The Battle of Algiers

The Battle Of Algiers (Criterion nr. 249)(Blu-ray)

1966 – Gillo Pontecorvo (svart-hvitt)

Politisk film på sitt beste

Nivå 1 (uten spoilers)

Frankrike okkuperte Algerie i 1830, og fikk ikke kontroll i landet før i 1871. Midt på 1900-tallet startet FLN motstandskampen som førte til voldsomme krigshandlinger og Algeries løsrivelse i 1962. Criterion har gitt ut en meget omfattende blu-rayutgivelse av spillefilmen The Battle Of Algiers fra 1966 som på en ekstremt realistisk måte viser motstandskampen i hovedstaden. De som tar seg bryet med å se ekstramaterialet på utgivelsen vil få et godt innblikk i denne konflikten.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er ingen tid å miste. The Battle Of Algiers starter med tortur, så ingen tilskuere kan ha noen illusjoner om at det er en behagelig underholdningsfilm de skal få se. Ved hjelp av tortur har franskmennene fått opplysninger om Ali la Pointes skjulested i Casbahen, og litt senere har soldatene lokalisert ham. Mens Ali la Pointe sitter bak den falske veggen i leiligheten og to bomber er festet til veggen, begynner tilbakeblikket i filmen. Nå får vi servert historien om FLNs motstandskamp og hendelsene opp til Ali la Pointes endelikt.

National Liberation Front (forkortet FLN på grunn av det franske navnet, Front de libération nationale), oppstår i 1954. De proklamerer straks sin agenda, nemlig kamp mot kolonisering og for et fritt Algerie. Algerie skal styres i tråd med islamske prinsipper og respekt for grunnleggende rettigheter uavhengig av rase og religion.

Saadi Yacef spiller i praksis seg selv i filmen, selv om han her kalles El-hadi Jaffar. Yacef var oberst i FLN og leder for den militære fløyen. Ali la Pointe var, som i filmen, en småkjeltring som avanserte i FLN gjennom en innbitt overbevisning. Skuespilleren er i virkeligheten et menneske med svært mye til felles med småkjeltringen Ali. Opptrinnet rundt Jaffars testing av Ali viser hvor tøff hverdagen var og røffheten FLN måtte oppvise for å forbli trygge og uinfiltrerte. Ali får i oppdrag å utføre et attentat mot en tilfeldig patruljerende politimann. Våpenet får han tildelt sekunder før skuddet skal falle. Ali skyter, men revolveren er ikke ladd. Ali kommer seg unna og har bevist sin vilje og evne til innsats. Jaffar påpeker at den eneste måten å sikre at Ali ikke var infiltratør var å be ham om å drepe en fransk politimann. Franskmennene ville aldri ha ofret en politimann, men de kunne ha ofret en algeirsk overløper.

Den første bomben i Alger blir plassert av franskmenn i Casbahen. Senere skal FLN adoptere metoden og bombeattentatene mot sivile europeere blir deres varemerke. Bombene plasseres ofte av kvinner på caféer og gjør grusom skade. Det er sterkt å se denne filmen etter 22.juli, og det er ikke til å unngå at man må dra paralleller mellom bomben i Oslo og bombene i filmen. Det er også likhetstrekk mellom franskmennenes sinne etter attentatene som retter seg mot uskyldige algeriere, og nordmenns angrep på muslimer i Oslo mens man trodde at islamister sto bak bomben. Mennesker er mennesker og vi reagerer ofte likt uansett hvor i verden vi kommer fra. Regissør Pontecorvo viser oss dette på en uhyre enkel, men elegant måte. Det samme lavmælte musikkstykket spilles da vi ser ofrene etter FLNs cafébomber som da vi ser likene trekkes ut fra Casbahens ruiner. Slik forteller Pontecorvo oss at det er de samme handlingene med de samme konsekvensene, uavhengig av nasjonalitet.

Denne filmen er imponerende på mange forskjellige måter. Noe av det mest slående er realismen. Den har utseendet til en dokumentar, og pleide faktisk å bli vist med en plakat i begynnelsen som opplyste tilskueren om at det ikke fantes et eneste bilde fra nyhetssendinger eller dokumentarer i filmen. Det er nesten ikke til å tro når man ser scenene med opptøyer i gatene, med hundrevis av soldater og sivile gestaltet med trygg hånd av Pontecorvo. Filmteknisk må man også la seg imponere av bombeeksplosjonene som ingen kan identifisere som del av en filminnspilling. Jeg kan ikke forstå annet at det er en reell fare for menneskene som befinner seg ved caféen, men jeg er ingen ekspert på dette.

Algeriske kvinner sminket seg så likt som mulig europeiske kvinner når de skulle plante bombene. Da var det mye mindre sjanse for å bli stoppet i de omfattende sperringene. Nå gled de rett gjennom kontrollen og ble til og med flørtet med av de franske soldatene. Pontecorvo velger å la scenene med forberedelsene til bombeattentatene foregå uten dialog, rett og slett fordi det ikke trengs. Spenningen i filmen er tett og til tider uutholdelig. The Battle Of Algiers er rett og slett et unikt mesterverk. Selv om Pontecorvo befinner seg godt plassert på algerisk side i konflikten, kan man ikke si at han ikke balanserer filmen. Det brukes lang tid på å vise FLNs bombeattentater og hvilke offer det kommer til å få. Kvinnene sitter på caféen etter å ha plassert bomben under stolen og ser seg rundt på menneskene som om 10 minutter kommer til å dø. Både menn, kvinner og barn. Allikevel gjennomfører de det.

Etter at FLNs bombeattentater tiltar i hyppighet, setter Frankrike inn fallskjermjegerne i 10. Divisjon. De får i praksis frie hender til å vinne krigen for Frankrike, med politimyndighet innbakt i mandatet. Oberst Philippe Mathieu leder dem. Han har deltatt i alle væpnede konflikter Frankrike har vært involvert i siden andre verdenskrig. I tillegg var han medlem av motstandsbevegelsen i Frankrike under andre verdenskrig. Oberst Mathieu spilles av den eneste profesjonelle skuespilleren i filmen, Jean Martin. Mathieu har en enkel og pragmatisk filosofi bak sine handlinger. Hvis man vil beholde Algerie under fransk styre, godtar man alle handlinger som fører til det målet. Ellers gir man Algerie tilbake til algerierne.

Gillo Pontecorvo har ikke laget mange filmer, men har en god del påbegynte. De ble aldri fullført på grunn av Pontecorvos perfeksjonisme eller produsenters innblanding. Det er en skam og et tap for elskere av god, politisk film. En trøst kan være at han har inspirert filmskapere som Costa-Garvas som ga oss Z og Missing, i tillegg til filmskapere som Spike Lee og Oliver Stone.

Øyeblikket: En alkoholiker blir trakassert av en stadig økende gjeng med smågutter som til slutt drar ham ned trappene under en sverm av slag og spark. Jeg sitter med følelsen av at vi ser hans nedstigning til Helvete og at han antagelig kommer til å bli slått i hjel. Grufull scene, som har sin bakgrunn i FLNs moralske opprustning av sin egen befolkning. Alkohol og narkotika var forbudt for den algeriske befolkningen.

Lyd og bilde

1.85:1 er bildeformatet denne gangen. Lyden er i mono. I utgangspunktet var ikke The Battle Of Algiers en film jeg trodde skulle nyte godt av en blu-rayutgivelse, med tanke på den røffe og grove stilen filmen har. Det skulle vise seg å holde stikk. Kun i utendørsscener med godt lys, får man litt blu-rayfølelse. Filmen er godt restaurert og uten noen som helst skader. Lyden er kraftfull og den nydelige, men sparsommelige musikken klinger flott i mine ører.

Ekstramateriale

Gillo Pontecorvo: The Dictatorship of Truth, a documentary narrated by literary critic Edward Said: I løpet av 37 minutter forteller Said om Pontecorvos oppvekst og filmer. Paisan av Rossellini skulle bli vendepunktet i synet på filmens muligheter for den unge jøden. Han vokste opp i Mussolinis fascistiske Italia og ble senere kommunist, men forlot partiet etter Sovjets invasjoner i Øst-Europa. Pontecorvo er en regissør som er meget opptatt av musikk, så han og Ennio Morricone laget musikken i fellesskap. Said forteller også at Marlon Brando og Pontecorvo kranglet voldsomt under innspillingen av Burn! og at Pontecorvo kanskje hadde letter for å forholde seg til amatørskuespillere. Dette er en av mange fantastisk gode dokumentarer på denne utgivelsen.

Marxist Poetry: The Making of “The Battle of Algiers,” a documentary featuring interviews with Pontecorvo, Gatti, composer Ennio Morricone, and others: Nok en lang dokumentar, denne er på 51 minutter. Pauline Kaal var meget begeistret for filmen da den kom ut og mente at Pontecorvo var en farlig type marxist, da han var en marxistisk poet. Saadi Yacef var produsent for filmen og Franco Solinas skrev det sterkt politiske manuset, en type manus som han skulle fortsette med i årene fremover. Den eneste profesjonelle skuespilleren i filmen er Jean Martin som spiller oberst Mathieu. Privat var han venstresidemann som mislikte militæret og soldater. Det forhindret han ikke i å gjøre en god figur som oberst.

Interviews with Spike Lee, Mira Nair, Julian Schnabel, Steven Soderbergh, and Oliver Stone on the film’s influence, style, and importance: I en unison hyllest til The Battle Of Algiers gjennom 17 minutter, får vi høre hva disse regissørene føler er så spesielt med denne filmen. Det er slett ikke så kjedelig som det kan høres ut til. Velreflekterte betraktninger og personlige tanker blir formidlet til oss. Mira Nair sier at dette er den eneste filmen i verden hun skulle ønske hun hadde laget selv. Soderberg påpeker at han har brukt ting fra denne filmen i hans egen film Traffic.

Remembering History, a documentary reconstructing the Algerian experience of the battle for independence: The Battle Of Algiers er en rekonstruksjon av hendelser som skjedde bare tre år tidligere. Oberst i FLN, Saadi Yacef sier at Pontecorvo bare beskrev det han utførte under okkupasjonen. Historiker Alistair Horne har meget interessante betraktninger om terrorisme og kampen for å vinne majoriteten av befolkningen over til sin side. Kampene eskalerte etter den fransk-østerrikske krigen i 1870. I motsetning til Marokko og Tunisia var ikke Algerie en koloni, men ble innlemmet i Frankrike som en provins. Nesten en million europeere bodde i Algerie, flesteparten i hovedstaden Alger. Der var det områder som var forbudt for arabere å ferdes. De beste strendene var utilgjengelige for dem, og araberne måtte ta til takke med steinstrender. 8 mai 1945 feiret verden nazismens nederlag. I Setef og Guelma demonstrerte algeriere for å få rettigheter de mente å ha fortjent etter sin innsats i 2.verdenskrig. Det endte med massakrer hvor 45000 algeriere døde.

“États d’armes,” a documentary excerpt featuring senior French military officers recalling the use of torture and execution to combat the Algerian rebellion: Dette dokumentarutdraget er på 28 minutter. Frankrike brukte tortur i stor grad i Algerie. Her diskuteres fordeler og ulemper ved bruk av tortur, i tillegg til de selvfølgelige etiske problemstillingene. Bruken av tortur var så utstrakt og så grov, at garvede offiserer sa opp og dro tilbake til Frankrike. Som flere sier i dokumentaren: Vi brukte de samme metodene som Gestapo brukte på meg i Nancy for 14 år siden. Myndighetene nektet offisielt for bruken av tortur, men uoffisielt oppmuntret og roste de soldatene.

“The Battle of Algiers”: A Case Study, a video piece featuring U.S. counterterrorism experts: Denne samtalen mellom en ABCNews-journalist, en CIA-ekspert og en anti-terror ekspert varer i 25 minutter. En fantastisk interessant samtale som plasserer The Battle Of Algiers inn i en militærhistorisk kontekst. Ekspertene er enige om at Al-Qaida må ha sett filmen, og PLO og Black Panthers har bekreftet at de brukte denne filmen i opplæring av medlemmer. Cellestrukturen er også felles mellom Al-Qaida og FLN. Pentagon har brukt filmen i opplæringsøyemed, senest i forbindelse med invasjonen i Irak. Den er en lærebok i terrorangrep, motstandskamp og terroristmentalitet. Når det gjelder gevinsten av tortur, ender ekspertene på et ståsted om at det ikke er hensiktsmessig. For det første blir soldater opplært til å prate på en spesiell måte under tortur, som gjør avhøret vanskelig. For det andre gjør bruken av tortur noe med avhøreren som er vanskelig å reversere. Man havner et sted man ikke vil være som individ eller nasjon.

Gillo Pontecorvo’s Return to Algiers, a documentary in which the filmmaker revisits the country after three decades of independence: I 1992 reiste Pontecorvo tilbake til Algerie for å bevitne forandringene siden han var der sist. Denne dokumentaren på 58 minutter viser oss et Algerie preget av to sider, en fundamentalistisk islamsk bevegelse og en mer moderne bevegelse som krever demokrati. Pontecorvo ble ikke tatt godt imot av de islamske fundamentalistene som nektet ham å filme. Senere hjelper avisoppslag ham til å få mer tilgang. Italienere er populære i Algerie, og mange husker filmen hans på en positiv måte. De får filme inne i casbah, som er en by inne i byen. Dette er et sterkt område for FIS, som er den islamske bevegelsens parti. Pontecorvo erkjenner at han har sett en del utslag av fundamentalisme innen islam, men er veldig tydelig på at man aldri må sette likhetstegn mellom islam og intoleranse. Da har man misforstått totalt. TV-programmet virker i utgangspunktet meget islamkritisk og negativt. Pontecorvo balanserer dette i en viss grad.

Production gallery: Bilder fra innspillingen på gaten i Alger. Spennende bilder fra eksotiske lokasjoner.

Theatrical and rerelease trailers: Den originale traileren er litt lang (4 min), men er god. Rereleasetraileren er noe slanket og da fungerer den bedre. Den legger vekt på priser filmen har vunnet, gode kritikker og faktaopplysninger. Jeg kan ikke forstå at noen ikke skulle ønske å se denne filmen etter slike trailere.

A booklet featuring an essay by film scholar Peter Matthews, excerpts from Algeria’s National Liberation Front leader Saadi Yacef’s original account of his arrest, excerpts from the film’s screenplay, a reprinted interview with cowriter Franco Solinas, and biographical sketches of key figures in the French-Algerian War: Matthews har skrevet et oppsummerende og fint essay om filmens tilblivelse og filmskapernes valg av fremgangsmåte. Yacef skriver i sine memoarer om tiden i fengsel, som har blitt oversatt her. Heftets mest lærerike og interessante tekst er intervjuet med manusforfatter Franco Solinas. Som marxist og ytterst politisk aktiv, er det et tydelig og ærlig intervju han bidrar til. Han har et velreflektert forhold til krig og hvilke løsninger han ville bruke i arbeidet med manuset til The Battle Of Algiers. Heftet rundes av med en oversikt over nøkkelpersoner i konflikten i Algerie, med opplysninger om hver enkelt. Ca 30 i tallet.

The Seventh Seal

The Seventh Seal (Criterion nr. 11)(Blu-ray)

1957 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)

Memento Mori

Nivå 1 (uten spoilers)

Antonius Block har returnert til Sverige etter ti år på korstog. Han dro ut fast i troen, men kommer hjem full av tvil. Sverige herjes av Svartedauden, en pest som skal ta livet av ¼ av befolkningen. Finnes det en Gud i denne mørke middelalderen?

Nivå 2 (med spoilers)

”Når lammet hadde åpnet det syvende seglet var det stille i Himmelen i en halv time. Og de syv englene som hadde syv trompeter gjorde seg klare til å la seg høre.”

The Seventh Seal starter så storslagent, så mektig, at du vet at du skal oppleve noe helt spesielt. Alt er tungt, dystert og illevarslende. Disse bildene er av en slik type at man kunne ha hengt dem på veggen. En ridder og hans væpner har kommet hjem til gamlelandet. De kunne ha vært Don Quijote og Sancho Panza, men forholdet mellom dem er ikke så hjertelig. De har hver sin jobb å gjøre og tilhører hver sin stand. De har heller ingen illusjoner om deres forhold. Bergman viser oss straks den jordnære og realistiske siden ved filmen gjennom å ha ridderen (Max von Sydow) sparke i væpneren (Gunnar Bjørnstrand) for å vekke ham. Jöns, væpneren, geiper etter ridderen Antonius Block. Som han også skal gjøre senere. Denne forskjellen i stand vises også gjennom deres besøk i en kirke. Block går inn i kirken og direkte opp til statuen av Kristus. Etterpå skrifter ham til presten, som skal vise seg å være Døden. Jöns besøker kunstneren i sidekapellet og finner en likesinnet. En meget fin sekvens utspiller seg der, hvor Bergman klarer å vise oss nye sider av Jöns.

Mens korsfareren og væpneren rir gjennom landet, får vi parallelt følge en teatertrupp på omreise. Jof, Mia og barnet deres bor i en vogn sammen med Skat. Jof og Mias navn er sammentrekninger av Josef og Maria og hvem barnet egentlig skal symbolisere kan jo ikke være så vanskelig å gjette. I en film med så mye alvor, tungsinn og håpløshet fungerer denne lille familien som en strime av lys og håp. Det er latter og lek, kjærlighet og naivitet som omkranser dem. Etter at Block blir kjent med dem motiveres hans handlinger av et ønske om å beskytte dem fra Døden, noe han også klarer. Da er hans oppgave utført og han kan godta sin skjebne.

Skat derimot, stritter imot Døden til siste slutt. Han har lurt smeden til å tro at han har begått selvmord, men man kan ikke unngå Døden for lenge. Straks etter at smeden har dratt, sager Døden ned treet han sitter i og tar ham til seg. Filmen har mange referanser til at vi som mennesker en gang skal dø. I tillegg til at døden vises ved forlatte landsbyer, mennesker syke av pest og samtaler som dreier seg om det å dø, er hodeskallen en del av mange scener. Jöns forsøker å få svar fra en munk som sitter på en gressbakke, men han er død. Hodeskallen griner mot oss. Jöns kan lakonisk meddele Antonius Block at munken ikke hadde så mye å fortelle, men at det han sa var meget klart. At Døden selv med sitt hvite ansikt bringer assossiasjoner til en hodeskalle er også vesentlig. Legg også merke til dødsmasken som brukes i teateroppsetningene. Etter bruk henges den på vognen og dermed blir den en del av mange av de muntre scenene med den lille familien, som et varsel om død. Memento mori, husk at du skal dø…

Korsfareren har kommet tilbake fra korstoget full av tvil om Guds eksistens. Han leter etter tydelige tegn på Gud i livet rundt ham, men finner bare død og elendighet. Bergman er heller ikke redd for å ta opp det største av alle spørsmål: Hva er meningen med livet? Dette er filmens hovedanliggende. Heksebrenningen er en nøkkelscene i Blocks søken etter svar. Hvis hun er besatt av Djevelen vil han at hun skal spørre Djevelen om Gud finnes. Djevelen må vite det. Heksen ber ham om å se henne i øynene og se etter Djevelen der. Men Block ser ingen Djevel, han ser bare ren frykt i øynene til en uskyldig jente.

I en krisetid som under Svartedauden tyr befolkningen i større grad til religion. I The Seventh Seal får det utslag i heksebrenning, heksene utfører Djevelens verk gjennom pesten, og prosesjoner av selvpiskende mennesker. Ved å straffe seg selv slik, får de syndenes forlatelse og driver bort det onde. Noen av scenene som gjør størst inntrykk er nettopp disse scenene. Blandingen av fotograf Gunnar Fischers iscenesetting og innholdets religiøse vanvidd, utgjør noen av de mest kraftfulle sekvenser som noen gang er festet til en filmrull.

Apropos kraftfulle scener må det nevnes at The Seventh Seal har mange scener som er dristige, utfra et kunstnerisk perspektiv. Bergman tar en sjanse ved å legemliggjøre Døden, i Begnt Ekerots skikkelse. Her legger Bergman hodet på blokka, men han lykkes formidabelt. Jeg føler at dette grepet løfter filmen opp til en mytisk sfære som gir en dimensjon av storhet som ikke kunne ha blitt nådd på noen annen måte. Filmhistoriens største scener blir ofte parodiert og ikke mange scener har blitt gjenstand for så mye parodi som scenene med Døden i The Seventh Seal. Spesielt gjelder det den ultraberømte scenen hvor Antonius Block spiller sjakk med Døden og scenen hvor Døden endelig kommer for å hente korsfareren til seg på Blocks eget slott.

Når man ser The Seventh Seal er det aldri noen perioder hvor man ikke føler at man er i Sverige på 1300-tallet. Alt er så gjennomført, aldri er det detaljer som ødelegger opplevelsen av en forflytning til fortiden. Sett i lys av det, virker det så riktig at Jöns oppfører seg som han gjør mot kvinnen han redder fra den slu Raval. Jöns er hard mot henne og krever sin rett, men samtidig er han så omtenksom som det vil være naturlig for en god mann å være på denne tiden, i disse omgivelsene. Så og med hans behandling av Raval. Hans rettferdighet og mildhet hindrer ham ikke i å merke en mann med kniven, som en hardere mann hadde drept. Det er en brutal tid, og man kan ikke tillate seg å fremstå som svak. Jöns vurderer å drepe soldatene som skal til å brenne heksen, men avstår fra det siden hun allerede er nesten død. Hun må ofres.

På kroa snakker gjestene om sin frykt for pesten, samtidig som de sladrer om løst og fast. Noe har ikke forandret seg. For filmpublikummet på 50-tallet sammenfalt nok denne følelsen av en overhengende fare med deres egen frykt for atomkrig. Kanskje var det derfor filmen slo godt an rundt omkring i verden. Og kanskje er det derfor filmen fremdeles sees på som et mesterverk. Fordi den alltid kan sammenfalle med menneskers frykt for noe i deres samtid. Filmeksperten som står bak kommentatorsporet på denne utgivelsen som ble spilt inn i 1987, plasserer Tsjernobylulykken som det som tilsvarer pesten. I dag vil det kanskje være frykten for terrorhandlinger eller klimakatastrofer.

Ingmar Bergman laget The Seventh Seal for å konfrontere sin dødsangst, noe han klarte med godt resultat. Han kom ut av prosessen med en innsikt i at vi går fra noe til intet, og at det største problemet med døden ikke er å dø men å være redd for døden. Antageligvis er det Jöns han identifiserer seg mest med. Jöns som hevder at verken Gud eller Satan passer på dem. Det finnes kun tomhet.

Bortsett fra Antonius Block er det kun Jof som kan se Døden. Han har evnen til å ”se”. Hans kone Mia avfeier alltid disse synene som løgn eller fyll, dog med en kjærlig undertone. Det hjelper ikke at Jof fra naturen av er en lite troverdig gjøgler, som noen ganger lyver for å bevise de sanne synene sine. Hans evner i dette henseende løfter ham opp til å stå litt over de andre menneskene, som underbygger hans unike posisjon som Jo(se)f.

Det syvende seglet forsegler den syvende og siste boken i Bibelen som beskriver Dommedag. Hvordan vil Dommedag manifestere seg? Er det hva Bergman har gjort her, beskrevet Dommedag på Jorden? Kan menneskene som vandret rundt i Sverige på 1300-tallet, i en tid med pest, kaos, død og religiøst vanvidd ha hatt opplevelsen av at Dommedag hadde kommet? De tidligere seglene har sluppet løs sykdom, sult, krig osv. Men det syvende frigjør den endelige dommen over menneskene…

Øyeblikket: Antonius Block og hans kone, Jöns og den tause kvinnen, smeden og hans kone, alle er de samlet i korsfarerens slott. Det banker på døren og Jöns går for å åpne. Han meddeler at ingen er der, for han kan ikke se Døden før hans tid er omme. Men straks etter er Døden i rommet med dem. De forstår alle at han har kommet for dem. De reiser seg og presenterer seg én etter én. Den tause kvinnen ytrer sine første ord i filmen: ”Det er fullbyrdet”, i likhet med Jesus på korset.

Lyd og bilde

Som vanlig er kommer The Seventh Seal i 1.33:1 bildeformat og med monolyd. Det er et meget imponerende bilde, skarphet og detaljnivå er uovertruffent. Det er rett og slett perfekt, bortsett fra én ting. Jeg er jo stor tilhenger av utgivelser som klarer å gjengi filmkornet, det gir en slik utpreget ”film”-følelse som løfter filmopplevelsen et hakk. Men The Seventh Seal har til tider for mye korn, slik at det blir distraherende. Da mener jeg først og fremst i begynnelsen av filmen, hvor himmelen kribler voldsomt. Nærbilder av ansikter har også fått sin dose og vel så det. Grunnen til denne mengden filmkorn kan jeg ikke uttale meg om. Kanskje har det med filmtypen som ble valgt den gangen av fotograf Gunnar Fischer. Eller kanskje det rett og slett er absurd av meg i det hele tatt å snakke om at det kan vises for mye filmkorn? En print er en print, og her blir den gjengitt perfekt. Lyden er derimot problemfri, og meget god. Tydelig og kraftfull.

Ekstramateriale

Introduction by Ingmar Bergman, recorded in 2003: Bergman skrev denne filmen for å overvinne sin dødsangst. I Alberto Pictors malerier finnes det et utsnitt som viser en ridder som spiller sjakk med Døden. Disse motivene finnes i en kirke i Uppsala. Bergman mener at denne filmen er en av de beste filmene han har laget.

Audio commentary by Bergman expert Peter Cowie, with a new afterword: Dette kommentatorsporet ble gjort i 1987 i forbindelse med en Criterion DVD. På denne blu-rayen har Cowie laget et nytt etterord som er med som et videoessay. Cowie har utrolig mye kunnskap om Bergman og har en utmerket måte å kommentere på. Så mye informasjon er formidlet gjennom dette sporet at man føler at man virkelig får grepet på denne komplekse filmen. Ypperste klasse.

Bergman Island (2006), an 83-minute documentary on Bergman by Marie Nyreröd, featuring in-depth and revealing interviews with the director: Denne dokumentaren har sin egen DVD-utgivelse (nr 477) og blir omtalt lenger ned på siden.

Bergman 101, a selected video filmography tracing Bergman’s career, narrated by Cowie: Dette er en veldig fin gjennomgang av Bergmans filmer og kan fungere godt som en aperitiff som kan gjøre oss mer nysgjerrige på Bergman. Cowie tar opp Bergmans strenge religiøse oppdragelse med mye fysisk avstraffelse. Han stakk av hjemmefra og ble ikke forsonet med foreldrene før lenge etterpå. Hans forhold til barndommen ble brakt til lerretet i Fanny og Aleksander.

Archival audio interview with Max von Sydow: Von Sydow er meget misfornøyd med hvordan han snakket i filmene med Bergman på 50-tallet. Altfor teatralsk. Dialogen til Bergman var også veldig stilisert. The Seventh Seal var den første av elleve filmer med Bergman. Bergman instruerte ikke Von Sydow, bare fortalte om rytmen i scenen. Et godt intervju med Von Sydow som også forteller litt om hvordan han ble oppfattet i Hollywood. Som høy, blond og lys i huden ble han nesten kun brukt til roller som nazist.

A 1989 tribute to Bergman by filmmaker Woody Allen: En entusiastisk Woody Allen forteller om sitt forhold til Bergman, som han mener er tidenes beste regissør.

Theatrical trailer: Fin trailer som legger vekt på at Antonius Block dro ut på korstog fast i troen, og returnerte full av tvil. Finnes det ingen Gud? Bra trailer.

A booklet featuring an essay by critic Gary Giddins: The Seventh Seal er en av de virkelig store klassikerne. Straks etter filmen kom ut, ble film en del av frontlinjen sammen med moderne jazz, beatlitteratur, abstrakt malekunst og absurd teater i kampen mot masseindustrien representer ved Hollywood og TV. Giddins forteller om filmens påvirkning og også om filmens innhold. Han avslutter med å argumentere for at The Seventh Seal er en film som omfavner tvilen. Et virkelig godt essay.

Bergman Island

Bergman Island (Criterion nr. 477)(DVD)

2006 – Marie Nyreröd (farger)

Den gamle mannen og øya

Nivå 1 (uten spoilers)

I denne nesten halvannen lange samtalen mellom regissør Marie Nyreröd og en 84 år gammel Ingmar Bergman på Fårö, forteller Bergman oppsiktsvekkende ærlig om selv. En varmt anbefalt dokumentar som viser deg en klok og ærlig gammel mann, fire år før han døde.

Nivå 2 (med spoilers)

Fårö er en nydelig øy som Bergman forelsket seg i under innspillingen av Så som i et spegel (Through A Glass Darkly). Her bodde han den siste tiden av sitt liv ensom, med kun telefonkontakt med omverdenen. Han sto opp, gikk en lang spasertur og skrev deretter i tre timer. Øya har ikke postkontor eller legekontor, men har butikk og kirke. Og Bergman har en kino, hvor han ser en film hver dag. De andre 500 fastboende svarer at de ikke aner om turister spør hvor regissør Bergman bor.

Ingmar Bergman var ekstremt opptatt av sin mor som barn, gråt mye og ville klemme henne ofte. Hun avviste ham og gikk til lege med ham for å fjerne dette behovet. Legen mente at det var unormalt, han skulle jo bli en mann. Moren var hard og hadde et stort behov for å bestemme over omgivelsene. Selv med dette karaktertrekket, brøt hun aldri inn overfor sin mann under de mange avstraffelsene av barna. Ingmar fikk sin del av fysisk straff, noe som han tar opp i filmer som Fanny og Aleksander. Den strenge religiøse oppdragelsen har preget ham enormt som filmskaper.

Bergman analyserer seg selv i denne dokumentaren og forteller hvilke trekk han mener å ha arvet fra sin far og hvilke som stammer fra hans mor. Han er brutalt ærlig og utleverende. Han kritiserer seg selv for aldri å ha investert det minste i barna sine. Han har også sluttet å ha dårlig samvittighet for det, da han mener det bare er en måte å lindre seg selv på. Det vil ikke hjelpe de barna han forlot.

Demoner er noe den kjente filmregissøren har et spesielt forhold til. Han omtaler dem som virkelige personer med forskjellige egenskaper. Demoner som Raseridemonen og Kontrolldemonen har hundset ham i hele hans liv, mens Tomhetsdemonen aldri har fått tak i ham. Du vet, den demonen som tar fra deg kreativiteten og du står der uten noen tanke eller initiativ…

En julaften fikk Ingmar en teddybjørn i gave, mens broren fikk et filmkamera. Blodig urettferdig og ydmykende. Etter å ha grått sine bitre tårer, finner Ingmar løsningen. Han bytter bort hele sin samling tinnsoldater mot kameraet. Slik startet en stor regissørs filmkarriere i det små. Bergman døde i 2007, på samme dag som en annen stor regissør; Michelangelo Antonioni.

Øyeblikket: Da Bergman skal forklare hvordan det kunne gå til at han fra å ha vært sammen med Bibi Anderson to år tidligere, kunne forlate innspillingen av Persona som partner med Liv Ullmann. Bergman har store problemer med å finne ord.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.77:1. Bildet er litt under middels. Ikke veldig skarpt, sliter spesielt med bevegelse. Heldigvis er dette en film stort sett bygget opp av intervjusituasjoner med lite bevegelse. Lyden er klar og fin.

Ekstramateriale

Bergman 101, a selected video filmography tracing Bergman’s career, narrated by Cowie: Dette er en veldig fin gjennomgang av Bergmans filmer og kan fungere godt som en aperitiff som kan gjøre oss mer nysgjerrige på Bergman. Cowie tar opp Bergmans strenge religiøse oppdragelse med mye fysisk avstraffelse. Han stakk av hjemmefra og ble ikke forsonet med foreldrene før lenge etterpå. Hans forhold til barndommen ble brakt til lerretet i Fanny og Aleksander.

An essay by director Marie Nyreröd: Den eneste journalisten som fikk komme til Fårö var Marie Nyreröd. Bergman sa ja til å svare på alle spørsmål og nei til å svømme, sykle eller annet foran kameraet. Ryddig og greit. Bergman holdt kontakten med sine venner gjennom telefonen. Nyreröd ble en av Bergmans telefonvenner og han ringte henne et par ganger i uken.

The Complete Monterey Pop Festival

The Complete Monterey Pop Festival (Criterion nr. 167)(Blu-ray)

I 1967 gikk Monterey Pop Festival av stabelen i Monterey, California. Band som The Who, Simon & Garfunkel, The Mamas & The Papas, Jimi Hendrix og Otis Redding var på plakaten. Denne boksen fra Criterion inneholder konsertfilmen og store mengder opptak av framførelser som ikke ble med i filmen.

Monterey Pop (Criterion nr. 168)(Blu-ray)

1967 – D.A.Pennebaker (farger)

The Summer of love

Nivå 1 (uten spoilers)

Det startet som en konsertfestival med inngangspenger og betalte band. Så ble det hele en veledighetsfestival med gratis inngang og band som spilte gratis. Artister som Janis Joplin, Jimi Hendrix og Otis Redding fikk sitt definitive gjennombrudd her.

Nivå 2 (med spoilers)

Sommeren 1967 ble for alltid hetende The Summer Of Love, mye på grunn av denne meget vellykkede festivalen i California. En stor kontingent av hippier fra hele USA og spesielt Los Angeles og San Francisco gjorde det hele til en deilig naiv og romantisk affære. Kontrasten til Altamont Speedway Free Festival er slående. Denne ble mer i tråd med det som skulle bli Woodstock et par senere.

Det er nok av store opplevelser på denne festivalen. The Who var et av dem. Janis Joplin som ble ordentlig lagt merke til her for første gang, er en annen. For ikke å snakke om Jefferson Airplane, The Mamas & The Papas og Ravi Shankar. Sistnevnte lagde forresten musikken til tre av Satyajit Rays filmer. Siden dette er en konsertfilm og ikke bare en filmet konsert, er det også mye materiale fra festivalområdet som er inkludert i filmen. Slik får vi innblikk i hvordan det var å være der og ikke minst hvem som var der. Når kameraet sveiper over publikum kan vi plutselig se Jimi Hendrix lytte til Ravi Shankar sammen med kjente Hollywoodskuespillere som Karen Black, om jeg da ikke tar feil.

Øyeblikket: Avslutningen på Ravi Shankars konsert. De tre indiske musikerne laget en uforglemmelig avslutning på en tre timer lang konsert. Et 20 minutters langt parti får publikum til å sitte stille som mus. Når det virkelig tar av er publikum helt i musikernes vold. Ansiktsuttrykket til den vakre jenta med det korte svarte håret når gruppen avslutter låta, er noe av det flotteste jeg har sett. Rett og slett rørende å se hvilken varme publikum øser ut over Ravi Shankar.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1. Generelt vil jeg si at man får en bluray-effekt i scener med dagslys, mens de konsertene som spilles etter mørkets frembrudd lider av dårlig bilde. Lyden kommer i tre varianter, original stereo / remikset stereo / DTS 5.1. Personlig foretrakk jeg det remiksete stereosporet. Kraftig og god lyd.

Ekstramateriale

Soundtrack featuring a 5.1 mix by legendary recording engineer Eddie Kramer, presented in Dolby Digital (and DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition): Det er altså tre forskjellige lydspor inkludert. Opptaket den gangen ble gjort av Wally Heider, som regnes for å være den beste i bransjen den gangen. Allikevel er det litt skader på dette 35 år gamle sporet. Et tekstessay om lydproblematikken følger med. Eddie Kramer forsøkte under restaureringen og remiksingen å skape en følelse av å være tilstede under konserten. Kramer var produsent/tekniker for store band som Led Zeppelin, Kiss, The Beatles, Rolling Stones og Jimi Hendrix. Essayet er proppfullt av tekniske spesifikasjoner og utstyrsbetegnelser. Det remiksete stereosporet som jeg foretrekker er litt høyere i volum enn de andre, men også fyldigere.

Audio commentary by Festival producer Lou Adler and Pennebaker: Jovial og hyggelig samtale som fyller tiden fint, men ikke er av de aller beste. En god del blir gjentatt andre steder på ekstramaterialet.

Video interview with Adler and Pennebaker: Lou Adler var festivalprodusenten og Pennebaker er regissøren av denne filmen. I denne 30 minutter lange samtalen snakker de om Californiascenen på 60-tallet. John Phillips fra The Mamas & The Papas var pådriver for festivalen og jobbet aktivt med den helt til et par dager før hans band skulle på scenen.

Audio interviews with festival producer John Phillips, festival publicist Derek Taylor, and performers Cass Elliot and David Crosby: John Phillips var litt interessant å høre på, ellers var dette rimelig trauste saker. For å få noe spesielt utbytte av dette må man antagelig være blodfan.

Photo-essay by photographer Elaine Mayes: Fotoessayet er på 12 minutter. Her forteller Mayes om hvordan bildene ble tatt og hvordan hun tenkte når det gjaldt motivvalg. Det er også inkludert et stillbildegalleri som er av mindre interesse for meg.

Original theatrical trailer and radio spots: Traileren er en oppramsing av band som var på Monterey Pop Festival, med Janis Joplin som lydbakgrunn. Deretter vises klipp fra konsertene. Fin trailer, med fokus på de rette tingene. Radioreklamen fungerer også bra, den gir deg lyst til å se konsertfilmen.

Monterey Pop Festival scrapbook: Outtakes: I denne bolken på over to timer får vi se mange bra konsertopptredener som ikke fikk plass i filmen. Det betyr ikke at de er dårligere enn de som fikk plass i den endelige konsertfilmen, men ble utelatt på grunn av strukturen i filmen. Her er det mye Janis Joplin, The Who og The Mamas & The Papas. The Who har nok den mest entusiastiske trommeslageren gjennom tidene. Tiny Tim ble filmet backstage med kun lyste fra en lighter som lyskilde. Hans opptreden er en merkelig seanse med klimpring på en slags banjo uten særlig struktur, og skjærende falsettsang.

A booklet featuring essays by critics Michael Lydon, Barney Hoskyns, and Armond White: Michael Lydon har skrevet en veldig nyttig og presis beskrivelse av festivalen. Hør på denne besrivelsen av Hendrix: ”Jimi Hendrix spilte på gitaren sin som en enorm penis, før han brant den, knuste den og skjenket bitene som hellig vann til publikum”. Barney Hoskyns belyser problemene med å organisere festivalen. Mange San Francisco-band mente at festivalen solgte sjela si. Produsent Lou Adler kalte The Grateful Dead for The Ungrateful Dead på grunn av dette. Armond White skriver et kort essay om Pennebaker og filmen han har laget.

Jimi Plays Monterey & Shake! Otis At Monterey (Criterion nr. 169)(Blu-ray)

1986 – D.A.Pennebaker og Chris Hegadus (farger)

Jimis triumf

Nivå 1 (uten spoilers)

På denne blurayen er både Jimi Hendrix gjennombruddskonsert og Otis Reddings legendariske konsert på Monterey Pop samlet. To milepæler i musikkhistorien.

Nivå 2 (med spoilers)

Det var stor uenighet mellom Jimi Hendrix og The Who gitarist Pete Townsend om hvem som skulle avslutte konsertkvelden den junikvelden i 1967. Begge var nervøse for å måtte overgå en god opptreden fra den andre. Noen mener at det nærmet seg slagsmål da kron og mynt ble kastet og The Who fikk gå på scenen først. De gjorde alt de kunne for å levere en kanonkonsert og klarte det med glans. Avslutningen inneholdt knusing av gitarer og trommesett før de forlot scenen i tåken fra en røykbombe. Publikum i California hadde aldri sett maken. The Who sørget for at The Jimi Hendrix Experience fikk et meget vanskelig utgangspunkt.

Jimi Hendrix dro fra USA til England som en ukjent musiker, men kom tilbake til Monterey Pop Festival som en av de mest spennende gitaristene i bransjen, med lovord fra Rolling Stones og The Beatles i bagasjen. Han entrer scenen i et fargerikt antrekk, med en rosa fjærboa som kronen på verket. En mann skal være ganske trygg på egen seksualitet for å iføre seg noe slikt, som Charles Shaar Murray tørt konstaterer på kommentatorsporet. Hendrix har brakt med seg sine egne Marshallhøytalere som gir han det ekstra trøkket han trenger og som lar han utnytte feedbackeffekter til fulle. The Who skulle angre på at de ikke gjorde det samme.

I denne legendariske konserten på ca 50 minutter, er Hendrix fullstendig i sin egen klasse. Lekende lett spiller han de vanskeligste partier samtidig som han synger og flørter med publikum. Alt er her; spilling med tennene, spilling med gitaren på ryggen, et uhyre seksuelt ladet kroppsspråk og til slutt den klassiske sekvensen med brenningen av gitaren. Han spiller låter av Bob Dylan og The Troggs og gjør dem til sine egne. Slik varsler han at det er en ny stjerne på himmelen.

Otis Redding var usikker på om hans stil ville passe inn på en rockefestival som Monterey Pop Festival. Så var også flere i apparatet rundt ham. Etter at Jefferson Airplane hadde avsluttet sitt sett med totalt forskjellig stil og publikum, skulle Otis gå på scenen med det samme publikummet. Og han tok dem med storm. Fra åpningssekundene av Shake! forsto alle at de var til stede på noe som skulle bli et spesielt øyeblikk i musikkhistorien. Høydepunkt fulgte høydepunkt og hele konserten ble en stor opplevelse for de som var til stede og for oss som er så heldige å kunne se den nå. Den 20 minutter lange konserten på denne utgivelsen gir oss en fin gjennomgang av repertoaret til Otis Redding.

Øyeblikket: Åpningen på Jimi Plays Monterey har blitt en klassiker i hjemmet vårt. Nesten alle gjestene våre har sett denne sekvensen. Vi ser en murvegg og en mann som går forbi. Deretter setter mannen i gang med å male noe på veggen, totalt improvisert og kaotisk. Før man ser hva det er har man ikke så stor tro på de spredte malingsflekkene. Så ser vi at det er Jimi Hendrix sitt ansikt som dukker opp på veggen, skapt ut av ingenting i løpet av 4 minutter. Virkelig, virkelig et magisk øyeblikk!

Lyd og bilde

Bildet kommer i 1.33:1, som tilfellet er med Monterey Pop. Bildet er ikke spesielt bra, liten grunn bildemessig å gi denne ut på blu-ray. Mye av skylden må legges på de mørke opptakene. Både Jimi Hendrix og Otis Redding avsluttet sine respektive kvelder og dermed var det mørkt. Så ikke forvent så mye fra bildet. Derimot er lyden av strålende kvalitet, enten stereo eller 5.1.

Ekstramateriale

Soundtrack featuring a 5.1 mix by legendary recording engineer Eddie Kramer, presented in Dolby Digital (and DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition): Lyden er virkelig flott, dynamisk og uten forstyrrelser. Topp klasse!

Audio commentary by music critic and historian Charles Shaar Murray: Dette er et av de beste kommentatorspor jeg har hørt, og det på en konsertfilm! Fantastisk morsomt og informativt om hele Jimi Hendrix-sirkuset. I tillegg har Murray mye musikkunnskap og kan fortelle i detalj om hva som er så bra med Hendrix sin gitarteknikk. Hendrix hadde ingen virkelige konkurrenter, han var den overlegent beste gitaristen i verden.

Trailer: Som ventet klipp fra konsertene med Hendrix og Redding. Problemet er fortellerstemmen, som er direkte håpløs, tam og uengasjert.

Video excerpt of Pete Townshend discussing Jimi Hendrix: Townsend og Hendrix ble aldri gode venner, selv om Townsend forgudet Hendrix sin gitarspilling. Mye skyldtes konflikten de hadde på Monterey om hvem som måtte spille sist. Begge ville først for å slippe å overgå den første. Hendrix tapte kron og mynt, og bestemte seg for virkelig å overskygge et intenst The Who-show. Selv i 1987, når dette intervjuet ble gjort, syntes Townsend det var smertefullt å tenke på dette.

Two audio commentaries by music critic and historian Peter Guralnick: the first on Otis Redding’s Monterey performance, song-by-song; the second on Redding before and after Monterey: Litt overlappende informasjon, men stort sett greit. Vi får et innblikk i Reddings korte karriere. Song-by-song sporet er på den kjedelige siden.

Interview with Phil Walden, Redding’s manager from 1959 to 1967: Et virkelig interessant intervju på 19 minutter. Walden er mannen som oppdaget Otis Redding og var manager for ham til Redding døde i 1967. Walden var bare 18 år når de møttes. Vi får litt kjennskap til musikkscenen i sørstatene i løpet av intervjuet.

A booklet featuring an essay by music critic David Fricke: Kort essay om begge stjernene. Otis Redding døde i en flystyrt i desember 1967, bare et halvår etter festivalen. Han var bare 25 år gammel da han spilte på Monterey. Jimi Hendrix døde i 1970.

Beauty And The Beast

Beauty And The Beast (Criterion nr. 6)(Blu-ray)

1946 – Jean Cocteau (svart-hvitt)

Skjønnhet på innsiden

Nivå 1 (uten spoilers)

En mann stjeler en rose fra udyrets hage, og må bytte sin frihet
mot at en av hans døtre må bo hos udyret i det magiske slottet. Belle ofrer seg
for sin far, og litt etter litt blir hun og udyret bedre kjent. Filmen er
basert på den kjente historien av Jeanne Marie Leprince de Beaumont.

Nivå 2 (med spoilers)

De fleste kjenner til historien om Skjønnheten og Udyret fra
Disneys tegnefilm. Men i 1946 lagde Jean Cocteau en virkelig klassiker av den
samme historien. Moralen i filmen er den samme, alle ønsker å bli elsket for
den de er. Selv om man er et monster på utsiden kan man være fin på innsiden.
Det finnes også den klassiske freudianske tolkningen av filmen, hvor Belle er
jenta som elsker sin far og moren er fraværende. Hun overvinner avhengigheten
av sin far og blir en egen person.

Beauty And The Beast er en usedvanlig vakker film estetisk
sett. Den har dette visuelle ved seg som ikke kan skapes med spesialeffekter,
men som dannes ved unike effekter basert på fysiske løsninger. Man kan innvende
at noen av effektene ser primitive ut, men de gir et visst inntrykk som føles
estetisk tilfredsstillende. Ved å leve seg inn i den magiske verdenen Cocteau
byr oss, er vi prisgitt hans visjoner og må innfinne oss med hans regler og
estetikk. Og det bør være nok for oss.

Det er et vell av nydelige scener i filmen. Fotograf Henri
Alekan ble instruert av Cocteau til å lyssette visse scener etter malerne
Vermeers og de Hoochs eksempel. Det betyr ikke å kopiere dem, men å la seg
inspirere av dem. For de som har lyst til det, vil det være spennende å studere
noen av de nevnte kunstnernes malerier og sammenligne med scenene tidlig i
filmen. Scenene fra Belles hjem, spesielt fra rommene i andre etasje er lyssatt
med dette i mente. Scenen hvor Belles far har med besøk hjem er modellert etter
Rembrandts ’Anatomy lesson’. Måten gjestene plasseres rundt bordet på og
omgivelsene skal resonnere med maleriet. Det må være givende for de blant
publikum som plukket opp den referansen. Jeg var ikke en av dem, men jeg vet
hvor tilfredsstillende det er de gangene jeg forstår en referanse.

Når filmen begir seg inn i udyrets domene, skogen og det magiske
slottet, skifter den visuelle stilen til å minne oss om Gustave Dorés arbeid.
Doré er kunsteren bak illustrasjonene til blant annet praktutgavene av The
Divine Comedy av Dante, Paradise Lost av John Milton og The Rhyme of the
Ancient Mariner av Samuel Taylor Coleridge. Doré har også illustrert mange av
Bibelens fortellinger.

Jean Cocteau starter filmen med en tekst som henvender seg
til det voksne publikummet, hvor han ber oss om ikke å være for kritiske, men
leve oss inn i filmen. Det er slikt man ikke trenger å be barn om. Denne filmen
gir altså best utbytte ved å se den slik et barn ville ha sett den. Det kan
være en god regel når det gjelder flere filmer, og noe jeg selv absolutt bør ta
til hjertet. Det er lov å legge den analytiske hjernen litt til side og bare
nyte en film, er det ikke?

Regissøren av The Blood Of A Poet bruker elementer fra den
filmen i Beauty And The Beast. Lange ganger, blod på gulvet og speil som
inngang til alternative virkeligheter. Han likte best og behersket best
sekvensene fra udyrets magiske slott og den mørke skogen. Filmens første del
voldte ham mest bry, med de realistiske scenene fra Belles dysfunksjonelle
familie og dagliglivet der.

Det er imponerende makeuparbeid som blir presentert i Beauty
And The Beast. Jeg må si at bluray-versjonen ikke avslører det som
fattigmannseffekter heller. Scenen hvor udyret og Avenant dør er fremdeles
ganske så imponerende i sin metamorfose av ansiktet. Cocteau har gjort
historien mer komplisert med å inkorporere enda en karakter i skuespiller Jean
Marais rollerepertoar. Udyret og Avenant dør og prins Charming oppstår som en
fugl Føniks fra disse. Han hinter mot sjelevandring her slik jeg ser det.
Avenant og udyret dør på eksakt samme tid, Avenant av en pil i ryggen. Denne
pilen ble faktisk skutt inn i ryggen på Marais på ordentlig, i en treplate
skuespilleren hadde festet til ryggen. Første gang de prøvde sneiet pilen
halsen hans!

Øyeblikket: Belles far går inn i slottet og inn i en
korridor med lysestaker holdt av hender som stikker ut av veggen. Ved hjelp av
at skuespilleren beveger seg baklengs og at filmen tas opp reversert får vi en
uhyggelig stemning og effekt. Lysene ser ut som om de antennes av seg selv,
selv om de egentlig blåses ut. Magisk.

Lyd og bilde

Beauty And The Beast presenteres i 1.33:1. Opp gjennom årene
har filmen vært restaurert flere ganger, og resultatet er over all forventning
med denne blurayen. Bildet er ikke av de aller skarpeste, ei heller dybden, men
dette er en film fra 1946 og det er bemerkelsesverdig hvor flott bildet er. Man
kan si at det ser ut som en DVD i særklasse. Kanskje enda litt bedre, for det
er scener her en DVD ikke vil klare å gjengi. Lyden er også veldig, veldig
klar.

Ekstramateriale

Philip Glass’s opera La Belle et la Bête, as an alternate
soundtrack (presented in 5.1 DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition):
Ganske så flott opera som godt kan lyttes til uten at man ser filmen.
Replikkene synges.

Two commentaries: one by film historian Arthur Knight and one by writer
and cultural historian Sir Christopher Frayling: Arthur Knight tenderer mot å
snakke litt for mye om ting som ikke er direkte relatert til denne filmen, og
dermed blir det hele litt ufokusert. Likevel er det ett og annet å ta med seg
fra det han sier. Men skal man velge ett spor, er det ingen tvil om at Sir
Christopher Frayling besørger kommentatorsporet med mest verdi. Konsist,
innsiktsfullt og underholdende. Meget bra.

Screening at the Majestic, a 1995 documentary featuring interviews with cast
and crew: Denne dokumentaren på 27 minutter samler noen av de medvirkende på
lokasjoner som ble brukt i filmen, og de forteller om opplevelsene de hadde
under innspillingen. Jean Marais som spilte udyret måtte sitte fem til åtte
timer i makeup-stolen hver dag for å bli til udyret. Mye lim tæret på den
sensitive ansiktshuden.

Interview with cinematographer Henri Alekan: Dette er et ni minutters
klipp fra et TV-program. En meget høflig stemning setter rammen for at Alekan
kan fortelle om sitt arbeide på det som er hans fineste arbeid noen gang. Han
er tydelig stolt av det han fikk til på denne filmen, og som gjør at han huskes
som en av de store fotografene innen film.

Rare behind-the-scenes photos and publicity stills: Mange bilder, noen
virkelig flotte. Fine filmplakater mot slutten.

Film restoration demonstration: Beauty And The Beast står ikke i fare
for å gå tapt, men de har valgt å restaurere den fordi den er en av de store
klassikerne. Der hvor bilder manglet, som det gjorde 49 steder med til sammen
150 bilder, var det tidligere satt inn sorte bilder. Nå kopierte de bildet før
og bildet etter inn for de sorte bildene. Det samme ble gjort med lyden, med
datamaskiner og klipp og lim metoden.

Original trailer, directed and narrated by Jean Cocteau, and the 1995
restoration trailer: En veldig personlig trailer, hvor Cocteau snakker direkte
til publikum. Ganske så fin. Traileren fra 1995 kan skilte med et betydelig
bedre bilde, og er halvparten så lang (2 minutter).

A booklet featuring an essay by film critic Geoffrey O’Brien (Blu-ray
edition only), a 1947 piece on the film by Cocteau, excerpts from Francis
Steegmuller’s 1970 Cocteau: A Biography, a reprint of Mme. Leprince de
Beaumont’s original fable (DVD edition only), and an introduction to Glass’s
opera by the composer: O’Brien har skrevet et godt essay om stemningen og
utseendet på filmen, og legger stor vekt på den mørke stemningen i filmen.
Samtidig får han frem alt det vakre i udyrets verden. Cocteau har skrevet en
liten tekst hvor han oppklarer sitt ståsted når det gjelder filmen han har
laget. Han var opptatt av at filmen skulle være for magisk for realistene og
for realistisk for de som liker fantasi. Slik skulle de utfordres. Phillip
Glass argumenterer for at filmen handler om kunst og kunstneren, hvor udyret er
kunstnerens kreative side.

8 1/2

8 ½ (Criterion nr. 140)(Blu-ray)

1963 – Federico Fellini (svart-hvitt)

Det skapende mennesket

Nivå 1 (uten spoilers)

Guido Anselmi er en filmregissør som får en kreativ sperre underveis i filminnspillingen. Han har fått bygget store modeller av romskip, men aner ikke hva han skal bruke dem til. Produsenten, agenter og skuespillere svermer rundt ham med krav og spørsmål. Han later som om han har kontroll.

Nivå 2 (med spoilers)

Utgangspunktet for filmen er at Fellini opplevde en slik ”regisperre” selv under forberedelsen til 8 ½, uten at dette dermed er noe så enkelt som en selvbiografisk film. Protagonisten i filmen var en forfatter med skrivesperre opprinnelig, men Fellini kom ingen vei fordi han ikke hadde nok kjennskap til forfatteryrket. Muligens fordi han ikke likte forfattere. Det var først når han forandret Marcello Mastroiannis karakter til å være en regissør at det hele løsnet. Regissøren skulle ha en kreativ sperre, som han selv hadde. Dermed kunne Fellini lage en film om å lage den filmen han holdt på å lage.

Åpningsscenen i 8 ½ er en ganske så definerende scene. Kameraet ser ut til å være en karakter i filmen slik det sveiper over bilene som om det ser etter årsaken til køen Guido sitter fast i. Fraværet av lyd er en indikasjon på at dette er en drøm. Det skal vi litt senere få etablert. Andre tegn på at det er en drøm er de hodeløse kroppene i bussen. Det hele er en manifestasjon av Guidos ønske om å bli født på ny. Han kravler ut av bilen og opp på taket. I neste bilde svever han oppe i skyene får han nådeløst blir halt ned til jorden av to personer, som er en skuespilleragent og en presseagent. Tilbake til filmindustrien og det virkelige liv. Så våkner han…

Den opprinnelige tittelen på denne filmen kan oversettes til ”En vakker forvirring”. Det er et tema Fellini holder seg til gjennom hele filmen. Den kreative prosessen skal være spontan. I 8 ½ veksler regissøren i å vise oss minner, fantasier og det virkelige livet. Scenen i hotellobbyen bygger oppunder dette med et virvar av språk og dialekter. Fransk, amerikansk og dialekter fra hele Italia snakkes og skaper en herlig forvirring. Utover i filmen utviskes grensene mellom minner, fantasi og det som faktisk skjer nå. En deilig scene som illustrerer dette er cafèscenen hvor Carla, Guidos elskerinne, ankommer og setter seg ved et bord i nærheten av Guido og hans kone. Guido får et stort forklaringsproblem når hans kone straks forstår hvilken rolle denne kvinnen har i Guidos liv. Stemningen er anspent og kvinnene måler hverandre opp og ned. Den konfliktsky Guido tar på seg solbrillene og forsvinner inn i en fantasi hvor disse to kvinnene er venner og ingen krever noe av ham.

Fellinis egen streben etter å kombinere de forskjellige delene av sitt liv kommer til syne i de utfordringene Guido må håndtere. Hvilken rolle skal hans katolske tro spille i hans liv? Stadig dukker representanter for kirken opp, i form av prester og kardinaler. Den klassiske konflikten mellom religion og seksualitet blir belyst da den unge Guido i et av tilbakeblikkene må møte for et tribunal av katolske prester og blir fordømt for sin omgang med Sarraghina. Prestene har Fellini valgt å fremstille som puritanske og stramme, i form av middelaldrende kvinner. Dette fordi han så for seg at middelaldrende menn ville være for preget av god mat og god vin.

Sarraghina er for øvrig en typisk fellinisk kvinne. Denne kvinnetypen som Fellini var så fascinert av har faktisk fått sitt eget navn! Hun er frodig, litt vulgær og sensuell. Sarraghina betyr sardin og navnet kommer fra hennes vilje til å bytte sex mot sardiner fra de lokale fiskerne. For Sarraghina er basert på en faktisk kvinne som jobbet som prostituert og bodde på stranden i nærheten av der Fellini vokste opp. I filmen spilles hun av en amerikansk operasanger fra Chicago.

8 ½ er først og fremst en film om å skape. Alle mennesker har behov for å skape noe, sette et slags avtrykk etter seg i verden. I større eller mindre grad har vi alle en slik trang. Derfor kan vi identifisere oss med Guido i en viss grad. Han trenger ikke å være en filmregissør, han kan være en forfatter, maler, musiker eller treskjærer. Han kan også være webdesigner, festivalarrangør eller forretningsgründer. Hva som helst. Den kreative kunstneren lever sjelden i et vakuum, men har tidsfrister og budsjetter å forholde seg til. Hva gjør man når kreativiteten har tørket ut og tidsfristen nærmer seg. Hva føler man? Dette er det grunnleggende temaet i 8 ½ slik jeg ser det. Den handler om det skapende mennesket i sterkt utvidet forstand.

Fellini legger inn kommentarer om kritikerstanden, de som bedømmer hans arbeid, jevnt utover i filmen. En kritiker kommenterer Guidos manus og hans daglige visninger og ideer. Han formidler til Guido hans negative tanker via et notat. Guido kaster lappen fra seg for så å plukke den opp litt senere. Han både bryr seg og bryr seg ikke om kritikerstanden.

Asa nisa masa. Hva betyr det? Setningen er en slags røverspråk, som Guido brukte når han var liten. Man satte sa etter alle vokaler i ordet og ordets mening ble skjult. Så denne setningen tilsvarer anima, som betyr (kvinnelig) sjel på italiensk. I det ene tilbakeblikket har Guido og de andre barna gått til sengs. En jente sier til Guido at man må si den magiske setningen ’Asa nisa masa’ for at øynene til personen på maleriet skal røre på seg. Altså i overført betydning: Guido lærer nøkkelen til å få bilder til å bevege seg, nettopp det han har problemer med i sitt voksne virkelige liv som filmregissør.

Meta-aspektet er påfallende ved denne filmen. 8 ½ er en film om å lage filmen 8 ½ i en viss grad. I kinosalen ser vi Guido og produsenten se på opptaksprøver med skuespillere som ønsker å være med i 8 ½. Det spiller i sin tur tilbake på Guidos virkelige liv i den forstand at hans kone ser den bakenforliggende historien med Guidos elskerinne og blir såret. Man skal holde tungen rett i munnen for å ha oversikt over de forskjellige lagene i Fellinis film denne gangen.

Som sagt er det likheter mellom Guido og Fellini. Men vi kan ikke sette likhetstegn mellom alt vi ser i 8 ½ og Fellinis liv. Hva som er basert på Fellinis liv og hva som er fiksjon er vanskelig å si. Men man kan få følelsen av at Fellini utforsker og avklarer aspekter ved sitt eget liv gjennom Guido. Spesielt gjelder det det religiøse aspektet, men også muligens hans eget kjærlighetsliv. Det er ikke vanskelig å lese noe slikt inn i scenene som omhandler Guidos sjonglering av kvinnene Carla og Luisa, hans kone. Spesielt med tanke på det virkelige forholdet mellom Sandra Milo, som på denne tiden var gift, og Fellini. Kan scenen i soverommet mellom Guido og Luisa ha sin parallell i virkeligheten? Luisa legger seg i sengen ved siden av Guido og alt virker harmonisk fram til hun konfronterer ham med utroskapet. Da kameraet trekker seg litt tilbake ser vi at de ikke ligger i den forventede dobbeltsengen, men har hver sin seng med god avstand imellom. Enkelt, men effektiv regi!

Claudia har gjennom hele filmen vært Guidos uoppnåelige ideal. Mot slutten sitter de i bilen sammen, men nå er han kun interessert i henne som menneske, ikke som skuespillerinne i filmen hans. Avstanden mellom dem illustreres gjennom tilstanden de befinner seg i. Hun er glad, han er intens. Hun er i lyset, han er i mørket. Han ser, hun blir observert. Claudia formulerer essensen i Guidos problem, som hun sier tre ganger uten å la seg affisere av hans motargumenter. Han vet ikke hvordan man elsker.

Så noen ord om slutten. Opprinnelig var filmen ment å avslutte på en mer pessimistisk måte, med et tog som muligens er på vei mot døden. Denne slutten ble forkastet og erstattet med en mer optimistisk slutt. Her legger Guido kortene på bordet og gir opp filmen, til produsentens fortvilelse og kritikerens velsignelse. Man skal heller gi opp enn å lage en dårlig film. Når han nå har avsluttet prosjektet, er det mulig for ham å begynne på nytt. Og ting skjer. Mennesker kledd i hvitt kommer gående. Nå er også Guido kledd i hvitt. Hvitt er rent, hvitt er nytt. Alle samles på byggeplassen. Guido har lært seg å leve med problemene sine, og akseptert at han ikke kan løse dem. Han aksepterer livet sitt som det er og slutten symboliserer at han igjen er i sentrum av livet sitt. Regissør i sitt eget liv, midt i manesjen.

Øyeblikket: Guido sitter sammen med sin kone på cafè når elskerinnen Carla ankommer. Hun ser ekteparet sitte ved et bord og bestemmer seg for å snu, men det hele blir hjelpeløst og patetisk. Så hun snur igjen og prøver samtidig å holde stilen, noe som fører til et merkverdig ganglag. Morsomt øyeblikk!

Lyd og bilde

Bildet kommer i en flott kvalitet i 1.66:1. Nydelig detaljnivå og kontrastnivå. Jeg var veldig fornøyd, selv om jeg har lest tidligere at det skulle være problemer med denne printen. Det skulle finnes hvite kanter i omrisset på mennesker og gjenstander. Jeg fant ingen slike feil og koste meg med denne filmen. Monolyden er god, men dessverre var den ikke godt synkronisert hva tale angår. Det er som jeg har sagt mange ganger før et typisk italiensk problem med filmer fra denne perioden. De så rett og slett ikke på det som et problem. Det gjør jeg.

Ekstramateriale

Introduction by filmmaker Terry Gilliam: Som vanlig er Terry Gilliam kjempeglad. Han kommer alltid tilbake til denne filmen, selv om den ikke er hans favorittfilm av Fellini. De ser verden på samme måte.

Audio commentary featuring film critic and Fellini friend Gideon Bachmann and NYU film professor Antonio Monda: Et av de aller beste kommentatorsporene til Criterion hittil. Uhyre komprimert med informasjon og vekslingen mellom kommentatorer sikrer et aktivt lydspor. Mye detaljinformasjon og tolkninger.

High-definition digital transfer of a new restoration of Fellini: A Director’s Notebook, a 52-minute film by Federico Fellini: Det var ikke mye High-definition på denne filmen. Elendig bilde. Ser ut som en video fra 80-tallet som har blitt lånt ut til studentfester 200 ganger. Filmen er en eksperimentell og småsurrealistisk ”notatbok” som er meget vanskelig å følge. Et brev fra Fellini er inkludert som et tekstessay. Her utbroderer Fellini sitt syn på filmprosessen, fantasi og fargerike karakterer. Et fint innblikk i en stor regissørs tanker rundt film.

The Last Sequence, a new 52-minute documentary on Fellini’s lost alternate ending for 8½ (available on Blu-ray edition): En fantastisk avslutningsscene var planlagt, men ble forkastet. Sekvensen inneholdt en togreise, muligens på vei mot døden. Denne dokumentaren tar for seg den tapte sekvensen i detalj. Ved hjelp av stillbilder og vindeffekter iscenesettes sekvensen slik den var ment å være. Ok.

Nino Rota: Between Cinema and Concert, a compelling 48-minute documentary about Fellini’s longtime composer: Nino Rota lagde musikken til alle Fellinis filmer fra og med The White Sheik, så vidt jeg vet. Han lagde alt i alt musikken til 150 filmer. Rota vant Oscar for Gudfaren II, bare prosedyreproblemer hindret ham i å få Oscar for Gudfaren I. Her hadde han laget musikken basert på egne tidligere kladder som ikke ble godkjent som grunnlag. Var opptatt av at publikum lett skulle kunne følge musikkstykket. En middels god dokumentar.

Interviews with actress Sandra Milo, director Lina Wertmüller, and cinematographer Vittorio Storaro: Sandra Milo spiller Carla i 8 ½. Hun framstår som en typisk italiensk skuespillerinne, temperamentsfull og livlig. Hun prater mye og er svært åndelig anlagt. Fellini og Sandra Milo hadde et ganske så nært forhold, men de ble aldri et par. Intervjuet med henne varer i 27 minutter. Vittorio Storaro snakker om hvordan ny teknologi kan frigjøre eller hemme kreativiteten. Han analyserer 8 ½ grundig og legger vekt på tre nivåer i livet: minner/det virkelige livet/fantasien. Dette meget gode intervjuet varer i 17 minutter. Til slutt er det et intervju på 17 minutter med Lina Wertmüller, som også er meget godt. Ifølge henne var Fellini kyniker, poet og humorist. Egentlig en umulig blanding. Fellini mente at arbeid skulle være en videreføring av lek. Wertmüller var den første kvinnen som ble nominert til Oscar.

Gallery of behind-the-scenes and production photos: En virkelig flott samling bilder fra innspillingen.

Rare photographs from Bachmann’s collection: En mye svakere samling fotografier fra innspillingen enn det foregående.

U.S. theatrical trailer: En vag og drømmende trailer om en manns fantasi. Ispedd noe positiv presseomtale er dette en flott trailer.

A booklet featuring writings by Fellini and essays by critics Tullio Kezich and Alexander Sesonske: Tullio Kezich beskriver prosessen som førte til at Fellini forandret synet på Guido fra ”ham” til ”meg”. Dette er et nøkkelessay for å få forståelse for bakgrunnen til filmen. Fellinis to tekster er utdrag fra ”I, Fellini”, en serie med intervjuer med regissøren foretatt av Charlotte Chandler. De er også meget informative. Heftet inneholder også et ok essay av Sesonske, som tar for seg det faktum at 8 ½ er en film om skapelsen av 8 ½.

Fear And Loathing In Las Vegas

Fear And Loathing In Las Vegas (Criterion nr. 175)(Blu-ray)

1998 – Terry Gilliam (farger)

Først frykt, så avsky

Nivå 1 (uten spoilers)

1971. Raoul Duke og Dr. Gonzo skal dekke Mint 400, et motorsykkelrace i ørkenen utenfor Las Vegas. Det er en fin anledning til å teste de absolutte grensene for hvor mye dop et menneske kan innta i løpet av en helg. De laster bilen full av narkotika og alkohol, og setter kursen mot Las Vegas.

Nivå 2 (med spoilers)

I forbindelse med at jeg skulle skrive om denne filmen, valgte jeg også lese boken på min kjære Kindle. Det er ingen tvil om at filmen er utrolig tro mot boken, det er nesten så boken fungerer som et manus. Det er ikke mange replikkene som ikke sies i filmen, og nesten alt av handling fra den 224 siders boken er inkorporert i filmen.

Denne filmen er så over the top, så karikert, at man føler at man ser på en tegnefilm. Gilliam holder som vanlig ingenting tilbake. Del Toro og Depp gjør kanskje sine beste roller her, begge to. Depp har blitt kritisert for å overdrive portrettet av Thompson, men mennesker som kjenner Thompson godt mener at Depp har truffet blink. En tidligere kjæreste av Hunter Thompson sier at kritikerne av Depps rolletolkning tydeligvis ikke kjenner Thompson godt nok. Depp tilbrakte mye tid sammen med Thompson i forberedelsene til filmen, for å få grep på mimikken og personligheten til forfatteren.

Fear And Loathing In Las Vegas har en trofast skare med fans, og den har absolutt blitt en kultfilm. Den har blitt kritisert for å forherlige narkotika, noe også forfatteren Hunter Thompson har blitt beskyldt for. Det må vel sies at tilhengere av filmen heller ikke har hatt noe spesielle motforestillinger mot bruken av narkotika i filmen. Filmen blir sett på som kul i miljøer hvor man kanskje bruker litt av hvert av forbudte substanser. Spesielt første halvdel (Fear), problematiserer ikke bruken av dop. Tonen er lett, med mange morsomme scener og absurd oppførsel. Og Thompson selv er jo kjent for sitt rimelig ukritiske forbruk av dop. Tim Leary er forresten en mann han ikke har sans for. Thompson føler Leary har et stort ansvar mange ulykkelige skjebner, gjennom sin oppfordring til bruk av LSD på 60-tallet. Thompson fordømmer dette som totalt uansvarlig, så han har tydeligvis et litt nyansert bilde på narkotika.

Andre halvdel av filmen (Loathing), føler jeg problematiserer mer av både misbrukets konsekvenser og samtidens politiske klima. Som Hunter Thompson og produsent Nabulsi insisterer på, er dette også en meget politisk film. Men det er et aspekt ved filmen som jeg skal innrømme kan komme litt i bakgrunnen, og som vil være lettere å få øye på ved neste gjennomsyn.

For dette er også en film om et Amerika som har gått seg vill. Vietnamkrigen raser, Nixon styrer og Las Vegas er et symbol på dekadensen og 60-årenes fallitt. Troen på Den Amerikanske Drømmen ligger i ruiner, tilbake er håpløsheten. Etter hvert som Duke og Dr. Gonzo forsvinner inn i de mest bisarre hallusinasjoner og utilgivelige oppførsel, blir bildene fra Vietnamkrigen på TV hyppigere. Nixon, som Thompson mener symboliserer alt som er galt ved USA, flyter gjennom luften mot en livredd Raoul Duke. Små referanser til Nixon kan dukke opp jevnlig, blant annet når Dr. Gonzo viser seierstegnet til Nixon da han går på flyet. Du vet, lutrygget med armene opp i luften mens han gjør V-tegnet. Gilliam fletter også inn dokumentarklipp, da gjerne av demonstrasjoner eller hippieansamlinger. På samme måte som Altamont Speedway Free Festival markerte slutten på Flower Power og et tiår med peace & love, markerer Fear And Loathing In Las Vegas slutten på den romantiske visjonen om bevissthetsutvidende stoffer. Det er ingenting romantisk igjen når Dr. Gonzo kaster opp i skoa sine og Raoul Duke er på så dårlig tripp at han våkner opp med mikrofon og kassettspiller tapet til kroppen, utstyrt med en firfislehale på et par meter. Men morsomt er det.

Raoul Duke bruker ikke lang tid på å klekke ut en plan for å tjene penger på Lucy, den rabiate religiøse jenta som Dr. Gonzo har foret med dop på hotellrommet. Han ser for seg at de kan leie henne ut til gruppesex med politimennene på seminaret. Til og med Dr. Gonzo blir sjokkert over forslaget, men ikke så sjokkert som Universal som fikk panikk av denne scenen. Men Terry Gilliam hadde final cut på filmen, så det var ingenting de kunne gjøre med det. Når det gjaldt scenen med trafikkpolitimannen som stopper Duke på landeveien, var alle i staben redd for Thompsons reaksjon. Garey Busey hadde i et lyst øyeblikk fått det for seg at det var passende om politimannen spurte Duke om å få et kyss. Gilliam syntes det var en strålende idé, mens Depp og produsenter stilte seg tvilende til om Hunter Thompson ville bli videre begeistret. Spesielt med tanke på replikken som Raoul Duke formulerer i neste scene. Den kan absolutt tolkes som om det skjedde mye der på grusveien som vi ikke vet om. De som har lest boken, vet hva som skjedde…

Når det gjelder sekvensen med Duke og politimannen, er det begått en rimelig stor teknisk blunder der. Ingen av filmstaben så det mens innspillingen foregikk, men Gilliam forteller oss det på kommentatorsporet. Og det er virkelig ganske tydelig, spesielt med tanke på hvor de er. Anyone? Dere kan jo komme med forslag i kommentarfeltet…

Gilliam er for øvrig ikke særlig glad i steder som Las Vegas. Han synes det er stygt der fra før, men han klarer jammen å gjøre det enda mer glorete og usmakelig i filmen. Det var omtrent de eneste gangene han bruker datamaskiner for å utføre spesialeffekter. Fasadene på casinoene kunne kun gjøres med datamaksiner, ellers sverger han til modeller og fysiske effekter. Han stusser også ved at det faktum at Las Vegas nå er blitt mer familievennlig. Som han sier: Hvem vil ta med familien til et slikt sted? Et sted hvor hotellvinduene ikke kan åpnes, fordi det er reell frykt for at gjestene skal begå selvmord?

Produsent og forfatter var bekymret for at Gilliam ikke ville klare å formidle syretrippene på en troverdig måte. Han har erklært at han aldri har prøvd narkotika, men ved hjelp av sin hyperaktive fantasi har han virkelig klart å formidle paranoiastemningen og hallusinasjonene på en imponerende måte. Kvalitetssikring hos venner med et litt mer liberalt forhold til dop, fortalte ham at beskrivelsene var en innertier.

Øyeblikket: En ustabil Dr. Gonzo i hotellheisen, med en eksperimentell dopcoctail innabords, kommer i prat med et kamerateam fra en TV-kanal. I sin sensitive tilstand går ikke Dr. Gonzo av veien for å misforstå det meste. For å forsvare sin ære må han fram med kniven. Heisen stopper og nye gjester skal inn. Hvis de tør da. Synet som møter dem når dørene åpnes er hysterisk morsomt.

Lyd og bilde

Bildet er i 2.35:1. Dette er referansekvalitet. Eksplosive farger, fin gjengivelse av filmkorn, strålende skarphet og dybde. Depp sine fargerike og mønstrete skjorter har en skarphet som bare må sees. I scenene med sterkt dagslys på veien, framstår bildet aller best. Hudfarge og detaljer i ansiktene er akkurat slik det skal være. Lyden er på sin måte like bra. Det finnes flere lydspor, DTS-HD og 5.1, pluss tre kommentatorspor. Teknisk optimal utgivelse, mye takket være at det er en såpass ny film.

Ekstramateriale

Three audio commentaries: one with Gilliam, one with stars Johnny Depp and Benicio Del Toro and producer Laila Nabulsi, and one with author Hunter S. Thompson: Nok å ta av her. Først ute er regissør Terry Gilliam, som i sedvanlig stil ikke tier stille et sekund og ler nesten hele tiden. Han storkoser seg. Mye informasjon om produksjonen her. Gilliam foretrekker et stort budsjett, men ikke for stort, da det medfører for mye innblanding fra studioer. Produsent Laila Nabulsi, Depp og Del Toro er teamet som har neste kommentatorspor. Nabulsi jobbet i ti år med å få filmen opp og gå. Som man vil legge merke til, er det en del kortvokste mennesker med i filmen. Gilliam har alltid hatt en forkjærlighet for å putte dem inn i filmene sine, og til tider var det mange på settet i forbindelse med audition. Hunter Thompson derimot har et anstrengt forhold til dem av en eller annen grunn. Nok et godt kommentatorspor, med massevis av god informasjon. Det tredje og siste kommentatorsporet består hovedsakelig av Nabulsi og forfatteren Hunter Thompson selv. Thompson kan oppfattes som om han er litt fanget i bildet av seg selv, og spiller til tider en rolle som lever opp til myten som har blitt dannet av ham. Jeg sitter med en følelse av at han forsøker å svare ”kult” på alle spørsmål og hvis oppmerksomheten dreier litt bort fra ham, skriker han ut en hvesende lyd som varer og varer. Det hjelper ikke at Nabulsi føler hun må le av alt han gjør. Men det er absolutt et originalt spor med sin del av bakgrunnsinformasjon. Hunter er faktisk strålende fornøyd med filmen.

Deleted scenes, with optional commentary by Gilliam: Tre slettede scener som absolutt er gode nok til å være med i filmen. Antagelig ble de slettet pga hensynet til flyten i filmen.

Selection of Thompson correspondence, read on camera by Depp: I dette videoklippet på 14 mminutter leser Depp brevvekslingen mellom han og Thompson. Ganske underholdende. Thompson siterer et sted Jean Cocteau: Man må kultivere det publikum ikke vil ha.

Hunter Goes to Hollywood, a short documentary: En elleve minutters minidokumentar, som egentlig er et klipp fra Wayne Ewings dokumentar om Thompson. Her ser vi Thompson ankomme filminnspillingen i forbindelse med scenen han har i filmen. Du la vel merke til den? En ung Raoul Duke er på konsert og stusser når han ser seg selv som en eldre mann sitte ved et bord.

A look at the controversy over the screenwriting credit: Et 17 minutters lydspor om kontroversen rundt hvem som skulle bli kreditert for manuset. Alex Cox skrev et manus før han røk uklar med produsent Nabulsi. Det var mye fram og tilbake med Screenwriters Guild før Gilliam fikk anerkjent sitt manus. I tillegg følger det med en bitteliten kortfilm hvor Gilliam kommer med et spark til nevnte organisasjon.

Profile of Oscar Zeta Acosta, the inspiration for Dr. Gonzo: Acosta var modellen for Dr. Gonzo. Han var en aktivist og advokat som slåss utrettelig for minoriteters rettigheter. En 30 minutters dokumentar viser Acosta lese fra boken sin, The Revolt of the Cockroach People. En brutal historie om en mann som dør i fengsel og obduksjonen som Acosta får presset fram.

Collection of artwork by illustrator Ralph Steadman: Her er det noen virkelig fine bilder av mangeårig Thompsonillustratør Ralph Steadman.

Excerpt from the 1996 Fear and Loathing in Las Vegas recording featuring Jim Jarmusch and Maury Chaykin: En hørespill som iscenesetter en passasje fra boken som ikke kom med i filmen. Greit nok.

BBC documentary from 1978 with Thompson and Steadman: En snever, men meget god dokumentar. Morsomt å se den unge Hunter Thompson. Anbefales.

Storyboards, production designs, stills, and trailer: Gilliam har noen elendige strektegninger som han bruker som storyboard. De bekrefter i det minste at det er ”Reefer Madness” som vises under politiseminaret. Production Designs viser oss noen flotte tegninger. Stillbildene er rimelig uinteressante, synes jeg. Til slutt er det en mengde trailere og TV-spots. De forteller oss at Universal ikke ante hvordan de skulle markedsføre filmen.

A booklet featuring an essay by critic J. Hoberman and two pieces by Thompson: Hoberman slakter fullstendig Bill Murrays portrett av Hunter Thompson/Raoul Duke i ”Where the Buffalo Roam”. Han synes Depp er en mye bedre Duke. En tapt helg i Las Vegas er en metafor for Amerikas periode i Helvete. Thompson argumenterer i sitt essay for at journalistikk og fiksjon er like sant. De er begge kunstige kategorier. Han oppfant begrepet Gonzojournalistikk, alt noteres og publiseres ukorrigert. Men det er forferdelig vanskelig. Derfor er Fear And Loathing In Las Vegas mislykket Gonzojournalistikk.

Kiss Me Deadly

Kiss Me Deadly (Criterion nr. 568)(Blu-ray)

1955 – Robert Aldrich (svart-hvitt)

En Hammer ute av kontroll

Nivå 1 (uten spoilers)

Mike Hammer er lavest på privatdetektivstigen. Han etterforsker skilsmisser. Ingen liker ham, ikke engang han selv. Men det hindrer ham ikke i å prøve og komme til bunns i situasjonen rundt Christinas dødsfall. Det kan være penger å tjene.

Nivå 2 (med spoilers)

Kiss Me Deadly er en knallhard film noir, med en del trekk som kan være ubehagelige og overraskende. Den bryter en del konvensjoner, noe antageligvis grunnet det faktum at manusforfatter og regissør kun tok tittelen fra romanen og vraket resten. Satt en del på spissen, naturligvis. Men dette skaper rom for frihet og en film som kan tillate seg å ende på en totalt uforutsigbar måte. Samtidig problematiserer den sin protagonist til en slik grad at vi ikke aner hvem vi liker i denne filmen. Hvis vi identifiserer oss med Mike Hammer, eller i det minste håper han lykkes, er det virkelig dårlig stilt med sympatiske figurer i filmen.

I det ytre kan man godt si at Kiss Me Deadly er en standard film noir, med forskjellige aktører alle ute etter en McGuffin av noe slag. Det interessante med akkurat denne filmen er Mike Hammer, eller rettere sagt regissør Aldrich sin Mike Hammer. Der hvor forfatter Mickey Spillane skriver om en Mike Hammer som har en vakker kjæreste, velfungerende praksis og en borgervernmentalitet hvor han er jury, dommer og bøddel, velger Aldrich å problematisere karakteren. Forfatter Spillane fremstår som en ultrakonservativ kommunisthater med en del macho tilbøyeligheter. Alt dette projiseres i Mike Hammer. Som en av bøkene om Hammer avsluttes; ”I dag har jeg drept flere mennesker enn jeg har fingre på hendene mine. Men jeg nøt hvert sekund, for de var alle stinkende og lyvende kommunistjævler”. Aldrich anser Mike Hammer som en kynisk fascist og Spillane som en udemokratisk person.

Aldrich sin Mike Hammer er ikke en vellykket privatdetektiv, men en skilsmisse-etterforsker. Han er dermed degradert i forhold til boken, og sees på som en simpel dyneløfter av politifolkene vi møter i filmen. Han fremstår heller ikke som spesielt smart, men på den annen side pleier jeg å synes at privatdetektiver er merkelig snartenkte og intelligente på film. Så enten er han treg, eller så er Kiss Me Deadly mer realistisk og nøktern i så henseende enn andre filmer i sjangeren. En ting er helt sikkert og det er at Hammer i filmen framstår som en brutal mann som nyter å utøve vold. Det ser vi flere ganger, og vi ser også at han ikke har sperrer i forhold til hvem han slår. En gammel mann som ikke er mottagelig for bestikkelser blir slått gjentatte ganger. Mike Hammer er en mann uten moral. Hans eneste moralske kompass er hva som gavner ham selv. Det hører vi ham si flere ganger i filmen; ”Hva får jeg ut av dette”?

Misogynien til Hammer i boka blir forsterket i filmen. Men i filmen må Hammer svare for seg. Det klarer han ikke. Hammer er ikke en velartikulert mann, men en som slår når argumentene tar slutt. I filmen blir han stadig kritisert av kvinner og fortalt hvordan han er. Det Spillane fremstiller som tøft i boken, snur Aldrich på hodet og viser oss for hva det er. Brutalitet, egoisme og sosiale begrensninger. Måten Hammer bruker Velda som byttemiddel mot informasjon er kynisk til grensen av psykopati. Men Velda utfører disse oppdragene, selv om hun tydelig er forelsket i Hammer. Han ser henne bare som et middel for å løse saken, og atspredelse når det passer ham. Men det er allikevel henne han tyr når han blir opprørt. Hammer framstår som anti-intellektuell, han leser ikke og lytter ikke til musikk. Omgivelsene kan være museum eller operaer, referanser peker mot Shakespeare og gresk mytologi, men Hammer vandrer uvitende rundt i dette som en elefant. I ett tilfelle ser vi ham ødelegge kultur, i tråd med sin anti-intellektuelle personlighet. Han knekker en uerstattelig 78-plate som en samler er i besittelse av. Aldrich forstørrer trekkene ved Spillane-bøkenes Hammer i til han blir en perversjon i sin maskulinitet og antikulturelle holdning.

Gabrielle og Christina er antageligvis et lesbisk par. De knyttes sammen gjennom å ha likedan påkledning når vi ser dem første gang. Frakk/slåbrok uten så mye under. Etter hvert som Gabrielle vokser mot rollen som femme fatal ser vi hennes klesdrakt bli sikrere og mer sofistikert. Mot slutten har hun en forretningsmessig drakt, her symboliserende målbevisst og sterk kvinne. 50-tallets USA var selvfølgelig preget av samtidens store tema som var atomkraft/atomvåpen. Genistreken var her å kunne knytte historien opp mot atomtrusselen og dermed skaffe seg en skikkelig McGuffin med uante ringvirkninger. Filmen ble straks mer original enn nok en gangsterfilm.

Øyeblikket: Mike Hammer finner ut at legen som obduserte Christina har en nøkkel som hun svelget. Legen er en uvanlig sleip og ussel mann som forlanger voldsomme summer for nøkkelen. Hammer klemmer hånden hans fast i skrivebordskuffen og presser til legen gir ham nøkkelen. Mens det hele pågår ser vi Hammer utvise en sadistisk glede i mishandlingen. Dette gjør inntrykk fordi det er overraskende å se i en såpass gammel film og i en karakter som skal være publikums mann. Slike scener utfordrer oss som tilskuere og får oss til å delta moralsk mer bevisst.

Lyd og bilde

Bilder er i 1.66:1. Dette er et supert bilde av en meget god film noir. Noen få tilfeller av mindre skarpe scener, ellers er det strålende skarpt og flott i svart-hvitt. Og svart-hvitt filmer på blu-ray er en nytelse når bildet er fint. Lyden er også veldig god.

Ekstramateriale

Audio commentary by film noir specialists Alain Silver and James Ursini: Et godt kommentatorspor som aldri blir stille. De to overlapper fint med informasjon, og vi får høre mye treffende betraktninger. Vi liker ikke Mike Hammer, men han er den eneste helten vi har så vi holder med ham allikevel.

New video tribute from director Alex Cox: Alex Cox er regissøren av Sid And Nancy, Repo Man og Walker. I denne unike introen av den hardeste film noir som finnes, med en helt som ikke kan kalles helt, bygger han opp vår interesse for filmen vi skal se. Flott!

Excerpts from The Long Haul of A. I. Bezzerides, a 2005 documentary on the Kiss Me Deadly screenwriter: Bezzerides omskrev den boka i en fei, siden han foraktet boka. Han så på den som elendig litteratur. Han byttet ut narkotikaen med atomstoffet som ”the big whatsit”. Som han sier: Vi tok tittelen og lot resten ligge. Mickey Spillane likte ikke filmen, og forstår ikke hvorfor de forandret på så mye siden han mente boka er bra. Beviset er ifølge ham at mange kjøpte den. Dette gjentar han ofte i livet sitt, høye salgstall er lik kvalitet. Selv er jeg sterkt fristet til å påstå det motsatte.

Mike Hammer’s Mickey Spillane, a 1998 documentary about the life and work of the author: I en tekst skrevet av Max Collins beskriver Collins hvordan han ble fan av Spillane. Collins har etter Spillanes død skrevet ferdig Spillanes bøker, fem hittil. Collins er stolt over å ha få Spillane til å skifte mening om filmatiseringen av Kiss Me Deadly. Selve dokumentaren er på 40 minutter. Dette er en meget god dokumentar som gir oss et greit kjennskap til en forfatter jeg ikke kjente til fra før. Jeg har alltid ment at krimhistorier gjør seg uendelig bedre på film enn i bokform. Denne krimforfatteren er en kommersiell rev som bevisst unnlot å beskrive detektiv Mike Hammers utseende. Slik håpet han at flere mannlige lesere skulle føle at de var Mike Hammer. En beskrivelse av Hammer som høy og slank ville ha ekskludert alle tykke og lave menn der ute. Ellers skrev han etter mottoet ’det første kapittelet selger boka, det siste selger neste bok’. Han utviser en sterk kommersiell, gammeltestamentlig og antikommunistisk utstråling. Selv var Spillane Jehovas Vitne, men var stolt av å stille opp i ølreklame gjennom et utall år. Her gjentar han sine argumenter om at det som selger er bra. Kanskje like greit at han ikke ser på seg selv som forfatter, men skribent.

Video pieces on the film’s locations: Bunker Hill er et berømt område i Los Angeles. Som ivrig leser av John Fante kjenner jeg til bydelen fra hans bøker. Tidlig 1900 var bydelen rik og populær blant kjendiser og rikfolk. I 1930 var den falleferdig. I Kiss Me Deadly er det mange kjente lokasjoner fra Bunker Hill. Spesielt den lange trappen Mike Hammer må traske opp er unik for Bunker Hill. Filmen klipper sammen steder som ikke nødvendigvis ligger i nærheten av hverandre, ellers er den ganske trofast til omgivelsene. I dag er nesten alt revet. I et lite klipp på to minutter ser vi hvordan det ser ut i dag på de mest berømte stedene fra filmen.

Controversial altered ending: Denne slutten er den første, siden den komplette og planlagte gikk tapt før premieren. Den ble ikke funnet før i 1997.  Den gamle slutter før vi ser at Hammer og Vilma unnslipper brannen.

Theatrical trailer: Traileren har en idiotisk fortellerstemme, men kanskje er den litt ironisk. Om ikke er den latterlig kunstig. Det legges stor vekt på actionaspektet ved filmen.

A booklet featuring an essay by critic J. Hoberman and a 1955 reprint by director Robert Aldrich: Criterion har virkelig laget en stilsikker utgave denne gangen. Coveret ser ut som et ukeblad, med dramatiske overskrifter og bilder. Heftet er bygget opp over samme lest. Til minste detalj ser det ut som et ukeblad fra 50-tallet. Innholdsfortegnelsen er oversikt over stab og skuespillere. Til og med skrifttypen er autentisk! Imponerende. Hoberman har et riktig så informativt essay om filmen. Han slår fast at Ralph Meeker spilte den sleipeste, dummeste og mest brutale detektiven i amerikansk film. Aldrich mente at Mike Hammer var en kynisk fascist, og at forfatteren Mickey Spillane var en udemokratisk person. Manusforfatter Bezzerides nedgraderte Hammer fra privatdetektiv til skilsmisseetterforsker. Robert Aldrich har en tekst i heftet hvor han forsvarer bruken av vold i filmen, og peker på at siden vold er så fremtredende i vår verden må det være mulig å fremstille det på film. Deler av volden i Kiss Me Deadly er off screen. Vold forandrer seg etter hvilket miljø og hvilken tid den utspiller seg. I dette miljøet er den hard.

I Am Curious

I Am Curious (Criterion nr. 179)(DVD)

1967 – Vilgot Sjöman (svart-hvitt)

Sverige i blått og gult

Nivå 1 (uten spoilers)

Lena er et ungt menneske, nysgjerrig på samfunnet, etikk, religion, politikk og seksualitet. Hun danner seg meninger og bryner dem på andre. Samtidig utforsker hun sin egen seksualitet og samfunnets syn på sex.

Nivå 2 (med spoilers)

I Am Curious er en av de mest kontroversielle filmene i filmhistorien. Filmen isolert sett berettiger vel strengt tatt ikke det, men filmen historie med runddans i rettssystemet helt til USAs høyesterett gjorde den til et symbol. Den var gjenstand for diskusjon både i hjemlandet Sverige og USA, men av forskjellige grunner. Sexbeskrivelsene i USA, fremstillingen av svensk likegyldighet i samfunnsspørsmål i Sverige. Både skuespiller Lena Nyman og regissør Vilgot Sjöman mottok drapstrusler og sjikane etter filmen.

I Am Curious Yellow og I Am Curious Blue er egentlig én film. Sjöman vurderte muligheten for å lansere den som en film på nesten fire timer, men slo det fra seg. I stedet ble det to filmer som forteller samme historie parallelt. I I Am Curious Yellow er det mer av Lenas seksuelle og personlige utvikling som skildres. I I Am Curious Blue vender hun blikket mot storsamfunnet, mot kirken, fengselsvesenet og politikken i større grad.

I Am Curious er nok inspirert av Jean-Luc Goddard. Det er en spennende blanding av dokumentar og fiksjon. Plutselig snakker aktørene til kamera, eller på andre vis trekker oss ut av fiksjonen. Det at regissøren samtidig er en av aktørene gjør filmen kompleks. Vi kan for eksempel se en scene mellom Lena og Börje som plutselig ekspanderer til å inkludere Vilgot Sjöman og hans filmstab. Han prater med skuespillerne om aktuelle spørsmål, men hvem er det som filmer ham?

Blandingen av fiksjon og dokumentar er vanskelig å dekonstruere. Selv trodde jeg at intervjuet med Martin Luther King var iscenesatt og intervjuet med den religiøse gutten var ekte. I virkeligheten var det motsatt. Gutten kom rett fra filmskolen. Intervjuet med den russiske poeten Yevtushenko var også falskt og et resultat av kryssklipping. Senere intervjuer Lena svenske turister på flyplassen på vei til Spania under Franco-regimet. Hennes naive og idealistiske holdninger brynes mot likegyldige svensker med mer eller mindre bevisst forhold til egne handlinger. Noen er tilbøyelige til å forsvare Franco. Dette er også en av de scenene man lurer på om er autentiske eller iscenesatt. Uansett er det stor filmkunst.

Lena søker etter mening i det svenske sosialdemokratiet anno 1967. Den blå og den gule filmen danner til sammen en kommentar om Sverige, med sitt flagg bygget opp av de to fargene. Hennes personlige reise er en avveining av engasjementet brukt på det personlige plan og samfunnet rundt. De to filmene er to veier som hennes reise kan ta, samtidig som de er én. I I Am Curious Yellow vasker hun seg med DDT for å bli kvitt en kjønnssykdom hun påførte seg i I Am Curious Blue. Apropos DDT; Lena og Börje desinfiserer seg med dette fæle stoffet som svir noe voldsomt. Etterpå spurte Lena regissør Sjöman om det syntes på filmen at det var DDT. Nei, svarer Sjöman. Hvorfor kunne vi ikke ha brukt et alternativ da? Regissøren svarte at det hadde han ikke tenkt på.

Øyeblikket: Regissør Vilgot Sjöman intervjuer den kommende statsministeren Olof Palme. Intervjuet fremstår som et ordinært intervju, hvor det som sies er av stor betydning og oppriktig ment. Så ser vi at regissøren/intervjueren blir klar over at Lena flørter med en yngre mann under intervjuet. Han blir sjalu og må forholde seg til begge situasjonene. Det må vi som tilskuere også, og man glir inn og ut av fiksjonen som nå har to lag. Eller kanskje bare ett.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1. Dette er en lavbudsjettsfilm i svart hvitt fra 60-tallet. Bildekvaliteten er ikke noe å skrive hjem om, men passer den litt røffe dokumentariske stilen filmen har. Lyden er mono og på det jevne i en sterkt dialogdrevet film.

Ekstramateriale

Excerpts from director Vilgot Sjöman’s Self Portrait 92, a documentary made for Swedish television: Dette utdraget fra dokumentaren Self Portrait 92 er på 18 minutter. Det er en meget kreativ og original type dokumentar. Han forteller at han dro til Hollywood, men det eneste han lærte der hvordan man ikke skal lage film. Så han kom hjem igjen og laget film i Sverige.

New video introduction by the director: Sjöman introduserer oss til filmene med litt historie om filmenes status.

Director’s diary: a selected scene audio commentary by Sjöman: Ganske så spesiell måte å organisere kommentering på. Regissøren kommenterer en scene, deretter forteller en stemme oss at neste kommentering er på for eksempel kapittel syv. Osv. Sjöman er ganske sprikende i sin kommentering, som i sine filmer, men det hele er rimelig interessant. Han forteller at han ville gjøre antimonarki-scenene med ’God Save The Queen’ i England, med da hadde hans engelske importør blitt veldig fornærmet.

Video interview with legendary publisher Barney Rosset and attorney Edward De Grazia about the controversy surrounding I Am Curious—Yellow: Filmen ble kjøpt for $100 000, og konfiskert ved innførsel til USA. Disse to slåss for kinolansering og mot sensuren, og fikk tatt filmen til Høyesterett. En litt merkelig samtale i 12 minutter, hvor lange monologer holdes.

The Battle for “I Am Curious—Yellow”: A video piece on the film’s censorship and trial: Denne minidokumentaren er på bare ni minutter, men klarer å få formidlet mye interessant i løpet av den tiden. Filmen ble sett av 1,3 millioner svensker i et land med knapt åtte millioner mennesker. Det er et enormt publikumstall! Filmen skapte stor kontrovers i både Sverige og USA, men av forskjellige grunner. Det er det mest interessante med filmens historie. Svenskene ble provosert av måten svensker ble framstilt på når det gjaldt politiske og samfunnsmessige spørsmål, hvor likegyldige og uinformerte de fremstår. I USA gikk kontroversen på sexscenene og det at menn ble fremstilt helt nakne, noe som tydeligvis er vesentlig mer støtende enn at kvinner er helt nakne på film. Også Norge forbød filmen i en periode. Grove Press kjøpte rettighetene og kjørte filmen helt til topps i rettssystemet. Mange stater forbød filmen, med begrunnelse i at den var obskøn. All denne oppmerksomheten gjorde at filmen tjente inn voldsomt med penger. Grove Press mistet hodet i all suksessen og kjøpte bygninger for alle pengene. Til slutt var de på konkursens rand. I ettertid ser de at de burde heller ha brukt pengene til å knytte til seg forfattere. For Grove Press var kjent for å publisere kontroversiell kvalitetslitteratur, som Miller, Kerouac og Burroughs.

Excerpts from the transcripts of the trial for I Am Curious—Yellow: Mange ble kalt som vitner under rettsaken, og her er noen utskrifter fra vitneforklaringene. Norman Mailer er meget positiv til filmen.

Deleted scene with an introduction by Sjöman: Lena vil avskaffe statskirken og drar for å møte biskopen. Hun kler av ham, tar fra ham bøkene og kjefter ham ut. Scenen ender med at biskopen er naken bortsett fra et lendeklede og står i Kristuspositur.

Theatrical trailers: Traileren ble aldri vist, så her er første gang den er tilgjengelig. Morsom trailer som ender med at legen gir Lena medisin mot nysgjerrighet.

Essay by critic Gary Giddins and a reprinted 1968 interview with the director: Giddins har laget et godt essay og konstaterer at kanskje ingen annen film har forårsaket så mye kritikerstorm og publikumpågang som I AmCurious. Og nå er den glemt. Han påpeker at filmen starter med Lena og Vilgot i heisen og ender med Lena og Börje i heisen. Regissøren har regissert seg selv ut av Lenas liv. I intervjuet går Sjöman mer i dybden på hva han ville med filmen. Denne teksten er god bakgrunn for filmen.

The Music Room

The Music Room (Criterion nr. 573)(Blu-ray)

1958 – Satyajit Ray (svart-hvitt)

Nye og gamle penger

Nivå 1 (uten spoilers)

Den rike landeieren (zamindaren) Roy har blitt akterutseilt i et India som har tatt sine første skritt inn i den moderne verden. Aristokraten har problemer med å forstå at tiden har løpt fra ham, han klynger seg til en formue som ikke lenger er der og et musikkrom som har gitt ham mange gode minner.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en film jeg har vært nysgjerrig på helt siden filmkritikeren Roger Ebert beskrev den som en av sine 100 favorittfilmer i ”100 Great Movies”. Etter mange år har jeg den endelig i hånden og den skuffer ikke. Det gjør heller ingenting at det er Criterion som gir den ut i en utsøkt bluray-utgave. Da fikk jeg samtidig en grunn til å skrive om den.

En aldrende aristokrat sitter på taket av palasset sitt, helt isolert bortsett fra tjeneren sin. Han har sverget på aldri å forlate toppetasjen. Han hører musikk i det fjerne og får vite at det er en seremoni på gang i nabolaget. Dette får ham til å tenke på hans egen sønns seremoni, og filmen begir seg inn i et 40 minutter langt tilbakeblikk. Allerede da hadde aristokraten en anstrengt økonomi, men han vil ikke spare på noe når det gjelder sin eneste sønn. Den nyrike Gangali kommer på forretningsbesøk og vil tilegne seg noe av eiendommen til Roy. Her settes filmens hovedtema opp, konflikten mellom ”nye” og ”gamle” penger. Roy er av adel med penger han har arvet gjennom sitt blå blod, mens Gangali er en ”self made man”. Denne konflikten utspilles gjennom musikkrommet, og symboliserer Indias overgang fra ruralt adelssamfunn til moderne industrialisert samfunn. Roy er, som Gangali påpeker, kongen og må gi sin tillatelse. Jeg legger merke til at føringene Roy legger for kommersiell utnyttelse av området er sympatiske og milde. Jeg legger også merke til at han behandler oppkomlingen nedlatende og kunstig uoppmerksomt.

Det samme utspiller seg ved neste besøk, når Gangali inviterer Roy til sitt hus for en konsert. Roy improviserer en løgn og forteller at han selv skal holde konsert den kvelden. Han har strengt tatt ikke råd, og må pantsette familiejuveler for å kunne holde den storslagne konserten i sitt elskede musikkrom. Disse konsertene er vidunderlig iscenesatt, med tilfredse musikkelskere som lytter hengivent til vakker musikk. Den lavmælte stemningen som hersker under konsertene er behagelig, og de små bevegelsene publikum gjør for å følge musikken er fascinerende å legge merke til. Men farer truer. Elven stiger for hvert år og truer Royklanens landområder.

Roys kone tar med seg sønnen og besøker sin mor. Hun vil gjerne ha med Roy, for hun er redd for hva han kan finne på av økonomisk uforstand. Men Roy blir og gjennomfører sin konsert. Han ønsker også at de skal komme tilbake i tide til konserten. I en fantastisk sekvens ser vi tegnene om en forestående katastrofe subtilt formidlet. Stormen raser under konserten, vokalen avsluttes med en illevarslende dirring og et insekt drukner i Roys glass. En uro raser i zamindarens kropp og på utsiden av palasset får han sitt livs verste beskjed. Hans kone og sønn har druknet under overfarten i stormen. Under denne sekvensen spilles det et fantastisk stykke musikk, som har mange likheter med musikken fra Pink Floyds ”The Wall”. Fascinerende på flere måter.

Deretter er vi tilbake i nåtiden, fire år etter. Etter å ha hørt nok et nydelig instrument spille i nabolaget, bestemmer Roy seg for å holde en første konsert på mange år. Musikkrommet vaskes og gjøres klar til en høytidelig tilstelning. Vi som tilskuere får ta del i en fantastisk dans som varer i åtte minutter. Gangali er invitert, men han klarer ikke å ta til seg normene som gjelder. Han framstår som vulgær og selvhevdende. Små detaljer viser oss hvordan de andre tilskuerne reagerer på oppførselen hans. Roy får sin etterlengtede seier når han bryskt hindrer Gangali i å demonstrere sin rikdom, og hevder sin rett som vert til å gi danserinnen tips først. Hans siste eske med familiejuveler er pantsatt og danserinnen mottar en anselig sum.

Øyeblikket: Roy har vunnet et slag, men tapt krigen. Hans siste, spektakulære konsert i musikkrommet har vært en maktdemonstrasjon ovenfor Gangali. Roy er tilfreds og vandrer beruset rundt i sitt flotte musikkrom. Han snakker med seg selv, utbasunerer sin triumf over Gangali og hedrer sine forfedre. Så merker han at alle lysene i lyskronen dør ut, en etter en. Hans tid er ute. Den dirrende musikken bidrar til uhyggelige stemningen. Zamindaren forstår tegnene og de gjør ham utrygg.

Lyd og bilde

The Music Room presenteres i 1.33:1. Lyden er i mono. Lyden er av god kvalitet, som er viktig i en film som denne med så stort fokus på musikk og sang. Bildet har en god del skader i form av hvite striper. Men det kan ikke overskygge at det er en helt utrolig skarphet og dybde i bluray-bildet. Noen av scenene tar nesten pusten fra meg i sin skjønnhet. Selve musikkrommet med sine utsøkte møbler og ornamenter kommer virkelig til sin rett i bluray.

Ekstramateriale

Satyajit Ray (1984), a feature documentary by Shyam Benegal that chronicles Ray’s career through interviews with the filmmaker, family photographs, and extensive clips from his films: Denne dokumentaren er lenger enn selve filmen, to timer og elleve minutter. Den er en glimrende introduksjon til Satyajit Ray. Regissøren øser av sin kunnskap og forteller om oppvekst og oppvåkning når det gjaldt film. Han nevner regissører som har inspirert ham, som Renoir, Lang, Ford og Duvivier. Litt morsomt at han nevner Diary of a Chambermaid som en Renoirfilm, for det er da vitterlig en Bunuelfilm? Gjennom hele dokumentaren svarer Ray saklig og ærlig på alle spørsmål, uten dette behovet som enkelte regissører har med å være vanskelige og kryptiske. Satyajit Ray var med på å danne et filmsamfunn hvor de var kritiske til en del indisk film, for deretter å gå videre til å regissere sin egen film. Slik sett er det paralleller til Cahiers de Cinema, med sin gruppe av filmkritikere som ble regissører (Truffaut, Godard, Chabrol, Rohmer). Pather Pancali var Rays første film. Siden den ble filmet kronologisk i løpet av to år, mener Ray at andre halvdel er vesentlig bedre enn første halvdel. Dette fordi de rett og slett var mer erfarne og dyktigere ettersom tiden gikk. Ray mener han bare kan skrive originalmanus om ting han kjenner til, altså middelklassen i samtidens India. Ellers bruker han romaner som utgangspunkt.

New interviews with Satyajit Ray biographer Andrew Robinson and filmmaker Mira Nair: Intervjuet med Mira Nair, regissøren av Monsoon Wedding, er på 20 minutter. Det er veldig informativt og presist om temaet i filmen. Hun beskriver sine tanker rundt Roys kjærlighet til musikken, og om gamle og nye penger. Andrew Robinson har stor kunnskap om Ray og er en god kilde til innsideinformasjon om den indiske regissøren. Hovedrolleinnehaver Biswas kunne absolutt ingenting om musikk, han var nærmest tonedøv. Umusikalske mennesker har vondt for å kunne vise begeistring over musikk på en troverdig måte, derfor måtte Ray holde slike scener på et minimum. Han måtte også gi tegn til Biswas om når han skulle tromme takten. For Ray selv var musikk enda viktigere enn film.

Excerpt from a 1981 French roundtable discussion with Ray, film critic Michel Ciment, and director Claude Sautet: En kort diskusjon på 10 minutter fra fransk TV. Den franske regissøren Claude Sautet mener at Satyajit Ray introduserte indisk musikk til Frankrike. Ray komponerte selv musikken til sine senere filmer, og brukte Ravi Shankar i fire filmer. En rimelig interessant diskusjon.

A booklet featuring an essay by critic Philip Kemp, a 1963 essay by Ray on the film’s location, and a 1986 interview with the director about the film’s music: Heftet starter med et virkelig strålende essay av Phillip Kemp. Litt beruset av suksessen med Pather Pancali ønsket Ray en kamerakran under innspillingen av The Music Room. Den falt ned og drepte én og skadet én i staben hans. En side i heftet er informasjon om ”Satyajit Ray Preservation Project”, om bevaringen av Rays filmer. Filmene har generelt blitt dårlig tatt vare på. The Music Room ble sendt til London for bevaring, men gikk i vei under en brann der. En kopi av den ble da sendt fra India til Los Angeles, og jeg tror det er denne printen som Criterion har hatt som utgangspunkt. Neste tekst er Ray selv som beskriver hvordan de fant palasset i filmen. De hadde vært på flere bomturer da en gammel mann i en tesalong overhørte samtalen deres. Han hadde et tips om et palass ca 10 mil nordover. De tok sjansen og fant et palass som lå øde og hadde et håpløst aura ved seg. Da de fortalte dette til forfatteren, viste det seg at dette var palasset han hadde hatt i tankene. Han hadde aldri vært der, men hadde modellert historien om Roy etter zamindaren der. Sist i heftet er et intervju med Ray om musikken. Han hevder at det ikke finnes grøssende indisk musikk, så den måtte de skape selv. Ray føler seg ikke spesielt vennligsinnet overfor de gamle føydalherrene, men vet at de ofte brant for musikk og gjorde en stor innsats for indisk musikk.