Les Enfants Terribles (Criterion nr. 398)(DVD)
1950 – Jean-Pierre Melville (svart-hvitt)
De skrekkelige barna
Nivå 1 (uten spoilers)
Elisabeth og Paul er søsken og bor sammen med sin døende mor. Som tenåringsøsken flest har de et forhold som skifter mellom hengivenhet og krangel. Men intensiteten i dette forholdet er for sterk.
Nivå 2 (med spoilers)
Elisabeth har tatt på seg å pleie deres mor, og derfor tilbringer hun omtrent all sin tid inne. Når Paul skades av en snøball med en stein inni, er skoleåret over for hans del. Ribbenet brekker, og den skjøre gutten må holde seg innendørs. Dermed skapes et miniatyrsamfunn i huset, hvor søsknene skaper sine egne regler og spill. Disse spillene er ikke av det gode.
Det hviler en ubehagelig stemning over dette hjemmet. Blikk og oppførsel hinter mot et incestiøst innhold i deres forhold, men det blir med hintet. Denne overdrevne interessen for hverandre blir enten holdt i sjakk eller intensivert av krangel, alt etter som man tolker det. Når moren dør, mister disse skrekkelige barna sine siste grenser. De kan i praksis leve som de vil.
Paul blir felt av en snøball fra Dargelos, som er skolens bølle. Han spilles av en jente og skal senere dukke opp som Agathe og bo sammen med dem. Dargelos er sterk, og står for alt den skjøre Paul ønsker å være. Pauls rom er fullt av fotografier av boksere og andre maskuline figurer. Alle kan minne om Dargelos. Dette får selvfølgelig Elisabeth med seg, og sjalusiens frø er sådd. Snøballen som felte Paul kan sees på som en Amors pil.
Med kjærlighetens inntreden blir forholdet mellom søsknene vanskelig. Elisabeth blir sammen med den rike Michael, men han dør kort tid senere. Hun arver nå et enormt hus med 18 rom hvor hennes evige beiler Gerard, Agathe, Paul og Elisabeth skal bo. Agathe har sett bildene av Dargelos og er sjokkert over sin egen likhet med ham. Elisabeth må prøve å få Agathe og Gerard til å bli et par, for å kunne beholde sin bror. Men Agathe og Paul har blitt forelsket i hverandre.
Fra de flytter inn i Michaels hus blir filmen mørkere, både visuelt og innholdsmessig. Svart som farge blir mye mer dominerende. Rommene er mørkere og det er mindre lys. Kontrasten mellom deres tidligere barnslige leilighet og det nåværende voksne utseendet på huset er stor. Det påfallende misforholdet mellom søsknenes alder i filmen og skuespillernes alder gir oss en krypende følelse av uhygge. Dette, kombinert med skyggen av incest som ligger over filmen, bygger opp under perversjonen i forholdet. Konflikten mellom filmskaperne skaper en spesiell dynamikk som manifisterer seg på skjermen og skaper en film ulikt alt annet.
Jean Cocteau skrev manus og har fortellerstemmen i filmen. Han utfyller det vi ser, og kommenterer når karakteren lyver og hva de tenker. Jeg må si meg enig i at filmen ligner mer på en Cocteau film enn en jordnær Melvillefilm. Man kan fort se estetiske likheter med Cocteaus Orphic Trilogy eller The Beauty and the Beast. Melville derimot gikk videre til krimfilmer som Bob Le Flambeur, Le Samurai og Le Cercle Rouge.
Lyd og bilde
Meget godt bilde, som gjengir de vakre innendørsscenene spesielt godt. Lyden er i mono og velfungerende. Musikken av Bach og Vivaldi er mektig.
Ekstramateriale
Audio commentary by writer, film critic, and journalist Gilbert Adair: Rimelig godt kommentatorspor, men kunne godt vært mer fokusert på denne filmen. Han blir også litt for opptatt av konflikten mellom filmskaperne, som jo blir grundig diskutert i ekstramaterialet.
Interviews with producer Carole Weisweiller, actors Nicole Stéphane and Jacques Bernard, and assistant director Claude Pinoteau: Alle disse videoessayene og intervjuene dreier seg i stor grad om arbeidsfordelingen mellom Melville og Cocteau. Hvem sin film er egentlig dette. Melville er regissøren, Cocteau er forfatteren. Deltagerne her heller mot at dette er Melvilles film. Men Cocteau var til stede hele tiden under innspillingen og mange mener filmens utseende kun kan skyldes Cocteau.
Around Jean Cocteau (2003), a short video by filmmaker Noel Simsolo discussing Cocteau and Melville’s creative relationship: Her har vi representanter for synet om at filmen helt og holdent er Cocteaus.
Theatrical trailer: Ikke så spennende trailer dette.
Gallery of behind-the-scenes stills: En del bilder fra innspillingen. Dessverre ganske uinteressant.
A booklet featuring a new essay by critic Gary Indiana, a tribute by Stéphane, an excerpt from Rui Nogueira’s Melville on Melville, and drawings by Cocteau: En fint hefte med blyanttegninger av Cocteau innimellom tekstene. Indiana hevder at motstandsmannen Melville og kollaboratøren Cocteau samarbeidet godt, men videoessayene problematiserer det forholdet en del. Cocteau kontaktet Melville for å spørre om han ville regissere Les Enfants Terribles. Kontrakten påla Melville å bruke Cocteaus siste flamme Edouard Dermithe i rollen som Paul. Fotograf er Decae, som senere skulle jobbe på flere fransk nybølgefilmer. Han er blant annet mannen bak kameraet i The 400 Blows. Melville forteller at forholdet til Cocteau var godt før filmingen startet, dårlig etterpå. Edouard skulle ikke hatt rollen som Paul, synes han. Men ingen kunne ha gjort en bedre jobb med Elisabeth.
Faces (Criterion nr. 252)(DVD)
1968- John Cassavetes (svart-hvitt)
Starten på New Hollywood?
Nivå 1 (uten spoilers)
Richard og Maria Forst lever i et skadet ekteskap. På hver sin kant forsøker de å få noe ut av livet. Alkohol, fest og ikke minst latter skal gjøre alt bra…
Nivå 2 (med spoilers)
Faces er John Cassavetes sitt mesterverk. Mange betrakter Easy Rider fra 1969 som starten på New Hollywood, en tid med personlige og kompromissløse amerikanske filmer hvor regissøren som auteur ble dyrket. Men Cassavetes er selve inkarnasjonen av en auteur, og hans film ble ferdig i 1968. Den er et flengende oppgjør med middelklassens tomme liv, symbolisert gjennom den evinnelige tomme latteren i filmen. Cassavetes ser seg rundt i det amerikanske samfunnet med forferdelse. Av skuespillerne var kun John Marley som spiller Richard, og Gena Rowlands som spiller Jeannie kjente fra før. Alle de andre var amatører.
Forst-ekteskapet har lenge vært på hell. Richard drar ikke rett hjem etter jobb lenger. Barer og nachspiel dekker et stigende behov han har. Det å ha det moro er det viktigste for personene i Faces. Derfor ler de hele tiden, selv om det strengt tatt ikke er så morsomt det de sier eller det de gjør. Tanken er vel det at hvis noen ler, så er det morsomt her. Denne tvangsfestligheten slår også tilbake på situasjonene. Det mest påfallende ved Faces er hvordan en person kan punktere en stemning med en ufølsom setning. Dette skjer flere ganger i løpet av filmen, og det snur opp ned på hele situasjonen og driver den videre.
I Cassavetes sine filmer er følelser alt. Hans filmer føles, mer enn å forstås. Eller kanskje man kan si at man forstår filmene hans gjennom å føle dem. Derfor må tilskuerne investere mye av seg selv for å oppleve noe i Faces. Han var antageligvis det klareste eksempelet på skuespillernes regissør som filmhistorien kan oppdrive. Til Faces filmet han 250 000 fot film, mens vanlig kan være rundt 40 000 fot. Av disse 250 000 fot film satt Cassavetes i 2 år og plukket frem de fantastiske skuespillerprestasjonene vi ser i Faces.
Siden alt som skjer i filmen er så ekte og hudløst, og alle vi møter har gode og dårlige sider, er det lett å bli revet med. Derfor føler vi også det på kroppen når noen blir såret eller ydmyket. Når Louise overvinner sin beskjedenhet og danser med Chet på nachspielet, har det tatt lang tid. Endelig kaster hun hemningene og synger med. Da stopper Chet, og kommenterer at de dummer seg ut. Vi føler selv ydmykelsen som Louise føler, og alt blir ubehagelig og trykkende. Louise opplever det uutholdelig og drar hjem.
Et annet godt eksempel på hvordan ekte mennesker oppfører seg, finner sted på nachspiel hos den prostituerte Jeannie. Jeannie, Richard og hans venn Freddie prøver desperat å ha det morsomt, med overdreven sang og latter. Plutselig finner Jeannie og Richard kjemien sammen, og de danser tett sammen. Freddie bryter inn med latter og danser litt med Jeannie, men snart er hun tilbake hos Richard. Freddie blir sjalu, føler for å ødelegge og vil vite hvor mye hun skal ha betalt for kvelden. Slik snus alt som var fint til å bli stygt. Kvelden er ødelagt, Freddie og Richard går hjem.
Siden Faces er en så nærgående og dyptpløyende film, føles det rett at det visuelle avspeiler dette. Filmens særtrekk visuelt er de mange ekstreme nærbildene. Dermed blir blikk og mimikk viktig og tydelig. Bare det å vise John Marleys ujevne hud og porer, viser at er en indie-film og ikke en tradisjonell Hollywoodfilm. I motsetning til tradisjonell filmskaping, er kameraet underlagt skuespillerne i Cassavetes filmer. Her er ingen merker som skuespillerne må stå på. I stedet må kameraoperatøren forsøke å følge skuespillerne og få en følelse for hva de vil gjøre. Det er noe av grunnen til at bildet er ute av fokus til tider. Lyden er også ute av sync til tider, siden den måtte samordnes i to år etterpå pga feil ved filmprosessen.
Faces har egentlig en ganske enkel struktur. Først ser vi mannens måte å handskes med problemene på, deretter kvinnens. Så får vi en parallell igjen når ting har gått i stykker utenfor ekteskapet også. Slutten består av mannen og kvinnen sammen i trappen før de ender i hver sin etasje, som også peker mot utfallet av ekteskapet deres får vi tro.
Det er interessant å legge merke til kontrasten mellom Richard og Marias håndtering av sin utroskap. Richard avslutter med å ta kontrollen morgenen etter, og deklamere at leken er slutt og Jeannie må slutte å være tøysete. Maria på sin side tar en overdose tabletter. Når Richard kommer hjem, direkte fra sin sidesprang, er han i et sprudlende humør. Allikevel klandrer han sin kone for hennes affære, selv om det siste han sa til henne var at han ville skilles. Det er tydelig å se at mennene i filmen bruker forretningsmetoder også i sine private relasjoner. Alt er makt.
Dette videreføres i sekvensen hvor Richard møter de to andre forretningsmennene. Her utspiller det seg en moderne rivalisering som mest av alt minner om tiurleik. Etter innledende etablering av maktforhold og påfølgende likevekt, må ting avgjøres ved håndgemeng. De prostituerte kan sitte på avstand og følge vinneren av kampen mellom aldrende forretningsmenn. Den ene for øvrig lojalt heiet frem av sin yngre lakei. Dagens maktkamper vinnes ikke på slagmarken, men i forretningslivet. Allikevel sprekker fasaden noen ganger…
Seymour Cassel, som spiller Chet, var en nær venn av John Cassavetes. Det ga ham ingen fordeler under innspillingen. De første tre dagene var Cassavetes så misfornøyd med Cassel at han avsluttet filmingen etter 10 minutter. Alle måtte gå hjem. Årsaken var at Cassel var overtent og ikke oppførte seg naturlig, men mer opptatt av å vise hva han kunne gjøre. Den fjerde dagen satt det som det skulle. Cassavetes elsket for øvrig å fleipe med folk. Scenen hvor Cassel må hoppe ut av vinduet, hoppe ned fra taket og springe 100 meter oppover gaten når Richard kommer hjem, måtte han gjøre 12 ganger. Da var han så utslitt at Cassavetes og kameramann George Simms holdt på å le seg i hjel. De hadde fått det de ville i første tagning, og hadde ikke engang slått på kameraet i de neste elleve tagningene…
Cassavetes kunne også være hard når han følte det trengtes. Både Lynn Carlin, som spiller Maria, og Rowlands var gravide under innspillingen. Det hindret ham ikke å presse dem hardt. Da Cassel ikke slår Carlin hardt nok, gjør han det selv. Og beordrer henne til ikke å gråte. Det vil ødelegge scenen.
Lyd og bilde
Bildet er grovt, til tider ute av fokus, ujevnt og røft. Altså en skikkelig amatørproduksjon. Og det kler filmen godt. Jeg vil anta at Criterion har gjort det som kan gjøres med et vanskelig utgangspunkt. Lyden er på den svake siden, til tider også ute av sync. Men man blir så oppslukt av dramaet, at lyd og bilde blir lite viktig i Faces.
Ekstramateriale
Seventeen-minute alternate opening sequence, from an early edit of the film: I denne alternative åpningen får vi se barbesøket i sin helhet, før Richard og Freddie drar på nachspiel til Jeannie. I tillegg er rekkefølgen på scener annerledes. Vanskelig å si hvilken åpning som er best. La oss stole på John Cassavetes.
Episode of the French television series Cinéastes de notre temps, from 1968, dedicated to Cassavetes, featuring rare interviews and behind-the-scenes footage: Kunstfilm er et stygt ord i USA, forteller Cassavetes de franske intervjuerne. Derfor må man lage slike filmer utenfor studiosystemet. Dette passer ham egentlig bra, siden han opplever andre mennesker som feige. De tar ingen sjanser. God dokumentar.
Making “Faces”, a 2004 documentary including interviews with actors Lynn Carlin, Seymour Cassel, and Gena Rowlands and director of photography Al Ruban: Meget interessant dokumentar med intervjuer av blant annet Rowlands, Cassel og Carlin. Ingenting var improvisert, bortsett fra sangene til Cassel. Dette selv om filmen kan oppleves som improvisert. Ruban forteller at de fikk mye hjelp av fremmede mennesker. De fikk låne utstyr og annet av andre filmskapere.
Lighting & Shooting the Film, a short documentary from 2004 in which Ruban explains how he and the crew achieved the distinct look of Faces: Forskjellig filmtype ble brukt til forskjellige scener for å bygge opp under stemningen i scenen. Vi får lære mye om lyssetting og begreper rundt det her.
A booklet featuring an essay by Stuart Klawans: Godt og innsiktsfullt essay.
Essay by John Cassavetes: Beskriver hvordan Faces er ment som et angrep på middelklassen i USA, gjennom å fokusere på et gift par. Opplever ungdom på utsiden av ekteskapet.
Death of a Cyclist (Criterion nr. 427)(DVD)
1955 – Juan Antonio Bardem (svart-hvitt)
Oppvåkning
Nivå 1 (uten spoilers)
Et par kjører ned en syklist og lar ham ligge igjen døende. Hun er gift, og han er elskeren hennes. Livredd for å bli avslørt, insisterer hun på at de drar videre. Men angeren plager elskeren og i tillegg kan de ha blitt sett av kunstkritikeren Rafa.
Nivå 2 (med spoilers)
Death of a Cyclist er en film med mye på hjertet, laget av den kommunistiske filmskaperen Juan Antonio Bardem. Her blander han italiensk neorealisme, thrilleren og Hollywoods melodrama. Den er i tillegg en skarp kommentar til spansk borgerskap, dens livsstil og holdninger. Flere ganger ser vi holdninger representert gjennom samfunnsklassenes aktører. Hans sympati ligger hos studenter og arbeidere, en tradisjonell allianse for forandring i samfunnet. Kanskje ikke overraskende når Bardes syn på en produsent er at han er en kapitalist og utbytter. En regissør er derimot en kunstner, kreativ og utnyttet.
Juan og Maria José var kjærester før, nå er de elskere. Hun er gift med den vellykkede Miguel. På mange måter har Maria José blitt redusert til et skall. Hun er bare noe i kraft av sin posisjon, sin ektemanns penger og status. Og dette er det viktigste i hennes liv. Derfor utviser hun en enorm kynisme og kulde når alt dette trues av ulykken. Der hvor Juan slites i stykker av samvittigheten, tenker hun kun på seg selv, og de eneste følelsene hun viser er selvmedlidenhet.
For å finne ut av hva politiet vet om ulykken, drar Juan til arbeiderstrøket hvor syklisten bodde, under dekke av å være journalist. Her får han se en helt annen virkelighet enn han er vant til, og dette påvirker hans beslutning om å melde seg politiet. Kontrasten mellom det kummerlige livet her og de evige selskapene i Juans krets må slå ham som enorm. Men Maria José er ikke i nærheten av å gå gjennom den samme selvransakelsen som Juan. Hun har ingen utvikling i så henseende i filmen, og blir derfor stående som et kompromissløst symbol på en livsfjern borgerklasse. Hun begår heller et drap til, enn å miste noen av sine privilegier. Denne gangen på Juan…
Juan har en stilling ved universitetet, men ser seg selv som mislykket. Stillingen har han fått på grunn av familieforbindelser, først og fremst. Borgerskapet beskytter sine egne. Når han ved dårlig oppførsel påvirker en student i klassen hans til å stryke en eksamen, starter hans indre reise mot selvrealisering. Studenten klager på hans oppførsel, og han får vite at han sees på som uangripelig siden ledelsen ved universitetet er familiemedlemmer. Klagen ender med studentopptøyer og krav om at han må gå av. Juan konkluderer med at han vil gå av, og dreier mot en mer venstreorientert innstilling. Her viser Bardem sitt samfunnsengasjement. Studenter bærer i seg håpet om forandring i samfunnet, og rettferdighet for alle.
Kunstkritikeren og selskapspianisten Rafa er en meget interessant karakter i filmen. Han hater og forakter sin omgangskrets, dens livsstil og overfladiskhet. Men han er like fullt en del av det. Som han gjentagende ganger sier, presser han Juan og Maria José fordi han vil at de skal miste sine fordeler. Han gir inntrykk av å vite alt, men det viser seg at han egentlig vet lite.
Death of a Cyclist er en god film, men har også en del svakheter. Melodramaet står sterkt, og Bardem er bedre i skildringene gjennom den neorealistiske stilen. Bardem har en forkjærlighet for Hollywood, og senere i karrieren laget han filmer nærmere det uttrykket. Til tider synes jeg filmen minner meg veldig om Douglas Sirks filmer. Slutten føles litt påklistret, men det er på grunn av at sensuren forlangte at Maria José ikke kunne slippe unna så lett. Hun måtte ”straffes”. Uansett er det et interessant bekjentskap med en spansk film fra 50-tallet, som jeg ikke har sett for mange av.
Lyd og bilde
Bildet er meget bra, skarpt og stabilt. Noen skader, men absolutt i plagsomt. Lyden er klar, men ligger litt utenpå.
Ekstramateriale
Calle Bardem (2005), a documentary on the revolutionary life and career of director Juan Antonio Bardem: En 44 minutter lang dokumentar om Juan Antonio Bardem, hvor venner og kollegaer forteller. Han var en kommunist på sin hals, og forsøkte å ha et budskap i hver film. Mange oppfattet ham dogmatisk og sta. Han ble igjen i Spania da Franco tok makten og forsøkte å lage filmer som kritiserte regimet. Truffaut og andre fra den kommende franske nybølgen støttet ham, men etter Vengeance vendte de seg mot ham.
A booklet featuring an essay by scholar Marsha Kinder and Bardem’s 1955 call to arms for Spanish cinema: Meget godt essay av Kinder. Bardem kombinerer i Death of a Cyclist italiensk neorealisme med thrilleren (med sterke innslag av melodrama). Hun viser i detalj hvorfor filmen fungerer og går for å være en av de beste spanske filmene gjennom tidene. Inkludert er også Bardems tale hvor han hudfletter spansk films tilstand. Spansk film er: Politisk lite effektiv, sosialt falsk, intellektuelt verdiløs, estetisk ikkeeksisterende og kommersielt ubrukelig.
Wild Strawberries (Criterion nr. 139)(DVD)
1957 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)
Fortidens synder
Nivå 1 (uten spoilers)
Isak Borg er en annerkjent professor i medisin, og skal snart få et æresdoktorat ved Lund Universitet. Han tar med seg svigerdatteren Marianne på bilturen dit, så hun kan vende tilbake til sin mann, Ewald. Slik blir dette en slags roadmovie, hvor Isak Borg må konfrontere sin fortid, som ikke er mye å være stolt av.
Nivå 2 (med spoilers)
Isak Borg ser ut som en gammel, koselig bestefar som har et behagelig vesen. Men under dette skal det vise seg en hard, hensynsløs og egoistisk mann. Hans svigerdatter har levd tett nok innpå ham til å ha opplevd dette. Da hun ønsket å bo en uke hos ham under en krise med sin ektemann, fikk hun høre at dette fikk de ordne opp i selv, han hadde ingen respekt for mentale problemer. Selv husker han at han ville ha syntes det var koselig med besøk av henne. Når reisen starter, er det en trykkende intensitet i bilen, og Marianne konfronterer ham med hans væremåte. De trengte penger, og selv om han er meget velstående presser han på får å få lånet tilbake. Selv mener han at sønnen vil dette selv, og at han har et godt forhold til ham. Marianne forteller ham at sønnen hater ham…
Tidlig i filmen har Borg en illevarslende drøm. Han er alene i Gamla Staden i Stockholm, det er natt og han føler ubehag. En mann står med ryggen mot ham. Når han rører ved ham, faller figuren sammen og blod renner ut. Litt senere kommer en hestevogn kjørende med en kiste på planet. Vognen støter sammen med en lyktestolpe og kisten glir av. Knirkingen i vognen er til forveksling lik barnegråt. Liket i kisten er Borg selv. Her har vi et forvarsel om Borgs død, og om livets syklus fra fødsel til død. Borg skal legge ut på en reise til sin fortid, for å forsøke å rense og takle sin samvittighet. Han skal få en åndelig forløsning.
Denne drømmen som Borg har, har Bergman hatt selv. Bergman er et av de sjeldne menneskene som husker sine drømmer i detalj. Sekvensen ble filmet kl to om natten, da det ikke var noen mennesker der. Veggene ble malt kritthvite for å få en effekt inspirert av tysk ekspresjonisme. Bergman var inspirert av denne formen også i Vargtimmen.
Det er mye av Bergman i Isak Borg. Han også mislyktes privat men lyktes i sitt arbeid. Som Borg isolerte Bergman seg på sine gamle dager. Og som man blir eldre svikter korttidsminnet, mens barndomsminnene trer klarere frem. De mange nærbildene i Bergmans filmer forsterker oppfatningen av ansikter som masker. Speil brukes for å konfrontere en person med seg selv og det livet han har levd. Det er usselt å være på slutten av sitt liv og se tilbake på sitt liv med vemod…
Ingmar Bergman hevder at han aldri har vært religiøs, men allikevel strever mange av hans karakterer med Gudsspørsmålet. Borg er søkende, men har aldri funnet Gud. Som Bergman. Som en videreføring av temaet med fødsel og død, legger vi merke til at bilen de kjører er en gammel modell, som Borg selv. Den kan ligne på en likbil, og mannen i bilen er Borg, som vi har sett som lik tidligere. Han er tydeligvis på slutten av livet.
På veien stopper Marianne og Borg ved Jordbærstedet. Dette er en plass som Borg holder høyt. Som alle skandinaver betyr sommeren og jordbær noe spesielt. Siden sommeren er kort og jordbær er symbolet på sommeren, er Jordbærstedet inngangen til Borgs fortid i filmen. Her trer han inn i en tid 70 år tilbake, og ser hva som foregikk da. Han var kjæreste med Sara, som han mistet til sin bror Sigfried. Han vandrer blant fortidens kjente fjes, og får høre hva de mener om ham. Det er rystende. Borgs selvbilde begynner å slå sprekker og selvinnsikt begynner å sive inn.
Bergman markerer ofte overganger til drømmer eller tilbakeblikk med regn, skyer eller trær. Ved Jordbærstedet markerer skyer og trær Saras inntreden. Hun plukker jordbær, mens Sigfried prøver å sjarmere henne. Den eldre Borg sitter og følger situasjonen fra distanse. Når bilturen skal fortsette, har tre haikere dukket opp. Bibi Andersson spiller Sara1 og Sara2. Sara2 er en moderne guttejente med to beilere på slep. Den ene studerer til prest, den andre til ingeniør. Igjen dukker dilemmaet mellom tro/ikke tro opp.
Litt senere blir de innblandet i en bilulykke. Ingen blir skadet, men de må ta med seg paret i den andre bilen. Bilen har tre rekker med seter, og bakerst sitter Sara2 med guttene. Paret følger deretter, og Borg og Marianne sitter fremst. Paret som pukkes opp er Alman og Berit. De har noe strindbergsk over seg, de er ondskapsfulle og sarkastiske mot hverandre. Hvis man dveler litt ved denne settingen, kan man se at den representerer tre stadier i Isak Borgs liv. Først og klarest har vi selvfølgelig Borg som gammel mann. Paret representerer hans liv som middelaldrende gift mann. Vi forstår at Borg kan ha oppført seg slik mot sin kone, i hvert fall hatt et like dysfunksjonelt forhold. Bakerst sitter Sara2 og symboliserer hans ungdom, som hans daværende kjæreste.
Når mistet Borg retningen i livet? Kanskje allerede ved Jordbærstedet. Neste gang vi ser stedet, har været skiftet og vi er i nok en drøm. Jordbærstedet er ikke lenger solfylt, men mørkt og illevarslende. Borg må se seg selv i speilet Sara1 holder opp. Via en hudløs sekvens hvor barndom og alderdom settes mot hverandre, ender Borg i en Kafka-lik prosess. Han må forsvare seg mot anklager fra sin kone. Mennesker han har møtt gjennom sitt liv sitter uttrykksløse på tilhørerbenken.
Alman er her byråkraten som fører saken mot ham. Men han er selvfølgelig ikke den Alman vi kjenner fra før. Bergman har her blandet inn et personlig oppgjør mot en kritiker som skrev negativt om han ved navn Stig Alman. På denne måten klarer han å presse to negative mennesker inn i Almans navn. Vrøvlet som står på tavlen klarer ikke Borg å lese. Det viser seg å være den hippokratiske ed. Når Borg også feiler i å sette diagnose på den kvinnelige pasienten, viser han seg igjen inkompetent. Men ikke nødvendigvis som lege, der har han lyktes, men som menneske. Litt senere trer Borg igjen inn i rollen som observatør og får se hans kone summere opp hans personlighet i få setninger. Han er kald, hyklersk og innrømmer kun tilsynelatende skyld. Hans straff skal være ensomhet. Ikke å forveksle med å være alene. Men noe mye verre.
Da de til slutt ankommer Lund og seremonien går sin gang, oppleves den meningsløs for Borg. I forhold til den indre reisen han har reist, blir seremonien triviell. Men selv om minnene har vært ubehagelige, har han nå fått ro. Når han våkner neste morgen, er det uten mareritt og han er klar for en ny dag…
Lyd og bilde
Både bilde og lyd er godt her. Bildet er meget godt. Skarpt og uten synlige skader. Glimrende!
Ekstramateriale
Commentary by film scholar Peter Cowie: Det beste kommentatorsporet med Peter Cowie jeg har hørt hittil. Han går virkelig i dybden på symboler og mening i filmen. I tillegg har han mye bakgrunnsinformasjon om Bergman, som kobler filmen opp mot Bergmans eget liv.
Ingmar Bergman on Life and Work, a 90-minute documentary by filmmaker and author Jörn Donner: Bergman samtaler med gal finne. En merkelig mann som virkelig gir oss en bånn ærlig Bergman, og som stiller de kliniske spørsmålene. Vi får vite at Bergmans barndom var ganske lik den i Fanny og Aleksander. Men at det var mye glede der også. Bergmans hukommelse er knyttet opp mot filmene sine. Han husker årstallet filmene ble laget, men ikke når barna hans ble født.
Stills gallery, featuring rare behind-the-scenes photos: Greit utvalg av bilder…
The 400 Blows (Criterion nr. 5)(Blu-ray)
1959 – François Truffaut (svart-hvitt)
De voksnes svik
Nivå 1 (uten spoilers)
Antoine Doinel lever i kummerlige kår hjemme, og sliter med skolegangen. Han havner alltid i trøbbel, noen ganger uforskyldt. Og det er lite hjelp å få fra de voksne i hans liv. Men Renè er hans beste venn, og sammen opplever de gode og dårlige sider ved livet i Paris.
Nivå 2 (med spoilers)
The 400 Blows betyr direkte oversatt ”de 400 slagene”. Men en bedre oversettelse av det franske originalutrykket vil være ”å lage leven”. For det er det Antoine gjør med sine handlinger. Samme hvor uskyldig det er, straffes han hardt av autoritetspersonene i hans liv. En tyrannisk lærer elsker å sette Antoine i skammekroken eller straffe han fysisk. I hjemmet er det lite kjærlighet å få av en iskald mor og en uengasjert stefar. The 400 Blows er Truffauts opplevelse av sin egen barndom.
Truffaut var en av filmkritikerne i Cahiers du cinéma, et filmtidsskrift startet av André Bazin. Etter at tidsskriftet i lengre tid hadde vært kritisk til fransk samtidsfilm, beveget flere av kritikerne seg inn i filmskapernes rekker. The 400 Blows blir sammen med Godards Breathless sett på som starten på den nye franske bølgen. Truffaut skrev for øvrig manuset til Breathless.
I tillegg til at The 400 Blows er en dramatisert selvbiografi for Truffaut, er den et voldsomt oppgjør med det man kan kalle de voksnes svik mot barn. Både Antoine (Truffaut) og Renè (Robert Lachenay) lever i hjem uten spesielt mye omtanke. Antoines mor virker distansert og kald i behandlingen av sønnen. Han forstår etter hvert at hun egentlig ikke ville ha ham. Etter hvert som filmen skrider frem, ser vi at hun begjærlig griper muligheten til å sende ham vekk på leir eller på ungdomsanstalt. Og stefaren dilter etter henne. Det er betegnende at den eneste gangen vi ser henne forsøke å vise omtanke for Antoine, er når han har sett henne kysse en fremmed mann på gaten i Paris. Nå må hun vinne hans fortrolighet så han ikke sladrer til hennes mann. Det er en usunn allianse. Forsøket oppleves falskt av Antoine, og skyver dem enda lengre fra hverandre.
Renè har det greiere hjemme hos seg, med mye frihet. Men mangel på rammer kan også indikere distanse og fjernhet i forholdet. Moren er aldri til stede samtidig med faren, og han er mest opptatt av hesteveddeløp og klubben sin. Hvis han tar sønnen på fersken i noe galt, får det aldri konsekvenser. Når han overrumpler Renè og Antoine røykende og drikkende på rommet, sier han bare at han trekker tre sigarer fra ukelønnen. Vi ser tydelig at han ser føttene til Antoine som har gjemt seg, men han gjør ingenting med det. Antagelig vil en konfrontasjon kreve for mye tiltak for ham, så han velger å overse det.
The 400 Blows er en av disse bemerkelsverdige debutfilmene hvor en filmskaper får alt rett på første forsøk. Truffaut lagde mange filmer, men bortsett fra Jules and Jim overgikk han aldri denne. Av nybølgeregissørene var han den som var mest preget av de gamle franske regissørene. I tillegg var han glad i amerikansk film. I denne filmen er han ganske nyskapende, for eksempel bruker han lyd godt. Noen ganger ser vi en ting, mens vi hører noe helt annet. Denne innovative bruken av lyd er vanlig nå, men var ny den gangen. Det er en innovasjon som kom med den nye franske bølgen. De stolte på publikum og deres intelligens.
Spesielt en scene er genial i sin blanding av mening og form. Læreren formidler poesi gjennom diktat på tavlen. Det er neppe måten å lære seg å sette pris på dikt. Elevene blir mekanisk opptatt av å skrive det riktig ned, og vil aldri kunne forstå meningsinnholdet i diktet. I scenen lekker pennen til eleven, slik at alle sidene hans blir ødelagt. Ingenting av diktet blir skrevet ned, og elevens anstrengelser skaper en morsom scene. Ved at Truffaut lar kameraet følge elevens anstrengelser hele tiden, mister vi som tilskuere absolutt hele diktet, selv om det leses høyt av læreren. Ikke sant? Slik bedriver Truffaut kritikk av skolesystemet og av autoriteter gjennom filmen. Formen driver poenget hans gjennom til oss.
Joggeturen er også en slik scene. En etter en sniker elevene seg vekk, slik at turen ender med en brøkdel av elevene til stede. Igjen setter Truffaut barns frihet opp mot autoritet og disiplin, og han gjør det med humor. En tredje scene er barnas reaksjon på dukketeatret. Her ser vi ekte reaksjoner filmet i uten filter. Gleden, forundringen og innlevelsen står i sterk kontrast til Antoines eget liv. Den eneste lykkelige sekvensen Antoine har med sin familie i filmen, er etter et kinobesøk. I det hele tatt kan vi legge merke til at glede ofte er forbundet med bilder, film eller tekst i The 400 Blows. Balzac gir glede, bildet fra Bergmans Sommer med Monika (som de stjeler på kinoen) gir glede og film gir glede.
Hovedtemaet i The 400 Blows er det å bryte regler og de voksnes svik mot barn. Antoine blir sviktet av alle autoritetsfigurer i samfunnet. Lærere, foreldre, politi og anstalt. Til og med tyven som skal pantsette skrivemaskinen svikter tilliten hans. Flere av de uheldige situasjonene han kommer opp i, kunne vært unngått med dyktigere voksne. Vi kan godt si at læreren fremprovoserer løgnen om at moren er død. Han presser Antoine til å svare, og Antoine plumper ut med et svar. Og når Antoine viser sin kjærlighet til forfatteren Balzac i skolestilen sin, tolkes det rigid som plagiat og fører til hån og straff. Og det å ha foreldre som ser på ham som et problem, gir heller ingen lykkelig barndom…
Lyd og bilde
Dette er et nydelig blu-ray bilde av en film fra 1959. Gode svart- og grånyanser, og fin dybde. Filmkornet er nydelig til stede. Lyden er lagt på i sin helhet i ettertid, men det er glimrende gjort. Ikke påtrengende i det hele tatt.
Ekstramateriale
Two audio commentaries: one by cinema professor Brian Stonehill and another by François Truffaut’s lifelong friend Robert Lachenay: Det første sporet er det beste. Meget informativt. Lachenay var Truffauts barndomsvenn og var modellen for Renè i filmen. De hadde begge dårlige minner om de voksne. Vi får vite mye om parallellene til Truffauts eget liv i dette kommentatorsporet.
Rare audition footage of Jean-Pierre Léaud, Patrick Auffay, and Richard Kanayan: Morsomme klipp.
Newsreel footage of Jean-Pierre Léaud in Cannes for the showing of The 400 Blows: Veldig godt intervju med en ung og kommende stjerne.
Excerpt from a French TV program with Truffaut discussing his youth, critical writings, and the origins of Antoine Doinel in The 400 Blows and Antoine and Colette: Den nye bølgen handlet for Truffaut om at de andre samtidsfilmene noen ganger var gode, men manglet oppriktighet. Han ville gjøre mye likt, men bedre. De rette skuespillerne gir bedre filmer.
Television interview with Truffaut about the global reception of The 400 Blows and his own critical impression of the film: Amerikanerne var veldig interessert i den franske nye bølgen. Truffaut blir spurt om hva han ville ha sag tom 400 Blows som kritiker. Han svarer at han ville ha likt den, men ikke kalt den et mesterverk.
Theatrical trailer for The 400 Blows: Fin trailer med skryt fra Cocteau og Clozout.
Essay: Et kort essay som fokuserer på Truffauts barndom som speiles i Antoines. ”Hvor er faren?” spør engelsklæreren. Dette er relevant for Antoine og i neste instans Truffaut.
The Lost Honor of Katharina Blum (Criterion nr. 177)(DVD)
1975 – Volker Schlöndorff/Margarethe von Trotta (farger)
Heinrich Bölls tapte ære
Nivå 1 (uten spoilers)
Katharina Blum har med seg en mann hjem, og neste morgen stormer politiet leiligheten. Mannen var en radikal venstreaktivist, og hun mistenkes for å være del av gruppen. Blum blir utsatt for en hensynsløs mediadekning og brutal behandling av politiet.
Nivå 2 (med spoilers)
The Lost Honor of Katharina Blum er en politisk film på nivå med de store som Z, The Baader-Meinhof Complex, Missing og De Andres Liv. Den er en utpreget samtidsfilm som var brennaktuell da den kom ut. Allikevel har den ikke tapt seg, til regissørenes store glede. Den vises fremdeles jevnlig på TV. Som fotografen Jost Vacano peker på, vil en europeisk film ofte ha en lengre levetid enn en typisk Hollywoodfilm, som har en utpreget topp ved lansering. Denne filmen har hatt en slak kurve lenge.
Tyskland på slutten av 60-tallet og 70-tallet var preget av politisk uro. Rote Armee Fraktion (RAF), også kjent som Baader-Meinhof, var aktive på 70-tallet. Deres røtter gikk tilbake til studentopprørene rundt om i Europa. Det var en sterk anti-Vietnamkrig- og anti-konsumholdning blant studentene. Det var vold i gatene og bankran ble begått for å finansiere politiske protester. RAF tok også i bruk kidnappinger, bomber og attentat. Det er i denne tiden filmen utspiller seg.
Forfatteren Heinrich Böll mante til dialog og anti-vold. Han mente myndighetene overreagerte. Han etterlyste amnesti for RAF medlemmer som ledd i dette. For det satte Springer Media i gang en svertekampanje mot ham, og utropte han som moralsk leder og inspirator for RAF. Dette resulterte i at Böll saksøkte mediekonsernet. Denne rettsaken tapte ham, og han skrev da Katharina Blums tapte ære. Den kunne like gjerne hett Heinrich Bölls tapte ære.
Filmen tar pulsen på et samfunn i terrorhysteri, men hovedtemaet i filmen er medias hensynsløse framferd og makt. Vi ser stadig i filmen at politiet og media har for tette bånd. Når Katharina Blum blir ført ut av leiligheten sin, er det et kobbel av journalister på plass allerede. Dette kan være en parallell til en virkelig hendelse. Springerkonsernets avis Bild Zeitung hadde morgenavisen sin ute hvor forsidesaken var at politiet hadde stormet Bölls sin sønns leilighet den dagen. Problemet var bare at de ikke gjorde det før senere på ettermiddagen. Etterforskeren og journalisten utveksler informasjon konsekvent filmen igjennom. Også sensitiv informasjon lånes ut. Journalisten er den største skurken i filmen. Ved å trenge seg inn til Katharinas døende mor på sykehusets intensivavdeling for et intervju, fremskynder han hennes død. Slik viser Böll/Schlöndorff/Von Trotta hvordan media har liv på samvittigheten. Noen liv blir borte, andre blir ødelagt.
Når Katharina Blum blir kjendis på en negativ måte, skilles klinten fra hveten i hennes omgangskrets. Hennes mangeårige elsker får panikk ved tanken på å bli kompromittert og forbundet med henne. Han finner ut at den rømte aktivisten skjuler seg i hans hytte som Katharina har nøkkel til. Selv om vi aldri får vite det, kan vi nok gå ut fra at det er han som angir denne informasjonen til politiet. Hun får mottar ekle brev og telefoner. Tilfeldige mennesker heller øl på henne og roper at slike som henne skulle vært i gasskammeret.
I virkeligheten døde flere av RAFmedlemmene i fengsel. Teorier finnes om at de ble myrdet av myndighetene. Med tanke på det mangelfulle oppgjøret med nazistene etter 2. verdenskrig, er det forståelig når det blir sagt i filmen; ”alle har blitt hengt ut i avisene, bortsett fra meg. Det er vel fordi jeg er en gammel nazist.” Filmen avsluttes med en deklarasjon om at en likhet mellom arbeidsmetodene til journalisten og virkelighetens Bild Zeitung ikke er med vilje, ei heller tilfeldig, men uunngåelig.
Når Blum på slutten av filmen skyter og dreper journalisten, er det ikke en oppfordring til drap fra regissørenes side. Men dette er den eneste måten et forsvarsløst menneske kan forsvare seg mot medias enorme makt. Og denne makten kunne de ikke hatt om ikke vanlige folk betalte for lese det de skriver…
Lyd og bilde
Bildet er ganske bra, men litt ujevnt i mørke partier. Lyden kan oppleves som om noe er lagt på i etterkant.
Ekstramateriale
New video interview with directors Volker Schlöndorff and Margarethe von Trotta: Schlöndorff og von Trotta samtaler om innspillingen og utfyller hverandre om episode og intensjoner. Meget lærerikt intervju. Slik Böll ble trakassert av myndighetene, blir også filmskaperne det under innspillingen. Overvåking og rassiaer hjemme ble utført. Dette er jo et paradoks, når ytringsfriheten blir løftet frem som det sårbare offeret i høyresidens argumentasjon. Regissørene forteller en morsom historie om skuespillerne som spiller etterforskningslederen og Katharina Blum. Hun var best i første tagning, han i tagning syv eller åtte. Hvordan da få det beste resultatet i scenene sammen? Jo, ta nærbildene av henne straks og hans etter mange tagninger. Klipp dette inn i scenen etterpå!
New video interview with director of photography Jost Vacano: Vacano etterstrebet en klaustrofobisk ramme rundt bildene sine. Alt ble filmet on location og realisme sto i høysetet. Filmen kunne godt ligne litt på en dokumentar. Filmen starter med fest, karneval og farger. Etter hvert som filmen blir alvorligere, tømmes den for farger. Ingen make-up brukes. Hans metode er å filme noen dager, for å la filmens eget liv bestemme ting som kameralinser og filter.
Documentary on author Heinrich Böll: Uhyre interessant dokumentar om nobelprisvinner i litteratur Heinrich Boll og 60-70 talls politikk og samfunn. Böll er en meget reflektert mann med pasifistisk livsanskuelse. Vi får også innblikk i det tyske samfunnet under tiden med Baader-Meinhof og RAF.
Essay av Amy Taubin: Et feministisk essay med vekt på at Blum forsvarer retten til egen seksualitet. Politiet føler sin egen maskulinitet truet. Hun trekker også paralleller til 11. september. Meget godt essay.
Original theatrical trailer: En veldig standard trailer med fokus på medias makt.
Under the Volcano (Criterion nr. 410)(DVD)
1984 – John Huston (farger)
Den siste dagen
Nivå 1 (uten spoilers)
Geoffrey Firmin, en britisk konsul i en liten meksikansk landsby, er alkoholiker. Dette er hans siste dag på Jorden.
Nivå 2 (med spoilers)
Firmin er på bånn i sin alkoholiserte tilværelse. Store deler av tiden snøvler han frem usammenhengende tanker. Han er alltid full. Albert Finney gjør sin livs rolle her, som en håpløst fortapt alkoholiker. Ikke nok med at han portretterer en alkoholiker strålende, men imponerende nok responderer de rundt ham så troverdig på en slik person. Hans kone, spilt av Jacqueline Bisset, lar Firmin fullføre sin babling og gir ham tid til å forstå situasjonene. Dette er en kvinne med lang erfaring i å omgås en alkoholiker.
Denne siste dagen i Firmins liv kommer hans kone tilbake til ham for å prøve å reparere forholdet deres. Hans bror er også til stede. Vi får vite at kona og broren har hatt et forhold, som Firmin vet om. Dette ligger som en mørk skygge over dagen. Antagelig er det den utløsende faktor for at Firmin velger bort forholdet og i stedet velger flasken for godt. Det altoverskyggende målet for dagen er å drikke alt, bortsett fra mescal som er fattigmanns tequila. Han drikker ting han finner på badet, og har som alle alkoholikere flasker gjemt bort i reserve.
Det er en fascinerende indre reise Huston viser oss i Under the Volcano. Sammenligninger har blitt gjort med Dantes hovedverk, med baren oppe i fjellet som Helvete. På veien dit har Firmin svingt voldsomt i humør, fra bevisstløs i veien til manisk ivrig. En skandale i diplomatmiljøet har han også funnet tid til. Filmen foregår rundt 1938, med 2. verdenskrig rett rundt hjørnet. Firmin tar for seg tyske diplomater, som om han ser hva som vil komme. Det finnes andre typer frempek også. Skuespillet vi ser oppsatt på De Dødes Dag og filmklippene fra Orlacs Hender, peker frem mot konsulens skjebne.
I en film som Under the Volcano, hviler alt på skuldrene til protagonisten. Finneys karakter er i nesten alle scenene, og det kreves enormt av ham. Heldigvis klaffer alt i denne filmen. Huston har sagt at dette den beste rolleprestasjonen han har sett, for ikke å snakke om regissert. John Huston bygger filmen rundt Albert Finney, med de følger at birollene blir marginalisert. Bisset kommer godt fra det allikevel. Men Anthony Andrews som spiller broren Hugh, må nok innse at hans rolle bare er en katalysator for handlingen. Huston var nådeløs i sin jakt på den gode filmen. Hughs lille verdi kommer tydelig frem i kameravinkler og tildelt tid. Dette opplevdes veldig frustrerende for Andrews.
Malcolm Lowrys bok ble utgitt i 1947, til strålende kritikker. Før det hadde den blitt refusert flere ganger, og vært en stor kilde til uro for forfatteren. Men nå løsnet det, og den selvbiografiske boken solgte godt. Beatforfatterne satte den høyt, og Herman Hesse hadde lest den og likt den. Som konsulen i boken hadde Lowry et stort alkoholproblem, som han fikk i tidlig alder. Dette var hans ene gode bok. Etter denne fikk han skrivesperre, enda større alkoholproblemer og måtte tilbringe perioder på mentalsykehus. Til slutt tok han sitt eget liv med alkohol og to bokser sovepiller i 1957.
Lowry kom fra gode kår, men falt utenfor ganske fort. Han sa tidlig fra seg all kontakt med familien, i 20års alderen. Allikevel fikk han jevnlig tilsendt penger fra faren, kanskje mest for å holde seg unna. Alkoholforbruket ble tidlig stort, kanskje på grunn av homoseksuell legning. Han virket usikker på hvor han var i så henseende. Senere kunne han finne på å by frem menn til sin kone, som for å plage seg selv. Til slutt forlot hans kone ham. Han levde i sitt eget helvete i meksikanske barer. Han ble senere sammen med Marjorie, som holdt ut til slutten. Man kan med letthet finne ting i historien om konsulen som kunne passet på Malcolm Lowry selv.
Lyd og bilde
Denne filmen fra 1984 har et meget godt bilde. I det hele tatt er det sjelden at Criterion ikke leverer teknisk god kvalitet. Lyden har sine små problemer med litt romklang og kan til tider være litt uklar. For å være pirkete.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring executive producer Michael Fitzgerald and producers Wieland Schulz-Keil and Moritz Borman: Ganske bra kommentatorspor, med to tyskere som snakker engelsk som Werner Herzog. I tillegg dukker Fitzgerald opp innimellom med de mest interessante opplysningene. Han kan blant annet fortelle at det fantes et utall manus om boken, men at ingen hadde klart å knekke koden før Guy Gallo. Filmen var billig å spille inn i Mexico, de største utgiftene knyttet seg til å få kjøpt rettighetene fra Marjorie.
Theatrical trailer: Amerikanisert trailer, som prøver å gjøre den dramatisk og skummel. Svak.
New video interview with Jacqueline Bisset: Godt intervju som viser Bissets egne tanker rundt innspillingen. Interessant å se hvordan en skuespiller tenker kontra regissøren. Hun må tenke på sine egne interesser i tillegg til filmens.
New audio interview with screenwriter Guy Gallo: Gallo kommenterer utvalgte scener, og tar seg god tid. Dette er lærerikt. Han kan fortelle at John Huston til å begynne med virket misfornøyd med arbeidet hans. Dette var typisk Huston. Slik ansporte han til ekstra innsats. Neste gang var han fornøyd.
1984 audio interview with John Huston conducted by French film critic Michel Ciment: Her forteller Huston anekdoter fra diverse innspillinger, og tanker rundt film. Men audiointervjuer blir litt uengasjerende uansett.
Notes from “Under the Volcano” (1984), a 59-minute documentary by Gary Conklin shot on the set during the film’s production, featuring interviews with Huston, cast, and crew: Bra dokumentar som fokuserer på tre-fire av de store scenene i filmen. Bisset passet bra til rollen, da hun var god men ingen stor stjerne.
Volcano: An Inquiry into the Life and Death of Malcolm Lowry (1976), filmmaker Donald Brittain’s 99-minute, Academy Award–nominated documentary, narrated by Richard Burton, examining the connections between Under the Volcano author Malcolm Lowry’s life and that of his novel’s main character: Glimrende om en for meg ulest forfatter. Måtte bare kjøpe meg boken etter å ha sett dokumentaren.
A new essay by film critic Christian Viviani: Godt essay hvor vi får vite at Huston på slutten av sin karriere foretrakk å lage mer personlige og smalere filmer, gjerne basert på bøker. Derfor kommer Wise Blood, Under the Volcano og The Dead sent i Hustons liv.
Walkabout (Criterion nr. 10)(Blu-ray)
1971 – Nicolas Roeg (farger)
Sivilisasjon og natur
Nivå 1 (uten spoilers)
En jente og hennes yngre bror må plutselig klare seg selv forlatt i ørkenen i Australia. Faren prøvde å drepe dem, før han drepte seg selv. Etter hvert treffer de en ung aborigin, som er midt i sin walkabout.
Nivå 2 (med spoilers)
Walkabout er en meget spesiell film. Den er både vakker og grusom. Kort sagt kan man si at naturen står for det vakre og mennesket står for det grusomme. Allikevel er det scener her med vakkert samspill mellom de tre hovedpersonene. Spesielt gutten og aboriginen knytter et sterkt bånd. Jenta og aboriginen er omtrent jevnaldrende og nærmer seg hverandre etter hvert som mann og kvinne. Begge er i overgangsalderen mellom barn og voksen.
Som barn av Vesten er søskenparet lite rustet til det ufrivillige livet i ørkenen. Faren hadde planlagt en piknik med dem, for deretter å drepe dem. Derfor kjørte han dem langt ut i ørkenen. Det kan se ut som om han led av en sterk depresjon, muligens som følge av en følelse av å være fanget i en stressende livsstil som ikke fører noen vei. Han hadde familie, penger og jobb, men fryktet at han kunne miste det. Samtidig føltes fremmedgjøringen i et unaturlig samfunn for sterk. Han har en luksuriøs leilighet med svømmebasseng, selv om huset ligger ved stranden! Til og med i bilen høres en radiostemme bablende om riktig bruk av bestikk og servietter under middager.
Dette misforholdet mellom natur og sivilisasjon er hovedtemaet i Walkabout, ved siden av mangel på kommunikasjon. Slik faren tar sitt eget liv pga mangel på framtidstro, tar aboriginen sitt liv av samme grunn. Begge forstår at utviklingen ikke kan reverseres og at det ikke er plass til dem i dette samfunnet. I farens hode vil det å drepe barna være en god handling for å skåne dem fra dette. Og for aboriginen gjør jentas avvisning av ham og det han ser av Vestens ondskap, fråtsing og nedslaktning av dyr utslaget. Han kan heller ikke leve i dette samfunnet.
En aborigin må tilbringe tid alene i villmarken under sin walkabout, et rite som markerer overgangen fra barn til voksen. Her skal han klare seg helt uten hjelpemidler i en rimelig lang periode. Dette er noe vi kjenner igjen blant annet fra nordamerikanske indianersamfunn. Litt mer anstrengende enn vår egen konfirmasjon…
Nicolas Roeg er en av de beste fotografene filmen som kunstform har hatt. Han har blant annet fotografert for David Lean. Walkabout er hans første film som regissør, hvis man ser bort fra Performance, som nok hovedsakelig var Donald Cammels verk. I Walkabout blomstrer han. Her er han både fotograf og regissør. Hans unike sans for detaljer kan sees i scenen med den første natten. Her lar han menneskene bli en del av landskapet på en elegant måte.
På en vakker måte skildrer Roeg jentas seksuelle oppvåkning. Sekvensen med bading er en klassiker, og skildrer uskyld, harmoni og skjønnhet på en unik måte. Disse tre menneskene opplever et øyeblikk i sterk kontrast til fremmedgjøringen ellers i samfunnet. Dessverre varer det ikke så lenge. Søsknene overlever kun takket være aboriginens kjennskap til ørkenen, og han blir dermed lederen der. Men straks de ankommer forlatte hus, tar hun over lederrollen og gir han ordrer. Slik er vi alle barn av vår kultur. Han prøver å kurtisere henne men blir avvist. Da maler han seg og fremfører en blanding av dødsdans og desperat kurtiseringsdans. Uansett hvor lenge han holder på utover natten, hjelper det ikke. Hun forstår ikke hva som foregår. Morgenen etter har han tatt sitt eget liv. De to ungdommene hadde ingen måte å kommunisere på. Gutten derimot kommuniserte mer kroppslig og dermed klarte han å gjøre seg forstått. De tre danner en familie i mikrokosmos med far, mor og barn, spesielt fra guttens synsvinkel. Han er i en meget sårbar alder og innehar en ubegrenset tillit til alle voksne. Selv når hans far prøver å skyte ham, tolker han det som en lek. Det er søsteren som redder ham. Hun er gammel nok til å ha kommet til stadiet hvor barnets uskyld er borte og aldri kan komme tilbake. Her er en parallell til Vesten, som aldri kan gå tilbake i utvikling.
Roeg redegjør på kommentatorsporet for hvordan Vesten har fjernet seg fra det naturlige og fostrer fremmedgjøring blant sine innbyggere. Han viser mange grusomme jaktscener hvor aboriginen dreper kenguruer og øgler, men skiller likevel klart mellom disse og nedslaktningen utført av det moderne mennesket. Roeg sier han ikke er vegetarianer, men fordømmer disse handlingene allikevel. I det hele tatt har Roeg problemer med å formidle klart hva han tenker her. Ordene strekker ikke helt til for ham. For meg høres han ut som om han kunne ha tenkt seg å ha vært vegetarianer når han ser slikt…
Lyd og bilde
Alt i alt et nydelig bilde! Noen sekvenser kan være litt soft, men neste sekvens er sylskarp igjen. Lyden er bra i mono.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring Roeg and actress Jenny Agutter: Meget bra kommentatorspor. Mye latter og gode historier fra innspillingen. Informativt. Syntes at Agutter sier mer interessant her enn i videointervjuet.
Video interviews with Agutter and actor Luc Roeg: Det beste av disse er med Nicolas Roegs sønn Luc. Han er nå produsent, og har mye fornuftig og interessant å si. Meget personlig.
Gulpilil—One Red Blood (2002), an hour-long documentary on the life and career of actor David Gulpilil: Denne gangen har Criterion puttet en egen dokumentar med som ekstramateriale. Interessant og godt laget om Australias største skuespiller gjennom tidene. Tittelen henviser til at alt levende, være seg menneske, kenguru eller fugl deler ett rødt blod, som er felles for alle.
Theatrical trailer: En dyster trailer, som fokuserer på at dette er en annerledes film. Mennesket er kun en av Guds skapninger.
A booklet featuring an essay by author Paul Ryan: Langt og godt essay om Roegs filmer og kollegaer.
M (Criterion nr. 30)( Blu-ray)
1931 – Fritz Lang (svart-hvitt)
Forut for sin tid
Nivå 1 (uten spoilers)
En barnemorder er løs i Berlin. Han lokker til seg små jenter med godteri, og dreper dem etterpå. Politi og befolkning er i en tilstand av massehysteri.
Nivå 2 (med spoilers)
At denne filmen ble laget i 1931 er utrolig. Den har så mange trekk som tilsier at den er forut for sin tid. Temaet og det å kunne si det den gjør om samfunnet og en morders psykologi er veldig moderne. Det er naturlig at den fikk svært blandet mottakelse i pressen. Noen så at dette var et mesterverk, andre fordømte den som spekulativ og Satans verk.
M er ingen kriminalfilm i tradisjonell forstand. Vi får tidlig vite hvem som er morderen, så spenningen knytter seg mer til om eller når han blir avslørt. Med dette ute av verden kan regissør Fritz Lang fordype seg i morderens psykologi og motivasjon. Lang prøver å si noe om hva som driver et menneske til slike avskylige handlinger. Hans oppsummering i den lenge tapte scenen med mødrene, er at slike mennesker finnes i samfunnet så vi må passe bedre på våre barn.
Lang er en mester på høyden av sin karriere i M. Noen av grepene han gjør er forbløffende vågale. Den seksuelt ladede vindusutstillingen er et eksempel. Merkelig at den kom gjennom sensuren, men forfriskende at den gjorde det i en film fra 1931. Ellers er det tydelig at røyking brukes aktivt som tegn på nervøs spenning. Noen av møtene er så røyklagt at man knapt kan se aktørene. Da er spenningen på sitt høyeste hos politi eller kriminelle.
Peter Lorre gjør sitt livs rolle som morderen. Hans runde trekk og milde utseende forsterker inntrykket av at slike mordere ikke er monstre som kan siles ut på gaten. De er også mennesker, så virkeligheten er mer kompleks enn vi kunne ha håpet. Som Peter Lorre sier til sitt forsvar under ”rettsaken”; det er noe i ham som presser ham til å gjøre det han gjør. Andre mennesker har ikke dette i seg.
M er i stor grad en prosedyrefilm. Siden morderen er kjent fra starten av, vies mye av filmen til etterforsking og rassiaer. Den kriminelle underverden er ikke tjent med et massivt politioppbud i gatebildet, så de innleder et samarbeid med politiet. Begge parter vil gjerne få fjernet dette fremmedelementet slik at situasjonen kan normaliseres.
For å forsterke samarbeidet, linker Lang politiet og de kriminelle gjennom møter. Vi kan se første del av møtet hos politiet, deretter klippes det til avslutningen hos den kriminelle paraplyorganisasjonen. De har også et stort nettverk, med småkriminelle og tiggere som informanter. Tusen øyne leter etter barnemorderen. Lang impliserer en egen moralsk kode hos de kriminelle. Disse forbrytelsene er langt over grensen til den gjengse kriminelle.
Noe vi kan legge merke til i M, er at fedrene mangler i bildet. Dette kan ha sammenheng med 1. verdenskrig og det store underskuddet av tyske menn i tiden etter. I hvert fall er det kvinner og barn som er til stede i historien vi ser. Det er mange stemmer i storbyen som også er motstridende. Berlin er et abstrakt, komplekst og moderne samfunn. Lang stenger ute storbylydene når vi skal høre en enkelt stemme. Dette er del av hans innovative lyddesign i hans første lydfilm. Allikevel er en tredjedel av filmen i praksis en stumfilm.
Lang har et spark til medienes rolle i slike saker. I Berlin fantes det på denne tiden 120 aviser, hvorav noen kom ut tre ganger om dagen. Han er skeptisk til symbiosen mellom to parter som behøver hverandre. Dette illustrerer han i filmen ved å la avisene trykke brev fra barnemorderen. Slik løper de hans ærend, for å kunne fortsette å skrive om saken som jo er lukrativ for avisene.
De berømte scenene fra rettsaken i Berlins underverden, var befolket av ekte kriminelle. Fritz Lang hadde rett og slett spurt dem om de ville være med i filmen, og de fleste takket ja. Politiet fikk nyss i dette, og arrangerte rassia på settet, men dette visste skurkene om. De ga Lang 15 minutter til å fullføre scenen, så måtte de rømme før politiet kom.
Etter å ha laget en storfilm som Metropolis, ville Lang lage en liten og personlig film. På denne tiden var det flere mordere som kunne ha tjent som modell for barnemorderen i M. Flere trekker frem morderen i Düsseldorf som en mulig inspirasjon. Lang selv er vag i sine svar om dette. Han var opptatt av at vi ikke skulle se noen drap i filmen. Slik må vi lage bildene selv i hodet vårt, og blir delaktige. Dermed vil det gjøre mer inntrykk, og sette i gang refleksjon rundt temaet. Som i alle Fritz Langs filmer, handler M om det sosiale onde i samfunnet vårt. Her i den formen som krever mest av et samfunns rettsprinsipper, og vilje til nøkternhet. Goebbels berømte filmen for sin argumentasjon for dødsstraff. Hvordan man skal klare å tolke filmen dit hen, må man vel være nazist for å klare…
Lyd og bilde
Fantastisk! Dette er en film fra 1931, sylskarp og med god dybde. Ingenting å klage på! God lyd.
Ekstramateriale
Audio commentary by German film scholars Anton Kaes, author of the BFI Film Classics volume on M, and Eric Rentschler, author of The Ministry of Illusion: Nazi Cinema and Its Afterlife: Rimelig informativt, men alt i alt skuffende. Jeg hadde forventet mer om en film som M.
The long-lost English-language version of M, from a nitrate print preserved by the British Film Institute (on the Blu-ray edition): Så ingen grunn til å se denne, da den skal være underlegen den tyske originalen.
Conversation with Fritz Lang, a 50-minute film by William Friedkin: Flott og sært intervju med Lang. Mange emner blir dekket, og det er morsomt å vite at Lang lyver så mye at Criterion føler at de må advare oss om det!
Claude Chabrol’s M le maudit, a short film inspired by M, plus a video interview with Chabrol about Lang’s filmmaking techniques: Claude Chabrol var med i et TV-program hvor kjente regissører skulle en ti minutters versjon av sine favorittfilmer, og Chabrol valgte M. Morsomt å se. Intervjuet var kort og greit, Chabrol er en veldig entusiastisk kar.
Video interview with Harold Nebenzal, son of M producer Seymour Nebenzal: Et meget godt intervju som også nyanserer bildet av Lang som antinazist noe. Lang påstår jo at han flyktet fra Tyskland for godt etter at Goebbels ville ha ham som leder for den tyske filmindustrien. Han forteller entusiastisk en lang historie om hvordan han dro rett på toget fra Goebbels og ved et lykketreff unngikk passkontrollen på vei til Paris. Passet hans viser derimot at han var tilbake i Tyskland mange ganger i de kommende måneder og år, bla for å motta priser og hente saker.
Classroom audiotapes of editor Paul Falkenberg discussing the film and its history, set to clips from the film: Det minst interessante tilleggsmaterialet denne gangen. Ble litt tørt.
Documentary on the physical history of M, from production to distribution to digital restoration: OK dokumentar om restaureringen av M.
Galleries of behind-the-scenes photographs and production sketches: Enormt mange bilder fra filmen og settet. OK.
A booklet featuring an essay by film critic Stanley Kauffmann, the script for a missing scene, three contemporaneous newspaper articles, and a 1963 interview with Lang: Flere gode essays her. De beste er av Fritz Lang selv, i tillegg til en sterk fordømmelse av filmen i form av en avisartikkel fra 1931. Det er her filmen fremstilles som spekulativ og Satans verk.
Wings of Desire (Criterion nr. 490)(Blu-ray)
1987 – Wim Wenders (svart-hvitt og farger)
Engler over Berlin
Nivå 1 (uten spoilers)
Damiel er en skytsengel som våker over Berlin og dens innbyggere. Han hører og føler deres tanker, følelser og frykt, og kan gi dem trøst uten at de merker ham. Han blir mer og mer fascinert av menneskene og det å leve.
Nivå 2 (med spoilers)
Wings of Desire er et dikt i filmform. Aldri har jeg sett en film som denne. Bildene er poetiske, med ord liggende over som en ekstra dimensjon. Dette er en hyllest til Berlin, menneskene der og mest av alt livet. Damiel og Cassiel er to av mange flere skytsengler i Berlin. De er alltid på jobb. Når de møtes utveksler de notater og forteller hverandre om det de har opplevd siden sist.
Regisssør Wim Wenders hadde vendt tilbake til Berlin, og ønsket å lage en film om sin elskede hjemby. Mange av bildene vi ser i filmen, er der kun fordi Wenders ønsker å vise oss det Berlin han er glad i og fordi noen av disse stedene stod i fare for å forsvinne. Han vandret i dagesvis rundt i byen for å finne et tema som kunne danne rammen rundt denne filmen og hyllesten til Berlin. Han ble oppmerksom på at engler fantes i overraskende stort antall i byen, som statuer og utskjæringer. Samtidig arbeidet han på et rom med englebilder på veggene. Til slutt ble ringen sluttet ved at han la merke til at hans favorittdikter Wilke nesten alltid hadde engler representert i diktene sine. Han følte at det måtte dreie seg om engler også i hans film.
Engler representert i kunst har en tendens til å være krigerske og gjerne kledd i rustning. Derfor fikk de spesiallaget rustninger til Bruno Ganz og Otto Sanders. Men Wenders droppet ideen om rustninger, til skuespillernes store fortvilelse. Etter å ha prøvd det meste, endte de på den enkle stilen med lange frakker og hestehale. Rustningene ble allikevel brukt i drømmesekvensen med Damiel og i overgangsscenen til det jordiske liv for Damiel. Rustningen er det eneste han får med seg fra livet som engel, og han bytter den i en jakke.
Englene er tidløse, og har opplevd mye. Vi ser Cassiels minner fare over skjermen, med bilder fra bombingen av Berlin under andre verdenskrig og vold i familier. Skytsenglene kan sette seg ved siden av et menneske i krise og holde rundt dem, mens de lytter til de fortvilte tankene. Noen ganger hjelper nærværet, noen ganger ikke. Cassiel feiler i å trøste en ung mann med selvmordstanker, og han håper fra taket allikevel. Desperasjonen i Cassiels reaksjon er sterk, han skriker ut sin fortvilelse. Disse dødsscenene i filmen er inspirert av Wim Wenders egne opplevelser. På toppen av sitt narkotikamisbruk hadde han en nær-døden opplevelse, som speiles i temaer i filmen.
Englene har vært rundt oss i all tid, og det virker uunngåelig at Damiel blir fascinert og nysgjerrig på hva det er å være menneske. Hvordan føles det å holde en kopp kaffe i hånden, og å kunne se farger? Alle snakker om farger, men englene kan bare se i svart-hvitt. Derfor er første del av filmen i svart-hvitt mens Damiel fremdeles er en engel, og andre del i farger når Damiel er en fallen engel og blitt menneske. Det er også grunnen til at filmen skifter til farger når ingen engel er til stede, men bare mennesker. Engler og barn blir koblet sammen på flere måter i filmen. Den ene er at englene har en nysgjerrighet på livet, som også finnes hos barn eller valper. Alt er fascinerende og spennende, selv de små hverdagslige ting. Denne nysgjerrigheten og gleden ved de små ting, har nok vi voksne glemt å glede oss over. Den andre koblingen er at det er kun barn som kan se englene.
Den utløsende faktor til hvorfor Damiel velger å bli menneske, er at han blir forelsket. Og hvilket menneske kunne en engel bli forelsket i? Et menneske som kan fly. Og hvilke mennesker kan fly? Kun trapesartister. Han forelsker seg i Marion, som er en trapesartist på sirkus, og som dermed befinner seg mellom Himmel og Jord. Damiel gjør sitt valg, og blir et menneske. Han har byttet udødelighet mot det å kunne erfare alle menneskets opplevelser, smaker og følelser. Som om han er født på ny, oppfører han seg som et barn, alt er nytt og viktig. Hvordan smaker blodet hans? Hva heter den fargen? Som ny i livet, har han heller ikke utviklet smak. En jakke er en jakke, uansett hvor grell den er. Kledd i denne jakken kan han også minne om en narr, hvis funksjon var å ha et skarpt blikk på livet og å formidle det han ser til menneskene.
Damiel er ikke historiens første falne engel. Vi vet alle den mest berømte, men hvem visste at Peter Falk også var en? Falk er den eneste voksne personen i filmen som kan sanse at en engel er til stede. Det er fordi han var en engel for ca 30 år siden. Nå er han skuespiller i en film fra andre verdenskrig som spilles inn i Berlin. Damiel møter ham, og lærer mer om det å være menneske.
Wings of Desire ble filmet uten et ferdig manus. Andre halvdel ble spontant filmet, mye på bakgrunn av brev fra Peter Handke med små scener og dialoger han mente kunne passe. Disse ble inkorporert i handlingen og tilpasset. ”Voice-over” i filmen består mye av disse fragmenterte monologene. Handke ville absolutt ikke skrive et manus, men kunne bidra med ideer.
Med seg som fotograf på Wings of Desire hadde Wenders den legendariske Henri Alekan. Dette er mannen bak foto og lys på Beauty and the Beast av Jean Cocteau. Alekan er tydelig stolt av arbeidet han gjorde på den filmen, og det med rette. I Wings of Desire briljerer han igjen, med sin enorme erfaring og innovasjon. For å oppnå en helt spesiell effekt i noen av scenene, brukte han et hjemmelaget filter med de 50 år gamle silkestrømpene til sin bestemor. Ingen annen metode kunne ha fremkalt akkurat denne effekten. Og i scenen fra campingvognen til Marion, brukte han 38 forskjellige lyskilder. Egentlig hadde han vært pensjonert i flere år da Wenders kontaktet ham, men engletemaet i filmen tente ham, og han trådte ut av pensjonistenes rekker. Uten ham hadde ikke Wings of Desire hatt det unike utseendet den har.
Den gamle mannen som vandrer i bilblioteket hvor englene også er til stede, er skuespilleren Curt Bois. Han var over 90 år gammel under innspillingen, også han pensjonert. Bois var jøde som dro til USA på 30-tallet for å komme unna nazistene. Her hadde han et utall små roller i Hollywoodfilmer. Han spilte mot bla Buster Keaton. Mest opptatt er han av sin lille rolle i Casablanca. Her hadde han 5 sekunder som lommetyv. Unnskyld, 9 sekunder, som Curt Bois alltid insisterte på! Under innspillingen av Wings of Desire, skremte han vettet av Otto Sanders. Siden Sanders var hans skytsengel, kunne Bois finne på å falle bakover med en gang regissøren ropte ”kutt”. Han forventet at hans skytsengel skulle ta imot ham. Etter hvert gikk Sanders alltid på tå hev rundt Bois, klar til å fange ham opp hvis han plutselig falt bakover. Han var livredd for at den 90 år gamle mannen skulle skade seg. Curt Bois har i filmen navn etter en av de største historiefortellerne i historien. Han var gresk…
Lyd og bilde
Bildet er skarpt og i perfekt stand, men uten den eksepsjonelle dybden som Blu-ray kan fremvise. Gråtonene er utmerket, og fargene godt gjengitt. Filmkornet er flott til stede. Lyden er klar og fyldig, selv om dette ikke er en film med mange effekter. Den er stort sett dialogdrevet.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring Wenders and actor Peter Falk: Litt spesielt kommentatorspor som er satt sammen av et 6 timers intervju som deretter er redigert til å passe filmen. Ganske bra.
The Angels Among Us (2003), a documentary featuring interviews with Wenders, Falk, actors Bruno Ganz and Otto Sander, writer Peter Handke, and composer Jürgen Knieper: Dokumentar til etterfølgelse. Mye spennende stoff og meget lærerikt.
“Wim Wenders Berlin Jan. 87,” an episode of the French television program Cinéma cinémas, including on-set footage: OK dokumentar, men en del blir repetisjoner av stoff fra The Angels among us.
Interview with director of photography Henri Alekan: Kjempeinteressant om fotografen og lystrollmannen.
Deleted scenes and outtakes: Her var det mange nydelige scener som godt kunne ha vært med I filmen. Antagelig ville den da blitt for lang, og at det var derfor de ble kuttet.
Excerpts from the films Alekan la lumière (1985) and Remembrance: Film for Curt Bois (1982): Alt material med Alekan var meget interessant. Tydeligvis en av de store lyssettere og fotografer i filmhistorien. Han øser av sin kunnskap og erfaring, og vi lærer spesielt mye om lyssetting. Alekan viser oss hvor mye riktig lys kan ha å si for forståelsen av en scene. Meget lærerikt! Dokumentaren Remembrance av Ganz og Sanders om Curt Bois som spiller Homer, var fin.
Notes and photos by art directors Heidi Lüdi and Toni Lüdi: Bilder med kommentarer. Ok.
Trailers: Ingen kommentar
A booklet featuring an essay by critic Michael Atkinson and writings by Handke and Wenders: Igjen et godt essay av Michael Atkinson, som jeg har begynt å legge merke til. Resten av teksten blir egentlig repetert på disken.
