The Great Dictator

The Great Dictator (Criterion nr. 565)(Blu-ray)

USA – 1940 – Charlie Chaplin (svart-hvitt)

Chaplin versus Hitler

Nivå 1 (uten spoilers)

I Tomania har den jødehatende diktatoren Hynkel tatt makten og leder verden mot en ny stor krig. I det jødiske kvarteret driver en krigsveteran barbersalongen sin. Han er slående lik diktatoren. Snart skal han få føle diktaturets nye politikk på kroppen.

Nivå 2 (med spoilers)

I oktober 1940 hadde The Great Dictator premiere. Samtidig med at Chaplin brøt sin orale taushet på film, brøt han samtidig Hollywoods taushet hva nazi-Tyskland angår. Chaplin utfordret Hitler med sin parodi og latterliggjøring av diktatoren. Samtidig var filmen et farvel til The Tramp. Stevnemøtet med den jødiske jenta var siste gang The Tramp viste seg på film, med sin bowlerhatt, vide bukser og svarte jakke.

Chaplin legger ingenting i mellom sin beskrivelse av Hynkel, Garbitsch og Herring, henholdsvis Hitler, Goebbels og Göring. The Great Dictator er en rimelig enkel og karikert film, men den har sine små stunder med mer subtil humor. Som da Hynkel holder det obligatoriske barnet under paraden, og leverer det tilbake fordi det har pisset på ham. Eller da Hynkel heller vann inn øret før det blir spyttet ut av munnen. Et spark til det retorikken i Hynkels hatpropaganda, like tom som hodet hans. En annen måte Chaplin får frem hva hans synes om innholdet i Hynkels politikk, er ved å la talene hans bestå kun av meningsløse ord og rare lyder. Vi hører ord som sauerkraut (surkål) og wiener schnitzel ispedd grynt, stønn og harking.

Filmen har en voldsom skifting mellom humor og alvor. Vi går rett fra harselas med Hynkel til stormtroppenes trakassering av jødene i den jødiske bydelen. Slik får Chaplin oss til stadig å reflektere over det vi ser, og aldri være oss ubevisst det vi ser på skjermen. Schulz er Chaplins versjon av den gode tysker. Da stormtroppene forstår at Schulz ikke kan beskytte jødene lenger, settes det i gang en massiv rasering av bydelen. De knuser barbersalongen og selv om det skjer utenfor bildet, hører vi alt glasset som knuses. Dette gir oss en klar assosiasjon til Krystallnatten. Barbereren og jenta sitter på taket og ser huset brenne. Ved ikke å vise oss ansiktet hans, må vi selv tenke oss uttrykket i ansiktet hans, hva han føler og tenker. Denne muligheten til medvirkning i historien er et smart trekk, for de fleste av oss vil antageligvis bli mer følelsesmessig engasjert i den lille mannens skjebne.

Chaplin møtte mye motstand mot filmen både før og etter den var laget. England uttalte at den ikke ville bli tatt inn i landet, og krefter i USA forsøkte å få ham vekk fra ideen. Dette var en tid hvor det jødiske ikke var særlig populært, og skuespillere som Edward G. Robinson hadde forandret navnet sitt. Senere gjorde Kirk Douglas og Woody Allen det samme. Chaplins kjæreste på den tiden, Pauline Goddard som spiller den jødiske jenta, hadde også amerikanisert navnet sitt.

Kolleger av Chaplin la merke til at regissøren forandret væremåte og lynne etter hvilken karakter han skulle spille. Dager hvor han spilte barbereren var generelt hyggeligere enn når Chaplin trakk i diktatoruniform. Han var skarpere og hissigere da. Kanskje gikk filmen mer inn på ham enn vi vet.

Chaplin var en mester i å skape effekter på film. Hvem skulle trodd at scenen hvor vi ser folkehavet foran diktatoren ble skapt av cornflakes som beveget seg på et serveringsfat? De siste fem minuttene i The Great Dictator er unike i den forstand at filmen slutter å være en film. Nå er det ikke barbereren eller Hynkel som prater, men mennesket Charlie Chaplin. Dette er Chaplins egne tanker og oppfordringer. Som han sa til forsvar for dette spesielle grepet: Etter å ha underholdt i to timer, kan jeg vel få fem minutter på slutten med alvor? Til slutt en liten kuriøs opplysning i forbindelse med ’øyeblikket’ nedenfor: Da russiske soldater inntok Reichstag, lå alt i ruiner bortsett fra en enorm globus…

Øyeblikket: Hynkels drømmende dans med jordkloden. Hitlers stormannsgalskap kunne neppe vært bedre fremstilt. Utførelsen gjorde scenen til en umiddelbar klassiker. Jeg elsker også slutten på scenen, hvor kloden sprekker og Hynkel gråter. Heldigvis falt Hitlers drøm i grus også.

Lyd og bilde

Mono og 1.33:1, som forventet. Man trenger egentlig ikke ta i betraktning at filmen er 71 år gammel. Bildet er rett og slett perfekt. Nesten for pent. Ingen skader, fin dybde og skarphet. Virker ekstremt polert og er rett og slett referansekvalitet. Lyden er strålende, den også.

Ekstramateriale

New audio commentary by Charlie Chaplin experts Dan Kamin and Hooman Mehran: Et godt kommentatorspor som rimeligvis fokuserer på historier rundt innspillingen og verdenssituasjonen, da selve filmen ikke er av de vanskeligste å forstå.

The Tramp and the Dictator (2001), Kevin Brownlow and Michael Kloft’s documentary paralleling the lives of Chaplin and Hitler, including interviews with author Ray Bradbury, director Sidney Lumet, screenwriter Budd Schulberg, and others: Charlie Chaplin og Adolf Hitler ble født i samme uke i samme måned i samme år! De var sterkt knyttet til sin mor og hadde en brutal far som døde tidlig i livet deres. De vokste opp i slummen i henholdsvis London og Wien. Antageligvis imiterte Hitler Chaplin da han anla den berømte barten. Hitler tok skuespilltimer for å få mest mulig effekt av talene sine. Overgangen til lydfilm var problematisk for Chaplin, men ble gjennombruddet for Hitler. Uten lyden ble han en mer eller mindre komisk figur på filmavisene. I en tid hvor Hollywood avsto fra å kommentere Hitler av frykt for å miste det tyske filmmarkedet, utfordret Chaplin Hitler. Ray Bradbury støttet Chaplin i dette, og mener at det beste våpenet mot en diktator er latter. Vi tar deg ikke alvorlig, du teller ikke. Henry Ford støttet Hitler og var antijødisk og anti-fagforeninger. Dette provoserte Chaplin så mye at han brukte Ford som en lite flatterende modell for fabrikkeieren i Modern Times.

Two new visual essays, one by Chaplin archivist Cecilia Cenciarelli and one by Chaplin biographer Jeffrey Vance: Chaplin’s Napoleon (19 minutter) er en fortelling om Chaplins filmprosjekt om Napoleon, som til slutt blir oppgitt. Det finnes mye materiale om filmen, blant annet to ferdige manus, kontrakter og historiske tekster. The Clown Turns Prophet er et 21 minutters videoessay om Chaplin som en polariserende politisk figur etter filmene med The Tramp. Han fikk uventet støtte fra president Roosevelt angående The Great Dictator i en tid da mange jobbet mot Chaplins prosjekt. Etter krigen dro Chaplin til Europa etter å ha blitt utsatt for senator McCartneys forfølgelse. Han har i ettertid sagt at han ikke ville ha laget filmen om han hadde visst den fulle sannhet om nazi-Tysklands utryddelsesleire. Etter at Joan Collins hadde spøkt om Holocaust på et besøk hos ham i Sveits, tvang han henne til å se bilder fra leirene til hun fikk et litt annet syn…

Color production footage shot by Chaplin’s half-brother Sydney: Materiale fra innspillingen av The Great Dictator. Uten lyd, men med farger. Fascinerende å se scener fra filmen utfolde seg i farger. Blant annet ser vi en episode hvor Chaplin skjeller ut regiassistenten. Denne scenen de jobber med fungerte aldri, og har blitt droppet i den endelige filmen. 27 minutter.

Barbershop sequence from Sydney Chaplin’s 1921 film King, Queen, Joker: Her er det broren Sydney som spiller barbereren. Det må vel sies at broder Charlie er en bedre skuespiller, men Sydney gjør seg slettes ikke bort. I Two Shaves er denne sekvensen kryssklippet med barberingssekvensen i The Great Dictator for en sammenlignende effekt.

Deleted barbershop sequence from Chaplin’s 1919 film Sunnyside: En morsom scene som ble vraket fra Sunnyside. Det er et under at kunden ikke får strupen skåret over i løpet av besøket.

Rerelease trailer: En trailer på det jevne.

A booklet featuring an essay by film critic Michael Wood, Chaplin’s 1940 New York Times defense of his movie, a reprint from critic Jean Narboni on the film’s final speech, and Al Hirschfeld’s original press book illustrations: Wood mener at Chaplins barberer innehar trekk av Hynkel og at prosjektet til Chaplin er å vise at likheten mellom de to, Chaplin og Hitler, er stor. Litt søkt, kanskje? I Chaplins essay forsvarer han det å lage en komedie om Hitler, propagandaaspektet og talen på slutten. Godt skrevet! Brody har en liten kommentar om Narbonis tekst om filmen, før Narbonis tekst trykkes. Narboni hevder at Chaplin forlater historien de siste fem minuttene. Han ble både kritisert og latterliggjort for det. Godard derimot mener at dette var starten på Cinema Verité, direkte cinema.

Ugetsu

Ugetsu (Criterion nr. 309)(DVD)

Japan – 1953 – Kenji Mizoguchi (svart-hvitt)

Ambisjoner, offer og tilgivelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Japan under borgerkrigene, 1467-1573. Genjuro og Tobei streber etter suksess som henholdsvis pottemaker og samurai. Konene deres holder dem nede på jorden, men ambisjonene fører dem allikevel inn til byen. I en verden hvor det overnaturlige blander seg med det realistiske, møter de to familiene store utfordringer.

Nivå 2 (med spoilers)

Ambisjonene hos Genjuro og Tobei er sterke drivkrefter. De søker mot sine drømmer og samarbeider selv om målene deres er forskjellige. Etter at de slipper unna det første angrepet på landsbyen, finner de ut at krukker og boller ikke har blitt ødelagt under angrepet. De to parene drar av sted i båt, men møter en døende soldat som ber dem om å ta vare på kvinnene sine. Dette rådet blir ikke fulgt. I stedet blir de etterlatt i landsbyen hvor tragedien skal ramme begge kvinnene.

Den store suksessen Tobei og Genjuro streber etter skal de oppnå. Men ikke ved hjelp av egne ferdigheter. For Tobei jukser seg til sin status ved å late som om han drepte krigsherren. Han tar bare æren for et allerede avkappet hode. Genjuro selger meget godt av bollene sine til en kunde, problemet er at kunden er et spøkelse. Så i en virkelig og ærlig verden ville de nok fremdeles ikke ha gjort det så bra.

På grunn av at mennene har dratt av sted for å oppfylle sine drømmer om makt og velstand, er kvinnene sårbare hjemme i landsbyen. Miyagi blir ranet og drept av streifende soldater. Ohama blir voldtatt av fem soldater i et buddhistisk tempel. En av soldatene kaster til henne penger etterpå, som hun opplever som meget krenkende. Dette fungerer som et frempek mot at Ohama senere blir prostituert. De to parene blir gjenforent allikevel. Tobei møter sin kone som prostituert, mens Genjuro finner roen sammen med ånden etter sin kone hjemme i landsbyen. I Mizoguchis film blandes tid, fantasi og virkelighet på en elegant måte. Det hele føles på en måte helt naturlig.

Mizoguchi skal ha laget Ugetsu dels som en måte å svare Kurosawa på under deres rivalisering. Denne rivaliseringen kan ha blitt følt sterkere hos Mizoguchi enn hos Kurosawa. Ugetsu er ikke så ulik en Kurosawa-film i tone, føler jeg. I ettertid har Ugetsu virkelig blitt løftet opp i eliteklassen av filmer, men den vant bare sølvbjørnen i Venezia i 1953. Ingen film ble funnet god nok til å vinne gullbjørnen. Mizoguchi klandret produsenten sin for dette, og mente han blandet seg for mye inn. Mizoguchi ville ha laget filmen enda et hakk mørkere. Den historiske perfeksjonismen hos Mizoguchi var så sterk at alle statistene hadde spesiallagde klær og fikk spesiell instruksjon. Slike detaljer skaper, når de veves sammen på en dyktig måte, en helhet som gjør at man aldri faller ut av illusjonen som en film tross alt er.

Etterkrigstidens Japan var preget av nederlaget, fattigdommen og en generell desillusjonert stemning. Militaristene hadde fått prege 30-tallet, men folk var vel forsynt av deres nasjonalisme og krigshissing nå. Kanskje valgte Mizoguchi den historiske perioden som var preget av borgerkrig og kaos i Ugetsu for best å kunne resonnere med samtidens Japan. Ugetsu er en film som nokså direkte beskriver menneskets grådighet og begjær. Sett på bakgrunn av tidens desperasjon kan man forstå at brutale handlinger blir hardere og hyppigere, men gruppevoldtekt i buddhistiske templer og ran og drap av småbarnsmødre er allikevel hard kost. Jeg vil anta at etterkrigstidens Japan også var ridd av slike episoder.

Ugetsu er herlig uanstrengt i måten den veksler mellom fantasi/overnaturlighet og realisme/virkelighet. Det kan være litt vanskelig å fastslå om Genjuro opplever spøkelsene i villaen, eller om alt foregår i hans hode. Er filmen en spøkelsesfilm eller skildrer filmen Genjuros fantasi? Uansett svarer spøkelset/illusjonen på Genjuros ønsker, og til å begynne med opplever han dette positivt. Men så slår spøkelset seg vrang, eller kanskje man kan si at drømmen blir til mareritt. Den samme problemstillingen kan sies å gjelde når det gjelder Genjuros kone. Hun blir drept mye på grunn av Genjuros forsømmelse av sine plikter som ektemann. Når da filmen slutter med at de har et slags samliv, hvor hun er til stede fra det hinsidige, er det da et spøkelse han forholder seg til eller har han fått fred med sin samvittighet og skapt nok en fantasi?

Mizoguchi tar oss varsomt inn i det overnaturlige via en overgang fra det virkelige og realistiske. Genjuro, Miyagi, Tobei og Ohama legger ut i en båt en tåkete natt. Stemningen er trolsk og magisk. En båt med en døende soldat kommer drivende og Ohama aner spøkelser. Settingen er lagt til rette for at han er et spøkelse, men han svarer nei på Ohamas spørsmål om han er et. Men nå er vi forberedt…

Øyeblikket: Genjuro kommer hjem og leter etter sin kone, Miyagi. Han går en runde i det tomme huset og kameraet panorerer med ham. Ved andre gjennomgang sitter plutselig konen ved ildstedet, på magisk vis. Flott scene som elegant forener det realistiske og det magiske.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1 og lyden er mono. Dette er et meget godt DVD-bilde, med lite skader og slitasje. De små skadene som tross alt finnes er hvite loddrette striper. Bildet er stort sett skarpt og rent. Lyden er også veldig god.

Ekstramateriale

Audio commentary by filmmaker, critic, and festival programmer Tony Rayns: Et ganske godt kommentatorspor. Rayns veksler mellom Ugetsu-spesifikk informasjon og generell informasjon om Mizoguchi.

Kenji Mizoguchi: The Life of a Film Director (1975), a comprehensive, 150-minute documentary by filmmaker Kaneto Shindo, with new and improved subtitles: Denne dokumentaren om Kenji Mizoguchis liv er som lengden tilsier ganske grundig. Den er å regne som noe mer enn en innføring i Mizoguchis virke, mer passende for filmentusiaster som allerede kjenner til regissøren. Dokumentaren inneholder intervjuer med personer i Mizoguchis liv samtidig som den kronologisk følger filmkarrieren. Vi får blant annet vite at hans kone ble psykisk syk og at hennes etter hvert merkelige oppførsel førte henne helt ut i galskapen. Mizoguchi hadde det ikke bra på slutten av sitt liv, og ønsket å starte på nytt i forhold til omgivelsene. Dette rakk han aldri. Han anså sitt liv som et helvete, og det er mulig at det hintes mot narkotikamisbruk i dokumentaren. Han har problemer med å finne plass til sprøyestikk på armene, men om det er medisin eller narkotika det er snakk om, er for meg litt uklart.

Two Worlds Intertwined, a new, 14-minute appreciation of Ugetsu by director Masahiro Shinoda: Dette er regissøren av blant annet Double Suicide. Ugetsu var filmen som lærte Shinoda at filmer kan være fantasi. Spesielt musikken blir gjennomgått av Shinoda. Han hevder også at uansett hvor mange ganger man ser Ugetsu vil man lære noe nytt om filmens muligheter. Et intervju på det jevne.

Process and Production, a new, 20-minute video interview with Tokuzo Tanaka, first assistant director on Ugetsu: I dette intervjuet forteller ham om Mizoguchis perfeksjonisme, som førte til at manusforfatter Yoda måtte omskrive manuset 5 ganger. Selv da ble det gjort endringer etterpå. Godt intervju.

Ten-minute video interview with cinematographer Kazuo Miyagawa, from 1992: Siden både Miyagawa og Mizoguchi hadde en forkjærlighet for kamerakranen, ble den brukt ekstremt mye under innspillingen av Ugetsu. Kanskje opp mot 70% av filmingen foregikk med kranen. Miyagawa avslutter med et ønske om at filmskapere gikk tilbake til stumfilm for inspirasjon. Da kunne kanskje film bli interessant igjen.

Theatrical trailers: Her er det inkludert tre trailere. Den første har et høyt tempo, med store ord og dramatisk musikk. Trailer nummer to er roligere, mer lyrisk. Her er musikken dempet. Disse to trailerne er like lange, tre og et halvt minutt. Den siste er en ufullstendig spansk trailer, som ramser opp priser før den ender brått.

A 72-page book featuring film critic Phillip Lopate and three short stories that influenced Mizoguchi in making the film: Lopate har skrevet et meget godt essay om filmen og innspillingen, men hoveddelen av heftet er viet de tre novellene som danner inspirasjonen for Ugetsu. De to japanske novellene, som ble skrevet av Akirari Ueda på 1700-tallet, heter The House in the Thicket og The Lust of the White Serpent. Disse har preg av eventyr, men er underholdende nok å lese. Den siste novellen er av franske Guy de Maupassant, og er en mer typisk vestlig novelle. Av disse tre trekkes karakterene og handlingstrekkene i Ugetsu ut. Tobei og hans tørst etter å bli samurai stammer fra den franske novellen, mens Genjuros omgang med spøkelsene i villaen stammer fra Uedas verker. Ugetsu er utgitt i en meget forseggjort utgave, med to DVDer i hvert sitt pappcover. Sammen med det tykke heftet på 72 sider samles det hele i en fin pappboks.

Metropolitan

Metropolitan (Criterion nr. 326)(DVD)

USA – 1990 – Whit Stillman (farger)

De Unges Forbund

Nivå 1 (uten spoilers)

Metropolitan følger en vennegjeng fra et noe spesielt miljø, nemlig New Yorks overklasse. De er unge, de er borgerlige og de forsøker å finne ut av verden.

Nivå 2 (med spoilers)

Katalysatoren i filmen og vår synsvinkel inn i dette noe lukkede miljøet for de fleste av oss er Tom Townsend. Han er sosialist og har i utgangspunktet lite til felles med dette miljøet som han tilfeldigvis kommer i kontakt med. Hans kummerlige leilighet som han deler med sin mor står i stor kontrast til de luftige og eksklusive Manhattan-leilighetene til de syv medlemmene av Sally Fowler Rat Pack. Tom blir tatt opp som åttende medlem.

Sally Fowler Rat Pack består av Sally Fowler selv, som er en sterk og initiativrik blondine. Fred Neff er mer fyllstoff som ofte sover i bakgrunnen. Jane Clark virker noe eldre enn de andre og muligens har hun andre mål i livet. Charlie Black er meget opptatt av borgerskapets stilling og fremtid, og lanserer UHB-begrepet. Cynthia McLean er den sensuelle og slue, et motstykke til engleaktige og følsomme Audrey Rouget. Nick Smith er gruppens egentlige leder og den mest interessante karakteren i filmen. Han fremstår som ironisk, men mener antagelig alt han sier.

Urban Haute Bourgeoisie er merkelappen disse unge menneskene fra meget godt møblerte hjem har satt på seg selv, for å kunne se seg selv i forhold til resten av verden. Det kan være anstrengende å være rik. Charlie hevder at borgerskapet står bak alle gode fremskritt de siste 400 år. Samtidig mener han at unge medlemmer av det urbane borgerskapet er dømt til nederlag. For Metropolitan er i tillegg til et skråblikk på en spesiell kultur også en oppvekstfilm om unge velstående amerikanere. Måten de orienterer seg i verden på er gjennom høyverdig litteratur, film og filosofi. Det er slett ikke sikkert at det er av det dumme.

Jeg vil jo si at selv om gruppen med unge voksne er til tider litt virkelighetsfjerne, er det ikke et negativt inntrykk jeg sitter igjen med av dem. De er vel verken bedre eller bedre enn andre jevnaldrende. Tom Townsend blir tatt godt imot av alle medlemmene, til og med av Nick! Hans klesstil kommenteres, men sees ikke ned på. Alt i alt synes jeg det virker som en gruppe intellektuelt nysgjerrige mennesker, samtidig som de først og fremst er ungdommer. På et tidspunkt i filmen står Nick og ser ut over New York mens han sier at det er mer enn åtte millioner historier der ute. Det er så vidt jeg vet en setning tatt fra The Naked City regissert av Jules Dassin. Alltid morsomt med små hint til andre filmer.

Å se en film som Metropolitan er en meget hyggelig opplevelse. Til tider føler jeg meg hensatt tilbake til en film av Eric Rohmer, med sine snakkende hoder. Dette er en utelukkende dialogdrevet film, med samtaler utført liggende, sittende, stående og kjørende. Regissør Stillman var opptatt av å skape en film som ikke kunne helt tidsplasseres, og det har han lykkes med. Det viser seg at disse ukjente skuespillerne som utgjør besetningen i Metropolitan er like ukjente i dag. Det er synd.

Øyeblikket: Charlie Black, i sin evige utforsking av borgerskapet som begrep og tilstand, forteller om sin skuffelse over Bunuels film The Discrete Charm Of The Bourgeoisie. Han trodde han endelig hadde funnet en film som skulle beskrive borgerskapet på en intelligent og riktig måte, men filmen viste seg å ta feil på alle felt.

Lyd og bilde

Monolyden er god nok i denne 100% dialogdrevne filmen. Bildet derimot er rett og slett ikke bra. Det er ganske soft, aldri ordentlig skarpt. Det har nok sammenheng med at Metropolitan både er en debutfilm og en lavbudsjettsfilm. Bildeformatet er 1.66:1.

Ekstramateriale

Audio commentary by Stillman, editor Christopher Tellefsen, and actors Chris Eigeman and Taylor Nichols: Et hyggelig kommentatorspor av en vennegjeng. Litt småanekdoter fra innspillingen som ofte var preget av de små ressursene. Det var ikke alltid de innhentet tillatelse før de filmet. Hyggelig, men ikke veldig engasjerende spor.

Rare outtakes and alternate casting, with commentary by Stillman: Disse opptakene har blitt sammen i en montasje som gir et innblikk i hvordan de jobbet. Både uformelt og seriøst.

Trailer: Tom loves Serena, Serena loves Rick, Rick loves himself, Nick hates Rick, Cynthia loves men. Det summerer vel opp Metropolitan? God trailer på to minutter.

A new essay by author and film scholar Luc Sante: Som Sante påpeker virker ideen om å vise livet til amerikansk overklasse som en god ide for å holde kinosalen tom. Metropolitan er en veldig litterær film, med innslag av blant annet Fitzgerald og Jane Austen. Temaet i filmen er i opposisjon til filmens utseende, som minner om tidlig Eric Rohmer og Godard. Dette er et strålende essay som er veldig nyttig for å få med seg alle filmens aspekter.

The Spirit of the Beehive

The Spirit of the Beehive (Criterion nr. 351)(DVD)

Spania – 1973 – Victor Erice (farger)

Anas Spania

Nivå 1 (uten spoilers)

Spania rundt 1940. Franco sitter ved makten. En fattig landsby får besøk av kinobilen som har med en Frankenstein-film. Denne filmen gjør voldsomt inntrykk på lille Ana og hun er overbevist om at monsteret finnes i området. Storesøsteren Isabel påvirker Ana ved å fortelle røverhistorier om kvelden. Men Ana er ikke gammel nok til å skille mellom fantasi og virkelighet.

Nivå 2 (med spoilers)

The Spirit of the Beehive er en kunstfilm som mange vil finne for langsom eller vag i sin narrative struktur. Verken skuespillere eller stab forstod manuset som regissøren og manusforfatteren hadde laget. Da filmen vant Golden Shell som første spanske film i konkurranse med Paper Moon (Bogdanovich) og The Wedding (Wajda) trampet publikum med føttene i protest. Sensuren i Francos Spania slapp filmen gjennom uklippet, men kunne ikke forstå vitsen med filmen da den var ”uutholdelig langsom”. De forventet at ingen ville se den.

Ana er vårt vindu inn i filmen. Alt som skjer og alle voksne sees stort sett gjennom Anas øyne. Derfor må vi legge til vår egen fornuft for å forstå visse hendelser, for det er ikke alt Ana er gammel nok til å forstå. Ana er ennå ikke helt ut et fornuftsvesen. Hun er ikke gammel nok til å skille mellom fantasi og virkelighet. Isabel er akkurat gammel nok, og er den som forteller Ana at film ikke er virkelighet, men at de later som på film. Hun innbiller en svært mottagelig lillesøster at det finnes monstre og kjemper like i nærheten og at de kommer frem om man roper på dem. Hvis man da er den typen menneske som har evnen til å snakke med dem.

The Spirit of the Beehive er en film om Spanias traumer. Om fascismen i samtiden, fattigdom og borgerkrig. Ana er preget av alt dette, men ser det gjennom barnets øyne. Når en frihetskjemper skjuler seg i redskapsbua, blir det for henne kjempen som Isabel har fortalt henne om. Filmen er for øvrig meget godt egnet for egne tolkninger da den foregår i rommet mellom fakta og fiksjon, i dette lille og spesielle magiske feltet. Dette feltet kan du fylle med mening som tilskuer. Kanskje er det derfor at regissør Erice ofte lar kameraet dvele ved et rom etter at menneskene har forlatt det, nettopp for at du skal få tid til å fylle det med ditt eget.

Ana blir sterkt preget av at monsteret i Frankensteinfilmen dreper den lille jenta. Hun har som liten jente selv ingen verktøy for å forstå hvorfor han gjorde det. Isabel unngår å svare direkte på spørsmålet hennes og forteller henne i stedet at film bare er på liksom. Dermed bidrar Isabel til traumet Ana opplever. Hun må nå forsøke å forholde seg til dette helt på egen hånd. Vi ser at Ana blir en veldig ensom jente som ikke klarer å etablere noe sunt forhold til foreldrene sine, som virker fjerne og like ensomme. Den fragmenterte stilen i The Spirit of the Beehive bygger oppunder traumeproblematikken.

Erice har laget en film som ikke gir oss dype psykologiske portretter av menneskene, men heller skildrer essensen av deres indre. Dette er filmskapning i dens reneste form, i og med at den bruker bilder og minimalt med tale for å formidle. Det at ting ikke blir forklart kan relateres til grepet med at virkeligheten skildres gjennom et barns øyne, som bruker andre fortolkningsverktøy enn kun fornuft. For Ana er monsteret og kjempen like virkelige som de andre voksne hun ser. For Ana ser det fantastiske like virkelig som hun ser det vi vil kalle virkeligheten. Hun har evnen til å tro på fantasien hun opplever. Dette er Anas fremste egenskap. Erice liker å kalle scener for følelsesmessige rom, og her ligger nøkkelen til å forstå filmen.

Hva symboliserer så bikuben i tittelen? I intervjuet med skuespiller Fernando Fernán Gómez, forteller han at han fremdeles ikke forstår hva bikuben skal symbolisere. Så dette er ikke lett, men man må jo forsøke. Anas far skriver ned en liten anekdote som leses opp for oss som voice-over. Her betraktes bikuben som et febrilsk samfunn, med hodeløse handlinger og uten toleranse for sykdom og død. Dette kan godt være en metafor for Francos Spania. Så kan vi legge merke til at vinduene i huset har det samme mønsteret som platene i en bikube. Når lyset faller inn vinduet, får rommene et honninggult skjær ved seg. Altså, at huset blir som bikuben, at familien blir preget av samfunnet som Franco har skapt. Familien ser ikke ut til å ha det godt, med distanserte foreldre som heller ikke har det godt sammen. Vi ser dem nesten aldri i samme bilde, noe som forteller oss at forholdet mellom dem nesten er ødelagt. Gløden i denne bikuben er knekt.

Etter at Ana har blitt funnet og brakt tilbake til huset, må hun hvile en stund. Da hun så igjen skal ut i verden igjen, ut av huset som er bikuben hennes, velger hun å presentere seg til omgivelsene. ”Det er meg, Ana”. Slik forsøker Erice å vise et Spania som må innrømme sin fascistiske fortid og grusomme borgerkrig, og på ny ta steget ut i verden. Derfor er det viktig med oversettelsen av denne siste replikken som noen steder feilaktig har blitt oversatt med ”Jeg er Ana”. Da mister vi denne dialogen med omgivelsene som Isabel har lært Ana, og det at hun tar med sin fortid.

Øyeblikket: Ana og Isabel lytter etter toget ved å legge øret på skinnegangen. Ana blir stående i skinnegangen til Isabel skriker til henne. Så dundrer toget forbi dem, mens de står tett inntil sporet. Da toget har kjørt forbi, går de igjen inn i togsporet og ser etter toget. Det er noe med de mekaniske bevegelsene, oppstillingen av jentene på siden av sporet og måten de står etter hverandre i skinnegangen på som oppleves på et annerledes nivå. De ser nesten ut som gjenferd, spøkelser fra en annen tid. Denne scenen har et krypende grøsserelement ved seg. Slike scener er filmkunst.

Lyd og bilde

Bildet er 1.66:1 og er av god kvalitet. Fargepaletten er markant preget av jordfarger. Spesielt inne i huset er det gule fremtredende. Kontoret til Anas far er alltid badet i honningfarget lys. Veldig lekkert, og detaljnivået er også godt på denne filmen fra 1973. Bildet kan sies å være i øvre sjiktet av DVDutgivelser. Lyden er bra, særlig tatt i betraktning at den tar opp lyden mens det filmes. Dette var uvant for det spanske publikummet, og noen klaget på at de ikke hørte hva barna sa. For oss som har på teksten, faller dette eventuelle problemet bort.

Ekstramateriale

The Footprints of a Spirit, a documentary featuring director Víctor Erice, producer Elías Querejeta, coscreenwriter Ángel Fernández-Santos, and actor Ana Torrent: Denne dokumentaren er på 48 minutter og er forbilledlig som ekstramateriale. Victor Enrice deler sjenerøst av tanker rundt filmen og hva han prøvde å oppnå. Han forsøkte å skape et utseende som minnet om filmer som Sunrise, og var inspirert av lyssettingen i maleriene til Vermeer. Kontrasten mellom hvite ansikter og mørk bakgrunn hadde han fra maleren Zurbarán. Denne filmen inneholder scenen som Erice setter høyest av alt han har gjort, nemlig Anas blikk da hun ser monsteret og den lille jenta i Frankensteinfilmen. Dette var ikke skuespill, men Anas reaksjon på en film hun ser for første gang. Magisk!

Víctor Erice in Madrid, an interview with the director: Dette intervjuet er også på 48 minutter. Her dreier det seg ikke bare om The Spirit of the Beehive, men noe kan vi lære om også den filmen. Særlig forholdet mellom Ana og Isabel er av stor viktighet. Erice mener Isabel er en like viktig karakter som Ana fordi hun er litt eldre. Hun kan bedre forstå de voksnes verden, og er gammel nok til å begynne å bruke fornuften. Ana er mer spontan og emosjonell. Et nyttig intervju med en sympatisk regissør.

Interview with film scholar Linda Ehrlich: Det beste med dette 16 minutter lange intervjuet er kanskje da Ehrlich siterer en filmprofessor om The Spirit of the Beehive. ”En film vi aldri helt vil forstå, og aldri helt vil glemme.” Franco satt fremdeles ved makten da filmen kom ut i 1973. Manngarden under letingen etter Ana minner oss om manngarden i Frankensteinfilmen, da de leter etter den lille jenta. Der finner de henne død, men her blir Ana funnet i god behold.

Interview with actor Fernando Fernán Gómez: Gómez har spilt i ca 200 filmer, men mener at dette er en av hans viktigste roller. Det selv om det var en forholdsvis liten rolle han har som Anas far. Han forsto aldri manuset, men elsket bildene og føler at hele filmen er et poetisk verk.

A new essay by film scholar Paul Julian Smith: Dette seks-siders essayet er av høy kvalitet. Her er det mye god hjelp å få for å avdekke hemmeligheten til The Spirit of the Beehive. Smith gjør oss oppmerksom på et pussig fenomen som kalles ”Franco-estetikk”. Hullene i handlingen skjuler indirekte regimekritikk, og var typisk for tiden. Anas familie fremstilles på en subtil måte som anti-Franco. I fotografiet ser vi Anas far sammen med Miguel de Unamuno, en berømt intellektuell som modig fremførte sin kritikk av Francoregimet. Fernando lytter også til en radio som vi kan gå ut fra tok imot sendinger fra forbudte BBC.

Coup de Torchon

Coup de Torchon (Criterion nr. 106)(DVD)

1981 – Bertrand Tavernier (farger)

Film Noir i pastell

Nivå 1 (uten spoilers)

Nord Afrika 1938. Lucien Cordier er en slags sheriff eller lensmann i en søvnig landsby. Han er ikke en typisk lovens vokter og mangler den nødvendige autoriteten i jobben. Selv har han en meget avslappet innstilling til jobben og har fremdeles aldri arrestert noen. Men mangelen på respekt fra omgivelsene begynner å tære på Cordier…

Nivå 2 (med spoilers)

Coup de Torchon er en av de skjulte skattene i Criterion Collection og kan stå som symbol på det jeg elsker ved å samle på disse filmene med den lille C’en på. Dette er en film jeg ikke kan se for meg at jeg hadde kommet over på noen annen måte. Så der er den plutselig i spilleren og jeg setter den på uten noen som helst forventninger. Og så viser det seg at den er et mesterverk! Andre filmer i denne kategorien av obskure perler er Wise Blood, Dillinger Is Dead, Fists In the Pocket og The Two of Us. Alle disse vil bli skrevet om i nærmeste framtid.

Den har en merkelig historieutvikling, Coup de Torchon. For det som ser ut som en klassisk fortelling om mobbeofferet som reiser seg og slår tilbake, er ikke det i det hele tatt. La gå at hans kone er utro med en mann hun prøver å overbevise Lucien om at er hennes bror. Hele landsbyen forstår at så ikke er tilfelle, men om Lucien forstår det eller eventuelt bryr seg i det hele tatt, er usikkert. Ydmykelsen er total siden elskeren hennes bor sammen med dem i huset. Så selv om vi forstår og sympatiserer med Lucien ett stykke på vei, blir det snart problematisk for oss. Hvis vi er i det tøffe hjørnet sier vi kanskje at de to hallikene fortjente det de fikk, men hva den svarte mannen som kun hørte noe han ikke skulle hørt? Lucien henretter ham med kaldt blod, etter en liten monolog som jeg vil tro ikke beroliget mannen det grann.

Den uskyldige og godmodige fasaden til Lucien Cordier skjuler en ganske så kynisk og kalkulerende personlighet. Etter at drapene starter, er han egentlig aldri på tynn is hva avsløring gjelder. Litt trusler her og tåkeprat der, så er han av kroken igjen. Han har aldri panikk, og han ser aldri plaget ut som om samvittigheten plager ham. Denne mangelen på selvransakelse men heller fokus på egne forsakelser, hinter for meg mot en psykopatisk personlighet. Sett i sammenheng med siste halvdel av filmen, hvor han stadig sammenligner Jesus Kristus med seg selv, blir det tydelig at Cordier er ganske ute å kjøre. Hva som er hans store misjon i livet er litt uklart, men han sier et sted at hans jobb er å få frem det stygge i menneskene.

Cordiers logikk og stillingsoppgave begynner å tilpasse seg en verden hvor verdiene hans har gått i oppløsning. I denne prosessen har han kommet frem til et helt nytt mandat, som for ham er gnistrende logisk og gir rettferdiggjør hans handlinger. Slik velger jeg å tolke ham, for han føler ingen behov for å overbevise noen. Hadde han vært usikker hadde dette behovet vært synlig til stede i samtalen med Rose. I stedet sier han bare at han burde slå ned på de rike og mektige, men han har ikke anledning til det. Derfor slår han dobbelt så hardt ned på de svake, fattige og svarte. Det minste han fortjener er å hygge seg med andres elendighet. En mann tynget under vekten av store oppgaver pålagt ham, eller bare en gal mann?

Coup de Torchon er det vi kaller en neo-noir, da den har kjennetegnene til en film noir, men kriteriene for å være en film noir er også avhengig av årstallet den ble laget. Film noir var en retning innen kriminalfilmen laget mellom tidlig 40-tall og 1959, med Touch of Evil anerkjent som den siste film noir. For øvrig er Coup de Torchon en neo noir som liker å vende opp ned på konvensjonene. Fargepaletten i filmen er absolutt ikke noe man vil forbinde med noir av noe slag, med sine utvaskede pastellfarger. I tillegg foregår filmen stort sett i sollys, med lyse omgivelser som gul sand og lyse hus. Men filmens indre mørke drar den i retning av film noir allikevel. Vi har også andre klassiske kjennetegn som en hovedperson i et personlig helvete, kvinners svik og brå død.

Filmen har en meget vellykket mørk, mørk humor. Mye av den går til å begynne med på bekostning av Lucien, men etter hvert vendes den mot omgivelsene. Rasismen i kolonisamfunnet og forholdet mellom svart og hvit har komiske utslag og avstedkommer morsomme replikker. Men samtidig ligger det et alvor under humoren som gjør at latteren stopper litt opp. Et tegn på god, svart humor. Spesielt merkes dette i diskusjonen mellom politimennene om svarte har sjel, og egentlig bør telles med i folketellinger. Denne dialogen er tatt direkte fra Jim Thompsons bok. Vi ser at politimennene virkelig mener disse horrible tingene, men den ene må konsentrere seg for å kunne argumentere for dette synet. Lucien sier her sin sedvanlige intetsigende rutine om at ’det er mulig du har rett, men det er også mulig du tar feil’. Filmen er basert på Jim Thompson bok pop 1280, som betyr innbyggertall: 1280. Da boken ble oversatt til fransk ble den hetende innbyggertall: 1275. Jeg lurer på hvor de siste fem ble av?

Øyeblikket: Soldater kommer på døren til Rose for å meddele at hennes mann Marcaillou er funnet død. Offiseren presenterer seg som kaptein Trala…, som i tra la la la, sier han. Rose spiller overrasket over dødsfallet: Å, min Gud. O la la. Totalt uten troverdighet. En merkelig nedtonet scene, med deilig komikk.

Lyd og bilde

Bildet på Coup de Torchon er i 1.66:1 og lyden er stereo. Det er et litt under middels bilde. Detaljer er sparsommelig og det er til tider litt uskarpt. DVD kan godt være bedre enn dette. Fargene gjengis ganske godt, og de utvaskede fargene kler filmen. Lyden er litt bedre enn bildet denne gangen. Dette er en rimelig tidlig Criterion og det er tydelig at DVD-teknologien har gått fremover.

Ekstramateriale

Exclusive video interview with Bertrand Tavernier: Tavernier er en åpen og meddelsom mann. I dette intervjuet, eller videoessayet bør jeg heller si, får han utfolde seg helt alene i 47 minutter. Han forteller blant annet at filmen ble innspilt i sin helhet i Senegal. Grunnen til den utstrakte bruken av SteadyCam var dels kunstnerisk, dels at de ikke kunne ha noen trackingshot. Hvis de laget banen til den type kamera, ville barna ha stjålet plankene med en gang. Tavernier nevner at Jean Genet elsket filmen og dens idé om frelse gjennom kriminalitet. Det var noe han selv var meget opptatt av i sine bøker.

An alternate ending: Tavernier forsøkte å lage en slutt hvor to aper danser blant menneskene, men klarte ikke å få atmosfæren riktig. Han gikk tom for penger og tid, og valgte å holde seg til den nåværende slutten. Den alternative slutten er inkludert her, men jeg synes ikke den virker lovende. Jeg har vanskelig for å se hvordan den skal kunne fungere, selv med modifikasjoner. Jeg tror vi skal være glad for at filmen endte opp som den gjorde.

U.S. theatrical trailer: Traileren spiller på kontrastene. Hvorfor er filmen så djevelsk om den er en komedie? Hvis det er en thriller, hvorfor er den så morsom? Hvorfor er den så sjokkerende hvis den er en romantisk film?

Hefte: Et meget godt, men kort essay av Michael Dare. Jim Thompsons roman Pop 1280 foregikk i 1910 i Sørstatene i USA. Ved å flytte handlingen til Nord Afrika i 1930, bevares rasismeaspektet. Dare trekker paralleller til Taxi Driver i måten vi i begynnelsen sympatiserer med det som viser seg å være en gal mann som utfører forkastelige handlinger.

Les Cousins

Les Cousins (Criterion nr. 581)(Blu-ray)

1959 – Claude Chabrol (svart-hvitt)

Byen og bygda

Nivå 1 (uten spoilers)

Charles flytter fra landsbygda inn til Paris for å studere. Han skal bo hos sin fetter Paul, som lever et dekadent og utsvevende studentliv i hovedstaden. Som et motstykke til Le Beau Serge, ser vi i Les Cousins igjen kontrasten mellom by og land, men denne gangen er innflytteren fra bygda.

Nivå 2 (med spoilers)

Charles ankommer Paris og Pauls lekegrind med forsetter om å fullføre studiene på en god måte. Han blir slynget rett inn i en totalt annerledes verden, med rimelig voksne mennesker som oppfører seg på en fremmed og ubekymret måte. Tilværelsen er en lek, og fraværet av alvor er absolutt. I denne kretsen vil alt ordne seg, om studiene går i vasken, kjæresten blir gravid eller man blir kastet ut av leiligheten. Vi forstår at penger ikke er noe tema for disse menneskene, som kommer fra velstående familier.

Pauls omgangskrets er ikke politisk bevisste venstreorienterte mennesker, men en gruppe dandyer som er godt plantet ute på den borgerlige høyresiden. Faktisk så mye at det lefles med symboler på fascisme som tyske Gestapouniformer og nazi-ikonet over alle, Wagner. Men dette er først og fremst livsnytere, som antageligvis vil uttrykke at politikk er kjedelig. Et ord som studentnarsissisme føles passende i beskrivelsen av gruppens fremste kjennetegn. Lekene og påfunnene på festene drives frem mer av kjedsomhet og retningsløshet enn noe annet, får jeg inntrykk av. Det er også betegnende at ingen løfter et øyenbryn over Clovis sin systematiske knusing av glass og flasker. De er blaserte på grensen til karikerte pappfigurer. Det er fascinerende å få innblikk i et slikt miljø.

Paul framstår som en rimelig usympatisk ung mann. Faktisk opplever jeg ham som mer usympatisk andre gang jeg ser filmen enn første. Det er jo ingen heldig utvikling. La gå at han er bortskjemt, en dandy, en provokatør og småfascistisk i sin fremtoning. Det verste er for meg at han ikke ser ut til å ha noen kjerne. Han driver med sine intrikate spill og fester med sine venner, men hva føler han sterkt om? Paul ser ut til å bedrive sitt renkespill mest av kjedsommelighet eller som ekle eksperimenter. Samtidig må det vel sies at han ser ut til å ha visse følelser for Florence, i hvert fall for en stund. Det kan jo igjen springe ut fra det faktum at leker som andre vil ha er morsomst å ha selv.

Dialogen i filmen er snekret sammen av Paul Gegauff. Han var en av de store aktørene i fransk nybølge, men forble ganske ukjent. Han var en mester i å skrive kynisk og brutal dialog, og ble ofte hentet inn for å tilføre manus en skarpere brodd, et snev av ondskap. Han baserte mye på eget liv, og Chabrols film The Pleasure Party hvor Gegauff skrev manuset er skremmende likt hans eget endelikt. Han ble drept av en elskerinne som han hadde drevet til vanvidd med sine ondsinnede påfunn. I tillegg til å være generell misantrop, var han også spesielt misogynisk. Jeg vil vel si at kvinnene i Les Cousins ikke kommer videre bra ut av det. Gegauff kunne også finne på å møte opp i jødiske tilstelninger iført Gestapouniform, bare i den hensikt å provosere. Man kan jo se parallellen til Les Cousins…

Chabrol var svoren beundrer av Hitchcock. Denne påvirkningen kan spores i måten revolveren blir en viktig del av filmen. Først er den del av dekorasjonen på veggen, deretter brukes den som midtpunkt som leketøy under en av festene. Neste gang vi ser den er den på nippet til å avfyres mot hodet til Paul og denne gangen er den ladd. Revolverens ferd mot tragedien fullbyrdes når Paul i vanvare skyter og dreper Charles. Det er en bekreftelse av regelen om at en pistol som vises tidlig i en film ganske sikkert skal avfyres i løpet av filmen. Ikke vis en pistol i filmen din om du ikke har tenkt å bruke den!

Charles er en karakter som antageligvis har de flestes sympati langt ut i filmen. Han er en hardt arbeidende og seriøs student, som er flink til å sette grenser for det utsvevende livet. Kretsen han nå har blitt en del av frister ham stadig med fest og ser helst han lar lesingen ligge. Som symbol på Charles egen korrigerende drivkraft, hans superego, kan vi betrakte bokhandleren. Han formidler kravet om at Charles skal studere enda hardere, finne seg en annen jente og lese ordentlig litteratur.

Etter at Charles har strøket og Paul har bestått sine respektive eksamener, forandrer både Charles og filmen tone. Alt blir nå mørkere. Resten av filmen skal stort sett foregå utendørs om kvelden eller inne i den mørklagte leiligheten. Slik sett blir omgivelsen et bilde på sinnsstemningen til Charles. Vi får en følelse av at han kontemplerer selvmord ved kanalen og han vurderer sterkt å drepe Paul med revolveren. Han er misunnelig på Paul og bitter over urettferdigheten i tilværelsen. Charles har studert hardt og vært oppriktig glad i Florence. Paul har overhodet ikke lest og kun lekt med Florence. Allikevel sitter Paul igjen som vinneren.

Chabrol er kjent for sine nyanserte karakterer og Paul og Charles har begge sine mørke og lyse sider. Den eneste som kun fremstilles negativt, som et rendyrket monster, er Clovis og det er en sjeldenhet i Chabrols filmer. Chabrol kommer selv fra middelklassen og skildrer ofte den på film, da sjeldent positivt. Han er vanskelig å plassere politisk gjennom sine filmer, da han gjerne fremstiller både venstresiden og høyresiden negativt. Men personlig var han godt plassert på venstresiden. Som filmskaper hadde han er mer konvensjonell stil enn sine kolleger i den franske nybølgen. Han skulle etter hvert bli kjent for sine sjangerfilmer, spesielt kriminalfilmer.

Øyeblikket: Florence har kommet til leiligheten for å møte sin nye kjæreste Charles, men han er ikke hjemme. Først Paul, og deretter Clovis klarer å påvirke henne med sine lettvinte og kyniske livsanskuelser. Hun blir overbevist om at livet med Charles vil bli en katastrofe og ender opp med å gå til sengs med Paul. Slik påføres Charles sitt første slag.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er i mono. Jeg synes kvaliteten er et ørlite hakk ned fra Le Beau Serge, men fremdeles vil dette da være et formidabelt bilde. Glimrende kontrast, skarphet og dybde. Fint sortnivå, hvor man lett kan skille detaljene i det sorte. Lyden er også meget, meget god.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholar Adrian Martin: Martin høres ut til å være fra Australia eller New Zealand. Han er vel forberedt og formidler greit fra sin store kunnskap. Han veksler mellom å snakke om Les Cousins i detalj, Chabrols andre filmer og Hitchcock. Alt i alt et ganske bra spor, men det ble kanskje litt mye Hitchcock?

Theatrical trailer: Fire minutters trailer som fokuserer på relasjoner, by og fester. Over det hele ligger et drivende jazzspor. Fin smakebit.

A booklet featuring an essay by film critic Terrence Rafferty and excerpts from actor Jean-Claude Brialy’s memoir, about costar Gérard Blain: Rafferty slår fast at Les Cousins er en mer kompleks film enn Le Beau Serge. Han mener den begynner som en farse og har sine likheter med The Rules of the Game. Meget godt essay. Jean-Claude Brialy som spiller Paul forteller i utdraget fra selvbiografien om Gerard Blain som spiller Charles. Blain ble nesten voldtatt som 14-åring og skulle hele livet bære på et hat mot homofile. Men homofile Brialy og Blain ble gode venner. Meget flott utdrag som på en fin og personlig måte formidler om en plaget person som falt utenfor. Trist å lese om Blain som i virkeligheten kanskje var ganske lik rollefiguren hans i Le Beau Serge, nemlig Serge selv.

Le Beau Serge

Le Beau Serge (Criterion nr. 580)(Blu-ray)

1958 – Claude Chabrol (svart-hvitt)

Starten på en bølge

Nivå 1 (uten spoilers)

Francois trenger å hvile seg frisk etter sykdom. Han drar tilbake til landsbyen han vokste opp for en vinter. Her møter han igjen bestevennen Serge, men det har ikke gått så bra med ham. Francois forsøker å nærme seg Serge og hjelpe ham vekk fra alkoholen.

Nivå 2 (med spoilers)

Jeg hadde sett noen Claude Chabrol filmer fra før, men aldri blitt spesielt betatt av dem. Selv som en filmelsker med spesiell forkjærlighet for fransk film, stilte Chabrol langt bak i køen for min del. Men vips, så gir Criterion ut hans to første filmer på blu-ray og han rykker langt frem i køen. For Le Beau Serge er en deilig film, og en slik skjult juvel som er så fantastisk å komme over.

Le Beau Serge er filmen som sparket i gang den franske nybølgefilmen. Truffaut, Godard, Rivette og Rohmer ble alle store regissører etter hvert, men det var Claude Chabrol som først klarte å lage sin egen film. Alle disse regissørene sprang ut fra filmkritikermiljøet i Cahiers du Cinema. De to første filmene til Chabrol høstet lovord i Cahiers du Cinema, før de senere skulle lufte sin misnøye med Chabrol. Fra begynnelsen av 60-tallet ble han ikke intervjuet av sin gamle arbeidsplass og han ble sett på som en regissør som sviktet idealene de tidligere hadde stått for. Slik sett ble han det sorte fåret, den kommersielle leiesoldaten, mens respekterte Truffaut og Godard ble de mest kjente fra kretsen.

Siden debutfilmen Le Beau Serge handlet om alkoholisme, forsøkte Chabrol å få midler fra organisasjoner som jobbet med alkoholisme. Dessverre var ingen interessert siden filmen dreide seg om alkoholisme på bygda. De var mer interessert i urban alkoholisme.

Det var en katolikk som startet på regijobben på innspillingen av Le Beau Serge. Regissøren som avsluttet filmen var ikke lenger katolikk. Chabrol var blitt avkristnet av filmen, ifølge ham selv. Allikevel er filmen tungt ladet av kristen symbolikk, bildebruk og språkbruk. Den bruker kontraster i stor grad og lys/mørke er den hyppigst benyttede. Derfor blir lyssettingen vesentlig for meningsinnholdet i filmen. Hvem står i lyset, hvem står i mørket. Og skifter dette i løpet av filmen? Det er små elementer som kan hjelpe oss med å gripe regissørens mening i konflikter og utvikling av karakterer. Så kan man selvfølgelig gjøre som Chabrol gjør et sted og la Maries ansikt dele seg i en lys og en mørk halvdel, så er vi like langt. Chabrol sa en gang at alle sjeler inneholder det gode og det onde. Han betraktet sjelen via yin/yan, og mente at det lyse alltid hadde en flekk av mørke og omvendt.

Francois er i starten av filmen den lyse, den uskyldige, naive og overlegne. Serge på sin side er den mørke, skumle, bitre og underlegne. Første gang vi ser Serge dirrer samtidig en mørk akkord i lydbildet. Han er full fra første bilde vi ser ham. At bussen ankommer landsbyen er en liten begivenhet og Serge må også bort å se. Siden drar han bort på kroa med sin faste drikkepartner, svigerfar Glomaud.

I denne tidlige perioden i filmen ser vi at Francois er veldig opptatt av Serge, og forhører seg om ham fra en annen venn. Alle i en slik liten landsby har godt overblikk om andres situasjoner, så Francois har etter relativt kort tid godt kjennskap til Serges livssituasjon. Han er alkoholiker, gift med Yvonne som igjen er gravid etter at de fikk et dødfødt barn med Downs syndrom forrige gang. Han kjører lastebil når han ikke drikker og noen ganger kombinerer han de to syslene. Francois er med dette utgangspunktet overlegen Serge, og Chabrol som alltid er opptatt av klasse og status, viser oss det på flere måter. De to første gangene Francois betrakter Serge er det fra rommet sitt i annen etasje ned mot Serge på gatenivå. Disse scenene etablerer maktforholdet mellom de to samtidig som vi presenteres for et trekk ved Francois, nemlig observatøren eller i siste instans kikkeren.

De presise observasjonene i Le Beau Serge må tilskrives at det er Chabrols hjemby han filmer i. Det er lett å kjenne igjen trekk ved småbyen og dens innbyggere. Samtidig er han ikke ondskapsfull i sin beskrivelse av småbyen, selv om både incest og alkoholisme skildres. Det er i det hele tatt en engasjerende historie og miljø Chabrol drar oss inn i. Jeg var helt oppslukt fra første minutt!

Francois mener det godt i sin streben etter å hjelpe sin gamle venn Serge. Det er det ingen tvil om. Derimot synes jeg han trår over noen grenser i sin iver, og det kan stamme fra en ubevisst iboende arroganse. Den kan oppstå fra flere kilder, en følelse av overlegenhet på grunn av Serges håndtering av livet sitt kontra Francois eget eller rett og slett bygutten som vet mer enn menneskene i den statiske landsbyen han nå vender tilbake til. Francois går over streken i sin anbefaling at Serge bryter med Yvonne, etter kun å ha sett dem sammen i to dager. Samtidig svikter Francois sine nærmeste på flere nøkkeltidspunkt. Når Serge trenger Francois er han sammen med Marie og Serge kan ikke finne ham. Serge mener dette er grunnen til at han har drukket så tett siste uke. Francois avstår også fra å bli med Marie når hun ber ham om det, og det gjør at voldtekten ikke kan forhindres.

Måten Marie ordlegger seg når hun forteller Francois om voldtekten hun blir utsatt for av Glomaud, trekker filmen i retning av bibelske allegorier. Hun sier at han gled inn som en slange, noe som gir oss assosiasjoner til slangen i Paradis. Slik startet fallet, og slik starter Francois nye måte å se landsbyen på. Borte er den naive, idealiserte forestillingen av hjembyen og tilbake er den voksnes blikk. Fra nå av dykker Chabrol ned i temaer som skyld, skam og tilgivelse. Dette er temaer han stadig vendte tilbake til. I denne settingen er de Serge som har et pragmatisk syn på ting og kontroll på situasjonen. Francois henfaller til beskrivelser som at befolkningen er dyr.

Marie har alltid vært voldsomt seksualisert, med sin Brigitte Bardot-mimikk og dådyrblikk, men etter voldtekten vil ikke Francois ha noe med henne å gjøre. Han er i en fase av tvil og forvirring. I dansesalen er han isolert. Der han tidligere har vært kikkeren, er det nå han som blir kikket på under slagsmålet med Serge. Igjen kommer de bibelske referansene inn. Han ligger nedslått og blodig ved piggtråden som godt kan være tornekransen. Sprossene i vinduet danner et kors.

Fra nå av skal Francois frelse landsbyen og dens innbyggere. Han skal dra landsbyen ut av mørket. Han har et Messiaskompleks og presten ser dette. Francois skal være lyset, budbringeren og frelseren. Anledningen han får til det er Yvonnes fødsel. Dette er hans time. Han skaffer til veie legen. Han skaffer til veie Serge. Barnet skal fødes, Yvonne og Serge skal gjenforenes. Den eneste han må gi tapt er Marie, som sitter kald og fastlåst ved Glomauds sykeseng. Her lukkes døren for henne.

I filmens hektiske siste del ser vi påvirkningen fra ekspresjonismen i filmen. Her er det mange nydelige scener, med inspirert lyssetting. Flere scener viser lys som faller på Francois hode og gir inntrykk av en glorie rundt hodet hans. Han tar lyset i form av en lommelykt med seg på sin leting etter Serge i natten. Francois bringer lyset til mørket. Barnet blir født mens Serge er til stede. Francois har gjort sitt og synker sammen. Er han død? Serge ler i glede over det nyfødte barnet. Slik slutter filmen, med Serges latter som kanskje blir hysterisk på slutten? Slik klarer Chabrol å skape en slutt som ikke var helt entydig allikevel. For er det ikke noe rart med Serges uttrykk…?

Øyeblikket: Francois sitter på kafeen og Glomaud vet at han har et forhold til datteren hans. Glomaud provoserer frem situasjonen hvor Francois må si at Marie ikke er Glombauds datter. Glomaud blir meget ivrig og gjentar gang etter gang hva Francois har sagt. Han vil ha vitner på dette. Så sier han at Francois ikke vet hva som venter ham, og forlater kafeen i strålende humør. Han skal nå hjem og voldta Marie, da hun ikke er hans datter.

Lyd og bilde

Dette utrolig flotte bildet presenteres i 1.33:1. At en film fra 1958 av en debutant kan se slik ut i 2011 er fantastisk. Le Beau Serges bilde er referansekvalitet. Det er meget skarpt, lite eller ingen skader og gir deilig gjengivelse av filmkorn. Dybden i bildet er superb. Dette er en av de beste svart-hvitt utgivelsene jeg har sett. Da passer det fint at det er mange vakre motiver i filmen å se på. Landsbyen og veiene rundt er nydelig filmet. Monolyden er også topp klasse.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring Guy Austin, author of Claude Chabrol: Rimelig godt kommentatorspor av en etter hvert andpusten Austin. Han gjør sterke tolkninger og sitter på mye kunnskap om Chabrol. Han har også skrevet en bok om regissøren. Han sammenligner filmen med regissørens liv og forteller oss hva som er selvbiografisk. Best liker jeg at han gjør oss oppmerksom på hva som egentlig foregår i spesifikke scener og at han peker på viktige detaljer som lyssetting. Han er flink å lese informasjon og betydning inn i scener jeg ellers ville ha oversett.

Claude Chabrol: Mon premier film, a documentary by Francis Girod on the making of Le beau Serge, featuring interviews with Chabrol and actor Jean-Claude Brialy: Denne dokumentaren er på 51 minutter. Den dreier seg i hovedsak om innspillingen i Sardent og Chabrols oppvekst. Samtidig får vi mye informasjon om gjengen rundt Cahiers du Cinema. Jean-Claude Brialy som spiller Francois fungerer som vert for dokumentaren. Brialy møter både innbyggere fra den tiden og andre skuespillere fra filmen på sin vandring rundt i byen. Chabrol er også mye til stede i dokumentaren og han ler godt av traileren til Le Beau Serge somhan da altså ikke har laget selv.

Segment from a 1969 episode of the French television series L’invité du dimanche in which Chabrol revisits Sardent, the town he grew up in and Le beau Serge’s location: Elleve år etter filmen ble spilt inn, er Chabrol tilbake i Sardent. I denne ti minutter lange episoden møter han igjen noen av dem som var med i filmen og forteller morsomme historier fra okkupasjonen.

Theatrical trailer: Alt dreier seg om Serge og navnet hans nevnes i hver scene de har valgt ut. Dramatisk trailer på tre minutter.

A booklet featuring an essay by film critic Terrence Rafferty: Le Beau Serge er den første filmen i den franske nybølgen, men man kan tilgis for å ha trodd at det var The 400 Blows eller Breathless. Det har tross alt vært mye mer snakk om dem og de ble sett på som ikoner for bevegelsen. Rafferty har skrevet et opplysende essay og setter fingeren på et faktum som er interessant. Til å være en fransk nybølgefilm, er jo Le Beau Serge en veldig tradisjonell fransk filmhistorie.

3 Women

3 Women (Criterion nr. 230)(Blu-ray)

1977 – Robert Altman (farger)

På jakt etter seg selv

Nivå 1 (uten spoilers)

Pinky er en ung jente fra Texas som begynner å jobbe på et spa i California. Hun blir venninne med Millie som lærer henne opp og senere deler de leilighet. Men Pinky blir etter hvert litt for intens i sin beundring av Millie.

Nivå 2 (med spoilers)

Robert Altman har laget mange fantastiske filmer, som The Long Goodbye, M.A.S.H, Nashville og  McCabe and Mrs Miller. En av de mindre kjente, men like god, er 3 Women som han laget i 1977. Den har alle disse deilige kjennetegnene til 70-talls amerikansk film. Dypt personlig, modig og den stoler på sitt publikum hva evner til refleksjon angår.

3 Women startet som en drøm. Robert Altman drømte tittelen, hvem som skulle være og deler av en historie i ørkenen. Ørkenen snek seg nok inn i drømmen via all sanden den lille sønnen hans hadde dratt med seg opp i senga når han ville ligge ved siden av pappa. Slik startet det som skulle være en veldig fri og drømmende film. Shelley Duvall som har vært med i syv av Altmans filmer, skrev sin egen dialog. Hun skrev også handlelistene Millie bruker og teksten i dagboken hennes. Slik skapes en fullverdig karakter.

3 Women er i følge regissør Altman en impresjonistisk film. Hans favorittfilm ville ha vært et maleri med musikk satt til. Et maleri varer ikke en bestemt tidsperiode slik en film gjør. Det har ingen begynnelse eller slutt og ingen ser det på samme måten, som en film. På et maleri kan velge hvor blikket skal hvile, mens en film ses likt av publikum.

Altman bruker kommentatorsporet til rose sine skuespillere. Han er glad i den nedtonede skuespillstilen, og svært lite glad i overspilling. Han retter kritikk mot skoler hvor det stadig sies ”give me more”, fordi Altman mener at mennesker reagerer forskjellig på samme opplevelser. De vil føle det samme, men vise det forskjellig. Høyere og voldsommere betyr ikke mer realistisk og dermed bedre skuespill. Dette vil jeg gjerne si meg enig i. Det er en trend i Hollywood med voldsomme følelsesutbrudd, som ikke gir meg noe og som ikke føles realistisk. Denne trenden har forresten vart i ganske mange år. Alle trenger ikke være opprørt, sint eller lei seg akkurat slik som Al Pacino…

Robert Altman er ikke opptatt av kopiering innen film. Han mener det egentlig ikke går an, men man kan la seg inspirere og dermed er det bare en ære. Paul Thomas Anderson sa til ham at han hadde egentlig bare kopiert en av Altmans filmer, og Altman synes at det var flott. Selv mener han at han selv er mest påvirket av John Houston, men andre regissører har lært ham enkelte viktige ting. Bergman lærte ham å være stille og Fellini lærte ham at alt er mulig.

Pinky er som et barn. Ved at hun oppfører seg som et barn, mens hun egentlig er en ung voksen, framstår hun som litt vulgær. Både Pinky og Millie er ganske ressurssvake, i den forstand at de virker uforberedt til livet. De er som to sjeler som vandrer på jorden og leter etter en personlighet. De starter begge med tabula rasa, i en alder hvor tavlen skulle hatt en god del innhold allerede. Millie danner seg en personlighet ved å leve slik magasinene forteller henne. Hun holder mange blader, ser filmer og mottar reklame som også påvirker henne. Legg merke til at hun aldri får personlig post. Pinky skaper sin personlighet ved å etterligne Millie. På ett nivå handler denne filmen om personlighetstyveri.

Pinky blir mer og mer intens i forholdet til Millie. Hun låner Millies klær, stempler Millies timekort, flytter inn i Millies leilighet og leser Millies dagbok. Gradvis viskes grensene mellom de to individene ut, og etter ulykken har Pinky skiftet personlighet, til en som ligger enda mer opp mot den originale Millie. Nå er også maktforholdet mellom dem snudd på hodet. Pinky er nå i den kontrollerende posisjonen Millie en gang hadde og lykkes der hvor Millie feilet i det sosiale. Hun tar også Millies virkelige fornavn, Mildred, og senere også hennes etternavn.

Millie er for meg den mest interessante figuren i filmen, mest fordi situasjonen hennes er så trist. Så blir da spørsmålet: Har Millie et trist liv når hun selv tror hun er populær og vellykket? Det er ingen tvil om at hun objektivt sett er en outsider. Hun har ingen virkelige venner, hennes sosiale omgang foregår blant mennesker som ikke liker henne, ikke bryr seg om henne og ikke en gang hører etter hva hun sier. Disse menneskene er kollegene på jobben hennes, leieboerne i samme leilighetskompleks som Millie og brukerne av skytebanen ved Little Dodge. Millie går rundt som et spøkelse som ingen kan se eller høre, mens hun ser dem og snakker til dem. Men ingenting biter på Millie. Hun virker å leve i den tro at hun har mange nære venner, menn som er interessert i henne og gode kolleger. Hun virker også å tro at hun er populær hos naboene sine. Kanskje er det et snev av selvinnsikt til stede siden hun ofte forklarer at hun ikke kan delta i sammenkomster fordi hun skal noe annet. Er det for å slippe unna ydmykelsen ved å bli avvist? Jeg tror ikke det.

Vi skal ikke tolke for 3 Women for mye. Jeg tror ikke det er meningen at alt skal gå opp. Den er ment å føles og sette i gang prosesser i oss selv som kan lede oss inn i nye landskap. Kanskje er de tre kvinnene i tittelen Pinky, Millie og Willie. Kanskje er disse tre kvinnene forskjellig sider av én kvinne. Pinky heter egentlig Mildred, som Millie gjør. Og Millie og Willie er ganske så likt. Kunstverkene i svømmebassenget og ute ved Little Dodge viser stadige variasjoner over en mann i en slags truende relasjon til tre kvinner. Mannen kan godt være den småpatetiske machomannen Edgar, som har et slags forhold til alle tre kvinnene. Og kunstneren bak bildene er Willie. Hun maler seg selv tydelig som gravid i verkene. Når filmen ender er det disse tre kvinnene som lever sammen, med Millie som Pinkys mor. Hvor er Edgar? Robert Altman hinter mot at han kan være begravd under bildekkene i sluttscenen. Det forestiller i hvert fall han seg…

Øyeblikket: Millie går bak to kolleger som prater seg imellom. Millie prater høyt med dem som om hun deltar i samtalen, men holder i virkeligheten en monolog. De er totalt likegyldige til henne, men hun har en imponerende evne til å fortrenge realitetene. Hun fortsetter å prate til og med etter at de har skilt lag. En ganske sår scene, som summerer godt opp hele Millie.

Lyd og bilde

3 Women har et bildeformat på 2.35:1. Det er et veldig rent og skarpt bilde. Detaljnivået er godt og filmen føles litt skarpere enn mange andre 70-tallsfilmer. Scener med sollys utendørs er veldig, veldig bra. Et topp bilde som også klarer å gjengi filmkornet godt. Monolyden er også veldig god, med den merkelige musikken gjengitt på en meget tilfredsstillende måte.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Robert Altman: Dette er et kommentatorspor til etterfølgelse. Altman stiller godt forberedt og deler tiden sin på spesifikk informasjon om denne filmen og filmskaping generelt. Han har mange godt funderte argumenter angående skuespill, publikums oppfattelse av film og menneskets personlighet generelt. Dette er jo aspekter som er veldig relevante for tolkningen av 3 Women. Man må jo bare like Robert Altman. I tillegg har han en behagelig stemme.

Galleries of rare production and publicity stills: Ganske fine bilder fra innspillingen av 3 Women. Aller flottest er nærbildene av kunsten i svømmebassenget.

Original theatrical trailers and television spots: Trailerne er subtile og mystiske. Dagbokteksten leses over bildene vi ser. Tv-Spoten er mer direkte, med en tagline som: Én ville ha fred, én ville ha lykke, én ville ha mer.

An essay by critic David Sterritt: Altman hadde ikke et ferdig manus når Twentieth Century Fox ga ham grønt lys for innspillingen. Han hadde tenkt å klare seg uten ferdig manus i det hele tatt. Det overordnede målet for filmen var at publikum skulle forlate kinosalen uten å kunne forklare hva de hadde sett, bare føle det.

This Is Spinal Tap

This is Spinal Tap (Criterion nr. 12)(DVD)

1984 – Rob Reiner (farger)

This one goes to eleven

Nivå 1 (uten spoilers)

Spinal Tap er et tungrockband som blir fulgt tett av filmskaperen Marty DiBergi i noen måneders tid i forbindelse med en dokumentar om bandet. Vi ser intervjusituasjoner med bandet, konserter og er med på turnelivet. Vi får ta del i oppturer, nedturer og konflikter innad i bandet.

Nivå 2 (med spoilers)

Spinal Tap ble dannet i forbindelse med filmen This Is Spinal Tap, men siden skuespillerne er habile musikere ga de også ut to plater som Spinal Tap. De har også hatt reelle konserter. Det unike med This Is Spinal Tap er at dette er gode musikere og humoren ligger ikke i at de ikke kan spille, men at de har så dårlig smak. All musikken fra Spinal Tap er laget av disse menneskene og framført av dem.

”Regissøren” i filmen, Marty DiBergi, spilles av regissøren av This Is Spinal Tap, nemlig Rob Reiner. Navnet er en kombinasjon av kjente regissører. Martin Scorsese selvfølgelig, Brian De Palma, Steven Spielberg og en av disse regissørene som ender på ’i’, som Antonioni eller Fellini. Historien er egentlig uhyre enkel, så det er viktig at alt rundt engasjerer. For her dreier det seg om et band hvor to medlemmer blir uvenner, drar hver til sitt og gjenforenes igjen. Alt på grunn av et bandmedlems kjæreste, som er en klisjé i rockeverden men like sann for det.

This Is Spinal Tap er muligens den første ”mockumentary”, hvor en komedie utgis for å være en dokumentar og egentlig bare vil gjøre narr av noe/noen. Denne filmen kom i 1984, og selv om filmkritikere roste den ble den svært misforstått av deler av publikum. Mange lurte på hvorfor noen hadde giddet å lage en dokumentar om et så dårlig band. Spesielt i Sørstatene var det mange som ikke ”tok” filmen. Jeg tror noe av grunnen er nettopp kvaliteten på musikken, den er fengende og ikke ulik middels gode tungrockband på 80-tallet. Mange studioer avslo denne filmen. Noen var litt interessert, men ville da hatt vitser i begynnelsen så folk skulle forstå at det var en komedie.

Den store kranglescenen i lydstudioet hvor David ikke klarer en solo, er direkte inspirert av en hendelse blant medlemmer av bandet The Troggs. To bandmedlemmer begynte å krangle i studioet og det ble tatt opp på bånd. Denne tapen har sirkulert i musikkmiljøet i mange år nå. Tapen er gjennominfisert av ordet ”fuck”.

This Is Spinal Tap er en improvisert film i stor grad. Skuespillerne skrev stort sett sine egne replikker, da de ”var” karakterene sine. Du kan legge merke til at alle lytter til hverandre i denne filmen, fordi de ikke aner hva som skal bli sagt og de må kunne respondere på det. Intervjusituasjonene er gode eksempler på det, fordi bandet ikke visste hva Marty DiBergi/Rob Reiner kom til å spørre dem om.

Hele fokuset til bandet var å satse på middelmådighet. Dette ville være nøkkelen til å få filmen til å fungere. Samtidig kunne man krydre med eksotiske ting, men aldri usannsynlige hendelser eller falske rekvisita. Den dobbelhalsede bassgitaren var en slik ting bassisten bare måtte ha, fordi den har absolutt ingen funksjon.

Christopher Guest, som spiler Nigel, husker kinovisningen i Oslo som et høydepunkt. ”Shit Sandwich” var oversatt til ”Slett smørbrød”.

Øyeblikket: Nigel viser med stolthet fram spesialforsterkeren deres. Volumet går ikke til 10, men til 11. Der hvor andre band ikke kan yte noe mer når de spiller på 10, kan Spinal Tap dra på det lille ekstra. Regissør DiBergi lurer på hvorfor de ikke bare kalte det høyeste nivået for 10 på denne forsterkeren også, men Nigel ser bare ut som et spørsmålstegn. ”This one goes to eleven”, gjentar han.

Lyd og bilde

Dette er en av de tidlige Criterionutgivelsene, og det er en del svakheter ved den. For det første er ikke bildet anamorfisk, det vil si at bildet ikke fyller ut TV-skjermen selv om det er i widescreenformat, 1.78:1. Her har vi altså sorte striper både over og under bildet og på sidene. Det føles veldig gammeldags, og er det også. Criterion la ikke over til anamorfiske utgivelser før med Insomnia, den eneste norske filmen i samlingen. Bildekvaliteten i seg selv er på det jevne. Lyden er OK, men kunne godt hatt mer trøkk.

Ekstramateriale

The complete 82-minute movie, with dual commentaries: Track 1: Spinal Tap’s Christopher Guest, Michael McKean, and Harry Shearer; Track 2: Rob Reiner, producer Karen Murphy, and editors Robert Leighton and Kent Beyda: Regissør Rob Reiner har ikke lyst til å fortelle for mye om filmen, da han er redd for å ødelegge opplevelsen for publikum. Merkelig standpunkt å ta siden vi tross alt har valgt å lytte til et kommentatorspor og dermed tar den risken. Men noe informasjon siver da ut til oss allikevel. Kommentatorspor nr 2 med Spinal Taps medlemmer er morsomt. Et flåsete og meget underholdende spor med gode historier.

Original industry and theatrical trailers: En noe spesiell promo. Rob Reiner gjør sitt ypperste for å selge inn filmen til publukum. I stedet for klipp fra This Is Spinal Tap bruker han klipp fra en ostefestival i Sveits. Mener at det skal gjøre samme nytten. This Is Spinal Tap var ikke ferdig klippet ennå…

Twenty-minute demo reel, Spinal Tap: The Final Tour: En rekke tøffe konsertopptak, hvor flere av sangene blir spilt i sin helhet. Kunne godt vært et ekte band dette.

Promotional shorts: Heavy Metal Memories and “Hell Hole”: Liksomreklame for TV-Shop hvor et samlealbum med Spinal Tap selges. Hell Hole har sin egen musikkvideo, som er en typisk idiotisk heavy metal-video med halvnakne damer og dårlig posering. Men musikken er troverdig.

The Cutting Room Floor: More than one hour of deleted scenes, abandoned subplots, and alternate takes: Det er faktisk 80 minutter med overskuddsmateriale her. Noe er ganske bra, det meste er morsomt. Billy Crystal har sitt eget mime/catering firma som heter ”Shut up and eat”, etter hva hans far alltid sa ved matbordet.

Hefte: Peter Occhiogrosso har skrevet et kort essay om filmen, om bandet og deres plass i rockehistorien. Alt i filmens ånd.

The Complete Jean Vigo

The Complete Jean Vigo (Criterion nr. 578)(Blu-ray)

1930, 1933, 1934 – Jean Vigo (svart-hvitt)

Et essensielt stykke filmhistorie

Nivå 1 (uten spoilers)

Jean Vigo er myteomspunnet og genierklært som regissør. Han døde som 29-åring i 1934, og etterlot seg kun fire arbeider. Med tid og stunder har de alle fått status som mesterverk, selv om de er svært så forskjellige. Criterion har utgitt den komplette Jean Vigo samlingen på blu-ray. Her er Á Propos de Nice, Taris, Zéro de Conduite og L’Atalante.

Nivå 2 (med spoilers)

Á Propos de Nice er ikke en dokumentar om livet i Nice. Den består av både iscenesatte situasjoner og situasjoner som bare blir dokumentert av Vigos kamera. Kanskje vi kan kalle den en essayfilm, hvor Vigo setter fokus på det han vil formidle. Første halvdel dveler ved de bemidledes kaféliv og avslapping i solen. Samtidig ser vi hverdagsliv i byens gater. Senere får vi se de fattiges bydel og hverdagsliv. Kontrasten skapes mest hos tilskueren da Vigo ikke forsøker å vise de fattige som offer og de rike som vellykkede. Vanlige arbeidere vises i muntre situasjoner hvor det er mye latter involvert. Det er også mye humor og litt satire i Vigos kortfilm. Det settes inn bilder som kommenterer borgerskapet på en humoristisk måte. En fin eldre dame blir etterfulgt av et bilde av en struts uten videre sammenheng. Et karneval vises i en hektisk sekvens som eskalerer i intensitet. Her kan vi også se Jean Vigo selv danse. Man kan ikke unngå å legge merke til den anarkistiske energien og klasseproblematikken i Á Propos de Nice, men den er for leken og vag til å kunne kalles propaganda eller en politisk kortfilm. Det er allikevel nok her til å kunne tolke Vigos intensjoner med filmen, særlig retrospektivt med tanke på kommende filmer som Zéro de Conduite. 23 minutter.

Taris er en helt annen type film. Den ble laget på kommisjon og skulle inngå i et større program. Den skulle være et idrettsportrett av en sportshelt, svømmeren Taris. Filmen ble noe helt annet enn oppdragsgiveren forventet. Vigo har i ettertid sagt at det eneste han likte med den var undervannsscenene. Her slipper Taris seg fri og klovner rundt på bunnen av bassenget. Bassenget hadde små vinduer som Vigo kunne filme gjennom, og får dermed de beste bildene av hans hovedanliggende, nemlig menneskekroppen med sine bevegelser og potensiale. Liknende undervannsscener dukker opp igjen i L’Atalante. Selve idretten bryr Vigo seg fint lite om, og derfor blir dette en veldig annerledes film hvor Vigo avslutter med en dresskledd Taris som går på vannet. 9 minutter.

Zéro de Conduite var Vigos første spillefilm. Det skulle kunne oversettes med ’null i oppførsel’, noe som førte til gjensitting eller annen straff. Vigo selv gikk på flere private kostskoler og denne filmen er meget selvbiografisk. Hans venner og lærere er portrettert i filmen, så også med visse virkelige episoder. Fortellingen om elevene på kostskolen som blir utsatt for hard disiplin, dårlig mat og et fryktinfisert miljø har blitt formidlet mange ganger i filmens historie, men Vigos versjon er en av de første og absolutt den mest notoriske. Zéro de Conduite er Vigos signaturfilm, selv om den nok ikke er den beste. Det er L’Atalante som går for å være det. Men energien, det kontroversielle budskapet og den kompromissløse innstillingen gjør filmen til en unik opplevelse. Lindsay Andersson var tungt inspirert av Zéro de Conduite når han laget If.., som også finnes i Criterion Collection. Vigos film ble forbudt direkte, uten mulighet til å kunne etterklippes for å bli godkjent. Sensuren fant den obskøn, politisk og undergravende i sin fremstilling av homoerotiske strømninger. Da siktes det spesielt til vennskapet mellom den langhårede, litt feminine gutten og den eldre gutten. Vigo benekter tolkningen og hevder at gutten bare søkte etter en eldre bror siden moren ikke elsket ham. Skolen reagerer med fordømmelse av vennskapet og det er denne gutten som igangsetter opprøret. Kampen mot autoriteter, anarki og frihet er nøkkelbegreper i Zéro de Conduite. Vigo hyller alt sammen. Hans optimisme og glede skinner gjennom i filmen og det kan spores tilbake til hans anarkistiske grunnholdninger, forteller Michael Tempel oss på kommentatorsporet. Kostskolen som institusjon blir ikke levnet mye ære, med sine rigide ritualer og disiplin. Vigo så skolen som en anstalt for å kvele individet og skape soldater. Alle lærerne blir framstilt i et negativt lys, med unntak av Huguet. Han virker å være mye nærmere barna. Han har også bevart mer av barnet i seg. For meg blir han en figur som ikke egentlig er virkelig, og antagelig skal han tolkes slik. I denne settingen er det ikke sannsynlig at en ung lærer så tydelig tar barnas parti, dekker over deres uønskede atferd og lar dem herje i klasserommet når rektor er der. Samtidig viser han en glede under opprøret som jeg føler skal illustrere Vigos syn på det gode mennesket, slik en lærer burde være, mer enn å skulle være et realistisk portrett. Vi ser en mer politisk Vigo i Zéro de Conduite. Opprørsflagget gutten lager seg har mistenkelig mange likheter med anarkistenes flagg. Gleden ved å ødelegge den pompøse seremonien må Vigo ha kjent på selv. Opprørerne klatrer opp på hustaket så de kan se ned på et samfunn Vigo foraktet. De unge søker stadig høyere, som om de søker mot en høyere og bedre samfunnsordning og filmen avslutter med dem filmet nedenfra med himmelen som tak. Dette er et typisk regissør Vigo/fotograf Kaufman utsnitt. Ofte vil vi kunne se kameraet vippet oppover mot himmelen, kanskje opp langs en pipe, opp mot himmelen og fremtiden. 44 minutter.

L’Atalante er Jean Vigos mesterverk. Den er ofte å finne på lister over tidenes ti beste filmer, som regel i selskap med Citizen Kane, Sunrise, 8 ½ og The Seventh Seal. Strengt tatt er det jo en meget enkel historie Vigo har tatt utgangspunkt i. Et nygift par skal bo på arbeidsplassen hans som er en kanalbåt i området rundt Paris. Sjalusi og kjedsomhet skaper gnisninger og de mister hverandre i en god stund før de finner tilbake til hverandre. Heldigvis klarer Vigo å skape magi ut fra dette heller magre manuset. Han var først meget lunken til ideen om å lage denne filmen da han følte at det overhodet ikke var noe i manuset for ham. Han ble overbevist og kom fram til tre ting han ville med filmen. 1) Vise kanalene 2) Vise arbeidslivet til kanalarbeidere 3) Jobbe med skuespillere.

Denne versjonen ble restaurert i 2001 og er den mest korrekte versjonen som finnes. Her har 1990-versjonen blitt trimmet litt ned. De første 20 minuttene av filmen har stumfilmpreg i kamerabruk og komposisjon, men etter hvert føles filmen mer moderne. Ekspresjonismen influerer begynnelsen og vi ser spor av Vigos forkjærlighet for disse lave kameravinklene som peker opp mot himmelen, gjerne med mennesker i forgrunnen.

Flere testvisninger for studioet og bransjen førte til de forskjellige versjonene av L’Atalante som ble laget. Studioet Gaumont ble betenkt ved sin visning og fant filmen usammenhengende. Distributører og kinoeiere var generelt negative etter sine visninger. Gaumont klippet den om, flettet inn en lett signatursang og skiftet tittel på filmen. Senere ble dette redigert tilbake, men Vigo så aldri filmen få suksess. Vinteren var hard og tok knekken på hans allerede skrantne helse. Han var for syk til å filme avslutningsscene, den måtte Kaufman filme alene fra et fly etter Vigos instrukser. Litt senere var Jean Vigo død.

For meg er det Michel Simon som gir L’Atalante det lille ekstra gjennom sin rolle som sjømannen Pére Jules. Simon er en gudbenådet skuespiller som her gir en rolletolkning som jeg føler henger sammen med hans karakterer i Boudo Saved From Drowning og The Two of Us. Han er igjen den ville, vulgære og voldsomme mannen som viser seg å være et kompleks menneske til slutt. Vigo ønsket at Simon skulle improvisere og komme opp med ideer selv, og denne friheten er nettopp det Simon trenger for å kunne gi oss opplevelser som han gir oss her. Hans uhemmede skuespill og ville påfunn er høyst underholdende, som når han viser oss sin gjennomtatoverte kropp med et ansikt tatovert på magen. Munnen er navlen, og Pére Jules plasserer en sigarett i ”munnen” til stor forlystelse for Juliette. Denne sekvensen i kahytten til Jules er ganske ladet med erotisk nysgjerrighet, men det foregår ingenting som rettferdiggjør skipperens sjalusi. Det er en overreaksjon å ramponere kahytten til Jules. Allikevel er det en ganske vågal scene til å være i 1934 som utspiller seg etter at Jules har skjært seg med kniv i hånden. Han slikker i seg blodet og Juliette stikker også ut tungen, som om hun også kunne tenke seg å slikke såret. Sjømannen har forresten tatovert tre bokstaver på ryggen som står for ’Død over politiet’, noe som bærer bud om Vigos anarkistiske trekk.

Forholdet har surnet og skipperens sjalusi skal drive dem ytterligere fra hverandre. Juliette kjeder seg om bord og trenger avkobling. De drar inn til Paris, men en flørtende selger og sprellemann skaper igjen gnisninger mellom de to. Juliette godtar ikke sin begrensede frihet og forlater igjen kanalbåten for en bytur. Skipperen kaster loss i sin stolthet og slik kommer de bort fra hverandre. Selv om de leter etter hverandre, finner de hverandre ikke. Skipperen husker Juliettes ord om at man kan se sin elskede i vannet, og en av de flotteste scenene i filmen utfolder seg under vannet da skipperen dykker i kanalen og ser bilder av Juliette i brudekjolen i fantasien. Denne sekvensen bærer tydelig inspirasjon fra kortfilmen Taris. En annen flott, men igjen ganske vågal scene, viser de to elskende liggende i hver sin seng, han på båten og hun på et lite pensjonat i Paris. De tenker på hverandre og kjærtegner seg selv i en erotisk, drømmende tilstand.

Skipperen er blitt gal av savn, og setter kursen mot Le Havre for å finne Juliette. Det gjør også Jean Vigo. Le Havre ligger langt nord ved kysten. Vigo insisterte på å filme on location og brukte ikke falske bakgrunner eller studioer. Dermed får L’Atalante det autentiske preget og Le Havre brukes optimalt med sine havner og skip. Skipperen vandrer hvileløst rundt, ubarbert og gal i blikket. Straks blir han utsatt for korrigerende kommentarer, som Vigo aldri lar gå upåaktet hen. Vigo beskytter alltid outsideren, om de faller utenfor i perioder eller permanent.

Slutten er en studie i effektiv filmskaping hvor tid og logikk settes på vent. Jules tar ansvar og i løpet av kort tid finner han Juliette i Paris og får henne hjem til en ventende(!) skipper. Vigo er ikke en realistisk filmskaper i klassisk forstand, men bruker gjerne fantastiske virkemidler om det behøves. Men utseendet og lokasjoner skal være ekte. 87 minutter.

Øyeblikket: Scenen i L’Atalante når Pére Jules viser Juliette rundt i kahytten sin, som ser ut som en blanding av et apesirkus og en bordell (for å sitere Ole Paus). Jules har samlet massevis av saker fra hele verden, og innerst i skapet står et spritglass med to menneskehender. Det er alt han har igjen etter vennen på bildet Juliette nettopp har sett. Denne omvisningen er som en reise i seg selv.

Lyd og bilde

Det er høyst variabel kvalitet på bildet i disse fire filmene, men mest innad i hver film. L’Atalante er overraskende nok den som kommer svakest ut, tatt i betraktning at det er den nyeste og dermed burde høste av filmstabens økende erfaring. L’Atalante har hele spekteret fra skader, uskarphet og totalt ute av fokus til de skarpe gjengivelsene i dagslys. Zéro de Conduite har noen skader i form av hvite loddrette striper, men ellers er kvaliteten på det jevne. Blu-ray effekt får man egentlig kun servert i Ápropos de Nice, i de flotte solskinnsbildene tidlig i filmen. Lyden er på det jevne. Alt i alt skal vi være meget fornøyd med kvaliteten på disse filmene fra tidlig på 30-tallet.

Ekstramateriale

Audio commentaries featuring Michael Temple, author of Jean Vigo: Meget detaljert kommentatorspor på hver film. Dette er en forfatter av en bok om Jean Vigo, og det er ikke vanskelig å høre. Meget lærerikt. Han er god til å dypt inn i hver scene og flette det sammen med Vigos bakgrunn.

Score for À propos de Nice by Marc Perrone, from 2001: Helt greit lydspor, men ikke noe som gjorde inntrykk på meg.

Alternate edits from À propos de Nice, featuring footage cut by Vigo: Jeg tror nok at denne alternative utgaven av filmen kun er interessant for kjennere og spesielt dedikerte Vigo-fans. For meg ble den for lik den originale versjonen.

Episode of the French television series Cinéastes de notre temps about Vigo, from 1964: Dette er den beste dokumentaren på utgivelsen. Den er grundig og lang med sine 98 minutter. Vigos far var anarkist, journalist og redaktør og en ganske kjent mann i det politiske livet. Denne anarkismen tok Vigo med seg inn i sine filmer. Faren ble sett på som en Don Quijote som slåss utrettelig for sine idealer. Han ble til slutt fengslet og senere funnet død på cella. Vigo var sikker på at han var utsatt for et politisk snikmord. Jean Vigo ble bare 29 år gammel og hadde alltid hatt svak helse. Dette er bakgrunnen for hans kompromissløse filmer som måtte være slik fordi han ikke hadde tid til å lage dem senere. Han fikk råd om å lage mindre kontroversielle filmer og heller bygge opp sin karriere langsomt. Zéro de Conduite ble forbudt og et tapsprosjekt for produsent Nounez, men han ga Vigo sjansen igjen med L’Atalante allikevel.

Conversation from 1968 between filmmakers François Truffaut and Eric Rohmer on L’Atalante: Denne samtalen på 19 minutter er bygd opp som et intervju av Truffaut hvor Rohmer stiller spørsmålene. Samtidig bidrar Rohmer med opplysninger. Truffaut mener Vigo er den første profesjonelle avant-garderegissøren, og at den naturlige arvtakeren til L’Atalante er Breathless av Godard. Han så Vigos filmer første gang som 16åring og det representerte noe helt nytt for ham. Han trekker paralleller fra Boudo Saved From Drowning til L’Atalante, og mener Fellini igjen er inspirert av Vigo. Godt intervju.

Animated tribute to Vigo by filmmaker Michel Gondry: En bitteliten animasjonssnutt på 45 sekunder som ga meg lite. Andre kan bli begeistret.

Les voyages de “L’Atalante,” film restorer and historian Bernard Eisenschitz’s 2001 documentary tracking the history of the film: Det finnes fire versjoner av L’Atalante. To er fra 1934, en er fra 1940 og den siste er den restaurerte versjonen fra 1990 (Senere i 2001 kom denne versjonen som er vår versjon her, så nå er det fem). Først etter andre verdenskrig ble filmen anerkjent som en klassiker. I denne 40 minutters dokumentaren får vi se klipp fra innspillingen i 1934. Vigo inkorporerte ytre forhold i filmen, slik at hvis det regnet under filmingen forsterket han det ved å sette ekstra lys på regnet. Var det tåke, gjorde han den tykkere med røyk. De fire versjonene blir grundig sammenlignet. Vi får også se ubrukte scener. Spennende dokumentar.

Video interview from 2001 with director Otar Iosseliani on Vigo: Svakeste av intervjuene/dokumentarene denne gangen. Lite innhold som kunne vært hurtigere formidlet og kortet ned fra intervjuets 20 minutter. Otar Iosseliani ble filmskaper etter å ha sett L’Atalante og snakker her om kjærligheten til film generelt og den filmen spesielt. Han liker spesielt kombinasjonene av den erfarne sjømannen som har sett alt og den unge naive skipperen.

A booklet featuring essays by critics Michael Almereyda, Robert Polito, B. Kite, and Luc Sante: Almereyda forfekter at Vigo var mer enn lovende og eksperimentell, han var på høyde med de beste i samtiden, som Jean Renoir. Nesten alle filmskapere skylder Jean Vigo noe. Robert Politos essay tar i detalj for seg Vigo og Kaufmans arbeid med Á Propos de Nice. Zéro de Conduite får samme behandling, men dette essayet er skrevet av B. Kite. Filmen ble sett på som farlig og forbudt i Frankrike, noe som førte til at den ikke ble sett før i 1948. Luc Sante synes jeg fra før skriver gode essay, og dette skuffer heller ikke. Her tar han for seg L’Atalante. Kort sagt oppsummerer han med at filmen inneholder hele verden, til tross for sin enkle handling. En meget interessant opplysning her er at Vigo etterlot seg 26 uferdige filmer, syv fra eget manus. Fire virkelig gode essays i heftet denne gangen.