Le Beau Serge (Criterion nr. 580)(Blu-ray)
1958 – Claude Chabrol (svart-hvitt)
Starten på en bølge
Nivå 1 (uten spoilers)
Francois trenger å hvile seg frisk etter sykdom. Han drar tilbake til landsbyen han vokste opp for en vinter. Her møter han igjen bestevennen Serge, men det har ikke gått så bra med ham. Francois forsøker å nærme seg Serge og hjelpe ham vekk fra alkoholen.
Nivå 2 (med spoilers)
Jeg hadde sett noen Claude Chabrol filmer fra før, men aldri blitt spesielt betatt av dem. Selv som en filmelsker med spesiell forkjærlighet for fransk film, stilte Chabrol langt bak i køen for min del. Men vips, så gir Criterion ut hans to første filmer på blu-ray og han rykker langt frem i køen. For Le Beau Serge er en deilig film, og en slik skjult juvel som er så fantastisk å komme over.
Le Beau Serge er filmen som sparket i gang den franske nybølgefilmen. Truffaut, Godard, Rivette og Rohmer ble alle store regissører etter hvert, men det var Claude Chabrol som først klarte å lage sin egen film. Alle disse regissørene sprang ut fra filmkritikermiljøet i Cahiers du Cinema. De to første filmene til Chabrol høstet lovord i Cahiers du Cinema, før de senere skulle lufte sin misnøye med Chabrol. Fra begynnelsen av 60-tallet ble han ikke intervjuet av sin gamle arbeidsplass og han ble sett på som en regissør som sviktet idealene de tidligere hadde stått for. Slik sett ble han det sorte fåret, den kommersielle leiesoldaten, mens respekterte Truffaut og Godard ble de mest kjente fra kretsen.
Siden debutfilmen Le Beau Serge handlet om alkoholisme, forsøkte Chabrol å få midler fra organisasjoner som jobbet med alkoholisme. Dessverre var ingen interessert siden filmen dreide seg om alkoholisme på bygda. De var mer interessert i urban alkoholisme.
Det var en katolikk som startet på regijobben på innspillingen av Le Beau Serge. Regissøren som avsluttet filmen var ikke lenger katolikk. Chabrol var blitt avkristnet av filmen, ifølge ham selv. Allikevel er filmen tungt ladet av kristen symbolikk, bildebruk og språkbruk. Den bruker kontraster i stor grad og lys/mørke er den hyppigst benyttede. Derfor blir lyssettingen vesentlig for meningsinnholdet i filmen. Hvem står i lyset, hvem står i mørket. Og skifter dette i løpet av filmen? Det er små elementer som kan hjelpe oss med å gripe regissørens mening i konflikter og utvikling av karakterer. Så kan man selvfølgelig gjøre som Chabrol gjør et sted og la Maries ansikt dele seg i en lys og en mørk halvdel, så er vi like langt. Chabrol sa en gang at alle sjeler inneholder det gode og det onde. Han betraktet sjelen via yin/yan, og mente at det lyse alltid hadde en flekk av mørke og omvendt.
Francois er i starten av filmen den lyse, den uskyldige, naive og overlegne. Serge på sin side er den mørke, skumle, bitre og underlegne. Første gang vi ser Serge dirrer samtidig en mørk akkord i lydbildet. Han er full fra første bilde vi ser ham. At bussen ankommer landsbyen er en liten begivenhet og Serge må også bort å se. Siden drar han bort på kroa med sin faste drikkepartner, svigerfar Glomaud.
I denne tidlige perioden i filmen ser vi at Francois er veldig opptatt av Serge, og forhører seg om ham fra en annen venn. Alle i en slik liten landsby har godt overblikk om andres situasjoner, så Francois har etter relativt kort tid godt kjennskap til Serges livssituasjon. Han er alkoholiker, gift med Yvonne som igjen er gravid etter at de fikk et dødfødt barn med Downs syndrom forrige gang. Han kjører lastebil når han ikke drikker og noen ganger kombinerer han de to syslene. Francois er med dette utgangspunktet overlegen Serge, og Chabrol som alltid er opptatt av klasse og status, viser oss det på flere måter. De to første gangene Francois betrakter Serge er det fra rommet sitt i annen etasje ned mot Serge på gatenivå. Disse scenene etablerer maktforholdet mellom de to samtidig som vi presenteres for et trekk ved Francois, nemlig observatøren eller i siste instans kikkeren.
De presise observasjonene i Le Beau Serge må tilskrives at det er Chabrols hjemby han filmer i. Det er lett å kjenne igjen trekk ved småbyen og dens innbyggere. Samtidig er han ikke ondskapsfull i sin beskrivelse av småbyen, selv om både incest og alkoholisme skildres. Det er i det hele tatt en engasjerende historie og miljø Chabrol drar oss inn i. Jeg var helt oppslukt fra første minutt!
Francois mener det godt i sin streben etter å hjelpe sin gamle venn Serge. Det er det ingen tvil om. Derimot synes jeg han trår over noen grenser i sin iver, og det kan stamme fra en ubevisst iboende arroganse. Den kan oppstå fra flere kilder, en følelse av overlegenhet på grunn av Serges håndtering av livet sitt kontra Francois eget eller rett og slett bygutten som vet mer enn menneskene i den statiske landsbyen han nå vender tilbake til. Francois går over streken i sin anbefaling at Serge bryter med Yvonne, etter kun å ha sett dem sammen i to dager. Samtidig svikter Francois sine nærmeste på flere nøkkeltidspunkt. Når Serge trenger Francois er han sammen med Marie og Serge kan ikke finne ham. Serge mener dette er grunnen til at han har drukket så tett siste uke. Francois avstår også fra å bli med Marie når hun ber ham om det, og det gjør at voldtekten ikke kan forhindres.
Måten Marie ordlegger seg når hun forteller Francois om voldtekten hun blir utsatt for av Glomaud, trekker filmen i retning av bibelske allegorier. Hun sier at han gled inn som en slange, noe som gir oss assosiasjoner til slangen i Paradis. Slik startet fallet, og slik starter Francois nye måte å se landsbyen på. Borte er den naive, idealiserte forestillingen av hjembyen og tilbake er den voksnes blikk. Fra nå av dykker Chabrol ned i temaer som skyld, skam og tilgivelse. Dette er temaer han stadig vendte tilbake til. I denne settingen er de Serge som har et pragmatisk syn på ting og kontroll på situasjonen. Francois henfaller til beskrivelser som at befolkningen er dyr.
Marie har alltid vært voldsomt seksualisert, med sin Brigitte Bardot-mimikk og dådyrblikk, men etter voldtekten vil ikke Francois ha noe med henne å gjøre. Han er i en fase av tvil og forvirring. I dansesalen er han isolert. Der han tidligere har vært kikkeren, er det nå han som blir kikket på under slagsmålet med Serge. Igjen kommer de bibelske referansene inn. Han ligger nedslått og blodig ved piggtråden som godt kan være tornekransen. Sprossene i vinduet danner et kors.
Fra nå av skal Francois frelse landsbyen og dens innbyggere. Han skal dra landsbyen ut av mørket. Han har et Messiaskompleks og presten ser dette. Francois skal være lyset, budbringeren og frelseren. Anledningen han får til det er Yvonnes fødsel. Dette er hans time. Han skaffer til veie legen. Han skaffer til veie Serge. Barnet skal fødes, Yvonne og Serge skal gjenforenes. Den eneste han må gi tapt er Marie, som sitter kald og fastlåst ved Glomauds sykeseng. Her lukkes døren for henne.
I filmens hektiske siste del ser vi påvirkningen fra ekspresjonismen i filmen. Her er det mange nydelige scener, med inspirert lyssetting. Flere scener viser lys som faller på Francois hode og gir inntrykk av en glorie rundt hodet hans. Han tar lyset i form av en lommelykt med seg på sin leting etter Serge i natten. Francois bringer lyset til mørket. Barnet blir født mens Serge er til stede. Francois har gjort sitt og synker sammen. Er han død? Serge ler i glede over det nyfødte barnet. Slik slutter filmen, med Serges latter som kanskje blir hysterisk på slutten? Slik klarer Chabrol å skape en slutt som ikke var helt entydig allikevel. For er det ikke noe rart med Serges uttrykk…?
Øyeblikket: Francois sitter på kafeen og Glomaud vet at han har et forhold til datteren hans. Glomaud provoserer frem situasjonen hvor Francois må si at Marie ikke er Glombauds datter. Glomaud blir meget ivrig og gjentar gang etter gang hva Francois har sagt. Han vil ha vitner på dette. Så sier han at Francois ikke vet hva som venter ham, og forlater kafeen i strålende humør. Han skal nå hjem og voldta Marie, da hun ikke er hans datter.
Lyd og bilde
Dette utrolig flotte bildet presenteres i 1.33:1. At en film fra 1958 av en debutant kan se slik ut i 2011 er fantastisk. Le Beau Serges bilde er referansekvalitet. Det er meget skarpt, lite eller ingen skader og gir deilig gjengivelse av filmkorn. Dybden i bildet er superb. Dette er en av de beste svart-hvitt utgivelsene jeg har sett. Da passer det fint at det er mange vakre motiver i filmen å se på. Landsbyen og veiene rundt er nydelig filmet. Monolyden er også topp klasse.
Ekstramateriale
New audio commentary featuring Guy Austin, author of Claude Chabrol: Rimelig godt kommentatorspor av en etter hvert andpusten Austin. Han gjør sterke tolkninger og sitter på mye kunnskap om Chabrol. Han har også skrevet en bok om regissøren. Han sammenligner filmen med regissørens liv og forteller oss hva som er selvbiografisk. Best liker jeg at han gjør oss oppmerksom på hva som egentlig foregår i spesifikke scener og at han peker på viktige detaljer som lyssetting. Han er flink å lese informasjon og betydning inn i scener jeg ellers ville ha oversett.
Claude Chabrol: Mon premier film, a documentary by Francis Girod on the making of Le beau Serge, featuring interviews with Chabrol and actor Jean-Claude Brialy: Denne dokumentaren er på 51 minutter. Den dreier seg i hovedsak om innspillingen i Sardent og Chabrols oppvekst. Samtidig får vi mye informasjon om gjengen rundt Cahiers du Cinema. Jean-Claude Brialy som spiller Francois fungerer som vert for dokumentaren. Brialy møter både innbyggere fra den tiden og andre skuespillere fra filmen på sin vandring rundt i byen. Chabrol er også mye til stede i dokumentaren og han ler godt av traileren til Le Beau Serge somhan da altså ikke har laget selv.
Segment from a 1969 episode of the French television series L’invité du dimanche in which Chabrol revisits Sardent, the town he grew up in and Le beau Serge’s location: Elleve år etter filmen ble spilt inn, er Chabrol tilbake i Sardent. I denne ti minutter lange episoden møter han igjen noen av dem som var med i filmen og forteller morsomme historier fra okkupasjonen.
Theatrical trailer: Alt dreier seg om Serge og navnet hans nevnes i hver scene de har valgt ut. Dramatisk trailer på tre minutter.
A booklet featuring an essay by film critic Terrence Rafferty: Le Beau Serge er den første filmen i den franske nybølgen, men man kan tilgis for å ha trodd at det var The 400 Blows eller Breathless. Det har tross alt vært mye mer snakk om dem og de ble sett på som ikoner for bevegelsen. Rafferty har skrevet et opplysende essay og setter fingeren på et faktum som er interessant. Til å være en fransk nybølgefilm, er jo Le Beau Serge en veldig tradisjonell fransk filmhistorie.
3 Women (Criterion nr. 230)(Blu-ray)
1977 – Robert Altman (farger)
På jakt etter seg selv
Nivå 1 (uten spoilers)
Pinky er en ung jente fra Texas som begynner å jobbe på et spa i California. Hun blir venninne med Millie som lærer henne opp og senere deler de leilighet. Men Pinky blir etter hvert litt for intens i sin beundring av Millie.
Nivå 2 (med spoilers)
Robert Altman har laget mange fantastiske filmer, som The Long Goodbye, M.A.S.H, Nashville og McCabe and Mrs Miller. En av de mindre kjente, men like god, er 3 Women som han laget i 1977. Den har alle disse deilige kjennetegnene til 70-talls amerikansk film. Dypt personlig, modig og den stoler på sitt publikum hva evner til refleksjon angår.
3 Women startet som en drøm. Robert Altman drømte tittelen, hvem som skulle være og deler av en historie i ørkenen. Ørkenen snek seg nok inn i drømmen via all sanden den lille sønnen hans hadde dratt med seg opp i senga når han ville ligge ved siden av pappa. Slik startet det som skulle være en veldig fri og drømmende film. Shelley Duvall som har vært med i syv av Altmans filmer, skrev sin egen dialog. Hun skrev også handlelistene Millie bruker og teksten i dagboken hennes. Slik skapes en fullverdig karakter.
3 Women er i følge regissør Altman en impresjonistisk film. Hans favorittfilm ville ha vært et maleri med musikk satt til. Et maleri varer ikke en bestemt tidsperiode slik en film gjør. Det har ingen begynnelse eller slutt og ingen ser det på samme måten, som en film. På et maleri kan velge hvor blikket skal hvile, mens en film ses likt av publikum.
Altman bruker kommentatorsporet til rose sine skuespillere. Han er glad i den nedtonede skuespillstilen, og svært lite glad i overspilling. Han retter kritikk mot skoler hvor det stadig sies ”give me more”, fordi Altman mener at mennesker reagerer forskjellig på samme opplevelser. De vil føle det samme, men vise det forskjellig. Høyere og voldsommere betyr ikke mer realistisk og dermed bedre skuespill. Dette vil jeg gjerne si meg enig i. Det er en trend i Hollywood med voldsomme følelsesutbrudd, som ikke gir meg noe og som ikke føles realistisk. Denne trenden har forresten vart i ganske mange år. Alle trenger ikke være opprørt, sint eller lei seg akkurat slik som Al Pacino…
Robert Altman er ikke opptatt av kopiering innen film. Han mener det egentlig ikke går an, men man kan la seg inspirere og dermed er det bare en ære. Paul Thomas Anderson sa til ham at han hadde egentlig bare kopiert en av Altmans filmer, og Altman synes at det var flott. Selv mener han at han selv er mest påvirket av John Houston, men andre regissører har lært ham enkelte viktige ting. Bergman lærte ham å være stille og Fellini lærte ham at alt er mulig.
Pinky er som et barn. Ved at hun oppfører seg som et barn, mens hun egentlig er en ung voksen, framstår hun som litt vulgær. Både Pinky og Millie er ganske ressurssvake, i den forstand at de virker uforberedt til livet. De er som to sjeler som vandrer på jorden og leter etter en personlighet. De starter begge med tabula rasa, i en alder hvor tavlen skulle hatt en god del innhold allerede. Millie danner seg en personlighet ved å leve slik magasinene forteller henne. Hun holder mange blader, ser filmer og mottar reklame som også påvirker henne. Legg merke til at hun aldri får personlig post. Pinky skaper sin personlighet ved å etterligne Millie. På ett nivå handler denne filmen om personlighetstyveri.
Pinky blir mer og mer intens i forholdet til Millie. Hun låner Millies klær, stempler Millies timekort, flytter inn i Millies leilighet og leser Millies dagbok. Gradvis viskes grensene mellom de to individene ut, og etter ulykken har Pinky skiftet personlighet, til en som ligger enda mer opp mot den originale Millie. Nå er også maktforholdet mellom dem snudd på hodet. Pinky er nå i den kontrollerende posisjonen Millie en gang hadde og lykkes der hvor Millie feilet i det sosiale. Hun tar også Millies virkelige fornavn, Mildred, og senere også hennes etternavn.
Millie er for meg den mest interessante figuren i filmen, mest fordi situasjonen hennes er så trist. Så blir da spørsmålet: Har Millie et trist liv når hun selv tror hun er populær og vellykket? Det er ingen tvil om at hun objektivt sett er en outsider. Hun har ingen virkelige venner, hennes sosiale omgang foregår blant mennesker som ikke liker henne, ikke bryr seg om henne og ikke en gang hører etter hva hun sier. Disse menneskene er kollegene på jobben hennes, leieboerne i samme leilighetskompleks som Millie og brukerne av skytebanen ved Little Dodge. Millie går rundt som et spøkelse som ingen kan se eller høre, mens hun ser dem og snakker til dem. Men ingenting biter på Millie. Hun virker å leve i den tro at hun har mange nære venner, menn som er interessert i henne og gode kolleger. Hun virker også å tro at hun er populær hos naboene sine. Kanskje er det et snev av selvinnsikt til stede siden hun ofte forklarer at hun ikke kan delta i sammenkomster fordi hun skal noe annet. Er det for å slippe unna ydmykelsen ved å bli avvist? Jeg tror ikke det.
Vi skal ikke tolke for 3 Women for mye. Jeg tror ikke det er meningen at alt skal gå opp. Den er ment å føles og sette i gang prosesser i oss selv som kan lede oss inn i nye landskap. Kanskje er de tre kvinnene i tittelen Pinky, Millie og Willie. Kanskje er disse tre kvinnene forskjellig sider av én kvinne. Pinky heter egentlig Mildred, som Millie gjør. Og Millie og Willie er ganske så likt. Kunstverkene i svømmebassenget og ute ved Little Dodge viser stadige variasjoner over en mann i en slags truende relasjon til tre kvinner. Mannen kan godt være den småpatetiske machomannen Edgar, som har et slags forhold til alle tre kvinnene. Og kunstneren bak bildene er Willie. Hun maler seg selv tydelig som gravid i verkene. Når filmen ender er det disse tre kvinnene som lever sammen, med Millie som Pinkys mor. Hvor er Edgar? Robert Altman hinter mot at han kan være begravd under bildekkene i sluttscenen. Det forestiller i hvert fall han seg…
Øyeblikket: Millie går bak to kolleger som prater seg imellom. Millie prater høyt med dem som om hun deltar i samtalen, men holder i virkeligheten en monolog. De er totalt likegyldige til henne, men hun har en imponerende evne til å fortrenge realitetene. Hun fortsetter å prate til og med etter at de har skilt lag. En ganske sår scene, som summerer godt opp hele Millie.
Lyd og bilde
3 Women har et bildeformat på 2.35:1. Det er et veldig rent og skarpt bilde. Detaljnivået er godt og filmen føles litt skarpere enn mange andre 70-tallsfilmer. Scener med sollys utendørs er veldig, veldig bra. Et topp bilde som også klarer å gjengi filmkornet godt. Monolyden er også veldig god, med den merkelige musikken gjengitt på en meget tilfredsstillende måte.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring director Robert Altman: Dette er et kommentatorspor til etterfølgelse. Altman stiller godt forberedt og deler tiden sin på spesifikk informasjon om denne filmen og filmskaping generelt. Han har mange godt funderte argumenter angående skuespill, publikums oppfattelse av film og menneskets personlighet generelt. Dette er jo aspekter som er veldig relevante for tolkningen av 3 Women. Man må jo bare like Robert Altman. I tillegg har han en behagelig stemme.
Galleries of rare production and publicity stills: Ganske fine bilder fra innspillingen av 3 Women. Aller flottest er nærbildene av kunsten i svømmebassenget.
Original theatrical trailers and television spots: Trailerne er subtile og mystiske. Dagbokteksten leses over bildene vi ser. Tv-Spoten er mer direkte, med en tagline som: Én ville ha fred, én ville ha lykke, én ville ha mer.
An essay by critic David Sterritt: Altman hadde ikke et ferdig manus når Twentieth Century Fox ga ham grønt lys for innspillingen. Han hadde tenkt å klare seg uten ferdig manus i det hele tatt. Det overordnede målet for filmen var at publikum skulle forlate kinosalen uten å kunne forklare hva de hadde sett, bare føle det.
This is Spinal Tap (Criterion nr. 12)(DVD)
1984 – Rob Reiner (farger)
This one goes to eleven
Nivå 1 (uten spoilers)
Spinal Tap er et tungrockband som blir fulgt tett av filmskaperen Marty DiBergi i noen måneders tid i forbindelse med en dokumentar om bandet. Vi ser intervjusituasjoner med bandet, konserter og er med på turnelivet. Vi får ta del i oppturer, nedturer og konflikter innad i bandet.
Nivå 2 (med spoilers)
Spinal Tap ble dannet i forbindelse med filmen This Is Spinal Tap, men siden skuespillerne er habile musikere ga de også ut to plater som Spinal Tap. De har også hatt reelle konserter. Det unike med This Is Spinal Tap er at dette er gode musikere og humoren ligger ikke i at de ikke kan spille, men at de har så dårlig smak. All musikken fra Spinal Tap er laget av disse menneskene og framført av dem.
”Regissøren” i filmen, Marty DiBergi, spilles av regissøren av This Is Spinal Tap, nemlig Rob Reiner. Navnet er en kombinasjon av kjente regissører. Martin Scorsese selvfølgelig, Brian De Palma, Steven Spielberg og en av disse regissørene som ender på ’i’, som Antonioni eller Fellini. Historien er egentlig uhyre enkel, så det er viktig at alt rundt engasjerer. For her dreier det seg om et band hvor to medlemmer blir uvenner, drar hver til sitt og gjenforenes igjen. Alt på grunn av et bandmedlems kjæreste, som er en klisjé i rockeverden men like sann for det.
This Is Spinal Tap er muligens den første ”mockumentary”, hvor en komedie utgis for å være en dokumentar og egentlig bare vil gjøre narr av noe/noen. Denne filmen kom i 1984, og selv om filmkritikere roste den ble den svært misforstått av deler av publikum. Mange lurte på hvorfor noen hadde giddet å lage en dokumentar om et så dårlig band. Spesielt i Sørstatene var det mange som ikke ”tok” filmen. Jeg tror noe av grunnen er nettopp kvaliteten på musikken, den er fengende og ikke ulik middels gode tungrockband på 80-tallet. Mange studioer avslo denne filmen. Noen var litt interessert, men ville da hatt vitser i begynnelsen så folk skulle forstå at det var en komedie.
Den store kranglescenen i lydstudioet hvor David ikke klarer en solo, er direkte inspirert av en hendelse blant medlemmer av bandet The Troggs. To bandmedlemmer begynte å krangle i studioet og det ble tatt opp på bånd. Denne tapen har sirkulert i musikkmiljøet i mange år nå. Tapen er gjennominfisert av ordet ”fuck”.
This Is Spinal Tap er en improvisert film i stor grad. Skuespillerne skrev stort sett sine egne replikker, da de ”var” karakterene sine. Du kan legge merke til at alle lytter til hverandre i denne filmen, fordi de ikke aner hva som skal bli sagt og de må kunne respondere på det. Intervjusituasjonene er gode eksempler på det, fordi bandet ikke visste hva Marty DiBergi/Rob Reiner kom til å spørre dem om.
Hele fokuset til bandet var å satse på middelmådighet. Dette ville være nøkkelen til å få filmen til å fungere. Samtidig kunne man krydre med eksotiske ting, men aldri usannsynlige hendelser eller falske rekvisita. Den dobbelhalsede bassgitaren var en slik ting bassisten bare måtte ha, fordi den har absolutt ingen funksjon.
Christopher Guest, som spiler Nigel, husker kinovisningen i Oslo som et høydepunkt. ”Shit Sandwich” var oversatt til ”Slett smørbrød”.
Øyeblikket: Nigel viser med stolthet fram spesialforsterkeren deres. Volumet går ikke til 10, men til 11. Der hvor andre band ikke kan yte noe mer når de spiller på 10, kan Spinal Tap dra på det lille ekstra. Regissør DiBergi lurer på hvorfor de ikke bare kalte det høyeste nivået for 10 på denne forsterkeren også, men Nigel ser bare ut som et spørsmålstegn. ”This one goes to eleven”, gjentar han.
Lyd og bilde
Dette er en av de tidlige Criterionutgivelsene, og det er en del svakheter ved den. For det første er ikke bildet anamorfisk, det vil si at bildet ikke fyller ut TV-skjermen selv om det er i widescreenformat, 1.78:1. Her har vi altså sorte striper både over og under bildet og på sidene. Det føles veldig gammeldags, og er det også. Criterion la ikke over til anamorfiske utgivelser før med Insomnia, den eneste norske filmen i samlingen. Bildekvaliteten i seg selv er på det jevne. Lyden er OK, men kunne godt hatt mer trøkk.
Ekstramateriale
The complete 82-minute movie, with dual commentaries: Track 1: Spinal Tap’s Christopher Guest, Michael McKean, and Harry Shearer; Track 2: Rob Reiner, producer Karen Murphy, and editors Robert Leighton and Kent Beyda: Regissør Rob Reiner har ikke lyst til å fortelle for mye om filmen, da han er redd for å ødelegge opplevelsen for publikum. Merkelig standpunkt å ta siden vi tross alt har valgt å lytte til et kommentatorspor og dermed tar den risken. Men noe informasjon siver da ut til oss allikevel. Kommentatorspor nr 2 med Spinal Taps medlemmer er morsomt. Et flåsete og meget underholdende spor med gode historier.
Original industry and theatrical trailers: En noe spesiell promo. Rob Reiner gjør sitt ypperste for å selge inn filmen til publukum. I stedet for klipp fra This Is Spinal Tap bruker han klipp fra en ostefestival i Sveits. Mener at det skal gjøre samme nytten. This Is Spinal Tap var ikke ferdig klippet ennå…
Twenty-minute demo reel, Spinal Tap: The Final Tour: En rekke tøffe konsertopptak, hvor flere av sangene blir spilt i sin helhet. Kunne godt vært et ekte band dette.
Promotional shorts: Heavy Metal Memories and “Hell Hole”: Liksomreklame for TV-Shop hvor et samlealbum med Spinal Tap selges. Hell Hole har sin egen musikkvideo, som er en typisk idiotisk heavy metal-video med halvnakne damer og dårlig posering. Men musikken er troverdig.
The Cutting Room Floor: More than one hour of deleted scenes, abandoned subplots, and alternate takes: Det er faktisk 80 minutter med overskuddsmateriale her. Noe er ganske bra, det meste er morsomt. Billy Crystal har sitt eget mime/catering firma som heter ”Shut up and eat”, etter hva hans far alltid sa ved matbordet.
Hefte: Peter Occhiogrosso har skrevet et kort essay om filmen, om bandet og deres plass i rockehistorien. Alt i filmens ånd.
The Complete Jean Vigo (Criterion nr. 578)(Blu-ray)
1930, 1933, 1934 – Jean Vigo (svart-hvitt)
Et essensielt stykke filmhistorie
Nivå 1 (uten spoilers)
Jean Vigo er myteomspunnet og genierklært som regissør. Han døde som 29-åring i 1934, og etterlot seg kun fire arbeider. Med tid og stunder har de alle fått status som mesterverk, selv om de er svært så forskjellige. Criterion har utgitt den komplette Jean Vigo samlingen på blu-ray. Her er Á Propos de Nice, Taris, Zéro de Conduite og L’Atalante.
Nivå 2 (med spoilers)
Á Propos de Nice er ikke en dokumentar om livet i Nice. Den består av både iscenesatte situasjoner og situasjoner som bare blir dokumentert av Vigos kamera. Kanskje vi kan kalle den en essayfilm, hvor Vigo setter fokus på det han vil formidle. Første halvdel dveler ved de bemidledes kaféliv og avslapping i solen. Samtidig ser vi hverdagsliv i byens gater. Senere får vi se de fattiges bydel og hverdagsliv. Kontrasten skapes mest hos tilskueren da Vigo ikke forsøker å vise de fattige som offer og de rike som vellykkede. Vanlige arbeidere vises i muntre situasjoner hvor det er mye latter involvert. Det er også mye humor og litt satire i Vigos kortfilm. Det settes inn bilder som kommenterer borgerskapet på en humoristisk måte. En fin eldre dame blir etterfulgt av et bilde av en struts uten videre sammenheng. Et karneval vises i en hektisk sekvens som eskalerer i intensitet. Her kan vi også se Jean Vigo selv danse. Man kan ikke unngå å legge merke til den anarkistiske energien og klasseproblematikken i Á Propos de Nice, men den er for leken og vag til å kunne kalles propaganda eller en politisk kortfilm. Det er allikevel nok her til å kunne tolke Vigos intensjoner med filmen, særlig retrospektivt med tanke på kommende filmer som Zéro de Conduite. 23 minutter.
Taris er en helt annen type film. Den ble laget på kommisjon og skulle inngå i et større program. Den skulle være et idrettsportrett av en sportshelt, svømmeren Taris. Filmen ble noe helt annet enn oppdragsgiveren forventet. Vigo har i ettertid sagt at det eneste han likte med den var undervannsscenene. Her slipper Taris seg fri og klovner rundt på bunnen av bassenget. Bassenget hadde små vinduer som Vigo kunne filme gjennom, og får dermed de beste bildene av hans hovedanliggende, nemlig menneskekroppen med sine bevegelser og potensiale. Liknende undervannsscener dukker opp igjen i L’Atalante. Selve idretten bryr Vigo seg fint lite om, og derfor blir dette en veldig annerledes film hvor Vigo avslutter med en dresskledd Taris som går på vannet. 9 minutter.
Zéro de Conduite var Vigos første spillefilm. Det skulle kunne oversettes med ’null i oppførsel’, noe som førte til gjensitting eller annen straff. Vigo selv gikk på flere private kostskoler og denne filmen er meget selvbiografisk. Hans venner og lærere er portrettert i filmen, så også med visse virkelige episoder. Fortellingen om elevene på kostskolen som blir utsatt for hard disiplin, dårlig mat og et fryktinfisert miljø har blitt formidlet mange ganger i filmens historie, men Vigos versjon er en av de første og absolutt den mest notoriske. Zéro de Conduite er Vigos signaturfilm, selv om den nok ikke er den beste. Det er L’Atalante som går for å være det. Men energien, det kontroversielle budskapet og den kompromissløse innstillingen gjør filmen til en unik opplevelse. Lindsay Andersson var tungt inspirert av Zéro de Conduite når han laget If.., som også finnes i Criterion Collection. Vigos film ble forbudt direkte, uten mulighet til å kunne etterklippes for å bli godkjent. Sensuren fant den obskøn, politisk og undergravende i sin fremstilling av homoerotiske strømninger. Da siktes det spesielt til vennskapet mellom den langhårede, litt feminine gutten og den eldre gutten. Vigo benekter tolkningen og hevder at gutten bare søkte etter en eldre bror siden moren ikke elsket ham. Skolen reagerer med fordømmelse av vennskapet og det er denne gutten som igangsetter opprøret. Kampen mot autoriteter, anarki og frihet er nøkkelbegreper i Zéro de Conduite. Vigo hyller alt sammen. Hans optimisme og glede skinner gjennom i filmen og det kan spores tilbake til hans anarkistiske grunnholdninger, forteller Michael Tempel oss på kommentatorsporet. Kostskolen som institusjon blir ikke levnet mye ære, med sine rigide ritualer og disiplin. Vigo så skolen som en anstalt for å kvele individet og skape soldater. Alle lærerne blir framstilt i et negativt lys, med unntak av Huguet. Han virker å være mye nærmere barna. Han har også bevart mer av barnet i seg. For meg blir han en figur som ikke egentlig er virkelig, og antagelig skal han tolkes slik. I denne settingen er det ikke sannsynlig at en ung lærer så tydelig tar barnas parti, dekker over deres uønskede atferd og lar dem herje i klasserommet når rektor er der. Samtidig viser han en glede under opprøret som jeg føler skal illustrere Vigos syn på det gode mennesket, slik en lærer burde være, mer enn å skulle være et realistisk portrett. Vi ser en mer politisk Vigo i Zéro de Conduite. Opprørsflagget gutten lager seg har mistenkelig mange likheter med anarkistenes flagg. Gleden ved å ødelegge den pompøse seremonien må Vigo ha kjent på selv. Opprørerne klatrer opp på hustaket så de kan se ned på et samfunn Vigo foraktet. De unge søker stadig høyere, som om de søker mot en høyere og bedre samfunnsordning og filmen avslutter med dem filmet nedenfra med himmelen som tak. Dette er et typisk regissør Vigo/fotograf Kaufman utsnitt. Ofte vil vi kunne se kameraet vippet oppover mot himmelen, kanskje opp langs en pipe, opp mot himmelen og fremtiden. 44 minutter.
L’Atalante er Jean Vigos mesterverk. Den er ofte å finne på lister over tidenes ti beste filmer, som regel i selskap med Citizen Kane, Sunrise, 8 ½ og The Seventh Seal. Strengt tatt er det jo en meget enkel historie Vigo har tatt utgangspunkt i. Et nygift par skal bo på arbeidsplassen hans som er en kanalbåt i området rundt Paris. Sjalusi og kjedsomhet skaper gnisninger og de mister hverandre i en god stund før de finner tilbake til hverandre. Heldigvis klarer Vigo å skape magi ut fra dette heller magre manuset. Han var først meget lunken til ideen om å lage denne filmen da han følte at det overhodet ikke var noe i manuset for ham. Han ble overbevist og kom fram til tre ting han ville med filmen. 1) Vise kanalene 2) Vise arbeidslivet til kanalarbeidere 3) Jobbe med skuespillere.
Denne versjonen ble restaurert i 2001 og er den mest korrekte versjonen som finnes. Her har 1990-versjonen blitt trimmet litt ned. De første 20 minuttene av filmen har stumfilmpreg i kamerabruk og komposisjon, men etter hvert føles filmen mer moderne. Ekspresjonismen influerer begynnelsen og vi ser spor av Vigos forkjærlighet for disse lave kameravinklene som peker opp mot himmelen, gjerne med mennesker i forgrunnen.
Flere testvisninger for studioet og bransjen førte til de forskjellige versjonene av L’Atalante som ble laget. Studioet Gaumont ble betenkt ved sin visning og fant filmen usammenhengende. Distributører og kinoeiere var generelt negative etter sine visninger. Gaumont klippet den om, flettet inn en lett signatursang og skiftet tittel på filmen. Senere ble dette redigert tilbake, men Vigo så aldri filmen få suksess. Vinteren var hard og tok knekken på hans allerede skrantne helse. Han var for syk til å filme avslutningsscene, den måtte Kaufman filme alene fra et fly etter Vigos instrukser. Litt senere var Jean Vigo død.
For meg er det Michel Simon som gir L’Atalante det lille ekstra gjennom sin rolle som sjømannen Pére Jules. Simon er en gudbenådet skuespiller som her gir en rolletolkning som jeg føler henger sammen med hans karakterer i Boudo Saved From Drowning og The Two of Us. Han er igjen den ville, vulgære og voldsomme mannen som viser seg å være et kompleks menneske til slutt. Vigo ønsket at Simon skulle improvisere og komme opp med ideer selv, og denne friheten er nettopp det Simon trenger for å kunne gi oss opplevelser som han gir oss her. Hans uhemmede skuespill og ville påfunn er høyst underholdende, som når han viser oss sin gjennomtatoverte kropp med et ansikt tatovert på magen. Munnen er navlen, og Pére Jules plasserer en sigarett i ”munnen” til stor forlystelse for Juliette. Denne sekvensen i kahytten til Jules er ganske ladet med erotisk nysgjerrighet, men det foregår ingenting som rettferdiggjør skipperens sjalusi. Det er en overreaksjon å ramponere kahytten til Jules. Allikevel er det en ganske vågal scene til å være i 1934 som utspiller seg etter at Jules har skjært seg med kniv i hånden. Han slikker i seg blodet og Juliette stikker også ut tungen, som om hun også kunne tenke seg å slikke såret. Sjømannen har forresten tatovert tre bokstaver på ryggen som står for ’Død over politiet’, noe som bærer bud om Vigos anarkistiske trekk.
Forholdet har surnet og skipperens sjalusi skal drive dem ytterligere fra hverandre. Juliette kjeder seg om bord og trenger avkobling. De drar inn til Paris, men en flørtende selger og sprellemann skaper igjen gnisninger mellom de to. Juliette godtar ikke sin begrensede frihet og forlater igjen kanalbåten for en bytur. Skipperen kaster loss i sin stolthet og slik kommer de bort fra hverandre. Selv om de leter etter hverandre, finner de hverandre ikke. Skipperen husker Juliettes ord om at man kan se sin elskede i vannet, og en av de flotteste scenene i filmen utfolder seg under vannet da skipperen dykker i kanalen og ser bilder av Juliette i brudekjolen i fantasien. Denne sekvensen bærer tydelig inspirasjon fra kortfilmen Taris. En annen flott, men igjen ganske vågal scene, viser de to elskende liggende i hver sin seng, han på båten og hun på et lite pensjonat i Paris. De tenker på hverandre og kjærtegner seg selv i en erotisk, drømmende tilstand.
Skipperen er blitt gal av savn, og setter kursen mot Le Havre for å finne Juliette. Det gjør også Jean Vigo. Le Havre ligger langt nord ved kysten. Vigo insisterte på å filme on location og brukte ikke falske bakgrunner eller studioer. Dermed får L’Atalante det autentiske preget og Le Havre brukes optimalt med sine havner og skip. Skipperen vandrer hvileløst rundt, ubarbert og gal i blikket. Straks blir han utsatt for korrigerende kommentarer, som Vigo aldri lar gå upåaktet hen. Vigo beskytter alltid outsideren, om de faller utenfor i perioder eller permanent.
Slutten er en studie i effektiv filmskaping hvor tid og logikk settes på vent. Jules tar ansvar og i løpet av kort tid finner han Juliette i Paris og får henne hjem til en ventende(!) skipper. Vigo er ikke en realistisk filmskaper i klassisk forstand, men bruker gjerne fantastiske virkemidler om det behøves. Men utseendet og lokasjoner skal være ekte. 87 minutter.
Øyeblikket: Scenen i L’Atalante når Pére Jules viser Juliette rundt i kahytten sin, som ser ut som en blanding av et apesirkus og en bordell (for å sitere Ole Paus). Jules har samlet massevis av saker fra hele verden, og innerst i skapet står et spritglass med to menneskehender. Det er alt han har igjen etter vennen på bildet Juliette nettopp har sett. Denne omvisningen er som en reise i seg selv.
Lyd og bilde
Det er høyst variabel kvalitet på bildet i disse fire filmene, men mest innad i hver film. L’Atalante er overraskende nok den som kommer svakest ut, tatt i betraktning at det er den nyeste og dermed burde høste av filmstabens økende erfaring. L’Atalante har hele spekteret fra skader, uskarphet og totalt ute av fokus til de skarpe gjengivelsene i dagslys. Zéro de Conduite har noen skader i form av hvite loddrette striper, men ellers er kvaliteten på det jevne. Blu-ray effekt får man egentlig kun servert i Ápropos de Nice, i de flotte solskinnsbildene tidlig i filmen. Lyden er på det jevne. Alt i alt skal vi være meget fornøyd med kvaliteten på disse filmene fra tidlig på 30-tallet.
Ekstramateriale
Audio commentaries featuring Michael Temple, author of Jean Vigo: Meget detaljert kommentatorspor på hver film. Dette er en forfatter av en bok om Jean Vigo, og det er ikke vanskelig å høre. Meget lærerikt. Han er god til å dypt inn i hver scene og flette det sammen med Vigos bakgrunn.
Score for À propos de Nice by Marc Perrone, from 2001: Helt greit lydspor, men ikke noe som gjorde inntrykk på meg.
Alternate edits from À propos de Nice, featuring footage cut by Vigo: Jeg tror nok at denne alternative utgaven av filmen kun er interessant for kjennere og spesielt dedikerte Vigo-fans. For meg ble den for lik den originale versjonen.
Episode of the French television series Cinéastes de notre temps about Vigo, from 1964: Dette er den beste dokumentaren på utgivelsen. Den er grundig og lang med sine 98 minutter. Vigos far var anarkist, journalist og redaktør og en ganske kjent mann i det politiske livet. Denne anarkismen tok Vigo med seg inn i sine filmer. Faren ble sett på som en Don Quijote som slåss utrettelig for sine idealer. Han ble til slutt fengslet og senere funnet død på cella. Vigo var sikker på at han var utsatt for et politisk snikmord. Jean Vigo ble bare 29 år gammel og hadde alltid hatt svak helse. Dette er bakgrunnen for hans kompromissløse filmer som måtte være slik fordi han ikke hadde tid til å lage dem senere. Han fikk råd om å lage mindre kontroversielle filmer og heller bygge opp sin karriere langsomt. Zéro de Conduite ble forbudt og et tapsprosjekt for produsent Nounez, men han ga Vigo sjansen igjen med L’Atalante allikevel.
Conversation from 1968 between filmmakers François Truffaut and Eric Rohmer on L’Atalante: Denne samtalen på 19 minutter er bygd opp som et intervju av Truffaut hvor Rohmer stiller spørsmålene. Samtidig bidrar Rohmer med opplysninger. Truffaut mener Vigo er den første profesjonelle avant-garderegissøren, og at den naturlige arvtakeren til L’Atalante er Breathless av Godard. Han så Vigos filmer første gang som 16åring og det representerte noe helt nytt for ham. Han trekker paralleller fra Boudo Saved From Drowning til L’Atalante, og mener Fellini igjen er inspirert av Vigo. Godt intervju.
Animated tribute to Vigo by filmmaker Michel Gondry: En bitteliten animasjonssnutt på 45 sekunder som ga meg lite. Andre kan bli begeistret.
Les voyages de “L’Atalante,” film restorer and historian Bernard Eisenschitz’s 2001 documentary tracking the history of the film: Det finnes fire versjoner av L’Atalante. To er fra 1934, en er fra 1940 og den siste er den restaurerte versjonen fra 1990 (Senere i 2001 kom denne versjonen som er vår versjon her, så nå er det fem). Først etter andre verdenskrig ble filmen anerkjent som en klassiker. I denne 40 minutters dokumentaren får vi se klipp fra innspillingen i 1934. Vigo inkorporerte ytre forhold i filmen, slik at hvis det regnet under filmingen forsterket han det ved å sette ekstra lys på regnet. Var det tåke, gjorde han den tykkere med røyk. De fire versjonene blir grundig sammenlignet. Vi får også se ubrukte scener. Spennende dokumentar.
Video interview from 2001 with director Otar Iosseliani on Vigo: Svakeste av intervjuene/dokumentarene denne gangen. Lite innhold som kunne vært hurtigere formidlet og kortet ned fra intervjuets 20 minutter. Otar Iosseliani ble filmskaper etter å ha sett L’Atalante og snakker her om kjærligheten til film generelt og den filmen spesielt. Han liker spesielt kombinasjonene av den erfarne sjømannen som har sett alt og den unge naive skipperen.
A booklet featuring essays by critics Michael Almereyda, Robert Polito, B. Kite, and Luc Sante: Almereyda forfekter at Vigo var mer enn lovende og eksperimentell, han var på høyde med de beste i samtiden, som Jean Renoir. Nesten alle filmskapere skylder Jean Vigo noe. Robert Politos essay tar i detalj for seg Vigo og Kaufmans arbeid med Á Propos de Nice. Zéro de Conduite får samme behandling, men dette essayet er skrevet av B. Kite. Filmen ble sett på som farlig og forbudt i Frankrike, noe som førte til at den ikke ble sett før i 1948. Luc Sante synes jeg fra før skriver gode essay, og dette skuffer heller ikke. Her tar han for seg L’Atalante. Kort sagt oppsummerer han med at filmen inneholder hele verden, til tross for sin enkle handling. En meget interessant opplysning her er at Vigo etterlot seg 26 uferdige filmer, syv fra eget manus. Fire virkelig gode essays i heftet denne gangen.
The Battle Of Algiers (Criterion nr. 249)(Blu-ray)
1966 – Gillo Pontecorvo (svart-hvitt)
Politisk film på sitt beste
Nivå 1 (uten spoilers)
Frankrike okkuperte Algerie i 1830, og fikk ikke kontroll i landet før i 1871. Midt på 1900-tallet startet FLN motstandskampen som førte til voldsomme krigshandlinger og Algeries løsrivelse i 1962. Criterion har gitt ut en meget omfattende blu-rayutgivelse av spillefilmen The Battle Of Algiers fra 1966 som på en ekstremt realistisk måte viser motstandskampen i hovedstaden. De som tar seg bryet med å se ekstramaterialet på utgivelsen vil få et godt innblikk i denne konflikten.
Nivå 2 (med spoilers)
Det er ingen tid å miste. The Battle Of Algiers starter med tortur, så ingen tilskuere kan ha noen illusjoner om at det er en behagelig underholdningsfilm de skal få se. Ved hjelp av tortur har franskmennene fått opplysninger om Ali la Pointes skjulested i Casbahen, og litt senere har soldatene lokalisert ham. Mens Ali la Pointe sitter bak den falske veggen i leiligheten og to bomber er festet til veggen, begynner tilbakeblikket i filmen. Nå får vi servert historien om FLNs motstandskamp og hendelsene opp til Ali la Pointes endelikt.
National Liberation Front (forkortet FLN på grunn av det franske navnet, Front de libération nationale), oppstår i 1954. De proklamerer straks sin agenda, nemlig kamp mot kolonisering og for et fritt Algerie. Algerie skal styres i tråd med islamske prinsipper og respekt for grunnleggende rettigheter uavhengig av rase og religion.
Saadi Yacef spiller i praksis seg selv i filmen, selv om han her kalles El-hadi Jaffar. Yacef var oberst i FLN og leder for den militære fløyen. Ali la Pointe var, som i filmen, en småkjeltring som avanserte i FLN gjennom en innbitt overbevisning. Skuespilleren er i virkeligheten et menneske med svært mye til felles med småkjeltringen Ali. Opptrinnet rundt Jaffars testing av Ali viser hvor tøff hverdagen var og røffheten FLN måtte oppvise for å forbli trygge og uinfiltrerte. Ali får i oppdrag å utføre et attentat mot en tilfeldig patruljerende politimann. Våpenet får han tildelt sekunder før skuddet skal falle. Ali skyter, men revolveren er ikke ladd. Ali kommer seg unna og har bevist sin vilje og evne til innsats. Jaffar påpeker at den eneste måten å sikre at Ali ikke var infiltratør var å be ham om å drepe en fransk politimann. Franskmennene ville aldri ha ofret en politimann, men de kunne ha ofret en algeirsk overløper.
Den første bomben i Alger blir plassert av franskmenn i Casbahen. Senere skal FLN adoptere metoden og bombeattentatene mot sivile europeere blir deres varemerke. Bombene plasseres ofte av kvinner på caféer og gjør grusom skade. Det er sterkt å se denne filmen etter 22.juli, og det er ikke til å unngå at man må dra paralleller mellom bomben i Oslo og bombene i filmen. Det er også likhetstrekk mellom franskmennenes sinne etter attentatene som retter seg mot uskyldige algeriere, og nordmenns angrep på muslimer i Oslo mens man trodde at islamister sto bak bomben. Mennesker er mennesker og vi reagerer ofte likt uansett hvor i verden vi kommer fra. Regissør Pontecorvo viser oss dette på en uhyre enkel, men elegant måte. Det samme lavmælte musikkstykket spilles da vi ser ofrene etter FLNs cafébomber som da vi ser likene trekkes ut fra Casbahens ruiner. Slik forteller Pontecorvo oss at det er de samme handlingene med de samme konsekvensene, uavhengig av nasjonalitet.
Denne filmen er imponerende på mange forskjellige måter. Noe av det mest slående er realismen. Den har utseendet til en dokumentar, og pleide faktisk å bli vist med en plakat i begynnelsen som opplyste tilskueren om at det ikke fantes et eneste bilde fra nyhetssendinger eller dokumentarer i filmen. Det er nesten ikke til å tro når man ser scenene med opptøyer i gatene, med hundrevis av soldater og sivile gestaltet med trygg hånd av Pontecorvo. Filmteknisk må man også la seg imponere av bombeeksplosjonene som ingen kan identifisere som del av en filminnspilling. Jeg kan ikke forstå annet at det er en reell fare for menneskene som befinner seg ved caféen, men jeg er ingen ekspert på dette.
Algeriske kvinner sminket seg så likt som mulig europeiske kvinner når de skulle plante bombene. Da var det mye mindre sjanse for å bli stoppet i de omfattende sperringene. Nå gled de rett gjennom kontrollen og ble til og med flørtet med av de franske soldatene. Pontecorvo velger å la scenene med forberedelsene til bombeattentatene foregå uten dialog, rett og slett fordi det ikke trengs. Spenningen i filmen er tett og til tider uutholdelig. The Battle Of Algiers er rett og slett et unikt mesterverk. Selv om Pontecorvo befinner seg godt plassert på algerisk side i konflikten, kan man ikke si at han ikke balanserer filmen. Det brukes lang tid på å vise FLNs bombeattentater og hvilke offer det kommer til å få. Kvinnene sitter på caféen etter å ha plassert bomben under stolen og ser seg rundt på menneskene som om 10 minutter kommer til å dø. Både menn, kvinner og barn. Allikevel gjennomfører de det.
Etter at FLNs bombeattentater tiltar i hyppighet, setter Frankrike inn fallskjermjegerne i 10. Divisjon. De får i praksis frie hender til å vinne krigen for Frankrike, med politimyndighet innbakt i mandatet. Oberst Philippe Mathieu leder dem. Han har deltatt i alle væpnede konflikter Frankrike har vært involvert i siden andre verdenskrig. I tillegg var han medlem av motstandsbevegelsen i Frankrike under andre verdenskrig. Oberst Mathieu spilles av den eneste profesjonelle skuespilleren i filmen, Jean Martin. Mathieu har en enkel og pragmatisk filosofi bak sine handlinger. Hvis man vil beholde Algerie under fransk styre, godtar man alle handlinger som fører til det målet. Ellers gir man Algerie tilbake til algerierne.
Gillo Pontecorvo har ikke laget mange filmer, men har en god del påbegynte. De ble aldri fullført på grunn av Pontecorvos perfeksjonisme eller produsenters innblanding. Det er en skam og et tap for elskere av god, politisk film. En trøst kan være at han har inspirert filmskapere som Costa-Garvas som ga oss Z og Missing, i tillegg til filmskapere som Spike Lee og Oliver Stone.
Øyeblikket: En alkoholiker blir trakassert av en stadig økende gjeng med smågutter som til slutt drar ham ned trappene under en sverm av slag og spark. Jeg sitter med følelsen av at vi ser hans nedstigning til Helvete og at han antagelig kommer til å bli slått i hjel. Grufull scene, som har sin bakgrunn i FLNs moralske opprustning av sin egen befolkning. Alkohol og narkotika var forbudt for den algeriske befolkningen.
Lyd og bilde
1.85:1 er bildeformatet denne gangen. Lyden er i mono. I utgangspunktet var ikke The Battle Of Algiers en film jeg trodde skulle nyte godt av en blu-rayutgivelse, med tanke på den røffe og grove stilen filmen har. Det skulle vise seg å holde stikk. Kun i utendørsscener med godt lys, får man litt blu-rayfølelse. Filmen er godt restaurert og uten noen som helst skader. Lyden er kraftfull og den nydelige, men sparsommelige musikken klinger flott i mine ører.
Ekstramateriale
Gillo Pontecorvo: The Dictatorship of Truth, a documentary narrated by literary critic Edward Said: I løpet av 37 minutter forteller Said om Pontecorvos oppvekst og filmer. Paisan av Rossellini skulle bli vendepunktet i synet på filmens muligheter for den unge jøden. Han vokste opp i Mussolinis fascistiske Italia og ble senere kommunist, men forlot partiet etter Sovjets invasjoner i Øst-Europa. Pontecorvo er en regissør som er meget opptatt av musikk, så han og Ennio Morricone laget musikken i fellesskap. Said forteller også at Marlon Brando og Pontecorvo kranglet voldsomt under innspillingen av Burn! og at Pontecorvo kanskje hadde letter for å forholde seg til amatørskuespillere. Dette er en av mange fantastisk gode dokumentarer på denne utgivelsen.
Marxist Poetry: The Making of “The Battle of Algiers,” a documentary featuring interviews with Pontecorvo, Gatti, composer Ennio Morricone, and others: Nok en lang dokumentar, denne er på 51 minutter. Pauline Kaal var meget begeistret for filmen da den kom ut og mente at Pontecorvo var en farlig type marxist, da han var en marxistisk poet. Saadi Yacef var produsent for filmen og Franco Solinas skrev det sterkt politiske manuset, en type manus som han skulle fortsette med i årene fremover. Den eneste profesjonelle skuespilleren i filmen er Jean Martin som spiller oberst Mathieu. Privat var han venstresidemann som mislikte militæret og soldater. Det forhindret han ikke i å gjøre en god figur som oberst.
Interviews with Spike Lee, Mira Nair, Julian Schnabel, Steven Soderbergh, and Oliver Stone on the film’s influence, style, and importance: I en unison hyllest til The Battle Of Algiers gjennom 17 minutter, får vi høre hva disse regissørene føler er så spesielt med denne filmen. Det er slett ikke så kjedelig som det kan høres ut til. Velreflekterte betraktninger og personlige tanker blir formidlet til oss. Mira Nair sier at dette er den eneste filmen i verden hun skulle ønske hun hadde laget selv. Soderberg påpeker at han har brukt ting fra denne filmen i hans egen film Traffic.
Remembering History, a documentary reconstructing the Algerian experience of the battle for independence: The Battle Of Algiers er en rekonstruksjon av hendelser som skjedde bare tre år tidligere. Oberst i FLN, Saadi Yacef sier at Pontecorvo bare beskrev det han utførte under okkupasjonen. Historiker Alistair Horne har meget interessante betraktninger om terrorisme og kampen for å vinne majoriteten av befolkningen over til sin side. Kampene eskalerte etter den fransk-østerrikske krigen i 1870. I motsetning til Marokko og Tunisia var ikke Algerie en koloni, men ble innlemmet i Frankrike som en provins. Nesten en million europeere bodde i Algerie, flesteparten i hovedstaden Alger. Der var det områder som var forbudt for arabere å ferdes. De beste strendene var utilgjengelige for dem, og araberne måtte ta til takke med steinstrender. 8 mai 1945 feiret verden nazismens nederlag. I Setef og Guelma demonstrerte algeriere for å få rettigheter de mente å ha fortjent etter sin innsats i 2.verdenskrig. Det endte med massakrer hvor 45000 algeriere døde.
“États d’armes,” a documentary excerpt featuring senior French military officers recalling the use of torture and execution to combat the Algerian rebellion: Dette dokumentarutdraget er på 28 minutter. Frankrike brukte tortur i stor grad i Algerie. Her diskuteres fordeler og ulemper ved bruk av tortur, i tillegg til de selvfølgelige etiske problemstillingene. Bruken av tortur var så utstrakt og så grov, at garvede offiserer sa opp og dro tilbake til Frankrike. Som flere sier i dokumentaren: Vi brukte de samme metodene som Gestapo brukte på meg i Nancy for 14 år siden. Myndighetene nektet offisielt for bruken av tortur, men uoffisielt oppmuntret og roste de soldatene.
“The Battle of Algiers”: A Case Study, a video piece featuring U.S. counterterrorism experts: Denne samtalen mellom en ABCNews-journalist, en CIA-ekspert og en anti-terror ekspert varer i 25 minutter. En fantastisk interessant samtale som plasserer The Battle Of Algiers inn i en militærhistorisk kontekst. Ekspertene er enige om at Al-Qaida må ha sett filmen, og PLO og Black Panthers har bekreftet at de brukte denne filmen i opplæring av medlemmer. Cellestrukturen er også felles mellom Al-Qaida og FLN. Pentagon har brukt filmen i opplæringsøyemed, senest i forbindelse med invasjonen i Irak. Den er en lærebok i terrorangrep, motstandskamp og terroristmentalitet. Når det gjelder gevinsten av tortur, ender ekspertene på et ståsted om at det ikke er hensiktsmessig. For det første blir soldater opplært til å prate på en spesiell måte under tortur, som gjør avhøret vanskelig. For det andre gjør bruken av tortur noe med avhøreren som er vanskelig å reversere. Man havner et sted man ikke vil være som individ eller nasjon.
Gillo Pontecorvo’s Return to Algiers, a documentary in which the filmmaker revisits the country after three decades of independence: I 1992 reiste Pontecorvo tilbake til Algerie for å bevitne forandringene siden han var der sist. Denne dokumentaren på 58 minutter viser oss et Algerie preget av to sider, en fundamentalistisk islamsk bevegelse og en mer moderne bevegelse som krever demokrati. Pontecorvo ble ikke tatt godt imot av de islamske fundamentalistene som nektet ham å filme. Senere hjelper avisoppslag ham til å få mer tilgang. Italienere er populære i Algerie, og mange husker filmen hans på en positiv måte. De får filme inne i casbah, som er en by inne i byen. Dette er et sterkt område for FIS, som er den islamske bevegelsens parti. Pontecorvo erkjenner at han har sett en del utslag av fundamentalisme innen islam, men er veldig tydelig på at man aldri må sette likhetstegn mellom islam og intoleranse. Da har man misforstått totalt. TV-programmet virker i utgangspunktet meget islamkritisk og negativt. Pontecorvo balanserer dette i en viss grad.
Production gallery: Bilder fra innspillingen på gaten i Alger. Spennende bilder fra eksotiske lokasjoner.
Theatrical and rerelease trailers: Den originale traileren er litt lang (4 min), men er god. Rereleasetraileren er noe slanket og da fungerer den bedre. Den legger vekt på priser filmen har vunnet, gode kritikker og faktaopplysninger. Jeg kan ikke forstå at noen ikke skulle ønske å se denne filmen etter slike trailere.
A booklet featuring an essay by film scholar Peter Matthews, excerpts from Algeria’s National Liberation Front leader Saadi Yacef’s original account of his arrest, excerpts from the film’s screenplay, a reprinted interview with cowriter Franco Solinas, and biographical sketches of key figures in the French-Algerian War: Matthews har skrevet et oppsummerende og fint essay om filmens tilblivelse og filmskapernes valg av fremgangsmåte. Yacef skriver i sine memoarer om tiden i fengsel, som har blitt oversatt her. Heftets mest lærerike og interessante tekst er intervjuet med manusforfatter Franco Solinas. Som marxist og ytterst politisk aktiv, er det et tydelig og ærlig intervju han bidrar til. Han har et velreflektert forhold til krig og hvilke løsninger han ville bruke i arbeidet med manuset til The Battle Of Algiers. Heftet rundes av med en oversikt over nøkkelpersoner i konflikten i Algerie, med opplysninger om hver enkelt. Ca 30 i tallet.
The Seventh Seal (Criterion nr. 11)(Blu-ray)
1957 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)
Memento Mori
Nivå 1 (uten spoilers)
Antonius Block har returnert til Sverige etter ti år på korstog. Han dro ut fast i troen, men kommer hjem full av tvil. Sverige herjes av Svartedauden, en pest som skal ta livet av ¼ av befolkningen. Finnes det en Gud i denne mørke middelalderen?
Nivå 2 (med spoilers)
”Når lammet hadde åpnet det syvende seglet var det stille i Himmelen i en halv time. Og de syv englene som hadde syv trompeter gjorde seg klare til å la seg høre.”
The Seventh Seal starter så storslagent, så mektig, at du vet at du skal oppleve noe helt spesielt. Alt er tungt, dystert og illevarslende. Disse bildene er av en slik type at man kunne ha hengt dem på veggen. En ridder og hans væpner har kommet hjem til gamlelandet. De kunne ha vært Don Quijote og Sancho Panza, men forholdet mellom dem er ikke så hjertelig. De har hver sin jobb å gjøre og tilhører hver sin stand. De har heller ingen illusjoner om deres forhold. Bergman viser oss straks den jordnære og realistiske siden ved filmen gjennom å ha ridderen (Max von Sydow) sparke i væpneren (Gunnar Bjørnstrand) for å vekke ham. Jöns, væpneren, geiper etter ridderen Antonius Block. Som han også skal gjøre senere. Denne forskjellen i stand vises også gjennom deres besøk i en kirke. Block går inn i kirken og direkte opp til statuen av Kristus. Etterpå skrifter ham til presten, som skal vise seg å være Døden. Jöns besøker kunstneren i sidekapellet og finner en likesinnet. En meget fin sekvens utspiller seg der, hvor Bergman klarer å vise oss nye sider av Jöns.
Mens korsfareren og væpneren rir gjennom landet, får vi parallelt følge en teatertrupp på omreise. Jof, Mia og barnet deres bor i en vogn sammen med Skat. Jof og Mias navn er sammentrekninger av Josef og Maria og hvem barnet egentlig skal symbolisere kan jo ikke være så vanskelig å gjette. I en film med så mye alvor, tungsinn og håpløshet fungerer denne lille familien som en strime av lys og håp. Det er latter og lek, kjærlighet og naivitet som omkranser dem. Etter at Block blir kjent med dem motiveres hans handlinger av et ønske om å beskytte dem fra Døden, noe han også klarer. Da er hans oppgave utført og han kan godta sin skjebne.
Skat derimot, stritter imot Døden til siste slutt. Han har lurt smeden til å tro at han har begått selvmord, men man kan ikke unngå Døden for lenge. Straks etter at smeden har dratt, sager Døden ned treet han sitter i og tar ham til seg. Filmen har mange referanser til at vi som mennesker en gang skal dø. I tillegg til at døden vises ved forlatte landsbyer, mennesker syke av pest og samtaler som dreier seg om det å dø, er hodeskallen en del av mange scener. Jöns forsøker å få svar fra en munk som sitter på en gressbakke, men han er død. Hodeskallen griner mot oss. Jöns kan lakonisk meddele Antonius Block at munken ikke hadde så mye å fortelle, men at det han sa var meget klart. At Døden selv med sitt hvite ansikt bringer assossiasjoner til en hodeskalle er også vesentlig. Legg også merke til dødsmasken som brukes i teateroppsetningene. Etter bruk henges den på vognen og dermed blir den en del av mange av de muntre scenene med den lille familien, som et varsel om død. Memento mori, husk at du skal dø…
Korsfareren har kommet tilbake fra korstoget full av tvil om Guds eksistens. Han leter etter tydelige tegn på Gud i livet rundt ham, men finner bare død og elendighet. Bergman er heller ikke redd for å ta opp det største av alle spørsmål: Hva er meningen med livet? Dette er filmens hovedanliggende. Heksebrenningen er en nøkkelscene i Blocks søken etter svar. Hvis hun er besatt av Djevelen vil han at hun skal spørre Djevelen om Gud finnes. Djevelen må vite det. Heksen ber ham om å se henne i øynene og se etter Djevelen der. Men Block ser ingen Djevel, han ser bare ren frykt i øynene til en uskyldig jente.
I en krisetid som under Svartedauden tyr befolkningen i større grad til religion. I The Seventh Seal får det utslag i heksebrenning, heksene utfører Djevelens verk gjennom pesten, og prosesjoner av selvpiskende mennesker. Ved å straffe seg selv slik, får de syndenes forlatelse og driver bort det onde. Noen av scenene som gjør størst inntrykk er nettopp disse scenene. Blandingen av fotograf Gunnar Fischers iscenesetting og innholdets religiøse vanvidd, utgjør noen av de mest kraftfulle sekvenser som noen gang er festet til en filmrull.
Apropos kraftfulle scener må det nevnes at The Seventh Seal har mange scener som er dristige, utfra et kunstnerisk perspektiv. Bergman tar en sjanse ved å legemliggjøre Døden, i Begnt Ekerots skikkelse. Her legger Bergman hodet på blokka, men han lykkes formidabelt. Jeg føler at dette grepet løfter filmen opp til en mytisk sfære som gir en dimensjon av storhet som ikke kunne ha blitt nådd på noen annen måte. Filmhistoriens største scener blir ofte parodiert og ikke mange scener har blitt gjenstand for så mye parodi som scenene med Døden i The Seventh Seal. Spesielt gjelder det den ultraberømte scenen hvor Antonius Block spiller sjakk med Døden og scenen hvor Døden endelig kommer for å hente korsfareren til seg på Blocks eget slott.
Når man ser The Seventh Seal er det aldri noen perioder hvor man ikke føler at man er i Sverige på 1300-tallet. Alt er så gjennomført, aldri er det detaljer som ødelegger opplevelsen av en forflytning til fortiden. Sett i lys av det, virker det så riktig at Jöns oppfører seg som han gjør mot kvinnen han redder fra den slu Raval. Jöns er hard mot henne og krever sin rett, men samtidig er han så omtenksom som det vil være naturlig for en god mann å være på denne tiden, i disse omgivelsene. Så og med hans behandling av Raval. Hans rettferdighet og mildhet hindrer ham ikke i å merke en mann med kniven, som en hardere mann hadde drept. Det er en brutal tid, og man kan ikke tillate seg å fremstå som svak. Jöns vurderer å drepe soldatene som skal til å brenne heksen, men avstår fra det siden hun allerede er nesten død. Hun må ofres.
På kroa snakker gjestene om sin frykt for pesten, samtidig som de sladrer om løst og fast. Noe har ikke forandret seg. For filmpublikummet på 50-tallet sammenfalt nok denne følelsen av en overhengende fare med deres egen frykt for atomkrig. Kanskje var det derfor filmen slo godt an rundt omkring i verden. Og kanskje er det derfor filmen fremdeles sees på som et mesterverk. Fordi den alltid kan sammenfalle med menneskers frykt for noe i deres samtid. Filmeksperten som står bak kommentatorsporet på denne utgivelsen som ble spilt inn i 1987, plasserer Tsjernobylulykken som det som tilsvarer pesten. I dag vil det kanskje være frykten for terrorhandlinger eller klimakatastrofer.
Ingmar Bergman laget The Seventh Seal for å konfrontere sin dødsangst, noe han klarte med godt resultat. Han kom ut av prosessen med en innsikt i at vi går fra noe til intet, og at det største problemet med døden ikke er å dø men å være redd for døden. Antageligvis er det Jöns han identifiserer seg mest med. Jöns som hevder at verken Gud eller Satan passer på dem. Det finnes kun tomhet.
Bortsett fra Antonius Block er det kun Jof som kan se Døden. Han har evnen til å ”se”. Hans kone Mia avfeier alltid disse synene som løgn eller fyll, dog med en kjærlig undertone. Det hjelper ikke at Jof fra naturen av er en lite troverdig gjøgler, som noen ganger lyver for å bevise de sanne synene sine. Hans evner i dette henseende løfter ham opp til å stå litt over de andre menneskene, som underbygger hans unike posisjon som Jo(se)f.
Det syvende seglet forsegler den syvende og siste boken i Bibelen som beskriver Dommedag. Hvordan vil Dommedag manifestere seg? Er det hva Bergman har gjort her, beskrevet Dommedag på Jorden? Kan menneskene som vandret rundt i Sverige på 1300-tallet, i en tid med pest, kaos, død og religiøst vanvidd ha hatt opplevelsen av at Dommedag hadde kommet? De tidligere seglene har sluppet løs sykdom, sult, krig osv. Men det syvende frigjør den endelige dommen over menneskene…
Øyeblikket: Antonius Block og hans kone, Jöns og den tause kvinnen, smeden og hans kone, alle er de samlet i korsfarerens slott. Det banker på døren og Jöns går for å åpne. Han meddeler at ingen er der, for han kan ikke se Døden før hans tid er omme. Men straks etter er Døden i rommet med dem. De forstår alle at han har kommet for dem. De reiser seg og presenterer seg én etter én. Den tause kvinnen ytrer sine første ord i filmen: ”Det er fullbyrdet”, i likhet med Jesus på korset.
Lyd og bilde
Som vanlig er kommer The Seventh Seal i 1.33:1 bildeformat og med monolyd. Det er et meget imponerende bilde, skarphet og detaljnivå er uovertruffent. Det er rett og slett perfekt, bortsett fra én ting. Jeg er jo stor tilhenger av utgivelser som klarer å gjengi filmkornet, det gir en slik utpreget ”film”-følelse som løfter filmopplevelsen et hakk. Men The Seventh Seal har til tider for mye korn, slik at det blir distraherende. Da mener jeg først og fremst i begynnelsen av filmen, hvor himmelen kribler voldsomt. Nærbilder av ansikter har også fått sin dose og vel så det. Grunnen til denne mengden filmkorn kan jeg ikke uttale meg om. Kanskje har det med filmtypen som ble valgt den gangen av fotograf Gunnar Fischer. Eller kanskje det rett og slett er absurd av meg i det hele tatt å snakke om at det kan vises for mye filmkorn? En print er en print, og her blir den gjengitt perfekt. Lyden er derimot problemfri, og meget god. Tydelig og kraftfull.
Ekstramateriale
Introduction by Ingmar Bergman, recorded in 2003: Bergman skrev denne filmen for å overvinne sin dødsangst. I Alberto Pictors malerier finnes det et utsnitt som viser en ridder som spiller sjakk med Døden. Disse motivene finnes i en kirke i Uppsala. Bergman mener at denne filmen er en av de beste filmene han har laget.
Audio commentary by Bergman expert Peter Cowie, with a new afterword: Dette kommentatorsporet ble gjort i 1987 i forbindelse med en Criterion DVD. På denne blu-rayen har Cowie laget et nytt etterord som er med som et videoessay. Cowie har utrolig mye kunnskap om Bergman og har en utmerket måte å kommentere på. Så mye informasjon er formidlet gjennom dette sporet at man føler at man virkelig får grepet på denne komplekse filmen. Ypperste klasse.
Bergman Island (2006), an 83-minute documentary on Bergman by Marie Nyreröd, featuring in-depth and revealing interviews with the director: Denne dokumentaren har sin egen DVD-utgivelse (nr 477) og blir omtalt lenger ned på siden.
Bergman 101, a selected video filmography tracing Bergman’s career, narrated by Cowie: Dette er en veldig fin gjennomgang av Bergmans filmer og kan fungere godt som en aperitiff som kan gjøre oss mer nysgjerrige på Bergman. Cowie tar opp Bergmans strenge religiøse oppdragelse med mye fysisk avstraffelse. Han stakk av hjemmefra og ble ikke forsonet med foreldrene før lenge etterpå. Hans forhold til barndommen ble brakt til lerretet i Fanny og Aleksander.
Archival audio interview with Max von Sydow: Von Sydow er meget misfornøyd med hvordan han snakket i filmene med Bergman på 50-tallet. Altfor teatralsk. Dialogen til Bergman var også veldig stilisert. The Seventh Seal var den første av elleve filmer med Bergman. Bergman instruerte ikke Von Sydow, bare fortalte om rytmen i scenen. Et godt intervju med Von Sydow som også forteller litt om hvordan han ble oppfattet i Hollywood. Som høy, blond og lys i huden ble han nesten kun brukt til roller som nazist.
A 1989 tribute to Bergman by filmmaker Woody Allen: En entusiastisk Woody Allen forteller om sitt forhold til Bergman, som han mener er tidenes beste regissør.
Theatrical trailer: Fin trailer som legger vekt på at Antonius Block dro ut på korstog fast i troen, og returnerte full av tvil. Finnes det ingen Gud? Bra trailer.
A booklet featuring an essay by critic Gary Giddins: The Seventh Seal er en av de virkelig store klassikerne. Straks etter filmen kom ut, ble film en del av frontlinjen sammen med moderne jazz, beatlitteratur, abstrakt malekunst og absurd teater i kampen mot masseindustrien representer ved Hollywood og TV. Giddins forteller om filmens påvirkning og også om filmens innhold. Han avslutter med å argumentere for at The Seventh Seal er en film som omfavner tvilen. Et virkelig godt essay.
Bergman Island (Criterion nr. 477)(DVD)
2006 – Marie Nyreröd (farger)
Den gamle mannen og øya
Nivå 1 (uten spoilers)
I denne nesten halvannen lange samtalen mellom regissør Marie Nyreröd og en 84 år gammel Ingmar Bergman på Fårö, forteller Bergman oppsiktsvekkende ærlig om selv. En varmt anbefalt dokumentar som viser deg en klok og ærlig gammel mann, fire år før han døde.
Nivå 2 (med spoilers)
Fårö er en nydelig øy som Bergman forelsket seg i under innspillingen av Så som i et spegel (Through A Glass Darkly). Her bodde han den siste tiden av sitt liv ensom, med kun telefonkontakt med omverdenen. Han sto opp, gikk en lang spasertur og skrev deretter i tre timer. Øya har ikke postkontor eller legekontor, men har butikk og kirke. Og Bergman har en kino, hvor han ser en film hver dag. De andre 500 fastboende svarer at de ikke aner om turister spør hvor regissør Bergman bor.
Ingmar Bergman var ekstremt opptatt av sin mor som barn, gråt mye og ville klemme henne ofte. Hun avviste ham og gikk til lege med ham for å fjerne dette behovet. Legen mente at det var unormalt, han skulle jo bli en mann. Moren var hard og hadde et stort behov for å bestemme over omgivelsene. Selv med dette karaktertrekket, brøt hun aldri inn overfor sin mann under de mange avstraffelsene av barna. Ingmar fikk sin del av fysisk straff, noe som han tar opp i filmer som Fanny og Aleksander. Den strenge religiøse oppdragelsen har preget ham enormt som filmskaper.
Bergman analyserer seg selv i denne dokumentaren og forteller hvilke trekk han mener å ha arvet fra sin far og hvilke som stammer fra hans mor. Han er brutalt ærlig og utleverende. Han kritiserer seg selv for aldri å ha investert det minste i barna sine. Han har også sluttet å ha dårlig samvittighet for det, da han mener det bare er en måte å lindre seg selv på. Det vil ikke hjelpe de barna han forlot.
Demoner er noe den kjente filmregissøren har et spesielt forhold til. Han omtaler dem som virkelige personer med forskjellige egenskaper. Demoner som Raseridemonen og Kontrolldemonen har hundset ham i hele hans liv, mens Tomhetsdemonen aldri har fått tak i ham. Du vet, den demonen som tar fra deg kreativiteten og du står der uten noen tanke eller initiativ…
En julaften fikk Ingmar en teddybjørn i gave, mens broren fikk et filmkamera. Blodig urettferdig og ydmykende. Etter å ha grått sine bitre tårer, finner Ingmar løsningen. Han bytter bort hele sin samling tinnsoldater mot kameraet. Slik startet en stor regissørs filmkarriere i det små. Bergman døde i 2007, på samme dag som en annen stor regissør; Michelangelo Antonioni.
Øyeblikket: Da Bergman skal forklare hvordan det kunne gå til at han fra å ha vært sammen med Bibi Anderson to år tidligere, kunne forlate innspillingen av Persona som partner med Liv Ullmann. Bergman har store problemer med å finne ord.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.77:1. Bildet er litt under middels. Ikke veldig skarpt, sliter spesielt med bevegelse. Heldigvis er dette en film stort sett bygget opp av intervjusituasjoner med lite bevegelse. Lyden er klar og fin.
Ekstramateriale
Bergman 101, a selected video filmography tracing Bergman’s career, narrated by Cowie: Dette er en veldig fin gjennomgang av Bergmans filmer og kan fungere godt som en aperitiff som kan gjøre oss mer nysgjerrige på Bergman. Cowie tar opp Bergmans strenge religiøse oppdragelse med mye fysisk avstraffelse. Han stakk av hjemmefra og ble ikke forsonet med foreldrene før lenge etterpå. Hans forhold til barndommen ble brakt til lerretet i Fanny og Aleksander.
An essay by director Marie Nyreröd: Den eneste journalisten som fikk komme til Fårö var Marie Nyreröd. Bergman sa ja til å svare på alle spørsmål og nei til å svømme, sykle eller annet foran kameraet. Ryddig og greit. Bergman holdt kontakten med sine venner gjennom telefonen. Nyreröd ble en av Bergmans telefonvenner og han ringte henne et par ganger i uken.
The Complete Monterey Pop Festival (Criterion nr. 167)(Blu-ray)
I 1967 gikk Monterey Pop Festival av stabelen i Monterey, California. Band som The Who, Simon & Garfunkel, The Mamas & The Papas, Jimi Hendrix og Otis Redding var på plakaten. Denne boksen fra Criterion inneholder konsertfilmen og store mengder opptak av framførelser som ikke ble med i filmen.
Monterey Pop (Criterion nr. 168)(Blu-ray)
1967 – D.A.Pennebaker (farger)
The Summer of love
Nivå 1 (uten spoilers)
Det startet som en konsertfestival med inngangspenger og betalte band. Så ble det hele en veledighetsfestival med gratis inngang og band som spilte gratis. Artister som Janis Joplin, Jimi Hendrix og Otis Redding fikk sitt definitive gjennombrudd her.
Nivå 2 (med spoilers)
Sommeren 1967 ble for alltid hetende The Summer Of Love, mye på grunn av denne meget vellykkede festivalen i California. En stor kontingent av hippier fra hele USA og spesielt Los Angeles og San Francisco gjorde det hele til en deilig naiv og romantisk affære. Kontrasten til Altamont Speedway Free Festival er slående. Denne ble mer i tråd med det som skulle bli Woodstock et par senere.
Det er nok av store opplevelser på denne festivalen. The Who var et av dem. Janis Joplin som ble ordentlig lagt merke til her for første gang, er en annen. For ikke å snakke om Jefferson Airplane, The Mamas & The Papas og Ravi Shankar. Sistnevnte lagde forresten musikken til tre av Satyajit Rays filmer. Siden dette er en konsertfilm og ikke bare en filmet konsert, er det også mye materiale fra festivalområdet som er inkludert i filmen. Slik får vi innblikk i hvordan det var å være der og ikke minst hvem som var der. Når kameraet sveiper over publikum kan vi plutselig se Jimi Hendrix lytte til Ravi Shankar sammen med kjente Hollywoodskuespillere som Karen Black, om jeg da ikke tar feil.
Øyeblikket: Avslutningen på Ravi Shankars konsert. De tre indiske musikerne laget en uforglemmelig avslutning på en tre timer lang konsert. Et 20 minutters langt parti får publikum til å sitte stille som mus. Når det virkelig tar av er publikum helt i musikernes vold. Ansiktsuttrykket til den vakre jenta med det korte svarte håret når gruppen avslutter låta, er noe av det flotteste jeg har sett. Rett og slett rørende å se hvilken varme publikum øser ut over Ravi Shankar.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1. Generelt vil jeg si at man får en bluray-effekt i scener med dagslys, mens de konsertene som spilles etter mørkets frembrudd lider av dårlig bilde. Lyden kommer i tre varianter, original stereo / remikset stereo / DTS 5.1. Personlig foretrakk jeg det remiksete stereosporet. Kraftig og god lyd.
Ekstramateriale
Soundtrack featuring a 5.1 mix by legendary recording engineer Eddie Kramer, presented in Dolby Digital (and DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition): Det er altså tre forskjellige lydspor inkludert. Opptaket den gangen ble gjort av Wally Heider, som regnes for å være den beste i bransjen den gangen. Allikevel er det litt skader på dette 35 år gamle sporet. Et tekstessay om lydproblematikken følger med. Eddie Kramer forsøkte under restaureringen og remiksingen å skape en følelse av å være tilstede under konserten. Kramer var produsent/tekniker for store band som Led Zeppelin, Kiss, The Beatles, Rolling Stones og Jimi Hendrix. Essayet er proppfullt av tekniske spesifikasjoner og utstyrsbetegnelser. Det remiksete stereosporet som jeg foretrekker er litt høyere i volum enn de andre, men også fyldigere.
Audio commentary by Festival producer Lou Adler and Pennebaker: Jovial og hyggelig samtale som fyller tiden fint, men ikke er av de aller beste. En god del blir gjentatt andre steder på ekstramaterialet.
Video interview with Adler and Pennebaker: Lou Adler var festivalprodusenten og Pennebaker er regissøren av denne filmen. I denne 30 minutter lange samtalen snakker de om Californiascenen på 60-tallet. John Phillips fra The Mamas & The Papas var pådriver for festivalen og jobbet aktivt med den helt til et par dager før hans band skulle på scenen.
Audio interviews with festival producer John Phillips, festival publicist Derek Taylor, and performers Cass Elliot and David Crosby: John Phillips var litt interessant å høre på, ellers var dette rimelig trauste saker. For å få noe spesielt utbytte av dette må man antagelig være blodfan.
Photo-essay by photographer Elaine Mayes: Fotoessayet er på 12 minutter. Her forteller Mayes om hvordan bildene ble tatt og hvordan hun tenkte når det gjaldt motivvalg. Det er også inkludert et stillbildegalleri som er av mindre interesse for meg.
Original theatrical trailer and radio spots: Traileren er en oppramsing av band som var på Monterey Pop Festival, med Janis Joplin som lydbakgrunn. Deretter vises klipp fra konsertene. Fin trailer, med fokus på de rette tingene. Radioreklamen fungerer også bra, den gir deg lyst til å se konsertfilmen.
Monterey Pop Festival scrapbook: Outtakes: I denne bolken på over to timer får vi se mange bra konsertopptredener som ikke fikk plass i filmen. Det betyr ikke at de er dårligere enn de som fikk plass i den endelige konsertfilmen, men ble utelatt på grunn av strukturen i filmen. Her er det mye Janis Joplin, The Who og The Mamas & The Papas. The Who har nok den mest entusiastiske trommeslageren gjennom tidene. Tiny Tim ble filmet backstage med kun lyste fra en lighter som lyskilde. Hans opptreden er en merkelig seanse med klimpring på en slags banjo uten særlig struktur, og skjærende falsettsang.
A booklet featuring essays by critics Michael Lydon, Barney Hoskyns, and Armond White: Michael Lydon har skrevet en veldig nyttig og presis beskrivelse av festivalen. Hør på denne besrivelsen av Hendrix: ”Jimi Hendrix spilte på gitaren sin som en enorm penis, før han brant den, knuste den og skjenket bitene som hellig vann til publikum”. Barney Hoskyns belyser problemene med å organisere festivalen. Mange San Francisco-band mente at festivalen solgte sjela si. Produsent Lou Adler kalte The Grateful Dead for The Ungrateful Dead på grunn av dette. Armond White skriver et kort essay om Pennebaker og filmen han har laget.
Jimi Plays Monterey & Shake! Otis At Monterey (Criterion nr. 169)(Blu-ray)
1986 – D.A.Pennebaker og Chris Hegadus (farger)
Jimis triumf
Nivå 1 (uten spoilers)
På denne blurayen er både Jimi Hendrix gjennombruddskonsert og Otis Reddings legendariske konsert på Monterey Pop samlet. To milepæler i musikkhistorien.
Nivå 2 (med spoilers)
Det var stor uenighet mellom Jimi Hendrix og The Who gitarist Pete Townsend om hvem som skulle avslutte konsertkvelden den junikvelden i 1967. Begge var nervøse for å måtte overgå en god opptreden fra den andre. Noen mener at det nærmet seg slagsmål da kron og mynt ble kastet og The Who fikk gå på scenen først. De gjorde alt de kunne for å levere en kanonkonsert og klarte det med glans. Avslutningen inneholdt knusing av gitarer og trommesett før de forlot scenen i tåken fra en røykbombe. Publikum i California hadde aldri sett maken. The Who sørget for at The Jimi Hendrix Experience fikk et meget vanskelig utgangspunkt.
Jimi Hendrix dro fra USA til England som en ukjent musiker, men kom tilbake til Monterey Pop Festival som en av de mest spennende gitaristene i bransjen, med lovord fra Rolling Stones og The Beatles i bagasjen. Han entrer scenen i et fargerikt antrekk, med en rosa fjærboa som kronen på verket. En mann skal være ganske trygg på egen seksualitet for å iføre seg noe slikt, som Charles Shaar Murray tørt konstaterer på kommentatorsporet. Hendrix har brakt med seg sine egne Marshallhøytalere som gir han det ekstra trøkket han trenger og som lar han utnytte feedbackeffekter til fulle. The Who skulle angre på at de ikke gjorde det samme.
I denne legendariske konserten på ca 50 minutter, er Hendrix fullstendig i sin egen klasse. Lekende lett spiller han de vanskeligste partier samtidig som han synger og flørter med publikum. Alt er her; spilling med tennene, spilling med gitaren på ryggen, et uhyre seksuelt ladet kroppsspråk og til slutt den klassiske sekvensen med brenningen av gitaren. Han spiller låter av Bob Dylan og The Troggs og gjør dem til sine egne. Slik varsler han at det er en ny stjerne på himmelen.
Otis Redding var usikker på om hans stil ville passe inn på en rockefestival som Monterey Pop Festival. Så var også flere i apparatet rundt ham. Etter at Jefferson Airplane hadde avsluttet sitt sett med totalt forskjellig stil og publikum, skulle Otis gå på scenen med det samme publikummet. Og han tok dem med storm. Fra åpningssekundene av Shake! forsto alle at de var til stede på noe som skulle bli et spesielt øyeblikk i musikkhistorien. Høydepunkt fulgte høydepunkt og hele konserten ble en stor opplevelse for de som var til stede og for oss som er så heldige å kunne se den nå. Den 20 minutter lange konserten på denne utgivelsen gir oss en fin gjennomgang av repertoaret til Otis Redding.
Øyeblikket: Åpningen på Jimi Plays Monterey har blitt en klassiker i hjemmet vårt. Nesten alle gjestene våre har sett denne sekvensen. Vi ser en murvegg og en mann som går forbi. Deretter setter mannen i gang med å male noe på veggen, totalt improvisert og kaotisk. Før man ser hva det er har man ikke så stor tro på de spredte malingsflekkene. Så ser vi at det er Jimi Hendrix sitt ansikt som dukker opp på veggen, skapt ut av ingenting i løpet av 4 minutter. Virkelig, virkelig et magisk øyeblikk!
Lyd og bilde
Bildet kommer i 1.33:1, som tilfellet er med Monterey Pop. Bildet er ikke spesielt bra, liten grunn bildemessig å gi denne ut på blu-ray. Mye av skylden må legges på de mørke opptakene. Både Jimi Hendrix og Otis Redding avsluttet sine respektive kvelder og dermed var det mørkt. Så ikke forvent så mye fra bildet. Derimot er lyden av strålende kvalitet, enten stereo eller 5.1.
Ekstramateriale
Soundtrack featuring a 5.1 mix by legendary recording engineer Eddie Kramer, presented in Dolby Digital (and DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition): Lyden er virkelig flott, dynamisk og uten forstyrrelser. Topp klasse!
Audio commentary by music critic and historian Charles Shaar Murray: Dette er et av de beste kommentatorspor jeg har hørt, og det på en konsertfilm! Fantastisk morsomt og informativt om hele Jimi Hendrix-sirkuset. I tillegg har Murray mye musikkunnskap og kan fortelle i detalj om hva som er så bra med Hendrix sin gitarteknikk. Hendrix hadde ingen virkelige konkurrenter, han var den overlegent beste gitaristen i verden.
Trailer: Som ventet klipp fra konsertene med Hendrix og Redding. Problemet er fortellerstemmen, som er direkte håpløs, tam og uengasjert.
Video excerpt of Pete Townshend discussing Jimi Hendrix: Townsend og Hendrix ble aldri gode venner, selv om Townsend forgudet Hendrix sin gitarspilling. Mye skyldtes konflikten de hadde på Monterey om hvem som måtte spille sist. Begge ville først for å slippe å overgå den første. Hendrix tapte kron og mynt, og bestemte seg for virkelig å overskygge et intenst The Who-show. Selv i 1987, når dette intervjuet ble gjort, syntes Townsend det var smertefullt å tenke på dette.
Two audio commentaries by music critic and historian Peter Guralnick: the first on Otis Redding’s Monterey performance, song-by-song; the second on Redding before and after Monterey: Litt overlappende informasjon, men stort sett greit. Vi får et innblikk i Reddings korte karriere. Song-by-song sporet er på den kjedelige siden.
Interview with Phil Walden, Redding’s manager from 1959 to 1967: Et virkelig interessant intervju på 19 minutter. Walden er mannen som oppdaget Otis Redding og var manager for ham til Redding døde i 1967. Walden var bare 18 år når de møttes. Vi får litt kjennskap til musikkscenen i sørstatene i løpet av intervjuet.
A booklet featuring an essay by music critic David Fricke: Kort essay om begge stjernene. Otis Redding døde i en flystyrt i desember 1967, bare et halvår etter festivalen. Han var bare 25 år gammel da han spilte på Monterey. Jimi Hendrix døde i 1970.
Beauty And The Beast (Criterion nr. 6)(Blu-ray)
1946 – Jean Cocteau (svart-hvitt)
Skjønnhet på innsiden
Nivå 1 (uten spoilers)
En mann stjeler en rose fra udyrets hage, og må bytte sin frihet
mot at en av hans døtre må bo hos udyret i det magiske slottet. Belle ofrer seg
for sin far, og litt etter litt blir hun og udyret bedre kjent. Filmen er
basert på den kjente historien av Jeanne Marie Leprince de Beaumont.
Nivå 2 (med spoilers)
De fleste kjenner til historien om Skjønnheten og Udyret fra
Disneys tegnefilm. Men i 1946 lagde Jean Cocteau en virkelig klassiker av den
samme historien. Moralen i filmen er den samme, alle ønsker å bli elsket for
den de er. Selv om man er et monster på utsiden kan man være fin på innsiden.
Det finnes også den klassiske freudianske tolkningen av filmen, hvor Belle er
jenta som elsker sin far og moren er fraværende. Hun overvinner avhengigheten
av sin far og blir en egen person.
Beauty And The Beast er en usedvanlig vakker film estetisk
sett. Den har dette visuelle ved seg som ikke kan skapes med spesialeffekter,
men som dannes ved unike effekter basert på fysiske løsninger. Man kan innvende
at noen av effektene ser primitive ut, men de gir et visst inntrykk som føles
estetisk tilfredsstillende. Ved å leve seg inn i den magiske verdenen Cocteau
byr oss, er vi prisgitt hans visjoner og må innfinne oss med hans regler og
estetikk. Og det bør være nok for oss.
Det er et vell av nydelige scener i filmen. Fotograf Henri
Alekan ble instruert av Cocteau til å lyssette visse scener etter malerne
Vermeers og de Hoochs eksempel. Det betyr ikke å kopiere dem, men å la seg
inspirere av dem. For de som har lyst til det, vil det være spennende å studere
noen av de nevnte kunstnernes malerier og sammenligne med scenene tidlig i
filmen. Scenene fra Belles hjem, spesielt fra rommene i andre etasje er lyssatt
med dette i mente. Scenen hvor Belles far har med besøk hjem er modellert etter
Rembrandts ’Anatomy lesson’. Måten gjestene plasseres rundt bordet på og
omgivelsene skal resonnere med maleriet. Det må være givende for de blant
publikum som plukket opp den referansen. Jeg var ikke en av dem, men jeg vet
hvor tilfredsstillende det er de gangene jeg forstår en referanse.
Når filmen begir seg inn i udyrets domene, skogen og det magiske
slottet, skifter den visuelle stilen til å minne oss om Gustave Dorés arbeid.
Doré er kunsteren bak illustrasjonene til blant annet praktutgavene av The
Divine Comedy av Dante, Paradise Lost av John Milton og The Rhyme of the
Ancient Mariner av Samuel Taylor Coleridge. Doré har også illustrert mange av
Bibelens fortellinger.
Jean Cocteau starter filmen med en tekst som henvender seg
til det voksne publikummet, hvor han ber oss om ikke å være for kritiske, men
leve oss inn i filmen. Det er slikt man ikke trenger å be barn om. Denne filmen
gir altså best utbytte ved å se den slik et barn ville ha sett den. Det kan
være en god regel når det gjelder flere filmer, og noe jeg selv absolutt bør ta
til hjertet. Det er lov å legge den analytiske hjernen litt til side og bare
nyte en film, er det ikke?
Regissøren av The Blood Of A Poet bruker elementer fra den
filmen i Beauty And The Beast. Lange ganger, blod på gulvet og speil som
inngang til alternative virkeligheter. Han likte best og behersket best
sekvensene fra udyrets magiske slott og den mørke skogen. Filmens første del
voldte ham mest bry, med de realistiske scenene fra Belles dysfunksjonelle
familie og dagliglivet der.
Det er imponerende makeuparbeid som blir presentert i Beauty
And The Beast. Jeg må si at bluray-versjonen ikke avslører det som
fattigmannseffekter heller. Scenen hvor udyret og Avenant dør er fremdeles
ganske så imponerende i sin metamorfose av ansiktet. Cocteau har gjort
historien mer komplisert med å inkorporere enda en karakter i skuespiller Jean
Marais rollerepertoar. Udyret og Avenant dør og prins Charming oppstår som en
fugl Føniks fra disse. Han hinter mot sjelevandring her slik jeg ser det.
Avenant og udyret dør på eksakt samme tid, Avenant av en pil i ryggen. Denne
pilen ble faktisk skutt inn i ryggen på Marais på ordentlig, i en treplate
skuespilleren hadde festet til ryggen. Første gang de prøvde sneiet pilen
halsen hans!
Øyeblikket: Belles far går inn i slottet og inn i en
korridor med lysestaker holdt av hender som stikker ut av veggen. Ved hjelp av
at skuespilleren beveger seg baklengs og at filmen tas opp reversert får vi en
uhyggelig stemning og effekt. Lysene ser ut som om de antennes av seg selv,
selv om de egentlig blåses ut. Magisk.
Lyd og bilde
Beauty And The Beast presenteres i 1.33:1. Opp gjennom årene
har filmen vært restaurert flere ganger, og resultatet er over all forventning
med denne blurayen. Bildet er ikke av de aller skarpeste, ei heller dybden, men
dette er en film fra 1946 og det er bemerkelsesverdig hvor flott bildet er. Man
kan si at det ser ut som en DVD i særklasse. Kanskje enda litt bedre, for det
er scener her en DVD ikke vil klare å gjengi. Lyden er også veldig, veldig
klar.
Ekstramateriale
Philip Glass’s opera La Belle et la Bête, as an alternate
soundtrack (presented in 5.1 DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition):
Ganske så flott opera som godt kan lyttes til uten at man ser filmen.
Replikkene synges.
Two commentaries: one by film historian Arthur Knight and one by writer
and cultural historian Sir Christopher Frayling: Arthur Knight tenderer mot å
snakke litt for mye om ting som ikke er direkte relatert til denne filmen, og
dermed blir det hele litt ufokusert. Likevel er det ett og annet å ta med seg
fra det han sier. Men skal man velge ett spor, er det ingen tvil om at Sir
Christopher Frayling besørger kommentatorsporet med mest verdi. Konsist,
innsiktsfullt og underholdende. Meget bra.
Screening at the Majestic, a 1995 documentary featuring interviews with cast
and crew: Denne dokumentaren på 27 minutter samler noen av de medvirkende på
lokasjoner som ble brukt i filmen, og de forteller om opplevelsene de hadde
under innspillingen. Jean Marais som spilte udyret måtte sitte fem til åtte
timer i makeup-stolen hver dag for å bli til udyret. Mye lim tæret på den
sensitive ansiktshuden.
Interview with cinematographer Henri Alekan: Dette er et ni minutters
klipp fra et TV-program. En meget høflig stemning setter rammen for at Alekan
kan fortelle om sitt arbeide på det som er hans fineste arbeid noen gang. Han
er tydelig stolt av det han fikk til på denne filmen, og som gjør at han huskes
som en av de store fotografene innen film.
Rare behind-the-scenes photos and publicity stills: Mange bilder, noen
virkelig flotte. Fine filmplakater mot slutten.
Film restoration demonstration: Beauty And The Beast står ikke i fare
for å gå tapt, men de har valgt å restaurere den fordi den er en av de store
klassikerne. Der hvor bilder manglet, som det gjorde 49 steder med til sammen
150 bilder, var det tidligere satt inn sorte bilder. Nå kopierte de bildet før
og bildet etter inn for de sorte bildene. Det samme ble gjort med lyden, med
datamaskiner og klipp og lim metoden.
Original trailer, directed and narrated by Jean Cocteau, and the 1995
restoration trailer: En veldig personlig trailer, hvor Cocteau snakker direkte
til publikum. Ganske så fin. Traileren fra 1995 kan skilte med et betydelig
bedre bilde, og er halvparten så lang (2 minutter).
A booklet featuring an essay by film critic Geoffrey O’Brien (Blu-ray
edition only), a 1947 piece on the film by Cocteau, excerpts from Francis
Steegmuller’s 1970 Cocteau: A Biography, a reprint of Mme. Leprince de
Beaumont’s original fable (DVD edition only), and an introduction to Glass’s
opera by the composer: O’Brien har skrevet et godt essay om stemningen og
utseendet på filmen, og legger stor vekt på den mørke stemningen i filmen.
Samtidig får han frem alt det vakre i udyrets verden. Cocteau har skrevet en
liten tekst hvor han oppklarer sitt ståsted når det gjelder filmen han har
laget. Han var opptatt av at filmen skulle være for magisk for realistene og
for realistisk for de som liker fantasi. Slik skulle de utfordres. Phillip
Glass argumenterer for at filmen handler om kunst og kunstneren, hvor udyret er
kunstnerens kreative side.
8 ½ (Criterion nr. 140)(Blu-ray)
1963 – Federico Fellini (svart-hvitt)
Det skapende mennesket
Nivå 1 (uten spoilers)
Guido Anselmi er en filmregissør som får en kreativ sperre underveis i filminnspillingen. Han har fått bygget store modeller av romskip, men aner ikke hva han skal bruke dem til. Produsenten, agenter og skuespillere svermer rundt ham med krav og spørsmål. Han later som om han har kontroll.
Nivå 2 (med spoilers)
Utgangspunktet for filmen er at Fellini opplevde en slik ”regisperre” selv under forberedelsen til 8 ½, uten at dette dermed er noe så enkelt som en selvbiografisk film. Protagonisten i filmen var en forfatter med skrivesperre opprinnelig, men Fellini kom ingen vei fordi han ikke hadde nok kjennskap til forfatteryrket. Muligens fordi han ikke likte forfattere. Det var først når han forandret Marcello Mastroiannis karakter til å være en regissør at det hele løsnet. Regissøren skulle ha en kreativ sperre, som han selv hadde. Dermed kunne Fellini lage en film om å lage den filmen han holdt på å lage.
Åpningsscenen i 8 ½ er en ganske så definerende scene. Kameraet ser ut til å være en karakter i filmen slik det sveiper over bilene som om det ser etter årsaken til køen Guido sitter fast i. Fraværet av lyd er en indikasjon på at dette er en drøm. Det skal vi litt senere få etablert. Andre tegn på at det er en drøm er de hodeløse kroppene i bussen. Det hele er en manifestasjon av Guidos ønske om å bli født på ny. Han kravler ut av bilen og opp på taket. I neste bilde svever han oppe i skyene får han nådeløst blir halt ned til jorden av to personer, som er en skuespilleragent og en presseagent. Tilbake til filmindustrien og det virkelige liv. Så våkner han…
Den opprinnelige tittelen på denne filmen kan oversettes til ”En vakker forvirring”. Det er et tema Fellini holder seg til gjennom hele filmen. Den kreative prosessen skal være spontan. I 8 ½ veksler regissøren i å vise oss minner, fantasier og det virkelige livet. Scenen i hotellobbyen bygger oppunder dette med et virvar av språk og dialekter. Fransk, amerikansk og dialekter fra hele Italia snakkes og skaper en herlig forvirring. Utover i filmen utviskes grensene mellom minner, fantasi og det som faktisk skjer nå. En deilig scene som illustrerer dette er cafèscenen hvor Carla, Guidos elskerinne, ankommer og setter seg ved et bord i nærheten av Guido og hans kone. Guido får et stort forklaringsproblem når hans kone straks forstår hvilken rolle denne kvinnen har i Guidos liv. Stemningen er anspent og kvinnene måler hverandre opp og ned. Den konfliktsky Guido tar på seg solbrillene og forsvinner inn i en fantasi hvor disse to kvinnene er venner og ingen krever noe av ham.
Fellinis egen streben etter å kombinere de forskjellige delene av sitt liv kommer til syne i de utfordringene Guido må håndtere. Hvilken rolle skal hans katolske tro spille i hans liv? Stadig dukker representanter for kirken opp, i form av prester og kardinaler. Den klassiske konflikten mellom religion og seksualitet blir belyst da den unge Guido i et av tilbakeblikkene må møte for et tribunal av katolske prester og blir fordømt for sin omgang med Sarraghina. Prestene har Fellini valgt å fremstille som puritanske og stramme, i form av middelaldrende kvinner. Dette fordi han så for seg at middelaldrende menn ville være for preget av god mat og god vin.
Sarraghina er for øvrig en typisk fellinisk kvinne. Denne kvinnetypen som Fellini var så fascinert av har faktisk fått sitt eget navn! Hun er frodig, litt vulgær og sensuell. Sarraghina betyr sardin og navnet kommer fra hennes vilje til å bytte sex mot sardiner fra de lokale fiskerne. For Sarraghina er basert på en faktisk kvinne som jobbet som prostituert og bodde på stranden i nærheten av der Fellini vokste opp. I filmen spilles hun av en amerikansk operasanger fra Chicago.
8 ½ er først og fremst en film om å skape. Alle mennesker har behov for å skape noe, sette et slags avtrykk etter seg i verden. I større eller mindre grad har vi alle en slik trang. Derfor kan vi identifisere oss med Guido i en viss grad. Han trenger ikke å være en filmregissør, han kan være en forfatter, maler, musiker eller treskjærer. Han kan også være webdesigner, festivalarrangør eller forretningsgründer. Hva som helst. Den kreative kunstneren lever sjelden i et vakuum, men har tidsfrister og budsjetter å forholde seg til. Hva gjør man når kreativiteten har tørket ut og tidsfristen nærmer seg. Hva føler man? Dette er det grunnleggende temaet i 8 ½ slik jeg ser det. Den handler om det skapende mennesket i sterkt utvidet forstand.
Fellini legger inn kommentarer om kritikerstanden, de som bedømmer hans arbeid, jevnt utover i filmen. En kritiker kommenterer Guidos manus og hans daglige visninger og ideer. Han formidler til Guido hans negative tanker via et notat. Guido kaster lappen fra seg for så å plukke den opp litt senere. Han både bryr seg og bryr seg ikke om kritikerstanden.
Asa nisa masa. Hva betyr det? Setningen er en slags røverspråk, som Guido brukte når han var liten. Man satte sa etter alle vokaler i ordet og ordets mening ble skjult. Så denne setningen tilsvarer anima, som betyr (kvinnelig) sjel på italiensk. I det ene tilbakeblikket har Guido og de andre barna gått til sengs. En jente sier til Guido at man må si den magiske setningen ’Asa nisa masa’ for at øynene til personen på maleriet skal røre på seg. Altså i overført betydning: Guido lærer nøkkelen til å få bilder til å bevege seg, nettopp det han har problemer med i sitt voksne virkelige liv som filmregissør.
Meta-aspektet er påfallende ved denne filmen. 8 ½ er en film om å lage filmen 8 ½ i en viss grad. I kinosalen ser vi Guido og produsenten se på opptaksprøver med skuespillere som ønsker å være med i 8 ½. Det spiller i sin tur tilbake på Guidos virkelige liv i den forstand at hans kone ser den bakenforliggende historien med Guidos elskerinne og blir såret. Man skal holde tungen rett i munnen for å ha oversikt over de forskjellige lagene i Fellinis film denne gangen.
Som sagt er det likheter mellom Guido og Fellini. Men vi kan ikke sette likhetstegn mellom alt vi ser i 8 ½ og Fellinis liv. Hva som er basert på Fellinis liv og hva som er fiksjon er vanskelig å si. Men man kan få følelsen av at Fellini utforsker og avklarer aspekter ved sitt eget liv gjennom Guido. Spesielt gjelder det det religiøse aspektet, men også muligens hans eget kjærlighetsliv. Det er ikke vanskelig å lese noe slikt inn i scenene som omhandler Guidos sjonglering av kvinnene Carla og Luisa, hans kone. Spesielt med tanke på det virkelige forholdet mellom Sandra Milo, som på denne tiden var gift, og Fellini. Kan scenen i soverommet mellom Guido og Luisa ha sin parallell i virkeligheten? Luisa legger seg i sengen ved siden av Guido og alt virker harmonisk fram til hun konfronterer ham med utroskapet. Da kameraet trekker seg litt tilbake ser vi at de ikke ligger i den forventede dobbeltsengen, men har hver sin seng med god avstand imellom. Enkelt, men effektiv regi!
Claudia har gjennom hele filmen vært Guidos uoppnåelige ideal. Mot slutten sitter de i bilen sammen, men nå er han kun interessert i henne som menneske, ikke som skuespillerinne i filmen hans. Avstanden mellom dem illustreres gjennom tilstanden de befinner seg i. Hun er glad, han er intens. Hun er i lyset, han er i mørket. Han ser, hun blir observert. Claudia formulerer essensen i Guidos problem, som hun sier tre ganger uten å la seg affisere av hans motargumenter. Han vet ikke hvordan man elsker.
Så noen ord om slutten. Opprinnelig var filmen ment å avslutte på en mer pessimistisk måte, med et tog som muligens er på vei mot døden. Denne slutten ble forkastet og erstattet med en mer optimistisk slutt. Her legger Guido kortene på bordet og gir opp filmen, til produsentens fortvilelse og kritikerens velsignelse. Man skal heller gi opp enn å lage en dårlig film. Når han nå har avsluttet prosjektet, er det mulig for ham å begynne på nytt. Og ting skjer. Mennesker kledd i hvitt kommer gående. Nå er også Guido kledd i hvitt. Hvitt er rent, hvitt er nytt. Alle samles på byggeplassen. Guido har lært seg å leve med problemene sine, og akseptert at han ikke kan løse dem. Han aksepterer livet sitt som det er og slutten symboliserer at han igjen er i sentrum av livet sitt. Regissør i sitt eget liv, midt i manesjen.
Øyeblikket: Guido sitter sammen med sin kone på cafè når elskerinnen Carla ankommer. Hun ser ekteparet sitte ved et bord og bestemmer seg for å snu, men det hele blir hjelpeløst og patetisk. Så hun snur igjen og prøver samtidig å holde stilen, noe som fører til et merkverdig ganglag. Morsomt øyeblikk!
Lyd og bilde
Bildet kommer i en flott kvalitet i 1.66:1. Nydelig detaljnivå og kontrastnivå. Jeg var veldig fornøyd, selv om jeg har lest tidligere at det skulle være problemer med denne printen. Det skulle finnes hvite kanter i omrisset på mennesker og gjenstander. Jeg fant ingen slike feil og koste meg med denne filmen. Monolyden er god, men dessverre var den ikke godt synkronisert hva tale angår. Det er som jeg har sagt mange ganger før et typisk italiensk problem med filmer fra denne perioden. De så rett og slett ikke på det som et problem. Det gjør jeg.
Ekstramateriale
Introduction by filmmaker Terry Gilliam: Som vanlig er Terry Gilliam kjempeglad. Han kommer alltid tilbake til denne filmen, selv om den ikke er hans favorittfilm av Fellini. De ser verden på samme måte.
Audio commentary featuring film critic and Fellini friend Gideon Bachmann and NYU film professor Antonio Monda: Et av de aller beste kommentatorsporene til Criterion hittil. Uhyre komprimert med informasjon og vekslingen mellom kommentatorer sikrer et aktivt lydspor. Mye detaljinformasjon og tolkninger.
High-definition digital transfer of a new restoration of Fellini: A Director’s Notebook, a 52-minute film by Federico Fellini: Det var ikke mye High-definition på denne filmen. Elendig bilde. Ser ut som en video fra 80-tallet som har blitt lånt ut til studentfester 200 ganger. Filmen er en eksperimentell og småsurrealistisk ”notatbok” som er meget vanskelig å følge. Et brev fra Fellini er inkludert som et tekstessay. Her utbroderer Fellini sitt syn på filmprosessen, fantasi og fargerike karakterer. Et fint innblikk i en stor regissørs tanker rundt film.
The Last Sequence, a new 52-minute documentary on Fellini’s lost alternate ending for 8½ (available on Blu-ray edition): En fantastisk avslutningsscene var planlagt, men ble forkastet. Sekvensen inneholdt en togreise, muligens på vei mot døden. Denne dokumentaren tar for seg den tapte sekvensen i detalj. Ved hjelp av stillbilder og vindeffekter iscenesettes sekvensen slik den var ment å være. Ok.
Nino Rota: Between Cinema and Concert, a compelling 48-minute documentary about Fellini’s longtime composer: Nino Rota lagde musikken til alle Fellinis filmer fra og med The White Sheik, så vidt jeg vet. Han lagde alt i alt musikken til 150 filmer. Rota vant Oscar for Gudfaren II, bare prosedyreproblemer hindret ham i å få Oscar for Gudfaren I. Her hadde han laget musikken basert på egne tidligere kladder som ikke ble godkjent som grunnlag. Var opptatt av at publikum lett skulle kunne følge musikkstykket. En middels god dokumentar.
Interviews with actress Sandra Milo, director Lina Wertmüller, and cinematographer Vittorio Storaro: Sandra Milo spiller Carla i 8 ½. Hun framstår som en typisk italiensk skuespillerinne, temperamentsfull og livlig. Hun prater mye og er svært åndelig anlagt. Fellini og Sandra Milo hadde et ganske så nært forhold, men de ble aldri et par. Intervjuet med henne varer i 27 minutter. Vittorio Storaro snakker om hvordan ny teknologi kan frigjøre eller hemme kreativiteten. Han analyserer 8 ½ grundig og legger vekt på tre nivåer i livet: minner/det virkelige livet/fantasien. Dette meget gode intervjuet varer i 17 minutter. Til slutt er det et intervju på 17 minutter med Lina Wertmüller, som også er meget godt. Ifølge henne var Fellini kyniker, poet og humorist. Egentlig en umulig blanding. Fellini mente at arbeid skulle være en videreføring av lek. Wertmüller var den første kvinnen som ble nominert til Oscar.
Gallery of behind-the-scenes and production photos: En virkelig flott samling bilder fra innspillingen.
Rare photographs from Bachmann’s collection: En mye svakere samling fotografier fra innspillingen enn det foregående.
U.S. theatrical trailer: En vag og drømmende trailer om en manns fantasi. Ispedd noe positiv presseomtale er dette en flott trailer.
A booklet featuring writings by Fellini and essays by critics Tullio Kezich and Alexander Sesonske: Tullio Kezich beskriver prosessen som førte til at Fellini forandret synet på Guido fra ”ham” til ”meg”. Dette er et nøkkelessay for å få forståelse for bakgrunnen til filmen. Fellinis to tekster er utdrag fra ”I, Fellini”, en serie med intervjuer med regissøren foretatt av Charlotte Chandler. De er også meget informative. Heftet inneholder også et ok essay av Sesonske, som tar for seg det faktum at 8 ½ er en film om skapelsen av 8 ½.
