Koko – A Talking Gorilla (Criterion nr. 340)(DVD)
USA – 1978 – Barbet Schroeder (farger)
En samtale mellom et menneske og en gorilla
Nivå 1 (uten spoilers)
Koko er en gorilla som har blitt lært tegnspråk. Hun kan fortelle om sine følelser og uttrykke sine ønsker. I denne dokumentaren følger vi Koko og instruktør Penny Patterson som har et nært forhold til gorillaen. Denne dokumentaren anbefales sterkt da den bør sette i gang refleksjoner hos alle som ser den. Den utfordrer etablerte og oppfatninger som ikke mange nok har reflektert rundt, men tatt for gitt.
Nivå 2 (med spoilers)
Helt siden 1927 har forskere ment at aper kan forstå tegnspråk. Sjimpansen Washo kunne 200 tegn i 1966. Koko kunne i begynnelsen 300 ord, kjente til 300 til og hadde brukt enda 500 èn gang. Hun kan lyve for å unngå å få kjeft og si at andre gjorde det. Læringen foregår mye på den måten at Penny spør Koko hvor øret hennes er og Koko peker på øret sitt. Slik kan de holde på med mange kroppsdeler. Koko kan også peke på bilder etter å ha blitt bedt om det, som eksempel kan nevnes ”fugl i kurv”. Koko scorer litt under barn på samme alder.
Gorillaer, sjimpanser og orangutanger har ingen problemer med å gjenkjenne seg selv i speil. Hun imiterer handlinger som Penny gjør, som å hamre spiker inn med hammer. Her er to eksempler på handlinger som lenge var tenkt forbeholdt mennesket, det å ha en abstrakt oppfatning om seg selv og det å bruke verktøy. Språk var menneskets siste skanse i kampen for sin unikhet. Et morsomt eksempel når det gjelder språk er at vi ikke forstår alt hunden formidler når den bjeffer, mens hunden forstår mye mer av beskjedene vi gir den på vårt språk. Jeg mistenker at grunnen til at vi mennesker vegrer oss for korrekt å identifisere egenskaper hos dyr er konsekvensene det må ha for vår inhumane behandling av våre medskapninger.
Tegnspråk er et første eksempel på toveis kommunikasjon med en annen art. Samtaler i filmen kan foregå via tegnspråk som dette:
Penny: Hva gjorde du i går Koko?
Koko: Galt. Galt.
Penny: Hva da?
Koko: Beit.
Koko tenker og arbeider tre timer hver dag før hun blir sliten. Hun kan for eksempel bla åtte sider i en bok før hun kommer frem til riktig bilde. Vi skal alltid være bevisst hvordan dokumentarer klippes, det vil si hva som vises og hva som klippes bort, men Kokos utvalg fremstår som meget bevisst. Allikevel er dette et usikkerhetsmoment hvor vi er prisgitt filmskaperens redelighet. Velger han kun å vise ting som underbygger sin egen agenda, er det urederlig.
Etter å ha blitt kjent med Koko i denne dokumentaren er det tankevekkende å reflektere over det faktum at en gorilla ikke har noen rettigheter. Den kan kjøpes og selges. Hvis hun drepes er det ikke definert som mord.
Det er interessant å se hvordan pedagogiske metoder går fremover, for noen av disse metodene virker utdatert og lite korrekte. Penny er litt for pratsom og låst i hvilken respons hun vil ha, i stedet for å lese alt Koko gjør. Slik presser hun Koko inn i et mønster hvor bare et svar er riktig. Kanskje har gorillaer en annen måte å svare og tenke på? Slik andre kulturer kan ha forskjellige måter enn vi i vesten har. Hun prater også mye og fort.
Scroeders tilnærming til dokumentarsjangeren er forbilledlig. Som i dokumentaren General Idi Amin Dada, også omtalt her på Ord Om Criterion, er han ikke påtrengende i sin vinkling av historien. Mye overlates til oss som tilskuere og hvordan vi selv vil tolke bildene vi ser. Derfor vil jeg respektere dette grepet i min omtale og ikke tolke filmen for mye eller trekke for mye dyrerettighetsperspektiv inn. Det er å håpe at filmen, som alle gode filmer, vil sette i gang prosesser i hver enkelt seer.
Øyeblikket: Koko skal gi mat til en babydukke. Hun får tildelt en tåteflaske uten åpning og vil teste maten slik mødre vanligvis gjør. Da den tydeligvis ikke inneholder mat, forstår hun ikke vitsen med oppdraget. Hun forsøker å åpne flasken, men får kjeft og beskjed om å fortsette. Jeg synes det er viktig å huske at Koko er voksen og her gjør instruktøren feil. Spesielt blir det feil når hun liksom smaker på tåteflasken selv og sier det var godt. Koko vet jo at tåteflasken er tom. Da blir ikke situasjonen egnet til annet enn forvirring. Dette blir en meningsløs undervurdering.
Lyd og bilde
Et bilde helt på det jevne. Bildeformatet er 1.33:1. Lyden er adekvat i en film hvor ingen legger spesielt merke til den.
Ekstramateriale
New video interview with Schroeder: Planen var å lage en spillefilm med Koko, og Scroeder startet med å lage dokumentar om Koko. Det å lage en dokumentar om temaet i spillefilmene sine er noe han alltid gjør. Schroeder dro til Afrika og observerte ville gorillaer. Her ble han fanatisk opptatt av verning av gorillaer, som han er referert på å si i heftet som følger med. Arbeidet med filmen kom langt før den ble stoppet. Sam Shepard hadde skrevet ferdig manus. Etter hvert ble det bestemt å kun lage dokumentaren. Schroeder ble opptatt av en filosofisk vinkling. Hva er en person? Her er det portrettert en ikkemenneskelig person. En person har rettigheter. Dette er for Scroeder et av de største spørsmålene i verden, for det avgjør hvordan vi kan behandle andre rundt oss. Koko er nærmere mennesket enn vi liker å tenke på.
PLUS: A new essay by author Gary Indiana and an homage to Koko from Marguerite Duras: Indiana har skrevet et langt og meget godt essay. Essayet er omfattende og anbefales på det varmeste. Han behandler flere forskjellig vinkler angående filmen, både etikk, produksjon og dyrevern. En kort hyllest til filmen er skrevet av Marguerite Duras. Det er litt merkelig og abstrakt i formen. Hun kaller Koko for Afrika og snakker om hennes tilstedeværelse og omgivelser som art. Ikke så interessant tekst, dessverre..
The Forgiveness of Blood (Criterion nr. 628)(Blu-ray)
USA – 2011 – Joshua Marston (farger)
Klan mot klan
Nivå 1 (uten spoilers)
Blodfeide. Dette foregår fremdeles i Albania. Hvis noen i din familie blir drept skal du drepe en av gjerningsmannens familie. Det er en brytningstid i landet, med de gamle tradisjonene i kontrast til det nye moderne samfunnet som vokser frem. Ny teknologi omfavnes av de unge, mens tiden går for fort for de eldre i landet. De gamle måtene for konfliktløsning føles fremmed for den oppvoksende slekt og samfunnet forandres fort.
Nivå 2 (med spoilers)
Etter en konflikt om retten til å kjøre over naboens land med hest og kjerre, ender det med at Mark dreper naboen med kniv. Han må skjule seg, og naboens familie iverksetter blodhevn. Dette innebærer at Marks familie er utsatt og må leve i isolasjon. Barna tas ut av skolen og kommer ikke ut i samfunnet igjen før feiden er over eller det har blitt innført en besa, våpenhvile. Nik og Redina, de eldste barna, blir brått voksne og må ta ansvar for de voksnes feide. Nik forsøker å løse konflikten uten vold, mens Redina må levere brød som er familiens levebrød.
Albania er kontrastenes land. Biler eksisterer side om side med hest og kjerre. Playstation og smartphone brukes av mange ungdommer, mens andre ungdommer 50 meter ned i gata lever i en helt annen tilværelse. I det moderne Albania er det flere Mercedes i enn alle andre biler til sammen. Mens far kjører brød rundt med hest og kjerre, legger sønnen ut facebookoppdateringer via smartphonen sin.
I dette samfunnet er det fremdeles de gamle lovene som følges. Hvordan fungerer blodfeiden i dag i Albania? Det har regissør Joshua Marston satt seg fore å formidle i The Forgiveness of Blood. Er det fremdeles mulig å få aksept for den gamle måten å forholde seg til en konflikt på i et samfunn hvor ungdommen er opptatt av de samme ting som ungdom ellers i Europa?
Nik sin far Mark dreper en nabo i en knivkamp, og må skjule seg for å unngå å bli drept. Dette for store konsekvenser for familien som må leve i isolasjon. I virkeligheten ville en gjerningsmann måtte ha flyktet til Hellas. Nik jobber for å skape dialog og løse konflikten med minnelige midler, men den andre familien vil ha hevn. Faren følger reglene for blodfeide, selv om det går utover familien. Nik ønsker at politiet skal ordne opp og det ser ut som om han angir sin far. Han oppsøker motparten og forsøker å megle, men hans ord faller på stengrunn. De krever at han forlater byen og landet
The Forgiveness of Blood handler mer om et samfunn i hurtig endring enn om blodfeide i seg selv. Nik og hans motstand mot blodfeiden symboliserer ungdommen i Albania sin holdning til spørsmålet. Men motstand mot blodfeide får konsekvenser. Du vil kun bli servert et halvfullt glass på puben, for å demonstrere at du er feig. Du og din familie vil stigmatiseres, og dette har påvirkningskraft når det å iverksette en blodfeide. Nik må i likhet med resten av familien tilbringe tid i isolasjon. Barna tas ut av skolen. Går de ut er de fritt vilt. Vi ser hvordan han må aktivisere seg selv. Han bygger et treningsanlegg på taket. Allikevel går tilværelsen han på nervene, som demonstreres i scenen hvor han risper opp en stuevegg med kniven sin. Mennesker som har tilbrakt lang tid i isolasjon/husarrest har problemer når de kommer ut i samfunnet igjen. Det kan fort være snakk om fem år i isolasjon.
Nik filmes ofte i bildeutsnitt hvor han har stengsler rundt seg, for å illustrere at han lever i et slags fengsel i sitt eget hjem. Han er også ofte plassert ved gjerder. Han befinner seg noen ganger i området mellom stue og kjøkken, mellom mennene på stua og moren på kjøkkenet. Han er i ferd med å bli voksen, men tilhører ingen av leirene helt. Senere i filmen får han innpass i kretsen på stua, og til slutt sitter han ved bordenden og får prate.
Regissør Joshua Marston ble interessert i fenomenet blodfeide og bestemte seg for å lage en film om temaet. Ironisk nok skulle filmingen i seg selv nesten føre til en blodfeide. Huset de spilte inn mesteparten av filmen i tilhørte ikke bare en mann, men to. Den andre hadde ikke blitt forespurt om lov, og reagerte med å gjerde inn et område. Det var på nippet at ikke en feide brøt ut mellom de to huseierne, som faktisk var brødre. Iherdig diplomati hindret konflikten i å eskalere. Marston valgte å bruke albanske ord på sentrale begreper som besa (våpenhvile) og kanun (den gamle loven som omhandler blodfeide). En besa kan innføres og oppheves, så det gjelder å følge nøye med. I filmen innføres det en besa da faren blir fengslet, men den trekkes tilbake da han blir løslatt. Det er viktig for Marston å få fram at en blodfeide ikke er knyttet til feider mellom kristne og muslimer, men at den favner hele samfunnet.
Visse hensyn måtte tas til den albanske kulturen i arbeidet med å lage filmen, og hva som kunne vises. Nik var opprinnelig ment å kysse sin kjæreste, men faren hennes motsatte seg det sterkt. De forandret manus til å dreie seg om å holde hender, og det fungerte enda bedre. Kvinnene som spilte i filmen var redd for sladder etter filmen, men filmen ble godt mottatt.
Brannen var et risikoprosjekt å filme. Det var vanskelig å få tak i kvalifiserte pyroteknikere i Albania, og han de valgte skulle vise seg å ikke være så stødig. Allikevel gikk det bra, brannen i uthuset spredte seg ikke til huset. Men regissøren fikk bange anelser da pyroteknikeren sto med en tent sigarett fem meter fra et uthus dynket i bensin…
Filmen ble godt mottatt i Albania, spesielt av unge mennesker. Den ble meldt på i Oscarkonkurransen som beste utenlandske film, men forkastet da den ikke var albansk nok. Den er i hovedsak en amerikansk produksjon. Albanerne har en tendens til å synes filmen ender trist siden Nik må forlate familien sin, mens amerikanerne synes slutten er optimistisk siden Nik får sin frihet.
Øyeblikket: En liten diskret scene som jeg synes fanger opp hele filmens tema i løpet av sekunder. Det er jo ingen liten bedrift. Redina er ute på sin daglige leveringstur med hest og kjerre, og den vanlige veien over naboens eiendom er sperret med stein. Hesten svinger og vil ta den vanlige veien, men Redina sier at de må ta en annen vei. Hesten blir stående og stirre dit den pleier å gå, som et symbol på den eldre befolkningen, det gamle Albania. Redina symboliserer det nye Albania og tilpasser seg den nye situasjonen.
Lyd og bilde
Både lyd og bilde er av topp kvalitet. Lyden sprer seg fint rundt i rommet, for det er mye bakgrunnslyder som til enhver tid utspiller seg i filmen. Dette skaper en fin tilstedeværelse, og flere ganger følte jeg det var noen utenfor vinduet eller noen som banket på døren. Når det er behov for trøkk i lyden får vi det også. I tillegg må den nydelige musikken nevnes. Den skaper en perfekt stemning i filmen. Lydsporet er 5.1 surround DTS HD Master Audio. Bildet er presentert i 1.85:1. Det er et nydelig bilde med skarphet og gode detaljer, som aldri blir glossy. Fargene er flott gjengitt, dempede og korrekte. Spesielt er fargetonene når det gjelder hudfarge fint gjengitt.
Ekstramateriale
Audio commentary by director and cowriter Joshua Marston: Forbilledlig kommentatorspor av regissøren. Han snakker jevnt og forteller anekdoter fra innspillingen samt hva han forsøkte å oppnå i de forskjellige scenene.
Two new video programs: Acting Close to Home, a discussion between Marston and
actors Refet Abazi, Tristan Halilaj, and Sindi Laçej, and Truth on the Ground, featuring new and on-set interviews with producer Paul Mezey, Abazi, Halilaj, and Laçej: Acting close to home varer i 23 minutter. En spørreundersøkelse avslørte at det er få ungdommer som vil drepe de som eventuelt hadde drept deres far. De vil heller overlate saken til rettsvesenet. Skuespillerne som spiller Redina og Nik snakket med ungdommer som levde mer gammeldags enn dem for å komme under huden på sine karakterer. Disse ungdommene kunne bo bare fem minutter fra dem selv. Det viser seg at blodfeide preges av dårlig kommunikasjon og derfor unødvendig fare. Hvis du må leve i isolasjon er det viktig at kommunikasjonen er tydelig, om det foreligger en besa eller ikke, eller om feiden er avsluttet. Skuespilleren som spiller faren i filmen mistet selv sin bror i en feide, og familien måtte ta stilling til spørsmålet om blodfeide. De endte med å la være, og heller satse på at politiet ordnet opp. Om de sviktet ville de overlate det til Gud. Truth On the Ground varer i 18 minutter. Dokumentaren fokuserer på at Albanias unge plutselig har blitt verdensborgere med sine smartphone og internett. Det står i kontrast til det å være et kommunistisk gjennomkontrollert land. Foreldregenerasjonen har sakket akterut og lever fremdeles i den gamle tiden. Begge er gode og opplysende dokumentarer/intervjuer.
Audition and rehearsal footage: Ofte er slikt materiale litt repeterende og lite interessant, men ikke så her. Spørsmålene som ble stilt på audition lurer frem trekk ved skuespilleren som er avgjørende for bedømmingen av om de har fått rett person i rollen. Tristan er livlig og sekvensen viser oss hvorfor regissøren mente han var det rette valget. Vi får se hvordan de øvet inn scenen hvor faren har kommet hjem fra fengselet. Det terpes på detaljer og forandres på manus hele tiden. Stemningen må bli riktig og følelsene må formidles på et korrekt nivå. Til slutt ser vi den endelige scenen. Skuespilleren som spiller faren Mark er en hyggelig og intelligent mann. Klippene fra øvingen varer i ti minutter, auditionklippene varer i ni minutter.
Trailer: Det legges vekt på det dramatiske i filmen. Egentlig er filmen roligere enn det vi får inntrykk av her. Traileren fokuserer også på priser og utmerkelser fra festivaler. 2.24 min.
A booklet featuring an essay by film writer Oscar Moralde: Et lettlest og fint essay som runder opp glimrende ekstramateriale. Informativ lesning med små betraktninger som gir oss en utfyllende bakgrunn for tolkning av filmen.
A Hollis Frampton Odyssey (Criterion nr. 607)(Blu-ray)
USA – 1966-1979 – Hollis Frampton (farger og svart-hvitt)
En reise i tid og rom
Nivå 1 (uten spoilers)
Hollis Frampton er en av de store avant-gardefilmskaperne. Han startet med fotografier og beveget seg mot filmskaping senere. I denne samlingen av hans verker er det filmer fra 1966 til 1979. Dette settet vil være en utfordring for den gjengse tilskuer, men kan gi inspirasjon for dem som går inn med et åpent sinn eller god kunnskap om avant-gardefilm.
Nivå 2 (med spoilers)
Avant Garde film er litt som abstrakt maling. Enten liker man det eller så liker man det ikke. De som ikke liker det, inntar gjerne en av to holdninger: Dette er bare tull, det er keiserens nye klær, det er gjort for å lure oss. Eller at man skulle ønske man kunne litt mer om retningen, så man kunne forstå verkene bedre. Jeg tilhører hovedkategori nummer to (liker ikke) og underkategori to med et snev av underkategori en!
Når jeg skal skrive litt om disse filmene til Hollis Frampton, blir det meningsløst å hevde at det er bare vås. Ingenting er mer irriterende og respektløst enn mennesker som ikke har innsikt i et felt avfeier feltet som tøys. Derfor går jeg ut fra at om man skulle kunne skrive meningsfylt om filmene, kreves det mange års erfaring med filmretningen. Siden jeg ikke har det, har jeg valgt å skrive litt om min opplevelse av filmene, deretter litt om hva ekstramaterialet i en form eller en annen sier om filmen jeg har sett. Det kan bli interessant. Det bør kunne gi de av dere som er glad i avant-gardefilm en pekepinn om hva denne utgivelsen dreier seg om. Så kan man spørre seg hva vitsen er å skrive om noe man ikke kan noe om. Svaret er ganske enkelt at jeg har tenkt å skrive om alle filmene i Criterion Collection, og da vil man også på ting man elsker, ikke liker, ikke forstår eller som man er likegyldig til. Så det!
EARLY FILMS
Manual of Arms (1966 • 17 minutes, 10 seconds • Black & White • Silent): Dette er noe for dem som synes det er interessant med nærbilder av ansikter. Halve ansiktet ligger i skygge og det er estetisk flott. Senere blir bildene bevegelige, med noen bilder klippet bort og erstattet med svarte frames. Til slutt filmes mennesker med forskjellige teknikker. Heftet forteller at menneskene i filmen er Framptons kunstnervenner. Filmen er en oversikt over forskjellige tradisjonelle filmteknikker.
Process Red (1966 • 3 minutes, 37 seconds • Color • Silent): Det hviler et rødt skjær over bilder som viser hender som holder sigaretter, egg og glass. Bildet blinker stadig. I forordet til filmen sier Frampton at filmen er inspirert av T.S.Elliots Wasteland, hvor det skiftes stil i hver linje. Jeg har lest diktet, men ser ikke helt hvordan det naturlig finner en parallell her. Heftet forteller oss at fokuset ligger på hender. Hender vises, det er filmet med håndholdt kamera og hele filmproduksjonen er ”manhandled”.
Maxwell’s Demon (1968 • 3 minutes, 44 seconds • Color • Mono): En mann utfører treningsøvelser, stående, liggende på magen og på ryggen. Heftet forteller oss at fargerkoder er viktig og blir mer framtredende ettersom mannen trener hardere.
Surface Tension (1968 • 9 minutes, 30 seconds • Color • Mono): Delt i tre deler. En mann står ved et vindu, klokken går og en telefon ringer hele tiden. Så følger en sekvens med hurtigfilming i en by, med en tysk fortellerstemme. Siste del viser en gullfisk i et akvarium. Jeg forstår at det handler i en viss grad om tid som går. Heftet forteller oss at dette handler om film og filmskaping. Første del er komisk om stumfilm, andre del om samtidsfilm/dokumentar og tredje del om surrealismen, som dominerte den eksperimentelle filmen.
Carrots & Peas (1969 • 5 minutes, 21 seconds • Color • Mono): Gulrøtter og erter vises blandet sammen. En fortellerstemme snakker gibberish. Lydsporet gir først mening når det spilles av baklengs. Etter å ha sett på gulrøttene og ertene i fem minutter føler jeg meg lurt. Dette må da være keiserens nye klær? Heftet forteller oss egentlig ingenting om meningen, bortsett fra at film må lages med en balanse av gode ingredienser slik som denne maten er.
Lemon (1969 • 7 minutes, 17 seconds • Color • Silent): En sitron. I syv minutter og 17 sekunder. Herre Jesus! Mot slutten endres vinkelen vi ser sitronen fra litt forskjellige vinkler. Framptons forord sier at dette er et forsøk på å trenge gjennom det unødvendige i kunsten og inn til det essensielle. Sitron er det midterste ordet i James Joyces Ulysses. Jeg klarer ikke å se hva det har med noe å gjøre. Etter hvert i filmen kan sitronen minne om et kvinnebryst. Heftet forteller oss at dette er humoristisk og meningsfullt, og at skyggens forandring skal illustrere dag og natt, tidens gang.
Zorns Lemma (1970 • 59 minutes, 51 seconds • Color • Mono): Filmen viser mange butikkskilt, i god bildekvalitet. Dette foregår i store deler av denne timelange filmen! Det beste jeg kan si om filmen er at den har en fin rytme. Heftet forteller oss at Frampton her mikser Joyces ordkunst med postmoderne koreografi, Schoebergs atonalitet og minimalisme. Som ikke sier meg stort. Det er viet et eget essay på tre sider til kun denne filmen i heftet.
FILMS FROM HAPAX LEGOMENA
(nostalgia) (1971 • 36 minutes, 7 seconds • Black & White • Mono): Her legges et og et bilde av mennesker på en elektrisk ovn som brenner opp bildet etter en stund. Slik sies det noe om tid som går og at vi mennesker forandrer oss. I forordet sier Frampton at siden han så ut som han gjør på bildet har han forandret seg fysiologisk flere ganger. Alt skiftes ut i kroppen unntatt sentralnervesystemet sier han. Heftet forteller oss at filmen handler om forvandling og overganger. Så der traff jeg litt.
Poetic Justice (1972 • 31 minutes, 28 seconds • Black & White • Silent): Gjennom 31 minutter vises en og en side fra et filmmanus. Ved siden av arkene på bordet står en kaktus og en kaffekopp. Man visualiserer scenene slik man tenker seg at de kan se ut. Heftet forteller oss at dette er det nærmeste Frampton kommer surrealisme. Selv om han var interessert i retningen, laget han aldri slike filmer.
Critical Mass (1971 • 25 minutes, 11 seconds • Black & White • Mono): Her følger vi en krangel mellom et par. Til å begynne med er det kun lyd, som stopper og repeteres, men fra litt lenger ut i setningen og til lenger fram i setningen. Så kommer bildet av de to, og bevegelsene følger samme rytme som dialogen. Dette er litt interessant siden stadig mer av konflikten avdekkes. Heftet forteller oss at Frampton omtalte temaet som å gjøre rede for sin tid. Mannen må forklare hvor han har vært i to dager.
FILMS FROM MAGELLAN
The Birth of Magellan
The Birth of Magellan: Cadenza I (1977–1980 • 5 minutes, 41 seconds • Color • Mono): Filming av en brud og brudgom på en bro. That’s it. Heftet forteller oss at brudgommene (det er to), kler av henne.
Straits of Magellan
Pans 0–4 and 697–700 (1969–74 • 1-minute each • Color • Silent): Heftet forteller oss at Frampton var interessert i det illusjoniske og forordet beskriver Magellanprosjektet som en innholdsfortegnelse ala en kalender eller loggbok.
INGENIVM NOBIS IPSA PVELLA FECIT, Part I (1975 • 4 minutes, 48 seconds • Color • Silent): En naken kvinne, filmet med stop-motion. Heftet forteller oss at dette er en kommentar til sex og kropp.
Magellan: At the Gates of Death, Part I: The Red Gate 1, 0 (1976 • 5 minutes, 10 seconds • Color • Silent): Dette ble filmet ved et anatomilaboratorium i Pittsburgh i 1971. Kropper filmes i detalj. Heftet forteller oss at Frampton her skapte metaforer for de fundamentale grensene døden representerer, mellom bevissthet og det tomme intet, mellom energi og masse.
Winter Solstice (1974 • 32 minutes, 36 seconds • Color • Silent): Dette var ganske flott. Et smelteverk og prosessene der er filmet i detalj. Stål varmes opp, smeltes og omformes. Mye ild og farger. Igjen er temaet forandring og gjenfødelse mener jeg. Heftet bekrefter det og beskriver filmen som en homage til Eisenstein og Dziga Vertov. Men også til abstrakte ekspresjonister som Franz Kline, Mark Rothko og Clyfford Still.
The Death of Magellan
Gloria! (1979 • 9 minutes, 36 seconds • Color • Mono): En film med komedieovertoner, filmet som en gammel stumfilm. Hurtig tempo og forviklinger. Heftet forteller oss at Joyces Finnegans Wake var inspirasjon her. Mange av Framptons hovedtemaer kommer sammen her. Spenningen mellom bilde og språk, tradisjon og fremtid, dødens uunngåelighet og kunsten som pådriver for gjenfødelse av bevissthet.
Øyeblikket: Scenene fra smelteverket gir mulighet for videre inspirasjon. Frampton går så tett på at man kan drømme seg bort fra hva man ser og forestille seg at man står i en vulkan. Deretter kan man tenke seg hvordan Jorden ble til, i et inferno av ild og eksplosjoner. Det er i tillegg utrolig vakkert, med intense farger, kontrastert mot det svarte. Noen ganger kan det å miste oversikten ved å gå tett på et objekt og se et slags mikrokosmos, løfte perspektivet til et slags makrokosmos.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1 og lyden er mono eller ikke til stede. I en slik samling vil selvfølgelig kvaliteten være veldig variabel. Vi får se bilder av god bluraykvalitet i Zorns Lemma, mens de tidlige filmene ikke imponerer visuelt. Lyden er ikke spesielt god.
Ekstramateriale
Audio commentary and remarks by filmmaker Hollis Frampton on selected works: Selv fikk jeg ikke så mye ut av kommentarene til Hollis Frampton, men jeg tror at de kan være nyttige for de som har en viss innsikt i filmretningen slik at de kan ledes riktig vei i tolkningen av filmene. Veldig mange av filmene handler om film, hva film er på det mest dekonstruerte nivå, og det å skape film. Noen av filmene dreier seg om det å lage film.
Excerpted interview with Frampton from 1978: Dette intervjuet var ganske godt, og ga meg en viss ide om hvem Hollis Frampton er som person og kunstner. Frampton er naturlig nok inspirert av Stan Brakhage og Kenneth Anger. Da han ble spurt om hvem som har inspirert ham, forsikrer han oss om at han ikke har noe problem med å nevne navn. Allikevel nøler han veldig lenge før han faktisk nevner dem. Han framstår ganske humørløs, jeg tror ikke han smilte en eneste gang i løpet av 20 minutter. Det er faktisk ganske sjeldent hva intervjuer angår og tro meg, jeg har sett en del…
A Lecture, a performance piece by Frampton, recorded
in 1968 with the voice of artist Michael Snow: En veldig elementær leksjon om hva film er. Et blankt lerret med lys på. Derfra mener Frampton at ting fjernes, ikke legges til når objekter vises på lerretet. Det er morsomt når han sier at det blanke lerretet er en bedre film enn mye annet som lages av film. Leksjonen varer i 23 minutter. Jeg fant den rimelig kjedelig.
Gallery of works from Frampton’s xerographic series By Any Other Name: Dette er et slide show med hermetikketiketter. Både navn og logo skulle være tydelig. Jeg ser ikke helt poenget med serien, men det er tatt fra en sytti-bilders serie han laget 1979-83.
PLUS: A booklet featuring an introduction by film critic Ed Halter; essays and capsules on the films by Frampton scholars Bruce Jenkins, Ken Eisenstein, and Michael Zryd; and a piece by film preservationist Bill Brand: Heftet som helhet gir oss et bilde av filmskaperen som menneske, fotograf, filmskaper og avant-gardekunstner. Hver av filmene som er med i utgaven blir omtalt, slik at vi kan få litt hjelp til å forstå tanken bak dem. Frampton døde i 1984 av kreft. Hovedverket var ment å være Magellan, et 36-timers verk som skulle vises i løpet av 331 dager. Det er et veldig godt hefte.
Howards End (Criterion nr. 488)(Blu-ray)
Storbritannia – 1992 – James Ivory (farger)
Klassesamfunnet
Nivå 1 (uten spoilers)
England, tidlig 1900-tallet. Den rike og konservative Wilcoxfamiliens liv flettes inn i middelklassefamilien Schlegel. Helen Schlegel har et eventyr med Paul Wilcox, som føles upassende av begge familier. Forholdet avsluttes, men deler av familiene fortsetter å ha kontakt. Det er først og fremst Henry Wilcox (Anthony Hopkins) sin kone og Margaret Schlegel som blir gode venner.
Nivå 2 (med spoilers)
Howards End er et av flere hus som Wilcoxfamilien eier, men det har en spesiell plass i hjertet deres siden det er barndomshjemmet til dem alle. I filmen blir Howards End symbolet på England, og hvordan tidene skifter og klassemobiliteten øker. De privilegerte mister noe av sin posisjon, mens en stadig større middelklasse ekspanderer økonomisk. Howards End står i fare for å ende utenfor deres stand, slik som England tas over av vanlige folk. Øvre middelklassefamilie Schlegel har et mye mer positivt syn på lavere middelklasse enn det Wilcoxfamilien har, som kan oppsummeres i Henry Wilcox utsagn om de fattige: Bli ikke sentimental angående de fattige. Vi synes synd på dem, men det stopper der!
Søstrene Margaret og Helen er livlige og samfunnsengasjerte kvinner som har et hjerte for de mindre heldig stilte. Allikevel blir det noe litt nedlatende/lettvint i deres engasjement for Leonard Bast og hans kone. De involverer seg kraftig i deres livssituasjon og jeg synes det går over streken da de insisterer på at han må si opp jobben sin og finne en ny. Et velment råd er flott, men de er for pågående, da spesielt Helen. Siden blir det en slags livsoppgave å ta vare på Leonard, og den fattige blir på en måte behandlet som en umyndig. Kanskje jeg er for kynisk, men dette er ikke uproblematisk. Samtidig er jeg klar over, og lei av, at det er blitt mote å rakke ned på idealisme i forskjellige former. Det kan være mange grunner til at det har blitt stuerent, kanskje fordi det gjør det lettere for oss selv ikke å innta posisjoner hvor vi selv må bidra. Det er lettere å mistenkeliggjøre de engasjerte så vi kan fortsette og ikke bry oss med god samvittighet.
Innsideinformasjonen om banken Bast jobber i kommer fra Henry Wilcox. Han mener den uten tvil vil gå under snart. Da det viser seg at banken er solid, demonstrerer Henry tydelig at han ikke bryr seg om andre mennesker, hvert fall ikke de fra de lavere lag. At Schlegelsøstrene tar hans råd for god fisk er forståelig da dette er Henrys arena. Slik illustrerer forfatter Forster og filmskaperne storsamfunnstrekk på mikronivå i forholdet mellom Wilcoxfamilien, Schlegelfamilien og Bastfamilien. Jeg synes det er presist og intelligent gjort.
Wilcoxfamilien leier en leilighet rett overfor Schlegelfamilien i London, og da Margaret trenger nytt husvære stiller Henry leiligheten til disposisjon siden de ikke trenger den lenger. Men det viser seg at Henry har en baktanke, og det er duket for en av de mest uforpliktende frierier jeg har sett på film. Henry frir ved å spørre om de skal dele leilighet, siden den er for stor for ham. Man kan enten se scenen som sjarmerende klønete, eller som eksempel på Henrys dysfunksjonelle håndtering av intime situasjoner. Han får det han vil, men slipper å blottlegge følelsene sine, selv i en slik setting. Det burde ikke gå an.
Helen er rasende på Henry for det dårlige rådet han ga dem angående Leonard Bast. Leonard byttet jobb, og gikk til en stilling med mindre lønn. Siden mister han jobben der da de kutter ned og han ble ansatt sist. Margaret er nå i en lojalitetskonflikt mellom søsteren og sine opprinnelige meninger, og sin fremtidige ektemann Henry. Hun velger Henry og svikter samtidig sine idealer. Kanskje er det utsikten til et liv i rikdom som spiller inn. Helen fortsetter sin prosjekt med Leonard Bast og blir gravid med ham.
Henry på sin side har hatt en affære med fru Bast da hun var 16 år, og søker sympati og tilgivelse fra Margaret. Han får det straks, men i en morsom scene ser vi at han ikke kan la det være med det men fortsetter å bringe det opp utover kvelden. Det ser ut som om han bader i selvmedlidenhet og falsk anger. Hvert fall klarer han ikke å vise samme storsinn overfor Helen da hun ønsker å bo en natt i Howards End etter hun har blitt gravid. Et sett med regler for andre som trår feil, et sett av regler for seg selv. Et sett med regler for overklassen, et annet for de lavere klasser…
Fru Wilcox testamenterer Howards End til Margaret, som hun er i sin fulle rett til, men det er ikke gjort på en juridisk bindende måte. Det er panikk og voldsom motstand mot dette i Wilcoxfamilien og de forkaster hennes siste vilje. At vanlige mennesker skal kunne overta Howards End blir umulig å svelge for de voksne barna med ektefeller. Igjen ser vi klassekonflikten i samfunnet illustrert i forholdet mellom Wilcox- og Schlegelfamilien. Margaret tillegges alle mulige motiver, men faktum er at hun ikke engang vet om avgjørelsen avdøde fru Wilcox har tatt.
Henrys eldste sønn Charles slår i hjel Leonard Bast i et forsøk på å straffe ham for Helens gravide tilstand. At Helen er gravid utenfor ekteskapet er noe som vil sette Wilcoxfamilien i dårlig lys nå som Margaret er gift med Henry. Vi kan lese dette som overklassens krampaktige motstand mot et mer utjevnet samfunn, hvor de føler de må ty til vold for å beskytte sine verdier.
Jeg var i London i høst. En formiddag fant vi en fin, liten restaurant som vi ønsket å spise middag på. Vi var vanlig kledd og fant oss et bord. På nabobordet satt nettopp Helena Bonham Carter som spiller Helen i filmen. Senere fikk hun selskap av Sean Bean, som spiller Boromir i Ringenes Herre. Da vi så oss rundt så vi at det er en finere restaurant. Vi fikk en servitør som med et tydelig kroppsspråk lot oss få følelsen av at vi ikke passet inn, men vi fikk bestille maten vår. Vi har hørt at klasseskillet fremdeles står sterkt i England, og nå fikk vi kjenne det på kroppen selv. Det er stor forskjell på Norge og England i så henseende, og det mest bemerkelsesverdige er at det er servitørene, altså mennesker fra et lavere sjikte som virket mest indignert over situasjonen. Slik er de med å opprettholde et system som ikke tjener deres sak. De andre gjestene merket vi ingenting til. Vi observerte dette fenomenet og valgte å nyte vårt måltid.
Øyeblikket: Scenen i hagen da Henry vil vite navnet på Helens forfører som har gjort henne gravid. Henry viser sjelden følelser, men her er et eksempel på hvordan han gjør det. Han holder Margaret klønete nede i stolen, og vi forstår at han ikke er vant til å røre ved noen. Denne posituren går over i en ny situasjon hvor de holder hverandre, fremdeles ukomfortabelt og fremmede for hverandre. Kroppsspråket er hjelpesløst, unaturlig og tvungent. En slik scene forteller oss mye om Henrys personlighet, og viser hvordan Margarets respons blir påvirket av partnerens usikkerhet i situasjonen. Hun, som er vant til nærhet og berøring, blir like ukomfortabel som han. Henry er vant til å få det som han vil, men her er han ute av sitt element.
Lyd og bilde
Howards End gis ut i 1.85:1 med DTS-HD Master 5.1 lyd. Lyden er subtil og omfattende, med herlige detaljer i både front og bakhøytalere. Det er et diskret spor, men gjør sitt til at atmosfæren blir korrekt. Det er på sitt beste når mange lydkilder summer, og vi kan skille alle sammen fra hverandre og plassere dem i rommet. Bildet er dynamisk og flott, med meget gode farger. Svartnivå og kontraster er topp klasse. Jeg kunne ønsket meg enda mer skarpe detaljer til tider, men dette er et supert bilde.
Ekstramateriale
New video appreciation of the late Ismail Merchant by director Ivory: Dette tolv minutter lange videoessayet beskriver samarbeidet Ivory hadde med Merchant, hvordan det startet og utviklet seg. Ivory fortsatte å lage filmer etter Merchants død.
Building “Howards End,” a documentary featuring interviews with Ivory, Merchant, Helena Bonham Carter, costume designer Jenny Beavan, and Academy Award–winning production designer Luciana Arrighi: Forster var nok ikke spesielt begeistret for arbeiderklassen, men mente allikevel at alle måtte kunne omgås på en sivilisert måte, uavhengig av klassetilhørighet. I boken beskriver han et England nesten dekket av asfalt og boligmasse, noe også filmen legger vekt på. Produsent Merchant forteller at de slet med å få finansiering, siden amerikanerne aldri har troen på noe som ikke følger filmformelen deres.
The Design of “Howards End,” a detailed look at the costume and production designs for the film, including original sketches: Det mest interessante her er at ideene ble til bilder malt med vannfarger. Bildene er flotte, og bærer i seg mye symbolikk og stil. Mørke og tunge farger henspiller tankene til fattigdom i trange værelser. Det blir også sagt mye bra om klær, farger og stoffer. Kort og god dokumentar på ni minutter.
The Wandering Company, a 50-minute documentary about the history of Merchant Ivory Productions: Her får vi servert smakebiter og omtale av filmene opp til dokumentarens tilblivelse. Samtidig krydres det hele med litt sladder og opplysninger fra bakom kulissene. Merchant-Ivory var alltid uavhengig og sto utenfor filmstudioene hele karrieren. Det var meget trangt økonomisk, men allikevel fikk de laget mange, mange filmer.
Original 1992 behind-the-scenes featurette: I denne korte sekvensen på fem minutter får vi en god oppsummering av hva noen av filmens aktører mener er essensen i historien.
Original theatrical trailer: Lumsk trailer som vekker min interesse. Smart og dramatisk på en god måte.
An essay by critic Kenneth Turan: Veldig kort, men allikevel rimelig godt essay. Turan er meget begeistret for Howards End, og essayet er egentlig en hyllest til filmen. Han går gjennom de forskjellige skuespillernes prestasjon og belyser hva de gjør bra. Han snakker også en del om forfatteren, E.M.Forster.
Rashomon (Criterion nr. 138)(Blu-ray)
Japan – 1950 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)
Slik skjedde det!
Nivå 1 (uten spoilers)
En hendelse har funnet sted, som har gjort sterkt inntrykk på en tømmerhogger og en prest. Gjennom tilbakeblikk får vi fire menneskers oppfattelse av den samme hendelsen servert. Ingen er like. Hvem har rett? Har noen av dem rett? Finnes det en objektiv virkelighet?
Nivå 2 (med spoilers)
Rashomon. En av de store, store klassikerne. Filmen som gjorde både Akira Kurosawa og japansk film tilgjengelig for et vestlig publikum. Filmen har til og med vært opprinnelsen til et uttrykk, ”rashomonsk”, på samme måte som Prosessen av Kafka ga oss ”kafkask”. Kafka vil for alltid være opphavet til en situasjon uten løsning, en labyrint av meningsløse hindringer, et menneske låst i ufølsomt byråkrati med uendelige paragrafer. ”Rashomonsk” refererer til flere synsvinkler på samme sak, problematisering av sannhet og virkelighet, hukommelse og motiver.
Filmen fremstår for meg som både enkel og kompleks. Det er en bedrift i seg selv. Det er ingen tvil om at temaet i filmen innbyr til nesten uendelige analyser og diskusjon uten at man virkelig vil finne et svar. No pun intended. Hva er virkelig og hvordan refererer man til en hendelse korrekt? Når nyanser skiller rekonstruksjonen av en hendelse, hvordan kan man slå fast hva som er riktig? Hvis én person føler en dårlig stemning under en samtale, vil det farge hans opplevelse. En annen oppfatter ikke stemningen slik og vil dermed rekonstruere annerledes. Hvem har rett når vi går forbi det rent faktiske hendelsesforløp? Hva med alle mekanismene vi har når det gjelder å bedømme vår egen rolle i en situasjon?
Rashomon er bygget opp gjennom avhør som setter i gang tilbakeblikk som viser oss denne personens oppfatning av hva som skjedde da en mann ble drept. Vitnene forteller sin historie rett inn i kameraet til noen som foretar avhøret, og den personen er deg! Siden vitnet stadig spør opp igjen spørsmålet som blir stilt, får vi som tilskuere vite hva det er vi har spurt om. Gjennom de forskjellige historiene må vi stadig korrigere vår oppfattelse av hva som har skjedd, helt til vi forstår at vi ikke kan ha noen mening om det. Vi er vant til at bilder viser oss hva som faktisk skjedde, men her er det ikke slik. Noen ganger er vitnene enige om hva som har skjedd, men detaljene er annerledes og noen ganger er det uenighet om hvordan aktørene framsto.
Et godt eksempel på det er Tajomuras fremstilling av seg selv. Han er heltemodig, kontrollert og overlegen. Kvinnen derimot, fremstiller ham som en ape med tilhørende lyder og kroppsspråk. Et annen godt eksempel er hvordan sverdkampen mellom Tajomura og ektemannen foregikk. I Tajomuras fortelling er han modig og dyktig, og han berømmer til og med ektemannen for å ha krysset klinge med ham flere ganger enn noen annen tidligere. I tømmerhoggerens andre versjon er det en kaotisk kamp med to redde mennesker som springer mer bort fra hverandre enn mot hverandre.
Ved at Kurosawa lar den avdøde få fortelle sin historie gjennom et medium, føler jeg at Kurosawa viser oss at ingen rekonstruksjon er mer naturlig sann enn andre. Ektemannens versjon er like valid som enhver annens, siden det blir subjektivt uansett. Teoretisk kan hendelsen ha utspilt seg slik ektemannen beskriver, selv om kilden er ytterst upålitelig om man ikke tror på åndefremkalling. Ingenting tilsier at de andre vitnene nødvendigvis er mer troverdige tatt i betraktning deres vilje til å fremstille seg i best mulig lys og å skjule uønskede elementer i historien sin. Vi kan etter hvert danne oss et bilde av situasjonen som er mer sannsynlig enn andre, men vi kan ikke ha noen sterk mening. Vi må vurdere kildenes troverdighet og deres motiver, men i siste instans er alt usant og meningsløst siden dette er en film. Nok et problematiserende lag der som egentlig river grunnen vekk fra analysen, men la ikke det hindre oss i å reflektere rundt problemstilllingen.
Kvinnen fremstår i forskjellig lys avhengig av hvilken versjon vi blir servert. I noen versjoner er hun et rent offer, i andre er hun en katalysator og pådriver for kampen mellom mennene. Hun utfordrer dem til å slåss til døden over seg, siden hun ikke kan leve videre med skammen som flere skal vite om. I nok en versjon vil hun være med Tajomura, og ber ham om å drepe ektemannen som hun nå forakter.
Forakt slår begge veier. En versjon viser oss at ektemannen forakter kona etter voldtekten, siden hun nå er besudlet. Hun søker trøst hos ham etter den forferdelige opplevelsen hun har hatt, men blir brutalt avvist. I denne versjonen er det hun som dreper ektemannen i desperasjon og skam. I en annen er det Tajomura som dreper ham i duell, mens i en tredje er det ektemannen som begår selvmord. Vi kan bare spekulere i hvorfor versjonene ikke er samstemte. Kvinnen kan fremstille ting feilaktig på grunn av sjokk, skam eller behov for selvrespekt. Hun vil som de andre også måtte ta en eventuell straff om hun innrømmer drapet. Tajomura ønsker å fremstå modig, og vil ikke tape ansikt ved å fremstå feig. Han ser derimot ikke ut til å bekymre seg for straffen. Tømmerhoggeren forandrer forklaringen sin etter press fra den mer anonyme mannen som danner trekløveret ved tempelet sammen med tømmerhoggeren og presten. Tømmerhoggeren ser ut til å ha sine svin på skogen angående stjeling og forsøker å dekke over det. Slik oppfattet jeg det, men kan selvfølgelig ta feil.
Det er ikke vanskelig å forestille seg at Rashomon var inspirasjonen til Last Year at Marienbad av Alain Resnais. Den tar grunntemaet med forskjellige oppfatninger av situasjoner, og løfter det videre opp til en enda bedre behandling etter min menig.
Øyeblikket: Regnet! Når det regner hos Kurosawa, så regner det skikkelig. Åpningen av filmen er deilig, med elementene i krig med det lille tempelet. Det plasker ned. Slik kommer man som tilskuer hutrende inn i filmen, gjennom sølen, kliss våt og man begynner å fryse. Tonen er satt. Derfor føler vi at det blir deilig og varmt når solen lyser opp tømmerhoggerens historie.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.33:1. Det er et stort sett godt bilde, men ikke så godt som for eksempel Seven Samurai, Sanjuro og Yojimba. Da mangler det litt på skarphet synes jeg. For de teknisk interesserte kan nevnes at bildet ble restaurert fra 4k materiale, så skalert ned til 2k. Jeg kunne ønske meg mer av den deilige bluray-dybden i bildet også. Men selvfølgelig er dette det flotteste jeg har sett Rashomon hittil. Lyden er omtrent på samme nivå, litt skarp til tider, men det føler jeg ofte med eldre japanske filmer uansett.
Ekstramateriale
Audio commentary by Japanese-film historian Donald Richie: Detaljert og behagelig kommentatorspor som vanlig av Donald Richie. Vel verdt å høre på. Han er kunnskapsrik om Kurosawas bildekomposisjoner og hvem de forskjellige skuespillerne er.
Interview with director Robert Altman about Rashomon: Kjempefint intervju med en entusiastisk Altman. Jeg liker alltid å se ham snakke om film, han virker så hyggelig og klok. En bestefarstype. Kurosawa var den første som filmet solen, og det gjorde han i Rashomon. Robert Altman gikk rett ut og gjorde det ved neste innspillingsdag, og siden har han gjort det jevnlig. Syv minutter lang intro.
Excerpts from The World of Kazuo Miyagawa, a documentary on Rashomon’s cinematographer: Dette tretten minutters segmentet er veldig typisk i stilen. En litt kjedelig standard-dokumentar om fotografen på filmen.
A Testimony as an Image, a sixty-eight-minute documentary featuring interviews with cast and crew: Bortsett fra de siste 15 minuttene av dokumentaren synes jeg dette var forferdelig kjedelig. Mot slutten får vi i det minste noen livlige historier om hvordan filmen tok fyr og det ble brann i klipperommet. Alt utstyr måtte reddes unna og litt av negativet er tapt for alltid. Filmrullen avga gasser da den tok fyr og brannslukkingsapparatet avga gasser da det ble brukt. Det skjedde en reaksjon mellom de to gassene og det ble dannet en giftig gass. Lydfolkene besvimte i flokk og var borte vekk i opptil fire timer. Det var ikke de eneste utfordringene de opplevde. De jobbet mye med å lage lyn de kunne feste til filmen, og til slutt skadet den effektansvarlige øynene slik at han måtte ise ned øynene og ta en dag fri. De hadde også beskyldninger om plagiat angående musikken hengende over seg, men franske Durand aksepterte til slutt forklaringen de kom med.
Archival audio interview with actor Takashi Shimura: Dette er skuespilleren som hadde store roller i Ikiru og Rashomon for Kurosawa blant annet. Oversetter i lydintervjuet er Japaneksperten Donald Richie, som snakker flytende japansk. Shimura mener at Kurosawa er veldig maskulin og projiserer denne maskuliniteten inn i de mannlige rollene i filmene sine. Sånn passe godt intervju som varer i 16 minutter.
Original and rerelease trailers: Tamme saker. Omstendelig.
A booklet featuring an essay by film historian Stephen Prince; an excerpt from director Akira Kurosawa’s Something Like an Autobiography; and reprints of Rashomon’s two source stories by Ryunosuke Akutagawa, “Rashomon” and “In a Grove”: Historien Rashomon er en novelle som dreier seg mest om tempelet. En passe god historie, men ikke noe spesielt engasjerende. In the Grove fenger heller ikke. Det er bemerkelsesverdig å se hvordan Kurosawa har klart å skape filmen ut av dette, og løfte den opp til det nivået filmen er på. Stephen Prince har skrevet et godt essay om filmens tilblivelse og mottakelse, mer enn om handlingen. Et annet essay inkludert er Kurosawas tanker om Rashomon og innspillingen. Dette er et langt og interessant essay.
The Scarlet Empress (Criterion nr. 109)(DVD)
USA – 1934 – Josef von Sternberg (svart-hvitt)
Dekadanse
Nivå 1 (uten spoilers)
Katarina den Store (1729-1796) ble giftet bort til den kommende tsar Peter III. Han viser seg å være lettere tilbakestående, og hennes familie har blitt ført bak lyset. Hoffet styres av hans tante, og hun har valgt Katarina, opprinnelig Sophie Augusta Friederike, kun for at hun skal skjenke Russland en mannlig tronarving. I denne filmen får vi se hvordan Katarina utviklet seg fra en måpende tenåring til Russlands herskerinne.
Nivå 2 (med spoilers)
Da Alekseij Orlov henter Sophie og hennes mor til palasset, sier han ingenting om Peter III bortsett fra gode ord. Sjokket er stort da hun introduseres for ham og ser at han er tilbakestående og mest opptatt av å leke med soldatfigurene sine. Hun opplever ingen lykkelig tid ved hoffet, men blir trakassert av Peters tante som etter hvert ser henne som en rival. Tanten er rasende over hennes eventyr med Alekseij, som hun selv er forelsket i. Katarina som hun blir kalt etter ankomsten, får beskjed om å holde seg ved sin manns ekteseng og gi dem en arving. En sønn blir født, men det er ikke Peters. Katarina velger seg elskere blant offiserene, noen ganger ved inspeksjon. Hun lærer fort at sex er makt, og blir mesterlig til å manøvrere seg i maktens irrganger ved hoffet.
Til å begynne med går Katarina, som spilles av Marlene Dietrich, rundt med et konstant måpende og storøyd uttrykk over alt det nye i sin tilværelse. Til tider tenker jeg at hun kanskje matcher sin blivende mann, hun virker uansett veldig umoden og barnslig. Senere skal munnen lukke seg, og den erotisk bevisste femme fatale stige frem. Hun blir informert om at alle har elskere og lærer seg de hemmelige gangene hvor elskere sluses inn til soverommene. Tanten har Alekseij, Peter har sin egen elskerinne som også fungerer som dagmamma. Hovedoppgaven hennes ser ut til å gå rundt i palasset og plukke opp lekesoldatene hans.
Katarina blir hentet for å tilføre nytt blod til slekten og begrense galskapen som allerede har gått for langt. Det hintes om blodskam. Påå denne tiden var det vanlig praksis at slekt giftet seg inn i andre kongehus og med hverandre for å bygge allianser. Allerede første dagen utsettes Katarina for en underlivsundersøkelse av doktoren mens hun står og prater med Peters tante, Elisaveta Petrovna. Han erklærer henne for helt i orden, og skikket til å skjenke dem barn. Dette er en ganske drøy film, og man kan lure på hvordan den kunne gå gjennom sensuren på denne tiden. Det florerer av seksuell symbolikk, nakenhet og seksuelle referanser. Von Sternberg boltrer seg i det bisarre og forbudte.
Den første natten Katarina sover i palasset får hun lest en godnattfortelling. Den handler om drap, tortur, krig og henrettelser. En glimrende montasje tilsatt dramatisk musikk illustrerer fortellingen. Her kommer von Sternbergs svarte humor til sitt rett, med en mann som henger opp ned og brukes som en pendel i en kirkeklokke.
Den virkelig Tsar Peter III hadde en voldsom fascinasjon for soldater og krig. Han var også litt for betatt av Fredrik den Store fra Preussen. Det første han vil vise Katarina er et leketøy med en soldat som kan snurres rundt og rundt. Ingen forstår hva poenget er, bortsett fra at lekesoldaten må bli like svimmel som Peter er. Når det var dårlig vær ble soldatenes eksersis lagt innendørs og ble en annen måte for Peter å leke med soldater på.
Det er en fascinerende historie i The Scarlet Empress som engasjerte meg hele veien. Allikevel er det hvordan filmen ser ut og stemningen i filmen som kommer til å sitte i meg framover. Det er en nydelig film, med et helt unikt gotisk utseende. Den er overdådig og fylt av gargoyler og andre merkelige statuer i alle rom. Storslagne trapper, dører som krever flere mennesker å åpne, stearinlys overalt. Dette siste skulle egentlig lyse opp og utvide rommene, men føles i stedet klaustrofobisk og knugende. Rommene er ofte overfylt av mennesker. Bryllupet er en orgie av smykker, lys, mennesker, fråtsing og dekadanse. I dette miljøet går Katarina fra å bli den undertrykte til å bli undertrykkeren.
Da tanten dør griper Peter begjærlig makten. Han innfører et terrorregime med vilkårlige henrettelser og soldatskyting for sportens skyld fra vinduet sitt. Han og Katarina har åpenlyst hver sine elskere, og stemningen ved banketten er mildt sagt presset. Han og elskerinnen planlegger å kvitte seg med Katarina og bli tsar og tsarina. Katarina slår tilbake ved å erobre hæren med seksuelle midler. Det danner seg to fraksjoner og hun klarer å ta makten ved et kupp. Kirken støtter Katarina. Peter blir myrdet av en av hennes elskere, og satt i virkeligheten med makten i kun seks måneder.
Von Sternberg var eksentrisk som regissør og person. Han forlangte fullstendig stillhet på settet, i den grad at ingen kunne ha på seg armbåndsur. Tikkingen drev ham til vanvidd. I og med at han kunne så mye fra forskjellige deler av en filmproduksjon, hadde en von Sternberg-film en umiskjennelig kvalitet ved seg. Ingen dekorerte et sett som han. Hvis man skal plukke ut et fellestrekk i filmene hans må det være erotikk med bisarre undertoner. Kvinnen kunne bli fremstilt både som bytte og jerger. Han laget syv filmer med Marlene Dietrich.
Øyeblikket: Jeg må si jeg hadde sansen for karakteren Peter III. Galskapen lyser lang vei, han har et vilt blikk og urovekkende utsagn. Hans mentale kapasitet er som et barns. Da han forteller tanten at han ikke liker Katarina, ligger det under at han er vant til at ting han ikke liker fjernes. Stemmen er lav, øynene slu, holdningen krypende. Men han får ikke viljen sin denne gangen. Scenen frembringer uhygge med tanke på hvilke perversjoner han har begått, som aldri kommer utenfor palassets vegger. Skuespilleren har kritiseres for å overspille, men det føles så riktig i en film som er til de grader overdådig.
Lyd og bilde
The Scarlet Empress presenteres for oss med et litt trøblete bilde. Formatet er som ventet 1.33:1 med mono lyd. Bildet er noe ustabilt og urolig. I tillegg er det masse støy i bildet, slik at det hele tiden er bevegelse i overflater. Dette virker litt forstyrrende. Filmkorn er flott, mens dette kornete bildet er bare irriterende. I tillegg blafrer det litt i det svarte, slik at det veksler mellom grått og svart, noe som heller ikke er særlig ønskelig. Jeg kunne også ønsket meg mer skarphet i bildet. Lyden er litt bedre enn bildet, men også den kunne gitt oss mer. Lyden kan være litt anonym til tider, litt bortgjemt bak i lydbildet. Jeg vet at dette er en gammel film, men vi har blitt bortskjemt med strålende utgaver fra denne tiden. Det hever lista.
Ekstramateriale
The 20-minute BBC documentary The World of Josef von Sternberg: Denne dokumentaren er laget i 1966, og vel verdt å se. Den er det beste ekstramaterialet denne gangen, og første gang jeg ser intervjuer med Sternberg. Han virker rimelig eksentrisk. Han beundrer ingen andre filmskapere, og er ikke inspirert av noen av dem. Hans inspirasjon kommer fra malere og forfattere. Han uttaler at hans arbeid gjøres i kontrast til andre regissører, hva han nå mener med det. Kanskje føler han at det er lite kvalitet i samtiden og at han retter opp det. Von Sternberg er en auteur i den forstand at han er involvert i alle deler av filmen. Han både filmer, lyssetter, klipper og bygger settene selv. Dette har sin bakgrunn i at han jobbet med alle deler av produksjonen før han ble regissør. Den første kjente gangsterfilmen, Underworld, var hans verk.
Production stills and lobby cards: Sinnssykt overdådige og nydelige gotiske sett. Flott! Nifs dekor. Det følger med bilder av posters i farger.
Von Sternberg tribute by underground filmmaker Jack Smith: Denne filmskaperen er også fotograf og performanceartist. Han har en meget spesiell måte å uttrykke seg på, nesten eksperimentell i stilen. I tillegg har han spesielle synspunkter. Sternberg var mest interessert i å vise fram motivene sine, og historiene hadde lite med utseendet på filmen å gjøre. Dette oppleves unaturlig for oss som er vant til at historien betyr alt. God historie, god film. Uvanlig historie, uvanlig film. Sternberg lot ikke dialogen stå i veien for seg, men laget sprø dialog. Han foretrakk å illustrere personlighetstrekk gjennom skuespillet. Noen ganger brukte han svake skuespillere og ledet dem til en svak prestasjon. Han kunne også gi gode skuespillere så dårlig dialog at det råtnet på rot. Slik ledet han oss til å se i stedet for å høre. Robin Wood har også skrevet et essay i heftet. Dette er mer tradisjonelt og jeg likte det bedre. Filmen gjorde publikum usikre på hva de skulle oppfatte den som. Den har fått et rykte som en ”camp classic”, men er et dypt seriøst verk. Den har sine røtter i ekspresjonisme og surrealisme. Den har også fått blitt misforstått som en film om kvinner som ødelegger menn, men har egentlig en ironisk tone.
Young Mr.Lincoln (Criterion nr. 320)(DVD)
USA – 1939 – John Ford (svart-hvitt)
En statsmann i emning
Nivå 1 (uten spoilers)
Legendariske Abraham Lincoln startet sin karriere som en hengslete advokat i en liten småby. I denne filmen følger vi ham som forsvarsadvokat for to brødre som er arrestert for å ha drept en mann i et slagsmål. Henry Fonda gestalter unge Lincoln som en mann som innehar alle de personlige forutsetninger som senere skal skape en legendarisk president.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en uhyre effektiv og imponerende film. Den er en oppvisning i god fortellerkunst, krydret med meget gode skuespillerprestasjoner, spesielt av Henry Fonda i tittelrollen. Han blir nærmest Abraham Lincoln, og etter å ha sett den kan jeg ikke forestille meg andre i rollen. Det er jo et godt tegn.
Young Mr. Lincoln er en blanding av et rettssaldrama og en skildring av småbylivet. Kanskje kan den minne om To Kill A Mockinbird i så henseende. Det er uansett en like god film. Den tar tiden den trenger til å vise seg frem, og vise oss historien. For John Ford var filmens utseende viktig, og det er ikke èn scene her som føles overflødig eller uferdig. Ved ikke å gape over for mye handling, får vi tid til å komme inn i situasjonene, kjenne på dilemmaer og stemninger, og kunne konsentrere oss om det. Da trenger man en god historie, med gode skuespillere og smakfull fotografering. John Ford fikk til alt dette i Young Mr. Lincoln.
Den unge Abraham fremstilles som en tankefull og reflektert mann, med en umettelig kunnskapstørst og et sterkt moralsk kompass. Han snakker langsomt og beveger seg langsomt, men tenker desto raskere. Ford lar oss ane en ulv i fåreklær ved noen anledninger, som ved tautrekkingen under fesjået. Lincoln nøler ikke med å jukse når det er det som må til for å vinne. Vi aner også stålet i ryggraden hans når dommeren tilbyr ham å trekke seg for å redde livet til ungdommene. Stahet, selvtillit og mot er egenskaper som allerede nå er til stede i Lincoln.
Der hvor han er ganske direkte i sin adressering av lynsjemobben, er han mer tålmodig og intrikat i rettssaken. Han er ikke redd for å gå omveier for å nå målet sitt, i en slik grad at han oppfattes som et nummer for liten for oppgaven han har tatt på seg. Men hele tiden har han en plan som han følger kompromissløst.
Menneskene i filmen snakker som de gjorde på den tiden, eventuelt på filminnspillingens tid (1939), men det hele føles så mye riktigere enn mange andre filmer. Andre filmer kan føles stive og lide av kunstig dialog fremført oppstyltet. Ikke så her. Lincoln snakker rolig, noe som passer til hans lynne. Det er en harmonisk film med naturlig flyt.
Henry Fonda laget åtte filmer med John Ford. Han takket først nei til denne rollen siden han like gjerne kunne ha blitt bedt om å spille Gud. Så stor stjerne har Abraham Lincoln i den amerikanske folkesjela. John Ford svarte med å presisere at det ikke var den ”modne” Lincoln som han skulle spille, men derimot en fersk og hengslete advokat. Da ble de enige. For å få spille i Fords Vredens Druer måtte Fonda signere en åttefilms-kontrakt med produsent Zanuch. Det resulterte i filmer så dårlige at Fonda ikke kan/vil huske dem.
Regissør John Ford er neppe hva du ville kalle en skuespillernes regissør. Han snakket aldri med skuespillerne om rollen, og maste de for mye om en scene rev han den ut av manus og sa han aldri hadde likt den uansett…
Øyeblikket: Scenen hvor den unge advokaten Lincoln klarer å forhindre en lynsjing, er nesten som en forløper til 12 Angry Men å regne. Her klarer den samme Henry Fonda å snu en meget bestemt gruppe mennesker fra å ønske død over en antatt gjerningsmann, til å tenke seg om og stå imot blodtørsten/gruppepresset. Han benytter seg av sitt personlige kjennskap til medborgerne sine og det er alltid lettere å forholde seg til èn og èn, enn en rasende mobb. Psykologisk interessant scene som illustrerer hvor skjør grensen er mellom det siviliserte mennesket og det primitive mennesket.
Lyd og bilde
En meget fin DVD-utgivelse. Bildet i standard 1.33:1 er absolutt topp klasse. Klart som bare det, uten særlig skader. Jeg la merke til en sekvens hvor det var deler av bildet som var merkelig ufokusert/skadet, ellers var det en fryd å se hvor flott bildet fra 1939 var. Slik skal en DVD se ut. Lyden var grei, med god gjengivelse av dialogen.
Ekstramateriale
A profile of John Ford’s early career and a talk show episode featuring Henry Fonda, both from the BBC: I løpet av 42 minutter lærer vi om både Fords karriere, filmteknikk og temavalg. Han laget over 100 filmer og vant flere Oscar enn noen andre. Vi får se hvorfor han fikk ryktet som umulig å intervjue, for det er flere situasjoner her hvor han absolutt ikke er lett å ha med å gjøre. Dette virker påtatt. Ford var irsk, og forandret navnet sitt fra Sean Aloysius O’Feeney til John Ford. John lignet på Sean, derav valget. Flere av hans tidlige filmer blir det vist klipp fra, og vi ser hvordan familieskildringer er viktig for ham. Han var heller ikke redd for å vise følelser på lerretet. Selvoppofrende mødre går ofte igjen i filmene hans. Utseendet på filmene var også viktig og han var inspirert av tysk ekspresjonisme. Programmet er en fin liten smakebit av John Ford. Del to, talkshowet, er en 49 minutter lang episode med den inspirerende og dyktige Parkinson i en samtale med Henry Fonda. Programmet anbefales som underholdning i seg selv. Et fint, morsomt og levende intervju! Episoden er fra 1975 og den 70 år gamle Fonda startet da på et one-man-show på teateret. Han startet sin teaterkarriere fordi noen trengte en ungdom i en rolle. Da var det gjort. Den beryktede familiekonflikten med datteren Jane og sønnen Peter avdramatiserer han veldig. Stort sett mener han det er en mediaskapt konflikt. Han er stolt av barna sine, og allerede neste år er det planer om å lage en film sammen, altså 1976. En gripende del av intervjuet vies Fondas egen bivånelse av en henging som niåring. En ung svart mann ble lynsjet av en mobb som i filmen, bare mye større i antall. Hans far lot ham se det hele for å vise ham det onde i verden.
Archival audio interviews with Ford and Fonda, conducted by the filmmaker’s grandson Dan Ford: Et syv minutters audiointervju med John Ford var kjedelig. Et fireminuttersintervju med Henry Fonda var bedre, men ingen av dem anbefales.
Academy Award Theater radio dramatization of Young Mr. Lincoln, downloadable as an MP3 file: Så vidt jeg kunne høre var scenene som ble spilt identiske med filmen. Derfor ser jeg ingen grunn til å foretrekke dem foran filmen, for vi er vel filminteresserte vi som skaffer oss denne filmen og dere som leser dette? Men det er et livlig og godt radioteater som spilles av. To ting trekker ned. Det ene er en skurrende lyd som er meget ubehagelig å høre på under dialogen, det andre er reklameavbrudd. Fysj.
Gallery of production documents: Utdrag fra manuset i visse markante scener. Slik kan vi sammenligne med det endelige resultatet. Morsomt nok og med en passende mengde scener.
A 28-page booklet featuring critic Geoffrey O’Brien and an homage to Ford by Sergei Eisenstein: O’Brien har skrevet et essay hvor temaet er en helt som ikke har blitt sin egen person ennå. Rettsaken i filmen er basert på Lincolns vellykkede forsvar for William Armstrong i 1858. Dette er et litt kjedelig essay. Sergei Eisenstein er friskere, med utsagnet om at hvis han skulle velge en amerikansk film han skulle ønske å ha laget, måtte det bli Young Mr. Lincoln. Resten av essayet bruker han til å i detalj forklare hvorfor. Fin tekst.
Rosemary’s Baby (Criterion nr. 630)(Blu-ray)
USA – 1968 – Roman Polanski (farger)
En pakt med Djevelen
Nivå 1 (uten spoilers)
Guy og Rosemary er et ungt ektepar som finner drømmeleiligheten i en stor bygård i New York. Bygården har en ubehagelig historie med djeveldyrkelse og kannibalisme, men de lar ikke det stoppe dem. Etter kort tid blir Rosemary gravid og det blir starten på et mildt sagt vanskelig graviditet. Rosemary’s Baby er en av de mest anerkjente grøssere som er laget.
Nivå 2 (med spoilers)
Det er lytt i den nye leiligheten til Rosemary og Guy. Siden deres leilighet ligger vegg i vegg med leiligheten til Castevetekteparet, hører de ofte samtalene deres og da spesielt den livlige Minnie. For de av dere, som meg, funderte på om etternavnet deres er en hint mot John Cassavetes som spiller Guy, kan det avkreftes. Dette navnet stammer fra romanen av Ira Levin.
Det at leiligheten er så lytt, har stor betydning for filmens tolkning slik jeg ser det. For i drømmene til Rosemary flettes lyder og samtaler fra naboleiligheten inn, og blir til satanistiske ritualer. Er det virkelig eller er det hennes fantasi? Vi kan ikke være sikre, men jeg heller mot at Rosemary’s Baby ikke er en overnaturlig film. Det er mer en psykologisk grøsser om en syk kvinne.
Roman Polanski var ifølge egne ord en filosofisk realist på denne tiden, og trodde ikke på en virkelig Satan. Derfor var Ira Levins roman problematisk for ham i og med at Satan var en virkelig karakter der. Polanski løste dilemmaet ved aldri å vise Satan i filmen, slik at det åpner for at Rosemary kan lide av vrangforestillinger og paranoia, kanskje forårsaket av graviditeten. Han gikk for en ambivalent tilnærming til hva Rosemarys baby egentlig var.
For meg ligger mye av tolkningen i nøkkelscenen hvor Dr. Hill svikter Rosemarys tillit og overleverer henne til hennes ”fiender”. Denne scenen har jeg beskrevet under ”Øyeblikket” lenger ned i teksten. Det betyr ikke at jeg ikke føler meg litt ussel når jeg ikke tror at den stakkars plagede kvinnen er offer for et komplott, men det er vel Polanskis intensjon ved at vi opplever handlingen gjennom Rosemarys øyne. La oss allikevel se på henne fra litt distanse og tenke oss hvordan vi ville reagert om vi var Dr. Hill og hadde denne samtalen med en pasient. Ut fra et realistisk ståsted ville vi vel også ha ringt noen som kunne ta seg av denne kvinnen som tydeligvis har sterke vrangforestillinger. Dette må vi balansere opp mot det vi har opplevd sammen med Rosemary i filmen hittil. Tatt i betraktning at vi, sammen med Rosemary, vandrer inn og ut av drømmer(?) kan verken hun eller vi være sikre på hva som skjer. Det vi kan være sikre på er at Rosemary er preget av graviditet, psyke og kosthold. Hun er blek, avmagret og syk. Kanskje spiller den spesielle medaljongen hun fikk av Minnie en stor rolle. Inneholder den et narkotisk/mystisk stoff som er hallusinerende?
For meg ser det ut som om Polanski har laget en variasjon over Repulsion, som handlet om en kvinne som langsomt mister grepet på virkeligheten. Natten der unnfangelsen skjer, opplever Rosemary som om Djevelen voldtar henne. Kan det være en undertrykket følelse av voldtekt fra sin egen mann? Guy innrømmer å ha hatt sex med henne, selv om hun var bevisstløs. Han innrømmer at han gikk over streken, men at han ble revet med. Kloremerkene på ryggen hennes er hans verk, sier han. Vi forstår av Rosemarys reaksjon at hun føler seg krenket og forrådt. Det er ikke siste gang hun skal føle seg sviktet av Guy. Samtidig er følelsen ambivalent siden hun er lykkelig over å ha blitt gravid, noe som er veldig viktig for henne.
Polanski slår an tonen i Rosemary’s Baby omtrent fra første minutt. Nærbilder av svette ansikter vitner om uro og er et varsel om at filmen skal bli nok en krypende opplevelse fra mesteren av ubehag, Roman Polanski. Det eksentriske naboekteparet sjarmerer eller forhekser Guy til å omgås dem i en mye større grad enn Rosemary vil. Har han inngått en pakt med Djevelen, som Faust? Har han lovet dem sin førstefødte mot suksess i skuespillerkarrieren sin? Projiserer Rosemary Djevelen inn i Guy? Da er det i tilfelle hun som har inngått en pakt med Djevelen gjennom å få barn med Guy…
John Cassavetes, som altså spiller Guy Woodhouse, var en mye bedre regissør enn han var skuespiller. Det betyr ikke at han er en dårlig skuespiller, mer at han var en guddommelig regissør. Men som regissør var han også vanskelig å bruke som skuespiller siden han hadde mange meninger om hvordan filmen skulle lages. Polanski beskriver ham som slitsom å jobbe med, og ved minst en anledning brøt det nesten ut slåsskamp mellom dem.
Øyeblikket: Rosemary har insistert på et møte med dr. Hill og betror seg til ham. Ettersom hun setter ord på opplevelsene og oppfatningene sine, framstår hun som paranoid. Hun hører det selv og forsikrer ham om at dette ikke er vrangforestillinger. Vi som tilskuere blir også usikre når vi hører et menneske som insisterer på at hun ikke er gal. Hvis du ser gal ut og snakker som om du er gal, så er du kanskje gal? Det sniker seg inn en følelse av at dr. Hill er litt for forståelsesfull overfor henne og ganske riktig, han svikter tilliten hennes og ringer Guy som henter henne. En fin scene som utfordrer vår egen oppfattelse av hva som skjer med Rosemary.
Lyd og bilde
Bildet presenteres i 1.85:1. Lyden er mono. Dette er det beste du noen gang vil se Rosemary’s Baby. Eksplosive farger, skarpe detaljer og god dybde. Spesielt det eldre ekteparet Castevets kler seg i fargerike klær som kommer godt til sin rett i denne utgaven. Rosa, gult, rødt og oransje er farger som de kler seg i, gjerne samtidig. Lyden er på samme høye nivå som bildet. Klar dialog og distinkte bakgrunnslyder.
Ekstramateriale
New documentary featuring interviews with Polanski, actress Mia Farrow, and producer Robert Evans: Polanski ble egentlig forespeilet å lage Downhill Racer med Robert Redford, men ble ledet over på å regissere Rosemary’s Baby i stedet. Redford var tiltenkt rollen som Guy Woodhouse, men siden det ikke var mulig ble rollen gitt til John Cassavetes. Downhill Racer er også gitt ut på Criterion Collection og jeg har tidligere skrevet om den på denne bloggen. Mia Farrow var gift med Frank Sinatra på denne tiden, men innspillingen av Rosemary’s Baby var en medvirkende årsak til at han skilte seg fra henne før filmen var ferdig. Det fikk produsent Evans så rasende at han ikke snakket med Sinatra på fire år. Han spiste ikke på restauranter om han visste at Sinatra var der den kvelden. Rosemary’s Baby var en vanskelig film å ”selge” til publikum, men nøkkelen ble filmplakaten. Den kostet Paramount 100 000 $, men var verdt hvert cent. Plakaten består av et bilde av barnevognen og teksten ’Pray for Rosemary’s Baby’. Den ble kåret til årets beste poster. Denne dokumentaren heter ”Remembering Rosemary’s Baby” og varer i 47 minutter.
Interview with author Ira Levin from a 1997 broadcast of Leonard Lopate’s public radio program New York and Company, about his 1967 novel, its sequel, and the film: Dette audiointervjuet varer i 19 minutter og er meget informativt. Ira Levin snakker om oppfølgeren han skrev i 1997 som heter ”Son of Rosemary”. Rosemarys sønn ble født i 1966(!) og oppfølgeren foregår i 1999, da han er blitt 33 år. Han er altså like gammel som Jesus var da han døde på korset. Rosemary har bestemt seg for å oppdra han med mye kjærlighet for å motvirke ondskapen i ham. Etter hans første seks år havner hun i koma og våkner ikke opp før i 1999. Da er sønnen blitt en mektig og godt likt ung mann. Hun vet heller ikke om han er ond.
Komeda, Komeda, a feature- length documentary on the life and work of jazz musician and composer Krzysztof Komeda, who wrote the score for Rosemary’s Baby: Krzysztof Komeda laget musikken til mange av Polanskis filmer, helt tilbake fra kortfilmen ”Two Men and a Wardrobe”. Denne biografifilmen er på 70 minutter og så absolutt for de spesielt interesserte. Filmen blir mer interessant i andre halvdel, når oppvekst og familie er ferdig beskrevet. Nydelig jazzmusikk spilles jevnlig og det blir lagt mer og mer vekt på arbeidet hans for Polanski. Han fikk de beste ideene sine i tiden mellom han slo av lyset og til han sovnet om kvelden. Han skrev dem aldri ned, bare husket dem. Han døde ved at han falt og slo hodet mot en stein, muligens etter en krangel med en venn.
A booklet featuring an essay by critic Ed Park; Levin’s afterword to the 2003 New American Library edition of his novel; and Levin’s rare, unpublished character sketches of the Woodhouses and floor plan of their apartment, created in preparation for the novel: Ed Park diskuterer filmens innhold, men i større grad omstendighetene rundt innspillingen og Evans arbeid som produsent i Paramount. Det er god lesning. Ira Levin forteller om tilblivelsen av boken og er bekymret for bølgen med filmer med Satan som tema som dukket opp i kjølvannet av Rosemary’s Baby, som Omen og The Excorcist. Ville det vært så mange religiøse fundamentalister i verden uten disse filmene? Kort, men engasjerende stykke. Heftet rundes av med en oppsummering av personlighetstrekkene til Guy og Rosemary slik Levin ser dem.
Make Way for Tomorrow (Criterion nr. 505)(DVD)
USA – 1937 – Leo McCarey (svart-hvitt)
Til ungdommen
Nivå 1 (uten spoilers)
Et eldre ektepar har mistet oversikten over økonomien og banken tar huset deres. De ser fram til å bo sammen med sine voksne barn, men det viser seg at de ikke er like begeistret. Filmen tar opp vårt forhold til våre gamle foreldre på en tankevekkende måte.
Nivå 2 (med spoilers)
Tittelen på denne filmen er ganske smart og litt trist. Make Way for Tomorrow tolker jeg som at de unge er morgendagen, og at eldre mennesker må vike til side. I denne filmen føles det ganske brutalt. Alderdom er negativt, og ungdom dyrkes i overdreven grad i samfunnet vårt. Peter Bogdanovich mener at filmen floppet siden ingen er interessert i eldre mennesker, spesielt ikke i en kjærlighetshistorie om gamle mennesker.
Make Way for Tomorrow er en ubehagelig film siden den tvinger oss til å sette oss i barnas sted og tenke gjennom hvordan vi vil oppføre oss i gitte situasjon. Foreldrene har rotet det litt til for seg og er nå avhengige av barna for å ha et sted å bo. Det er på tide å gjøre gjengjeld for de 18-20 første årene av livet hvor man bor sammen med sine foreldre under deres tak. Men det er ikke så lett heller, for man har skaffet seg sin egen familie og har flere hensyn å ta enn bare mot sine foreldre. Ingen løsning vil bli uproblematisk.
Plutselig får de voksne barna(!) et par foreldre dumpet i fanget og har gått fra sjokk via lettelse til sjokk igjen. Jeg tenker på samtalen da Barkley Cooper forteller dem at 1) banken har tatt huset deres 2) men at de fikk seks måneders frist 3) og den går ut på tirsdag. Etter å ha summet seg litt kappes de om å signalisere sin velvilje til å la foreldrene bo hos seg. Nellie deklamerer at hun skal ta en større del enn søsknene til sammen. Hun ender med å vri seg unna alt.
Mye av løsningen vil ligge i hvordan man håndterer situasjonen. I denne filmen ender det ikke godt for familien, siden det framstår ganske klart at foreldrene blir bitre over holdningen barna framviser. De føler seg ikke velkomne, og spesielt Barkley konfronterer barna med det. Vi får ikke høre hva han sier i telefonen mot slutten av filmen, men vi forstår at det er en ganske saftig melding. Og den virker på sin plass, kanskje mest siden ingen i filmen er helt ærlige med hverandre. Slik kan Bark og Lucy få noen timer sammen, før de antagelig aldri får være sammen mer. Sluttscenen er av de mest rørende jeg har sett. De er begge klar over at de aldri kommer til å se hverandre mer, men av hensyn til den andre later de som om alt skal ende godt. Allikevel benytter de anledningen til å fortelle hverandre hvor fint de har hatt det sammen, som et endelig farvel. Det blir som Lucy sier til Rhoda, at den eneste fordelen gamle mennesker har er å kunne unngå å se fakta i hvitøyet.
Ved å oppmuntre til improvisasjon blir karakterene mer nyanserte, siden man legger mer av seg selv i karakteren da. McCarey er en mester i å snu sekvenser fra det ene ytterpunktet til det andre. Noen ganger bare med å skifte kameravinkel. Et eksempel på det er bridgespillet hjemme i leiligheten i New York. Det er telefonsamtale til moren som nå bor hos sin sønn. Hun glemmer seg og roper høyt inn i røret som gamle mennesker ofte gjør når de hører dårlig. Gjestene virker irritert og det er tydelig at hun er et forstyrrende element, hun invaderer deres sfære. Det er vanskelig å konsentrere seg om kortspillet. Men ettersom samtalen skrider frem skifter McCarey kameravinkel så vi ser ansiktene til gjestene og nå føler de at de invaderer morens private sfære og skjemmes.
Han gjør dette på mer subtile måter også. Da vi introduseres for storbyen New York ser vi upersonlige boligblokker med lange rader av ringeknapper ved inngangsporten. Men det er i New York at det eldre paret kun møter vennlige mennesker. Det er her de opplever de beste seks timene i sitt liv.
En stund etter denne filmen startet den store nedturen for Leo McCarey. Mange vet ikke at han var en av de aller største regissørene, med filmer som The Awful Truth og An Affair to Remember på CV’en. Han var involvert i en bilulykke og begynte å drikke tett. Etter Make Way for Tomorrow laget han bare en vellykket kommersiell film. Mye av grunnen er at han fikk det liberale USA mot seg, med sin deltagelse i komiteer mot anti-amerikansk arbeid. Altså McCarthy-æraens kommunistjakt. Han sa aldri noe galt om noen, i motsetning til profiler som Ayn Rand og Disney, men at han snakket fremfor komiteen ga den kredibilitet den ellers ikke ville hatt.
Ved at han dermed bidro til heksejakten og den påfølgende svartelistingen gjorde at han fikk lite godvilje hos kritikere som ofte var liberale. Som eksempel kan trekkes frem den harde medfarten My Son John (1952) fikk. Den handler om en familie og konflikten mellom foreldrene og sønnen John som blir kommunist. Kritikerne mente at det var en unyansert angrep på kommunismen, mens man kan se den på en annen måte om man har kjennskap til McCareys filmografi. Nesten alle hans filmer handler om generasjonskonflikter og i følge Giddins kunne sønnen ha blitt hva som helst bare det brøt med foreldrenes verdier.
Øyeblikket: Det kan ikke være tvil. Det gamle ekteparet går ut på dansegulvet for å danse som da de var unge. Dessverre er sangen slutt, og orkesteret setter i gang med en ny låt. Den er altfor moderne og rask. De ser på hverandre, innser hvor gamle de er blitt og begynner å gå av gulvet. Så blir orkesterlederen oppmerksom på situasjonen, avbryter låta og setter i gang med en deilig, langsom vals som de to godt kan danse til. Det er så godt å se på når folk er snille med hverandre. Kall meg sentimental.
Lyd og bilde
Til å være et DVD-bilde fra 1937 skal vi være kjempefornøyd. Litt vel kornete noen steder, litt soft andre steder, men uten synlige skader og stort sett ganske skarpt. Bildeformatet er 1.33:1. Monolyden er meget fin synes jeg. Siden den er dialogdrevet og jeg hører klart hva som blir sagt, er det bra nok. Husk at dette er en veldig gammel film.
Ekstramateriale
Tomorrow, Yesterday, and Today, a new video interview featuring filmmaker Peter Bogdanovich discussing the career of Leo McCarey and Make Way for Tomorrow: Hvor lang tid tok det Peter Bogdanovich å nevne Orson Welles her? Det er alltid et morsomt sidespill når Bogdanovich intervjues eller har et videoessay om en eller annen film. De var som kjent gode venner, noe han liker å framheve i alle sammenhenger. Riktig svar denne gangen er 35 sekunder. Som vanlig imiterer han også Welles dype røst. Welles sa det var den tristeste filmen som er laget og at den kunne fått en stein til å gråte. Leo McCarey laget to filmer i 1937 og fikk Oscar for The Awful Truth. I takketalen sin takket han for den flotte prisen, men sa at han fikk den for feil film! Videoessayet er på 20 minutter.
New video interview with critic Gary Giddins in which he talks about McCarey’s artistry and the political and social context of the film: Gary Giddins er en entuiastisk kar som prater ustoppelig i 20 minutter, men presterer å si mye fornuftig på den tiden. McCareys far døde rett før filmen. Leo ble syk og fikk ikke gått i begravelsen. Filmen er en hyllest til hans far. Dette er den eneste filmen Giddins vet om fra denne tiden hvor hverken Roosevelt, demokrater, republikanere eller social security blir nevnt. McCarey var en av de største regissørene i Hollywood og hadde status til å stå imot produsent Zukor når han presset på for en ’happy ending’. Mange regissører, bla John Ford, elsket filmen selv om den floppet kommersielt sett. Han ble sparket etter dette.
A booklet featuring new essays by critic Tag Gallagher and filmmaker Bertrand Tavernier, and an excerpt from film scholar Robin Wood’s 1998 piece “Leo McCarey and ‘Family Values’”: Gallagher mener at det var viktig for McCarey at vi som publikum skulle føle begge følelsene barna har, både velvilje og motvilje. Seks ganger i filmen gjør mennesker grimaser bak andres rygg og vi blir tvunget til å ta stilling. Da Anita konfronterer Lucy er vi enig med henne helt til Lucy forsvarer seg. Vi blir stående midt mellom blikkene deres. Tavernier har vært en varm forkjemper for Make Way for Tomorrow og andre McCareyfilmer. Han blir alltid følelsesmessig engasjert i filmen, slik som med Tokyo Story (som er en remake av Make Way for Tomorrow) og Borzages. Begge essayene er på et jevnt godt nivå. Wood har en liten tekst som omhandler mest det at Make Way for Tomorrow nesten ble fullstendig oversett.
Fat Girl (Criterion nr. 259)(Blu-ray)
Frankrike – 2001 – Catherine Breillat (farger)
Avgjørende vekt
Nivå 1 (uten spoilers)
En familie, foreldre og to jenter, er på ferie ved kysten i Frankrike. Den eldste datteren får seg en feriekjæreste og trekker med den overvektige lillesøsteren siden hun ikke får være så mye ute uten henne. Dermed får lillesøsteren se mer enn hun har godt av.
Nivå 2 (med spoilers)
Det første jeg tenkte etter at filmen hadde spilt en stund var at dette var en veldig ubehagelig film. Så kommer det en 25 minutter lang klein sexscene…
Sexscenen viser en eldre gutt som bruker press og overtalelse for alt det er verdt for å skaffe seg sex med en for ung jente. Han snakker om ekte kjærlighet selv om hun kun er en sommerflørt for ham. Som tilskuere gjennomskuer vi retorikken hans, men den unge jenta er forsvarsløs mot hans ord, alder, erfaring og sine egne urealistiske drømmer. Hennes yngre søster, Anaïs, er bedre rustet til å se hva han gjør mot søsteren der hun observerer det hele fra rommets andre seng. Hun er på grunn av sin rolle som outsider blitt mer kynisk og kritisk.
Det er på grensen til komisk å høre alle flosklene den eldre gutten lirer av seg for å få ligge med Elena. Spesielt når han forteller henne om hans tidligere erobringer er det tydelig å se hvilket kvinnesyn han har, og hvor hun vil havne når han er ferdig med henne. Men Elene er for ung og for naiv til å klare å se seg selv som en av dem. Forblindet av forelskelse tror hun at hun er spesiell for ham, selv om både Anaïs og vi ser at han røper seg gjentatte ganger. Men det er alltid vanskelig å se seg selv utenfra, kun som en brikke i et større bilde. Anaïs og vi blir kikkere med fordelen av distanse. Hele filmen er distansert i sin tilnærming til sexscenene, noe som gjør dem antierotiske, anstrengte og pinlige.
Elena er den slanke og vakre søsteren, men jenta fra tittelen er den lubne Anaïs. Hennes kropp har plassert henne på utsiden, og vekten hennes har eliminert henne fra en del opplevelser som Elena får ta del i. Denne virkeligheten forsterker vektproblemet til Anaïs ved at hun velger å gjøre seg enda tykkere. Omgivelsene nekter hennes kropp, derfor nekter hun seg selv kroppen også. Hun spiser gjennom hele filmen, med de kommentarer det medfølger fra familien. De har en innstilling blandet av sarkasme og fornektelse til vektproblemet hennes.
Denne utsideposisjonen som Anaïs må forholde seg til har gjort henne kynisk, men også bedre rustet til å forholde seg til livet. Hun har utviklet en mer kritisk sans enn søsteren, og prater på en måte som er unaturlig for en 13 år gammel jente. Her aner vi Breillats egen talemåte. Så også hos søsteren, men i mindre grad. Det er en voksen måte å ordlegge seg på. Anaïs føler seg gammel nok til sex, men har ikke tilgang på gutter på grunn av sin overvektige kropp. Hun sier ting som at hennes første mann bør være en ”nobody”, hvor ingen følelser er involvert. Hvor vil en 13åring få slike formuleringer fra?
Som 13åring får Anaïs se mer enn hun skal, spesielt gjelder dette opplevelsen av å se søsteren ha sex to ganger på deres felles soverom. Hun ser mellom fingrene, bokstavelig talt, fra sin seng over mot søsteren. Hun vil kanskje ikke, men klarer ikke å la være. De to søstrene har et klassisk søskenforhold, med kjekling, hat og kjærlighet. Det er mye stygge ord som sies, men det er også klem og trøst å få.. Breillat mener at søstre deler en sjel i to kropper. Man ser seg selv i den andre, derfor blir hatet mellom dem like sterkt som kjærligheten. Man må ”drepe” den andre for å bli hel.
Filmen antyder at Anaïs får sin vilje til slutt da hun blir voldtatt. En ”nobody” ble den første og blikket hun sender oss fullt av trass i sluttscenen forteller oss at hun ikke har gitt opp, kanskje heller nettopp startet livet sitt. Breillat hevder at hun ikke forsvarer voldtekt, men hun mener også at det er lettere å gå videre etter enn fysisk voldtekt enn et psykisk overgrep. Hun kan være meget uortodoks i sine meninger. Uansett er filmen ikke et forsvar for voldtekt ifølge henne selv.
Filmen er ikke en oppvekstfilm, selv om man kan hevde at Anaïs virkelig blir fort voksen med det hun opplever. Filmen foregår i en tidsramme av noen få dager. Slik sett blir den mer en film med fokus på en episode. Samtidig klarer Breillat å gjøre filmen noe mer enn det. Så hva er den? Kanskje en titt mellom fingrene på en tilværelse Anaïs er nektet nå, men til slutt vil få tilgang til. Breillats filmer er man aldri likegyldig til.
Øyeblikket: Det er naturlig at Øyeblikket denne gangen har med spising eller sex å gjøre i en film som denne. Jeg velger meg en scene som illustrerer Anaïs lakoniske holdning til mat. Hun bestiller seg banana split, ”my favourite”, på en kafe. Replikken sies med en bitter ironi, som gjør det morsomt hvis man har sans for svart humor. Mens Elena forsøker å utforske det seksuelle, fordyper Anaïs seg i mat. Kanskje er det slik at mat og sex er forbundet som man hører til stadighet.
Lyd og bilde
Bildet er presentert i 1.85:1 med et 5.1 spor hva lyd angår. Det er et rolig og dialogdrevet lydspor med subtile effekter i bakhøytalerne. Lyden er klar og elegant mikset, men lite fremtredende. Bildet er klart og detaljrikt i nærbilde, men med den dempede fargepaletten føles det ikke så skarpt selv om det er plenty av scener med fin dybde og skarphet. Paletten gjør det hele litt livløst. Været demper også bildet ned, med sin overvekt av overskyete scener. Det frisker opp med solrike badescener.
Ekstramateriale
Behind-the-scenes footage from the making of Fat Girl : Breillat lar skuespillerne gjøre ting hun ikke filmer, for deretter å filme tilstanden det får dem inn i. Hun mener at en filmskaper ikke opplever noen fare uten å utfordre seg selv. Uten fare er det ingen skjønnhet i suksess. En kort snutt på seks minutter.
Two interviews with director Catherine Breillat, one conducted the night after the film’s world premiere at the 2001 Berlin Film Festival, the other a look back at the film’s production and alternate ending: For å få det resultatet hun ønsker fra skuespillerne veksler hun mellom å være snill og streng. Pussig nok mener hun at hun er filmen, men ikke lager filmen. Filmen viser situasjoner så banale at de blir morsomme. Det blir gjenkjennende og all komedie er ond. Intervjuene er på 22 minutter til sammen.
French and U.S. theatrical trailers: Trailerne er kjempebra, litt ukonvensjonelle.
A booklet featuring an essay by film scholar Ginette Vincendeau, a 2001 interview with Breillat, and a piece by Breillat on the title: Vincendau er presis og konkret i betraktningene rundt filmen. Spesielt liker jeg at han påpeker at den lange kjøreturen hjem fra feriestedet kan sees som en bil med kvinner blir forfulgt av macho trailere som symboliserer menn som jakter på kvinner seksuelt. Han viser også til sluttscenen med Anaïs sitt blikk mot kamera som en hyllest til Antoine Doinel i 400 Blows. Breillat er som vanlig spisset i sine kommentarer og utsagnet om at voldtektsmannen er den mest sympatiske mannen i filmen står ikke tilbake for noe hun tidligere har sagt. Han er den eneste ærlige mannen, han utgir seg ikke for å være noe annet enn det han er. Hun påstår også at Anaïs ville vært som sin søster om hun hadde kunnet. Men siden hun ikke kan det, blir hun kynisk og kritisk der hvor søsteren er naiv og sentimental. Filmen ble unnfanget av at hun leste en avisartikkel om to kvinner som ble drept på en parkeringsplass og hun linket dette med et bilde av en jente i et svømmebasseng som hun hadde sett. Til slutt er det en liten tekst om tittelen internasjonalt og den franske tittelen som er uoversettelig. Hun er mest fornøyd med Fat Girl.
