The Last Picture Show

The Last Picture Show (Criterion nr. 549)(Blu-ray)

1971 – Peter Bogdanovich (svart-hvitt)

Et år i Anarene

Nivå 1 (uten spoilers)

50-tallets småbyliv i USA. Koreakrigen raser, mens lite skjer i Anarene, Texas. Duane og Sonny er i ferd med å bli voksne, med alle omveltninger det innebærer. Jacey er byens mest populære jente og er sammen med Duane. Sam The Lion står bak det meste av aktiviteter i byen. Og det er ikke mye. En aura av kjedsomhet henger over byen. The Last Picture Show skildrer ett år i småbyen Anarene.

Nivå 2 (med spoilers)

The Last Picture Show er på samme tid en oppvekstfilm og en film om USAs overgang fra de små forhold til de store, fra livet som barn til livet som voksen. Tiden for små, støvete Texasbyer er på hell. Snart skal kinoen legges ned, derav tittelen. Sam The Lion driver biljardhallen, kafeen og kinoen. Når han dør, faller det siste fundamentet for byen bort. Den har antageligvis blitt holdt kunstig i live over tid uansett. Jacey har for lenge siden løftet blikket og sett mot horisonten. Duane har hun brukt som springbrett mot en fremtid et annet sted. Duane selv drar til Korea. Bare Sonny av de tre mangler en plan. Han prøver seg på et oppbrudd mot slutten av filmen, men ender opp med en u-sving og kjører tilbake til det trygge livet.

I Norge kommer stort sett alle fra et lite sted, så vi bør ikke ha problemer med å identifisere oss med hovedpersonenes drømmer og kvaler. Tryggheten og det kjente på den ene siden mot selvutvikling og drømmer på den andre. Mennesker som har valgt feil betaler for det nå. Men ingen dømmes i The Last Picture Show. De hadde sine grunner og filmen respekterer at mennesker er forskjellige, med forskjellige ambisjoner. The Last Picture Show har en følelse av uendelighet ved seg. Vi har kommet inn i disse menneskenes liv på dette tidspunktet, og skal forlate dem om et år. Det finnes en mengde slike skjebner der ute, og hver av dem har en tidslinje ved seg. Våre utvalgte befinner seg i akkurat denne tiden, i dette rommet, blant alle disse menneskene. Jeg tror fraværet av ekstern musikk underbygger denne følelsen. All musikk i filmen kommer fra en lydkilde til stede i bildet.

Filmen skildrer små forræderi, drømmer som knuses, gamle forhold som går tom for energi og selvbilder som må justeres. Samtidig viser den oss omtanke for andre, nye drømmer som skapes, nye forhold som etableres og ny selvinnsikt. Gutter slåss, men det blir ingen varige mén. En heisatur til Mexico fører til småsykdom. Å bli dumpet av kjæresten kommer man over til slutt. En ydmykende seksuell debut for Billy trenger heldigvis ikke for dypt inn i sjelslivet. Ingenting som gjøres er så dramatisk at det blir fatalt. Bortsett fra overkjørselen av Billy.

En styrke ved filmen er at de eldre karakterene også får lov til å forklare sine liv og hvorfor det ble som det ble. Det er ikke vanskelig å forestille seg dem som unge og Sonny, Duane og Jacey som eldre. Det smått geniale grepet Bogdanovich gjør er å la Sam The Lion og Lois Farrow (Ellen Burstyn) fortelle om sine erfaringer som yngre. Slik får en ung Sonny se sammenhengen i deres liv som yngre og som eldre. Man har også briljante scener som sekvensen mellom mor og datter når Jacey har hatt et mislykket forhold med morens kjæreste. Alle følelsene som strømmer gjennom Lois da, formidlet gjennom Burstyns eminente skuespill, er ubetalelig. Sinne over datterens forhold til hennes kavaler, omtanken for datterens ve og vel, overraskelsen over affæren, skuffelsen over både datteren og kavaleren, selvmedlidenheten man må anta hun føler. Alt dette formidles i løpet av sekunder. Morsrollen vinner.

Filmteamet dro rundt i sørstatene på leting etter en by som kunne passe til historien deres. Både Bogdanovich og McMurtry var med. Da de rullet inn i Anarenes alter ego sa Bogdanovich at denne byen var perfekt. Dette var byen deres. McMurtry repliserte tørt: ”Det bør det være. Dette er byen jeg vokste opp i”. Så tilfeldigvis er det den virkelighetens Anarene vi ser på skjermen. Dette gir en ekstra dimensjon til opplevelsen.

En annen styrke ved The Last Picture Show er dens episodiske struktur. Det er ikke en tradisjonell historie som fortelles med innlagte spenningstopper og oppbygging. I stedet følger vi forskjellige karakterer i forskjellige situasjoner som til sammen gir oss et sammensatt bilde av hvordan livet foregår i byen og hvordan innbyggerne har det. Jeg synes spesielt at tiden filmen lages (70-tallet) kombinert med tiden som skildres (50-tallet) er en dynamisk kombinasjon. Vi får 70-tallets og New Hollywoods tolkning av en spesiell brytningstid som 50-tallet var presentert på en vellykket måte.

For en enorm filmnerd som Bogdanovich føles det meget passende at han velger å bruke småbyens kino og dens nedleggelse som symbol på overgangen til det moderne Amerika. Den siste filmen som spilles er en John Wayne western, med symbolikken det innehar i nok et lag med symbolikk. Western signaliserer utforsking av grenser, det uutforskede og det bestående. Slik som et Amerika i bevegelse. Bogdanovich er selvlært som regissør og The Last Picture Show har mange minneverdige scener. Jeg synes spesielt han får fram skalaen i småbyen i scenen hvor Sonny kjører langs hovedgaten, utestengt fra Sam The Lions etablissementer på grunn av guttegjengens ydmykelse av Billy. Han ser på kafeen, kinoen og biljardhallen. Samme mann eier alle, Sonny er utestengt fra alle. Flere fritidstilbud er det ikke i Anarene.

Øyeblikket: Jeg må si meg enig med Peter Bogdanovich i at denne avsluttende scenen er essensiell. Dette var scenen han laget filmen for, og det fortalte han produsenten når Schneider ville ofre den for å få filmen under de magiske to timene. Etter å ha ignorert sin eldre elskerinne i flere måneder etter å ha forelsket seg i Jacey, returnerer Sonny til henne på slutten av filmen. Det blir en opprivende scene hvor hun forteller ham om hva hun synes om hans oppførsel og hva det har gjort med henne som kvinne. Bogdanovich nektet å øve inn scenen med henne og å gi henne sjansen til å ta den en gang til. Han ville ha det råe og impulsive og det fikk han til gagns. Kaffekopper flyr og lang frustrasjon slippes fri. Sonny sitter skamfull og tar imot hennes rettferdige harme. Nydelig.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1 og lyden er i mono. Lyden er god, bildet er litt mer problematisk. Det er aldri superskarpt, men har sine gode scener. Det har også sine elendige scener. På nivå med en god DVD, egentlig.

Ekstramateriale

Two audio commentaries, one from 1991, featuring Bogdanovich and actors Cybill Shepherd, Randy Quaid, Cloris Leachman, and Frank Marshall; the other from 2009, featuring Bogdanovich: Et av disse kommentatorsporene er overflødig. Det er i det hele tatt for mange repetisjoner når man ser alt materialet. Jeg har hørt Bogdanovich fortelle hans favoritthistorier fra innspillingen fire ganger, en i hver av kommentatorsporene, en gang i dokumentaren og en gang i diskusjonen som følger. Og det er mange historier. Criterion kunne nøyd seg med det eldste kommentatorsporet. Jeg tror ikke noe nytt kommer frem i det nyeste sporet. Når det er sagt, er det helt ok å få med seg det eldste. Mye god informasjon her, og så kan man som vanlig leke leken ’hvor lang tid tar det før Bogdanovich nevner Orson Welles’? Svaret er 5 sekunder, hvis man godtar en indirekte referanse.

“The Last Picture Show”: A Look Back, (1999) and Picture This (1990), documentaries about the making of the film: A Look Back er på en time, men blir lillebroren til Picture This, både i lengde og kvalitet. Som sagt er det en del overlappinger av informasjon, med historien om hvordan Bogdanovich endte opp med å regissere filmen som følger: Han sto i kassakø på et supermarked og så pocketutgaven av boken av Larry McMurtry. Tittelen fascinerte ham, men han forkastet ideen om en film fra Texas. Senere kom Sal Mineo med akkurat den samme boken og anbefalte ham å lage en film basert på den. Så begynte snøballen å rulle. Forfatteren skrev manuset sammen med Bogdanovich. Boken og filmen er basert på virkelig mennesker forfatteren vokste opp med. Filmen blir også spilt inn i den faktiske byen fra boken. I Picture This får vi vite mer om bakgrunnen for Bogdanovich forhold til Cybil Sheperd. Han var sammen med produksjonsdesigner Polly Platt, men innledet et forhold til Sheperd på settet. Platt var profesjonell og fullførte sitt arbeid, vel vitende om affæren.

A Discussion with Filmmaker Peter Bogdanovich, a 2009 Q&A: Bogdanovich utdyper tankene han hadde rundt filmens tilblivelse. Han ser den som klassisk Hollywood, med moderne sexscener. Den var filmet omtrent fullstendig on location. Sekvensen varer i 13 minutter.

Screen tests and location footage: Screentestene består stort sett av mange forskjellige mennesker sittende i en stol etter tur. Location footage består av likegyldige opptak av et vann, noen kuer, et elveleie, noen riksveier og en bensinstasjon. Meningsløst.

Excerpts from a 1972 television interview with director François Truffaut about the New Hollywood: Truffaut er positiv til filmen og New Hollywood-bevegelsen. Han påpeker at alle disse filmene ender fælt. På tide at sexbeskrivelsene ble korrekte, mener han.

Theatrical trailers: Den originale traileren er for lang, og for mye røpes av handlingen. Rerelease-traileren er stilig, med kun tegninger av byen med skuespillerne i tillegg.

Salesman

Salesman (Criterion nr. 122)(DVD)

1968 – Albert Maysles, David Maysles, Charlotte Zwerin (svart-hvitt)

En bibelselgers ”død”

Nivå 1 (uten spoilers)

Bibelen har blitt et produkt og det er penger å tjene på den. Salesman følger fire bibelselgere i Boston og i området nord for Miami. De er dør til dør selgere med hver sin strategi. Alle har kallenavn fra dyreriket. The Rabbit, the Gipper, the Badger og the Bull. Navnet kjennetegner salgsmetoden deres.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en av de beste dokumentarene jeg har sett og kultfavoritten er min personlige favoritt også. Maysles-brødrene beskriver ikke sine filmer som dokumentarer, men som direct cinema. Dette fordi de mener at man ikke kan gjengi sannheten, kun en oppfatning av den. En dokumentar er ikke objektiv, men i en viss grad subjektiv. Dette er jo en stor diskusjon hvor debatten i dag er nyansert og omfattende, så jeg skal ikke gå inn på den her. Det er befriende at Maysles-brødrene uttaler at de har en agende med filmen, at de vil manipulere med følelsene våre og at de til og med er litt uenige seg i mellom. Det var 100 timer med råmateriale som ble filmet og de har valgt ut halvannen time av det. Det er klippet sammen for å få oss til å forlate filmen deprimert over det vi har sett. Slik reagerte de på stoffet, slik vil de vi skal reagere. Når det er sagt, insisterer de på at ingenting er iscenesatt eller konstruert av dem. Deres kamera ble bare med selgerne, og filmet det som skjedde. Manipulasjonen ligger i utvalget av film og kameraets tilstedeværelse.

Det som overrasket filmskaperne mest i prosessen er at ingen reagerte negativt på kameraet, verken selgere eller kunder. Noen så ikke ut til å legge noe som helst vekt på at et kamera var til stede, noen gjorde seg litt til og trodde de skulle bli stjerner. De kunne være hjemme hos en familie og filme salgssituasjonen når en nabo kom på besøk. Naboen kastet nesten ikke et blikk på kameraet, men snakket om det hun kom dit for. Etter hvert fikk filmskaperne følelsen av at kameraet hadde mindre å si for situasjonen enn de trodde før filmingen begynte.

Maysles-brødrene hadde prøvd seg som selgere før og det er noe av grunnen til at dette prosjektet var attraktivt for dem. De var vare på det faktum at selgerne kunne bli for bevisst på kameraet og oppføre seg unaturlig. Stort sett var ikke det noe problem, men Paul kunne i blant vise atferd som bekymret dem litt. Han så aldri i kameraet, aldri ved et uhell engang. Det er ikke naturlig, men han hadde begynt å oppføre seg som en rutinert skuespiller. Spesielt var bilsekvensen i forstaden med arabiske gatenavn problematisk for dem. Han utfolder seg i sin harselas med dårlig skilting og demonstrerer tydelig. Etter nøye overveielse kommer de fram til at skiltingen er så pass ekstrem at reaksjonen hans kan være naturlig. De er også bekymret over oppførselen hans under det siste salget. Ønsket Paul ubevisst å feile for at han skulle bli en tragisk figur? Uansett er det psykologisk meget interessant og etter min mening forsvarer det en plass i filmen også om det skulle skyldes dette.

Salesman er et nådeløst og ærlig dokument om USAs materialisme. Bibelen har blitt et produkt, og salg og religion er på mange måter essensen av USA. Slik sett forteller filmen noe om USA, fremmedgjøring, kommersialisering og et hensynsløst arbeidsliv. Disse selgerne selger på kommisjon og det får dem til å gå langt for å nå sine mål. Ledelsen skyr heller ingenting for å motivere sine ansatte. Dermed ligger frykten for oppsigelse alltid i bakhodet på selgerne. På kursene selskapet holder har de prester til å foredra. Den katolske kirken og selskapet har felles interesser i bibelsalg. Presten vil at de skal tenke at de bidrar til å spre Guds ord. Det er ingen grenser for hvilke grep ledelsen vil benytte for å tjene penger. Resultatet er selgernes ganske så røffe oppførsel overfor ressurssvake og økonomisk dårlig stilte barnefamilier i Boston. En metode er å presse gjennom et første avdrag som skal betales til ”distriktssjefen” som kommer innom dagen etter. Hvis de har ombestemt seg, insisterer han på at det er for sent. Avdraget har han lagt ut, de må uansett betale for omkostninger, arbeid, postlegging osv. Paul lyver om alle disse ikke-eksisterende utgiftene. Han er ikke en gang distriktssjef.

Holdningen som disse selgerne kan utvise overfor kundene ligger helt på grensen til hån. David Maysles forteller om en episode hvor the Gipper har fullført et salg til en familie og sitter og blar i Bibelen og forteller familien om ”historien om David og Albert”. David og Albert er fornavnene på Maysles-brødrene. Ingen reagerer, for ingen hører ordentlig etter. Samme mann gjør litt narr av mor og datter, hvor utrolig liten motstand det var å selge Bibelen til dem. Han hadde aldri møtt slike ”moochers”. De er sjarmert fra før og ler voldsomt av det. Moocher kan oversettes med lettlurt.

Det tar ikke så lang tid før Paul begynner å slite med salgskvoten sin og klage over kundene. Det er virkelig fascinerende å se hvordan de andre selgerne distanserer seg fra ham for ikke å bli sugd opp i negativiteten hans. Hver mann for seg selv etter en grense er nådd. De svarer sjelden på det han klager om og virker lukket. Øyekontakten med Paul forsvinner. De vet hvordan en mann kan stjele energi fra de andre når pessimismen råder. Dette er også noe de har lært på kursene i regi av selskapet. Ledelsen fjerner selgere som ikke fungerer, fordi de mener et råttent eple kan ødelegge hele kurven. Regissørene viser oss Paul i isolerte situasjoner, og han blir en slags hovedperson. Han

Øyeblikket: Da Paul Brennan fullstendig møter veggen. Etter en lang periode med elendige resultater blir en av de andre selgerne med for å hjelpe ham med et salg. Charlie the Gipper har familien på glid da Paul, totalt desillusjonert, overkjører alle og går på alt for hardt. Salget blir det ingenting av, men Paul hadde heller aldri troen på det. Han ser nærmest tilfreds ut med å ha feilet igjen. Et magisk øyeblikk.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden i mono. Lyden er bra nok for en sterkt dialogtung film. Bildet er svakere, med et ganske så kornete bilde. Men på dokumentarer av denne typen er det ikke så viktig med god bildekvalitet, føler jeg. Det er historien som er alfa og omega. Det er et helt greit bilde.

Ekstramateriale

Audio commentary by filmmakers Albert Maysles and Charlotte Zwerin: Godt kommentatorspor som beskriver det vi ser og utfyller om det vi ikke ser. Bedre enn sporet på Gimme Shelter, og med samme kommentatorpar.

1968 Jack Kroll television interview with David and Albert Maysles: Denne halvtimen er høydepunktet i ekstramaterialet, som ikke er så omfattende men av høy kvalitet. Programlederen er kunnskapsrik og spørsmålene er spennende og til dels pågående. Godt TV. Til tider er brødrene og programlederen uenige alle sammen. Det er resultatet av gode, skarpe spørsmål fra programlederen og det faktum at han har betraktninger og meninger selv. Filmskaperne synes selv at selgerne går over streken hele tiden, og de ble overrasket over metodene deres til tider.

“The Rabbit” on NPR’s Weekend Edition® (2000): Radiointervju på 10 minutter med James Baker med tilnavnet Rabbit. Han er her 65 år gammel. Salesman ble spilt inn i Boston og en by nord for Miami. Baker minnes tiden filmen ble spilt inn.

Behind-the-scenes photographs: En del bilder fra salgssituasjoner. Mange gode bilder av selgernes ansiktsuttrykk, som er fascinerende. Det er også bilder fra innspillingen som er interessant. Vi ser hvordan kameraet er plassert i situasjonene og hvor dominerende det kan være med filmstaben til stede. Bildene er interessante siden dette er en dokumentar og man kan reflektere over virkningen av kameraets tilstedeværelse.

Theatrical trailer: En trailer på 3 minutter som viser en tøff bransje med mange salgsklisjeer. Traileren er akkompagnert av sangen Bible Salesman. Fin trailer.

Filmographies: En oversikt over regissørenes respektive arbeid. Dette er det samme teamet som ga oss Gimme Shelter.

Hefte: Kort essay av Toby Miller. Uhyre konsist, skarpt observert og intelligent skrevet. Forbilledlig!

Smiles Of A Summer Night

Smiles Of A Summer Night (Criterion nr. 237)(Blu-ray)

1955 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)

Sommernattens tre smil

Nivå 1 (uten spoilers)

I 1955 ble det gitt ut en film av Bergman som var betraktelig lettere og lysere i tonen enn man var vant med fra den kanten. Smiles Of A Summer Night er en komedie, nesten som en farse å regne. Utroskap, begjær, sjalusi og fasader er ingrediensene. Enkemannen Fredrik Egerman er gift med Anna, men har et forhold med Desiree. Malcolm er gift med Charlotte, og har et forhold med Desiree. Henrik elsker Anna, og flørter med Petra. Og Henrik er sønn av Fredrik og Frid vil nok komme til å like Petra.

Nivå 2 (med spoilers)

Ingmar Bergman trengte virkelig en suksess i 1955, ellers ville vi neppe ha fått flere filmer fra mesterens hånd. En tungsindig og bekymret Bergman bestemte seg for å lage en komedie, dog på sin egen måte. Smiles Of A Summer Night ble en kjempesuksess, og Svensk Filmindustri ga ham heretter frie tøyler. Dette igjen la grunnen for at vi litt lenger ut i tiåret fikk mesterverk som The Seventh Seal og Wild Strawberries.

Jeg så Smiles Of A Summer Night for noen år siden og husker den som en farse eller forviklingskomedie. Ved et gjensyn nå, føler jeg at den er mye mindre preget av det. Starten er egentlig ikke spesielt preget av å være komedie, og de evinnelige misforståelsene som kjennetegner forviklingskomediene er strengt tatt ikke til stede. Når det er sagt er det kompliserte kjærlighetsforhold i filmen, og alle hovedrollene er meget aktive i sitt renkespill. Her lyves og bedras det over en lav sko. Men det hele balanseres med alvorlige og intime betroelser, som dessverre sjelden blir tatt ordentlig til etterretning. Filmen kan ha sine paralleller til The Rules Of The Game av Jean Renoir, men er mer løssluppen og optimistisk. Spesielt utroskapen i overklassen og tjenerskapet vekker assosiasjoner til Renoirs glimrende film.

Borgerskapet, med advokat Egerman som fremste representant, får tildelt sine stikk av en Bergman i storform. Fasaden er viktig og den skal opprettholdes for enhver pris. I sin rival, offiseren Malcolm, finner Egerman sin likemann i hva etikette angår. Mye av humoren i filmen ligger nettopp i disse meningsløse høflighetsfrasene de utveksler, som masker som dekker over et rent hat mot den andre. Raseri undertrykkes av verbale angrep og ydmykende handlinger. Apropos masker, Egermans skjegg og frisyre ser ut som en teatermaske og understreker Bergmans poeng. Malcolm har sin uniform og militære væremåte som sin maske.

Det livligste og minst kompliserte forholdet er det Frid og Petra som har. De møtes, knives og blir forelsket. Med litt tvang på slutten, lover han å gifte seg med henne. De har virkelig hatt en fin sommernatt, med lettsindig kjærlighet og en smak av hva livet kan by på. At Bergman velger å fremstille tjenerskapet som mer jordnære og lykkelige er nok ikke tilfeldig. Det stive og unaturlige ved borgerskapets levemåte blir latterliggjort på en mild måte. Derimot skildres Henrik som en karakter med store problemer som ikke blir tatt på alvor av sin far. Han ydmykes på forskjellige måter gjennom filmen, og drives mot selvmordet før det snur. Far/sønn-forholdet og kommunikasjon er et tilbakevendende tema hos Bergman, og gir filmen en litt større tyngde enn den rene komedien.

Sommernattens smil henviser til de tre smil natten består av, inndelt etter tid på døgnet. Samtidig symboliserer de kanskje stadiene i et forhold. Det uforpliktende og flørtende, alvoret og så etterspillet. Lettest er det å se i forholdet mellom Petra og Frid, siden forholdet mellom dem utspiller seg i løpet av en natt. Men Petra sørger med hard hånd for at etterspillet ender i forlovelse.

Smiles Of A Summer Night er ikke en komedie hvor man ler høyt hele tiden. Den er mer lavmælt og dialogfokusert. Den har sine øyeblikk av slapstick og visuelle morsomheter, men komedien ligger mer i det som ikke gjøres enn det som gjøres. Karakterenes undertrykking av følelser og vekt på etikette gjør filmopplevelsen kanskje fornøyelig mer enn ustyrtelig morsom.

Øyeblikket: Lettelsen i ansiktet til Egerman når pistolen sier klikk i stedet for pang under den russiske ruletten med Malcolm. For en skuespillerprestasjon av Gunnar Bjørnstrand! Kanskje var det ikke skuespill, kanskje han var så oppslukt av sin karakter at han følte han satt der med en ladd pistol mot tinningen…

Lyd og bilde

Filmen presenteres i 1.33:1 og lyden er i mono. Det er et ekstremt rent bilde, med flotte kontraster i svart-hvitt i bildet. Detaljene kommer fint frem, dog ikke sylskarpt hele veien. Dybden i bildet er også på et godt nivå. En veldig god utgivelse, kun disse småtingene hindrer referansekvalitet.

Ekstramateriale

Video introduction to the film by director Ingmar Bergman: Denne introen er tatt fra dokumentaren Bergman Island, som er en egen utgivelse i Criterion Collection. Bergman forteller at han ikke visste at den ble vist i Cannes, og når han så at den gjorde det bra der dro han sporenstreks ned dit. Han måtte ha en publikumssuksess med denne og det fikk han.

Video conversation between Bergman scholar Peter Cowie and writer Jörn Donner, executive producer of Fanny and Alexander: Begge disse Bergmanekspertene har skrevet bøker om filmskaperen, og vi bør derfor ikke være forundret over at vi får en informativ og underholdende samtale. Donner er finsk og snakker engelsk med en meget sterk finsk aksent. Han virker grusomt tungsindig, men jeg vet fra før at han også har en fin sans for humor. Begge er enige om at dialogen er morsommere enn situasjonene i filmen. Samtalen varer i 17 minutter.

Original theatrical trailer: En trailer tung med dialog. Man får en god ide om innholdet.

A booklet featuring an essay by theater and film critic John Simon and a 1961 review by film critic Pauline Kael: Ingen av disse essayene er spesielt bra. Pauline Kael kan være litt vanskelig å få heng på, og dette essayet fungerer ikke. Simons tekst er bedre.

Gimme Shelter

Gimme Shelter (Criterion nr. 99)(Blu-ray)

1970 – David og Albert Maysles, Charlotte Zwerin(farger)

Slutten på Flower Power

Nivå 1 (uten spoilers)

Gratiskonserten på Altamont Speedway Free Festival med The Rolling Stones skulle bli et nytt Woodstock, men kontrasten ble enorm. Noe var galt fra første sekund på Altamont. Denne dokumentaren skulle bare følge Rolling Stones på turne, men endte opp med å bli noe mye større.

Nivå 2 (med spoilers)

Der hvor Woodstock var et glansbilde og viste hvordan mange unge mennesker kunne fungere sammen, ble Altamont det motsatte. Festivalen var plaget av uro fra begynnelsen. Altamont Speedway var en reserveløsning og innebar forandringer for alle involverte. Festivalgjengere som var både på Woodstock og Altamont forteller at en helt annen atmosfære hersket på Altamont. En egoistisk holdning, ingen kjærlighet, mye dop og dårlige tripper. Folk var opptatt av sin egen opplevelse og brydde seg ikke om andres opplevelse. Arrangørene hadde store problemer med å skjerme et område for syke bak scenen. Folk bare brøt seg gjennom for å komme dit de ville. Dop ble blandet i vin og delt med intetanende bekjente på konserten.

The Grateful Dead var en av pådriverne for konserten, men da de merket stemningen på festivalen trakk de seg fra konserten. Det hjalp vel ikke at de fikk høre at Hells Angels hadde slått Marty Balin fra The Jefferson Airplane bevisstløs under deres konsert. Bare sekunder etter at Rolling Stones lander i helikopteret sitt blir Mick Jagger slått i hodet av en ruset ung mann. Hells Angels i London hadde tidligere sørget for sikkerheten på en Rolling Stones konsert, derfor ble California-avdelingen nå kontaktet. For 500$ i øl skulle de sørge for at scenen var trygg. Så alt lå til rette for en spennende aften. 300 000 publikummere med kraftig dopinntak og Hells Angels som hadde drukket gratis øl hele dagen.

Allerede under første konsert braker det løs. Hells Angels slår løs på individer med biljardkøller. Sonny Barger påstår i ettertid at noen tente på en av englenes motorsykkel, men det var ikke dette som utløste de første slåsskampene. Jefferson Airplane forsøker å roe ned begge sider, men det går ikke bedre enn at vokalisten deres blir slått ned av en Hells Angel. Deres konsert blir oppstykket og jevnlig avbrutt av bråk, slik som Rolling Stones konsert senere på kvelden skulle bli det.

En ung svart mann ved navn Meredith Hunter blir involvert i bråk med Hells Angels. I dokumentaren kan han lett identifiseres med sin limefargede dress og svarte hatt. Han er sterkt ruset på metamfetamin og innbitt på å hevne seg på noen. Kjæresten hans klarer ikke å roe ham ned. Fem minutter før drapet skjer, er han synlig midt i bildet blant publikum. Se om du kan få øye på ham. Senere trekker han en langløpet revolver og blir knivstukket av en årvåken Hells Angel med hang til vold. Det er en tilfeldighet at situasjonen ble festet til film, og er et ”lykketreff” for en filmskaper å kunne dokumentere slikt på film. Filmen ble kjent som filmen som viste en Hells Angel drepe en svart mann med kniv. Senere har filmen vokst til å bli sett på som tidenes rocke-dokumentar.

Frontene sto sterkt mot hverandre i ettertiden. Hells Angels fikk mye av skylden for bråket og følte seg uthengt blant annet av Mick Jagger og Gimme Shelter. Jeg anbefaler å høre på radioprogrammet som er inkludert som ekstramateriale på blu-rayen. Her ringer Sonny Barger inn og forteller sin versjon. Han er rimelig full og ender opp i en tirade av repetisjoner. Det blir umulig for programlederne å avbryte ham eller å få skutt inn et spørsmål. Meget underholdende. Poenget til Barger er at motorsykkelen er helligere for en engel enn kona, og hvis du rører motorsykkelen hans får du juling. Uansett. Han bekrefter også avtalen med 500$ i øl som betaling, og vi forstår at arbeidsoppgavene var meget diffuse. Dette kan ha bidratt til at det gikk som det gikk. Man tok alt på sparket og ingen hadde en instruks å forholde seg til. Det kan nok være litt stressende å stå imot 300 000 oppspilte ungdommer med litt av hvert innabords.

Dokumentaren til Mayslesbrødrene og Zwerin kryper inn på deg og fører mot det som de fleste vet kommer til å skje. Konserten i Madison Square Garden blir viet en god del oppmerksomhet, gjennom flere hele liveopptredener av sanger som Jumpin’ Jack Flash og Satisfaction. Stemningen her er totalt annerledes enn den som venter i Altamont. Det er vel filmskapernes intensjon å vise også. Da bandet ankommer Altamont føles alt litt mørkere, med vold tidlig presentert gjennom slaget mot Jagger. Senere blir det mer og mer.

Som lim mellom de to konsertene kan man si at filmen bruker bildene av Rolling Stones-medlemmene som betrakter filmmaterialet av tragedien. Vi, som de, får se i stillbilder drapet og andre voldsepisoder. Slik sett er ikke dette en lineær dokumentar, den hopper litt frem og tilbake. Men at det har blitt en legendarisk og spesiell film er det ingen tvil om. Den har et kunstnerisk grep som løfter den opp et nivå og filmen blir litt mystisk. Hvor mye av det som skjedde er Rolling Stones skyld? Filmen overlater det svaret til oss, men viser oss samtidig en Jagger i rødt og svart som synger ’Sympathy for the Devil’.

Etter konserten med Rolling Stones fortsatte Hells Angels å feste, og de laget seg et enormt bål. Andre blant publikum trodde de kunne delta på festen, noe de absolutt ikke fikk lov til. Så det var trefninger og vold utover hele natten, og tre ulykker med dødelig utgang. Kanskje disse fire dødsfallene ble utlignet med de fire fødslene i løpet av døgnet i Altamont.

Øyeblikket: Da en ung mann som står på første rad begynner å oppføre seg merkelig. Han er på en dårlig tripp og sliter voldsomt med indre demoner. Hva stemmene i hodet hans sier han skal gjøre, vet jeg ikke men det bærer mot katastrofe. Kameraet står fjellstøtt på ham. Når du nesten ikke tør se mer, får Sonny Barger øye på ham og trekker ham bort. I siste liten, tror jeg…

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden i DTS 5.1 og DTS-HD. Begge lydsporene er bra, med DTS-HD det kvasseste. Bildet er ganske bra, spesielt til en rufsete dokumentar fra 1969 å være. Noen lyse utendørsscener er virkelig bra.

Ekstramateriale

New high-definition digital transfer of the uncensored thirtieth-anniversary version (with exclusive Dolby Digital and DTS 5.1 surround sound mixes, and DTS-HD Master Audio surround and stereo mixes on the Blu-ray): Virkelig flott lyd! Fyldigere og litt høyere DTS-HD spor.

Audio commentary featuring directors Albert Maysles and Charlotte Zwerin and collaborator Stanley Goldstein: Filmskaperne kommenterer filmprosessen og episodene som utspiller seg, men i det store og hele er dette et rimelig kjedelig kommentatorspor. Det kommer frem lite opplysninger og blir litt snevert.

Performances by the Rolling Stones at Madison Square Garden in 1969, including “Oh Carol” and “Prodigal Son,» plus backstage outtakes and footage of the band mixing “Little Queenie»: Disse opptakene over 18 minutter viser Rolling Stones engasjere seg i lydmiksingen i studio og et par liveopptredener. Det rundes av med en jamsession med Ike og Tina Turner. Fansen vil elske dette.

Audio excerpts from KSAN Radio’s Altamont wrap-up, recorded December 7, 1969, with introductions by then DJ Stefan Ponek: Radiostasjonen KSAN lagde et program hvor innringere kunne komme med sine meninger om tragedien på Altamont. Her får vi presentert et sammendrag på halvannen time. Dette er eneste stedet hvor Hells Angels uttaler seg offentlig om situasjonene som oppsto. Både den berømte Sonny Barger og lederen av San Francisco Hells Angels, Pete Knell, ringer inn.  Andre radiostasjoner og medier ville gjerne få høre disse tapene. Politiet var også interessert. Interessant og unikt ekstramateriale.

Altamont stills gallery, featuring the work of renowned photographers Bill Owens and Beth Sunflower: Bill Owens fotografier i høy oppløsning er veldig flotte. Vi ser Hells Angels inne på festivalen uten situasjoner av alvorlig karakter. Sunflowers bilder er røffere og viser Hells Angels i voldsomme situasjoner.

Original and rerelease theatrical trailers: Den første er på 2 minutter og fokuserer på konsertklipp og Hells Angels-problemene. Den andre er et halvminutts sammendrag av den første.

A booklet featuring essays by film critic Amy Taubin, music writer Stanley Booth, Jagger’s former assistant Georgia Bergman, music writer Michael Lydon, ex-Oakland Hell’s Angels chapter head Sonny Barger, and film critic Godfrey Cheshire (NOTE: Barger’s piece does not appear on the Blu-ray edition): Hvis man oppgraderer fra DVD til Blu-ray, mister man det skrevne essayet av Sonny Barger, men det samme innholdet kan man høre i innringingsprogrammet til KSAN. Og da får man gleden av å høre en godt beruset og repeterende Barger utfolde seg. Amy Taubin har et meget godt essay hvor hun spekulerer på om Jagger føler et medansvar for volden som eksploderte under sangen ’Under My Thumb’. Hun mener at det ser ut som om det plutselig går opp for ham hva han synger. Stanley Booth var med Rolling Stones på turnéen og beskriver Altamont fra det perspektivet. Godfrey Chesire har også et godt essay i dette meget gode heftet.

Scenes From A Marriage

Scenes From a Marriage (Criterion nr. 229)(DVD)

1973 – Ingmar Bergman (farger)

I en sofa fra IKEA

Nivå 1 (uten spoilers)

Johan og Marianne er utad et eksempel på det perfekte ekteparet. Han er forsker, hun er advokat. De blir intervjuet i en ”hjemme hos”-reportasje for et kvinnemagasin. Fra dette utgangspunktet skal vi følge ekteskapet deres meget tett. Det viser seg at alt ikke er så rosenrødt som reportasjen gjerne vil gi inntrykk av.

Nivå 2 (med spoilers)

Ahh! Dette er en av mine favorittutgivelser i Criterion Collection, og også min favoritt-Bergman. Man blir filleristet i tre eller seks timer, etter eget valg. Både den tre timer lange filmen og den seks timer lange TV-serien er inkludert her. Stålsett deg, og så velger du den utmattende TV-serien. Dette er bra for deg!

I løpet av serien skal vi se at Johan og Marianne slettes ikke lever i det perfekte ekteskapet, men skal gjennom uttroskap, vold, løgn, forakt og skilsmisse. Men samtidig ømhet, lojalitet, plikt og tvil. Jeg vil trekke paralleller til filmene av John Cassavetes her. Ikke bare i det innholdsmessige, men også det filmtekniske. Johan og Marianne er like sammensatte som Richard og Maria i Faces, og Nick og Mabel i A Woman Under The Influence. Dette er ekte mennesker som man ikke kan totalt forsvare eller totalt forkaste. Man kan forstå og identifisere seg med noen av deres valg og handlinger, og stille seg totalt uforstående og fordømmende overfor andre. Alt ettersom hvem du selv er og hva som har formet deg. Og hvem skulle tro at Bergman og Cassavetes skulle dele filosofien bak kameraarbeidet? Men se nøye på scenen hvor Marianne og Johan slåss på hans kontor. Kunne ikke dette vært tatt rett ut av en Cassavetesfilm som Faces eller A Woman Under The Influence? Kameraet svirrer rundt og forsøker å henge med på skuespillernes bevegelser. Det hele er ultrarealistisk. Denne intime og bevegelige kameraføringen ble ikke innført av Dogmeregissørene. Det hadde blitt gjort før.

Når krisen bryter løs er det Johan som er iverksetter og personen som styrer utviklingen. Han har funnet seg en ny elskerinne og vil skilles. Han er sterk, målbevisst og hensynsløs. Marianne er i sjokk og usikker på fremtiden. Etter hvert skal vi se at rollene byttes om. Marianne vokser på krisen, langsomt men sikkert. Johan derimot, skifter voldsomt i overbevisning. Vi kan egentlig si at han blir svakere og svakere, mens Marianne blir sterkere. Kanskje er det en typisk mannlig midtlivskrise vi har sett utfolde seg. Uunngåelig kommer angeren og retretten tilbake til Marianne. Men hun har skaffet seg et eget liv og vil ikke bytte det bort. Fremdeles har hun ømhet for Johan og de finner stadig berøringspunkter i livene deres, men smaken på selvstendighet er for god til å gi slipp på.

Man skal være forsiktig med å heve seg opp til dommer over samlivskonflikter og hvordan mennesker håndterer dem. Det er altfor lett å se Johan og Mariannes liv utenfra og konstatere feil reaksjoner i situasjonene som oppstår. Men det er påtagelig å observere Mariannes reaksjon på Johans brudd med henne. Hun tar imot all ydmykelsen og utskjellingen, for så å bekymre seg over om han får med seg riktige klær på turen til Paris med elskerinnen Paula. Hun tilbyr seg å hente dressen fra renseriet, og å pakke kofferten hans. Hun sørger til og med for å stille vekkerklokken hans. Det ligger noe selvutslettende over Marianne i denne fasen. Men kanskje er det ikke så uvanlig. Jeg tror ikke den moderne norske kvinnen ville ha reagert slik, men filmen er nesten 40 år gammel. Vi skal nok ikke se bort fra at situasjonen er realistisk beskrevet for et ektepar på 70-tallet.

Etter noen år møtes Johan og Marianne på kontoret hans for endelig å få skrevet under skilsmissepapirene. Hele denne prosessen har tatt lang tid, kanskje har begge trenert og utsatt denne litt skremmende handlingen. De er i godt humør og tilsynelatende avslappet. Men når alvorets time er der, klarer ingen å underskrive. Først er det så greit, Johan insisterer på at han ikke trenger å lese gjennom en gang. Hun vil at han skal det, ”man skal aldri signere uten å ha lest gjennom først”. En time senere er situasjonen motsatt. Han vil ta det med hjem og lese gjennom, hun blir rasende og fornærmet. Jeg fikk en følelse av The Exterminating Angel i denne episoden. I Bunuels film klarer ingen å forlate en middag og de forstår ikke hvorfor. Vi forstår hvorfor Johan ikke egentlig vil skrive under, men i stedet for å kommunisere med Marianne går han i vranglås. Han låser henne inne sammen med seg og sturer på en stol. Dialogens absolutte sammenbrudd, hjerteskjærende, patetisk og et bilde til å henge på veggen.

Som Bergman sier er vi følelsesmessige analfabeter. Vi lærer alt mulig på skolen, men ikke om å tolke følelser og å forstå andre mennesker. Johan har ikke språket som skal til for å kommunisere med Marianne. Derfor begynner han å snakke med knyttnevene. Og føttenes harde sko. Johan virker ved seriens innledning som en velartikulert mann, og det tar noen timer før vi ser at han ikke egentlig er det. Tenk på hans respons på diktkritikken fra kollegaen hans. Her reagerer han som en fornærmet liten gutt og nettopp derfor sier hun ’lille Johan’ til ham, to ganger, ømt. Johan har vært vant til ikke å prate om et problem, for hvis man ikke prater om det eksisterer det ikke. Men så støter han på noe som de ikke har klart å snakke om, og så finnes det allikevel! Og det er et så stort problem at det bestemmer kvaliteten på livet hans.

Ingmar Bergman lot sine karakterer leve sine egne liv og utvikle seg. Han ble selv overrasket over retningen dramaet tok. Mest overrasket ble han over det seksuelle hatet de føler mot hverandre, og hvordan sex ble brukt som hevn. Bergman tror at de sosiale kravene som slike mennesker har mot seg, kan gi slike utslag. I filmen må vi fylle inn mer av bakgrunnen for ekteparet selv, da filmen er kuttet ned til ca halve seriens lengde. Filmen fokuserer utelukkende på Johan og Marianne, både Mariannes mor og barn er borte. Filmen fungerer godt som film, men hver detalj man kan få om Marianne og Johan kan gjøre oss bedre i stand til å forstå dem. Derfor anbefales serien sterkt.

Da Scenes From A Marriage gikk på TV på 70-tallet i Sverige og Danmark var det stille i gatene. Absolutt alle var hjemme og så serien. I kjølvannet av serien så man at skilsmissestatistikken økte i Sverige og familierådgivningen økte i Danmark. Bergman selv er glad for innflytelsen serien hadde på mennesker som så den. De pratet sammen etterpå og fant kanskje ut at det er lov å skape seg et nytt liv i stedet for å fortsette å krangle og slåss.

Det er en utrolig prestasjon å skape et slikt dirrende drama som Bergman gjør her. I en setting som er meget trang, stort sett en samtale i en sofa, en seng eller ved et bord, klarer han å fange interessen og holde den fast. Uten voldsomme fakter som Who’s Afraid of Virginia Wolf, nesten bare en sofa. Kanskje det var denne filmen Ole Paus egentlig hadde i tankene?

Lyd og bilde

Både filmen og TV-serien presenteres i 1.33:1. Bildekvaliteten er identisk. Det er kornete, uskarpt og generelt ganske svakt. Det er mye støy i bildet. Selv om jeg ikke har sett VHS på ganske så mange år, tenker jeg at dette kunne vært en videokassett. Eventuelt en DVD i lavere sjiktet. Når det er sagt, vil ikke bildekvaliteten forringe seeropplevelsen. Innholdet er for oppslukende til det. Monolyden er noen hakk bedre enn bildet.

Ekstramateriale

Video interview with Ingmar Bergman from 1986: Dette intervjuet er på 15 minutter. Bergman forteller om ideen til serien og hvordan den var basert på seg selv og hans venner. Heldigvis forstod ikke vennene hans at de var modeller for visse karakterer. Han er glad for den strålende mottagelsen filmen fikk i utlandet, som viser han at temaet ikke var for snevert. Tvert imot er det universelt og forskjellige typer mennesker kjenner seg igjen i filmen. På slutten av intervjuet tar Bergman opp Sveriges redsel for sinne. Det er ikke lov å være sint. Dette leder til en utgreing om hans eget sinne, som han mener var tegn på usikkerhet i jobben sin.

Video interview with stars Liv Ullmann and Erland Josephson: De blir intervjuet hver for seg, men det veksles mellom dem. Intervjuet er på 25 minutter. Josephson gruet seg fælt til scenen hvor de skulle slåss på kontoret. Men den ble god og han likte etter hvert å spille den inn. Han ble litt overrasket over seg selv der. Liv Ullmann beskriver Bergman som glimrende i sin beskrivelse av kvinner, og mener det er overraskende på bakgrunn av at han egentlig er en mannssjåvinist.

Video interview with Bergman scholar Peter Cowie comparing the two versions of Scenes from a Marriage: På denne utgivelsen er både den tre timer lange internasjonale spillefilmen og TV-serien på ca seks timer inkludert. Peter Cowie bruker 15 minutter på å fortelle oss om forskjellene på versjonene. Han viser oss hva som ble kuttet og hva han mener grunnen er. Anbefalingen hans er å se en episode hver kveld, og ikke se alt på en kveld. Da mister man rytmen Bergman har lagt opp til.  Det er en opplysende bonus Cowie har laget her.

An essay by author Phillip Lopate: Veldig kort essay, men helt greit.

My Own Private Idaho

My Own Private Idaho (Criterion nr. 277)(DVD)

1991 – Gus Van Sant (farger)

Livet, døden, kjærligheten og havet

Nivå 1 (uten spoilers)

To unge mannlige prostituerte med vidt forskjellig bakgrunn og utgangspunkt tråler gatene i Portland med et høyere mål for øye. Begge søker mot det de mener er deres virkelige liv. Tilværelsen er røff og myldrer av eksentriske personligheter, shakespearske figurer og hardt prøvede skjebner. De lever på gata og sover på hustakene.

Nivå 2 (med spoilers)

Orson Welles laget sin film Chimes of Midnight basert på en cocktail av fem av William Shakespeares stykker. Gus Van Sant laget My Own Private Idaho med referanser til Chimes of Midnight tydelig til stede. Falstaff dukker opp i tre av Shakespeares stykker, ”Henrik IV” del en og to og ”De lystige koner i Windsor”. Falstaff er en ridder som leder prins Henrik ut på ville veier. Han er modellen for Bob Pigeon i My Own Private Idaho. Følger vi denne parallellen videre er Scott, som skal arve en formue på sin 21-års dag, bygget på prins Henrik. Hans far er borgermester, en mindre profilert posisjon enn konge, men mektig nok til at vi oppfatter han som en maktperson.

Den imponerende scenen hvor låven krasjer ned i veien, er et symbol på barndommens oppbrudd og overgangen til voksenlivet. Klimakset i scenen hvor Mike har en kunde som utfører oralsex på ham, består av låvens landing i veien. Barndommen er ugjenkallelig slutt, men noe i Mike fortsetter å søke etter sin mor. Hver gang narkolepsianfallet inntrer ser vi minnene Mike har om barndommen med mor.

Leirbålscenen er en scene mange som har sett filmen trekker frem som et høydepunkt. Det er en veldig naken og sår scene, slik alle scener er hvor kun en av partene elsker den andre. For Scott ser ikke på seg selv som homofil, kun som en gutteprostituert. Dette er ikke den egentlige ham, dette er ham i en limbotilstand, på vei mot sitt virkelige seg. Mike erklærer på sin lavmælte og nølende måte sin kjærlighet for Scott, men han kan ikke besvare den. Han elsker nok Mike, men på en annen måte enn Mike ønsker.

My Own Private Idaho utspiller seg i et miljø i randsonen av samfunnet. I denne skyggetilværelsen blomstrer det perverse, i betydningen uvanlig og ekstremt. Sex er kinky, med de fleste fetisjer til stede i kundemassen til guttene. Mike har en kunde som tenner på vasking, så Mike er for anledningen utkledd som vaskehjelp med tilhørende minimal uniform. Lyden av skrubbing av bord er den mest erotiske lyd som finnes. Hans (Udo Kier) fremfører et rimelig ladet danseshow med tysk musikk og engelsk gebrokken vokal for Scott og Mike. Siden har de sex.

Narkoleptiske anfall utløses av stress som trigger kjemiske reaksjoner i hjernen. I løpet av filmens første 21 minutter har Mike hatt fire anfall. Hver gang innledes dem av syner og minner av moren i hans barndom, så det er tydelig at dette er et stort tema for Mike. Resten av filmen skal han forsøke å finne henne. Sporene leder han og Scott blant annet til Italia. Denne reisen skal også bli en indre reise hvor han må konfrontere sin bror og de opplysningene han kommer med. Vi forstår at Mikes bror også er hans far. Sett på bakgrunn av Mikes voksne livssituasjon, kan vi forstå hvorfor han flykter mot en idealisert barndom i minnene. Og vi kan lettere forstå betydningen av låvens krasj ned i veien.

Gus Van Sant bruker en mengde forskjellige visuelle virkemidler. Filmstilene er til dels motstridende. Melodramatiske, improvisatoriske, teatralske, dokumentariske, intervjusituasjoner, naturscener og abstrakte scener. Musikkstilene skifter også. Van Sant ber oss godta innslag av tung shakespearsk dialog uten å forkaste bruddet i stil det representerer. Stilene settes opp mot hverandre, som i begravelsessekvensene mot slutten av filmen. Bob Pigeon blir lagt til hvile i et anarkistisk kaos hvor alle hans venner uttrykker sin sorg på sin egen måte. Spesielt Budd (Flea fra Red Hot Chili Peppers), er igangsetter av utageringen. I sterk kontrast foregår begravelsen av Scotts far i rolige former, i en typisk vestlig form med prest og kristne ritualer. Sexscenene i filmen flyttet nok grenser, men i dag virker de ikke utfordrende. Både homofil og heterofil sex vises i fryste bilder. De animerte omslagene på homsemagasinene kunne fort blitt utdaterte, men her er de mer et morsomt, om enn kitsch innslag.

Bob Pigeon er 1990-tallets Falstaff. Hans tydelige tilstedeværelse er en kilde til begeistring blant hans følgesvenner og han er en tydelig lederskikkelse. Men han er også en feiging og sjarlatan. Hans historier er løgnaktige og hans motiver dunkle. Han er i så henseende en klassisk kreasjon av Shakespeare.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.77:1 og lyden er nyrestaurert til 5.1. Dette er et veldig, veldig bra DVD-bilde. Det er mange nærbilder i filmen, og de gjengis meget godt. Godt detaljnivå og fargegjengivelse. Det hviler et gulskjær over visse scener, men jeg antar det er et kunstnerisk valg av regissøren. Dette er en dialogdrevet film og utgaven gjengir dialogen klart og fint. Noen ganger kommer 5.1 sporet til sin rett, som i scener med vind og sus. Og i den nå mange ganger refererte låvescenen.

Ekstramateriale

Exclusive new audio interview with Gus Van Sant by filmmaker Todd Haynes: Denne samtalen varer i to timer. Personlig er jeg ikke glad i slike lydfiler, det blir fort litt kjedelig.

The Making of “My Own Private Idaho,” a new documentary featuring interviews with Idaho crew members: Denne dokumentaren er på 42 minutter, dyktig filmet og satt sammen på egne premisser. Ofte er slike ’making of’ rimelig blodfattige, men denne tar jobben på alvor. Blant annet får vi vite at homseroller er risikable for skuespillere, og Phoenix sine agenter frarådet ham sterkt å ta rollen. Filmen flyttet grensene for hva man kunne gjøre blant annet seksuelt på film.

Kings of the Road, a new video interview with film scholar Paul Arthur in which he discusses Van Sant’s adaptation of Orson Welles and Shakespeare: Paul Arthur mener vi har å gjøre med en hybrid av Roadmovie og Western. Som i Western brukes leirbålet som en tid for refleksjon og oppsummering. Han ser My Own Private Idaho i forlengelsen av Easy Rider, Badlands, Something wild, Natural Born Killers, Wild At Heart og Thelma And Louise. Scene for scene omgjør Van Sant scener fra Orson Welles Chimes at Midnight til My Own Private Idaho. Den Shakespeareinspirerte dialogen er det Scott og Pigeon som hovedsakelig står for. Som prins Henrik er Scott i limbo, mellom to tilstander. Scott stiger opp fra fattigdom til velstand, fra homosex til heterosex, kanskje videre til makt innen politikken.

New video conversation between producer Laurie Parker and River Phoenix’s sister Rain: River Phoenix kom fra et godt hjem selv, og måtte lære mye av de hjemløse guttene for troverdig å kunne fremstille en gutteprostituert på film. Parker forteller at Van Sant gjerne lar skuespillerne forandre manuset ved sine tolkninger om det driver frem et bedre resultat. Rain Phoenix mener at en av grunnene til at leirbålscenen treffer oss så sterkt er at den er universell. Det spiller ingen rolle om det er en gutt/gutt, jente/gutt eller jente/jente situasjon. Alle kan kjenne seg igjen i disse følelsene. Fin samtale på 20 minutter.

New audio conversation between writer JT LeRoy (The Heart Is Deceitful Above All Things) and filmmaker Jonathan Caouette (Tarnation): Pludring og samtale mellom tre personer som kjenner hverandre rimelig godt. JT Leroy er egentlig en falsk identitet skapt av Laura Albert. Leroy/Albert har gitt ut flere bøker. Bedre enn det andre rene lydintervjuet, men heller ikke dette var veldig interessant.

Deleted scenes: 12 minutter med slettede scener, hvor noen mangler lyd og andre mangler bilde. Noen fine scener her.

A 64-page book featuring new essays by JT LeRoy and film critic Amy Taubin, a 1991 article by Lance Loud, and reprinted interviews with Van Sant, Phoenix, and Reeves: Et absolutt nydelig hefte, så tykt at det nesten er en liten bok. Hver del er interessant på sin måte, med Amy Taubin som den viktigste bidragsyteren her. Hun ser narkolepsien som Mikes forsvar mot barndommens neglisjering. Heftet kommer for øvrig i tillegg til en dobbeldisk i pappcover, som plasseres i en pappboks. Dette er en utrolig flott DVDutgave i utsøkte farger og smakfull design.

Roberto Rossellinis War Trilogy

Roberto Rossellinis War Trilogy (Criterion nr. 500)(DVD)

Rome Open City (Criterion nr. 497)(DVD)

1945 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)

Livet under okkupasjon

Nivå 1 (uten spoilers)

Roma ble okkupert av Tyskland i ni måneder på slutten andre verdenskrig, og romerne strittet imot gjennom sin motstandsbevegelse. Gestapo og SS tar i bruk grusomme metoder for å slå ned motstanden. Rome Open City viser et realistisk bilde av livet under okkupasjonen.

Nivå 2 (med spoilers)

En åpen by er et begrep som brukes om en by som ikke skal bombes, på grunn av verdifull arkitektur, kunst eller andre spesielle hensyn. Tittelen her er ironisk, da Roma ble kraftig bombet. I filmen viser Rossellini oss de utbombede bygningene og lite av det vakre Roma.

Det daglige motstandsarbeidet skildres flott i Rome Open City. Mange bidrar på sin måte. Presten bringer penger fra en motstandscelle til en annen. Pengene blir hentet på et trykkeri som har bundet inn pengene til en bok, slik at det vil vekke mindre oppsikt å bære på. Kun prester og leger kan være ute etter portforbud. Grupper av barn driver motstandskamp på sin måte. De utfører sabotasje og sprengninger. Det er slående å se hvordan de adopterer de voksnes handlinger og holdninger. De diskriminerer kvinner på samme måte som de hører fra de voksne. Rossellini kan ikke dy seg for å vise at de allikevel er barn. Etter endt sabotasjeoppdrag om natten, får alle juling når de kommer hjem etter å ha rekt ute hele natten…

Manfredi er den typiske aktive kommunisten fra 30-tallet i Europa. Etter å ha slåss mot Franco og fascismen i Spania, returnerer han til Italia for å bidra i kampen mot de tyske nazistene. Pina er husmoren som er forlovet med en motstandsmann og også bidrar i det skjulte. Hennes død i filmen er et av de mest ikoniske bildene i italiensk filmhistorie. Rossellini skildrer også gråsonen, med kollaboratørene som i filmen hovedsakelig er kvinner som pleier omgang med tyske soldater. Marina skal oppleve et sjokk når hun på slutten ser en torturert Manfredi og innser hva hennes handlinger har ført til. Måten torturen formidles på representerte et skille i italiensk film. Den var mer direkte enn hva som hadde vært vanlig, og selv om mye foregår off-screen er den voldsom for publikum. Og resultatet vises i all sin gru, sammen med bilder av redskapene og korte glimt av selve torturen.

Svartebørsmarkedet er en viktig kilde til å få tak i varer man trenger. Alle er involvert, selv politiet som må samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Hvis en baker er grådig eller holder tilbake varer, ble det fort opptøyer. Da ranes hele bakeriet. I krigstid er det en annet sett med verdier som gjør seg gjeldende.

Gestapohovedkvarteret har en meget spesiell planløsning. En stor salong hvor soldatene slapper av og drikker, har dør inn til kontoret til kommandant Bergmann. På den andre siden av kontoret er døren inn til torturrommet. Slik kan Bergmann gå fra torturen til salongen i løpet av 5 meter, og nyte en drink midt i torturen. Skrikene fra torturrommet høres godt på kontoret. Det er disse scenene som viser Bergmann som en karrikatur på den tyske nazisten, kanskje som en inspirasjon for Herr Otto Flick i TV-serien ’Allo ’Allo.

Italiensk neorealisme, som mange mener Rome Open City er en pioner for, skildret dagliglivet ekstremt realistisk. Retningen står i sterk kontrast til fascistisk film som ble kalt hvit telefon film, hvor kvinner lå henslengt på sofaen og ringte sine elskere. Mussolinis sønn, Vittorio Mussolini var leder for filmindustrien i Italia før krigen og Rossellini laget sine første filmer i samarbeid med Vittorio. Da laget han meget anti-kommunistiske filmer. Kanskje er det grunnen til at Rome Open City blir en kommunistvennlig film, og det lite flatterende bildet av fascistene filmen formidler.

Det er en del problematiske sider ved det Rome Open City formidler, sett fra den moderne tilskuers side. Det første er den karikerte måten å skildre de gode og de onde på. Nazistene er gjennomført onde, og kommandant Bergmann er ganske så unyansert fremstilt. Når det er sagt, kan man jo ikke se bort fra at ondskapen tar over et menneske i en situasjon hvor det finnes så få korrigerende faktorer. Enda mer problematisk er filmens kobling av homofili og ondskap. Det blir gjort konsekvent i Rome Open City. Både Bergmann og hans sekretær Ingrid er tydelig homofile og skildres som fullstendig uten empati og veldig sadistiske. Filmen føyer seg inn i en tradisjon som skildret avvikende seksuell legning slik. På denne tiden var homofili meget kontroversielt i Italia, og er det for så vidt ennå.

På slutten av filmen velsigner den katolske presten Don Pietro den døde kommunisten og ateisten Manfredi før han fordømmer fascistene. En allianse mellom krigens usannsynlige våpenbrødre. Senere skulle disse igjen bli fiender, kommunismen og den katolske kirken.

Lyd og bilde

Vel, i forhold til en tidligere versjon jeg hadde av filmen er denne en åpenbaring. Her får man jammen all dialogen tekstet også, i stedet for en tredjedel. Bildet er i 1.33:1 og meget godt, spesielt ut fra forutsetningene. Laget mens det fremdeles var krig i Italia, med dårlig tilgang på filmruller, har det blitt hevdet at Criterionutgaven at Rome Open City kanskje ser bedre ut enn Rossellini selv noen gang har sett den. Lyden har også blitt pusset opp, med et minimum av støy på lydsporet. Dette er filmhistorie, og Criterion har gjort en formidabel jobb med å bevare filmen for ettertiden.

Ekstramateriale

Video introduction by Roberto Rossellini from 1963: Filmen ble laget rett etter Romas frigjøring, og ble vist på den aller første Cannes-festivalen.

Audio commentary featuring film scholar Peter Bondanella: Dette kommentatorsporet ble tatt opp i 1995, i forbindelse med Criterions laserdiscutgivelse. Det er et opplysende spor av en kunnskapsrik person. Vel verdt tiden.

Once Upon a Time . . . “Rome Open City,” a 2006 documentary on the making of this historic film, featuring rare archival material and footage of Anna Magnani, Federico Fellini, Ingrid Bergman, and many others: Denne dokumentaren er på en snau halvtime. Gamle, slitte opptak av Rossellini viser oss bilder fra innspillingen. Selv forteller han at det ble sett på som uhørt og umulig å gjennomføre  filming på location. Men i denne filmen gjorde han det. Mussolini ville, i motsetning til Hitler og Stalin, utfordre Hollywood på underholdningsfilm. Sønnen var sjef for filmindustrien i Italia. Ingrid Bergman skrev brev til Rossellini og ba om rolle i hans filmer. Dette endte jo i et skandaleforhold. Men tre barn ble resultatet, blant annet Isabella Rossellini. Hennes far ville ikke at hun skulle bli skuespillerinne, men hun ble det allikevel. Fint for filmelskere over hele verden.

New video interviews with Rossellini scholar Adriano Aprà: Robertor Rossellini mislikte at Rome Open City alltid ble løftet frem som hans beste film. Selv syntes han den var for tradisjonell. Han brukte skuespillere i andre roller enn de vanligvis spilte. Presten (Aldo Fabrizi) var egentlig komedieskuespiller og Major Bergmann ble spilt av en sanger. Og ja, han var homofil i virkeligheten. Intervjuet varer i 12 minutter.

Rossellini and the City, a new visual essay by film scholar Mark Shiel (Italian Neorealism: Rebuilding the Cinematic City) on Rossellini’s use of the urban landscape in the war trilogy: Hvor du enn snur deg i Roma vil du se flott arkitektur og statuer. Rossellini valgte bort alt dette, og valgte dermed å tone det vakre ned. Nesten utrolig at han fikk det til. Shiel viser oss eksempler på dette i denne 25 minutter lange dokumentaren.

New video interview with film critic and Rossellini friend Father Virgilio Fantuzzi, who discusses the filmmaker and the role of religion in Rome Open City: Spennende rolle som filmkritiker og prest. Han forsøker å analysere filmen ut fra en religiøs vinkling og viser oss dermed tolkninger som vi ikke så lett hadde kommet på selv. Som venn av Rossellini har han en oppfatning av at han var troende selv om det ble bestemt benektet av hovedpersonen selv. Fantuzzi mener at kjernen i Rome Open City er kampen mellom engelen (Pietro) og djevelen (Bergmann) om mennesket. De andre episodene fyller egentlig bare ut denne primære konflikten. Religion er ofte kjernen i Rossellinis filmer. Positurer henspiller tankene på bibelske situasjoner, som måten fader Pietro løfter opp Pina fra gaten da hun har blitt skutt.

Paisan (Criterion nr. 498)(DVD)

1946 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)

En nesten tapt skatt

Nivå 1 (uten spoilers)

I Paisan følger vi i seks avsnitt frigjøringen av Italia på slutten av 2. verdenskrig, fra de allierte går i land i Sicilia til de kommer seg helt nord i Italia. Hvert avsnitt har sin egen, unike vinkling.

Nivå 2 (med spoilers)

Hovedtemaet som går gjennom Paisan som en rød tråd er kommunikasjon og muligheten for dialog. Vi får se mange eksempler på at de involverte ikke snakker samme språk og det leder til vanskeligheter og misforståelser. I det første segmentet ser vi at den italienske kvinnens offer i kampen mot tyskerne blir misforstått som at hun har drept en amerikansk soldat. Uten språkets hjelp blir italienerne enkelt satt i bås som simple tyver og horer. Filmens struktur, i tillegg til å vise den historiske invasjonens rute, er også lik frihetskjemperen Garibaldis rute fra 1860. Slik får filmen en ekstra klangbunn.

Segment 1 handler om en amerikansk patrulje som prøver å finne tyskere i området. Den italienske befolkningen må prøve å forholde seg til en ny fremmed militær tilstedeværelse. Store språkproblemer fører til slutt til en tragisk slutt.

Segment 2 foregår i Napoli med gatebarn i hovedrollen. De lever av tyveri og bondefanging av amerikanske soldater. Den svarte soldaten Joe er full og slår følge med en av guttene. Gutten advarer ham om at hvis han sovner der på ruinhaugen vil gutten stjele støvlene hans. Og det gjør han. Senere møtes de igjen, nå er Joe edru og i MP-uniform. Han tar gutten for seg, men da han ser guttens livsvilkår forlater han hele situasjonen. Antagelig minnet den ham om ghettolivet i USA.

Segment 3 dreier seg om Romas jenter og forholdet til de amerikanske soldatene. En soldat blir plukket opp av en jente. De er begge desillusjonerte og han forteller henne om den flotte jenta han ble kjent med i Roma for seks måneder siden. Hun var uskyldig og vakker, og de ble forelsket i hverandre. Han er for full til å forstå at hun er den samme jenta han er sammen med nå. De snakker samme språk, men han hører ikke virkelig etter når hun snakker.

Segment 4 tar for seg kampene rundt Firenze. Tyske snikskyttere er hovedmotstanderen for partisanene. En partisan og en britisk sykesøster strever for å komme seg tilbake til byen for å finne sine kjære. Han leter etter sin familie mens hun leter etter Lupo, partisanlederen som er hennes kjæreste. En døende partisan forteller henne at Lupo er død, uten å vite at hun er kjæresten hans.

Segment 5 foregår i et kloster i Nord-Italia. Tre amerikanske kapellaner i hæren vil overnatte i klosteret. En protestant, en jøde og en katolikk. Når munkene finner ut at en protestant og spesielt en jøde er til stede, blir de opprørt. De bebreider katolikken for ikke å ha forsøkt å rettlede de to andre til den rette tro. Svak italiensk og ikke-eksisterende engelsk er språkbarriere mellom de to gruppene. Men de når en felles plattform til slutt.

Segment 6 forteller om en massakre av partisaner, briter og amerikanere i Po Valley i nord-Italia. Kampene foregår i et elveområde som blant annet Antonioni har brukt i filmene sine. Lave robåter brukes for å manøvrere rundt, og her vil du se verdens råeste roteknikk.

Lyd og bilde

Dette er en meget spesiell utgivelse. Paisan har så vidt jeg vet aldri vært utgitt på DVD før, pga sin grusomt dårlige forfatning. Men her er den endelig. Før man uttaler seg om kvaliteten på bildet bør man vite følgende: Paisan var en film som egentlig ble sett på som tapt. Råmaterialet var i for dårlig stand til at man trodde at det kunne berges. Criterion har manuelt rettet opp over 250 000 flekker, risp og skader på filmen. Med det i bakhodet vil jeg si at filmen, selv om den har en del skader, er i bemerkelsesverdig god stand. Bildet er bedre enn på en vanlig, rimelig DVD-utgivelse. Lyden er OK.

Ekstramateriale

Video introduction by Roberto Rossellini from 1963: Som med Rome Open City har Rossellini en liten introduksjon til filmen på tre minutter. Filmen følger de alliertes rute etter at de går i land på Sicilia, fra sør til nord. Filmen er bygget på historier og nyheter, og er en blanding av fakta og fiksjon. Den floppet i Italia, men ble godt tatt i mot i Frankrike og senere resten av verden. Slik som Rome Open City.

New video interview with Rossellini scholar Adriano Aprà: Nazistene er stort sett borte, men frigjøringshæren er til stede, i form av amerikanere og briter. Paisan betyr noen fra samme by som deg selv. Etter den internasjonale suksessen med Rome Open City fikk Rossellini et større budsjett og filmet denne gangen med ny Kodakfilm fra USA. Albert Hayes var også med på manusarbeidet, som Klaus Mann var, sønn av Thomas Mann.

Excerpts from rarely seen videotaped discussions Rossellini had in 1970 with faculty and students at Rice University about his craft: En Rossellini i godt humør forteller om filmene sine med mye humor. Til stede er professorer og studenter. Hans engelsk er god, og avansert nok til at han klarer å holde høyt nivå i diskusjonen. Vi vet fra før at han behersker fransk også. Han forteller at Roma-segmentet var det han er mest misfornøyd med. Diskusjonen varer i 13 minutter.

Into the Future, a new visual essay about the War Trilogy by film scholar Tag Gallagher: Gallagher har en lavmælt stil, som kler bildene vi ser godt. Han tar for seg mye av den historiske bakgrunnen i Italia og også bakgrunnen for filmens opprinnelse. Italienerne ble bombet i tre år av amerikanerne, så ble de frigjøringshæren. Dette kan føre til konflikter i og med at mange har mistet familiemedlemmer i amerikanske bombetokt. Gallagher går igjennom hele War Trilogy på en utmerket måte.

Germany Year Zero (Criterion nr. 499)(DVD)

1948 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)

Offerlam for en ny tid

Nivå 1 (uten spoilers)

Berlin rett etter andre verdenskrig. Byen er utbombet og innbyggerne sliter fryktelig med å klare seg. 12 år gamle Edmund blir familiens hovedforsørger på grunn av en syk far, en feig bror som skjuler seg hjemme og en søster som heller ikke er med å dra lasset.

Nivå 2 (med spoilers)

Man kan godt tenke på Oliver Twist når man ser Germany Year Zero. Begge filmene handler om barn som blir alt for tidlig voksne, og går glipp av barndommen. De kan aldri leke, men har de voksnes plikter og ansvar. Edmund har fått en alt for stort byrde plassert på sine unge skuldre. Han er for ung til å jobbe, men lyver på alderen. Man trengte arbeidstillatelse for å kunne arbeide. Han er en overlever som alltid har blikket for ressurser han kan nyttegjøre seg. Ser han kull falle av en lastebil stjeler han det straks. Når en menneskemengde kaster seg over en død hest på gaten, er han straks der for å få tak i kjøtt.

Faren er dødssyk og er som han selv sier en belastning for husholdningen, og kan selvfølgelig ikke bidra med noe. Broren Karl Heinz var involvert i de siste kampene i byen på tysk side, antageligvis i et SS-regiment. Han tør ikke gå ut av huset av frykt for å bli anholdt, men blir underholdt av Edmunds harde arbeid. Vi får et inntrykk av at han i stor grad er en snylter. Familier ble plassert trangt sammen i bygårder på grunn av ekstrem plassmangel, og det er store gnisninger i gården. Lederen i bygården er kald og hensynsløs.

Filmen følger Edmund i det store og hele. Hans manøvrering i den utbombede byen som han kjenner som sin egen bukselomme skildres brutalt, hvor menneskelige rovdyr er en fare for et barn som når alt kommer til alt er nettopp det. Han blir lurt av voksne i byttehandler. Tillitspersoner som hans gamle lærer viser seg å være en pedofil, selv om Edmund ikke ser ut til å forstå det. For Edmund er han en støtte i en uoversiktlig og forvirrende verden. Edmund tar lærerens utsagn om at faren er for svak for denne verden altfor bokstavelig. Han forgifter ham og blir fordømt av læreren, som får panikk for å bli involvert. Læreren og Edmunds far sto på hver sin side under krigen, da læreren var nazist.

Fordømmelsen fra en tillitsperson som læreren ser ut til å være dråpen som fyller Edmunds eget giftbeger. Moralsk forvirret ser vi nå frempekene tidligere i filmen nå sitt klimaks. Vi har sett en lekepistol bli rettet mot Edmunds egen panne. Han har løpt mot vinduet i desperasjon. Trangen til å hoppe har ligget latent. Edmund har startet sin nedstigning til Helvete, som kulminerer med selvmordet. Berlin etter krigen er intet sted for et barn. Germany Year Zero er en naturlig avslutning på en triologi som viser oss naziokkupasjonen av Roma, den allierte frigjøringen og nå til sist hvordan konsekvensene ble for herrefolket selv.

Germany Year Zero er en sterk avslutning på en sterk trio med filmer. Den er en film som vil forbli i minnet lenge og som har inspirert mange filmskapere. En naken film som gjør deg litt klokere. For man tvinges til å se tragedien som andre verdenskrig var, ikke bare for de som var offer for nazistenes ugjerninger, men også hvordan Hitler brakte ulykke over sitt eget folk. Vi er alle kun mennesker og Edmund hadde ingen skyld i det som formet hans korte liv, om han var aldri så tysk. På en måte blir Edmund offerlammet for at Tyskland skal kunne starte på nytt…

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er i mono. Vi har å gjøre med et gammelt og røft bilde. En stor innsats er lagt ned i restaureringen av bildet, og dette er antagelig det beste vi vil se Germany Year Zero noen gang. Når det er sagt, kan vi ikke stikke under en stol at det er noen skader og ustabilitet i bildet. Det er heller ikke veldig skarpt. Men allikevel er jeg godt fornøyd, bakgrunnen for filmen tatt i betraktning. Lyden gjør jobben, men har litt sus og støy.

Ekstramateriale

Video introduction by Roberto Rossellini from 1963: Rossellini kom til Berlin 9 måneder etter krigen var ferdig. Da hadde en jøde allerede åpnet en butikk der. Et tydeligere tegn på tysk nederlag kan man vanskelig tenke seg.

The Italian release opening credits and voice-over prologue: Begynnelsen på filmen vises her med italienske fortekster og italiensk fortellerstemme.

Roberto Rossellini, a 2001 documentary by Carlo Lizzani, assistant director on Germany Year Zero, tracing Rossellini’s career through archival footage and interviews with family members and collaborators, with tributes by filmmakers François Truffaut and Martin Scorsese: Denne dokumentaren på 65 minutter kartlegger Rossellinis filmkarriere. Det er morsomt å se glimt fra tidlige og antagelig sjeldne Rossellinifilmer. Vi får høre at han hadde affærer med både Anna Magnani og Ingrid Bergmann. Mannen som spilte gutten som stjal støvlene til den svarte soldaten Joe i Paisan dukker opp. Han levde som gutten i filmen på den tiden. Rossellini ble angrepet både i USA og Italia som person, og hadde til slutt lyst til å bli fransk statsborger.

Letters from the Front: Carlo Lizzani on “Germany Year Zero,” a podium discussion with Lizzani from the 1987 Tutto Rossellini conference: Denne noe spesielle diskusjonen på 23 minutter består stort sett av høytlesing av Lizzanis brev fra innspillingen av Germany Year Zero. Han var den eneste italieneren i filmstaben. Noe morsomt dukker opp, men det blir også litt kjedelig.

New video interview with Rossellini scholar Adriano Aprà: Aprá har en god tolkning av filmen hvor han legger vekt på Edmunds rolle. Filmen er dedisert til minnet om Romano, Rossellinis døde sønn, og Edmund kan minne om ham utseendemessig. Spesielt det at Edmund befrir seg fra de onde omgivelsene ved å begå en ond handling som å drepe faren er tankevekkende. Edmund føles som et spøkelse som vandrer gjennom en verden av spøkelser. Videointervjuet er på 13 minutter.

Italian directors Paolo and Vittorio Taviani (Padre padrone) discussing the profound influence Rossellini’s films have had on them: Disse regissørene var veldig unge da de så Germany Year Zero og filmen gjorde et stort inntrykk på dem. De påpeker at filmen er lys og at ingenting skjules. Kort diskusjon på åtte minutter. Tavianibrødrene har blant annet regissert Padre Padrone.

Roberto and Roswitha, a new illustrated essay by film scholar Thomas Meder on Rossellini’s relationship with his mistress Roswitha Schmidt: Et lite essay som føles noe unødvendig. Vi får kjennskap til Rossellinis forhold til hans elskerinne Roswitha Schmidt. Kun tekst og bilder.

Bok: Rossellinis War Trilogy kommer i en nydelig pappboks, som i tillegg til de tre filmene i hvert sitt pappcover, og inneholder en 45 siders bok. Hver av filmene har et eget essay, i tillegg til generelle essay om Rossellinis filmer. Jeg hadde store forventninger til Jonathan Rosenbaums essay om Germany Year Zero, men ble litt skuffet. De andre essayene var av høy klasse. Spesielt Colin MacCabe sitt essay var lærerikt. En nydelig bok.

Shock Corridor

Shock Corridor (Criterion nr. 19)(Blu-ray)

1963 – Samuel Fuller (farger og svart-hvitt)

Paranoia

Nivå 1 (uten spoilers)

En ambisiøs journalist, Johnny Barrett, vil la seg tvangsinnlegge på et asyl for å løse en drapssak. Tre pasienter var vitner til drapet på en annen pasient. Johnny forbereder seg i et år, før ”søsteren” hans får ham tvangsinnlagt.

Nivå 2 (med spoilers)

Vi kommer inn i filmen midt under generalprøven som psykotisk pasient. Etter ett års drilling og kondisjonering av psykolog og redaktør, er Johnny Barret klar for troverdig å kunne forestille psykotisk og bli lagt inn på asyl. Cathy, hans kjæreste, har sagt seg villig til å anmelde ham og få hans tvangsinnlagt. Men nå har hun fått bange anelser. Hun er redd for hva som kan skje med hans mentale helse ved å bli sperret inne på et asyl i månedsvis. Men en målrettet Johnny og en hensynsløs redaktør presser henne til å følge avtalen.

Johnny skal forestille en mann med seksuell dragning mot sin søster, og aggressiv mot menn som prøver å oppnå kontakt med henne. Under intervjuet med sykehuslegen ser vi at Johnny er godt drillet. Han forventer ordrett spørsmålene som legen stiller. Etter en overbevisende forestilling blir Johnny tvangsinnlagt. Han er nå i posisjon til å prøve å få fisket ut informasjon fra de tre vitnene Stuart, Trent og Boden.

Ytre sett er Shock Corridor en thriller, hvor protagonisten samler sammen bitene i et puslespill for å løse en drapsgåte. Strukturen er klar og tydelig. De tre vitnene er midtpunktet i dramatiske og voldsomme sekvenser, men hver episode gir Johnny en nøkkelopplysning. Ved å tilnærme seg pasienten forsiktig og vinne hans tillit, vil Johnny tålmodig vente på det korte glimtet hvor den syke er normal og kan svare på spørsmål. Sakte men sikkert nærmer han seg navnet på drapsmannen. Spørsmålet blir etter hvert om hans mentale helse vil vise seg robust nok til å tåle påkjenningen og behandlingen. Fra Stuart finner han ut at morderen hadde hvite bukser. Det innskrenker gruppen av mulige drapsmenn til leger og pleiere. Fra Trent får han vite at det var en pleier, og av Boden får han vite navnet; Wilkes.

Men dette har tatt måneder å oppnå og Johnny bryter sammen. Tegnene har vært der lenge. Han begynner å ha problemer med å skille rollen sin med tilhørende kunstige situasjon, fra den virkelige verden. Han reagerer med skam og sinne på at Cathy kysser ham under et besøk. Her har han forsvunnet inn i rollen sin, hvor Cathy er hans søster. Dermed er vi i den noe spesielle situasjonen at vi sammen med Johnny har nøstet opp mysteriet og alltid har hatt like mye informasjon. Når han bryter sammen glemmer han navnet på morderen, mens vi vet det fremdeles. Jeg kan ikke huske å ha sett dette grepet på film før. Nå må vi følge Johnny på nok en jakt etter navnet på morderen, en Johnny som ikke er like frisk som han var før…

På sin egen særegne måte, tar Samuel Fuller opp mange store temaer i Shock Corridor. Korridoren, som er arenaen hvor de innlagte kan sosialisere seg, er et USA i miniatyr. Rasisme, seksuelle perversjoner, regresjon og psykiske lidelser blir illustrert. Etterkrigstidens paranoia har sjelden blitt bedre fremstilt enn her, føler jeg. Fuller henter alt grumset som ligger i dypet av en nasjons sjel opp til overflaten, deretter viser han hvordan det slår ut i et konfliktfylt enkeltmenneske. Stuart ble oppdratt av rasistiske foreldre og foret med hat og nasjonalisme fra liten av. Han ender som overløper til Sovjet under Koreakrigen, og blir mentalt syk av fordømmelsen han møter etter krigen hjemme i USA. Han tror nå han er sørstatsoffiser under borgerkrigen. Trent var den første svarte studenten på et hvitt universitet i USA, og måtte beskyttes av soldater for å kunne stå imot raseriet fra hvite mennesker i sørstatene. Det blir for stor påkjenning for ham og han bryter sammen. Inne på asylet tror han at han er grunnleggeren av Ku Klux Klan, og setter i gang raseopptøyer og mishandling av svarte pasienter. Boden var en Nobelprisvinner i fysikk og med på å utvikle atombomben. Noe i ham innså hva han hadde gjort, og han opplevde en regresjon tilbake til en seksårings nivå. Han tilbringer nå all sin tid med å tegne ufarlige barnetegninger.

Det er nok litt av Fuller å spore i Johnnys ambisjoner som journalist. Fuller startet jo karrieren sin som journalist og har aldri lagt skjul på at han elsker aviser. Vi som har sett en del intervjuer med regissøren, vil kjenne igjen replikker som Johnny uttaler i filmen. Ellers er Samuel Fuller glad i å legge igjen små hint til seg selv i filmene sine. I The Naked Kiss var det nettopp Shock Corridor som ble vist på kinoen Kelly passerer på begynnelsen. I Shock Corridor henger det et bilde av Fuller med sigaren på plass i garderoben på strippeklubben.

Det er en Griff i nesten alle Samuel Fullers filmer. Som regel er det en biperson, men politimannen som har en stor rolle i The Naked Kiss heter også Griff. Det viser seg at det var en mann Fuller ble kjent med i militæret, og som han har flettet inn i tegninger og filmer siden det. Det ikoniske bildet man har av Samuel Fuller med en stor sigar i munnen og en pistol i hånden under filminnspilling, er et korrekt bilde. Ofte fyrte han av pistolen for å få alles oppmerksomhet på settet. Den var heldigvis ladet med løskrutt.

Lyd og bilde

Shock Corridor var en av to filmer laget med Frinks som produsent, den andre var The Naked Kiss. De kom rett etter hverandre, og har den samme følelsen ved seg. Utseendet er ganske likt, men jeg vil si at The Naked Kiss er hakket hvassere. Litt skarpere, litt mer dybdefølelse enn i Shock Corridor. Aspektet er det samme, 1.75:1 og mono lyd. Lyden er meget god.

Ekstramateriale

New video interview with star Constance Towers by film historian and filmmaker
Charles Dennis: Første gang Constance Towers møtte Fuller var på en middag hjemme hos ham. Han snakket om Shock Corridor og tilbød henne rollen som Johnnys kjæreste, stripperen. Dette var en veldig kontrast til hennes tidligere roller. Ofte spilte hun pripne kvinner under borgerkrigen. Nå måtte hun ut på strippeklubber for å drive research. De var begge venn av John Ford. Han dukket opp under innspillingen for å beskytte hennes image under strippescenene. Selv kunne John Ford være hensynsløs med sine skuespillere. Iscenesatte ekteskapskonflikter for å få skuespilleren søvnløs og desperat, hvis det var passende for rollen. Dette er et fantastisk godt intervju med Constance Towers. Charles Dennis har laget en meget god intervjusetting, som fungerte godt også i The Naked Kiss ekstramaterialet. Avsnittet er denne gangen på 29 minutter.

The Typewriter, the Rifle and the Movie Camera, Adam Simon’s 1996 documentary on director Samuel Fuller: Hovedsakelig ser vi Tim Robbins i samtale med Samuel Fuller. Innimellom følger vi Quentin Tarantino og Robbins på skattejakt i Fullers kombinerte kontor og lager. Her finner de rekvisitter fra filmene hans som inspirerer til en liten samtale rundt filmen. Jim Jarmusch og Martin Scorsese deler også av sin kunnskap og hengivenhet angående Samuel Fuller. Jarmusch påpeker at Fuller er selvmotsigende og irrasjonell, fordi han har så enormt han skulle ha sagt. En spesiell og god dokumentar på 55 minutter.

Original theatrical trailer: Godt laget trailer. Den er bygget opp som pasientjournaler. Jeg ble virkelig nysgjerrig på å se filmen. Siden det er en Samuel Fuller film, var den som vanlig ganske dramatisk.

Illustrations by cartoonist Daniel Clowes and a booklet featuring an essay by critic and poet Robert Polito and excerpts from Fuller’s autobiography, A Third Face: My Tale of Writing, Fighting, and Filmmaking: Den samme layout som på The Naked Kiss, med illustrasjoner og et essay av Clowes, og utdrag fra selvbiografien til Samuel Fuller. Kvalitetsmessig er det ganske likt. Fuller forteller at han ble lurt av produsenten på disse to filmene, og aldri så noen penger. Men han hadde i det minste en produsent som ikke blandet seg i det hele tatt under innspillingen, og Fuller hadde også final cut. Så dette er en 100% Fuller-film.

The Naked Kiss

The Naked Kiss (Criterion nr. 18)(Blu-ray)

1964 – Samuel Fuller (svart-hvitt)

Kellys kamp

Nivå 1 (uten spoilers)

En kvinnelig prostituert banker opp sin hallik og starter på nytt i en liten småby. Først sjekker hun opp en mer enn villig politimann. Det er hennes første og siste jobb av det gamle slaget i byen. Nå vil hun forandre seg.

Nivå 2 (med spoilers)

Nesten alle Samuel Fullers filmer har dette B-preget over seg. Hva nå det er. Dramatiske, tydelige og effektive fortellinger. For ikke å glemme sjokkerende. I så henseende er starten på The Naked Kiss klassisk Samuel Fuller. Vi begynner filmen midt inne i en slåsskamp. Dramatisk nok, men i tillegg det er en kvinne som grundig banker opp en mann. Som om ikke det var nok, føler vi det som om det er vi som slåss med henne fordi hun denger løs på kameraet. Og plutselig klarer han å rive av henne håret, og det viser seg at den unge kvinnen er skallet. Typisk Samuel Fuller…

Det er bemerkelsesverdig at en film som The Naked Kiss, som tar opp såpass mange kontroversielle temaer, aldri bruker stygge ord i dialogen. Ofte ser man vel at desto styggere temaer, desto styggere språk. Det viser oss at Fuller har ting han vil ta opp og belyse, og ikke primært går for sjokkeffekten. Mannen er kompleks, med flere sider ved sine filmer. Han behersker både det lette og det litt tyngre. Men han er aldri subtil. Strykere og easy listening preger lydbildet når Kelly ankommer småbyen og i de lykkeligere delene av livet hennes. Dette blir kontrastert av røffere scener. Men det føles allikevel påklistret.

Det er litt vanskelig å gripe hva som ligger i et ”naked kiss”. Det originale uttrykket er et ”iron kiss”, men produsenten følte ”naked kiss” hørtes bedre ut. Det har noe med følelsen man har ved det første kysset, om det føles riktig eller ikke, og om personen er bra for deg eller ikke. I filmen henspiller det på kysset mellom Kelly og Grant, hvor hun underveis løfter han opp, vurderer ham og så gir seg hen.

The Naked Kiss tar opp flere temaer. Fordommer, pedofili, prostitusjon og hensynsløshet. Men først og fremst er temaet hykleri. Den ærlige og hardtarbeidende politimannen Griff kjøper sex av Kelly, for så å nekte henne å selge sex i byen. Det er vel ganske nært toppen av hykleri, spør du meg. Fordommene som han utøser over Kelly er ganske så nådeløse. Hun vil jobbe med barn på sykehuste kun for å selge seg til legene der. Hun bondefanger hans venn Grant. Og hun dreper ham fordi han ikke ville gifte seg med henne. At hun faktisk vil forandre seg og være et moralsk menneske er ham uforståelig.

I følge Griff befinner en prostituert seg på bunnen av rangstigen og menneskeverdet. Til og med halliken hennes er mer troverdig kan man få inntrykk av. Han akter å bruke ham som vitne mot henne i rettsaken. Dette er en mann som har lurt penger fra de prostituerte som jobber for ham, straffet Kelly ved å barbere hodet hennes og satt ut ordre om å kaste syre i ansiktet hennes. Derfor måtte hun forlate byen.

Kelly viser stor styrke når hun bygger opp igjen livet sitt med ny jobb og nytt sted og bo. Hun settes stor pris på av mange, som kommer tydelig frem på slutten av filmen, men også i måten hun vises tillit på tidligere. Men Griff ligger over henne som en skygge og vil ha henne ut av byen. Gjerne bare over elva til nabobyen, og helst til horehuset der. For da har han holdt byen sin ren, men fremdeles kunne ha tilgang på henne.

Grant er byens playboy og kommer fra en meget rik familie. Allikevel frir han til Kelly, selv etter hun forteller om sin fortid. Kelly overrasker ham da han er på nippet til å forgripe seg på et barn, og dreper ham. Hun kom over for å vise ham brudekjolen. Etter å ha drept ham, pakker hun ned igjen kjolen mens hun ser seg rundt i rommet. Alt dette kunne vært hennes liv. Med uttrykksløst ansikt kaster hun et blikk på alt det flotte. Hun vil aldri få et slikt liv, og er tilbake på null igjen. Den gamle hardheten fra et tøft liv som prostituert skinner gjennom.

Vi får forklaringen på hvorfor Grant velger å gifte seg med en tidligere prostituert fra Grant selv. Han ser på henne som abnormal, som like syk som han selv og at de sammen kan ha et flott liv, hvor han tydeligvis skal fortsette som utøvende pedofil. Han føler at hun kan elske ham. Både denne og naboutgivelsen i Criterion, Shock Corridor (nr 19), er gode eksempler på engasjerende, dramatiske og tankefulle filmer som er meget godt laget. De er filmer man husker, om de er aldri så mye B-filmer.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.75:1. Jeg ble veldig begeistret for bildekvaliteten. Ingen synlige skader, veldig god gjengivelse av filmkorn. Nydelig svart-hvitt foto. Veldig, veldig bra. Printen har denne spesielle filmfølelsen ved seg. Det kribler i filmkorn i ansikter og vegger. Lyden er nesten like bra som bildet. Kraftfullt monospor som er klar og dynamisk. Formidler den sentimentale musikken flott.

Ekstramaterial

New video interview with star Constance Towers by film historian and filmmaker Charles Dennis: 29 minutter langt intervju med hovedrolleinnehaveren. Godt og lærerikt om arbeidsmetodene til Fuller. Spesielt kan vi legge merke til at hun avviser at hun måtte rake av seg alt håret. Ved hjelp av en gummihette og riktig lyssetting ser hun skallet ut. Dette står i sterk kontrast til hva Samuel Fuller skriver i sin selvbiografi. Han skriver at Towers uten å blunke barberte seg på hodet når han spurte henne om det. Dette tilfellet viser oss at man må ta Fuller med en klype salt. Han overdriver og lyver der hvor det gjør hans historier mer spennende. Det ser man tydelig i de mange intervjuene som er tilgjengelig med mannen. Han snakker i store vendinger, ler kraftig og dyrker et slags machoideal. Hadde han hatt mobiltelefon, ville alle tekstmeldingene fra ham vært med store bokstaver.

Excerpts from a 1983 episode of The South Bank Show dedicated to director
Samuel Fuller: Intervjuet gjøres hjemme hos Fuller, i et kombinert lager og kontor. Alle mulig rare gjenstander og bilder er samlet her. ”En kvinne er bare et manus, mens en sigar er en film”. Denne halvtimen må sees. Fuller får boltre seg i seg selv, så å si. For en type! Overtøff. Som da han vil gi medalje til tyskeren som skjøt ham i krigen. Det var jo han som gjorde det han skulle. I stedet får Fuller medalje for å bli såret. Absurd, mener han. Påstår at han gikk til obersten med dette.

Interview with Fuller from a 1967 episode of the French television series Cinéastes de notre temps: Det blir en del repetering fra forrige dokumentar. Det er også ganske dårlig svart-hvitt bildekvalitet. Viktigst her er at han satser på kameraoperatørene sine, og lar skuespillerne boltre seg innenfor rammene. Kameraoperatørene må henge med. Fuller er også veldig opptatt av at noe må skje på skjermen hele tiden, ellers kjeder han seg.

Interview with Fuller from a 1987 episode of the French television series Cinéma cinémas: Dette tretten minutters intervjuet er bygget opp ved at Fuller viser oss fotografier og forteller historier rundt det. Noen av de små historiene er ganske underholdende.

Original theatrical trailer: Dramatisk. Selvfølgelig. Som regissøren.

Illustrations by cartoonist Daniel Clowes and a booklet featuring an essay by critic and poet Robert Polito and excerpts from Fuller’s autobiography, A Third Face: My Tale of Writing, Fighting, and Filmmaking: Heftet består av to tekster og de flotte illustrasjonene til Clowes som har laget bluray-coveret. Begge tekstene er interessante. Spesielt Fuller sitt, siden vi her klarer å ta han i løgn når vi sammenligner innholdet med det som sies i intervjuet med Towers. Polito går dypt inn i filmen og viser oss mekanismene i småbylivet og forholdet mellom aktørene.

For All Mankind

For All Mankind (Criterion nr. 54)(Blu-ray)

1989 – Al Reinert (farger)

Den virkelige månelandingen

Nivå 1 (uten spoilers)

I 1969 landet Apollo 11 på månen og fullførte visjonen John F. Kennedy hadde lagt fram for det amerikanske folk. Fra 1968 til 1972 var det ni bemannede reiser til månen. Her griper regissør Al Reinert essensen av disse reisene og fremstiller det som den store reisen til månen.

Nivå 2 (med spoilers)

For All Mankind er en magisk film. Som dokumentar kan den treffe oss på en helt annen måte enn en spillefilm. I mindre grad blir vi manipulert, men legger egne betraktninger, holdninger og følelser inn i tilskueropplevelsen. Det ligger selvfølgelig en grad av manipulasjon i alle dokumentarer, slik som i hva som blir tatt med, hva som blir utelatt, hvordan det klippes sammen og bruken av musikk. Men det blir en renere opplevelse, et filter blir fjernet mellom oss og idéen.

Regissøren, Al Reinert, gjør et modig valg fra første øyeblikk. Han skiller ikke mellom de forskjellige Apollo-reisene, og han skiller ikke mellom de forskjellige astronautene. Vi vet ikke hvem som snakker av astronautene, og vi vet ikke hvilket Apollo-skip vi ser film fra. Dette var en sjanse å ta i forhold til astronauter med enorme egoer og ambisjoner. Men det skulle vise seg at alle synes det var et kunstnerisk grep som var meget vellykket. Alle turene blir til en stor reise og alle astronautene blir til ett menneske som reiste til månen og forteller om det. Vi er kanskje med på reisen vi og.

For meg har For All Mankind disse øyeblikkene som transenderer det forståelige, og gir oss et blikk inn i eller en følelse av noe helt uvanlig. Disse øyeblikkene skal føles, og ikke beskrives. Brian Enos musikk kan ha den katalysatoreffekten som hjelper deg å nå dit, nettopp når et nesten uvirkelig bilde lyser opp skjermen foran deg. Kanskje bildet av en rund klode, sylskarp og levende, filmet fra romfergen. Kanskje er det bildene sett fra sjåføren av månebilen, kjørende rundt på månen nesten som om vi var på Jorden. Men det er vi ikke, vi er 38 tusen mil fra Jorden.

Visste du at månen alltid vender samme siden mot Jorden? Derav begrepet månens bakside, og tittelen til en rimelig kjent plate fra 1973. Månen har tydeligvis en mystisk innvirkning på oss mennesker, og man kan ikke se For All Mankind uten å stille seg hvert fall noen av de store spørsmålene…

Lyd og bilde

Det var et pussig valg av Criterion å prioritere For All Mankind for oppgradering til bluray. Slik tenkte hvert fall jeg og mange andre. Men det måtte vi bite i oss når vi så resultatet. Faktisk er det en fryd å se disse unike bildene fra månen og ferden dit i HD-kvalitet. Og med tanke på hvilken begivenhet det var og hvilken historisk verdi disse bildene representerer, skulle det bare mangle at bildene ikke presenteres i høyest mulig kvalitet. Selvsagt er det skiftende kvalitet involvert i filmklippene vi ser. Det har med forskjellige kameratyper og filmtype å gjøre, i tillegg til at det er astronautene selv som filmer så godt de kan. Noen øyeblikk er i strålende kvalitet, som selve oppskytningsprosessen og bildene fra månebilen. Bildet er i 1.33:1. Lyden er i DTS 5.1 og igjen må det sies at enhver detalj som kan øke totalopplevelsen av dokumentaren er velkommen. Så også med lyden. Det er til tider stor aktivitet i bakhøytalere og subwoofer, som under oppskytningen. Glimrende.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Reinert and Apollo 17 commander Eugene A. Cernan, the last man to set foot on the moon: Dette er et aktivt spor, som er formet som en samtale mellom regissør og kommandøren på Apollo 17. Dette er nok en av de bedre måtene å få en astronaut til å fortelle om hva de følte og tenkte. Her kommer både filosofiske, åndelige og personlige betraktninger frem. Dette er umulig å få formidlet hvis man samler flere astronauter i et rom. Astronauter er en meget spesiell type mennesker, veldig konkurranseorientert, og veldig på vakt mot å vise noen som helst form for svakhet. Selv 20-25 år etter at de skilte lag, er de på vakt mot hverandre. Samles de i et rom, blir det bare småerting og tøysing. Ingen forteller noe personlig.

An Accidental Gift: The Making of “For All Mankind,” a new documentary featuring interviews with Reinert, Apollo 12 and Skylab astronaut Alan Bean, and NASA archive specialists: En HD-dokumentar på 32 minutter som er meget interessant. NASA hadde ingen spesiell strategi når det gjaldt filming. Derfor kan vi takke astronautene for de vakre bildene vi ser. På personlig initiativ dokumenterte de omgivelsene sine. Al Reinert brukte flere år på å se gjennom NASA-arkivene, som TV-stasjoner bare hadde sett 2% av. Allikevel er det mest interessante ved dokumentaren å se hvor godt NASA håndterer filmmaterialet sitt. De originale filmrullene ligger nedfryst, og må tines i tre dager for å kunne håndteres. Strenge sikkerhetsrutiner følges for å få tilgang. Alt vi har sett fra månelandingen før har vært kopi av kopi av kopi av kopi. Ingen filmruller i historien har blitt tatt like godt vare på som disse.

On Camera, a collection of excerpted on-screen interviews with fifteen of the Apollo astronauts: Hist og pist dukker det opp interessante utsagn, men det beste finner vi andre steder på disken. 20 av 24 astronauter ble intervjuet.

New video program about Bean’s artwork, accompanied by a gallery of his paintings: Dette var en original og spesiell dokumentar! En av astronautene, Alan L. Bean, malte landskap og tradisjonelle motiver. Så ble han tipset om at han burde male månen, siden han var i den posisjonen at han både kunne male og hadde vært der. Det gjorde ham unik. Til å begynne med malte han alt så korrekt han kunne, med farger og situasjoner som stemte med tiden på månen. Så fant han ut at han heller ville kunstner som hadde vært astronaut, enn astronaut som også var kunstner. Så han begynte å formidle ting i bildene sine, stemninger og tanker. Etter hvert utviklet han dette og konstaterte at han spesielt likte materialer og mønster. En ekstra dimensjon ble inkludert i maleriene hans, nemlig månen selv! Han begynte å bruke redskap som hadde vært med ham på månen i arbeidet med maleriet. Måneskoene trykket han inn i malingen, og skapte avtrykk av sålen. En hakke presset han inn malingen på et annet. Og sand som ble med på romdrakten, blandet han inn i malingen. Månen var til stede i bildene av månen! Dokumentaren er på 45 minutter, med intro.

NASA audio highlights and liftoff footage: Mange forskjellige oppskytninger. Dette må være for NASA-entusiasten.

Optional on-screen identification of astronauts and mission control specialists: Så vidt jeg kan se betyr dette bare at navnet på de involverte dukker opp som tekst over personen en liten stund, som presentasjon.

A booklet featuring essays by film critic Terrence Rafferty and Reinert: Rafferty beskriver For All Mankind på en god måte, hva som gjør den spesiell og hvilke følelser den kan vekke. Reinert har et kort essay her, hvor han forteller at han startet å intervjue astronautene i 1976 og har over 80 timer med intervjuer. Apollo-prosjektet er tidenes dyreste prosjekt som ikke handler om krig.