Dillinger Is Dead

Dillinger Is Dead (Criterion nr. 506)(DVD)

Italia – 1969 – Marco Ferreri (farger)

En mann

Nivå 1 (uten spoilers)

Glauco drar hjem etter jobb og tilbringer kvelden for seg selv i huset sitt. Vi følger han i dagligdagse sysler og ser ham finne en gammel revolver som har tilhørt gangsteren Dillinger i et skap. Dette er en langsom og omstendelig film som utforsker mannens rolle i et moderne samfunn.

Nivå 2 (med spoilers)

Dillinger Is Dead var en nyskapende og eksperimentell film da den kom. Siden har det blitt laget lignende filmer, motstykket kan være Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles, også utgitt i Criterion Collection. I denne feministiske filmen utforskes kvinnens posisjon i det moderne samfunnet. Disse filmene har en del filmatiske likheter, for eksempel det langsomme tempoet, de nitidige skildringene av dagligdagse gjøremål og den sjokkerende volden mot mennesker i nær relasjon.

Som nevnt før er en av gledene ved å samle på Criterion Collection det å bli eksponert for ukjente filmer som gjør et dypt inntrykk. Så er tilfellet med Dillinger Is Dead. Det er en rimelig ukjent film og for meg var den helt ukjent. Jeg hadde overhodet ingen forventninger og den fascinerte meg stort fra Glauco ankommer huset sitt. Der tas tempoet ned og man må bare gi seg hen, som i en Bela Tarr film. Mens Glauco lager sin mat på kjøkkenet eller pusler med revolveren får man god tid til å reflektere over filmens mening. Tankene løper og tankespor utforskes. Slik blir vi med på å legge mening i filmen. Små detaljer kan lede oss til en ny tankerekke, som vi får tid til å tenke ferdig. Hvem er Glauco og hvorfor gjør han det han gjør? Hva sier filmen om mannens private liv og mannens posisjon i samfunnet? Hvordan føler han seg delaktig i storsamfunnet? Er han inkludert eller fremmedgjort?

Glaucos kone ligger på soverommet, apatisk og tiltaksløs, med sovepiller som eneste sjanse til å få sove. Hushjelpen er fokusert på utseendet sitt og idoler på veggene. Kvinnene i filmen er portrettert som overfladiske og tomme. Marco Ferreri har uttalt at han er 50% misogynist og 50% feminist. Filmen kan lett tolkes som en studie av den moderne mannens fremmedgjøring. Glauco har i utgangspunktet det man kan kalle et vellykket liv med god jobb, vakker kone og fint hus. Men han er allikevel isolert fra å leve slik han ønsker. Han ytrer ønske om å slippe å lage flere gassmasker på jobben. Gassmasker gjør mennesker i stand til å leve isolert i et kammer som egentlig ikke er levelig, omtrent som mennesker i det moderne samfunnet. Slik starter Glaucos krise og veien mot det livet han ønsker seg.

Glaucos liv har kommet inn i en blindgate. Samfunnet rundt ham er feminisert og han føler kanskje at det er lite rom for den tradisjonelle mannen. Selv huset er en fasade som isolerer ham fra industrialiserte samfunnet rundt. Det er kaldt og teknologidrevet. Dillingers revolver blir et symbol på urmannen i ham og det livet han antagelig ønsker. Nitidig oljing og dekonstruksjon av revolveren kan overføres på Glaucos dekonstruksjon og oppbygging av sitt eget liv. Denne kvelden bruker han på seg selv. Middagen som står klar til ham hjemme faller ikke i smak, og han velger å lage seg et herremåltid helt fra bunnen av. Etter det rigger han til filmfremviseren og drømmer seg vekk i amatørfilmer fra ferier og liknende. Her kan han leve seg inn i filmene og delta med hender og skyggespill. Han ser på tyrefekting, som jo er en veldig maskulin fascinasjon, men det ser ut som om han til slutt blir frastøtt av svineriet og avslutter seansen. Hendene hans er aktive hele kvelden. På soverommet leker han med en lekeslange, som kan være et fallossymbol på en penis som ikke lenger eksisterer, mannens seksualitet er uten potens. For Glauco er svaret å ligge med hushjelpen og til slutt skyte sin kone med Dillingers revolver. Deretter flykter han til sjøs med et skip som har mistet kokken sin. Avslutningsbildet viser skipet på vei mot horisonten, i et negativt bilde som nok skal vise kontrasten til livet før. Det legges ingen føringer når det gjelder verdisyn i filmen, filmen viser heller den ene livssituasjonen som et vrengbilde av den andre.

I kontrast til det mørke og tunge temaet i filmen ligger det positiv, lett musikk på lydsporet gjennom hele filmen. Etter å ha sett amatørfilmene sine fortsetter han å spille musikken fra filmene på en kassettspiller. Annen lyd som er en vesentlig del av lydbildet er lyden fra TV. Når vi hører hva som blir sagt, hører vi snutter uten særlig mening, mye omstendelig og unnvikende tale. I kontrast til dette står en taus Glauco, som bortsett fra i scenene på jobben omtrent ikke sier mer i filmen. Han veksler noen ord med hushjelpen og kona, ellers har han det greit i sitt eget tause selskap.

Forholdet mellom mann og kvinne står sentralt i filmen. For en mannlig tilskuer kan filmen oppleves stressende, fordi den viser mannens begrensninger. Glauco er ingen helt. Tittelen Dillinger Is Dead forteller oss at det ikke finnes noen helter lenger for Glauco. Dillinger er død og matadorer er absolutt ingen helter. Glauco henfaller til barnet i seg og leken. Det er vanskelig å være mann.

Øyeblikket: Spraylakkeringen av Dillingers revolver. Etter all oljingen og stellet med revolveren velger Glauco å spraymale den rød med hvite prikker. Den ser ut som et digert sukkertøy. En herlig scene som er småabsurd og samtidig frigjørende for Glauco. Han gjør akkurat som han vil og hvis han vil oppfylle sine barnslige drømmer, så gjør han det. Regresjon tilbake til barnet eller frigjøring? Eller begge deler?

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.66:1 og lyden er i mono. Lyden er god i denne knapt dialogdrevne filmen. Musikken gir oss mer grunnlag for bedømmelse av lydkvaliteten og den er fint gjengitt. Men det er bildet som virkelig er spesielt. Etter at filmens hoveddel kommer i gang, Glauco og hans alenekveld i huset, ser vi hvor utrolig godt bildet er. Strålende, kraftige farger og gode detaljer. Et kjapt blikk kunne visse steder ha lurt oss til å tro at vi så på en blu-ray. Et av de beste DVDbildene i serien.

Ekstramateriale

New video interviews with actor Michel Piccoli and Italian film historian Adriano Aprà: Michel Piccoli innehar hovedrollen i Dillinger Is Dead. I dette 13 minutter lange intervjuet snakker han om hvordan Ferreri jobbet med ham. Ingen instruksjoner i særlig grad, av typen ”bli sint”, ”vær trist” osv. Han kommer også inn på Glaucos motivasjon i filmen. Han er vellykket, men søker noe nytt i livet sitt. Inspirasjonen finner han i løpet av en kveld alene, sammen med en revolver.

Excerpts from a 1997 roundtable discussion about director Marco Ferreri, with filmmakers Bernardo Bertolucci and Francesco Rosi and film historian Aldo Tassone, including clips of interviews with Ferreri: En fargerik gjeng er samlet til diskusjon. Ferreri sier at film vil skifte til kun å bli underholdning. Cinema, som vi egentlig ikke har noe skikkelig norsk ord for, er ikke bare filmen men hele pakka. Folk lærte å prate via filmer. Han har også uttalt at han hadde fysisk glede av å bryte tabuer. Bertolucci og Rosi mener at det er viktig å se på Ferreris filmproduksjon samlet. Han laget 30 betydningsfulle filmer. Adriano Aprá får utfolde seg i 21 minutter og det er et meget givende intervju. Kort sagt kan Dillinger Is Dead oppsummeres som en film som snakker om samtiden uten å fore deg med teskje. Han mener at Ferreri er på samme nivå som sine samtidige regissører Antonioni, Fellini, Bertolucci, Visconte og Pasolini. Filmen er ikke kjedelig, men kan oppfattes sånn. Den ble noe overraskende godt mottatt.

Theatrical trailer: Sære saker. Stillbilder kombinert med korte, korte filmsnutter. Merkelig trailer som kanskje ikke hjalp markedsføringen all verden.

A booklet featuring an essay by film critic Michael Joshua Rowin and a selection of reprinted interviews with Ferreri: Filmkritiker Rowin har skrevet et meget, meget godt essay om Dillinger Is Dead. Han har en rekke skarpe observasjoner angående filmen, og skriver den inn i en tradisjon for reaksjon mot et feminisert samfunn. Han problematiserer også Glauco. Er hans prosjekt å frigjøre seg fra fremmedgjøring eller barnlig selvrealisering til moden mann? Intervjuet med Ferreri er ganske godt, selv om det skjemmes litt av en tverr innstilling til noen av spørsmålene. Allikevel kan vi lese en del ut av svarene hans, som at han tydeligvis har et dekonstruksjonsprosjekt gående. Han sier om sammenligningen med Bunuel at Bunuel elsket å fortelle historier, mens Ferreri heller valgte seg de tynneste tråder av en historie for så å ødelegge dem helt. Han har en del røffe utsagn om Dillinger Is Dead, som at filmen er helt uten nytte, vil bli fordøyd fort og kun tilfredsstille en kulturell ghetto. Smal film blir bred og alt foregår innen systemet. Plager vi bare vanlige arbeidere med slike filmer?

The Earrings of Madame De…

The Earrings Of Madame De… (Criterion nr. 445)(DVD)

Frankrike – 1953 – Max Ophuls (svart-hvitt)

Mektige øredobber

Nivå 1 (uten spoilers)

Madame De… lever et luksuriøst liv, men bruker allikevel penger over evne. Hun selger øredobbene hun fikk i bryllupsgave fra sin mann uten å fortelle det til ham. Filmen kretser rundt bevegelsene til øredobbene, og hvordan de påvirker ekteparets liv, og spesielt Madame De…

Nivå 2 (med spoilers)

La oss begynne med tittelen på filmen. Det er to ting å bite seg merke i her. Det første er at filmen skal handle om øredobbene til en kvinne, det andre er at vi ikke får vite etternavnet hennes. Filmens første scene er en elegant sekvens hvor kameraet følger Madame De… mens hun leter blant sine verdifulle eiendeler for å finne noe hun kan selge for å frigjøre kapital. Vi legger merke til at pelsene hennes er noe hun absolutt ikke kan kvitte seg med, mens øredobbene ikke har spesiell sentimental verdi for henne. Hun velger fort ut dem som salgsobjekt. Når vi etter hvert får vite at de er en bryllupsgave fra hennes mann, forstår vi at ekteskapet ikke er så lykkelig som det burde være.

Øredobbene skal senere få stor sentimental verdi for henne siden de skal symbolisere forskjellige essensielle verdier for henne. De knyttes tett til Donati og symboliserer utroskapet og kjærligheten mellom dem. I tillegg symboliserer de skjebne og seksualitet for henne, og for oss overklassens luksus. Senere vil de også illustrere makten og friheten hun besitter i ekteskapet, som blir tydelig i scenen hvor hun tilsynelatende umotivert demonstrerer foran sin ektemann ved å kjærtegne dem.

Vi får aldri vite etternavnet til Madame De… og da heller ikke generalen hun er gift sitt etternavn. Etternavn er viktig, for familienavnet er viktig å beskytte. Ved en skandale blir familienavnet lidende, og Ophuls og forfatter Louise de Vilmorin illustrerer dette aspektet ved aldri å vise det skrevet eller uttalt. Alltid vil en gjenstand blokkere utsikten til etternavnet, for eksempel på et bordkort. Et annet aspekt ved dette grepet med å skjule etternavnet kan være å kommentere det patriarkalske samfunnet i tiden filmen utspiller seg, rundt 1900. Etternavnet følger mannen, og Madame De… forsøker å gripe sin frihet, men blir hindret av samtidens konvensjoner. Vi ser at nykker som flørting og kunstig dåning blir tolerert, men at bevegelse mellom klasser ikke vil bli tolerert. Flørtingen hennes er noe som tydeligvis er del av kontrakten mellom ektefellene, og noe generalen er fullt klar over. Han advarer til og med Donati mot den, men forbyr henne ikke denne oppførselen. The Earrings of Madame De… er en film som utforsker forholdet mellom skjebne, fri vilje og sosiale strukturers makt.

Madame De… er del av et overklassesamfunn og lever i et overklasseekteskap. Hun føler seg fri med sitt engasjement i selskapelige omgivelser, sin flørting og festing. Men hun har ingen reell makt. Den eneste makten hun har over sine omgivelser kan spores tilbake til hennes skjønnhet, som gir henne mer spillerom enn hun ellers ville hatt.

Generalen er en interessant karakter. Han innehar en kompleks posisjon i samfunnet, og til tider vil han demonstrere den rigide klassetilhørigheten overfor omgivelsene som seg hør og bør. Vi ser at han viser at gullsmeden er under hans stand under et besøk av sistnevnte ved at han vasker hendene sine og utfører andre dagligdagse gjøremål mens gjesten er til stede. Slik ville han aldri ha tatt imot en mann av sin egen stand. Om Madame De… er flørtende, er generalen noen hakk verre i sine utenomekteskapelige sysler. Han har en ung kvinne som elskerinne, og gir henne øredobbene i avskjedsgave da han følger henne på toget til Konstantinopel. De avslutter forholdet her. Øredobbene har han kjøpt tilbake for første gang etter at Madame De… har solgt dem til gullsmeden. Han igjen har varslet generalen om salget, som dermed vet at hun har løyet om å ha mistet dem. Ved å kjøpe dem tilbake tar generalen kontroll over situasjonen, som han skal gjøre flere ganger.

Donati spilles av den legendariske regissøren Vittorio De Sica som utstråler en aura av å være en virkelig gentleman. Han er hodestups forelsket i Madame Dee… og forfølger sin lykke selv om hun er gift. Han kjøper øredobbene i Konstantinopel etter at Lola, generalens elskerinne, har solgt dem for å skaffe til veie penger å gamble for. Det er først når Madame De… lyver om øredobbene at han stenger døren til forholdet deres. Men før det har dansen dem i mellom vært en erotisk og intim affære, som siden blir erstattet av øredobbene med sin seksuelle betydning.

Hun, på sin side, gir aldri opp håpet om å vinne ham tilbake. Generalen forstår etter hvert at øredobbene representerer en fare og at de symboliserer Donati for henne. Ved å tvinge henne til å gi bort øredobbene til niesen, knekker han hennes livsgnist. Selv om hun atter igjen skal få øredobbene i sitt eie, forsvarer generalen nå sitt ekteskap som han vil forsvare en festning i en krig. Han blir den klassiske soldaten i sin innstilling til sin fiende og utfordrer Donati til duell. Begge overlever, men Madame De… som hører skuddet fra duellen uten å se hva som foregår, tar sin død av påkjenningen. Hun er overbevist om at Donati er død. Øredobbene ender sin ferd som gave til Jomfru Maria i kirken, som et offer til henne for å skåne hennes elskede fra døden.

Ophuls kjøpte tittelen, men ikke historien i følge forfatterinnen Louise de Vilmorin. Skuffelsen var tydeligvis stor for henne. Tenk deg at du mottar en eske hvor det står silkestrømper på merkelappen, og når du åpner esken inneholder den en neglesaks! Hun insisterer også på at novellen ikke var en kjærlighetshistorie, men en historie hvor kjærlighet inntreffer.

Paul Thomas Anderson refererer til Max Ophuls som gudfaren til trackingshot. Han innrømmer å stjele hyppig fra Ophuls stil, slik Stanley Kubrick også gjorde. Biljardscenen i denne filmen var inspirasjonen til biljardscenen i Eyes Wide Shut, hvor en mektig mann, Sydney Pollack, knuser en svakere mann, Tom Cruise.

Øyeblikket: Max Ophuls er kjent for sin elegante kameraføring og åpningssekvensen i filmen er mitt øyeblikk fra filmen. Kameraet følger Madame De… rundt i soveværelset, først henne, deretter blikket hennes. Det er hele er ytterst elegant utført, og viser oss straks at vi er i hendene på en mester i sitt fag.

Lyd og bilde

Bildet er nærmest selvfølgelig i 1.33:1 og lyden kommer i mono. Lyden er fin stort sett, men bildet er virkelig strålende. Gode detaljer, ingen skader, fin kontrast og selvfølgelig er komposisjonen vakker. Imponerende, selv i disse bluray-tider.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholars Susan White and Gaylyn Studlar: Glimrende og informativt kommentatorspor. Masse, masse informasjon kommer frem i dette kombinerte kommentatorsporet av to eksperter på Max Ophuls. Behagelig, fyldig og aldri kjedelig.

Introduction by filmmaker Paul Thomas Anderson (There Will Be Blood): Dette er en ganske lang introduksjon av en entusiastisk Anderson. Det er alltid morsomt når mennesker som brenner for en film kan dele sin glede ved filmen med oss. Meget fin oppvarming til filmen med sine 15 minutter. Historien er ikke nødvendigvis noe som skulle appellere til Paul Thomas Anderson, men det er måten filmen fortelles på og spesielt hvordan kameraet beveger seg som tiltaler ham.

Interviews with Ophuls collaborators Alain Jessua, Marc Frédérix, and Annette Wademant: Intervjuet med Alain Jessua er på 25 minutter. Regiassistenten kan fortelle at Ophuls kunne oppføre seg som dr. Jekyll og mr. Hyde på settet. Før tagninger var han nervøs og det resulterte i en aggresjon mens kameraet gikk. Etterpå var han blid og omgjengelig. For ham var det viktig at tekniske krav ikke overskygget skuespillernes frihet, men at de fikk utfolde seg. Her var det ikke påkrevd at de sto på bestemte merker mens de sa replikkene sine. I stedet skulle kameraet følge dem. Ophuls er den eneste som Jessua noensinne har spurt om råd når det gjelder sine egne filmer. Neste intervju er på syv minutter og er med manusforfatter Annette Wademant. I intervjuet går hun inn på Ophuls arbeidsmåte og det faktum at han var tilbakeholden med informasjon til staben om filmen. Hun mener at Ophuls i likhet med Jean Renoir og Ernst Lubitsch hadde evnen til å sette seg i vanlige folks sted. Derfor hadde filmene hans en særegen varme. Marc Frédérix forteller at skissene ble kastet etter innspillingen, men at filmmuseet besitter et lite antall. I dette åtte minutter lange klippet får vi se noen få skisser som overlevde. Han beskriver skissene og hvordan Ophuls likte å ha ting i forgrunnen av bildet.

A visual analysis of the movie by film scholar Tag Gallagher: Madame de… er en magnet som får diplomaten til å vende seg etter henne. Mye av Galllaghers 17 minutter lange essay går ut på å beskrive kamerabruken hos Max Ophuls i detalj. I tillegg har han en del OK filosofiske betraktninger. Godt essay.

Interview with novelist Louise de Vilmorin on Ophuls’s adaptation of her story: He he. Hun likte ikke filmen nei. Selv vil jeg påstå at filmen er bedre som film enn boken er som litteratur. Med god margin. Novellen som filmen bygger på er inkludert i denne omfattende Criterionutgivelsen og behørig lest av denne skribenten. I denne fem minutter lange monologen slakter hun filmen grundig. Filmskaperne har utelatt nesten alt i boken, og alt de har beholdt er galt. I tillegg er filmen kjedelig, synes hun. Ophuls skrev en adapsjon som hun elsket, men produsentene må ha forandret alt på grunn av kommersielle hensyn.

A booklet featuring a new essay by Molly Haskell, an excerpt from costume designer Georges Annenkov’s 1962 book Max Ophuls, and the source novel, Madame de, by Louise de Vilmorin: Molly Haskells essay var dessverre ikke så veldig fengende. Litt ustrukturert, med en litt for feministisk lesning av filmen. En tvungen feministisk tolkning av alle situasjoner er ikke alltid fruktbar, selv om det kan være uhyre interessant og treffende i partier av analyseobjektet. Jeg synes Annenkovs essay var bedre og med skarpere betraktninger. Novellen (ca 40 sider) var skuffende og uengasjerende.

Branded To Kill

Branded To Kill (Criterion nr. 38)(Blu-ray)

Japan – 1967 – Seijun Suzuki (svart-hvitt)

Suzuki, en japansk rabulist

Nivå 1 (uten spoilers)

Leiemorder Nr.3 utfører sine attentat med et brennende ønske om å bli Nr.1. Branded To Kill er en actionpakket film med et psykologisk portrett av en leiemorder i vill Suzukistil.

Nivå 2 (med spoilers)

Avhengig av å sniffe inn lukten av ris før han har sex? Kun Suzuki kunne ha kommet på denne ideen, men skuespiller Joe Shisido mener at det må være noe alle japanere gjør hele tiden uansett. Med sine ekstremt store bollekinn har Shishido et meget særegent utseende, som hindret ham i å bli førsteelsker på film. Han fikk dem senere operert ned, men angret etter hvert på det. For øvrig er filmen full av vold, skyting og nakenhet. Folk skytes blant annet opp gjennom røret til en utslagsvask! Hanada er en klassisk anti-helt som heller ikke avstår fra å drepe sin elskerinne, antagelig fordi han går lei av henne. Suzuki dveler i kjent stil ikke ved den handlingen, men lar filmen rulle videre som en bulldoser. Flere skudd skal løsnes.

Suzuki har en stil som bringer tanken hen til Godard med sin kulhet, jazzmusikkspor og ukonvensjonelle tilnærming til filmskaping. Tid og rom sjongleres med uten tanke på hva som er vanlig. Uten å ha sjekket det nærmere kan jeg nærmest garantere at Suzuki vil vise seg å være en av Quentin Tarantinos forbilder. Jeg kan ikke forestille meg at han kan ha sett Suzukis filmer uten å ha blitt begeistret.

Dessverre er ikke jeg like begeistret. For meg blir det hele en studie i kulhet og action, mens det mangler substans. Mange av grepene føles som om de er tatt kun på grunn av at det ser bra ut. Det blir kaotisk og vanskelig å engasjere seg. Et snev av absurdisme hjelper meg ikke, da det alltid har vært noe jeg har slitt med å takle. På samme måte som magi og overnaturlige fenomener har fjernet de nødvendige rammene for at jeg skal kunne gripe en film, føler jeg at Branded To Kill lider under for mye frihet i skapelsesprosessen. Alt kan skje.

Dette er med på å fjerne spenningen for min del. En skuddveksling mellom fire(?) attentatmenn problematiseres gjennom en lite konsekvent plassering av aktører. Skuddene hagler, mennesker bytter posisjon, og vi aner ikke hvor skuddene kommer fra. Det virker som om utfallet av striden er hipp som happ. Men dette er ting som Suzuki ikke bryr seg nevneverdig om.

Mange av karakterene og situasjonene i Branded To Kill er karikert til det groteske. Det absurde dyrkes, spesielt i filmens andre halvdel. Men der hvor jeg kan slippe taket i streng logikk i en David Lynch film, klarer jeg ikke det i denne filmen. De som har den evnen vil nok ha en filmopplevelse i vente. Det er ikke uten grunn at Suzuki er en av de større kultregissørene.

Allikevel setter jeg pris på filmens estetiske uttrykk og mest av alt det kule jazzsporet som kler stemningen godt. Den eksperimentelle musikken passer den eksperimentelle filmskapingen som hånd i hanske. Joe Shishido improviserte, noe Suzuki tillot ham å gjøre. Han var for øvrig den eneste av skuespillerne som gjorde det. Spesielt i filmens andre halvdel hvor Nr.1 og Hanada er sammen i leiligheten, føles improvisert i en viss grad. Denne katt-og-mus leken som Nr. 1 utsetter Hanada for, får Hanada til å bryte nesten helt sammen. Jeg kan også godt ha sansen for dekonstruksjon av en sjanger, slik Suzuki bedriver her. Det er absolutt likheter i så henseende med Godards Made In U.S.A.

Suzuki hevder selv at hovedpoenget i filmen er Hanadas streben etter å bli Nr.1. Og at spørsmålet: ”Hvem er Nr.1?”, er det viktigste i filmen. Filmen avslutter med et oppgjør mellom to dresskledde menn som begge vil være Top Dog. Slutten er ambivalent, da det kan se ut som om de to leiemorderne har endt opp med å drepe hverandre. I prosessen med å drepe Nr.1 har Hanada brutt fullstendig sammen og velter ut av bokseringen hvor skuddvekslingen har tatt plass. Antagelig død han også.

Øyeblikket: Et typisk Suzukiøyeblikk. Det forteller ganske mye om regissøren, men er også forstyrrende. Hanada skyter ut gjennom en frontrute på bilen uten at ruten knuses, og ingenting tilsier at det ikke er ment som en vanlig skuddveksling. Skudd etter skudd blir sendt av gårde i retning motstanderne…

Lyd og bilde

Det er et rent bilde og en god bluray-utgivelse, men ikke av de mest imponerende. Kunne vært enda skarpere og enda mer dybde i bildet. Formatet er 2.35:1. Lyden er i mono. Den fremstår litt hard, litt metallisk, men det kan være et bevisst valg. Uansett litt ubehagelig til tider, synes jeg.

Ekstramateriale

Video piece featuring new interviews with director Seijun Suzuki and assistant director Masami Kuzuu: Greit intervju med en aldrende Seijun Suzuki og en noe yngre Masami. Etter Branded To Kill fikk han sparken og ble utestengt i ti år. I den nærmeste tiden måtte han leve av reklamefilmer. Siden vant han rettsaken mot studioet på grunnlag av urettmessig oppsigelse. Intervjuet er tolv minutter langt.

Interview with Suzuki from 1997: I løpet av dette 14 minutter lange intervjuet får jeg et klarere bilde av regissøren enn jeg har hatt før. Han fremstår som en håndverker som kun vil underholde. Han har lite ambisjoner om å skape noe kunstnerisk, og fremstår på mange måter som en japansk Michael Bay. Effekter og dramatikk er viktig for ham og han har en meget pragmatisk holdning til film. Filmene kunne han redigere på én dag.

New interview with actor Joe Shishido: Dette er det beste ekstramaterialet denne gangen. En 40 år eldre Shishido har holdt seg godt og ligner jammen litt på Gregory Peck nå. Han har mye interessant og ikke minst morsomt å fortelle. Suzuki var en ustelt og uvasket mann, som sjeldent skiftet klær. Men manuset hadde han kontroll på. Ikke helt stø denne mannen heller, for midt i en historie han forteller trekker han frem en revolver og fyrer løs. Et elleve minutter langt intervju.

Trailer: OK trailer. Fokus på Joe Shishido og at han vil bli nr.1 blant leiemordere.

A booklet featuring an essay by critic and historian Tony Rayns: Godt essay av Rayns som vanlig. Vi får blant annet vite at Suzuki snublet seg inn i filmbransjen mest fordi han ikke var spesielt god til noe annet.

Boudo Saved from Drowning

Boudo Saved from Drowning (Criterion nr. 305)(DVD)

Frankrike – 1932 – Jean Renoir (svart-hvitt)

Humanisme med komplikasjoner

Nivå 1 (uten spoilers)

Monsieur Lestingois er en ekte humanist. Han bor i det intellektuelle strøket ved broen Pont des Arts og har stor interesse av sin litteratur og sin observering av mennesker. En dag ser han en uteligger forsøke å begå selvmord ved å hoppe ut i Seinen. Lestingois hopper etter for å redde ham. Samtidig tar han på seg et ansvar for mannen som skal gi ham mange utfordrende situasjoner.

Nivå 2 (med spoilers)

Om Monsieur Lestingois ventet seg takknemlighet fra uteliggeren han hadde reddet livet til, vites ikke. Men at han ikke får en fnugg av det er derimot sikkert. I stedet får han en stor porsjon trøbbel. Uteliggeren, Boudo, er en vandrende katastrofe. Idealisten Lestingois ser det hele som et sosialistisk eksperiment, men med et ganske så krevende utfall. Når eksperimentet har blitt en del av hverdagen hans, ser vi at bokhandleren begynner å angre på sin gode gjerning.

Realiteten er at han har fått et menneske inn i huset som han i henhold til en gammel uskreven forestilling er ansvarlig for videre i livet. Han ser Boudo som et utmerket eksemplar av den typiske uteligger og mener at alle mennesker er gode og vil blomstre om de får det rette miljøet rundt seg. Men Boudo er ikke et menneske som lett lar seg presse inn i en borgerlig livsstil. Personligheten hans er designet for opprør, stahet og det impulsive i menneskets væren.

Ganske tidlig innser Lestingois at han har fått en helt annen situasjon i huset enn han hadde forespeilet seg selv. Boudo er frekk, illeluktende, egoistisk, vulgær og ikke minst en utfordring for alt materielt i huset. Han er som oksen Ferdinand i glassmagasinet i et gammel Donaldblad jeg en gang leste. Motorikken hans er grov og leiligheten for trang. Gjenstander knuses over en lav sko, og Boudo ser ikke ut til å ha noen skrupler over skadene han påfører sin velgjører.

Oppførselen til Boudo er filmens absolutte høydepunkt. Hans grisete manerer og generelt elendige holdninger er overraskende og morsomt. Vi hadde ventet oss en takknemlig uteligger som Lestingois trolig gjør, men får i stedet se en stolt og kravstor uteligger som forventer å bli oppvartet på alle bauger og kanter. Klaging på mat, herming etter fruen i huset og grove framstøt mot tjenestepiken er bare begynnelsen. Innen Boudo er ferdig med husholdet har han knust uttallige gjenstander, ligget med Madame Lestingois, laget oversvømmelse på kjøkkenet, spyttet i bøker, tørket av skosverte på sengeteppet til ekteparet Lestingois og avslørt Lestingois affære med tjenestepiken.

Boudo er et bevegelig objekt gjennom hele filmen. Han er invaderende i alles liv. Som Gorin så treffende beskriver ham, fremstår han som en pinballkule i en pinballmaskin i leiligheten. Hvis vi tenker oss Boudo som en naturtilstand, er det franske borgerskapet sivilisasjonen. Boudo har mye av det mørke i oss, i alle mennesker. Han er ikke ufarlig, men kan derimot virke skremmende. Spesielt ser vi hans mørke side i den ubehagelige scenen hvor han presser seg på Madame Lestingois med seksuelle intensjoner. Hun føler seg truet og utrygg i situasjonen og Boudo er fullstendig klar over hvordan han virker på henne. Han gjennomfører det jeg vil kalle en voldtekt. Det hjelper ikke at Renoir ytterligere problematiserer situasjonen ved å vise en tilfredsstilt kvinne etterpå på som tydeligvis har gitt etter for Boudo, når situasjonen startet med maktbruk og en truende fremtoning. Senere er det Madame Lestingois som ønsker mer kontakt med Boudo, men da avviser han henne siden han nå har satt sine øyne på tjenestepiken Anne Marie.

Boudo kan altså leses som frihet/kaos. På den andre siden står Lestingois, som kan symbolisere strenge rammer/orden. Dette kan igjen, som Rohmer og Douchet leser inn i filmen, som kontrasten mellom Dionysis og Apollo. Dionysis står for natur, naturlige impulser, livslyst, kaos og det ødeleggende. Apollo står for orden, solen og kontroll. Ved at kaos gjør sin inntreden i den ordnede verden, berikes den ordnede verden. Så må kaos vende tilbake til sin verden etter å ha vendt opp/ned på den ordnede verden. Slik kan Boudos visitt hos borgerskapet leses i en større sammenheng. Vi trenger begge deler i et samfunn. Vi trenger livslyst, impulser og frihet. Men samtidig trenger vi å ordne impulsene, sette dem inn i et system og forstå dem.

Mange har tolket filmen som et angrep på den franske borgerklassen, men dette stemmer ikke helt. Renoir forsøker nok heller å vise dualiteten i mennesket, og verdien av begge sider av vår personlighet. Det er interessant å konstatere at Lestingois beundrer friheten og det ubekymrede hos Boudo, men allikevel er han låst i middelklassens strenge normer. Han tør for eksempel ikke innrømme til Boudo at han har et forhold med tjenestepiken Anne Marie. På den annen side drømmer nok Boudo om å kunne leve slik som Lestingois, med sitt ordnede liv, utseende og ærlige liv. Tross alt klipper han seg, trimmer skjegget og kler seg opp. Men de trekkes tilbake til sine respektive liv til slutt. Lestingois sin personlighet er mer tilpasset det trygge, mens Boudo er for mye av en naturkraft til å kunne innordne seg borgerskapets regler og rammer.

Boudo Saved from Drowning er en film uten en klar hovedperson, i den forstand at vi er ment å identifisere oss med en karakter. Synspunkt skifter rundt, og historien bygger ikke opp mot noe spesielt. Boudo kommer inn i den ordnede verden, skaper kaos, og forsvinner ut av den igjen. Dette symboliseres fint i en av de senere scener, hvor et kjærestepar sitter ved elvens bredder, statisk, mens Boudo vandrer forbi, som månen rundt solen. Igjen ser vi solen(Apollo)(Lestignois) som orden, mens månen(Dionysis)(Boudo) kan være kaos. For øvrig klarer ikke Renoir helt å la sine vanlige stikk mot samfunnet ligge i denne filmen heller. Vi ser blant annet hvordan politiet har uante ressurser til rådighet for å kunne hjelpe den unge og vakre kvinnen med å finne hunden hennes. Sekunder før har Boudos spørsmål om hjelp til å finne sin hund blitt bryskt avvist…

Øyeblikket: Måltidet hvor Boudo velter vinglasset og Madame Lestingois heller salt på vinen for at saltet skal trekke til seg vinen. Boudo heller vin på bordet igjen for å trekke opp saltet fra duken. For så å helle salt i vinglasset hennes. Fantastisk mimikk og idé.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1, lyden er som vanlig mono. Bildet er av varierende kvalitet. Begynnelsen og slutten på filmen er ganske uskarpt og noe skadet. Best er utendørsscenene, som er meget bra. Alt i alt en god gjengivelse, men vi kunne nok ønske oss en bluray-utgave av en så god film.

Ekstramateriale

Archival introduction by Jean Renoir: Boudo Saved from Drowning er en film regissør Jean Renoir var veldig fornøyd med. Han laget den mest for å kunne lage en film til med Michel Simon som han mener er en av de beste skuespillerne gjennom tidene. På slutten av La Chienne har Michel Simons rollefigur blitt en uteligger, og det er dette utgangspunktet de bygget videre på i Boudo Saved from Drowning.

New video interview with filmmaker Jean-Pierre Gorin: I disse tolv minuttene gir Gorin oss en god tolkning og sine egne betraktninger av filmen. Gorin er kjent fra samarbeidet med Godard i prosjektet Dziga Vertov Group, og laget Tout Va Bien med ham. Criterion har for øvrig lansert sin Eclipseutgave av tre Gorinfilmer i disse dager, Three Popular films by Jean-Pierre Gorin.

Excerpt from a 1967 Cinéastes de notre temps program, featuring Renoir and Michel Simon: Rundt et cafébord formidler Simon og Renoir sin opplevelse av filmen og innspillingen. Boudo provoserte mange publikummere, så mye at mange rev setene av stolene i kinosalen. Etter tre dager trakk politiet filmen fra visning. Hver gang scenen der Boudo tørket av skoene sine på sengeteppet ble vist, satte alle kvinnene i salen i et utrop. Dette var sterk kost..

French television conversation between director Eric Rohmer and critic Jean Douchet: Denne samtalen varer i 30 minutter. En meget dannet og intellektuell samtale mellom new-waveregissør Eric Rohmer og Douchet, til tider litt krampaktig, men høyst lærerik og interessant. Filmen var basert på et teaterstykke, men historien ble så forandret at forfatteren ble meget snurt. Utgangspunktet ble mer en ramme for filmen enn en adapsjon.

Interactive map of 1930s Paris, highlighting the film’s locations: Unik og original interaktiv måte å manøvere seg på et kart over Paris. Ved å velge steder på kartet får vi se klipp fra filmen og bakgrunn/historie fra området og dets relevans for filmen. Kjempebra!

A new essay by Renoir scholar Christopher Faulkner: Greit essay, men jeg føler at ekstramaterialet på DVDen går dypere i tolkningen av filmen enn det Faulkner gjør.

Rushmore

Rushmore (Criterion nr. 65)(Blu-ray)

USA – 1998 – Wes Anderson (farger)

Igangsetteren

Nivå 1 (uten spoilers)

Max Fischer er student på Rushmore og lidenskaplig engasjert i skolen. Dessverre gjelder ikke engasjementet studiene men heller oppstart av klubber, teateroppsetninger og etter hvert den nye lærerinnen på skolen. Max er en ildsjel med stor kapasitet, men mangler retning og fokus på skolens krav. Rushmore er en komedie med noko attåt.

Nivå 2 (med spoilers)

Wes Anderson føles beslektet filmmessig med unge regissører som Walt Stillman og Noah Baumbach. Som de bruker han egne erfaringer, gjerne fra universitetsmiljø, i filmene sine. Det er ikke like mye Woody Allen i hans filmer, men heller Robert Altman og Mike Nichols. Begge blir nevnt som inspiratorer for ham i Rushmore, og jeg vil legge til Altmans berøring i The Royal Tenenbaums. Anderson fletter inn en hyllest til Mike Nichols og The Graduate i undervannscenen i bassenget i Rushmore. Bill Murray unner seg et stille øyeblikk på bunnen av bassenget, slik Dustin Hoffman gjør i The Graduate. Av andre inspirasjonskilder nevnes Powell & Pressburger, The Archers, når det gjelder utseendet på filmen. Spesielt trekkes Red Shoes og Life and Death of Colonel Blimp frem. Og i pausen på Max Fischers teaterstykke om Vietnamkrigen, influeres Anderson av Kubricks Barry Lyndon.

Rushmore er først og fremst en karakterstudie av en meget interessant ung mann, Max Fischer, som til enhver tid har for mange baller i luften. Hans sterke side er som kulturgründer. På universitetsområdet dukker det opp sjakklubber, frimerkeklubber, birøktingklubber, fekteklubber og teateroppsetninger, for å nevne noe. Dette tar for mye av Max sin tid, og han står i fare for å stryke  studiene.

Max forsøker å skjule sin familiebakgrunn ved å fortelle omverdenen at hans far er kirurg, og millionær Herman Blume er misfornøyd med pøbelavkommet sitt. Jeg tror de begge kunne tenke seg at de var far og sønn. Blume ser mye av seg selv som ung i gründeren Max. Han får lyst til å støtte Max og hans ideer. De knyttes nærmere og nærmere inntil en kvinne kommer mellom dem, lærerinnen Miss Cross. Max forelsker seg først og tro mot sin personlighet ser han ikke at et forhold mellom dem er urealistisk. Han er 15 år og hennes student, og selv om hun tydelig forteller ham at de aldri vil bli kjærester godtar han ikke den muligheten. Blume stjeler henne fra ham i Max sitt hode og han skal vinne henne tilbake.

Max har mistet moren sin fra før, og savnet etter henne farger hans handlinger og holdninger. Det var hun som ga ham skrivemaskinen hans og som sendte inn teaterstykket som var med på å få han opptatt på Rushmore. Når ting blir vanskelig søker han til morens grav, så hun er fremdeles en stor del av livet hans. Mer så enn faren, selv om de kommer nærmere hverandre utover i filmen. Faren, som spilles av Cassavetes faste skuespiller Seymour Cassel, er en fast klippe i bakgrunnen av Max sitt liv.

Et pussig poeng i Rushmore er at alle karakterene bærer en slags uniform, og når en krise inntreffer skifter de klær. Max sin krise utløses av kjærligheten til Miss Cross. Blume skal elimineres, og forfallet i Max sin psyke starter med bieangrepet på Blume. Siden går det bokstavlig talt slag i slag. En sekvens i filmen viser Max involvert i tre slagsmål på rad, hvor han taper alle. Han mister Blume, Miss Cross og Dirk som venner og blir utvist fra Rushmore. Til slutt trekker han i frisøruniformen og arbeider hos sin far.

Bill Murray gjør en av sine beste roller som Herman Blume i Rushmore. Subtilt og elegant formidler han en mann som bærer på en stor melankoli inne i seg. Til tider bryter den frem. Wes Anderson velger å filme noen scener på en måte som skaper en litt uvirkelig eller ørlite karikert stemning. Slutten er med vilje litt ubestemmelig hva Max sin romantiske fremtid angår. Han danser med Miss Cross, men vi ser vel alle at sjarmerende Margaret Yang vil være en fantastisk match for Max. Det er stor sjanse for at de to ender opp sammen.

Øyeblikket: En scene som ved første øyekast virker som en utelukkende humoristisk scene, men som vi senere skal forstå inneholder mye av Max sin sårbarhet. En sjalu femtenåring med en giftig tunge er ikke til å spøke med. I løpet av en kort samtale med Miss Cross og en ung mann som Max antar er en konkurrent til Miss Cross sin gunst, bruker Max alle hersketeknikkene i boka. Han prater om Dr. Peter Flynn i tredje person selv om han står rett ved siden av, han er sarkastisk (O.R. They?) og han later som om han ikke fikk med seg navnet på ham. Men mest av alle sårer han seg selv.

Lyd og bilde

Rushmore er en rimelig ny film, og bildet fremstår deretter. Utgivelsen har eksplosive farger og fin gjengivelse av filmkorn. Dybden i bildet er absolutt til stede. Blu-rayen er en stor fremgang fra DVDen. Formatet er 1.85:1 og lyden er i 5.1 og lekker. Musikken som stort sett er hentet fra eldre engelske hits gjengis flott.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Anderson, cowriter Owen Wilson, and actor Jason Schwartzman: Tja. Vi forstår at det er en del selvbiografiske momenter i filmen, tatt fra regissør og manusforfatter Anderson og manusforfatter Owen Wilsons liv. Nå er ikke Rushmore en veldig kompleks film, men det blir litt lite snakk om meningen med filmen og mer om produksjonen. Owen Wilson og Wes Anderson snakker for øvrig helt likt Robert Crumb, som jo kan bli noe irriterende i lengden…

The Making of “Rushmore,” an exclusive behind-the-scenes documentary by Eric Chase Anderson: Denne dokumentaren på 17 minutter er underholdende. Essensen i Max Fischer er at han starter opp klubber hele tiden, men aldri vil lykkes med prosjektene sine.

Max Fischer Players Present, theatrical “adaptations” of Armageddon, Out of Sight, and The Truman Show, staged for the 1999 MTV Movie Awards: en scene fra hver film blir parodiert på en rimelig morsom måte.

Episode of The Charlie Rose Show featuring Wes Anderson and actor Bill Murray: Helt klart det beste tilleggsmaterialet på blu-rayen. Charlie Rose får til et fantastisk intervju med Bill Murray og et ganske godt med Wes Anderson. Han har sin helt egne stil synes jeg. Gode spørsmål som inneholder hans egne meninger kan føre samtalen til interessante stadier. Programmet varer i 54 minutter.

Audition footage: Morsomt å se de talentfulle skuespillerne i aksjon tidlig i prosessen. Jeg synes de er ganske bra allerede her, spesielt Jason Schwartzman.

Anderson’s hand-drawn storyboards, plus a film-to-storyboard comparison: Dette gir oss en følelse av hva skisser kan føre til. Tegningene er ganske grusomme, men resultatet blir jo bra. Wes Anderson henviser til en bestemt type filming som han kaller ”Altman shot” etter Robert Altman, kjent for sine ensembletagninger. Det er også inkludert noen få flotte malerier av scener fra filmen.

Original theatrical trailer: Kjempebra trailer som fikk meg til å glede meg til å se filmen igjen.

Collectible poster: Fin håndtegnet plakat du kan ha på veggen!

An essay by film critic Dave Kehr: Kort men klokt essay. Kehr plasserer Rushmores røtter hos Mark Twain og Ernst Lubitsch.

Til Leo, vår nydelige hund. Hvil i fred.

Fish Tank

Fish Tank (Criterion nr. 553)(Blu-ray)

England – 2009 – Andrea Arnold (farger)

I et akvarium

Nivå 1 (uten spoilers)

Mia bor i en drabantby rett utenfor London. Det er et område med lite ressurser og tøft ungdomsmiljø. Hun bruker hiphopdansen som livbøye i en ellers håpløs tilværelse. Moren får seg en ny kjæreste som forsøker å ta kontakt med en hard og lukket Mia.

Nivå 2 (med spoilers)

Fish Tank er ikke en film som har mange skjulte lag med mening, men heller en direkte og kraftfull skildring av et miljø som er en realitet for mange unge i Europa i dag. Som miljøskildring og oppvekstfilm er den av de beste jeg har sett. Filmen har en voldsom energi! Den finner sin plass i den stolte britiske filmtradisjonen som går under navnet ”kitchen sink”, en sosialrealistisk filmgenre hvor mestere som Mike Leigh, Lindsay Anderson og Ken Loach er de toneangivende. Senere år har regissører som Andrea Arnold og Lynne Ramsay fulgt i fotsporene til disse. ”Kitchen sink” henspiller på det å skildre dagliglivet i arbeiderklassen eller sosialstønadklassen under der igjen, og deres drømmer og utfordringer. Dette er samfunnsklasser med store problemer som arbeidsløshet, alkoholmisbruk, familievold og fattigdom.

Dårlig kommunikasjon er bedre enn ingen kommunikasjon. Utskjellinger vitner om omtanke i dette miljøet. Banneord kan skjule omtanke på en fremmed måte for de fleste av oss. I dette miljøet vokser Mia opp. Moren er alene om oppdragelsen av henne og søsteren Tyler, og gjør en rimelig elendig jobb. Mia opplever mye aggresjon mot seg fra moren, både verbalt og fysisk. Muligens er dette med på å gjøre Mia til den aggressive personen hun igjen er. Klimaks i det elendige forholdet mellom mor og datter kommer i det moren forteller datteren at hun ønsket å abortere henne og hadde avtalt legetime for å få det utført. Denne scenen er lavmælt og kanskje nettopp derfor meget kraftfull.

Fish Tank, akvarium, er et bra bilde på hvordan Mia opplever sin livssituasjon. Livet byr på få muligheter for en jente fra hennes bakgrunn. Moren er ressurssvak og misfornøyd med livssituasjonen sin. Frustrasjonen bobler til overflaten i henne og har formet henne til å bli filmens minst sympatiske karakter, om man muligens ser bort fra Connor. Men Connor gjør mye riktig i forhold til sin nye kjærestes døtre fram til han gjør det utilgivelige da han har sex med Mia. Slik jeg forstår filmen er denne episoden ikke planlagt, men en stor feil Connor gjør under påvirkning av alkohol. Konsekvensen av handlingen er at han bryter med Joanne, Mias mor. Han forsøker å flykte fra en situasjon som har blitt uholdbar, og en handling som han skjønner er forkastelig. Slik skaper regissør Arnold en film som er nyansert og vanskelig, og realistisk i sin beskrivelse av mennesker som begår feil.

Hesten som Mia anstrenger seg for å berge fra noe som hun opplever som vanskjøtsel, kan fungere som et symbol på noen som bør få friheten sin. Kan hun hjelpe den kan hun kanskje også hjelpe seg selv. Senere ser vi at hesten med stor sannsynlighet ikke mishandles, men er gammel og syk. Da hun innser dette, blir hun god venn med den unge gutten som tar seg av hesten. For å komme seg ut av den gullfiskbollen hun opplever tilværelsen som, tyr hun til dansen. Den skal løfte henne opp og frem, og Connor er støttende med ord og kamera. Vi ser at hun ikke er et lysende talent, hennes dans er litt nølende og middelmådig. Men det er alt hun har. Da hun endelig får audition hos noe hun ikke forstår er en strippeklubb før det er for sent, faller nok en drøm i grus.

Sviket Connor utsetter henne for, får henne til å ty til desperate virkemidler. I en ung pikes verden som Mias kan vi forestille oss at hun innehar urealistiske drømmer om å bli sammen med Connor. Han på sin side har i panikk trukket tilbake til familien han har hatt hele tiden. Mia bryter seg inn i huset hans og forsøker å kartlegge livet hans, og kidnapper datteren hans i et desperat forsøk på å få innpass i livet hans, eller hevn. Det hele er ikke rasjonelt, men føles fornuftig for Mia der og da. Det er nær ved å ende i en katastrofe da Mia dytter Connors datter i vannet så hun nesten drukner. Filmens skildring av en 15 år gammel jente midt mellom jentunge og kvinne er skildret mesterlig, i en sjanger så ofte dominert av historien om guttens vei mot mannen.

Mias mor er ung og har fått Mia i meget ung alder. De kunne nærmest vært søsken og moren har samme musikksmak som datteren. Noe av grunnen til morens fiendtlighet mot datteren kan være at hun klandrer datteren for hennes egen livssituasjon, at hun føler seg låst med mye ansvar. Da Connor kommer inn i livet hennes blir hun ekstra oppmerksom på datterens seksuelle oppvåkning og ser henne tydelig som en trussel. Selv om hun selv går utfordrende kledd, slik som mange av unge jenter og kvinner i drabantbyen, vil hun ikke at Mia skal gå rundt i huset med lite klær rundt Connor. Vanligvis går Mia kledd i posete klær, men tester Connor ved å gå kun i truse og t-skjorte til tider. Samtidig prøver moren å være vennligere mot Mia når Connor er til stede for å gjøre godt inntrykk på ham. Jeg tror ikke hun har noen mistanke om at de tiltrekkes av hverandre, men hun føler instinktivt at hun må beskytte reviret sitt mot datteren. Mia og Connor får en spesiell kontakt, med små erotiske undertoner. Mia er nok småforelsket i Connor, som senere skal lede til den katastrofale episoden om natten.

Øyeblikket: På idrettsbanen hvor de andre jentene danser. Mia havner i munnhuggeri og i en plutselig eksplosjon av sinne skaller hun ned en jente. Scenen oser kvalitet fordi den viser frustrasjonen i Mia som ligger latent og hvor fort den kan komme til overflaten. Samtidig sier den noe om stoltheten hennes og viljen til å stå opp for seg selv. Problemet er at disse kvalitetene ved Mia også er mye av roten til vanskene i livet hennes.

Lyd og bilde

Bildet er perfekt. Full score på alle felt og dermed referansekvalitet. Lyden er meget bra.

Ekstramateriale

Three short films by director Andrea Arnold: Milk (1998), Dog (2001), and the Oscar-winning Wasp (2003): Det interessante med å se en regissørs tidlige arbeider, da gjerne i form av kortfilmer, er hvordan de bærer bud om de senere filmene som kan komme. Så også i Andrea Arnolds tilfelle. Både Dog og Wasp har elementer som senere skal knyttes sammen i Fish Tank. Spesielt temaet i Wasp med alenemoren som neglisjerer barna sine for å oppleve kjærlighet selv dukker senere opp i Fish Tank. Milk er som de andre kortfilmene god, og har ”I” fra Withnail and I i en av hovedrollene.

New video interview with actor Kierston Wareing: Wareing spiller den unge og uansvarlige moren i Fish Tank. Hun har noen OK betraktninger rundt karakteren sin, men intervjuet må sies å være på det jevne. Hun bekrefter mitt inntrykk av at språket i miljøet er dysfunksjonelt og at de mangler ord for følelser i dagliglivet. Eksempler er at moren ber datteren ”fuck off” da hun flytter ut, men at det antageligvis ligger omtanke bak utsagnet.

Audio conversation with actor Michael Fassbender from 2009: Grei samtale med Fassbender, hvor han snakker om filminnspillingen, meningen med filmen og sin karriere så langt. Han understreker at Connor neppe har planlagt episoden med Mia, men at han begår en feil han angrer dypt på.

Audition footage: Et knippe jenter som danser som ledd av audition som Mia i filmen. Det er ingen tvil om at den beste skuespilleren og personligheten til slutt fikk rollen.

Stills gallery by set photographer Holly Horner: Veldig gode stillbilder som har egenverdi. Bildene er kunstnerisk gode, med fokus på detaljer i innemiljøet, gjerne forstørret opp.

Original theatrical trailer: En svak trailer med en samling klisjeer og utbrukte slagord. Hun stengte verden ute før hun møtte morens kjæreste, som svek henne.

A booklet featuring an essay by film scholar Ian Christie: Gjengangeren i Criterions essay har nok en gang levert en glimrende tekst om en av deres filmer. Han skriver om den erkebritiske filmsjangeren Fish Tank er en del av og formidler med innsikt betraktninger om forstedenes miljø og dynamikk. Han har en presis forståelse av filmen og fremlegger det grundig.

Fanny & Alexander

Fanny & Alexander (Criterion nr. 263)(Blu-ray)

Sverige – 1982 – Ingmar Bergman (farger)

Alexanders prøvelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Fanny og Alexander lever en sorgløs og livlig tilværelse sammen med Ekdahlfamilien og deres tjenerskap i Sverige rundt 1910. Teateret er en viktig del av Ekdahlenes liv og deres far er teaterdirektør ved teateret. Men et liv i overflod og latter forandres dramatisk da deres far dør og moren blir gift på nytt med den puritanske biskopen i byen.

Nivå 2 (med spoilers)

Criterion Collections utgave av Bergmans film og tv-serie fra 1982, er en av de flotteste i serien. Tre bluray-disker, et tykt hefte og pappcoverne jeg liker så godt er plassert i en tykk pappboks. Andre utgaver av like lekker kvalitet er Vampyr, Pandora’s Box og The Furies. Fanny & Alexander er på mange måter en spesiell film i Bergmankatalogen. Den er veldig selvbiografisk, den er hans planlagte avslutningsfilm og det er hans største produksjon gjennom karrieren. Filmen heter Fanny & Alexander, men kunne med fordel blitt kalt Alexander & Fanny eller kanskje kun Alexander. For det er Alexander som er filmens desiderte midtpunkt og han har meget til felles med Ingmar som guttunge.

Ingmar Bergmans retur til filmindustrien ble en suksess. Selv om produksjonen var massiv, klarte den svenske staben av strabasene med glans. 60 snakkende roller og 1200 statister ble sjonglert elegant. Bergman ble mildere med årene og det kan se ut som om den lange innspillingen forløp på en positiv måte. Gunnar Björnstrand slet voldsomt med sin siste filmrolle da han var gammel og syk. Bergman fikk ham til å ta scener om og om igjen. Björnstrand spiller klovnen med stearinlys på hodet mens han synger på teatret.

For de som trenger litt bakgrunnsstoff om Ingmar Bergman vil jeg begynne med å si at hans far var prest. Hans mor var usedvanlig vakker og Ingmar var voldsomt betatt av sin mor. Men hun kunne veksle voldsomt mellom ømhet og kulde, slik hele Ingmars oppdragelse kunne det. Presten kunne i sine tunge perioder være nærmest demonisk i sin framferd, og han plagdes av depresjoner. Derfor var det mye avstraffelse, snakk om synd, skam og tilgivelse i Bergmanfamilien. Og avstraffelsene kunne være veldig voldsomme. Med dette i bakhodet er det ikke vanskelig å se Alexanders overgang fra det varme miljøet i Ekdahlfamilien til biskopens kalde og straffende miljø som en parallell til regissørens egen oppvekst. Forskjellen er at Ingmar opplevde begge kontrastene fra de samme menneskene, for faren kunne også være varm og munter. Allikevel er det ikke tilfeldig at Alexander synes å ha et tettere forhold til tjenestepikene enn sine egne foreldre når alt kommer til alt. Maj er den som går tilbake og henter Alexander da Oscar får et angivelig slag i teateret, som skal vise seg å føre til hans død. Moren har glemt Alexander i all viraken. Som vi skal se under farens sykeleie, legger borgerskapet stor vekt på kontroll over egne følelser. Ingen gråter, men bevarer standhaftig masken. Den eneste som gråter er den tyske konen til Carl, som dermed bekrefter sin status som en utenforstående.

Gjenferdene som Alexander ser i filmen er direkte inspirert av Bergmans egne syner som barn. Det at Alexander kan se gjenferdene, viser oss at Alexander har evnen til å ”se” som de sa i gamle dager. Han tilhører en utvalgt gruppe mennesker, og dette bereder grunnen for at Bergman med troverdighet kan skildre Alexanders krefter og medvirkning til biskopens dødsfall. Ismael, den unge mannen som er låst inne i Isaks hus, gjenkjenner Alexanders evner. Sammen retter de Alexanders hat mot biskopen, og det overnaturlige i Fanny & Alexander når en topp i denne scenen og scenen hvor Isak bortfører barna. Ismael er spilt av en kvinne for å skape den ubestemmelige og androgyne figuren som besitter slike voldsomme krefter. Fra bibelen vet vi at Ismael er Abrahams sønn. Han blir forvist til ørkenen og representerer outsideren i samfunnet. Om Ismael sier Bergman: I Isaks hus bor en idiot med en engels ansikt. Det er farlig å leke med de infernalske krefter. Ismaels fargeløse øyne ser alt. Han har evnen til å gjøre ondt.

Når det gjelder det faktum at Alexander kan se parallelle verdener og Isak kunne projisere bildet av barna på gulvet i soverommet deres i biskopens hus, har Bergman en enkel og kort forklaring. Noe tangerer vår virkelige verden og disse episodene kan ikke forklares men skjer allikevel. Så disse scenene skal ikke tolkes symbolsk eller som en illusjon, men bare godtas som reelle hendelser av uforståelig karakter. Alexander må leve med sin samvittighet hva biskopens død angår. Scenen hvor biskopen etter hans død faller Alexander i ryggen og river ham over ende kan symbolisere dette. Eventuelt kan det tolkes som kristendommens klamme grep rundt Bergman og hans eget liv og oppvekst…

Ekdahlfamiliens hus danner en voldsom kontrast til biskopens kalde prestebolig. Allikevel kan man diskutere om alt er så svart/hvitt som det kan føles ved første blikk. La gå at biskopen er en tyrann med et gammeltestamentlig syn på straff, synd og oppdragelse. Han innehar også klare sadistiske trekk. Hele huset lever i en skygge av frykt og gledesløshet, med mennesker som pines og plages i sin tro. Vi ville vel alle valgt å leve i det Ekdahlske hus.

Men det husholdet er ikke problemløst heller. Det er et hus preget av overflod og fråtsing, og til dels livsfjerne holdninger. Alkoholen flommer og har ødelagt ekteskapet og helsen til Carl. Alkoholen gjør ham slem og han øser sin forakt over sin tyske kone. De borgerlige krav til å lykkes økonomisk preger Carl. Han har ikke utrustningen til å mestre dette, med sin bakgrunn fra lett pengetilgang. Gustav Adolf er en rundbrenner som ligger med de fleste barnepikene. Hans kone Alma godtar dette, men problemfritt kan det ikke være. Hva tør en barnepike si når herren i huset krever sex? Maktforholdet er skjevt i det klassedelte samfunnet og Ekdahlfamilien lever en privilegert tilværelse. Biskopen har et poeng da han demonstrerer for Gustav Adolf og Carl at det finnes mennesker som ikke setter materielle goder øverst på en liste over livets verdier. Han lærer brødrene at ikke alt bør eller kan kjøpes for penger. Carl spilles for øvrig av elskeren til Lena i I Am Curious fra 1967/68.

Fanny & Alexander har likheter med et litterært verk. Balsac og Zola har blitt trukket frem som filmens litterære motstykker, uten at jeg kan ta stilling til det. Frodigheten i historien og skildringen av borgerskapet får meg heller til å tenke i retning Thomas Mann, også gjennom sine presise psykologiske portretter som lodder rimelig dypt. Estetisk ligger spesielt biskopens hus nærme Dreyers filmer, både i atmosfære og utseende ligger det tett opptil filmer som Vampyr og The Passion of Joan of Arc. E.T.A Hoffmann har også vært en inspirasjon for Bergman i arbeidet med Fanny & Alexander, da spesielt i de mer uhyggelige aspektene ved historien, som tangerer døden og det hinsidige.

Grepet Bergman velger da han bruker en kvinne til å spille Ismael, underbygger det uklare og forstyrrende i karakteren. Dette virker bevisst og/eller ubevisst inn på oss som tilskuere, og skaper uro. Det samme kan sies om biskopens tante, som spiles av en mann. Det er interessant dette med hva som skaper gjenkjenningen av kjønn hos oss. Vi vil ha problemer med å beskrive med ord hva som er kvinnelig eller mannlig ved et utseende, men vi vet instinktivt hvilket kjønn en person vi møter eller ser et bilde av har. Men det er ikke så lett som å si at en liten nese er typisk for kvinner, eller at en bred ansiktsfasong er typisk for menn. Derfor skaper det uro hos oss når vi ikke med sikkerhet ikke kan bestemme hvilket kjønn et menneske har. Denne effekten klarer Bergman å nyttegjøre seg.

Filmen ender med Majs og Emilys spedbarn er til stede ved en stor familiemiddag. Alle er samlet igjen i et harmonisk hus. Gustav Adolfs tale kan også være Bergmans tale, hvor han snakker om den lille verden kontra den store. Temaet for Bergman kan være hans karriere. Husk, denne filmen var bestemt til å være hans siste, og en oppsummering av hans anstrengelser.

Øyeblikket: En av de lettere og humoristiske sekvensene i filmen. Brødrene Gustav Adolf og Carl har et oppklaringsmøte med biskopen etter bortføringen av barna. I løpet av samtalen kludrer de til ethvert overtak de måtte ha hatt ved å vise fram trumfkortene sine for tidlig. Verst er Gustav Adolf som har et altfor heftig temperament for slike delikate prosedyrer. Carl klarer ikke å kontrollere sin bror og biskopen knuser dem fullstendig.

Lyd og bilde

Filmen Fanny & Alexander presenteres med et nydelig bilde i 1.66:1. Det er en flott struktur i bildet, rikelig med filmkorn, kraftfulle farger og dybde så det holder. Detaljene i gjenstander er imponerende. Lyden er flott og fyldig. Referansekvalitet, spesielt med tanke på at filmen nå er 30 år gammel. TV-serien ser også bra ut, men det ser ut som om ressursene ble investert i filmen. Eller så innbiller jeg meg ting. Uansett vil jeg anbefale TV-serien for å få en fyldigere historie, med sin nesten dobbelt så lange spilletid.

Ekstramateriale

High-definition digital transfer of Ingmar Bergman’s documentary The Making of “Fanny and Alexander”: Denne dokumentaren på nesten to timer viser oss hvordan Bergman jobbet med scenene under selve innspillingen. Vi får ta del i nitidige instruksjoner til skuespillerne, og ikke minst diskusjonene mellom Bergman og fotograf Sven Nyqvist. Vi får også se hvor vanskelig det er å få en katt til å sitte stille i en gate og vente til hestene ankommer.

Ingmar Bergman Bids Farewell to Film, a conversation between Bergman and film critic Nils Petter Sundgren recorded for Swedish television in 1984: Her er det en god samtale med Bergman som danner rammen for nok en god dokumentar. Han har en god sammenligning om hvordan film fungerer. Film snakker direkte til både den bevisste og ubevisste delen av oss. Spesielt kinofilmen kan minne om hypnose, med sitt mørke rom og lerretet som lyskilde.

Audio commentary on the theatrical version featuring film scholar Peter Cowie: Filmen er over tre timer lang, så Peter Cowie har en stor utfordring i å holde praten gående så lenge. Det klarer han med glans. Han besitter enormt med kunnskap om Ingmar Bergman og har møtt ham ofte. Han var også til stede under innspillingen av Fanny & Alexander. Tatt i betraktning lengden på dette kommentatorsporet vil jeg si det var meget bra.

A Bergman Tapestry, a documentary featuring interviews with cast and crew: Gjennom intervjuene i denne interessante dokumentaren får vi en god del informasjon om rammene rundt filmen. Vanligvis brukte Bergman 38 dager på en filminnspilling. I Fanny & Alexander brukte han 7 måneder. Det var en massiv produksjon, så stor at Bergman ikke trodde det kunne gjøres i Sverige og i hvert fall ikke med svensk stab. Men produsent Jørn Donner forlangte at filmen ble svensk i sin helhet, og da ble det slik. Han investerte tross alt sine egne penger og berget filmen fra kun å være en idé. Liv Ullmann ble bedt om å delta, men var opptatt med en annen film. Fanny & Alexander vant fire Oscarstatuetter.

Stills gallery: Vanlige bilder, som vi kjenner igjen fra dokumentaren.

Costume sketches and footage of the models for the film’s sets: Tegninger av klærne i filmen, etterfulgt av foto fra filmen av de samme klærne. Samme prinsippet gjelder for modellene av rom og hus i filmen.

Theatrical trailer: En overdådig og hektisk trailer. Mye lyd, farger og dramatikk.

A booklet featuring essays by documentarian and film historian Stig Björkman, novelist Rick Moody, and film scholar Paul Arthur: Björkman viser oss at Bergman i denne filmen utforsker et av hans klassiske temaer, konflikten mellom uskyld og autoriteter. Allikevel er dette en lettere film enn vi er vant til fra Ingmar Bergmans side. Rick Moody diskuterer mottagelsen filmen fikk. Kritikerne var delt, da noen så filmen som et skamløst forsøk på å nå massene. Han vurderer også om man kan se hele filmen som en drøm Alexander har, da han faller i søvn i begynnelsen. Denne teorien fremstår noe søkt føler jeg selv. Arthur skriver om dokumentaren Ingmar Bergman Makes a Movie og forteller oss at regissøren lot to journalister dokumentere prosessen med å lage Fanny & Alexander. Björnstrand slet med sine tagninger som ble tatt om og om igjen, og døde det året dokumentaren kom ut. Fint hefte.

Naked

Naked (Criterion nr. 307)(Blu-ray)

England – 1993 – Mike Leigh (farger)

Den kyniske idealisten

Nivå 1 (uten spoilers)

Filmen starter med at Johnny rømmer fra en situasjon i en bakgate som minner om voldtekt, i det minste er det en stygg seksuell episode. Han pakker en veske og kjører fra Manchester til London. Der oppsøker han en ekskjæreste og hennes venninne, og skaper generelt ubehag hvor enn han er.

Nivå 2 (med spoilers)

Naked er et mesterverk, og en av mine topp 10 Criterionfavoritter. Det er en film som tåler mange gjensyn, som utfordrer vår egen moral og dermed krever vår aktive deltakelse. Regissør Leigh starter knallhardt i så måte, med å introdusere oss for den udiskutable hovedpersonen som mulig voldtektsmann. Etter å ha sett filmen flere ganger har jeg endt på et standpunkt om at det ikke er voldtekt, men et samleie i et smug som Johnny gjør ubehagelig ved å bli røff på slutten. Kvinnen er ikke med på dette, og føler et stort ubehag og muligens frykt. Dette er typisk Johnny. Han er ingen sympatisk figur.

Mike Leigh starter altså med å gi oss avsmak for Johnny, og fortsetter med å lesse på. I bilen han kjører fra Manchester til London, henger det et Manchester United klubbemblem. Antagelig for ytterligere å understreke den slette personligheten…hehehe. Da han ankommer Louises leilighet, forfører han venninnen Sophie raskt. Etter kun noen timer har han skapt en spent situasjon og en ubehagelig stemning. Etter nok en liten stund har han gått lei av Sophie, og trekkes mot Louise. Johnny har ingen skrupler med brutalt å kutte av Sophie, nå når han ønsker seg noe annet. Jeg vil tro tilskuere som trenger en person å identifisere seg med gjennom filmen, vil streve med å finne noen i Naked, spesielt siden det er Johnny som er vår mann og det faktum at han er på skjermen 90% av tiden.

Sophie er en ytterst interessant karakter. Hun har levd et hardt liv og fått sin dose av brutalitet, ydmykelser og utnytting. Leigh lar oss forstå dette gjennom måten hun reagerer på det hun blir utsatt for. Vi forstår at dette er kjent mark for henne. Noen ganger kan dialogen hjelpe oss, slik som i scenen hvor husverten forgriper seg på henne ved å rive tak i klærne hennes. Resignert stønner hun ut ”Here we go again”. Sophie finner seg i mye uakseptabel oppførsel fra Johnny. På et psykologisk plan kan det forklares med at smerten og ydmykelsen hun må gjennom vil føre til en belønning til slutt, en oppmerksomhet hun ønsker. Jeg føler at Sophie har noe til felles med kvinner som ofte ender opp i et usunt og voldelig forhold etter at de har kommet ut av et tilsvarende. En forklaringsmodell på dette er at de søker mot det kjente, siden det i det minste har rammer som skaper orden i en tilværelse de opplever som kaotisk. De har det vondt, men frykter alternativet enda mer.

Johnny fremstår som en kynisk og hensynsløs mann, som bærer på et mørke som han ønsker å pådytte menneskene rundt seg. Han er i konstant bevegelse gjennom hele filmen. Alltid søkende. Det kan se ut som om han har stor glede av å rive vekk andre menneskers verdensbilde og det Ibsen ville kalt livsløgnen deres. Men det er ikke sikkert at det er hele Johnnys drivkraft. Noen ganger ser det ut som om han ønsker å bli motbevist, at noen kan hjelpe ham til et sunnere og mer optimistisk verdensbilde. Dessverre for ham er han så veltalende at menneskene rundt ham blir målløse og resignerte. Dette ser vi tydelig i den fantastiske sekvensen med nattevakten. Vaktmannen er en ytterst reflektert mann, med god tid til å fordype seg i livets store spørsmål gjennom skiftets nattlige timer. Han er en jevnbyrdig match for Johnny til han vakler under presset fra misantropen og nihilisten som faktisk tror på Gud. Leigh viser oss ikke scenen hvor nattevakten resignerer, men hopper fram til virkningen Johnnys ord har hatt på ham. Han sitter motløs i trappen, frarøvet sin fremtidstro som var hans redningsbøye i livet. Allikevel vil vi se at han reiser seg og klarer å plante noen ord i Johnnys sjel som misantropen ikke helt klarer å riste av seg. Ikke kast bort livet ditt!

Jeg har valgt en scene som filmens øyeblikk som er ustyrtelig morsom og viktig gjennom sin oppgave som pusterom i en ellers intens og tung film. Men den sekvensen som gir oss mest å ta med oss videre, i kraft av sitt innhold og originalitet, er det første møtet mellom nattevakten og Johnny på sin nattlige vandring. De nærmer hverandre med mistro, og Johnny forsøker å få overtaket ved å poengtere at nattevaktens jobb er på passe på et tomrom, som noen kunne stjele uten at han en gang ville ha merket at det var borte. Nattevakten kontrer godt og samtalen utvikler seg til en filosofisk duell hvor begge faktisk ser ut til å delta med et håp om å lære noe av den andre. Faktisk også Johnny, selv om det ved første øyekast kan se ut som om han intenst bare vil vinne. Jeg tror dette er Johnnys desperate fremgangsmåte, drevet av hans erfaringer med at tidligere diskusjonspartnere kun har endt opp med å bekrefte hans pessimisme. Det er ikke det han ønsker!

Inne i Johnny finnes det en idealist, med verdier som er milevis unna det samfunnet som Thatcher har etterlatt seg. Men han strever i oppoverbakke, og det gjør ham hard. Hvis en intellektuell motstander vakler, knuser han ham. Slik han gjør med nattevakten. Johnny tar to ting fra ham. Først hans fremtidstro, deretter hans idealiserte drømmekvinne i vinduet overfor bygningen han passer på. Nattevakten åpnet seg for Johnny og slapp han inn i drømmene sine. Da straffer Johnny ham, slik han føler at samfunnet straffer ham selv. Johnnys idealsamfunn består av mennesker som elsker kunnskap, leser bøker og ikke forkaster alt med begrunnelsen at det er kjedelig. På en måte skildrer filmen hvordan kjærligheten inne i Johnny dør. Han forsøker å gripe muligheter, men alt han tar i avgår ved døden. Servitrisen på kafeen gir han et håp om å oppleve noe positivt, og Johnny er omtenksom i forholdet til henne. Men hun har en mørk side og alt faller i grus. Han merker hvordan det er noe i ham som dreper nok et forhold. For hver gang blir det mindre lys som slipper ut av ham. Leigh symboliserer denne Døden og Johnnys forhold til den gjennom tatoveringen til nattevaktens drømmekvinne. Hodeskallen på skulderen hennes får Johnny til å grøsse og minner ham på noe han ikke vil tenke på. For Johnny har lest sin Bibel og er opptatt av døden og Djevelen. Strekkoden på varer er Djevelens symbol, må vite. Det mørke i hans indre får også siste ord. Det er det som får ham til å forlate Louise, nettopp da vi tror at de to skal bli et par igjen. Men for Johnny finnes det ingen happy ending.

Naked har fått mye kritikk for å være en misogynisk film. Det finner jeg merkelig. La gå at kvinnene i filmen i stor grad fremstår passive og svake i forholdet til menn som mishandler dem. Men det å skildre slike kvinner er ikke det samme som å forakte dem. Husverten har blitt kritisert for å være for karikert, men Leigh mener selv at slike mennesker finnes. Han mener også at skuespilleren gestalter rollen glimrende. Jeg vil si meg til dels enig med Leigh. Husverten gir meg assosiasjoner til Patrick Bateman i American Psycho, og mennesker uten empati finnes overalt. Kanskje i vårt moderne samfunn mer enn før, avhengig av miljø. Leigh prøver nok å si at Thatchers samfunn kan fostre slike individer. For øvrig sa fru Thatcher selv ”there is no such thing as society”. Og det at hovedpersonen er en drittsekk betyr ikke at vi skal godta hans handlinger og se det som regissørens syn på hva som er rett eller galt. Dette er ikke en Hollywoodfilm.

Øyeblikket: Johnny vandrer gatelangs om natten og møter Archie, Maggies kjæreste. Han er skotsk og nesten umulig å forstå. I tillegg er han ikke av de mest ressurssterke individene man kan støte på. Archie plages også av en tick som manifesterer seg i nakkesleng og utstrakt bruk av ordet ”Eh?”. Johnny morer seg over denne aggressive skapningen og lurer på hvordan det er å være ham. Litt hektisk, kanskje?

Lyd og bilde

Blu-raybildet i 1.85:1 er meget godt, med en fin fysisk filmrullfølelse. Det er et røft bilde, men det kler filmen. Lyden er finfin i DTS HD. Den vakre og stemningsfulle musikken kommer virkelig til sin rett.

Ekstramateriale

Audio commentary by Leigh and actors David Thewlis and Katrin Cartlidge: Et absolutt strålende kommentatorspor hvor Leigh, Thewlis og Cartlidge villig deler av erfaringene fra innspilingene og filmens budskap. Ingenting blir holdt skjult som kan hjelpe oss å gripe essensen i filmen. I tillegg er det et aktivt spor, hvor samtalen går konstant. Kjempebra.

Video interview with director Neil LaBute: LaBute har tydeligvis sett filmen mange ganger og setter stor pris på den. I dette 13 minutter lange intervjuet har han mange gode betraktninger å komme med. Han mener filmen handler om flere ting, om forhold og isolasjon og ikke minst de tapte muligheter. Han berømmer Leigh for sin kunnskap om arbeiderklassen og de som faller utenfor samfunnet.

Episode of the BBC program The Art Zone in which author Will Self interviews Leigh: Sett to store kunstnere sammen og du vil med stor sannsynlighet få en lærerik samtale ut av det om de finner tonen. Og det gjør Self og Leigh i denne samtalen rundt et kafebord. Self fungerer som en katalysator for samtalen i en rolle som intervjuer og formidler av egne tanker. I løpet av 36 minutter får vi tid til å gå i dybden av Leighs intensjoner med Naked og Will Self sine tolkninger. De er stort sett skjønt enige. Leigh ser sine filmer mer som refleksjoner over samfunnet rundt enn som kritikk av det. Men først og fremst er hans filmer en refleksjon over forholdet mellom masken vi alle bærer og mennesket bak. Og om du lurte, så er svaret ja. Will Self er hans ekte navn.

The Short and Curlies, a short comedy from 1987 directed by Leigh and starring Thewlis, with audio commentary by Leigh: En 17 minutters kortfilm om en jente som blir sammen med en gutt som alltid prøver å være morsom med one-liners. Thewlis spiller gutten med munndiaré. Kvinnene i filmen er besatt av sykdommer og medisiner. Leigh har også spilt inn et kommentatorspor til denne.

Original theatrical trailer: Veldig kort trailer med sitt halvannet minutt. Fokuserer på replikkene og filmprisene Naked har vunnet.

A booklet featuring essays by film critics Derek Malcolm and Amy Taubin: To ok essay, hvor Derek Malcolm har skrevet det beste. Jeg synes at han oppsummerer filmen godt da han sier at Naked er det hardeste angrepet Mike Leigh har rettet mot samfunnets verdier og han gjør det gjennom en rimelig usympatisk karakter i Johnny.

The Virgin Spring

The Virgin Spring (Criterion nr. 321)(DVD)

Sverige – 1960 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)

Øye for øye

Nivå 1 (uten spoilers)

Sverige rundt 1000-tallet, i brytningstiden mellom hedenskap og kristendom. Høvdingen Töre er overhode for en storgård som utsettes for en tragedie da datteren blir voldtatt og drept. Töre har mistet sin øyesten.

Nivå 2 (med spoilers)

Wes Craven lagde en nyinnspilling av The Virgin Spring (Jomfrukällan) i Last House on the Left i 1972. Det er pussig å tenke seg en Bergmanfilm som grunnlag for rape/revenge explotaition fra 70-tallet, men her er den.

På 900-tallet kom kristendommen til Sverige via munker. Årene som fulgte var preget av brytningen mellom den gamle hedenske troen på de norrøne gudene og kristendommen. The Virgin Spring skildrer denne konflikten, spesielt krystallisert i forholdet mellom Ingeri og Märeta, Karins mor og Ingeris fostermor. Ingeri bruker påkallelse av Odin for å forbanne Karin, som hun er sjalu på siden hun tydelig blir favorisert av deres foreldre. Dette gir Ingeri en voldsom skyldfølelse etter at Karin blir voldtatt og drept. Bergman setter opp denne konflikten mellom fostermor og datter gjennom å veksle mellom Ingeris norrøne tilbeding og Märetas tilbedelse av Jesus på korset i en sekvens tidlig i filmen.

Ingeri er gravid i det filmen starter og dette bare forsterker fordømmelsen av henne. Hun har i det hele tatt en svært vanskelig livssituasjon og livet har ikke gitt henne en lett start. Hun er på mange måter nærme naturen, mens Karin kan sies å være nærme det siviliserte i mennesket. Karin er bortskjemt og naiv, hun har kommet lett til alt. Hennes kjole er sydd av 15 tjenestepiker. Det vil være naturlig for henne å vokse opp som kristen, mens Ingeri har lært sine skumle ritualer fra den gamle mannen i hytten, med sin kunnskap preget av mørke og hardhet. Han framstår som en trussel. Padda som Ingeri sniker med i Karins pakning, er symbol på død og Djevelen.

Ravner har en symbolsk tilstedeværelse i The Virgin Spring. Vi ser dem ved flere anledninger, som tilskuere i essensielle situasjoner. I følge norrøn tro, var ravnene Odins øyne og ører og fortalte Odin hva de observerte når de fløy rundt i verden. Ravnen sitter på avstand i begynnelsen av scenen hvor Karin blir voldtatt og drept. Her fungerer ravnen også som et illevarslende symbol. Selve voldtekten skildres på en måte som gjør oss som ser filmen som deltagere til tider og til tider vanlige tilskuere. Etter drapet drar gjeterne klærne av Karin og stjeler kjolen. Den vil de senere forsøke å selge til Märeta uvitende om at hun er Karins mor, og det blir deres bane. Blasfemien i måten de ødelegger stearinlysene som Karin skulle bringe med seg til kirken og til jomfru Marias ære, viser oss at de også må sies å tilhøre motpolen til det siviliserte, kristendommen, og altså står nærmere naturen.

Den yngste broren har ingen skyld i det som skjer, og han forsøker også å begrave Karin etter udåden. Han blir gjennomgående dårlig behandlet av sine eldre brødre. Han og Karin er nok ment å være symboler på uskylden, men som ikke blir skånet av den grunn. Töre dreper også lillebroren i en tilstand preget av blodtåke, og han innser straks det grusomme i handlingen. Dette kaster han ut i en selvransakelse og han ønsker å få tilgivelse og å gjøre bot for seg. Kirken han vil bygge ved jomfrukilden skal være alt dette, slik at alt det grusomme som har skjedd skal føre til noe godt.

I denne perioden var Bergman inspirert av Akira Kurosawa, og det kan sees i scenen hvor Ingeri flykter gjennom skogen. Dette er klassisk Kurosawa i hans samuraifilmer på 50-tallet. Etter The Virgin Spring ble Bergman kritisert blant annet for å lage de brutale scenene altfor vakre. Det føltes spekulativt, selv om vi som tilskuere neppe ville ha tenkt slik om filmen ble lansert nå. Men kritikken gjorde inntrykk på Bergman, og han støtte filmen fra seg. Den er knapt nevnt i hans selvbiografi, noe som er trist da jeg synes at The Virgin Spring er en ypperlig film.

Øyeblikket: Thöre har rituelt gjort seg klar til å drepe gjeterne. Han har vasket seg, tatt badstu og skiftet klær, som var vanlig både i hedensk og kristen skikk før ofringer. I rommet der gjeterne sover, trekker han frem en kniv med håndtak som et geitehode. Dette kan symbolisere Djevelen, muligens det onde i handlingen han skal til å utføre, men også slaktelammet, det uskyldige. Scenen har en intens nerve, med et mørke som hviler over Töre og oss siden vi vet hva som nå skal skje. Fotograferingen i scenen er tydelig preget av ekspresjonisme, men lys og mørke, skygger og kontrast. Glimrende!

Lyd og bilde

Bildet i 1.33:1 er meget godt og av høyeste DVD-kvalitet, med god kontrast. Monolyden er også meget god i sin klarhet og gode gjengivelse av dialogen.

Ekstramateriale

Audio commentary by Ingmar Bergman scholar Birgitta Steene: Et ganske godt kommentatorspor med en god del informasjon, men Steene mangler evnen til å begeistre meg. Det blir litt flatt.

New video interviews with actresses Gunnel Lindblom and Birgitta Pettersson: Disse spiller Ingeri og Karin i filmen. Karin utløser alt som skjer i filmen, og Pettersson hinter mot et komplisert kjærlighetsforhold mellom far og datter. Gunnel Lindblom spilte for øvrig også den tause jenta i The Seventh Seal. Hun minnes ubehaget de hadde følt da de leste om voldtekten i manuset, men innspillingen av scenen var mild og varm. Innspillingen av filmen foregikk i Dalarna i mai i løpet av fire uker, mens innendørsscenene ble gjort i studio. Gode intervjuer gjennom 20 minutter.

Introduction by filmmaker Ang Lee: The Virgin Spring var den første kunstfilmen Ang Lee så. Den gjorde et massivt inntrykk på ham og har påvirket hans egen filmstil. For eksempel bruker han fremdeles grepet med å vise sine karakterer bakfra på avstand når han vil skildre at de kontemplerer noe. Han plasserer filmen i en sterk skandinavisk tradisjon med gode skildringer av det gode og onde i hjertet hos alle mennesker. Dette kan spores tilbake til isolasjonen, kulden og åndeligheten hos skandinavene. Natur og menneske manifisterer den ytre og indre konflikten. Syv minutter lang introduksjon.

An audio recording of a 1975 American Film Institute seminar by Bergman: En Bergman i storform svarer oppriktig og vennlig på spørsmål mens han forteller om sine tanker hva filmskaping angår. Han avslutter med å proklamere at om du ikke har noe å si så ikke lag en film. Men om du har det skal du bare sette i gang selv om du ikke kan alt det tekniske. Han skryter voldsomt av L’Avventura av Antonioni, en film han kan se om og om igjen. Antonioni visste ikke helt hva han gjorde under innspillingen, men endte opp med å lage et mesterverk.

A 28-page booklet featuring essays by film scholar Peter Cowie and screenwriter Ulla Isaksson, the medieval ballad on which the film is based, and a letter from Bergman on the film’s controversial rape scene: Cowie har skrevet et meget godt essay. The Virgin spring var Sven Nykvist første film med Bergman, da Gunnar Fischer var opptatt med en Disneyfilm. Siden ble Bergman og Nykvist et uslåelig team. Ved å filme on location fikk filmen et mer tredimensjonalt uttrykk enn ved studiofilming. Så selv om Bergman var godt fornøyd med foto, var han dypt misfornøyd med filmen i seg selv. Men dette synet var også influert av de dårlige kritikkene filmen fikk. The Virgin Spring markerer et skille i Bergmans temavalg. Etter denne gikk Bergman inn i mer psykologiske problemstillinger, enn de etiske som denne filmen var en eksponent for. Ulla Isaksson skrev manuset ut fra en middelalderballade på noen få sider. Den er også inkludert i heftet. Isaksson er tro mot balladens innhold, samtidig som utdyper den humanistiske innsikten og det kristne budskapet.

La Commare Secca

La Commare Secca (Criterion nr. 272)(DVD)

Italia – 1962 – Bernardo Bertolucci (svart-hvitt)

En natt i parken

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung prostituert kvinne blir funnet død langs elven Tiber utenfor Roma. Hun har blitt brutalt slått i hjel. Fem mistenkte blir avhørt og vi får fortalt deres historie om hva de gjorde den natten.

Nivå 2 (med spoilers)

Bernardo Bertolucci var 21 år gammel da han regisserte La Commare Secca som sin debutfilm. Opprinnelig hadde han skrevet manuset, men fikk også tilbudet om å ta på seg jobben som regissør. Han takket ja til det, og gikk til arbeidet med et uttrykt ønske fra produsentene om å lage noe ”Pasolini-aktig”. Men der hvor Pasolini var glad i statiske kameraer, skiller Bertolucci seg fra ham med sitt konstant bevegelige kamera. Filmen er et produkt av Pasolinis historie og Bertoluccis manus, med nydelig, muligens middelalderinspirert musikk i den første delen. Pasolini valgte å satse på Mamma Roma i stedet for denne historien.

Kurosawas Rashomon var en tydelig inspirasjonskilde til La Commare Secca, selv om det er nok av forskjeller som gjør at La Commare Secca står fjellstøtt på egne ben. Bertoluccis ambisjon var å beskrive timene før drapet, hva de forskjellige personene gjorde av hverdagslige ting. Det ligger en poesi i dette. De mistenkte lyver litt alle sammen til å begynne med, før den mer kompromitterende sannheten klorer sin vei til overflaten. Mot slutten av filmen får vi morderens versjon, først i subjektiv form og deretter en objektiv framstilling av det som faktisk skjedde.

Først inne til avhør er Luciano Maialetti. Han er en av tre tyver som spesialiserer seg på å rane elskende par et skogholt i utkanten av Roma. Denne kvelden blir han overmannet av paret og gråtende trygler han om å slippe og bli overlatt til politiet. Etterpå er han like kjepphøy igjen. Han prøver å finne dem igjen, men finner heller tre skinheads som gir ham bank. Sent på natten går han gjennom parken og innrømmer å ha sett den prostituerte. Han har ikke sett soldaten.

Bustelli er nestemann. Han har sluttet å stjele og føler seg urettmessig innkalt. Den aktuelle dagen var han sammen med sin elskerinne før han ble med kjæresten sin på en pengeinnkrevingsrunde. Senere slår han opp med henne og hun angriper ham med kniv. Han så også den prostituerte i parken.

Soldaten, Teodoro Cosentino, innrømmer etter innledende dårlig hukommelse å ha vært i Parco Paolini. Etter forgjeves å ha sjekket opp damer i Roma ender han i Colosseum før han drar til parken og sovner på en benk. Der husker han å ha sett Natalino.

Natalino pleier å vandre formålsløst rundt etter at han er ferdig på jobb. Han så alle de andre mistenkte. To menn han kjente igjen, Francolicchio og Pipito, møtte en tredje mann og gikk videre sammen med ham. Natalino så også den prostituerte og mener hun må ha blitt med dem.

Det siste avhøret er av Pipito. Han og Francolicchio hadde nettopp fått seg kjærester som de vil imponere. De mangler penger til et måltid de skal lage sammen med jentene. De møter en mann som spanderer røyk på dem og muligens ønsker noe mer. De ender opp med å stjele lighteren hans for å skaffe pengene. Dagen etter blir Pipito arrestert mens Francolicchio kommer unna ved å svømme nedover elva. Pipito kan ikke svømme. Dermed blir en gråtende Pipito avhørt alene.

Natalino hadde planlagt å kjøpe sex av den prostituerte, men oppførselen hennes påvirker ham til å forandre planer. Han forsøker å stjele vesken hennes, og det hele ender med at han brutalt slår henne i hjel.

Øyeblikket: Soldatens håpløse og utrettelige sjekking av tilfeldige kvinner i Romas gater. En mer patetisk og irriterende sjekkeatferd skal det letes lenge etter. Utallige ørefiker og utskjelling er resultatet hver eneste gang. Lang, morsom og litt skremmende sekvens.

Lyd og bilde

Bildet presenteres i 1.66:1. Det er et ganske godt bilde, spesielt med tanke på at utgivelsen er gammel. Lyden er det litt verre med, som vanlig er den til tider ute av sync med bildet. Ellers er talen rimelig klar, i en sterkt dialogdominert film.

Ekstramateriale

Exclusive new video interview with director Bernardo Bertolucci: Regissøren snakker mye om sitt forbilde og mentor Pier Pasolini.  Han mener at Pasolini nærmest oppfant filmskapning da han ikke lente seg på litteratur. Dette høres merkelig ut, da Pasolini har laget film av Canterbury Tales, 1001 Nights og Decamerone. Et OK intervju på 16 minutter.

A new essay by film critic David Thompson: Dette essayet forteller oss ikke så mye nytt om filmen, men dreier seg mest om tiden og arbeidssituasjonen. Allikevel er det et rimelig godt essay som har en del interessante opplysninger å komme med. Dessverre har de partiene som dreier seg om La Commare Secca en tendens til å repetere videointervjuet med Bertolucci. Pussig nok hevder Thompson at Bertolucci nekter for Rashomons innflytelse på filmen, mens Bertolucci selv faktisk fremhever Rashomons påvirkning i videointervjuet.