Fear And Loathing In Las Vegas

Fear And Loathing In Las Vegas (Criterion nr. 175)(Blu-ray)

1998 – Terry Gilliam (farger)

Først frykt, så avsky

Nivå 1 (uten spoilers)

1971. Raoul Duke og Dr. Gonzo skal dekke Mint 400, et motorsykkelrace i ørkenen utenfor Las Vegas. Det er en fin anledning til å teste de absolutte grensene for hvor mye dop et menneske kan innta i løpet av en helg. De laster bilen full av narkotika og alkohol, og setter kursen mot Las Vegas.

Nivå 2 (med spoilers)

I forbindelse med at jeg skulle skrive om denne filmen, valgte jeg også lese boken på min kjære Kindle. Det er ingen tvil om at filmen er utrolig tro mot boken, det er nesten så boken fungerer som et manus. Det er ikke mange replikkene som ikke sies i filmen, og nesten alt av handling fra den 224 siders boken er inkorporert i filmen.

Denne filmen er så over the top, så karikert, at man føler at man ser på en tegnefilm. Gilliam holder som vanlig ingenting tilbake. Del Toro og Depp gjør kanskje sine beste roller her, begge to. Depp har blitt kritisert for å overdrive portrettet av Thompson, men mennesker som kjenner Thompson godt mener at Depp har truffet blink. En tidligere kjæreste av Hunter Thompson sier at kritikerne av Depps rolletolkning tydeligvis ikke kjenner Thompson godt nok. Depp tilbrakte mye tid sammen med Thompson i forberedelsene til filmen, for å få grep på mimikken og personligheten til forfatteren.

Fear And Loathing In Las Vegas har en trofast skare med fans, og den har absolutt blitt en kultfilm. Den har blitt kritisert for å forherlige narkotika, noe også forfatteren Hunter Thompson har blitt beskyldt for. Det må vel sies at tilhengere av filmen heller ikke har hatt noe spesielle motforestillinger mot bruken av narkotika i filmen. Filmen blir sett på som kul i miljøer hvor man kanskje bruker litt av hvert av forbudte substanser. Spesielt første halvdel (Fear), problematiserer ikke bruken av dop. Tonen er lett, med mange morsomme scener og absurd oppførsel. Og Thompson selv er jo kjent for sitt rimelig ukritiske forbruk av dop. Tim Leary er forresten en mann han ikke har sans for. Thompson føler Leary har et stort ansvar mange ulykkelige skjebner, gjennom sin oppfordring til bruk av LSD på 60-tallet. Thompson fordømmer dette som totalt uansvarlig, så han har tydeligvis et litt nyansert bilde på narkotika.

Andre halvdel av filmen (Loathing), føler jeg problematiserer mer av både misbrukets konsekvenser og samtidens politiske klima. Som Hunter Thompson og produsent Nabulsi insisterer på, er dette også en meget politisk film. Men det er et aspekt ved filmen som jeg skal innrømme kan komme litt i bakgrunnen, og som vil være lettere å få øye på ved neste gjennomsyn.

For dette er også en film om et Amerika som har gått seg vill. Vietnamkrigen raser, Nixon styrer og Las Vegas er et symbol på dekadensen og 60-årenes fallitt. Troen på Den Amerikanske Drømmen ligger i ruiner, tilbake er håpløsheten. Etter hvert som Duke og Dr. Gonzo forsvinner inn i de mest bisarre hallusinasjoner og utilgivelige oppførsel, blir bildene fra Vietnamkrigen på TV hyppigere. Nixon, som Thompson mener symboliserer alt som er galt ved USA, flyter gjennom luften mot en livredd Raoul Duke. Små referanser til Nixon kan dukke opp jevnlig, blant annet når Dr. Gonzo viser seierstegnet til Nixon da han går på flyet. Du vet, lutrygget med armene opp i luften mens han gjør V-tegnet. Gilliam fletter også inn dokumentarklipp, da gjerne av demonstrasjoner eller hippieansamlinger. På samme måte som Altamont Speedway Free Festival markerte slutten på Flower Power og et tiår med peace & love, markerer Fear And Loathing In Las Vegas slutten på den romantiske visjonen om bevissthetsutvidende stoffer. Det er ingenting romantisk igjen når Dr. Gonzo kaster opp i skoa sine og Raoul Duke er på så dårlig tripp at han våkner opp med mikrofon og kassettspiller tapet til kroppen, utstyrt med en firfislehale på et par meter. Men morsomt er det.

Raoul Duke bruker ikke lang tid på å klekke ut en plan for å tjene penger på Lucy, den rabiate religiøse jenta som Dr. Gonzo har foret med dop på hotellrommet. Han ser for seg at de kan leie henne ut til gruppesex med politimennene på seminaret. Til og med Dr. Gonzo blir sjokkert over forslaget, men ikke så sjokkert som Universal som fikk panikk av denne scenen. Men Terry Gilliam hadde final cut på filmen, så det var ingenting de kunne gjøre med det. Når det gjaldt scenen med trafikkpolitimannen som stopper Duke på landeveien, var alle i staben redd for Thompsons reaksjon. Garey Busey hadde i et lyst øyeblikk fått det for seg at det var passende om politimannen spurte Duke om å få et kyss. Gilliam syntes det var en strålende idé, mens Depp og produsenter stilte seg tvilende til om Hunter Thompson ville bli videre begeistret. Spesielt med tanke på replikken som Raoul Duke formulerer i neste scene. Den kan absolutt tolkes som om det skjedde mye der på grusveien som vi ikke vet om. De som har lest boken, vet hva som skjedde…

Når det gjelder sekvensen med Duke og politimannen, er det begått en rimelig stor teknisk blunder der. Ingen av filmstaben så det mens innspillingen foregikk, men Gilliam forteller oss det på kommentatorsporet. Og det er virkelig ganske tydelig, spesielt med tanke på hvor de er. Anyone? Dere kan jo komme med forslag i kommentarfeltet…

Gilliam er for øvrig ikke særlig glad i steder som Las Vegas. Han synes det er stygt der fra før, men han klarer jammen å gjøre det enda mer glorete og usmakelig i filmen. Det var omtrent de eneste gangene han bruker datamaskiner for å utføre spesialeffekter. Fasadene på casinoene kunne kun gjøres med datamaksiner, ellers sverger han til modeller og fysiske effekter. Han stusser også ved at det faktum at Las Vegas nå er blitt mer familievennlig. Som han sier: Hvem vil ta med familien til et slikt sted? Et sted hvor hotellvinduene ikke kan åpnes, fordi det er reell frykt for at gjestene skal begå selvmord?

Produsent og forfatter var bekymret for at Gilliam ikke ville klare å formidle syretrippene på en troverdig måte. Han har erklært at han aldri har prøvd narkotika, men ved hjelp av sin hyperaktive fantasi har han virkelig klart å formidle paranoiastemningen og hallusinasjonene på en imponerende måte. Kvalitetssikring hos venner med et litt mer liberalt forhold til dop, fortalte ham at beskrivelsene var en innertier.

Øyeblikket: En ustabil Dr. Gonzo i hotellheisen, med en eksperimentell dopcoctail innabords, kommer i prat med et kamerateam fra en TV-kanal. I sin sensitive tilstand går ikke Dr. Gonzo av veien for å misforstå det meste. For å forsvare sin ære må han fram med kniven. Heisen stopper og nye gjester skal inn. Hvis de tør da. Synet som møter dem når dørene åpnes er hysterisk morsomt.

Lyd og bilde

Bildet er i 2.35:1. Dette er referansekvalitet. Eksplosive farger, fin gjengivelse av filmkorn, strålende skarphet og dybde. Depp sine fargerike og mønstrete skjorter har en skarphet som bare må sees. I scenene med sterkt dagslys på veien, framstår bildet aller best. Hudfarge og detaljer i ansiktene er akkurat slik det skal være. Lyden er på sin måte like bra. Det finnes flere lydspor, DTS-HD og 5.1, pluss tre kommentatorspor. Teknisk optimal utgivelse, mye takket være at det er en såpass ny film.

Ekstramateriale

Three audio commentaries: one with Gilliam, one with stars Johnny Depp and Benicio Del Toro and producer Laila Nabulsi, and one with author Hunter S. Thompson: Nok å ta av her. Først ute er regissør Terry Gilliam, som i sedvanlig stil ikke tier stille et sekund og ler nesten hele tiden. Han storkoser seg. Mye informasjon om produksjonen her. Gilliam foretrekker et stort budsjett, men ikke for stort, da det medfører for mye innblanding fra studioer. Produsent Laila Nabulsi, Depp og Del Toro er teamet som har neste kommentatorspor. Nabulsi jobbet i ti år med å få filmen opp og gå. Som man vil legge merke til, er det en del kortvokste mennesker med i filmen. Gilliam har alltid hatt en forkjærlighet for å putte dem inn i filmene sine, og til tider var det mange på settet i forbindelse med audition. Hunter Thompson derimot har et anstrengt forhold til dem av en eller annen grunn. Nok et godt kommentatorspor, med massevis av god informasjon. Det tredje og siste kommentatorsporet består hovedsakelig av Nabulsi og forfatteren Hunter Thompson selv. Thompson kan oppfattes som om han er litt fanget i bildet av seg selv, og spiller til tider en rolle som lever opp til myten som har blitt dannet av ham. Jeg sitter med en følelse av at han forsøker å svare ”kult” på alle spørsmål og hvis oppmerksomheten dreier litt bort fra ham, skriker han ut en hvesende lyd som varer og varer. Det hjelper ikke at Nabulsi føler hun må le av alt han gjør. Men det er absolutt et originalt spor med sin del av bakgrunnsinformasjon. Hunter er faktisk strålende fornøyd med filmen.

Deleted scenes, with optional commentary by Gilliam: Tre slettede scener som absolutt er gode nok til å være med i filmen. Antagelig ble de slettet pga hensynet til flyten i filmen.

Selection of Thompson correspondence, read on camera by Depp: I dette videoklippet på 14 mminutter leser Depp brevvekslingen mellom han og Thompson. Ganske underholdende. Thompson siterer et sted Jean Cocteau: Man må kultivere det publikum ikke vil ha.

Hunter Goes to Hollywood, a short documentary: En elleve minutters minidokumentar, som egentlig er et klipp fra Wayne Ewings dokumentar om Thompson. Her ser vi Thompson ankomme filminnspillingen i forbindelse med scenen han har i filmen. Du la vel merke til den? En ung Raoul Duke er på konsert og stusser når han ser seg selv som en eldre mann sitte ved et bord.

A look at the controversy over the screenwriting credit: Et 17 minutters lydspor om kontroversen rundt hvem som skulle bli kreditert for manuset. Alex Cox skrev et manus før han røk uklar med produsent Nabulsi. Det var mye fram og tilbake med Screenwriters Guild før Gilliam fikk anerkjent sitt manus. I tillegg følger det med en bitteliten kortfilm hvor Gilliam kommer med et spark til nevnte organisasjon.

Profile of Oscar Zeta Acosta, the inspiration for Dr. Gonzo: Acosta var modellen for Dr. Gonzo. Han var en aktivist og advokat som slåss utrettelig for minoriteters rettigheter. En 30 minutters dokumentar viser Acosta lese fra boken sin, The Revolt of the Cockroach People. En brutal historie om en mann som dør i fengsel og obduksjonen som Acosta får presset fram.

Collection of artwork by illustrator Ralph Steadman: Her er det noen virkelig fine bilder av mangeårig Thompsonillustratør Ralph Steadman.

Excerpt from the 1996 Fear and Loathing in Las Vegas recording featuring Jim Jarmusch and Maury Chaykin: En hørespill som iscenesetter en passasje fra boken som ikke kom med i filmen. Greit nok.

BBC documentary from 1978 with Thompson and Steadman: En snever, men meget god dokumentar. Morsomt å se den unge Hunter Thompson. Anbefales.

Storyboards, production designs, stills, and trailer: Gilliam har noen elendige strektegninger som han bruker som storyboard. De bekrefter i det minste at det er ”Reefer Madness” som vises under politiseminaret. Production Designs viser oss noen flotte tegninger. Stillbildene er rimelig uinteressante, synes jeg. Til slutt er det en mengde trailere og TV-spots. De forteller oss at Universal ikke ante hvordan de skulle markedsføre filmen.

A booklet featuring an essay by critic J. Hoberman and two pieces by Thompson: Hoberman slakter fullstendig Bill Murrays portrett av Hunter Thompson/Raoul Duke i ”Where the Buffalo Roam”. Han synes Depp er en mye bedre Duke. En tapt helg i Las Vegas er en metafor for Amerikas periode i Helvete. Thompson argumenterer i sitt essay for at journalistikk og fiksjon er like sant. De er begge kunstige kategorier. Han oppfant begrepet Gonzojournalistikk, alt noteres og publiseres ukorrigert. Men det er forferdelig vanskelig. Derfor er Fear And Loathing In Las Vegas mislykket Gonzojournalistikk.

Kiss Me Deadly

Kiss Me Deadly (Criterion nr. 568)(Blu-ray)

1955 – Robert Aldrich (svart-hvitt)

En Hammer ute av kontroll

Nivå 1 (uten spoilers)

Mike Hammer er lavest på privatdetektivstigen. Han etterforsker skilsmisser. Ingen liker ham, ikke engang han selv. Men det hindrer ham ikke i å prøve og komme til bunns i situasjonen rundt Christinas dødsfall. Det kan være penger å tjene.

Nivå 2 (med spoilers)

Kiss Me Deadly er en knallhard film noir, med en del trekk som kan være ubehagelige og overraskende. Den bryter en del konvensjoner, noe antageligvis grunnet det faktum at manusforfatter og regissør kun tok tittelen fra romanen og vraket resten. Satt en del på spissen, naturligvis. Men dette skaper rom for frihet og en film som kan tillate seg å ende på en totalt uforutsigbar måte. Samtidig problematiserer den sin protagonist til en slik grad at vi ikke aner hvem vi liker i denne filmen. Hvis vi identifiserer oss med Mike Hammer, eller i det minste håper han lykkes, er det virkelig dårlig stilt med sympatiske figurer i filmen.

I det ytre kan man godt si at Kiss Me Deadly er en standard film noir, med forskjellige aktører alle ute etter en McGuffin av noe slag. Det interessante med akkurat denne filmen er Mike Hammer, eller rettere sagt regissør Aldrich sin Mike Hammer. Der hvor forfatter Mickey Spillane skriver om en Mike Hammer som har en vakker kjæreste, velfungerende praksis og en borgervernmentalitet hvor han er jury, dommer og bøddel, velger Aldrich å problematisere karakteren. Forfatter Spillane fremstår som en ultrakonservativ kommunisthater med en del macho tilbøyeligheter. Alt dette projiseres i Mike Hammer. Som en av bøkene om Hammer avsluttes; ”I dag har jeg drept flere mennesker enn jeg har fingre på hendene mine. Men jeg nøt hvert sekund, for de var alle stinkende og lyvende kommunistjævler”. Aldrich anser Mike Hammer som en kynisk fascist og Spillane som en udemokratisk person.

Aldrich sin Mike Hammer er ikke en vellykket privatdetektiv, men en skilsmisse-etterforsker. Han er dermed degradert i forhold til boken, og sees på som en simpel dyneløfter av politifolkene vi møter i filmen. Han fremstår heller ikke som spesielt smart, men på den annen side pleier jeg å synes at privatdetektiver er merkelig snartenkte og intelligente på film. Så enten er han treg, eller så er Kiss Me Deadly mer realistisk og nøktern i så henseende enn andre filmer i sjangeren. En ting er helt sikkert og det er at Hammer i filmen framstår som en brutal mann som nyter å utøve vold. Det ser vi flere ganger, og vi ser også at han ikke har sperrer i forhold til hvem han slår. En gammel mann som ikke er mottagelig for bestikkelser blir slått gjentatte ganger. Mike Hammer er en mann uten moral. Hans eneste moralske kompass er hva som gavner ham selv. Det hører vi ham si flere ganger i filmen; ”Hva får jeg ut av dette”?

Misogynien til Hammer i boka blir forsterket i filmen. Men i filmen må Hammer svare for seg. Det klarer han ikke. Hammer er ikke en velartikulert mann, men en som slår når argumentene tar slutt. I filmen blir han stadig kritisert av kvinner og fortalt hvordan han er. Det Spillane fremstiller som tøft i boken, snur Aldrich på hodet og viser oss for hva det er. Brutalitet, egoisme og sosiale begrensninger. Måten Hammer bruker Velda som byttemiddel mot informasjon er kynisk til grensen av psykopati. Men Velda utfører disse oppdragene, selv om hun tydelig er forelsket i Hammer. Han ser henne bare som et middel for å løse saken, og atspredelse når det passer ham. Men det er allikevel henne han tyr når han blir opprørt. Hammer framstår som anti-intellektuell, han leser ikke og lytter ikke til musikk. Omgivelsene kan være museum eller operaer, referanser peker mot Shakespeare og gresk mytologi, men Hammer vandrer uvitende rundt i dette som en elefant. I ett tilfelle ser vi ham ødelegge kultur, i tråd med sin anti-intellektuelle personlighet. Han knekker en uerstattelig 78-plate som en samler er i besittelse av. Aldrich forstørrer trekkene ved Spillane-bøkenes Hammer i til han blir en perversjon i sin maskulinitet og antikulturelle holdning.

Gabrielle og Christina er antageligvis et lesbisk par. De knyttes sammen gjennom å ha likedan påkledning når vi ser dem første gang. Frakk/slåbrok uten så mye under. Etter hvert som Gabrielle vokser mot rollen som femme fatal ser vi hennes klesdrakt bli sikrere og mer sofistikert. Mot slutten har hun en forretningsmessig drakt, her symboliserende målbevisst og sterk kvinne. 50-tallets USA var selvfølgelig preget av samtidens store tema som var atomkraft/atomvåpen. Genistreken var her å kunne knytte historien opp mot atomtrusselen og dermed skaffe seg en skikkelig McGuffin med uante ringvirkninger. Filmen ble straks mer original enn nok en gangsterfilm.

Øyeblikket: Mike Hammer finner ut at legen som obduserte Christina har en nøkkel som hun svelget. Legen er en uvanlig sleip og ussel mann som forlanger voldsomme summer for nøkkelen. Hammer klemmer hånden hans fast i skrivebordskuffen og presser til legen gir ham nøkkelen. Mens det hele pågår ser vi Hammer utvise en sadistisk glede i mishandlingen. Dette gjør inntrykk fordi det er overraskende å se i en såpass gammel film og i en karakter som skal være publikums mann. Slike scener utfordrer oss som tilskuere og får oss til å delta moralsk mer bevisst.

Lyd og bilde

Bilder er i 1.66:1. Dette er et supert bilde av en meget god film noir. Noen få tilfeller av mindre skarpe scener, ellers er det strålende skarpt og flott i svart-hvitt. Og svart-hvitt filmer på blu-ray er en nytelse når bildet er fint. Lyden er også veldig god.

Ekstramateriale

Audio commentary by film noir specialists Alain Silver and James Ursini: Et godt kommentatorspor som aldri blir stille. De to overlapper fint med informasjon, og vi får høre mye treffende betraktninger. Vi liker ikke Mike Hammer, men han er den eneste helten vi har så vi holder med ham allikevel.

New video tribute from director Alex Cox: Alex Cox er regissøren av Sid And Nancy, Repo Man og Walker. I denne unike introen av den hardeste film noir som finnes, med en helt som ikke kan kalles helt, bygger han opp vår interesse for filmen vi skal se. Flott!

Excerpts from The Long Haul of A. I. Bezzerides, a 2005 documentary on the Kiss Me Deadly screenwriter: Bezzerides omskrev den boka i en fei, siden han foraktet boka. Han så på den som elendig litteratur. Han byttet ut narkotikaen med atomstoffet som ”the big whatsit”. Som han sier: Vi tok tittelen og lot resten ligge. Mickey Spillane likte ikke filmen, og forstår ikke hvorfor de forandret på så mye siden han mente boka er bra. Beviset er ifølge ham at mange kjøpte den. Dette gjentar han ofte i livet sitt, høye salgstall er lik kvalitet. Selv er jeg sterkt fristet til å påstå det motsatte.

Mike Hammer’s Mickey Spillane, a 1998 documentary about the life and work of the author: I en tekst skrevet av Max Collins beskriver Collins hvordan han ble fan av Spillane. Collins har etter Spillanes død skrevet ferdig Spillanes bøker, fem hittil. Collins er stolt over å ha få Spillane til å skifte mening om filmatiseringen av Kiss Me Deadly. Selve dokumentaren er på 40 minutter. Dette er en meget god dokumentar som gir oss et greit kjennskap til en forfatter jeg ikke kjente til fra før. Jeg har alltid ment at krimhistorier gjør seg uendelig bedre på film enn i bokform. Denne krimforfatteren er en kommersiell rev som bevisst unnlot å beskrive detektiv Mike Hammers utseende. Slik håpet han at flere mannlige lesere skulle føle at de var Mike Hammer. En beskrivelse av Hammer som høy og slank ville ha ekskludert alle tykke og lave menn der ute. Ellers skrev han etter mottoet ’det første kapittelet selger boka, det siste selger neste bok’. Han utviser en sterk kommersiell, gammeltestamentlig og antikommunistisk utstråling. Selv var Spillane Jehovas Vitne, men var stolt av å stille opp i ølreklame gjennom et utall år. Her gjentar han sine argumenter om at det som selger er bra. Kanskje like greit at han ikke ser på seg selv som forfatter, men skribent.

Video pieces on the film’s locations: Bunker Hill er et berømt område i Los Angeles. Som ivrig leser av John Fante kjenner jeg til bydelen fra hans bøker. Tidlig 1900 var bydelen rik og populær blant kjendiser og rikfolk. I 1930 var den falleferdig. I Kiss Me Deadly er det mange kjente lokasjoner fra Bunker Hill. Spesielt den lange trappen Mike Hammer må traske opp er unik for Bunker Hill. Filmen klipper sammen steder som ikke nødvendigvis ligger i nærheten av hverandre, ellers er den ganske trofast til omgivelsene. I dag er nesten alt revet. I et lite klipp på to minutter ser vi hvordan det ser ut i dag på de mest berømte stedene fra filmen.

Controversial altered ending: Denne slutten er den første, siden den komplette og planlagte gikk tapt før premieren. Den ble ikke funnet før i 1997.  Den gamle slutter før vi ser at Hammer og Vilma unnslipper brannen.

Theatrical trailer: Traileren har en idiotisk fortellerstemme, men kanskje er den litt ironisk. Om ikke er den latterlig kunstig. Det legges stor vekt på actionaspektet ved filmen.

A booklet featuring an essay by critic J. Hoberman and a 1955 reprint by director Robert Aldrich: Criterion har virkelig laget en stilsikker utgave denne gangen. Coveret ser ut som et ukeblad, med dramatiske overskrifter og bilder. Heftet er bygget opp over samme lest. Til minste detalj ser det ut som et ukeblad fra 50-tallet. Innholdsfortegnelsen er oversikt over stab og skuespillere. Til og med skrifttypen er autentisk! Imponerende. Hoberman har et riktig så informativt essay om filmen. Han slår fast at Ralph Meeker spilte den sleipeste, dummeste og mest brutale detektiven i amerikansk film. Aldrich mente at Mike Hammer var en kynisk fascist, og at forfatteren Mickey Spillane var en udemokratisk person. Manusforfatter Bezzerides nedgraderte Hammer fra privatdetektiv til skilsmisseetterforsker. Robert Aldrich har en tekst i heftet hvor han forsvarer bruken av vold i filmen, og peker på at siden vold er så fremtredende i vår verden må det være mulig å fremstille det på film. Deler av volden i Kiss Me Deadly er off screen. Vold forandrer seg etter hvilket miljø og hvilken tid den utspiller seg. I dette miljøet er den hard.

I Am Curious

I Am Curious (Criterion nr. 179)(DVD)

1967 – Vilgot Sjöman (svart-hvitt)

Sverige i blått og gult

Nivå 1 (uten spoilers)

Lena er et ungt menneske, nysgjerrig på samfunnet, etikk, religion, politikk og seksualitet. Hun danner seg meninger og bryner dem på andre. Samtidig utforsker hun sin egen seksualitet og samfunnets syn på sex.

Nivå 2 (med spoilers)

I Am Curious er en av de mest kontroversielle filmene i filmhistorien. Filmen isolert sett berettiger vel strengt tatt ikke det, men filmen historie med runddans i rettssystemet helt til USAs høyesterett gjorde den til et symbol. Den var gjenstand for diskusjon både i hjemlandet Sverige og USA, men av forskjellige grunner. Sexbeskrivelsene i USA, fremstillingen av svensk likegyldighet i samfunnsspørsmål i Sverige. Både skuespiller Lena Nyman og regissør Vilgot Sjöman mottok drapstrusler og sjikane etter filmen.

I Am Curious Yellow og I Am Curious Blue er egentlig én film. Sjöman vurderte muligheten for å lansere den som en film på nesten fire timer, men slo det fra seg. I stedet ble det to filmer som forteller samme historie parallelt. I I Am Curious Yellow er det mer av Lenas seksuelle og personlige utvikling som skildres. I I Am Curious Blue vender hun blikket mot storsamfunnet, mot kirken, fengselsvesenet og politikken i større grad.

I Am Curious er nok inspirert av Jean-Luc Goddard. Det er en spennende blanding av dokumentar og fiksjon. Plutselig snakker aktørene til kamera, eller på andre vis trekker oss ut av fiksjonen. Det at regissøren samtidig er en av aktørene gjør filmen kompleks. Vi kan for eksempel se en scene mellom Lena og Börje som plutselig ekspanderer til å inkludere Vilgot Sjöman og hans filmstab. Han prater med skuespillerne om aktuelle spørsmål, men hvem er det som filmer ham?

Blandingen av fiksjon og dokumentar er vanskelig å dekonstruere. Selv trodde jeg at intervjuet med Martin Luther King var iscenesatt og intervjuet med den religiøse gutten var ekte. I virkeligheten var det motsatt. Gutten kom rett fra filmskolen. Intervjuet med den russiske poeten Yevtushenko var også falskt og et resultat av kryssklipping. Senere intervjuer Lena svenske turister på flyplassen på vei til Spania under Franco-regimet. Hennes naive og idealistiske holdninger brynes mot likegyldige svensker med mer eller mindre bevisst forhold til egne handlinger. Noen er tilbøyelige til å forsvare Franco. Dette er også en av de scenene man lurer på om er autentiske eller iscenesatt. Uansett er det stor filmkunst.

Lena søker etter mening i det svenske sosialdemokratiet anno 1967. Den blå og den gule filmen danner til sammen en kommentar om Sverige, med sitt flagg bygget opp av de to fargene. Hennes personlige reise er en avveining av engasjementet brukt på det personlige plan og samfunnet rundt. De to filmene er to veier som hennes reise kan ta, samtidig som de er én. I I Am Curious Yellow vasker hun seg med DDT for å bli kvitt en kjønnssykdom hun påførte seg i I Am Curious Blue. Apropos DDT; Lena og Börje desinfiserer seg med dette fæle stoffet som svir noe voldsomt. Etterpå spurte Lena regissør Sjöman om det syntes på filmen at det var DDT. Nei, svarer Sjöman. Hvorfor kunne vi ikke ha brukt et alternativ da? Regissøren svarte at det hadde han ikke tenkt på.

Øyeblikket: Regissør Vilgot Sjöman intervjuer den kommende statsministeren Olof Palme. Intervjuet fremstår som et ordinært intervju, hvor det som sies er av stor betydning og oppriktig ment. Så ser vi at regissøren/intervjueren blir klar over at Lena flørter med en yngre mann under intervjuet. Han blir sjalu og må forholde seg til begge situasjonene. Det må vi som tilskuere også, og man glir inn og ut av fiksjonen som nå har to lag. Eller kanskje bare ett.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1. Dette er en lavbudsjettsfilm i svart hvitt fra 60-tallet. Bildekvaliteten er ikke noe å skrive hjem om, men passer den litt røffe dokumentariske stilen filmen har. Lyden er mono og på det jevne i en sterkt dialogdrevet film.

Ekstramateriale

Excerpts from director Vilgot Sjöman’s Self Portrait 92, a documentary made for Swedish television: Dette utdraget fra dokumentaren Self Portrait 92 er på 18 minutter. Det er en meget kreativ og original type dokumentar. Han forteller at han dro til Hollywood, men det eneste han lærte der hvordan man ikke skal lage film. Så han kom hjem igjen og laget film i Sverige.

New video introduction by the director: Sjöman introduserer oss til filmene med litt historie om filmenes status.

Director’s diary: a selected scene audio commentary by Sjöman: Ganske så spesiell måte å organisere kommentering på. Regissøren kommenterer en scene, deretter forteller en stemme oss at neste kommentering er på for eksempel kapittel syv. Osv. Sjöman er ganske sprikende i sin kommentering, som i sine filmer, men det hele er rimelig interessant. Han forteller at han ville gjøre antimonarki-scenene med ’God Save The Queen’ i England, med da hadde hans engelske importør blitt veldig fornærmet.

Video interview with legendary publisher Barney Rosset and attorney Edward De Grazia about the controversy surrounding I Am Curious—Yellow: Filmen ble kjøpt for $100 000, og konfiskert ved innførsel til USA. Disse to slåss for kinolansering og mot sensuren, og fikk tatt filmen til Høyesterett. En litt merkelig samtale i 12 minutter, hvor lange monologer holdes.

The Battle for “I Am Curious—Yellow”: A video piece on the film’s censorship and trial: Denne minidokumentaren er på bare ni minutter, men klarer å få formidlet mye interessant i løpet av den tiden. Filmen ble sett av 1,3 millioner svensker i et land med knapt åtte millioner mennesker. Det er et enormt publikumstall! Filmen skapte stor kontrovers i både Sverige og USA, men av forskjellige grunner. Det er det mest interessante med filmens historie. Svenskene ble provosert av måten svensker ble framstilt på når det gjaldt politiske og samfunnsmessige spørsmål, hvor likegyldige og uinformerte de fremstår. I USA gikk kontroversen på sexscenene og det at menn ble fremstilt helt nakne, noe som tydeligvis er vesentlig mer støtende enn at kvinner er helt nakne på film. Også Norge forbød filmen i en periode. Grove Press kjøpte rettighetene og kjørte filmen helt til topps i rettssystemet. Mange stater forbød filmen, med begrunnelse i at den var obskøn. All denne oppmerksomheten gjorde at filmen tjente inn voldsomt med penger. Grove Press mistet hodet i all suksessen og kjøpte bygninger for alle pengene. Til slutt var de på konkursens rand. I ettertid ser de at de burde heller ha brukt pengene til å knytte til seg forfattere. For Grove Press var kjent for å publisere kontroversiell kvalitetslitteratur, som Miller, Kerouac og Burroughs.

Excerpts from the transcripts of the trial for I Am Curious—Yellow: Mange ble kalt som vitner under rettsaken, og her er noen utskrifter fra vitneforklaringene. Norman Mailer er meget positiv til filmen.

Deleted scene with an introduction by Sjöman: Lena vil avskaffe statskirken og drar for å møte biskopen. Hun kler av ham, tar fra ham bøkene og kjefter ham ut. Scenen ender med at biskopen er naken bortsett fra et lendeklede og står i Kristuspositur.

Theatrical trailers: Traileren ble aldri vist, så her er første gang den er tilgjengelig. Morsom trailer som ender med at legen gir Lena medisin mot nysgjerrighet.

Essay by critic Gary Giddins and a reprinted 1968 interview with the director: Giddins har laget et godt essay og konstaterer at kanskje ingen annen film har forårsaket så mye kritikerstorm og publikumpågang som I AmCurious. Og nå er den glemt. Han påpeker at filmen starter med Lena og Vilgot i heisen og ender med Lena og Börje i heisen. Regissøren har regissert seg selv ut av Lenas liv. I intervjuet går Sjöman mer i dybden på hva han ville med filmen. Denne teksten er god bakgrunn for filmen.

The Music Room

The Music Room (Criterion nr. 573)(Blu-ray)

1958 – Satyajit Ray (svart-hvitt)

Nye og gamle penger

Nivå 1 (uten spoilers)

Den rike landeieren (zamindaren) Roy har blitt akterutseilt i et India som har tatt sine første skritt inn i den moderne verden. Aristokraten har problemer med å forstå at tiden har løpt fra ham, han klynger seg til en formue som ikke lenger er der og et musikkrom som har gitt ham mange gode minner.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en film jeg har vært nysgjerrig på helt siden filmkritikeren Roger Ebert beskrev den som en av sine 100 favorittfilmer i ”100 Great Movies”. Etter mange år har jeg den endelig i hånden og den skuffer ikke. Det gjør heller ingenting at det er Criterion som gir den ut i en utsøkt bluray-utgave. Da fikk jeg samtidig en grunn til å skrive om den.

En aldrende aristokrat sitter på taket av palasset sitt, helt isolert bortsett fra tjeneren sin. Han har sverget på aldri å forlate toppetasjen. Han hører musikk i det fjerne og får vite at det er en seremoni på gang i nabolaget. Dette får ham til å tenke på hans egen sønns seremoni, og filmen begir seg inn i et 40 minutter langt tilbakeblikk. Allerede da hadde aristokraten en anstrengt økonomi, men han vil ikke spare på noe når det gjelder sin eneste sønn. Den nyrike Gangali kommer på forretningsbesøk og vil tilegne seg noe av eiendommen til Roy. Her settes filmens hovedtema opp, konflikten mellom ”nye” og ”gamle” penger. Roy er av adel med penger han har arvet gjennom sitt blå blod, mens Gangali er en ”self made man”. Denne konflikten utspilles gjennom musikkrommet, og symboliserer Indias overgang fra ruralt adelssamfunn til moderne industrialisert samfunn. Roy er, som Gangali påpeker, kongen og må gi sin tillatelse. Jeg legger merke til at føringene Roy legger for kommersiell utnyttelse av området er sympatiske og milde. Jeg legger også merke til at han behandler oppkomlingen nedlatende og kunstig uoppmerksomt.

Det samme utspiller seg ved neste besøk, når Gangali inviterer Roy til sitt hus for en konsert. Roy improviserer en løgn og forteller at han selv skal holde konsert den kvelden. Han har strengt tatt ikke råd, og må pantsette familiejuveler for å kunne holde den storslagne konserten i sitt elskede musikkrom. Disse konsertene er vidunderlig iscenesatt, med tilfredse musikkelskere som lytter hengivent til vakker musikk. Den lavmælte stemningen som hersker under konsertene er behagelig, og de små bevegelsene publikum gjør for å følge musikken er fascinerende å legge merke til. Men farer truer. Elven stiger for hvert år og truer Royklanens landområder.

Roys kone tar med seg sønnen og besøker sin mor. Hun vil gjerne ha med Roy, for hun er redd for hva han kan finne på av økonomisk uforstand. Men Roy blir og gjennomfører sin konsert. Han ønsker også at de skal komme tilbake i tide til konserten. I en fantastisk sekvens ser vi tegnene om en forestående katastrofe subtilt formidlet. Stormen raser under konserten, vokalen avsluttes med en illevarslende dirring og et insekt drukner i Roys glass. En uro raser i zamindarens kropp og på utsiden av palasset får han sitt livs verste beskjed. Hans kone og sønn har druknet under overfarten i stormen. Under denne sekvensen spilles det et fantastisk stykke musikk, som har mange likheter med musikken fra Pink Floyds ”The Wall”. Fascinerende på flere måter.

Deretter er vi tilbake i nåtiden, fire år etter. Etter å ha hørt nok et nydelig instrument spille i nabolaget, bestemmer Roy seg for å holde en første konsert på mange år. Musikkrommet vaskes og gjøres klar til en høytidelig tilstelning. Vi som tilskuere får ta del i en fantastisk dans som varer i åtte minutter. Gangali er invitert, men han klarer ikke å ta til seg normene som gjelder. Han framstår som vulgær og selvhevdende. Små detaljer viser oss hvordan de andre tilskuerne reagerer på oppførselen hans. Roy får sin etterlengtede seier når han bryskt hindrer Gangali i å demonstrere sin rikdom, og hevder sin rett som vert til å gi danserinnen tips først. Hans siste eske med familiejuveler er pantsatt og danserinnen mottar en anselig sum.

Øyeblikket: Roy har vunnet et slag, men tapt krigen. Hans siste, spektakulære konsert i musikkrommet har vært en maktdemonstrasjon ovenfor Gangali. Roy er tilfreds og vandrer beruset rundt i sitt flotte musikkrom. Han snakker med seg selv, utbasunerer sin triumf over Gangali og hedrer sine forfedre. Så merker han at alle lysene i lyskronen dør ut, en etter en. Hans tid er ute. Den dirrende musikken bidrar til uhyggelige stemningen. Zamindaren forstår tegnene og de gjør ham utrygg.

Lyd og bilde

The Music Room presenteres i 1.33:1. Lyden er i mono. Lyden er av god kvalitet, som er viktig i en film som denne med så stort fokus på musikk og sang. Bildet har en god del skader i form av hvite striper. Men det kan ikke overskygge at det er en helt utrolig skarphet og dybde i bluray-bildet. Noen av scenene tar nesten pusten fra meg i sin skjønnhet. Selve musikkrommet med sine utsøkte møbler og ornamenter kommer virkelig til sin rett i bluray.

Ekstramateriale

Satyajit Ray (1984), a feature documentary by Shyam Benegal that chronicles Ray’s career through interviews with the filmmaker, family photographs, and extensive clips from his films: Denne dokumentaren er lenger enn selve filmen, to timer og elleve minutter. Den er en glimrende introduksjon til Satyajit Ray. Regissøren øser av sin kunnskap og forteller om oppvekst og oppvåkning når det gjaldt film. Han nevner regissører som har inspirert ham, som Renoir, Lang, Ford og Duvivier. Litt morsomt at han nevner Diary of a Chambermaid som en Renoirfilm, for det er da vitterlig en Bunuelfilm? Gjennom hele dokumentaren svarer Ray saklig og ærlig på alle spørsmål, uten dette behovet som enkelte regissører har med å være vanskelige og kryptiske. Satyajit Ray var med på å danne et filmsamfunn hvor de var kritiske til en del indisk film, for deretter å gå videre til å regissere sin egen film. Slik sett er det paralleller til Cahiers de Cinema, med sin gruppe av filmkritikere som ble regissører (Truffaut, Godard, Chabrol, Rohmer). Pather Pancali var Rays første film. Siden den ble filmet kronologisk i løpet av to år, mener Ray at andre halvdel er vesentlig bedre enn første halvdel. Dette fordi de rett og slett var mer erfarne og dyktigere ettersom tiden gikk. Ray mener han bare kan skrive originalmanus om ting han kjenner til, altså middelklassen i samtidens India. Ellers bruker han romaner som utgangspunkt.

New interviews with Satyajit Ray biographer Andrew Robinson and filmmaker Mira Nair: Intervjuet med Mira Nair, regissøren av Monsoon Wedding, er på 20 minutter. Det er veldig informativt og presist om temaet i filmen. Hun beskriver sine tanker rundt Roys kjærlighet til musikken, og om gamle og nye penger. Andrew Robinson har stor kunnskap om Ray og er en god kilde til innsideinformasjon om den indiske regissøren. Hovedrolleinnehaver Biswas kunne absolutt ingenting om musikk, han var nærmest tonedøv. Umusikalske mennesker har vondt for å kunne vise begeistring over musikk på en troverdig måte, derfor måtte Ray holde slike scener på et minimum. Han måtte også gi tegn til Biswas om når han skulle tromme takten. For Ray selv var musikk enda viktigere enn film.

Excerpt from a 1981 French roundtable discussion with Ray, film critic Michel Ciment, and director Claude Sautet: En kort diskusjon på 10 minutter fra fransk TV. Den franske regissøren Claude Sautet mener at Satyajit Ray introduserte indisk musikk til Frankrike. Ray komponerte selv musikken til sine senere filmer, og brukte Ravi Shankar i fire filmer. En rimelig interessant diskusjon.

A booklet featuring an essay by critic Philip Kemp, a 1963 essay by Ray on the film’s location, and a 1986 interview with the director about the film’s music: Heftet starter med et virkelig strålende essay av Phillip Kemp. Litt beruset av suksessen med Pather Pancali ønsket Ray en kamerakran under innspillingen av The Music Room. Den falt ned og drepte én og skadet én i staben hans. En side i heftet er informasjon om ”Satyajit Ray Preservation Project”, om bevaringen av Rays filmer. Filmene har generelt blitt dårlig tatt vare på. The Music Room ble sendt til London for bevaring, men gikk i vei under en brann der. En kopi av den ble da sendt fra India til Los Angeles, og jeg tror det er denne printen som Criterion har hatt som utgangspunkt. Neste tekst er Ray selv som beskriver hvordan de fant palasset i filmen. De hadde vært på flere bomturer da en gammel mann i en tesalong overhørte samtalen deres. Han hadde et tips om et palass ca 10 mil nordover. De tok sjansen og fant et palass som lå øde og hadde et håpløst aura ved seg. Da de fortalte dette til forfatteren, viste det seg at dette var palasset han hadde hatt i tankene. Han hadde aldri vært der, men hadde modellert historien om Roy etter zamindaren der. Sist i heftet er et intervju med Ray om musikken. Han hevder at det ikke finnes grøssende indisk musikk, så den måtte de skape selv. Ray føler seg ikke spesielt vennligsinnet overfor de gamle føydalherrene, men vet at de ofte brant for musikk og gjorde en stor innsats for indisk musikk.

Heaven Can Wait

Heaven Can Wait (Criterion nr. 291)(DVD)

1943 – Ernst Lubitsch (farger)

Playboy til det siste

Nivå 1 (uten spoilers)

En gammel mann har avgått ved døden og skal ha sin plass i det hinsidige, i Himmel eller Helvete. Han regner med at Helvete er rett plass for ham og oppsøker Satan for en samtale. Satan finner tid til å høre hvorfor hans rike er det rette for den avdøde.

Nivå 2 (med spoilers)

Henry Van Cleve var skjørtejeger fra han ble født. Han forfører både barnepiker og venninner. Tidlig lærer han at gaver er noe små piker setter pris på, og som kan byttes i ting han setter pris på. Født inn i det velstående borgerskapet med foreldre totalt uten evne til å sette grenser, blir Henry en bortskjemt playboy. Den eneste som forstår hva som skjer er hans bestefar, men han er så sjarmert av barnebarnet at han ikke plages av hans utskeielser. Faren fremstår som ekstremt lite observant. Selv om foreldrene ser behovet for en liten reprimande nå og da, klarer de aldri å fremføre den. I stedet ender det ofte med at de stikker til sønnen nok en bunke med dollar. I hele sitt liv er Henry playboyen som fester og sjekker opp kvinner. På sine gamle dager må sønnen ta på seg ansvaret for å korrigere farens livsførsel. Uten videre hell.

Heaven Can Wait har en lett form, men innholdet er noe mørkere og dypere. Noe som jeg anser som en genistrek og som gir filmen en fullendt og gjennomført kvalitet, er parallellen mellom filmen og Henry. Med det mener jeg at siden Henry er overfladisk og uengasjert i verden rundt, er filmen det også. Henry er tross alt filmens hovedperson. I en film som denne, hvor tidsrammen er 70 år, er det svært vanlig å skildre hva som skjer samtidig i verden rundt. Typiske montasjer av krig, nyvinninger innen teknologi eller politiske taler er det lett å se for seg. Ikke så i Heaven Can Wait. Aldri nevnes omverdenen med et ord, selv om det slettes ikke skortet på dramatiske begivenheter disse 70 årene. Filmen favner for eksempel både første og andre verdenskrig. Men disse begivenhetene har ingen direkte innvirkning på Henry i hans privilegerte posisjon. Som for ytterligere å understreke Henrys ignoranse om verdenen rundt ham ser vi veldig lite reising bli foretatt. Slik blir filmen like trang og lite nysgjerrig som Henrys sinn er det.

Heaven Can Wait er full av det som kalles ”The Lubitsch touch”, nemlig sjarmen og den gode replikken på nøyaktig rette tidspunkt. Denne touchen må han nok dele med manusforfatter Samson Raphaelson. Samarbeidet var så tett av Raphaelson mener at Lubitsch har skrevet noen av hans beste replikker, og at Raphaelson selv er ansvarlig for noe av det som kalles nettopp ”The Lubitsch touch”. Kanskje er scenen beskrevet her et godt eksempel på hva som menes: Henrys bestefar blir med til Kansas for å vinne Martha tilbake. I scenen på Marthas rom instruerer han barnebarnet i hva han bør si. Disse små kommentarene til Henrys ordvalg er morsomme og entusiastisk framlagt. I denne situasjonen lever tydeligvis bestefar Van Cleve gjennom unge Henry siden han selv aldri har flyktet av gårde med en kvinne før.

I slike gamle filmer som var underlagt strenge sensurregler i USA, er det morsomt å legge merke til hvordan filmskaperne omgår regelverket på finurlige måter. Disse reglene gjaldt ikke bare hvordan vold og sex fremsto på film, men også hvilke holdninger som ble kommunisert. Man skulle for eksempel ikke ytre seg for negativt om ekteskapet, men Heaven Can Wait gir vel ikke så mange mennesker lyst til å gifte seg. Hvis man har i bakhodet at et kyss betyr samleie, så ser man også hvor filmen vil med sin beskrivelse av Henry Van Cleve. Han har vært en utro slask i hele sitt liv og anser derfor sine sjanser til å komme til Himmelen som relativt små.

Det er påfallende hvor mye mer karakter og særpreg en romantisk komedie hadde på denne tiden, enn hva tilfellet er i dag. I dag er vel denne sjangeren den mest livløse og intetsigende vi har i filmverdenen. De våget å blande litt mer substans i miksen, og skape understrømmer som kunne være interessante. Kombinert med et vittig og intelligent manus, er dette en film vel verdt en plass i samlingen.

Øyeblikket: Skildringen av det livløse og fiendtlige ekteskapet til herr og fru Strable. De sitter ved hver sin ende av frokostbordet, og hater hverandre så intenst at de ikke en gang kan snakke til hverandre. Deres fargede tjener må overbringe replikkene deres, og gjerne sensurere litt på veien. Han gjør en god jobb og har vel klart å avverge en katastrofe i flere år nå.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er mono. Bildet er skarpt og fint, med sterke farger. Lyden er det verre med. Det er problemer med s-lyder, som gjengis med en skurring. Ellers er dialogen greit gjengitt. Og filmen er hovedsakelig dialog.

Ekstramateriale

New video conversation between film critics Molly Haskell and Andrew Sarris: Disse to snakker kontinuerlig i munnen på hverandre i 24 minutter, men det kommer mye interessant fram allikevel. De mener Lubitsch introduserte sex til Hollywood. Helten ble ikke populær, fordi han blir for problematisk. Slik sett bryter han noe med forestillingen om at pene mennesker er gode mennesker.

Creativity with Bill Moyers: A Portrait of Samson Raphaelson (1982), a 30-minute program exploring the screenwriter’s life and career: I løpet av 29 minutter blir vi litt bedre kjent med en av de store manusforfatterne i Hollywood. I 1982 var han 84 år gammel og skrev fremdeles seks timer hver dag. I tillegg underviste han på Colombia University. Han går ganske grundig inn på sine mange små hemmeligheter i faget. Han angrer tydeligvis sterkt på at han lot egoet sitt komme i veien for videre samarbeid med Lubitsch. Men de laget mange filmer sammen før bruddet.

Audio seminar with Raphaelson and film critic Richard Corliss recorded at the Museum of Modern Art in 1977: Dette lydopptaket dreier seg om manusforfatterens arbeid og opplevelser, og avsluttes med en spørsmålsrunde fra salen. Ok.

Lubitsch home piano recordings: Lubitsch pleide å spille piano på filmsettet og i private sammenhenger, både egne og andres sanger. Fire minutter med klimpring på piano av en filmregissør må vel kun være sjarmerende for de helt spesielt interesserte.

Original theatrical trailer: Familiemedlemmene presenteres etter tur i denne traileren. Morsomt grep.

A new essay by film scholar William Paul: Godt essay av William Paul. Blant mye annet fornuftig, peker han på at filmen spenner over en tidsramme på 70 år. I løpet av denne tiden skjer det store omveltninger i verden og det amerikanske samfunnet, som depresjonene, den spansk-amerikanske borgerkrigen, første verdenskrig, børskrakket, fascismens fremvekst i Europa, bombingen av Pearl Harbor og andre verdenskrig. Men ingenting nevnes eller refereres til i Heaven Can Wait.

Sullivan’s Travels

Sullivan’s Travels (Criterion nr. 118)(DVD)

1942 – Preston Sturges (svart-hvitt)

Alt til sin tid

Nivå 1 (uten spoilers)

Sullivan er en regissør som lager enkle underholdningsfilmer. Han har et behov for å lage noe med mer substans, og mot produsentenes vilje legger han ut på landeveien som landstryker for å oppleve hvordan de fattige lever.

Nivå 2 (med spoilers)

Sullivan’s Travels er en film om filmskaping. Sullivan er på mange måter Sturges alter ego, men det er også ulikheter. Budskapet som formidles er at underholdningsfilmen har verdi i seg selv, som et middel til glede og atspredelse. Når en filmskaper lager en såkalt viktig film om samfunnet rundt seg, gjør han det for dem han skildrer eller for seg selv? For kanskje ville de mindre heldig stilte ha foretrukket en time eller to med eskapisme og underholdning framfor å se en korrekt og realistisk gjengivelse av deres livssituasjon. Sullivan ser ut til å komme til denne konklusjonen.

I det hele tatt ser det ut til at Sturges er opptatt av å bryte med gjeldende konvensjoner. Han spiller på fordommene våre og setter gjerne opp et uventet utfall av situasjonene Sullivan kommer opp i. Da tenker jeg for eksempel på at Las Vegas er stedet hvor Sullivan og jenta opplever den største vennligheten og altruismen, stikk i strid med det vi kanskje skulle ha trodd. Veronica Lake spiller en karakter som ikke har noe eget navn i filmen, men blir kreditert som ’jenta’. Hennes hårstil ble veldig populær og kopiert blant unge kvinner i USA. Dette skapte problemer i omgangen med patronmaskiner på fabrikker under krigen, siden håret satte seg fast. Lake gjorde sitt for å minske problemet, både med å delta i kampanjer om problemet og å ha kort hår i de neste filmene.

Filmen oppleves som en lettbeint komedie, men den har sine øyeblikk av alvor. Noen ganger må man være årvåken for å få dem med seg. For eksempel utspilles en scene hvor Sullivan og jenta går langs en elv. I toppen av bildet kan vi se føttene på en mann. Vi forstår at en mann har hengt seg, antageligvis i desperasjon over en håpløs livssituasjon som følge av depresjonen i USA. I en annen scene ser vi en såkalt ’skid row’ med bare uteliggere. Kun skyggene av protagonistene vises, noe som skaper en alvorlig og dyster atmosfære. Det legges altså til rette for at vi som årvåkne tilskuere kan oppfatte og tolke episoder som kan overses uten at filmen svekkes. Men filmen styrkes samtidig av disse små observasjonene. Det samme gjelder ved Veronica Lakes håndtering av hårbørsten. At dette slapp gjennom 40-tallets sensur er merkelig. Preston Sturges lo nok godt i skjegget av det.

Sturges viser både gode og dårlige sider ved samfunnsklassene. Selv om de fattige får penger av Sullivan, er det en av dem som ikke holder seg for god til å slå ham ned å ta pengene. Han blir for øvrig overkjørt av toget. En slags lønn som fortjent? Det er også eksempel på at den rikere klassen er virkelighetsfjern. Det er tydeligvis vanskelig for Sullivan å forstå at han ikke lenger oppfattes som en rik og kjent filmregissør, men som en landstryker. Vi ser at han ikke helt griper alvoret i konfrontasjonen med jernbanevakten. På denne tiden var det vanlig for landstrykere å hoppe på toget for en gratis tur. Det var også vanlig at vaktene hoppet på dem og banket dem opp med stokker når de kom over gratispassasjerer. Sullivan er vant til å bli snakket til med respekt og å få sin vilje. Dette ligger nok i underbevisstheten hans, som en ryggmargrefleks. Derfor blir slagsmålet av den stygge sorten og han blir dømt til tvangsarbeid.

Her er vi framme ved temaet for filmen: Er det verdifullt for de mer uheldig stilte grupper å få en rettferdig og presis analyse av sin situasjon, eller er det vel så positivt å bli underholdt og få litt glede inn i et trist liv? Vi vet at Sturges forsøkte å skaffe til veie en Charlie Chaplin film for kinoscenen i fengselet, men han måtte nøye seg med Disney. Det ser ikke ut til at fangene syntes det var et problem.

Øyeblikket: Det må bli begynnelsen på filmen, hvor Sullivan forklarer motivasjonen ved å lage en sosialrealistisk film. Produsentene forsøker hele tiden å få ham til å legge inn litt sex i filmen, og han sier ja til litt hver gang. Panikken produsentene utlyser for at det skal bli for lite kommersielt er fornøyelig. Timingen i replikkene og kvaliteten på dialogen er av ypperste klasse. Det faktum at produsentene egentlig ikke hører etter hva filmen skal handle om, er også morsomt. Kun sex selger.

Lyd og bilde

Bildet vises i 1.33:1. Lyden er i mono. Begge er av god kvalitet. Bildet er rent og skarpt, med få eller ingen skader. Det er viktig å ta med seg når det gjelder en så gammel film. Her er det tydeligvis gjort en god restaureringsjobb. Lyden er klar og uten støy.

Ekstramateriale

Audio commentary by Noah Baumbach, Kenneth Bowser, Christopher Guest, and Michael McKean: Litt forvirrende med forskjellige aktører, men man plukker med seg en del informasjon. Godkjent, men ikke veldig bra. En av kommentatorene har en litt spesiell humor og bruker ironi som kan være litt vanskelig å skille fra fakta.

Preston Sturges: The Rise and Fall of an American Dreamer, a 76-minute documentary made by Kenneth Bowser for PBS’s American Masters series: Denne dokumentaren fungerer meget godt som en introduksjon til en regissør som ikke er så kjent for oss i dag. Her presenteres hele hans profesjonelle karriere i en akkurat passe lang dokumentar. Sturges vokste opp med en mor som eksponerte ham for mye høykultur i Europa. Det førte til en trang til å få med seg enklere kultur når han var i USA. Slik fikk han en fin balanse, og denne tilstanden mellom høy- og lavkultur utforskes i Sullivan’s Travels. Det er mye av Preston Sturges i Sullivan. Dokumentaren fokuserer mye på Sturges rolle som auteur, det at han skrev manus og regisserte selv. Han var den første manusforfatteren som ble en vellykket regissør. Etter hvert surnet forholdet til Paramount og han dannet et produksjonsselskap med Howard Hughes, som kollapset til slutt. Etter to flopper mistet Sturges sin anerkjennelse i Hollywood.

Interview with Preston Sturges’s widow Sandy Sturges: 15 minutters intervju hvor Sturges hovedmantra gjentas: Preken er for prester. Film er for moro.

Hedda Hopper interview with Preston Sturges: Tydeligvis avtalt på forhånd, og dermed føles det hele kunstig og iscenesatt. Dårlig.

Archival audio recordings of Sturges singing his original composition “My Love” and reciting the poem “If I Were King”: Dette var rimelig uinteressant.

Storyboards and blueprints: Storyboard var fint, ellers ganske likegyldig.

Production stills archive: Lite spennende her.

Scrapbook of original publicity materials: Lite spennende. Mye av ekstramaterialet er svakt, bortsett fra dokumentaren.

Original theatrical trailer: En trailer på det jevne.

Hefte: Essay av Todd McCarthy. Sullivan’s Travels er den mest godhjertede satire over Hollywood noen gang. Alle Sturges sine filmer ble laget ut fra hans egne manus. Forholdet til Veronica Lake surnet da det viste seg at hun var seks måneder på vei når innspillingen startet. Mot slutten måtte de filme fra spesielle vinkler, og komme opp med kreative påkledninger.

The Man Who Fell To Earth

The Man Who Fell To Earth (Criterion nr. 304)(Blu-ray)

1976 – Nicholas Roeg (farger)

Fall og forfall

Nivå 1 (uten spoilers)

En mann dukker opp i New Mexico omtrent fra intet, og finner veien inn til tettstedet. I løpet av kort tid har han engasjert en forretningsadvokat og er klar til å bygge opp World Enterprises, et selskap med en rekke banebrytende teknologiske nyvinninger. Men selv hundrevis av millioner dollar virker som for lite profitt for denne mannen.

Nivå 2 (med spoilers)

Newton kommer fra en planet som er i desperat behov for mer vann. Han har reist til Jorden for å skaffe vann, siden vår planet er fruktbar og rik på vann. Familien hans har blitt igjen. Med seg har han ideer til teknologi som vil gjøre ham rik. Forretningsadvokaten Farnsworth sikrer patentene for ham.

The Man Who Fell To Earth er en film som splitter sitt publikum. Det er antageligvis ikke to mennesker som vil ha samme tolkning og opplevelse av denne filmen. Selv er jeg usikker på hva jeg skal mene om filmen, men ender på en oppfattelse av at den kritiserer visse aspekter av det amerikanske samfunnet og pakker det inn i 70-talls estetikk og filmstil. Med det mener jeg at man får den obligatoriske mengden med grensesprengende sexscener parret(!) med den litt esoteriske stemningen som inneholder scener man strengt tatt ikke er ment å forstå intellektuelt.

Så jeg forteller om min opplevelse og fletter inn hjelp fra manusforfattere og regissør, som vanlig. Slik kan filmen kanskje bli lettere tilgjengelig for andre. Et godt sted å begynne er ofte tittelen på filmen. Spesielt i dette tilfellet, med sin spesielle tittel, må man kunne anta at den ikke er likegyldig valgt. Hva menes med å falle? Man faller fra en posisjon til en lavere, man feiler. Her faller Newton fra sin hjemplanet til Jorden. Jorden er altså et lite attraktivt sted å være. Han stiger først opp som forretningsmann, så faller han ned fra maktens tinder og ned i alkoholisme. Hvorfor er Jorden et sted man faller ned til? Filmen ser ut til å mene at kapitalismen og forbrukssamfunnet er feil vei å gå. Begjæret etter penger og begjæret etter ting fremstilles som negative trekk ved flere karakterer vi møter. Penger korrumperer, og Newton er utsatt for å tilegne seg laster. Spesielt alkohol har han ikke noe forsvar mot. Vi får tidlig et frempek mot alkoholens betydning i filmen. Det første mennesket han ser er et menneske som ligger under for alkohol. Samtidig er det en væske som kan forveksles med vann og derfor attraktiv for Newton.

Newton kommer til Jorden som et idealistisk vesen, på et beundringsverdig oppdrag. Men langsomt blir han absorbert i omgivelsene og vi innser plutselig at han har blitt til noe annet. Borte er drivkraften, tilbake er stimuli og narsissisme. Alle ønsker noe fra ham, forretningspartneren, advokaten, elskerinnen. Newton tømmes for energi. Hans familie er død og han har feilet i sitt oppdrag. Tidslinjen i filmen er oppstykket, vi er aldri helt sikre på i hvilken rekkefølge ting skjer. Spesielt gjelder dette i sekvensene med Newtons opprinnelige planet i forhold til oppholdet på Jorden. Dette med å legge inn en usikkerhet i så henseende, er litt typisk 70-talls filmskaping. Man skulle utfordres litt mer enn i dag og få noe å gruble på.

Hvis vi ser filmen som en kritikk av USAs materialisme og kapitalismen generelt er det en genistrek å la en besøkende fra en annen planet observere hvordan vi har innrettet oss i våre samfunn på Jorden. Newton forstår lite av de mellommenneskelige relasjonene våre. Sex på vår måte er uforståelig og gjør forholdet mellom Mary Lou og Newton kronglete. Men etter hvert blir Newton like avhengig av sex som av alkohol. Dette er nok en kommentar til det moderne samfunnet.  I tråd med rådende tidsånd florerer referansene i filmen. Det refereres til Jesus, the wizard of Oz og the great Gatsby. Kjæresteparet Mary Lou og Newton er basert på Jean Peters (fra Pickup On South Street) og Howard Hughes. Den unge vakre kvinnen og den rike, eksentriske mannen.

En litt annen tolkning av filmen er at den også ser på hvordan vi behandler våre fremmede, som rusmisbrukere, innvandrere og syke. Husk at den første mannen Newton ser er en alkoholiker. Newton blir forrådt, kidnappet og holdt innesperret av en gruppe som antagelig handler på vegne av myndighetene. Slik kan nok grupper med fremmede føle seg behandlet i dag også. Roeg forsøker å få deg involvert, slik at det som skjer skal resonnere med dine tanker og stimulere til videre refleksjon. Slik liker han å bli underholdt, slik liker han å lage film selv.

Nicholas Roeg møtte en kritiker som hadde skrevet at det spesielt var en setning i filmen som var skikkelig dårlig. Newton uttaler et sted at alt starter og ender i evigheten. Roeg var så glad for at kritikeren ikke hadde hengt ut en av Roegs egne setninger. Slik det var nå, kunne han gå bort til ham og si: Liker du ikke William Blake?

Øyeblikket: Når tidsdimensjonene tangerer hverandre, fortid og nåtid eksisterer samtidig, og pionerfamilien på 1800-tallet ser Newtons bil komme kjørende. Og Newton ser dem. Sammen med den veltilpassede musikken er dette en meget stimulerende scene, som åpner for flere spennende tolkningsmuligheter. Vakkert filmet, tidsriktig atmosfære og elegant regissert. Fortiden er til stede i nåtiden, reelt og ikke bare gjennom historiebøker. Mat for hjernen.

Lyd og bilde

Bildet er gjengitt i 2.35:1 og er litt soft i standard 70-talls stil. Men det betyr ikke at det til tider dukker opp flotte, skarpe og gnistrende bilder. Særlig utendørsscener i dagslys kan være flotte. Lyden er veldig god og klar i stereo.

Ekstramateriale

Audio commentary by Roeg and actors David Bowie and Buck Henry: Et veldig bra og livlig kommentatorspor med mye godt humør. De har tydeligvis hatt det fint under innspillingen og har en veldig respekt for hverandre. Roeg er ikke redd for å dele sine intensjoner med filmen med oss filmnerder. Han forklarer hvordan han gikk frem for å oppnå det han ville. Bowie forteller om Rip Torns eskapader og fyllekuler. Torn hadde nye historier å fortelle hver morgen.

New video interview with screenwriter Paul Mayersberg: Manusforfatteren har mye godt å si om forfatteren, Walter Tevis. Det kommersielle problemet med boka, og til en viss grad filmen, er at uten å kunne plasseres i en sjanger lykkes man ikke. Tevis hadde også skrevet boken The Hustler, som ble filmatisert med Paul Newman. Her kommuniserer han noe som også kan leses ut av The Man Who Fell To Earth, at man ikke trenger å vinne men bare være den beste. Dette intervjuet med Mayersberg er fantastisk lærerikt for oss fordi han tør å forklare hva han har tenkt i detalj med manuset sitt. Noen sa en gang at etter DVD kom med alt ekstramaterialet trenger man nesten ikke filmskoler. Jeg antar at de siktet til slike intervjuer som dette. Det er på 26 minutter.

Performance, new video interview with actors Candy Clark and Rip Torn: Den britiske versjonen av filmen var en suksess, den amerikanske var ikke det. Det ble kuttet bort 20 minutter fra den amerikanske versjonen, som gjorde at publikum gikk glipp av mange små hint man trenger for å forstå handlingen. Rip Torn blir meget rørt når han beskriver Mary Lous avvisning av Newton når han viser hvem han egentlig er. Et fint lite øyeblikk. Klippet er på 25 minutter.

Audio interviews with costume designer May Routh and production designer Brian Eatwell: Lydopptakene er på henholdsvis 20 og 23 minutter. May Routh er morsomst når hun beskriver Mary Lous klessmak som spesiell. Hun påpeker at Mary Lou egentlig grenser til white thrash, og selv når hun får en del penger klarer hun ikke å tilegne seg stil. Brian Eatwell fokuserte på å vise vår verden slik den måtte framstå for Newton, med blant annet sauer brutalt sammenstuet på et lasteplan. Dette måtte forvirre Newton og få ham til å lure på hvorfor mennesker oppfører seg slik.

Audio interview from 1984 with author Walter Tevis, conducted by Don Swaim: Dette lydopptaket lar oss høre en Tevis som er veldig opptatt av å skille hans type science fiction fra ”sverdslåssing science fiction” som Star Wars. Han prøver å si noe om vårt eget samfunn og bruker gjerne nær framtid og gjenkjennelige profesjoner hos hovedpersonen.

Multiple stills galleries, including Routh’s costume sketches; behind-the-scenes photos; and production and publicity stills, introduced by set photographer David James: James var til stede hele tiden for å få det rette bildet. Her får vi presentert stillbilder av alle medvirkende, og noen fra innspillingen. Jeg er ikke så opptatt av slike bilder, men her er de for den som måtte ønske å se dem. Bildene fra Roegs continuitybook er for øvrig fine. Her har han limt inn bilder fra scenene i en slags scrapbook.

Gallery of posters from Roeg’s films: Filmpostere er jeg derimot glad i. Her er det en samling av postere fra Roegs filmer, noen riktig fine.

Trailers: Her er en samling med 7 trailers og TVspots. De tar sikte på å favne forskjellig type publikum, ved hjelp av forskjellig stil. De er som følger:

-psykedelisk rock, psykedelisk filming. –psykedelisk med easy listening og voice-over. –dramatisk med stikkord og fokus på rommet. –fokus på David Bowie. Kjærlighet, mysterium, sex. –thriller, rar, skremmende med dramatiske stikkord. – så en variant av forrige og til slutt en med dokumentarisk stil.

Heftet har essay som plasserer The Man Who Fell To Earth blant 70-tallets paranoiathrillere og viser hvordan filmen kritiserer USAs materialisme. Dette var David Bowies debutfilm.

The Last Picture Show

The Last Picture Show (Criterion nr. 549)(Blu-ray)

1971 – Peter Bogdanovich (svart-hvitt)

Et år i Anarene

Nivå 1 (uten spoilers)

50-tallets småbyliv i USA. Koreakrigen raser, mens lite skjer i Anarene, Texas. Duane og Sonny er i ferd med å bli voksne, med alle omveltninger det innebærer. Jacey er byens mest populære jente og er sammen med Duane. Sam The Lion står bak det meste av aktiviteter i byen. Og det er ikke mye. En aura av kjedsomhet henger over byen. The Last Picture Show skildrer ett år i småbyen Anarene.

Nivå 2 (med spoilers)

The Last Picture Show er på samme tid en oppvekstfilm og en film om USAs overgang fra de små forhold til de store, fra livet som barn til livet som voksen. Tiden for små, støvete Texasbyer er på hell. Snart skal kinoen legges ned, derav tittelen. Sam The Lion driver biljardhallen, kafeen og kinoen. Når han dør, faller det siste fundamentet for byen bort. Den har antageligvis blitt holdt kunstig i live over tid uansett. Jacey har for lenge siden løftet blikket og sett mot horisonten. Duane har hun brukt som springbrett mot en fremtid et annet sted. Duane selv drar til Korea. Bare Sonny av de tre mangler en plan. Han prøver seg på et oppbrudd mot slutten av filmen, men ender opp med en u-sving og kjører tilbake til det trygge livet.

I Norge kommer stort sett alle fra et lite sted, så vi bør ikke ha problemer med å identifisere oss med hovedpersonenes drømmer og kvaler. Tryggheten og det kjente på den ene siden mot selvutvikling og drømmer på den andre. Mennesker som har valgt feil betaler for det nå. Men ingen dømmes i The Last Picture Show. De hadde sine grunner og filmen respekterer at mennesker er forskjellige, med forskjellige ambisjoner. The Last Picture Show har en følelse av uendelighet ved seg. Vi har kommet inn i disse menneskenes liv på dette tidspunktet, og skal forlate dem om et år. Det finnes en mengde slike skjebner der ute, og hver av dem har en tidslinje ved seg. Våre utvalgte befinner seg i akkurat denne tiden, i dette rommet, blant alle disse menneskene. Jeg tror fraværet av ekstern musikk underbygger denne følelsen. All musikk i filmen kommer fra en lydkilde til stede i bildet.

Filmen skildrer små forræderi, drømmer som knuses, gamle forhold som går tom for energi og selvbilder som må justeres. Samtidig viser den oss omtanke for andre, nye drømmer som skapes, nye forhold som etableres og ny selvinnsikt. Gutter slåss, men det blir ingen varige mén. En heisatur til Mexico fører til småsykdom. Å bli dumpet av kjæresten kommer man over til slutt. En ydmykende seksuell debut for Billy trenger heldigvis ikke for dypt inn i sjelslivet. Ingenting som gjøres er så dramatisk at det blir fatalt. Bortsett fra overkjørselen av Billy.

En styrke ved filmen er at de eldre karakterene også får lov til å forklare sine liv og hvorfor det ble som det ble. Det er ikke vanskelig å forestille seg dem som unge og Sonny, Duane og Jacey som eldre. Det smått geniale grepet Bogdanovich gjør er å la Sam The Lion og Lois Farrow (Ellen Burstyn) fortelle om sine erfaringer som yngre. Slik får en ung Sonny se sammenhengen i deres liv som yngre og som eldre. Man har også briljante scener som sekvensen mellom mor og datter når Jacey har hatt et mislykket forhold med morens kjæreste. Alle følelsene som strømmer gjennom Lois da, formidlet gjennom Burstyns eminente skuespill, er ubetalelig. Sinne over datterens forhold til hennes kavaler, omtanken for datterens ve og vel, overraskelsen over affæren, skuffelsen over både datteren og kavaleren, selvmedlidenheten man må anta hun føler. Alt dette formidles i løpet av sekunder. Morsrollen vinner.

Filmteamet dro rundt i sørstatene på leting etter en by som kunne passe til historien deres. Både Bogdanovich og McMurtry var med. Da de rullet inn i Anarenes alter ego sa Bogdanovich at denne byen var perfekt. Dette var byen deres. McMurtry repliserte tørt: ”Det bør det være. Dette er byen jeg vokste opp i”. Så tilfeldigvis er det den virkelighetens Anarene vi ser på skjermen. Dette gir en ekstra dimensjon til opplevelsen.

En annen styrke ved The Last Picture Show er dens episodiske struktur. Det er ikke en tradisjonell historie som fortelles med innlagte spenningstopper og oppbygging. I stedet følger vi forskjellige karakterer i forskjellige situasjoner som til sammen gir oss et sammensatt bilde av hvordan livet foregår i byen og hvordan innbyggerne har det. Jeg synes spesielt at tiden filmen lages (70-tallet) kombinert med tiden som skildres (50-tallet) er en dynamisk kombinasjon. Vi får 70-tallets og New Hollywoods tolkning av en spesiell brytningstid som 50-tallet var presentert på en vellykket måte.

For en enorm filmnerd som Bogdanovich føles det meget passende at han velger å bruke småbyens kino og dens nedleggelse som symbol på overgangen til det moderne Amerika. Den siste filmen som spilles er en John Wayne western, med symbolikken det innehar i nok et lag med symbolikk. Western signaliserer utforsking av grenser, det uutforskede og det bestående. Slik som et Amerika i bevegelse. Bogdanovich er selvlært som regissør og The Last Picture Show har mange minneverdige scener. Jeg synes spesielt han får fram skalaen i småbyen i scenen hvor Sonny kjører langs hovedgaten, utestengt fra Sam The Lions etablissementer på grunn av guttegjengens ydmykelse av Billy. Han ser på kafeen, kinoen og biljardhallen. Samme mann eier alle, Sonny er utestengt fra alle. Flere fritidstilbud er det ikke i Anarene.

Øyeblikket: Jeg må si meg enig med Peter Bogdanovich i at denne avsluttende scenen er essensiell. Dette var scenen han laget filmen for, og det fortalte han produsenten når Schneider ville ofre den for å få filmen under de magiske to timene. Etter å ha ignorert sin eldre elskerinne i flere måneder etter å ha forelsket seg i Jacey, returnerer Sonny til henne på slutten av filmen. Det blir en opprivende scene hvor hun forteller ham om hva hun synes om hans oppførsel og hva det har gjort med henne som kvinne. Bogdanovich nektet å øve inn scenen med henne og å gi henne sjansen til å ta den en gang til. Han ville ha det råe og impulsive og det fikk han til gagns. Kaffekopper flyr og lang frustrasjon slippes fri. Sonny sitter skamfull og tar imot hennes rettferdige harme. Nydelig.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1 og lyden er i mono. Lyden er god, bildet er litt mer problematisk. Det er aldri superskarpt, men har sine gode scener. Det har også sine elendige scener. På nivå med en god DVD, egentlig.

Ekstramateriale

Two audio commentaries, one from 1991, featuring Bogdanovich and actors Cybill Shepherd, Randy Quaid, Cloris Leachman, and Frank Marshall; the other from 2009, featuring Bogdanovich: Et av disse kommentatorsporene er overflødig. Det er i det hele tatt for mange repetisjoner når man ser alt materialet. Jeg har hørt Bogdanovich fortelle hans favoritthistorier fra innspillingen fire ganger, en i hver av kommentatorsporene, en gang i dokumentaren og en gang i diskusjonen som følger. Og det er mange historier. Criterion kunne nøyd seg med det eldste kommentatorsporet. Jeg tror ikke noe nytt kommer frem i det nyeste sporet. Når det er sagt, er det helt ok å få med seg det eldste. Mye god informasjon her, og så kan man som vanlig leke leken ’hvor lang tid tar det før Bogdanovich nevner Orson Welles’? Svaret er 5 sekunder, hvis man godtar en indirekte referanse.

“The Last Picture Show”: A Look Back, (1999) and Picture This (1990), documentaries about the making of the film: A Look Back er på en time, men blir lillebroren til Picture This, både i lengde og kvalitet. Som sagt er det en del overlappinger av informasjon, med historien om hvordan Bogdanovich endte opp med å regissere filmen som følger: Han sto i kassakø på et supermarked og så pocketutgaven av boken av Larry McMurtry. Tittelen fascinerte ham, men han forkastet ideen om en film fra Texas. Senere kom Sal Mineo med akkurat den samme boken og anbefalte ham å lage en film basert på den. Så begynte snøballen å rulle. Forfatteren skrev manuset sammen med Bogdanovich. Boken og filmen er basert på virkelig mennesker forfatteren vokste opp med. Filmen blir også spilt inn i den faktiske byen fra boken. I Picture This får vi vite mer om bakgrunnen for Bogdanovich forhold til Cybil Sheperd. Han var sammen med produksjonsdesigner Polly Platt, men innledet et forhold til Sheperd på settet. Platt var profesjonell og fullførte sitt arbeid, vel vitende om affæren.

A Discussion with Filmmaker Peter Bogdanovich, a 2009 Q&A: Bogdanovich utdyper tankene han hadde rundt filmens tilblivelse. Han ser den som klassisk Hollywood, med moderne sexscener. Den var filmet omtrent fullstendig on location. Sekvensen varer i 13 minutter.

Screen tests and location footage: Screentestene består stort sett av mange forskjellige mennesker sittende i en stol etter tur. Location footage består av likegyldige opptak av et vann, noen kuer, et elveleie, noen riksveier og en bensinstasjon. Meningsløst.

Excerpts from a 1972 television interview with director François Truffaut about the New Hollywood: Truffaut er positiv til filmen og New Hollywood-bevegelsen. Han påpeker at alle disse filmene ender fælt. På tide at sexbeskrivelsene ble korrekte, mener han.

Theatrical trailers: Den originale traileren er for lang, og for mye røpes av handlingen. Rerelease-traileren er stilig, med kun tegninger av byen med skuespillerne i tillegg.

Salesman

Salesman (Criterion nr. 122)(DVD)

1968 – Albert Maysles, David Maysles, Charlotte Zwerin (svart-hvitt)

En bibelselgers ”død”

Nivå 1 (uten spoilers)

Bibelen har blitt et produkt og det er penger å tjene på den. Salesman følger fire bibelselgere i Boston og i området nord for Miami. De er dør til dør selgere med hver sin strategi. Alle har kallenavn fra dyreriket. The Rabbit, the Gipper, the Badger og the Bull. Navnet kjennetegner salgsmetoden deres.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en av de beste dokumentarene jeg har sett og kultfavoritten er min personlige favoritt også. Maysles-brødrene beskriver ikke sine filmer som dokumentarer, men som direct cinema. Dette fordi de mener at man ikke kan gjengi sannheten, kun en oppfatning av den. En dokumentar er ikke objektiv, men i en viss grad subjektiv. Dette er jo en stor diskusjon hvor debatten i dag er nyansert og omfattende, så jeg skal ikke gå inn på den her. Det er befriende at Maysles-brødrene uttaler at de har en agende med filmen, at de vil manipulere med følelsene våre og at de til og med er litt uenige seg i mellom. Det var 100 timer med råmateriale som ble filmet og de har valgt ut halvannen time av det. Det er klippet sammen for å få oss til å forlate filmen deprimert over det vi har sett. Slik reagerte de på stoffet, slik vil de vi skal reagere. Når det er sagt, insisterer de på at ingenting er iscenesatt eller konstruert av dem. Deres kamera ble bare med selgerne, og filmet det som skjedde. Manipulasjonen ligger i utvalget av film og kameraets tilstedeværelse.

Det som overrasket filmskaperne mest i prosessen er at ingen reagerte negativt på kameraet, verken selgere eller kunder. Noen så ikke ut til å legge noe som helst vekt på at et kamera var til stede, noen gjorde seg litt til og trodde de skulle bli stjerner. De kunne være hjemme hos en familie og filme salgssituasjonen når en nabo kom på besøk. Naboen kastet nesten ikke et blikk på kameraet, men snakket om det hun kom dit for. Etter hvert fikk filmskaperne følelsen av at kameraet hadde mindre å si for situasjonen enn de trodde før filmingen begynte.

Maysles-brødrene hadde prøvd seg som selgere før og det er noe av grunnen til at dette prosjektet var attraktivt for dem. De var vare på det faktum at selgerne kunne bli for bevisst på kameraet og oppføre seg unaturlig. Stort sett var ikke det noe problem, men Paul kunne i blant vise atferd som bekymret dem litt. Han så aldri i kameraet, aldri ved et uhell engang. Det er ikke naturlig, men han hadde begynt å oppføre seg som en rutinert skuespiller. Spesielt var bilsekvensen i forstaden med arabiske gatenavn problematisk for dem. Han utfolder seg i sin harselas med dårlig skilting og demonstrerer tydelig. Etter nøye overveielse kommer de fram til at skiltingen er så pass ekstrem at reaksjonen hans kan være naturlig. De er også bekymret over oppførselen hans under det siste salget. Ønsket Paul ubevisst å feile for at han skulle bli en tragisk figur? Uansett er det psykologisk meget interessant og etter min mening forsvarer det en plass i filmen også om det skulle skyldes dette.

Salesman er et nådeløst og ærlig dokument om USAs materialisme. Bibelen har blitt et produkt, og salg og religion er på mange måter essensen av USA. Slik sett forteller filmen noe om USA, fremmedgjøring, kommersialisering og et hensynsløst arbeidsliv. Disse selgerne selger på kommisjon og det får dem til å gå langt for å nå sine mål. Ledelsen skyr heller ingenting for å motivere sine ansatte. Dermed ligger frykten for oppsigelse alltid i bakhodet på selgerne. På kursene selskapet holder har de prester til å foredra. Den katolske kirken og selskapet har felles interesser i bibelsalg. Presten vil at de skal tenke at de bidrar til å spre Guds ord. Det er ingen grenser for hvilke grep ledelsen vil benytte for å tjene penger. Resultatet er selgernes ganske så røffe oppførsel overfor ressurssvake og økonomisk dårlig stilte barnefamilier i Boston. En metode er å presse gjennom et første avdrag som skal betales til ”distriktssjefen” som kommer innom dagen etter. Hvis de har ombestemt seg, insisterer han på at det er for sent. Avdraget har han lagt ut, de må uansett betale for omkostninger, arbeid, postlegging osv. Paul lyver om alle disse ikke-eksisterende utgiftene. Han er ikke en gang distriktssjef.

Holdningen som disse selgerne kan utvise overfor kundene ligger helt på grensen til hån. David Maysles forteller om en episode hvor the Gipper har fullført et salg til en familie og sitter og blar i Bibelen og forteller familien om ”historien om David og Albert”. David og Albert er fornavnene på Maysles-brødrene. Ingen reagerer, for ingen hører ordentlig etter. Samme mann gjør litt narr av mor og datter, hvor utrolig liten motstand det var å selge Bibelen til dem. Han hadde aldri møtt slike ”moochers”. De er sjarmert fra før og ler voldsomt av det. Moocher kan oversettes med lettlurt.

Det tar ikke så lang tid før Paul begynner å slite med salgskvoten sin og klage over kundene. Det er virkelig fascinerende å se hvordan de andre selgerne distanserer seg fra ham for ikke å bli sugd opp i negativiteten hans. Hver mann for seg selv etter en grense er nådd. De svarer sjelden på det han klager om og virker lukket. Øyekontakten med Paul forsvinner. De vet hvordan en mann kan stjele energi fra de andre når pessimismen råder. Dette er også noe de har lært på kursene i regi av selskapet. Ledelsen fjerner selgere som ikke fungerer, fordi de mener et råttent eple kan ødelegge hele kurven. Regissørene viser oss Paul i isolerte situasjoner, og han blir en slags hovedperson. Han

Øyeblikket: Da Paul Brennan fullstendig møter veggen. Etter en lang periode med elendige resultater blir en av de andre selgerne med for å hjelpe ham med et salg. Charlie the Gipper har familien på glid da Paul, totalt desillusjonert, overkjører alle og går på alt for hardt. Salget blir det ingenting av, men Paul hadde heller aldri troen på det. Han ser nærmest tilfreds ut med å ha feilet igjen. Et magisk øyeblikk.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden i mono. Lyden er bra nok for en sterkt dialogtung film. Bildet er svakere, med et ganske så kornete bilde. Men på dokumentarer av denne typen er det ikke så viktig med god bildekvalitet, føler jeg. Det er historien som er alfa og omega. Det er et helt greit bilde.

Ekstramateriale

Audio commentary by filmmakers Albert Maysles and Charlotte Zwerin: Godt kommentatorspor som beskriver det vi ser og utfyller om det vi ikke ser. Bedre enn sporet på Gimme Shelter, og med samme kommentatorpar.

1968 Jack Kroll television interview with David and Albert Maysles: Denne halvtimen er høydepunktet i ekstramaterialet, som ikke er så omfattende men av høy kvalitet. Programlederen er kunnskapsrik og spørsmålene er spennende og til dels pågående. Godt TV. Til tider er brødrene og programlederen uenige alle sammen. Det er resultatet av gode, skarpe spørsmål fra programlederen og det faktum at han har betraktninger og meninger selv. Filmskaperne synes selv at selgerne går over streken hele tiden, og de ble overrasket over metodene deres til tider.

“The Rabbit” on NPR’s Weekend Edition® (2000): Radiointervju på 10 minutter med James Baker med tilnavnet Rabbit. Han er her 65 år gammel. Salesman ble spilt inn i Boston og en by nord for Miami. Baker minnes tiden filmen ble spilt inn.

Behind-the-scenes photographs: En del bilder fra salgssituasjoner. Mange gode bilder av selgernes ansiktsuttrykk, som er fascinerende. Det er også bilder fra innspillingen som er interessant. Vi ser hvordan kameraet er plassert i situasjonene og hvor dominerende det kan være med filmstaben til stede. Bildene er interessante siden dette er en dokumentar og man kan reflektere over virkningen av kameraets tilstedeværelse.

Theatrical trailer: En trailer på 3 minutter som viser en tøff bransje med mange salgsklisjeer. Traileren er akkompagnert av sangen Bible Salesman. Fin trailer.

Filmographies: En oversikt over regissørenes respektive arbeid. Dette er det samme teamet som ga oss Gimme Shelter.

Hefte: Kort essay av Toby Miller. Uhyre konsist, skarpt observert og intelligent skrevet. Forbilledlig!

Smiles Of A Summer Night

Smiles Of A Summer Night (Criterion nr. 237)(Blu-ray)

1955 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)

Sommernattens tre smil

Nivå 1 (uten spoilers)

I 1955 ble det gitt ut en film av Bergman som var betraktelig lettere og lysere i tonen enn man var vant med fra den kanten. Smiles Of A Summer Night er en komedie, nesten som en farse å regne. Utroskap, begjær, sjalusi og fasader er ingrediensene. Enkemannen Fredrik Egerman er gift med Anna, men har et forhold med Desiree. Malcolm er gift med Charlotte, og har et forhold med Desiree. Henrik elsker Anna, og flørter med Petra. Og Henrik er sønn av Fredrik og Frid vil nok komme til å like Petra.

Nivå 2 (med spoilers)

Ingmar Bergman trengte virkelig en suksess i 1955, ellers ville vi neppe ha fått flere filmer fra mesterens hånd. En tungsindig og bekymret Bergman bestemte seg for å lage en komedie, dog på sin egen måte. Smiles Of A Summer Night ble en kjempesuksess, og Svensk Filmindustri ga ham heretter frie tøyler. Dette igjen la grunnen for at vi litt lenger ut i tiåret fikk mesterverk som The Seventh Seal og Wild Strawberries.

Jeg så Smiles Of A Summer Night for noen år siden og husker den som en farse eller forviklingskomedie. Ved et gjensyn nå, føler jeg at den er mye mindre preget av det. Starten er egentlig ikke spesielt preget av å være komedie, og de evinnelige misforståelsene som kjennetegner forviklingskomediene er strengt tatt ikke til stede. Når det er sagt er det kompliserte kjærlighetsforhold i filmen, og alle hovedrollene er meget aktive i sitt renkespill. Her lyves og bedras det over en lav sko. Men det hele balanseres med alvorlige og intime betroelser, som dessverre sjelden blir tatt ordentlig til etterretning. Filmen kan ha sine paralleller til The Rules Of The Game av Jean Renoir, men er mer løssluppen og optimistisk. Spesielt utroskapen i overklassen og tjenerskapet vekker assosiasjoner til Renoirs glimrende film.

Borgerskapet, med advokat Egerman som fremste representant, får tildelt sine stikk av en Bergman i storform. Fasaden er viktig og den skal opprettholdes for enhver pris. I sin rival, offiseren Malcolm, finner Egerman sin likemann i hva etikette angår. Mye av humoren i filmen ligger nettopp i disse meningsløse høflighetsfrasene de utveksler, som masker som dekker over et rent hat mot den andre. Raseri undertrykkes av verbale angrep og ydmykende handlinger. Apropos masker, Egermans skjegg og frisyre ser ut som en teatermaske og understreker Bergmans poeng. Malcolm har sin uniform og militære væremåte som sin maske.

Det livligste og minst kompliserte forholdet er det Frid og Petra som har. De møtes, knives og blir forelsket. Med litt tvang på slutten, lover han å gifte seg med henne. De har virkelig hatt en fin sommernatt, med lettsindig kjærlighet og en smak av hva livet kan by på. At Bergman velger å fremstille tjenerskapet som mer jordnære og lykkelige er nok ikke tilfeldig. Det stive og unaturlige ved borgerskapets levemåte blir latterliggjort på en mild måte. Derimot skildres Henrik som en karakter med store problemer som ikke blir tatt på alvor av sin far. Han ydmykes på forskjellige måter gjennom filmen, og drives mot selvmordet før det snur. Far/sønn-forholdet og kommunikasjon er et tilbakevendende tema hos Bergman, og gir filmen en litt større tyngde enn den rene komedien.

Sommernattens smil henviser til de tre smil natten består av, inndelt etter tid på døgnet. Samtidig symboliserer de kanskje stadiene i et forhold. Det uforpliktende og flørtende, alvoret og så etterspillet. Lettest er det å se i forholdet mellom Petra og Frid, siden forholdet mellom dem utspiller seg i løpet av en natt. Men Petra sørger med hard hånd for at etterspillet ender i forlovelse.

Smiles Of A Summer Night er ikke en komedie hvor man ler høyt hele tiden. Den er mer lavmælt og dialogfokusert. Den har sine øyeblikk av slapstick og visuelle morsomheter, men komedien ligger mer i det som ikke gjøres enn det som gjøres. Karakterenes undertrykking av følelser og vekt på etikette gjør filmopplevelsen kanskje fornøyelig mer enn ustyrtelig morsom.

Øyeblikket: Lettelsen i ansiktet til Egerman når pistolen sier klikk i stedet for pang under den russiske ruletten med Malcolm. For en skuespillerprestasjon av Gunnar Bjørnstrand! Kanskje var det ikke skuespill, kanskje han var så oppslukt av sin karakter at han følte han satt der med en ladd pistol mot tinningen…

Lyd og bilde

Filmen presenteres i 1.33:1 og lyden er i mono. Det er et ekstremt rent bilde, med flotte kontraster i svart-hvitt i bildet. Detaljene kommer fint frem, dog ikke sylskarpt hele veien. Dybden i bildet er også på et godt nivå. En veldig god utgivelse, kun disse småtingene hindrer referansekvalitet.

Ekstramateriale

Video introduction to the film by director Ingmar Bergman: Denne introen er tatt fra dokumentaren Bergman Island, som er en egen utgivelse i Criterion Collection. Bergman forteller at han ikke visste at den ble vist i Cannes, og når han så at den gjorde det bra der dro han sporenstreks ned dit. Han måtte ha en publikumssuksess med denne og det fikk han.

Video conversation between Bergman scholar Peter Cowie and writer Jörn Donner, executive producer of Fanny and Alexander: Begge disse Bergmanekspertene har skrevet bøker om filmskaperen, og vi bør derfor ikke være forundret over at vi får en informativ og underholdende samtale. Donner er finsk og snakker engelsk med en meget sterk finsk aksent. Han virker grusomt tungsindig, men jeg vet fra før at han også har en fin sans for humor. Begge er enige om at dialogen er morsommere enn situasjonene i filmen. Samtalen varer i 17 minutter.

Original theatrical trailer: En trailer tung med dialog. Man får en god ide om innholdet.

A booklet featuring an essay by theater and film critic John Simon and a 1961 review by film critic Pauline Kael: Ingen av disse essayene er spesielt bra. Pauline Kael kan være litt vanskelig å få heng på, og dette essayet fungerer ikke. Simons tekst er bedre.