Rosemary’s Baby (Criterion nr. 630)(Blu-ray)
USA – 1968 – Roman Polanski (farger)
En pakt med Djevelen
Nivå 1 (uten spoilers)
Guy og Rosemary er et ungt ektepar som finner drømmeleiligheten i en stor bygård i New York. Bygården har en ubehagelig historie med djeveldyrkelse og kannibalisme, men de lar ikke det stoppe dem. Etter kort tid blir Rosemary gravid og det blir starten på et mildt sagt vanskelig graviditet. Rosemary’s Baby er en av de mest anerkjente grøssere som er laget.
Nivå 2 (med spoilers)
Det er lytt i den nye leiligheten til Rosemary og Guy. Siden deres leilighet ligger vegg i vegg med leiligheten til Castevetekteparet, hører de ofte samtalene deres og da spesielt den livlige Minnie. For de av dere, som meg, funderte på om etternavnet deres er en hint mot John Cassavetes som spiller Guy, kan det avkreftes. Dette navnet stammer fra romanen av Ira Levin.
Det at leiligheten er så lytt, har stor betydning for filmens tolkning slik jeg ser det. For i drømmene til Rosemary flettes lyder og samtaler fra naboleiligheten inn, og blir til satanistiske ritualer. Er det virkelig eller er det hennes fantasi? Vi kan ikke være sikre, men jeg heller mot at Rosemary’s Baby ikke er en overnaturlig film. Det er mer en psykologisk grøsser om en syk kvinne.
Roman Polanski var ifølge egne ord en filosofisk realist på denne tiden, og trodde ikke på en virkelig Satan. Derfor var Ira Levins roman problematisk for ham i og med at Satan var en virkelig karakter der. Polanski løste dilemmaet ved aldri å vise Satan i filmen, slik at det åpner for at Rosemary kan lide av vrangforestillinger og paranoia, kanskje forårsaket av graviditeten. Han gikk for en ambivalent tilnærming til hva Rosemarys baby egentlig var.
For meg ligger mye av tolkningen i nøkkelscenen hvor Dr. Hill svikter Rosemarys tillit og overleverer henne til hennes ”fiender”. Denne scenen har jeg beskrevet under ”Øyeblikket” lenger ned i teksten. Det betyr ikke at jeg ikke føler meg litt ussel når jeg ikke tror at den stakkars plagede kvinnen er offer for et komplott, men det er vel Polanskis intensjon ved at vi opplever handlingen gjennom Rosemarys øyne. La oss allikevel se på henne fra litt distanse og tenke oss hvordan vi ville reagert om vi var Dr. Hill og hadde denne samtalen med en pasient. Ut fra et realistisk ståsted ville vi vel også ha ringt noen som kunne ta seg av denne kvinnen som tydeligvis har sterke vrangforestillinger. Dette må vi balansere opp mot det vi har opplevd sammen med Rosemary i filmen hittil. Tatt i betraktning at vi, sammen med Rosemary, vandrer inn og ut av drømmer(?) kan verken hun eller vi være sikre på hva som skjer. Det vi kan være sikre på er at Rosemary er preget av graviditet, psyke og kosthold. Hun er blek, avmagret og syk. Kanskje spiller den spesielle medaljongen hun fikk av Minnie en stor rolle. Inneholder den et narkotisk/mystisk stoff som er hallusinerende?
For meg ser det ut som om Polanski har laget en variasjon over Repulsion, som handlet om en kvinne som langsomt mister grepet på virkeligheten. Natten der unnfangelsen skjer, opplever Rosemary som om Djevelen voldtar henne. Kan det være en undertrykket følelse av voldtekt fra sin egen mann? Guy innrømmer å ha hatt sex med henne, selv om hun var bevisstløs. Han innrømmer at han gikk over streken, men at han ble revet med. Kloremerkene på ryggen hennes er hans verk, sier han. Vi forstår av Rosemarys reaksjon at hun føler seg krenket og forrådt. Det er ikke siste gang hun skal føle seg sviktet av Guy. Samtidig er følelsen ambivalent siden hun er lykkelig over å ha blitt gravid, noe som er veldig viktig for henne.
Polanski slår an tonen i Rosemary’s Baby omtrent fra første minutt. Nærbilder av svette ansikter vitner om uro og er et varsel om at filmen skal bli nok en krypende opplevelse fra mesteren av ubehag, Roman Polanski. Det eksentriske naboekteparet sjarmerer eller forhekser Guy til å omgås dem i en mye større grad enn Rosemary vil. Har han inngått en pakt med Djevelen, som Faust? Har han lovet dem sin førstefødte mot suksess i skuespillerkarrieren sin? Projiserer Rosemary Djevelen inn i Guy? Da er det i tilfelle hun som har inngått en pakt med Djevelen gjennom å få barn med Guy…
John Cassavetes, som altså spiller Guy Woodhouse, var en mye bedre regissør enn han var skuespiller. Det betyr ikke at han er en dårlig skuespiller, mer at han var en guddommelig regissør. Men som regissør var han også vanskelig å bruke som skuespiller siden han hadde mange meninger om hvordan filmen skulle lages. Polanski beskriver ham som slitsom å jobbe med, og ved minst en anledning brøt det nesten ut slåsskamp mellom dem.
Øyeblikket: Rosemary har insistert på et møte med dr. Hill og betror seg til ham. Ettersom hun setter ord på opplevelsene og oppfatningene sine, framstår hun som paranoid. Hun hører det selv og forsikrer ham om at dette ikke er vrangforestillinger. Vi som tilskuere blir også usikre når vi hører et menneske som insisterer på at hun ikke er gal. Hvis du ser gal ut og snakker som om du er gal, så er du kanskje gal? Det sniker seg inn en følelse av at dr. Hill er litt for forståelsesfull overfor henne og ganske riktig, han svikter tilliten hennes og ringer Guy som henter henne. En fin scene som utfordrer vår egen oppfattelse av hva som skjer med Rosemary.
Lyd og bilde
Bildet presenteres i 1.85:1. Lyden er mono. Dette er det beste du noen gang vil se Rosemary’s Baby. Eksplosive farger, skarpe detaljer og god dybde. Spesielt det eldre ekteparet Castevets kler seg i fargerike klær som kommer godt til sin rett i denne utgaven. Rosa, gult, rødt og oransje er farger som de kler seg i, gjerne samtidig. Lyden er på samme høye nivå som bildet. Klar dialog og distinkte bakgrunnslyder.
Ekstramateriale
New documentary featuring interviews with Polanski, actress Mia Farrow, and producer Robert Evans: Polanski ble egentlig forespeilet å lage Downhill Racer med Robert Redford, men ble ledet over på å regissere Rosemary’s Baby i stedet. Redford var tiltenkt rollen som Guy Woodhouse, men siden det ikke var mulig ble rollen gitt til John Cassavetes. Downhill Racer er også gitt ut på Criterion Collection og jeg har tidligere skrevet om den på denne bloggen. Mia Farrow var gift med Frank Sinatra på denne tiden, men innspillingen av Rosemary’s Baby var en medvirkende årsak til at han skilte seg fra henne før filmen var ferdig. Det fikk produsent Evans så rasende at han ikke snakket med Sinatra på fire år. Han spiste ikke på restauranter om han visste at Sinatra var der den kvelden. Rosemary’s Baby var en vanskelig film å ”selge” til publikum, men nøkkelen ble filmplakaten. Den kostet Paramount 100 000 $, men var verdt hvert cent. Plakaten består av et bilde av barnevognen og teksten ’Pray for Rosemary’s Baby’. Den ble kåret til årets beste poster. Denne dokumentaren heter ”Remembering Rosemary’s Baby” og varer i 47 minutter.
Interview with author Ira Levin from a 1997 broadcast of Leonard Lopate’s public radio program New York and Company, about his 1967 novel, its sequel, and the film: Dette audiointervjuet varer i 19 minutter og er meget informativt. Ira Levin snakker om oppfølgeren han skrev i 1997 som heter ”Son of Rosemary”. Rosemarys sønn ble født i 1966(!) og oppfølgeren foregår i 1999, da han er blitt 33 år. Han er altså like gammel som Jesus var da han døde på korset. Rosemary har bestemt seg for å oppdra han med mye kjærlighet for å motvirke ondskapen i ham. Etter hans første seks år havner hun i koma og våkner ikke opp før i 1999. Da er sønnen blitt en mektig og godt likt ung mann. Hun vet heller ikke om han er ond.
Komeda, Komeda, a feature- length documentary on the life and work of jazz musician and composer Krzysztof Komeda, who wrote the score for Rosemary’s Baby: Krzysztof Komeda laget musikken til mange av Polanskis filmer, helt tilbake fra kortfilmen ”Two Men and a Wardrobe”. Denne biografifilmen er på 70 minutter og så absolutt for de spesielt interesserte. Filmen blir mer interessant i andre halvdel, når oppvekst og familie er ferdig beskrevet. Nydelig jazzmusikk spilles jevnlig og det blir lagt mer og mer vekt på arbeidet hans for Polanski. Han fikk de beste ideene sine i tiden mellom han slo av lyset og til han sovnet om kvelden. Han skrev dem aldri ned, bare husket dem. Han døde ved at han falt og slo hodet mot en stein, muligens etter en krangel med en venn.
A booklet featuring an essay by critic Ed Park; Levin’s afterword to the 2003 New American Library edition of his novel; and Levin’s rare, unpublished character sketches of the Woodhouses and floor plan of their apartment, created in preparation for the novel: Ed Park diskuterer filmens innhold, men i større grad omstendighetene rundt innspillingen og Evans arbeid som produsent i Paramount. Det er god lesning. Ira Levin forteller om tilblivelsen av boken og er bekymret for bølgen med filmer med Satan som tema som dukket opp i kjølvannet av Rosemary’s Baby, som Omen og The Excorcist. Ville det vært så mange religiøse fundamentalister i verden uten disse filmene? Kort, men engasjerende stykke. Heftet rundes av med en oppsummering av personlighetstrekkene til Guy og Rosemary slik Levin ser dem.
Make Way for Tomorrow (Criterion nr. 505)(DVD)
USA – 1937 – Leo McCarey (svart-hvitt)
Til ungdommen
Nivå 1 (uten spoilers)
Et eldre ektepar har mistet oversikten over økonomien og banken tar huset deres. De ser fram til å bo sammen med sine voksne barn, men det viser seg at de ikke er like begeistret. Filmen tar opp vårt forhold til våre gamle foreldre på en tankevekkende måte.
Nivå 2 (med spoilers)
Tittelen på denne filmen er ganske smart og litt trist. Make Way for Tomorrow tolker jeg som at de unge er morgendagen, og at eldre mennesker må vike til side. I denne filmen føles det ganske brutalt. Alderdom er negativt, og ungdom dyrkes i overdreven grad i samfunnet vårt. Peter Bogdanovich mener at filmen floppet siden ingen er interessert i eldre mennesker, spesielt ikke i en kjærlighetshistorie om gamle mennesker.
Make Way for Tomorrow er en ubehagelig film siden den tvinger oss til å sette oss i barnas sted og tenke gjennom hvordan vi vil oppføre oss i gitte situasjon. Foreldrene har rotet det litt til for seg og er nå avhengige av barna for å ha et sted å bo. Det er på tide å gjøre gjengjeld for de 18-20 første årene av livet hvor man bor sammen med sine foreldre under deres tak. Men det er ikke så lett heller, for man har skaffet seg sin egen familie og har flere hensyn å ta enn bare mot sine foreldre. Ingen løsning vil bli uproblematisk.
Plutselig får de voksne barna(!) et par foreldre dumpet i fanget og har gått fra sjokk via lettelse til sjokk igjen. Jeg tenker på samtalen da Barkley Cooper forteller dem at 1) banken har tatt huset deres 2) men at de fikk seks måneders frist 3) og den går ut på tirsdag. Etter å ha summet seg litt kappes de om å signalisere sin velvilje til å la foreldrene bo hos seg. Nellie deklamerer at hun skal ta en større del enn søsknene til sammen. Hun ender med å vri seg unna alt.
Mye av løsningen vil ligge i hvordan man håndterer situasjonen. I denne filmen ender det ikke godt for familien, siden det framstår ganske klart at foreldrene blir bitre over holdningen barna framviser. De føler seg ikke velkomne, og spesielt Barkley konfronterer barna med det. Vi får ikke høre hva han sier i telefonen mot slutten av filmen, men vi forstår at det er en ganske saftig melding. Og den virker på sin plass, kanskje mest siden ingen i filmen er helt ærlige med hverandre. Slik kan Bark og Lucy få noen timer sammen, før de antagelig aldri får være sammen mer. Sluttscenen er av de mest rørende jeg har sett. De er begge klar over at de aldri kommer til å se hverandre mer, men av hensyn til den andre later de som om alt skal ende godt. Allikevel benytter de anledningen til å fortelle hverandre hvor fint de har hatt det sammen, som et endelig farvel. Det blir som Lucy sier til Rhoda, at den eneste fordelen gamle mennesker har er å kunne unngå å se fakta i hvitøyet.
Ved å oppmuntre til improvisasjon blir karakterene mer nyanserte, siden man legger mer av seg selv i karakteren da. McCarey er en mester i å snu sekvenser fra det ene ytterpunktet til det andre. Noen ganger bare med å skifte kameravinkel. Et eksempel på det er bridgespillet hjemme i leiligheten i New York. Det er telefonsamtale til moren som nå bor hos sin sønn. Hun glemmer seg og roper høyt inn i røret som gamle mennesker ofte gjør når de hører dårlig. Gjestene virker irritert og det er tydelig at hun er et forstyrrende element, hun invaderer deres sfære. Det er vanskelig å konsentrere seg om kortspillet. Men ettersom samtalen skrider frem skifter McCarey kameravinkel så vi ser ansiktene til gjestene og nå føler de at de invaderer morens private sfære og skjemmes.
Han gjør dette på mer subtile måter også. Da vi introduseres for storbyen New York ser vi upersonlige boligblokker med lange rader av ringeknapper ved inngangsporten. Men det er i New York at det eldre paret kun møter vennlige mennesker. Det er her de opplever de beste seks timene i sitt liv.
En stund etter denne filmen startet den store nedturen for Leo McCarey. Mange vet ikke at han var en av de aller største regissørene, med filmer som The Awful Truth og An Affair to Remember på CV’en. Han var involvert i en bilulykke og begynte å drikke tett. Etter Make Way for Tomorrow laget han bare en vellykket kommersiell film. Mye av grunnen er at han fikk det liberale USA mot seg, med sin deltagelse i komiteer mot anti-amerikansk arbeid. Altså McCarthy-æraens kommunistjakt. Han sa aldri noe galt om noen, i motsetning til profiler som Ayn Rand og Disney, men at han snakket fremfor komiteen ga den kredibilitet den ellers ikke ville hatt.
Ved at han dermed bidro til heksejakten og den påfølgende svartelistingen gjorde at han fikk lite godvilje hos kritikere som ofte var liberale. Som eksempel kan trekkes frem den harde medfarten My Son John (1952) fikk. Den handler om en familie og konflikten mellom foreldrene og sønnen John som blir kommunist. Kritikerne mente at det var en unyansert angrep på kommunismen, mens man kan se den på en annen måte om man har kjennskap til McCareys filmografi. Nesten alle hans filmer handler om generasjonskonflikter og i følge Giddins kunne sønnen ha blitt hva som helst bare det brøt med foreldrenes verdier.
Øyeblikket: Det kan ikke være tvil. Det gamle ekteparet går ut på dansegulvet for å danse som da de var unge. Dessverre er sangen slutt, og orkesteret setter i gang med en ny låt. Den er altfor moderne og rask. De ser på hverandre, innser hvor gamle de er blitt og begynner å gå av gulvet. Så blir orkesterlederen oppmerksom på situasjonen, avbryter låta og setter i gang med en deilig, langsom vals som de to godt kan danse til. Det er så godt å se på når folk er snille med hverandre. Kall meg sentimental.
Lyd og bilde
Til å være et DVD-bilde fra 1937 skal vi være kjempefornøyd. Litt vel kornete noen steder, litt soft andre steder, men uten synlige skader og stort sett ganske skarpt. Bildeformatet er 1.33:1. Monolyden er meget fin synes jeg. Siden den er dialogdrevet og jeg hører klart hva som blir sagt, er det bra nok. Husk at dette er en veldig gammel film.
Ekstramateriale
Tomorrow, Yesterday, and Today, a new video interview featuring filmmaker Peter Bogdanovich discussing the career of Leo McCarey and Make Way for Tomorrow: Hvor lang tid tok det Peter Bogdanovich å nevne Orson Welles her? Det er alltid et morsomt sidespill når Bogdanovich intervjues eller har et videoessay om en eller annen film. De var som kjent gode venner, noe han liker å framheve i alle sammenhenger. Riktig svar denne gangen er 35 sekunder. Som vanlig imiterer han også Welles dype røst. Welles sa det var den tristeste filmen som er laget og at den kunne fått en stein til å gråte. Leo McCarey laget to filmer i 1937 og fikk Oscar for The Awful Truth. I takketalen sin takket han for den flotte prisen, men sa at han fikk den for feil film! Videoessayet er på 20 minutter.
New video interview with critic Gary Giddins in which he talks about McCarey’s artistry and the political and social context of the film: Gary Giddins er en entuiastisk kar som prater ustoppelig i 20 minutter, men presterer å si mye fornuftig på den tiden. McCareys far døde rett før filmen. Leo ble syk og fikk ikke gått i begravelsen. Filmen er en hyllest til hans far. Dette er den eneste filmen Giddins vet om fra denne tiden hvor hverken Roosevelt, demokrater, republikanere eller social security blir nevnt. McCarey var en av de største regissørene i Hollywood og hadde status til å stå imot produsent Zukor når han presset på for en ’happy ending’. Mange regissører, bla John Ford, elsket filmen selv om den floppet kommersielt sett. Han ble sparket etter dette.
A booklet featuring new essays by critic Tag Gallagher and filmmaker Bertrand Tavernier, and an excerpt from film scholar Robin Wood’s 1998 piece “Leo McCarey and ‘Family Values’”: Gallagher mener at det var viktig for McCarey at vi som publikum skulle føle begge følelsene barna har, både velvilje og motvilje. Seks ganger i filmen gjør mennesker grimaser bak andres rygg og vi blir tvunget til å ta stilling. Da Anita konfronterer Lucy er vi enig med henne helt til Lucy forsvarer seg. Vi blir stående midt mellom blikkene deres. Tavernier har vært en varm forkjemper for Make Way for Tomorrow og andre McCareyfilmer. Han blir alltid følelsesmessig engasjert i filmen, slik som med Tokyo Story (som er en remake av Make Way for Tomorrow) og Borzages. Begge essayene er på et jevnt godt nivå. Wood har en liten tekst som omhandler mest det at Make Way for Tomorrow nesten ble fullstendig oversett.
Fat Girl (Criterion nr. 259)(Blu-ray)
Frankrike – 2001 – Catherine Breillat (farger)
Avgjørende vekt
Nivå 1 (uten spoilers)
En familie, foreldre og to jenter, er på ferie ved kysten i Frankrike. Den eldste datteren får seg en feriekjæreste og trekker med den overvektige lillesøsteren siden hun ikke får være så mye ute uten henne. Dermed får lillesøsteren se mer enn hun har godt av.
Nivå 2 (med spoilers)
Det første jeg tenkte etter at filmen hadde spilt en stund var at dette var en veldig ubehagelig film. Så kommer det en 25 minutter lang klein sexscene…
Sexscenen viser en eldre gutt som bruker press og overtalelse for alt det er verdt for å skaffe seg sex med en for ung jente. Han snakker om ekte kjærlighet selv om hun kun er en sommerflørt for ham. Som tilskuere gjennomskuer vi retorikken hans, men den unge jenta er forsvarsløs mot hans ord, alder, erfaring og sine egne urealistiske drømmer. Hennes yngre søster, Anaïs, er bedre rustet til å se hva han gjør mot søsteren der hun observerer det hele fra rommets andre seng. Hun er på grunn av sin rolle som outsider blitt mer kynisk og kritisk.
Det er på grensen til komisk å høre alle flosklene den eldre gutten lirer av seg for å få ligge med Elena. Spesielt når han forteller henne om hans tidligere erobringer er det tydelig å se hvilket kvinnesyn han har, og hvor hun vil havne når han er ferdig med henne. Men Elene er for ung og for naiv til å klare å se seg selv som en av dem. Forblindet av forelskelse tror hun at hun er spesiell for ham, selv om både Anaïs og vi ser at han røper seg gjentatte ganger. Men det er alltid vanskelig å se seg selv utenfra, kun som en brikke i et større bilde. Anaïs og vi blir kikkere med fordelen av distanse. Hele filmen er distansert i sin tilnærming til sexscenene, noe som gjør dem antierotiske, anstrengte og pinlige.
Elena er den slanke og vakre søsteren, men jenta fra tittelen er den lubne Anaïs. Hennes kropp har plassert henne på utsiden, og vekten hennes har eliminert henne fra en del opplevelser som Elena får ta del i. Denne virkeligheten forsterker vektproblemet til Anaïs ved at hun velger å gjøre seg enda tykkere. Omgivelsene nekter hennes kropp, derfor nekter hun seg selv kroppen også. Hun spiser gjennom hele filmen, med de kommentarer det medfølger fra familien. De har en innstilling blandet av sarkasme og fornektelse til vektproblemet hennes.
Denne utsideposisjonen som Anaïs må forholde seg til har gjort henne kynisk, men også bedre rustet til å forholde seg til livet. Hun har utviklet en mer kritisk sans enn søsteren, og prater på en måte som er unaturlig for en 13 år gammel jente. Her aner vi Breillats egen talemåte. Så også hos søsteren, men i mindre grad. Det er en voksen måte å ordlegge seg på. Anaïs føler seg gammel nok til sex, men har ikke tilgang på gutter på grunn av sin overvektige kropp. Hun sier ting som at hennes første mann bør være en ”nobody”, hvor ingen følelser er involvert. Hvor vil en 13åring få slike formuleringer fra?
Som 13åring får Anaïs se mer enn hun skal, spesielt gjelder dette opplevelsen av å se søsteren ha sex to ganger på deres felles soverom. Hun ser mellom fingrene, bokstavelig talt, fra sin seng over mot søsteren. Hun vil kanskje ikke, men klarer ikke å la være. De to søstrene har et klassisk søskenforhold, med kjekling, hat og kjærlighet. Det er mye stygge ord som sies, men det er også klem og trøst å få.. Breillat mener at søstre deler en sjel i to kropper. Man ser seg selv i den andre, derfor blir hatet mellom dem like sterkt som kjærligheten. Man må ”drepe” den andre for å bli hel.
Filmen antyder at Anaïs får sin vilje til slutt da hun blir voldtatt. En ”nobody” ble den første og blikket hun sender oss fullt av trass i sluttscenen forteller oss at hun ikke har gitt opp, kanskje heller nettopp startet livet sitt. Breillat hevder at hun ikke forsvarer voldtekt, men hun mener også at det er lettere å gå videre etter enn fysisk voldtekt enn et psykisk overgrep. Hun kan være meget uortodoks i sine meninger. Uansett er filmen ikke et forsvar for voldtekt ifølge henne selv.
Filmen er ikke en oppvekstfilm, selv om man kan hevde at Anaïs virkelig blir fort voksen med det hun opplever. Filmen foregår i en tidsramme av noen få dager. Slik sett blir den mer en film med fokus på en episode. Samtidig klarer Breillat å gjøre filmen noe mer enn det. Så hva er den? Kanskje en titt mellom fingrene på en tilværelse Anaïs er nektet nå, men til slutt vil få tilgang til. Breillats filmer er man aldri likegyldig til.
Øyeblikket: Det er naturlig at Øyeblikket denne gangen har med spising eller sex å gjøre i en film som denne. Jeg velger meg en scene som illustrerer Anaïs lakoniske holdning til mat. Hun bestiller seg banana split, ”my favourite”, på en kafe. Replikken sies med en bitter ironi, som gjør det morsomt hvis man har sans for svart humor. Mens Elena forsøker å utforske det seksuelle, fordyper Anaïs seg i mat. Kanskje er det slik at mat og sex er forbundet som man hører til stadighet.
Lyd og bilde
Bildet er presentert i 1.85:1 med et 5.1 spor hva lyd angår. Det er et rolig og dialogdrevet lydspor med subtile effekter i bakhøytalerne. Lyden er klar og elegant mikset, men lite fremtredende. Bildet er klart og detaljrikt i nærbilde, men med den dempede fargepaletten føles det ikke så skarpt selv om det er plenty av scener med fin dybde og skarphet. Paletten gjør det hele litt livløst. Været demper også bildet ned, med sin overvekt av overskyete scener. Det frisker opp med solrike badescener.
Ekstramateriale
Behind-the-scenes footage from the making of Fat Girl : Breillat lar skuespillerne gjøre ting hun ikke filmer, for deretter å filme tilstanden det får dem inn i. Hun mener at en filmskaper ikke opplever noen fare uten å utfordre seg selv. Uten fare er det ingen skjønnhet i suksess. En kort snutt på seks minutter.
Two interviews with director Catherine Breillat, one conducted the night after the film’s world premiere at the 2001 Berlin Film Festival, the other a look back at the film’s production and alternate ending: For å få det resultatet hun ønsker fra skuespillerne veksler hun mellom å være snill og streng. Pussig nok mener hun at hun er filmen, men ikke lager filmen. Filmen viser situasjoner så banale at de blir morsomme. Det blir gjenkjennende og all komedie er ond. Intervjuene er på 22 minutter til sammen.
French and U.S. theatrical trailers: Trailerne er kjempebra, litt ukonvensjonelle.
A booklet featuring an essay by film scholar Ginette Vincendeau, a 2001 interview with Breillat, and a piece by Breillat on the title: Vincendau er presis og konkret i betraktningene rundt filmen. Spesielt liker jeg at han påpeker at den lange kjøreturen hjem fra feriestedet kan sees som en bil med kvinner blir forfulgt av macho trailere som symboliserer menn som jakter på kvinner seksuelt. Han viser også til sluttscenen med Anaïs sitt blikk mot kamera som en hyllest til Antoine Doinel i 400 Blows. Breillat er som vanlig spisset i sine kommentarer og utsagnet om at voldtektsmannen er den mest sympatiske mannen i filmen står ikke tilbake for noe hun tidligere har sagt. Han er den eneste ærlige mannen, han utgir seg ikke for å være noe annet enn det han er. Hun påstår også at Anaïs ville vært som sin søster om hun hadde kunnet. Men siden hun ikke kan det, blir hun kynisk og kritisk der hvor søsteren er naiv og sentimental. Filmen ble unnfanget av at hun leste en avisartikkel om to kvinner som ble drept på en parkeringsplass og hun linket dette med et bilde av en jente i et svømmebasseng som hun hadde sett. Til slutt er det en liten tekst om tittelen internasjonalt og den franske tittelen som er uoversettelig. Hun er mest fornøyd med Fat Girl.
In The Mood For Love (Criterion nr. 147)(Blu-ray)
Hong Kong -2000- Wong Kar-wai (farger)
En kvinne og en mann
Nivå 1 (uten spoilers)
Hong Kong 1962. En kvinne og en mann flytter inn i samme leilighetskompleks, med sine respektive ektefeller. De blir mye alene på hver sin kant og begynner å omgås. Da de finner ut at ektefellene deres er uttro med hverandre, finner de også trøst i hverandre.
Nivå 2 (med spoilers)
In the Mood For Love er poesi. Ikke form over innhold, men form og innhold. Noen av scenene er så vakre at du nesten ikke våger å puste. Så skyller den ubeskrivelig vakre musikken over deg i tillegg. Filmen oppleves som rød. Det er det inntrykket som har festet seg hver gang jeg tenker på filmen. Gult lys som flommer over alt det røde. Murvegger med knivskarpe detaljer, en kvinne og en mann som beveger seg i slow motion mens klassisk musikk utfyller opplevelsen. Hvem bryr seg om historien i disse øyeblikkene?
Su Liz-zhen jobber som sekretær på et kontor. Hennes mann er stadig på forretningsreise og kontakten mellom dem virker utilstrekkelig også når han er hjemme. Chow Mo-wan er journalist som mest av alt vil lage sin egen tegneserie. Hans ekteskap er også skadeskutt med liten kontakt ektefellene i mellom. Siden de nye naboene etter hvert finner ut at de blir bedratt, begynner de å se hverandre med nytt blikk. Samtidig har de ikke lyst til å oppføre seg likt deres uttro halvdeler, og det er duket for en film med tilbakeholdt erotikk og dempet flørting. Et streif med hånden i forbifarten, et inneforstått blikk, et lån av en bok og et håp om å møtes i gangen.
Allerede under innflyttingen får vi et frampek om hvordan disse menneskenes liv skal vikles inn i hverandre. De to familiene flytter inn samme dag, og det oppstår forvirring om hvor de forskjellige eiendelene skal. Su Liz-zhens ting havner ofte hos Chow Mo-wans kone, og motsatt. Dette temaet videreutvikles senere når begge mennene har fått likt slips av Chows kone, og begge konene har like vesker. Det er da de forsmådde ektefellene møtes og innser sannheten.
For å bearbeide situasjonen starter de to et rollespill hvor de rekonstruerer det første møtet mellom de utro. Senere skal de øve på konfrontasjonen de en gang må ta med sin ektefelle. Men for hver gang blir følelsene mellom dem sterkere, og det blir vanskelig å undertrykke det de føler. Gudene skal vite at de prøver. Wong Kar-wai leker litt med oss i disse settingene. Vi ser for eksempel at Chow innrømmer at han er forelsket i Su Liz-zhen og de blir enige om ikke å møtes mer. Så forstår vi at dette også var et rollespill.
Neste kapittel foregår i Singapore i 1963. Chow bor der, og Su Liz-zhen er perifer i historien, men det kan se ut som om hun til tider er inne i leiligheten hans. Jeg har litt problemer med å gripe akkurat hva som foregår her. Kanskje har hun sporet ham opp, men ikke vil gi seg til kjenne. Eller det er en slags drømmesekvens Chow har i Singapore.
I 1966 er Chow tilbake i Hong Kong og besøker leiligheten de bodde i før. Nå har Su Liz-zhen fått et barn og bor i samme leilighet. Chow virker fornøyd med å slå det fast, han forfølger ikke situasjonen ytterligere men ender i stedet opp med å besøke et buddistisk tempel hvor han kan hviske sin hemmelighet inn i et hull i muren og tette det igjen med jord, som ordtaket sier. Tempelet er antagelig Angkor i Kambodsja.
In the Mood For Love er en film som skal føles mer enn sees med bare det blotte øye. Det er en film om lengsel, kjærlighet og undertrykt begjær. Normer og selvdisiplin står i veien for den store kjærligheten, og lader filmen med erotisk lengsel så sterk at den truer med å sprenge skjermen. Det hele ender uforløst, noe som gjør filmopplevelsen enda sterkere for meg og mange med meg.
Øyeblikket: Hvordan kan to mennesker som passerer hverandre i en bakgate kvalifisere for Øyeblikket? La Wong Kar-wai regissere det, legg på nydelig musikk og vis det i slow motion så forstår man det. Det er vakkert, hjerteskjærende og en nytelse visuelt. Til og med murveggene dirrer og unner de elskende hverandre.
Lyd og bilde
Referansekvalitet. Punktum. Lyden er i 5.1 surround DTS HD og bildet er i 1.66:1.
Ekstramateriale
@ “In the Mood for Love,” director Wong Kar-wai’s documentary on the making of the film: Dokumentar på 51 minutter om innspillingen som godt kunne ha vært redigert ned til ti minutter. Små intervjuer, klipp fra innspillingen osv. Ikke så veldig engasjerende. Won Kar-wai beskriver filmen som et annet kapittel i forhold til Days of being Wild, i stedet for en direkte oppfølger. Han hjelper skuespillerne lite, de skal finne karakteren sin selv. De to menneskene i filmen deler en hemmelighet som trenger tid til å gro.
Deleted scenes, with commentary by Wong: Fire lange scener på rundt 8 minutter hver. Wong Kar-wai kommenterer på kinesisk og tekstes på engelsk. En scene viser hvordan de elskende forsøker å ha sex men ikke klarer å gjennomføre det. Jeg forstår hvorfor disse scenene ble klippet bort, siden de nøster opp for mye og viser for tydelig veien videre.
Hua yang de nian hua (2000), a short film by Wong: En liten collage på to minutter som ikke er så veldig interessant.
Archival interview with Wong and a “cinema lesson” given by the director at the 2001 Cannes Film Festival: In the Mood for Love og 2046 ble spilt inn samtidig. Det var vanskelig å få prosjektet i havn på grunn av finanskrisen i Asia. Han snakker om film generelt og mener at det asiatiske nivået har blitt bedre, men uten mestere som Ozu og Kurosawa. In the Mood for Love minner ham selv om Antonioni og Bresson til tider.
Toronto International Film Festival press conference from 2000, with stars Maggie Cheung Man-yuk and Tony Leung Chiu-wai: En litt merkelig seanse i 43 minutter, med en livlig Maggie Cheung og en tilbakeholden og litt utilpass Tony Leung. De fikk vite lite om historien under innspillingen, kun at det handlet om forbudt kjærlighet med forspilte sjanser. Grunnen til at vi aldri får se ektefellene var at fokus kunne bli tatt bort fra de elskende. De mener begge at Kar-wai liker tilbakeholdte følelser og ikke er glad det mer direkte. Ganske underholdende materiale.
Two new interviews with critic Tony Rayns, one about the film and the other about the soundtrack, featuring musical cues, on the Blu-ray edition: Tony Raynes kaster frem ideen om at Su Zehn-li i filmen kan være en kvinne fra Wong Kar-wais liv. Filmen dreier seg om tapt kjærlighet. Den rekonstruer en epoke, et nabolag, miljøer og en periode fra hans eget liv. Han har en tendens til å idealisere perioden. Filmen har fått en universell appell allikevel. Filmen ble filmet to ganger, i Hong Kong og Bangkok, siden China Town i Bangkok var mer riktig for Wong Kar-wai enn Hong Kong. Derfor tok filmen 15 måneder å spille inn, og fotografen orket en runde til i Bangkok. Han ble byttet ut, men det kan ikke sees på det ferdige resultatet. Wong Kar-wai måtte involvere seg mer i filmingen i andre del og derfor blir resultatet harmonisk. Han er inspirert av Bresson i det å vise detaljer som viser hva som skjer i større trekk. Han droppet håndholdt kamera og hadde mer fokus på design og detaljer. Raynes snakker om innspillingen i 24 minutter før han går over til å snakke om lyden til filmen i åtte minutter. Et eget musikktema beskriver nesten-forholdet, på nippet til den store kjærligheten. Kar-wai ville ha en slutt som en excorsisme, med celloer. Han spilte musikken for skuespillerne før innspillingen, for at de skulle finne rytmen i scenen.
Trailers and TV spots: Seks deler, en trailer og en TV spot fra Frankrike, Hong Kong og USA. De to første landene har fine presentasjoner, den amerikanske skjemmes av en standardisert og overflatisk voice-over.
Plus: A booklet featuring the Liu Yi-chang story that provided thematic inspiration for the film, an essay by film critic Li Cheuk-to, and a director’s statement (DVD edition); a booklet featuring an essay by novelist and film critic Steve Erickson and the Liu Yi-chang story that provided thematic inspiration for the film (Blu-ray edition): Novellen som filmen er bygget på er mer en inspirasjon for filmen. Det er lite i novellen som er til stede i filmen. Egentlig føltes hele novellen fremmed. Essayet til Steve Ericson er derimot av høy standard. Han setter In the Mood for Love, Days of being Wild og 2046 sammen som en trilogi, noe som gir mening. Her bryter han litt med Kar-wais visjon, men det må være lov.
Children of Paradise (Criterion nr. 141)(Blu-ray)
Frankrike – 1945 – Marcel Carné (svart-hvitt)
Balkongens barn
Nivå 1 (uten spoilers)
Boulevard of Crime er teaterstrøket i Paris. Her syder det av liv og opptredener. Pantomimekunstneren Baptiste har forestillinger langs gaten, og det er her han møter Garance som han blir forelsket i. Men han er ikke den eneste. Tre andre menn blir også forelsket i henne, og Children of Paradise handler om hennes forhold til dem alle.
Nivå 2 (med spoilers)
Tre menn elsker Garance. Frederick, Baptiste og greven. Det er mulig Lacenaire også elsker henne, men ting tyder på at han er homofil og har andre motiver for sin besettelse med henne. Han er også en dandy på siden av samfunnet. Lacenaire står over vanlig moral på grunn av sin høye intelligens, ifølge ham selv.
Et kort riss av handlingen. Baptiste møter Garance og faller fullstendig for henne. Hans kjæreste Nathalie havner fullstendig i skyggen. Baptiste kan ikke lyve og Nathalie skjønner at hun står foran en stor utfordring. Garance har et ukomplisert forhold til kjærlighet, men Baptiste har urealistiske forventninger til den store kjærligheten. Kjærlighet er så enkelt, sier Garance oppe på rommet hans. For Baptiste er det komplisert, flykter fra henne og dette driver Garance i armene på levemannen og kvinnebedåreren Frederick. Men Frederick er ikke ute etter varige forhold, så forholdet deres blir overfladisk. Baptiste er dypt såret og sjalu.
Frederic snakker svulstig om kunst og kultur og hva han har i hjertet sitt som han vil formidle. Baptiste på sin side er mest opptatt av publikums hjerter. Det er fullt av artister i filmen. Den blinde tiggeren er ikke virkelig blind, men spiller en rolle. Jericho har for vane å ramse opp alle sine alias hver gang han ankommer et sted. Han spiller forskjellige roller, han kan være mange ting. Skuespilleren som opprinnelig spilte Jericho var en kollaboratør, og flyktet til Tyskland mot slutten av krigen. Han ble dømt til døden in absentia av motstandsbevegelsens tribunal. Alle scenene hans måtte spilles inn på nytt, heldigvis av en så talentfull skuespiller som Marcel Herrand.
Nok en mann melder seg på i kampen om Garance. Grev Montray tilbyr henne et kjølig men trygt forhold, mer en forretningsavtale enn ekte kjærlighet. Hun avviser ham ganske så skarpt, men godtar hans visittkort. Dette kortet får henne ut av knipen med politiet senere, men bruken av det har samtidig knyttet henne til greven i et kjærlighetsløst forhold.
Seks år passerer før del to av Children of Paradise fortsetter. Frederick har blitt den store skuespilleren han alltid visste han skulle bli. Baptiste har like stor profesjonell suksess, han har fått barn med Nathalie og innfunnet seg med sin livssituasjon. Garance har lagt til seg overklassens manerer og språk, men er ikke lykkelig. Frederick innser at han for første gang er forelsket og sjalu. Han gjør kur til Garance, men fånyttes. Garance innbyr til nok et forhold med Baptiste, men Nathalie kjemper med alle midler for sin familie. Allikevel er Baptiste igjen forført og ofrer uten særlige kvaler familielivet sitt for en sjanse med sitt livs kjærlighet. Lacenaire avslører deres forhold for greven og fortsetter korstoget sitt med å drepe sin dødsfiende greven i det tyrkiske badet. Baptiste mister Garance for andre gang i sluttscenen.
I begynnelsen blir Garance vist frem som Sannheten. Da er hun naken i badestampen. Hun er bekymringløs og i kontakt med den hun virkelig er. Senere i filmen er det en utvikling mot en mer tildekket, les falsk, Garance. I forholdet till greven er hun lengst unna sitt egentlige og lykkeligere jeg, og også mest tildekket med ansiktssjal og et fremmedgjort språk. Hun innrømmer at hun savner tiden sammen med Lacenaire, som jo faktisk er en morder og en tyv. Når vi reflekterer over dette at hun forbindes med sannhet, er det kanskje naturlig at Baptiste bare kan snakke sant om sine følelser for Garance.
Lite brukt, men dog. Paradiset er et uttrykk som brukes om teaterbalkongen i det franske teaterspråket. I filmen er dette uttrykket oversatt med ’gods’. Så Children of Paradise skulle da bety barn av teaterbalkongen, altså skuespillere. Marcel Carnés mesterverk er en film om skuespillere, både på scenen og bak scenen, i familieliv og på gaten. Historien er ispedd elementer fra Shakespeares Othello og Hamlet, førstnevnte stykke får en fremtredende rolle mot slutten av filmen.
Children of Paradise er en av de store, store klassikerne i fransk film, ofte nevnt i samme åndedrag som Rules of the Game av Renoir og L’Atalante av Vigo. Det er en rik og episk film, som kan virke litt kaotisk i begynnelsen før vi blir kjent med aktørene og filmen strammer grepet. Mona Lisa-smilet til Arletty er mystisk og ubestemmelig. Hun er så enormt til stede i bildet! Frederick, Jericho og Baptiste spilles av skuespillere som er som skapt for rollene og som du neppe vil se maken til. At man får fire rolletolkninger av dette kaliberet i samme film er magisk. Nathalie, grev Montray og Lacenaire står heller ikke langt tilbake for det nevnte firkløveret. Legg merke til Baptistes moon walk mange tiår før Michael Jackson lanserte sin. Vi kan også legge merke til at alle politimenn fremstilles negativt i filmen, noe som kan leses som en kommentar til daværende tyske okkupasjon. Ellers bør vi være forsiktige med å lese for mye samtidskommentarer inn i filmen, ifølge filmskaperne.
Et av grepene jeg liker i Children of Paradise er den evige vekslingen mellom personligheter, virkelighet og teater, som speiler hverandre innen samme karakter eller to forskjellige karakterer. Noen ganger speiler del to av filmen del en. Andre ganger speiler et teaterstykke noen av menneskene i det virkelige livet utenfor teateret, samtidig som rollene bak der igjen speiler det virkelige forholdet mellom skuespillerne. Forvirret? Legg til det faktum at rollene er inspirert av historiske personer, så er forvirringen skrudd til enda et hakk. Et godt eksempel på dette er teaterstykket hvor Baptiste dreper Rag Man. Her er det mye å ta tak i. Det er også noe av hemmeligheten bak det faktum at Children of Paradise år etter år er med på topplister over tidenes beste filmer og fremdeles vises på kinoer i Paris.
På kommentatorsporet spekuleres det i hvilken fryktelig handling Lacenaire utførte på greven da han drepte ham i det tyrkiske badet. Avriel blir voldsomt sjokkert og drapet tar lang tid, hevdes det. Han må ha vansiret greven på en eller annen måte. Jeg er ikke enig i dette. For det første er Avriel egentlig en følsom sjel, som selvfølgelig blir sjokkert over et drap. For det andre bruker ikke Lacenaire spesielt lang tid på drapet. Så pass tid må et godt knivdrap ta…
Øyeblikket: Baptiste Debarau forteller politimannen om hva som foregikk når lommeuret ble stjålet av Lacenaire i mengden. Baptiste bruker ingen ord, men budskapet kunne ikke vært tydeligere. Garance blir sluppet fri. En helt fantastisk pantomime.
Lyd og bilde
Bildet er, om man tar alderen i betraktning, superdupert. Det har ikke den samme skarpheten som Les Visiteurs du Soir, men er allikevel et deilig bilde. Noen scener er matte, deler av bildet er ute av fokus, men hoveddelen av filmen er flott. Lyden er jeg også godt fornøyd med.
Ekstramateriale
Audio commentaries by film scholars Brian Stonehill and Charles Affron: Stonehill kommenterer første del, mens Affron tar for seg andre del av denne lange filmen. Stonehill gjør en bra jobb, men leser litt for tydelig fra et manus, noe som gjør det hele litt stivt. Samtidig kan man ikke klandre ham, for han klarer å holde det gående uavbrutt. Affron er litt mer løs og ledig, som kler filmen godt. Han har også et vell av informasjon å komme med.
Video introduction by director Terry Gilliam: Jeg gleder meg alltid til å høre Gilliams introduksjoner, siden han er uredd og entusiastisk. Så også her, i en fem minutter lang intro. Han mener at filmen handler mye om smil. Uskyldige smil, slue smil og sørgmodige smil. Alle snakker så vakkert. Slike filmer som er en blanding av poesi og stort budsjett lages ikke lenger. Første del er hektisk, andre del er langsom og statisk. Filmen ender i det mørke. Han påpeker at hans egne filmer Time Bandists og Baron von Munchausen er inspirert av Children of Paradise.
Restoration demonstration: Children of Paradise har vært i skikkelig elendig stand, noe som heftets siste side bærer bud om. Criterion har for første gang satt av en hel side til å beskrive hvordan de og Pathe har arbeidet for å rette opp kvaliteten på lyd og bilde. I denne demonstrasjonen får vi se før og nå klipp, elegant utført ved at det nye bildet kommer vaskende inn over det gamle. Det er himmelvid forskjell, og et arbeid jeg setter umåtelig stor pris på. Vi ser nå filmen i ypperste stand. Riper, flekker og noen voldsomme skader er fikset opp. Demonstrasjonen varer i fire minutter.
U.S. trailer: Dette er en ganske god trailer på tre minutter. New York Times beskriver filmen som motstykket til Gone with The Wind.
Once Upon a Time: “Children of Paradise,” a 2009 documentary on the making of the film: Arletty, som spiller Garance, hadde et forhold til en høytstående tysk offiser i Luftwaffe under okkupasjonen og ble satt i husarrest etter krigen. Hun ble fradømt retten til å spille i film i tre år og unngikk så vidt å bli barbert på hodet. Dette var som kjent noe som ”tyskertøser” ble utsatt for i alle de okkuperte landene etter krigen. Det var også vanlig i Norge. Ofte fikk de også et hakekors tegnet i pannen, og ble utvist til Tyskland. Vichyregimet i Frankrike forbød alle filmer eldre enn fire år og slik sett var de strengere enn tyskerne. Denne dokumentaren på 51 minutter er også god, men en del opplysninger overlapper med annet ekstramateriale.
New visual essay on the design of Children of Paradise by film writer Paul Ryan: Denne dokumentaren på 22 minutter tar for seg utseendet i Children of Paradise, kostymene og set design. Myten om at Carné bare koordinerte andres talent tilbakevises. Han hadde et skarpt øye for stil og hadde utsøkte kvaliteter rent teknisk.
The Birth of “Children of Paradise,” a 1967 Rob Houwer Film documentary featuring interviews with director Marcel Carné; actors Arletty, Jean-Louis Barrault, and Pierre Brasseur; production designer Alexandre Trauner; and others: I tillegg til de aktørene nevnt her i ingressen, bidrar også Agnes Varda, Francois Truffaut, Bernard Tavernier og Louis Malle. Dette gjør at dokumentaren på litt over en time blir vel verdt å se. Den er tysk, noe som er interessant med tanke på hvor mye av den som handler om livet under nettopp tysk okkupasjon i Frankrike. Filmskaperne satt i 1944 på et rom i et hus i skjul for omverdenen, men huseieren var motstandsmann og ble skutt av tyskerne. Filmen var på et tidspunkt på to timer og ti minutter, men var voldsomt forvirrende. De saksøkte Pathe og vant frem. Senere ble filmen på tre timer og ti minutter, vist som to separate filmer rett etter hverandre. Slik kunne studioet ta betalt for to filmer.
A booklet featuring an essay by film scholar Dudley Andrew and excerpts from a 1990 interview with Carné: Dudley Andrew har skrevet et langt essay som bare blir bedre utover i teksten. Han begrenser seg tematisk til Children of Paradise, noe som jeg liker godt. Flere ganger fokuserer han på virkelig interessante opplysninger og vinklinger hva tolkning av filmen angår. Konflikten mellom Baptiste og Frederick kan sees som overgangen fra stumfilm til talefilm, stumfilmen mister publikum til den nye filmen som er urban og moderne. Dette støttes av opplysninger i Turks biografi om Carné som sier at den opprinnelige ideen til filmen kom via Chaplins The Great Dictator, filmhistoriens største pantomimekunstner i sin første talefilm. Heftets andre del er et intervju med Carné, hvor det mest oppsiktsvekkende er hans knallharde oppgjør med den franske nybølgen. Truffaut og Godard får passet sitt påskrevet, de gjør ingenting spennende og filmene deres er rimelig verdiløse. Dette må sees i sammenheng med at fransk nybølge distanserte seg kraftig fra klassisk fransk film. Truffaut blir halvveis tilgitt etter å ha uttalt offentlig at han gjerne skulle ha byttet sine 23 filmer mot å kunne ha laget Children of Paradise. Et saftig og verdifullt intervju.
Les Visiteurs du Soir (Criterion nr. 626)(Blu-ray)
Frankrike – 1942 – Marcel Carné (svart-hvitt)
De utsendte
Nivå 1 (uten spoilers)
Året er 1485 i Frankrike. To trubadurer ankommer et slott hvor et bryllup er i emning og ber om å få spille på banketten. Men de to er ikke virkelig musikere, men noe mye mer illevarslende.
Nivå 2 (med spoilers)
På engelsk er filmens tittel oversatt til The Devil’s Envoys, som betyr noe sånn som Djevelens agenter/representanter/budbringere. De er våre to ryttere som ankommer slottet kledd som to menn, selv om de er kvinne og mann. Djevelen har sendt dem for å bringe ulykke til menneskene. Det er et bryllup på gang i slottet, baronens datter Anne skal gifte seg med Renaud. Djevelens representanter heter Gilles og Dominique. Vi ser tidlig at de innehar overnaturlige evner da Gilles bringer den drepte bjørnen tilbake til livet på utsiden av slottet.
Den neste gangen de demonstrerer disse evnene er under dansen på banketten. De stopper tiden og griper hver sin vordende ektefelle, Dominique tar med seg Renaud med ut i hagen, mens Gilles oppvarter Anne. Amors piler har truffet dem og kimen til splid er etablert. De forlovede er nå forelsket i to personer hver og ganske så forvirret. Samtidig har Djevelens representanter latt dem se hverandre i kontakt med andre, og sjalusien blomstrer. Spesielt Renaud er aggressiv i sin sjalusi. Han er et brutalt menneske som liker å gå på jakt og han har også liten medfølelse med andre mennesker. Anne er sensitiv, og klarer ikke å le av de misdannede kortvokste som skal være underholdningen på banketten. Når dansen settes i gang igjen, er forholdet mellom de forlovede forandret for alltid. De er mistenksomme overfor hverandre.
I hagen demonstrerer Gilles for tredje gang sine spesielle evner da han gjør den stygge tjenestepiken vakker for Anne. Gilles har falt for Anne, og er i ferd med å mislykkes i sitt oppdrag for Djevelen. Dominique og Gilles har et oppgjør på kammerset om hva de egentlig vil gjøre, og vi forstår at de har hatt en fortid sammen. Dominique har alle intensjoner om å følge Djevelens direktiver og gir seg ut på en nattlig vandring for ytterligere å komplisere forholdet mellom menneskene. Nå legger hun seg etter baron Hugues, og det tar ikke lang tid før han er håpløst forelsket i henne. Hun minner ham om hans avdøde kone, som han fremdeles elsker. Dermed har Dominique skapt splid mellom Renaud og baronen, som før hadde nærmest et far/sønn forhold.
De kortvokste, som vandrer rundt med hetter over ansiktet for å skjule misdannelsene sine, er godt informert om oppdraget til representantene. De synger og leder dem inn på riktig spor. Gilles er vaklende i sin kjærlighet til Anne. Han elsker henne, så elsker han Dominique, før han endelig erklærer sin kjærlighet til Anne igjen. Og nå varer den livet ut.
Dermed må Djevelen ankomme slottet for å rydde opp i kaoset. Han ankommer slik det sømmer seg for en djevel, i lyn og torden om natten. Trær brenner. Han sjarmerer baronen, men gjør gjestene på banketten usikre. Han kaster ikke bort noe tid på å iverksette sitt renkespill. Han kan være to steder samtidig. Ved hjelp av sin giftige tunge akselererer han konflikten mellom baronen og Renaud. De er på nippet til å angripe hverandre over Dominique, men avtaler heller en duell til døden dagen etterpå. Dette synes Djevelen er aldeles strålende, og lover Anne at han skal våke over hennes far. Djevelen har selv fått et godt øye til Anne. Han har en sterk utfordrer i Gilles, som han aldri skal klare å overvinne i kampen om Annes kjærlighet. Han forsøker til og med å ankomme Annes soverom i Gilles skikkelse. Men Anne avslører ham straks og han må ty til andre knep. Gilles er kastet i fangehullet og der kan Djevelen nå ham med sitt intrikate spill. Allikevel taper han til slutt. Anne og Gilles får hverandre, selv om Djevelen til straff gjør dem om til statuer. Selv i den tilstanden slår hjertene deres videre, og Djevelen gir opp.
Under okkupasjonen i Frankrike var det en vanskelig balansegang filmregissører måtte gå. Goebbels Continental Films styrte det meste, og det var mulig å bli dømt til døden for ytringer på film. Sensuren var knallhard. I slike tider lette publikum begjærlig etter skjulte budskap i filmene, og fant dem også der hvor de strengt tatt ikke fantes. Så også i Les Visiteurs Du Soir. Djevelen ble tolket til å være Adolf Hitler selv, og det bankende hjertet i statuen var et symbol på Frankrike. Carné selv har avvist slike tolkninger, men mente at det var flott at filmen hans kunne gi slikt håp til franskmenn.
I vanskelige tider har kinopublikum alltid vendt seg mot de fantastiske filmene. Slik var det under okkupasjonen i Frankrike, i Hollywood under depresjonen og i Sovjet på 1960-tallet. Goebbels mente at det var en ønsket utvikling, da han fryktet den poetiske realismen som blomstret på 30-tallet i Frankrike. Slike filmer var krassere i sin samfunnsbetraktning. Regissører som Duvivier, Renoir, Carné, Gremilon og Feyder hadde sin storhetstid da og måtte omstille seg nå. Henri-Georges Clouzot klarte det kunststykke å provosere både fascister, kommunister og kirken med sin Le Corbeau. Men det skulle vise seg at de fantastiske filmene skulle skape enda mer patriotisme blank den jevne franskmann, stikk i strid med Goebbels intensjoner.
Under okkupasjonen ble det kun vist italienske, franske og tyske filmer i Frankrike. Carné signerte Alfred Grevons berømte kontrakt, mest fordi han mente at det å ikke lage film i denne tiden var feigt. Selv var han kommunist og antifascist.
Regissøren fikk hakeslipp da han så slottet som ble bygd til innspillingen. De var nedslitt og mosegrodd. Høres jo flott ut, men de hadde glemt at slottet ville være nytt i middelalderen. Carné fikk dem til å bygge det på nytt. Dette tok tid, og han måtte få plassert kunstige blomster overalt for å kunne fortsette innspillingen av scenene. Det var blitt høst og blomstene hadde visnet i mellomtiden.
Carné fikk ikke velge alle skuespillerne sine. Noen var under kontrakt med studioet og var billige å bruke. Den årvåkne publikummer kunne legge merke til Simone Signoret og Alain Resnais blant gjestene på banketten. Les Visiteurs du Soir ble den mest innbringende suksessen i hele okkupasjonstiden. Djevelen spilles av Jules Berry, som hadde tatt på seg tre filmer samtidig. Han arbeidet med en om morgenen, en midt på dagen og den siste om kvelden. Han kunne sjelden replikkene sine, og var håpløs å jobbe med. Men prestasjonen hans i filmen kan ingen ha noe å utsette på. Han er en skikkelig djevel.
Det er Children of Paradise som regnes som Marcel Carnés hovedverk. Allikevel setter han selv Les Visiteurs du Soir høyest. For meg blir det litt merkelig, siden Children of Paradise er slikt et mesterverk. Det er mulig at det har med den vanskelige innspillingen å gjøre, eller at han rodde i land en så stor og dyr produksjon. Uansett var det både en kritiker- og publikumssuksess. Også Andre Bazin var full av lovord for filmen. Under visningene på denne tiden ble det vist en filmavis med sterkt propagandainnhold før hovedfilmen. I mørket slo franskmennene seg løs og buet mot den tyske krigsmaskinen. Ved senere visninger valgte tyskerne å ha lyset på, men det hjalp lite. Så det endte med at politiet var til stede under visningene.
Et pussig poeng: Mange av de som så filmen i svart-hvitt kunne i ettertid ha sverget på at filmen var i farger. Da teknologien som muliggjorde fargelegging i ettertid kom i senere år, spurte studioet Carné om de fikk lov til å gjøre det. Hans svar var bare: ”Hvorfor det? Alle tror jo den er i farger allikevel.”
Øyeblikket: Djevelen begynner plutselig å le under banketten, og etter litt nøling ler alle med ham. Så stopper han brått. Han hudfletter dem for deres uvettige latter og mener ingen av dem vet hvorfor de ler. De ler fordi han ler. Scenen er illevarslende og ladet av uhygge. Det hviler en usikkerhet over hele situasjonen, som både vi og gjestene på banketten kan føle. Hva vil Djevelen gjøre nå? Han har grepet dem i tankeløs oppførsel og avkledd deres overflatiske holdninger. De er skamfulle og bekymret. Her demonstrerer han sin makt.
Lyd og bilde
Fantastisk godt bluraybilde! Noen scener kan være litt matte, men i all hovedsaklighet er det et imponerende bilde i denne filmen fra 1942. Lynskarpt med god detaljrikdom, spesielt i scener med dagslys. Det er en fryd å legge merke til små utskjæringer og hver rynke i kjolene. Bildet er i 1.33:1 og lyden er som ventet i mono. Det er ingenting å utsette på lyden heller.
Ekstramateriale
L’aventure des “Visiteurs du soir,” a 2009 documentary on the making of the film: En helt grei dokumentar, men heller ikke mer. Den klarer ikke helt å fenge meg, byr ikke på de helt store opplysningene og er litt statisk. Alt i alt er det ikke en veldig god utgave dette hva ekstramateriale angår.
Trailer: En dramatisk trailer, badet i sentimentalitet og melodramatiske situasjoner. Allikevel kler den filmens stil. Her får vi en god anelse om hva filmen vil servere oss.
A booklet featuring an essay by film critic Michael Atkinson: Et middels godt essay som begynner godt, før det mister min interesse utover i teksten. Den kunne med fordel ha konsentrert seg mer om denne filmen.
Bob Le Fambeur (Criterion nr. 150)(DVD)
Frankrike – 1956 – Jean-Pierre Melville (svart-hvitt)
Det siste kuppet
Nivå 1 (uten spoilers)
Bob le Flambeur er en tidligere kriminell og uforbederlig gambler. Han har vært lovlydig i 20 år, men blir nå fristet av muligheten til å rane et kasino som et siste kupp. Dette er en av de beste ”heist”-filmene der ute, i tradisjonen til Rififi.
Nivå 2 (med spoilers)
Bob er en av de siste gentlemen i forbryterverdenen. Som han sier, er de fleste nå bare svin. Han ble tatt for å rane en bank for lenge siden og har sittet inne for det. De siste 20 årene har han holdt sin sti ren, og blitt god venn med politimannen Ledru, som han reddet livet til. Men Bob er en gambler, eller slik jeg skjønner det hakket over, en flambeur. Han kan forsvinne helt inn i et spill, miste følelsen av tid og rom, og det er dette som skjer ransdagen. Denne gangen har han flaks og vinner den ene store potten etter den andre. Tiden løper fra ham, og ranet er i gang innen han kommer seg i posisjon. Ironisk nok ville han neppe ha fullført planen om han hadde vunnet pengene en dag tidligere.
Bob spiller litt hver dag på kafeene, sammen med mer lyssky spillere. De tilbringer nesten hver kveld sammen, men er ikke venner. Det er mer latskap som får dem til å spille kort hver dag. Melville har ingen tro på vennskap mellom menn og hvert fall ikke mellom kriminelle. Det skal vise seg i måten de presser hverandre på i forberedelsene til kuppet. Alle forsøker å få mest mulig av potten og setter sin andel i relasjon til viktigheten av handlingen de skal utføre, ikke arbeidet eller risken.
Bob er mesterhjernen bak en plan som faktisk har gode muligheter til å lykkes. Planen faller sammen på grunn av løsmunnede kompanjonger som ikke klarer å holde tett overfor kjærester. Litt press fra jentene og et behov for å vise seg, er nok til at planen lekker. Paulos lekkasje til Annie blir lekket videre til hennes elsker Marc, som desperat trenger et godt tips til politiet for å berge seg selv. Slik kommer Ledru på sporet av Bob.
For de som likte Dassins Rififi, vil Bob le Flambeur være et sikkert stikk. En realistisk skildring av et fremmed miljø for oss (håper jeg,) og nitidig vekt på detaljene er filmens styrke. Samtidig tegnes karakterene så godt opp for oss. Melville er en mester i effektiv karakterskildring, slik at jeg føler at jeg vet hva som driver Bob, Ledru, Paulo og Annie. Bob er som sagt en flambeur, en uhelbredelig gambler. Han kan ikke si nei til et risikospill og han har sin egen spillemaskin hjemme. Han må putte på en mynt hver gang han kommer hjem som et rituale. Ritualer er ikke ukjent blant spillere, og han bærer en likesidet mynt i lommen. Slik kan han alltid få bekreftelse fra skjebnen når han allikevel har bestemt seg for hva han skal gjøre.
Jeg er ikke imponert over Daniel Cauchy som spiller Paulo. Han gjør en grei jobb, men jeg har ikke vanskeligheter med å se for meg andre skuespillere som kunne gjort det bedre. Han blir litt pregløs, og klarer ikke å heve skuespillet til de store høydene. Melville knyttet seg tett til yndlingsskuespillere i perioder. Etter Cauchy ble det Belmondo, og Delon etter det. Han ringte dem om kvelden, tok dem ut på middag og lignende, men det var aldri noe seksuelt involvert. Melville var glad i damer tross sitt misogyniske rykte. Det skulle bli færre og færre kvinnelige roller i filmene hans og når det var kvinner med, var de todimensjonale og uinteressante.
Ledru og Bob har fått et helt spesielt forhold etter at Bob reddet livet Ledrus liv. Som årene har gått, har de fått gjensidig respekt for hverandre. Man kan kalle det et skjørt vennskap. Samtidig står de godt plantet på hver sin side av samfunnet. Vi vet at Michael Manns Heat bygget en del på Rififi, og det er ikke så søkt å tenke seg at forholdet mellom De Niros og Pacinos karakterer i Heat godt kan være bygget på forholdet mellom Bob og Ledru. Michael Mann liker tydeligvis gamle franske krimthrillere. Også Spielberg og Harrison Ford har snakket varmt om filmen i USA.
Roger Duchesne, som spiller Bob, er en virkelig filmpersonlighet. Han kommanderer skjermen, han trekker til seg blikket naturlig ved hjelp av en enorm tilstedeværelse. Det prikkfrie ytre, den selvsikre kroppsføringen og det steinharde blikket gir ham autoritet. Dette er viktige egenskaper hos en skuespiller, slik at vi kan tro på karakteren Bob sin posisjon i miljøet. En ung og uerfaren skuespiller som Cauchy i Paulos rolle klarer ikke å gripe meg, slik Belmondo kunne på omtrent samme alder.
Melville bruker speil i filmen aktivt. Han legger stor betydning i scener hvor hovedpersonen ser seg selv i et speil. Det er en tid for oppsummering, det å gjøre opp status. Bob ser sin refleksjon tidlig i filmen og kommenterer at han ser ut som en skikkelig skurk. Kanskje lyver ikke speilbildet, kanskje er det egentlig det han er. Melville føler at samtidens erotikk på 50-tallet var vulgær og etter hvert har han gått helt vekk fra å vise hud. I Bob le Flambeur er det visse scener som viser kvinnebryst, men da er det nødvendig for scenen. Bob er en kompleks karakter. Han er betatt av Annie, men allikevel fører han på en måte Paulo og Annie sammen. Da han kommer hjem en kveld sover de i samme seng. Hvorfor gjorde han da dette? Melville hevder at Bob hadde behov for å gjøre seg selv litt ulykkelig…
Slutten av filmen er ambivalent. Bob blir arrestert, men samtalen i politibilen kan tolkes mot at Bob kan slippe fri rimelig fort, med masse penger på bok. Han spøker(?!) til og med at han kan gå helt fri, og saksøke politiet for tort og svie…
Jean-Pierre Melville var en krevende regissør og sjef. Han ville ha skuespillere som var klare til å jobbe når han var det. Han kunne stykke opp innspillingene og filme når han hadde penger til filmruller. Da forventet han at skuespillerne var klare. Men de kunne da være opptatt med andre filmer, noe han hadde liten forståelse for. Melville levde kun for filmene sine.
Bob le Flambeur nevnes som en film noir, men mer interessant er det at den nevnes som den første franske nybølgefilmen. Nå begynner det å bli en del av disse, men argumentene her er det håndholdte kameraet og et jumpcut som slo Godard med tre år. For meg føles filmen godt plantet i 50-tallets elegante franske kriminalfilmer, som Rififi og lignende.
Øyeblikket: Jeg har snakket om Bobs naturlige autoritet tidligere. Øyeblikket denne gangen er utradisjonelt, men øyeblikk er veldig personlige. Det er selvfølgelig nok av scener som forsvarer denne tittelen i Bob le Flambeur, men denne gangen vil jeg velge sluttscenen hvor en politimann kroppsvisiterer Bob under arrestasjonen. Da ser vi hvor høy og grovbygd Bob egentlig er. Han setter øynene i politimannen mens han lar seg ransake, det er ikke et godt blikk og det viker aldri…
Lyd og bilde
Jevnt over godt bilde, men en film jeg hadde elsket å se i bluray. Bildet er litt svakt i første del, men er godt i de lysere partiene. Det sliter litt i dunkle scener, da blir det blast og litt ustabilt. Lyden er bra hele veien. Bildeformatet er 1.33:1, lyden er mono.
Ekstramateriale
Video interview with Daniel Cauchy (“Paulo”): Dette intervjuet gir oss en fin balanse i historien om Melville, da litt andre sider av regissøren kommer frem her. Cauchy klarer å være interessant i 22 minutter. Litt oppsiktsvekkende at han ikke setter veldig stor pris på filmen, men det kan være mange grunner til det på det personlige plan. Mannen må da se at dette er et mesterverk? Han mener i stedet den er langsom, med svakt skuespill. Det gjelder for meg mest ham selv. Mye av filmen er stemning, siden historien kan fortelles med ti setninger.
Hefte: Kort og forglemmelig to siders essay av Luc Sante, før Melville får komme med mye snadder i et meget godt intervju på flere sider.
Radio interview with Jean-Pierre Melville: Dette er en av de mer interessante regissørene å høre på, for Melville er 100% cinema. Han har en egen stil og filosofi, han er lett å kjenne igjen og har alltid interessante svar. Så også her. Et intervju som er verdt å få med seg.
Theatrical trailer: Ganske tradisjonell, men fengende allikevel. Vitner om en stilfull film, og det stemmer jo.
Certified Copy (Criterion nr. 612)(Blu-ray)
England, Frankrike, Italia – 2010 – Abbas Kiarostami (farger)
Kopi og original, lek og virkelighet
Nivå 1 (uten spoilers)
En engelsk forfatter holder et foredrag om sin nye bok i Italia. Boken handler om verdien av kopier i kunst, og at de bør verdsettes mer. En fransk kvinne som er på foredraget jobber med antikviteter, og er derfor meget interessert i temaet. Hun tar ham med på en kjøretur for å vise ham interessant kunst, og samtidig diskutere boken.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette var en fantastisk filmopplevelse. Jeg hadde etter forhåndsomtalene ventet meg en mer lettbeint film, men det skulle vise seg at det var en mye tyngre film å fordøye. Vi ser en bli-kjent-fase mellom hun og ham, før de legger ut på en biltur til forskjellige museer. Samtalen dreier seg om kunst, originaler og kopier, barneoppdragelse og hverdagslige ting. Stemningen er litt merkelig, hun er litt tverr, han er avslappet, men samtalen glir ikke som den burde. Jeg føler at hun ikke helt forstår hva han mener i boken, og fisker litt etter at han skal avslutte setningene hennes uten at hun må innrømme at hun ikke helt forstår. Etter hvert blir hun litt for personlig og klager over sønnens oppførsel og hverdagslige problemer. Han svarer etter beste evne. Min sympati ligger mest hos ham i denne innledende fasen.
Etter hvert strammes forholdet mellom dem til, hun blir skarpere og tydelig oppgitt til tider. Han virker distansert og korrekt. På kafèen skjer det et markant skille. Etter en telefonsamtale forandres settingen til at de ser ut til å ha vært gift i 15 år. Hun er full av kritikk mot han som familiefar, han bryr seg kun om arbeidet. Nå er han tverr og fremstår egoistisk. Hun ser ut til å ha rett i mye av kritikken. Nå ligger min sympati mest hos henne.
Litt om skiftet: James går ut for å ta en telefon, og hun prater med kafèinnehaversken som har mange råd om ekteskapet og betydningen av det. I en scene som snytt ut av en David Lynch film, bøyer den gamle damen seg mot henne og hvisker noe vi ikke kan høre. Hun blokkerer samtidig kameraet. Etter dette er alt forandret. Her åpner det seg flere tolkningsmuligheter. Har de spilt et spill i første halvdel? Gjør de det i andre halvdel? Er første halvdel ”sann”, andre ”falsk”? Se dette i forhold til original/kopi problematikken. Har det skjedd et sprang i tid? Er det ”sanne” historier i parallelle tilværelser? Eller ”falske”? Kiarostami er kjent for å legge tomme lommer inn i historien, for at vi selv skal fylle dem ut. Er det dette han gjør her? Jeg vet ikke.
Den eldre damen i kafèen misforstår forholdet mellom dem, og er sikker på at de er mann og kone. Binoches karakter korrigerer ikke dette, men spiller med. Da James kommer tilbake, forklarer hun at hun har valgt ikke å rette opp i dette. Det ser da ut til at de velger å leke med denne idèen, spille et rollespill som mann og kone. Så langt er jeg med. Men så blir det så intenst, hun klandrer ham voldsomt og han reagerer med sinne på langvarig hakking senere i filmen. Her får jeg følelsen av at det ikke er et spill mellom to flørtende mennesker. Disse to menneskene har vært gift i 15 år og har mange uløste problemer på bordet. Har de to gått fra å være kopier av mann og kvinne gjennom leken, til virkelig bli et ektepar, til å bli originaler? Opp til deg, kjære seer.
Abbas Kiarostami har laget en film før med et beslektet tema. Filmen heter The Report og er inkludert i denne Criterionutgivelsen. Kiarostami har kommet med flere alternative historier om hvordan idèen til filmen oppsto. Han har hevdet at han skrev den med Binoche i tankene, men det er ikke sant siden han brukte temaet i The Report fra 1977. Han har også hevdet i en samtale med Binoche at dette har hendt ham selv, for så to minutter senere si at han løy. Den kan også være inspirert av filmen Voyage To Italy fra 1953, og det er den versjonen jeg faller ned på. Kanskje han føler at det er litt ubehagelig å innrømme.
Øyeblikket: Juliette Binoche er kanskje Europas fremste kvinnelige skuespiller, og her viser hun hvorfor. Hun har vært på badet, frisket opp sminken og kommer tilbake til restaurantbordet. Han er fremdeles rasende, låst i sin egen rettferdige harme og egoisme uten tid til virkelig å se henne. Selv når hun gjør ham oppmerksom på at hun har pyntet seg for ham, er han ikke raus nok til å berge kvelden. Hun blir dypt såret, hun har blottstilt seg for ham og blitt feid til siden. Så hensynsløs kan han være i sin egoisme, og vi ser hvor håpløst forholdet deres er. Han har kommet inn i denne tilstanden etter å ha blitt kritisert jevnlig, og klarer ikke å legge det bort akkurat når hun klarer det.
Lyd og bilde
Dette var et enormt bra bilde! Det er filmet med RED-kameraet og det er utrolig bra på detaljer, dybde og farger. Det blir så virkelighetstro, og viser bluray på sitt beste. Aspektet er 1.85 til en. Lyden er glassklar og i 5.1 DTS HD-master, men det er en dialogdrevet film uten trøkk i lyden så ikke forvent noe særlig aktivitet i bakhøytalere eller sub.
Ekstramateriale
The rarely seen 1977 Kiarostami film The Report, which deals with similar themes: Dene filmen ble laget i 1977, men negativene ble brent under 1979- revolusjonen i Teheran. Derfor er det en lite sett film, men Criterion har altså inkludert den i ekstramaterialet på denne utgivelsen. Det er jeg veldig glad for, for det er en meget god film. Den dreier om forholdet mellom mann og kone i det moderne Iran, og hun er misfornøyd med at han bruker så mye tid på jobben og sjelden er hjemme om kveldene. Slik sett er den beslektet med Certified Copy. Ellers satt jeg egentlig med en oppfatning om at denne minte meg mer om Et Brudd. Stemningen er ganske lik, filmingen og utseendet på filmen er slettes ikke ulik og til dels er temaet likt.
New interview with director Abbas Kiarostami: I dette intervjuet på 16 minutter bruker Kiarostami mye tid på å forklare hva han mener om kopien sammenlignet med originalen. Vi er ikke alle eksperter som kan forstå originalen. Derfor trenger vi kopiene. Han trekker det videre til forhold. Når vi er forelsket ser vi alt som originalen, har selv trukket et slør over øynene og blåser opp verdien. Så reduserer vi prisen. Vi har ikke råd til originalen og bør sette pris på kopien. Når vi vet alt om hverandre dør kjærligheten. Vi er forelsket siden vi ikke vet alt om hverandre. Han konkluderer med at kvinner og menn ikke kan forstå hverandre, men at dette ikke er håpløst, bare realistisk.
Let’s See “Copia conforme,” an Italian documentary on the making of Certified Copy, featuring interviews with Kiarostami and actors Juliette Binoche and William Shimell: Meget vellykket dokumentar fra innspillingen, med intervjuer med mange aktører. Den varer i 52 minutter og tar seg god tid. William Shimell kommer fra operabakgrunn og var usikker på om han ville klare å huske alle replikkene. Det gikk som vi ser meget bra. Binoche og Kiarostami var gode venner fra før, men var uenige om statuen på torget i filmen. Binoche mente at hennes karakter ikke kunne ha elsket denne statuen, med sin gammeldagse fremstilling av forholdet mellom kvinne og mann. Mannen står med enorme biceps foran kvinnen, mens hun lener ansiktet på skulderen hans. Han er den sterke, hun trenger beskyttelse. Binoche mener at det ikke er slik lenger, og synes statuen blir latterlig. Kvinne og mann skal stå ved siden av hverandre. Statuen blir ikke vist i filmen, men vi ser den her.
Trailer: Nei, nei, nei. Traileren fremstiller filmen som en romantisk komedie a la Tom Hanks og Meg Ryan. Her er det ingenting som forbereder oss på en dyptgående eksistensiell film om forhold. Slike trailere er bare egnet til å villede publikum. De som ser traileren og deretter filmen blir ikke fornøyd, og de som ikke gidder å se filmen pga traileren kunne godt ha likt den.
A booklet featuring an essay by film critic Godfrey Cheshire: Kjempegodt essay. Cheshire er ekspert på iransk film. Han diskuterer filmens innhold, Kiarostamis karriere og arbeidsforhold i Iran og ideen om kopi mot original. Interessant nok påpeker han at Certified Copy kan sees på som en kopi av Rosselinis Voyage To Italy. Dermed kan forsvaret av kopien i filmen ses som et kalkulert og morsomt forsvar for filmen i forhold til Voyage To Italy.
Tokyo Drifter (Criterion nr. 39)(Blu-ray)
Japan – 1966 – Seijun Suzuki (farger og svart-hvitt)
Form over innhold
Nivå 1 (uten spoilers)
En yakuza, Tetsu, vil bli lovlydig. Det skal vise seg å bli vanskelig da han stadig blir involvert i kamper mellom rivaliserende gjenger. Dette er standardhistorien Suzuki bruker for å kunne kaste alle hemninger over bord og lage en typisk Suzukifilm ala Branded To Kill.
Nivå 2 (med spoilers)
Suzuki blir aldri en favoritt hos meg. Jeg har mer sans for filmer som Gate of Flesh enn hans yakuzafilmer, som for meg blir en orgie i farger, kulhet og form over innhold. Jeg kjenner at det er vanskelig å engasjere meg i karakterene og historien. Historien ser ut til å spille andre eller tredjefiolin, og hvis Suzuki er uinteressert i historien er det vanskelig for publikum å bli særlig engasjert. Som han sier selv; ”jeg starter alltid arbeidet med en film ved å konsentrere meg om designet”.
Skjelettet i historien er den klassiske problemstillingen om en gangster som vil bli lovlydig. Det byr på problemer ved at fortiden innhenter ham og ryktet hans står i veien for hans nye liv. Dermed er det fritt frem for Suzuki å boltre seg i shoot-outs og kul musikk, strålende småabsurde sett og action, action, action. Samt å la helten bryte ut i sang midt i de heftigste partiene. Akkurat det er jo ganske originalt da.
Tetsu er ekstremt lojal mot sin yakuzaboss. Han ser på Kurata som sin far. Selv om han ville vært tjent med å bryte båndene til ham tidligere, skjer det ikke før Kurata sviker ham. De blir begge lurt i en handel som skal gjøre dem lovlydige, men Kurata får en sjanse til å beholde pengene. Den sjansen tar han, selv om det innebærer å få Tetsu drept. Lojalitet er viktig, men penger er enda viktigere.
Som nevnt starter Suzuki planleggingen av en film med å fokusere på stil og design. Det føles ikke overraskende. For meg fremstår Suzuki som en overfladisk filmskaper, som legger for stor vekt på overflaten(!). Han foretrakk å bygge billige sett, da han mente at publikum ikke la merke til dem eller bakgrunner generelt. De bare konstaterer om filmen er kjedelig eller interessant. Kanskje er det slik Suzuki selv tenkte? Men alle gjør ikke det.
Suzuki ville åpne filmen med noe litt annerledes, så han brukte en rull ødelagt svart-hvitt film. Den ekstremt høye kontrasten gir et meget spesielt utseende på sekvensen. Regiassistent Masami Kuzuu tolker det røde mot slutten av sekvensen som et frempek mot en blodstenket historie, men Suzuki imøtegår dette. Han mente ikke å ha flere lag i filmen. Han mente heller ikke å lage en surrealistisk film, men når den allikevel ble det så han på det som en suksess.
Tokyo Drifter er pop-art, estetisk eksperimentering og en regelbryting som minner om Godard. Som Breathless er det lite nytt i historien, men mye nytt i hvordan den fortelles, spesielt visuelt. Mange regissører har en forkjærlighet for Suzuki, blant annet Tarantino. Som film er den en lettvekter, men det var en film som ga Suzuki rom til å utfolde seg. Det gjorde han også i neste film, men så var det slutt. Han fikk sparken. Ingen av studiosjefene skjønte noe av dette, de klarte ikke å se det geniale i Suzuki. Ikke jeg heller.
Øyeblikket: I Suzukis filmer kan alt skje, og det var jeg klar over. Allikevel overrasker Suzuki meg med å la yakuzaen Tetsu plutselig bryte ut i sang, og den hardkokte gangsterfilmen beveger seg inn i musikalland. Han synger teksten til sangen på lydsporet, og film og musikk flettes dermed inn i hverandre.
Lyd og bilde
Denne nyutgivelsen på bluray er milevis bedre enn den tidligere DVDen. Som tilfellet var med Branded To Kill er det et skarpt bilde. Fargene er eksplosive som kun bluray kan beherske. Litt filmkorn gir god struktur til bildet. Bildet er i 2.35:1 og lyden er mono. Lyden er også meget god.
Ekstramateriale
Video piece featuring new interviews with director Seijun Suzuki and assistant director Masami Kuzuu: Dette klippet er på 12 minutter, og det er et godt innsyn i hvordan filmskaperne tenkte. Jeg trenger ikke være enig med Suzuki eller like filmene hans for å se at som ekstramateriale er dette bra saker. Suzuki er raus og deler sine ideer med oss, samt småhistorier og opplevelser på settet. De japanske studioene var veldig fokusert på filmstjerner. Først ble de hyret, så fant man en regissør etterpå. Han var ikke så viktig, men allikevel satt han med alt ansvaret for alle aspekter ved filmen. Han var også ansvarlig for å videreutvikle stjernen eller få ham til å bryte gjennom. Suzuki ble kritisert for ikke å ha klart det med Tetsuya Watari, som spiller Tetsu.
Interview with Suzuki from 1997: I dette intervjuet på 20 minutter bruker Suzuki to par briller på en gang! Det har jeg aldri sett før. Han gikk fra filmstudioet Shochiku til Nikkatsu siden de betalte tre ganger så mye. Senere ble han sparket og da saksøkte han dem. Etter det ble han svartelistet og utestengt fra japansk filmbransje i ti år. Suzuki forteller at han nesten aldri avviste manus. Det var bare å gjøre dem så morsomme som mulig, så underholdende som mulig. Studioet pøste ut to filmer i uken, og snittiden på filminnspillingene var 28 dager. De sprø settene til Suzuki hjalp skuespillerne til å forlate sitt virkelige jeg og gå helt inn i rollen. Det var ingenting der som kunne hemme dem eller holde dem tilbake i sin private personlighet.
Trailer: Smakebiten er på 2 minutter og 48 sekunder. Den preges av en voldsom og svulstig ordbruk. Egentlig ganske teit.
A booklet featuring an essay by film critic Howard Hampton: Et essay som tar seg tid til å snakke litt om Suzukis andre filmer også, i tillegg til å gå amok i adjektiv som beskriver Tokyo Drifter. Hampton er tydeligvis meget begeistret for filmen, og det er fint. Han har heller ingen illusjoner om at filmen er en dyptpløyende studie av noe som helst, men han verdsetter filmen høyt for sitt utseende og kule atmosfære. Det er en ærlig sak.
General Idi Amin Dada (Criterion nr. 153)(DVD)
Frankrike – 1974 – Barbet Scroeder (farger)
Ondskap bak sjarmen
Nivå 1 (uten spoilers)
Etter å ha lest de sprø telegrammene Idi Amin sendte til forskjellige statsledere i verden, ble regissør nysgjerrig på den brutale presidenten i Uganda. Han fikk lov til å lage en dokumentar om Idi Amin og det ble et selvportrett av en mann som virkelig utfolder seg på skjermen.
Nivå 2 (med spoilers)
Idi Amin var et kjent navn for oss som ble født på 70-tallet. Han var symbolet på ondskap og brutalitet. Det hjalp neppe at han var selverklært beundrer av Adolf Hitler og glødende antisemitt. Dette var pussig, siden hans militære trening ble gjennomført i Israel. Allikevel var det første han gjorde da han kom til makten å utvise alle israelere fra landet, sammen med asiatene som han hadde startet en økonomisk krig mot. De fikk 90 dager på seg til å forlate landet. Eiendelene ble for det meste igjen i landet. Idi Amin hadde visjoner om å ødelegge Israel og i filmen avholder han en militærøvelse hvor målet er å erobre Golanhøyden. Israel skal ødelegges ved å sende inn selvmordsbombere. I filmen refererer han til en beryktet bok som heter Zion De Vises Scroll som bevis på jødenes ondskap og planer om å ta over verden. Denne boken er en forfalskning som russisk etterretning produserte i 1901.
Den ugandiske presidenten er veldig ivrig på å vise frem militæret sitt, med parader og øvelser som involverer fly og tanks. Allikevel virker det ugandiske militærapparatet amatørmessig og dårlig trent. Scroeder filmer bare det han beskjed om, men det hele virker nok mot Amins hensikt. De er neppe klar for å starte en krig mot Israel. Det ser ikke ut til å rokke ved Idi Amins selvtillit, som stadig refererer til seg selv som en stor statsleder og fremhever sin intellektuelle overlegenhet. Han vil vinne enhver konflikt, siden han ”thinks in advance than them”. Engelsken hans er slettes ikke så verst ellers, men han sliter voldsomt med preposisjonene.
Dette er en utrolig fascinerende film som tåler mange gjensyn. Regissør Barbet Scroeder ser den selv jevnlig, siden han alltid finner den interessant. Idi Amin er en kompleks karakter som fremstår ytterst sjarmerende og til tider meget morsom. Allikevel stopper latteren litt opp når man tenker på de uhyrlige handlingene han utførte. Dette er ingen klovn som man lett kan tenke når man ser den selvskrytende og selvhevdende mannen presse seg til å være midtpunkt i absolutt alle sammenhenger. Han er for farlig og ond til det.
Det er nok av godbiter i Idi Amins selvskryt til å fylle en tykk bok. Han er en stor mann, tidligere rugbyspiller og tungvektsmester i boksing. Men utsagn som at man ikke bør takle ham siden man kan bli skadet er deilig arrogante og virkelighetsfjerne. I det hele tatt er hele mannen virkelighetsfjern. Ifølge ham er Ugandas økonomi super, det er et veldig rikt land. Dette sa han på et tidspunkt landet var i praksis bankerott. Det ugandiske forsvaret er fryktinngytende og topptrent. Hmmm. Israelerne hadde ingen problemer med å ta seg inn i landet og befri gisler midt på en flyplass i Entebbe. Tanzania slo tilbake mot ugandisk aggresjon ved å innvadere landet og få Amin til å stikke halen mellom bena og flykte til Libya.
Hans talegaver er uovertrufne ifølge ham selv. Og jeg skal ikke nekte for at det er meget underholdende og høre ham instruere regjeringen sin, men særlig veltalende er det neppe. Det høres ut som en legmann forelese om noe han kun har et overfladisk kjennskap til. Dette kommer enda tydeligere frem i foredraget han holder for landets leger. Her går han seg rimelig vill i metaforer selv om hovedbudskapet slik jeg tolker det er fornuftig nok. En annen ubetalelig scene er Amins forsøk på å overbevise Scroeder om at Uganda har en tipp-topp marine…Midt inne i Afrika? Da må det være for å seile på Lake Victoria i sør, da landet ikke har en kystlinje.
Idi Amin var ifølge ham selv ikke redd for å dø, siden han var synsk og visste akkurat når og hvordan han skulle dø. Kanskje hadde han rett, siden han ikke døde før i 2003 i Saudi-Arabia. Sluttscenen i filmen gir oss et annet inntrykk. På grunn av at lydsporet med fortellerstemmen har gått tapt da dette var en av scenene som ble kuttet bort, er det en lydløs sekvens. Vi ser nærbilde av ansiktet hans, og øynene flakker mens han hører på en noe fiendtlig innstilt forsamling. Til tider ser det ut som om det lyser frykt ut av øynene hans.
Noen av de beste scenene i filmen måtte Scroeder presse på for å få filmet. Det var tilfelle med regjeringsmøtet. Han følte det var naturlig å filme Amin i en slik situasjon og Amin ga etter. Her kommer den legendariske scenen hvor Amin hudfletter utenriksministeren som to uker senere blir funnet død i en elv.
Amin sendte agenter til London på premieren for å sende et resyme tilbake til Uganda om filmen. Han var misfornøyd med noen scener, og forlangte kutt. Scroeder nektet, men ga etter da Amin samlet 150 franske statsborgere i et hotell i Uganda. De fikk tildelt telefonnummeret til Scroeder og fortalt at de kunne ringe ham og be ham kutte i filmen. Når det var skjedd skulle de slippes fri. Scroeder fikk mange telefoner. Siden han fryktet for deres liv gikk han med på kuttene. Etter at Amin ble fjernet fra makten ble de satt inn igjen i filmen.
Øyeblikket: En meget symbolsk scene. Idi Amin skal kappsvømme til ære for kameraet, og noen ansatte blir stilt opp ved siden av ham på bassengkanten. Straks deltagerne stuper ut i vannet skjærer Idi Amin på skrå over i hovedkonkurrentens bane med kraftige svømmetak. Stakkaren blir slått i hodet og mister all fremdrift. Amin når først frem til den andre bassengkanten, smiler bredt til kameraet og utbasunerer: ”I won!”. Han omga seg 100% med ja-mennesker og alle vil av frykt la ham vinne og generelt finne seg i absolutt alt. De applauderer ham etter seieren.
Lyd og bilde
Bildet i 1.33:1 er absolutt godkjent. Et godt DVD-bilde, med enkelte svake partier i form av dårlig fokus og småskader. Slikt må man regne med i dokumentarer hvor man må gripe øyeblikket. Lyden er anstendig og klar nok.
Ekstramateriale
2001 video interview with Barbet Schroeder: Hver gang Barbet Scroeder lager en spillefilm jobber han mye med research. Noen ganger blir dette materialet til en dokumentarfilm. General Idi Amin Dada startet med at han leste de merkelige telegrammene Idi Amin sendte andre statsleder. Interessen ble vakt og han fikk lov til å lage en dokumentar om Idi Amin, eller et selvportrett som han kaller filmen. Amin skulle få velge hva som skulle filmes så lenge han var med i bildet. Scroeder påpeker at Amin har en uskyldighet ved seg, som dekker over ondskapen som finnes på innsiden. Som avslutning på dette meget gode intervjuet på 27 minutter, diskuterer han pengeinnsamlingene Amin iverksatte til England. Scroeder finner aldri ut om det var en ironisk handling eller oppriktig ment…
Transcription of Idi Amin’s requested cuts to the film: Amin forlangte og fikk kuttet bort scener som til sammen varte 2 minutter og 21 sekunder. Disse var: 1) Scenen hvor det utføres en offentlig henrettelse og fortellerstemmen beskriver hvordan tusenvis av mennesker har forsvunnet under Amins styre. På denne tiden var de mest beskjedne anslagene mellom 25000 og 80000 mennesker. Amin påsto de hadde gjemt seg i London. 2) Utenriksministeren som ble hardt kritisert i regjeringsmøte ble kuttet bort sammen med fortellerstemmen som fremstiller det som om Amin fikk ham henrettet. 3) Sekvensen med telegrammet Amin sendte Tanzanias president Julius Nyerere. Den var ment som en fornærmelse, men Amin ville i ettertid ikke fremstå slik. 4) Avslutningsscenen med fortellerstemmen som beskriver Amin som et resultat av kolonisering og et vrengbilde av oss selv. Amin så selv som en autentisk afrikansk nasjonalist. Lydsporet i denne scenen er tapt for alltid etter kuttet.
Essay av David Ehrenstein: Idi Amin var en stor beundrer av Hitler, og så på dokumentaren som sin Triumph of the Will. Han fikk sin militære trening i Israel, ble støttet av israelerne under kuppet, men vendte seg deretter mot dem og ville innvadere og ødelegge Israel. I 1976 frigjorde Israelere gislene som ble holdt fanget i Uganda etter en flykapring av PLO. Amin kom aldri ordentlig tilbake etter dette nederlaget. Et godt essay med vekt på det politiske.
Timeline of Uganda history: Jeg syntes det var fint å få litt bakgrunnskunnskap om Uganda før jeg så filmen, slik at det ble lettere å plassere fenomenet Idi Amin i Ugandas historie og kontekst. Her følger en kort oppsummering. Uganda ligger i det sentrale øst-Afrika. Sudan i nord, Kenya i øst, Kongo i vest, Tanzania og Rwanda i sør. De første europeere som besøkte Uganda var britiske oppdagelsesreisende i 1860.
- 1870: Engelske protestantiske og franske katolske misjonærer kommer til området.
- 1894: Britiske myndigheter erklærer Uganda som protektorat.
- 1900: Britene skal styre gjennom den bagandanske kongen.
- 1962: Uganda får sin uavhengighet. Milton Obote blir statsminister.
- 1964: Idi Amin blir leder av militæret. Han er tidligere tungvektsmester i boksing.
- 1971: Idi Amin gjennomfører et militærkupp mens Obote er utenlands. Israelere og asiater utvises fra landet. Mellom 300 000 og 500 000 ugandere blir myrdet i løpet av hans regjeringstid.
- 1976: PLOs flykaprere får lande i Uganda. Israelere aksjonerer og befrir gislene. Amin blir ydmyket.
- 1978: Uganda invaderer Tanzania.
- 1979: Tanzania slår tilbake. Amin flykter til Libya.
- 1980: Amin må forlate Libya. Han får asyl i Saudi-Arabia. Obote tilbake ved makten i Uganda.
- 1981: Tanzania ut av Uganda, som fører til geriljakrig. 200 000 ugandere blir flyktninger.
- 1986: NRA(National Resistance Army) tar Kampala. Yoweri Museveni blir president.
- 1999: Museveni vinner demokratisk presidentvalg. Gjenvalgt i 2001 for nye seks år.
