Heaven Can Wait (Criterion nr. 291)(DVD)
1943 – Ernst Lubitsch (farger)
Playboy til det siste
Nivå 1 (uten spoilers)
En gammel mann har avgått ved døden og skal ha sin plass i det hinsidige, i Himmel eller Helvete. Han regner med at Helvete er rett plass for ham og oppsøker Satan for en samtale. Satan finner tid til å høre hvorfor hans rike er det rette for den avdøde.
Nivå 2 (med spoilers)
Henry Van Cleve var skjørtejeger fra han ble født. Han forfører både barnepiker og venninner. Tidlig lærer han at gaver er noe små piker setter pris på, og som kan byttes i ting han setter pris på. Født inn i det velstående borgerskapet med foreldre totalt uten evne til å sette grenser, blir Henry en bortskjemt playboy. Den eneste som forstår hva som skjer er hans bestefar, men han er så sjarmert av barnebarnet at han ikke plages av hans utskeielser. Faren fremstår som ekstremt lite observant. Selv om foreldrene ser behovet for en liten reprimande nå og da, klarer de aldri å fremføre den. I stedet ender det ofte med at de stikker til sønnen nok en bunke med dollar. I hele sitt liv er Henry playboyen som fester og sjekker opp kvinner. På sine gamle dager må sønnen ta på seg ansvaret for å korrigere farens livsførsel. Uten videre hell.
Heaven Can Wait har en lett form, men innholdet er noe mørkere og dypere. Noe som jeg anser som en genistrek og som gir filmen en fullendt og gjennomført kvalitet, er parallellen mellom filmen og Henry. Med det mener jeg at siden Henry er overfladisk og uengasjert i verden rundt, er filmen det også. Henry er tross alt filmens hovedperson. I en film som denne, hvor tidsrammen er 70 år, er det svært vanlig å skildre hva som skjer samtidig i verden rundt. Typiske montasjer av krig, nyvinninger innen teknologi eller politiske taler er det lett å se for seg. Ikke så i Heaven Can Wait. Aldri nevnes omverdenen med et ord, selv om det slettes ikke skortet på dramatiske begivenheter disse 70 årene. Filmen favner for eksempel både første og andre verdenskrig. Men disse begivenhetene har ingen direkte innvirkning på Henry i hans privilegerte posisjon. Som for ytterligere å understreke Henrys ignoranse om verdenen rundt ham ser vi veldig lite reising bli foretatt. Slik blir filmen like trang og lite nysgjerrig som Henrys sinn er det.
Heaven Can Wait er full av det som kalles ”The Lubitsch touch”, nemlig sjarmen og den gode replikken på nøyaktig rette tidspunkt. Denne touchen må han nok dele med manusforfatter Samson Raphaelson. Samarbeidet var så tett av Raphaelson mener at Lubitsch har skrevet noen av hans beste replikker, og at Raphaelson selv er ansvarlig for noe av det som kalles nettopp ”The Lubitsch touch”. Kanskje er scenen beskrevet her et godt eksempel på hva som menes: Henrys bestefar blir med til Kansas for å vinne Martha tilbake. I scenen på Marthas rom instruerer han barnebarnet i hva han bør si. Disse små kommentarene til Henrys ordvalg er morsomme og entusiastisk framlagt. I denne situasjonen lever tydeligvis bestefar Van Cleve gjennom unge Henry siden han selv aldri har flyktet av gårde med en kvinne før.
I slike gamle filmer som var underlagt strenge sensurregler i USA, er det morsomt å legge merke til hvordan filmskaperne omgår regelverket på finurlige måter. Disse reglene gjaldt ikke bare hvordan vold og sex fremsto på film, men også hvilke holdninger som ble kommunisert. Man skulle for eksempel ikke ytre seg for negativt om ekteskapet, men Heaven Can Wait gir vel ikke så mange mennesker lyst til å gifte seg. Hvis man har i bakhodet at et kyss betyr samleie, så ser man også hvor filmen vil med sin beskrivelse av Henry Van Cleve. Han har vært en utro slask i hele sitt liv og anser derfor sine sjanser til å komme til Himmelen som relativt små.
Det er påfallende hvor mye mer karakter og særpreg en romantisk komedie hadde på denne tiden, enn hva tilfellet er i dag. I dag er vel denne sjangeren den mest livløse og intetsigende vi har i filmverdenen. De våget å blande litt mer substans i miksen, og skape understrømmer som kunne være interessante. Kombinert med et vittig og intelligent manus, er dette en film vel verdt en plass i samlingen.
Øyeblikket: Skildringen av det livløse og fiendtlige ekteskapet til herr og fru Strable. De sitter ved hver sin ende av frokostbordet, og hater hverandre så intenst at de ikke en gang kan snakke til hverandre. Deres fargede tjener må overbringe replikkene deres, og gjerne sensurere litt på veien. Han gjør en god jobb og har vel klart å avverge en katastrofe i flere år nå.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1 og lyden er mono. Bildet er skarpt og fint, med sterke farger. Lyden er det verre med. Det er problemer med s-lyder, som gjengis med en skurring. Ellers er dialogen greit gjengitt. Og filmen er hovedsakelig dialog.
Ekstramateriale
New video conversation between film critics Molly Haskell and Andrew Sarris: Disse to snakker kontinuerlig i munnen på hverandre i 24 minutter, men det kommer mye interessant fram allikevel. De mener Lubitsch introduserte sex til Hollywood. Helten ble ikke populær, fordi han blir for problematisk. Slik sett bryter han noe med forestillingen om at pene mennesker er gode mennesker.
Creativity with Bill Moyers: A Portrait of Samson Raphaelson (1982), a 30-minute program exploring the screenwriter’s life and career: I løpet av 29 minutter blir vi litt bedre kjent med en av de store manusforfatterne i Hollywood. I 1982 var han 84 år gammel og skrev fremdeles seks timer hver dag. I tillegg underviste han på Colombia University. Han går ganske grundig inn på sine mange små hemmeligheter i faget. Han angrer tydeligvis sterkt på at han lot egoet sitt komme i veien for videre samarbeid med Lubitsch. Men de laget mange filmer sammen før bruddet.
Audio seminar with Raphaelson and film critic Richard Corliss recorded at the Museum of Modern Art in 1977: Dette lydopptaket dreier seg om manusforfatterens arbeid og opplevelser, og avsluttes med en spørsmålsrunde fra salen. Ok.
Lubitsch home piano recordings: Lubitsch pleide å spille piano på filmsettet og i private sammenhenger, både egne og andres sanger. Fire minutter med klimpring på piano av en filmregissør må vel kun være sjarmerende for de helt spesielt interesserte.
Original theatrical trailer: Familiemedlemmene presenteres etter tur i denne traileren. Morsomt grep.
A new essay by film scholar William Paul: Godt essay av William Paul. Blant mye annet fornuftig, peker han på at filmen spenner over en tidsramme på 70 år. I løpet av denne tiden skjer det store omveltninger i verden og det amerikanske samfunnet, som depresjonene, den spansk-amerikanske borgerkrigen, første verdenskrig, børskrakket, fascismens fremvekst i Europa, bombingen av Pearl Harbor og andre verdenskrig. Men ingenting nevnes eller refereres til i Heaven Can Wait.
Sullivan’s Travels (Criterion nr. 118)(DVD)
1942 – Preston Sturges (svart-hvitt)
Alt til sin tid
Nivå 1 (uten spoilers)
Sullivan er en regissør som lager enkle underholdningsfilmer. Han har et behov for å lage noe med mer substans, og mot produsentenes vilje legger han ut på landeveien som landstryker for å oppleve hvordan de fattige lever.
Nivå 2 (med spoilers)
Sullivan’s Travels er en film om filmskaping. Sullivan er på mange måter Sturges alter ego, men det er også ulikheter. Budskapet som formidles er at underholdningsfilmen har verdi i seg selv, som et middel til glede og atspredelse. Når en filmskaper lager en såkalt viktig film om samfunnet rundt seg, gjør han det for dem han skildrer eller for seg selv? For kanskje ville de mindre heldig stilte ha foretrukket en time eller to med eskapisme og underholdning framfor å se en korrekt og realistisk gjengivelse av deres livssituasjon. Sullivan ser ut til å komme til denne konklusjonen.
I det hele tatt ser det ut til at Sturges er opptatt av å bryte med gjeldende konvensjoner. Han spiller på fordommene våre og setter gjerne opp et uventet utfall av situasjonene Sullivan kommer opp i. Da tenker jeg for eksempel på at Las Vegas er stedet hvor Sullivan og jenta opplever den største vennligheten og altruismen, stikk i strid med det vi kanskje skulle ha trodd. Veronica Lake spiller en karakter som ikke har noe eget navn i filmen, men blir kreditert som ’jenta’. Hennes hårstil ble veldig populær og kopiert blant unge kvinner i USA. Dette skapte problemer i omgangen med patronmaskiner på fabrikker under krigen, siden håret satte seg fast. Lake gjorde sitt for å minske problemet, både med å delta i kampanjer om problemet og å ha kort hår i de neste filmene.
Filmen oppleves som en lettbeint komedie, men den har sine øyeblikk av alvor. Noen ganger må man være årvåken for å få dem med seg. For eksempel utspilles en scene hvor Sullivan og jenta går langs en elv. I toppen av bildet kan vi se føttene på en mann. Vi forstår at en mann har hengt seg, antageligvis i desperasjon over en håpløs livssituasjon som følge av depresjonen i USA. I en annen scene ser vi en såkalt ’skid row’ med bare uteliggere. Kun skyggene av protagonistene vises, noe som skaper en alvorlig og dyster atmosfære. Det legges altså til rette for at vi som årvåkne tilskuere kan oppfatte og tolke episoder som kan overses uten at filmen svekkes. Men filmen styrkes samtidig av disse små observasjonene. Det samme gjelder ved Veronica Lakes håndtering av hårbørsten. At dette slapp gjennom 40-tallets sensur er merkelig. Preston Sturges lo nok godt i skjegget av det.
Sturges viser både gode og dårlige sider ved samfunnsklassene. Selv om de fattige får penger av Sullivan, er det en av dem som ikke holder seg for god til å slå ham ned å ta pengene. Han blir for øvrig overkjørt av toget. En slags lønn som fortjent? Det er også eksempel på at den rikere klassen er virkelighetsfjern. Det er tydeligvis vanskelig for Sullivan å forstå at han ikke lenger oppfattes som en rik og kjent filmregissør, men som en landstryker. Vi ser at han ikke helt griper alvoret i konfrontasjonen med jernbanevakten. På denne tiden var det vanlig for landstrykere å hoppe på toget for en gratis tur. Det var også vanlig at vaktene hoppet på dem og banket dem opp med stokker når de kom over gratispassasjerer. Sullivan er vant til å bli snakket til med respekt og å få sin vilje. Dette ligger nok i underbevisstheten hans, som en ryggmargrefleks. Derfor blir slagsmålet av den stygge sorten og han blir dømt til tvangsarbeid.
Her er vi framme ved temaet for filmen: Er det verdifullt for de mer uheldig stilte grupper å få en rettferdig og presis analyse av sin situasjon, eller er det vel så positivt å bli underholdt og få litt glede inn i et trist liv? Vi vet at Sturges forsøkte å skaffe til veie en Charlie Chaplin film for kinoscenen i fengselet, men han måtte nøye seg med Disney. Det ser ikke ut til at fangene syntes det var et problem.
Øyeblikket: Det må bli begynnelsen på filmen, hvor Sullivan forklarer motivasjonen ved å lage en sosialrealistisk film. Produsentene forsøker hele tiden å få ham til å legge inn litt sex i filmen, og han sier ja til litt hver gang. Panikken produsentene utlyser for at det skal bli for lite kommersielt er fornøyelig. Timingen i replikkene og kvaliteten på dialogen er av ypperste klasse. Det faktum at produsentene egentlig ikke hører etter hva filmen skal handle om, er også morsomt. Kun sex selger.
Lyd og bilde
Bildet vises i 1.33:1. Lyden er i mono. Begge er av god kvalitet. Bildet er rent og skarpt, med få eller ingen skader. Det er viktig å ta med seg når det gjelder en så gammel film. Her er det tydeligvis gjort en god restaureringsjobb. Lyden er klar og uten støy.
Ekstramateriale
Audio commentary by Noah Baumbach, Kenneth Bowser, Christopher Guest, and Michael McKean: Litt forvirrende med forskjellige aktører, men man plukker med seg en del informasjon. Godkjent, men ikke veldig bra. En av kommentatorene har en litt spesiell humor og bruker ironi som kan være litt vanskelig å skille fra fakta.
Preston Sturges: The Rise and Fall of an American Dreamer, a 76-minute documentary made by Kenneth Bowser for PBS’s American Masters series: Denne dokumentaren fungerer meget godt som en introduksjon til en regissør som ikke er så kjent for oss i dag. Her presenteres hele hans profesjonelle karriere i en akkurat passe lang dokumentar. Sturges vokste opp med en mor som eksponerte ham for mye høykultur i Europa. Det førte til en trang til å få med seg enklere kultur når han var i USA. Slik fikk han en fin balanse, og denne tilstanden mellom høy- og lavkultur utforskes i Sullivan’s Travels. Det er mye av Preston Sturges i Sullivan. Dokumentaren fokuserer mye på Sturges rolle som auteur, det at han skrev manus og regisserte selv. Han var den første manusforfatteren som ble en vellykket regissør. Etter hvert surnet forholdet til Paramount og han dannet et produksjonsselskap med Howard Hughes, som kollapset til slutt. Etter to flopper mistet Sturges sin anerkjennelse i Hollywood.
Interview with Preston Sturges’s widow Sandy Sturges: 15 minutters intervju hvor Sturges hovedmantra gjentas: Preken er for prester. Film er for moro.
Hedda Hopper interview with Preston Sturges: Tydeligvis avtalt på forhånd, og dermed føles det hele kunstig og iscenesatt. Dårlig.
Archival audio recordings of Sturges singing his original composition “My Love” and reciting the poem “If I Were King”: Dette var rimelig uinteressant.
Storyboards and blueprints: Storyboard var fint, ellers ganske likegyldig.
Production stills archive: Lite spennende her.
Scrapbook of original publicity materials: Lite spennende. Mye av ekstramaterialet er svakt, bortsett fra dokumentaren.
Original theatrical trailer: En trailer på det jevne.
Hefte: Essay av Todd McCarthy. Sullivan’s Travels er den mest godhjertede satire over Hollywood noen gang. Alle Sturges sine filmer ble laget ut fra hans egne manus. Forholdet til Veronica Lake surnet da det viste seg at hun var seks måneder på vei når innspillingen startet. Mot slutten måtte de filme fra spesielle vinkler, og komme opp med kreative påkledninger.
The Man Who Fell To Earth (Criterion nr. 304)(Blu-ray)
1976 – Nicholas Roeg (farger)
Fall og forfall
Nivå 1 (uten spoilers)
En mann dukker opp i New Mexico omtrent fra intet, og finner veien inn til tettstedet. I løpet av kort tid har han engasjert en forretningsadvokat og er klar til å bygge opp World Enterprises, et selskap med en rekke banebrytende teknologiske nyvinninger. Men selv hundrevis av millioner dollar virker som for lite profitt for denne mannen.
Nivå 2 (med spoilers)
Newton kommer fra en planet som er i desperat behov for mer vann. Han har reist til Jorden for å skaffe vann, siden vår planet er fruktbar og rik på vann. Familien hans har blitt igjen. Med seg har han ideer til teknologi som vil gjøre ham rik. Forretningsadvokaten Farnsworth sikrer patentene for ham.
The Man Who Fell To Earth er en film som splitter sitt publikum. Det er antageligvis ikke to mennesker som vil ha samme tolkning og opplevelse av denne filmen. Selv er jeg usikker på hva jeg skal mene om filmen, men ender på en oppfattelse av at den kritiserer visse aspekter av det amerikanske samfunnet og pakker det inn i 70-talls estetikk og filmstil. Med det mener jeg at man får den obligatoriske mengden med grensesprengende sexscener parret(!) med den litt esoteriske stemningen som inneholder scener man strengt tatt ikke er ment å forstå intellektuelt.
Så jeg forteller om min opplevelse og fletter inn hjelp fra manusforfattere og regissør, som vanlig. Slik kan filmen kanskje bli lettere tilgjengelig for andre. Et godt sted å begynne er ofte tittelen på filmen. Spesielt i dette tilfellet, med sin spesielle tittel, må man kunne anta at den ikke er likegyldig valgt. Hva menes med å falle? Man faller fra en posisjon til en lavere, man feiler. Her faller Newton fra sin hjemplanet til Jorden. Jorden er altså et lite attraktivt sted å være. Han stiger først opp som forretningsmann, så faller han ned fra maktens tinder og ned i alkoholisme. Hvorfor er Jorden et sted man faller ned til? Filmen ser ut til å mene at kapitalismen og forbrukssamfunnet er feil vei å gå. Begjæret etter penger og begjæret etter ting fremstilles som negative trekk ved flere karakterer vi møter. Penger korrumperer, og Newton er utsatt for å tilegne seg laster. Spesielt alkohol har han ikke noe forsvar mot. Vi får tidlig et frempek mot alkoholens betydning i filmen. Det første mennesket han ser er et menneske som ligger under for alkohol. Samtidig er det en væske som kan forveksles med vann og derfor attraktiv for Newton.
Newton kommer til Jorden som et idealistisk vesen, på et beundringsverdig oppdrag. Men langsomt blir han absorbert i omgivelsene og vi innser plutselig at han har blitt til noe annet. Borte er drivkraften, tilbake er stimuli og narsissisme. Alle ønsker noe fra ham, forretningspartneren, advokaten, elskerinnen. Newton tømmes for energi. Hans familie er død og han har feilet i sitt oppdrag. Tidslinjen i filmen er oppstykket, vi er aldri helt sikre på i hvilken rekkefølge ting skjer. Spesielt gjelder dette i sekvensene med Newtons opprinnelige planet i forhold til oppholdet på Jorden. Dette med å legge inn en usikkerhet i så henseende, er litt typisk 70-talls filmskaping. Man skulle utfordres litt mer enn i dag og få noe å gruble på.
Hvis vi ser filmen som en kritikk av USAs materialisme og kapitalismen generelt er det en genistrek å la en besøkende fra en annen planet observere hvordan vi har innrettet oss i våre samfunn på Jorden. Newton forstår lite av de mellommenneskelige relasjonene våre. Sex på vår måte er uforståelig og gjør forholdet mellom Mary Lou og Newton kronglete. Men etter hvert blir Newton like avhengig av sex som av alkohol. Dette er nok en kommentar til det moderne samfunnet. I tråd med rådende tidsånd florerer referansene i filmen. Det refereres til Jesus, the wizard of Oz og the great Gatsby. Kjæresteparet Mary Lou og Newton er basert på Jean Peters (fra Pickup On South Street) og Howard Hughes. Den unge vakre kvinnen og den rike, eksentriske mannen.
En litt annen tolkning av filmen er at den også ser på hvordan vi behandler våre fremmede, som rusmisbrukere, innvandrere og syke. Husk at den første mannen Newton ser er en alkoholiker. Newton blir forrådt, kidnappet og holdt innesperret av en gruppe som antagelig handler på vegne av myndighetene. Slik kan nok grupper med fremmede føle seg behandlet i dag også. Roeg forsøker å få deg involvert, slik at det som skjer skal resonnere med dine tanker og stimulere til videre refleksjon. Slik liker han å bli underholdt, slik liker han å lage film selv.
Nicholas Roeg møtte en kritiker som hadde skrevet at det spesielt var en setning i filmen som var skikkelig dårlig. Newton uttaler et sted at alt starter og ender i evigheten. Roeg var så glad for at kritikeren ikke hadde hengt ut en av Roegs egne setninger. Slik det var nå, kunne han gå bort til ham og si: Liker du ikke William Blake?
Øyeblikket: Når tidsdimensjonene tangerer hverandre, fortid og nåtid eksisterer samtidig, og pionerfamilien på 1800-tallet ser Newtons bil komme kjørende. Og Newton ser dem. Sammen med den veltilpassede musikken er dette en meget stimulerende scene, som åpner for flere spennende tolkningsmuligheter. Vakkert filmet, tidsriktig atmosfære og elegant regissert. Fortiden er til stede i nåtiden, reelt og ikke bare gjennom historiebøker. Mat for hjernen.
Lyd og bilde
Bildet er gjengitt i 2.35:1 og er litt soft i standard 70-talls stil. Men det betyr ikke at det til tider dukker opp flotte, skarpe og gnistrende bilder. Særlig utendørsscener i dagslys kan være flotte. Lyden er veldig god og klar i stereo.
Ekstramateriale
Audio commentary by Roeg and actors David Bowie and Buck Henry: Et veldig bra og livlig kommentatorspor med mye godt humør. De har tydeligvis hatt det fint under innspillingen og har en veldig respekt for hverandre. Roeg er ikke redd for å dele sine intensjoner med filmen med oss filmnerder. Han forklarer hvordan han gikk frem for å oppnå det han ville. Bowie forteller om Rip Torns eskapader og fyllekuler. Torn hadde nye historier å fortelle hver morgen.
New video interview with screenwriter Paul Mayersberg: Manusforfatteren har mye godt å si om forfatteren, Walter Tevis. Det kommersielle problemet med boka, og til en viss grad filmen, er at uten å kunne plasseres i en sjanger lykkes man ikke. Tevis hadde også skrevet boken The Hustler, som ble filmatisert med Paul Newman. Her kommuniserer han noe som også kan leses ut av The Man Who Fell To Earth, at man ikke trenger å vinne men bare være den beste. Dette intervjuet med Mayersberg er fantastisk lærerikt for oss fordi han tør å forklare hva han har tenkt i detalj med manuset sitt. Noen sa en gang at etter DVD kom med alt ekstramaterialet trenger man nesten ikke filmskoler. Jeg antar at de siktet til slike intervjuer som dette. Det er på 26 minutter.
Performance, new video interview with actors Candy Clark and Rip Torn: Den britiske versjonen av filmen var en suksess, den amerikanske var ikke det. Det ble kuttet bort 20 minutter fra den amerikanske versjonen, som gjorde at publikum gikk glipp av mange små hint man trenger for å forstå handlingen. Rip Torn blir meget rørt når han beskriver Mary Lous avvisning av Newton når han viser hvem han egentlig er. Et fint lite øyeblikk. Klippet er på 25 minutter.
Audio interviews with costume designer May Routh and production designer Brian Eatwell: Lydopptakene er på henholdsvis 20 og 23 minutter. May Routh er morsomst når hun beskriver Mary Lous klessmak som spesiell. Hun påpeker at Mary Lou egentlig grenser til white thrash, og selv når hun får en del penger klarer hun ikke å tilegne seg stil. Brian Eatwell fokuserte på å vise vår verden slik den måtte framstå for Newton, med blant annet sauer brutalt sammenstuet på et lasteplan. Dette måtte forvirre Newton og få ham til å lure på hvorfor mennesker oppfører seg slik.
Audio interview from 1984 with author Walter Tevis, conducted by Don Swaim: Dette lydopptaket lar oss høre en Tevis som er veldig opptatt av å skille hans type science fiction fra ”sverdslåssing science fiction” som Star Wars. Han prøver å si noe om vårt eget samfunn og bruker gjerne nær framtid og gjenkjennelige profesjoner hos hovedpersonen.
Multiple stills galleries, including Routh’s costume sketches; behind-the-scenes photos; and production and publicity stills, introduced by set photographer David James: James var til stede hele tiden for å få det rette bildet. Her får vi presentert stillbilder av alle medvirkende, og noen fra innspillingen. Jeg er ikke så opptatt av slike bilder, men her er de for den som måtte ønske å se dem. Bildene fra Roegs continuitybook er for øvrig fine. Her har han limt inn bilder fra scenene i en slags scrapbook.
Gallery of posters from Roeg’s films: Filmpostere er jeg derimot glad i. Her er det en samling av postere fra Roegs filmer, noen riktig fine.
Trailers: Her er en samling med 7 trailers og TVspots. De tar sikte på å favne forskjellig type publikum, ved hjelp av forskjellig stil. De er som følger:
-psykedelisk rock, psykedelisk filming. –psykedelisk med easy listening og voice-over. –dramatisk med stikkord og fokus på rommet. –fokus på David Bowie. Kjærlighet, mysterium, sex. –thriller, rar, skremmende med dramatiske stikkord. – så en variant av forrige og til slutt en med dokumentarisk stil.
Heftet har essay som plasserer The Man Who Fell To Earth blant 70-tallets paranoiathrillere og viser hvordan filmen kritiserer USAs materialisme. Dette var David Bowies debutfilm.
The Last Picture Show (Criterion nr. 549)(Blu-ray)
1971 – Peter Bogdanovich (svart-hvitt)
Et år i Anarene
Nivå 1 (uten spoilers)
50-tallets småbyliv i USA. Koreakrigen raser, mens lite skjer i Anarene, Texas. Duane og Sonny er i ferd med å bli voksne, med alle omveltninger det innebærer. Jacey er byens mest populære jente og er sammen med Duane. Sam The Lion står bak det meste av aktiviteter i byen. Og det er ikke mye. En aura av kjedsomhet henger over byen. The Last Picture Show skildrer ett år i småbyen Anarene.
Nivå 2 (med spoilers)
The Last Picture Show er på samme tid en oppvekstfilm og en film om USAs overgang fra de små forhold til de store, fra livet som barn til livet som voksen. Tiden for små, støvete Texasbyer er på hell. Snart skal kinoen legges ned, derav tittelen. Sam The Lion driver biljardhallen, kafeen og kinoen. Når han dør, faller det siste fundamentet for byen bort. Den har antageligvis blitt holdt kunstig i live over tid uansett. Jacey har for lenge siden løftet blikket og sett mot horisonten. Duane har hun brukt som springbrett mot en fremtid et annet sted. Duane selv drar til Korea. Bare Sonny av de tre mangler en plan. Han prøver seg på et oppbrudd mot slutten av filmen, men ender opp med en u-sving og kjører tilbake til det trygge livet.
I Norge kommer stort sett alle fra et lite sted, så vi bør ikke ha problemer med å identifisere oss med hovedpersonenes drømmer og kvaler. Tryggheten og det kjente på den ene siden mot selvutvikling og drømmer på den andre. Mennesker som har valgt feil betaler for det nå. Men ingen dømmes i The Last Picture Show. De hadde sine grunner og filmen respekterer at mennesker er forskjellige, med forskjellige ambisjoner. The Last Picture Show har en følelse av uendelighet ved seg. Vi har kommet inn i disse menneskenes liv på dette tidspunktet, og skal forlate dem om et år. Det finnes en mengde slike skjebner der ute, og hver av dem har en tidslinje ved seg. Våre utvalgte befinner seg i akkurat denne tiden, i dette rommet, blant alle disse menneskene. Jeg tror fraværet av ekstern musikk underbygger denne følelsen. All musikk i filmen kommer fra en lydkilde til stede i bildet.
Filmen skildrer små forræderi, drømmer som knuses, gamle forhold som går tom for energi og selvbilder som må justeres. Samtidig viser den oss omtanke for andre, nye drømmer som skapes, nye forhold som etableres og ny selvinnsikt. Gutter slåss, men det blir ingen varige mén. En heisatur til Mexico fører til småsykdom. Å bli dumpet av kjæresten kommer man over til slutt. En ydmykende seksuell debut for Billy trenger heldigvis ikke for dypt inn i sjelslivet. Ingenting som gjøres er så dramatisk at det blir fatalt. Bortsett fra overkjørselen av Billy.
En styrke ved filmen er at de eldre karakterene også får lov til å forklare sine liv og hvorfor det ble som det ble. Det er ikke vanskelig å forestille seg dem som unge og Sonny, Duane og Jacey som eldre. Det smått geniale grepet Bogdanovich gjør er å la Sam The Lion og Lois Farrow (Ellen Burstyn) fortelle om sine erfaringer som yngre. Slik får en ung Sonny se sammenhengen i deres liv som yngre og som eldre. Man har også briljante scener som sekvensen mellom mor og datter når Jacey har hatt et mislykket forhold med morens kjæreste. Alle følelsene som strømmer gjennom Lois da, formidlet gjennom Burstyns eminente skuespill, er ubetalelig. Sinne over datterens forhold til hennes kavaler, omtanken for datterens ve og vel, overraskelsen over affæren, skuffelsen over både datteren og kavaleren, selvmedlidenheten man må anta hun føler. Alt dette formidles i løpet av sekunder. Morsrollen vinner.
Filmteamet dro rundt i sørstatene på leting etter en by som kunne passe til historien deres. Både Bogdanovich og McMurtry var med. Da de rullet inn i Anarenes alter ego sa Bogdanovich at denne byen var perfekt. Dette var byen deres. McMurtry repliserte tørt: ”Det bør det være. Dette er byen jeg vokste opp i”. Så tilfeldigvis er det den virkelighetens Anarene vi ser på skjermen. Dette gir en ekstra dimensjon til opplevelsen.
En annen styrke ved The Last Picture Show er dens episodiske struktur. Det er ikke en tradisjonell historie som fortelles med innlagte spenningstopper og oppbygging. I stedet følger vi forskjellige karakterer i forskjellige situasjoner som til sammen gir oss et sammensatt bilde av hvordan livet foregår i byen og hvordan innbyggerne har det. Jeg synes spesielt at tiden filmen lages (70-tallet) kombinert med tiden som skildres (50-tallet) er en dynamisk kombinasjon. Vi får 70-tallets og New Hollywoods tolkning av en spesiell brytningstid som 50-tallet var presentert på en vellykket måte.
For en enorm filmnerd som Bogdanovich føles det meget passende at han velger å bruke småbyens kino og dens nedleggelse som symbol på overgangen til det moderne Amerika. Den siste filmen som spilles er en John Wayne western, med symbolikken det innehar i nok et lag med symbolikk. Western signaliserer utforsking av grenser, det uutforskede og det bestående. Slik som et Amerika i bevegelse. Bogdanovich er selvlært som regissør og The Last Picture Show har mange minneverdige scener. Jeg synes spesielt han får fram skalaen i småbyen i scenen hvor Sonny kjører langs hovedgaten, utestengt fra Sam The Lions etablissementer på grunn av guttegjengens ydmykelse av Billy. Han ser på kafeen, kinoen og biljardhallen. Samme mann eier alle, Sonny er utestengt fra alle. Flere fritidstilbud er det ikke i Anarene.
Øyeblikket: Jeg må si meg enig med Peter Bogdanovich i at denne avsluttende scenen er essensiell. Dette var scenen han laget filmen for, og det fortalte han produsenten når Schneider ville ofre den for å få filmen under de magiske to timene. Etter å ha ignorert sin eldre elskerinne i flere måneder etter å ha forelsket seg i Jacey, returnerer Sonny til henne på slutten av filmen. Det blir en opprivende scene hvor hun forteller ham om hva hun synes om hans oppførsel og hva det har gjort med henne som kvinne. Bogdanovich nektet å øve inn scenen med henne og å gi henne sjansen til å ta den en gang til. Han ville ha det råe og impulsive og det fikk han til gagns. Kaffekopper flyr og lang frustrasjon slippes fri. Sonny sitter skamfull og tar imot hennes rettferdige harme. Nydelig.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.85:1 og lyden er i mono. Lyden er god, bildet er litt mer problematisk. Det er aldri superskarpt, men har sine gode scener. Det har også sine elendige scener. På nivå med en god DVD, egentlig.
Ekstramateriale
Two audio commentaries, one from 1991, featuring Bogdanovich and actors Cybill Shepherd, Randy Quaid, Cloris Leachman, and Frank Marshall; the other from 2009, featuring Bogdanovich: Et av disse kommentatorsporene er overflødig. Det er i det hele tatt for mange repetisjoner når man ser alt materialet. Jeg har hørt Bogdanovich fortelle hans favoritthistorier fra innspillingen fire ganger, en i hver av kommentatorsporene, en gang i dokumentaren og en gang i diskusjonen som følger. Og det er mange historier. Criterion kunne nøyd seg med det eldste kommentatorsporet. Jeg tror ikke noe nytt kommer frem i det nyeste sporet. Når det er sagt, er det helt ok å få med seg det eldste. Mye god informasjon her, og så kan man som vanlig leke leken ’hvor lang tid tar det før Bogdanovich nevner Orson Welles’? Svaret er 5 sekunder, hvis man godtar en indirekte referanse.
“The Last Picture Show”: A Look Back, (1999) and Picture This (1990), documentaries about the making of the film: A Look Back er på en time, men blir lillebroren til Picture This, både i lengde og kvalitet. Som sagt er det en del overlappinger av informasjon, med historien om hvordan Bogdanovich endte opp med å regissere filmen som følger: Han sto i kassakø på et supermarked og så pocketutgaven av boken av Larry McMurtry. Tittelen fascinerte ham, men han forkastet ideen om en film fra Texas. Senere kom Sal Mineo med akkurat den samme boken og anbefalte ham å lage en film basert på den. Så begynte snøballen å rulle. Forfatteren skrev manuset sammen med Bogdanovich. Boken og filmen er basert på virkelig mennesker forfatteren vokste opp med. Filmen blir også spilt inn i den faktiske byen fra boken. I Picture This får vi vite mer om bakgrunnen for Bogdanovich forhold til Cybil Sheperd. Han var sammen med produksjonsdesigner Polly Platt, men innledet et forhold til Sheperd på settet. Platt var profesjonell og fullførte sitt arbeid, vel vitende om affæren.
A Discussion with Filmmaker Peter Bogdanovich, a 2009 Q&A: Bogdanovich utdyper tankene han hadde rundt filmens tilblivelse. Han ser den som klassisk Hollywood, med moderne sexscener. Den var filmet omtrent fullstendig on location. Sekvensen varer i 13 minutter.
Screen tests and location footage: Screentestene består stort sett av mange forskjellige mennesker sittende i en stol etter tur. Location footage består av likegyldige opptak av et vann, noen kuer, et elveleie, noen riksveier og en bensinstasjon. Meningsløst.
Excerpts from a 1972 television interview with director François Truffaut about the New Hollywood: Truffaut er positiv til filmen og New Hollywood-bevegelsen. Han påpeker at alle disse filmene ender fælt. På tide at sexbeskrivelsene ble korrekte, mener han.
Theatrical trailers: Den originale traileren er for lang, og for mye røpes av handlingen. Rerelease-traileren er stilig, med kun tegninger av byen med skuespillerne i tillegg.
Salesman (Criterion nr. 122)(DVD)
1968 – Albert Maysles, David Maysles, Charlotte Zwerin (svart-hvitt)
En bibelselgers ”død”
Nivå 1 (uten spoilers)
Bibelen har blitt et produkt og det er penger å tjene på den. Salesman følger fire bibelselgere i Boston og i området nord for Miami. De er dør til dør selgere med hver sin strategi. Alle har kallenavn fra dyreriket. The Rabbit, the Gipper, the Badger og the Bull. Navnet kjennetegner salgsmetoden deres.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en av de beste dokumentarene jeg har sett og kultfavoritten er min personlige favoritt også. Maysles-brødrene beskriver ikke sine filmer som dokumentarer, men som direct cinema. Dette fordi de mener at man ikke kan gjengi sannheten, kun en oppfatning av den. En dokumentar er ikke objektiv, men i en viss grad subjektiv. Dette er jo en stor diskusjon hvor debatten i dag er nyansert og omfattende, så jeg skal ikke gå inn på den her. Det er befriende at Maysles-brødrene uttaler at de har en agende med filmen, at de vil manipulere med følelsene våre og at de til og med er litt uenige seg i mellom. Det var 100 timer med råmateriale som ble filmet og de har valgt ut halvannen time av det. Det er klippet sammen for å få oss til å forlate filmen deprimert over det vi har sett. Slik reagerte de på stoffet, slik vil de vi skal reagere. Når det er sagt, insisterer de på at ingenting er iscenesatt eller konstruert av dem. Deres kamera ble bare med selgerne, og filmet det som skjedde. Manipulasjonen ligger i utvalget av film og kameraets tilstedeværelse.
Det som overrasket filmskaperne mest i prosessen er at ingen reagerte negativt på kameraet, verken selgere eller kunder. Noen så ikke ut til å legge noe som helst vekt på at et kamera var til stede, noen gjorde seg litt til og trodde de skulle bli stjerner. De kunne være hjemme hos en familie og filme salgssituasjonen når en nabo kom på besøk. Naboen kastet nesten ikke et blikk på kameraet, men snakket om det hun kom dit for. Etter hvert fikk filmskaperne følelsen av at kameraet hadde mindre å si for situasjonen enn de trodde før filmingen begynte.
Maysles-brødrene hadde prøvd seg som selgere før og det er noe av grunnen til at dette prosjektet var attraktivt for dem. De var vare på det faktum at selgerne kunne bli for bevisst på kameraet og oppføre seg unaturlig. Stort sett var ikke det noe problem, men Paul kunne i blant vise atferd som bekymret dem litt. Han så aldri i kameraet, aldri ved et uhell engang. Det er ikke naturlig, men han hadde begynt å oppføre seg som en rutinert skuespiller. Spesielt var bilsekvensen i forstaden med arabiske gatenavn problematisk for dem. Han utfolder seg i sin harselas med dårlig skilting og demonstrerer tydelig. Etter nøye overveielse kommer de fram til at skiltingen er så pass ekstrem at reaksjonen hans kan være naturlig. De er også bekymret over oppførselen hans under det siste salget. Ønsket Paul ubevisst å feile for at han skulle bli en tragisk figur? Uansett er det psykologisk meget interessant og etter min mening forsvarer det en plass i filmen også om det skulle skyldes dette.
Salesman er et nådeløst og ærlig dokument om USAs materialisme. Bibelen har blitt et produkt, og salg og religion er på mange måter essensen av USA. Slik sett forteller filmen noe om USA, fremmedgjøring, kommersialisering og et hensynsløst arbeidsliv. Disse selgerne selger på kommisjon og det får dem til å gå langt for å nå sine mål. Ledelsen skyr heller ingenting for å motivere sine ansatte. Dermed ligger frykten for oppsigelse alltid i bakhodet på selgerne. På kursene selskapet holder har de prester til å foredra. Den katolske kirken og selskapet har felles interesser i bibelsalg. Presten vil at de skal tenke at de bidrar til å spre Guds ord. Det er ingen grenser for hvilke grep ledelsen vil benytte for å tjene penger. Resultatet er selgernes ganske så røffe oppførsel overfor ressurssvake og økonomisk dårlig stilte barnefamilier i Boston. En metode er å presse gjennom et første avdrag som skal betales til ”distriktssjefen” som kommer innom dagen etter. Hvis de har ombestemt seg, insisterer han på at det er for sent. Avdraget har han lagt ut, de må uansett betale for omkostninger, arbeid, postlegging osv. Paul lyver om alle disse ikke-eksisterende utgiftene. Han er ikke en gang distriktssjef.
Holdningen som disse selgerne kan utvise overfor kundene ligger helt på grensen til hån. David Maysles forteller om en episode hvor the Gipper har fullført et salg til en familie og sitter og blar i Bibelen og forteller familien om ”historien om David og Albert”. David og Albert er fornavnene på Maysles-brødrene. Ingen reagerer, for ingen hører ordentlig etter. Samme mann gjør litt narr av mor og datter, hvor utrolig liten motstand det var å selge Bibelen til dem. Han hadde aldri møtt slike ”moochers”. De er sjarmert fra før og ler voldsomt av det. Moocher kan oversettes med lettlurt.
Det tar ikke så lang tid før Paul begynner å slite med salgskvoten sin og klage over kundene. Det er virkelig fascinerende å se hvordan de andre selgerne distanserer seg fra ham for ikke å bli sugd opp i negativiteten hans. Hver mann for seg selv etter en grense er nådd. De svarer sjelden på det han klager om og virker lukket. Øyekontakten med Paul forsvinner. De vet hvordan en mann kan stjele energi fra de andre når pessimismen råder. Dette er også noe de har lært på kursene i regi av selskapet. Ledelsen fjerner selgere som ikke fungerer, fordi de mener et råttent eple kan ødelegge hele kurven. Regissørene viser oss Paul i isolerte situasjoner, og han blir en slags hovedperson. Han
Øyeblikket: Da Paul Brennan fullstendig møter veggen. Etter en lang periode med elendige resultater blir en av de andre selgerne med for å hjelpe ham med et salg. Charlie the Gipper har familien på glid da Paul, totalt desillusjonert, overkjører alle og går på alt for hardt. Salget blir det ingenting av, men Paul hadde heller aldri troen på det. Han ser nærmest tilfreds ut med å ha feilet igjen. Et magisk øyeblikk.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1 og lyden i mono. Lyden er bra nok for en sterkt dialogtung film. Bildet er svakere, med et ganske så kornete bilde. Men på dokumentarer av denne typen er det ikke så viktig med god bildekvalitet, føler jeg. Det er historien som er alfa og omega. Det er et helt greit bilde.
Ekstramateriale
Audio commentary by filmmakers Albert Maysles and Charlotte Zwerin: Godt kommentatorspor som beskriver det vi ser og utfyller om det vi ikke ser. Bedre enn sporet på Gimme Shelter, og med samme kommentatorpar.
1968 Jack Kroll television interview with David and Albert Maysles: Denne halvtimen er høydepunktet i ekstramaterialet, som ikke er så omfattende men av høy kvalitet. Programlederen er kunnskapsrik og spørsmålene er spennende og til dels pågående. Godt TV. Til tider er brødrene og programlederen uenige alle sammen. Det er resultatet av gode, skarpe spørsmål fra programlederen og det faktum at han har betraktninger og meninger selv. Filmskaperne synes selv at selgerne går over streken hele tiden, og de ble overrasket over metodene deres til tider.
“The Rabbit” on NPR’s Weekend Edition® (2000): Radiointervju på 10 minutter med James Baker med tilnavnet Rabbit. Han er her 65 år gammel. Salesman ble spilt inn i Boston og en by nord for Miami. Baker minnes tiden filmen ble spilt inn.
Behind-the-scenes photographs: En del bilder fra salgssituasjoner. Mange gode bilder av selgernes ansiktsuttrykk, som er fascinerende. Det er også bilder fra innspillingen som er interessant. Vi ser hvordan kameraet er plassert i situasjonene og hvor dominerende det kan være med filmstaben til stede. Bildene er interessante siden dette er en dokumentar og man kan reflektere over virkningen av kameraets tilstedeværelse.
Theatrical trailer: En trailer på 3 minutter som viser en tøff bransje med mange salgsklisjeer. Traileren er akkompagnert av sangen Bible Salesman. Fin trailer.
Filmographies: En oversikt over regissørenes respektive arbeid. Dette er det samme teamet som ga oss Gimme Shelter.
Hefte: Kort essay av Toby Miller. Uhyre konsist, skarpt observert og intelligent skrevet. Forbilledlig!
Smiles Of A Summer Night (Criterion nr. 237)(Blu-ray)
1955 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)
Sommernattens tre smil
Nivå 1 (uten spoilers)
I 1955 ble det gitt ut en film av Bergman som var betraktelig lettere og lysere i tonen enn man var vant med fra den kanten. Smiles Of A Summer Night er en komedie, nesten som en farse å regne. Utroskap, begjær, sjalusi og fasader er ingrediensene. Enkemannen Fredrik Egerman er gift med Anna, men har et forhold med Desiree. Malcolm er gift med Charlotte, og har et forhold med Desiree. Henrik elsker Anna, og flørter med Petra. Og Henrik er sønn av Fredrik og Frid vil nok komme til å like Petra.
Nivå 2 (med spoilers)
Ingmar Bergman trengte virkelig en suksess i 1955, ellers ville vi neppe ha fått flere filmer fra mesterens hånd. En tungsindig og bekymret Bergman bestemte seg for å lage en komedie, dog på sin egen måte. Smiles Of A Summer Night ble en kjempesuksess, og Svensk Filmindustri ga ham heretter frie tøyler. Dette igjen la grunnen for at vi litt lenger ut i tiåret fikk mesterverk som The Seventh Seal og Wild Strawberries.
Jeg så Smiles Of A Summer Night for noen år siden og husker den som en farse eller forviklingskomedie. Ved et gjensyn nå, føler jeg at den er mye mindre preget av det. Starten er egentlig ikke spesielt preget av å være komedie, og de evinnelige misforståelsene som kjennetegner forviklingskomediene er strengt tatt ikke til stede. Når det er sagt er det kompliserte kjærlighetsforhold i filmen, og alle hovedrollene er meget aktive i sitt renkespill. Her lyves og bedras det over en lav sko. Men det hele balanseres med alvorlige og intime betroelser, som dessverre sjelden blir tatt ordentlig til etterretning. Filmen kan ha sine paralleller til The Rules Of The Game av Jean Renoir, men er mer løssluppen og optimistisk. Spesielt utroskapen i overklassen og tjenerskapet vekker assosiasjoner til Renoirs glimrende film.
Borgerskapet, med advokat Egerman som fremste representant, får tildelt sine stikk av en Bergman i storform. Fasaden er viktig og den skal opprettholdes for enhver pris. I sin rival, offiseren Malcolm, finner Egerman sin likemann i hva etikette angår. Mye av humoren i filmen ligger nettopp i disse meningsløse høflighetsfrasene de utveksler, som masker som dekker over et rent hat mot den andre. Raseri undertrykkes av verbale angrep og ydmykende handlinger. Apropos masker, Egermans skjegg og frisyre ser ut som en teatermaske og understreker Bergmans poeng. Malcolm har sin uniform og militære væremåte som sin maske.
Det livligste og minst kompliserte forholdet er det Frid og Petra som har. De møtes, knives og blir forelsket. Med litt tvang på slutten, lover han å gifte seg med henne. De har virkelig hatt en fin sommernatt, med lettsindig kjærlighet og en smak av hva livet kan by på. At Bergman velger å fremstille tjenerskapet som mer jordnære og lykkelige er nok ikke tilfeldig. Det stive og unaturlige ved borgerskapets levemåte blir latterliggjort på en mild måte. Derimot skildres Henrik som en karakter med store problemer som ikke blir tatt på alvor av sin far. Han ydmykes på forskjellige måter gjennom filmen, og drives mot selvmordet før det snur. Far/sønn-forholdet og kommunikasjon er et tilbakevendende tema hos Bergman, og gir filmen en litt større tyngde enn den rene komedien.
Sommernattens smil henviser til de tre smil natten består av, inndelt etter tid på døgnet. Samtidig symboliserer de kanskje stadiene i et forhold. Det uforpliktende og flørtende, alvoret og så etterspillet. Lettest er det å se i forholdet mellom Petra og Frid, siden forholdet mellom dem utspiller seg i løpet av en natt. Men Petra sørger med hard hånd for at etterspillet ender i forlovelse.
Smiles Of A Summer Night er ikke en komedie hvor man ler høyt hele tiden. Den er mer lavmælt og dialogfokusert. Den har sine øyeblikk av slapstick og visuelle morsomheter, men komedien ligger mer i det som ikke gjøres enn det som gjøres. Karakterenes undertrykking av følelser og vekt på etikette gjør filmopplevelsen kanskje fornøyelig mer enn ustyrtelig morsom.
Øyeblikket: Lettelsen i ansiktet til Egerman når pistolen sier klikk i stedet for pang under den russiske ruletten med Malcolm. For en skuespillerprestasjon av Gunnar Bjørnstrand! Kanskje var det ikke skuespill, kanskje han var så oppslukt av sin karakter at han følte han satt der med en ladd pistol mot tinningen…
Lyd og bilde
Filmen presenteres i 1.33:1 og lyden er i mono. Det er et ekstremt rent bilde, med flotte kontraster i svart-hvitt i bildet. Detaljene kommer fint frem, dog ikke sylskarpt hele veien. Dybden i bildet er også på et godt nivå. En veldig god utgivelse, kun disse småtingene hindrer referansekvalitet.
Ekstramateriale
Video introduction to the film by director Ingmar Bergman: Denne introen er tatt fra dokumentaren Bergman Island, som er en egen utgivelse i Criterion Collection. Bergman forteller at han ikke visste at den ble vist i Cannes, og når han så at den gjorde det bra der dro han sporenstreks ned dit. Han måtte ha en publikumssuksess med denne og det fikk han.
Video conversation between Bergman scholar Peter Cowie and writer Jörn Donner, executive producer of Fanny and Alexander: Begge disse Bergmanekspertene har skrevet bøker om filmskaperen, og vi bør derfor ikke være forundret over at vi får en informativ og underholdende samtale. Donner er finsk og snakker engelsk med en meget sterk finsk aksent. Han virker grusomt tungsindig, men jeg vet fra før at han også har en fin sans for humor. Begge er enige om at dialogen er morsommere enn situasjonene i filmen. Samtalen varer i 17 minutter.
Original theatrical trailer: En trailer tung med dialog. Man får en god ide om innholdet.
A booklet featuring an essay by theater and film critic John Simon and a 1961 review by film critic Pauline Kael: Ingen av disse essayene er spesielt bra. Pauline Kael kan være litt vanskelig å få heng på, og dette essayet fungerer ikke. Simons tekst er bedre.
Gimme Shelter (Criterion nr. 99)(Blu-ray)
1970 – David og Albert Maysles, Charlotte Zwerin(farger)
Slutten på Flower Power
Nivå 1 (uten spoilers)
Gratiskonserten på Altamont Speedway Free Festival med The Rolling Stones skulle bli et nytt Woodstock, men kontrasten ble enorm. Noe var galt fra første sekund på Altamont. Denne dokumentaren skulle bare følge Rolling Stones på turne, men endte opp med å bli noe mye større.
Nivå 2 (med spoilers)
Der hvor Woodstock var et glansbilde og viste hvordan mange unge mennesker kunne fungere sammen, ble Altamont det motsatte. Festivalen var plaget av uro fra begynnelsen. Altamont Speedway var en reserveløsning og innebar forandringer for alle involverte. Festivalgjengere som var både på Woodstock og Altamont forteller at en helt annen atmosfære hersket på Altamont. En egoistisk holdning, ingen kjærlighet, mye dop og dårlige tripper. Folk var opptatt av sin egen opplevelse og brydde seg ikke om andres opplevelse. Arrangørene hadde store problemer med å skjerme et område for syke bak scenen. Folk bare brøt seg gjennom for å komme dit de ville. Dop ble blandet i vin og delt med intetanende bekjente på konserten.
The Grateful Dead var en av pådriverne for konserten, men da de merket stemningen på festivalen trakk de seg fra konserten. Det hjalp vel ikke at de fikk høre at Hells Angels hadde slått Marty Balin fra The Jefferson Airplane bevisstløs under deres konsert. Bare sekunder etter at Rolling Stones lander i helikopteret sitt blir Mick Jagger slått i hodet av en ruset ung mann. Hells Angels i London hadde tidligere sørget for sikkerheten på en Rolling Stones konsert, derfor ble California-avdelingen nå kontaktet. For 500$ i øl skulle de sørge for at scenen var trygg. Så alt lå til rette for en spennende aften. 300 000 publikummere med kraftig dopinntak og Hells Angels som hadde drukket gratis øl hele dagen.
Allerede under første konsert braker det løs. Hells Angels slår løs på individer med biljardkøller. Sonny Barger påstår i ettertid at noen tente på en av englenes motorsykkel, men det var ikke dette som utløste de første slåsskampene. Jefferson Airplane forsøker å roe ned begge sider, men det går ikke bedre enn at vokalisten deres blir slått ned av en Hells Angel. Deres konsert blir oppstykket og jevnlig avbrutt av bråk, slik som Rolling Stones konsert senere på kvelden skulle bli det.
En ung svart mann ved navn Meredith Hunter blir involvert i bråk med Hells Angels. I dokumentaren kan han lett identifiseres med sin limefargede dress og svarte hatt. Han er sterkt ruset på metamfetamin og innbitt på å hevne seg på noen. Kjæresten hans klarer ikke å roe ham ned. Fem minutter før drapet skjer, er han synlig midt i bildet blant publikum. Se om du kan få øye på ham. Senere trekker han en langløpet revolver og blir knivstukket av en årvåken Hells Angel med hang til vold. Det er en tilfeldighet at situasjonen ble festet til film, og er et ”lykketreff” for en filmskaper å kunne dokumentere slikt på film. Filmen ble kjent som filmen som viste en Hells Angel drepe en svart mann med kniv. Senere har filmen vokst til å bli sett på som tidenes rocke-dokumentar.
Frontene sto sterkt mot hverandre i ettertiden. Hells Angels fikk mye av skylden for bråket og følte seg uthengt blant annet av Mick Jagger og Gimme Shelter. Jeg anbefaler å høre på radioprogrammet som er inkludert som ekstramateriale på blu-rayen. Her ringer Sonny Barger inn og forteller sin versjon. Han er rimelig full og ender opp i en tirade av repetisjoner. Det blir umulig for programlederne å avbryte ham eller å få skutt inn et spørsmål. Meget underholdende. Poenget til Barger er at motorsykkelen er helligere for en engel enn kona, og hvis du rører motorsykkelen hans får du juling. Uansett. Han bekrefter også avtalen med 500$ i øl som betaling, og vi forstår at arbeidsoppgavene var meget diffuse. Dette kan ha bidratt til at det gikk som det gikk. Man tok alt på sparket og ingen hadde en instruks å forholde seg til. Det kan nok være litt stressende å stå imot 300 000 oppspilte ungdommer med litt av hvert innabords.
Dokumentaren til Mayslesbrødrene og Zwerin kryper inn på deg og fører mot det som de fleste vet kommer til å skje. Konserten i Madison Square Garden blir viet en god del oppmerksomhet, gjennom flere hele liveopptredener av sanger som Jumpin’ Jack Flash og Satisfaction. Stemningen her er totalt annerledes enn den som venter i Altamont. Det er vel filmskapernes intensjon å vise også. Da bandet ankommer Altamont føles alt litt mørkere, med vold tidlig presentert gjennom slaget mot Jagger. Senere blir det mer og mer.
Som lim mellom de to konsertene kan man si at filmen bruker bildene av Rolling Stones-medlemmene som betrakter filmmaterialet av tragedien. Vi, som de, får se i stillbilder drapet og andre voldsepisoder. Slik sett er ikke dette en lineær dokumentar, den hopper litt frem og tilbake. Men at det har blitt en legendarisk og spesiell film er det ingen tvil om. Den har et kunstnerisk grep som løfter den opp et nivå og filmen blir litt mystisk. Hvor mye av det som skjedde er Rolling Stones skyld? Filmen overlater det svaret til oss, men viser oss samtidig en Jagger i rødt og svart som synger ’Sympathy for the Devil’.
Etter konserten med Rolling Stones fortsatte Hells Angels å feste, og de laget seg et enormt bål. Andre blant publikum trodde de kunne delta på festen, noe de absolutt ikke fikk lov til. Så det var trefninger og vold utover hele natten, og tre ulykker med dødelig utgang. Kanskje disse fire dødsfallene ble utlignet med de fire fødslene i løpet av døgnet i Altamont.
Øyeblikket: Da en ung mann som står på første rad begynner å oppføre seg merkelig. Han er på en dårlig tripp og sliter voldsomt med indre demoner. Hva stemmene i hodet hans sier han skal gjøre, vet jeg ikke men det bærer mot katastrofe. Kameraet står fjellstøtt på ham. Når du nesten ikke tør se mer, får Sonny Barger øye på ham og trekker ham bort. I siste liten, tror jeg…
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1 og lyden i DTS 5.1 og DTS-HD. Begge lydsporene er bra, med DTS-HD det kvasseste. Bildet er ganske bra, spesielt til en rufsete dokumentar fra 1969 å være. Noen lyse utendørsscener er virkelig bra.
Ekstramateriale
New high-definition digital transfer of the uncensored thirtieth-anniversary version (with exclusive Dolby Digital and DTS 5.1 surround sound mixes, and DTS-HD Master Audio surround and stereo mixes on the Blu-ray): Virkelig flott lyd! Fyldigere og litt høyere DTS-HD spor.
Audio commentary featuring directors Albert Maysles and Charlotte Zwerin and collaborator Stanley Goldstein: Filmskaperne kommenterer filmprosessen og episodene som utspiller seg, men i det store og hele er dette et rimelig kjedelig kommentatorspor. Det kommer frem lite opplysninger og blir litt snevert.
Performances by the Rolling Stones at Madison Square Garden in 1969, including “Oh Carol” and “Prodigal Son,» plus backstage outtakes and footage of the band mixing “Little Queenie»: Disse opptakene over 18 minutter viser Rolling Stones engasjere seg i lydmiksingen i studio og et par liveopptredener. Det rundes av med en jamsession med Ike og Tina Turner. Fansen vil elske dette.
Audio excerpts from KSAN Radio’s Altamont wrap-up, recorded December 7, 1969, with introductions by then DJ Stefan Ponek: Radiostasjonen KSAN lagde et program hvor innringere kunne komme med sine meninger om tragedien på Altamont. Her får vi presentert et sammendrag på halvannen time. Dette er eneste stedet hvor Hells Angels uttaler seg offentlig om situasjonene som oppsto. Både den berømte Sonny Barger og lederen av San Francisco Hells Angels, Pete Knell, ringer inn. Andre radiostasjoner og medier ville gjerne få høre disse tapene. Politiet var også interessert. Interessant og unikt ekstramateriale.
Altamont stills gallery, featuring the work of renowned photographers Bill Owens and Beth Sunflower: Bill Owens fotografier i høy oppløsning er veldig flotte. Vi ser Hells Angels inne på festivalen uten situasjoner av alvorlig karakter. Sunflowers bilder er røffere og viser Hells Angels i voldsomme situasjoner.
Original and rerelease theatrical trailers: Den første er på 2 minutter og fokuserer på konsertklipp og Hells Angels-problemene. Den andre er et halvminutts sammendrag av den første.
A booklet featuring essays by film critic Amy Taubin, music writer Stanley Booth, Jagger’s former assistant Georgia Bergman, music writer Michael Lydon, ex-Oakland Hell’s Angels chapter head Sonny Barger, and film critic Godfrey Cheshire (NOTE: Barger’s piece does not appear on the Blu-ray edition): Hvis man oppgraderer fra DVD til Blu-ray, mister man det skrevne essayet av Sonny Barger, men det samme innholdet kan man høre i innringingsprogrammet til KSAN. Og da får man gleden av å høre en godt beruset og repeterende Barger utfolde seg. Amy Taubin har et meget godt essay hvor hun spekulerer på om Jagger føler et medansvar for volden som eksploderte under sangen ’Under My Thumb’. Hun mener at det ser ut som om det plutselig går opp for ham hva han synger. Stanley Booth var med Rolling Stones på turnéen og beskriver Altamont fra det perspektivet. Godfrey Chesire har også et godt essay i dette meget gode heftet.
Scenes From a Marriage (Criterion nr. 229)(DVD)
1973 – Ingmar Bergman (farger)
I en sofa fra IKEA
Nivå 1 (uten spoilers)
Johan og Marianne er utad et eksempel på det perfekte ekteparet. Han er forsker, hun er advokat. De blir intervjuet i en ”hjemme hos”-reportasje for et kvinnemagasin. Fra dette utgangspunktet skal vi følge ekteskapet deres meget tett. Det viser seg at alt ikke er så rosenrødt som reportasjen gjerne vil gi inntrykk av.
Nivå 2 (med spoilers)
Ahh! Dette er en av mine favorittutgivelser i Criterion Collection, og også min favoritt-Bergman. Man blir filleristet i tre eller seks timer, etter eget valg. Både den tre timer lange filmen og den seks timer lange TV-serien er inkludert her. Stålsett deg, og så velger du den utmattende TV-serien. Dette er bra for deg!
I løpet av serien skal vi se at Johan og Marianne slettes ikke lever i det perfekte ekteskapet, men skal gjennom uttroskap, vold, løgn, forakt og skilsmisse. Men samtidig ømhet, lojalitet, plikt og tvil. Jeg vil trekke paralleller til filmene av John Cassavetes her. Ikke bare i det innholdsmessige, men også det filmtekniske. Johan og Marianne er like sammensatte som Richard og Maria i Faces, og Nick og Mabel i A Woman Under The Influence. Dette er ekte mennesker som man ikke kan totalt forsvare eller totalt forkaste. Man kan forstå og identifisere seg med noen av deres valg og handlinger, og stille seg totalt uforstående og fordømmende overfor andre. Alt ettersom hvem du selv er og hva som har formet deg. Og hvem skulle tro at Bergman og Cassavetes skulle dele filosofien bak kameraarbeidet? Men se nøye på scenen hvor Marianne og Johan slåss på hans kontor. Kunne ikke dette vært tatt rett ut av en Cassavetesfilm som Faces eller A Woman Under The Influence? Kameraet svirrer rundt og forsøker å henge med på skuespillernes bevegelser. Det hele er ultrarealistisk. Denne intime og bevegelige kameraføringen ble ikke innført av Dogmeregissørene. Det hadde blitt gjort før.
Når krisen bryter løs er det Johan som er iverksetter og personen som styrer utviklingen. Han har funnet seg en ny elskerinne og vil skilles. Han er sterk, målbevisst og hensynsløs. Marianne er i sjokk og usikker på fremtiden. Etter hvert skal vi se at rollene byttes om. Marianne vokser på krisen, langsomt men sikkert. Johan derimot, skifter voldsomt i overbevisning. Vi kan egentlig si at han blir svakere og svakere, mens Marianne blir sterkere. Kanskje er det en typisk mannlig midtlivskrise vi har sett utfolde seg. Uunngåelig kommer angeren og retretten tilbake til Marianne. Men hun har skaffet seg et eget liv og vil ikke bytte det bort. Fremdeles har hun ømhet for Johan og de finner stadig berøringspunkter i livene deres, men smaken på selvstendighet er for god til å gi slipp på.
Man skal være forsiktig med å heve seg opp til dommer over samlivskonflikter og hvordan mennesker håndterer dem. Det er altfor lett å se Johan og Mariannes liv utenfra og konstatere feil reaksjoner i situasjonene som oppstår. Men det er påtagelig å observere Mariannes reaksjon på Johans brudd med henne. Hun tar imot all ydmykelsen og utskjellingen, for så å bekymre seg over om han får med seg riktige klær på turen til Paris med elskerinnen Paula. Hun tilbyr seg å hente dressen fra renseriet, og å pakke kofferten hans. Hun sørger til og med for å stille vekkerklokken hans. Det ligger noe selvutslettende over Marianne i denne fasen. Men kanskje er det ikke så uvanlig. Jeg tror ikke den moderne norske kvinnen ville ha reagert slik, men filmen er nesten 40 år gammel. Vi skal nok ikke se bort fra at situasjonen er realistisk beskrevet for et ektepar på 70-tallet.
Etter noen år møtes Johan og Marianne på kontoret hans for endelig å få skrevet under skilsmissepapirene. Hele denne prosessen har tatt lang tid, kanskje har begge trenert og utsatt denne litt skremmende handlingen. De er i godt humør og tilsynelatende avslappet. Men når alvorets time er der, klarer ingen å underskrive. Først er det så greit, Johan insisterer på at han ikke trenger å lese gjennom en gang. Hun vil at han skal det, ”man skal aldri signere uten å ha lest gjennom først”. En time senere er situasjonen motsatt. Han vil ta det med hjem og lese gjennom, hun blir rasende og fornærmet. Jeg fikk en følelse av The Exterminating Angel i denne episoden. I Bunuels film klarer ingen å forlate en middag og de forstår ikke hvorfor. Vi forstår hvorfor Johan ikke egentlig vil skrive under, men i stedet for å kommunisere med Marianne går han i vranglås. Han låser henne inne sammen med seg og sturer på en stol. Dialogens absolutte sammenbrudd, hjerteskjærende, patetisk og et bilde til å henge på veggen.
Som Bergman sier er vi følelsesmessige analfabeter. Vi lærer alt mulig på skolen, men ikke om å tolke følelser og å forstå andre mennesker. Johan har ikke språket som skal til for å kommunisere med Marianne. Derfor begynner han å snakke med knyttnevene. Og føttenes harde sko. Johan virker ved seriens innledning som en velartikulert mann, og det tar noen timer før vi ser at han ikke egentlig er det. Tenk på hans respons på diktkritikken fra kollegaen hans. Her reagerer han som en fornærmet liten gutt og nettopp derfor sier hun ’lille Johan’ til ham, to ganger, ømt. Johan har vært vant til ikke å prate om et problem, for hvis man ikke prater om det eksisterer det ikke. Men så støter han på noe som de ikke har klart å snakke om, og så finnes det allikevel! Og det er et så stort problem at det bestemmer kvaliteten på livet hans.
Ingmar Bergman lot sine karakterer leve sine egne liv og utvikle seg. Han ble selv overrasket over retningen dramaet tok. Mest overrasket ble han over det seksuelle hatet de føler mot hverandre, og hvordan sex ble brukt som hevn. Bergman tror at de sosiale kravene som slike mennesker har mot seg, kan gi slike utslag. I filmen må vi fylle inn mer av bakgrunnen for ekteparet selv, da filmen er kuttet ned til ca halve seriens lengde. Filmen fokuserer utelukkende på Johan og Marianne, både Mariannes mor og barn er borte. Filmen fungerer godt som film, men hver detalj man kan få om Marianne og Johan kan gjøre oss bedre i stand til å forstå dem. Derfor anbefales serien sterkt.
Da Scenes From A Marriage gikk på TV på 70-tallet i Sverige og Danmark var det stille i gatene. Absolutt alle var hjemme og så serien. I kjølvannet av serien så man at skilsmissestatistikken økte i Sverige og familierådgivningen økte i Danmark. Bergman selv er glad for innflytelsen serien hadde på mennesker som så den. De pratet sammen etterpå og fant kanskje ut at det er lov å skape seg et nytt liv i stedet for å fortsette å krangle og slåss.
Det er en utrolig prestasjon å skape et slikt dirrende drama som Bergman gjør her. I en setting som er meget trang, stort sett en samtale i en sofa, en seng eller ved et bord, klarer han å fange interessen og holde den fast. Uten voldsomme fakter som Who’s Afraid of Virginia Wolf, nesten bare en sofa. Kanskje det var denne filmen Ole Paus egentlig hadde i tankene?
Lyd og bilde
Både filmen og TV-serien presenteres i 1.33:1. Bildekvaliteten er identisk. Det er kornete, uskarpt og generelt ganske svakt. Det er mye støy i bildet. Selv om jeg ikke har sett VHS på ganske så mange år, tenker jeg at dette kunne vært en videokassett. Eventuelt en DVD i lavere sjiktet. Når det er sagt, vil ikke bildekvaliteten forringe seeropplevelsen. Innholdet er for oppslukende til det. Monolyden er noen hakk bedre enn bildet.
Ekstramateriale
Video interview with Ingmar Bergman from 1986: Dette intervjuet er på 15 minutter. Bergman forteller om ideen til serien og hvordan den var basert på seg selv og hans venner. Heldigvis forstod ikke vennene hans at de var modeller for visse karakterer. Han er glad for den strålende mottagelsen filmen fikk i utlandet, som viser han at temaet ikke var for snevert. Tvert imot er det universelt og forskjellige typer mennesker kjenner seg igjen i filmen. På slutten av intervjuet tar Bergman opp Sveriges redsel for sinne. Det er ikke lov å være sint. Dette leder til en utgreing om hans eget sinne, som han mener var tegn på usikkerhet i jobben sin.
Video interview with stars Liv Ullmann and Erland Josephson: De blir intervjuet hver for seg, men det veksles mellom dem. Intervjuet er på 25 minutter. Josephson gruet seg fælt til scenen hvor de skulle slåss på kontoret. Men den ble god og han likte etter hvert å spille den inn. Han ble litt overrasket over seg selv der. Liv Ullmann beskriver Bergman som glimrende i sin beskrivelse av kvinner, og mener det er overraskende på bakgrunn av at han egentlig er en mannssjåvinist.
Video interview with Bergman scholar Peter Cowie comparing the two versions of Scenes from a Marriage: På denne utgivelsen er både den tre timer lange internasjonale spillefilmen og TV-serien på ca seks timer inkludert. Peter Cowie bruker 15 minutter på å fortelle oss om forskjellene på versjonene. Han viser oss hva som ble kuttet og hva han mener grunnen er. Anbefalingen hans er å se en episode hver kveld, og ikke se alt på en kveld. Da mister man rytmen Bergman har lagt opp til. Det er en opplysende bonus Cowie har laget her.
An essay by author Phillip Lopate: Veldig kort essay, men helt greit.
My Own Private Idaho (Criterion nr. 277)(DVD)
1991 – Gus Van Sant (farger)
Livet, døden, kjærligheten og havet
Nivå 1 (uten spoilers)
To unge mannlige prostituerte med vidt forskjellig bakgrunn og utgangspunkt tråler gatene i Portland med et høyere mål for øye. Begge søker mot det de mener er deres virkelige liv. Tilværelsen er røff og myldrer av eksentriske personligheter, shakespearske figurer og hardt prøvede skjebner. De lever på gata og sover på hustakene.
Nivå 2 (med spoilers)
Orson Welles laget sin film Chimes of Midnight basert på en cocktail av fem av William Shakespeares stykker. Gus Van Sant laget My Own Private Idaho med referanser til Chimes of Midnight tydelig til stede. Falstaff dukker opp i tre av Shakespeares stykker, ”Henrik IV” del en og to og ”De lystige koner i Windsor”. Falstaff er en ridder som leder prins Henrik ut på ville veier. Han er modellen for Bob Pigeon i My Own Private Idaho. Følger vi denne parallellen videre er Scott, som skal arve en formue på sin 21-års dag, bygget på prins Henrik. Hans far er borgermester, en mindre profilert posisjon enn konge, men mektig nok til at vi oppfatter han som en maktperson.
Den imponerende scenen hvor låven krasjer ned i veien, er et symbol på barndommens oppbrudd og overgangen til voksenlivet. Klimakset i scenen hvor Mike har en kunde som utfører oralsex på ham, består av låvens landing i veien. Barndommen er ugjenkallelig slutt, men noe i Mike fortsetter å søke etter sin mor. Hver gang narkolepsianfallet inntrer ser vi minnene Mike har om barndommen med mor.
Leirbålscenen er en scene mange som har sett filmen trekker frem som et høydepunkt. Det er en veldig naken og sår scene, slik alle scener er hvor kun en av partene elsker den andre. For Scott ser ikke på seg selv som homofil, kun som en gutteprostituert. Dette er ikke den egentlige ham, dette er ham i en limbotilstand, på vei mot sitt virkelige seg. Mike erklærer på sin lavmælte og nølende måte sin kjærlighet for Scott, men han kan ikke besvare den. Han elsker nok Mike, men på en annen måte enn Mike ønsker.
My Own Private Idaho utspiller seg i et miljø i randsonen av samfunnet. I denne skyggetilværelsen blomstrer det perverse, i betydningen uvanlig og ekstremt. Sex er kinky, med de fleste fetisjer til stede i kundemassen til guttene. Mike har en kunde som tenner på vasking, så Mike er for anledningen utkledd som vaskehjelp med tilhørende minimal uniform. Lyden av skrubbing av bord er den mest erotiske lyd som finnes. Hans (Udo Kier) fremfører et rimelig ladet danseshow med tysk musikk og engelsk gebrokken vokal for Scott og Mike. Siden har de sex.
Narkoleptiske anfall utløses av stress som trigger kjemiske reaksjoner i hjernen. I løpet av filmens første 21 minutter har Mike hatt fire anfall. Hver gang innledes dem av syner og minner av moren i hans barndom, så det er tydelig at dette er et stort tema for Mike. Resten av filmen skal han forsøke å finne henne. Sporene leder han og Scott blant annet til Italia. Denne reisen skal også bli en indre reise hvor han må konfrontere sin bror og de opplysningene han kommer med. Vi forstår at Mikes bror også er hans far. Sett på bakgrunn av Mikes voksne livssituasjon, kan vi forstå hvorfor han flykter mot en idealisert barndom i minnene. Og vi kan lettere forstå betydningen av låvens krasj ned i veien.
Gus Van Sant bruker en mengde forskjellige visuelle virkemidler. Filmstilene er til dels motstridende. Melodramatiske, improvisatoriske, teatralske, dokumentariske, intervjusituasjoner, naturscener og abstrakte scener. Musikkstilene skifter også. Van Sant ber oss godta innslag av tung shakespearsk dialog uten å forkaste bruddet i stil det representerer. Stilene settes opp mot hverandre, som i begravelsessekvensene mot slutten av filmen. Bob Pigeon blir lagt til hvile i et anarkistisk kaos hvor alle hans venner uttrykker sin sorg på sin egen måte. Spesielt Budd (Flea fra Red Hot Chili Peppers), er igangsetter av utageringen. I sterk kontrast foregår begravelsen av Scotts far i rolige former, i en typisk vestlig form med prest og kristne ritualer. Sexscenene i filmen flyttet nok grenser, men i dag virker de ikke utfordrende. Både homofil og heterofil sex vises i fryste bilder. De animerte omslagene på homsemagasinene kunne fort blitt utdaterte, men her er de mer et morsomt, om enn kitsch innslag.
Bob Pigeon er 1990-tallets Falstaff. Hans tydelige tilstedeværelse er en kilde til begeistring blant hans følgesvenner og han er en tydelig lederskikkelse. Men han er også en feiging og sjarlatan. Hans historier er løgnaktige og hans motiver dunkle. Han er i så henseende en klassisk kreasjon av Shakespeare.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.77:1 og lyden er nyrestaurert til 5.1. Dette er et veldig, veldig bra DVD-bilde. Det er mange nærbilder i filmen, og de gjengis meget godt. Godt detaljnivå og fargegjengivelse. Det hviler et gulskjær over visse scener, men jeg antar det er et kunstnerisk valg av regissøren. Dette er en dialogdrevet film og utgaven gjengir dialogen klart og fint. Noen ganger kommer 5.1 sporet til sin rett, som i scener med vind og sus. Og i den nå mange ganger refererte låvescenen.
Ekstramateriale
Exclusive new audio interview with Gus Van Sant by filmmaker Todd Haynes: Denne samtalen varer i to timer. Personlig er jeg ikke glad i slike lydfiler, det blir fort litt kjedelig.
The Making of “My Own Private Idaho,” a new documentary featuring interviews with Idaho crew members: Denne dokumentaren er på 42 minutter, dyktig filmet og satt sammen på egne premisser. Ofte er slike ’making of’ rimelig blodfattige, men denne tar jobben på alvor. Blant annet får vi vite at homseroller er risikable for skuespillere, og Phoenix sine agenter frarådet ham sterkt å ta rollen. Filmen flyttet grensene for hva man kunne gjøre blant annet seksuelt på film.
Kings of the Road, a new video interview with film scholar Paul Arthur in which he discusses Van Sant’s adaptation of Orson Welles and Shakespeare: Paul Arthur mener vi har å gjøre med en hybrid av Roadmovie og Western. Som i Western brukes leirbålet som en tid for refleksjon og oppsummering. Han ser My Own Private Idaho i forlengelsen av Easy Rider, Badlands, Something wild, Natural Born Killers, Wild At Heart og Thelma And Louise. Scene for scene omgjør Van Sant scener fra Orson Welles Chimes at Midnight til My Own Private Idaho. Den Shakespeareinspirerte dialogen er det Scott og Pigeon som hovedsakelig står for. Som prins Henrik er Scott i limbo, mellom to tilstander. Scott stiger opp fra fattigdom til velstand, fra homosex til heterosex, kanskje videre til makt innen politikken.
New video conversation between producer Laurie Parker and River Phoenix’s sister Rain: River Phoenix kom fra et godt hjem selv, og måtte lære mye av de hjemløse guttene for troverdig å kunne fremstille en gutteprostituert på film. Parker forteller at Van Sant gjerne lar skuespillerne forandre manuset ved sine tolkninger om det driver frem et bedre resultat. Rain Phoenix mener at en av grunnene til at leirbålscenen treffer oss så sterkt er at den er universell. Det spiller ingen rolle om det er en gutt/gutt, jente/gutt eller jente/jente situasjon. Alle kan kjenne seg igjen i disse følelsene. Fin samtale på 20 minutter.
New audio conversation between writer JT LeRoy (The Heart Is Deceitful Above All Things) and filmmaker Jonathan Caouette (Tarnation): Pludring og samtale mellom tre personer som kjenner hverandre rimelig godt. JT Leroy er egentlig en falsk identitet skapt av Laura Albert. Leroy/Albert har gitt ut flere bøker. Bedre enn det andre rene lydintervjuet, men heller ikke dette var veldig interessant.
Deleted scenes: 12 minutter med slettede scener, hvor noen mangler lyd og andre mangler bilde. Noen fine scener her.
A 64-page book featuring new essays by JT LeRoy and film critic Amy Taubin, a 1991 article by Lance Loud, and reprinted interviews with Van Sant, Phoenix, and Reeves: Et absolutt nydelig hefte, så tykt at det nesten er en liten bok. Hver del er interessant på sin måte, med Amy Taubin som den viktigste bidragsyteren her. Hun ser narkolepsien som Mikes forsvar mot barndommens neglisjering. Heftet kommer for øvrig i tillegg til en dobbeldisk i pappcover, som plasseres i en pappboks. Dette er en utrolig flott DVDutgave i utsøkte farger og smakfull design.
Roberto Rossellinis War Trilogy (Criterion nr. 500)(DVD)
Rome Open City (Criterion nr. 497)(DVD)
1945 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)
Livet under okkupasjon
Nivå 1 (uten spoilers)
Roma ble okkupert av Tyskland i ni måneder på slutten andre verdenskrig, og romerne strittet imot gjennom sin motstandsbevegelse. Gestapo og SS tar i bruk grusomme metoder for å slå ned motstanden. Rome Open City viser et realistisk bilde av livet under okkupasjonen.
Nivå 2 (med spoilers)
En åpen by er et begrep som brukes om en by som ikke skal bombes, på grunn av verdifull arkitektur, kunst eller andre spesielle hensyn. Tittelen her er ironisk, da Roma ble kraftig bombet. I filmen viser Rossellini oss de utbombede bygningene og lite av det vakre Roma.
Det daglige motstandsarbeidet skildres flott i Rome Open City. Mange bidrar på sin måte. Presten bringer penger fra en motstandscelle til en annen. Pengene blir hentet på et trykkeri som har bundet inn pengene til en bok, slik at det vil vekke mindre oppsikt å bære på. Kun prester og leger kan være ute etter portforbud. Grupper av barn driver motstandskamp på sin måte. De utfører sabotasje og sprengninger. Det er slående å se hvordan de adopterer de voksnes handlinger og holdninger. De diskriminerer kvinner på samme måte som de hører fra de voksne. Rossellini kan ikke dy seg for å vise at de allikevel er barn. Etter endt sabotasjeoppdrag om natten, får alle juling når de kommer hjem etter å ha rekt ute hele natten…
Manfredi er den typiske aktive kommunisten fra 30-tallet i Europa. Etter å ha slåss mot Franco og fascismen i Spania, returnerer han til Italia for å bidra i kampen mot de tyske nazistene. Pina er husmoren som er forlovet med en motstandsmann og også bidrar i det skjulte. Hennes død i filmen er et av de mest ikoniske bildene i italiensk filmhistorie. Rossellini skildrer også gråsonen, med kollaboratørene som i filmen hovedsakelig er kvinner som pleier omgang med tyske soldater. Marina skal oppleve et sjokk når hun på slutten ser en torturert Manfredi og innser hva hennes handlinger har ført til. Måten torturen formidles på representerte et skille i italiensk film. Den var mer direkte enn hva som hadde vært vanlig, og selv om mye foregår off-screen er den voldsom for publikum. Og resultatet vises i all sin gru, sammen med bilder av redskapene og korte glimt av selve torturen.
Svartebørsmarkedet er en viktig kilde til å få tak i varer man trenger. Alle er involvert, selv politiet som må samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Hvis en baker er grådig eller holder tilbake varer, ble det fort opptøyer. Da ranes hele bakeriet. I krigstid er det en annet sett med verdier som gjør seg gjeldende.
Gestapohovedkvarteret har en meget spesiell planløsning. En stor salong hvor soldatene slapper av og drikker, har dør inn til kontoret til kommandant Bergmann. På den andre siden av kontoret er døren inn til torturrommet. Slik kan Bergmann gå fra torturen til salongen i løpet av 5 meter, og nyte en drink midt i torturen. Skrikene fra torturrommet høres godt på kontoret. Det er disse scenene som viser Bergmann som en karrikatur på den tyske nazisten, kanskje som en inspirasjon for Herr Otto Flick i TV-serien ’Allo ’Allo.
Italiensk neorealisme, som mange mener Rome Open City er en pioner for, skildret dagliglivet ekstremt realistisk. Retningen står i sterk kontrast til fascistisk film som ble kalt hvit telefon film, hvor kvinner lå henslengt på sofaen og ringte sine elskere. Mussolinis sønn, Vittorio Mussolini var leder for filmindustrien i Italia før krigen og Rossellini laget sine første filmer i samarbeid med Vittorio. Da laget han meget anti-kommunistiske filmer. Kanskje er det grunnen til at Rome Open City blir en kommunistvennlig film, og det lite flatterende bildet av fascistene filmen formidler.
Det er en del problematiske sider ved det Rome Open City formidler, sett fra den moderne tilskuers side. Det første er den karikerte måten å skildre de gode og de onde på. Nazistene er gjennomført onde, og kommandant Bergmann er ganske så unyansert fremstilt. Når det er sagt, kan man jo ikke se bort fra at ondskapen tar over et menneske i en situasjon hvor det finnes så få korrigerende faktorer. Enda mer problematisk er filmens kobling av homofili og ondskap. Det blir gjort konsekvent i Rome Open City. Både Bergmann og hans sekretær Ingrid er tydelig homofile og skildres som fullstendig uten empati og veldig sadistiske. Filmen føyer seg inn i en tradisjon som skildret avvikende seksuell legning slik. På denne tiden var homofili meget kontroversielt i Italia, og er det for så vidt ennå.
På slutten av filmen velsigner den katolske presten Don Pietro den døde kommunisten og ateisten Manfredi før han fordømmer fascistene. En allianse mellom krigens usannsynlige våpenbrødre. Senere skulle disse igjen bli fiender, kommunismen og den katolske kirken.
Lyd og bilde
Vel, i forhold til en tidligere versjon jeg hadde av filmen er denne en åpenbaring. Her får man jammen all dialogen tekstet også, i stedet for en tredjedel. Bildet er i 1.33:1 og meget godt, spesielt ut fra forutsetningene. Laget mens det fremdeles var krig i Italia, med dårlig tilgang på filmruller, har det blitt hevdet at Criterionutgaven at Rome Open City kanskje ser bedre ut enn Rossellini selv noen gang har sett den. Lyden har også blitt pusset opp, med et minimum av støy på lydsporet. Dette er filmhistorie, og Criterion har gjort en formidabel jobb med å bevare filmen for ettertiden.
Ekstramateriale
Video introduction by Roberto Rossellini from 1963: Filmen ble laget rett etter Romas frigjøring, og ble vist på den aller første Cannes-festivalen.
Audio commentary featuring film scholar Peter Bondanella: Dette kommentatorsporet ble tatt opp i 1995, i forbindelse med Criterions laserdiscutgivelse. Det er et opplysende spor av en kunnskapsrik person. Vel verdt tiden.
Once Upon a Time . . . “Rome Open City,” a 2006 documentary on the making of this historic film, featuring rare archival material and footage of Anna Magnani, Federico Fellini, Ingrid Bergman, and many others: Denne dokumentaren er på en snau halvtime. Gamle, slitte opptak av Rossellini viser oss bilder fra innspillingen. Selv forteller han at det ble sett på som uhørt og umulig å gjennomføre filming på location. Men i denne filmen gjorde han det. Mussolini ville, i motsetning til Hitler og Stalin, utfordre Hollywood på underholdningsfilm. Sønnen var sjef for filmindustrien i Italia. Ingrid Bergman skrev brev til Rossellini og ba om rolle i hans filmer. Dette endte jo i et skandaleforhold. Men tre barn ble resultatet, blant annet Isabella Rossellini. Hennes far ville ikke at hun skulle bli skuespillerinne, men hun ble det allikevel. Fint for filmelskere over hele verden.
New video interviews with Rossellini scholar Adriano Aprà: Robertor Rossellini mislikte at Rome Open City alltid ble løftet frem som hans beste film. Selv syntes han den var for tradisjonell. Han brukte skuespillere i andre roller enn de vanligvis spilte. Presten (Aldo Fabrizi) var egentlig komedieskuespiller og Major Bergmann ble spilt av en sanger. Og ja, han var homofil i virkeligheten. Intervjuet varer i 12 minutter.
Rossellini and the City, a new visual essay by film scholar Mark Shiel (Italian Neorealism: Rebuilding the Cinematic City) on Rossellini’s use of the urban landscape in the war trilogy: Hvor du enn snur deg i Roma vil du se flott arkitektur og statuer. Rossellini valgte bort alt dette, og valgte dermed å tone det vakre ned. Nesten utrolig at han fikk det til. Shiel viser oss eksempler på dette i denne 25 minutter lange dokumentaren.
New video interview with film critic and Rossellini friend Father Virgilio Fantuzzi, who discusses the filmmaker and the role of religion in Rome Open City: Spennende rolle som filmkritiker og prest. Han forsøker å analysere filmen ut fra en religiøs vinkling og viser oss dermed tolkninger som vi ikke så lett hadde kommet på selv. Som venn av Rossellini har han en oppfatning av at han var troende selv om det ble bestemt benektet av hovedpersonen selv. Fantuzzi mener at kjernen i Rome Open City er kampen mellom engelen (Pietro) og djevelen (Bergmann) om mennesket. De andre episodene fyller egentlig bare ut denne primære konflikten. Religion er ofte kjernen i Rossellinis filmer. Positurer henspiller tankene på bibelske situasjoner, som måten fader Pietro løfter opp Pina fra gaten da hun har blitt skutt.
Paisan (Criterion nr. 498)(DVD)
1946 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)
En nesten tapt skatt
Nivå 1 (uten spoilers)
I Paisan følger vi i seks avsnitt frigjøringen av Italia på slutten av 2. verdenskrig, fra de allierte går i land i Sicilia til de kommer seg helt nord i Italia. Hvert avsnitt har sin egen, unike vinkling.
Nivå 2 (med spoilers)
Hovedtemaet som går gjennom Paisan som en rød tråd er kommunikasjon og muligheten for dialog. Vi får se mange eksempler på at de involverte ikke snakker samme språk og det leder til vanskeligheter og misforståelser. I det første segmentet ser vi at den italienske kvinnens offer i kampen mot tyskerne blir misforstått som at hun har drept en amerikansk soldat. Uten språkets hjelp blir italienerne enkelt satt i bås som simple tyver og horer. Filmens struktur, i tillegg til å vise den historiske invasjonens rute, er også lik frihetskjemperen Garibaldis rute fra 1860. Slik får filmen en ekstra klangbunn.
Segment 1 handler om en amerikansk patrulje som prøver å finne tyskere i området. Den italienske befolkningen må prøve å forholde seg til en ny fremmed militær tilstedeværelse. Store språkproblemer fører til slutt til en tragisk slutt.
Segment 2 foregår i Napoli med gatebarn i hovedrollen. De lever av tyveri og bondefanging av amerikanske soldater. Den svarte soldaten Joe er full og slår følge med en av guttene. Gutten advarer ham om at hvis han sovner der på ruinhaugen vil gutten stjele støvlene hans. Og det gjør han. Senere møtes de igjen, nå er Joe edru og i MP-uniform. Han tar gutten for seg, men da han ser guttens livsvilkår forlater han hele situasjonen. Antagelig minnet den ham om ghettolivet i USA.
Segment 3 dreier seg om Romas jenter og forholdet til de amerikanske soldatene. En soldat blir plukket opp av en jente. De er begge desillusjonerte og han forteller henne om den flotte jenta han ble kjent med i Roma for seks måneder siden. Hun var uskyldig og vakker, og de ble forelsket i hverandre. Han er for full til å forstå at hun er den samme jenta han er sammen med nå. De snakker samme språk, men han hører ikke virkelig etter når hun snakker.
Segment 4 tar for seg kampene rundt Firenze. Tyske snikskyttere er hovedmotstanderen for partisanene. En partisan og en britisk sykesøster strever for å komme seg tilbake til byen for å finne sine kjære. Han leter etter sin familie mens hun leter etter Lupo, partisanlederen som er hennes kjæreste. En døende partisan forteller henne at Lupo er død, uten å vite at hun er kjæresten hans.
Segment 5 foregår i et kloster i Nord-Italia. Tre amerikanske kapellaner i hæren vil overnatte i klosteret. En protestant, en jøde og en katolikk. Når munkene finner ut at en protestant og spesielt en jøde er til stede, blir de opprørt. De bebreider katolikken for ikke å ha forsøkt å rettlede de to andre til den rette tro. Svak italiensk og ikke-eksisterende engelsk er språkbarriere mellom de to gruppene. Men de når en felles plattform til slutt.
Segment 6 forteller om en massakre av partisaner, briter og amerikanere i Po Valley i nord-Italia. Kampene foregår i et elveområde som blant annet Antonioni har brukt i filmene sine. Lave robåter brukes for å manøvrere rundt, og her vil du se verdens råeste roteknikk.
Lyd og bilde
Dette er en meget spesiell utgivelse. Paisan har så vidt jeg vet aldri vært utgitt på DVD før, pga sin grusomt dårlige forfatning. Men her er den endelig. Før man uttaler seg om kvaliteten på bildet bør man vite følgende: Paisan var en film som egentlig ble sett på som tapt. Råmaterialet var i for dårlig stand til at man trodde at det kunne berges. Criterion har manuelt rettet opp over 250 000 flekker, risp og skader på filmen. Med det i bakhodet vil jeg si at filmen, selv om den har en del skader, er i bemerkelsesverdig god stand. Bildet er bedre enn på en vanlig, rimelig DVD-utgivelse. Lyden er OK.
Ekstramateriale
Video introduction by Roberto Rossellini from 1963: Som med Rome Open City har Rossellini en liten introduksjon til filmen på tre minutter. Filmen følger de alliertes rute etter at de går i land på Sicilia, fra sør til nord. Filmen er bygget på historier og nyheter, og er en blanding av fakta og fiksjon. Den floppet i Italia, men ble godt tatt i mot i Frankrike og senere resten av verden. Slik som Rome Open City.
New video interview with Rossellini scholar Adriano Aprà: Nazistene er stort sett borte, men frigjøringshæren er til stede, i form av amerikanere og briter. Paisan betyr noen fra samme by som deg selv. Etter den internasjonale suksessen med Rome Open City fikk Rossellini et større budsjett og filmet denne gangen med ny Kodakfilm fra USA. Albert Hayes var også med på manusarbeidet, som Klaus Mann var, sønn av Thomas Mann.
Excerpts from rarely seen videotaped discussions Rossellini had in 1970 with faculty and students at Rice University about his craft: En Rossellini i godt humør forteller om filmene sine med mye humor. Til stede er professorer og studenter. Hans engelsk er god, og avansert nok til at han klarer å holde høyt nivå i diskusjonen. Vi vet fra før at han behersker fransk også. Han forteller at Roma-segmentet var det han er mest misfornøyd med. Diskusjonen varer i 13 minutter.
Into the Future, a new visual essay about the War Trilogy by film scholar Tag Gallagher: Gallagher har en lavmælt stil, som kler bildene vi ser godt. Han tar for seg mye av den historiske bakgrunnen i Italia og også bakgrunnen for filmens opprinnelse. Italienerne ble bombet i tre år av amerikanerne, så ble de frigjøringshæren. Dette kan føre til konflikter i og med at mange har mistet familiemedlemmer i amerikanske bombetokt. Gallagher går igjennom hele War Trilogy på en utmerket måte.
Germany Year Zero (Criterion nr. 499)(DVD)
1948 – Roberto Rossellini (svart-hvitt)
Offerlam for en ny tid
Nivå 1 (uten spoilers)
Berlin rett etter andre verdenskrig. Byen er utbombet og innbyggerne sliter fryktelig med å klare seg. 12 år gamle Edmund blir familiens hovedforsørger på grunn av en syk far, en feig bror som skjuler seg hjemme og en søster som heller ikke er med å dra lasset.
Nivå 2 (med spoilers)
Man kan godt tenke på Oliver Twist når man ser Germany Year Zero. Begge filmene handler om barn som blir alt for tidlig voksne, og går glipp av barndommen. De kan aldri leke, men har de voksnes plikter og ansvar. Edmund har fått en alt for stort byrde plassert på sine unge skuldre. Han er for ung til å jobbe, men lyver på alderen. Man trengte arbeidstillatelse for å kunne arbeide. Han er en overlever som alltid har blikket for ressurser han kan nyttegjøre seg. Ser han kull falle av en lastebil stjeler han det straks. Når en menneskemengde kaster seg over en død hest på gaten, er han straks der for å få tak i kjøtt.
Faren er dødssyk og er som han selv sier en belastning for husholdningen, og kan selvfølgelig ikke bidra med noe. Broren Karl Heinz var involvert i de siste kampene i byen på tysk side, antageligvis i et SS-regiment. Han tør ikke gå ut av huset av frykt for å bli anholdt, men blir underholdt av Edmunds harde arbeid. Vi får et inntrykk av at han i stor grad er en snylter. Familier ble plassert trangt sammen i bygårder på grunn av ekstrem plassmangel, og det er store gnisninger i gården. Lederen i bygården er kald og hensynsløs.
Filmen følger Edmund i det store og hele. Hans manøvrering i den utbombede byen som han kjenner som sin egen bukselomme skildres brutalt, hvor menneskelige rovdyr er en fare for et barn som når alt kommer til alt er nettopp det. Han blir lurt av voksne i byttehandler. Tillitspersoner som hans gamle lærer viser seg å være en pedofil, selv om Edmund ikke ser ut til å forstå det. For Edmund er han en støtte i en uoversiktlig og forvirrende verden. Edmund tar lærerens utsagn om at faren er for svak for denne verden altfor bokstavelig. Han forgifter ham og blir fordømt av læreren, som får panikk for å bli involvert. Læreren og Edmunds far sto på hver sin side under krigen, da læreren var nazist.
Fordømmelsen fra en tillitsperson som læreren ser ut til å være dråpen som fyller Edmunds eget giftbeger. Moralsk forvirret ser vi nå frempekene tidligere i filmen nå sitt klimaks. Vi har sett en lekepistol bli rettet mot Edmunds egen panne. Han har løpt mot vinduet i desperasjon. Trangen til å hoppe har ligget latent. Edmund har startet sin nedstigning til Helvete, som kulminerer med selvmordet. Berlin etter krigen er intet sted for et barn. Germany Year Zero er en naturlig avslutning på en triologi som viser oss naziokkupasjonen av Roma, den allierte frigjøringen og nå til sist hvordan konsekvensene ble for herrefolket selv.
Germany Year Zero er en sterk avslutning på en sterk trio med filmer. Den er en film som vil forbli i minnet lenge og som har inspirert mange filmskapere. En naken film som gjør deg litt klokere. For man tvinges til å se tragedien som andre verdenskrig var, ikke bare for de som var offer for nazistenes ugjerninger, men også hvordan Hitler brakte ulykke over sitt eget folk. Vi er alle kun mennesker og Edmund hadde ingen skyld i det som formet hans korte liv, om han var aldri så tysk. På en måte blir Edmund offerlammet for at Tyskland skal kunne starte på nytt…
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1 og lyden er i mono. Vi har å gjøre med et gammelt og røft bilde. En stor innsats er lagt ned i restaureringen av bildet, og dette er antagelig det beste vi vil se Germany Year Zero noen gang. Når det er sagt, kan vi ikke stikke under en stol at det er noen skader og ustabilitet i bildet. Det er heller ikke veldig skarpt. Men allikevel er jeg godt fornøyd, bakgrunnen for filmen tatt i betraktning. Lyden gjør jobben, men har litt sus og støy.
Ekstramateriale
Video introduction by Roberto Rossellini from 1963: Rossellini kom til Berlin 9 måneder etter krigen var ferdig. Da hadde en jøde allerede åpnet en butikk der. Et tydeligere tegn på tysk nederlag kan man vanskelig tenke seg.
The Italian release opening credits and voice-over prologue: Begynnelsen på filmen vises her med italienske fortekster og italiensk fortellerstemme.
Roberto Rossellini, a 2001 documentary by Carlo Lizzani, assistant director on Germany Year Zero, tracing Rossellini’s career through archival footage and interviews with family members and collaborators, with tributes by filmmakers François Truffaut and Martin Scorsese: Denne dokumentaren på 65 minutter kartlegger Rossellinis filmkarriere. Det er morsomt å se glimt fra tidlige og antagelig sjeldne Rossellinifilmer. Vi får høre at han hadde affærer med både Anna Magnani og Ingrid Bergmann. Mannen som spilte gutten som stjal støvlene til den svarte soldaten Joe i Paisan dukker opp. Han levde som gutten i filmen på den tiden. Rossellini ble angrepet både i USA og Italia som person, og hadde til slutt lyst til å bli fransk statsborger.
Letters from the Front: Carlo Lizzani on “Germany Year Zero,” a podium discussion with Lizzani from the 1987 Tutto Rossellini conference: Denne noe spesielle diskusjonen på 23 minutter består stort sett av høytlesing av Lizzanis brev fra innspillingen av Germany Year Zero. Han var den eneste italieneren i filmstaben. Noe morsomt dukker opp, men det blir også litt kjedelig.
New video interview with Rossellini scholar Adriano Aprà: Aprá har en god tolkning av filmen hvor han legger vekt på Edmunds rolle. Filmen er dedisert til minnet om Romano, Rossellinis døde sønn, og Edmund kan minne om ham utseendemessig. Spesielt det at Edmund befrir seg fra de onde omgivelsene ved å begå en ond handling som å drepe faren er tankevekkende. Edmund føles som et spøkelse som vandrer gjennom en verden av spøkelser. Videointervjuet er på 13 minutter.
Italian directors Paolo and Vittorio Taviani (Padre padrone) discussing the profound influence Rossellini’s films have had on them: Disse regissørene var veldig unge da de så Germany Year Zero og filmen gjorde et stort inntrykk på dem. De påpeker at filmen er lys og at ingenting skjules. Kort diskusjon på åtte minutter. Tavianibrødrene har blant annet regissert Padre Padrone.
Roberto and Roswitha, a new illustrated essay by film scholar Thomas Meder on Rossellini’s relationship with his mistress Roswitha Schmidt: Et lite essay som føles noe unødvendig. Vi får kjennskap til Rossellinis forhold til hans elskerinne Roswitha Schmidt. Kun tekst og bilder.
Bok: Rossellinis War Trilogy kommer i en nydelig pappboks, som i tillegg til de tre filmene i hvert sitt pappcover, og inneholder en 45 siders bok. Hver av filmene har et eget essay, i tillegg til generelle essay om Rossellinis filmer. Jeg hadde store forventninger til Jonathan Rosenbaums essay om Germany Year Zero, men ble litt skuffet. De andre essayene var av høy klasse. Spesielt Colin MacCabe sitt essay var lærerikt. En nydelig bok.
