Salo

Salò (Criterion nr. 17)(Blu-ray)

Italia – 1976 – Pier Paolo Pasolini (farger)

Ikke bare ekkel!

Nivå 1 (uten spoilers)

Mot slutten av andre verdenskrig i Mussolinis fascistiske Italia, samler fire høyerestående libertinere sammen en gruppe ungdommer av begge kjønn. Disse skal delta i deres uhyrlige og perverse lek i Salò, hvor makten bestemmer alt. The President, Lord, Duke og Excellence har tid og rom til å utforske de mørke lystene sine.

Nivå 2 (med spoilers)

Hvor skal man begynne når man skal skrive litt om en film med så mye historie og kontroverser? Salò har blitt kalt tidenes mest motbydelige film. Selv i dag, nesten 40 år etter den kom, er den sjokkerende. Pasolini starter filmen med å vise en plakat med litteraturliste. Her står blant annet Roland Barthes og Simone de Beauvior oppført. Selvfølgelig kan det være noe humor involvert, men antageligvis er det seriøst ment. Salò er en kompleks film, basert på litteratur som også var kontroversiell og gjenstand for mye tolkning. Det var morsomt å se Huysmans referert inne i selve filmen, en forfatter jeg liker godt.

Pasolini baserte strukturen i filmen på Dante, med Circle of Obsessions, Circle of Shit og Circle of Blood. Dette mente han de Sade også hadde hatt i bakhodet da han skrev boken sin, 120 Days of Sodom. Pasolini fant det passende å flytte handlingen til Salò, hovedkvarteret i fascistrepublikken som var Mussolinis Italia. Samtidig mente han ikke at det er kun fascismen som kunne vært portrettert her, men at all makt korrumperer. Sex i Salò er metafor for forholdet mellom makt og subjektet. Pasolini viser med all mulig tydelighet i filmen hva makt gjør med kroppen, hvordan makt reduserer den til en innretning. I praksis er det en nullstilling av de andres personlighet, slik at makt kan utøves. Makt påtvinger oss falske verdier som ikke er rotfestet i kulturen. Salò er Pasolinis rasende oppgjør med globalisering, nykapitalisme og konsumersamfunnet. Han sier det er mulig mennesket har en opprørsk biologi, men samfunnet presser det inn i det konforme. Intet samfunn vil noen gang kunne være fritt for menneskene.

Dette er vel og bra, og noen ganger får Pasolini frem gode poenger for oss som er kritisk til kapitalismen og forbrukssamfunnet. Som at kroppen vår er det eneste markedet ikke får adgang til å kjøpe og selge, men forbrukssamfunnet tingliggjør til og med den. Libertinerne i filmen insisterer på å kontrollere kroppens funksjoner som avføring. Forbrukssamfunnets diktatur er den nye fascismen. Da the Duke skriker ”spis!” til den stakkars jenta for å få henne til å spise ekskrementer, får jeg en assosiasjon til forbrukssamfunnet med sin påtrengende og kommanderende reklame, i lys av hva jeg nå vet om filmen. Men hvordan i all verden skal vi kunne forstå at handlingen med spising av ekskrementer er en kommentar til amerikansk fast-food som Pasolini hevder? I all nedverdigheten, det motbydelige ved scenen, skrik og maktbruk, hvordan får vi hjelp til å trekke den slutningen? Det blir å kreve litt vel mye av publikum, spesielt når man tenker på hvor voldsom Salò er i sine virkemidler. Det var ikke uvanlig at publikum vendte seg bort og ikke orket å se mange av scenene.

Etter utvelgelsen av ungdommene, blir alle fraktet til en stor villa hvor grusomhetene skal finne sted. The Circle of Obsessions er en seanse hvor signora Viccari forteller erotiske og perverse historier, som avbrytes av libertinernes ønske om mer detaljer og seksuelle handlinger med utvalgte ofre. Del to er the Circle of Shit, med sin bankett med ekskrementer som hovedrett. Så følger the Circle of Blood, hvor tortur og drap avslutter prosjektet og dermed filmen. Koplingen av seksualitet og vold er ubehagelig. Homofili, heterofili og pedofili blir skildret enten verbalt eller visuelt, og blandet med vold og nedverdigelse. Her er det ingen nyansering hva seksuelle handlinger angår. Libertinerne veksler mellom tre posisjoner hva deltagelse angår. Alle skal få oppleve de forskjellige sidene av prosessen. En er betraktende og filosoferende, med libertineren plassert på en pidestall med en kikkert. En annen posisjon er den medvirkende, som for eksempel holder en av ungdommene under handlingen. Til slutt finnes den utøvende, som er den mest tilfredsstillende. Han får torturere og drepe. På denne måten kopler Pasolini sammen de forskjellige posisjonene, uten å frita noen av dem for ansvar, slik jeg ser det. Han forsøker å fortelle oss at vi som bare ser på også bærer et ansvar.

Dette var mitt fjerde gjensyn med Salò, og filmen blir bedre når man klarer å se forbi de motbydelige virkemidlene. Vi er jo bygget slik at man venner seg til det meste. Sjokolade- og fruktblandingen som skal passere som ekskrementer mister etter hvert sin sjokkeffekt. Slik får man ro til å konsentrere seg om hva Pasolini forsøker å si med filmen. Etter å ha laget en triologi i hyllest til livet og kjærligheten, er det en desillusjonert Pasolini som har mistet troen på den uskyldige kjærligheten. Resultatet ble Salò, en unik film.

Her er ingen emosjon, ingen sympati, og det gjør filmen vanskelig å se. Salò har ingen hovedpersoner, eller kanskje alle er det, men lite gjøres for at vi skal identifisere oss med noen. Vi er observatører, men også deltagere. Når kikkerten brukes som vårt vindu inn i filmen, blir vi mer bevisst på vår rolle i filmen. Når kikkerten snus, blir det enda tydeligere. Vi er deltagere, som ser på dette fra flere posisjoner. Det er ikke bare et kamera som formidler noe som skjer til oss. Ved et annet tilfelle ser vi inn i et rom fra utsiden av et vindu. I neste klipp er vi inne, og ser ut gjennom det samme vinduet. Er vi inne eller ute? Vi er overalt. Igjen tror jeg Pasolini involverer oss i handlingen og sier at vi ikke er nøytrale observatører, men at dette også angår vårt liv. Som Neil Bartlett sier i sitt essay, tilhører de ubevegelige ansiktene i filmen de som tillot mishandlingen av sine italienske medborgere under det fascistiske styret. Fem unge menn, Umberto, Rino, Franco, Carlo og Claudio har forandret seg i løpet av filmen. Både kroppene og holdningene deres er annerledes nå. De har beveget seg fra apati til deltagelse. Paolini viser ting som aldri må gjøres og aldri vises.

Språket i Salò er som ventet noe spesielt. Pasolini har jo alltid vært opptatt av språk, og har skrevet flere essay om det. I Salò blir det vulgære og ordinære høytidelig, mens det høytidelige blir banalt. Det siteres fra poeter og filosofer når libertinerne er alene, men presisjonen i kildene er dårlig. Det eksisterer et brudd i hva som sies, og settingen det sies i. Midt i prosessen av brutale handlinger, siteres dikt. I rolige samtalesituasjoner på et høyere nivå, fortelles vitser så platte at man vrir seg i stolen.

Skuespillerne fikk ikke vite hva som skulle filmes før samme dag, og måtte bearbeide inntrykkene fort. Det kunne være en utfordring for mange. Men de vennet seg til det, og settet var en ok arbeidsplass allikevel. Nakne mennesker og diverse bisarre effekter var til stede rundt omkring. Pasolinis litt campy stil, som han delte med flere homofile regissører, kom til syne i påfunn som enorme plastpeniser som vokterne bar i sluttscenene. Det er elementer av humor i en film som Salò også…

Øyeblikket: Helt på slutten av filmen ser vi the Lord gjennom kikkerten, skrikende og frådende uten at vi kan høre hva han sier. Han er voldsomt intens og begynner å slå vilt om seg med en pisk. Alt til nydelig kirkemusikk. Så ser vi tre libertinere danse arm i arm. En bisarr scene med bisarr humor, som underbygger galskapen i handlingene. Mesterlig!

Lyd og bilde

Dette er en deilig blu-ray. Bildet er i 1.85:1 og av ypperste klasse. Denne printen gir en utrolig filmlik følelse, med akkurat passe mengde filmkorn. Spesielt fargene er fyldige og nydelig gjengitt. Detaljnivået er flott, med nye småting poppende frem ettersom hvor man ser i bildet. Dybde og skarphet er kjempebra, og vi slipper dette ”softe” utseendet som hvert fall amerikanerne var så glade i på 70-tallet. Et par scener er litt skadet, og de ser kornete ut. Lyden er fin i mono, med lyden som i vanlig italiensk tradisjon litt ute av synk og sterkt til stede i forgrunnen.

Ekstramateriale

“Salò”: Yesterday and Today, a thirty-three-minute documentary featuring interviews with director Pier Paolo Pasolini, actor-filmmaker Jean-Claude Biette, and Pasolini friend Nineto Davoli: Denne dokumentaren begynner med et sitat fra filmskaperen Jean-Claude Biette som hevder at alle som er interessert i samfunnet vi lever i må se Night and Fog og Salò. Denne dokumentaren på 33 minutter er meget interessant, siden den viser oss Pasolini snakke om filmen med sine egne ord. Ved siden av intervjuene ser vi klipp fra innspillingen i svart-hvitt. Filmen var ridd av kontroverser fra første stund. De hadde politibeskyttelse på settet siden trusselbrev ble sendt dem. Sensur og rassia mot filmklubber var vanlig. Salò ble lovlig i flere europeiske land først utover på 2000-tallet.

Fade to Black, a twenty-three-minute documentary featuring directors Bernardo Bertolucci, Catherine Breillat, and John Maybury, as well as scholar David Forgacs: Pier Paolo Pasolini ble slått i hjel av en storvokst ungdom, og bildene fra avisene er som tatt ut av en av hans egne filmer. Pasolini ligger død og blodig, som et offer for en av sine egne karakterer. Filmen ble puttet inn i pornobåsen på 70-tallet, noe som er vanskelig å forstå i dag. For det er ingenting erotisk i denne filmen. Den er heller anti-pornografisk med tanke på hvor distansert og frakoblet den er. Der hvor porno vil tett på aktørene og handlingene i sin filming, holder Salò avstand med et statisk kamera.

The End of “Salò”, a forty-minute documentary about the film’s production: Dette er en litt springende og derfor litt kjedelig dokumentar på 40 minutter. Den handler mye om Pasolinis karriere og spesielt om manusets tilblivelse. Manusforfatteren skrev manus sammen med Pasolini, men for en annen regissør ved navn Sergio Citti. Etter hvert endte det med at Pasolini selv regisserte filmen, etter at manusforfatteren overbeviste ham. Dette har han følt skyld for i ettertid, da han mener det førte til Pasolinis død. Selv avsto han fra credit angående manuset.

Video interviews with set designer Dante Ferretti and director and film scholar Jean-Pierre Gorin: Feretti beskriver hvordan de fulgte en ide om minimalistisk cinema. De startet med tomme rom og fylte inn umulige ting. Fargen rødt, som i fascistisk rødt ble mye brukt. En del fallossymboler ble det funnet plass til. Alt dette ble det de kalte deco-fascisme. De brukte malerier som var forbudt i den perioden av landets historie. Pasolini likte stille kamerapunkter, beveget det sjelden rundt. Men noen ganger fortrakk han håndholdt kamera. Intervjuet er på elleve minutter og meget bra. Jean-Pierre Gorin er en filmskaper som Criterion bruker en del som filmekspert. Selv er jeg sjelden imponert over betraktningen hans. Her snakker han om estetikk som politikk og dermed ytringer. For Gorin ligger volden i filmen i ordene. Det synes jeg er en merkelig observasjon, siden filmen er full av grafisk vold, som må virke ekstrem på oss alle. Han avslutter med å anbefale å se Salò en gang hver 3-5 år, og lover en ny og relevant opplevelse hver gang.

Theatrical trailer: En meget bra trailer! Godt klippet, med uhyggelig og illevarslende musikk. Ganske lang trailer med sine tre minutter og 27 sekunder.

A booklet featuring essays by Neil Bartlett, Breillat, Naomi Greene, Sam Rohdie, Roberto Chiesi, and Gary Indiana, and excerpts from Gideon Bachmann’s on-set diary: Heftet er på 77 sider og essayene varierer fra knapt verdt å lese til strålende. Neil Bartlett mener at filmen er mer berømt for ikke å være sett enn faktisk sett. Den lever mer gjennom ryktet enn hukommelsen. Han forklarer at Salòrepublikken var det uformelle navnet på Den Italienske Sosialrepublikken med base i Salò. Et godt essay.

Neste ut er filmskaperen Catherine Breillat. I et ganske svakt essay påpeker hun dog at det er viktig at en film som Salò finnes. Man må ha en sjel som er klar for å kunne dra nytte av den.

Naomi Green tar opp igjen ideen om at Pasolini ble drept av en ung mannlig prostituert som del av et komplott satt i scene av høyresiden som hadde makten. Drapet føltes som et ekko av scener i filmen.

Sam Rohdie konsentrerer seg om utseendet på filmen. Bildeutsnittene er inspirert av italiensk renessanse. Leonardo da Vincis Den Siste Nattverd er gjenskapt i The Circle of Shit. Salò inneholder minst fire tidslag. 1) 1975, året da filmen ble laget. 2) Slutten av fascistperioden i Italia. 3) Romanens tid, skrevet i 1785. 4) Dantes verk, ca 1308-21.

Roberto Chiesi utdyper Pasolinis syn på samfunnet rundt ham. Han savnet bønder og proletarer som han følte hadde forsvunnet fra samtiden. Overgangen fra jordbrukssamfunn til et industrielt og nykapitalistisk Italia gikk fort. Pasolini skrev antimodernistiske essay i flere medier.

Til slutt følger utdrag fra innspillingsdagboken til Gideon Bachmann. Det er kjempebra lesning, og den beste teksten i heftet. Vi får se diskusjon mellom han og Pasolini, hvor de begge går i dybden på filmens mening og virkemidler.

World On A Wire

World On A Wire (Criterion nr. 598)(Blu-ray)

Tyskland – 1973 – Rainer Werner Fassbinder (farger)

Verdener i et speil

Nivå 1 (uten spoilers)

Et stort selskap har utviklet en samfunnssimulator hvor aktørene har blitt skapt og oppfører seg akkurat som vanlige mennesker. Hjerner og personlighet kan skapes og ”identene” er ikke klar over at de ikke er virkelige mennesker. Fred Stiller er en av ingeniørene bak prosjektet, og får etter hvert hovedansvaret for prosjektet.

Nivå 2 (med spoilers)

World On A Wire er forløperen til Blade Runner, The Matrix og The Truman Show. Det er ingen tvil om at disse filmene skylder mye til denne TV-filmen fra 70-tallet, eller boken bak filmen. Det er en skremmende likhet mellom Blade Runners replikanter og World On A Wires identer. De ser på seg selv som fullverdige mennesker med bevissthet rundt sin egen eksistens og har evnen til å føle fortvilelse og eksistensiell angst når elementer avdekkes som peker mot en sannhet de ikke kan håndtere.

Filmen har like mange likheter med den kunstige verden sett i Matrix og The Truman show, om enn på forskjellig vis. I The Truman Show er Jim Carrey aktør i et direktesendt Realiltykonsept, men han er et virkelig menneske. I The Matrix er det logget inn på virkelige menneskers tankeverden, mens de selv er fysisk passive. Her er det en blanding av realityverdenen fra The Truman Show blandet med kunstige mennesker som replikantene i Blade Runner. Og vi vet ikke hvor mange kunstige verdener som finnes.

Fassbinder hinter mot de forskjellige lagene av virkeligheter gjennom bruken av speil. Til å begynne med ser vi refleksjoner i et speil, senere skal det bli flere speil, og atter senere forvrengninger i speilene for å gjøre usikkerheten total. Fassbinder var alltid glad i speil og refleksjoner i blanke overflater, men aldri mer enn her. Speilet er som en egen karakter. Det er mulig å vandre mellom den kunstige verdenen og den virkelige. Einstein gjør det ved et tilfelle, idet han stjeler personligheten til Fritz Walfang. Fred Stiller kan gå inn i den kunstige verdenen ved å logge seg på en maskin, omtrent som i Matrix. Han hentes tilbake gjennom verdensmoderatoren, om du vil kalle ham det.

Ved første øyekast kan vi bli irritert over det slette skuespillet i World On A Wire. Det er kunstig og fremstår som regelrett dårlig. Ettersom historien skrider frem forstår vi at grunnen er at detnesten bare er kunstige mennesker som er aktører her, og da føles det naturlig. Et paradoks er at det eneste virkelige mennesket i filmen er Eva, og hun  innehar det mest oppstyltede skuespillet. Kanskje oppfører hun seg som hun gjør fordi hun vil gli inn i miljøet…

Etter hvert blir World On A Wire en rimelig kompleks film, og kanskje er det ikke meningen at vi skal forstå alt, eller at den krever en del gjennomsyn. Så vidt jeg forsto har Fred Stiller laget en ident bygget på seg selv og at det er denne vi har fulgt gjennom filmen. Når identer bryter gjennom illusjonen og får tak på den skremmende sanheten, blir de en risikofaktor som Vollmer, Gunther Lause og Christopher Nobody. Disse blir da fjernet i dataprogrammet og minnet om dem hos de andre identene blir eliminert. Hvorfor Stiller er den eneste som husker Lause er jeg litt usikker på. Politiet som etterforsker hans forsvinning har glemt saken til neste møte. Plottet i filmen står i fare for å bikke over i det obskure, men klarer seg akkurat. Eva er projeksjon av den virkelige Eva, Hahn er informanten til media og bindeleddet mellom den kunstige og den virkelige verden, om da ikke Eva er det. Egentlig er ikke alle detaljene så viktig, det viktige er den fremtidsverdenen Fassbinder pensler ut.

Filmteknisk gjør Fassbinder en del interessante ting i World On A Wire. I scenen hvor Stiller holder en pressekonferanse for å forklare Simulacron slik at vanlige folk kan forstå det, velger Fassbinder å overdøve stemmen hans med musikken fra 2001, A Space Odyssey. Samtidig beveger kameraet seg bakover og reduserer Stiller til en bakgrunnsfigur. Det velger også å fokusere på noe annet enn Stiller. World On A Wire er mer film noir enn science fiction ifølge Gerd Gemünden. Den er også en blanding av Fassbinders campy stil med mange referanser og tradisjonell science fiction. Det var for øvrig den eneste science fiction filmen han laget.

World On A Wire er ikke en feilfri film, men den er merkelig engasjerende. Det kan betraktes som en tapt film, som først nå har blitt restaurert av The Fassbinder Foundation og utgitt via Criterion. Dette er science fiction i tradisjonen til Orwells 1984, Huxleys Brave New World og selvfølgelig Phillip K. Dicks Do Androids Dream Of Electric Sheep. Det er science fiction slik jeg liker den. Her formuleres tanker om menneskets framtid og de eventuelle utfordringene som kan komme. Smart science fiction fungerer som advarsler om en samfunnsutvikling vi bør være oppmerksom på. Dessverre har vi sett at flere negative aspekter i denne litteraturen har blitt virkelighet senere…

Litt om slutten, som nok bør tolkes litt mer ambivalent enn den fremstår ved første øyekast. Stiller blir skutt på biltaket og faller sammen i en Kristus positur. Så blir han vekket til live av Eva og lever videre, som Jesus gjorde. Kjærligheten har reddet ham. Men hvor lykkelig vil Fred og Eva bli? Rommet de er i er trist og utsikten ut av vinduene er trøstesløs. Verden er dyster, fargeløs og innestengt. Fassbinder lager ikke et fremmed framtidssamfunn, men viser oss fremtiden nært beslektet med nåtiden.

Øyeblikket: Stiller må møte i en høring hvor statssekretæren er tilstede, sammen med Hirse, Hahn, Siskins og Holm. En resignert Stiller vet at han fremstår som gal, men bryr seg ikke. Sekvensen gir oss assosiasjoner til The Truman show, Matrix og Platons hulelignelse. Fantastisk!

Lyd og bilde

Denne TV-filmen er laget i TV-format som 1.33:1. Så vidt jeg kan se er det absolutt ingen bluray-effekt å hente her. Bildet er rent og fint, men det er ingenting som skiller det fra en god DVD. Det er ingen dybde og ingen skikkelig skarphet. Det er vanskelig å se om objekter er foran eller bak mennesker i bildet. Jeg har vel sett DVDer som har bedre bilde enn denne filmen. Lyden er helt grei, men ikke mer enn det.

Ekstramateriale

Fassbinder’s “World on a Wire”: Looking Ahead to Today, a fifty-minute documentary about the making of the film by Juliane Lorenz: Filmen er bygget på boka ved samme navn av Daniel F. Galouye. Klaus Löwitsch som spiller Stiller var alkoholiker og drakk tett, men gjorde alltid jobben sin til fulle. Fassbinder var en vanskelig mann å arbeide med med raserianfall og humørsyke, men kameramannen følte at han lærte så mye at det hele var verdt det. De laget 16 filmer sammen. Fassbinder likte ikke å ha alt planlagt, men improviserte on location. De lave kameravinklene i World On A Wire stjal han fra Siste Tango I Paris…

New interview with German-film scholar Gerd Gemünden: Intervjuet er på 34 minutter. Gemünden beskriver Fassbinder som en regissør som var forbundet med skandaler i Tyskland, og bedre likt i utlandet. Hele den tyske nybølgen var mer populær utenfor Tysklands grenser. Bølgen besto av regissører som Herzog, Schlöndorf og Wenders. Fassbinder ville gjerne være populær, bli sett av mange og ikke bare lage kunstfilmer. Derfor hadde han et positivt syn på TV-filmer. På 70-tallet fantes det bare to tyske TV-kanaler, så han var sikret et stort publikum om han laget en film for TV. World On A Wire var en slik, Berlin Alexanderplatz en annen.

Trailer for the 2010 theatrical release: Trailer for den restaurerte versjonen på ett minutt og 35 sekunder. OK.

A booklet featuring an essay by film critic Ed Halter: Rimelig flatt essay som ikke oppfyller potensialet. Noen gode opplysninger.

Diary Of A Country Priest

Diary Of A Country Priest (Criterion nr. 222)(DVD)

Frankrike – 1951 – Robert Bresson (svart-hvitt)

Innesperret

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung prest tar over stillingen som landsbyprest i Ambricourt i Frankrike. Men allerede fra starten av blir han isolert og mistrodd. Følelsen av isolasjon og nederlag tærer på den unge mannen både fysisk og psykisk.

Nivå 2 (med spoilers)

Robert Bresson og Jean Renoir var gudfedre for den franske nybølgen. Jean-Luc Godard sa om Bresson at han var fransk film, slik Mozart var tysk musikk og Dostojevskij var russisk litteratur. Han var en outsider som Melville og Tati.

Diary Of A Country Priest er en meget personlig film, i den forstand at man kan legge sin egen tolkning til grunn og hente ut vidt forskjellig tematikk og lærdom. To mennesker som ser den, vil ikke kunne ha den samme opplevelsen. Dette gjelder denne filmen i større grad enn de fleste andre filmer. Religiøsitet, filmerfaring, sans for detaljer og smak blir elementer som vil prege sluttopplevelsen av filmen. Selv har jeg sett denne filmen sammen med en dypt religiøs venn, og vi fikk gode diskusjoner om den både under og etter visning. Den kristne og ateisten ser en film sammen som er laget av en agnostiker…

For Bresson er en spesiell filmskaper. Han er blant mine absolutte favoritter, i godt selskap med John Cassavetes, Werner Herzog, Roy Andersson, Carl Theodor Dreyer og Bela Tarr. Og Stanley Kubrick, Henri-Georges Clouzot, Ingmar Bergman og Francois Truffaut. Og…nei. Får stoppe der. Bresson hadde en unik oppfatning hva skuespill angikk. Han kalte skuespillerne modeller. Han ville ikke at de skulle spille, bare si frem replikker livløst både når det gjaldt mimikk og stemmeleie. Dette konseptet perfeksjonerte han desto senere i karrieren han kom. Ideen bak var at han ikke ville manipulere publikums følelser. Hva man finner trist eller vakkert skal bestemmes ut av det vi ser eller handlingen som foregår. Musikk vil bare forstyrre og dirrigere følelsene våre. Det vil være uvant for en person som ser sin første Bressonfilm, og det er lett å forkaste prestasjonene som dårlig skuespill. Konseptet er virkelig rendyrket når vi kommer til Au Hazard Balthasar (1966) og Mouchette (1967). Selv synes jeg nettopp disse filmene fra tidlig 60-tall er hans beste. I denne filmen fra 1951 er det fremdeles ikke ferdigstilt, men på god vei.

Da den unge presten ankommer Ambricourt, er det med optimisme og pågangsmot. Men allerede den første dagen kommer han skjevt ut. Han ser noe han ikke skulle ha sett, nemlig at greven kysser guvernanten Lousie. Blikkene de sender ham forteller oss at han allerede nå oppfattes som en trussel. Ironien ligger i at han muligens ikke forsto situasjonen, og egentlig ikke er noen trussel for dem. Han har dermed skaffet seg en mektig fiende i greven, og dette forholdet vil aldri normaliseres.

Grevens datter er Chantal. Hun motarbeider presten fra første stund, i likhet med Seraphine. Disse ungjentene er slu og setter presten i vanskelige situasjoner ved flere anledninger. Chantal går heller ikke av veien for å lyve om presten. All slik sladder vil i en liten småby vil finne veien til de som vil høre på det, og prestens overordnede får høre at presten har fått grevinnen til å kaste bildet av sin døde sønn i peisen. Dette er ikke sant, han reddet bildet fra flammene. Seraphine klarer å så tvil om prestens oppførsel ved enkle handlinger som den naive presten ikke forstår. Hun kaster fra seg vesken sin på veien, og presten plukker den opp og leverer den hjemme hos henne. Moren blir straks mistenksom over hvorfor de to har hatt kontakt. Men Seraphine forandrer seg i løpet av filmen og støtter presten mot slutten.

Bresson viser oss hvordan presten blir mer og mer isolert gjennom hvordan han plasserer ham i bildet. Ofte vil vi se presten på utsiden av vinduer, avskjært fra de andre. Noen ganger ser vi ham på innsiden av vinduer, alene i sitt rom. Vindussprosser ser ut som gitter, og impliserer at han er innesperret. Han ser eller blir sett gjennom gjerder.

Den fysiske helsen begynner å skrante, på samme måten som troen hans gjør det. Isolasjonen og nederlaget gjør ham syk. Kroppen tåler etter hvert kun brød og vin, som jo er bestanddelene i nattverden. Det snakkes om drikkingen hans. Med en slik diett er det ikke rart han er syk. Men det er magekreft som til slutt skal ta livet av presten. Det er en sjelden sykdom å få når man er så ung, noe som gjør ham enda mer usikker i sitt forhold til Gud. Dagboken hans fungerer som et bindeledd mellom tankene hans og situasjonene han opplever. Vi får se hva han skriver, og det er utfyllende i forhold til det vi får se på skjermen.

Filmen er basert på en bok av Georges Bernanos. Han skrev også romanen som ble til Mouchette. Prestens tilbøyelighet til vindrikking blir i boken satt i sammenheng med at foreldrene var alkoholikere, men filmen dveler ikke ved det. Dette er først og fremst en film om isolasjon, slik nesten alle Bressons filmer har en hovedperson som lever i isolasjon. Noen ganger ser vi ikke anledningen som fører presten videre inn i isolasjonen, for Bresson er det nok at det skjer. Derfor kan vi komme inn i slutten på en samtale eller situasjon og heller se hva presten foretar som følge av det som har blitt sagt. For eksempel forstår vi at han må ha hatt en opprivende samtale med Chantal, som fører til at han sporenstreks drar til presten i Torcy for veiledning. Senere refererer hun til noe han skal ha sagt, et løfte som han må holde. Hvis ikke han dreper noen, som kanskje kan være farens elskerinne Louise, rømmer hun eller tar livet av seg. Senere i filmen forlater Louise huset og Chantal har vunnet.

Denne historien foregår på 30-tallet og presten i Torcy råder sin nye kollega til å bli respektert og adlydd, men ikke elsket. Dette må sees i sammenheng med kirkens posisjon i Frankrike på denne tiden. Den var en viktig faktor i menneskenes hverdagsliv. Den var også autoritær og mektig, noe som ble gjenspeilet i presten som kirkens representant. Men presten har mistet sin autoritet. Han blir sablet ned når han kritiserer Louises hardhet mot Chantal. Hans eneste seier kommer gjennom sin åndelige tvekamp med grevinnen om sjelens frelse. Hun vender seg til Gud igjen, akkurat i tide før hun dør. Men selv denne seieren forandres til et nederlag gjennom Chantals sladder og den påfølgende konfrontasjonen med den eldste presten.

Seraphine får sympati for presten da han er ute av stand til å ta vare på seg selv, og hun hjelper ham. Hun forteller ham at landsbyen ser på ham som alkoholiker og misliker ham siden han minner dem på kampen for frelse og dyd.

Etter en nedslående samtale med legen i Lille hvor magekreften blir påvist, ender presten hos en gammel studiekollega. De speiler hverandres liv på flere måter. De ligner til o g med litt på hverandre. Vennen har gitt opp eller blitt avsatt som prest og er nå omreisende selger av medisiner. Vi forstår at han antageligvis misbruker tabletter. Her skal presten dø, i et rotete og møkkete rom. Prestens siste timer blir beskrevet i vennens brev, hvis ord leses av ham selv.

Bressons bruk av lyd er spesiell. Lydeffekter forteller oss hva som skjer, selv om vi ikke ser det i bildeutsnittet. Dette gjør at vi selv må fylle inn deler av handlingen. Mange vil finne Bresson kjedelig, men egentlig er han en effektiv filmskaper hvor det ikke kastes bort tid på uviktige scener, eller deler av scener. Han klipper fort til essensen. Derfor kan vi komme inn i scener midt i eller mot slutten. Lyddesignet er også del av denne effektiviteten ved at det formidler flere ting på en gang, eventuelt komprimerer en handling ned til en lyd. Et skudd signaliserer doktorens død, uten at vi er i nærheten av åstedet, men er i en annen scene med presten.

Øyeblikket: etter å ha fulgt den melankolske presten gjennom så mange nederlag og tristhet, var det godt å se ham smile og virkelig ha det fint. Motorsykkelturen med fremmedlegionæren Olivier gjør ham godt. Kanskje får han en ide om hva livet kan være, at det finnes gode opplevelser der ute…

Lyd og bilde

En ganske så god DVD-utgivelse. Bildet er klart og i god stand. Det vises i 1.66:1, akkompagnert av mono lyd. Lyden er god, og den er viktig i denne filmen. Bresson brukte jo lyd som erstatning for bilder noen ganger. Allikevel er dette en tungt dialogdrevet film.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian Peter Cowie: Så mye informasjon komprimeres i setningene, at man blir litt overveldet. Men dette er lærerikt! Peter Cowie er meget ofte brukt av Criterion, og han innehar virkelig en enorm kompetanse. En interessant opplysning han nevner er at Robert Bresson ikke var troende katolikk, men agnostiker. I slike komplekse filmer som dette, kan det være nyttig å ha i bakhodet mens man ser filmen. Bresson likte å ringe aktuelle skuespillere før han så dem, siden han var mest opptatt av stemmen deres. Den sa mer om dem enn utseende og kroppsspråk. Til rollen som presten ekskluderte han alle ikke-troende.

Trailer: Tja. Ikke særlig bra. Traileren har fokus på hvordan presten ikke kommer overens med lokalbefolkningen. Sentimentalt og lite egnet til å vise hvor god filmen egentlig er.

New essay by film critic Frédéric Bonnaud: Diary Of A Country Priest er en film om innesperring. Dette er utgangspunktet til kritiker Bonnaus, og han bruker dette essayet til å underbygge påstanden. Godt essay, og det bør det være siden dette er det eneste ekstramaterialet på utgivelsen ved siden av kommentatorsporet.

A Night To Remember

A Night To Remember (Criterion nr. 7)(Blu-ray)

England – 1958 – Roy Ward Baker (svart-hvitt)

Natten da alt gikk galt

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er i år 100 år siden gigantskipet Titanic gikk ned. I 1958 kom den store filmen om forliset, og Criterion har akkurat gitt ut en nydelig bluray-utgivelse av filmen. Her følger vi det skjebnesvangre forliset på kloss hold. Skremmende, historisk korrekt og tankevekkende.

Nivå 2 (med spoilers)

En mild vinter i Antarktis gjorde sitt til at isfjellet drev speielt langt sør. I tillegg til at isfjellet ikke skulle vært i skipsleia til Titanic, skjedde det mange menneskelige feil som muliggjorde katastrofen. Isfjellvarslene ble ikke formidlet videre til kapteinen. Titanic manglet livbåter til 1500 mennesker. Idet kollisjonen var uunngåelig skulle ikke skipet ha svingt unna, men krasjet rett i isfjellet. Da ville skadene blitt minimale og skipet ville kunne ha fortsatt reisen. I stedet sørget unnamanøveren for at skipet ble flenget opp langs siden og fem skott ble revet opp. Hadde bare fire skott blitt fylt med vann, ville skipet ha kunne holdt seg flytende.

Filmen starter med den angivelige sjøsettingen av Titanic, men det vi ser er i virkeligheten sjøsettingen av Queen Elizabeth. Filmen bruker i noe grad dokumentarklipp. Det brukes også klipp fra en tysk film fra rundt 1912, med noe annet samtidig materiale. Åpningen kan sies å være en leksjon i effektiv historiefortelling. Vi ser proviant bli lastet og sjekket, noe som forteller oss hvor stort skipet er. Maten skal forsyne 2200 mennesker på reisen.

Passasjerene om bord på Titanic var delt inn i tre klasser. Tredje klasses lugarer lå under vannlinjen og var selvfølgelig området med minst komfort. Men immigrantene fra Irland som utgjorde hoveddelen av tredje klasse, så på oppholdet som luksus uansett. Hjemme hadde de kanskje ikke ordentlig gulv, innlagt vann og strøm. Den varierte passasjermassen med mange forskjellige språk vanskeliggjorde evakueringen i stor grad. I filmen er dører ned til tredje klasse holdt låst helt til det er deres tur til å komme opp på dekk. Da er de fleste livbåter låret. Stort sett gikk evakueringen rolig for seg, men det ble avfyrt skudd for å roe tilløp til panikk.

Mye har blitt sagt om kapteins Smiths rolle i forliset. Filmen ser ut til å unnskylde ham i en viss grad, men påpeker at han var noe skjødesløs i sin tilnærming til faren som oppsto. Farten var rimelig høy. Han virker tilnærmet handlingslammet i perioder, og Lightoller må ta tak i situasjonen. Kaptein Smith hadde aldri opplevd ulykker og dette var hans siste tur før han skulle pensjonere seg. Han var den høyest lønnede kapteinen på havet, og avskjedsturen hans var jomfruturen til verdens største skip. Alle mente også at Titanic var usynkbart og han ble antageligvis lullet inn i en for sterk trygghetsfølelse. I tillegg må det jo sies at varslene om isfjell i farvannet aldri ble rapportert til ham.

Den som kommer dårligst ut av det i filmen er kapteinen på det nærmeste skipet Californian. Han virker merkelig uinteressert i å bistå og velger alltid å tro på det alternativet som innebærer minst anstrengelse for ham. Det resulterer i at ingenting blir gjort bortsett fra å signalisere med lys til Titanic. Kapteinen har også vondt for å tro at Titanic kan ha problemer og tolker nødrakettene som fleip eller alternativer til fyrverkeri. Filmen satte i gang en stor diskusjon om Californians rolle i dramaet.

Kaptein Smith var meget lik skuespilleren som gestalter ham. Den store helten i filmen er Second Officer Charles Herbert Lightoller, som spilles av Kenneth More. Lightoller blir fremstilt som en handlekraftig og praktisk mann, hvis eneste feil må være at han tar prinsippet om ”kvinner og barn først” litt for langt. Det kan se ut som om Lightoller fulgte prinsippet om ”kun kvinner og barn”. Flere av livbåtene på Titanic ble låret halvfulle, selv om det var en skrikende mangel på plass. I filmen ser vi også at mannskapet ikke var konsekvent, med forskjellige evakueringsrutiner avhengig av hvilken side av skipet de opererte på. Menn hadde større sjanse til å komme med på den ene siden. Det fantes også menn som tok på seg kvinnehatter for å snike seg med i livbåtene. Men stort sett ble det utvist en heroisk holdning blant passasjerene, med mange eksempler på mennesker som ofret livet sitt for andre. Spesielt gjaldt det ektemenn som sørget for at konene ble berget mens de ventet videre på plass i livbåtene, vel vitende om at den plassen aldri ville komme…

A Night To Remember er en gripende film. Den klarer å sette kloa i oss og trekke oss inn som deltagere i dramaet. Det er som om vi er med på turen og kjenner på frykten og håpløsheten som etter hvert alle føler på. Ved flere anledninger klarer filmen å virkeliggjøre for oss hvordan passasjerer og mannskap må innse at de skal dø. Og de får ikke lang tid til å forsøke å ta inn over seg denne vissheten og forberede seg. De uhyggelige dilemmaene som mannskapet står overfor, som å velge hvem som skal leve og hvem som skal dø, føles nesten uutholdelige. Ved de anledningene vi kommer tett på enkeltindivider blant passasjerer, ser vi hvordan de med stoisk ro og resignasjon ofrer seg for et mål de setter enda høyere enn sitt eget liv. Ektemenn sørger for at kona og barna kommer seg i livbåten før de frivillig blir igjen blant de som kommer til å gå ned med skipet.

Don Lynch på kommentatorsporet mener at Titaniculykken på en måte markerte slutten på klasseskillet. Det å ha penger og kle seg fint skulle ikke lenger avgjøre at man var mer verdt enn andre. Filmen gjorde det bra i England, men krevde mer arbeid i USA. Der forventer publikum filmstjerner og de fulgte stjernene mer enn filmene. Men til slutt ble den en suksess der også.

Øyeblikket: Den rolige og saklige samtalen mellom ingeniør Andrews og kaptein Smith. De kartlegger skadene Titanic er påført mens de står bøyd over skipstegningene, og Andrews konstaterer lakonisk at skipet vil synke innen halvannen time. Vantroen står å lese i kapteinens ansikt, før resignasjonen synker inn. Konsekvensene av det som har skjedd går langsomt opp for mannen som mente, som alle andre, at skipet ikke kunne synke. Og livbåtene har bare plass til ca 800 av de 2200 passasjerene. En nydelig scene med to menn som forsøker å fatte rekkevidden av en katastrofe som de begge har et stort ansvar for.

Lyd og bilde

Det er deilig å se dette mesterverket folde seg ut på skjermen i en 1.66:1 presentasjon. Bildet er sylskarpt og uskadet. Dybden og kontrasten er flott. Jeg la aldri merke til riper eller støy i bildet. Akkurat passe mengde filmkorn gir oss en topp filmopplevelse. Lyden er god i mono.

Ekstramateriale

Audio commentary by Don Lynch and Ken Marschall, author and illustrator of “Titanic”: An Illustrated History: Meget saklig og informativt kommentatorspor som kler filmen godt. Opplysningen herfra er flettet inn i omtalen min. Alt for mye sies her til å liste opp.

The Making of “A Night to Remember” (1993), a sixty-minute documentary featuring producer William MacQuitty’s rare behind-the-scenes footage: A Night To Remember var den største britiske filmen på 50-tallet. Både klærne og rommene var så autentisk laget som mulig. Dekket ble bygget så det var litt skjevt. Til det gikk det med 4000 tonn sement. Livbåtscenene ble innspilt i et utendørs basseng. Det var kaldt ute slik at frostrøyken sto fra munnen på skuespillerne, noe som gir filmen et realistisk preg. En vel anvendt time dette.

Archival interview with Titanic survivor Eva Hart: Hun var den siste overlevende da årtusenet tikket mot slutten. En meget korrekt eldre dame forteller fra den grufulle natten med stor autoritet. Som hun har hevdet i alle år siden, er det nå bevist at Titanic knakk på midten. Hun synes det er bra at hun nå blir trodd. Hun kan fremdeles ikke se bilder av Titanic uten å plages. Hart er et av vitnene på at orkesteret spilte helt til slutt, selv etter at hun satt i livbåten. Intervjuet varer i 23 minutter.

En natt att minnas (1962), a half-hour Swedish documentary featuring interviews with Titanic survivors: God, gammeldags dokumentar med en ytterst høflig og korrekt programleder. Intervjuene er gode, med svenske overlevende som deltagere. Agnes Sandstrøm reiste på tredje klasse og var meget fornøyd med både service og komfort. Dokumentaren er blant annet basert på denne filmen og boken ved samme navn. Av ubehagelige opplysninger som kommer frem her er at klasseskillet ble opprettholdt også under evakueringen. Alle barn på første og andre klasse overlevde, mens flesteparten av barna fra tredje klasse døde. Passasjerene var voldsomt naive. Selv når skipet krenget trodde ikke passasjerene at det var så alvorlig. Det leses et langt dikt i sin helhet i dokumentaren, Hjältarna av Karl Asplund. En svensk skillingsvise ved navn Oceanklyveren Titanics undergång avslutter dokumentaren.

The Iceberg That Sank the “Titanic” (2006), a sixty-minute BBC documentary: Dette var en original og sær ide. BBC har laget en dokumentar om isfjellet som sank Titanic. Vi lærer om isveggen ved Grønland, hvor isfjellet har oppstått for 15000 år siden, og den tre år lange ferden mot Titanic. Mange faktorer slo til som gjorde at ulykken var et faktum. I det isfjellet ble truffet av skipet, hadde det antagelig to uker igjen av livet sitt. Kun en prosent av isfjell kommer så langt sør. Vannet smelter det kontinuerlig, og det hadde mistet 90 prosent av størrelsen på sin ferd. Det løsnet fra isveggen i 1909, samme år som Titanic ble påbegynt, for så å støte sammen med skipet i 1912.

Trailer: Dette er en interessant og spennende trailer. Den fokuserer på det faktum at kapteinen ikke fikk beskjed om isfjell i tide. Hvem var på skipet som stoppet litt bortenfor Titanic? Traileren er ganske lang med sine nesten fire minutter.

A booklet featuring an essay by film critic Michael Sragow and archival photographs: Dette essayet leste jeg til slutt og dermed var mange av opplysningene kjent fra ekstramaterialet på blurayen. Kombinert med at det er litt livløst skrevet, fungerer essayet bare som en ok oppsummering.

The Two of Us

The Two of Us (Criterion nr. 388)(DVD)

Frankrike – 1967 – Claude Berri (svart-hvitt)

Den gamle mannen og barnet

Nivå 1 (uten spoilers)

Under naziokkupasjonen i Frankrike føler en jødisk familie seg uttrygge. Foreldrene velger å sende sønnen på åtte år til et gammelt ektepar på landet, siden det er letter å stikke seg vekk der. Han får streng beskjed om å late som om han ikke er jødisk. Gutten og den gamle mannen får knytter et helt spesielt bånd, særlig med tanke på at den gamle mannen er antisemitt. Dette er en vidunderlig film som er lite tilgjengelig.

Nivå 2 (med spoilers)

The Two of Us er en av mine absolutte favoritter i Criterion Collection. Den dukket opp i postkassen min uten at jeg visste noe som helst om den, men etter den første visningen var den blitt en favoritt. Siden har jeg sett den mange ganger. Og hver gang er den en like stor opplevelse, med de samme følelsene som settes i sving. For The Two of Us er en usedvanlig følsom film, elegant og subtil i sitt budskap. Den nyanserer de uvanligste problemstillinger og maler sitt bilde med en malerkost med mange, mange hår i busten.

Claude er altfor vilter til at han kan fortsette å bo i Paris. Faren fortviler over guttens påfunn som tiltrekker seg oppmerksomhet når han heller burde ligge lavt. Å stjele leketøy i butikken og å bli tatt for det, er ikke å ligge lavt. Til slutt ser foreldrene ingen utvei enn å sende ham på landet. Han får beskjed om å skrive navnet sitt som om han var fransk og aldri å vise tissen sin til noen, da han er omskåret. Det kan føre til at han blir angitt.

For den gamle mannen som Claude kommer til er en antisemitt. Han støtter det nazivennlige Vichyregimet og hater briter, jøder, frimurere og kommunister, i den rekkefølgen. Samtidig har han disse vidunderlige trekkene som gjør at vi ikke kan la være å elske den gamle, uvitende mannen. Han er vegetarianer og ordentlig glad i den lille gutten. Han forguder sin kone og sin kjære hund Kinou. Hunden får alltid sitte på sin egen stol ved bordet og spise middag sammen med dem. Mating med gaffel og frokost på senga hører med hundetilværelsen.

Jødehatet hans virker basert på en endeløs rekke fordommer som ikke tåler nærmere gransking. Berri moraliserer aldri i filmen, og den får heller ingen stor oppsummering til slutt. Den gamle mannen er nok like sta på slutten av filmen som han var til å begynne med, men han har måttet undersøke sine standpunkter litt mer inngående enn han kanskje har gjort før. Dette lille mirakelet har lille Claude fått til ved å påpeke at gamle Pepe også har stor nese, slik jødene har. Han må være en jøde!

Samspillet mellom lille Claude og Pepe er av de beste skildret på film. De finner virkelig tonen, og scenen hvor Pepe leker barnespisende bolsjevik er ubetalelig. Med en kniv mellom tennene på jakt rundt i huset etter Claude, får han ved løgn og trusler tak Claude og ”spiser” ham. Dette er bare en av mange morsomme og rørende scener i filmen.

I tillegg til å være en film om antisemittisme og okkupasjon er det en film om familierelasjoner, kjærlighet mellom familiemedlemmer og ikke minst er det en oppvekstfilm. Claude må gjennom mobbing og fantestreker, ung kjærlighet og forberedelse til voksenlivet. Pepe er der som en støtte og veileder, om enn på sin noe utradisjonelle måte. I kontrast til hans fascistiske politiske syn, står hans varme hjerte på dyrenes side. Kona holder kaniner som resten av familien spiser, men ikke Pepe. Han benytter enhver middag til å påpeke at de er kannibaler, og sverger til sine flotte grønnsaker. Han får til og med Claude til å avstå fra kaninspising for å gjøre Pepe glad. I hvert fall mens det er lyst…

Pepe har som sitt store forbilde Philippe Petain, som styrte Vichy-Frankrike. Han var en stor krigshelt fra 1. verdenskrig, og bildet hans henger stolt i stuen til Pepe. Allikevel sitter jeg med en følelse at han ikke deler så mye av fascismens idealer, men heller er litt lite opplyst. Jeg har vondt for å tro at Pepe ville ha snakket som han gjør om han hadde visst hva jødene gikk gjennom i konsentrasjonsleirene. Sønnen er rimelig uinteressert i okkupasjonen, men har ingen sympatier i retning av Petain. Da krigen nærmer seg slutten, presser han faren til å fjerne bildet fra stuen. Det er på tide å forberede seg på en tilværelse uten okkupasjon. Disse små glimtene er nok for Berri til å skildre situasjonen de lever i. Krigen er ikke påtrengende, men vi blir påmint den gjennom små episoder. En tyskertøs som har blitt barbert på hodet, og paradert i en folkemengde under frigjøringen. En plakat som annonserer at for hver tysk soldat som blir drept skal 50 sivile franskmenn henrettes. Et par setninger i en geografitime på skolen.

Michel Simon var ansett som Frankrikes beste skuespiller på 30-tallet, og med god grunn. Hans roller i L’Atalante og Boudo Saved From Drowning er legendariske. Så ble han glemt siden han ble delvis lam etter en ulykke med blekemiddel under makeup. Derfor ble ansiktsmimikken hemmet og karrieren skadelidende. Men rollen som Pepe er kanskje hans beste allikevel. Noen har ment at Pepe er en videreføring av hans rolle som Jules i L’Atalante, og man kan godt godta den påstanden.

Øyeblikket: Det sterkeste øyeblikket for meg i filmen er da hunden Kinou dør. Den bunnløse sorgen som den gamle mannen føler er nydelig formidlet og lett å sette seg inn i. Han har mistet sin beste venn gjennom mange, mange år.

Lyd og bilde

1.85:1 formatet kler denne filmen godt. Bildet er skarpt og kontrastene er gode. Det er i det hele tatt en meget god DVD. Lyden er i mono og i samme kvalitet som bildet. Kjempebra.

Ekstramateriale

Le poulet (1962), director Claude Berri’s Oscar-winning short film: 16 minutter. En liten gutt finner ut at hanen deres skal slaktes og spises til helgen. Han er sterkt knyttet til hanen og pønsker ut en plan for å redde den. Ved å legge et egg under den hver morgen lurer han foreldrene til å tro at de har kjøpt en høne, og at det er bedre å beholde den. Fin liten kortfilm som godt kan sees i forhold til temaet i The Two Of Us. Ved å utgi seg for å være noe annet enn det man er, kan man berge livet. Og at det dessverre skal være nødvendig…

New video interviews with Berri and actor Alain Cohen: Claude Berri opplevde selv hovedtrekkene i filmen, så man kan med rette se den som en delvis selvbiografisk film. Berri opplevde at alt de gamle sa om jødene var feil, så han hadde mye moro med å få dem til å fortelle om jøder. Gutten som spiller hovedrollen hadde selv opplevd relevante ting, som at besteforeldrene ble sendt til konsentrasjonsleire. Dette gjorde ham bedre i stand til å forstå filmens intensjon. Det var morsomt å se den lille gutten som voksen i 2005. Cohen forteller om hvordan han ble valgt ut til å spile i filmen. Han gikk på en jødisk skole som Berri besøkte under castingen. Berri så denne stygge ungen, men trodde ikke at han passet til rollen. Allikevel festet han seg ved ham. Han gikk tilbake til klasserommet noen minutter senere og da var Alain kastet på gangen. Han var en urokråke i virkeligheten også. Berri bestemte seg for å hyre ham, men Michel Simon hadde kontraktfestet at han hadde siste ord i casting av rollen som Claude. De besøkte da Simon i hjemmet hans, en leilighet som omtrent var i oppløsning etter at han hadde mistet apen sin og mistet litt grepet på omgivelsene. De to fant tonen og rollebesetningen var klar. Til sammen er intervjuene på 18 minutter.

Interviews from 1967 with Berri and Michel Simon: Det var entusiasmen til Berri som overbeviste Michel Simon om å spille i filmen. Han fremstår også veldig takknemlig for Truffauts flotte ord om ham i sin anmeldelse. Claude Berri poengterer at filmen handler mer om generelle fordommer enn eksplisitt om antisemittisme. Korte snutter på til sammen 17 minutter.

An excerpt from “The Jewish Children of Occupied France,” a 1975 French talk-show segment featuring Berri and the woman who helped secure his family’s safety during World War II: I dette seks minutter lange klippet fra TV-programmet får vi møte Berri og kvinnen som var inspirasjonen for foreldrenes huseier i filmen. Det var hennes foreldre gutten ble sendt til. Berri mener filmen er en fabel som illustrerer hva Sartre sa om antisemittismen. Det er som noen som sier de ikke liker tomater uten noen gang å ha smakt dem.

A booklet featuring a new essay by critic David Sterritt, an appreciation of the film by François Truffaut, and excerpts from Berri’s memoir: Truffaut var en mester som regissør, men også som filmkritiker. Hans utlegninger om film er alltid lærerike og med en original vinkling. Om The Two of Us sier han at Frankrike har ventet i 20 år på den ekte filmen om det ekte Frankrike under den ekte okkupasjonen, om vanlige franskmenn som verken var motstandsmenn eller kollaboratører. De gjorde verken godt eller ondt, men bare overlevde. The Two of Us er den filmen. David Sterritt har skrevet et essay som er en presis og god oppsummering av filmen og hva som gjør den så god. Claude Berri forteller om innspillingen av filmen og hans møte med den store skuespilleren Michel Simon. En gang forsøkte han å korrigere Simon under innspillingen, men det skulle han ikke ha gjort. Simon brølte: ”Ingen instruerer Michel Simon!” Siden det lot Berri ham være i fred og resultatet viste at Simon visste hva han gjorde. Filmen ble perfekt.

The Last Temptation of Christ

The Last Temptation of Christ (Criterion nr. 70)(Blu-ray)

USA – 1988 – Martin Scorsese (farger)

Jesus – en mann

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er allmenn enighet om at Jesus har levd. Han var en jødisk mann, sønn av en snekker. Islam ser ham som en av profetene, kristendommen ser ham som Guds sønn. Uansett steg han opp fra en vanlig tilværelse til å bli symbolet på frelse. Han ga alle de som tror på ham en mulighet til å komme til Guds Rike.

Nivå 2 (med spoilers)

Jesus hadde alltid et valg. Det var mange ting som skulle klaffe for at han skulle bli symbolet på han som tok menneskets synder på sine skuldre. Romerne måtte se ham som stor nok trussel til at de korsfestet ham. Jødene måtte velge at Barabbas skulle bli løslatt i stedet for Jesus. Judas måtte oppfylle sin funksjon, noe som jeg skal komme tilbake til. Og først og fremst, Jesus måtte være villig til å se dette store offeret som sin oppgave. Det er dette The Last Temptation of Christ handler om, Jesus vilje til å gi fra seg muligheten til å være et vanlig menneske med kone og barn.

The Last Temptation of Christ starter med et bilde av Jesus liggende på bakken med et voldsomt migreneanfall. Det er Gud som enten er smerten eller har gitt ham den. Gud skal utover i filmen vises gjennom smerte og tvil. Ved én anledning går Jesus alene på stranden, men føler at noen går bak ham. Han snur seg men ingen er der. Så hører vi lyden av en stor fugl. Men ingen er å se før Jesus plutselig blir angrepet av noe. Igjen er Gud smerte. Gud gir aldri Jesus den fulle planen for sitt offer, bare bruddstykker som gjør at Jesus til siste slutt er i tvil om meningen med hans offer. Dette krever en stor innsats og tro på egne vegne. Mot slutten av filmen blir Jesus tryggere på meningen med alt, og samtalene med Judas viser oss progresjonen i hans utvikling. Til å begynne med er de to like usikre på veien fremover, men senere skal Jesus gå foran, tryggere i sin oppgave. Diskusjonene med Judas hjelper ham til å bli sikker.

Judas har hatt en renessanse i måten han blir oppfattet på i kristendommen, så vidt jeg har fått med meg. Som et menneske som ikke er religiøst, har jeg fulgt debatten og utviklingen som menigmenn flest. Men jeg husker jo godt fra barndommen at Judas var synonymt med forræder, ordet har jo til og med gått inn i språket vårt som ensbetydende med sviker, på lik linje med ordet quisling. Men sannheten kan se ut til å være mer sammensatt enn som så. Uten Judas ville ikke Guds vilje ha skjedd. Judas er instrumental i å oppnå situasjonen hvor Jesus får muligheten til å ta med seg våre synder på korset, og å dø for vår skyld. Det er Judas som leder romerne til Getsemanehagen slik at de får arrestert Jesus. Som en struktur i en myte, eller enhver historie som bærer i seg et budskap, må de forskjellige elementene få rom til å utspille seg. Judas oppgave er å sørge for at den siste biten i puslespillet kommer på plass. Muligvis kunne Gud ha funnet en annen måte å få Jesus opp på korset, men i denne historien er det Judas som skal sørge for det. Slik sett er han nesten hellig, uunnværlig i troen som dominerer Vesten. Han gjør det motvillig i filmen, siden han elsker Jesus. Men Jesus presser ham til å oppfylle sin del av avtalen. Slik sett sammenfaller filmen med den moderne tolkningen av Judasrollen.

Jesus forkynner først kjærlighet, deretter at han kommer med sverdet, så at han må dø selv. Dette forklares med at han selv ikke vet hele planen bak sitt offer. Bare bruddstykker gis ham og han forholder seg til enhver tid til det han har fått vite. Jesus er en revolusjonær, og måten han blir presentert for oss gjør at vi forstår at han blir sett på med mistro. Han er selv ubestemt og svak. Han ser Magdalena som hore og har lyst på henne, men grunnen til at han motstår fristelsen er ikke moral, men frykten for Gud. Her sammenfaller filmen med den gamle oppfatningen av synet på Maria Magdalena, og ikke den mer moderne tolkningen. I den er Maria Magdalena en religiøs autoritet, men kirkens maktmennesker har redusert henne til hore for å ufarliggjøre henne og etablere en matrialkalsk struktur. Altså at hun et offer for et maktpolitisk spill når det gjaldt tolkning og oversettelse av bibelen.

Jesu siste fristelse, som filmen heter på norsk, oppstår mens han henger på korset. En engel kommer til ham og viser ham livet slik det kunne være om han sier fra seg offerrollen. Han er gift med Maria Magdalena, har fått barn og arbeider som snekker som sin far. Denne sekvensen er rimelig lang, men ender med at han vender seg bort fra dette livet og søker frivillig mot smerten på korset. Alt dette har foregått i hans hode. Tilbake på korset er han tydelig tilfreds og ytrer ordene ”det er fullbyrdet”.

Da Jesus vandrer i ørkenen i 40 dager og 40 netter og hallusinerer, er det Satan som viser seg for ham som en brennende flamme. Det var naturlig at Satan var et av elementene, noe naturlig og grunnleggende. Snakkende dyr representerer andre innflytelsesrike krefter i Jesus liv. Døperen Johannes og Judas blir hørt av Jesus i hans kjemping med tvilen. Willem Dafoe ble blind i tre dager etter strabasene i den solfylt ørkenen. Han innrømmer at filmen antageligvis ikke var bra for karrieren hans, men han er veldig glad i den. En slik kontroversiell film kan ødelegge en karriere i USA.

Disiplene blir fremstil likeså menneskelige som Jesus blir i denne filmen. De er ivrige etter å være Jesus sin favoritt, men vi legger merke til at de trekker hans budskap ned på et banalt nivå. De har ikke den fulle forståelsen av innholdet i budskapet hans. De kan også oppfattes litt vinglete og impulsive i sin tilnærming til den rette vei og midlene som er akseptable. De går ikke av veien for å legge makt bak sine krav og fremstår derfor delvis som en motstandsbevegelse mot romersk okkupasjon. En annen jødisk motstandsfraksjon dreper Lazarus siden han er et bevis på Jesus sine krefter, og derfor må fjernes før for mange ser underet. Dette aspektet ved filmen minnet meg om Monty Pythons Life of Brian, hvor forskjellige jødiske motstandsbevegelser yrer frem.

Selv om filmen først og fremst konsentrerer seg om Jesus dragning mot å avvise Guds plan for ham og leve sitt liv som et vanlig menneske, er det funnet rom for flere av de kjente episodene i Jesus liv. Her er raseringen av markedet i tempelet, korsfestelsen og ikke minst episoden hvor han beskytter Maria Magdalena. Jesus stiller seg foran mennene som skal til å steine kvinnen som har syndet og sier de berømte ordene ”la han som ikke har syndet kaste den første stein”.

Paul Schrader er ikke ukjent for kontroverser, men forteller at han har vokst opp med voldsomme diskusjoner rundt religion. Det ble aldri sett på som noe galt. Men i prosessen med å lage denne filmen, ble det voldsomme reaksjoner. Den politiske høyrefløyen i samarbeid med konservative kristne laget mye rabalder og klarte å få produksjonen stengt ned i første omgang. Videokjeden Blockbuster fører fremdeles ikke filmen i sitt sortiment. Som vanlig hadde ikke kritikerne sett filmen. De kjørte hardt ut med at filmen viste Jesus som homofil, selv om det ikke er snev av rettferdiggjøring av en slik tolkning i filmen.

Schrader argumenterer for at kristendommen er en blodkult. Han innrømmer at det er en litt frekk påstand, men begrunner den godt. Alle dyredrapene gjør at sabbaten var badet i blod. Dette er tonet ned i moderne tider, men tidlig kristendom var blodig. Offerfilosofien betød at mye mening var knyttet til blodet som vasket syndene bort.

Øyeblikket: Menneskene kommer opp fra hullene i bakken, besatt av Satan. Jesus driver ham ut av dem. Alt dette foregår i sakte film, og er en uvanlig kraftfull scene. En kort sekvens, men den virker sterkt på denne tilskueren.

Lyd og bilde

The Last Temptation of Christ er filmet i 1.85:1, med et 5.1 HD lydspor. Bildet er fint nok, men ikke noe mer enn det. Alt er klart og med rimelig god dybde og detaljer. Allikevel får jeg aldri noen kjempeopplevelse av bildet. Et bluray-bilde av solid kvalitet, men ikke mer. Lyden er flottere, med god gjengivelse av den litt primitive musikken, med mye trommer og enkle arrangementer. Musikken var ment å være universell og historisk inspirert.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Martin Scorsese, actor Willem Dafoe, and writers Paul Schrader and Jay Cocks: Et OK kommentatorspor. På flere måter er det Paul Schrader, som skrev manuset til denne filmen og Taxi Driver, som har de mest interessante observasjonene. Men det er et livlig spor med en som vanlig engasjert Scorsese, som er verdt å lytte til. Willem Dafoe snakker om sin rolle som Jesus.

Galleries of production stills, research materials, and costume designs: Flotte HD-bilder av scener fra filmen og innspillingen. Ellers er det bilder og foto av kostymene som brukes i filmen.

Location production footage shot by Scorsese: Dette er Scorseses videodagbok. Han sier selv at han ikke har nok energi til å lage en skikkelig dagbok og resultatet blir deretter. Allikevel er det en del morsomme og interessante klipp fra innspillingen i Marokko.

Interview with composer Peter Gabriel, with a stills gallery of traditional instruments used in the score: Peter Gabriel ble kontaktet under den opprinnelige produksjonen og hentet inn igjen da produksjonen startet opp igjen senere. Essensen i tilnærmingen til musikken var å gripe det etniske og bruke basisrytmer. Scorsese var opptatt av å unngå typisk ”Jesus blir film” musikk, men heller få en gammel men universell sound. Gabriel samarbeidet med Nusrath Ali Khan og mange andre musikere. Det følger også med et fotogalleri av instrumentene, som for eksempel egyptiske tabla.

An essay by film critic David Ehrenstein: The Last Temptation of Christ er en av de mest seriøse, komplekse, litterær og dyptpløyende filmer laget noen gang. Ehrenstein plasserer filmen i tradisjonen til Passion of Jean of Arc, Diary of a Country Priest, The Flowers of St.Francis og The Gospel According to St.Matthews. Han avviser at det finnes antisemitisme i filmen, og peker heller mot The Passion of The Christ i så henseende. Både Mel Gibson og hans far har hatt uheldige uttalelser hva jødene angår.

The Thief of Bagdad

The Thief of Bagdad (Criterion nr. 431)(DVD)

Storbritannia – 1940 – Ludwig Berger, Michael Powell og Tim Whelan (farger)

En magisk verden

Nivå 1 (uten spoilers)

Den onde Jaffar har fordrevet kongen og styrer et brutalt regime. Kongen har blitt omskapt til en blind tigger og hans lojale Abu til en hund. Disse to er våre helter i The Thief of Bagdad. Hvis du lar barnet i deg få litt plass, vil du bli belønnet med et eventyr av den gode, gamle sorten.

Nivå 2 (med spoilers)

Man kan føle 1001 Natt til stede i hver scene i The Thief of Bagdad. Den er en hemningsløs eventyrfilm i eksotiske arabiske omgivelser. Den vil nok være et kjent og kjært minne fra mange oppvekster, som en typisk matinéfilm. Dette er eskapisme på høyeste nivå. Selv syntes jeg filmen var en fin opplevelse, med mange minneverdige scener. Ånden i lampen, flyvende hester og flyvende tepper.

Stridens eple mellom den onde Jaffar og den gode kongen er en prinsesse som holder til i en by langt borte. Da Jaffar bruker svart magi for å forvandle kongen til en blind tigger, ser det ut til at han vil vinne både prinsessen og kongeriket. Men Abu er lojal og kvikk i hodet. Med ham ved sin side, har kongen en sjanse til å vinne kampen. Abu spilles av Sabu som er mest kjent fra Jungelboken, ved siden av denne filmen.

Kongen er en kjekk ung mann som passer godt til den smellvakre prinsessen. Det er et klassisk eventyr dette, med en kjærlighetshistorie i sentrum. Alle håper at de elskende skal få hverandre til slutt, at Jaffar skal tape og få sin straff, og at det skal gå godt med yndlingen Abu. Kjærlighet, kampen mellom det gode og det onde, krydret med imponerende spesialeffekter. Høres det kjent ut? Omtrent som Hollywood bygger opp sine filmer fremdeles, 70 år senere. Lite progresjon der i gården, altså.

Produsent Alexander Kordas genistrek er å gi oss to helter. Slik kan flere egenskaper presenteres for oss, i stedet for at en person besitter en overdreven mengde kvaliteter. Abu er en gatesmart og kvikk helt, mens Ahmad kan konsentrere seg om å være kjekk og troverdig som prinsessens kavaler. Abu kan også utføre ting som ikke ville vært helt passende for en moralsk høyverdig Ahmad. Abu er tyven i Bagdad, som tittelen refererer til.

Ahmad skal jo være en araber, men spilles i filmen av en engelskmann. Hans hvite hud bryter med forestillingen av en arabisk helt, og som Andrew Moor skriver i sitt utmerkede essay må det sees i kontekst med Storbritannias løsnende grep på imperiet sitt. Ahmad i sin hvite skikkelse blir et eksempel på briter som lider utenlands og et symbol på britenes tak på vestlig maskulinitet. Det visner hen.

Filmen er oppført med tre regissører, men det kan ha vært opp til seks regissører involvert. Alexander Korda måtte også steppe inn til tider. Heldigvis merkes ikke den ustabile regissørsituasjonen på det ferdige produktet. Kanskje tilførte produsent Korda det nødvendige limet for å sy sammen filmen på en utmerket måte. Midt under innspillingen erklærte Storbritannia krig mot nazi-Tyskland, og The Thief of Bagdad ble lagt på is. Senere ble den fullført i USA. I denne perioden lagde Korda propagandafilmen The Lion Has Wings, som også er inkludert i denne Criterionutgivelsen.

Øyeblikket: Nok å velge i her, men jeg vil velge scenen med ånden i lampen på stranden. Abu som forsøker å komme seg unna giganten er imponerende spesialeffekter. Sett på bakgrunn av filmens alder synes jeg det var imponerende å se et lite menneske samtidig på skjermen som den enorme ånden.

Lyd og bilde

Technicolourbildet presenteres i 1.33:1 og ser aldeles strålende ut. Kraftige farger, men ikke utflytende. Bildet er som regel skarpt og av høyeste DVDkvalitet. Noen ganger blir det litt soft, men ikke plagsomt ofte. Husk også at filmen er 70 år gammel, men uten mange synlige skader å snakke om. Lyden er meget god.

Ekstramateriale

Two audio commentaries: one featuring renowned directors Francis Ford Coppola and Martin Scorsese, and one with film and music historian Bruce Eder: Kommentatorsporet som deles mellom Francis Ford Coppola og Martin Scorsese er unikt. Begge to har en glødende entusiasme for filmen, og entusiasmen smitter over på oss lyttere. De har vokst opp med filmen og sett den et uttall ganger. De viser den jevnlig for familien. Coppola begynner til og med å synge under kommentatorsporet! Glimrende. Bruce Eder har et nøkternt foredrag, som dessverre blir litt kjedelig i forhold, men det er absolutt ting å ta med seg der også.

Visual Effects, a documentary about the technical achievements of The Thief of Bagdad, featuring interviews with special-effects masters Ray Harryhausen, Dennis Muren, and Craig Barron: At denne filmen er laget i 1940 er nesten ikke til å tro. Den er altså over 70 år gammel, og spesialeffektene må ha vært overveldende den gangen. Selv i dag blir jeg imponert over hvor lite pinlige de er. Med litt godvilje er det lett å leve seg inn i historien og de storslagne scenene. I denne gode dokumentaren får vi et lite innblikk i hvordan de ble laget.

The Lion Has Wings (1940), Alexander Korda’s propaganda film for the English war effort, created when The Thief of Bagdad went into production hiatus: Denne filmen på 76 minutter er et propagandabestillingsverk som Alexander Korda fikk laget. Regissør er Michael Powell, og resultatet er en rimelig spesiell miks av fiksjon og dokumentar. Men alt i alt en ganske spennende film. Litt ubehagelig å tenke på at Powell nærmest forutså The Battle of Brittain i visse scener i filmen. Satire og latterliggjøring av Hitler ble også brukt med stort hell i filmen. Til tider er ikke filmen så heldig i sine grep. Som Ian Christie påpeker i sitt gode essay om filmen, fungerer den overdrevne beskrivelsen av Storbritannias edle hensikter dårlig. Det tipper over i det latterlige, og noen av Kordas egne dialoger er rent frem patetiske. I tillegg bruker filmen klipp fra en dokumentar fra 1937 som advarer folket og sier at landet er uforberedt på krig. I The Lion Has Wings er derimot budskapet at Storbritannia er rede til kamp.

Excerpts from codirector Michael Powell’s audio dictations for his autobiography: Et lydspor som omhandler ting litt på siden av filmen vi har fordypet oss i her. Ikke så veldig engasjerende for meg.

Excerpts from a 1976 radio interview with composer Miklos Rózsa: Nok et isolert lydspor, som jeg i prinsippet ikke er så glad i. Blir litt kjedelig.

Stills gallery featuring rare images of the film’s production and photos shot in Dufaycolor *: Greit. Som overskriften sier vises bilder fra innspillingen.

Optional music and effects track: Et eget lydspor som ikke spiller av dialogen. For meget spesielt interesserte.

Theatrical trailer: Dramatisk og storslagen. Litt utdatert, men et barn av sin tid som er verdt å se.

A booklet featuring new essays by film scholars Andrew Moor and Ian Christie: To gode essay, et om The Thief of Bagdad og et om The Lion Has Wings. Moors er det grundigste, som seg hør og bør da det er hovedfilmen som omtales.

Letter Never Sent

Letter Never Sent (Criterion nr. 601)(Blu-ray)

Sovjetunionen – 1959 – Mikhail Kalatozov (svart-hvitt)

Til Sibir

Nivå 1 (uten spoilers)

4 geologer, tre menn og en kvinne, begir seg inn i Sibir på leting etter diamanter. Faktisk er det mange likheter mellom Sibirs grunnfjell og de stedene i Afrika hvor verdens største forekomster av diamanter finnes. De fraktes inn med helikopter og må klare seg selv fra nå av.

Nivå 2 (med spoilers)

Nok en lite kjent film finner veien til Criterion Collection. Kalatozov er mannen bak filmer som The Cranes Are Flying og I Am Cuba, det kommunistiske propagandamesterverket. Letter Never Sent er en stillferdig film, som konsentrerer seg om spenningsfeltet mellom gruppens psykologi og naturens krefter. Første del av filmen viser oss små pek om gnisninger innad i gruppen, som først og fremst dreier seg om kjærlighet. Siste del viser oss offerviljen for hverandre og kampen mot omgivelsene. Det er vanskelig ikke å lese sovjetisk propaganda inn i dette. Sovjetrusserne i filmen er moralske, sterke og villige til å ofre livet for hverandre. Sovjet hadde en sterk filmsensur i denne perioden, og ville at filmer skulle si noe positivt om Sovjet og russerne. Samtidig synes jeg ikke at dette skjemmer filmen. Kjernen i filmen er uansett et drama i en voldsom og krevende natur, med døden som en høyst reell utgang.

Flere ganger i filmens første del ser vi historien utspille seg mens flammer leker i forgrunnen. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette er et frempek mot den enorme skogbrannen som skal gjøre ekspedisjonen deres til en katastrofe. Denne ytre trusselen konsoliderer gruppen, men en etter en skal de falle fra og dø. Sergei ofrer seg for å berge provianten deres fra flammehavet. Andrei er skadet og begår i praksis selvmord for ikke å sette de andres liv på spill. Tanya pleier Sabinin gjennom hans sykeleie, men bukker under for kulden senere. Kun Sabinin overlever, flytende på et isflak ned til sivilisasjonen og redningen.

Brevet fra tittelen henviser til brevet Sabinin skriver til sin kjære Vera der hjemme, men som han ikke rekker å sende. Etter hvert utvikler brevet seg til å både bli et lengre brev og deretter en slags dagbok, siden han fortsatt har det med seg. Det finnes også et annet brev, eller notat, som ikke blir sendt. Det er Sergeis følelser om Tanya skriblet ned på et ark, da han ikke kan annet enn å undertrykke dem i den situasjonen de er. Disse brevene avslører mye av aktørenes motivasjon, men alt dette glemmes når den ytre trusselen slår til, i form av skogbrannen. Nå er de en enhet og resten av filmen blir et imponerende skue av menneskets kamp mot naturen. Naturen setter alle kluter til for å viske de fire inntrengerne fra jordens overflate. Etter brannen kommer regnvær, vind og snø.

Selv om filmen tydelig er påvirket av det politiske systemet den blir skapt i, kommer den med forsiktige spark til kommunismen. Da gruppen er ille ute og forsøker å få radiosamband, viser Kalatozov oss propagandabyråkratiets mindre sjarmerende sider. I stedet for straks å ta grep, tales det i pompøse vendinger og innlærte fraser. Men det står ikke på viljen til myndighetene til å redde sine borgere. Fly, helikoptre og letemannskaper sendes inn i området for å finne Sabinis gruppe. Dessverre er det for mye røyk i skogen til at de kan bli funnet.

Andrei og Sergei danner to motpoler. Den første en intellektuell, rolig og teoretisk, mens den andre er impulsiv og praktisk. Som del av en gruppe utfyller hverandre fint. Men de vil også ha sine konflikter. Deres egenskaper balanseres av ekspedisjonens leder, Sabinin, med sin lavmælte og behagelige personlighet. Tanya er livlig og tilfører gruppen en feminin kvalitet.

Det er fristende å legge et økologiaspekt til filmen, da det er først da Tanya finner diamanter at helvete bryter løs. Hvis ekspedisjonen kommer seg tilbake med disse prøvene, vil tungt maskineri og utbygging bli neste steg. Kanskje er det Moder Jord som beskytter seg selv mot mennesket gjennom skogbrannen. Og Moder Jord tar knekken på tre av fire geologer. Men det er mulig at denne ideen kommer litt for tidlig for 1959, og heller får fotfeste i de neste tiårene.

Øyeblikket: Da Sergei hakker løs på bakken, mens Tanya studerer jordsmonnet og Sabinin graver i jorda. Sergei filmes fra bakkenivå og opp, slik at han fremstår kraftfull, dynamisk og mektig. Scenen og utsnittet føles som Sovjetpropaganda, og flere av bildene kunne blitt plassert rett på en hammer og sigd-plakat. Det hele er lekkert laget, og gir meg et blaff av episk filmskaping og kald krig-historie.

Lyd og bilde

Som vanlig i 1959 kommer bildet i 1.33:1 og lyden i mono. Bildet er flott, om enn litt soft til tider. Nydelig natur passer bluray-formatet godt. Lyden er ganske bra, med klar gjengivelse av dialogen. Ellers er det en rimelig stille film.

Ekstramateriale

A booklet featuring an essay by film scholar Dina Iordanova: I en Criterionutgivelse strippet for ekstramateriale bortsett fra dette essayet, er det en trøst at det i hvert fall er av god kvalitet. Iordanova beskriver både Kalotozovs generelle filmkarriere og denne filmens innhold.

Downhill Racer

Downhill Racer (Criterion nr. 494)(DVD)

USA – 1969 – Michael Ritchie (farger)

Hunden som løfter benet

Nivå 1 (uten spoilers)

Utforkjøreren David Chappellet får en plass på det amerikanske utforlandslaget da en av utøverne blir skadet. Han har jobbet seg fram fra dårlige forutsetninger, og hans kompromissløse innstilling gir ham problemer i en lagidrett som utfor tross alt er. For David er alle konkurrenter, om de er på hans eget eller andre lag.

Nivå 2 (med spoilers)

I denne lite kjente sportsfilmen fra 1969 ligger kimen til The Sundance Festival, Robert Redfords filmfestival som har løftet mang en lavbudsjettsfilm opp og fram. Redford var produsent på Downhill Racer, og fulgte en mal mange andre filminteresserte skuespillere har fulgt. Han tok godt betalte jobber som skuespiller i storbudsjettsfilmer og produserte lavbudsjettsfilmer selv. Hindringene han støtte på i arbeidet med Downhill Racer, motiverte ham til å starte en festival for filmer som denne. Downhill Racer skulle være første film i en trilogi av lavbudjettsfilmer som handlet om å vinne.

Han valgte Michael Ritchie som regissør, mest fordi denne ikke hadde interesse av idrett og ikke likte ski. Det syntes Redford var supert, for da kunne de fordype seg i hykleriet rundt det å vinne. De var også enige om å lage filmen i en litt abstrakt stil og ikke som en typisk sportsfilm. Roman Polanski var også involvert i prosjektet og det var meningen at Redford skulle spille ektemannen i Rosemary’s Baby, en rolle som senere endte hos John Cassavetes. Da Redford takket nei, torpederte Paramount prosjektet med Downhill Racer for Polanskis vedkommende.

Den ufrivillig komiske tagline som Downhill Racer lanserte seg under, How fast must a man go to get from where he’s at, har nok noe mer ved seg enn man skulle tro. Jeg vil tro det dreier seg om sosial mobilitet, hvordan et menneske kan bevege seg oppover i sin sosiale status fra et nivå langt nede. Flett dette inn i akkurat denne filmens setting, og vi forstår det som hvor fort en utforkjører må kjøre for å vinne og bli løftet opp til OL-mester og idrettshelt. Da har han brutt ut fra en anonym tilværelse fra fattige kår på bygda, fra en bakgrunn som u-utdannet og med liten utsikt til et godt liv. For slik er David Chappellets bakgrunn. Han er som en gatebikkje som kan løpe like fort som renrasede greyhounds. Men gatebikkja vil fremdeles løfte benet og pisse på en sofa om sjansen byr seg.

Man kan aldri løpe fra hvem man er, og man kan muligens aldri forandre seg. I hvert fall ikke på en fundamental måte. Davids personlighet er formet av hans oppvekst, og som vi ser et stykke ut i filmen, fra hans biologiske arv fra farens gener. Trassen, det uartikulerte og lite rause er lett gjenkjennelig i faren hans der de sitter på kjøkkenet i hjembyen til David. Det er ingen ros å få fra faren, selv etter at David har klart å bryte seg fram i verdenstoppen i utfor. I stedet er farens respons en nedbrytende holdning og kommentarer som ytterligere trykker David ned. En gammel manns bitterhet hindrer skryt og oppmuntring i retning av den yngre. Faren er låst i sin tid, og bruker sitt referanseapparat i vurderingen av den moderne tidens muligheter og begrensninger. David faller midt i mellom to verdener. Han har ingen evner som faren noen gang kan verdsette, og han har ikke samtidens gangbare arbeidslivvaluta, som utdanning eller erfaring. Alt han har, er evnen til å gå fort på ski. Davids verdi som menneske er tett knyttet til denne evnen.

Selv i dette miljøet passer han ikke inn. Som en ensom ulv uten de rette sosiale instinktene, vil han aldri kunne bli en inkorporert del av et landslag. Han har feil innstilling til idretten idet han setter sin egen karriere øverst uten å bry seg med å gi et skinn av laglojalitet. Kanskje er de andre utøverne bedre på å late som. For treneren representerer han et problem i så henseende. Hadde ikke David vært en så rask utforkjører som han faktisk er, hadde han blitt vraket fra laget. Treneren, som spilles av Gene Hackman, ser David som et redskap som skal hjelpe ham selv i å nå sine mål som trener.

Filmen etablerer Davids bakgrunn og manglende kulturelle kapital gjennom å vise ham i små praktiske situasjoner. Han snakker tydeligvis ikke fransk, og dermed kan vi anta at hans eneste språk er engelsk. Dette er med på å underbygge et bilde av ham som uten utdanning, noe som bekreftes av treneren i en samtale de to har senere i filmen. David vet øyensynlig heller ikke hva et bidét er, da vi ser ham studere installasjonen med interesse på hotellbadet. Da romkameraten spør om han vet hva det er, svarer han ”selvfølgelig”. Dette forteller oss at David ofte kommer til kort i slike situasjoner, og har vent seg til å bløffe instinktivt. Senere nøstes bakgrunnsinformasjonen opp i sekvensen hvor han besøker sin far. Vi ser her at David kommer fra bygda.

Det finnes en parallell i filmen mellom Davids forhold til den gamle flammen fra hjembyen, og forholdet til Carole Stahl. David demonstrerer sin manglende evne til å bry seg om andre menneskers liv og behov for å fortelle om seg og sine i forhold til begge jentene. Carole Stahl blir brutalt avbrutt av Davids demonstrative tuting midt i hennes historie, og i dette øyeblikk er forholdet mellom de to over. I det andre tilfellet viser David absolutt ingen interesse for jentas utlegging, men synes mer opptatt av om det finnes tyggegummi nærheten. Den andre likheten mellom de to situasjonene ligger i at slik David utnytter sin gamle flamme, utnytter Carole Stahl ham. Hun har en status godt over ham, representert gjennom økonomisk, sosial og kulturell kapital. David har så vidt klatret opp nok til å representere et sosialt sjikte noe over jenta i hjembyen, gjennom sin nyvunne B-kjendisstatus. Men i et europeisk overklassemiljø er han sjanseløs, og faller flere ganger gjennom som lite kultivert og bevandret i sosiale settinger.

Filmen handler strengt tatt ikke om utforkjøring, men om én manns sosiale mobilitet og sosiale utilpasshet. Med sin ekstreme vinnerskalle er David Chappellet til tider en løs kanon på dekk. I intervjuer kan han være frekk, noe som krever aktiv brannslukking fra landslagstreneren. Men David får på grunn av sine skiferdigheter betydelig slingringsmonn for sin oppførsel. Kun når David produserer unnskyldninger for dårlige resultater eller setter helsa på spill blir han satt på plass av treneren.

Redford og manusforfatteren diskuterte grundig slutten på filmen. James Salter ville la filmen ende med at David ikke vinner OL, mens Redford syntes det ble for negativt og ikke minst for krevende for publikum. Her sitter publikum og ser en hel film og i tillegg skal den ende så pass pessimistisk. Han ville gi dem en belønning i form av at hovedpersonen seirer til slutt. Men han får tydelig frem at David var heldig som vant på grunn av at den tyske unggutten falt. Davids triumf vil være kortvarig. Den yngre garde presser seg allerede fram, og deres tid vil snart komme…

Øyeblikket: Egoismen og det ensrettede i Davids personlighet illustreres godt i en scene i en parkert bil. David har sjekket opp en gammel flamme i hjembyen sin, hatt sex med henne og de sitter sammen i bilen etterpå. Hun føler nærhet til David, vil gjerne prate litt med ham om sine drømmer og framtidsplaner. Hun beskriver hennes planer om videre studier, men David har fått det han var ute etter og er tilbake i sin egen egoistiske verden. Han svarer et kort ”vet ikke” på et viktig spørsmål fra henne, for så å spørre om hun har noe tyggegummi.

Lyd og bilde

Det er gledelig å kunne konstatere at denne filmen ikke er lik mange andre filmer fra omtrent samme tid. I stedet for en soft gjengivelse av filmens bilde, er Downhill Racer skarp og eksplosiv i fargegjengivelsen. Siden mesteparten av scenen foregår i meget lyse omgivelser, er detaljnivået og fargene meget godt gjengitt. Bildet er i 1.85:1 og en av de bedre DVDer i Criterion Collection. Bortsett fra en del skiaction, er mesteparten av lydbildet preget av dialog. Begge deler gjengis meget godt i mono.

Ekstramateriale

New video interviews with Robert Redford, screenwriter James Salter, film editor Richard Harris, production manager Walter Coblenz, and former downhill skier Joe Jay Jalbert, who served as a technical adviser, ski double, and cameraman: Mange spennende intervjuer her. Coblenz, Jalbert og Harris utfyller hverandres historier fint. I løpet av 30 minutter dannes et bilde av en film som har en moderne historie med godt skuespill, nøkkelen til hvorfor filmen har holdt seg godt. Det beste ekstramaterialet representeres gjennom det 34 minutters lange intervjuet med Robert Redford. Han påpeker at virkelighetens sportsverden har utviklet seg til å bli mye mer kynisk og kommersiell enn det filmen spådde.

Audio excerpts from a 1977 American Film Institute seminar with director Michael Ritchie: Det følger med et lydspor fra et filmseminar hvor regissør Ritchie diskuterer Downhill Racer og filmskaping generelt. Han forteller også om sin TV-karriere og tidlige filmkarriere. Spennende å høre ham ramse opp sine regissørfavoritter. Peter Watkins, tidlig Kubrick, Keaton og Marx-brothers blir nevnt. Seansen varer i én time.

How Fast?, a rare 12-minute promotional featurette: Robert Redford har fortellerstemmen her og beskriver hvordan det føles å kjøre fort nedover, farene og konsentrasjonen. Han snakker om idretten og filmteamets vilje til å lage film om sporten. Innspillingen blir også kommentert. Dette må være en av de første bakomfilmene som er laget slik de blir i dag. I dag vet produksjonsselskapet at filmen skal ut på DVD og det lages omtrent alltid en dokumentar om innspillingen i samme slengen som filmen. Ofte er de uinspirerte og kjedelige. Denne er bedre.

Theatrical trailer: En trailer på 2.40 som lener seg kraftig på taglinen som oppleves som meningsløs. Den virker ikke inspirerende, og man må ha sett filmen for å forstå en eventuell mening i den. Det er dårlig utgangspunkt for en filmsnutt som skal gi deg lyst til å se hele filmen.

A booklet featuring an essay by critic Todd McCarthy: David Chappellet er en drittsekk i det virkelige liv, i filmen står han som symbol på anti-helten og var med på å definere New Hollywood. Filmen var en kommersiell flopp. Redford og Salter reiste rundt i Europa med det amerikanske utforlaget i karrige kår for å ta til seg atmosfæren. Eksperter har berømmet filmen for realismen og gjengivelsen av idretten. Dette er et ganske langt essay som hører hjemme på øverste hylle.

Hands Over The City

Hands Over The City (Criterion nr. 355)(DVD)

Italia – 1963 – Francesco Rosi (svart-hvitt)

De fete og skallede menn

Nivå 1 (uten spoilers)

Nok en skjult perle fra filmens verden dukker opp i Criterion Collection. Byutviklingen i Napoli er utsatt for rå spekulasjon, i og med at billige tomter utenfor byen kjøpes opp i stor stil. Senere dreies utbyggingen mot tomtene, og verdien har blitt mangedoblet. Da en bygning i en fattig bydel raser sammen blir hele situasjonen gjenstand for en granskning.

Nivå 2 (med spoilers)

Nottola står med hendene strukket utover mot byens bygninger i bakgrunnen. Kameraet står rett bak ham, slik at hendene blir enorme og husene virker små. Hendene forekommer oss som Guds hender, og er virkelig ”Hands over the City”. Problemet er at hendene ikke tilhører Gud, men entrepenøren Nottola.

Da bygningen i den fattige bydelen kollapser på grunn av dunk og rystelser fra den storstilte utbyggingen i nærheten, blir det bestemt at bydelen skal rives og beboerne evakueres. Tilstanden til husene er ustabil. Problemet er at det har vært slik i mange år og at det er først nå det er hensiktsmessig for bystyret å ta affære. Ved å rive og bygge nytt vil mange tjene seg rike, mens beboerne vil havne andre steder, med enda dårligere levevilkår. Politikerne meler sin egen og sine entrepenør-venners kake. Nottola er i byggebransjen, samtidig som han tilhører den høyre fløyen i politikken. Han påvirker lovgivningen i bystyret og som utbygger får han tildelt kontraktene som er skreddersydd firmaet sitt.

Noen ord om realismen i Francesco Rosis film er på sin plass. Første gang jeg så Hands Over The City, ble jeg målløs av sekvensen hvor bygningen raser sammen. Det var som om jeg måtte snu meg og løpe unna, for ikke få steinmassen over meg. Veggen begynte å tippe over mot oss, der kameraet står på bakken og filmer oppover. Så kommer alt på en gang, rasende ned i trange gater med mennesker flyktende i panikk. Støv og steinsprut fyller gatene. En scene som setter tonen fra første øyeblikk og gjør at filmen har min fulle oppmerksomhet til den er ferdig.

De Vita er venstresidens vaktbikkje i bystyret som arbeider hardt for en mer rettferdig og moralsk lovgivning. Han presser igjennom en granskning av byutviklingen, men ledes inn i blindgater hele tiden. De forskjellige kommunale kontorene sender ham og granskningskommisjonen videre i sirkel. Det hjelper heller ikke at brorparten av kommisjonen er besatt av høyrefløyen, som i praksis gransker seg selv. Deres agenda er å trenere rapporten mest mulig, og er raske med å konkludere at alt er i skjønneste orden ved hvert kontor.

Dette er en film om korrupsjon, politisk hestehandel og mektige menn. Vi får ta del i diskusjoner på bakrom, mellom menn som vandrer rundt i de moralske gråsonene. Jean-Pierre Gorin kaller dem de fete og skallede menn. De har store, mørkkledde kropper. Kameraets plassering gjør dem enorme der de okkuperer store deler av skjermen. Hvis ikke skjermen blir fylt av Nottolas massive tilstedeværelse, blir den fylt opp av mange dresskledde menn i utsnitt fra litt lengre avstand. Kun utendørsscener fra de kommende byggeplassene er luftige og gir oss anledning til å puste.

Nottola er en grådig mann som setter velstand meget høyt. Han presses fra skanse til skanse og presset tar på, noe som synliggjøres gjennom et stadig mer urolig kroppsspråk. Siden vi sjelden får høre hva menneskene i filmen føler, legger det stort ansvar på skuespilleren Rod Steigers evne til å formidle tankene via ansiktsutrykk og bevegelse. Vi forstår at han ikke ofrer sønnens posisjon og fremtid med lett hjerte, men det er allikevel noe han gjør uten å nøle når det er påkrevd. Å følge Nottolas manøvrering i det politiske landskapet og sjonglering med politiske allianser er noe av det mest fascinerende med filmen. Han tar fraksjoner med seg fra det ene partiet til det andre for å oppnå sitt mål, som er å bli valgt til ansvarlig for byutviklingen. Slik kan han sitte på begge sider av bordet når utbyggingskontraktene skal forhandles. At han lykkes i dette er et alvorlig slag mot demokratiet og et korrupsjonsfritt politisk klima. De Vita blir stående igjen som en tapper, men slagen mann i sin kamp for en redeligere politisk hverdag. Makta og kapitalen har seiret inntil videre.

I et demokrati er det viktig med en opplyst befolkning som forstår rekkevidden av sine valg. Noe av det høyresiden gjør er korrupsjon eller i gråsonen etisk sett, men noe er også fullt lovlig, muliggjort gjennom likegyldige og uinformerte velgere. De har tross alt stemt frem et bystyre med den sammensettingen det har, selv om de burde ha forstått at disse politikerne ikke ville arbeide for deres sak. De Vita poengterer dette for dem, i en ramsalt tirade i bydelen som rammes. Andre har gitt avkall på råderetten over leilighetene sine gjennom muligheten til en kortsiktig gevinst. Slik sett er filmen god i fremstilling av det realistiske og nyanserte i politikken og psykologien. Napolitanerne er dypt pessimistiske i sitt indre, og Napoli er ikke en optimistisk by.

Hands Over The City er en analyse av en kriminell situasjon. Lignende situasjoner hadde skjedd i Palermo tidligere i virkelighetens Italia. Sannheten blir belyst fra flere vinkler. Planen til Nottola i filmen er å kjøpe billige tomter utenfor byen, for så å påvirke bystyret til å legge utviklingsplaner hvor ekspansjonen endres i retning disse tomtene. Ved å selge disse tomtene til kommunen eller bygge på dem selv, vil verdien skyte i været. I verste fall svindel og korrupsjon, i beste fall en etisk gråsone. Som Nottola sier: Vi følger loven, og loven skapes her i denne salen. Rosi brukte virkelige journalister og politikere i filmen, og derfor skapes den autentiske atmosfæren. Diskusjonene i bystyresalen var ikke over når Rosi ropte ”kutt”, men fortsatte fordi aktørene mente hva de sa i filmen og hadde behov for å få frem sine meninger etter tagning.

Hands Over The City er en realistisk politisk film i samme tradisjon som Z av Costa-Gavras og Battle Of Algiers av Gillo Pontecorvo. Det er ingen tvil om hvor regissørens sympatier ligger, men realismen står i høysetet i beskrivelsen av prosessene. Ingenting overdrives hva dramatikk angår. Spenningen ligger heller i beskrivelsen av politiske prosesser og strategier som utformes i lukkede miljøer. Personlig moral og gruppens etikk får lupen plassert ubehagelig nærme seg. I interne diskusjoner i hørefløyen, ser vi dilemmaene som ærlige personer må forholde seg til. To politikere på hver sin side av et skrivebord, og på hver sin side av en etisk grense. Den ene vil trekke seg, da det vil være umulig for ham å samarbeide med en så korrupt politiker som Nottola. Den andre, partilederen, er forståelsesfull. Allikevel klarer han langsomt å bearbeide utbryteren med velkjente argumenter som at om ikke han gjør det småskitne arbeidet, vil andre gjøre det. Og utbryteren vil sitte igjen uten noe innflytelse. Den eneste umoral er å tape, deklamerer partilederen. Denne ytterst pragmatiske og realpolitiske holdningen, vinner utbryteren tilbake. Han fikk noen argumenter som hjalp til å ta en avgjørelse som gavner ham selv.

Øyeblikket: Bystyrets fraksjon på høyresiden vifter med sine håndflater og roper ”våre hender er rene!”

Lyd og bilde

Filmens format er 1:85:1. Bildet er meget godt, med gode detaljer som bygger opp under den realistiske stilen. Komposisjonene er imponerende og kler 1.85:1 formatet godt. Kontrastnivået er presist og behagelig. Lyden er også god. Rod Steiger snakket engelsk, for så å bli dubbet til italiensk, men det er faktisk ikke påtrengende og etter hvert la jeg ikke spesielt merke til det.

Ekstramateriale

Neapolitan Diary (1992), Francesco Rosi’s feature-length sequel to Hands over the City: I 1992 dro Francesco Rosi tilbake til Napoli og viste Hands Over The City igjen. I denne filmen følger vi filmskaperen og reaksjonene på filmen, hvordan Napoli har utviklet seg og hva den originale filmen har betydd. Det blir en merkelig blanding av dokumentar og essayfilm, men absolutt verdt å se for de som likte Hands Over The City godt. Men ikke vent deg en tradisjonell oppfølger!

New video interviews with Rosi, film critic Tullio Kezich, and filmmaker Jean-Pierre Gorin: Intervjuet med Rosi er på 14 minutter. Rosi er en åpen og engasjert filmskaper som gjerne deler sine meninger om film med andre. Han er en særdeles samfunnspolitisk regissør, i samme tradisjon som Costa-Garvas føler jeg. Hans bakgrunn innen film er fra realismen, som han flere ganger understreker i ekstramaterialet. Filmene og han selv er avhengig av et aktivt og deltagende publikum. Kezich intervjues i fem minutter. Han påpeker at aktørenes privatliv ikke utbroderes, siden Rosi mente at det sjeldent var interessant. Kroppsspråk vil fortelle oss hvilken sinnstilstand de er i og hva de tenker. Filmen tar opp lovgivingen som tillater det kriminelle å blomstre. Den vant gulløven i Venezia. Gorin får tildelt ti minutter. Han mener essensen i filmen er at den løfter røykteppet fra bakrommene og lar oss se de aktiviteter som utspilles der. Han kaller det for klaustrofobisk cinema. Kroppene er store og skjermen er ofte overbefolket.

Video discussion with Rosi, co-writer Raffaele La Capria, and film critic Michel Ciment: Trekløveret samtaler gemyttlig og interessant i 16 minutter om filmen og Napolis politiske situasjon på denne tiden. Manusforfatterne Rosi og La Capria er fra Napoli, men bodde i Roma og fikk dermed et perspektiv på byen utenfra. De er enige om at utbyggingen ikke bare forandret byens utseende men også byens sjel. Historiens utgangspunkt var en bygning som falt sammen, som skjer i virkeligheten. Så skrev de videre ut fra det. Grundig research gjorde at de visste sannheten fra før og resten av filmen skulle bekrefte denne sannheten.

A booklet featuring a new essay by film critic Stuart Klawans and a 2003 interview with Rosi: Klawans trekker sammenligning fra Citizen Kane til Salvatore Guillano og Hands Over The City. Filmene tar virkelige hendelser og utforsker dem via kameraet. Rosi selv kaller det en balansering av virkeligheten og tolkning av virkeligheten. Et intervju med Rosi runder av en meget imponerende samling ekstramateriale. Her poengterer han at han alltid har hatt grunnideen til sine filmer selv, og at det er den eneste veien for ham å gå.