The Complete Monterey Pop Festival

The Complete Monterey Pop Festival (Criterion nr. 167)(Blu-ray)

I 1967 gikk Monterey Pop Festival av stabelen i Monterey, California. Band som The Who, Simon & Garfunkel, The Mamas & The Papas, Jimi Hendrix og Otis Redding var på plakaten. Denne boksen fra Criterion inneholder konsertfilmen og store mengder opptak av framførelser som ikke ble med i filmen.

Monterey Pop (Criterion nr. 168)(Blu-ray)

1967 – D.A.Pennebaker (farger)

The Summer of love

Nivå 1 (uten spoilers)

Det startet som en konsertfestival med inngangspenger og betalte band. Så ble det hele en veledighetsfestival med gratis inngang og band som spilte gratis. Artister som Janis Joplin, Jimi Hendrix og Otis Redding fikk sitt definitive gjennombrudd her.

Nivå 2 (med spoilers)

Sommeren 1967 ble for alltid hetende The Summer Of Love, mye på grunn av denne meget vellykkede festivalen i California. En stor kontingent av hippier fra hele USA og spesielt Los Angeles og San Francisco gjorde det hele til en deilig naiv og romantisk affære. Kontrasten til Altamont Speedway Free Festival er slående. Denne ble mer i tråd med det som skulle bli Woodstock et par senere.

Det er nok av store opplevelser på denne festivalen. The Who var et av dem. Janis Joplin som ble ordentlig lagt merke til her for første gang, er en annen. For ikke å snakke om Jefferson Airplane, The Mamas & The Papas og Ravi Shankar. Sistnevnte lagde forresten musikken til tre av Satyajit Rays filmer. Siden dette er en konsertfilm og ikke bare en filmet konsert, er det også mye materiale fra festivalområdet som er inkludert i filmen. Slik får vi innblikk i hvordan det var å være der og ikke minst hvem som var der. Når kameraet sveiper over publikum kan vi plutselig se Jimi Hendrix lytte til Ravi Shankar sammen med kjente Hollywoodskuespillere som Karen Black, om jeg da ikke tar feil.

Øyeblikket: Avslutningen på Ravi Shankars konsert. De tre indiske musikerne laget en uforglemmelig avslutning på en tre timer lang konsert. Et 20 minutters langt parti får publikum til å sitte stille som mus. Når det virkelig tar av er publikum helt i musikernes vold. Ansiktsuttrykket til den vakre jenta med det korte svarte håret når gruppen avslutter låta, er noe av det flotteste jeg har sett. Rett og slett rørende å se hvilken varme publikum øser ut over Ravi Shankar.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1. Generelt vil jeg si at man får en bluray-effekt i scener med dagslys, mens de konsertene som spilles etter mørkets frembrudd lider av dårlig bilde. Lyden kommer i tre varianter, original stereo / remikset stereo / DTS 5.1. Personlig foretrakk jeg det remiksete stereosporet. Kraftig og god lyd.

Ekstramateriale

Soundtrack featuring a 5.1 mix by legendary recording engineer Eddie Kramer, presented in Dolby Digital (and DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition): Det er altså tre forskjellige lydspor inkludert. Opptaket den gangen ble gjort av Wally Heider, som regnes for å være den beste i bransjen den gangen. Allikevel er det litt skader på dette 35 år gamle sporet. Et tekstessay om lydproblematikken følger med. Eddie Kramer forsøkte under restaureringen og remiksingen å skape en følelse av å være tilstede under konserten. Kramer var produsent/tekniker for store band som Led Zeppelin, Kiss, The Beatles, Rolling Stones og Jimi Hendrix. Essayet er proppfullt av tekniske spesifikasjoner og utstyrsbetegnelser. Det remiksete stereosporet som jeg foretrekker er litt høyere i volum enn de andre, men også fyldigere.

Audio commentary by Festival producer Lou Adler and Pennebaker: Jovial og hyggelig samtale som fyller tiden fint, men ikke er av de aller beste. En god del blir gjentatt andre steder på ekstramaterialet.

Video interview with Adler and Pennebaker: Lou Adler var festivalprodusenten og Pennebaker er regissøren av denne filmen. I denne 30 minutter lange samtalen snakker de om Californiascenen på 60-tallet. John Phillips fra The Mamas & The Papas var pådriver for festivalen og jobbet aktivt med den helt til et par dager før hans band skulle på scenen.

Audio interviews with festival producer John Phillips, festival publicist Derek Taylor, and performers Cass Elliot and David Crosby: John Phillips var litt interessant å høre på, ellers var dette rimelig trauste saker. For å få noe spesielt utbytte av dette må man antagelig være blodfan.

Photo-essay by photographer Elaine Mayes: Fotoessayet er på 12 minutter. Her forteller Mayes om hvordan bildene ble tatt og hvordan hun tenkte når det gjaldt motivvalg. Det er også inkludert et stillbildegalleri som er av mindre interesse for meg.

Original theatrical trailer and radio spots: Traileren er en oppramsing av band som var på Monterey Pop Festival, med Janis Joplin som lydbakgrunn. Deretter vises klipp fra konsertene. Fin trailer, med fokus på de rette tingene. Radioreklamen fungerer også bra, den gir deg lyst til å se konsertfilmen.

Monterey Pop Festival scrapbook: Outtakes: I denne bolken på over to timer får vi se mange bra konsertopptredener som ikke fikk plass i filmen. Det betyr ikke at de er dårligere enn de som fikk plass i den endelige konsertfilmen, men ble utelatt på grunn av strukturen i filmen. Her er det mye Janis Joplin, The Who og The Mamas & The Papas. The Who har nok den mest entusiastiske trommeslageren gjennom tidene. Tiny Tim ble filmet backstage med kun lyste fra en lighter som lyskilde. Hans opptreden er en merkelig seanse med klimpring på en slags banjo uten særlig struktur, og skjærende falsettsang.

A booklet featuring essays by critics Michael Lydon, Barney Hoskyns, and Armond White: Michael Lydon har skrevet en veldig nyttig og presis beskrivelse av festivalen. Hør på denne besrivelsen av Hendrix: ”Jimi Hendrix spilte på gitaren sin som en enorm penis, før han brant den, knuste den og skjenket bitene som hellig vann til publikum”. Barney Hoskyns belyser problemene med å organisere festivalen. Mange San Francisco-band mente at festivalen solgte sjela si. Produsent Lou Adler kalte The Grateful Dead for The Ungrateful Dead på grunn av dette. Armond White skriver et kort essay om Pennebaker og filmen han har laget.

Jimi Plays Monterey & Shake! Otis At Monterey (Criterion nr. 169)(Blu-ray)

1986 – D.A.Pennebaker og Chris Hegadus (farger)

Jimis triumf

Nivå 1 (uten spoilers)

På denne blurayen er både Jimi Hendrix gjennombruddskonsert og Otis Reddings legendariske konsert på Monterey Pop samlet. To milepæler i musikkhistorien.

Nivå 2 (med spoilers)

Det var stor uenighet mellom Jimi Hendrix og The Who gitarist Pete Townsend om hvem som skulle avslutte konsertkvelden den junikvelden i 1967. Begge var nervøse for å måtte overgå en god opptreden fra den andre. Noen mener at det nærmet seg slagsmål da kron og mynt ble kastet og The Who fikk gå på scenen først. De gjorde alt de kunne for å levere en kanonkonsert og klarte det med glans. Avslutningen inneholdt knusing av gitarer og trommesett før de forlot scenen i tåken fra en røykbombe. Publikum i California hadde aldri sett maken. The Who sørget for at The Jimi Hendrix Experience fikk et meget vanskelig utgangspunkt.

Jimi Hendrix dro fra USA til England som en ukjent musiker, men kom tilbake til Monterey Pop Festival som en av de mest spennende gitaristene i bransjen, med lovord fra Rolling Stones og The Beatles i bagasjen. Han entrer scenen i et fargerikt antrekk, med en rosa fjærboa som kronen på verket. En mann skal være ganske trygg på egen seksualitet for å iføre seg noe slikt, som Charles Shaar Murray tørt konstaterer på kommentatorsporet. Hendrix har brakt med seg sine egne Marshallhøytalere som gir han det ekstra trøkket han trenger og som lar han utnytte feedbackeffekter til fulle. The Who skulle angre på at de ikke gjorde det samme.

I denne legendariske konserten på ca 50 minutter, er Hendrix fullstendig i sin egen klasse. Lekende lett spiller han de vanskeligste partier samtidig som han synger og flørter med publikum. Alt er her; spilling med tennene, spilling med gitaren på ryggen, et uhyre seksuelt ladet kroppsspråk og til slutt den klassiske sekvensen med brenningen av gitaren. Han spiller låter av Bob Dylan og The Troggs og gjør dem til sine egne. Slik varsler han at det er en ny stjerne på himmelen.

Otis Redding var usikker på om hans stil ville passe inn på en rockefestival som Monterey Pop Festival. Så var også flere i apparatet rundt ham. Etter at Jefferson Airplane hadde avsluttet sitt sett med totalt forskjellig stil og publikum, skulle Otis gå på scenen med det samme publikummet. Og han tok dem med storm. Fra åpningssekundene av Shake! forsto alle at de var til stede på noe som skulle bli et spesielt øyeblikk i musikkhistorien. Høydepunkt fulgte høydepunkt og hele konserten ble en stor opplevelse for de som var til stede og for oss som er så heldige å kunne se den nå. Den 20 minutter lange konserten på denne utgivelsen gir oss en fin gjennomgang av repertoaret til Otis Redding.

Øyeblikket: Åpningen på Jimi Plays Monterey har blitt en klassiker i hjemmet vårt. Nesten alle gjestene våre har sett denne sekvensen. Vi ser en murvegg og en mann som går forbi. Deretter setter mannen i gang med å male noe på veggen, totalt improvisert og kaotisk. Før man ser hva det er har man ikke så stor tro på de spredte malingsflekkene. Så ser vi at det er Jimi Hendrix sitt ansikt som dukker opp på veggen, skapt ut av ingenting i løpet av 4 minutter. Virkelig, virkelig et magisk øyeblikk!

Lyd og bilde

Bildet kommer i 1.33:1, som tilfellet er med Monterey Pop. Bildet er ikke spesielt bra, liten grunn bildemessig å gi denne ut på blu-ray. Mye av skylden må legges på de mørke opptakene. Både Jimi Hendrix og Otis Redding avsluttet sine respektive kvelder og dermed var det mørkt. Så ikke forvent så mye fra bildet. Derimot er lyden av strålende kvalitet, enten stereo eller 5.1.

Ekstramateriale

Soundtrack featuring a 5.1 mix by legendary recording engineer Eddie Kramer, presented in Dolby Digital (and DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition): Lyden er virkelig flott, dynamisk og uten forstyrrelser. Topp klasse!

Audio commentary by music critic and historian Charles Shaar Murray: Dette er et av de beste kommentatorspor jeg har hørt, og det på en konsertfilm! Fantastisk morsomt og informativt om hele Jimi Hendrix-sirkuset. I tillegg har Murray mye musikkunnskap og kan fortelle i detalj om hva som er så bra med Hendrix sin gitarteknikk. Hendrix hadde ingen virkelige konkurrenter, han var den overlegent beste gitaristen i verden.

Trailer: Som ventet klipp fra konsertene med Hendrix og Redding. Problemet er fortellerstemmen, som er direkte håpløs, tam og uengasjert.

Video excerpt of Pete Townshend discussing Jimi Hendrix: Townsend og Hendrix ble aldri gode venner, selv om Townsend forgudet Hendrix sin gitarspilling. Mye skyldtes konflikten de hadde på Monterey om hvem som måtte spille sist. Begge ville først for å slippe å overgå den første. Hendrix tapte kron og mynt, og bestemte seg for virkelig å overskygge et intenst The Who-show. Selv i 1987, når dette intervjuet ble gjort, syntes Townsend det var smertefullt å tenke på dette.

Two audio commentaries by music critic and historian Peter Guralnick: the first on Otis Redding’s Monterey performance, song-by-song; the second on Redding before and after Monterey: Litt overlappende informasjon, men stort sett greit. Vi får et innblikk i Reddings korte karriere. Song-by-song sporet er på den kjedelige siden.

Interview with Phil Walden, Redding’s manager from 1959 to 1967: Et virkelig interessant intervju på 19 minutter. Walden er mannen som oppdaget Otis Redding og var manager for ham til Redding døde i 1967. Walden var bare 18 år når de møttes. Vi får litt kjennskap til musikkscenen i sørstatene i løpet av intervjuet.

A booklet featuring an essay by music critic David Fricke: Kort essay om begge stjernene. Otis Redding døde i en flystyrt i desember 1967, bare et halvår etter festivalen. Han var bare 25 år gammel da han spilte på Monterey. Jimi Hendrix døde i 1970.

Beauty And The Beast

Beauty And The Beast (Criterion nr. 6)(Blu-ray)

1946 – Jean Cocteau (svart-hvitt)

Skjønnhet på innsiden

Nivå 1 (uten spoilers)

En mann stjeler en rose fra udyrets hage, og må bytte sin frihet
mot at en av hans døtre må bo hos udyret i det magiske slottet. Belle ofrer seg
for sin far, og litt etter litt blir hun og udyret bedre kjent. Filmen er
basert på den kjente historien av Jeanne Marie Leprince de Beaumont.

Nivå 2 (med spoilers)

De fleste kjenner til historien om Skjønnheten og Udyret fra
Disneys tegnefilm. Men i 1946 lagde Jean Cocteau en virkelig klassiker av den
samme historien. Moralen i filmen er den samme, alle ønsker å bli elsket for
den de er. Selv om man er et monster på utsiden kan man være fin på innsiden.
Det finnes også den klassiske freudianske tolkningen av filmen, hvor Belle er
jenta som elsker sin far og moren er fraværende. Hun overvinner avhengigheten
av sin far og blir en egen person.

Beauty And The Beast er en usedvanlig vakker film estetisk
sett. Den har dette visuelle ved seg som ikke kan skapes med spesialeffekter,
men som dannes ved unike effekter basert på fysiske løsninger. Man kan innvende
at noen av effektene ser primitive ut, men de gir et visst inntrykk som føles
estetisk tilfredsstillende. Ved å leve seg inn i den magiske verdenen Cocteau
byr oss, er vi prisgitt hans visjoner og må innfinne oss med hans regler og
estetikk. Og det bør være nok for oss.

Det er et vell av nydelige scener i filmen. Fotograf Henri
Alekan ble instruert av Cocteau til å lyssette visse scener etter malerne
Vermeers og de Hoochs eksempel. Det betyr ikke å kopiere dem, men å la seg
inspirere av dem. For de som har lyst til det, vil det være spennende å studere
noen av de nevnte kunstnernes malerier og sammenligne med scenene tidlig i
filmen. Scenene fra Belles hjem, spesielt fra rommene i andre etasje er lyssatt
med dette i mente. Scenen hvor Belles far har med besøk hjem er modellert etter
Rembrandts ’Anatomy lesson’. Måten gjestene plasseres rundt bordet på og
omgivelsene skal resonnere med maleriet. Det må være givende for de blant
publikum som plukket opp den referansen. Jeg var ikke en av dem, men jeg vet
hvor tilfredsstillende det er de gangene jeg forstår en referanse.

Når filmen begir seg inn i udyrets domene, skogen og det magiske
slottet, skifter den visuelle stilen til å minne oss om Gustave Dorés arbeid.
Doré er kunsteren bak illustrasjonene til blant annet praktutgavene av The
Divine Comedy av Dante, Paradise Lost av John Milton og The Rhyme of the
Ancient Mariner av Samuel Taylor Coleridge. Doré har også illustrert mange av
Bibelens fortellinger.

Jean Cocteau starter filmen med en tekst som henvender seg
til det voksne publikummet, hvor han ber oss om ikke å være for kritiske, men
leve oss inn i filmen. Det er slikt man ikke trenger å be barn om. Denne filmen
gir altså best utbytte ved å se den slik et barn ville ha sett den. Det kan
være en god regel når det gjelder flere filmer, og noe jeg selv absolutt bør ta
til hjertet. Det er lov å legge den analytiske hjernen litt til side og bare
nyte en film, er det ikke?

Regissøren av The Blood Of A Poet bruker elementer fra den
filmen i Beauty And The Beast. Lange ganger, blod på gulvet og speil som
inngang til alternative virkeligheter. Han likte best og behersket best
sekvensene fra udyrets magiske slott og den mørke skogen. Filmens første del
voldte ham mest bry, med de realistiske scenene fra Belles dysfunksjonelle
familie og dagliglivet der.

Det er imponerende makeuparbeid som blir presentert i Beauty
And The Beast. Jeg må si at bluray-versjonen ikke avslører det som
fattigmannseffekter heller. Scenen hvor udyret og Avenant dør er fremdeles
ganske så imponerende i sin metamorfose av ansiktet. Cocteau har gjort
historien mer komplisert med å inkorporere enda en karakter i skuespiller Jean
Marais rollerepertoar. Udyret og Avenant dør og prins Charming oppstår som en
fugl Føniks fra disse. Han hinter mot sjelevandring her slik jeg ser det.
Avenant og udyret dør på eksakt samme tid, Avenant av en pil i ryggen. Denne
pilen ble faktisk skutt inn i ryggen på Marais på ordentlig, i en treplate
skuespilleren hadde festet til ryggen. Første gang de prøvde sneiet pilen
halsen hans!

Øyeblikket: Belles far går inn i slottet og inn i en
korridor med lysestaker holdt av hender som stikker ut av veggen. Ved hjelp av
at skuespilleren beveger seg baklengs og at filmen tas opp reversert får vi en
uhyggelig stemning og effekt. Lysene ser ut som om de antennes av seg selv,
selv om de egentlig blåses ut. Magisk.

Lyd og bilde

Beauty And The Beast presenteres i 1.33:1. Opp gjennom årene
har filmen vært restaurert flere ganger, og resultatet er over all forventning
med denne blurayen. Bildet er ikke av de aller skarpeste, ei heller dybden, men
dette er en film fra 1946 og det er bemerkelsesverdig hvor flott bildet er. Man
kan si at det ser ut som en DVD i særklasse. Kanskje enda litt bedre, for det
er scener her en DVD ikke vil klare å gjengi. Lyden er også veldig, veldig
klar.

Ekstramateriale

Philip Glass’s opera La Belle et la Bête, as an alternate
soundtrack (presented in 5.1 DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition):
Ganske så flott opera som godt kan lyttes til uten at man ser filmen.
Replikkene synges.

Two commentaries: one by film historian Arthur Knight and one by writer
and cultural historian Sir Christopher Frayling: Arthur Knight tenderer mot å
snakke litt for mye om ting som ikke er direkte relatert til denne filmen, og
dermed blir det hele litt ufokusert. Likevel er det ett og annet å ta med seg
fra det han sier. Men skal man velge ett spor, er det ingen tvil om at Sir
Christopher Frayling besørger kommentatorsporet med mest verdi. Konsist,
innsiktsfullt og underholdende. Meget bra.

Screening at the Majestic, a 1995 documentary featuring interviews with cast
and crew: Denne dokumentaren på 27 minutter samler noen av de medvirkende på
lokasjoner som ble brukt i filmen, og de forteller om opplevelsene de hadde
under innspillingen. Jean Marais som spilte udyret måtte sitte fem til åtte
timer i makeup-stolen hver dag for å bli til udyret. Mye lim tæret på den
sensitive ansiktshuden.

Interview with cinematographer Henri Alekan: Dette er et ni minutters
klipp fra et TV-program. En meget høflig stemning setter rammen for at Alekan
kan fortelle om sitt arbeide på det som er hans fineste arbeid noen gang. Han
er tydelig stolt av det han fikk til på denne filmen, og som gjør at han huskes
som en av de store fotografene innen film.

Rare behind-the-scenes photos and publicity stills: Mange bilder, noen
virkelig flotte. Fine filmplakater mot slutten.

Film restoration demonstration: Beauty And The Beast står ikke i fare
for å gå tapt, men de har valgt å restaurere den fordi den er en av de store
klassikerne. Der hvor bilder manglet, som det gjorde 49 steder med til sammen
150 bilder, var det tidligere satt inn sorte bilder. Nå kopierte de bildet før
og bildet etter inn for de sorte bildene. Det samme ble gjort med lyden, med
datamaskiner og klipp og lim metoden.

Original trailer, directed and narrated by Jean Cocteau, and the 1995
restoration trailer: En veldig personlig trailer, hvor Cocteau snakker direkte
til publikum. Ganske så fin. Traileren fra 1995 kan skilte med et betydelig
bedre bilde, og er halvparten så lang (2 minutter).

A booklet featuring an essay by film critic Geoffrey O’Brien (Blu-ray
edition only), a 1947 piece on the film by Cocteau, excerpts from Francis
Steegmuller’s 1970 Cocteau: A Biography, a reprint of Mme. Leprince de
Beaumont’s original fable (DVD edition only), and an introduction to Glass’s
opera by the composer: O’Brien har skrevet et godt essay om stemningen og
utseendet på filmen, og legger stor vekt på den mørke stemningen i filmen.
Samtidig får han frem alt det vakre i udyrets verden. Cocteau har skrevet en
liten tekst hvor han oppklarer sitt ståsted når det gjelder filmen han har
laget. Han var opptatt av at filmen skulle være for magisk for realistene og
for realistisk for de som liker fantasi. Slik skulle de utfordres. Phillip
Glass argumenterer for at filmen handler om kunst og kunstneren, hvor udyret er
kunstnerens kreative side.

8 1/2

8 ½ (Criterion nr. 140)(Blu-ray)

1963 – Federico Fellini (svart-hvitt)

Det skapende mennesket

Nivå 1 (uten spoilers)

Guido Anselmi er en filmregissør som får en kreativ sperre underveis i filminnspillingen. Han har fått bygget store modeller av romskip, men aner ikke hva han skal bruke dem til. Produsenten, agenter og skuespillere svermer rundt ham med krav og spørsmål. Han later som om han har kontroll.

Nivå 2 (med spoilers)

Utgangspunktet for filmen er at Fellini opplevde en slik ”regisperre” selv under forberedelsen til 8 ½, uten at dette dermed er noe så enkelt som en selvbiografisk film. Protagonisten i filmen var en forfatter med skrivesperre opprinnelig, men Fellini kom ingen vei fordi han ikke hadde nok kjennskap til forfatteryrket. Muligens fordi han ikke likte forfattere. Det var først når han forandret Marcello Mastroiannis karakter til å være en regissør at det hele løsnet. Regissøren skulle ha en kreativ sperre, som han selv hadde. Dermed kunne Fellini lage en film om å lage den filmen han holdt på å lage.

Åpningsscenen i 8 ½ er en ganske så definerende scene. Kameraet ser ut til å være en karakter i filmen slik det sveiper over bilene som om det ser etter årsaken til køen Guido sitter fast i. Fraværet av lyd er en indikasjon på at dette er en drøm. Det skal vi litt senere få etablert. Andre tegn på at det er en drøm er de hodeløse kroppene i bussen. Det hele er en manifestasjon av Guidos ønske om å bli født på ny. Han kravler ut av bilen og opp på taket. I neste bilde svever han oppe i skyene får han nådeløst blir halt ned til jorden av to personer, som er en skuespilleragent og en presseagent. Tilbake til filmindustrien og det virkelige liv. Så våkner han…

Den opprinnelige tittelen på denne filmen kan oversettes til ”En vakker forvirring”. Det er et tema Fellini holder seg til gjennom hele filmen. Den kreative prosessen skal være spontan. I 8 ½ veksler regissøren i å vise oss minner, fantasier og det virkelige livet. Scenen i hotellobbyen bygger oppunder dette med et virvar av språk og dialekter. Fransk, amerikansk og dialekter fra hele Italia snakkes og skaper en herlig forvirring. Utover i filmen utviskes grensene mellom minner, fantasi og det som faktisk skjer nå. En deilig scene som illustrerer dette er cafèscenen hvor Carla, Guidos elskerinne, ankommer og setter seg ved et bord i nærheten av Guido og hans kone. Guido får et stort forklaringsproblem når hans kone straks forstår hvilken rolle denne kvinnen har i Guidos liv. Stemningen er anspent og kvinnene måler hverandre opp og ned. Den konfliktsky Guido tar på seg solbrillene og forsvinner inn i en fantasi hvor disse to kvinnene er venner og ingen krever noe av ham.

Fellinis egen streben etter å kombinere de forskjellige delene av sitt liv kommer til syne i de utfordringene Guido må håndtere. Hvilken rolle skal hans katolske tro spille i hans liv? Stadig dukker representanter for kirken opp, i form av prester og kardinaler. Den klassiske konflikten mellom religion og seksualitet blir belyst da den unge Guido i et av tilbakeblikkene må møte for et tribunal av katolske prester og blir fordømt for sin omgang med Sarraghina. Prestene har Fellini valgt å fremstille som puritanske og stramme, i form av middelaldrende kvinner. Dette fordi han så for seg at middelaldrende menn ville være for preget av god mat og god vin.

Sarraghina er for øvrig en typisk fellinisk kvinne. Denne kvinnetypen som Fellini var så fascinert av har faktisk fått sitt eget navn! Hun er frodig, litt vulgær og sensuell. Sarraghina betyr sardin og navnet kommer fra hennes vilje til å bytte sex mot sardiner fra de lokale fiskerne. For Sarraghina er basert på en faktisk kvinne som jobbet som prostituert og bodde på stranden i nærheten av der Fellini vokste opp. I filmen spilles hun av en amerikansk operasanger fra Chicago.

8 ½ er først og fremst en film om å skape. Alle mennesker har behov for å skape noe, sette et slags avtrykk etter seg i verden. I større eller mindre grad har vi alle en slik trang. Derfor kan vi identifisere oss med Guido i en viss grad. Han trenger ikke å være en filmregissør, han kan være en forfatter, maler, musiker eller treskjærer. Han kan også være webdesigner, festivalarrangør eller forretningsgründer. Hva som helst. Den kreative kunstneren lever sjelden i et vakuum, men har tidsfrister og budsjetter å forholde seg til. Hva gjør man når kreativiteten har tørket ut og tidsfristen nærmer seg. Hva føler man? Dette er det grunnleggende temaet i 8 ½ slik jeg ser det. Den handler om det skapende mennesket i sterkt utvidet forstand.

Fellini legger inn kommentarer om kritikerstanden, de som bedømmer hans arbeid, jevnt utover i filmen. En kritiker kommenterer Guidos manus og hans daglige visninger og ideer. Han formidler til Guido hans negative tanker via et notat. Guido kaster lappen fra seg for så å plukke den opp litt senere. Han både bryr seg og bryr seg ikke om kritikerstanden.

Asa nisa masa. Hva betyr det? Setningen er en slags røverspråk, som Guido brukte når han var liten. Man satte sa etter alle vokaler i ordet og ordets mening ble skjult. Så denne setningen tilsvarer anima, som betyr (kvinnelig) sjel på italiensk. I det ene tilbakeblikket har Guido og de andre barna gått til sengs. En jente sier til Guido at man må si den magiske setningen ’Asa nisa masa’ for at øynene til personen på maleriet skal røre på seg. Altså i overført betydning: Guido lærer nøkkelen til å få bilder til å bevege seg, nettopp det han har problemer med i sitt voksne virkelige liv som filmregissør.

Meta-aspektet er påfallende ved denne filmen. 8 ½ er en film om å lage filmen 8 ½ i en viss grad. I kinosalen ser vi Guido og produsenten se på opptaksprøver med skuespillere som ønsker å være med i 8 ½. Det spiller i sin tur tilbake på Guidos virkelige liv i den forstand at hans kone ser den bakenforliggende historien med Guidos elskerinne og blir såret. Man skal holde tungen rett i munnen for å ha oversikt over de forskjellige lagene i Fellinis film denne gangen.

Som sagt er det likheter mellom Guido og Fellini. Men vi kan ikke sette likhetstegn mellom alt vi ser i 8 ½ og Fellinis liv. Hva som er basert på Fellinis liv og hva som er fiksjon er vanskelig å si. Men man kan få følelsen av at Fellini utforsker og avklarer aspekter ved sitt eget liv gjennom Guido. Spesielt gjelder det det religiøse aspektet, men også muligens hans eget kjærlighetsliv. Det er ikke vanskelig å lese noe slikt inn i scenene som omhandler Guidos sjonglering av kvinnene Carla og Luisa, hans kone. Spesielt med tanke på det virkelige forholdet mellom Sandra Milo, som på denne tiden var gift, og Fellini. Kan scenen i soverommet mellom Guido og Luisa ha sin parallell i virkeligheten? Luisa legger seg i sengen ved siden av Guido og alt virker harmonisk fram til hun konfronterer ham med utroskapet. Da kameraet trekker seg litt tilbake ser vi at de ikke ligger i den forventede dobbeltsengen, men har hver sin seng med god avstand imellom. Enkelt, men effektiv regi!

Claudia har gjennom hele filmen vært Guidos uoppnåelige ideal. Mot slutten sitter de i bilen sammen, men nå er han kun interessert i henne som menneske, ikke som skuespillerinne i filmen hans. Avstanden mellom dem illustreres gjennom tilstanden de befinner seg i. Hun er glad, han er intens. Hun er i lyset, han er i mørket. Han ser, hun blir observert. Claudia formulerer essensen i Guidos problem, som hun sier tre ganger uten å la seg affisere av hans motargumenter. Han vet ikke hvordan man elsker.

Så noen ord om slutten. Opprinnelig var filmen ment å avslutte på en mer pessimistisk måte, med et tog som muligens er på vei mot døden. Denne slutten ble forkastet og erstattet med en mer optimistisk slutt. Her legger Guido kortene på bordet og gir opp filmen, til produsentens fortvilelse og kritikerens velsignelse. Man skal heller gi opp enn å lage en dårlig film. Når han nå har avsluttet prosjektet, er det mulig for ham å begynne på nytt. Og ting skjer. Mennesker kledd i hvitt kommer gående. Nå er også Guido kledd i hvitt. Hvitt er rent, hvitt er nytt. Alle samles på byggeplassen. Guido har lært seg å leve med problemene sine, og akseptert at han ikke kan løse dem. Han aksepterer livet sitt som det er og slutten symboliserer at han igjen er i sentrum av livet sitt. Regissør i sitt eget liv, midt i manesjen.

Øyeblikket: Guido sitter sammen med sin kone på cafè når elskerinnen Carla ankommer. Hun ser ekteparet sitte ved et bord og bestemmer seg for å snu, men det hele blir hjelpeløst og patetisk. Så hun snur igjen og prøver samtidig å holde stilen, noe som fører til et merkverdig ganglag. Morsomt øyeblikk!

Lyd og bilde

Bildet kommer i en flott kvalitet i 1.66:1. Nydelig detaljnivå og kontrastnivå. Jeg var veldig fornøyd, selv om jeg har lest tidligere at det skulle være problemer med denne printen. Det skulle finnes hvite kanter i omrisset på mennesker og gjenstander. Jeg fant ingen slike feil og koste meg med denne filmen. Monolyden er god, men dessverre var den ikke godt synkronisert hva tale angår. Det er som jeg har sagt mange ganger før et typisk italiensk problem med filmer fra denne perioden. De så rett og slett ikke på det som et problem. Det gjør jeg.

Ekstramateriale

Introduction by filmmaker Terry Gilliam: Som vanlig er Terry Gilliam kjempeglad. Han kommer alltid tilbake til denne filmen, selv om den ikke er hans favorittfilm av Fellini. De ser verden på samme måte.

Audio commentary featuring film critic and Fellini friend Gideon Bachmann and NYU film professor Antonio Monda: Et av de aller beste kommentatorsporene til Criterion hittil. Uhyre komprimert med informasjon og vekslingen mellom kommentatorer sikrer et aktivt lydspor. Mye detaljinformasjon og tolkninger.

High-definition digital transfer of a new restoration of Fellini: A Director’s Notebook, a 52-minute film by Federico Fellini: Det var ikke mye High-definition på denne filmen. Elendig bilde. Ser ut som en video fra 80-tallet som har blitt lånt ut til studentfester 200 ganger. Filmen er en eksperimentell og småsurrealistisk ”notatbok” som er meget vanskelig å følge. Et brev fra Fellini er inkludert som et tekstessay. Her utbroderer Fellini sitt syn på filmprosessen, fantasi og fargerike karakterer. Et fint innblikk i en stor regissørs tanker rundt film.

The Last Sequence, a new 52-minute documentary on Fellini’s lost alternate ending for 8½ (available on Blu-ray edition): En fantastisk avslutningsscene var planlagt, men ble forkastet. Sekvensen inneholdt en togreise, muligens på vei mot døden. Denne dokumentaren tar for seg den tapte sekvensen i detalj. Ved hjelp av stillbilder og vindeffekter iscenesettes sekvensen slik den var ment å være. Ok.

Nino Rota: Between Cinema and Concert, a compelling 48-minute documentary about Fellini’s longtime composer: Nino Rota lagde musikken til alle Fellinis filmer fra og med The White Sheik, så vidt jeg vet. Han lagde alt i alt musikken til 150 filmer. Rota vant Oscar for Gudfaren II, bare prosedyreproblemer hindret ham i å få Oscar for Gudfaren I. Her hadde han laget musikken basert på egne tidligere kladder som ikke ble godkjent som grunnlag. Var opptatt av at publikum lett skulle kunne følge musikkstykket. En middels god dokumentar.

Interviews with actress Sandra Milo, director Lina Wertmüller, and cinematographer Vittorio Storaro: Sandra Milo spiller Carla i 8 ½. Hun framstår som en typisk italiensk skuespillerinne, temperamentsfull og livlig. Hun prater mye og er svært åndelig anlagt. Fellini og Sandra Milo hadde et ganske så nært forhold, men de ble aldri et par. Intervjuet med henne varer i 27 minutter. Vittorio Storaro snakker om hvordan ny teknologi kan frigjøre eller hemme kreativiteten. Han analyserer 8 ½ grundig og legger vekt på tre nivåer i livet: minner/det virkelige livet/fantasien. Dette meget gode intervjuet varer i 17 minutter. Til slutt er det et intervju på 17 minutter med Lina Wertmüller, som også er meget godt. Ifølge henne var Fellini kyniker, poet og humorist. Egentlig en umulig blanding. Fellini mente at arbeid skulle være en videreføring av lek. Wertmüller var den første kvinnen som ble nominert til Oscar.

Gallery of behind-the-scenes and production photos: En virkelig flott samling bilder fra innspillingen.

Rare photographs from Bachmann’s collection: En mye svakere samling fotografier fra innspillingen enn det foregående.

U.S. theatrical trailer: En vag og drømmende trailer om en manns fantasi. Ispedd noe positiv presseomtale er dette en flott trailer.

A booklet featuring writings by Fellini and essays by critics Tullio Kezich and Alexander Sesonske: Tullio Kezich beskriver prosessen som førte til at Fellini forandret synet på Guido fra ”ham” til ”meg”. Dette er et nøkkelessay for å få forståelse for bakgrunnen til filmen. Fellinis to tekster er utdrag fra ”I, Fellini”, en serie med intervjuer med regissøren foretatt av Charlotte Chandler. De er også meget informative. Heftet inneholder også et ok essay av Sesonske, som tar for seg det faktum at 8 ½ er en film om skapelsen av 8 ½.

Fear And Loathing In Las Vegas

Fear And Loathing In Las Vegas (Criterion nr. 175)(Blu-ray)

1998 – Terry Gilliam (farger)

Først frykt, så avsky

Nivå 1 (uten spoilers)

1971. Raoul Duke og Dr. Gonzo skal dekke Mint 400, et motorsykkelrace i ørkenen utenfor Las Vegas. Det er en fin anledning til å teste de absolutte grensene for hvor mye dop et menneske kan innta i løpet av en helg. De laster bilen full av narkotika og alkohol, og setter kursen mot Las Vegas.

Nivå 2 (med spoilers)

I forbindelse med at jeg skulle skrive om denne filmen, valgte jeg også lese boken på min kjære Kindle. Det er ingen tvil om at filmen er utrolig tro mot boken, det er nesten så boken fungerer som et manus. Det er ikke mange replikkene som ikke sies i filmen, og nesten alt av handling fra den 224 siders boken er inkorporert i filmen.

Denne filmen er så over the top, så karikert, at man føler at man ser på en tegnefilm. Gilliam holder som vanlig ingenting tilbake. Del Toro og Depp gjør kanskje sine beste roller her, begge to. Depp har blitt kritisert for å overdrive portrettet av Thompson, men mennesker som kjenner Thompson godt mener at Depp har truffet blink. En tidligere kjæreste av Hunter Thompson sier at kritikerne av Depps rolletolkning tydeligvis ikke kjenner Thompson godt nok. Depp tilbrakte mye tid sammen med Thompson i forberedelsene til filmen, for å få grep på mimikken og personligheten til forfatteren.

Fear And Loathing In Las Vegas har en trofast skare med fans, og den har absolutt blitt en kultfilm. Den har blitt kritisert for å forherlige narkotika, noe også forfatteren Hunter Thompson har blitt beskyldt for. Det må vel sies at tilhengere av filmen heller ikke har hatt noe spesielle motforestillinger mot bruken av narkotika i filmen. Filmen blir sett på som kul i miljøer hvor man kanskje bruker litt av hvert av forbudte substanser. Spesielt første halvdel (Fear), problematiserer ikke bruken av dop. Tonen er lett, med mange morsomme scener og absurd oppførsel. Og Thompson selv er jo kjent for sitt rimelig ukritiske forbruk av dop. Tim Leary er forresten en mann han ikke har sans for. Thompson føler Leary har et stort ansvar mange ulykkelige skjebner, gjennom sin oppfordring til bruk av LSD på 60-tallet. Thompson fordømmer dette som totalt uansvarlig, så han har tydeligvis et litt nyansert bilde på narkotika.

Andre halvdel av filmen (Loathing), føler jeg problematiserer mer av både misbrukets konsekvenser og samtidens politiske klima. Som Hunter Thompson og produsent Nabulsi insisterer på, er dette også en meget politisk film. Men det er et aspekt ved filmen som jeg skal innrømme kan komme litt i bakgrunnen, og som vil være lettere å få øye på ved neste gjennomsyn.

For dette er også en film om et Amerika som har gått seg vill. Vietnamkrigen raser, Nixon styrer og Las Vegas er et symbol på dekadensen og 60-årenes fallitt. Troen på Den Amerikanske Drømmen ligger i ruiner, tilbake er håpløsheten. Etter hvert som Duke og Dr. Gonzo forsvinner inn i de mest bisarre hallusinasjoner og utilgivelige oppførsel, blir bildene fra Vietnamkrigen på TV hyppigere. Nixon, som Thompson mener symboliserer alt som er galt ved USA, flyter gjennom luften mot en livredd Raoul Duke. Små referanser til Nixon kan dukke opp jevnlig, blant annet når Dr. Gonzo viser seierstegnet til Nixon da han går på flyet. Du vet, lutrygget med armene opp i luften mens han gjør V-tegnet. Gilliam fletter også inn dokumentarklipp, da gjerne av demonstrasjoner eller hippieansamlinger. På samme måte som Altamont Speedway Free Festival markerte slutten på Flower Power og et tiår med peace & love, markerer Fear And Loathing In Las Vegas slutten på den romantiske visjonen om bevissthetsutvidende stoffer. Det er ingenting romantisk igjen når Dr. Gonzo kaster opp i skoa sine og Raoul Duke er på så dårlig tripp at han våkner opp med mikrofon og kassettspiller tapet til kroppen, utstyrt med en firfislehale på et par meter. Men morsomt er det.

Raoul Duke bruker ikke lang tid på å klekke ut en plan for å tjene penger på Lucy, den rabiate religiøse jenta som Dr. Gonzo har foret med dop på hotellrommet. Han ser for seg at de kan leie henne ut til gruppesex med politimennene på seminaret. Til og med Dr. Gonzo blir sjokkert over forslaget, men ikke så sjokkert som Universal som fikk panikk av denne scenen. Men Terry Gilliam hadde final cut på filmen, så det var ingenting de kunne gjøre med det. Når det gjaldt scenen med trafikkpolitimannen som stopper Duke på landeveien, var alle i staben redd for Thompsons reaksjon. Garey Busey hadde i et lyst øyeblikk fått det for seg at det var passende om politimannen spurte Duke om å få et kyss. Gilliam syntes det var en strålende idé, mens Depp og produsenter stilte seg tvilende til om Hunter Thompson ville bli videre begeistret. Spesielt med tanke på replikken som Raoul Duke formulerer i neste scene. Den kan absolutt tolkes som om det skjedde mye der på grusveien som vi ikke vet om. De som har lest boken, vet hva som skjedde…

Når det gjelder sekvensen med Duke og politimannen, er det begått en rimelig stor teknisk blunder der. Ingen av filmstaben så det mens innspillingen foregikk, men Gilliam forteller oss det på kommentatorsporet. Og det er virkelig ganske tydelig, spesielt med tanke på hvor de er. Anyone? Dere kan jo komme med forslag i kommentarfeltet…

Gilliam er for øvrig ikke særlig glad i steder som Las Vegas. Han synes det er stygt der fra før, men han klarer jammen å gjøre det enda mer glorete og usmakelig i filmen. Det var omtrent de eneste gangene han bruker datamaskiner for å utføre spesialeffekter. Fasadene på casinoene kunne kun gjøres med datamaksiner, ellers sverger han til modeller og fysiske effekter. Han stusser også ved at det faktum at Las Vegas nå er blitt mer familievennlig. Som han sier: Hvem vil ta med familien til et slikt sted? Et sted hvor hotellvinduene ikke kan åpnes, fordi det er reell frykt for at gjestene skal begå selvmord?

Produsent og forfatter var bekymret for at Gilliam ikke ville klare å formidle syretrippene på en troverdig måte. Han har erklært at han aldri har prøvd narkotika, men ved hjelp av sin hyperaktive fantasi har han virkelig klart å formidle paranoiastemningen og hallusinasjonene på en imponerende måte. Kvalitetssikring hos venner med et litt mer liberalt forhold til dop, fortalte ham at beskrivelsene var en innertier.

Øyeblikket: En ustabil Dr. Gonzo i hotellheisen, med en eksperimentell dopcoctail innabords, kommer i prat med et kamerateam fra en TV-kanal. I sin sensitive tilstand går ikke Dr. Gonzo av veien for å misforstå det meste. For å forsvare sin ære må han fram med kniven. Heisen stopper og nye gjester skal inn. Hvis de tør da. Synet som møter dem når dørene åpnes er hysterisk morsomt.

Lyd og bilde

Bildet er i 2.35:1. Dette er referansekvalitet. Eksplosive farger, fin gjengivelse av filmkorn, strålende skarphet og dybde. Depp sine fargerike og mønstrete skjorter har en skarphet som bare må sees. I scenene med sterkt dagslys på veien, framstår bildet aller best. Hudfarge og detaljer i ansiktene er akkurat slik det skal være. Lyden er på sin måte like bra. Det finnes flere lydspor, DTS-HD og 5.1, pluss tre kommentatorspor. Teknisk optimal utgivelse, mye takket være at det er en såpass ny film.

Ekstramateriale

Three audio commentaries: one with Gilliam, one with stars Johnny Depp and Benicio Del Toro and producer Laila Nabulsi, and one with author Hunter S. Thompson: Nok å ta av her. Først ute er regissør Terry Gilliam, som i sedvanlig stil ikke tier stille et sekund og ler nesten hele tiden. Han storkoser seg. Mye informasjon om produksjonen her. Gilliam foretrekker et stort budsjett, men ikke for stort, da det medfører for mye innblanding fra studioer. Produsent Laila Nabulsi, Depp og Del Toro er teamet som har neste kommentatorspor. Nabulsi jobbet i ti år med å få filmen opp og gå. Som man vil legge merke til, er det en del kortvokste mennesker med i filmen. Gilliam har alltid hatt en forkjærlighet for å putte dem inn i filmene sine, og til tider var det mange på settet i forbindelse med audition. Hunter Thompson derimot har et anstrengt forhold til dem av en eller annen grunn. Nok et godt kommentatorspor, med massevis av god informasjon. Det tredje og siste kommentatorsporet består hovedsakelig av Nabulsi og forfatteren Hunter Thompson selv. Thompson kan oppfattes som om han er litt fanget i bildet av seg selv, og spiller til tider en rolle som lever opp til myten som har blitt dannet av ham. Jeg sitter med en følelse av at han forsøker å svare ”kult” på alle spørsmål og hvis oppmerksomheten dreier litt bort fra ham, skriker han ut en hvesende lyd som varer og varer. Det hjelper ikke at Nabulsi føler hun må le av alt han gjør. Men det er absolutt et originalt spor med sin del av bakgrunnsinformasjon. Hunter er faktisk strålende fornøyd med filmen.

Deleted scenes, with optional commentary by Gilliam: Tre slettede scener som absolutt er gode nok til å være med i filmen. Antagelig ble de slettet pga hensynet til flyten i filmen.

Selection of Thompson correspondence, read on camera by Depp: I dette videoklippet på 14 mminutter leser Depp brevvekslingen mellom han og Thompson. Ganske underholdende. Thompson siterer et sted Jean Cocteau: Man må kultivere det publikum ikke vil ha.

Hunter Goes to Hollywood, a short documentary: En elleve minutters minidokumentar, som egentlig er et klipp fra Wayne Ewings dokumentar om Thompson. Her ser vi Thompson ankomme filminnspillingen i forbindelse med scenen han har i filmen. Du la vel merke til den? En ung Raoul Duke er på konsert og stusser når han ser seg selv som en eldre mann sitte ved et bord.

A look at the controversy over the screenwriting credit: Et 17 minutters lydspor om kontroversen rundt hvem som skulle bli kreditert for manuset. Alex Cox skrev et manus før han røk uklar med produsent Nabulsi. Det var mye fram og tilbake med Screenwriters Guild før Gilliam fikk anerkjent sitt manus. I tillegg følger det med en bitteliten kortfilm hvor Gilliam kommer med et spark til nevnte organisasjon.

Profile of Oscar Zeta Acosta, the inspiration for Dr. Gonzo: Acosta var modellen for Dr. Gonzo. Han var en aktivist og advokat som slåss utrettelig for minoriteters rettigheter. En 30 minutters dokumentar viser Acosta lese fra boken sin, The Revolt of the Cockroach People. En brutal historie om en mann som dør i fengsel og obduksjonen som Acosta får presset fram.

Collection of artwork by illustrator Ralph Steadman: Her er det noen virkelig fine bilder av mangeårig Thompsonillustratør Ralph Steadman.

Excerpt from the 1996 Fear and Loathing in Las Vegas recording featuring Jim Jarmusch and Maury Chaykin: En hørespill som iscenesetter en passasje fra boken som ikke kom med i filmen. Greit nok.

BBC documentary from 1978 with Thompson and Steadman: En snever, men meget god dokumentar. Morsomt å se den unge Hunter Thompson. Anbefales.

Storyboards, production designs, stills, and trailer: Gilliam har noen elendige strektegninger som han bruker som storyboard. De bekrefter i det minste at det er ”Reefer Madness” som vises under politiseminaret. Production Designs viser oss noen flotte tegninger. Stillbildene er rimelig uinteressante, synes jeg. Til slutt er det en mengde trailere og TV-spots. De forteller oss at Universal ikke ante hvordan de skulle markedsføre filmen.

A booklet featuring an essay by critic J. Hoberman and two pieces by Thompson: Hoberman slakter fullstendig Bill Murrays portrett av Hunter Thompson/Raoul Duke i ”Where the Buffalo Roam”. Han synes Depp er en mye bedre Duke. En tapt helg i Las Vegas er en metafor for Amerikas periode i Helvete. Thompson argumenterer i sitt essay for at journalistikk og fiksjon er like sant. De er begge kunstige kategorier. Han oppfant begrepet Gonzojournalistikk, alt noteres og publiseres ukorrigert. Men det er forferdelig vanskelig. Derfor er Fear And Loathing In Las Vegas mislykket Gonzojournalistikk.

Kiss Me Deadly

Kiss Me Deadly (Criterion nr. 568)(Blu-ray)

1955 – Robert Aldrich (svart-hvitt)

En Hammer ute av kontroll

Nivå 1 (uten spoilers)

Mike Hammer er lavest på privatdetektivstigen. Han etterforsker skilsmisser. Ingen liker ham, ikke engang han selv. Men det hindrer ham ikke i å prøve og komme til bunns i situasjonen rundt Christinas dødsfall. Det kan være penger å tjene.

Nivå 2 (med spoilers)

Kiss Me Deadly er en knallhard film noir, med en del trekk som kan være ubehagelige og overraskende. Den bryter en del konvensjoner, noe antageligvis grunnet det faktum at manusforfatter og regissør kun tok tittelen fra romanen og vraket resten. Satt en del på spissen, naturligvis. Men dette skaper rom for frihet og en film som kan tillate seg å ende på en totalt uforutsigbar måte. Samtidig problematiserer den sin protagonist til en slik grad at vi ikke aner hvem vi liker i denne filmen. Hvis vi identifiserer oss med Mike Hammer, eller i det minste håper han lykkes, er det virkelig dårlig stilt med sympatiske figurer i filmen.

I det ytre kan man godt si at Kiss Me Deadly er en standard film noir, med forskjellige aktører alle ute etter en McGuffin av noe slag. Det interessante med akkurat denne filmen er Mike Hammer, eller rettere sagt regissør Aldrich sin Mike Hammer. Der hvor forfatter Mickey Spillane skriver om en Mike Hammer som har en vakker kjæreste, velfungerende praksis og en borgervernmentalitet hvor han er jury, dommer og bøddel, velger Aldrich å problematisere karakteren. Forfatter Spillane fremstår som en ultrakonservativ kommunisthater med en del macho tilbøyeligheter. Alt dette projiseres i Mike Hammer. Som en av bøkene om Hammer avsluttes; ”I dag har jeg drept flere mennesker enn jeg har fingre på hendene mine. Men jeg nøt hvert sekund, for de var alle stinkende og lyvende kommunistjævler”. Aldrich anser Mike Hammer som en kynisk fascist og Spillane som en udemokratisk person.

Aldrich sin Mike Hammer er ikke en vellykket privatdetektiv, men en skilsmisse-etterforsker. Han er dermed degradert i forhold til boken, og sees på som en simpel dyneløfter av politifolkene vi møter i filmen. Han fremstår heller ikke som spesielt smart, men på den annen side pleier jeg å synes at privatdetektiver er merkelig snartenkte og intelligente på film. Så enten er han treg, eller så er Kiss Me Deadly mer realistisk og nøktern i så henseende enn andre filmer i sjangeren. En ting er helt sikkert og det er at Hammer i filmen framstår som en brutal mann som nyter å utøve vold. Det ser vi flere ganger, og vi ser også at han ikke har sperrer i forhold til hvem han slår. En gammel mann som ikke er mottagelig for bestikkelser blir slått gjentatte ganger. Mike Hammer er en mann uten moral. Hans eneste moralske kompass er hva som gavner ham selv. Det hører vi ham si flere ganger i filmen; ”Hva får jeg ut av dette”?

Misogynien til Hammer i boka blir forsterket i filmen. Men i filmen må Hammer svare for seg. Det klarer han ikke. Hammer er ikke en velartikulert mann, men en som slår når argumentene tar slutt. I filmen blir han stadig kritisert av kvinner og fortalt hvordan han er. Det Spillane fremstiller som tøft i boken, snur Aldrich på hodet og viser oss for hva det er. Brutalitet, egoisme og sosiale begrensninger. Måten Hammer bruker Velda som byttemiddel mot informasjon er kynisk til grensen av psykopati. Men Velda utfører disse oppdragene, selv om hun tydelig er forelsket i Hammer. Han ser henne bare som et middel for å løse saken, og atspredelse når det passer ham. Men det er allikevel henne han tyr når han blir opprørt. Hammer framstår som anti-intellektuell, han leser ikke og lytter ikke til musikk. Omgivelsene kan være museum eller operaer, referanser peker mot Shakespeare og gresk mytologi, men Hammer vandrer uvitende rundt i dette som en elefant. I ett tilfelle ser vi ham ødelegge kultur, i tråd med sin anti-intellektuelle personlighet. Han knekker en uerstattelig 78-plate som en samler er i besittelse av. Aldrich forstørrer trekkene ved Spillane-bøkenes Hammer i til han blir en perversjon i sin maskulinitet og antikulturelle holdning.

Gabrielle og Christina er antageligvis et lesbisk par. De knyttes sammen gjennom å ha likedan påkledning når vi ser dem første gang. Frakk/slåbrok uten så mye under. Etter hvert som Gabrielle vokser mot rollen som femme fatal ser vi hennes klesdrakt bli sikrere og mer sofistikert. Mot slutten har hun en forretningsmessig drakt, her symboliserende målbevisst og sterk kvinne. 50-tallets USA var selvfølgelig preget av samtidens store tema som var atomkraft/atomvåpen. Genistreken var her å kunne knytte historien opp mot atomtrusselen og dermed skaffe seg en skikkelig McGuffin med uante ringvirkninger. Filmen ble straks mer original enn nok en gangsterfilm.

Øyeblikket: Mike Hammer finner ut at legen som obduserte Christina har en nøkkel som hun svelget. Legen er en uvanlig sleip og ussel mann som forlanger voldsomme summer for nøkkelen. Hammer klemmer hånden hans fast i skrivebordskuffen og presser til legen gir ham nøkkelen. Mens det hele pågår ser vi Hammer utvise en sadistisk glede i mishandlingen. Dette gjør inntrykk fordi det er overraskende å se i en såpass gammel film og i en karakter som skal være publikums mann. Slike scener utfordrer oss som tilskuere og får oss til å delta moralsk mer bevisst.

Lyd og bilde

Bilder er i 1.66:1. Dette er et supert bilde av en meget god film noir. Noen få tilfeller av mindre skarpe scener, ellers er det strålende skarpt og flott i svart-hvitt. Og svart-hvitt filmer på blu-ray er en nytelse når bildet er fint. Lyden er også veldig god.

Ekstramateriale

Audio commentary by film noir specialists Alain Silver and James Ursini: Et godt kommentatorspor som aldri blir stille. De to overlapper fint med informasjon, og vi får høre mye treffende betraktninger. Vi liker ikke Mike Hammer, men han er den eneste helten vi har så vi holder med ham allikevel.

New video tribute from director Alex Cox: Alex Cox er regissøren av Sid And Nancy, Repo Man og Walker. I denne unike introen av den hardeste film noir som finnes, med en helt som ikke kan kalles helt, bygger han opp vår interesse for filmen vi skal se. Flott!

Excerpts from The Long Haul of A. I. Bezzerides, a 2005 documentary on the Kiss Me Deadly screenwriter: Bezzerides omskrev den boka i en fei, siden han foraktet boka. Han så på den som elendig litteratur. Han byttet ut narkotikaen med atomstoffet som ”the big whatsit”. Som han sier: Vi tok tittelen og lot resten ligge. Mickey Spillane likte ikke filmen, og forstår ikke hvorfor de forandret på så mye siden han mente boka er bra. Beviset er ifølge ham at mange kjøpte den. Dette gjentar han ofte i livet sitt, høye salgstall er lik kvalitet. Selv er jeg sterkt fristet til å påstå det motsatte.

Mike Hammer’s Mickey Spillane, a 1998 documentary about the life and work of the author: I en tekst skrevet av Max Collins beskriver Collins hvordan han ble fan av Spillane. Collins har etter Spillanes død skrevet ferdig Spillanes bøker, fem hittil. Collins er stolt over å ha få Spillane til å skifte mening om filmatiseringen av Kiss Me Deadly. Selve dokumentaren er på 40 minutter. Dette er en meget god dokumentar som gir oss et greit kjennskap til en forfatter jeg ikke kjente til fra før. Jeg har alltid ment at krimhistorier gjør seg uendelig bedre på film enn i bokform. Denne krimforfatteren er en kommersiell rev som bevisst unnlot å beskrive detektiv Mike Hammers utseende. Slik håpet han at flere mannlige lesere skulle føle at de var Mike Hammer. En beskrivelse av Hammer som høy og slank ville ha ekskludert alle tykke og lave menn der ute. Ellers skrev han etter mottoet ’det første kapittelet selger boka, det siste selger neste bok’. Han utviser en sterk kommersiell, gammeltestamentlig og antikommunistisk utstråling. Selv var Spillane Jehovas Vitne, men var stolt av å stille opp i ølreklame gjennom et utall år. Her gjentar han sine argumenter om at det som selger er bra. Kanskje like greit at han ikke ser på seg selv som forfatter, men skribent.

Video pieces on the film’s locations: Bunker Hill er et berømt område i Los Angeles. Som ivrig leser av John Fante kjenner jeg til bydelen fra hans bøker. Tidlig 1900 var bydelen rik og populær blant kjendiser og rikfolk. I 1930 var den falleferdig. I Kiss Me Deadly er det mange kjente lokasjoner fra Bunker Hill. Spesielt den lange trappen Mike Hammer må traske opp er unik for Bunker Hill. Filmen klipper sammen steder som ikke nødvendigvis ligger i nærheten av hverandre, ellers er den ganske trofast til omgivelsene. I dag er nesten alt revet. I et lite klipp på to minutter ser vi hvordan det ser ut i dag på de mest berømte stedene fra filmen.

Controversial altered ending: Denne slutten er den første, siden den komplette og planlagte gikk tapt før premieren. Den ble ikke funnet før i 1997.  Den gamle slutter før vi ser at Hammer og Vilma unnslipper brannen.

Theatrical trailer: Traileren har en idiotisk fortellerstemme, men kanskje er den litt ironisk. Om ikke er den latterlig kunstig. Det legges stor vekt på actionaspektet ved filmen.

A booklet featuring an essay by critic J. Hoberman and a 1955 reprint by director Robert Aldrich: Criterion har virkelig laget en stilsikker utgave denne gangen. Coveret ser ut som et ukeblad, med dramatiske overskrifter og bilder. Heftet er bygget opp over samme lest. Til minste detalj ser det ut som et ukeblad fra 50-tallet. Innholdsfortegnelsen er oversikt over stab og skuespillere. Til og med skrifttypen er autentisk! Imponerende. Hoberman har et riktig så informativt essay om filmen. Han slår fast at Ralph Meeker spilte den sleipeste, dummeste og mest brutale detektiven i amerikansk film. Aldrich mente at Mike Hammer var en kynisk fascist, og at forfatteren Mickey Spillane var en udemokratisk person. Manusforfatter Bezzerides nedgraderte Hammer fra privatdetektiv til skilsmisseetterforsker. Robert Aldrich har en tekst i heftet hvor han forsvarer bruken av vold i filmen, og peker på at siden vold er så fremtredende i vår verden må det være mulig å fremstille det på film. Deler av volden i Kiss Me Deadly er off screen. Vold forandrer seg etter hvilket miljø og hvilken tid den utspiller seg. I dette miljøet er den hard.

I Am Curious

I Am Curious (Criterion nr. 179)(DVD)

1967 – Vilgot Sjöman (svart-hvitt)

Sverige i blått og gult

Nivå 1 (uten spoilers)

Lena er et ungt menneske, nysgjerrig på samfunnet, etikk, religion, politikk og seksualitet. Hun danner seg meninger og bryner dem på andre. Samtidig utforsker hun sin egen seksualitet og samfunnets syn på sex.

Nivå 2 (med spoilers)

I Am Curious er en av de mest kontroversielle filmene i filmhistorien. Filmen isolert sett berettiger vel strengt tatt ikke det, men filmen historie med runddans i rettssystemet helt til USAs høyesterett gjorde den til et symbol. Den var gjenstand for diskusjon både i hjemlandet Sverige og USA, men av forskjellige grunner. Sexbeskrivelsene i USA, fremstillingen av svensk likegyldighet i samfunnsspørsmål i Sverige. Både skuespiller Lena Nyman og regissør Vilgot Sjöman mottok drapstrusler og sjikane etter filmen.

I Am Curious Yellow og I Am Curious Blue er egentlig én film. Sjöman vurderte muligheten for å lansere den som en film på nesten fire timer, men slo det fra seg. I stedet ble det to filmer som forteller samme historie parallelt. I I Am Curious Yellow er det mer av Lenas seksuelle og personlige utvikling som skildres. I I Am Curious Blue vender hun blikket mot storsamfunnet, mot kirken, fengselsvesenet og politikken i større grad.

I Am Curious er nok inspirert av Jean-Luc Goddard. Det er en spennende blanding av dokumentar og fiksjon. Plutselig snakker aktørene til kamera, eller på andre vis trekker oss ut av fiksjonen. Det at regissøren samtidig er en av aktørene gjør filmen kompleks. Vi kan for eksempel se en scene mellom Lena og Börje som plutselig ekspanderer til å inkludere Vilgot Sjöman og hans filmstab. Han prater med skuespillerne om aktuelle spørsmål, men hvem er det som filmer ham?

Blandingen av fiksjon og dokumentar er vanskelig å dekonstruere. Selv trodde jeg at intervjuet med Martin Luther King var iscenesatt og intervjuet med den religiøse gutten var ekte. I virkeligheten var det motsatt. Gutten kom rett fra filmskolen. Intervjuet med den russiske poeten Yevtushenko var også falskt og et resultat av kryssklipping. Senere intervjuer Lena svenske turister på flyplassen på vei til Spania under Franco-regimet. Hennes naive og idealistiske holdninger brynes mot likegyldige svensker med mer eller mindre bevisst forhold til egne handlinger. Noen er tilbøyelige til å forsvare Franco. Dette er også en av de scenene man lurer på om er autentiske eller iscenesatt. Uansett er det stor filmkunst.

Lena søker etter mening i det svenske sosialdemokratiet anno 1967. Den blå og den gule filmen danner til sammen en kommentar om Sverige, med sitt flagg bygget opp av de to fargene. Hennes personlige reise er en avveining av engasjementet brukt på det personlige plan og samfunnet rundt. De to filmene er to veier som hennes reise kan ta, samtidig som de er én. I I Am Curious Yellow vasker hun seg med DDT for å bli kvitt en kjønnssykdom hun påførte seg i I Am Curious Blue. Apropos DDT; Lena og Börje desinfiserer seg med dette fæle stoffet som svir noe voldsomt. Etterpå spurte Lena regissør Sjöman om det syntes på filmen at det var DDT. Nei, svarer Sjöman. Hvorfor kunne vi ikke ha brukt et alternativ da? Regissøren svarte at det hadde han ikke tenkt på.

Øyeblikket: Regissør Vilgot Sjöman intervjuer den kommende statsministeren Olof Palme. Intervjuet fremstår som et ordinært intervju, hvor det som sies er av stor betydning og oppriktig ment. Så ser vi at regissøren/intervjueren blir klar over at Lena flørter med en yngre mann under intervjuet. Han blir sjalu og må forholde seg til begge situasjonene. Det må vi som tilskuere også, og man glir inn og ut av fiksjonen som nå har to lag. Eller kanskje bare ett.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1. Dette er en lavbudsjettsfilm i svart hvitt fra 60-tallet. Bildekvaliteten er ikke noe å skrive hjem om, men passer den litt røffe dokumentariske stilen filmen har. Lyden er mono og på det jevne i en sterkt dialogdrevet film.

Ekstramateriale

Excerpts from director Vilgot Sjöman’s Self Portrait 92, a documentary made for Swedish television: Dette utdraget fra dokumentaren Self Portrait 92 er på 18 minutter. Det er en meget kreativ og original type dokumentar. Han forteller at han dro til Hollywood, men det eneste han lærte der hvordan man ikke skal lage film. Så han kom hjem igjen og laget film i Sverige.

New video introduction by the director: Sjöman introduserer oss til filmene med litt historie om filmenes status.

Director’s diary: a selected scene audio commentary by Sjöman: Ganske så spesiell måte å organisere kommentering på. Regissøren kommenterer en scene, deretter forteller en stemme oss at neste kommentering er på for eksempel kapittel syv. Osv. Sjöman er ganske sprikende i sin kommentering, som i sine filmer, men det hele er rimelig interessant. Han forteller at han ville gjøre antimonarki-scenene med ’God Save The Queen’ i England, med da hadde hans engelske importør blitt veldig fornærmet.

Video interview with legendary publisher Barney Rosset and attorney Edward De Grazia about the controversy surrounding I Am Curious—Yellow: Filmen ble kjøpt for $100 000, og konfiskert ved innførsel til USA. Disse to slåss for kinolansering og mot sensuren, og fikk tatt filmen til Høyesterett. En litt merkelig samtale i 12 minutter, hvor lange monologer holdes.

The Battle for “I Am Curious—Yellow”: A video piece on the film’s censorship and trial: Denne minidokumentaren er på bare ni minutter, men klarer å få formidlet mye interessant i løpet av den tiden. Filmen ble sett av 1,3 millioner svensker i et land med knapt åtte millioner mennesker. Det er et enormt publikumstall! Filmen skapte stor kontrovers i både Sverige og USA, men av forskjellige grunner. Det er det mest interessante med filmens historie. Svenskene ble provosert av måten svensker ble framstilt på når det gjaldt politiske og samfunnsmessige spørsmål, hvor likegyldige og uinformerte de fremstår. I USA gikk kontroversen på sexscenene og det at menn ble fremstilt helt nakne, noe som tydeligvis er vesentlig mer støtende enn at kvinner er helt nakne på film. Også Norge forbød filmen i en periode. Grove Press kjøpte rettighetene og kjørte filmen helt til topps i rettssystemet. Mange stater forbød filmen, med begrunnelse i at den var obskøn. All denne oppmerksomheten gjorde at filmen tjente inn voldsomt med penger. Grove Press mistet hodet i all suksessen og kjøpte bygninger for alle pengene. Til slutt var de på konkursens rand. I ettertid ser de at de burde heller ha brukt pengene til å knytte til seg forfattere. For Grove Press var kjent for å publisere kontroversiell kvalitetslitteratur, som Miller, Kerouac og Burroughs.

Excerpts from the transcripts of the trial for I Am Curious—Yellow: Mange ble kalt som vitner under rettsaken, og her er noen utskrifter fra vitneforklaringene. Norman Mailer er meget positiv til filmen.

Deleted scene with an introduction by Sjöman: Lena vil avskaffe statskirken og drar for å møte biskopen. Hun kler av ham, tar fra ham bøkene og kjefter ham ut. Scenen ender med at biskopen er naken bortsett fra et lendeklede og står i Kristuspositur.

Theatrical trailers: Traileren ble aldri vist, så her er første gang den er tilgjengelig. Morsom trailer som ender med at legen gir Lena medisin mot nysgjerrighet.

Essay by critic Gary Giddins and a reprinted 1968 interview with the director: Giddins har laget et godt essay og konstaterer at kanskje ingen annen film har forårsaket så mye kritikerstorm og publikumpågang som I AmCurious. Og nå er den glemt. Han påpeker at filmen starter med Lena og Vilgot i heisen og ender med Lena og Börje i heisen. Regissøren har regissert seg selv ut av Lenas liv. I intervjuet går Sjöman mer i dybden på hva han ville med filmen. Denne teksten er god bakgrunn for filmen.

The Music Room

The Music Room (Criterion nr. 573)(Blu-ray)

1958 – Satyajit Ray (svart-hvitt)

Nye og gamle penger

Nivå 1 (uten spoilers)

Den rike landeieren (zamindaren) Roy har blitt akterutseilt i et India som har tatt sine første skritt inn i den moderne verden. Aristokraten har problemer med å forstå at tiden har løpt fra ham, han klynger seg til en formue som ikke lenger er der og et musikkrom som har gitt ham mange gode minner.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en film jeg har vært nysgjerrig på helt siden filmkritikeren Roger Ebert beskrev den som en av sine 100 favorittfilmer i ”100 Great Movies”. Etter mange år har jeg den endelig i hånden og den skuffer ikke. Det gjør heller ingenting at det er Criterion som gir den ut i en utsøkt bluray-utgave. Da fikk jeg samtidig en grunn til å skrive om den.

En aldrende aristokrat sitter på taket av palasset sitt, helt isolert bortsett fra tjeneren sin. Han har sverget på aldri å forlate toppetasjen. Han hører musikk i det fjerne og får vite at det er en seremoni på gang i nabolaget. Dette får ham til å tenke på hans egen sønns seremoni, og filmen begir seg inn i et 40 minutter langt tilbakeblikk. Allerede da hadde aristokraten en anstrengt økonomi, men han vil ikke spare på noe når det gjelder sin eneste sønn. Den nyrike Gangali kommer på forretningsbesøk og vil tilegne seg noe av eiendommen til Roy. Her settes filmens hovedtema opp, konflikten mellom ”nye” og ”gamle” penger. Roy er av adel med penger han har arvet gjennom sitt blå blod, mens Gangali er en ”self made man”. Denne konflikten utspilles gjennom musikkrommet, og symboliserer Indias overgang fra ruralt adelssamfunn til moderne industrialisert samfunn. Roy er, som Gangali påpeker, kongen og må gi sin tillatelse. Jeg legger merke til at føringene Roy legger for kommersiell utnyttelse av området er sympatiske og milde. Jeg legger også merke til at han behandler oppkomlingen nedlatende og kunstig uoppmerksomt.

Det samme utspiller seg ved neste besøk, når Gangali inviterer Roy til sitt hus for en konsert. Roy improviserer en løgn og forteller at han selv skal holde konsert den kvelden. Han har strengt tatt ikke råd, og må pantsette familiejuveler for å kunne holde den storslagne konserten i sitt elskede musikkrom. Disse konsertene er vidunderlig iscenesatt, med tilfredse musikkelskere som lytter hengivent til vakker musikk. Den lavmælte stemningen som hersker under konsertene er behagelig, og de små bevegelsene publikum gjør for å følge musikken er fascinerende å legge merke til. Men farer truer. Elven stiger for hvert år og truer Royklanens landområder.

Roys kone tar med seg sønnen og besøker sin mor. Hun vil gjerne ha med Roy, for hun er redd for hva han kan finne på av økonomisk uforstand. Men Roy blir og gjennomfører sin konsert. Han ønsker også at de skal komme tilbake i tide til konserten. I en fantastisk sekvens ser vi tegnene om en forestående katastrofe subtilt formidlet. Stormen raser under konserten, vokalen avsluttes med en illevarslende dirring og et insekt drukner i Roys glass. En uro raser i zamindarens kropp og på utsiden av palasset får han sitt livs verste beskjed. Hans kone og sønn har druknet under overfarten i stormen. Under denne sekvensen spilles det et fantastisk stykke musikk, som har mange likheter med musikken fra Pink Floyds ”The Wall”. Fascinerende på flere måter.

Deretter er vi tilbake i nåtiden, fire år etter. Etter å ha hørt nok et nydelig instrument spille i nabolaget, bestemmer Roy seg for å holde en første konsert på mange år. Musikkrommet vaskes og gjøres klar til en høytidelig tilstelning. Vi som tilskuere får ta del i en fantastisk dans som varer i åtte minutter. Gangali er invitert, men han klarer ikke å ta til seg normene som gjelder. Han framstår som vulgær og selvhevdende. Små detaljer viser oss hvordan de andre tilskuerne reagerer på oppførselen hans. Roy får sin etterlengtede seier når han bryskt hindrer Gangali i å demonstrere sin rikdom, og hevder sin rett som vert til å gi danserinnen tips først. Hans siste eske med familiejuveler er pantsatt og danserinnen mottar en anselig sum.

Øyeblikket: Roy har vunnet et slag, men tapt krigen. Hans siste, spektakulære konsert i musikkrommet har vært en maktdemonstrasjon ovenfor Gangali. Roy er tilfreds og vandrer beruset rundt i sitt flotte musikkrom. Han snakker med seg selv, utbasunerer sin triumf over Gangali og hedrer sine forfedre. Så merker han at alle lysene i lyskronen dør ut, en etter en. Hans tid er ute. Den dirrende musikken bidrar til uhyggelige stemningen. Zamindaren forstår tegnene og de gjør ham utrygg.

Lyd og bilde

The Music Room presenteres i 1.33:1. Lyden er i mono. Lyden er av god kvalitet, som er viktig i en film som denne med så stort fokus på musikk og sang. Bildet har en god del skader i form av hvite striper. Men det kan ikke overskygge at det er en helt utrolig skarphet og dybde i bluray-bildet. Noen av scenene tar nesten pusten fra meg i sin skjønnhet. Selve musikkrommet med sine utsøkte møbler og ornamenter kommer virkelig til sin rett i bluray.

Ekstramateriale

Satyajit Ray (1984), a feature documentary by Shyam Benegal that chronicles Ray’s career through interviews with the filmmaker, family photographs, and extensive clips from his films: Denne dokumentaren er lenger enn selve filmen, to timer og elleve minutter. Den er en glimrende introduksjon til Satyajit Ray. Regissøren øser av sin kunnskap og forteller om oppvekst og oppvåkning når det gjaldt film. Han nevner regissører som har inspirert ham, som Renoir, Lang, Ford og Duvivier. Litt morsomt at han nevner Diary of a Chambermaid som en Renoirfilm, for det er da vitterlig en Bunuelfilm? Gjennom hele dokumentaren svarer Ray saklig og ærlig på alle spørsmål, uten dette behovet som enkelte regissører har med å være vanskelige og kryptiske. Satyajit Ray var med på å danne et filmsamfunn hvor de var kritiske til en del indisk film, for deretter å gå videre til å regissere sin egen film. Slik sett er det paralleller til Cahiers de Cinema, med sin gruppe av filmkritikere som ble regissører (Truffaut, Godard, Chabrol, Rohmer). Pather Pancali var Rays første film. Siden den ble filmet kronologisk i løpet av to år, mener Ray at andre halvdel er vesentlig bedre enn første halvdel. Dette fordi de rett og slett var mer erfarne og dyktigere ettersom tiden gikk. Ray mener han bare kan skrive originalmanus om ting han kjenner til, altså middelklassen i samtidens India. Ellers bruker han romaner som utgangspunkt.

New interviews with Satyajit Ray biographer Andrew Robinson and filmmaker Mira Nair: Intervjuet med Mira Nair, regissøren av Monsoon Wedding, er på 20 minutter. Det er veldig informativt og presist om temaet i filmen. Hun beskriver sine tanker rundt Roys kjærlighet til musikken, og om gamle og nye penger. Andrew Robinson har stor kunnskap om Ray og er en god kilde til innsideinformasjon om den indiske regissøren. Hovedrolleinnehaver Biswas kunne absolutt ingenting om musikk, han var nærmest tonedøv. Umusikalske mennesker har vondt for å kunne vise begeistring over musikk på en troverdig måte, derfor måtte Ray holde slike scener på et minimum. Han måtte også gi tegn til Biswas om når han skulle tromme takten. For Ray selv var musikk enda viktigere enn film.

Excerpt from a 1981 French roundtable discussion with Ray, film critic Michel Ciment, and director Claude Sautet: En kort diskusjon på 10 minutter fra fransk TV. Den franske regissøren Claude Sautet mener at Satyajit Ray introduserte indisk musikk til Frankrike. Ray komponerte selv musikken til sine senere filmer, og brukte Ravi Shankar i fire filmer. En rimelig interessant diskusjon.

A booklet featuring an essay by critic Philip Kemp, a 1963 essay by Ray on the film’s location, and a 1986 interview with the director about the film’s music: Heftet starter med et virkelig strålende essay av Phillip Kemp. Litt beruset av suksessen med Pather Pancali ønsket Ray en kamerakran under innspillingen av The Music Room. Den falt ned og drepte én og skadet én i staben hans. En side i heftet er informasjon om ”Satyajit Ray Preservation Project”, om bevaringen av Rays filmer. Filmene har generelt blitt dårlig tatt vare på. The Music Room ble sendt til London for bevaring, men gikk i vei under en brann der. En kopi av den ble da sendt fra India til Los Angeles, og jeg tror det er denne printen som Criterion har hatt som utgangspunkt. Neste tekst er Ray selv som beskriver hvordan de fant palasset i filmen. De hadde vært på flere bomturer da en gammel mann i en tesalong overhørte samtalen deres. Han hadde et tips om et palass ca 10 mil nordover. De tok sjansen og fant et palass som lå øde og hadde et håpløst aura ved seg. Da de fortalte dette til forfatteren, viste det seg at dette var palasset han hadde hatt i tankene. Han hadde aldri vært der, men hadde modellert historien om Roy etter zamindaren der. Sist i heftet er et intervju med Ray om musikken. Han hevder at det ikke finnes grøssende indisk musikk, så den måtte de skape selv. Ray føler seg ikke spesielt vennligsinnet overfor de gamle føydalherrene, men vet at de ofte brant for musikk og gjorde en stor innsats for indisk musikk.

Heaven Can Wait

Heaven Can Wait (Criterion nr. 291)(DVD)

1943 – Ernst Lubitsch (farger)

Playboy til det siste

Nivå 1 (uten spoilers)

En gammel mann har avgått ved døden og skal ha sin plass i det hinsidige, i Himmel eller Helvete. Han regner med at Helvete er rett plass for ham og oppsøker Satan for en samtale. Satan finner tid til å høre hvorfor hans rike er det rette for den avdøde.

Nivå 2 (med spoilers)

Henry Van Cleve var skjørtejeger fra han ble født. Han forfører både barnepiker og venninner. Tidlig lærer han at gaver er noe små piker setter pris på, og som kan byttes i ting han setter pris på. Født inn i det velstående borgerskapet med foreldre totalt uten evne til å sette grenser, blir Henry en bortskjemt playboy. Den eneste som forstår hva som skjer er hans bestefar, men han er så sjarmert av barnebarnet at han ikke plages av hans utskeielser. Faren fremstår som ekstremt lite observant. Selv om foreldrene ser behovet for en liten reprimande nå og da, klarer de aldri å fremføre den. I stedet ender det ofte med at de stikker til sønnen nok en bunke med dollar. I hele sitt liv er Henry playboyen som fester og sjekker opp kvinner. På sine gamle dager må sønnen ta på seg ansvaret for å korrigere farens livsførsel. Uten videre hell.

Heaven Can Wait har en lett form, men innholdet er noe mørkere og dypere. Noe som jeg anser som en genistrek og som gir filmen en fullendt og gjennomført kvalitet, er parallellen mellom filmen og Henry. Med det mener jeg at siden Henry er overfladisk og uengasjert i verden rundt, er filmen det også. Henry er tross alt filmens hovedperson. I en film som denne, hvor tidsrammen er 70 år, er det svært vanlig å skildre hva som skjer samtidig i verden rundt. Typiske montasjer av krig, nyvinninger innen teknologi eller politiske taler er det lett å se for seg. Ikke så i Heaven Can Wait. Aldri nevnes omverdenen med et ord, selv om det slettes ikke skortet på dramatiske begivenheter disse 70 årene. Filmen favner for eksempel både første og andre verdenskrig. Men disse begivenhetene har ingen direkte innvirkning på Henry i hans privilegerte posisjon. Som for ytterligere å understreke Henrys ignoranse om verdenen rundt ham ser vi veldig lite reising bli foretatt. Slik blir filmen like trang og lite nysgjerrig som Henrys sinn er det.

Heaven Can Wait er full av det som kalles ”The Lubitsch touch”, nemlig sjarmen og den gode replikken på nøyaktig rette tidspunkt. Denne touchen må han nok dele med manusforfatter Samson Raphaelson. Samarbeidet var så tett av Raphaelson mener at Lubitsch har skrevet noen av hans beste replikker, og at Raphaelson selv er ansvarlig for noe av det som kalles nettopp ”The Lubitsch touch”. Kanskje er scenen beskrevet her et godt eksempel på hva som menes: Henrys bestefar blir med til Kansas for å vinne Martha tilbake. I scenen på Marthas rom instruerer han barnebarnet i hva han bør si. Disse små kommentarene til Henrys ordvalg er morsomme og entusiastisk framlagt. I denne situasjonen lever tydeligvis bestefar Van Cleve gjennom unge Henry siden han selv aldri har flyktet av gårde med en kvinne før.

I slike gamle filmer som var underlagt strenge sensurregler i USA, er det morsomt å legge merke til hvordan filmskaperne omgår regelverket på finurlige måter. Disse reglene gjaldt ikke bare hvordan vold og sex fremsto på film, men også hvilke holdninger som ble kommunisert. Man skulle for eksempel ikke ytre seg for negativt om ekteskapet, men Heaven Can Wait gir vel ikke så mange mennesker lyst til å gifte seg. Hvis man har i bakhodet at et kyss betyr samleie, så ser man også hvor filmen vil med sin beskrivelse av Henry Van Cleve. Han har vært en utro slask i hele sitt liv og anser derfor sine sjanser til å komme til Himmelen som relativt små.

Det er påfallende hvor mye mer karakter og særpreg en romantisk komedie hadde på denne tiden, enn hva tilfellet er i dag. I dag er vel denne sjangeren den mest livløse og intetsigende vi har i filmverdenen. De våget å blande litt mer substans i miksen, og skape understrømmer som kunne være interessante. Kombinert med et vittig og intelligent manus, er dette en film vel verdt en plass i samlingen.

Øyeblikket: Skildringen av det livløse og fiendtlige ekteskapet til herr og fru Strable. De sitter ved hver sin ende av frokostbordet, og hater hverandre så intenst at de ikke en gang kan snakke til hverandre. Deres fargede tjener må overbringe replikkene deres, og gjerne sensurere litt på veien. Han gjør en god jobb og har vel klart å avverge en katastrofe i flere år nå.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er mono. Bildet er skarpt og fint, med sterke farger. Lyden er det verre med. Det er problemer med s-lyder, som gjengis med en skurring. Ellers er dialogen greit gjengitt. Og filmen er hovedsakelig dialog.

Ekstramateriale

New video conversation between film critics Molly Haskell and Andrew Sarris: Disse to snakker kontinuerlig i munnen på hverandre i 24 minutter, men det kommer mye interessant fram allikevel. De mener Lubitsch introduserte sex til Hollywood. Helten ble ikke populær, fordi han blir for problematisk. Slik sett bryter han noe med forestillingen om at pene mennesker er gode mennesker.

Creativity with Bill Moyers: A Portrait of Samson Raphaelson (1982), a 30-minute program exploring the screenwriter’s life and career: I løpet av 29 minutter blir vi litt bedre kjent med en av de store manusforfatterne i Hollywood. I 1982 var han 84 år gammel og skrev fremdeles seks timer hver dag. I tillegg underviste han på Colombia University. Han går ganske grundig inn på sine mange små hemmeligheter i faget. Han angrer tydeligvis sterkt på at han lot egoet sitt komme i veien for videre samarbeid med Lubitsch. Men de laget mange filmer sammen før bruddet.

Audio seminar with Raphaelson and film critic Richard Corliss recorded at the Museum of Modern Art in 1977: Dette lydopptaket dreier seg om manusforfatterens arbeid og opplevelser, og avsluttes med en spørsmålsrunde fra salen. Ok.

Lubitsch home piano recordings: Lubitsch pleide å spille piano på filmsettet og i private sammenhenger, både egne og andres sanger. Fire minutter med klimpring på piano av en filmregissør må vel kun være sjarmerende for de helt spesielt interesserte.

Original theatrical trailer: Familiemedlemmene presenteres etter tur i denne traileren. Morsomt grep.

A new essay by film scholar William Paul: Godt essay av William Paul. Blant mye annet fornuftig, peker han på at filmen spenner over en tidsramme på 70 år. I løpet av denne tiden skjer det store omveltninger i verden og det amerikanske samfunnet, som depresjonene, den spansk-amerikanske borgerkrigen, første verdenskrig, børskrakket, fascismens fremvekst i Europa, bombingen av Pearl Harbor og andre verdenskrig. Men ingenting nevnes eller refereres til i Heaven Can Wait.

Sullivan’s Travels

Sullivan’s Travels (Criterion nr. 118)(DVD)

1942 – Preston Sturges (svart-hvitt)

Alt til sin tid

Nivå 1 (uten spoilers)

Sullivan er en regissør som lager enkle underholdningsfilmer. Han har et behov for å lage noe med mer substans, og mot produsentenes vilje legger han ut på landeveien som landstryker for å oppleve hvordan de fattige lever.

Nivå 2 (med spoilers)

Sullivan’s Travels er en film om filmskaping. Sullivan er på mange måter Sturges alter ego, men det er også ulikheter. Budskapet som formidles er at underholdningsfilmen har verdi i seg selv, som et middel til glede og atspredelse. Når en filmskaper lager en såkalt viktig film om samfunnet rundt seg, gjør han det for dem han skildrer eller for seg selv? For kanskje ville de mindre heldig stilte ha foretrukket en time eller to med eskapisme og underholdning framfor å se en korrekt og realistisk gjengivelse av deres livssituasjon. Sullivan ser ut til å komme til denne konklusjonen.

I det hele tatt ser det ut til at Sturges er opptatt av å bryte med gjeldende konvensjoner. Han spiller på fordommene våre og setter gjerne opp et uventet utfall av situasjonene Sullivan kommer opp i. Da tenker jeg for eksempel på at Las Vegas er stedet hvor Sullivan og jenta opplever den største vennligheten og altruismen, stikk i strid med det vi kanskje skulle ha trodd. Veronica Lake spiller en karakter som ikke har noe eget navn i filmen, men blir kreditert som ’jenta’. Hennes hårstil ble veldig populær og kopiert blant unge kvinner i USA. Dette skapte problemer i omgangen med patronmaskiner på fabrikker under krigen, siden håret satte seg fast. Lake gjorde sitt for å minske problemet, både med å delta i kampanjer om problemet og å ha kort hår i de neste filmene.

Filmen oppleves som en lettbeint komedie, men den har sine øyeblikk av alvor. Noen ganger må man være årvåken for å få dem med seg. For eksempel utspilles en scene hvor Sullivan og jenta går langs en elv. I toppen av bildet kan vi se føttene på en mann. Vi forstår at en mann har hengt seg, antageligvis i desperasjon over en håpløs livssituasjon som følge av depresjonen i USA. I en annen scene ser vi en såkalt ’skid row’ med bare uteliggere. Kun skyggene av protagonistene vises, noe som skaper en alvorlig og dyster atmosfære. Det legges altså til rette for at vi som årvåkne tilskuere kan oppfatte og tolke episoder som kan overses uten at filmen svekkes. Men filmen styrkes samtidig av disse små observasjonene. Det samme gjelder ved Veronica Lakes håndtering av hårbørsten. At dette slapp gjennom 40-tallets sensur er merkelig. Preston Sturges lo nok godt i skjegget av det.

Sturges viser både gode og dårlige sider ved samfunnsklassene. Selv om de fattige får penger av Sullivan, er det en av dem som ikke holder seg for god til å slå ham ned å ta pengene. Han blir for øvrig overkjørt av toget. En slags lønn som fortjent? Det er også eksempel på at den rikere klassen er virkelighetsfjern. Det er tydeligvis vanskelig for Sullivan å forstå at han ikke lenger oppfattes som en rik og kjent filmregissør, men som en landstryker. Vi ser at han ikke helt griper alvoret i konfrontasjonen med jernbanevakten. På denne tiden var det vanlig for landstrykere å hoppe på toget for en gratis tur. Det var også vanlig at vaktene hoppet på dem og banket dem opp med stokker når de kom over gratispassasjerer. Sullivan er vant til å bli snakket til med respekt og å få sin vilje. Dette ligger nok i underbevisstheten hans, som en ryggmargrefleks. Derfor blir slagsmålet av den stygge sorten og han blir dømt til tvangsarbeid.

Her er vi framme ved temaet for filmen: Er det verdifullt for de mer uheldig stilte grupper å få en rettferdig og presis analyse av sin situasjon, eller er det vel så positivt å bli underholdt og få litt glede inn i et trist liv? Vi vet at Sturges forsøkte å skaffe til veie en Charlie Chaplin film for kinoscenen i fengselet, men han måtte nøye seg med Disney. Det ser ikke ut til at fangene syntes det var et problem.

Øyeblikket: Det må bli begynnelsen på filmen, hvor Sullivan forklarer motivasjonen ved å lage en sosialrealistisk film. Produsentene forsøker hele tiden å få ham til å legge inn litt sex i filmen, og han sier ja til litt hver gang. Panikken produsentene utlyser for at det skal bli for lite kommersielt er fornøyelig. Timingen i replikkene og kvaliteten på dialogen er av ypperste klasse. Det faktum at produsentene egentlig ikke hører etter hva filmen skal handle om, er også morsomt. Kun sex selger.

Lyd og bilde

Bildet vises i 1.33:1. Lyden er i mono. Begge er av god kvalitet. Bildet er rent og skarpt, med få eller ingen skader. Det er viktig å ta med seg når det gjelder en så gammel film. Her er det tydeligvis gjort en god restaureringsjobb. Lyden er klar og uten støy.

Ekstramateriale

Audio commentary by Noah Baumbach, Kenneth Bowser, Christopher Guest, and Michael McKean: Litt forvirrende med forskjellige aktører, men man plukker med seg en del informasjon. Godkjent, men ikke veldig bra. En av kommentatorene har en litt spesiell humor og bruker ironi som kan være litt vanskelig å skille fra fakta.

Preston Sturges: The Rise and Fall of an American Dreamer, a 76-minute documentary made by Kenneth Bowser for PBS’s American Masters series: Denne dokumentaren fungerer meget godt som en introduksjon til en regissør som ikke er så kjent for oss i dag. Her presenteres hele hans profesjonelle karriere i en akkurat passe lang dokumentar. Sturges vokste opp med en mor som eksponerte ham for mye høykultur i Europa. Det førte til en trang til å få med seg enklere kultur når han var i USA. Slik fikk han en fin balanse, og denne tilstanden mellom høy- og lavkultur utforskes i Sullivan’s Travels. Det er mye av Preston Sturges i Sullivan. Dokumentaren fokuserer mye på Sturges rolle som auteur, det at han skrev manus og regisserte selv. Han var den første manusforfatteren som ble en vellykket regissør. Etter hvert surnet forholdet til Paramount og han dannet et produksjonsselskap med Howard Hughes, som kollapset til slutt. Etter to flopper mistet Sturges sin anerkjennelse i Hollywood.

Interview with Preston Sturges’s widow Sandy Sturges: 15 minutters intervju hvor Sturges hovedmantra gjentas: Preken er for prester. Film er for moro.

Hedda Hopper interview with Preston Sturges: Tydeligvis avtalt på forhånd, og dermed føles det hele kunstig og iscenesatt. Dårlig.

Archival audio recordings of Sturges singing his original composition “My Love” and reciting the poem “If I Were King”: Dette var rimelig uinteressant.

Storyboards and blueprints: Storyboard var fint, ellers ganske likegyldig.

Production stills archive: Lite spennende her.

Scrapbook of original publicity materials: Lite spennende. Mye av ekstramaterialet er svakt, bortsett fra dokumentaren.

Original theatrical trailer: En trailer på det jevne.

Hefte: Essay av Todd McCarthy. Sullivan’s Travels er den mest godhjertede satire over Hollywood noen gang. Alle Sturges sine filmer ble laget ut fra hans egne manus. Forholdet til Veronica Lake surnet da det viste seg at hun var seks måneder på vei når innspillingen startet. Mot slutten måtte de filme fra spesielle vinkler, og komme opp med kreative påkledninger.

The Man Who Fell To Earth

The Man Who Fell To Earth (Criterion nr. 304)(Blu-ray)

1976 – Nicholas Roeg (farger)

Fall og forfall

Nivå 1 (uten spoilers)

En mann dukker opp i New Mexico omtrent fra intet, og finner veien inn til tettstedet. I løpet av kort tid har han engasjert en forretningsadvokat og er klar til å bygge opp World Enterprises, et selskap med en rekke banebrytende teknologiske nyvinninger. Men selv hundrevis av millioner dollar virker som for lite profitt for denne mannen.

Nivå 2 (med spoilers)

Newton kommer fra en planet som er i desperat behov for mer vann. Han har reist til Jorden for å skaffe vann, siden vår planet er fruktbar og rik på vann. Familien hans har blitt igjen. Med seg har han ideer til teknologi som vil gjøre ham rik. Forretningsadvokaten Farnsworth sikrer patentene for ham.

The Man Who Fell To Earth er en film som splitter sitt publikum. Det er antageligvis ikke to mennesker som vil ha samme tolkning og opplevelse av denne filmen. Selv er jeg usikker på hva jeg skal mene om filmen, men ender på en oppfattelse av at den kritiserer visse aspekter av det amerikanske samfunnet og pakker det inn i 70-talls estetikk og filmstil. Med det mener jeg at man får den obligatoriske mengden med grensesprengende sexscener parret(!) med den litt esoteriske stemningen som inneholder scener man strengt tatt ikke er ment å forstå intellektuelt.

Så jeg forteller om min opplevelse og fletter inn hjelp fra manusforfattere og regissør, som vanlig. Slik kan filmen kanskje bli lettere tilgjengelig for andre. Et godt sted å begynne er ofte tittelen på filmen. Spesielt i dette tilfellet, med sin spesielle tittel, må man kunne anta at den ikke er likegyldig valgt. Hva menes med å falle? Man faller fra en posisjon til en lavere, man feiler. Her faller Newton fra sin hjemplanet til Jorden. Jorden er altså et lite attraktivt sted å være. Han stiger først opp som forretningsmann, så faller han ned fra maktens tinder og ned i alkoholisme. Hvorfor er Jorden et sted man faller ned til? Filmen ser ut til å mene at kapitalismen og forbrukssamfunnet er feil vei å gå. Begjæret etter penger og begjæret etter ting fremstilles som negative trekk ved flere karakterer vi møter. Penger korrumperer, og Newton er utsatt for å tilegne seg laster. Spesielt alkohol har han ikke noe forsvar mot. Vi får tidlig et frempek mot alkoholens betydning i filmen. Det første mennesket han ser er et menneske som ligger under for alkohol. Samtidig er det en væske som kan forveksles med vann og derfor attraktiv for Newton.

Newton kommer til Jorden som et idealistisk vesen, på et beundringsverdig oppdrag. Men langsomt blir han absorbert i omgivelsene og vi innser plutselig at han har blitt til noe annet. Borte er drivkraften, tilbake er stimuli og narsissisme. Alle ønsker noe fra ham, forretningspartneren, advokaten, elskerinnen. Newton tømmes for energi. Hans familie er død og han har feilet i sitt oppdrag. Tidslinjen i filmen er oppstykket, vi er aldri helt sikre på i hvilken rekkefølge ting skjer. Spesielt gjelder dette i sekvensene med Newtons opprinnelige planet i forhold til oppholdet på Jorden. Dette med å legge inn en usikkerhet i så henseende, er litt typisk 70-talls filmskaping. Man skulle utfordres litt mer enn i dag og få noe å gruble på.

Hvis vi ser filmen som en kritikk av USAs materialisme og kapitalismen generelt er det en genistrek å la en besøkende fra en annen planet observere hvordan vi har innrettet oss i våre samfunn på Jorden. Newton forstår lite av de mellommenneskelige relasjonene våre. Sex på vår måte er uforståelig og gjør forholdet mellom Mary Lou og Newton kronglete. Men etter hvert blir Newton like avhengig av sex som av alkohol. Dette er nok en kommentar til det moderne samfunnet.  I tråd med rådende tidsånd florerer referansene i filmen. Det refereres til Jesus, the wizard of Oz og the great Gatsby. Kjæresteparet Mary Lou og Newton er basert på Jean Peters (fra Pickup On South Street) og Howard Hughes. Den unge vakre kvinnen og den rike, eksentriske mannen.

En litt annen tolkning av filmen er at den også ser på hvordan vi behandler våre fremmede, som rusmisbrukere, innvandrere og syke. Husk at den første mannen Newton ser er en alkoholiker. Newton blir forrådt, kidnappet og holdt innesperret av en gruppe som antagelig handler på vegne av myndighetene. Slik kan nok grupper med fremmede føle seg behandlet i dag også. Roeg forsøker å få deg involvert, slik at det som skjer skal resonnere med dine tanker og stimulere til videre refleksjon. Slik liker han å bli underholdt, slik liker han å lage film selv.

Nicholas Roeg møtte en kritiker som hadde skrevet at det spesielt var en setning i filmen som var skikkelig dårlig. Newton uttaler et sted at alt starter og ender i evigheten. Roeg var så glad for at kritikeren ikke hadde hengt ut en av Roegs egne setninger. Slik det var nå, kunne han gå bort til ham og si: Liker du ikke William Blake?

Øyeblikket: Når tidsdimensjonene tangerer hverandre, fortid og nåtid eksisterer samtidig, og pionerfamilien på 1800-tallet ser Newtons bil komme kjørende. Og Newton ser dem. Sammen med den veltilpassede musikken er dette en meget stimulerende scene, som åpner for flere spennende tolkningsmuligheter. Vakkert filmet, tidsriktig atmosfære og elegant regissert. Fortiden er til stede i nåtiden, reelt og ikke bare gjennom historiebøker. Mat for hjernen.

Lyd og bilde

Bildet er gjengitt i 2.35:1 og er litt soft i standard 70-talls stil. Men det betyr ikke at det til tider dukker opp flotte, skarpe og gnistrende bilder. Særlig utendørsscener i dagslys kan være flotte. Lyden er veldig god og klar i stereo.

Ekstramateriale

Audio commentary by Roeg and actors David Bowie and Buck Henry: Et veldig bra og livlig kommentatorspor med mye godt humør. De har tydeligvis hatt det fint under innspillingen og har en veldig respekt for hverandre. Roeg er ikke redd for å dele sine intensjoner med filmen med oss filmnerder. Han forklarer hvordan han gikk frem for å oppnå det han ville. Bowie forteller om Rip Torns eskapader og fyllekuler. Torn hadde nye historier å fortelle hver morgen.

New video interview with screenwriter Paul Mayersberg: Manusforfatteren har mye godt å si om forfatteren, Walter Tevis. Det kommersielle problemet med boka, og til en viss grad filmen, er at uten å kunne plasseres i en sjanger lykkes man ikke. Tevis hadde også skrevet boken The Hustler, som ble filmatisert med Paul Newman. Her kommuniserer han noe som også kan leses ut av The Man Who Fell To Earth, at man ikke trenger å vinne men bare være den beste. Dette intervjuet med Mayersberg er fantastisk lærerikt for oss fordi han tør å forklare hva han har tenkt i detalj med manuset sitt. Noen sa en gang at etter DVD kom med alt ekstramaterialet trenger man nesten ikke filmskoler. Jeg antar at de siktet til slike intervjuer som dette. Det er på 26 minutter.

Performance, new video interview with actors Candy Clark and Rip Torn: Den britiske versjonen av filmen var en suksess, den amerikanske var ikke det. Det ble kuttet bort 20 minutter fra den amerikanske versjonen, som gjorde at publikum gikk glipp av mange små hint man trenger for å forstå handlingen. Rip Torn blir meget rørt når han beskriver Mary Lous avvisning av Newton når han viser hvem han egentlig er. Et fint lite øyeblikk. Klippet er på 25 minutter.

Audio interviews with costume designer May Routh and production designer Brian Eatwell: Lydopptakene er på henholdsvis 20 og 23 minutter. May Routh er morsomst når hun beskriver Mary Lous klessmak som spesiell. Hun påpeker at Mary Lou egentlig grenser til white thrash, og selv når hun får en del penger klarer hun ikke å tilegne seg stil. Brian Eatwell fokuserte på å vise vår verden slik den måtte framstå for Newton, med blant annet sauer brutalt sammenstuet på et lasteplan. Dette måtte forvirre Newton og få ham til å lure på hvorfor mennesker oppfører seg slik.

Audio interview from 1984 with author Walter Tevis, conducted by Don Swaim: Dette lydopptaket lar oss høre en Tevis som er veldig opptatt av å skille hans type science fiction fra ”sverdslåssing science fiction” som Star Wars. Han prøver å si noe om vårt eget samfunn og bruker gjerne nær framtid og gjenkjennelige profesjoner hos hovedpersonen.

Multiple stills galleries, including Routh’s costume sketches; behind-the-scenes photos; and production and publicity stills, introduced by set photographer David James: James var til stede hele tiden for å få det rette bildet. Her får vi presentert stillbilder av alle medvirkende, og noen fra innspillingen. Jeg er ikke så opptatt av slike bilder, men her er de for den som måtte ønske å se dem. Bildene fra Roegs continuitybook er for øvrig fine. Her har han limt inn bilder fra scenene i en slags scrapbook.

Gallery of posters from Roeg’s films: Filmpostere er jeg derimot glad i. Her er det en samling av postere fra Roegs filmer, noen riktig fine.

Trailers: Her er en samling med 7 trailers og TVspots. De tar sikte på å favne forskjellig type publikum, ved hjelp av forskjellig stil. De er som følger:

-psykedelisk rock, psykedelisk filming. –psykedelisk med easy listening og voice-over. –dramatisk med stikkord og fokus på rommet. –fokus på David Bowie. Kjærlighet, mysterium, sex. –thriller, rar, skremmende med dramatiske stikkord. – så en variant av forrige og til slutt en med dokumentarisk stil.

Heftet har essay som plasserer The Man Who Fell To Earth blant 70-tallets paranoiathrillere og viser hvordan filmen kritiserer USAs materialisme. Dette var David Bowies debutfilm.