Fat Girl

Fat Girl (Criterion nr. 259)(Blu-ray)

Frankrike – 2001 – Catherine Breillat (farger)

Avgjørende vekt

Nivå 1 (uten spoilers)

En familie, foreldre og to jenter, er på ferie ved kysten i Frankrike. Den eldste datteren får seg en feriekjæreste og trekker med den overvektige lillesøsteren siden hun ikke får være så mye ute uten henne. Dermed får lillesøsteren se mer enn hun har godt av.

Nivå 2 (med spoilers)

Det første jeg tenkte etter at filmen hadde spilt en stund var at dette var en veldig ubehagelig film. Så kommer det en 25 minutter lang klein sexscene…

Sexscenen viser en eldre gutt som bruker press og overtalelse for alt det er verdt for å skaffe seg sex med en for ung jente. Han snakker om ekte kjærlighet selv om hun kun er en sommerflørt for ham. Som tilskuere gjennomskuer vi retorikken hans, men den unge jenta er forsvarsløs mot hans ord, alder, erfaring og sine egne urealistiske drømmer. Hennes yngre søster, Anaïs, er bedre rustet til å se hva han gjør mot søsteren der hun observerer det hele fra rommets andre seng. Hun er på grunn av sin rolle som outsider blitt mer kynisk og kritisk.

Det er på grensen til komisk å høre alle flosklene den eldre gutten lirer av seg for å få ligge med Elena. Spesielt når han forteller henne om hans tidligere erobringer er det tydelig å se hvilket kvinnesyn han har, og hvor hun vil havne når han er ferdig med henne. Men Elene er for ung og for naiv til å klare å se seg selv som en av dem. Forblindet av forelskelse tror hun at hun er spesiell for ham, selv om både Anaïs og vi ser at han røper seg gjentatte ganger. Men det er alltid vanskelig å se seg selv utenfra, kun som en brikke i et større bilde. Anaïs og vi blir kikkere med fordelen av distanse. Hele filmen er distansert i sin tilnærming til sexscenene, noe som gjør dem antierotiske, anstrengte og pinlige.

Elena er den slanke og vakre søsteren, men jenta fra tittelen er den lubne Anaïs. Hennes kropp har plassert henne på utsiden, og vekten hennes har eliminert henne fra en del opplevelser som Elena får ta del i. Denne virkeligheten forsterker vektproblemet til Anaïs ved at hun velger å gjøre seg enda tykkere. Omgivelsene nekter hennes kropp, derfor nekter hun seg selv kroppen også. Hun spiser gjennom hele filmen, med de kommentarer det medfølger fra familien. De har en innstilling blandet av sarkasme og fornektelse til vektproblemet hennes.

Denne utsideposisjonen som Anaïs må forholde seg til har gjort henne kynisk, men også bedre rustet til å forholde seg til livet. Hun har utviklet en mer kritisk sans enn søsteren, og prater på en måte som er unaturlig for en 13 år gammel jente. Her aner vi Breillats egen talemåte. Så også hos søsteren, men i mindre grad. Det er en voksen måte å ordlegge seg på. Anaïs føler seg gammel nok til sex, men har ikke tilgang på gutter på grunn av sin overvektige kropp. Hun sier ting som at hennes første mann bør være en ”nobody”, hvor ingen følelser er involvert. Hvor vil en 13åring få slike formuleringer fra?

Som 13åring får Anaïs se mer enn hun skal, spesielt gjelder dette opplevelsen av å se søsteren ha sex to ganger på deres felles soverom. Hun ser mellom fingrene, bokstavelig talt, fra sin seng over mot søsteren. Hun vil kanskje ikke, men klarer ikke å la være. De to søstrene har et klassisk søskenforhold, med kjekling, hat og kjærlighet. Det er mye stygge ord som sies, men det er også klem og trøst å få.. Breillat mener at søstre deler en sjel i to kropper. Man ser seg selv i den andre, derfor blir hatet mellom dem like sterkt som kjærligheten. Man må ”drepe” den andre for å bli hel.

Filmen antyder at Anaïs får sin vilje til slutt da hun blir voldtatt. En ”nobody” ble den første og blikket hun sender oss fullt av trass i sluttscenen forteller oss at hun ikke har gitt opp, kanskje heller nettopp startet livet sitt. Breillat hevder at hun ikke forsvarer voldtekt, men hun mener også at det er lettere å gå videre etter enn fysisk voldtekt enn et psykisk overgrep. Hun kan være meget uortodoks i sine meninger. Uansett er filmen ikke et forsvar for voldtekt ifølge henne selv.

Filmen er ikke en oppvekstfilm, selv om man kan hevde at Anaïs virkelig blir fort voksen med det hun opplever. Filmen foregår i en tidsramme av noen få dager. Slik sett blir den mer en film med fokus på en episode. Samtidig klarer Breillat å gjøre filmen noe mer enn det. Så hva er den? Kanskje en titt mellom fingrene på en tilværelse Anaïs er nektet nå, men til slutt vil få tilgang til. Breillats filmer er man aldri likegyldig til.

Øyeblikket: Det er naturlig at Øyeblikket denne gangen har med spising eller sex å gjøre i en film som denne. Jeg velger meg en scene som illustrerer Anaïs lakoniske holdning til mat. Hun bestiller seg banana split, ”my favourite”, på en kafe. Replikken sies med en bitter ironi, som gjør det morsomt hvis man har sans for svart humor. Mens Elena forsøker å utforske det seksuelle, fordyper Anaïs seg i mat. Kanskje er det slik at mat og sex er forbundet som man hører til stadighet.

Lyd og bilde

Bildet er presentert i 1.85:1 med et 5.1 spor hva lyd angår. Det er et rolig og dialogdrevet lydspor med subtile effekter i bakhøytalerne. Lyden er klar og elegant mikset, men lite fremtredende. Bildet er klart og detaljrikt i nærbilde, men med den dempede fargepaletten føles det ikke så skarpt selv om det er plenty av scener med fin dybde og skarphet. Paletten gjør det hele litt livløst. Været demper også bildet ned, med sin overvekt av overskyete scener. Det frisker opp med solrike badescener.

Ekstramateriale

Behind-the-scenes footage from the making of Fat Girl : Breillat lar skuespillerne gjøre ting hun ikke filmer, for deretter å filme tilstanden det får dem inn i. Hun mener at en filmskaper ikke opplever noen fare uten å utfordre seg selv. Uten fare er det ingen skjønnhet i suksess. En kort snutt på seks minutter.

Two interviews with director Catherine Breillat, one conducted the night after the film’s world premiere at the 2001 Berlin Film Festival, the other a look back at the film’s production and alternate ending: For å få det resultatet hun ønsker fra skuespillerne veksler hun mellom å være snill og streng. Pussig nok mener hun at hun er filmen, men ikke lager filmen. Filmen viser situasjoner så banale at de blir morsomme. Det blir gjenkjennende og all komedie er ond. Intervjuene er på 22 minutter til sammen.

French and U.S. theatrical trailers: Trailerne er kjempebra, litt ukonvensjonelle.

A booklet featuring an essay by film scholar Ginette Vincendeau, a 2001 interview with Breillat, and a piece by Breillat on the title: Vincendau er presis og konkret i betraktningene rundt filmen. Spesielt liker jeg at han påpeker at den lange kjøreturen hjem fra feriestedet kan sees som en bil med kvinner blir forfulgt av macho trailere som symboliserer menn som jakter på kvinner seksuelt. Han viser også til sluttscenen med Anaïs sitt blikk mot kamera som en hyllest til Antoine Doinel i 400 Blows. Breillat er som vanlig spisset i sine kommentarer og utsagnet om at voldtektsmannen er den mest sympatiske mannen i filmen står ikke tilbake for noe hun tidligere har sagt. Han er den eneste ærlige mannen, han utgir seg ikke for å være noe annet enn det han er. Hun påstår også at Anaïs ville vært som sin søster om hun hadde kunnet. Men siden hun ikke kan det, blir hun kynisk og kritisk der hvor søsteren er naiv og sentimental. Filmen ble unnfanget av at hun leste en avisartikkel om to kvinner som ble drept på en parkeringsplass og hun linket dette med et bilde av en jente i et svømmebasseng som hun hadde sett. Til slutt er det en liten tekst om tittelen internasjonalt og den franske tittelen som er uoversettelig. Hun er mest fornøyd med Fat Girl.