Les Visiteurs du Soir

Les Visiteurs du Soir (Criterion nr. 626)(Blu-ray)

Frankrike – 1942 – Marcel Carné (svart-hvitt)

De utsendte

Nivå 1 (uten spoilers)

Året er 1485 i Frankrike. To trubadurer ankommer et slott hvor et bryllup er i emning og ber om å få spille på banketten. Men de to er ikke virkelig musikere, men noe mye mer illevarslende.

Nivå 2 (med spoilers)

På engelsk er filmens tittel oversatt til The Devil’s Envoys, som betyr noe sånn som Djevelens agenter/representanter/budbringere. De er våre to ryttere som ankommer slottet kledd som to menn, selv om de er kvinne og mann. Djevelen har sendt dem for å bringe ulykke til menneskene. Det er et bryllup på gang i slottet, baronens datter Anne skal gifte seg med Renaud. Djevelens representanter heter Gilles og Dominique. Vi ser tidlig at de innehar overnaturlige evner da Gilles bringer den drepte bjørnen tilbake til livet på utsiden av slottet.

Den neste gangen de demonstrerer disse evnene er under dansen på banketten. De stopper tiden og griper hver sin vordende ektefelle, Dominique tar med seg Renaud med ut i hagen, mens Gilles oppvarter Anne. Amors piler har truffet dem og kimen til splid er etablert. De forlovede er nå forelsket i to personer hver og ganske så forvirret. Samtidig har Djevelens representanter latt dem se hverandre i kontakt med andre, og sjalusien blomstrer. Spesielt Renaud er aggressiv i sin sjalusi. Han er et brutalt menneske som liker å gå på jakt og han har også liten medfølelse med andre mennesker. Anne er sensitiv, og klarer ikke å le av de misdannede kortvokste som skal være underholdningen på banketten. Når dansen settes i gang igjen, er forholdet mellom de forlovede forandret for alltid. De er mistenksomme overfor hverandre.

I hagen demonstrerer Gilles for tredje gang sine spesielle evner da han gjør den stygge tjenestepiken vakker for Anne. Gilles har falt for Anne, og er i ferd med å mislykkes i sitt oppdrag for Djevelen. Dominique og Gilles har et oppgjør på kammerset om hva de egentlig vil gjøre, og vi forstår at de har hatt en fortid sammen. Dominique har alle intensjoner om å følge Djevelens direktiver og gir seg ut på en nattlig vandring for ytterligere å komplisere forholdet mellom menneskene. Nå legger hun seg etter baron Hugues, og det tar ikke lang tid før han er håpløst forelsket i henne. Hun minner ham om hans avdøde kone, som han fremdeles elsker. Dermed har Dominique skapt splid mellom Renaud og baronen, som før hadde nærmest et far/sønn forhold.

De kortvokste, som vandrer rundt med hetter over ansiktet for å skjule misdannelsene sine, er godt informert om oppdraget til representantene. De synger og leder dem inn på riktig spor. Gilles er vaklende i sin kjærlighet til Anne. Han elsker henne, så elsker han Dominique, før han endelig erklærer sin kjærlighet til Anne igjen. Og nå varer den livet ut.

Dermed må Djevelen ankomme slottet for å rydde opp i kaoset. Han ankommer slik det sømmer seg for en djevel, i lyn og torden om natten. Trær brenner. Han sjarmerer baronen, men gjør gjestene på banketten usikre. Han kaster ikke bort noe tid på å iverksette sitt renkespill. Han kan være to steder samtidig. Ved hjelp av sin giftige tunge akselererer han konflikten mellom baronen og Renaud. De er på nippet til å angripe hverandre over Dominique, men avtaler heller en duell til døden dagen etterpå. Dette synes Djevelen er aldeles strålende, og lover Anne at han skal våke over hennes far. Djevelen har selv fått et godt øye til Anne. Han har en sterk utfordrer i Gilles, som han aldri skal klare å overvinne i kampen om Annes kjærlighet. Han forsøker til og med å ankomme Annes soverom i Gilles skikkelse. Men Anne avslører ham straks og han må ty til andre knep. Gilles er kastet i fangehullet og der kan Djevelen nå ham med sitt intrikate spill. Allikevel taper han til slutt. Anne og Gilles får hverandre, selv om Djevelen til straff gjør dem om til statuer. Selv i den tilstanden slår hjertene deres videre, og Djevelen gir opp.

Under okkupasjonen i Frankrike var det en vanskelig balansegang filmregissører måtte gå. Goebbels Continental Films styrte det meste, og det var mulig å bli dømt til døden for ytringer på film. Sensuren var knallhard. I slike tider lette publikum begjærlig etter skjulte budskap i filmene, og fant dem også der hvor de strengt tatt ikke fantes. Så også i Les Visiteurs Du Soir. Djevelen ble tolket til å være Adolf Hitler selv, og det bankende hjertet i statuen var et symbol på Frankrike. Carné selv har avvist slike tolkninger, men mente at det var flott at filmen hans kunne gi slikt håp til franskmenn.

I vanskelige tider har kinopublikum alltid vendt seg mot de fantastiske filmene. Slik var det under okkupasjonen i Frankrike, i Hollywood under depresjonen og i Sovjet på 1960-tallet. Goebbels mente at det var en ønsket utvikling, da han fryktet den poetiske realismen som blomstret på 30-tallet i Frankrike. Slike filmer var krassere i sin samfunnsbetraktning. Regissører som Duvivier, Renoir, Carné, Gremilon og Feyder hadde sin storhetstid da og måtte omstille seg nå. Henri-Georges Clouzot klarte det kunststykke å provosere både fascister, kommunister og kirken med sin Le Corbeau. Men det skulle vise seg at de fantastiske filmene skulle skape enda mer patriotisme blank den jevne franskmann, stikk i strid med Goebbels intensjoner.

Under okkupasjonen ble det kun vist italienske, franske og tyske filmer i Frankrike. Carné signerte Alfred Grevons berømte kontrakt, mest fordi han mente at det å ikke lage film i denne tiden var feigt. Selv var han kommunist og antifascist.

Regissøren fikk hakeslipp da han så slottet som ble bygd til innspillingen. De var nedslitt og mosegrodd. Høres jo flott ut, men de hadde glemt at slottet ville være nytt i middelalderen. Carné fikk dem til å bygge det på nytt. Dette tok tid, og han måtte få plassert kunstige blomster overalt for å kunne fortsette innspillingen av scenene. Det var blitt høst og blomstene hadde visnet i mellomtiden.

Carné fikk ikke velge alle skuespillerne sine. Noen var under kontrakt med studioet og var billige å bruke. Den årvåkne publikummer kunne legge merke til Simone Signoret og Alain Resnais blant gjestene på banketten. Les Visiteurs du Soir ble den mest innbringende suksessen i hele okkupasjonstiden. Djevelen spilles av Jules Berry, som hadde tatt på seg tre filmer samtidig. Han arbeidet med en om morgenen, en midt på dagen og den siste om kvelden. Han kunne sjelden replikkene sine, og var håpløs å jobbe med. Men prestasjonen hans i filmen kan ingen ha noe å utsette på. Han er en skikkelig djevel.

Det er Children of Paradise som regnes som Marcel Carnés hovedverk. Allikevel setter han selv Les Visiteurs du Soir høyest. For meg blir det litt merkelig, siden Children of Paradise er slikt et mesterverk. Det er mulig at det har med den vanskelige innspillingen å gjøre, eller at han rodde i land en så stor og dyr produksjon. Uansett var det både en kritiker- og publikumssuksess. Også Andre Bazin var full av lovord for filmen. Under visningene på denne tiden ble det vist en filmavis med sterkt propagandainnhold før hovedfilmen. I mørket slo franskmennene seg løs og buet mot den tyske krigsmaskinen. Ved senere visninger valgte tyskerne å ha lyset på, men det hjalp lite. Så det endte med at politiet var til stede under visningene.

Et pussig poeng: Mange av de som så filmen i svart-hvitt kunne i ettertid ha sverget på at filmen var i farger. Da teknologien som muliggjorde fargelegging i ettertid kom i senere år, spurte studioet Carné om de fikk lov til å gjøre det. Hans svar var bare: ”Hvorfor det? Alle tror jo den er i farger allikevel.”

Øyeblikket: Djevelen begynner plutselig å le under banketten, og etter litt nøling ler alle med ham. Så stopper han brått. Han hudfletter dem for deres uvettige latter og mener ingen av dem vet hvorfor de ler. De ler fordi han ler. Scenen er illevarslende og ladet av uhygge. Det hviler en usikkerhet over hele situasjonen, som både vi og gjestene på banketten kan føle. Hva vil Djevelen gjøre nå? Han har grepet dem i tankeløs oppførsel og avkledd deres overflatiske holdninger. De er skamfulle og bekymret. Her demonstrerer han sin makt.

Lyd og bilde

Fantastisk godt bluraybilde! Noen scener kan være litt matte, men i all hovedsaklighet er det et imponerende bilde i denne filmen fra 1942. Lynskarpt med god detaljrikdom, spesielt i scener med dagslys. Det er en fryd å legge merke til små utskjæringer og hver rynke i kjolene. Bildet er i 1.33:1 og lyden er som ventet i mono. Det er ingenting å utsette på lyden heller.

Ekstramateriale

L’aventure des “Visiteurs du soir,” a 2009 documentary on the making of the film: En helt grei dokumentar, men heller ikke mer. Den klarer ikke helt å fenge meg, byr ikke på de helt store opplysningene og er litt statisk. Alt i alt er det ikke en veldig god utgave dette hva ekstramateriale angår.

Trailer: En dramatisk trailer, badet i sentimentalitet og melodramatiske situasjoner. Allikevel kler den filmens stil. Her får vi en god anelse om hva filmen vil servere oss.

A booklet featuring an essay by film critic Michael Atkinson: Et middels godt essay som begynner godt, før det mister min interesse utover i teksten. Den kunne med fordel ha konsentrert seg mer om denne filmen.