Naked (Criterion nr. 307)(Blu-ray)
England – 1993 – Mike Leigh (farger)
Den kyniske idealisten
Nivå 1 (uten spoilers)
Filmen starter med at Johnny rømmer fra en situasjon i en bakgate som minner om voldtekt, i det minste er det en stygg seksuell episode. Han pakker en veske og kjører fra Manchester til London. Der oppsøker han en ekskjæreste og hennes venninne, og skaper generelt ubehag hvor enn han er.
Nivå 2 (med spoilers)
Naked er et mesterverk, og en av mine topp 10 Criterionfavoritter. Det er en film som tåler mange gjensyn, som utfordrer vår egen moral og dermed krever vår aktive deltakelse. Regissør Leigh starter knallhardt i så måte, med å introdusere oss for den udiskutable hovedpersonen som mulig voldtektsmann. Etter å ha sett filmen flere ganger har jeg endt på et standpunkt om at det ikke er voldtekt, men et samleie i et smug som Johnny gjør ubehagelig ved å bli røff på slutten. Kvinnen er ikke med på dette, og føler et stort ubehag og muligens frykt. Dette er typisk Johnny. Han er ingen sympatisk figur.
Mike Leigh starter altså med å gi oss avsmak for Johnny, og fortsetter med å lesse på. I bilen han kjører fra Manchester til London, henger det et Manchester United klubbemblem. Antagelig for ytterligere å understreke den slette personligheten…hehehe. Da han ankommer Louises leilighet, forfører han venninnen Sophie raskt. Etter kun noen timer har han skapt en spent situasjon og en ubehagelig stemning. Etter nok en liten stund har han gått lei av Sophie, og trekkes mot Louise. Johnny har ingen skrupler med brutalt å kutte av Sophie, nå når han ønsker seg noe annet. Jeg vil tro tilskuere som trenger en person å identifisere seg med gjennom filmen, vil streve med å finne noen i Naked, spesielt siden det er Johnny som er vår mann og det faktum at han er på skjermen 90% av tiden.
Sophie er en ytterst interessant karakter. Hun har levd et hardt liv og fått sin dose av brutalitet, ydmykelser og utnytting. Leigh lar oss forstå dette gjennom måten hun reagerer på det hun blir utsatt for. Vi forstår at dette er kjent mark for henne. Noen ganger kan dialogen hjelpe oss, slik som i scenen hvor husverten forgriper seg på henne ved å rive tak i klærne hennes. Resignert stønner hun ut ”Here we go again”. Sophie finner seg i mye uakseptabel oppførsel fra Johnny. På et psykologisk plan kan det forklares med at smerten og ydmykelsen hun må gjennom vil føre til en belønning til slutt, en oppmerksomhet hun ønsker. Jeg føler at Sophie har noe til felles med kvinner som ofte ender opp i et usunt og voldelig forhold etter at de har kommet ut av et tilsvarende. En forklaringsmodell på dette er at de søker mot det kjente, siden det i det minste har rammer som skaper orden i en tilværelse de opplever som kaotisk. De har det vondt, men frykter alternativet enda mer.
Johnny fremstår som en kynisk og hensynsløs mann, som bærer på et mørke som han ønsker å pådytte menneskene rundt seg. Han er i konstant bevegelse gjennom hele filmen. Alltid søkende. Det kan se ut som om han har stor glede av å rive vekk andre menneskers verdensbilde og det Ibsen ville kalt livsløgnen deres. Men det er ikke sikkert at det er hele Johnnys drivkraft. Noen ganger ser det ut som om han ønsker å bli motbevist, at noen kan hjelpe ham til et sunnere og mer optimistisk verdensbilde. Dessverre for ham er han så veltalende at menneskene rundt ham blir målløse og resignerte. Dette ser vi tydelig i den fantastiske sekvensen med nattevakten. Vaktmannen er en ytterst reflektert mann, med god tid til å fordype seg i livets store spørsmål gjennom skiftets nattlige timer. Han er en jevnbyrdig match for Johnny til han vakler under presset fra misantropen og nihilisten som faktisk tror på Gud. Leigh viser oss ikke scenen hvor nattevakten resignerer, men hopper fram til virkningen Johnnys ord har hatt på ham. Han sitter motløs i trappen, frarøvet sin fremtidstro som var hans redningsbøye i livet. Allikevel vil vi se at han reiser seg og klarer å plante noen ord i Johnnys sjel som misantropen ikke helt klarer å riste av seg. Ikke kast bort livet ditt!
Jeg har valgt en scene som filmens øyeblikk som er ustyrtelig morsom og viktig gjennom sin oppgave som pusterom i en ellers intens og tung film. Men den sekvensen som gir oss mest å ta med oss videre, i kraft av sitt innhold og originalitet, er det første møtet mellom nattevakten og Johnny på sin nattlige vandring. De nærmer hverandre med mistro, og Johnny forsøker å få overtaket ved å poengtere at nattevaktens jobb er på passe på et tomrom, som noen kunne stjele uten at han en gang ville ha merket at det var borte. Nattevakten kontrer godt og samtalen utvikler seg til en filosofisk duell hvor begge faktisk ser ut til å delta med et håp om å lære noe av den andre. Faktisk også Johnny, selv om det ved første øyekast kan se ut som om han intenst bare vil vinne. Jeg tror dette er Johnnys desperate fremgangsmåte, drevet av hans erfaringer med at tidligere diskusjonspartnere kun har endt opp med å bekrefte hans pessimisme. Det er ikke det han ønsker!
Inne i Johnny finnes det en idealist, med verdier som er milevis unna det samfunnet som Thatcher har etterlatt seg. Men han strever i oppoverbakke, og det gjør ham hard. Hvis en intellektuell motstander vakler, knuser han ham. Slik han gjør med nattevakten. Johnny tar to ting fra ham. Først hans fremtidstro, deretter hans idealiserte drømmekvinne i vinduet overfor bygningen han passer på. Nattevakten åpnet seg for Johnny og slapp han inn i drømmene sine. Da straffer Johnny ham, slik han føler at samfunnet straffer ham selv. Johnnys idealsamfunn består av mennesker som elsker kunnskap, leser bøker og ikke forkaster alt med begrunnelsen at det er kjedelig. På en måte skildrer filmen hvordan kjærligheten inne i Johnny dør. Han forsøker å gripe muligheter, men alt han tar i avgår ved døden. Servitrisen på kafeen gir han et håp om å oppleve noe positivt, og Johnny er omtenksom i forholdet til henne. Men hun har en mørk side og alt faller i grus. Han merker hvordan det er noe i ham som dreper nok et forhold. For hver gang blir det mindre lys som slipper ut av ham. Leigh symboliserer denne Døden og Johnnys forhold til den gjennom tatoveringen til nattevaktens drømmekvinne. Hodeskallen på skulderen hennes får Johnny til å grøsse og minner ham på noe han ikke vil tenke på. For Johnny har lest sin Bibel og er opptatt av døden og Djevelen. Strekkoden på varer er Djevelens symbol, må vite. Det mørke i hans indre får også siste ord. Det er det som får ham til å forlate Louise, nettopp da vi tror at de to skal bli et par igjen. Men for Johnny finnes det ingen happy ending.
Naked har fått mye kritikk for å være en misogynisk film. Det finner jeg merkelig. La gå at kvinnene i filmen i stor grad fremstår passive og svake i forholdet til menn som mishandler dem. Men det å skildre slike kvinner er ikke det samme som å forakte dem. Husverten har blitt kritisert for å være for karikert, men Leigh mener selv at slike mennesker finnes. Han mener også at skuespilleren gestalter rollen glimrende. Jeg vil si meg til dels enig med Leigh. Husverten gir meg assosiasjoner til Patrick Bateman i American Psycho, og mennesker uten empati finnes overalt. Kanskje i vårt moderne samfunn mer enn før, avhengig av miljø. Leigh prøver nok å si at Thatchers samfunn kan fostre slike individer. For øvrig sa fru Thatcher selv ”there is no such thing as society”. Og det at hovedpersonen er en drittsekk betyr ikke at vi skal godta hans handlinger og se det som regissørens syn på hva som er rett eller galt. Dette er ikke en Hollywoodfilm.
Øyeblikket: Johnny vandrer gatelangs om natten og møter Archie, Maggies kjæreste. Han er skotsk og nesten umulig å forstå. I tillegg er han ikke av de mest ressurssterke individene man kan støte på. Archie plages også av en tick som manifesterer seg i nakkesleng og utstrakt bruk av ordet ”Eh?”. Johnny morer seg over denne aggressive skapningen og lurer på hvordan det er å være ham. Litt hektisk, kanskje?
Lyd og bilde
Blu-raybildet i 1.85:1 er meget godt, med en fin fysisk filmrullfølelse. Det er et røft bilde, men det kler filmen. Lyden er finfin i DTS HD. Den vakre og stemningsfulle musikken kommer virkelig til sin rett.
Ekstramateriale
Audio commentary by Leigh and actors David Thewlis and Katrin Cartlidge: Et absolutt strålende kommentatorspor hvor Leigh, Thewlis og Cartlidge villig deler av erfaringene fra innspilingene og filmens budskap. Ingenting blir holdt skjult som kan hjelpe oss å gripe essensen i filmen. I tillegg er det et aktivt spor, hvor samtalen går konstant. Kjempebra.
Video interview with director Neil LaBute: LaBute har tydeligvis sett filmen mange ganger og setter stor pris på den. I dette 13 minutter lange intervjuet har han mange gode betraktninger å komme med. Han mener filmen handler om flere ting, om forhold og isolasjon og ikke minst de tapte muligheter. Han berømmer Leigh for sin kunnskap om arbeiderklassen og de som faller utenfor samfunnet.
Episode of the BBC program The Art Zone in which author Will Self interviews Leigh: Sett to store kunstnere sammen og du vil med stor sannsynlighet få en lærerik samtale ut av det om de finner tonen. Og det gjør Self og Leigh i denne samtalen rundt et kafebord. Self fungerer som en katalysator for samtalen i en rolle som intervjuer og formidler av egne tanker. I løpet av 36 minutter får vi tid til å gå i dybden av Leighs intensjoner med Naked og Will Self sine tolkninger. De er stort sett skjønt enige. Leigh ser sine filmer mer som refleksjoner over samfunnet rundt enn som kritikk av det. Men først og fremst er hans filmer en refleksjon over forholdet mellom masken vi alle bærer og mennesket bak. Og om du lurte, så er svaret ja. Will Self er hans ekte navn.
The Short and Curlies, a short comedy from 1987 directed by Leigh and starring Thewlis, with audio commentary by Leigh: En 17 minutters kortfilm om en jente som blir sammen med en gutt som alltid prøver å være morsom med one-liners. Thewlis spiller gutten med munndiaré. Kvinnene i filmen er besatt av sykdommer og medisiner. Leigh har også spilt inn et kommentatorspor til denne.
Original theatrical trailer: Veldig kort trailer med sitt halvannet minutt. Fokuserer på replikkene og filmprisene Naked har vunnet.
A booklet featuring essays by film critics Derek Malcolm and Amy Taubin: To ok essay, hvor Derek Malcolm har skrevet det beste. Jeg synes at han oppsummerer filmen godt da han sier at Naked er det hardeste angrepet Mike Leigh har rettet mot samfunnets verdier og han gjør det gjennom en rimelig usympatisk karakter i Johnny.
The Virgin Spring (Criterion nr. 321)(DVD)
Sverige – 1960 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)
Øye for øye
Nivå 1 (uten spoilers)
Sverige rundt 1000-tallet, i brytningstiden mellom hedenskap og kristendom. Høvdingen Töre er overhode for en storgård som utsettes for en tragedie da datteren blir voldtatt og drept. Töre har mistet sin øyesten.
Nivå 2 (med spoilers)
Wes Craven lagde en nyinnspilling av The Virgin Spring (Jomfrukällan) i Last House on the Left i 1972. Det er pussig å tenke seg en Bergmanfilm som grunnlag for rape/revenge explotaition fra 70-tallet, men her er den.
På 900-tallet kom kristendommen til Sverige via munker. Årene som fulgte var preget av brytningen mellom den gamle hedenske troen på de norrøne gudene og kristendommen. The Virgin Spring skildrer denne konflikten, spesielt krystallisert i forholdet mellom Ingeri og Märeta, Karins mor og Ingeris fostermor. Ingeri bruker påkallelse av Odin for å forbanne Karin, som hun er sjalu på siden hun tydelig blir favorisert av deres foreldre. Dette gir Ingeri en voldsom skyldfølelse etter at Karin blir voldtatt og drept. Bergman setter opp denne konflikten mellom fostermor og datter gjennom å veksle mellom Ingeris norrøne tilbeding og Märetas tilbedelse av Jesus på korset i en sekvens tidlig i filmen.
Ingeri er gravid i det filmen starter og dette bare forsterker fordømmelsen av henne. Hun har i det hele tatt en svært vanskelig livssituasjon og livet har ikke gitt henne en lett start. Hun er på mange måter nærme naturen, mens Karin kan sies å være nærme det siviliserte i mennesket. Karin er bortskjemt og naiv, hun har kommet lett til alt. Hennes kjole er sydd av 15 tjenestepiker. Det vil være naturlig for henne å vokse opp som kristen, mens Ingeri har lært sine skumle ritualer fra den gamle mannen i hytten, med sin kunnskap preget av mørke og hardhet. Han framstår som en trussel. Padda som Ingeri sniker med i Karins pakning, er symbol på død og Djevelen.
Ravner har en symbolsk tilstedeværelse i The Virgin Spring. Vi ser dem ved flere anledninger, som tilskuere i essensielle situasjoner. I følge norrøn tro, var ravnene Odins øyne og ører og fortalte Odin hva de observerte når de fløy rundt i verden. Ravnen sitter på avstand i begynnelsen av scenen hvor Karin blir voldtatt og drept. Her fungerer ravnen også som et illevarslende symbol. Selve voldtekten skildres på en måte som gjør oss som ser filmen som deltagere til tider og til tider vanlige tilskuere. Etter drapet drar gjeterne klærne av Karin og stjeler kjolen. Den vil de senere forsøke å selge til Märeta uvitende om at hun er Karins mor, og det blir deres bane. Blasfemien i måten de ødelegger stearinlysene som Karin skulle bringe med seg til kirken og til jomfru Marias ære, viser oss at de også må sies å tilhøre motpolen til det siviliserte, kristendommen, og altså står nærmere naturen.
Den yngste broren har ingen skyld i det som skjer, og han forsøker også å begrave Karin etter udåden. Han blir gjennomgående dårlig behandlet av sine eldre brødre. Han og Karin er nok ment å være symboler på uskylden, men som ikke blir skånet av den grunn. Töre dreper også lillebroren i en tilstand preget av blodtåke, og han innser straks det grusomme i handlingen. Dette kaster han ut i en selvransakelse og han ønsker å få tilgivelse og å gjøre bot for seg. Kirken han vil bygge ved jomfrukilden skal være alt dette, slik at alt det grusomme som har skjedd skal føre til noe godt.
I denne perioden var Bergman inspirert av Akira Kurosawa, og det kan sees i scenen hvor Ingeri flykter gjennom skogen. Dette er klassisk Kurosawa i hans samuraifilmer på 50-tallet. Etter The Virgin Spring ble Bergman kritisert blant annet for å lage de brutale scenene altfor vakre. Det føltes spekulativt, selv om vi som tilskuere neppe ville ha tenkt slik om filmen ble lansert nå. Men kritikken gjorde inntrykk på Bergman, og han støtte filmen fra seg. Den er knapt nevnt i hans selvbiografi, noe som er trist da jeg synes at The Virgin Spring er en ypperlig film.
Øyeblikket: Thöre har rituelt gjort seg klar til å drepe gjeterne. Han har vasket seg, tatt badstu og skiftet klær, som var vanlig både i hedensk og kristen skikk før ofringer. I rommet der gjeterne sover, trekker han frem en kniv med håndtak som et geitehode. Dette kan symbolisere Djevelen, muligens det onde i handlingen han skal til å utføre, men også slaktelammet, det uskyldige. Scenen har en intens nerve, med et mørke som hviler over Töre og oss siden vi vet hva som nå skal skje. Fotograferingen i scenen er tydelig preget av ekspresjonisme, men lys og mørke, skygger og kontrast. Glimrende!
Lyd og bilde
Bildet i 1.33:1 er meget godt og av høyeste DVD-kvalitet, med god kontrast. Monolyden er også meget god i sin klarhet og gode gjengivelse av dialogen.
Ekstramateriale
Audio commentary by Ingmar Bergman scholar Birgitta Steene: Et ganske godt kommentatorspor med en god del informasjon, men Steene mangler evnen til å begeistre meg. Det blir litt flatt.
New video interviews with actresses Gunnel Lindblom and Birgitta Pettersson: Disse spiller Ingeri og Karin i filmen. Karin utløser alt som skjer i filmen, og Pettersson hinter mot et komplisert kjærlighetsforhold mellom far og datter. Gunnel Lindblom spilte for øvrig også den tause jenta i The Seventh Seal. Hun minnes ubehaget de hadde følt da de leste om voldtekten i manuset, men innspillingen av scenen var mild og varm. Innspillingen av filmen foregikk i Dalarna i mai i løpet av fire uker, mens innendørsscenene ble gjort i studio. Gode intervjuer gjennom 20 minutter.
Introduction by filmmaker Ang Lee: The Virgin Spring var den første kunstfilmen Ang Lee så. Den gjorde et massivt inntrykk på ham og har påvirket hans egen filmstil. For eksempel bruker han fremdeles grepet med å vise sine karakterer bakfra på avstand når han vil skildre at de kontemplerer noe. Han plasserer filmen i en sterk skandinavisk tradisjon med gode skildringer av det gode og onde i hjertet hos alle mennesker. Dette kan spores tilbake til isolasjonen, kulden og åndeligheten hos skandinavene. Natur og menneske manifisterer den ytre og indre konflikten. Syv minutter lang introduksjon.
An audio recording of a 1975 American Film Institute seminar by Bergman: En Bergman i storform svarer oppriktig og vennlig på spørsmål mens han forteller om sine tanker hva filmskaping angår. Han avslutter med å proklamere at om du ikke har noe å si så ikke lag en film. Men om du har det skal du bare sette i gang selv om du ikke kan alt det tekniske. Han skryter voldsomt av L’Avventura av Antonioni, en film han kan se om og om igjen. Antonioni visste ikke helt hva han gjorde under innspillingen, men endte opp med å lage et mesterverk.
A 28-page booklet featuring essays by film scholar Peter Cowie and screenwriter Ulla Isaksson, the medieval ballad on which the film is based, and a letter from Bergman on the film’s controversial rape scene: Cowie har skrevet et meget godt essay. The Virgin spring var Sven Nykvist første film med Bergman, da Gunnar Fischer var opptatt med en Disneyfilm. Siden ble Bergman og Nykvist et uslåelig team. Ved å filme on location fikk filmen et mer tredimensjonalt uttrykk enn ved studiofilming. Så selv om Bergman var godt fornøyd med foto, var han dypt misfornøyd med filmen i seg selv. Men dette synet var også influert av de dårlige kritikkene filmen fikk. The Virgin Spring markerer et skille i Bergmans temavalg. Etter denne gikk Bergman inn i mer psykologiske problemstillinger, enn de etiske som denne filmen var en eksponent for. Ulla Isaksson skrev manuset ut fra en middelalderballade på noen få sider. Den er også inkludert i heftet. Isaksson er tro mot balladens innhold, samtidig som utdyper den humanistiske innsikten og det kristne budskapet.
La Commare Secca (Criterion nr. 272)(DVD)
Italia – 1962 – Bernardo Bertolucci (svart-hvitt)
En natt i parken
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung prostituert kvinne blir funnet død langs elven Tiber utenfor Roma. Hun har blitt brutalt slått i hjel. Fem mistenkte blir avhørt og vi får fortalt deres historie om hva de gjorde den natten.
Nivå 2 (med spoilers)
Bernardo Bertolucci var 21 år gammel da han regisserte La Commare Secca som sin debutfilm. Opprinnelig hadde han skrevet manuset, men fikk også tilbudet om å ta på seg jobben som regissør. Han takket ja til det, og gikk til arbeidet med et uttrykt ønske fra produsentene om å lage noe ”Pasolini-aktig”. Men der hvor Pasolini var glad i statiske kameraer, skiller Bertolucci seg fra ham med sitt konstant bevegelige kamera. Filmen er et produkt av Pasolinis historie og Bertoluccis manus, med nydelig, muligens middelalderinspirert musikk i den første delen. Pasolini valgte å satse på Mamma Roma i stedet for denne historien.
Kurosawas Rashomon var en tydelig inspirasjonskilde til La Commare Secca, selv om det er nok av forskjeller som gjør at La Commare Secca står fjellstøtt på egne ben. Bertoluccis ambisjon var å beskrive timene før drapet, hva de forskjellige personene gjorde av hverdagslige ting. Det ligger en poesi i dette. De mistenkte lyver litt alle sammen til å begynne med, før den mer kompromitterende sannheten klorer sin vei til overflaten. Mot slutten av filmen får vi morderens versjon, først i subjektiv form og deretter en objektiv framstilling av det som faktisk skjedde.
Først inne til avhør er Luciano Maialetti. Han er en av tre tyver som spesialiserer seg på å rane elskende par et skogholt i utkanten av Roma. Denne kvelden blir han overmannet av paret og gråtende trygler han om å slippe og bli overlatt til politiet. Etterpå er han like kjepphøy igjen. Han prøver å finne dem igjen, men finner heller tre skinheads som gir ham bank. Sent på natten går han gjennom parken og innrømmer å ha sett den prostituerte. Han har ikke sett soldaten.
Bustelli er nestemann. Han har sluttet å stjele og føler seg urettmessig innkalt. Den aktuelle dagen var han sammen med sin elskerinne før han ble med kjæresten sin på en pengeinnkrevingsrunde. Senere slår han opp med henne og hun angriper ham med kniv. Han så også den prostituerte i parken.
Soldaten, Teodoro Cosentino, innrømmer etter innledende dårlig hukommelse å ha vært i Parco Paolini. Etter forgjeves å ha sjekket opp damer i Roma ender han i Colosseum før han drar til parken og sovner på en benk. Der husker han å ha sett Natalino.
Natalino pleier å vandre formålsløst rundt etter at han er ferdig på jobb. Han så alle de andre mistenkte. To menn han kjente igjen, Francolicchio og Pipito, møtte en tredje mann og gikk videre sammen med ham. Natalino så også den prostituerte og mener hun må ha blitt med dem.
Det siste avhøret er av Pipito. Han og Francolicchio hadde nettopp fått seg kjærester som de vil imponere. De mangler penger til et måltid de skal lage sammen med jentene. De møter en mann som spanderer røyk på dem og muligens ønsker noe mer. De ender opp med å stjele lighteren hans for å skaffe pengene. Dagen etter blir Pipito arrestert mens Francolicchio kommer unna ved å svømme nedover elva. Pipito kan ikke svømme. Dermed blir en gråtende Pipito avhørt alene.
Natalino hadde planlagt å kjøpe sex av den prostituerte, men oppførselen hennes påvirker ham til å forandre planer. Han forsøker å stjele vesken hennes, og det hele ender med at han brutalt slår henne i hjel.
Øyeblikket: Soldatens håpløse og utrettelige sjekking av tilfeldige kvinner i Romas gater. En mer patetisk og irriterende sjekkeatferd skal det letes lenge etter. Utallige ørefiker og utskjelling er resultatet hver eneste gang. Lang, morsom og litt skremmende sekvens.
Lyd og bilde
Bildet presenteres i 1.66:1. Det er et ganske godt bilde, spesielt med tanke på at utgivelsen er gammel. Lyden er det litt verre med, som vanlig er den til tider ute av sync med bildet. Ellers er talen rimelig klar, i en sterkt dialogdominert film.
Ekstramateriale
Exclusive new video interview with director Bernardo Bertolucci: Regissøren snakker mye om sitt forbilde og mentor Pier Pasolini. Han mener at Pasolini nærmest oppfant filmskapning da han ikke lente seg på litteratur. Dette høres merkelig ut, da Pasolini har laget film av Canterbury Tales, 1001 Nights og Decamerone. Et OK intervju på 16 minutter.
A new essay by film critic David Thompson: Dette essayet forteller oss ikke så mye nytt om filmen, men dreier seg mest om tiden og arbeidssituasjonen. Allikevel er det et rimelig godt essay som har en del interessante opplysninger å komme med. Dessverre har de partiene som dreier seg om La Commare Secca en tendens til å repetere videointervjuet med Bertolucci. Pussig nok hevder Thompson at Bertolucci nekter for Rashomons innflytelse på filmen, mens Bertolucci selv faktisk fremhever Rashomons påvirkning i videointervjuet.
My Life As A Dog (Criterion nr. 178)(Blu-ray)
Sverige – 1985 – Lasse Hallström (farger)
Et hundeliv
Nivå 1 (uten spoilers)
I 1985 kom Lasse Hallström med filmen Mitt Liv Som Hund. Den handler om Ingmar som vokser opp på 50-tallet i Sverige med sin bror og syke mor. Å ta hånd om barna blir til tider for mye for henne og Ingmar sendes til sin onkel for avlastning. Kontrasten fra livet i byen til det rolige tempoet og de eksentriske menneskene på landet er stor for Ingmar.
Nivå 2 (med spoilers)
Ingmar idealiserer sin mor, men regissør Lasse Hallström gjør det ikke. Hun fremstår som en nevrotisk og sint mor, dog veldig syk og sliten. Det er scener i filmen hvor Ingmar må stenge døren for henne og trygle om at hun skal roe seg ned, mens hun raser på den andre siden. Samtidig må det sies at Ingmar og hans bror kan være en håndfull når de setter i gang, men ikke verre enn de fleste søsken. Jeg føler at Ingmar opplever litt for mange bokstavelig talt stengte dører.
Hver gang Ingmar føler at livet går imot ham og ting blir vanskelig, sammenligner han sin situasjon med andres. Den han oftest kommer tilbake til er Laika, hunden som ble sendt opp i verdensrommet alene uten så mye mat. Laika skulle sulte i hjel etter å ha hjulpet vitenskapsmennene med skaffe svar på spørsmål de hadde. Denne kynismen er noe som gjør et stort inntrykk på Ingmar. Etter hvert føler Ingmar seg selv som en hund ingen vil ha og som må finne en måte å overleve på. Vi ser faktisk Ingmar stå på alle fire og bjeffe ved en anledning. Her har han helt søkt tilflukt i denne følelsen og identiteten han har utviklet etter som tiden har gått. Denne identifiseringen med Laika og andre hunder, kommer tydelig frem i scenen hvor Ingmar er astronaut i det hjemmelagde romskipet som blir hengende midtveis i ferden. Her er han i verdensrommet han også, som Laika. Snickan, hans egen hund, har tydeligvis blitt avlivet da ingen i familien gadd å ta seg av den. Både moren, broren og hans kone i byen fremstår som rimelig egoistiske. Man føler at de kunne gjort mer for Ingmar og Snickan.
Tomas von Brömssen gjør en flott rolle som onkelen til Ingmar. Onkelen er helt annerledes enn familien i byen, og tar på seg et stort ansvar for Ingmar. Han får ham med på fotballaget og tar han med på glassblåseriet hvor han jobber. Sammen med de andre eksentriske menneskene i bygda får Ingmar igjen følelsen av å ikke bare være i veien. Han blir til og med forsøkt forført, men er for umoden til helt å skjønne det. Om han da ikke klamrer seg til siste rest av barndommen. Jenta som spiller på fotballaget og later som hun er en gutt blir Ingmars beste venn. Da puberteten slår inn for fullt og brystene hennes utvikler seg, klarer Hallström å vise brytningen i denne tiden og hvordan forholdet mellom de to forandres. Slik er My Life As A Dog en av de bedre oppvekstfilmene jeg har sett, i godt selskap med blant annet The 400 Blows og The Two of Us.
My Life As A Dog er en ganske enkel film, med en tydelig og engasjerende historie i sentrum. Ingmar og onkelen blir de mest engasjerende personene, og samspillet mellom dem er strålende, både som karakterer og skuespillere. Ingmar har nok sine livsløgner i denne brytningstiden mellom barn og voksen. Han har rede forklaringer på alle de vanskelige spørsmålene i sitt liv. Hvor er pappa, hvor er Sickan og hvorfor kan jeg ikke bo hos mamma. Innerst inne har han nok noen klare men ubehagelige svar liggende, og da filmen tar slutt har han begynt på prosessen med å svare ærlig.
Øyeblikket: Ingenting skaper sterkere bånd mellom to menn enn å bygge noe sammen. Ingmar og onkelen bygger lysthus sammen på annen manns eiendom. Da må alltid den samme sangen spilles på grammafonen og onkels kjæreste kunne godt tenke seg at den platen avgikk ved døden. Frustrasjonen bygger seg opp og onkelen forklarer i nydelige vendinger hva et lysthus er til for.
Lyd og bilde
Filmen presenteres i et 1.66:1 bilde, med mono lyd. Bildet har en fin gjengivelse av filmkorn og skarpheten er spesielt god i utendørsscener med kraftig dagslys. De mørkere partiene innendørs er svakere. Bildet har en god gammeldags kinofilmfølelse ved seg. Detaljnivået er også godt. Lyden er omtrent på kvalitetsnivå med bildet, altså ganske godt.
Ekstramateriale
Shall We Go to Your or My Place or Each Go Home Alone? (1973), a fifty-two-minute film by Hallström, with a video introduction by the director: En fin kortfilm om ung kjærlighet og sjekking. Denne filmen lagde Hallström 12 år før Mitt Liv Som Hund.
Video interview with Hallström: Hallström laget faktisk alle ABBAs musikkvideoer, og det var en belastning for ryktet hans. Hans første fem filmer var dramakomedier og fulgte hendelser i hans eget liv ganske tett. Romanen filmen er bygget på fenget ham ikke før sammenligningene dukket opp. Der lå nøkkelen til filmen, mener Hallström. Ellers tar Hallström opp viktige historiske hendelser på 50- og 60-tallet som preget livene til vanlige mennesker i stor grad. Godt intervju på 19 minutter.
Original theatrical trailer: Finfin trailer med fokus på Ingmars behov for å sammenligne sin situasjon i krisetider med andres. To minutter og 40 sekunder.
A booklet featuring an essay by film critic Michael Atkinson and an appreciation by author Kurt Vonnegut: Atkinson har skrevet et kjempegodt essay som er vel verdt å lese. Han fremhever flere ganger forskjellen på denne filmen og dens løsninger kontra en Hollywoodfilm. Forfatteren Kurt Vonnegut proklamerer at dette er hans favorittfilm. Store ord. Et morsomt poeng i Vonneguts essay er at han gjengir et referat av filmen og viser hvor utrolig det er at den ble laget. Godt essay.
The Phantom Carriage (Criterion nr. 579)(Blu-ray)
Sverige – 1921 – Viktor Sjöström (svart-hvitt og farger)
Sjelesankeren
Nivå 1 (uten spoilers)
The Phantom Carriage, eller Körkarlen som den svenske tittelen er, er en av de beste stumfilmer som er laget. Selv setter jeg den like høyt som Nosferatu, Sunrise og The Passion of Joan of Arc. David Holm er en uforbederlig drukkenbolt som dør på nyttårsaften og tvinges til å se tilbake på sitt liv og all den skade han har forvoldt andre mennesker. Det siste mennesket som dør denne kvelden må et helt år være Dødens hjelper. Men hvis han viser oppriktig anger kan han kanskje slippe å bli Dødens vognfører, som henter alle døde sjeler.
Nivå 2 (med spoilers)
Hvorfor ble David Holm en slik drittsekk? The Phantom Carriage gir oss et rimelig enkelt svar på det; Kong Alkohol. Hvordan dette spørsmålet blir besvart i boken til Selma Lagerlöf vet jeg ikke. Derimot vet jeg at filmen problematiserer og nyanserer mennesker på en forbilledlig måte. Om grunnen til menneskets problem er enkelt, er mennesket selv ikke det.
Körkarlen var først like kjent og elsket som The Cabinet of Dr. Caligari, Gold Rush og Battleship Potemkin, men ble så mindre kjent. I dag er den vel mest kjent i filmklubbmiljøer og er ikke nødvendigvis kjent selv blant de som godt kan kjenne til de tre forutnevnte. Det er synd, for The Phantom Carriage har en sterk historie, glimrende skuespill og spesialeffekter som imponerer meg voldsomt. Det var veldig morsomt og overrumplende plutselig å gjenkjenne inspirasjonen til Stanley Kubricks ”Heeeere’s Johhny!”-scene med Jack Nicholson i The Shining. David Holm hugger med øks gjennom en låst dør som hans kone og barn har søkt tilflukt bak. Deretter stikker han hodet gjennom døren for å vri om låsen. Akkurat som gode gamle Jack gjør på jakt etter sin familie.
Filmen er ordnet i tre tilbakeblikk etter at David Holm dør og har samtalen med vognføreren. Det første tilbakeblikket viser oss en glad og kjærlig David som elsker sine barn. Disse scenene er de eneste i natur og dagslys i filmen. Regissør Sjöström bruker farger for å skille tilbakeblikkene fra nåtiden og veksler mellom blåskjær og sepia, som er en slags jordgul farge. Vi kjenner igjen vognføreren som mannen som får David Holm til å begynne å drikke, og vi forstår også at David leder sin egen bror til flasken senere. David havner senere i fengsel og får der se at broren hans også har havnet i fengsel, for et fylleslagsmål som ender med drap. David Holm sverger å forandre seg og starte et nytt liv når han blir løslatt. Men da han forstår at kona har gått fra mens han var i fengsel, sveller bitterheten og hevnlysten opp i ham. Han havner på flaska mens han leter etter sin kone overalt.
Det neste tilbakeblikket handler om David Holms besøk på Frelsesarmeens slumstasjon. Søster Edit bruker hele natten på å sy Davids jakke og blir smittet av tuberkulose fra all smitten og utøyet i jakken. Vi ledes til å tro at David ønsker å takke for arbeidet morgenen etter, men i stedet river han av alle lappene hun har sydd på. Så dypt har David Holm sunket at han finner glede i å skade andre både fysisk og psykisk. Men søster Edit ønsker ham allikevel velkommen neste nyttårsaften. Hun representerer det beste i kristendommen, omtanke og tilgivelse.
Det siste tilbakeblikket tar for seg søster Edits forsøk på å gjenforene David og hans kone, noe som hun skal komme til å angre dypt. Edit har forelsket seg i David på tross hans avvisning av all hjelp og brutale oppførsel. Men da hun får vite at han har en kone, ofrer hun sin kjærlighet til ham og gjør det hun mener er rett. Men David driver sin kone til randen av selvmord med sin drikking og mishandling. Dette er grunnen til at Edit vil se at David har forandret seg før hun skal dø av sykdommen han har påført henne. Slik både starter og slutter filmen i sykerommet til søster Edit.
Ingmar Bergman påsto at han hadde sett Körkarlen over 100 ganger. Charlie Chaplin mente det var den beste filmen han hadde sett. Det er virkelig noe helt spesielt med The Phantom Carriage. Et mesterverk fra filmens ungdom.
Øyeblikket: Det er mange store øyeblikk i denne filmen, men en scene står spesielt sterkt i minnet mitt. Det er en magisk, skremmende, stemningsfull og tankevekkende sekvens. Vi følger Dødens vognfører på sin runde for å hente de nye døde sjelene. Vognen er halvveis usynlig der den knirkende ankommer mennesket akkurat idet sjelen forlater legemet. Vognen kjører like godt på vann som på land. Körkarlen går ned på havets bunn og henter sin døde sjel. Han parkerer sin vogn idet forretningsmannen lader sin pistol. Han går opp trappen mens pistolen rettes mot tinningen, og åpner døren idet skuddet går av. Dødens vognfører er alltid presis.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.37:1, ingen overraskelser der. Det er absolutt en blu-rayeffekt til stede, som man kan se i graden av detaljer som er synlige. Ellers er det noe skade som rimelig er på en så gammel film, men dette er en fantastisk utgave av en 90 år gammel film. Lyden består av to nykomponerte musikk/lydspor som er valgfrie. Disse presenteres i 5.1.
Ekstramateriale
Two scores, one by Swedish composer Matti Bye and the other by the experimental duo KTL: For meg ble dette en polarisert opplevelse. Jeg virkelig elsket lydsporet til Matti Bye og avskydde KTL sitt lydspor. Bye blander tradisjonell musikk med stemningsskapende lydeffekter som omfavner filmen på en passende måte. Det andre lydsporet føles for meg avkoplet og fremmed fra filmen.
Audio commentary featuring film historian Casper Tybjerg: Dansker snakker engelsk som Werner Herzog, noe som er meget underholdende. Filmhistoriker Tysbjerg formidler et meget informativt og interessant kommentatorspor som aldri blir kjedelig.
Interview with Ingmar Bergman, excerpted from the 1981 documentary Victor Sjöström: A Portrait, by Gösta Werner:The Phantom Carriage gjorde et enormt inntrykk på Bergman, han ble totalt overveldet av filmen. Tidlig i sin karriere hadde Bergman syntes at Sjöström overspilte og var for opptatt av kostymer. Senere har Bergman innsett at Sjöström var en stor, stor skuespiller. Bergman hadde ikke våget å korrigere eller instruere Sjöström i noen særlig grad under innspillingen av To Joy, men turte det i Wild Strawberries. Det førte til en del trefninger. Intervjuet er på 15 minutter.
The Bergman Connection, an original visual essay by film historian and Bergman scholar Peter Cowie on the film’s influence on Bergman: I dette videoessayet går Peter Cowie inn på hvilken innflytelse Sjöström hadde på Bergman og hvordan det kommer til syne i Bergmans filmer. I Wild Strawberries er for eksempel sekvensen med vognen og likkisten filmet som om det var en stumfilm. Sjöströms kameramann Jensen lærte opp Bergmans to kameramenn Gunnar Fischer og Sven Nykvist. Det finnes også flere likheter mellom Wild Strawberries og The Phantom Carriage. Både David Holm og Isak Borg må gjenoppleve sin dårlige oppførsel og se det i mer objektivt lys. Det blir en tøff påkjenning for dem begge. Spennende essay på 18 minutter.
Footage of the construction of the Räsunda studio where The Phantom Carriage was the inaugural production: Tja. Et fem minutters langt klipp fra området ved Råsunda rundt 1920. En kuriositet.
A booklet featuring an essay by screenwriter and filmmaker Paul Mayersberg: Av ekstramaterialet denne gangen er det kommentatorsporet og dette essayet av Paul Mayersberg som er de mest givende. Essayet er fra øverste hylle, man lærer virkelig noe om filmen ved å lese det. Mayersberg forteller at distributørene hadde vanskelig for å klassifisere filmen med tanke på promotering. Var det en spøkelsesfilm, skrekkfilm, thriller eller religiøs fabel? David Holm var modellert etter Sjöströms egen far, inspirert av den spenningen som fantes mellom far og sønn. På slutten av heftet er det en liten tekst om bakgrunnen for musikken og musikerne selv.
Orpheus (Criterion nr. 68)(Blu-ray)
1950 – Jean Cocteau (svart-hvitt)
Å dø for kunsten
Nivå 1 (uten spoilers)
Orpheus er en berømt poet i denne moderne adapsjonen av Orfeusmyten. Han ligger i konflikt med andre unge diktere. Han er forelsket i både sin kone Eurydice og en mystisk prinsesse. Som myten forteller oss, skal Orpheus i sin søken etter inspirasjon følge prinsessen inn i dødsriket.
Nivå 2 (med spoilers)
Speil er i følge mytologien og symbolverdenen inngangen til andre verdener. Ved å se i speilet kan man få innsikt i visdom som den andre verdenen innehar. Refleksjonen vi kan se i speil, kan også overføres til det å stå ansikt til ansikt med andre mennesker. Deres reaksjoner vil speile oss selv.
Hva handler så Orpheus om? Den handler på et plan om kunstnerens krise og hans streben etter inspirasjon og hva han må utsette seg for av prøvelser for å kunne skape. Cocteau har flettet inn mange av sine egne erfaringer og egne holdninger inn i filmen. Konflikten med andre retninger innen kunsten er selvbiografisk. Café des Poetes i filmen er i virkeligheten Café Flor hvor Sartre og andre kulturpersonligheter vanket. Scenene er spilt inn on location på Café Flor.
Når Cégeste dør utenfor caféen og prinsessen tar ham med i bilen, forandres det vi ser gjennom bilvinduet til å bli negativer av film. Ved et så enkelt grep skiftes stemningen i filmen fra realistisk til magisk eller overnaturlig. Vi forstår at fra nå av er alt mulig, noe som gjør at vi er mer mottagelige for å godta at huset vi nå ankommer fungerer som en portal til andre verdener. Herfra skal prinsessen, Orpheus, Heurtebise og Cégeste stige ned til dødsriket. Cégeste skal fra nå av tjene døden, i form av prinsessen.
Heurtebise tok sitt eget liv ved hjelp av gass, får vi vite ved en forsnakkelse. Han er nå en slags engel som også arbeider for krefter i dødsriket. Som sjåfør for Døden er han til stede i situasjoner av dramatisk karakter, og bruker sine evner til å hjelpe mennesker. Han fungerer til en viss grad som en moralsk rettesnor for Orpheus, og forsøker å vise Orpheus veien tilbake til et godt liv med Eurydice. Foruten denne funksjonen lærer han også Orpheus å gå gjennom speil, altså det å tre inn i andre verdener som er så viktig for kunstnere. Heurtebise hjelper prinsessen med å drepe Orpheus i dødsriket og dermed er han levende i den virkelige verdenen igjen, gjenforent med sin Eurydice.
Viktigheten av speil i Cocteaus kunstverden blir meget tydelig ved at han velger å bruke speilet i en meget avgjørende scene. I den opprinnelige Orfeusmyten drar Orfeus ned til dødsriket for å hente opp sin elskede Eurydice. Han får lov til det på en betingelse: under oppstigningen til vår verden skal han ikke snu seg og se på henne. Dette går bra helt til de nesten er oppe, da snur Orfeus seg og ser på Eurydice og hun trekkes ned til dødsriket igjen. I filmen har Cocteau latt blikkene deres møtes i speilet i bilen, og Eurydice blir borte ved et trylleslag. Cocteau elsker speil, statuer og hansker. Derfor føles det som et streif av genialitet, i hvert fall veldig riktig, at han klarer å inkorporere dette symbolet inn i filmens nøkkelscene.
Manuset til Orpheus var for mørkt og dystert til å klare å tiltrekke seg produsenter, så Cocteau så seg nødt til å grunnlegge sitt eget produksjonsselskap. Orpheus er et ordentlig auteaur-verk. Cocteau kunne besette rollene som Orpheus og Cégeste med sin ekskjæreste Jean Marais og daværende kjæreste, Edouard Dermithe. Kjærlighetsaffæren mellom Orpheus og prinsessen kan godt sies å speile Cocteaus tidligere heterofile kjærlighetsaffære med en adelig kvinne, som endte etter kort tid.
Cocteau sier at det største hinderet hans er elitepublikummet, i sterk kontrast til hva den gjengse oppfatningen er. Det vanlige publikummet kan godt like filmene hans og de stiller ikke kritiske spørsmål. Allikevel kan man ikke si at Cocteau gjør filmene sine spesielt lett tilgjengelige for det vanlige publikum. I Orpheus har han også en heftig samling jazzlåter på lydsporet, noe som var i sin spede begynnelse i Europa på den tiden. Dette kunne også ha blitt oppfattet som elitistisk og ekskluderende.
Øyeblikket: Orpheus og Heurtebise stiger ned til dødsriket i en gang hvor de må kjempe seg fremover steg for steg. Det hele får en mytisk og særegen stemning, ulikt noe annet du har sett på film før. Hemmeligheten bak denne fantastiske sekvensen er at skuespillerne ligger på gulvet og jobber seg mot den ene siden, mens kameraet går på skinner i taket og filmer rett ned på dem. Gulvet er i tillegg hevet 8 fot opp fra det egentlige gulvet, slik at Cocteau kunne skape effekten av at Orpheus og Heurtebise blir trukket rundt hushjørnet. Egentlig skled de bare ned et skråplan til en polstret matte på gulvnivået. Slik kunne det også ligge foto av bakgrunner på gulvet som kan skimtes gjennom ”vinduene” de to går forbi. Perspektiv skapes flott gjennom den 8 fots avstanden mellom planene.
Lyd og bilde
Bildet på Orpheus blir presentert i 1.33:1 og lyden er mono. Begge deler får nær toppkarakter. Bildet er ekstremt rent og skarpt. Det kunne godt hatt enda mer dybde, men er meget godt. Som vanlig er de godt opplyste dagscenene best, men også scenene der Orpheus kjører rundt i Paris sine tomme gater er slående. Lyden er fyldig, med klar dialog og deilig, deilig jazz.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring French-film scholar James S. Williams: Dette ble et litt kjedelig kommentatorspor, selv om han selvfølgelig har mye kunnskap om filmen. Stemmen er flat og vanskelig å engasjere seg i.
Jean Cocteau: Autobiography of an Unknown (1984), a feature-length documentary: Dette er den samme dokumentaren som er med på den eldre versjonen av Blood of a Poet. Cocteau snakker om kunstnermiljøet og hans venner som Stravinsky og Picasso. Dette er en dokumentar Cocteau like gjerne kunne hatt regien på selv. Han iscenesetter alt og tilfører en litt magisk dimensjon til filmen. Han snakker i stor grad om sine tegninger, og om hvordan han tegner slik en jazzmusiker improviserer. Egentlig er det lite fokus på filmene hans, men det er spennende å høre om den allsidige kunsten hans. 68 minutter.
Jean Cocteau and His Tricks (2008), a video interview with assistant director Claude Pinoteau: Cocteau brukte ikke storyboard på den tiden Orpheus ble laget. Det var ikke vanlig. Han overlot mange av valgene til kamerateamet, selv om han ville godkjenne utsnittet etterpå. Av effekter var det spesielt slow motion og baklengs avspilling som var hans varemerke. Interessant videointervju på 14 minutter.
40 Minutes with Jean Cocteau (1957), an interview with the director: I denne samtalen utdyper Jean Cocteau blant annet hvem som er hans publikum. Han beskriver også kunsten han har utsmykket kirker med. Dette er en veldig flott sekvens. Blood of a Poet har gått 17 år sammenhengende i New York og det er rekord. Cocteau er synlig stolt av dette.
In Search of Jazz (1956), an interview with Cocteau on the use of jazz in the film: I dette 18 minutter lange intervjuet samtaler Cocteau og intervjueren om jazz, dens introduksjon til Frankrike og Cocteaus bruk av den i film. Cocteau var selv ansvarlig for tidlig å hente jazzgrupper fra USA og England til Frankrike.
La villa Santo-Sospir (1951), a 16 mm color film by Cocteau: En eksperimentell film i beste Cocteau-ånd. Hans første fargefilm. Han går i detalj gjennom kunsten han har utsmykket veggene i villaen sin med. Veldig interessant kortfilm på 37 minutter.
Gallery of images by French-film portrait photographer Roger Corbeau: Sylskarpe fotografier fra filmen.
Raw newsreel footage from 1950 of the Saint-Cyr military academy ruins, a location used in the film: En kort bit på to minutter om ruinene etter Saint-Cyr, det franske militærakademiet som Napoleon Bonaparte grunnla i 1803. Her ble flere scener spilt inn i Orpheus.
Theatrical trailer: Spennende trailer om en myte satt i vår tid.
A booklet featuring an essay by author Mark Polizzotti, an excerpted article by Cocteau on the film, and an essay on La villa Santo-Sospir by Williams: Polizzotti har skrevet et OK essay, men det mest interessante dukker opp i Cocteaus essay om filmen. Williams essay om La villa Santo-Sospir er en fin følgesvenn til Cocteaus kortfilm.
Harakiri (Criterion nr. 302)(Blu-ray)
Japan – 1962 – Masaki Kobayashi (svart-hvitt)
Den tomme rustningen
Nivå 1 (uten spoilers)
En ronin, en samurai uten arbeid, ankommer huset til Iyi-klanen og ber om å få begå et ærefult selvmord på gårdsplassen deres. I denne tiden var det mange ronin som spurte om dette, og alle var ikke like oppriktige. Noen spekulerte i å få penger og bli sendt videre. Men denne samuraien virker meget innbitt.
Nivå 2 (med spoilers)
Først litt om selve begrepet harakiri. Det betegner det rituelle selvmordet med sverd utført på en grusom måte. Man skal stikke seg i magen og deretter føre sverdet sidelengs før man skjærer opp og på skrå. Slik hindres innvollene i å falle ut. Når det er gjort på en tilfredsstillende måte bøyer man nakken fremover og sekundanten hogger av hodet. Det er det litt uenighet rundt hvilket ord som er det riktige. Noen hevder at harakiri egentlig bare beskriver selvmordet og framgangsmåten, mens hele ritualet med dets ærefulle aspekt og symbolikk skal betegnes som seppuko. Derfor er det flere som mener at Criterion burde ha kalt filmen Seppuko i stedet for Harakiri.
Filmen kan fortjene et lite resymé. Motome Chijiiwa spør om lov til å utføre harakiri på Iyi-klanens gårdsplass. Etter at dette har blitt en utbredt praksis blant ronin som ikke er oppriktige i sitt ærende, men gambler på at de skal få en slant penger for å velge seg et annet sted å utføre selvmordet, bestemmer Iyi-klanen seg for å sette ned foten. De godtar forespørselen og presser Motome til å utføre harakiri straks. Han har pantsatt sverdet sitt for å skaffe penger til sin syke familie og trygler om en utsettelse på en dag slik at han rekker hjemom. Iyi-klanen oppfatter situasjonen som at han aldri hadde tenkt å gjennomføre harakiri, og da de oppdager at han har sverd av bambus i sliren forsterkes mistanken. Derfor presser de han til å begå harakiri med bambussverdet.
Hanshiro er Motomes svigerfar. Han fikk levert liket av Motome hjemme, med hånlige kommentarer fra tre samuraier som var sterkt delaktige i avgjørelsen til Iyi-klanen. Disse tre er Omodaka, Hayato og Kawabe. Hanshiro oppsøker Iyi-klanens hus og spør dem om å få begå harakiri hos dem. Han blir fortalt historien om Motome, men påstår at han ikke kjenner ham og insisterer på at hans hensikter er redelige. De innfrir hans ønske og ritualet kan begynne. Ingen av sekundantene Hanshiro ønsker fra Iyi-klanen er til stede. Alle har meldt seg syke. Hanshiro forlanger å fortelle en historie og etter hvert kommer hans virkelige intensjoner fram. Han vil at klanen skal forstå hvilken grusom feil de har begått og be om unnskyldning. Men klanens leder Saito tar ikke selvkritikk. Derimot mister han tålmodigheten med den snakkesalige samuraien og forlanger at han iverksetter sitt harakiri. Hvis ikke vil hans menn drepe Hanshiro. Da kaster Hanshiro hårpiskene til de tre samuraiene på bakken foran seg og håner hele samuraisystemet som et æreløst og tomt system. Han har oppsøkt de tre samuraiene, beseiret dem i kamp og kuttet av symbolet på deres samuraiære, hårpisken. Deretter blir han angrepet og slår godt fra seg til han til slutt blir skutt, noe som må være et nederlag for en så tallmessig overlegen gruppe. Vi må legge merke til at han på slutten av kampen ender i et rom hvor en samurairustning står utstilt. Da han river den ned ser vi at den er tom bortsett fra noe bomull som fyllstoff. Slik presser Kobayashi gjennom sitt poeng at samuraikodeksen er en ulykke for det japanske samfunnet, en tom og meningsløs tradisjon.
Hanshiro er ikke oppriktig i sitt ønske om å begå harakiri som han bare har forakt til overs for, men han er oppriktig i sitt ønske om å dø. Han vil gjenforenes med sin datter, svigersønn og barnebarn i det hinsidige riket. Men han vil ikke dø uten å få fred, og det får han kun gjennom en unnskyldning eller kamp. Harakiri ender med en negativ klang. Iyi-klanen samordner sin versjon av hendelsene i den hensikt å opprettholde samuraisystemet for enhver pris. Hanshiro begikk harakiri på deres gårdsplass (og støttet dermed oppunder systemet han foraktet), og de ”syke” samuraiene skulle presses til harakiri i sine hus. Det måtte ikke komme ut at de var blitt beseiret og ydmyket. Slik vinner føydalsystemet og i overført betydning samtidens føydalsystem, i form av et hensynsløst kapitalistisk vesen.
I denne perioden i japansk filmindustri florerte det med samuraifilmer. Men Kobayashis mesterverk er en anti-samuraifilm. I motsetning til mange andre filmskapere som hyller verdiene som samuraiene lever etter, er Kobayashi meget kritisk. Akira Kurosawa hadde et helt annet syn på samuraiene.
Kobayashi dannet etter hvert et produksjonsselskap sammen med filmregissørene Kurosawa, Kon Ichikawa og Kinoshita. De fikk en dårlig start siden Kurosawas Dodes’ka-den ikke ble noen kommersiell suksess. Tvert imot ble den en fiasko og Kurosawa følte han hadde tapt ansikt og forsøkte å begå harakiri. Kurosawa var av samuraislekt.
Øyeblikket: Da Hanshiro ser ut til å ha brukt opp all sin tid og angrepet virker uunngåelig, trekker han frem hårpiskene til de ”syke” samuraiene. Han har oppsøkt hver enkelt av dem og ydmyket dem på det groveste ved å kutte av dem symbolet på deres stand og ære. Effekten på soldatene rundt er slående.
Lyd og bilde
Denne filmen er presentert i 2.35:1 og lyden er som sedvanlig mono. Bildet er god oppgradering fra DVDen, selv om den også var av god kvalitet. Vi får enda mer dybde og detaljer, og filmkornet er akkurat passe. Strålende. Spesielt er innendørsscenene fra Hanshiro Tsugumos hjem nydelig med alle sine skarpe detaljer. Lyden er god, men til tider litt skarp med den aggressive japanske talemåten i spente situasjoner.
Ekstramateriale
Video introduction by Japanese-film historian Donald Richie: Dette er min favorittekspert på Criterionutgivelsene. Han innehar så mye kunnskap og har en fantastisk måte å formidle på. Ikke et ord er overflødig. Han forteller at Kobayashi plasserte historien rundt 1630 i motsetning til mange andre regissører som lagde film fra perioden rundt 1800. Da var systemet i forfall. Richie hevder at kritikerne var samstemt i sin hyllest av filmen, og den har etter hvert blitt en klassiker.
Excerpt from a rare Directors Guild of Japan video interview with director Masaki Kobayashi, moderated by filmmaker Masahiro Shinoda: Fint sjeldent og kort intervju med regissøren. Han trekker frem staben på Harakiri som spesielt talentfull. Komponist, skuespillere, art director og manusforfatter var sjeldent gode. Kobayashi får ideer både i full og edru tilstand. Kolleger mener de han får i fylla er best.
Video interviews with star Tatsuya Nakadai and screenwriter Shinobu Hashimoto: Disse intervjuene er på henholdsvis 15 og 13 minutter. Nakadai er en meget sympatisk skuespiller som forteller om interessante opplevelser under innspillingen av Harakiri. De brukte virkelige sverd, så det var bare å dukke. Heldigvis var det dyktige sverdinstruktører involvert. Hashimoto forklarer i detalj hvordan et skikkelig harakiri skal utføres. Han skrev manuset ut fra et premiss om en sint samurai ved sin harakiri-seremoni. Filmen har mange flashbacks og flashbacks er egentlig noe manusforfattere og regissører hater, fordi de beveger filmen bakover i stedet for fremover. Men i Harakiri fungerer det godt.
Original theatrical trailer: Stilfull trailer. Frysing av bilder, tomme rom som senere skal være arena for historien. Vi får også se filmstaben med kamera filme scenene i traileren. Spesielt.
A booklet featuring an essay by film scholar Joan Mellen and a reprint of Mellen’s 1972 interview with Kobayashi: Mellens essay er godt. Han plasserer Kobayashi i en meget systemkritisk fløy, hvor filmene kan leses som kommentarer til dagens Japan, og da spesielt et næringsliv som har lite hemninger. Intervjuet med Kobayashi er også interessant, siden vi får høre regissørens egne ord og tanker uten filtrering gjennom en annens fortolkning.
The Great Dictator (Criterion nr. 565)(Blu-ray)
USA – 1940 – Charlie Chaplin (svart-hvitt)
Chaplin versus Hitler
Nivå 1 (uten spoilers)
I Tomania har den jødehatende diktatoren Hynkel tatt makten og leder verden mot en ny stor krig. I det jødiske kvarteret driver en krigsveteran barbersalongen sin. Han er slående lik diktatoren. Snart skal han få føle diktaturets nye politikk på kroppen.
Nivå 2 (med spoilers)
I oktober 1940 hadde The Great Dictator premiere. Samtidig med at Chaplin brøt sin orale taushet på film, brøt han samtidig Hollywoods taushet hva nazi-Tyskland angår. Chaplin utfordret Hitler med sin parodi og latterliggjøring av diktatoren. Samtidig var filmen et farvel til The Tramp. Stevnemøtet med den jødiske jenta var siste gang The Tramp viste seg på film, med sin bowlerhatt, vide bukser og svarte jakke.
Chaplin legger ingenting i mellom sin beskrivelse av Hynkel, Garbitsch og Herring, henholdsvis Hitler, Goebbels og Göring. The Great Dictator er en rimelig enkel og karikert film, men den har sine små stunder med mer subtil humor. Som da Hynkel holder det obligatoriske barnet under paraden, og leverer det tilbake fordi det har pisset på ham. Eller da Hynkel heller vann inn øret før det blir spyttet ut av munnen. Et spark til det retorikken i Hynkels hatpropaganda, like tom som hodet hans. En annen måte Chaplin får frem hva hans synes om innholdet i Hynkels politikk, er ved å la talene hans bestå kun av meningsløse ord og rare lyder. Vi hører ord som sauerkraut (surkål) og wiener schnitzel ispedd grynt, stønn og harking.
Filmen har en voldsom skifting mellom humor og alvor. Vi går rett fra harselas med Hynkel til stormtroppenes trakassering av jødene i den jødiske bydelen. Slik får Chaplin oss til stadig å reflektere over det vi ser, og aldri være oss ubevisst det vi ser på skjermen. Schulz er Chaplins versjon av den gode tysker. Da stormtroppene forstår at Schulz ikke kan beskytte jødene lenger, settes det i gang en massiv rasering av bydelen. De knuser barbersalongen og selv om det skjer utenfor bildet, hører vi alt glasset som knuses. Dette gir oss en klar assosiasjon til Krystallnatten. Barbereren og jenta sitter på taket og ser huset brenne. Ved ikke å vise oss ansiktet hans, må vi selv tenke oss uttrykket i ansiktet hans, hva han føler og tenker. Denne muligheten til medvirkning i historien er et smart trekk, for de fleste av oss vil antageligvis bli mer følelsesmessig engasjert i den lille mannens skjebne.
Chaplin møtte mye motstand mot filmen både før og etter den var laget. England uttalte at den ikke ville bli tatt inn i landet, og krefter i USA forsøkte å få ham vekk fra ideen. Dette var en tid hvor det jødiske ikke var særlig populært, og skuespillere som Edward G. Robinson hadde forandret navnet sitt. Senere gjorde Kirk Douglas og Woody Allen det samme. Chaplins kjæreste på den tiden, Pauline Goddard som spiller den jødiske jenta, hadde også amerikanisert navnet sitt.
Kolleger av Chaplin la merke til at regissøren forandret væremåte og lynne etter hvilken karakter han skulle spille. Dager hvor han spilte barbereren var generelt hyggeligere enn når Chaplin trakk i diktatoruniform. Han var skarpere og hissigere da. Kanskje gikk filmen mer inn på ham enn vi vet.
Chaplin var en mester i å skape effekter på film. Hvem skulle trodd at scenen hvor vi ser folkehavet foran diktatoren ble skapt av cornflakes som beveget seg på et serveringsfat? De siste fem minuttene i The Great Dictator er unike i den forstand at filmen slutter å være en film. Nå er det ikke barbereren eller Hynkel som prater, men mennesket Charlie Chaplin. Dette er Chaplins egne tanker og oppfordringer. Som han sa til forsvar for dette spesielle grepet: Etter å ha underholdt i to timer, kan jeg vel få fem minutter på slutten med alvor? Til slutt en liten kuriøs opplysning i forbindelse med ’øyeblikket’ nedenfor: Da russiske soldater inntok Reichstag, lå alt i ruiner bortsett fra en enorm globus…
Øyeblikket: Hynkels drømmende dans med jordkloden. Hitlers stormannsgalskap kunne neppe vært bedre fremstilt. Utførelsen gjorde scenen til en umiddelbar klassiker. Jeg elsker også slutten på scenen, hvor kloden sprekker og Hynkel gråter. Heldigvis falt Hitlers drøm i grus også.
Lyd og bilde
Mono og 1.33:1, som forventet. Man trenger egentlig ikke ta i betraktning at filmen er 71 år gammel. Bildet er rett og slett perfekt. Nesten for pent. Ingen skader, fin dybde og skarphet. Virker ekstremt polert og er rett og slett referansekvalitet. Lyden er strålende, den også.
Ekstramateriale
New audio commentary by Charlie Chaplin experts Dan Kamin and Hooman Mehran: Et godt kommentatorspor som rimeligvis fokuserer på historier rundt innspillingen og verdenssituasjonen, da selve filmen ikke er av de vanskeligste å forstå.
The Tramp and the Dictator (2001), Kevin Brownlow and Michael Kloft’s documentary paralleling the lives of Chaplin and Hitler, including interviews with author Ray Bradbury, director Sidney Lumet, screenwriter Budd Schulberg, and others: Charlie Chaplin og Adolf Hitler ble født i samme uke i samme måned i samme år! De var sterkt knyttet til sin mor og hadde en brutal far som døde tidlig i livet deres. De vokste opp i slummen i henholdsvis London og Wien. Antageligvis imiterte Hitler Chaplin da han anla den berømte barten. Hitler tok skuespilltimer for å få mest mulig effekt av talene sine. Overgangen til lydfilm var problematisk for Chaplin, men ble gjennombruddet for Hitler. Uten lyden ble han en mer eller mindre komisk figur på filmavisene. I en tid hvor Hollywood avsto fra å kommentere Hitler av frykt for å miste det tyske filmmarkedet, utfordret Chaplin Hitler. Ray Bradbury støttet Chaplin i dette, og mener at det beste våpenet mot en diktator er latter. Vi tar deg ikke alvorlig, du teller ikke. Henry Ford støttet Hitler og var antijødisk og anti-fagforeninger. Dette provoserte Chaplin så mye at han brukte Ford som en lite flatterende modell for fabrikkeieren i Modern Times.
Two new visual essays, one by Chaplin archivist Cecilia Cenciarelli and one by Chaplin biographer Jeffrey Vance: Chaplin’s Napoleon (19 minutter) er en fortelling om Chaplins filmprosjekt om Napoleon, som til slutt blir oppgitt. Det finnes mye materiale om filmen, blant annet to ferdige manus, kontrakter og historiske tekster. The Clown Turns Prophet er et 21 minutters videoessay om Chaplin som en polariserende politisk figur etter filmene med The Tramp. Han fikk uventet støtte fra president Roosevelt angående The Great Dictator i en tid da mange jobbet mot Chaplins prosjekt. Etter krigen dro Chaplin til Europa etter å ha blitt utsatt for senator McCartneys forfølgelse. Han har i ettertid sagt at han ikke ville ha laget filmen om han hadde visst den fulle sannhet om nazi-Tysklands utryddelsesleire. Etter at Joan Collins hadde spøkt om Holocaust på et besøk hos ham i Sveits, tvang han henne til å se bilder fra leirene til hun fikk et litt annet syn…
Color production footage shot by Chaplin’s half-brother Sydney: Materiale fra innspillingen av The Great Dictator. Uten lyd, men med farger. Fascinerende å se scener fra filmen utfolde seg i farger. Blant annet ser vi en episode hvor Chaplin skjeller ut regiassistenten. Denne scenen de jobber med fungerte aldri, og har blitt droppet i den endelige filmen. 27 minutter.
Barbershop sequence from Sydney Chaplin’s 1921 film King, Queen, Joker: Her er det broren Sydney som spiller barbereren. Det må vel sies at broder Charlie er en bedre skuespiller, men Sydney gjør seg slettes ikke bort. I Two Shaves er denne sekvensen kryssklippet med barberingssekvensen i The Great Dictator for en sammenlignende effekt.
Deleted barbershop sequence from Chaplin’s 1919 film Sunnyside: En morsom scene som ble vraket fra Sunnyside. Det er et under at kunden ikke får strupen skåret over i løpet av besøket.
Rerelease trailer: En trailer på det jevne.
A booklet featuring an essay by film critic Michael Wood, Chaplin’s 1940 New York Times defense of his movie, a reprint from critic Jean Narboni on the film’s final speech, and Al Hirschfeld’s original press book illustrations: Wood mener at Chaplins barberer innehar trekk av Hynkel og at prosjektet til Chaplin er å vise at likheten mellom de to, Chaplin og Hitler, er stor. Litt søkt, kanskje? I Chaplins essay forsvarer han det å lage en komedie om Hitler, propagandaaspektet og talen på slutten. Godt skrevet! Brody har en liten kommentar om Narbonis tekst om filmen, før Narbonis tekst trykkes. Narboni hevder at Chaplin forlater historien de siste fem minuttene. Han ble både kritisert og latterliggjort for det. Godard derimot mener at dette var starten på Cinema Verité, direkte cinema.
Ugetsu (Criterion nr. 309)(DVD)
Japan – 1953 – Kenji Mizoguchi (svart-hvitt)
Ambisjoner, offer og tilgivelse
Nivå 1 (uten spoilers)
Japan under borgerkrigene, 1467-1573. Genjuro og Tobei streber etter suksess som henholdsvis pottemaker og samurai. Konene deres holder dem nede på jorden, men ambisjonene fører dem allikevel inn til byen. I en verden hvor det overnaturlige blander seg med det realistiske, møter de to familiene store utfordringer.
Nivå 2 (med spoilers)
Ambisjonene hos Genjuro og Tobei er sterke drivkrefter. De søker mot sine drømmer og samarbeider selv om målene deres er forskjellige. Etter at de slipper unna det første angrepet på landsbyen, finner de ut at krukker og boller ikke har blitt ødelagt under angrepet. De to parene drar av sted i båt, men møter en døende soldat som ber dem om å ta vare på kvinnene sine. Dette rådet blir ikke fulgt. I stedet blir de etterlatt i landsbyen hvor tragedien skal ramme begge kvinnene.
Den store suksessen Tobei og Genjuro streber etter skal de oppnå. Men ikke ved hjelp av egne ferdigheter. For Tobei jukser seg til sin status ved å late som om han drepte krigsherren. Han tar bare æren for et allerede avkappet hode. Genjuro selger meget godt av bollene sine til en kunde, problemet er at kunden er et spøkelse. Så i en virkelig og ærlig verden ville de nok fremdeles ikke ha gjort det så bra.
På grunn av at mennene har dratt av sted for å oppfylle sine drømmer om makt og velstand, er kvinnene sårbare hjemme i landsbyen. Miyagi blir ranet og drept av streifende soldater. Ohama blir voldtatt av fem soldater i et buddhistisk tempel. En av soldatene kaster til henne penger etterpå, som hun opplever som meget krenkende. Dette fungerer som et frempek mot at Ohama senere blir prostituert. De to parene blir gjenforent allikevel. Tobei møter sin kone som prostituert, mens Genjuro finner roen sammen med ånden etter sin kone hjemme i landsbyen. I Mizoguchis film blandes tid, fantasi og virkelighet på en elegant måte. Det hele føles på en måte helt naturlig.
Mizoguchi skal ha laget Ugetsu dels som en måte å svare Kurosawa på under deres rivalisering. Denne rivaliseringen kan ha blitt følt sterkere hos Mizoguchi enn hos Kurosawa. Ugetsu er ikke så ulik en Kurosawa-film i tone, føler jeg. I ettertid har Ugetsu virkelig blitt løftet opp i eliteklassen av filmer, men den vant bare sølvbjørnen i Venezia i 1953. Ingen film ble funnet god nok til å vinne gullbjørnen. Mizoguchi klandret produsenten sin for dette, og mente han blandet seg for mye inn. Mizoguchi ville ha laget filmen enda et hakk mørkere. Den historiske perfeksjonismen hos Mizoguchi var så sterk at alle statistene hadde spesiallagde klær og fikk spesiell instruksjon. Slike detaljer skaper, når de veves sammen på en dyktig måte, en helhet som gjør at man aldri faller ut av illusjonen som en film tross alt er.
Etterkrigstidens Japan var preget av nederlaget, fattigdommen og en generell desillusjonert stemning. Militaristene hadde fått prege 30-tallet, men folk var vel forsynt av deres nasjonalisme og krigshissing nå. Kanskje valgte Mizoguchi den historiske perioden som var preget av borgerkrig og kaos i Ugetsu for best å kunne resonnere med samtidens Japan. Ugetsu er en film som nokså direkte beskriver menneskets grådighet og begjær. Sett på bakgrunn av tidens desperasjon kan man forstå at brutale handlinger blir hardere og hyppigere, men gruppevoldtekt i buddhistiske templer og ran og drap av småbarnsmødre er allikevel hard kost. Jeg vil anta at etterkrigstidens Japan også var ridd av slike episoder.
Ugetsu er herlig uanstrengt i måten den veksler mellom fantasi/overnaturlighet og realisme/virkelighet. Det kan være litt vanskelig å fastslå om Genjuro opplever spøkelsene i villaen, eller om alt foregår i hans hode. Er filmen en spøkelsesfilm eller skildrer filmen Genjuros fantasi? Uansett svarer spøkelset/illusjonen på Genjuros ønsker, og til å begynne med opplever han dette positivt. Men så slår spøkelset seg vrang, eller kanskje man kan si at drømmen blir til mareritt. Den samme problemstillingen kan sies å gjelde når det gjelder Genjuros kone. Hun blir drept mye på grunn av Genjuros forsømmelse av sine plikter som ektemann. Når da filmen slutter med at de har et slags samliv, hvor hun er til stede fra det hinsidige, er det da et spøkelse han forholder seg til eller har han fått fred med sin samvittighet og skapt nok en fantasi?
Mizoguchi tar oss varsomt inn i det overnaturlige via en overgang fra det virkelige og realistiske. Genjuro, Miyagi, Tobei og Ohama legger ut i en båt en tåkete natt. Stemningen er trolsk og magisk. En båt med en døende soldat kommer drivende og Ohama aner spøkelser. Settingen er lagt til rette for at han er et spøkelse, men han svarer nei på Ohamas spørsmål om han er et. Men nå er vi forberedt…
Øyeblikket: Genjuro kommer hjem og leter etter sin kone, Miyagi. Han går en runde i det tomme huset og kameraet panorerer med ham. Ved andre gjennomgang sitter plutselig konen ved ildstedet, på magisk vis. Flott scene som elegant forener det realistiske og det magiske.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.33:1 og lyden er mono. Dette er et meget godt DVD-bilde, med lite skader og slitasje. De små skadene som tross alt finnes er hvite loddrette striper. Bildet er stort sett skarpt og rent. Lyden er også veldig god.
Ekstramateriale
Audio commentary by filmmaker, critic, and festival programmer Tony Rayns: Et ganske godt kommentatorspor. Rayns veksler mellom Ugetsu-spesifikk informasjon og generell informasjon om Mizoguchi.
Kenji Mizoguchi: The Life of a Film Director (1975), a comprehensive, 150-minute documentary by filmmaker Kaneto Shindo, with new and improved subtitles: Denne dokumentaren om Kenji Mizoguchis liv er som lengden tilsier ganske grundig. Den er å regne som noe mer enn en innføring i Mizoguchis virke, mer passende for filmentusiaster som allerede kjenner til regissøren. Dokumentaren inneholder intervjuer med personer i Mizoguchis liv samtidig som den kronologisk følger filmkarrieren. Vi får blant annet vite at hans kone ble psykisk syk og at hennes etter hvert merkelige oppførsel førte henne helt ut i galskapen. Mizoguchi hadde det ikke bra på slutten av sitt liv, og ønsket å starte på nytt i forhold til omgivelsene. Dette rakk han aldri. Han anså sitt liv som et helvete, og det er mulig at det hintes mot narkotikamisbruk i dokumentaren. Han har problemer med å finne plass til sprøyestikk på armene, men om det er medisin eller narkotika det er snakk om, er for meg litt uklart.
Two Worlds Intertwined, a new, 14-minute appreciation of Ugetsu by director Masahiro Shinoda: Dette er regissøren av blant annet Double Suicide. Ugetsu var filmen som lærte Shinoda at filmer kan være fantasi. Spesielt musikken blir gjennomgått av Shinoda. Han hevder også at uansett hvor mange ganger man ser Ugetsu vil man lære noe nytt om filmens muligheter. Et intervju på det jevne.
Process and Production, a new, 20-minute video interview with Tokuzo Tanaka, first assistant director on Ugetsu: I dette intervjuet forteller ham om Mizoguchis perfeksjonisme, som førte til at manusforfatter Yoda måtte omskrive manuset 5 ganger. Selv da ble det gjort endringer etterpå. Godt intervju.
Ten-minute video interview with cinematographer Kazuo Miyagawa, from 1992: Siden både Miyagawa og Mizoguchi hadde en forkjærlighet for kamerakranen, ble den brukt ekstremt mye under innspillingen av Ugetsu. Kanskje opp mot 70% av filmingen foregikk med kranen. Miyagawa avslutter med et ønske om at filmskapere gikk tilbake til stumfilm for inspirasjon. Da kunne kanskje film bli interessant igjen.
Theatrical trailers: Her er det inkludert tre trailere. Den første har et høyt tempo, med store ord og dramatisk musikk. Trailer nummer to er roligere, mer lyrisk. Her er musikken dempet. Disse to trailerne er like lange, tre og et halvt minutt. Den siste er en ufullstendig spansk trailer, som ramser opp priser før den ender brått.
A 72-page book featuring film critic Phillip Lopate and three short stories that influenced Mizoguchi in making the film: Lopate har skrevet et meget godt essay om filmen og innspillingen, men hoveddelen av heftet er viet de tre novellene som danner inspirasjonen for Ugetsu. De to japanske novellene, som ble skrevet av Akirari Ueda på 1700-tallet, heter The House in the Thicket og The Lust of the White Serpent. Disse har preg av eventyr, men er underholdende nok å lese. Den siste novellen er av franske Guy de Maupassant, og er en mer typisk vestlig novelle. Av disse tre trekkes karakterene og handlingstrekkene i Ugetsu ut. Tobei og hans tørst etter å bli samurai stammer fra den franske novellen, mens Genjuros omgang med spøkelsene i villaen stammer fra Uedas verker. Ugetsu er utgitt i en meget forseggjort utgave, med to DVDer i hvert sitt pappcover. Sammen med det tykke heftet på 72 sider samles det hele i en fin pappboks.
Metropolitan (Criterion nr. 326)(DVD)
USA – 1990 – Whit Stillman (farger)
De Unges Forbund
Nivå 1 (uten spoilers)
Metropolitan følger en vennegjeng fra et noe spesielt miljø, nemlig New Yorks overklasse. De er unge, de er borgerlige og de forsøker å finne ut av verden.
Nivå 2 (med spoilers)
Katalysatoren i filmen og vår synsvinkel inn i dette noe lukkede miljøet for de fleste av oss er Tom Townsend. Han er sosialist og har i utgangspunktet lite til felles med dette miljøet som han tilfeldigvis kommer i kontakt med. Hans kummerlige leilighet som han deler med sin mor står i stor kontrast til de luftige og eksklusive Manhattan-leilighetene til de syv medlemmene av Sally Fowler Rat Pack. Tom blir tatt opp som åttende medlem.
Sally Fowler Rat Pack består av Sally Fowler selv, som er en sterk og initiativrik blondine. Fred Neff er mer fyllstoff som ofte sover i bakgrunnen. Jane Clark virker noe eldre enn de andre og muligens har hun andre mål i livet. Charlie Black er meget opptatt av borgerskapets stilling og fremtid, og lanserer UHB-begrepet. Cynthia McLean er den sensuelle og slue, et motstykke til engleaktige og følsomme Audrey Rouget. Nick Smith er gruppens egentlige leder og den mest interessante karakteren i filmen. Han fremstår som ironisk, men mener antagelig alt han sier.
Urban Haute Bourgeoisie er merkelappen disse unge menneskene fra meget godt møblerte hjem har satt på seg selv, for å kunne se seg selv i forhold til resten av verden. Det kan være anstrengende å være rik. Charlie hevder at borgerskapet står bak alle gode fremskritt de siste 400 år. Samtidig mener han at unge medlemmer av det urbane borgerskapet er dømt til nederlag. For Metropolitan er i tillegg til et skråblikk på en spesiell kultur også en oppvekstfilm om unge velstående amerikanere. Måten de orienterer seg i verden på er gjennom høyverdig litteratur, film og filosofi. Det er slett ikke sikkert at det er av det dumme.
Jeg vil jo si at selv om gruppen med unge voksne er til tider litt virkelighetsfjerne, er det ikke et negativt inntrykk jeg sitter igjen med av dem. De er vel verken bedre eller bedre enn andre jevnaldrende. Tom Townsend blir tatt godt imot av alle medlemmene, til og med av Nick! Hans klesstil kommenteres, men sees ikke ned på. Alt i alt synes jeg det virker som en gruppe intellektuelt nysgjerrige mennesker, samtidig som de først og fremst er ungdommer. På et tidspunkt i filmen står Nick og ser ut over New York mens han sier at det er mer enn åtte millioner historier der ute. Det er så vidt jeg vet en setning tatt fra The Naked City regissert av Jules Dassin. Alltid morsomt med små hint til andre filmer.
Å se en film som Metropolitan er en meget hyggelig opplevelse. Til tider føler jeg meg hensatt tilbake til en film av Eric Rohmer, med sine snakkende hoder. Dette er en utelukkende dialogdrevet film, med samtaler utført liggende, sittende, stående og kjørende. Regissør Stillman var opptatt av å skape en film som ikke kunne helt tidsplasseres, og det har han lykkes med. Det viser seg at disse ukjente skuespillerne som utgjør besetningen i Metropolitan er like ukjente i dag. Det er synd.
Øyeblikket: Charlie Black, i sin evige utforsking av borgerskapet som begrep og tilstand, forteller om sin skuffelse over Bunuels film The Discrete Charm Of The Bourgeoisie. Han trodde han endelig hadde funnet en film som skulle beskrive borgerskapet på en intelligent og riktig måte, men filmen viste seg å ta feil på alle felt.
Lyd og bilde
Monolyden er god nok i denne 100% dialogdrevne filmen. Bildet derimot er rett og slett ikke bra. Det er ganske soft, aldri ordentlig skarpt. Det har nok sammenheng med at Metropolitan både er en debutfilm og en lavbudsjettsfilm. Bildeformatet er 1.66:1.
Ekstramateriale
Audio commentary by Stillman, editor Christopher Tellefsen, and actors Chris Eigeman and Taylor Nichols: Et hyggelig kommentatorspor av en vennegjeng. Litt småanekdoter fra innspillingen som ofte var preget av de små ressursene. Det var ikke alltid de innhentet tillatelse før de filmet. Hyggelig, men ikke veldig engasjerende spor.
Rare outtakes and alternate casting, with commentary by Stillman: Disse opptakene har blitt sammen i en montasje som gir et innblikk i hvordan de jobbet. Både uformelt og seriøst.
Trailer: Tom loves Serena, Serena loves Rick, Rick loves himself, Nick hates Rick, Cynthia loves men. Det summerer vel opp Metropolitan? God trailer på to minutter.
A new essay by author and film scholar Luc Sante: Som Sante påpeker virker ideen om å vise livet til amerikansk overklasse som en god ide for å holde kinosalen tom. Metropolitan er en veldig litterær film, med innslag av blant annet Fitzgerald og Jane Austen. Temaet i filmen er i opposisjon til filmens utseende, som minner om tidlig Eric Rohmer og Godard. Dette er et strålende essay som er veldig nyttig for å få med seg alle filmens aspekter.
