Withnail And I

Withnail And I (Criterion nr. 119)(DVD)

England – 1986 – Bruce Robinson (farger)

Tidenes morsomste film!

Nivå 1 (uten spoilers)

Withnail og I(!) er to arbeidsløse skuespillere i London, som drar på ferie til Withnails onkels hytte på landet. Aldri har vi vel sett noen så ute av sitt element som disse to urbane og alkoholiserte dagdriverne ute på landsbygda uten tilgang på kafeer og sivilisert selskap. Withnail And I er tidenes morsomste film ifølge denne skribenten. Den påstås også å være den mest siterte filmen i historien. Gudene skal vite at det er nok materiale å ta av!

Nivå 2 (med spoilers)

Fremdeles kan en bil kjøre forbi Withnail And I regissør Bruce Robinson med ungdom hengende ut av vinduet og skrike sitater fra filmen til ham. Mennesker drar til alle lokasjonene i filmen, og har til og med skapt et drikkespill hvor du skal drikke det karakterene i filmen drikker når de drikker det. At filmen utspiller seg over flere døgn, mens det å se filmen tar halvannen time, får selvfølgelig sine katastrofale følger for deltagerne. Men dem om det…

Morsomme filmer er en sjelden rase. Det finnes mange morsomme TV-serier, men å få en langfilm til å holde interessen oppe i halvannen til to timer er en utfordring. Kanskje er jeg i overkant kresen, men rene komedier som jeg holder høyt trenger jeg ikke mange hender for å ramse opp. Withnail And I er min favoritt, tett fulgt av Smala Sussie, The Big Lebowski og Life Of Brian. Kom gjerne med forslag til meg i kommentatorfeltet. Så skal jeg svare om ti dager når jeg kommer tilbake fra Barcelona, som jeg drar til i morgen.

Dialogen er fantastisk original og morsom i Withnail and I. Dette er jo en film med mye selvbiografisk materiale fra Bruce Robinsons eget liv. Tonen som holdes og ordvalgene var sikkert vanlig i dette miljøet han tilhørte. Virkeligheten skaper situasjoner som man knapt kan forestille seg om man skal prøve å finne på dem til et manus.

Vi er i London i 1969. To arbeidsløse unge menn med store skuespillerambisjoner lever i et høl av en leilighet i Camden. Idet vi møter dem, er de nervøse, angstfylte og spesielt ”I” har voldsomme fyllenerver. Etter litt kjekling om mattilgang og hvem sin tur det er til å ta oppvasken, tar Withnail fornærmet ansvar og deklamerer at han nå skal vaske opp. Men denne oppvasken har stått så lenge med matrester og svineri, at den har blitt til et organisk vesen. I hvert fall mener ”I” det. Han forsøker å få Withnail fra det dødsdømte prosjektet. ”You haven’t slept in 60 hours. You are in no state to handle it!”.

Etter å ha skjelvet seg gjennom fire timer mens de venter på at puben skal åpne, er det på tide å bruke de siste småpengene på noe ordentlig alkohol. Lighterbensin og frostvæske har blitt konsumert. De trenger å komme seg litt bort. Withnails onkel Monty har en hytte på landsbygda, og de drar bort til ham for å få låne den. Monty er en eksentrisk eldre homofil herre som gladelig låner dem hytta. Men først må de høre på homoerotiske utlegninger om diverse grønnsaker og blomster. ”Flowers are basically tarts for the bees.” Monty er en tidligere skuespiller som aldri drev det til noe. En dag våknet han opp og innså at han aldri ville spille dansken (Hamlet). ”I” mener han er sinnsyk, Withnail påstår han kun er litt eksentrisk.

På vei til hytta i sin falleferdige bil, morer Withnail seg med å skrike ”Scrubbers!” etter skolejenter. De responderer ved å vise fingeren. Dette skulle bli vanlig for filmfansen å rope til skuespillerne når de så dem på gaten i alle år senere. På ferie i et annet land, kunne de plutselig høre noen rope ”Scrubbers!” fra den andre siden av gaten. I bilen lanserer Withnail sin geniale ide som skal gjøre det helt trygt for ham å fyllekjøre. Han vil få tak i et barn som skal tisse på en flaske. Denne flasken med helt rent og alkoholfritt tiss skal han bruke ved en eventuell urinprøve ved promillekontroll. Han skal nekte alt annet enn en urinprøve. Flaksen skal han ha i lommen med slanger tilkoblet.

Withnail drikker seg deretter full, og ”I” må finne veien til hytta alene i regnværet. De kommer til slutt frem og fyrer med Montys møbler. Dagen etterpå må de få tak i en bonde for å få kjøpt ved og kull. Bonden husker Monty. Han hadde vært på hytta for noen år siden med sønnen sin(!). Monty har ingen sønn.

De to brautende byfolka klarer ikke helt å gli inn i miljøet på landsbygda. De prøver, ganske så uelegant, å få kjøpt fasaner av en krypskytter. Til slutt truer han dem med en død fisk. Og han vet hvor de bor! De føler seg dermed truet og overvåket da de kommer tilbake til hytta. Withnail blir hysterisk og redd om natten, og vil sove i samme seng som ”I”. Da de hører noen ta seg inn i hytta midt på natten, er de sikker på at det er krypskytteren og at deres siste time har kommet. Men det viser seg å være Monty. Som selvfølgelig danner seg en oppfatning om de to når han ser dem i samme seng. Dette blir begynnelsen på en iherdig kamp fra Montys side for å få forført ”I” i de kommende dagene. Det starter allerede morgenen etter ved frokosten. Senere skal et hvert måltid bli en oppvisning i erotisk matlaging.

Monty blir bestyrtet da han finner ut at Withnail og ”I” ikke har ordentlige gummistøvler. Han tar dem med inn til landsbyen for å få kjøpt noen. De avtaler å møte ham etter innkjøpet, men innkjøpspengene bruker de selvfølgelig på øl og whiskey. De vil gjerne avslutte med kake på en liten kafe, men blir bedt om å gå med det samme de kommer inn. Men da er de så fulle at de truer med å kjøpe stedet og sparke de ansatte, siden de er mangemillionærer. ”We want the finest wine available to humanity. We want it here and we want it now!”. Så stikker de før politiet kommer.

På hyttedøren henger det en død hare. En lapp bærer påskriften ’here here here’. Ingen skjønner noen ting. Så leser Monty den riktig. ’Here hare here’. Det er maten de har bedt om.

De neste timene kretser om Montys iherdige jakt på ”I”, mens en forfyllet Withnail gir blaffen. ”I” er like ved å bli ”buggered” av Monty om natten, og kommer kun fra ved å lyve på seg et intenst kjærlighetsforhold med Withnail. Han har på sin side beskrevet ”I” som en ”toilet trader” til Monty. Til slutt får ”I” sin vilje, de skal reise hjem etter at et telegram fra London med beskjed om at han har fått en filmrolle har kommet. På veien hjem for Withnail anledning til å teste ut sin urinprøveteori. Det går lukt til helvete.

Danny the Dealer og Presuming Ed har inntatt leiligheten deres i Camden mens de var vekk. Danny har i tillegg tatt på seg å kjempe deres sak mot huseieren, blant annet ved å be ham dra til helvete. Som en siste handling sammen, røyker de en massiv joint sammen ved navn Camberwell Carrot. Det er Dannys egen oppfinnelse, krever tolv papir og er den største jointen du har sett på film. Navnet fikk den fordi Danny var i Camberwell da han laget den første gang og fordi den er stor som en gulrot.

Så filmen ebber ut med ”I” nyklipt på terskelen til et nytt liv. Han har fått hovedrollen i en film, en bedre rolle enn den han søkte på. Withnail, derimot, står på stedet hvil. Ingen rolle, ingen audition. Filmen slutter med bildet av Withnail foran gitteret som skiller ham fra ulvene i zoologisk hage. De vandrer frem og tilbake, i fangenskap, låst fast som ham.

Hvem skulle tro at Richard E. Grant er allergisk mot alkohol og spilte de fantastiske fyllescenene klinkende edru? Noen ganger hjalp Robinson til for å oppnå maksimal effekt av en scene, som da han byttet ut vannet i lighterbensinen med eddik. Slik fikk han en autentisk reaksjon på noe man helst ikke bør drikke. Ellers var det meste opp til Grants formidable talent…

Øyeblikket: Withnail er direkte ufin og frekk mot Danny the Dealer, og Danny advarer han om at han kan bli nødt til å gi medisin til Withnail. ”If I spike you, you’ll know you have been spoken to”. Kjepphøye Withnail gir seg ikke, og hevder han kan ta dobbel dose av alt Danny kan ta av dop. Danny motbeviser dette ganske enkelt ved å ta av seg solbrillene og vise frem øynene sine. Hvis Danny medisinerer Withnail, vil han tro at en hjernesvulst er en bursdagsgave.

Lyd og bilde

Criterions utgave av filmen er slettes ikke den beste versjonen som er på markedet, spesielt ikke etter at en bluray-versjon har blitt lansert. 1.85:1 bildet her er ikke engang anamorfisk! Bildet er soft, ikke særlig skarpt og med en del slitent materiale. Lyden er også kun i mono. Men en ting har denne utgaven som ingen annen utgave har hatt: den er tekstet! Det er uvurderlig hjelp med tanke på en litt rusten lyd med snøvlete og direkte fulle engelskmenn som lydkilde. Nå ser jeg gjerne denne filmen på en annen bluray-versjon, utekstet, men det var denne tekstede utgaven som hjalp meg til å få fullt utbytte av den herlige dialogen.

Ekstramateriale

Withnail & Us, a 1999 documentary on the film: Dette er en kort dokumentar på 25 minutter. Ralph Brown, som spiller Danny, påpeker korrekt at det ikke finnes dårlige deler i filmen. Han synes dette beviser at man ikke trenger en god handling for å lage en god film. Withnail er bygget på Bruce Robinsons venn Vivian Mackerrell, som har spilt i en film jeg har sett. Det var Ghost Story, som er den eneste spillefilmen han har vært med i. Ellers er det to TV-produksjoner og en kortfilm. Allikevel skrøt han voldsomt av sine evner. Som han pleide å si: Hadde jeg malt, hadde jeg malt mye bedre bilder enn deg. Hadde jeg vært forfatter, hadde jeg skrevet mye bedre enn deg. Men det eneste han var god på var å drikke. Og skryte. Slik ser vi Withnail i filmen også. Han tror han er en god skuespiller, men er det ikke. Danny the Dealer er en klok dåre. Ideen til stemmen hans kom fra en kvinnelig makeupartist som Robinson mener er det dummeste mennesket han har møtt. Hun sa alltid ”Doo yoouu uunderstaaand?”. Paul McCann ble hyret og sparket to ganger før det satte seg. Robinson valgte å teste skuespillere på oppvaskscenen. Fikset de det, ville de fikse hele filmen. Etter kun èn dag ville produsenten stenge ned hele produksjonen. Han mente at en komedie skulle være lystigere. Robinson truet med å gå, og fikk gjennomslag. Heldigvis.

Rare preproduction photos by Ralph Steadman: Stort sett fotografier av Grant og McCann i en do og et badekar…!?

Original theatrical trailer: Kort, men superb. Jeg er herlig ukritisk.

Limited-edition collectible poster of the original film art by Ralph Steadman: Utbrettsplakat av oppvasken fra Helvete, i Ralph Steadmans strek. Han er mest kjent fra tegningene han gjorde sammen med Hunter Thompson. Denne tegningen er så kul at jeg kjøpte enda en DVD for å kunne henge tegningen i gangen hjemme.

Hefte med essay av Bruce Robinson: Regissøren og manusforfatteren skriver her om sin venn Vivian som er modellen for Withnail. De møttes i 1964 og etter ti minutter var Vivian hans beste venn. Som alle andre. Vivian så ut Marlon Brando og alle trodde han skulle bli stjerne. Essayet er en hyllest til en meget spesiell mann.

And Everything Is Going Fine

And Everything Is Going Fine (Criterion nr. 617)(Blu-ray)

USA – 2010 – Steven Soderbergh (farger)

Men alt gikk ikke bra

Nivå 1 (uten spoilers)

Etter at Spalding Gray begikk selvmord i 2004, følte samboeren etter hvert at Gray fortjente en dokumentarfilm om sitt liv. Det var kun en person hun følte kunne gjøre den jobben, og det var regissøren av Gray’s Anatomy, Steven Soderbergh. Han var veldig klar for å gjøre bot for å ha vært en dårlig venn for en syk Spalding Gray, og And Everything Is Going Fine ble resultatet.

Nivå 2 (med spoilers)

I juni 2001 var Spalding Gray involvert i en alvorlig bilulykke som skulle forandre ham for alltid. Han pådro seg skader i hodeskallen og fikk alvorlige benskader. Men verst av alt var at han fikk seg en psykisk knekk. Det hjalp heller ikke at han ble feildiagnostisert som depressiv, når han egentlig hadde fått en hjerneskade. 11 september senere det året fikk han en ny knekk, som hans nærmeste kunne se forandret ham ytterligere. Der hvor monologene hadde hjulpet ham før, klarte ikke arbeidet nå å skyve vekk tungsinnet lenger. Som vi ser på slutten av And Everything Is Going Fine, har han mistet mye av det særegne i intervjuene sine, både når han intervjuer publikum og blir intervjuet selv. Han sliter også med å finne historier verdt å formidle.

Steven Soderbergh ble en god venn av Gray under arbeidet med Gray’s Anatomy, men han trakk seg unna vennen sin etter bilulykken. Han taklet ikke å være omgitt av sykdom. Soderbergh er beundringsverdig ærlig om sin oppførsel i denne perioden. Etter at Spalding Gray begikk selvmord ved å kaste seg av fergen til Long Island, har han vært plaget av dårlig samvittighet. Da han fikk forespørsel om å lage en dokumentar om Spaldings liv, så han det som en mulighet til å gjøre litt godt igjen sin heller dårlige behandling av vennen.

Han fikk store mengder materiale. 90 timer med film av monologer, amatøropptak av familiesituasjoner og intervjuer, 20 år med journaler og tekster. Etter grundig overveielse, valgte Soderbergh å droppe fortellerstemme og egne opptak. Han ville ikke dra til Irland og filme ulykkesstedet, eller filme fergen som var åstedet for selvmordet. I stedet valgte han å la Spalding Gray være den eneste stemmen i filmen. Dermed er filmen i sin helhet bygget opp av klipp fra monologene og intervjuer. Materialet er systematisert etter tema. Alle klippene belyser et av de interessante temaene i Grays monologer, fra familie til mannens personlige tanker om livet. Men å redigere materialet var en utfordring, med tanke på Spalding Grays hang til ’stream of conciousness’. Etter å ha gått gjennom alt dette materialet, forstod Soderbergh hvor ekstremt mye arbeid som lå bak monologene.

Et grep Soderbergh tar og som fungerer godt, er å vise klipp fra en monolog hvor Gray formidler en historie for så å klippe til en sekvens hvor han forteller om hendelsene i en annen setting, for eksempel i et intervju. Slik får vi et mer komplett bilde, og kommer under huden på mennesket Spalding Gray som har opplevd episoden. Et tema Gray tar opp flere ganger er hans frykt for selvmord. Hans mor var en ”Christian Scientist”, strengt religiøs, full av angst, og hun gikk gjennom to harde nervøse sammenbrudd. Utgangen på det siste ble selvmord. Spalding følte alltid at han var forutbestemt til å begå selvmord, og det gikk i oppfyllelse.

Det finnes en scene i en av monologene som er med i denne filmen, hvor Spalding Gray kommer inn på homoseksualiteten i livet sitt. Sønnen Forrest ble opprørt over dette under redigeringen av filmen, men Kathleen Russo forklarte så godt hun kunne og han godtok det etter hvert. Men hun glemte å forklare det for den andre sønnen Theo som var 13 år, før premieren. Men han syntes det var helt greit.

Øyeblikket: Helt mot slutten av filmen, blir Spalding Gray helt satt ut av en hunds uling i nabolaget. Han tolker det som et varsel om død av noe slag. Det settes i gang en indre prosess i Spalding som han må kommentere. Så blir han blir tankefull og stille. Kameramannen zoomer inn, men er helt stille. En magisk sekvens hvor vi ser inn i et unikt menneskes sjel. Han har alltid hatt sterk angst for sykdom og død. Som han selv sier i en monolog; alle mennesker vet at de skal dø, men de tror egentlig ikke på det. I dette lille glimtet forstår Spalding Gray at han også skal dø.

Lyd og bilde

Bildet er en salig miks av formater og kvalitet. Alt fra elendig VHS-opptak på åtti-tallet, til bedre opptak på 2000-tallet. Forvent alt. Det gledelige er at lyden er fin uansett hvilken tid opptakene er gjort. Og det er det viktigste her. Monologene kommer klart og tydelig frem. Selve filmen er tekstet, mens ekstramaterialet ikke er det. Det trengs heller ikke.

Ekstramateriale

Making of “And Everything Is Going Fine,” featuring director Steven Soderbergh, producer Kathie Russo, and editor Susan Littenberg: En dokumentar/Making of på 20 minutter er hovedbeholdningen denne gangen. Den er grei nok, med mer informasjon enn man skulle tro. Når jeg oppsummerte etter å ha sett den, satt jeg faktisk igjen med en god del. Hovedsakelig dreier dette materialet seg om editeringsprosessen, hvordan velge ut det mest interessante stoffet og lage en vinkling på filmen.

Sex and Death to the Age 14, Spalding Gray’s first monologue, created in 1979 and filmed in 1982: Dette var den første monologen til Spalding Gray. Den er både morsom og god, umiskjennelig Gray slik han også skal fremstå i senere monologer.

Trailer: Grei nok trailer som gjør meg nysgjerrig. To minutter lang.

PLUS: A booklet featuring an essay by writer Nell Casey, editor of The Journals of Spalding Gray: Kun et essay inkludert. Det er ikke så veldig langt, men oser av komprimert visdom og informasjon. Supert! Her får vi psykologisk innsikt i mennesket Spalding Gray pluss viktige hendelser i livet hans og hvordan det farget hans innfallsvinkel til kunsten hans. Og da mener jeg monologene først og fremst.

Gray’s Anatomy

Gray’s Anatomy (Criterion nr. 618)(Blu-ray)

USA – 1997 – Steven Soderbergh (farger og svart-hvitt)

Grays behandling

Nivå 1 (uten spoilers)

Spalding Gray, en av USAs største historiefortellere, pådro seg en øyesykdom som helst bør opereres bort. I en 79 minutters filmet monolog utforsker han sin frykt for sykdommen og beskriver hans vanvittige reise mot en løsning på problemet.

Nivå 2 (med spoilers)

Gray holder en monolog for kameraet, ikke for et publikum som er til stede i en sal. Dermed kan regissør Steven Soderbergh slå seg løs med estetiske virkemidler og gjøre dette i utgangspunktet statiske utgangspunktet til en lekker visuell opplevelse. Farger og effekter understreker og forsterker, de visualiserer Grays poenger og tanker. Allikevel står og faller alt med kvaliteten på monologen, om det Spalding Gray formidler innehar noe som vi kan finne interessant. For mitt vedkommende gjør monologen det. Kombinert med en glitrende framstillingsevne med mye humor og absurde ideer, er det en kjærkommen og unik tilvekst til Criterion Collection

Spalding Gray er en angstfull og nevrotisk mann innerst inne. Han fremstår selvfølgelig trygg på en scene, men han sliter med frykt spesielt for sykdommer. Da han beskjed om at en øyeoperasjon har 1% sjanse for å gjøre ham blind, er det ikke måte på hvilke anstrengelser han gjør seg for å finne andre utveier. Noen kanskje mer høytflyvende enn andre. Gray hadde en hang til ritualer, var sterkt overtroisk og hadde også stor tro på magi. Da øyesykdommen inntraff klarte han ikke å konsentrere seg om noe annet. Løsningen ble å kanalisere øyeproblematikken inn i arbeidet, og lage en monolog om den. Resultatet ble Gray’s Anatomy.

Han var dyslektisk som barn, og ble satt i klasse med de som lærte langsomt, en klasse som ble kalt ”Idioten”. Han kommenterer at han er dårlig på å skrive og lese, og foretrekker å høre bøker lest opp. Men det er ingen tvil om at mannen har en egen evne til å formidle med en eksepsjonell timing, uten bruk av notater i utstrakt grad. Blant ekstramaterialet er det en halvannen times monolog fra 1982 filmet i dårlig amatørvideokvalitet, som viser at han har en meget god hukommelse. Han påstår selv at han har fotografisk hukommelse, og jeg kan ikke se at han nøler en eneste gang.

Gray’s Anatomy er veldig personlig, men han har forandret navn på venner og bekjente som figurerer i historiene hans. Soderbergh starter filmen med svart/hvitt opptak av mennesker som har opplevd øyeskader og forteller om deres opplevelse av det. Etter ti minutter starter monologen. Med jevne mellomrom dukker disse menneskene opp i filmen og kommenterer Spalding Grays påfunn hva behandling angår. De tar også stilling til om de ville ha hoppet på den aktuelle behandlingsformen. Det er uklart om disse personene er autentiske tidligere pasienter eller skuespillere. Kanskje er det dumt av meg å være usikker på det. Uansett fyller de en rolle som publikum til monologen, som Soderbergh har valgt å eliminere i sin vanlige form.

Øyeblikket: Etter alle nevrosene som Spalding Gray har demonstrert i monologen kombinert med merkelige alternative behandlingsmåter, er det befriende da han på slutten setter øynene demonisk i kameraet og sier: ”Om kvelden drakk jeg, røyket og gjorde stort sett alt som kunne gjøre meg blind”. Og husk: Sitt til rulleteksten er ferdig…

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1 og lyden er DTS HD. Det er et klart og skarpt bilde i en film hvor det kanskje ikke betyr så mye. Men på grunn av Soderberghs elegante regi og estetiske valg, må jeg si at et godt bluray-bilde her absolutt var på sin plass. Det er noen kraftfulle farger som virkelig kommer til sin rett på blu-ray. Lyden er klar og fin i en sterkt monologdrevet(!) film.

Ekstramateriale

New interviews with Soderbergh and monologue cowriter Renée Shafransky: Regissør Soderbergh forteller om valgene han måtte ta ved å filme en monolog. Spalding Grays monologer hadde blitt adaptert til film før, så Soderbergh ville skape noe som var annerledes. Blant annet droppet han publikummet, og la mer vekt på det estetiske. Renée Shafransky var Spalding Grays samboer på denne tiden, og klippet filmen og hjalp til med monologideer. Etter at monologen var ferdig, men før den ble fremført, var forholdet deres slutt.

A Personal History of the American Theater, a ninety-five-minute monologue by Spalding Gray, originally produced by the Wooster Group in 1980 and videotaped in 1982: Denne halvannen times monologen fra 1982 er faktisk mer interessant enn selve Gray’s Anatomy synes jeg.  Spalding Gray går gjennom alle teaterstykker han har spilt i opp til da. Han forteller om opplevelser rundt innspillingen og selve stykket. Det hele er morsomt og aldri kjedelig.

Swimming to the Macula, sixteen minutes of footage from Gray’s actual eye surgery: Øyeoperasjonen til Spalding Gray i all sin prakt. Forstørret opp slik at vi kan se hvert sting i øyet. Heldigvis er denne filmen uten lyd. Pinsetter trekker små tråder ut fra øyet. Vi må nok si at dette er for spesielt medisinske interesserte…

Trailer: Rett og slett kjempefin. Gjort maks ut av hva man forvente av spenningsbygging fra en monolog…

A booklet featuring an essay by film critic Amy Taubin: Det er det eneste essayet i heftet, men til gjengjeld er det langt og grundig. Det tar opp aspekter ved mennesket Spalding Gray og likhetene mellom Gray og Soderbergh. Gray begikk antagelig selvmord ved drukning. Tre av hans monologer ble til filmer. Swimming to Cambodia (1987) , Monster in a Box (1992) og Gray’s Anatomy (1997).

The Samurai Trilogy

The Samurai Trilogy (Criterion nr. 14,15,16)(Blu-ray)

Japan – 1954,1955,1956 – Hiroshi Inagaki (farger)

Musashi Miyamotos liv

Nivå 1 (uten spoilers)

På 1600-tallet vandret den legendariske sverdmesteren Musashi Miyamoto landeveien i Japan. Han var også poet og kunstner. Disse tre filmene er basert på boken som er Japans svar på Tatt av Vinden. Vi følger Miyamoto fra aggressiv kriger til en mer reflektert sverdmester.

Nivå 2 (med spoilers)

Eiji Yoshikawa skrev Musashi Miyamoto i 1935. Romanen er bygget på livet til den historiske sverdkjemperen ved samme navn. Det er et stort episk verk som teller over 900 sider i en forkortet engelsk versjon. Han gjorde mye research og studerte historien om Musashi Miyamoto(1584-1645). Yoshikawa tok seg noen friheter, blant annet ved å bytte om på rekkefølgen begivenhetene skjedde i og skape noen nye karakterer. Romanen har blitt referert til som en Tatt av Vinden i japansk litteratur. Den er blant annet inspirert av Tales of Genji, et annet berømt og episk japansk verk med sine 1120 sider, som undertegnede har slitt seg gjennom. Det ga dessverre ikke mersmak, så jeg vil nok avstå fra å lese Musashi Miyamoto. Heldigvis har vi denne filmtrilogien av god kvalitet til å trøste oss late lesere med. Trilogien består av Samurai I: Musashi Miyamoto, Samurai II: Duel at Ichijoji Temple og Samurai III: Duel at Ganryu Island.

Både boken og filmene har fokus på Musashi Miyamotos dannelsesreise fra villstyring og aggressiv kriger til en klokere sverdmester som også har blitt et mer komplett menneske. En slik person må beherske forskjellige aspekter ved det å være et menneske. Miyamoto selv var kunstner, poet og tegner i tillegg til å være en mester med samuraisverdet. Han lærte livets lekse på landeveien og av en munk som tok på seg å veilede ham, noen ganger med særdeles harde virkemidler. Han hang Takezo opp i et tre for å lære ham total ydmykelse og stengte Takezo senere inne i et loftsværelse uten annen stimulans enn bøker som kunne lære ham visdom. Til slutt hadde han skapt samuraien Musashi Miyamoto.

Onkelen hans var en spilloppmaker som villig lærte bort rampestreker til Miyamoto. Dette, ved siden av alvorligere tilfeller, gjorde ham til en upopulær figur i landsbyen. Men filmene overdriver dette aspektet for den dramatiske belønningen som ligger i det. I den første filmen følger vi en meget aggressiv og krigersk Miyamoto, som søker dueller og tiltrekker seg kvinner. Senere skal han beherske zen på en utmerket måte og bli mer moden. Mifune portretterer denne fasen godt, med en villskap og aggresjon som oser energi. Hans venn Matahachi er et motstykke med sin mildhet og følsomhet. Han er også modig og kan slåss, men kan gråte etterpå over konsekvensen av sine handlinger.

Mens Takezo er på flukt oppfører han seg som et dyr. Munken må lokke og lure for å oppnå tillit, som han så misbruker og fanger ham. Men det gjøres for Takezos egen del. Den første filmen ender med at Takezo legger ut på sin dannelsesreise og forlater sin elskede Otsu. Den andre viser hans kamp mot Yoshioka School, hvor han slår flere av skolens mestere før han beseirer en stor gruppe av dens soldater. Den siste filmen fokuserer på den milde Musashi Miyamoto, som overvinner mesteren Kojori Sasaki med et tresverd.

Miyamoto vinner sine kamper på landeveien, men munken mener at han er for sterk og at det står i veien for hans åndelige utvikling. Takezo knytter til seg en lærling, Jotaro, som er foreldreløs. I film nummer to er det Yoshioka School som er Takezos hovedmotstander. Hans gamle venn Matahachi vil også lykkes, og stjeler navnet til Kojiro Sasaki. Sasaki selv blir en mer og mer sentral figur ettersom triologien skrider frem, og lurer bak i kulissene frem til den siste duellen på Ganryu Island. Sasaki er en hard men rettferdig motstander som drives av ambisjoner om å bli Japans beste samurai. Musashi Miyamoto er hans eneste likemann i landet. Kasaki er en karakter man får sterk sympati for. Han oppfører seg edelt og verdig til enhver tid, og i likhet med Musashi Miyamoto føler man sorg når han blir drept i duellen på Ganryu Island helt på slutten. Miyamoto gråter over sin døde motstander og klager over at han har mistet sin beste motstander og aldri vil møte en slik mester igjen. Dette skal være basert på fakta.

Det er en mildere og klokere Miyamoto vi ser i trilogiens siste del. Han vier seg mer til kunsten og lar sverdet hvile mer. Hans kamper er alltid avtalt og rettferdiggjort. Ved klokere oppførsel unngår han kamper som ville ha ført til mer død. Da en full og støyende bråkmaker utfordrer ham, unngår han kampen ved å plukke fluer fra luften med spisepinnene. En slik hurtighet får fort bråkmakeren på bedre tanker, og han flykter fra Miyamoto. Senere blir han del av et trekløver som også består av Miyamoto og Jotaro. Sammen legger de ut på reise i året frem til Miyamoto må møte Kasaki i duell. De slår seg ned i en liten landsby og dyrker jorden. Her møter han igjen Otsu. Volden forfølger ham i form av banditter.

Inagaki sverget til bildeformatet 1.33:1. Det ga ham en mulighet til å komponere bildet i dybden, ved å plassere karakterene innover i bildet. Dette fungerer utmerket, og det er mange bemerkelsesverdige og flotte bilder i filmene. Inagaki er også glad i tempo i tagningene sine, at det er fart og bevegelse. Det er noe ballett og dansaktig over kamerakjøringene hans når han følger Musashi Miyamoto sidelengs i en kamp.

Øyeblikket: Den unge Musashi Miyamoto, eller Takezo som han het som ung, var utemmet og villstyrig. Etter å ha blitt gjenstand for en menneskejakt av landsbyens beboere og soldatene, klarer buddistmunken å fange ham. Han heiser Takezo opp i et tre hvor han blir hengende i flere døgn. Takezo er rasende, ydmyket og frustrert. Han spytter, raser og banner, slik bare skuespilleren Mifune kan uttrykke sterke følelser. Det er i denne scenen vi aner konturene av munkens plan for å gjøre Takezo til et bedre menneske.

Lyd og bilde

Filmene presenteres alle i 1.33:1 og i farger. Den første filmen har definitivt det beste bildet. Det er strålende skarpt og Technicolorbildet er smakfullt. Vanligvis synes jeg Technicolor blir litt glorete. Film nummer to starter ustabilt, både i fargegjengivelse og flimring. Etter ti minutter blir det bedre, men når aldri helt opp til forgjengerens nivå. Dog ikke langt unna. Film nummer tre er flott og uten skader. De vakre draktene med små, små mønstre har en enorm detaljrikdom og dybde. Alt i alt er det et fantastisk bilde på denne trilogien fra 50-tallet. Lyden er også ganske så bra i mono.

Ekstramateriale

New interviews with translator and historian William Scott Wilson about the real-life Musashi Miyamoto, the inspiration for the hero of the films: I forbindelse med hver av filmene ligger det en del av et videoessay med William Scott Wilson om Musashi Miyamoto. Til sammen blir materialet på 27 minutter. Wilson forteller at Musashi Miyamoto er den mest idealiserte av alle japanske helter. ”Alle” i Japan refererer til ham ved fornavnet hans. I dette interessante essayet får vi en god innføring i den historiske personen Musashi Miyamoto, og kan ha dette som bakgrunn når vi senere ser filmen.

Trailers: Heldigvis er filmene bedre enn trailerne, for de er melodramatiske og litt cheesy.

A booklet featuring essays by film historian Stephen Prince and Wilson: Stephen Prince, en filmhistoriker som har skrevet flere essay og ellers bidratt mye til Criterion Collection, har her skrevet et godt essay om regissør Inagaki og triologien. Det var overraskende å lære at Toshiro Mifune faktisk laget flere filmer sammen med Inagaki enn han gjorde med Akira Kurosawa. Vi kan legge merke til at Inagaki unngår lyder av sverd som kutter klær og treffer kropper. Det var Kurosawa som brøt den barrieren med Sanjuro i 1962. Den store bidragsyteren denne gangen er William Scott Wilson, som i tillegg til å holde et tre-delt videoessay som er inkludert på de to blu-rayene, har skrevet et essay i heftet. Han har i tillegg oversatt Musashi Miyamotos bok The Book of Five Rings til engelsk. I dette essayet går han inn i Miyamotos kampfilosofi. Hemmeligheten er å la tankene flyte og ikke bli fokusert på motstanderens sverd eller bevegelser. Men selv brukte han psykologi og finter, fordi han visste at motstanderene fokuserte for mye på ham. Heftet er elegant utformet, med fine tegninger i farger.

Hearts And Minds

Hearts And Minds (Criterion nr. 156)(DVD)

USA – 1974 – Peter Davis (farger)

Å vinne en krig

Nivå 1 (uten spoilers)

Vietnamkrigen skulle vinnes av USA ved hjelp av militær makt, men også ved å vinne ”the hearts and minds” til det vietnamesiske folket. Denne dokumentaren har valgt å fokusere på hva krigen gjorde med amerikanernes ”hearts and minds”.

Nivå 2 (med spoilers)

Å lage en film om et så stort tema som Vietnamkrigen krever avgrensning om den skal kunne fortelle oss noe signifikant. Regissør Peter Davis valgte seg tre mål med filmen. Den skulle belyse tre spørsmål, som han ikke regnet med å finne svarene på, men som han ville diskutere. Disse var 1) Hvorfor var USA i Vietnam? 2) Hvilke handlinger utførte amerikanerne der? 3) Hva gjorde disse handlingene med amerikanerne (som folk)? Hver sekvens i filmen skulle ha noe med disse spørsmålene å gjøre. Davis valgte å lage filmen uten fortellerstemme. Det var ikke for å fremstå nøytral, for det vet han er umulig, men for at opplysninger skulle komme direkte fra aktørene selv, uten å bli tolket verbalt av ham. Tolkning vil det bli uansett i materialutvalg og klipping.

Et eksempel på det er måten Davis setter inn sekvensen hvor general Westmoreland sier sine berømte ord om at asiater ikke verdsetter liv så høyt som mennesker i Vesten gjør. Den blir plassert rett etter vi har sett vietnamesere sørge voldsomt over sitt døde barn eller sin døde mann, i en utbombet landsby eller en begravelse. Peter Davis tar opp denne problemstillingen på kommentatorsporet og forteller at han hadde forsøkt et utall steder å sette den inn, alle med den samme virkningen. Til slutt fant han ut at det var mest redelig å sette det inn der det endte opp, om det så ble tolket spekulativt.

Det var det innovative produksjonsselskapet BBS som støttet Peter Davis og ga ham frie hender til å lage filmen. Bert Schneider la seg ikke bort i regissørens valg, men oppmuntret Davis. På en måte var det skremmende, for som Davis sier er det ingen andre enn seg selv å skylde på om filmen blir dårlig. BBS er selskapet som hovedsakelig lanserte New Hollywood, med filmer som Easy Rider, Five Easy Pieces og The Last Picture Show. Hearts And Minds ble godt mottatt i Cannes, men Colombia som skulle lansere filmen i USA trenerte lanseringen så lenge at det ble klart at de ikke kom til å gjøre jobben. Det var og er en kontroversiell film.

Filmen er en voldsom og tung film å se. Det er mange spesielt røffe scener som river i sjelen. Vi ser bilder av grusomme sårskader både på amerikanske soldater og vietnamesiske sivile. Spesielt er det hjerteskjærende å se napalmbombede barn springe med store hudflak enten brent bort eller hengende i flak fra kroppen. Det er også vondt å se så mye ekte vold utført av mennesker mot andre mennesker, som soldater som sparker og sparker en vietnamesisk fange. Uendelig bombing gjør enorm skade på landsbyer og skog, menneskene i landsbyene og dyrene i skogen. Når det flammende napalmteppet velter fremover må vi selv reflektere over hvilke skader som påføres menneskene og dyrene som befinner seg i infernoet.

Peter Davis sin film har blitt kritisert fra høyresiden i USA for å være en antiamerikansk film. Selv benekter han dette, og mener at det er en film som heller viser en motstand mot Vietnamkrigen. Han er ikke fremmed for å vise at det ble begått grusomme handlinger på begge sider, som at Vietcong rigget barn med bomber og sendte de inn blant amerikanske soldater som selvmordsbombere. Soldatene var konstant redde, og kunne ikke vite hvem som var vennligsinnet og hvem som ikke var det.

Hearts And Minds viser oss intervjuer og monologer med veteraner som fremdeles støttet krigen og de som hadde skiftet mening. Stort sett er det bombeflyvere som snakker. De får fremlegge sine synspunkt i fred. Noen av de politisk og militært ansvarlige stiller også opp på filmen, med et tydelig behov for å forklare sine valg den gang. Noen valgte å avstå fra å kommentere. Fraværet av en fortellerstemme gjør at vi selv må tolke og gjøre opp vår egen mening basert på våre egne verdier. At det er en tankevekkende og sterk dokumentar kan det ikke være tvil om. Jeg tror alle må bli påvirket av bildenes nakne sannhet, spørsmålet er om handlingene kan rettferdiggjøres. Og det blir et politisk spørsmål, opp til hver enkelt å avgjøre.

Øyeblikket: Jeg har valgt episoden der vi får se det som hendte rundt det beryktede bildet av en vietnameser som blir skutt av politimesteren i Saigon. De fleste har sett bildet som ble tatt rett etter at skuddet gikk av, med hodet som rykker til siden. Her ser vi den bakbundne vietnameseren plutselig bli skutt, falle sammen og blodet som pumper ut av hodet. Før han når bakken har den iskalde politimesteren hylstret våpenet sitt. Sjokkerende bilder.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er mono. Begge deler er meget gode. Bildet er ganske skarpt, en god DVDutgave. Godt å se at en så viktig dokumentar er i god stand. Lyden er kraftig og tydelig.

Ekstramateriale

Audio commentary by director Peter Davis: Meget, meget bra. Proppfullt av ekstra informasjon, utbrodering av scener av stor viktighet, bakgrunnsinformasjon om intervjuobjektene og følelser rundt sterke scener. Forbilledlig!

Accompanying booklet containing multiple printed essays on the film: Et rimelig tykt hefte er eneste ekstramateriale bortsett fra komentatorsporet. Heldigvis er det et kvalitetshefte som belyser filmen og konflikten fra mange forskjellige vinklinger. Judith Christ skriver om filmens kontroversielle historie, og hvordan den skapte enda skarpere skillelinjer blant den amerikanske befolkningen. Filmen vant Oscar for beste dokumentarfilm, og Oscar-vert Bob Hope distanserte seg fra det politiske innholdet i en erklæring lest opp fra scenen av en annen vert, Frank Sinatra. Essay nummer to er skrevet av Robert K. Brigham. Det handler i all vesentlighet om hvordan filmen viser vietnamesere som virkelige mennesker, og ikke som de stereotypene den amerikanske befolkningen hadde fått servert før. De mange tragediene vietnameserne opplevde og reaksjonene deres tilbakeviser utsagnet fra general William Westmoreland om at ”orientalere ikke verdsetter liv slik vi gjør”. George C. Herring tar for seg det politiske aspektet ved krigen, både historisk og militært. Det er et meget godt essay tettpakket med informasjon og er veldig passende å inkludere her. En litt annen stemme kommer fra Ngo Vinh Long, som er professor ved Universitetet i Maine. Han forteller at spraying av giftstoffer fra fly var rettet mot avlingene til vietnameserne og skulle få dem til å flytte. Dette, sammen med bombetoktene, førte til 10 millioner flyktninger og 1,3 millioner døde sivile. Mye tallbasert materiale viser krigens effekt på Vietnam i sin helhet og landsbygda i særdeleshet. Han beskriver også den politiske situasjonen i et land fullt av konflikter. Regissør Peter Davis avslutter heftet med et essay som beskriver hva Vietnamkrigen gjorde med amerikanerne. Tiden hvor man ukritisk tok en presidents ord for sannhet er definitivt forbi. Amerikanerne mistet 58 000 mann i krigen, gang det tallet med 30 og du har de vietnamesiske tapene. Allikevel tapte USA, og det gjorde noe med et folk som aldri hadde tapt en krig før. All amerikansk mentalitet går ut på å vinne, å ”drepe” om det så er fotball man snakker om. Vietnamkrigen ble et traume.

Harold And Maude

Harold And Maude (Criterion nr. 608)(Blu-ray)

USA – 1971 – Hal Ashby (farger)

Den visne blomsten og solen

Nivå 1 (uten spoilers)

Harold er en ung mann rundt 20, fra en velstående og privilegert bakgrunn. I hvert fall økonomisk. Harold har en del problemer, som manifesterer seg i hans behov for å iscenesette falske selvmord til ære for sin mor. Hun har etter hvert blitt vant til dem. Harolds usunne forhold til døden vises også gjennom hans fascinasjon med fremmede menneskers begravelser, som han går i jevnlig. Her møter han 79 år gamle Maude, som har samme ”hobby”. Men av helt andre grunner. Hun elsker livet.

Nivå 2 (med spoilers)

Harold And Maude er den eneste filmen jeg har skrevet til Criterion Collection og foreslått som utgivelse. Dette var vel en fem-seks år siden, og endelig er den her! Og på bluray som om ikke det var nok. Den er for meg det absolutte symbolet på New Hollywood, dere vet perioden fra ’69 til ’77 hvor regissørene fikk rimelig frie hender og laget gode, personlige filmer på løpende bånd. En film som Harold And Maude ville neppe blitt laget selv i dag av et stort etablert studio. Men den gangen lå studiosystemet nede med brukket rygg og var desperate etter å komme på fote igjen. De fant ikke den kommersielle oppskriften igjen før Jaws og Star Wars, men før det var det rom for filmer som Harold And Maude med sin skildring av et kjærlighetsforhold mellom en ung mann på 20 og en eldre kvinne på 80.

Filmen starter med en åpning som tydelig er inspirert av Hitchcock, med fokus på Harolds føtter som til slutt blir hengende i luften etter ”hengingen”. Vi stusser over at Harold skal dø før filmen har kommet i gang, men forstår at det ligger noe mer bak da vi ser morens kjølige reaksjon på selvmordet. Vi har en uortodoks og vidunderlig film i vente…

Først i filmens siste del får vi høre bakgrunnen for Harolds mange iscenesatte jukseselvmord. Han har aldri fått noen ektefølt kontakt med sin mor, men aner at hun virkelig blir lei seg da politimenn forteller at sønnen er død i en ulykke på skolens kjemilaboratorium. Siden den gang har Harold søkt å se disse følelsene igjen hos sin mor. Slik forstår jeg essensen i Harolds forklaring til Maude. Her er vi sikre på at han snakker oppriktig. Et talende bilde på hvordan moren og Harold snakker forbi hverandre, er utfyllingen av skjemaet til datingfirmaet. Moren fyller det ut, og svarer for Harold. Etter hvert forstår vi at hun svarer ut fra eget verdisyn. Harold blir ikke sett av sin egen mor.

Harold And Maude ble oppfattet som provoserende og usømmelig på 70-tallet, men jeg føler at det er en oppbyggelig og positiv film som viser hvordan Maude motiverer Harold til å begynne å leve livet sitt igjen. Hun åpner virkelig øynene hans for hva livet har å by på, og han vender fokuset sitt fra døden til livet. Han har alltid likt å se ting ødelegges, mens Maude viser hvor vakkert det er å se ting gro og skapes. Mye av Maudes livslyst kommer fra det faktum at hun nesten mistet livet under krigen. I et kort glimt ser vi en nummertatovering på armen hennes. Hun har vært konsentrasjonsleirfange.

Harold And Maude er en film rik på små erklæringer om livet, så mye kloke ting sies gjennom Maude og kan leses mellom linjene. Den er et opprør mot privilegier og verdier, men er ikke så mye et politisk statement som et humanistisk statement. Det er mye av Hal Ashbys eget utsyn på verden som blir kanalisert gjennom filmen. Hans antiautoritære holdninger gjennomsyrer filmen hans, både kirke og militærvesen får sitt pass påskrevet. Autoriteter i form av psykologer kommer heller ikke heldig ut. For ikke å snakke om politiet. Ashby vokste opp med mormonerbakgrunn og slåss mot rigide systemer hele livet. Han frigjorde seg fra bakgrunnen sin og endte opp i Los Angeles og ble involvert i film, først som editor. Faren hans begikk selvmord da Hal var tolv år gammel. Fraværet av en far i livet hans speiles i at hans hovedpersoner i filmene sine alltid er unge menn som forsøker å finne sin vei i livet. Vi ser aldri deres far i noen filmer. Da moren hans døde, var det også slutt på å se en morsfigur i filmene.

Hal Ashby klarer på en fin og dempet måte å flette sitt syn på krig inn i Maudes små betraktninger om livet. Dette gjøres spesielt fint i scenen hvor hun påpeker at alle mennesker er en unik blomst, men tillater seg å bli behandlet som en blomstereng hvor de forsvinner i mengden. Vi ser en prestekrage, det klippes til et mer omfattende bilde av engen, før Ashby viser et oversiktsbilde av den berømte kirkegården med hvite trekors over døde soldater.

En mye mer skjult erklæring starter med rulleteksten. Tom Skerritt var venn av Ashby og fikk rollen som trafikkpoliti som en tjeneste. Derfor ville han ikke krediteres med eget navn. I stedet står det M. Borman, etter nazilederen som kom seg unna etter 2.verdenskrig. Hva om han endte opp som politi i San Francisco området?

Ashby har et trygt grep om det visuelle i Harold And Maude. Harold filmes i et kjølig og blekt miljø, med ansiktsfarge som gradvis sminkes varmere ettersom Maude tiner ham opp. Maude er omgitt av varme farger, og togvognen hun bor i passer perfekt til hennes eksentriske karakter. En morsom detalj er at psykologen og Harold alltid er identisk kledd i sine terapitimer sammen. Angående det musikalske aspektet ved filmen skal vi prise oss lykkelig for at Cat Stevens fikk anledning til å lage musikken. Musikken er en stor, stor del av filmopplevelsen i denne filmen. Ryktet skal ha det til at Elton John var tiltenkt den jobben, og også å spille Harold! Dette er ikke bekreftet. Rollen som Maude var tiltenkt en europeisk skuespillerinne med en aksent, men heldigvis endte Ashby med Ruth Gordon. Ingen kunne ha spilt den rollen bedre!!

Tematisk har Hal Ashby aldri vært redd for å gå løs på store problemstillinger. Rase i The Landlord, politikk i Being There, militæret i The Last Detail, Vietnamkrigen i Coming Home og sex mellom ung mann og eldre kvinne i Harold And Maude. I tillegg til flere andre temaer som sistnevnte film rommer, formidler Ashby hva han mener om autoriteter. Psykologen har bilde av Freud på veggen, offiseren har Richard Nixons bilde plassert på kontoret og presten har et pavebilde.

Colin Higgins ville selv regissere filmen, og Paramount lot ham få en prøvescene å regissere. Det ble ikke bra nok, og de vendte seg til Hal Ashby. Han forsøkte å la dem gi jobben til Higgins, men Paramount gjorde det klart at hvis ikke Ashby tok jobben, ville de uansett finne en annen regissør. Etter en avklarende samtale med Higgins, besluttet Ashby å ta på seg oppdraget hvis han fikk med seg Higgins som produsent.

Førvisninger av Harold And Maude gikk veldig bra, men allikevel høstet filmen elendig kritikk da den ble lansert. Den floppet dermed kommersielt sett. Senere har den blitt en stor kultfilm. Den har blitt forstått på en helt annen måte i ettertiden enn hva kritikeren i Daily Variety så da han sa at Harold And Maude var like morsom som et brennende barnehjem.

Øyeblikket: I en film som jeg har sett opp mot ti ganger, dukker det opp nye favorittøyeblikk hver gang. Konkurransen er jevn, men jeg velger meg sekvensen på slutten hvor Harold får dødsbudskapet av legen. Maude er død for egen hånd, og Harold mister lysten til å leve igjen. Etter å ha fått oppleve lykke en liten stund, tas alt fra ham. En nydelig klippet sekvens følger, lydsatt av Cat Stevens vakreste sang. Det hele er så uendelig trist.

Lyd og bilde

Jeg har ventet i flere år på en bluray av en av mine desiderte favorittfilmer, men har måttet nøye meg med DVD til nå. Den gamle DVDen er rimelig svak, og det er en glede å kunne fortelle at blurayversjonen er en stor, stor forbedring. Der hvor de mørke innendørsscenene var grumsete og blasse med lite detaljer, er dette bildet en åpenbaring av detaljer, farger og dybde. Selv utendørsscenene i sol var svake før, men her står fargene frem på en dynamisk måte. Det hele får virkelig utfolde seg over hele skjermen, i et 1.85:1 bilde. Lyden er kraftfull, noe som er viktig i en film så avhengig av å kunne gjengi Cat Stevens flotte musikk på en god måte. Både det originale monosporet og et remikset stereospor er inkludert, men jeg kunne ikke høre stor forskjell på dem. De er begge meget gode.

Ekstramateriale

New digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition/ Optional remastered uncompressed stereo soundtrack on the Blu-ray edition: Ærlig talt kunne jeg ikke høre så mye forskjell på disse lydsporene. Musikken var flott uansett, og dialogen tydelig.

New audio commentary by Hal Ashby biographer Nick Dawson and producer Charles B. Mulvehill: Et meget godt kommentatorspor med god miks av faktaopplysninger, interessante historier og betraktninger angående filmen. Det blir aldri kjedelig, og blandingen av biografens kunnskap i ettertid og produsentens opplevelser den gangen skaper et dynamisk lydspor. De sitter ikke sammen, men redigeres i ettertid av Criterion, slik selskapet har hatt stor suksess med på tidligere kommentatorspor.

Illustrated audio excerpts from seminars by Ashby and writer-producer Colin Higgins: Som kanskje noen allerede vet, er jeg ikke så glad i rene lydintervjuer. Men det er tydelig at dette også er avhengig av hvor glad man er i filmen. I dette tilfellet sugde jeg til meg alle nye opplysninger om en av mine absolutte favorittfilmer. Higgins sier at han senere fant ut at han i løpet av filmen egentlig beskriver sin egen personlighet. Det er litt av både Maude og Harold i ham. Maude var for øvrig en blanding av eldre damer i hans liv. Hun hadde elementer av bestemoren, en avantgard-tante i Australia og en overlevende fra en konsentrasjonsleir han hadde møtt. Higgins snakker i 13 minutter. Hal Ashby beskriver noe av det samme Higgins gjør i sitt seminar, i tillegg til hvordan han jobbet med kameramannen på filmen. De snakket sammen om scenen, før Ashby overlot detaljene til ham. Hva castingen av Harold angår, møtte de 50 gutter og testet seks av dem før de bestemte seg for Bud Cort. Ashbys utdrag er også på 13 minutter.

New interview with songwriter Yusuf/Cat Stevens: Yusuf Islam, som før het Cat Stevens, gir oss et sympatisk og informativt videoessay hvor han snakker om filmen og musikken han laget til den. Etter å ha laget sangene ville han mikse dem ordentlig, men Ashby valgte å bruke dem slik de var. Musikeren var litt opprørt over det, men elsker filmen og musikken uansett. Materialet tikker inn til elleve minutter.

A booklet featuring an essay by film critic Matt Zoller Seitz; a 1971 New York Times profile of star Ruth Gordon; and two excerpted interviews, one from 1997 with star Bud Cort and cinematographer John Alonzo and one from 2001 with executive producer Mildred Lewis: Seitz beskriver filmen som romantikk, tragedie, satire, en hyllest til det eksentriske, en filosofisk erklæring og en ”tripfilm”. Han viser at Harold And Maude har inspirert regissører som Paul Thomas Anderson, Wes Anderson og David Fincher med sin Fight Club. Her frekventerer den søkende unge mannen umotivert selvhjelpsgrupper, som en parallell til Harolds hyppige besøk i fremmedes menneskers begravelser. Et rikt og intelligent essay av Seitz. Ruth Gordon som spiller Maude ble intervjuet i 1971 av The New York Times. I dette intervjuet er hun sedvanlig frisk, med massevis av ubeskjedne utsagn. Jeg elsker den damen! Så følger to utdrag fra intervjuer. Det første er av Bud Cort og fotograf John Alonzo. Etter en litt treg start, kommer gullkornene på rekke og rad. Ashby brukte ikke storyboards, men samtalet i stedet med Alonzo før denne fikk frie hender. Ashby skapte en mild atmosfære rundt seg, og de var alle sammen glade i ham. I denne filmen var den eneste instruksen at Harold og hans omgivelser skulle gjengis kaldt, mens Maude skulle forbindes med varme og farger. Intervjuet har mye annet interessant bakgrunnstoff. Det andre intervjuet er med Higgins familie og dreier seg mest om manusets vandring. Ikke så bra.

Wise Blood

Wise Blood (Criterion nr. 490)(DVD)

USA – 1979 – John Huston (farger)

Møt Hazel Motes

Nivå 1 (uten spoilers)

Hazel Motes kommer hjem fra endt militærtjeneste og legger ut på et korstog mot falsk religion. Han vil starte sin egen kirke, The Church Of Truth Without Christ. I en Tour de Force av skuespiller Brad Dourif ser vi en mann på intens søken etter Sannheten. Wise Blood er nok en gang  en film jeg aldri hadde hørt om før den ble lansert av Criterion. Den viste seg å være et mesterverk, og det er morsomt å bli til de grader positivt overrasket av en ukjent film.

Nivå 2 (med spoilers)

Hva handler Wise Blood om? La oss starte med tittelen. Wise Blood er så vidt jeg kan forstå en evne til å gripe det uhåndterlige, å inneha en forståelse av det mystiske. Hazel Motes har denne evnen. Men han forstår ikke omgivelsene sine, og han kjenner ikke igjen sannheten selv når han søker den. Han er en religiøs mann på flukt fra religionen og denne evnen han har. Han gjør det gjennom å starte sin egen kirke, The Church of Truth Without Christ. Men på slutten finner han Kristus. In the end, Jesus wins, som John Huston kom frem til.

Selv om Hazel Motes kommer frem til en slags sannhet mot slutten av filmen, er det ikke en lykkelig slutt. Han gjør valg som er feil for ham og som ikke gir ham harmoni. Han blinder seg selv og torturerer seg selv med piggtråd og småstein i skoene. Til slutt dør ham. Slik sett er filmen en kommentar til religiøs fundamentalisme. Hazel er en mann som har gått seg vill i sin religiøse søken. Hans handlinger er ikke av det gode hverken for seg selv eller noen andre. Ingen mennesker vil finne noen ro i hans kirke, og han selv minst av alle. Egentlig bedriver han en negativ religiøsitet, hvor hans kirke er en negasjon av allerede eksisterende religioner. The Church Of Truth Without Christ er jo negativ i sin tilnærming, destruktiv i stedet for konstruktiv, en kritikk av Jesus fremfor en hyllest av noe annet.

Det er interessant å konstatere at hans ”kirke” ikke har så mye innhold, men derimot er rik på form og karisma. Hazel får allikevel en trofast følgesvenn, Enoch. Dette må være en kommentar til vekkelsesbevegelsen som står spesielt sterkt sør i USA. Suggesjon og sterke virkemidler som TV-sendinger er viktig i rekrutteringen. En mann som spiller på dette er Ned Beattys glatte manipulator Hoover Shoates. Wise Blood finner sted i en fiktiv by i en ubestemmelig tid, men vi forstår at den geografisk foregår i Sørstatene. Tidsperspektivet er diffust, med damplokomotiver eksisterende side om side med moderne taxier. Men med tanke på uniformen Hazel bærer og at han kommer fra en væpnet konflikt, kan man tenke seg Vietnamkrigens slutt. Krigen hadde stor relevans i den amerikanske psyke, med den traumatiske effekten den hadde på samfunnet. Kanskje ville Huston ha det elementet med i miksen, samtidig som han søkte mot det ubestemmelige i tidsplasseringen. For å gjøre det hele enda mer komplisert hinter Brad Dourif i et intervju mot at mange valg ble tatt av budsjettmessige årsaker, noe som også kan gjelde tidskoloritten…

Vi ser i tilbakeblikk at Hazel Motes har en religiøs bakgrunn. Bestefaren var predikant med vekkelsesmøter, hvor Hazel opplever flere negative ting. Kanskje er det grunnen til at han gjør opprør mot religion. Men samtidig gjør han det ved å skape sin egen, så han klarer ikke å gi helt slipp på det tankegodset han stammer fra. Vi ser her hvordan spiren til en fundamentalist sås. Han har problemer med å navigere seg gjennom livet, og blir ekstrem.

Wise Blood er en film med mange særegne karakterer som du vil huske i lang tid. Harry Dean Staunton er en, som den falske forkynneren Asa Hawks. Han er også falsk blind. Datteren er en annen minneverdig figur. Sabbath Lily er et trøblete individ som Hazel ikke klarer helt å unngå. Den kjærlighetssyke jenta ser Hazel som sin billett til et bedre liv og påstår at hun elsker ham. Den enfoldige og stakkarslige gutten Enoch Emery biter seg fast i tilværelsen gjennom sin enerverende oppførsel. Allikevel er det Hazel Motes som bærer filmen. Han er til stede i omtrent hver scene, og det blodfattige og innbitte ansiktet gjør et kraftig inntrykk på netthinnen. En mer intens skuespillerprestasjon i en film skal du lete lenge etter. Hele filmen blir intens på grunn av ham.

Flannery O’Conner leste Ødipus av Sofokles, som Fitzgerald-brødrenes far hadde oversatt. Hun ble sterkt grepet av historien og skrev om boken sin for å dra veksel på den historien. Slik Ødipus blindet seg selv da han forsto sannheten, gjør Hazel det samme.

En lavbudsjettsfilm har visse muligheter en større produksjon ikke har. Wise Blood slipper unna med scener som episoden med fyllikene i smuget. Disse var ekte fylliker som fikk kvalitetssprit av filmstaben. Kort tid etterpå var de gode og fulle, og glemte at kameraet filmet. Da gorillaen løp gjennom smuget ble de redde på ordentlig, og en unik scene var sikret. Disse reaksjonene er ekte! En annen spesiell detalj er at den fyldige prostituerte jenta var prostituert i virkeligheten også.

Øyeblikket: Det store vendepunktet i Hazel Motes sitt prosjekt. Bilen hans, hans kirke, blir bestemt og utspekulert sendt på sin siste reise ut i vannet av sheriffen. En merkelig scene, overraskende og dog så nødvendig. Sheriffens milde og sympatiske fremtoning kontrasteres av voldsomheten i hans handling. Fantastisk og genialt.

Lyd og bilde

Både lyd og bilde er veldig bra i denne lavbudsjettfilmen fra 1979. Meget gode detaljer og farger, ingen skader og lite av det softe utseendet til amerikanske 70-tallsfilmer. Lyden er klar og dynamisk. Jeg er meget godt fornøyd med denne DVD-utgivelsen av en strålende film.

Ekstramateriale

New interviews with actor Brad Dourif, writer Benedict Fitzgerald, and writer-producer Michael Fitzgerald: Best her er intervjuet med Brad Dourif og Benedict Fitzgerald. Dourif forteller at Huston forsøkte å få Tommy Lee Jones i rollen som Hazel Motes, men at han var utilgjengelig. Dourif lanserte seg selv til rollen, og fikk den. Han var opprinnelig ment for rollen som Enoch. Fitzgeraldbrødrene kjente Flannery O’Connor, så ideen til filmen lå dem nært på hjertet. Dourif forteller om to seire han hadde mot Huston angående valg av scener. Han er tydelig stolt av dette. Det er et meget godt intervju. Manusforfatter Benedict Fitzgerald er ikke redd for å formidle tanker han har rundt Hazels motivasjon og meningen med utvalgte scener. Han forsøkte å gripe O’Connors ånd fra romanen og vise den via manuset. Han valgte å ikke lese kritikken av boken, for selv å kunne tolke og formidle den slik han forsto den. Dette er virkelig et meget godt intervju. Broren, Michael, var primus motor for filmen. Han kontaktet John Huston og møtte en særdeles vennlig og imøtekommende filmregissør. Huston leste både bok og manus og sa seg interessert. Tre år senere var innspillingen i gang. Michael forteller historien rundt feilstavingen av regissørens navn ved filmens begynnelse. Et barn skrev det og stavet navnet hans som ”Jhon Huston”. De valgte å la det stå, da det signaliserte at filmen som skulle vises var litt merkelig og ”off”. Ingen la merke til det, og Michael legger skylden på det amerikanske publikummets evner i rettskrivning. Filmen gjorde det bra i Cannes og ellers i verden. Men den ble forbudt i Sør-Amerika.

Rare archival audio recording of author Flannery O’Connor reading her short story “A Good Man Is Hard to Find”: Flannery O’Connor leser novellen sin på 38 minutter, men lyden er dessverre av redusert kvalitet. Det er anstrengende å forstå hva som sies, men den dedikerte vil sikkert klare det. Engelskprofessor Walter Sullivan fremfører en ti minutters introduksjon til novellen og lesingen. Her er det samme dårlige lyd.

A 28-minute episode of the television program Creativity with Bill Moyers from 1982, featuring John Huston discussing his life and work: TV-program som forteller om Hustons liv og karriere med et intervju som ramme for arkivklipp og anekdoter. Huston innrømmer å ha laget filmer for å kunne besøke land han ville se. Fin dokumentar.

Theatrical trailer: Fin trailer! Den gir oss absolutt ingen forståelse av hva slags film dette er, men jeg likte den godt allikevel. Det er forresten bortimot umulig å kunne komprimere denne filmen ned til en 2.25 minutters smakebit som gir mening uansett.

A booklet featuring an essay by author Francine Prose: Meget godt essay hvor hovedsakelig slutten av filmen diskuteres. John Huston mente at han laget en film om en villfaren mann som krasjer i den eksistensielle veggen, men et manusmøte fikk ham til å forandre mening. In the end, Jesus wins.

Night And Fog

Night And Fog (Criterion nr. 197)(DVD)

Frankrike – 1955 – Alain Resnais (farger og svart-hvitt)

Obligatorisk dokumentar

Nivå 1 (uten spoilers)

En dokumentar på 31 minutter om nazistenes dødsleire som sier alt som er nødvendig å si. En film alle mennesker burde se minst èn gang.

Nivå 2 (med spoilers)

Kun ti år etter andre verdenskrig lagde Resnais denne dokumentaren om utryddelsesleirene nazistene drev. Med fargebilder som viser de forlatte leirene og svart-hvitt arkivmateriale fra leirene i drift skapes en minneverdig dokumentar med noen av de sterkeste bildene som noen gang er festet til film.

Bildene av den ekstreme lidelsen fangene i disse leirene måtte oppleve er en belastning for oss seere. Samtidig er det viktig at vi presser oss til å se dem, slik at vi kan være ”vitner” om hva som faktisk foregikk den gangen. Spesielt i disse tider hvor de siste overlevende faller fra og fascismen løfter på sitt stygge hode igjen. Historikere som David Irving forsøker å bagatellisere Holocaust, og om noen tiår står det ord mot ord. Da er det ekstremt viktig med dokumentarer som denne, men den må samtidig nå ut og bli sett.

I boken ”Dødens leger” skriver Yngvar Ustvedt om de sinnslidendes skjebne under nazistenes avlivningsprogram for å holde den germanske rase ren. Kun leger kunne sette på gassen, og andre leger sto og så inn i gasskammeret gjennom et lite vindu. De så en voldsom dødskamp og en smertefull død. Noen av de ansvarlige forsvarer seg med at ofrene sovnet stille inn, men dette er kraftig motbevist. I Night And Fog ser vi hjerteskjærende bevis på lidelsene, panikken og brutaliteten. Taket i gasskamrene er klort opp av negler i det ofrene forsøker å klore seg ut gjennom betongtaket. Jeg forstår heller ikke at de ansvarlige tror at handlingene deres skulle bli akseptable ved at ofrene ble ”humant avlivet”. Skremmende.

Filmen viser oss i en distansert stil hvordan gasskamrene ble bygget etter å ha blitt lagt ut på anbud, tegnet og målt opp. Flere tyske firmaer har en skamfull historie, og i følge Store Norske Leksikon spesielt I.G Farben. De produserte Zyklon B-gassen som ble brukt i gasskamrene, og brukte Auschwitzfanger som slavearbeidere. De hadde alt i alt 80 000 krigsfanger og tvangsarbeidere i sin tjeneste under krigen. Flere av lederne ble dømt for krigsforbrytelser etter krigen. Selskapet var på denne tiden verdens største kjemikonsern.

Teksten som leses opp under visningen er skrevet av Jean Cayrol, og den leses av Michel Bouquet i et tørt og nøytralt toneleie. Musikken i filmen står ofte i kontrast til det brutale vi er vitne til. Cayrol var selv en overlevende fra en tysk konsentrasjonsleir. Han skrev romaner etter krigen, spesielt inspirert av hans opphold i konsentrasjonsleiren. Francois Truffaut kalte Night And Fog for tidenes beste film. Her er sitatet: ”The effective war film is often the one in which the action begins after the war, when there is nothing but ruins and desolation everywhere: Rossellini’s Germany Year Zero (1947) and, above all, Alain Resnais’ Nuit et brouillard, the greatest film ever made.”

Night And Fog er overhodet ikke sentimental, men heller merkelig distansert. Den krever forhåndskunnskap om hva som foregikk, for fortellerstemmen ofte nøyer seg med å si at ord ikke kan beskrive hva som foregikk. Dermed må vi selv fylle ut resten, basert på bildene vi ser som er resultatet av handlingene. Slik sett er det et tydelig kunstnerisk grep Resnais har valgt. Vi skal selv delta, for å forstå og huske. På flere måter er det likheter mellom Night And Fog og Shoah, den ni timer lange dokumentaren laget av Claude Lanzmann. Begge innbyr hovedsakelig til refleksjon, men Shoah bruker ingen arkivbilder. Forskjellen er dog først og fremst spilletiden.

Night And Fog er et vitnesbyrd om den totale ondskap, og jeg tror det er viktig at vi bruker dette ordet. For de som er naive angående hva mennesket er i stand til når det får muligheten, vil denne filmen være en øyeåpner. Jean-Luc Godard sa at Au Hasard Balthazar var ”hele verden i løpet av halvannen time”. Det samme kan sies om Night And Fog, bare at her er tiden kuttet ned til en halv time.

Dette er ikke en dokumentar som tar den letteste veien mot det budskapet den vil fremme. Den hopper ikke over det faktum at fanger var fanger verst til tider i konsentrasjonsleirene. Formenn, kapoer, ble rekruttert blant fangene selv og de kunne være de mest brutale av alle vokterne. Kanskje skjedde dette ut fra en frykt for selv å bli drept om de ikke var tydelig dedikert i sine oppgaver. Det er en grusom og hjerteskjærende materie å gå inn i, og det er umulig å sette seg til doms over handlinger utført under slike grusomme omgivelser. Nürnbergprosessene setter en standard for ansvaret for egne handlinger som individ selv om man blir beordret til uakseptable handlinger, men det relaterer seg til soldater. I den uforståelige og umulige situasjonen som fangene befant seg i, blir det skapt en naturtilstand vi ikke helt kan gripe.

Øyeblikket: Hva med fire avkuttede menneskehoder samlet i en kurv, mens kroppene uten hoder sitter oppstilt mot en vegg? Eller en fange, så syk, avmagret og mishandlet at blikket hans er oppsperret og forrykt? Bulldosere som sanker sammen lik og dytter dem i massegraver? Denne filmen er et eneste langt øyeblikk.

Lyd og bilde

Bildene er bra nok til å vise grusomhetene, og lyden formidler fortellerstemmen til den overlevende. Det er bra nok når det gjelder en film som denne, hvor det nesten føles litt feil å legge vekt på det tekniske når budskapet er så viktig. Criterion har som vanlig fjernet tusener av flekker, riper og skader i bildet. Dermed er filmen sikret et videre langt liv blant nye generasjoner.

Ekstramateriale

Excerpts of audio interviews with Alain Resnais from Le Cinéma des cinéastes (1980) and Les Étoiles du cinéma (1994): Litt om innspillingen av filmen. Tydeligvis er materialet tatt fra et program som går gjennom flere filmer i karrieren hans, og vi får ta del i det som omhandler Night And Fog. Noe av materialet i filmen viser en fransk politimann som hjelper til med deporteringen av jøder. Selv hadde ikke filmskaperne lagt merke til det, men franske myndigheter laget et stort nummer av sekvensen og forlangte at det ble klippet bort. Ellers ville de klippe ti minutter bort av slutten, altså en tredjedel. Løsningen ble å gjøre politimannen utydelig. Uten denne inngripen ville det antageligvis ikke blitt noe fokus rundt denne delen av fransk okkupasjonshistorie, men nå har det blitt det. Det er bra.

New essay about the film by Phillip Lopate: I dette tankevekkende essayet kaller Lopate filmen for en anti-dokumentar, siden det vil være umulig å dokumentere noe så forferdelig. Vi ville ikke klart å ta det innover oss. I stedet har Resnais stimulert til refleksjon, ved å vise deler av virkeligheten. Slik som bildene av det oppklorte betongtaket i gasskammeret, kombinert med fortellerstemmen som sier at ”du må vite det”. Altså; du må vite at det stammer fra kloring for å forstå rekkevidden av bildene, og du trenger som menneske å få vite dette. Dobbel mening. Et fantastisk godt essay, tettpakket av informasjon, som krever å bli lest sakte.

Peter Cowie har skrevet et kort essay om hvordan filmen ble til, mottagelsen og kontroversene rundt filmen. Tyske myndigheter forlangte at filmen ble fjernet fra Cannes, noe som ble etterfulgt. Den ble erstattet med en film om franske chateaux. Politisk sensur og feighet på sitt verste.

Essay about composer Hanns Eisler by Russell Lack: Eisler samarbeidet blant annet med Bertold Brecht. Han dro fra Tyskland til USA i 1933, da nazistene kom til makten. Et godt essay som i korte trekk forteller Eislers biografi før det konsentrerer seg om musikken han laget til Night And Fog. Glimrende!

Crew profiles written by film historian Peter Cowie: Dette var en uvant vri fra Criterion, men det fungerte bra. Hver sentral aktør i staben får en liten profil skrevet av Criterion-gjenganger Peter Cowie, sammen med oversikt over utvalgte andre filmer de har deltatt i. Slik kan man legge merke til særtrekk i arbeidet deres.

Optional music and effects track: Et fint valg av Criterion å kunne se denne filmen med forskjellige lydspor. Hver vil gi en litt forskjellig opplevelse. Det er naturlig at man også konsentrerer seg om tekstens mening når det originale sporet er valgt, men det andre sporet med kun musikk gir mer rom for egen refleksjon.

The Lady Vanishes

The Lady Vanishes (Criterion nr. 3)(Blu-ray)

England – 1938 – Alfred Hitchcock (svart-hvitt)

Til våpen!

Nivå 1 (uten spoilers)

Iris skal snart gifte seg og er på vei hjem fra det fiktive landet Badrika i sentral-Europa. På toget møter hun en ytterst elskverdig gammel dame, Mrs Froy. Hun deler kupè med henne og spiser sammen med henne i spisevognen. Plutselig er hun borte, og alle på toget nekter for å ha sett den gamle damen. Iris gir seg ikke, og får hjelp av Gilbert til å finne henne.

Nivå 2 (med spoilers)

Gilbert og Iris har startet bekjentskapet på feil fot, siden hans nattlige musikkøvinger på vertshuset forstyrret Iris sin nattesøvn. Egentlig tåler hun ikke oppsynet på ham, og det er gjensidig. Allikevel forstår vi tidlig at det går i retning av en romanse mellom dem. Dette var en veldig populær romantisk sjanger på 30-tallet, med to kamphaner som til slutt finner ut at de egentlig liker hverandre. Det må sies at Michael Redgrave som spiller Gilbert er ganske så perfekt i slike roller. Senere skal han stråle i filmer som The Browning Version.

Filmen tar sin tid med forviklinger og kaos i vertshuset, før filmen går over i et annet gir straks toget setter seg i bevegelse. Nå strammes historien inn, og tonen blir mørkere. Flere illevarslende karakterer introduseres, og noe av filmens styrke er disse klare og fascinerende bipersonene. Vi aner en konspirasjon og er helt på Iris sin side, siden vi selv har sett mrs. Froy og vet at noen lyver. Men vi vet ikke grunnen. Det hviler også en arroganse fra de engelske aktørene over filmen. Engelske verdier og levemåte fremheves, mens det badrikske fremstilles nedlatende som primitivt og kaotisk. Om dette er del av Hitchcocks politiske propaganda eller en kritisk kommentar til England verdensanskuelse, skal ikke jeg ta stilling til. Men Geoffrey O’Brien påpeker i sitt essay at filmen har blitt sett som humorens og ungdommens overvinnelse av sentral-Europas ondskap. Det er fascinerende at en så lett og luftig film ble laget rett før utbruddet av så ufattelig ondskap.

For det er en lett og underholdende film Hitchcock har laget her. Første halvdel er nesten en ren komedie, før filmen blir til en thriller i siste halvdel. Men selv da er den ispedd mye komedie, først og fremst gjennom de to distingverte erkegentlemen Charters og Caldicott. Selv føler jeg at komikken blir litt datert, og min Hitchcock er ”The master of suspense”, og hans amerikanske filmer som kom senere. Egentlig blir denne filmen litt schizofren, og hadde tjent mer på å velge sjanger tydeligere. I årene som ledet opp mot andre verdenskrig, jobbet de europeiske statslederne hardt for å unngå en ny ødeleggende krig. En litt tungt håndtert propaganda for Englands inntreden i den politiske situasjonen i Europa, trekker også litt ned i The Lady Vanishes. Vi forstår at Hitchcock har lite til overs for pasifisme, og heller mot at England må ta til våpen for å svare på en aggressiv Hitler. Han plasserer den pasifistiske politiske holdningen hos den usympatiske, feige, naive og egoistiske mr. Todhunter. Han vil unngå konflikt, unngå personlig skandale, og ender med å dø en patetisk død allikevel. Han nekter for å ha sett mrs. Froy, noe som kan symbolisere Englands unnfallenhet når det gjelder Tsjekkoslovakia. Små kommentarer fra Charters og Caldicott understreker Hitchcocks agenda, som ”What is England doing?”. De kommenterer cricket, men vi kan tolke det videre enn det.

Man kan også legge merke til hvordan klasseskillene i samfunnet blir portrettert i mikroformat i det lille samfunnet på toget. Konfliktene mellom ”gamle” og ”nye” penger blir skildret i forholdet mellom Charters/Caldicott og Iris. De to ser med misnøye på nyrike og kommenterer ekteskapet hun skal inngå med en mann fra ”gamle” penger, altså en mann fra en god familie. Gilbert ser ut til å være fra middelklassen, og er sammen med mrs. Froy fremstilt i et sympatisk lys. Hun tilfører filmen en mildhet og raushet som de to engelske gentlemen ikke innehar. Hitchcock hadde hele livet følt på klassesamfunnets begrensninger og hadde lite til overs for det.

The Lady Vanishes er fascinerende i all sin klaustrofobiske setting. Hitchcock mestrer bedre enn de fleste å lage spenning med få hjelpemidler og han gjør det ikke lett for seg ved å begrense miljøet til å være et vertshus og et tog i fart. Alt er tett og trangt og overbefolket hele tiden. Jakten på mrs. Froy er mest å betrakte som jakten på en McGuffin, for de av dere som vet hva det er. Det viser seg at hun skal brukes i et eksperiment, men det er av mindre betydning. Poenget er at alle er ute etter noe de verdsetter høyt, og plottet er etablert.

Øyeblikket: Gilbert klatrer på utsiden av toget for å komme inn i neste kupè da et motgående tog kommer i full fart. Togsporene er veldig nærme hverandre. Ved å kaste kroppen inntil togsiden unngår han så vidt å bli truffet. En veldig brå og spennende scene, nesten i overkant realistisk. Det ser ut som om hånden hans skal bli truffet og revet av.

Lyd og bilde

Formatet er 1.33:1, med mono lyd. Bildet er litt soft, lite skarpe detaljer og dybde. Men man ser blu-ray kvaliteten om man ser etter. Det er en god forbedring av DVDen som kom i 2007. Filmen er fra 1938, så jeg er kjempefornøyd med en så fin presentasjon av denne klassikeren. Lyden er grei nok, men teksting er nyttig å kunne slå på.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film historian Bruce Eder: Et ganske godt og informativt kommentatorspor, om enn litt på den tørre siden.

Crook’s Tour, a 1941 feature-length adventure film starring Basil Radford and Naunton Wayne as Charters and Caldicott, their beloved characters from The Lady Vanishes: Det er alltid imponerende når ekstramaterialet inneholder en hel film. Her har Criterion funnet plass til en film som ble laget i kjølvannet av The Lady Vanishes, om de to ytterst korrekte engelskmennene Charters og Caldicott. De ble så populære at de fikk sin egen film. Andre Criterionutgivelser med ekstra filmer er for eksempel Berlin Alexanderplatz og The Thief of Baghdad.

Excerpts from François Truffaut’s legendary 1962 audio interview with director Alfred Hitchcock: Hitchcock var den franske nybølgens store idol og spesielt Truffaut var stor fan. Han må ha vært overlykkelig av å få lov til å intervjue Hitchcock og her får vi høre utdrag fra et godt intervju.

Mystery Train, a video essay about Hitchcock and The Lady Vanishes by Hitchcock scholar Leonard Leff: Et rimelig interessant halvtimes videoessay. Leff er best når han plasserer filmen i sammenheng med andre verdenskrig. Han sitter på mye kunnskap.

Stills gallery of behind-the-scenes photos and promotional art: Som vanlig bare sånn passe interessant. Jeg er mest glad i å se på postere fra gamle filmer, og de er fine her. Bildene er så som så.

A booklet featuring essays by critic Geoffrey O’Brien and Hitchcock scholar Charles Barr: Et usedvanlig lekkert hefte, med fin layout. Essayet av O’Brien er meget godt, med mye bakgrunnsstoff om filmens tilblivelse og filmens plassering i en usikker samtid. Filmen er basert på en svak bok av Ethel Lina White. Essay nummer to er en gjennomgang av Hitchcocks forhold til klasseproblematikken generelt i filmene sine, og i The Lady Vanishes spesielt. Meget interessant.

La Haine

La Haine (Criterion nr.381 )(Blu-ray)

Frankrike – 1995 – Mathieu Kassovitz (svart-hvitt)

Hat/Mothat

Nivå 1 (uten spoilers)

I de franske forstedene i 1995 er situasjonen eksplosiv. Konfrontasjoner mellom politi og minoritetsungdom er vanlig. Frustrert ungdom uten særlig framtidshåp føler seg trakassert av politiet og lever i tillegg i en ørkesløs tilværelse. Ingen jobb, ingenting å fylle dagene med. Ungdommene Vinz, Saïd og Hubert finner så en revolver. Den gir uante muligheter, men er det den rette veien å gå?

Nivå 2 (med spoilers)

Da Makome ble drept i Frankrike tidlig på 90-tallet, sparket det i gang opptøyer som skulle vise seg å være en forsmak på de voldsomme opptøyene i 2005. Makome var en ung gutt som var blitt arrestert, låst til en stol med håndjern og skutt i hodet av en politimann. Han skulle bare true ham da pistolen gikk av. Kassovitz begynte å fundere på dette at man kan stå opp om morgenen og dø samme kveld på en så bisarr måte. Han deltok selv i rolige demonstrasjoner mot episoden og fikk merke politivold på kroppen da politiet angrep. Dette førte til eskalering av konflikten og opptøyer var et faktum. Kassovitz deltar selv gjerne i opptøyer og mener det er et sunt tegn, franskmenn har en revolusjonær historie og opptøyer er aktive handlinger som fører til forandringer, for eksempel i form av lovendringer.

Han velger å la filmen sin kretse rundt tre ungdommer av forskjellig avstamning. Hubert, afrikansk bakgrunn, Vinz med jødisk bakgrunn og Saïd med arabisk bakgrunn. Disse deler en følelse av stagnasjon, fremtidspessimisme og isolasjon. Vinz føler ikke en eventuell rasisme på kroppen selv, men identifiserer seg som en outsider sammen med andre outsidere. Han er den mest aggressive av dem, og han som finner revolveren. Han er en kruttønne som ønsker å slå tilbake. Hubert er mer reflektert, litt mystisk og mildere. Saïd er mer uskyldig rampete. De har ingen jobb, et trøblete forhold til politiet og ingenting å fylle dagene med. Kassovitz får dette tydelig frem i sine nydelige komposisjoner med avstand mellom aktører og lange tagninger. De tre sitter stille, snakker litt sammen i lange strekk av gangen. En liten gutt forteller en lang historie som egentlig ikke har noe poeng. Slik som deres egen tilværelse har den ingen start og ingen slutt, ingen mening.

Som Ginette Vincendeau påpeker i sitt essay er det slående at Kassovitz utelater kvinner i sentrale roller i filmen. Han forsvarer dette med at han ikke ville lage en kjærlighetshistorie. Betyr det at kvinner ikke kan ha en rolle å spille som aktører i et politisk eller sosialt drama? Vincendeau påpeker også fraværet av etnisitet som en viktig faktor i filmen.  De tre hovedaktørene bindes sammen av sin sosiale posisjon, ikke av at de tilhører minoriteter.

Når opptøyene brøt ut, ble det øvet hærverk på de nære omgivelsene. Skoler og biler i forstedene ble satt i brann. Grunnen ligger ikke i at de ikke liker skoler, men at skolene er for dårlige og representerer eller symbolisere myndighetene. Det er også det nærmeste som de kan ødelegge. Ingen leiligheter ble ødelagt, det var ikke retningsløst raseri. I noen byer ble det tatt initiativ til dialog med ungdommene og de følte et behov for å brenne noe. De fikk tilbud om å brenne søppelkasser på motorveien og takket ja til det. Så det er mye frustrasjon som hoper seg opp og som må få en form for utløp. På en måte er hærverk og tagging en form for å uttrykke seg for en gruppe som ikke klarer å uttrykke seg i vanlige kanaler eller å være kreative.

La Haine føles på en merkelig måte som både en statisk film og en road-movie. Tilstanden deres er statisk, uten bevegelse i form av sosial mobilitet, og mye av tiden går med til å vandre formålsløst rundt i forstaden. Samtidig blir filmen et eventyr for de tre, som en odysse mot den sjokkerende finalen. De ender i fine bygårder, kunstutstillinger, politiavhør og stjålne biler. Denne mobiliteten er ikke vanlig hos forstadsungdom, så det føles nok rimelig eksotisk for dem. De finner seg plutselig i en truende situasjon med en gjeng skinheads, og Vinz får unnskyldningen han har ventet på og trekker revolveren. De tar lederen med seg og banker ham opp. Hubert egger opp Vinz til å skyte skinheaden. Han vet hva som bor i vennen. Vinz har ikke drapsmannen i seg og leverer fra seg revolveren for aldri å røre en igjen.

Øyeblikket: Ett bilde summerer opp denne filmen for meg. De tre guttene sitter på lekeplassen, sirlig posisjonert i utsnittet. De ser hver sin vei og stort sett ned. Avstanden mellom dem er nøye tilpasset. De ser ut til å ha snakket seg tomme. Det finnes ingenting å gjøre, og kroppene deres er stille, lekeplassen er stille, livet deres er stille. En langsom, vakker og statisk scene som viser oss hva problemet egentlig er.

Lyd og bilde

La Haine ble filmet i farger, for så å bli gjort om til et fantastisk godt svart-hvitt bilde. Formatet er 1.85:1. Mange flotte detaljer står fram, og jeg har en svakhet for et godt svart-hvitt bilde. Det er sjelden at nye filmer presenteres i svart-hvitt, men her ble det gjort av økonomiske grunner. Det kan vi være glade for. Det gir en spesiell presentasjon. Lyden er også kjempebra i 5.1 DTS-HD, med fiffige effekter laget av en regissør som er glad i amerikansk film.

Ekstramateriale

Audio commentary by Kassovitz: Snakkesalig og kontrollert, godt planlagt. Han er ikke redd for å si sine personlige meninger, og karakteriserer Le Pen og Sarkozy som nynazister. Vi får informasjon om innspillingen og handlingen. Favorittfilmen hans er Mean Streets. Meget bra kommentatorspor.

Introduction by actor Jodie Foster: Virkelig reflektert og omfattende introduksjon av Foster. Hun har god kjennskap til landet og situasjonen som beskrives i filmen. Jodie Foster har slekt og venner i Frankrike og er der hyppig. Hennes involvering i La Haine var som distributør. Det som treffer henne mest med La Haine filmen er sjelen i filmen og det tekniske aspektet. Kassovitz har fått frem det å være i limbo mellom to kulturer.

Ten Years of “La haine,” a documentary that brings together cast and crew a decade after the film’s landmark release: Ideen til filmen fikk Kassovitz fra episoden hvor Makome blir drept av en politimann mens han var lenket til en stol med håndjern. Politimannen skyter ham i hodet. Denne episoden førte via fredelige demonstrasjoner til opptøyer i Frankrike. Det ble påstått fra politiets side at dødsfallet var et uhell, men det har vært så mange slike uhell i Frankrike at det har blitt laget komedier om det. For å få den rette inngangen til filmen, valgte filmteamet å bo i forstaden under filmingen. Gradvis ble de akseptert. Vincent Cassel orket ikke å være der hele tiden, så han dro hjem i helgene på slutten. Hver gang han kom tilbake hadde det skjedd negative episoder.

Featurette on the film’s banlieue setting: Forskjellige samfunnseksperter uttaler seg om forstadsproblematikk i denne fine dokumentaren på 34 minutter. Ungdommen føler hat rettet mot seg og returnerer det. De tar opp det faktum at om du øker befolkningen i trøblete områder øker graden av aggresjon og vold med en høyere potens. Altså om du dobler antallet, øker spenningen firedobbelt for eksempel. Bakgrunnen for fremveksten av forsteder med overvekt av minoriteter og fattige er at myndighetene stoppet byggingen av fasiliteter i området. Til å begynne med var det populært for unge par å bo der, siden flyttet de bort da det manglet cafeer, lekeplasser, kino osv. Det ble et lettvint sted å plassere minoriteter, spesielt fra nord-Afrika. Dermed fikk du et lavressurs-område som sto nederst på prioriteringslisten.

Production footage: I denne korte dokumentaren på 7 minutter, ser vi hvordan de laget scenen hvor Vinz fantaserer om å skyte politimannen. Meget interessant filmteknisk. Kassovitz innrømmer her at han ikke liker politiet noe særlig… I tillegg er det amatøropptak fra innlosjeringen de hadde i forstaden. Ganske kummerlige forhold.

Deleted and extended scenes, each with an afterword by Kassovitz: Dette fungerer bra. Først ser vi en slettet eller utvidet scene, deretter et kort videoessay av Kassovitz hvor han utdyper meningen med scenen.

Gallery of behind-the-scenes photos: Røffe bilder fra en lavbudsjettsfilm. Atmosfæriske og særegne.

Trailers: Trailer 1 er temposterk, med en molotovcoctail sentralt i det visuelle. Tag-line ”Det er ikke hvordan du faller, men hvordan du lander” avslutter traileren. Trailer 2 er hektisk og illevarslende. Begge er gode.

A booklet featuring an essay by film scholar Ginette Vincendeau and a 2006 appreciation by filmmaker Costa-Gavras: Essayet av Vincendeau er kjempegodt. Mye dybdeanalyse og informasjon rundt temaet. Kassovitz og Sarkozy diskuterte videre på Kassovitz sin blogg. Noe av diskusjonen er oversatt og ligger ute på Criterions hjemmeside. Costa-Gavras har en kort kommentar en film han holder høyt.