My Life As A Dog (Criterion nr. 178)(Blu-ray)
Sverige – 1985 – Lasse Hallström (farger)
Et hundeliv
Nivå 1 (uten spoilers)
I 1985 kom Lasse Hallström med filmen Mitt Liv Som Hund. Den handler om Ingmar som vokser opp på 50-tallet i Sverige med sin bror og syke mor. Å ta hånd om barna blir til tider for mye for henne og Ingmar sendes til sin onkel for avlastning. Kontrasten fra livet i byen til det rolige tempoet og de eksentriske menneskene på landet er stor for Ingmar.
Nivå 2 (med spoilers)
Ingmar idealiserer sin mor, men regissør Lasse Hallström gjør det ikke. Hun fremstår som en nevrotisk og sint mor, dog veldig syk og sliten. Det er scener i filmen hvor Ingmar må stenge døren for henne og trygle om at hun skal roe seg ned, mens hun raser på den andre siden. Samtidig må det sies at Ingmar og hans bror kan være en håndfull når de setter i gang, men ikke verre enn de fleste søsken. Jeg føler at Ingmar opplever litt for mange bokstavelig talt stengte dører.
Hver gang Ingmar føler at livet går imot ham og ting blir vanskelig, sammenligner han sin situasjon med andres. Den han oftest kommer tilbake til er Laika, hunden som ble sendt opp i verdensrommet alene uten så mye mat. Laika skulle sulte i hjel etter å ha hjulpet vitenskapsmennene med skaffe svar på spørsmål de hadde. Denne kynismen er noe som gjør et stort inntrykk på Ingmar. Etter hvert føler Ingmar seg selv som en hund ingen vil ha og som må finne en måte å overleve på. Vi ser faktisk Ingmar stå på alle fire og bjeffe ved en anledning. Her har han helt søkt tilflukt i denne følelsen og identiteten han har utviklet etter som tiden har gått. Denne identifiseringen med Laika og andre hunder, kommer tydelig frem i scenen hvor Ingmar er astronaut i det hjemmelagde romskipet som blir hengende midtveis i ferden. Her er han i verdensrommet han også, som Laika. Snickan, hans egen hund, har tydeligvis blitt avlivet da ingen i familien gadd å ta seg av den. Både moren, broren og hans kone i byen fremstår som rimelig egoistiske. Man føler at de kunne gjort mer for Ingmar og Snickan.
Tomas von Brömssen gjør en flott rolle som onkelen til Ingmar. Onkelen er helt annerledes enn familien i byen, og tar på seg et stort ansvar for Ingmar. Han får ham med på fotballaget og tar han med på glassblåseriet hvor han jobber. Sammen med de andre eksentriske menneskene i bygda får Ingmar igjen følelsen av å ikke bare være i veien. Han blir til og med forsøkt forført, men er for umoden til helt å skjønne det. Om han da ikke klamrer seg til siste rest av barndommen. Jenta som spiller på fotballaget og later som hun er en gutt blir Ingmars beste venn. Da puberteten slår inn for fullt og brystene hennes utvikler seg, klarer Hallström å vise brytningen i denne tiden og hvordan forholdet mellom de to forandres. Slik er My Life As A Dog en av de bedre oppvekstfilmene jeg har sett, i godt selskap med blant annet The 400 Blows og The Two of Us.
My Life As A Dog er en ganske enkel film, med en tydelig og engasjerende historie i sentrum. Ingmar og onkelen blir de mest engasjerende personene, og samspillet mellom dem er strålende, både som karakterer og skuespillere. Ingmar har nok sine livsløgner i denne brytningstiden mellom barn og voksen. Han har rede forklaringer på alle de vanskelige spørsmålene i sitt liv. Hvor er pappa, hvor er Sickan og hvorfor kan jeg ikke bo hos mamma. Innerst inne har han nok noen klare men ubehagelige svar liggende, og da filmen tar slutt har han begynt på prosessen med å svare ærlig.
Øyeblikket: Ingenting skaper sterkere bånd mellom to menn enn å bygge noe sammen. Ingmar og onkelen bygger lysthus sammen på annen manns eiendom. Da må alltid den samme sangen spilles på grammafonen og onkels kjæreste kunne godt tenke seg at den platen avgikk ved døden. Frustrasjonen bygger seg opp og onkelen forklarer i nydelige vendinger hva et lysthus er til for.
Lyd og bilde
Filmen presenteres i et 1.66:1 bilde, med mono lyd. Bildet har en fin gjengivelse av filmkorn og skarpheten er spesielt god i utendørsscener med kraftig dagslys. De mørkere partiene innendørs er svakere. Bildet har en god gammeldags kinofilmfølelse ved seg. Detaljnivået er også godt. Lyden er omtrent på kvalitetsnivå med bildet, altså ganske godt.
Ekstramateriale
Shall We Go to Your or My Place or Each Go Home Alone? (1973), a fifty-two-minute film by Hallström, with a video introduction by the director: En fin kortfilm om ung kjærlighet og sjekking. Denne filmen lagde Hallström 12 år før Mitt Liv Som Hund.
Video interview with Hallström: Hallström laget faktisk alle ABBAs musikkvideoer, og det var en belastning for ryktet hans. Hans første fem filmer var dramakomedier og fulgte hendelser i hans eget liv ganske tett. Romanen filmen er bygget på fenget ham ikke før sammenligningene dukket opp. Der lå nøkkelen til filmen, mener Hallström. Ellers tar Hallström opp viktige historiske hendelser på 50- og 60-tallet som preget livene til vanlige mennesker i stor grad. Godt intervju på 19 minutter.
Original theatrical trailer: Finfin trailer med fokus på Ingmars behov for å sammenligne sin situasjon i krisetider med andres. To minutter og 40 sekunder.
A booklet featuring an essay by film critic Michael Atkinson and an appreciation by author Kurt Vonnegut: Atkinson har skrevet et kjempegodt essay som er vel verdt å lese. Han fremhever flere ganger forskjellen på denne filmen og dens løsninger kontra en Hollywoodfilm. Forfatteren Kurt Vonnegut proklamerer at dette er hans favorittfilm. Store ord. Et morsomt poeng i Vonneguts essay er at han gjengir et referat av filmen og viser hvor utrolig det er at den ble laget. Godt essay.
The Phantom Carriage (Criterion nr. 579)(Blu-ray)
Sverige – 1921 – Viktor Sjöström (svart-hvitt og farger)
Sjelesankeren
Nivå 1 (uten spoilers)
The Phantom Carriage, eller Körkarlen som den svenske tittelen er, er en av de beste stumfilmer som er laget. Selv setter jeg den like høyt som Nosferatu, Sunrise og The Passion of Joan of Arc. David Holm er en uforbederlig drukkenbolt som dør på nyttårsaften og tvinges til å se tilbake på sitt liv og all den skade han har forvoldt andre mennesker. Det siste mennesket som dør denne kvelden må et helt år være Dødens hjelper. Men hvis han viser oppriktig anger kan han kanskje slippe å bli Dødens vognfører, som henter alle døde sjeler.
Nivå 2 (med spoilers)
Hvorfor ble David Holm en slik drittsekk? The Phantom Carriage gir oss et rimelig enkelt svar på det; Kong Alkohol. Hvordan dette spørsmålet blir besvart i boken til Selma Lagerlöf vet jeg ikke. Derimot vet jeg at filmen problematiserer og nyanserer mennesker på en forbilledlig måte. Om grunnen til menneskets problem er enkelt, er mennesket selv ikke det.
Körkarlen var først like kjent og elsket som The Cabinet of Dr. Caligari, Gold Rush og Battleship Potemkin, men ble så mindre kjent. I dag er den vel mest kjent i filmklubbmiljøer og er ikke nødvendigvis kjent selv blant de som godt kan kjenne til de tre forutnevnte. Det er synd, for The Phantom Carriage har en sterk historie, glimrende skuespill og spesialeffekter som imponerer meg voldsomt. Det var veldig morsomt og overrumplende plutselig å gjenkjenne inspirasjonen til Stanley Kubricks ”Heeeere’s Johhny!”-scene med Jack Nicholson i The Shining. David Holm hugger med øks gjennom en låst dør som hans kone og barn har søkt tilflukt bak. Deretter stikker han hodet gjennom døren for å vri om låsen. Akkurat som gode gamle Jack gjør på jakt etter sin familie.
Filmen er ordnet i tre tilbakeblikk etter at David Holm dør og har samtalen med vognføreren. Det første tilbakeblikket viser oss en glad og kjærlig David som elsker sine barn. Disse scenene er de eneste i natur og dagslys i filmen. Regissør Sjöström bruker farger for å skille tilbakeblikkene fra nåtiden og veksler mellom blåskjær og sepia, som er en slags jordgul farge. Vi kjenner igjen vognføreren som mannen som får David Holm til å begynne å drikke, og vi forstår også at David leder sin egen bror til flasken senere. David havner senere i fengsel og får der se at broren hans også har havnet i fengsel, for et fylleslagsmål som ender med drap. David Holm sverger å forandre seg og starte et nytt liv når han blir løslatt. Men da han forstår at kona har gått fra mens han var i fengsel, sveller bitterheten og hevnlysten opp i ham. Han havner på flaska mens han leter etter sin kone overalt.
Det neste tilbakeblikket handler om David Holms besøk på Frelsesarmeens slumstasjon. Søster Edit bruker hele natten på å sy Davids jakke og blir smittet av tuberkulose fra all smitten og utøyet i jakken. Vi ledes til å tro at David ønsker å takke for arbeidet morgenen etter, men i stedet river han av alle lappene hun har sydd på. Så dypt har David Holm sunket at han finner glede i å skade andre både fysisk og psykisk. Men søster Edit ønsker ham allikevel velkommen neste nyttårsaften. Hun representerer det beste i kristendommen, omtanke og tilgivelse.
Det siste tilbakeblikket tar for seg søster Edits forsøk på å gjenforene David og hans kone, noe som hun skal komme til å angre dypt. Edit har forelsket seg i David på tross hans avvisning av all hjelp og brutale oppførsel. Men da hun får vite at han har en kone, ofrer hun sin kjærlighet til ham og gjør det hun mener er rett. Men David driver sin kone til randen av selvmord med sin drikking og mishandling. Dette er grunnen til at Edit vil se at David har forandret seg før hun skal dø av sykdommen han har påført henne. Slik både starter og slutter filmen i sykerommet til søster Edit.
Ingmar Bergman påsto at han hadde sett Körkarlen over 100 ganger. Charlie Chaplin mente det var den beste filmen han hadde sett. Det er virkelig noe helt spesielt med The Phantom Carriage. Et mesterverk fra filmens ungdom.
Øyeblikket: Det er mange store øyeblikk i denne filmen, men en scene står spesielt sterkt i minnet mitt. Det er en magisk, skremmende, stemningsfull og tankevekkende sekvens. Vi følger Dødens vognfører på sin runde for å hente de nye døde sjelene. Vognen er halvveis usynlig der den knirkende ankommer mennesket akkurat idet sjelen forlater legemet. Vognen kjører like godt på vann som på land. Körkarlen går ned på havets bunn og henter sin døde sjel. Han parkerer sin vogn idet forretningsmannen lader sin pistol. Han går opp trappen mens pistolen rettes mot tinningen, og åpner døren idet skuddet går av. Dødens vognfører er alltid presis.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.37:1, ingen overraskelser der. Det er absolutt en blu-rayeffekt til stede, som man kan se i graden av detaljer som er synlige. Ellers er det noe skade som rimelig er på en så gammel film, men dette er en fantastisk utgave av en 90 år gammel film. Lyden består av to nykomponerte musikk/lydspor som er valgfrie. Disse presenteres i 5.1.
Ekstramateriale
Two scores, one by Swedish composer Matti Bye and the other by the experimental duo KTL: For meg ble dette en polarisert opplevelse. Jeg virkelig elsket lydsporet til Matti Bye og avskydde KTL sitt lydspor. Bye blander tradisjonell musikk med stemningsskapende lydeffekter som omfavner filmen på en passende måte. Det andre lydsporet føles for meg avkoplet og fremmed fra filmen.
Audio commentary featuring film historian Casper Tybjerg: Dansker snakker engelsk som Werner Herzog, noe som er meget underholdende. Filmhistoriker Tysbjerg formidler et meget informativt og interessant kommentatorspor som aldri blir kjedelig.
Interview with Ingmar Bergman, excerpted from the 1981 documentary Victor Sjöström: A Portrait, by Gösta Werner:The Phantom Carriage gjorde et enormt inntrykk på Bergman, han ble totalt overveldet av filmen. Tidlig i sin karriere hadde Bergman syntes at Sjöström overspilte og var for opptatt av kostymer. Senere har Bergman innsett at Sjöström var en stor, stor skuespiller. Bergman hadde ikke våget å korrigere eller instruere Sjöström i noen særlig grad under innspillingen av To Joy, men turte det i Wild Strawberries. Det førte til en del trefninger. Intervjuet er på 15 minutter.
The Bergman Connection, an original visual essay by film historian and Bergman scholar Peter Cowie on the film’s influence on Bergman: I dette videoessayet går Peter Cowie inn på hvilken innflytelse Sjöström hadde på Bergman og hvordan det kommer til syne i Bergmans filmer. I Wild Strawberries er for eksempel sekvensen med vognen og likkisten filmet som om det var en stumfilm. Sjöströms kameramann Jensen lærte opp Bergmans to kameramenn Gunnar Fischer og Sven Nykvist. Det finnes også flere likheter mellom Wild Strawberries og The Phantom Carriage. Både David Holm og Isak Borg må gjenoppleve sin dårlige oppførsel og se det i mer objektivt lys. Det blir en tøff påkjenning for dem begge. Spennende essay på 18 minutter.
Footage of the construction of the Räsunda studio where The Phantom Carriage was the inaugural production: Tja. Et fem minutters langt klipp fra området ved Råsunda rundt 1920. En kuriositet.
A booklet featuring an essay by screenwriter and filmmaker Paul Mayersberg: Av ekstramaterialet denne gangen er det kommentatorsporet og dette essayet av Paul Mayersberg som er de mest givende. Essayet er fra øverste hylle, man lærer virkelig noe om filmen ved å lese det. Mayersberg forteller at distributørene hadde vanskelig for å klassifisere filmen med tanke på promotering. Var det en spøkelsesfilm, skrekkfilm, thriller eller religiøs fabel? David Holm var modellert etter Sjöströms egen far, inspirert av den spenningen som fantes mellom far og sønn. På slutten av heftet er det en liten tekst om bakgrunnen for musikken og musikerne selv.
Orpheus (Criterion nr. 68)(Blu-ray)
1950 – Jean Cocteau (svart-hvitt)
Å dø for kunsten
Nivå 1 (uten spoilers)
Orpheus er en berømt poet i denne moderne adapsjonen av Orfeusmyten. Han ligger i konflikt med andre unge diktere. Han er forelsket i både sin kone Eurydice og en mystisk prinsesse. Som myten forteller oss, skal Orpheus i sin søken etter inspirasjon følge prinsessen inn i dødsriket.
Nivå 2 (med spoilers)
Speil er i følge mytologien og symbolverdenen inngangen til andre verdener. Ved å se i speilet kan man få innsikt i visdom som den andre verdenen innehar. Refleksjonen vi kan se i speil, kan også overføres til det å stå ansikt til ansikt med andre mennesker. Deres reaksjoner vil speile oss selv.
Hva handler så Orpheus om? Den handler på et plan om kunstnerens krise og hans streben etter inspirasjon og hva han må utsette seg for av prøvelser for å kunne skape. Cocteau har flettet inn mange av sine egne erfaringer og egne holdninger inn i filmen. Konflikten med andre retninger innen kunsten er selvbiografisk. Café des Poetes i filmen er i virkeligheten Café Flor hvor Sartre og andre kulturpersonligheter vanket. Scenene er spilt inn on location på Café Flor.
Når Cégeste dør utenfor caféen og prinsessen tar ham med i bilen, forandres det vi ser gjennom bilvinduet til å bli negativer av film. Ved et så enkelt grep skiftes stemningen i filmen fra realistisk til magisk eller overnaturlig. Vi forstår at fra nå av er alt mulig, noe som gjør at vi er mer mottagelige for å godta at huset vi nå ankommer fungerer som en portal til andre verdener. Herfra skal prinsessen, Orpheus, Heurtebise og Cégeste stige ned til dødsriket. Cégeste skal fra nå av tjene døden, i form av prinsessen.
Heurtebise tok sitt eget liv ved hjelp av gass, får vi vite ved en forsnakkelse. Han er nå en slags engel som også arbeider for krefter i dødsriket. Som sjåfør for Døden er han til stede i situasjoner av dramatisk karakter, og bruker sine evner til å hjelpe mennesker. Han fungerer til en viss grad som en moralsk rettesnor for Orpheus, og forsøker å vise Orpheus veien tilbake til et godt liv med Eurydice. Foruten denne funksjonen lærer han også Orpheus å gå gjennom speil, altså det å tre inn i andre verdener som er så viktig for kunstnere. Heurtebise hjelper prinsessen med å drepe Orpheus i dødsriket og dermed er han levende i den virkelige verdenen igjen, gjenforent med sin Eurydice.
Viktigheten av speil i Cocteaus kunstverden blir meget tydelig ved at han velger å bruke speilet i en meget avgjørende scene. I den opprinnelige Orfeusmyten drar Orfeus ned til dødsriket for å hente opp sin elskede Eurydice. Han får lov til det på en betingelse: under oppstigningen til vår verden skal han ikke snu seg og se på henne. Dette går bra helt til de nesten er oppe, da snur Orfeus seg og ser på Eurydice og hun trekkes ned til dødsriket igjen. I filmen har Cocteau latt blikkene deres møtes i speilet i bilen, og Eurydice blir borte ved et trylleslag. Cocteau elsker speil, statuer og hansker. Derfor føles det som et streif av genialitet, i hvert fall veldig riktig, at han klarer å inkorporere dette symbolet inn i filmens nøkkelscene.
Manuset til Orpheus var for mørkt og dystert til å klare å tiltrekke seg produsenter, så Cocteau så seg nødt til å grunnlegge sitt eget produksjonsselskap. Orpheus er et ordentlig auteaur-verk. Cocteau kunne besette rollene som Orpheus og Cégeste med sin ekskjæreste Jean Marais og daværende kjæreste, Edouard Dermithe. Kjærlighetsaffæren mellom Orpheus og prinsessen kan godt sies å speile Cocteaus tidligere heterofile kjærlighetsaffære med en adelig kvinne, som endte etter kort tid.
Cocteau sier at det største hinderet hans er elitepublikummet, i sterk kontrast til hva den gjengse oppfatningen er. Det vanlige publikummet kan godt like filmene hans og de stiller ikke kritiske spørsmål. Allikevel kan man ikke si at Cocteau gjør filmene sine spesielt lett tilgjengelige for det vanlige publikum. I Orpheus har han også en heftig samling jazzlåter på lydsporet, noe som var i sin spede begynnelse i Europa på den tiden. Dette kunne også ha blitt oppfattet som elitistisk og ekskluderende.
Øyeblikket: Orpheus og Heurtebise stiger ned til dødsriket i en gang hvor de må kjempe seg fremover steg for steg. Det hele får en mytisk og særegen stemning, ulikt noe annet du har sett på film før. Hemmeligheten bak denne fantastiske sekvensen er at skuespillerne ligger på gulvet og jobber seg mot den ene siden, mens kameraet går på skinner i taket og filmer rett ned på dem. Gulvet er i tillegg hevet 8 fot opp fra det egentlige gulvet, slik at Cocteau kunne skape effekten av at Orpheus og Heurtebise blir trukket rundt hushjørnet. Egentlig skled de bare ned et skråplan til en polstret matte på gulvnivået. Slik kunne det også ligge foto av bakgrunner på gulvet som kan skimtes gjennom ”vinduene” de to går forbi. Perspektiv skapes flott gjennom den 8 fots avstanden mellom planene.
Lyd og bilde
Bildet på Orpheus blir presentert i 1.33:1 og lyden er mono. Begge deler får nær toppkarakter. Bildet er ekstremt rent og skarpt. Det kunne godt hatt enda mer dybde, men er meget godt. Som vanlig er de godt opplyste dagscenene best, men også scenene der Orpheus kjører rundt i Paris sine tomme gater er slående. Lyden er fyldig, med klar dialog og deilig, deilig jazz.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring French-film scholar James S. Williams: Dette ble et litt kjedelig kommentatorspor, selv om han selvfølgelig har mye kunnskap om filmen. Stemmen er flat og vanskelig å engasjere seg i.
Jean Cocteau: Autobiography of an Unknown (1984), a feature-length documentary: Dette er den samme dokumentaren som er med på den eldre versjonen av Blood of a Poet. Cocteau snakker om kunstnermiljøet og hans venner som Stravinsky og Picasso. Dette er en dokumentar Cocteau like gjerne kunne hatt regien på selv. Han iscenesetter alt og tilfører en litt magisk dimensjon til filmen. Han snakker i stor grad om sine tegninger, og om hvordan han tegner slik en jazzmusiker improviserer. Egentlig er det lite fokus på filmene hans, men det er spennende å høre om den allsidige kunsten hans. 68 minutter.
Jean Cocteau and His Tricks (2008), a video interview with assistant director Claude Pinoteau: Cocteau brukte ikke storyboard på den tiden Orpheus ble laget. Det var ikke vanlig. Han overlot mange av valgene til kamerateamet, selv om han ville godkjenne utsnittet etterpå. Av effekter var det spesielt slow motion og baklengs avspilling som var hans varemerke. Interessant videointervju på 14 minutter.
40 Minutes with Jean Cocteau (1957), an interview with the director: I denne samtalen utdyper Jean Cocteau blant annet hvem som er hans publikum. Han beskriver også kunsten han har utsmykket kirker med. Dette er en veldig flott sekvens. Blood of a Poet har gått 17 år sammenhengende i New York og det er rekord. Cocteau er synlig stolt av dette.
In Search of Jazz (1956), an interview with Cocteau on the use of jazz in the film: I dette 18 minutter lange intervjuet samtaler Cocteau og intervjueren om jazz, dens introduksjon til Frankrike og Cocteaus bruk av den i film. Cocteau var selv ansvarlig for tidlig å hente jazzgrupper fra USA og England til Frankrike.
La villa Santo-Sospir (1951), a 16 mm color film by Cocteau: En eksperimentell film i beste Cocteau-ånd. Hans første fargefilm. Han går i detalj gjennom kunsten han har utsmykket veggene i villaen sin med. Veldig interessant kortfilm på 37 minutter.
Gallery of images by French-film portrait photographer Roger Corbeau: Sylskarpe fotografier fra filmen.
Raw newsreel footage from 1950 of the Saint-Cyr military academy ruins, a location used in the film: En kort bit på to minutter om ruinene etter Saint-Cyr, det franske militærakademiet som Napoleon Bonaparte grunnla i 1803. Her ble flere scener spilt inn i Orpheus.
Theatrical trailer: Spennende trailer om en myte satt i vår tid.
A booklet featuring an essay by author Mark Polizzotti, an excerpted article by Cocteau on the film, and an essay on La villa Santo-Sospir by Williams: Polizzotti har skrevet et OK essay, men det mest interessante dukker opp i Cocteaus essay om filmen. Williams essay om La villa Santo-Sospir er en fin følgesvenn til Cocteaus kortfilm.
Harakiri (Criterion nr. 302)(Blu-ray)
Japan – 1962 – Masaki Kobayashi (svart-hvitt)
Den tomme rustningen
Nivå 1 (uten spoilers)
En ronin, en samurai uten arbeid, ankommer huset til Iyi-klanen og ber om å få begå et ærefult selvmord på gårdsplassen deres. I denne tiden var det mange ronin som spurte om dette, og alle var ikke like oppriktige. Noen spekulerte i å få penger og bli sendt videre. Men denne samuraien virker meget innbitt.
Nivå 2 (med spoilers)
Først litt om selve begrepet harakiri. Det betegner det rituelle selvmordet med sverd utført på en grusom måte. Man skal stikke seg i magen og deretter føre sverdet sidelengs før man skjærer opp og på skrå. Slik hindres innvollene i å falle ut. Når det er gjort på en tilfredsstillende måte bøyer man nakken fremover og sekundanten hogger av hodet. Det er det litt uenighet rundt hvilket ord som er det riktige. Noen hevder at harakiri egentlig bare beskriver selvmordet og framgangsmåten, mens hele ritualet med dets ærefulle aspekt og symbolikk skal betegnes som seppuko. Derfor er det flere som mener at Criterion burde ha kalt filmen Seppuko i stedet for Harakiri.
Filmen kan fortjene et lite resymé. Motome Chijiiwa spør om lov til å utføre harakiri på Iyi-klanens gårdsplass. Etter at dette har blitt en utbredt praksis blant ronin som ikke er oppriktige i sitt ærende, men gambler på at de skal få en slant penger for å velge seg et annet sted å utføre selvmordet, bestemmer Iyi-klanen seg for å sette ned foten. De godtar forespørselen og presser Motome til å utføre harakiri straks. Han har pantsatt sverdet sitt for å skaffe penger til sin syke familie og trygler om en utsettelse på en dag slik at han rekker hjemom. Iyi-klanen oppfatter situasjonen som at han aldri hadde tenkt å gjennomføre harakiri, og da de oppdager at han har sverd av bambus i sliren forsterkes mistanken. Derfor presser de han til å begå harakiri med bambussverdet.
Hanshiro er Motomes svigerfar. Han fikk levert liket av Motome hjemme, med hånlige kommentarer fra tre samuraier som var sterkt delaktige i avgjørelsen til Iyi-klanen. Disse tre er Omodaka, Hayato og Kawabe. Hanshiro oppsøker Iyi-klanens hus og spør dem om å få begå harakiri hos dem. Han blir fortalt historien om Motome, men påstår at han ikke kjenner ham og insisterer på at hans hensikter er redelige. De innfrir hans ønske og ritualet kan begynne. Ingen av sekundantene Hanshiro ønsker fra Iyi-klanen er til stede. Alle har meldt seg syke. Hanshiro forlanger å fortelle en historie og etter hvert kommer hans virkelige intensjoner fram. Han vil at klanen skal forstå hvilken grusom feil de har begått og be om unnskyldning. Men klanens leder Saito tar ikke selvkritikk. Derimot mister han tålmodigheten med den snakkesalige samuraien og forlanger at han iverksetter sitt harakiri. Hvis ikke vil hans menn drepe Hanshiro. Da kaster Hanshiro hårpiskene til de tre samuraiene på bakken foran seg og håner hele samuraisystemet som et æreløst og tomt system. Han har oppsøkt de tre samuraiene, beseiret dem i kamp og kuttet av symbolet på deres samuraiære, hårpisken. Deretter blir han angrepet og slår godt fra seg til han til slutt blir skutt, noe som må være et nederlag for en så tallmessig overlegen gruppe. Vi må legge merke til at han på slutten av kampen ender i et rom hvor en samurairustning står utstilt. Da han river den ned ser vi at den er tom bortsett fra noe bomull som fyllstoff. Slik presser Kobayashi gjennom sitt poeng at samuraikodeksen er en ulykke for det japanske samfunnet, en tom og meningsløs tradisjon.
Hanshiro er ikke oppriktig i sitt ønske om å begå harakiri som han bare har forakt til overs for, men han er oppriktig i sitt ønske om å dø. Han vil gjenforenes med sin datter, svigersønn og barnebarn i det hinsidige riket. Men han vil ikke dø uten å få fred, og det får han kun gjennom en unnskyldning eller kamp. Harakiri ender med en negativ klang. Iyi-klanen samordner sin versjon av hendelsene i den hensikt å opprettholde samuraisystemet for enhver pris. Hanshiro begikk harakiri på deres gårdsplass (og støttet dermed oppunder systemet han foraktet), og de ”syke” samuraiene skulle presses til harakiri i sine hus. Det måtte ikke komme ut at de var blitt beseiret og ydmyket. Slik vinner føydalsystemet og i overført betydning samtidens føydalsystem, i form av et hensynsløst kapitalistisk vesen.
I denne perioden i japansk filmindustri florerte det med samuraifilmer. Men Kobayashis mesterverk er en anti-samuraifilm. I motsetning til mange andre filmskapere som hyller verdiene som samuraiene lever etter, er Kobayashi meget kritisk. Akira Kurosawa hadde et helt annet syn på samuraiene.
Kobayashi dannet etter hvert et produksjonsselskap sammen med filmregissørene Kurosawa, Kon Ichikawa og Kinoshita. De fikk en dårlig start siden Kurosawas Dodes’ka-den ikke ble noen kommersiell suksess. Tvert imot ble den en fiasko og Kurosawa følte han hadde tapt ansikt og forsøkte å begå harakiri. Kurosawa var av samuraislekt.
Øyeblikket: Da Hanshiro ser ut til å ha brukt opp all sin tid og angrepet virker uunngåelig, trekker han frem hårpiskene til de ”syke” samuraiene. Han har oppsøkt hver enkelt av dem og ydmyket dem på det groveste ved å kutte av dem symbolet på deres stand og ære. Effekten på soldatene rundt er slående.
Lyd og bilde
Denne filmen er presentert i 2.35:1 og lyden er som sedvanlig mono. Bildet er god oppgradering fra DVDen, selv om den også var av god kvalitet. Vi får enda mer dybde og detaljer, og filmkornet er akkurat passe. Strålende. Spesielt er innendørsscenene fra Hanshiro Tsugumos hjem nydelig med alle sine skarpe detaljer. Lyden er god, men til tider litt skarp med den aggressive japanske talemåten i spente situasjoner.
Ekstramateriale
Video introduction by Japanese-film historian Donald Richie: Dette er min favorittekspert på Criterionutgivelsene. Han innehar så mye kunnskap og har en fantastisk måte å formidle på. Ikke et ord er overflødig. Han forteller at Kobayashi plasserte historien rundt 1630 i motsetning til mange andre regissører som lagde film fra perioden rundt 1800. Da var systemet i forfall. Richie hevder at kritikerne var samstemt i sin hyllest av filmen, og den har etter hvert blitt en klassiker.
Excerpt from a rare Directors Guild of Japan video interview with director Masaki Kobayashi, moderated by filmmaker Masahiro Shinoda: Fint sjeldent og kort intervju med regissøren. Han trekker frem staben på Harakiri som spesielt talentfull. Komponist, skuespillere, art director og manusforfatter var sjeldent gode. Kobayashi får ideer både i full og edru tilstand. Kolleger mener de han får i fylla er best.
Video interviews with star Tatsuya Nakadai and screenwriter Shinobu Hashimoto: Disse intervjuene er på henholdsvis 15 og 13 minutter. Nakadai er en meget sympatisk skuespiller som forteller om interessante opplevelser under innspillingen av Harakiri. De brukte virkelige sverd, så det var bare å dukke. Heldigvis var det dyktige sverdinstruktører involvert. Hashimoto forklarer i detalj hvordan et skikkelig harakiri skal utføres. Han skrev manuset ut fra et premiss om en sint samurai ved sin harakiri-seremoni. Filmen har mange flashbacks og flashbacks er egentlig noe manusforfattere og regissører hater, fordi de beveger filmen bakover i stedet for fremover. Men i Harakiri fungerer det godt.
Original theatrical trailer: Stilfull trailer. Frysing av bilder, tomme rom som senere skal være arena for historien. Vi får også se filmstaben med kamera filme scenene i traileren. Spesielt.
A booklet featuring an essay by film scholar Joan Mellen and a reprint of Mellen’s 1972 interview with Kobayashi: Mellens essay er godt. Han plasserer Kobayashi i en meget systemkritisk fløy, hvor filmene kan leses som kommentarer til dagens Japan, og da spesielt et næringsliv som har lite hemninger. Intervjuet med Kobayashi er også interessant, siden vi får høre regissørens egne ord og tanker uten filtrering gjennom en annens fortolkning.
The Great Dictator (Criterion nr. 565)(Blu-ray)
USA – 1940 – Charlie Chaplin (svart-hvitt)
Chaplin versus Hitler
Nivå 1 (uten spoilers)
I Tomania har den jødehatende diktatoren Hynkel tatt makten og leder verden mot en ny stor krig. I det jødiske kvarteret driver en krigsveteran barbersalongen sin. Han er slående lik diktatoren. Snart skal han få føle diktaturets nye politikk på kroppen.
Nivå 2 (med spoilers)
I oktober 1940 hadde The Great Dictator premiere. Samtidig med at Chaplin brøt sin orale taushet på film, brøt han samtidig Hollywoods taushet hva nazi-Tyskland angår. Chaplin utfordret Hitler med sin parodi og latterliggjøring av diktatoren. Samtidig var filmen et farvel til The Tramp. Stevnemøtet med den jødiske jenta var siste gang The Tramp viste seg på film, med sin bowlerhatt, vide bukser og svarte jakke.
Chaplin legger ingenting i mellom sin beskrivelse av Hynkel, Garbitsch og Herring, henholdsvis Hitler, Goebbels og Göring. The Great Dictator er en rimelig enkel og karikert film, men den har sine små stunder med mer subtil humor. Som da Hynkel holder det obligatoriske barnet under paraden, og leverer det tilbake fordi det har pisset på ham. Eller da Hynkel heller vann inn øret før det blir spyttet ut av munnen. Et spark til det retorikken i Hynkels hatpropaganda, like tom som hodet hans. En annen måte Chaplin får frem hva hans synes om innholdet i Hynkels politikk, er ved å la talene hans bestå kun av meningsløse ord og rare lyder. Vi hører ord som sauerkraut (surkål) og wiener schnitzel ispedd grynt, stønn og harking.
Filmen har en voldsom skifting mellom humor og alvor. Vi går rett fra harselas med Hynkel til stormtroppenes trakassering av jødene i den jødiske bydelen. Slik får Chaplin oss til stadig å reflektere over det vi ser, og aldri være oss ubevisst det vi ser på skjermen. Schulz er Chaplins versjon av den gode tysker. Da stormtroppene forstår at Schulz ikke kan beskytte jødene lenger, settes det i gang en massiv rasering av bydelen. De knuser barbersalongen og selv om det skjer utenfor bildet, hører vi alt glasset som knuses. Dette gir oss en klar assosiasjon til Krystallnatten. Barbereren og jenta sitter på taket og ser huset brenne. Ved ikke å vise oss ansiktet hans, må vi selv tenke oss uttrykket i ansiktet hans, hva han føler og tenker. Denne muligheten til medvirkning i historien er et smart trekk, for de fleste av oss vil antageligvis bli mer følelsesmessig engasjert i den lille mannens skjebne.
Chaplin møtte mye motstand mot filmen både før og etter den var laget. England uttalte at den ikke ville bli tatt inn i landet, og krefter i USA forsøkte å få ham vekk fra ideen. Dette var en tid hvor det jødiske ikke var særlig populært, og skuespillere som Edward G. Robinson hadde forandret navnet sitt. Senere gjorde Kirk Douglas og Woody Allen det samme. Chaplins kjæreste på den tiden, Pauline Goddard som spiller den jødiske jenta, hadde også amerikanisert navnet sitt.
Kolleger av Chaplin la merke til at regissøren forandret væremåte og lynne etter hvilken karakter han skulle spille. Dager hvor han spilte barbereren var generelt hyggeligere enn når Chaplin trakk i diktatoruniform. Han var skarpere og hissigere da. Kanskje gikk filmen mer inn på ham enn vi vet.
Chaplin var en mester i å skape effekter på film. Hvem skulle trodd at scenen hvor vi ser folkehavet foran diktatoren ble skapt av cornflakes som beveget seg på et serveringsfat? De siste fem minuttene i The Great Dictator er unike i den forstand at filmen slutter å være en film. Nå er det ikke barbereren eller Hynkel som prater, men mennesket Charlie Chaplin. Dette er Chaplins egne tanker og oppfordringer. Som han sa til forsvar for dette spesielle grepet: Etter å ha underholdt i to timer, kan jeg vel få fem minutter på slutten med alvor? Til slutt en liten kuriøs opplysning i forbindelse med ’øyeblikket’ nedenfor: Da russiske soldater inntok Reichstag, lå alt i ruiner bortsett fra en enorm globus…
Øyeblikket: Hynkels drømmende dans med jordkloden. Hitlers stormannsgalskap kunne neppe vært bedre fremstilt. Utførelsen gjorde scenen til en umiddelbar klassiker. Jeg elsker også slutten på scenen, hvor kloden sprekker og Hynkel gråter. Heldigvis falt Hitlers drøm i grus også.
Lyd og bilde
Mono og 1.33:1, som forventet. Man trenger egentlig ikke ta i betraktning at filmen er 71 år gammel. Bildet er rett og slett perfekt. Nesten for pent. Ingen skader, fin dybde og skarphet. Virker ekstremt polert og er rett og slett referansekvalitet. Lyden er strålende, den også.
Ekstramateriale
New audio commentary by Charlie Chaplin experts Dan Kamin and Hooman Mehran: Et godt kommentatorspor som rimeligvis fokuserer på historier rundt innspillingen og verdenssituasjonen, da selve filmen ikke er av de vanskeligste å forstå.
The Tramp and the Dictator (2001), Kevin Brownlow and Michael Kloft’s documentary paralleling the lives of Chaplin and Hitler, including interviews with author Ray Bradbury, director Sidney Lumet, screenwriter Budd Schulberg, and others: Charlie Chaplin og Adolf Hitler ble født i samme uke i samme måned i samme år! De var sterkt knyttet til sin mor og hadde en brutal far som døde tidlig i livet deres. De vokste opp i slummen i henholdsvis London og Wien. Antageligvis imiterte Hitler Chaplin da han anla den berømte barten. Hitler tok skuespilltimer for å få mest mulig effekt av talene sine. Overgangen til lydfilm var problematisk for Chaplin, men ble gjennombruddet for Hitler. Uten lyden ble han en mer eller mindre komisk figur på filmavisene. I en tid hvor Hollywood avsto fra å kommentere Hitler av frykt for å miste det tyske filmmarkedet, utfordret Chaplin Hitler. Ray Bradbury støttet Chaplin i dette, og mener at det beste våpenet mot en diktator er latter. Vi tar deg ikke alvorlig, du teller ikke. Henry Ford støttet Hitler og var antijødisk og anti-fagforeninger. Dette provoserte Chaplin så mye at han brukte Ford som en lite flatterende modell for fabrikkeieren i Modern Times.
Two new visual essays, one by Chaplin archivist Cecilia Cenciarelli and one by Chaplin biographer Jeffrey Vance: Chaplin’s Napoleon (19 minutter) er en fortelling om Chaplins filmprosjekt om Napoleon, som til slutt blir oppgitt. Det finnes mye materiale om filmen, blant annet to ferdige manus, kontrakter og historiske tekster. The Clown Turns Prophet er et 21 minutters videoessay om Chaplin som en polariserende politisk figur etter filmene med The Tramp. Han fikk uventet støtte fra president Roosevelt angående The Great Dictator i en tid da mange jobbet mot Chaplins prosjekt. Etter krigen dro Chaplin til Europa etter å ha blitt utsatt for senator McCartneys forfølgelse. Han har i ettertid sagt at han ikke ville ha laget filmen om han hadde visst den fulle sannhet om nazi-Tysklands utryddelsesleire. Etter at Joan Collins hadde spøkt om Holocaust på et besøk hos ham i Sveits, tvang han henne til å se bilder fra leirene til hun fikk et litt annet syn…
Color production footage shot by Chaplin’s half-brother Sydney: Materiale fra innspillingen av The Great Dictator. Uten lyd, men med farger. Fascinerende å se scener fra filmen utfolde seg i farger. Blant annet ser vi en episode hvor Chaplin skjeller ut regiassistenten. Denne scenen de jobber med fungerte aldri, og har blitt droppet i den endelige filmen. 27 minutter.
Barbershop sequence from Sydney Chaplin’s 1921 film King, Queen, Joker: Her er det broren Sydney som spiller barbereren. Det må vel sies at broder Charlie er en bedre skuespiller, men Sydney gjør seg slettes ikke bort. I Two Shaves er denne sekvensen kryssklippet med barberingssekvensen i The Great Dictator for en sammenlignende effekt.
Deleted barbershop sequence from Chaplin’s 1919 film Sunnyside: En morsom scene som ble vraket fra Sunnyside. Det er et under at kunden ikke får strupen skåret over i løpet av besøket.
Rerelease trailer: En trailer på det jevne.
A booklet featuring an essay by film critic Michael Wood, Chaplin’s 1940 New York Times defense of his movie, a reprint from critic Jean Narboni on the film’s final speech, and Al Hirschfeld’s original press book illustrations: Wood mener at Chaplins barberer innehar trekk av Hynkel og at prosjektet til Chaplin er å vise at likheten mellom de to, Chaplin og Hitler, er stor. Litt søkt, kanskje? I Chaplins essay forsvarer han det å lage en komedie om Hitler, propagandaaspektet og talen på slutten. Godt skrevet! Brody har en liten kommentar om Narbonis tekst om filmen, før Narbonis tekst trykkes. Narboni hevder at Chaplin forlater historien de siste fem minuttene. Han ble både kritisert og latterliggjort for det. Godard derimot mener at dette var starten på Cinema Verité, direkte cinema.
Ugetsu (Criterion nr. 309)(DVD)
Japan – 1953 – Kenji Mizoguchi (svart-hvitt)
Ambisjoner, offer og tilgivelse
Nivå 1 (uten spoilers)
Japan under borgerkrigene, 1467-1573. Genjuro og Tobei streber etter suksess som henholdsvis pottemaker og samurai. Konene deres holder dem nede på jorden, men ambisjonene fører dem allikevel inn til byen. I en verden hvor det overnaturlige blander seg med det realistiske, møter de to familiene store utfordringer.
Nivå 2 (med spoilers)
Ambisjonene hos Genjuro og Tobei er sterke drivkrefter. De søker mot sine drømmer og samarbeider selv om målene deres er forskjellige. Etter at de slipper unna det første angrepet på landsbyen, finner de ut at krukker og boller ikke har blitt ødelagt under angrepet. De to parene drar av sted i båt, men møter en døende soldat som ber dem om å ta vare på kvinnene sine. Dette rådet blir ikke fulgt. I stedet blir de etterlatt i landsbyen hvor tragedien skal ramme begge kvinnene.
Den store suksessen Tobei og Genjuro streber etter skal de oppnå. Men ikke ved hjelp av egne ferdigheter. For Tobei jukser seg til sin status ved å late som om han drepte krigsherren. Han tar bare æren for et allerede avkappet hode. Genjuro selger meget godt av bollene sine til en kunde, problemet er at kunden er et spøkelse. Så i en virkelig og ærlig verden ville de nok fremdeles ikke ha gjort det så bra.
På grunn av at mennene har dratt av sted for å oppfylle sine drømmer om makt og velstand, er kvinnene sårbare hjemme i landsbyen. Miyagi blir ranet og drept av streifende soldater. Ohama blir voldtatt av fem soldater i et buddhistisk tempel. En av soldatene kaster til henne penger etterpå, som hun opplever som meget krenkende. Dette fungerer som et frempek mot at Ohama senere blir prostituert. De to parene blir gjenforent allikevel. Tobei møter sin kone som prostituert, mens Genjuro finner roen sammen med ånden etter sin kone hjemme i landsbyen. I Mizoguchis film blandes tid, fantasi og virkelighet på en elegant måte. Det hele føles på en måte helt naturlig.
Mizoguchi skal ha laget Ugetsu dels som en måte å svare Kurosawa på under deres rivalisering. Denne rivaliseringen kan ha blitt følt sterkere hos Mizoguchi enn hos Kurosawa. Ugetsu er ikke så ulik en Kurosawa-film i tone, føler jeg. I ettertid har Ugetsu virkelig blitt løftet opp i eliteklassen av filmer, men den vant bare sølvbjørnen i Venezia i 1953. Ingen film ble funnet god nok til å vinne gullbjørnen. Mizoguchi klandret produsenten sin for dette, og mente han blandet seg for mye inn. Mizoguchi ville ha laget filmen enda et hakk mørkere. Den historiske perfeksjonismen hos Mizoguchi var så sterk at alle statistene hadde spesiallagde klær og fikk spesiell instruksjon. Slike detaljer skaper, når de veves sammen på en dyktig måte, en helhet som gjør at man aldri faller ut av illusjonen som en film tross alt er.
Etterkrigstidens Japan var preget av nederlaget, fattigdommen og en generell desillusjonert stemning. Militaristene hadde fått prege 30-tallet, men folk var vel forsynt av deres nasjonalisme og krigshissing nå. Kanskje valgte Mizoguchi den historiske perioden som var preget av borgerkrig og kaos i Ugetsu for best å kunne resonnere med samtidens Japan. Ugetsu er en film som nokså direkte beskriver menneskets grådighet og begjær. Sett på bakgrunn av tidens desperasjon kan man forstå at brutale handlinger blir hardere og hyppigere, men gruppevoldtekt i buddhistiske templer og ran og drap av småbarnsmødre er allikevel hard kost. Jeg vil anta at etterkrigstidens Japan også var ridd av slike episoder.
Ugetsu er herlig uanstrengt i måten den veksler mellom fantasi/overnaturlighet og realisme/virkelighet. Det kan være litt vanskelig å fastslå om Genjuro opplever spøkelsene i villaen, eller om alt foregår i hans hode. Er filmen en spøkelsesfilm eller skildrer filmen Genjuros fantasi? Uansett svarer spøkelset/illusjonen på Genjuros ønsker, og til å begynne med opplever han dette positivt. Men så slår spøkelset seg vrang, eller kanskje man kan si at drømmen blir til mareritt. Den samme problemstillingen kan sies å gjelde når det gjelder Genjuros kone. Hun blir drept mye på grunn av Genjuros forsømmelse av sine plikter som ektemann. Når da filmen slutter med at de har et slags samliv, hvor hun er til stede fra det hinsidige, er det da et spøkelse han forholder seg til eller har han fått fred med sin samvittighet og skapt nok en fantasi?
Mizoguchi tar oss varsomt inn i det overnaturlige via en overgang fra det virkelige og realistiske. Genjuro, Miyagi, Tobei og Ohama legger ut i en båt en tåkete natt. Stemningen er trolsk og magisk. En båt med en døende soldat kommer drivende og Ohama aner spøkelser. Settingen er lagt til rette for at han er et spøkelse, men han svarer nei på Ohamas spørsmål om han er et. Men nå er vi forberedt…
Øyeblikket: Genjuro kommer hjem og leter etter sin kone, Miyagi. Han går en runde i det tomme huset og kameraet panorerer med ham. Ved andre gjennomgang sitter plutselig konen ved ildstedet, på magisk vis. Flott scene som elegant forener det realistiske og det magiske.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.33:1 og lyden er mono. Dette er et meget godt DVD-bilde, med lite skader og slitasje. De små skadene som tross alt finnes er hvite loddrette striper. Bildet er stort sett skarpt og rent. Lyden er også veldig god.
Ekstramateriale
Audio commentary by filmmaker, critic, and festival programmer Tony Rayns: Et ganske godt kommentatorspor. Rayns veksler mellom Ugetsu-spesifikk informasjon og generell informasjon om Mizoguchi.
Kenji Mizoguchi: The Life of a Film Director (1975), a comprehensive, 150-minute documentary by filmmaker Kaneto Shindo, with new and improved subtitles: Denne dokumentaren om Kenji Mizoguchis liv er som lengden tilsier ganske grundig. Den er å regne som noe mer enn en innføring i Mizoguchis virke, mer passende for filmentusiaster som allerede kjenner til regissøren. Dokumentaren inneholder intervjuer med personer i Mizoguchis liv samtidig som den kronologisk følger filmkarrieren. Vi får blant annet vite at hans kone ble psykisk syk og at hennes etter hvert merkelige oppførsel førte henne helt ut i galskapen. Mizoguchi hadde det ikke bra på slutten av sitt liv, og ønsket å starte på nytt i forhold til omgivelsene. Dette rakk han aldri. Han anså sitt liv som et helvete, og det er mulig at det hintes mot narkotikamisbruk i dokumentaren. Han har problemer med å finne plass til sprøyestikk på armene, men om det er medisin eller narkotika det er snakk om, er for meg litt uklart.
Two Worlds Intertwined, a new, 14-minute appreciation of Ugetsu by director Masahiro Shinoda: Dette er regissøren av blant annet Double Suicide. Ugetsu var filmen som lærte Shinoda at filmer kan være fantasi. Spesielt musikken blir gjennomgått av Shinoda. Han hevder også at uansett hvor mange ganger man ser Ugetsu vil man lære noe nytt om filmens muligheter. Et intervju på det jevne.
Process and Production, a new, 20-minute video interview with Tokuzo Tanaka, first assistant director on Ugetsu: I dette intervjuet forteller ham om Mizoguchis perfeksjonisme, som førte til at manusforfatter Yoda måtte omskrive manuset 5 ganger. Selv da ble det gjort endringer etterpå. Godt intervju.
Ten-minute video interview with cinematographer Kazuo Miyagawa, from 1992: Siden både Miyagawa og Mizoguchi hadde en forkjærlighet for kamerakranen, ble den brukt ekstremt mye under innspillingen av Ugetsu. Kanskje opp mot 70% av filmingen foregikk med kranen. Miyagawa avslutter med et ønske om at filmskapere gikk tilbake til stumfilm for inspirasjon. Da kunne kanskje film bli interessant igjen.
Theatrical trailers: Her er det inkludert tre trailere. Den første har et høyt tempo, med store ord og dramatisk musikk. Trailer nummer to er roligere, mer lyrisk. Her er musikken dempet. Disse to trailerne er like lange, tre og et halvt minutt. Den siste er en ufullstendig spansk trailer, som ramser opp priser før den ender brått.
A 72-page book featuring film critic Phillip Lopate and three short stories that influenced Mizoguchi in making the film: Lopate har skrevet et meget godt essay om filmen og innspillingen, men hoveddelen av heftet er viet de tre novellene som danner inspirasjonen for Ugetsu. De to japanske novellene, som ble skrevet av Akirari Ueda på 1700-tallet, heter The House in the Thicket og The Lust of the White Serpent. Disse har preg av eventyr, men er underholdende nok å lese. Den siste novellen er av franske Guy de Maupassant, og er en mer typisk vestlig novelle. Av disse tre trekkes karakterene og handlingstrekkene i Ugetsu ut. Tobei og hans tørst etter å bli samurai stammer fra den franske novellen, mens Genjuros omgang med spøkelsene i villaen stammer fra Uedas verker. Ugetsu er utgitt i en meget forseggjort utgave, med to DVDer i hvert sitt pappcover. Sammen med det tykke heftet på 72 sider samles det hele i en fin pappboks.
Metropolitan (Criterion nr. 326)(DVD)
USA – 1990 – Whit Stillman (farger)
De Unges Forbund
Nivå 1 (uten spoilers)
Metropolitan følger en vennegjeng fra et noe spesielt miljø, nemlig New Yorks overklasse. De er unge, de er borgerlige og de forsøker å finne ut av verden.
Nivå 2 (med spoilers)
Katalysatoren i filmen og vår synsvinkel inn i dette noe lukkede miljøet for de fleste av oss er Tom Townsend. Han er sosialist og har i utgangspunktet lite til felles med dette miljøet som han tilfeldigvis kommer i kontakt med. Hans kummerlige leilighet som han deler med sin mor står i stor kontrast til de luftige og eksklusive Manhattan-leilighetene til de syv medlemmene av Sally Fowler Rat Pack. Tom blir tatt opp som åttende medlem.
Sally Fowler Rat Pack består av Sally Fowler selv, som er en sterk og initiativrik blondine. Fred Neff er mer fyllstoff som ofte sover i bakgrunnen. Jane Clark virker noe eldre enn de andre og muligens har hun andre mål i livet. Charlie Black er meget opptatt av borgerskapets stilling og fremtid, og lanserer UHB-begrepet. Cynthia McLean er den sensuelle og slue, et motstykke til engleaktige og følsomme Audrey Rouget. Nick Smith er gruppens egentlige leder og den mest interessante karakteren i filmen. Han fremstår som ironisk, men mener antagelig alt han sier.
Urban Haute Bourgeoisie er merkelappen disse unge menneskene fra meget godt møblerte hjem har satt på seg selv, for å kunne se seg selv i forhold til resten av verden. Det kan være anstrengende å være rik. Charlie hevder at borgerskapet står bak alle gode fremskritt de siste 400 år. Samtidig mener han at unge medlemmer av det urbane borgerskapet er dømt til nederlag. For Metropolitan er i tillegg til et skråblikk på en spesiell kultur også en oppvekstfilm om unge velstående amerikanere. Måten de orienterer seg i verden på er gjennom høyverdig litteratur, film og filosofi. Det er slett ikke sikkert at det er av det dumme.
Jeg vil jo si at selv om gruppen med unge voksne er til tider litt virkelighetsfjerne, er det ikke et negativt inntrykk jeg sitter igjen med av dem. De er vel verken bedre eller bedre enn andre jevnaldrende. Tom Townsend blir tatt godt imot av alle medlemmene, til og med av Nick! Hans klesstil kommenteres, men sees ikke ned på. Alt i alt synes jeg det virker som en gruppe intellektuelt nysgjerrige mennesker, samtidig som de først og fremst er ungdommer. På et tidspunkt i filmen står Nick og ser ut over New York mens han sier at det er mer enn åtte millioner historier der ute. Det er så vidt jeg vet en setning tatt fra The Naked City regissert av Jules Dassin. Alltid morsomt med små hint til andre filmer.
Å se en film som Metropolitan er en meget hyggelig opplevelse. Til tider føler jeg meg hensatt tilbake til en film av Eric Rohmer, med sine snakkende hoder. Dette er en utelukkende dialogdrevet film, med samtaler utført liggende, sittende, stående og kjørende. Regissør Stillman var opptatt av å skape en film som ikke kunne helt tidsplasseres, og det har han lykkes med. Det viser seg at disse ukjente skuespillerne som utgjør besetningen i Metropolitan er like ukjente i dag. Det er synd.
Øyeblikket: Charlie Black, i sin evige utforsking av borgerskapet som begrep og tilstand, forteller om sin skuffelse over Bunuels film The Discrete Charm Of The Bourgeoisie. Han trodde han endelig hadde funnet en film som skulle beskrive borgerskapet på en intelligent og riktig måte, men filmen viste seg å ta feil på alle felt.
Lyd og bilde
Monolyden er god nok i denne 100% dialogdrevne filmen. Bildet derimot er rett og slett ikke bra. Det er ganske soft, aldri ordentlig skarpt. Det har nok sammenheng med at Metropolitan både er en debutfilm og en lavbudsjettsfilm. Bildeformatet er 1.66:1.
Ekstramateriale
Audio commentary by Stillman, editor Christopher Tellefsen, and actors Chris Eigeman and Taylor Nichols: Et hyggelig kommentatorspor av en vennegjeng. Litt småanekdoter fra innspillingen som ofte var preget av de små ressursene. Det var ikke alltid de innhentet tillatelse før de filmet. Hyggelig, men ikke veldig engasjerende spor.
Rare outtakes and alternate casting, with commentary by Stillman: Disse opptakene har blitt sammen i en montasje som gir et innblikk i hvordan de jobbet. Både uformelt og seriøst.
Trailer: Tom loves Serena, Serena loves Rick, Rick loves himself, Nick hates Rick, Cynthia loves men. Det summerer vel opp Metropolitan? God trailer på to minutter.
A new essay by author and film scholar Luc Sante: Som Sante påpeker virker ideen om å vise livet til amerikansk overklasse som en god ide for å holde kinosalen tom. Metropolitan er en veldig litterær film, med innslag av blant annet Fitzgerald og Jane Austen. Temaet i filmen er i opposisjon til filmens utseende, som minner om tidlig Eric Rohmer og Godard. Dette er et strålende essay som er veldig nyttig for å få med seg alle filmens aspekter.
The Spirit of the Beehive (Criterion nr. 351)(DVD)
Spania – 1973 – Victor Erice (farger)
Anas Spania
Nivå 1 (uten spoilers)
Spania rundt 1940. Franco sitter ved makten. En fattig landsby får besøk av kinobilen som har med en Frankenstein-film. Denne filmen gjør voldsomt inntrykk på lille Ana og hun er overbevist om at monsteret finnes i området. Storesøsteren Isabel påvirker Ana ved å fortelle røverhistorier om kvelden. Men Ana er ikke gammel nok til å skille mellom fantasi og virkelighet.
Nivå 2 (med spoilers)
The Spirit of the Beehive er en kunstfilm som mange vil finne for langsom eller vag i sin narrative struktur. Verken skuespillere eller stab forstod manuset som regissøren og manusforfatteren hadde laget. Da filmen vant Golden Shell som første spanske film i konkurranse med Paper Moon (Bogdanovich) og The Wedding (Wajda) trampet publikum med føttene i protest. Sensuren i Francos Spania slapp filmen gjennom uklippet, men kunne ikke forstå vitsen med filmen da den var ”uutholdelig langsom”. De forventet at ingen ville se den.
Ana er vårt vindu inn i filmen. Alt som skjer og alle voksne sees stort sett gjennom Anas øyne. Derfor må vi legge til vår egen fornuft for å forstå visse hendelser, for det er ikke alt Ana er gammel nok til å forstå. Ana er ennå ikke helt ut et fornuftsvesen. Hun er ikke gammel nok til å skille mellom fantasi og virkelighet. Isabel er akkurat gammel nok, og er den som forteller Ana at film ikke er virkelighet, men at de later som på film. Hun innbiller en svært mottagelig lillesøster at det finnes monstre og kjemper like i nærheten og at de kommer frem om man roper på dem. Hvis man da er den typen menneske som har evnen til å snakke med dem.
The Spirit of the Beehive er en film om Spanias traumer. Om fascismen i samtiden, fattigdom og borgerkrig. Ana er preget av alt dette, men ser det gjennom barnets øyne. Når en frihetskjemper skjuler seg i redskapsbua, blir det for henne kjempen som Isabel har fortalt henne om. Filmen er for øvrig meget godt egnet for egne tolkninger da den foregår i rommet mellom fakta og fiksjon, i dette lille og spesielle magiske feltet. Dette feltet kan du fylle med mening som tilskuer. Kanskje er det derfor at regissør Erice ofte lar kameraet dvele ved et rom etter at menneskene har forlatt det, nettopp for at du skal få tid til å fylle det med ditt eget.
Ana blir sterkt preget av at monsteret i Frankensteinfilmen dreper den lille jenta. Hun har som liten jente selv ingen verktøy for å forstå hvorfor han gjorde det. Isabel unngår å svare direkte på spørsmålet hennes og forteller henne i stedet at film bare er på liksom. Dermed bidrar Isabel til traumet Ana opplever. Hun må nå forsøke å forholde seg til dette helt på egen hånd. Vi ser at Ana blir en veldig ensom jente som ikke klarer å etablere noe sunt forhold til foreldrene sine, som virker fjerne og like ensomme. Den fragmenterte stilen i The Spirit of the Beehive bygger oppunder traumeproblematikken.
Erice har laget en film som ikke gir oss dype psykologiske portretter av menneskene, men heller skildrer essensen av deres indre. Dette er filmskapning i dens reneste form, i og med at den bruker bilder og minimalt med tale for å formidle. Det at ting ikke blir forklart kan relateres til grepet med at virkeligheten skildres gjennom et barns øyne, som bruker andre fortolkningsverktøy enn kun fornuft. For Ana er monsteret og kjempen like virkelige som de andre voksne hun ser. For Ana ser det fantastiske like virkelig som hun ser det vi vil kalle virkeligheten. Hun har evnen til å tro på fantasien hun opplever. Dette er Anas fremste egenskap. Erice liker å kalle scener for følelsesmessige rom, og her ligger nøkkelen til å forstå filmen.
Hva symboliserer så bikuben i tittelen? I intervjuet med skuespiller Fernando Fernán Gómez, forteller han at han fremdeles ikke forstår hva bikuben skal symbolisere. Så dette er ikke lett, men man må jo forsøke. Anas far skriver ned en liten anekdote som leses opp for oss som voice-over. Her betraktes bikuben som et febrilsk samfunn, med hodeløse handlinger og uten toleranse for sykdom og død. Dette kan godt være en metafor for Francos Spania. Så kan vi legge merke til at vinduene i huset har det samme mønsteret som platene i en bikube. Når lyset faller inn vinduet, får rommene et honninggult skjær ved seg. Altså, at huset blir som bikuben, at familien blir preget av samfunnet som Franco har skapt. Familien ser ikke ut til å ha det godt, med distanserte foreldre som heller ikke har det godt sammen. Vi ser dem nesten aldri i samme bilde, noe som forteller oss at forholdet mellom dem nesten er ødelagt. Gløden i denne bikuben er knekt.
Etter at Ana har blitt funnet og brakt tilbake til huset, må hun hvile en stund. Da hun så igjen skal ut i verden igjen, ut av huset som er bikuben hennes, velger hun å presentere seg til omgivelsene. ”Det er meg, Ana”. Slik forsøker Erice å vise et Spania som må innrømme sin fascistiske fortid og grusomme borgerkrig, og på ny ta steget ut i verden. Derfor er det viktig med oversettelsen av denne siste replikken som noen steder feilaktig har blitt oversatt med ”Jeg er Ana”. Da mister vi denne dialogen med omgivelsene som Isabel har lært Ana, og det at hun tar med sin fortid.
Øyeblikket: Ana og Isabel lytter etter toget ved å legge øret på skinnegangen. Ana blir stående i skinnegangen til Isabel skriker til henne. Så dundrer toget forbi dem, mens de står tett inntil sporet. Da toget har kjørt forbi, går de igjen inn i togsporet og ser etter toget. Det er noe med de mekaniske bevegelsene, oppstillingen av jentene på siden av sporet og måten de står etter hverandre i skinnegangen på som oppleves på et annerledes nivå. De ser nesten ut som gjenferd, spøkelser fra en annen tid. Denne scenen har et krypende grøsserelement ved seg. Slike scener er filmkunst.
Lyd og bilde
Bildet er 1.66:1 og er av god kvalitet. Fargepaletten er markant preget av jordfarger. Spesielt inne i huset er det gule fremtredende. Kontoret til Anas far er alltid badet i honningfarget lys. Veldig lekkert, og detaljnivået er også godt på denne filmen fra 1973. Bildet kan sies å være i øvre sjiktet av DVDutgivelser. Lyden er bra, særlig tatt i betraktning at den tar opp lyden mens det filmes. Dette var uvant for det spanske publikummet, og noen klaget på at de ikke hørte hva barna sa. For oss som har på teksten, faller dette eventuelle problemet bort.
Ekstramateriale
The Footprints of a Spirit, a documentary featuring director Víctor Erice, producer Elías Querejeta, coscreenwriter Ángel Fernández-Santos, and actor Ana Torrent: Denne dokumentaren er på 48 minutter og er forbilledlig som ekstramateriale. Victor Enrice deler sjenerøst av tanker rundt filmen og hva han prøvde å oppnå. Han forsøkte å skape et utseende som minnet om filmer som Sunrise, og var inspirert av lyssettingen i maleriene til Vermeer. Kontrasten mellom hvite ansikter og mørk bakgrunn hadde han fra maleren Zurbarán. Denne filmen inneholder scenen som Erice setter høyest av alt han har gjort, nemlig Anas blikk da hun ser monsteret og den lille jenta i Frankensteinfilmen. Dette var ikke skuespill, men Anas reaksjon på en film hun ser for første gang. Magisk!
Víctor Erice in Madrid, an interview with the director: Dette intervjuet er også på 48 minutter. Her dreier det seg ikke bare om The Spirit of the Beehive, men noe kan vi lære om også den filmen. Særlig forholdet mellom Ana og Isabel er av stor viktighet. Erice mener Isabel er en like viktig karakter som Ana fordi hun er litt eldre. Hun kan bedre forstå de voksnes verden, og er gammel nok til å begynne å bruke fornuften. Ana er mer spontan og emosjonell. Et nyttig intervju med en sympatisk regissør.
Interview with film scholar Linda Ehrlich: Det beste med dette 16 minutter lange intervjuet er kanskje da Ehrlich siterer en filmprofessor om The Spirit of the Beehive. ”En film vi aldri helt vil forstå, og aldri helt vil glemme.” Franco satt fremdeles ved makten da filmen kom ut i 1973. Manngarden under letingen etter Ana minner oss om manngarden i Frankensteinfilmen, da de leter etter den lille jenta. Der finner de henne død, men her blir Ana funnet i god behold.
Interview with actor Fernando Fernán Gómez: Gómez har spilt i ca 200 filmer, men mener at dette er en av hans viktigste roller. Det selv om det var en forholdsvis liten rolle han har som Anas far. Han forsto aldri manuset, men elsket bildene og føler at hele filmen er et poetisk verk.
A new essay by film scholar Paul Julian Smith: Dette seks-siders essayet er av høy kvalitet. Her er det mye god hjelp å få for å avdekke hemmeligheten til The Spirit of the Beehive. Smith gjør oss oppmerksom på et pussig fenomen som kalles ”Franco-estetikk”. Hullene i handlingen skjuler indirekte regimekritikk, og var typisk for tiden. Anas familie fremstilles på en subtil måte som anti-Franco. I fotografiet ser vi Anas far sammen med Miguel de Unamuno, en berømt intellektuell som modig fremførte sin kritikk av Francoregimet. Fernando lytter også til en radio som vi kan gå ut fra tok imot sendinger fra forbudte BBC.
Coup de Torchon (Criterion nr. 106)(DVD)
1981 – Bertrand Tavernier (farger)
Film Noir i pastell
Nivå 1 (uten spoilers)
Nord Afrika 1938. Lucien Cordier er en slags sheriff eller lensmann i en søvnig landsby. Han er ikke en typisk lovens vokter og mangler den nødvendige autoriteten i jobben. Selv har han en meget avslappet innstilling til jobben og har fremdeles aldri arrestert noen. Men mangelen på respekt fra omgivelsene begynner å tære på Cordier…
Nivå 2 (med spoilers)
Coup de Torchon er en av de skjulte skattene i Criterion Collection og kan stå som symbol på det jeg elsker ved å samle på disse filmene med den lille C’en på. Dette er en film jeg ikke kan se for meg at jeg hadde kommet over på noen annen måte. Så der er den plutselig i spilleren og jeg setter den på uten noen som helst forventninger. Og så viser det seg at den er et mesterverk! Andre filmer i denne kategorien av obskure perler er Wise Blood, Dillinger Is Dead, Fists In the Pocket og The Two of Us. Alle disse vil bli skrevet om i nærmeste framtid.
Den har en merkelig historieutvikling, Coup de Torchon. For det som ser ut som en klassisk fortelling om mobbeofferet som reiser seg og slår tilbake, er ikke det i det hele tatt. La gå at hans kone er utro med en mann hun prøver å overbevise Lucien om at er hennes bror. Hele landsbyen forstår at så ikke er tilfelle, men om Lucien forstår det eller eventuelt bryr seg i det hele tatt, er usikkert. Ydmykelsen er total siden elskeren hennes bor sammen med dem i huset. Så selv om vi forstår og sympatiserer med Lucien ett stykke på vei, blir det snart problematisk for oss. Hvis vi er i det tøffe hjørnet sier vi kanskje at de to hallikene fortjente det de fikk, men hva den svarte mannen som kun hørte noe han ikke skulle hørt? Lucien henretter ham med kaldt blod, etter en liten monolog som jeg vil tro ikke beroliget mannen det grann.
Den uskyldige og godmodige fasaden til Lucien Cordier skjuler en ganske så kynisk og kalkulerende personlighet. Etter at drapene starter, er han egentlig aldri på tynn is hva avsløring gjelder. Litt trusler her og tåkeprat der, så er han av kroken igjen. Han har aldri panikk, og han ser aldri plaget ut som om samvittigheten plager ham. Denne mangelen på selvransakelse men heller fokus på egne forsakelser, hinter for meg mot en psykopatisk personlighet. Sett i sammenheng med siste halvdel av filmen, hvor han stadig sammenligner Jesus Kristus med seg selv, blir det tydelig at Cordier er ganske ute å kjøre. Hva som er hans store misjon i livet er litt uklart, men han sier et sted at hans jobb er å få frem det stygge i menneskene.
Cordiers logikk og stillingsoppgave begynner å tilpasse seg en verden hvor verdiene hans har gått i oppløsning. I denne prosessen har han kommet frem til et helt nytt mandat, som for ham er gnistrende logisk og gir rettferdiggjør hans handlinger. Slik velger jeg å tolke ham, for han føler ingen behov for å overbevise noen. Hadde han vært usikker hadde dette behovet vært synlig til stede i samtalen med Rose. I stedet sier han bare at han burde slå ned på de rike og mektige, men han har ikke anledning til det. Derfor slår han dobbelt så hardt ned på de svake, fattige og svarte. Det minste han fortjener er å hygge seg med andres elendighet. En mann tynget under vekten av store oppgaver pålagt ham, eller bare en gal mann?
Coup de Torchon er det vi kaller en neo-noir, da den har kjennetegnene til en film noir, men kriteriene for å være en film noir er også avhengig av årstallet den ble laget. Film noir var en retning innen kriminalfilmen laget mellom tidlig 40-tall og 1959, med Touch of Evil anerkjent som den siste film noir. For øvrig er Coup de Torchon en neo noir som liker å vende opp ned på konvensjonene. Fargepaletten i filmen er absolutt ikke noe man vil forbinde med noir av noe slag, med sine utvaskede pastellfarger. I tillegg foregår filmen stort sett i sollys, med lyse omgivelser som gul sand og lyse hus. Men filmens indre mørke drar den i retning av film noir allikevel. Vi har også andre klassiske kjennetegn som en hovedperson i et personlig helvete, kvinners svik og brå død.
Filmen har en meget vellykket mørk, mørk humor. Mye av den går til å begynne med på bekostning av Lucien, men etter hvert vendes den mot omgivelsene. Rasismen i kolonisamfunnet og forholdet mellom svart og hvit har komiske utslag og avstedkommer morsomme replikker. Men samtidig ligger det et alvor under humoren som gjør at latteren stopper litt opp. Et tegn på god, svart humor. Spesielt merkes dette i diskusjonen mellom politimennene om svarte har sjel, og egentlig bør telles med i folketellinger. Denne dialogen er tatt direkte fra Jim Thompsons bok. Vi ser at politimennene virkelig mener disse horrible tingene, men den ene må konsentrere seg for å kunne argumentere for dette synet. Lucien sier her sin sedvanlige intetsigende rutine om at ’det er mulig du har rett, men det er også mulig du tar feil’. Filmen er basert på Jim Thompson bok pop 1280, som betyr innbyggertall: 1280. Da boken ble oversatt til fransk ble den hetende innbyggertall: 1275. Jeg lurer på hvor de siste fem ble av?
Øyeblikket: Soldater kommer på døren til Rose for å meddele at hennes mann Marcaillou er funnet død. Offiseren presenterer seg som kaptein Trala…, som i tra la la la, sier han. Rose spiller overrasket over dødsfallet: Å, min Gud. O la la. Totalt uten troverdighet. En merkelig nedtonet scene, med deilig komikk.
Lyd og bilde
Bildet på Coup de Torchon er i 1.66:1 og lyden er stereo. Det er et litt under middels bilde. Detaljer er sparsommelig og det er til tider litt uskarpt. DVD kan godt være bedre enn dette. Fargene gjengis ganske godt, og de utvaskede fargene kler filmen. Lyden er litt bedre enn bildet denne gangen. Dette er en rimelig tidlig Criterion og det er tydelig at DVD-teknologien har gått fremover.
Ekstramateriale
Exclusive video interview with Bertrand Tavernier: Tavernier er en åpen og meddelsom mann. I dette intervjuet, eller videoessayet bør jeg heller si, får han utfolde seg helt alene i 47 minutter. Han forteller blant annet at filmen ble innspilt i sin helhet i Senegal. Grunnen til den utstrakte bruken av SteadyCam var dels kunstnerisk, dels at de ikke kunne ha noen trackingshot. Hvis de laget banen til den type kamera, ville barna ha stjålet plankene med en gang. Tavernier nevner at Jean Genet elsket filmen og dens idé om frelse gjennom kriminalitet. Det var noe han selv var meget opptatt av i sine bøker.
An alternate ending: Tavernier forsøkte å lage en slutt hvor to aper danser blant menneskene, men klarte ikke å få atmosfæren riktig. Han gikk tom for penger og tid, og valgte å holde seg til den nåværende slutten. Den alternative slutten er inkludert her, men jeg synes ikke den virker lovende. Jeg har vanskelig for å se hvordan den skal kunne fungere, selv med modifikasjoner. Jeg tror vi skal være glad for at filmen endte opp som den gjorde.
U.S. theatrical trailer: Traileren spiller på kontrastene. Hvorfor er filmen så djevelsk om den er en komedie? Hvis det er en thriller, hvorfor er den så morsom? Hvorfor er den så sjokkerende hvis den er en romantisk film?
Hefte: Et meget godt, men kort essay av Michael Dare. Jim Thompsons roman Pop 1280 foregikk i 1910 i Sørstatene i USA. Ved å flytte handlingen til Nord Afrika i 1930, bevares rasismeaspektet. Dare trekker paralleller til Taxi Driver i måten vi i begynnelsen sympatiserer med det som viser seg å være en gal mann som utfører forkastelige handlinger.
Les Cousins (Criterion nr. 581)(Blu-ray)
1959 – Claude Chabrol (svart-hvitt)
Byen og bygda
Nivå 1 (uten spoilers)
Charles flytter fra landsbygda inn til Paris for å studere. Han skal bo hos sin fetter Paul, som lever et dekadent og utsvevende studentliv i hovedstaden. Som et motstykke til Le Beau Serge, ser vi i Les Cousins igjen kontrasten mellom by og land, men denne gangen er innflytteren fra bygda.
Nivå 2 (med spoilers)
Charles ankommer Paris og Pauls lekegrind med forsetter om å fullføre studiene på en god måte. Han blir slynget rett inn i en totalt annerledes verden, med rimelig voksne mennesker som oppfører seg på en fremmed og ubekymret måte. Tilværelsen er en lek, og fraværet av alvor er absolutt. I denne kretsen vil alt ordne seg, om studiene går i vasken, kjæresten blir gravid eller man blir kastet ut av leiligheten. Vi forstår at penger ikke er noe tema for disse menneskene, som kommer fra velstående familier.
Pauls omgangskrets er ikke politisk bevisste venstreorienterte mennesker, men en gruppe dandyer som er godt plantet ute på den borgerlige høyresiden. Faktisk så mye at det lefles med symboler på fascisme som tyske Gestapouniformer og nazi-ikonet over alle, Wagner. Men dette er først og fremst livsnytere, som antageligvis vil uttrykke at politikk er kjedelig. Et ord som studentnarsissisme føles passende i beskrivelsen av gruppens fremste kjennetegn. Lekene og påfunnene på festene drives frem mer av kjedsomhet og retningsløshet enn noe annet, får jeg inntrykk av. Det er også betegnende at ingen løfter et øyenbryn over Clovis sin systematiske knusing av glass og flasker. De er blaserte på grensen til karikerte pappfigurer. Det er fascinerende å få innblikk i et slikt miljø.
Paul framstår som en rimelig usympatisk ung mann. Faktisk opplever jeg ham som mer usympatisk andre gang jeg ser filmen enn første. Det er jo ingen heldig utvikling. La gå at han er bortskjemt, en dandy, en provokatør og småfascistisk i sin fremtoning. Det verste er for meg at han ikke ser ut til å ha noen kjerne. Han driver med sine intrikate spill og fester med sine venner, men hva føler han sterkt om? Paul ser ut til å bedrive sitt renkespill mest av kjedsommelighet eller som ekle eksperimenter. Samtidig må det vel sies at han ser ut til å ha visse følelser for Florence, i hvert fall for en stund. Det kan jo igjen springe ut fra det faktum at leker som andre vil ha er morsomst å ha selv.
Dialogen i filmen er snekret sammen av Paul Gegauff. Han var en av de store aktørene i fransk nybølge, men forble ganske ukjent. Han var en mester i å skrive kynisk og brutal dialog, og ble ofte hentet inn for å tilføre manus en skarpere brodd, et snev av ondskap. Han baserte mye på eget liv, og Chabrols film The Pleasure Party hvor Gegauff skrev manuset er skremmende likt hans eget endelikt. Han ble drept av en elskerinne som han hadde drevet til vanvidd med sine ondsinnede påfunn. I tillegg til å være generell misantrop, var han også spesielt misogynisk. Jeg vil vel si at kvinnene i Les Cousins ikke kommer videre bra ut av det. Gegauff kunne også finne på å møte opp i jødiske tilstelninger iført Gestapouniform, bare i den hensikt å provosere. Man kan jo se parallellen til Les Cousins…
Chabrol var svoren beundrer av Hitchcock. Denne påvirkningen kan spores i måten revolveren blir en viktig del av filmen. Først er den del av dekorasjonen på veggen, deretter brukes den som midtpunkt som leketøy under en av festene. Neste gang vi ser den er den på nippet til å avfyres mot hodet til Paul og denne gangen er den ladd. Revolverens ferd mot tragedien fullbyrdes når Paul i vanvare skyter og dreper Charles. Det er en bekreftelse av regelen om at en pistol som vises tidlig i en film ganske sikkert skal avfyres i løpet av filmen. Ikke vis en pistol i filmen din om du ikke har tenkt å bruke den!
Charles er en karakter som antageligvis har de flestes sympati langt ut i filmen. Han er en hardt arbeidende og seriøs student, som er flink til å sette grenser for det utsvevende livet. Kretsen han nå har blitt en del av frister ham stadig med fest og ser helst han lar lesingen ligge. Som symbol på Charles egen korrigerende drivkraft, hans superego, kan vi betrakte bokhandleren. Han formidler kravet om at Charles skal studere enda hardere, finne seg en annen jente og lese ordentlig litteratur.
Etter at Charles har strøket og Paul har bestått sine respektive eksamener, forandrer både Charles og filmen tone. Alt blir nå mørkere. Resten av filmen skal stort sett foregå utendørs om kvelden eller inne i den mørklagte leiligheten. Slik sett blir omgivelsen et bilde på sinnsstemningen til Charles. Vi får en følelse av at han kontemplerer selvmord ved kanalen og han vurderer sterkt å drepe Paul med revolveren. Han er misunnelig på Paul og bitter over urettferdigheten i tilværelsen. Charles har studert hardt og vært oppriktig glad i Florence. Paul har overhodet ikke lest og kun lekt med Florence. Allikevel sitter Paul igjen som vinneren.
Chabrol er kjent for sine nyanserte karakterer og Paul og Charles har begge sine mørke og lyse sider. Den eneste som kun fremstilles negativt, som et rendyrket monster, er Clovis og det er en sjeldenhet i Chabrols filmer. Chabrol kommer selv fra middelklassen og skildrer ofte den på film, da sjeldent positivt. Han er vanskelig å plassere politisk gjennom sine filmer, da han gjerne fremstiller både venstresiden og høyresiden negativt. Men personlig var han godt plassert på venstresiden. Som filmskaper hadde han er mer konvensjonell stil enn sine kolleger i den franske nybølgen. Han skulle etter hvert bli kjent for sine sjangerfilmer, spesielt kriminalfilmer.
Øyeblikket: Florence har kommet til leiligheten for å møte sin nye kjæreste Charles, men han er ikke hjemme. Først Paul, og deretter Clovis klarer å påvirke henne med sine lettvinte og kyniske livsanskuelser. Hun blir overbevist om at livet med Charles vil bli en katastrofe og ender opp med å gå til sengs med Paul. Slik påføres Charles sitt første slag.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1 og lyden er i mono. Jeg synes kvaliteten er et ørlite hakk ned fra Le Beau Serge, men fremdeles vil dette da være et formidabelt bilde. Glimrende kontrast, skarphet og dybde. Fint sortnivå, hvor man lett kan skille detaljene i det sorte. Lyden er også meget, meget god.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring film scholar Adrian Martin: Martin høres ut til å være fra Australia eller New Zealand. Han er vel forberedt og formidler greit fra sin store kunnskap. Han veksler mellom å snakke om Les Cousins i detalj, Chabrols andre filmer og Hitchcock. Alt i alt et ganske bra spor, men det ble kanskje litt mye Hitchcock?
Theatrical trailer: Fire minutters trailer som fokuserer på relasjoner, by og fester. Over det hele ligger et drivende jazzspor. Fin smakebit.
A booklet featuring an essay by film critic Terrence Rafferty and excerpts from actor Jean-Claude Brialy’s memoir, about costar Gérard Blain: Rafferty slår fast at Les Cousins er en mer kompleks film enn Le Beau Serge. Han mener den begynner som en farse og har sine likheter med The Rules of the Game. Meget godt essay. Jean-Claude Brialy som spiller Paul forteller i utdraget fra selvbiografien om Gerard Blain som spiller Charles. Blain ble nesten voldtatt som 14-åring og skulle hele livet bære på et hat mot homofile. Men homofile Brialy og Blain ble gode venner. Meget flott utdrag som på en fin og personlig måte formidler om en plaget person som falt utenfor. Trist å lese om Blain som i virkeligheten kanskje var ganske lik rollefiguren hans i Le Beau Serge, nemlig Serge selv.
