomheten i Melvilles filmer. For de er ensomme alle hans protagonister, er de ikke? Fargene, regnet, tåken og stillheten underbygger ensomheten disse menneskene føler. Med denne innfallsvinkelen blir Melvilles krimdrama nesten eksistensielle. Vi ser disse mennene gå, stå, tenke og handle og lurer på hva som driver dem, hvem de er. Og vi får tid til det.

Melville så nesten aldri sine egne filmer, og når han gjorde det kunne det være flere år etter at den gikk på kino. Han likte ikke sine egne filmer, bare andres…

Jeg hørte aldri en kvinne si noe i denne filmen. Gjorde du?

Lyd og bilde

Dette er en nyutgivelse av Criterions DVD nr 218 på bluray. Bildet er i 1.85:1 og lyden er mono. Lyden er bra i en film som ikke byr på store utfordringer lydmessig. Dialogen gjengis godt. Dette er en film som i lange perioder omtrent er lydløs. Men lyddesignet er nøye uttenkt, og kuppscenen foregår stort sett i stillhet. Dermed bygges spenningen opp og en lyd føles dramtisk. Bildet er litt vekslende. Noen av de mørke skumringsscenene er litt grove, til tider softe. Til gjengjeld er det meste av filmen glimrende, med dybde, skarphet og flott filmkorngjengivelse. Jeg er meget fornøyd.

Ekstramateriale

Excerpts from Cinéastes de notre temps: “Jean-Pierre Melville”: I dette tvprogrammet som oversatt betyr ’Vår tids filmskapere’, portretteres Jean Pierre Melville gjennom 9 roller. Hans person belyses gjennom roller som forretningsmannen, den ensomme, perfeksjonisten, franskmannen osv. Han er den eneste regissøren med eget studio, og hevder at han må være gal for å ha det. Filmprosessens to viktigste deler er skrivingen og editeringen. I sekvensen om ’den ensomme’ forteller han om skriveprosessen som foregår om natten i mørke. Hans inspirasjon er amerikansk film, og Asphalt  Jungle trekkes frem. Men han tilpasser de amerikanske temaene til fransk og europeisk publikum. Han liker å bruke samme scener i filmene sine. Kjennetegn er mannen som forlater rommet sitt for siste gang. Ett siste blikk og hatten settes på hodet. Melville velger selv alle omgivelser i filmene, som møbler, hus, osv.

Video interviews with assistant director Bernard Stora and Rui Nogueria, the author of Melville
on Melville: Det var store konflikter mellom Volonte og Melville under innspillingen. Volonte var ekstremt nasjonalistisk og snakket mye om Italias fortreffelighet. Han tok ikke imot instruksjoner av Melville på en god måte. Nogueria forklarer hvorfor Le Cercle Rouge ikke har kvinnelige karakterer. Melville klarte ikke å skrive dialog for kvinner og derfor krympet rollene til det ikke var noe igjen. Bernard Stora hyller Melville som den beste regissøren han har jobbet med. I dette halvtimes intervjuet forteller han om Melvilles system innen regi. Han forteller hva han er ute etter, men ikke i detalj. Slik må staben prestere. Og plutselig kunne han finne på å gi en statist en stor rolle i filmen. Han forteller at Melville var glad i dyr, og behandlet dyr bedre enn han behandlet menneskene.

Thirty minutes of rare on-set and archival footage, featuring interviews with director Jean-Pierre Melville and stars Alain Delon, Yves Montand, and André Bourvil: Dette materialet har fått menyoverskriften ’archival footage’, og starter med Pour le cinema: Melville var ingen misogynist, men slet med kvinnelig dialog. Yves Montand sier at Melville manus var ekstremt detaljert. Midi Magazine: Melville mente at politithrilleren var den eneste formen for moderne tragedie. Delon forteller om forholdet mellom dem, og at det nesten var urovekkende lett for ham å jobbe med Melville. Han visste hva Melville ville ha, og mener at han ga ham det i filmene deres sammen. Melville er involvert i en rekke intervjuer i dette ekstramaterialet og er tålmodigheten selv, selv om en del spørsmål er av sjaber kvalitet. Han hadde lyst til å lage film om juveltyveri siden 40-tallet, men så kom Asphalt Jungle i 1950, og han måtte vente til den var litt glemt. Hans andre forsøk strandet da Rififi kom i 1955, og det ble ikke fullført før 1970 med Le Cercle Rouge.

Original theatrical trailer and 2003 Rialto Pictures rerelease trailer: Den originale traileren forteller veldig lite om hva filmen handler om, men starter med en utdypning av begrepet ’le cercle rouge’. De som har et møte i den røde sirkelen, ender der om de skal leve eller dø. Rialto rereleasetrailer er ganske lik.

A booklet featuring essays by film critics Michael Sragow and Chris Fujiwara, excerpts from Melville on Melville, a reprinted interview with composer Eric Demarsan, and an appreciation from director John Woo: Heftet denne gangen er ganske tykt, med flere gode essay. Eric Demarsan, som lagde musikken for Army of Shadows, ble hentet inn da Melville ikke var fornøyd med den originale komponisten. Slik får vi det sparsommelige og jazzinspirerte lydsporet som følger Le Cercle Rouge. Melville utdyper konflikten med Volonte, og bekrefter at han aldri vil lage film med ham igjen. Melville var godt plantet på den politiske høyresiden, mens Volonte var venstrervolusjonær. Problemet var at han pratet om det hele tiden.

Nights of Cabiria

Nights of Cabiria (Criterion nr. 49)(DVD)

1957 – Federico Fellini (svart-hvitt)

Cabirias netter

Nivå 1 (uten spoilers)

Cabiria er et fyrverkeri av en kvinne som arbeider som prostituert i Roma. Men det er først og fremst hennes søken etter kjærlighet som er filmens anliggende. Fellini beskriver outsideren på en varm og inspirerende måte.

Nivå 2 (med spoilers)

Cabiria dukket første gang opp i en ti minutters sekvens i The White Sheik, som Fellini laget i 1952. Der gjør hun seg fortjent til å få en helt egen film. Dette støtter jeg fullt ut, da jeg synes at Nights of Cabiria er Fellinis beste film, ved siden av Juliet of the Spirits. Jeg vet at det er litt uvanlige favoritter, da Amarcord og 8 ½ er de mest hyllede verkene. Men slik er det for meg.

Fellini fremstiller det prostituerte miljøet uten fordommer. Her får vi ta del i Cabirias liv som prostituert, trekkende på gaten i Roma og hjemme hos kunder. Vi får også ta del i det hverdagslige livet hjemme, med naboer og venner. Cabiria har et voldsomt temperament. Hun har som regel piggene ute og forsvarer seg og sitt. Samtidig er hun et mykt og naivt menneske som søker etter den store kjærligheten og må betale for det gang etter gang. Vi forstår at hun ikke er av de med mest ballast her i livet. I tillegg har hun neppe noen utdanning, siden hun har jobben hun har. Fellini viser oss hennes manglende kunnskap i dialogen hennes. Hun forveksler blant annet skuespilleren med en annen, og ramser opp feil filmer.

I løpet av filmen forelsker hun seg tre ganger, i Giorgio, Alberto og Oscar. Selv Alberto ser det ut som hun forventer skal bli hennes kjæreste. Han er en nyrik filmstjerne som plukker henne opp rett etter at han slår opp med kjæresten sin. Hun blir med ham hjem og er totalt himmelfallen over å være i hans luksuriøse hjem. Det overlessede og smakløst sammensatte hjemmet virker kun elegant og eksotisk for henne. For oss er det en salig blanding av stilarter og grotesk malplasserte kunstgjenstander. Hver for seg er de vakre, men når man plasserer en byste foran et flott veggmaleri er hensikten kun å demonstrere sin rikdom.

Cabiria er på flere måter et kvinnelig motstykke til Charlie Chaplins landstryker. Hun er kraftig malt i ansiktet, med særegne øyenbryn. Hun er animert og livlig, med kroppsspråket til en stumfilmkarakter. Hun slåss mot andre prostituerte og prøver å finne en bra gate å jobbe på. Samtidig søker hun etter å finne en mening med livet sitt. Hun deltar i messe sammen med de andre prostituerte, og ber om hjelp til å forandre livet sitt. Så drikker hun seg full og konfronterer nonner i et opptog. I en spesielt viktig scene deltar hun i et magikershow på en bule. Hun stiller opp som frivillig og blir hypnotisert. Her forteller hun om sine innerste følelser til publikum. Når hypnosen løftes, er hun sitt gamle, aggressive jeg igjen. Men hennes opptreden fører til at hun møter Oscar. Han varter henne opp og virker lenge som en real mann som har falt for henne. De legger planer sammen, og hun selger huset sitt og flytter til ham. Fellini brukte meget sjelden nærbilder i filmene sine, så da han viser oss Oscar i ekstremt nærbilde er det illevarslende. Han har hatt en kynisk plan hele tiden og vil drepe henne for å ta pengene hennes. Hun trygler om å spare livet hennes og bare ta pengene. Det gjør han og livet faller i grus nok en gang for Cabiria. Men hun reiser seg nok en gang, og ved filmens slutt aner vi håp hos Cabiria der hun vandrer blant barna.

I Italia har kirken stor makt. De hadde også mulighet til å uttøve sensur på filmer. Hvor reell denne makten var vet jeg ikke, men at filmskaperne lyttet til kirken synes opplagt. I Nights of Cabiria hadde kirken et problem med sekvensen som har blitt kjent som ’mann med sekk’. Den ble etter hvert klippet bort, men har blitt gjeninnsatt i denne Criterionutgivelsen. Vi ser Cabiria møte en mann som bærer på en stor sekk i et øde landskap. Han drar rundt blant de fattige som bor i huler og grotter og deler ut mat og tepper. Så hvorfor skulle den katolske kirken ha problem med denne sekvensen? Jo, fordi det å dele ut mat til de fattige var kirkens oppgave. Ved å vise denne sekvensen hinter Fellini mot at kirken ikke klarer sin oppgave tilfredsstillende. Derfor måtte den bort.

Et menneske som lever slik som Cabiria, må være sterkt. Hun er vant til å bli utestengt fra offentlige steder som kaffer og nattklubber. Hun sviktes av mennesker hun stoler på og må slåss for sin plass til enhver tid. Nights of Cabiria er en dypt humanistisk film. Den blir også sett på som en kristen film, med et dostojevskisk menneskesyn. Den er deilig fordomsfri og gjør oss litt klokere.

Lyd og bilde

Aspektet er 1.33:1 og kvaliteten er middels. Noe støy i bildet er det og partier er litt uskarpe. Allikevel må det sies at dette er den beste printen tilgjengelig i dag. For demonstrasjonen fra restaureringen viser oss hvilket råmateriale de hadde å jobbe med. La oss være fornøyd med å ha fått en såpass god gjengivelse. Lyden er ok, men ikke alltid helt i synk som vanlig i italienske filmer fra denne tidsperioden.

Ekstramateriale

Uncut, restored theatrical re-release version features the never-before-seen seven-minute “man with a sack” sequence: Produsent Dino De Laurentiis var misfornøyd med denne sekvensen og overtalte (les: stjal) sekvensen under editeringen. Senere fikk Fellini sekvensen tilbake og det er den originale regissørens foretrukne versjon av filmen vi her har.

Exclusive video interview with former Fellini assistant Dominique Delouche: Dette er et langt intervju delt inn i mindre kapitler. Tipper det totalt sett er på rundt timen. Han forteller at Pasolini bidro med den rette dialogen mellom de prostituerte. Pasolini vanket i miljøer med halliker og prostituerte og kjente sjargongen.

Audio interview with producer Dino De Laurentiis: Intervjuet går stort sett med til å forsvare tyveriet av ”mann med sekk”-sekvensen. Han mener at han bare hjalp Fellini med å ta en avgjørelse som regissøren egentlig var enig i. 5-6 år senere ville Fellini ha tilbake sekvensen for senere lanseringer av filmen og fikk det.

The original and re-release theatrical trailers: Den originale traileren er for lang og litt kjedelig. Den nye er bedre og kortere.

Excerpt from Fellini’s The White Sheik, in which Masina makes her first appearance as Cabiria: Hun er like livlig i denne sekvensen fra The White Sheik som hun er i Nights of Cabiria, den godeste Giuiletta Masina. Hun heter Cabiria her også og er prostituert.

Restoration demonstration: Dramatisk forbedring etter restaureringen. Dette arbeidet er en gave fra himmelen for oss filmelskere. Vi får også innblikk i hvordan tekstingen har blitt forbedret.

Hefte: Her trykkes et utdrag fra boken I, Fellini av Charlotte Chandlers. Fellini har alltid vært interessert i outsideren. Han påstår også at ordet auteur om en regissør først ble brukt om ham av André Bazin, i hans anmeldelse av Nights of Cabiria. Greit hefte.

The Flowers of St.Francis

The Flowers of St.Francis (Criterion nr. 293)(DVD)

1950 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)

Den Hellige Frans

Nivå 1 (uten spoilers)

Frans av Assisi 1181-1226 grunnla Fransiskanerordenen. Han var kjent for sin kjærlighet til dyr og natur. Rossellini viser filosofien bak St.Frans sine ideer gjennom 11 vignetter framfor å lage en biografi.

Nivå 2 (med spoilers)

Dessverre feilet denne flotte filmen kraftig kommersielt sett da den kom i 1950. Noe av grunnen til det kan være den kontroversielle utroskapshistorien mellom Ingrid Bergman og Roberto Rossellini. De var gift på hver sin kant da de innledet et forhold under innspillingen av Stromboli. Dette var den store sladdersaken i 1950 og endte faktisk opp i det amerikanske senatet. Noen spekulerer i at Rossellini laget The Flowers of St.Francis for å avlede det negative fokuset på sitt privatliv. Det fungerte tydeligvis ikke. Men langsomt har filmen vokst til å bli en velfortjent klassiker. Jeg må si at den er en ganske så unik film.

Den Hellige Frans var kjent for å være beskytter av dyr og andre utstøtte i samfunnet som spedalske og fattige. I filmen ser vi Frans svare en annen munk om hvorfor mennesker fulgte ham. Frans hevder at Gud kunne ikke ha funnet et mer ydmykt menneske enn ham selv på jorden. Han ble uskyldig som et barn for å oppnå frelse.

I stedet for en film som skildrer den Hellige Frans sitt liv fra fødsel til død, som en tradisjonell biografi, har Rossellini valgt å sette sammen 11 vignetter. Disse har ikke noen spesiell forbindelse med hverandre, men er ment å vise den Hellige Frans sine ideers virkning på dem rundt ham. Noen av dem er ganske komiske, andre er mer illustrerende om livet som munk. Den lengste vignetten omhandler broder Ginepro og møtet med barbarene og deres leder, tyrannen Nicolaio. Han blir dømt til å henrettes men broder Ginepro klarer å overvinne Nicolaios aggresjon med passivitet og fromhet. Denne sekvensen inneholder mange komiske gullkorn, spesielt scenen der barbarene bruker Ginepro som hoppetau.

Selv om Frans er hovedpersonen, ser vi vel så mye til broder Ginepro. Han prøver å leve et fromt liv, men må korrigeres ofte av Frans. Spesielt var det vel ikke så vellykket å kutte av grisens fot for å lage suppe. Selv om Ginepro hevder at han og grisen var enige om donasjonen, høres det ikke slik ut på grisen når Ginepro kutter av foten. Det er egentlig overraskende hvor mye humor det er i filmen. Den balanserer de mer kontemplative og stille scenene i filmen.

Under innspillingen av Paisan var Rossellini i disse traktene. Her møtte han munkene som er med i The Flowers of St.Francis. Filmen inneholder kun amatører, bortsett fra Nicolaio. Munkene fra klosteret Rossellini møtte den gangen, spiller munkene i filmen. De gjør en naturlig og flott innsats for å vise oss verdien av den Hellige Frans sine gode tanker som motstykke til verdens brutalitet.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er i mono. Dette er en utgivelse på det jevne. Bildet skjemmes av litt ustabilitet og en del småskader. Men egentlig er bildet flott med tanke på at dette er en over 60 år gammel film. Lyden er hakket bedre.

Ekstramateriale

Exclusive new video interviews, conducted in 2004, with actress Isabella Rossellini, film historian Adriano Aprà, and film critic Father Virgilio Fantuzzi: Intervjuet med Isabella Rossellini varer i 16 minutter. Hun sier at et kjennetegn ved faren var at han alltid søkte å beskrive søken etter det gode. Han valgte ofte amatører som skuespillere, slik som i The Flowers of St.Francis. Filmkritiker Adriano Aprà snakker i 18 minutter, og beskriver situasjonen rundt filmen. Den ble jo laget midt under all kontroversen rundt forholdet mellom Ingrid Bergman og Roberto Rossellini. Den saken endte visstnok i Senatet! Fellini og Rossellini skrev manuset sammen. Senere skulle forholdet mellom dem to forverres betraktelig. Presten Virgilio Fantuzzi er filmkritiker og beskriver filmen som både et italiensk mesterverk og et religiøst mesterverk i dette 12 minutters intervjuet. Religion er til stede i alle Rossellinis filmer. Rossellini gjorde en god jobb på filmens felt, som han også gjorde på religionens felt.

The American-release prologue, situating the film in its historical context through paintings and frescoes: En samling fresker som skal strukturere filmen i forhold til innholdet. Halve tiden går med til rulletekst. Siste halvdel er ikoner med engelsk tale. Jeg har hvert fall ingen problemer med at denne prologen ble klippet bort.

A 36-page booklet featuring a new essay by film scholar Peter Brunette and reprinted writings by Roberto Rossellini and critic André Bazin: Peter Brunette har skrevet det mest interessante essayet denne gangen. Han påpeker at Francis ikke er en hovedperson i vanlig forstand, men er en del av en gruppe. Filmen var ment som et tilsvar på håpløsheten som bredde om seg etter andre verdenskrig i Europa. Den ville vise motstykket til det sleipe og beregnende. Det enkle er et sterkt våpen. Dette kommer Rossellini inn på i sitt essay. Han ville ikke lage en biografi, men ville vise disse tankenes effekt på dem rundt ham. André Bazin er kanskje Frankrikes mest kjente filmkritiker. Her forsvarer han Rossellini som har falt i unåde hos en del italienske filmkritikere som mener han har forlatt neorealismen. Bazin argumenterer for at The Flowers of St.Francis skal plasseres i neorealismen. Han utviser en ydmyk og grundig argumentasjon. Godt hefte.