The Samurai Trilogy

The Samurai Trilogy (Criterion nr. 14,15,16)(Blu-ray)

Japan – 1954,1955,1956 – Hiroshi Inagaki (farger)

Musashi Miyamotos liv

Nivå 1 (uten spoilers)

På 1600-tallet vandret den legendariske sverdmesteren Musashi Miyamoto landeveien i Japan. Han var også poet og kunstner. Disse tre filmene er basert på boken som er Japans svar på Tatt av Vinden. Vi følger Miyamoto fra aggressiv kriger til en mer reflektert sverdmester.

Nivå 2 (med spoilers)

Eiji Yoshikawa skrev Musashi Miyamoto i 1935. Romanen er bygget på livet til den historiske sverdkjemperen ved samme navn. Det er et stort episk verk som teller over 900 sider i en forkortet engelsk versjon. Han gjorde mye research og studerte historien om Musashi Miyamoto(1584-1645). Yoshikawa tok seg noen friheter, blant annet ved å bytte om på rekkefølgen begivenhetene skjedde i og skape noen nye karakterer. Romanen har blitt referert til som en Tatt av Vinden i japansk litteratur. Den er blant annet inspirert av Tales of Genji, et annet berømt og episk japansk verk med sine 1120 sider, som undertegnede har slitt seg gjennom. Det ga dessverre ikke mersmak, så jeg vil nok avstå fra å lese Musashi Miyamoto. Heldigvis har vi denne filmtrilogien av god kvalitet til å trøste oss late lesere med. Trilogien består av Samurai I: Musashi Miyamoto, Samurai II: Duel at Ichijoji Temple og Samurai III: Duel at Ganryu Island.

Både boken og filmene har fokus på Musashi Miyamotos dannelsesreise fra villstyring og aggressiv kriger til en klokere sverdmester som også har blitt et mer komplett menneske. En slik person må beherske forskjellige aspekter ved det å være et menneske. Miyamoto selv var kunstner, poet og tegner i tillegg til å være en mester med samuraisverdet. Han lærte livets lekse på landeveien og av en munk som tok på seg å veilede ham, noen ganger med særdeles harde virkemidler. Han hang Takezo opp i et tre for å lære ham total ydmykelse og stengte Takezo senere inne i et loftsværelse uten annen stimulans enn bøker som kunne lære ham visdom. Til slutt hadde han skapt samuraien Musashi Miyamoto.

Onkelen hans var en spilloppmaker som villig lærte bort rampestreker til Miyamoto. Dette, ved siden av alvorligere tilfeller, gjorde ham til en upopulær figur i landsbyen. Men filmene overdriver dette aspektet for den dramatiske belønningen som ligger i det. I den første filmen følger vi en meget aggressiv og krigersk Miyamoto, som søker dueller og tiltrekker seg kvinner. Senere skal han beherske zen på en utmerket måte og bli mer moden. Mifune portretterer denne fasen godt, med en villskap og aggresjon som oser energi. Hans venn Matahachi er et motstykke med sin mildhet og følsomhet. Han er også modig og kan slåss, men kan gråte etterpå over konsekvensen av sine handlinger.

Mens Takezo er på flukt oppfører han seg som et dyr. Munken må lokke og lure for å oppnå tillit, som han så misbruker og fanger ham. Men det gjøres for Takezos egen del. Den første filmen ender med at Takezo legger ut på sin dannelsesreise og forlater sin elskede Otsu. Den andre viser hans kamp mot Yoshioka School, hvor han slår flere av skolens mestere før han beseirer en stor gruppe av dens soldater. Den siste filmen fokuserer på den milde Musashi Miyamoto, som overvinner mesteren Kojori Sasaki med et tresverd.

Miyamoto vinner sine kamper på landeveien, men munken mener at han er for sterk og at det står i veien for hans åndelige utvikling. Takezo knytter til seg en lærling, Jotaro, som er foreldreløs. I film nummer to er det Yoshioka School som er Takezos hovedmotstander. Hans gamle venn Matahachi vil også lykkes, og stjeler navnet til Kojiro Sasaki. Sasaki selv blir en mer og mer sentral figur ettersom triologien skrider frem, og lurer bak i kulissene frem til den siste duellen på Ganryu Island. Sasaki er en hard men rettferdig motstander som drives av ambisjoner om å bli Japans beste samurai. Musashi Miyamoto er hans eneste likemann i landet. Kasaki er en karakter man får sterk sympati for. Han oppfører seg edelt og verdig til enhver tid, og i likhet med Musashi Miyamoto føler man sorg når han blir drept i duellen på Ganryu Island helt på slutten. Miyamoto gråter over sin døde motstander og klager over at han har mistet sin beste motstander og aldri vil møte en slik mester igjen. Dette skal være basert på fakta.

Det er en mildere og klokere Miyamoto vi ser i trilogiens siste del. Han vier seg mer til kunsten og lar sverdet hvile mer. Hans kamper er alltid avtalt og rettferdiggjort. Ved klokere oppførsel unngår han kamper som ville ha ført til mer død. Da en full og støyende bråkmaker utfordrer ham, unngår han kampen ved å plukke fluer fra luften med spisepinnene. En slik hurtighet får fort bråkmakeren på bedre tanker, og han flykter fra Miyamoto. Senere blir han del av et trekløver som også består av Miyamoto og Jotaro. Sammen legger de ut på reise i året frem til Miyamoto må møte Kasaki i duell. De slår seg ned i en liten landsby og dyrker jorden. Her møter han igjen Otsu. Volden forfølger ham i form av banditter.

Inagaki sverget til bildeformatet 1.33:1. Det ga ham en mulighet til å komponere bildet i dybden, ved å plassere karakterene innover i bildet. Dette fungerer utmerket, og det er mange bemerkelsesverdige og flotte bilder i filmene. Inagaki er også glad i tempo i tagningene sine, at det er fart og bevegelse. Det er noe ballett og dansaktig over kamerakjøringene hans når han følger Musashi Miyamoto sidelengs i en kamp.

Øyeblikket: Den unge Musashi Miyamoto, eller Takezo som han het som ung, var utemmet og villstyrig. Etter å ha blitt gjenstand for en menneskejakt av landsbyens beboere og soldatene, klarer buddistmunken å fange ham. Han heiser Takezo opp i et tre hvor han blir hengende i flere døgn. Takezo er rasende, ydmyket og frustrert. Han spytter, raser og banner, slik bare skuespilleren Mifune kan uttrykke sterke følelser. Det er i denne scenen vi aner konturene av munkens plan for å gjøre Takezo til et bedre menneske.

Lyd og bilde

Filmene presenteres alle i 1.33:1 og i farger. Den første filmen har definitivt det beste bildet. Det er strålende skarpt og Technicolorbildet er smakfullt. Vanligvis synes jeg Technicolor blir litt glorete. Film nummer to starter ustabilt, både i fargegjengivelse og flimring. Etter ti minutter blir det bedre, men når aldri helt opp til forgjengerens nivå. Dog ikke langt unna. Film nummer tre er flott og uten skader. De vakre draktene med små, små mønstre har en enorm detaljrikdom og dybde. Alt i alt er det et fantastisk bilde på denne trilogien fra 50-tallet. Lyden er også ganske så bra i mono.

Ekstramateriale

New interviews with translator and historian William Scott Wilson about the real-life Musashi Miyamoto, the inspiration for the hero of the films: I forbindelse med hver av filmene ligger det en del av et videoessay med William Scott Wilson om Musashi Miyamoto. Til sammen blir materialet på 27 minutter. Wilson forteller at Musashi Miyamoto er den mest idealiserte av alle japanske helter. ”Alle” i Japan refererer til ham ved fornavnet hans. I dette interessante essayet får vi en god innføring i den historiske personen Musashi Miyamoto, og kan ha dette som bakgrunn når vi senere ser filmen.

Trailers: Heldigvis er filmene bedre enn trailerne, for de er melodramatiske og litt cheesy.

A booklet featuring essays by film historian Stephen Prince and Wilson: Stephen Prince, en filmhistoriker som har skrevet flere essay og ellers bidratt mye til Criterion Collection, har her skrevet et godt essay om regissør Inagaki og triologien. Det var overraskende å lære at Toshiro Mifune faktisk laget flere filmer sammen med Inagaki enn han gjorde med Akira Kurosawa. Vi kan legge merke til at Inagaki unngår lyder av sverd som kutter klær og treffer kropper. Det var Kurosawa som brøt den barrieren med Sanjuro i 1962. Den store bidragsyteren denne gangen er William Scott Wilson, som i tillegg til å holde et tre-delt videoessay som er inkludert på de to blu-rayene, har skrevet et essay i heftet. Han har i tillegg oversatt Musashi Miyamotos bok The Book of Five Rings til engelsk. I dette essayet går han inn i Miyamotos kampfilosofi. Hemmeligheten er å la tankene flyte og ikke bli fokusert på motstanderens sverd eller bevegelser. Men selv brukte han psykologi og finter, fordi han visste at motstanderene fokuserte for mye på ham. Heftet er elegant utformet, med fine tegninger i farger.

Hearts And Minds

Hearts And Minds (Criterion nr. 156)(DVD)

USA – 1974 – Peter Davis (farger)

Å vinne en krig

Nivå 1 (uten spoilers)

Vietnamkrigen skulle vinnes av USA ved hjelp av militær makt, men også ved å vinne ”the hearts and minds” til det vietnamesiske folket. Denne dokumentaren har valgt å fokusere på hva krigen gjorde med amerikanernes ”hearts and minds”.

Nivå 2 (med spoilers)

Å lage en film om et så stort tema som Vietnamkrigen krever avgrensning om den skal kunne fortelle oss noe signifikant. Regissør Peter Davis valgte seg tre mål med filmen. Den skulle belyse tre spørsmål, som han ikke regnet med å finne svarene på, men som han ville diskutere. Disse var 1) Hvorfor var USA i Vietnam? 2) Hvilke handlinger utførte amerikanerne der? 3) Hva gjorde disse handlingene med amerikanerne (som folk)? Hver sekvens i filmen skulle ha noe med disse spørsmålene å gjøre. Davis valgte å lage filmen uten fortellerstemme. Det var ikke for å fremstå nøytral, for det vet han er umulig, men for at opplysninger skulle komme direkte fra aktørene selv, uten å bli tolket verbalt av ham. Tolkning vil det bli uansett i materialutvalg og klipping.

Et eksempel på det er måten Davis setter inn sekvensen hvor general Westmoreland sier sine berømte ord om at asiater ikke verdsetter liv så høyt som mennesker i Vesten gjør. Den blir plassert rett etter vi har sett vietnamesere sørge voldsomt over sitt døde barn eller sin døde mann, i en utbombet landsby eller en begravelse. Peter Davis tar opp denne problemstillingen på kommentatorsporet og forteller at han hadde forsøkt et utall steder å sette den inn, alle med den samme virkningen. Til slutt fant han ut at det var mest redelig å sette det inn der det endte opp, om det så ble tolket spekulativt.

Det var det innovative produksjonsselskapet BBS som støttet Peter Davis og ga ham frie hender til å lage filmen. Bert Schneider la seg ikke bort i regissørens valg, men oppmuntret Davis. På en måte var det skremmende, for som Davis sier er det ingen andre enn seg selv å skylde på om filmen blir dårlig. BBS er selskapet som hovedsakelig lanserte New Hollywood, med filmer som Easy Rider, Five Easy Pieces og The Last Picture Show. Hearts And Minds ble godt mottatt i Cannes, men Colombia som skulle lansere filmen i USA trenerte lanseringen så lenge at det ble klart at de ikke kom til å gjøre jobben. Det var og er en kontroversiell film.

Filmen er en voldsom og tung film å se. Det er mange spesielt røffe scener som river i sjelen. Vi ser bilder av grusomme sårskader både på amerikanske soldater og vietnamesiske sivile. Spesielt er det hjerteskjærende å se napalmbombede barn springe med store hudflak enten brent bort eller hengende i flak fra kroppen. Det er også vondt å se så mye ekte vold utført av mennesker mot andre mennesker, som soldater som sparker og sparker en vietnamesisk fange. Uendelig bombing gjør enorm skade på landsbyer og skog, menneskene i landsbyene og dyrene i skogen. Når det flammende napalmteppet velter fremover må vi selv reflektere over hvilke skader som påføres menneskene og dyrene som befinner seg i infernoet.

Peter Davis sin film har blitt kritisert fra høyresiden i USA for å være en antiamerikansk film. Selv benekter han dette, og mener at det er en film som heller viser en motstand mot Vietnamkrigen. Han er ikke fremmed for å vise at det ble begått grusomme handlinger på begge sider, som at Vietcong rigget barn med bomber og sendte de inn blant amerikanske soldater som selvmordsbombere. Soldatene var konstant redde, og kunne ikke vite hvem som var vennligsinnet og hvem som ikke var det.

Hearts And Minds viser oss intervjuer og monologer med veteraner som fremdeles støttet krigen og de som hadde skiftet mening. Stort sett er det bombeflyvere som snakker. De får fremlegge sine synspunkt i fred. Noen av de politisk og militært ansvarlige stiller også opp på filmen, med et tydelig behov for å forklare sine valg den gang. Noen valgte å avstå fra å kommentere. Fraværet av en fortellerstemme gjør at vi selv må tolke og gjøre opp vår egen mening basert på våre egne verdier. At det er en tankevekkende og sterk dokumentar kan det ikke være tvil om. Jeg tror alle må bli påvirket av bildenes nakne sannhet, spørsmålet er om handlingene kan rettferdiggjøres. Og det blir et politisk spørsmål, opp til hver enkelt å avgjøre.

Øyeblikket: Jeg har valgt episoden der vi får se det som hendte rundt det beryktede bildet av en vietnameser som blir skutt av politimesteren i Saigon. De fleste har sett bildet som ble tatt rett etter at skuddet gikk av, med hodet som rykker til siden. Her ser vi den bakbundne vietnameseren plutselig bli skutt, falle sammen og blodet som pumper ut av hodet. Før han når bakken har den iskalde politimesteren hylstret våpenet sitt. Sjokkerende bilder.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er mono. Begge deler er meget gode. Bildet er ganske skarpt, en god DVDutgave. Godt å se at en så viktig dokumentar er i god stand. Lyden er kraftig og tydelig.

Ekstramateriale

Audio commentary by director Peter Davis: Meget, meget bra. Proppfullt av ekstra informasjon, utbrodering av scener av stor viktighet, bakgrunnsinformasjon om intervjuobjektene og følelser rundt sterke scener. Forbilledlig!

Accompanying booklet containing multiple printed essays on the film: Et rimelig tykt hefte er eneste ekstramateriale bortsett fra komentatorsporet. Heldigvis er det et kvalitetshefte som belyser filmen og konflikten fra mange forskjellige vinklinger. Judith Christ skriver om filmens kontroversielle historie, og hvordan den skapte enda skarpere skillelinjer blant den amerikanske befolkningen. Filmen vant Oscar for beste dokumentarfilm, og Oscar-vert Bob Hope distanserte seg fra det politiske innholdet i en erklæring lest opp fra scenen av en annen vert, Frank Sinatra. Essay nummer to er skrevet av Robert K. Brigham. Det handler i all vesentlighet om hvordan filmen viser vietnamesere som virkelige mennesker, og ikke som de stereotypene den amerikanske befolkningen hadde fått servert før. De mange tragediene vietnameserne opplevde og reaksjonene deres tilbakeviser utsagnet fra general William Westmoreland om at ”orientalere ikke verdsetter liv slik vi gjør”. George C. Herring tar for seg det politiske aspektet ved krigen, både historisk og militært. Det er et meget godt essay tettpakket med informasjon og er veldig passende å inkludere her. En litt annen stemme kommer fra Ngo Vinh Long, som er professor ved Universitetet i Maine. Han forteller at spraying av giftstoffer fra fly var rettet mot avlingene til vietnameserne og skulle få dem til å flytte. Dette, sammen med bombetoktene, førte til 10 millioner flyktninger og 1,3 millioner døde sivile. Mye tallbasert materiale viser krigens effekt på Vietnam i sin helhet og landsbygda i særdeleshet. Han beskriver også den politiske situasjonen i et land fullt av konflikter. Regissør Peter Davis avslutter heftet med et essay som beskriver hva Vietnamkrigen gjorde med amerikanerne. Tiden hvor man ukritisk tok en presidents ord for sannhet er definitivt forbi. Amerikanerne mistet 58 000 mann i krigen, gang det tallet med 30 og du har de vietnamesiske tapene. Allikevel tapte USA, og det gjorde noe med et folk som aldri hadde tapt en krig før. All amerikansk mentalitet går ut på å vinne, å ”drepe” om det så er fotball man snakker om. Vietnamkrigen ble et traume.

Harold And Maude

Harold And Maude (Criterion nr. 608)(Blu-ray)

USA – 1971 – Hal Ashby (farger)

Den visne blomsten og solen

Nivå 1 (uten spoilers)

Harold er en ung mann rundt 20, fra en velstående og privilegert bakgrunn. I hvert fall økonomisk. Harold har en del problemer, som manifesterer seg i hans behov for å iscenesette falske selvmord til ære for sin mor. Hun har etter hvert blitt vant til dem. Harolds usunne forhold til døden vises også gjennom hans fascinasjon med fremmede menneskers begravelser, som han går i jevnlig. Her møter han 79 år gamle Maude, som har samme ”hobby”. Men av helt andre grunner. Hun elsker livet.

Nivå 2 (med spoilers)

Harold And Maude er den eneste filmen jeg har skrevet til Criterion Collection og foreslått som utgivelse. Dette var vel en fem-seks år siden, og endelig er den her! Og på bluray som om ikke det var nok. Den er for meg det absolutte symbolet på New Hollywood, dere vet perioden fra ’69 til ’77 hvor regissørene fikk rimelig frie hender og laget gode, personlige filmer på løpende bånd. En film som Harold And Maude ville neppe blitt laget selv i dag av et stort etablert studio. Men den gangen lå studiosystemet nede med brukket rygg og var desperate etter å komme på fote igjen. De fant ikke den kommersielle oppskriften igjen før Jaws og Star Wars, men før det var det rom for filmer som Harold And Maude med sin skildring av et kjærlighetsforhold mellom en ung mann på 20 og en eldre kvinne på 80.

Filmen starter med en åpning som tydelig er inspirert av Hitchcock, med fokus på Harolds føtter som til slutt blir hengende i luften etter ”hengingen”. Vi stusser over at Harold skal dø før filmen har kommet i gang, men forstår at det ligger noe mer bak da vi ser morens kjølige reaksjon på selvmordet. Vi har en uortodoks og vidunderlig film i vente…

Først i filmens siste del får vi høre bakgrunnen for Harolds mange iscenesatte jukseselvmord. Han har aldri fått noen ektefølt kontakt med sin mor, men aner at hun virkelig blir lei seg da politimenn forteller at sønnen er død i en ulykke på skolens kjemilaboratorium. Siden den gang har Harold søkt å se disse følelsene igjen hos sin mor. Slik forstår jeg essensen i Harolds forklaring til Maude. Her er vi sikre på at han snakker oppriktig. Et talende bilde på hvordan moren og Harold snakker forbi hverandre, er utfyllingen av skjemaet til datingfirmaet. Moren fyller det ut, og svarer for Harold. Etter hvert forstår vi at hun svarer ut fra eget verdisyn. Harold blir ikke sett av sin egen mor.

Harold And Maude ble oppfattet som provoserende og usømmelig på 70-tallet, men jeg føler at det er en oppbyggelig og positiv film som viser hvordan Maude motiverer Harold til å begynne å leve livet sitt igjen. Hun åpner virkelig øynene hans for hva livet har å by på, og han vender fokuset sitt fra døden til livet. Han har alltid likt å se ting ødelegges, mens Maude viser hvor vakkert det er å se ting gro og skapes. Mye av Maudes livslyst kommer fra det faktum at hun nesten mistet livet under krigen. I et kort glimt ser vi en nummertatovering på armen hennes. Hun har vært konsentrasjonsleirfange.

Harold And Maude er en film rik på små erklæringer om livet, så mye kloke ting sies gjennom Maude og kan leses mellom linjene. Den er et opprør mot privilegier og verdier, men er ikke så mye et politisk statement som et humanistisk statement. Det er mye av Hal Ashbys eget utsyn på verden som blir kanalisert gjennom filmen. Hans antiautoritære holdninger gjennomsyrer filmen hans, både kirke og militærvesen får sitt pass påskrevet. Autoriteter i form av psykologer kommer heller ikke heldig ut. For ikke å snakke om politiet. Ashby vokste opp med mormonerbakgrunn og slåss mot rigide systemer hele livet. Han frigjorde seg fra bakgrunnen sin og endte opp i Los Angeles og ble involvert i film, først som editor. Faren hans begikk selvmord da Hal var tolv år gammel. Fraværet av en far i livet hans speiles i at hans hovedpersoner i filmene sine alltid er unge menn som forsøker å finne sin vei i livet. Vi ser aldri deres far i noen filmer. Da moren hans døde, var det også slutt på å se en morsfigur i filmene.

Hal Ashby klarer på en fin og dempet måte å flette sitt syn på krig inn i Maudes små betraktninger om livet. Dette gjøres spesielt fint i scenen hvor hun påpeker at alle mennesker er en unik blomst, men tillater seg å bli behandlet som en blomstereng hvor de forsvinner i mengden. Vi ser en prestekrage, det klippes til et mer omfattende bilde av engen, før Ashby viser et oversiktsbilde av den berømte kirkegården med hvite trekors over døde soldater.

En mye mer skjult erklæring starter med rulleteksten. Tom Skerritt var venn av Ashby og fikk rollen som trafikkpoliti som en tjeneste. Derfor ville han ikke krediteres med eget navn. I stedet står det M. Borman, etter nazilederen som kom seg unna etter 2.verdenskrig. Hva om han endte opp som politi i San Francisco området?

Ashby har et trygt grep om det visuelle i Harold And Maude. Harold filmes i et kjølig og blekt miljø, med ansiktsfarge som gradvis sminkes varmere ettersom Maude tiner ham opp. Maude er omgitt av varme farger, og togvognen hun bor i passer perfekt til hennes eksentriske karakter. En morsom detalj er at psykologen og Harold alltid er identisk kledd i sine terapitimer sammen. Angående det musikalske aspektet ved filmen skal vi prise oss lykkelig for at Cat Stevens fikk anledning til å lage musikken. Musikken er en stor, stor del av filmopplevelsen i denne filmen. Ryktet skal ha det til at Elton John var tiltenkt den jobben, og også å spille Harold! Dette er ikke bekreftet. Rollen som Maude var tiltenkt en europeisk skuespillerinne med en aksent, men heldigvis endte Ashby med Ruth Gordon. Ingen kunne ha spilt den rollen bedre!!

Tematisk har Hal Ashby aldri vært redd for å gå løs på store problemstillinger. Rase i The Landlord, politikk i Being There, militæret i The Last Detail, Vietnamkrigen i Coming Home og sex mellom ung mann og eldre kvinne i Harold And Maude. I tillegg til flere andre temaer som sistnevnte film rommer, formidler Ashby hva han mener om autoriteter. Psykologen har bilde av Freud på veggen, offiseren har Richard Nixons bilde plassert på kontoret og presten har et pavebilde.

Colin Higgins ville selv regissere filmen, og Paramount lot ham få en prøvescene å regissere. Det ble ikke bra nok, og de vendte seg til Hal Ashby. Han forsøkte å la dem gi jobben til Higgins, men Paramount gjorde det klart at hvis ikke Ashby tok jobben, ville de uansett finne en annen regissør. Etter en avklarende samtale med Higgins, besluttet Ashby å ta på seg oppdraget hvis han fikk med seg Higgins som produsent.

Førvisninger av Harold And Maude gikk veldig bra, men allikevel høstet filmen elendig kritikk da den ble lansert. Den floppet dermed kommersielt sett. Senere har den blitt en stor kultfilm. Den har blitt forstått på en helt annen måte i ettertiden enn hva kritikeren i Daily Variety så da han sa at Harold And Maude var like morsom som et brennende barnehjem.

Øyeblikket: I en film som jeg har sett opp mot ti ganger, dukker det opp nye favorittøyeblikk hver gang. Konkurransen er jevn, men jeg velger meg sekvensen på slutten hvor Harold får dødsbudskapet av legen. Maude er død for egen hånd, og Harold mister lysten til å leve igjen. Etter å ha fått oppleve lykke en liten stund, tas alt fra ham. En nydelig klippet sekvens følger, lydsatt av Cat Stevens vakreste sang. Det hele er så uendelig trist.

Lyd og bilde

Jeg har ventet i flere år på en bluray av en av mine desiderte favorittfilmer, men har måttet nøye meg med DVD til nå. Den gamle DVDen er rimelig svak, og det er en glede å kunne fortelle at blurayversjonen er en stor, stor forbedring. Der hvor de mørke innendørsscenene var grumsete og blasse med lite detaljer, er dette bildet en åpenbaring av detaljer, farger og dybde. Selv utendørsscenene i sol var svake før, men her står fargene frem på en dynamisk måte. Det hele får virkelig utfolde seg over hele skjermen, i et 1.85:1 bilde. Lyden er kraftfull, noe som er viktig i en film så avhengig av å kunne gjengi Cat Stevens flotte musikk på en god måte. Både det originale monosporet og et remikset stereospor er inkludert, men jeg kunne ikke høre stor forskjell på dem. De er begge meget gode.

Ekstramateriale

New digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition/ Optional remastered uncompressed stereo soundtrack on the Blu-ray edition: Ærlig talt kunne jeg ikke høre så mye forskjell på disse lydsporene. Musikken var flott uansett, og dialogen tydelig.

New audio commentary by Hal Ashby biographer Nick Dawson and producer Charles B. Mulvehill: Et meget godt kommentatorspor med god miks av faktaopplysninger, interessante historier og betraktninger angående filmen. Det blir aldri kjedelig, og blandingen av biografens kunnskap i ettertid og produsentens opplevelser den gangen skaper et dynamisk lydspor. De sitter ikke sammen, men redigeres i ettertid av Criterion, slik selskapet har hatt stor suksess med på tidligere kommentatorspor.

Illustrated audio excerpts from seminars by Ashby and writer-producer Colin Higgins: Som kanskje noen allerede vet, er jeg ikke så glad i rene lydintervjuer. Men det er tydelig at dette også er avhengig av hvor glad man er i filmen. I dette tilfellet sugde jeg til meg alle nye opplysninger om en av mine absolutte favorittfilmer. Higgins sier at han senere fant ut at han i løpet av filmen egentlig beskriver sin egen personlighet. Det er litt av både Maude og Harold i ham. Maude var for øvrig en blanding av eldre damer i hans liv. Hun hadde elementer av bestemoren, en avantgard-tante i Australia og en overlevende fra en konsentrasjonsleir han hadde møtt. Higgins snakker i 13 minutter. Hal Ashby beskriver noe av det samme Higgins gjør i sitt seminar, i tillegg til hvordan han jobbet med kameramannen på filmen. De snakket sammen om scenen, før Ashby overlot detaljene til ham. Hva castingen av Harold angår, møtte de 50 gutter og testet seks av dem før de bestemte seg for Bud Cort. Ashbys utdrag er også på 13 minutter.

New interview with songwriter Yusuf/Cat Stevens: Yusuf Islam, som før het Cat Stevens, gir oss et sympatisk og informativt videoessay hvor han snakker om filmen og musikken han laget til den. Etter å ha laget sangene ville han mikse dem ordentlig, men Ashby valgte å bruke dem slik de var. Musikeren var litt opprørt over det, men elsker filmen og musikken uansett. Materialet tikker inn til elleve minutter.

A booklet featuring an essay by film critic Matt Zoller Seitz; a 1971 New York Times profile of star Ruth Gordon; and two excerpted interviews, one from 1997 with star Bud Cort and cinematographer John Alonzo and one from 2001 with executive producer Mildred Lewis: Seitz beskriver filmen som romantikk, tragedie, satire, en hyllest til det eksentriske, en filosofisk erklæring og en ”tripfilm”. Han viser at Harold And Maude har inspirert regissører som Paul Thomas Anderson, Wes Anderson og David Fincher med sin Fight Club. Her frekventerer den søkende unge mannen umotivert selvhjelpsgrupper, som en parallell til Harolds hyppige besøk i fremmedes menneskers begravelser. Et rikt og intelligent essay av Seitz. Ruth Gordon som spiller Maude ble intervjuet i 1971 av The New York Times. I dette intervjuet er hun sedvanlig frisk, med massevis av ubeskjedne utsagn. Jeg elsker den damen! Så følger to utdrag fra intervjuer. Det første er av Bud Cort og fotograf John Alonzo. Etter en litt treg start, kommer gullkornene på rekke og rad. Ashby brukte ikke storyboards, men samtalet i stedet med Alonzo før denne fikk frie hender. Ashby skapte en mild atmosfære rundt seg, og de var alle sammen glade i ham. I denne filmen var den eneste instruksen at Harold og hans omgivelser skulle gjengis kaldt, mens Maude skulle forbindes med varme og farger. Intervjuet har mye annet interessant bakgrunnstoff. Det andre intervjuet er med Higgins familie og dreier seg mest om manusets vandring. Ikke så bra.

Wise Blood

Wise Blood (Criterion nr. 490)(DVD)

USA – 1979 – John Huston (farger)

Møt Hazel Motes

Nivå 1 (uten spoilers)

Hazel Motes kommer hjem fra endt militærtjeneste og legger ut på et korstog mot falsk religion. Han vil starte sin egen kirke, The Church Of Truth Without Christ. I en Tour de Force av skuespiller Brad Dourif ser vi en mann på intens søken etter Sannheten. Wise Blood er nok en gang  en film jeg aldri hadde hørt om før den ble lansert av Criterion. Den viste seg å være et mesterverk, og det er morsomt å bli til de grader positivt overrasket av en ukjent film.

Nivå 2 (med spoilers)

Hva handler Wise Blood om? La oss starte med tittelen. Wise Blood er så vidt jeg kan forstå en evne til å gripe det uhåndterlige, å inneha en forståelse av det mystiske. Hazel Motes har denne evnen. Men han forstår ikke omgivelsene sine, og han kjenner ikke igjen sannheten selv når han søker den. Han er en religiøs mann på flukt fra religionen og denne evnen han har. Han gjør det gjennom å starte sin egen kirke, The Church of Truth Without Christ. Men på slutten finner han Kristus. In the end, Jesus wins, som John Huston kom frem til.

Selv om Hazel Motes kommer frem til en slags sannhet mot slutten av filmen, er det ikke en lykkelig slutt. Han gjør valg som er feil for ham og som ikke gir ham harmoni. Han blinder seg selv og torturerer seg selv med piggtråd og småstein i skoene. Til slutt dør ham. Slik sett er filmen en kommentar til religiøs fundamentalisme. Hazel er en mann som har gått seg vill i sin religiøse søken. Hans handlinger er ikke av det gode hverken for seg selv eller noen andre. Ingen mennesker vil finne noen ro i hans kirke, og han selv minst av alle. Egentlig bedriver han en negativ religiøsitet, hvor hans kirke er en negasjon av allerede eksisterende religioner. The Church Of Truth Without Christ er jo negativ i sin tilnærming, destruktiv i stedet for konstruktiv, en kritikk av Jesus fremfor en hyllest av noe annet.

Det er interessant å konstatere at hans ”kirke” ikke har så mye innhold, men derimot er rik på form og karisma. Hazel får allikevel en trofast følgesvenn, Enoch. Dette må være en kommentar til vekkelsesbevegelsen som står spesielt sterkt sør i USA. Suggesjon og sterke virkemidler som TV-sendinger er viktig i rekrutteringen. En mann som spiller på dette er Ned Beattys glatte manipulator Hoover Shoates. Wise Blood finner sted i en fiktiv by i en ubestemmelig tid, men vi forstår at den geografisk foregår i Sørstatene. Tidsperspektivet er diffust, med damplokomotiver eksisterende side om side med moderne taxier. Men med tanke på uniformen Hazel bærer og at han kommer fra en væpnet konflikt, kan man tenke seg Vietnamkrigens slutt. Krigen hadde stor relevans i den amerikanske psyke, med den traumatiske effekten den hadde på samfunnet. Kanskje ville Huston ha det elementet med i miksen, samtidig som han søkte mot det ubestemmelige i tidsplasseringen. For å gjøre det hele enda mer komplisert hinter Brad Dourif i et intervju mot at mange valg ble tatt av budsjettmessige årsaker, noe som også kan gjelde tidskoloritten…

Vi ser i tilbakeblikk at Hazel Motes har en religiøs bakgrunn. Bestefaren var predikant med vekkelsesmøter, hvor Hazel opplever flere negative ting. Kanskje er det grunnen til at han gjør opprør mot religion. Men samtidig gjør han det ved å skape sin egen, så han klarer ikke å gi helt slipp på det tankegodset han stammer fra. Vi ser her hvordan spiren til en fundamentalist sås. Han har problemer med å navigere seg gjennom livet, og blir ekstrem.

Wise Blood er en film med mange særegne karakterer som du vil huske i lang tid. Harry Dean Staunton er en, som den falske forkynneren Asa Hawks. Han er også falsk blind. Datteren er en annen minneverdig figur. Sabbath Lily er et trøblete individ som Hazel ikke klarer helt å unngå. Den kjærlighetssyke jenta ser Hazel som sin billett til et bedre liv og påstår at hun elsker ham. Den enfoldige og stakkarslige gutten Enoch Emery biter seg fast i tilværelsen gjennom sin enerverende oppførsel. Allikevel er det Hazel Motes som bærer filmen. Han er til stede i omtrent hver scene, og det blodfattige og innbitte ansiktet gjør et kraftig inntrykk på netthinnen. En mer intens skuespillerprestasjon i en film skal du lete lenge etter. Hele filmen blir intens på grunn av ham.

Flannery O’Conner leste Ødipus av Sofokles, som Fitzgerald-brødrenes far hadde oversatt. Hun ble sterkt grepet av historien og skrev om boken sin for å dra veksel på den historien. Slik Ødipus blindet seg selv da han forsto sannheten, gjør Hazel det samme.

En lavbudsjettsfilm har visse muligheter en større produksjon ikke har. Wise Blood slipper unna med scener som episoden med fyllikene i smuget. Disse var ekte fylliker som fikk kvalitetssprit av filmstaben. Kort tid etterpå var de gode og fulle, og glemte at kameraet filmet. Da gorillaen løp gjennom smuget ble de redde på ordentlig, og en unik scene var sikret. Disse reaksjonene er ekte! En annen spesiell detalj er at den fyldige prostituerte jenta var prostituert i virkeligheten også.

Øyeblikket: Det store vendepunktet i Hazel Motes sitt prosjekt. Bilen hans, hans kirke, blir bestemt og utspekulert sendt på sin siste reise ut i vannet av sheriffen. En merkelig scene, overraskende og dog så nødvendig. Sheriffens milde og sympatiske fremtoning kontrasteres av voldsomheten i hans handling. Fantastisk og genialt.

Lyd og bilde

Både lyd og bilde er veldig bra i denne lavbudsjettfilmen fra 1979. Meget gode detaljer og farger, ingen skader og lite av det softe utseendet til amerikanske 70-tallsfilmer. Lyden er klar og dynamisk. Jeg er meget godt fornøyd med denne DVD-utgivelsen av en strålende film.

Ekstramateriale

New interviews with actor Brad Dourif, writer Benedict Fitzgerald, and writer-producer Michael Fitzgerald: Best her er intervjuet med Brad Dourif og Benedict Fitzgerald. Dourif forteller at Huston forsøkte å få Tommy Lee Jones i rollen som Hazel Motes, men at han var utilgjengelig. Dourif lanserte seg selv til rollen, og fikk den. Han var opprinnelig ment for rollen som Enoch. Fitzgeraldbrødrene kjente Flannery O’Connor, så ideen til filmen lå dem nært på hjertet. Dourif forteller om to seire han hadde mot Huston angående valg av scener. Han er tydelig stolt av dette. Det er et meget godt intervju. Manusforfatter Benedict Fitzgerald er ikke redd for å formidle tanker han har rundt Hazels motivasjon og meningen med utvalgte scener. Han forsøkte å gripe O’Connors ånd fra romanen og vise den via manuset. Han valgte å ikke lese kritikken av boken, for selv å kunne tolke og formidle den slik han forsto den. Dette er virkelig et meget godt intervju. Broren, Michael, var primus motor for filmen. Han kontaktet John Huston og møtte en særdeles vennlig og imøtekommende filmregissør. Huston leste både bok og manus og sa seg interessert. Tre år senere var innspillingen i gang. Michael forteller historien rundt feilstavingen av regissørens navn ved filmens begynnelse. Et barn skrev det og stavet navnet hans som ”Jhon Huston”. De valgte å la det stå, da det signaliserte at filmen som skulle vises var litt merkelig og ”off”. Ingen la merke til det, og Michael legger skylden på det amerikanske publikummets evner i rettskrivning. Filmen gjorde det bra i Cannes og ellers i verden. Men den ble forbudt i Sør-Amerika.

Rare archival audio recording of author Flannery O’Connor reading her short story “A Good Man Is Hard to Find”: Flannery O’Connor leser novellen sin på 38 minutter, men lyden er dessverre av redusert kvalitet. Det er anstrengende å forstå hva som sies, men den dedikerte vil sikkert klare det. Engelskprofessor Walter Sullivan fremfører en ti minutters introduksjon til novellen og lesingen. Her er det samme dårlige lyd.

A 28-minute episode of the television program Creativity with Bill Moyers from 1982, featuring John Huston discussing his life and work: TV-program som forteller om Hustons liv og karriere med et intervju som ramme for arkivklipp og anekdoter. Huston innrømmer å ha laget filmer for å kunne besøke land han ville se. Fin dokumentar.

Theatrical trailer: Fin trailer! Den gir oss absolutt ingen forståelse av hva slags film dette er, men jeg likte den godt allikevel. Det er forresten bortimot umulig å kunne komprimere denne filmen ned til en 2.25 minutters smakebit som gir mening uansett.

A booklet featuring an essay by author Francine Prose: Meget godt essay hvor hovedsakelig slutten av filmen diskuteres. John Huston mente at han laget en film om en villfaren mann som krasjer i den eksistensielle veggen, men et manusmøte fikk ham til å forandre mening. In the end, Jesus wins.

Night And Fog

Night And Fog (Criterion nr. 197)(DVD)

Frankrike – 1955 – Alain Resnais (farger og svart-hvitt)

Obligatorisk dokumentar

Nivå 1 (uten spoilers)

En dokumentar på 31 minutter om nazistenes dødsleire som sier alt som er nødvendig å si. En film alle mennesker burde se minst èn gang.

Nivå 2 (med spoilers)

Kun ti år etter andre verdenskrig lagde Resnais denne dokumentaren om utryddelsesleirene nazistene drev. Med fargebilder som viser de forlatte leirene og svart-hvitt arkivmateriale fra leirene i drift skapes en minneverdig dokumentar med noen av de sterkeste bildene som noen gang er festet til film.

Bildene av den ekstreme lidelsen fangene i disse leirene måtte oppleve er en belastning for oss seere. Samtidig er det viktig at vi presser oss til å se dem, slik at vi kan være ”vitner” om hva som faktisk foregikk den gangen. Spesielt i disse tider hvor de siste overlevende faller fra og fascismen løfter på sitt stygge hode igjen. Historikere som David Irving forsøker å bagatellisere Holocaust, og om noen tiår står det ord mot ord. Da er det ekstremt viktig med dokumentarer som denne, men den må samtidig nå ut og bli sett.

I boken ”Dødens leger” skriver Yngvar Ustvedt om de sinnslidendes skjebne under nazistenes avlivningsprogram for å holde den germanske rase ren. Kun leger kunne sette på gassen, og andre leger sto og så inn i gasskammeret gjennom et lite vindu. De så en voldsom dødskamp og en smertefull død. Noen av de ansvarlige forsvarer seg med at ofrene sovnet stille inn, men dette er kraftig motbevist. I Night And Fog ser vi hjerteskjærende bevis på lidelsene, panikken og brutaliteten. Taket i gasskamrene er klort opp av negler i det ofrene forsøker å klore seg ut gjennom betongtaket. Jeg forstår heller ikke at de ansvarlige tror at handlingene deres skulle bli akseptable ved at ofrene ble ”humant avlivet”. Skremmende.

Filmen viser oss i en distansert stil hvordan gasskamrene ble bygget etter å ha blitt lagt ut på anbud, tegnet og målt opp. Flere tyske firmaer har en skamfull historie, og i følge Store Norske Leksikon spesielt I.G Farben. De produserte Zyklon B-gassen som ble brukt i gasskamrene, og brukte Auschwitzfanger som slavearbeidere. De hadde alt i alt 80 000 krigsfanger og tvangsarbeidere i sin tjeneste under krigen. Flere av lederne ble dømt for krigsforbrytelser etter krigen. Selskapet var på denne tiden verdens største kjemikonsern.

Teksten som leses opp under visningen er skrevet av Jean Cayrol, og den leses av Michel Bouquet i et tørt og nøytralt toneleie. Musikken i filmen står ofte i kontrast til det brutale vi er vitne til. Cayrol var selv en overlevende fra en tysk konsentrasjonsleir. Han skrev romaner etter krigen, spesielt inspirert av hans opphold i konsentrasjonsleiren. Francois Truffaut kalte Night And Fog for tidenes beste film. Her er sitatet: ”The effective war film is often the one in which the action begins after the war, when there is nothing but ruins and desolation everywhere: Rossellini’s Germany Year Zero (1947) and, above all, Alain Resnais’ Nuit et brouillard, the greatest film ever made.”

Night And Fog er overhodet ikke sentimental, men heller merkelig distansert. Den krever forhåndskunnskap om hva som foregikk, for fortellerstemmen ofte nøyer seg med å si at ord ikke kan beskrive hva som foregikk. Dermed må vi selv fylle ut resten, basert på bildene vi ser som er resultatet av handlingene. Slik sett er det et tydelig kunstnerisk grep Resnais har valgt. Vi skal selv delta, for å forstå og huske. På flere måter er det likheter mellom Night And Fog og Shoah, den ni timer lange dokumentaren laget av Claude Lanzmann. Begge innbyr hovedsakelig til refleksjon, men Shoah bruker ingen arkivbilder. Forskjellen er dog først og fremst spilletiden.

Night And Fog er et vitnesbyrd om den totale ondskap, og jeg tror det er viktig at vi bruker dette ordet. For de som er naive angående hva mennesket er i stand til når det får muligheten, vil denne filmen være en øyeåpner. Jean-Luc Godard sa at Au Hasard Balthazar var ”hele verden i løpet av halvannen time”. Det samme kan sies om Night And Fog, bare at her er tiden kuttet ned til en halv time.

Dette er ikke en dokumentar som tar den letteste veien mot det budskapet den vil fremme. Den hopper ikke over det faktum at fanger var fanger verst til tider i konsentrasjonsleirene. Formenn, kapoer, ble rekruttert blant fangene selv og de kunne være de mest brutale av alle vokterne. Kanskje skjedde dette ut fra en frykt for selv å bli drept om de ikke var tydelig dedikert i sine oppgaver. Det er en grusom og hjerteskjærende materie å gå inn i, og det er umulig å sette seg til doms over handlinger utført under slike grusomme omgivelser. Nürnbergprosessene setter en standard for ansvaret for egne handlinger som individ selv om man blir beordret til uakseptable handlinger, men det relaterer seg til soldater. I den uforståelige og umulige situasjonen som fangene befant seg i, blir det skapt en naturtilstand vi ikke helt kan gripe.

Øyeblikket: Hva med fire avkuttede menneskehoder samlet i en kurv, mens kroppene uten hoder sitter oppstilt mot en vegg? Eller en fange, så syk, avmagret og mishandlet at blikket hans er oppsperret og forrykt? Bulldosere som sanker sammen lik og dytter dem i massegraver? Denne filmen er et eneste langt øyeblikk.

Lyd og bilde

Bildene er bra nok til å vise grusomhetene, og lyden formidler fortellerstemmen til den overlevende. Det er bra nok når det gjelder en film som denne, hvor det nesten føles litt feil å legge vekt på det tekniske når budskapet er så viktig. Criterion har som vanlig fjernet tusener av flekker, riper og skader i bildet. Dermed er filmen sikret et videre langt liv blant nye generasjoner.

Ekstramateriale

Excerpts of audio interviews with Alain Resnais from Le Cinéma des cinéastes (1980) and Les Étoiles du cinéma (1994): Litt om innspillingen av filmen. Tydeligvis er materialet tatt fra et program som går gjennom flere filmer i karrieren hans, og vi får ta del i det som omhandler Night And Fog. Noe av materialet i filmen viser en fransk politimann som hjelper til med deporteringen av jøder. Selv hadde ikke filmskaperne lagt merke til det, men franske myndigheter laget et stort nummer av sekvensen og forlangte at det ble klippet bort. Ellers ville de klippe ti minutter bort av slutten, altså en tredjedel. Løsningen ble å gjøre politimannen utydelig. Uten denne inngripen ville det antageligvis ikke blitt noe fokus rundt denne delen av fransk okkupasjonshistorie, men nå har det blitt det. Det er bra.

New essay about the film by Phillip Lopate: I dette tankevekkende essayet kaller Lopate filmen for en anti-dokumentar, siden det vil være umulig å dokumentere noe så forferdelig. Vi ville ikke klart å ta det innover oss. I stedet har Resnais stimulert til refleksjon, ved å vise deler av virkeligheten. Slik som bildene av det oppklorte betongtaket i gasskammeret, kombinert med fortellerstemmen som sier at ”du må vite det”. Altså; du må vite at det stammer fra kloring for å forstå rekkevidden av bildene, og du trenger som menneske å få vite dette. Dobbel mening. Et fantastisk godt essay, tettpakket av informasjon, som krever å bli lest sakte.

Peter Cowie har skrevet et kort essay om hvordan filmen ble til, mottagelsen og kontroversene rundt filmen. Tyske myndigheter forlangte at filmen ble fjernet fra Cannes, noe som ble etterfulgt. Den ble erstattet med en film om franske chateaux. Politisk sensur og feighet på sitt verste.

Essay about composer Hanns Eisler by Russell Lack: Eisler samarbeidet blant annet med Bertold Brecht. Han dro fra Tyskland til USA i 1933, da nazistene kom til makten. Et godt essay som i korte trekk forteller Eislers biografi før det konsentrerer seg om musikken han laget til Night And Fog. Glimrende!

Crew profiles written by film historian Peter Cowie: Dette var en uvant vri fra Criterion, men det fungerte bra. Hver sentral aktør i staben får en liten profil skrevet av Criterion-gjenganger Peter Cowie, sammen med oversikt over utvalgte andre filmer de har deltatt i. Slik kan man legge merke til særtrekk i arbeidet deres.

Optional music and effects track: Et fint valg av Criterion å kunne se denne filmen med forskjellige lydspor. Hver vil gi en litt forskjellig opplevelse. Det er naturlig at man også konsentrerer seg om tekstens mening når det originale sporet er valgt, men det andre sporet med kun musikk gir mer rom for egen refleksjon.

The Lady Vanishes

The Lady Vanishes (Criterion nr. 3)(Blu-ray)

England – 1938 – Alfred Hitchcock (svart-hvitt)

Til våpen!

Nivå 1 (uten spoilers)

Iris skal snart gifte seg og er på vei hjem fra det fiktive landet Badrika i sentral-Europa. På toget møter hun en ytterst elskverdig gammel dame, Mrs Froy. Hun deler kupè med henne og spiser sammen med henne i spisevognen. Plutselig er hun borte, og alle på toget nekter for å ha sett den gamle damen. Iris gir seg ikke, og får hjelp av Gilbert til å finne henne.

Nivå 2 (med spoilers)

Gilbert og Iris har startet bekjentskapet på feil fot, siden hans nattlige musikkøvinger på vertshuset forstyrret Iris sin nattesøvn. Egentlig tåler hun ikke oppsynet på ham, og det er gjensidig. Allikevel forstår vi tidlig at det går i retning av en romanse mellom dem. Dette var en veldig populær romantisk sjanger på 30-tallet, med to kamphaner som til slutt finner ut at de egentlig liker hverandre. Det må sies at Michael Redgrave som spiller Gilbert er ganske så perfekt i slike roller. Senere skal han stråle i filmer som The Browning Version.

Filmen tar sin tid med forviklinger og kaos i vertshuset, før filmen går over i et annet gir straks toget setter seg i bevegelse. Nå strammes historien inn, og tonen blir mørkere. Flere illevarslende karakterer introduseres, og noe av filmens styrke er disse klare og fascinerende bipersonene. Vi aner en konspirasjon og er helt på Iris sin side, siden vi selv har sett mrs. Froy og vet at noen lyver. Men vi vet ikke grunnen. Det hviler også en arroganse fra de engelske aktørene over filmen. Engelske verdier og levemåte fremheves, mens det badrikske fremstilles nedlatende som primitivt og kaotisk. Om dette er del av Hitchcocks politiske propaganda eller en kritisk kommentar til England verdensanskuelse, skal ikke jeg ta stilling til. Men Geoffrey O’Brien påpeker i sitt essay at filmen har blitt sett som humorens og ungdommens overvinnelse av sentral-Europas ondskap. Det er fascinerende at en så lett og luftig film ble laget rett før utbruddet av så ufattelig ondskap.

For det er en lett og underholdende film Hitchcock har laget her. Første halvdel er nesten en ren komedie, før filmen blir til en thriller i siste halvdel. Men selv da er den ispedd mye komedie, først og fremst gjennom de to distingverte erkegentlemen Charters og Caldicott. Selv føler jeg at komikken blir litt datert, og min Hitchcock er ”The master of suspense”, og hans amerikanske filmer som kom senere. Egentlig blir denne filmen litt schizofren, og hadde tjent mer på å velge sjanger tydeligere. I årene som ledet opp mot andre verdenskrig, jobbet de europeiske statslederne hardt for å unngå en ny ødeleggende krig. En litt tungt håndtert propaganda for Englands inntreden i den politiske situasjonen i Europa, trekker også litt ned i The Lady Vanishes. Vi forstår at Hitchcock har lite til overs for pasifisme, og heller mot at England må ta til våpen for å svare på en aggressiv Hitler. Han plasserer den pasifistiske politiske holdningen hos den usympatiske, feige, naive og egoistiske mr. Todhunter. Han vil unngå konflikt, unngå personlig skandale, og ender med å dø en patetisk død allikevel. Han nekter for å ha sett mrs. Froy, noe som kan symbolisere Englands unnfallenhet når det gjelder Tsjekkoslovakia. Små kommentarer fra Charters og Caldicott understreker Hitchcocks agenda, som ”What is England doing?”. De kommenterer cricket, men vi kan tolke det videre enn det.

Man kan også legge merke til hvordan klasseskillene i samfunnet blir portrettert i mikroformat i det lille samfunnet på toget. Konfliktene mellom ”gamle” og ”nye” penger blir skildret i forholdet mellom Charters/Caldicott og Iris. De to ser med misnøye på nyrike og kommenterer ekteskapet hun skal inngå med en mann fra ”gamle” penger, altså en mann fra en god familie. Gilbert ser ut til å være fra middelklassen, og er sammen med mrs. Froy fremstilt i et sympatisk lys. Hun tilfører filmen en mildhet og raushet som de to engelske gentlemen ikke innehar. Hitchcock hadde hele livet følt på klassesamfunnets begrensninger og hadde lite til overs for det.

The Lady Vanishes er fascinerende i all sin klaustrofobiske setting. Hitchcock mestrer bedre enn de fleste å lage spenning med få hjelpemidler og han gjør det ikke lett for seg ved å begrense miljøet til å være et vertshus og et tog i fart. Alt er tett og trangt og overbefolket hele tiden. Jakten på mrs. Froy er mest å betrakte som jakten på en McGuffin, for de av dere som vet hva det er. Det viser seg at hun skal brukes i et eksperiment, men det er av mindre betydning. Poenget er at alle er ute etter noe de verdsetter høyt, og plottet er etablert.

Øyeblikket: Gilbert klatrer på utsiden av toget for å komme inn i neste kupè da et motgående tog kommer i full fart. Togsporene er veldig nærme hverandre. Ved å kaste kroppen inntil togsiden unngår han så vidt å bli truffet. En veldig brå og spennende scene, nesten i overkant realistisk. Det ser ut som om hånden hans skal bli truffet og revet av.

Lyd og bilde

Formatet er 1.33:1, med mono lyd. Bildet er litt soft, lite skarpe detaljer og dybde. Men man ser blu-ray kvaliteten om man ser etter. Det er en god forbedring av DVDen som kom i 2007. Filmen er fra 1938, så jeg er kjempefornøyd med en så fin presentasjon av denne klassikeren. Lyden er grei nok, men teksting er nyttig å kunne slå på.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film historian Bruce Eder: Et ganske godt og informativt kommentatorspor, om enn litt på den tørre siden.

Crook’s Tour, a 1941 feature-length adventure film starring Basil Radford and Naunton Wayne as Charters and Caldicott, their beloved characters from The Lady Vanishes: Det er alltid imponerende når ekstramaterialet inneholder en hel film. Her har Criterion funnet plass til en film som ble laget i kjølvannet av The Lady Vanishes, om de to ytterst korrekte engelskmennene Charters og Caldicott. De ble så populære at de fikk sin egen film. Andre Criterionutgivelser med ekstra filmer er for eksempel Berlin Alexanderplatz og The Thief of Baghdad.

Excerpts from François Truffaut’s legendary 1962 audio interview with director Alfred Hitchcock: Hitchcock var den franske nybølgens store idol og spesielt Truffaut var stor fan. Han må ha vært overlykkelig av å få lov til å intervjue Hitchcock og her får vi høre utdrag fra et godt intervju.

Mystery Train, a video essay about Hitchcock and The Lady Vanishes by Hitchcock scholar Leonard Leff: Et rimelig interessant halvtimes videoessay. Leff er best når han plasserer filmen i sammenheng med andre verdenskrig. Han sitter på mye kunnskap.

Stills gallery of behind-the-scenes photos and promotional art: Som vanlig bare sånn passe interessant. Jeg er mest glad i å se på postere fra gamle filmer, og de er fine her. Bildene er så som så.

A booklet featuring essays by critic Geoffrey O’Brien and Hitchcock scholar Charles Barr: Et usedvanlig lekkert hefte, med fin layout. Essayet av O’Brien er meget godt, med mye bakgrunnsstoff om filmens tilblivelse og filmens plassering i en usikker samtid. Filmen er basert på en svak bok av Ethel Lina White. Essay nummer to er en gjennomgang av Hitchcocks forhold til klasseproblematikken generelt i filmene sine, og i The Lady Vanishes spesielt. Meget interessant.

La Haine

La Haine (Criterion nr.381 )(Blu-ray)

Frankrike – 1995 – Mathieu Kassovitz (svart-hvitt)

Hat/Mothat

Nivå 1 (uten spoilers)

I de franske forstedene i 1995 er situasjonen eksplosiv. Konfrontasjoner mellom politi og minoritetsungdom er vanlig. Frustrert ungdom uten særlig framtidshåp føler seg trakassert av politiet og lever i tillegg i en ørkesløs tilværelse. Ingen jobb, ingenting å fylle dagene med. Ungdommene Vinz, Saïd og Hubert finner så en revolver. Den gir uante muligheter, men er det den rette veien å gå?

Nivå 2 (med spoilers)

Da Makome ble drept i Frankrike tidlig på 90-tallet, sparket det i gang opptøyer som skulle vise seg å være en forsmak på de voldsomme opptøyene i 2005. Makome var en ung gutt som var blitt arrestert, låst til en stol med håndjern og skutt i hodet av en politimann. Han skulle bare true ham da pistolen gikk av. Kassovitz begynte å fundere på dette at man kan stå opp om morgenen og dø samme kveld på en så bisarr måte. Han deltok selv i rolige demonstrasjoner mot episoden og fikk merke politivold på kroppen da politiet angrep. Dette førte til eskalering av konflikten og opptøyer var et faktum. Kassovitz deltar selv gjerne i opptøyer og mener det er et sunt tegn, franskmenn har en revolusjonær historie og opptøyer er aktive handlinger som fører til forandringer, for eksempel i form av lovendringer.

Han velger å la filmen sin kretse rundt tre ungdommer av forskjellig avstamning. Hubert, afrikansk bakgrunn, Vinz med jødisk bakgrunn og Saïd med arabisk bakgrunn. Disse deler en følelse av stagnasjon, fremtidspessimisme og isolasjon. Vinz føler ikke en eventuell rasisme på kroppen selv, men identifiserer seg som en outsider sammen med andre outsidere. Han er den mest aggressive av dem, og han som finner revolveren. Han er en kruttønne som ønsker å slå tilbake. Hubert er mer reflektert, litt mystisk og mildere. Saïd er mer uskyldig rampete. De har ingen jobb, et trøblete forhold til politiet og ingenting å fylle dagene med. Kassovitz får dette tydelig frem i sine nydelige komposisjoner med avstand mellom aktører og lange tagninger. De tre sitter stille, snakker litt sammen i lange strekk av gangen. En liten gutt forteller en lang historie som egentlig ikke har noe poeng. Slik som deres egen tilværelse har den ingen start og ingen slutt, ingen mening.

Som Ginette Vincendeau påpeker i sitt essay er det slående at Kassovitz utelater kvinner i sentrale roller i filmen. Han forsvarer dette med at han ikke ville lage en kjærlighetshistorie. Betyr det at kvinner ikke kan ha en rolle å spille som aktører i et politisk eller sosialt drama? Vincendeau påpeker også fraværet av etnisitet som en viktig faktor i filmen.  De tre hovedaktørene bindes sammen av sin sosiale posisjon, ikke av at de tilhører minoriteter.

Når opptøyene brøt ut, ble det øvet hærverk på de nære omgivelsene. Skoler og biler i forstedene ble satt i brann. Grunnen ligger ikke i at de ikke liker skoler, men at skolene er for dårlige og representerer eller symbolisere myndighetene. Det er også det nærmeste som de kan ødelegge. Ingen leiligheter ble ødelagt, det var ikke retningsløst raseri. I noen byer ble det tatt initiativ til dialog med ungdommene og de følte et behov for å brenne noe. De fikk tilbud om å brenne søppelkasser på motorveien og takket ja til det. Så det er mye frustrasjon som hoper seg opp og som må få en form for utløp. På en måte er hærverk og tagging en form for å uttrykke seg for en gruppe som ikke klarer å uttrykke seg i vanlige kanaler eller å være kreative.

La Haine føles på en merkelig måte som både en statisk film og en road-movie. Tilstanden deres er statisk, uten bevegelse i form av sosial mobilitet, og mye av tiden går med til å vandre formålsløst rundt i forstaden. Samtidig blir filmen et eventyr for de tre, som en odysse mot den sjokkerende finalen. De ender i fine bygårder, kunstutstillinger, politiavhør og stjålne biler. Denne mobiliteten er ikke vanlig hos forstadsungdom, så det føles nok rimelig eksotisk for dem. De finner seg plutselig i en truende situasjon med en gjeng skinheads, og Vinz får unnskyldningen han har ventet på og trekker revolveren. De tar lederen med seg og banker ham opp. Hubert egger opp Vinz til å skyte skinheaden. Han vet hva som bor i vennen. Vinz har ikke drapsmannen i seg og leverer fra seg revolveren for aldri å røre en igjen.

Øyeblikket: Ett bilde summerer opp denne filmen for meg. De tre guttene sitter på lekeplassen, sirlig posisjonert i utsnittet. De ser hver sin vei og stort sett ned. Avstanden mellom dem er nøye tilpasset. De ser ut til å ha snakket seg tomme. Det finnes ingenting å gjøre, og kroppene deres er stille, lekeplassen er stille, livet deres er stille. En langsom, vakker og statisk scene som viser oss hva problemet egentlig er.

Lyd og bilde

La Haine ble filmet i farger, for så å bli gjort om til et fantastisk godt svart-hvitt bilde. Formatet er 1.85:1. Mange flotte detaljer står fram, og jeg har en svakhet for et godt svart-hvitt bilde. Det er sjelden at nye filmer presenteres i svart-hvitt, men her ble det gjort av økonomiske grunner. Det kan vi være glade for. Det gir en spesiell presentasjon. Lyden er også kjempebra i 5.1 DTS-HD, med fiffige effekter laget av en regissør som er glad i amerikansk film.

Ekstramateriale

Audio commentary by Kassovitz: Snakkesalig og kontrollert, godt planlagt. Han er ikke redd for å si sine personlige meninger, og karakteriserer Le Pen og Sarkozy som nynazister. Vi får informasjon om innspillingen og handlingen. Favorittfilmen hans er Mean Streets. Meget bra kommentatorspor.

Introduction by actor Jodie Foster: Virkelig reflektert og omfattende introduksjon av Foster. Hun har god kjennskap til landet og situasjonen som beskrives i filmen. Jodie Foster har slekt og venner i Frankrike og er der hyppig. Hennes involvering i La Haine var som distributør. Det som treffer henne mest med La Haine filmen er sjelen i filmen og det tekniske aspektet. Kassovitz har fått frem det å være i limbo mellom to kulturer.

Ten Years of “La haine,” a documentary that brings together cast and crew a decade after the film’s landmark release: Ideen til filmen fikk Kassovitz fra episoden hvor Makome blir drept av en politimann mens han var lenket til en stol med håndjern. Politimannen skyter ham i hodet. Denne episoden førte via fredelige demonstrasjoner til opptøyer i Frankrike. Det ble påstått fra politiets side at dødsfallet var et uhell, men det har vært så mange slike uhell i Frankrike at det har blitt laget komedier om det. For å få den rette inngangen til filmen, valgte filmteamet å bo i forstaden under filmingen. Gradvis ble de akseptert. Vincent Cassel orket ikke å være der hele tiden, så han dro hjem i helgene på slutten. Hver gang han kom tilbake hadde det skjedd negative episoder.

Featurette on the film’s banlieue setting: Forskjellige samfunnseksperter uttaler seg om forstadsproblematikk i denne fine dokumentaren på 34 minutter. Ungdommen føler hat rettet mot seg og returnerer det. De tar opp det faktum at om du øker befolkningen i trøblete områder øker graden av aggresjon og vold med en høyere potens. Altså om du dobler antallet, øker spenningen firedobbelt for eksempel. Bakgrunnen for fremveksten av forsteder med overvekt av minoriteter og fattige er at myndighetene stoppet byggingen av fasiliteter i området. Til å begynne med var det populært for unge par å bo der, siden flyttet de bort da det manglet cafeer, lekeplasser, kino osv. Det ble et lettvint sted å plassere minoriteter, spesielt fra nord-Afrika. Dermed fikk du et lavressurs-område som sto nederst på prioriteringslisten.

Production footage: I denne korte dokumentaren på 7 minutter, ser vi hvordan de laget scenen hvor Vinz fantaserer om å skyte politimannen. Meget interessant filmteknisk. Kassovitz innrømmer her at han ikke liker politiet noe særlig… I tillegg er det amatøropptak fra innlosjeringen de hadde i forstaden. Ganske kummerlige forhold.

Deleted and extended scenes, each with an afterword by Kassovitz: Dette fungerer bra. Først ser vi en slettet eller utvidet scene, deretter et kort videoessay av Kassovitz hvor han utdyper meningen med scenen.

Gallery of behind-the-scenes photos: Røffe bilder fra en lavbudsjettsfilm. Atmosfæriske og særegne.

Trailers: Trailer 1 er temposterk, med en molotovcoctail sentralt i det visuelle. Tag-line ”Det er ikke hvordan du faller, men hvordan du lander” avslutter traileren. Trailer 2 er hektisk og illevarslende. Begge er gode.

A booklet featuring an essay by film scholar Ginette Vincendeau and a 2006 appreciation by filmmaker Costa-Gavras: Essayet av Vincendeau er kjempegodt. Mye dybdeanalyse og informasjon rundt temaet. Kassovitz og Sarkozy diskuterte videre på Kassovitz sin blogg. Noe av diskusjonen er oversatt og ligger ute på Criterions hjemmeside. Costa-Gavras har en kort kommentar en film han holder høyt.

Salo

Salò (Criterion nr. 17)(Blu-ray)

Italia – 1976 – Pier Paolo Pasolini (farger)

Ikke bare ekkel!

Nivå 1 (uten spoilers)

Mot slutten av andre verdenskrig i Mussolinis fascistiske Italia, samler fire høyerestående libertinere sammen en gruppe ungdommer av begge kjønn. Disse skal delta i deres uhyrlige og perverse lek i Salò, hvor makten bestemmer alt. The President, Lord, Duke og Excellence har tid og rom til å utforske de mørke lystene sine.

Nivå 2 (med spoilers)

Hvor skal man begynne når man skal skrive litt om en film med så mye historie og kontroverser? Salò har blitt kalt tidenes mest motbydelige film. Selv i dag, nesten 40 år etter den kom, er den sjokkerende. Pasolini starter filmen med å vise en plakat med litteraturliste. Her står blant annet Roland Barthes og Simone de Beauvior oppført. Selvfølgelig kan det være noe humor involvert, men antageligvis er det seriøst ment. Salò er en kompleks film, basert på litteratur som også var kontroversiell og gjenstand for mye tolkning. Det var morsomt å se Huysmans referert inne i selve filmen, en forfatter jeg liker godt.

Pasolini baserte strukturen i filmen på Dante, med Circle of Obsessions, Circle of Shit og Circle of Blood. Dette mente han de Sade også hadde hatt i bakhodet da han skrev boken sin, 120 Days of Sodom. Pasolini fant det passende å flytte handlingen til Salò, hovedkvarteret i fascistrepublikken som var Mussolinis Italia. Samtidig mente han ikke at det er kun fascismen som kunne vært portrettert her, men at all makt korrumperer. Sex i Salò er metafor for forholdet mellom makt og subjektet. Pasolini viser med all mulig tydelighet i filmen hva makt gjør med kroppen, hvordan makt reduserer den til en innretning. I praksis er det en nullstilling av de andres personlighet, slik at makt kan utøves. Makt påtvinger oss falske verdier som ikke er rotfestet i kulturen. Salò er Pasolinis rasende oppgjør med globalisering, nykapitalisme og konsumersamfunnet. Han sier det er mulig mennesket har en opprørsk biologi, men samfunnet presser det inn i det konforme. Intet samfunn vil noen gang kunne være fritt for menneskene.

Dette er vel og bra, og noen ganger får Pasolini frem gode poenger for oss som er kritisk til kapitalismen og forbrukssamfunnet. Som at kroppen vår er det eneste markedet ikke får adgang til å kjøpe og selge, men forbrukssamfunnet tingliggjør til og med den. Libertinerne i filmen insisterer på å kontrollere kroppens funksjoner som avføring. Forbrukssamfunnets diktatur er den nye fascismen. Da the Duke skriker ”spis!” til den stakkars jenta for å få henne til å spise ekskrementer, får jeg en assosiasjon til forbrukssamfunnet med sin påtrengende og kommanderende reklame, i lys av hva jeg nå vet om filmen. Men hvordan i all verden skal vi kunne forstå at handlingen med spising av ekskrementer er en kommentar til amerikansk fast-food som Pasolini hevder? I all nedverdigheten, det motbydelige ved scenen, skrik og maktbruk, hvordan får vi hjelp til å trekke den slutningen? Det blir å kreve litt vel mye av publikum, spesielt når man tenker på hvor voldsom Salò er i sine virkemidler. Det var ikke uvanlig at publikum vendte seg bort og ikke orket å se mange av scenene.

Etter utvelgelsen av ungdommene, blir alle fraktet til en stor villa hvor grusomhetene skal finne sted. The Circle of Obsessions er en seanse hvor signora Viccari forteller erotiske og perverse historier, som avbrytes av libertinernes ønske om mer detaljer og seksuelle handlinger med utvalgte ofre. Del to er the Circle of Shit, med sin bankett med ekskrementer som hovedrett. Så følger the Circle of Blood, hvor tortur og drap avslutter prosjektet og dermed filmen. Koplingen av seksualitet og vold er ubehagelig. Homofili, heterofili og pedofili blir skildret enten verbalt eller visuelt, og blandet med vold og nedverdigelse. Her er det ingen nyansering hva seksuelle handlinger angår. Libertinerne veksler mellom tre posisjoner hva deltagelse angår. Alle skal få oppleve de forskjellige sidene av prosessen. En er betraktende og filosoferende, med libertineren plassert på en pidestall med en kikkert. En annen posisjon er den medvirkende, som for eksempel holder en av ungdommene under handlingen. Til slutt finnes den utøvende, som er den mest tilfredsstillende. Han får torturere og drepe. På denne måten kopler Pasolini sammen de forskjellige posisjonene, uten å frita noen av dem for ansvar, slik jeg ser det. Han forsøker å fortelle oss at vi som bare ser på også bærer et ansvar.

Dette var mitt fjerde gjensyn med Salò, og filmen blir bedre når man klarer å se forbi de motbydelige virkemidlene. Vi er jo bygget slik at man venner seg til det meste. Sjokolade- og fruktblandingen som skal passere som ekskrementer mister etter hvert sin sjokkeffekt. Slik får man ro til å konsentrere seg om hva Pasolini forsøker å si med filmen. Etter å ha laget en triologi i hyllest til livet og kjærligheten, er det en desillusjonert Pasolini som har mistet troen på den uskyldige kjærligheten. Resultatet ble Salò, en unik film.

Her er ingen emosjon, ingen sympati, og det gjør filmen vanskelig å se. Salò har ingen hovedpersoner, eller kanskje alle er det, men lite gjøres for at vi skal identifisere oss med noen. Vi er observatører, men også deltagere. Når kikkerten brukes som vårt vindu inn i filmen, blir vi mer bevisst på vår rolle i filmen. Når kikkerten snus, blir det enda tydeligere. Vi er deltagere, som ser på dette fra flere posisjoner. Det er ikke bare et kamera som formidler noe som skjer til oss. Ved et annet tilfelle ser vi inn i et rom fra utsiden av et vindu. I neste klipp er vi inne, og ser ut gjennom det samme vinduet. Er vi inne eller ute? Vi er overalt. Igjen tror jeg Pasolini involverer oss i handlingen og sier at vi ikke er nøytrale observatører, men at dette også angår vårt liv. Som Neil Bartlett sier i sitt essay, tilhører de ubevegelige ansiktene i filmen de som tillot mishandlingen av sine italienske medborgere under det fascistiske styret. Fem unge menn, Umberto, Rino, Franco, Carlo og Claudio har forandret seg i løpet av filmen. Både kroppene og holdningene deres er annerledes nå. De har beveget seg fra apati til deltagelse. Paolini viser ting som aldri må gjøres og aldri vises.

Språket i Salò er som ventet noe spesielt. Pasolini har jo alltid vært opptatt av språk, og har skrevet flere essay om det. I Salò blir det vulgære og ordinære høytidelig, mens det høytidelige blir banalt. Det siteres fra poeter og filosofer når libertinerne er alene, men presisjonen i kildene er dårlig. Det eksisterer et brudd i hva som sies, og settingen det sies i. Midt i prosessen av brutale handlinger, siteres dikt. I rolige samtalesituasjoner på et høyere nivå, fortelles vitser så platte at man vrir seg i stolen.

Skuespillerne fikk ikke vite hva som skulle filmes før samme dag, og måtte bearbeide inntrykkene fort. Det kunne være en utfordring for mange. Men de vennet seg til det, og settet var en ok arbeidsplass allikevel. Nakne mennesker og diverse bisarre effekter var til stede rundt omkring. Pasolinis litt campy stil, som han delte med flere homofile regissører, kom til syne i påfunn som enorme plastpeniser som vokterne bar i sluttscenene. Det er elementer av humor i en film som Salò også…

Øyeblikket: Helt på slutten av filmen ser vi the Lord gjennom kikkerten, skrikende og frådende uten at vi kan høre hva han sier. Han er voldsomt intens og begynner å slå vilt om seg med en pisk. Alt til nydelig kirkemusikk. Så ser vi tre libertinere danse arm i arm. En bisarr scene med bisarr humor, som underbygger galskapen i handlingene. Mesterlig!

Lyd og bilde

Dette er en deilig blu-ray. Bildet er i 1.85:1 og av ypperste klasse. Denne printen gir en utrolig filmlik følelse, med akkurat passe mengde filmkorn. Spesielt fargene er fyldige og nydelig gjengitt. Detaljnivået er flott, med nye småting poppende frem ettersom hvor man ser i bildet. Dybde og skarphet er kjempebra, og vi slipper dette ”softe” utseendet som hvert fall amerikanerne var så glade i på 70-tallet. Et par scener er litt skadet, og de ser kornete ut. Lyden er fin i mono, med lyden som i vanlig italiensk tradisjon litt ute av synk og sterkt til stede i forgrunnen.

Ekstramateriale

“Salò”: Yesterday and Today, a thirty-three-minute documentary featuring interviews with director Pier Paolo Pasolini, actor-filmmaker Jean-Claude Biette, and Pasolini friend Nineto Davoli: Denne dokumentaren begynner med et sitat fra filmskaperen Jean-Claude Biette som hevder at alle som er interessert i samfunnet vi lever i må se Night and Fog og Salò. Denne dokumentaren på 33 minutter er meget interessant, siden den viser oss Pasolini snakke om filmen med sine egne ord. Ved siden av intervjuene ser vi klipp fra innspillingen i svart-hvitt. Filmen var ridd av kontroverser fra første stund. De hadde politibeskyttelse på settet siden trusselbrev ble sendt dem. Sensur og rassia mot filmklubber var vanlig. Salò ble lovlig i flere europeiske land først utover på 2000-tallet.

Fade to Black, a twenty-three-minute documentary featuring directors Bernardo Bertolucci, Catherine Breillat, and John Maybury, as well as scholar David Forgacs: Pier Paolo Pasolini ble slått i hjel av en storvokst ungdom, og bildene fra avisene er som tatt ut av en av hans egne filmer. Pasolini ligger død og blodig, som et offer for en av sine egne karakterer. Filmen ble puttet inn i pornobåsen på 70-tallet, noe som er vanskelig å forstå i dag. For det er ingenting erotisk i denne filmen. Den er heller anti-pornografisk med tanke på hvor distansert og frakoblet den er. Der hvor porno vil tett på aktørene og handlingene i sin filming, holder Salò avstand med et statisk kamera.

The End of “Salò”, a forty-minute documentary about the film’s production: Dette er en litt springende og derfor litt kjedelig dokumentar på 40 minutter. Den handler mye om Pasolinis karriere og spesielt om manusets tilblivelse. Manusforfatteren skrev manus sammen med Pasolini, men for en annen regissør ved navn Sergio Citti. Etter hvert endte det med at Pasolini selv regisserte filmen, etter at manusforfatteren overbeviste ham. Dette har han følt skyld for i ettertid, da han mener det førte til Pasolinis død. Selv avsto han fra credit angående manuset.

Video interviews with set designer Dante Ferretti and director and film scholar Jean-Pierre Gorin: Feretti beskriver hvordan de fulgte en ide om minimalistisk cinema. De startet med tomme rom og fylte inn umulige ting. Fargen rødt, som i fascistisk rødt ble mye brukt. En del fallossymboler ble det funnet plass til. Alt dette ble det de kalte deco-fascisme. De brukte malerier som var forbudt i den perioden av landets historie. Pasolini likte stille kamerapunkter, beveget det sjelden rundt. Men noen ganger fortrakk han håndholdt kamera. Intervjuet er på elleve minutter og meget bra. Jean-Pierre Gorin er en filmskaper som Criterion bruker en del som filmekspert. Selv er jeg sjelden imponert over betraktningen hans. Her snakker han om estetikk som politikk og dermed ytringer. For Gorin ligger volden i filmen i ordene. Det synes jeg er en merkelig observasjon, siden filmen er full av grafisk vold, som må virke ekstrem på oss alle. Han avslutter med å anbefale å se Salò en gang hver 3-5 år, og lover en ny og relevant opplevelse hver gang.

Theatrical trailer: En meget bra trailer! Godt klippet, med uhyggelig og illevarslende musikk. Ganske lang trailer med sine tre minutter og 27 sekunder.

A booklet featuring essays by Neil Bartlett, Breillat, Naomi Greene, Sam Rohdie, Roberto Chiesi, and Gary Indiana, and excerpts from Gideon Bachmann’s on-set diary: Heftet er på 77 sider og essayene varierer fra knapt verdt å lese til strålende. Neil Bartlett mener at filmen er mer berømt for ikke å være sett enn faktisk sett. Den lever mer gjennom ryktet enn hukommelsen. Han forklarer at Salòrepublikken var det uformelle navnet på Den Italienske Sosialrepublikken med base i Salò. Et godt essay.

Neste ut er filmskaperen Catherine Breillat. I et ganske svakt essay påpeker hun dog at det er viktig at en film som Salò finnes. Man må ha en sjel som er klar for å kunne dra nytte av den.

Naomi Green tar opp igjen ideen om at Pasolini ble drept av en ung mannlig prostituert som del av et komplott satt i scene av høyresiden som hadde makten. Drapet føltes som et ekko av scener i filmen.

Sam Rohdie konsentrerer seg om utseendet på filmen. Bildeutsnittene er inspirert av italiensk renessanse. Leonardo da Vincis Den Siste Nattverd er gjenskapt i The Circle of Shit. Salò inneholder minst fire tidslag. 1) 1975, året da filmen ble laget. 2) Slutten av fascistperioden i Italia. 3) Romanens tid, skrevet i 1785. 4) Dantes verk, ca 1308-21.

Roberto Chiesi utdyper Pasolinis syn på samfunnet rundt ham. Han savnet bønder og proletarer som han følte hadde forsvunnet fra samtiden. Overgangen fra jordbrukssamfunn til et industrielt og nykapitalistisk Italia gikk fort. Pasolini skrev antimodernistiske essay i flere medier.

Til slutt følger utdrag fra innspillingsdagboken til Gideon Bachmann. Det er kjempebra lesning, og den beste teksten i heftet. Vi får se diskusjon mellom han og Pasolini, hvor de begge går i dybden på filmens mening og virkemidler.

World On A Wire

World On A Wire (Criterion nr. 598)(Blu-ray)

Tyskland – 1973 – Rainer Werner Fassbinder (farger)

Verdener i et speil

Nivå 1 (uten spoilers)

Et stort selskap har utviklet en samfunnssimulator hvor aktørene har blitt skapt og oppfører seg akkurat som vanlige mennesker. Hjerner og personlighet kan skapes og ”identene” er ikke klar over at de ikke er virkelige mennesker. Fred Stiller er en av ingeniørene bak prosjektet, og får etter hvert hovedansvaret for prosjektet.

Nivå 2 (med spoilers)

World On A Wire er forløperen til Blade Runner, The Matrix og The Truman Show. Det er ingen tvil om at disse filmene skylder mye til denne TV-filmen fra 70-tallet, eller boken bak filmen. Det er en skremmende likhet mellom Blade Runners replikanter og World On A Wires identer. De ser på seg selv som fullverdige mennesker med bevissthet rundt sin egen eksistens og har evnen til å føle fortvilelse og eksistensiell angst når elementer avdekkes som peker mot en sannhet de ikke kan håndtere.

Filmen har like mange likheter med den kunstige verden sett i Matrix og The Truman show, om enn på forskjellig vis. I The Truman Show er Jim Carrey aktør i et direktesendt Realiltykonsept, men han er et virkelig menneske. I The Matrix er det logget inn på virkelige menneskers tankeverden, mens de selv er fysisk passive. Her er det en blanding av realityverdenen fra The Truman Show blandet med kunstige mennesker som replikantene i Blade Runner. Og vi vet ikke hvor mange kunstige verdener som finnes.

Fassbinder hinter mot de forskjellige lagene av virkeligheter gjennom bruken av speil. Til å begynne med ser vi refleksjoner i et speil, senere skal det bli flere speil, og atter senere forvrengninger i speilene for å gjøre usikkerheten total. Fassbinder var alltid glad i speil og refleksjoner i blanke overflater, men aldri mer enn her. Speilet er som en egen karakter. Det er mulig å vandre mellom den kunstige verdenen og den virkelige. Einstein gjør det ved et tilfelle, idet han stjeler personligheten til Fritz Walfang. Fred Stiller kan gå inn i den kunstige verdenen ved å logge seg på en maskin, omtrent som i Matrix. Han hentes tilbake gjennom verdensmoderatoren, om du vil kalle ham det.

Ved første øyekast kan vi bli irritert over det slette skuespillet i World On A Wire. Det er kunstig og fremstår som regelrett dårlig. Ettersom historien skrider frem forstår vi at grunnen er at detnesten bare er kunstige mennesker som er aktører her, og da føles det naturlig. Et paradoks er at det eneste virkelige mennesket i filmen er Eva, og hun  innehar det mest oppstyltede skuespillet. Kanskje oppfører hun seg som hun gjør fordi hun vil gli inn i miljøet…

Etter hvert blir World On A Wire en rimelig kompleks film, og kanskje er det ikke meningen at vi skal forstå alt, eller at den krever en del gjennomsyn. Så vidt jeg forsto har Fred Stiller laget en ident bygget på seg selv og at det er denne vi har fulgt gjennom filmen. Når identer bryter gjennom illusjonen og får tak på den skremmende sanheten, blir de en risikofaktor som Vollmer, Gunther Lause og Christopher Nobody. Disse blir da fjernet i dataprogrammet og minnet om dem hos de andre identene blir eliminert. Hvorfor Stiller er den eneste som husker Lause er jeg litt usikker på. Politiet som etterforsker hans forsvinning har glemt saken til neste møte. Plottet i filmen står i fare for å bikke over i det obskure, men klarer seg akkurat. Eva er projeksjon av den virkelige Eva, Hahn er informanten til media og bindeleddet mellom den kunstige og den virkelige verden, om da ikke Eva er det. Egentlig er ikke alle detaljene så viktig, det viktige er den fremtidsverdenen Fassbinder pensler ut.

Filmteknisk gjør Fassbinder en del interessante ting i World On A Wire. I scenen hvor Stiller holder en pressekonferanse for å forklare Simulacron slik at vanlige folk kan forstå det, velger Fassbinder å overdøve stemmen hans med musikken fra 2001, A Space Odyssey. Samtidig beveger kameraet seg bakover og reduserer Stiller til en bakgrunnsfigur. Det velger også å fokusere på noe annet enn Stiller. World On A Wire er mer film noir enn science fiction ifølge Gerd Gemünden. Den er også en blanding av Fassbinders campy stil med mange referanser og tradisjonell science fiction. Det var for øvrig den eneste science fiction filmen han laget.

World On A Wire er ikke en feilfri film, men den er merkelig engasjerende. Det kan betraktes som en tapt film, som først nå har blitt restaurert av The Fassbinder Foundation og utgitt via Criterion. Dette er science fiction i tradisjonen til Orwells 1984, Huxleys Brave New World og selvfølgelig Phillip K. Dicks Do Androids Dream Of Electric Sheep. Det er science fiction slik jeg liker den. Her formuleres tanker om menneskets framtid og de eventuelle utfordringene som kan komme. Smart science fiction fungerer som advarsler om en samfunnsutvikling vi bør være oppmerksom på. Dessverre har vi sett at flere negative aspekter i denne litteraturen har blitt virkelighet senere…

Litt om slutten, som nok bør tolkes litt mer ambivalent enn den fremstår ved første øyekast. Stiller blir skutt på biltaket og faller sammen i en Kristus positur. Så blir han vekket til live av Eva og lever videre, som Jesus gjorde. Kjærligheten har reddet ham. Men hvor lykkelig vil Fred og Eva bli? Rommet de er i er trist og utsikten ut av vinduene er trøstesløs. Verden er dyster, fargeløs og innestengt. Fassbinder lager ikke et fremmed framtidssamfunn, men viser oss fremtiden nært beslektet med nåtiden.

Øyeblikket: Stiller må møte i en høring hvor statssekretæren er tilstede, sammen med Hirse, Hahn, Siskins og Holm. En resignert Stiller vet at han fremstår som gal, men bryr seg ikke. Sekvensen gir oss assosiasjoner til The Truman show, Matrix og Platons hulelignelse. Fantastisk!

Lyd og bilde

Denne TV-filmen er laget i TV-format som 1.33:1. Så vidt jeg kan se er det absolutt ingen bluray-effekt å hente her. Bildet er rent og fint, men det er ingenting som skiller det fra en god DVD. Det er ingen dybde og ingen skikkelig skarphet. Det er vanskelig å se om objekter er foran eller bak mennesker i bildet. Jeg har vel sett DVDer som har bedre bilde enn denne filmen. Lyden er helt grei, men ikke mer enn det.

Ekstramateriale

Fassbinder’s “World on a Wire”: Looking Ahead to Today, a fifty-minute documentary about the making of the film by Juliane Lorenz: Filmen er bygget på boka ved samme navn av Daniel F. Galouye. Klaus Löwitsch som spiller Stiller var alkoholiker og drakk tett, men gjorde alltid jobben sin til fulle. Fassbinder var en vanskelig mann å arbeide med med raserianfall og humørsyke, men kameramannen følte at han lærte så mye at det hele var verdt det. De laget 16 filmer sammen. Fassbinder likte ikke å ha alt planlagt, men improviserte on location. De lave kameravinklene i World On A Wire stjal han fra Siste Tango I Paris…

New interview with German-film scholar Gerd Gemünden: Intervjuet er på 34 minutter. Gemünden beskriver Fassbinder som en regissør som var forbundet med skandaler i Tyskland, og bedre likt i utlandet. Hele den tyske nybølgen var mer populær utenfor Tysklands grenser. Bølgen besto av regissører som Herzog, Schlöndorf og Wenders. Fassbinder ville gjerne være populær, bli sett av mange og ikke bare lage kunstfilmer. Derfor hadde han et positivt syn på TV-filmer. På 70-tallet fantes det bare to tyske TV-kanaler, så han var sikret et stort publikum om han laget en film for TV. World On A Wire var en slik, Berlin Alexanderplatz en annen.

Trailer for the 2010 theatrical release: Trailer for den restaurerte versjonen på ett minutt og 35 sekunder. OK.

A booklet featuring an essay by film critic Ed Halter: Rimelig flatt essay som ikke oppfyller potensialet. Noen gode opplysninger.

Diary Of A Country Priest

Diary Of A Country Priest (Criterion nr. 222)(DVD)

Frankrike – 1951 – Robert Bresson (svart-hvitt)

Innesperret

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung prest tar over stillingen som landsbyprest i Ambricourt i Frankrike. Men allerede fra starten av blir han isolert og mistrodd. Følelsen av isolasjon og nederlag tærer på den unge mannen både fysisk og psykisk.

Nivå 2 (med spoilers)

Robert Bresson og Jean Renoir var gudfedre for den franske nybølgen. Jean-Luc Godard sa om Bresson at han var fransk film, slik Mozart var tysk musikk og Dostojevskij var russisk litteratur. Han var en outsider som Melville og Tati.

Diary Of A Country Priest er en meget personlig film, i den forstand at man kan legge sin egen tolkning til grunn og hente ut vidt forskjellig tematikk og lærdom. To mennesker som ser den, vil ikke kunne ha den samme opplevelsen. Dette gjelder denne filmen i større grad enn de fleste andre filmer. Religiøsitet, filmerfaring, sans for detaljer og smak blir elementer som vil prege sluttopplevelsen av filmen. Selv har jeg sett denne filmen sammen med en dypt religiøs venn, og vi fikk gode diskusjoner om den både under og etter visning. Den kristne og ateisten ser en film sammen som er laget av en agnostiker…

For Bresson er en spesiell filmskaper. Han er blant mine absolutte favoritter, i godt selskap med John Cassavetes, Werner Herzog, Roy Andersson, Carl Theodor Dreyer og Bela Tarr. Og Stanley Kubrick, Henri-Georges Clouzot, Ingmar Bergman og Francois Truffaut. Og…nei. Får stoppe der. Bresson hadde en unik oppfatning hva skuespill angikk. Han kalte skuespillerne modeller. Han ville ikke at de skulle spille, bare si frem replikker livløst både når det gjaldt mimikk og stemmeleie. Dette konseptet perfeksjonerte han desto senere i karrieren han kom. Ideen bak var at han ikke ville manipulere publikums følelser. Hva man finner trist eller vakkert skal bestemmes ut av det vi ser eller handlingen som foregår. Musikk vil bare forstyrre og dirrigere følelsene våre. Det vil være uvant for en person som ser sin første Bressonfilm, og det er lett å forkaste prestasjonene som dårlig skuespill. Konseptet er virkelig rendyrket når vi kommer til Au Hazard Balthasar (1966) og Mouchette (1967). Selv synes jeg nettopp disse filmene fra tidlig 60-tall er hans beste. I denne filmen fra 1951 er det fremdeles ikke ferdigstilt, men på god vei.

Da den unge presten ankommer Ambricourt, er det med optimisme og pågangsmot. Men allerede den første dagen kommer han skjevt ut. Han ser noe han ikke skulle ha sett, nemlig at greven kysser guvernanten Lousie. Blikkene de sender ham forteller oss at han allerede nå oppfattes som en trussel. Ironien ligger i at han muligens ikke forsto situasjonen, og egentlig ikke er noen trussel for dem. Han har dermed skaffet seg en mektig fiende i greven, og dette forholdet vil aldri normaliseres.

Grevens datter er Chantal. Hun motarbeider presten fra første stund, i likhet med Seraphine. Disse ungjentene er slu og setter presten i vanskelige situasjoner ved flere anledninger. Chantal går heller ikke av veien for å lyve om presten. All slik sladder vil i en liten småby vil finne veien til de som vil høre på det, og prestens overordnede får høre at presten har fått grevinnen til å kaste bildet av sin døde sønn i peisen. Dette er ikke sant, han reddet bildet fra flammene. Seraphine klarer å så tvil om prestens oppførsel ved enkle handlinger som den naive presten ikke forstår. Hun kaster fra seg vesken sin på veien, og presten plukker den opp og leverer den hjemme hos henne. Moren blir straks mistenksom over hvorfor de to har hatt kontakt. Men Seraphine forandrer seg i løpet av filmen og støtter presten mot slutten.

Bresson viser oss hvordan presten blir mer og mer isolert gjennom hvordan han plasserer ham i bildet. Ofte vil vi se presten på utsiden av vinduer, avskjært fra de andre. Noen ganger ser vi ham på innsiden av vinduer, alene i sitt rom. Vindussprosser ser ut som gitter, og impliserer at han er innesperret. Han ser eller blir sett gjennom gjerder.

Den fysiske helsen begynner å skrante, på samme måten som troen hans gjør det. Isolasjonen og nederlaget gjør ham syk. Kroppen tåler etter hvert kun brød og vin, som jo er bestanddelene i nattverden. Det snakkes om drikkingen hans. Med en slik diett er det ikke rart han er syk. Men det er magekreft som til slutt skal ta livet av presten. Det er en sjelden sykdom å få når man er så ung, noe som gjør ham enda mer usikker i sitt forhold til Gud. Dagboken hans fungerer som et bindeledd mellom tankene hans og situasjonene han opplever. Vi får se hva han skriver, og det er utfyllende i forhold til det vi får se på skjermen.

Filmen er basert på en bok av Georges Bernanos. Han skrev også romanen som ble til Mouchette. Prestens tilbøyelighet til vindrikking blir i boken satt i sammenheng med at foreldrene var alkoholikere, men filmen dveler ikke ved det. Dette er først og fremst en film om isolasjon, slik nesten alle Bressons filmer har en hovedperson som lever i isolasjon. Noen ganger ser vi ikke anledningen som fører presten videre inn i isolasjonen, for Bresson er det nok at det skjer. Derfor kan vi komme inn i slutten på en samtale eller situasjon og heller se hva presten foretar som følge av det som har blitt sagt. For eksempel forstår vi at han må ha hatt en opprivende samtale med Chantal, som fører til at han sporenstreks drar til presten i Torcy for veiledning. Senere refererer hun til noe han skal ha sagt, et løfte som han må holde. Hvis ikke han dreper noen, som kanskje kan være farens elskerinne Louise, rømmer hun eller tar livet av seg. Senere i filmen forlater Louise huset og Chantal har vunnet.

Denne historien foregår på 30-tallet og presten i Torcy råder sin nye kollega til å bli respektert og adlydd, men ikke elsket. Dette må sees i sammenheng med kirkens posisjon i Frankrike på denne tiden. Den var en viktig faktor i menneskenes hverdagsliv. Den var også autoritær og mektig, noe som ble gjenspeilet i presten som kirkens representant. Men presten har mistet sin autoritet. Han blir sablet ned når han kritiserer Louises hardhet mot Chantal. Hans eneste seier kommer gjennom sin åndelige tvekamp med grevinnen om sjelens frelse. Hun vender seg til Gud igjen, akkurat i tide før hun dør. Men selv denne seieren forandres til et nederlag gjennom Chantals sladder og den påfølgende konfrontasjonen med den eldste presten.

Seraphine får sympati for presten da han er ute av stand til å ta vare på seg selv, og hun hjelper ham. Hun forteller ham at landsbyen ser på ham som alkoholiker og misliker ham siden han minner dem på kampen for frelse og dyd.

Etter en nedslående samtale med legen i Lille hvor magekreften blir påvist, ender presten hos en gammel studiekollega. De speiler hverandres liv på flere måter. De ligner til o g med litt på hverandre. Vennen har gitt opp eller blitt avsatt som prest og er nå omreisende selger av medisiner. Vi forstår at han antageligvis misbruker tabletter. Her skal presten dø, i et rotete og møkkete rom. Prestens siste timer blir beskrevet i vennens brev, hvis ord leses av ham selv.

Bressons bruk av lyd er spesiell. Lydeffekter forteller oss hva som skjer, selv om vi ikke ser det i bildeutsnittet. Dette gjør at vi selv må fylle inn deler av handlingen. Mange vil finne Bresson kjedelig, men egentlig er han en effektiv filmskaper hvor det ikke kastes bort tid på uviktige scener, eller deler av scener. Han klipper fort til essensen. Derfor kan vi komme inn i scener midt i eller mot slutten. Lyddesignet er også del av denne effektiviteten ved at det formidler flere ting på en gang, eventuelt komprimerer en handling ned til en lyd. Et skudd signaliserer doktorens død, uten at vi er i nærheten av åstedet, men er i en annen scene med presten.

Øyeblikket: etter å ha fulgt den melankolske presten gjennom så mange nederlag og tristhet, var det godt å se ham smile og virkelig ha det fint. Motorsykkelturen med fremmedlegionæren Olivier gjør ham godt. Kanskje får han en ide om hva livet kan være, at det finnes gode opplevelser der ute…

Lyd og bilde

En ganske så god DVD-utgivelse. Bildet er klart og i god stand. Det vises i 1.66:1, akkompagnert av mono lyd. Lyden er god, og den er viktig i denne filmen. Bresson brukte jo lyd som erstatning for bilder noen ganger. Allikevel er dette en tungt dialogdrevet film.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian Peter Cowie: Så mye informasjon komprimeres i setningene, at man blir litt overveldet. Men dette er lærerikt! Peter Cowie er meget ofte brukt av Criterion, og han innehar virkelig en enorm kompetanse. En interessant opplysning han nevner er at Robert Bresson ikke var troende katolikk, men agnostiker. I slike komplekse filmer som dette, kan det være nyttig å ha i bakhodet mens man ser filmen. Bresson likte å ringe aktuelle skuespillere før han så dem, siden han var mest opptatt av stemmen deres. Den sa mer om dem enn utseende og kroppsspråk. Til rollen som presten ekskluderte han alle ikke-troende.

Trailer: Tja. Ikke særlig bra. Traileren har fokus på hvordan presten ikke kommer overens med lokalbefolkningen. Sentimentalt og lite egnet til å vise hvor god filmen egentlig er.

New essay by film critic Frédéric Bonnaud: Diary Of A Country Priest er en film om innesperring. Dette er utgangspunktet til kritiker Bonnaus, og han bruker dette essayet til å underbygge påstanden. Godt essay, og det bør det være siden dette er det eneste ekstramaterialet på utgivelsen ved siden av kommentatorsporet.