Downhill Racer

Downhill Racer (Criterion nr. 494)(DVD)

USA – 1969 – Michael Ritchie (farger)

Hunden som løfter benet

Nivå 1 (uten spoilers)

Utforkjøreren David Chappellet får en plass på det amerikanske utforlandslaget da en av utøverne blir skadet. Han har jobbet seg fram fra dårlige forutsetninger, og hans kompromissløse innstilling gir ham problemer i en lagidrett som utfor tross alt er. For David er alle konkurrenter, om de er på hans eget eller andre lag.

Nivå 2 (med spoilers)

I denne lite kjente sportsfilmen fra 1969 ligger kimen til The Sundance Festival, Robert Redfords filmfestival som har løftet mang en lavbudsjettsfilm opp og fram. Redford var produsent på Downhill Racer, og fulgte en mal mange andre filminteresserte skuespillere har fulgt. Han tok godt betalte jobber som skuespiller i storbudsjettsfilmer og produserte lavbudsjettsfilmer selv. Hindringene han støtte på i arbeidet med Downhill Racer, motiverte ham til å starte en festival for filmer som denne. Downhill Racer skulle være første film i en trilogi av lavbudjettsfilmer som handlet om å vinne.

Han valgte Michael Ritchie som regissør, mest fordi denne ikke hadde interesse av idrett og ikke likte ski. Det syntes Redford var supert, for da kunne de fordype seg i hykleriet rundt det å vinne. De var også enige om å lage filmen i en litt abstrakt stil og ikke som en typisk sportsfilm. Roman Polanski var også involvert i prosjektet og det var meningen at Redford skulle spille ektemannen i Rosemary’s Baby, en rolle som senere endte hos John Cassavetes. Da Redford takket nei, torpederte Paramount prosjektet med Downhill Racer for Polanskis vedkommende.

Den ufrivillig komiske tagline som Downhill Racer lanserte seg under, How fast must a man go to get from where he’s at, har nok noe mer ved seg enn man skulle tro. Jeg vil tro det dreier seg om sosial mobilitet, hvordan et menneske kan bevege seg oppover i sin sosiale status fra et nivå langt nede. Flett dette inn i akkurat denne filmens setting, og vi forstår det som hvor fort en utforkjører må kjøre for å vinne og bli løftet opp til OL-mester og idrettshelt. Da har han brutt ut fra en anonym tilværelse fra fattige kår på bygda, fra en bakgrunn som u-utdannet og med liten utsikt til et godt liv. For slik er David Chappellets bakgrunn. Han er som en gatebikkje som kan løpe like fort som renrasede greyhounds. Men gatebikkja vil fremdeles løfte benet og pisse på en sofa om sjansen byr seg.

Man kan aldri løpe fra hvem man er, og man kan muligens aldri forandre seg. I hvert fall ikke på en fundamental måte. Davids personlighet er formet av hans oppvekst, og som vi ser et stykke ut i filmen, fra hans biologiske arv fra farens gener. Trassen, det uartikulerte og lite rause er lett gjenkjennelig i faren hans der de sitter på kjøkkenet i hjembyen til David. Det er ingen ros å få fra faren, selv etter at David har klart å bryte seg fram i verdenstoppen i utfor. I stedet er farens respons en nedbrytende holdning og kommentarer som ytterligere trykker David ned. En gammel manns bitterhet hindrer skryt og oppmuntring i retning av den yngre. Faren er låst i sin tid, og bruker sitt referanseapparat i vurderingen av den moderne tidens muligheter og begrensninger. David faller midt i mellom to verdener. Han har ingen evner som faren noen gang kan verdsette, og han har ikke samtidens gangbare arbeidslivvaluta, som utdanning eller erfaring. Alt han har, er evnen til å gå fort på ski. Davids verdi som menneske er tett knyttet til denne evnen.

Selv i dette miljøet passer han ikke inn. Som en ensom ulv uten de rette sosiale instinktene, vil han aldri kunne bli en inkorporert del av et landslag. Han har feil innstilling til idretten idet han setter sin egen karriere øverst uten å bry seg med å gi et skinn av laglojalitet. Kanskje er de andre utøverne bedre på å late som. For treneren representerer han et problem i så henseende. Hadde ikke David vært en så rask utforkjører som han faktisk er, hadde han blitt vraket fra laget. Treneren, som spilles av Gene Hackman, ser David som et redskap som skal hjelpe ham selv i å nå sine mål som trener.

Filmen etablerer Davids bakgrunn og manglende kulturelle kapital gjennom å vise ham i små praktiske situasjoner. Han snakker tydeligvis ikke fransk, og dermed kan vi anta at hans eneste språk er engelsk. Dette er med på å underbygge et bilde av ham som uten utdanning, noe som bekreftes av treneren i en samtale de to har senere i filmen. David vet øyensynlig heller ikke hva et bidét er, da vi ser ham studere installasjonen med interesse på hotellbadet. Da romkameraten spør om han vet hva det er, svarer han ”selvfølgelig”. Dette forteller oss at David ofte kommer til kort i slike situasjoner, og har vent seg til å bløffe instinktivt. Senere nøstes bakgrunnsinformasjonen opp i sekvensen hvor han besøker sin far. Vi ser her at David kommer fra bygda.

Det finnes en parallell i filmen mellom Davids forhold til den gamle flammen fra hjembyen, og forholdet til Carole Stahl. David demonstrerer sin manglende evne til å bry seg om andre menneskers liv og behov for å fortelle om seg og sine i forhold til begge jentene. Carole Stahl blir brutalt avbrutt av Davids demonstrative tuting midt i hennes historie, og i dette øyeblikk er forholdet mellom de to over. I det andre tilfellet viser David absolutt ingen interesse for jentas utlegging, men synes mer opptatt av om det finnes tyggegummi nærheten. Den andre likheten mellom de to situasjonene ligger i at slik David utnytter sin gamle flamme, utnytter Carole Stahl ham. Hun har en status godt over ham, representert gjennom økonomisk, sosial og kulturell kapital. David har så vidt klatret opp nok til å representere et sosialt sjikte noe over jenta i hjembyen, gjennom sin nyvunne B-kjendisstatus. Men i et europeisk overklassemiljø er han sjanseløs, og faller flere ganger gjennom som lite kultivert og bevandret i sosiale settinger.

Filmen handler strengt tatt ikke om utforkjøring, men om én manns sosiale mobilitet og sosiale utilpasshet. Med sin ekstreme vinnerskalle er David Chappellet til tider en løs kanon på dekk. I intervjuer kan han være frekk, noe som krever aktiv brannslukking fra landslagstreneren. Men David får på grunn av sine skiferdigheter betydelig slingringsmonn for sin oppførsel. Kun når David produserer unnskyldninger for dårlige resultater eller setter helsa på spill blir han satt på plass av treneren.

Redford og manusforfatteren diskuterte grundig slutten på filmen. James Salter ville la filmen ende med at David ikke vinner OL, mens Redford syntes det ble for negativt og ikke minst for krevende for publikum. Her sitter publikum og ser en hel film og i tillegg skal den ende så pass pessimistisk. Han ville gi dem en belønning i form av at hovedpersonen seirer til slutt. Men han får tydelig frem at David var heldig som vant på grunn av at den tyske unggutten falt. Davids triumf vil være kortvarig. Den yngre garde presser seg allerede fram, og deres tid vil snart komme…

Øyeblikket: Egoismen og det ensrettede i Davids personlighet illustreres godt i en scene i en parkert bil. David har sjekket opp en gammel flamme i hjembyen sin, hatt sex med henne og de sitter sammen i bilen etterpå. Hun føler nærhet til David, vil gjerne prate litt med ham om sine drømmer og framtidsplaner. Hun beskriver hennes planer om videre studier, men David har fått det han var ute etter og er tilbake i sin egen egoistiske verden. Han svarer et kort ”vet ikke” på et viktig spørsmål fra henne, for så å spørre om hun har noe tyggegummi.

Lyd og bilde

Det er gledelig å kunne konstatere at denne filmen ikke er lik mange andre filmer fra omtrent samme tid. I stedet for en soft gjengivelse av filmens bilde, er Downhill Racer skarp og eksplosiv i fargegjengivelsen. Siden mesteparten av scenen foregår i meget lyse omgivelser, er detaljnivået og fargene meget godt gjengitt. Bildet er i 1.85:1 og en av de bedre DVDer i Criterion Collection. Bortsett fra en del skiaction, er mesteparten av lydbildet preget av dialog. Begge deler gjengis meget godt i mono.

Ekstramateriale

New video interviews with Robert Redford, screenwriter James Salter, film editor Richard Harris, production manager Walter Coblenz, and former downhill skier Joe Jay Jalbert, who served as a technical adviser, ski double, and cameraman: Mange spennende intervjuer her. Coblenz, Jalbert og Harris utfyller hverandres historier fint. I løpet av 30 minutter dannes et bilde av en film som har en moderne historie med godt skuespill, nøkkelen til hvorfor filmen har holdt seg godt. Det beste ekstramaterialet representeres gjennom det 34 minutters lange intervjuet med Robert Redford. Han påpeker at virkelighetens sportsverden har utviklet seg til å bli mye mer kynisk og kommersiell enn det filmen spådde.

Audio excerpts from a 1977 American Film Institute seminar with director Michael Ritchie: Det følger med et lydspor fra et filmseminar hvor regissør Ritchie diskuterer Downhill Racer og filmskaping generelt. Han forteller også om sin TV-karriere og tidlige filmkarriere. Spennende å høre ham ramse opp sine regissørfavoritter. Peter Watkins, tidlig Kubrick, Keaton og Marx-brothers blir nevnt. Seansen varer i én time.

How Fast?, a rare 12-minute promotional featurette: Robert Redford har fortellerstemmen her og beskriver hvordan det føles å kjøre fort nedover, farene og konsentrasjonen. Han snakker om idretten og filmteamets vilje til å lage film om sporten. Innspillingen blir også kommentert. Dette må være en av de første bakomfilmene som er laget slik de blir i dag. I dag vet produksjonsselskapet at filmen skal ut på DVD og det lages omtrent alltid en dokumentar om innspillingen i samme slengen som filmen. Ofte er de uinspirerte og kjedelige. Denne er bedre.

Theatrical trailer: En trailer på 2.40 som lener seg kraftig på taglinen som oppleves som meningsløs. Den virker ikke inspirerende, og man må ha sett filmen for å forstå en eventuell mening i den. Det er dårlig utgangspunkt for en filmsnutt som skal gi deg lyst til å se hele filmen.

A booklet featuring an essay by critic Todd McCarthy: David Chappellet er en drittsekk i det virkelige liv, i filmen står han som symbol på anti-helten og var med på å definere New Hollywood. Filmen var en kommersiell flopp. Redford og Salter reiste rundt i Europa med det amerikanske utforlaget i karrige kår for å ta til seg atmosfæren. Eksperter har berømmet filmen for realismen og gjengivelsen av idretten. Dette er et ganske langt essay som hører hjemme på øverste hylle.