Wild Strawberries

Wild Strawberries (Criterion nr. 139)(DVD)

1957 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)

Fortidens synder

Nivå 1 (uten spoilers)

Isak Borg er en annerkjent professor i medisin, og skal snart få et æresdoktorat ved Lund Universitet. Han tar med seg svigerdatteren Marianne på bilturen dit, så hun kan vende tilbake til sin mann, Ewald. Slik blir dette en slags roadmovie, hvor Isak Borg må konfrontere sin fortid, som ikke er mye å være stolt av.

Nivå 2 (med spoilers)

Isak Borg ser ut som en gammel, koselig bestefar som har et behagelig vesen. Men under dette skal det vise seg en hard, hensynsløs og egoistisk mann. Hans svigerdatter har levd tett nok innpå ham til å ha opplevd dette. Da hun ønsket å bo en uke hos ham under en krise med sin ektemann, fikk hun høre at dette fikk de ordne opp i selv, han hadde ingen respekt for mentale problemer. Selv husker han at han ville ha syntes det var koselig med besøk av henne. Når reisen starter, er det en trykkende intensitet i bilen, og Marianne konfronterer ham med hans væremåte. De trengte penger, og selv om han er meget velstående presser han på får å få lånet tilbake. Selv mener han at sønnen vil dette selv, og at han har et godt forhold til ham. Marianne forteller ham at sønnen hater ham…

Tidlig i filmen har Borg en illevarslende drøm. Han er alene i Gamla Staden i Stockholm, det er natt og han føler ubehag. En mann står med ryggen mot ham. Når han rører ved ham, faller figuren sammen og blod renner ut. Litt senere kommer en hestevogn kjørende med en kiste på planet. Vognen støter sammen med en lyktestolpe og kisten glir av. Knirkingen i vognen er til forveksling lik barnegråt. Liket i kisten er Borg selv. Her har vi et forvarsel om Borgs død, og om livets syklus fra fødsel til død. Borg skal legge ut på en reise til sin fortid, for å forsøke å rense og takle sin samvittighet. Han skal få en åndelig forløsning.

Denne drømmen som Borg har, har Bergman hatt selv. Bergman er et av de sjeldne menneskene som husker sine drømmer i detalj. Sekvensen ble filmet kl to om natten, da det ikke var noen mennesker der. Veggene ble malt kritthvite for å få en effekt inspirert av tysk ekspresjonisme. Bergman var inspirert av denne formen også i Vargtimmen.

Det er mye av Bergman i Isak Borg. Han også mislyktes privat men lyktes i sitt arbeid. Som Borg isolerte Bergman seg på sine gamle dager. Og som man blir eldre svikter korttidsminnet, mens barndomsminnene trer klarere frem. De mange nærbildene i Bergmans filmer forsterker oppfatningen av ansikter som masker. Speil brukes for å konfrontere en person med seg selv og det livet han har levd. Det er usselt å være på slutten av sitt liv og se tilbake på sitt liv med vemod…

Ingmar Bergman hevder at han aldri har vært religiøs, men allikevel strever mange av hans karakterer med Gudsspørsmålet. Borg er søkende, men har aldri funnet Gud. Som Bergman. Som en videreføring av temaet med fødsel og død, legger vi merke til at bilen de kjører er en gammel modell, som Borg selv. Den kan ligne på en likbil, og mannen i bilen er Borg, som vi har sett som lik tidligere. Han er tydeligvis på slutten av livet.

På veien stopper Marianne og Borg ved Jordbærstedet. Dette er en plass som Borg holder høyt. Som alle skandinaver betyr sommeren og jordbær noe spesielt. Siden sommeren er kort og jordbær er symbolet på sommeren, er Jordbærstedet inngangen til Borgs fortid i filmen. Her trer han inn i en tid 70 år tilbake, og ser hva som foregikk da. Han var kjæreste med Sara, som han mistet til sin bror Sigfried. Han vandrer blant fortidens kjente fjes, og får høre hva de mener om ham. Det er rystende. Borgs selvbilde begynner å slå sprekker og selvinnsikt begynner å sive inn.

Bergman markerer ofte overganger til drømmer eller tilbakeblikk med regn, skyer eller trær. Ved Jordbærstedet markerer skyer og trær Saras inntreden. Hun plukker jordbær, mens Sigfried prøver å sjarmere henne. Den eldre Borg sitter og følger situasjonen fra distanse. Når bilturen skal fortsette, har tre haikere dukket opp. Bibi Andersson spiller Sara1 og Sara2. Sara2 er en moderne guttejente med to beilere på slep. Den ene studerer til prest, den andre til ingeniør. Igjen dukker dilemmaet mellom tro/ikke tro opp.

Litt senere blir de innblandet i en bilulykke. Ingen blir skadet, men de må ta med seg paret i den andre bilen. Bilen har tre rekker med seter, og bakerst sitter Sara2 med guttene. Paret følger deretter, og Borg og Marianne sitter fremst. Paret som pukkes opp er Alman og Berit. De har noe strindbergsk over seg, de er ondskapsfulle og sarkastiske mot hverandre. Hvis man dveler litt ved denne settingen, kan man se at den representerer tre stadier i Isak Borgs liv. Først og klarest har vi selvfølgelig Borg som gammel mann. Paret representerer hans liv som middelaldrende gift mann. Vi forstår at Borg kan ha oppført seg slik mot sin kone, i hvert fall hatt et like dysfunksjonelt forhold. Bakerst sitter Sara2 og symboliserer hans ungdom, som hans daværende kjæreste.

Når mistet Borg retningen i livet? Kanskje allerede ved Jordbærstedet. Neste gang vi ser stedet, har været skiftet og vi er i nok en drøm. Jordbærstedet er ikke lenger solfylt, men mørkt og illevarslende. Borg må se seg selv i speilet Sara1 holder opp. Via en hudløs sekvens hvor barndom og alderdom settes mot hverandre, ender Borg i en Kafka-lik prosess. Han må forsvare seg mot anklager fra sin kone. Mennesker han har møtt gjennom sitt liv sitter uttrykksløse på tilhørerbenken.

Alman er her byråkraten som fører saken mot ham. Men han er selvfølgelig ikke den Alman vi kjenner fra før. Bergman har her blandet inn et personlig oppgjør mot en kritiker som skrev negativt om han ved navn Stig Alman. På denne måten klarer han å presse to negative mennesker inn i Almans navn. Vrøvlet som står på tavlen klarer ikke Borg å lese. Det viser seg å være den hippokratiske ed. Når Borg også feiler i å sette diagnose på den kvinnelige pasienten, viser han seg igjen inkompetent. Men ikke nødvendigvis som lege, der har han lyktes, men som menneske. Litt senere trer Borg igjen inn i rollen som observatør og får se hans kone summere opp hans personlighet i få setninger. Han er kald, hyklersk og innrømmer kun tilsynelatende skyld. Hans straff skal være ensomhet. Ikke å forveksle med å være alene. Men noe mye verre.

Da de til slutt ankommer Lund og seremonien går sin gang, oppleves den meningsløs for Borg. I forhold til den indre reisen han har reist, blir seremonien triviell. Men selv om minnene har vært ubehagelige, har han nå fått ro. Når han våkner neste morgen, er det uten mareritt og han er klar for en ny dag…

Lyd og bilde

Både bilde og lyd er godt her. Bildet er meget godt. Skarpt og uten synlige skader. Glimrende!

Ekstramateriale

Commentary by film scholar Peter Cowie: Det beste kommentatorsporet med Peter Cowie jeg har hørt hittil. Han går virkelig i dybden på symboler og mening i filmen. I tillegg har han mye bakgrunnsinformasjon om Bergman, som kobler filmen opp mot Bergmans eget liv.

Ingmar Bergman on Life and Work, a 90-minute documentary by filmmaker and author Jörn Donner: Bergman samtaler med gal finne. En merkelig mann som virkelig gir oss en bånn ærlig Bergman, og som stiller de kliniske spørsmålene. Vi får vite at Bergmans barndom var ganske lik den i Fanny og Aleksander. Men at det var mye glede der også. Bergmans hukommelse er knyttet opp mot filmene sine. Han husker årstallet filmene ble laget, men ikke når barna hans ble født.

Stills gallery, featuring rare behind-the-scenes photos: Greit utvalg av bilder…


The 400 Blows

The 400 Blows (Criterion nr. 5)(Blu-ray)

1959 – François Truffaut (svart-hvitt)

De voksnes svik

Nivå 1 (uten spoilers)

Antoine Doinel lever i kummerlige kår hjemme, og sliter med skolegangen. Han havner alltid i trøbbel, noen ganger uforskyldt. Og det er lite hjelp å få fra de voksne i hans liv. Men Renè er hans beste venn, og sammen opplever de gode og dårlige sider ved livet i Paris.

Nivå 2 (med spoilers)

The 400 Blows betyr direkte oversatt ”de 400 slagene”. Men en bedre oversettelse av det franske originalutrykket vil være ”å lage leven”. For det er det Antoine gjør med sine handlinger. Samme hvor uskyldig det er, straffes han hardt av autoritetspersonene i hans liv. En tyrannisk lærer elsker å sette Antoine i skammekroken eller straffe han fysisk. I hjemmet er det lite kjærlighet å få av en iskald mor og en uengasjert stefar. The 400 Blows er Truffauts opplevelse av sin egen barndom.

Truffaut var en av filmkritikerne i Cahiers du cinéma, et filmtidsskrift startet av André Bazin. Etter at tidsskriftet i lengre tid hadde vært kritisk til fransk samtidsfilm, beveget flere av kritikerne seg inn i filmskapernes rekker. The 400 Blows blir sammen med Godards Breathless sett på som starten på den nye franske bølgen. Truffaut skrev for øvrig manuset til Breathless.

I tillegg til at The 400 Blows er en dramatisert selvbiografi for Truffaut, er den et voldsomt oppgjør med det man kan kalle de voksnes svik mot barn. Både Antoine (Truffaut) og Renè (Robert Lachenay) lever i hjem uten spesielt mye omtanke. Antoines mor virker distansert og kald i behandlingen av sønnen. Han forstår etter hvert at hun egentlig ikke ville ha ham. Etter hvert som filmen skrider frem, ser vi at hun begjærlig griper muligheten til å sende ham vekk på leir eller på ungdomsanstalt. Og stefaren dilter etter henne. Det er betegnende at den eneste gangen vi ser henne forsøke å vise omtanke for Antoine, er når han har sett henne kysse en fremmed mann på gaten i Paris. Nå må hun vinne hans fortrolighet så han ikke sladrer til hennes mann. Det er en usunn allianse. Forsøket oppleves falskt av Antoine, og skyver dem enda lengre fra hverandre.

Renè har det greiere hjemme hos seg, med mye frihet. Men mangel på rammer kan også indikere distanse og fjernhet i forholdet. Moren er aldri til stede samtidig med faren, og han er mest opptatt av hesteveddeløp og klubben sin. Hvis han tar sønnen på fersken i noe galt, får det aldri konsekvenser. Når han overrumpler Renè og Antoine røykende og drikkende på rommet, sier han bare at han trekker tre sigarer fra ukelønnen. Vi ser tydelig at han ser føttene til Antoine som har gjemt seg, men han gjør ingenting med det. Antagelig vil en konfrontasjon kreve for mye tiltak for ham, så han velger å overse det.

The 400 Blows er en av disse bemerkelsverdige debutfilmene hvor en filmskaper får alt rett på første forsøk. Truffaut lagde mange filmer, men bortsett fra Jules and Jim overgikk han aldri denne. Av nybølgeregissørene var han den som var mest preget av de gamle franske regissørene. I tillegg var han glad i amerikansk film. I denne filmen er han ganske nyskapende, for eksempel bruker han lyd godt. Noen ganger ser vi en ting, mens vi hører noe helt annet. Denne innovative bruken av lyd er vanlig nå, men var ny den gangen. Det er en innovasjon som kom med den nye franske bølgen. De stolte på publikum og deres intelligens.

Spesielt en scene er genial i sin blanding av mening og form. Læreren formidler poesi gjennom diktat på tavlen. Det er neppe måten å lære seg å sette pris på dikt. Elevene blir mekanisk opptatt av å skrive det riktig ned, og vil aldri kunne forstå meningsinnholdet i diktet. I scenen lekker pennen til eleven, slik at alle sidene hans blir ødelagt. Ingenting av diktet blir skrevet ned, og elevens anstrengelser skaper en morsom scene. Ved at Truffaut lar kameraet følge elevens anstrengelser hele tiden, mister vi som tilskuere absolutt hele diktet, selv om det leses høyt av læreren. Ikke sant? Slik bedriver Truffaut kritikk av skolesystemet og av autoriteter gjennom filmen. Formen driver poenget hans gjennom til oss.

Joggeturen er også en slik scene. En etter en sniker elevene seg vekk, slik at turen ender med en brøkdel av elevene til stede. Igjen setter Truffaut barns frihet opp mot autoritet og disiplin, og han gjør det med humor. En tredje scene er barnas reaksjon på dukketeatret. Her ser vi ekte reaksjoner filmet i uten filter. Gleden, forundringen og innlevelsen står i sterk kontrast til Antoines eget liv. Den eneste lykkelige sekvensen Antoine har med sin familie i filmen, er etter et kinobesøk. I det hele tatt kan vi legge merke til at glede ofte er forbundet med bilder, film eller tekst i The 400 Blows. Balzac gir glede, bildet fra Bergmans Sommer med Monika (som de stjeler på kinoen) gir glede og film gir glede.

Hovedtemaet i The 400 Blows er det å bryte regler og de voksnes svik mot barn. Antoine blir sviktet av alle autoritetsfigurer i samfunnet. Lærere, foreldre, politi og anstalt. Til og med tyven som skal pantsette skrivemaskinen svikter tilliten hans. Flere av de uheldige situasjonene han kommer opp i, kunne vært unngått med dyktigere voksne. Vi kan godt si at læreren fremprovoserer løgnen om at moren er død. Han presser Antoine til å svare, og Antoine plumper ut med et svar. Og når Antoine viser sin kjærlighet til forfatteren Balzac i skolestilen sin, tolkes det rigid som plagiat og fører til hån og straff. Og det å ha foreldre som ser på ham som et problem, gir heller ingen lykkelig barndom…

Lyd og bilde

Dette er et nydelig blu-ray bilde av en film fra 1959. Gode svart- og grånyanser, og fin dybde. Filmkornet er nydelig til stede. Lyden er lagt på i sin helhet i ettertid, men det er glimrende gjort. Ikke påtrengende i det hele tatt.

Ekstramateriale

Two audio commentaries: one by cinema professor Brian Stonehill and another by François Truffaut’s lifelong friend Robert Lachenay: Det første sporet er det beste. Meget informativt. Lachenay var Truffauts barndomsvenn og var modellen for Renè i filmen. De hadde begge dårlige minner om de voksne. Vi får vite mye om parallellene til Truffauts eget liv i dette kommentatorsporet.

Rare audition footage of Jean-Pierre Léaud, Patrick Auffay, and Richard Kanayan: Morsomme klipp.

Newsreel footage of Jean-Pierre Léaud in Cannes for the showing of The 400 Blows: Veldig godt intervju med en ung og kommende stjerne.

Excerpt from a French TV program with Truffaut discussing his youth, critical writings, and the origins of Antoine Doinel in The 400 Blows and Antoine and Colette: Den nye bølgen handlet for Truffaut om at de andre samtidsfilmene noen ganger var gode, men manglet oppriktighet. Han ville gjøre mye likt, men bedre. De rette skuespillerne gir bedre filmer.

Television interview with Truffaut about the global reception of The 400 Blows and his own critical impression of the film: Amerikanerne var veldig interessert i den franske nye bølgen. Truffaut blir spurt om hva han ville ha sag tom 400 Blows som kritiker. Han svarer at han ville ha likt den, men ikke kalt den et mesterverk.

Theatrical trailer for The 400 Blows: Fin trailer med skryt fra Cocteau og Clozout.

Essay: Et kort essay som fokuserer på Truffauts barndom som speiles i Antoines. ”Hvor er faren?” spør engelsklæreren. Dette er relevant for Antoine og i neste instans Truffaut.


The Lost Honor of Katharina Blum

The Lost Honor of Katharina Blum (Criterion nr. 177)(DVD)

1975 – Volker Schlöndorff/Margarethe von Trotta (farger)

Heinrich Bölls tapte ære

Nivå 1 (uten spoilers)

Katharina Blum har med seg en mann hjem, og neste morgen stormer politiet leiligheten. Mannen var en radikal venstreaktivist, og hun mistenkes for å være del av gruppen. Blum blir utsatt for en hensynsløs mediadekning og brutal behandling av politiet.

Nivå 2 (med spoilers)

The Lost Honor of Katharina Blum er en politisk film på nivå med de store som Z, The Baader-Meinhof Complex, Missing og De Andres Liv. Den er en utpreget samtidsfilm som var brennaktuell da den kom ut. Allikevel har den ikke tapt seg, til regissørenes store glede. Den vises fremdeles jevnlig på TV. Som fotografen Jost Vacano peker på, vil en europeisk film ofte ha en lengre levetid enn en typisk Hollywoodfilm, som har en utpreget topp ved lansering. Denne filmen har hatt en slak kurve lenge.

Tyskland på slutten av 60-tallet og 70-tallet var preget av politisk uro. Rote Armee Fraktion (RAF), også kjent som Baader-Meinhof, var aktive på 70-tallet. Deres røtter gikk tilbake til studentopprørene rundt om i Europa. Det var en sterk anti-Vietnamkrig- og anti-konsumholdning blant studentene. Det var vold i gatene og bankran ble begått for å finansiere politiske protester. RAF tok også i bruk kidnappinger, bomber og attentat. Det er i denne tiden filmen utspiller seg.

Forfatteren Heinrich Böll mante til dialog og anti-vold. Han mente myndighetene overreagerte. Han etterlyste amnesti for RAF medlemmer som ledd i dette. For det satte Springer Media i gang en svertekampanje mot ham, og utropte han som moralsk leder og inspirator for RAF. Dette resulterte i at Böll saksøkte mediekonsernet. Denne rettsaken tapte ham, og han skrev da Katharina Blums tapte ære. Den kunne like gjerne hett Heinrich Bölls tapte ære.

Filmen tar pulsen på et samfunn i terrorhysteri, men hovedtemaet i filmen er medias hensynsløse framferd og makt. Vi ser stadig i filmen at politiet og media har for tette bånd. Når Katharina Blum blir ført ut av leiligheten sin, er det et kobbel av journalister på plass allerede. Dette kan være en parallell til en virkelig hendelse. Springerkonsernets avis Bild Zeitung hadde morgenavisen sin ute hvor forsidesaken var at politiet hadde stormet Bölls sin sønns leilighet den dagen. Problemet var bare at de ikke gjorde det før senere på ettermiddagen. Etterforskeren og journalisten utveksler informasjon konsekvent filmen igjennom. Også sensitiv informasjon lånes ut. Journalisten er den største skurken i filmen. Ved å trenge seg inn til Katharinas døende mor på sykehusets intensivavdeling for et intervju, fremskynder han hennes død. Slik viser Böll/Schlöndorff/Von Trotta hvordan media har liv på samvittigheten. Noen liv blir borte, andre blir ødelagt.

Når Katharina Blum blir kjendis på en negativ måte, skilles klinten fra hveten i hennes omgangskrets. Hennes mangeårige elsker får panikk ved tanken på å bli kompromittert og forbundet med henne. Han finner ut at den rømte aktivisten skjuler seg i hans hytte som Katharina har nøkkel til. Selv om vi aldri får vite det, kan vi nok gå ut fra at det er han som angir denne informasjonen til politiet. Hun får mottar ekle brev og telefoner. Tilfeldige mennesker heller øl på henne og roper at slike som henne skulle vært i gasskammeret.

I virkeligheten døde flere av RAFmedlemmene i fengsel. Teorier finnes om at de ble myrdet av myndighetene. Med tanke på det mangelfulle oppgjøret med nazistene etter 2. verdenskrig, er det forståelig når det blir sagt i filmen; ”alle har blitt hengt ut i avisene, bortsett fra meg. Det er vel fordi jeg er en gammel nazist.” Filmen avsluttes med en deklarasjon om at en likhet mellom arbeidsmetodene til journalisten og virkelighetens Bild Zeitung ikke er med vilje, ei heller tilfeldig, men uunngåelig.

Når Blum på slutten av filmen skyter og dreper journalisten, er det ikke en oppfordring til drap fra regissørenes side. Men dette er den eneste måten et forsvarsløst menneske kan forsvare seg mot medias enorme makt. Og denne makten kunne de ikke hatt om ikke vanlige folk betalte for lese det de skriver…

Lyd og bilde

Bildet er ganske bra, men litt ujevnt i mørke partier. Lyden kan oppleves som om noe er lagt på i etterkant.

Ekstramateriale

New video interview with directors Volker Schlöndorff and Margarethe von Trotta: Schlöndorff og von Trotta samtaler om innspillingen og utfyller hverandre om episode og intensjoner. Meget lærerikt intervju. Slik Böll ble trakassert av myndighetene, blir også filmskaperne det under innspillingen. Overvåking og rassiaer hjemme ble utført. Dette er jo et paradoks, når ytringsfriheten blir løftet frem som det sårbare offeret i høyresidens argumentasjon. Regissørene forteller en morsom historie om skuespillerne som spiller etterforskningslederen og Katharina Blum. Hun var best i første tagning, han i tagning syv eller åtte. Hvordan da få det beste resultatet i scenene sammen? Jo, ta nærbildene av henne straks og hans etter mange tagninger. Klipp dette inn i scenen etterpå!

New video interview with director of photography Jost Vacano: Vacano etterstrebet en klaustrofobisk ramme rundt bildene sine. Alt ble filmet on location og realisme sto i høysetet. Filmen kunne godt ligne litt på en dokumentar. Filmen starter med fest, karneval og farger. Etter hvert som filmen blir alvorligere, tømmes den for farger. Ingen make-up brukes. Hans metode er å filme noen dager, for å la filmens eget liv bestemme ting som kameralinser og filter.

Documentary on author Heinrich Böll: Uhyre interessant dokumentar om nobelprisvinner i litteratur Heinrich Boll og 60-70 talls politikk og samfunn. Böll er en meget reflektert mann med pasifistisk livsanskuelse. Vi får også innblikk i det tyske samfunnet under tiden med Baader-Meinhof og RAF.

Essay av Amy Taubin: Et feministisk essay med vekt på at Blum forsvarer retten til egen seksualitet. Politiet føler sin egen maskulinitet truet. Hun trekker også paralleller til 11. september. Meget godt essay.

Original theatrical trailer: En veldig standard trailer med fokus på medias makt.


Under The Volcano

Under the Volcano (Criterion nr. 410)(DVD)

1984 – John Huston (farger)

Den siste dagen

Nivå 1 (uten spoilers)

Geoffrey Firmin, en britisk konsul i en liten meksikansk landsby, er alkoholiker. Dette er hans siste dag på Jorden.

Nivå 2 (med spoilers)

Firmin er på bånn i sin alkoholiserte tilværelse. Store deler av tiden snøvler han frem usammenhengende tanker. Han er alltid full. Albert Finney gjør sin livs rolle her, som en håpløst fortapt alkoholiker. Ikke nok med at han portretterer en alkoholiker strålende, men imponerende nok responderer de rundt ham så troverdig på en slik person. Hans kone, spilt av Jacqueline Bisset, lar Firmin fullføre sin babling og gir ham tid til å forstå situasjonene. Dette er en kvinne med lang erfaring i å omgås en alkoholiker.

Denne siste dagen i Firmins liv kommer hans kone tilbake til ham for å prøve å reparere forholdet deres. Hans bror er også til stede. Vi får vite at kona og broren har hatt et forhold, som Firmin vet om. Dette ligger som en mørk skygge over dagen. Antagelig er det den utløsende faktor for at Firmin velger bort forholdet og i stedet velger flasken for godt. Det altoverskyggende målet for dagen er å drikke alt, bortsett fra mescal som er fattigmanns tequila. Han drikker ting han finner på badet, og har som alle alkoholikere flasker gjemt bort i reserve.

Det er en fascinerende indre reise Huston viser oss i Under the Volcano. Sammenligninger har blitt gjort med Dantes hovedverk, med baren oppe i fjellet som Helvete. På veien dit har Firmin svingt voldsomt i humør, fra bevisstløs i veien til manisk ivrig. En skandale i diplomatmiljøet har han også funnet tid til. Filmen foregår rundt 1938, med 2. verdenskrig rett rundt hjørnet. Firmin tar for seg tyske diplomater, som om han ser hva som vil komme. Det finnes andre typer frempek også. Skuespillet vi ser oppsatt på De Dødes Dag og filmklippene fra Orlacs Hender, peker frem mot konsulens skjebne.

I en film som Under the Volcano, hviler alt på skuldrene til protagonisten. Finneys karakter er i nesten alle scenene, og det kreves enormt av ham. Heldigvis klaffer alt i denne filmen. Huston har sagt at dette den beste rolleprestasjonen han har sett, for ikke å snakke om regissert. John Huston bygger filmen rundt Albert Finney, med de følger at birollene blir marginalisert. Bisset kommer godt fra det allikevel. Men Anthony Andrews som spiller broren Hugh, må nok innse at hans rolle bare er en katalysator for handlingen. Huston var nådeløs i sin jakt på den gode filmen. Hughs lille verdi kommer tydelig frem i kameravinkler og tildelt tid. Dette opplevdes veldig frustrerende for Andrews.

Malcolm Lowrys bok ble utgitt i 1947, til strålende kritikker. Før det hadde den blitt refusert flere ganger, og vært en stor kilde til uro for forfatteren. Men nå løsnet det, og den selvbiografiske boken solgte godt. Beatforfatterne satte den høyt, og Herman Hesse hadde lest den og likt den. Som konsulen i boken hadde Lowry et stort alkoholproblem, som han fikk i tidlig alder. Dette var hans ene gode bok. Etter denne fikk han skrivesperre, enda større alkoholproblemer og måtte tilbringe perioder på mentalsykehus. Til slutt tok han sitt eget liv med alkohol og to bokser sovepiller i 1957.

Lowry kom fra gode kår, men falt utenfor ganske fort. Han sa tidlig fra seg all kontakt med familien, i 20års alderen. Allikevel fikk han jevnlig tilsendt penger fra faren, kanskje mest for å holde seg unna. Alkoholforbruket ble tidlig stort, kanskje på grunn av homoseksuell legning. Han virket usikker på hvor han var i så henseende. Senere kunne han finne på å by frem menn til sin kone, som for å plage seg selv. Til slutt forlot hans kone ham. Han levde i sitt eget helvete i meksikanske barer. Han ble senere sammen med Marjorie, som holdt ut til slutten. Man kan med letthet finne ting i historien om konsulen som kunne passet på Malcolm Lowry selv.

Lyd og bilde

Denne filmen fra 1984 har et meget godt bilde. I det hele tatt er det sjelden at Criterion ikke leverer teknisk god kvalitet. Lyden har sine små problemer med litt romklang og kan til tider være litt uklar. For å være pirkete.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring executive producer Michael Fitzgerald and producers Wieland Schulz-Keil and Moritz Borman: Ganske bra kommentatorspor, med to tyskere som snakker engelsk som Werner Herzog. I tillegg dukker Fitzgerald opp innimellom med de mest interessante opplysningene. Han kan blant annet fortelle at det fantes et utall manus om boken, men at ingen hadde klart å knekke koden før Guy Gallo. Filmen var billig å spille inn i Mexico, de største utgiftene knyttet seg til å få kjøpt rettighetene fra Marjorie.

Theatrical trailer: Amerikanisert trailer, som prøver å gjøre den dramatisk og skummel. Svak.

New video interview with Jacqueline Bisset: Godt intervju som viser Bissets egne tanker rundt innspillingen. Interessant å se hvordan en skuespiller tenker kontra regissøren. Hun må tenke på sine egne interesser i tillegg til filmens.

New audio interview with screenwriter Guy Gallo: Gallo kommenterer utvalgte scener, og tar seg god tid. Dette er lærerikt. Han kan fortelle at John Huston til å begynne med virket misfornøyd med arbeidet hans. Dette var typisk Huston. Slik ansporte han til ekstra innsats. Neste gang var han fornøyd.

1984 audio interview with John Huston conducted by French film critic Michel Ciment: Her forteller Huston anekdoter fra diverse innspillinger, og tanker rundt film. Men audiointervjuer blir litt uengasjerende uansett.

Notes from “Under the Volcano” (1984), a 59-minute documentary by Gary Conklin shot on the set during the film’s production, featuring interviews with Huston, cast, and crew: Bra dokumentar som fokuserer på tre-fire av de store scenene i filmen. Bisset passet bra til rollen, da hun var god men ingen stor stjerne.

Volcano: An Inquiry into the Life and Death of Malcolm Lowry (1976), filmmaker Donald Brittain’s 99-minute, Academy Award–nominated documentary, narrated by Richard Burton, examining the connections between Under the Volcano author Malcolm Lowry’s life and that of his novel’s main character: Glimrende om en for meg ulest forfatter. Måtte bare kjøpe meg boken etter å ha sett dokumentaren.

A new essay by film critic Christian Viviani: Godt essay hvor vi får vite at Huston på slutten av sin karriere foretrakk å lage mer personlige og smalere filmer, gjerne basert på bøker. Derfor kommer Wise Blood, Under the Volcano og The Dead sent i Hustons liv.


Walkabout

Walkabout (Criterion nr. 10)(Blu-ray)

1971 – Nicolas Roeg (farger)

Sivilisasjon og natur

Nivå 1 (uten spoilers)

En jente og hennes yngre bror må plutselig klare seg selv forlatt i ørkenen i Australia. Faren prøvde å drepe dem, før han drepte seg selv. Etter hvert treffer de en ung aborigin, som er midt i sin walkabout.

Nivå 2 (med spoilers)

Walkabout er en meget spesiell film. Den er både vakker og grusom. Kort sagt kan man si at naturen står for det vakre og mennesket står for det grusomme. Allikevel er det scener her med vakkert samspill mellom de tre hovedpersonene. Spesielt gutten og aboriginen knytter et sterkt bånd. Jenta og aboriginen er omtrent jevnaldrende og nærmer seg hverandre etter hvert som mann og kvinne. Begge er i overgangsalderen mellom barn og voksen.

Som barn av Vesten er søskenparet lite rustet til det ufrivillige livet i ørkenen. Faren hadde planlagt en piknik med dem, for deretter å drepe dem. Derfor kjørte han dem langt ut i ørkenen. Det kan se ut som om han led av en sterk depresjon, muligens som følge av en følelse av å være fanget i en stressende livsstil som ikke fører noen vei. Han hadde familie, penger og jobb, men fryktet at han kunne miste det. Samtidig føltes fremmedgjøringen i et unaturlig samfunn for sterk. Han har en luksuriøs leilighet med svømmebasseng, selv om huset ligger ved stranden! Til og med i bilen høres en radiostemme bablende om riktig bruk av bestikk og servietter under middager.

Dette misforholdet mellom natur og sivilisasjon er hovedtemaet i Walkabout, ved siden av mangel på kommunikasjon. Slik faren tar sitt eget liv pga mangel på framtidstro, tar aboriginen sitt liv av samme grunn. Begge forstår at utviklingen ikke kan reverseres og at det ikke er plass til dem i dette samfunnet. I farens hode vil det å drepe barna være en god handling for å skåne dem fra dette. Og for aboriginen gjør jentas avvisning av ham og det han ser av Vestens ondskap, fråtsing og nedslaktning av dyr utslaget. Han kan heller ikke leve i dette samfunnet.

En aborigin må tilbringe tid alene i villmarken under sin walkabout, et rite som markerer overgangen fra barn til voksen. Her skal han klare seg helt uten hjelpemidler i en rimelig lang periode. Dette er noe vi kjenner igjen blant annet fra nordamerikanske indianersamfunn. Litt mer anstrengende enn vår egen konfirmasjon…

Nicolas Roeg er en av de beste fotografene filmen som kunstform har hatt. Han har blant annet fotografert for David Lean. Walkabout er hans første film som regissør, hvis man ser bort fra Performance, som nok hovedsakelig var Donald Cammels verk. I Walkabout blomstrer han. Her er han både fotograf og regissør. Hans unike sans for detaljer kan sees i scenen med den første natten. Her lar han menneskene bli en del av landskapet på en elegant måte.

På en vakker måte skildrer Roeg jentas seksuelle oppvåkning. Sekvensen med bading er en klassiker, og skildrer uskyld, harmoni og skjønnhet på en unik måte. Disse tre menneskene opplever et øyeblikk i sterk kontrast til fremmedgjøringen ellers i samfunnet. Dessverre varer det ikke så lenge. Søsknene overlever kun takket være aboriginens kjennskap til ørkenen, og han blir dermed lederen der. Men straks de ankommer forlatte hus, tar hun over lederrollen og gir han ordrer. Slik er vi alle barn av vår kultur. Han prøver å kurtisere henne men blir avvist. Da maler han seg og fremfører en blanding av dødsdans og desperat kurtiseringsdans. Uansett hvor lenge han holder på utover natten, hjelper det ikke. Hun forstår ikke hva som foregår. Morgenen etter har han tatt sitt eget liv. De to ungdommene hadde ingen måte å kommunisere på. Gutten derimot kommuniserte mer kroppslig og dermed klarte han å gjøre seg forstått. De tre danner en familie i mikrokosmos med far, mor og barn, spesielt fra guttens synsvinkel. Han er i en meget sårbar alder og innehar en ubegrenset tillit til alle voksne. Selv når hans far prøver å skyte ham, tolker han det som en lek. Det er søsteren som redder ham. Hun er gammel nok til å ha kommet til stadiet hvor barnets uskyld er borte og aldri kan komme tilbake. Her er en parallell til Vesten, som aldri kan gå tilbake i utvikling.

Roeg redegjør på kommentatorsporet for hvordan Vesten har fjernet seg fra det naturlige og fostrer fremmedgjøring blant sine innbyggere. Han viser mange grusomme jaktscener hvor aboriginen dreper kenguruer og øgler, men skiller likevel klart mellom disse og nedslaktningen utført av det moderne mennesket. Roeg sier han ikke er vegetarianer, men fordømmer disse handlingene allikevel. I det hele tatt har Roeg problemer med å formidle klart hva han tenker her. Ordene strekker ikke helt til for ham. For meg høres han ut som om han kunne ha tenkt seg å ha vært vegetarianer når han ser slikt…

Lyd og bilde

Alt i alt et nydelig bilde! Noen sekvenser kan være litt soft, men neste sekvens er sylskarp igjen. Lyden er bra i mono.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Roeg and actress Jenny Agutter: Meget bra kommentatorspor. Mye latter og gode historier fra innspillingen. Informativt. Syntes at Agutter sier mer interessant her enn i videointervjuet.

Video interviews with Agutter and actor Luc Roeg: Det beste av disse er med Nicolas Roegs sønn Luc. Han er nå produsent, og har mye fornuftig og interessant å si. Meget personlig.

Gulpilil—One Red Blood (2002), an hour-long documentary on the life and career of actor David Gulpilil: Denne gangen har Criterion puttet en egen dokumentar med som ekstramateriale. Interessant og godt laget om Australias største skuespiller gjennom tidene. Tittelen henviser til at alt levende, være seg menneske, kenguru eller fugl deler ett rødt blod, som er felles for alle.

Theatrical trailer: En dyster trailer, som fokuserer på at dette er en annerledes film. Mennesket er kun en av Guds skapninger.

A booklet featuring an essay by author Paul Ryan: Langt og godt essay om Roegs filmer og kollegaer.


M

M (Criterion nr. 30)( Blu-ray)

1931 – Fritz Lang (svart-hvitt)

Forut for sin tid

Nivå 1 (uten spoilers)

En barnemorder er løs i Berlin. Han lokker til seg små jenter med godteri, og dreper dem etterpå. Politi og befolkning er i en tilstand av massehysteri.

Nivå 2 (med spoilers)

At denne filmen ble laget i 1931 er utrolig. Den har så mange trekk som tilsier at den er forut for sin tid. Temaet og det å kunne si det den gjør om samfunnet og en morders psykologi er veldig moderne. Det er naturlig at den fikk svært blandet mottakelse i pressen. Noen så at dette var et mesterverk, andre fordømte den som spekulativ og Satans verk.

M er ingen kriminalfilm i tradisjonell forstand. Vi får tidlig vite hvem som er morderen, så spenningen knytter seg mer til om eller når han blir avslørt. Med dette ute av verden kan regissør Fritz Lang fordype seg i morderens psykologi og motivasjon. Lang prøver å si noe om hva som driver et menneske til slike avskylige handlinger. Hans oppsummering i den lenge tapte scenen med mødrene, er at slike mennesker finnes i samfunnet så vi må passe bedre på våre barn.

Lang er en mester på høyden av sin karriere i M. Noen av grepene han gjør er forbløffende vågale. Den seksuelt ladede vindusutstillingen er et eksempel. Merkelig at den kom gjennom sensuren, men forfriskende at den gjorde det i en film fra 1931. Ellers er det tydelig at røyking brukes aktivt som tegn på nervøs spenning. Noen av møtene er så røyklagt at man knapt kan se aktørene. Da er spenningen på sitt høyeste hos politi eller kriminelle.

Peter Lorre gjør sitt livs rolle som morderen. Hans runde trekk og milde utseende forsterker inntrykket av at slike mordere ikke er monstre som kan siles ut på gaten. De er også mennesker, så virkeligheten er mer kompleks enn vi kunne ha håpet. Som Peter Lorre sier til sitt forsvar under ”rettsaken”; det er noe i ham som presser ham til å gjøre det han gjør. Andre mennesker har ikke dette i seg.

M er i stor grad en prosedyrefilm. Siden morderen er kjent fra starten av, vies mye av filmen til etterforsking og rassiaer. Den kriminelle underverden er ikke tjent med et massivt politioppbud i gatebildet, så de innleder et samarbeid med politiet. Begge parter vil gjerne få fjernet dette fremmedelementet slik at situasjonen kan normaliseres.

For å forsterke samarbeidet, linker Lang politiet og de kriminelle gjennom møter. Vi kan se første del av møtet hos politiet, deretter klippes det til avslutningen hos den kriminelle paraplyorganisasjonen. De har også et stort nettverk, med småkriminelle og tiggere som informanter. Tusen øyne leter etter barnemorderen. Lang impliserer en egen moralsk kode hos de kriminelle. Disse forbrytelsene er langt over grensen til den gjengse kriminelle.

Noe vi kan legge merke til i M, er at fedrene mangler i bildet. Dette kan ha sammenheng med 1. verdenskrig og det store underskuddet av tyske menn i tiden etter. I hvert fall er det kvinner og barn som er til stede i historien vi ser. Det er mange stemmer i storbyen som også er motstridende. Berlin er et abstrakt, komplekst og moderne samfunn. Lang stenger ute storbylydene når vi skal høre en enkelt stemme. Dette er del av hans innovative lyddesign i hans første lydfilm. Allikevel er en tredjedel av filmen i praksis en stumfilm.

Lang har et spark til medienes rolle i slike saker. I Berlin fantes det på denne tiden 120 aviser, hvorav noen kom ut tre ganger om dagen. Han er skeptisk til symbiosen mellom to parter som behøver hverandre. Dette illustrerer han i filmen ved å la avisene trykke brev fra barnemorderen. Slik løper de hans ærend, for å kunne fortsette å skrive om saken som jo er lukrativ for avisene.

De berømte scenene fra rettsaken i Berlins underverden, var befolket av ekte kriminelle. Fritz Lang hadde rett og slett spurt dem om de ville være med i filmen, og de fleste takket ja. Politiet fikk nyss i dette, og arrangerte rassia på settet, men dette visste skurkene om. De ga Lang 15 minutter til å fullføre scenen, så måtte de rømme før politiet kom.

Etter å ha laget en storfilm som Metropolis, ville Lang lage en liten og personlig film. På denne tiden var det flere mordere som kunne ha tjent som modell for barnemorderen i M. Flere trekker frem morderen i Düsseldorf som en mulig inspirasjon. Lang selv er vag i sine svar om dette. Han var opptatt av at vi ikke skulle se noen drap i filmen. Slik må vi lage bildene selv i hodet vårt, og blir delaktige. Dermed vil det gjøre mer inntrykk, og sette i gang refleksjon rundt temaet. Som i alle Fritz Langs filmer, handler M om det sosiale onde i samfunnet vårt. Her i den formen som krever mest av et samfunns rettsprinsipper, og vilje til nøkternhet. Goebbels berømte filmen for sin argumentasjon for dødsstraff. Hvordan man skal klare å tolke filmen dit hen, må man vel være nazist for å klare…

Lyd og bilde

Fantastisk! Dette er en film fra 1931, sylskarp og med god dybde. Ingenting å klage på! God lyd.

Ekstramateriale

Audio commentary by German film scholars Anton Kaes, author of the BFI Film Classics volume on M, and Eric Rentschler, author of The Ministry of Illusion: Nazi Cinema and Its Afterlife: Rimelig informativt, men alt i alt skuffende. Jeg hadde forventet mer om en film som M.

The long-lost English-language version of M, from a nitrate print preserved by the British Film Institute (on the Blu-ray edition): Så ingen grunn til å se denne, da den skal være underlegen den tyske originalen.

Conversation with Fritz Lang, a 50-minute film by William Friedkin: Flott og sært intervju med Lang. Mange emner blir dekket, og det er morsomt å vite at Lang lyver så mye at Criterion føler at de må advare oss om det!

Claude Chabrol’s M le maudit, a short film inspired by M, plus a video interview with Chabrol about Lang’s filmmaking techniques: Claude Chabrol var med i et TV-program hvor kjente regissører skulle en ti minutters versjon av sine favorittfilmer, og Chabrol valgte M. Morsomt å se. Intervjuet var kort og greit, Chabrol er en veldig entusiastisk kar.

Video interview with Harold Nebenzal, son of M producer Seymour Nebenzal: Et meget godt intervju som også nyanserer bildet av Lang som antinazist noe. Lang påstår jo at han flyktet fra Tyskland for godt etter at Goebbels ville ha ham som leder for den tyske filmindustrien. Han forteller entusiastisk en lang historie om hvordan han dro rett på toget fra Goebbels og ved et lykketreff unngikk passkontrollen på vei til Paris. Passet hans viser derimot at han var tilbake i Tyskland mange ganger i de kommende måneder og år, bla for å motta priser og hente saker.

Classroom audiotapes of editor Paul Falkenberg discussing the film and its history, set to clips from the film: Det minst interessante tilleggsmaterialet denne gangen. Ble litt tørt.

Documentary on the physical history of M, from production to distribution to digital restoration: OK dokumentar om restaureringen av M.

Galleries of behind-the-scenes photographs and production sketches: Enormt mange bilder fra filmen og settet. OK.

A booklet featuring an essay by film critic Stanley Kauffmann, the script for a missing scene, three contemporaneous newspaper articles, and a 1963 interview with Lang: Flere gode essays her. De beste er av Fritz Lang selv, i tillegg til en sterk fordømmelse av filmen i form av en avisartikkel fra 1931. Det er her filmen fremstilles som spekulativ og Satans verk.


Wings of Desire

Wings of Desire (Criterion nr. 490)(Blu-ray)

1987 – Wim Wenders (svart-hvitt og farger)

Engler over Berlin

Nivå 1 (uten spoilers)

Damiel er en skytsengel som våker over Berlin og dens innbyggere. Han hører og føler deres tanker, følelser og frykt, og kan gi dem trøst uten at de merker ham. Han blir mer og mer fascinert av menneskene og det å leve.

Nivå 2 (med spoilers)

Wings of Desire er et dikt i filmform. Aldri har jeg sett en film som denne. Bildene er poetiske, med ord liggende over som en ekstra dimensjon. Dette er en hyllest til Berlin, menneskene der og mest av alt livet. Damiel og Cassiel er to av mange flere skytsengler i Berlin. De er alltid på jobb. Når de møtes utveksler de notater og forteller hverandre om det de har opplevd siden sist.

Regisssør Wim Wenders hadde vendt tilbake til Berlin, og ønsket å lage en film om sin elskede hjemby. Mange av bildene vi ser i filmen, er der kun fordi Wenders ønsker å vise oss det Berlin han er glad i og fordi noen av disse stedene stod i fare for å forsvinne. Han vandret i dagesvis rundt i byen for å finne et tema som kunne danne rammen rundt denne filmen og hyllesten til Berlin. Han ble oppmerksom på at engler fantes i overraskende stort antall i byen, som statuer og utskjæringer. Samtidig arbeidet han på et rom med englebilder på veggene. Til slutt ble ringen sluttet ved at han la merke til at hans favorittdikter Wilke nesten alltid hadde engler representert i diktene sine. Han følte at det måtte dreie seg om engler også i hans film.

Engler representert i kunst har en tendens til å være krigerske og gjerne kledd i rustning. Derfor fikk de spesiallaget rustninger til Bruno Ganz og Otto Sanders. Men Wenders droppet ideen om rustninger, til skuespillernes store fortvilelse. Etter å ha prøvd det meste, endte de på den enkle stilen med lange frakker og hestehale. Rustningene ble allikevel brukt i drømmesekvensen med Damiel og i overgangsscenen til det jordiske liv for Damiel. Rustningen er det eneste han får med seg fra livet som engel, og han bytter den i en jakke.

Englene er tidløse, og har opplevd mye. Vi ser Cassiels minner fare over skjermen, med bilder fra bombingen av Berlin under andre verdenskrig og vold i familier. Skytsenglene kan sette seg ved siden av et menneske i krise og holde rundt dem, mens de lytter til de fortvilte tankene. Noen ganger hjelper nærværet, noen ganger ikke. Cassiel feiler i å trøste en ung mann med selvmordstanker, og han håper fra taket allikevel. Desperasjonen i Cassiels reaksjon er sterk, han skriker ut sin fortvilelse. Disse dødsscenene i filmen er inspirert av Wim Wenders egne opplevelser. På toppen av sitt narkotikamisbruk hadde han en nær-døden opplevelse, som speiles i temaer i filmen.

Englene har vært rundt oss i all tid, og det virker uunngåelig at Damiel blir fascinert og nysgjerrig på hva det er å være menneske. Hvordan føles det å holde en kopp kaffe i hånden, og å kunne se farger? Alle snakker om farger, men englene kan bare se i svart-hvitt. Derfor er første del av filmen i svart-hvitt mens Damiel fremdeles er en engel, og andre del i farger når Damiel er en fallen engel og blitt menneske. Det er også grunnen til at filmen skifter til farger når ingen engel er til stede, men bare mennesker. Engler og barn blir koblet sammen på flere måter i filmen. Den ene er at englene har en nysgjerrighet på livet, som også finnes hos barn eller valper. Alt er fascinerende og spennende, selv de små hverdagslige ting. Denne nysgjerrigheten og gleden ved de små ting, har nok vi voksne glemt å glede oss over. Den andre koblingen er at det er kun barn som kan se englene.

Den utløsende faktor til hvorfor Damiel velger å bli menneske, er at han blir forelsket. Og hvilket menneske kunne en engel bli forelsket i? Et menneske som kan fly. Og hvilke mennesker kan fly? Kun trapesartister. Han forelsker seg i Marion, som er en trapesartist på sirkus, og som dermed befinner seg mellom Himmel og Jord. Damiel gjør sitt valg, og blir et menneske. Han har byttet udødelighet mot det å kunne erfare alle menneskets opplevelser, smaker og følelser. Som om han er født på ny, oppfører han seg som et barn, alt er nytt og viktig. Hvordan smaker blodet hans? Hva heter den fargen? Som ny i livet, har han heller ikke utviklet smak. En jakke er en jakke, uansett hvor grell den er. Kledd i denne jakken kan han også minne om en narr, hvis funksjon var å ha et skarpt blikk på livet og å formidle det han ser til menneskene.

Damiel er ikke historiens første falne engel. Vi vet alle den mest berømte, men hvem visste at Peter Falk også var en? Falk er den eneste voksne personen i filmen som kan sanse at en engel er til stede. Det er fordi han var en engel for ca 30 år siden. Nå er han skuespiller i en film fra andre verdenskrig som spilles inn i Berlin. Damiel møter ham, og lærer mer om det å være menneske.

Wings of Desire ble filmet uten et ferdig manus. Andre halvdel ble spontant filmet, mye på bakgrunn av brev fra Peter Handke med små scener og dialoger han mente kunne passe. Disse ble inkorporert i handlingen og tilpasset. ”Voice-over” i filmen består mye av disse fragmenterte monologene. Handke ville absolutt ikke skrive et manus, men kunne bidra med ideer.

Med seg som fotograf på Wings of Desire hadde Wenders den legendariske Henri Alekan. Dette er mannen bak foto og lys på Beauty and the Beast av Jean Cocteau. Alekan er tydelig stolt av arbeidet han gjorde på den filmen, og det med rette. I Wings of Desire briljerer han igjen, med sin enorme erfaring og innovasjon. For å oppnå en helt spesiell effekt i noen av scenene, brukte han et hjemmelaget filter med de 50 år gamle silkestrømpene til sin bestemor. Ingen annen metode kunne ha fremkalt akkurat denne effekten. Og i scenen fra campingvognen til Marion, brukte han 38 forskjellige lyskilder. Egentlig hadde han vært pensjonert i flere år da Wenders kontaktet ham, men engletemaet i filmen tente ham, og han trådte ut av pensjonistenes rekker. Uten ham hadde ikke Wings of Desire hatt det unike utseendet den har.

Den gamle mannen som vandrer i bilblioteket hvor englene også er til stede, er skuespilleren Curt Bois. Han var over 90 år gammel under innspillingen, også han pensjonert. Bois var jøde som dro til USA på 30-tallet for å komme unna nazistene. Her hadde han et utall små roller i Hollywoodfilmer. Han spilte mot bla Buster Keaton. Mest opptatt er han av sin lille rolle i Casablanca. Her hadde han 5 sekunder som lommetyv. Unnskyld, 9 sekunder, som Curt Bois alltid insisterte på! Under innspillingen av Wings of Desire, skremte han vettet av Otto Sanders. Siden Sanders var hans skytsengel, kunne Bois finne på å falle bakover med en gang regissøren ropte ”kutt”. Han forventet at hans skytsengel skulle ta imot ham. Etter hvert gikk Sanders alltid på tå hev rundt Bois, klar til å fange ham opp hvis han plutselig falt bakover. Han var livredd for at den 90 år gamle mannen skulle skade seg. Curt Bois har i filmen navn etter en av de største historiefortellerne i historien. Han var gresk…

Lyd og bilde

Bildet er skarpt og i perfekt stand, men uten den eksepsjonelle dybden som Blu-ray kan fremvise. Gråtonene er utmerket, og fargene godt gjengitt. Filmkornet er flott til stede. Lyden er klar og fyldig, selv om dette ikke er en film med mange effekter. Den er stort sett dialogdrevet.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Wenders and actor Peter Falk: Litt spesielt kommentatorspor som er satt sammen av et 6 timers intervju som deretter er redigert til å passe filmen. Ganske bra.

The Angels Among Us (2003), a documentary featuring interviews with Wenders, Falk, actors Bruno Ganz and Otto Sander, writer Peter Handke, and composer Jürgen Knieper: Dokumentar til etterfølgelse. Mye spennende stoff og meget lærerikt.

“Wim Wenders Berlin Jan. 87,” an episode of the French television program Cinéma cinémas, including on-set footage: OK dokumentar, men en del blir repetisjoner av stoff fra The Angels among us.

Interview with director of photography Henri Alekan: Kjempeinteressant om fotografen og lystrollmannen.

Deleted scenes and outtakes: Her var det mange nydelige scener som godt kunne ha vært med I filmen. Antagelig ville den da blitt for lang, og at det var derfor de ble kuttet.

Excerpts from the films Alekan la lumière (1985) and Remembrance: Film for Curt Bois (1982): Alt material med Alekan var meget interessant. Tydeligvis en av de store lyssettere og fotografer i filmhistorien. Han øser av sin kunnskap og erfaring, og vi lærer spesielt mye om lyssetting. Alekan viser oss hvor mye riktig lys kan ha å si for forståelsen av en scene. Meget lærerikt! Dokumentaren Remembrance av Ganz og Sanders om Curt Bois som spiller Homer, var fin.

Notes and photos by art directors Heidi Lüdi and Toni Lüdi: Bilder med kommentarer. Ok.

Trailers: Ingen kommentar

A booklet featuring an essay by critic Michael Atkinson and writings by Handke and Wenders: Igjen et godt essay av Michael Atkinson, som jeg har begynt å legge merke til. Resten av teksten blir egentlig repetert på disken.


Solaris

Solaris (Criterion nr. 164)(DVD)

1972 – Andrei Tarkovsky (farger)

En annerledes science fiction

Nivå 1 (uten spoilers)

Den russiske romstasjonen ved planeten Solaris har problemer. De tre forskerne der sender merkelige meldinger hjem til Jorden, og Kris Kelvin blir sendt dit for å vurdere om den skal stenges ned. Men Kelvin blir også påvirket av det merkelige som foregår der.

Nivå 2 (med spoilers)

Solaris er en ekstremt kompleks film. Den er tungt ladet med symbolikk, og er mer en eksistensiell og filosofisk film, enn en tradisjonell science fiction. Den er åpen for mange tolkninger, og det vil være vanskelig og hevde å ha funnet den rette. Det beste vil nok være å presentere det som skjer i detalj slik at man kan trekke sine egne slutninger. Mange detaljer kan være vanskelige å få med seg, så det kan være greit med litt hjelp.

Tarkovsky selv var et åndelig menneske, godt bevandret i spirituell litteratur, men uten å låse seg til en spesifikk religion. Filmene hans har ofte referanser til Bibelen. Han fant naturen vakker og elsket å bruke jord, luft, ild og vann i filmer. Elementene kunne bli tillagt symbolverdi, men også vises som de var fordi det er vakkert. Han var opptatt av å verne vår følsomme planet.

Tarkovsky mente at Solaris var en film som må sees flere ganger. Han var ikke begeistret for Kubricks 2001: En romodyssé som kom få år før. Den ble for kald og teknologisk. Han ville heller lage en anti-2001, med vekt på natur og menneskelighet. Derfor brukes naturen på Jorden som kontrast til Solaris gjennom hele filmen, og dette er grunnen til den meget lange innledningen på Jorden.

La oss prøve å summere opp handlingen i Solaris, og så dvele ved detaljer etterpå: Burton besøker Kelvin og hans far i sommerhuset deres. Naturen er nydelig, det var her Kris vokste opp. Burton viser en video av hans forklaring til myndighetene angående hans opplevelser på romstasjonen. Her så han et fire meter høyt barn på utsiden av stasjonen. Han blir avfeid med at det er hallusinasjoner. Kris skal reise til stasjonen for å finne ut av hva som skjer der. Av en opprinnelig bemanning på 85, er det nå bare Snaut, Sartorius og Gibarian igjen. Men Gibarian har tatt selvmord før Kris kommer dit. Han har etterlatt seg en video av seg selv som Kris ser. Her insisterer han på at han ikke er gal, og prøver å formidle noe av det han har opplevd til Kris.

Selv om de nå er tre mennesker på romstasjonen, får Kris øye på en fjerde i Snauts rom. Snaut virker redd og ukomfortabel. Han advarer Kris mot å tro det kan være flere mennesker der. Han bør ignorere andre han møter. De finnes ikke. Kris velger seg et rent og ryddig hvitt rom som sitt. Han barrikaderer dørene før han legger seg til å sove. Når han våkner, er det en kvinne i rommet. Det er Hari, hans avdøde kone. Dette er en ”gjest”, som er skapt av ”Havet” på planeten Solaris. Det kan se ut som om ”Havet” produserer det som ligger i sinnet til personen som opplever dette. En viktig faktor i denne prosessen er samvittigheten. Men det kan se ut som om ”Havet” kan få små detaljer feil. For eksempel mangler Hari sko, og klærne kan ikke tas av på vanlig måte.

Kris inntar en vitenskaplig og kald holdning til Hari. Han nekter å se henne som sin kone. Derfor sender han henne ut i rommet via en rakett, men neste natt er Hari nr 2 i rommet hans. Hun insisterer på å være hos ham hele tiden, og hans kaldhet slår sprekker. Hun vekker hans menneskelighet. Dette symboliseres i at rommet blir rotete som et bilde på tankene hans. Han vet ikke helt hva han skal tro. Hun får møte Snaut og Sartorius. Snaut tar godt imot henne, mens Sartorius avviser henne, og sier hun ikke er et menneske. De to forskerne har også møtt sine ”gjester”. Vi får aldri se Snauts ”gjest”, men Sartorius har en kortvokst person som ”gjest”. Med tanke på at ”Havet” ikke alltid skaper ”gjestene” rett, kan det være et av barna hans. Vi ser at Sartorius har bilder av tre barn på veggen. Senere i filmen, ser vi Snaut flykte fra sin ”gjest”, som tydeligvis kan være farlig fysisk. ”Havet” blir mer aktivt fra dette tidspunktet, det virvler og durer.

Haris kjærlighet til Kris får frem det menneskelige i ham, og han begynner å betvile vitenskapens prioriterte rolle på bekostning av andre verdier i livet. Hari har på sin side innsett at hun ikke er, og  aldri vil bli helt menneskelig. Hun prøver å drepe seg ved å drikke flytende oksygen, men gjenoppstår som Hari nr 3. Kris blir syk og faller inn i en feberdrøm. Der ser han flere versjoner av Hari i rommet sitt, og to versjoner av sin mor. Hun kjenner vi igjen fra et bilde i sommerhuset. Forholdet mellom dem er tydelig dysfunksjonelt. Kris våkner, og ingen er i rommet med ham. Hari har forlatt Kris, og etterlatt seg et farvelbrev.

Senere er Kris tilbake i sommerhuset, og møter sin far igjen. Faren stirrer på ham gjennom vinduet, der han står i stuen mens det regner inne og ikke ute. Så kommer han ut og Kris faller på kne foran ham. Kameraet zoomer ut, og vi ser at huset ligger på en liten øy som er vokst opp av ”Havet”. Slik slutter filmen.

Denne sluttscenen får meg til å tro at Kris nå har blitt ”gjest” for faren. ”Havet” har igjen begått slurvefeil, som at det regner inne i stedet for ute, og at ting som sist var i biblioteket på romstasjonen nå er inne i huset. ”Gjesten” Kris er skapt pga samvittigheten til faren, som er sannsynlig siden de to har hatt et problematisk forhold. At de kommuniserer dårlig har vi sett tidligere. Tarkovsky viser dette blant annet ved å filme samtalene mellom dem på en spesiell måte. De står noen ganger med ryggen til hverandre mens de prater. Dette temaet med far og sønn er fraværende i boken filmen er bygget på, og er bygget på Tarkovskys eget forhold til sin far. Han var kjent for kun å ta med de tingene som interesserte ham fra bøkene, og så legge til eget stoff.

Temaet i filmen kan godt være at kjærligheten får frem det menneskelige i mennesket. Som Kris sier i filmen: skam vil redde menneskeheten. Gibarian døde av skam. Han trodde at alt som skjedde bare skjedde ham. Kris sier videre: Vitenskap er bare verdifull når den er basert på moral. Sartorius vil utsette ”Havet” for radioaktiv stråling. Det opplever Kris som umoralsk, da han ser ”Havet” som en intelligent skapning. Sartorius får da etter hvert en utvikling i sine holdninger. Han virker for eksempel ikke like sikker i sitt syn på Hari senere i filmen. Snaut kysser ved en anledning Haris hånd, som for å akseptere hennes menneskelighet. Han har kommet lenger.

Tarkovsky mente at en science fiction film måtte filmes nøkternt og realistisk. Derfor er romstasjonen nedslitt og rotete. Kontrasten til Jorden er tydelig. Jorden er vakker, med hesten som symbol på styrke og skjønnhet. Dammen og trærne, gresset og fjellet, alt dette blir vi påmint gjennom filmen. På romstasjonen er det biblioteket som har denne rollen, med sine gjenstander fra Jorden som bilder, bøker og statuer. Det er en sterk nostalgi om natur i filmen.

Sensurinstansen i Sovjet hadde en del innvendinger mot filmen. Spesielt gikk det på at de kunne tenkt seg mer teknologi og spesialeffekter i filmen, og en klarere identifikasjon av fremtidssamfunnet. Var det sosialistisk, kommunistisk eller kapitalistisk? Aner vi et behov for klarsynthet og trøst her? De følte også at høringen av Burton kunne implisere uheldige tolkninger, som at det var en rettssak eller et forhør. Dette kunne være skjult kritikk av Sovjetstaten. Til slutt ønsket de en lykkelig slutt. Hindringene måtte overvinnes, og de ville ha Lem til å skrive en epilog hvor alt ble forklart. Heldigvis ble filmen godkjent uten disse endringene.

Filmen har noen svakheter. Skildringen av fremtidssamfunnet på Jorden er en av dem. Pga budsjettet ble det valgt å filme en japansk storby som bilde på dette samfunnet. Problemet er at det ikke virker særlig eksotisk for tilskuere i Vesten. Vi blir litt rådville til hva vi skal forstå ut av disse scenene. Mange tunneler og trafikkmaskiner med modernistisk musikk, skal sammen med neonlys forestille en by i fremtiden. Det fungerer ikke for oss, men kunne nok imponere datidens sovjetborger.

En annen mulig svakhet er mangelen på kontinuitet og direkte uforståelige trekk ved historien. Men dette må sees på bakgrunn av regissørens valg. Han ofret alltid slike ting på meningens alter. Budskapet hadde forrang. Eksempler på inkonsekvens kan være Haris samtale med Snaut, når hun ikke kunne ha hatt tid til det. Og hvorfor elsker hun Kris når hun ikke husker noe? Hvorfor elsker Kris Hari nr 2, når han ikke elsket Hari nr 1?

Tarkovsky velger i Solaris ofte å starte scenene med et forvirrende bilde. Det kan være et nærbilde av en vegg, som kameraet deretter zoomer ut fra til vi forstår hva vi ser, eller panorerer sidelengs til bildet gir mening. Slik skaper han utrygghet i oss og får oss til å miste fotfestet. Andre ganger følger kameraet Kris slik at vi identifiserer oss med ham. Vi opplever det han opplever. Regissøren sorterer ikke inntrykkene for oss, det må vi gjøre selv…

Lyd og bilde

Bildet er middels godt, som lyden. Man kunne ha håpet på et bedre bilde da filmen ikke er så gammel, men kanskje var grunnlaget litt svakt. Bildet kunne gjerne vært skarpere, det er litt uskarpt til tider.

Ekstramateriale

Audio essay by Tarkovsky scholars Vida Johnson and Graham Petrie, co-authors of The Films of Andrei Tarkovsky: A Visual Fugue: En glimrende kommentatorspor, det beste jeg har hørt hittil. De bryter ned hver scene, som man må gjøre for å forstå Solaris, og peker på symboler og detaljer.

Nine deleted and alternate scenes: Scenene varierer fra 1 minutt til 4 minutter. Ingen av dem føles essensielle, og det er forstålig at de ble kuttet.

Video interviews with lead actress Natalya Bondarchuk, cinematographer Vadim Yusov, art director Mikhail Romadin, and composer Eduard Artemyev: Intervjuet med Bondarchuk, som spiller Hari, er rimelig uinteressant. De andre er meget gode, og belyser hver sitt felt i produksjonen.

Documentary excerpt with Solaris author Stanislaw Lem: Her får vi litt innblikk i uenigheten mellom romanforfatter og regissør. Stanislaw Lem mislikte sterkt filmen.

I tillegg følger det med et hefte med essay av Akira Kurosawa og Phillip Lopate. Fine essay, Kurosawas omhandler hans besøk på settet for Solaris.


Brute Force

Brute Force (Criterion nr. 383)(DVD)

1947 – Jules Dassin (svart-hvitt)

Fengsel og film noir

Nivå 1 (uten spoilers)

Kaptein Munsey styrer i praksis fengselet på bekostning av en svak fengselsdirektør. Hans brutale metoder skaper grobunn for fluktplaner hos Joe Collins og hans medfanger.

Nivå 2 (med spoilers)

I Burt Lancasters andre film spiller han fangen Joe Collins. Collins er en lederskikkelse, men i god film noir tradisjon er han også en plaget mann. Den ytre handlingen i Brute Force følger den klassiske planleggingen av flukten og beskrivelsen av de uutholdelige forholdene i fengselet. Men det mest interessante med Brute Force er det som symboliseres i filmen. Det er mye som skal kommenteres, og regissør Jules Dassin gjør det på en elegant måte, stort sett. Det må sies at noen av tilbakeblikkene er overtydelige i sin fremstilling av mennene som nå er fanger. Men det kan tilgis siden det skaper en kontrast til fengselsscenene som filmen stort sett er bygget opp av.

Flere av scenene i filmen var på grensen av hva som var tillatt å vise på film på denne tiden. Torturscenene viser ikke slagene, men virkningen av dem vises tydelig. Og brutaliteten i fangenes henrettelse av tysteren er grov. De tvinger tysteren inn i en presse ved hjelp av blåselamper, og brenner hendene hans når han holder seg fast i et rekkverk. Den indre justisen er knallhard.

Fengselsdirektøren driver et rimelig humant fengsel, men kaptein Munsey tørster etter å forandre dette. Han har allerede stor påvirkning som det er. Etter hvert som direktørens posisjon undergraves, trer Munsey mer og mer frem. Han har et sosialdarwinistisk syn på svakhet (svake dør eller blir tilhengere), og ser på fanger som opprørske slaver. Hans linje skal etter hvert ende i massakre og opprør. I en uhyggelig scene mot slutten står kaptein Munsey i Hitler positur i et tårn, mens rasende fanger roper noe som med litt godvilje høres ut som Heil. Selv om scenen viser en konflikt, kan den oppfattes som en hyllest ved et isolert blikk. Et av flere varsko om fascismens frammarsj.

En annen kommentar kan leses inn i sluttscenen hvor Collins klarer å nå spakene som åpner fengselsportene. Men til ingen nytte, for Gallagher blokkerer porten ved sitt mislykkede forsøk på å kjøre en lastebil gjennom. Ironisk nok har han ødelagt flukten ved ikke å stole på at Collins klarer sin del. Kanskje kommenterer Dassin manglende samhold på venstresiden i samfunnet?

Jules Dassins niende film er en film noir. Den er samtidig en fengselsfilm, og denne kombinasjonen skaper en meget bra film. Etter denne gikk Dassin videre til å lage absolutte toppfilmer som The Naked City, Thieve’s Highway, Night and the City og Rififi. Brute Force er muligens den beste film noir fengselsfilmen som er laget.

Litt om film noir: Det er egentlig ingen egen sjanger, men heller et begrep som brukes om amerikanske kriminalfilmer fra 40 og 50-tallet. Filmene har en del kriterier som må oppfylles. For eksempel må filmen ha en femme fatal, mye regn, svart hvitt foto med lave eller høye kameravinkler og en generell kynisk atmosfære. Og det ender sjeldent godt. Ofte er protagonisten en plaget mann, med tydelige svakheter og en mørk livsanskuelse. Det henger en pessimistisk og fatal skygge over disse filmene. Dette symboliseres ofte med lange skygger i fotograferingen, som er sterkt inspirert av tysk ekspresjonisme. Jeg velger å stoppe beskrivelsen der, fordi det er en del uenighet om definisjonen av film noir videre. Men de fleste vil nok være enig i disse innledende definisjonene. Til slutt kan nevnes at film noir ble brukt første gang av den franske filmkritikeren Nino Frank i 1946 som betegnelse som en viss type amerikansk kriminalfilm, og betyr svart film. Den siste ”ekte” film noir var Orson Welles Touch of Evil fra 1959, men begrepet ble ikke utbredt før på 1970-tallet.

Jules Dassin tegner ikke et sympatisk bilde av fengselsvesenet i Brute Force. Det er et paradis for sadistiske personligheter som kaptein Munsey. Dassin ser ikke ut til å ta stilling til om fengselet tiltrekker seg slike personligheter eller skaper dem. Jeg heller til at han mener at systemet tiltrekker sadistene, siden mange av vaktene i filmen tydelig er opprørt over hans metoder. Dassin maler med bred pensel i portrettet av den sadistiske kaptein Munsey. Detter er en mann av liten fysisk størrelse som nyter tortur og makt. Under torturscenen av en fange på kontoret, har han Wagner på platespilleren mens han slår ham med en slange. Uniformens snitt, bildet av seg selv på veggen og positurene hans gjennom filmen, hinter mot nazisme. Den rå makten fra filmens tittel uttøves ikke av fangene, men av autoritetene.

Burt Lancaster hadde bakgrunn fra sirkus, som trapesartist. Dette kombinert med interesse for stumfilm, gir ham den ekspresjonistiske og svært fysiske metoden å portrettere Collins på. Han sier ikke så mye i filmen, men viser tanker og reaksjoner gjennom kroppsspråk og øyne.

Filmen kan sees som en allegori for fascismens fremgang i USA. Dette er ironisk siden landet nettopp hadde avsluttet en krig mot fascismen. Flere av de involverte i filmen hadde også deltatt i krigen. Mange av dem tilhørte venstresiden i politikken, og Jules Dassin ble svartelistet senere under McCarthy-æraen. Den alkoholiserte legen kan sees på som talerør for de liberale holdningene i samfunnet, selv om han ikke klarer å forhindre Munseys frammarsj. Dassin sender også et stikk i hans retning ved å vise at han kun bryr seg om ”fangen” og ikke enkeltindividet.

Fengselsfilmen er en meget gunstig arena for å vise samfunnets problemer. På 30-tallet, som var storhetstiden for fengselsfilmen, var den ofte et bilde på depresjonen. Uskyldige kvinner og menn led pga et system som ikke fungerte. I Brute Force ser vi at fangene i celle 17 ikke er brutale og onde. Gjennom tilbakeblikkene ser vi at de har havnet i fengsel pga til dels edle motiver. Alltid er en kvinne grunnen til at de havnet i fengsel. Derfor har de en kalender med et kvinnebilde på i cellen. Hun representer femme fatal i historien. Filmen oppfyller også andre film noir krav gjennom det evige regnet, klokkene som tikker og viser håpløsheten og det bortkastede livet, og ikke minst slutten…

Lyd og bilde

Strålende. Skikkelig oppusset og skarpt. God lyd også.

Ekstramateriale

Audio commentary by film noir specialists Alain Silver and James Ursini: Informativt spor med to samstemte eksperter. Legger stor vekt på nazistreferansene hos Kaptein Munsey og anelsen av McCarthy-æraen.

A new interview with Paul Mason, author of Capturing the Media: Prison Discourse in Popular Culture: Paul Mason er en antifengselsaktivist som er opptatt av alternative metoder for bekjempelse av kriminalitet. Interessant å høre hans synspunkter angående dette og hans syn på Brute Force.

Theatrical trailer: Fantastisk trailer. Steintøff.

Stills gallery: Greit nok. Foto fra settet og filmen.

A booklet featuring a new essay by film critic Michael Atkinson, a 1947 profile of producer Mark Hellinger, and rare correspondence between Hellinger and Production Code administrator Joseph Breen over the film’s content: Atkinsons essay er glimrende! Mark Hellinger var en legendarisk produsent som sto bak mange gode filmer. Profilen er litt treg til og begynne med, men etter hvert dukker det opp mange spennende opplysninger.


Vivre sa vie

Vivre sa vie (Criterion nr. 512)(Blu-ray)

1962 – Jean-Luc Godard (svart-hvitt)

Om prostitusjon

Nivå 1 (uten spoilers)

Nana vil bli skuespiller, men ting går ikke som hun ønsker. Småjobber i butikk gir ikke nok inntekter. Hun ender i stedet opp som prostituert.

Nivå 2 (med spoilers)

Godard deler inn filmen i 12 tablåer, etter mønster av Brecht. En overskrift og beskrivelse av hva som skal skje dukker opp foran hvert kapittel. Nå hadde ikke Godard vært Godard uten at filmen handler om mye mer enn en ung kvinnes forfall og død, men filmen er en av de mer direkte filmene hans. Han har satt seg inn i stoffet, og har mye på hjertet. Vivre sa vie tar opp mange av Godards hjertesaker, som undertrykking, penger og bytte av tjenester/varer. Men det er ikke en politisk film som hans senere.

Anna Karina spiller Nana, men spiller også på en måte seg selv. Godard er også til stede som seg selv, gjennom kameraet. Spesielt en scene tydeliggjør dette. Nanas nye kjæreste leser en kort historie av Edgar Allen Poe på slutten. Godard leser historien selv i voice-over. Den handler om en kunstmaler som maler sin kone så perfekt at når han er ferdig er hun død uten at han har merket det. Samtidig ser vi Anna Karina i nærbilde hele tiden emns historien leses. Godard filmer henne intenst, nesten som om han maler henne. Parallellen er tydelig.

I tillegg ser Nana/Anna Karina noen ganger rett på kameraet, og minner oss om at dette er en film. Dette er noe Godard ofte gjør i sine filmer. Dermed bryter han illusjonen, og får oss til å se historien på flere nivåer. Komplekst, men et kjennetegn ved Godard. Mange tilskuere misliker dette grepet, nettopp fordi det bryter flyten i historien og tar oss ut av filmen. Men Godard er lite interessert i tradisjonell historiefortelling. Han er alltid nyskapende og gjør det han må for å få frem budskapet.

Som Adrian Martin påpeker på kommentatorsporet, virker Godard veldig opptatt av hvordan man filmer en samtale. Hva er realistisk? Hvilke forskjellige måter kan det gjøres på? Starten på Vivre sa vie gir oss én måte. Anna Karina filmes rett bakfra, sittende ved en bardisk. Kameraet er veldig nærme, så nærme at man kan nesten høre kinopublikummet rope ”Zoom ut!”, eller ”La oss se ansiktet!”. Men en samtale som overhøres av andre enn deltagerne, kan se slik ut for dem. La oss si du har et bord rett bak dem i baren. Du kan høre dem, og dette er din synsvinkel. I en annen scene ser vi Nana sittende med ansiktet mot oss mens hun prater med halliken sin. Kameraet beveger seg rastløst sideveis, fram og tilbake, og stopper i ytterkantene og midt på. Og da er Nanas hode helt skjult bak hallikens hode. Dette er grep som føles så uvant at det kan virke forstyrrende. Men igjen, dette er Godards film og han bryter alle konvensjoner ustanselig.

Jean-Luc Godard er den store regissøren jeg har slitt mest med å forstå. Det er først det siste året at det har begynt å løsne. Det er ikke imponerende med tanke på at jeg har sett 12 filmer av ham de siste 10 årene. Jeg tror nøkkelen til å forstå hans filmer ligger i referansene. Hvis man kartlegger hans utallige referanser i løpet av en film, så langt man klarer, har man et utgangspunkt. Jeg har en teori om at filmen kan forstås, eller sees, i denne andre sfæren bestående av referansene. Her ligger meningsinnholdet, bildene vi ser er filmteknisk form. Men alt dette vil være mer relevant i hans senere filmerr, som Made in USA. Vivre sa vie er slettes ingen dum film å begynne med hvis man er nysgjerrig på Godard. Så kan man fortsette med Breathless, Contempt og Band of outsiders, før det virkelig blir vanskelig.

Både Godard og filmkritikere plasserer noen filosofiske temaer sentralt i Vivre sa vie. Hva er forholdet mellom tanker og språk? Hva er væren og eksistens? Kan språk uttrykke nok? Allikevel er ikke dette en eksistensialistisk film. Denne retningen var på vei ut på denne tiden, så det at Godards karakterer uttrykker noen slike tanker, betyr ikke at han gjør det. Derimot kan han sette det i kontrast til andre tanker. For eksempel har Nana en samtale med den virkelige filosofen Brice Parain, som absolutt ikke var eksistensialist. Og Godard vil neppe skrive under på Nanas betraktninger rundt det at vi er ansvarlige for alt i våre liv, om vi er ulykkelige osv. Som godt plantet på venstresiden politisk, ville nok Godard ha lagt mer vekt på samfunnet rundt og mulighetene et menneske har. Han var for øvrig sterkt påvirket av Sartre.

Regissører låner ofte av hverandre, noen stjeler rått. Godard låner ideen til Anna Karinas hårklipp av Lulu i Pandoras Box, som Tarantino kopierer i Pulp Fiction. Han har aldri lagt skjul på at Godard er hans store forbilde, til og med produksjonsselskapet hans er en hyllest til Godard. Hva det heter kan du jo google selv. Siden denne filmen ble laget mens Truffaut og Godard fremdeles var venner, har Godard tatt seg tid til en hyllest til Truffaut. Den kommer mot slutten, og det er opp til deg å finne den…

Lyd og bilde

Bildet er fantastisk! Spesielt utendørsscenene har flott dybde og detaljnivå. Filmkornet er perfekt gjengitt. Det er noe spesielt med å kunne se disse svart-hvitt filmene fra Criterion på Blu-ray. Kontrasten til DVD kommer så tydelig frem. Lyden på Vivre sa vie er tatt opp on location. Dermed er det mange lydkilder og noen er ukontrollerbare, men tilfører da bare filmen noe mer. Realisme i høysetet. Det er allikevel ganske klar lyd.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholar Adrian Martin: Denne mannen med den tykke australske aksenten har laget kommentatorspor til 4 andre Godardfilmer før, og er en ekspert på regissøreren. Han har mye informasjon, og holder det gående uten pauser. Bra.

Video interview with film scholar Jean Narboni, conducted by historian Noël Simsolo: Meget bra videoessay. Personlig og informativt gjennom 45 minutter.

Television interview from 1962 with actress Anna Karina: Overfladisk intervju, med mange mildt sagt spesielle spørsmål. Med et høydepunkt om annonsen som Godard plasserte for å få tak i Nana. Han søkte etter skuespiller og sjelefrende, som endte med Anna Karina som hans kone.

Excerpts from a 1961 French television exposé on prostitution: Dokumentar om prostitusjonen i Paris. Vi kan se at Godard realistisk beskriver de prostituertes hverdag.

Illustrated essay on La prostitution, the book that served as inspiration for the film: Vulgær dokumentar som ble skrevet av en dommer. Godard bruker voice-over direkte fra boken i visse partier som gir oss de tørre fakta.

Stills gallery: Som vanlig, bilder fra filmen og postere.

Director Jean-Luc Godard’s original theatrical trailer: Bare sammensatte korte scener fra filmen. Litt tilfeldig.

A booklet featuring Godard’s original scenario, an essay by critic Michael Atkinson, interviews with Godard, and a reprint by critic Jean Collet on the film’s soundtrack: Spesielt intervjuet med Godard er godt. Han virker ærlig og direkte i sine svar. Jean Collet understreker hvor revolusjonerende lydsporet var den gangen.