Bigger Than Life

Bigger Than Life (Criterion nr. 507)(Blu-ray)

USA – 1956 – Nicholas Ray (farger)

En skygge større enn livet

Nivå 1 (uten spoilers)

Ed Avery lever et stille familieliv med sin kone og sønn, og arbeider som lærer. Så blir han syk og får behandling med kortison. Langsomt begynner medisinen å forandre personligheten hans.

Nivå 2 (med spoilers)

Familien oppfyller alle middelklassens kriterier, og fremstår ved første øyekast som en veltilpasset og vellykket familie. Men om vi titter litt nøyere, kan vi se tegn på uro og dissonans. Ed Avery er ikke ”all-american”. Han har en litt finere engelsk, og veggene i huset hans prydes av kart og bilder fra ”den gamle verden”, altså Europa. Dette er et kontinent hvor klassesamfunnet står sterkt, og kanskje ligger dette nedfelt i ham ennå. Han bærer på en mindreverdighetsfølelse i forhold til omgivelsene sine, og kortisonen skal snart bringe frem dette komplekset og forstørre det til groteske høyder. Dette resulterer i at han snur situasjonen på hodet og gror et ego fullstendig ute av proporsjoner. Kortisonen gjør ham ”bigger than life”, og han utvikler en forakt for menneskene rundt seg og spesielt sin kone. Hun er ikke lenger bra nok for ham og sønnen har heller ikke ønsket utvikling.

Nabolaget er trangt med mye klassebevissthet. En uro om de er gode nok for nabolaget gnager i Ed. Han må jobbe ekstra, men holder det skjult for kona. Han har fått med seg sjefen på å dekke over at han jobber i et drosjefirma. Dette er et frempek mot den doble personligheten hans, for dette er egentlig en slags Jekyll and Hyde historie.

Ed har komplekser i forhold til farsrollen, og han mislykkes i å knytte nære forbindelser med sønnen, selv om han eksperimenterer med forskjellige farsroller. Han er sportsfaren, den glade far med Oldsmobile, instruktørfaren men ender som en far fra Gamle Testamente. Medisinen gjør at han blir en hard og intolerant far som ender opp med å skyve sønnen Richie fra seg. Sønnen trekkes mer mot moren som følge av farens anstrengelser.

Familiens husvenn, Wally, har et mye bedre forhold til Richie og samtalen mellom dem flyter lett. Kortisonen har flere uheldige bivirkninger, og det er Wally som til slutt klarer å plassere forandringen i Eds personlighet der hvor det hører hjemme, nemlig pillemisbruket til Ed. Han tar mer enn doseringen han er tildelt, og lyver til legen for å få mer. Når ting butter i mot, føles løsningen å være flere tabletter, som i det minste får ham til å føle seg bedre en stund. Det er heller ikke bare å kutte medisinen, for i følge legene er alternativet å dø innen et år. Derfor presses Ed inn i kortisonens vold, og han klarer ikke å stå imot bivirkningene.

En av bivirkningene er paranoia og sjalusi. Vennskapet mellom Lou og Wally blir målet for denne sjalusien. Det sies i rene ord da Ed kommer tidlig hjem fra jobb og finner Wally på besøk hos Lou. De har diskutert Eds oppførsel, og Ed mistenker utroskap. Motforestillingene hos Ed er generelt slitt ned, slik at han nå er overbevist om at han besitter en spesiell innsikt. Han vet mer enn alle andre, og det er vanskelig for ham å tro at hans instinkter ikke forteller ham sannheten.

Samtidig som Ed søker oppover i samfunnssjiktet, bekrefter han sin nye (innbilte) posisjon ved å distansere seg fra samfunnslaget under seg. Dette gjør han blant annet ved å trakassere melkemannen, som blir utsatt for Eds paranoia. Melkemannen klirrer med flaskene for å ødelegge roen for Ed, forstyrre hans tankerekker og dermed ødelegge hans arbeid. Alt på grunn av at han er misunnelig på Ed som arbeider med hodet sitt og tenker. I sin nyvunne posisjon er Ed i stand til å få melkemannen sparket, noe han har intensjoner om å gjøre.

Kortisonen gir Ed en mulighet til å hevde seg selv, og i løpet av kort tid føler han seg helt på høyde med omgivelsene og litt senere milevis overlegen omgivelsene. Klasseaspektet ved samfunnet som skildres er absolutt til stede. Ed, i sin nye mentale tilstand, tilhører nå sjiktet som handler i de beste butikkene. Konen, Lou, har vegring mot en gang å gå inn i en luksuriøs kjolebutikk og Ed må dra henne med seg inn. Her oppfører han seg som en usmakelig snobb, krevende og arrogant. Han dikterer hvilke kjoler hun skal prøve og herser med personalet. Slik bekrefter han sin dyktighet og viktighet som samfunnsborger. På dette tidspunktet mener han seg overlegen sin kone og atskillig mer verdt enn henne. Nå kan vi se et skifte i historien fra å handle om kortisonen til å handle om det amerikanske samfunnet.

Klimakset i filmen sammenfaller med kortisonens absolutte sterkeste påvirkning av Ed. Han har gitt opp sin sønn etter mye anstrengelser som mot sin hensikt har endt med at Richie forsøker å gjemme medisinen fra ham. Dette tolker Ed som et ønske om å drepe ham. Sønnen vil vokse opp til å bli et svakt og egoistisk individ, og nå ser vi bibelens påvirkning på Ed i sin grufulle fylde. Han ser dem som Isak og Abraham, og han planlegger å drepe sin sønn for deretter involvere sin kone i et dobbelt selvmord. Lou forsøker å vekke til live hans følelser for sønnen gjennom å vise ham bilder av Richie som liten, men Ed er urokkelig. Wally ankommer i siste liten til å forpurre planene.

Regissør Nicholas Ray er ikke videre imponert over legestanden. Han er kritisk til legers oppførsel og uansvarlighet og det kan hevdes at legene filmes som gangstere. En ting som er sikkert, er at Ray bruker inspirasjon fra tysk ekspresjonisme i Bigger Than Life. Etter hvert som sykdommen tar over i ham, fylles skjermen av store skygger, understreket av lav kameravinkel. Skyggene viser oss at Ed har blitt større enn livet, eller mer nøyaktig, at selvbildet hans har blitt det. Samtidig fører denne sykdommen ubønnhørlig mot døden, som jo også er større enn livet i den forstand at den alltid vinner til slutt. Melk spiller en stor rolle i filmen. Det symboliserer uskyld og normalitet. Det er melken som Ed angriper i forholdet til sin familie. Filmen ender håpefullt, men uten garanti for at det skal bli bra.

Øyeblikket: Foreldremøtet. Ed er nå på sitt toppunkt hva selvbilde angår. Han har utviklet seg i en reaksjonær og fascistisk retning og lirer av seg kontroversielle utsagn om svakhet blant elever. Igjen er det samfunnet som kommenteres av Nicholas Ray, for Ed er nå den allvitende med løsningen på hvordan USA må tilbake til gamle verdier og normer. Han tordner som en gammeltestamentlig Gud, og får gehør blant noen og høster vantro blant andre. Noen går fra møtet, mens andre mener han bør bli rektor. Wally forsøker å drive brannslokking, men Ed er uangripelig.

Lyd og bilde

Meget bra. Deilig dybde med suverent detaljnivå og meget sterke farger utover i filmen. Utrolig plettfritt bilde til å være en film fra 50-tallet, ja uansett alder egentlig. Bildeformatet er 2.35:1 og lyden er i glassklar mono. Det har blitt hevdet at lydformatet opprinnelig var i flere kanaler, men jeg er kjempefornøyd med lyden vi får servert her.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring critic Geoff Andrew (The Films of Nicholas Ray): Meget godt og innsiktsfullt kommentatorspor, akkurat som jeg liker dem. Mye av vekten er lagt på tolkning av filmen og dens visuelle hjelpemidler for å formidle meningen. Fargebruk, kameravinkler og detaljer som understreker mening blir grundig diskutert.

Profile of Nicholas Ray (1977), a half-hour television interview with the director: Ray var like tøff som drikkekompisen Humphrey Bogart utenpå, men usikker som James Dean inni. Moren var norsk, faren tysk. Ray er kjent for filmer som They Live By Night, On Dangerous Grounds, Johnny Guitar og ikke minst Rebel Without a Cause. Programmet er ok, og viser oss at Ray hadde erfaring med ungdomsgjenger som han portretterer i flere av filmene sine. Biseksualitet spiller han på i Rebel Without a Cause, noe han også har personlig erfaring med så vidt jeg kan forstå. 29 minutter.

New video appreciation of Bigger Than Life with author Jonathan Lethem (Chronic City): Jonathan Lethem får boltre seg i 27 minutter uten at et sekund føles overflødig. Han poengterer at Bigger Than Life utspiller seg i tiden hvor The Beatnicks var kommet på banen, Jack Kerouac, Allen Ginsberg og dess like var del av ”den nye vinen.” Fasaden til middelklassen var i ferd med å slå sprekker og problemene deres kom innenfra. Lethem peker på at amerikanere stammer fra klassesamfunn i Europa, den gamle verden. Dette er en ballast som preger det amerikanske samfunnet. Bare det å bruke britiske James Mason utfordrer ”det normale.” Lethem har en interessant teori om at Ed slukker lyset i rommene hvor Lou ikke er helt ferdig med å rydde for å vise henne at det er mørke i huset, og at han ikke helt kan kontrollere det. Lethem diskuterer også forholdet mellom første og andre etasje. Andre etasje er skumlere enn første. Der oppe er den mørke delen av familielivet, nede er samfunnet og det sosiale. Mye tid brukes i trappen, i området mellom lys og mørke, det friske og det syke. Dette er et uvurderlig stykke ekstramateriale.

New video interview with Susan Ray, widow of the director and editor of I Was Interrupted: Nicholas Ray on Making Movies: I dette 22 minutter lange intervjuet beskriver Susan Ray regissørens arbeidsmetode. Ofte preget av kaos, noen ganger uten manus og alltid uten storyboard. Ray vokste opp i middelklassen og det var derfor naturlig for ham å lage film fra dette miljøet. Hun bruker også mye tid på fargebruk og tolkning av farger i filmene. Fint intervju.

Theatrical trailer: James Mason var produsent av filmen, og bruker første halvdel av traileren til å fortelle oss hva han liker i en film. Tag line er ”En pille, og han følte seg større enn livet.” En bra trailer.

A booklet featuring an essay by critic and video maker B. Kite: Et godt essay. Kite beskriver hvordan første del av filmen er dominert av gråtoner slik at en hver farge føles som en begivenhet. Ed forsøker å passe inn i forskjellige farsroller for Richie, men mislykkes i alle.

Monsieur Verdoux

Monsieur Verdoux (Criterion nr. 652)(Blu-ray)

USA – 1947 – Charles Chaplin (svart-hvitt)

En morderisk Chaplin

Nivå 1 (uten spoilers)

Monsieur Verdoux har spesialisert seg på å sjarmere eldre damer, få kontroll over pengene deres for deretter å myrde dem. Dette er en unik og annerledes Chaplinfilm, med en mye mørkere og alvorlig stemning enn vi er vant til.

Nivå 2 (med spoilers)

Chaplins geni er, som Chabrol sier i dokumentaren ”Chaplin Today”, hans ekstremt gode skuespill kombinert med at han var en moderne regissør. Han var lunken til lydfilmen og skrev et forsvar for stumfilmen etter at lydfilmen hadde kommet. Men når han endelig tok lydfilmen til seg, lagde han mesterverk i det formatet også. På grunn av konflikten med pressen og McCarthykommisjonen, floppet Monsieur Verdoux første gangen. Chaplin dro til England, men ble nektet innreise igjen før han ydmyket seg foran kommisjonen. Han nektet og bodde heller i eksil. Senere i karrieren relanserte Chaplin filmene sine, og det er pussig at Monsieur Verdoux da er den mest populære.

Monsieur Verdoux er en av mine Chaplinfavoritter. Chaplin spiller her en karakter helt motsatt av det vi er vant til. Men han gjør det så nyansert og mangefasert at han også denne gangen skaper sympati for et menneske som rent ut sagt er en massemorder. Ingen dårlig prestasjon det. Monsieur Verdoux er en mild og dannet mann, med mange gode karaktertrekk også. Chaplins anliggende er å skape en karakter som skal få oss til å reflektere over de sakene han vil vi skal tenke over. Disse sekvensene kommer mot slutten av filmen, etter han er arrestert og venter på sin henrettelse. Hvorfor fordømmer et samfunn sterkere en mann som dreper én gang enn han som dreper mange i en krig? Krigshelten er nettopp en helt.

For å gjøre det hele vanskeligere for oss fremstilles de forskjellige kvinnene i et negativt lys, slik at vi nesten håper han skal få jobben gjort så fort som mulig. Så i tilfelle med fru Bonheur, som er en vulgær kvinne med forferdelige holdninger. Hans næreste familie vil nok være hans unge kone og sønnen. Han reiser rundt fra kvinne til kvinne under dekke av å ha et arbeid som krever mye reising. Egentlig er han arbeidsledig etter å ha fått sparken etter 30 år i samme jobb.

En interessant scene kommer under visningen av huset han vil selge etter at han ”ble alene” og ikke vil bo i et hus med så mange minner. Her legger han kraftig an på en kvinne som er interessert i huset, men det blir platt og voldsomt, og han skremmer henne vekk. I andre sammenhenger er han mye mildere, sjarmerende og mer elegant.

Å se Charlie Chaplin spille så totalt mot type som han gjør i Monsieur Verdoux, er fascinerende. Det krever en nullstilling, for som skuespiller er han et ikon som kommer med mye ballast. Vi må fortrenge hans tidligere roller, og innse at denne gangen er Chaplin en massemorder. Ingenting er igjen av The Tramp, snurringen med spaserstokken og eller det rare ganglaget. Men helt på slutten av filmen, ser vi at det ikke er så langt mellom de to karakterene. På vei mot henrettelsen sin, kjenner vi igjen ganglaget til en viss liten mann med en merkelig bart.

Monsieur Verdoux har full kontroll selv med politiet i hælene. Han blir ikke tatt før han selv velger å la seg fange, omtrent slik Kevin Spaceys karakter i Seven har kontroll på dramaturgien i sin egen rettsprosess. Monsieur Verdoux har mistet grunnen til å drepe, og derfor også grunnen til å leve. Selv etter at han stiller seg disponibel for å bli fanget, har han mange muligheter for å unngå det. Det tar lang tid før politiet innser hvilken mann de har foran seg og får arrestert ham.

Den svarte humoren, systemkritikken og den betenkelige moralen i filmen skaffet Chaplin problemer med sensuren. Her er det ingen nødvendig konklusjon om at kriminalitet ikke lønner seg. Tvert imot, Monsieur Verdoux lever godt på denne måten så lenge han selv vil, og det er han selv som setter punktum for sin kriminelle løpebane. Tatt i betraktning sjokket for publikum det var å se Chaplin i en rolle så langt fra den kjente og kjære landstrykeren, så er det forståelig at filmen floppet på kino. Chaplins høye profil under krigen og hans ønske om allianse med Sovjetunionen, ga ham et rykte som kommunist. Men det skulle det ikke mer enn å gå ned fra fortauet med venstre fot først for å få. Dette var også med på å publikum til å vende seg mot ham.

Selv om Monsieur Verdoux kunne leve at sine forbrytelser, er det dermed ikke sagt at ikke hovedpersonen også får føle den store depresjonen på kroppen. Han mister jevnlig mye penger via det ødelagte finansmarkedet, og til slutt er alt borte. Chaplin formidler synet at ingen mann er uskyldig i disse tider hvor alle forsøker å berge seg selv, og noen få er skyldige i at mange mennesker mister alt de har. Han setter Monsieur Verdouxs forbrytelser inn i et større bilde hvor samfunnets forbrytelser er av en enda større skala.

Noen av de beste scenene i filmen er med den unge jenta som Chaplin tar med hjem og gir mat. Han ser noe av seg selv i henne, faktisk nok til at han ombestemmer seg i sitt forsett om å drepe henne. Slik er tilfeldighetene til stede i livet. Hadde hun drukket av giftglasset tidligere hadde hun vært død, men nølingen gir Monsieur Verdoux tid til å ombestemme seg. Han heller ut vinen under påskudd av at den er korket, og gir henne et nytt glass med kun vin denne gangen. Han møter henne senere i filmen også og da har hun kommet seg opp i livet. Det ser ut til å behage ham.

Øyeblikket: Chaplin kan også lage thrillere, og la det hvile uhygge i scener. En natt dreper han en av sine kvinner etter å ha fått henne til å ta ut alle pengene fra banken og lagt dem i et skrin. Han følger henne opp trappen, er jovialiteten selv utad, men vi forstår hva han tenker. Denne scenen har noe hitchcocksk over seg, en ørliten zoom her, et lite tracking shot der. Lysene slukkes og trappen blir mørkere. I gangen oppe går de inn på samme rom før vi hører lyder som forteller oss at et drap finner sted.

Lyd og bilde

Monolyd og bildeformat i 1.33:1, som forventet. Av topp klasse, også som forventet. Lyden er klar og fin. Bildet kunne vært skarpere, det er lite ultraskarpe scener her som får deg til å miste pusten, men det er et klart og solid bilde. Uten synlige skader også, selv om det er en meget gammel film.

Ekstramateriale

Chaplin Today: “Monsieur Verdoux,” a 2003 documentary on the film’s production and release, featuring filmmaker Claude Chabrol and actor Norman Lloyd: I denne dokumentaren på 27 minutter forteller Claude Chabrol om sin opplevelse av filmen. Han er slått av hvor annerledes filmen er fra de andre Chaplinfilmene. Filmen er bygget på en sann historie hvor filmens Verdoux er bygget på en herr Landru. Orson Welles hadde idèen og tilbød Chaplin rollen. Senere kjøpte Chaplin historien av Welles. På denne tiden var Chaplin i konflikt med Komiteen for uamerikanske aktiviteter. Filmen floppet i USA. Før det hadde manuset blitt sensurert pga blasfemi, kritikk av systemet og kritikk av samfunnets fordømmelse av ett drap, mens det hyller krig.

Charlie Chaplin and the American Press, a new documentary featuring the director of the Chaplin company Roy Export, Kate Guyonvarch, and author Charles Maland: Chaplins forhold til pressen er interessant. I denne 25 minutters dokumentaren får vi følge hvordan forholdet mellom dem surnet, og hvordan pressen bygde ham opp og rev ham ned. Chaplin var en superstjerne og i 1915 tjente han $10 000 i uken. Dette er mange penger! Avisene skrev mye løgn om ham, selv om han også gjorde en del lite sympatiske ting på det private planet. Han så seg nødt til å ansette en ”supress-agent”, for å få stoppet noen av de mest løgnaktige historiene. Vi får høre hans pressekonferanse i forbindelse med Monsieur Verdoux, på toppen av hans krig mot pressen. Han sier at han ikke skal kaste bort journalistenes tid, og ”la slakten begynne!” De var overhodet ikke interessert i filmen, men alle spurte om hans politiske syn. Var han kommunist? Lite ble skrevet om filmen.

Illustrated audio interview with actor Marilyn Nash: Ikke av de beste intervjuene, synes jeg. Lite av interesse.

Radio advertisements and trailers: Ganske lange og ganske gode trailere. Tre språk, tysk, fransk og engelsk.

A booklet featuring an essay by critic Ignatiy Vishnevetsky and reprinted pieces by Chaplin and critic André Bazin: Heftets første essay er strålende skrevet av Ignatiy Vishnevetsky. Han går inn i tolkningen av filmen på en overbevisende måte. Historien om Monsieur Verdoux er jo basert på den virkelige drapsmannen Henri Landru, som utførte sine drap fra 1914-18. Chaplin velger å plassere sin historie ca 20 år senere, slik at vi får hans handlinger i kontrast til fascismen som vokser frem i Europa, og også kan se litt på skalaer som er Verdoux sitt paradoksale poeng. Charles Chaplin har et tresiders forsvarsskrift for sitt syn på krigen og politisk arbeid, før han beskriver hva Monsieur Verdoux handler om. Vel verdt å lese. Til slutt har vi Andre Bazins essay; The Myth of Monsieur Verdoux. Her argumenterer han for at veien framover for The Tramp faktisk ender i guiljotinen Monsieur Verdoux går mot på slutten av filmen. Ved hjelp av en liten gest på slutten av Monsieur Verdoux, viser Chaplin at disse to karakterene er den samme. Samfunnet henretter The Tramp. Dette er et ganske komplisert essay, men interessant på sin måte. Det viser oss hvert fall den berømte Bazins skrivemåte og tankesett.

Badlands

Badlands (Criterion nr. 651)(Blu-ray)

USA – 1973 – Terrence Malick (farger)

Malicks debut

Nivå 1 (uten spoilers)

Kit er en ung mann som jobber som søppeltømmer og blir forelsket i en ung jente ved navn Holly. De bestemmer seg for å rømme av sted sammen, men Hollys far forsøker å hindre dem. Kit dreper ham med kaldt blod, før paret setter fyr på huset og stikker av i en bil. Politiet er snart etter dem i en jakt som skal strekke seg over flere stater. Filmen er løst basert på en sann historie som også har inspirert filmer som Natural Born Killers og Kalifornia.

Nivå 2 (med spoilers)

Charles Starkweather ble født i 1938 og så Rebel Without a Cause i 1955. Han ble enormt påvirket av James Dean og kopierte stilen hans. Som 18 åring forelsket han seg i 13 år gamle Caril Ann Flugate, som han så ble kjæreste med. I 1958 la han ut på en drapsturnè som endte med at 10 mennesker ble drept. Hans første tre ofre var Caril Anns foreldre og to år gamle søster. Alltid hevdet han at han handlet i selvforsvar, til og med når det gjaldt drapet på den to år gamle jenta. Han overga seg etter å ha fått et overfladisk kutt av en knust frontrute, og ble henrettet i den elektriske stol i 1959. Han forsøkte å legge mye av skylden på Caril Ann Flugate, som han beskrev som den mest skyteglade personen han hadde sett. Hun ble dømt til 17 års fengsel for medvirkning, og ting tyder på at hun også var delaktig i noen av drapene med kniven sin.

Regissør Terrence Malick har valgt å tone ned den åpenbare sadismen til Charles Starkweather når han skapte Kit som er basert på ham. Han har også valgt å hoppe bukk over Caril Ann Flugate delaktighet i drapene, som Hollys karakter er basert på. I filmen fremstilles Holly som passiv og drømmende. Resultatet er et mer sympatisk par som det er lettere å identifisere seg med. Hvorfor gjør Malick dette? En mulig forklaring er at vi da må involvere oss mer og kjenne på problemstillingene på en annen måte. Som Sheen sier, viser Starkweather noe av oss selv. Ondskap fremstilles i Kit som er sjarmerende, den fremstilles ikke i stygge mennesker. Vi holder litt med Kit, selv om han er en massemorder.

I alle Malicks filmer legges det stor vekt på det samtidige i universet. Hva foregår samtidig, når det gjelder dyr, planter trær og elver? Hvordan påvirker miljøet karakterene, og hvordan påvirker karakterene omgivelsene? Malick kan plutselig vise oss trær og elver i en scene hvor dramatiske hendelser har skjedd, som for å utforske hvordan dette har påvirket elementene eller hvordan livet rundt er upåvirket. Spesielt er dette tydelig i The Thin Red Line, hvor krigen raser i en vakker natur.

Charkie Sheen var 31 år gammel, og skulle fremstille en 19 åring. Han hadde store betenkligheter med å takke ja på grunn av det, men Malick sa at alderen ikke var så viktig. Sheen innså plutselig at dette var hans livs rolle, og takket brått ja. Selve Badlands-tittelen henspiller på the Badlands of Montana, hvor filmen ender.

Malick er en stor tilhenger av fortellerstemme i filmene sine, og Badlands er intet unntak. Her er det Holly som innehar stemmen, og hun har en romantiserende tilnærming til historien sin. Fortellerstemmegrepet skal gjøre det tydeligere hvor ung hun er. Språket er naivt og beundrende ovenfor Kit, som hun idoliserer. Vi som seere har muligheten til å korrigere opplysningene hun gir oss, siden det ofte står i kontrast eller overdrives i forhold til det vi ser. Spesielt en scene er trippelt misvisende. Vi ser bilen rase gjennom et goldt og øde landskap mens Holly forteller oss at Kit ba henne nyte den fantastiske naturen, som hun hevder at hun gjorde. I neste bilde ser vi Holly totalt uinteressert i utsikten, med nesa begravd i et magasin i stedet. Vi må følge med selv, og danne oss et riktig bilde av forholdet mellom dem og hvem de egentlig er.

Holly fremhever Kits mot og dyktighet med våpen. Vi ser en tulling løpe rundt med bar overkropp og Rambopannebånd. Vi kan også legge merke til at nesten alle ofrene hans blir skutt i ryggen. Holly refererer hele tiden til Kit som en handlingssterk mann med en bevisst plan han følger, mystisk, romantisk og intelligent. Egentlig er Kit en enkel gutt, ressurssvak og overfladisk. Han snurrer en flaske og sier de skal følge retningen. Når flasken peker ”feil” vei, skylder han på underlaget og dropper å følge retningen. Han plukker opp en stor stein og deklamerer at han alltid skal bære den med seg, men etter noen få skritt dumper han den for en lettere og mer praktisk en. ”Visdommen” han lirer av seg, er floskler som ”respekter andres meninger, men følg majoriteten når den har blitt etablert”. Dette er gullkorn så gode at han føler det må spilles inn og lagres for fremtidige generasjoner.

At det unge paret føler de er på en oppdagelsesreise, en ekspedisjon, blir forsterket av at de leser høyt til hverandre fra Heyerdahls Kon-Tiki. De bygger trehytte i skogen, med tilhørende feller og skjulesteder. Hollys fortellerstemme romantiserer alt dette, og er ikke minst selektiv i ettertiden.

Øyeblikket: Etter en lengre biljakt hvor Kit ser ut til å slippe unna, bestemmer han seg for å overgi seg. Handlingene til Kit har et rituelt preg ved seg der han lager et lite monument av steiner, som for å markere stedet han ble arrestert. Dette peker mot en narsissistisk og stormannsgal unggutt, som ser sine handlinger som et prosjekt og er klar over medias dyrking av nyheter av typen han produserer. Jeg synes denne scenen løfter filmen ved å være en tydelig kommentar til både personligheten hans og det amerikanske mediesamfunnet. I de påfølgende scenene ser vi flere eksempler på at han har en viss respekt blant politi og soldater.

Lyd og bilde

Terrence Malicks filmer er alltid visuelt vakre, så også med Badlands. Han kombinerer natur og sivilisasjon på en dvelende og tankefull måte, noe som gjør at det er lett å sette pris på ha den best mulige presentasjonen tilgjengelig. For det er optimal utgivelse dette, med et helt fantastisk bilde som klarer å vise Malicks bildeutsnitt på en god måte. Spesielt er Malicks varemerke, bilder tatt i ”the magic hour” når natt blir til dag, godt tatt vare på her. Et godt bilde med passe nivå filmkorn, godt detaljnivå og fin fargegjengivelse. Bildeformatet er 1.85:1. Monolyden er kjempefin og klar. Fortellerstemmen ligger høy og luftig over filmen, akkurat slik den bør i denne filmen.

Ekstramateriale

Making “Badlands,” a new documentary featuring actors Martin Sheen and Sissy Spacek and art director Jack Fisk: Denne glimrende dokumentaren er på 41 minutter. De tre involverte fremlegger interessante betraktninger om filmen og forteller om arbeidet de gjorde. Spacek ble rådet til å legge av seg Texasdialekten da hun begynte karrieren sin, men er glad hun ikke gjorde det, spesielt med tanke på denne filmen. Sheen forteller om en stor ulykke i forbindelse med husbrannen, hvor det kunne gått riktig ille. Huset var fullt av brannfarlige gasser og gjort klar til ildspåsettelse. Mange folk var inne i huset da en assistent tente opp en fyrstikk for å være klar til å tenne på. Gassene i huset tok fyr umiddelbart og ildbølger slo mot dem. De kastet seg ut av vinduer, men noen ble stygt forbrent allikevel. Mye utstyr brant opp. Sheen hadde invitert familien sin til den store scenen, men fikk en forutanelse som gjorde at han jaget dem hjem igjen før brannen. Det ble mye krangel, men han er glad for det i ettertid.

New interviews with associate editor Billy Weber and executive producer Edward Pressman: Weber husker godt at han var redd for at Starkweather skulle komme til Los Angeles og drepe ham da han var guttunge. Starkweather var den store nyheten det året og alltid i mediene. Malick ville forsøke å forstå han, og utforske om det som skjedde kunne ha noe med stedet han vokste opp osv. Fortellerstemmen kunne vært tatt rett ut av ”Romantikk”. To gode intervjuer som pågår i 22 minutter.

“Charles Starkweather,” a 1993 episode of the television program American Justice, about the
real-life story on which the film was loosely based: En kjempegod dokumentar om den virkelige Kit, Charles Starkweather. Vi får se en del filmmateriale fra den aktuelle politijakten, og relevante intervjuer. 21 minutter, anbefales sterkt.

Trailer: En original og fengslende trailer. En fortellende og beskrivende stemme innleder scener fra filmen. Ca tre og et halvt minutt lang.

A booklet featuring an essay by filmmaker Michael Almereyda: Ikke så mye ekstramateriale denne gangen, men det som er her er av høy kvalitet. Dette essayet utfyller resten på en forbilledlig måte og må leses.

Down By Law

Down By Law (Criterion nr. 166)(Blu-ray)

USA – 1986 – Jim Jarmusch (svart-hvitt)

Tre umake rømlinger

Nivå 1 (uten spoilers)

Tre unge menn, Jack (John Lurie), Zack (Tom Waits) og Bob (Roberto Benigni) møtes i en fengselscelle. De har alle blitt lurt inn i en mer alvorlig forbrytelse enn de egentlig sysler med til vanlig. Bortsett fra Bob da, som har drept en mann. Sammen rømmer de og legger ut på en reise i sumpene i Louisiana.

Nivå 2 (med spoilers)

Down by law betyr å ha kontroll på seg selv i møtet med lovens lange arm. Det er et ironisk ordspill på det å ha kontroll, siden disse tre ikke har kontroll på noe i livet sitt. Samtidig spiller det på å være undertrykket av loven.

Det er ikke så mange komedier i Criterion Collection, men de har funnet plass til Down By Law, noe jeg er veldig glad for. Dette er en stilmessig lekker film, nydelig fotografert i svart-hvitt og med mange morsomme replikker. Down By Law er en fin film å koble av med. Hovedæren for komedien må tilfalle Roberto Benigni, som er veldig morsom i rollen som Bob. Han kunne ikke et ord engelsk da han spilte inn denne filmen, og det gikk sport i å lære ham feil betydning av engelske ord. Lurie og Waits la ned mye tid i dette arbeidet.

Down By Law ser ut til å hente mye av inspirasjonen sin fra filmer som The Defiant Ones, og kan beskrives som en film med røtter i 20- og 30-tallets fengselsfilmer og film noir. Spesielt lyssettingen er inspirert av film noir. The Defiant Ones er en film med Sydney Poitier og Tony Curtis i rollene som to fanger som er lenket sammen. De får en anledning til å rømme og tar den. Problemet er at det avskyr hverandre, men må samarbeide og takle det å være nære og avhengige av hverandre slik Jack og Zack også er. Jarmusch skriver historien ut fra de skuespillerne han skal bruke i filmen. Ved å bruke tre personer i hovedrollene skapes det mer dynamikk enn bare å ha to karakterer. Bob er positiv og står midt mellom de to uvennene. Slik blir filmen mindre forutsigbar, og gir rom for mer nyanser.

Jack er en hallik i New Orleans som så vidt tjener et levebrød. En kveld blir han lurt i en felle da han forsøker å overbevise en jente om at hun bør begynne å jobbe for ham. Problemet er at jenta som ligger i senga med ansiktet vendt bort fra ham er et barn og hotellrommet stormes av politi. Zack er en radioDJ som lar seg overtale til å kjøre en bil som er stjålet fra en side av New Orleans til den andre. Problemet her er at han stoppes av politiet og det viser seg at det ligger et lik i bagasjerommet. Slik ender de to i samme celle, og noen dager senere ankommer Bob, den italienske pratmakeren. Etter en tid i fengsel finner Bob ut at det finnes en rømningsvei fra luftegården. De tre fangene griper sjansen, og er snart på fri fot i sumpene.

De tre rømlingene finner en forlatt hytte i sumpene som de overnatter i. Et morsomt poeng er at den er innredet som en fengselscelle, og de bør da føle seg som hjemme. Denne hytten fant de tilfeldig, og hadde den ikke vært der hadde den blitt bygget akkurat slik, for det var tenkt slik i manus. En merkelig tilfeldighet. I motsetning til en kvinnelig journalist på Cannes pressekonferanse, føler jeg at denne filmen er meget vellykket og akkurat passe lang. Hun spurte Jarmsuch om den skulle vises i denne lengden når den ble lansert på kino, siden hun hadde sovnet under pressevisningen. Jarmsuch responderer at om den skal forandres, blir den i tilfelle lengre. Og da hadde hun sovet enda lenger.

Øyeblikket: Den elendige slåsskampen mellom Jack og Zack. De braker sammen, men de kan overhodet ikke slåss så det blir mye dasking. Ikke så veldig maskulint, men veldig morsomt. Tom Waits og John Lurie var rasende på Jarmusch for at de måtte fremstå så lite maskuline og hjelpeløse, siden de nok er mer macho enn de liker å innrømme.

Lyd og bilde

Ingenting er så flott som et skikkelig fint bilde i svart-hvitt. Å få Down By Law presentert på blu-ray i denne kvaliteten er en gave. Utgivelsen klarer å få frem alle nyansene i bildet, med god kontrast og detaljnivå. Fra blendende hvitt til det dypeste sorte, med alle gråtonene i mellom. Det kan knapt bli bedre. Bildet er 1.78:1 og lyden er i mono. Lyden er klar og sterk.

Ekstramateriale

Audio interview with Jarmusch from 2002: Dette audiointervjuet er på 75 minutter. Jarmusch diskuterer mange aspekter ved filmene sine, inspirasjon og holdninger til film generelt. Han lager ikke film for å påvirke eller forandre verden, men om de små ting. Inspirasjonen kommer vel så mye fra litteratur som fra film. Han er forbløffet over alle sammenhengene kritikere kan finne i filmene hans, og vet ikke om det er ubevisst eller ei.

Interview with director of photography Robby Müller from 2002: Fotografen på filmen snakker om tekniske utfordringer og forholdet til Jim Jarmusch. De møtte hverandre med gjensidig respekt og han følte at Jarmusch ga ham frihet til å gjøre en god jobb. Denne tyskeren snakker med tung tysk aksent, og intervjuet kan bli litt søvndyssende på grunn av tonefallet hans. Men spesielt for de som er ekstra interessert i kameraarbeid vil det være et nyttig intervju. 22 minutter langt.

Footage from the 1986 Cannes Film Festival, including a press conference with Jarmusch and actors John Lurie, Roberto Benigni, and Nicoletta Braschi, and an interview with Lurie, featuring commentary: Jim Jarmusch er en vanskelig mann å intervjue. Han avfeier spørsmål og velger å ikke svare på enkelte av dem. Noen spørsmål klassifiserer han som dårlige, men svarer litt allikevel. Et av dem er spørsmålet om hvilke regissører som har inspirert ham. Til slutt forteller han at Buster Keaton og Samuel Fuller har inspirert ham i Down By Law. Men det er en morsom pressekonferanse, mye på grunn av Benignis ablegøyer og overdrevent høye stemmevolum og knoting på engelsk. Pressekonferansen varer i 41 minutter. John Lurie blir intervjuet i 1986, og det er et OK intervju hvor han snakker om forholdet til musikk og film. Han er blitt bestevenner med Waits og Benigni. Han er glad for at han avslo roller i filmer som han siden har sett og ser på som dårlige. Han nevner favorittregissører som Cassavetes, Scorsese og Godard. Intervjuet blir enda bedre ved å se det med en ca 25 år eldre Lurie som kommenterer intervjuet. Han er utrolig kritisk til seg selv, og forteller at han den gang var full av heroin og redd for den kvinnelige intervjueren. Han roper til den yngre Lurie at han må se å fullføre i hvert fall en setning!

Sixteen outtakes: Mange gode scener som kvalitetsmessig godt kunne ha vært med i filmen. 24 minutter til sammen.

Music video for Tom Waits’s cover of Cole Porter’s “It’s All Right with Me,” directed by Jarmusch: Jarmusch og Waits planla å spille inn en musikkvideo, og møttes for å øve litt og se hva de kunne gjøre. Dette materialet er i svart-hvitt og ganske amatørmessig. Dessverre fikk Tom Waits aldri tid til å filme musikkvideoen slik de hadde tenkt, og Jarmusch fikk lov til å klippe videoen av råmaterialet de hadde. Resultatet ser du her, og denne musikkvideoen er sjelden.

Q&A with Jarmusch in which he responds to fans’ questions: 25 minutter hvor Jarmusch svarer på brev fra fans angående filmene hans og andre ting. Thomas fra Norge lurer på om han bruker hårgele. Jarmusch bekrefter det, men synes tydeligvis spørsmålet er teit. Ellers får vi blant annet høre at Tom Waits pleier å ringe Jarmusch og fortelle ham historier som er umulig å vite om er sanne eller ikke.

Recordings of phone conversations between Jarmusch and Waits, Benigni, and Lurie: Her prates det om løst og fast angående innspillingen av Down By Law mange år tidligere. Benigni skravler så Jarmusch nesten ikke kommer til orde. Telefonsamtalene varer i noe over en time.

Production Polaroids and location stills: Hva som er vitsen med polaroidene må du ikke spørre meg om. Ferrera og Andersons bilder fra innspillingen er litt fine, siden vi får se de kjente omgivelsene i farger.

Trailer: En helt grei trailer.

Isolated music track: Kun musikken.

Optional French dub track, featuring Benigni: Fransk, for de som vil de den slik.

An essay by critic Luc Sante: Heftet består av et kort essay, skrevet på en litt rocka og kul måte som passer med Jarmsuch stil. Vel verdt å lese.

The Tin Drum

The Tin Drum (Criterion nr. 234)(Blu-ray)

Tyskland – 1979 – Volker Schlöndorff (farger)

En ekkel film.

Nivå 1 (uten spoilers)

Når Oskar har blitt tre år, bestemmer han seg for å slutte å vokse i protest mot det han ser av voksenverdenen. For å sannsynliggjøre denne avgjørelsen for omverdenen, faller han med vilje ned kjellertrappa og fallet får dermed skylden for veksthemningen. Oskar er kun interessert i trommen sin, som han trommer på hele tiden, både der det passer og der det absolutt ikke passer. Hvis noen forsøker å ta fra ham trommen, skriker han så høyt at glass knuser. Gjennom Oskars liv får vi ta del i Tysklands historie fra 20-tallet og fram til krigen er slutt.

Nivå 2 (med spoilers)

I forberedelsen til denne omtalen leste jeg Günter Grass sin roman fra 1959. Det er en tykk bok med sine ca 550 sider, og den maler bredt opp til 1956. Filmen følger ikke Oskar så langt, men det er naturlig at den ikke gaper over for mye. Det er et godt valg, for boken er litt for ordrik for min smak, og Schlöndorff gjør rett i å stramme inn historien.

Oskar er til stede ved de store hendelsene i Tysklands historie på denne tiden. Fascismens fremvekst skildres på mikronivå først og fremst, ved at familien blir påvirket av Hitlers taler og familiemedlemmer og venner verver seg til Hitlers brunskjorter. Vi ser også hvordan vanlige borgere som i utgangspunktet er negative til nazismen noen år senere trekker i uniform, som Alfred Matzerath. Kommunisten som tidligere spilte Internasjonalen i vinduet og skjelte ut nazistene, blir også nazist selv. Denne måten å vise oss de dramatiske og skjebnesvangre hendelsene i Tyskland er klart i tråd med filmens standpunkt om at alt vises gjennom Oskars øyne. Han leser ikke aviser eller politiske bøker, men får informasjon ved å høre på middagsgjester og farens utlegninger. Noe av det samme grepet gjøres ved å filme bygninger litt nedenfra, slik at vi ser Oskars vinkel også i det estetiske. Det er lite dramatisk progresjon i filmen, nesten all progresjon skjer gjennom historiske hendelser. Noe innvirkning har Oskar, som da han sørger for at Maria kan bli gravid med Alfred og senere da han i praksis sørger for at Alfred blir skutt av russerne.

Tittelen The Tin Drum har en interessant bakgrunn, ifølge regissør Schlöndorff. Adolf Hitler ble kalt den store trommeslageren, med sin evne til å dra med tilhørere på samlinger og møter. Samtidig snakket han masse tomprat, som Schlöndorff karakteriserer som ”tin”. Så da skal vel denne tittelen henspille på den katastrofale vranglæren tyskerne ble innprentet i denne perioden fra fascismens framvekst til krigens slutt, budskapet som kom fra den gale trommeslagerens tromme.

Oskar er ikke en antifascist i filmen, men mer en karikatur på en fascist der han går kledd opp i uniform. Han er med i underholdningstrupp for soldatene, sammen med andre kortvokste. Lederen, Bebra, framstår som en skummel SS-offiser i uniformen han ikler seg, og hele denne truppen av barn og/eller kortvokste kledd opp som nazister gir meg en ubehagelig følelse. Denne ubestemmelige og ubehagelige følelsen er noe Schlöndorff dyrker i The Tin Drum. Filmen har en pervers stemning liggende over seg konstant. Mange små og store detaljer forsterker denne stemningen. Mye ligger i å portrettere det uvanlige, og når mange nok slike detaljer settes sammen, skapes effekten Schlöndorff er ute etter. Det kan være kontrasten mellom Oskars barnslige utseende og hans voksne tanker, hans utstående, stirrende øyne og skjærende stemme. De kortvokste blir kledd opp og satt på utstilling. Leflingen med sex mellom lille Oskar og voksne kvinner skaper også en følelse av ubehag, selv om vi vet at Oskar skal være gammel nok, men problemet er at han ikke fremstår slik utseendemessig. Andre ganger vemmes vi av rent ut motbydelige scener, som ålene som kommer ut av det avhogde hestehodet eller morens besettelse med å spise fisk i store kvanta.

Schlöndorff forsto at han virkelig kunne få dette prosjektet opp å gå ved å forestille seg strandscenen i omkledningshytten. Dette var en av de mest kontroversielle scenene, og det er ikke så rart. Skildring av pedofili på film har aldri vært uproblematisk. Dette skapte problemer for filmen i USA, mens problemene i Øst-Europa stammet fra filmens visning av russiske soldaters voldtekt av tyske kvinner.

Som inspirasjon for filmen nevner Schlöndorff favorittfilmen Amarcord, som viser fascismens fremvekst i Italia. Denne Criterionutgaven er Director’s Cut, som Schlöndorff håper skal bli sett på som den virkelige The Tin Drum. Han hadde forpliktet seg til å korte den ned, og med suksessen filmen hadde fikk han aldri lov til å lage filmen slik han ønsket. Men da fotostudioet måtte legge ned rundt 2009, spurte de om de kunne kaste filmrullene eller om han ville ha dem. Han hentet dem, og fikk lov til å lage sin definitive versjon av filmen. Criterions tidligere DVD-versjon av filmen er nå borte, og dermed også kommentatorsporet som fulgte med. Criterion ser nå denne nesten tre timer lange versjon som den definitive. Skuespillerne har blitt hentet inn igjen for å legge på stemmer på sine gamle roller. David Bennett er nå en voksen mann, men via datateknologi fant de tilbake til stemmen til den yngre Oskar. Bennett hadde en spesiell veksttilstand frem til han var 17 år, men i dag er alt ok.

Øyeblikket: The Tin Drum er en god film, men ikke en film jeg egentlig liker. Den er rett og slett for ekkel i atmosfæren gjennom hele filmen, og det blir utmattende. Derfor har jeg valgt den første scenen hvor Oskar skriker så glass knuser. Alfred forsøker å ta fra ham trommen hans, og Oskar skriker så drøvelen vises og øynene truer med å sprette ut. Det er det bildet jeg sitter igjen med når jeg tenker på filmen.

Lyd og bilde

Et absolutt fantastisk bilde. Presentert i 1.66:1, med naturtro farger, godt detaljnivå og dybde og best av alt, den skikkelige filmfølelsen. Man kan nesten høre filmprojektoren skramle bak i rommet mens den formidler magien fra filmrullene. Det er masse struktur i bildet med en passe mengde filmkorn som gir oss følelsen av å sitte i kinosalen i 1979. Lyden er klar og sterk i DTS 5.1 HD Master Audio.

Ekstramateriale

New interview with Schlöndorff about the making of the film and the creation of the complete version: Schlöndorff er en merkelig skrue. Han ler ofte på upassende steder, men han er lett å tilgi med sin sjarm. Dette intervjuet eller videoessayet er på 67 minutter, og sveiper innom mange aspekter ved filmen, både innhold og produksjonen. Best av tilleggsmaterialet denne gangen.

New interview with film scholar Timothy Corrigan: ”On The Tin Drum.” I følge Corrigan er den tyske nybølgen den viktigste av alle de europeiske nybølgene. Mange tyske filmer som ble laget etter krigen var såkalte ”rubble films”, hvor et Tyskland som ligger i ruiner skildres. Nybølgen forsøkte å fylle ”hullet” med Hollywood. The Tin Drum har ofte grupper på tre personer sentralt, Oskar og foreldrene, moren med sine to menn. Dette henspiller mot en treenighet.

German audio recording of Günter Grass reading an excerpt from his novel The Tin Drum, illustrated with the corresponding scene from the film: Scenen som er valgt ut er tribunescenen under en nazimønstring.

Television interview excerpts featuring Schlöndorff, Grass, actors David Bennent and Mario Adorf, and cowriter Jean-Claude Carrière: Til sammen er denne bolken på 12 minutter. Adorf kommer med lite nytt i en liten diskusjon om filmen. Bennett snakker om hva han vil bli når han blir stor, mens Schlöndorff forteller om forventningene til filmen rett før prisutdelingen i Cannes. Det ender med delt gullpalme mellom The Tin Drum og Apocalypse Now. Neste segment viser oss korte glimt fra innspillingen før det hele avsluttes med Schlöndorff reaksjon på Gullpalmen. Han mener prisen er viktig for filmen og europeisk film generelt.

Trailer: Stilistisk gjennomført trailer på 3 minutter og 32 sekunder. Alle setningene begynner med ”Det var en gang en trommeslager som …” Slik får vi høre særtrekkene til Oskar og blir presentert for denne merkverdige gutten.

A booklet featuring an essay by critic Geoffrey Macnab and 1978 statements by Grass about the adaptation of his novel: Grass skriver litt om hvor godt han likte filmen og litt om prosessen mellom regissøren og forfatteren. Greit nok, men det er Macnabs essay som er hovedbeholdningen her. Han skriver utfyllende om forholdet mellom boken og filmen. Filmen var kontroversiell mye fordi den gjorde narr av nazi-Tyskland og hadde en parodisk fremstilling av episoder som peker mot Holocaust. Billy Wilder ga råd til Schlöndorff angående fortellerstemme. Den skal helst ikke formidle informasjon eller beskrive det som skjer på skjermen. Heller skal den være lyden av han som sitter ved siden av deg i kinosalen som forteller deg ting du ikke hadde tenkt på. The Director’s Cut forsterker kontrasten mellom Oskars voksne ord og hans barnlige kropp, og viser hvordan intellektet hans vokser selv om kroppen hans ikke gjør det.

On the Waterfront

On the Waterfront (Criterion nr. 647)(Blu-ray)

USA – 1954 – Elia Kazan (svart-hvitt)

Livet på havna

Nivå 1 (uten spoilers)

Havna i New York styres av kriminelle elementer og alle er avhengige av gangsteren Johnny for å få jobb. Arbeidere som klager eller tyster til fagforeningen blir likvidert. Terry har vokst opp i dette miljøet og storebroren hans Charlie er Johnnys høyre hånd. Når Joey blir drept fordi han har tystet, opplever Terry en samvittighetskrise og må ta stilling til hva som er rett og galt.

Nivå 2 (med spoilers)

Vi vil nok aldri bli helt sikre på hvor mye av Kazans liv som er portrettert i On the Waterfront. Mange mener at Terry Malloy egentlig er Kazan alter ego, siden filmen handler om en mann som vitner mot sine egne for å forbedre forholdene på havna. Kazan vitnet som kjent foran senator McCarthy kommisjon for anti-amerikanske aktiviteter, som kartla kommunister i USA og fikk dem svartelistet fra arbeid. Kazan navnga medlemmer i det kommunistiske partiet hvor han hadde vært medlem. Han ble kraftig fordømt for det, og havnet i samme situasjon som Terry i filmen. Manusforfatteren avviser en slik link til filmen, mens Kazan selv sa at det var mye av ham selv i Terry Malloy. Så spørsmålet er fremdeles åpent.

Kort sagt handler filmen om Terry Malloy som er en del av den kriminelle gjengen til Johnny, som han har et nært forhold til. Hans bror Charlie er enda høyere opp i systemet. Terry lokker tysteren Joey opp på taket og overlater ham i hendene på muskelbuntene til Johnny, under det inntrykk at de bare skal lære ham en lekse. Men de likviderer ham ved å kaste ham ut fra taket. Joeys søster og presten Pete Barry i Karl Maldens skikkelse presser på for at han skal gjøre det riktige og fortelle politiet hva han vet. Terry går gjennom en moralsk oppvåkning med denne hendelsen som katalysator, presten som moralsk kompass og kjærligheten til Joeys søster, spilt av Eva Marie Saint, som drivkraft.

Skal han svikte sin familie og venner for å gjøre det moralsk riktige? Han velger til slutt å vitne, og blir utstøtt av miljøet. Til og med politiet ser på ham som en tyster, a pigeon (due). Symbolsk nok blir alle duene hans drept, og det av kompisen hans, en gutt som kunne vært Terry som yngre. Den indre justisen er hard, og de som har vokst opp i dette miljøet, uavhengig av alder, vet hvilke regler som gjelder.

Det første bildet i On the Waterfront viser oss den enorme havna og deretter den lille hytta hvor en liten gruppe menn kommer ut fra. Denne lille gruppen styrer hele den store havna. Terry er i utkanten av denne gjengen, gjør litt strøjobber for Johnny og har lett arbeid under lossing som takk. Han fremstår som en enkel gateskurk med lite ønske om å vite for mye, men utvikler seg i løpet av filmen fra å ta gale avgjørelser til å ta riktige avgjørelser av de rette grunnene. Spesielt er det flott å se hvordan Brando innehar både det maskuline og det feminine til enhver tid. I scenene med Eva Marie Saint veksler han stadig mellom det harde og maskuline og det søkende, følsomme.

Havnearbeidere befinner seg i den laveste arbeiderklassen, med oppstilling hver morgen for å se om de får arbeid den dagen. Utvelgelsen foregår ved at formannen plukker ut arbeiderne han vil, de som ikke lager noe trøbbel. Det er ingenting å gå på. Terry blir fortalt at han ikke trenger å møte opp en gang, for han vil aldri bli valgt lenger.

Joeys søster, Edie, og Terry har det felles utover i filmen at de har mistet en bror hver. Dette skaper det endelige båndet mellom dem, og tapet av Charlie gjør at Terry vil ramme Johnny der det skader ham mest, nemlig gjennom å vitne. Presten veileder ham og Edie motiverer ham. On the Waterfront har noen litt klønete og overtydelige scener. Prestens insistering av at Terry må reise seg og lede arbeiderne inn til arbeid er en av dem. Her er det vanskelig ikke å lese Kazans eget heltemot inn i scene, slik han selv oppfatter seg. En annen kronglete scene er den lille scenen hvor vi skal forstå hvor høyt opp i systemet korrupsjonen gikk. En mann som vi forstår er høyt på strå ser nyhetene om havna på TV og meddeler at han ikke vil ha kontakt med Johnny mer. Scenen føles som hastverksarbeid, og ble da også lagt til i ettertid.

Havna føles ekte, og livet der føles ekte og opplevd. Mange av dem vi ser i filmen er ekte havnearbeidere, og de skuespillerne som deltok fikk en hardhet i ansiktet sitt som overbeviser oss om at de også jobber her. Det var forferdelig kaldt under innspillingen, vi ser frostrøyken stå ut av munnen på alle menneskene. Kazan var henrykt, han mente at kulden gjorde noe med ansiktene i filmen, de ble annerledes, hardere. Akkurat slik han ønsket å framstille en havnearbeider. Alle scener var filmet on location, noe som gir rom for å ta kunstneriske grep og løfte filmen enda et hakk opp. For det var aldri ment å oppnå et dokumentarisk utseende på filmen, men det skulle føles realistisk.

Øyeblikket: Beklager, ingen originalitet her. Jeg går for scenen i drosjen. Den blir diskutert litt mer utfyllende i omtalen av ekstramaterialet, men essensen i scenen er den følelsen av et tapt liv Brando klarer å formidle her. Terry var en lovende bokser, men som alt i Charlies og Johnnys liv handler det om penger. Charlie beordrer Terry til å legge seg i en kamp han kunne ha vunnet for å dra inn penger på et veddemål. Dette sviket er utilgivelig for Terry, og han sier til Charlie at han skulle ha passet bedre på lillebroren sin. Terry kunne ha vært en (tittel)utfordrer, ikke bare en boms. Konfrontasjonen mellom brødrene er rørende, og ender med at Charlie endelig står opp for lillebroren sin, selv om det betyr at han selv må dø. Han aner hvilken vei det går, det går mot kjøttkroken i bakgata.

Lyd og bilde

Supert bilde, super lyd. Her har det blitt lagt ned mye arbeid. Glimrende kontraster i svart-hvitt bildet, og fin dybde, skarphet, detaljer og grad av filmkorn. Vi får både det originale monosporet og et nytt 5.1 spor med på utgivelsen. Sistnevnte folder ut musikken mer og er kraftigere, men det er sjarm i det originale sporet også. Begge er klare og fine.

Ekstramateriale

Alternate presentations of the restoration in two additional aspect ratios: 1.85:1 (widescreen) and 1.33:1 (full-screen): Denne filmen kommer i tre forskjellige bildeformat, 1.85:1, 1.33:1 og hovedpresentasjonen 1.66:1. Filmen skulle kunne presenteres i alle disse formatene, avhengig av kinoens fasiliteter.

Audio commentary by authors Richard Schickel and Jeff Young: De har en tendens til å bli litt ivrige og prate litt i munnen på hverandre og avbryte hverandre, men det er ingen tvil om at de entusiastiske. Begge elsker denne filmen, og dermed er det lett å bli revet med. Ganske godt kommentatorspor.

New conversation between filmmaker Martin Scorsese and critic Kent Jones: Scorsese er veldig glad i On the Waterfront, selv om han kan se feil ved filmen. Den har påvirket ham enormt, og føles ikke som om den kommer ut fra Hollywoodsystemet. Force of Evil banet veien for denne typen filmer. Dette er en film Scorsese har snakket varmt om før og er en noir, men ikke en så typisk noir som Out of the Past. On the Waterfront utspilles i et miljø Scorsese kjenner til, og han kjente mennesketyper som Terry, Charlie og Johnny. Samtalen mellom Jones og Scorsese varer i 17 minutter.

Elia Kazan: Outsider (1982), an hour-long documentary: Denne dokumentaren tar for seg privatlivet hans først og fremst, men går også litt inn i kontroversen rundt navngivingen av kommunister. Kazan står fremdeles på at han gjorde det rette, og antagelig ville ha gjort det igjen. Men det er tydelig at det har vært en vanskelig hendelse for ham. Ellers prater han litt om filmene sine og hvordan han fikk mer kontroll fra og med Viva Zapata! Før det hadde Zanuck hatt en tendens til å gjøre alle filmer med samfunnskritikk om til kjærlighetsfilmer. En fin dokumentar.

New documentary on the making of the film, featuring interviews with scholar Leo Braudy, critic David Thomson, and others: I’m standing over here now heter denne dokumentaren som går inn i Kazans navngiving av andre kommunister til McCarthykommisjonen om anti-amerikanske aktiviteter. Kazan ble sparket ut av kommunistpartiet etter å ha blitt desillusjonert over det. Det er uenighet om hans vitnemål gjorde noen skade, men her hevdes det at han navnga mennesker som ikke hadde vært kjent offentlig som kommunister før. Egentlig en litt kjedelig dokumentar ut fra potensialet som ligger i historien.

New interview with actor Eva Marie Saint: Dette er et kort intervju på elleve minutter med en eldre Eva Marie Saint. Hun forteller om sin opplevelse av filminnspillingen, hvor behagelig det var å jobbe med Kazan og hvor betatt hun var av Brando. Hun var sjenert og hadde problemer med kjærlighetsscenen med Brando. Kazan hvisket ”Jeff” i øret hennes, og dermed fikk hun fikset scenen. Jeff er navnet på ektemannen hennes.

Interview with director Elia Kazan from 2001: Kazan hadde god kjennskap til miljøet i filmen, han har selv jobbet på havna og hadde lyst til å lage en film derfra. Det var så kaldt at skuespillerne hadde utseendet til miserable mennesker, noe som kledde filmen godt. For ham handler filmen om tilgivelse. Terry har gjort mye fælt, men får tilgivelse av jenta han er glad i. 12 minutter langt intervju.

Contender: Mastering the Method, a 2001 documentary on the film’s most famous scene: En gammel Rod Steiger snakker i detalj om den berømte scenen mellom han og Brando i baksetet på drosja. Dette er en fin dokumentar på 25 minutter hvor vi får førstehåndskjennskap til hvordan scenen foregikk og hvordan det opplevdes. Kazan overlot alt til skuespillerne og de skuffet ikke. Steiger responderte på Brandos improvisasjon på en mesterlig måte, noe som skapte den legendariske scenen, som kunne sett helt annerledes ut i andres hender. Nøkkelen til suksessen ligger i Brandos reaksjon på at Steigers karakter truer han med en revolver. Brando valgte å ømt skyve revolveren til side og føre scenen inn i dypfølt konfrontasjon mellom to brødre som er glade i hverandre. Når Charlie gir seg i saken, underskriver han samtidig sin egen dødsdom og han er fullstendig klar over det. Det er den ultimate søskenkjærlighet.

New interview with longshoreman Thomas Hanley, an actor in the film: Dette er den lille gutten i filmen, en av Terry Malloys Golden Warriors. Det er han som dreper duene i filmen. Han er nå en havnearbeider og forteller om forholdene i dag. Det er ikke så mye bedre.

New interview with author James T. Fisher about the real-life people and places behind the film: Who is mr. Big? heter denne 25 minutters dokumentaren. Det er kjempeinteressant å se hvordan On the Waterfront tar opp et stort problem på den tiden, og hvor rått det var. 500 000 mennesker var involvert på havna i New York. William McCormach var irsk og hadde 100% styring på havna. Han dominerte fagforeningen, var styrtrik og generøs med kirken. Dermed stilte den ikke mange spørsmål, selv om det var fra kirken at de største problemene for McCormach til slutt skulle komme. Karl Maldens prest er basert på en virkelig prest ved navn John Corridan som sto opp for arbeiderne og fikk forandret på forholdene. På denne tiden var det ingen politi på havna, den var selvstyrt med likvideringer på høylys dag. Ingen så noe, ingen sa noe. Presten selv mottok trusler fra personer høyt oppe i det politiske systemet, i noen tilfeller helt fra Wasington DC. Terry Malloy er basert på en havnearbeider som vitnet i 1952.

Visual essay on Leonard Bernstein’s score: I denne 20 minutters dokumentaren får vi forklart hvordan musikken beskriver følelser og stemninger med forskjellige instrumenter. Scenene spilles for oss med gode kommentarer om musikken. Dette var visstnok Bernstein eneste originale filmmusikk, selv om musikken hans også brukes i West Side Story og On the Town.

Visual essay on the aspect ratio: Deatljert om fordeler og ulemper ved de forskjellige formatene. 1.66:1 blir et kompromiss, som viser filmen på en fin måte. Fotograf Kaufman måtte ha formatene i bakhodet ved hver eneste scene. Stor prestasjon av ham. Fem minutters videoessay.

Trailer: En gammeldags, overdreven og dramatisk trailer. 2 minutter, 42 sekunder.

A booklet featuring an essay by filmmaker Michael Almereyda, Kazan’s 1952 defense of his House Un-American Activities Committee testimony, one of the 1948 Malcolm Johnson articles that inspired the film, and a 1953 piece by screenwriter Budd Schulberg: Elia Kazan følte behov for å rettferdiggjøre sin navngiving av kommunister og rykket inn en annonse i avisa hvor han begrunnet sitt valg. Her er den gjengitt i sin helhet. Fint valg av Criterion å inkludere den. Schulberg har skrevet et strålende essay om presten John Corridan, som er modell for Karl Maldens prestefigur Pete Barry. Han fremstår like slagkraftig som Pete Barry i filmen, og gjorde en uvurderlig jobb. Malcolm Johnson var en modig journalist som skrev meget kritiske artikler om livet og korrupsjonen på havna. I denne artikkelen er det presidenten for ILA som får gjennomgå, med kritiske spørsmål og god research. Glimrende. Heftet er virkelig lærerikt, og tar for seg bakgrunnen for forholdene på New York havna. Almereydas gode essay dreier seg om filmen, og dermed er de viktigste aspektene dekket. Et hefte på 45 sider, til inspirasjon.

Five Easy Pieces

Five Easy Pieces (Criterion nr. 546)(Blu-ray)

USA – 1970 – Bob Rafelson (farger)

Privilegert?

Nivå 1 (uten spoilers)

Five Easy Pieces er del av mammututgivelsen America Lost and Found: The BBS story. Filmen handler om Bobby Dupea (Jack Nicholson), som arbeider på et oljeanlegg. Men han kommer fra en velstående musikerfamilie, og vi forstår fort at han slites mellom sine to identiteter og at han ikke helt vet hvor han hører hjemme. Dermed blir han utilpass i alle settinger, og det går utover de som står nærmest ham, spesielt kjæresten Rayette.

Nivå 2 (med spoilers)

Bobby Dupea snobber nedover. Han kommer fra en privilegert familie, men føler behov for bryte med forventningene han alltid har levd med om å bli en vellykket musiker. Han velger å leve livet sitt fundamentalt forskjellig og tar antageligvis forskjellig kroppsarbeid i korte intervaller. Han har liten eller ingen kontakt med familien sin før han blir overtalt til å reise og besøke faren sin som er syk. Han lever sammen med Rayette, en servitrise som kommer fra en helt annen bakgrunn en ham selv, og vanker sammen med Elton, en kar som hører hjemme i det samfunnslaget Bobby har flyktet til. Men Bobby er ikke veltilpass i dette miljøet heller og behandler Rayette med forakt. Klasseforskjellen mellom dem er for stor.

Rayette er en enkel jente, men hun er oppriktig glad i Bobby. Dessverre har bakgrunnen hans for stor påvirkning på ham til at han klarer å gjengjelde kjærligheten. Rayette er ikke intelligent, noe som vi vil se at Bobbys familie og deres omgangskrets oppfatter med en gang. De behandler henne nedlatende. Bobby merker dette straks, og blir frustrert og fortvilt over at hun ikke forstår at hun er senter for latterliggjøring, om det er enn så subtilt. Frustrasjonen går utover henne til å begynne med, men senere retter han den mot de snobbete intellektuelle. Vi kan forstå det som om han står opp på hennes vegne, men det er mulig det heller er en fortsettelse av hans eget personlige opprør. Han vil ikke tilhøre verken hennes eller deres krets. Til å være en fri sjel, har han bemerkelsesverdig mye ballast som hindrer ham i å bli komfortabel noe sted. Han ser ut til å måtte bruke hele livet sitt på å søke etter sin plass i livet. Han er rastløs og irritabel.

Bobbys familie spiller piano på et høyt nivå, og Bobby selv har klassisk utdanning. Noen ganger siver denne bakgrunnen hans inn i livet han lever nå, som da han hopper opp på lasteplanet i bilkøen og spiller på pianoet der. For Elton blir det en morsom dimensjon i Bobbys karakter, mens det stikker mye dypere og er problematisk for Bobby selv. Noen ganger kler han seg opp og vanker i sitt gamle miljø, som da han besøker søsteren i lydstudioet. Han elsker fremdeles musikken. Utad vil han helst fremstå bekymringsløs, som da han avviser at han føler noe når han spiller som best, men vi ser følelsene river i ham når han blir alene etter å ha spilt for Catherine. Det er noe i øynene til Jack Nicholson som lar han formidle følelser uten nødvendigvis de store faktene han ofte bruker. Dette er en av de beste rollene han har gjort.

Rafelson bruker landskapet for å illustrere karakterenes indre liv på en fin måte. I scenen på oljeanlegget klipper han mellom Bobby og Elton, og lar bakgrunnen vise oss hvilken type menneske de er. Elton har et åpent landskap bak og rundt seg for å symbolisere ro og enkelhet, mens Bobby har mange bevegelige maskiner bak seg, som symboliserer det indre kaoset han føler. Sexscenen med jenta han møter i bowlinghallen er kaotisk og filmet med håndholdt kamera for å illustrere den intense og befriende effekten sex kan ha, som en flukt fra det fengselet han føler seg i.

Catherine står i sterk kontrast til Rayette. Catherine er intelligent, en intellektuell og utdannet som tar seg selv høytidelig. Hennes mann er enda mer selvhøytidelig. Når Bobby stjeler showet med lek og klovnerier ved bordet, simulerer han nakkesmerter og kan slik trekke seg tilbake med Catherine som støttende muse. Bobby har et eventyr med henne, men motivasjonen trenger ikke stikke dypere enn at han behøver en bekreftelse på at han fremdeles kan tilhøre dette miljøet.

Five Easy Pieces henspiller på fem enkle musikkstykker man kan spille når man lærer å spille et instrument. Rafelson ble litt sjokkert når kritikere og publikum ikke forsto tittelen men heller antok at det måtte gjelde five pieces of ass Bobby nedlegger i løpet av filmen. Da måtte man i tilfelle ha talt med søsteren også, og det blir bare sjukt.

Five Easy Pieces har blitt kritisert for å fremstille snobberiet i Bobbys familie i overkant tydelig, med familiens snobbete venner som har intellektuelle diskusjoner med en gjennomgående nedlatende holdning. Jeg for min del liker at karakterer er tydelige, slik at temaet kommer tydelig frem. Jeg har ingen problemer med fremstillingen, selv om jeg ser kritikernes poeng.

Slutten er typisk New Hollywood, dog kunne den ha blitt enda mer fatal. Her nøyer Rafelson seg med å vise oss at Bobby kommer til å fortsette sin søken etter seg selv. Han forlater Rayette langs landeveien, med bilen og lommeboken hans. Etter å ha studert seg selv i speilet på bensinstasjonstoalettet kommer han frem til denne beslutningen. Han liker ikke det han ser i speilet. Jakken lar han være igjen, den symboliserer for ham sitt gamle liv. Selv hopper han på en tømmerbil og starter nok en gang på nytt. Han er en kynisk og egoistisk mann, men samtidig har det vært tydelig for oss at han ikke kommer til å verdsette Rayette, noe hun nekter å innse eller ikke makter å innse. Bobby har jo rett til å leve sitt eget liv, men et stort problem her er at Rayette er gravid når han forlater henne uten et ord…

For å klare og skape scenen hvor Nicholsen gråter sammen med faren sin måtte Rafelson jobbe hardt med å overbevise Nicholson om at han måtte gjøre scenen. Han la alt til rette for at innspillingsmiljøet skulle bli så enkelt og intimt som mulig. All stab ble sendt bort og kameraet ble fastmontert. Slik kunne Nicholson jobbe i fred. Resultatet ble så vellykket og sterkt for Rafelson at han fremdeles ikke kan se scenen.

Øyeblikket: Vel, det må jo bli kafescenen. Den har blitt legendarisk og mye sitert. Bobby vil ha et kyllingsmørbrød, men uten en del av ingrediensene. Servitrisen er i det firkantete hjørnet, og Bobby må utvise kreativitet for å finne en løsning. Det hele ender med at han feier ned alt som står på bordet, så helt vellykket var det vel ikke.

Lyd og bilde

Vi runder opp til perfekt på bildet. Det kommer i 1.85:1 og gjør seg utmerket på bluray. Fargene er nedtonet, men bak ligger det alltid en fin dybde og lurer. Detaljene er utsøkte, og dette er en gjengivelse med god struktur. I visse solrike scener glitrer fargene til, slik de skal gjøre og som DVD ikke klarer. Lyden er super, med godt trøkk i oljeanleggscenene og klar dialog ellers. Fin romklang i innendørsscener. Hele boksen er en umistelig utgivelse for oss som er glad i New Hollywood.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Bob Rafelson and interior designer Toby Rafelson: Dette er et passe godt kommentatorspor hvor Bob Rafelson kommenterer sammen med sin ekskone Toby. De er fremdeles veldig gode venner. Rafelson er fremdeles så sensitiv overfor scenen hvor Nicholson gråter sammen med sin far at han ikke kan se den. Han snur seg vekk under kommenteringen, og kommer ikke tilbake til kommentatorsporet før scenen er ferdig. Men den beste informasjonen om filmen får vi fra det glimrende ekstramaterialet i form av intervjuer og dokumentarer og ikke minst essayet i heftet som følger med.

Soul Searching in “Five Easy Pieces,” a 2009 video piece with Rafelson: I dette ni minutter lange videoessayet snakker Rafelson om BBS-gjengen og beskriver hvor godt de passet sammen. Faktisk mener han at den berømte kafescenen ikke bare har heldige sider ved seg, siden den tar fokus bort fra filmens tema. Han mener at middagsscenen hos faren er mer i tråd med temaet. Originalslutten i manuset beskrev en krangel mellom Rayette og Bobby hvor bilen kjørte av veien, havnet i vannet og at Bobby drukner. Rafelson likte aldri dette siden han følte at det fikk preg av selvmord over seg. Han foretrakk å forlate publikum med et inntrykk av en evig søkende mann som aldri finner fred.

BBStory, a 2009 documentary about the BBS era, with Rafelson, actors Jack Nicholson, Karen Black, and Ellen Burstyn, and directors Peter Bogdanovich and Henry Jaglom, among others: Bob Rafelson så det som sin oppgave å samle alle galningene med et særegent talent i Amerika, som Dennis Hopper, Henry Jaglom, Peter Fonda, Jack Nicholson og Peter Bogdanovich. Sistnevnte var den streite som skulle balansere gruppen. Rafelson var kreativ, Bert Scneider var farsfiguren som skaffet penger og deretter ga total kontroll til regissørene og skuespillerne. Nicholson sier i dokumentaren at han aldri har vært så fri verken føre eller senere. Rafelson mente at Karen Black var for intelligent til å spille Rayette. Hun lovte at hun skulle slutte å tenke fra han sa ”Action”, så var det problemet løst.

Rafelson og Nicholson skrev Head samen, og ville lage den før Easy Rider slik at de kunne promotere Easy Rider med tagline ”From the producers who gave you Head”. Easy Rider kostet for øvrig $1 mill å lage og spilte inn $100 mill på ca et år. Seks BBS-filmer vant til sammen 43 priser. Rafelson må ha fylt et tomrom med galningene sine. Dokumentaren varer i 46 minutter.

Audio excerpts from a 1976 AFI interview with Rafelson: Godt intervju eller spørrestund på American Film Institute, hvor lyden er mye bedre enn den pleier å være på disse seansene. Mye informasjon, livlig og humoristisk. 49 minutter, kun lyd.

Theatrical trailer and teasers: Teaserne er gode, og til forveksling like. Traileren er mye av det samme, bare ørlite grann lenger.

Essay by Kent Jones: Et kjempegodt skrevet essay om filmens karakterer og menneskene bak filmen. Essayet er del av en liten bok som tar for seg alle filmene i boksen America Lost and Found: The BBS story. Det er den eneste muligheten å få disse filmene i Criterion, de er ikke utgitt separat. Filmene er The Last Picture Show, Head, Drive He Said, A Safe Place, Easy Rider, The King of Marvin Gardens og Five Easy Pieces.

Z

Z (Criterion nr. 491)(DVD)

Frankrike, Hellas – 1969 – Costa-Gavras (farger)

Han lever!

Nivå 1 (uten spoilers)

En sosialistisk organisasjon skal holde appeller og taler på torget i en by. Stemningen er hatsk, og appeller for nedrustning møtes med ”vi elsker bomben”-rop fra motdemonstranter. Politiet er på plass, men legger forholdene til rette for at sosialistene kan bli angrepet. Når den inspirerende lederen krysser torget blir han angrepet og slått ned med en klubbe. Gjerningsmennene forsvinner i en bil. Det blir motstridig iverksatt en etterforskning av angrepet.

Nivå 2 (med spoilers)

Egentlig handler Z om likvideringen av den greske sosialisten Gregorius Lambrakis som ble drept i 1963 av juntaen i Hellas. I denne filmen spilles karakteren av Yves Montand, og handlingen er lagt til Frankrike. Z er muligens den beste politiske thrilleren jeg har sett. Andre sterke kandidater er Battle of Algiers og Salvatore Guiliano. I likhet med disse er Z skremmende realistisk, ikke bare siden filmen er basert på en faktisk hendelse, men også gjennom filmens utseende og regi. Oppbygningen er nitidig, jordnær og langsom.

Oberstene i den greske juntaen som portretteres gjennom de franske militære i filmen benytter seg av et velkjent retorisk grep når de refererer til motstanderne gjennom en medisinsk terminologi. Vi husker nazistene som refererte til jøder som undermennesker og slaveeiere som refererer til slaver som dyr. Det handler om å skape et skille mellom seg selv og andre mennesker som kan rettferdiggjøre voldsomme handlinger mot dem. De militære er stoffene i kroppen som skal utrydde bakteriene. Bakteriene må sprayes og fjernes.

Z er ikke en vanskelig film å følge handlingen i, takket være en strålende regi. Derfor vil jeg heller legge litt vekt på de tilfellene av symbolbruk og bakgrunnsinformasjon som DVD-utgivelsen har gitt meg. Den drivende kraften i filmen er journalisten, som tvinger etterforskningen videre ved all informasjonen han gir videre til magistraten og som overbeviser denne om at det ligger noe annet bak enn en ulykke. Journalisten symboliserer medias viktighet i politiske spørsmål, samt journalismens voyeuristiske natur. Det siste tatt på kornet i scenen hvor journalisten tar bilder av enken uten lov og uten å tilkjennegi at han tar bilder.

Yves Montand er på skjermen i kun 15 minutter, allikevel husker mange ham som filmens hovedperson når filmen er ferdig. Det må skyldes hans spesielle tilstedeværelse og utstråling. Privat jobbet Montand mot fascisme i mange sammenhenger. Hvis vi leser det symbolske inn i Doktorens dødskamp, vil det at hjernen er skadet fatalt mens hjertet fortsetter å slå, være symbol på overbevisningen og styrken blant opposisjonen til juntaen. Enken kan sees som symbol på Hellas sin lidelse.

Vi ser gjentatte ganger at mennesker tar av seg solbrillene for å framstå mer troverdige og fortrolige. Magistraten, statsadvokaten og en av offiserene benytter seg av grepet alle som en. Når det ikke fungerer truer statsadvokaten magistraten med å stemple ham som kommunist, uten at han når frem med det.

I tråd med den realistiske tilnærmingen filmen har til historien sin på alle måter, er det ikke overraskende å få bekreftet at slagsmålscenene ble i overkant virkelige. Knuffingen ble dratt for langt under demonstrasjonen, og slagsmålet på lasteplanet foregikk som vi ser det. Det var ikke uten risiko. Musikken i filmen skaper en særegen stemning, og er til tider spilt baklengs. Det var en effekt Costa-Gavras likte godt, og komponist Theodorakis kjente ikke igjen sin egen musikk. Costa-Gavras er mesteren blant politiske thrillere, han har også laget Missing, Amen og The Music Box.

Hellas på denne tiden besto av et meget splittet folk. Enten var man venstreradikal eller høyreekstrem. Greske regissører på den tiden var i samme dilemma som iranske regissører er i dag. For å kunne lage frie filmer måtte de ut av landet for å jobbe. Filmen ender ikke bra, slik det ikke endte bra i Hellas. Vitner ble drept i ”ulykker”. Offiserene ble frifunnet, demonstrantene deportert og journalisten og magistraten dømt. Allikevel skjer det mye positivt i prosessen, først og fremst symbolisert gjennom magistratens integritet og harde arbeid. Filmen ble forbudt i Francos Spania, Juntaens Hellas, Portugal, Mexico, India og Marokko. Men den ble populær i Hellas da den ble frigitt. Z ble nominert til fem Oscar.

Øyeblikket: Filmen er inspirert av Rashomon i det at samme historie fortelles fra forskjellige menneskers synsvinkel. I en komprimert versjon benytter Z seg av det samme grepet og viser oss nedslagningen av Doktoren gjennom forskjellige menneskers øyne. I denne glimrende redigerte sekvensen ser vi løgn og sannhet fortalt side om side, hvor noe er sammenfallende og noe er avvikende. Alt gjort i den ekstremt realistiske tonen som preger Z.

Lyd og bilde

En meget sterk DVD-utgivelse både på lyd og bilde. En rimelig gammel film, men uten skader og svake elementer. De har valgt å gå for et meget realistisk utseende med dempede farger. Bildeformatet er 1.66:1. Lyden er mono, veldig ren og klar.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film historian Peter Cowie: Som vanlig et glimrende kommentatorspor av Cowie. Han setter seg alltid meget godt inn i tema og omstendighetene rundt innspilling, produksjon og bakgrunn.

New interviews with Costa-Gavras and Coutard: It’s intentional: Costa-Gavras on Z (20 minutter)- Costa-Gavras er en gresk regissør som ikke fikk studert i Hellas. Myndighetene krevde et sertifikat som beviste at foreldrene var rettenkende og støttet staten. Derfor dro han til Paris. Z er bygget på boken av samme navn av forfatteren Vassilis Vassilikos. Å lage filmen ble Costa-Gavras bidrag i kampen mot juntaen. Filmen har en meget spesiell ”disclaimer” i og med at det opplyses at eventuelle likheter med virkelige personer og hendelser ikke er tilfeldig. Han kunne ikke bruke greske skuespillere siden de ikke ville kunne returnere til Hellas etter filmen. Raoul Cotard er kameramannen Godard brukte på for eksempel Breathless og her sammenligner han de to regissørenes arbeidsmetoder. Faktisk spiller Cotard kirurgen som forsøker å redde livet til Doktoren, men mislykkes. Han rotet til replikken sin og måtte bruke 45 tagninger på å dubbe replikken. Cotard filmet også The Confession for Costa-Gavras og mener at den var mer kompleks. Men det er ingen tvil om at Z var mer populær. Intervjuet varer i ti minutter.

Archival interviews with Costa-Gavras; producer-actor Jacques Perrin; actors Pierre Dux, Yves Montand, Irène Papas, and Jean-Louis Trintignant; and Vassilis Vassilikos, author of the book Z: Jeg starter med den ti minutter lange sekvensen med Vassilikos. Han skrev en roman om en virkelig hendelse, nemlig likvidasjonen av Gregoris Lambrakis i Thessaloniki. Overfallet skjedde på samme måte som i filmen. Sjåføren tilhørte en organisasjon som ble støttet av politiet, og i tillegg ble muskelbunter fra arbeiderklassen hyret inn. Av de fire journalistene som avdekket historien er to i fengsel, en i eksil og en er arbeidsløs i Hellas. Costa-Gavras, Montand, Papas, Perrin og Trintignant veksler så på replikker i en fem minutters sekvens. Filmen ble spilt inn i Algerie og var den første fransk-algeriske samproduksjonen. Regissøren insisterer på at filmen ikke er politisk, men at han bare har laget en film om et attentat og en mann. Historien er også om Martin Luther King, John F. Kennedy, Malcolm X osv. Dette må vel sies å bli motsagt av Trintignant som sier han er stolt av å ha vært med i en politisk film, som han mener det lages altfor få av. Deretter følger en fire minutters sekvens med Costa-Gavras, Perrin og Dux. Z er den første bokstaven i det greske alfabetet og betyr ”han lever”, slik V sto for seier under okkupasjonen. Filmen har to hovedroller. Etterforskeren i magistratens skikkelse og journalisten.

Theatrical trailer: En veldig god trailer. Kaotisk, spennende, litt rar. Nedrustning på den ene siden mot ”Lenge leve bomben” rop fra den andre siden.

A booklet featuring an essay by critic Armond White: Dette essayet setter Z inn i det politiske klimaet i Europa og USA på denne tiden, og beskriver detaljer rundt historien som fortelles. Lærerikt og godt skrevet, et fint punktum på en imponerende utgivelse fra Criterion.

Two-Lane Blacktop

Two-Lane Blacktop (Criterion nr. 414)(Blu-ray)

USA – 1971 – Monte Hellman (farger)

Bortenfor horisonten

Nivå 1 (uten spoilers)

The Driver, The Mechanic, The Girl og GTO. Det er hovedpersonene i denne filmen om et bilrace som skal gå tvers over USA. Men dette er ikke en actionfilm eller bilfilm i vanlig forstand. Det er et eksistensielt drama om rotløshet og tørst etter det som er uutforsket, det som er bortenfor horisonten.

Nivå 2 (med spoilers)

Driver og Mechanic lever av å vinne race som det veddes på. Kort sagt handler filmen om disse småracene og det store veddemålet med en annen sjåfør, GTO, som kjører i en påkostet GTO. Selv kjører de en ombygd Chevy ’55, som de pleier som et barn. Dette store veddemålet dreier seg om ”pink slips”, altså eierpapirene til bilene. De skal kjøre tvers over landet.

Det spesielle med filmen er at den ikke viser noen avslutning på racet, og heller ikke er interessert i det. Filmen har en eksistensiell tilnærming til den amerikanske drømmen, veien og hva som ligger bortenfor horisonten. Veien er målet. Trangen til å orientere seg i verden, utforske den og finne sin plass i den er muligens hva filmen handler om. Uttallige ganger ser vi horisonten i det fjerne, bilen i full fart mot den, og et landskap nydelig gjengitt i bredformat. Grensene for kjente ligger der fremme, bakenfor der er eventyret og det uutforskede. Samtidig er den fysiske verden ferdig kartlagt, så filmen blir en indre reise for akkurat disse unge menneskene. Vi ser bakspeilet ved jevne mellomrom og det fremstår som viktig. Bakspeilet står i kontrast til horisonten. Fortid og fremtid. Tilbakelagt liv og løftet om noe nytt.

Med dette som ramme sier filmen mye i detaljene. Forholdet mellom GTO og Driver/Mechanic kan være en kommentar til konsum og forbruk. GTO kjører en dyr og prangende bil. Bagasjerommet er fullt av utstyr. Chevy’en er nedstrippet. GTO snakker og snakker, men sier egentlig ingenting. Språket hans er like overlesset som bilen hans. Han forandrer også historiene sine ettersom hvem han snakker til. Driver og Mechanic sier nesten ingenting, men når de snakker er det konsist og viktig. GTO snakker om seg selv hele tiden og er desperat etter anerkjennelse. Han forklarer seg til andre og seg selv. Driver og Mechanic klarer ikke å snakke om seg selv og handler i stedet. For GTO er bilen et fetisjobjekt som skal fortelle noe om han selv. Mechanic og Girl er elskere, men han viser mindre lidenskap mot henne enn mot bilen deres. Chevyen er kunstnerens bil, mens GTOen er konsumerens perfeksjonerte bil. Tomheten er fremtredende. Tomheten på veien, i karakterene og i forholdet mellom dem.

Girl er karakteren alle reagerer mot. Hun er passiv, men samtidig den som fungerer som igangsetter. Hun kan komme med små kommentarer som illustrerer tidsånden. Hun nevner faren ved å haike, som ble vesentlig utover på 70-tallet. Dette var en brytningstid etter det frie 60-tallet. Charles Manson hadde herjet, og Dennis Wilson fra The Beach Boys som spiller Mechanic, hadde faktisk undervist Manson. Harry Dean Staunton har en liten rolle som en annen haiker, og ble meget opprørt når det viste seg at hans karakter var homofil. Allikevel gjør han en strålende prestasjon, og gråter faktisk på ordentlig.

Det foregår små identitetsskifter i filmen. Karakterene bytter plass i bilene ved noen anledninger og det skifter vekten i posisjonene. Når GTO og Driver deler bil setter GTO i gang med sin sedvanlige utlegging men han blir brutalt avvist av Driver. Han er ikke interessert. Warren Oates spiller GTO, og han har en fantastisk evne til å formidle følelser ved hjelp av små bevegelser og blikk. Her er han på sitt mest sårbare og gjør kanskje sin beste rolle noen gang. Identitetsbyttet blir forsterket ved at GTO skryter av at han har slått en GTO i et race. Tar han her deres opplevelse?

En annen ting som er verdt å merke seg er hvordan historien blir mer og mer uvesentlig som filmen skrider frem. Etter som målet nærmer seg forsvinner fokuset på racet, stikk i strid med hvordan alle andre filmer om race vil vektlegge fortellingen. Aktørene hjelper hverandre og har visst mistet fokus på det å vinne. Historien blir fragmentert og ufullstendig. Vi ser politiet legge seg på hjul etter en av bilene, men når vi ser den igjen er politiet borte og ingenting forteles oss om hva som har skjedd. Horisonten forsvinner, løvet skifter farge og landskapet blir trangere. På slutten har alle mistet alt. Filmen avsluttes i sakte film med at filmrullen brenner opp.

Der hvor boken On The Road av Jack Kerouac er romantisk og handler om å overskride seg selv, er Two-Lane Blacktop mer eksistensiell. Den er ikke kynisk eller nihilistisk, men det skjer ingen store forandringer. De lever i nået og kunne dratt hvor som helst. Kanskje man kan si at filmen handler om frihetsmyten, som manusforfatteren mener er en illusjon. Filmen har ingen begynnelse, ingen slutt, intet klimaks. Den er bygget opp som en drøm i så måte. Han ser mange paralleller til Westernfilmen, og nevner spesielt The Searchers som en inspirasjon. Kvinner er essensielle, men er også i veien. Driver og Mechanic er fremmedgjort fra følelser. De snakker ikke, de gjør.

Two-Lane Blacktop er en film som kan få publikum til å sitte igjen som spørsmålstegn og lure på hva som er meningen i filmen. Den kan fort tiltrekke seg annet publikum enn den bør ha. Dette er ingen actionfilm om bilrace. Selv når man vet hva man går til kan den være vanskelig å gripe. Det fine med den er at den ikke legger noen føringer for tolkning, og det du får ut av den er ditt eget. Filmen starter først når Driver og Mechanic vedder med GTO. Det var utradisjonelt å lage en film uten historie. Filmen har en tristhet i seg, og handler mest av alt om hverdagsliv. En slettet scene viser hvordan de unge ser inn vinduet på et hus hvor en familie spiser middag, og det antydes en lengsel etter et slikt liv. De står på utsiden av samfunnet.

Publikum ble irritert på flere ting ved filmen. Noen ble nok misledet av hva de trodde filmen skulle handle om. At filmen ikke viser racet var ukonvensjonelt. De savnet også sang fra James Taylor, og ble ekstra irritert av at når det først ble sunget i filmen var det Laurie Bird som spiller Girl som sang. Og hun kan ikke synge.

Det er interessant å spore en uenighet i synet på dialogen i filmen. Hellman sier i sitt kommentatorspor at ingenting ligger i dialogen og at den ikke driver handlingen fremover, at den fungerer mer som musikk. Manusforfatteren derimot hevder at de tok språket på ytterste alvor og ved å kutte dialogen ned til et minimum er det kun det essensielle som er inkludert. GTO snakker mye, men sier ingenting. Deri ligger hans poeng. Det har blitt spekulert i om dialogen i filmen er en kommentar til språkets død, og at karakterene kommuniserer på annet vis. Dette avvises altså.

Samtidig er det ikke tvil om at Hellman har et poeng, noe som han får fram i filmen ved mange anledninger. The Driver er forelsket i The Girl, men sier aldri noe om det. Han har andre måter å vise det på. Det mest kjærlige han kan gjøre er å lære henne å kjøre. Manusforfatteren har også rett i at dialogen er sann og viktig. Når Mechanic sier at han må sjekke motoren for eksempel, betyr det nettopp det, ikke at han er sint på Driver eller noe annet bakenforliggende. Slik sett oppfyller dialogen språkets viktigste funksjon, nemlig kommunikasjon som er sann. Hellman var glad i regn, noe som skaper en ekstra dynamikk og energi i scenene. Folk løper, de går ikke. Hans to favorittscener i filmen er bensinstasjonscener. Han liker ankomster og avganger, folk som går inn i rom og ut av rom. Rivettes Paris Belongs To Us er en inspirasjon. De øvde aldri på scener, derfor kan dialogen være stotrende. Slik ville Hellamn ha det, samtidig som han kunne ta mange tagninger for å få akkurat det han var ute etter. Han var bare ute etter noe annet enn de fleste andre.

Filmen hadde en kronglete vei til lansering. CBS trakk seg fra en avtale, som gjorde at filmen måtte ”shoppes” rundt til andre studioer. Universal tok den, men kun etter at budsjettet ble kuttet ned til ca 900 000$. Den ble laget for 875 000$. Universal sviktet også ved at de trakk seg fra markedsføringen. Mannen bak den meget vellykkede Rosemary’s Baby plakaten laget en plakat som ikke falt i smak hos Universal. Den forestilte et førerkort med James Taylor som røyket marihuana. Dermed ble filmen en flopp, og avhengig av en renessanse på festivaler og hjemmevideo. En av Universals direktører hadde planer om en ungdomsserie på fem filmer, Two-Lane Blacktop, Diary of a Mad House Wife, The Hired Hand, Taking Off og The Last Movie, den siste laget av Dennis Hopper. Da direktøren forlot Universal ble planene skrinlagt av erstatteren.

Øyeblikket: Klimakset i denne filmen uten klimaks må være Girls store valg, så stort og så lite på samme tid. De tre mennene har alle forelsket seg i Girl. Driver har kjørt tilbake til kafeen hvor hun sitter sammen med GTO. Dette er hans måte å si at han vil ha henne på. The Girl forstår situasjonen men forkaster det livet de kan tilby henne ved å gå ut og sette seg på motorsykkelen til en fremmed gutt. Reiseveska blir for stor å ha med, og hun etterlater den på bakken med den største letthet. Slik hun dukket opp i deres liv, dukker hun nå opp i denne guttens liv. Slik hun forlater dem nå, vil hun forlate gutten en gang i fremtiden. Eller ikke. Hun er den eneste virkelige frie i filmen. Hun har ingen forpliktelser, slik som Driver og Mechanic har forpliktelser overfor bilen sin og bilracene. Driver, Mechanic og GTO sitter igjen med knuste hjerter.

Lyd og bilde

Bildet er i 2.35:1, noe som er et spesielt format for en film som foregår så mye inne i en bil. Det var stridstema mellom regissør Hellman og studioet. Kvaliteten på bildet er meget god. Fargene er dempede og flotte, detaljene er gode og det er en fin filmlik følelse i gjengivelsen. Litt filmkorn krydrer opplevelsen. DVD-utgivelsen var meget god, og her har kvaliteten gått opp enda et hakk. Lyden kommer i to formater, originalt mono og et nytt 5.1 DTS HD Master Audio. Jeg gikk ikke nøye inn i vurderingen av de to lydsporene, men følte at sistnevnte har noe mer trøkk og selvfølgelig mer aktivitet, noe som passer til all bilkjøringen. Monosporet var det også mye trøkk i. Teknisk strålende utgivelse.

Ekstramateriale

Restored high-definition digital transfer, supervised by director Monte Hellman, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: Se under Lyd og bilde.

Alternate 5.1 surround soundtrack, supervised by Hellman and presented in DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition: Se under Lyd og bilde.

Two audio commentaries: one by Hellman and filmmaker Allison Anders and one by screenwriter Rudy Wurlitzer and author David N. Meyer: To strålende kommentatorspor, med massevis av informasjon og anekdoter. Hellman nekter å gi oss en centimeter tolkning, mens spor nummer to villig beskriver hva skribentene la vekt på under skrivingen.

Interviews with Hellman, actor James Taylor, musician Kris Kristofferson, producer Michael Laughlin, and production manager Walter Coblenz: On the Road Again (42 min)- Hellman fikk tilbud om å regissere filmen og skrøt av manuset han ble forelagt. Da han hadde sikret seg jobben sa han at manuset trengte mye arbeid og fikk det fullstendig omskrevet. Hellman velger seg skuespillere etter fotografier, siden han synes et foto griper essensen i et menneske så godt. James Taylor valgte han etter å ha sett en stor reklameplakat for den nye plata hans langs veien. Filmen ble filmet i kronologisk rekkefølge, noe som var veldig uvanlig. Skuespillerne, med unntak av Warren Oates, fikk kun dagens manusside utlevert og spesielt James Taylor mislikte det. Han følte at Hellman ikke stolte på dem og gikk til streik. Han fikk til slutt manuset, men leste det allikevel aldri. Hellman trekker spesielt frem Dennis Wilson, som forsvant inn i filmen og ikke spilte, ikke var karakteren, men bare var inderlig til stede i situasjonene. Filmen fulgte Route 66, og ble en tidsboble siden veien ikke er slik lenger. Make It Three Yards (38 minutter)- Dette er et fint intervju med en eldre og halvskallet James Taylor. Monte Hellman selv intervjuer ham. Taylor har fremdeles aldri sett filmen, men sier han føler seg klar til det i nærmeste framtid. Jeg lurer på om han har sett den nå. Dette intervjuet bør alle fans av filmen se. Egentlig gjelder det alt ekstramaterialet på denne utgivelsen. Jeg vil trekke frem noe klokt Taylor sier i intervjuet. Moderne filmer deles opp i blokker hvor det settes inn et støt mot sansene når de har kommet seg etter forrige ”angrep”. På 70-tallet fikk en film lov til å være langsom. Somewhere Near Salinas (28 minutter)- Kris Kristoffersen ble spurt om han ville bidra med musikk til filmen og svarte at han gjerne ville bidra til en James Taylor film. Hellman ble overrasket over svaret, for dette var før Taylor var spesielt kjent, men Kristoffersen hadde sett ham spille på Newport-festivalen og blitt imponert. Kristoffersen har som vanlig gode og innsiktsfulle kommentarer til filmen, og sammenligner den med La Strada. Veien symboliserer frihet og opplevelser, men har en pris. Han går videre til å diskutere spenningen mellom egoistisk/ansvarsfull, og kan forstå begge sider. Han har vokst opp med arbeiderklassebakgrunn hvor ungdom som bare driver av gårde ikke hadde noen høy stjerne. Sure Did Talk To You (23 minutter)- Two-Lane Blacktop hadde en liten stab, men den var stor nok til å ivareta sikkerheten. Dette var før man hadde særlig med filmeffekter, så bilkrasj skjedde på ordentlig. Her snakkes det om løst og fast, og vi får høre at Laurie Bird, Warren Oates og Dennis Wilson alle er døde i dag. Man kunne være mer barn på 70-tallet enn man kan i dag på grunn av media. Det fantes en naivitet som unge i dag ikke har, siden de har tilgang til alt som foregår i verden.

Rare screen test outtakes: Those Satisfactions Are Permanent- Laurie Bird spiller i lange improviserte tagninger, og det hele er et fint tilskudd til materialet. Sjeldne saker. 15 minutter. James Taylor deltar i en interessant sekvens på elleve minutter. De prater om løst og fast, hovedsaken er vel hvordan han forholder seg til kameraet. Her får vi høre ham synge også.

Performance and Image, a look at the restoration of a ’55 Chevy used in the movie and the film’s locations in 2007: Chevy’en vises i tre versjoner. Hovedbilen er den samme som brukes i American Grafitti. Der er den lakkert sort og kjøres av Harrison Ford. Dette er et tekstessay med fotografier om hvordan de sporer opp bilen og restaurerer den. I 2001 fant de bilen i Canada og pusset den opp. De originale dørene ble skaffet til veie i 2005 via annonser i bilblader. Bilentusiastene tok kontakt med Monte Hellman og essayet avsluttes med et bilde av Hellman som sitter i den nyrestaurerte bilen.

Color Me Gone, photos and publicity from the film: Informative stillbilder som først og fremst viser hvordan de plasserte kameraene under innspillingen.

Trailer: En god og diffus trailer. Den gjør oss usikker på hva filmen handler om, som filmen selv. Bra!

PLUS: A booklet featuring an essay by critic Kent Jones, appreciations by director Richard Linklater and musician Tom Waits, and a 1970 on-set account from Rolling Stone by Michael Goodwin; the DVD edition also features Wurlitzer’s screenplay: Kent Jones sitter på mye morsom innsideinformasjon om produksjoner Hellman har jobbet på og om New Hollywood generelt. Han skriver også litt om GTOs motivasjon. Regissør Richard Linklater ramser opp 16 grunner til at han elsker filmen. Tom Waits har skrevet om filmen på sin spesielle måte, 13 korte linjer. Det lengste essayet har Michael Goodwin skrevet. Michael Goodwin fra Rolling Stone har skrevet en kjempebra og rocka artikkel fra innspillingen. Han tar for seg filmens historie på en presis måte, og har mange historier fra innspillingen. James Taylors kjæreste på den tiden, Joni Mitchell, kom på besøk noen dager. Goodwin beskriver intimkonserter og jamming med musikerne som tydeligvis har gjort sterkt inntrykk. Flott! Husk at DVD-utgivelsen inneholder en ekstra godbit som dessverre ikke er inkludert i Bluray-utgaven, muligens på grunn av rettighetsmangel. Det er manuset. Så der har vi filmentusiaster et vanskelig valg. Bluray-utgaven med overlegent bilde og lyd, eller DVD-utgaven med manuset i eget hefte og en nydelig pappboks. Jeg klarte ikke å selge DVDen og ble sittende med begge utgavene.

Heaven’s Gate

Heaven’s Gate (Criterion nr. 636)(Blu-ray)

USA- 1980 – Michael Cimino (farger)

Det vakre og det grusomme

Nivå 1 (uten spoilers)

Filmen er basert på en hendelse i amerikansk historie som opprørte regissør Cimino. De mektige kvegeierne i området rundt Johnson County så seg lei på nybyggere som stjal kveget deres på grunn av sult. Rundt 1890 leide de inn drapsmenn og lagde en dødsliste med 125 navn. Alt dette var godkjent av guvernøren i området og USAs president Benjamin Harrison. I filmen følger vi marshall James Averill (Kris Kristoffersen) og hans kamp for å forhindre katastrofen. Arbeidstittelen på filmen var The Johnson County War.

Nivå 2 (med spoilers)

Jeg vil begynne med det Criterion ikke nevner med et ord. Det hadde vært interessant å vite hvorfor. Dette er filmen som banet veien for ”disclaimeren” som er blitt vanlig i amerikanske filmer etter denne filmen; ”No animals were hurt during the making of this film”. Etter rapporter om omfattende dyremishandling og drap under innspillingen av Heaven’s Gate, ble reglene for bruk av dyr i film skjerpet inn.

Kort sagt ble flere hester skadet og avlivet under innspillingen, en hest ble sprengt i lufta, ekte hanekamper ble holdt og filmet. Har du lurt på hvordan de får hest og mann til å gå overende under skuddvekslinger? De spenner en stålwire over området skjult i gresset og strammer den rett foran hesten i som springer i full fart. Noen ganger skades hesten alvorlig og må avlives etterpå. Dette var vanlig helt tilbake til filmens begynnelse i Hollywood. Ciminos film var den siste hvor dette var lov. Det er usigelig trist å tenke på hva vi mennesker får oss til å gjøre for at vi skal underholdes. Når man tenker på hva filmskapere kan gjenskape på lerretet når det gjelder virkelighetstro gjengivelse av drap på mennesker, forstår vi at ekte mishandling og drap av dyr skyldes en forakt for andre individers liv og helse.

Derfor er Heaven’s Gate en film som er tung og vanskelig å se. Vi vet at smerten vi ser er ekte, og at det stressende miljøet, hestenes reaksjoner og umenneskelige strevet de utsettes for er ekte. Hester ble skåret i for å skaffe blod som skulle imitere menneskeblod de trengte i de mange voldelige scenene. Hestene ble heller ikke da tatt ordentlig vare på, men ble stående med ubehandlede sår. Michael Cimino er ikke et menneske som har noe godhet for dyrene han bruker til sitt formål.

Heaven’s Gate er en voldelig film, med mange eksempler på brutaliteten som var del av Det Ville Vesten. Men samtidig kontrasteres dette av de nydelige naturbildene vi får servert i filmen. Å ha denne filmen på bluray er en velsignelse i så måte, for dette er bilder som virkelig rettferdiggjør dette formatet. Cimino er flink til å ta seg tid til å finne de rette omgivelsene og ikke minst å la kameraet ta seg tid.

Filmen starter i 1870, ved uteksamineringen av et kull ved Harvard College i Massachutes. Vi ser Jim Averill og flere andre studenter som vi skal møte igjen senere i filmen. Studentritualer og slåsskamper vies god tid, og det hele avsluttes med en storstilt dansescene.

Så har vi kommet frem til 1890 og Averill har blitt marshall og er på vei til Johnson County for å rydde opp i konflikten mellom kvegeiere og bønder. Vi forstår rimelig fort at dette ikke er en typisk western hvor helten ordner opp mot overmakten på egen hånd. Han gjør sitt beste for å begrense skadevirkningene, men det hviler en kynisme og håpløshet over Averills oppdrag. Vi ser at midlene han har til rådighet er utilstrekkelig, og at han ikke har noen reell mulighet til å rette opp i uretten. Han blir på mange måter en tilskuer til ondskapen rundt seg, om han aldri så gjerne skulle ønske det annerledes.

Det var interessant å se en del av immigranthistorien i USA som vi sjelden hører så mye om, nemlig den store kontingenten som innvandret fra Øst-Europa. De tar med seg sine skikker, og er en lite homogen gruppe. Derfor er det tilløp til fraksjonsdanning ved allmøtet hvor Averill forsøker å orientere om farene som truer og hva de skal gjøre. Det munner ut i ingenting og han blir senere avsatt som marshall av bystyret. Han har endt opp med flasken som sin beste venn og er lite skikket til å beskytte dem. Han velger å si opp for å ha litt selvrespekt igjen, en symbolhandling uten særlig relevans for situasjonen.

Midt oppe i dette er han involvert i et trekantdrama med horemadammen Ella som både han og Nate kniver om. Jim er en rik mann og kan tilby henne et godt og trygt liv, men Nate er tydeligere i sin kjærlighet. Nate er involvert på kvegeiernes side til å begynne med, men forstår etter hvert at han har valgt feil. Han har slavisk blod i årene og sees på som forræder av bøndene. I dette området har hovedsakelig slavere bosatt seg. De ankommer i store mengder, noe som skaper en hatsk stemning blant kvegeiere som tydelig forteller dem at de ikke er ønsket. Men forholdene i Europa var så dårlige at mange tok risken. En av studentene fra 1870, Billy, er nå en av kvegeierne, men opponerer mot dødslisten de vil innføre. Han blir kraftig nedstemt og i sitt alkoholmisbruk blir alt tafatt og likegyldig. Han blir mer og mer involvert i negative handlinger utover i filmen, men jeg føler at han mest driver med strømmen og alltid er beruset. Hans bidrag består stort sett av sarkastiske bemerkninger uten noen virkning verken fra eller til. Dette er et desillusjonert menneske som har gitt opp å få noe annet ut av livet enn rus, et offer av sin klasse.

Epilogen foregår i 1903, og vi ser en rik Averill på en luksusbåt ved Rhode Island. Han har selskap av en kvinne, men virker ensom i all luksusen. Vi aner at det er en mann som har tapt på de områder i livet som teller. Penger har vært drivkraften i filmen på bekostning av mennesker, men Averill skulle nok heller ha ønsket at han hadde lykkes i sin befatning med menneskene i hans liv. Slik får Cimino hamret sitt poeng gjennom.

Heaven’s Gate er en rolig oppbygd film, men allikevel føles historiefortellingen litt rotete. Det var en enorm produksjon, med veldig mange aspekter som skulle ivaretas. Historien lider litt av det, men resultatet er absolutt vellykket. Den ble sett på som en usammenhengende smørje da den kom, men denne Director’s Cut-versjonen retter opp mye og er den definitive versjonen, ifølge Cimino. Det finnes en del likheter med The Deer Hunter som Cimino laget i 1978. En tydelig prolog og epilog, med en stor midtdel hvor karakterene er ute av sitt element. Filmene tar også opp en problematisk del av amerikansk historie, satt i kontrast til den mer uskyldige opptakten hvor det sivile livet leves. En kvinne som begjæres av to menn er også en fellesnevner.

Øyeblikket: Den merkelige scenen hvor felespilleren ruller rundt i lokalet på rulleskøyter. Han spiller like godt som om han hadde stått stille. Han er virkelig imponerende og scenen blir så ekte ved at ingen viser noen tegn på at de er bevisst kameraet som er tett på. Samtidig gir sekvensen en pustepause fra alt det harde og brutale i filmen. Jeg var heller ikke klar over at rulleskøyter fantes på denne tiden.

Lyd og bilde

Virkelig en god utgivelse. Naturen kommer virkelig til sin rett i de storslåtte panoramaene, med grønne gressletter, blå himmel og kraftig brun jord. Det er flott å kunne se dette i en strålende blurayversjon, med massevis av detaljer, skarphet alle veier og korrekte fargetoner. Lyden er fyldig, med mye som skjer rundt omkring. Galoppering, skudd, rop og musikk strømmer rundt i rommet. Lyden presenteres i DTS HD Audio, og bildet i 2.40:1.

Ekstramateriale

New illustrated audio interview with Cimino and producer Joann Carelli: Han er god til å snakke for seg, Michael Cimino. I løpet av denne halvtimen får vi mye kunnskap om produksjonen. Det vises filmklipp hele tiden, noe som liver opp intervjuet. For å få best mulig research for skuespillerne som spiller prostituerte måtte de i en bordell i en uke. Jeg synes at han vipper over i det sjåvinistiske da han lagde en regel om at de som gikk i gangene etter klokken elleve måtte betjene kundene. Det blir litt sånn høh, høh, høh. Han har behov for å forsvare den enorme mengden film som ble brukt under innspillingen. Han peker på mange tagninger og flere kameravinkler. Filmen var som kjent en budsjettmessig katastrofe. Den veltet det mektige Universal Studio over ende.

New interviews with actor Kris Kristofferson, soundtrack arranger and performer David Mansfield, and second assistant director Michael Stevenson: Kris Kristoffersen jobber gjerne med krevende og harde regissører, som Cimino og Sam Peckinpah. I dette ni minutters intervjuet har han mye godt å si om det å jobbe sammen med Cimino. Det var den absolutt vanskeligste filmen han har jobbet på. Han ser det slik at feilene som ble gjort under produksjonen ble gjort ut fra ønsket om å lage noe spesielt bra. Han hadde kjærlighetssorg, men fikk brukt det konstruktivt i filmen. Scenen hvor han våkner og slår med oksepisken ble tatt over 75 ganger og var farlig for de involverte. En oksepisk er tung og vanskelig å håndtere. For Kristoffersen er temaet i filmen at penger er blitt viktigere enn mennesker. Et annet ni minutters intervju holdes med David Mansfield som sto bak musikken. Han hadde et ekte band som laget musikken og spiller i filmen. Assistentregissør Michael Stevenson snakker i åtte minutter om den krevende innspillingen. Han ble ansatt fordi han hadde erfaring fra store produksjoner, som Lawrence of Arabia og Cleopatra. Bare i Harvardscenen var det 2000 statister. Alt dette måtte håndteres hva mat, klær og transport angikk. Cimino ventet ofte til naturen hadde gitt ham det utsnittet han var ute etter. Han ville for eksempel vente til skyene var lave nok til at bildet ble slik han ville ha det.

Trailer and TV spot: Teaseren er på 1 min 30 sek, og er helt dust. TV Spot er bedre.

A booklet featuring an essay by critic and programmer Giulia D’Agnolo Vallan and a 1980 interview with Cimino: Essayet er meget interessant og er skrevet av en stor fan av filmen. Vel verdt å lese. Det er også Cimino-intervjuet som er ganske langt. Her beskriver han prosessen og skalaen på produksjonen. Han blir litt spirituell på slutten og mener at han kunne styre vær og vind med håndbevegelser.