In the Mood for Love

In The Mood For Love (Criterion nr. 147)(Blu-ray)

Hong Kong -2000- Wong Kar-wai (farger)

En kvinne og en mann

Nivå 1 (uten spoilers)

Hong Kong 1962. En kvinne og en mann flytter inn i samme leilighetskompleks, med sine respektive ektefeller. De blir mye alene på hver sin kant og begynner å omgås. Da de finner ut at ektefellene deres er uttro med hverandre, finner de også trøst i hverandre.

Nivå 2 (med spoilers)

In the Mood For Love er poesi. Ikke form over innhold, men form og innhold. Noen av scenene er så vakre at du nesten ikke våger å puste. Så skyller den ubeskrivelig vakre musikken over deg i tillegg. Filmen oppleves som rød. Det er det inntrykket som har festet seg hver gang jeg tenker på filmen. Gult lys som flommer over alt det røde. Murvegger med knivskarpe detaljer, en kvinne og en mann som beveger seg i slow motion mens klassisk musikk utfyller opplevelsen. Hvem bryr seg om historien i disse øyeblikkene?

Su Liz-zhen jobber som sekretær på et kontor. Hennes mann er stadig på forretningsreise og kontakten mellom dem virker utilstrekkelig også når han er hjemme. Chow Mo-wan er journalist som mest av alt vil lage sin egen tegneserie. Hans ekteskap er også skadeskutt med liten kontakt ektefellene i mellom. Siden de nye naboene etter hvert finner ut at de blir bedratt, begynner de å se hverandre med nytt blikk. Samtidig har de ikke lyst til å oppføre seg likt deres uttro halvdeler, og det er duket for en film med tilbakeholdt erotikk og dempet flørting. Et streif med hånden i forbifarten, et inneforstått blikk, et lån av en bok og et håp om å møtes i gangen.

Allerede under innflyttingen får vi et frampek om hvordan disse menneskenes liv skal vikles inn i hverandre. De to familiene flytter inn samme dag, og det oppstår forvirring om hvor de forskjellige eiendelene skal. Su Liz-zhens ting havner ofte hos Chow Mo-wans kone, og motsatt. Dette temaet videreutvikles senere når begge mennene har fått likt slips av Chows kone, og begge konene har like vesker. Det er da de forsmådde ektefellene møtes og innser sannheten.

For å bearbeide situasjonen starter de to et rollespill hvor de rekonstruerer det første møtet mellom de utro. Senere skal de øve på konfrontasjonen de en gang må ta med sin ektefelle. Men for hver gang blir følelsene mellom dem sterkere, og det blir vanskelig å undertrykke det de føler. Gudene skal vite at de prøver. Wong Kar-wai leker litt med oss i disse settingene. Vi ser for eksempel at Chow innrømmer at han er forelsket i Su Liz-zhen og de blir enige om ikke å møtes mer. Så forstår vi at dette også var et rollespill.

Neste kapittel foregår i Singapore i 1963. Chow bor der, og Su Liz-zhen er perifer i historien, men det kan se ut som om hun til tider er inne i leiligheten hans. Jeg har litt problemer med å gripe akkurat hva som foregår her. Kanskje har hun sporet ham opp, men ikke vil gi seg til kjenne. Eller det er en slags drømmesekvens Chow har i Singapore.

I 1966 er Chow tilbake i Hong Kong og besøker leiligheten de bodde i før. Nå har Su Liz-zhen fått et barn og bor i samme leilighet. Chow virker fornøyd med å slå det fast, han forfølger ikke situasjonen ytterligere men ender i stedet opp med å besøke et buddistisk tempel hvor han kan hviske sin hemmelighet inn i et hull i muren og tette det igjen med jord, som ordtaket sier. Tempelet er antagelig Angkor i Kambodsja.

In the Mood For Love er en film som skal føles mer enn sees med bare det blotte øye. Det er en film om lengsel, kjærlighet og undertrykt begjær. Normer og selvdisiplin står i veien for den store kjærligheten, og lader filmen med erotisk lengsel så sterk at den truer med å sprenge skjermen. Det hele ender uforløst, noe som gjør filmopplevelsen enda sterkere for meg og mange med meg.

Øyeblikket: Hvordan kan to mennesker som passerer hverandre i en bakgate kvalifisere for Øyeblikket? La Wong Kar-wai regissere det, legg på nydelig musikk og vis det i slow motion så forstår man det. Det er vakkert, hjerteskjærende og en nytelse visuelt. Til og med murveggene dirrer og unner de elskende hverandre.

Lyd og bilde

Referansekvalitet. Punktum. Lyden er i 5.1 surround DTS HD og bildet er i 1.66:1.

Ekstramateriale

@ “In the Mood for Love,” director Wong Kar-wai’s documentary on the making of the film: Dokumentar på 51 minutter om innspillingen som godt kunne ha vært redigert ned til ti minutter. Små intervjuer, klipp fra innspillingen osv. Ikke så veldig engasjerende. Won Kar-wai beskriver filmen som et annet kapittel i forhold til Days of being Wild, i stedet for en direkte oppfølger. Han hjelper skuespillerne lite, de skal finne karakteren sin selv. De to menneskene i filmen deler en hemmelighet som trenger tid til å gro.

Deleted scenes, with commentary by Wong: Fire lange scener på rundt 8 minutter hver. Wong Kar-wai kommenterer på kinesisk og tekstes på engelsk. En scene viser hvordan de elskende forsøker å ha sex men ikke klarer å gjennomføre det. Jeg forstår hvorfor disse scenene ble klippet bort, siden de nøster opp for mye og viser for tydelig veien videre.

Hua yang de nian hua (2000), a short film by Wong: En liten collage på to minutter som ikke er så veldig interessant.

Archival interview with Wong and a “cinema lesson” given by the director at the 2001 Cannes Film Festival: In the Mood for Love og 2046 ble spilt inn samtidig. Det var vanskelig å få prosjektet i havn på grunn av finanskrisen i Asia. Han snakker om film generelt og mener at det asiatiske nivået har blitt bedre, men uten mestere som Ozu og Kurosawa. In the Mood for Love minner ham selv om Antonioni og Bresson til tider.

Toronto International Film Festival press conference from 2000, with stars Maggie Cheung Man-yuk and Tony Leung Chiu-wai: En litt merkelig seanse i 43 minutter, med en livlig Maggie Cheung og en tilbakeholden og litt utilpass Tony Leung. De fikk vite lite om historien under innspillingen, kun at det handlet om forbudt kjærlighet med forspilte sjanser. Grunnen til at vi aldri får se ektefellene var at fokus kunne bli tatt bort fra de elskende. De mener begge at Kar-wai liker tilbakeholdte følelser og ikke er glad det mer direkte. Ganske underholdende materiale.

Two new interviews with critic Tony Rayns, one about the film and the other about the soundtrack, featuring musical cues, on the Blu-ray edition: Tony Raynes kaster frem ideen om at Su Zehn-li i filmen kan være en kvinne fra Wong Kar-wais liv. Filmen dreier seg om tapt kjærlighet. Den rekonstruer en epoke, et nabolag, miljøer og en periode fra hans eget liv. Han har en tendens til å idealisere perioden. Filmen har fått en universell appell allikevel. Filmen ble filmet to ganger, i Hong Kong og Bangkok, siden China Town i Bangkok var mer riktig for Wong Kar-wai enn Hong Kong. Derfor tok filmen 15 måneder å spille inn, og fotografen orket en runde til i Bangkok. Han ble byttet ut, men det kan ikke sees på det ferdige resultatet. Wong Kar-wai måtte involvere seg mer i filmingen i andre del og derfor blir resultatet harmonisk. Han er inspirert av Bresson i det å vise detaljer som viser hva som skjer i større trekk. Han droppet håndholdt kamera og hadde mer fokus på design og detaljer. Raynes snakker om innspillingen i 24 minutter før han går over til å snakke om lyden til filmen i åtte minutter. Et eget musikktema beskriver nesten-forholdet, på nippet til den store kjærligheten. Kar-wai ville ha en slutt som en excorsisme, med celloer. Han spilte musikken for skuespillerne før innspillingen, for at de skulle finne rytmen i scenen.

Trailers and TV spots: Seks deler, en trailer og en TV spot fra Frankrike, Hong Kong og USA. De to første landene har fine presentasjoner, den amerikanske skjemmes av en standardisert og overflatisk voice-over.

Plus: A booklet featuring the Liu Yi-chang story that provided thematic inspiration for the film, an essay by film critic Li Cheuk-to, and a director’s statement (DVD edition); a booklet featuring an essay by novelist and film critic Steve Erickson and the Liu Yi-chang story that provided thematic inspiration for the film (Blu-ray edition): Novellen som filmen er bygget på er mer en inspirasjon for filmen. Det er lite i novellen som er til stede i filmen. Egentlig føltes hele novellen fremmed. Essayet til Steve Ericson er derimot av høy standard. Han setter In the Mood for Love, Days of being Wild og 2046 sammen som en trilogi, noe som gir mening. Her bryter han litt med Kar-wais visjon, men det må være lov.

Children of Paradise

Children of Paradise (Criterion nr. 141)(Blu-ray)

Frankrike – 1945 – Marcel Carné (svart-hvitt)

Balkongens barn

Nivå 1 (uten spoilers)

Boulevard of Crime er teaterstrøket i Paris. Her syder det av liv og opptredener. Pantomimekunstneren Baptiste har forestillinger langs gaten, og det er her han møter Garance som han blir forelsket i. Men han er ikke den eneste. Tre andre menn blir også forelsket i henne, og Children of Paradise handler om hennes forhold til dem alle.

Nivå 2 (med spoilers)

Tre menn elsker Garance. Frederick, Baptiste og greven. Det er mulig Lacenaire også elsker henne, men ting tyder på at han er homofil og har andre motiver for sin besettelse med henne. Han er også en dandy på siden av samfunnet. Lacenaire står over vanlig moral på grunn av sin høye intelligens, ifølge ham selv.

Et kort riss av handlingen. Baptiste møter Garance og faller fullstendig for henne. Hans kjæreste Nathalie havner fullstendig i skyggen. Baptiste kan ikke lyve og Nathalie skjønner at hun står foran en stor utfordring. Garance har et ukomplisert forhold til kjærlighet, men Baptiste har urealistiske forventninger til den store kjærligheten. Kjærlighet er så enkelt, sier Garance oppe på rommet hans. For Baptiste er det komplisert, flykter fra henne og dette driver Garance i armene på levemannen og kvinnebedåreren Frederick. Men Frederick er ikke ute etter varige forhold, så forholdet deres blir overfladisk. Baptiste er dypt såret og sjalu.

Frederic snakker svulstig om kunst og kultur og hva han har i hjertet sitt som han vil formidle. Baptiste på sin side er mest opptatt av publikums hjerter. Det er fullt av artister i filmen. Den blinde tiggeren er ikke virkelig blind, men spiller en rolle. Jericho har for vane å ramse opp alle sine alias hver gang han ankommer et sted. Han spiller forskjellige roller, han kan være mange ting. Skuespilleren som opprinnelig spilte Jericho var en kollaboratør, og flyktet til Tyskland mot slutten av krigen. Han ble dømt til døden in absentia av motstandsbevegelsens tribunal. Alle scenene hans måtte spilles inn på nytt, heldigvis av en så talentfull skuespiller som Marcel Herrand.

Nok en mann melder seg på i kampen om Garance. Grev Montray tilbyr henne et kjølig men trygt forhold, mer en forretningsavtale enn ekte kjærlighet. Hun avviser ham ganske så skarpt, men godtar hans visittkort. Dette kortet får henne ut av knipen med politiet senere, men bruken av det har samtidig knyttet henne til greven i et kjærlighetsløst forhold.

Seks år passerer før del to av Children of Paradise fortsetter. Frederick har blitt den store skuespilleren han alltid visste han skulle bli. Baptiste har like stor profesjonell suksess, han har fått barn med Nathalie og innfunnet seg med sin livssituasjon. Garance har lagt til seg overklassens manerer og språk, men er ikke lykkelig. Frederick innser at han for første gang er forelsket og sjalu. Han gjør kur til Garance, men fånyttes. Garance innbyr til nok et forhold med Baptiste, men Nathalie kjemper med alle midler for sin familie. Allikevel er Baptiste igjen forført og ofrer uten særlige kvaler familielivet sitt for en sjanse med sitt livs kjærlighet. Lacenaire avslører deres forhold for greven og fortsetter korstoget sitt med å drepe sin dødsfiende greven i det tyrkiske badet. Baptiste mister Garance for andre gang i sluttscenen.

I begynnelsen blir Garance vist frem som Sannheten. Da er hun naken i badestampen. Hun er bekymringløs og i kontakt med den hun virkelig er. Senere i filmen er det en utvikling mot en mer tildekket, les falsk, Garance. I forholdet till greven er hun lengst unna sitt egentlige og lykkeligere jeg, og også mest tildekket med ansiktssjal og et fremmedgjort språk. Hun innrømmer at hun savner tiden sammen med Lacenaire, som jo faktisk er en morder og en tyv. Når vi reflekterer over dette at hun forbindes med sannhet, er det kanskje naturlig at Baptiste bare kan snakke sant om sine følelser for Garance.

Lite brukt, men dog. Paradiset er et uttrykk som brukes om teaterbalkongen i det franske teaterspråket. I filmen er dette uttrykket oversatt med ’gods’. Så Children of Paradise skulle da bety barn av teaterbalkongen, altså skuespillere. Marcel Carnés mesterverk er en film om skuespillere, både på scenen og bak scenen, i familieliv og på gaten. Historien er ispedd elementer fra Shakespeares Othello og Hamlet, førstnevnte stykke får en fremtredende rolle mot slutten av filmen.

Children of Paradise er en av de store, store klassikerne i fransk film, ofte nevnt i samme åndedrag som Rules of the Game av Renoir og L’Atalante av Vigo. Det er en rik og episk film, som kan virke litt kaotisk i begynnelsen før vi blir kjent med aktørene og filmen strammer grepet. Mona Lisa-smilet til Arletty er mystisk og ubestemmelig. Hun er så enormt til stede i bildet! Frederick, Jericho og Baptiste spilles av skuespillere som er som skapt for rollene og som du neppe vil se maken til. At man får fire rolletolkninger av dette kaliberet i samme film er magisk. Nathalie, grev Montray og Lacenaire står heller ikke langt tilbake for det nevnte firkløveret. Legg merke til Baptistes moon walk mange tiår før Michael Jackson lanserte sin. Vi kan også legge merke til at alle politimenn fremstilles negativt i filmen, noe som kan leses som en kommentar til daværende tyske okkupasjon. Ellers bør vi være forsiktige med å lese for mye samtidskommentarer inn i filmen, ifølge filmskaperne.

Et av grepene jeg liker i Children of Paradise er den evige vekslingen mellom personligheter, virkelighet og teater, som speiler hverandre innen samme karakter eller to forskjellige karakterer. Noen ganger speiler del to av filmen del en. Andre ganger speiler et teaterstykke noen av menneskene i det virkelige livet utenfor teateret, samtidig som rollene bak der igjen speiler det virkelige forholdet mellom skuespillerne. Forvirret? Legg til det faktum at rollene er inspirert av historiske personer, så er forvirringen skrudd til enda et hakk. Et godt eksempel på dette er teaterstykket hvor Baptiste dreper Rag Man. Her er det mye å ta tak i. Det er også noe av hemmeligheten bak det faktum at Children of Paradise år etter år er med på topplister over tidenes beste filmer og fremdeles vises på kinoer i Paris.

På kommentatorsporet spekuleres det i hvilken fryktelig handling Lacenaire utførte på greven da han drepte ham i det tyrkiske badet. Avriel blir voldsomt sjokkert og drapet tar lang tid, hevdes det. Han må ha vansiret greven på en eller annen måte. Jeg er ikke enig i dette. For det første er Avriel egentlig en følsom sjel, som selvfølgelig blir sjokkert over et drap. For det andre bruker ikke Lacenaire spesielt lang tid på drapet. Så pass tid må et godt knivdrap ta…

Øyeblikket: Baptiste Debarau forteller politimannen om hva som foregikk når lommeuret ble stjålet av Lacenaire i mengden. Baptiste bruker ingen ord, men budskapet kunne ikke vært tydeligere. Garance blir sluppet fri. En helt fantastisk pantomime.

Lyd og bilde

Bildet er, om man tar alderen i betraktning, superdupert. Det har ikke den samme skarpheten som Les Visiteurs du Soir, men er allikevel et deilig bilde. Noen scener er matte, deler av bildet er ute av fokus, men hoveddelen av filmen er flott. Lyden er jeg også godt fornøyd med.

Ekstramateriale

Audio commentaries by film scholars Brian Stonehill and Charles Affron: Stonehill kommenterer første del, mens Affron tar for seg andre del av denne lange filmen. Stonehill gjør en bra jobb, men leser litt for tydelig fra et manus, noe som gjør det hele litt stivt. Samtidig kan man ikke klandre ham, for han klarer å holde det gående uavbrutt. Affron er litt mer løs og ledig, som kler filmen godt. Han har også et vell av informasjon å komme med.

Video introduction by director Terry Gilliam: Jeg gleder meg alltid til å høre Gilliams introduksjoner, siden han er uredd og entusiastisk. Så også her, i en fem minutter lang intro. Han mener at filmen handler mye om smil. Uskyldige smil, slue smil og sørgmodige smil. Alle snakker så vakkert. Slike filmer som er en blanding av poesi og stort budsjett lages ikke lenger. Første del er hektisk, andre del er langsom og statisk. Filmen ender i det mørke. Han påpeker at hans egne filmer Time Bandists og Baron von Munchausen er inspirert av Children of Paradise.

Restoration demonstration: Children of Paradise har vært i skikkelig elendig stand, noe som heftets siste side bærer bud om. Criterion har for første gang satt av en hel side til å beskrive hvordan de og Pathe har arbeidet for å rette opp kvaliteten på lyd og bilde. I denne demonstrasjonen får vi se før og nå klipp, elegant utført ved at det nye bildet kommer vaskende inn over det gamle. Det er himmelvid forskjell, og et arbeid jeg setter umåtelig stor pris på. Vi ser nå filmen i ypperste stand. Riper, flekker og noen voldsomme skader er fikset opp. Demonstrasjonen varer i fire minutter.

U.S. trailer: Dette er en ganske god trailer på tre minutter. New York Times beskriver filmen som motstykket til Gone with The Wind.

Once Upon a Time: “Children of Paradise,” a 2009 documentary on the making of the film: Arletty, som spiller Garance, hadde et forhold til en høytstående tysk offiser i Luftwaffe under okkupasjonen og ble satt i husarrest etter krigen. Hun ble fradømt retten til å spille i film i tre år og unngikk så vidt å bli barbert på hodet. Dette var som kjent noe som ”tyskertøser” ble utsatt for i alle de okkuperte landene etter krigen. Det var også vanlig i Norge. Ofte fikk de også et hakekors tegnet i pannen, og ble utvist til Tyskland. Vichyregimet i Frankrike forbød alle filmer eldre enn fire år og slik sett var de strengere enn tyskerne. Denne dokumentaren på 51 minutter er også god, men en del opplysninger overlapper med annet ekstramateriale.

New visual essay on the design of Children of Paradise by film writer Paul Ryan: Denne dokumentaren på 22 minutter tar for seg utseendet i Children of Paradise, kostymene og set design. Myten om at Carné bare koordinerte andres talent tilbakevises. Han hadde et skarpt øye for stil og hadde utsøkte kvaliteter rent teknisk.

The Birth of “Children of Paradise,” a 1967 Rob Houwer Film documentary featuring interviews with director Marcel Carné; actors Arletty, Jean-Louis Barrault, and Pierre Brasseur; production designer Alexandre Trauner; and others: I tillegg til de aktørene nevnt her i ingressen, bidrar også Agnes Varda, Francois Truffaut, Bernard Tavernier og Louis Malle. Dette gjør at dokumentaren på litt over en time blir vel verdt å se. Den er tysk, noe som er interessant med tanke på hvor mye av den som handler om livet under nettopp tysk okkupasjon i Frankrike. Filmskaperne satt i 1944 på et rom i et hus i skjul for omverdenen, men huseieren var motstandsmann og ble skutt av tyskerne. Filmen var på et tidspunkt på to timer og ti minutter, men var voldsomt forvirrende. De saksøkte Pathe og vant frem. Senere ble filmen på tre timer og ti minutter, vist som to separate filmer rett etter hverandre. Slik kunne studioet ta betalt for to filmer.

A booklet featuring an essay by film scholar Dudley Andrew and excerpts from a 1990 interview with Carné: Dudley Andrew har skrevet et langt essay som bare blir bedre utover i teksten. Han begrenser seg tematisk til Children of Paradise, noe som jeg liker godt. Flere ganger fokuserer han på virkelig interessante opplysninger og vinklinger hva tolkning av filmen angår. Konflikten mellom Baptiste og Frederick kan sees som overgangen fra stumfilm til talefilm, stumfilmen mister publikum til den nye filmen som er urban og moderne. Dette støttes av opplysninger i Turks biografi om Carné som sier at den opprinnelige ideen til filmen kom via Chaplins The Great Dictator, filmhistoriens største pantomimekunstner i sin første talefilm. Heftets andre del er et intervju med Carné, hvor det mest oppsiktsvekkende er hans knallharde oppgjør med den franske nybølgen. Truffaut og Godard får passet sitt påskrevet, de gjør ingenting spennende og filmene deres er rimelig verdiløse. Dette må sees i sammenheng med at fransk nybølge distanserte seg kraftig fra klassisk fransk film. Truffaut blir halvveis tilgitt etter å ha uttalt offentlig at han gjerne skulle ha byttet sine 23 filmer mot å kunne ha laget Children of Paradise. Et saftig og verdifullt intervju.

Les Visiteurs du Soir

Les Visiteurs du Soir (Criterion nr. 626)(Blu-ray)

Frankrike – 1942 – Marcel Carné (svart-hvitt)

De utsendte

Nivå 1 (uten spoilers)

Året er 1485 i Frankrike. To trubadurer ankommer et slott hvor et bryllup er i emning og ber om å få spille på banketten. Men de to er ikke virkelig musikere, men noe mye mer illevarslende.

Nivå 2 (med spoilers)

På engelsk er filmens tittel oversatt til The Devil’s Envoys, som betyr noe sånn som Djevelens agenter/representanter/budbringere. De er våre to ryttere som ankommer slottet kledd som to menn, selv om de er kvinne og mann. Djevelen har sendt dem for å bringe ulykke til menneskene. Det er et bryllup på gang i slottet, baronens datter Anne skal gifte seg med Renaud. Djevelens representanter heter Gilles og Dominique. Vi ser tidlig at de innehar overnaturlige evner da Gilles bringer den drepte bjørnen tilbake til livet på utsiden av slottet.

Den neste gangen de demonstrerer disse evnene er under dansen på banketten. De stopper tiden og griper hver sin vordende ektefelle, Dominique tar med seg Renaud med ut i hagen, mens Gilles oppvarter Anne. Amors piler har truffet dem og kimen til splid er etablert. De forlovede er nå forelsket i to personer hver og ganske så forvirret. Samtidig har Djevelens representanter latt dem se hverandre i kontakt med andre, og sjalusien blomstrer. Spesielt Renaud er aggressiv i sin sjalusi. Han er et brutalt menneske som liker å gå på jakt og han har også liten medfølelse med andre mennesker. Anne er sensitiv, og klarer ikke å le av de misdannede kortvokste som skal være underholdningen på banketten. Når dansen settes i gang igjen, er forholdet mellom de forlovede forandret for alltid. De er mistenksomme overfor hverandre.

I hagen demonstrerer Gilles for tredje gang sine spesielle evner da han gjør den stygge tjenestepiken vakker for Anne. Gilles har falt for Anne, og er i ferd med å mislykkes i sitt oppdrag for Djevelen. Dominique og Gilles har et oppgjør på kammerset om hva de egentlig vil gjøre, og vi forstår at de har hatt en fortid sammen. Dominique har alle intensjoner om å følge Djevelens direktiver og gir seg ut på en nattlig vandring for ytterligere å komplisere forholdet mellom menneskene. Nå legger hun seg etter baron Hugues, og det tar ikke lang tid før han er håpløst forelsket i henne. Hun minner ham om hans avdøde kone, som han fremdeles elsker. Dermed har Dominique skapt splid mellom Renaud og baronen, som før hadde nærmest et far/sønn forhold.

De kortvokste, som vandrer rundt med hetter over ansiktet for å skjule misdannelsene sine, er godt informert om oppdraget til representantene. De synger og leder dem inn på riktig spor. Gilles er vaklende i sin kjærlighet til Anne. Han elsker henne, så elsker han Dominique, før han endelig erklærer sin kjærlighet til Anne igjen. Og nå varer den livet ut.

Dermed må Djevelen ankomme slottet for å rydde opp i kaoset. Han ankommer slik det sømmer seg for en djevel, i lyn og torden om natten. Trær brenner. Han sjarmerer baronen, men gjør gjestene på banketten usikre. Han kaster ikke bort noe tid på å iverksette sitt renkespill. Han kan være to steder samtidig. Ved hjelp av sin giftige tunge akselererer han konflikten mellom baronen og Renaud. De er på nippet til å angripe hverandre over Dominique, men avtaler heller en duell til døden dagen etterpå. Dette synes Djevelen er aldeles strålende, og lover Anne at han skal våke over hennes far. Djevelen har selv fått et godt øye til Anne. Han har en sterk utfordrer i Gilles, som han aldri skal klare å overvinne i kampen om Annes kjærlighet. Han forsøker til og med å ankomme Annes soverom i Gilles skikkelse. Men Anne avslører ham straks og han må ty til andre knep. Gilles er kastet i fangehullet og der kan Djevelen nå ham med sitt intrikate spill. Allikevel taper han til slutt. Anne og Gilles får hverandre, selv om Djevelen til straff gjør dem om til statuer. Selv i den tilstanden slår hjertene deres videre, og Djevelen gir opp.

Under okkupasjonen i Frankrike var det en vanskelig balansegang filmregissører måtte gå. Goebbels Continental Films styrte det meste, og det var mulig å bli dømt til døden for ytringer på film. Sensuren var knallhard. I slike tider lette publikum begjærlig etter skjulte budskap i filmene, og fant dem også der hvor de strengt tatt ikke fantes. Så også i Les Visiteurs Du Soir. Djevelen ble tolket til å være Adolf Hitler selv, og det bankende hjertet i statuen var et symbol på Frankrike. Carné selv har avvist slike tolkninger, men mente at det var flott at filmen hans kunne gi slikt håp til franskmenn.

I vanskelige tider har kinopublikum alltid vendt seg mot de fantastiske filmene. Slik var det under okkupasjonen i Frankrike, i Hollywood under depresjonen og i Sovjet på 1960-tallet. Goebbels mente at det var en ønsket utvikling, da han fryktet den poetiske realismen som blomstret på 30-tallet i Frankrike. Slike filmer var krassere i sin samfunnsbetraktning. Regissører som Duvivier, Renoir, Carné, Gremilon og Feyder hadde sin storhetstid da og måtte omstille seg nå. Henri-Georges Clouzot klarte det kunststykke å provosere både fascister, kommunister og kirken med sin Le Corbeau. Men det skulle vise seg at de fantastiske filmene skulle skape enda mer patriotisme blank den jevne franskmann, stikk i strid med Goebbels intensjoner.

Under okkupasjonen ble det kun vist italienske, franske og tyske filmer i Frankrike. Carné signerte Alfred Grevons berømte kontrakt, mest fordi han mente at det å ikke lage film i denne tiden var feigt. Selv var han kommunist og antifascist.

Regissøren fikk hakeslipp da han så slottet som ble bygd til innspillingen. De var nedslitt og mosegrodd. Høres jo flott ut, men de hadde glemt at slottet ville være nytt i middelalderen. Carné fikk dem til å bygge det på nytt. Dette tok tid, og han måtte få plassert kunstige blomster overalt for å kunne fortsette innspillingen av scenene. Det var blitt høst og blomstene hadde visnet i mellomtiden.

Carné fikk ikke velge alle skuespillerne sine. Noen var under kontrakt med studioet og var billige å bruke. Den årvåkne publikummer kunne legge merke til Simone Signoret og Alain Resnais blant gjestene på banketten. Les Visiteurs du Soir ble den mest innbringende suksessen i hele okkupasjonstiden. Djevelen spilles av Jules Berry, som hadde tatt på seg tre filmer samtidig. Han arbeidet med en om morgenen, en midt på dagen og den siste om kvelden. Han kunne sjelden replikkene sine, og var håpløs å jobbe med. Men prestasjonen hans i filmen kan ingen ha noe å utsette på. Han er en skikkelig djevel.

Det er Children of Paradise som regnes som Marcel Carnés hovedverk. Allikevel setter han selv Les Visiteurs du Soir høyest. For meg blir det litt merkelig, siden Children of Paradise er slikt et mesterverk. Det er mulig at det har med den vanskelige innspillingen å gjøre, eller at han rodde i land en så stor og dyr produksjon. Uansett var det både en kritiker- og publikumssuksess. Også Andre Bazin var full av lovord for filmen. Under visningene på denne tiden ble det vist en filmavis med sterkt propagandainnhold før hovedfilmen. I mørket slo franskmennene seg løs og buet mot den tyske krigsmaskinen. Ved senere visninger valgte tyskerne å ha lyset på, men det hjalp lite. Så det endte med at politiet var til stede under visningene.

Et pussig poeng: Mange av de som så filmen i svart-hvitt kunne i ettertid ha sverget på at filmen var i farger. Da teknologien som muliggjorde fargelegging i ettertid kom i senere år, spurte studioet Carné om de fikk lov til å gjøre det. Hans svar var bare: ”Hvorfor det? Alle tror jo den er i farger allikevel.”

Øyeblikket: Djevelen begynner plutselig å le under banketten, og etter litt nøling ler alle med ham. Så stopper han brått. Han hudfletter dem for deres uvettige latter og mener ingen av dem vet hvorfor de ler. De ler fordi han ler. Scenen er illevarslende og ladet av uhygge. Det hviler en usikkerhet over hele situasjonen, som både vi og gjestene på banketten kan føle. Hva vil Djevelen gjøre nå? Han har grepet dem i tankeløs oppførsel og avkledd deres overflatiske holdninger. De er skamfulle og bekymret. Her demonstrerer han sin makt.

Lyd og bilde

Fantastisk godt bluraybilde! Noen scener kan være litt matte, men i all hovedsaklighet er det et imponerende bilde i denne filmen fra 1942. Lynskarpt med god detaljrikdom, spesielt i scener med dagslys. Det er en fryd å legge merke til små utskjæringer og hver rynke i kjolene. Bildet er i 1.33:1 og lyden er som ventet i mono. Det er ingenting å utsette på lyden heller.

Ekstramateriale

L’aventure des “Visiteurs du soir,” a 2009 documentary on the making of the film: En helt grei dokumentar, men heller ikke mer. Den klarer ikke helt å fenge meg, byr ikke på de helt store opplysningene og er litt statisk. Alt i alt er det ikke en veldig god utgave dette hva ekstramateriale angår.

Trailer: En dramatisk trailer, badet i sentimentalitet og melodramatiske situasjoner. Allikevel kler den filmens stil. Her får vi en god anelse om hva filmen vil servere oss.

A booklet featuring an essay by film critic Michael Atkinson: Et middels godt essay som begynner godt, før det mister min interesse utover i teksten. Den kunne med fordel ha konsentrert seg mer om denne filmen.

Bob le Flambeur

Bob Le Fambeur (Criterion nr. 150)(DVD)

Frankrike – 1956 – Jean-Pierre Melville (svart-hvitt)

Det siste kuppet

Nivå 1 (uten spoilers)

Bob le Flambeur er en tidligere kriminell og uforbederlig gambler. Han har vært lovlydig i 20 år, men blir nå fristet av muligheten til å rane et kasino som et siste kupp. Dette er en av de beste ”heist”-filmene der ute, i tradisjonen til Rififi.

Nivå 2 (med spoilers)

Bob er en av de siste gentlemen i forbryterverdenen. Som han sier, er de fleste nå bare svin. Han ble tatt for å rane en bank for lenge siden og har sittet inne for det. De siste 20 årene har han holdt sin sti ren, og blitt god venn med politimannen Ledru, som han reddet livet til. Men Bob er en gambler, eller slik jeg skjønner det hakket over, en flambeur. Han kan forsvinne helt inn i et spill, miste følelsen av tid og rom, og det er dette som skjer ransdagen. Denne gangen har han flaks og vinner den ene store potten etter den andre. Tiden løper fra ham, og ranet er i gang innen han kommer seg i posisjon. Ironisk nok ville han neppe ha fullført planen om han hadde vunnet pengene en dag tidligere.

Bob spiller litt hver dag på kafeene, sammen med mer lyssky spillere. De tilbringer nesten hver kveld sammen, men er ikke venner. Det er mer latskap som får dem til å spille kort hver dag. Melville har ingen tro på vennskap mellom menn og hvert fall ikke mellom kriminelle. Det skal vise seg i måten de presser hverandre på i forberedelsene til kuppet. Alle forsøker å få mest mulig av potten og setter sin andel i relasjon til viktigheten av handlingen de skal utføre, ikke arbeidet eller risken.

Bob er mesterhjernen bak en plan som faktisk har gode muligheter til å lykkes. Planen faller sammen på grunn av løsmunnede kompanjonger som ikke klarer å holde tett overfor kjærester. Litt press fra jentene og et behov for å vise seg, er nok til at planen lekker. Paulos lekkasje til Annie blir lekket videre til hennes elsker Marc, som desperat trenger et godt tips til politiet for å berge seg selv. Slik kommer Ledru på sporet av Bob.

For de som likte Dassins Rififi, vil Bob le Flambeur være et sikkert stikk. En realistisk skildring av et fremmed miljø for oss (håper jeg,) og nitidig vekt på detaljene er filmens styrke. Samtidig tegnes karakterene så godt opp for oss. Melville er en mester i effektiv karakterskildring, slik at jeg føler at jeg vet hva som driver Bob, Ledru, Paulo og Annie. Bob er som sagt en flambeur, en uhelbredelig gambler. Han kan ikke si nei til et risikospill og han har sin egen spillemaskin hjemme. Han må putte på en mynt hver gang han kommer hjem som et rituale. Ritualer er ikke ukjent blant spillere, og han bærer en likesidet mynt i lommen. Slik kan han alltid få bekreftelse fra skjebnen når han allikevel har bestemt seg for hva han skal gjøre.

Jeg er ikke imponert over Daniel Cauchy som spiller Paulo. Han gjør en grei jobb, men jeg har ikke vanskeligheter med å se for meg andre skuespillere som kunne gjort det bedre. Han blir litt pregløs, og klarer ikke å heve skuespillet til de store høydene. Melville knyttet seg tett til yndlingsskuespillere i perioder. Etter Cauchy ble det Belmondo, og Delon etter det. Han ringte dem om kvelden, tok dem ut på middag og lignende, men det var aldri noe seksuelt involvert. Melville var glad i damer tross sitt misogyniske rykte. Det skulle bli færre og færre kvinnelige roller i filmene hans og når det var kvinner med, var de todimensjonale og uinteressante.

Ledru og Bob har fått et helt spesielt forhold etter at Bob reddet livet Ledrus liv. Som årene har gått, har de fått gjensidig respekt for hverandre. Man kan kalle det et skjørt vennskap. Samtidig står de godt plantet på hver sin side av samfunnet. Vi vet at Michael Manns Heat bygget en del på Rififi, og det er ikke så søkt å tenke seg at forholdet mellom De Niros og Pacinos karakterer i Heat godt kan være bygget på forholdet mellom Bob og Ledru. Michael Mann liker tydeligvis gamle franske krimthrillere. Også Spielberg og Harrison Ford har snakket varmt om filmen i USA.

Roger Duchesne, som spiller Bob, er en virkelig filmpersonlighet. Han kommanderer skjermen, han trekker til seg blikket naturlig ved hjelp av en enorm tilstedeværelse. Det prikkfrie ytre, den selvsikre kroppsføringen og det steinharde blikket gir ham autoritet. Dette er viktige egenskaper hos en skuespiller, slik at vi kan tro på karakteren Bob sin posisjon i miljøet. En ung og uerfaren skuespiller som Cauchy i Paulos rolle klarer ikke å gripe meg, slik Belmondo kunne på omtrent samme alder.

Melville bruker speil i filmen aktivt. Han legger stor betydning i scener hvor hovedpersonen ser seg selv i et speil. Det er en tid for oppsummering, det å gjøre opp status. Bob ser sin refleksjon tidlig i filmen og kommenterer at han ser ut som en skikkelig skurk. Kanskje lyver ikke speilbildet, kanskje er det egentlig det han er. Melville føler at samtidens erotikk på 50-tallet var vulgær og etter hvert har han gått helt vekk fra å vise hud. I Bob le Flambeur er det visse scener som viser kvinnebryst, men da er det nødvendig for scenen. Bob er en kompleks karakter. Han er betatt av Annie, men allikevel fører han på en måte Paulo og Annie sammen. Da han kommer hjem en kveld sover de i samme seng. Hvorfor gjorde han da dette? Melville hevder at Bob hadde behov for å gjøre seg selv litt ulykkelig…

Slutten av filmen er ambivalent. Bob blir arrestert, men samtalen i politibilen kan tolkes mot at Bob kan slippe fri rimelig fort, med masse penger på bok. Han spøker(?!) til og med at han kan gå helt fri, og saksøke politiet for tort og svie…

Jean-Pierre Melville var en krevende regissør og sjef. Han ville ha skuespillere som var klare til å jobbe når han var det. Han kunne stykke opp innspillingene og filme når han hadde penger til filmruller. Da forventet han at skuespillerne var klare. Men de kunne da være opptatt med andre filmer, noe han hadde liten forståelse for. Melville levde kun for filmene sine.

Bob le Flambeur nevnes som en film noir, men mer interessant er det at den nevnes som den første franske nybølgefilmen. Nå begynner det å bli en del av disse, men argumentene her er det håndholdte kameraet og et jumpcut som slo Godard med tre år. For meg føles filmen godt plantet i 50-tallets elegante franske kriminalfilmer, som Rififi og lignende.

Øyeblikket: Jeg har snakket om Bobs naturlige autoritet tidligere. Øyeblikket denne gangen er utradisjonelt, men øyeblikk er veldig personlige. Det er selvfølgelig nok av scener som forsvarer denne tittelen i Bob le Flambeur, men denne gangen vil jeg velge sluttscenen hvor en politimann kroppsvisiterer Bob under arrestasjonen. Da ser vi hvor høy og grovbygd Bob egentlig er. Han setter øynene i politimannen mens han lar seg ransake, det er ikke et godt blikk og det viker aldri…

Lyd og bilde

Jevnt over godt bilde, men en film jeg hadde elsket å se i bluray. Bildet er litt svakt i første del, men er godt i de lysere partiene. Det sliter litt i dunkle scener, da blir det blast og litt ustabilt. Lyden er bra hele veien. Bildeformatet er 1.33:1, lyden er mono.

Ekstramateriale

Video interview with Daniel Cauchy (“Paulo”): Dette intervjuet gir oss en fin balanse i historien om Melville, da litt andre sider av regissøren kommer frem her. Cauchy klarer å være interessant i 22 minutter. Litt oppsiktsvekkende at han ikke setter veldig stor pris på filmen, men det kan være mange grunner til det på det personlige plan. Mannen må da se at dette er et mesterverk? Han mener i stedet den er langsom, med svakt skuespill. Det gjelder for meg mest ham selv. Mye av filmen er stemning, siden historien kan fortelles med ti setninger.

Hefte: Kort og forglemmelig to siders essay av Luc Sante, før Melville får komme med mye snadder i et meget godt intervju på flere sider.

Radio interview with Jean-Pierre Melville: Dette er en av de mer interessante regissørene å høre på, for Melville er 100% cinema. Han har en egen stil og filosofi, han er lett å kjenne igjen og har alltid interessante svar. Så også her. Et intervju som er verdt å få med seg.

Theatrical trailer: Ganske tradisjonell, men fengende allikevel. Vitner om en stilfull film, og det stemmer jo.

Certified Copy

Certified Copy (Criterion nr. 612)(Blu-ray)

England, Frankrike, Italia – 2010 – Abbas Kiarostami (farger)

Kopi og original, lek og virkelighet

Nivå 1 (uten spoilers)

En engelsk forfatter holder et foredrag om sin nye bok i Italia. Boken handler om verdien av kopier i kunst, og at de bør verdsettes mer. En fransk kvinne som er på foredraget jobber med antikviteter, og er derfor meget interessert i temaet. Hun tar ham med på en kjøretur for å vise ham interessant kunst, og samtidig diskutere boken.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette var en fantastisk filmopplevelse. Jeg hadde etter forhåndsomtalene ventet meg en mer lettbeint film, men det skulle vise seg at det var en mye tyngre film å fordøye. Vi ser en bli-kjent-fase mellom hun og ham, før de legger ut på en biltur til forskjellige museer. Samtalen dreier seg om kunst, originaler og kopier, barneoppdragelse og hverdagslige ting. Stemningen er litt merkelig, hun er litt tverr, han er avslappet, men samtalen glir ikke som den burde. Jeg føler at hun ikke helt forstår hva han mener i boken, og fisker litt etter at han skal avslutte setningene hennes uten at hun må innrømme at hun ikke helt forstår. Etter hvert blir hun litt for personlig og klager over sønnens oppførsel og hverdagslige problemer. Han svarer etter beste evne. Min sympati ligger mest hos ham i denne innledende fasen.

Etter hvert strammes forholdet mellom dem til, hun blir skarpere og tydelig oppgitt til tider. Han virker distansert og korrekt. På kafèen skjer det et markant skille. Etter en telefonsamtale forandres settingen til at de ser ut til å ha vært gift i 15 år. Hun er full av kritikk mot han som familiefar, han bryr seg kun om arbeidet. Nå er han tverr og fremstår egoistisk. Hun ser ut til å ha rett i mye av kritikken. Nå ligger min sympati mest hos henne.

Litt om skiftet: James går ut for å ta en telefon, og hun prater med kafèinnehaversken som har mange råd om ekteskapet og betydningen av det. I en scene som snytt ut av en David Lynch film, bøyer den gamle damen seg mot henne og hvisker noe vi ikke kan høre. Hun blokkerer samtidig kameraet. Etter dette er alt forandret. Her åpner det seg flere tolkningsmuligheter. Har de spilt et spill i første halvdel? Gjør de det i andre halvdel? Er første halvdel ”sann”, andre ”falsk”? Se dette i forhold til original/kopi problematikken. Har det skjedd et sprang i tid? Er det ”sanne” historier i parallelle tilværelser? Eller ”falske”? Kiarostami er kjent for å legge tomme lommer inn i historien, for at vi selv skal fylle dem ut. Er det dette han gjør her? Jeg vet ikke.

Den eldre damen i kafèen misforstår forholdet mellom dem, og er sikker på at de er mann og kone. Binoches karakter korrigerer ikke dette, men spiller med. Da James kommer tilbake, forklarer hun at hun har valgt ikke å rette opp i dette. Det ser da ut til at de velger å leke med denne idèen, spille et rollespill som mann og kone. Så langt er jeg med. Men så blir det så intenst, hun klandrer ham voldsomt og han reagerer med sinne på langvarig hakking senere i filmen. Her får jeg følelsen av at det ikke er et spill mellom to flørtende mennesker. Disse to menneskene har vært gift i 15 år og har mange uløste problemer på bordet. Har de to gått fra å være kopier av mann og kvinne gjennom leken, til virkelig bli et ektepar, til å bli originaler? Opp til deg, kjære seer.

Abbas Kiarostami har laget en film før med et beslektet tema. Filmen heter The Report og er inkludert i denne Criterionutgivelsen. Kiarostami har kommet med flere alternative historier om hvordan idèen til filmen oppsto. Han har hevdet at han skrev den med Binoche i tankene, men det er ikke sant siden han brukte temaet i The Report fra 1977. Han har også hevdet i en samtale med Binoche at dette har hendt ham selv, for så to minutter senere si at han løy. Den kan også være inspirert av filmen Voyage To Italy fra 1953, og det er den versjonen jeg faller ned på. Kanskje han føler at det er litt ubehagelig å innrømme.

Øyeblikket: Juliette Binoche er kanskje Europas fremste kvinnelige skuespiller, og her viser hun hvorfor. Hun har vært på badet, frisket opp sminken og kommer tilbake til restaurantbordet. Han er fremdeles rasende, låst i sin egen rettferdige harme og egoisme uten tid til virkelig å se henne. Selv når hun gjør ham oppmerksom på at hun har pyntet seg for ham, er han ikke raus nok til å berge kvelden. Hun blir dypt såret, hun har blottstilt seg for ham og blitt feid til siden. Så hensynsløs kan han være i sin egoisme, og vi ser hvor håpløst forholdet deres er. Han har kommet inn i denne tilstanden etter å ha blitt kritisert jevnlig, og klarer ikke å legge det bort akkurat når hun klarer det.

Lyd og bilde

Dette var et enormt bra bilde! Det er filmet med RED-kameraet og det er utrolig bra på detaljer, dybde og farger. Det blir så virkelighetstro, og viser bluray på sitt beste. Aspektet er 1.85 til en. Lyden er glassklar og i 5.1 DTS HD-master, men det er en dialogdrevet film uten trøkk i lyden så ikke forvent noe særlig aktivitet i bakhøytalere eller sub.

Ekstramateriale

The rarely seen 1977 Kiarostami film The Report, which deals with similar themes: Dene filmen ble laget i 1977, men negativene ble brent under 1979- revolusjonen i Teheran. Derfor er det en lite sett film, men Criterion har altså inkludert den i ekstramaterialet på denne utgivelsen. Det er jeg veldig glad for, for det er en meget god film. Den dreier om forholdet mellom mann og kone i det moderne Iran, og hun er misfornøyd med at han bruker så mye tid på jobben og sjelden er hjemme om kveldene. Slik sett er den beslektet med Certified Copy. Ellers satt jeg egentlig med en oppfatning om at denne minte meg mer om Et Brudd. Stemningen er ganske lik, filmingen og utseendet på filmen er slettes ikke ulik og til dels er temaet likt.

New interview with director Abbas Kiarostami: I dette intervjuet på 16 minutter bruker Kiarostami mye tid på å forklare hva han mener om kopien sammenlignet med originalen. Vi er ikke alle eksperter som kan forstå originalen. Derfor trenger vi kopiene. Han trekker det videre til forhold. Når vi er forelsket ser vi alt som originalen, har selv trukket et slør over øynene og blåser opp verdien. Så reduserer vi prisen. Vi har ikke råd til originalen og bør sette pris på kopien. Når vi vet alt om hverandre dør kjærligheten. Vi er forelsket siden vi ikke vet alt om hverandre. Han konkluderer med at kvinner og menn ikke kan forstå hverandre, men at dette ikke er håpløst, bare realistisk.

Let’s See “Copia conforme,” an Italian documentary on the making of Certified Copy, featuring interviews with Kiarostami and actors Juliette Binoche and William Shimell: Meget vellykket dokumentar fra innspillingen, med intervjuer med mange aktører. Den varer i 52 minutter og tar seg god tid. William Shimell kommer fra operabakgrunn og var usikker på om han ville klare å huske alle replikkene. Det gikk som vi ser meget bra. Binoche og Kiarostami var gode venner fra før, men var uenige om statuen på torget i filmen. Binoche mente at hennes karakter ikke kunne ha elsket denne statuen, med sin gammeldagse fremstilling av forholdet mellom kvinne og mann. Mannen står med enorme biceps foran kvinnen, mens hun lener ansiktet på skulderen hans. Han er den sterke, hun trenger beskyttelse. Binoche mener at det ikke er slik lenger, og synes statuen blir latterlig. Kvinne og mann skal stå ved siden av hverandre. Statuen blir ikke vist i filmen, men vi ser den her.

Trailer: Nei, nei, nei. Traileren fremstiller filmen som en romantisk komedie a la Tom Hanks og Meg Ryan. Her er det ingenting som forbereder oss på en dyptgående eksistensiell film om forhold. Slike trailere er bare egnet til å villede publikum. De som ser traileren og deretter filmen blir ikke fornøyd, og de som ikke gidder å se filmen pga traileren kunne godt ha likt den.

A booklet featuring an essay by film critic Godfrey Cheshire: Kjempegodt essay. Cheshire er ekspert på iransk film. Han diskuterer filmens innhold, Kiarostamis karriere og arbeidsforhold i Iran og ideen om kopi mot original. Interessant nok påpeker han at Certified Copy kan sees på som en kopi av Rosselinis Voyage To Italy. Dermed kan forsvaret av kopien i filmen ses som et kalkulert og morsomt forsvar for filmen i forhold til Voyage To Italy.

Tokyo Drifter

Tokyo Drifter (Criterion nr. 39)(Blu-ray)

Japan – 1966 – Seijun Suzuki (farger og svart-hvitt)

Form over innhold

Nivå 1 (uten spoilers)

En yakuza, Tetsu, vil bli lovlydig. Det skal vise seg å bli vanskelig da han stadig blir involvert i kamper mellom rivaliserende gjenger. Dette er standardhistorien Suzuki bruker for å kunne kaste alle hemninger over bord og lage en typisk Suzukifilm ala Branded To Kill.

Nivå 2 (med spoilers)

Suzuki blir aldri en favoritt hos meg. Jeg har mer sans for filmer som Gate of Flesh enn hans yakuzafilmer, som for meg blir en orgie i farger, kulhet og form over innhold. Jeg kjenner at det er vanskelig å engasjere meg i karakterene og historien. Historien ser ut til å spille andre eller tredjefiolin, og hvis Suzuki er uinteressert i historien er det vanskelig for publikum å bli særlig engasjert. Som han sier selv; ”jeg starter alltid arbeidet med en film ved å konsentrere meg om designet”.

Skjelettet i historien er den klassiske problemstillingen om en gangster som vil bli lovlydig. Det byr på problemer ved at fortiden innhenter ham og ryktet hans står i veien for hans nye liv. Dermed er det fritt frem for Suzuki å boltre seg i shoot-outs og kul musikk, strålende småabsurde sett og action, action, action. Samt å la helten bryte ut i sang midt i de heftigste partiene. Akkurat det er jo ganske originalt da.

Tetsu er ekstremt lojal mot sin yakuzaboss. Han ser på Kurata som sin far. Selv om han ville vært tjent med å bryte båndene til ham tidligere, skjer det ikke før Kurata sviker ham. De blir begge lurt i en handel som skal gjøre dem lovlydige, men Kurata får en sjanse til å beholde pengene. Den sjansen tar han, selv om det innebærer å få Tetsu drept. Lojalitet er viktig, men penger er enda viktigere.

Som nevnt starter Suzuki planleggingen av en film med å fokusere på stil og design. Det føles ikke overraskende. For meg fremstår Suzuki som en overfladisk filmskaper, som legger for stor vekt på overflaten(!). Han foretrakk å bygge billige sett, da han mente at publikum ikke la merke til dem eller bakgrunner generelt. De bare konstaterer om filmen er kjedelig eller interessant. Kanskje er det slik Suzuki selv tenkte? Men alle gjør ikke det.

Suzuki ville åpne filmen med noe litt annerledes, så han brukte en rull ødelagt svart-hvitt film. Den ekstremt høye kontrasten gir et meget spesielt utseende på sekvensen. Regiassistent Masami Kuzuu tolker det røde mot slutten av sekvensen som et frempek mot en blodstenket historie, men Suzuki imøtegår dette. Han mente ikke å ha flere lag i filmen. Han mente heller ikke å lage en surrealistisk film, men når den allikevel ble det så han på det som en suksess.

Tokyo Drifter er pop-art, estetisk eksperimentering og en regelbryting som minner om Godard. Som Breathless er det lite nytt i historien, men mye nytt i hvordan den fortelles, spesielt visuelt. Mange regissører har en forkjærlighet for Suzuki, blant annet Tarantino. Som film er den en lettvekter, men det var en film som ga Suzuki rom til å utfolde seg. Det gjorde han også i neste film, men så var det slutt. Han fikk sparken. Ingen av studiosjefene skjønte noe av dette, de klarte ikke å se det geniale i Suzuki. Ikke jeg heller.

Øyeblikket: I Suzukis filmer kan alt skje, og det var jeg klar over. Allikevel overrasker Suzuki meg med å la yakuzaen Tetsu plutselig bryte ut i sang, og den hardkokte gangsterfilmen beveger seg inn i musikalland. Han synger teksten til sangen på lydsporet, og film og musikk flettes dermed inn i hverandre.

Lyd og bilde

Denne nyutgivelsen på bluray er milevis bedre enn den tidligere DVDen. Som tilfellet var med Branded To Kill er det et skarpt bilde. Fargene er eksplosive som kun bluray kan beherske. Litt filmkorn gir god struktur til bildet. Bildet er i 2.35:1 og lyden er mono. Lyden er også meget god.

Ekstramateriale

Video piece featuring new interviews with director Seijun Suzuki and assistant director Masami Kuzuu: Dette klippet er på 12 minutter, og det er et godt innsyn i hvordan filmskaperne tenkte. Jeg trenger ikke være enig med Suzuki eller like filmene hans for å se at som ekstramateriale er dette bra saker. Suzuki er raus og deler sine ideer med oss, samt småhistorier og opplevelser på settet. De japanske studioene var veldig fokusert på filmstjerner. Først ble de hyret, så fant man en regissør etterpå. Han var ikke så viktig, men allikevel satt han med alt ansvaret for alle aspekter ved filmen. Han var også ansvarlig for å videreutvikle stjernen eller få ham til å bryte gjennom. Suzuki ble kritisert for ikke å ha klart det med Tetsuya Watari, som spiller Tetsu.

Interview with Suzuki from 1997: I dette intervjuet på 20 minutter bruker Suzuki to par briller på en gang! Det har jeg aldri sett før. Han gikk fra filmstudioet Shochiku til Nikkatsu siden de betalte tre ganger så mye. Senere ble han sparket og da saksøkte han dem. Etter det ble han svartelistet og utestengt fra japansk filmbransje i ti år. Suzuki forteller at han nesten aldri avviste manus. Det var bare å gjøre dem så morsomme som mulig, så underholdende som mulig. Studioet pøste ut to filmer i uken, og snittiden på filminnspillingene var 28 dager. De sprø settene til Suzuki hjalp skuespillerne til å forlate sitt virkelige jeg og gå helt inn i rollen. Det var ingenting der som kunne hemme dem eller holde dem tilbake i sin private personlighet.

Trailer: Smakebiten er på 2 minutter og 48 sekunder. Den preges av en voldsom og svulstig ordbruk. Egentlig ganske teit.

A booklet featuring an essay by film critic Howard Hampton: Et essay som tar seg tid til å snakke litt om Suzukis andre filmer også, i tillegg til å gå amok i adjektiv som beskriver Tokyo Drifter. Hampton er tydeligvis meget begeistret for filmen, og det er fint. Han har heller ingen illusjoner om at filmen er en dyptpløyende studie av noe som helst, men han verdsetter filmen høyt for sitt utseende og kule atmosfære. Det er en ærlig sak.

General Idi Amin Dada

General Idi Amin Dada (Criterion nr. 153)(DVD)

Frankrike – 1974 – Barbet Scroeder (farger)

Ondskap bak sjarmen

Nivå 1 (uten spoilers)

Etter å ha lest de sprø telegrammene Idi Amin sendte til forskjellige statsledere i verden, ble regissør nysgjerrig på den brutale presidenten i Uganda. Han fikk lov til å lage en dokumentar om Idi Amin og det ble et selvportrett av en mann som virkelig utfolder seg på skjermen.

Nivå 2 (med spoilers)

Idi Amin var et kjent navn for oss som ble født på 70-tallet. Han var symbolet på ondskap og brutalitet. Det hjalp neppe at han var selverklært beundrer av Adolf Hitler og glødende antisemitt. Dette var pussig, siden hans militære trening ble gjennomført i Israel. Allikevel var det første han gjorde da han kom til makten å utvise alle israelere fra landet, sammen med asiatene som han hadde startet en økonomisk krig mot. De fikk 90 dager på seg til å forlate landet. Eiendelene ble for det meste igjen i landet. Idi Amin hadde visjoner om å ødelegge Israel og i filmen avholder han en militærøvelse hvor målet er å erobre Golanhøyden. Israel skal ødelegges ved å sende inn selvmordsbombere. I filmen refererer han til en beryktet bok som heter Zion De Vises Scroll som bevis på jødenes ondskap og planer om å ta over verden. Denne boken er en forfalskning som russisk etterretning produserte i 1901.

Den ugandiske presidenten er veldig ivrig på å vise frem militæret sitt, med parader og øvelser som involverer fly og tanks. Allikevel virker det ugandiske militærapparatet amatørmessig og dårlig trent. Scroeder filmer bare det han beskjed om, men det hele virker nok mot Amins hensikt. De er neppe klar for å starte en krig mot Israel. Det ser ikke ut til å rokke ved Idi Amins selvtillit, som stadig refererer til seg selv som en stor statsleder og fremhever sin intellektuelle overlegenhet. Han vil vinne enhver konflikt, siden han ”thinks in advance than them”. Engelsken hans er slettes ikke så verst ellers, men han sliter voldsomt med preposisjonene.

Dette er en utrolig fascinerende film som tåler mange gjensyn. Regissør Barbet Scroeder ser den selv jevnlig, siden han alltid finner den interessant. Idi Amin er en kompleks karakter som fremstår ytterst sjarmerende og til tider meget morsom. Allikevel stopper latteren litt opp når man tenker på de uhyrlige handlingene han utførte. Dette er ingen klovn som man lett kan tenke når man ser den selvskrytende og selvhevdende mannen presse seg til å være midtpunkt i absolutt alle sammenhenger. Han er for farlig og ond til det.

Det er nok av godbiter i Idi Amins selvskryt til å fylle en tykk bok. Han er en stor mann, tidligere rugbyspiller og tungvektsmester i boksing. Men utsagn som at man ikke bør takle ham siden man kan bli skadet er deilig arrogante og virkelighetsfjerne. I det hele tatt er hele mannen virkelighetsfjern. Ifølge ham er Ugandas økonomi super, det er et veldig rikt land. Dette sa han på et tidspunkt landet var i praksis bankerott. Det ugandiske forsvaret er fryktinngytende og topptrent. Hmmm. Israelerne hadde ingen problemer med å ta seg inn i landet og befri gisler midt på en flyplass i Entebbe. Tanzania slo tilbake mot ugandisk aggresjon ved å innvadere landet og få Amin til å stikke halen mellom bena og flykte til Libya.

Hans talegaver er uovertrufne ifølge ham selv. Og jeg skal ikke nekte for at det er meget underholdende og høre ham instruere regjeringen sin, men særlig veltalende er det neppe. Det høres ut som en legmann forelese om noe han kun har et overfladisk kjennskap til. Dette kommer enda tydeligere frem i foredraget han holder for landets leger. Her går han seg rimelig vill i metaforer selv om hovedbudskapet slik jeg tolker det er fornuftig nok. En annen ubetalelig scene er Amins forsøk på å overbevise Scroeder om at Uganda har en tipp-topp marine…Midt inne i Afrika? Da må det være for å seile på Lake Victoria i sør, da landet ikke har en kystlinje.

Idi Amin var ifølge ham selv ikke redd for å dø, siden han var synsk og visste akkurat når og hvordan han skulle dø. Kanskje hadde han rett, siden han ikke døde før i 2003 i Saudi-Arabia. Sluttscenen i filmen gir oss et annet inntrykk. På grunn av at lydsporet med fortellerstemmen har gått tapt da dette var en av scenene som ble kuttet bort, er det en lydløs sekvens. Vi ser nærbilde av ansiktet hans, og øynene flakker mens han hører på en noe fiendtlig innstilt forsamling. Til tider ser det ut som om det lyser frykt ut av øynene hans.

Noen av de beste scenene i filmen måtte Scroeder presse på for å få filmet. Det var tilfelle med regjeringsmøtet. Han følte det var naturlig å filme Amin i en slik situasjon og Amin ga etter. Her kommer den legendariske scenen hvor Amin hudfletter utenriksministeren som to uker senere blir funnet død i en elv.

Amin sendte agenter til London på premieren for å sende et resyme tilbake til Uganda om filmen. Han var misfornøyd med noen scener, og forlangte kutt. Scroeder nektet, men ga etter da Amin samlet 150 franske statsborgere i et hotell i Uganda. De fikk tildelt telefonnummeret til Scroeder og fortalt at de kunne ringe ham og be ham kutte i filmen. Når det var skjedd skulle de slippes fri. Scroeder fikk mange telefoner. Siden han fryktet for deres liv gikk han med på kuttene. Etter at Amin ble fjernet fra makten ble de satt inn igjen i filmen.

Øyeblikket: En meget symbolsk scene. Idi Amin skal kappsvømme til ære for kameraet, og noen ansatte blir stilt opp ved siden av ham på bassengkanten. Straks deltagerne stuper ut i vannet skjærer Idi Amin på skrå over i hovedkonkurrentens bane med kraftige svømmetak. Stakkaren blir slått i hodet og mister all fremdrift. Amin når først frem til den andre bassengkanten, smiler bredt til kameraet og utbasunerer: ”I won!”. Han omga seg 100% med ja-mennesker og alle vil av frykt la ham vinne og generelt finne seg i absolutt alt. De applauderer ham etter seieren.

Lyd og bilde

Bildet i 1.33:1 er absolutt godkjent. Et godt DVD-bilde, med enkelte svake partier i form av dårlig fokus og småskader. Slikt må man regne med i dokumentarer hvor man må gripe øyeblikket. Lyden er anstendig og klar nok.

Ekstramateriale

2001 video interview with Barbet Schroeder: Hver gang Barbet Scroeder lager en spillefilm jobber han mye med research. Noen ganger blir dette materialet til en dokumentarfilm. General Idi Amin Dada startet med at han leste de merkelige telegrammene Idi Amin sendte andre statsleder. Interessen ble vakt og han fikk lov til å lage en dokumentar om Idi Amin, eller et selvportrett som han kaller filmen. Amin skulle få velge hva som skulle filmes så lenge han var med i bildet. Scroeder påpeker at Amin har en uskyldighet ved seg, som dekker over ondskapen som finnes på innsiden. Som avslutning på dette meget gode intervjuet på 27 minutter, diskuterer han pengeinnsamlingene Amin iverksatte til England. Scroeder finner aldri ut om det var en ironisk handling eller oppriktig ment…

Transcription of Idi Amin’s requested cuts to the film: Amin forlangte og fikk kuttet bort scener som til sammen varte 2 minutter og 21 sekunder. Disse var: 1) Scenen hvor det utføres en offentlig henrettelse og fortellerstemmen beskriver hvordan tusenvis av mennesker har forsvunnet under Amins styre. På denne tiden var de mest beskjedne anslagene mellom 25000 og 80000 mennesker. Amin påsto de hadde gjemt seg i London. 2) Utenriksministeren som ble hardt kritisert i regjeringsmøte ble kuttet bort sammen med fortellerstemmen som fremstiller det som om Amin fikk ham henrettet. 3) Sekvensen med telegrammet Amin sendte Tanzanias president Julius Nyerere. Den var ment som en fornærmelse, men Amin ville i ettertid ikke fremstå slik. 4) Avslutningsscenen med fortellerstemmen som beskriver Amin som et resultat av kolonisering og et vrengbilde av oss selv. Amin så selv som en autentisk afrikansk nasjonalist. Lydsporet i denne scenen er tapt for alltid etter kuttet.

Essay av David Ehrenstein: Idi Amin var en stor beundrer av Hitler, og så på dokumentaren som sin Triumph of the Will. Han fikk sin militære trening i Israel, ble støttet av israelerne under kuppet, men vendte seg deretter mot dem og ville innvadere og ødelegge Israel. I 1976 frigjorde Israelere gislene som ble holdt fanget i Uganda etter en flykapring av PLO. Amin kom aldri ordentlig tilbake etter dette nederlaget. Et godt essay med vekt på det politiske.

Timeline of Uganda history: Jeg syntes det var fint å få litt bakgrunnskunnskap om Uganda før jeg så filmen, slik at det ble lettere å plassere fenomenet Idi Amin i Ugandas historie og kontekst. Her følger en kort oppsummering. Uganda ligger i det sentrale øst-Afrika. Sudan i nord, Kenya i øst, Kongo i vest, Tanzania og Rwanda i sør. De første europeere som besøkte Uganda var britiske oppdagelsesreisende i 1860.

• 1870: Engelske protestantiske og franske katolske misjonærer kommer til området.
• 1894: Britiske myndigheter erklærer Uganda som protektorat.
• 1900: Britene skal styre gjennom den bagandanske kongen.
• 1962: Uganda får sin uavhengighet. Milton Obote blir statsminister.
• 1964: Idi Amin blir leder av militæret. Han er tidligere tungvektsmester i boksing.
• 1971: Idi Amin gjennomfører et militærkupp mens Obote er utenlands. Israelere og asiater utvises fra landet. Mellom 300 000 og 500 000 ugandere blir myrdet i løpet av hans regjeringstid.
• 1976: PLOs flykaprere får lande i Uganda. Israelere aksjonerer og befrir gislene. Amin blir ydmyket.
• 1978: Uganda invaderer Tanzania.
• 1979: Tanzania slår tilbake. Amin flykter til Libya.
• 1980: Amin må forlate Libya. Han får asyl i Saudi-Arabia. Obote tilbake ved makten i Uganda.
• 1981: Tanzania ut av Uganda, som fører til geriljakrig. 200 000 ugandere blir flyktninger.
• 1986: NRA(National Resistance Army) tar Kampala. Yoweri Museveni blir president.
• 1999: Museveni vinner demokratisk presidentvalg. Gjenvalgt i 2001 for nye seks år.

Lord Of The Flies

Lord Of The Flies (Criterion nr. 43)(DVD)

England – 1963 – Peter Brook (svart-hvitt)

Det siviliserte mennesket

Nivå 1 (uten spoilers)

Et fly med engelske skolebarn styrter og ingen voksne overlever. Barna befinner seg på en øde øy og må klare seg selv. Men hvem skal bestemme hva de skal gjøre? Skal de samarbeide eller klare seg på egen hånd?

Nivå 2 (med spoilers)

Lord Of The Flies er et mesterverk. Hver lille detalj er perfekt, og summen av delene er større enn helheten. Noe ekstra legges til når alle delene er på plass, noe som løfter filmen opp til en del av vår kollektive bevissthet. Har man først sett filmen og satt pris på den, vil den forbli ved oss i lang tid, kanskje alltid. For den rører ved de grunnleggende samfunnsspørsmål, psykologi, humanisme og etikk. Den er en utømmelig kilde til refleksjon og diskusjon, om man har fascinasjon for disse temaene. Forfatter William Golding har funnet en perfekt arena for å kunne diskutere menneskenaturen, sivilisasjon og menneskets moral. En avgrenset verden som man må forholde seg til og andre mennesker som er del av miljøet. I dette tilfelle er det en øde øy som er lager rammene, men det kunne like gjerne vært et hus eller et skip. Luis Bunuel klarte seg med et rom i The Exterminating Angel.

Engelskmenn smykker seg gjerne med oppfatningen om at de er sivilisasjonens hjerte og de er stolte av sitt britiske imperium. Derfor passer det bra at det er engelske kostskolegutter som styrter i havet rett ved øya. De bevarer sin ”stiff upper lip”-holdning og setter seg fore å organisere et velfungerende samfunn øyeblikkelig. De har det aller beste utgangspunkt.

Ralph er en naturlig leder med et godt hjerte og sterk pliktfølelse. Han er respektert og godt likt. Derfor er det naturlig at han velges til leder, men Jack som er leder for korguttene føler at han bør være leder. Han henviser til sine verv på skolen, og kimen til splittelse er allerede sådd. De to skal komme til å symbolisere motpoler hva det meste angår. Ralph står for en samarbeidslinje, mens Jack sverger til det individuelle. Slik sett kan man se filmen politisk som et skille mellom venstreside og høyreside. Etter hvert skal begge sider trekke mot ytterkantene, selv om høyresiden skal trekke det lengst og forsvinne inn i det ekstreme.

Til å begynne med er begge leire enige om at det trengs regler. Ralphs intensjoner ser ut til å være basert på tradisjoner og et ønske om et velfungerende kollektiv. Allerede her kan vi ane at Jacks fokus på regler ligger i muligheten for avstraffelse av de som bryter dem. Senere blir denne følelsen forsterket, når de fascistiske og sadistiske sidene i gutten kommer tydeligere frem. Til slutt bryter han selv alle regler og avfeier dem som meningsløse nå da de ikke lenger passer ham. Individet foran kollektivet. Fascisttrekkene blir synlige gjennom hans fascinasjon for vold og forherligelse av strid. Han følger også ideen om at makt gir rett, som er en grunnstein i fascistisk ideologi.

Jack legger Piggy for hat alt i deres første møte. Gradvis skal han utøve mer og mer vold mot ham, først verbalt deretter fysisk. Til slutt ender det med drapet utført av hans gruppe. Tersklene forskyves hele tiden. Han slår Piggy og knuser brillene hans, nekter ham mat, for så senere å stjele brillene hans. Her aner jeg en parallell til Peckinpahs Straw Dogs. Som Dustin Hoffmanns knuste briller symboliserer et farvel til det siviliserte, gjør Piggys det samme. Etter at Jacks gruppe har drept Simon, er neste drap mindre vanskelig. Empatien er slitt ned, individets rett går foran alt og Piggy drepes fordi han er en irriterende påminner om etikk og medmenneskelighet.

Ralph har blåst i konkylien for å samle alle overlevende gutter på stranden. Innmarsjen til Jacks gruppe, korguttene, er en fascistisk parade verdig. Til ”Kyrie Eleison” ankommer de på geledd, ikledd sine svarte kapper og luer. Sivilisasjonen styrer fremdeles guttenes handlinger, de oppfører seg som om de fremdeles er på skolen og Piggy tar navnopprop. Denne sangen skal bli del av lydbildet gjennom hele filmen, men den blir gradvis mer og mer ribbet og primitiv. På slutten er det kun rytmen og trommene igjen. Som det lille samfunnet opplever regresjon, har musikken gått tilbake til sine primitive røtter. Her er en av flere likheter med Coppolas Apocalypse Now! Der starter lydsporet med kompleks rock av The Doors, for å ende med stammetrommer da båten nærmer seg Kurtz Compound. Coppolas intensjon var å illustrere ferden mot det primitive i mennesket, helt inn til mørkets hjerte. Den filmen er for øvrig bygget på Joseph Conrads Mørkets Hjerte fra 1899.

Golding og Brook synes å mene at en kraftig drift i mennesket er viljen til å ødelegge og drepe. Når Jack forstår at det ikke er noen fastlagte regler i det nye miljøet de har ankommet, men må skape dem selv fra bunnen av, velger han å følge sine primitive impulser. Han tar straks på seg ansvaret for å jakte, og gruppen hans har en stor glede av å drepe griser på øya. Han ser sin gruppe som overlegen sankergruppen, som jobber med å skaffe ved, lage tak over hodet osv. Her tegnes det opp en maskulin/feminin problematikk, som også skildres i den slettede scenen som er vedlagt på disken. Ralph og Jack diskuterer verdien av de respektive gruppers arbeid, nesten som et ektepar.

Jakten på kjøtt blir fort underordnet gleden ved å drepe i Jacks gruppe. Ritualer, sang og blodtørst tar over for det som hadde dekke som jakt for kjøttets skyld. Vi vet også allerede at øya bugner av frukt og spiselige grønnsaker. Jacks gruppe har ansvaret for å holde bålet ved like, slik at eventuelle fly kan se røyken og redde dem. Trangen til å drepe får dem til å la bålet slokne og heller dra på jakt igjen. Et fly passerer uten å se dem. Uvitende om dette ankommer jegergruppen triumferende mens de messer ”Kill the pig, slash her throat, bash her head”.

Senere begynner andre rituelle aspekter ved jakten å ta overhånd, som da de setter et grisehode på stake som offer til Beistet. Beistet er noe guttene skaper seg i fantasien som et resultat av frykten de føler. Historiene om Beistet vokser og vokser, og Jack trykker ideen om et Beist til hjertet. Slik kan hans gruppe være beskyttere også, og de som kan nedlegge Beistet. På dette tidspunktet ser det ut som om Jack er tilfreds med sin nye tilværelse og egentlig ikke ønsker å bli reddet. Her på øya kan han utfolde seg og tilfredsstille alle lyster han måtte ta. For meg ser det ut som om han anser øya som et moralsk vakuum, slik Kurtz ser krigen i Apocalypse Now! Rett og galt eksisterer ikke, kun hva som er hensiktsmessig. Makt gir rett. I begge tilfeller ender den indre reisen i sadisme, vold og blod.

På samme måte som musikken beveger seg mot det mer primitive utover i filmen, la jeg merke til at guttenes språk gjør det samme. På slutten består kommunikasjonen eller mangelen på kommunikasjon av gutturale lyder, hvesing, høy skriking, kakling og buing, spesielt mot den andre gruppen som Ralph leder. I en flott scene jager Jacks gruppe gjennom jungelen, skrikende og hvesende, iblandet jungelens egne lyder. Hva som tilhører guttene eller dyrene blir da vanskelig å si. Guttene er faretruende nærme naturtilstanden biologisk sett. Simon fungerer som en slags observatør i filmen. Han har et klart blikk på mikrosamfunnet rundt ham og har betraktninger som egentlig ligger over det hans alder skal tilsi. Han ser at Beistet ikke finnes, men er inni dem selv. Det er i det øyeblikket han stirrer på grisehodet det ser ut til at innsikten kommer til ham. Denne nøytrale budbringeren må bøte med livet i møtet med mobben.

Peter Brook valgte svart-hvitt fotografi i filmen for å unngå et for polert utseende i farger. Samtidig gir svart-hvitt lettere et dokumentarisk preg. Prosjektet var tungt hva historie og tematikk angikk, men lett angående økonomi og produksjon. De hadde til å begynne med et strålende samarbeid med de britiske soldatene som øvet på øya, men etter at kommandanten døde av hjerteattakk ble alt fastlåst. Den nye kommandanten ville ikke hjelpe til på noen som helst måte. Allikevel sto Brook på sitt og fikk fullført filmen.

Lord Of The Flies fikk en høy aldersgrense, som betydde at barna som spiller i filmen faktisk ikke hadde lov til å se den. Brook syntes dette var veldig feil, og arrangerte en visning for dem. Han forteller dem at han synes det er galt, og om ikke de også synes at det er helt feil. Men de var faktisk enstemmig enige om at barn ikke burde se filmen! Brook mener han ikke har et pessimistisk syn på menneskeheten, men heller på den vestlige sivilisasjon som han mener er en ferniss og en illusjon. Det er vanskelig å være uenig når vi ser avslutningsbildet med en gråtende Ralph med et flammehav i bakgrunnen. De har satt sin lille verden i flammer, akkurat som de voksne. De kan ikke sies å ha bestått den eksistensialistiske testen.

En liten hjerteskjærende historie til slutt. I scenen hvor Piggy dør ser vi en gutt som er overbevist om at han skal dø i virkeligheten nå. De andre guttene hadde sagt at den eneste måten at scenen kunne gjøres var at han ble knust under den store steinen. Derfor ga gutten bort alle tingene sine til de andre barna i dagene før innspillingen av den scenen. Han skulle jo dø, og han trodde virkelig at filmteamet skulle drepe ham.

Øyeblikket: Mot slutten av filmen har det lille samfunnet gitt etter for primitive impulser, og man får en illevarslende følelse av at alt kan skje. Jacks gruppe med det som nå er en gjeng villmenn, hauser hverandre opp på stranden. Det er natt, bålene brenner, trommene lyder primitivt og barna er del av en massesuggesjon. Simon vandrer inn i denne eksplosive situasjonen og må betale prisen. Barna velger å se han som Beistet, og slår han i hjel i en blodtåke som er skremmende. Faktisk brukte filmteamet timer på å la barna drive seg selv opp, helt til punktet hvor de selv var engstelige for hva barna kunne finne på. Villskapen skapte mange minneverdige scener som er klippet sammen i en uhyggelig sekvens, som har noe krypende realistisk ved seg. Jeg tror ikke disse barna er bevisst at de skal spille en rolle her. Etter timer med opphausing er de neppe klar over kameraet lenger. Som flere andre steder i filmen får jeg assosiasjoner til Apocalypse Now!

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er stereo. Det er et meget godt bilde, skarpt og vakkert i svart-hvitt. Bortsett fra noen problematiske nattscener, er jeg meget fornøyd med bildet. Lyden er mer problematisk. Man hører dialogen klart og tydelig, men den er lagt på etterpå og det kan bli litt merkelig klang noen steder. Til tider litt skarp lyd.

Ekstramateriale

Audio commentary by director Peter Brook, producer Lewis Allen, director of photography Tom Hollyman, and cameraman/editor Gerald Feil: Et kommentatorspor hvor de forskjellige aktørene er klippet sammen til et komplett spor. Hver gang det byttes kommentator, blir det opplyst hvem som snakker. Ikke et livlig spor, men ganske informativt mot slutten.

Excerpts from the novel, read by author William Golding: Mens filmen går kan man velge å høre Golding lese fra de samme passasjene i boken. Det er absolutt interessant å se hvordan Brook har valgt å illustrere teksten, og vi kan bedømme om det fungerer i forhold til Goldings intensjon. Helt i begynnelsen snakker Golding om hvorfor han skrev boken, og hvorfor han valgte å skrive om kun gutter. Hadde han blandet inn jenter ville det straks ha involvert et seksuelt aspekt, som ikke var hans fokus. Han kjenner også best til gutter, siden han faktisk har vært en selv.

A deleted scene, with a reading by Golding and commentary: Jeg kan forstå hvorfor scenen ble slettet, da den ikke nødvendigvis tilfører noe essensielt. Det dreier seg om en samtale på stranden mellom Jack og Ralph, men jeg føler det vesentlige i scenen kommer frem andre steder i filmen. De diskuterer verdien av jakt kontra verdien av å skape tak over hodet. Det blir en parallell til mann/kone problematikk, uten det seksuelle. Scenen er tilgjengelig i tre versjoner. Original, med Brooks kommentarer og Goldings resitering fra boken.

Original theatrical trailer, with commentary: En merkelig trailer. Det er umulig å vite hva denne filmen skal handle om. Men den vekker litt nysgjerrighet, og det er vel noe av poenget. Ellers fokuserer den på gode anmeldelser. Den finnes også vedlagt med Peter Brooks kommentarer, som er noe nytt for meg. Kommentatorspor på traileren! Her forteller han en sprø historie om premieren på filmen. Han oppdager at den siste filmrullen har lyden printet baklengs, og filmen er godt i gang. Han ringer laboratoriet på den andre siden av byen som etter litt overtalelse rekker å printe ny rull og kjøre rullen med politieskorte til kinoen, før nest siste rull er ferdig! Alt endte godt.

Production scrapbook, home movies, and outtakes: Mange gullkorn å finne innimellom disse klippene av ymse kaliber. Peter Brook fikk tilbakemeldinger fra barnas foreldre i årene etter filmen om barnas utvikling. De ble ofte mer selvstendige, bedret karakterene sine og ble klassens ledere. Foreldrene mente det skyldes tremåneders perioden med filming på den øde øya. Det franske publikummet var negative til filmen. I Frankrike hersker en oppfatning om at barn er engler som ikke kan gjøre noe galt, men at alt dette forandres etter puberteten. Da har ikke franskmenn noen som helst forhåpninger om mennesket, og blir aldri skuffet over skandaler blant for eksempel politikere. De forventer ikke bedre. Men ikke portretter barn slik! Engelskmenn og amerikanere virket å kjøpe ideen om barns ondskap, da de ser på dem som komplekse mennesker.

Hefte: Peter Brook har skrevet et veldig kort essay der han påstår at man ikke hadde trengt mer enn en langweekend før mange av mekanismene som får utfolde seg i filmen hadde slått ut i full blomst. Et nokså pessimistisk menneskesyn, men kanskje sant…

Excerpts from Gerald Feil’s 1972 documentary The Empty Space, showing Brook’s methods for creating theater: Vi får høre om Brooks tanker om teater. Han beskriver hvordan til og med hvordan man går er kulturelt tillært. Det høres ut som et flott utgangspunkt synes jeg.

Burden Of Dreams

Burden Of Dreams (Criterion nr. 287)(DVD)

USA – 1982 – Les Blank (farger)

I kamp mot naturen

Nivå 1 (uten spoilers)

Da Werner Herzog laget spillefilmen Fitzcarraldo i Sør-Amerika, fikk dokumentarfilmskaperen Les Blank følge med og dokumentere innspillingen. Resultatet er Burden Of Dreams. Fitzcarraldo var et mareritt av en innspilling, hovedsakelig fordi Herzog insisterte på å trekke et skip over en ås uten å ty til spesialeffekter eller modellfilming. Det var en farlig og kontroversiell innspilling.

Nivå 2 (med spoilers)

Knapt noen film i filmhistorien har vært så kontroversiell som Fitzcarraldo. Filmen om mannen som vil bygge et operahus i Amazonasjungelen var ridd av konflikter, rykter og farer. Historier om indianere som døde under innspillingen preget nyhetsbildet, selv om de skulle vise seg å være kraftig overdrevet. Samtidig var Peru og Ekvador på randen av krig, og indianerstammene angrep hverandre. Lokale aktivistgrupper jobbet hardt mot filminnspillingen og innleide arbeidere var misfornøyd med forholdene. I tillegg hadde Klaus Kinski hovedrollen i filmen, og da får man automatisk en stor dose trøbbel med på kjøpet.

Oljeselskap og tømmerselskap som virket i regionen hadde skapt et fiendtlig innstilt klima, og Herzog kan ikke sies å fare mildt frem. Som Les Blank og Maureen Gosling forteller i kommentatorsporet så Herzog området som et gigantisk filmsett og hadde ingen skrupler med å hogge ned trær. At Herzog er en genial filmskaper er hevet over tvil, men det er grunn til å sette spørsmålstegn ved hans etiske holdninger. Noe kan tilskrives klippingen i dokumentaren, men jeg blir betenkt over å se scener hvor Herzog insisterer på å få vite hvor mange av 60 indianere som kan risikere å dø under en spesielt farlig scene før han avgjør om han skal fortsette. At 30 indianere står i fare anslår han som for mange, heldigvis. Er han så kynisk at et lavere antall hadde vært godtatt? De involverte imøtegår opplysningen om at det døde mennesker under innspillingen. Mannen som druknet hadde stjålet en kano og stukket av uten lov. Et fly krasjet uten at det hadde direkte forbindelse med innspillingen. Her ble et menneske lam. Tre indianere ble angrepet av en rivaliserende stamme, og dette hadde heller ikke direkte sammenheng med filmen. Tre andre døde av sykdommer de hadde før de ankom innspillingen.

Herzog lot Les Blank filme det han ville, men påpeker at filmen hadde en preproduksjonperiode på 3 ½ år pluss innspillingstiden. Blank var der i 2 ganger 5 uker. Det var mye han ikke så. Indianerne var ukomfortable med at bare menn var samlet siden det signaliserer krigstilstand for dem. De savnet også kvinnene og drikken de lager. Herzog fikk forresten hjelp av indianerne til å true Kinski til å gjøre en scene om igjen.

Da en stamme angrep indianerne som jobbet på filmen, ble det bestemt at et hevnangrep var på sin plass. Herzog mente at Les Blank burde følge med om han var en skikkelig dokumentarfilmskaper. Blank sa han skulle være med om Herzog ble med. Selvfølgelig ville Herzog være med, og Blank ble så uvel av frykt at han var kvalm. Heldigvis hadde Herzog ombestemt seg dagen etterpå. Han så for seg avisartiklene som ville påstå at han var delaktig i krigshandlinger. Blank pustet lettet ut.

Les Blank lar oss følge en Herzog som blir mer desillusjonert ettersom tiden går. Dette gjør han ved at sekvensene med Herzog er kronologiske. Blank skiller også kulturene som møtes ved å bruke peruviansk musikk mens vi følger indianerne og operamusikk rundt Herzog. Herzog kommenterer at han selv lager filmene sine komplekse, slik at de godt tåler gjensyn. Han må jo ofte se dem igjen på visninger rundt om i verden.

I rollen som Fitzcarraldo var Jason Robards først engasjert. Han måtte trekke seg grunnet sykdom og Klaus Kinski ble hyret. Mick Jagger hadde også en stor rolle, men på grunn av utsettelser måtte han også trekke seg. Konserter med Rolling Stones kom da i veien. Hans rolle ble slettet fra filmen. I Burden Of Dreams kan vi se noen av scenene med disse to. Herzog og Blank presiserer at Herzog betalte to til tre ganger så mye som de andre selskapene i regionen i lønn. Så hvorfor insisterte Herzog på å dra et fullskala-skip over en ås i Amazonas, når det var vanlig med modeller eller effekter. Som vanlig er det noe ekstra krydder i Herzogs refleksjoner. Jeg kan være enig i argumentet hans med at det gir en helt egen autentisitet, og at andre grep kan virke litt falske. I tillegg mener han at den felles menneskelige anstrengelsen skapte noe annet som ikke kunne kopieres og som vi merker i filmen. Kanskje er det dette som må til når film og kunst ellers transcenderer opp til noe som oppleves magisk. Kanskje har Herzog helt rett. Og han er villig til å ta kampen, offeret og arbeidet med å få det til.

Øyeblikket: Tiraden fra Werner Herzog om natur. Han er provosert av Kinskis utsagn om at naturen er erotisk. Herzog ser ingen erotikk i naturen her, kun obskøniteter, kaos og vold. Den eneste harmonien her er mordets harmoni. Alt råtner, fuglene synger ikke men skriker i dødsangst. Det hele fantastisk fremført på Herzogs glimrende engelsk med tung tysk aksent.

Lyd og bilde

1.33:1 er bildeformatet. Det er et klart og tydelig bilde, med ok farger. Lyden er god, spesielt i kontrollerte intervjusituasjoner. Alt i alt en meget god versjon av en dokumentar som nok har vært krevende å filme.

Ekstramateriale

Audio commentary by director Les Blank, editor and sound recordist Maureen Gosling, and Fitzcarraldo director Werner Herzog: Et saklig og informativt kommentatorspor av Blank og Gosling, som friskes opp av Herzogs uvanlige betraktninger og historier. Blank forteller at han var tålmodig og ventet på de rette øyeblikkene for å intervjue Herzog. Noen ganger var han åpen og meddelende, andre ganger var han lukket. Kinski var profesjonell, men vanskelig. En sjelden gang dukket humoren hans opp, og det var alltid hyggelig.

Dreams and Burdens, a new 38-minute video interview with Herzog: I dette intervjuet går Herzog i rette med ryktene rundt sikkerheten på settet. Han er litt misfornøyd med måten Les Blank har klippet dokumentaren sin på, siden det ser ut som om Herzog nesten driver folk i døden. Men han respekterer Blanks måte å lage filmen sin på. En pussig opplysning han kommer med er at han ikke drømmer om natten. Psykologer vil nekte for at det er mulig, men Herzog insisterer.

Werner Herzog Eats His Shoe (1980), a 20-minute film by Blank featuring Herzog fulfilling a bet: Dette er mye mer enn Herzogs berømte måltid. Kortfilmen varer i 20 minutter, og viser andre sider av Herzog og går inn på noen av hans tanker angående filmskaping spesielt. Han vil at vi skal erklære krig, virkelig krig, mot reklame og TV. Han er deilig intens. Hoveddelen her er selvfølgelig Herzogs spising av sin egen sko etter at han tapte et veddemål mot Errol Morris. Herzog iscenesetter dette sirkuset også for å promotere vennens film. Skoen kokes i fem timer i hvitløk og fett. Og han spiser hele skoen mens han svarer på spørsmål fra salen.

Deleted scenes: Her er en perle! En vanvittig krangel mellom Kinski og produsenten som varer og varer. Kinski er som vanlig drivkraften. Det føles smått utrolig at de kan bli venner igjen etterpå. Kanskje de aldri ble det. Scene nummer to viser en helt annen side av Kinski. Han er ytterst fascinert av en sommerfugl som setter seg på ham. Her ser vi en mild Kinski.

Photo gallery of images taken by Gosling: Ganske fine og spennende bilder fra et eksotisk område.

Theatrical trailer: En kort men spesiell trailer. Veldig komprimert. Bra!

A new essay by film scholar Paul Arthur and an 80-page book of excerpts from Blank’s and Gosling’s production journals: Produksjonsdagboken er spennende lesning med mye interessant stoff om det som foregikk under innspillingen. Kjempefin. Paul Arthur har skrevet et godt essay hvor han ser på hvordan Les Blank kommenterer Herzogs utsagn ved hjelp av bildene i dokumentaren sin. For eksempel snakker Herzog på slutten om at vi alle blir kuer på en eng, mens Blank filmer et maleri av en panter. Herzog er i hvert fall ingen ku. Arthur trekker også linjene fra Burden Of Dreams til Hearts Of Darkness, via American Movie til Lost In La Mancha. Alle gode dokumentarer om filminnspillinger.

Antonio Gaudi

Antonio Gaudí (Criterion nr. 425)(DVD)

Japan – 1984 – Hiroshi Teshigahara (farger)

Gaudís geni

Nivå 1 (uten spoilers)

Hishori Teshigahara har laget en dokumentar om Antonio Gaudís arkitektur i Barcelona. Hans særegne stil er vel verdt en egen film.

Nivå 2 (med spoilers)

Teshigahara har valgt å lage en tilnærmet lydløs dokumentar, om man ser bort fra musikken som ligger som en stemningsskaper over de vidunderlige bildene av noen helt unike bygninger. Det er kun ved et par tilfeller vi hører mennesker ytre seg. Arenaen for lyd er overlatt elektronisk stemningsmusikk stort sett. Jeg må innrømme at bildene av de fantastiske bygningene tok fokuset mitt bort fra hva som foregikk på lydsiden.

I går kom jeg hjem fra en i egne øyne velfortjent ferie til Barcelona, og hvilken bedre måte var det å forberede seg til turen på enn ved å fordype seg i Antonio Gaudís arkitektur? Derfor har jeg denne gangen valgt å skrive om Criterionutgivelse nummer 425, Antonio Gaudí. Utgivelsen fordeler seg over to disker, den ene proppfull med ekstramateriale. Det er ikke så mye å si om selve filmen, siden den er en eneste stor meditasjon over de unike bygningene Gaudí har skapt og som vi alle kan se når vi besøker Barcelona. Derfor ligger det mest informasjon i ekstramaterialet denne gangen. Det jeg vil si er at denne utgivelsen kommer sterkt anbefalt, og at det er en stor opplevelse å sette på DVDen og drømme seg bort. Jeg ble både inspirert og forberedt til turen av å se disse bygningene i virkeligheten.

Guellpalasset var Gaudis første store jobb. Han skapte et voldsomt og luksuriøst bygg, med mange vidunderlige detaljer. For meg ble den flotteste Gaudiopplevelsen i Barcelona, selv om det overrasker meg litt. For i dette tidlige stadiet i hans karriere, er ikke de tingene vi forbinder med Gaudi til stede i like stor grad som senere. Badene lenger oppe i etasjene er lettere og mer fargerike. Men de første etasjene preges sterkt av rette linjer og tunge farger. Mye mørk brunt, kombinert med dystre malerier på veggene. Et eget røkerom i utsøkt stil. Fantastisk!

Batllohuset var akkurat så spennende som jeg fikk inntrykk av gjennom filmen. Huset, og taket spesielt var en fin opplevelse, med Sankt George mot dragen som tema. Mange buer og kurver og fantastiske farger. Det var en fin opplevelse å kunne stå i huset bare dager etter at jeg hadde sett det i denne dokumentaren.

La Sagrada Familia ble for turistinfisert til at vi orket å delta. Tusenvis av mennesker sto i enorme køer. Vi nøyde oss med betraktninger på avstand. Det er et tydelig skille i farger og stil. Fremdeles står byggekranene høyt der oppe sammen med de flotte tårnene til Gaudí. Der blir de nok stående lenge ennå.

Guellparken var enormt stor. Vi startet med å spasere i området, før vi trakk ned mot Gaudis bygninger og den berømte benken. Natur og kultur. Benken er imponerende, en fest av farger og detaljer. Den ligger oppe på et tak, slik at man har en nydelig utsikt derfra. Området ligger på et av de høyeste punktene Barcelona kan by på, så utsikten hvor som helst fra i parken er spektakulær. Inngangspartiet med trappen som deler seg, fontene som er plassert i midten og hintene om hva som skal komme, gjør ankomsten til en mektig opplevelse.

Øyeblikket: Hvor skal jeg begynne? Jeg tror alt avhenger av hvilken smak man har innen arkitektur. Hvilken bygning synes du er finest? Det er Øyeblikket denne gangen.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og er av fantastisk kvalitet. Jeg skulle selvfølgelig håpet på en bluray-utgivelse av filmen, men DVDen er av meget høy kvalitet. Lyden blir litt uvesentlig her. Musikken er ikke spesielt viktig for min opplevelse av filmen, men føles OK.

Ekstramateriale

New video interview with architect Arata Isozaki: Denne arkitekten designet Los Angeles Museum of Contemporary Arts. I løpet av det 13 minutter lange intervjuet forteller han blant annet at Gaudí ikke ble annerkjent i Spania til å begynne med. Men Dalí, også en catalaner, fremmet hans sak. Siden fikk han sitt store gjennombrudd.

Gaudí, Catalunya, 1959, footage from director Hiroshi Teshigahara’s first trip to Spain: Dette 20 minutter amatørvideoklippet er uten lyd. Det består av dansende mennesker før det dreier over til Gaudís arkitektur. I tillegg har det noe opptak fra Salvador Dalís hjem under et besøk de hadde der.

Visions of Space: Antonio Gaudí, a one-hour documentary on the architect’s life and work: En helt fantastisk dokumentar! Til tider står vår ledsager i dokumentaren i fare for å tippe over til for mange og krasse betraktninger, men han berger alt i alt med god margin. Det påstås her at Barcelona uten Gaudí er utenkelig. Ingen arkitekt har blitt så toneangivende med en så liten scene. Antonio Gaudí var ekstremt katolsk, og levde i sølibat. Samtidig er arkitekturen hans veldig sensuell og erotisk. Mye av grunnen er at inspirasjonen kommer fra naturen. Treets struktur er overalt i hans arbeid. Den verdenskjente bygningen La Pedrera er inspirert av St. George sin kamp mot dragen og elementer i historien er inkorporert i arkitekturen. Andre steder gir assosiasjoner til andre kjente historier. En kirke gir oss følelsen av å være Jonas i hvalens buk. Rektoren på arkitektstudiet hvor Gaudí studerte sa i uteksamineringstalen at hans medstudenter nå enten sto ved siden av en gal mann eller et geni. Arkitekten Gaudí var arrogant, hissig og hensynsløs mot sine arbeidere. Selv om arkitekturen hans var nyskapende, var mennesket Gaudí konservativt. Han arbeidet for Barcelonas rike elite. Under borgerkrigen brant anarkistene modellene av Gaudís fremtidige bygninger. Den uferdige katedralen La Sagrada Familia har ved dokumentarens slutt tre mulige bruksmåter. Den mest populære ser ut til å være en togstasjon…

A BBC program on Gaudí by director Ken Russell: Dette var en kort, men glimrende dokumentar! Typisk BBC å presse så mye kvalitet inn i 15 minutter. Det mest opplysende her er bildene som viser oss at Gaudís bygninger er like flotte inni som utenpå. Kanskje mer! Tiden rundt 1900 var Gaudís storhetstid hva produktivitet angår. Han kunne presse hele middagsserviser inn i våt sement. Russel avslutter sin korte dokumentar med den utrolige katedralen. Gaudí er begravd i navet til katedralen.

Sculptures by Sofu—Vita, a short film by Teshigahara on the sculpture of his father, Sofu Teshigahara: Fantastiske skulpturer i en fin dokumentar. Sofu sier han ikke bryr seg om dyr, bare mennesker. Men fascineres av treets røtter.

Original theatrical trailer: Litt oversiktsbilder fra Barcelona med zooming inn etter hvert. Stusselige greier.

A booklet featuring a new essay by art historian Dore Ashton, a reminiscence by Hiroshi Teshigahara, and Hiroshi and Sofu discussing their trip to the West: Som alltid er det kjekt med en oversikt over regissørens liv, karriere og tilnærming til film som del av ekstramateriale på en DVD, og Dore Ashton gir oss det i sitt essay. Hun forteller også at Gaudís katedral ikke var ferdig da han døde. Siden alle modellene hans ble ødelagt under borgerkrigen, kan vi ikke være sikre på at tårnene er tro mot Gaudís visjon. Godt essay. Neste tekst er Hishori Teshigaharas opplevelse ved det første møtet med Gaudís arkitektur. Kort, men fin stemningsrapport. Sist er en lengre samtale mellom far og sønn Teshigahara, Sofu og Hiroshi sammen med fotografene Domen og Hiramatsu. Samtalen dreier seg om fotografi og arkitektur. Også en givende tekst.