Gimme Shelter

Gimme Shelter (Criterion nr. 99)(Blu-ray)

1970 – David og Albert Maysles, Charlotte Zwerin(farger)

Slutten på Flower Power

Nivå 1 (uten spoilers)

Gratiskonserten på Altamont Speedway Free Festival med The Rolling Stones skulle bli et nytt Woodstock, men kontrasten ble enorm. Noe var galt fra første sekund på Altamont. Denne dokumentaren skulle bare følge Rolling Stones på turne, men endte opp med å bli noe mye større.

Nivå 2 (med spoilers)

Der hvor Woodstock var et glansbilde og viste hvordan mange unge mennesker kunne fungere sammen, ble Altamont det motsatte. Festivalen var plaget av uro fra begynnelsen. Altamont Speedway var en reserveløsning og innebar forandringer for alle involverte. Festivalgjengere som var både på Woodstock og Altamont forteller at en helt annen atmosfære hersket på Altamont. En egoistisk holdning, ingen kjærlighet, mye dop og dårlige tripper. Folk var opptatt av sin egen opplevelse og brydde seg ikke om andres opplevelse. Arrangørene hadde store problemer med å skjerme et område for syke bak scenen. Folk bare brøt seg gjennom for å komme dit de ville. Dop ble blandet i vin og delt med intetanende bekjente på konserten.

The Grateful Dead var en av pådriverne for konserten, men da de merket stemningen på festivalen trakk de seg fra konserten. Det hjalp vel ikke at de fikk høre at Hells Angels hadde slått Marty Balin fra The Jefferson Airplane bevisstløs under deres konsert. Bare sekunder etter at Rolling Stones lander i helikopteret sitt blir Mick Jagger slått i hodet av en ruset ung mann. Hells Angels i London hadde tidligere sørget for sikkerheten på en Rolling Stones konsert, derfor ble California-avdelingen nå kontaktet. For 500$ i øl skulle de sørge for at scenen var trygg. Så alt lå til rette for en spennende aften. 300 000 publikummere med kraftig dopinntak og Hells Angels som hadde drukket gratis øl hele dagen.

Allerede under første konsert braker det løs. Hells Angels slår løs på individer med biljardkøller. Sonny Barger påstår i ettertid at noen tente på en av englenes motorsykkel, men det var ikke dette som utløste de første slåsskampene. Jefferson Airplane forsøker å roe ned begge sider, men det går ikke bedre enn at vokalisten deres blir slått ned av en Hells Angel. Deres konsert blir oppstykket og jevnlig avbrutt av bråk, slik som Rolling Stones konsert senere på kvelden skulle bli det.

En ung svart mann ved navn Meredith Hunter blir involvert i bråk med Hells Angels. I dokumentaren kan han lett identifiseres med sin limefargede dress og svarte hatt. Han er sterkt ruset på metamfetamin og innbitt på å hevne seg på noen. Kjæresten hans klarer ikke å roe ham ned. Fem minutter før drapet skjer, er han synlig midt i bildet blant publikum. Se om du kan få øye på ham. Senere trekker han en langløpet revolver og blir knivstukket av en årvåken Hells Angel med hang til vold. Det er en tilfeldighet at situasjonen ble festet til film, og er et ”lykketreff” for en filmskaper å kunne dokumentere slikt på film. Filmen ble kjent som filmen som viste en Hells Angel drepe en svart mann med kniv. Senere har filmen vokst til å bli sett på som tidenes rocke-dokumentar.

Frontene sto sterkt mot hverandre i ettertiden. Hells Angels fikk mye av skylden for bråket og følte seg uthengt blant annet av Mick Jagger og Gimme Shelter. Jeg anbefaler å høre på radioprogrammet som er inkludert som ekstramateriale på blu-rayen. Her ringer Sonny Barger inn og forteller sin versjon. Han er rimelig full og ender opp i en tirade av repetisjoner. Det blir umulig for programlederne å avbryte ham eller å få skutt inn et spørsmål. Meget underholdende. Poenget til Barger er at motorsykkelen er helligere for en engel enn kona, og hvis du rører motorsykkelen hans får du juling. Uansett. Han bekrefter også avtalen med 500$ i øl som betaling, og vi forstår at arbeidsoppgavene var meget diffuse. Dette kan ha bidratt til at det gikk som det gikk. Man tok alt på sparket og ingen hadde en instruks å forholde seg til. Det kan nok være litt stressende å stå imot 300 000 oppspilte ungdommer med litt av hvert innabords.

Dokumentaren til Mayslesbrødrene og Zwerin kryper inn på deg og fører mot det som de fleste vet kommer til å skje. Konserten i Madison Square Garden blir viet en god del oppmerksomhet, gjennom flere hele liveopptredener av sanger som Jumpin’ Jack Flash og Satisfaction. Stemningen her er totalt annerledes enn den som venter i Altamont. Det er vel filmskapernes intensjon å vise også. Da bandet ankommer Altamont føles alt litt mørkere, med vold tidlig presentert gjennom slaget mot Jagger. Senere blir det mer og mer.

Som lim mellom de to konsertene kan man si at filmen bruker bildene av Rolling Stones-medlemmene som betrakter filmmaterialet av tragedien. Vi, som de, får se i stillbilder drapet og andre voldsepisoder. Slik sett er ikke dette en lineær dokumentar, den hopper litt frem og tilbake. Men at det har blitt en legendarisk og spesiell film er det ingen tvil om. Den har et kunstnerisk grep som løfter den opp et nivå og filmen blir litt mystisk. Hvor mye av det som skjedde er Rolling Stones skyld? Filmen overlater det svaret til oss, men viser oss samtidig en Jagger i rødt og svart som synger ’Sympathy for the Devil’.

Etter konserten med Rolling Stones fortsatte Hells Angels å feste, og de laget seg et enormt bål. Andre blant publikum trodde de kunne delta på festen, noe de absolutt ikke fikk lov til. Så det var trefninger og vold utover hele natten, og tre ulykker med dødelig utgang. Kanskje disse fire dødsfallene ble utlignet med de fire fødslene i løpet av døgnet i Altamont.

Øyeblikket: Da en ung mann som står på første rad begynner å oppføre seg merkelig. Han er på en dårlig tripp og sliter voldsomt med indre demoner. Hva stemmene i hodet hans sier han skal gjøre, vet jeg ikke men det bærer mot katastrofe. Kameraet står fjellstøtt på ham. Når du nesten ikke tør se mer, får Sonny Barger øye på ham og trekker ham bort. I siste liten, tror jeg…

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden i DTS 5.1 og DTS-HD. Begge lydsporene er bra, med DTS-HD det kvasseste. Bildet er ganske bra, spesielt til en rufsete dokumentar fra 1969 å være. Noen lyse utendørsscener er virkelig bra.

Ekstramateriale

New high-definition digital transfer of the uncensored thirtieth-anniversary version (with exclusive Dolby Digital and DTS 5.1 surround sound mixes, and DTS-HD Master Audio surround and stereo mixes on the Blu-ray): Virkelig flott lyd! Fyldigere og litt høyere DTS-HD spor.

Audio commentary featuring directors Albert Maysles and Charlotte Zwerin and collaborator Stanley Goldstein: Filmskaperne kommenterer filmprosessen og episodene som utspiller seg, men i det store og hele er dette et rimelig kjedelig kommentatorspor. Det kommer frem lite opplysninger og blir litt snevert.

Performances by the Rolling Stones at Madison Square Garden in 1969, including “Oh Carol” and “Prodigal Son,» plus backstage outtakes and footage of the band mixing “Little Queenie»: Disse opptakene over 18 minutter viser Rolling Stones engasjere seg i lydmiksingen i studio og et par liveopptredener. Det rundes av med en jamsession med Ike og Tina Turner. Fansen vil elske dette.

Audio excerpts from KSAN Radio’s Altamont wrap-up, recorded December 7, 1969, with introductions by then DJ Stefan Ponek: Radiostasjonen KSAN lagde et program hvor innringere kunne komme med sine meninger om tragedien på Altamont. Her får vi presentert et sammendrag på halvannen time. Dette er eneste stedet hvor Hells Angels uttaler seg offentlig om situasjonene som oppsto. Både den berømte Sonny Barger og lederen av San Francisco Hells Angels, Pete Knell, ringer inn.  Andre radiostasjoner og medier ville gjerne få høre disse tapene. Politiet var også interessert. Interessant og unikt ekstramateriale.

Altamont stills gallery, featuring the work of renowned photographers Bill Owens and Beth Sunflower: Bill Owens fotografier i høy oppløsning er veldig flotte. Vi ser Hells Angels inne på festivalen uten situasjoner av alvorlig karakter. Sunflowers bilder er røffere og viser Hells Angels i voldsomme situasjoner.

Original and rerelease theatrical trailers: Den første er på 2 minutter og fokuserer på konsertklipp og Hells Angels-problemene. Den andre er et halvminutts sammendrag av den første.

A booklet featuring essays by film critic Amy Taubin, music writer Stanley Booth, Jagger’s former assistant Georgia Bergman, music writer Michael Lydon, ex-Oakland Hell’s Angels chapter head Sonny Barger, and film critic Godfrey Cheshire (NOTE: Barger’s piece does not appear on the Blu-ray edition): Hvis man oppgraderer fra DVD til Blu-ray, mister man det skrevne essayet av Sonny Barger, men det samme innholdet kan man høre i innringingsprogrammet til KSAN. Og da får man gleden av å høre en godt beruset og repeterende Barger utfolde seg. Amy Taubin har et meget godt essay hvor hun spekulerer på om Jagger føler et medansvar for volden som eksploderte under sangen ’Under My Thumb’. Hun mener at det ser ut som om det plutselig går opp for ham hva han synger. Stanley Booth var med Rolling Stones på turnéen og beskriver Altamont fra det perspektivet. Godfrey Chesire har også et godt essay i dette meget gode heftet.

Scenes From A Marriage

Scenes From a Marriage (Criterion nr. 229)(DVD)

1973 – Ingmar Bergman (farger)

I en sofa fra IKEA

Nivå 1 (uten spoilers)

Johan og Marianne er utad et eksempel på det perfekte ekteparet. Han er forsker, hun er advokat. De blir intervjuet i en ”hjemme hos”-reportasje for et kvinnemagasin. Fra dette utgangspunktet skal vi følge ekteskapet deres meget tett. Det viser seg at alt ikke er så rosenrødt som reportasjen gjerne vil gi inntrykk av.

Nivå 2 (med spoilers)

Ahh! Dette er en av mine favorittutgivelser i Criterion Collection, og også min favoritt-Bergman. Man blir filleristet i tre eller seks timer, etter eget valg. Både den tre timer lange filmen og den seks timer lange TV-serien er inkludert her. Stålsett deg, og så velger du den utmattende TV-serien. Dette er bra for deg!

I løpet av serien skal vi se at Johan og Marianne slettes ikke lever i det perfekte ekteskapet, men skal gjennom uttroskap, vold, løgn, forakt og skilsmisse. Men samtidig ømhet, lojalitet, plikt og tvil. Jeg vil trekke paralleller til filmene av John Cassavetes her. Ikke bare i det innholdsmessige, men også det filmtekniske. Johan og Marianne er like sammensatte som Richard og Maria i Faces, og Nick og Mabel i A Woman Under The Influence. Dette er ekte mennesker som man ikke kan totalt forsvare eller totalt forkaste. Man kan forstå og identifisere seg med noen av deres valg og handlinger, og stille seg totalt uforstående og fordømmende overfor andre. Alt ettersom hvem du selv er og hva som har formet deg. Og hvem skulle tro at Bergman og Cassavetes skulle dele filosofien bak kameraarbeidet? Men se nøye på scenen hvor Marianne og Johan slåss på hans kontor. Kunne ikke dette vært tatt rett ut av en Cassavetesfilm som Faces eller A Woman Under The Influence? Kameraet svirrer rundt og forsøker å henge med på skuespillernes bevegelser. Det hele er ultrarealistisk. Denne intime og bevegelige kameraføringen ble ikke innført av Dogmeregissørene. Det hadde blitt gjort før.

Når krisen bryter løs er det Johan som er iverksetter og personen som styrer utviklingen. Han har funnet seg en ny elskerinne og vil skilles. Han er sterk, målbevisst og hensynsløs. Marianne er i sjokk og usikker på fremtiden. Etter hvert skal vi se at rollene byttes om. Marianne vokser på krisen, langsomt men sikkert. Johan derimot, skifter voldsomt i overbevisning. Vi kan egentlig si at han blir svakere og svakere, mens Marianne blir sterkere. Kanskje er det en typisk mannlig midtlivskrise vi har sett utfolde seg. Uunngåelig kommer angeren og retretten tilbake til Marianne. Men hun har skaffet seg et eget liv og vil ikke bytte det bort. Fremdeles har hun ømhet for Johan og de finner stadig berøringspunkter i livene deres, men smaken på selvstendighet er for god til å gi slipp på.

Man skal være forsiktig med å heve seg opp til dommer over samlivskonflikter og hvordan mennesker håndterer dem. Det er altfor lett å se Johan og Mariannes liv utenfra og konstatere feil reaksjoner i situasjonene som oppstår. Men det er påtagelig å observere Mariannes reaksjon på Johans brudd med henne. Hun tar imot all ydmykelsen og utskjellingen, for så å bekymre seg over om han får med seg riktige klær på turen til Paris med elskerinnen Paula. Hun tilbyr seg å hente dressen fra renseriet, og å pakke kofferten hans. Hun sørger til og med for å stille vekkerklokken hans. Det ligger noe selvutslettende over Marianne i denne fasen. Men kanskje er det ikke så uvanlig. Jeg tror ikke den moderne norske kvinnen ville ha reagert slik, men filmen er nesten 40 år gammel. Vi skal nok ikke se bort fra at situasjonen er realistisk beskrevet for et ektepar på 70-tallet.

Etter noen år møtes Johan og Marianne på kontoret hans for endelig å få skrevet under skilsmissepapirene. Hele denne prosessen har tatt lang tid, kanskje har begge trenert og utsatt denne litt skremmende handlingen. De er i godt humør og tilsynelatende avslappet. Men når alvorets time er der, klarer ingen å underskrive. Først er det så greit, Johan insisterer på at han ikke trenger å lese gjennom en gang. Hun vil at han skal det, ”man skal aldri signere uten å ha lest gjennom først”. En time senere er situasjonen motsatt. Han vil ta det med hjem og lese gjennom, hun blir rasende og fornærmet. Jeg fikk en følelse av The Exterminating Angel i denne episoden. I Bunuels film klarer ingen å forlate en middag og de forstår ikke hvorfor. Vi forstår hvorfor Johan ikke egentlig vil skrive under, men i stedet for å kommunisere med Marianne går han i vranglås. Han låser henne inne sammen med seg og sturer på en stol. Dialogens absolutte sammenbrudd, hjerteskjærende, patetisk og et bilde til å henge på veggen.

Som Bergman sier er vi følelsesmessige analfabeter. Vi lærer alt mulig på skolen, men ikke om å tolke følelser og å forstå andre mennesker. Johan har ikke språket som skal til for å kommunisere med Marianne. Derfor begynner han å snakke med knyttnevene. Og føttenes harde sko. Johan virker ved seriens innledning som en velartikulert mann, og det tar noen timer før vi ser at han ikke egentlig er det. Tenk på hans respons på diktkritikken fra kollegaen hans. Her reagerer han som en fornærmet liten gutt og nettopp derfor sier hun ’lille Johan’ til ham, to ganger, ømt. Johan har vært vant til ikke å prate om et problem, for hvis man ikke prater om det eksisterer det ikke. Men så støter han på noe som de ikke har klart å snakke om, og så finnes det allikevel! Og det er et så stort problem at det bestemmer kvaliteten på livet hans.

Ingmar Bergman lot sine karakterer leve sine egne liv og utvikle seg. Han ble selv overrasket over retningen dramaet tok. Mest overrasket ble han over det seksuelle hatet de føler mot hverandre, og hvordan sex ble brukt som hevn. Bergman tror at de sosiale kravene som slike mennesker har mot seg, kan gi slike utslag. I filmen må vi fylle inn mer av bakgrunnen for ekteparet selv, da filmen er kuttet ned til ca halve seriens lengde. Filmen fokuserer utelukkende på Johan og Marianne, både Mariannes mor og barn er borte. Filmen fungerer godt som film, men hver detalj man kan få om Marianne og Johan kan gjøre oss bedre i stand til å forstå dem. Derfor anbefales serien sterkt.

Da Scenes From A Marriage gikk på TV på 70-tallet i Sverige og Danmark var det stille i gatene. Absolutt alle var hjemme og så serien. I kjølvannet av serien så man at skilsmissestatistikken økte i Sverige og familierådgivningen økte i Danmark. Bergman selv er glad for innflytelsen serien hadde på mennesker som så den. De pratet sammen etterpå og fant kanskje ut at det er lov å skape seg et nytt liv i stedet for å fortsette å krangle og slåss.

Det er en utrolig prestasjon å skape et slikt dirrende drama som Bergman gjør her. I en setting som er meget trang, stort sett en samtale i en sofa, en seng eller ved et bord, klarer han å fange interessen og holde den fast. Uten voldsomme fakter som Who’s Afraid of Virginia Wolf, nesten bare en sofa. Kanskje det var denne filmen Ole Paus egentlig hadde i tankene?

Lyd og bilde

Både filmen og TV-serien presenteres i 1.33:1. Bildekvaliteten er identisk. Det er kornete, uskarpt og generelt ganske svakt. Det er mye støy i bildet. Selv om jeg ikke har sett VHS på ganske så mange år, tenker jeg at dette kunne vært en videokassett. Eventuelt en DVD i lavere sjiktet. Når det er sagt, vil ikke bildekvaliteten forringe seeropplevelsen. Innholdet er for oppslukende til det. Monolyden er noen hakk bedre enn bildet.

Ekstramateriale

Video interview with Ingmar Bergman from 1986: Dette intervjuet er på 15 minutter. Bergman forteller om ideen til serien og hvordan den var basert på seg selv og hans venner. Heldigvis forstod ikke vennene hans at de var modeller for visse karakterer. Han er glad for den strålende mottagelsen filmen fikk i utlandet, som viser han at temaet ikke var for snevert. Tvert imot er det universelt og forskjellige typer mennesker kjenner seg igjen i filmen. På slutten av intervjuet tar Bergman opp Sveriges redsel for sinne. Det er ikke lov å være sint. Dette leder til en utgreing om hans eget sinne, som han mener var tegn på usikkerhet i jobben sin.

Video interview with stars Liv Ullmann and Erland Josephson: De blir intervjuet hver for seg, men det veksles mellom dem. Intervjuet er på 25 minutter. Josephson gruet seg fælt til scenen hvor de skulle slåss på kontoret. Men den ble god og han likte etter hvert å spille den inn. Han ble litt overrasket over seg selv der. Liv Ullmann beskriver Bergman som glimrende i sin beskrivelse av kvinner, og mener det er overraskende på bakgrunn av at han egentlig er en mannssjåvinist.

Video interview with Bergman scholar Peter Cowie comparing the two versions of Scenes from a Marriage: På denne utgivelsen er både den tre timer lange internasjonale spillefilmen og TV-serien på ca seks timer inkludert. Peter Cowie bruker 15 minutter på å fortelle oss om forskjellene på versjonene. Han viser oss hva som ble kuttet og hva han mener grunnen er. Anbefalingen hans er å se en episode hver kveld, og ikke se alt på en kveld. Da mister man rytmen Bergman har lagt opp til.  Det er en opplysende bonus Cowie har laget her.

An essay by author Phillip Lopate: Veldig kort essay, men helt greit.

My Own Private Idaho

My Own Private Idaho (Criterion nr. 277)(DVD)

1991 – Gus Van Sant (farger)

Livet, døden, kjærligheten og havet

Nivå 1 (uten spoilers)

To unge mannlige prostituerte med vidt forskjellig bakgrunn og utgangspunkt tråler gatene i Portland med et høyere mål for øye. Begge søker mot det de mener er deres virkelige liv. Tilværelsen er røff og myldrer av eksentriske personligheter, shakespearske figurer og hardt prøvede skjebner. De lever på gata og sover på hustakene.

Nivå 2 (med spoilers)

Orson Welles laget sin film Chimes of Midnight basert på en cocktail av fem av William Shakespeares stykker. Gus Van Sant laget My Own Private Idaho med referanser til Chimes of Midnight tydelig til stede. Falstaff dukker opp i tre av Shakespeares stykker, ”Henrik IV” del en og to og ”De lystige koner i Windsor”. Falstaff er en ridder som leder prins Henrik ut på ville veier. Han er modellen for Bob Pigeon i My Own Private Idaho. Følger vi denne parallellen videre er Scott, som skal arve en formue på sin 21-års dag, bygget på prins Henrik. Hans far er borgermester, en mindre profilert posisjon enn konge, men mektig nok til at vi oppfatter han som en maktperson.

Den imponerende scenen hvor låven krasjer ned i veien, er et symbol på barndommens oppbrudd og overgangen til voksenlivet. Klimakset i scenen hvor Mike har en kunde som utfører oralsex på ham, består av låvens landing i veien. Barndommen er ugjenkallelig slutt, men noe i Mike fortsetter å søke etter sin mor. Hver gang narkolepsianfallet inntrer ser vi minnene Mike har om barndommen med mor.

Leirbålscenen er en scene mange som har sett filmen trekker frem som et høydepunkt. Det er en veldig naken og sår scene, slik alle scener er hvor kun en av partene elsker den andre. For Scott ser ikke på seg selv som homofil, kun som en gutteprostituert. Dette er ikke den egentlige ham, dette er ham i en limbotilstand, på vei mot sitt virkelige seg. Mike erklærer på sin lavmælte og nølende måte sin kjærlighet for Scott, men han kan ikke besvare den. Han elsker nok Mike, men på en annen måte enn Mike ønsker.

My Own Private Idaho utspiller seg i et miljø i randsonen av samfunnet. I denne skyggetilværelsen blomstrer det perverse, i betydningen uvanlig og ekstremt. Sex er kinky, med de fleste fetisjer til stede i kundemassen til guttene. Mike har en kunde som tenner på vasking, så Mike er for anledningen utkledd som vaskehjelp med tilhørende minimal uniform. Lyden av skrubbing av bord er den mest erotiske lyd som finnes. Hans (Udo Kier) fremfører et rimelig ladet danseshow med tysk musikk og engelsk gebrokken vokal for Scott og Mike. Siden har de sex.

Narkoleptiske anfall utløses av stress som trigger kjemiske reaksjoner i hjernen. I løpet av filmens første 21 minutter har Mike hatt fire anfall. Hver gang innledes dem av syner og minner av moren i hans barndom, så det er tydelig at dette er et stort tema for Mike. Resten av filmen skal han forsøke å finne henne. Sporene leder han og Scott blant annet til Italia. Denne reisen skal også bli en indre reise hvor han må konfrontere sin bror og de opplysningene han kommer med. Vi forstår at Mikes bror også er hans far. Sett på bakgrunn av Mikes voksne livssituasjon, kan vi forstå hvorfor han flykter mot en idealisert barndom i minnene. Og vi kan lettere forstå betydningen av låvens krasj ned i veien.

Gus Van Sant bruker en mengde forskjellige visuelle virkemidler. Filmstilene er til dels motstridende. Melodramatiske, improvisatoriske, teatralske, dokumentariske, intervjusituasjoner, naturscener og abstrakte scener. Musikkstilene skifter også. Van Sant ber oss godta innslag av tung shakespearsk dialog uten å forkaste bruddet i stil det representerer. Stilene settes opp mot hverandre, som i begravelsessekvensene mot slutten av filmen. Bob Pigeon blir lagt til hvile i et anarkistisk kaos hvor alle hans venner uttrykker sin sorg på sin egen måte. Spesielt Budd (Flea fra Red Hot Chili Peppers), er igangsetter av utageringen. I sterk kontrast foregår begravelsen av Scotts far i rolige former, i en typisk vestlig form med prest og kristne ritualer. Sexscenene i filmen flyttet nok grenser, men i dag virker de ikke utfordrende. Både homofil og heterofil sex vises i fryste bilder. De animerte omslagene på homsemagasinene kunne fort blitt utdaterte, men her er de mer et morsomt, om enn kitsch innslag.

Bob Pigeon er 1990-tallets Falstaff. Hans tydelige tilstedeværelse er en kilde til begeistring blant hans følgesvenner og han er en tydelig lederskikkelse. Men han er også en feiging og sjarlatan. Hans historier er løgnaktige og hans motiver dunkle. Han er i så henseende en klassisk kreasjon av Shakespeare.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.77:1 og lyden er nyrestaurert til 5.1. Dette er et veldig, veldig bra DVD-bilde. Det er mange nærbilder i filmen, og de gjengis meget godt. Godt detaljnivå og fargegjengivelse. Det hviler et gulskjær over visse scener, men jeg antar det er et kunstnerisk valg av regissøren. Dette er en dialogdrevet film og utgaven gjengir dialogen klart og fint. Noen ganger kommer 5.1 sporet til sin rett, som i scener med vind og sus. Og i den nå mange ganger refererte låvescenen.

Ekstramateriale

Exclusive new audio interview with Gus Van Sant by filmmaker Todd Haynes: Denne samtalen varer i to timer. Personlig er jeg ikke glad i slike lydfiler, det blir fort litt kjedelig.

The Making of “My Own Private Idaho,” a new documentary featuring interviews with Idaho crew members: Denne dokumentaren er på 42 minutter, dyktig filmet og satt sammen på egne premisser. Ofte er slike ’making of’ rimelig blodfattige, men denne tar jobben på alvor. Blant annet får vi vite at homseroller er risikable for skuespillere, og Phoenix sine agenter frarådet ham sterkt å ta rollen. Filmen flyttet grensene for hva man kunne gjøre blant annet seksuelt på film.

Kings of the Road, a new video interview with film scholar Paul Arthur in which he discusses Van Sant’s adaptation of Orson Welles and Shakespeare: Paul Arthur mener vi har å gjøre med en hybrid av Roadmovie og Western. Som i Western brukes leirbålet som en tid for refleksjon og oppsummering. Han ser My Own Private Idaho i forlengelsen av Easy Rider, Badlands, Something wild, Natural Born Killers, Wild At Heart og Thelma And Louise. Scene for scene omgjør Van Sant scener fra Orson Welles Chimes at Midnight til My Own Private Idaho. Den Shakespeareinspirerte dialogen er det Scott og Pigeon som hovedsakelig står for. Som prins Henrik er Scott i limbo, mellom to tilstander. Scott stiger opp fra fattigdom til velstand, fra homosex til heterosex, kanskje videre til makt innen politikken.

New video conversation between producer Laurie Parker and River Phoenix’s sister Rain: River Phoenix kom fra et godt hjem selv, og måtte lære mye av de hjemløse guttene for troverdig å kunne fremstille en gutteprostituert på film. Parker forteller at Van Sant gjerne lar skuespillerne forandre manuset ved sine tolkninger om det driver frem et bedre resultat. Rain Phoenix mener at en av grunnene til at leirbålscenen treffer oss så sterkt er at den er universell. Det spiller ingen rolle om det er en gutt/gutt, jente/gutt eller jente/jente situasjon. Alle kan kjenne seg igjen i disse følelsene. Fin samtale på 20 minutter.

New audio conversation between writer JT LeRoy (The Heart Is Deceitful Above All Things) and filmmaker Jonathan Caouette (Tarnation): Pludring og samtale mellom tre personer som kjenner hverandre rimelig godt. JT Leroy er egentlig en falsk identitet skapt av Laura Albert. Leroy/Albert har gitt ut flere bøker. Bedre enn det andre rene lydintervjuet, men heller ikke dette var veldig interessant.

Deleted scenes: 12 minutter med slettede scener, hvor noen mangler lyd og andre mangler bilde. Noen fine scener her.

A 64-page book featuring new essays by JT LeRoy and film critic Amy Taubin, a 1991 article by Lance Loud, and reprinted interviews with Van Sant, Phoenix, and Reeves: Et absolutt nydelig hefte, så tykt at det nesten er en liten bok. Hver del er interessant på sin måte, med Amy Taubin som den viktigste bidragsyteren her. Hun ser narkolepsien som Mikes forsvar mot barndommens neglisjering. Heftet kommer for øvrig i tillegg til en dobbeldisk i pappcover, som plasseres i en pappboks. Dette er en utrolig flott DVDutgave i utsøkte farger og smakfull design.

Roberto Rossellinis War Trilogy

Roberto Rossellinis War Trilogy (Criterion nr. 500)(DVD)

Rome Open City (Criterion nr. 497)(DVD)

1945 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)

Livet under okkupasjon

Nivå 1 (uten spoilers)

Roma ble okkupert av Tyskland i ni måneder på slutten andre verdenskrig, og romerne strittet imot gjennom sin motstandsbevegelse. Gestapo og SS tar i bruk grusomme metoder for å slå ned motstanden. Rome Open City viser et realistisk bilde av livet under okkupasjonen.

Nivå 2 (med spoilers)

En åpen by er et begrep som brukes om en by som ikke skal bombes, på grunn av verdifull arkitektur, kunst eller andre spesielle hensyn. Tittelen her er ironisk, da Roma ble kraftig bombet. I filmen viser Rossellini oss de utbombede bygningene og lite av det vakre Roma.

Det daglige motstandsarbeidet skildres flott i Rome Open City. Mange bidrar på sin måte. Presten bringer penger fra en motstandscelle til en annen. Pengene blir hentet på et trykkeri som har bundet inn pengene til en bok, slik at det vil vekke mindre oppsikt å bære på. Kun prester og leger kan være ute etter portforbud. Grupper av barn driver motstandskamp på sin måte. De utfører sabotasje og sprengninger. Det er slående å se hvordan de adopterer de voksnes handlinger og holdninger. De diskriminerer kvinner på samme måte som de hører fra de voksne. Rossellini kan ikke dy seg for å vise at de allikevel er barn. Etter endt sabotasjeoppdrag om natten, får alle juling når de kommer hjem etter å ha rekt ute hele natten…

Manfredi er den typiske aktive kommunisten fra 30-tallet i Europa. Etter å ha slåss mot Franco og fascismen i Spania, returnerer han til Italia for å bidra i kampen mot de tyske nazistene. Pina er husmoren som er forlovet med en motstandsmann og også bidrar i det skjulte. Hennes død i filmen er et av de mest ikoniske bildene i italiensk filmhistorie. Rossellini skildrer også gråsonen, med kollaboratørene som i filmen hovedsakelig er kvinner som pleier omgang med tyske soldater. Marina skal oppleve et sjokk når hun på slutten ser en torturert Manfredi og innser hva hennes handlinger har ført til. Måten torturen formidles på representerte et skille i italiensk film. Den var mer direkte enn hva som hadde vært vanlig, og selv om mye foregår off-screen er den voldsom for publikum. Og resultatet vises i all sin gru, sammen med bilder av redskapene og korte glimt av selve torturen.

Svartebørsmarkedet er en viktig kilde til å få tak i varer man trenger. Alle er involvert, selv politiet som må samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Hvis en baker er grådig eller holder tilbake varer, ble det fort opptøyer. Da ranes hele bakeriet. I krigstid er det en annet sett med verdier som gjør seg gjeldende.

Gestapohovedkvarteret har en meget spesiell planløsning. En stor salong hvor soldatene slapper av og drikker, har dør inn til kontoret til kommandant Bergmann. På den andre siden av kontoret er døren inn til torturrommet. Slik kan Bergmann gå fra torturen til salongen i løpet av 5 meter, og nyte en drink midt i torturen. Skrikene fra torturrommet høres godt på kontoret. Det er disse scenene som viser Bergmann som en karrikatur på den tyske nazisten, kanskje som en inspirasjon for Herr Otto Flick i TV-serien ’Allo ’Allo.

Italiensk neorealisme, som mange mener Rome Open City er en pioner for, skildret dagliglivet ekstremt realistisk. Retningen står i sterk kontrast til fascistisk film som ble kalt hvit telefon film, hvor kvinner lå henslengt på sofaen og ringte sine elskere. Mussolinis sønn, Vittorio Mussolini var leder for filmindustrien i Italia før krigen og Rossellini laget sine første filmer i samarbeid med Vittorio. Da laget han meget anti-kommunistiske filmer. Kanskje er det grunnen til at Rome Open City blir en kommunistvennlig film, og det lite flatterende bildet av fascistene filmen formidler.

Det er en del problematiske sider ved det Rome Open City formidler, sett fra den moderne tilskuers side. Det første er den karikerte måten å skildre de gode og de onde på. Nazistene er gjennomført onde, og kommandant Bergmann er ganske så unyansert fremstilt. Når det er sagt, kan man jo ikke se bort fra at ondskapen tar over et menneske i en situasjon hvor det finnes så få korrigerende faktorer. Enda mer problematisk er filmens kobling av homofili og ondskap. Det blir gjort konsekvent i Rome Open City. Både Bergmann og hans sekretær Ingrid er tydelig homofile og skildres som fullstendig uten empati og veldig sadistiske. Filmen føyer seg inn i en tradisjon som skildret avvikende seksuell legning slik. På denne tiden var homofili meget kontroversielt i Italia, og er det for så vidt ennå.

På slutten av filmen velsigner den katolske presten Don Pietro den døde kommunisten og ateisten Manfredi før han fordømmer fascistene. En allianse mellom krigens usannsynlige våpenbrødre. Senere skulle disse igjen bli fiender, kommunismen og den katolske kirken.

Lyd og bilde

Vel, i forhold til en tidligere versjon jeg hadde av filmen er denne en åpenbaring. Her får man jammen all dialogen tekstet også, i stedet for en tredjedel. Bildet er i 1.33:1 og meget godt, spesielt ut fra forutsetningene. Laget mens det fremdeles var krig i Italia, med dårlig tilgang på filmruller, har det blitt hevdet at Criterionutgaven at Rome Open City kanskje ser bedre ut enn Rossellini selv noen gang har sett den. Lyden har også blitt pusset opp, med et minimum av støy på lydsporet. Dette er filmhistorie, og Criterion har gjort en formidabel jobb med å bevare filmen for ettertiden.

Ekstramateriale

Video introduction by Roberto Rossellini from 1963: Filmen ble laget rett etter Romas frigjøring, og ble vist på den aller første Cannes-festivalen.

Audio commentary featuring film scholar Peter Bondanella: Dette kommentatorsporet ble tatt opp i 1995, i forbindelse med Criterions laserdiscutgivelse. Det er et opplysende spor av en kunnskapsrik person. Vel verdt tiden.

Once Upon a Time . . . “Rome Open City,” a 2006 documentary on the making of this historic film, featuring rare archival material and footage of Anna Magnani, Federico Fellini, Ingrid Bergman, and many others: Denne dokumentaren er på en snau halvtime. Gamle, slitte opptak av Rossellini viser oss bilder fra innspillingen. Selv forteller han at det ble sett på som uhørt og umulig å gjennomføre  filming på location. Men i denne filmen gjorde han det. Mussolini ville, i motsetning til Hitler og Stalin, utfordre Hollywood på underholdningsfilm. Sønnen var sjef for filmindustrien i Italia. Ingrid Bergman skrev brev til Rossellini og ba om rolle i hans filmer. Dette endte jo i et skandaleforhold. Men tre barn ble resultatet, blant annet Isabella Rossellini. Hennes far ville ikke at hun skulle bli skuespillerinne, men hun ble det allikevel. Fint for filmelskere over hele verden.

New video interviews with Rossellini scholar Adriano Aprà: Robertor Rossellini mislikte at Rome Open City alltid ble løftet frem som hans beste film. Selv syntes han den var for tradisjonell. Han brukte skuespillere i andre roller enn de vanligvis spilte. Presten (Aldo Fabrizi) var egentlig komedieskuespiller og Major Bergmann ble spilt av en sanger. Og ja, han var homofil i virkeligheten. Intervjuet varer i 12 minutter.

Rossellini and the City, a new visual essay by film scholar Mark Shiel (Italian Neorealism: Rebuilding the Cinematic City) on Rossellini’s use of the urban landscape in the war trilogy: Hvor du enn snur deg i Roma vil du se flott arkitektur og statuer. Rossellini valgte bort alt dette, og valgte dermed å tone det vakre ned. Nesten utrolig at han fikk det til. Shiel viser oss eksempler på dette i denne 25 minutter lange dokumentaren.

New video interview with film critic and Rossellini friend Father Virgilio Fantuzzi, who discusses the filmmaker and the role of religion in Rome Open City: Spennende rolle som filmkritiker og prest. Han forsøker å analysere filmen ut fra en religiøs vinkling og viser oss dermed tolkninger som vi ikke så lett hadde kommet på selv. Som venn av Rossellini har han en oppfatning av at han var troende selv om det ble bestemt benektet av hovedpersonen selv. Fantuzzi mener at kjernen i Rome Open City er kampen mellom engelen (Pietro) og djevelen (Bergmann) om mennesket. De andre episodene fyller egentlig bare ut denne primære konflikten. Religion er ofte kjernen i Rossellinis filmer. Positurer henspiller tankene på bibelske situasjoner, som måten fader Pietro løfter opp Pina fra gaten da hun har blitt skutt.

Paisan (Criterion nr. 498)(DVD)

1946 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)

En nesten tapt skatt

Nivå 1 (uten spoilers)

I Paisan følger vi i seks avsnitt frigjøringen av Italia på slutten av 2. verdenskrig, fra de allierte går i land i Sicilia til de kommer seg helt nord i Italia. Hvert avsnitt har sin egen, unike vinkling.

Nivå 2 (med spoilers)

Hovedtemaet som går gjennom Paisan som en rød tråd er kommunikasjon og muligheten for dialog. Vi får se mange eksempler på at de involverte ikke snakker samme språk og det leder til vanskeligheter og misforståelser. I det første segmentet ser vi at den italienske kvinnens offer i kampen mot tyskerne blir misforstått som at hun har drept en amerikansk soldat. Uten språkets hjelp blir italienerne enkelt satt i bås som simple tyver og horer. Filmens struktur, i tillegg til å vise den historiske invasjonens rute, er også lik frihetskjemperen Garibaldis rute fra 1860. Slik får filmen en ekstra klangbunn.

Segment 1 handler om en amerikansk patrulje som prøver å finne tyskere i området. Den italienske befolkningen må prøve å forholde seg til en ny fremmed militær tilstedeværelse. Store språkproblemer fører til slutt til en tragisk slutt.

Segment 2 foregår i Napoli med gatebarn i hovedrollen. De lever av tyveri og bondefanging av amerikanske soldater. Den svarte soldaten Joe er full og slår følge med en av guttene. Gutten advarer ham om at hvis han sovner der på ruinhaugen vil gutten stjele støvlene hans. Og det gjør han. Senere møtes de igjen, nå er Joe edru og i MP-uniform. Han tar gutten for seg, men da han ser guttens livsvilkår forlater han hele situasjonen. Antagelig minnet den ham om ghettolivet i USA.

Segment 3 dreier seg om Romas jenter og forholdet til de amerikanske soldatene. En soldat blir plukket opp av en jente. De er begge desillusjonerte og han forteller henne om den flotte jenta han ble kjent med i Roma for seks måneder siden. Hun var uskyldig og vakker, og de ble forelsket i hverandre. Han er for full til å forstå at hun er den samme jenta han er sammen med nå. De snakker samme språk, men han hører ikke virkelig etter når hun snakker.

Segment 4 tar for seg kampene rundt Firenze. Tyske snikskyttere er hovedmotstanderen for partisanene. En partisan og en britisk sykesøster strever for å komme seg tilbake til byen for å finne sine kjære. Han leter etter sin familie mens hun leter etter Lupo, partisanlederen som er hennes kjæreste. En døende partisan forteller henne at Lupo er død, uten å vite at hun er kjæresten hans.

Segment 5 foregår i et kloster i Nord-Italia. Tre amerikanske kapellaner i hæren vil overnatte i klosteret. En protestant, en jøde og en katolikk. Når munkene finner ut at en protestant og spesielt en jøde er til stede, blir de opprørt. De bebreider katolikken for ikke å ha forsøkt å rettlede de to andre til den rette tro. Svak italiensk og ikke-eksisterende engelsk er språkbarriere mellom de to gruppene. Men de når en felles plattform til slutt.

Segment 6 forteller om en massakre av partisaner, briter og amerikanere i Po Valley i nord-Italia. Kampene foregår i et elveområde som blant annet Antonioni har brukt i filmene sine. Lave robåter brukes for å manøvrere rundt, og her vil du se verdens råeste roteknikk.

Lyd og bilde

Dette er en meget spesiell utgivelse. Paisan har så vidt jeg vet aldri vært utgitt på DVD før, pga sin grusomt dårlige forfatning. Men her er den endelig. Før man uttaler seg om kvaliteten på bildet bør man vite følgende: Paisan var en film som egentlig ble sett på som tapt. Råmaterialet var i for dårlig stand til at man trodde at det kunne berges. Criterion har manuelt rettet opp over 250 000 flekker, risp og skader på filmen. Med det i bakhodet vil jeg si at filmen, selv om den har en del skader, er i bemerkelsesverdig god stand. Bildet er bedre enn på en vanlig, rimelig DVD-utgivelse. Lyden er OK.

Ekstramateriale

Video introduction by Roberto Rossellini from 1963: Som med Rome Open City har Rossellini en liten introduksjon til filmen på tre minutter. Filmen følger de alliertes rute etter at de går i land på Sicilia, fra sør til nord. Filmen er bygget på historier og nyheter, og er en blanding av fakta og fiksjon. Den floppet i Italia, men ble godt tatt i mot i Frankrike og senere resten av verden. Slik som Rome Open City.

New video interview with Rossellini scholar Adriano Aprà: Nazistene er stort sett borte, men frigjøringshæren er til stede, i form av amerikanere og briter. Paisan betyr noen fra samme by som deg selv. Etter den internasjonale suksessen med Rome Open City fikk Rossellini et større budsjett og filmet denne gangen med ny Kodakfilm fra USA. Albert Hayes var også med på manusarbeidet, som Klaus Mann var, sønn av Thomas Mann.

Excerpts from rarely seen videotaped discussions Rossellini had in 1970 with faculty and students at Rice University about his craft: En Rossellini i godt humør forteller om filmene sine med mye humor. Til stede er professorer og studenter. Hans engelsk er god, og avansert nok til at han klarer å holde høyt nivå i diskusjonen. Vi vet fra før at han behersker fransk også. Han forteller at Roma-segmentet var det han er mest misfornøyd med. Diskusjonen varer i 13 minutter.

Into the Future, a new visual essay about the War Trilogy by film scholar Tag Gallagher: Gallagher har en lavmælt stil, som kler bildene vi ser godt. Han tar for seg mye av den historiske bakgrunnen i Italia og også bakgrunnen for filmens opprinnelse. Italienerne ble bombet i tre år av amerikanerne, så ble de frigjøringshæren. Dette kan føre til konflikter i og med at mange har mistet familiemedlemmer i amerikanske bombetokt. Gallagher går igjennom hele War Trilogy på en utmerket måte.

Germany Year Zero (Criterion nr. 499)(DVD)

1948 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)

Offerlam for en ny tid

Nivå 1 (uten spoilers)

Berlin rett etter andre verdenskrig. Byen er utbombet og innbyggerne sliter fryktelig med å klare seg. 12 år gamle Edmund blir familiens hovedforsørger på grunn av en syk far, en feig bror som skjuler seg hjemme og en søster som heller ikke er med å dra lasset.

Nivå 2 (med spoilers)

Man kan godt tenke på Oliver Twist når man ser Germany Year Zero. Begge filmene handler om barn som blir alt for tidlig voksne, og går glipp av barndommen. De kan aldri leke, men har de voksnes plikter og ansvar. Edmund har fått en alt for stort byrde plassert på sine unge skuldre. Han er for ung til å jobbe, men lyver på alderen. Man trengte arbeidstillatelse for å kunne arbeide. Han er en overlever som alltid har blikket for ressurser han kan nyttegjøre seg. Ser han kull falle av en lastebil stjeler han det straks. Når en menneskemengde kaster seg over en død hest på gaten, er han straks der for å få tak i kjøtt.

Faren er dødssyk og er som han selv sier en belastning for husholdningen, og kan selvfølgelig ikke bidra med noe. Broren Karl Heinz var involvert i de siste kampene i byen på tysk side, antageligvis i et SS-regiment. Han tør ikke gå ut av huset av frykt for å bli anholdt, men blir underholdt av Edmunds harde arbeid. Vi får et inntrykk av at han i stor grad er en snylter. Familier ble plassert trangt sammen i bygårder på grunn av ekstrem plassmangel, og det er store gnisninger i gården. Lederen i bygården er kald og hensynsløs.

Filmen følger Edmund i det store og hele. Hans manøvrering i den utbombede byen som han kjenner som sin egen bukselomme skildres brutalt, hvor menneskelige rovdyr er en fare for et barn som når alt kommer til alt er nettopp det. Han blir lurt av voksne i byttehandler. Tillitspersoner som hans gamle lærer viser seg å være en pedofil, selv om Edmund ikke ser ut til å forstå det. For Edmund er han en støtte i en uoversiktlig og forvirrende verden. Edmund tar lærerens utsagn om at faren er for svak for denne verden altfor bokstavelig. Han forgifter ham og blir fordømt av læreren, som får panikk for å bli involvert. Læreren og Edmunds far sto på hver sin side under krigen, da læreren var nazist.

Fordømmelsen fra en tillitsperson som læreren ser ut til å være dråpen som fyller Edmunds eget giftbeger. Moralsk forvirret ser vi nå frempekene tidligere i filmen nå sitt klimaks. Vi har sett en lekepistol bli rettet mot Edmunds egen panne. Han har løpt mot vinduet i desperasjon. Trangen til å hoppe har ligget latent. Edmund har startet sin nedstigning til Helvete, som kulminerer med selvmordet. Berlin etter krigen er intet sted for et barn. Germany Year Zero er en naturlig avslutning på en triologi som viser oss naziokkupasjonen av Roma, den allierte frigjøringen og nå til sist hvordan konsekvensene ble for herrefolket selv.

Germany Year Zero er en sterk avslutning på en sterk trio med filmer. Den er en film som vil forbli i minnet lenge og som har inspirert mange filmskapere. En naken film som gjør deg litt klokere. For man tvinges til å se tragedien som andre verdenskrig var, ikke bare for de som var offer for nazistenes ugjerninger, men også hvordan Hitler brakte ulykke over sitt eget folk. Vi er alle kun mennesker og Edmund hadde ingen skyld i det som formet hans korte liv, om han var aldri så tysk. På en måte blir Edmund offerlammet for at Tyskland skal kunne starte på nytt…

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er i mono. Vi har å gjøre med et gammelt og røft bilde. En stor innsats er lagt ned i restaureringen av bildet, og dette er antagelig det beste vi vil se Germany Year Zero noen gang. Når det er sagt, kan vi ikke stikke under en stol at det er noen skader og ustabilitet i bildet. Det er heller ikke veldig skarpt. Men allikevel er jeg godt fornøyd, bakgrunnen for filmen tatt i betraktning. Lyden gjør jobben, men har litt sus og støy.

Ekstramateriale

Video introduction by Roberto Rossellini from 1963: Rossellini kom til Berlin 9 måneder etter krigen var ferdig. Da hadde en jøde allerede åpnet en butikk der. Et tydeligere tegn på tysk nederlag kan man vanskelig tenke seg.

The Italian release opening credits and voice-over prologue: Begynnelsen på filmen vises her med italienske fortekster og italiensk fortellerstemme.

Roberto Rossellini, a 2001 documentary by Carlo Lizzani, assistant director on Germany Year Zero, tracing Rossellini’s career through archival footage and interviews with family members and collaborators, with tributes by filmmakers François Truffaut and Martin Scorsese: Denne dokumentaren på 65 minutter kartlegger Rossellinis filmkarriere. Det er morsomt å se glimt fra tidlige og antagelig sjeldne Rossellinifilmer. Vi får høre at han hadde affærer med både Anna Magnani og Ingrid Bergmann. Mannen som spilte gutten som stjal støvlene til den svarte soldaten Joe i Paisan dukker opp. Han levde som gutten i filmen på den tiden. Rossellini ble angrepet både i USA og Italia som person, og hadde til slutt lyst til å bli fransk statsborger.

Letters from the Front: Carlo Lizzani on “Germany Year Zero,” a podium discussion with Lizzani from the 1987 Tutto Rossellini conference: Denne noe spesielle diskusjonen på 23 minutter består stort sett av høytlesing av Lizzanis brev fra innspillingen av Germany Year Zero. Han var den eneste italieneren i filmstaben. Noe morsomt dukker opp, men det blir også litt kjedelig.

New video interview with Rossellini scholar Adriano Aprà: Aprá har en god tolkning av filmen hvor han legger vekt på Edmunds rolle. Filmen er dedisert til minnet om Romano, Rossellinis døde sønn, og Edmund kan minne om ham utseendemessig. Spesielt det at Edmund befrir seg fra de onde omgivelsene ved å begå en ond handling som å drepe faren er tankevekkende. Edmund føles som et spøkelse som vandrer gjennom en verden av spøkelser. Videointervjuet er på 13 minutter.

Italian directors Paolo and Vittorio Taviani (Padre padrone) discussing the profound influence Rossellini’s films have had on them: Disse regissørene var veldig unge da de så Germany Year Zero og filmen gjorde et stort inntrykk på dem. De påpeker at filmen er lys og at ingenting skjules. Kort diskusjon på åtte minutter. Tavianibrødrene har blant annet regissert Padre Padrone.

Roberto and Roswitha, a new illustrated essay by film scholar Thomas Meder on Rossellini’s relationship with his mistress Roswitha Schmidt: Et lite essay som føles noe unødvendig. Vi får kjennskap til Rossellinis forhold til hans elskerinne Roswitha Schmidt. Kun tekst og bilder.

Bok: Rossellinis War Trilogy kommer i en nydelig pappboks, som i tillegg til de tre filmene i hvert sitt pappcover, og inneholder en 45 siders bok. Hver av filmene har et eget essay, i tillegg til generelle essay om Rossellinis filmer. Jeg hadde store forventninger til Jonathan Rosenbaums essay om Germany Year Zero, men ble litt skuffet. De andre essayene var av høy klasse. Spesielt Colin MacCabe sitt essay var lærerikt. En nydelig bok.

Shock Corridor

Shock Corridor (Criterion nr. 19)(Blu-ray)

1963 – Samuel Fuller (farger og svart-hvitt)

Paranoia

Nivå 1 (uten spoilers)

En ambisiøs journalist, Johnny Barrett, vil la seg tvangsinnlegge på et asyl for å løse en drapssak. Tre pasienter var vitner til drapet på en annen pasient. Johnny forbereder seg i et år, før ”søsteren” hans får ham tvangsinnlagt.

Nivå 2 (med spoilers)

Vi kommer inn i filmen midt under generalprøven som psykotisk pasient. Etter ett års drilling og kondisjonering av psykolog og redaktør, er Johnny Barret klar for troverdig å kunne forestille psykotisk og bli lagt inn på asyl. Cathy, hans kjæreste, har sagt seg villig til å anmelde ham og få hans tvangsinnlagt. Men nå har hun fått bange anelser. Hun er redd for hva som kan skje med hans mentale helse ved å bli sperret inne på et asyl i månedsvis. Men en målrettet Johnny og en hensynsløs redaktør presser henne til å følge avtalen.

Johnny skal forestille en mann med seksuell dragning mot sin søster, og aggressiv mot menn som prøver å oppnå kontakt med henne. Under intervjuet med sykehuslegen ser vi at Johnny er godt drillet. Han forventer ordrett spørsmålene som legen stiller. Etter en overbevisende forestilling blir Johnny tvangsinnlagt. Han er nå i posisjon til å prøve å få fisket ut informasjon fra de tre vitnene Stuart, Trent og Boden.

Ytre sett er Shock Corridor en thriller, hvor protagonisten samler sammen bitene i et puslespill for å løse en drapsgåte. Strukturen er klar og tydelig. De tre vitnene er midtpunktet i dramatiske og voldsomme sekvenser, men hver episode gir Johnny en nøkkelopplysning. Ved å tilnærme seg pasienten forsiktig og vinne hans tillit, vil Johnny tålmodig vente på det korte glimtet hvor den syke er normal og kan svare på spørsmål. Sakte men sikkert nærmer han seg navnet på drapsmannen. Spørsmålet blir etter hvert om hans mentale helse vil vise seg robust nok til å tåle påkjenningen og behandlingen. Fra Stuart finner han ut at morderen hadde hvite bukser. Det innskrenker gruppen av mulige drapsmenn til leger og pleiere. Fra Trent får han vite at det var en pleier, og av Boden får han vite navnet; Wilkes.

Men dette har tatt måneder å oppnå og Johnny bryter sammen. Tegnene har vært der lenge. Han begynner å ha problemer med å skille rollen sin med tilhørende kunstige situasjon, fra den virkelige verden. Han reagerer med skam og sinne på at Cathy kysser ham under et besøk. Her har han forsvunnet inn i rollen sin, hvor Cathy er hans søster. Dermed er vi i den noe spesielle situasjonen at vi sammen med Johnny har nøstet opp mysteriet og alltid har hatt like mye informasjon. Når han bryter sammen glemmer han navnet på morderen, mens vi vet det fremdeles. Jeg kan ikke huske å ha sett dette grepet på film før. Nå må vi følge Johnny på nok en jakt etter navnet på morderen, en Johnny som ikke er like frisk som han var før…

På sin egen særegne måte, tar Samuel Fuller opp mange store temaer i Shock Corridor. Korridoren, som er arenaen hvor de innlagte kan sosialisere seg, er et USA i miniatyr. Rasisme, seksuelle perversjoner, regresjon og psykiske lidelser blir illustrert. Etterkrigstidens paranoia har sjelden blitt bedre fremstilt enn her, føler jeg. Fuller henter alt grumset som ligger i dypet av en nasjons sjel opp til overflaten, deretter viser han hvordan det slår ut i et konfliktfylt enkeltmenneske. Stuart ble oppdratt av rasistiske foreldre og foret med hat og nasjonalisme fra liten av. Han ender som overløper til Sovjet under Koreakrigen, og blir mentalt syk av fordømmelsen han møter etter krigen hjemme i USA. Han tror nå han er sørstatsoffiser under borgerkrigen. Trent var den første svarte studenten på et hvitt universitet i USA, og måtte beskyttes av soldater for å kunne stå imot raseriet fra hvite mennesker i sørstatene. Det blir for stor påkjenning for ham og han bryter sammen. Inne på asylet tror han at han er grunnleggeren av Ku Klux Klan, og setter i gang raseopptøyer og mishandling av svarte pasienter. Boden var en Nobelprisvinner i fysikk og med på å utvikle atombomben. Noe i ham innså hva han hadde gjort, og han opplevde en regresjon tilbake til en seksårings nivå. Han tilbringer nå all sin tid med å tegne ufarlige barnetegninger.

Det er nok litt av Fuller å spore i Johnnys ambisjoner som journalist. Fuller startet jo karrieren sin som journalist og har aldri lagt skjul på at han elsker aviser. Vi som har sett en del intervjuer med regissøren, vil kjenne igjen replikker som Johnny uttaler i filmen. Ellers er Samuel Fuller glad i å legge igjen små hint til seg selv i filmene sine. I The Naked Kiss var det nettopp Shock Corridor som ble vist på kinoen Kelly passerer på begynnelsen. I Shock Corridor henger det et bilde av Fuller med sigaren på plass i garderoben på strippeklubben.

Det er en Griff i nesten alle Samuel Fullers filmer. Som regel er det en biperson, men politimannen som har en stor rolle i The Naked Kiss heter også Griff. Det viser seg at det var en mann Fuller ble kjent med i militæret, og som han har flettet inn i tegninger og filmer siden det. Det ikoniske bildet man har av Samuel Fuller med en stor sigar i munnen og en pistol i hånden under filminnspilling, er et korrekt bilde. Ofte fyrte han av pistolen for å få alles oppmerksomhet på settet. Den var heldigvis ladet med løskrutt.

Lyd og bilde

Shock Corridor var en av to filmer laget med Frinks som produsent, den andre var The Naked Kiss. De kom rett etter hverandre, og har den samme følelsen ved seg. Utseendet er ganske likt, men jeg vil si at The Naked Kiss er hakket hvassere. Litt skarpere, litt mer dybdefølelse enn i Shock Corridor. Aspektet er det samme, 1.75:1 og mono lyd. Lyden er meget god.

Ekstramateriale

New video interview with star Constance Towers by film historian and filmmaker
Charles Dennis: Første gang Constance Towers møtte Fuller var på en middag hjemme hos ham. Han snakket om Shock Corridor og tilbød henne rollen som Johnnys kjæreste, stripperen. Dette var en veldig kontrast til hennes tidligere roller. Ofte spilte hun pripne kvinner under borgerkrigen. Nå måtte hun ut på strippeklubber for å drive research. De var begge venn av John Ford. Han dukket opp under innspillingen for å beskytte hennes image under strippescenene. Selv kunne John Ford være hensynsløs med sine skuespillere. Iscenesatte ekteskapskonflikter for å få skuespilleren søvnløs og desperat, hvis det var passende for rollen. Dette er et fantastisk godt intervju med Constance Towers. Charles Dennis har laget en meget god intervjusetting, som fungerte godt også i The Naked Kiss ekstramaterialet. Avsnittet er denne gangen på 29 minutter.

The Typewriter, the Rifle and the Movie Camera, Adam Simon’s 1996 documentary on director Samuel Fuller: Hovedsakelig ser vi Tim Robbins i samtale med Samuel Fuller. Innimellom følger vi Quentin Tarantino og Robbins på skattejakt i Fullers kombinerte kontor og lager. Her finner de rekvisitter fra filmene hans som inspirerer til en liten samtale rundt filmen. Jim Jarmusch og Martin Scorsese deler også av sin kunnskap og hengivenhet angående Samuel Fuller. Jarmusch påpeker at Fuller er selvmotsigende og irrasjonell, fordi han har så enormt han skulle ha sagt. En spesiell og god dokumentar på 55 minutter.

Original theatrical trailer: Godt laget trailer. Den er bygget opp som pasientjournaler. Jeg ble virkelig nysgjerrig på å se filmen. Siden det er en Samuel Fuller film, var den som vanlig ganske dramatisk.

Illustrations by cartoonist Daniel Clowes and a booklet featuring an essay by critic and poet Robert Polito and excerpts from Fuller’s autobiography, A Third Face: My Tale of Writing, Fighting, and Filmmaking: Den samme layout som på The Naked Kiss, med illustrasjoner og et essay av Clowes, og utdrag fra selvbiografien til Samuel Fuller. Kvalitetsmessig er det ganske likt. Fuller forteller at han ble lurt av produsenten på disse to filmene, og aldri så noen penger. Men han hadde i det minste en produsent som ikke blandet seg i det hele tatt under innspillingen, og Fuller hadde også final cut. Så dette er en 100% Fuller-film.

The Naked Kiss

The Naked Kiss (Criterion nr. 18)(Blu-ray)

1964 – Samuel Fuller (svart-hvitt)

Kellys kamp

Nivå 1 (uten spoilers)

En kvinnelig prostituert banker opp sin hallik og starter på nytt i en liten småby. Først sjekker hun opp en mer enn villig politimann. Det er hennes første og siste jobb av det gamle slaget i byen. Nå vil hun forandre seg.

Nivå 2 (med spoilers)

Nesten alle Samuel Fullers filmer har dette B-preget over seg. Hva nå det er. Dramatiske, tydelige og effektive fortellinger. For ikke å glemme sjokkerende. I så henseende er starten på The Naked Kiss klassisk Samuel Fuller. Vi begynner filmen midt inne i en slåsskamp. Dramatisk nok, men i tillegg det er en kvinne som grundig banker opp en mann. Som om ikke det var nok, føler vi det som om det er vi som slåss med henne fordi hun denger løs på kameraet. Og plutselig klarer han å rive av henne håret, og det viser seg at den unge kvinnen er skallet. Typisk Samuel Fuller…

Det er bemerkelsesverdig at en film som The Naked Kiss, som tar opp såpass mange kontroversielle temaer, aldri bruker stygge ord i dialogen. Ofte ser man vel at desto styggere temaer, desto styggere språk. Det viser oss at Fuller har ting han vil ta opp og belyse, og ikke primært går for sjokkeffekten. Mannen er kompleks, med flere sider ved sine filmer. Han behersker både det lette og det litt tyngre. Men han er aldri subtil. Strykere og easy listening preger lydbildet når Kelly ankommer småbyen og i de lykkeligere delene av livet hennes. Dette blir kontrastert av røffere scener. Men det føles allikevel påklistret.

Det er litt vanskelig å gripe hva som ligger i et ”naked kiss”. Det originale uttrykket er et ”iron kiss”, men produsenten følte ”naked kiss” hørtes bedre ut. Det har noe med følelsen man har ved det første kysset, om det føles riktig eller ikke, og om personen er bra for deg eller ikke. I filmen henspiller det på kysset mellom Kelly og Grant, hvor hun underveis løfter han opp, vurderer ham og så gir seg hen.

The Naked Kiss tar opp flere temaer. Fordommer, pedofili, prostitusjon og hensynsløshet. Men først og fremst er temaet hykleri. Den ærlige og hardtarbeidende politimannen Griff kjøper sex av Kelly, for så å nekte henne å selge sex i byen. Det er vel ganske nært toppen av hykleri, spør du meg. Fordommene som han utøser over Kelly er ganske så nådeløse. Hun vil jobbe med barn på sykehuste kun for å selge seg til legene der. Hun bondefanger hans venn Grant. Og hun dreper ham fordi han ikke ville gifte seg med henne. At hun faktisk vil forandre seg og være et moralsk menneske er ham uforståelig.

I følge Griff befinner en prostituert seg på bunnen av rangstigen og menneskeverdet. Til og med halliken hennes er mer troverdig kan man få inntrykk av. Han akter å bruke ham som vitne mot henne i rettsaken. Dette er en mann som har lurt penger fra de prostituerte som jobber for ham, straffet Kelly ved å barbere hodet hennes og satt ut ordre om å kaste syre i ansiktet hennes. Derfor måtte hun forlate byen.

Kelly viser stor styrke når hun bygger opp igjen livet sitt med ny jobb og nytt sted og bo. Hun settes stor pris på av mange, som kommer tydelig frem på slutten av filmen, men også i måten hun vises tillit på tidligere. Men Griff ligger over henne som en skygge og vil ha henne ut av byen. Gjerne bare over elva til nabobyen, og helst til horehuset der. For da har han holdt byen sin ren, men fremdeles kunne ha tilgang på henne.

Grant er byens playboy og kommer fra en meget rik familie. Allikevel frir han til Kelly, selv etter hun forteller om sin fortid. Kelly overrasker ham da han er på nippet til å forgripe seg på et barn, og dreper ham. Hun kom over for å vise ham brudekjolen. Etter å ha drept ham, pakker hun ned igjen kjolen mens hun ser seg rundt i rommet. Alt dette kunne vært hennes liv. Med uttrykksløst ansikt kaster hun et blikk på alt det flotte. Hun vil aldri få et slikt liv, og er tilbake på null igjen. Den gamle hardheten fra et tøft liv som prostituert skinner gjennom.

Vi får forklaringen på hvorfor Grant velger å gifte seg med en tidligere prostituert fra Grant selv. Han ser på henne som abnormal, som like syk som han selv og at de sammen kan ha et flott liv, hvor han tydeligvis skal fortsette som utøvende pedofil. Han føler at hun kan elske ham. Både denne og naboutgivelsen i Criterion, Shock Corridor (nr 19), er gode eksempler på engasjerende, dramatiske og tankefulle filmer som er meget godt laget. De er filmer man husker, om de er aldri så mye B-filmer.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.75:1. Jeg ble veldig begeistret for bildekvaliteten. Ingen synlige skader, veldig god gjengivelse av filmkorn. Nydelig svart-hvitt foto. Veldig, veldig bra. Printen har denne spesielle filmfølelsen ved seg. Det kribler i filmkorn i ansikter og vegger. Lyden er nesten like bra som bildet. Kraftfullt monospor som er klar og dynamisk. Formidler den sentimentale musikken flott.

Ekstramaterial

New video interview with star Constance Towers by film historian and filmmaker Charles Dennis: 29 minutter langt intervju med hovedrolleinnehaveren. Godt og lærerikt om arbeidsmetodene til Fuller. Spesielt kan vi legge merke til at hun avviser at hun måtte rake av seg alt håret. Ved hjelp av en gummihette og riktig lyssetting ser hun skallet ut. Dette står i sterk kontrast til hva Samuel Fuller skriver i sin selvbiografi. Han skriver at Towers uten å blunke barberte seg på hodet når han spurte henne om det. Dette tilfellet viser oss at man må ta Fuller med en klype salt. Han overdriver og lyver der hvor det gjør hans historier mer spennende. Det ser man tydelig i de mange intervjuene som er tilgjengelig med mannen. Han snakker i store vendinger, ler kraftig og dyrker et slags machoideal. Hadde han hatt mobiltelefon, ville alle tekstmeldingene fra ham vært med store bokstaver.

Excerpts from a 1983 episode of The South Bank Show dedicated to director
Samuel Fuller: Intervjuet gjøres hjemme hos Fuller, i et kombinert lager og kontor. Alle mulig rare gjenstander og bilder er samlet her. ”En kvinne er bare et manus, mens en sigar er en film”. Denne halvtimen må sees. Fuller får boltre seg i seg selv, så å si. For en type! Overtøff. Som da han vil gi medalje til tyskeren som skjøt ham i krigen. Det var jo han som gjorde det han skulle. I stedet får Fuller medalje for å bli såret. Absurd, mener han. Påstår at han gikk til obersten med dette.

Interview with Fuller from a 1967 episode of the French television series Cinéastes de notre temps: Det blir en del repetering fra forrige dokumentar. Det er også ganske dårlig svart-hvitt bildekvalitet. Viktigst her er at han satser på kameraoperatørene sine, og lar skuespillerne boltre seg innenfor rammene. Kameraoperatørene må henge med. Fuller er også veldig opptatt av at noe må skje på skjermen hele tiden, ellers kjeder han seg.

Interview with Fuller from a 1987 episode of the French television series Cinéma cinémas: Dette tretten minutters intervjuet er bygget opp ved at Fuller viser oss fotografier og forteller historier rundt det. Noen av de små historiene er ganske underholdende.

Original theatrical trailer: Dramatisk. Selvfølgelig. Som regissøren.

Illustrations by cartoonist Daniel Clowes and a booklet featuring an essay by critic and poet Robert Polito and excerpts from Fuller’s autobiography, A Third Face: My Tale of Writing, Fighting, and Filmmaking: Heftet består av to tekster og de flotte illustrasjonene til Clowes som har laget bluray-coveret. Begge tekstene er interessante. Spesielt Fuller sitt, siden vi her klarer å ta han i løgn når vi sammenligner innholdet med det som sies i intervjuet med Towers. Polito går dypt inn i filmen og viser oss mekanismene i småbylivet og forholdet mellom aktørene.

For All Mankind

For All Mankind (Criterion nr. 54)(Blu-ray)

1989 – Al Reinert (farger)

Den virkelige månelandingen

Nivå 1 (uten spoilers)

I 1969 landet Apollo 11 på månen og fullførte visjonen John F. Kennedy hadde lagt fram for det amerikanske folk. Fra 1968 til 1972 var det ni bemannede reiser til månen. Her griper regissør Al Reinert essensen av disse reisene og fremstiller det som den store reisen til månen.

Nivå 2 (med spoilers)

For All Mankind er en magisk film. Som dokumentar kan den treffe oss på en helt annen måte enn en spillefilm. I mindre grad blir vi manipulert, men legger egne betraktninger, holdninger og følelser inn i tilskueropplevelsen. Det ligger selvfølgelig en grad av manipulasjon i alle dokumentarer, slik som i hva som blir tatt med, hva som blir utelatt, hvordan det klippes sammen og bruken av musikk. Men det blir en renere opplevelse, et filter blir fjernet mellom oss og idéen.

Regissøren, Al Reinert, gjør et modig valg fra første øyeblikk. Han skiller ikke mellom de forskjellige Apollo-reisene, og han skiller ikke mellom de forskjellige astronautene. Vi vet ikke hvem som snakker av astronautene, og vi vet ikke hvilket Apollo-skip vi ser film fra. Dette var en sjanse å ta i forhold til astronauter med enorme egoer og ambisjoner. Men det skulle vise seg at alle synes det var et kunstnerisk grep som var meget vellykket. Alle turene blir til en stor reise og alle astronautene blir til ett menneske som reiste til månen og forteller om det. Vi er kanskje med på reisen vi og.

For meg har For All Mankind disse øyeblikkene som transenderer det forståelige, og gir oss et blikk inn i eller en følelse av noe helt uvanlig. Disse øyeblikkene skal føles, og ikke beskrives. Brian Enos musikk kan ha den katalysatoreffekten som hjelper deg å nå dit, nettopp når et nesten uvirkelig bilde lyser opp skjermen foran deg. Kanskje bildet av en rund klode, sylskarp og levende, filmet fra romfergen. Kanskje er det bildene sett fra sjåføren av månebilen, kjørende rundt på månen nesten som om vi var på Jorden. Men det er vi ikke, vi er 38 tusen mil fra Jorden.

Visste du at månen alltid vender samme siden mot Jorden? Derav begrepet månens bakside, og tittelen til en rimelig kjent plate fra 1973. Månen har tydeligvis en mystisk innvirkning på oss mennesker, og man kan ikke se For All Mankind uten å stille seg hvert fall noen av de store spørsmålene…

Lyd og bilde

Det var et pussig valg av Criterion å prioritere For All Mankind for oppgradering til bluray. Slik tenkte hvert fall jeg og mange andre. Men det måtte vi bite i oss når vi så resultatet. Faktisk er det en fryd å se disse unike bildene fra månen og ferden dit i HD-kvalitet. Og med tanke på hvilken begivenhet det var og hvilken historisk verdi disse bildene representerer, skulle det bare mangle at bildene ikke presenteres i høyest mulig kvalitet. Selvsagt er det skiftende kvalitet involvert i filmklippene vi ser. Det har med forskjellige kameratyper og filmtype å gjøre, i tillegg til at det er astronautene selv som filmer så godt de kan. Noen øyeblikk er i strålende kvalitet, som selve oppskytningsprosessen og bildene fra månebilen. Bildet er i 1.33:1. Lyden er i DTS 5.1 og igjen må det sies at enhver detalj som kan øke totalopplevelsen av dokumentaren er velkommen. Så også med lyden. Det er til tider stor aktivitet i bakhøytalere og subwoofer, som under oppskytningen. Glimrende.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Reinert and Apollo 17 commander Eugene A. Cernan, the last man to set foot on the moon: Dette er et aktivt spor, som er formet som en samtale mellom regissør og kommandøren på Apollo 17. Dette er nok en av de bedre måtene å få en astronaut til å fortelle om hva de følte og tenkte. Her kommer både filosofiske, åndelige og personlige betraktninger frem. Dette er umulig å få formidlet hvis man samler flere astronauter i et rom. Astronauter er en meget spesiell type mennesker, veldig konkurranseorientert, og veldig på vakt mot å vise noen som helst form for svakhet. Selv 20-25 år etter at de skilte lag, er de på vakt mot hverandre. Samles de i et rom, blir det bare småerting og tøysing. Ingen forteller noe personlig.

An Accidental Gift: The Making of “For All Mankind,” a new documentary featuring interviews with Reinert, Apollo 12 and Skylab astronaut Alan Bean, and NASA archive specialists: En HD-dokumentar på 32 minutter som er meget interessant. NASA hadde ingen spesiell strategi når det gjaldt filming. Derfor kan vi takke astronautene for de vakre bildene vi ser. På personlig initiativ dokumenterte de omgivelsene sine. Al Reinert brukte flere år på å se gjennom NASA-arkivene, som TV-stasjoner bare hadde sett 2% av. Allikevel er det mest interessante ved dokumentaren å se hvor godt NASA håndterer filmmaterialet sitt. De originale filmrullene ligger nedfryst, og må tines i tre dager for å kunne håndteres. Strenge sikkerhetsrutiner følges for å få tilgang. Alt vi har sett fra månelandingen før har vært kopi av kopi av kopi av kopi. Ingen filmruller i historien har blitt tatt like godt vare på som disse.

On Camera, a collection of excerpted on-screen interviews with fifteen of the Apollo astronauts: Hist og pist dukker det opp interessante utsagn, men det beste finner vi andre steder på disken. 20 av 24 astronauter ble intervjuet.

New video program about Bean’s artwork, accompanied by a gallery of his paintings: Dette var en original og spesiell dokumentar! En av astronautene, Alan L. Bean, malte landskap og tradisjonelle motiver. Så ble han tipset om at han burde male månen, siden han var i den posisjonen at han både kunne male og hadde vært der. Det gjorde ham unik. Til å begynne med malte han alt så korrekt han kunne, med farger og situasjoner som stemte med tiden på månen. Så fant han ut at han heller ville kunstner som hadde vært astronaut, enn astronaut som også var kunstner. Så han begynte å formidle ting i bildene sine, stemninger og tanker. Etter hvert utviklet han dette og konstaterte at han spesielt likte materialer og mønster. En ekstra dimensjon ble inkludert i maleriene hans, nemlig månen selv! Han begynte å bruke redskap som hadde vært med ham på månen i arbeidet med maleriet. Måneskoene trykket han inn i malingen, og skapte avtrykk av sålen. En hakke presset han inn malingen på et annet. Og sand som ble med på romdrakten, blandet han inn i malingen. Månen var til stede i bildene av månen! Dokumentaren er på 45 minutter, med intro.

NASA audio highlights and liftoff footage: Mange forskjellige oppskytninger. Dette må være for NASA-entusiasten.

Optional on-screen identification of astronauts and mission control specialists: Så vidt jeg kan se betyr dette bare at navnet på de involverte dukker opp som tekst over personen en liten stund, som presentasjon.

A booklet featuring essays by film critic Terrence Rafferty and Reinert: Rafferty beskriver For All Mankind på en god måte, hva som gjør den spesiell og hvilke følelser den kan vekke. Reinert har et kort essay her, hvor han forteller at han startet å intervjue astronautene i 1976 og har over 80 timer med intervjuer. Apollo-prosjektet er tidenes dyreste prosjekt som ikke handler om krig.

Diabolique

Diabolique (Criterion nr. 35)(Blu-ray)

1955 – Henri-Georges Clouzot (svart-hvitt)

De to djevelske

Nivå 1 (uten spoilers)

Et ektepar driver en kostskole, hun som lærerinne og han som rektor. Han er en psykopatisk konemishandler som helt åpenlyst har en annen lærerinne som elskerinne. De to kvinnene innleder et samarbeid for å ta livet av ham…

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Henri-Georges Clouzot demonstrerer i innledningen til Diabolique en uhyre effektiv historiefortelling. I løpet av kort tid er premissene lagt for hva vi senere skal følge utviklingen av. Vi ser en metafor på hans hensynsløshet allerede i måten han kjører over en elevs papirbåt i vannpytten på. Litt senere inndrar han ferien til en elev pga skribling på en vegg. Bakgrunnen for forteksten er møkkete vann av noe slag. Kanskje er det et frampek om at vi nå skal bevege oss inn i menneskesinnets mørke sider, bokstavelig talt sjelens grumsete dyp. Videre får vi eksempler på hvor dårlig han behandler sin kone, før dette blir glassklart etablert i middagsscenen i spisesalen. Michel er en sadistisk, brutal og kontrollerende mann overfor alle i sin nærhet.

Med en slik effektiv innledning er det lett for oss å forstå at kona Christina og elskerinnen Nicole drømmer om å bli kvitt denne mannen. De drar til Nicoles leilighet i en annen by og lokker Michel dit ved at Christina ringer ham og sier hun vil skilles. Da det er hennes skole og penger, har de forutsett at han straks vil komme etter dem. Planen er da å forgifte ham med en flaske Johnny Walker Red Label med sovemedisin, og deretter drukne ham i badekaret. Det er Nicole som er den mest aktive i både overbevisning og selve drapet. Alibiet deres er sikret ved at de omgås ekteparet i etasjen over og lager nok støy til at de blir irriterte, og smertelig klar over at de to kvinnene var der hele natten.

Ved andre gangs gjennomsyn kan vi legge merke til at det er god anledning for Nicole til å la Michel puste under drukningsscenen. Hun får Christina til å hente ting på stuen, og i tillegg orker ikke Christina å se på selve drapet. Så det er ikke tvil i Christians sjel om at Michel er død når de frakter ham tilbake til skolen i stråkassen og dumper ham i svømmebassenget. Så er det bare å holde minen. Problemet oppstår når ingen finner liket i svømmebassenget, selv ikke når de får bassenget tømt. Hvor er liket? Her er vi like blanke som Christina. Vi forstår heller ikke hva som foregår når dressen hans blir levert på døren og budet sier Michel selv har ønsket den levert. Christina sprekker og vil gå til politiet. Nicole må overbevise henne om ikke å melde seg. Et lik er funnet i Seinen. Kanskje er det Michel.

Clouzot driver filmen mer og mer i retning av en spøkelsesfilm. Det er flere og flere tegn på at Michel vandrer rundt på skolen, og til og med setter elever i straffearbeid. Det er en djevelsk plan Michel og Nicole har klekket ut. Det viser seg at det er disse to som er de djevelske, ikke Christina og Nicole som vi har trodd i nesten hele filmen. Ved å drive Christina til sin død av hjerteatakk, vil Michel bli sittende med skolen og pengene hennes. Michel og Nicole har lagt ned et nitidig arbeid for å rydde Christina av veien. De har etablert Nicole som Christinas venninne i måten hun forsvarer Christina på og kritiserer Michel. Like nitidig har Clouzot manipulert oss. Men han har gitt oss små hint om hvordan det egentlig ligger an. Flere ganger komponerer han bildet slik at vi kunne ha tolket forholdet mellom de tre annerledes.  Christina står alene på en side av bildet, mens Michel og Nicole sitter sammen på den andre. Tydeligst er scenen hvor kameraet er plassert bak de to, mot Christina, i en perfekt komposisjon som viser hvem som står mot hvem. Bildet er så slående at man blir tvungent til å tenke over meningen bak det.

Mye godt kan sies om den franske nybølgen. De hadde behov for å distansere seg fra noen av de eldre regissørene og omfavne andre. Robert Bresson og Jean Renoir var eksperimentelle og ble derfor godtatt. En av dem som ble forkastet var Henri-Georges Clouzot, pga sin tradisjonelle filming og struktur. Dette var en grov feil. Clouzot er en mester og en av de aller største franske regissørene.

Simone Signoret ble kjent med Vera og Henri-Georges Clouzot under The Wages of Fear, hvor hennes mann Yves Montand hadde hovedrollen. De ble gode venner. Men på slutten av Diabolique snakket de ikke lenger sammen. Clouzot er en meget krevende regissør.

Filmens slutt er illevarslende. Gutten som med rette hevdet å ha sett Michel på skolen når alle hevdet at det ikke var mulig, hevder nå å ha sett Christina. Men hun er jo død…

Lyd og bilde

Noe av det beste med å være interessert i Criterion er å få se gamle svart-hvitt filmer i blurayutgave. Selv om denne filmen ikke er av de flotteste og skarpeste er den vel verdt en oppgradering. Av småfeil kan nevnes en strekskade i noen sekunder, litt rusk i noen scener og at noen mørke scener er bitte litt ustabile og veksler mellom lyst og mørkt. Da bildet ikke er av de aller skarpeste, gjengis det lite filmkorn. Når det er sagt er det mange nydelige og skarpe scener her også. Spesielt gater og bygninger kommer fint frem. Bildet er i 1.33:1. Lyden er i mono og bra.

Ekstramateriale

Selected-scene commentary by French-film scholar Kelley Conway: 44 minutter av filmen får kommentarer av Kelley Conway. Altså litt over en tredjedel av filmen. Hun analyserer nøkkelscener og prater litt rundt Clouzots posisjon i fransk filmhistorie. Hun hjelper oss å legge merke til detaljer og mulige tolkninger av disse. Meget bra!

New video introduction by Serge Bromberg, codirector of Henri-Georges Clouzot’s “Inferno”: Intervjuet med Bromberg er på 15 minutter. Han kaller Clouzot for den franske Hitchcock, og de var faktisk begge interessert i boken Diabolique er bygget på. Clouzots Diabolique er en film hvor alt er mørkt, og slik sett litt annerledes enn Hitchcock antageligvis ville ha laget den. Hitchcock puttet ofte litt humor inn i filmene sine. Bromberg sier at skuespillere måtte være klar for alt når de signerte for Clouzot, og det er ikke vanskelig å være enig om man tenker på filmer som denne og The Wages of Fear. I Diabolique hadde han for eksempel en mann inne i kassen som kvinnene løfter på. En annen regissør ville ha brukt en tom kasse til disse scenene. Et meget godt videoessay.

New video interview with novelist and film critic Kim Newman: Kim Newman er en mann, om noen skulle bli forvirret av navnet. Dette intervjuet på 16 minutter er meget energisk. Dette er en skikkelig filmentusiast som sitter på mye spennende informasjon. Han påpeker hvor innovativ filmen er. Vi tror den handler om en kvinne som dreper sin mann, mens den egentlig er om en mann som dreper sin kone. Diabolique var tidlig ute med en slik twist på slutten. Diabolique viser oss, som Psycho gjorde senere, at badet helt klart er husets skumleste rom!

Original theatrical trailer: En trailer på to og et halvt minutt som er meget spennende og godt laget. Glimrende! På slutten vises en advarsel om at ingen får komme inn i kinosalen etter at filmen har begynt. Dette kopierte Hitchcock ved lanseringen av sin Psycho.

PLUS: A booklet featuring an essay by film critic Terrence Rafferty: Godt essay om Clouzots karriere og spesielt om denne filmen. Han tar opp Clouzots rykte og særegenheter.

The Third Man

The Third Man (Criterion nr. 64)(Blu-ray)

1949 – Carol Reed (svart-hvitt)

En usannsynlig helt

Nivå 1 (uten spoilers)

Holly Martins ankommer Wien for å møte sin gamle venn Harry Lime. Men ingen Lime møter ham på togstasjonen og snart får han vite at Harry Lime er død. I begravelsen møter Martins major Calloway, som er glad for at Lime er død. Dette får Martins til å ville finne ut hva som skjedde da hans beste venn døde.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en massiv Criterionutgivelse. Det var også den første blurayutgivelsen som ble utilgjengelig, og kan i dag bare skaffes fra andrehånds selgere, som på ebay eller amazon marketplace. Denne utgivelsen har jeg brukt lang tid på å sette meg inn i, ca 14 timer med dokumentarer, kommentatorspor og intervjuer i tillegg til filmen på vanlig måte.

Det er mye å ta tak i med The Third Man, selv om den kan virke som en ganske så konvensjonell thriller. Den har allikevel en del aspekter som løfter den opp til et mesterverk. Vi kan starte med en gjennomgang av handlingen. Holly Martins ankommer Wien for å møte sin gamle venn Harry Lime, men forstår fort at han har omkommet i en trafikkulykke rett på utsiden av sitt hjem. Martins rekker akkurat å delta i begravelsen. Her kommer han i snakk med major Calloway, som inviterer ham på en drink etterpå. Calloway og Paine, som er utstasjonert i den britiske kontigenten som kontrollerer Wien, har ingenting til overs for Harry Lime. De vet at han var involvert i stygge, kriminelle aktiviteter i byen. De ser også helst at Martins drar tilbake til USA.

Martins får beskrevet ulykken av portneren i bygningen Lime bodde, og får høre om en tredje mann som var til stede ved ulykken. De andre var baron Kurtz og Popescu, i tillegg til doktor Winkel. I trass mot det britiske politisoldatene, bestemmer Martins seg for å grave litt i saken. Underveis i denne prosessen ser vi en konspirasjon med Popescu, Kurtz og Winkel avtegne seg. Martins finner ut at Lime er i live, og etter lang tids bearbeiding og innsyn i bevis i saken mot Lime går han med på å bidra til Limes arrestasjon. Så desillusjonert blir han over sin gamle venn, at han selv skyter ham etter endt jakt i kloakkanalene.

Etter andre verdenskrig ble Østerrike delt i fire soner, den russiske, den amerikanske, den franske og den britiske. Wien ble delt på samme måte, og byen lå i den russiske sonen. Sentrum av Wien var nøytral, med de fire okkupasjonsmaktene i fellesskap patruljerende området. Fire soldater, en fra hvert land, utgjorde en patrulje i hver jeep. Svartebørshandelen florerte, og penicillinhandelen var spesielt stygg, siden den trengtes i behandlingen av blant annet barn. Graham Greene hadde selv venner som så filmen og var beskjemmet etterpå, for de også hadde vært involvert i denne handelen. I denne settingen florerte det også med etterretningsagenter fra de respektive landene.

Det første som slår meg som originalt ved The Third Man er karakteren Holly Martins. Han vil gjerne framstå som den handlekraftige amerikaneren i Europa, en klassisk helt, og til å begynne med oppfatter vi ham slik, kanskje mest av forventning. Men det tar ikke lang tid før vi ser at han viser svakheter. Etter hvert skal vi se at han egentlig er en karakter langt fra den klassiske Hollywoodtypen. Holly Martins gjør egentlig det meste feil, og de resultatene han oppnår kommer mer på tross av enn på grunn av hans anstrengelser. Han er alltid på etterskudd, treg i oppfattelsen og lesingen av situasjoner. I tillegg har han en hang til selvmedlidenhet og flaska. Han gir også lett opp. Flere ganger ser vi ham godta tilbudet om hjemreisebillett, for så å snu på flisa ved hjelp av andres innspill. Når det butter, drikker han og blir kranglete. Slik sett er han et barn, og behandles som et barn. Se for eksempel på scenen i baren rett etter begravelsen. Han drikker seg full, forsøker å slå Calloway og blir nøytralisert av Paine. Som aldri tar ham på alvor.

Et grep i filmen, som dessverre det amerikanske publikum gikk glipp av siden den amerikanske versjonen ble tekstet, er at den tyske dialogen rundt Holly Martins ikke tekstes. Dermed blir vi som ikke kan tysk like rådville som Martins, og forstår filmen på et annet plan. Bortsett fra disse scenene vil vi nok føle oss mer informert enn Martins og føle at han er litt treg med å komme etter. Men han er ute av sitt element her, og hans forelskelse i Limes flamme skygger nok litt for hans oversikt. Det er allikevel ikke til å stikke under en stol at han feiloppfatter situasjoner og trenger hjelp av Anna Schmidt for å komme videre. Hele hans fremtoning understrekes i sekvensen med litteraturforedraget, hvor han totalt skjemmer seg ut. Han kan ikke svare på et eneste litteraturspørsmål på en tilfredsstillende måte.

Denne sekvensen er en kommentar til høy- og lavkultur. Westernbøkene settes opp mot James Joyce sin litteratur, med spørsmål om stream of conciousness. Dette er et begrep Martins tydeligvis aldri har hørt om og når han nevner Zane Grey som inspirasjon, tas det som en spøk. The Third Man er en sjangerfilm som kommenterer sjangerfilmen. Den er en film noir, med sine kameravinkler, femme fatale, regnvåte gater og dystre menneskesyn. Men samtidig bryter den ut av krimsjangeren med sine politiske kommentarer og dokumentariske visuelle stil. Den bruker også mye humor, som i sekvensen om litteraturforedraget.

Martins klønete fremtoning får fatale konsekvenser for andre mennesker i filmen. Hans tankeløse avsløring av at portneren så ulykken og en tredje mann, fører uunngåelig til at portneren blir likvidert, antagelig av Harry Lime selv. Selv dyrene føler en motvilje mot mannen som skal være vår ufeilbarlige helt. Hunder bjeffer mot ham, katter går unna ham og papegøyen biter ham i fingeren. Etterkrigstiden i Wien var vanskelig og forvirrende, og Martins klarer aldri å få oversikt. Samtidig er han en dårlig menneskekjenner.

Et særegent grep i filmen er den litt skeive kameravinkelen. Selv synes jeg det gir en flott visuell opplevelse, men den kan også si noe om en by og en tid hvor moralen er problematisk. I Wien er ikke alt som det ser ut, og innbyggerne har tilpasset seg et litt annerledes moralsk kompass. Ikke alle var like begeistret over kameratiltingen. Noen så det kun som en gimmick, og en Hollywoodregissør sendte Carol Reed et lite hjelpemiddel som skulle balansere kameraet hans til neste film. Tiltingen kan også brukes for å illustrere motiver. I en scene med Martins og Schmidt tilter kameraet en vei når vi ser Martins og en annen vei når vi ser Schmidt. Det kan tyde på at de har ulike oppfatninger eller mål. Det skal jo også vise seg at de har det.

Orson Welles dukker ikke opp i filmen før etter 1.06.18. Og når Martins skyter ham på slutten har Welles bare hatt ca 10 minutter på skjermen til sammen. Drapet på Harry Lime er et barmhjertighetsdrap. Når Lime forstår at han ikke kommer unna, ber han ved hjelp av øynene sin gamle venn om å skyte ham. Greene bekrefter også dette. Men replikkene som skulle understreke det ble strøket.

The Third Man har mange faktorer som bidro til at det ble en udiskutabel klassiker. Romanen av Graham Greene som utgangspunkt, manus skrevet av samme mann, den største engelske produsenten Aleksander Korda, den største amerikanske produsenten David O. Selznick, regissør Carol Reed på toppen av sin karriere, assistentregissør Guy Hamilton som senere ble kjent som regissøren av Goldfinger, to store amerikanske stjerner i Joseph Cotten og Orson Welles og fantastisk musikk av Anton Karas. Musikken klarte ved hjelp av variasjoner å formidle action, romantikk og spenning.

Var doktor Winkel og baron Kurtz et homofilt par? Sett ut fra tidens sensur, kan jeg ikke se hvordan filmskaperne kunne gjort forholdet tydeligere i filmen. Vi ser baronens hund i doktor Winkels leilighet, som tyder på at han enten er på besøk eller bor der. Senere ser vi begge komme ut på balkongen i slåbrok om formiddagen. Tydelig nok for meg.

Lyd og bilde

The Third Man er en 62 år gammel film, og man kan ikke ha like store forventninger til bildet som til nyere filmer. Med det i bakhodet, må det sies at det er et meget godt bilde vi får servert her. Kveldsscenene med våt brostein ser meget bra ut. Det er litt i overkant mye filmkorn til stede, det kribler i de hvite flatene ved enkelte anledninger. Dette er heller ikke et konstant skarpt bilde. Men den aller beste måten man noen gang har sett The Third Man på i sin egen stue. Formatet er 1.33:1. Lyden er i mono og omtrent som bildet. Kanskje litt bedre kvalitet. Den unike sitermusikken blir gjengitt på en nydelig måte. Så også med den flotte lyden av sko mot brostein i trange gater.

Ekstramateriale

Video introduction by writer-director Peter Bogdanovich: Hvor lang tid tar det før Bogdanovich begynner å snakke om sin gode venn Orson Welles? Dette kunne vært en selskapslek, og man trenger ikke engang å ha en film Welles er involvert i. Mesteparten av denne fem minutter lange introen går med til å snakke om nettopp Welles, men han nevner også at Carol Reed er en meget undervurdert regissør.

Two audio commentaries: one by filmmaker Steven Soderbergh and screenwriter Tony Gilroy, and one by film scholar Dana Polan: Det første sporet er en livlig samtale, hvor masse informasjon kommer frem. Det er aldri stille, og både det filmtekniske og innholdsmessige blir diskutert. Jeg var skeptisk da jeg så at Dana Polan var mannen bak det andre kommentatorsporet, men det var det slettes ingen grunn til. Jeg vil si han overgår Soderbergh og Gilroy sitt spor, som var meget bra. Polan klarer å sette filmen inn i sin politiske tid, og kommenterer amerikaneren i Europa. Altså to av de bedre kommentatorsporene på en og samme film denne gangen.

Shadowing “The Third Man” (2005), a ninety-minute feature documentary on the making of the film: I denne dokumentaren lang som en spillefilm, kommer det frem en del oppsiktsvekkende ting. Produsent Korda var etterretningsagent og brukte studioer i utlandet som dekkoperasjon for etterretningsarbeidet. Både Selznick og Carol Reed jobbet døgnet rundt, og begge brukte Benzedrine. I våre dager kaller vi det speed. Den gangen visste de antagelig ikke om skadevirkningene, men Reed brukte det for å kunne jobbe på alle tre kameraenhetene, både dagenheten, kveldsenheten og kloakkanalenheten. Søndag sov han hele dagen.

Abridged recording of Graham Greene’s treatment, read by actor Richard Clarke: Problemet med ekstramaterialet på denne utgivelsen (hvis man kan kalle overflod et problem), er at jeg måtte se filmen fire ganger med diverse ekstralydspor pluss se filmen på vanlig måte. To ganger med to forskjellige kommentatorspor, som var topp klasse. Deretter radiohørespill, som følger filmen ganske korrekt tempomessig. Og til slutt denne opplesningen av boken, som ligger som et lydspor over filmen for fjerde gang. Dette sporet følger også filmen ganske likt tempomessig. Dermed blir dette litt kjedelig og overkill.

“Graham Greene: The Hunted Man,” an hour-long, 1968 episode of the BBC’s Omnibus series, featuring a rare interview with the novelist: I en spennende time får vi høre innsideinformasjon fra Graham Greene, i dette uhyre sjeldne intervjuet. Det måtte gjøres på toget til Istanbul, og uten å filme ham selv. Denne britiske kvalitetsdokumentaren er av det beste ekstramaterialet denne gangen, ved siden av kommentatorsporene. Godt strukturert, overraskende og informativt. Visste du at Greene var katolikk, drev jevnlig med russisk rullett og så på seg selv som en politisk forfatter? Han har en særegen måte å snakke på, den godeste Graham Greene. Han legger trykk på nesten hvert ord.

Insider Information: Denne korte dokumentaren tar for seg produksjonsproblemer mellom den amerikanske produsenten og hans britiske samarbeidspartnere. Carol Reed ønsket Orson Welles, mens Selznick så ham som ren gift for billettsalget. Og Welles bød virkelig på en del problemer. Han møtte ikke opp til avtalt dag, og de måtte gjøre noen av hans scener med stand-in, som ble Guy Hamilton i jakke med kleshengeren fremdeles i. Slik ble han en bredskuldret Harry Lime på lang avstand. Welles nektet å filme mer enn en dag i kloakkanalene. Etter det måtte de bygge et studiosett.

Who Was the Third Man? (2000), a thirty-minute Austrian documentary featuring interviews with cast and crew: He he. Ikke en av de bedre dokumentarene dette. Et noe merkelig premiss hvor de henger seg på ideen med The third man. De lister opp the first man (Graham Greene), the second man (Carol Reed) osv som hadde stor betydning for resultatet, helt opp til the tenth man. En litt amatørmessig produksjon. Men det må sies at man sitter igjen med en del ok informasjon. Kloakkanalene under Wien strekker seg over 3000 kilometer. I de scenene hadde Welles stuntmann som stand-in.

The Third Man on the radio: the 1951 “A Ticket to Tangiers” episode of The Lives of Harry Lime series, written and performed by Orson Welles; and the 1951 Lux Radio Theatre adaptation of The Third Man: Som sagt får vi se filmen mens vi hører radiohørespillet. Spennende framført, meget likt dialogen i filmen.

Illustrated production history with rare behind-the-scenes photos, original UK press book, and U.S. trailer: Bilder og presse/pr-bilder. Ikke noe interessant.

Actor Joseph Cotten’s alternate opening voice-over narration for the U.S. version: Carol Reed leste selv fortellerstemmen på den originale versjonen, mens Joseph Cotten leste inn en annen versjon for det amerikanske markedet. Her er den, litt annerledes.

Archival footage of postwar Vienna: Under denne overskriften finnes det ytterligere tre dokumentarer. I den første følger vi Anton Karas, musikeren som ble verdensberømt etter suksessen med sin sitermusikk i filmen. I ’In the underworld of Vienna’ får vi høre om det egne spesialpolitiet som jobber i kloakkanalene under byen. Noen kjeltringer hører til her. Uteliggere får gå videre etter ransaking. ’The Third Man’s Vienna’ er en meget, meget interessant dokumentar om byen. Etter krigen ble Østerrike delt i fire soner, den franske, den britiske, den amerikanske og den russiske. I tillegg ble Wien, som lå langt inne i den russiske sonen, delt i fire soner. Selve sentrum av byen var felles og patruljert av jeep med fire soldater, en fra hvert land. Spionene florerte, med hvert lands respektive etterretningshovedkvarter nesten vegg i vegg. CIA, KGB og MI6 holdt til i hoteller i samme kvartal.

A look at the untranslated foreign dialogue in the film: Disse replikkene ble oversatt i den amerikanske versjonen. Originalt var de ment å være like fremmede for oss som de fremstår for Holly Martins. Det var et meget vellyket grep, som amerikanerne gikk glipp av.

Blu-ray edition includes a booklet featuring an essay by Luc Sante: Et kort essay som beskriver The Third Man som en erketype innen filmhistorien. Når man ser den for første gang vil man kjenne igjen mange ting man har sett før, men fra senere filmer. Uttallige filmer er inspirert av The Third Man.

Sweetie

Sweetie (Criterion nr. 356)(Blu-ray)

1989 – Jane Campion (farger)

Et krevende midtpunkt

Nivå 1 (uten spoilers)

Kay er en ung kvinne som sliter med å finne ut hvordan hun skal leve livet sitt. Uten noen bestemt vilje eller mål tar hun tegn i omgivelsene som hjelp til beslutninger. I tillegg er hennes søster Dawn en stor utfordring, som tar stor plass på bekostning av henne.

Nivå 2 (med spoilers)

Sweetie er en meget imponerende debutfilm, som naturlig nok introduserer en regissør som senere har laget flere gode filmer. Filmen er kalt Sweetie etter kjælenavnet på Dawn, men hovedpersonen i filmen er Kay. Sweetie blir faktisk ikke introdusert i filmen før etter en halv time! Kay er en ung kvinne som strever med hvordan hun skal leve livet sitt. Derfor tyr hun til overdreven vektlegging av tilfeldige tegn i omgivelsene. Hun kaster mynt og kron, går til spåkone, og følger ”rådene” hun mottar. Slik velger hun seg blant annet kjæreste. Vi legger også merke til at hun har en lett grad av tvangsmessig atferd i måten hun unngår å trå på brosteinskjøter og lignende.

Sweetie derimot er mye hardere angrepet av en psykisk lidelse som vi legfolk ikke helt kan plassere. Det er Sweeties oppførsel som er den største utfordringen både for oss og hennes familie. Min opplevelse av filmen første gang jeg så den var at jeg så på Sweetie som en herlig eksentrisk person som ikke passer inn i konvensjonelle rammer, men som jeg følte ble nektet å være levende og lite konform. Helt til jeg faktisk forsto at så naiv er ikke denne filmen. For Sweetie er sterkt plaget, og kan ikke klare seg alene. Hvis man ser filmen uten skylapper vil man se tegn tidlig i filmen som peker mot dette. Og når krisen oppstår føler man seg litt medskyldig i å ha vært for naiv i synet på Sweetie.

Scenen som gjør alt klart for oss, og dermed blottlegger foreldrenes fornekting av Sweeties reelle tilstand er trehussekvensen. Det er ikke normalt å kle seg naken og barrikadere seg i et trehus i toppen av et tre i flere dager. Selv da nekter faren å ringe brannvesenet. Dette er et familieanliggende og skal løses innen familien. Det ender med tragedie.

Hva Sweeties diagnose er, er vanskelig å si. Hun er ikke hovedsakelig et barn i en voksen kropp, selv om noen sikkert vil hevde det. Schizofren eller bipolar er kanskje del av sykdomsbildet hennes, men også det at hun mangler grenser, både interne og eksterne. Med eksterne mener jeg at hun ikke har fått presentert grenser av sine foreldre i stor nok grad. Det kan illustreres i badekarscenen med sin far. Her lar Campion det være opp til oss hvor mye incest er del av det vi ser. At det er over grensen er det ingen tvil om, men lite er tydeliggjort.

Kay med kjæreste og Sweetie med kjæreste bor sammen i en leilighet etter at foreldrene har skilt lag. Når foreldrene finner sammen igjen, vil de leve uten Sweetie. Selv om de har levd i fornektelse over Sweeties tilstand, har de tydeligvis forstått nok til å innse at det er noe med henne som suger energi og oppmerksomhet. Sweetie elsker sin far, og det kan være et behov om oppmerksomhet fra ham som driver henne til trehusstuntet. Kay har som søster alltid følt dette oppmerksomhetsbehovet som et problem i konkurransen om foreldrenes oppmerksomhet. Dette er vel en velkjent problemstilling i familier med et spesielt krevende barn. Det andre barnet vil ofte føle seg neglisjert. Hun har ikke et romantisk eller naivt syn på Sweetie, men ser henne som et problem og som en utspekulert og beregnende person. Siden ingen andre ser henne slik, næres Kays behov for organisering av eget liv med usunne metoder.

Den sjarmerende gutten i nabolaget ble drillet i replikkene sine av foreldrene sine. Han kunne dem godt, men hadde lært seg dem i en bolk, noe som var et problem. Ingen forståelse av helheten her altså. Under scenen i trehuset kommenterte han til Genevieve (Sweetie) at hun neppe var voksen. Han forsto at hennes oppførsel ikke passet til en voksen person.

Lyd og bilde

Sweetie blir presentert i 1.85:1 og DTS lyd. Dette er jo en ganske ny film (1989) og kvaliteten på bildet er derfor strålende. De kraftige fargene, spesielt i innendørsscener, er meget livlig gjengitt. Filmkorn er nydelig til stede, over et meget detaljert og skarpt bilde. Dybdefølelsen er imponerende. Dette er en ganske dialogdrevet film, så de store surroundopplevelsene uteblir. Men musikken er storslagent gjengitt.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Campion, Bongers, and screenwriter Gerard Lee: Et kommentatorspor av de svakere. For mye utenomprat, og for lite om filmens intensjoner og virkemidler.

Making “Sweetie,” a video conversation between stars Genevieve Lemon and Karen Colston: På en utgivelse som markerer seg i nedre sjiktet hva ekstramateriale angår er nok dette det beste bonusmaterialet. Vi ser skuespillerne som spiller Sweetie og Kay snakke om filmen og sin opplevelse av den. Staben besto hovedsakelig av kvinner. De to skuespillerne som spiller søstrene i filmen, skulle få et meget godt forhold til hverandre. Campions regi innebar nøye posisjonering og bevegelser. Hun hadde en forkjærlighet for å filme ting man gjør når man er alene i et rom. De forteller også at mottagelsen i Cannes var blandet, som de begge mener er et godt tegn siden det betyr at filmen engasjerte. Ganske bra samtale.

Campion’s early short films An Exercise in Discipline: Peel, Passionless Moments, and A Girl’s Own Story: Disse kortfilmene er ganske bra. Peel (8 min) handler om en gutt som kaster appelsinskall ut av bilen, og blir tvunget av sin far til å plukke det opp i oppdragende øyemed. Dette fører til konflikt mellom foreldrene. Passionless Moments (12 min) handler om små hverdagslige situasjoner. A Girl’s Own Story (26 min) er et familiedrama om ekteskap og sjalusi.

Jane Campion: The Film School Years, a 1989 video conversation between Campion and critic Peter Thompson: Litt om Jane Campions visjoner og tanker rundt film. Ikke godt nok gjennomført, og med lite presise tanker. 19 minutter langt.

Behind-the-scenes photos and production stills: En samling meget tilfeldige bilder fra innspillingen, som like gjerne kunne vært fra en ferie. Uinteressant.

Original theatrical trailer: Det må vel sies at dette er en amatørmessig trailer som ikke gir meg noe inntrykk av filmen.

A booklet featuring an essay by film scholar Dana Polan: Dana Polan skriver om Campions kortfilmer, i forhold til Sweetie og hennes senere filmer. Et meget kort essay, som ikke er så interessant. Dana Polan medvirket også på film noir filmen Brute Force, anmeldt på denne bloggen. Jeg er ikke så veldig imponert over ham.