The Spirit of the Beehive

The Spirit of the Beehive (Criterion nr. 351)(DVD)

Spania – 1973 – Victor Erice (farger)

Anas Spania

Nivå 1 (uten spoilers)

Spania rundt 1940. Franco sitter ved makten. En fattig landsby får besøk av kinobilen som har med en Frankenstein-film. Denne filmen gjør voldsomt inntrykk på lille Ana og hun er overbevist om at monsteret finnes i området. Storesøsteren Isabel påvirker Ana ved å fortelle røverhistorier om kvelden. Men Ana er ikke gammel nok til å skille mellom fantasi og virkelighet.

Nivå 2 (med spoilers)

The Spirit of the Beehive er en kunstfilm som mange vil finne for langsom eller vag i sin narrative struktur. Verken skuespillere eller stab forstod manuset som regissøren og manusforfatteren hadde laget. Da filmen vant Golden Shell som første spanske film i konkurranse med Paper Moon (Bogdanovich) og The Wedding (Wajda) trampet publikum med føttene i protest. Sensuren i Francos Spania slapp filmen gjennom uklippet, men kunne ikke forstå vitsen med filmen da den var ”uutholdelig langsom”. De forventet at ingen ville se den.

Ana er vårt vindu inn i filmen. Alt som skjer og alle voksne sees stort sett gjennom Anas øyne. Derfor må vi legge til vår egen fornuft for å forstå visse hendelser, for det er ikke alt Ana er gammel nok til å forstå. Ana er ennå ikke helt ut et fornuftsvesen. Hun er ikke gammel nok til å skille mellom fantasi og virkelighet. Isabel er akkurat gammel nok, og er den som forteller Ana at film ikke er virkelighet, men at de later som på film. Hun innbiller en svært mottagelig lillesøster at det finnes monstre og kjemper like i nærheten og at de kommer frem om man roper på dem. Hvis man da er den typen menneske som har evnen til å snakke med dem.

The Spirit of the Beehive er en film om Spanias traumer. Om fascismen i samtiden, fattigdom og borgerkrig. Ana er preget av alt dette, men ser det gjennom barnets øyne. Når en frihetskjemper skjuler seg i redskapsbua, blir det for henne kjempen som Isabel har fortalt henne om. Filmen er for øvrig meget godt egnet for egne tolkninger da den foregår i rommet mellom fakta og fiksjon, i dette lille og spesielle magiske feltet. Dette feltet kan du fylle med mening som tilskuer. Kanskje er det derfor at regissør Erice ofte lar kameraet dvele ved et rom etter at menneskene har forlatt det, nettopp for at du skal få tid til å fylle det med ditt eget.

Ana blir sterkt preget av at monsteret i Frankensteinfilmen dreper den lille jenta. Hun har som liten jente selv ingen verktøy for å forstå hvorfor han gjorde det. Isabel unngår å svare direkte på spørsmålet hennes og forteller henne i stedet at film bare er på liksom. Dermed bidrar Isabel til traumet Ana opplever. Hun må nå forsøke å forholde seg til dette helt på egen hånd. Vi ser at Ana blir en veldig ensom jente som ikke klarer å etablere noe sunt forhold til foreldrene sine, som virker fjerne og like ensomme. Den fragmenterte stilen i The Spirit of the Beehive bygger oppunder traumeproblematikken.

Erice har laget en film som ikke gir oss dype psykologiske portretter av menneskene, men heller skildrer essensen av deres indre. Dette er filmskapning i dens reneste form, i og med at den bruker bilder og minimalt med tale for å formidle. Det at ting ikke blir forklart kan relateres til grepet med at virkeligheten skildres gjennom et barns øyne, som bruker andre fortolkningsverktøy enn kun fornuft. For Ana er monsteret og kjempen like virkelige som de andre voksne hun ser. For Ana ser det fantastiske like virkelig som hun ser det vi vil kalle virkeligheten. Hun har evnen til å tro på fantasien hun opplever. Dette er Anas fremste egenskap. Erice liker å kalle scener for følelsesmessige rom, og her ligger nøkkelen til å forstå filmen.

Hva symboliserer så bikuben i tittelen? I intervjuet med skuespiller Fernando Fernán Gómez, forteller han at han fremdeles ikke forstår hva bikuben skal symbolisere. Så dette er ikke lett, men man må jo forsøke. Anas far skriver ned en liten anekdote som leses opp for oss som voice-over. Her betraktes bikuben som et febrilsk samfunn, med hodeløse handlinger og uten toleranse for sykdom og død. Dette kan godt være en metafor for Francos Spania. Så kan vi legge merke til at vinduene i huset har det samme mønsteret som platene i en bikube. Når lyset faller inn vinduet, får rommene et honninggult skjær ved seg. Altså, at huset blir som bikuben, at familien blir preget av samfunnet som Franco har skapt. Familien ser ikke ut til å ha det godt, med distanserte foreldre som heller ikke har det godt sammen. Vi ser dem nesten aldri i samme bilde, noe som forteller oss at forholdet mellom dem nesten er ødelagt. Gløden i denne bikuben er knekt.

Etter at Ana har blitt funnet og brakt tilbake til huset, må hun hvile en stund. Da hun så igjen skal ut i verden igjen, ut av huset som er bikuben hennes, velger hun å presentere seg til omgivelsene. ”Det er meg, Ana”. Slik forsøker Erice å vise et Spania som må innrømme sin fascistiske fortid og grusomme borgerkrig, og på ny ta steget ut i verden. Derfor er det viktig med oversettelsen av denne siste replikken som noen steder feilaktig har blitt oversatt med ”Jeg er Ana”. Da mister vi denne dialogen med omgivelsene som Isabel har lært Ana, og det at hun tar med sin fortid.

Øyeblikket: Ana og Isabel lytter etter toget ved å legge øret på skinnegangen. Ana blir stående i skinnegangen til Isabel skriker til henne. Så dundrer toget forbi dem, mens de står tett inntil sporet. Da toget har kjørt forbi, går de igjen inn i togsporet og ser etter toget. Det er noe med de mekaniske bevegelsene, oppstillingen av jentene på siden av sporet og måten de står etter hverandre i skinnegangen på som oppleves på et annerledes nivå. De ser nesten ut som gjenferd, spøkelser fra en annen tid. Denne scenen har et krypende grøsserelement ved seg. Slike scener er filmkunst.

Lyd og bilde

Bildet er 1.66:1 og er av god kvalitet. Fargepaletten er markant preget av jordfarger. Spesielt inne i huset er det gule fremtredende. Kontoret til Anas far er alltid badet i honningfarget lys. Veldig lekkert, og detaljnivået er også godt på denne filmen fra 1973. Bildet kan sies å være i øvre sjiktet av DVDutgivelser. Lyden er bra, særlig tatt i betraktning at den tar opp lyden mens det filmes. Dette var uvant for det spanske publikummet, og noen klaget på at de ikke hørte hva barna sa. For oss som har på teksten, faller dette eventuelle problemet bort.

Ekstramateriale

The Footprints of a Spirit, a documentary featuring director Víctor Erice, producer Elías Querejeta, coscreenwriter Ángel Fernández-Santos, and actor Ana Torrent: Denne dokumentaren er på 48 minutter og er forbilledlig som ekstramateriale. Victor Enrice deler sjenerøst av tanker rundt filmen og hva han prøvde å oppnå. Han forsøkte å skape et utseende som minnet om filmer som Sunrise, og var inspirert av lyssettingen i maleriene til Vermeer. Kontrasten mellom hvite ansikter og mørk bakgrunn hadde han fra maleren Zurbarán. Denne filmen inneholder scenen som Erice setter høyest av alt han har gjort, nemlig Anas blikk da hun ser monsteret og den lille jenta i Frankensteinfilmen. Dette var ikke skuespill, men Anas reaksjon på en film hun ser for første gang. Magisk!

Víctor Erice in Madrid, an interview with the director: Dette intervjuet er også på 48 minutter. Her dreier det seg ikke bare om The Spirit of the Beehive, men noe kan vi lære om også den filmen. Særlig forholdet mellom Ana og Isabel er av stor viktighet. Erice mener Isabel er en like viktig karakter som Ana fordi hun er litt eldre. Hun kan bedre forstå de voksnes verden, og er gammel nok til å begynne å bruke fornuften. Ana er mer spontan og emosjonell. Et nyttig intervju med en sympatisk regissør.

Interview with film scholar Linda Ehrlich: Det beste med dette 16 minutter lange intervjuet er kanskje da Ehrlich siterer en filmprofessor om The Spirit of the Beehive. ”En film vi aldri helt vil forstå, og aldri helt vil glemme.” Franco satt fremdeles ved makten da filmen kom ut i 1973. Manngarden under letingen etter Ana minner oss om manngarden i Frankensteinfilmen, da de leter etter den lille jenta. Der finner de henne død, men her blir Ana funnet i god behold.

Interview with actor Fernando Fernán Gómez: Gómez har spilt i ca 200 filmer, men mener at dette er en av hans viktigste roller. Det selv om det var en forholdsvis liten rolle han har som Anas far. Han forsto aldri manuset, men elsket bildene og føler at hele filmen er et poetisk verk.

A new essay by film scholar Paul Julian Smith: Dette seks-siders essayet er av høy kvalitet. Her er det mye god hjelp å få for å avdekke hemmeligheten til The Spirit of the Beehive. Smith gjør oss oppmerksom på et pussig fenomen som kalles ”Franco-estetikk”. Hullene i handlingen skjuler indirekte regimekritikk, og var typisk for tiden. Anas familie fremstilles på en subtil måte som anti-Franco. I fotografiet ser vi Anas far sammen med Miguel de Unamuno, en berømt intellektuell som modig fremførte sin kritikk av Francoregimet. Fernando lytter også til en radio som vi kan gå ut fra tok imot sendinger fra forbudte BBC.

Coup de Torchon

Coup de Torchon (Criterion nr. 106)(DVD)

1981 – Bertrand Tavernier (farger)

Film Noir i pastell

Nivå 1 (uten spoilers)

Nord Afrika 1938. Lucien Cordier er en slags sheriff eller lensmann i en søvnig landsby. Han er ikke en typisk lovens vokter og mangler den nødvendige autoriteten i jobben. Selv har han en meget avslappet innstilling til jobben og har fremdeles aldri arrestert noen. Men mangelen på respekt fra omgivelsene begynner å tære på Cordier…

Nivå 2 (med spoilers)

Coup de Torchon er en av de skjulte skattene i Criterion Collection og kan stå som symbol på det jeg elsker ved å samle på disse filmene med den lille C’en på. Dette er en film jeg ikke kan se for meg at jeg hadde kommet over på noen annen måte. Så der er den plutselig i spilleren og jeg setter den på uten noen som helst forventninger. Og så viser det seg at den er et mesterverk! Andre filmer i denne kategorien av obskure perler er Wise Blood, Dillinger Is Dead, Fists In the Pocket og The Two of Us. Alle disse vil bli skrevet om i nærmeste framtid.

Den har en merkelig historieutvikling, Coup de Torchon. For det som ser ut som en klassisk fortelling om mobbeofferet som reiser seg og slår tilbake, er ikke det i det hele tatt. La gå at hans kone er utro med en mann hun prøver å overbevise Lucien om at er hennes bror. Hele landsbyen forstår at så ikke er tilfelle, men om Lucien forstår det eller eventuelt bryr seg i det hele tatt, er usikkert. Ydmykelsen er total siden elskeren hennes bor sammen med dem i huset. Så selv om vi forstår og sympatiserer med Lucien ett stykke på vei, blir det snart problematisk for oss. Hvis vi er i det tøffe hjørnet sier vi kanskje at de to hallikene fortjente det de fikk, men hva den svarte mannen som kun hørte noe han ikke skulle hørt? Lucien henretter ham med kaldt blod, etter en liten monolog som jeg vil tro ikke beroliget mannen det grann.

Den uskyldige og godmodige fasaden til Lucien Cordier skjuler en ganske så kynisk og kalkulerende personlighet. Etter at drapene starter, er han egentlig aldri på tynn is hva avsløring gjelder. Litt trusler her og tåkeprat der, så er han av kroken igjen. Han har aldri panikk, og han ser aldri plaget ut som om samvittigheten plager ham. Denne mangelen på selvransakelse men heller fokus på egne forsakelser, hinter for meg mot en psykopatisk personlighet. Sett i sammenheng med siste halvdel av filmen, hvor han stadig sammenligner Jesus Kristus med seg selv, blir det tydelig at Cordier er ganske ute å kjøre. Hva som er hans store misjon i livet er litt uklart, men han sier et sted at hans jobb er å få frem det stygge i menneskene.

Cordiers logikk og stillingsoppgave begynner å tilpasse seg en verden hvor verdiene hans har gått i oppløsning. I denne prosessen har han kommet frem til et helt nytt mandat, som for ham er gnistrende logisk og gir rettferdiggjør hans handlinger. Slik velger jeg å tolke ham, for han føler ingen behov for å overbevise noen. Hadde han vært usikker hadde dette behovet vært synlig til stede i samtalen med Rose. I stedet sier han bare at han burde slå ned på de rike og mektige, men han har ikke anledning til det. Derfor slår han dobbelt så hardt ned på de svake, fattige og svarte. Det minste han fortjener er å hygge seg med andres elendighet. En mann tynget under vekten av store oppgaver pålagt ham, eller bare en gal mann?

Coup de Torchon er det vi kaller en neo-noir, da den har kjennetegnene til en film noir, men kriteriene for å være en film noir er også avhengig av årstallet den ble laget. Film noir var en retning innen kriminalfilmen laget mellom tidlig 40-tall og 1959, med Touch of Evil anerkjent som den siste film noir. For øvrig er Coup de Torchon en neo noir som liker å vende opp ned på konvensjonene. Fargepaletten i filmen er absolutt ikke noe man vil forbinde med noir av noe slag, med sine utvaskede pastellfarger. I tillegg foregår filmen stort sett i sollys, med lyse omgivelser som gul sand og lyse hus. Men filmens indre mørke drar den i retning av film noir allikevel. Vi har også andre klassiske kjennetegn som en hovedperson i et personlig helvete, kvinners svik og brå død.

Filmen har en meget vellykket mørk, mørk humor. Mye av den går til å begynne med på bekostning av Lucien, men etter hvert vendes den mot omgivelsene. Rasismen i kolonisamfunnet og forholdet mellom svart og hvit har komiske utslag og avstedkommer morsomme replikker. Men samtidig ligger det et alvor under humoren som gjør at latteren stopper litt opp. Et tegn på god, svart humor. Spesielt merkes dette i diskusjonen mellom politimennene om svarte har sjel, og egentlig bør telles med i folketellinger. Denne dialogen er tatt direkte fra Jim Thompsons bok. Vi ser at politimennene virkelig mener disse horrible tingene, men den ene må konsentrere seg for å kunne argumentere for dette synet. Lucien sier her sin sedvanlige intetsigende rutine om at ’det er mulig du har rett, men det er også mulig du tar feil’. Filmen er basert på Jim Thompson bok pop 1280, som betyr innbyggertall: 1280. Da boken ble oversatt til fransk ble den hetende innbyggertall: 1275. Jeg lurer på hvor de siste fem ble av?

Øyeblikket: Soldater kommer på døren til Rose for å meddele at hennes mann Marcaillou er funnet død. Offiseren presenterer seg som kaptein Trala…, som i tra la la la, sier han. Rose spiller overrasket over dødsfallet: Å, min Gud. O la la. Totalt uten troverdighet. En merkelig nedtonet scene, med deilig komikk.

Lyd og bilde

Bildet på Coup de Torchon er i 1.66:1 og lyden er stereo. Det er et litt under middels bilde. Detaljer er sparsommelig og det er til tider litt uskarpt. DVD kan godt være bedre enn dette. Fargene gjengis ganske godt, og de utvaskede fargene kler filmen. Lyden er litt bedre enn bildet denne gangen. Dette er en rimelig tidlig Criterion og det er tydelig at DVD-teknologien har gått fremover.

Ekstramateriale

Exclusive video interview with Bertrand Tavernier: Tavernier er en åpen og meddelsom mann. I dette intervjuet, eller videoessayet bør jeg heller si, får han utfolde seg helt alene i 47 minutter. Han forteller blant annet at filmen ble innspilt i sin helhet i Senegal. Grunnen til den utstrakte bruken av SteadyCam var dels kunstnerisk, dels at de ikke kunne ha noen trackingshot. Hvis de laget banen til den type kamera, ville barna ha stjålet plankene med en gang. Tavernier nevner at Jean Genet elsket filmen og dens idé om frelse gjennom kriminalitet. Det var noe han selv var meget opptatt av i sine bøker.

An alternate ending: Tavernier forsøkte å lage en slutt hvor to aper danser blant menneskene, men klarte ikke å få atmosfæren riktig. Han gikk tom for penger og tid, og valgte å holde seg til den nåværende slutten. Den alternative slutten er inkludert her, men jeg synes ikke den virker lovende. Jeg har vanskelig for å se hvordan den skal kunne fungere, selv med modifikasjoner. Jeg tror vi skal være glad for at filmen endte opp som den gjorde.

U.S. theatrical trailer: Traileren spiller på kontrastene. Hvorfor er filmen så djevelsk om den er en komedie? Hvis det er en thriller, hvorfor er den så morsom? Hvorfor er den så sjokkerende hvis den er en romantisk film?

Hefte: Et meget godt, men kort essay av Michael Dare. Jim Thompsons roman Pop 1280 foregikk i 1910 i Sørstatene i USA. Ved å flytte handlingen til Nord Afrika i 1930, bevares rasismeaspektet. Dare trekker paralleller til Taxi Driver i måten vi i begynnelsen sympatiserer med det som viser seg å være en gal mann som utfører forkastelige handlinger.

Les Cousins

Les Cousins (Criterion nr. 581)(Blu-ray)

1959 – Claude Chabrol (svart-hvitt)

Byen og bygda

Nivå 1 (uten spoilers)

Charles flytter fra landsbygda inn til Paris for å studere. Han skal bo hos sin fetter Paul, som lever et dekadent og utsvevende studentliv i hovedstaden. Som et motstykke til Le Beau Serge, ser vi i Les Cousins igjen kontrasten mellom by og land, men denne gangen er innflytteren fra bygda.

Nivå 2 (med spoilers)

Charles ankommer Paris og Pauls lekegrind med forsetter om å fullføre studiene på en god måte. Han blir slynget rett inn i en totalt annerledes verden, med rimelig voksne mennesker som oppfører seg på en fremmed og ubekymret måte. Tilværelsen er en lek, og fraværet av alvor er absolutt. I denne kretsen vil alt ordne seg, om studiene går i vasken, kjæresten blir gravid eller man blir kastet ut av leiligheten. Vi forstår at penger ikke er noe tema for disse menneskene, som kommer fra velstående familier.

Pauls omgangskrets er ikke politisk bevisste venstreorienterte mennesker, men en gruppe dandyer som er godt plantet ute på den borgerlige høyresiden. Faktisk så mye at det lefles med symboler på fascisme som tyske Gestapouniformer og nazi-ikonet over alle, Wagner. Men dette er først og fremst livsnytere, som antageligvis vil uttrykke at politikk er kjedelig. Et ord som studentnarsissisme føles passende i beskrivelsen av gruppens fremste kjennetegn. Lekene og påfunnene på festene drives frem mer av kjedsomhet og retningsløshet enn noe annet, får jeg inntrykk av. Det er også betegnende at ingen løfter et øyenbryn over Clovis sin systematiske knusing av glass og flasker. De er blaserte på grensen til karikerte pappfigurer. Det er fascinerende å få innblikk i et slikt miljø.

Paul framstår som en rimelig usympatisk ung mann. Faktisk opplever jeg ham som mer usympatisk andre gang jeg ser filmen enn første. Det er jo ingen heldig utvikling. La gå at han er bortskjemt, en dandy, en provokatør og småfascistisk i sin fremtoning. Det verste er for meg at han ikke ser ut til å ha noen kjerne. Han driver med sine intrikate spill og fester med sine venner, men hva føler han sterkt om? Paul ser ut til å bedrive sitt renkespill mest av kjedsommelighet eller som ekle eksperimenter. Samtidig må det vel sies at han ser ut til å ha visse følelser for Florence, i hvert fall for en stund. Det kan jo igjen springe ut fra det faktum at leker som andre vil ha er morsomst å ha selv.

Dialogen i filmen er snekret sammen av Paul Gegauff. Han var en av de store aktørene i fransk nybølge, men forble ganske ukjent. Han var en mester i å skrive kynisk og brutal dialog, og ble ofte hentet inn for å tilføre manus en skarpere brodd, et snev av ondskap. Han baserte mye på eget liv, og Chabrols film The Pleasure Party hvor Gegauff skrev manuset er skremmende likt hans eget endelikt. Han ble drept av en elskerinne som han hadde drevet til vanvidd med sine ondsinnede påfunn. I tillegg til å være generell misantrop, var han også spesielt misogynisk. Jeg vil vel si at kvinnene i Les Cousins ikke kommer videre bra ut av det. Gegauff kunne også finne på å møte opp i jødiske tilstelninger iført Gestapouniform, bare i den hensikt å provosere. Man kan jo se parallellen til Les Cousins…

Chabrol var svoren beundrer av Hitchcock. Denne påvirkningen kan spores i måten revolveren blir en viktig del av filmen. Først er den del av dekorasjonen på veggen, deretter brukes den som midtpunkt som leketøy under en av festene. Neste gang vi ser den er den på nippet til å avfyres mot hodet til Paul og denne gangen er den ladd. Revolverens ferd mot tragedien fullbyrdes når Paul i vanvare skyter og dreper Charles. Det er en bekreftelse av regelen om at en pistol som vises tidlig i en film ganske sikkert skal avfyres i løpet av filmen. Ikke vis en pistol i filmen din om du ikke har tenkt å bruke den!

Charles er en karakter som antageligvis har de flestes sympati langt ut i filmen. Han er en hardt arbeidende og seriøs student, som er flink til å sette grenser for det utsvevende livet. Kretsen han nå har blitt en del av frister ham stadig med fest og ser helst han lar lesingen ligge. Som symbol på Charles egen korrigerende drivkraft, hans superego, kan vi betrakte bokhandleren. Han formidler kravet om at Charles skal studere enda hardere, finne seg en annen jente og lese ordentlig litteratur.

Etter at Charles har strøket og Paul har bestått sine respektive eksamener, forandrer både Charles og filmen tone. Alt blir nå mørkere. Resten av filmen skal stort sett foregå utendørs om kvelden eller inne i den mørklagte leiligheten. Slik sett blir omgivelsen et bilde på sinnsstemningen til Charles. Vi får en følelse av at han kontemplerer selvmord ved kanalen og han vurderer sterkt å drepe Paul med revolveren. Han er misunnelig på Paul og bitter over urettferdigheten i tilværelsen. Charles har studert hardt og vært oppriktig glad i Florence. Paul har overhodet ikke lest og kun lekt med Florence. Allikevel sitter Paul igjen som vinneren.

Chabrol er kjent for sine nyanserte karakterer og Paul og Charles har begge sine mørke og lyse sider. Den eneste som kun fremstilles negativt, som et rendyrket monster, er Clovis og det er en sjeldenhet i Chabrols filmer. Chabrol kommer selv fra middelklassen og skildrer ofte den på film, da sjeldent positivt. Han er vanskelig å plassere politisk gjennom sine filmer, da han gjerne fremstiller både venstresiden og høyresiden negativt. Men personlig var han godt plassert på venstresiden. Som filmskaper hadde han er mer konvensjonell stil enn sine kolleger i den franske nybølgen. Han skulle etter hvert bli kjent for sine sjangerfilmer, spesielt kriminalfilmer.

Øyeblikket: Florence har kommet til leiligheten for å møte sin nye kjæreste Charles, men han er ikke hjemme. Først Paul, og deretter Clovis klarer å påvirke henne med sine lettvinte og kyniske livsanskuelser. Hun blir overbevist om at livet med Charles vil bli en katastrofe og ender opp med å gå til sengs med Paul. Slik påføres Charles sitt første slag.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er i mono. Jeg synes kvaliteten er et ørlite hakk ned fra Le Beau Serge, men fremdeles vil dette da være et formidabelt bilde. Glimrende kontrast, skarphet og dybde. Fint sortnivå, hvor man lett kan skille detaljene i det sorte. Lyden er også meget, meget god.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholar Adrian Martin: Martin høres ut til å være fra Australia eller New Zealand. Han er vel forberedt og formidler greit fra sin store kunnskap. Han veksler mellom å snakke om Les Cousins i detalj, Chabrols andre filmer og Hitchcock. Alt i alt et ganske bra spor, men det ble kanskje litt mye Hitchcock?

Theatrical trailer: Fire minutters trailer som fokuserer på relasjoner, by og fester. Over det hele ligger et drivende jazzspor. Fin smakebit.

A booklet featuring an essay by film critic Terrence Rafferty and excerpts from actor Jean-Claude Brialy’s memoir, about costar Gérard Blain: Rafferty slår fast at Les Cousins er en mer kompleks film enn Le Beau Serge. Han mener den begynner som en farse og har sine likheter med The Rules of the Game. Meget godt essay. Jean-Claude Brialy som spiller Paul forteller i utdraget fra selvbiografien om Gerard Blain som spiller Charles. Blain ble nesten voldtatt som 14-åring og skulle hele livet bære på et hat mot homofile. Men homofile Brialy og Blain ble gode venner. Meget flott utdrag som på en fin og personlig måte formidler om en plaget person som falt utenfor. Trist å lese om Blain som i virkeligheten kanskje var ganske lik rollefiguren hans i Le Beau Serge, nemlig Serge selv.

Le Beau Serge

Le Beau Serge (Criterion nr. 580)(Blu-ray)

1958 – Claude Chabrol (svart-hvitt)

Starten på en bølge

Nivå 1 (uten spoilers)

Francois trenger å hvile seg frisk etter sykdom. Han drar tilbake til landsbyen han vokste opp for en vinter. Her møter han igjen bestevennen Serge, men det har ikke gått så bra med ham. Francois forsøker å nærme seg Serge og hjelpe ham vekk fra alkoholen.

Nivå 2 (med spoilers)

Jeg hadde sett noen Claude Chabrol filmer fra før, men aldri blitt spesielt betatt av dem. Selv som en filmelsker med spesiell forkjærlighet for fransk film, stilte Chabrol langt bak i køen for min del. Men vips, så gir Criterion ut hans to første filmer på blu-ray og han rykker langt frem i køen. For Le Beau Serge er en deilig film, og en slik skjult juvel som er så fantastisk å komme over.

Le Beau Serge er filmen som sparket i gang den franske nybølgefilmen. Truffaut, Godard, Rivette og Rohmer ble alle store regissører etter hvert, men det var Claude Chabrol som først klarte å lage sin egen film. Alle disse regissørene sprang ut fra filmkritikermiljøet i Cahiers du Cinema. De to første filmene til Chabrol høstet lovord i Cahiers du Cinema, før de senere skulle lufte sin misnøye med Chabrol. Fra begynnelsen av 60-tallet ble han ikke intervjuet av sin gamle arbeidsplass og han ble sett på som en regissør som sviktet idealene de tidligere hadde stått for. Slik sett ble han det sorte fåret, den kommersielle leiesoldaten, mens respekterte Truffaut og Godard ble de mest kjente fra kretsen.

Siden debutfilmen Le Beau Serge handlet om alkoholisme, forsøkte Chabrol å få midler fra organisasjoner som jobbet med alkoholisme. Dessverre var ingen interessert siden filmen dreide seg om alkoholisme på bygda. De var mer interessert i urban alkoholisme.

Det var en katolikk som startet på regijobben på innspillingen av Le Beau Serge. Regissøren som avsluttet filmen var ikke lenger katolikk. Chabrol var blitt avkristnet av filmen, ifølge ham selv. Allikevel er filmen tungt ladet av kristen symbolikk, bildebruk og språkbruk. Den bruker kontraster i stor grad og lys/mørke er den hyppigst benyttede. Derfor blir lyssettingen vesentlig for meningsinnholdet i filmen. Hvem står i lyset, hvem står i mørket. Og skifter dette i løpet av filmen? Det er små elementer som kan hjelpe oss med å gripe regissørens mening i konflikter og utvikling av karakterer. Så kan man selvfølgelig gjøre som Chabrol gjør et sted og la Maries ansikt dele seg i en lys og en mørk halvdel, så er vi like langt. Chabrol sa en gang at alle sjeler inneholder det gode og det onde. Han betraktet sjelen via yin/yan, og mente at det lyse alltid hadde en flekk av mørke og omvendt.

Francois er i starten av filmen den lyse, den uskyldige, naive og overlegne. Serge på sin side er den mørke, skumle, bitre og underlegne. Første gang vi ser Serge dirrer samtidig en mørk akkord i lydbildet. Han er full fra første bilde vi ser ham. At bussen ankommer landsbyen er en liten begivenhet og Serge må også bort å se. Siden drar han bort på kroa med sin faste drikkepartner, svigerfar Glomaud.

I denne tidlige perioden i filmen ser vi at Francois er veldig opptatt av Serge, og forhører seg om ham fra en annen venn. Alle i en slik liten landsby har godt overblikk om andres situasjoner, så Francois har etter relativt kort tid godt kjennskap til Serges livssituasjon. Han er alkoholiker, gift med Yvonne som igjen er gravid etter at de fikk et dødfødt barn med Downs syndrom forrige gang. Han kjører lastebil når han ikke drikker og noen ganger kombinerer han de to syslene. Francois er med dette utgangspunktet overlegen Serge, og Chabrol som alltid er opptatt av klasse og status, viser oss det på flere måter. De to første gangene Francois betrakter Serge er det fra rommet sitt i annen etasje ned mot Serge på gatenivå. Disse scenene etablerer maktforholdet mellom de to samtidig som vi presenteres for et trekk ved Francois, nemlig observatøren eller i siste instans kikkeren.

De presise observasjonene i Le Beau Serge må tilskrives at det er Chabrols hjemby han filmer i. Det er lett å kjenne igjen trekk ved småbyen og dens innbyggere. Samtidig er han ikke ondskapsfull i sin beskrivelse av småbyen, selv om både incest og alkoholisme skildres. Det er i det hele tatt en engasjerende historie og miljø Chabrol drar oss inn i. Jeg var helt oppslukt fra første minutt!

Francois mener det godt i sin streben etter å hjelpe sin gamle venn Serge. Det er det ingen tvil om. Derimot synes jeg han trår over noen grenser i sin iver, og det kan stamme fra en ubevisst iboende arroganse. Den kan oppstå fra flere kilder, en følelse av overlegenhet på grunn av Serges håndtering av livet sitt kontra Francois eget eller rett og slett bygutten som vet mer enn menneskene i den statiske landsbyen han nå vender tilbake til. Francois går over streken i sin anbefaling at Serge bryter med Yvonne, etter kun å ha sett dem sammen i to dager. Samtidig svikter Francois sine nærmeste på flere nøkkeltidspunkt. Når Serge trenger Francois er han sammen med Marie og Serge kan ikke finne ham. Serge mener dette er grunnen til at han har drukket så tett siste uke. Francois avstår også fra å bli med Marie når hun ber ham om det, og det gjør at voldtekten ikke kan forhindres.

Måten Marie ordlegger seg når hun forteller Francois om voldtekten hun blir utsatt for av Glomaud, trekker filmen i retning av bibelske allegorier. Hun sier at han gled inn som en slange, noe som gir oss assosiasjoner til slangen i Paradis. Slik startet fallet, og slik starter Francois nye måte å se landsbyen på. Borte er den naive, idealiserte forestillingen av hjembyen og tilbake er den voksnes blikk. Fra nå av dykker Chabrol ned i temaer som skyld, skam og tilgivelse. Dette er temaer han stadig vendte tilbake til. I denne settingen er de Serge som har et pragmatisk syn på ting og kontroll på situasjonen. Francois henfaller til beskrivelser som at befolkningen er dyr.

Marie har alltid vært voldsomt seksualisert, med sin Brigitte Bardot-mimikk og dådyrblikk, men etter voldtekten vil ikke Francois ha noe med henne å gjøre. Han er i en fase av tvil og forvirring. I dansesalen er han isolert. Der han tidligere har vært kikkeren, er det nå han som blir kikket på under slagsmålet med Serge. Igjen kommer de bibelske referansene inn. Han ligger nedslått og blodig ved piggtråden som godt kan være tornekransen. Sprossene i vinduet danner et kors.

Fra nå av skal Francois frelse landsbyen og dens innbyggere. Han skal dra landsbyen ut av mørket. Han har et Messiaskompleks og presten ser dette. Francois skal være lyset, budbringeren og frelseren. Anledningen han får til det er Yvonnes fødsel. Dette er hans time. Han skaffer til veie legen. Han skaffer til veie Serge. Barnet skal fødes, Yvonne og Serge skal gjenforenes. Den eneste han må gi tapt er Marie, som sitter kald og fastlåst ved Glomauds sykeseng. Her lukkes døren for henne.

I filmens hektiske siste del ser vi påvirkningen fra ekspresjonismen i filmen. Her er det mange nydelige scener, med inspirert lyssetting. Flere scener viser lys som faller på Francois hode og gir inntrykk av en glorie rundt hodet hans. Han tar lyset i form av en lommelykt med seg på sin leting etter Serge i natten. Francois bringer lyset til mørket. Barnet blir født mens Serge er til stede. Francois har gjort sitt og synker sammen. Er han død? Serge ler i glede over det nyfødte barnet. Slik slutter filmen, med Serges latter som kanskje blir hysterisk på slutten? Slik klarer Chabrol å skape en slutt som ikke var helt entydig allikevel. For er det ikke noe rart med Serges uttrykk…?

Øyeblikket: Francois sitter på kafeen og Glomaud vet at han har et forhold til datteren hans. Glomaud provoserer frem situasjonen hvor Francois må si at Marie ikke er Glombauds datter. Glomaud blir meget ivrig og gjentar gang etter gang hva Francois har sagt. Han vil ha vitner på dette. Så sier han at Francois ikke vet hva som venter ham, og forlater kafeen i strålende humør. Han skal nå hjem og voldta Marie, da hun ikke er hans datter.

Lyd og bilde

Dette utrolig flotte bildet presenteres i 1.33:1. At en film fra 1958 av en debutant kan se slik ut i 2011 er fantastisk. Le Beau Serges bilde er referansekvalitet. Det er meget skarpt, lite eller ingen skader og gir deilig gjengivelse av filmkorn. Dybden i bildet er superb. Dette er en av de beste svart-hvitt utgivelsene jeg har sett. Da passer det fint at det er mange vakre motiver i filmen å se på. Landsbyen og veiene rundt er nydelig filmet. Monolyden er også topp klasse.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring Guy Austin, author of Claude Chabrol: Rimelig godt kommentatorspor av en etter hvert andpusten Austin. Han gjør sterke tolkninger og sitter på mye kunnskap om Chabrol. Han har også skrevet en bok om regissøren. Han sammenligner filmen med regissørens liv og forteller oss hva som er selvbiografisk. Best liker jeg at han gjør oss oppmerksom på hva som egentlig foregår i spesifikke scener og at han peker på viktige detaljer som lyssetting. Han er flink å lese informasjon og betydning inn i scener jeg ellers ville ha oversett.

Claude Chabrol: Mon premier film, a documentary by Francis Girod on the making of Le beau Serge, featuring interviews with Chabrol and actor Jean-Claude Brialy: Denne dokumentaren er på 51 minutter. Den dreier seg i hovedsak om innspillingen i Sardent og Chabrols oppvekst. Samtidig får vi mye informasjon om gjengen rundt Cahiers du Cinema. Jean-Claude Brialy som spiller Francois fungerer som vert for dokumentaren. Brialy møter både innbyggere fra den tiden og andre skuespillere fra filmen på sin vandring rundt i byen. Chabrol er også mye til stede i dokumentaren og han ler godt av traileren til Le Beau Serge somhan da altså ikke har laget selv.

Segment from a 1969 episode of the French television series L’invité du dimanche in which Chabrol revisits Sardent, the town he grew up in and Le beau Serge’s location: Elleve år etter filmen ble spilt inn, er Chabrol tilbake i Sardent. I denne ti minutter lange episoden møter han igjen noen av dem som var med i filmen og forteller morsomme historier fra okkupasjonen.

Theatrical trailer: Alt dreier seg om Serge og navnet hans nevnes i hver scene de har valgt ut. Dramatisk trailer på tre minutter.

A booklet featuring an essay by film critic Terrence Rafferty: Le Beau Serge er den første filmen i den franske nybølgen, men man kan tilgis for å ha trodd at det var The 400 Blows eller Breathless. Det har tross alt vært mye mer snakk om dem og de ble sett på som ikoner for bevegelsen. Rafferty har skrevet et opplysende essay og setter fingeren på et faktum som er interessant. Til å være en fransk nybølgefilm, er jo Le Beau Serge en veldig tradisjonell fransk filmhistorie.

3 Women

3 Women (Criterion nr. 230)(Blu-ray)

1977 – Robert Altman (farger)

På jakt etter seg selv

Nivå 1 (uten spoilers)

Pinky er en ung jente fra Texas som begynner å jobbe på et spa i California. Hun blir venninne med Millie som lærer henne opp og senere deler de leilighet. Men Pinky blir etter hvert litt for intens i sin beundring av Millie.

Nivå 2 (med spoilers)

Robert Altman har laget mange fantastiske filmer, som The Long Goodbye, M.A.S.H, Nashville og  McCabe and Mrs Miller. En av de mindre kjente, men like god, er 3 Women som han laget i 1977. Den har alle disse deilige kjennetegnene til 70-talls amerikansk film. Dypt personlig, modig og den stoler på sitt publikum hva evner til refleksjon angår.

3 Women startet som en drøm. Robert Altman drømte tittelen, hvem som skulle være og deler av en historie i ørkenen. Ørkenen snek seg nok inn i drømmen via all sanden den lille sønnen hans hadde dratt med seg opp i senga når han ville ligge ved siden av pappa. Slik startet det som skulle være en veldig fri og drømmende film. Shelley Duvall som har vært med i syv av Altmans filmer, skrev sin egen dialog. Hun skrev også handlelistene Millie bruker og teksten i dagboken hennes. Slik skapes en fullverdig karakter.

3 Women er i følge regissør Altman en impresjonistisk film. Hans favorittfilm ville ha vært et maleri med musikk satt til. Et maleri varer ikke en bestemt tidsperiode slik en film gjør. Det har ingen begynnelse eller slutt og ingen ser det på samme måten, som en film. På et maleri kan velge hvor blikket skal hvile, mens en film ses likt av publikum.

Altman bruker kommentatorsporet til rose sine skuespillere. Han er glad i den nedtonede skuespillstilen, og svært lite glad i overspilling. Han retter kritikk mot skoler hvor det stadig sies ”give me more”, fordi Altman mener at mennesker reagerer forskjellig på samme opplevelser. De vil føle det samme, men vise det forskjellig. Høyere og voldsommere betyr ikke mer realistisk og dermed bedre skuespill. Dette vil jeg gjerne si meg enig i. Det er en trend i Hollywood med voldsomme følelsesutbrudd, som ikke gir meg noe og som ikke føles realistisk. Denne trenden har forresten vart i ganske mange år. Alle trenger ikke være opprørt, sint eller lei seg akkurat slik som Al Pacino…

Robert Altman er ikke opptatt av kopiering innen film. Han mener det egentlig ikke går an, men man kan la seg inspirere og dermed er det bare en ære. Paul Thomas Anderson sa til ham at han hadde egentlig bare kopiert en av Altmans filmer, og Altman synes at det var flott. Selv mener han at han selv er mest påvirket av John Houston, men andre regissører har lært ham enkelte viktige ting. Bergman lærte ham å være stille og Fellini lærte ham at alt er mulig.

Pinky er som et barn. Ved at hun oppfører seg som et barn, mens hun egentlig er en ung voksen, framstår hun som litt vulgær. Både Pinky og Millie er ganske ressurssvake, i den forstand at de virker uforberedt til livet. De er som to sjeler som vandrer på jorden og leter etter en personlighet. De starter begge med tabula rasa, i en alder hvor tavlen skulle hatt en god del innhold allerede. Millie danner seg en personlighet ved å leve slik magasinene forteller henne. Hun holder mange blader, ser filmer og mottar reklame som også påvirker henne. Legg merke til at hun aldri får personlig post. Pinky skaper sin personlighet ved å etterligne Millie. På ett nivå handler denne filmen om personlighetstyveri.

Pinky blir mer og mer intens i forholdet til Millie. Hun låner Millies klær, stempler Millies timekort, flytter inn i Millies leilighet og leser Millies dagbok. Gradvis viskes grensene mellom de to individene ut, og etter ulykken har Pinky skiftet personlighet, til en som ligger enda mer opp mot den originale Millie. Nå er også maktforholdet mellom dem snudd på hodet. Pinky er nå i den kontrollerende posisjonen Millie en gang hadde og lykkes der hvor Millie feilet i det sosiale. Hun tar også Millies virkelige fornavn, Mildred, og senere også hennes etternavn.

Millie er for meg den mest interessante figuren i filmen, mest fordi situasjonen hennes er så trist. Så blir da spørsmålet: Har Millie et trist liv når hun selv tror hun er populær og vellykket? Det er ingen tvil om at hun objektivt sett er en outsider. Hun har ingen virkelige venner, hennes sosiale omgang foregår blant mennesker som ikke liker henne, ikke bryr seg om henne og ikke en gang hører etter hva hun sier. Disse menneskene er kollegene på jobben hennes, leieboerne i samme leilighetskompleks som Millie og brukerne av skytebanen ved Little Dodge. Millie går rundt som et spøkelse som ingen kan se eller høre, mens hun ser dem og snakker til dem. Men ingenting biter på Millie. Hun virker å leve i den tro at hun har mange nære venner, menn som er interessert i henne og gode kolleger. Hun virker også å tro at hun er populær hos naboene sine. Kanskje er det et snev av selvinnsikt til stede siden hun ofte forklarer at hun ikke kan delta i sammenkomster fordi hun skal noe annet. Er det for å slippe unna ydmykelsen ved å bli avvist? Jeg tror ikke det.

Vi skal ikke tolke for 3 Women for mye. Jeg tror ikke det er meningen at alt skal gå opp. Den er ment å føles og sette i gang prosesser i oss selv som kan lede oss inn i nye landskap. Kanskje er de tre kvinnene i tittelen Pinky, Millie og Willie. Kanskje er disse tre kvinnene forskjellig sider av én kvinne. Pinky heter egentlig Mildred, som Millie gjør. Og Millie og Willie er ganske så likt. Kunstverkene i svømmebassenget og ute ved Little Dodge viser stadige variasjoner over en mann i en slags truende relasjon til tre kvinner. Mannen kan godt være den småpatetiske machomannen Edgar, som har et slags forhold til alle tre kvinnene. Og kunstneren bak bildene er Willie. Hun maler seg selv tydelig som gravid i verkene. Når filmen ender er det disse tre kvinnene som lever sammen, med Millie som Pinkys mor. Hvor er Edgar? Robert Altman hinter mot at han kan være begravd under bildekkene i sluttscenen. Det forestiller i hvert fall han seg…

Øyeblikket: Millie går bak to kolleger som prater seg imellom. Millie prater høyt med dem som om hun deltar i samtalen, men holder i virkeligheten en monolog. De er totalt likegyldige til henne, men hun har en imponerende evne til å fortrenge realitetene. Hun fortsetter å prate til og med etter at de har skilt lag. En ganske sår scene, som summerer godt opp hele Millie.

Lyd og bilde

3 Women har et bildeformat på 2.35:1. Det er et veldig rent og skarpt bilde. Detaljnivået er godt og filmen føles litt skarpere enn mange andre 70-tallsfilmer. Scener med sollys utendørs er veldig, veldig bra. Et topp bilde som også klarer å gjengi filmkornet godt. Monolyden er også veldig god, med den merkelige musikken gjengitt på en meget tilfredsstillende måte.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Robert Altman: Dette er et kommentatorspor til etterfølgelse. Altman stiller godt forberedt og deler tiden sin på spesifikk informasjon om denne filmen og filmskaping generelt. Han har mange godt funderte argumenter angående skuespill, publikums oppfattelse av film og menneskets personlighet generelt. Dette er jo aspekter som er veldig relevante for tolkningen av 3 Women. Man må jo bare like Robert Altman. I tillegg har han en behagelig stemme.

Galleries of rare production and publicity stills: Ganske fine bilder fra innspillingen av 3 Women. Aller flottest er nærbildene av kunsten i svømmebassenget.

Original theatrical trailers and television spots: Trailerne er subtile og mystiske. Dagbokteksten leses over bildene vi ser. Tv-Spoten er mer direkte, med en tagline som: Én ville ha fred, én ville ha lykke, én ville ha mer.

An essay by critic David Sterritt: Altman hadde ikke et ferdig manus når Twentieth Century Fox ga ham grønt lys for innspillingen. Han hadde tenkt å klare seg uten ferdig manus i det hele tatt. Det overordnede målet for filmen var at publikum skulle forlate kinosalen uten å kunne forklare hva de hadde sett, bare føle det.

This Is Spinal Tap

This is Spinal Tap (Criterion nr. 12)(DVD)

1984 – Rob Reiner (farger)

This one goes to eleven

Nivå 1 (uten spoilers)

Spinal Tap er et tungrockband som blir fulgt tett av filmskaperen Marty DiBergi i noen måneders tid i forbindelse med en dokumentar om bandet. Vi ser intervjusituasjoner med bandet, konserter og er med på turnelivet. Vi får ta del i oppturer, nedturer og konflikter innad i bandet.

Nivå 2 (med spoilers)

Spinal Tap ble dannet i forbindelse med filmen This Is Spinal Tap, men siden skuespillerne er habile musikere ga de også ut to plater som Spinal Tap. De har også hatt reelle konserter. Det unike med This Is Spinal Tap er at dette er gode musikere og humoren ligger ikke i at de ikke kan spille, men at de har så dårlig smak. All musikken fra Spinal Tap er laget av disse menneskene og framført av dem.

”Regissøren” i filmen, Marty DiBergi, spilles av regissøren av This Is Spinal Tap, nemlig Rob Reiner. Navnet er en kombinasjon av kjente regissører. Martin Scorsese selvfølgelig, Brian De Palma, Steven Spielberg og en av disse regissørene som ender på ’i’, som Antonioni eller Fellini. Historien er egentlig uhyre enkel, så det er viktig at alt rundt engasjerer. For her dreier det seg om et band hvor to medlemmer blir uvenner, drar hver til sitt og gjenforenes igjen. Alt på grunn av et bandmedlems kjæreste, som er en klisjé i rockeverden men like sann for det.

This Is Spinal Tap er muligens den første ”mockumentary”, hvor en komedie utgis for å være en dokumentar og egentlig bare vil gjøre narr av noe/noen. Denne filmen kom i 1984, og selv om filmkritikere roste den ble den svært misforstått av deler av publikum. Mange lurte på hvorfor noen hadde giddet å lage en dokumentar om et så dårlig band. Spesielt i Sørstatene var det mange som ikke ”tok” filmen. Jeg tror noe av grunnen er nettopp kvaliteten på musikken, den er fengende og ikke ulik middels gode tungrockband på 80-tallet. Mange studioer avslo denne filmen. Noen var litt interessert, men ville da hatt vitser i begynnelsen så folk skulle forstå at det var en komedie.

Den store kranglescenen i lydstudioet hvor David ikke klarer en solo, er direkte inspirert av en hendelse blant medlemmer av bandet The Troggs. To bandmedlemmer begynte å krangle i studioet og det ble tatt opp på bånd. Denne tapen har sirkulert i musikkmiljøet i mange år nå. Tapen er gjennominfisert av ordet ”fuck”.

This Is Spinal Tap er en improvisert film i stor grad. Skuespillerne skrev stort sett sine egne replikker, da de ”var” karakterene sine. Du kan legge merke til at alle lytter til hverandre i denne filmen, fordi de ikke aner hva som skal bli sagt og de må kunne respondere på det. Intervjusituasjonene er gode eksempler på det, fordi bandet ikke visste hva Marty DiBergi/Rob Reiner kom til å spørre dem om.

Hele fokuset til bandet var å satse på middelmådighet. Dette ville være nøkkelen til å få filmen til å fungere. Samtidig kunne man krydre med eksotiske ting, men aldri usannsynlige hendelser eller falske rekvisita. Den dobbelhalsede bassgitaren var en slik ting bassisten bare måtte ha, fordi den har absolutt ingen funksjon.

Christopher Guest, som spiler Nigel, husker kinovisningen i Oslo som et høydepunkt. ”Shit Sandwich” var oversatt til ”Slett smørbrød”.

Øyeblikket: Nigel viser med stolthet fram spesialforsterkeren deres. Volumet går ikke til 10, men til 11. Der hvor andre band ikke kan yte noe mer når de spiller på 10, kan Spinal Tap dra på det lille ekstra. Regissør DiBergi lurer på hvorfor de ikke bare kalte det høyeste nivået for 10 på denne forsterkeren også, men Nigel ser bare ut som et spørsmålstegn. ”This one goes to eleven”, gjentar han.

Lyd og bilde

Dette er en av de tidlige Criterionutgivelsene, og det er en del svakheter ved den. For det første er ikke bildet anamorfisk, det vil si at bildet ikke fyller ut TV-skjermen selv om det er i widescreenformat, 1.78:1. Her har vi altså sorte striper både over og under bildet og på sidene. Det føles veldig gammeldags, og er det også. Criterion la ikke over til anamorfiske utgivelser før med Insomnia, den eneste norske filmen i samlingen. Bildekvaliteten i seg selv er på det jevne. Lyden er OK, men kunne godt hatt mer trøkk.

Ekstramateriale

The complete 82-minute movie, with dual commentaries: Track 1: Spinal Tap’s Christopher Guest, Michael McKean, and Harry Shearer; Track 2: Rob Reiner, producer Karen Murphy, and editors Robert Leighton and Kent Beyda: Regissør Rob Reiner har ikke lyst til å fortelle for mye om filmen, da han er redd for å ødelegge opplevelsen for publikum. Merkelig standpunkt å ta siden vi tross alt har valgt å lytte til et kommentatorspor og dermed tar den risken. Men noe informasjon siver da ut til oss allikevel. Kommentatorspor nr 2 med Spinal Taps medlemmer er morsomt. Et flåsete og meget underholdende spor med gode historier.

Original industry and theatrical trailers: En noe spesiell promo. Rob Reiner gjør sitt ypperste for å selge inn filmen til publukum. I stedet for klipp fra This Is Spinal Tap bruker han klipp fra en ostefestival i Sveits. Mener at det skal gjøre samme nytten. This Is Spinal Tap var ikke ferdig klippet ennå…

Twenty-minute demo reel, Spinal Tap: The Final Tour: En rekke tøffe konsertopptak, hvor flere av sangene blir spilt i sin helhet. Kunne godt vært et ekte band dette.

Promotional shorts: Heavy Metal Memories and “Hell Hole”: Liksomreklame for TV-Shop hvor et samlealbum med Spinal Tap selges. Hell Hole har sin egen musikkvideo, som er en typisk idiotisk heavy metal-video med halvnakne damer og dårlig posering. Men musikken er troverdig.

The Cutting Room Floor: More than one hour of deleted scenes, abandoned subplots, and alternate takes: Det er faktisk 80 minutter med overskuddsmateriale her. Noe er ganske bra, det meste er morsomt. Billy Crystal har sitt eget mime/catering firma som heter ”Shut up and eat”, etter hva hans far alltid sa ved matbordet.

Hefte: Peter Occhiogrosso har skrevet et kort essay om filmen, om bandet og deres plass i rockehistorien. Alt i filmens ånd.

The Complete Jean Vigo

The Complete Jean Vigo (Criterion nr. 578)(Blu-ray)

1930, 1933, 1934 – Jean Vigo (svart-hvitt)

Et essensielt stykke filmhistorie

Nivå 1 (uten spoilers)

Jean Vigo er myteomspunnet og genierklært som regissør. Han døde som 29-åring i 1934, og etterlot seg kun fire arbeider. Med tid og stunder har de alle fått status som mesterverk, selv om de er svært så forskjellige. Criterion har utgitt den komplette Jean Vigo samlingen på blu-ray. Her er Á Propos de Nice, Taris, Zéro de Conduite og L’Atalante.

Nivå 2 (med spoilers)

Á Propos de Nice er ikke en dokumentar om livet i Nice. Den består av både iscenesatte situasjoner og situasjoner som bare blir dokumentert av Vigos kamera. Kanskje vi kan kalle den en essayfilm, hvor Vigo setter fokus på det han vil formidle. Første halvdel dveler ved de bemidledes kaféliv og avslapping i solen. Samtidig ser vi hverdagsliv i byens gater. Senere får vi se de fattiges bydel og hverdagsliv. Kontrasten skapes mest hos tilskueren da Vigo ikke forsøker å vise de fattige som offer og de rike som vellykkede. Vanlige arbeidere vises i muntre situasjoner hvor det er mye latter involvert. Det er også mye humor og litt satire i Vigos kortfilm. Det settes inn bilder som kommenterer borgerskapet på en humoristisk måte. En fin eldre dame blir etterfulgt av et bilde av en struts uten videre sammenheng. Et karneval vises i en hektisk sekvens som eskalerer i intensitet. Her kan vi også se Jean Vigo selv danse. Man kan ikke unngå å legge merke til den anarkistiske energien og klasseproblematikken i Á Propos de Nice, men den er for leken og vag til å kunne kalles propaganda eller en politisk kortfilm. Det er allikevel nok her til å kunne tolke Vigos intensjoner med filmen, særlig retrospektivt med tanke på kommende filmer som Zéro de Conduite. 23 minutter.

Taris er en helt annen type film. Den ble laget på kommisjon og skulle inngå i et større program. Den skulle være et idrettsportrett av en sportshelt, svømmeren Taris. Filmen ble noe helt annet enn oppdragsgiveren forventet. Vigo har i ettertid sagt at det eneste han likte med den var undervannsscenene. Her slipper Taris seg fri og klovner rundt på bunnen av bassenget. Bassenget hadde små vinduer som Vigo kunne filme gjennom, og får dermed de beste bildene av hans hovedanliggende, nemlig menneskekroppen med sine bevegelser og potensiale. Liknende undervannsscener dukker opp igjen i L’Atalante. Selve idretten bryr Vigo seg fint lite om, og derfor blir dette en veldig annerledes film hvor Vigo avslutter med en dresskledd Taris som går på vannet. 9 minutter.

Zéro de Conduite var Vigos første spillefilm. Det skulle kunne oversettes med ’null i oppførsel’, noe som førte til gjensitting eller annen straff. Vigo selv gikk på flere private kostskoler og denne filmen er meget selvbiografisk. Hans venner og lærere er portrettert i filmen, så også med visse virkelige episoder. Fortellingen om elevene på kostskolen som blir utsatt for hard disiplin, dårlig mat og et fryktinfisert miljø har blitt formidlet mange ganger i filmens historie, men Vigos versjon er en av de første og absolutt den mest notoriske. Zéro de Conduite er Vigos signaturfilm, selv om den nok ikke er den beste. Det er L’Atalante som går for å være det. Men energien, det kontroversielle budskapet og den kompromissløse innstillingen gjør filmen til en unik opplevelse. Lindsay Andersson var tungt inspirert av Zéro de Conduite når han laget If.., som også finnes i Criterion Collection. Vigos film ble forbudt direkte, uten mulighet til å kunne etterklippes for å bli godkjent. Sensuren fant den obskøn, politisk og undergravende i sin fremstilling av homoerotiske strømninger. Da siktes det spesielt til vennskapet mellom den langhårede, litt feminine gutten og den eldre gutten. Vigo benekter tolkningen og hevder at gutten bare søkte etter en eldre bror siden moren ikke elsket ham. Skolen reagerer med fordømmelse av vennskapet og det er denne gutten som igangsetter opprøret. Kampen mot autoriteter, anarki og frihet er nøkkelbegreper i Zéro de Conduite. Vigo hyller alt sammen. Hans optimisme og glede skinner gjennom i filmen og det kan spores tilbake til hans anarkistiske grunnholdninger, forteller Michael Tempel oss på kommentatorsporet. Kostskolen som institusjon blir ikke levnet mye ære, med sine rigide ritualer og disiplin. Vigo så skolen som en anstalt for å kvele individet og skape soldater. Alle lærerne blir framstilt i et negativt lys, med unntak av Huguet. Han virker å være mye nærmere barna. Han har også bevart mer av barnet i seg. For meg blir han en figur som ikke egentlig er virkelig, og antagelig skal han tolkes slik. I denne settingen er det ikke sannsynlig at en ung lærer så tydelig tar barnas parti, dekker over deres uønskede atferd og lar dem herje i klasserommet når rektor er der. Samtidig viser han en glede under opprøret som jeg føler skal illustrere Vigos syn på det gode mennesket, slik en lærer burde være, mer enn å skulle være et realistisk portrett. Vi ser en mer politisk Vigo i Zéro de Conduite. Opprørsflagget gutten lager seg har mistenkelig mange likheter med anarkistenes flagg. Gleden ved å ødelegge den pompøse seremonien må Vigo ha kjent på selv. Opprørerne klatrer opp på hustaket så de kan se ned på et samfunn Vigo foraktet. De unge søker stadig høyere, som om de søker mot en høyere og bedre samfunnsordning og filmen avslutter med dem filmet nedenfra med himmelen som tak. Dette er et typisk regissør Vigo/fotograf Kaufman utsnitt. Ofte vil vi kunne se kameraet vippet oppover mot himmelen, kanskje opp langs en pipe, opp mot himmelen og fremtiden. 44 minutter.

L’Atalante er Jean Vigos mesterverk. Den er ofte å finne på lister over tidenes ti beste filmer, som regel i selskap med Citizen Kane, Sunrise, 8 ½ og The Seventh Seal. Strengt tatt er det jo en meget enkel historie Vigo har tatt utgangspunkt i. Et nygift par skal bo på arbeidsplassen hans som er en kanalbåt i området rundt Paris. Sjalusi og kjedsomhet skaper gnisninger og de mister hverandre i en god stund før de finner tilbake til hverandre. Heldigvis klarer Vigo å skape magi ut fra dette heller magre manuset. Han var først meget lunken til ideen om å lage denne filmen da han følte at det overhodet ikke var noe i manuset for ham. Han ble overbevist og kom fram til tre ting han ville med filmen. 1) Vise kanalene 2) Vise arbeidslivet til kanalarbeidere 3) Jobbe med skuespillere.

Denne versjonen ble restaurert i 2001 og er den mest korrekte versjonen som finnes. Her har 1990-versjonen blitt trimmet litt ned. De første 20 minuttene av filmen har stumfilmpreg i kamerabruk og komposisjon, men etter hvert føles filmen mer moderne. Ekspresjonismen influerer begynnelsen og vi ser spor av Vigos forkjærlighet for disse lave kameravinklene som peker opp mot himmelen, gjerne med mennesker i forgrunnen.

Flere testvisninger for studioet og bransjen førte til de forskjellige versjonene av L’Atalante som ble laget. Studioet Gaumont ble betenkt ved sin visning og fant filmen usammenhengende. Distributører og kinoeiere var generelt negative etter sine visninger. Gaumont klippet den om, flettet inn en lett signatursang og skiftet tittel på filmen. Senere ble dette redigert tilbake, men Vigo så aldri filmen få suksess. Vinteren var hard og tok knekken på hans allerede skrantne helse. Han var for syk til å filme avslutningsscene, den måtte Kaufman filme alene fra et fly etter Vigos instrukser. Litt senere var Jean Vigo død.

For meg er det Michel Simon som gir L’Atalante det lille ekstra gjennom sin rolle som sjømannen Pére Jules. Simon er en gudbenådet skuespiller som her gir en rolletolkning som jeg føler henger sammen med hans karakterer i Boudo Saved From Drowning og The Two of Us. Han er igjen den ville, vulgære og voldsomme mannen som viser seg å være et kompleks menneske til slutt. Vigo ønsket at Simon skulle improvisere og komme opp med ideer selv, og denne friheten er nettopp det Simon trenger for å kunne gi oss opplevelser som han gir oss her. Hans uhemmede skuespill og ville påfunn er høyst underholdende, som når han viser oss sin gjennomtatoverte kropp med et ansikt tatovert på magen. Munnen er navlen, og Pére Jules plasserer en sigarett i ”munnen” til stor forlystelse for Juliette. Denne sekvensen i kahytten til Jules er ganske ladet med erotisk nysgjerrighet, men det foregår ingenting som rettferdiggjør skipperens sjalusi. Det er en overreaksjon å ramponere kahytten til Jules. Allikevel er det en ganske vågal scene til å være i 1934 som utspiller seg etter at Jules har skjært seg med kniv i hånden. Han slikker i seg blodet og Juliette stikker også ut tungen, som om hun også kunne tenke seg å slikke såret. Sjømannen har forresten tatovert tre bokstaver på ryggen som står for ’Død over politiet’, noe som bærer bud om Vigos anarkistiske trekk.

Forholdet har surnet og skipperens sjalusi skal drive dem ytterligere fra hverandre. Juliette kjeder seg om bord og trenger avkobling. De drar inn til Paris, men en flørtende selger og sprellemann skaper igjen gnisninger mellom de to. Juliette godtar ikke sin begrensede frihet og forlater igjen kanalbåten for en bytur. Skipperen kaster loss i sin stolthet og slik kommer de bort fra hverandre. Selv om de leter etter hverandre, finner de hverandre ikke. Skipperen husker Juliettes ord om at man kan se sin elskede i vannet, og en av de flotteste scenene i filmen utfolder seg under vannet da skipperen dykker i kanalen og ser bilder av Juliette i brudekjolen i fantasien. Denne sekvensen bærer tydelig inspirasjon fra kortfilmen Taris. En annen flott, men igjen ganske vågal scene, viser de to elskende liggende i hver sin seng, han på båten og hun på et lite pensjonat i Paris. De tenker på hverandre og kjærtegner seg selv i en erotisk, drømmende tilstand.

Skipperen er blitt gal av savn, og setter kursen mot Le Havre for å finne Juliette. Det gjør også Jean Vigo. Le Havre ligger langt nord ved kysten. Vigo insisterte på å filme on location og brukte ikke falske bakgrunner eller studioer. Dermed får L’Atalante det autentiske preget og Le Havre brukes optimalt med sine havner og skip. Skipperen vandrer hvileløst rundt, ubarbert og gal i blikket. Straks blir han utsatt for korrigerende kommentarer, som Vigo aldri lar gå upåaktet hen. Vigo beskytter alltid outsideren, om de faller utenfor i perioder eller permanent.

Slutten er en studie i effektiv filmskaping hvor tid og logikk settes på vent. Jules tar ansvar og i løpet av kort tid finner han Juliette i Paris og får henne hjem til en ventende(!) skipper. Vigo er ikke en realistisk filmskaper i klassisk forstand, men bruker gjerne fantastiske virkemidler om det behøves. Men utseendet og lokasjoner skal være ekte. 87 minutter.

Øyeblikket: Scenen i L’Atalante når Pére Jules viser Juliette rundt i kahytten sin, som ser ut som en blanding av et apesirkus og en bordell (for å sitere Ole Paus). Jules har samlet massevis av saker fra hele verden, og innerst i skapet står et spritglass med to menneskehender. Det er alt han har igjen etter vennen på bildet Juliette nettopp har sett. Denne omvisningen er som en reise i seg selv.

Lyd og bilde

Det er høyst variabel kvalitet på bildet i disse fire filmene, men mest innad i hver film. L’Atalante er overraskende nok den som kommer svakest ut, tatt i betraktning at det er den nyeste og dermed burde høste av filmstabens økende erfaring. L’Atalante har hele spekteret fra skader, uskarphet og totalt ute av fokus til de skarpe gjengivelsene i dagslys. Zéro de Conduite har noen skader i form av hvite loddrette striper, men ellers er kvaliteten på det jevne. Blu-ray effekt får man egentlig kun servert i Ápropos de Nice, i de flotte solskinnsbildene tidlig i filmen. Lyden er på det jevne. Alt i alt skal vi være meget fornøyd med kvaliteten på disse filmene fra tidlig på 30-tallet.

Ekstramateriale

Audio commentaries featuring Michael Temple, author of Jean Vigo: Meget detaljert kommentatorspor på hver film. Dette er en forfatter av en bok om Jean Vigo, og det er ikke vanskelig å høre. Meget lærerikt. Han er god til å dypt inn i hver scene og flette det sammen med Vigos bakgrunn.

Score for À propos de Nice by Marc Perrone, from 2001: Helt greit lydspor, men ikke noe som gjorde inntrykk på meg.

Alternate edits from À propos de Nice, featuring footage cut by Vigo: Jeg tror nok at denne alternative utgaven av filmen kun er interessant for kjennere og spesielt dedikerte Vigo-fans. For meg ble den for lik den originale versjonen.

Episode of the French television series Cinéastes de notre temps about Vigo, from 1964: Dette er den beste dokumentaren på utgivelsen. Den er grundig og lang med sine 98 minutter. Vigos far var anarkist, journalist og redaktør og en ganske kjent mann i det politiske livet. Denne anarkismen tok Vigo med seg inn i sine filmer. Faren ble sett på som en Don Quijote som slåss utrettelig for sine idealer. Han ble til slutt fengslet og senere funnet død på cella. Vigo var sikker på at han var utsatt for et politisk snikmord. Jean Vigo ble bare 29 år gammel og hadde alltid hatt svak helse. Dette er bakgrunnen for hans kompromissløse filmer som måtte være slik fordi han ikke hadde tid til å lage dem senere. Han fikk råd om å lage mindre kontroversielle filmer og heller bygge opp sin karriere langsomt. Zéro de Conduite ble forbudt og et tapsprosjekt for produsent Nounez, men han ga Vigo sjansen igjen med L’Atalante allikevel.

Conversation from 1968 between filmmakers François Truffaut and Eric Rohmer on L’Atalante: Denne samtalen på 19 minutter er bygd opp som et intervju av Truffaut hvor Rohmer stiller spørsmålene. Samtidig bidrar Rohmer med opplysninger. Truffaut mener Vigo er den første profesjonelle avant-garderegissøren, og at den naturlige arvtakeren til L’Atalante er Breathless av Godard. Han så Vigos filmer første gang som 16åring og det representerte noe helt nytt for ham. Han trekker paralleller fra Boudo Saved From Drowning til L’Atalante, og mener Fellini igjen er inspirert av Vigo. Godt intervju.

Animated tribute to Vigo by filmmaker Michel Gondry: En bitteliten animasjonssnutt på 45 sekunder som ga meg lite. Andre kan bli begeistret.

Les voyages de “L’Atalante,” film restorer and historian Bernard Eisenschitz’s 2001 documentary tracking the history of the film: Det finnes fire versjoner av L’Atalante. To er fra 1934, en er fra 1940 og den siste er den restaurerte versjonen fra 1990 (Senere i 2001 kom denne versjonen som er vår versjon her, så nå er det fem). Først etter andre verdenskrig ble filmen anerkjent som en klassiker. I denne 40 minutters dokumentaren får vi se klipp fra innspillingen i 1934. Vigo inkorporerte ytre forhold i filmen, slik at hvis det regnet under filmingen forsterket han det ved å sette ekstra lys på regnet. Var det tåke, gjorde han den tykkere med røyk. De fire versjonene blir grundig sammenlignet. Vi får også se ubrukte scener. Spennende dokumentar.

Video interview from 2001 with director Otar Iosseliani on Vigo: Svakeste av intervjuene/dokumentarene denne gangen. Lite innhold som kunne vært hurtigere formidlet og kortet ned fra intervjuets 20 minutter. Otar Iosseliani ble filmskaper etter å ha sett L’Atalante og snakker her om kjærligheten til film generelt og den filmen spesielt. Han liker spesielt kombinasjonene av den erfarne sjømannen som har sett alt og den unge naive skipperen.

A booklet featuring essays by critics Michael Almereyda, Robert Polito, B. Kite, and Luc Sante: Almereyda forfekter at Vigo var mer enn lovende og eksperimentell, han var på høyde med de beste i samtiden, som Jean Renoir. Nesten alle filmskapere skylder Jean Vigo noe. Robert Politos essay tar i detalj for seg Vigo og Kaufmans arbeid med Á Propos de Nice. Zéro de Conduite får samme behandling, men dette essayet er skrevet av B. Kite. Filmen ble sett på som farlig og forbudt i Frankrike, noe som førte til at den ikke ble sett før i 1948. Luc Sante synes jeg fra før skriver gode essay, og dette skuffer heller ikke. Her tar han for seg L’Atalante. Kort sagt oppsummerer han med at filmen inneholder hele verden, til tross for sin enkle handling. En meget interessant opplysning her er at Vigo etterlot seg 26 uferdige filmer, syv fra eget manus. Fire virkelig gode essays i heftet denne gangen.

The Battle of Algiers

The Battle Of Algiers (Criterion nr. 249)(Blu-ray)

1966 – Gillo Pontecorvo (svart-hvitt)

Politisk film på sitt beste

Nivå 1 (uten spoilers)

Frankrike okkuperte Algerie i 1830, og fikk ikke kontroll i landet før i 1871. Midt på 1900-tallet startet FLN motstandskampen som førte til voldsomme krigshandlinger og Algeries løsrivelse i 1962. Criterion har gitt ut en meget omfattende blu-rayutgivelse av spillefilmen The Battle Of Algiers fra 1966 som på en ekstremt realistisk måte viser motstandskampen i hovedstaden. De som tar seg bryet med å se ekstramaterialet på utgivelsen vil få et godt innblikk i denne konflikten.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er ingen tid å miste. The Battle Of Algiers starter med tortur, så ingen tilskuere kan ha noen illusjoner om at det er en behagelig underholdningsfilm de skal få se. Ved hjelp av tortur har franskmennene fått opplysninger om Ali la Pointes skjulested i Casbahen, og litt senere har soldatene lokalisert ham. Mens Ali la Pointe sitter bak den falske veggen i leiligheten og to bomber er festet til veggen, begynner tilbakeblikket i filmen. Nå får vi servert historien om FLNs motstandskamp og hendelsene opp til Ali la Pointes endelikt.

National Liberation Front (forkortet FLN på grunn av det franske navnet, Front de libération nationale), oppstår i 1954. De proklamerer straks sin agenda, nemlig kamp mot kolonisering og for et fritt Algerie. Algerie skal styres i tråd med islamske prinsipper og respekt for grunnleggende rettigheter uavhengig av rase og religion.

Saadi Yacef spiller i praksis seg selv i filmen, selv om han her kalles El-hadi Jaffar. Yacef var oberst i FLN og leder for den militære fløyen. Ali la Pointe var, som i filmen, en småkjeltring som avanserte i FLN gjennom en innbitt overbevisning. Skuespilleren er i virkeligheten et menneske med svært mye til felles med småkjeltringen Ali. Opptrinnet rundt Jaffars testing av Ali viser hvor tøff hverdagen var og røffheten FLN måtte oppvise for å forbli trygge og uinfiltrerte. Ali får i oppdrag å utføre et attentat mot en tilfeldig patruljerende politimann. Våpenet får han tildelt sekunder før skuddet skal falle. Ali skyter, men revolveren er ikke ladd. Ali kommer seg unna og har bevist sin vilje og evne til innsats. Jaffar påpeker at den eneste måten å sikre at Ali ikke var infiltratør var å be ham om å drepe en fransk politimann. Franskmennene ville aldri ha ofret en politimann, men de kunne ha ofret en algeirsk overløper.

Den første bomben i Alger blir plassert av franskmenn i Casbahen. Senere skal FLN adoptere metoden og bombeattentatene mot sivile europeere blir deres varemerke. Bombene plasseres ofte av kvinner på caféer og gjør grusom skade. Det er sterkt å se denne filmen etter 22.juli, og det er ikke til å unngå at man må dra paralleller mellom bomben i Oslo og bombene i filmen. Det er også likhetstrekk mellom franskmennenes sinne etter attentatene som retter seg mot uskyldige algeriere, og nordmenns angrep på muslimer i Oslo mens man trodde at islamister sto bak bomben. Mennesker er mennesker og vi reagerer ofte likt uansett hvor i verden vi kommer fra. Regissør Pontecorvo viser oss dette på en uhyre enkel, men elegant måte. Det samme lavmælte musikkstykket spilles da vi ser ofrene etter FLNs cafébomber som da vi ser likene trekkes ut fra Casbahens ruiner. Slik forteller Pontecorvo oss at det er de samme handlingene med de samme konsekvensene, uavhengig av nasjonalitet.

Denne filmen er imponerende på mange forskjellige måter. Noe av det mest slående er realismen. Den har utseendet til en dokumentar, og pleide faktisk å bli vist med en plakat i begynnelsen som opplyste tilskueren om at det ikke fantes et eneste bilde fra nyhetssendinger eller dokumentarer i filmen. Det er nesten ikke til å tro når man ser scenene med opptøyer i gatene, med hundrevis av soldater og sivile gestaltet med trygg hånd av Pontecorvo. Filmteknisk må man også la seg imponere av bombeeksplosjonene som ingen kan identifisere som del av en filminnspilling. Jeg kan ikke forstå annet at det er en reell fare for menneskene som befinner seg ved caféen, men jeg er ingen ekspert på dette.

Algeriske kvinner sminket seg så likt som mulig europeiske kvinner når de skulle plante bombene. Da var det mye mindre sjanse for å bli stoppet i de omfattende sperringene. Nå gled de rett gjennom kontrollen og ble til og med flørtet med av de franske soldatene. Pontecorvo velger å la scenene med forberedelsene til bombeattentatene foregå uten dialog, rett og slett fordi det ikke trengs. Spenningen i filmen er tett og til tider uutholdelig. The Battle Of Algiers er rett og slett et unikt mesterverk. Selv om Pontecorvo befinner seg godt plassert på algerisk side i konflikten, kan man ikke si at han ikke balanserer filmen. Det brukes lang tid på å vise FLNs bombeattentater og hvilke offer det kommer til å få. Kvinnene sitter på caféen etter å ha plassert bomben under stolen og ser seg rundt på menneskene som om 10 minutter kommer til å dø. Både menn, kvinner og barn. Allikevel gjennomfører de det.

Etter at FLNs bombeattentater tiltar i hyppighet, setter Frankrike inn fallskjermjegerne i 10. Divisjon. De får i praksis frie hender til å vinne krigen for Frankrike, med politimyndighet innbakt i mandatet. Oberst Philippe Mathieu leder dem. Han har deltatt i alle væpnede konflikter Frankrike har vært involvert i siden andre verdenskrig. I tillegg var han medlem av motstandsbevegelsen i Frankrike under andre verdenskrig. Oberst Mathieu spilles av den eneste profesjonelle skuespilleren i filmen, Jean Martin. Mathieu har en enkel og pragmatisk filosofi bak sine handlinger. Hvis man vil beholde Algerie under fransk styre, godtar man alle handlinger som fører til det målet. Ellers gir man Algerie tilbake til algerierne.

Gillo Pontecorvo har ikke laget mange filmer, men har en god del påbegynte. De ble aldri fullført på grunn av Pontecorvos perfeksjonisme eller produsenters innblanding. Det er en skam og et tap for elskere av god, politisk film. En trøst kan være at han har inspirert filmskapere som Costa-Garvas som ga oss Z og Missing, i tillegg til filmskapere som Spike Lee og Oliver Stone.

Øyeblikket: En alkoholiker blir trakassert av en stadig økende gjeng med smågutter som til slutt drar ham ned trappene under en sverm av slag og spark. Jeg sitter med følelsen av at vi ser hans nedstigning til Helvete og at han antagelig kommer til å bli slått i hjel. Grufull scene, som har sin bakgrunn i FLNs moralske opprustning av sin egen befolkning. Alkohol og narkotika var forbudt for den algeriske befolkningen.

Lyd og bilde

1.85:1 er bildeformatet denne gangen. Lyden er i mono. I utgangspunktet var ikke The Battle Of Algiers en film jeg trodde skulle nyte godt av en blu-rayutgivelse, med tanke på den røffe og grove stilen filmen har. Det skulle vise seg å holde stikk. Kun i utendørsscener med godt lys, får man litt blu-rayfølelse. Filmen er godt restaurert og uten noen som helst skader. Lyden er kraftfull og den nydelige, men sparsommelige musikken klinger flott i mine ører.

Ekstramateriale

Gillo Pontecorvo: The Dictatorship of Truth, a documentary narrated by literary critic Edward Said: I løpet av 37 minutter forteller Said om Pontecorvos oppvekst og filmer. Paisan av Rossellini skulle bli vendepunktet i synet på filmens muligheter for den unge jøden. Han vokste opp i Mussolinis fascistiske Italia og ble senere kommunist, men forlot partiet etter Sovjets invasjoner i Øst-Europa. Pontecorvo er en regissør som er meget opptatt av musikk, så han og Ennio Morricone laget musikken i fellesskap. Said forteller også at Marlon Brando og Pontecorvo kranglet voldsomt under innspillingen av Burn! og at Pontecorvo kanskje hadde letter for å forholde seg til amatørskuespillere. Dette er en av mange fantastisk gode dokumentarer på denne utgivelsen.

Marxist Poetry: The Making of “The Battle of Algiers,” a documentary featuring interviews with Pontecorvo, Gatti, composer Ennio Morricone, and others: Nok en lang dokumentar, denne er på 51 minutter. Pauline Kaal var meget begeistret for filmen da den kom ut og mente at Pontecorvo var en farlig type marxist, da han var en marxistisk poet. Saadi Yacef var produsent for filmen og Franco Solinas skrev det sterkt politiske manuset, en type manus som han skulle fortsette med i årene fremover. Den eneste profesjonelle skuespilleren i filmen er Jean Martin som spiller oberst Mathieu. Privat var han venstresidemann som mislikte militæret og soldater. Det forhindret han ikke i å gjøre en god figur som oberst.

Interviews with Spike Lee, Mira Nair, Julian Schnabel, Steven Soderbergh, and Oliver Stone on the film’s influence, style, and importance: I en unison hyllest til The Battle Of Algiers gjennom 17 minutter, får vi høre hva disse regissørene føler er så spesielt med denne filmen. Det er slett ikke så kjedelig som det kan høres ut til. Velreflekterte betraktninger og personlige tanker blir formidlet til oss. Mira Nair sier at dette er den eneste filmen i verden hun skulle ønske hun hadde laget selv. Soderberg påpeker at han har brukt ting fra denne filmen i hans egen film Traffic.

Remembering History, a documentary reconstructing the Algerian experience of the battle for independence: The Battle Of Algiers er en rekonstruksjon av hendelser som skjedde bare tre år tidligere. Oberst i FLN, Saadi Yacef sier at Pontecorvo bare beskrev det han utførte under okkupasjonen. Historiker Alistair Horne har meget interessante betraktninger om terrorisme og kampen for å vinne majoriteten av befolkningen over til sin side. Kampene eskalerte etter den fransk-østerrikske krigen i 1870. I motsetning til Marokko og Tunisia var ikke Algerie en koloni, men ble innlemmet i Frankrike som en provins. Nesten en million europeere bodde i Algerie, flesteparten i hovedstaden Alger. Der var det områder som var forbudt for arabere å ferdes. De beste strendene var utilgjengelige for dem, og araberne måtte ta til takke med steinstrender. 8 mai 1945 feiret verden nazismens nederlag. I Setef og Guelma demonstrerte algeriere for å få rettigheter de mente å ha fortjent etter sin innsats i 2.verdenskrig. Det endte med massakrer hvor 45000 algeriere døde.

“États d’armes,” a documentary excerpt featuring senior French military officers recalling the use of torture and execution to combat the Algerian rebellion: Dette dokumentarutdraget er på 28 minutter. Frankrike brukte tortur i stor grad i Algerie. Her diskuteres fordeler og ulemper ved bruk av tortur, i tillegg til de selvfølgelige etiske problemstillingene. Bruken av tortur var så utstrakt og så grov, at garvede offiserer sa opp og dro tilbake til Frankrike. Som flere sier i dokumentaren: Vi brukte de samme metodene som Gestapo brukte på meg i Nancy for 14 år siden. Myndighetene nektet offisielt for bruken av tortur, men uoffisielt oppmuntret og roste de soldatene.

“The Battle of Algiers”: A Case Study, a video piece featuring U.S. counterterrorism experts: Denne samtalen mellom en ABCNews-journalist, en CIA-ekspert og en anti-terror ekspert varer i 25 minutter. En fantastisk interessant samtale som plasserer The Battle Of Algiers inn i en militærhistorisk kontekst. Ekspertene er enige om at Al-Qaida må ha sett filmen, og PLO og Black Panthers har bekreftet at de brukte denne filmen i opplæring av medlemmer. Cellestrukturen er også felles mellom Al-Qaida og FLN. Pentagon har brukt filmen i opplæringsøyemed, senest i forbindelse med invasjonen i Irak. Den er en lærebok i terrorangrep, motstandskamp og terroristmentalitet. Når det gjelder gevinsten av tortur, ender ekspertene på et ståsted om at det ikke er hensiktsmessig. For det første blir soldater opplært til å prate på en spesiell måte under tortur, som gjør avhøret vanskelig. For det andre gjør bruken av tortur noe med avhøreren som er vanskelig å reversere. Man havner et sted man ikke vil være som individ eller nasjon.

Gillo Pontecorvo’s Return to Algiers, a documentary in which the filmmaker revisits the country after three decades of independence: I 1992 reiste Pontecorvo tilbake til Algerie for å bevitne forandringene siden han var der sist. Denne dokumentaren på 58 minutter viser oss et Algerie preget av to sider, en fundamentalistisk islamsk bevegelse og en mer moderne bevegelse som krever demokrati. Pontecorvo ble ikke tatt godt imot av de islamske fundamentalistene som nektet ham å filme. Senere hjelper avisoppslag ham til å få mer tilgang. Italienere er populære i Algerie, og mange husker filmen hans på en positiv måte. De får filme inne i casbah, som er en by inne i byen. Dette er et sterkt område for FIS, som er den islamske bevegelsens parti. Pontecorvo erkjenner at han har sett en del utslag av fundamentalisme innen islam, men er veldig tydelig på at man aldri må sette likhetstegn mellom islam og intoleranse. Da har man misforstått totalt. TV-programmet virker i utgangspunktet meget islamkritisk og negativt. Pontecorvo balanserer dette i en viss grad.

Production gallery: Bilder fra innspillingen på gaten i Alger. Spennende bilder fra eksotiske lokasjoner.

Theatrical and rerelease trailers: Den originale traileren er litt lang (4 min), men er god. Rereleasetraileren er noe slanket og da fungerer den bedre. Den legger vekt på priser filmen har vunnet, gode kritikker og faktaopplysninger. Jeg kan ikke forstå at noen ikke skulle ønske å se denne filmen etter slike trailere.

A booklet featuring an essay by film scholar Peter Matthews, excerpts from Algeria’s National Liberation Front leader Saadi Yacef’s original account of his arrest, excerpts from the film’s screenplay, a reprinted interview with cowriter Franco Solinas, and biographical sketches of key figures in the French-Algerian War: Matthews har skrevet et oppsummerende og fint essay om filmens tilblivelse og filmskapernes valg av fremgangsmåte. Yacef skriver i sine memoarer om tiden i fengsel, som har blitt oversatt her. Heftets mest lærerike og interessante tekst er intervjuet med manusforfatter Franco Solinas. Som marxist og ytterst politisk aktiv, er det et tydelig og ærlig intervju han bidrar til. Han har et velreflektert forhold til krig og hvilke løsninger han ville bruke i arbeidet med manuset til The Battle Of Algiers. Heftet rundes av med en oversikt over nøkkelpersoner i konflikten i Algerie, med opplysninger om hver enkelt. Ca 30 i tallet.

The Seventh Seal

The Seventh Seal (Criterion nr. 11)(Blu-ray)

1957 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)

Memento Mori

Nivå 1 (uten spoilers)

Antonius Block har returnert til Sverige etter ti år på korstog. Han dro ut fast i troen, men kommer hjem full av tvil. Sverige herjes av Svartedauden, en pest som skal ta livet av ¼ av befolkningen. Finnes det en Gud i denne mørke middelalderen?

Nivå 2 (med spoilers)

”Når lammet hadde åpnet det syvende seglet var det stille i Himmelen i en halv time. Og de syv englene som hadde syv trompeter gjorde seg klare til å la seg høre.”

The Seventh Seal starter så storslagent, så mektig, at du vet at du skal oppleve noe helt spesielt. Alt er tungt, dystert og illevarslende. Disse bildene er av en slik type at man kunne ha hengt dem på veggen. En ridder og hans væpner har kommet hjem til gamlelandet. De kunne ha vært Don Quijote og Sancho Panza, men forholdet mellom dem er ikke så hjertelig. De har hver sin jobb å gjøre og tilhører hver sin stand. De har heller ingen illusjoner om deres forhold. Bergman viser oss straks den jordnære og realistiske siden ved filmen gjennom å ha ridderen (Max von Sydow) sparke i væpneren (Gunnar Bjørnstrand) for å vekke ham. Jöns, væpneren, geiper etter ridderen Antonius Block. Som han også skal gjøre senere. Denne forskjellen i stand vises også gjennom deres besøk i en kirke. Block går inn i kirken og direkte opp til statuen av Kristus. Etterpå skrifter ham til presten, som skal vise seg å være Døden. Jöns besøker kunstneren i sidekapellet og finner en likesinnet. En meget fin sekvens utspiller seg der, hvor Bergman klarer å vise oss nye sider av Jöns.

Mens korsfareren og væpneren rir gjennom landet, får vi parallelt følge en teatertrupp på omreise. Jof, Mia og barnet deres bor i en vogn sammen med Skat. Jof og Mias navn er sammentrekninger av Josef og Maria og hvem barnet egentlig skal symbolisere kan jo ikke være så vanskelig å gjette. I en film med så mye alvor, tungsinn og håpløshet fungerer denne lille familien som en strime av lys og håp. Det er latter og lek, kjærlighet og naivitet som omkranser dem. Etter at Block blir kjent med dem motiveres hans handlinger av et ønske om å beskytte dem fra Døden, noe han også klarer. Da er hans oppgave utført og han kan godta sin skjebne.

Skat derimot, stritter imot Døden til siste slutt. Han har lurt smeden til å tro at han har begått selvmord, men man kan ikke unngå Døden for lenge. Straks etter at smeden har dratt, sager Døden ned treet han sitter i og tar ham til seg. Filmen har mange referanser til at vi som mennesker en gang skal dø. I tillegg til at døden vises ved forlatte landsbyer, mennesker syke av pest og samtaler som dreier seg om det å dø, er hodeskallen en del av mange scener. Jöns forsøker å få svar fra en munk som sitter på en gressbakke, men han er død. Hodeskallen griner mot oss. Jöns kan lakonisk meddele Antonius Block at munken ikke hadde så mye å fortelle, men at det han sa var meget klart. At Døden selv med sitt hvite ansikt bringer assossiasjoner til en hodeskalle er også vesentlig. Legg også merke til dødsmasken som brukes i teateroppsetningene. Etter bruk henges den på vognen og dermed blir den en del av mange av de muntre scenene med den lille familien, som et varsel om død. Memento mori, husk at du skal dø…

Korsfareren har kommet tilbake fra korstoget full av tvil om Guds eksistens. Han leter etter tydelige tegn på Gud i livet rundt ham, men finner bare død og elendighet. Bergman er heller ikke redd for å ta opp det største av alle spørsmål: Hva er meningen med livet? Dette er filmens hovedanliggende. Heksebrenningen er en nøkkelscene i Blocks søken etter svar. Hvis hun er besatt av Djevelen vil han at hun skal spørre Djevelen om Gud finnes. Djevelen må vite det. Heksen ber ham om å se henne i øynene og se etter Djevelen der. Men Block ser ingen Djevel, han ser bare ren frykt i øynene til en uskyldig jente.

I en krisetid som under Svartedauden tyr befolkningen i større grad til religion. I The Seventh Seal får det utslag i heksebrenning, heksene utfører Djevelens verk gjennom pesten, og prosesjoner av selvpiskende mennesker. Ved å straffe seg selv slik, får de syndenes forlatelse og driver bort det onde. Noen av scenene som gjør størst inntrykk er nettopp disse scenene. Blandingen av fotograf Gunnar Fischers iscenesetting og innholdets religiøse vanvidd, utgjør noen av de mest kraftfulle sekvenser som noen gang er festet til en filmrull.

Apropos kraftfulle scener må det nevnes at The Seventh Seal har mange scener som er dristige, utfra et kunstnerisk perspektiv. Bergman tar en sjanse ved å legemliggjøre Døden, i Begnt Ekerots skikkelse. Her legger Bergman hodet på blokka, men han lykkes formidabelt. Jeg føler at dette grepet løfter filmen opp til en mytisk sfære som gir en dimensjon av storhet som ikke kunne ha blitt nådd på noen annen måte. Filmhistoriens største scener blir ofte parodiert og ikke mange scener har blitt gjenstand for så mye parodi som scenene med Døden i The Seventh Seal. Spesielt gjelder det den ultraberømte scenen hvor Antonius Block spiller sjakk med Døden og scenen hvor Døden endelig kommer for å hente korsfareren til seg på Blocks eget slott.

Når man ser The Seventh Seal er det aldri noen perioder hvor man ikke føler at man er i Sverige på 1300-tallet. Alt er så gjennomført, aldri er det detaljer som ødelegger opplevelsen av en forflytning til fortiden. Sett i lys av det, virker det så riktig at Jöns oppfører seg som han gjør mot kvinnen han redder fra den slu Raval. Jöns er hard mot henne og krever sin rett, men samtidig er han så omtenksom som det vil være naturlig for en god mann å være på denne tiden, i disse omgivelsene. Så og med hans behandling av Raval. Hans rettferdighet og mildhet hindrer ham ikke i å merke en mann med kniven, som en hardere mann hadde drept. Det er en brutal tid, og man kan ikke tillate seg å fremstå som svak. Jöns vurderer å drepe soldatene som skal til å brenne heksen, men avstår fra det siden hun allerede er nesten død. Hun må ofres.

På kroa snakker gjestene om sin frykt for pesten, samtidig som de sladrer om løst og fast. Noe har ikke forandret seg. For filmpublikummet på 50-tallet sammenfalt nok denne følelsen av en overhengende fare med deres egen frykt for atomkrig. Kanskje var det derfor filmen slo godt an rundt omkring i verden. Og kanskje er det derfor filmen fremdeles sees på som et mesterverk. Fordi den alltid kan sammenfalle med menneskers frykt for noe i deres samtid. Filmeksperten som står bak kommentatorsporet på denne utgivelsen som ble spilt inn i 1987, plasserer Tsjernobylulykken som det som tilsvarer pesten. I dag vil det kanskje være frykten for terrorhandlinger eller klimakatastrofer.

Ingmar Bergman laget The Seventh Seal for å konfrontere sin dødsangst, noe han klarte med godt resultat. Han kom ut av prosessen med en innsikt i at vi går fra noe til intet, og at det største problemet med døden ikke er å dø men å være redd for døden. Antageligvis er det Jöns han identifiserer seg mest med. Jöns som hevder at verken Gud eller Satan passer på dem. Det finnes kun tomhet.

Bortsett fra Antonius Block er det kun Jof som kan se Døden. Han har evnen til å ”se”. Hans kone Mia avfeier alltid disse synene som løgn eller fyll, dog med en kjærlig undertone. Det hjelper ikke at Jof fra naturen av er en lite troverdig gjøgler, som noen ganger lyver for å bevise de sanne synene sine. Hans evner i dette henseende løfter ham opp til å stå litt over de andre menneskene, som underbygger hans unike posisjon som Jo(se)f.

Det syvende seglet forsegler den syvende og siste boken i Bibelen som beskriver Dommedag. Hvordan vil Dommedag manifestere seg? Er det hva Bergman har gjort her, beskrevet Dommedag på Jorden? Kan menneskene som vandret rundt i Sverige på 1300-tallet, i en tid med pest, kaos, død og religiøst vanvidd ha hatt opplevelsen av at Dommedag hadde kommet? De tidligere seglene har sluppet løs sykdom, sult, krig osv. Men det syvende frigjør den endelige dommen over menneskene…

Øyeblikket: Antonius Block og hans kone, Jöns og den tause kvinnen, smeden og hans kone, alle er de samlet i korsfarerens slott. Det banker på døren og Jöns går for å åpne. Han meddeler at ingen er der, for han kan ikke se Døden før hans tid er omme. Men straks etter er Døden i rommet med dem. De forstår alle at han har kommet for dem. De reiser seg og presenterer seg én etter én. Den tause kvinnen ytrer sine første ord i filmen: ”Det er fullbyrdet”, i likhet med Jesus på korset.

Lyd og bilde

Som vanlig er kommer The Seventh Seal i 1.33:1 bildeformat og med monolyd. Det er et meget imponerende bilde, skarphet og detaljnivå er uovertruffent. Det er rett og slett perfekt, bortsett fra én ting. Jeg er jo stor tilhenger av utgivelser som klarer å gjengi filmkornet, det gir en slik utpreget ”film”-følelse som løfter filmopplevelsen et hakk. Men The Seventh Seal har til tider for mye korn, slik at det blir distraherende. Da mener jeg først og fremst i begynnelsen av filmen, hvor himmelen kribler voldsomt. Nærbilder av ansikter har også fått sin dose og vel så det. Grunnen til denne mengden filmkorn kan jeg ikke uttale meg om. Kanskje har det med filmtypen som ble valgt den gangen av fotograf Gunnar Fischer. Eller kanskje det rett og slett er absurd av meg i det hele tatt å snakke om at det kan vises for mye filmkorn? En print er en print, og her blir den gjengitt perfekt. Lyden er derimot problemfri, og meget god. Tydelig og kraftfull.

Ekstramateriale

Introduction by Ingmar Bergman, recorded in 2003: Bergman skrev denne filmen for å overvinne sin dødsangst. I Alberto Pictors malerier finnes det et utsnitt som viser en ridder som spiller sjakk med Døden. Disse motivene finnes i en kirke i Uppsala. Bergman mener at denne filmen er en av de beste filmene han har laget.

Audio commentary by Bergman expert Peter Cowie, with a new afterword: Dette kommentatorsporet ble gjort i 1987 i forbindelse med en Criterion DVD. På denne blu-rayen har Cowie laget et nytt etterord som er med som et videoessay. Cowie har utrolig mye kunnskap om Bergman og har en utmerket måte å kommentere på. Så mye informasjon er formidlet gjennom dette sporet at man føler at man virkelig får grepet på denne komplekse filmen. Ypperste klasse.

Bergman Island (2006), an 83-minute documentary on Bergman by Marie Nyreröd, featuring in-depth and revealing interviews with the director: Denne dokumentaren har sin egen DVD-utgivelse (nr 477) og blir omtalt lenger ned på siden.

Bergman 101, a selected video filmography tracing Bergman’s career, narrated by Cowie: Dette er en veldig fin gjennomgang av Bergmans filmer og kan fungere godt som en aperitiff som kan gjøre oss mer nysgjerrige på Bergman. Cowie tar opp Bergmans strenge religiøse oppdragelse med mye fysisk avstraffelse. Han stakk av hjemmefra og ble ikke forsonet med foreldrene før lenge etterpå. Hans forhold til barndommen ble brakt til lerretet i Fanny og Aleksander.

Archival audio interview with Max von Sydow: Von Sydow er meget misfornøyd med hvordan han snakket i filmene med Bergman på 50-tallet. Altfor teatralsk. Dialogen til Bergman var også veldig stilisert. The Seventh Seal var den første av elleve filmer med Bergman. Bergman instruerte ikke Von Sydow, bare fortalte om rytmen i scenen. Et godt intervju med Von Sydow som også forteller litt om hvordan han ble oppfattet i Hollywood. Som høy, blond og lys i huden ble han nesten kun brukt til roller som nazist.

A 1989 tribute to Bergman by filmmaker Woody Allen: En entusiastisk Woody Allen forteller om sitt forhold til Bergman, som han mener er tidenes beste regissør.

Theatrical trailer: Fin trailer som legger vekt på at Antonius Block dro ut på korstog fast i troen, og returnerte full av tvil. Finnes det ingen Gud? Bra trailer.

A booklet featuring an essay by critic Gary Giddins: The Seventh Seal er en av de virkelig store klassikerne. Straks etter filmen kom ut, ble film en del av frontlinjen sammen med moderne jazz, beatlitteratur, abstrakt malekunst og absurd teater i kampen mot masseindustrien representer ved Hollywood og TV. Giddins forteller om filmens påvirkning og også om filmens innhold. Han avslutter med å argumentere for at The Seventh Seal er en film som omfavner tvilen. Et virkelig godt essay.

Bergman Island

Bergman Island (Criterion nr. 477)(DVD)

2006 – Marie Nyreröd (farger)

Den gamle mannen og øya

Nivå 1 (uten spoilers)

I denne nesten halvannen lange samtalen mellom regissør Marie Nyreröd og en 84 år gammel Ingmar Bergman på Fårö, forteller Bergman oppsiktsvekkende ærlig om selv. En varmt anbefalt dokumentar som viser deg en klok og ærlig gammel mann, fire år før han døde.

Nivå 2 (med spoilers)

Fårö er en nydelig øy som Bergman forelsket seg i under innspillingen av Så som i et spegel (Through A Glass Darkly). Her bodde han den siste tiden av sitt liv ensom, med kun telefonkontakt med omverdenen. Han sto opp, gikk en lang spasertur og skrev deretter i tre timer. Øya har ikke postkontor eller legekontor, men har butikk og kirke. Og Bergman har en kino, hvor han ser en film hver dag. De andre 500 fastboende svarer at de ikke aner om turister spør hvor regissør Bergman bor.

Ingmar Bergman var ekstremt opptatt av sin mor som barn, gråt mye og ville klemme henne ofte. Hun avviste ham og gikk til lege med ham for å fjerne dette behovet. Legen mente at det var unormalt, han skulle jo bli en mann. Moren var hard og hadde et stort behov for å bestemme over omgivelsene. Selv med dette karaktertrekket, brøt hun aldri inn overfor sin mann under de mange avstraffelsene av barna. Ingmar fikk sin del av fysisk straff, noe som han tar opp i filmer som Fanny og Aleksander. Den strenge religiøse oppdragelsen har preget ham enormt som filmskaper.

Bergman analyserer seg selv i denne dokumentaren og forteller hvilke trekk han mener å ha arvet fra sin far og hvilke som stammer fra hans mor. Han er brutalt ærlig og utleverende. Han kritiserer seg selv for aldri å ha investert det minste i barna sine. Han har også sluttet å ha dårlig samvittighet for det, da han mener det bare er en måte å lindre seg selv på. Det vil ikke hjelpe de barna han forlot.

Demoner er noe den kjente filmregissøren har et spesielt forhold til. Han omtaler dem som virkelige personer med forskjellige egenskaper. Demoner som Raseridemonen og Kontrolldemonen har hundset ham i hele hans liv, mens Tomhetsdemonen aldri har fått tak i ham. Du vet, den demonen som tar fra deg kreativiteten og du står der uten noen tanke eller initiativ…

En julaften fikk Ingmar en teddybjørn i gave, mens broren fikk et filmkamera. Blodig urettferdig og ydmykende. Etter å ha grått sine bitre tårer, finner Ingmar løsningen. Han bytter bort hele sin samling tinnsoldater mot kameraet. Slik startet en stor regissørs filmkarriere i det små. Bergman døde i 2007, på samme dag som en annen stor regissør; Michelangelo Antonioni.

Øyeblikket: Da Bergman skal forklare hvordan det kunne gå til at han fra å ha vært sammen med Bibi Anderson to år tidligere, kunne forlate innspillingen av Persona som partner med Liv Ullmann. Bergman har store problemer med å finne ord.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.77:1. Bildet er litt under middels. Ikke veldig skarpt, sliter spesielt med bevegelse. Heldigvis er dette en film stort sett bygget opp av intervjusituasjoner med lite bevegelse. Lyden er klar og fin.

Ekstramateriale

Bergman 101, a selected video filmography tracing Bergman’s career, narrated by Cowie: Dette er en veldig fin gjennomgang av Bergmans filmer og kan fungere godt som en aperitiff som kan gjøre oss mer nysgjerrige på Bergman. Cowie tar opp Bergmans strenge religiøse oppdragelse med mye fysisk avstraffelse. Han stakk av hjemmefra og ble ikke forsonet med foreldrene før lenge etterpå. Hans forhold til barndommen ble brakt til lerretet i Fanny og Aleksander.

An essay by director Marie Nyreröd: Den eneste journalisten som fikk komme til Fårö var Marie Nyreröd. Bergman sa ja til å svare på alle spørsmål og nei til å svømme, sykle eller annet foran kameraet. Ryddig og greit. Bergman holdt kontakten med sine venner gjennom telefonen. Nyreröd ble en av Bergmans telefonvenner og han ringte henne et par ganger i uken.