Letter Never Sent

Letter Never Sent (Criterion nr. 601)(Blu-ray)

Sovjetunionen – 1959 – Mikhail Kalatozov (svart-hvitt)

Til Sibir

Nivå 1 (uten spoilers)

4 geologer, tre menn og en kvinne, begir seg inn i Sibir på leting etter diamanter. Faktisk er det mange likheter mellom Sibirs grunnfjell og de stedene i Afrika hvor verdens største forekomster av diamanter finnes. De fraktes inn med helikopter og må klare seg selv fra nå av.

Nivå 2 (med spoilers)

Nok en lite kjent film finner veien til Criterion Collection. Kalatozov er mannen bak filmer som The Cranes Are Flying og I Am Cuba, det kommunistiske propagandamesterverket. Letter Never Sent er en stillferdig film, som konsentrerer seg om spenningsfeltet mellom gruppens psykologi og naturens krefter. Første del av filmen viser oss små pek om gnisninger innad i gruppen, som først og fremst dreier seg om kjærlighet. Siste del viser oss offerviljen for hverandre og kampen mot omgivelsene. Det er vanskelig ikke å lese sovjetisk propaganda inn i dette. Sovjetrusserne i filmen er moralske, sterke og villige til å ofre livet for hverandre. Sovjet hadde en sterk filmsensur i denne perioden, og ville at filmer skulle si noe positivt om Sovjet og russerne. Samtidig synes jeg ikke at dette skjemmer filmen. Kjernen i filmen er uansett et drama i en voldsom og krevende natur, med døden som en høyst reell utgang.

Flere ganger i filmens første del ser vi historien utspille seg mens flammer leker i forgrunnen. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette er et frempek mot den enorme skogbrannen som skal gjøre ekspedisjonen deres til en katastrofe. Denne ytre trusselen konsoliderer gruppen, men en etter en skal de falle fra og dø. Sergei ofrer seg for å berge provianten deres fra flammehavet. Andrei er skadet og begår i praksis selvmord for ikke å sette de andres liv på spill. Tanya pleier Sabinin gjennom hans sykeleie, men bukker under for kulden senere. Kun Sabinin overlever, flytende på et isflak ned til sivilisasjonen og redningen.

Brevet fra tittelen henviser til brevet Sabinin skriver til sin kjære Vera der hjemme, men som han ikke rekker å sende. Etter hvert utvikler brevet seg til å både bli et lengre brev og deretter en slags dagbok, siden han fortsatt har det med seg. Det finnes også et annet brev, eller notat, som ikke blir sendt. Det er Sergeis følelser om Tanya skriblet ned på et ark, da han ikke kan annet enn å undertrykke dem i den situasjonen de er. Disse brevene avslører mye av aktørenes motivasjon, men alt dette glemmes når den ytre trusselen slår til, i form av skogbrannen. Nå er de en enhet og resten av filmen blir et imponerende skue av menneskets kamp mot naturen. Naturen setter alle kluter til for å viske de fire inntrengerne fra jordens overflate. Etter brannen kommer regnvær, vind og snø.

Selv om filmen tydelig er påvirket av det politiske systemet den blir skapt i, kommer den med forsiktige spark til kommunismen. Da gruppen er ille ute og forsøker å få radiosamband, viser Kalatozov oss propagandabyråkratiets mindre sjarmerende sider. I stedet for straks å ta grep, tales det i pompøse vendinger og innlærte fraser. Men det står ikke på viljen til myndighetene til å redde sine borgere. Fly, helikoptre og letemannskaper sendes inn i området for å finne Sabinis gruppe. Dessverre er det for mye røyk i skogen til at de kan bli funnet.

Andrei og Sergei danner to motpoler. Den første en intellektuell, rolig og teoretisk, mens den andre er impulsiv og praktisk. Som del av en gruppe utfyller hverandre fint. Men de vil også ha sine konflikter. Deres egenskaper balanseres av ekspedisjonens leder, Sabinin, med sin lavmælte og behagelige personlighet. Tanya er livlig og tilfører gruppen en feminin kvalitet.

Det er fristende å legge et økologiaspekt til filmen, da det er først da Tanya finner diamanter at helvete bryter løs. Hvis ekspedisjonen kommer seg tilbake med disse prøvene, vil tungt maskineri og utbygging bli neste steg. Kanskje er det Moder Jord som beskytter seg selv mot mennesket gjennom skogbrannen. Og Moder Jord tar knekken på tre av fire geologer. Men det er mulig at denne ideen kommer litt for tidlig for 1959, og heller får fotfeste i de neste tiårene.

Øyeblikket: Da Sergei hakker løs på bakken, mens Tanya studerer jordsmonnet og Sabinin graver i jorda. Sergei filmes fra bakkenivå og opp, slik at han fremstår kraftfull, dynamisk og mektig. Scenen og utsnittet føles som Sovjetpropaganda, og flere av bildene kunne blitt plassert rett på en hammer og sigd-plakat. Det hele er lekkert laget, og gir meg et blaff av episk filmskaping og kald krig-historie.

Lyd og bilde

Som vanlig i 1959 kommer bildet i 1.33:1 og lyden i mono. Bildet er flott, om enn litt soft til tider. Nydelig natur passer bluray-formatet godt. Lyden er ganske bra, med klar gjengivelse av dialogen. Ellers er det en rimelig stille film.

Ekstramateriale

A booklet featuring an essay by film scholar Dina Iordanova: I en Criterionutgivelse strippet for ekstramateriale bortsett fra dette essayet, er det en trøst at det i hvert fall er av god kvalitet. Iordanova beskriver både Kalotozovs generelle filmkarriere og denne filmens innhold.

Downhill Racer

Downhill Racer (Criterion nr. 494)(DVD)

USA – 1969 – Michael Ritchie (farger)

Hunden som løfter benet

Nivå 1 (uten spoilers)

Utforkjøreren David Chappellet får en plass på det amerikanske utforlandslaget da en av utøverne blir skadet. Han har jobbet seg fram fra dårlige forutsetninger, og hans kompromissløse innstilling gir ham problemer i en lagidrett som utfor tross alt er. For David er alle konkurrenter, om de er på hans eget eller andre lag.

Nivå 2 (med spoilers)

I denne lite kjente sportsfilmen fra 1969 ligger kimen til The Sundance Festival, Robert Redfords filmfestival som har løftet mang en lavbudsjettsfilm opp og fram. Redford var produsent på Downhill Racer, og fulgte en mal mange andre filminteresserte skuespillere har fulgt. Han tok godt betalte jobber som skuespiller i storbudsjettsfilmer og produserte lavbudsjettsfilmer selv. Hindringene han støtte på i arbeidet med Downhill Racer, motiverte ham til å starte en festival for filmer som denne. Downhill Racer skulle være første film i en trilogi av lavbudjettsfilmer som handlet om å vinne.

Han valgte Michael Ritchie som regissør, mest fordi denne ikke hadde interesse av idrett og ikke likte ski. Det syntes Redford var supert, for da kunne de fordype seg i hykleriet rundt det å vinne. De var også enige om å lage filmen i en litt abstrakt stil og ikke som en typisk sportsfilm. Roman Polanski var også involvert i prosjektet og det var meningen at Redford skulle spille ektemannen i Rosemary’s Baby, en rolle som senere endte hos John Cassavetes. Da Redford takket nei, torpederte Paramount prosjektet med Downhill Racer for Polanskis vedkommende.

Den ufrivillig komiske tagline som Downhill Racer lanserte seg under, How fast must a man go to get from where he’s at, har nok noe mer ved seg enn man skulle tro. Jeg vil tro det dreier seg om sosial mobilitet, hvordan et menneske kan bevege seg oppover i sin sosiale status fra et nivå langt nede. Flett dette inn i akkurat denne filmens setting, og vi forstår det som hvor fort en utforkjører må kjøre for å vinne og bli løftet opp til OL-mester og idrettshelt. Da har han brutt ut fra en anonym tilværelse fra fattige kår på bygda, fra en bakgrunn som u-utdannet og med liten utsikt til et godt liv. For slik er David Chappellets bakgrunn. Han er som en gatebikkje som kan løpe like fort som renrasede greyhounds. Men gatebikkja vil fremdeles løfte benet og pisse på en sofa om sjansen byr seg.

Man kan aldri løpe fra hvem man er, og man kan muligens aldri forandre seg. I hvert fall ikke på en fundamental måte. Davids personlighet er formet av hans oppvekst, og som vi ser et stykke ut i filmen, fra hans biologiske arv fra farens gener. Trassen, det uartikulerte og lite rause er lett gjenkjennelig i faren hans der de sitter på kjøkkenet i hjembyen til David. Det er ingen ros å få fra faren, selv etter at David har klart å bryte seg fram i verdenstoppen i utfor. I stedet er farens respons en nedbrytende holdning og kommentarer som ytterligere trykker David ned. En gammel manns bitterhet hindrer skryt og oppmuntring i retning av den yngre. Faren er låst i sin tid, og bruker sitt referanseapparat i vurderingen av den moderne tidens muligheter og begrensninger. David faller midt i mellom to verdener. Han har ingen evner som faren noen gang kan verdsette, og han har ikke samtidens gangbare arbeidslivvaluta, som utdanning eller erfaring. Alt han har, er evnen til å gå fort på ski. Davids verdi som menneske er tett knyttet til denne evnen.

Selv i dette miljøet passer han ikke inn. Som en ensom ulv uten de rette sosiale instinktene, vil han aldri kunne bli en inkorporert del av et landslag. Han har feil innstilling til idretten idet han setter sin egen karriere øverst uten å bry seg med å gi et skinn av laglojalitet. Kanskje er de andre utøverne bedre på å late som. For treneren representerer han et problem i så henseende. Hadde ikke David vært en så rask utforkjører som han faktisk er, hadde han blitt vraket fra laget. Treneren, som spilles av Gene Hackman, ser David som et redskap som skal hjelpe ham selv i å nå sine mål som trener.

Filmen etablerer Davids bakgrunn og manglende kulturelle kapital gjennom å vise ham i små praktiske situasjoner. Han snakker tydeligvis ikke fransk, og dermed kan vi anta at hans eneste språk er engelsk. Dette er med på å underbygge et bilde av ham som uten utdanning, noe som bekreftes av treneren i en samtale de to har senere i filmen. David vet øyensynlig heller ikke hva et bidét er, da vi ser ham studere installasjonen med interesse på hotellbadet. Da romkameraten spør om han vet hva det er, svarer han ”selvfølgelig”. Dette forteller oss at David ofte kommer til kort i slike situasjoner, og har vent seg til å bløffe instinktivt. Senere nøstes bakgrunnsinformasjonen opp i sekvensen hvor han besøker sin far. Vi ser her at David kommer fra bygda.

Det finnes en parallell i filmen mellom Davids forhold til den gamle flammen fra hjembyen, og forholdet til Carole Stahl. David demonstrerer sin manglende evne til å bry seg om andre menneskers liv og behov for å fortelle om seg og sine i forhold til begge jentene. Carole Stahl blir brutalt avbrutt av Davids demonstrative tuting midt i hennes historie, og i dette øyeblikk er forholdet mellom de to over. I det andre tilfellet viser David absolutt ingen interesse for jentas utlegging, men synes mer opptatt av om det finnes tyggegummi nærheten. Den andre likheten mellom de to situasjonene ligger i at slik David utnytter sin gamle flamme, utnytter Carole Stahl ham. Hun har en status godt over ham, representert gjennom økonomisk, sosial og kulturell kapital. David har så vidt klatret opp nok til å representere et sosialt sjikte noe over jenta i hjembyen, gjennom sin nyvunne B-kjendisstatus. Men i et europeisk overklassemiljø er han sjanseløs, og faller flere ganger gjennom som lite kultivert og bevandret i sosiale settinger.

Filmen handler strengt tatt ikke om utforkjøring, men om én manns sosiale mobilitet og sosiale utilpasshet. Med sin ekstreme vinnerskalle er David Chappellet til tider en løs kanon på dekk. I intervjuer kan han være frekk, noe som krever aktiv brannslukking fra landslagstreneren. Men David får på grunn av sine skiferdigheter betydelig slingringsmonn for sin oppførsel. Kun når David produserer unnskyldninger for dårlige resultater eller setter helsa på spill blir han satt på plass av treneren.

Redford og manusforfatteren diskuterte grundig slutten på filmen. James Salter ville la filmen ende med at David ikke vinner OL, mens Redford syntes det ble for negativt og ikke minst for krevende for publikum. Her sitter publikum og ser en hel film og i tillegg skal den ende så pass pessimistisk. Han ville gi dem en belønning i form av at hovedpersonen seirer til slutt. Men han får tydelig frem at David var heldig som vant på grunn av at den tyske unggutten falt. Davids triumf vil være kortvarig. Den yngre garde presser seg allerede fram, og deres tid vil snart komme…

Øyeblikket: Egoismen og det ensrettede i Davids personlighet illustreres godt i en scene i en parkert bil. David har sjekket opp en gammel flamme i hjembyen sin, hatt sex med henne og de sitter sammen i bilen etterpå. Hun føler nærhet til David, vil gjerne prate litt med ham om sine drømmer og framtidsplaner. Hun beskriver hennes planer om videre studier, men David har fått det han var ute etter og er tilbake i sin egen egoistiske verden. Han svarer et kort ”vet ikke” på et viktig spørsmål fra henne, for så å spørre om hun har noe tyggegummi.

Lyd og bilde

Det er gledelig å kunne konstatere at denne filmen ikke er lik mange andre filmer fra omtrent samme tid. I stedet for en soft gjengivelse av filmens bilde, er Downhill Racer skarp og eksplosiv i fargegjengivelsen. Siden mesteparten av scenen foregår i meget lyse omgivelser, er detaljnivået og fargene meget godt gjengitt. Bildet er i 1.85:1 og en av de bedre DVDer i Criterion Collection. Bortsett fra en del skiaction, er mesteparten av lydbildet preget av dialog. Begge deler gjengis meget godt i mono.

Ekstramateriale

New video interviews with Robert Redford, screenwriter James Salter, film editor Richard Harris, production manager Walter Coblenz, and former downhill skier Joe Jay Jalbert, who served as a technical adviser, ski double, and cameraman: Mange spennende intervjuer her. Coblenz, Jalbert og Harris utfyller hverandres historier fint. I løpet av 30 minutter dannes et bilde av en film som har en moderne historie med godt skuespill, nøkkelen til hvorfor filmen har holdt seg godt. Det beste ekstramaterialet representeres gjennom det 34 minutters lange intervjuet med Robert Redford. Han påpeker at virkelighetens sportsverden har utviklet seg til å bli mye mer kynisk og kommersiell enn det filmen spådde.

Audio excerpts from a 1977 American Film Institute seminar with director Michael Ritchie: Det følger med et lydspor fra et filmseminar hvor regissør Ritchie diskuterer Downhill Racer og filmskaping generelt. Han forteller også om sin TV-karriere og tidlige filmkarriere. Spennende å høre ham ramse opp sine regissørfavoritter. Peter Watkins, tidlig Kubrick, Keaton og Marx-brothers blir nevnt. Seansen varer i én time.

How Fast?, a rare 12-minute promotional featurette: Robert Redford har fortellerstemmen her og beskriver hvordan det føles å kjøre fort nedover, farene og konsentrasjonen. Han snakker om idretten og filmteamets vilje til å lage film om sporten. Innspillingen blir også kommentert. Dette må være en av de første bakomfilmene som er laget slik de blir i dag. I dag vet produksjonsselskapet at filmen skal ut på DVD og det lages omtrent alltid en dokumentar om innspillingen i samme slengen som filmen. Ofte er de uinspirerte og kjedelige. Denne er bedre.

Theatrical trailer: En trailer på 2.40 som lener seg kraftig på taglinen som oppleves som meningsløs. Den virker ikke inspirerende, og man må ha sett filmen for å forstå en eventuell mening i den. Det er dårlig utgangspunkt for en filmsnutt som skal gi deg lyst til å se hele filmen.

A booklet featuring an essay by critic Todd McCarthy: David Chappellet er en drittsekk i det virkelige liv, i filmen står han som symbol på anti-helten og var med på å definere New Hollywood. Filmen var en kommersiell flopp. Redford og Salter reiste rundt i Europa med det amerikanske utforlaget i karrige kår for å ta til seg atmosfæren. Eksperter har berømmet filmen for realismen og gjengivelsen av idretten. Dette er et ganske langt essay som hører hjemme på øverste hylle.

Hands Over The City

Hands Over The City (Criterion nr. 355)(DVD)

Italia – 1963 – Francesco Rosi (svart-hvitt)

De fete og skallede menn

Nivå 1 (uten spoilers)

Nok en skjult perle fra filmens verden dukker opp i Criterion Collection. Byutviklingen i Napoli er utsatt for rå spekulasjon, i og med at billige tomter utenfor byen kjøpes opp i stor stil. Senere dreies utbyggingen mot tomtene, og verdien har blitt mangedoblet. Da en bygning i en fattig bydel raser sammen blir hele situasjonen gjenstand for en granskning.

Nivå 2 (med spoilers)

Nottola står med hendene strukket utover mot byens bygninger i bakgrunnen. Kameraet står rett bak ham, slik at hendene blir enorme og husene virker små. Hendene forekommer oss som Guds hender, og er virkelig ”Hands over the City”. Problemet er at hendene ikke tilhører Gud, men entrepenøren Nottola.

Da bygningen i den fattige bydelen kollapser på grunn av dunk og rystelser fra den storstilte utbyggingen i nærheten, blir det bestemt at bydelen skal rives og beboerne evakueres. Tilstanden til husene er ustabil. Problemet er at det har vært slik i mange år og at det er først nå det er hensiktsmessig for bystyret å ta affære. Ved å rive og bygge nytt vil mange tjene seg rike, mens beboerne vil havne andre steder, med enda dårligere levevilkår. Politikerne meler sin egen og sine entrepenør-venners kake. Nottola er i byggebransjen, samtidig som han tilhører den høyre fløyen i politikken. Han påvirker lovgivningen i bystyret og som utbygger får han tildelt kontraktene som er skreddersydd firmaet sitt.

Noen ord om realismen i Francesco Rosis film er på sin plass. Første gang jeg så Hands Over The City, ble jeg målløs av sekvensen hvor bygningen raser sammen. Det var som om jeg måtte snu meg og løpe unna, for ikke få steinmassen over meg. Veggen begynte å tippe over mot oss, der kameraet står på bakken og filmer oppover. Så kommer alt på en gang, rasende ned i trange gater med mennesker flyktende i panikk. Støv og steinsprut fyller gatene. En scene som setter tonen fra første øyeblikk og gjør at filmen har min fulle oppmerksomhet til den er ferdig.

De Vita er venstresidens vaktbikkje i bystyret som arbeider hardt for en mer rettferdig og moralsk lovgivning. Han presser igjennom en granskning av byutviklingen, men ledes inn i blindgater hele tiden. De forskjellige kommunale kontorene sender ham og granskningskommisjonen videre i sirkel. Det hjelper heller ikke at brorparten av kommisjonen er besatt av høyrefløyen, som i praksis gransker seg selv. Deres agenda er å trenere rapporten mest mulig, og er raske med å konkludere at alt er i skjønneste orden ved hvert kontor.

Dette er en film om korrupsjon, politisk hestehandel og mektige menn. Vi får ta del i diskusjoner på bakrom, mellom menn som vandrer rundt i de moralske gråsonene. Jean-Pierre Gorin kaller dem de fete og skallede menn. De har store, mørkkledde kropper. Kameraets plassering gjør dem enorme der de okkuperer store deler av skjermen. Hvis ikke skjermen blir fylt av Nottolas massive tilstedeværelse, blir den fylt opp av mange dresskledde menn i utsnitt fra litt lengre avstand. Kun utendørsscener fra de kommende byggeplassene er luftige og gir oss anledning til å puste.

Nottola er en grådig mann som setter velstand meget høyt. Han presses fra skanse til skanse og presset tar på, noe som synliggjøres gjennom et stadig mer urolig kroppsspråk. Siden vi sjelden får høre hva menneskene i filmen føler, legger det stort ansvar på skuespilleren Rod Steigers evne til å formidle tankene via ansiktsutrykk og bevegelse. Vi forstår at han ikke ofrer sønnens posisjon og fremtid med lett hjerte, men det er allikevel noe han gjør uten å nøle når det er påkrevd. Å følge Nottolas manøvrering i det politiske landskapet og sjonglering med politiske allianser er noe av det mest fascinerende med filmen. Han tar fraksjoner med seg fra det ene partiet til det andre for å oppnå sitt mål, som er å bli valgt til ansvarlig for byutviklingen. Slik kan han sitte på begge sider av bordet når utbyggingskontraktene skal forhandles. At han lykkes i dette er et alvorlig slag mot demokratiet og et korrupsjonsfritt politisk klima. De Vita blir stående igjen som en tapper, men slagen mann i sin kamp for en redeligere politisk hverdag. Makta og kapitalen har seiret inntil videre.

I et demokrati er det viktig med en opplyst befolkning som forstår rekkevidden av sine valg. Noe av det høyresiden gjør er korrupsjon eller i gråsonen etisk sett, men noe er også fullt lovlig, muliggjort gjennom likegyldige og uinformerte velgere. De har tross alt stemt frem et bystyre med den sammensettingen det har, selv om de burde ha forstått at disse politikerne ikke ville arbeide for deres sak. De Vita poengterer dette for dem, i en ramsalt tirade i bydelen som rammes. Andre har gitt avkall på råderetten over leilighetene sine gjennom muligheten til en kortsiktig gevinst. Slik sett er filmen god i fremstilling av det realistiske og nyanserte i politikken og psykologien. Napolitanerne er dypt pessimistiske i sitt indre, og Napoli er ikke en optimistisk by.

Hands Over The City er en analyse av en kriminell situasjon. Lignende situasjoner hadde skjedd i Palermo tidligere i virkelighetens Italia. Sannheten blir belyst fra flere vinkler. Planen til Nottola i filmen er å kjøpe billige tomter utenfor byen, for så å påvirke bystyret til å legge utviklingsplaner hvor ekspansjonen endres i retning disse tomtene. Ved å selge disse tomtene til kommunen eller bygge på dem selv, vil verdien skyte i været. I verste fall svindel og korrupsjon, i beste fall en etisk gråsone. Som Nottola sier: Vi følger loven, og loven skapes her i denne salen. Rosi brukte virkelige journalister og politikere i filmen, og derfor skapes den autentiske atmosfæren. Diskusjonene i bystyresalen var ikke over når Rosi ropte ”kutt”, men fortsatte fordi aktørene mente hva de sa i filmen og hadde behov for å få frem sine meninger etter tagning.

Hands Over The City er en realistisk politisk film i samme tradisjon som Z av Costa-Gavras og Battle Of Algiers av Gillo Pontecorvo. Det er ingen tvil om hvor regissørens sympatier ligger, men realismen står i høysetet i beskrivelsen av prosessene. Ingenting overdrives hva dramatikk angår. Spenningen ligger heller i beskrivelsen av politiske prosesser og strategier som utformes i lukkede miljøer. Personlig moral og gruppens etikk får lupen plassert ubehagelig nærme seg. I interne diskusjoner i hørefløyen, ser vi dilemmaene som ærlige personer må forholde seg til. To politikere på hver sin side av et skrivebord, og på hver sin side av en etisk grense. Den ene vil trekke seg, da det vil være umulig for ham å samarbeide med en så korrupt politiker som Nottola. Den andre, partilederen, er forståelsesfull. Allikevel klarer han langsomt å bearbeide utbryteren med velkjente argumenter som at om ikke han gjør det småskitne arbeidet, vil andre gjøre det. Og utbryteren vil sitte igjen uten noe innflytelse. Den eneste umoral er å tape, deklamerer partilederen. Denne ytterst pragmatiske og realpolitiske holdningen, vinner utbryteren tilbake. Han fikk noen argumenter som hjalp til å ta en avgjørelse som gavner ham selv.

Øyeblikket: Bystyrets fraksjon på høyresiden vifter med sine håndflater og roper ”våre hender er rene!”

Lyd og bilde

Filmens format er 1:85:1. Bildet er meget godt, med gode detaljer som bygger opp under den realistiske stilen. Komposisjonene er imponerende og kler 1.85:1 formatet godt. Kontrastnivået er presist og behagelig. Lyden er også god. Rod Steiger snakket engelsk, for så å bli dubbet til italiensk, men det er faktisk ikke påtrengende og etter hvert la jeg ikke spesielt merke til det.

Ekstramateriale

Neapolitan Diary (1992), Francesco Rosi’s feature-length sequel to Hands over the City: I 1992 dro Francesco Rosi tilbake til Napoli og viste Hands Over The City igjen. I denne filmen følger vi filmskaperen og reaksjonene på filmen, hvordan Napoli har utviklet seg og hva den originale filmen har betydd. Det blir en merkelig blanding av dokumentar og essayfilm, men absolutt verdt å se for de som likte Hands Over The City godt. Men ikke vent deg en tradisjonell oppfølger!

New video interviews with Rosi, film critic Tullio Kezich, and filmmaker Jean-Pierre Gorin: Intervjuet med Rosi er på 14 minutter. Rosi er en åpen og engasjert filmskaper som gjerne deler sine meninger om film med andre. Han er en særdeles samfunnspolitisk regissør, i samme tradisjon som Costa-Garvas føler jeg. Hans bakgrunn innen film er fra realismen, som han flere ganger understreker i ekstramaterialet. Filmene og han selv er avhengig av et aktivt og deltagende publikum. Kezich intervjues i fem minutter. Han påpeker at aktørenes privatliv ikke utbroderes, siden Rosi mente at det sjeldent var interessant. Kroppsspråk vil fortelle oss hvilken sinnstilstand de er i og hva de tenker. Filmen tar opp lovgivingen som tillater det kriminelle å blomstre. Den vant gulløven i Venezia. Gorin får tildelt ti minutter. Han mener essensen i filmen er at den løfter røykteppet fra bakrommene og lar oss se de aktiviteter som utspilles der. Han kaller det for klaustrofobisk cinema. Kroppene er store og skjermen er ofte overbefolket.

Video discussion with Rosi, co-writer Raffaele La Capria, and film critic Michel Ciment: Trekløveret samtaler gemyttlig og interessant i 16 minutter om filmen og Napolis politiske situasjon på denne tiden. Manusforfatterne Rosi og La Capria er fra Napoli, men bodde i Roma og fikk dermed et perspektiv på byen utenfra. De er enige om at utbyggingen ikke bare forandret byens utseende men også byens sjel. Historiens utgangspunkt var en bygning som falt sammen, som skjer i virkeligheten. Så skrev de videre ut fra det. Grundig research gjorde at de visste sannheten fra før og resten av filmen skulle bekrefte denne sannheten.

A booklet featuring a new essay by film critic Stuart Klawans and a 2003 interview with Rosi: Klawans trekker sammenligning fra Citizen Kane til Salvatore Guillano og Hands Over The City. Filmene tar virkelige hendelser og utforsker dem via kameraet. Rosi selv kaller det en balansering av virkeligheten og tolkning av virkeligheten. Et intervju med Rosi runder av en meget imponerende samling ekstramateriale. Her poengterer han at han alltid har hatt grunnideen til sine filmer selv, og at det er den eneste veien for ham å gå.

Jigoku

Jigoku (Criterion nr. 352)(DVD)

Japan – 1960 – Nobuo Nakagawa (farger)

Synd uten frelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Shiros har en flott kjæreste, studiene går godt og han er på god fot med hans kommende svigerfamilie. Så dukker Tamura opp. Hvem eller hva han er, er uklart. Sikkert er det at Shiros liv fra det tidspunktet går utforbakke. Shiro og Tamura kjører i hjel en yakuza, et japansk mafiamedlem. Derfra går det fra vondt til verre.

Nivå 2 (med spoilers)

Tamura dukker opp i Shiros liv og planter betenkeligheter i de hverdagslige og trygge situasjonene til Shiro. Er teologiprofessoren hans, Yajima, egentlig et godt menneske? Har han en fortid han ikke bør være stolt over? Til å begynne med vet vi ikke helt om Tamura er en reell person eller Shiros samvittighet. Senere får vi inntrykk av at han er en demon, og atter senere proklamerer han at han er dødsguden, om ikke Djevelen selv. Det er et åpent spørsmål, men han er uansett årsaken til Shiros fall fra det gode liv. Han kjører på yakuzaen og klandrer Shiro for det. Det var Shiro som bestemte omveien de tok. Dette er hovedgrunnen til at Shiro havner i Helvete.

Shiros kommende svigerfar holder forelesninger om forestillingen om Helvete i de forskjellige religionene. Senere dukker Tamura opp hos Yajimafamilien, under en familiemiddag. Her skaper han dårlig stemning og hinter mot professorens fortid som soldat. Senere skal vi få vite hva han sikter til. Yajima drepte en medsoldat for å ta drikkeflasken hans under krigen. Dette skal Yajima pines for i Helvete.

Plaget av samvittighet får Shiro med seg kjæresten Yukiko i en taxi for å melde seg for politiet. Det ender i tragedie, de kjører av veien og Yukiko dør. Tamura står bak dette også, implisert ved at Shiro i et lite øyeblikk ser Tamura kjøre drosjen i stedet for taxisjåføren. Shiro begynner å drikke og er deprimert etter sitt tap. Til sist tar han inn på et rekreasjonshjem på landet. Her florerer det av syndere. En korrupt politimann forsøker å tvinge seg til farens velsignelse hva datterens hånd angår. En maler har forfalsket bilder. Hjemmet blir drevet av en kynisk bestyrer, som forsøker å svindle pasientene. Han serverer dem bedervet og billig mat.

Shiros mor er også innlagt her. Hun dør av feilbehandling eller mangel på behandling. Tamura befinner seg også her, og anklager staben for hennes dødsfall. Enken etter yakuzaen, Yoko, er ute etter hevn og vet at Shiro og Taamura står bak bildrapet. Hun møter Shiro på en bro, og her velger Nakagawa å filme sekvenser opp/ned. Ned gir oss assosiasjoner til underverdenen, altså Helvete. Vi nærmer oss den siste tredjedelen. Yoko skal til å skyte Shiro, men faller i stedet i døden.

Om natten er det en gedigen fyllefest på rekreasjonshjemmet. Pasientene spiser bedervet fisk, og yakuzaens mor skjenker villig vekk giftig sake. Pasienter og stab dør i hopetall. Tiden stopper!

Shiro våkner ved bredden av Sanzu, Dødens Elv. Han er på vei til Helvete. Yukiko viser seg for sin kjæreste og forteller at hun var gravid da hun døde. Barnet roper etter Shiro et sted på elvebredden. Her befinner alle barn seg som dør før foreldrene. Tamura dukker opp her også, og avslører sin tilknytning til dødsriket. De ankommer så det første Helvetet. Kjøtt rives av, bein knuses, øyer plukkes ut, alt i et inferno av flammer og skrik. Menneskene sages i to, blir levende flådd og tennene slås ut. Hender hogges av og hoder skilles fra kroppen. Det er lidelse overalt.

Shiro vil leve videre og flykte fra Helvete. Han får en sjanse til å redde sitt barn som er bundet til et enormt roterende hjul. Til slutt kommer han seg opp på det, og tiden stopper igjen! Vi er tilbake i den virkelige verden, slik som i Tundals Visjon. Har Shiro gjennomgått Skjærsilden?

Jigoku betyr Helvete på japansk. Filmens siste tredjedel er en sammenhengende skildring av Helvetes pinsler, den ene mer oppfinnsom enn den andre. I middelalderen var det en sterk litterær tradisjon for visjonsdiktning. Filmen kan sees som det filmatiske uttrykket for denne tradisjonen. Munker var gjerne forfattere av denne litteratursjangeren, som nok skulle skremme menneskene til å vende seg mot Gud mens de levde her på Jorden. Beskrivelsene av Helvete og hva som ventet det ugudelige mennesket var detaljerte og grusomme. Tundals Visjon er et godt eksempel på en slik bok. Ridderen Tundal har syndet i sitt liv og på dødsleiet opplever han en reise i Helvete og får se hva som venter ham. De forpinte sjelene gjennomgår de grusomste strabaser og tortur. Tundal er så heldig å våkne opp igjen og få en ny sjanse. Filmen har også lent seg på Dantes Inferno i denne siste delen.

I en tid hvor nybølge-filmene presset seg frem i mange land, virker Jigoku inspirert av dem på lydsiden. Også den bruker jazzmusikk på lydsporet. Gamle japanske filmer viste ikke blod, som en uskreven lov. Dette er ikke noe Nakagawa bryr seg nevneverdig om. Jigoku er en orgie av blod og sår. Den skildrer psykisk lidelse, vist gjennom fysisk lidelse. Unge mennesker likte filmen, den eldre garde blant publikum likte den ikke. Nakagawa forsto aldri at filmene hans ikke slo an blant kritikere, når Kurosawa og Kon Ichikawa hadde slik suksess. Han lagde 97 filmer, men bare 8 var skrekkfilmer. Selv så han mye film, også utenlandske. Chaplin var en stor favoritt.

Øyeblikket: Hva er Helvete, om ikke evig pinsel? Jeg synes bildet av de fortvilte menneskene som går i sirkel med hendene bundet på ryggen summerer opp dette godt. Akkompagnert av klagende stønn skaper det en fryktinngytende visjon av Helvete.

Lyd og bilde

Jigoku utfolder seg i 2.35:1, med mono lyd. Dette er et bilde av medium kvalitet, med en del støy. Bildet er også i overkant kornete. Lyden er til tider litt skurrete og generelt ikke så veldig bra. Sekvensene i Helvete har mye skriking og pålagt ekko, som ikke hjelper på saken. Men allikevel gir Criterion nummer 352 oss en rimelig god presentasjon av filmen.

Ekstramateriale

Building the Inferno, a new documentary on director Nobuo Nakagawa and the making of the film, featuring exclusive interviews with actor Yoichi Numata, screenwriter Ichiro Miyagawa, Nakagawa collaborators Chiho Katsura and Kensuke Suzuki, and Cure and Doppelganger director Kiyoshi Kurosawa: ”Horror”-begrepet fantes ikke i Japan på denne tiden, så publikum var usikre på hvordan de skulle forholde seg til filmen. Japanske regissører laget skumle filmer om sommeren, som skulle få det til å gå kaldt nedover ryggen på publikum. Det skulle nok hjelpe mot varmen… Denne dokumentaren på 40 minutter tar for seg Nakagawas karriere til å begynne med, deretter følger stoff om Jigoku og filmens tilblivelse. Manusforfatteren var inspirert av tegninger i templer av djevler og Helvete. Den meget spesielle sekvensen Needle Hell var bygget hovedsakelig av plastikk kombinert med smart lyssetting. Building the Inferno er en ganske god dokumentar.

Theatrical trailer: Dette er en sær og original trailer som vitner om noe spesielt. Den vakte absolutt min interesse gjennom sine to minutter og 16 sekunder.

Galleries of posters from selected Nakagawa and Shintoho Studios films: Nakagawa-posterne er litt kjedelige og ganske så tradisjonelle. Shintoho sine er ganske like, bare litt mer sleazy.

A new essay by noted Asian-cinema critic Chuck Stephens: Stephens har skrevet et essay i samme maniske stil som filmen. En hip og jazzete stil som bruker repetisjon av uttrykk og særegen sjargong. Som eksempel vil jeg trekke frem han frenetiske beskrivelse av filmens genre (den korte versjonen): ero-guro-nansensu (erotisk grotesk nonsens) ingredienser ispedd de blodigste detaljer fra 1300-talls Helvetemalerier med 1900-talls illustrasjoner av flådd uskyld, kombinert med makabre popkunst-motiver.

Anatomy of a Murder

Anatomy of a Murder (Criterion nr. 600)(Blu-ray)

USA – 1959 – Otto Preminger (svart-hvitt)

En uimotståelig impuls

Nivå 1 (uten spoilers)

En løytnant i det amerikanske forsvaret har skutt og drept en mann som voldtok hans kone. ”Polly” Paul Biegler tar saken som forsvarsadvokat. Det er ingen tvil om at løytnanten har drept overgriperen, men er det mulig å få ham frikjent på grunn av omstendighetene? Filmen er basert på en sann historie.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen er bygget på en roman av John D. Voelker. Romanen er igjen basert på en straffesak han var involvert i som forsvarsadvokat i 1952. Forsvaret legges opp rundt fenomenet ”uimotståelig impuls”, altså at løytnant Frederick Manion ble grepet av raseri som ikke kunne kontrolleres og dermed drepte overgriperen. Det kan argumenteres med at han var i en tilstand av rettferdig harme.

Som i den virkelige saken som filmen er bygget på, frikjenne Ben Gazzaras karakter for mord. Måten han har oppført seg på gjennom hele filmen og omstendighetene rundt parets avreise fra området, gir oss en følelse av at Paul Biegler kan ha blitt lurt av sin klient. Kanskje var gjerningen mer overveid enn han har gitt uttrykk av. Manion kan ha hatt andre motiver for drapet enn det som kom fram i rettssaken. En sleip person er han uansett.

Paul Biegler er en person som ikke passer inn i en klassisk Hollywood helterolle. På en måte er Anatomy of a Murder en film uten personer vi helt ut kan identifisere oss med eller fullstendig like. Parnell McCarthy er en sympatisk person, men samtidig en alkoholiker som har mistet kontrollen på eget liv. Maida Rutledge er sympatisk, men har bare en birolle. Manionparet er et rimelig suspekt par, med mange usympatiske trekk. Biegler er vår mann, men han har trekk som gjør at vi mistror hans motiver og oppførsel. James Stewart spiller en artist, som igjen spiller en rolle i rettssalen. Han har ingen skrupler eller begrensninger i fremføringen av sin klients sak. Han vil vinne for enhver pris. Den beste skuespilleren er den beste advokaten. Moral, eller oppfatningen av rett eller galt, ser ut til å spille liten rolle i Bieglers forsvar av Manion. Slik sett får han kanskje som fortjent da Manion forlater området uten å ha betalt for forsvaret som fikk ham frikjent.

Biegler tar saken fordi han ser den som en utmerket mulighet til å komme seg tilbake i manesjen. Manion gir ham motstand fra første øyeblikk, og man kan lure på hvorfor Biegler finner seg i slik oppførsel fra en klient som tross alt trenger Biegler desperat. Svaret er at Biegler trenger Manion like mye som Manion trenger ham. Derfor holder Biegler ut med en fiendtlig innstilt klient og en vakker kvinne som krever mye instruksjon for å kunne bidra til forsvaret av hennes mann. I praksis må Biegler leie dem begge på den kronglete veien mot frikjennelse, og trekke dem inn på veien igjen når de trekker mot grøftekanten.

Otto Preminger var en stor fan av teatret, og det var der han fant George S. Scott. Han gjør en gedigen rolle i Anatomy of a Murder, selv om han ikke har den største rollen. Mannen med filmhistoriens største panne har en aura av selvtillit som viser at han har kommet for å bli. Som rettssal-drama er Anatomy of a Murder et av de bedre. Mye av dette må tilskrives den lune karakteren som gestaltes av Joe Welch. Han var en jussens mann, slettes ingen skuespiller, men klarer utmerket å fremstille en dommer med et godt hjerte og en skarp hjerne. Otto Preminger skal ha æren for at det hele fungerer så godt som det gjør, siden han innså at han ikke kunne kreve for mye av en mann uten erfaring som skuespiller. For å bevege seg og fremsi replikker på en troverdig måte, må man være en profesjonell skuespiller. Siden Joe Welch ikke var det, vil du aldri se ham spasere og snakke samtidig i filmen. Derimot vil han kunne observeres spaserende i stillhet på utsiden av rettssalsbygningen.

Otto Preminger insisterte på å filme Anatomy of a Murder i området der den opprinnelige saken hadde funnet sted. Ikke nok med det, absolutt all filming foregikk der og ingenting var filmet i studio. Han mente at skuespillerne ville knyttes sterkere sammen ”on location”. Dette gir muligens filmen det autentiske preget vi kan føle når vi ser filmen. Det ser ut som et vellykket valg av den godeste regissøren. Preminger kjempet en uavlatelig kamp mot sensuren, både på hjemmebane og ellers i verden. Sør-Afrika krevde å kutte bort scenen hvor en svart og en hvit mann satt ved siden av hverandre på en pianokrakk. Slikt gikk ikke an! Som du sikkert husker, spiller Duke Ellington og James Stewart sammen under et jazzstykke i baren. Preminger nektet å kutte disse 20 sekundene. All honnør til ham for det.

Mens den amerikanske sensuren hadde problemer med Premingers frimodige omgang med ord som voldtekt og sperm, hadde Sovjeunionen ingen problemer med språket i filmen. Derimot hadde de problemer med å forstå funksjonen til en jury. Mannen var skyldig og skulle vært halshogd! Preminger tok filmen til Sovjetunionen i 1962. Han søkte ofte strid med sensuren i forbindelse med lanseringen av sine filmer. Otto Preminger visste at slik oppmerksomhet var bra for filmens videre interesse blant publikum.

Det var ingen tilfeldighet at Preminger valgte å lage Anatomy of a Murder. En film som dreide seg om rettssak og lovens paragrafer appellerte sterkt til advokatbakgrunnen hans.  Han var født i Wien som sønn av en velstående advokat. Preminger hadde førstehånds kjennskap til prosessene som foregikk i en rettssal. Han hadde jødisk bakgrunn og kom til USA på 30-tallet. Han valgte å bli når nazistene startet annekteringen av Østerrike. Før han havnet bak kamera, spilte han nazister på lerretet.

Øyeblikket: Paul Bieglers appell til dommeren om at han gjerne kan stå imot aktoratet når som helst, men at de ikke må overkjøre ham to mot èn. Han er jo bare en landsens mann! Jeg synes denne vinklingen summerer opp Bieglers patetiske og opportunistiske holdning til rettssaken. Han bruker alt det han kan for å lykkes, og fisker gjerne etter sympati om det trengs. Måten James Stewart klarer å formidle sitt budskap i denne scenen er stor skuespillerkunst. Her er han den gode gamle Stewart, underdogen i kamp mot overmakten, en rolle som han har hatt mange av gjennom sin karriere.

Lyd og bilde

Nydelig svart/hvitt bilde i 1.85:1. Meget skarpt og fullt av detaljer. Jeg må si at jeg setter en god utgave av en svart/hvitt meget høyt hva bildet angår. Når alle gråtoner er til stede og kontrastnivået er godt, er det vakrere enn en fargefilm. Strukturen i bildet er også meget god, slik at den fysiske filmkvaliteten kommer godt frem, med sin fine gjengivelse av filmkornet. Lyden er også av aller ypperste kvalitet, spesielt det nymiksede 5.1 sporet som får klangen i rommene fint frem. Legg merke til romklangen i rettssalen i scenene hvor Paul Biegler er posisjonert oppe ved juryen. Nydelig!

Ekstramateriale

New alternate 5.1 soundtrack, presented in DTS-HD Master Audio, on the Blu-ray edition: Dette glimrende lydsporet er verdt et eget punkt. Det nye 5.1 lydsporet er et uvant grep fra Criterion, som ellers alltid sverger til det originale formatet. Monolydsporet er også inkludert, men dette er kraftigere og bedre. Spesielt romklangen kommer som sagt fint frem.

New interview with Otto Preminger biographer Foster Hirsch: Dette intervjuet er på 30 minutter. I all hovedsak dreier det seg om Otto Premingers bakgrunn og filmkarriere. Han ble hentet til USA av 20th Century Fox for å lage film. Han ble i denne tiden en eksemplarisk kontraktfilm-regissør. I denne perioden laget han èn god film, nemlig Laura. Etter denne perioden ble han selvstendig og det var da han laget de virkelig gode filmene. Intervjuet går også i dybden på Premingers forhold til sensur i filmbransjen.

Critic Gary Giddins explores Duke Ellington’s score in a new interview: Jazz hadde vært brukt tidligere i film, men da stort sett i settinger hvor et jazzband spilte på en kneipe eller en jazzplate ble spilt i en leilighet. Anatomy of a Murder var banebrytende i og med at lydsporet var spesialkomponert jazz til denne filmen. Filmen var heller ikke som man da kunne tro en urban film fra New York eller Chicago, men en film med handling fra en småby på landet! Duke Ellington ble stor som jazzmusiker på 30-tallet, før populariteten sank fra 1944 og utover. På 50-tallet ble han igjen populær. Denne lille dokumentaren på 22 minutter er en liten perle, godt presentert av en kjempeentusiastisk Gary Giddins.

A look at the relationship between graphic designer Saul Bass and Preminger with Bass biographer Pat Kirkham: Saul Bass har designet rulleteksten og presentasjonen av grafikken. Han har en særegen stil, som vi også kan se på Bluray-omslaget. Introen til filmen består av tegninger av en kropp hvor delene settes sammen og tas fra hverandre som en rettssak gjør med mordmysteriet. Alle bokstavene er forskjellige som et puslespill hvor bitene ikke nødvendigvis passer sammen. Preminger likte ikke tradisjonell presentasjon av skuespillere og stab. Filmplakatene besto av enkle tegninger uten fotografier av stjernene som deltok i filmen. Dette 15 minutter lange videoessayet er meget interessant, men skjemmes litt av stemmen på kvinnen som har laget det. Gammeldameskrikestemme.

Newsreel footage from the set: Typisk filmavisstil. Men ganske ok.

Excerpts from a 1967 episode of Firing Line, featuring Preminger in discussion with William F. Buckley Jr.: TV-programmet Firing Line lager en rettssak-setting til ære for Otto Preminger, eventuelt er det alltid programmets konsept. Preminger grilles av en ”aktor”, men en ”dommer”(programleder) avgjør uoverensstemmelsene mellom ”aktor” og ”tiltalt”. Det fungerer utmerket og gir oss en fin innføring i saken, nemlig Premingers forhold til sensur hva film angår. Preminger kommer forholdsvis godt fra det da han fokuserer på at han er mot obscønitet, men også mot sensur. Han er for å dømme en film for obscønitet etter at den er vist om den brøt loven. Problemet er at sensur er forhindring av visning av en film til publikum.

Excerpts from the work in progress Anatomy of “Anatomy”: Filmen er basert på en virkelig sak, hvor gjerningsmannen ble frikjent på grunn av at han handlet ut fra en uimotståelig impuls. I denne 30 minutter lange dokumentaren ser vi nærmere på den opprinnelige saken. Den inneholder også tilbakeblikk på innspillingen. Fin dokumentar.

Behind-the-scenes photographs by Life magazine’s Gjon Mili: Sånn passe. Fotografier fra filmen og innspillingen.

Trailer, featuring on-set footage: Traileren er på fem minutter, som er ganske lang tid. Den viser oss en Otto Preminger i rettssalen som sverger inn skuespillerne i tur og orden. Han iscenesetter en rettssak med de involverte i filmen. Juryen er publikum! Etter det følger traileren standard oppskrift med dramatikk og patos. Kritikk og anmeldelser hentes frem i vanlig skrytende stil. Men dette er en original trailer som viser Premingers teft for PR.

A booklet featuring an essay by critic Nick Pinkerton and a 1959 Life magazine article on real-life lawyer Joseph N. Welch, who plays Judge Weaver in the film: Pinkerton har hovedsakelig skrevet et essay om Otto Premingers bakgrunn. Dessverre blir essayet noe kjedelig, men visse opplysninger er verdt å ta med seg. For eksempel at Anatomy of a Murder ble veldig populær blant jusstudenter. Life-artikkelen skrevet av Ernest Haveman er morsom lesning, og dreier seg om Joe Welch som spiller dommeren i filmen.

Three Outlaw Samurai

Three Outlaw Samurai (Criterion nr. 596)(Blu-ray)

Japan – 1964 – Hideo Gosha (svart-hvitt)

Myth Busting

Nivå 1 (uten spoilers)

I denne periodefilmen fra Japan er det nok engang samuraier som står sentralt. Tre bønder har kidnappet guvernørens datter for å få sine krav hørt. En etter en blir tre samuraier involvert i konflikten.

Nivå 2 (med spoilers)

Three Outlaw Samurai følger en klassisk samuraifilm-oppskrift, nært beslektet med Seven Samurai av Akira Kurosawa. Samuraier stiller seg på de svakestes side og kjemper sammen med dem mot overmakten. Tre samuraier i Three Outlaw Samurai, syv i Seven Samurai. De har ingen utsikter til belønning, så motivasjonen kommer innenfra, springende ut av en oppfatning av rett og galt. Store offer er påkrevet og det er stor sjanse for å miste livet. Så langt følger filmene samme mal. Men så kommer forskjellene til syne…

Ved første øyekast kan Three Outlaw Samurai virke som en film som kunne vært laget av Akira Kurosawa. Men tematisk føler jeg at den ligger nærmere anti-samuraifilmene til Masaki Kobayashi. Den avkler samuraimyten slik Harakiri gjør, bare litt mer subtilt. Begreper som ære, lojalitet og tapperhet blir alle diskutert, gjennom at samuraiene bryter dem etter tur. Denne regissøren ser ut til å mene at samuraikoden har fått ufortjent mye heder. Han ser disse begrepene mer som overfladisk staffasje, som ikke nødvendigvis stikker så dypt. Gosha bedriver mythbusting på en krass måte. Dette står i sterk kontrast til Kurosawas bilde av samuraiene og deres ærefulle liv. Han befinner seg i den andre enden av spekteret og har stor respekt for denne tiden i Japans historie og denne måten å forholde seg til verden på. Kurosawa mente at han nedstammet fra samuraislekt. Han forsøkte også å begå harakiri, eller seppuko, da filmen Dodes-ka-den feilet kraftig kommersielt sett. Han hadde tapt ansikt og så bare en utvei.

Hideo Gosha var kjent for å få skuespillerinnene sine til å gråte. Han hadde en tyrannisk stil som til og med fikk Toshiro Mifune til å trekke seg fra en filminnspilling. Riktignok skyldte Mifune på en dårlig rygg, men i ettertid har det kommet frem at han ikke taklet Goshas aggressive stil. Tenk på det, Mifune virker ikke som en følsom person som viker unna en konfrontasjon. Men Gosha ble for mye for ham.

Hvis jeg skulle valgt et ord som beskriver Three Outlaw Samurai må det bli kynisme. Kynismen ligger tykk. Allerede i begynnelsen av filmen blir vi presentert for denne siden av mennesket. I møtet med bøndene utviser Shiba kynisme først ved å vise liten interesse for kvinnens skjebne, deretter for å proklamere at han har til hensikt å la seg underholde av kampen mellom bøndene og guvernørens soldater. Så legger han seg til å sove.

Kynismen gjennomstrømmer alle karakterer i filmen. Guvernøren i sin totale mangel på moral da han svikter sitt ord og tar valg kun basert på egen vinning. Shiba i begynnelsen av filmen, som påpekt. Kikyo er et opportunistisk menneske som alltid ser an hva som gavner hans posisjon. Bøndenes kynisme er riktignok drevet av desperasjon, men en planlagt kidnapping av en kvinne er en kynisk handling allikevel. Sakura er det mest moralske individet av samuraiene, men hans hopping fra den ene til den andre siden i løpet av sekunder vitner også om en grad av kynisme. Han går fra å være medsoldat til fiende i et blaff og er nå klar til å drepe sin tidligere kampfelle. Guvernørenes datter fremstår som uhyre brutal og lite empatisk overfor de dårligere stilte. Kanskje hadde det vært like greit om hun ikke hadde blitt reddet fra fangenskapet.

De tre samuraiene har dog en utvikling mot en sterkere karakter i løpet av filmen. Shiba tar 100 piskeslag frivillig for å beskytte bøndene. Sakuro forsøker å gjøre bot for drapet på bonden tidligere i filmen ved å hjelpe enken. Til og med Kikyo viser karakter til slutt. Dessverre gjør ikke bøndene det. Som film er Three Outlaw Samurai spennende og actionpakket. Man kan godt la seg underholde, og allikevel få en dose med samfunnsbetraktninger og dekonstruksjon av en myte som bonus. Regien er elegant, med mange flotte scener og minneverdige øyeblikk.

Øyeblikket: Helt på slutten av filmen forsøker Shiba å mobilisere bøndene til å stå opp for sine rettigheter og overlevere underskriftene Jinbei har samlet inn og ofret livet for. Men de trekker seg unna og han strever forgjeves. Et antiklimaks av de store, hvor meningsløsheten i Shibas anstrengelser stirrer ham i hvitøyet. Det vekker tanker rundt hvor mye man kan hjelpe mennesker som ikke vil hjelpe seg selv…

Lyd og bilde

Formatet på bildet er 2.35:1. Det er et meget fint bilde, skarpt og uten skader. Gode detaljer. Ved noen anledninger ble detaljer i bildets ene kant uskarpt, et fenomen jeg har opplevd før. Ellers er det en meget tilfredsstillende presentasjon av en film fra 1964. Lyden er også god.

Ekstramateriale

Trailer: Beskrivende tekst ligger over bildet nesten hele tiden. En klassisk trailer som har vintage-preg. Morsomt å se stilen fra den tiden. Lidenskapelig samurai, vill samurai og mystisk samurai. Filmindustrien blir også kommentert i denne to og et halvt minutt lange traileren.

A booklet featuring an essay by film critic Bilge Ebiri: I en ellers spinkel Criterionutgivelse hva ekstramateriale angår, er det en trøst at Ebiri har skrevet et fyldig og godt essay om filmen. Han forteller at Gosha i løpet av tre tiår laget noen av de mest eksplosive, kunstneriske og originale filmene i Japan. Dessverre slo de aldri helt an i Vesten, selv om han laget filmer i populære sjangre som samurai og yakuza. Disse har tradisjonelt sett vært favoritter blant japansk film-entusiaster i Vesten. Noe av forklaringen kan ligge i kynismen Gosha portretterer disse miljøene. Slik sett vil en sammenligning med amerikansk western plassere Gosha nær Sam Peckinpah. Ebiri bruker en del plass på å beskrive filmen begynnelse, som han synes er eksemplarisk i sin sparsommelige bruk av tid for å vise god karakterutvikling. Ved effektiv filming skisserer han opp konflikten og aktørene. I Goshas filmer er lojalitet meningsløst. Forræderi er derimot gangbar valuta. Heltene hos Gosha velger det siste.

Dillinger Is Dead

Dillinger Is Dead (Criterion nr. 506)(DVD)

Italia – 1969 – Marco Ferreri (farger)

En mann

Nivå 1 (uten spoilers)

Glauco drar hjem etter jobb og tilbringer kvelden for seg selv i huset sitt. Vi følger han i dagligdagse sysler og ser ham finne en gammel revolver som har tilhørt gangsteren Dillinger i et skap. Dette er en langsom og omstendelig film som utforsker mannens rolle i et moderne samfunn.

Nivå 2 (med spoilers)

Dillinger Is Dead var en nyskapende og eksperimentell film da den kom. Siden har det blitt laget lignende filmer, motstykket kan være Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles, også utgitt i Criterion Collection. I denne feministiske filmen utforskes kvinnens posisjon i det moderne samfunnet. Disse filmene har en del filmatiske likheter, for eksempel det langsomme tempoet, de nitidige skildringene av dagligdagse gjøremål og den sjokkerende volden mot mennesker i nær relasjon.

Som nevnt før er en av gledene ved å samle på Criterion Collection det å bli eksponert for ukjente filmer som gjør et dypt inntrykk. Så er tilfellet med Dillinger Is Dead. Det er en rimelig ukjent film og for meg var den helt ukjent. Jeg hadde overhodet ingen forventninger og den fascinerte meg stort fra Glauco ankommer huset sitt. Der tas tempoet ned og man må bare gi seg hen, som i en Bela Tarr film. Mens Glauco lager sin mat på kjøkkenet eller pusler med revolveren får man god tid til å reflektere over filmens mening. Tankene løper og tankespor utforskes. Slik blir vi med på å legge mening i filmen. Små detaljer kan lede oss til en ny tankerekke, som vi får tid til å tenke ferdig. Hvem er Glauco og hvorfor gjør han det han gjør? Hva sier filmen om mannens private liv og mannens posisjon i samfunnet? Hvordan føler han seg delaktig i storsamfunnet? Er han inkludert eller fremmedgjort?

Glaucos kone ligger på soverommet, apatisk og tiltaksløs, med sovepiller som eneste sjanse til å få sove. Hushjelpen er fokusert på utseendet sitt og idoler på veggene. Kvinnene i filmen er portrettert som overfladiske og tomme. Marco Ferreri har uttalt at han er 50% misogynist og 50% feminist. Filmen kan lett tolkes som en studie av den moderne mannens fremmedgjøring. Glauco har i utgangspunktet det man kan kalle et vellykket liv med god jobb, vakker kone og fint hus. Men han er allikevel isolert fra å leve slik han ønsker. Han ytrer ønske om å slippe å lage flere gassmasker på jobben. Gassmasker gjør mennesker i stand til å leve isolert i et kammer som egentlig ikke er levelig, omtrent som mennesker i det moderne samfunnet. Slik starter Glaucos krise og veien mot det livet han ønsker seg.

Glaucos liv har kommet inn i en blindgate. Samfunnet rundt ham er feminisert og han føler kanskje at det er lite rom for den tradisjonelle mannen. Selv huset er en fasade som isolerer ham fra industrialiserte samfunnet rundt. Det er kaldt og teknologidrevet. Dillingers revolver blir et symbol på urmannen i ham og det livet han antagelig ønsker. Nitidig oljing og dekonstruksjon av revolveren kan overføres på Glaucos dekonstruksjon og oppbygging av sitt eget liv. Denne kvelden bruker han på seg selv. Middagen som står klar til ham hjemme faller ikke i smak, og han velger å lage seg et herremåltid helt fra bunnen av. Etter det rigger han til filmfremviseren og drømmer seg vekk i amatørfilmer fra ferier og liknende. Her kan han leve seg inn i filmene og delta med hender og skyggespill. Han ser på tyrefekting, som jo er en veldig maskulin fascinasjon, men det ser ut som om han til slutt blir frastøtt av svineriet og avslutter seansen. Hendene hans er aktive hele kvelden. På soverommet leker han med en lekeslange, som kan være et fallossymbol på en penis som ikke lenger eksisterer, mannens seksualitet er uten potens. For Glauco er svaret å ligge med hushjelpen og til slutt skyte sin kone med Dillingers revolver. Deretter flykter han til sjøs med et skip som har mistet kokken sin. Avslutningsbildet viser skipet på vei mot horisonten, i et negativt bilde som nok skal vise kontrasten til livet før. Det legges ingen føringer når det gjelder verdisyn i filmen, filmen viser heller den ene livssituasjonen som et vrengbilde av den andre.

I kontrast til det mørke og tunge temaet i filmen ligger det positiv, lett musikk på lydsporet gjennom hele filmen. Etter å ha sett amatørfilmene sine fortsetter han å spille musikken fra filmene på en kassettspiller. Annen lyd som er en vesentlig del av lydbildet er lyden fra TV. Når vi hører hva som blir sagt, hører vi snutter uten særlig mening, mye omstendelig og unnvikende tale. I kontrast til dette står en taus Glauco, som bortsett fra i scenene på jobben omtrent ikke sier mer i filmen. Han veksler noen ord med hushjelpen og kona, ellers har han det greit i sitt eget tause selskap.

Forholdet mellom mann og kvinne står sentralt i filmen. For en mannlig tilskuer kan filmen oppleves stressende, fordi den viser mannens begrensninger. Glauco er ingen helt. Tittelen Dillinger Is Dead forteller oss at det ikke finnes noen helter lenger for Glauco. Dillinger er død og matadorer er absolutt ingen helter. Glauco henfaller til barnet i seg og leken. Det er vanskelig å være mann.

Øyeblikket: Spraylakkeringen av Dillingers revolver. Etter all oljingen og stellet med revolveren velger Glauco å spraymale den rød med hvite prikker. Den ser ut som et digert sukkertøy. En herlig scene som er småabsurd og samtidig frigjørende for Glauco. Han gjør akkurat som han vil og hvis han vil oppfylle sine barnslige drømmer, så gjør han det. Regresjon tilbake til barnet eller frigjøring? Eller begge deler?

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.66:1 og lyden er i mono. Lyden er god i denne knapt dialogdrevne filmen. Musikken gir oss mer grunnlag for bedømmelse av lydkvaliteten og den er fint gjengitt. Men det er bildet som virkelig er spesielt. Etter at filmens hoveddel kommer i gang, Glauco og hans alenekveld i huset, ser vi hvor utrolig godt bildet er. Strålende, kraftige farger og gode detaljer. Et kjapt blikk kunne visse steder ha lurt oss til å tro at vi så på en blu-ray. Et av de beste DVDbildene i serien.

Ekstramateriale

New video interviews with actor Michel Piccoli and Italian film historian Adriano Aprà: Michel Piccoli innehar hovedrollen i Dillinger Is Dead. I dette 13 minutter lange intervjuet snakker han om hvordan Ferreri jobbet med ham. Ingen instruksjoner i særlig grad, av typen ”bli sint”, ”vær trist” osv. Han kommer også inn på Glaucos motivasjon i filmen. Han er vellykket, men søker noe nytt i livet sitt. Inspirasjonen finner han i løpet av en kveld alene, sammen med en revolver.

Excerpts from a 1997 roundtable discussion about director Marco Ferreri, with filmmakers Bernardo Bertolucci and Francesco Rosi and film historian Aldo Tassone, including clips of interviews with Ferreri: En fargerik gjeng er samlet til diskusjon. Ferreri sier at film vil skifte til kun å bli underholdning. Cinema, som vi egentlig ikke har noe skikkelig norsk ord for, er ikke bare filmen men hele pakka. Folk lærte å prate via filmer. Han har også uttalt at han hadde fysisk glede av å bryte tabuer. Bertolucci og Rosi mener at det er viktig å se på Ferreris filmproduksjon samlet. Han laget 30 betydningsfulle filmer. Adriano Aprá får utfolde seg i 21 minutter og det er et meget givende intervju. Kort sagt kan Dillinger Is Dead oppsummeres som en film som snakker om samtiden uten å fore deg med teskje. Han mener at Ferreri er på samme nivå som sine samtidige regissører Antonioni, Fellini, Bertolucci, Visconte og Pasolini. Filmen er ikke kjedelig, men kan oppfattes sånn. Den ble noe overraskende godt mottatt.

Theatrical trailer: Sære saker. Stillbilder kombinert med korte, korte filmsnutter. Merkelig trailer som kanskje ikke hjalp markedsføringen all verden.

A booklet featuring an essay by film critic Michael Joshua Rowin and a selection of reprinted interviews with Ferreri: Filmkritiker Rowin har skrevet et meget, meget godt essay om Dillinger Is Dead. Han har en rekke skarpe observasjoner angående filmen, og skriver den inn i en tradisjon for reaksjon mot et feminisert samfunn. Han problematiserer også Glauco. Er hans prosjekt å frigjøre seg fra fremmedgjøring eller barnlig selvrealisering til moden mann? Intervjuet med Ferreri er ganske godt, selv om det skjemmes litt av en tverr innstilling til noen av spørsmålene. Allikevel kan vi lese en del ut av svarene hans, som at han tydeligvis har et dekonstruksjonsprosjekt gående. Han sier om sammenligningen med Bunuel at Bunuel elsket å fortelle historier, mens Ferreri heller valgte seg de tynneste tråder av en historie for så å ødelegge dem helt. Han har en del røffe utsagn om Dillinger Is Dead, som at filmen er helt uten nytte, vil bli fordøyd fort og kun tilfredsstille en kulturell ghetto. Smal film blir bred og alt foregår innen systemet. Plager vi bare vanlige arbeidere med slike filmer?

The Earrings of Madame De…

The Earrings Of Madame De… (Criterion nr. 445)(DVD)

Frankrike – 1953 – Max Ophuls (svart-hvitt)

Mektige øredobber

Nivå 1 (uten spoilers)

Madame De… lever et luksuriøst liv, men bruker allikevel penger over evne. Hun selger øredobbene hun fikk i bryllupsgave fra sin mann uten å fortelle det til ham. Filmen kretser rundt bevegelsene til øredobbene, og hvordan de påvirker ekteparets liv, og spesielt Madame De…

Nivå 2 (med spoilers)

La oss begynne med tittelen på filmen. Det er to ting å bite seg merke i her. Det første er at filmen skal handle om øredobbene til en kvinne, det andre er at vi ikke får vite etternavnet hennes. Filmens første scene er en elegant sekvens hvor kameraet følger Madame De… mens hun leter blant sine verdifulle eiendeler for å finne noe hun kan selge for å frigjøre kapital. Vi legger merke til at pelsene hennes er noe hun absolutt ikke kan kvitte seg med, mens øredobbene ikke har spesiell sentimental verdi for henne. Hun velger fort ut dem som salgsobjekt. Når vi etter hvert får vite at de er en bryllupsgave fra hennes mann, forstår vi at ekteskapet ikke er så lykkelig som det burde være.

Øredobbene skal senere få stor sentimental verdi for henne siden de skal symbolisere forskjellige essensielle verdier for henne. De knyttes tett til Donati og symboliserer utroskapet og kjærligheten mellom dem. I tillegg symboliserer de skjebne og seksualitet for henne, og for oss overklassens luksus. Senere vil de også illustrere makten og friheten hun besitter i ekteskapet, som blir tydelig i scenen hvor hun tilsynelatende umotivert demonstrerer foran sin ektemann ved å kjærtegne dem.

Vi får aldri vite etternavnet til Madame De… og da heller ikke generalen hun er gift sitt etternavn. Etternavn er viktig, for familienavnet er viktig å beskytte. Ved en skandale blir familienavnet lidende, og Ophuls og forfatter Louise de Vilmorin illustrerer dette aspektet ved aldri å vise det skrevet eller uttalt. Alltid vil en gjenstand blokkere utsikten til etternavnet, for eksempel på et bordkort. Et annet aspekt ved dette grepet med å skjule etternavnet kan være å kommentere det patriarkalske samfunnet i tiden filmen utspiller seg, rundt 1900. Etternavnet følger mannen, og Madame De… forsøker å gripe sin frihet, men blir hindret av samtidens konvensjoner. Vi ser at nykker som flørting og kunstig dåning blir tolerert, men at bevegelse mellom klasser ikke vil bli tolerert. Flørtingen hennes er noe som tydeligvis er del av kontrakten mellom ektefellene, og noe generalen er fullt klar over. Han advarer til og med Donati mot den, men forbyr henne ikke denne oppførselen. The Earrings of Madame De… er en film som utforsker forholdet mellom skjebne, fri vilje og sosiale strukturers makt.

Madame De… er del av et overklassesamfunn og lever i et overklasseekteskap. Hun føler seg fri med sitt engasjement i selskapelige omgivelser, sin flørting og festing. Men hun har ingen reell makt. Den eneste makten hun har over sine omgivelser kan spores tilbake til hennes skjønnhet, som gir henne mer spillerom enn hun ellers ville hatt.

Generalen er en interessant karakter. Han innehar en kompleks posisjon i samfunnet, og til tider vil han demonstrere den rigide klassetilhørigheten overfor omgivelsene som seg hør og bør. Vi ser at han viser at gullsmeden er under hans stand under et besøk av sistnevnte ved at han vasker hendene sine og utfører andre dagligdagse gjøremål mens gjesten er til stede. Slik ville han aldri ha tatt imot en mann av sin egen stand. Om Madame De… er flørtende, er generalen noen hakk verre i sine utenomekteskapelige sysler. Han har en ung kvinne som elskerinne, og gir henne øredobbene i avskjedsgave da han følger henne på toget til Konstantinopel. De avslutter forholdet her. Øredobbene har han kjøpt tilbake for første gang etter at Madame De… har solgt dem til gullsmeden. Han igjen har varslet generalen om salget, som dermed vet at hun har løyet om å ha mistet dem. Ved å kjøpe dem tilbake tar generalen kontroll over situasjonen, som han skal gjøre flere ganger.

Donati spilles av den legendariske regissøren Vittorio De Sica som utstråler en aura av å være en virkelig gentleman. Han er hodestups forelsket i Madame Dee… og forfølger sin lykke selv om hun er gift. Han kjøper øredobbene i Konstantinopel etter at Lola, generalens elskerinne, har solgt dem for å skaffe til veie penger å gamble for. Det er først når Madame De… lyver om øredobbene at han stenger døren til forholdet deres. Men før det har dansen dem i mellom vært en erotisk og intim affære, som siden blir erstattet av øredobbene med sin seksuelle betydning.

Hun, på sin side, gir aldri opp håpet om å vinne ham tilbake. Generalen forstår etter hvert at øredobbene representerer en fare og at de symboliserer Donati for henne. Ved å tvinge henne til å gi bort øredobbene til niesen, knekker han hennes livsgnist. Selv om hun atter igjen skal få øredobbene i sitt eie, forsvarer generalen nå sitt ekteskap som han vil forsvare en festning i en krig. Han blir den klassiske soldaten i sin innstilling til sin fiende og utfordrer Donati til duell. Begge overlever, men Madame De… som hører skuddet fra duellen uten å se hva som foregår, tar sin død av påkjenningen. Hun er overbevist om at Donati er død. Øredobbene ender sin ferd som gave til Jomfru Maria i kirken, som et offer til henne for å skåne hennes elskede fra døden.

Ophuls kjøpte tittelen, men ikke historien i følge forfatterinnen Louise de Vilmorin. Skuffelsen var tydeligvis stor for henne. Tenk deg at du mottar en eske hvor det står silkestrømper på merkelappen, og når du åpner esken inneholder den en neglesaks! Hun insisterer også på at novellen ikke var en kjærlighetshistorie, men en historie hvor kjærlighet inntreffer.

Paul Thomas Anderson refererer til Max Ophuls som gudfaren til trackingshot. Han innrømmer å stjele hyppig fra Ophuls stil, slik Stanley Kubrick også gjorde. Biljardscenen i denne filmen var inspirasjonen til biljardscenen i Eyes Wide Shut, hvor en mektig mann, Sydney Pollack, knuser en svakere mann, Tom Cruise.

Øyeblikket: Max Ophuls er kjent for sin elegante kameraføring og åpningssekvensen i filmen er mitt øyeblikk fra filmen. Kameraet følger Madame De… rundt i soveværelset, først henne, deretter blikket hennes. Det er hele er ytterst elegant utført, og viser oss straks at vi er i hendene på en mester i sitt fag.

Lyd og bilde

Bildet er nærmest selvfølgelig i 1.33:1 og lyden kommer i mono. Lyden er fin stort sett, men bildet er virkelig strålende. Gode detaljer, ingen skader, fin kontrast og selvfølgelig er komposisjonen vakker. Imponerende, selv i disse bluray-tider.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholars Susan White and Gaylyn Studlar: Glimrende og informativt kommentatorspor. Masse, masse informasjon kommer frem i dette kombinerte kommentatorsporet av to eksperter på Max Ophuls. Behagelig, fyldig og aldri kjedelig.

Introduction by filmmaker Paul Thomas Anderson (There Will Be Blood): Dette er en ganske lang introduksjon av en entusiastisk Anderson. Det er alltid morsomt når mennesker som brenner for en film kan dele sin glede ved filmen med oss. Meget fin oppvarming til filmen med sine 15 minutter. Historien er ikke nødvendigvis noe som skulle appellere til Paul Thomas Anderson, men det er måten filmen fortelles på og spesielt hvordan kameraet beveger seg som tiltaler ham.

Interviews with Ophuls collaborators Alain Jessua, Marc Frédérix, and Annette Wademant: Intervjuet med Alain Jessua er på 25 minutter. Regiassistenten kan fortelle at Ophuls kunne oppføre seg som dr. Jekyll og mr. Hyde på settet. Før tagninger var han nervøs og det resulterte i en aggresjon mens kameraet gikk. Etterpå var han blid og omgjengelig. For ham var det viktig at tekniske krav ikke overskygget skuespillernes frihet, men at de fikk utfolde seg. Her var det ikke påkrevd at de sto på bestemte merker mens de sa replikkene sine. I stedet skulle kameraet følge dem. Ophuls er den eneste som Jessua noensinne har spurt om råd når det gjelder sine egne filmer. Neste intervju er på syv minutter og er med manusforfatter Annette Wademant. I intervjuet går hun inn på Ophuls arbeidsmåte og det faktum at han var tilbakeholden med informasjon til staben om filmen. Hun mener at Ophuls i likhet med Jean Renoir og Ernst Lubitsch hadde evnen til å sette seg i vanlige folks sted. Derfor hadde filmene hans en særegen varme. Marc Frédérix forteller at skissene ble kastet etter innspillingen, men at filmmuseet besitter et lite antall. I dette åtte minutter lange klippet får vi se noen få skisser som overlevde. Han beskriver skissene og hvordan Ophuls likte å ha ting i forgrunnen av bildet.

A visual analysis of the movie by film scholar Tag Gallagher: Madame de… er en magnet som får diplomaten til å vende seg etter henne. Mye av Galllaghers 17 minutter lange essay går ut på å beskrive kamerabruken hos Max Ophuls i detalj. I tillegg har han en del OK filosofiske betraktninger. Godt essay.

Interview with novelist Louise de Vilmorin on Ophuls’s adaptation of her story: He he. Hun likte ikke filmen nei. Selv vil jeg påstå at filmen er bedre som film enn boken er som litteratur. Med god margin. Novellen som filmen bygger på er inkludert i denne omfattende Criterionutgivelsen og behørig lest av denne skribenten. I denne fem minutter lange monologen slakter hun filmen grundig. Filmskaperne har utelatt nesten alt i boken, og alt de har beholdt er galt. I tillegg er filmen kjedelig, synes hun. Ophuls skrev en adapsjon som hun elsket, men produsentene må ha forandret alt på grunn av kommersielle hensyn.

A booklet featuring a new essay by Molly Haskell, an excerpt from costume designer Georges Annenkov’s 1962 book Max Ophuls, and the source novel, Madame de, by Louise de Vilmorin: Molly Haskells essay var dessverre ikke så veldig fengende. Litt ustrukturert, med en litt for feministisk lesning av filmen. En tvungen feministisk tolkning av alle situasjoner er ikke alltid fruktbar, selv om det kan være uhyre interessant og treffende i partier av analyseobjektet. Jeg synes Annenkovs essay var bedre og med skarpere betraktninger. Novellen (ca 40 sider) var skuffende og uengasjerende.

Branded To Kill

Branded To Kill (Criterion nr. 38)(Blu-ray)

Japan – 1967 – Seijun Suzuki (svart-hvitt)

Suzuki, en japansk rabulist

Nivå 1 (uten spoilers)

Leiemorder Nr.3 utfører sine attentat med et brennende ønske om å bli Nr.1. Branded To Kill er en actionpakket film med et psykologisk portrett av en leiemorder i vill Suzukistil.

Nivå 2 (med spoilers)

Avhengig av å sniffe inn lukten av ris før han har sex? Kun Suzuki kunne ha kommet på denne ideen, men skuespiller Joe Shisido mener at det må være noe alle japanere gjør hele tiden uansett. Med sine ekstremt store bollekinn har Shishido et meget særegent utseende, som hindret ham i å bli førsteelsker på film. Han fikk dem senere operert ned, men angret etter hvert på det. For øvrig er filmen full av vold, skyting og nakenhet. Folk skytes blant annet opp gjennom røret til en utslagsvask! Hanada er en klassisk anti-helt som heller ikke avstår fra å drepe sin elskerinne, antagelig fordi han går lei av henne. Suzuki dveler i kjent stil ikke ved den handlingen, men lar filmen rulle videre som en bulldoser. Flere skudd skal løsnes.

Suzuki har en stil som bringer tanken hen til Godard med sin kulhet, jazzmusikkspor og ukonvensjonelle tilnærming til filmskaping. Tid og rom sjongleres med uten tanke på hva som er vanlig. Uten å ha sjekket det nærmere kan jeg nærmest garantere at Suzuki vil vise seg å være en av Quentin Tarantinos forbilder. Jeg kan ikke forestille meg at han kan ha sett Suzukis filmer uten å ha blitt begeistret.

Dessverre er ikke jeg like begeistret. For meg blir det hele en studie i kulhet og action, mens det mangler substans. Mange av grepene føles som om de er tatt kun på grunn av at det ser bra ut. Det blir kaotisk og vanskelig å engasjere seg. Et snev av absurdisme hjelper meg ikke, da det alltid har vært noe jeg har slitt med å takle. På samme måte som magi og overnaturlige fenomener har fjernet de nødvendige rammene for at jeg skal kunne gripe en film, føler jeg at Branded To Kill lider under for mye frihet i skapelsesprosessen. Alt kan skje.

Dette er med på å fjerne spenningen for min del. En skuddveksling mellom fire(?) attentatmenn problematiseres gjennom en lite konsekvent plassering av aktører. Skuddene hagler, mennesker bytter posisjon, og vi aner ikke hvor skuddene kommer fra. Det virker som om utfallet av striden er hipp som happ. Men dette er ting som Suzuki ikke bryr seg nevneverdig om.

Mange av karakterene og situasjonene i Branded To Kill er karikert til det groteske. Det absurde dyrkes, spesielt i filmens andre halvdel. Men der hvor jeg kan slippe taket i streng logikk i en David Lynch film, klarer jeg ikke det i denne filmen. De som har den evnen vil nok ha en filmopplevelse i vente. Det er ikke uten grunn at Suzuki er en av de større kultregissørene.

Allikevel setter jeg pris på filmens estetiske uttrykk og mest av alt det kule jazzsporet som kler stemningen godt. Den eksperimentelle musikken passer den eksperimentelle filmskapingen som hånd i hanske. Joe Shishido improviserte, noe Suzuki tillot ham å gjøre. Han var for øvrig den eneste av skuespillerne som gjorde det. Spesielt i filmens andre halvdel hvor Nr.1 og Hanada er sammen i leiligheten, føles improvisert i en viss grad. Denne katt-og-mus leken som Nr. 1 utsetter Hanada for, får Hanada til å bryte nesten helt sammen. Jeg kan også godt ha sansen for dekonstruksjon av en sjanger, slik Suzuki bedriver her. Det er absolutt likheter i så henseende med Godards Made In U.S.A.

Suzuki hevder selv at hovedpoenget i filmen er Hanadas streben etter å bli Nr.1. Og at spørsmålet: ”Hvem er Nr.1?”, er det viktigste i filmen. Filmen avslutter med et oppgjør mellom to dresskledde menn som begge vil være Top Dog. Slutten er ambivalent, da det kan se ut som om de to leiemorderne har endt opp med å drepe hverandre. I prosessen med å drepe Nr.1 har Hanada brutt fullstendig sammen og velter ut av bokseringen hvor skuddvekslingen har tatt plass. Antagelig død han også.

Øyeblikket: Et typisk Suzukiøyeblikk. Det forteller ganske mye om regissøren, men er også forstyrrende. Hanada skyter ut gjennom en frontrute på bilen uten at ruten knuses, og ingenting tilsier at det ikke er ment som en vanlig skuddveksling. Skudd etter skudd blir sendt av gårde i retning motstanderne…

Lyd og bilde

Det er et rent bilde og en god bluray-utgivelse, men ikke av de mest imponerende. Kunne vært enda skarpere og enda mer dybde i bildet. Formatet er 2.35:1. Lyden er i mono. Den fremstår litt hard, litt metallisk, men det kan være et bevisst valg. Uansett litt ubehagelig til tider, synes jeg.

Ekstramateriale

Video piece featuring new interviews with director Seijun Suzuki and assistant director Masami Kuzuu: Greit intervju med en aldrende Seijun Suzuki og en noe yngre Masami. Etter Branded To Kill fikk han sparken og ble utestengt i ti år. I den nærmeste tiden måtte han leve av reklamefilmer. Siden vant han rettsaken mot studioet på grunnlag av urettmessig oppsigelse. Intervjuet er tolv minutter langt.

Interview with Suzuki from 1997: I løpet av dette 14 minutter lange intervjuet får jeg et klarere bilde av regissøren enn jeg har hatt før. Han fremstår som en håndverker som kun vil underholde. Han har lite ambisjoner om å skape noe kunstnerisk, og fremstår på mange måter som en japansk Michael Bay. Effekter og dramatikk er viktig for ham og han har en meget pragmatisk holdning til film. Filmene kunne han redigere på én dag.

New interview with actor Joe Shishido: Dette er det beste ekstramaterialet denne gangen. En 40 år eldre Shishido har holdt seg godt og ligner jammen litt på Gregory Peck nå. Han har mye interessant og ikke minst morsomt å fortelle. Suzuki var en ustelt og uvasket mann, som sjeldent skiftet klær. Men manuset hadde han kontroll på. Ikke helt stø denne mannen heller, for midt i en historie han forteller trekker han frem en revolver og fyrer løs. Et elleve minutter langt intervju.

Trailer: OK trailer. Fokus på Joe Shishido og at han vil bli nr.1 blant leiemordere.

A booklet featuring an essay by critic and historian Tony Rayns: Godt essay av Rayns som vanlig. Vi får blant annet vite at Suzuki snublet seg inn i filmbransjen mest fordi han ikke var spesielt god til noe annet.

Boudo Saved from Drowning

Boudo Saved from Drowning (Criterion nr. 305)(DVD)

Frankrike – 1932 – Jean Renoir (svart-hvitt)

Humanisme med komplikasjoner

Nivå 1 (uten spoilers)

Monsieur Lestingois er en ekte humanist. Han bor i det intellektuelle strøket ved broen Pont des Arts og har stor interesse av sin litteratur og sin observering av mennesker. En dag ser han en uteligger forsøke å begå selvmord ved å hoppe ut i Seinen. Lestingois hopper etter for å redde ham. Samtidig tar han på seg et ansvar for mannen som skal gi ham mange utfordrende situasjoner.

Nivå 2 (med spoilers)

Om Monsieur Lestingois ventet seg takknemlighet fra uteliggeren han hadde reddet livet til, vites ikke. Men at han ikke får en fnugg av det er derimot sikkert. I stedet får han en stor porsjon trøbbel. Uteliggeren, Boudo, er en vandrende katastrofe. Idealisten Lestingois ser det hele som et sosialistisk eksperiment, men med et ganske så krevende utfall. Når eksperimentet har blitt en del av hverdagen hans, ser vi at bokhandleren begynner å angre på sin gode gjerning.

Realiteten er at han har fått et menneske inn i huset som han i henhold til en gammel uskreven forestilling er ansvarlig for videre i livet. Han ser Boudo som et utmerket eksemplar av den typiske uteligger og mener at alle mennesker er gode og vil blomstre om de får det rette miljøet rundt seg. Men Boudo er ikke et menneske som lett lar seg presse inn i en borgerlig livsstil. Personligheten hans er designet for opprør, stahet og det impulsive i menneskets væren.

Ganske tidlig innser Lestingois at han har fått en helt annen situasjon i huset enn han hadde forespeilet seg selv. Boudo er frekk, illeluktende, egoistisk, vulgær og ikke minst en utfordring for alt materielt i huset. Han er som oksen Ferdinand i glassmagasinet i et gammel Donaldblad jeg en gang leste. Motorikken hans er grov og leiligheten for trang. Gjenstander knuses over en lav sko, og Boudo ser ikke ut til å ha noen skrupler over skadene han påfører sin velgjører.

Oppførselen til Boudo er filmens absolutte høydepunkt. Hans grisete manerer og generelt elendige holdninger er overraskende og morsomt. Vi hadde ventet oss en takknemlig uteligger som Lestingois trolig gjør, men får i stedet se en stolt og kravstor uteligger som forventer å bli oppvartet på alle bauger og kanter. Klaging på mat, herming etter fruen i huset og grove framstøt mot tjenestepiken er bare begynnelsen. Innen Boudo er ferdig med husholdet har han knust uttallige gjenstander, ligget med Madame Lestingois, laget oversvømmelse på kjøkkenet, spyttet i bøker, tørket av skosverte på sengeteppet til ekteparet Lestingois og avslørt Lestingois affære med tjenestepiken.

Boudo er et bevegelig objekt gjennom hele filmen. Han er invaderende i alles liv. Som Gorin så treffende beskriver ham, fremstår han som en pinballkule i en pinballmaskin i leiligheten. Hvis vi tenker oss Boudo som en naturtilstand, er det franske borgerskapet sivilisasjonen. Boudo har mye av det mørke i oss, i alle mennesker. Han er ikke ufarlig, men kan derimot virke skremmende. Spesielt ser vi hans mørke side i den ubehagelige scenen hvor han presser seg på Madame Lestingois med seksuelle intensjoner. Hun føler seg truet og utrygg i situasjonen og Boudo er fullstendig klar over hvordan han virker på henne. Han gjennomfører det jeg vil kalle en voldtekt. Det hjelper ikke at Renoir ytterligere problematiserer situasjonen ved å vise en tilfredsstilt kvinne etterpå på som tydeligvis har gitt etter for Boudo, når situasjonen startet med maktbruk og en truende fremtoning. Senere er det Madame Lestingois som ønsker mer kontakt med Boudo, men da avviser han henne siden han nå har satt sine øyne på tjenestepiken Anne Marie.

Boudo kan altså leses som frihet/kaos. På den andre siden står Lestingois, som kan symbolisere strenge rammer/orden. Dette kan igjen, som Rohmer og Douchet leser inn i filmen, som kontrasten mellom Dionysis og Apollo. Dionysis står for natur, naturlige impulser, livslyst, kaos og det ødeleggende. Apollo står for orden, solen og kontroll. Ved at kaos gjør sin inntreden i den ordnede verden, berikes den ordnede verden. Så må kaos vende tilbake til sin verden etter å ha vendt opp/ned på den ordnede verden. Slik kan Boudos visitt hos borgerskapet leses i en større sammenheng. Vi trenger begge deler i et samfunn. Vi trenger livslyst, impulser og frihet. Men samtidig trenger vi å ordne impulsene, sette dem inn i et system og forstå dem.

Mange har tolket filmen som et angrep på den franske borgerklassen, men dette stemmer ikke helt. Renoir forsøker nok heller å vise dualiteten i mennesket, og verdien av begge sider av vår personlighet. Det er interessant å konstatere at Lestingois beundrer friheten og det ubekymrede hos Boudo, men allikevel er han låst i middelklassens strenge normer. Han tør for eksempel ikke innrømme til Boudo at han har et forhold med tjenestepiken Anne Marie. På den annen side drømmer nok Boudo om å kunne leve slik som Lestingois, med sitt ordnede liv, utseende og ærlige liv. Tross alt klipper han seg, trimmer skjegget og kler seg opp. Men de trekkes tilbake til sine respektive liv til slutt. Lestingois sin personlighet er mer tilpasset det trygge, mens Boudo er for mye av en naturkraft til å kunne innordne seg borgerskapets regler og rammer.

Boudo Saved from Drowning er en film uten en klar hovedperson, i den forstand at vi er ment å identifisere oss med en karakter. Synspunkt skifter rundt, og historien bygger ikke opp mot noe spesielt. Boudo kommer inn i den ordnede verden, skaper kaos, og forsvinner ut av den igjen. Dette symboliseres fint i en av de senere scener, hvor et kjærestepar sitter ved elvens bredder, statisk, mens Boudo vandrer forbi, som månen rundt solen. Igjen ser vi solen(Apollo)(Lestignois) som orden, mens månen(Dionysis)(Boudo) kan være kaos. For øvrig klarer ikke Renoir helt å la sine vanlige stikk mot samfunnet ligge i denne filmen heller. Vi ser blant annet hvordan politiet har uante ressurser til rådighet for å kunne hjelpe den unge og vakre kvinnen med å finne hunden hennes. Sekunder før har Boudos spørsmål om hjelp til å finne sin hund blitt bryskt avvist…

Øyeblikket: Måltidet hvor Boudo velter vinglasset og Madame Lestingois heller salt på vinen for at saltet skal trekke til seg vinen. Boudo heller vin på bordet igjen for å trekke opp saltet fra duken. For så å helle salt i vinglasset hennes. Fantastisk mimikk og idé.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1, lyden er som vanlig mono. Bildet er av varierende kvalitet. Begynnelsen og slutten på filmen er ganske uskarpt og noe skadet. Best er utendørsscenene, som er meget bra. Alt i alt en god gjengivelse, men vi kunne nok ønske oss en bluray-utgave av en så god film.

Ekstramateriale

Archival introduction by Jean Renoir: Boudo Saved from Drowning er en film regissør Jean Renoir var veldig fornøyd med. Han laget den mest for å kunne lage en film til med Michel Simon som han mener er en av de beste skuespillerne gjennom tidene. På slutten av La Chienne har Michel Simons rollefigur blitt en uteligger, og det er dette utgangspunktet de bygget videre på i Boudo Saved from Drowning.

New video interview with filmmaker Jean-Pierre Gorin: I disse tolv minuttene gir Gorin oss en god tolkning og sine egne betraktninger av filmen. Gorin er kjent fra samarbeidet med Godard i prosjektet Dziga Vertov Group, og laget Tout Va Bien med ham. Criterion har for øvrig lansert sin Eclipseutgave av tre Gorinfilmer i disse dager, Three Popular films by Jean-Pierre Gorin.

Excerpt from a 1967 Cinéastes de notre temps program, featuring Renoir and Michel Simon: Rundt et cafébord formidler Simon og Renoir sin opplevelse av filmen og innspillingen. Boudo provoserte mange publikummere, så mye at mange rev setene av stolene i kinosalen. Etter tre dager trakk politiet filmen fra visning. Hver gang scenen der Boudo tørket av skoene sine på sengeteppet ble vist, satte alle kvinnene i salen i et utrop. Dette var sterk kost..

French television conversation between director Eric Rohmer and critic Jean Douchet: Denne samtalen varer i 30 minutter. En meget dannet og intellektuell samtale mellom new-waveregissør Eric Rohmer og Douchet, til tider litt krampaktig, men høyst lærerik og interessant. Filmen var basert på et teaterstykke, men historien ble så forandret at forfatteren ble meget snurt. Utgangspunktet ble mer en ramme for filmen enn en adapsjon.

Interactive map of 1930s Paris, highlighting the film’s locations: Unik og original interaktiv måte å manøvere seg på et kart over Paris. Ved å velge steder på kartet får vi se klipp fra filmen og bakgrunn/historie fra området og dets relevans for filmen. Kjempebra!

A new essay by Renoir scholar Christopher Faulkner: Greit essay, men jeg føler at ekstramaterialet på DVDen går dypere i tolkningen av filmen enn det Faulkner gjør.