Rushmore

Rushmore (Criterion nr. 65)(Blu-ray)

USA – 1998 – Wes Anderson (farger)

Igangsetteren

Nivå 1 (uten spoilers)

Max Fischer er student på Rushmore og lidenskaplig engasjert i skolen. Dessverre gjelder ikke engasjementet studiene men heller oppstart av klubber, teateroppsetninger og etter hvert den nye lærerinnen på skolen. Max er en ildsjel med stor kapasitet, men mangler retning og fokus på skolens krav. Rushmore er en komedie med noko attåt.

Nivå 2 (med spoilers)

Wes Anderson føles beslektet filmmessig med unge regissører som Walt Stillman og Noah Baumbach. Som de bruker han egne erfaringer, gjerne fra universitetsmiljø, i filmene sine. Det er ikke like mye Woody Allen i hans filmer, men heller Robert Altman og Mike Nichols. Begge blir nevnt som inspiratorer for ham i Rushmore, og jeg vil legge til Altmans berøring i The Royal Tenenbaums. Anderson fletter inn en hyllest til Mike Nichols og The Graduate i undervannscenen i bassenget i Rushmore. Bill Murray unner seg et stille øyeblikk på bunnen av bassenget, slik Dustin Hoffman gjør i The Graduate. Av andre inspirasjonskilder nevnes Powell & Pressburger, The Archers, når det gjelder utseendet på filmen. Spesielt trekkes Red Shoes og Life and Death of Colonel Blimp frem. Og i pausen på Max Fischers teaterstykke om Vietnamkrigen, influeres Anderson av Kubricks Barry Lyndon.

Rushmore er først og fremst en karakterstudie av en meget interessant ung mann, Max Fischer, som til enhver tid har for mange baller i luften. Hans sterke side er som kulturgründer. På universitetsområdet dukker det opp sjakklubber, frimerkeklubber, birøktingklubber, fekteklubber og teateroppsetninger, for å nevne noe. Dette tar for mye av Max sin tid, og han står i fare for å stryke  studiene.

Max forsøker å skjule sin familiebakgrunn ved å fortelle omverdenen at hans far er kirurg, og millionær Herman Blume er misfornøyd med pøbelavkommet sitt. Jeg tror de begge kunne tenke seg at de var far og sønn. Blume ser mye av seg selv som ung i gründeren Max. Han får lyst til å støtte Max og hans ideer. De knyttes nærmere og nærmere inntil en kvinne kommer mellom dem, lærerinnen Miss Cross. Max forelsker seg først og tro mot sin personlighet ser han ikke at et forhold mellom dem er urealistisk. Han er 15 år og hennes student, og selv om hun tydelig forteller ham at de aldri vil bli kjærester godtar han ikke den muligheten. Blume stjeler henne fra ham i Max sitt hode og han skal vinne henne tilbake.

Max har mistet moren sin fra før, og savnet etter henne farger hans handlinger og holdninger. Det var hun som ga ham skrivemaskinen hans og som sendte inn teaterstykket som var med på å få han opptatt på Rushmore. Når ting blir vanskelig søker han til morens grav, så hun er fremdeles en stor del av livet hans. Mer så enn faren, selv om de kommer nærmere hverandre utover i filmen. Faren, som spilles av Cassavetes faste skuespiller Seymour Cassel, er en fast klippe i bakgrunnen av Max sitt liv.

Et pussig poeng i Rushmore er at alle karakterene bærer en slags uniform, og når en krise inntreffer skifter de klær. Max sin krise utløses av kjærligheten til Miss Cross. Blume skal elimineres, og forfallet i Max sin psyke starter med bieangrepet på Blume. Siden går det bokstavlig talt slag i slag. En sekvens i filmen viser Max involvert i tre slagsmål på rad, hvor han taper alle. Han mister Blume, Miss Cross og Dirk som venner og blir utvist fra Rushmore. Til slutt trekker han i frisøruniformen og arbeider hos sin far.

Bill Murray gjør en av sine beste roller som Herman Blume i Rushmore. Subtilt og elegant formidler han en mann som bærer på en stor melankoli inne i seg. Til tider bryter den frem. Wes Anderson velger å filme noen scener på en måte som skaper en litt uvirkelig eller ørlite karikert stemning. Slutten er med vilje litt ubestemmelig hva Max sin romantiske fremtid angår. Han danser med Miss Cross, men vi ser vel alle at sjarmerende Margaret Yang vil være en fantastisk match for Max. Det er stor sjanse for at de to ender opp sammen.

Øyeblikket: En scene som ved første øyekast virker som en utelukkende humoristisk scene, men som vi senere skal forstå inneholder mye av Max sin sårbarhet. En sjalu femtenåring med en giftig tunge er ikke til å spøke med. I løpet av en kort samtale med Miss Cross og en ung mann som Max antar er en konkurrent til Miss Cross sin gunst, bruker Max alle hersketeknikkene i boka. Han prater om Dr. Peter Flynn i tredje person selv om han står rett ved siden av, han er sarkastisk (O.R. They?) og han later som om han ikke fikk med seg navnet på ham. Men mest av alle sårer han seg selv.

Lyd og bilde

Rushmore er en rimelig ny film, og bildet fremstår deretter. Utgivelsen har eksplosive farger og fin gjengivelse av filmkorn. Dybden i bildet er absolutt til stede. Blu-rayen er en stor fremgang fra DVDen. Formatet er 1.85:1 og lyden er i 5.1 og lekker. Musikken som stort sett er hentet fra eldre engelske hits gjengis flott.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Anderson, cowriter Owen Wilson, and actor Jason Schwartzman: Tja. Vi forstår at det er en del selvbiografiske momenter i filmen, tatt fra regissør og manusforfatter Anderson og manusforfatter Owen Wilsons liv. Nå er ikke Rushmore en veldig kompleks film, men det blir litt lite snakk om meningen med filmen og mer om produksjonen. Owen Wilson og Wes Anderson snakker for øvrig helt likt Robert Crumb, som jo kan bli noe irriterende i lengden…

The Making of “Rushmore,” an exclusive behind-the-scenes documentary by Eric Chase Anderson: Denne dokumentaren på 17 minutter er underholdende. Essensen i Max Fischer er at han starter opp klubber hele tiden, men aldri vil lykkes med prosjektene sine.

Max Fischer Players Present, theatrical “adaptations” of Armageddon, Out of Sight, and The Truman Show, staged for the 1999 MTV Movie Awards: en scene fra hver film blir parodiert på en rimelig morsom måte.

Episode of The Charlie Rose Show featuring Wes Anderson and actor Bill Murray: Helt klart det beste tilleggsmaterialet på blu-rayen. Charlie Rose får til et fantastisk intervju med Bill Murray og et ganske godt med Wes Anderson. Han har sin helt egne stil synes jeg. Gode spørsmål som inneholder hans egne meninger kan føre samtalen til interessante stadier. Programmet varer i 54 minutter.

Audition footage: Morsomt å se de talentfulle skuespillerne i aksjon tidlig i prosessen. Jeg synes de er ganske bra allerede her, spesielt Jason Schwartzman.

Anderson’s hand-drawn storyboards, plus a film-to-storyboard comparison: Dette gir oss en følelse av hva skisser kan føre til. Tegningene er ganske grusomme, men resultatet blir jo bra. Wes Anderson henviser til en bestemt type filming som han kaller ”Altman shot” etter Robert Altman, kjent for sine ensembletagninger. Det er også inkludert noen få flotte malerier av scener fra filmen.

Original theatrical trailer: Kjempebra trailer som fikk meg til å glede meg til å se filmen igjen.

Collectible poster: Fin håndtegnet plakat du kan ha på veggen!

An essay by film critic Dave Kehr: Kort men klokt essay. Kehr plasserer Rushmores røtter hos Mark Twain og Ernst Lubitsch.

Til Leo, vår nydelige hund. Hvil i fred.

Fish Tank

Fish Tank (Criterion nr. 553)(Blu-ray)

England – 2009 – Andrea Arnold (farger)

I et akvarium

Nivå 1 (uten spoilers)

Mia bor i en drabantby rett utenfor London. Det er et område med lite ressurser og tøft ungdomsmiljø. Hun bruker hiphopdansen som livbøye i en ellers håpløs tilværelse. Moren får seg en ny kjæreste som forsøker å ta kontakt med en hard og lukket Mia.

Nivå 2 (med spoilers)

Fish Tank er ikke en film som har mange skjulte lag med mening, men heller en direkte og kraftfull skildring av et miljø som er en realitet for mange unge i Europa i dag. Som miljøskildring og oppvekstfilm er den av de beste jeg har sett. Filmen har en voldsom energi! Den finner sin plass i den stolte britiske filmtradisjonen som går under navnet ”kitchen sink”, en sosialrealistisk filmgenre hvor mestere som Mike Leigh, Lindsay Anderson og Ken Loach er de toneangivende. Senere år har regissører som Andrea Arnold og Lynne Ramsay fulgt i fotsporene til disse. ”Kitchen sink” henspiller på det å skildre dagliglivet i arbeiderklassen eller sosialstønadklassen under der igjen, og deres drømmer og utfordringer. Dette er samfunnsklasser med store problemer som arbeidsløshet, alkoholmisbruk, familievold og fattigdom.

Dårlig kommunikasjon er bedre enn ingen kommunikasjon. Utskjellinger vitner om omtanke i dette miljøet. Banneord kan skjule omtanke på en fremmed måte for de fleste av oss. I dette miljøet vokser Mia opp. Moren er alene om oppdragelsen av henne og søsteren Tyler, og gjør en rimelig elendig jobb. Mia opplever mye aggresjon mot seg fra moren, både verbalt og fysisk. Muligens er dette med på å gjøre Mia til den aggressive personen hun igjen er. Klimaks i det elendige forholdet mellom mor og datter kommer i det moren forteller datteren at hun ønsket å abortere henne og hadde avtalt legetime for å få det utført. Denne scenen er lavmælt og kanskje nettopp derfor meget kraftfull.

Fish Tank, akvarium, er et bra bilde på hvordan Mia opplever sin livssituasjon. Livet byr på få muligheter for en jente fra hennes bakgrunn. Moren er ressurssvak og misfornøyd med livssituasjonen sin. Frustrasjonen bobler til overflaten i henne og har formet henne til å bli filmens minst sympatiske karakter, om man muligens ser bort fra Connor. Men Connor gjør mye riktig i forhold til sin nye kjærestes døtre fram til han gjør det utilgivelige da han har sex med Mia. Slik jeg forstår filmen er denne episoden ikke planlagt, men en stor feil Connor gjør under påvirkning av alkohol. Konsekvensen av handlingen er at han bryter med Joanne, Mias mor. Han forsøker å flykte fra en situasjon som har blitt uholdbar, og en handling som han skjønner er forkastelig. Slik skaper regissør Arnold en film som er nyansert og vanskelig, og realistisk i sin beskrivelse av mennesker som begår feil.

Hesten som Mia anstrenger seg for å berge fra noe som hun opplever som vanskjøtsel, kan fungere som et symbol på noen som bør få friheten sin. Kan hun hjelpe den kan hun kanskje også hjelpe seg selv. Senere ser vi at hesten med stor sannsynlighet ikke mishandles, men er gammel og syk. Da hun innser dette, blir hun god venn med den unge gutten som tar seg av hesten. For å komme seg ut av den gullfiskbollen hun opplever tilværelsen som, tyr hun til dansen. Den skal løfte henne opp og frem, og Connor er støttende med ord og kamera. Vi ser at hun ikke er et lysende talent, hennes dans er litt nølende og middelmådig. Men det er alt hun har. Da hun endelig får audition hos noe hun ikke forstår er en strippeklubb før det er for sent, faller nok en drøm i grus.

Sviket Connor utsetter henne for, får henne til å ty til desperate virkemidler. I en ung pikes verden som Mias kan vi forestille oss at hun innehar urealistiske drømmer om å bli sammen med Connor. Han på sin side har i panikk trukket tilbake til familien han har hatt hele tiden. Mia bryter seg inn i huset hans og forsøker å kartlegge livet hans, og kidnapper datteren hans i et desperat forsøk på å få innpass i livet hans, eller hevn. Det hele er ikke rasjonelt, men føles fornuftig for Mia der og da. Det er nær ved å ende i en katastrofe da Mia dytter Connors datter i vannet så hun nesten drukner. Filmens skildring av en 15 år gammel jente midt mellom jentunge og kvinne er skildret mesterlig, i en sjanger så ofte dominert av historien om guttens vei mot mannen.

Mias mor er ung og har fått Mia i meget ung alder. De kunne nærmest vært søsken og moren har samme musikksmak som datteren. Noe av grunnen til morens fiendtlighet mot datteren kan være at hun klandrer datteren for hennes egen livssituasjon, at hun føler seg låst med mye ansvar. Da Connor kommer inn i livet hennes blir hun ekstra oppmerksom på datterens seksuelle oppvåkning og ser henne tydelig som en trussel. Selv om hun selv går utfordrende kledd, slik som mange av unge jenter og kvinner i drabantbyen, vil hun ikke at Mia skal gå rundt i huset med lite klær rundt Connor. Vanligvis går Mia kledd i posete klær, men tester Connor ved å gå kun i truse og t-skjorte til tider. Samtidig prøver moren å være vennligere mot Mia når Connor er til stede for å gjøre godt inntrykk på ham. Jeg tror ikke hun har noen mistanke om at de tiltrekkes av hverandre, men hun føler instinktivt at hun må beskytte reviret sitt mot datteren. Mia og Connor får en spesiell kontakt, med små erotiske undertoner. Mia er nok småforelsket i Connor, som senere skal lede til den katastrofale episoden om natten.

Øyeblikket: På idrettsbanen hvor de andre jentene danser. Mia havner i munnhuggeri og i en plutselig eksplosjon av sinne skaller hun ned en jente. Scenen oser kvalitet fordi den viser frustrasjonen i Mia som ligger latent og hvor fort den kan komme til overflaten. Samtidig sier den noe om stoltheten hennes og viljen til å stå opp for seg selv. Problemet er at disse kvalitetene ved Mia også er mye av roten til vanskene i livet hennes.

Lyd og bilde

Bildet er perfekt. Full score på alle felt og dermed referansekvalitet. Lyden er meget bra.

Ekstramateriale

Three short films by director Andrea Arnold: Milk (1998), Dog (2001), and the Oscar-winning Wasp (2003): Det interessante med å se en regissørs tidlige arbeider, da gjerne i form av kortfilmer, er hvordan de bærer bud om de senere filmene som kan komme. Så også i Andrea Arnolds tilfelle. Både Dog og Wasp har elementer som senere skal knyttes sammen i Fish Tank. Spesielt temaet i Wasp med alenemoren som neglisjerer barna sine for å oppleve kjærlighet selv dukker senere opp i Fish Tank. Milk er som de andre kortfilmene god, og har ”I” fra Withnail and I i en av hovedrollene.

New video interview with actor Kierston Wareing: Wareing spiller den unge og uansvarlige moren i Fish Tank. Hun har noen OK betraktninger rundt karakteren sin, men intervjuet må sies å være på det jevne. Hun bekrefter mitt inntrykk av at språket i miljøet er dysfunksjonelt og at de mangler ord for følelser i dagliglivet. Eksempler er at moren ber datteren ”fuck off” da hun flytter ut, men at det antageligvis ligger omtanke bak utsagnet.

Audio conversation with actor Michael Fassbender from 2009: Grei samtale med Fassbender, hvor han snakker om filminnspillingen, meningen med filmen og sin karriere så langt. Han understreker at Connor neppe har planlagt episoden med Mia, men at han begår en feil han angrer dypt på.

Audition footage: Et knippe jenter som danser som ledd av audition som Mia i filmen. Det er ingen tvil om at den beste skuespilleren og personligheten til slutt fikk rollen.

Stills gallery by set photographer Holly Horner: Veldig gode stillbilder som har egenverdi. Bildene er kunstnerisk gode, med fokus på detaljer i innemiljøet, gjerne forstørret opp.

Original theatrical trailer: En svak trailer med en samling klisjeer og utbrukte slagord. Hun stengte verden ute før hun møtte morens kjæreste, som svek henne.

A booklet featuring an essay by film scholar Ian Christie: Gjengangeren i Criterions essay har nok en gang levert en glimrende tekst om en av deres filmer. Han skriver om den erkebritiske filmsjangeren Fish Tank er en del av og formidler med innsikt betraktninger om forstedenes miljø og dynamikk. Han har en presis forståelse av filmen og fremlegger det grundig.

Fanny & Alexander

Fanny & Alexander (Criterion nr. 263)(Blu-ray)

Sverige – 1982 – Ingmar Bergman (farger)

Alexanders prøvelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Fanny og Alexander lever en sorgløs og livlig tilværelse sammen med Ekdahlfamilien og deres tjenerskap i Sverige rundt 1910. Teateret er en viktig del av Ekdahlenes liv og deres far er teaterdirektør ved teateret. Men et liv i overflod og latter forandres dramatisk da deres far dør og moren blir gift på nytt med den puritanske biskopen i byen.

Nivå 2 (med spoilers)

Criterion Collections utgave av Bergmans film og tv-serie fra 1982, er en av de flotteste i serien. Tre bluray-disker, et tykt hefte og pappcoverne jeg liker så godt er plassert i en tykk pappboks. Andre utgaver av like lekker kvalitet er Vampyr, Pandora’s Box og The Furies. Fanny & Alexander er på mange måter en spesiell film i Bergmankatalogen. Den er veldig selvbiografisk, den er hans planlagte avslutningsfilm og det er hans største produksjon gjennom karrieren. Filmen heter Fanny & Alexander, men kunne med fordel blitt kalt Alexander & Fanny eller kanskje kun Alexander. For det er Alexander som er filmens desiderte midtpunkt og han har meget til felles med Ingmar som guttunge.

Ingmar Bergmans retur til filmindustrien ble en suksess. Selv om produksjonen var massiv, klarte den svenske staben av strabasene med glans. 60 snakkende roller og 1200 statister ble sjonglert elegant. Bergman ble mildere med årene og det kan se ut som om den lange innspillingen forløp på en positiv måte. Gunnar Björnstrand slet voldsomt med sin siste filmrolle da han var gammel og syk. Bergman fikk ham til å ta scener om og om igjen. Björnstrand spiller klovnen med stearinlys på hodet mens han synger på teatret.

For de som trenger litt bakgrunnsstoff om Ingmar Bergman vil jeg begynne med å si at hans far var prest. Hans mor var usedvanlig vakker og Ingmar var voldsomt betatt av sin mor. Men hun kunne veksle voldsomt mellom ømhet og kulde, slik hele Ingmars oppdragelse kunne det. Presten kunne i sine tunge perioder være nærmest demonisk i sin framferd, og han plagdes av depresjoner. Derfor var det mye avstraffelse, snakk om synd, skam og tilgivelse i Bergmanfamilien. Og avstraffelsene kunne være veldig voldsomme. Med dette i bakhodet er det ikke vanskelig å se Alexanders overgang fra det varme miljøet i Ekdahlfamilien til biskopens kalde og straffende miljø som en parallell til regissørens egen oppvekst. Forskjellen er at Ingmar opplevde begge kontrastene fra de samme menneskene, for faren kunne også være varm og munter. Allikevel er det ikke tilfeldig at Alexander synes å ha et tettere forhold til tjenestepikene enn sine egne foreldre når alt kommer til alt. Maj er den som går tilbake og henter Alexander da Oscar får et angivelig slag i teateret, som skal vise seg å føre til hans død. Moren har glemt Alexander i all viraken. Som vi skal se under farens sykeleie, legger borgerskapet stor vekt på kontroll over egne følelser. Ingen gråter, men bevarer standhaftig masken. Den eneste som gråter er den tyske konen til Carl, som dermed bekrefter sin status som en utenforstående.

Gjenferdene som Alexander ser i filmen er direkte inspirert av Bergmans egne syner som barn. Det at Alexander kan se gjenferdene, viser oss at Alexander har evnen til å ”se” som de sa i gamle dager. Han tilhører en utvalgt gruppe mennesker, og dette bereder grunnen for at Bergman med troverdighet kan skildre Alexanders krefter og medvirkning til biskopens dødsfall. Ismael, den unge mannen som er låst inne i Isaks hus, gjenkjenner Alexanders evner. Sammen retter de Alexanders hat mot biskopen, og det overnaturlige i Fanny & Alexander når en topp i denne scenen og scenen hvor Isak bortfører barna. Ismael er spilt av en kvinne for å skape den ubestemmelige og androgyne figuren som besitter slike voldsomme krefter. Fra bibelen vet vi at Ismael er Abrahams sønn. Han blir forvist til ørkenen og representerer outsideren i samfunnet. Om Ismael sier Bergman: I Isaks hus bor en idiot med en engels ansikt. Det er farlig å leke med de infernalske krefter. Ismaels fargeløse øyne ser alt. Han har evnen til å gjøre ondt.

Når det gjelder det faktum at Alexander kan se parallelle verdener og Isak kunne projisere bildet av barna på gulvet i soverommet deres i biskopens hus, har Bergman en enkel og kort forklaring. Noe tangerer vår virkelige verden og disse episodene kan ikke forklares men skjer allikevel. Så disse scenene skal ikke tolkes symbolsk eller som en illusjon, men bare godtas som reelle hendelser av uforståelig karakter. Alexander må leve med sin samvittighet hva biskopens død angår. Scenen hvor biskopen etter hans død faller Alexander i ryggen og river ham over ende kan symbolisere dette. Eventuelt kan det tolkes som kristendommens klamme grep rundt Bergman og hans eget liv og oppvekst…

Ekdahlfamiliens hus danner en voldsom kontrast til biskopens kalde prestebolig. Allikevel kan man diskutere om alt er så svart/hvitt som det kan føles ved første blikk. La gå at biskopen er en tyrann med et gammeltestamentlig syn på straff, synd og oppdragelse. Han innehar også klare sadistiske trekk. Hele huset lever i en skygge av frykt og gledesløshet, med mennesker som pines og plages i sin tro. Vi ville vel alle valgt å leve i det Ekdahlske hus.

Men det husholdet er ikke problemløst heller. Det er et hus preget av overflod og fråtsing, og til dels livsfjerne holdninger. Alkoholen flommer og har ødelagt ekteskapet og helsen til Carl. Alkoholen gjør ham slem og han øser sin forakt over sin tyske kone. De borgerlige krav til å lykkes økonomisk preger Carl. Han har ikke utrustningen til å mestre dette, med sin bakgrunn fra lett pengetilgang. Gustav Adolf er en rundbrenner som ligger med de fleste barnepikene. Hans kone Alma godtar dette, men problemfritt kan det ikke være. Hva tør en barnepike si når herren i huset krever sex? Maktforholdet er skjevt i det klassedelte samfunnet og Ekdahlfamilien lever en privilegert tilværelse. Biskopen har et poeng da han demonstrerer for Gustav Adolf og Carl at det finnes mennesker som ikke setter materielle goder øverst på en liste over livets verdier. Han lærer brødrene at ikke alt bør eller kan kjøpes for penger. Carl spilles for øvrig av elskeren til Lena i I Am Curious fra 1967/68.

Fanny & Alexander har likheter med et litterært verk. Balsac og Zola har blitt trukket frem som filmens litterære motstykker, uten at jeg kan ta stilling til det. Frodigheten i historien og skildringen av borgerskapet får meg heller til å tenke i retning Thomas Mann, også gjennom sine presise psykologiske portretter som lodder rimelig dypt. Estetisk ligger spesielt biskopens hus nærme Dreyers filmer, både i atmosfære og utseende ligger det tett opptil filmer som Vampyr og The Passion of Joan of Arc. E.T.A Hoffmann har også vært en inspirasjon for Bergman i arbeidet med Fanny & Alexander, da spesielt i de mer uhyggelige aspektene ved historien, som tangerer døden og det hinsidige.

Grepet Bergman velger da han bruker en kvinne til å spille Ismael, underbygger det uklare og forstyrrende i karakteren. Dette virker bevisst og/eller ubevisst inn på oss som tilskuere, og skaper uro. Det samme kan sies om biskopens tante, som spiles av en mann. Det er interessant dette med hva som skaper gjenkjenningen av kjønn hos oss. Vi vil ha problemer med å beskrive med ord hva som er kvinnelig eller mannlig ved et utseende, men vi vet instinktivt hvilket kjønn en person vi møter eller ser et bilde av har. Men det er ikke så lett som å si at en liten nese er typisk for kvinner, eller at en bred ansiktsfasong er typisk for menn. Derfor skaper det uro hos oss når vi ikke med sikkerhet ikke kan bestemme hvilket kjønn et menneske har. Denne effekten klarer Bergman å nyttegjøre seg.

Filmen ender med Majs og Emilys spedbarn er til stede ved en stor familiemiddag. Alle er samlet igjen i et harmonisk hus. Gustav Adolfs tale kan også være Bergmans tale, hvor han snakker om den lille verden kontra den store. Temaet for Bergman kan være hans karriere. Husk, denne filmen var bestemt til å være hans siste, og en oppsummering av hans anstrengelser.

Øyeblikket: En av de lettere og humoristiske sekvensene i filmen. Brødrene Gustav Adolf og Carl har et oppklaringsmøte med biskopen etter bortføringen av barna. I løpet av samtalen kludrer de til ethvert overtak de måtte ha hatt ved å vise fram trumfkortene sine for tidlig. Verst er Gustav Adolf som har et altfor heftig temperament for slike delikate prosedyrer. Carl klarer ikke å kontrollere sin bror og biskopen knuser dem fullstendig.

Lyd og bilde

Filmen Fanny & Alexander presenteres med et nydelig bilde i 1.66:1. Det er en flott struktur i bildet, rikelig med filmkorn, kraftfulle farger og dybde så det holder. Detaljene i gjenstander er imponerende. Lyden er flott og fyldig. Referansekvalitet, spesielt med tanke på at filmen nå er 30 år gammel. TV-serien ser også bra ut, men det ser ut som om ressursene ble investert i filmen. Eller så innbiller jeg meg ting. Uansett vil jeg anbefale TV-serien for å få en fyldigere historie, med sin nesten dobbelt så lange spilletid.

Ekstramateriale

High-definition digital transfer of Ingmar Bergman’s documentary The Making of “Fanny and Alexander”: Denne dokumentaren på nesten to timer viser oss hvordan Bergman jobbet med scenene under selve innspillingen. Vi får ta del i nitidige instruksjoner til skuespillerne, og ikke minst diskusjonene mellom Bergman og fotograf Sven Nyqvist. Vi får også se hvor vanskelig det er å få en katt til å sitte stille i en gate og vente til hestene ankommer.

Ingmar Bergman Bids Farewell to Film, a conversation between Bergman and film critic Nils Petter Sundgren recorded for Swedish television in 1984: Her er det en god samtale med Bergman som danner rammen for nok en god dokumentar. Han har en god sammenligning om hvordan film fungerer. Film snakker direkte til både den bevisste og ubevisste delen av oss. Spesielt kinofilmen kan minne om hypnose, med sitt mørke rom og lerretet som lyskilde.

Audio commentary on the theatrical version featuring film scholar Peter Cowie: Filmen er over tre timer lang, så Peter Cowie har en stor utfordring i å holde praten gående så lenge. Det klarer han med glans. Han besitter enormt med kunnskap om Ingmar Bergman og har møtt ham ofte. Han var også til stede under innspillingen av Fanny & Alexander. Tatt i betraktning lengden på dette kommentatorsporet vil jeg si det var meget bra.

A Bergman Tapestry, a documentary featuring interviews with cast and crew: Gjennom intervjuene i denne interessante dokumentaren får vi en god del informasjon om rammene rundt filmen. Vanligvis brukte Bergman 38 dager på en filminnspilling. I Fanny & Alexander brukte han 7 måneder. Det var en massiv produksjon, så stor at Bergman ikke trodde det kunne gjøres i Sverige og i hvert fall ikke med svensk stab. Men produsent Jørn Donner forlangte at filmen ble svensk i sin helhet, og da ble det slik. Han investerte tross alt sine egne penger og berget filmen fra kun å være en idé. Liv Ullmann ble bedt om å delta, men var opptatt med en annen film. Fanny & Alexander vant fire Oscarstatuetter.

Stills gallery: Vanlige bilder, som vi kjenner igjen fra dokumentaren.

Costume sketches and footage of the models for the film’s sets: Tegninger av klærne i filmen, etterfulgt av foto fra filmen av de samme klærne. Samme prinsippet gjelder for modellene av rom og hus i filmen.

Theatrical trailer: En overdådig og hektisk trailer. Mye lyd, farger og dramatikk.

A booklet featuring essays by documentarian and film historian Stig Björkman, novelist Rick Moody, and film scholar Paul Arthur: Björkman viser oss at Bergman i denne filmen utforsker et av hans klassiske temaer, konflikten mellom uskyld og autoriteter. Allikevel er dette en lettere film enn vi er vant til fra Ingmar Bergmans side. Rick Moody diskuterer mottagelsen filmen fikk. Kritikerne var delt, da noen så filmen som et skamløst forsøk på å nå massene. Han vurderer også om man kan se hele filmen som en drøm Alexander har, da han faller i søvn i begynnelsen. Denne teorien fremstår noe søkt føler jeg selv. Arthur skriver om dokumentaren Ingmar Bergman Makes a Movie og forteller oss at regissøren lot to journalister dokumentere prosessen med å lage Fanny & Alexander. Björnstrand slet med sine tagninger som ble tatt om og om igjen, og døde det året dokumentaren kom ut. Fint hefte.

Naked

Naked (Criterion nr. 307)(Blu-ray)

England – 1993 – Mike Leigh (farger)

Den kyniske idealisten

Nivå 1 (uten spoilers)

Filmen starter med at Johnny rømmer fra en situasjon i en bakgate som minner om voldtekt, i det minste er det en stygg seksuell episode. Han pakker en veske og kjører fra Manchester til London. Der oppsøker han en ekskjæreste og hennes venninne, og skaper generelt ubehag hvor enn han er.

Nivå 2 (med spoilers)

Naked er et mesterverk, og en av mine topp 10 Criterionfavoritter. Det er en film som tåler mange gjensyn, som utfordrer vår egen moral og dermed krever vår aktive deltakelse. Regissør Leigh starter knallhardt i så måte, med å introdusere oss for den udiskutable hovedpersonen som mulig voldtektsmann. Etter å ha sett filmen flere ganger har jeg endt på et standpunkt om at det ikke er voldtekt, men et samleie i et smug som Johnny gjør ubehagelig ved å bli røff på slutten. Kvinnen er ikke med på dette, og føler et stort ubehag og muligens frykt. Dette er typisk Johnny. Han er ingen sympatisk figur.

Mike Leigh starter altså med å gi oss avsmak for Johnny, og fortsetter med å lesse på. I bilen han kjører fra Manchester til London, henger det et Manchester United klubbemblem. Antagelig for ytterligere å understreke den slette personligheten…hehehe. Da han ankommer Louises leilighet, forfører han venninnen Sophie raskt. Etter kun noen timer har han skapt en spent situasjon og en ubehagelig stemning. Etter nok en liten stund har han gått lei av Sophie, og trekkes mot Louise. Johnny har ingen skrupler med brutalt å kutte av Sophie, nå når han ønsker seg noe annet. Jeg vil tro tilskuere som trenger en person å identifisere seg med gjennom filmen, vil streve med å finne noen i Naked, spesielt siden det er Johnny som er vår mann og det faktum at han er på skjermen 90% av tiden.

Sophie er en ytterst interessant karakter. Hun har levd et hardt liv og fått sin dose av brutalitet, ydmykelser og utnytting. Leigh lar oss forstå dette gjennom måten hun reagerer på det hun blir utsatt for. Vi forstår at dette er kjent mark for henne. Noen ganger kan dialogen hjelpe oss, slik som i scenen hvor husverten forgriper seg på henne ved å rive tak i klærne hennes. Resignert stønner hun ut ”Here we go again”. Sophie finner seg i mye uakseptabel oppførsel fra Johnny. På et psykologisk plan kan det forklares med at smerten og ydmykelsen hun må gjennom vil føre til en belønning til slutt, en oppmerksomhet hun ønsker. Jeg føler at Sophie har noe til felles med kvinner som ofte ender opp i et usunt og voldelig forhold etter at de har kommet ut av et tilsvarende. En forklaringsmodell på dette er at de søker mot det kjente, siden det i det minste har rammer som skaper orden i en tilværelse de opplever som kaotisk. De har det vondt, men frykter alternativet enda mer.

Johnny fremstår som en kynisk og hensynsløs mann, som bærer på et mørke som han ønsker å pådytte menneskene rundt seg. Han er i konstant bevegelse gjennom hele filmen. Alltid søkende. Det kan se ut som om han har stor glede av å rive vekk andre menneskers verdensbilde og det Ibsen ville kalt livsløgnen deres. Men det er ikke sikkert at det er hele Johnnys drivkraft. Noen ganger ser det ut som om han ønsker å bli motbevist, at noen kan hjelpe ham til et sunnere og mer optimistisk verdensbilde. Dessverre for ham er han så veltalende at menneskene rundt ham blir målløse og resignerte. Dette ser vi tydelig i den fantastiske sekvensen med nattevakten. Vaktmannen er en ytterst reflektert mann, med god tid til å fordype seg i livets store spørsmål gjennom skiftets nattlige timer. Han er en jevnbyrdig match for Johnny til han vakler under presset fra misantropen og nihilisten som faktisk tror på Gud. Leigh viser oss ikke scenen hvor nattevakten resignerer, men hopper fram til virkningen Johnnys ord har hatt på ham. Han sitter motløs i trappen, frarøvet sin fremtidstro som var hans redningsbøye i livet. Allikevel vil vi se at han reiser seg og klarer å plante noen ord i Johnnys sjel som misantropen ikke helt klarer å riste av seg. Ikke kast bort livet ditt!

Jeg har valgt en scene som filmens øyeblikk som er ustyrtelig morsom og viktig gjennom sin oppgave som pusterom i en ellers intens og tung film. Men den sekvensen som gir oss mest å ta med oss videre, i kraft av sitt innhold og originalitet, er det første møtet mellom nattevakten og Johnny på sin nattlige vandring. De nærmer hverandre med mistro, og Johnny forsøker å få overtaket ved å poengtere at nattevaktens jobb er på passe på et tomrom, som noen kunne stjele uten at han en gang ville ha merket at det var borte. Nattevakten kontrer godt og samtalen utvikler seg til en filosofisk duell hvor begge faktisk ser ut til å delta med et håp om å lære noe av den andre. Faktisk også Johnny, selv om det ved første øyekast kan se ut som om han intenst bare vil vinne. Jeg tror dette er Johnnys desperate fremgangsmåte, drevet av hans erfaringer med at tidligere diskusjonspartnere kun har endt opp med å bekrefte hans pessimisme. Det er ikke det han ønsker!

Inne i Johnny finnes det en idealist, med verdier som er milevis unna det samfunnet som Thatcher har etterlatt seg. Men han strever i oppoverbakke, og det gjør ham hard. Hvis en intellektuell motstander vakler, knuser han ham. Slik han gjør med nattevakten. Johnny tar to ting fra ham. Først hans fremtidstro, deretter hans idealiserte drømmekvinne i vinduet overfor bygningen han passer på. Nattevakten åpnet seg for Johnny og slapp han inn i drømmene sine. Da straffer Johnny ham, slik han føler at samfunnet straffer ham selv. Johnnys idealsamfunn består av mennesker som elsker kunnskap, leser bøker og ikke forkaster alt med begrunnelsen at det er kjedelig. På en måte skildrer filmen hvordan kjærligheten inne i Johnny dør. Han forsøker å gripe muligheter, men alt han tar i avgår ved døden. Servitrisen på kafeen gir han et håp om å oppleve noe positivt, og Johnny er omtenksom i forholdet til henne. Men hun har en mørk side og alt faller i grus. Han merker hvordan det er noe i ham som dreper nok et forhold. For hver gang blir det mindre lys som slipper ut av ham. Leigh symboliserer denne Døden og Johnnys forhold til den gjennom tatoveringen til nattevaktens drømmekvinne. Hodeskallen på skulderen hennes får Johnny til å grøsse og minner ham på noe han ikke vil tenke på. For Johnny har lest sin Bibel og er opptatt av døden og Djevelen. Strekkoden på varer er Djevelens symbol, må vite. Det mørke i hans indre får også siste ord. Det er det som får ham til å forlate Louise, nettopp da vi tror at de to skal bli et par igjen. Men for Johnny finnes det ingen happy ending.

Naked har fått mye kritikk for å være en misogynisk film. Det finner jeg merkelig. La gå at kvinnene i filmen i stor grad fremstår passive og svake i forholdet til menn som mishandler dem. Men det å skildre slike kvinner er ikke det samme som å forakte dem. Husverten har blitt kritisert for å være for karikert, men Leigh mener selv at slike mennesker finnes. Han mener også at skuespilleren gestalter rollen glimrende. Jeg vil si meg til dels enig med Leigh. Husverten gir meg assosiasjoner til Patrick Bateman i American Psycho, og mennesker uten empati finnes overalt. Kanskje i vårt moderne samfunn mer enn før, avhengig av miljø. Leigh prøver nok å si at Thatchers samfunn kan fostre slike individer. For øvrig sa fru Thatcher selv ”there is no such thing as society”. Og det at hovedpersonen er en drittsekk betyr ikke at vi skal godta hans handlinger og se det som regissørens syn på hva som er rett eller galt. Dette er ikke en Hollywoodfilm.

Øyeblikket: Johnny vandrer gatelangs om natten og møter Archie, Maggies kjæreste. Han er skotsk og nesten umulig å forstå. I tillegg er han ikke av de mest ressurssterke individene man kan støte på. Archie plages også av en tick som manifesterer seg i nakkesleng og utstrakt bruk av ordet ”Eh?”. Johnny morer seg over denne aggressive skapningen og lurer på hvordan det er å være ham. Litt hektisk, kanskje?

Lyd og bilde

Blu-raybildet i 1.85:1 er meget godt, med en fin fysisk filmrullfølelse. Det er et røft bilde, men det kler filmen. Lyden er finfin i DTS HD. Den vakre og stemningsfulle musikken kommer virkelig til sin rett.

Ekstramateriale

Audio commentary by Leigh and actors David Thewlis and Katrin Cartlidge: Et absolutt strålende kommentatorspor hvor Leigh, Thewlis og Cartlidge villig deler av erfaringene fra innspilingene og filmens budskap. Ingenting blir holdt skjult som kan hjelpe oss å gripe essensen i filmen. I tillegg er det et aktivt spor, hvor samtalen går konstant. Kjempebra.

Video interview with director Neil LaBute: LaBute har tydeligvis sett filmen mange ganger og setter stor pris på den. I dette 13 minutter lange intervjuet har han mange gode betraktninger å komme med. Han mener filmen handler om flere ting, om forhold og isolasjon og ikke minst de tapte muligheter. Han berømmer Leigh for sin kunnskap om arbeiderklassen og de som faller utenfor samfunnet.

Episode of the BBC program The Art Zone in which author Will Self interviews Leigh: Sett to store kunstnere sammen og du vil med stor sannsynlighet få en lærerik samtale ut av det om de finner tonen. Og det gjør Self og Leigh i denne samtalen rundt et kafebord. Self fungerer som en katalysator for samtalen i en rolle som intervjuer og formidler av egne tanker. I løpet av 36 minutter får vi tid til å gå i dybden av Leighs intensjoner med Naked og Will Self sine tolkninger. De er stort sett skjønt enige. Leigh ser sine filmer mer som refleksjoner over samfunnet rundt enn som kritikk av det. Men først og fremst er hans filmer en refleksjon over forholdet mellom masken vi alle bærer og mennesket bak. Og om du lurte, så er svaret ja. Will Self er hans ekte navn.

The Short and Curlies, a short comedy from 1987 directed by Leigh and starring Thewlis, with audio commentary by Leigh: En 17 minutters kortfilm om en jente som blir sammen med en gutt som alltid prøver å være morsom med one-liners. Thewlis spiller gutten med munndiaré. Kvinnene i filmen er besatt av sykdommer og medisiner. Leigh har også spilt inn et kommentatorspor til denne.

Original theatrical trailer: Veldig kort trailer med sitt halvannet minutt. Fokuserer på replikkene og filmprisene Naked har vunnet.

A booklet featuring essays by film critics Derek Malcolm and Amy Taubin: To ok essay, hvor Derek Malcolm har skrevet det beste. Jeg synes at han oppsummerer filmen godt da han sier at Naked er det hardeste angrepet Mike Leigh har rettet mot samfunnets verdier og han gjør det gjennom en rimelig usympatisk karakter i Johnny.

The Virgin Spring

The Virgin Spring (Criterion nr. 321)(DVD)

Sverige – 1960 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)

Øye for øye

Nivå 1 (uten spoilers)

Sverige rundt 1000-tallet, i brytningstiden mellom hedenskap og kristendom. Høvdingen Töre er overhode for en storgård som utsettes for en tragedie da datteren blir voldtatt og drept. Töre har mistet sin øyesten.

Nivå 2 (med spoilers)

Wes Craven lagde en nyinnspilling av The Virgin Spring (Jomfrukällan) i Last House on the Left i 1972. Det er pussig å tenke seg en Bergmanfilm som grunnlag for rape/revenge explotaition fra 70-tallet, men her er den.

På 900-tallet kom kristendommen til Sverige via munker. Årene som fulgte var preget av brytningen mellom den gamle hedenske troen på de norrøne gudene og kristendommen. The Virgin Spring skildrer denne konflikten, spesielt krystallisert i forholdet mellom Ingeri og Märeta, Karins mor og Ingeris fostermor. Ingeri bruker påkallelse av Odin for å forbanne Karin, som hun er sjalu på siden hun tydelig blir favorisert av deres foreldre. Dette gir Ingeri en voldsom skyldfølelse etter at Karin blir voldtatt og drept. Bergman setter opp denne konflikten mellom fostermor og datter gjennom å veksle mellom Ingeris norrøne tilbeding og Märetas tilbedelse av Jesus på korset i en sekvens tidlig i filmen.

Ingeri er gravid i det filmen starter og dette bare forsterker fordømmelsen av henne. Hun har i det hele tatt en svært vanskelig livssituasjon og livet har ikke gitt henne en lett start. Hun er på mange måter nærme naturen, mens Karin kan sies å være nærme det siviliserte i mennesket. Karin er bortskjemt og naiv, hun har kommet lett til alt. Hennes kjole er sydd av 15 tjenestepiker. Det vil være naturlig for henne å vokse opp som kristen, mens Ingeri har lært sine skumle ritualer fra den gamle mannen i hytten, med sin kunnskap preget av mørke og hardhet. Han framstår som en trussel. Padda som Ingeri sniker med i Karins pakning, er symbol på død og Djevelen.

Ravner har en symbolsk tilstedeværelse i The Virgin Spring. Vi ser dem ved flere anledninger, som tilskuere i essensielle situasjoner. I følge norrøn tro, var ravnene Odins øyne og ører og fortalte Odin hva de observerte når de fløy rundt i verden. Ravnen sitter på avstand i begynnelsen av scenen hvor Karin blir voldtatt og drept. Her fungerer ravnen også som et illevarslende symbol. Selve voldtekten skildres på en måte som gjør oss som ser filmen som deltagere til tider og til tider vanlige tilskuere. Etter drapet drar gjeterne klærne av Karin og stjeler kjolen. Den vil de senere forsøke å selge til Märeta uvitende om at hun er Karins mor, og det blir deres bane. Blasfemien i måten de ødelegger stearinlysene som Karin skulle bringe med seg til kirken og til jomfru Marias ære, viser oss at de også må sies å tilhøre motpolen til det siviliserte, kristendommen, og altså står nærmere naturen.

Den yngste broren har ingen skyld i det som skjer, og han forsøker også å begrave Karin etter udåden. Han blir gjennomgående dårlig behandlet av sine eldre brødre. Han og Karin er nok ment å være symboler på uskylden, men som ikke blir skånet av den grunn. Töre dreper også lillebroren i en tilstand preget av blodtåke, og han innser straks det grusomme i handlingen. Dette kaster han ut i en selvransakelse og han ønsker å få tilgivelse og å gjøre bot for seg. Kirken han vil bygge ved jomfrukilden skal være alt dette, slik at alt det grusomme som har skjedd skal føre til noe godt.

I denne perioden var Bergman inspirert av Akira Kurosawa, og det kan sees i scenen hvor Ingeri flykter gjennom skogen. Dette er klassisk Kurosawa i hans samuraifilmer på 50-tallet. Etter The Virgin Spring ble Bergman kritisert blant annet for å lage de brutale scenene altfor vakre. Det føltes spekulativt, selv om vi som tilskuere neppe ville ha tenkt slik om filmen ble lansert nå. Men kritikken gjorde inntrykk på Bergman, og han støtte filmen fra seg. Den er knapt nevnt i hans selvbiografi, noe som er trist da jeg synes at The Virgin Spring er en ypperlig film.

Øyeblikket: Thöre har rituelt gjort seg klar til å drepe gjeterne. Han har vasket seg, tatt badstu og skiftet klær, som var vanlig både i hedensk og kristen skikk før ofringer. I rommet der gjeterne sover, trekker han frem en kniv med håndtak som et geitehode. Dette kan symbolisere Djevelen, muligens det onde i handlingen han skal til å utføre, men også slaktelammet, det uskyldige. Scenen har en intens nerve, med et mørke som hviler over Töre og oss siden vi vet hva som nå skal skje. Fotograferingen i scenen er tydelig preget av ekspresjonisme, men lys og mørke, skygger og kontrast. Glimrende!

Lyd og bilde

Bildet i 1.33:1 er meget godt og av høyeste DVD-kvalitet, med god kontrast. Monolyden er også meget god i sin klarhet og gode gjengivelse av dialogen.

Ekstramateriale

Audio commentary by Ingmar Bergman scholar Birgitta Steene: Et ganske godt kommentatorspor med en god del informasjon, men Steene mangler evnen til å begeistre meg. Det blir litt flatt.

New video interviews with actresses Gunnel Lindblom and Birgitta Pettersson: Disse spiller Ingeri og Karin i filmen. Karin utløser alt som skjer i filmen, og Pettersson hinter mot et komplisert kjærlighetsforhold mellom far og datter. Gunnel Lindblom spilte for øvrig også den tause jenta i The Seventh Seal. Hun minnes ubehaget de hadde følt da de leste om voldtekten i manuset, men innspillingen av scenen var mild og varm. Innspillingen av filmen foregikk i Dalarna i mai i løpet av fire uker, mens innendørsscenene ble gjort i studio. Gode intervjuer gjennom 20 minutter.

Introduction by filmmaker Ang Lee: The Virgin Spring var den første kunstfilmen Ang Lee så. Den gjorde et massivt inntrykk på ham og har påvirket hans egen filmstil. For eksempel bruker han fremdeles grepet med å vise sine karakterer bakfra på avstand når han vil skildre at de kontemplerer noe. Han plasserer filmen i en sterk skandinavisk tradisjon med gode skildringer av det gode og onde i hjertet hos alle mennesker. Dette kan spores tilbake til isolasjonen, kulden og åndeligheten hos skandinavene. Natur og menneske manifisterer den ytre og indre konflikten. Syv minutter lang introduksjon.

An audio recording of a 1975 American Film Institute seminar by Bergman: En Bergman i storform svarer oppriktig og vennlig på spørsmål mens han forteller om sine tanker hva filmskaping angår. Han avslutter med å proklamere at om du ikke har noe å si så ikke lag en film. Men om du har det skal du bare sette i gang selv om du ikke kan alt det tekniske. Han skryter voldsomt av L’Avventura av Antonioni, en film han kan se om og om igjen. Antonioni visste ikke helt hva han gjorde under innspillingen, men endte opp med å lage et mesterverk.

A 28-page booklet featuring essays by film scholar Peter Cowie and screenwriter Ulla Isaksson, the medieval ballad on which the film is based, and a letter from Bergman on the film’s controversial rape scene: Cowie har skrevet et meget godt essay. The Virgin spring var Sven Nykvist første film med Bergman, da Gunnar Fischer var opptatt med en Disneyfilm. Siden ble Bergman og Nykvist et uslåelig team. Ved å filme on location fikk filmen et mer tredimensjonalt uttrykk enn ved studiofilming. Så selv om Bergman var godt fornøyd med foto, var han dypt misfornøyd med filmen i seg selv. Men dette synet var også influert av de dårlige kritikkene filmen fikk. The Virgin Spring markerer et skille i Bergmans temavalg. Etter denne gikk Bergman inn i mer psykologiske problemstillinger, enn de etiske som denne filmen var en eksponent for. Ulla Isaksson skrev manuset ut fra en middelalderballade på noen få sider. Den er også inkludert i heftet. Isaksson er tro mot balladens innhold, samtidig som utdyper den humanistiske innsikten og det kristne budskapet.

La Commare Secca

La Commare Secca (Criterion nr. 272)(DVD)

Italia – 1962 – Bernardo Bertolucci (svart-hvitt)

En natt i parken

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung prostituert kvinne blir funnet død langs elven Tiber utenfor Roma. Hun har blitt brutalt slått i hjel. Fem mistenkte blir avhørt og vi får fortalt deres historie om hva de gjorde den natten.

Nivå 2 (med spoilers)

Bernardo Bertolucci var 21 år gammel da han regisserte La Commare Secca som sin debutfilm. Opprinnelig hadde han skrevet manuset, men fikk også tilbudet om å ta på seg jobben som regissør. Han takket ja til det, og gikk til arbeidet med et uttrykt ønske fra produsentene om å lage noe ”Pasolini-aktig”. Men der hvor Pasolini var glad i statiske kameraer, skiller Bertolucci seg fra ham med sitt konstant bevegelige kamera. Filmen er et produkt av Pasolinis historie og Bertoluccis manus, med nydelig, muligens middelalderinspirert musikk i den første delen. Pasolini valgte å satse på Mamma Roma i stedet for denne historien.

Kurosawas Rashomon var en tydelig inspirasjonskilde til La Commare Secca, selv om det er nok av forskjeller som gjør at La Commare Secca står fjellstøtt på egne ben. Bertoluccis ambisjon var å beskrive timene før drapet, hva de forskjellige personene gjorde av hverdagslige ting. Det ligger en poesi i dette. De mistenkte lyver litt alle sammen til å begynne med, før den mer kompromitterende sannheten klorer sin vei til overflaten. Mot slutten av filmen får vi morderens versjon, først i subjektiv form og deretter en objektiv framstilling av det som faktisk skjedde.

Først inne til avhør er Luciano Maialetti. Han er en av tre tyver som spesialiserer seg på å rane elskende par et skogholt i utkanten av Roma. Denne kvelden blir han overmannet av paret og gråtende trygler han om å slippe og bli overlatt til politiet. Etterpå er han like kjepphøy igjen. Han prøver å finne dem igjen, men finner heller tre skinheads som gir ham bank. Sent på natten går han gjennom parken og innrømmer å ha sett den prostituerte. Han har ikke sett soldaten.

Bustelli er nestemann. Han har sluttet å stjele og føler seg urettmessig innkalt. Den aktuelle dagen var han sammen med sin elskerinne før han ble med kjæresten sin på en pengeinnkrevingsrunde. Senere slår han opp med henne og hun angriper ham med kniv. Han så også den prostituerte i parken.

Soldaten, Teodoro Cosentino, innrømmer etter innledende dårlig hukommelse å ha vært i Parco Paolini. Etter forgjeves å ha sjekket opp damer i Roma ender han i Colosseum før han drar til parken og sovner på en benk. Der husker han å ha sett Natalino.

Natalino pleier å vandre formålsløst rundt etter at han er ferdig på jobb. Han så alle de andre mistenkte. To menn han kjente igjen, Francolicchio og Pipito, møtte en tredje mann og gikk videre sammen med ham. Natalino så også den prostituerte og mener hun må ha blitt med dem.

Det siste avhøret er av Pipito. Han og Francolicchio hadde nettopp fått seg kjærester som de vil imponere. De mangler penger til et måltid de skal lage sammen med jentene. De møter en mann som spanderer røyk på dem og muligens ønsker noe mer. De ender opp med å stjele lighteren hans for å skaffe pengene. Dagen etter blir Pipito arrestert mens Francolicchio kommer unna ved å svømme nedover elva. Pipito kan ikke svømme. Dermed blir en gråtende Pipito avhørt alene.

Natalino hadde planlagt å kjøpe sex av den prostituerte, men oppførselen hennes påvirker ham til å forandre planer. Han forsøker å stjele vesken hennes, og det hele ender med at han brutalt slår henne i hjel.

Øyeblikket: Soldatens håpløse og utrettelige sjekking av tilfeldige kvinner i Romas gater. En mer patetisk og irriterende sjekkeatferd skal det letes lenge etter. Utallige ørefiker og utskjelling er resultatet hver eneste gang. Lang, morsom og litt skremmende sekvens.

Lyd og bilde

Bildet presenteres i 1.66:1. Det er et ganske godt bilde, spesielt med tanke på at utgivelsen er gammel. Lyden er det litt verre med, som vanlig er den til tider ute av sync med bildet. Ellers er talen rimelig klar, i en sterkt dialogdominert film.

Ekstramateriale

Exclusive new video interview with director Bernardo Bertolucci: Regissøren snakker mye om sitt forbilde og mentor Pier Pasolini.  Han mener at Pasolini nærmest oppfant filmskapning da han ikke lente seg på litteratur. Dette høres merkelig ut, da Pasolini har laget film av Canterbury Tales, 1001 Nights og Decamerone. Et OK intervju på 16 minutter.

A new essay by film critic David Thompson: Dette essayet forteller oss ikke så mye nytt om filmen, men dreier seg mest om tiden og arbeidssituasjonen. Allikevel er det et rimelig godt essay som har en del interessante opplysninger å komme med. Dessverre har de partiene som dreier seg om La Commare Secca en tendens til å repetere videointervjuet med Bertolucci. Pussig nok hevder Thompson at Bertolucci nekter for Rashomons innflytelse på filmen, mens Bertolucci selv faktisk fremhever Rashomons påvirkning i videointervjuet.

My Life As A Dog

My Life As A Dog (Criterion nr. 178)(Blu-ray)

Sverige – 1985 – Lasse Hallström (farger)

Et hundeliv

Nivå 1 (uten spoilers)

I 1985 kom Lasse Hallström med filmen Mitt Liv Som Hund. Den handler om Ingmar som vokser opp på 50-tallet i Sverige med sin bror og syke mor. Å ta hånd om barna blir til tider for mye for henne og Ingmar sendes til sin onkel for avlastning. Kontrasten fra livet i byen til det rolige tempoet og de eksentriske menneskene på landet er stor for Ingmar.

Nivå 2 (med spoilers)

Ingmar idealiserer sin mor, men regissør Lasse Hallström gjør det ikke. Hun fremstår som en nevrotisk og sint mor, dog veldig syk og sliten. Det er scener i filmen hvor Ingmar må stenge døren for henne og trygle om at hun skal roe seg ned, mens hun raser på den andre siden. Samtidig må det sies at Ingmar og hans bror kan være en håndfull når de setter i gang, men ikke verre enn de fleste søsken. Jeg føler at Ingmar opplever litt for mange bokstavelig talt stengte dører.

Hver gang Ingmar føler at livet går imot ham og ting blir vanskelig, sammenligner han sin situasjon med andres. Den han oftest kommer tilbake til er Laika, hunden som ble sendt opp i verdensrommet alene uten så mye mat. Laika skulle sulte i hjel etter å ha hjulpet vitenskapsmennene med skaffe svar på spørsmål de hadde. Denne kynismen er noe som gjør et stort inntrykk på Ingmar. Etter hvert føler Ingmar seg selv som en hund ingen vil ha og som må finne en måte å overleve på. Vi ser faktisk Ingmar stå på alle fire og bjeffe ved en anledning. Her har han helt søkt tilflukt i denne følelsen og identiteten han har utviklet etter som tiden har gått. Denne identifiseringen med Laika og andre hunder, kommer tydelig frem i scenen hvor Ingmar er astronaut i det hjemmelagde romskipet som blir hengende midtveis i ferden. Her er han i verdensrommet han også, som Laika. Snickan, hans egen hund, har tydeligvis blitt avlivet da ingen i familien gadd å ta seg av den. Både moren, broren og hans kone i byen fremstår som rimelig egoistiske. Man føler at de kunne gjort mer for Ingmar og Snickan.

Tomas von Brömssen gjør en flott rolle som onkelen til Ingmar. Onkelen er helt annerledes enn familien i byen, og tar på seg et stort ansvar for Ingmar. Han får ham med på fotballaget og tar han med på glassblåseriet hvor han jobber. Sammen med de andre eksentriske menneskene i bygda får Ingmar igjen følelsen av å ikke bare være i veien. Han blir til og med forsøkt forført, men er for umoden til helt å skjønne det. Om han da ikke klamrer seg til siste rest av barndommen. Jenta som spiller på fotballaget og later som hun er en gutt blir Ingmars beste venn. Da puberteten slår inn for fullt og brystene hennes utvikler seg, klarer Hallström å vise brytningen i denne tiden og hvordan forholdet mellom de to forandres. Slik er My Life As A Dog en av de bedre oppvekstfilmene jeg har sett, i godt selskap med blant annet The 400 Blows og The Two of Us.

My Life As A Dog er en ganske enkel film, med en tydelig og engasjerende historie i sentrum. Ingmar og onkelen blir de mest engasjerende personene, og samspillet mellom dem er strålende, både som karakterer og skuespillere. Ingmar har nok sine livsløgner i denne brytningstiden mellom barn og voksen. Han har rede forklaringer på alle de vanskelige spørsmålene i sitt liv. Hvor er pappa, hvor er Sickan og hvorfor kan jeg ikke bo hos mamma. Innerst inne har han nok noen klare men ubehagelige svar liggende, og da filmen tar slutt har han begynt på prosessen med å svare ærlig.

Øyeblikket: Ingenting skaper sterkere bånd mellom to menn enn å bygge noe sammen. Ingmar og onkelen bygger lysthus sammen på annen manns eiendom. Da må alltid den samme sangen spilles på grammafonen og onkels kjæreste kunne godt tenke seg at den platen avgikk ved døden. Frustrasjonen bygger seg opp og onkelen forklarer i nydelige vendinger hva et lysthus er til for.

Lyd og bilde

Filmen presenteres i et 1.66:1 bilde, med mono lyd. Bildet har en fin gjengivelse av filmkorn og skarpheten er spesielt god i utendørsscener med kraftig dagslys. De mørkere partiene innendørs er svakere. Bildet har en god gammeldags kinofilmfølelse ved seg. Detaljnivået er også godt. Lyden er omtrent på kvalitetsnivå med bildet, altså ganske godt.

Ekstramateriale

Shall We Go to Your or My Place or Each Go Home Alone? (1973), a fifty-two-minute film by Hallström, with a video introduction by the director: En fin kortfilm om ung kjærlighet og sjekking. Denne filmen lagde Hallström 12 år før Mitt Liv Som Hund.

Video interview with Hallström: Hallström laget faktisk alle ABBAs musikkvideoer, og det var en belastning for ryktet hans. Hans første fem filmer var dramakomedier og fulgte hendelser i hans eget liv ganske tett. Romanen filmen er bygget på fenget ham ikke før sammenligningene dukket opp. Der lå nøkkelen til filmen, mener Hallström. Ellers tar Hallström opp viktige historiske hendelser på 50- og 60-tallet som preget livene til vanlige mennesker i stor grad. Godt intervju på 19 minutter.

Original theatrical trailer: Finfin trailer med fokus på Ingmars behov for å sammenligne sin situasjon i krisetider med andres. To minutter og 40 sekunder.

A booklet featuring an essay by film critic Michael Atkinson and an appreciation by author Kurt Vonnegut: Atkinson har skrevet et kjempegodt essay som er vel verdt å lese. Han fremhever flere ganger forskjellen på denne filmen og dens løsninger kontra en Hollywoodfilm. Forfatteren Kurt Vonnegut proklamerer at dette er hans favorittfilm. Store ord. Et morsomt poeng i Vonneguts essay er at han gjengir et referat av filmen og viser hvor utrolig det er at den ble laget. Godt essay.

The Phantom Carriage

The Phantom Carriage (Criterion nr. 579)(Blu-ray)

Sverige – 1921 – Viktor Sjöström (svart-hvitt og farger)

Sjelesankeren

Nivå 1 (uten spoilers)

The Phantom Carriage, eller Körkarlen som den svenske tittelen er, er en av de beste stumfilmer som er laget. Selv setter jeg den like høyt som Nosferatu, Sunrise og The Passion of Joan of Arc. David Holm er en uforbederlig drukkenbolt som dør på nyttårsaften og tvinges til å se tilbake på sitt liv og all den skade han har forvoldt andre mennesker. Det siste mennesket som dør denne kvelden må et helt år være Dødens hjelper. Men hvis han viser oppriktig anger kan han kanskje slippe å bli Dødens vognfører, som henter alle døde sjeler.

Nivå 2 (med spoilers)

Hvorfor ble David Holm en slik drittsekk? The Phantom Carriage gir oss et rimelig enkelt svar på det; Kong Alkohol. Hvordan dette spørsmålet blir besvart i boken til Selma Lagerlöf vet jeg ikke. Derimot vet jeg at filmen problematiserer og nyanserer mennesker på en forbilledlig måte. Om grunnen til menneskets problem er enkelt, er mennesket selv ikke det.

Körkarlen var først like kjent og elsket som The Cabinet of Dr. Caligari, Gold Rush og Battleship Potemkin, men ble så mindre kjent. I dag er den vel mest kjent i filmklubbmiljøer og er ikke nødvendigvis kjent selv blant de som godt kan kjenne til de tre forutnevnte. Det er synd, for The Phantom Carriage har en sterk historie, glimrende skuespill og spesialeffekter som imponerer meg voldsomt. Det var veldig morsomt og overrumplende plutselig å gjenkjenne inspirasjonen til Stanley Kubricks ”Heeeere’s Johhny!”-scene med Jack Nicholson i The Shining. David Holm hugger med øks gjennom en låst dør som hans kone og barn har søkt tilflukt bak. Deretter stikker han hodet gjennom døren for å vri om låsen. Akkurat som gode gamle Jack gjør på jakt etter sin familie.

Filmen er ordnet i tre tilbakeblikk etter at David Holm dør og har samtalen med vognføreren. Det første tilbakeblikket viser oss en glad og kjærlig David som elsker sine barn. Disse scenene er de eneste i natur og dagslys i filmen. Regissør Sjöström bruker farger for å skille tilbakeblikkene fra nåtiden og veksler mellom blåskjær og sepia, som er en slags jordgul farge. Vi kjenner igjen vognføreren som mannen som får David Holm til å begynne å drikke, og vi forstår også at David leder sin egen bror til flasken senere. David havner senere i fengsel og får der se at broren hans også har havnet i fengsel, for et fylleslagsmål som ender med drap. David Holm sverger å forandre seg og starte et nytt liv når han blir løslatt. Men da han forstår at kona har gått fra mens han var i fengsel, sveller bitterheten og hevnlysten opp i ham. Han havner på flaska mens han leter etter sin kone overalt.

Det neste tilbakeblikket handler om David Holms besøk på Frelsesarmeens slumstasjon. Søster Edit bruker hele natten på å sy Davids jakke og blir smittet av tuberkulose fra all smitten og utøyet i jakken. Vi ledes til å tro at David ønsker å takke for arbeidet morgenen etter, men i stedet river han av alle lappene hun har sydd på. Så dypt har David Holm sunket at han finner glede i å skade andre både fysisk og psykisk. Men søster Edit ønsker ham allikevel velkommen neste nyttårsaften. Hun representerer det beste i kristendommen, omtanke og tilgivelse.

Det siste tilbakeblikket tar for seg søster Edits forsøk på å gjenforene David og hans kone, noe som hun skal komme til å angre dypt. Edit har forelsket seg i David på tross hans avvisning av all hjelp og brutale oppførsel. Men da hun får vite at han har en kone, ofrer hun sin kjærlighet til ham og gjør det hun mener er rett. Men David driver sin kone til randen av selvmord med sin drikking og mishandling. Dette er grunnen til at Edit vil se at David har forandret seg før hun skal dø av sykdommen han har påført henne. Slik både starter og slutter filmen i sykerommet til søster Edit.

Ingmar Bergman påsto at han hadde sett Körkarlen over 100 ganger. Charlie Chaplin mente det var den beste filmen han hadde sett. Det er virkelig noe helt spesielt med The Phantom Carriage. Et mesterverk fra filmens ungdom.

Øyeblikket: Det er mange store øyeblikk i denne filmen, men en scene står spesielt sterkt i minnet mitt. Det er en magisk, skremmende, stemningsfull og tankevekkende sekvens. Vi følger Dødens vognfører på sin runde for å hente de nye døde sjelene. Vognen er halvveis usynlig der den knirkende ankommer mennesket akkurat idet sjelen forlater legemet. Vognen kjører like godt på vann som på land. Körkarlen går ned på havets bunn og henter sin døde sjel. Han parkerer sin vogn idet forretningsmannen lader sin pistol. Han går opp trappen mens pistolen rettes mot tinningen, og åpner døren idet skuddet går av. Dødens vognfører er alltid presis.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1, ingen overraskelser der. Det er absolutt en blu-rayeffekt til stede, som man kan se i graden av detaljer som er synlige. Ellers er det noe skade som rimelig er på en så gammel film, men dette er en fantastisk utgave av en 90 år gammel film. Lyden består av to nykomponerte musikk/lydspor som er valgfrie. Disse presenteres i 5.1.

Ekstramateriale

Two scores, one by Swedish composer Matti Bye and the other by the experimental duo KTL: For meg ble dette en polarisert opplevelse. Jeg virkelig elsket lydsporet til Matti Bye og avskydde KTL sitt lydspor. Bye blander tradisjonell musikk med stemningsskapende lydeffekter som omfavner filmen på en passende måte. Det andre lydsporet føles for meg avkoplet og fremmed fra filmen.

Audio commentary featuring film historian Casper Tybjerg: Dansker snakker engelsk som Werner Herzog, noe som er meget underholdende. Filmhistoriker Tysbjerg formidler et meget informativt og interessant kommentatorspor som aldri blir kjedelig.

Interview with Ingmar Bergman, excerpted from the 1981 documentary Victor Sjöström: A Portrait, by Gösta Werner:The Phantom Carriage gjorde et enormt inntrykk på Bergman, han ble totalt overveldet av filmen. Tidlig i sin karriere hadde Bergman syntes at Sjöström overspilte og var for opptatt av kostymer. Senere har Bergman innsett at Sjöström var en stor, stor skuespiller. Bergman hadde ikke våget å korrigere eller instruere Sjöström i noen særlig grad under innspillingen av To Joy, men turte det i Wild Strawberries. Det førte til en del trefninger. Intervjuet er på 15 minutter.

The Bergman Connection, an original visual essay by film historian and Bergman scholar Peter Cowie on the film’s influence on Bergman: I dette videoessayet går Peter Cowie inn på hvilken innflytelse Sjöström hadde på Bergman og hvordan det kommer til syne i Bergmans filmer. I Wild Strawberries er for eksempel sekvensen med vognen og likkisten filmet som om det var en stumfilm. Sjöströms kameramann Jensen lærte opp Bergmans to kameramenn Gunnar Fischer og Sven Nykvist. Det finnes også flere likheter mellom Wild Strawberries og The Phantom Carriage. Både David Holm og Isak Borg må gjenoppleve sin dårlige oppførsel og se det i mer objektivt lys. Det blir en tøff påkjenning for dem begge. Spennende essay på 18 minutter.

Footage of the construction of the Räsunda studio where The Phantom Carriage was the inaugural production: Tja. Et fem minutters langt klipp fra området ved Råsunda rundt 1920. En kuriositet.

A booklet featuring an essay by screenwriter and filmmaker Paul Mayersberg: Av ekstramaterialet denne gangen er det kommentatorsporet og dette essayet av Paul Mayersberg som er de mest givende. Essayet er fra øverste hylle, man lærer virkelig noe om filmen ved å lese det. Mayersberg forteller at distributørene hadde vanskelig for å klassifisere filmen med tanke på promotering. Var det en spøkelsesfilm, skrekkfilm, thriller eller religiøs fabel? David Holm var modellert etter Sjöströms egen far, inspirert av den spenningen som fantes mellom far og sønn. På slutten av heftet er det en liten tekst om bakgrunnen for musikken og musikerne selv.

Orpheus

Orpheus (Criterion nr. 68)(Blu-ray)

1950 – Jean Cocteau (svart-hvitt)

Å dø for kunsten

Nivå 1 (uten spoilers)

Orpheus er en berømt poet i denne moderne adapsjonen av Orfeusmyten. Han ligger i konflikt med andre unge diktere. Han er forelsket i både sin kone Eurydice og en mystisk prinsesse. Som myten forteller oss, skal Orpheus i sin søken etter inspirasjon følge prinsessen inn i dødsriket.

Nivå 2 (med spoilers)

Speil er i følge mytologien og symbolverdenen inngangen til andre verdener. Ved å se i speilet kan man få innsikt i visdom som den andre verdenen innehar. Refleksjonen vi kan se i speil, kan også overføres til det å stå ansikt til ansikt med andre mennesker. Deres reaksjoner vil speile oss selv.

Hva handler så Orpheus om? Den handler på et plan om kunstnerens krise og hans streben etter inspirasjon og hva han må utsette seg for av prøvelser for å kunne skape. Cocteau har flettet inn mange av sine egne erfaringer og egne holdninger inn i filmen. Konflikten med andre retninger innen kunsten er selvbiografisk. Café des Poetes i filmen er i virkeligheten Café Flor hvor Sartre og andre kulturpersonligheter vanket. Scenene er spilt inn on location på Café Flor.

Når Cégeste dør utenfor caféen og prinsessen tar ham med i bilen, forandres det vi ser gjennom bilvinduet til å bli negativer av film. Ved et så enkelt grep skiftes stemningen i filmen fra realistisk til magisk eller overnaturlig. Vi forstår at fra nå av er alt mulig, noe som gjør at vi er mer mottagelige for å godta at huset vi nå ankommer fungerer som en portal til andre verdener. Herfra skal prinsessen, Orpheus, Heurtebise og Cégeste stige ned til dødsriket. Cégeste skal fra nå av tjene døden, i form av prinsessen.

Heurtebise tok sitt eget liv ved hjelp av gass, får vi vite ved en forsnakkelse. Han er nå en slags engel som også arbeider for krefter i dødsriket. Som sjåfør for Døden er han til stede i situasjoner av dramatisk karakter, og bruker sine evner til å hjelpe mennesker. Han fungerer til en viss grad som en moralsk rettesnor for Orpheus, og forsøker å vise Orpheus veien tilbake til et godt liv med Eurydice. Foruten denne funksjonen lærer han også Orpheus å gå gjennom speil, altså det å tre inn i andre verdener som er så viktig for kunstnere. Heurtebise hjelper prinsessen med å drepe Orpheus i dødsriket og dermed er han levende i den virkelige verdenen igjen, gjenforent med sin Eurydice.

Viktigheten av speil i Cocteaus kunstverden blir meget tydelig ved at han velger å bruke speilet i en meget avgjørende scene. I den opprinnelige Orfeusmyten drar Orfeus ned til dødsriket for å hente opp sin elskede Eurydice. Han får lov til det på en betingelse: under oppstigningen til vår verden skal han ikke snu seg og se på henne. Dette går bra helt til de nesten er oppe, da snur Orfeus seg og ser på Eurydice og hun trekkes ned til dødsriket igjen. I filmen har Cocteau latt blikkene deres møtes i speilet i bilen, og Eurydice blir borte ved et trylleslag. Cocteau elsker speil, statuer og hansker. Derfor føles det som et streif av genialitet, i hvert fall veldig riktig, at han klarer å inkorporere dette symbolet inn i filmens nøkkelscene.

Manuset til Orpheus var for mørkt og dystert til å klare å tiltrekke seg produsenter, så Cocteau så seg nødt til å grunnlegge sitt eget produksjonsselskap. Orpheus er et ordentlig auteaur-verk. Cocteau kunne besette rollene som Orpheus og Cégeste med sin ekskjæreste Jean Marais og daværende kjæreste, Edouard Dermithe. Kjærlighetsaffæren mellom Orpheus og prinsessen kan godt sies å speile Cocteaus tidligere heterofile kjærlighetsaffære med en adelig kvinne, som endte etter kort tid.

Cocteau sier at det største hinderet hans er elitepublikummet, i sterk kontrast til hva den gjengse oppfatningen er. Det vanlige publikummet kan godt like filmene hans og de stiller ikke kritiske spørsmål. Allikevel kan man ikke si at Cocteau gjør filmene sine spesielt lett tilgjengelige for det vanlige publikum. I Orpheus har han også en heftig samling jazzlåter på lydsporet, noe som var i sin spede begynnelse i Europa på den tiden. Dette kunne også ha blitt oppfattet som elitistisk og ekskluderende.

Øyeblikket: Orpheus og Heurtebise stiger ned til dødsriket i en gang hvor de må kjempe seg fremover steg for steg. Det hele får en mytisk og særegen stemning, ulikt noe annet du har sett på film før. Hemmeligheten bak denne fantastiske sekvensen er at skuespillerne ligger på gulvet og jobber seg mot den ene siden, mens kameraet går på skinner i taket og filmer rett ned på dem. Gulvet er i tillegg hevet 8 fot opp fra det egentlige gulvet, slik at Cocteau kunne skape effekten av at Orpheus og Heurtebise blir trukket rundt hushjørnet. Egentlig skled de bare ned et skråplan til en polstret matte på gulvnivået. Slik kunne det også ligge foto av bakgrunner på gulvet som kan skimtes gjennom ”vinduene” de to går forbi. Perspektiv skapes flott gjennom den 8 fots avstanden mellom planene.

Lyd og bilde

Bildet på Orpheus blir presentert i 1.33:1 og lyden er mono. Begge deler får nær toppkarakter. Bildet er ekstremt rent og skarpt. Det kunne godt hatt enda mer dybde, men er meget godt. Som vanlig er de godt opplyste dagscenene best, men også scenene der Orpheus kjører rundt i Paris sine tomme gater er slående. Lyden er fyldig, med klar dialog og deilig, deilig jazz.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring French-film scholar James S. Williams: Dette ble et litt kjedelig kommentatorspor, selv om han selvfølgelig har mye kunnskap om filmen. Stemmen er flat og vanskelig å engasjere seg i.

Jean Cocteau: Autobiography of an Unknown (1984), a feature-length documentary: Dette er den samme dokumentaren som er med på den eldre versjonen av Blood of a Poet. Cocteau snakker om kunstnermiljøet og hans venner som Stravinsky og Picasso. Dette er en dokumentar Cocteau like gjerne kunne hatt regien på selv. Han iscenesetter alt og tilfører en litt magisk dimensjon til filmen. Han snakker i stor grad om sine tegninger, og om hvordan han tegner slik en jazzmusiker improviserer. Egentlig er det lite fokus på filmene hans, men det er spennende å høre om den allsidige kunsten hans. 68 minutter.

Jean Cocteau and His Tricks (2008), a video interview with assistant director Claude Pinoteau: Cocteau brukte ikke storyboard på den tiden Orpheus ble laget. Det var ikke vanlig. Han overlot mange av valgene til kamerateamet, selv om han ville godkjenne utsnittet etterpå. Av effekter var det spesielt slow motion og baklengs avspilling som var hans varemerke. Interessant videointervju på 14 minutter.

40 Minutes with Jean Cocteau (1957), an interview with the director: I denne samtalen utdyper Jean Cocteau blant annet hvem som er hans publikum. Han beskriver også kunsten han har utsmykket kirker med. Dette er en veldig flott sekvens. Blood of a Poet har gått 17 år sammenhengende i New York og det er rekord. Cocteau er synlig stolt av dette.

In Search of Jazz (1956), an interview with Cocteau on the use of jazz in the film: I dette 18 minutter lange intervjuet samtaler Cocteau og intervjueren om jazz, dens introduksjon til Frankrike og Cocteaus bruk av den i film. Cocteau var selv ansvarlig for tidlig å hente jazzgrupper fra USA og England til Frankrike.

La villa Santo-Sospir (1951), a 16 mm color film by Cocteau: En eksperimentell film i beste Cocteau-ånd. Hans første fargefilm. Han går i detalj gjennom kunsten han har utsmykket veggene i villaen sin med. Veldig interessant kortfilm på 37 minutter.

Gallery of images by French-film portrait photographer Roger Corbeau: Sylskarpe fotografier fra filmen.

Raw newsreel footage from 1950 of the Saint-Cyr military academy ruins, a location used in the film: En kort bit på to minutter om ruinene etter Saint-Cyr, det franske militærakademiet som Napoleon Bonaparte grunnla i 1803. Her ble flere scener spilt inn i Orpheus.

Theatrical trailer: Spennende trailer om en myte satt i vår tid.

A booklet featuring an essay by author Mark Polizzotti, an excerpted article by Cocteau on the film, and an essay on La villa Santo-Sospir by Williams: Polizzotti har skrevet et OK essay, men det mest interessante dukker opp i Cocteaus essay om filmen. Williams essay om La villa Santo-Sospir er en fin følgesvenn til Cocteaus kortfilm.

Hara Kiri

Harakiri (Criterion nr. 302)(Blu-ray)

Japan – 1962 – Masaki Kobayashi (svart-hvitt)

Den tomme rustningen

Nivå 1 (uten spoilers)

En ronin, en samurai uten arbeid, ankommer huset til Iyi-klanen og ber om å få begå et ærefult selvmord på gårdsplassen deres. I denne tiden var det mange ronin som spurte om dette, og alle var ikke like oppriktige. Noen spekulerte i å få penger og bli sendt videre. Men denne samuraien virker meget innbitt.

Nivå 2 (med spoilers)

Først litt om selve begrepet harakiri. Det betegner det rituelle selvmordet med sverd utført på en grusom måte. Man skal stikke seg i magen og deretter føre sverdet sidelengs før man skjærer opp og på skrå. Slik hindres innvollene i å falle ut. Når det er gjort på en tilfredsstillende måte bøyer man nakken fremover og sekundanten hogger av hodet. Det er det litt uenighet rundt hvilket ord som er det riktige. Noen hevder at harakiri egentlig bare beskriver selvmordet og framgangsmåten, mens hele ritualet med dets ærefulle aspekt og symbolikk skal betegnes som seppuko. Derfor er det flere som mener at Criterion burde ha kalt filmen Seppuko i stedet for Harakiri.

Filmen kan fortjene et lite resymé. Motome Chijiiwa spør om lov til å utføre harakiri på Iyi-klanens gårdsplass. Etter at dette har blitt en utbredt praksis blant ronin som ikke er oppriktige i sitt ærende, men gambler på at de skal få en slant penger for å velge seg et annet sted å utføre selvmordet, bestemmer Iyi-klanen seg for å sette ned foten. De godtar forespørselen og presser Motome til å utføre harakiri straks. Han har pantsatt sverdet sitt for å skaffe penger til sin syke familie og trygler om en utsettelse på en dag slik at han rekker hjemom. Iyi-klanen oppfatter situasjonen som at han aldri hadde tenkt å gjennomføre harakiri, og da de oppdager at han har sverd av bambus i sliren forsterkes mistanken. Derfor presser de han til å begå harakiri med bambussverdet.

Hanshiro er Motomes svigerfar. Han fikk levert liket av Motome hjemme, med hånlige kommentarer fra tre samuraier som var sterkt delaktige i avgjørelsen til Iyi-klanen. Disse tre er Omodaka, Hayato og Kawabe. Hanshiro oppsøker Iyi-klanens hus og spør dem om å få begå harakiri hos dem. Han blir fortalt historien om Motome, men påstår at han ikke kjenner ham og insisterer på at hans hensikter er redelige. De innfrir hans ønske og ritualet kan begynne. Ingen av sekundantene Hanshiro ønsker fra Iyi-klanen er til stede. Alle har meldt seg syke. Hanshiro forlanger å fortelle en historie og etter hvert kommer hans virkelige intensjoner fram. Han vil at klanen skal forstå hvilken grusom feil de har begått og be om unnskyldning. Men klanens leder Saito tar ikke selvkritikk. Derimot mister han tålmodigheten med den snakkesalige samuraien og forlanger at han iverksetter sitt harakiri. Hvis ikke vil hans menn drepe Hanshiro. Da kaster Hanshiro hårpiskene til de tre samuraiene på bakken foran seg og håner hele samuraisystemet som et æreløst og tomt system. Han har oppsøkt de tre samuraiene, beseiret dem i kamp og kuttet av symbolet på deres samuraiære, hårpisken. Deretter blir han angrepet og slår godt fra seg til han til slutt blir skutt, noe som må være et nederlag for en så tallmessig overlegen gruppe. Vi må legge merke til at han på slutten av kampen ender i et rom hvor en samurairustning står utstilt. Da han river den ned ser vi at den er tom bortsett fra noe bomull som fyllstoff. Slik presser Kobayashi gjennom sitt poeng at samuraikodeksen er en ulykke for det japanske samfunnet, en tom og meningsløs tradisjon.

Hanshiro er ikke oppriktig i sitt ønske om å begå harakiri som han bare har forakt til overs for, men han er oppriktig i sitt ønske om å dø. Han vil gjenforenes med sin datter, svigersønn og barnebarn i det hinsidige riket. Men han vil ikke dø uten å få fred, og det får han kun gjennom en unnskyldning eller kamp. Harakiri ender med en negativ klang. Iyi-klanen samordner sin versjon av hendelsene i den hensikt å opprettholde samuraisystemet for enhver pris. Hanshiro begikk harakiri på deres gårdsplass (og støttet dermed oppunder systemet han foraktet), og de ”syke” samuraiene skulle presses til harakiri i sine hus. Det måtte ikke komme ut at de var blitt beseiret og ydmyket. Slik vinner føydalsystemet og i overført betydning samtidens føydalsystem, i form av et hensynsløst kapitalistisk vesen.

I denne perioden i japansk filmindustri florerte det med samuraifilmer. Men Kobayashis mesterverk er en anti-samuraifilm. I motsetning til mange andre filmskapere som hyller verdiene som samuraiene lever etter, er Kobayashi meget kritisk. Akira Kurosawa hadde et helt annet syn på samuraiene.

Kobayashi dannet etter hvert et produksjonsselskap sammen med filmregissørene Kurosawa, Kon Ichikawa og Kinoshita. De fikk en dårlig start siden Kurosawas Dodes’ka-den ikke ble noen kommersiell suksess. Tvert imot ble den en fiasko og Kurosawa følte han hadde tapt ansikt og forsøkte å begå harakiri. Kurosawa var av samuraislekt.

Øyeblikket: Da Hanshiro ser ut til å ha brukt opp all sin tid og angrepet virker uunngåelig, trekker han frem hårpiskene til de ”syke” samuraiene. Han har oppsøkt hver enkelt av dem og ydmyket dem på det groveste ved å kutte av dem symbolet på deres stand og ære. Effekten på soldatene rundt er slående.

Lyd og bilde

Denne filmen er presentert i 2.35:1 og lyden er som sedvanlig mono. Bildet er god oppgradering fra DVDen, selv om den også var av god kvalitet. Vi får enda mer dybde og detaljer, og filmkornet er akkurat passe. Strålende. Spesielt er innendørsscenene fra Hanshiro Tsugumos hjem nydelig med alle sine skarpe detaljer. Lyden er god, men til tider litt skarp med den aggressive japanske talemåten i spente situasjoner.

Ekstramateriale

Video introduction by Japanese-film historian Donald Richie: Dette er min favorittekspert på Criterionutgivelsene. Han innehar så mye kunnskap og har en fantastisk måte å formidle på. Ikke et ord er overflødig. Han forteller at Kobayashi plasserte historien rundt 1630 i motsetning til mange andre regissører som lagde film fra perioden rundt 1800. Da var systemet i forfall. Richie hevder at kritikerne var samstemt i sin hyllest av filmen, og den har etter hvert blitt en klassiker.

Excerpt from a rare Directors Guild of Japan video interview with director Masaki Kobayashi, moderated by filmmaker Masahiro Shinoda: Fint sjeldent og kort intervju med regissøren. Han trekker frem staben på Harakiri som spesielt talentfull. Komponist, skuespillere, art director og manusforfatter var sjeldent gode. Kobayashi får ideer både i full og edru tilstand. Kolleger mener de han får i fylla er best.

Video interviews with star Tatsuya Nakadai and screenwriter Shinobu Hashimoto: Disse intervjuene er på henholdsvis 15 og 13 minutter. Nakadai er en meget sympatisk skuespiller som forteller om interessante opplevelser under innspillingen av Harakiri. De brukte virkelige sverd, så det var bare å dukke. Heldigvis var det dyktige sverdinstruktører involvert. Hashimoto forklarer i detalj hvordan et skikkelig harakiri skal utføres. Han skrev manuset ut fra et premiss om en sint samurai ved sin harakiri-seremoni. Filmen har mange flashbacks og flashbacks er egentlig noe manusforfattere og regissører hater, fordi de beveger filmen bakover i stedet for fremover. Men i Harakiri fungerer det godt.

Original theatrical trailer: Stilfull trailer. Frysing av bilder, tomme rom som senere skal være arena for historien. Vi får også se filmstaben med kamera filme scenene i traileren. Spesielt.

A booklet featuring an essay by film scholar Joan Mellen and a reprint of Mellen’s 1972 interview with Kobayashi: Mellens essay er godt. Han plasserer Kobayashi i en meget systemkritisk fløy, hvor filmene kan leses som kommentarer til dagens Japan, og da spesielt et næringsliv som har lite hemninger. Intervjuet med Kobayashi er også interessant, siden vi får høre regissørens egne ord og tanker uten filtrering gjennom en annens fortolkning.