A Night To Remember

A Night To Remember (Criterion nr. 7)(Blu-ray)

England – 1958 – Roy Ward Baker (svart-hvitt)

Natten da alt gikk galt

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er i år 100 år siden gigantskipet Titanic gikk ned. I 1958 kom den store filmen om forliset, og Criterion har akkurat gitt ut en nydelig bluray-utgivelse av filmen. Her følger vi det skjebnesvangre forliset på kloss hold. Skremmende, historisk korrekt og tankevekkende.

Nivå 2 (med spoilers)

En mild vinter i Antarktis gjorde sitt til at isfjellet drev speielt langt sør. I tillegg til at isfjellet ikke skulle vært i skipsleia til Titanic, skjedde det mange menneskelige feil som muliggjorde katastrofen. Isfjellvarslene ble ikke formidlet videre til kapteinen. Titanic manglet livbåter til 1500 mennesker. Idet kollisjonen var uunngåelig skulle ikke skipet ha svingt unna, men krasjet rett i isfjellet. Da ville skadene blitt minimale og skipet ville kunne ha fortsatt reisen. I stedet sørget unnamanøveren for at skipet ble flenget opp langs siden og fem skott ble revet opp. Hadde bare fire skott blitt fylt med vann, ville skipet ha kunne holdt seg flytende.

Filmen starter med den angivelige sjøsettingen av Titanic, men det vi ser er i virkeligheten sjøsettingen av Queen Elizabeth. Filmen bruker i noe grad dokumentarklipp. Det brukes også klipp fra en tysk film fra rundt 1912, med noe annet samtidig materiale. Åpningen kan sies å være en leksjon i effektiv historiefortelling. Vi ser proviant bli lastet og sjekket, noe som forteller oss hvor stort skipet er. Maten skal forsyne 2200 mennesker på reisen.

Passasjerene om bord på Titanic var delt inn i tre klasser. Tredje klasses lugarer lå under vannlinjen og var selvfølgelig området med minst komfort. Men immigrantene fra Irland som utgjorde hoveddelen av tredje klasse, så på oppholdet som luksus uansett. Hjemme hadde de kanskje ikke ordentlig gulv, innlagt vann og strøm. Den varierte passasjermassen med mange forskjellige språk vanskeliggjorde evakueringen i stor grad. I filmen er dører ned til tredje klasse holdt låst helt til det er deres tur til å komme opp på dekk. Da er de fleste livbåter låret. Stort sett gikk evakueringen rolig for seg, men det ble avfyrt skudd for å roe tilløp til panikk.

Mye har blitt sagt om kapteins Smiths rolle i forliset. Filmen ser ut til å unnskylde ham i en viss grad, men påpeker at han var noe skjødesløs i sin tilnærming til faren som oppsto. Farten var rimelig høy. Han virker tilnærmet handlingslammet i perioder, og Lightoller må ta tak i situasjonen. Kaptein Smith hadde aldri opplevd ulykker og dette var hans siste tur før han skulle pensjonere seg. Han var den høyest lønnede kapteinen på havet, og avskjedsturen hans var jomfruturen til verdens største skip. Alle mente også at Titanic var usynkbart og han ble antageligvis lullet inn i en for sterk trygghetsfølelse. I tillegg må det jo sies at varslene om isfjell i farvannet aldri ble rapportert til ham.

Den som kommer dårligst ut av det i filmen er kapteinen på det nærmeste skipet Californian. Han virker merkelig uinteressert i å bistå og velger alltid å tro på det alternativet som innebærer minst anstrengelse for ham. Det resulterer i at ingenting blir gjort bortsett fra å signalisere med lys til Titanic. Kapteinen har også vondt for å tro at Titanic kan ha problemer og tolker nødrakettene som fleip eller alternativer til fyrverkeri. Filmen satte i gang en stor diskusjon om Californians rolle i dramaet.

Kaptein Smith var meget lik skuespilleren som gestalter ham. Den store helten i filmen er Second Officer Charles Herbert Lightoller, som spilles av Kenneth More. Lightoller blir fremstilt som en handlekraftig og praktisk mann, hvis eneste feil må være at han tar prinsippet om ”kvinner og barn først” litt for langt. Det kan se ut som om Lightoller fulgte prinsippet om ”kun kvinner og barn”. Flere av livbåtene på Titanic ble låret halvfulle, selv om det var en skrikende mangel på plass. I filmen ser vi også at mannskapet ikke var konsekvent, med forskjellige evakueringsrutiner avhengig av hvilken side av skipet de opererte på. Menn hadde større sjanse til å komme med på den ene siden. Det fantes også menn som tok på seg kvinnehatter for å snike seg med i livbåtene. Men stort sett ble det utvist en heroisk holdning blant passasjerene, med mange eksempler på mennesker som ofret livet sitt for andre. Spesielt gjaldt det ektemenn som sørget for at konene ble berget mens de ventet videre på plass i livbåtene, vel vitende om at den plassen aldri ville komme…

A Night To Remember er en gripende film. Den klarer å sette kloa i oss og trekke oss inn som deltagere i dramaet. Det er som om vi er med på turen og kjenner på frykten og håpløsheten som etter hvert alle føler på. Ved flere anledninger klarer filmen å virkeliggjøre for oss hvordan passasjerer og mannskap må innse at de skal dø. Og de får ikke lang tid til å forsøke å ta inn over seg denne vissheten og forberede seg. De uhyggelige dilemmaene som mannskapet står overfor, som å velge hvem som skal leve og hvem som skal dø, føles nesten uutholdelige. Ved de anledningene vi kommer tett på enkeltindivider blant passasjerer, ser vi hvordan de med stoisk ro og resignasjon ofrer seg for et mål de setter enda høyere enn sitt eget liv. Ektemenn sørger for at kona og barna kommer seg i livbåten før de frivillig blir igjen blant de som kommer til å gå ned med skipet.

Don Lynch på kommentatorsporet mener at Titaniculykken på en måte markerte slutten på klasseskillet. Det å ha penger og kle seg fint skulle ikke lenger avgjøre at man var mer verdt enn andre. Filmen gjorde det bra i England, men krevde mer arbeid i USA. Der forventer publikum filmstjerner og de fulgte stjernene mer enn filmene. Men til slutt ble den en suksess der også.

Øyeblikket: Den rolige og saklige samtalen mellom ingeniør Andrews og kaptein Smith. De kartlegger skadene Titanic er påført mens de står bøyd over skipstegningene, og Andrews konstaterer lakonisk at skipet vil synke innen halvannen time. Vantroen står å lese i kapteinens ansikt, før resignasjonen synker inn. Konsekvensene av det som har skjedd går langsomt opp for mannen som mente, som alle andre, at skipet ikke kunne synke. Og livbåtene har bare plass til ca 800 av de 2200 passasjerene. En nydelig scene med to menn som forsøker å fatte rekkevidden av en katastrofe som de begge har et stort ansvar for.

Lyd og bilde

Det er deilig å se dette mesterverket folde seg ut på skjermen i en 1.66:1 presentasjon. Bildet er sylskarpt og uskadet. Dybden og kontrasten er flott. Jeg la aldri merke til riper eller støy i bildet. Akkurat passe mengde filmkorn gir oss en topp filmopplevelse. Lyden er god i mono.

Ekstramateriale

Audio commentary by Don Lynch and Ken Marschall, author and illustrator of “Titanic”: An Illustrated History: Meget saklig og informativt kommentatorspor som kler filmen godt. Opplysningen herfra er flettet inn i omtalen min. Alt for mye sies her til å liste opp.

The Making of “A Night to Remember” (1993), a sixty-minute documentary featuring producer William MacQuitty’s rare behind-the-scenes footage: A Night To Remember var den største britiske filmen på 50-tallet. Både klærne og rommene var så autentisk laget som mulig. Dekket ble bygget så det var litt skjevt. Til det gikk det med 4000 tonn sement. Livbåtscenene ble innspilt i et utendørs basseng. Det var kaldt ute slik at frostrøyken sto fra munnen på skuespillerne, noe som gir filmen et realistisk preg. En vel anvendt time dette.

Archival interview with Titanic survivor Eva Hart: Hun var den siste overlevende da årtusenet tikket mot slutten. En meget korrekt eldre dame forteller fra den grufulle natten med stor autoritet. Som hun har hevdet i alle år siden, er det nå bevist at Titanic knakk på midten. Hun synes det er bra at hun nå blir trodd. Hun kan fremdeles ikke se bilder av Titanic uten å plages. Hart er et av vitnene på at orkesteret spilte helt til slutt, selv etter at hun satt i livbåten. Intervjuet varer i 23 minutter.

En natt att minnas (1962), a half-hour Swedish documentary featuring interviews with Titanic survivors: God, gammeldags dokumentar med en ytterst høflig og korrekt programleder. Intervjuene er gode, med svenske overlevende som deltagere. Agnes Sandstrøm reiste på tredje klasse og var meget fornøyd med både service og komfort. Dokumentaren er blant annet basert på denne filmen og boken ved samme navn. Av ubehagelige opplysninger som kommer frem her er at klasseskillet ble opprettholdt også under evakueringen. Alle barn på første og andre klasse overlevde, mens flesteparten av barna fra tredje klasse døde. Passasjerene var voldsomt naive. Selv når skipet krenget trodde ikke passasjerene at det var så alvorlig. Det leses et langt dikt i sin helhet i dokumentaren, Hjältarna av Karl Asplund. En svensk skillingsvise ved navn Oceanklyveren Titanics undergång avslutter dokumentaren.

The Iceberg That Sank the “Titanic” (2006), a sixty-minute BBC documentary: Dette var en original og sær ide. BBC har laget en dokumentar om isfjellet som sank Titanic. Vi lærer om isveggen ved Grønland, hvor isfjellet har oppstått for 15000 år siden, og den tre år lange ferden mot Titanic. Mange faktorer slo til som gjorde at ulykken var et faktum. I det isfjellet ble truffet av skipet, hadde det antagelig to uker igjen av livet sitt. Kun en prosent av isfjell kommer så langt sør. Vannet smelter det kontinuerlig, og det hadde mistet 90 prosent av størrelsen på sin ferd. Det løsnet fra isveggen i 1909, samme år som Titanic ble påbegynt, for så å støte sammen med skipet i 1912.

Trailer: Dette er en interessant og spennende trailer. Den fokuserer på det faktum at kapteinen ikke fikk beskjed om isfjell i tide. Hvem var på skipet som stoppet litt bortenfor Titanic? Traileren er ganske lang med sine nesten fire minutter.

A booklet featuring an essay by film critic Michael Sragow and archival photographs: Dette essayet leste jeg til slutt og dermed var mange av opplysningene kjent fra ekstramaterialet på blurayen. Kombinert med at det er litt livløst skrevet, fungerer essayet bare som en ok oppsummering.

The Two of Us

The Two of Us (Criterion nr. 388)(DVD)

Frankrike – 1967 – Claude Berri (svart-hvitt)

Den gamle mannen og barnet

Nivå 1 (uten spoilers)

Under naziokkupasjonen i Frankrike føler en jødisk familie seg uttrygge. Foreldrene velger å sende sønnen på åtte år til et gammelt ektepar på landet, siden det er letter å stikke seg vekk der. Han får streng beskjed om å late som om han ikke er jødisk. Gutten og den gamle mannen får knytter et helt spesielt bånd, særlig med tanke på at den gamle mannen er antisemitt. Dette er en vidunderlig film som er lite tilgjengelig.

Nivå 2 (med spoilers)

The Two of Us er en av mine absolutte favoritter i Criterion Collection. Den dukket opp i postkassen min uten at jeg visste noe som helst om den, men etter den første visningen var den blitt en favoritt. Siden har jeg sett den mange ganger. Og hver gang er den en like stor opplevelse, med de samme følelsene som settes i sving. For The Two of Us er en usedvanlig følsom film, elegant og subtil i sitt budskap. Den nyanserer de uvanligste problemstillinger og maler sitt bilde med en malerkost med mange, mange hår i busten.

Claude er altfor vilter til at han kan fortsette å bo i Paris. Faren fortviler over guttens påfunn som tiltrekker seg oppmerksomhet når han heller burde ligge lavt. Å stjele leketøy i butikken og å bli tatt for det, er ikke å ligge lavt. Til slutt ser foreldrene ingen utvei enn å sende ham på landet. Han får beskjed om å skrive navnet sitt som om han var fransk og aldri å vise tissen sin til noen, da han er omskåret. Det kan føre til at han blir angitt.

For den gamle mannen som Claude kommer til er en antisemitt. Han støtter det nazivennlige Vichyregimet og hater briter, jøder, frimurere og kommunister, i den rekkefølgen. Samtidig har han disse vidunderlige trekkene som gjør at vi ikke kan la være å elske den gamle, uvitende mannen. Han er vegetarianer og ordentlig glad i den lille gutten. Han forguder sin kone og sin kjære hund Kinou. Hunden får alltid sitte på sin egen stol ved bordet og spise middag sammen med dem. Mating med gaffel og frokost på senga hører med hundetilværelsen.

Jødehatet hans virker basert på en endeløs rekke fordommer som ikke tåler nærmere gransking. Berri moraliserer aldri i filmen, og den får heller ingen stor oppsummering til slutt. Den gamle mannen er nok like sta på slutten av filmen som han var til å begynne med, men han har måttet undersøke sine standpunkter litt mer inngående enn han kanskje har gjort før. Dette lille mirakelet har lille Claude fått til ved å påpeke at gamle Pepe også har stor nese, slik jødene har. Han må være en jøde!

Samspillet mellom lille Claude og Pepe er av de beste skildret på film. De finner virkelig tonen, og scenen hvor Pepe leker barnespisende bolsjevik er ubetalelig. Med en kniv mellom tennene på jakt rundt i huset etter Claude, får han ved løgn og trusler tak Claude og ”spiser” ham. Dette er bare en av mange morsomme og rørende scener i filmen.

I tillegg til å være en film om antisemittisme og okkupasjon er det en film om familierelasjoner, kjærlighet mellom familiemedlemmer og ikke minst er det en oppvekstfilm. Claude må gjennom mobbing og fantestreker, ung kjærlighet og forberedelse til voksenlivet. Pepe er der som en støtte og veileder, om enn på sin noe utradisjonelle måte. I kontrast til hans fascistiske politiske syn, står hans varme hjerte på dyrenes side. Kona holder kaniner som resten av familien spiser, men ikke Pepe. Han benytter enhver middag til å påpeke at de er kannibaler, og sverger til sine flotte grønnsaker. Han får til og med Claude til å avstå fra kaninspising for å gjøre Pepe glad. I hvert fall mens det er lyst…

Pepe har som sitt store forbilde Philippe Petain, som styrte Vichy-Frankrike. Han var en stor krigshelt fra 1. verdenskrig, og bildet hans henger stolt i stuen til Pepe. Allikevel sitter jeg med en følelse at han ikke deler så mye av fascismens idealer, men heller er litt lite opplyst. Jeg har vondt for å tro at Pepe ville ha snakket som han gjør om han hadde visst hva jødene gikk gjennom i konsentrasjonsleirene. Sønnen er rimelig uinteressert i okkupasjonen, men har ingen sympatier i retning av Petain. Da krigen nærmer seg slutten, presser han faren til å fjerne bildet fra stuen. Det er på tide å forberede seg på en tilværelse uten okkupasjon. Disse små glimtene er nok for Berri til å skildre situasjonen de lever i. Krigen er ikke påtrengende, men vi blir påmint den gjennom små episoder. En tyskertøs som har blitt barbert på hodet, og paradert i en folkemengde under frigjøringen. En plakat som annonserer at for hver tysk soldat som blir drept skal 50 sivile franskmenn henrettes. Et par setninger i en geografitime på skolen.

Michel Simon var ansett som Frankrikes beste skuespiller på 30-tallet, og med god grunn. Hans roller i L’Atalante og Boudo Saved From Drowning er legendariske. Så ble han glemt siden han ble delvis lam etter en ulykke med blekemiddel under makeup. Derfor ble ansiktsmimikken hemmet og karrieren skadelidende. Men rollen som Pepe er kanskje hans beste allikevel. Noen har ment at Pepe er en videreføring av hans rolle som Jules i L’Atalante, og man kan godt godta den påstanden.

Øyeblikket: Det sterkeste øyeblikket for meg i filmen er da hunden Kinou dør. Den bunnløse sorgen som den gamle mannen føler er nydelig formidlet og lett å sette seg inn i. Han har mistet sin beste venn gjennom mange, mange år.

Lyd og bilde

1.85:1 formatet kler denne filmen godt. Bildet er skarpt og kontrastene er gode. Det er i det hele tatt en meget god DVD. Lyden er i mono og i samme kvalitet som bildet. Kjempebra.

Ekstramateriale

Le poulet (1962), director Claude Berri’s Oscar-winning short film: 16 minutter. En liten gutt finner ut at hanen deres skal slaktes og spises til helgen. Han er sterkt knyttet til hanen og pønsker ut en plan for å redde den. Ved å legge et egg under den hver morgen lurer han foreldrene til å tro at de har kjøpt en høne, og at det er bedre å beholde den. Fin liten kortfilm som godt kan sees i forhold til temaet i The Two Of Us. Ved å utgi seg for å være noe annet enn det man er, kan man berge livet. Og at det dessverre skal være nødvendig…

New video interviews with Berri and actor Alain Cohen: Claude Berri opplevde selv hovedtrekkene i filmen, så man kan med rette se den som en delvis selvbiografisk film. Berri opplevde at alt de gamle sa om jødene var feil, så han hadde mye moro med å få dem til å fortelle om jøder. Gutten som spiller hovedrollen hadde selv opplevd relevante ting, som at besteforeldrene ble sendt til konsentrasjonsleire. Dette gjorde ham bedre i stand til å forstå filmens intensjon. Det var morsomt å se den lille gutten som voksen i 2005. Cohen forteller om hvordan han ble valgt ut til å spile i filmen. Han gikk på en jødisk skole som Berri besøkte under castingen. Berri så denne stygge ungen, men trodde ikke at han passet til rollen. Allikevel festet han seg ved ham. Han gikk tilbake til klasserommet noen minutter senere og da var Alain kastet på gangen. Han var en urokråke i virkeligheten også. Berri bestemte seg for å hyre ham, men Michel Simon hadde kontraktfestet at han hadde siste ord i casting av rollen som Claude. De besøkte da Simon i hjemmet hans, en leilighet som omtrent var i oppløsning etter at han hadde mistet apen sin og mistet litt grepet på omgivelsene. De to fant tonen og rollebesetningen var klar. Til sammen er intervjuene på 18 minutter.

Interviews from 1967 with Berri and Michel Simon: Det var entusiasmen til Berri som overbeviste Michel Simon om å spille i filmen. Han fremstår også veldig takknemlig for Truffauts flotte ord om ham i sin anmeldelse. Claude Berri poengterer at filmen handler mer om generelle fordommer enn eksplisitt om antisemittisme. Korte snutter på til sammen 17 minutter.

An excerpt from “The Jewish Children of Occupied France,” a 1975 French talk-show segment featuring Berri and the woman who helped secure his family’s safety during World War II: I dette seks minutter lange klippet fra TV-programmet får vi møte Berri og kvinnen som var inspirasjonen for foreldrenes huseier i filmen. Det var hennes foreldre gutten ble sendt til. Berri mener filmen er en fabel som illustrerer hva Sartre sa om antisemittismen. Det er som noen som sier de ikke liker tomater uten noen gang å ha smakt dem.

A booklet featuring a new essay by critic David Sterritt, an appreciation of the film by François Truffaut, and excerpts from Berri’s memoir: Truffaut var en mester som regissør, men også som filmkritiker. Hans utlegninger om film er alltid lærerike og med en original vinkling. Om The Two of Us sier han at Frankrike har ventet i 20 år på den ekte filmen om det ekte Frankrike under den ekte okkupasjonen, om vanlige franskmenn som verken var motstandsmenn eller kollaboratører. De gjorde verken godt eller ondt, men bare overlevde. The Two of Us er den filmen. David Sterritt har skrevet et essay som er en presis og god oppsummering av filmen og hva som gjør den så god. Claude Berri forteller om innspillingen av filmen og hans møte med den store skuespilleren Michel Simon. En gang forsøkte han å korrigere Simon under innspillingen, men det skulle han ikke ha gjort. Simon brølte: ”Ingen instruerer Michel Simon!” Siden det lot Berri ham være i fred og resultatet viste at Simon visste hva han gjorde. Filmen ble perfekt.

The Last Temptation of Christ

The Last Temptation of Christ (Criterion nr. 70)(Blu-ray)

USA – 1988 – Martin Scorsese (farger)

Jesus – en mann

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er allmenn enighet om at Jesus har levd. Han var en jødisk mann, sønn av en snekker. Islam ser ham som en av profetene, kristendommen ser ham som Guds sønn. Uansett steg han opp fra en vanlig tilværelse til å bli symbolet på frelse. Han ga alle de som tror på ham en mulighet til å komme til Guds Rike.

Nivå 2 (med spoilers)

Jesus hadde alltid et valg. Det var mange ting som skulle klaffe for at han skulle bli symbolet på han som tok menneskets synder på sine skuldre. Romerne måtte se ham som stor nok trussel til at de korsfestet ham. Jødene måtte velge at Barabbas skulle bli løslatt i stedet for Jesus. Judas måtte oppfylle sin funksjon, noe som jeg skal komme tilbake til. Og først og fremst, Jesus måtte være villig til å se dette store offeret som sin oppgave. Det er dette The Last Temptation of Christ handler om, Jesus vilje til å gi fra seg muligheten til å være et vanlig menneske med kone og barn.

The Last Temptation of Christ starter med et bilde av Jesus liggende på bakken med et voldsomt migreneanfall. Det er Gud som enten er smerten eller har gitt ham den. Gud skal utover i filmen vises gjennom smerte og tvil. Ved én anledning går Jesus alene på stranden, men føler at noen går bak ham. Han snur seg men ingen er der. Så hører vi lyden av en stor fugl. Men ingen er å se før Jesus plutselig blir angrepet av noe. Igjen er Gud smerte. Gud gir aldri Jesus den fulle planen for sitt offer, bare bruddstykker som gjør at Jesus til siste slutt er i tvil om meningen med hans offer. Dette krever en stor innsats og tro på egne vegne. Mot slutten av filmen blir Jesus tryggere på meningen med alt, og samtalene med Judas viser oss progresjonen i hans utvikling. Til å begynne med er de to like usikre på veien fremover, men senere skal Jesus gå foran, tryggere i sin oppgave. Diskusjonene med Judas hjelper ham til å bli sikker.

Judas har hatt en renessanse i måten han blir oppfattet på i kristendommen, så vidt jeg har fått med meg. Som et menneske som ikke er religiøst, har jeg fulgt debatten og utviklingen som menigmenn flest. Men jeg husker jo godt fra barndommen at Judas var synonymt med forræder, ordet har jo til og med gått inn i språket vårt som ensbetydende med sviker, på lik linje med ordet quisling. Men sannheten kan se ut til å være mer sammensatt enn som så. Uten Judas ville ikke Guds vilje ha skjedd. Judas er instrumental i å oppnå situasjonen hvor Jesus får muligheten til å ta med seg våre synder på korset, og å dø for vår skyld. Det er Judas som leder romerne til Getsemanehagen slik at de får arrestert Jesus. Som en struktur i en myte, eller enhver historie som bærer i seg et budskap, må de forskjellige elementene få rom til å utspille seg. Judas oppgave er å sørge for at den siste biten i puslespillet kommer på plass. Muligvis kunne Gud ha funnet en annen måte å få Jesus opp på korset, men i denne historien er det Judas som skal sørge for det. Slik sett er han nesten hellig, uunnværlig i troen som dominerer Vesten. Han gjør det motvillig i filmen, siden han elsker Jesus. Men Jesus presser ham til å oppfylle sin del av avtalen. Slik sett sammenfaller filmen med den moderne tolkningen av Judasrollen.

Jesus forkynner først kjærlighet, deretter at han kommer med sverdet, så at han må dø selv. Dette forklares med at han selv ikke vet hele planen bak sitt offer. Bare bruddstykker gis ham og han forholder seg til enhver tid til det han har fått vite. Jesus er en revolusjonær, og måten han blir presentert for oss gjør at vi forstår at han blir sett på med mistro. Han er selv ubestemt og svak. Han ser Magdalena som hore og har lyst på henne, men grunnen til at han motstår fristelsen er ikke moral, men frykten for Gud. Her sammenfaller filmen med den gamle oppfatningen av synet på Maria Magdalena, og ikke den mer moderne tolkningen. I den er Maria Magdalena en religiøs autoritet, men kirkens maktmennesker har redusert henne til hore for å ufarliggjøre henne og etablere en matrialkalsk struktur. Altså at hun et offer for et maktpolitisk spill når det gjaldt tolkning og oversettelse av bibelen.

Jesu siste fristelse, som filmen heter på norsk, oppstår mens han henger på korset. En engel kommer til ham og viser ham livet slik det kunne være om han sier fra seg offerrollen. Han er gift med Maria Magdalena, har fått barn og arbeider som snekker som sin far. Denne sekvensen er rimelig lang, men ender med at han vender seg bort fra dette livet og søker frivillig mot smerten på korset. Alt dette har foregått i hans hode. Tilbake på korset er han tydelig tilfreds og ytrer ordene ”det er fullbyrdet”.

Da Jesus vandrer i ørkenen i 40 dager og 40 netter og hallusinerer, er det Satan som viser seg for ham som en brennende flamme. Det var naturlig at Satan var et av elementene, noe naturlig og grunnleggende. Snakkende dyr representerer andre innflytelsesrike krefter i Jesus liv. Døperen Johannes og Judas blir hørt av Jesus i hans kjemping med tvilen. Willem Dafoe ble blind i tre dager etter strabasene i den solfylt ørkenen. Han innrømmer at filmen antageligvis ikke var bra for karrieren hans, men han er veldig glad i den. En slik kontroversiell film kan ødelegge en karriere i USA.

Disiplene blir fremstil likeså menneskelige som Jesus blir i denne filmen. De er ivrige etter å være Jesus sin favoritt, men vi legger merke til at de trekker hans budskap ned på et banalt nivå. De har ikke den fulle forståelsen av innholdet i budskapet hans. De kan også oppfattes litt vinglete og impulsive i sin tilnærming til den rette vei og midlene som er akseptable. De går ikke av veien for å legge makt bak sine krav og fremstår derfor delvis som en motstandsbevegelse mot romersk okkupasjon. En annen jødisk motstandsfraksjon dreper Lazarus siden han er et bevis på Jesus sine krefter, og derfor må fjernes før for mange ser underet. Dette aspektet ved filmen minnet meg om Monty Pythons Life of Brian, hvor forskjellige jødiske motstandsbevegelser yrer frem.

Selv om filmen først og fremst konsentrerer seg om Jesus dragning mot å avvise Guds plan for ham og leve sitt liv som et vanlig menneske, er det funnet rom for flere av de kjente episodene i Jesus liv. Her er raseringen av markedet i tempelet, korsfestelsen og ikke minst episoden hvor han beskytter Maria Magdalena. Jesus stiller seg foran mennene som skal til å steine kvinnen som har syndet og sier de berømte ordene ”la han som ikke har syndet kaste den første stein”.

Paul Schrader er ikke ukjent for kontroverser, men forteller at han har vokst opp med voldsomme diskusjoner rundt religion. Det ble aldri sett på som noe galt. Men i prosessen med å lage denne filmen, ble det voldsomme reaksjoner. Den politiske høyrefløyen i samarbeid med konservative kristne laget mye rabalder og klarte å få produksjonen stengt ned i første omgang. Videokjeden Blockbuster fører fremdeles ikke filmen i sitt sortiment. Som vanlig hadde ikke kritikerne sett filmen. De kjørte hardt ut med at filmen viste Jesus som homofil, selv om det ikke er snev av rettferdiggjøring av en slik tolkning i filmen.

Schrader argumenterer for at kristendommen er en blodkult. Han innrømmer at det er en litt frekk påstand, men begrunner den godt. Alle dyredrapene gjør at sabbaten var badet i blod. Dette er tonet ned i moderne tider, men tidlig kristendom var blodig. Offerfilosofien betød at mye mening var knyttet til blodet som vasket syndene bort.

Øyeblikket: Menneskene kommer opp fra hullene i bakken, besatt av Satan. Jesus driver ham ut av dem. Alt dette foregår i sakte film, og er en uvanlig kraftfull scene. En kort sekvens, men den virker sterkt på denne tilskueren.

Lyd og bilde

The Last Temptation of Christ er filmet i 1.85:1, med et 5.1 HD lydspor. Bildet er fint nok, men ikke noe mer enn det. Alt er klart og med rimelig god dybde og detaljer. Allikevel får jeg aldri noen kjempeopplevelse av bildet. Et bluray-bilde av solid kvalitet, men ikke mer. Lyden er flottere, med god gjengivelse av den litt primitive musikken, med mye trommer og enkle arrangementer. Musikken var ment å være universell og historisk inspirert.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Martin Scorsese, actor Willem Dafoe, and writers Paul Schrader and Jay Cocks: Et OK kommentatorspor. På flere måter er det Paul Schrader, som skrev manuset til denne filmen og Taxi Driver, som har de mest interessante observasjonene. Men det er et livlig spor med en som vanlig engasjert Scorsese, som er verdt å lytte til. Willem Dafoe snakker om sin rolle som Jesus.

Galleries of production stills, research materials, and costume designs: Flotte HD-bilder av scener fra filmen og innspillingen. Ellers er det bilder og foto av kostymene som brukes i filmen.

Location production footage shot by Scorsese: Dette er Scorseses videodagbok. Han sier selv at han ikke har nok energi til å lage en skikkelig dagbok og resultatet blir deretter. Allikevel er det en del morsomme og interessante klipp fra innspillingen i Marokko.

Interview with composer Peter Gabriel, with a stills gallery of traditional instruments used in the score: Peter Gabriel ble kontaktet under den opprinnelige produksjonen og hentet inn igjen da produksjonen startet opp igjen senere. Essensen i tilnærmingen til musikken var å gripe det etniske og bruke basisrytmer. Scorsese var opptatt av å unngå typisk ”Jesus blir film” musikk, men heller få en gammel men universell sound. Gabriel samarbeidet med Nusrath Ali Khan og mange andre musikere. Det følger også med et fotogalleri av instrumentene, som for eksempel egyptiske tabla.

An essay by film critic David Ehrenstein: The Last Temptation of Christ er en av de mest seriøse, komplekse, litterær og dyptpløyende filmer laget noen gang. Ehrenstein plasserer filmen i tradisjonen til Passion of Jean of Arc, Diary of a Country Priest, The Flowers of St.Francis og The Gospel According to St.Matthews. Han avviser at det finnes antisemitisme i filmen, og peker heller mot The Passion of The Christ i så henseende. Både Mel Gibson og hans far har hatt uheldige uttalelser hva jødene angår.

The Thief of Bagdad

The Thief of Bagdad (Criterion nr. 431)(DVD)

Storbritannia – 1940 – Ludwig Berger, Michael Powell og Tim Whelan (farger)

En magisk verden

Nivå 1 (uten spoilers)

Den onde Jaffar har fordrevet kongen og styrer et brutalt regime. Kongen har blitt omskapt til en blind tigger og hans lojale Abu til en hund. Disse to er våre helter i The Thief of Bagdad. Hvis du lar barnet i deg få litt plass, vil du bli belønnet med et eventyr av den gode, gamle sorten.

Nivå 2 (med spoilers)

Man kan føle 1001 Natt til stede i hver scene i The Thief of Bagdad. Den er en hemningsløs eventyrfilm i eksotiske arabiske omgivelser. Den vil nok være et kjent og kjært minne fra mange oppvekster, som en typisk matinéfilm. Dette er eskapisme på høyeste nivå. Selv syntes jeg filmen var en fin opplevelse, med mange minneverdige scener. Ånden i lampen, flyvende hester og flyvende tepper.

Stridens eple mellom den onde Jaffar og den gode kongen er en prinsesse som holder til i en by langt borte. Da Jaffar bruker svart magi for å forvandle kongen til en blind tigger, ser det ut til at han vil vinne både prinsessen og kongeriket. Men Abu er lojal og kvikk i hodet. Med ham ved sin side, har kongen en sjanse til å vinne kampen. Abu spilles av Sabu som er mest kjent fra Jungelboken, ved siden av denne filmen.

Kongen er en kjekk ung mann som passer godt til den smellvakre prinsessen. Det er et klassisk eventyr dette, med en kjærlighetshistorie i sentrum. Alle håper at de elskende skal få hverandre til slutt, at Jaffar skal tape og få sin straff, og at det skal gå godt med yndlingen Abu. Kjærlighet, kampen mellom det gode og det onde, krydret med imponerende spesialeffekter. Høres det kjent ut? Omtrent som Hollywood bygger opp sine filmer fremdeles, 70 år senere. Lite progresjon der i gården, altså.

Produsent Alexander Kordas genistrek er å gi oss to helter. Slik kan flere egenskaper presenteres for oss, i stedet for at en person besitter en overdreven mengde kvaliteter. Abu er en gatesmart og kvikk helt, mens Ahmad kan konsentrere seg om å være kjekk og troverdig som prinsessens kavaler. Abu kan også utføre ting som ikke ville vært helt passende for en moralsk høyverdig Ahmad. Abu er tyven i Bagdad, som tittelen refererer til.

Ahmad skal jo være en araber, men spilles i filmen av en engelskmann. Hans hvite hud bryter med forestillingen av en arabisk helt, og som Andrew Moor skriver i sitt utmerkede essay må det sees i kontekst med Storbritannias løsnende grep på imperiet sitt. Ahmad i sin hvite skikkelse blir et eksempel på briter som lider utenlands og et symbol på britenes tak på vestlig maskulinitet. Det visner hen.

Filmen er oppført med tre regissører, men det kan ha vært opp til seks regissører involvert. Alexander Korda måtte også steppe inn til tider. Heldigvis merkes ikke den ustabile regissørsituasjonen på det ferdige produktet. Kanskje tilførte produsent Korda det nødvendige limet for å sy sammen filmen på en utmerket måte. Midt under innspillingen erklærte Storbritannia krig mot nazi-Tyskland, og The Thief of Bagdad ble lagt på is. Senere ble den fullført i USA. I denne perioden lagde Korda propagandafilmen The Lion Has Wings, som også er inkludert i denne Criterionutgivelsen.

Øyeblikket: Nok å velge i her, men jeg vil velge scenen med ånden i lampen på stranden. Abu som forsøker å komme seg unna giganten er imponerende spesialeffekter. Sett på bakgrunn av filmens alder synes jeg det var imponerende å se et lite menneske samtidig på skjermen som den enorme ånden.

Lyd og bilde

Technicolourbildet presenteres i 1.33:1 og ser aldeles strålende ut. Kraftige farger, men ikke utflytende. Bildet er som regel skarpt og av høyeste DVDkvalitet. Noen ganger blir det litt soft, men ikke plagsomt ofte. Husk også at filmen er 70 år gammel, men uten mange synlige skader å snakke om. Lyden er meget god.

Ekstramateriale

Two audio commentaries: one featuring renowned directors Francis Ford Coppola and Martin Scorsese, and one with film and music historian Bruce Eder: Kommentatorsporet som deles mellom Francis Ford Coppola og Martin Scorsese er unikt. Begge to har en glødende entusiasme for filmen, og entusiasmen smitter over på oss lyttere. De har vokst opp med filmen og sett den et uttall ganger. De viser den jevnlig for familien. Coppola begynner til og med å synge under kommentatorsporet! Glimrende. Bruce Eder har et nøkternt foredrag, som dessverre blir litt kjedelig i forhold, men det er absolutt ting å ta med seg der også.

Visual Effects, a documentary about the technical achievements of The Thief of Bagdad, featuring interviews with special-effects masters Ray Harryhausen, Dennis Muren, and Craig Barron: At denne filmen er laget i 1940 er nesten ikke til å tro. Den er altså over 70 år gammel, og spesialeffektene må ha vært overveldende den gangen. Selv i dag blir jeg imponert over hvor lite pinlige de er. Med litt godvilje er det lett å leve seg inn i historien og de storslagne scenene. I denne gode dokumentaren får vi et lite innblikk i hvordan de ble laget.

The Lion Has Wings (1940), Alexander Korda’s propaganda film for the English war effort, created when The Thief of Bagdad went into production hiatus: Denne filmen på 76 minutter er et propagandabestillingsverk som Alexander Korda fikk laget. Regissør er Michael Powell, og resultatet er en rimelig spesiell miks av fiksjon og dokumentar. Men alt i alt en ganske spennende film. Litt ubehagelig å tenke på at Powell nærmest forutså The Battle of Brittain i visse scener i filmen. Satire og latterliggjøring av Hitler ble også brukt med stort hell i filmen. Til tider er ikke filmen så heldig i sine grep. Som Ian Christie påpeker i sitt gode essay om filmen, fungerer den overdrevne beskrivelsen av Storbritannias edle hensikter dårlig. Det tipper over i det latterlige, og noen av Kordas egne dialoger er rent frem patetiske. I tillegg bruker filmen klipp fra en dokumentar fra 1937 som advarer folket og sier at landet er uforberedt på krig. I The Lion Has Wings er derimot budskapet at Storbritannia er rede til kamp.

Excerpts from codirector Michael Powell’s audio dictations for his autobiography: Et lydspor som omhandler ting litt på siden av filmen vi har fordypet oss i her. Ikke så veldig engasjerende for meg.

Excerpts from a 1976 radio interview with composer Miklos Rózsa: Nok et isolert lydspor, som jeg i prinsippet ikke er så glad i. Blir litt kjedelig.

Stills gallery featuring rare images of the film’s production and photos shot in Dufaycolor *: Greit. Som overskriften sier vises bilder fra innspillingen.

Optional music and effects track: Et eget lydspor som ikke spiller av dialogen. For meget spesielt interesserte.

Theatrical trailer: Dramatisk og storslagen. Litt utdatert, men et barn av sin tid som er verdt å se.

A booklet featuring new essays by film scholars Andrew Moor and Ian Christie: To gode essay, et om The Thief of Bagdad og et om The Lion Has Wings. Moors er det grundigste, som seg hør og bør da det er hovedfilmen som omtales.

Letter Never Sent

Letter Never Sent (Criterion nr. 601)(Blu-ray)

Sovjetunionen – 1959 – Mikhail Kalatozov (svart-hvitt)

Til Sibir

Nivå 1 (uten spoilers)

4 geologer, tre menn og en kvinne, begir seg inn i Sibir på leting etter diamanter. Faktisk er det mange likheter mellom Sibirs grunnfjell og de stedene i Afrika hvor verdens største forekomster av diamanter finnes. De fraktes inn med helikopter og må klare seg selv fra nå av.

Nivå 2 (med spoilers)

Nok en lite kjent film finner veien til Criterion Collection. Kalatozov er mannen bak filmer som The Cranes Are Flying og I Am Cuba, det kommunistiske propagandamesterverket. Letter Never Sent er en stillferdig film, som konsentrerer seg om spenningsfeltet mellom gruppens psykologi og naturens krefter. Første del av filmen viser oss små pek om gnisninger innad i gruppen, som først og fremst dreier seg om kjærlighet. Siste del viser oss offerviljen for hverandre og kampen mot omgivelsene. Det er vanskelig ikke å lese sovjetisk propaganda inn i dette. Sovjetrusserne i filmen er moralske, sterke og villige til å ofre livet for hverandre. Sovjet hadde en sterk filmsensur i denne perioden, og ville at filmer skulle si noe positivt om Sovjet og russerne. Samtidig synes jeg ikke at dette skjemmer filmen. Kjernen i filmen er uansett et drama i en voldsom og krevende natur, med døden som en høyst reell utgang.

Flere ganger i filmens første del ser vi historien utspille seg mens flammer leker i forgrunnen. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette er et frempek mot den enorme skogbrannen som skal gjøre ekspedisjonen deres til en katastrofe. Denne ytre trusselen konsoliderer gruppen, men en etter en skal de falle fra og dø. Sergei ofrer seg for å berge provianten deres fra flammehavet. Andrei er skadet og begår i praksis selvmord for ikke å sette de andres liv på spill. Tanya pleier Sabinin gjennom hans sykeleie, men bukker under for kulden senere. Kun Sabinin overlever, flytende på et isflak ned til sivilisasjonen og redningen.

Brevet fra tittelen henviser til brevet Sabinin skriver til sin kjære Vera der hjemme, men som han ikke rekker å sende. Etter hvert utvikler brevet seg til å både bli et lengre brev og deretter en slags dagbok, siden han fortsatt har det med seg. Det finnes også et annet brev, eller notat, som ikke blir sendt. Det er Sergeis følelser om Tanya skriblet ned på et ark, da han ikke kan annet enn å undertrykke dem i den situasjonen de er. Disse brevene avslører mye av aktørenes motivasjon, men alt dette glemmes når den ytre trusselen slår til, i form av skogbrannen. Nå er de en enhet og resten av filmen blir et imponerende skue av menneskets kamp mot naturen. Naturen setter alle kluter til for å viske de fire inntrengerne fra jordens overflate. Etter brannen kommer regnvær, vind og snø.

Selv om filmen tydelig er påvirket av det politiske systemet den blir skapt i, kommer den med forsiktige spark til kommunismen. Da gruppen er ille ute og forsøker å få radiosamband, viser Kalatozov oss propagandabyråkratiets mindre sjarmerende sider. I stedet for straks å ta grep, tales det i pompøse vendinger og innlærte fraser. Men det står ikke på viljen til myndighetene til å redde sine borgere. Fly, helikoptre og letemannskaper sendes inn i området for å finne Sabinis gruppe. Dessverre er det for mye røyk i skogen til at de kan bli funnet.

Andrei og Sergei danner to motpoler. Den første en intellektuell, rolig og teoretisk, mens den andre er impulsiv og praktisk. Som del av en gruppe utfyller hverandre fint. Men de vil også ha sine konflikter. Deres egenskaper balanseres av ekspedisjonens leder, Sabinin, med sin lavmælte og behagelige personlighet. Tanya er livlig og tilfører gruppen en feminin kvalitet.

Det er fristende å legge et økologiaspekt til filmen, da det er først da Tanya finner diamanter at helvete bryter løs. Hvis ekspedisjonen kommer seg tilbake med disse prøvene, vil tungt maskineri og utbygging bli neste steg. Kanskje er det Moder Jord som beskytter seg selv mot mennesket gjennom skogbrannen. Og Moder Jord tar knekken på tre av fire geologer. Men det er mulig at denne ideen kommer litt for tidlig for 1959, og heller får fotfeste i de neste tiårene.

Øyeblikket: Da Sergei hakker løs på bakken, mens Tanya studerer jordsmonnet og Sabinin graver i jorda. Sergei filmes fra bakkenivå og opp, slik at han fremstår kraftfull, dynamisk og mektig. Scenen og utsnittet føles som Sovjetpropaganda, og flere av bildene kunne blitt plassert rett på en hammer og sigd-plakat. Det hele er lekkert laget, og gir meg et blaff av episk filmskaping og kald krig-historie.

Lyd og bilde

Som vanlig i 1959 kommer bildet i 1.33:1 og lyden i mono. Bildet er flott, om enn litt soft til tider. Nydelig natur passer bluray-formatet godt. Lyden er ganske bra, med klar gjengivelse av dialogen. Ellers er det en rimelig stille film.

Ekstramateriale

A booklet featuring an essay by film scholar Dina Iordanova: I en Criterionutgivelse strippet for ekstramateriale bortsett fra dette essayet, er det en trøst at det i hvert fall er av god kvalitet. Iordanova beskriver både Kalotozovs generelle filmkarriere og denne filmens innhold.

Downhill Racer

Downhill Racer (Criterion nr. 494)(DVD)

USA – 1969 – Michael Ritchie (farger)

Hunden som løfter benet

Nivå 1 (uten spoilers)

Utforkjøreren David Chappellet får en plass på det amerikanske utforlandslaget da en av utøverne blir skadet. Han har jobbet seg fram fra dårlige forutsetninger, og hans kompromissløse innstilling gir ham problemer i en lagidrett som utfor tross alt er. For David er alle konkurrenter, om de er på hans eget eller andre lag.

Nivå 2 (med spoilers)

I denne lite kjente sportsfilmen fra 1969 ligger kimen til The Sundance Festival, Robert Redfords filmfestival som har løftet mang en lavbudsjettsfilm opp og fram. Redford var produsent på Downhill Racer, og fulgte en mal mange andre filminteresserte skuespillere har fulgt. Han tok godt betalte jobber som skuespiller i storbudsjettsfilmer og produserte lavbudsjettsfilmer selv. Hindringene han støtte på i arbeidet med Downhill Racer, motiverte ham til å starte en festival for filmer som denne. Downhill Racer skulle være første film i en trilogi av lavbudjettsfilmer som handlet om å vinne.

Han valgte Michael Ritchie som regissør, mest fordi denne ikke hadde interesse av idrett og ikke likte ski. Det syntes Redford var supert, for da kunne de fordype seg i hykleriet rundt det å vinne. De var også enige om å lage filmen i en litt abstrakt stil og ikke som en typisk sportsfilm. Roman Polanski var også involvert i prosjektet og det var meningen at Redford skulle spille ektemannen i Rosemary’s Baby, en rolle som senere endte hos John Cassavetes. Da Redford takket nei, torpederte Paramount prosjektet med Downhill Racer for Polanskis vedkommende.

Den ufrivillig komiske tagline som Downhill Racer lanserte seg under, How fast must a man go to get from where he’s at, har nok noe mer ved seg enn man skulle tro. Jeg vil tro det dreier seg om sosial mobilitet, hvordan et menneske kan bevege seg oppover i sin sosiale status fra et nivå langt nede. Flett dette inn i akkurat denne filmens setting, og vi forstår det som hvor fort en utforkjører må kjøre for å vinne og bli løftet opp til OL-mester og idrettshelt. Da har han brutt ut fra en anonym tilværelse fra fattige kår på bygda, fra en bakgrunn som u-utdannet og med liten utsikt til et godt liv. For slik er David Chappellets bakgrunn. Han er som en gatebikkje som kan løpe like fort som renrasede greyhounds. Men gatebikkja vil fremdeles løfte benet og pisse på en sofa om sjansen byr seg.

Man kan aldri løpe fra hvem man er, og man kan muligens aldri forandre seg. I hvert fall ikke på en fundamental måte. Davids personlighet er formet av hans oppvekst, og som vi ser et stykke ut i filmen, fra hans biologiske arv fra farens gener. Trassen, det uartikulerte og lite rause er lett gjenkjennelig i faren hans der de sitter på kjøkkenet i hjembyen til David. Det er ingen ros å få fra faren, selv etter at David har klart å bryte seg fram i verdenstoppen i utfor. I stedet er farens respons en nedbrytende holdning og kommentarer som ytterligere trykker David ned. En gammel manns bitterhet hindrer skryt og oppmuntring i retning av den yngre. Faren er låst i sin tid, og bruker sitt referanseapparat i vurderingen av den moderne tidens muligheter og begrensninger. David faller midt i mellom to verdener. Han har ingen evner som faren noen gang kan verdsette, og han har ikke samtidens gangbare arbeidslivvaluta, som utdanning eller erfaring. Alt han har, er evnen til å gå fort på ski. Davids verdi som menneske er tett knyttet til denne evnen.

Selv i dette miljøet passer han ikke inn. Som en ensom ulv uten de rette sosiale instinktene, vil han aldri kunne bli en inkorporert del av et landslag. Han har feil innstilling til idretten idet han setter sin egen karriere øverst uten å bry seg med å gi et skinn av laglojalitet. Kanskje er de andre utøverne bedre på å late som. For treneren representerer han et problem i så henseende. Hadde ikke David vært en så rask utforkjører som han faktisk er, hadde han blitt vraket fra laget. Treneren, som spilles av Gene Hackman, ser David som et redskap som skal hjelpe ham selv i å nå sine mål som trener.

Filmen etablerer Davids bakgrunn og manglende kulturelle kapital gjennom å vise ham i små praktiske situasjoner. Han snakker tydeligvis ikke fransk, og dermed kan vi anta at hans eneste språk er engelsk. Dette er med på å underbygge et bilde av ham som uten utdanning, noe som bekreftes av treneren i en samtale de to har senere i filmen. David vet øyensynlig heller ikke hva et bidét er, da vi ser ham studere installasjonen med interesse på hotellbadet. Da romkameraten spør om han vet hva det er, svarer han ”selvfølgelig”. Dette forteller oss at David ofte kommer til kort i slike situasjoner, og har vent seg til å bløffe instinktivt. Senere nøstes bakgrunnsinformasjonen opp i sekvensen hvor han besøker sin far. Vi ser her at David kommer fra bygda.

Det finnes en parallell i filmen mellom Davids forhold til den gamle flammen fra hjembyen, og forholdet til Carole Stahl. David demonstrerer sin manglende evne til å bry seg om andre menneskers liv og behov for å fortelle om seg og sine i forhold til begge jentene. Carole Stahl blir brutalt avbrutt av Davids demonstrative tuting midt i hennes historie, og i dette øyeblikk er forholdet mellom de to over. I det andre tilfellet viser David absolutt ingen interesse for jentas utlegging, men synes mer opptatt av om det finnes tyggegummi nærheten. Den andre likheten mellom de to situasjonene ligger i at slik David utnytter sin gamle flamme, utnytter Carole Stahl ham. Hun har en status godt over ham, representert gjennom økonomisk, sosial og kulturell kapital. David har så vidt klatret opp nok til å representere et sosialt sjikte noe over jenta i hjembyen, gjennom sin nyvunne B-kjendisstatus. Men i et europeisk overklassemiljø er han sjanseløs, og faller flere ganger gjennom som lite kultivert og bevandret i sosiale settinger.

Filmen handler strengt tatt ikke om utforkjøring, men om én manns sosiale mobilitet og sosiale utilpasshet. Med sin ekstreme vinnerskalle er David Chappellet til tider en løs kanon på dekk. I intervjuer kan han være frekk, noe som krever aktiv brannslukking fra landslagstreneren. Men David får på grunn av sine skiferdigheter betydelig slingringsmonn for sin oppførsel. Kun når David produserer unnskyldninger for dårlige resultater eller setter helsa på spill blir han satt på plass av treneren.

Redford og manusforfatteren diskuterte grundig slutten på filmen. James Salter ville la filmen ende med at David ikke vinner OL, mens Redford syntes det ble for negativt og ikke minst for krevende for publikum. Her sitter publikum og ser en hel film og i tillegg skal den ende så pass pessimistisk. Han ville gi dem en belønning i form av at hovedpersonen seirer til slutt. Men han får tydelig frem at David var heldig som vant på grunn av at den tyske unggutten falt. Davids triumf vil være kortvarig. Den yngre garde presser seg allerede fram, og deres tid vil snart komme…

Øyeblikket: Egoismen og det ensrettede i Davids personlighet illustreres godt i en scene i en parkert bil. David har sjekket opp en gammel flamme i hjembyen sin, hatt sex med henne og de sitter sammen i bilen etterpå. Hun føler nærhet til David, vil gjerne prate litt med ham om sine drømmer og framtidsplaner. Hun beskriver hennes planer om videre studier, men David har fått det han var ute etter og er tilbake i sin egen egoistiske verden. Han svarer et kort ”vet ikke” på et viktig spørsmål fra henne, for så å spørre om hun har noe tyggegummi.

Lyd og bilde

Det er gledelig å kunne konstatere at denne filmen ikke er lik mange andre filmer fra omtrent samme tid. I stedet for en soft gjengivelse av filmens bilde, er Downhill Racer skarp og eksplosiv i fargegjengivelsen. Siden mesteparten av scenen foregår i meget lyse omgivelser, er detaljnivået og fargene meget godt gjengitt. Bildet er i 1.85:1 og en av de bedre DVDer i Criterion Collection. Bortsett fra en del skiaction, er mesteparten av lydbildet preget av dialog. Begge deler gjengis meget godt i mono.

Ekstramateriale

New video interviews with Robert Redford, screenwriter James Salter, film editor Richard Harris, production manager Walter Coblenz, and former downhill skier Joe Jay Jalbert, who served as a technical adviser, ski double, and cameraman: Mange spennende intervjuer her. Coblenz, Jalbert og Harris utfyller hverandres historier fint. I løpet av 30 minutter dannes et bilde av en film som har en moderne historie med godt skuespill, nøkkelen til hvorfor filmen har holdt seg godt. Det beste ekstramaterialet representeres gjennom det 34 minutters lange intervjuet med Robert Redford. Han påpeker at virkelighetens sportsverden har utviklet seg til å bli mye mer kynisk og kommersiell enn det filmen spådde.

Audio excerpts from a 1977 American Film Institute seminar with director Michael Ritchie: Det følger med et lydspor fra et filmseminar hvor regissør Ritchie diskuterer Downhill Racer og filmskaping generelt. Han forteller også om sin TV-karriere og tidlige filmkarriere. Spennende å høre ham ramse opp sine regissørfavoritter. Peter Watkins, tidlig Kubrick, Keaton og Marx-brothers blir nevnt. Seansen varer i én time.

How Fast?, a rare 12-minute promotional featurette: Robert Redford har fortellerstemmen her og beskriver hvordan det føles å kjøre fort nedover, farene og konsentrasjonen. Han snakker om idretten og filmteamets vilje til å lage film om sporten. Innspillingen blir også kommentert. Dette må være en av de første bakomfilmene som er laget slik de blir i dag. I dag vet produksjonsselskapet at filmen skal ut på DVD og det lages omtrent alltid en dokumentar om innspillingen i samme slengen som filmen. Ofte er de uinspirerte og kjedelige. Denne er bedre.

Theatrical trailer: En trailer på 2.40 som lener seg kraftig på taglinen som oppleves som meningsløs. Den virker ikke inspirerende, og man må ha sett filmen for å forstå en eventuell mening i den. Det er dårlig utgangspunkt for en filmsnutt som skal gi deg lyst til å se hele filmen.

A booklet featuring an essay by critic Todd McCarthy: David Chappellet er en drittsekk i det virkelige liv, i filmen står han som symbol på anti-helten og var med på å definere New Hollywood. Filmen var en kommersiell flopp. Redford og Salter reiste rundt i Europa med det amerikanske utforlaget i karrige kår for å ta til seg atmosfæren. Eksperter har berømmet filmen for realismen og gjengivelsen av idretten. Dette er et ganske langt essay som hører hjemme på øverste hylle.

Hands Over The City

Hands Over The City (Criterion nr. 355)(DVD)

Italia – 1963 – Francesco Rosi (svart-hvitt)

De fete og skallede menn

Nivå 1 (uten spoilers)

Nok en skjult perle fra filmens verden dukker opp i Criterion Collection. Byutviklingen i Napoli er utsatt for rå spekulasjon, i og med at billige tomter utenfor byen kjøpes opp i stor stil. Senere dreies utbyggingen mot tomtene, og verdien har blitt mangedoblet. Da en bygning i en fattig bydel raser sammen blir hele situasjonen gjenstand for en granskning.

Nivå 2 (med spoilers)

Nottola står med hendene strukket utover mot byens bygninger i bakgrunnen. Kameraet står rett bak ham, slik at hendene blir enorme og husene virker små. Hendene forekommer oss som Guds hender, og er virkelig ”Hands over the City”. Problemet er at hendene ikke tilhører Gud, men entrepenøren Nottola.

Da bygningen i den fattige bydelen kollapser på grunn av dunk og rystelser fra den storstilte utbyggingen i nærheten, blir det bestemt at bydelen skal rives og beboerne evakueres. Tilstanden til husene er ustabil. Problemet er at det har vært slik i mange år og at det er først nå det er hensiktsmessig for bystyret å ta affære. Ved å rive og bygge nytt vil mange tjene seg rike, mens beboerne vil havne andre steder, med enda dårligere levevilkår. Politikerne meler sin egen og sine entrepenør-venners kake. Nottola er i byggebransjen, samtidig som han tilhører den høyre fløyen i politikken. Han påvirker lovgivningen i bystyret og som utbygger får han tildelt kontraktene som er skreddersydd firmaet sitt.

Noen ord om realismen i Francesco Rosis film er på sin plass. Første gang jeg så Hands Over The City, ble jeg målløs av sekvensen hvor bygningen raser sammen. Det var som om jeg måtte snu meg og løpe unna, for ikke få steinmassen over meg. Veggen begynte å tippe over mot oss, der kameraet står på bakken og filmer oppover. Så kommer alt på en gang, rasende ned i trange gater med mennesker flyktende i panikk. Støv og steinsprut fyller gatene. En scene som setter tonen fra første øyeblikk og gjør at filmen har min fulle oppmerksomhet til den er ferdig.

De Vita er venstresidens vaktbikkje i bystyret som arbeider hardt for en mer rettferdig og moralsk lovgivning. Han presser igjennom en granskning av byutviklingen, men ledes inn i blindgater hele tiden. De forskjellige kommunale kontorene sender ham og granskningskommisjonen videre i sirkel. Det hjelper heller ikke at brorparten av kommisjonen er besatt av høyrefløyen, som i praksis gransker seg selv. Deres agenda er å trenere rapporten mest mulig, og er raske med å konkludere at alt er i skjønneste orden ved hvert kontor.

Dette er en film om korrupsjon, politisk hestehandel og mektige menn. Vi får ta del i diskusjoner på bakrom, mellom menn som vandrer rundt i de moralske gråsonene. Jean-Pierre Gorin kaller dem de fete og skallede menn. De har store, mørkkledde kropper. Kameraets plassering gjør dem enorme der de okkuperer store deler av skjermen. Hvis ikke skjermen blir fylt av Nottolas massive tilstedeværelse, blir den fylt opp av mange dresskledde menn i utsnitt fra litt lengre avstand. Kun utendørsscener fra de kommende byggeplassene er luftige og gir oss anledning til å puste.

Nottola er en grådig mann som setter velstand meget høyt. Han presses fra skanse til skanse og presset tar på, noe som synliggjøres gjennom et stadig mer urolig kroppsspråk. Siden vi sjelden får høre hva menneskene i filmen føler, legger det stort ansvar på skuespilleren Rod Steigers evne til å formidle tankene via ansiktsutrykk og bevegelse. Vi forstår at han ikke ofrer sønnens posisjon og fremtid med lett hjerte, men det er allikevel noe han gjør uten å nøle når det er påkrevd. Å følge Nottolas manøvrering i det politiske landskapet og sjonglering med politiske allianser er noe av det mest fascinerende med filmen. Han tar fraksjoner med seg fra det ene partiet til det andre for å oppnå sitt mål, som er å bli valgt til ansvarlig for byutviklingen. Slik kan han sitte på begge sider av bordet når utbyggingskontraktene skal forhandles. At han lykkes i dette er et alvorlig slag mot demokratiet og et korrupsjonsfritt politisk klima. De Vita blir stående igjen som en tapper, men slagen mann i sin kamp for en redeligere politisk hverdag. Makta og kapitalen har seiret inntil videre.

I et demokrati er det viktig med en opplyst befolkning som forstår rekkevidden av sine valg. Noe av det høyresiden gjør er korrupsjon eller i gråsonen etisk sett, men noe er også fullt lovlig, muliggjort gjennom likegyldige og uinformerte velgere. De har tross alt stemt frem et bystyre med den sammensettingen det har, selv om de burde ha forstått at disse politikerne ikke ville arbeide for deres sak. De Vita poengterer dette for dem, i en ramsalt tirade i bydelen som rammes. Andre har gitt avkall på råderetten over leilighetene sine gjennom muligheten til en kortsiktig gevinst. Slik sett er filmen god i fremstilling av det realistiske og nyanserte i politikken og psykologien. Napolitanerne er dypt pessimistiske i sitt indre, og Napoli er ikke en optimistisk by.

Hands Over The City er en analyse av en kriminell situasjon. Lignende situasjoner hadde skjedd i Palermo tidligere i virkelighetens Italia. Sannheten blir belyst fra flere vinkler. Planen til Nottola i filmen er å kjøpe billige tomter utenfor byen, for så å påvirke bystyret til å legge utviklingsplaner hvor ekspansjonen endres i retning disse tomtene. Ved å selge disse tomtene til kommunen eller bygge på dem selv, vil verdien skyte i været. I verste fall svindel og korrupsjon, i beste fall en etisk gråsone. Som Nottola sier: Vi følger loven, og loven skapes her i denne salen. Rosi brukte virkelige journalister og politikere i filmen, og derfor skapes den autentiske atmosfæren. Diskusjonene i bystyresalen var ikke over når Rosi ropte ”kutt”, men fortsatte fordi aktørene mente hva de sa i filmen og hadde behov for å få frem sine meninger etter tagning.

Hands Over The City er en realistisk politisk film i samme tradisjon som Z av Costa-Gavras og Battle Of Algiers av Gillo Pontecorvo. Det er ingen tvil om hvor regissørens sympatier ligger, men realismen står i høysetet i beskrivelsen av prosessene. Ingenting overdrives hva dramatikk angår. Spenningen ligger heller i beskrivelsen av politiske prosesser og strategier som utformes i lukkede miljøer. Personlig moral og gruppens etikk får lupen plassert ubehagelig nærme seg. I interne diskusjoner i hørefløyen, ser vi dilemmaene som ærlige personer må forholde seg til. To politikere på hver sin side av et skrivebord, og på hver sin side av en etisk grense. Den ene vil trekke seg, da det vil være umulig for ham å samarbeide med en så korrupt politiker som Nottola. Den andre, partilederen, er forståelsesfull. Allikevel klarer han langsomt å bearbeide utbryteren med velkjente argumenter som at om ikke han gjør det småskitne arbeidet, vil andre gjøre det. Og utbryteren vil sitte igjen uten noe innflytelse. Den eneste umoral er å tape, deklamerer partilederen. Denne ytterst pragmatiske og realpolitiske holdningen, vinner utbryteren tilbake. Han fikk noen argumenter som hjalp til å ta en avgjørelse som gavner ham selv.

Øyeblikket: Bystyrets fraksjon på høyresiden vifter med sine håndflater og roper ”våre hender er rene!”

Lyd og bilde

Filmens format er 1:85:1. Bildet er meget godt, med gode detaljer som bygger opp under den realistiske stilen. Komposisjonene er imponerende og kler 1.85:1 formatet godt. Kontrastnivået er presist og behagelig. Lyden er også god. Rod Steiger snakket engelsk, for så å bli dubbet til italiensk, men det er faktisk ikke påtrengende og etter hvert la jeg ikke spesielt merke til det.

Ekstramateriale

Neapolitan Diary (1992), Francesco Rosi’s feature-length sequel to Hands over the City: I 1992 dro Francesco Rosi tilbake til Napoli og viste Hands Over The City igjen. I denne filmen følger vi filmskaperen og reaksjonene på filmen, hvordan Napoli har utviklet seg og hva den originale filmen har betydd. Det blir en merkelig blanding av dokumentar og essayfilm, men absolutt verdt å se for de som likte Hands Over The City godt. Men ikke vent deg en tradisjonell oppfølger!

New video interviews with Rosi, film critic Tullio Kezich, and filmmaker Jean-Pierre Gorin: Intervjuet med Rosi er på 14 minutter. Rosi er en åpen og engasjert filmskaper som gjerne deler sine meninger om film med andre. Han er en særdeles samfunnspolitisk regissør, i samme tradisjon som Costa-Garvas føler jeg. Hans bakgrunn innen film er fra realismen, som han flere ganger understreker i ekstramaterialet. Filmene og han selv er avhengig av et aktivt og deltagende publikum. Kezich intervjues i fem minutter. Han påpeker at aktørenes privatliv ikke utbroderes, siden Rosi mente at det sjeldent var interessant. Kroppsspråk vil fortelle oss hvilken sinnstilstand de er i og hva de tenker. Filmen tar opp lovgivingen som tillater det kriminelle å blomstre. Den vant gulløven i Venezia. Gorin får tildelt ti minutter. Han mener essensen i filmen er at den løfter røykteppet fra bakrommene og lar oss se de aktiviteter som utspilles der. Han kaller det for klaustrofobisk cinema. Kroppene er store og skjermen er ofte overbefolket.

Video discussion with Rosi, co-writer Raffaele La Capria, and film critic Michel Ciment: Trekløveret samtaler gemyttlig og interessant i 16 minutter om filmen og Napolis politiske situasjon på denne tiden. Manusforfatterne Rosi og La Capria er fra Napoli, men bodde i Roma og fikk dermed et perspektiv på byen utenfra. De er enige om at utbyggingen ikke bare forandret byens utseende men også byens sjel. Historiens utgangspunkt var en bygning som falt sammen, som skjer i virkeligheten. Så skrev de videre ut fra det. Grundig research gjorde at de visste sannheten fra før og resten av filmen skulle bekrefte denne sannheten.

A booklet featuring a new essay by film critic Stuart Klawans and a 2003 interview with Rosi: Klawans trekker sammenligning fra Citizen Kane til Salvatore Guillano og Hands Over The City. Filmene tar virkelige hendelser og utforsker dem via kameraet. Rosi selv kaller det en balansering av virkeligheten og tolkning av virkeligheten. Et intervju med Rosi runder av en meget imponerende samling ekstramateriale. Her poengterer han at han alltid har hatt grunnideen til sine filmer selv, og at det er den eneste veien for ham å gå.

Jigoku

Jigoku (Criterion nr. 352)(DVD)

Japan – 1960 – Nobuo Nakagawa (farger)

Synd uten frelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Shiros har en flott kjæreste, studiene går godt og han er på god fot med hans kommende svigerfamilie. Så dukker Tamura opp. Hvem eller hva han er, er uklart. Sikkert er det at Shiros liv fra det tidspunktet går utforbakke. Shiro og Tamura kjører i hjel en yakuza, et japansk mafiamedlem. Derfra går det fra vondt til verre.

Nivå 2 (med spoilers)

Tamura dukker opp i Shiros liv og planter betenkeligheter i de hverdagslige og trygge situasjonene til Shiro. Er teologiprofessoren hans, Yajima, egentlig et godt menneske? Har han en fortid han ikke bør være stolt over? Til å begynne med vet vi ikke helt om Tamura er en reell person eller Shiros samvittighet. Senere får vi inntrykk av at han er en demon, og atter senere proklamerer han at han er dødsguden, om ikke Djevelen selv. Det er et åpent spørsmål, men han er uansett årsaken til Shiros fall fra det gode liv. Han kjører på yakuzaen og klandrer Shiro for det. Det var Shiro som bestemte omveien de tok. Dette er hovedgrunnen til at Shiro havner i Helvete.

Shiros kommende svigerfar holder forelesninger om forestillingen om Helvete i de forskjellige religionene. Senere dukker Tamura opp hos Yajimafamilien, under en familiemiddag. Her skaper han dårlig stemning og hinter mot professorens fortid som soldat. Senere skal vi få vite hva han sikter til. Yajima drepte en medsoldat for å ta drikkeflasken hans under krigen. Dette skal Yajima pines for i Helvete.

Plaget av samvittighet får Shiro med seg kjæresten Yukiko i en taxi for å melde seg for politiet. Det ender i tragedie, de kjører av veien og Yukiko dør. Tamura står bak dette også, implisert ved at Shiro i et lite øyeblikk ser Tamura kjøre drosjen i stedet for taxisjåføren. Shiro begynner å drikke og er deprimert etter sitt tap. Til sist tar han inn på et rekreasjonshjem på landet. Her florerer det av syndere. En korrupt politimann forsøker å tvinge seg til farens velsignelse hva datterens hånd angår. En maler har forfalsket bilder. Hjemmet blir drevet av en kynisk bestyrer, som forsøker å svindle pasientene. Han serverer dem bedervet og billig mat.

Shiros mor er også innlagt her. Hun dør av feilbehandling eller mangel på behandling. Tamura befinner seg også her, og anklager staben for hennes dødsfall. Enken etter yakuzaen, Yoko, er ute etter hevn og vet at Shiro og Taamura står bak bildrapet. Hun møter Shiro på en bro, og her velger Nakagawa å filme sekvenser opp/ned. Ned gir oss assosiasjoner til underverdenen, altså Helvete. Vi nærmer oss den siste tredjedelen. Yoko skal til å skyte Shiro, men faller i stedet i døden.

Om natten er det en gedigen fyllefest på rekreasjonshjemmet. Pasientene spiser bedervet fisk, og yakuzaens mor skjenker villig vekk giftig sake. Pasienter og stab dør i hopetall. Tiden stopper!

Shiro våkner ved bredden av Sanzu, Dødens Elv. Han er på vei til Helvete. Yukiko viser seg for sin kjæreste og forteller at hun var gravid da hun døde. Barnet roper etter Shiro et sted på elvebredden. Her befinner alle barn seg som dør før foreldrene. Tamura dukker opp her også, og avslører sin tilknytning til dødsriket. De ankommer så det første Helvetet. Kjøtt rives av, bein knuses, øyer plukkes ut, alt i et inferno av flammer og skrik. Menneskene sages i to, blir levende flådd og tennene slås ut. Hender hogges av og hoder skilles fra kroppen. Det er lidelse overalt.

Shiro vil leve videre og flykte fra Helvete. Han får en sjanse til å redde sitt barn som er bundet til et enormt roterende hjul. Til slutt kommer han seg opp på det, og tiden stopper igjen! Vi er tilbake i den virkelige verden, slik som i Tundals Visjon. Har Shiro gjennomgått Skjærsilden?

Jigoku betyr Helvete på japansk. Filmens siste tredjedel er en sammenhengende skildring av Helvetes pinsler, den ene mer oppfinnsom enn den andre. I middelalderen var det en sterk litterær tradisjon for visjonsdiktning. Filmen kan sees som det filmatiske uttrykket for denne tradisjonen. Munker var gjerne forfattere av denne litteratursjangeren, som nok skulle skremme menneskene til å vende seg mot Gud mens de levde her på Jorden. Beskrivelsene av Helvete og hva som ventet det ugudelige mennesket var detaljerte og grusomme. Tundals Visjon er et godt eksempel på en slik bok. Ridderen Tundal har syndet i sitt liv og på dødsleiet opplever han en reise i Helvete og får se hva som venter ham. De forpinte sjelene gjennomgår de grusomste strabaser og tortur. Tundal er så heldig å våkne opp igjen og få en ny sjanse. Filmen har også lent seg på Dantes Inferno i denne siste delen.

I en tid hvor nybølge-filmene presset seg frem i mange land, virker Jigoku inspirert av dem på lydsiden. Også den bruker jazzmusikk på lydsporet. Gamle japanske filmer viste ikke blod, som en uskreven lov. Dette er ikke noe Nakagawa bryr seg nevneverdig om. Jigoku er en orgie av blod og sår. Den skildrer psykisk lidelse, vist gjennom fysisk lidelse. Unge mennesker likte filmen, den eldre garde blant publikum likte den ikke. Nakagawa forsto aldri at filmene hans ikke slo an blant kritikere, når Kurosawa og Kon Ichikawa hadde slik suksess. Han lagde 97 filmer, men bare 8 var skrekkfilmer. Selv så han mye film, også utenlandske. Chaplin var en stor favoritt.

Øyeblikket: Hva er Helvete, om ikke evig pinsel? Jeg synes bildet av de fortvilte menneskene som går i sirkel med hendene bundet på ryggen summerer opp dette godt. Akkompagnert av klagende stønn skaper det en fryktinngytende visjon av Helvete.

Lyd og bilde

Jigoku utfolder seg i 2.35:1, med mono lyd. Dette er et bilde av medium kvalitet, med en del støy. Bildet er også i overkant kornete. Lyden er til tider litt skurrete og generelt ikke så veldig bra. Sekvensene i Helvete har mye skriking og pålagt ekko, som ikke hjelper på saken. Men allikevel gir Criterion nummer 352 oss en rimelig god presentasjon av filmen.

Ekstramateriale

Building the Inferno, a new documentary on director Nobuo Nakagawa and the making of the film, featuring exclusive interviews with actor Yoichi Numata, screenwriter Ichiro Miyagawa, Nakagawa collaborators Chiho Katsura and Kensuke Suzuki, and Cure and Doppelganger director Kiyoshi Kurosawa: ”Horror”-begrepet fantes ikke i Japan på denne tiden, så publikum var usikre på hvordan de skulle forholde seg til filmen. Japanske regissører laget skumle filmer om sommeren, som skulle få det til å gå kaldt nedover ryggen på publikum. Det skulle nok hjelpe mot varmen… Denne dokumentaren på 40 minutter tar for seg Nakagawas karriere til å begynne med, deretter følger stoff om Jigoku og filmens tilblivelse. Manusforfatteren var inspirert av tegninger i templer av djevler og Helvete. Den meget spesielle sekvensen Needle Hell var bygget hovedsakelig av plastikk kombinert med smart lyssetting. Building the Inferno er en ganske god dokumentar.

Theatrical trailer: Dette er en sær og original trailer som vitner om noe spesielt. Den vakte absolutt min interesse gjennom sine to minutter og 16 sekunder.

Galleries of posters from selected Nakagawa and Shintoho Studios films: Nakagawa-posterne er litt kjedelige og ganske så tradisjonelle. Shintoho sine er ganske like, bare litt mer sleazy.

A new essay by noted Asian-cinema critic Chuck Stephens: Stephens har skrevet et essay i samme maniske stil som filmen. En hip og jazzete stil som bruker repetisjon av uttrykk og særegen sjargong. Som eksempel vil jeg trekke frem han frenetiske beskrivelse av filmens genre (den korte versjonen): ero-guro-nansensu (erotisk grotesk nonsens) ingredienser ispedd de blodigste detaljer fra 1300-talls Helvetemalerier med 1900-talls illustrasjoner av flådd uskyld, kombinert med makabre popkunst-motiver.

Anatomy of a Murder

Anatomy of a Murder (Criterion nr. 600)(Blu-ray)

USA – 1959 – Otto Preminger (svart-hvitt)

En uimotståelig impuls

Nivå 1 (uten spoilers)

En løytnant i det amerikanske forsvaret har skutt og drept en mann som voldtok hans kone. ”Polly” Paul Biegler tar saken som forsvarsadvokat. Det er ingen tvil om at løytnanten har drept overgriperen, men er det mulig å få ham frikjent på grunn av omstendighetene? Filmen er basert på en sann historie.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen er bygget på en roman av John D. Voelker. Romanen er igjen basert på en straffesak han var involvert i som forsvarsadvokat i 1952. Forsvaret legges opp rundt fenomenet ”uimotståelig impuls”, altså at løytnant Frederick Manion ble grepet av raseri som ikke kunne kontrolleres og dermed drepte overgriperen. Det kan argumenteres med at han var i en tilstand av rettferdig harme.

Som i den virkelige saken som filmen er bygget på, frikjenne Ben Gazzaras karakter for mord. Måten han har oppført seg på gjennom hele filmen og omstendighetene rundt parets avreise fra området, gir oss en følelse av at Paul Biegler kan ha blitt lurt av sin klient. Kanskje var gjerningen mer overveid enn han har gitt uttrykk av. Manion kan ha hatt andre motiver for drapet enn det som kom fram i rettssaken. En sleip person er han uansett.

Paul Biegler er en person som ikke passer inn i en klassisk Hollywood helterolle. På en måte er Anatomy of a Murder en film uten personer vi helt ut kan identifisere oss med eller fullstendig like. Parnell McCarthy er en sympatisk person, men samtidig en alkoholiker som har mistet kontrollen på eget liv. Maida Rutledge er sympatisk, men har bare en birolle. Manionparet er et rimelig suspekt par, med mange usympatiske trekk. Biegler er vår mann, men han har trekk som gjør at vi mistror hans motiver og oppførsel. James Stewart spiller en artist, som igjen spiller en rolle i rettssalen. Han har ingen skrupler eller begrensninger i fremføringen av sin klients sak. Han vil vinne for enhver pris. Den beste skuespilleren er den beste advokaten. Moral, eller oppfatningen av rett eller galt, ser ut til å spille liten rolle i Bieglers forsvar av Manion. Slik sett får han kanskje som fortjent da Manion forlater området uten å ha betalt for forsvaret som fikk ham frikjent.

Biegler tar saken fordi han ser den som en utmerket mulighet til å komme seg tilbake i manesjen. Manion gir ham motstand fra første øyeblikk, og man kan lure på hvorfor Biegler finner seg i slik oppførsel fra en klient som tross alt trenger Biegler desperat. Svaret er at Biegler trenger Manion like mye som Manion trenger ham. Derfor holder Biegler ut med en fiendtlig innstilt klient og en vakker kvinne som krever mye instruksjon for å kunne bidra til forsvaret av hennes mann. I praksis må Biegler leie dem begge på den kronglete veien mot frikjennelse, og trekke dem inn på veien igjen når de trekker mot grøftekanten.

Otto Preminger var en stor fan av teatret, og det var der han fant George S. Scott. Han gjør en gedigen rolle i Anatomy of a Murder, selv om han ikke har den største rollen. Mannen med filmhistoriens største panne har en aura av selvtillit som viser at han har kommet for å bli. Som rettssal-drama er Anatomy of a Murder et av de bedre. Mye av dette må tilskrives den lune karakteren som gestaltes av Joe Welch. Han var en jussens mann, slettes ingen skuespiller, men klarer utmerket å fremstille en dommer med et godt hjerte og en skarp hjerne. Otto Preminger skal ha æren for at det hele fungerer så godt som det gjør, siden han innså at han ikke kunne kreve for mye av en mann uten erfaring som skuespiller. For å bevege seg og fremsi replikker på en troverdig måte, må man være en profesjonell skuespiller. Siden Joe Welch ikke var det, vil du aldri se ham spasere og snakke samtidig i filmen. Derimot vil han kunne observeres spaserende i stillhet på utsiden av rettssalsbygningen.

Otto Preminger insisterte på å filme Anatomy of a Murder i området der den opprinnelige saken hadde funnet sted. Ikke nok med det, absolutt all filming foregikk der og ingenting var filmet i studio. Han mente at skuespillerne ville knyttes sterkere sammen ”on location”. Dette gir muligens filmen det autentiske preget vi kan føle når vi ser filmen. Det ser ut som et vellykket valg av den godeste regissøren. Preminger kjempet en uavlatelig kamp mot sensuren, både på hjemmebane og ellers i verden. Sør-Afrika krevde å kutte bort scenen hvor en svart og en hvit mann satt ved siden av hverandre på en pianokrakk. Slikt gikk ikke an! Som du sikkert husker, spiller Duke Ellington og James Stewart sammen under et jazzstykke i baren. Preminger nektet å kutte disse 20 sekundene. All honnør til ham for det.

Mens den amerikanske sensuren hadde problemer med Premingers frimodige omgang med ord som voldtekt og sperm, hadde Sovjeunionen ingen problemer med språket i filmen. Derimot hadde de problemer med å forstå funksjonen til en jury. Mannen var skyldig og skulle vært halshogd! Preminger tok filmen til Sovjetunionen i 1962. Han søkte ofte strid med sensuren i forbindelse med lanseringen av sine filmer. Otto Preminger visste at slik oppmerksomhet var bra for filmens videre interesse blant publikum.

Det var ingen tilfeldighet at Preminger valgte å lage Anatomy of a Murder. En film som dreide seg om rettssak og lovens paragrafer appellerte sterkt til advokatbakgrunnen hans.  Han var født i Wien som sønn av en velstående advokat. Preminger hadde førstehånds kjennskap til prosessene som foregikk i en rettssal. Han hadde jødisk bakgrunn og kom til USA på 30-tallet. Han valgte å bli når nazistene startet annekteringen av Østerrike. Før han havnet bak kamera, spilte han nazister på lerretet.

Øyeblikket: Paul Bieglers appell til dommeren om at han gjerne kan stå imot aktoratet når som helst, men at de ikke må overkjøre ham to mot èn. Han er jo bare en landsens mann! Jeg synes denne vinklingen summerer opp Bieglers patetiske og opportunistiske holdning til rettssaken. Han bruker alt det han kan for å lykkes, og fisker gjerne etter sympati om det trengs. Måten James Stewart klarer å formidle sitt budskap i denne scenen er stor skuespillerkunst. Her er han den gode gamle Stewart, underdogen i kamp mot overmakten, en rolle som han har hatt mange av gjennom sin karriere.

Lyd og bilde

Nydelig svart/hvitt bilde i 1.85:1. Meget skarpt og fullt av detaljer. Jeg må si at jeg setter en god utgave av en svart/hvitt meget høyt hva bildet angår. Når alle gråtoner er til stede og kontrastnivået er godt, er det vakrere enn en fargefilm. Strukturen i bildet er også meget god, slik at den fysiske filmkvaliteten kommer godt frem, med sin fine gjengivelse av filmkornet. Lyden er også av aller ypperste kvalitet, spesielt det nymiksede 5.1 sporet som får klangen i rommene fint frem. Legg merke til romklangen i rettssalen i scenene hvor Paul Biegler er posisjonert oppe ved juryen. Nydelig!

Ekstramateriale

New alternate 5.1 soundtrack, presented in DTS-HD Master Audio, on the Blu-ray edition: Dette glimrende lydsporet er verdt et eget punkt. Det nye 5.1 lydsporet er et uvant grep fra Criterion, som ellers alltid sverger til det originale formatet. Monolydsporet er også inkludert, men dette er kraftigere og bedre. Spesielt romklangen kommer som sagt fint frem.

New interview with Otto Preminger biographer Foster Hirsch: Dette intervjuet er på 30 minutter. I all hovedsak dreier det seg om Otto Premingers bakgrunn og filmkarriere. Han ble hentet til USA av 20th Century Fox for å lage film. Han ble i denne tiden en eksemplarisk kontraktfilm-regissør. I denne perioden laget han èn god film, nemlig Laura. Etter denne perioden ble han selvstendig og det var da han laget de virkelig gode filmene. Intervjuet går også i dybden på Premingers forhold til sensur i filmbransjen.

Critic Gary Giddins explores Duke Ellington’s score in a new interview: Jazz hadde vært brukt tidligere i film, men da stort sett i settinger hvor et jazzband spilte på en kneipe eller en jazzplate ble spilt i en leilighet. Anatomy of a Murder var banebrytende i og med at lydsporet var spesialkomponert jazz til denne filmen. Filmen var heller ikke som man da kunne tro en urban film fra New York eller Chicago, men en film med handling fra en småby på landet! Duke Ellington ble stor som jazzmusiker på 30-tallet, før populariteten sank fra 1944 og utover. På 50-tallet ble han igjen populær. Denne lille dokumentaren på 22 minutter er en liten perle, godt presentert av en kjempeentusiastisk Gary Giddins.

A look at the relationship between graphic designer Saul Bass and Preminger with Bass biographer Pat Kirkham: Saul Bass har designet rulleteksten og presentasjonen av grafikken. Han har en særegen stil, som vi også kan se på Bluray-omslaget. Introen til filmen består av tegninger av en kropp hvor delene settes sammen og tas fra hverandre som en rettssak gjør med mordmysteriet. Alle bokstavene er forskjellige som et puslespill hvor bitene ikke nødvendigvis passer sammen. Preminger likte ikke tradisjonell presentasjon av skuespillere og stab. Filmplakatene besto av enkle tegninger uten fotografier av stjernene som deltok i filmen. Dette 15 minutter lange videoessayet er meget interessant, men skjemmes litt av stemmen på kvinnen som har laget det. Gammeldameskrikestemme.

Newsreel footage from the set: Typisk filmavisstil. Men ganske ok.

Excerpts from a 1967 episode of Firing Line, featuring Preminger in discussion with William F. Buckley Jr.: TV-programmet Firing Line lager en rettssak-setting til ære for Otto Preminger, eventuelt er det alltid programmets konsept. Preminger grilles av en ”aktor”, men en ”dommer”(programleder) avgjør uoverensstemmelsene mellom ”aktor” og ”tiltalt”. Det fungerer utmerket og gir oss en fin innføring i saken, nemlig Premingers forhold til sensur hva film angår. Preminger kommer forholdsvis godt fra det da han fokuserer på at han er mot obscønitet, men også mot sensur. Han er for å dømme en film for obscønitet etter at den er vist om den brøt loven. Problemet er at sensur er forhindring av visning av en film til publikum.

Excerpts from the work in progress Anatomy of “Anatomy”: Filmen er basert på en virkelig sak, hvor gjerningsmannen ble frikjent på grunn av at han handlet ut fra en uimotståelig impuls. I denne 30 minutter lange dokumentaren ser vi nærmere på den opprinnelige saken. Den inneholder også tilbakeblikk på innspillingen. Fin dokumentar.

Behind-the-scenes photographs by Life magazine’s Gjon Mili: Sånn passe. Fotografier fra filmen og innspillingen.

Trailer, featuring on-set footage: Traileren er på fem minutter, som er ganske lang tid. Den viser oss en Otto Preminger i rettssalen som sverger inn skuespillerne i tur og orden. Han iscenesetter en rettssak med de involverte i filmen. Juryen er publikum! Etter det følger traileren standard oppskrift med dramatikk og patos. Kritikk og anmeldelser hentes frem i vanlig skrytende stil. Men dette er en original trailer som viser Premingers teft for PR.

A booklet featuring an essay by critic Nick Pinkerton and a 1959 Life magazine article on real-life lawyer Joseph N. Welch, who plays Judge Weaver in the film: Pinkerton har hovedsakelig skrevet et essay om Otto Premingers bakgrunn. Dessverre blir essayet noe kjedelig, men visse opplysninger er verdt å ta med seg. For eksempel at Anatomy of a Murder ble veldig populær blant jusstudenter. Life-artikkelen skrevet av Ernest Haveman er morsom lesning, og dreier seg om Joe Welch som spiller dommeren i filmen.

Three Outlaw Samurai

Three Outlaw Samurai (Criterion nr. 596)(Blu-ray)

Japan – 1964 – Hideo Gosha (svart-hvitt)

Myth Busting

Nivå 1 (uten spoilers)

I denne periodefilmen fra Japan er det nok engang samuraier som står sentralt. Tre bønder har kidnappet guvernørens datter for å få sine krav hørt. En etter en blir tre samuraier involvert i konflikten.

Nivå 2 (med spoilers)

Three Outlaw Samurai følger en klassisk samuraifilm-oppskrift, nært beslektet med Seven Samurai av Akira Kurosawa. Samuraier stiller seg på de svakestes side og kjemper sammen med dem mot overmakten. Tre samuraier i Three Outlaw Samurai, syv i Seven Samurai. De har ingen utsikter til belønning, så motivasjonen kommer innenfra, springende ut av en oppfatning av rett og galt. Store offer er påkrevet og det er stor sjanse for å miste livet. Så langt følger filmene samme mal. Men så kommer forskjellene til syne…

Ved første øyekast kan Three Outlaw Samurai virke som en film som kunne vært laget av Akira Kurosawa. Men tematisk føler jeg at den ligger nærmere anti-samuraifilmene til Masaki Kobayashi. Den avkler samuraimyten slik Harakiri gjør, bare litt mer subtilt. Begreper som ære, lojalitet og tapperhet blir alle diskutert, gjennom at samuraiene bryter dem etter tur. Denne regissøren ser ut til å mene at samuraikoden har fått ufortjent mye heder. Han ser disse begrepene mer som overfladisk staffasje, som ikke nødvendigvis stikker så dypt. Gosha bedriver mythbusting på en krass måte. Dette står i sterk kontrast til Kurosawas bilde av samuraiene og deres ærefulle liv. Han befinner seg i den andre enden av spekteret og har stor respekt for denne tiden i Japans historie og denne måten å forholde seg til verden på. Kurosawa mente at han nedstammet fra samuraislekt. Han forsøkte også å begå harakiri, eller seppuko, da filmen Dodes-ka-den feilet kraftig kommersielt sett. Han hadde tapt ansikt og så bare en utvei.

Hideo Gosha var kjent for å få skuespillerinnene sine til å gråte. Han hadde en tyrannisk stil som til og med fikk Toshiro Mifune til å trekke seg fra en filminnspilling. Riktignok skyldte Mifune på en dårlig rygg, men i ettertid har det kommet frem at han ikke taklet Goshas aggressive stil. Tenk på det, Mifune virker ikke som en følsom person som viker unna en konfrontasjon. Men Gosha ble for mye for ham.

Hvis jeg skulle valgt et ord som beskriver Three Outlaw Samurai må det bli kynisme. Kynismen ligger tykk. Allerede i begynnelsen av filmen blir vi presentert for denne siden av mennesket. I møtet med bøndene utviser Shiba kynisme først ved å vise liten interesse for kvinnens skjebne, deretter for å proklamere at han har til hensikt å la seg underholde av kampen mellom bøndene og guvernørens soldater. Så legger han seg til å sove.

Kynismen gjennomstrømmer alle karakterer i filmen. Guvernøren i sin totale mangel på moral da han svikter sitt ord og tar valg kun basert på egen vinning. Shiba i begynnelsen av filmen, som påpekt. Kikyo er et opportunistisk menneske som alltid ser an hva som gavner hans posisjon. Bøndenes kynisme er riktignok drevet av desperasjon, men en planlagt kidnapping av en kvinne er en kynisk handling allikevel. Sakura er det mest moralske individet av samuraiene, men hans hopping fra den ene til den andre siden i løpet av sekunder vitner også om en grad av kynisme. Han går fra å være medsoldat til fiende i et blaff og er nå klar til å drepe sin tidligere kampfelle. Guvernørenes datter fremstår som uhyre brutal og lite empatisk overfor de dårligere stilte. Kanskje hadde det vært like greit om hun ikke hadde blitt reddet fra fangenskapet.

De tre samuraiene har dog en utvikling mot en sterkere karakter i løpet av filmen. Shiba tar 100 piskeslag frivillig for å beskytte bøndene. Sakuro forsøker å gjøre bot for drapet på bonden tidligere i filmen ved å hjelpe enken. Til og med Kikyo viser karakter til slutt. Dessverre gjør ikke bøndene det. Som film er Three Outlaw Samurai spennende og actionpakket. Man kan godt la seg underholde, og allikevel få en dose med samfunnsbetraktninger og dekonstruksjon av en myte som bonus. Regien er elegant, med mange flotte scener og minneverdige øyeblikk.

Øyeblikket: Helt på slutten av filmen forsøker Shiba å mobilisere bøndene til å stå opp for sine rettigheter og overlevere underskriftene Jinbei har samlet inn og ofret livet for. Men de trekker seg unna og han strever forgjeves. Et antiklimaks av de store, hvor meningsløsheten i Shibas anstrengelser stirrer ham i hvitøyet. Det vekker tanker rundt hvor mye man kan hjelpe mennesker som ikke vil hjelpe seg selv…

Lyd og bilde

Formatet på bildet er 2.35:1. Det er et meget fint bilde, skarpt og uten skader. Gode detaljer. Ved noen anledninger ble detaljer i bildets ene kant uskarpt, et fenomen jeg har opplevd før. Ellers er det en meget tilfredsstillende presentasjon av en film fra 1964. Lyden er også god.

Ekstramateriale

Trailer: Beskrivende tekst ligger over bildet nesten hele tiden. En klassisk trailer som har vintage-preg. Morsomt å se stilen fra den tiden. Lidenskapelig samurai, vill samurai og mystisk samurai. Filmindustrien blir også kommentert i denne to og et halvt minutt lange traileren.

A booklet featuring an essay by film critic Bilge Ebiri: I en ellers spinkel Criterionutgivelse hva ekstramateriale angår, er det en trøst at Ebiri har skrevet et fyldig og godt essay om filmen. Han forteller at Gosha i løpet av tre tiår laget noen av de mest eksplosive, kunstneriske og originale filmene i Japan. Dessverre slo de aldri helt an i Vesten, selv om han laget filmer i populære sjangre som samurai og yakuza. Disse har tradisjonelt sett vært favoritter blant japansk film-entusiaster i Vesten. Noe av forklaringen kan ligge i kynismen Gosha portretterer disse miljøene. Slik sett vil en sammenligning med amerikansk western plassere Gosha nær Sam Peckinpah. Ebiri bruker en del plass på å beskrive filmen begynnelse, som han synes er eksemplarisk i sin sparsommelige bruk av tid for å vise god karakterutvikling. Ved effektiv filming skisserer han opp konflikten og aktørene. I Goshas filmer er lojalitet meningsløst. Forræderi er derimot gangbar valuta. Heltene hos Gosha velger det siste.