Jigoku

Jigoku (Criterion nr. 352)(DVD)

Japan – 1960 – Nobuo Nakagawa (farger)

Synd uten frelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Shiros har en flott kjæreste, studiene går godt og han er på god fot med hans kommende svigerfamilie. Så dukker Tamura opp. Hvem eller hva han er, er uklart. Sikkert er det at Shiros liv fra det tidspunktet går utforbakke. Shiro og Tamura kjører i hjel en yakuza, et japansk mafiamedlem. Derfra går det fra vondt til verre.

Nivå 2 (med spoilers)

Tamura dukker opp i Shiros liv og planter betenkeligheter i de hverdagslige og trygge situasjonene til Shiro. Er teologiprofessoren hans, Yajima, egentlig et godt menneske? Har han en fortid han ikke bør være stolt over? Til å begynne med vet vi ikke helt om Tamura er en reell person eller Shiros samvittighet. Senere får vi inntrykk av at han er en demon, og atter senere proklamerer han at han er dødsguden, om ikke Djevelen selv. Det er et åpent spørsmål, men han er uansett årsaken til Shiros fall fra det gode liv. Han kjører på yakuzaen og klandrer Shiro for det. Det var Shiro som bestemte omveien de tok. Dette er hovedgrunnen til at Shiro havner i Helvete.

Shiros kommende svigerfar holder forelesninger om forestillingen om Helvete i de forskjellige religionene. Senere dukker Tamura opp hos Yajimafamilien, under en familiemiddag. Her skaper han dårlig stemning og hinter mot professorens fortid som soldat. Senere skal vi få vite hva han sikter til. Yajima drepte en medsoldat for å ta drikkeflasken hans under krigen. Dette skal Yajima pines for i Helvete.

Plaget av samvittighet får Shiro med seg kjæresten Yukiko i en taxi for å melde seg for politiet. Det ender i tragedie, de kjører av veien og Yukiko dør. Tamura står bak dette også, implisert ved at Shiro i et lite øyeblikk ser Tamura kjøre drosjen i stedet for taxisjåføren. Shiro begynner å drikke og er deprimert etter sitt tap. Til sist tar han inn på et rekreasjonshjem på landet. Her florerer det av syndere. En korrupt politimann forsøker å tvinge seg til farens velsignelse hva datterens hånd angår. En maler har forfalsket bilder. Hjemmet blir drevet av en kynisk bestyrer, som forsøker å svindle pasientene. Han serverer dem bedervet og billig mat.

Shiros mor er også innlagt her. Hun dør av feilbehandling eller mangel på behandling. Tamura befinner seg også her, og anklager staben for hennes dødsfall. Enken etter yakuzaen, Yoko, er ute etter hevn og vet at Shiro og Taamura står bak bildrapet. Hun møter Shiro på en bro, og her velger Nakagawa å filme sekvenser opp/ned. Ned gir oss assosiasjoner til underverdenen, altså Helvete. Vi nærmer oss den siste tredjedelen. Yoko skal til å skyte Shiro, men faller i stedet i døden.

Om natten er det en gedigen fyllefest på rekreasjonshjemmet. Pasientene spiser bedervet fisk, og yakuzaens mor skjenker villig vekk giftig sake. Pasienter og stab dør i hopetall. Tiden stopper!

Shiro våkner ved bredden av Sanzu, Dødens Elv. Han er på vei til Helvete. Yukiko viser seg for sin kjæreste og forteller at hun var gravid da hun døde. Barnet roper etter Shiro et sted på elvebredden. Her befinner alle barn seg som dør før foreldrene. Tamura dukker opp her også, og avslører sin tilknytning til dødsriket. De ankommer så det første Helvetet. Kjøtt rives av, bein knuses, øyer plukkes ut, alt i et inferno av flammer og skrik. Menneskene sages i to, blir levende flådd og tennene slås ut. Hender hogges av og hoder skilles fra kroppen. Det er lidelse overalt.

Shiro vil leve videre og flykte fra Helvete. Han får en sjanse til å redde sitt barn som er bundet til et enormt roterende hjul. Til slutt kommer han seg opp på det, og tiden stopper igjen! Vi er tilbake i den virkelige verden, slik som i Tundals Visjon. Har Shiro gjennomgått Skjærsilden?

Jigoku betyr Helvete på japansk. Filmens siste tredjedel er en sammenhengende skildring av Helvetes pinsler, den ene mer oppfinnsom enn den andre. I middelalderen var det en sterk litterær tradisjon for visjonsdiktning. Filmen kan sees som det filmatiske uttrykket for denne tradisjonen. Munker var gjerne forfattere av denne litteratursjangeren, som nok skulle skremme menneskene til å vende seg mot Gud mens de levde her på Jorden. Beskrivelsene av Helvete og hva som ventet det ugudelige mennesket var detaljerte og grusomme. Tundals Visjon er et godt eksempel på en slik bok. Ridderen Tundal har syndet i sitt liv og på dødsleiet opplever han en reise i Helvete og får se hva som venter ham. De forpinte sjelene gjennomgår de grusomste strabaser og tortur. Tundal er så heldig å våkne opp igjen og få en ny sjanse. Filmen har også lent seg på Dantes Inferno i denne siste delen.

I en tid hvor nybølge-filmene presset seg frem i mange land, virker Jigoku inspirert av dem på lydsiden. Også den bruker jazzmusikk på lydsporet. Gamle japanske filmer viste ikke blod, som en uskreven lov. Dette er ikke noe Nakagawa bryr seg nevneverdig om. Jigoku er en orgie av blod og sår. Den skildrer psykisk lidelse, vist gjennom fysisk lidelse. Unge mennesker likte filmen, den eldre garde blant publikum likte den ikke. Nakagawa forsto aldri at filmene hans ikke slo an blant kritikere, når Kurosawa og Kon Ichikawa hadde slik suksess. Han lagde 97 filmer, men bare 8 var skrekkfilmer. Selv så han mye film, også utenlandske. Chaplin var en stor favoritt.

Øyeblikket: Hva er Helvete, om ikke evig pinsel? Jeg synes bildet av de fortvilte menneskene som går i sirkel med hendene bundet på ryggen summerer opp dette godt. Akkompagnert av klagende stønn skaper det en fryktinngytende visjon av Helvete.

Lyd og bilde

Jigoku utfolder seg i 2.35:1, med mono lyd. Dette er et bilde av medium kvalitet, med en del støy. Bildet er også i overkant kornete. Lyden er til tider litt skurrete og generelt ikke så veldig bra. Sekvensene i Helvete har mye skriking og pålagt ekko, som ikke hjelper på saken. Men allikevel gir Criterion nummer 352 oss en rimelig god presentasjon av filmen.

Ekstramateriale

Building the Inferno, a new documentary on director Nobuo Nakagawa and the making of the film, featuring exclusive interviews with actor Yoichi Numata, screenwriter Ichiro Miyagawa, Nakagawa collaborators Chiho Katsura and Kensuke Suzuki, and Cure and Doppelganger director Kiyoshi Kurosawa: ”Horror”-begrepet fantes ikke i Japan på denne tiden, så publikum var usikre på hvordan de skulle forholde seg til filmen. Japanske regissører laget skumle filmer om sommeren, som skulle få det til å gå kaldt nedover ryggen på publikum. Det skulle nok hjelpe mot varmen… Denne dokumentaren på 40 minutter tar for seg Nakagawas karriere til å begynne med, deretter følger stoff om Jigoku og filmens tilblivelse. Manusforfatteren var inspirert av tegninger i templer av djevler og Helvete. Den meget spesielle sekvensen Needle Hell var bygget hovedsakelig av plastikk kombinert med smart lyssetting. Building the Inferno er en ganske god dokumentar.

Theatrical trailer: Dette er en sær og original trailer som vitner om noe spesielt. Den vakte absolutt min interesse gjennom sine to minutter og 16 sekunder.

Galleries of posters from selected Nakagawa and Shintoho Studios films: Nakagawa-posterne er litt kjedelige og ganske så tradisjonelle. Shintoho sine er ganske like, bare litt mer sleazy.

A new essay by noted Asian-cinema critic Chuck Stephens: Stephens har skrevet et essay i samme maniske stil som filmen. En hip og jazzete stil som bruker repetisjon av uttrykk og særegen sjargong. Som eksempel vil jeg trekke frem han frenetiske beskrivelse av filmens genre (den korte versjonen): ero-guro-nansensu (erotisk grotesk nonsens) ingredienser ispedd de blodigste detaljer fra 1300-talls Helvetemalerier med 1900-talls illustrasjoner av flådd uskyld, kombinert med makabre popkunst-motiver.