Howards End (Criterion nr. 488)(Blu-ray)
Storbritannia – 1992 – James Ivory (farger)
Klassesamfunnet
Nivå 1 (uten spoilers)
England, tidlig 1900-tallet. Den rike og konservative Wilcoxfamiliens liv flettes inn i middelklassefamilien Schlegel. Helen Schlegel har et eventyr med Paul Wilcox, som føles upassende av begge familier. Forholdet avsluttes, men deler av familiene fortsetter å ha kontakt. Det er først og fremst Henry Wilcox (Anthony Hopkins) sin kone og Margaret Schlegel som blir gode venner.
Nivå 2 (med spoilers)
Howards End er et av flere hus som Wilcoxfamilien eier, men det har en spesiell plass i hjertet deres siden det er barndomshjemmet til dem alle. I filmen blir Howards End symbolet på England, og hvordan tidene skifter og klassemobiliteten øker. De privilegerte mister noe av sin posisjon, mens en stadig større middelklasse ekspanderer økonomisk. Howards End står i fare for å ende utenfor deres stand, slik som England tas over av vanlige folk. Øvre middelklassefamilie Schlegel har et mye mer positivt syn på lavere middelklasse enn det Wilcoxfamilien har, som kan oppsummeres i Henry Wilcox utsagn om de fattige: Bli ikke sentimental angående de fattige. Vi synes synd på dem, men det stopper der!
Søstrene Margaret og Helen er livlige og samfunnsengasjerte kvinner som har et hjerte for de mindre heldig stilte. Allikevel blir det noe litt nedlatende/lettvint i deres engasjement for Leonard Bast og hans kone. De involverer seg kraftig i deres livssituasjon og jeg synes det går over streken da de insisterer på at han må si opp jobben sin og finne en ny. Et velment råd er flott, men de er for pågående, da spesielt Helen. Siden blir det en slags livsoppgave å ta vare på Leonard, og den fattige blir på en måte behandlet som en umyndig. Kanskje jeg er for kynisk, men dette er ikke uproblematisk. Samtidig er jeg klar over, og lei av, at det er blitt mote å rakke ned på idealisme i forskjellige former. Det kan være mange grunner til at det har blitt stuerent, kanskje fordi det gjør det lettere for oss selv ikke å innta posisjoner hvor vi selv må bidra. Det er lettere å mistenkeliggjøre de engasjerte så vi kan fortsette og ikke bry oss med god samvittighet.
Innsideinformasjonen om banken Bast jobber i kommer fra Henry Wilcox. Han mener den uten tvil vil gå under snart. Da det viser seg at banken er solid, demonstrerer Henry tydelig at han ikke bryr seg om andre mennesker, hvert fall ikke de fra de lavere lag. At Schlegelsøstrene tar hans råd for god fisk er forståelig da dette er Henrys arena. Slik illustrerer forfatter Forster og filmskaperne storsamfunnstrekk på mikronivå i forholdet mellom Wilcoxfamilien, Schlegelfamilien og Bastfamilien. Jeg synes det er presist og intelligent gjort.
Wilcoxfamilien leier en leilighet rett overfor Schlegelfamilien i London, og da Margaret trenger nytt husvære stiller Henry leiligheten til disposisjon siden de ikke trenger den lenger. Men det viser seg at Henry har en baktanke, og det er duket for en av de mest uforpliktende frierier jeg har sett på film. Henry frir ved å spørre om de skal dele leilighet, siden den er for stor for ham. Man kan enten se scenen som sjarmerende klønete, eller som eksempel på Henrys dysfunksjonelle håndtering av intime situasjoner. Han får det han vil, men slipper å blottlegge følelsene sine, selv i en slik setting. Det burde ikke gå an.
Helen er rasende på Henry for det dårlige rådet han ga dem angående Leonard Bast. Leonard byttet jobb, og gikk til en stilling med mindre lønn. Siden mister han jobben der da de kutter ned og han ble ansatt sist. Margaret er nå i en lojalitetskonflikt mellom søsteren og sine opprinnelige meninger, og sin fremtidige ektemann Henry. Hun velger Henry og svikter samtidig sine idealer. Kanskje er det utsikten til et liv i rikdom som spiller inn. Helen fortsetter sin prosjekt med Leonard Bast og blir gravid med ham.
Henry på sin side har hatt en affære med fru Bast da hun var 16 år, og søker sympati og tilgivelse fra Margaret. Han får det straks, men i en morsom scene ser vi at han ikke kan la det være med det men fortsetter å bringe det opp utover kvelden. Det ser ut som om han bader i selvmedlidenhet og falsk anger. Hvert fall klarer han ikke å vise samme storsinn overfor Helen da hun ønsker å bo en natt i Howards End etter hun har blitt gravid. Et sett med regler for andre som trår feil, et sett av regler for seg selv. Et sett med regler for overklassen, et annet for de lavere klasser…
Fru Wilcox testamenterer Howards End til Margaret, som hun er i sin fulle rett til, men det er ikke gjort på en juridisk bindende måte. Det er panikk og voldsom motstand mot dette i Wilcoxfamilien og de forkaster hennes siste vilje. At vanlige mennesker skal kunne overta Howards End blir umulig å svelge for de voksne barna med ektefeller. Igjen ser vi klassekonflikten i samfunnet illustrert i forholdet mellom Wilcox- og Schlegelfamilien. Margaret tillegges alle mulige motiver, men faktum er at hun ikke engang vet om avgjørelsen avdøde fru Wilcox har tatt.
Henrys eldste sønn Charles slår i hjel Leonard Bast i et forsøk på å straffe ham for Helens gravide tilstand. At Helen er gravid utenfor ekteskapet er noe som vil sette Wilcoxfamilien i dårlig lys nå som Margaret er gift med Henry. Vi kan lese dette som overklassens krampaktige motstand mot et mer utjevnet samfunn, hvor de føler de må ty til vold for å beskytte sine verdier.
Jeg var i London i høst. En formiddag fant vi en fin, liten restaurant som vi ønsket å spise middag på. Vi var vanlig kledd og fant oss et bord. På nabobordet satt nettopp Helena Bonham Carter som spiller Helen i filmen. Senere fikk hun selskap av Sean Bean, som spiller Boromir i Ringenes Herre. Da vi så oss rundt så vi at det er en finere restaurant. Vi fikk en servitør som med et tydelig kroppsspråk lot oss få følelsen av at vi ikke passet inn, men vi fikk bestille maten vår. Vi har hørt at klasseskillet fremdeles står sterkt i England, og nå fikk vi kjenne det på kroppen selv. Det er stor forskjell på Norge og England i så henseende, og det mest bemerkelsesverdige er at det er servitørene, altså mennesker fra et lavere sjikte som virket mest indignert over situasjonen. Slik er de med å opprettholde et system som ikke tjener deres sak. De andre gjestene merket vi ingenting til. Vi observerte dette fenomenet og valgte å nyte vårt måltid.
Øyeblikket: Scenen i hagen da Henry vil vite navnet på Helens forfører som har gjort henne gravid. Henry viser sjelden følelser, men her er et eksempel på hvordan han gjør det. Han holder Margaret klønete nede i stolen, og vi forstår at han ikke er vant til å røre ved noen. Denne posituren går over i en ny situasjon hvor de holder hverandre, fremdeles ukomfortabelt og fremmede for hverandre. Kroppsspråket er hjelpesløst, unaturlig og tvungent. En slik scene forteller oss mye om Henrys personlighet, og viser hvordan Margarets respons blir påvirket av partnerens usikkerhet i situasjonen. Hun, som er vant til nærhet og berøring, blir like ukomfortabel som han. Henry er vant til å få det som han vil, men her er han ute av sitt element.
Lyd og bilde
Howards End gis ut i 1.85:1 med DTS-HD Master 5.1 lyd. Lyden er subtil og omfattende, med herlige detaljer i både front og bakhøytalere. Det er et diskret spor, men gjør sitt til at atmosfæren blir korrekt. Det er på sitt beste når mange lydkilder summer, og vi kan skille alle sammen fra hverandre og plassere dem i rommet. Bildet er dynamisk og flott, med meget gode farger. Svartnivå og kontraster er topp klasse. Jeg kunne ønsket meg enda mer skarpe detaljer til tider, men dette er et supert bilde.
Ekstramateriale
New video appreciation of the late Ismail Merchant by director Ivory: Dette tolv minutter lange videoessayet beskriver samarbeidet Ivory hadde med Merchant, hvordan det startet og utviklet seg. Ivory fortsatte å lage filmer etter Merchants død.
Building “Howards End,” a documentary featuring interviews with Ivory, Merchant, Helena Bonham Carter, costume designer Jenny Beavan, and Academy Award–winning production designer Luciana Arrighi: Forster var nok ikke spesielt begeistret for arbeiderklassen, men mente allikevel at alle måtte kunne omgås på en sivilisert måte, uavhengig av klassetilhørighet. I boken beskriver han et England nesten dekket av asfalt og boligmasse, noe også filmen legger vekt på. Produsent Merchant forteller at de slet med å få finansiering, siden amerikanerne aldri har troen på noe som ikke følger filmformelen deres.
The Design of “Howards End,” a detailed look at the costume and production designs for the film, including original sketches: Det mest interessante her er at ideene ble til bilder malt med vannfarger. Bildene er flotte, og bærer i seg mye symbolikk og stil. Mørke og tunge farger henspiller tankene til fattigdom i trange værelser. Det blir også sagt mye bra om klær, farger og stoffer. Kort og god dokumentar på ni minutter.
The Wandering Company, a 50-minute documentary about the history of Merchant Ivory Productions: Her får vi servert smakebiter og omtale av filmene opp til dokumentarens tilblivelse. Samtidig krydres det hele med litt sladder og opplysninger fra bakom kulissene. Merchant-Ivory var alltid uavhengig og sto utenfor filmstudioene hele karrieren. Det var meget trangt økonomisk, men allikevel fikk de laget mange, mange filmer.
Original 1992 behind-the-scenes featurette: I denne korte sekvensen på fem minutter får vi en god oppsummering av hva noen av filmens aktører mener er essensen i historien.
Original theatrical trailer: Lumsk trailer som vekker min interesse. Smart og dramatisk på en god måte.
An essay by critic Kenneth Turan: Veldig kort, men allikevel rimelig godt essay. Turan er meget begeistret for Howards End, og essayet er egentlig en hyllest til filmen. Han går gjennom de forskjellige skuespillernes prestasjon og belyser hva de gjør bra. Han snakker også en del om forfatteren, E.M.Forster.
Rashomon (Criterion nr. 138)(Blu-ray)
Japan – 1950 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)
Slik skjedde det!
Nivå 1 (uten spoilers)
En hendelse har funnet sted, som har gjort sterkt inntrykk på en tømmerhogger og en prest. Gjennom tilbakeblikk får vi fire menneskers oppfattelse av den samme hendelsen servert. Ingen er like. Hvem har rett? Har noen av dem rett? Finnes det en objektiv virkelighet?
Nivå 2 (med spoilers)
Rashomon. En av de store, store klassikerne. Filmen som gjorde både Akira Kurosawa og japansk film tilgjengelig for et vestlig publikum. Filmen har til og med vært opprinnelsen til et uttrykk, ”rashomonsk”, på samme måte som Prosessen av Kafka ga oss ”kafkask”. Kafka vil for alltid være opphavet til en situasjon uten løsning, en labyrint av meningsløse hindringer, et menneske låst i ufølsomt byråkrati med uendelige paragrafer. ”Rashomonsk” refererer til flere synsvinkler på samme sak, problematisering av sannhet og virkelighet, hukommelse og motiver.
Filmen fremstår for meg som både enkel og kompleks. Det er en bedrift i seg selv. Det er ingen tvil om at temaet i filmen innbyr til nesten uendelige analyser og diskusjon uten at man virkelig vil finne et svar. No pun intended. Hva er virkelig og hvordan refererer man til en hendelse korrekt? Når nyanser skiller rekonstruksjonen av en hendelse, hvordan kan man slå fast hva som er riktig? Hvis én person føler en dårlig stemning under en samtale, vil det farge hans opplevelse. En annen oppfatter ikke stemningen slik og vil dermed rekonstruere annerledes. Hvem har rett når vi går forbi det rent faktiske hendelsesforløp? Hva med alle mekanismene vi har når det gjelder å bedømme vår egen rolle i en situasjon?
Rashomon er bygget opp gjennom avhør som setter i gang tilbakeblikk som viser oss denne personens oppfatning av hva som skjedde da en mann ble drept. Vitnene forteller sin historie rett inn i kameraet til noen som foretar avhøret, og den personen er deg! Siden vitnet stadig spør opp igjen spørsmålet som blir stilt, får vi som tilskuere vite hva det er vi har spurt om. Gjennom de forskjellige historiene må vi stadig korrigere vår oppfattelse av hva som har skjedd, helt til vi forstår at vi ikke kan ha noen mening om det. Vi er vant til at bilder viser oss hva som faktisk skjedde, men her er det ikke slik. Noen ganger er vitnene enige om hva som har skjedd, men detaljene er annerledes og noen ganger er det uenighet om hvordan aktørene framsto.
Et godt eksempel på det er Tajomuras fremstilling av seg selv. Han er heltemodig, kontrollert og overlegen. Kvinnen derimot, fremstiller ham som en ape med tilhørende lyder og kroppsspråk. Et annen godt eksempel er hvordan sverdkampen mellom Tajomura og ektemannen foregikk. I Tajomuras fortelling er han modig og dyktig, og han berømmer til og med ektemannen for å ha krysset klinge med ham flere ganger enn noen annen tidligere. I tømmerhoggerens andre versjon er det en kaotisk kamp med to redde mennesker som springer mer bort fra hverandre enn mot hverandre.
Ved at Kurosawa lar den avdøde få fortelle sin historie gjennom et medium, føler jeg at Kurosawa viser oss at ingen rekonstruksjon er mer naturlig sann enn andre. Ektemannens versjon er like valid som enhver annens, siden det blir subjektivt uansett. Teoretisk kan hendelsen ha utspilt seg slik ektemannen beskriver, selv om kilden er ytterst upålitelig om man ikke tror på åndefremkalling. Ingenting tilsier at de andre vitnene nødvendigvis er mer troverdige tatt i betraktning deres vilje til å fremstille seg i best mulig lys og å skjule uønskede elementer i historien sin. Vi kan etter hvert danne oss et bilde av situasjonen som er mer sannsynlig enn andre, men vi kan ikke ha noen sterk mening. Vi må vurdere kildenes troverdighet og deres motiver, men i siste instans er alt usant og meningsløst siden dette er en film. Nok et problematiserende lag der som egentlig river grunnen vekk fra analysen, men la ikke det hindre oss i å reflektere rundt problemstilllingen.
Kvinnen fremstår i forskjellig lys avhengig av hvilken versjon vi blir servert. I noen versjoner er hun et rent offer, i andre er hun en katalysator og pådriver for kampen mellom mennene. Hun utfordrer dem til å slåss til døden over seg, siden hun ikke kan leve videre med skammen som flere skal vite om. I nok en versjon vil hun være med Tajomura, og ber ham om å drepe ektemannen som hun nå forakter.
Forakt slår begge veier. En versjon viser oss at ektemannen forakter kona etter voldtekten, siden hun nå er besudlet. Hun søker trøst hos ham etter den forferdelige opplevelsen hun har hatt, men blir brutalt avvist. I denne versjonen er det hun som dreper ektemannen i desperasjon og skam. I en annen er det Tajomura som dreper ham i duell, mens i en tredje er det ektemannen som begår selvmord. Vi kan bare spekulere i hvorfor versjonene ikke er samstemte. Kvinnen kan fremstille ting feilaktig på grunn av sjokk, skam eller behov for selvrespekt. Hun vil som de andre også måtte ta en eventuell straff om hun innrømmer drapet. Tajomura ønsker å fremstå modig, og vil ikke tape ansikt ved å fremstå feig. Han ser derimot ikke ut til å bekymre seg for straffen. Tømmerhoggeren forandrer forklaringen sin etter press fra den mer anonyme mannen som danner trekløveret ved tempelet sammen med tømmerhoggeren og presten. Tømmerhoggeren ser ut til å ha sine svin på skogen angående stjeling og forsøker å dekke over det. Slik oppfattet jeg det, men kan selvfølgelig ta feil.
Det er ikke vanskelig å forestille seg at Rashomon var inspirasjonen til Last Year at Marienbad av Alain Resnais. Den tar grunntemaet med forskjellige oppfatninger av situasjoner, og løfter det videre opp til en enda bedre behandling etter min menig.
Øyeblikket: Regnet! Når det regner hos Kurosawa, så regner det skikkelig. Åpningen av filmen er deilig, med elementene i krig med det lille tempelet. Det plasker ned. Slik kommer man som tilskuer hutrende inn i filmen, gjennom sølen, kliss våt og man begynner å fryse. Tonen er satt. Derfor føler vi at det blir deilig og varmt når solen lyser opp tømmerhoggerens historie.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.33:1. Det er et stort sett godt bilde, men ikke så godt som for eksempel Seven Samurai, Sanjuro og Yojimba. Da mangler det litt på skarphet synes jeg. For de teknisk interesserte kan nevnes at bildet ble restaurert fra 4k materiale, så skalert ned til 2k. Jeg kunne ønske meg mer av den deilige bluray-dybden i bildet også. Men selvfølgelig er dette det flotteste jeg har sett Rashomon hittil. Lyden er omtrent på samme nivå, litt skarp til tider, men det føler jeg ofte med eldre japanske filmer uansett.
Ekstramateriale
Audio commentary by Japanese-film historian Donald Richie: Detaljert og behagelig kommentatorspor som vanlig av Donald Richie. Vel verdt å høre på. Han er kunnskapsrik om Kurosawas bildekomposisjoner og hvem de forskjellige skuespillerne er.
Interview with director Robert Altman about Rashomon: Kjempefint intervju med en entusiastisk Altman. Jeg liker alltid å se ham snakke om film, han virker så hyggelig og klok. En bestefarstype. Kurosawa var den første som filmet solen, og det gjorde han i Rashomon. Robert Altman gikk rett ut og gjorde det ved neste innspillingsdag, og siden har han gjort det jevnlig. Syv minutter lang intro.
Excerpts from The World of Kazuo Miyagawa, a documentary on Rashomon’s cinematographer: Dette tretten minutters segmentet er veldig typisk i stilen. En litt kjedelig standard-dokumentar om fotografen på filmen.
A Testimony as an Image, a sixty-eight-minute documentary featuring interviews with cast and crew: Bortsett fra de siste 15 minuttene av dokumentaren synes jeg dette var forferdelig kjedelig. Mot slutten får vi i det minste noen livlige historier om hvordan filmen tok fyr og det ble brann i klipperommet. Alt utstyr måtte reddes unna og litt av negativet er tapt for alltid. Filmrullen avga gasser da den tok fyr og brannslukkingsapparatet avga gasser da det ble brukt. Det skjedde en reaksjon mellom de to gassene og det ble dannet en giftig gass. Lydfolkene besvimte i flokk og var borte vekk i opptil fire timer. Det var ikke de eneste utfordringene de opplevde. De jobbet mye med å lage lyn de kunne feste til filmen, og til slutt skadet den effektansvarlige øynene slik at han måtte ise ned øynene og ta en dag fri. De hadde også beskyldninger om plagiat angående musikken hengende over seg, men franske Durand aksepterte til slutt forklaringen de kom med.
Archival audio interview with actor Takashi Shimura: Dette er skuespilleren som hadde store roller i Ikiru og Rashomon for Kurosawa blant annet. Oversetter i lydintervjuet er Japaneksperten Donald Richie, som snakker flytende japansk. Shimura mener at Kurosawa er veldig maskulin og projiserer denne maskuliniteten inn i de mannlige rollene i filmene sine. Sånn passe godt intervju som varer i 16 minutter.
Original and rerelease trailers: Tamme saker. Omstendelig.
A booklet featuring an essay by film historian Stephen Prince; an excerpt from director Akira Kurosawa’s Something Like an Autobiography; and reprints of Rashomon’s two source stories by Ryunosuke Akutagawa, “Rashomon” and “In a Grove”: Historien Rashomon er en novelle som dreier seg mest om tempelet. En passe god historie, men ikke noe spesielt engasjerende. In the Grove fenger heller ikke. Det er bemerkelsesverdig å se hvordan Kurosawa har klart å skape filmen ut av dette, og løfte den opp til det nivået filmen er på. Stephen Prince har skrevet et godt essay om filmens tilblivelse og mottakelse, mer enn om handlingen. Et annet essay inkludert er Kurosawas tanker om Rashomon og innspillingen. Dette er et langt og interessant essay.
The Scarlet Empress (Criterion nr. 109)(DVD)
USA – 1934 – Josef von Sternberg (svart-hvitt)
Dekadanse
Nivå 1 (uten spoilers)
Katarina den Store (1729-1796) ble giftet bort til den kommende tsar Peter III. Han viser seg å være lettere tilbakestående, og hennes familie har blitt ført bak lyset. Hoffet styres av hans tante, og hun har valgt Katarina, opprinnelig Sophie Augusta Friederike, kun for at hun skal skjenke Russland en mannlig tronarving. I denne filmen får vi se hvordan Katarina utviklet seg fra en måpende tenåring til Russlands herskerinne.
Nivå 2 (med spoilers)
Da Alekseij Orlov henter Sophie og hennes mor til palasset, sier han ingenting om Peter III bortsett fra gode ord. Sjokket er stort da hun introduseres for ham og ser at han er tilbakestående og mest opptatt av å leke med soldatfigurene sine. Hun opplever ingen lykkelig tid ved hoffet, men blir trakassert av Peters tante som etter hvert ser henne som en rival. Tanten er rasende over hennes eventyr med Alekseij, som hun selv er forelsket i. Katarina som hun blir kalt etter ankomsten, får beskjed om å holde seg ved sin manns ekteseng og gi dem en arving. En sønn blir født, men det er ikke Peters. Katarina velger seg elskere blant offiserene, noen ganger ved inspeksjon. Hun lærer fort at sex er makt, og blir mesterlig til å manøvrere seg i maktens irrganger ved hoffet.
Til å begynne med går Katarina, som spilles av Marlene Dietrich, rundt med et konstant måpende og storøyd uttrykk over alt det nye i sin tilværelse. Til tider tenker jeg at hun kanskje matcher sin blivende mann, hun virker uansett veldig umoden og barnslig. Senere skal munnen lukke seg, og den erotisk bevisste femme fatale stige frem. Hun blir informert om at alle har elskere og lærer seg de hemmelige gangene hvor elskere sluses inn til soverommene. Tanten har Alekseij, Peter har sin egen elskerinne som også fungerer som dagmamma. Hovedoppgaven hennes ser ut til å gå rundt i palasset og plukke opp lekesoldatene hans.
Katarina blir hentet for å tilføre nytt blod til slekten og begrense galskapen som allerede har gått for langt. Det hintes om blodskam. Påå denne tiden var det vanlig praksis at slekt giftet seg inn i andre kongehus og med hverandre for å bygge allianser. Allerede første dagen utsettes Katarina for en underlivsundersøkelse av doktoren mens hun står og prater med Peters tante, Elisaveta Petrovna. Han erklærer henne for helt i orden, og skikket til å skjenke dem barn. Dette er en ganske drøy film, og man kan lure på hvordan den kunne gå gjennom sensuren på denne tiden. Det florerer av seksuell symbolikk, nakenhet og seksuelle referanser. Von Sternberg boltrer seg i det bisarre og forbudte.
Den første natten Katarina sover i palasset får hun lest en godnattfortelling. Den handler om drap, tortur, krig og henrettelser. En glimrende montasje tilsatt dramatisk musikk illustrerer fortellingen. Her kommer von Sternbergs svarte humor til sitt rett, med en mann som henger opp ned og brukes som en pendel i en kirkeklokke.
Den virkelig Tsar Peter III hadde en voldsom fascinasjon for soldater og krig. Han var også litt for betatt av Fredrik den Store fra Preussen. Det første han vil vise Katarina er et leketøy med en soldat som kan snurres rundt og rundt. Ingen forstår hva poenget er, bortsett fra at lekesoldaten må bli like svimmel som Peter er. Når det var dårlig vær ble soldatenes eksersis lagt innendørs og ble en annen måte for Peter å leke med soldater på.
Det er en fascinerende historie i The Scarlet Empress som engasjerte meg hele veien. Allikevel er det hvordan filmen ser ut og stemningen i filmen som kommer til å sitte i meg framover. Det er en nydelig film, med et helt unikt gotisk utseende. Den er overdådig og fylt av gargoyler og andre merkelige statuer i alle rom. Storslagne trapper, dører som krever flere mennesker å åpne, stearinlys overalt. Dette siste skulle egentlig lyse opp og utvide rommene, men føles i stedet klaustrofobisk og knugende. Rommene er ofte overfylt av mennesker. Bryllupet er en orgie av smykker, lys, mennesker, fråtsing og dekadanse. I dette miljøet går Katarina fra å bli den undertrykte til å bli undertrykkeren.
Da tanten dør griper Peter begjærlig makten. Han innfører et terrorregime med vilkårlige henrettelser og soldatskyting for sportens skyld fra vinduet sitt. Han og Katarina har åpenlyst hver sine elskere, og stemningen ved banketten er mildt sagt presset. Han og elskerinnen planlegger å kvitte seg med Katarina og bli tsar og tsarina. Katarina slår tilbake ved å erobre hæren med seksuelle midler. Det danner seg to fraksjoner og hun klarer å ta makten ved et kupp. Kirken støtter Katarina. Peter blir myrdet av en av hennes elskere, og satt i virkeligheten med makten i kun seks måneder.
Von Sternberg var eksentrisk som regissør og person. Han forlangte fullstendig stillhet på settet, i den grad at ingen kunne ha på seg armbåndsur. Tikkingen drev ham til vanvidd. I og med at han kunne så mye fra forskjellige deler av en filmproduksjon, hadde en von Sternberg-film en umiskjennelig kvalitet ved seg. Ingen dekorerte et sett som han. Hvis man skal plukke ut et fellestrekk i filmene hans må det være erotikk med bisarre undertoner. Kvinnen kunne bli fremstilt både som bytte og jerger. Han laget syv filmer med Marlene Dietrich.
Øyeblikket: Jeg må si jeg hadde sansen for karakteren Peter III. Galskapen lyser lang vei, han har et vilt blikk og urovekkende utsagn. Hans mentale kapasitet er som et barns. Da han forteller tanten at han ikke liker Katarina, ligger det under at han er vant til at ting han ikke liker fjernes. Stemmen er lav, øynene slu, holdningen krypende. Men han får ikke viljen sin denne gangen. Scenen frembringer uhygge med tanke på hvilke perversjoner han har begått, som aldri kommer utenfor palassets vegger. Skuespilleren har kritiseres for å overspille, men det føles så riktig i en film som er til de grader overdådig.
Lyd og bilde
The Scarlet Empress presenteres for oss med et litt trøblete bilde. Formatet er som ventet 1.33:1 med mono lyd. Bildet er noe ustabilt og urolig. I tillegg er det masse støy i bildet, slik at det hele tiden er bevegelse i overflater. Dette virker litt forstyrrende. Filmkorn er flott, mens dette kornete bildet er bare irriterende. I tillegg blafrer det litt i det svarte, slik at det veksler mellom grått og svart, noe som heller ikke er særlig ønskelig. Jeg kunne også ønsket meg mer skarphet i bildet. Lyden er litt bedre enn bildet, men også den kunne gitt oss mer. Lyden kan være litt anonym til tider, litt bortgjemt bak i lydbildet. Jeg vet at dette er en gammel film, men vi har blitt bortskjemt med strålende utgaver fra denne tiden. Det hever lista.
Ekstramateriale
The 20-minute BBC documentary The World of Josef von Sternberg: Denne dokumentaren er laget i 1966, og vel verdt å se. Den er det beste ekstramaterialet denne gangen, og første gang jeg ser intervjuer med Sternberg. Han virker rimelig eksentrisk. Han beundrer ingen andre filmskapere, og er ikke inspirert av noen av dem. Hans inspirasjon kommer fra malere og forfattere. Han uttaler at hans arbeid gjøres i kontrast til andre regissører, hva han nå mener med det. Kanskje føler han at det er lite kvalitet i samtiden og at han retter opp det. Von Sternberg er en auteur i den forstand at han er involvert i alle deler av filmen. Han både filmer, lyssetter, klipper og bygger settene selv. Dette har sin bakgrunn i at han jobbet med alle deler av produksjonen før han ble regissør. Den første kjente gangsterfilmen, Underworld, var hans verk.
Production stills and lobby cards: Sinnssykt overdådige og nydelige gotiske sett. Flott! Nifs dekor. Det følger med bilder av posters i farger.
Von Sternberg tribute by underground filmmaker Jack Smith: Denne filmskaperen er også fotograf og performanceartist. Han har en meget spesiell måte å uttrykke seg på, nesten eksperimentell i stilen. I tillegg har han spesielle synspunkter. Sternberg var mest interessert i å vise fram motivene sine, og historiene hadde lite med utseendet på filmen å gjøre. Dette oppleves unaturlig for oss som er vant til at historien betyr alt. God historie, god film. Uvanlig historie, uvanlig film. Sternberg lot ikke dialogen stå i veien for seg, men laget sprø dialog. Han foretrakk å illustrere personlighetstrekk gjennom skuespillet. Noen ganger brukte han svake skuespillere og ledet dem til en svak prestasjon. Han kunne også gi gode skuespillere så dårlig dialog at det råtnet på rot. Slik ledet han oss til å se i stedet for å høre. Robin Wood har også skrevet et essay i heftet. Dette er mer tradisjonelt og jeg likte det bedre. Filmen gjorde publikum usikre på hva de skulle oppfatte den som. Den har fått et rykte som en ”camp classic”, men er et dypt seriøst verk. Den har sine røtter i ekspresjonisme og surrealisme. Den har også fått blitt misforstått som en film om kvinner som ødelegger menn, men har egentlig en ironisk tone.
Young Mr.Lincoln (Criterion nr. 320)(DVD)
USA – 1939 – John Ford (svart-hvitt)
En statsmann i emning
Nivå 1 (uten spoilers)
Legendariske Abraham Lincoln startet sin karriere som en hengslete advokat i en liten småby. I denne filmen følger vi ham som forsvarsadvokat for to brødre som er arrestert for å ha drept en mann i et slagsmål. Henry Fonda gestalter unge Lincoln som en mann som innehar alle de personlige forutsetninger som senere skal skape en legendarisk president.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en uhyre effektiv og imponerende film. Den er en oppvisning i god fortellerkunst, krydret med meget gode skuespillerprestasjoner, spesielt av Henry Fonda i tittelrollen. Han blir nærmest Abraham Lincoln, og etter å ha sett den kan jeg ikke forestille meg andre i rollen. Det er jo et godt tegn.
Young Mr. Lincoln er en blanding av et rettssaldrama og en skildring av småbylivet. Kanskje kan den minne om To Kill A Mockinbird i så henseende. Det er uansett en like god film. Den tar tiden den trenger til å vise seg frem, og vise oss historien. For John Ford var filmens utseende viktig, og det er ikke èn scene her som føles overflødig eller uferdig. Ved ikke å gape over for mye handling, får vi tid til å komme inn i situasjonene, kjenne på dilemmaer og stemninger, og kunne konsentrere oss om det. Da trenger man en god historie, med gode skuespillere og smakfull fotografering. John Ford fikk til alt dette i Young Mr. Lincoln.
Den unge Abraham fremstilles som en tankefull og reflektert mann, med en umettelig kunnskapstørst og et sterkt moralsk kompass. Han snakker langsomt og beveger seg langsomt, men tenker desto raskere. Ford lar oss ane en ulv i fåreklær ved noen anledninger, som ved tautrekkingen under fesjået. Lincoln nøler ikke med å jukse når det er det som må til for å vinne. Vi aner også stålet i ryggraden hans når dommeren tilbyr ham å trekke seg for å redde livet til ungdommene. Stahet, selvtillit og mot er egenskaper som allerede nå er til stede i Lincoln.
Der hvor han er ganske direkte i sin adressering av lynsjemobben, er han mer tålmodig og intrikat i rettssaken. Han er ikke redd for å gå omveier for å nå målet sitt, i en slik grad at han oppfattes som et nummer for liten for oppgaven han har tatt på seg. Men hele tiden har han en plan som han følger kompromissløst.
Menneskene i filmen snakker som de gjorde på den tiden, eventuelt på filminnspillingens tid (1939), men det hele føles så mye riktigere enn mange andre filmer. Andre filmer kan føles stive og lide av kunstig dialog fremført oppstyltet. Ikke så her. Lincoln snakker rolig, noe som passer til hans lynne. Det er en harmonisk film med naturlig flyt.
Henry Fonda laget åtte filmer med John Ford. Han takket først nei til denne rollen siden han like gjerne kunne ha blitt bedt om å spille Gud. Så stor stjerne har Abraham Lincoln i den amerikanske folkesjela. John Ford svarte med å presisere at det ikke var den ”modne” Lincoln som han skulle spille, men derimot en fersk og hengslete advokat. Da ble de enige. For å få spille i Fords Vredens Druer måtte Fonda signere en åttefilms-kontrakt med produsent Zanuch. Det resulterte i filmer så dårlige at Fonda ikke kan/vil huske dem.
Regissør John Ford er neppe hva du ville kalle en skuespillernes regissør. Han snakket aldri med skuespillerne om rollen, og maste de for mye om en scene rev han den ut av manus og sa han aldri hadde likt den uansett…
Øyeblikket: Scenen hvor den unge advokaten Lincoln klarer å forhindre en lynsjing, er nesten som en forløper til 12 Angry Men å regne. Her klarer den samme Henry Fonda å snu en meget bestemt gruppe mennesker fra å ønske død over en antatt gjerningsmann, til å tenke seg om og stå imot blodtørsten/gruppepresset. Han benytter seg av sitt personlige kjennskap til medborgerne sine og det er alltid lettere å forholde seg til èn og èn, enn en rasende mobb. Psykologisk interessant scene som illustrerer hvor skjør grensen er mellom det siviliserte mennesket og det primitive mennesket.
Lyd og bilde
En meget fin DVD-utgivelse. Bildet i standard 1.33:1 er absolutt topp klasse. Klart som bare det, uten særlig skader. Jeg la merke til en sekvens hvor det var deler av bildet som var merkelig ufokusert/skadet, ellers var det en fryd å se hvor flott bildet fra 1939 var. Slik skal en DVD se ut. Lyden var grei, med god gjengivelse av dialogen.
Ekstramateriale
A profile of John Ford’s early career and a talk show episode featuring Henry Fonda, both from the BBC: I løpet av 42 minutter lærer vi om både Fords karriere, filmteknikk og temavalg. Han laget over 100 filmer og vant flere Oscar enn noen andre. Vi får se hvorfor han fikk ryktet som umulig å intervjue, for det er flere situasjoner her hvor han absolutt ikke er lett å ha med å gjøre. Dette virker påtatt. Ford var irsk, og forandret navnet sitt fra Sean Aloysius O’Feeney til John Ford. John lignet på Sean, derav valget. Flere av hans tidlige filmer blir det vist klipp fra, og vi ser hvordan familieskildringer er viktig for ham. Han var heller ikke redd for å vise følelser på lerretet. Selvoppofrende mødre går ofte igjen i filmene hans. Utseendet på filmene var også viktig og han var inspirert av tysk ekspresjonisme. Programmet er en fin liten smakebit av John Ford. Del to, talkshowet, er en 49 minutter lang episode med den inspirerende og dyktige Parkinson i en samtale med Henry Fonda. Programmet anbefales som underholdning i seg selv. Et fint, morsomt og levende intervju! Episoden er fra 1975 og den 70 år gamle Fonda startet da på et one-man-show på teateret. Han startet sin teaterkarriere fordi noen trengte en ungdom i en rolle. Da var det gjort. Den beryktede familiekonflikten med datteren Jane og sønnen Peter avdramatiserer han veldig. Stort sett mener han det er en mediaskapt konflikt. Han er stolt av barna sine, og allerede neste år er det planer om å lage en film sammen, altså 1976. En gripende del av intervjuet vies Fondas egen bivånelse av en henging som niåring. En ung svart mann ble lynsjet av en mobb som i filmen, bare mye større i antall. Hans far lot ham se det hele for å vise ham det onde i verden.
Archival audio interviews with Ford and Fonda, conducted by the filmmaker’s grandson Dan Ford: Et syv minutters audiointervju med John Ford var kjedelig. Et fireminuttersintervju med Henry Fonda var bedre, men ingen av dem anbefales.
Academy Award Theater radio dramatization of Young Mr. Lincoln, downloadable as an MP3 file: Så vidt jeg kunne høre var scenene som ble spilt identiske med filmen. Derfor ser jeg ingen grunn til å foretrekke dem foran filmen, for vi er vel filminteresserte vi som skaffer oss denne filmen og dere som leser dette? Men det er et livlig og godt radioteater som spilles av. To ting trekker ned. Det ene er en skurrende lyd som er meget ubehagelig å høre på under dialogen, det andre er reklameavbrudd. Fysj.
Gallery of production documents: Utdrag fra manuset i visse markante scener. Slik kan vi sammenligne med det endelige resultatet. Morsomt nok og med en passende mengde scener.
A 28-page booklet featuring critic Geoffrey O’Brien and an homage to Ford by Sergei Eisenstein: O’Brien har skrevet et essay hvor temaet er en helt som ikke har blitt sin egen person ennå. Rettsaken i filmen er basert på Lincolns vellykkede forsvar for William Armstrong i 1858. Dette er et litt kjedelig essay. Sergei Eisenstein er friskere, med utsagnet om at hvis han skulle velge en amerikansk film han skulle ønske å ha laget, måtte det bli Young Mr. Lincoln. Resten av essayet bruker han til å i detalj forklare hvorfor. Fin tekst.
Rosemary’s Baby (Criterion nr. 630)(Blu-ray)
USA – 1968 – Roman Polanski (farger)
En pakt med Djevelen
Nivå 1 (uten spoilers)
Guy og Rosemary er et ungt ektepar som finner drømmeleiligheten i en stor bygård i New York. Bygården har en ubehagelig historie med djeveldyrkelse og kannibalisme, men de lar ikke det stoppe dem. Etter kort tid blir Rosemary gravid og det blir starten på et mildt sagt vanskelig graviditet. Rosemary’s Baby er en av de mest anerkjente grøssere som er laget.
Nivå 2 (med spoilers)
Det er lytt i den nye leiligheten til Rosemary og Guy. Siden deres leilighet ligger vegg i vegg med leiligheten til Castevetekteparet, hører de ofte samtalene deres og da spesielt den livlige Minnie. For de av dere, som meg, funderte på om etternavnet deres er en hint mot John Cassavetes som spiller Guy, kan det avkreftes. Dette navnet stammer fra romanen av Ira Levin.
Det at leiligheten er så lytt, har stor betydning for filmens tolkning slik jeg ser det. For i drømmene til Rosemary flettes lyder og samtaler fra naboleiligheten inn, og blir til satanistiske ritualer. Er det virkelig eller er det hennes fantasi? Vi kan ikke være sikre, men jeg heller mot at Rosemary’s Baby ikke er en overnaturlig film. Det er mer en psykologisk grøsser om en syk kvinne.
Roman Polanski var ifølge egne ord en filosofisk realist på denne tiden, og trodde ikke på en virkelig Satan. Derfor var Ira Levins roman problematisk for ham i og med at Satan var en virkelig karakter der. Polanski løste dilemmaet ved aldri å vise Satan i filmen, slik at det åpner for at Rosemary kan lide av vrangforestillinger og paranoia, kanskje forårsaket av graviditeten. Han gikk for en ambivalent tilnærming til hva Rosemarys baby egentlig var.
For meg ligger mye av tolkningen i nøkkelscenen hvor Dr. Hill svikter Rosemarys tillit og overleverer henne til hennes ”fiender”. Denne scenen har jeg beskrevet under ”Øyeblikket” lenger ned i teksten. Det betyr ikke at jeg ikke føler meg litt ussel når jeg ikke tror at den stakkars plagede kvinnen er offer for et komplott, men det er vel Polanskis intensjon ved at vi opplever handlingen gjennom Rosemarys øyne. La oss allikevel se på henne fra litt distanse og tenke oss hvordan vi ville reagert om vi var Dr. Hill og hadde denne samtalen med en pasient. Ut fra et realistisk ståsted ville vi vel også ha ringt noen som kunne ta seg av denne kvinnen som tydeligvis har sterke vrangforestillinger. Dette må vi balansere opp mot det vi har opplevd sammen med Rosemary i filmen hittil. Tatt i betraktning at vi, sammen med Rosemary, vandrer inn og ut av drømmer(?) kan verken hun eller vi være sikre på hva som skjer. Det vi kan være sikre på er at Rosemary er preget av graviditet, psyke og kosthold. Hun er blek, avmagret og syk. Kanskje spiller den spesielle medaljongen hun fikk av Minnie en stor rolle. Inneholder den et narkotisk/mystisk stoff som er hallusinerende?
For meg ser det ut som om Polanski har laget en variasjon over Repulsion, som handlet om en kvinne som langsomt mister grepet på virkeligheten. Natten der unnfangelsen skjer, opplever Rosemary som om Djevelen voldtar henne. Kan det være en undertrykket følelse av voldtekt fra sin egen mann? Guy innrømmer å ha hatt sex med henne, selv om hun var bevisstløs. Han innrømmer at han gikk over streken, men at han ble revet med. Kloremerkene på ryggen hennes er hans verk, sier han. Vi forstår av Rosemarys reaksjon at hun føler seg krenket og forrådt. Det er ikke siste gang hun skal føle seg sviktet av Guy. Samtidig er følelsen ambivalent siden hun er lykkelig over å ha blitt gravid, noe som er veldig viktig for henne.
Polanski slår an tonen i Rosemary’s Baby omtrent fra første minutt. Nærbilder av svette ansikter vitner om uro og er et varsel om at filmen skal bli nok en krypende opplevelse fra mesteren av ubehag, Roman Polanski. Det eksentriske naboekteparet sjarmerer eller forhekser Guy til å omgås dem i en mye større grad enn Rosemary vil. Har han inngått en pakt med Djevelen, som Faust? Har han lovet dem sin førstefødte mot suksess i skuespillerkarrieren sin? Projiserer Rosemary Djevelen inn i Guy? Da er det i tilfelle hun som har inngått en pakt med Djevelen gjennom å få barn med Guy…
John Cassavetes, som altså spiller Guy Woodhouse, var en mye bedre regissør enn han var skuespiller. Det betyr ikke at han er en dårlig skuespiller, mer at han var en guddommelig regissør. Men som regissør var han også vanskelig å bruke som skuespiller siden han hadde mange meninger om hvordan filmen skulle lages. Polanski beskriver ham som slitsom å jobbe med, og ved minst en anledning brøt det nesten ut slåsskamp mellom dem.
Øyeblikket: Rosemary har insistert på et møte med dr. Hill og betror seg til ham. Ettersom hun setter ord på opplevelsene og oppfatningene sine, framstår hun som paranoid. Hun hører det selv og forsikrer ham om at dette ikke er vrangforestillinger. Vi som tilskuere blir også usikre når vi hører et menneske som insisterer på at hun ikke er gal. Hvis du ser gal ut og snakker som om du er gal, så er du kanskje gal? Det sniker seg inn en følelse av at dr. Hill er litt for forståelsesfull overfor henne og ganske riktig, han svikter tilliten hennes og ringer Guy som henter henne. En fin scene som utfordrer vår egen oppfattelse av hva som skjer med Rosemary.
Lyd og bilde
Bildet presenteres i 1.85:1. Lyden er mono. Dette er det beste du noen gang vil se Rosemary’s Baby. Eksplosive farger, skarpe detaljer og god dybde. Spesielt det eldre ekteparet Castevets kler seg i fargerike klær som kommer godt til sin rett i denne utgaven. Rosa, gult, rødt og oransje er farger som de kler seg i, gjerne samtidig. Lyden er på samme høye nivå som bildet. Klar dialog og distinkte bakgrunnslyder.
Ekstramateriale
New documentary featuring interviews with Polanski, actress Mia Farrow, and producer Robert Evans: Polanski ble egentlig forespeilet å lage Downhill Racer med Robert Redford, men ble ledet over på å regissere Rosemary’s Baby i stedet. Redford var tiltenkt rollen som Guy Woodhouse, men siden det ikke var mulig ble rollen gitt til John Cassavetes. Downhill Racer er også gitt ut på Criterion Collection og jeg har tidligere skrevet om den på denne bloggen. Mia Farrow var gift med Frank Sinatra på denne tiden, men innspillingen av Rosemary’s Baby var en medvirkende årsak til at han skilte seg fra henne før filmen var ferdig. Det fikk produsent Evans så rasende at han ikke snakket med Sinatra på fire år. Han spiste ikke på restauranter om han visste at Sinatra var der den kvelden. Rosemary’s Baby var en vanskelig film å ”selge” til publikum, men nøkkelen ble filmplakaten. Den kostet Paramount 100 000 $, men var verdt hvert cent. Plakaten består av et bilde av barnevognen og teksten ’Pray for Rosemary’s Baby’. Den ble kåret til årets beste poster. Denne dokumentaren heter ”Remembering Rosemary’s Baby” og varer i 47 minutter.
Interview with author Ira Levin from a 1997 broadcast of Leonard Lopate’s public radio program New York and Company, about his 1967 novel, its sequel, and the film: Dette audiointervjuet varer i 19 minutter og er meget informativt. Ira Levin snakker om oppfølgeren han skrev i 1997 som heter ”Son of Rosemary”. Rosemarys sønn ble født i 1966(!) og oppfølgeren foregår i 1999, da han er blitt 33 år. Han er altså like gammel som Jesus var da han døde på korset. Rosemary har bestemt seg for å oppdra han med mye kjærlighet for å motvirke ondskapen i ham. Etter hans første seks år havner hun i koma og våkner ikke opp før i 1999. Da er sønnen blitt en mektig og godt likt ung mann. Hun vet heller ikke om han er ond.
Komeda, Komeda, a feature- length documentary on the life and work of jazz musician and composer Krzysztof Komeda, who wrote the score for Rosemary’s Baby: Krzysztof Komeda laget musikken til mange av Polanskis filmer, helt tilbake fra kortfilmen ”Two Men and a Wardrobe”. Denne biografifilmen er på 70 minutter og så absolutt for de spesielt interesserte. Filmen blir mer interessant i andre halvdel, når oppvekst og familie er ferdig beskrevet. Nydelig jazzmusikk spilles jevnlig og det blir lagt mer og mer vekt på arbeidet hans for Polanski. Han fikk de beste ideene sine i tiden mellom han slo av lyset og til han sovnet om kvelden. Han skrev dem aldri ned, bare husket dem. Han døde ved at han falt og slo hodet mot en stein, muligens etter en krangel med en venn.
A booklet featuring an essay by critic Ed Park; Levin’s afterword to the 2003 New American Library edition of his novel; and Levin’s rare, unpublished character sketches of the Woodhouses and floor plan of their apartment, created in preparation for the novel: Ed Park diskuterer filmens innhold, men i større grad omstendighetene rundt innspillingen og Evans arbeid som produsent i Paramount. Det er god lesning. Ira Levin forteller om tilblivelsen av boken og er bekymret for bølgen med filmer med Satan som tema som dukket opp i kjølvannet av Rosemary’s Baby, som Omen og The Excorcist. Ville det vært så mange religiøse fundamentalister i verden uten disse filmene? Kort, men engasjerende stykke. Heftet rundes av med en oppsummering av personlighetstrekkene til Guy og Rosemary slik Levin ser dem.
Make Way for Tomorrow (Criterion nr. 505)(DVD)
USA – 1937 – Leo McCarey (svart-hvitt)
Til ungdommen
Nivå 1 (uten spoilers)
Et eldre ektepar har mistet oversikten over økonomien og banken tar huset deres. De ser fram til å bo sammen med sine voksne barn, men det viser seg at de ikke er like begeistret. Filmen tar opp vårt forhold til våre gamle foreldre på en tankevekkende måte.
Nivå 2 (med spoilers)
Tittelen på denne filmen er ganske smart og litt trist. Make Way for Tomorrow tolker jeg som at de unge er morgendagen, og at eldre mennesker må vike til side. I denne filmen føles det ganske brutalt. Alderdom er negativt, og ungdom dyrkes i overdreven grad i samfunnet vårt. Peter Bogdanovich mener at filmen floppet siden ingen er interessert i eldre mennesker, spesielt ikke i en kjærlighetshistorie om gamle mennesker.
Make Way for Tomorrow er en ubehagelig film siden den tvinger oss til å sette oss i barnas sted og tenke gjennom hvordan vi vil oppføre oss i gitte situasjon. Foreldrene har rotet det litt til for seg og er nå avhengige av barna for å ha et sted å bo. Det er på tide å gjøre gjengjeld for de 18-20 første årene av livet hvor man bor sammen med sine foreldre under deres tak. Men det er ikke så lett heller, for man har skaffet seg sin egen familie og har flere hensyn å ta enn bare mot sine foreldre. Ingen løsning vil bli uproblematisk.
Plutselig får de voksne barna(!) et par foreldre dumpet i fanget og har gått fra sjokk via lettelse til sjokk igjen. Jeg tenker på samtalen da Barkley Cooper forteller dem at 1) banken har tatt huset deres 2) men at de fikk seks måneders frist 3) og den går ut på tirsdag. Etter å ha summet seg litt kappes de om å signalisere sin velvilje til å la foreldrene bo hos seg. Nellie deklamerer at hun skal ta en større del enn søsknene til sammen. Hun ender med å vri seg unna alt.
Mye av løsningen vil ligge i hvordan man håndterer situasjonen. I denne filmen ender det ikke godt for familien, siden det framstår ganske klart at foreldrene blir bitre over holdningen barna framviser. De føler seg ikke velkomne, og spesielt Barkley konfronterer barna med det. Vi får ikke høre hva han sier i telefonen mot slutten av filmen, men vi forstår at det er en ganske saftig melding. Og den virker på sin plass, kanskje mest siden ingen i filmen er helt ærlige med hverandre. Slik kan Bark og Lucy få noen timer sammen, før de antagelig aldri får være sammen mer. Sluttscenen er av de mest rørende jeg har sett. De er begge klar over at de aldri kommer til å se hverandre mer, men av hensyn til den andre later de som om alt skal ende godt. Allikevel benytter de anledningen til å fortelle hverandre hvor fint de har hatt det sammen, som et endelig farvel. Det blir som Lucy sier til Rhoda, at den eneste fordelen gamle mennesker har er å kunne unngå å se fakta i hvitøyet.
Ved å oppmuntre til improvisasjon blir karakterene mer nyanserte, siden man legger mer av seg selv i karakteren da. McCarey er en mester i å snu sekvenser fra det ene ytterpunktet til det andre. Noen ganger bare med å skifte kameravinkel. Et eksempel på det er bridgespillet hjemme i leiligheten i New York. Det er telefonsamtale til moren som nå bor hos sin sønn. Hun glemmer seg og roper høyt inn i røret som gamle mennesker ofte gjør når de hører dårlig. Gjestene virker irritert og det er tydelig at hun er et forstyrrende element, hun invaderer deres sfære. Det er vanskelig å konsentrere seg om kortspillet. Men ettersom samtalen skrider frem skifter McCarey kameravinkel så vi ser ansiktene til gjestene og nå føler de at de invaderer morens private sfære og skjemmes.
Han gjør dette på mer subtile måter også. Da vi introduseres for storbyen New York ser vi upersonlige boligblokker med lange rader av ringeknapper ved inngangsporten. Men det er i New York at det eldre paret kun møter vennlige mennesker. Det er her de opplever de beste seks timene i sitt liv.
En stund etter denne filmen startet den store nedturen for Leo McCarey. Mange vet ikke at han var en av de aller største regissørene, med filmer som The Awful Truth og An Affair to Remember på CV’en. Han var involvert i en bilulykke og begynte å drikke tett. Etter Make Way for Tomorrow laget han bare en vellykket kommersiell film. Mye av grunnen er at han fikk det liberale USA mot seg, med sin deltagelse i komiteer mot anti-amerikansk arbeid. Altså McCarthy-æraens kommunistjakt. Han sa aldri noe galt om noen, i motsetning til profiler som Ayn Rand og Disney, men at han snakket fremfor komiteen ga den kredibilitet den ellers ikke ville hatt.
Ved at han dermed bidro til heksejakten og den påfølgende svartelistingen gjorde at han fikk lite godvilje hos kritikere som ofte var liberale. Som eksempel kan trekkes frem den harde medfarten My Son John (1952) fikk. Den handler om en familie og konflikten mellom foreldrene og sønnen John som blir kommunist. Kritikerne mente at det var en unyansert angrep på kommunismen, mens man kan se den på en annen måte om man har kjennskap til McCareys filmografi. Nesten alle hans filmer handler om generasjonskonflikter og i følge Giddins kunne sønnen ha blitt hva som helst bare det brøt med foreldrenes verdier.
Øyeblikket: Det kan ikke være tvil. Det gamle ekteparet går ut på dansegulvet for å danse som da de var unge. Dessverre er sangen slutt, og orkesteret setter i gang med en ny låt. Den er altfor moderne og rask. De ser på hverandre, innser hvor gamle de er blitt og begynner å gå av gulvet. Så blir orkesterlederen oppmerksom på situasjonen, avbryter låta og setter i gang med en deilig, langsom vals som de to godt kan danse til. Det er så godt å se på når folk er snille med hverandre. Kall meg sentimental.
Lyd og bilde
Til å være et DVD-bilde fra 1937 skal vi være kjempefornøyd. Litt vel kornete noen steder, litt soft andre steder, men uten synlige skader og stort sett ganske skarpt. Bildeformatet er 1.33:1. Monolyden er meget fin synes jeg. Siden den er dialogdrevet og jeg hører klart hva som blir sagt, er det bra nok. Husk at dette er en veldig gammel film.
Ekstramateriale
Tomorrow, Yesterday, and Today, a new video interview featuring filmmaker Peter Bogdanovich discussing the career of Leo McCarey and Make Way for Tomorrow: Hvor lang tid tok det Peter Bogdanovich å nevne Orson Welles her? Det er alltid et morsomt sidespill når Bogdanovich intervjues eller har et videoessay om en eller annen film. De var som kjent gode venner, noe han liker å framheve i alle sammenhenger. Riktig svar denne gangen er 35 sekunder. Som vanlig imiterer han også Welles dype røst. Welles sa det var den tristeste filmen som er laget og at den kunne fått en stein til å gråte. Leo McCarey laget to filmer i 1937 og fikk Oscar for The Awful Truth. I takketalen sin takket han for den flotte prisen, men sa at han fikk den for feil film! Videoessayet er på 20 minutter.
New video interview with critic Gary Giddins in which he talks about McCarey’s artistry and the political and social context of the film: Gary Giddins er en entuiastisk kar som prater ustoppelig i 20 minutter, men presterer å si mye fornuftig på den tiden. McCareys far døde rett før filmen. Leo ble syk og fikk ikke gått i begravelsen. Filmen er en hyllest til hans far. Dette er den eneste filmen Giddins vet om fra denne tiden hvor hverken Roosevelt, demokrater, republikanere eller social security blir nevnt. McCarey var en av de største regissørene i Hollywood og hadde status til å stå imot produsent Zukor når han presset på for en ’happy ending’. Mange regissører, bla John Ford, elsket filmen selv om den floppet kommersielt sett. Han ble sparket etter dette.
A booklet featuring new essays by critic Tag Gallagher and filmmaker Bertrand Tavernier, and an excerpt from film scholar Robin Wood’s 1998 piece “Leo McCarey and ‘Family Values’”: Gallagher mener at det var viktig for McCarey at vi som publikum skulle føle begge følelsene barna har, både velvilje og motvilje. Seks ganger i filmen gjør mennesker grimaser bak andres rygg og vi blir tvunget til å ta stilling. Da Anita konfronterer Lucy er vi enig med henne helt til Lucy forsvarer seg. Vi blir stående midt mellom blikkene deres. Tavernier har vært en varm forkjemper for Make Way for Tomorrow og andre McCareyfilmer. Han blir alltid følelsesmessig engasjert i filmen, slik som med Tokyo Story (som er en remake av Make Way for Tomorrow) og Borzages. Begge essayene er på et jevnt godt nivå. Wood har en liten tekst som omhandler mest det at Make Way for Tomorrow nesten ble fullstendig oversett.
Fat Girl (Criterion nr. 259)(Blu-ray)
Frankrike – 2001 – Catherine Breillat (farger)
Avgjørende vekt
Nivå 1 (uten spoilers)
En familie, foreldre og to jenter, er på ferie ved kysten i Frankrike. Den eldste datteren får seg en feriekjæreste og trekker med den overvektige lillesøsteren siden hun ikke får være så mye ute uten henne. Dermed får lillesøsteren se mer enn hun har godt av.
Nivå 2 (med spoilers)
Det første jeg tenkte etter at filmen hadde spilt en stund var at dette var en veldig ubehagelig film. Så kommer det en 25 minutter lang klein sexscene…
Sexscenen viser en eldre gutt som bruker press og overtalelse for alt det er verdt for å skaffe seg sex med en for ung jente. Han snakker om ekte kjærlighet selv om hun kun er en sommerflørt for ham. Som tilskuere gjennomskuer vi retorikken hans, men den unge jenta er forsvarsløs mot hans ord, alder, erfaring og sine egne urealistiske drømmer. Hennes yngre søster, Anaïs, er bedre rustet til å se hva han gjør mot søsteren der hun observerer det hele fra rommets andre seng. Hun er på grunn av sin rolle som outsider blitt mer kynisk og kritisk.
Det er på grensen til komisk å høre alle flosklene den eldre gutten lirer av seg for å få ligge med Elena. Spesielt når han forteller henne om hans tidligere erobringer er det tydelig å se hvilket kvinnesyn han har, og hvor hun vil havne når han er ferdig med henne. Men Elene er for ung og for naiv til å klare å se seg selv som en av dem. Forblindet av forelskelse tror hun at hun er spesiell for ham, selv om både Anaïs og vi ser at han røper seg gjentatte ganger. Men det er alltid vanskelig å se seg selv utenfra, kun som en brikke i et større bilde. Anaïs og vi blir kikkere med fordelen av distanse. Hele filmen er distansert i sin tilnærming til sexscenene, noe som gjør dem antierotiske, anstrengte og pinlige.
Elena er den slanke og vakre søsteren, men jenta fra tittelen er den lubne Anaïs. Hennes kropp har plassert henne på utsiden, og vekten hennes har eliminert henne fra en del opplevelser som Elena får ta del i. Denne virkeligheten forsterker vektproblemet til Anaïs ved at hun velger å gjøre seg enda tykkere. Omgivelsene nekter hennes kropp, derfor nekter hun seg selv kroppen også. Hun spiser gjennom hele filmen, med de kommentarer det medfølger fra familien. De har en innstilling blandet av sarkasme og fornektelse til vektproblemet hennes.
Denne utsideposisjonen som Anaïs må forholde seg til har gjort henne kynisk, men også bedre rustet til å forholde seg til livet. Hun har utviklet en mer kritisk sans enn søsteren, og prater på en måte som er unaturlig for en 13 år gammel jente. Her aner vi Breillats egen talemåte. Så også hos søsteren, men i mindre grad. Det er en voksen måte å ordlegge seg på. Anaïs føler seg gammel nok til sex, men har ikke tilgang på gutter på grunn av sin overvektige kropp. Hun sier ting som at hennes første mann bør være en ”nobody”, hvor ingen følelser er involvert. Hvor vil en 13åring få slike formuleringer fra?
Som 13åring får Anaïs se mer enn hun skal, spesielt gjelder dette opplevelsen av å se søsteren ha sex to ganger på deres felles soverom. Hun ser mellom fingrene, bokstavelig talt, fra sin seng over mot søsteren. Hun vil kanskje ikke, men klarer ikke å la være. De to søstrene har et klassisk søskenforhold, med kjekling, hat og kjærlighet. Det er mye stygge ord som sies, men det er også klem og trøst å få.. Breillat mener at søstre deler en sjel i to kropper. Man ser seg selv i den andre, derfor blir hatet mellom dem like sterkt som kjærligheten. Man må ”drepe” den andre for å bli hel.
Filmen antyder at Anaïs får sin vilje til slutt da hun blir voldtatt. En ”nobody” ble den første og blikket hun sender oss fullt av trass i sluttscenen forteller oss at hun ikke har gitt opp, kanskje heller nettopp startet livet sitt. Breillat hevder at hun ikke forsvarer voldtekt, men hun mener også at det er lettere å gå videre etter enn fysisk voldtekt enn et psykisk overgrep. Hun kan være meget uortodoks i sine meninger. Uansett er filmen ikke et forsvar for voldtekt ifølge henne selv.
Filmen er ikke en oppvekstfilm, selv om man kan hevde at Anaïs virkelig blir fort voksen med det hun opplever. Filmen foregår i en tidsramme av noen få dager. Slik sett blir den mer en film med fokus på en episode. Samtidig klarer Breillat å gjøre filmen noe mer enn det. Så hva er den? Kanskje en titt mellom fingrene på en tilværelse Anaïs er nektet nå, men til slutt vil få tilgang til. Breillats filmer er man aldri likegyldig til.
Øyeblikket: Det er naturlig at Øyeblikket denne gangen har med spising eller sex å gjøre i en film som denne. Jeg velger meg en scene som illustrerer Anaïs lakoniske holdning til mat. Hun bestiller seg banana split, ”my favourite”, på en kafe. Replikken sies med en bitter ironi, som gjør det morsomt hvis man har sans for svart humor. Mens Elena forsøker å utforske det seksuelle, fordyper Anaïs seg i mat. Kanskje er det slik at mat og sex er forbundet som man hører til stadighet.
Lyd og bilde
Bildet er presentert i 1.85:1 med et 5.1 spor hva lyd angår. Det er et rolig og dialogdrevet lydspor med subtile effekter i bakhøytalerne. Lyden er klar og elegant mikset, men lite fremtredende. Bildet er klart og detaljrikt i nærbilde, men med den dempede fargepaletten føles det ikke så skarpt selv om det er plenty av scener med fin dybde og skarphet. Paletten gjør det hele litt livløst. Været demper også bildet ned, med sin overvekt av overskyete scener. Det frisker opp med solrike badescener.
Ekstramateriale
Behind-the-scenes footage from the making of Fat Girl : Breillat lar skuespillerne gjøre ting hun ikke filmer, for deretter å filme tilstanden det får dem inn i. Hun mener at en filmskaper ikke opplever noen fare uten å utfordre seg selv. Uten fare er det ingen skjønnhet i suksess. En kort snutt på seks minutter.
Two interviews with director Catherine Breillat, one conducted the night after the film’s world premiere at the 2001 Berlin Film Festival, the other a look back at the film’s production and alternate ending: For å få det resultatet hun ønsker fra skuespillerne veksler hun mellom å være snill og streng. Pussig nok mener hun at hun er filmen, men ikke lager filmen. Filmen viser situasjoner så banale at de blir morsomme. Det blir gjenkjennende og all komedie er ond. Intervjuene er på 22 minutter til sammen.
French and U.S. theatrical trailers: Trailerne er kjempebra, litt ukonvensjonelle.
A booklet featuring an essay by film scholar Ginette Vincendeau, a 2001 interview with Breillat, and a piece by Breillat on the title: Vincendau er presis og konkret i betraktningene rundt filmen. Spesielt liker jeg at han påpeker at den lange kjøreturen hjem fra feriestedet kan sees som en bil med kvinner blir forfulgt av macho trailere som symboliserer menn som jakter på kvinner seksuelt. Han viser også til sluttscenen med Anaïs sitt blikk mot kamera som en hyllest til Antoine Doinel i 400 Blows. Breillat er som vanlig spisset i sine kommentarer og utsagnet om at voldtektsmannen er den mest sympatiske mannen i filmen står ikke tilbake for noe hun tidligere har sagt. Han er den eneste ærlige mannen, han utgir seg ikke for å være noe annet enn det han er. Hun påstår også at Anaïs ville vært som sin søster om hun hadde kunnet. Men siden hun ikke kan det, blir hun kynisk og kritisk der hvor søsteren er naiv og sentimental. Filmen ble unnfanget av at hun leste en avisartikkel om to kvinner som ble drept på en parkeringsplass og hun linket dette med et bilde av en jente i et svømmebasseng som hun hadde sett. Til slutt er det en liten tekst om tittelen internasjonalt og den franske tittelen som er uoversettelig. Hun er mest fornøyd med Fat Girl.
In The Mood For Love (Criterion nr. 147)(Blu-ray)
Hong Kong -2000- Wong Kar-wai (farger)
En kvinne og en mann
Nivå 1 (uten spoilers)
Hong Kong 1962. En kvinne og en mann flytter inn i samme leilighetskompleks, med sine respektive ektefeller. De blir mye alene på hver sin kant og begynner å omgås. Da de finner ut at ektefellene deres er uttro med hverandre, finner de også trøst i hverandre.
Nivå 2 (med spoilers)
In the Mood For Love er poesi. Ikke form over innhold, men form og innhold. Noen av scenene er så vakre at du nesten ikke våger å puste. Så skyller den ubeskrivelig vakre musikken over deg i tillegg. Filmen oppleves som rød. Det er det inntrykket som har festet seg hver gang jeg tenker på filmen. Gult lys som flommer over alt det røde. Murvegger med knivskarpe detaljer, en kvinne og en mann som beveger seg i slow motion mens klassisk musikk utfyller opplevelsen. Hvem bryr seg om historien i disse øyeblikkene?
Su Liz-zhen jobber som sekretær på et kontor. Hennes mann er stadig på forretningsreise og kontakten mellom dem virker utilstrekkelig også når han er hjemme. Chow Mo-wan er journalist som mest av alt vil lage sin egen tegneserie. Hans ekteskap er også skadeskutt med liten kontakt ektefellene i mellom. Siden de nye naboene etter hvert finner ut at de blir bedratt, begynner de å se hverandre med nytt blikk. Samtidig har de ikke lyst til å oppføre seg likt deres uttro halvdeler, og det er duket for en film med tilbakeholdt erotikk og dempet flørting. Et streif med hånden i forbifarten, et inneforstått blikk, et lån av en bok og et håp om å møtes i gangen.
Allerede under innflyttingen får vi et frampek om hvordan disse menneskenes liv skal vikles inn i hverandre. De to familiene flytter inn samme dag, og det oppstår forvirring om hvor de forskjellige eiendelene skal. Su Liz-zhens ting havner ofte hos Chow Mo-wans kone, og motsatt. Dette temaet videreutvikles senere når begge mennene har fått likt slips av Chows kone, og begge konene har like vesker. Det er da de forsmådde ektefellene møtes og innser sannheten.
For å bearbeide situasjonen starter de to et rollespill hvor de rekonstruerer det første møtet mellom de utro. Senere skal de øve på konfrontasjonen de en gang må ta med sin ektefelle. Men for hver gang blir følelsene mellom dem sterkere, og det blir vanskelig å undertrykke det de føler. Gudene skal vite at de prøver. Wong Kar-wai leker litt med oss i disse settingene. Vi ser for eksempel at Chow innrømmer at han er forelsket i Su Liz-zhen og de blir enige om ikke å møtes mer. Så forstår vi at dette også var et rollespill.
Neste kapittel foregår i Singapore i 1963. Chow bor der, og Su Liz-zhen er perifer i historien, men det kan se ut som om hun til tider er inne i leiligheten hans. Jeg har litt problemer med å gripe akkurat hva som foregår her. Kanskje har hun sporet ham opp, men ikke vil gi seg til kjenne. Eller det er en slags drømmesekvens Chow har i Singapore.
I 1966 er Chow tilbake i Hong Kong og besøker leiligheten de bodde i før. Nå har Su Liz-zhen fått et barn og bor i samme leilighet. Chow virker fornøyd med å slå det fast, han forfølger ikke situasjonen ytterligere men ender i stedet opp med å besøke et buddistisk tempel hvor han kan hviske sin hemmelighet inn i et hull i muren og tette det igjen med jord, som ordtaket sier. Tempelet er antagelig Angkor i Kambodsja.
In the Mood For Love er en film som skal føles mer enn sees med bare det blotte øye. Det er en film om lengsel, kjærlighet og undertrykt begjær. Normer og selvdisiplin står i veien for den store kjærligheten, og lader filmen med erotisk lengsel så sterk at den truer med å sprenge skjermen. Det hele ender uforløst, noe som gjør filmopplevelsen enda sterkere for meg og mange med meg.
Øyeblikket: Hvordan kan to mennesker som passerer hverandre i en bakgate kvalifisere for Øyeblikket? La Wong Kar-wai regissere det, legg på nydelig musikk og vis det i slow motion så forstår man det. Det er vakkert, hjerteskjærende og en nytelse visuelt. Til og med murveggene dirrer og unner de elskende hverandre.
Lyd og bilde
Referansekvalitet. Punktum. Lyden er i 5.1 surround DTS HD og bildet er i 1.66:1.
Ekstramateriale
@ “In the Mood for Love,” director Wong Kar-wai’s documentary on the making of the film: Dokumentar på 51 minutter om innspillingen som godt kunne ha vært redigert ned til ti minutter. Små intervjuer, klipp fra innspillingen osv. Ikke så veldig engasjerende. Won Kar-wai beskriver filmen som et annet kapittel i forhold til Days of being Wild, i stedet for en direkte oppfølger. Han hjelper skuespillerne lite, de skal finne karakteren sin selv. De to menneskene i filmen deler en hemmelighet som trenger tid til å gro.
Deleted scenes, with commentary by Wong: Fire lange scener på rundt 8 minutter hver. Wong Kar-wai kommenterer på kinesisk og tekstes på engelsk. En scene viser hvordan de elskende forsøker å ha sex men ikke klarer å gjennomføre det. Jeg forstår hvorfor disse scenene ble klippet bort, siden de nøster opp for mye og viser for tydelig veien videre.
Hua yang de nian hua (2000), a short film by Wong: En liten collage på to minutter som ikke er så veldig interessant.
Archival interview with Wong and a “cinema lesson” given by the director at the 2001 Cannes Film Festival: In the Mood for Love og 2046 ble spilt inn samtidig. Det var vanskelig å få prosjektet i havn på grunn av finanskrisen i Asia. Han snakker om film generelt og mener at det asiatiske nivået har blitt bedre, men uten mestere som Ozu og Kurosawa. In the Mood for Love minner ham selv om Antonioni og Bresson til tider.
Toronto International Film Festival press conference from 2000, with stars Maggie Cheung Man-yuk and Tony Leung Chiu-wai: En litt merkelig seanse i 43 minutter, med en livlig Maggie Cheung og en tilbakeholden og litt utilpass Tony Leung. De fikk vite lite om historien under innspillingen, kun at det handlet om forbudt kjærlighet med forspilte sjanser. Grunnen til at vi aldri får se ektefellene var at fokus kunne bli tatt bort fra de elskende. De mener begge at Kar-wai liker tilbakeholdte følelser og ikke er glad det mer direkte. Ganske underholdende materiale.
Two new interviews with critic Tony Rayns, one about the film and the other about the soundtrack, featuring musical cues, on the Blu-ray edition: Tony Raynes kaster frem ideen om at Su Zehn-li i filmen kan være en kvinne fra Wong Kar-wais liv. Filmen dreier seg om tapt kjærlighet. Den rekonstruer en epoke, et nabolag, miljøer og en periode fra hans eget liv. Han har en tendens til å idealisere perioden. Filmen har fått en universell appell allikevel. Filmen ble filmet to ganger, i Hong Kong og Bangkok, siden China Town i Bangkok var mer riktig for Wong Kar-wai enn Hong Kong. Derfor tok filmen 15 måneder å spille inn, og fotografen orket en runde til i Bangkok. Han ble byttet ut, men det kan ikke sees på det ferdige resultatet. Wong Kar-wai måtte involvere seg mer i filmingen i andre del og derfor blir resultatet harmonisk. Han er inspirert av Bresson i det å vise detaljer som viser hva som skjer i større trekk. Han droppet håndholdt kamera og hadde mer fokus på design og detaljer. Raynes snakker om innspillingen i 24 minutter før han går over til å snakke om lyden til filmen i åtte minutter. Et eget musikktema beskriver nesten-forholdet, på nippet til den store kjærligheten. Kar-wai ville ha en slutt som en excorsisme, med celloer. Han spilte musikken for skuespillerne før innspillingen, for at de skulle finne rytmen i scenen.
Trailers and TV spots: Seks deler, en trailer og en TV spot fra Frankrike, Hong Kong og USA. De to første landene har fine presentasjoner, den amerikanske skjemmes av en standardisert og overflatisk voice-over.
Plus: A booklet featuring the Liu Yi-chang story that provided thematic inspiration for the film, an essay by film critic Li Cheuk-to, and a director’s statement (DVD edition); a booklet featuring an essay by novelist and film critic Steve Erickson and the Liu Yi-chang story that provided thematic inspiration for the film (Blu-ray edition): Novellen som filmen er bygget på er mer en inspirasjon for filmen. Det er lite i novellen som er til stede i filmen. Egentlig føltes hele novellen fremmed. Essayet til Steve Ericson er derimot av høy standard. Han setter In the Mood for Love, Days of being Wild og 2046 sammen som en trilogi, noe som gir mening. Her bryter han litt med Kar-wais visjon, men det må være lov.
Children of Paradise (Criterion nr. 141)(Blu-ray)
Frankrike – 1945 – Marcel Carné (svart-hvitt)
Balkongens barn
Nivå 1 (uten spoilers)
Boulevard of Crime er teaterstrøket i Paris. Her syder det av liv og opptredener. Pantomimekunstneren Baptiste har forestillinger langs gaten, og det er her han møter Garance som han blir forelsket i. Men han er ikke den eneste. Tre andre menn blir også forelsket i henne, og Children of Paradise handler om hennes forhold til dem alle.
Nivå 2 (med spoilers)
Tre menn elsker Garance. Frederick, Baptiste og greven. Det er mulig Lacenaire også elsker henne, men ting tyder på at han er homofil og har andre motiver for sin besettelse med henne. Han er også en dandy på siden av samfunnet. Lacenaire står over vanlig moral på grunn av sin høye intelligens, ifølge ham selv.
Et kort riss av handlingen. Baptiste møter Garance og faller fullstendig for henne. Hans kjæreste Nathalie havner fullstendig i skyggen. Baptiste kan ikke lyve og Nathalie skjønner at hun står foran en stor utfordring. Garance har et ukomplisert forhold til kjærlighet, men Baptiste har urealistiske forventninger til den store kjærligheten. Kjærlighet er så enkelt, sier Garance oppe på rommet hans. For Baptiste er det komplisert, flykter fra henne og dette driver Garance i armene på levemannen og kvinnebedåreren Frederick. Men Frederick er ikke ute etter varige forhold, så forholdet deres blir overfladisk. Baptiste er dypt såret og sjalu.
Frederic snakker svulstig om kunst og kultur og hva han har i hjertet sitt som han vil formidle. Baptiste på sin side er mest opptatt av publikums hjerter. Det er fullt av artister i filmen. Den blinde tiggeren er ikke virkelig blind, men spiller en rolle. Jericho har for vane å ramse opp alle sine alias hver gang han ankommer et sted. Han spiller forskjellige roller, han kan være mange ting. Skuespilleren som opprinnelig spilte Jericho var en kollaboratør, og flyktet til Tyskland mot slutten av krigen. Han ble dømt til døden in absentia av motstandsbevegelsens tribunal. Alle scenene hans måtte spilles inn på nytt, heldigvis av en så talentfull skuespiller som Marcel Herrand.
Nok en mann melder seg på i kampen om Garance. Grev Montray tilbyr henne et kjølig men trygt forhold, mer en forretningsavtale enn ekte kjærlighet. Hun avviser ham ganske så skarpt, men godtar hans visittkort. Dette kortet får henne ut av knipen med politiet senere, men bruken av det har samtidig knyttet henne til greven i et kjærlighetsløst forhold.
Seks år passerer før del to av Children of Paradise fortsetter. Frederick har blitt den store skuespilleren han alltid visste han skulle bli. Baptiste har like stor profesjonell suksess, han har fått barn med Nathalie og innfunnet seg med sin livssituasjon. Garance har lagt til seg overklassens manerer og språk, men er ikke lykkelig. Frederick innser at han for første gang er forelsket og sjalu. Han gjør kur til Garance, men fånyttes. Garance innbyr til nok et forhold med Baptiste, men Nathalie kjemper med alle midler for sin familie. Allikevel er Baptiste igjen forført og ofrer uten særlige kvaler familielivet sitt for en sjanse med sitt livs kjærlighet. Lacenaire avslører deres forhold for greven og fortsetter korstoget sitt med å drepe sin dødsfiende greven i det tyrkiske badet. Baptiste mister Garance for andre gang i sluttscenen.
I begynnelsen blir Garance vist frem som Sannheten. Da er hun naken i badestampen. Hun er bekymringløs og i kontakt med den hun virkelig er. Senere i filmen er det en utvikling mot en mer tildekket, les falsk, Garance. I forholdet till greven er hun lengst unna sitt egentlige og lykkeligere jeg, og også mest tildekket med ansiktssjal og et fremmedgjort språk. Hun innrømmer at hun savner tiden sammen med Lacenaire, som jo faktisk er en morder og en tyv. Når vi reflekterer over dette at hun forbindes med sannhet, er det kanskje naturlig at Baptiste bare kan snakke sant om sine følelser for Garance.
Lite brukt, men dog. Paradiset er et uttrykk som brukes om teaterbalkongen i det franske teaterspråket. I filmen er dette uttrykket oversatt med ’gods’. Så Children of Paradise skulle da bety barn av teaterbalkongen, altså skuespillere. Marcel Carnés mesterverk er en film om skuespillere, både på scenen og bak scenen, i familieliv og på gaten. Historien er ispedd elementer fra Shakespeares Othello og Hamlet, førstnevnte stykke får en fremtredende rolle mot slutten av filmen.
Children of Paradise er en av de store, store klassikerne i fransk film, ofte nevnt i samme åndedrag som Rules of the Game av Renoir og L’Atalante av Vigo. Det er en rik og episk film, som kan virke litt kaotisk i begynnelsen før vi blir kjent med aktørene og filmen strammer grepet. Mona Lisa-smilet til Arletty er mystisk og ubestemmelig. Hun er så enormt til stede i bildet! Frederick, Jericho og Baptiste spilles av skuespillere som er som skapt for rollene og som du neppe vil se maken til. At man får fire rolletolkninger av dette kaliberet i samme film er magisk. Nathalie, grev Montray og Lacenaire står heller ikke langt tilbake for det nevnte firkløveret. Legg merke til Baptistes moon walk mange tiår før Michael Jackson lanserte sin. Vi kan også legge merke til at alle politimenn fremstilles negativt i filmen, noe som kan leses som en kommentar til daværende tyske okkupasjon. Ellers bør vi være forsiktige med å lese for mye samtidskommentarer inn i filmen, ifølge filmskaperne.
Et av grepene jeg liker i Children of Paradise er den evige vekslingen mellom personligheter, virkelighet og teater, som speiler hverandre innen samme karakter eller to forskjellige karakterer. Noen ganger speiler del to av filmen del en. Andre ganger speiler et teaterstykke noen av menneskene i det virkelige livet utenfor teateret, samtidig som rollene bak der igjen speiler det virkelige forholdet mellom skuespillerne. Forvirret? Legg til det faktum at rollene er inspirert av historiske personer, så er forvirringen skrudd til enda et hakk. Et godt eksempel på dette er teaterstykket hvor Baptiste dreper Rag Man. Her er det mye å ta tak i. Det er også noe av hemmeligheten bak det faktum at Children of Paradise år etter år er med på topplister over tidenes beste filmer og fremdeles vises på kinoer i Paris.
På kommentatorsporet spekuleres det i hvilken fryktelig handling Lacenaire utførte på greven da han drepte ham i det tyrkiske badet. Avriel blir voldsomt sjokkert og drapet tar lang tid, hevdes det. Han må ha vansiret greven på en eller annen måte. Jeg er ikke enig i dette. For det første er Avriel egentlig en følsom sjel, som selvfølgelig blir sjokkert over et drap. For det andre bruker ikke Lacenaire spesielt lang tid på drapet. Så pass tid må et godt knivdrap ta…
Øyeblikket: Baptiste Debarau forteller politimannen om hva som foregikk når lommeuret ble stjålet av Lacenaire i mengden. Baptiste bruker ingen ord, men budskapet kunne ikke vært tydeligere. Garance blir sluppet fri. En helt fantastisk pantomime.
Lyd og bilde
Bildet er, om man tar alderen i betraktning, superdupert. Det har ikke den samme skarpheten som Les Visiteurs du Soir, men er allikevel et deilig bilde. Noen scener er matte, deler av bildet er ute av fokus, men hoveddelen av filmen er flott. Lyden er jeg også godt fornøyd med.
Ekstramateriale
Audio commentaries by film scholars Brian Stonehill and Charles Affron: Stonehill kommenterer første del, mens Affron tar for seg andre del av denne lange filmen. Stonehill gjør en bra jobb, men leser litt for tydelig fra et manus, noe som gjør det hele litt stivt. Samtidig kan man ikke klandre ham, for han klarer å holde det gående uavbrutt. Affron er litt mer løs og ledig, som kler filmen godt. Han har også et vell av informasjon å komme med.
Video introduction by director Terry Gilliam: Jeg gleder meg alltid til å høre Gilliams introduksjoner, siden han er uredd og entusiastisk. Så også her, i en fem minutter lang intro. Han mener at filmen handler mye om smil. Uskyldige smil, slue smil og sørgmodige smil. Alle snakker så vakkert. Slike filmer som er en blanding av poesi og stort budsjett lages ikke lenger. Første del er hektisk, andre del er langsom og statisk. Filmen ender i det mørke. Han påpeker at hans egne filmer Time Bandists og Baron von Munchausen er inspirert av Children of Paradise.
Restoration demonstration: Children of Paradise har vært i skikkelig elendig stand, noe som heftets siste side bærer bud om. Criterion har for første gang satt av en hel side til å beskrive hvordan de og Pathe har arbeidet for å rette opp kvaliteten på lyd og bilde. I denne demonstrasjonen får vi se før og nå klipp, elegant utført ved at det nye bildet kommer vaskende inn over det gamle. Det er himmelvid forskjell, og et arbeid jeg setter umåtelig stor pris på. Vi ser nå filmen i ypperste stand. Riper, flekker og noen voldsomme skader er fikset opp. Demonstrasjonen varer i fire minutter.
U.S. trailer: Dette er en ganske god trailer på tre minutter. New York Times beskriver filmen som motstykket til Gone with The Wind.
Once Upon a Time: “Children of Paradise,” a 2009 documentary on the making of the film: Arletty, som spiller Garance, hadde et forhold til en høytstående tysk offiser i Luftwaffe under okkupasjonen og ble satt i husarrest etter krigen. Hun ble fradømt retten til å spille i film i tre år og unngikk så vidt å bli barbert på hodet. Dette var som kjent noe som ”tyskertøser” ble utsatt for i alle de okkuperte landene etter krigen. Det var også vanlig i Norge. Ofte fikk de også et hakekors tegnet i pannen, og ble utvist til Tyskland. Vichyregimet i Frankrike forbød alle filmer eldre enn fire år og slik sett var de strengere enn tyskerne. Denne dokumentaren på 51 minutter er også god, men en del opplysninger overlapper med annet ekstramateriale.
New visual essay on the design of Children of Paradise by film writer Paul Ryan: Denne dokumentaren på 22 minutter tar for seg utseendet i Children of Paradise, kostymene og set design. Myten om at Carné bare koordinerte andres talent tilbakevises. Han hadde et skarpt øye for stil og hadde utsøkte kvaliteter rent teknisk.
The Birth of “Children of Paradise,” a 1967 Rob Houwer Film documentary featuring interviews with director Marcel Carné; actors Arletty, Jean-Louis Barrault, and Pierre Brasseur; production designer Alexandre Trauner; and others: I tillegg til de aktørene nevnt her i ingressen, bidrar også Agnes Varda, Francois Truffaut, Bernard Tavernier og Louis Malle. Dette gjør at dokumentaren på litt over en time blir vel verdt å se. Den er tysk, noe som er interessant med tanke på hvor mye av den som handler om livet under nettopp tysk okkupasjon i Frankrike. Filmskaperne satt i 1944 på et rom i et hus i skjul for omverdenen, men huseieren var motstandsmann og ble skutt av tyskerne. Filmen var på et tidspunkt på to timer og ti minutter, men var voldsomt forvirrende. De saksøkte Pathe og vant frem. Senere ble filmen på tre timer og ti minutter, vist som to separate filmer rett etter hverandre. Slik kunne studioet ta betalt for to filmer.
A booklet featuring an essay by film scholar Dudley Andrew and excerpts from a 1990 interview with Carné: Dudley Andrew har skrevet et langt essay som bare blir bedre utover i teksten. Han begrenser seg tematisk til Children of Paradise, noe som jeg liker godt. Flere ganger fokuserer han på virkelig interessante opplysninger og vinklinger hva tolkning av filmen angår. Konflikten mellom Baptiste og Frederick kan sees som overgangen fra stumfilm til talefilm, stumfilmen mister publikum til den nye filmen som er urban og moderne. Dette støttes av opplysninger i Turks biografi om Carné som sier at den opprinnelige ideen til filmen kom via Chaplins The Great Dictator, filmhistoriens største pantomimekunstner i sin første talefilm. Heftets andre del er et intervju med Carné, hvor det mest oppsiktsvekkende er hans knallharde oppgjør med den franske nybølgen. Truffaut og Godard får passet sitt påskrevet, de gjør ingenting spennende og filmene deres er rimelig verdiløse. Dette må sees i sammenheng med at fransk nybølge distanserte seg kraftig fra klassisk fransk film. Truffaut blir halvveis tilgitt etter å ha uttalt offentlig at han gjerne skulle ha byttet sine 23 filmer mot å kunne ha laget Children of Paradise. Et saftig og verdifullt intervju.
Les Visiteurs du Soir (Criterion nr. 626)(Blu-ray)
Frankrike – 1942 – Marcel Carné (svart-hvitt)
De utsendte
Nivå 1 (uten spoilers)
Året er 1485 i Frankrike. To trubadurer ankommer et slott hvor et bryllup er i emning og ber om å få spille på banketten. Men de to er ikke virkelig musikere, men noe mye mer illevarslende.
Nivå 2 (med spoilers)
På engelsk er filmens tittel oversatt til The Devil’s Envoys, som betyr noe sånn som Djevelens agenter/representanter/budbringere. De er våre to ryttere som ankommer slottet kledd som to menn, selv om de er kvinne og mann. Djevelen har sendt dem for å bringe ulykke til menneskene. Det er et bryllup på gang i slottet, baronens datter Anne skal gifte seg med Renaud. Djevelens representanter heter Gilles og Dominique. Vi ser tidlig at de innehar overnaturlige evner da Gilles bringer den drepte bjørnen tilbake til livet på utsiden av slottet.
Den neste gangen de demonstrerer disse evnene er under dansen på banketten. De stopper tiden og griper hver sin vordende ektefelle, Dominique tar med seg Renaud med ut i hagen, mens Gilles oppvarter Anne. Amors piler har truffet dem og kimen til splid er etablert. De forlovede er nå forelsket i to personer hver og ganske så forvirret. Samtidig har Djevelens representanter latt dem se hverandre i kontakt med andre, og sjalusien blomstrer. Spesielt Renaud er aggressiv i sin sjalusi. Han er et brutalt menneske som liker å gå på jakt og han har også liten medfølelse med andre mennesker. Anne er sensitiv, og klarer ikke å le av de misdannede kortvokste som skal være underholdningen på banketten. Når dansen settes i gang igjen, er forholdet mellom de forlovede forandret for alltid. De er mistenksomme overfor hverandre.
I hagen demonstrerer Gilles for tredje gang sine spesielle evner da han gjør den stygge tjenestepiken vakker for Anne. Gilles har falt for Anne, og er i ferd med å mislykkes i sitt oppdrag for Djevelen. Dominique og Gilles har et oppgjør på kammerset om hva de egentlig vil gjøre, og vi forstår at de har hatt en fortid sammen. Dominique har alle intensjoner om å følge Djevelens direktiver og gir seg ut på en nattlig vandring for ytterligere å komplisere forholdet mellom menneskene. Nå legger hun seg etter baron Hugues, og det tar ikke lang tid før han er håpløst forelsket i henne. Hun minner ham om hans avdøde kone, som han fremdeles elsker. Dermed har Dominique skapt splid mellom Renaud og baronen, som før hadde nærmest et far/sønn forhold.
De kortvokste, som vandrer rundt med hetter over ansiktet for å skjule misdannelsene sine, er godt informert om oppdraget til representantene. De synger og leder dem inn på riktig spor. Gilles er vaklende i sin kjærlighet til Anne. Han elsker henne, så elsker han Dominique, før han endelig erklærer sin kjærlighet til Anne igjen. Og nå varer den livet ut.
Dermed må Djevelen ankomme slottet for å rydde opp i kaoset. Han ankommer slik det sømmer seg for en djevel, i lyn og torden om natten. Trær brenner. Han sjarmerer baronen, men gjør gjestene på banketten usikre. Han kaster ikke bort noe tid på å iverksette sitt renkespill. Han kan være to steder samtidig. Ved hjelp av sin giftige tunge akselererer han konflikten mellom baronen og Renaud. De er på nippet til å angripe hverandre over Dominique, men avtaler heller en duell til døden dagen etterpå. Dette synes Djevelen er aldeles strålende, og lover Anne at han skal våke over hennes far. Djevelen har selv fått et godt øye til Anne. Han har en sterk utfordrer i Gilles, som han aldri skal klare å overvinne i kampen om Annes kjærlighet. Han forsøker til og med å ankomme Annes soverom i Gilles skikkelse. Men Anne avslører ham straks og han må ty til andre knep. Gilles er kastet i fangehullet og der kan Djevelen nå ham med sitt intrikate spill. Allikevel taper han til slutt. Anne og Gilles får hverandre, selv om Djevelen til straff gjør dem om til statuer. Selv i den tilstanden slår hjertene deres videre, og Djevelen gir opp.
Under okkupasjonen i Frankrike var det en vanskelig balansegang filmregissører måtte gå. Goebbels Continental Films styrte det meste, og det var mulig å bli dømt til døden for ytringer på film. Sensuren var knallhard. I slike tider lette publikum begjærlig etter skjulte budskap i filmene, og fant dem også der hvor de strengt tatt ikke fantes. Så også i Les Visiteurs Du Soir. Djevelen ble tolket til å være Adolf Hitler selv, og det bankende hjertet i statuen var et symbol på Frankrike. Carné selv har avvist slike tolkninger, men mente at det var flott at filmen hans kunne gi slikt håp til franskmenn.
I vanskelige tider har kinopublikum alltid vendt seg mot de fantastiske filmene. Slik var det under okkupasjonen i Frankrike, i Hollywood under depresjonen og i Sovjet på 1960-tallet. Goebbels mente at det var en ønsket utvikling, da han fryktet den poetiske realismen som blomstret på 30-tallet i Frankrike. Slike filmer var krassere i sin samfunnsbetraktning. Regissører som Duvivier, Renoir, Carné, Gremilon og Feyder hadde sin storhetstid da og måtte omstille seg nå. Henri-Georges Clouzot klarte det kunststykke å provosere både fascister, kommunister og kirken med sin Le Corbeau. Men det skulle vise seg at de fantastiske filmene skulle skape enda mer patriotisme blank den jevne franskmann, stikk i strid med Goebbels intensjoner.
Under okkupasjonen ble det kun vist italienske, franske og tyske filmer i Frankrike. Carné signerte Alfred Grevons berømte kontrakt, mest fordi han mente at det å ikke lage film i denne tiden var feigt. Selv var han kommunist og antifascist.
Regissøren fikk hakeslipp da han så slottet som ble bygd til innspillingen. De var nedslitt og mosegrodd. Høres jo flott ut, men de hadde glemt at slottet ville være nytt i middelalderen. Carné fikk dem til å bygge det på nytt. Dette tok tid, og han måtte få plassert kunstige blomster overalt for å kunne fortsette innspillingen av scenene. Det var blitt høst og blomstene hadde visnet i mellomtiden.
Carné fikk ikke velge alle skuespillerne sine. Noen var under kontrakt med studioet og var billige å bruke. Den årvåkne publikummer kunne legge merke til Simone Signoret og Alain Resnais blant gjestene på banketten. Les Visiteurs du Soir ble den mest innbringende suksessen i hele okkupasjonstiden. Djevelen spilles av Jules Berry, som hadde tatt på seg tre filmer samtidig. Han arbeidet med en om morgenen, en midt på dagen og den siste om kvelden. Han kunne sjelden replikkene sine, og var håpløs å jobbe med. Men prestasjonen hans i filmen kan ingen ha noe å utsette på. Han er en skikkelig djevel.
Det er Children of Paradise som regnes som Marcel Carnés hovedverk. Allikevel setter han selv Les Visiteurs du Soir høyest. For meg blir det litt merkelig, siden Children of Paradise er slikt et mesterverk. Det er mulig at det har med den vanskelige innspillingen å gjøre, eller at han rodde i land en så stor og dyr produksjon. Uansett var det både en kritiker- og publikumssuksess. Også Andre Bazin var full av lovord for filmen. Under visningene på denne tiden ble det vist en filmavis med sterkt propagandainnhold før hovedfilmen. I mørket slo franskmennene seg løs og buet mot den tyske krigsmaskinen. Ved senere visninger valgte tyskerne å ha lyset på, men det hjalp lite. Så det endte med at politiet var til stede under visningene.
Et pussig poeng: Mange av de som så filmen i svart-hvitt kunne i ettertid ha sverget på at filmen var i farger. Da teknologien som muliggjorde fargelegging i ettertid kom i senere år, spurte studioet Carné om de fikk lov til å gjøre det. Hans svar var bare: ”Hvorfor det? Alle tror jo den er i farger allikevel.”
Øyeblikket: Djevelen begynner plutselig å le under banketten, og etter litt nøling ler alle med ham. Så stopper han brått. Han hudfletter dem for deres uvettige latter og mener ingen av dem vet hvorfor de ler. De ler fordi han ler. Scenen er illevarslende og ladet av uhygge. Det hviler en usikkerhet over hele situasjonen, som både vi og gjestene på banketten kan føle. Hva vil Djevelen gjøre nå? Han har grepet dem i tankeløs oppførsel og avkledd deres overflatiske holdninger. De er skamfulle og bekymret. Her demonstrerer han sin makt.
Lyd og bilde
Fantastisk godt bluraybilde! Noen scener kan være litt matte, men i all hovedsaklighet er det et imponerende bilde i denne filmen fra 1942. Lynskarpt med god detaljrikdom, spesielt i scener med dagslys. Det er en fryd å legge merke til små utskjæringer og hver rynke i kjolene. Bildet er i 1.33:1 og lyden er som ventet i mono. Det er ingenting å utsette på lyden heller.
Ekstramateriale
L’aventure des “Visiteurs du soir,” a 2009 documentary on the making of the film: En helt grei dokumentar, men heller ikke mer. Den klarer ikke helt å fenge meg, byr ikke på de helt store opplysningene og er litt statisk. Alt i alt er det ikke en veldig god utgave dette hva ekstramateriale angår.
Trailer: En dramatisk trailer, badet i sentimentalitet og melodramatiske situasjoner. Allikevel kler den filmens stil. Her får vi en god anelse om hva filmen vil servere oss.
A booklet featuring an essay by film critic Michael Atkinson: Et middels godt essay som begynner godt, før det mister min interesse utover i teksten. Den kunne med fordel ha konsentrert seg mer om denne filmen.
