Night And Fog

Night And Fog (Criterion nr. 197)(DVD)

Frankrike – 1955 – Alain Resnais (farger og svart-hvitt)

Obligatorisk dokumentar

Nivå 1 (uten spoilers)

En dokumentar på 31 minutter om nazistenes dødsleire som sier alt som er nødvendig å si. En film alle mennesker burde se minst èn gang.

Nivå 2 (med spoilers)

Kun ti år etter andre verdenskrig lagde Resnais denne dokumentaren om utryddelsesleirene nazistene drev. Med fargebilder som viser de forlatte leirene og svart-hvitt arkivmateriale fra leirene i drift skapes en minneverdig dokumentar med noen av de sterkeste bildene som noen gang er festet til film.

Bildene av den ekstreme lidelsen fangene i disse leirene måtte oppleve er en belastning for oss seere. Samtidig er det viktig at vi presser oss til å se dem, slik at vi kan være ”vitner” om hva som faktisk foregikk den gangen. Spesielt i disse tider hvor de siste overlevende faller fra og fascismen løfter på sitt stygge hode igjen. Historikere som David Irving forsøker å bagatellisere Holocaust, og om noen tiår står det ord mot ord. Da er det ekstremt viktig med dokumentarer som denne, men den må samtidig nå ut og bli sett.

I boken ”Dødens leger” skriver Yngvar Ustvedt om de sinnslidendes skjebne under nazistenes avlivningsprogram for å holde den germanske rase ren. Kun leger kunne sette på gassen, og andre leger sto og så inn i gasskammeret gjennom et lite vindu. De så en voldsom dødskamp og en smertefull død. Noen av de ansvarlige forsvarer seg med at ofrene sovnet stille inn, men dette er kraftig motbevist. I Night And Fog ser vi hjerteskjærende bevis på lidelsene, panikken og brutaliteten. Taket i gasskamrene er klort opp av negler i det ofrene forsøker å klore seg ut gjennom betongtaket. Jeg forstår heller ikke at de ansvarlige tror at handlingene deres skulle bli akseptable ved at ofrene ble ”humant avlivet”. Skremmende.

Filmen viser oss i en distansert stil hvordan gasskamrene ble bygget etter å ha blitt lagt ut på anbud, tegnet og målt opp. Flere tyske firmaer har en skamfull historie, og i følge Store Norske Leksikon spesielt I.G Farben. De produserte Zyklon B-gassen som ble brukt i gasskamrene, og brukte Auschwitzfanger som slavearbeidere. De hadde alt i alt 80 000 krigsfanger og tvangsarbeidere i sin tjeneste under krigen. Flere av lederne ble dømt for krigsforbrytelser etter krigen. Selskapet var på denne tiden verdens største kjemikonsern.

Teksten som leses opp under visningen er skrevet av Jean Cayrol, og den leses av Michel Bouquet i et tørt og nøytralt toneleie. Musikken i filmen står ofte i kontrast til det brutale vi er vitne til. Cayrol var selv en overlevende fra en tysk konsentrasjonsleir. Han skrev romaner etter krigen, spesielt inspirert av hans opphold i konsentrasjonsleiren. Francois Truffaut kalte Night And Fog for tidenes beste film. Her er sitatet: ”The effective war film is often the one in which the action begins after the war, when there is nothing but ruins and desolation everywhere: Rossellini’s Germany Year Zero (1947) and, above all, Alain Resnais’ Nuit et brouillard, the greatest film ever made.”

Night And Fog er overhodet ikke sentimental, men heller merkelig distansert. Den krever forhåndskunnskap om hva som foregikk, for fortellerstemmen ofte nøyer seg med å si at ord ikke kan beskrive hva som foregikk. Dermed må vi selv fylle ut resten, basert på bildene vi ser som er resultatet av handlingene. Slik sett er det et tydelig kunstnerisk grep Resnais har valgt. Vi skal selv delta, for å forstå og huske. På flere måter er det likheter mellom Night And Fog og Shoah, den ni timer lange dokumentaren laget av Claude Lanzmann. Begge innbyr hovedsakelig til refleksjon, men Shoah bruker ingen arkivbilder. Forskjellen er dog først og fremst spilletiden.

Night And Fog er et vitnesbyrd om den totale ondskap, og jeg tror det er viktig at vi bruker dette ordet. For de som er naive angående hva mennesket er i stand til når det får muligheten, vil denne filmen være en øyeåpner. Jean-Luc Godard sa at Au Hasard Balthazar var ”hele verden i løpet av halvannen time”. Det samme kan sies om Night And Fog, bare at her er tiden kuttet ned til en halv time.

Dette er ikke en dokumentar som tar den letteste veien mot det budskapet den vil fremme. Den hopper ikke over det faktum at fanger var fanger verst til tider i konsentrasjonsleirene. Formenn, kapoer, ble rekruttert blant fangene selv og de kunne være de mest brutale av alle vokterne. Kanskje skjedde dette ut fra en frykt for selv å bli drept om de ikke var tydelig dedikert i sine oppgaver. Det er en grusom og hjerteskjærende materie å gå inn i, og det er umulig å sette seg til doms over handlinger utført under slike grusomme omgivelser. Nürnbergprosessene setter en standard for ansvaret for egne handlinger som individ selv om man blir beordret til uakseptable handlinger, men det relaterer seg til soldater. I den uforståelige og umulige situasjonen som fangene befant seg i, blir det skapt en naturtilstand vi ikke helt kan gripe.

Øyeblikket: Hva med fire avkuttede menneskehoder samlet i en kurv, mens kroppene uten hoder sitter oppstilt mot en vegg? Eller en fange, så syk, avmagret og mishandlet at blikket hans er oppsperret og forrykt? Bulldosere som sanker sammen lik og dytter dem i massegraver? Denne filmen er et eneste langt øyeblikk.

Lyd og bilde

Bildene er bra nok til å vise grusomhetene, og lyden formidler fortellerstemmen til den overlevende. Det er bra nok når det gjelder en film som denne, hvor det nesten føles litt feil å legge vekt på det tekniske når budskapet er så viktig. Criterion har som vanlig fjernet tusener av flekker, riper og skader i bildet. Dermed er filmen sikret et videre langt liv blant nye generasjoner.

Ekstramateriale

Excerpts of audio interviews with Alain Resnais from Le Cinéma des cinéastes (1980) and Les Étoiles du cinéma (1994): Litt om innspillingen av filmen. Tydeligvis er materialet tatt fra et program som går gjennom flere filmer i karrieren hans, og vi får ta del i det som omhandler Night And Fog. Noe av materialet i filmen viser en fransk politimann som hjelper til med deporteringen av jøder. Selv hadde ikke filmskaperne lagt merke til det, men franske myndigheter laget et stort nummer av sekvensen og forlangte at det ble klippet bort. Ellers ville de klippe ti minutter bort av slutten, altså en tredjedel. Løsningen ble å gjøre politimannen utydelig. Uten denne inngripen ville det antageligvis ikke blitt noe fokus rundt denne delen av fransk okkupasjonshistorie, men nå har det blitt det. Det er bra.

New essay about the film by Phillip Lopate: I dette tankevekkende essayet kaller Lopate filmen for en anti-dokumentar, siden det vil være umulig å dokumentere noe så forferdelig. Vi ville ikke klart å ta det innover oss. I stedet har Resnais stimulert til refleksjon, ved å vise deler av virkeligheten. Slik som bildene av det oppklorte betongtaket i gasskammeret, kombinert med fortellerstemmen som sier at ”du må vite det”. Altså; du må vite at det stammer fra kloring for å forstå rekkevidden av bildene, og du trenger som menneske å få vite dette. Dobbel mening. Et fantastisk godt essay, tettpakket av informasjon, som krever å bli lest sakte.

Peter Cowie har skrevet et kort essay om hvordan filmen ble til, mottagelsen og kontroversene rundt filmen. Tyske myndigheter forlangte at filmen ble fjernet fra Cannes, noe som ble etterfulgt. Den ble erstattet med en film om franske chateaux. Politisk sensur og feighet på sitt verste.

Essay about composer Hanns Eisler by Russell Lack: Eisler samarbeidet blant annet med Bertold Brecht. Han dro fra Tyskland til USA i 1933, da nazistene kom til makten. Et godt essay som i korte trekk forteller Eislers biografi før det konsentrerer seg om musikken han laget til Night And Fog. Glimrende!

Crew profiles written by film historian Peter Cowie: Dette var en uvant vri fra Criterion, men det fungerte bra. Hver sentral aktør i staben får en liten profil skrevet av Criterion-gjenganger Peter Cowie, sammen med oversikt over utvalgte andre filmer de har deltatt i. Slik kan man legge merke til særtrekk i arbeidet deres.

Optional music and effects track: Et fint valg av Criterion å kunne se denne filmen med forskjellige lydspor. Hver vil gi en litt forskjellig opplevelse. Det er naturlig at man også konsentrerer seg om tekstens mening når det originale sporet er valgt, men det andre sporet med kun musikk gir mer rom for egen refleksjon.

The Lady Vanishes

The Lady Vanishes (Criterion nr. 3)(Blu-ray)

England – 1938 – Alfred Hitchcock (svart-hvitt)

Til våpen!

Nivå 1 (uten spoilers)

Iris skal snart gifte seg og er på vei hjem fra det fiktive landet Badrika i sentral-Europa. På toget møter hun en ytterst elskverdig gammel dame, Mrs Froy. Hun deler kupè med henne og spiser sammen med henne i spisevognen. Plutselig er hun borte, og alle på toget nekter for å ha sett den gamle damen. Iris gir seg ikke, og får hjelp av Gilbert til å finne henne.

Nivå 2 (med spoilers)

Gilbert og Iris har startet bekjentskapet på feil fot, siden hans nattlige musikkøvinger på vertshuset forstyrret Iris sin nattesøvn. Egentlig tåler hun ikke oppsynet på ham, og det er gjensidig. Allikevel forstår vi tidlig at det går i retning av en romanse mellom dem. Dette var en veldig populær romantisk sjanger på 30-tallet, med to kamphaner som til slutt finner ut at de egentlig liker hverandre. Det må sies at Michael Redgrave som spiller Gilbert er ganske så perfekt i slike roller. Senere skal han stråle i filmer som The Browning Version.

Filmen tar sin tid med forviklinger og kaos i vertshuset, før filmen går over i et annet gir straks toget setter seg i bevegelse. Nå strammes historien inn, og tonen blir mørkere. Flere illevarslende karakterer introduseres, og noe av filmens styrke er disse klare og fascinerende bipersonene. Vi aner en konspirasjon og er helt på Iris sin side, siden vi selv har sett mrs. Froy og vet at noen lyver. Men vi vet ikke grunnen. Det hviler også en arroganse fra de engelske aktørene over filmen. Engelske verdier og levemåte fremheves, mens det badrikske fremstilles nedlatende som primitivt og kaotisk. Om dette er del av Hitchcocks politiske propaganda eller en kritisk kommentar til England verdensanskuelse, skal ikke jeg ta stilling til. Men Geoffrey O’Brien påpeker i sitt essay at filmen har blitt sett som humorens og ungdommens overvinnelse av sentral-Europas ondskap. Det er fascinerende at en så lett og luftig film ble laget rett før utbruddet av så ufattelig ondskap.

For det er en lett og underholdende film Hitchcock har laget her. Første halvdel er nesten en ren komedie, før filmen blir til en thriller i siste halvdel. Men selv da er den ispedd mye komedie, først og fremst gjennom de to distingverte erkegentlemen Charters og Caldicott. Selv føler jeg at komikken blir litt datert, og min Hitchcock er ”The master of suspense”, og hans amerikanske filmer som kom senere. Egentlig blir denne filmen litt schizofren, og hadde tjent mer på å velge sjanger tydeligere. I årene som ledet opp mot andre verdenskrig, jobbet de europeiske statslederne hardt for å unngå en ny ødeleggende krig. En litt tungt håndtert propaganda for Englands inntreden i den politiske situasjonen i Europa, trekker også litt ned i The Lady Vanishes. Vi forstår at Hitchcock har lite til overs for pasifisme, og heller mot at England må ta til våpen for å svare på en aggressiv Hitler. Han plasserer den pasifistiske politiske holdningen hos den usympatiske, feige, naive og egoistiske mr. Todhunter. Han vil unngå konflikt, unngå personlig skandale, og ender med å dø en patetisk død allikevel. Han nekter for å ha sett mrs. Froy, noe som kan symbolisere Englands unnfallenhet når det gjelder Tsjekkoslovakia. Små kommentarer fra Charters og Caldicott understreker Hitchcocks agenda, som ”What is England doing?”. De kommenterer cricket, men vi kan tolke det videre enn det.

Man kan også legge merke til hvordan klasseskillene i samfunnet blir portrettert i mikroformat i det lille samfunnet på toget. Konfliktene mellom ”gamle” og ”nye” penger blir skildret i forholdet mellom Charters/Caldicott og Iris. De to ser med misnøye på nyrike og kommenterer ekteskapet hun skal inngå med en mann fra ”gamle” penger, altså en mann fra en god familie. Gilbert ser ut til å være fra middelklassen, og er sammen med mrs. Froy fremstilt i et sympatisk lys. Hun tilfører filmen en mildhet og raushet som de to engelske gentlemen ikke innehar. Hitchcock hadde hele livet følt på klassesamfunnets begrensninger og hadde lite til overs for det.

The Lady Vanishes er fascinerende i all sin klaustrofobiske setting. Hitchcock mestrer bedre enn de fleste å lage spenning med få hjelpemidler og han gjør det ikke lett for seg ved å begrense miljøet til å være et vertshus og et tog i fart. Alt er tett og trangt og overbefolket hele tiden. Jakten på mrs. Froy er mest å betrakte som jakten på en McGuffin, for de av dere som vet hva det er. Det viser seg at hun skal brukes i et eksperiment, men det er av mindre betydning. Poenget er at alle er ute etter noe de verdsetter høyt, og plottet er etablert.

Øyeblikket: Gilbert klatrer på utsiden av toget for å komme inn i neste kupè da et motgående tog kommer i full fart. Togsporene er veldig nærme hverandre. Ved å kaste kroppen inntil togsiden unngår han så vidt å bli truffet. En veldig brå og spennende scene, nesten i overkant realistisk. Det ser ut som om hånden hans skal bli truffet og revet av.

Lyd og bilde

Formatet er 1.33:1, med mono lyd. Bildet er litt soft, lite skarpe detaljer og dybde. Men man ser blu-ray kvaliteten om man ser etter. Det er en god forbedring av DVDen som kom i 2007. Filmen er fra 1938, så jeg er kjempefornøyd med en så fin presentasjon av denne klassikeren. Lyden er grei nok, men teksting er nyttig å kunne slå på.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film historian Bruce Eder: Et ganske godt og informativt kommentatorspor, om enn litt på den tørre siden.

Crook’s Tour, a 1941 feature-length adventure film starring Basil Radford and Naunton Wayne as Charters and Caldicott, their beloved characters from The Lady Vanishes: Det er alltid imponerende når ekstramaterialet inneholder en hel film. Her har Criterion funnet plass til en film som ble laget i kjølvannet av The Lady Vanishes, om de to ytterst korrekte engelskmennene Charters og Caldicott. De ble så populære at de fikk sin egen film. Andre Criterionutgivelser med ekstra filmer er for eksempel Berlin Alexanderplatz og The Thief of Baghdad.

Excerpts from François Truffaut’s legendary 1962 audio interview with director Alfred Hitchcock: Hitchcock var den franske nybølgens store idol og spesielt Truffaut var stor fan. Han må ha vært overlykkelig av å få lov til å intervjue Hitchcock og her får vi høre utdrag fra et godt intervju.

Mystery Train, a video essay about Hitchcock and The Lady Vanishes by Hitchcock scholar Leonard Leff: Et rimelig interessant halvtimes videoessay. Leff er best når han plasserer filmen i sammenheng med andre verdenskrig. Han sitter på mye kunnskap.

Stills gallery of behind-the-scenes photos and promotional art: Som vanlig bare sånn passe interessant. Jeg er mest glad i å se på postere fra gamle filmer, og de er fine her. Bildene er så som så.

A booklet featuring essays by critic Geoffrey O’Brien and Hitchcock scholar Charles Barr: Et usedvanlig lekkert hefte, med fin layout. Essayet av O’Brien er meget godt, med mye bakgrunnsstoff om filmens tilblivelse og filmens plassering i en usikker samtid. Filmen er basert på en svak bok av Ethel Lina White. Essay nummer to er en gjennomgang av Hitchcocks forhold til klasseproblematikken generelt i filmene sine, og i The Lady Vanishes spesielt. Meget interessant.

La Haine

La Haine (Criterion nr.381 )(Blu-ray)

Frankrike – 1995 – Mathieu Kassovitz (svart-hvitt)

Hat/Mothat

Nivå 1 (uten spoilers)

I de franske forstedene i 1995 er situasjonen eksplosiv. Konfrontasjoner mellom politi og minoritetsungdom er vanlig. Frustrert ungdom uten særlig framtidshåp føler seg trakassert av politiet og lever i tillegg i en ørkesløs tilværelse. Ingen jobb, ingenting å fylle dagene med. Ungdommene Vinz, Saïd og Hubert finner så en revolver. Den gir uante muligheter, men er det den rette veien å gå?

Nivå 2 (med spoilers)

Da Makome ble drept i Frankrike tidlig på 90-tallet, sparket det i gang opptøyer som skulle vise seg å være en forsmak på de voldsomme opptøyene i 2005. Makome var en ung gutt som var blitt arrestert, låst til en stol med håndjern og skutt i hodet av en politimann. Han skulle bare true ham da pistolen gikk av. Kassovitz begynte å fundere på dette at man kan stå opp om morgenen og dø samme kveld på en så bisarr måte. Han deltok selv i rolige demonstrasjoner mot episoden og fikk merke politivold på kroppen da politiet angrep. Dette førte til eskalering av konflikten og opptøyer var et faktum. Kassovitz deltar selv gjerne i opptøyer og mener det er et sunt tegn, franskmenn har en revolusjonær historie og opptøyer er aktive handlinger som fører til forandringer, for eksempel i form av lovendringer.

Han velger å la filmen sin kretse rundt tre ungdommer av forskjellig avstamning. Hubert, afrikansk bakgrunn, Vinz med jødisk bakgrunn og Saïd med arabisk bakgrunn. Disse deler en følelse av stagnasjon, fremtidspessimisme og isolasjon. Vinz føler ikke en eventuell rasisme på kroppen selv, men identifiserer seg som en outsider sammen med andre outsidere. Han er den mest aggressive av dem, og han som finner revolveren. Han er en kruttønne som ønsker å slå tilbake. Hubert er mer reflektert, litt mystisk og mildere. Saïd er mer uskyldig rampete. De har ingen jobb, et trøblete forhold til politiet og ingenting å fylle dagene med. Kassovitz får dette tydelig frem i sine nydelige komposisjoner med avstand mellom aktører og lange tagninger. De tre sitter stille, snakker litt sammen i lange strekk av gangen. En liten gutt forteller en lang historie som egentlig ikke har noe poeng. Slik som deres egen tilværelse har den ingen start og ingen slutt, ingen mening.

Som Ginette Vincendeau påpeker i sitt essay er det slående at Kassovitz utelater kvinner i sentrale roller i filmen. Han forsvarer dette med at han ikke ville lage en kjærlighetshistorie. Betyr det at kvinner ikke kan ha en rolle å spille som aktører i et politisk eller sosialt drama? Vincendeau påpeker også fraværet av etnisitet som en viktig faktor i filmen.  De tre hovedaktørene bindes sammen av sin sosiale posisjon, ikke av at de tilhører minoriteter.

Når opptøyene brøt ut, ble det øvet hærverk på de nære omgivelsene. Skoler og biler i forstedene ble satt i brann. Grunnen ligger ikke i at de ikke liker skoler, men at skolene er for dårlige og representerer eller symbolisere myndighetene. Det er også det nærmeste som de kan ødelegge. Ingen leiligheter ble ødelagt, det var ikke retningsløst raseri. I noen byer ble det tatt initiativ til dialog med ungdommene og de følte et behov for å brenne noe. De fikk tilbud om å brenne søppelkasser på motorveien og takket ja til det. Så det er mye frustrasjon som hoper seg opp og som må få en form for utløp. På en måte er hærverk og tagging en form for å uttrykke seg for en gruppe som ikke klarer å uttrykke seg i vanlige kanaler eller å være kreative.

La Haine føles på en merkelig måte som både en statisk film og en road-movie. Tilstanden deres er statisk, uten bevegelse i form av sosial mobilitet, og mye av tiden går med til å vandre formålsløst rundt i forstaden. Samtidig blir filmen et eventyr for de tre, som en odysse mot den sjokkerende finalen. De ender i fine bygårder, kunstutstillinger, politiavhør og stjålne biler. Denne mobiliteten er ikke vanlig hos forstadsungdom, så det føles nok rimelig eksotisk for dem. De finner seg plutselig i en truende situasjon med en gjeng skinheads, og Vinz får unnskyldningen han har ventet på og trekker revolveren. De tar lederen med seg og banker ham opp. Hubert egger opp Vinz til å skyte skinheaden. Han vet hva som bor i vennen. Vinz har ikke drapsmannen i seg og leverer fra seg revolveren for aldri å røre en igjen.

Øyeblikket: Ett bilde summerer opp denne filmen for meg. De tre guttene sitter på lekeplassen, sirlig posisjonert i utsnittet. De ser hver sin vei og stort sett ned. Avstanden mellom dem er nøye tilpasset. De ser ut til å ha snakket seg tomme. Det finnes ingenting å gjøre, og kroppene deres er stille, lekeplassen er stille, livet deres er stille. En langsom, vakker og statisk scene som viser oss hva problemet egentlig er.

Lyd og bilde

La Haine ble filmet i farger, for så å bli gjort om til et fantastisk godt svart-hvitt bilde. Formatet er 1.85:1. Mange flotte detaljer står fram, og jeg har en svakhet for et godt svart-hvitt bilde. Det er sjelden at nye filmer presenteres i svart-hvitt, men her ble det gjort av økonomiske grunner. Det kan vi være glade for. Det gir en spesiell presentasjon. Lyden er også kjempebra i 5.1 DTS-HD, med fiffige effekter laget av en regissør som er glad i amerikansk film.

Ekstramateriale

Audio commentary by Kassovitz: Snakkesalig og kontrollert, godt planlagt. Han er ikke redd for å si sine personlige meninger, og karakteriserer Le Pen og Sarkozy som nynazister. Vi får informasjon om innspillingen og handlingen. Favorittfilmen hans er Mean Streets. Meget bra kommentatorspor.

Introduction by actor Jodie Foster: Virkelig reflektert og omfattende introduksjon av Foster. Hun har god kjennskap til landet og situasjonen som beskrives i filmen. Jodie Foster har slekt og venner i Frankrike og er der hyppig. Hennes involvering i La Haine var som distributør. Det som treffer henne mest med La Haine filmen er sjelen i filmen og det tekniske aspektet. Kassovitz har fått frem det å være i limbo mellom to kulturer.

Ten Years of “La haine,” a documentary that brings together cast and crew a decade after the film’s landmark release: Ideen til filmen fikk Kassovitz fra episoden hvor Makome blir drept av en politimann mens han var lenket til en stol med håndjern. Politimannen skyter ham i hodet. Denne episoden førte via fredelige demonstrasjoner til opptøyer i Frankrike. Det ble påstått fra politiets side at dødsfallet var et uhell, men det har vært så mange slike uhell i Frankrike at det har blitt laget komedier om det. For å få den rette inngangen til filmen, valgte filmteamet å bo i forstaden under filmingen. Gradvis ble de akseptert. Vincent Cassel orket ikke å være der hele tiden, så han dro hjem i helgene på slutten. Hver gang han kom tilbake hadde det skjedd negative episoder.

Featurette on the film’s banlieue setting: Forskjellige samfunnseksperter uttaler seg om forstadsproblematikk i denne fine dokumentaren på 34 minutter. Ungdommen føler hat rettet mot seg og returnerer det. De tar opp det faktum at om du øker befolkningen i trøblete områder øker graden av aggresjon og vold med en høyere potens. Altså om du dobler antallet, øker spenningen firedobbelt for eksempel. Bakgrunnen for fremveksten av forsteder med overvekt av minoriteter og fattige er at myndighetene stoppet byggingen av fasiliteter i området. Til å begynne med var det populært for unge par å bo der, siden flyttet de bort da det manglet cafeer, lekeplasser, kino osv. Det ble et lettvint sted å plassere minoriteter, spesielt fra nord-Afrika. Dermed fikk du et lavressurs-område som sto nederst på prioriteringslisten.

Production footage: I denne korte dokumentaren på 7 minutter, ser vi hvordan de laget scenen hvor Vinz fantaserer om å skyte politimannen. Meget interessant filmteknisk. Kassovitz innrømmer her at han ikke liker politiet noe særlig… I tillegg er det amatøropptak fra innlosjeringen de hadde i forstaden. Ganske kummerlige forhold.

Deleted and extended scenes, each with an afterword by Kassovitz: Dette fungerer bra. Først ser vi en slettet eller utvidet scene, deretter et kort videoessay av Kassovitz hvor han utdyper meningen med scenen.

Gallery of behind-the-scenes photos: Røffe bilder fra en lavbudsjettsfilm. Atmosfæriske og særegne.

Trailers: Trailer 1 er temposterk, med en molotovcoctail sentralt i det visuelle. Tag-line ”Det er ikke hvordan du faller, men hvordan du lander” avslutter traileren. Trailer 2 er hektisk og illevarslende. Begge er gode.

A booklet featuring an essay by film scholar Ginette Vincendeau and a 2006 appreciation by filmmaker Costa-Gavras: Essayet av Vincendeau er kjempegodt. Mye dybdeanalyse og informasjon rundt temaet. Kassovitz og Sarkozy diskuterte videre på Kassovitz sin blogg. Noe av diskusjonen er oversatt og ligger ute på Criterions hjemmeside. Costa-Gavras har en kort kommentar en film han holder høyt.

Salo

Salò (Criterion nr. 17)(Blu-ray)

Italia – 1976 – Pier Paolo Pasolini (farger)

Ikke bare ekkel!

Nivå 1 (uten spoilers)

Mot slutten av andre verdenskrig i Mussolinis fascistiske Italia, samler fire høyerestående libertinere sammen en gruppe ungdommer av begge kjønn. Disse skal delta i deres uhyrlige og perverse lek i Salò, hvor makten bestemmer alt. The President, Lord, Duke og Excellence har tid og rom til å utforske de mørke lystene sine.

Nivå 2 (med spoilers)

Hvor skal man begynne når man skal skrive litt om en film med så mye historie og kontroverser? Salò har blitt kalt tidenes mest motbydelige film. Selv i dag, nesten 40 år etter den kom, er den sjokkerende. Pasolini starter filmen med å vise en plakat med litteraturliste. Her står blant annet Roland Barthes og Simone de Beauvior oppført. Selvfølgelig kan det være noe humor involvert, men antageligvis er det seriøst ment. Salò er en kompleks film, basert på litteratur som også var kontroversiell og gjenstand for mye tolkning. Det var morsomt å se Huysmans referert inne i selve filmen, en forfatter jeg liker godt.

Pasolini baserte strukturen i filmen på Dante, med Circle of Obsessions, Circle of Shit og Circle of Blood. Dette mente han de Sade også hadde hatt i bakhodet da han skrev boken sin, 120 Days of Sodom. Pasolini fant det passende å flytte handlingen til Salò, hovedkvarteret i fascistrepublikken som var Mussolinis Italia. Samtidig mente han ikke at det er kun fascismen som kunne vært portrettert her, men at all makt korrumperer. Sex i Salò er metafor for forholdet mellom makt og subjektet. Pasolini viser med all mulig tydelighet i filmen hva makt gjør med kroppen, hvordan makt reduserer den til en innretning. I praksis er det en nullstilling av de andres personlighet, slik at makt kan utøves. Makt påtvinger oss falske verdier som ikke er rotfestet i kulturen. Salò er Pasolinis rasende oppgjør med globalisering, nykapitalisme og konsumersamfunnet. Han sier det er mulig mennesket har en opprørsk biologi, men samfunnet presser det inn i det konforme. Intet samfunn vil noen gang kunne være fritt for menneskene.

Dette er vel og bra, og noen ganger får Pasolini frem gode poenger for oss som er kritisk til kapitalismen og forbrukssamfunnet. Som at kroppen vår er det eneste markedet ikke får adgang til å kjøpe og selge, men forbrukssamfunnet tingliggjør til og med den. Libertinerne i filmen insisterer på å kontrollere kroppens funksjoner som avføring. Forbrukssamfunnets diktatur er den nye fascismen. Da the Duke skriker ”spis!” til den stakkars jenta for å få henne til å spise ekskrementer, får jeg en assosiasjon til forbrukssamfunnet med sin påtrengende og kommanderende reklame, i lys av hva jeg nå vet om filmen. Men hvordan i all verden skal vi kunne forstå at handlingen med spising av ekskrementer er en kommentar til amerikansk fast-food som Pasolini hevder? I all nedverdigheten, det motbydelige ved scenen, skrik og maktbruk, hvordan får vi hjelp til å trekke den slutningen? Det blir å kreve litt vel mye av publikum, spesielt når man tenker på hvor voldsom Salò er i sine virkemidler. Det var ikke uvanlig at publikum vendte seg bort og ikke orket å se mange av scenene.

Etter utvelgelsen av ungdommene, blir alle fraktet til en stor villa hvor grusomhetene skal finne sted. The Circle of Obsessions er en seanse hvor signora Viccari forteller erotiske og perverse historier, som avbrytes av libertinernes ønske om mer detaljer og seksuelle handlinger med utvalgte ofre. Del to er the Circle of Shit, med sin bankett med ekskrementer som hovedrett. Så følger the Circle of Blood, hvor tortur og drap avslutter prosjektet og dermed filmen. Koplingen av seksualitet og vold er ubehagelig. Homofili, heterofili og pedofili blir skildret enten verbalt eller visuelt, og blandet med vold og nedverdigelse. Her er det ingen nyansering hva seksuelle handlinger angår. Libertinerne veksler mellom tre posisjoner hva deltagelse angår. Alle skal få oppleve de forskjellige sidene av prosessen. En er betraktende og filosoferende, med libertineren plassert på en pidestall med en kikkert. En annen posisjon er den medvirkende, som for eksempel holder en av ungdommene under handlingen. Til slutt finnes den utøvende, som er den mest tilfredsstillende. Han får torturere og drepe. På denne måten kopler Pasolini sammen de forskjellige posisjonene, uten å frita noen av dem for ansvar, slik jeg ser det. Han forsøker å fortelle oss at vi som bare ser på også bærer et ansvar.

Dette var mitt fjerde gjensyn med Salò, og filmen blir bedre når man klarer å se forbi de motbydelige virkemidlene. Vi er jo bygget slik at man venner seg til det meste. Sjokolade- og fruktblandingen som skal passere som ekskrementer mister etter hvert sin sjokkeffekt. Slik får man ro til å konsentrere seg om hva Pasolini forsøker å si med filmen. Etter å ha laget en triologi i hyllest til livet og kjærligheten, er det en desillusjonert Pasolini som har mistet troen på den uskyldige kjærligheten. Resultatet ble Salò, en unik film.

Her er ingen emosjon, ingen sympati, og det gjør filmen vanskelig å se. Salò har ingen hovedpersoner, eller kanskje alle er det, men lite gjøres for at vi skal identifisere oss med noen. Vi er observatører, men også deltagere. Når kikkerten brukes som vårt vindu inn i filmen, blir vi mer bevisst på vår rolle i filmen. Når kikkerten snus, blir det enda tydeligere. Vi er deltagere, som ser på dette fra flere posisjoner. Det er ikke bare et kamera som formidler noe som skjer til oss. Ved et annet tilfelle ser vi inn i et rom fra utsiden av et vindu. I neste klipp er vi inne, og ser ut gjennom det samme vinduet. Er vi inne eller ute? Vi er overalt. Igjen tror jeg Pasolini involverer oss i handlingen og sier at vi ikke er nøytrale observatører, men at dette også angår vårt liv. Som Neil Bartlett sier i sitt essay, tilhører de ubevegelige ansiktene i filmen de som tillot mishandlingen av sine italienske medborgere under det fascistiske styret. Fem unge menn, Umberto, Rino, Franco, Carlo og Claudio har forandret seg i løpet av filmen. Både kroppene og holdningene deres er annerledes nå. De har beveget seg fra apati til deltagelse. Paolini viser ting som aldri må gjøres og aldri vises.

Språket i Salò er som ventet noe spesielt. Pasolini har jo alltid vært opptatt av språk, og har skrevet flere essay om det. I Salò blir det vulgære og ordinære høytidelig, mens det høytidelige blir banalt. Det siteres fra poeter og filosofer når libertinerne er alene, men presisjonen i kildene er dårlig. Det eksisterer et brudd i hva som sies, og settingen det sies i. Midt i prosessen av brutale handlinger, siteres dikt. I rolige samtalesituasjoner på et høyere nivå, fortelles vitser så platte at man vrir seg i stolen.

Skuespillerne fikk ikke vite hva som skulle filmes før samme dag, og måtte bearbeide inntrykkene fort. Det kunne være en utfordring for mange. Men de vennet seg til det, og settet var en ok arbeidsplass allikevel. Nakne mennesker og diverse bisarre effekter var til stede rundt omkring. Pasolinis litt campy stil, som han delte med flere homofile regissører, kom til syne i påfunn som enorme plastpeniser som vokterne bar i sluttscenene. Det er elementer av humor i en film som Salò også…

Øyeblikket: Helt på slutten av filmen ser vi the Lord gjennom kikkerten, skrikende og frådende uten at vi kan høre hva han sier. Han er voldsomt intens og begynner å slå vilt om seg med en pisk. Alt til nydelig kirkemusikk. Så ser vi tre libertinere danse arm i arm. En bisarr scene med bisarr humor, som underbygger galskapen i handlingene. Mesterlig!

Lyd og bilde

Dette er en deilig blu-ray. Bildet er i 1.85:1 og av ypperste klasse. Denne printen gir en utrolig filmlik følelse, med akkurat passe mengde filmkorn. Spesielt fargene er fyldige og nydelig gjengitt. Detaljnivået er flott, med nye småting poppende frem ettersom hvor man ser i bildet. Dybde og skarphet er kjempebra, og vi slipper dette ”softe” utseendet som hvert fall amerikanerne var så glade i på 70-tallet. Et par scener er litt skadet, og de ser kornete ut. Lyden er fin i mono, med lyden som i vanlig italiensk tradisjon litt ute av synk og sterkt til stede i forgrunnen.

Ekstramateriale

“Salò”: Yesterday and Today, a thirty-three-minute documentary featuring interviews with director Pier Paolo Pasolini, actor-filmmaker Jean-Claude Biette, and Pasolini friend Nineto Davoli: Denne dokumentaren begynner med et sitat fra filmskaperen Jean-Claude Biette som hevder at alle som er interessert i samfunnet vi lever i må se Night and Fog og Salò. Denne dokumentaren på 33 minutter er meget interessant, siden den viser oss Pasolini snakke om filmen med sine egne ord. Ved siden av intervjuene ser vi klipp fra innspillingen i svart-hvitt. Filmen var ridd av kontroverser fra første stund. De hadde politibeskyttelse på settet siden trusselbrev ble sendt dem. Sensur og rassia mot filmklubber var vanlig. Salò ble lovlig i flere europeiske land først utover på 2000-tallet.

Fade to Black, a twenty-three-minute documentary featuring directors Bernardo Bertolucci, Catherine Breillat, and John Maybury, as well as scholar David Forgacs: Pier Paolo Pasolini ble slått i hjel av en storvokst ungdom, og bildene fra avisene er som tatt ut av en av hans egne filmer. Pasolini ligger død og blodig, som et offer for en av sine egne karakterer. Filmen ble puttet inn i pornobåsen på 70-tallet, noe som er vanskelig å forstå i dag. For det er ingenting erotisk i denne filmen. Den er heller anti-pornografisk med tanke på hvor distansert og frakoblet den er. Der hvor porno vil tett på aktørene og handlingene i sin filming, holder Salò avstand med et statisk kamera.

The End of “Salò”, a forty-minute documentary about the film’s production: Dette er en litt springende og derfor litt kjedelig dokumentar på 40 minutter. Den handler mye om Pasolinis karriere og spesielt om manusets tilblivelse. Manusforfatteren skrev manus sammen med Pasolini, men for en annen regissør ved navn Sergio Citti. Etter hvert endte det med at Pasolini selv regisserte filmen, etter at manusforfatteren overbeviste ham. Dette har han følt skyld for i ettertid, da han mener det førte til Pasolinis død. Selv avsto han fra credit angående manuset.

Video interviews with set designer Dante Ferretti and director and film scholar Jean-Pierre Gorin: Feretti beskriver hvordan de fulgte en ide om minimalistisk cinema. De startet med tomme rom og fylte inn umulige ting. Fargen rødt, som i fascistisk rødt ble mye brukt. En del fallossymboler ble det funnet plass til. Alt dette ble det de kalte deco-fascisme. De brukte malerier som var forbudt i den perioden av landets historie. Pasolini likte stille kamerapunkter, beveget det sjelden rundt. Men noen ganger fortrakk han håndholdt kamera. Intervjuet er på elleve minutter og meget bra. Jean-Pierre Gorin er en filmskaper som Criterion bruker en del som filmekspert. Selv er jeg sjelden imponert over betraktningen hans. Her snakker han om estetikk som politikk og dermed ytringer. For Gorin ligger volden i filmen i ordene. Det synes jeg er en merkelig observasjon, siden filmen er full av grafisk vold, som må virke ekstrem på oss alle. Han avslutter med å anbefale å se Salò en gang hver 3-5 år, og lover en ny og relevant opplevelse hver gang.

Theatrical trailer: En meget bra trailer! Godt klippet, med uhyggelig og illevarslende musikk. Ganske lang trailer med sine tre minutter og 27 sekunder.

A booklet featuring essays by Neil Bartlett, Breillat, Naomi Greene, Sam Rohdie, Roberto Chiesi, and Gary Indiana, and excerpts from Gideon Bachmann’s on-set diary: Heftet er på 77 sider og essayene varierer fra knapt verdt å lese til strålende. Neil Bartlett mener at filmen er mer berømt for ikke å være sett enn faktisk sett. Den lever mer gjennom ryktet enn hukommelsen. Han forklarer at Salòrepublikken var det uformelle navnet på Den Italienske Sosialrepublikken med base i Salò. Et godt essay.

Neste ut er filmskaperen Catherine Breillat. I et ganske svakt essay påpeker hun dog at det er viktig at en film som Salò finnes. Man må ha en sjel som er klar for å kunne dra nytte av den.

Naomi Green tar opp igjen ideen om at Pasolini ble drept av en ung mannlig prostituert som del av et komplott satt i scene av høyresiden som hadde makten. Drapet føltes som et ekko av scener i filmen.

Sam Rohdie konsentrerer seg om utseendet på filmen. Bildeutsnittene er inspirert av italiensk renessanse. Leonardo da Vincis Den Siste Nattverd er gjenskapt i The Circle of Shit. Salò inneholder minst fire tidslag. 1) 1975, året da filmen ble laget. 2) Slutten av fascistperioden i Italia. 3) Romanens tid, skrevet i 1785. 4) Dantes verk, ca 1308-21.

Roberto Chiesi utdyper Pasolinis syn på samfunnet rundt ham. Han savnet bønder og proletarer som han følte hadde forsvunnet fra samtiden. Overgangen fra jordbrukssamfunn til et industrielt og nykapitalistisk Italia gikk fort. Pasolini skrev antimodernistiske essay i flere medier.

Til slutt følger utdrag fra innspillingsdagboken til Gideon Bachmann. Det er kjempebra lesning, og den beste teksten i heftet. Vi får se diskusjon mellom han og Pasolini, hvor de begge går i dybden på filmens mening og virkemidler.

World On A Wire

World On A Wire (Criterion nr. 598)(Blu-ray)

Tyskland – 1973 – Rainer Werner Fassbinder (farger)

Verdener i et speil

Nivå 1 (uten spoilers)

Et stort selskap har utviklet en samfunnssimulator hvor aktørene har blitt skapt og oppfører seg akkurat som vanlige mennesker. Hjerner og personlighet kan skapes og ”identene” er ikke klar over at de ikke er virkelige mennesker. Fred Stiller er en av ingeniørene bak prosjektet, og får etter hvert hovedansvaret for prosjektet.

Nivå 2 (med spoilers)

World On A Wire er forløperen til Blade Runner, The Matrix og The Truman Show. Det er ingen tvil om at disse filmene skylder mye til denne TV-filmen fra 70-tallet, eller boken bak filmen. Det er en skremmende likhet mellom Blade Runners replikanter og World On A Wires identer. De ser på seg selv som fullverdige mennesker med bevissthet rundt sin egen eksistens og har evnen til å føle fortvilelse og eksistensiell angst når elementer avdekkes som peker mot en sannhet de ikke kan håndtere.

Filmen har like mange likheter med den kunstige verden sett i Matrix og The Truman show, om enn på forskjellig vis. I The Truman Show er Jim Carrey aktør i et direktesendt Realiltykonsept, men han er et virkelig menneske. I The Matrix er det logget inn på virkelige menneskers tankeverden, mens de selv er fysisk passive. Her er det en blanding av realityverdenen fra The Truman Show blandet med kunstige mennesker som replikantene i Blade Runner. Og vi vet ikke hvor mange kunstige verdener som finnes.

Fassbinder hinter mot de forskjellige lagene av virkeligheter gjennom bruken av speil. Til å begynne med ser vi refleksjoner i et speil, senere skal det bli flere speil, og atter senere forvrengninger i speilene for å gjøre usikkerheten total. Fassbinder var alltid glad i speil og refleksjoner i blanke overflater, men aldri mer enn her. Speilet er som en egen karakter. Det er mulig å vandre mellom den kunstige verdenen og den virkelige. Einstein gjør det ved et tilfelle, idet han stjeler personligheten til Fritz Walfang. Fred Stiller kan gå inn i den kunstige verdenen ved å logge seg på en maskin, omtrent som i Matrix. Han hentes tilbake gjennom verdensmoderatoren, om du vil kalle ham det.

Ved første øyekast kan vi bli irritert over det slette skuespillet i World On A Wire. Det er kunstig og fremstår som regelrett dårlig. Ettersom historien skrider frem forstår vi at grunnen er at detnesten bare er kunstige mennesker som er aktører her, og da føles det naturlig. Et paradoks er at det eneste virkelige mennesket i filmen er Eva, og hun  innehar det mest oppstyltede skuespillet. Kanskje oppfører hun seg som hun gjør fordi hun vil gli inn i miljøet…

Etter hvert blir World On A Wire en rimelig kompleks film, og kanskje er det ikke meningen at vi skal forstå alt, eller at den krever en del gjennomsyn. Så vidt jeg forsto har Fred Stiller laget en ident bygget på seg selv og at det er denne vi har fulgt gjennom filmen. Når identer bryter gjennom illusjonen og får tak på den skremmende sanheten, blir de en risikofaktor som Vollmer, Gunther Lause og Christopher Nobody. Disse blir da fjernet i dataprogrammet og minnet om dem hos de andre identene blir eliminert. Hvorfor Stiller er den eneste som husker Lause er jeg litt usikker på. Politiet som etterforsker hans forsvinning har glemt saken til neste møte. Plottet i filmen står i fare for å bikke over i det obskure, men klarer seg akkurat. Eva er projeksjon av den virkelige Eva, Hahn er informanten til media og bindeleddet mellom den kunstige og den virkelige verden, om da ikke Eva er det. Egentlig er ikke alle detaljene så viktig, det viktige er den fremtidsverdenen Fassbinder pensler ut.

Filmteknisk gjør Fassbinder en del interessante ting i World On A Wire. I scenen hvor Stiller holder en pressekonferanse for å forklare Simulacron slik at vanlige folk kan forstå det, velger Fassbinder å overdøve stemmen hans med musikken fra 2001, A Space Odyssey. Samtidig beveger kameraet seg bakover og reduserer Stiller til en bakgrunnsfigur. Det velger også å fokusere på noe annet enn Stiller. World On A Wire er mer film noir enn science fiction ifølge Gerd Gemünden. Den er også en blanding av Fassbinders campy stil med mange referanser og tradisjonell science fiction. Det var for øvrig den eneste science fiction filmen han laget.

World On A Wire er ikke en feilfri film, men den er merkelig engasjerende. Det kan betraktes som en tapt film, som først nå har blitt restaurert av The Fassbinder Foundation og utgitt via Criterion. Dette er science fiction i tradisjonen til Orwells 1984, Huxleys Brave New World og selvfølgelig Phillip K. Dicks Do Androids Dream Of Electric Sheep. Det er science fiction slik jeg liker den. Her formuleres tanker om menneskets framtid og de eventuelle utfordringene som kan komme. Smart science fiction fungerer som advarsler om en samfunnsutvikling vi bør være oppmerksom på. Dessverre har vi sett at flere negative aspekter i denne litteraturen har blitt virkelighet senere…

Litt om slutten, som nok bør tolkes litt mer ambivalent enn den fremstår ved første øyekast. Stiller blir skutt på biltaket og faller sammen i en Kristus positur. Så blir han vekket til live av Eva og lever videre, som Jesus gjorde. Kjærligheten har reddet ham. Men hvor lykkelig vil Fred og Eva bli? Rommet de er i er trist og utsikten ut av vinduene er trøstesløs. Verden er dyster, fargeløs og innestengt. Fassbinder lager ikke et fremmed framtidssamfunn, men viser oss fremtiden nært beslektet med nåtiden.

Øyeblikket: Stiller må møte i en høring hvor statssekretæren er tilstede, sammen med Hirse, Hahn, Siskins og Holm. En resignert Stiller vet at han fremstår som gal, men bryr seg ikke. Sekvensen gir oss assosiasjoner til The Truman show, Matrix og Platons hulelignelse. Fantastisk!

Lyd og bilde

Denne TV-filmen er laget i TV-format som 1.33:1. Så vidt jeg kan se er det absolutt ingen bluray-effekt å hente her. Bildet er rent og fint, men det er ingenting som skiller det fra en god DVD. Det er ingen dybde og ingen skikkelig skarphet. Det er vanskelig å se om objekter er foran eller bak mennesker i bildet. Jeg har vel sett DVDer som har bedre bilde enn denne filmen. Lyden er helt grei, men ikke mer enn det.

Ekstramateriale

Fassbinder’s “World on a Wire”: Looking Ahead to Today, a fifty-minute documentary about the making of the film by Juliane Lorenz: Filmen er bygget på boka ved samme navn av Daniel F. Galouye. Klaus Löwitsch som spiller Stiller var alkoholiker og drakk tett, men gjorde alltid jobben sin til fulle. Fassbinder var en vanskelig mann å arbeide med med raserianfall og humørsyke, men kameramannen følte at han lærte så mye at det hele var verdt det. De laget 16 filmer sammen. Fassbinder likte ikke å ha alt planlagt, men improviserte on location. De lave kameravinklene i World On A Wire stjal han fra Siste Tango I Paris…

New interview with German-film scholar Gerd Gemünden: Intervjuet er på 34 minutter. Gemünden beskriver Fassbinder som en regissør som var forbundet med skandaler i Tyskland, og bedre likt i utlandet. Hele den tyske nybølgen var mer populær utenfor Tysklands grenser. Bølgen besto av regissører som Herzog, Schlöndorf og Wenders. Fassbinder ville gjerne være populær, bli sett av mange og ikke bare lage kunstfilmer. Derfor hadde han et positivt syn på TV-filmer. På 70-tallet fantes det bare to tyske TV-kanaler, så han var sikret et stort publikum om han laget en film for TV. World On A Wire var en slik, Berlin Alexanderplatz en annen.

Trailer for the 2010 theatrical release: Trailer for den restaurerte versjonen på ett minutt og 35 sekunder. OK.

A booklet featuring an essay by film critic Ed Halter: Rimelig flatt essay som ikke oppfyller potensialet. Noen gode opplysninger.

Diary Of A Country Priest

Diary Of A Country Priest (Criterion nr. 222)(DVD)

Frankrike – 1951 – Robert Bresson (svart-hvitt)

Innesperret

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung prest tar over stillingen som landsbyprest i Ambricourt i Frankrike. Men allerede fra starten av blir han isolert og mistrodd. Følelsen av isolasjon og nederlag tærer på den unge mannen både fysisk og psykisk.

Nivå 2 (med spoilers)

Robert Bresson og Jean Renoir var gudfedre for den franske nybølgen. Jean-Luc Godard sa om Bresson at han var fransk film, slik Mozart var tysk musikk og Dostojevskij var russisk litteratur. Han var en outsider som Melville og Tati.

Diary Of A Country Priest er en meget personlig film, i den forstand at man kan legge sin egen tolkning til grunn og hente ut vidt forskjellig tematikk og lærdom. To mennesker som ser den, vil ikke kunne ha den samme opplevelsen. Dette gjelder denne filmen i større grad enn de fleste andre filmer. Religiøsitet, filmerfaring, sans for detaljer og smak blir elementer som vil prege sluttopplevelsen av filmen. Selv har jeg sett denne filmen sammen med en dypt religiøs venn, og vi fikk gode diskusjoner om den både under og etter visning. Den kristne og ateisten ser en film sammen som er laget av en agnostiker…

For Bresson er en spesiell filmskaper. Han er blant mine absolutte favoritter, i godt selskap med John Cassavetes, Werner Herzog, Roy Andersson, Carl Theodor Dreyer og Bela Tarr. Og Stanley Kubrick, Henri-Georges Clouzot, Ingmar Bergman og Francois Truffaut. Og…nei. Får stoppe der. Bresson hadde en unik oppfatning hva skuespill angikk. Han kalte skuespillerne modeller. Han ville ikke at de skulle spille, bare si frem replikker livløst både når det gjaldt mimikk og stemmeleie. Dette konseptet perfeksjonerte han desto senere i karrieren han kom. Ideen bak var at han ikke ville manipulere publikums følelser. Hva man finner trist eller vakkert skal bestemmes ut av det vi ser eller handlingen som foregår. Musikk vil bare forstyrre og dirrigere følelsene våre. Det vil være uvant for en person som ser sin første Bressonfilm, og det er lett å forkaste prestasjonene som dårlig skuespill. Konseptet er virkelig rendyrket når vi kommer til Au Hazard Balthasar (1966) og Mouchette (1967). Selv synes jeg nettopp disse filmene fra tidlig 60-tall er hans beste. I denne filmen fra 1951 er det fremdeles ikke ferdigstilt, men på god vei.

Da den unge presten ankommer Ambricourt, er det med optimisme og pågangsmot. Men allerede den første dagen kommer han skjevt ut. Han ser noe han ikke skulle ha sett, nemlig at greven kysser guvernanten Lousie. Blikkene de sender ham forteller oss at han allerede nå oppfattes som en trussel. Ironien ligger i at han muligens ikke forsto situasjonen, og egentlig ikke er noen trussel for dem. Han har dermed skaffet seg en mektig fiende i greven, og dette forholdet vil aldri normaliseres.

Grevens datter er Chantal. Hun motarbeider presten fra første stund, i likhet med Seraphine. Disse ungjentene er slu og setter presten i vanskelige situasjoner ved flere anledninger. Chantal går heller ikke av veien for å lyve om presten. All slik sladder vil i en liten småby vil finne veien til de som vil høre på det, og prestens overordnede får høre at presten har fått grevinnen til å kaste bildet av sin døde sønn i peisen. Dette er ikke sant, han reddet bildet fra flammene. Seraphine klarer å så tvil om prestens oppførsel ved enkle handlinger som den naive presten ikke forstår. Hun kaster fra seg vesken sin på veien, og presten plukker den opp og leverer den hjemme hos henne. Moren blir straks mistenksom over hvorfor de to har hatt kontakt. Men Seraphine forandrer seg i løpet av filmen og støtter presten mot slutten.

Bresson viser oss hvordan presten blir mer og mer isolert gjennom hvordan han plasserer ham i bildet. Ofte vil vi se presten på utsiden av vinduer, avskjært fra de andre. Noen ganger ser vi ham på innsiden av vinduer, alene i sitt rom. Vindussprosser ser ut som gitter, og impliserer at han er innesperret. Han ser eller blir sett gjennom gjerder.

Den fysiske helsen begynner å skrante, på samme måten som troen hans gjør det. Isolasjonen og nederlaget gjør ham syk. Kroppen tåler etter hvert kun brød og vin, som jo er bestanddelene i nattverden. Det snakkes om drikkingen hans. Med en slik diett er det ikke rart han er syk. Men det er magekreft som til slutt skal ta livet av presten. Det er en sjelden sykdom å få når man er så ung, noe som gjør ham enda mer usikker i sitt forhold til Gud. Dagboken hans fungerer som et bindeledd mellom tankene hans og situasjonene han opplever. Vi får se hva han skriver, og det er utfyllende i forhold til det vi får se på skjermen.

Filmen er basert på en bok av Georges Bernanos. Han skrev også romanen som ble til Mouchette. Prestens tilbøyelighet til vindrikking blir i boken satt i sammenheng med at foreldrene var alkoholikere, men filmen dveler ikke ved det. Dette er først og fremst en film om isolasjon, slik nesten alle Bressons filmer har en hovedperson som lever i isolasjon. Noen ganger ser vi ikke anledningen som fører presten videre inn i isolasjonen, for Bresson er det nok at det skjer. Derfor kan vi komme inn i slutten på en samtale eller situasjon og heller se hva presten foretar som følge av det som har blitt sagt. For eksempel forstår vi at han må ha hatt en opprivende samtale med Chantal, som fører til at han sporenstreks drar til presten i Torcy for veiledning. Senere refererer hun til noe han skal ha sagt, et løfte som han må holde. Hvis ikke han dreper noen, som kanskje kan være farens elskerinne Louise, rømmer hun eller tar livet av seg. Senere i filmen forlater Louise huset og Chantal har vunnet.

Denne historien foregår på 30-tallet og presten i Torcy råder sin nye kollega til å bli respektert og adlydd, men ikke elsket. Dette må sees i sammenheng med kirkens posisjon i Frankrike på denne tiden. Den var en viktig faktor i menneskenes hverdagsliv. Den var også autoritær og mektig, noe som ble gjenspeilet i presten som kirkens representant. Men presten har mistet sin autoritet. Han blir sablet ned når han kritiserer Louises hardhet mot Chantal. Hans eneste seier kommer gjennom sin åndelige tvekamp med grevinnen om sjelens frelse. Hun vender seg til Gud igjen, akkurat i tide før hun dør. Men selv denne seieren forandres til et nederlag gjennom Chantals sladder og den påfølgende konfrontasjonen med den eldste presten.

Seraphine får sympati for presten da han er ute av stand til å ta vare på seg selv, og hun hjelper ham. Hun forteller ham at landsbyen ser på ham som alkoholiker og misliker ham siden han minner dem på kampen for frelse og dyd.

Etter en nedslående samtale med legen i Lille hvor magekreften blir påvist, ender presten hos en gammel studiekollega. De speiler hverandres liv på flere måter. De ligner til o g med litt på hverandre. Vennen har gitt opp eller blitt avsatt som prest og er nå omreisende selger av medisiner. Vi forstår at han antageligvis misbruker tabletter. Her skal presten dø, i et rotete og møkkete rom. Prestens siste timer blir beskrevet i vennens brev, hvis ord leses av ham selv.

Bressons bruk av lyd er spesiell. Lydeffekter forteller oss hva som skjer, selv om vi ikke ser det i bildeutsnittet. Dette gjør at vi selv må fylle inn deler av handlingen. Mange vil finne Bresson kjedelig, men egentlig er han en effektiv filmskaper hvor det ikke kastes bort tid på uviktige scener, eller deler av scener. Han klipper fort til essensen. Derfor kan vi komme inn i scener midt i eller mot slutten. Lyddesignet er også del av denne effektiviteten ved at det formidler flere ting på en gang, eventuelt komprimerer en handling ned til en lyd. Et skudd signaliserer doktorens død, uten at vi er i nærheten av åstedet, men er i en annen scene med presten.

Øyeblikket: etter å ha fulgt den melankolske presten gjennom så mange nederlag og tristhet, var det godt å se ham smile og virkelig ha det fint. Motorsykkelturen med fremmedlegionæren Olivier gjør ham godt. Kanskje får han en ide om hva livet kan være, at det finnes gode opplevelser der ute…

Lyd og bilde

En ganske så god DVD-utgivelse. Bildet er klart og i god stand. Det vises i 1.66:1, akkompagnert av mono lyd. Lyden er god, og den er viktig i denne filmen. Bresson brukte jo lyd som erstatning for bilder noen ganger. Allikevel er dette en tungt dialogdrevet film.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian Peter Cowie: Så mye informasjon komprimeres i setningene, at man blir litt overveldet. Men dette er lærerikt! Peter Cowie er meget ofte brukt av Criterion, og han innehar virkelig en enorm kompetanse. En interessant opplysning han nevner er at Robert Bresson ikke var troende katolikk, men agnostiker. I slike komplekse filmer som dette, kan det være nyttig å ha i bakhodet mens man ser filmen. Bresson likte å ringe aktuelle skuespillere før han så dem, siden han var mest opptatt av stemmen deres. Den sa mer om dem enn utseende og kroppsspråk. Til rollen som presten ekskluderte han alle ikke-troende.

Trailer: Tja. Ikke særlig bra. Traileren har fokus på hvordan presten ikke kommer overens med lokalbefolkningen. Sentimentalt og lite egnet til å vise hvor god filmen egentlig er.

New essay by film critic Frédéric Bonnaud: Diary Of A Country Priest er en film om innesperring. Dette er utgangspunktet til kritiker Bonnaus, og han bruker dette essayet til å underbygge påstanden. Godt essay, og det bør det være siden dette er det eneste ekstramaterialet på utgivelsen ved siden av kommentatorsporet.

A Night To Remember

A Night To Remember (Criterion nr. 7)(Blu-ray)

England – 1958 – Roy Ward Baker (svart-hvitt)

Natten da alt gikk galt

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er i år 100 år siden gigantskipet Titanic gikk ned. I 1958 kom den store filmen om forliset, og Criterion har akkurat gitt ut en nydelig bluray-utgivelse av filmen. Her følger vi det skjebnesvangre forliset på kloss hold. Skremmende, historisk korrekt og tankevekkende.

Nivå 2 (med spoilers)

En mild vinter i Antarktis gjorde sitt til at isfjellet drev speielt langt sør. I tillegg til at isfjellet ikke skulle vært i skipsleia til Titanic, skjedde det mange menneskelige feil som muliggjorde katastrofen. Isfjellvarslene ble ikke formidlet videre til kapteinen. Titanic manglet livbåter til 1500 mennesker. Idet kollisjonen var uunngåelig skulle ikke skipet ha svingt unna, men krasjet rett i isfjellet. Da ville skadene blitt minimale og skipet ville kunne ha fortsatt reisen. I stedet sørget unnamanøveren for at skipet ble flenget opp langs siden og fem skott ble revet opp. Hadde bare fire skott blitt fylt med vann, ville skipet ha kunne holdt seg flytende.

Filmen starter med den angivelige sjøsettingen av Titanic, men det vi ser er i virkeligheten sjøsettingen av Queen Elizabeth. Filmen bruker i noe grad dokumentarklipp. Det brukes også klipp fra en tysk film fra rundt 1912, med noe annet samtidig materiale. Åpningen kan sies å være en leksjon i effektiv historiefortelling. Vi ser proviant bli lastet og sjekket, noe som forteller oss hvor stort skipet er. Maten skal forsyne 2200 mennesker på reisen.

Passasjerene om bord på Titanic var delt inn i tre klasser. Tredje klasses lugarer lå under vannlinjen og var selvfølgelig området med minst komfort. Men immigrantene fra Irland som utgjorde hoveddelen av tredje klasse, så på oppholdet som luksus uansett. Hjemme hadde de kanskje ikke ordentlig gulv, innlagt vann og strøm. Den varierte passasjermassen med mange forskjellige språk vanskeliggjorde evakueringen i stor grad. I filmen er dører ned til tredje klasse holdt låst helt til det er deres tur til å komme opp på dekk. Da er de fleste livbåter låret. Stort sett gikk evakueringen rolig for seg, men det ble avfyrt skudd for å roe tilløp til panikk.

Mye har blitt sagt om kapteins Smiths rolle i forliset. Filmen ser ut til å unnskylde ham i en viss grad, men påpeker at han var noe skjødesløs i sin tilnærming til faren som oppsto. Farten var rimelig høy. Han virker tilnærmet handlingslammet i perioder, og Lightoller må ta tak i situasjonen. Kaptein Smith hadde aldri opplevd ulykker og dette var hans siste tur før han skulle pensjonere seg. Han var den høyest lønnede kapteinen på havet, og avskjedsturen hans var jomfruturen til verdens største skip. Alle mente også at Titanic var usynkbart og han ble antageligvis lullet inn i en for sterk trygghetsfølelse. I tillegg må det jo sies at varslene om isfjell i farvannet aldri ble rapportert til ham.

Den som kommer dårligst ut av det i filmen er kapteinen på det nærmeste skipet Californian. Han virker merkelig uinteressert i å bistå og velger alltid å tro på det alternativet som innebærer minst anstrengelse for ham. Det resulterer i at ingenting blir gjort bortsett fra å signalisere med lys til Titanic. Kapteinen har også vondt for å tro at Titanic kan ha problemer og tolker nødrakettene som fleip eller alternativer til fyrverkeri. Filmen satte i gang en stor diskusjon om Californians rolle i dramaet.

Kaptein Smith var meget lik skuespilleren som gestalter ham. Den store helten i filmen er Second Officer Charles Herbert Lightoller, som spilles av Kenneth More. Lightoller blir fremstilt som en handlekraftig og praktisk mann, hvis eneste feil må være at han tar prinsippet om ”kvinner og barn først” litt for langt. Det kan se ut som om Lightoller fulgte prinsippet om ”kun kvinner og barn”. Flere av livbåtene på Titanic ble låret halvfulle, selv om det var en skrikende mangel på plass. I filmen ser vi også at mannskapet ikke var konsekvent, med forskjellige evakueringsrutiner avhengig av hvilken side av skipet de opererte på. Menn hadde større sjanse til å komme med på den ene siden. Det fantes også menn som tok på seg kvinnehatter for å snike seg med i livbåtene. Men stort sett ble det utvist en heroisk holdning blant passasjerene, med mange eksempler på mennesker som ofret livet sitt for andre. Spesielt gjaldt det ektemenn som sørget for at konene ble berget mens de ventet videre på plass i livbåtene, vel vitende om at den plassen aldri ville komme…

A Night To Remember er en gripende film. Den klarer å sette kloa i oss og trekke oss inn som deltagere i dramaet. Det er som om vi er med på turen og kjenner på frykten og håpløsheten som etter hvert alle føler på. Ved flere anledninger klarer filmen å virkeliggjøre for oss hvordan passasjerer og mannskap må innse at de skal dø. Og de får ikke lang tid til å forsøke å ta inn over seg denne vissheten og forberede seg. De uhyggelige dilemmaene som mannskapet står overfor, som å velge hvem som skal leve og hvem som skal dø, føles nesten uutholdelige. Ved de anledningene vi kommer tett på enkeltindivider blant passasjerer, ser vi hvordan de med stoisk ro og resignasjon ofrer seg for et mål de setter enda høyere enn sitt eget liv. Ektemenn sørger for at kona og barna kommer seg i livbåten før de frivillig blir igjen blant de som kommer til å gå ned med skipet.

Don Lynch på kommentatorsporet mener at Titaniculykken på en måte markerte slutten på klasseskillet. Det å ha penger og kle seg fint skulle ikke lenger avgjøre at man var mer verdt enn andre. Filmen gjorde det bra i England, men krevde mer arbeid i USA. Der forventer publikum filmstjerner og de fulgte stjernene mer enn filmene. Men til slutt ble den en suksess der også.

Øyeblikket: Den rolige og saklige samtalen mellom ingeniør Andrews og kaptein Smith. De kartlegger skadene Titanic er påført mens de står bøyd over skipstegningene, og Andrews konstaterer lakonisk at skipet vil synke innen halvannen time. Vantroen står å lese i kapteinens ansikt, før resignasjonen synker inn. Konsekvensene av det som har skjedd går langsomt opp for mannen som mente, som alle andre, at skipet ikke kunne synke. Og livbåtene har bare plass til ca 800 av de 2200 passasjerene. En nydelig scene med to menn som forsøker å fatte rekkevidden av en katastrofe som de begge har et stort ansvar for.

Lyd og bilde

Det er deilig å se dette mesterverket folde seg ut på skjermen i en 1.66:1 presentasjon. Bildet er sylskarpt og uskadet. Dybden og kontrasten er flott. Jeg la aldri merke til riper eller støy i bildet. Akkurat passe mengde filmkorn gir oss en topp filmopplevelse. Lyden er god i mono.

Ekstramateriale

Audio commentary by Don Lynch and Ken Marschall, author and illustrator of “Titanic”: An Illustrated History: Meget saklig og informativt kommentatorspor som kler filmen godt. Opplysningen herfra er flettet inn i omtalen min. Alt for mye sies her til å liste opp.

The Making of “A Night to Remember” (1993), a sixty-minute documentary featuring producer William MacQuitty’s rare behind-the-scenes footage: A Night To Remember var den største britiske filmen på 50-tallet. Både klærne og rommene var så autentisk laget som mulig. Dekket ble bygget så det var litt skjevt. Til det gikk det med 4000 tonn sement. Livbåtscenene ble innspilt i et utendørs basseng. Det var kaldt ute slik at frostrøyken sto fra munnen på skuespillerne, noe som gir filmen et realistisk preg. En vel anvendt time dette.

Archival interview with Titanic survivor Eva Hart: Hun var den siste overlevende da årtusenet tikket mot slutten. En meget korrekt eldre dame forteller fra den grufulle natten med stor autoritet. Som hun har hevdet i alle år siden, er det nå bevist at Titanic knakk på midten. Hun synes det er bra at hun nå blir trodd. Hun kan fremdeles ikke se bilder av Titanic uten å plages. Hart er et av vitnene på at orkesteret spilte helt til slutt, selv etter at hun satt i livbåten. Intervjuet varer i 23 minutter.

En natt att minnas (1962), a half-hour Swedish documentary featuring interviews with Titanic survivors: God, gammeldags dokumentar med en ytterst høflig og korrekt programleder. Intervjuene er gode, med svenske overlevende som deltagere. Agnes Sandstrøm reiste på tredje klasse og var meget fornøyd med både service og komfort. Dokumentaren er blant annet basert på denne filmen og boken ved samme navn. Av ubehagelige opplysninger som kommer frem her er at klasseskillet ble opprettholdt også under evakueringen. Alle barn på første og andre klasse overlevde, mens flesteparten av barna fra tredje klasse døde. Passasjerene var voldsomt naive. Selv når skipet krenget trodde ikke passasjerene at det var så alvorlig. Det leses et langt dikt i sin helhet i dokumentaren, Hjältarna av Karl Asplund. En svensk skillingsvise ved navn Oceanklyveren Titanics undergång avslutter dokumentaren.

The Iceberg That Sank the “Titanic” (2006), a sixty-minute BBC documentary: Dette var en original og sær ide. BBC har laget en dokumentar om isfjellet som sank Titanic. Vi lærer om isveggen ved Grønland, hvor isfjellet har oppstått for 15000 år siden, og den tre år lange ferden mot Titanic. Mange faktorer slo til som gjorde at ulykken var et faktum. I det isfjellet ble truffet av skipet, hadde det antagelig to uker igjen av livet sitt. Kun en prosent av isfjell kommer så langt sør. Vannet smelter det kontinuerlig, og det hadde mistet 90 prosent av størrelsen på sin ferd. Det løsnet fra isveggen i 1909, samme år som Titanic ble påbegynt, for så å støte sammen med skipet i 1912.

Trailer: Dette er en interessant og spennende trailer. Den fokuserer på det faktum at kapteinen ikke fikk beskjed om isfjell i tide. Hvem var på skipet som stoppet litt bortenfor Titanic? Traileren er ganske lang med sine nesten fire minutter.

A booklet featuring an essay by film critic Michael Sragow and archival photographs: Dette essayet leste jeg til slutt og dermed var mange av opplysningene kjent fra ekstramaterialet på blurayen. Kombinert med at det er litt livløst skrevet, fungerer essayet bare som en ok oppsummering.

The Two of Us

The Two of Us (Criterion nr. 388)(DVD)

Frankrike – 1967 – Claude Berri (svart-hvitt)

Den gamle mannen og barnet

Nivå 1 (uten spoilers)

Under naziokkupasjonen i Frankrike føler en jødisk familie seg uttrygge. Foreldrene velger å sende sønnen på åtte år til et gammelt ektepar på landet, siden det er letter å stikke seg vekk der. Han får streng beskjed om å late som om han ikke er jødisk. Gutten og den gamle mannen får knytter et helt spesielt bånd, særlig med tanke på at den gamle mannen er antisemitt. Dette er en vidunderlig film som er lite tilgjengelig.

Nivå 2 (med spoilers)

The Two of Us er en av mine absolutte favoritter i Criterion Collection. Den dukket opp i postkassen min uten at jeg visste noe som helst om den, men etter den første visningen var den blitt en favoritt. Siden har jeg sett den mange ganger. Og hver gang er den en like stor opplevelse, med de samme følelsene som settes i sving. For The Two of Us er en usedvanlig følsom film, elegant og subtil i sitt budskap. Den nyanserer de uvanligste problemstillinger og maler sitt bilde med en malerkost med mange, mange hår i busten.

Claude er altfor vilter til at han kan fortsette å bo i Paris. Faren fortviler over guttens påfunn som tiltrekker seg oppmerksomhet når han heller burde ligge lavt. Å stjele leketøy i butikken og å bli tatt for det, er ikke å ligge lavt. Til slutt ser foreldrene ingen utvei enn å sende ham på landet. Han får beskjed om å skrive navnet sitt som om han var fransk og aldri å vise tissen sin til noen, da han er omskåret. Det kan føre til at han blir angitt.

For den gamle mannen som Claude kommer til er en antisemitt. Han støtter det nazivennlige Vichyregimet og hater briter, jøder, frimurere og kommunister, i den rekkefølgen. Samtidig har han disse vidunderlige trekkene som gjør at vi ikke kan la være å elske den gamle, uvitende mannen. Han er vegetarianer og ordentlig glad i den lille gutten. Han forguder sin kone og sin kjære hund Kinou. Hunden får alltid sitte på sin egen stol ved bordet og spise middag sammen med dem. Mating med gaffel og frokost på senga hører med hundetilværelsen.

Jødehatet hans virker basert på en endeløs rekke fordommer som ikke tåler nærmere gransking. Berri moraliserer aldri i filmen, og den får heller ingen stor oppsummering til slutt. Den gamle mannen er nok like sta på slutten av filmen som han var til å begynne med, men han har måttet undersøke sine standpunkter litt mer inngående enn han kanskje har gjort før. Dette lille mirakelet har lille Claude fått til ved å påpeke at gamle Pepe også har stor nese, slik jødene har. Han må være en jøde!

Samspillet mellom lille Claude og Pepe er av de beste skildret på film. De finner virkelig tonen, og scenen hvor Pepe leker barnespisende bolsjevik er ubetalelig. Med en kniv mellom tennene på jakt rundt i huset etter Claude, får han ved løgn og trusler tak Claude og ”spiser” ham. Dette er bare en av mange morsomme og rørende scener i filmen.

I tillegg til å være en film om antisemittisme og okkupasjon er det en film om familierelasjoner, kjærlighet mellom familiemedlemmer og ikke minst er det en oppvekstfilm. Claude må gjennom mobbing og fantestreker, ung kjærlighet og forberedelse til voksenlivet. Pepe er der som en støtte og veileder, om enn på sin noe utradisjonelle måte. I kontrast til hans fascistiske politiske syn, står hans varme hjerte på dyrenes side. Kona holder kaniner som resten av familien spiser, men ikke Pepe. Han benytter enhver middag til å påpeke at de er kannibaler, og sverger til sine flotte grønnsaker. Han får til og med Claude til å avstå fra kaninspising for å gjøre Pepe glad. I hvert fall mens det er lyst…

Pepe har som sitt store forbilde Philippe Petain, som styrte Vichy-Frankrike. Han var en stor krigshelt fra 1. verdenskrig, og bildet hans henger stolt i stuen til Pepe. Allikevel sitter jeg med en følelse at han ikke deler så mye av fascismens idealer, men heller er litt lite opplyst. Jeg har vondt for å tro at Pepe ville ha snakket som han gjør om han hadde visst hva jødene gikk gjennom i konsentrasjonsleirene. Sønnen er rimelig uinteressert i okkupasjonen, men har ingen sympatier i retning av Petain. Da krigen nærmer seg slutten, presser han faren til å fjerne bildet fra stuen. Det er på tide å forberede seg på en tilværelse uten okkupasjon. Disse små glimtene er nok for Berri til å skildre situasjonen de lever i. Krigen er ikke påtrengende, men vi blir påmint den gjennom små episoder. En tyskertøs som har blitt barbert på hodet, og paradert i en folkemengde under frigjøringen. En plakat som annonserer at for hver tysk soldat som blir drept skal 50 sivile franskmenn henrettes. Et par setninger i en geografitime på skolen.

Michel Simon var ansett som Frankrikes beste skuespiller på 30-tallet, og med god grunn. Hans roller i L’Atalante og Boudo Saved From Drowning er legendariske. Så ble han glemt siden han ble delvis lam etter en ulykke med blekemiddel under makeup. Derfor ble ansiktsmimikken hemmet og karrieren skadelidende. Men rollen som Pepe er kanskje hans beste allikevel. Noen har ment at Pepe er en videreføring av hans rolle som Jules i L’Atalante, og man kan godt godta den påstanden.

Øyeblikket: Det sterkeste øyeblikket for meg i filmen er da hunden Kinou dør. Den bunnløse sorgen som den gamle mannen føler er nydelig formidlet og lett å sette seg inn i. Han har mistet sin beste venn gjennom mange, mange år.

Lyd og bilde

1.85:1 formatet kler denne filmen godt. Bildet er skarpt og kontrastene er gode. Det er i det hele tatt en meget god DVD. Lyden er i mono og i samme kvalitet som bildet. Kjempebra.

Ekstramateriale

Le poulet (1962), director Claude Berri’s Oscar-winning short film: 16 minutter. En liten gutt finner ut at hanen deres skal slaktes og spises til helgen. Han er sterkt knyttet til hanen og pønsker ut en plan for å redde den. Ved å legge et egg under den hver morgen lurer han foreldrene til å tro at de har kjøpt en høne, og at det er bedre å beholde den. Fin liten kortfilm som godt kan sees i forhold til temaet i The Two Of Us. Ved å utgi seg for å være noe annet enn det man er, kan man berge livet. Og at det dessverre skal være nødvendig…

New video interviews with Berri and actor Alain Cohen: Claude Berri opplevde selv hovedtrekkene i filmen, så man kan med rette se den som en delvis selvbiografisk film. Berri opplevde at alt de gamle sa om jødene var feil, så han hadde mye moro med å få dem til å fortelle om jøder. Gutten som spiller hovedrollen hadde selv opplevd relevante ting, som at besteforeldrene ble sendt til konsentrasjonsleire. Dette gjorde ham bedre i stand til å forstå filmens intensjon. Det var morsomt å se den lille gutten som voksen i 2005. Cohen forteller om hvordan han ble valgt ut til å spile i filmen. Han gikk på en jødisk skole som Berri besøkte under castingen. Berri så denne stygge ungen, men trodde ikke at han passet til rollen. Allikevel festet han seg ved ham. Han gikk tilbake til klasserommet noen minutter senere og da var Alain kastet på gangen. Han var en urokråke i virkeligheten også. Berri bestemte seg for å hyre ham, men Michel Simon hadde kontraktfestet at han hadde siste ord i casting av rollen som Claude. De besøkte da Simon i hjemmet hans, en leilighet som omtrent var i oppløsning etter at han hadde mistet apen sin og mistet litt grepet på omgivelsene. De to fant tonen og rollebesetningen var klar. Til sammen er intervjuene på 18 minutter.

Interviews from 1967 with Berri and Michel Simon: Det var entusiasmen til Berri som overbeviste Michel Simon om å spille i filmen. Han fremstår også veldig takknemlig for Truffauts flotte ord om ham i sin anmeldelse. Claude Berri poengterer at filmen handler mer om generelle fordommer enn eksplisitt om antisemittisme. Korte snutter på til sammen 17 minutter.

An excerpt from “The Jewish Children of Occupied France,” a 1975 French talk-show segment featuring Berri and the woman who helped secure his family’s safety during World War II: I dette seks minutter lange klippet fra TV-programmet får vi møte Berri og kvinnen som var inspirasjonen for foreldrenes huseier i filmen. Det var hennes foreldre gutten ble sendt til. Berri mener filmen er en fabel som illustrerer hva Sartre sa om antisemittismen. Det er som noen som sier de ikke liker tomater uten noen gang å ha smakt dem.

A booklet featuring a new essay by critic David Sterritt, an appreciation of the film by François Truffaut, and excerpts from Berri’s memoir: Truffaut var en mester som regissør, men også som filmkritiker. Hans utlegninger om film er alltid lærerike og med en original vinkling. Om The Two of Us sier han at Frankrike har ventet i 20 år på den ekte filmen om det ekte Frankrike under den ekte okkupasjonen, om vanlige franskmenn som verken var motstandsmenn eller kollaboratører. De gjorde verken godt eller ondt, men bare overlevde. The Two of Us er den filmen. David Sterritt har skrevet et essay som er en presis og god oppsummering av filmen og hva som gjør den så god. Claude Berri forteller om innspillingen av filmen og hans møte med den store skuespilleren Michel Simon. En gang forsøkte han å korrigere Simon under innspillingen, men det skulle han ikke ha gjort. Simon brølte: ”Ingen instruerer Michel Simon!” Siden det lot Berri ham være i fred og resultatet viste at Simon visste hva han gjorde. Filmen ble perfekt.

The Last Temptation of Christ

The Last Temptation of Christ (Criterion nr. 70)(Blu-ray)

USA – 1988 – Martin Scorsese (farger)

Jesus – en mann

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er allmenn enighet om at Jesus har levd. Han var en jødisk mann, sønn av en snekker. Islam ser ham som en av profetene, kristendommen ser ham som Guds sønn. Uansett steg han opp fra en vanlig tilværelse til å bli symbolet på frelse. Han ga alle de som tror på ham en mulighet til å komme til Guds Rike.

Nivå 2 (med spoilers)

Jesus hadde alltid et valg. Det var mange ting som skulle klaffe for at han skulle bli symbolet på han som tok menneskets synder på sine skuldre. Romerne måtte se ham som stor nok trussel til at de korsfestet ham. Jødene måtte velge at Barabbas skulle bli løslatt i stedet for Jesus. Judas måtte oppfylle sin funksjon, noe som jeg skal komme tilbake til. Og først og fremst, Jesus måtte være villig til å se dette store offeret som sin oppgave. Det er dette The Last Temptation of Christ handler om, Jesus vilje til å gi fra seg muligheten til å være et vanlig menneske med kone og barn.

The Last Temptation of Christ starter med et bilde av Jesus liggende på bakken med et voldsomt migreneanfall. Det er Gud som enten er smerten eller har gitt ham den. Gud skal utover i filmen vises gjennom smerte og tvil. Ved én anledning går Jesus alene på stranden, men føler at noen går bak ham. Han snur seg men ingen er der. Så hører vi lyden av en stor fugl. Men ingen er å se før Jesus plutselig blir angrepet av noe. Igjen er Gud smerte. Gud gir aldri Jesus den fulle planen for sitt offer, bare bruddstykker som gjør at Jesus til siste slutt er i tvil om meningen med hans offer. Dette krever en stor innsats og tro på egne vegne. Mot slutten av filmen blir Jesus tryggere på meningen med alt, og samtalene med Judas viser oss progresjonen i hans utvikling. Til å begynne med er de to like usikre på veien fremover, men senere skal Jesus gå foran, tryggere i sin oppgave. Diskusjonene med Judas hjelper ham til å bli sikker.

Judas har hatt en renessanse i måten han blir oppfattet på i kristendommen, så vidt jeg har fått med meg. Som et menneske som ikke er religiøst, har jeg fulgt debatten og utviklingen som menigmenn flest. Men jeg husker jo godt fra barndommen at Judas var synonymt med forræder, ordet har jo til og med gått inn i språket vårt som ensbetydende med sviker, på lik linje med ordet quisling. Men sannheten kan se ut til å være mer sammensatt enn som så. Uten Judas ville ikke Guds vilje ha skjedd. Judas er instrumental i å oppnå situasjonen hvor Jesus får muligheten til å ta med seg våre synder på korset, og å dø for vår skyld. Det er Judas som leder romerne til Getsemanehagen slik at de får arrestert Jesus. Som en struktur i en myte, eller enhver historie som bærer i seg et budskap, må de forskjellige elementene få rom til å utspille seg. Judas oppgave er å sørge for at den siste biten i puslespillet kommer på plass. Muligvis kunne Gud ha funnet en annen måte å få Jesus opp på korset, men i denne historien er det Judas som skal sørge for det. Slik sett er han nesten hellig, uunnværlig i troen som dominerer Vesten. Han gjør det motvillig i filmen, siden han elsker Jesus. Men Jesus presser ham til å oppfylle sin del av avtalen. Slik sett sammenfaller filmen med den moderne tolkningen av Judasrollen.

Jesus forkynner først kjærlighet, deretter at han kommer med sverdet, så at han må dø selv. Dette forklares med at han selv ikke vet hele planen bak sitt offer. Bare bruddstykker gis ham og han forholder seg til enhver tid til det han har fått vite. Jesus er en revolusjonær, og måten han blir presentert for oss gjør at vi forstår at han blir sett på med mistro. Han er selv ubestemt og svak. Han ser Magdalena som hore og har lyst på henne, men grunnen til at han motstår fristelsen er ikke moral, men frykten for Gud. Her sammenfaller filmen med den gamle oppfatningen av synet på Maria Magdalena, og ikke den mer moderne tolkningen. I den er Maria Magdalena en religiøs autoritet, men kirkens maktmennesker har redusert henne til hore for å ufarliggjøre henne og etablere en matrialkalsk struktur. Altså at hun et offer for et maktpolitisk spill når det gjaldt tolkning og oversettelse av bibelen.

Jesu siste fristelse, som filmen heter på norsk, oppstår mens han henger på korset. En engel kommer til ham og viser ham livet slik det kunne være om han sier fra seg offerrollen. Han er gift med Maria Magdalena, har fått barn og arbeider som snekker som sin far. Denne sekvensen er rimelig lang, men ender med at han vender seg bort fra dette livet og søker frivillig mot smerten på korset. Alt dette har foregått i hans hode. Tilbake på korset er han tydelig tilfreds og ytrer ordene ”det er fullbyrdet”.

Da Jesus vandrer i ørkenen i 40 dager og 40 netter og hallusinerer, er det Satan som viser seg for ham som en brennende flamme. Det var naturlig at Satan var et av elementene, noe naturlig og grunnleggende. Snakkende dyr representerer andre innflytelsesrike krefter i Jesus liv. Døperen Johannes og Judas blir hørt av Jesus i hans kjemping med tvilen. Willem Dafoe ble blind i tre dager etter strabasene i den solfylt ørkenen. Han innrømmer at filmen antageligvis ikke var bra for karrieren hans, men han er veldig glad i den. En slik kontroversiell film kan ødelegge en karriere i USA.

Disiplene blir fremstil likeså menneskelige som Jesus blir i denne filmen. De er ivrige etter å være Jesus sin favoritt, men vi legger merke til at de trekker hans budskap ned på et banalt nivå. De har ikke den fulle forståelsen av innholdet i budskapet hans. De kan også oppfattes litt vinglete og impulsive i sin tilnærming til den rette vei og midlene som er akseptable. De går ikke av veien for å legge makt bak sine krav og fremstår derfor delvis som en motstandsbevegelse mot romersk okkupasjon. En annen jødisk motstandsfraksjon dreper Lazarus siden han er et bevis på Jesus sine krefter, og derfor må fjernes før for mange ser underet. Dette aspektet ved filmen minnet meg om Monty Pythons Life of Brian, hvor forskjellige jødiske motstandsbevegelser yrer frem.

Selv om filmen først og fremst konsentrerer seg om Jesus dragning mot å avvise Guds plan for ham og leve sitt liv som et vanlig menneske, er det funnet rom for flere av de kjente episodene i Jesus liv. Her er raseringen av markedet i tempelet, korsfestelsen og ikke minst episoden hvor han beskytter Maria Magdalena. Jesus stiller seg foran mennene som skal til å steine kvinnen som har syndet og sier de berømte ordene ”la han som ikke har syndet kaste den første stein”.

Paul Schrader er ikke ukjent for kontroverser, men forteller at han har vokst opp med voldsomme diskusjoner rundt religion. Det ble aldri sett på som noe galt. Men i prosessen med å lage denne filmen, ble det voldsomme reaksjoner. Den politiske høyrefløyen i samarbeid med konservative kristne laget mye rabalder og klarte å få produksjonen stengt ned i første omgang. Videokjeden Blockbuster fører fremdeles ikke filmen i sitt sortiment. Som vanlig hadde ikke kritikerne sett filmen. De kjørte hardt ut med at filmen viste Jesus som homofil, selv om det ikke er snev av rettferdiggjøring av en slik tolkning i filmen.

Schrader argumenterer for at kristendommen er en blodkult. Han innrømmer at det er en litt frekk påstand, men begrunner den godt. Alle dyredrapene gjør at sabbaten var badet i blod. Dette er tonet ned i moderne tider, men tidlig kristendom var blodig. Offerfilosofien betød at mye mening var knyttet til blodet som vasket syndene bort.

Øyeblikket: Menneskene kommer opp fra hullene i bakken, besatt av Satan. Jesus driver ham ut av dem. Alt dette foregår i sakte film, og er en uvanlig kraftfull scene. En kort sekvens, men den virker sterkt på denne tilskueren.

Lyd og bilde

The Last Temptation of Christ er filmet i 1.85:1, med et 5.1 HD lydspor. Bildet er fint nok, men ikke noe mer enn det. Alt er klart og med rimelig god dybde og detaljer. Allikevel får jeg aldri noen kjempeopplevelse av bildet. Et bluray-bilde av solid kvalitet, men ikke mer. Lyden er flottere, med god gjengivelse av den litt primitive musikken, med mye trommer og enkle arrangementer. Musikken var ment å være universell og historisk inspirert.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Martin Scorsese, actor Willem Dafoe, and writers Paul Schrader and Jay Cocks: Et OK kommentatorspor. På flere måter er det Paul Schrader, som skrev manuset til denne filmen og Taxi Driver, som har de mest interessante observasjonene. Men det er et livlig spor med en som vanlig engasjert Scorsese, som er verdt å lytte til. Willem Dafoe snakker om sin rolle som Jesus.

Galleries of production stills, research materials, and costume designs: Flotte HD-bilder av scener fra filmen og innspillingen. Ellers er det bilder og foto av kostymene som brukes i filmen.

Location production footage shot by Scorsese: Dette er Scorseses videodagbok. Han sier selv at han ikke har nok energi til å lage en skikkelig dagbok og resultatet blir deretter. Allikevel er det en del morsomme og interessante klipp fra innspillingen i Marokko.

Interview with composer Peter Gabriel, with a stills gallery of traditional instruments used in the score: Peter Gabriel ble kontaktet under den opprinnelige produksjonen og hentet inn igjen da produksjonen startet opp igjen senere. Essensen i tilnærmingen til musikken var å gripe det etniske og bruke basisrytmer. Scorsese var opptatt av å unngå typisk ”Jesus blir film” musikk, men heller få en gammel men universell sound. Gabriel samarbeidet med Nusrath Ali Khan og mange andre musikere. Det følger også med et fotogalleri av instrumentene, som for eksempel egyptiske tabla.

An essay by film critic David Ehrenstein: The Last Temptation of Christ er en av de mest seriøse, komplekse, litterær og dyptpløyende filmer laget noen gang. Ehrenstein plasserer filmen i tradisjonen til Passion of Jean of Arc, Diary of a Country Priest, The Flowers of St.Francis og The Gospel According to St.Matthews. Han avviser at det finnes antisemitisme i filmen, og peker heller mot The Passion of The Christ i så henseende. Både Mel Gibson og hans far har hatt uheldige uttalelser hva jødene angår.

The Thief of Bagdad

The Thief of Bagdad (Criterion nr. 431)(DVD)

Storbritannia – 1940 – Ludwig Berger, Michael Powell og Tim Whelan (farger)

En magisk verden

Nivå 1 (uten spoilers)

Den onde Jaffar har fordrevet kongen og styrer et brutalt regime. Kongen har blitt omskapt til en blind tigger og hans lojale Abu til en hund. Disse to er våre helter i The Thief of Bagdad. Hvis du lar barnet i deg få litt plass, vil du bli belønnet med et eventyr av den gode, gamle sorten.

Nivå 2 (med spoilers)

Man kan føle 1001 Natt til stede i hver scene i The Thief of Bagdad. Den er en hemningsløs eventyrfilm i eksotiske arabiske omgivelser. Den vil nok være et kjent og kjært minne fra mange oppvekster, som en typisk matinéfilm. Dette er eskapisme på høyeste nivå. Selv syntes jeg filmen var en fin opplevelse, med mange minneverdige scener. Ånden i lampen, flyvende hester og flyvende tepper.

Stridens eple mellom den onde Jaffar og den gode kongen er en prinsesse som holder til i en by langt borte. Da Jaffar bruker svart magi for å forvandle kongen til en blind tigger, ser det ut til at han vil vinne både prinsessen og kongeriket. Men Abu er lojal og kvikk i hodet. Med ham ved sin side, har kongen en sjanse til å vinne kampen. Abu spilles av Sabu som er mest kjent fra Jungelboken, ved siden av denne filmen.

Kongen er en kjekk ung mann som passer godt til den smellvakre prinsessen. Det er et klassisk eventyr dette, med en kjærlighetshistorie i sentrum. Alle håper at de elskende skal få hverandre til slutt, at Jaffar skal tape og få sin straff, og at det skal gå godt med yndlingen Abu. Kjærlighet, kampen mellom det gode og det onde, krydret med imponerende spesialeffekter. Høres det kjent ut? Omtrent som Hollywood bygger opp sine filmer fremdeles, 70 år senere. Lite progresjon der i gården, altså.

Produsent Alexander Kordas genistrek er å gi oss to helter. Slik kan flere egenskaper presenteres for oss, i stedet for at en person besitter en overdreven mengde kvaliteter. Abu er en gatesmart og kvikk helt, mens Ahmad kan konsentrere seg om å være kjekk og troverdig som prinsessens kavaler. Abu kan også utføre ting som ikke ville vært helt passende for en moralsk høyverdig Ahmad. Abu er tyven i Bagdad, som tittelen refererer til.

Ahmad skal jo være en araber, men spilles i filmen av en engelskmann. Hans hvite hud bryter med forestillingen av en arabisk helt, og som Andrew Moor skriver i sitt utmerkede essay må det sees i kontekst med Storbritannias løsnende grep på imperiet sitt. Ahmad i sin hvite skikkelse blir et eksempel på briter som lider utenlands og et symbol på britenes tak på vestlig maskulinitet. Det visner hen.

Filmen er oppført med tre regissører, men det kan ha vært opp til seks regissører involvert. Alexander Korda måtte også steppe inn til tider. Heldigvis merkes ikke den ustabile regissørsituasjonen på det ferdige produktet. Kanskje tilførte produsent Korda det nødvendige limet for å sy sammen filmen på en utmerket måte. Midt under innspillingen erklærte Storbritannia krig mot nazi-Tyskland, og The Thief of Bagdad ble lagt på is. Senere ble den fullført i USA. I denne perioden lagde Korda propagandafilmen The Lion Has Wings, som også er inkludert i denne Criterionutgivelsen.

Øyeblikket: Nok å velge i her, men jeg vil velge scenen med ånden i lampen på stranden. Abu som forsøker å komme seg unna giganten er imponerende spesialeffekter. Sett på bakgrunn av filmens alder synes jeg det var imponerende å se et lite menneske samtidig på skjermen som den enorme ånden.

Lyd og bilde

Technicolourbildet presenteres i 1.33:1 og ser aldeles strålende ut. Kraftige farger, men ikke utflytende. Bildet er som regel skarpt og av høyeste DVDkvalitet. Noen ganger blir det litt soft, men ikke plagsomt ofte. Husk også at filmen er 70 år gammel, men uten mange synlige skader å snakke om. Lyden er meget god.

Ekstramateriale

Two audio commentaries: one featuring renowned directors Francis Ford Coppola and Martin Scorsese, and one with film and music historian Bruce Eder: Kommentatorsporet som deles mellom Francis Ford Coppola og Martin Scorsese er unikt. Begge to har en glødende entusiasme for filmen, og entusiasmen smitter over på oss lyttere. De har vokst opp med filmen og sett den et uttall ganger. De viser den jevnlig for familien. Coppola begynner til og med å synge under kommentatorsporet! Glimrende. Bruce Eder har et nøkternt foredrag, som dessverre blir litt kjedelig i forhold, men det er absolutt ting å ta med seg der også.

Visual Effects, a documentary about the technical achievements of The Thief of Bagdad, featuring interviews with special-effects masters Ray Harryhausen, Dennis Muren, and Craig Barron: At denne filmen er laget i 1940 er nesten ikke til å tro. Den er altså over 70 år gammel, og spesialeffektene må ha vært overveldende den gangen. Selv i dag blir jeg imponert over hvor lite pinlige de er. Med litt godvilje er det lett å leve seg inn i historien og de storslagne scenene. I denne gode dokumentaren får vi et lite innblikk i hvordan de ble laget.

The Lion Has Wings (1940), Alexander Korda’s propaganda film for the English war effort, created when The Thief of Bagdad went into production hiatus: Denne filmen på 76 minutter er et propagandabestillingsverk som Alexander Korda fikk laget. Regissør er Michael Powell, og resultatet er en rimelig spesiell miks av fiksjon og dokumentar. Men alt i alt en ganske spennende film. Litt ubehagelig å tenke på at Powell nærmest forutså The Battle of Brittain i visse scener i filmen. Satire og latterliggjøring av Hitler ble også brukt med stort hell i filmen. Til tider er ikke filmen så heldig i sine grep. Som Ian Christie påpeker i sitt gode essay om filmen, fungerer den overdrevne beskrivelsen av Storbritannias edle hensikter dårlig. Det tipper over i det latterlige, og noen av Kordas egne dialoger er rent frem patetiske. I tillegg bruker filmen klipp fra en dokumentar fra 1937 som advarer folket og sier at landet er uforberedt på krig. I The Lion Has Wings er derimot budskapet at Storbritannia er rede til kamp.

Excerpts from codirector Michael Powell’s audio dictations for his autobiography: Et lydspor som omhandler ting litt på siden av filmen vi har fordypet oss i her. Ikke så veldig engasjerende for meg.

Excerpts from a 1976 radio interview with composer Miklos Rózsa: Nok et isolert lydspor, som jeg i prinsippet ikke er så glad i. Blir litt kjedelig.

Stills gallery featuring rare images of the film’s production and photos shot in Dufaycolor *: Greit. Som overskriften sier vises bilder fra innspillingen.

Optional music and effects track: Et eget lydspor som ikke spiller av dialogen. For meget spesielt interesserte.

Theatrical trailer: Dramatisk og storslagen. Litt utdatert, men et barn av sin tid som er verdt å se.

A booklet featuring new essays by film scholars Andrew Moor and Ian Christie: To gode essay, et om The Thief of Bagdad og et om The Lion Has Wings. Moors er det grundigste, som seg hør og bør da det er hovedfilmen som omtales.