The Browning Version

The Browning Version (Criterion nr. 294)(DVD)

England – 1951 – Anthony Asquith (svart-hvitt)

Et liv i vranglås

Nivå 1 (uten spoilers)

Michael Redgrave gjør den beste prestasjonen jeg noen gang har sett ham gjøre i The Browning Version. Han spiller Mr. Crocker-Harris, en overlærer på en engelsk privatskole. Han er en kjølig og ytterst korrekt lærer som er veldig mislikt av elevene. The Browning Version følger Crocker-Harris i hans siste dager på skolen før han skal overflyttes til en annen.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er ikke så mange sympatiske mennesker i The Browning Version. Det er en film om og med snobber, hvis livsholdninger er basert på privilegier. En stor del av persongalleriet er skamløse opportunister, enten karrieremessig eller privat. Hovedpersonen, mr Crocker-Harris, er heller ingen person vi vil føle noen velvilje for i filmens første del. Dette vil nok forandre seg noe utover i filmen, men siden han skildres som et ekte menneske vil han ikke forandre seg over natten.

Det er ingen musikk i The Browning Version, bortsett fra litt Beethoven under rulleteksten. Dette er en ekstremt dialogdrevet film, uten nevneverdige lydeffekter av noe slag. Action i høytalerne er ensbetydende med stemmesurr fra grupper av mennesker i omgivelsene. Dette gir skuespillerne rom til å fremvise godt skuespill og da spesielt Michael Redgrave. En så nedtonet, men effektiv tolkning har jeg aldri sett før, og den tar nesten pusten fra meg. Dette er høyt, høyt nivå. Han formidler følelser bak et hardt og kaldt ytre mens hans indre er i konstant bevegelse. Det er de små bevegelsene, den dempete mimikken og den uttrykksfulle stemmen som forteller oss hva slags menneske Crocker-Harris er. Det viktigste for ham er å holde på fasaden og fremstå korrekt til enhver tid.

Som man reder så ligger man. Crocker-Harris startet sin lærergjerning som et lysende talent, men livet selv har redusert ham til en bitter og hard mann. Han har vent seg til en sarkastisk og ufølsom sjargong mot elevene, som naturlig nok både misliker og er redd ham. Kontrasten mellom hans klasserom og kjemilæreren Hunters klasse i The Lower Fifth er påtagelig. Latter strømmer ut fra Hunters klasserom, mens det er stille som i graven fra Crocker-Harris sitt værelse. Selv lærere har ingen spesiell sans for ham. Det kan se ut som om de heller aner en forfremmelse da de hører om hans skifte av arbeidsplass enn noe vemod. Han har mistet respekt blant alle i hans omgivelser, og blir overkjørt i alle sammenhenger. Rektoren og skolestyret nekter ham pensjon og diskriminerer ham i talerekkefølgen på skoleavslutningen. Verst av alt er at kollegaen Hunter har et forhold til hans kone. Det viser seg at Crocker-Harris har visst om det siden starten, men aldri gjort noe med det.

Både regissør Asquith og manusforfatter Rattigan var homoseksuelle, og på denne tiden var det straffbart i England. Derfor måtte den egentlige meningen i visse scener tones ned og med det i minnet kan de tolkes friere i dag. At Crocker-Harris er homofil er en sannsynlig tolkning. Hans ekteskap er uten kjærlighet og fiendtlig. Selv sier Crocker-Harris at ekteparet innehar ”two different kinds of love”. Dette kan bety intellektuell kontra kroppslig kjærlighet, men også homofil og heterofil kjærlighet, og dermed også forklare hans manglende interesse for konas utroskap. Langt på vei kan det også forklare konas forakt for ham og hennes henvisninger til hans veikhet/manglende maskulinitet. Kona er den minst nyanserte karakteren i filmen. Hun fremstår som tvers igjennom usympatisk, uten noen balanserende egenskaper. Hensynsløs og foraktfull overfor sin mann, men med en elskverdig fasade overfor privatskolemiljøet. Hun ser nesten ut til å være et produkt av et misogynisk sinn. Kritikerne ble veldig av det de oppfattet som homoseksuell undertekst og hvordan ekteskapet ble portrettert.

Taplow er den eneste eleven, og muligens den personen overhodet i filmen som ser noe verdifullt i Crocker-Harris, selv om han samtidig er den som sårer Crocker-Harris mest. Det har å gjøre med at overlæreren slipper han ørlite grann inn på seg, og så tolker gaven fra Taplow i verste mening da han får anledning til det. Men Taplow er oppriktig i sin vurdering av Crocker-Harris sin oversettelse av Agamemnon, han synes den er bedre enn Brownings versjon. Avskjedsgaven hans er også oppriktig ment, selv om det er mulig at han føler den hvert fall ikke kan skade hans opprykk til kjemiklassen neste år. Taplow fungerer også som bindeleddet mellom Hunter og Crocker-Harris, som til slutt leder til et ryddigere forhold mellom de to lærerne. Siden Hunter etter hvert klarer å se mennesket bak den strenge overlærermasken, forstår han at forholdet til Millie er umoralsk og han ser i tillegg oppførselen hennes i et annet lys. Han avslutter forholdet.

Den oppvåkningen Crocker-Harris går gjennom disse siste dagene på skolen leder til hans gripende avskjedstale hvor han ber om tilgivelse for sin lærergjerning på skolen. Han innser at han har fremstått hard og lite imøtekommende, noe som har støtt elevene bort og gitt ham stygge tilnavn. Denne innrømmelsen faller i god jord blant elevene og han mottar stor applaus.

Øyeblikket: For meg er øyeblikket i filmen det mellommenneskelige øyeblikket mellom den nye læreren og Crocker-Harris. Det måtte nytt blod inn i skolen for at Crocker-Harris skulle få høre sitt kallenavn, og det gjør et uutslettelig inntrykk på ham. Tidsmessig er vi bare noen få år etter krigen og minnet om Gestaposjefen Himmler er etset inn i alle voksnes sinn. Vi ser at Crocker-Harris ikke helt klarer å fordøye denne opplysningen, men vender tilbake til det flere ganger i samtalen med læreren. Skuespillet til Redgrave i denne scenen er så sårt, så nakent og bevegende, at kun en stein ikke blir berørt. Å se seg selv slik andre ser en kan være en sjelsettende opplevelse, særlig når bildet som holdes frem er stygt…

Lyd og bilde

1.33:1 er bildeformatet og lyden er mono. Dette vil bildemessig være en av de beste svart-hvitt filmene du har sett, om man tar alderen i betraktning. Absolutt en nydelig gjengivelse av kontrast, detaljer og ikke minst er det helt uten skader. Lyden er litt anonym, la ikke merke til noe spesielt der. Dialogen er tydelig og mer lyd er det ikke.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian Bruce Eder: Et aktivt kommentatorspor, men litt for mye dreier seg om bakgrunnen til skuespillerne i mindre roller, synes jeg.

New video interview with Mike Figgis, director of the 1994 remake: Mike Figgis er en stor, stor fan av den opprinnelige The Browning Version. Han så filmen for første gang i Los Angeles, når han egentlig skulle vært på vei til et middagsselskap i Hollywood Hills. Vertinnen var Hollywoodprodusent. Figgis måtte bare se filmen ferdig og kom håpløst sent til middagen. Han forklarte hvorfor han var sen og ble fortalt at hun hadde rettighetene til en remake hun ville han skulle regissere. Figgis mener på generelt grunnlag at filmer blir best når de er basert på noveller og ikke romaner. Publikum ser tydelig reduksjonsprosessen i filmen, for mye materiale blir utelatt. Dandruffskuespill er et morsomt begrep Figgis tar seg tid til å forklare for oss. Det er når en skuespiller børster bort innbilt flass fra skulderen mens han sier sine replikker, og det er typisk engelsk. I begrepet inngår også knepping av mansjetter og lignende. Slik får man brukt hendene, noe som gir ekstra dynamikk til scenen.

Archival interview with Michael Redgrave from 1958: Et kort intervju på seks minutter som allikevel er vel verdt å se. Redgrave er en umåtelig korrekt brite og dette er et meget dannet intervju. De snakker om metoder innen skuespill, øving og kontrasten til teater. Mye av samtalen dreier seg heldigvis om The Browning Version.

A new essay by film critic Geoffrey Macnab: Asquith var mer prangende i stumfilmperioden sin. I The Browning Version er han mer moden og mindre flamboyant. Han var flink med subtile adapsjoner. Dette er mannen bak The Importance of Being Earnest og Pygmalion. Asquith var skjult homofil og måtte undertrykke sin legning, slik man kan tolke at Crocker-Harris gjør. Med tanke på Redgraves mangel på respekt for filmskuespill kontra teater, er det forbløffende hvilken prestasjon Asquith lokker ut av Redgrave i denne filmen. Meget godt essay.

Dazed and Confused

Dazed and Confused (Criterion nr. 336)(Blu-ray)

USA – 1993 – Richard Linklater (farger)

Svimmel og forvirret ungdom

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er skoleslutt i 1976 i en småby i USA. Det skal markeres med en stor avslutningsfest. Dette er en film som følger i fotsporene til American Grafitti, men her er det ungdomstiden på 70-tallet som skildres. Filmen tidsramme er ett døgn, fra morgen til morgen.

Nivå 2 (med spoilers)

Dazed and Confused er en deilig og lett film som gir oss et underholdende tilbakeblikk på ungdomstiden på 70-tallet, spekket med god musikk. Den har ingen sterk historietråd, heller er den et lappeteppe av episoder som strammes inn mot den avsluttende festen. Tidskoloritten er presis, ned til tidsriktig musikk som aldri er nyere enn 1976. Her er det mange vordende filmstjerner, i første rekke Matthew McConaughey i en strålende liten rolle som den sleske Wooderson. Han var så god at rollen hans stadig ble utvidet.

Linklater valgte å lage en film uten den store dramaturgiske kurven, men heller realistisk å beskrive et døgn i tenåringers liv. Dette er en av de lettere filmene i Criterion Collection og det er fint å kunne stykke opp kunstfilmene og klassikerne med en film som Dazed and Confused. For meg er det en av de beste filmene om ungdomstiden. Tidsmessig er den ikke så langt unna min egen ungdomstid, og føles derfor mer relevant enn filmer som American Grafitti og Last Picture Show. Den treffer meg på et annet plan.

Ben Affleck er en skuespiller som får (ufortjent?) mye tyn, men i denne rollen er han ypperlig. Han spiller O’Bannion, en senior som lever og ånder for å kunne dra til ferskinger med sitt forseggjorte balltre, av den flate amerikanske typen. O’Bannion har en mørk side som kommer frem i den overdrevne gleden hans ved avstraffelsene han påfører de yngre elevene, skjult i sekkebetegnelsen ritualer og tradisjon. Sunt er det ikke, verken for han eller dem. Det er vel ingen i publikum som ikke applauderer malingdynkingen han får oppleve mot slutten av filmen.

Filmens nøkkelperson er Pink, som på mange måter representerer regissør Linklater i filmen. Han er usikker på hva han vil med livet sitt, og selv om han er en godt fotballspiller, er han ikke sikker på om det er verdt alt strevet. Treneren hans presser spillerne til å avstå fra ungdomstidens utsvevelser, og Pink når sin grense med regler og formaninger. Filmen slutter med at han river i stykker det nye regelarket, og det er et åpent spørsmål om Pink fortsetter dropper fotballen eller fortsetter, men nå på sine egne premisser. Som Linklater sier ville det ikke vært en ordentlig film uten Pink i sentrum.

Det var viktig for Linklater ikke å gjøre narr av en periode, men kun beskrive den. Derfor er det ingen smarte kommentarer om klesstil og oppførsel. Mange av pøbelstrekene i filmen er ting Linklater har opplevd selv. Kritikk av perioden bygges inn i en setning fra en av jentene, som gjør flere tolkninger mulig. Etter karakteristikker av 50- og 60-årene sier hun av 70-årene tydeligvis suger, men at 80-tallet sikkert blir knall. Det ble jo ikke det…

Poenget er at ungdomstiden er en prøvende tid for de fleste av oss, og at nostalgia ikke har noen plass mens man står midt oppe i den. Som Pink sier i filmen; Hvis dette er de beste årene i mitt liv, minn meg på at jeg må begå selvmord.

Linklater slåss mye med Universal i arbeidet med filmen. De presset på for mindre banning, mer nakenhet og mindre pengebruk. Linklater var kompromissløs, selv om det endte med at han måtte frasi seg inntektene fra soundtrackinntektene. Det var dyrt å kjøpe rettighetene til musikken han ønsket i filmen, bare en Bob Dylanlåt kostet 80 000$. Selv om filmen heter Dazed and Confused, er det ingen Led Zeppelinmusikk i filmen. Gudene skal vite at Linklater forsøkte å få rettighetene, men krangelen mellom Robert Plant og Jimmy Page satte en stopper for det. Han fikk lov til å bruke Led Zeppelinmusikk av Jimmy Page, men siden Page sa ja, sa Plant nei. Det er hvert fall Linklaters teori.

Siden en korrekt gjengivelse av perioden var viktig for ham, føltes det som om motgangen aldri tok slutt når butikker og kjeder nektet ham å bruke logoene i gatebildet. Siden det var en studioproduksjon, ble det arrangert testvisninger. De var dårlige for Dazed and Confused og førte til begrenset lansering. Heldigvis slo den til på DVD-markedet, og Linklater fikk sin revansje. Hvor tror du for eksempel That 70’s Show hentet inspirasjonen fra?

Øyeblikket: Wooderson (McConaughey) sirkler rundt de yngre jentene som nå er ferdig med High School. Han lener seg mot veggen og beskriver kongstanken sin: ”I get older, and they stay the same age”. I munnen på en avvæpnende Wooderson høres det ikke så sleskt ut som det egentlig er.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1, med DTS 5.1 lyd. Topp klasse på begge. De følger hverandre kvalitetsmessig, vi må være fornøyd både med det vi ser og hører. Bildet gir oss et skarpt bilde med deilig avstemte farger. Litt filmkorn gir oss en skikkelig filmfølelse og detaljene florerer. Fargene er spesielt gode. De er ikke kjempekraftige, men virker riktig balansert og er behagelig gjengitt. Selvfølgelig er det ingen skader eller svakheter å se, som naturlig er med en såpass ny film. Den gode musikken får boltre seg i alle høytalerne og effektene er presist plassert.

Ekstramateriale

Audio commentary by Linklater: Et godt og snakkesalig kommentatorspor med regissøren som har førstehåndskjennskap til alle sider av produksjonen siden det er hans hjertebarn og originale idè. Det blir aldri kjedelig og det dukker opp morsomme anekdoter og tanker rundt innspillingen.

Making Dazed, a fifty-minute documentary by Kahane Corn: Denne dokumentaren er 45 minutter, ikke 50 minutter som det står på vaskeseddelen. Jeg likte den best av ekstramaterialet på disken, siden den er mer strukturert enn alt det andre materialet som blir litt tilfeldig og rått. Dokumentaren veksler mellom klipp, diskusjoner og intervjuer fra filminnspillingen i 1992 og reunionen i 2002. Vi forstår at de hadde en fin tid sammen under innspillingen. Dazed and Confused er en film som ikke ble særlig godt markedsført av Universal under lanseringen, men TV og DVD reddet den fra en obskur tilværelse. Mange fans møtte opp til reunionvisningen 10 år etterpå.

Rare on-set interviews and behind-the-scenes footage: Denne bolken består av flere deler, til sammen 117 minutter. Her og der dukker det opp morsomme historier og interessante opplysninger, men det blir mye likegyldige klipp. Sekvensen er for lite redigert for min smak, men vil nok være interessant for ihuga fans som vil vite alt! Vi får se intervjuer med skuespillerne når de skal være rollefiguren sin og svare som dem på private spørsmål. Slik blir vi bedre kjent med karakterene. Vi ser også intervjuer med staben og får høre hvordan de løste problemer som dukket opp.

Footage from the ten-year anniversary celebration: Igjen en løs og ledig sammensetning av kommentarer og samtale. Greit nok.

Audition footage and deleted Scenes: Regissør Linklater spiller mot skuespillerne under audition. Mange sterke prestasjoner her, fordelt på 23 minutter. Slettede scener varer i 25 minutter og noen er morsomme, men ingen er essensielle.

Original theatrical trailer: Vi får presentert en film som kan være en American Grafitti fra 70-tallet. Bra!

A booklet featuring essays by Kent Jones, Jim DeRogatis, and Chuck Klosterman; memories of the film from the cast and crew; character profiles; and the original film poster by Frank Kozik: Dette heftet er helt klart det beste ved ekstramaterialet. Mange gode essay, beskrivelser av personlige opplevelser med filmen og minner fra 70-tallet. Bakerst er det laget en liten biopsis av karakterens interesser, tanker og personlige smak. Morsomt! Utgivelsen er meget forseggjort denne gangen, med et flott papputbrettscover plassert i en pappbok, med hull stanset ut så vi kan se bildene på coveret. Tar du ut coveret, ser vi bildene som er på innsiden av pappboksen. Mer av dette, Criterion!

The Gold Rush

The Gold Rush (Criterion nr. 615)(Blu-ray)

USA – 1925/1942 – Charles Chaplin (svart-hvitt)

Gullrush i Klondike

Nivå 1 (uten spoilers)

Charles Chaplin spiller i The Gold Rush den lille mannen som senere skulle bli kjent som ”The little tramp”. Her er han en gullgraver som vandrer rundt i Klondike under gullrushet på jakt etter det store funnet. Historien involverer både jakten på gull og jakten på kjærlighet.

Nivå 2 (med spoilers)

The Gold Rush er Chaplins mest kjente film, og det sier ikke så rent lite. Her er også kanskje den meste kjente enkeltscenen i hans karriere, hvor han i øynene til en skrubbsulten mann blir til en kylling som vedkommende godt kunne tenke seg å spise. Chaplin blir i hallusinasjonen til en blanding av seg selv og en kylling, og vi kan kjenne igjen kroppsspråket til Chaplin i kyllingkostymet. Til å begynne med lot han en tekniker spille rollen, men ble aldri fornøyd og bestemte seg for å gjøre det selv. Det var et lykkelig valg. Vi får en sterkere kobling mellom de to figurene.

The Gold Rush er både en morsom og en varm film. Det er lett å leve seg inn i tilværelsen til Chaplins lille mann, med hans søken etter lykke både når det gjelder det store funnet og kjærligheten i form av Georgia. Chaplin kunne som ingen annen være sårbar og spille på det sentimentale. Men vi kan liksom ikke unngå å føle med ham i anstrengelsene hans. Chaplins figur er redelig og uskyldig, med evnen til å stå opp for seg selv når det gjelder. Det er hjerteskjærende å se hvor forelsket han er i Georgia og hvordan hun lurer og har det morsomt på hans bekostning. Et nydelig måltid har han gjort i stand og han gleder seg til å ha besøk av alle jentene på nyttårsaften. Lite aner han at de aldri hadde tenkt å komme…

Han er alltid svakeste part fysisk når han strever med Big Jim McKay og Black Larsen, begge svære og skumle fyrer. Big Jim viser seg å ha et hjerte av gull, men er skremmende når han hallusinerer om menneskekyllinger. Chaplin berger seg alltid ved hjelp av kvikke reflekser og et kvikt hode. Black Larsen er en morder og en kjeltring, uten noen gode sider. Vi trenger noen sånne i villmarken, for å gjøre villmarken enda skumlere.

Chaplin oppfordret alltid til en biografisk tolkning av filmen. Det kan gjelde både strabasene han må gjennom i den snødekte villmarken og personlige trekk ved den lille mannen. Chaplin var også sjenert og fikk kun venner når de tok kontakt med ham. Kanskje er dette grunnen til at han valgte som han gjorde da han ble spurt om sin favorittscene i The Gold Rush. For ham var det scenen hvor Georgia ser mot ham og vinker mot ham. Han er sikker på at det er han som er den utkårede, men det skal vise seg at det er en høy flott mann som står bak ham. Chaplin ble millionær som 28-åring men skulle forbli usikker hele livet.

Chaplin grunnla United Artists i 1918 sammen med D.W.Griffith, Douglas Fairbanks og Mary Pickford. Han tjente $1 million i 1917 og var verdens best betalte ansatte. Gold Rush ble spådd å tjene inn $6 millioner og endte på $7 millioner.

Øyeblikket: ”Den lille mannen”, som Chaplin kalte sin rollefigur mot slutten av livet sitt, har et stort hjerte og masse mot når han trenger det. Jeg elsker scenen hvor han står opp mot bølla i baren og beskytter jenta. Han er liten, svak og uvant med å slåss, men lar ikke det hindre ham i å gjøre det rette. Han knytter de bittesmå nevene sine, selv om han er redd. Bare bølla vifter mot ham skvetter han, men aldri bort fra døråpningen. Det er dette som er mot, sjansen er meget stor for at han vil bli skadet. Chaplin spiller så godt i denne scenen, han virker redd, nervøs og innbitt på samme tid. Og fylt av kjærlighet.

Lyd og bilde

1925-versjonen er ren og nyrestaurert. Det er lite skader, kun en gang var det synlige skader i form av mange loddrette striper. Ellers er det nytelse å kunne se en nesten 90 år gammel film på denne måten. 1942-versjonen ser en del bedre ut. Det kan skyldes at 1925-versjonen ble forkastet av Chaplin. Han mente 1942-versjonen var den definitive og derfor prioriterte han den videre. Siden 1925-versjonen er en stumfilm, er det et flott instrumentalspor som skaper stemningen i 5.1 surround DTS-HD Master Audio. 1942-versjonen som har voiceover har monolyd. Bildeformatet er 1.33:1.

Ekstramateriale

New audio commentary for the 1925 version by Chaplin biographer Jeffrey Vance: Et godt kommentatorspor med massevis av informasjon av en mann som også har skrevet sin egen bok om Chaplin. Han forteller at han har hatt et godt samarbeid med Chaplinfamilien. Anbefales.

Three new programs: Presenting “The Gold Rush,” which traces the film’s history
and features filmmaker Kevin Brownlow and Vance: Chaplin ønsket å lage en lydfilm av en ”hit” og valgte The Gold Rush (1925). Den hadde spilt inn $6 millioner. I 1942-versjonen fjernet han noen scener, tekstplakatene og la til voiceover. Scener som ble fjernet innebar subplottet med brevet og unødvendig utdypning av Georgias karakter. Slik ble 1942-versonen forenklet og mer konsentrert. Først i 1993 ble 1925-versjonen rekonstruert av David Gill og Kevin Brownlow. Hovedkilden var en kopi i privat eie. Lydfilmen bruker deler av bildet til lyd og dette ga mindre plass til bildet. Mange arkiver og private samlinger ble lett gjennom for å finne utfyllende materiale. Selv om Chaplinfamilien også ser 1942-versjonen som den definitive versjonen, støttet de arbeidet med å rekonstruere originalen. Men de ser den som tilbehør til den nyere versjonen. Dokumentaren er interessant for alle Chaplinfans og varer i 16 minutter.

A Time of Innovation: Visual Effects in “The Gold Rush,” featuring effects specialist Craig Barron and Chaplin cinematographer Roland Totheroh: Dette er en virkelig flott dokumentar som beskriver hvordan spesialeffektene ble skapt. Det var virkelig en innovativ tid, hvor de måtte finne originale løsninger uten hjelp av datamaskiner. Kameraet som ble brukt på The Gold Rush var et superkamera hvor mange kunne skape mange effekter i kameraet. Den hadde fire linser og egne knapper for dissolve, bypass osv. Dokumentaren varer i 19 minutter.

Music by Charles Chaplin, featuring conductor and composer Timothy Brock: Fra og med City Lights lagde Chaplin musikken selv, og Timothy Brock mener Chaplin var en strålende komponist og musiker. Selv har han laget musikk til 10 filmer i samarbeid med Chaplinfamilien. Chaplin gikk ofte tilbake til stumfilmene og laget ny musikk. OK dokumentar for de som er interessert i filmmusikk. Den varer i 25 minutter.

Chaplin Today: “The Gold Rush” (2002), a short documentary featuring filmmaker Idrissa Ouédraogo: Dette er den lengste dokumentaren med sine 27 minutter. Originalidéen til filmen fikk Chaplin fra en tragisk episode med et vogntog i 1860-årene i Sierra Nevada. De ble hindret av snøstorm og isolert. De spiste både sko og saler, før de spiste de omkomne. Vi ser tydelig inspirasjonen i kyllingscenen i hytta. Chaplin hadde en evne til å skape komedie av tragedier og her lager han komedie om noe så alvorlig som sult. Dette er noe han har førstehånds kjennskap til, siden han som liten gutt sultet i London. Åpningsbildet i The Gold Rush involverte 600 uteliggere som han fikk kjørt med jernbanevogner til fjellet der de spilte inn scenen. Men hele filmen kunne ikke spilles inn on location på grunn av dårlig vær, og de måtte filme resten i Los Angeles. Her ble det bygget et enormt sett på studioområdet. Chaplin gjorde skuespillerinnen som spilte Georgia gravid og måtte finne en erstatter. Han giftet seg med sin gravide kjæreste, men skilte seg litt senere. Skilsmissen refereres til som ”the second gold rush” på grunn av skilsmisseoppgjøret.

Four trailers: Fire trailere på til sammen ni minutter. De tre første trailerne viser de samme høydepunktene med voiceover på forskjellige språk, engelsk, tysk og fransk. Den siste er av dårligere bildekvalitet og viser tekstplakater på nederlandsk.

An essay by critic Luc Sante and James Agee’s review of the 1942 rerelease: Luc Sante har skrevet et glimrende essay hvor han trekker inn Jack Londons påvirkning på historien og hva som gjør at Chaplins lille mann appellerer til oss. God lesning. James Agee har skrevet et kort essay om 1942-versjonen hvor mye av teksten går til sammenligning, naturlig nok. Han bemerker hvordan bruker anledningen til å tøyse med klisjeer i sin egen voiceover. Det er også et par sider om restaureringen for de spesielt teknisk interesserte.

Koko – A Talking Gorilla

Koko – A Talking Gorilla (Criterion nr. 340)(DVD)

USA – 1978 – Barbet Schroeder (farger)

En samtale mellom et menneske og en gorilla

Nivå 1 (uten spoilers)

Koko er en gorilla som har blitt lært tegnspråk. Hun kan fortelle om sine følelser og uttrykke sine ønsker. I denne dokumentaren følger vi Koko og instruktør Penny Patterson som har et nært forhold til gorillaen. Denne dokumentaren anbefales sterkt da den bør sette i gang refleksjoner hos alle som ser den. Den utfordrer etablerte og oppfatninger som ikke mange nok har reflektert rundt, men tatt for gitt.

Nivå 2 (med spoilers)

Helt siden 1927 har forskere ment at aper kan forstå tegnspråk. Sjimpansen Washo kunne 200 tegn i 1966. Koko kunne i begynnelsen 300 ord, kjente til 300 til og hadde brukt enda 500 èn gang. Hun kan lyve for å unngå å få kjeft og si at andre gjorde det. Læringen foregår mye på den måten at Penny spør Koko hvor øret hennes er og Koko peker på øret sitt. Slik kan de holde på med mange kroppsdeler. Koko kan også peke på bilder etter å ha blitt bedt om det, som eksempel kan nevnes ”fugl i kurv”. Koko scorer litt under barn på samme alder.

Gorillaer, sjimpanser og orangutanger har ingen problemer med å gjenkjenne seg selv i speil. Hun imiterer handlinger som Penny gjør, som å hamre spiker inn med hammer. Her er to eksempler på handlinger som lenge var tenkt forbeholdt mennesket, det å ha en abstrakt oppfatning om seg selv og det å bruke verktøy. Språk var menneskets siste skanse i kampen for sin unikhet. Et morsomt eksempel når det gjelder språk er at vi ikke forstår alt hunden formidler når den bjeffer, mens hunden forstår mye mer av beskjedene vi gir den på vårt språk. Jeg mistenker at grunnen til at vi mennesker vegrer oss for korrekt å identifisere egenskaper hos dyr er konsekvensene det må ha for vår inhumane behandling av våre medskapninger.

Tegnspråk er et første eksempel på toveis kommunikasjon med en annen art. Samtaler i filmen kan foregå via tegnspråk som dette:

Penny: Hva gjorde du i går Koko?

Koko: Galt. Galt.

Penny: Hva da?

Koko: Beit.

Koko tenker og arbeider tre timer hver dag før hun blir sliten. Hun kan for eksempel bla åtte sider i en bok før hun kommer frem til riktig bilde. Vi skal alltid være bevisst hvordan dokumentarer klippes, det vil si hva som vises og hva som klippes bort, men Kokos utvalg fremstår som meget bevisst. Allikevel er dette et usikkerhetsmoment hvor vi er prisgitt filmskaperens redelighet. Velger han kun å vise ting som underbygger sin egen agenda, er det urederlig.

Etter å ha blitt kjent med Koko i denne dokumentaren er det tankevekkende å reflektere over det faktum at en gorilla ikke har noen rettigheter. Den kan kjøpes og selges. Hvis hun drepes er det ikke definert som mord.

Det er interessant å se hvordan pedagogiske metoder går fremover, for noen av disse metodene virker utdatert og lite korrekte. Penny er litt for pratsom og låst i hvilken respons hun vil ha, i stedet for å lese alt Koko gjør. Slik presser hun Koko inn i et mønster hvor bare et svar er riktig. Kanskje har gorillaer en annen måte å svare og tenke på? Slik andre kulturer kan ha forskjellige måter enn vi i vesten har. Hun prater også mye og fort.

Scroeders tilnærming til dokumentarsjangeren er forbilledlig. Som i dokumentaren General Idi Amin Dada, også omtalt her på Ord Om Criterion, er han ikke påtrengende i sin vinkling av historien. Mye overlates til oss som tilskuere og hvordan vi selv vil tolke bildene vi ser. Derfor vil jeg respektere dette grepet i min omtale og ikke tolke filmen for mye eller trekke for mye dyrerettighetsperspektiv inn. Det er å håpe at filmen, som alle gode filmer, vil sette i gang prosesser i hver enkelt seer.

Øyeblikket: Koko skal gi mat til en babydukke. Hun får tildelt en tåteflaske uten åpning og vil teste maten slik mødre vanligvis gjør. Da den tydeligvis ikke inneholder mat, forstår hun ikke vitsen med oppdraget. Hun forsøker å åpne flasken, men får kjeft og beskjed om å fortsette. Jeg synes det er viktig å huske at Koko er voksen og her gjør instruktøren feil. Spesielt blir det feil når hun liksom smaker på tåteflasken selv og sier det var godt. Koko vet jo at tåteflasken er tom. Da blir ikke situasjonen egnet til annet enn forvirring. Dette blir en meningsløs undervurdering.

Lyd og bilde

Et bilde helt på det jevne. Bildeformatet er 1.33:1. Lyden er adekvat i en film hvor ingen legger spesielt merke til den.

Ekstramateriale

New video interview with Schroeder: Planen var å lage en spillefilm med Koko, og Scroeder startet med å lage dokumentar om Koko. Det å lage en dokumentar om temaet i spillefilmene sine er noe han alltid gjør. Schroeder dro til Afrika og observerte ville gorillaer. Her ble han fanatisk opptatt av verning av gorillaer, som han er referert på å si i heftet som følger med. Arbeidet med filmen kom langt før den ble stoppet. Sam Shepard hadde skrevet ferdig manus. Etter hvert ble det bestemt å kun lage dokumentaren. Schroeder ble opptatt av en filosofisk vinkling. Hva er en person? Her er det portrettert en ikkemenneskelig person. En person har rettigheter. Dette er for Scroeder et av de største spørsmålene i verden, for det avgjør hvordan vi kan behandle andre rundt oss. Koko er nærmere mennesket enn vi liker å tenke på.

PLUS: A new essay by author Gary Indiana and an homage to Koko from Marguerite Duras: Indiana har skrevet et langt og meget godt essay. Essayet er omfattende og anbefales på det varmeste. Han  behandler flere forskjellig vinkler angående filmen, både etikk, produksjon og dyrevern. En kort hyllest til filmen er skrevet av Marguerite Duras. Det er litt merkelig og abstrakt i formen. Hun kaller Koko for Afrika og snakker om hennes tilstedeværelse og omgivelser som art. Ikke så interessant tekst, dessverre..

The Forgiveness of Blood

The Forgiveness of Blood (Criterion nr. 628)(Blu-ray)

USA – 2011 – Joshua Marston (farger)

Klan mot klan

Nivå 1 (uten spoilers)

Blodfeide. Dette foregår fremdeles i Albania. Hvis noen i din familie blir drept skal du drepe en av gjerningsmannens familie. Det er en brytningstid i landet, med de gamle tradisjonene i kontrast til det nye moderne samfunnet som vokser frem. Ny teknologi omfavnes av de unge, mens tiden går for fort for de eldre i landet. De gamle måtene for konfliktløsning føles fremmed for den oppvoksende slekt og samfunnet forandres fort.

Nivå 2 (med spoilers)

Etter en konflikt om retten til å kjøre over naboens land med hest og kjerre, ender det med at Mark dreper naboen med kniv. Han må skjule seg, og naboens familie iverksetter blodhevn. Dette innebærer at Marks familie er utsatt og må leve i isolasjon. Barna tas ut av skolen og kommer ikke ut i samfunnet igjen før feiden er over eller det har blitt innført en besa, våpenhvile. Nik og Redina, de eldste barna, blir brått voksne og må ta ansvar for de voksnes feide. Nik forsøker å løse konflikten uten vold, mens Redina må levere brød som er familiens levebrød.

Albania er kontrastenes land. Biler eksisterer side om side med hest og kjerre. Playstation og smartphone brukes av mange ungdommer, mens andre ungdommer 50 meter ned i gata lever i en helt annen tilværelse. I det moderne Albania er det flere Mercedes i enn alle andre biler til sammen. Mens far kjører brød rundt med hest og kjerre, legger sønnen ut facebookoppdateringer via smartphonen sin.

I dette samfunnet er det fremdeles de gamle lovene som følges. Hvordan fungerer blodfeiden i dag i Albania? Det har regissør Joshua Marston satt seg fore å formidle i The Forgiveness of Blood. Er det fremdeles mulig å få aksept for den gamle måten å forholde seg til en konflikt på i et samfunn hvor ungdommen er opptatt av de samme ting som ungdom ellers i Europa?

Nik sin far Mark dreper en nabo i en knivkamp, og må skjule seg for å unngå å bli drept. Dette for store konsekvenser for familien som må leve i isolasjon. I virkeligheten ville en gjerningsmann måtte ha flyktet til Hellas. Nik jobber for å skape dialog og løse konflikten med minnelige midler, men den andre familien vil ha hevn. Faren følger reglene for blodfeide, selv om det går utover familien. Nik ønsker at politiet skal ordne opp og det ser ut som om han angir sin far. Han oppsøker motparten og forsøker å megle, men hans ord faller på stengrunn. De krever at han forlater byen og landet

The Forgiveness of Blood handler mer om et samfunn i hurtig endring enn om blodfeide i seg selv. Nik og hans motstand mot blodfeiden symboliserer ungdommen i Albania sin holdning til spørsmålet. Men motstand mot blodfeide får konsekvenser. Du vil kun bli servert et halvfullt glass på puben, for å demonstrere at du er feig. Du og din familie vil stigmatiseres, og dette har påvirkningskraft når det å iverksette en blodfeide. Nik må i likhet med resten av familien tilbringe tid i isolasjon. Barna tas ut av skolen. Går de ut er de fritt vilt. Vi ser hvordan han må aktivisere seg selv. Han bygger et treningsanlegg på taket. Allikevel går tilværelsen han på nervene, som demonstreres i scenen hvor han risper opp en stuevegg med kniven sin. Mennesker som har tilbrakt lang tid i isolasjon/husarrest har problemer når de kommer ut i samfunnet igjen. Det kan fort være snakk om fem år i isolasjon.

Nik filmes ofte i bildeutsnitt hvor han har stengsler rundt seg, for å illustrere at han lever i et slags fengsel i sitt eget hjem. Han er også ofte plassert ved gjerder. Han befinner seg noen ganger i området mellom stue og kjøkken, mellom mennene på stua og moren på kjøkkenet. Han er i ferd med å bli voksen, men tilhører ingen av leirene helt. Senere i filmen får han innpass i kretsen på stua, og til slutt sitter han ved bordenden og får prate.

Regissør Joshua Marston ble interessert i fenomenet blodfeide og bestemte seg for å lage en film om temaet. Ironisk nok skulle filmingen i seg selv nesten føre til en blodfeide. Huset de spilte inn mesteparten av filmen i tilhørte ikke bare en mann, men to. Den andre hadde ikke blitt forespurt om lov, og reagerte med å gjerde inn et område. Det var på nippet at ikke en feide brøt ut mellom de to huseierne, som faktisk var brødre. Iherdig diplomati hindret konflikten i å eskalere. Marston valgte å bruke albanske ord på sentrale begreper som besa (våpenhvile) og kanun (den gamle loven som omhandler blodfeide). En besa kan innføres og oppheves, så det gjelder å følge nøye med. I filmen innføres det en besa da faren blir fengslet, men den trekkes tilbake da han blir løslatt. Det er viktig for Marston å få fram at en blodfeide ikke er knyttet til feider mellom kristne og muslimer, men at den favner hele samfunnet.

Visse hensyn måtte tas til den albanske kulturen i arbeidet med å lage filmen, og hva som kunne vises. Nik var opprinnelig ment å kysse sin kjæreste, men faren hennes motsatte seg det sterkt. De forandret manus til å dreie seg om å holde hender, og det fungerte enda bedre. Kvinnene som spilte i filmen var redd for sladder etter filmen, men filmen ble godt mottatt.

Brannen var et risikoprosjekt å filme. Det var vanskelig å få tak i kvalifiserte pyroteknikere i Albania, og han de valgte skulle vise seg å ikke være så stødig. Allikevel gikk det bra, brannen i uthuset spredte seg ikke til huset. Men regissøren fikk bange anelser da pyroteknikeren sto med en tent sigarett fem meter fra et uthus dynket i bensin…

Filmen ble godt mottatt i Albania, spesielt av unge mennesker. Den ble meldt på i Oscarkonkurransen som beste utenlandske film, men forkastet da den ikke var albansk nok. Den er i hovedsak en amerikansk produksjon. Albanerne har en tendens til å synes filmen ender trist siden Nik må forlate familien sin, mens amerikanerne synes slutten er optimistisk siden Nik får sin frihet.

Øyeblikket: En liten diskret scene som jeg synes fanger opp hele filmens tema i løpet av sekunder. Det er jo ingen liten bedrift. Redina er ute på sin daglige leveringstur med hest og kjerre, og den vanlige veien over naboens eiendom er sperret med stein. Hesten svinger og vil ta den vanlige veien, men Redina sier at de må ta en annen vei. Hesten blir stående og stirre dit den pleier å gå, som et symbol på den eldre befolkningen, det gamle Albania. Redina symboliserer det nye Albania og tilpasser seg den nye situasjonen.

Lyd og bilde

Både lyd og bilde er av topp kvalitet. Lyden sprer seg fint rundt i rommet, for det er mye bakgrunnslyder som til enhver tid utspiller seg i filmen. Dette skaper en fin tilstedeværelse, og flere ganger følte jeg det var noen utenfor vinduet eller noen som banket på døren. Når det er behov for trøkk i lyden får vi det også. I tillegg må den nydelige musikken nevnes. Den skaper en perfekt stemning i filmen. Lydsporet er 5.1 surround DTS HD Master Audio. Bildet er presentert i 1.85:1. Det er et nydelig bilde med skarphet og gode detaljer, som aldri blir glossy. Fargene er flott gjengitt, dempede og korrekte. Spesielt er fargetonene når det gjelder hudfarge fint gjengitt.

Ekstramateriale

Audio commentary by director and cowriter Joshua Marston: Forbilledlig kommentatorspor av regissøren. Han snakker jevnt og forteller anekdoter fra innspillingen samt hva han forsøkte å oppnå i de forskjellige scenene.

Two new video programs: Acting Close to Home, a discussion between Marston and
actors Refet Abazi, Tristan Halilaj, and Sindi Laçej, and Truth on the Ground, featuring new and on-set interviews with producer Paul Mezey, Abazi, Halilaj, and Laçej: Acting close to home varer i 23 minutter. En spørreundersøkelse avslørte at det er få ungdommer som vil drepe de som eventuelt hadde drept deres far. De vil heller overlate saken til rettsvesenet. Skuespillerne som spiller Redina og Nik snakket med ungdommer som levde mer gammeldags enn dem for å komme under huden på sine karakterer. Disse ungdommene kunne bo bare fem minutter fra dem selv. Det viser seg at blodfeide preges av dårlig kommunikasjon og derfor unødvendig fare. Hvis du må leve i isolasjon er det viktig at kommunikasjonen er tydelig, om det foreligger en besa eller ikke, eller om feiden er avsluttet. Skuespilleren som spiller faren i filmen mistet selv sin bror i en feide, og familien måtte ta stilling til spørsmålet om blodfeide. De endte med å la være, og heller satse på at politiet ordnet opp. Om de sviktet ville de overlate det til Gud. Truth On the Ground varer i 18 minutter. Dokumentaren fokuserer på at Albanias unge plutselig har blitt verdensborgere med sine smartphone og internett. Det står i kontrast til det å være et kommunistisk gjennomkontrollert land. Foreldregenerasjonen har sakket akterut og lever fremdeles i den gamle tiden. Begge er gode og opplysende dokumentarer/intervjuer.

Audition and rehearsal footage: Ofte er slikt materiale litt repeterende og lite interessant, men ikke så her. Spørsmålene som ble stilt på audition lurer frem trekk ved skuespilleren som er avgjørende for bedømmingen av om de har fått rett person i rollen. Tristan er livlig og sekvensen viser oss hvorfor regissøren mente han var det rette valget. Vi får se hvordan de øvet inn scenen hvor faren har kommet hjem fra fengselet. Det terpes på detaljer og forandres på manus hele tiden. Stemningen må bli riktig og følelsene må formidles på et korrekt nivå. Til slutt ser vi den endelige scenen. Skuespilleren som spiller faren Mark er en hyggelig og intelligent mann. Klippene fra øvingen varer i ti minutter, auditionklippene varer i ni minutter.

Trailer: Det legges vekt på det dramatiske i filmen. Egentlig er filmen roligere enn det vi får inntrykk av her. Traileren fokuserer også på priser og utmerkelser fra festivaler. 2.24 min.

A booklet featuring an essay by film writer Oscar Moralde: Et lettlest og fint essay som runder opp glimrende ekstramateriale. Informativ lesning med små betraktninger som gir oss en utfyllende bakgrunn for tolkning av filmen.

A Hollis Frampton Odyssey

A Hollis Frampton Odyssey (Criterion nr. 607)(Blu-ray)

USA – 1966-1979 – Hollis Frampton (farger og svart-hvitt)

En reise i tid og rom

Nivå 1 (uten spoilers)

Hollis Frampton er en av de store avant-gardefilmskaperne. Han startet med fotografier og beveget seg mot filmskaping senere. I denne samlingen av hans verker er det filmer fra 1966 til 1979. Dette settet vil være en utfordring for den gjengse tilskuer, men kan gi inspirasjon for dem som går inn med et åpent sinn eller god kunnskap om avant-gardefilm.

Nivå 2 (med spoilers)

Avant Garde film er litt som abstrakt maling. Enten liker man det eller så liker man det ikke. De som ikke liker det, inntar gjerne en av to holdninger: Dette er bare tull, det er keiserens nye klær, det er gjort for å lure oss. Eller at man skulle ønske man kunne litt mer om retningen, så man kunne forstå verkene bedre. Jeg tilhører hovedkategori nummer to (liker ikke) og underkategori to med et snev av underkategori en!

Når jeg skal skrive litt om disse filmene til Hollis Frampton, blir det meningsløst å hevde at det er bare vås. Ingenting er mer irriterende og respektløst enn mennesker som ikke har innsikt i et felt avfeier feltet som tøys. Derfor går jeg ut fra at om man skulle kunne skrive meningsfylt om filmene, kreves det mange års erfaring med filmretningen. Siden jeg ikke har det, har jeg valgt å skrive litt om min opplevelse av filmene, deretter litt om hva ekstramaterialet i en form eller en annen sier om filmen jeg har sett. Det kan bli interessant. Det bør kunne gi de av dere som er glad i avant-gardefilm en pekepinn om hva denne utgivelsen dreier seg om. Så kan man spørre seg hva vitsen er å skrive om noe man ikke kan noe om. Svaret er ganske enkelt at jeg har tenkt å skrive om alle filmene i Criterion Collection, og da vil man også på ting man elsker, ikke liker, ikke forstår eller som man er likegyldig til. Så det!

EARLY FILMS
Manual of Arms (1966 • 17 minutes, 10 seconds • Black & White • Silent): Dette er noe for dem som synes det er interessant med nærbilder av ansikter. Halve ansiktet ligger i skygge og det er estetisk flott. Senere blir bildene bevegelige, med noen bilder klippet bort og erstattet med svarte frames. Til slutt filmes mennesker med forskjellige teknikker. Heftet forteller at menneskene i filmen er Framptons kunstnervenner. Filmen er en oversikt over forskjellige tradisjonelle filmteknikker.
Process Red (1966 • 3 minutes, 37 seconds • Color • Silent): Det hviler et rødt skjær over bilder som viser hender som holder sigaretter, egg og glass. Bildet blinker stadig. I forordet til filmen sier Frampton at filmen er inspirert av T.S.Elliots Wasteland, hvor det skiftes stil i hver linje. Jeg har lest diktet, men ser ikke helt hvordan det naturlig finner en parallell her. Heftet forteller oss at fokuset ligger på hender. Hender vises, det er filmet med håndholdt kamera og hele filmproduksjonen er ”manhandled”.

Maxwell’s Demon (1968 • 3 minutes, 44 seconds • Color • Mono): En mann utfører treningsøvelser, stående, liggende på magen og på ryggen. Heftet forteller oss at fargerkoder er viktig og blir mer framtredende ettersom mannen trener hardere.

Surface Tension (1968 • 9 minutes, 30 seconds • Color • Mono): Delt i tre deler. En mann står ved et vindu, klokken går og en telefon ringer hele tiden. Så følger en sekvens med hurtigfilming i en by, med en tysk fortellerstemme. Siste del viser en gullfisk i et akvarium. Jeg forstår at det handler i en viss grad om tid som går. Heftet forteller oss at dette handler om film og filmskaping. Første del er komisk om stumfilm, andre del om samtidsfilm/dokumentar og tredje del om surrealismen, som dominerte den eksperimentelle filmen.

Carrots & Peas (1969 • 5 minutes, 21 seconds • Color • Mono): Gulrøtter og erter vises blandet sammen. En fortellerstemme snakker gibberish. Lydsporet gir først mening når det spilles av baklengs. Etter å ha sett på gulrøttene og ertene i fem minutter føler jeg meg lurt. Dette må da være keiserens nye klær? Heftet forteller oss egentlig ingenting om meningen, bortsett fra at film må lages med en balanse av gode ingredienser slik som denne maten er.

Lemon (1969 • 7 minutes, 17 seconds • Color • Silent): En sitron. I syv minutter og 17 sekunder. Herre Jesus! Mot slutten endres vinkelen vi ser sitronen fra litt forskjellige vinkler. Framptons forord sier at dette er et forsøk på å trenge gjennom det unødvendige i kunsten og inn til det essensielle. Sitron er det midterste ordet i James Joyces Ulysses. Jeg klarer ikke å se hva det har med noe å gjøre. Etter hvert i filmen kan sitronen minne om et kvinnebryst. Heftet forteller oss at dette er humoristisk og meningsfullt, og at skyggens forandring skal illustrere dag og natt, tidens gang.

Zorns Lemma (1970 • 59 minutes, 51 seconds • Color • Mono): Filmen viser mange butikkskilt, i god bildekvalitet. Dette foregår i store deler av denne timelange filmen! Det beste jeg kan si om filmen er at den har en fin rytme. Heftet forteller oss at Frampton her mikser Joyces ordkunst med postmoderne koreografi, Schoebergs atonalitet og minimalisme. Som ikke sier meg stort. Det er viet et eget essay på tre sider til kun denne filmen i heftet.

FILMS FROM HAPAX LEGOMENA
(nostalgia) (1971 • 36 minutes, 7 seconds • Black & White • Mono): Her legges et og et bilde av mennesker på en elektrisk ovn som brenner opp bildet etter en stund. Slik sies det noe om tid som går og at vi mennesker forandrer oss. I forordet sier Frampton at siden han så ut som han gjør på bildet har han forandret seg fysiologisk flere ganger. Alt skiftes ut i kroppen unntatt sentralnervesystemet sier han. Heftet forteller oss at filmen handler om forvandling og overganger. Så der traff jeg litt.

Poetic Justice (1972 • 31 minutes, 28 seconds • Black & White • Silent): Gjennom 31 minutter vises en og en side fra et filmmanus. Ved siden av arkene på bordet står en kaktus og en kaffekopp. Man visualiserer scenene slik man tenker seg at de kan se ut. Heftet forteller oss at dette er det nærmeste Frampton kommer surrealisme. Selv om han var interessert i retningen, laget han aldri slike filmer.

Critical Mass (1971 • 25 minutes, 11 seconds • Black & White • Mono): Her følger vi en krangel mellom et par. Til å begynne med er det kun lyd, som stopper og repeteres, men fra litt lenger ut i setningen og til lenger fram i setningen. Så kommer bildet av de to, og bevegelsene følger samme rytme som dialogen. Dette er litt interessant siden stadig mer av konflikten avdekkes. Heftet forteller oss at Frampton omtalte temaet som å gjøre rede for sin tid. Mannen må forklare hvor han har vært i to dager.

FILMS FROM MAGELLAN
The Birth of Magellan
The Birth of Magellan: Cadenza I (1977–1980 • 5 minutes, 41 seconds • Color • Mono): Filming av en brud og brudgom på en bro. That’s it. Heftet forteller oss at brudgommene (det er to), kler av henne.

Straits of Magellan
Pans 0–4 and 697–700 (1969–74 • 1-minute each • Color • Silent): Heftet forteller oss at Frampton var interessert i det illusjoniske og forordet beskriver Magellanprosjektet som en innholdsfortegnelse ala en kalender eller loggbok.

INGENIVM NOBIS IPSA PVELLA FECIT, Part I (1975 • 4 minutes, 48 seconds • Color • Silent): En naken kvinne, filmet med stop-motion. Heftet forteller oss at dette er en kommentar til sex og kropp.

Magellan: At the Gates of Death, Part I: The Red Gate 1, 0 (1976 • 5 minutes, 10 seconds • Color • Silent): Dette ble filmet ved et anatomilaboratorium i Pittsburgh i 1971. Kropper filmes i detalj. Heftet forteller oss at Frampton her skapte metaforer for de fundamentale grensene døden representerer, mellom bevissthet og det tomme intet, mellom energi og masse.

Winter Solstice (1974 • 32 minutes, 36 seconds • Color • Silent): Dette var ganske flott. Et smelteverk og prosessene der er filmet i detalj. Stål varmes opp, smeltes og omformes. Mye ild og farger. Igjen er temaet forandring og gjenfødelse mener jeg. Heftet bekrefter det og beskriver filmen som en homage til Eisenstein og Dziga Vertov. Men også til abstrakte ekspresjonister som Franz Kline, Mark Rothko og Clyfford Still.

The Death of Magellan
Gloria! (1979 • 9 minutes, 36 seconds • Color • Mono): En film med komedieovertoner, filmet som en gammel stumfilm. Hurtig tempo og forviklinger. Heftet forteller oss at Joyces Finnegans Wake var inspirasjon her. Mange av Framptons hovedtemaer kommer sammen her. Spenningen mellom bilde og språk, tradisjon og fremtid, dødens uunngåelighet og kunsten som pådriver for gjenfødelse av bevissthet.

Øyeblikket: Scenene fra smelteverket gir mulighet for videre inspirasjon. Frampton går så tett på at man kan drømme seg bort fra hva man ser og forestille seg at man står i en vulkan. Deretter kan man tenke seg hvordan Jorden ble til, i et inferno av ild og eksplosjoner. Det er i tillegg utrolig vakkert, med intense farger, kontrastert mot det svarte. Noen ganger kan det å miste oversikten ved å gå tett på et objekt og se et slags mikrokosmos, løfte perspektivet til et slags makrokosmos.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er mono eller ikke til stede. I en slik samling vil selvfølgelig kvaliteten være veldig variabel. Vi får se bilder av god bluraykvalitet i Zorns Lemma, mens de tidlige filmene ikke imponerer visuelt. Lyden er ikke spesielt god.

Ekstramateriale

Audio commentary and remarks by filmmaker Hollis Frampton on selected works: Selv fikk jeg ikke så mye ut av kommentarene til Hollis Frampton, men jeg tror at de kan være nyttige for de som har en viss innsikt i filmretningen slik at de kan ledes riktig vei i tolkningen av filmene. Veldig mange av filmene handler om film, hva film er på det mest dekonstruerte nivå, og det å skape film. Noen av filmene dreier seg om det å lage film.

Excerpted interview with Frampton from 1978: Dette intervjuet var ganske godt, og ga meg en viss ide om hvem Hollis Frampton er som person og kunstner. Frampton er naturlig nok inspirert av Stan Brakhage og Kenneth Anger. Da han ble spurt om hvem som har inspirert ham, forsikrer han oss om at han ikke har noe problem med å nevne navn. Allikevel nøler han veldig lenge før han faktisk nevner dem. Han framstår ganske humørløs, jeg tror ikke han smilte en eneste gang i løpet av 20 minutter. Det er faktisk ganske sjeldent hva intervjuer angår og tro meg, jeg har sett en del…

A Lecture, a performance piece by Frampton, recorded
in 1968 with the voice of artist Michael Snow: En veldig elementær leksjon om hva film er. Et blankt lerret med lys på. Derfra mener Frampton at ting fjernes, ikke legges til når objekter vises på lerretet. Det er morsomt når han sier at det blanke lerretet er en bedre film enn mye annet som lages av film. Leksjonen varer i 23 minutter. Jeg fant den rimelig kjedelig.

Gallery of works from Frampton’s xerographic series By Any Other Name: Dette er et slide show med hermetikketiketter. Både navn og logo skulle være tydelig. Jeg ser ikke helt poenget med serien, men det er tatt fra en sytti-bilders serie han laget 1979-83.

PLUS: A booklet featuring an introduction by film critic Ed Halter; essays and capsules on the films by Frampton scholars Bruce Jenkins, Ken Eisenstein, and Michael Zryd; and a piece by film preservationist Bill Brand: Heftet som helhet gir oss et bilde av filmskaperen som menneske, fotograf, filmskaper og avant-gardekunstner. Hver av filmene som er med i utgaven blir omtalt, slik at vi kan få litt hjelp til å forstå tanken bak dem. Frampton døde i 1984 av kreft. Hovedverket var ment å være Magellan, et 36-timers verk som skulle vises i løpet av 331 dager. Det er et veldig godt hefte.

Howards End

Howards End (Criterion nr. 488)(Blu-ray)

Storbritannia – 1992 – James Ivory (farger)

Klassesamfunnet

Nivå 1 (uten spoilers)

England, tidlig 1900-tallet. Den rike og konservative Wilcoxfamiliens liv flettes inn i middelklassefamilien Schlegel. Helen Schlegel har et eventyr med Paul Wilcox, som føles upassende av begge familier. Forholdet avsluttes, men deler av familiene fortsetter å ha kontakt. Det er først og fremst Henry Wilcox (Anthony Hopkins) sin kone og Margaret Schlegel som blir gode venner.

Nivå 2 (med spoilers)

Howards End er et av flere hus som Wilcoxfamilien eier, men det har en spesiell plass i hjertet deres siden det er barndomshjemmet til dem alle. I filmen blir Howards End symbolet på England, og hvordan tidene skifter og klassemobiliteten øker. De privilegerte mister noe av sin posisjon, mens en stadig større middelklasse ekspanderer økonomisk. Howards End står i fare for å ende utenfor deres stand, slik som England tas over av vanlige folk. Øvre middelklassefamilie Schlegel har et mye mer positivt syn på lavere middelklasse enn det Wilcoxfamilien har, som kan oppsummeres i Henry Wilcox utsagn om de fattige: Bli ikke sentimental angående de fattige. Vi synes synd på dem, men det stopper der!

Søstrene Margaret og Helen er livlige og samfunnsengasjerte kvinner som har et hjerte for de mindre heldig stilte. Allikevel blir det noe litt nedlatende/lettvint i deres engasjement for Leonard Bast og hans kone. De involverer seg kraftig i deres livssituasjon og jeg synes det går over streken da de insisterer på at han må si opp jobben sin og finne en ny. Et velment råd er flott, men de er for pågående, da spesielt Helen. Siden blir det en slags livsoppgave å ta vare på Leonard, og den fattige blir på en måte behandlet som en umyndig. Kanskje jeg er for kynisk, men dette er ikke uproblematisk. Samtidig er jeg klar over, og lei av, at det er blitt mote å rakke ned på idealisme i forskjellige former. Det kan være mange grunner til at det har blitt stuerent, kanskje fordi det gjør det lettere for oss selv ikke å innta posisjoner hvor vi selv må bidra. Det er lettere å mistenkeliggjøre de engasjerte så vi kan fortsette og ikke bry oss med god samvittighet.

Innsideinformasjonen om banken Bast jobber i kommer fra Henry Wilcox. Han mener den uten tvil vil gå under snart. Da det viser seg at banken er solid, demonstrerer Henry tydelig at han ikke bryr seg om andre mennesker, hvert fall ikke de fra de lavere lag. At Schlegelsøstrene tar hans råd for god fisk er forståelig da dette er Henrys arena. Slik illustrerer forfatter Forster og filmskaperne storsamfunnstrekk på mikronivå i forholdet mellom Wilcoxfamilien, Schlegelfamilien og Bastfamilien. Jeg synes det er presist og intelligent gjort.

Wilcoxfamilien leier en leilighet rett overfor Schlegelfamilien i London, og da Margaret trenger nytt husvære stiller Henry leiligheten til disposisjon siden de ikke trenger den lenger. Men det viser seg at Henry har en baktanke, og det er duket for en av de mest uforpliktende frierier jeg har sett på film. Henry frir ved å spørre om de skal dele leilighet, siden den er for stor for ham. Man kan enten se scenen som sjarmerende klønete, eller som eksempel på Henrys dysfunksjonelle håndtering av intime situasjoner. Han får det han vil, men slipper å blottlegge følelsene sine, selv i en slik setting. Det burde ikke gå an.

Helen er rasende på Henry for det dårlige rådet han ga dem angående Leonard Bast. Leonard byttet jobb, og gikk til en stilling med mindre lønn. Siden mister han jobben der da de kutter ned og han ble ansatt sist. Margaret er nå i en lojalitetskonflikt mellom søsteren og sine opprinnelige meninger, og sin fremtidige ektemann Henry. Hun velger Henry og svikter samtidig sine idealer. Kanskje er det utsikten til et liv i rikdom som spiller inn. Helen fortsetter sin prosjekt med Leonard Bast og blir gravid med ham.

Henry på sin side har hatt en affære med fru Bast da hun var 16 år, og søker sympati og tilgivelse fra Margaret. Han får det straks, men i en morsom scene ser vi at han ikke kan la det være med det men fortsetter å bringe det opp utover kvelden. Det ser ut som om han bader i selvmedlidenhet og falsk anger. Hvert fall klarer han ikke å vise samme storsinn overfor Helen da hun ønsker å bo en natt i Howards End etter hun har blitt gravid. Et sett med regler for andre som trår feil, et sett av regler for seg selv. Et sett med regler for overklassen, et annet for de lavere klasser…

Fru Wilcox testamenterer Howards End til Margaret, som hun er i sin fulle rett til, men det er ikke gjort på en juridisk bindende måte. Det er panikk og voldsom motstand mot dette i Wilcoxfamilien og de forkaster hennes siste vilje. At vanlige mennesker skal kunne overta Howards End blir umulig å svelge for de voksne barna med ektefeller. Igjen ser vi klassekonflikten i samfunnet illustrert i forholdet mellom Wilcox- og Schlegelfamilien. Margaret tillegges alle mulige motiver, men faktum er at hun ikke engang vet om avgjørelsen avdøde fru Wilcox har tatt.

Henrys eldste sønn Charles slår i hjel Leonard Bast i et forsøk på å straffe ham for Helens gravide tilstand. At Helen er gravid utenfor ekteskapet er noe som vil sette Wilcoxfamilien i dårlig lys nå som Margaret er gift med Henry. Vi kan lese dette som overklassens krampaktige motstand mot et mer utjevnet samfunn, hvor de føler de må ty til vold for å beskytte sine verdier.

Jeg var i London i høst. En formiddag fant vi en fin, liten restaurant som vi ønsket å spise middag på. Vi var vanlig kledd og fant oss et bord. På nabobordet satt nettopp Helena Bonham Carter som spiller Helen i filmen. Senere fikk hun selskap av Sean Bean, som spiller Boromir i Ringenes Herre. Da vi så oss rundt så vi at det er en finere restaurant. Vi fikk en servitør som med et tydelig kroppsspråk lot oss få følelsen av at vi ikke passet inn, men vi fikk bestille maten vår. Vi har hørt at klasseskillet fremdeles står sterkt i England, og nå fikk vi kjenne det på kroppen selv. Det er stor forskjell på Norge og England i så henseende, og det mest bemerkelsesverdige er at det er servitørene, altså mennesker fra et lavere sjikte som virket mest indignert over situasjonen. Slik er de med å opprettholde et system som ikke tjener deres sak. De andre gjestene merket vi ingenting til. Vi observerte dette fenomenet og valgte å nyte vårt måltid.

Øyeblikket: Scenen i hagen da Henry vil vite navnet på Helens forfører som har gjort henne gravid. Henry viser sjelden følelser, men her er et eksempel på hvordan han gjør det. Han holder Margaret klønete nede i stolen, og vi forstår at han ikke er vant til å røre ved noen. Denne posituren går over i en ny situasjon hvor de holder hverandre, fremdeles ukomfortabelt og fremmede for hverandre. Kroppsspråket er hjelpesløst, unaturlig og tvungent. En slik scene forteller oss mye om Henrys personlighet, og viser hvordan Margarets respons blir påvirket av partnerens usikkerhet i situasjonen. Hun, som er vant til nærhet og berøring, blir like ukomfortabel som han. Henry er vant til å få det som han vil, men her er han ute av sitt element.

Lyd og bilde

Howards End gis ut i 1.85:1 med DTS-HD Master 5.1 lyd. Lyden er subtil og omfattende, med herlige detaljer i både front og bakhøytalere. Det er et diskret spor, men gjør sitt til at atmosfæren blir korrekt. Det er på sitt beste når mange lydkilder summer, og vi kan skille alle sammen fra hverandre og plassere dem i rommet. Bildet er dynamisk og flott, med meget gode farger. Svartnivå og kontraster er topp klasse. Jeg kunne ønsket meg enda mer skarpe detaljer til tider, men dette er et supert bilde.

Ekstramateriale

New video appreciation of the late Ismail Merchant by director Ivory: Dette tolv minutter lange videoessayet beskriver samarbeidet Ivory hadde med Merchant, hvordan det startet og utviklet seg. Ivory fortsatte å lage filmer etter Merchants død.

Building “Howards End,” a documentary featuring interviews with Ivory, Merchant, Helena Bonham Carter, costume designer Jenny Beavan, and Academy Award–winning production designer Luciana Arrighi: Forster var nok ikke spesielt begeistret for arbeiderklassen, men mente allikevel at alle måtte kunne omgås på en sivilisert måte, uavhengig av klassetilhørighet. I boken beskriver han et England nesten dekket av asfalt og boligmasse, noe også filmen legger vekt på. Produsent Merchant forteller at de slet med å få finansiering, siden amerikanerne aldri har troen på noe som ikke følger filmformelen deres.

The Design of “Howards End,” a detailed look at the costume and production designs for the film, including original sketches: Det mest interessante her er at ideene ble til bilder malt med vannfarger. Bildene er flotte, og bærer i seg mye symbolikk og stil. Mørke og tunge farger henspiller tankene til fattigdom i trange værelser. Det blir også sagt mye bra om klær, farger og stoffer. Kort og god dokumentar på ni minutter.

The Wandering Company, a 50-minute documentary about the history of Merchant Ivory Productions: Her får vi servert smakebiter og omtale av filmene opp til dokumentarens tilblivelse. Samtidig krydres det hele med litt sladder og opplysninger fra bakom kulissene. Merchant-Ivory var alltid uavhengig og sto utenfor filmstudioene hele karrieren. Det var meget trangt økonomisk, men allikevel fikk de laget mange, mange filmer.

Original 1992 behind-the-scenes featurette: I denne korte sekvensen på fem minutter får vi en god oppsummering av hva noen av filmens aktører mener er essensen i historien.

Original theatrical trailer: Lumsk trailer som vekker min interesse. Smart og dramatisk på en god måte.

An essay by critic Kenneth Turan: Veldig kort, men allikevel rimelig godt essay. Turan er meget begeistret for Howards End, og essayet er egentlig en hyllest til filmen. Han går gjennom de forskjellige skuespillernes prestasjon og belyser hva de gjør bra. Han snakker også en del om forfatteren, E.M.Forster.

Rashomon

Rashomon (Criterion nr. 138)(Blu-ray)

Japan – 1950 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)

Slik skjedde det!

Nivå 1 (uten spoilers)

En hendelse har funnet sted, som har gjort sterkt inntrykk på en tømmerhogger og en prest. Gjennom tilbakeblikk får vi fire menneskers oppfattelse av den samme hendelsen servert. Ingen er like. Hvem har rett? Har noen av dem rett? Finnes det en objektiv virkelighet?

Nivå 2 (med spoilers)

Rashomon. En av de store, store klassikerne. Filmen som gjorde både Akira Kurosawa og japansk film tilgjengelig for et vestlig publikum. Filmen har til og med vært opprinnelsen til et uttrykk, ”rashomonsk”, på samme måte som Prosessen av Kafka ga oss ”kafkask”. Kafka vil for alltid være opphavet til en situasjon uten løsning, en labyrint av meningsløse hindringer, et menneske låst i ufølsomt byråkrati med uendelige paragrafer. ”Rashomonsk” refererer til flere synsvinkler på samme sak, problematisering av sannhet og virkelighet, hukommelse og motiver.

Filmen fremstår for meg som både enkel og kompleks. Det er en bedrift i seg selv. Det er ingen tvil om at temaet i filmen innbyr til nesten uendelige analyser og diskusjon uten at man virkelig vil finne et svar. No pun intended. Hva er virkelig og hvordan refererer man til en hendelse korrekt? Når nyanser skiller rekonstruksjonen av en hendelse, hvordan kan man slå fast hva som er riktig? Hvis én person føler en dårlig stemning under en samtale, vil det farge hans opplevelse. En annen oppfatter ikke stemningen slik og vil dermed rekonstruere annerledes. Hvem har rett når vi går forbi det rent faktiske hendelsesforløp? Hva med alle mekanismene vi har når det gjelder å bedømme vår egen rolle i en situasjon?

Rashomon er bygget opp gjennom avhør som setter i gang tilbakeblikk som viser oss denne personens oppfatning av hva som skjedde da en mann ble drept. Vitnene forteller sin historie rett inn i kameraet til noen som foretar avhøret, og den personen er deg! Siden vitnet stadig spør opp igjen spørsmålet som blir stilt, får vi som tilskuere vite hva det er vi har spurt om. Gjennom de forskjellige historiene må vi stadig korrigere vår oppfattelse av hva som har skjedd, helt til vi forstår at vi ikke kan ha noen mening om det. Vi er vant til at bilder viser oss hva som faktisk skjedde, men her er det ikke slik. Noen ganger er vitnene enige om hva som har skjedd, men detaljene er annerledes og noen ganger er det uenighet om hvordan aktørene framsto.

Et godt eksempel på det er Tajomuras fremstilling av seg selv. Han er heltemodig, kontrollert og overlegen. Kvinnen derimot, fremstiller ham som en ape med tilhørende lyder og kroppsspråk. Et annen godt eksempel er hvordan sverdkampen mellom Tajomura og ektemannen foregikk. I Tajomuras fortelling er han modig og dyktig, og han berømmer til og med ektemannen for å ha krysset klinge med ham flere ganger enn noen annen tidligere. I tømmerhoggerens andre versjon er det en kaotisk kamp med to redde mennesker som springer mer bort fra hverandre enn mot hverandre.

Ved at Kurosawa lar den avdøde få fortelle sin historie gjennom et medium, føler jeg at Kurosawa viser oss at ingen rekonstruksjon er mer naturlig sann enn andre. Ektemannens versjon er like valid som enhver annens, siden det blir subjektivt uansett. Teoretisk kan hendelsen ha utspilt seg slik ektemannen beskriver, selv om kilden er ytterst upålitelig om man ikke tror på åndefremkalling. Ingenting tilsier at de andre vitnene nødvendigvis er mer troverdige tatt i betraktning deres vilje til å fremstille seg i best mulig lys og å skjule uønskede elementer i historien sin. Vi kan etter hvert danne oss et bilde av situasjonen som er mer sannsynlig enn andre, men vi kan ikke ha noen sterk mening. Vi må vurdere kildenes troverdighet og deres motiver, men i siste instans er alt usant og meningsløst siden dette er en film. Nok et problematiserende lag der som egentlig river grunnen vekk fra analysen, men la ikke det hindre oss i å reflektere rundt problemstilllingen.

Kvinnen fremstår i forskjellig lys avhengig av hvilken versjon vi blir servert. I noen versjoner er hun et rent offer, i andre er hun en katalysator og pådriver for kampen mellom mennene. Hun utfordrer dem til å slåss til døden over seg, siden hun ikke kan leve videre med skammen som flere skal vite om. I nok en versjon vil hun være med Tajomura, og ber ham om å drepe ektemannen som hun nå forakter.

Forakt slår begge veier. En versjon viser oss at ektemannen forakter kona etter voldtekten, siden hun nå er besudlet. Hun søker trøst hos ham etter den forferdelige opplevelsen hun har hatt, men blir brutalt avvist. I denne versjonen er det hun som dreper ektemannen i desperasjon og skam. I en annen er det Tajomura som dreper ham i duell, mens i en tredje er det ektemannen som begår selvmord. Vi kan bare spekulere i hvorfor versjonene ikke er samstemte. Kvinnen kan fremstille ting feilaktig på grunn av sjokk, skam eller behov for selvrespekt. Hun vil som de andre også måtte ta en eventuell straff om hun innrømmer drapet. Tajomura ønsker å fremstå modig, og vil ikke tape ansikt ved å fremstå feig. Han ser derimot ikke ut til å bekymre seg for straffen. Tømmerhoggeren forandrer forklaringen sin etter press fra den mer anonyme mannen som danner trekløveret ved tempelet sammen med tømmerhoggeren og presten. Tømmerhoggeren ser ut til å ha sine svin på skogen angående stjeling og forsøker å dekke over det. Slik oppfattet jeg det, men kan selvfølgelig ta feil.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at Rashomon var inspirasjonen til Last Year at Marienbad av Alain Resnais. Den tar grunntemaet med forskjellige oppfatninger av situasjoner, og løfter det videre opp til en enda bedre behandling etter min menig.

Øyeblikket: Regnet! Når det regner hos Kurosawa, så regner det skikkelig. Åpningen av filmen er deilig, med elementene i krig med det lille tempelet. Det plasker ned. Slik kommer man som tilskuer hutrende inn i filmen, gjennom sølen, kliss våt og man begynner å fryse. Tonen er satt. Derfor føler vi at det blir deilig og varmt når solen lyser opp tømmerhoggerens historie.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1. Det er et stort sett godt bilde, men ikke så godt som for eksempel Seven Samurai, Sanjuro og Yojimba. Da mangler det litt på skarphet synes jeg. For de teknisk interesserte kan nevnes at bildet ble restaurert fra 4k materiale, så skalert ned til 2k. Jeg kunne ønske meg mer av den deilige bluray-dybden i bildet også. Men selvfølgelig er dette det flotteste jeg har sett Rashomon hittil. Lyden er omtrent på samme nivå, litt skarp til tider, men det føler jeg ofte med eldre japanske filmer uansett.

Ekstramateriale

Audio commentary by Japanese-film historian Donald Richie: Detaljert og behagelig kommentatorspor som vanlig av Donald Richie. Vel verdt å høre på. Han er kunnskapsrik om Kurosawas bildekomposisjoner og hvem de forskjellige skuespillerne er.

Interview with director Robert Altman about Rashomon: Kjempefint intervju med en entusiastisk Altman. Jeg liker alltid å se ham snakke om film, han virker så hyggelig og klok. En bestefarstype. Kurosawa var den første som filmet solen, og det gjorde han i Rashomon. Robert Altman gikk rett ut og gjorde det ved neste innspillingsdag, og siden har han gjort det jevnlig. Syv minutter lang intro.

Excerpts from The World of Kazuo Miyagawa, a documentary on Rashomon’s cinematographer: Dette tretten minutters segmentet er veldig typisk i stilen. En litt kjedelig standard-dokumentar om fotografen på filmen.

A Testimony as an Image, a sixty-eight-minute documentary featuring interviews with cast and crew: Bortsett fra de siste 15 minuttene av dokumentaren synes jeg dette var forferdelig kjedelig. Mot slutten får vi i det minste noen livlige historier om hvordan filmen tok fyr og det ble brann i klipperommet. Alt utstyr måtte reddes unna og litt av negativet er tapt for alltid. Filmrullen avga gasser da den tok fyr og brannslukkingsapparatet avga gasser da det ble brukt. Det skjedde en reaksjon mellom de to gassene og det ble dannet en giftig gass. Lydfolkene besvimte i flokk og var borte vekk i opptil fire timer. Det var ikke de eneste utfordringene de opplevde. De jobbet mye med å lage lyn de kunne feste til filmen, og til slutt skadet den effektansvarlige øynene slik at han måtte ise ned øynene og ta en dag fri. De hadde også beskyldninger om plagiat angående musikken hengende over seg, men franske Durand aksepterte til slutt forklaringen de kom med.

Archival audio interview with actor Takashi Shimura: Dette er skuespilleren som hadde store roller i Ikiru og Rashomon for Kurosawa blant annet. Oversetter i lydintervjuet er Japaneksperten Donald Richie, som snakker flytende japansk. Shimura mener at Kurosawa er veldig maskulin og projiserer denne maskuliniteten inn i de mannlige rollene i filmene sine. Sånn passe godt intervju som varer i 16 minutter.

Original and rerelease trailers: Tamme saker. Omstendelig.

A booklet featuring an essay by film historian Stephen Prince; an excerpt from director Akira Kurosawa’s Something Like an Autobiography; and reprints of Rashomon’s two source stories by Ryunosuke Akutagawa, “Rashomon” and “In a Grove”: Historien Rashomon er en novelle som dreier seg mest om tempelet. En passe god historie, men ikke noe spesielt engasjerende. In the Grove fenger heller ikke. Det er bemerkelsesverdig å se hvordan Kurosawa har klart å skape filmen ut av dette, og løfte den opp til det nivået filmen er på. Stephen Prince har skrevet et godt essay om filmens tilblivelse og mottakelse, mer enn om handlingen. Et annet essay inkludert er Kurosawas tanker om Rashomon og innspillingen. Dette er et langt og interessant essay.

The Scarlet Empress

The Scarlet Empress (Criterion nr. 109)(DVD)

USA – 1934 – Josef von Sternberg (svart-hvitt)

Dekadanse

Nivå 1 (uten spoilers)

Katarina den Store (1729-1796) ble giftet bort til den kommende tsar Peter III. Han viser seg å være lettere tilbakestående, og hennes familie har blitt ført bak lyset. Hoffet styres av hans tante, og hun har valgt Katarina, opprinnelig Sophie Augusta Friederike, kun for at hun skal skjenke Russland en mannlig tronarving. I denne filmen får vi se hvordan Katarina utviklet seg fra en måpende tenåring til Russlands herskerinne.

Nivå 2 (med spoilers)

Da Alekseij Orlov henter Sophie og hennes mor til palasset, sier han ingenting om Peter III bortsett fra gode ord. Sjokket er stort da hun introduseres for ham og ser at han er tilbakestående og mest opptatt av å leke med soldatfigurene sine. Hun opplever ingen lykkelig tid ved hoffet, men blir trakassert av Peters tante som etter hvert ser henne som en rival. Tanten er rasende over hennes eventyr med Alekseij, som hun selv er forelsket i. Katarina som hun blir kalt etter ankomsten, får beskjed om å holde seg ved sin manns ekteseng og gi dem en arving. En sønn blir født, men det er ikke Peters. Katarina velger seg elskere blant offiserene, noen ganger ved inspeksjon. Hun lærer fort at sex er makt, og blir mesterlig til å manøvrere seg i maktens irrganger ved hoffet.

Til å begynne med går Katarina, som spilles av Marlene Dietrich, rundt med et konstant måpende og storøyd uttrykk over alt det nye i sin tilværelse. Til tider tenker jeg at hun kanskje matcher sin blivende mann, hun virker uansett veldig umoden og barnslig. Senere skal munnen lukke seg, og den erotisk bevisste femme fatale stige frem. Hun blir informert om at alle har elskere og lærer seg de hemmelige gangene hvor elskere sluses inn til soverommene. Tanten har Alekseij, Peter har sin egen elskerinne som også fungerer som dagmamma. Hovedoppgaven hennes ser ut til å gå rundt i palasset og plukke opp lekesoldatene hans.

Katarina blir hentet for å tilføre nytt blod til slekten og begrense galskapen som allerede har gått for langt. Det hintes om blodskam. Påå denne tiden var det vanlig praksis at slekt giftet seg inn i andre kongehus og med hverandre for å bygge allianser. Allerede første dagen utsettes Katarina for en underlivsundersøkelse av doktoren mens hun står og prater med Peters tante, Elisaveta Petrovna. Han erklærer henne for helt i orden, og skikket til å skjenke dem barn. Dette er en ganske drøy film, og man kan lure på hvordan den kunne gå gjennom sensuren på denne tiden. Det florerer av seksuell symbolikk, nakenhet og seksuelle referanser. Von Sternberg boltrer seg i det bisarre og forbudte.

Den første natten Katarina sover i palasset får hun lest en godnattfortelling. Den handler om drap, tortur, krig og henrettelser. En glimrende montasje tilsatt dramatisk musikk illustrerer fortellingen. Her kommer von Sternbergs svarte humor til sitt rett, med en mann som henger opp ned og brukes som en pendel i en kirkeklokke.

Den virkelig Tsar Peter III hadde en voldsom fascinasjon for soldater og krig. Han var også litt for betatt av Fredrik den Store fra Preussen. Det første han vil vise Katarina er et leketøy med en soldat som kan snurres rundt og rundt. Ingen forstår hva poenget er, bortsett fra at lekesoldaten må bli like svimmel som Peter er. Når det var dårlig vær ble soldatenes eksersis lagt innendørs og ble en annen måte for Peter å leke med soldater på.

Det er en fascinerende historie i The Scarlet Empress som engasjerte meg hele veien. Allikevel er det hvordan filmen ser ut og stemningen i filmen som kommer til å sitte i meg framover. Det er en nydelig film, med et helt unikt gotisk utseende. Den er overdådig og fylt av gargoyler og andre merkelige statuer i alle rom. Storslagne trapper, dører som krever flere mennesker å åpne, stearinlys overalt. Dette siste skulle egentlig lyse opp og utvide rommene, men føles i stedet klaustrofobisk og knugende. Rommene er ofte overfylt av mennesker. Bryllupet er en orgie av smykker, lys, mennesker, fråtsing og dekadanse. I dette miljøet går Katarina fra å bli den undertrykte til å bli undertrykkeren.

Da tanten dør griper Peter begjærlig makten. Han innfører et terrorregime med vilkårlige henrettelser og soldatskyting for sportens skyld fra vinduet sitt. Han og Katarina har åpenlyst hver sine elskere, og stemningen ved banketten er mildt sagt presset. Han og elskerinnen planlegger å kvitte seg med Katarina og bli tsar og tsarina. Katarina slår tilbake ved å erobre hæren med seksuelle midler. Det danner seg to fraksjoner og hun klarer å ta makten ved et kupp. Kirken støtter Katarina. Peter blir myrdet av en av hennes elskere, og satt i virkeligheten med makten i kun seks måneder.

Von Sternberg var eksentrisk som regissør og person. Han forlangte fullstendig stillhet på settet, i den grad at ingen kunne ha på seg armbåndsur. Tikkingen drev ham til vanvidd. I og med at han kunne så mye fra forskjellige deler av en filmproduksjon, hadde en von Sternberg-film en umiskjennelig kvalitet ved seg. Ingen dekorerte et sett som han. Hvis man skal plukke ut et fellestrekk i filmene hans må det være erotikk med bisarre undertoner. Kvinnen kunne bli fremstilt både som bytte og jerger. Han laget syv filmer med Marlene Dietrich.

Øyeblikket: Jeg må si jeg hadde sansen for karakteren Peter III. Galskapen lyser lang vei, han har et vilt blikk og urovekkende utsagn. Hans mentale kapasitet er som et barns. Da han forteller tanten at han ikke liker Katarina, ligger det under at han er vant til at ting han ikke liker fjernes. Stemmen er lav, øynene slu, holdningen krypende. Men han får ikke viljen sin denne gangen. Scenen frembringer uhygge med tanke på hvilke perversjoner han har begått, som aldri kommer utenfor palassets vegger. Skuespilleren har kritiseres for å overspille, men det føles så riktig i en film som er til de grader overdådig.

Lyd og bilde

The Scarlet Empress presenteres for oss med et litt trøblete bilde. Formatet er som ventet 1.33:1 med mono lyd. Bildet er noe ustabilt og urolig. I tillegg er det masse støy i bildet, slik at det hele tiden er bevegelse i overflater. Dette virker litt forstyrrende. Filmkorn er flott, mens dette kornete bildet er bare irriterende. I tillegg blafrer det litt i det svarte, slik at det veksler mellom grått og svart, noe som heller ikke er særlig ønskelig. Jeg kunne også ønsket meg mer skarphet i bildet. Lyden er litt bedre enn bildet, men også den kunne gitt oss mer. Lyden kan være litt anonym til tider, litt bortgjemt bak i lydbildet. Jeg vet at dette er en gammel film, men vi har blitt bortskjemt med strålende utgaver fra denne tiden. Det hever lista.

Ekstramateriale

The 20-minute BBC documentary The World of Josef von Sternberg: Denne dokumentaren er laget i 1966, og vel verdt å se. Den er det beste ekstramaterialet denne gangen, og første gang jeg ser intervjuer med Sternberg. Han virker rimelig eksentrisk. Han beundrer ingen andre filmskapere, og er ikke inspirert av noen av dem. Hans inspirasjon kommer fra malere og forfattere. Han uttaler at hans arbeid gjøres i kontrast til andre regissører, hva han nå mener med det. Kanskje føler han at det er lite kvalitet i samtiden og at han retter opp det. Von Sternberg er en auteur i den forstand at han er involvert i alle deler av filmen. Han både filmer, lyssetter, klipper og bygger settene selv. Dette har sin bakgrunn i at han jobbet med alle deler av produksjonen før han ble regissør. Den første kjente gangsterfilmen, Underworld, var hans verk.

Production stills and lobby cards: Sinnssykt overdådige og nydelige gotiske sett. Flott! Nifs dekor. Det følger med bilder av posters i farger.

Von Sternberg tribute by underground filmmaker Jack Smith: Denne filmskaperen er også fotograf og performanceartist. Han har en meget spesiell måte å uttrykke seg på, nesten eksperimentell i stilen. I tillegg har han spesielle synspunkter. Sternberg var mest interessert i å vise fram motivene sine, og historiene hadde lite med utseendet på filmen å gjøre. Dette oppleves unaturlig for oss som er vant til at historien betyr alt. God historie, god film. Uvanlig historie, uvanlig film. Sternberg lot ikke dialogen stå i veien for seg, men laget sprø dialog. Han foretrakk å illustrere personlighetstrekk gjennom skuespillet. Noen ganger brukte han svake skuespillere og ledet dem til en svak prestasjon. Han kunne også gi gode skuespillere så dårlig dialog at det råtnet på rot.  Slik ledet han oss til å se i stedet for å høre. Robin Wood har også skrevet et essay i heftet. Dette er mer tradisjonelt og jeg likte det bedre. Filmen gjorde publikum usikre på hva de skulle oppfatte den som. Den har fått et rykte som en ”camp classic”, men er et dypt seriøst verk. Den har sine røtter i ekspresjonisme og surrealisme. Den har også fått blitt misforstått som en film om kvinner som ødelegger menn, men har egentlig en ironisk tone.

Young Mr.Lincoln

Young Mr.Lincoln (Criterion nr. 320)(DVD)

USA – 1939 – John Ford (svart-hvitt)

En statsmann i emning

Nivå 1 (uten spoilers)

Legendariske Abraham Lincoln startet sin karriere som en hengslete advokat i en liten småby. I denne filmen følger vi ham som forsvarsadvokat for to brødre som er arrestert for å ha drept en mann i et slagsmål. Henry Fonda gestalter unge Lincoln som en mann som innehar alle de personlige forutsetninger som senere skal skape en legendarisk president.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en uhyre effektiv og imponerende film. Den er en oppvisning i god fortellerkunst, krydret med meget gode skuespillerprestasjoner, spesielt av Henry Fonda i tittelrollen. Han blir nærmest Abraham Lincoln, og etter å ha sett den kan jeg ikke forestille meg andre i rollen. Det er jo et godt tegn.

Young Mr. Lincoln er en blanding av et rettssaldrama og en skildring av småbylivet. Kanskje kan den minne om To Kill A Mockinbird i så henseende. Det er uansett en like god film. Den tar tiden den trenger til å vise seg frem, og vise oss historien. For John Ford var filmens utseende viktig, og det er ikke èn scene her som føles overflødig eller uferdig. Ved ikke å gape over for mye handling, får vi tid til å komme inn i situasjonene, kjenne på dilemmaer og stemninger, og kunne konsentrere oss om det. Da trenger man en god historie, med gode skuespillere og smakfull fotografering. John Ford fikk til alt dette i Young Mr. Lincoln.

Den unge Abraham fremstilles som en tankefull og reflektert mann, med en umettelig kunnskapstørst og et sterkt moralsk kompass. Han snakker langsomt og beveger seg langsomt, men tenker desto raskere. Ford lar oss ane en ulv i fåreklær ved noen anledninger, som ved tautrekkingen under fesjået. Lincoln nøler ikke med å jukse når det er det som må til for å vinne. Vi aner også stålet i ryggraden hans når dommeren tilbyr ham å trekke seg for å redde livet til ungdommene. Stahet, selvtillit og mot er egenskaper som allerede nå er til stede i Lincoln.

Der hvor han er ganske direkte i sin adressering av lynsjemobben, er han mer tålmodig og intrikat i rettssaken. Han er ikke redd for å gå omveier for å nå målet sitt, i en slik grad at han oppfattes som et nummer for liten for oppgaven han har tatt på seg. Men hele tiden har han en plan som han følger kompromissløst.

Menneskene i filmen snakker som de gjorde på den tiden, eventuelt på filminnspillingens tid (1939), men det hele føles så mye riktigere enn mange andre filmer. Andre filmer kan føles stive og lide av kunstig dialog fremført oppstyltet. Ikke så her. Lincoln snakker rolig, noe som passer til hans lynne. Det er en harmonisk film med naturlig flyt.

Henry Fonda laget åtte filmer med John Ford. Han takket først nei til denne rollen siden han like gjerne kunne ha blitt bedt om å spille Gud. Så stor stjerne har Abraham Lincoln i den amerikanske folkesjela. John Ford svarte med å presisere at det ikke var den ”modne” Lincoln som han skulle spille, men derimot en fersk og hengslete advokat. Da ble de enige. For å få spille i Fords Vredens Druer måtte Fonda signere en åttefilms-kontrakt med produsent Zanuch. Det resulterte i filmer så dårlige at Fonda ikke kan/vil huske dem.

Regissør John Ford er neppe hva du ville kalle en skuespillernes regissør. Han snakket aldri med skuespillerne om rollen, og maste de for mye om en scene rev han den ut av manus og sa han aldri hadde likt den uansett…

Øyeblikket: Scenen hvor den unge advokaten Lincoln klarer å forhindre en lynsjing, er nesten som en forløper til 12 Angry Men å regne. Her klarer den samme Henry Fonda å snu en meget bestemt gruppe mennesker fra å ønske død over en antatt gjerningsmann, til å tenke seg om og stå imot blodtørsten/gruppepresset. Han benytter seg av sitt personlige kjennskap til medborgerne sine og det er alltid lettere å forholde seg til èn og èn, enn en rasende mobb. Psykologisk interessant scene som illustrerer hvor skjør grensen er mellom det siviliserte mennesket og det primitive mennesket.

Lyd og bilde

En meget fin DVD-utgivelse. Bildet i standard 1.33:1 er absolutt topp klasse. Klart som bare det, uten særlig skader. Jeg la merke til en sekvens hvor det var deler av bildet som var merkelig ufokusert/skadet, ellers var det en fryd å se hvor flott bildet fra 1939 var. Slik skal en DVD se ut. Lyden var grei, med god gjengivelse av dialogen.

Ekstramateriale

A profile of John Ford’s early career and a talk show episode featuring Henry Fonda, both from the BBC: I løpet av 42 minutter lærer vi om både Fords karriere, filmteknikk og temavalg. Han laget over 100 filmer og vant flere Oscar enn noen andre. Vi får se hvorfor han fikk ryktet som umulig å intervjue, for det er flere situasjoner her hvor han absolutt ikke er lett å ha med å gjøre. Dette virker påtatt. Ford var irsk, og forandret navnet sitt fra Sean Aloysius O’Feeney til John Ford. John lignet på Sean, derav valget. Flere av hans tidlige filmer blir det vist klipp fra, og vi ser hvordan familieskildringer er viktig for ham. Han var heller ikke redd for å vise følelser på lerretet. Selvoppofrende mødre går ofte igjen i filmene hans. Utseendet på filmene var også viktig og han var inspirert av tysk ekspresjonisme. Programmet er en fin liten smakebit av John Ford. Del to, talkshowet, er en 49 minutter lang episode med den inspirerende og dyktige Parkinson i en samtale med Henry Fonda. Programmet anbefales som underholdning i seg selv. Et fint, morsomt og levende intervju! Episoden er fra 1975 og den 70 år gamle Fonda startet da på et one-man-show på teateret. Han startet sin teaterkarriere fordi noen trengte en ungdom i en rolle. Da var det gjort. Den beryktede familiekonflikten med datteren Jane og sønnen Peter avdramatiserer han veldig. Stort sett mener han det er en mediaskapt konflikt. Han er stolt av barna sine, og allerede neste år er det planer om å lage en film sammen, altså 1976. En gripende del av intervjuet vies Fondas egen bivånelse av en henging som niåring. En ung svart mann ble lynsjet av en mobb som i filmen, bare mye større i antall. Hans far lot ham se det hele for å vise ham det onde i verden.

Archival audio interviews with Ford and Fonda, conducted by the filmmaker’s grandson Dan Ford: Et syv minutters audiointervju med John Ford var kjedelig. Et fireminuttersintervju med Henry Fonda var bedre, men ingen av dem anbefales.

Academy Award Theater radio dramatization of Young Mr. Lincoln, downloadable as an MP3 file: Så vidt jeg kunne høre var scenene som ble spilt identiske med filmen. Derfor ser jeg ingen grunn til å foretrekke dem foran filmen, for vi er vel filminteresserte vi som skaffer oss denne filmen og dere som leser dette? Men det er et livlig og godt radioteater som spilles av. To ting trekker ned. Det ene er en skurrende lyd som er meget ubehagelig å høre på under dialogen, det andre er reklameavbrudd. Fysj.

Gallery of production documents: Utdrag fra manuset i visse markante scener. Slik kan vi sammenligne med det endelige resultatet. Morsomt nok og med en passende mengde scener.

A 28-page booklet featuring critic Geoffrey O’Brien and an homage to Ford by Sergei Eisenstein: O’Brien har skrevet et essay hvor temaet er en helt som ikke har blitt sin egen person ennå. Rettsaken i filmen er basert på Lincolns vellykkede forsvar for William Armstrong i 1858. Dette er et litt kjedelig essay. Sergei Eisenstein er friskere, med utsagnet om at hvis han skulle velge en amerikansk film han skulle ønske å ha laget, måtte det bli Young Mr. Lincoln. Resten av essayet bruker han til å i detalj forklare hvorfor. Fin tekst.