The Horse’s Mouth

The Horse’s Mouth (Criterion nr. 154)(DVD)

1958 – Ronald Neame (farger)

En kompromissløs kunstner

Nivå 1 (uten spoilers)

Kunstmaleren Gulley Jimson løslates fra fengsel etter å ha sittet inne i en måned. Han blir tilbudt hjelp av unge Nosey, men avfeier han på en brysk og uhøflig måte. Han forsøker til og med å bli satt i fengsel igjen for å slippe selskapet til Nosey. Deretter går han rett tilbake til handlingene som fikk ham i fengsel i utgangspunktet, det vil si trusseltelefoner til en millionær.

Nivå 2 (med spoilers)

Jimson er en ekte kunstner, som kun lever for å male. Han er konstant på jakt etter det perfekte canvas for sitt mesterverk, det kan gjerne være en vegg! Den fantastiske Alec Guinness skrev manus til denne filmen, basert på en roman av Joyce Cary. Dette var det eneste manuset han skrev. Han spiller også hovedrollen. Guinness var drivkraften bak det at filmen ble laget i det hele tatt, for Ronald Neame hadde forkastet boken som mulig filmidé noen år tidligere.

Filmen starter som en komedie, med Jimson som en ubehøvlet og grov grinebiter som man allikevel lett kan like. Guinness tar til seg en meget grov og dyp stemme, som sammen med en litt urytmisk gange passer karakteren godt. Komedien består mye av hans aggressive holdning til samfunnet og menneskene rundt ham. Gulley Jimson lever sitt eget liv på utsiden av samfunnet, av og for kunsten. Han har ingen skrupler med å låne, lyve og lure for å kunne skape sin kunst. Slik sett er han et motstykke til John Cassavetes innen filmen.

Etter hvert som historien skrider frem, tar den en mørkere form. Vi ser at Jimsons valg får negative konsekvenser både for ham selv og de nærmeste rundt ham. For å få sin etterlengtede vegg til å male på, ødelegger han leiligheten til et rikt, kunstentusiastisk par. Hans støttespiller gjennom de vanskelige tidene, Coker, mister jobben på grunn av ham. Millionæren dør, muligens som følge av stresset med de evinnelige telefonene fra Jimson. Det alvorlige får mer spillerom og filmen blir mer en karakterstudie av en kompromissløs kunstner enn en komedie. Kanskje kan unik og genial kunst bare lages når alt annet blir uviktig?

Studiet av en eksentrisk og smågal maler, blir balansert av at han etter hvert får en dreining i verdisynet sitt. Han tillater andre mennesker litt mer rom i sitt liv, uten at han firer i sin rigide holdning til kunst. Gulley Jimson utvider i stedet sin totale kapasitet. Dette er et trekk ved historien jeg finner sympatisk. Han streber mot noe høyere ved å jobbe med seg selv, i stedet for at en egenskap nødvendigvis må ofres for å gi plass til annen egenskap.

Musikken i filmen passer personligheten til Jimson godt. Ronald Neame fant musikk som virket lystig og litt oppesen. Det beste var at musikken var gratis å bruke, siden komponisten var russisk og musikken dermed ikke bundet av vanlige rettighetsavgifter. Innspillingen startet på en merkelig måte. Alec Guinness ble mer og mer mutt etter de første dagene. Den femte dagen spiste han ikke sammen med de andre på settet. Neame tok en prat med Guinness og fikk høre grunnen. Guinness mente at alle mennesker har et behov for å være skuespillere i 10-14 års alderen, for eksempel som cowboyer og indianere. Men de vokser det av seg. Men skuespillere gjør ikke det. Derfor må de behandles som barn. Og ingen hadde klappet han på skulderen og sagt at han gjorde en god jobb. Han trengte denne oppmuntringen konstant. Regissøren måtte bare le, fordi alle de andre slet jo med å komme opp på Guinness sitt nivå!

Lyd og bilde

Litt flimrende farger i bildet. Ellers fint. Lyden er OK.

Ekstramateriale

Video interview with director Ronald Neame:Meget sympatisk og behagelig intervju med regissøren, hvor vi får små historier fra innspillingen og unnfangelsen av filmen.

D.A. Pennebaker’s short documentary film Daybreak Express, which opened the original New York theatrical run of The Horse’s Mouth, plus a video introduction by Pennebaker: Kortfilm med et pulserende jazzspor som står utrolig godt til bildene av storby og jernbaner.

Original theatrical trailer: Smart sammensatt trailer med mange av de minneverdige scenene


Clean, Shaven

Clean, Shaven(Criterion nr. 354)(DVD)

1993 – Lodge Kerrigan(farger)

Om schizofreni

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung mann er på en reise for å finne sin datter. Han er schizofren. Samtidig er en mordetterforsker opptatt med en barnedrapssak. Han er ut til å peile seg inn mot den schizofrene mannen.

Nivå 2 (med spoilers)

Clean, Shaven er en av de filmene som gjør deg klokere, og som beviser at film er et like godt medium som litteratur for å oppnå erkjennelse og kunnskap. Kanskje litteraturen gir oss innsikten mer intellektuelt, mens filmen får oss til å føle det nye vi har lært. Hvordan er det å være schizofren? Det beste svaret på dette vil for meg være: se Clean, Shaven.

Denne filmen dreier seg nesten mer om lyd enn om bilde. Og det er det som løfter den opp i eliteklassen. Egentlig er dette en lavbudsjettsfilm, som måtte lages med det man hadde for hånden. Allikevel klarer den å totalt utklasse store produksjoner om mentale lidelser, som for eksempel A Beautiful Mind. Det er ingenting vakkert med å være inne i hodet protagonisten i Clean, Shaven. Det er derimot ganske slitsomt. Det er nesten en konstant støy som buldrer i høytalerne, og det verste er at det ofte ikke passer til det vi ser. Dette er de såkalte ”stemmene i hodet”. Etter en time og 20 minutter med de usynkroniserte og forvrengte lydene, er vi ganske slitne. Er det rart at han er det, etter å ha erfart dem store deler av livet?

Schizofrene kan ofte utvikle en besettelse med å finne ut hvor støyen kommer fra. Dette kan igjen utvikle seg til manisk interesse for avlytting, radiosendere og antenner. Vår mann i filmen blir drevet av sin lidelse til det punktet hvor han bruker saks på hodebunnen for å finne radiosenderne. Eller bende opp sin negl med saks, for å finne senderen under. På dette stadiet har den schizofrene meget redusert smertefølelse. I filmen illustreres dette ved at vi ser ansiktet hans mens han trekker ut neglen. Han viser ingen tegn på smerte, bare konsentrert om å finne senderen.

I det hele tatt er bildene kombinert med lyden (eller ikke kombinert med lyden), mesterlig uttenkt. Det kan se ut som om regissøren har 2 mål med denne teknikken. Han vil at vi skal tenke selv angående temaet om schizofrene er voldelige. Og han vil vise oss hvor forvirrende verden er for en schizofren, ved å gjøre uklart om hva som faktisk skjer. En scene vil illustrere hva jeg mener: Protagonisten sitter i en bil, og får en fotball i hodet. En ung jente har truffet ham. Han går ut av bilen og ut av vårt synsfelt. Vi hører slag og skrik fra jenta en god stund. Så kommer han tilbake, setter seg inn og kjører videre. Vi er rimelig overbevist om han har slått og muligens drept jenta. Men når han kjører videre ser vi at en mann stå helt uberørt og røyke en sigarett langs husveggen. Dette peker mot at ingen dramatisk episode kan ha utspilt seg rett ved ham. Igjen er det stor kontrast mellom virkelighet og lyd. For oss som for den schizofrene. Regissør Lodge Kerrigan som selv har en schizofren venn, har sett seg lei på hvordan media kun omtaler schizofreni i sammenheng med vold. Allikevel antyder han kraftig at vold her har skjedd. Kanskje vil hver enkelt seers tolkning ha utspring i hvilken holdning til mental sykdom vi tar med oss til filmen.

Han knytter denne problemstillingen enda tydeligere til filmen ved å la mordetterforskeren sirkle inn protagonisten som morderen. Filmen vil ende med at han skyter og dreper den schizofrene. Men noen endelige bevis for at han var morderen får vi aldri se. Dette innser etterforskeren også. Derfor fyrer han av den schizofrenes våpen i ettertid , for å kunne hevde at han handlet i selvforsvar. Sammen med etterforskeren på bar etter episoden, går vi gjennom hendelsesforløpet opp til skuddene falt. Han tenker tilbake mens han drikker tett. Kanskje er ikke gjerningsmannen tatt, tross alt. Ingen konklusjon kan trekkes, men Kerrigan har fått oss til å reflektere rundt temaet.

Clean, Shaven er en meget subjektiv film. Lyden er det fremste virkemiddelet i så henseende, siden vi blir plassert inne i hodet til den syke ved hjelp av den. Når han rører i en tekopp, hører vi kun denne lyden, høyt. Fordi det er det eneste han hører i en stressfylt situasjon. Ofte ser vi ekstreme nærbilder av gjenstander og omgivelser ellers som tydeligvis er gjennom hans blikk. Disse bildene gir ikke oss noen mening, men kanskje de gir ham det.

Som regel når vi ser ham på det sykeste, er han alene. Det blir en privat og fortrolig setting mellom oss og ham. Derfor blir det nærmest en sjokkeffekt når vi får se ham slik andre ser ham. En slik sjelden scene skjer når han er ute og kjører. Han har knust noen av rutene i bilen sin, og limt aviser over dem og over alle speil. Han ville ikke se refleksjoner av seg selv. Fortvilt og syk prøver han å rulle opp vinduet med avisen limt på. Kameraet zoomer ut og skifter så til en bil som kjører ved siden av. Tre menn stirrer på denne totalt ustabile og maniske mannen som absolutt ikke skulle kjørt en bil.

Denne scenen med skuespiller Peter Greenes ansiktsutrykk når personene i den andre bilen ser ham, er stor kunst. Den får meg til å tenke på Rip Torns tolkning av en schizofren countrysanger i Payday (1974). Begge har det samme uttrykket av desperasjon og mental lidelse når ting faller sammen. Jeg er ikke i tvil om at personen jeg ser er syk. Det sier jo sitt…

Kerrigan nevner på ekstramaterialet noen inspirasjoner til filmen. Polanskis filmer nevnes og vil da gå ut fra at Repulsion er mest aktuell. Han mener at det beste portrettet av schizofreni han vet om er Cassavetes A woman under the influence (1974). Dette må jeg si meg enig i, hadde det ikke vært for at vi nå har fått en enda bedre. I tillegg nevner han Bergmans Persona og Through a glass darkly og Scorseses Taxi Driver.

Lyd og bilde

Bildet er overraskende godt til å være del av en slik lavbudjettsproduksjon. Er fristet til å si at bildet nesten er irrelevant i en film med et slikt tema og et slikt fokus på lyd. Denne filmen skal føles, ikke sees. Lyden er veldig bra. Den har akkurat den effekten den skal ha, og da har lydsporet gjort jobben sin.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Steven Soderbergh interviewing Kerrigan: Ideen med å la en regissør intervjue filmskaperen er god. Soderbergh er ikke den beste intervjueren, men skaper fin framdrift. Han kan la samtalen dreie seg litt mye om de tekniske løsningene til tider, synes jeg. Men vi får god bakgrunn for temaet i filmen også. Morsomt når Soderbergh forteller at han selv bruker tall for å formidle til en skuespiller hvor han bør være for eksempel emosjonelt intens i en scene. Her bør du være 6, ikke 8. Hvor da 11 selvfølgelig er det høyeste (hint: Spinal Tap).

A Subjective Assault: Lodge Kerrigan’s “Clean, Shaven”, a new video essay, written and narrated by critic Michael Atkinson: Veldig bra videoessay hvor den ekstremt spesielle bruken av lyd blir analysert.

The film’s original soundtrack, composed by Hahn Rowe, and selections from the film’s final audio mix (all downloadable as MP3 files): Sjekket ikke ut dette, men det er sikkert noen spesielt interesserte der ute som kan tenke seg å høre soundtracket isolert. Ikke jeg.

Trailer: Liten sak med hovedsakelig utdrag fra gode anmeldelser

A new essay by film critic Dennis Lim: Kjempefint 3-siders essay. Like høyt nivå som videoessayet til Atkinson. Reflektert.


Classe Tous Risques

Classe Tous Risques (Criterion nr. 434)(DVD)

1960 – Claude Sautet(svart-hvitt)

Hardkokt fransk

Nivå 1 (uten spoilers)

Lino Ventura fortsetter her hans glimrende fremstilling av gangstere. Denne gangen som gangstersjef Abel Davos, som prøver å komme seg tilbake til Frankrike etter 10 år i Italia. Han har blitt dømt til døden in absentia. Men veien inn i det franske samfunnet igjen er vanskelig. Både tidene og menneskene har forandret seg…

Nivå 2 (med spoilers)

Vi ser Abel Davos for første gang på jernbanestasjonen i Milano. Han og hans familie er på vei til Paris. Men han er ikke velkommen i Frankrike, og vet at han vil bli henrettet om han blir tatt. Allikevel er ønsket om å dra hjem større enn frykten. Reisen hjem blir meget dramatisk med store tap. Davos ender til slutt i Paris, men nesten helt alene. Den gamle gjengen er lite villig til å hjelpe ham, og han blir sittende isolert på rommet sitt. Både fysisk og psykisk.

Derimot er vennskapet mellom Davos og Stark (en ung Belmondo) sterkt. Denne skildringen er meget troverdig. Den gamle mesterregissøren Jean-Pierre Melville (etter yndlingsforfatteren Herman Melville), mente at vi så et sant vennskap på lerretet. Dette i motsetning til Truffauts film Jules and Jim, selv om de konstant snakker om vennskapet deres. Stark og Davos nevner aldri vennskap, det bare er der. Her må jeg få protestere mot utsagnet om at Truffaut mislykkes i sin portrettering av vennskap. Jeg synes at vennskapet mellom Jules og Jim er det fineste som jeg kan huske å ha sett på film.

Men dette var en avsporing. Det vi har her, er en mesterlig kriminalfilm i den hardkokte film noir/neo noir tradisjonen. Alt ettersom hvor streng man skal være med å klassifisere en film som film noir. Følger man kriteriene slavisk, er det ingen tvil om at dette ikke er en film noir. Men det kan ingen se… Det er noe helt eget med disse franske kriminalfilmene fra 50- og 60-tallet. De har den røffe stilen, de realistiske actionscenene og det troverdige miljøet. Og de tar seg tid! Classe Tous Risques deler alt dette med mesterverk som Riffifi (Dassin) og Bob Le Flambeur (Melville).

Regissør Claude Sautet rendyrker den dialogfattige stilen. I stedet for å snakke scener i hjel, er det ansiktsutrykk og fakter som formidler tanker og intensjoner. Ofte eksploderer scener i brå vold, som er over på sekunder. Dette skaper en intensitet og realisme jeg nesten ikke har sett maken til. I bakhodet ligger vissheten om at dette ikke kan få en god utgang for Davos. Vi får små pekepinner tidligere i filmen, som da han instruerer sin sønn om hva han skal gjøre om han ser sin far bli omringet på gaten. Sautet er absolutt ikke ute etter å glamorisere gangsterlivet, han bare skildrer det. Derfor er dette like mye en film om en manns fall som det er en kriminalhistorie.

Sautet var ikke klar over at hovedpersonen i historien var bygget på en kjent fransk kollaboratør under okkupasjonen. Han ble ikke særlig begeistret da han fant ut det, men gjort var gjort. Dette var Sautets første egne film, og da den gjorde det dårlig på kino bestemte han seg for å slutte som regissør. Dette skulle han forresten komme til å gjøre mange ganger i sin karriere. Men 2 år senere hentet en gruppe entusiastiske filmelskere med Bertrand Tavernier den frem igjen og fikk den opp på kino igjen. Denne gangen fikk den oppmerksomheten den fortjente. Mellom filmene sine drev Sautet ofte og fikset manus for andre, noe som Truffaut til å kalle ham ”fransk films fikser”.

Lyd og bilde

Noen av innendørsscenene i Classe Tous Risques har et absolutt perfekt bilde. All ære til Criterion for å kunne presentere en 50 år gammel så bra. Bildet kan være litt ”soft” i andre scener, men ikke så ofte at det er et problem. Lyden er generelt god.

Ekstramateriale

Excerpts from Claude Sautet ou la magie invisible, a 2003 documentary on the director by writers N. T. Binh and Dominique Rabourdin: OK, men kort dokumentar (8 min). Vi får inntrykk av en dyktig, men uanstrengt regissør som ikke lever kun for film. Det var vel kanskje derfor han var så rask med å annonsere sin avgang fra yrket gjentatte ganger.

Interview with Classe tous risques novelist and screenwriter José Giovanni: Litt overfladisk intervju, som også gjentar informasjon vi får andre steder i ekstramaterialet.

Archival interview footage featuring actor Lino Ventura discussing his career: Greit intervju hvor vi blir kjent med Lino Ventura.

Original French and U.S. release trailers: Morsomt å se den enorme forskjellen på den amerikanske og franske traileren. Den amerikanske er faktisk dubbet. Jeg foretrekker den franske, som også er lenger.

New essays by director Bertrand Tavernier and Binh, a reprinted interview with Sautet, and a 1962 tribute by Jean-Pierre Melville: Dette er det beste supplementet ved utgivelsen. Bertrand Taverniers essay er innsiktsfullt og levende. Binh gir oss mye bakgrunnsstoff som jeg fant nyttig. Melvilles hyllest er akkurat det. Og intervjuet med Sautet er unikt på utgivelsen fordi det er eneste gangen hans egne ord kommer frem her.


Days of Heaven

Days of Heaven (Criterion nr.409)(Blu-ray)

1978 – Terence Malick(farger)

Den vakre filmen

Nivå 1 (uten spoilers)

Året er rundt 1912. Bill tar med kjæresten Abby og drar vestover etter å måtte flykte fra østkysten i USA. De tar med Bills søster Linda. De får jobb under innhøstingen på en gård, og får bli etter at jobben er gjort. Bonden har forelsket seg i Abby og de tre later som de er søsken. Men det er vanskelig å skjule kjærligheten og følge planen om å arve den dødssyke bonden.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen bygger hovedsakelig på trekantdramaet mellom Bill, Abby og bonden. Etter hvert gifter Abby seg med den naive bonden, for å ha arverett til en mann som Bill og Abby tror snart skal dø av sykdom. Linda blir observatøren i dramaet. Spenningen knyttes til om det er flere enn den gamle formannen som vil gjennomskue Bills plan. Paret tar til dels store sjanser for å møte hverandre til forbudte stevnemøter, og det er skjebnebestemt til å ende galt. Bondens raseri vil etter hvert sette i gang krefter av bibelske proporsjoner. De himmelske dager med sommersol og bading (Days of Heaven) er over…

Days of Heaven er av mange utropt til den vakrest fotograferte filmen noen gang. Og den er virkelig flott. Den magiske timen, i skumringen, er regissørens yndlingstidspunkt for opptak. Nesten hele filmen er filmet i dette naturlige lyset. Noen ganger ble det jukset litt ved at man filmet når det var overskyet. I Malicks filmer er det aldri blå himmel. Han elsket hvit himmel. Malick er spesielt opptatt av naturscener og dyreliv. Mange av scenene er impulsivt fotografert fordi en fugleflokk plutselig letter, eller et dyr springer over en åker. Som Richard Gere uttaler; Malick virket mer interessert i å filme ender i en dam enn å la kameraet følge to mennesker som går langs en vei.

Filmen benytter seg av det meget omdiskuterte grepet ”voice-over”. Selv har flere av mine favorittfilmer ”voice-over”, som Jules and Jim. I Days of Heaven synes jeg det fungerer godt, spesielt fordi stemmen er Lindas, den lille jenta. Vi får høre hennes betraktninger, og det er ikke en repetering av det vi selv ser. Det startet med at hun refererte en samtale til Terence Malick, som han tok opp. En gutt fortalte henne om apokalypsen i bibelen. Dette delte Malick opp og satte inn i små deler i filmen. I tillegg viste han henne scener og ba henne kommentere det hun så.

Denne bibelske rammen er sentral i Days of Heaven. Vi har apokalyptiske branner og gresshoppesvermer. Det føles virkelig som om verden skal gå under. Allikevel er ikke dette en film jeg er veldig begeistret for. Kanskje skyldes det Geres flate skuespill i en film det ikke kler. Dette er ikke en film av Bresson. Kanskje skyldes det at historien ikke fenger ordentlig. Alt ligger til rette for en kommentar om samfunnet vi lever i, men i stedet blir det en slags bibelsk fortelling. Kanskje skyldes det at filmen er teknisk vidunderlig, men mangler sjel. Responsen fra kinogjengere var at filmen var vakker, men ikke så mye mer enn det. Kanskje Malick mistet filmen sin i klipperommet? Misforstå ikke, filmen er god, men ikke så god den kunne ha vært.

Bert Schneider var produsent for filmen, sammen med sin bror. Schneider er kjent som initiativtakeren til New Hollywood-bølgen, en filmretning jeg personlig er enormt stor tilhenger av. Days of Heaven var en typisk New Hollywoodfilm, i den forstand at den var nyskapende, uavhengig av studioene og et auteurverk. Uavhengigheten av Paramount, kan muligens Schneider ta kreditt for. I alle tilfelle ble innspillingen aldri forstyrret av representanter for Paramount. Det har nok også mye med at de var veldig opptatt med innspillingen av Sorcerer (William Friedkins nyinnspilling av The Wages of Fear). Den var så belastende økonomisk for Paramount at den ble en samproduksjon med Warner Bros.

Malicks førstevalg som Bill var John Travolta, men han var opptatt med Saturday Night Fever. Dette var den andre filmen som tok mye av Paramounts oppmerksomhet på denne tiden. Travolta ville heller ikke ha vært et godt valg for filmen, føler jeg. I det hele tatt mener jeg at castingen av Bill viser seg å være en hemsko for produksjonen. Det hadde vært interessant å se hva Bruce Dern, Rip Thorn eller Jack Nicholson kunne ha gjort med rollen. De hadde tilført en røffhet til rollen som er sårt savnet.

Lyd og bilde

Jeg hadde høye forventninger til å se denne filmen på blu-ray, med tanke på ryktet den hadde som verdens vakreste film. Og den skuffer ikke. Denne 32 år gamle filmen er sylskarp og fargene eksplosive. Og det kun nesten kun med naturlig lys. Surroundlyden er også god, med god aktivitet i bakhøytalerne spesielt under den store brannen og gresshoppesvermen.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Weber, art director Jack Fisk, costume designer Patricia Norris, and casting director Dianne Crittenden: Rimelig interessant kommentar. Criterion gjør en fin ting med å ha hver deltaker i hver sin høytaler. Det gjør det lett for oss å vite hvem som sier hva. Deltagerne fremstår dog litt usympatiske til tider. De har en noe arrogant holdning til fagorganiserte medlemmer av filmstaben og fremstår flåsete når de beskriver hvordan de omgikk reglementet. De er også flåsete og ufølsomme når de beskriver hvordan gresshopper ble limt fast til hvetestråene under svermen.

Audio interview with actor Richard Gere: For meg har Richard Gere aldri vært noen stor skuespiller, heller ikke her. Men intervjuet med ham har noen interessante opplysninger. Spesielt det at filmen ble en helt annen etter at Malick klippet den. Mange verbale scener ble droppet, og Gere føler at skuespillerne kunne ha spart seg mye arbeid hadde de visst det. Malick nærmer seg nesten stumfilmen i det ferdige produktet.

Video interviews with Bailey, cinematographer Haskell Wexler, and actor Sam Shepard: Fotograf Nestor Almendros filmet første halvdel før han måtte oppfylle kontakten han hadde med Truffaut etter 9 uker. Haskell Wexler fullførte filmen. Mye av intervjuene med staben går på den unike lyssettingen i filmen, hvor naturlig lys sto sentralt. Dette skapte konflikter med den delen av staben som kom via Hollywood. I tillegg var Almendros nær blind under innspillingen, som jo kan betraktes som en ulempe som fotograf… Sam Shepard er egentlig forfatter av manus, men ble her hyret inn i rollen som bonden. Han er opptatt av de store linjene mellom gammel og ny tid, det øde og ensomheten. Fint intervju.

A booklet featuring an essay by critic Adrian Martin and a chapter from director of photography Nestor Almendros’s autobiography: Martins essay gjør en god jobb med å vise oss hvor poetisk filmen er. Han legger vekt på at Malick klarer å fremstille et kosmos via sine magiske bilder. Temaet er univers og DNA, slik andre har kommentert andre steder i ekstramaterialet. Martin har klart å lese veldig store temaer og filosofi inn i filmen. Dette gjør at jeg får lyst til å forstå den på et annet nivå enn jeg er i stand til i dag. Men med nitidig filmglaning og ytterligere erfaring, kan kanskje neste gjensyn bli mer fruktbart… Utdraget fra Nestor Almendros selvbiografi er OK, men absolutt mest for filmelskere med stor interesse for filmfotografering. Litt vel detaljert for meg.


The Wages of Fear

The Wages of Fear (Criterion nr.36)(Blu-ray)

1953 – Henri-Georges Clouzot(svart-hvitt)

Tidenes beste spenningsfilm

Nivå 1 (uten spoilers)

En liten by et sted i Sør-Amerika befolkes hovedsakelig av dagdrivere på jakt etter jobb. Det eneste som finnes i regionen er jobber på en eller annen måte tilknyttet SOC (Southern Oil Company), et amerikansk oljeselskap. For å slukke en oljebrann, trenger selskapet å få fraktet nitroglyserin til brannstedet. Fire arbeidsledige blir valgt ut til å kjøre 2 lastebiler med flere tonn nitroglyserin på humpete veier.

Nivå 2 (med spoilers)

For meg er The Wages of Fear den beste spenningsfilmen som er laget. Filmen er 2,5 timer lang, og selve den nervepirrende kjøreturen starter ikke før en time av filmen har gått. Slik rekker vi å bli kjent med personene i filmen, og forstå motivasjonen til hver enkelt. Dette er en film jeg har sett mange ganger, og den er så perfekt disponert at jeg aldri klarer å bestemme meg for om jeg liker første eller andre halvdel best. Overgangen til spenningsdelen kommer akkurat der den bør komme.

Åpningsscenen i The Wages of Fear er ubehagelig; 4 biller er bundet sammen med en snor og strever med å komme seg bort. Kameraet zoomer ut og vi ser at en liten gutt har bundet sammen billene og løfter dem vekk med en kjepp. Allerede her gir Clouzot oss en ramme for fortellingen som skal komme. Fire sjåfører styres av omgivelsene og krefter de ikke er herrer over (kapitalismen/SOC). Dette er scenen Sam Peckinpah kopierte i The wild bunch (1969), men siden Peckinpah var en sadist gjorde han den mer grusom ved å kaste en skorpion opp i en maurtue.

Den siste delen er en intens og utmattende opplevelse. Regien er historisk god. Vi har fått innprentet hvor livsfarlig og ømtålig nitroglyserin er. O’Brien heller ut en dråpe på gulvet og eksplosjonen er ganske kraftig, og nå skal sjåførene frakte flere tonn gjennom hårnålssvinger og på vaskebrettveier. I tillegg bør de holde høy fart for å komme helskinnet over sistnevnte! Premissene er lagt og vi er nesten bak rattet sammen med dem. Alle tanker som farer gjennom hodet på Mario, Luigi, Bimba og Jo er sansynlige og forstålige. Jeg har ingen vansker med å forstå at Jo bryter sammen under påkjenningen. 2000$ er ikke så mye målt mot livet…

All verdens moderne spesialeffekter kan ikke måle seg mot realistiske scener som ryggingen ut på den falleferdige trerampen, som raser sammen etter at bil nr 1 så vidt kommer seg av. Dette skjer på ordentlig. Her er ingen dataeffekter som ufarliggjør det hele. Måten Clouzot forbereder oss på scenen hvor bil nr 2 går luften på, kommer ut av intet. En trykkbølge blåser tobakken ut av sigarettpapiret. Så kommer sjokket. Mesterlig!

Filmen er basert på en roman av Georges Arnaud. Hvis Clouzots adapsjon er tro mot boken, forestiller jeg meg at boken kan være et sør-amerikansk motstykke til The sheltering sky (Paul Bowles) eller The Stranger (Albert Camus). Settingen med europeere plassert i et eksotisk miljø, hvor de faller totalt på utsiden av samfunnet og aldri kommer inn er felles. Alle har de en fortid vi ikke får noe særlig informasjon om. Clouzot gir deg noen opplysninger hvis du er årvåken. For eksempel da Jo ankommer med fly og skal forbi passkontrolløren. Han legger en seddel over bildet i passet som bestikkelse. Kontrolløren godtar bestikkelsen og ignorerer at Jo står på arket over ettersøkte på pulten hans.

The Wages of Fear er ikke bare en film uten helter, men det er en film uten noen sympatiske personer i det hele tatt. Hvis vi legger godviljen til, kan vi finne visse sympatiske trekk hos Luigi, Bimba og den unge italienske gutten som henger seg. Men vi bør huske på at ingen i filmen en eneste gang gjør noe for noen andre enn seg selv. Alt er ordnet i et hierarki etter hvem som er avhengig av hvem, og hvem som har noe den andre vil ha. Marios forhold til Jo er for eksempel motivert av at han tror Jo skal fikse alt og at han kan bli med på lasset. Måten han ser opp til Jo på grenser til forelskelse. Tilsvarende er måten Linda forholder seg til Mario på. Faktisk helt identisk. Linda ser med en gang hvilken trussel Jo kan utgjøre for hennes forhold til Mario. Derfor markerer hun revir straks hun ser dem sammen i kafeen, ved å legge hånden på Marios skulder og stirre på Jo.

Jo er for meg den mest interessante personen i filmen. Charles Vanel er en fantastisk skuespiller og måten han viser oss Jos utvikling fra modig og verdensvant til en eldre mann med nervesammenbrudd, er imponerende og ikke minst troverdig. Marios utviklingskurve går motsatt. Han blir sterkere og sterkere, nesten som om han får næring av Jos forfall. Han blir kald og foraktfull overfor Jo etter hvert som han viser sine svakheter. Om det er av livsnødvendige grunner fordi han trenger Jo som sjåfør, eller pga en ufølsom personlighet er vanskelig å si. Men hvis vi tar Clouzots verdensanskuelse med i betraktningen, må vi nok ende på det siste alternativet.

Henri-Georges Clouzot var en misantrop med et pessimistisk syn på livet. I alle filmene prøvde han å trenge inn i mørket i menneskets sjel. Han hadde et voldsomt temperament og var depressiv. Her ligner han på Celine, og de deler også beskyldningene om kollaborasjon med tyskerne etter okkupasjonen i Frankrike. Celine utga fascistiske pamfletter med antisemittisk innhold, mens Clouzot lagde film under krigen. Han jobbet altså for tyskerne som 70% av franskmennene under krigen gjorde. Filmen Le Corbeau oppnådde å bli mislikt av både nazistene under krigen og de franske myndighetene etter krigen. Han ble dømt, og kunne ikke jobbe på 4 år. Slike opplevelser gjorde vel ikke menneskesynet hans bedre.

Rene Clair, Jean Renoir og Clouzot var de største regissørene i Frankrike. Clouzot var fryktet på settet, og beryktet for sitt temperament, sin misogyni og sin misantropi generelt. Kritikere og folk i filmmiljøet hyllet ham som filmskaper, men selv de ble satt ut av den ekstreme svartheten i filmene hans. Hvis man ser filmen med dette i bakhodet, er det flere nøkkelscener å merke seg. Linda, som eneste kvinne i de større rollene, oppfører seg og behandles som en hund. Tydeligst ser vi det i scenen hvor hun kryper på gulvet, klamrer seg til Marios ben og han klapper henne på hodet. Ofte blir hun viftet vekk og gitt ordrer. Hun var Clouzots kone på denne tiden, men han tok aldri spesielt hensyn til henne. I senere år led hun av hjertefeil, men dette stoppet han ikke i å kreve meget av henne som skuespiller. I Les Espiones (1957) tvinges Vera Clouzot til 48 tagninger av en meget anstrengende scene om et sammenbrudd. Han velger ironisk nok å bruke en av de første tagningene…

 Noen steder kommenterer Clouzot amerikansk imperialisme og rasisme. SOC bruker kun svarte arbeidere til å laste bilene med nitroglyserin, selv om vi har sett mange hvite arbeidere tidligere. Det er som om det er bevisst at SOC bruker svarte i høyrisikoarbeid. En annen scene viser innfødte indianere som betrakter oljebrannen, et bilde på kontrasten mellom natur/sivilisasjon(!). Mario omtaler Linda slik: hun har ikke manerer, hun er halvt vill, men hun er snill. Vi kan også legge merke til at den svarte servitrisen automatisk begynner å danse når musikken i kafeen settes på. Svarte responderer fysisk på musikk. Kommer disse holdningene fra Clouzot eller viser han dem oss bare?

Clouzot var godt plantet på den politiske venstresiden. Yves Montand enda mer så. Hans lefling med kommunismen var godt kjent. Så mye at filmen fikk store sensurproblemer da den skulle vises på kino i USA. Distributøren klippet vekk 50 minutter av totalt 147 minutter. Hovedsakelig ble alt som kunne smake av venstresympati eliminert. Det betyr at der hvor det amerikanske oljeselskapet fremstår som kynisk var uakseptabelt. Amerikansk media fyrte oppunder konflikten ved å påstå at Clouzots budskap i filmen bare var :hat Amerika! Scenen hvor indianerkvinnen klandrer oljeselskapet for dødsfallene i forbindelse med ulykken ble klippet vekk.

En annen ting som ble fjernet i den amerikanske versjonen, er innholdet som kunne tolkes i homoseksuell retning. Det betyr at alle skildringer av maskulint vennskap, som samtalene mellom Luigi og Bimba i bil nr 2, ble fjernet. I tillegg fjernet man det mest pessimistiske og nihilistiske i filmen. Dette åpner for en interessant betraktning angående spørsmålet om sensur. Alle fordømmer en sensur basert på politisk grunnlag, men i våre moderne kapitalistiske samfunn har en ny sensur vokst frem: basert på kommersielle hensyn. Vi viser ikke homoseksualitet for eksempel, fordi det er kommersielt ødeleggende ved at det kan støte publikum. Slik sett er det markedet som styrer hva som kan vises på film. Er dette en mer gjennomtenkt form for sensur for hva et samfunn skal eksponeres for, enn en politisk form? Er dette reell ytringsfrihet? Hva er kvalitetene og bakgrunnen til disse menneskene som styrer hva slags impulser vi som kinogjengerere skal kunne se? Selv så sent som i 2005 trodde ingen at en film som Brokeback Mountain som viste homofil kjærlighet på film kunne vinne Oscar, og det var vanskelig å få finansiell støtte til filmen.

Lyd og bilde

Helt fantastisk! Strålende klarhet og dybde. Filmkornet kommer fint fram. Vi er heldige som har anledning til å se en film fra 1953 i en slik utsøkt kvalitet. Lyden er mono og klar. Mektig når det trengs.

Ekstramateriale

New video interviews with assistant director Michel Romanoff and Henri-Georges Clouzot biographer Marc Godin: Meget informativt intervju. Clouzots innspillinger var som en militæroperasjon. Selv trengte han omtrent ikke søvn og ringte opp staben om natten.

Interview with Yves Montand from 1988: Rollen som Mario var egentlig skrevet for Jean Gabin, som var den store franske stjernen. Men han avslo, siden han ikke ville ”dø” på slutten. Ellers lite interessant i dette litt for overfladiske intervjuet.

Henri Georges Clouzot: An Enlightened Tyrant, a 2004 documentary on the director’s career: En dokumentar til etterfølgelse. Tar for seg Clouzots filmer kronologisk, via forskjellige nøkkelpersoner i hans liv. Vi får også vite litt om hva som drev ham.

Censored, an analysis of cuts to the film made for the 1955 U.S. release: Den amerikanske versjonen av filmen var 50 minutter kortere. Her får vi se hva som ble kuttet og hvorfor. Vi får se de opprinnelige avisanmeldelsene også. Ved å pause bildet kunne jeg fastslå at Dennis Lehane tar feil i sitt essay. Time Magazine kalte ikke filmen ”en av de ondeste i filmhistorien”. De refererte til åpningsscenen med billene.

A 24-page booklet featuring a new essay by novelist Dennis Lehane and a compilation of interviews with the cast and crew of the film: På blu-ray er bare essayet til Lehane med. Til gjengjeld er det morsom lesning.


Yojimbo

Yojimbo (Criterion nr.52 )(Blu-ray)

1961 – Akira Kurosawa(svart-hvitt)

Den store roninfilmen

Nivå 1 (uten spoilers)

En ronin (herreløs samurai) kommer til en landsby slitt i stykker av gjengkrig og økonomisk maktkamp. Han tilbyr sine sverdferdigheter til den som betaler mest. Slik forstyrrer han balansen i kampen dramatisk.

Nivå 2 (med spoilers)

Toshiro Mifune ble superstjerne etter Yojimbo. Hans framstilling av den utspekulerte Sanjuro hjalp Yojimbo til å bli Kurosawas største suksess så langt. Allerede året etter kom oppfølgeren Sanjuro.

Sanjuro kommer til et veikryss og kaster en pinne på bakken for å velge hvilken vei han skal ta. Slik ender han midt i kampen mellom to handelsmenn og deres gjenger av samuraiberme. Ved hjelp av et kynisk spill, setter han bandene opp mot hverandre. Han manipulerer ved hjelp av rykteutsetting, dobbel lojalitet og iscenesatte angrep. Ofte ser vi ham plassert høyt på et utkikkspunkt betrakte kampene i gatene. Han regisserer alt, og styrer aktørene omtrent som om det var et dukketeater. Slik sett er hans Kurosawas forlengede arm. Det er også Kurosawas holdninger som speiles av Sanjuro.

Året er 1860. Handelstanden vokser frem, og samuraiene mister sin makt. Slik viser Kurosawa oss fremveksten av kapitalismen. Han har sterke synspunkter på dette og det blir en parallell til Japan i etterkrigstiden. Som han gjør i filmer som High and Low og The bad sleeps well hudfletter han råkapitalismen. Han gjør et poeng av at dette er en økonomisk krig om markedsandeler, og at menneskelighet forsvinner under råkapitalismen. Slik sett er det en marxistisk grunnholdning i filmen. Det blir kommentert at i denne landsbyen er det ingen som fortjener å reddes. Vi ser eksempler på at bønder må gi opp familiegården i denne perionde pga høy beskatning.

Yojimbo er inspirert av westernfilmene fra USA, spesielt John Ford var et forbilde for Kurosawa. Men der Yojimbo bare var inspirert av amerikanske filmer, gjorde Sergio Leone og amerikanerne direkte remakes av Yojimbo og andre Kurosawafilmer. Man kan si at fornyelsen av westernfilmene skjedde i Japan, for deretter å havne i USA igjen. Seven samurai ble til The Magnificent seven og Yojimbo ble til A fistful of dollars.

Kurosawa låner tydelig fra westernsjangeren i måten hovedgaten i landsbyen er unormalt bred. Her er det duket for klassiske showdowns ala klassisk western. I tillegg åpner det for flotte widescreenkomposisjoner hvor Kurosawas talent blir demonstrert. Støv og sand virvles opp av vinden i bakgrunnen og rundt samuraiene. Egentlig var det soyamel som ble blåst utover av vindmaskiner som jobbet overtid. Til tider speiler mengden av støv og sand intensiteten i kampopptakten. Like før klimaks kommer det bølge på bølge med støv i bakgrunnen.

Fornyelsen hos Kurosawa vises også i den moralske problematiseringen: helten er ingen helt, begge gjengene er like onde og Sanjuro har ingen preferanser blant dem. Slik sett er det noe film noirsk over det. Dens protagonist ligner mer på Sam Spade enn Gary Coopers Sheriff i High Noon. Han er en amoralsk oppurtunist, hvor hans mennesklighet kun en gang skinner gjennom det harde ytre. Hvor kan du finne ut selv.

Yojimbo oppleves som en voldelig film, og den presset grensene for vold til maksimum. Blant annet innføres et revolusjonerende lyddesign. Lydeffektene er dempet noe, men lyden av sverd i menneskekropper kan høres. Dette var nytt. Allikevel er det meste av volden off screen. I oppfølgeren Sanjuro skrus det til enda noen hakk. I Yojimbo får vi et forvarsel om tilstanden i landsbyen (og filmen) da Sanjuro møter en hund med en menneskehånd i kjeften. Sanjuro er nok en mann som har sett og opplevd mye, men dette gjør et inntrykk på ham. Dette er ikke et bra sted.

Kurosawa ville alltid at skuespillerne skulle tilføre karakterene noen fysiske særegenheter. Mest vellykket er den nå legendariske rullingen med skuldrene som Mifune innførte hos Sanjuro. Den skyldes antagelig lus! For øvrig gjorde Mifune som han alltid hadde for vane ved filminnspillinger, han lærte seg manus utenat. Han hadde det aldri med seg til øving.

Et lite poeng til slutt: som illustrasjon til Kurosawas syn på konflikten mellom tradisjon og modernisme, kan vi legge merke til at Sanjuro som avlegs ronin sverger til sverdet. Den mest fremtredende av hans motstandere trekker frem en revolver under kampene. Gjengene er en blanding av samuraiberme og yakuzi som skryter av sine kriminelle handlinger. Dermed får Kurosawa gitt et stikk til noe han bare hadde forakt til overs for, nemlig Yakuzi.

Lyd og bilde

Bildet er i 2.35:1 og de mange nydelige komposisjonene kommer virkelig til sin rett. Det er et nydelig bilde. Allikevel er det ikke et slående bluraybilde. Man må se litt nøye for å se de subtile forbedringene. Først da kan man se forskjellen fra en god DVDutgivelse. Det går mest pådetaljnivået både i forgrunnen og bakgrunnen. Lyden er mono, og man bør legge merke til den smarte bruken av lyd. Noen ganger er det vanskelig å si om det er lydeffekter eller en slags musikk.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian and Kurosawa scholar Stephen Prince: Han har sin egen stil, Stephen Prince. Vel forberedt og informativt. Dog ganske flatt og monotont.

A 45-minute documentary on the making of Yojimbo, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It is wonderful to create, featuring Kurosawa, actor Tatsuya Nakadai, production designer Yoshiro Muraki, and longtime Kurosawa collaborator Teruyo Nogami: Denne serien er veldig fin. Som alltid når Criterion gir ut Kurosawa er en episode inkludert. Blir bare mer og mer glad i disse. Kjempebra!

A booklet featuring an essay by film scholar Aleksander Seonske and comments from Kurosawa and his cast and crew: Heftet er smart oppbygd, men essay fra utsiden og innsiden. Kurosawa har en kort intro om hans motivasjon for filmen. Deretter har Seonske en betrakting fra distance. Nakadai (min japanske favorittskuespiller) forteller om Kurosawas instrukser, og om hvordan regissør Kobayashi (min japanske favorittregissør) lot han få en pause i the Human Condition (Min japanske favorittfilm), for å jobbe med Kurosawa. Så rundes heftet av med essays fra to i filmstaben, Nogami og Miyagawa. Som vanlig et bra hefte.


Shadows

Shadows (Criterion nr. 251) (DVD)

1959 – John Cassavetes (svart-hvitt)

Beat-generasjonens film

 

Nivå 1 (uten spoilers)

Shadows følger 3 søsken hovedsakelig i det afroamerikanske miljøet i New York. Søsknene er afroamerikanske, men har markant forskjellig hudfarge. Lelia er sammen med en hvit mann, Tony, som får et lite sjokk når han møter Hugh, den mørkeste av søsknene. Hans første reaksjon er å ville forlate Lelia. Benni er Hughs og Lelias bror, som har mye frustrasjon i seg. Alt utspiller seg i en tid preget av beatbølgen.

Nivå 2 (med spoilers)

Lelia søker mot det hvite i seg. Hun går ut med hvite menn. Benni virker som har uavklarte følelser angående sin identitet. Han kan virke irritert og eksplodere på kort varsel. Eller han bare unngår kontakt og går. Hugh er den mørkeste av de tre, og også den tryggeste. Som eldste bror forsøker han å beskytte sine søsken. Dette kommer klart frem i scenen hvor Tony forstår rasebakgrunnen til Lelia og umiddelbart kommer på at han har en avtale. Hugh gjenkjenner denne reaksjonen, og vet at Tony lyver. Derfor kaster han Tony ut. Det er lett å forstå skuffelsen til Hugh her. Det er også lett å forstå sinnet over at noen sårer hans søster, og særlig av en slik grunn.

Som med alle filmene til John Cassavetes står skuespillet i sentrum. Alt her er rått, ekte og hverdagslig. Som for å underbygge dette, har karakterene i Shadows fornavnet til skuespillerne. Dette gir dem en enda nærmere forhold til karakteren. Det er vanlige problemer, vennskap og kjærlighet som behandles. Meg bekjent er det kun i en av hans film, at en pistol er med (the killing of a chinese bookie). Dette i kontrast til Godard, som mente at man bare trengte en pistol og en vakker kvinne for å lage en film… For Cassavetes er det uinteressant med en tradisjonell historie, med sin progresjon og løsning. Han vil heller utforske forholdet mennesker i mellom, og mest av alt kjærlighet. Men ikke forvent en tradisjonell kjærlighetshistorie i hans filmer. Da vil du bli skuffet.

Beatbevegelsen fikk sin film med Shadows. Utad virker Shadows som en improvisert, løs og nyskapende film med et tidsriktig jazzspor. Filmen er også alt dette, bare ikke den grad den ble oppfattet slik. John Cassavetes tok i bruk nesten alle midler for å skape og promotere sine filmer. At det lykkes til slutt å få satt Shadows opp på kino, er en blanding av hardt arbeid og endelig litt medgang.

Arbeidet med Shadows tok omtrent 3 år. Siden improvisasjon var i tiden, med Beatbevegelsen på høyden, ville gjerne Cassavetes gi inntrykk av at filmen var en improvisasjon. Det stemmer absolutt ikke. Han kunne godta at skuespillerne forandret på replikkene, men ellers var det et strengt manus å følge. Filmingen ble gjort i 1957, og denne versjonen ble vist til elendig mottakelse. Cassavetes selv var ikke fornøyd og hentet inn skuespillerne til nye opptak. Denne siste versjonen ble lenger og vist i 1959.

Kritikkene var meget gode i London og noen andre europeiske byer. Dette brukte Cassavetes for at det var verdt, og dermed kom lanseringsprosessen i gang. Han har alltid vært dyktig med media, og kunne prate som en foss. Hans omgang med sannheten kunne være så som så, men alt tatt i betraktning fikk Shadows en ny vår. Kurosawa var en av dem som var imponert av det nyskapende lyddesignet i filmen. Ved en tilstelning ville Kurosawa gjerne fortelle dette til Cassavetes, men Cassavetes ungikk kontakt. Han skammet seg visstnok over bløffingen rundt lydspørsmålet i diverse intervjuer. Som flere andre egenskaper ved Shadows, oppsto det ikke nødvendigvis av bevisste valg men heller utfra arbeidsforhold, budsjett og ressurser.

Lyden ble lagt på senere, siden mye av filmen ble innspilt under et dansestudio. Charles Mingus skulle egentlig legge et improvisert jazzspor på, men han var uhyre vanskelig å få til å sette ordentlig i gang. Han ville gjerne at Cassavetes og staben skulle vaske ned leiligheten hans, for det var så mye katteskitt der at han ikke fikk arbeidet der. Men når det var gjort, følte han at stedet manglet noe. Han fikk ikke til å spille noe før kattene hadde satt sitt preg på stedet igjen!

Lyd og bilde

Som ekstramaterialet viser, har Shadows gjennomgått en meget omfattende restaurering. Sluttresultatet er et rimelig klart bilde, som også har ivaretatt den røffe stilen på filmen. Meget imponerende! Når man ser filmrullene man i utgangspunktet hadde å jobbe med, virker resultatet utrolig. Hull, bretter, riper og smelteskader var utbredt. Lyden er så som så, men godkjent. Igjen må utgangspunktet tas i betraktning.

Ekstramateriale

Video interview with actress Lelia Goldoni and associate producer Seymour Cassel: korte intervjuer hvor Lelia forteller om all eksperimenteringen som foregikk. Store rom for improvisasjon under øving. Hun synes at de nye opptakene i 1959 gir et mer utfyllende bilde av karakterene og fører til en bedre film. Cassel forteller om hvordan han ble kjent med Cassavetes ved å hjelpe til med alt mulig på settet. Dette ble starten på et livslangt vennskap og mange filmer sammen. Fine intervjuer.

Rare silent 16mm footage of John Cassavetes and Burt Lane’s acting workshop: Mest for spesielt interesserte (som meg). Morsomt å se bilder fra tiden som beskrives inngående i Ray Carneys bok; Cassavetes on Cassavetes.

Restoration demonstration: Veldig interessant dokumentar om det omfattende arbeidet rundt restaureringen av en nesten tapt film.

Stills gallery featuring rare behind-the-scenes production photos: Igjen for spesielt interesserte. Man kan nesten føle Cassavetes voldsomme energi strømme selv fra stillbilder…

Trailer: God trailer, som har særpreg og baserer seg mye på presseklipp med gode anmeldelser fra London i hovedsak.


Last year at Marienbad

Last year at Marienbad (Criterion nr. 478) (Blu-ray)

1961 – Alain Resnais (svart-hvitt)

Mesterverk om hukommelse

Nivå 1 (uten spoilers)

X møter A på et hotellpalass. Han insisterer på at de møttes her i fjor, hun har aldri sett ham før. I fjor avtalte de å møtes ett år senere, for å dra av sted sammen. Sier han. Hun aner ikke hva han prater om. De skulle møtes her på Marienbad igjen, og hun skulle forlate M for å bli hans. Men hun har jo aldri vært her før…

Nivå 2 (med spoilers)

Last year at Marienbad er den ultimate kunstfilmen. Ingen film i filmhistorien er så lett å gjøre narr av, ingen film så mystisk og intellektuelt utfordrende. Egentlig er det på en måte heller ingen film er jeg fristet til å si, for å fortsette innen det paradigmet filmen oppmuntrer til. For meg er dette film slik film kan være når den overskrider sin form. Den blir kunst, slik et maleri kan være det. Man ser disse tablåene utfolde seg på skjermen, og fyller inn sin egen mening til det man ser. Filmen krever gjentatte besøk. Som regel kommer man litt videre på veien hver gang, noen ganger tar man er avstikker og utforsker den til ende. Deretter kan det vise seg at hovedveien ser mest riktig ut igjen.

Slik jeg ser det, er dette altså ikke en film. Ikke i tradisjonell forstand, i det minste. Fra begynnelse til slutt er dette en utforsking av hva hukommelse er, hvordan den fungerer og hvilke konklusjoner vi kan trekke av dette. Dermed blir dette noe som er viktig for alle mennesker, noe alle godt kunne reflektere over siden temaet er universelt.

X møter A, og hevder han har møtt henne for ett år siden. Hun benekter det, men blir allikevel sjarmert av X. De vandrer rundt i palasset blant andre gjester, i baren og i salonger. Stadig treffer de på hverandre. For hver gang blir X mer insiterende, hun mer usikker. Resnais påpeker at filmen er om overtalelse. Ektemannen M flyter som en skygge rundt i scenene. Han introduserer et merkelig spill for X. 18 gjenstander legges ut på et bord, i rader av 7, 5,3,2 og 1. Fjern gjenstander annenhver gang, så mange du vil, men bare fra en rad av gangen. Den som plukker opp den siste har tapt. Hva betyr dette? Ikke vet jeg.

I løpet av samtaler, kan aktørene stivne i en stilling. De kan plutselig ha på seg andre klær, rommet kan ha forandret seg til neste klipp, A kan stå i baren og snu seg og nå befinner hun seg i hagen. X og A kan stå og studere en statue i hagen, følge statuens blikk mot horisonten, for så i neste klipp konstatere at blikket vender mot palasset. Det opereres med nåtid, fortid og udefinerbar tid.

Her tror jeg at vi får visualisert hvordan vår hukommelse arbeider. Vi prøver ut og forkaster bilder og settinger i hodet vårt mens vi streber mot det korrekte minnet. Når vi ser mennesker stivne i positurer, tolker jeg det som minnet vårt som konsentrerer seg og illustrerer situasjoner. Alle levende detaljer blir ikke med, bare det essensielle. Noe som underbygger dette synet på filmen, er de gjentatte utsagnene fra fortellerstemmen: ”dette skjedde der, eller kanskje der, jeg husker ikke helt”. Tid er like problematisk i Last year at Marienbad. For at et minne skal være sant, må det jo korrekt kunne gjengi hendelsen, tiden og stedet. Derfor problematiseres dette ytterligere gjennom utsagn som: ”dette skjedde senere på kvelden, eller neste dag eller de kommende dagene. Jeg husker ikke nøyaktig”. Det tredje aspektet ved minnet, behandles for eksempel i scenen hvor M skyter A. Ved hjelp av forskjellige tablåer, ser vi A ligge skutt 1) på sengen 2) overkroppen med ansiktet ned halvveis ned mot gulvet 3) liggende på ryggen på gulvet med bena oppe i sengen. I denne siste posituren har hun fingeren kokett plassert over leppene. Kanskje minnet vårt pynter på situasjoner vi husker? Her er vi ved kjernen i filmen.

Hvordan vet vi hva som har skjedd før? Vi har lett for å ta for gitt et handlingsforløp. For oss er det faktum at ting skjedde slik og slik, der og da. På en måte er det dette vi definerer oss selv som individer fra. Vi er summen av våre handlinger, tanker og holdninger. Men hva da, når handlingene våre viser seg å ikke være de vi trodde? Bare tenk tilbake på en konflikt, hvor motparten har en helt annen oppfatning av hva som ble sagt og gjort. Hva er rett? En husker feil, eller sannheten ligger et sted imellom. Er det du som husker feil?

Desto eldre minnet er, desto mer upålitelig blir det. Kan man overhodet feste lit til noe du husker skjedde da du var 5 år? Selv har jeg et levende minne om en påkjørsel som skjedde meg i den alderen, for så i voksen alder forstå at dette ikke kan ha skjedd slik. Men minnet er klart som dagen, med lyder og bilder. Det får meg til å bli ydmyk i forhold til hukommelsen, for ”minnets veier er uransakelige”.

Når en film klarer å anspore til refleksjon rundt temaet, har filmen oppnådd sin optimale virkning. Slik et maleri trigger uante tankerekker, kan film også oppnå dette. Man transcenderer summen av delene, og løftes opp til et enda høyere nivå. Noen ganger går ikke veien dit gjennom nitidig tolkning og intellektualisering, men gjennom det å føle filmen. Filmer kan oppnå dette på forskjellig vis, bare tenk på filmer av Bresson (Au hasard Balthazar), Dreyer (The Passion of Joan d’arc), Tarr (Werkmeister Harmonies), Herzog (Aguirre, the wrath of God) og Lynch (Inland Empire). Sistnevnte kan sammenlignes med Last year at Marienbad tatt i betraktning tolkningen om at handlingen egentlig foregår inne i hodet til aktøren.

Da filmen ble lansert på kino, splittet den kinopublikummet i to. Den ene halvdelen fant den pretensiøs, vanskelig og syntes den symboliserte alt som er galt med kunstfilmen. Den andre hyllet den som et mesterverk. Aviser kjørte debatt rundt filmen, og etterlyste innlegg fra publikum. Det viste seg at de lavere utdannede mislikte den, men publikum med høyere utdanning som hadde vent seg til den franske nye bølgen, tok den til sitt hjerte. Men hyllesten kunne gå litt langt også. Under en premierevisning satt et par og så filmen. Kinomaskinisten hadde justert systemet feil, og bildet i 2.35:1 ble vist i 1.33:1. Dermed ble alle unaturlig smale, som kvinnen påpekte. Som svar fikk hun: ”Hysj da, den skal selvfølgelig være sånn. Det er et kunstgrep. Kan du ingenting?”

Av visuelle inspirasjoner kan nevnes maleriene til Piero della Francesca. Resnais bruker armstillinger og positurer som er typisk Francesca. Det kan vi se fra dokumentaren, hvor noen av maleriene vises frem. Som en hyllest til Hitchcock ser vi en pappfigur i en scene i palasset. Resnais trekker selv frem Vertigo som en inspirasjon for filmen. I tillegg nevnes stumfilmen som inspirasjon. I en utendørsscene med høy kontrast og lysstyrke spilles det på det, sammen med de teatralske positurene. A (Delphine Seyrig) skulle opprinnelig ha frisyre som Louise Brooks i Pandoras boks. Men like før innspillingen klippet Seyrig håret. Panikk oppsto hos regissøren. Løsningen ble frisyren vi ser i filmen. Denne nødløsningen ble til den nye hårmoten i Frankrike. En siste inspirasjon var faktisk tegneserien Mandrake, og tegneserieforfatteren Lee Falk skal visstnok ha syntes at filmen var flott.

Lyd og bilde

Blu-rayutgivelsene til Criterion er i en egen klasse, synes jeg. Det fantastiske med blu-ray er at man nærmer seg selve filmoppløsningen, omtrent der hvor øyet ikke kan se høyere oppløsning. Dette må være bra nok for enhver filmentusiast. Her får vi filmkornet nydelig gjengitt, og et vell av detaljer og dybde. Det å se en 50 år gammel film presentert slik, er nok ganske likt kino-opplevelsen i 1961. Spesielt morsom at en så vakkert fotografert film, med slike lokasjoner nå er på blu-ray. De endeløse gangene med kunstverkene og de store parkene er virkelig godt egnet for formatet. En absolutt topp utgivelse!

Lyden kommer etter Resnais ønske i to versjoner. Det ene er et restaurert lydspor, hvor støy er fjernet. Men også det original, røffere sporet er inkludert. Dette fordi Resnais mener at man faktisk kan fjerne nyanser i stemmer og stemninger ved å fjerne støy og rense lydsporet. Dette vil da opplevelsen av skuespillerprestasjonen. Resnais vil at vi skal kunne velge å høre det publikum i 1961 hørte. Dette ligger i Criterions ånd, så begge er inkludert. Jeg vekslet litt overfladisk mellom de to sporene, men bet meg ikke merke i noe spesielt. Dette er en dialogbasert film, men med et insisterende musikkspor. Lyder fra andre kilder finnes nesten ikke.

Ekstramateriale

New audio interview with Resnais, recorded exclusively for this release: Et behagelig intervju fra den beste kilden vi har til filmen. Alltid spennende å høre en regissørs tanker om sitt eget verk.

New documentary on the making of Last Year at Marienbad, featuring interviews with many of Resnais’ collaborators: En meget interessant dokumentar, som gjør deg godt informert om Last year at Marienbad. Strålende!

New video interview with film scholar Ginette Vincendeau on the history of the film and its many mysteries: I tillegg til filmens historie, får vi også presentert flere tolkninger av filmen av en godt skolert ekspert. Hun introduserer teorien om et voldtekstraume sentralt i filmen. Dette balanseres mot Resnais uttalelse om at dette ikke stemmer. Uansett er det lov å tolke selv. Ikke ta en regissørs uttalelser som fasit. De er en merkelig rase…

Two short documentaries by Resnais: Toute la mémoire du monde (1956) and Le chant du styrene (1958): Denne første kortfilmen handler om nasjonalbiblioteket i Paris. Vi får se i kjellere og arkiver, pluss at vi får opplæring i rutiner og oppgaver for biblioteket. Den andre er en grei film om en fabrikk, verken mer eller mindre…

Original theatrical trailer and Rialto’s rerelease trailer: Ingen kommentar.

A booklet featuring an essay by critic Mark Polizzoti and a section on Alain Robbe-Grillet’s evolving attitude toward the film, including the author’s introduction to the published screenplay and comments by film scholar Francois Thomas: Dette heftet er meget interessant. Polizzotis essay er informativt og fint, men heftets andre halvdel er mer spesielt. Ved å se ekstramaterialet på blu-ray disken, fikk vi vite at forfatter Robbe-Grillet var ekstatisk over hvor god filmen var da han så den. Han følte at regissøren og forfatteren var ett i tilnærmingen til manuset. Regissøren hadde fått med alt vesentlig, og i tillegg laget en uhyre vakker film.  Men i senere år, skifter Robbe-Grillet syn. Han blir mer og mer kritisk. For meg blir dette en merkelig etterpåklokskap. Spesielt sett på bakgrunn av hvilket mesterverk filmen er, og hvor stor innflytelse den har hatt i filmmiljøer rundt om i verden. Thomas runder heftet av med fine betraktninger rundt problematikken.


Grand Illusion

Grand Illusion (Criterion nr. 1) (DVD)

1938 Jean Renoir (svart-hvitt)

Filmen som nesten gikk tapt

Nivå 1 (Uten spoilers)

Grand Illusion er en av de store filmene i filmhistorien. Orson Welles ville ha tatt den med seg på arken om verden skulle gå under igjen. Ytre sett er det en klassisk rømningshistorie. Franske soldater blir tatt til fange av tyskere under 1.verdenskrig og planlegger å rømme fra de forskjellige leirene de settes i. Men som alle store filmer, er det aldri det egentlige temaet. Og historien rundt Grand Illusion er like fascinerende som selve filmen…

Nivå 2 (Med spoilers)

Tittelen henspiller på at krig kan løse konflikter. 1. verdenskrig ble sett på som krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger. Dette er den store illusjonen, ifølge Renoir. Derimot ville antagelig krigen gjøre ende på aristokratiet og dette blir utførlig diskutert i filmen. For aristokratene på begge sider føler seg nærmere hverandre enn de gjør sine egne fotsoldater. Klasse står sterkt i 1. verdenskrig. Dette symboliseres gjennom von Rauffensteins og de Böeldieus gjensidige respekt. De frekventerte de samme restauranter i Paris før krigen, og kjente til hverandre av omtale. Det var dette russiske revolusjonære forsto da de trakk seg ut av krigen. Dette var en krig startet av overklassen, og det var ingen grunn til at arbeidere fra forskjellige land skulle drepe hverandre. Skillelinjene gikk horisontalt, ikke vertikalt.

Dette fører til en kompleks og ustadig lojalitet. Von Rauffenstein som er kommandør for leiren lever etter en gammel æreskodeks, og streber oppriktig etter å være en gentleman. De Böeldieu slites mellom sin aristokratibakgrunn og lojaliteten til fedrelandet. Han deltar i rømningplanleggingen, men blir værende når det ikke er plass til alle mann i planen. Dette kan tolkes som hans personlige kompromiss. I stedet påtar han seg en nøkkelrolle i utføringen av flukten.

Klasseproblematikken dukker opp jevnlig i filmen. Slik organiseres bordsettingen under måltider på cella, og slik føres samtaler med vokterne. En fanget offisers ord er tilstrekkelig, mens andre fanger blir ransaket om nødvendig. Og tilsvarende, de menige på hver side har større forståelse for hverandre enn offiserene. Renoir prøver her å vise menneskeligheten som ligger latent på tross av omgivelsene, som alltid i hans filmer…

Sett på bakgrunn av Renoirs homofile legning, er det naturlig å legge merke til det homoerotiske i forholdet mellom aristokratene de Böeldieu og von Raffenstein. De forstår begge at deres tid er over, og et nytt Europa uten deres stand vokser frem. Da de Böeldieu ligger på dødsleiet, sier han til von Raffenstein at han ikke misunner han å måtte finne sin plass i verden på nytt.

Jødebakgrunnen til fangen Rosenthal blir gjort tydelig gjentatte ganger utover  i filmen. Det er så man skulle tro Renoir forutser den tragedien som er i anmarsj i tiden filmen ble laget. Antisemittismen kommer frem blant soldatene i samtaler.

Grand Illusion var tapt for verden mellom 1945 og 1958. Goebbels hadde utropt den til samfunnsfiende, og forbudt den 1 oktober 1940. Den ble beslaglagt da tyskerne tok Frankrike.Den ble beordret destruert, men endte allikevel opp i Reichfilmarchiv i Berlin. Derfor endte den i Sovjet, da de allierte tok Berlin. Den ble del av Sovjet Gosfilmofond, verdens beste filmarkiv selv i dag. På midten av 60-tallet ble den overgitt til Frankrike, men forble bortgjemt til 1990-tallet. Da ble den gjenkjent og brukt som utgangspunkt for denne Criterionutgivelsen, som er allment akseptert som den beste nåværende utgaven.

Lyd og bilde

Som man kan forstå skal vi være godt fornøyd med i det hele tatt å kunne nyte denne filmen i dag. Dermed ikke sagt at bildet ikke er bra, for det er det. Filmen er 72 år gammel nå, og det skulle man ikke tro. Ingenting å utsette på det tatt alderen i betraktning. Lyden er et hakk ned på skalaen, men heller ikke noe som plager meg. Restaureringen er topp utført.

Ekstramateriale

A rare theatrical trailer in which Jean Renoir discusses both Grand Illusion and his personal war experiences: Spesiell sak. Når det blir så gammelt som dette, kan man ikke unngå å måtte ta det filmhistoriske med i betraktningen. Spennende.

Audio essay by film historian Peter Cowie: Meget godt spor! Lærerikt og kunnskapsrikt!

Archival radio presentation: Renoir and Erich von Stroheim accept Grand Illusion’s Best Foreign Film honors at the 1938 New York Film Critics Awards: For spesielt interesserte.

Press book excerpts: Renoir’s letter “to the projectionist”, cast bios, an essay about the film’s title and recently recovered camera negative: Noe blir behandlet I kommentatorsporet, ellers interessant nok.

Restoration demonstration: Viser hvor mye arbeid som er nedlagt i utgivelsen, og hva som var utgangspunktet. Får meg til å verdsette enda mer det å ha Criterionutgivelsen.

Booklet: Kjempebra 3 siders essay av Cowie. Som han sier: en krigsfilm uten skyttergraver og slagscener. Mer et mikrokosmos illustrert ved hjelp av en fangeleir.


Amarcord

Amarcord (Criterion nr.4) (DVD)

1973-Federico Fellini (farger)

Fellini husker tilbake

Nivå 1 (uten spoilers)

Amarcord betyr antageligvis “Jeg husker” på en italiensk dialekt. Men alle som har hørt intervjuer med Fellini, vet at han ikke er den letteste å få klare svar av. I tillegg kan han være ganske ufin i slike settinger. Vi er i en liten by i Italia under fremveksten av fascismen. Dagliglivet går sin gang, men brunskjortene har sin innflytelse. Parader og arrestasjoner er del av livet. Allikevel er det de små ting som får mest fokus. Unge menn og deres seksualitet, familiemiddagen (selvfølgelig, dette er jo en italiensk film), mye varme og glede. Filmen bør sees med Fellinis oppvekst i Rimini i bakhodet. Dette er nok en semibiografisk film, uten at noen er ment å kjenne seg igjen.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen starter med våren og går deretter gjennom alle årstidene før våren igjen kommer. Den er ment å være en utforsking av virkelighet og fantasi. Det er en rik og frodig film, den minner meg om det å lese en bok av Haruki Murakami eller John Irving. Menneskene sprudler, anekdotene florerer og strukturen er løs og ledig. Egentlig består filmen av små vignetter satt sammen av pur fortellerglede. Vi har de fascistiske paradene og onkel Teo som sitter i toppen av et tre og skriker at han vil ha en kvinne helt til en dvergnonne henter ham ned. Vi har de italienske familiemiddagene kjennetegnet av anarki og kaos. Den ene ender faktisk med at familiefaren prøver å ta selvmord ved å brekke sin egen kjeve i to!!

Som alltid(!) i Fellinis filmer, balanseres historien mellom det vulgære og det forfinede. Her er de frodige kvinnene, landsbynymfomanen Volpina og som alltid uteliggere. Men vi har også den forklarende og betraktende aktøren, som setter ting i perspektiv. I denne filmen blir han gjerne utsatt for vulgære forstyrrelser i sine utlegninger. Slik vet man egentlig aldri hvor Fellinis sympati ligger. Kanskje er han bare en historieforteller. En ting kommer dog klart frem: Fellini har ingenting til overs for fascismen…

Amacord ble en stor suksess. Den vant Oscar, Fellini møtte ikke opp personlig på utdelingen.

Lyd og bilde

Den første utgivelsen av denne filmen i Criterion var ikke anamorfisk. Det skulle gå helt til utgivelse nr 47 før det ble gjort første gang. Det var faktisk den eneste norske filmen i samlingen som fikk æren av å være pioneren, nemlig ”Insomnnia” av Erik Skjoldbjærg. Siden den gang har det blitt standard. En demonstrasjon av restaureringen er inkludert i denne utgivelsen, og viser hvor mye arbeid som er lagt ned i prosessen med å få Amarcord til å se ut som den gjør i dag. Forskjellen er dramatisk, både skarphet og farger er vesentlig bedre. Den nye utgivelsen er også noe lysere. Filmen ser i det hele tatt meget bra ut. Lyden er i mono, klar og dynamisk.

Ekstramateriale

Den første utgivelsen var en enkelt DVD. Denne reutgivelsen kommer på to DVDer, med hoveddelen av ekstramaterialet på DVD nr 2.

Audio commentary by film scholars Peter Brunette and Frank Bruke: Godt spor, som spiller på dialog mellom disse to ekspertene. Informativt og underholdende.

New 45-minute documentary, Fellini’s Homecoming, on the complicated relationship between the celebrated director, his hometown, and his past: I denne merkelig uengasjerende dokumentaren utbroderes Fellinis forhold til sin hjemby Rimini. Mange venner og kolleger av Fellini har synspunkter om temaet, men det hele virker løst sammensatt og det blir mye synsing. I utgangspunktet er temaet vel verdt et kritisk blikk, siden Amarcord jo kan sees som Fellinis tilbakeblikk på sin egen oppvekst og erfaringer. Men det fungerer altså nokså dårlig.

Video interview with star Magali Noël: Denne frodige franske skuespillerinnen spiller Gradisca, byens attråverdige sexsymbol. Dette intervjuet, selv om det ikke er altfor godt, er den beste bonusen på DVDen.

Fellini’s drawings of characters in the film: Dette er en morsom samling illustrasjoner fra regissørens hand. Det er en slående likhet til skuespillerne, selv om de blir karikaturer.

”Felliniana”, a presentation of ephemera devoted to Amarcord, from the collection of Don Young: Her blir vi presentert løpesedler, kinoplakater i forskjellige land og annet promoteringsmateriale. For spesielt interesserte. I tillegg kommer noen radioreklamesnutter.

Audio interviews with Fellini, his friends, and family, by Gideon Bachmann: Intervjuet med Fellini er på ca 35 minutter, det andre er på en time. Fellini er i det litt vanskelige hjørnet, og dermed blir intervjuet litt amputert. Intervjueren har heller ikke en spesielt god dag. Det andre intervjuet er rett og slett en katastrofe. Det er en lidelse å pine seg gjennom en time med uinteressante spørsmål og integsigende svar fra familie og venner.

New restoration demonstration: Som tidligere nevnt er dette en kort, men informativ snutt.

A booklet featuring a new essay by scholar Sam Rohdie, author of Fellini Lexicon, and the full text of Fellini’s 1967 essay ”My Rimini”: Igjen er det heftet i Criterion utgivelsen som er det beste ekstramaterialet. Et godt essay av Sam Rohdie, og et annerkjent essay av Fellini. Dette skrev han på sitt innbilte dødsleie i 1967. Han hadde behov for å kartlegge sitt forhold til sin hjemby. Alt i alt er det skuffende materiale på DVDene, men heftet og kommentatorsporet er godt.