Dillinger Is Dead

Dillinger Is Dead (Criterion nr. 506)(DVD)

Italia – 1969 – Marco Ferreri (farger)

En mann

Nivå 1 (uten spoilers)

Glauco drar hjem etter jobb og tilbringer kvelden for seg selv i huset sitt. Vi følger han i dagligdagse sysler og ser ham finne en gammel revolver som har tilhørt gangsteren Dillinger i et skap. Dette er en langsom og omstendelig film som utforsker mannens rolle i et moderne samfunn.

Nivå 2 (med spoilers)

Dillinger Is Dead var en nyskapende og eksperimentell film da den kom. Siden har det blitt laget lignende filmer, motstykket kan være Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles, også utgitt i Criterion Collection. I denne feministiske filmen utforskes kvinnens posisjon i det moderne samfunnet. Disse filmene har en del filmatiske likheter, for eksempel det langsomme tempoet, de nitidige skildringene av dagligdagse gjøremål og den sjokkerende volden mot mennesker i nær relasjon.

Som nevnt før er en av gledene ved å samle på Criterion Collection det å bli eksponert for ukjente filmer som gjør et dypt inntrykk. Så er tilfellet med Dillinger Is Dead. Det er en rimelig ukjent film og for meg var den helt ukjent. Jeg hadde overhodet ingen forventninger og den fascinerte meg stort fra Glauco ankommer huset sitt. Der tas tempoet ned og man må bare gi seg hen, som i en Bela Tarr film. Mens Glauco lager sin mat på kjøkkenet eller pusler med revolveren får man god tid til å reflektere over filmens mening. Tankene løper og tankespor utforskes. Slik blir vi med på å legge mening i filmen. Små detaljer kan lede oss til en ny tankerekke, som vi får tid til å tenke ferdig. Hvem er Glauco og hvorfor gjør han det han gjør? Hva sier filmen om mannens private liv og mannens posisjon i samfunnet? Hvordan føler han seg delaktig i storsamfunnet? Er han inkludert eller fremmedgjort?

Glaucos kone ligger på soverommet, apatisk og tiltaksløs, med sovepiller som eneste sjanse til å få sove. Hushjelpen er fokusert på utseendet sitt og idoler på veggene. Kvinnene i filmen er portrettert som overfladiske og tomme. Marco Ferreri har uttalt at han er 50% misogynist og 50% feminist. Filmen kan lett tolkes som en studie av den moderne mannens fremmedgjøring. Glauco har i utgangspunktet det man kan kalle et vellykket liv med god jobb, vakker kone og fint hus. Men han er allikevel isolert fra å leve slik han ønsker. Han ytrer ønske om å slippe å lage flere gassmasker på jobben. Gassmasker gjør mennesker i stand til å leve isolert i et kammer som egentlig ikke er levelig, omtrent som mennesker i det moderne samfunnet. Slik starter Glaucos krise og veien mot det livet han ønsker seg.

Glaucos liv har kommet inn i en blindgate. Samfunnet rundt ham er feminisert og han føler kanskje at det er lite rom for den tradisjonelle mannen. Selv huset er en fasade som isolerer ham fra industrialiserte samfunnet rundt. Det er kaldt og teknologidrevet. Dillingers revolver blir et symbol på urmannen i ham og det livet han antagelig ønsker. Nitidig oljing og dekonstruksjon av revolveren kan overføres på Glaucos dekonstruksjon og oppbygging av sitt eget liv. Denne kvelden bruker han på seg selv. Middagen som står klar til ham hjemme faller ikke i smak, og han velger å lage seg et herremåltid helt fra bunnen av. Etter det rigger han til filmfremviseren og drømmer seg vekk i amatørfilmer fra ferier og liknende. Her kan han leve seg inn i filmene og delta med hender og skyggespill. Han ser på tyrefekting, som jo er en veldig maskulin fascinasjon, men det ser ut som om han til slutt blir frastøtt av svineriet og avslutter seansen. Hendene hans er aktive hele kvelden. På soverommet leker han med en lekeslange, som kan være et fallossymbol på en penis som ikke lenger eksisterer, mannens seksualitet er uten potens. For Glauco er svaret å ligge med hushjelpen og til slutt skyte sin kone med Dillingers revolver. Deretter flykter han til sjøs med et skip som har mistet kokken sin. Avslutningsbildet viser skipet på vei mot horisonten, i et negativt bilde som nok skal vise kontrasten til livet før. Det legges ingen føringer når det gjelder verdisyn i filmen, filmen viser heller den ene livssituasjonen som et vrengbilde av den andre.

I kontrast til det mørke og tunge temaet i filmen ligger det positiv, lett musikk på lydsporet gjennom hele filmen. Etter å ha sett amatørfilmene sine fortsetter han å spille musikken fra filmene på en kassettspiller. Annen lyd som er en vesentlig del av lydbildet er lyden fra TV. Når vi hører hva som blir sagt, hører vi snutter uten særlig mening, mye omstendelig og unnvikende tale. I kontrast til dette står en taus Glauco, som bortsett fra i scenene på jobben omtrent ikke sier mer i filmen. Han veksler noen ord med hushjelpen og kona, ellers har han det greit i sitt eget tause selskap.

Forholdet mellom mann og kvinne står sentralt i filmen. For en mannlig tilskuer kan filmen oppleves stressende, fordi den viser mannens begrensninger. Glauco er ingen helt. Tittelen Dillinger Is Dead forteller oss at det ikke finnes noen helter lenger for Glauco. Dillinger er død og matadorer er absolutt ingen helter. Glauco henfaller til barnet i seg og leken. Det er vanskelig å være mann.

Øyeblikket: Spraylakkeringen av Dillingers revolver. Etter all oljingen og stellet med revolveren velger Glauco å spraymale den rød med hvite prikker. Den ser ut som et digert sukkertøy. En herlig scene som er småabsurd og samtidig frigjørende for Glauco. Han gjør akkurat som han vil og hvis han vil oppfylle sine barnslige drømmer, så gjør han det. Regresjon tilbake til barnet eller frigjøring? Eller begge deler?

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.66:1 og lyden er i mono. Lyden er god i denne knapt dialogdrevne filmen. Musikken gir oss mer grunnlag for bedømmelse av lydkvaliteten og den er fint gjengitt. Men det er bildet som virkelig er spesielt. Etter at filmens hoveddel kommer i gang, Glauco og hans alenekveld i huset, ser vi hvor utrolig godt bildet er. Strålende, kraftige farger og gode detaljer. Et kjapt blikk kunne visse steder ha lurt oss til å tro at vi så på en blu-ray. Et av de beste DVDbildene i serien.

Ekstramateriale

New video interviews with actor Michel Piccoli and Italian film historian Adriano Aprà: Michel Piccoli innehar hovedrollen i Dillinger Is Dead. I dette 13 minutter lange intervjuet snakker han om hvordan Ferreri jobbet med ham. Ingen instruksjoner i særlig grad, av typen ”bli sint”, ”vær trist” osv. Han kommer også inn på Glaucos motivasjon i filmen. Han er vellykket, men søker noe nytt i livet sitt. Inspirasjonen finner han i løpet av en kveld alene, sammen med en revolver.

Excerpts from a 1997 roundtable discussion about director Marco Ferreri, with filmmakers Bernardo Bertolucci and Francesco Rosi and film historian Aldo Tassone, including clips of interviews with Ferreri: En fargerik gjeng er samlet til diskusjon. Ferreri sier at film vil skifte til kun å bli underholdning. Cinema, som vi egentlig ikke har noe skikkelig norsk ord for, er ikke bare filmen men hele pakka. Folk lærte å prate via filmer. Han har også uttalt at han hadde fysisk glede av å bryte tabuer. Bertolucci og Rosi mener at det er viktig å se på Ferreris filmproduksjon samlet. Han laget 30 betydningsfulle filmer. Adriano Aprá får utfolde seg i 21 minutter og det er et meget givende intervju. Kort sagt kan Dillinger Is Dead oppsummeres som en film som snakker om samtiden uten å fore deg med teskje. Han mener at Ferreri er på samme nivå som sine samtidige regissører Antonioni, Fellini, Bertolucci, Visconte og Pasolini. Filmen er ikke kjedelig, men kan oppfattes sånn. Den ble noe overraskende godt mottatt.

Theatrical trailer: Sære saker. Stillbilder kombinert med korte, korte filmsnutter. Merkelig trailer som kanskje ikke hjalp markedsføringen all verden.

A booklet featuring an essay by film critic Michael Joshua Rowin and a selection of reprinted interviews with Ferreri: Filmkritiker Rowin har skrevet et meget, meget godt essay om Dillinger Is Dead. Han har en rekke skarpe observasjoner angående filmen, og skriver den inn i en tradisjon for reaksjon mot et feminisert samfunn. Han problematiserer også Glauco. Er hans prosjekt å frigjøre seg fra fremmedgjøring eller barnlig selvrealisering til moden mann? Intervjuet med Ferreri er ganske godt, selv om det skjemmes litt av en tverr innstilling til noen av spørsmålene. Allikevel kan vi lese en del ut av svarene hans, som at han tydeligvis har et dekonstruksjonsprosjekt gående. Han sier om sammenligningen med Bunuel at Bunuel elsket å fortelle historier, mens Ferreri heller valgte seg de tynneste tråder av en historie for så å ødelegge dem helt. Han har en del røffe utsagn om Dillinger Is Dead, som at filmen er helt uten nytte, vil bli fordøyd fort og kun tilfredsstille en kulturell ghetto. Smal film blir bred og alt foregår innen systemet. Plager vi bare vanlige arbeidere med slike filmer?