Five Easy Pieces

Five Easy Pieces (Criterion nr. 546)(Blu-ray)

USA – 1970 – Bob Rafelson (farger)

Privilegert?

Nivå 1 (uten spoilers)

Five Easy Pieces er del av mammututgivelsen America Lost and Found: The BBS story. Filmen handler om Bobby Dupea (Jack Nicholson), som arbeider på et oljeanlegg. Men han kommer fra en velstående musikerfamilie, og vi forstår fort at han slites mellom sine to identiteter og at han ikke helt vet hvor han hører hjemme. Dermed blir han utilpass i alle settinger, og det går utover de som står nærmest ham, spesielt kjæresten Rayette.

Nivå 2 (med spoilers)

Bobby Dupea snobber nedover. Han kommer fra en privilegert familie, men føler behov for bryte med forventningene han alltid har levd med om å bli en vellykket musiker. Han velger å leve livet sitt fundamentalt forskjellig og tar antageligvis forskjellig kroppsarbeid i korte intervaller. Han har liten eller ingen kontakt med familien sin før han blir overtalt til å reise og besøke faren sin som er syk. Han lever sammen med Rayette, en servitrise som kommer fra en helt annen bakgrunn en ham selv, og vanker sammen med Elton, en kar som hører hjemme i det samfunnslaget Bobby har flyktet til. Men Bobby er ikke veltilpass i dette miljøet heller og behandler Rayette med forakt. Klasseforskjellen mellom dem er for stor.

Rayette er en enkel jente, men hun er oppriktig glad i Bobby. Dessverre har bakgrunnen hans for stor påvirkning på ham til at han klarer å gjengjelde kjærligheten. Rayette er ikke intelligent, noe som vi vil se at Bobbys familie og deres omgangskrets oppfatter med en gang. De behandler henne nedlatende. Bobby merker dette straks, og blir frustrert og fortvilt over at hun ikke forstår at hun er senter for latterliggjøring, om det er enn så subtilt. Frustrasjonen går utover henne til å begynne med, men senere retter han den mot de snobbete intellektuelle. Vi kan forstå det som om han står opp på hennes vegne, men det er mulig det heller er en fortsettelse av hans eget personlige opprør. Han vil ikke tilhøre verken hennes eller deres krets. Til å være en fri sjel, har han bemerkelsesverdig mye ballast som hindrer ham i å bli komfortabel noe sted. Han ser ut til å måtte bruke hele livet sitt på å søke etter sin plass i livet. Han er rastløs og irritabel.

Bobbys familie spiller piano på et høyt nivå, og Bobby selv har klassisk utdanning. Noen ganger siver denne bakgrunnen hans inn i livet han lever nå, som da han hopper opp på lasteplanet i bilkøen og spiller på pianoet der. For Elton blir det en morsom dimensjon i Bobbys karakter, mens det stikker mye dypere og er problematisk for Bobby selv. Noen ganger kler han seg opp og vanker i sitt gamle miljø, som da han besøker søsteren i lydstudioet. Han elsker fremdeles musikken. Utad vil han helst fremstå bekymringsløs, som da han avviser at han føler noe når han spiller som best, men vi ser følelsene river i ham når han blir alene etter å ha spilt for Catherine. Det er noe i øynene til Jack Nicholson som lar han formidle følelser uten nødvendigvis de store faktene han ofte bruker. Dette er en av de beste rollene han har gjort.

Rafelson bruker landskapet for å illustrere karakterenes indre liv på en fin måte. I scenen på oljeanlegget klipper han mellom Bobby og Elton, og lar bakgrunnen vise oss hvilken type menneske de er. Elton har et åpent landskap bak og rundt seg for å symbolisere ro og enkelhet, mens Bobby har mange bevegelige maskiner bak seg, som symboliserer det indre kaoset han føler. Sexscenen med jenta han møter i bowlinghallen er kaotisk og filmet med håndholdt kamera for å illustrere den intense og befriende effekten sex kan ha, som en flukt fra det fengselet han føler seg i.

Catherine står i sterk kontrast til Rayette. Catherine er intelligent, en intellektuell og utdannet som tar seg selv høytidelig. Hennes mann er enda mer selvhøytidelig. Når Bobby stjeler showet med lek og klovnerier ved bordet, simulerer han nakkesmerter og kan slik trekke seg tilbake med Catherine som støttende muse. Bobby har et eventyr med henne, men motivasjonen trenger ikke stikke dypere enn at han behøver en bekreftelse på at han fremdeles kan tilhøre dette miljøet.

Five Easy Pieces henspiller på fem enkle musikkstykker man kan spille når man lærer å spille et instrument. Rafelson ble litt sjokkert når kritikere og publikum ikke forsto tittelen men heller antok at det måtte gjelde five pieces of ass Bobby nedlegger i løpet av filmen. Da måtte man i tilfelle ha talt med søsteren også, og det blir bare sjukt.

Five Easy Pieces har blitt kritisert for å fremstille snobberiet i Bobbys familie i overkant tydelig, med familiens snobbete venner som har intellektuelle diskusjoner med en gjennomgående nedlatende holdning. Jeg for min del liker at karakterer er tydelige, slik at temaet kommer tydelig frem. Jeg har ingen problemer med fremstillingen, selv om jeg ser kritikernes poeng.

Slutten er typisk New Hollywood, dog kunne den ha blitt enda mer fatal. Her nøyer Rafelson seg med å vise oss at Bobby kommer til å fortsette sin søken etter seg selv. Han forlater Rayette langs landeveien, med bilen og lommeboken hans. Etter å ha studert seg selv i speilet på bensinstasjonstoalettet kommer han frem til denne beslutningen. Han liker ikke det han ser i speilet. Jakken lar han være igjen, den symboliserer for ham sitt gamle liv. Selv hopper han på en tømmerbil og starter nok en gang på nytt. Han er en kynisk og egoistisk mann, men samtidig har det vært tydelig for oss at han ikke kommer til å verdsette Rayette, noe hun nekter å innse eller ikke makter å innse. Bobby har jo rett til å leve sitt eget liv, men et stort problem her er at Rayette er gravid når han forlater henne uten et ord…

For å klare og skape scenen hvor Nicholsen gråter sammen med faren sin måtte Rafelson jobbe hardt med å overbevise Nicholson om at han måtte gjøre scenen. Han la alt til rette for at innspillingsmiljøet skulle bli så enkelt og intimt som mulig. All stab ble sendt bort og kameraet ble fastmontert. Slik kunne Nicholson jobbe i fred. Resultatet ble så vellykket og sterkt for Rafelson at han fremdeles ikke kan se scenen.

Øyeblikket: Vel, det må jo bli kafescenen. Den har blitt legendarisk og mye sitert. Bobby vil ha et kyllingsmørbrød, men uten en del av ingrediensene. Servitrisen er i det firkantete hjørnet, og Bobby må utvise kreativitet for å finne en løsning. Det hele ender med at han feier ned alt som står på bordet, så helt vellykket var det vel ikke.

Lyd og bilde

Vi runder opp til perfekt på bildet. Det kommer i 1.85:1 og gjør seg utmerket på bluray. Fargene er nedtonet, men bak ligger det alltid en fin dybde og lurer. Detaljene er utsøkte, og dette er en gjengivelse med god struktur. I visse solrike scener glitrer fargene til, slik de skal gjøre og som DVD ikke klarer. Lyden er super, med godt trøkk i oljeanleggscenene og klar dialog ellers. Fin romklang i innendørsscener. Hele boksen er en umistelig utgivelse for oss som er glad i New Hollywood.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Bob Rafelson and interior designer Toby Rafelson: Dette er et passe godt kommentatorspor hvor Bob Rafelson kommenterer sammen med sin ekskone Toby. De er fremdeles veldig gode venner. Rafelson er fremdeles så sensitiv overfor scenen hvor Nicholson gråter sammen med sin far at han ikke kan se den. Han snur seg vekk under kommenteringen, og kommer ikke tilbake til kommentatorsporet før scenen er ferdig. Men den beste informasjonen om filmen får vi fra det glimrende ekstramaterialet i form av intervjuer og dokumentarer og ikke minst essayet i heftet som følger med.

Soul Searching in “Five Easy Pieces,” a 2009 video piece with Rafelson: I dette ni minutter lange videoessayet snakker Rafelson om BBS-gjengen og beskriver hvor godt de passet sammen. Faktisk mener han at den berømte kafescenen ikke bare har heldige sider ved seg, siden den tar fokus bort fra filmens tema. Han mener at middagsscenen hos faren er mer i tråd med temaet. Originalslutten i manuset beskrev en krangel mellom Rayette og Bobby hvor bilen kjørte av veien, havnet i vannet og at Bobby drukner. Rafelson likte aldri dette siden han følte at det fikk preg av selvmord over seg. Han foretrakk å forlate publikum med et inntrykk av en evig søkende mann som aldri finner fred.

BBStory, a 2009 documentary about the BBS era, with Rafelson, actors Jack Nicholson, Karen Black, and Ellen Burstyn, and directors Peter Bogdanovich and Henry Jaglom, among others: Bob Rafelson så det som sin oppgave å samle alle galningene med et særegent talent i Amerika, som Dennis Hopper, Henry Jaglom, Peter Fonda, Jack Nicholson og Peter Bogdanovich. Sistnevnte var den streite som skulle balansere gruppen. Rafelson var kreativ, Bert Scneider var farsfiguren som skaffet penger og deretter ga total kontroll til regissørene og skuespillerne. Nicholson sier i dokumentaren at han aldri har vært så fri verken føre eller senere. Rafelson mente at Karen Black var for intelligent til å spille Rayette. Hun lovte at hun skulle slutte å tenke fra han sa ”Action”, så var det problemet løst.

Rafelson og Nicholson skrev Head samen, og ville lage den før Easy Rider slik at de kunne promotere Easy Rider med tagline ”From the producers who gave you Head”. Easy Rider kostet for øvrig $1 mill å lage og spilte inn $100 mill på ca et år. Seks BBS-filmer vant til sammen 43 priser. Rafelson må ha fylt et tomrom med galningene sine. Dokumentaren varer i 46 minutter.

Audio excerpts from a 1976 AFI interview with Rafelson: Godt intervju eller spørrestund på American Film Institute, hvor lyden er mye bedre enn den pleier å være på disse seansene. Mye informasjon, livlig og humoristisk. 49 minutter, kun lyd.

Theatrical trailer and teasers: Teaserne er gode, og til forveksling like. Traileren er mye av det samme, bare ørlite grann lenger.

Essay by Kent Jones: Et kjempegodt skrevet essay om filmens karakterer og menneskene bak filmen. Essayet er del av en liten bok som tar for seg alle filmene i boksen America Lost and Found: The BBS story. Det er den eneste muligheten å få disse filmene i Criterion, de er ikke utgitt separat. Filmene er The Last Picture Show, Head, Drive He Said, A Safe Place, Easy Rider, The King of Marvin Gardens og Five Easy Pieces.

Z

Z (Criterion nr. 491)(DVD)

Frankrike, Hellas – 1969 – Costa-Gavras (farger)

Han lever!

Nivå 1 (uten spoilers)

En sosialistisk organisasjon skal holde appeller og taler på torget i en by. Stemningen er hatsk, og appeller for nedrustning møtes med ”vi elsker bomben”-rop fra motdemonstranter. Politiet er på plass, men legger forholdene til rette for at sosialistene kan bli angrepet. Når den inspirerende lederen krysser torget blir han angrepet og slått ned med en klubbe. Gjerningsmennene forsvinner i en bil. Det blir motstridig iverksatt en etterforskning av angrepet.

Nivå 2 (med spoilers)

Egentlig handler Z om likvideringen av den greske sosialisten Gregorius Lambrakis som ble drept i 1963 av juntaen i Hellas. I denne filmen spilles karakteren av Yves Montand, og handlingen er lagt til Frankrike. Z er muligens den beste politiske thrilleren jeg har sett. Andre sterke kandidater er Battle of Algiers og Salvatore Guiliano. I likhet med disse er Z skremmende realistisk, ikke bare siden filmen er basert på en faktisk hendelse, men også gjennom filmens utseende og regi. Oppbygningen er nitidig, jordnær og langsom.

Oberstene i den greske juntaen som portretteres gjennom de franske militære i filmen benytter seg av et velkjent retorisk grep når de refererer til motstanderne gjennom en medisinsk terminologi. Vi husker nazistene som refererte til jøder som undermennesker og slaveeiere som refererer til slaver som dyr. Det handler om å skape et skille mellom seg selv og andre mennesker som kan rettferdiggjøre voldsomme handlinger mot dem. De militære er stoffene i kroppen som skal utrydde bakteriene. Bakteriene må sprayes og fjernes.

Z er ikke en vanskelig film å følge handlingen i, takket være en strålende regi. Derfor vil jeg heller legge litt vekt på de tilfellene av symbolbruk og bakgrunnsinformasjon som DVD-utgivelsen har gitt meg. Den drivende kraften i filmen er journalisten, som tvinger etterforskningen videre ved all informasjonen han gir videre til magistraten og som overbeviser denne om at det ligger noe annet bak enn en ulykke. Journalisten symboliserer medias viktighet i politiske spørsmål, samt journalismens voyeuristiske natur. Det siste tatt på kornet i scenen hvor journalisten tar bilder av enken uten lov og uten å tilkjennegi at han tar bilder.

Yves Montand er på skjermen i kun 15 minutter, allikevel husker mange ham som filmens hovedperson når filmen er ferdig. Det må skyldes hans spesielle tilstedeværelse og utstråling. Privat jobbet Montand mot fascisme i mange sammenhenger. Hvis vi leser det symbolske inn i Doktorens dødskamp, vil det at hjernen er skadet fatalt mens hjertet fortsetter å slå, være symbol på overbevisningen og styrken blant opposisjonen til juntaen. Enken kan sees som symbol på Hellas sin lidelse.

Vi ser gjentatte ganger at mennesker tar av seg solbrillene for å framstå mer troverdige og fortrolige. Magistraten, statsadvokaten og en av offiserene benytter seg av grepet alle som en. Når det ikke fungerer truer statsadvokaten magistraten med å stemple ham som kommunist, uten at han når frem med det.

I tråd med den realistiske tilnærmingen filmen har til historien sin på alle måter, er det ikke overraskende å få bekreftet at slagsmålscenene ble i overkant virkelige. Knuffingen ble dratt for langt under demonstrasjonen, og slagsmålet på lasteplanet foregikk som vi ser det. Det var ikke uten risiko. Musikken i filmen skaper en særegen stemning, og er til tider spilt baklengs. Det var en effekt Costa-Gavras likte godt, og komponist Theodorakis kjente ikke igjen sin egen musikk. Costa-Gavras er mesteren blant politiske thrillere, han har også laget Missing, Amen og The Music Box.

Hellas på denne tiden besto av et meget splittet folk. Enten var man venstreradikal eller høyreekstrem. Greske regissører på den tiden var i samme dilemma som iranske regissører er i dag. For å kunne lage frie filmer måtte de ut av landet for å jobbe. Filmen ender ikke bra, slik det ikke endte bra i Hellas. Vitner ble drept i ”ulykker”. Offiserene ble frifunnet, demonstrantene deportert og journalisten og magistraten dømt. Allikevel skjer det mye positivt i prosessen, først og fremst symbolisert gjennom magistratens integritet og harde arbeid. Filmen ble forbudt i Francos Spania, Juntaens Hellas, Portugal, Mexico, India og Marokko. Men den ble populær i Hellas da den ble frigitt. Z ble nominert til fem Oscar.

Øyeblikket: Filmen er inspirert av Rashomon i det at samme historie fortelles fra forskjellige menneskers synsvinkel. I en komprimert versjon benytter Z seg av det samme grepet og viser oss nedslagningen av Doktoren gjennom forskjellige menneskers øyne. I denne glimrende redigerte sekvensen ser vi løgn og sannhet fortalt side om side, hvor noe er sammenfallende og noe er avvikende. Alt gjort i den ekstremt realistiske tonen som preger Z.

Lyd og bilde

En meget sterk DVD-utgivelse både på lyd og bilde. En rimelig gammel film, men uten skader og svake elementer. De har valgt å gå for et meget realistisk utseende med dempede farger. Bildeformatet er 1.66:1. Lyden er mono, veldig ren og klar.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film historian Peter Cowie: Som vanlig et glimrende kommentatorspor av Cowie. Han setter seg alltid meget godt inn i tema og omstendighetene rundt innspilling, produksjon og bakgrunn.

New interviews with Costa-Gavras and Coutard: It’s intentional: Costa-Gavras on Z (20 minutter)- Costa-Gavras er en gresk regissør som ikke fikk studert i Hellas. Myndighetene krevde et sertifikat som beviste at foreldrene var rettenkende og støttet staten. Derfor dro han til Paris. Z er bygget på boken av samme navn av forfatteren Vassilis Vassilikos. Å lage filmen ble Costa-Gavras bidrag i kampen mot juntaen. Filmen har en meget spesiell ”disclaimer” i og med at det opplyses at eventuelle likheter med virkelige personer og hendelser ikke er tilfeldig. Han kunne ikke bruke greske skuespillere siden de ikke ville kunne returnere til Hellas etter filmen. Raoul Cotard er kameramannen Godard brukte på for eksempel Breathless og her sammenligner han de to regissørenes arbeidsmetoder. Faktisk spiller Cotard kirurgen som forsøker å redde livet til Doktoren, men mislykkes. Han rotet til replikken sin og måtte bruke 45 tagninger på å dubbe replikken. Cotard filmet også The Confession for Costa-Gavras og mener at den var mer kompleks. Men det er ingen tvil om at Z var mer populær. Intervjuet varer i ti minutter.

Archival interviews with Costa-Gavras; producer-actor Jacques Perrin; actors Pierre Dux, Yves Montand, Irène Papas, and Jean-Louis Trintignant; and Vassilis Vassilikos, author of the book Z: Jeg starter med den ti minutter lange sekvensen med Vassilikos. Han skrev en roman om en virkelig hendelse, nemlig likvidasjonen av Gregoris Lambrakis i Thessaloniki. Overfallet skjedde på samme måte som i filmen. Sjåføren tilhørte en organisasjon som ble støttet av politiet, og i tillegg ble muskelbunter fra arbeiderklassen hyret inn. Av de fire journalistene som avdekket historien er to i fengsel, en i eksil og en er arbeidsløs i Hellas. Costa-Gavras, Montand, Papas, Perrin og Trintignant veksler så på replikker i en fem minutters sekvens. Filmen ble spilt inn i Algerie og var den første fransk-algeriske samproduksjonen. Regissøren insisterer på at filmen ikke er politisk, men at han bare har laget en film om et attentat og en mann. Historien er også om Martin Luther King, John F. Kennedy, Malcolm X osv. Dette må vel sies å bli motsagt av Trintignant som sier han er stolt av å ha vært med i en politisk film, som han mener det lages altfor få av. Deretter følger en fire minutters sekvens med Costa-Gavras, Perrin og Dux. Z er den første bokstaven i det greske alfabetet og betyr ”han lever”, slik V sto for seier under okkupasjonen. Filmen har to hovedroller. Etterforskeren i magistratens skikkelse og journalisten.

Theatrical trailer: En veldig god trailer. Kaotisk, spennende, litt rar. Nedrustning på den ene siden mot ”Lenge leve bomben” rop fra den andre siden.

A booklet featuring an essay by critic Armond White: Dette essayet setter Z inn i det politiske klimaet i Europa og USA på denne tiden, og beskriver detaljer rundt historien som fortelles. Lærerikt og godt skrevet, et fint punktum på en imponerende utgivelse fra Criterion.

Two-Lane Blacktop

Two-Lane Blacktop (Criterion nr. 414)(Blu-ray)

USA – 1971 – Monte Hellman (farger)

Bortenfor horisonten

Nivå 1 (uten spoilers)

The Driver, The Mechanic, The Girl og GTO. Det er hovedpersonene i denne filmen om et bilrace som skal gå tvers over USA. Men dette er ikke en actionfilm eller bilfilm i vanlig forstand. Det er et eksistensielt drama om rotløshet og tørst etter det som er uutforsket, det som er bortenfor horisonten.

Nivå 2 (med spoilers)

Driver og Mechanic lever av å vinne race som det veddes på. Kort sagt handler filmen om disse småracene og det store veddemålet med en annen sjåfør, GTO, som kjører i en påkostet GTO. Selv kjører de en ombygd Chevy ’55, som de pleier som et barn. Dette store veddemålet dreier seg om ”pink slips”, altså eierpapirene til bilene. De skal kjøre tvers over landet.

Det spesielle med filmen er at den ikke viser noen avslutning på racet, og heller ikke er interessert i det. Filmen har en eksistensiell tilnærming til den amerikanske drømmen, veien og hva som ligger bortenfor horisonten. Veien er målet. Trangen til å orientere seg i verden, utforske den og finne sin plass i den er muligens hva filmen handler om. Uttallige ganger ser vi horisonten i det fjerne, bilen i full fart mot den, og et landskap nydelig gjengitt i bredformat. Grensene for kjente ligger der fremme, bakenfor der er eventyret og det uutforskede. Samtidig er den fysiske verden ferdig kartlagt, så filmen blir en indre reise for akkurat disse unge menneskene. Vi ser bakspeilet ved jevne mellomrom og det fremstår som viktig. Bakspeilet står i kontrast til horisonten. Fortid og fremtid. Tilbakelagt liv og løftet om noe nytt.

Med dette som ramme sier filmen mye i detaljene. Forholdet mellom GTO og Driver/Mechanic kan være en kommentar til konsum og forbruk. GTO kjører en dyr og prangende bil. Bagasjerommet er fullt av utstyr. Chevy’en er nedstrippet. GTO snakker og snakker, men sier egentlig ingenting. Språket hans er like overlesset som bilen hans. Han forandrer også historiene sine ettersom hvem han snakker til. Driver og Mechanic sier nesten ingenting, men når de snakker er det konsist og viktig. GTO snakker om seg selv hele tiden og er desperat etter anerkjennelse. Han forklarer seg til andre og seg selv. Driver og Mechanic klarer ikke å snakke om seg selv og handler i stedet. For GTO er bilen et fetisjobjekt som skal fortelle noe om han selv. Mechanic og Girl er elskere, men han viser mindre lidenskap mot henne enn mot bilen deres. Chevyen er kunstnerens bil, mens GTOen er konsumerens perfeksjonerte bil. Tomheten er fremtredende. Tomheten på veien, i karakterene og i forholdet mellom dem.

Girl er karakteren alle reagerer mot. Hun er passiv, men samtidig den som fungerer som igangsetter. Hun kan komme med små kommentarer som illustrerer tidsånden. Hun nevner faren ved å haike, som ble vesentlig utover på 70-tallet. Dette var en brytningstid etter det frie 60-tallet. Charles Manson hadde herjet, og Dennis Wilson fra The Beach Boys som spiller Mechanic, hadde faktisk undervist Manson. Harry Dean Staunton har en liten rolle som en annen haiker, og ble meget opprørt når det viste seg at hans karakter var homofil. Allikevel gjør han en strålende prestasjon, og gråter faktisk på ordentlig.

Det foregår små identitetsskifter i filmen. Karakterene bytter plass i bilene ved noen anledninger og det skifter vekten i posisjonene. Når GTO og Driver deler bil setter GTO i gang med sin sedvanlige utlegging men han blir brutalt avvist av Driver. Han er ikke interessert. Warren Oates spiller GTO, og han har en fantastisk evne til å formidle følelser ved hjelp av små bevegelser og blikk. Her er han på sitt mest sårbare og gjør kanskje sin beste rolle noen gang. Identitetsbyttet blir forsterket ved at GTO skryter av at han har slått en GTO i et race. Tar han her deres opplevelse?

En annen ting som er verdt å merke seg er hvordan historien blir mer og mer uvesentlig som filmen skrider frem. Etter som målet nærmer seg forsvinner fokuset på racet, stikk i strid med hvordan alle andre filmer om race vil vektlegge fortellingen. Aktørene hjelper hverandre og har visst mistet fokus på det å vinne. Historien blir fragmentert og ufullstendig. Vi ser politiet legge seg på hjul etter en av bilene, men når vi ser den igjen er politiet borte og ingenting forteles oss om hva som har skjedd. Horisonten forsvinner, løvet skifter farge og landskapet blir trangere. På slutten har alle mistet alt. Filmen avsluttes i sakte film med at filmrullen brenner opp.

Der hvor boken On The Road av Jack Kerouac er romantisk og handler om å overskride seg selv, er Two-Lane Blacktop mer eksistensiell. Den er ikke kynisk eller nihilistisk, men det skjer ingen store forandringer. De lever i nået og kunne dratt hvor som helst. Kanskje man kan si at filmen handler om frihetsmyten, som manusforfatteren mener er en illusjon. Filmen har ingen begynnelse, ingen slutt, intet klimaks. Den er bygget opp som en drøm i så måte. Han ser mange paralleller til Westernfilmen, og nevner spesielt The Searchers som en inspirasjon. Kvinner er essensielle, men er også i veien. Driver og Mechanic er fremmedgjort fra følelser. De snakker ikke, de gjør.

Two-Lane Blacktop er en film som kan få publikum til å sitte igjen som spørsmålstegn og lure på hva som er meningen i filmen. Den kan fort tiltrekke seg annet publikum enn den bør ha. Dette er ingen actionfilm om bilrace. Selv når man vet hva man går til kan den være vanskelig å gripe. Det fine med den er at den ikke legger noen føringer for tolkning, og det du får ut av den er ditt eget. Filmen starter først når Driver og Mechanic vedder med GTO. Det var utradisjonelt å lage en film uten historie. Filmen har en tristhet i seg, og handler mest av alt om hverdagsliv. En slettet scene viser hvordan de unge ser inn vinduet på et hus hvor en familie spiser middag, og det antydes en lengsel etter et slikt liv. De står på utsiden av samfunnet.

Publikum ble irritert på flere ting ved filmen. Noen ble nok misledet av hva de trodde filmen skulle handle om. At filmen ikke viser racet var ukonvensjonelt. De savnet også sang fra James Taylor, og ble ekstra irritert av at når det først ble sunget i filmen var det Laurie Bird som spiller Girl som sang. Og hun kan ikke synge.

Det er interessant å spore en uenighet i synet på dialogen i filmen. Hellman sier i sitt kommentatorspor at ingenting ligger i dialogen og at den ikke driver handlingen fremover, at den fungerer mer som musikk. Manusforfatteren derimot hevder at de tok språket på ytterste alvor og ved å kutte dialogen ned til et minimum er det kun det essensielle som er inkludert. GTO snakker mye, men sier ingenting. Deri ligger hans poeng. Det har blitt spekulert i om dialogen i filmen er en kommentar til språkets død, og at karakterene kommuniserer på annet vis. Dette avvises altså.

Samtidig er det ikke tvil om at Hellman har et poeng, noe som han får fram i filmen ved mange anledninger. The Driver er forelsket i The Girl, men sier aldri noe om det. Han har andre måter å vise det på. Det mest kjærlige han kan gjøre er å lære henne å kjøre. Manusforfatteren har også rett i at dialogen er sann og viktig. Når Mechanic sier at han må sjekke motoren for eksempel, betyr det nettopp det, ikke at han er sint på Driver eller noe annet bakenforliggende. Slik sett oppfyller dialogen språkets viktigste funksjon, nemlig kommunikasjon som er sann. Hellman var glad i regn, noe som skaper en ekstra dynamikk og energi i scenene. Folk løper, de går ikke. Hans to favorittscener i filmen er bensinstasjonscener. Han liker ankomster og avganger, folk som går inn i rom og ut av rom. Rivettes Paris Belongs To Us er en inspirasjon. De øvde aldri på scener, derfor kan dialogen være stotrende. Slik ville Hellamn ha det, samtidig som han kunne ta mange tagninger for å få akkurat det han var ute etter. Han var bare ute etter noe annet enn de fleste andre.

Filmen hadde en kronglete vei til lansering. CBS trakk seg fra en avtale, som gjorde at filmen måtte ”shoppes” rundt til andre studioer. Universal tok den, men kun etter at budsjettet ble kuttet ned til ca 900 000$. Den ble laget for 875 000$. Universal sviktet også ved at de trakk seg fra markedsføringen. Mannen bak den meget vellykkede Rosemary’s Baby plakaten laget en plakat som ikke falt i smak hos Universal. Den forestilte et førerkort med James Taylor som røyket marihuana. Dermed ble filmen en flopp, og avhengig av en renessanse på festivaler og hjemmevideo. En av Universals direktører hadde planer om en ungdomsserie på fem filmer, Two-Lane Blacktop, Diary of a Mad House Wife, The Hired Hand, Taking Off og The Last Movie, den siste laget av Dennis Hopper. Da direktøren forlot Universal ble planene skrinlagt av erstatteren.

Øyeblikket: Klimakset i denne filmen uten klimaks må være Girls store valg, så stort og så lite på samme tid. De tre mennene har alle forelsket seg i Girl. Driver har kjørt tilbake til kafeen hvor hun sitter sammen med GTO. Dette er hans måte å si at han vil ha henne på. The Girl forstår situasjonen men forkaster det livet de kan tilby henne ved å gå ut og sette seg på motorsykkelen til en fremmed gutt. Reiseveska blir for stor å ha med, og hun etterlater den på bakken med den største letthet. Slik hun dukket opp i deres liv, dukker hun nå opp i denne guttens liv. Slik hun forlater dem nå, vil hun forlate gutten en gang i fremtiden. Eller ikke. Hun er den eneste virkelige frie i filmen. Hun har ingen forpliktelser, slik som Driver og Mechanic har forpliktelser overfor bilen sin og bilracene. Driver, Mechanic og GTO sitter igjen med knuste hjerter.

Lyd og bilde

Bildet er i 2.35:1, noe som er et spesielt format for en film som foregår så mye inne i en bil. Det var stridstema mellom regissør Hellman og studioet. Kvaliteten på bildet er meget god. Fargene er dempede og flotte, detaljene er gode og det er en fin filmlik følelse i gjengivelsen. Litt filmkorn krydrer opplevelsen. DVD-utgivelsen var meget god, og her har kvaliteten gått opp enda et hakk. Lyden kommer i to formater, originalt mono og et nytt 5.1 DTS HD Master Audio. Jeg gikk ikke nøye inn i vurderingen av de to lydsporene, men følte at sistnevnte har noe mer trøkk og selvfølgelig mer aktivitet, noe som passer til all bilkjøringen. Monosporet var det også mye trøkk i. Teknisk strålende utgivelse.

Ekstramateriale

Restored high-definition digital transfer, supervised by director Monte Hellman, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: Se under Lyd og bilde.

Alternate 5.1 surround soundtrack, supervised by Hellman and presented in DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition: Se under Lyd og bilde.

Two audio commentaries: one by Hellman and filmmaker Allison Anders and one by screenwriter Rudy Wurlitzer and author David N. Meyer: To strålende kommentatorspor, med massevis av informasjon og anekdoter. Hellman nekter å gi oss en centimeter tolkning, mens spor nummer to villig beskriver hva skribentene la vekt på under skrivingen.

Interviews with Hellman, actor James Taylor, musician Kris Kristofferson, producer Michael Laughlin, and production manager Walter Coblenz: On the Road Again (42 min)- Hellman fikk tilbud om å regissere filmen og skrøt av manuset han ble forelagt. Da han hadde sikret seg jobben sa han at manuset trengte mye arbeid og fikk det fullstendig omskrevet. Hellman velger seg skuespillere etter fotografier, siden han synes et foto griper essensen i et menneske så godt. James Taylor valgte han etter å ha sett en stor reklameplakat for den nye plata hans langs veien. Filmen ble filmet i kronologisk rekkefølge, noe som var veldig uvanlig. Skuespillerne, med unntak av Warren Oates, fikk kun dagens manusside utlevert og spesielt James Taylor mislikte det. Han følte at Hellman ikke stolte på dem og gikk til streik. Han fikk til slutt manuset, men leste det allikevel aldri. Hellman trekker spesielt frem Dennis Wilson, som forsvant inn i filmen og ikke spilte, ikke var karakteren, men bare var inderlig til stede i situasjonene. Filmen fulgte Route 66, og ble en tidsboble siden veien ikke er slik lenger. Make It Three Yards (38 minutter)- Dette er et fint intervju med en eldre og halvskallet James Taylor. Monte Hellman selv intervjuer ham. Taylor har fremdeles aldri sett filmen, men sier han føler seg klar til det i nærmeste framtid. Jeg lurer på om han har sett den nå. Dette intervjuet bør alle fans av filmen se. Egentlig gjelder det alt ekstramaterialet på denne utgivelsen. Jeg vil trekke frem noe klokt Taylor sier i intervjuet. Moderne filmer deles opp i blokker hvor det settes inn et støt mot sansene når de har kommet seg etter forrige ”angrep”. På 70-tallet fikk en film lov til å være langsom. Somewhere Near Salinas (28 minutter)- Kris Kristoffersen ble spurt om han ville bidra med musikk til filmen og svarte at han gjerne ville bidra til en James Taylor film. Hellman ble overrasket over svaret, for dette var før Taylor var spesielt kjent, men Kristoffersen hadde sett ham spille på Newport-festivalen og blitt imponert. Kristoffersen har som vanlig gode og innsiktsfulle kommentarer til filmen, og sammenligner den med La Strada. Veien symboliserer frihet og opplevelser, men har en pris. Han går videre til å diskutere spenningen mellom egoistisk/ansvarsfull, og kan forstå begge sider. Han har vokst opp med arbeiderklassebakgrunn hvor ungdom som bare driver av gårde ikke hadde noen høy stjerne. Sure Did Talk To You (23 minutter)- Two-Lane Blacktop hadde en liten stab, men den var stor nok til å ivareta sikkerheten. Dette var før man hadde særlig med filmeffekter, så bilkrasj skjedde på ordentlig. Her snakkes det om løst og fast, og vi får høre at Laurie Bird, Warren Oates og Dennis Wilson alle er døde i dag. Man kunne være mer barn på 70-tallet enn man kan i dag på grunn av media. Det fantes en naivitet som unge i dag ikke har, siden de har tilgang til alt som foregår i verden.

Rare screen test outtakes: Those Satisfactions Are Permanent- Laurie Bird spiller i lange improviserte tagninger, og det hele er et fint tilskudd til materialet. Sjeldne saker. 15 minutter. James Taylor deltar i en interessant sekvens på elleve minutter. De prater om løst og fast, hovedsaken er vel hvordan han forholder seg til kameraet. Her får vi høre ham synge også.

Performance and Image, a look at the restoration of a ’55 Chevy used in the movie and the film’s locations in 2007: Chevy’en vises i tre versjoner. Hovedbilen er den samme som brukes i American Grafitti. Der er den lakkert sort og kjøres av Harrison Ford. Dette er et tekstessay med fotografier om hvordan de sporer opp bilen og restaurerer den. I 2001 fant de bilen i Canada og pusset den opp. De originale dørene ble skaffet til veie i 2005 via annonser i bilblader. Bilentusiastene tok kontakt med Monte Hellman og essayet avsluttes med et bilde av Hellman som sitter i den nyrestaurerte bilen.

Color Me Gone, photos and publicity from the film: Informative stillbilder som først og fremst viser hvordan de plasserte kameraene under innspillingen.

Trailer: En god og diffus trailer. Den gjør oss usikker på hva filmen handler om, som filmen selv. Bra!

PLUS: A booklet featuring an essay by critic Kent Jones, appreciations by director Richard Linklater and musician Tom Waits, and a 1970 on-set account from Rolling Stone by Michael Goodwin; the DVD edition also features Wurlitzer’s screenplay: Kent Jones sitter på mye morsom innsideinformasjon om produksjoner Hellman har jobbet på og om New Hollywood generelt. Han skriver også litt om GTOs motivasjon. Regissør Richard Linklater ramser opp 16 grunner til at han elsker filmen. Tom Waits har skrevet om filmen på sin spesielle måte, 13 korte linjer. Det lengste essayet har Michael Goodwin skrevet. Michael Goodwin fra Rolling Stone har skrevet en kjempebra og rocka artikkel fra innspillingen. Han tar for seg filmens historie på en presis måte, og har mange historier fra innspillingen. James Taylors kjæreste på den tiden, Joni Mitchell, kom på besøk noen dager. Goodwin beskriver intimkonserter og jamming med musikerne som tydeligvis har gjort sterkt inntrykk. Flott! Husk at DVD-utgivelsen inneholder en ekstra godbit som dessverre ikke er inkludert i Bluray-utgaven, muligens på grunn av rettighetsmangel. Det er manuset. Så der har vi filmentusiaster et vanskelig valg. Bluray-utgaven med overlegent bilde og lyd, eller DVD-utgaven med manuset i eget hefte og en nydelig pappboks. Jeg klarte ikke å selge DVDen og ble sittende med begge utgavene.

Heaven’s Gate

Heaven’s Gate (Criterion nr. 636)(Blu-ray)

USA- 1980 – Michael Cimino (farger)

Det vakre og det grusomme

Nivå 1 (uten spoilers)

Filmen er basert på en hendelse i amerikansk historie som opprørte regissør Cimino. De mektige kvegeierne i området rundt Johnson County så seg lei på nybyggere som stjal kveget deres på grunn av sult. Rundt 1890 leide de inn drapsmenn og lagde en dødsliste med 125 navn. Alt dette var godkjent av guvernøren i området og USAs president Benjamin Harrison. I filmen følger vi marshall James Averill (Kris Kristoffersen) og hans kamp for å forhindre katastrofen. Arbeidstittelen på filmen var The Johnson County War.

Nivå 2 (med spoilers)

Jeg vil begynne med det Criterion ikke nevner med et ord. Det hadde vært interessant å vite hvorfor. Dette er filmen som banet veien for ”disclaimeren” som er blitt vanlig i amerikanske filmer etter denne filmen; ”No animals were hurt during the making of this film”. Etter rapporter om omfattende dyremishandling og drap under innspillingen av Heaven’s Gate, ble reglene for bruk av dyr i film skjerpet inn.

Kort sagt ble flere hester skadet og avlivet under innspillingen, en hest ble sprengt i lufta, ekte hanekamper ble holdt og filmet. Har du lurt på hvordan de får hest og mann til å gå overende under skuddvekslinger? De spenner en stålwire over området skjult i gresset og strammer den rett foran hesten i som springer i full fart. Noen ganger skades hesten alvorlig og må avlives etterpå. Dette var vanlig helt tilbake til filmens begynnelse i Hollywood. Ciminos film var den siste hvor dette var lov. Det er usigelig trist å tenke på hva vi mennesker får oss til å gjøre for at vi skal underholdes. Når man tenker på hva filmskapere kan gjenskape på lerretet når det gjelder virkelighetstro gjengivelse av drap på mennesker, forstår vi at ekte mishandling og drap av dyr skyldes en forakt for andre individers liv og helse.

Derfor er Heaven’s Gate en film som er tung og vanskelig å se. Vi vet at smerten vi ser er ekte, og at det stressende miljøet, hestenes reaksjoner og umenneskelige strevet de utsettes for er ekte. Hester ble skåret i for å skaffe blod som skulle imitere menneskeblod de trengte i de mange voldelige scenene. Hestene ble heller ikke da tatt ordentlig vare på, men ble stående med ubehandlede sår. Michael Cimino er ikke et menneske som har noe godhet for dyrene han bruker til sitt formål.

Heaven’s Gate er en voldelig film, med mange eksempler på brutaliteten som var del av Det Ville Vesten. Men samtidig kontrasteres dette av de nydelige naturbildene vi får servert i filmen. Å ha denne filmen på bluray er en velsignelse i så måte, for dette er bilder som virkelig rettferdiggjør dette formatet. Cimino er flink til å ta seg tid til å finne de rette omgivelsene og ikke minst å la kameraet ta seg tid.

Filmen starter i 1870, ved uteksamineringen av et kull ved Harvard College i Massachutes. Vi ser Jim Averill og flere andre studenter som vi skal møte igjen senere i filmen. Studentritualer og slåsskamper vies god tid, og det hele avsluttes med en storstilt dansescene.

Så har vi kommet frem til 1890 og Averill har blitt marshall og er på vei til Johnson County for å rydde opp i konflikten mellom kvegeiere og bønder. Vi forstår rimelig fort at dette ikke er en typisk western hvor helten ordner opp mot overmakten på egen hånd. Han gjør sitt beste for å begrense skadevirkningene, men det hviler en kynisme og håpløshet over Averills oppdrag. Vi ser at midlene han har til rådighet er utilstrekkelig, og at han ikke har noen reell mulighet til å rette opp i uretten. Han blir på mange måter en tilskuer til ondskapen rundt seg, om han aldri så gjerne skulle ønske det annerledes.

Det var interessant å se en del av immigranthistorien i USA som vi sjelden hører så mye om, nemlig den store kontingenten som innvandret fra Øst-Europa. De tar med seg sine skikker, og er en lite homogen gruppe. Derfor er det tilløp til fraksjonsdanning ved allmøtet hvor Averill forsøker å orientere om farene som truer og hva de skal gjøre. Det munner ut i ingenting og han blir senere avsatt som marshall av bystyret. Han har endt opp med flasken som sin beste venn og er lite skikket til å beskytte dem. Han velger å si opp for å ha litt selvrespekt igjen, en symbolhandling uten særlig relevans for situasjonen.

Midt oppe i dette er han involvert i et trekantdrama med horemadammen Ella som både han og Nate kniver om. Jim er en rik mann og kan tilby henne et godt og trygt liv, men Nate er tydeligere i sin kjærlighet. Nate er involvert på kvegeiernes side til å begynne med, men forstår etter hvert at han har valgt feil. Han har slavisk blod i årene og sees på som forræder av bøndene. I dette området har hovedsakelig slavere bosatt seg. De ankommer i store mengder, noe som skaper en hatsk stemning blant kvegeiere som tydelig forteller dem at de ikke er ønsket. Men forholdene i Europa var så dårlige at mange tok risken. En av studentene fra 1870, Billy, er nå en av kvegeierne, men opponerer mot dødslisten de vil innføre. Han blir kraftig nedstemt og i sitt alkoholmisbruk blir alt tafatt og likegyldig. Han blir mer og mer involvert i negative handlinger utover i filmen, men jeg føler at han mest driver med strømmen og alltid er beruset. Hans bidrag består stort sett av sarkastiske bemerkninger uten noen virkning verken fra eller til. Dette er et desillusjonert menneske som har gitt opp å få noe annet ut av livet enn rus, et offer av sin klasse.

Epilogen foregår i 1903, og vi ser en rik Averill på en luksusbåt ved Rhode Island. Han har selskap av en kvinne, men virker ensom i all luksusen. Vi aner at det er en mann som har tapt på de områder i livet som teller. Penger har vært drivkraften i filmen på bekostning av mennesker, men Averill skulle nok heller ha ønsket at han hadde lykkes i sin befatning med menneskene i hans liv. Slik får Cimino hamret sitt poeng gjennom.

Heaven’s Gate er en rolig oppbygd film, men allikevel føles historiefortellingen litt rotete. Det var en enorm produksjon, med veldig mange aspekter som skulle ivaretas. Historien lider litt av det, men resultatet er absolutt vellykket. Den ble sett på som en usammenhengende smørje da den kom, men denne Director’s Cut-versjonen retter opp mye og er den definitive versjonen, ifølge Cimino. Det finnes en del likheter med The Deer Hunter som Cimino laget i 1978. En tydelig prolog og epilog, med en stor midtdel hvor karakterene er ute av sitt element. Filmene tar også opp en problematisk del av amerikansk historie, satt i kontrast til den mer uskyldige opptakten hvor det sivile livet leves. En kvinne som begjæres av to menn er også en fellesnevner.

Øyeblikket: Den merkelige scenen hvor felespilleren ruller rundt i lokalet på rulleskøyter. Han spiller like godt som om han hadde stått stille. Han er virkelig imponerende og scenen blir så ekte ved at ingen viser noen tegn på at de er bevisst kameraet som er tett på. Samtidig gir sekvensen en pustepause fra alt det harde og brutale i filmen. Jeg var heller ikke klar over at rulleskøyter fantes på denne tiden.

Lyd og bilde

Virkelig en god utgivelse. Naturen kommer virkelig til sin rett i de storslåtte panoramaene, med grønne gressletter, blå himmel og kraftig brun jord. Det er flott å kunne se dette i en strålende blurayversjon, med massevis av detaljer, skarphet alle veier og korrekte fargetoner. Lyden er fyldig, med mye som skjer rundt omkring. Galoppering, skudd, rop og musikk strømmer rundt i rommet. Lyden presenteres i DTS HD Audio, og bildet i 2.40:1.

Ekstramateriale

New illustrated audio interview with Cimino and producer Joann Carelli: Han er god til å snakke for seg, Michael Cimino. I løpet av denne halvtimen får vi mye kunnskap om produksjonen. Det vises filmklipp hele tiden, noe som liver opp intervjuet. For å få best mulig research for skuespillerne som spiller prostituerte måtte de i en bordell i en uke. Jeg synes at han vipper over i det sjåvinistiske da han lagde en regel om at de som gikk i gangene etter klokken elleve måtte betjene kundene. Det blir litt sånn høh, høh, høh. Han har behov for å forsvare den enorme mengden film som ble brukt under innspillingen. Han peker på mange tagninger og flere kameravinkler. Filmen var som kjent en budsjettmessig katastrofe. Den veltet det mektige Universal Studio over ende.

New interviews with actor Kris Kristofferson, soundtrack arranger and performer David Mansfield, and second assistant director Michael Stevenson: Kris Kristoffersen jobber gjerne med krevende og harde regissører, som Cimino og Sam Peckinpah. I dette ni minutters intervjuet har han mye godt å si om det å jobbe sammen med Cimino. Det var den absolutt vanskeligste filmen han har jobbet på. Han ser det slik at feilene som ble gjort under produksjonen ble gjort ut fra ønsket om å lage noe spesielt bra. Han hadde kjærlighetssorg, men fikk brukt det konstruktivt i filmen. Scenen hvor han våkner og slår med oksepisken ble tatt over 75 ganger og var farlig for de involverte. En oksepisk er tung og vanskelig å håndtere. For Kristoffersen er temaet i filmen at penger er blitt viktigere enn mennesker. Et annet ni minutters intervju holdes med David Mansfield som sto bak musikken. Han hadde et ekte band som laget musikken og spiller i filmen. Assistentregissør Michael Stevenson snakker i åtte minutter om den krevende innspillingen. Han ble ansatt fordi han hadde erfaring fra store produksjoner, som Lawrence of Arabia og Cleopatra. Bare i Harvardscenen var det 2000 statister. Alt dette måtte håndteres hva mat, klær og transport angikk. Cimino ventet ofte til naturen hadde gitt ham det utsnittet han var ute etter. Han ville for eksempel vente til skyene var lave nok til at bildet ble slik han ville ha det.

Trailer and TV spot: Teaseren er på 1 min 30 sek, og er helt dust. TV Spot er bedre.

A booklet featuring an essay by critic and programmer Giulia D’Agnolo Vallan and a 1980 interview with Cimino: Essayet er meget interessant og er skrevet av en stor fan av filmen. Vel verdt å lese. Det er også Cimino-intervjuet som er ganske langt. Her beskriver han prosessen og skalaen på produksjonen. Han blir litt spirituell på slutten og mener at han kunne styre vær og vind med håndbevegelser.

The Browning Version

The Browning Version (Criterion nr. 294)(DVD)

England – 1951 – Anthony Asquith (svart-hvitt)

Et liv i vranglås

Nivå 1 (uten spoilers)

Michael Redgrave gjør den beste prestasjonen jeg noen gang har sett ham gjøre i The Browning Version. Han spiller Mr. Crocker-Harris, en overlærer på en engelsk privatskole. Han er en kjølig og ytterst korrekt lærer som er veldig mislikt av elevene. The Browning Version følger Crocker-Harris i hans siste dager på skolen før han skal overflyttes til en annen.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er ikke så mange sympatiske mennesker i The Browning Version. Det er en film om og med snobber, hvis livsholdninger er basert på privilegier. En stor del av persongalleriet er skamløse opportunister, enten karrieremessig eller privat. Hovedpersonen, mr Crocker-Harris, er heller ingen person vi vil føle noen velvilje for i filmens første del. Dette vil nok forandre seg noe utover i filmen, men siden han skildres som et ekte menneske vil han ikke forandre seg over natten.

Det er ingen musikk i The Browning Version, bortsett fra litt Beethoven under rulleteksten. Dette er en ekstremt dialogdrevet film, uten nevneverdige lydeffekter av noe slag. Action i høytalerne er ensbetydende med stemmesurr fra grupper av mennesker i omgivelsene. Dette gir skuespillerne rom til å fremvise godt skuespill og da spesielt Michael Redgrave. En så nedtonet, men effektiv tolkning har jeg aldri sett før, og den tar nesten pusten fra meg. Dette er høyt, høyt nivå. Han formidler følelser bak et hardt og kaldt ytre mens hans indre er i konstant bevegelse. Det er de små bevegelsene, den dempete mimikken og den uttrykksfulle stemmen som forteller oss hva slags menneske Crocker-Harris er. Det viktigste for ham er å holde på fasaden og fremstå korrekt til enhver tid.

Som man reder så ligger man. Crocker-Harris startet sin lærergjerning som et lysende talent, men livet selv har redusert ham til en bitter og hard mann. Han har vent seg til en sarkastisk og ufølsom sjargong mot elevene, som naturlig nok både misliker og er redd ham. Kontrasten mellom hans klasserom og kjemilæreren Hunters klasse i The Lower Fifth er påtagelig. Latter strømmer ut fra Hunters klasserom, mens det er stille som i graven fra Crocker-Harris sitt værelse. Selv lærere har ingen spesiell sans for ham. Det kan se ut som om de heller aner en forfremmelse da de hører om hans skifte av arbeidsplass enn noe vemod. Han har mistet respekt blant alle i hans omgivelser, og blir overkjørt i alle sammenhenger. Rektoren og skolestyret nekter ham pensjon og diskriminerer ham i talerekkefølgen på skoleavslutningen. Verst av alt er at kollegaen Hunter har et forhold til hans kone. Det viser seg at Crocker-Harris har visst om det siden starten, men aldri gjort noe med det.

Både regissør Asquith og manusforfatter Rattigan var homoseksuelle, og på denne tiden var det straffbart i England. Derfor måtte den egentlige meningen i visse scener tones ned og med det i minnet kan de tolkes friere i dag. At Crocker-Harris er homofil er en sannsynlig tolkning. Hans ekteskap er uten kjærlighet og fiendtlig. Selv sier Crocker-Harris at ekteparet innehar ”two different kinds of love”. Dette kan bety intellektuell kontra kroppslig kjærlighet, men også homofil og heterofil kjærlighet, og dermed også forklare hans manglende interesse for konas utroskap. Langt på vei kan det også forklare konas forakt for ham og hennes henvisninger til hans veikhet/manglende maskulinitet. Kona er den minst nyanserte karakteren i filmen. Hun fremstår som tvers igjennom usympatisk, uten noen balanserende egenskaper. Hensynsløs og foraktfull overfor sin mann, men med en elskverdig fasade overfor privatskolemiljøet. Hun ser nesten ut til å være et produkt av et misogynisk sinn. Kritikerne ble veldig av det de oppfattet som homoseksuell undertekst og hvordan ekteskapet ble portrettert.

Taplow er den eneste eleven, og muligens den personen overhodet i filmen som ser noe verdifullt i Crocker-Harris, selv om han samtidig er den som sårer Crocker-Harris mest. Det har å gjøre med at overlæreren slipper han ørlite grann inn på seg, og så tolker gaven fra Taplow i verste mening da han får anledning til det. Men Taplow er oppriktig i sin vurdering av Crocker-Harris sin oversettelse av Agamemnon, han synes den er bedre enn Brownings versjon. Avskjedsgaven hans er også oppriktig ment, selv om det er mulig at han føler den hvert fall ikke kan skade hans opprykk til kjemiklassen neste år. Taplow fungerer også som bindeleddet mellom Hunter og Crocker-Harris, som til slutt leder til et ryddigere forhold mellom de to lærerne. Siden Hunter etter hvert klarer å se mennesket bak den strenge overlærermasken, forstår han at forholdet til Millie er umoralsk og han ser i tillegg oppførselen hennes i et annet lys. Han avslutter forholdet.

Den oppvåkningen Crocker-Harris går gjennom disse siste dagene på skolen leder til hans gripende avskjedstale hvor han ber om tilgivelse for sin lærergjerning på skolen. Han innser at han har fremstått hard og lite imøtekommende, noe som har støtt elevene bort og gitt ham stygge tilnavn. Denne innrømmelsen faller i god jord blant elevene og han mottar stor applaus.

Øyeblikket: For meg er øyeblikket i filmen det mellommenneskelige øyeblikket mellom den nye læreren og Crocker-Harris. Det måtte nytt blod inn i skolen for at Crocker-Harris skulle få høre sitt kallenavn, og det gjør et uutslettelig inntrykk på ham. Tidsmessig er vi bare noen få år etter krigen og minnet om Gestaposjefen Himmler er etset inn i alle voksnes sinn. Vi ser at Crocker-Harris ikke helt klarer å fordøye denne opplysningen, men vender tilbake til det flere ganger i samtalen med læreren. Skuespillet til Redgrave i denne scenen er så sårt, så nakent og bevegende, at kun en stein ikke blir berørt. Å se seg selv slik andre ser en kan være en sjelsettende opplevelse, særlig når bildet som holdes frem er stygt…

Lyd og bilde

1.33:1 er bildeformatet og lyden er mono. Dette vil bildemessig være en av de beste svart-hvitt filmene du har sett, om man tar alderen i betraktning. Absolutt en nydelig gjengivelse av kontrast, detaljer og ikke minst er det helt uten skader. Lyden er litt anonym, la ikke merke til noe spesielt der. Dialogen er tydelig og mer lyd er det ikke.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian Bruce Eder: Et aktivt kommentatorspor, men litt for mye dreier seg om bakgrunnen til skuespillerne i mindre roller, synes jeg.

New video interview with Mike Figgis, director of the 1994 remake: Mike Figgis er en stor, stor fan av den opprinnelige The Browning Version. Han så filmen for første gang i Los Angeles, når han egentlig skulle vært på vei til et middagsselskap i Hollywood Hills. Vertinnen var Hollywoodprodusent. Figgis måtte bare se filmen ferdig og kom håpløst sent til middagen. Han forklarte hvorfor han var sen og ble fortalt at hun hadde rettighetene til en remake hun ville han skulle regissere. Figgis mener på generelt grunnlag at filmer blir best når de er basert på noveller og ikke romaner. Publikum ser tydelig reduksjonsprosessen i filmen, for mye materiale blir utelatt. Dandruffskuespill er et morsomt begrep Figgis tar seg tid til å forklare for oss. Det er når en skuespiller børster bort innbilt flass fra skulderen mens han sier sine replikker, og det er typisk engelsk. I begrepet inngår også knepping av mansjetter og lignende. Slik får man brukt hendene, noe som gir ekstra dynamikk til scenen.

Archival interview with Michael Redgrave from 1958: Et kort intervju på seks minutter som allikevel er vel verdt å se. Redgrave er en umåtelig korrekt brite og dette er et meget dannet intervju. De snakker om metoder innen skuespill, øving og kontrasten til teater. Mye av samtalen dreier seg heldigvis om The Browning Version.

A new essay by film critic Geoffrey Macnab: Asquith var mer prangende i stumfilmperioden sin. I The Browning Version er han mer moden og mindre flamboyant. Han var flink med subtile adapsjoner. Dette er mannen bak The Importance of Being Earnest og Pygmalion. Asquith var skjult homofil og måtte undertrykke sin legning, slik man kan tolke at Crocker-Harris gjør. Med tanke på Redgraves mangel på respekt for filmskuespill kontra teater, er det forbløffende hvilken prestasjon Asquith lokker ut av Redgrave i denne filmen. Meget godt essay.

Dazed and Confused

Dazed and Confused (Criterion nr. 336)(Blu-ray)

USA – 1993 – Richard Linklater (farger)

Svimmel og forvirret ungdom

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er skoleslutt i 1976 i en småby i USA. Det skal markeres med en stor avslutningsfest. Dette er en film som følger i fotsporene til American Grafitti, men her er det ungdomstiden på 70-tallet som skildres. Filmen tidsramme er ett døgn, fra morgen til morgen.

Nivå 2 (med spoilers)

Dazed and Confused er en deilig og lett film som gir oss et underholdende tilbakeblikk på ungdomstiden på 70-tallet, spekket med god musikk. Den har ingen sterk historietråd, heller er den et lappeteppe av episoder som strammes inn mot den avsluttende festen. Tidskoloritten er presis, ned til tidsriktig musikk som aldri er nyere enn 1976. Her er det mange vordende filmstjerner, i første rekke Matthew McConaughey i en strålende liten rolle som den sleske Wooderson. Han var så god at rollen hans stadig ble utvidet.

Linklater valgte å lage en film uten den store dramaturgiske kurven, men heller realistisk å beskrive et døgn i tenåringers liv. Dette er en av de lettere filmene i Criterion Collection og det er fint å kunne stykke opp kunstfilmene og klassikerne med en film som Dazed and Confused. For meg er det en av de beste filmene om ungdomstiden. Tidsmessig er den ikke så langt unna min egen ungdomstid, og føles derfor mer relevant enn filmer som American Grafitti og Last Picture Show. Den treffer meg på et annet plan.

Ben Affleck er en skuespiller som får (ufortjent?) mye tyn, men i denne rollen er han ypperlig. Han spiller O’Bannion, en senior som lever og ånder for å kunne dra til ferskinger med sitt forseggjorte balltre, av den flate amerikanske typen. O’Bannion har en mørk side som kommer frem i den overdrevne gleden hans ved avstraffelsene han påfører de yngre elevene, skjult i sekkebetegnelsen ritualer og tradisjon. Sunt er det ikke, verken for han eller dem. Det er vel ingen i publikum som ikke applauderer malingdynkingen han får oppleve mot slutten av filmen.

Filmens nøkkelperson er Pink, som på mange måter representerer regissør Linklater i filmen. Han er usikker på hva han vil med livet sitt, og selv om han er en godt fotballspiller, er han ikke sikker på om det er verdt alt strevet. Treneren hans presser spillerne til å avstå fra ungdomstidens utsvevelser, og Pink når sin grense med regler og formaninger. Filmen slutter med at han river i stykker det nye regelarket, og det er et åpent spørsmål om Pink fortsetter dropper fotballen eller fortsetter, men nå på sine egne premisser. Som Linklater sier ville det ikke vært en ordentlig film uten Pink i sentrum.

Det var viktig for Linklater ikke å gjøre narr av en periode, men kun beskrive den. Derfor er det ingen smarte kommentarer om klesstil og oppførsel. Mange av pøbelstrekene i filmen er ting Linklater har opplevd selv. Kritikk av perioden bygges inn i en setning fra en av jentene, som gjør flere tolkninger mulig. Etter karakteristikker av 50- og 60-årene sier hun av 70-årene tydeligvis suger, men at 80-tallet sikkert blir knall. Det ble jo ikke det…

Poenget er at ungdomstiden er en prøvende tid for de fleste av oss, og at nostalgia ikke har noen plass mens man står midt oppe i den. Som Pink sier i filmen; Hvis dette er de beste årene i mitt liv, minn meg på at jeg må begå selvmord.

Linklater slåss mye med Universal i arbeidet med filmen. De presset på for mindre banning, mer nakenhet og mindre pengebruk. Linklater var kompromissløs, selv om det endte med at han måtte frasi seg inntektene fra soundtrackinntektene. Det var dyrt å kjøpe rettighetene til musikken han ønsket i filmen, bare en Bob Dylanlåt kostet 80 000$. Selv om filmen heter Dazed and Confused, er det ingen Led Zeppelinmusikk i filmen. Gudene skal vite at Linklater forsøkte å få rettighetene, men krangelen mellom Robert Plant og Jimmy Page satte en stopper for det. Han fikk lov til å bruke Led Zeppelinmusikk av Jimmy Page, men siden Page sa ja, sa Plant nei. Det er hvert fall Linklaters teori.

Siden en korrekt gjengivelse av perioden var viktig for ham, føltes det som om motgangen aldri tok slutt når butikker og kjeder nektet ham å bruke logoene i gatebildet. Siden det var en studioproduksjon, ble det arrangert testvisninger. De var dårlige for Dazed and Confused og førte til begrenset lansering. Heldigvis slo den til på DVD-markedet, og Linklater fikk sin revansje. Hvor tror du for eksempel That 70’s Show hentet inspirasjonen fra?

Øyeblikket: Wooderson (McConaughey) sirkler rundt de yngre jentene som nå er ferdig med High School. Han lener seg mot veggen og beskriver kongstanken sin: ”I get older, and they stay the same age”. I munnen på en avvæpnende Wooderson høres det ikke så sleskt ut som det egentlig er.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1, med DTS 5.1 lyd. Topp klasse på begge. De følger hverandre kvalitetsmessig, vi må være fornøyd både med det vi ser og hører. Bildet gir oss et skarpt bilde med deilig avstemte farger. Litt filmkorn gir oss en skikkelig filmfølelse og detaljene florerer. Fargene er spesielt gode. De er ikke kjempekraftige, men virker riktig balansert og er behagelig gjengitt. Selvfølgelig er det ingen skader eller svakheter å se, som naturlig er med en såpass ny film. Den gode musikken får boltre seg i alle høytalerne og effektene er presist plassert.

Ekstramateriale

Audio commentary by Linklater: Et godt og snakkesalig kommentatorspor med regissøren som har førstehåndskjennskap til alle sider av produksjonen siden det er hans hjertebarn og originale idè. Det blir aldri kjedelig og det dukker opp morsomme anekdoter og tanker rundt innspillingen.

Making Dazed, a fifty-minute documentary by Kahane Corn: Denne dokumentaren er 45 minutter, ikke 50 minutter som det står på vaskeseddelen. Jeg likte den best av ekstramaterialet på disken, siden den er mer strukturert enn alt det andre materialet som blir litt tilfeldig og rått. Dokumentaren veksler mellom klipp, diskusjoner og intervjuer fra filminnspillingen i 1992 og reunionen i 2002. Vi forstår at de hadde en fin tid sammen under innspillingen. Dazed and Confused er en film som ikke ble særlig godt markedsført av Universal under lanseringen, men TV og DVD reddet den fra en obskur tilværelse. Mange fans møtte opp til reunionvisningen 10 år etterpå.

Rare on-set interviews and behind-the-scenes footage: Denne bolken består av flere deler, til sammen 117 minutter. Her og der dukker det opp morsomme historier og interessante opplysninger, men det blir mye likegyldige klipp. Sekvensen er for lite redigert for min smak, men vil nok være interessant for ihuga fans som vil vite alt! Vi får se intervjuer med skuespillerne når de skal være rollefiguren sin og svare som dem på private spørsmål. Slik blir vi bedre kjent med karakterene. Vi ser også intervjuer med staben og får høre hvordan de løste problemer som dukket opp.

Footage from the ten-year anniversary celebration: Igjen en løs og ledig sammensetning av kommentarer og samtale. Greit nok.

Audition footage and deleted Scenes: Regissør Linklater spiller mot skuespillerne under audition. Mange sterke prestasjoner her, fordelt på 23 minutter. Slettede scener varer i 25 minutter og noen er morsomme, men ingen er essensielle.

Original theatrical trailer: Vi får presentert en film som kan være en American Grafitti fra 70-tallet. Bra!

A booklet featuring essays by Kent Jones, Jim DeRogatis, and Chuck Klosterman; memories of the film from the cast and crew; character profiles; and the original film poster by Frank Kozik: Dette heftet er helt klart det beste ved ekstramaterialet. Mange gode essay, beskrivelser av personlige opplevelser med filmen og minner fra 70-tallet. Bakerst er det laget en liten biopsis av karakterens interesser, tanker og personlige smak. Morsomt! Utgivelsen er meget forseggjort denne gangen, med et flott papputbrettscover plassert i en pappbok, med hull stanset ut så vi kan se bildene på coveret. Tar du ut coveret, ser vi bildene som er på innsiden av pappboksen. Mer av dette, Criterion!

The Gold Rush

The Gold Rush (Criterion nr. 615)(Blu-ray)

USA – 1925/1942 – Charles Chaplin (svart-hvitt)

Gullrush i Klondike

Nivå 1 (uten spoilers)

Charles Chaplin spiller i The Gold Rush den lille mannen som senere skulle bli kjent som ”The little tramp”. Her er han en gullgraver som vandrer rundt i Klondike under gullrushet på jakt etter det store funnet. Historien involverer både jakten på gull og jakten på kjærlighet.

Nivå 2 (med spoilers)

The Gold Rush er Chaplins mest kjente film, og det sier ikke så rent lite. Her er også kanskje den meste kjente enkeltscenen i hans karriere, hvor han i øynene til en skrubbsulten mann blir til en kylling som vedkommende godt kunne tenke seg å spise. Chaplin blir i hallusinasjonen til en blanding av seg selv og en kylling, og vi kan kjenne igjen kroppsspråket til Chaplin i kyllingkostymet. Til å begynne med lot han en tekniker spille rollen, men ble aldri fornøyd og bestemte seg for å gjøre det selv. Det var et lykkelig valg. Vi får en sterkere kobling mellom de to figurene.

The Gold Rush er både en morsom og en varm film. Det er lett å leve seg inn i tilværelsen til Chaplins lille mann, med hans søken etter lykke både når det gjelder det store funnet og kjærligheten i form av Georgia. Chaplin kunne som ingen annen være sårbar og spille på det sentimentale. Men vi kan liksom ikke unngå å føle med ham i anstrengelsene hans. Chaplins figur er redelig og uskyldig, med evnen til å stå opp for seg selv når det gjelder. Det er hjerteskjærende å se hvor forelsket han er i Georgia og hvordan hun lurer og har det morsomt på hans bekostning. Et nydelig måltid har han gjort i stand og han gleder seg til å ha besøk av alle jentene på nyttårsaften. Lite aner han at de aldri hadde tenkt å komme…

Han er alltid svakeste part fysisk når han strever med Big Jim McKay og Black Larsen, begge svære og skumle fyrer. Big Jim viser seg å ha et hjerte av gull, men er skremmende når han hallusinerer om menneskekyllinger. Chaplin berger seg alltid ved hjelp av kvikke reflekser og et kvikt hode. Black Larsen er en morder og en kjeltring, uten noen gode sider. Vi trenger noen sånne i villmarken, for å gjøre villmarken enda skumlere.

Chaplin oppfordret alltid til en biografisk tolkning av filmen. Det kan gjelde både strabasene han må gjennom i den snødekte villmarken og personlige trekk ved den lille mannen. Chaplin var også sjenert og fikk kun venner når de tok kontakt med ham. Kanskje er dette grunnen til at han valgte som han gjorde da han ble spurt om sin favorittscene i The Gold Rush. For ham var det scenen hvor Georgia ser mot ham og vinker mot ham. Han er sikker på at det er han som er den utkårede, men det skal vise seg at det er en høy flott mann som står bak ham. Chaplin ble millionær som 28-åring men skulle forbli usikker hele livet.

Chaplin grunnla United Artists i 1918 sammen med D.W.Griffith, Douglas Fairbanks og Mary Pickford. Han tjente $1 million i 1917 og var verdens best betalte ansatte. Gold Rush ble spådd å tjene inn $6 millioner og endte på $7 millioner.

Øyeblikket: ”Den lille mannen”, som Chaplin kalte sin rollefigur mot slutten av livet sitt, har et stort hjerte og masse mot når han trenger det. Jeg elsker scenen hvor han står opp mot bølla i baren og beskytter jenta. Han er liten, svak og uvant med å slåss, men lar ikke det hindre ham i å gjøre det rette. Han knytter de bittesmå nevene sine, selv om han er redd. Bare bølla vifter mot ham skvetter han, men aldri bort fra døråpningen. Det er dette som er mot, sjansen er meget stor for at han vil bli skadet. Chaplin spiller så godt i denne scenen, han virker redd, nervøs og innbitt på samme tid. Og fylt av kjærlighet.

Lyd og bilde

1925-versjonen er ren og nyrestaurert. Det er lite skader, kun en gang var det synlige skader i form av mange loddrette striper. Ellers er det nytelse å kunne se en nesten 90 år gammel film på denne måten. 1942-versjonen ser en del bedre ut. Det kan skyldes at 1925-versjonen ble forkastet av Chaplin. Han mente 1942-versjonen var den definitive og derfor prioriterte han den videre. Siden 1925-versjonen er en stumfilm, er det et flott instrumentalspor som skaper stemningen i 5.1 surround DTS-HD Master Audio. 1942-versjonen som har voiceover har monolyd. Bildeformatet er 1.33:1.

Ekstramateriale

New audio commentary for the 1925 version by Chaplin biographer Jeffrey Vance: Et godt kommentatorspor med massevis av informasjon av en mann som også har skrevet sin egen bok om Chaplin. Han forteller at han har hatt et godt samarbeid med Chaplinfamilien. Anbefales.

Three new programs: Presenting “The Gold Rush,” which traces the film’s history
and features filmmaker Kevin Brownlow and Vance: Chaplin ønsket å lage en lydfilm av en ”hit” og valgte The Gold Rush (1925). Den hadde spilt inn $6 millioner. I 1942-versjonen fjernet han noen scener, tekstplakatene og la til voiceover. Scener som ble fjernet innebar subplottet med brevet og unødvendig utdypning av Georgias karakter. Slik ble 1942-versonen forenklet og mer konsentrert. Først i 1993 ble 1925-versjonen rekonstruert av David Gill og Kevin Brownlow. Hovedkilden var en kopi i privat eie. Lydfilmen bruker deler av bildet til lyd og dette ga mindre plass til bildet. Mange arkiver og private samlinger ble lett gjennom for å finne utfyllende materiale. Selv om Chaplinfamilien også ser 1942-versjonen som den definitive versjonen, støttet de arbeidet med å rekonstruere originalen. Men de ser den som tilbehør til den nyere versjonen. Dokumentaren er interessant for alle Chaplinfans og varer i 16 minutter.

A Time of Innovation: Visual Effects in “The Gold Rush,” featuring effects specialist Craig Barron and Chaplin cinematographer Roland Totheroh: Dette er en virkelig flott dokumentar som beskriver hvordan spesialeffektene ble skapt. Det var virkelig en innovativ tid, hvor de måtte finne originale løsninger uten hjelp av datamaskiner. Kameraet som ble brukt på The Gold Rush var et superkamera hvor mange kunne skape mange effekter i kameraet. Den hadde fire linser og egne knapper for dissolve, bypass osv. Dokumentaren varer i 19 minutter.

Music by Charles Chaplin, featuring conductor and composer Timothy Brock: Fra og med City Lights lagde Chaplin musikken selv, og Timothy Brock mener Chaplin var en strålende komponist og musiker. Selv har han laget musikk til 10 filmer i samarbeid med Chaplinfamilien. Chaplin gikk ofte tilbake til stumfilmene og laget ny musikk. OK dokumentar for de som er interessert i filmmusikk. Den varer i 25 minutter.

Chaplin Today: “The Gold Rush” (2002), a short documentary featuring filmmaker Idrissa Ouédraogo: Dette er den lengste dokumentaren med sine 27 minutter. Originalidéen til filmen fikk Chaplin fra en tragisk episode med et vogntog i 1860-årene i Sierra Nevada. De ble hindret av snøstorm og isolert. De spiste både sko og saler, før de spiste de omkomne. Vi ser tydelig inspirasjonen i kyllingscenen i hytta. Chaplin hadde en evne til å skape komedie av tragedier og her lager han komedie om noe så alvorlig som sult. Dette er noe han har førstehånds kjennskap til, siden han som liten gutt sultet i London. Åpningsbildet i The Gold Rush involverte 600 uteliggere som han fikk kjørt med jernbanevogner til fjellet der de spilte inn scenen. Men hele filmen kunne ikke spilles inn on location på grunn av dårlig vær, og de måtte filme resten i Los Angeles. Her ble det bygget et enormt sett på studioområdet. Chaplin gjorde skuespillerinnen som spilte Georgia gravid og måtte finne en erstatter. Han giftet seg med sin gravide kjæreste, men skilte seg litt senere. Skilsmissen refereres til som ”the second gold rush” på grunn av skilsmisseoppgjøret.

Four trailers: Fire trailere på til sammen ni minutter. De tre første trailerne viser de samme høydepunktene med voiceover på forskjellige språk, engelsk, tysk og fransk. Den siste er av dårligere bildekvalitet og viser tekstplakater på nederlandsk.

An essay by critic Luc Sante and James Agee’s review of the 1942 rerelease: Luc Sante har skrevet et glimrende essay hvor han trekker inn Jack Londons påvirkning på historien og hva som gjør at Chaplins lille mann appellerer til oss. God lesning. James Agee har skrevet et kort essay om 1942-versjonen hvor mye av teksten går til sammenligning, naturlig nok. Han bemerker hvordan bruker anledningen til å tøyse med klisjeer i sin egen voiceover. Det er også et par sider om restaureringen for de spesielt teknisk interesserte.

Koko – A Talking Gorilla

Koko – A Talking Gorilla (Criterion nr. 340)(DVD)

USA – 1978 – Barbet Schroeder (farger)

En samtale mellom et menneske og en gorilla

Nivå 1 (uten spoilers)

Koko er en gorilla som har blitt lært tegnspråk. Hun kan fortelle om sine følelser og uttrykke sine ønsker. I denne dokumentaren følger vi Koko og instruktør Penny Patterson som har et nært forhold til gorillaen. Denne dokumentaren anbefales sterkt da den bør sette i gang refleksjoner hos alle som ser den. Den utfordrer etablerte og oppfatninger som ikke mange nok har reflektert rundt, men tatt for gitt.

Nivå 2 (med spoilers)

Helt siden 1927 har forskere ment at aper kan forstå tegnspråk. Sjimpansen Washo kunne 200 tegn i 1966. Koko kunne i begynnelsen 300 ord, kjente til 300 til og hadde brukt enda 500 èn gang. Hun kan lyve for å unngå å få kjeft og si at andre gjorde det. Læringen foregår mye på den måten at Penny spør Koko hvor øret hennes er og Koko peker på øret sitt. Slik kan de holde på med mange kroppsdeler. Koko kan også peke på bilder etter å ha blitt bedt om det, som eksempel kan nevnes ”fugl i kurv”. Koko scorer litt under barn på samme alder.

Gorillaer, sjimpanser og orangutanger har ingen problemer med å gjenkjenne seg selv i speil. Hun imiterer handlinger som Penny gjør, som å hamre spiker inn med hammer. Her er to eksempler på handlinger som lenge var tenkt forbeholdt mennesket, det å ha en abstrakt oppfatning om seg selv og det å bruke verktøy. Språk var menneskets siste skanse i kampen for sin unikhet. Et morsomt eksempel når det gjelder språk er at vi ikke forstår alt hunden formidler når den bjeffer, mens hunden forstår mye mer av beskjedene vi gir den på vårt språk. Jeg mistenker at grunnen til at vi mennesker vegrer oss for korrekt å identifisere egenskaper hos dyr er konsekvensene det må ha for vår inhumane behandling av våre medskapninger.

Tegnspråk er et første eksempel på toveis kommunikasjon med en annen art. Samtaler i filmen kan foregå via tegnspråk som dette:

Penny: Hva gjorde du i går Koko?

Koko: Galt. Galt.

Penny: Hva da?

Koko: Beit.

Koko tenker og arbeider tre timer hver dag før hun blir sliten. Hun kan for eksempel bla åtte sider i en bok før hun kommer frem til riktig bilde. Vi skal alltid være bevisst hvordan dokumentarer klippes, det vil si hva som vises og hva som klippes bort, men Kokos utvalg fremstår som meget bevisst. Allikevel er dette et usikkerhetsmoment hvor vi er prisgitt filmskaperens redelighet. Velger han kun å vise ting som underbygger sin egen agenda, er det urederlig.

Etter å ha blitt kjent med Koko i denne dokumentaren er det tankevekkende å reflektere over det faktum at en gorilla ikke har noen rettigheter. Den kan kjøpes og selges. Hvis hun drepes er det ikke definert som mord.

Det er interessant å se hvordan pedagogiske metoder går fremover, for noen av disse metodene virker utdatert og lite korrekte. Penny er litt for pratsom og låst i hvilken respons hun vil ha, i stedet for å lese alt Koko gjør. Slik presser hun Koko inn i et mønster hvor bare et svar er riktig. Kanskje har gorillaer en annen måte å svare og tenke på? Slik andre kulturer kan ha forskjellige måter enn vi i vesten har. Hun prater også mye og fort.

Scroeders tilnærming til dokumentarsjangeren er forbilledlig. Som i dokumentaren General Idi Amin Dada, også omtalt her på Ord Om Criterion, er han ikke påtrengende i sin vinkling av historien. Mye overlates til oss som tilskuere og hvordan vi selv vil tolke bildene vi ser. Derfor vil jeg respektere dette grepet i min omtale og ikke tolke filmen for mye eller trekke for mye dyrerettighetsperspektiv inn. Det er å håpe at filmen, som alle gode filmer, vil sette i gang prosesser i hver enkelt seer.

Øyeblikket: Koko skal gi mat til en babydukke. Hun får tildelt en tåteflaske uten åpning og vil teste maten slik mødre vanligvis gjør. Da den tydeligvis ikke inneholder mat, forstår hun ikke vitsen med oppdraget. Hun forsøker å åpne flasken, men får kjeft og beskjed om å fortsette. Jeg synes det er viktig å huske at Koko er voksen og her gjør instruktøren feil. Spesielt blir det feil når hun liksom smaker på tåteflasken selv og sier det var godt. Koko vet jo at tåteflasken er tom. Da blir ikke situasjonen egnet til annet enn forvirring. Dette blir en meningsløs undervurdering.

Lyd og bilde

Et bilde helt på det jevne. Bildeformatet er 1.33:1. Lyden er adekvat i en film hvor ingen legger spesielt merke til den.

Ekstramateriale

New video interview with Schroeder: Planen var å lage en spillefilm med Koko, og Scroeder startet med å lage dokumentar om Koko. Det å lage en dokumentar om temaet i spillefilmene sine er noe han alltid gjør. Schroeder dro til Afrika og observerte ville gorillaer. Her ble han fanatisk opptatt av verning av gorillaer, som han er referert på å si i heftet som følger med. Arbeidet med filmen kom langt før den ble stoppet. Sam Shepard hadde skrevet ferdig manus. Etter hvert ble det bestemt å kun lage dokumentaren. Schroeder ble opptatt av en filosofisk vinkling. Hva er en person? Her er det portrettert en ikkemenneskelig person. En person har rettigheter. Dette er for Scroeder et av de største spørsmålene i verden, for det avgjør hvordan vi kan behandle andre rundt oss. Koko er nærmere mennesket enn vi liker å tenke på.

PLUS: A new essay by author Gary Indiana and an homage to Koko from Marguerite Duras: Indiana har skrevet et langt og meget godt essay. Essayet er omfattende og anbefales på det varmeste. Han  behandler flere forskjellig vinkler angående filmen, både etikk, produksjon og dyrevern. En kort hyllest til filmen er skrevet av Marguerite Duras. Det er litt merkelig og abstrakt i formen. Hun kaller Koko for Afrika og snakker om hennes tilstedeværelse og omgivelser som art. Ikke så interessant tekst, dessverre..

The Forgiveness of Blood

The Forgiveness of Blood (Criterion nr. 628)(Blu-ray)

USA – 2011 – Joshua Marston (farger)

Klan mot klan

Nivå 1 (uten spoilers)

Blodfeide. Dette foregår fremdeles i Albania. Hvis noen i din familie blir drept skal du drepe en av gjerningsmannens familie. Det er en brytningstid i landet, med de gamle tradisjonene i kontrast til det nye moderne samfunnet som vokser frem. Ny teknologi omfavnes av de unge, mens tiden går for fort for de eldre i landet. De gamle måtene for konfliktløsning føles fremmed for den oppvoksende slekt og samfunnet forandres fort.

Nivå 2 (med spoilers)

Etter en konflikt om retten til å kjøre over naboens land med hest og kjerre, ender det med at Mark dreper naboen med kniv. Han må skjule seg, og naboens familie iverksetter blodhevn. Dette innebærer at Marks familie er utsatt og må leve i isolasjon. Barna tas ut av skolen og kommer ikke ut i samfunnet igjen før feiden er over eller det har blitt innført en besa, våpenhvile. Nik og Redina, de eldste barna, blir brått voksne og må ta ansvar for de voksnes feide. Nik forsøker å løse konflikten uten vold, mens Redina må levere brød som er familiens levebrød.

Albania er kontrastenes land. Biler eksisterer side om side med hest og kjerre. Playstation og smartphone brukes av mange ungdommer, mens andre ungdommer 50 meter ned i gata lever i en helt annen tilværelse. I det moderne Albania er det flere Mercedes i enn alle andre biler til sammen. Mens far kjører brød rundt med hest og kjerre, legger sønnen ut facebookoppdateringer via smartphonen sin.

I dette samfunnet er det fremdeles de gamle lovene som følges. Hvordan fungerer blodfeiden i dag i Albania? Det har regissør Joshua Marston satt seg fore å formidle i The Forgiveness of Blood. Er det fremdeles mulig å få aksept for den gamle måten å forholde seg til en konflikt på i et samfunn hvor ungdommen er opptatt av de samme ting som ungdom ellers i Europa?

Nik sin far Mark dreper en nabo i en knivkamp, og må skjule seg for å unngå å bli drept. Dette for store konsekvenser for familien som må leve i isolasjon. I virkeligheten ville en gjerningsmann måtte ha flyktet til Hellas. Nik jobber for å skape dialog og løse konflikten med minnelige midler, men den andre familien vil ha hevn. Faren følger reglene for blodfeide, selv om det går utover familien. Nik ønsker at politiet skal ordne opp og det ser ut som om han angir sin far. Han oppsøker motparten og forsøker å megle, men hans ord faller på stengrunn. De krever at han forlater byen og landet

The Forgiveness of Blood handler mer om et samfunn i hurtig endring enn om blodfeide i seg selv. Nik og hans motstand mot blodfeiden symboliserer ungdommen i Albania sin holdning til spørsmålet. Men motstand mot blodfeide får konsekvenser. Du vil kun bli servert et halvfullt glass på puben, for å demonstrere at du er feig. Du og din familie vil stigmatiseres, og dette har påvirkningskraft når det å iverksette en blodfeide. Nik må i likhet med resten av familien tilbringe tid i isolasjon. Barna tas ut av skolen. Går de ut er de fritt vilt. Vi ser hvordan han må aktivisere seg selv. Han bygger et treningsanlegg på taket. Allikevel går tilværelsen han på nervene, som demonstreres i scenen hvor han risper opp en stuevegg med kniven sin. Mennesker som har tilbrakt lang tid i isolasjon/husarrest har problemer når de kommer ut i samfunnet igjen. Det kan fort være snakk om fem år i isolasjon.

Nik filmes ofte i bildeutsnitt hvor han har stengsler rundt seg, for å illustrere at han lever i et slags fengsel i sitt eget hjem. Han er også ofte plassert ved gjerder. Han befinner seg noen ganger i området mellom stue og kjøkken, mellom mennene på stua og moren på kjøkkenet. Han er i ferd med å bli voksen, men tilhører ingen av leirene helt. Senere i filmen får han innpass i kretsen på stua, og til slutt sitter han ved bordenden og får prate.

Regissør Joshua Marston ble interessert i fenomenet blodfeide og bestemte seg for å lage en film om temaet. Ironisk nok skulle filmingen i seg selv nesten føre til en blodfeide. Huset de spilte inn mesteparten av filmen i tilhørte ikke bare en mann, men to. Den andre hadde ikke blitt forespurt om lov, og reagerte med å gjerde inn et område. Det var på nippet at ikke en feide brøt ut mellom de to huseierne, som faktisk var brødre. Iherdig diplomati hindret konflikten i å eskalere. Marston valgte å bruke albanske ord på sentrale begreper som besa (våpenhvile) og kanun (den gamle loven som omhandler blodfeide). En besa kan innføres og oppheves, så det gjelder å følge nøye med. I filmen innføres det en besa da faren blir fengslet, men den trekkes tilbake da han blir løslatt. Det er viktig for Marston å få fram at en blodfeide ikke er knyttet til feider mellom kristne og muslimer, men at den favner hele samfunnet.

Visse hensyn måtte tas til den albanske kulturen i arbeidet med å lage filmen, og hva som kunne vises. Nik var opprinnelig ment å kysse sin kjæreste, men faren hennes motsatte seg det sterkt. De forandret manus til å dreie seg om å holde hender, og det fungerte enda bedre. Kvinnene som spilte i filmen var redd for sladder etter filmen, men filmen ble godt mottatt.

Brannen var et risikoprosjekt å filme. Det var vanskelig å få tak i kvalifiserte pyroteknikere i Albania, og han de valgte skulle vise seg å ikke være så stødig. Allikevel gikk det bra, brannen i uthuset spredte seg ikke til huset. Men regissøren fikk bange anelser da pyroteknikeren sto med en tent sigarett fem meter fra et uthus dynket i bensin…

Filmen ble godt mottatt i Albania, spesielt av unge mennesker. Den ble meldt på i Oscarkonkurransen som beste utenlandske film, men forkastet da den ikke var albansk nok. Den er i hovedsak en amerikansk produksjon. Albanerne har en tendens til å synes filmen ender trist siden Nik må forlate familien sin, mens amerikanerne synes slutten er optimistisk siden Nik får sin frihet.

Øyeblikket: En liten diskret scene som jeg synes fanger opp hele filmens tema i løpet av sekunder. Det er jo ingen liten bedrift. Redina er ute på sin daglige leveringstur med hest og kjerre, og den vanlige veien over naboens eiendom er sperret med stein. Hesten svinger og vil ta den vanlige veien, men Redina sier at de må ta en annen vei. Hesten blir stående og stirre dit den pleier å gå, som et symbol på den eldre befolkningen, det gamle Albania. Redina symboliserer det nye Albania og tilpasser seg den nye situasjonen.

Lyd og bilde

Både lyd og bilde er av topp kvalitet. Lyden sprer seg fint rundt i rommet, for det er mye bakgrunnslyder som til enhver tid utspiller seg i filmen. Dette skaper en fin tilstedeværelse, og flere ganger følte jeg det var noen utenfor vinduet eller noen som banket på døren. Når det er behov for trøkk i lyden får vi det også. I tillegg må den nydelige musikken nevnes. Den skaper en perfekt stemning i filmen. Lydsporet er 5.1 surround DTS HD Master Audio. Bildet er presentert i 1.85:1. Det er et nydelig bilde med skarphet og gode detaljer, som aldri blir glossy. Fargene er flott gjengitt, dempede og korrekte. Spesielt er fargetonene når det gjelder hudfarge fint gjengitt.

Ekstramateriale

Audio commentary by director and cowriter Joshua Marston: Forbilledlig kommentatorspor av regissøren. Han snakker jevnt og forteller anekdoter fra innspillingen samt hva han forsøkte å oppnå i de forskjellige scenene.

Two new video programs: Acting Close to Home, a discussion between Marston and
actors Refet Abazi, Tristan Halilaj, and Sindi Laçej, and Truth on the Ground, featuring new and on-set interviews with producer Paul Mezey, Abazi, Halilaj, and Laçej: Acting close to home varer i 23 minutter. En spørreundersøkelse avslørte at det er få ungdommer som vil drepe de som eventuelt hadde drept deres far. De vil heller overlate saken til rettsvesenet. Skuespillerne som spiller Redina og Nik snakket med ungdommer som levde mer gammeldags enn dem for å komme under huden på sine karakterer. Disse ungdommene kunne bo bare fem minutter fra dem selv. Det viser seg at blodfeide preges av dårlig kommunikasjon og derfor unødvendig fare. Hvis du må leve i isolasjon er det viktig at kommunikasjonen er tydelig, om det foreligger en besa eller ikke, eller om feiden er avsluttet. Skuespilleren som spiller faren i filmen mistet selv sin bror i en feide, og familien måtte ta stilling til spørsmålet om blodfeide. De endte med å la være, og heller satse på at politiet ordnet opp. Om de sviktet ville de overlate det til Gud. Truth On the Ground varer i 18 minutter. Dokumentaren fokuserer på at Albanias unge plutselig har blitt verdensborgere med sine smartphone og internett. Det står i kontrast til det å være et kommunistisk gjennomkontrollert land. Foreldregenerasjonen har sakket akterut og lever fremdeles i den gamle tiden. Begge er gode og opplysende dokumentarer/intervjuer.

Audition and rehearsal footage: Ofte er slikt materiale litt repeterende og lite interessant, men ikke så her. Spørsmålene som ble stilt på audition lurer frem trekk ved skuespilleren som er avgjørende for bedømmingen av om de har fått rett person i rollen. Tristan er livlig og sekvensen viser oss hvorfor regissøren mente han var det rette valget. Vi får se hvordan de øvet inn scenen hvor faren har kommet hjem fra fengselet. Det terpes på detaljer og forandres på manus hele tiden. Stemningen må bli riktig og følelsene må formidles på et korrekt nivå. Til slutt ser vi den endelige scenen. Skuespilleren som spiller faren Mark er en hyggelig og intelligent mann. Klippene fra øvingen varer i ti minutter, auditionklippene varer i ni minutter.

Trailer: Det legges vekt på det dramatiske i filmen. Egentlig er filmen roligere enn det vi får inntrykk av her. Traileren fokuserer også på priser og utmerkelser fra festivaler. 2.24 min.

A booklet featuring an essay by film writer Oscar Moralde: Et lettlest og fint essay som runder opp glimrende ekstramateriale. Informativ lesning med små betraktninger som gir oss en utfyllende bakgrunn for tolkning av filmen.

A Hollis Frampton Odyssey

A Hollis Frampton Odyssey (Criterion nr. 607)(Blu-ray)

USA – 1966-1979 – Hollis Frampton (farger og svart-hvitt)

En reise i tid og rom

Nivå 1 (uten spoilers)

Hollis Frampton er en av de store avant-gardefilmskaperne. Han startet med fotografier og beveget seg mot filmskaping senere. I denne samlingen av hans verker er det filmer fra 1966 til 1979. Dette settet vil være en utfordring for den gjengse tilskuer, men kan gi inspirasjon for dem som går inn med et åpent sinn eller god kunnskap om avant-gardefilm.

Nivå 2 (med spoilers)

Avant Garde film er litt som abstrakt maling. Enten liker man det eller så liker man det ikke. De som ikke liker det, inntar gjerne en av to holdninger: Dette er bare tull, det er keiserens nye klær, det er gjort for å lure oss. Eller at man skulle ønske man kunne litt mer om retningen, så man kunne forstå verkene bedre. Jeg tilhører hovedkategori nummer to (liker ikke) og underkategori to med et snev av underkategori en!

Når jeg skal skrive litt om disse filmene til Hollis Frampton, blir det meningsløst å hevde at det er bare vås. Ingenting er mer irriterende og respektløst enn mennesker som ikke har innsikt i et felt avfeier feltet som tøys. Derfor går jeg ut fra at om man skulle kunne skrive meningsfylt om filmene, kreves det mange års erfaring med filmretningen. Siden jeg ikke har det, har jeg valgt å skrive litt om min opplevelse av filmene, deretter litt om hva ekstramaterialet i en form eller en annen sier om filmen jeg har sett. Det kan bli interessant. Det bør kunne gi de av dere som er glad i avant-gardefilm en pekepinn om hva denne utgivelsen dreier seg om. Så kan man spørre seg hva vitsen er å skrive om noe man ikke kan noe om. Svaret er ganske enkelt at jeg har tenkt å skrive om alle filmene i Criterion Collection, og da vil man også på ting man elsker, ikke liker, ikke forstår eller som man er likegyldig til. Så det!

EARLY FILMS
Manual of Arms (1966 • 17 minutes, 10 seconds • Black & White • Silent): Dette er noe for dem som synes det er interessant med nærbilder av ansikter. Halve ansiktet ligger i skygge og det er estetisk flott. Senere blir bildene bevegelige, med noen bilder klippet bort og erstattet med svarte frames. Til slutt filmes mennesker med forskjellige teknikker. Heftet forteller at menneskene i filmen er Framptons kunstnervenner. Filmen er en oversikt over forskjellige tradisjonelle filmteknikker.
Process Red (1966 • 3 minutes, 37 seconds • Color • Silent): Det hviler et rødt skjær over bilder som viser hender som holder sigaretter, egg og glass. Bildet blinker stadig. I forordet til filmen sier Frampton at filmen er inspirert av T.S.Elliots Wasteland, hvor det skiftes stil i hver linje. Jeg har lest diktet, men ser ikke helt hvordan det naturlig finner en parallell her. Heftet forteller oss at fokuset ligger på hender. Hender vises, det er filmet med håndholdt kamera og hele filmproduksjonen er ”manhandled”.

Maxwell’s Demon (1968 • 3 minutes, 44 seconds • Color • Mono): En mann utfører treningsøvelser, stående, liggende på magen og på ryggen. Heftet forteller oss at fargerkoder er viktig og blir mer framtredende ettersom mannen trener hardere.

Surface Tension (1968 • 9 minutes, 30 seconds • Color • Mono): Delt i tre deler. En mann står ved et vindu, klokken går og en telefon ringer hele tiden. Så følger en sekvens med hurtigfilming i en by, med en tysk fortellerstemme. Siste del viser en gullfisk i et akvarium. Jeg forstår at det handler i en viss grad om tid som går. Heftet forteller oss at dette handler om film og filmskaping. Første del er komisk om stumfilm, andre del om samtidsfilm/dokumentar og tredje del om surrealismen, som dominerte den eksperimentelle filmen.

Carrots & Peas (1969 • 5 minutes, 21 seconds • Color • Mono): Gulrøtter og erter vises blandet sammen. En fortellerstemme snakker gibberish. Lydsporet gir først mening når det spilles av baklengs. Etter å ha sett på gulrøttene og ertene i fem minutter føler jeg meg lurt. Dette må da være keiserens nye klær? Heftet forteller oss egentlig ingenting om meningen, bortsett fra at film må lages med en balanse av gode ingredienser slik som denne maten er.

Lemon (1969 • 7 minutes, 17 seconds • Color • Silent): En sitron. I syv minutter og 17 sekunder. Herre Jesus! Mot slutten endres vinkelen vi ser sitronen fra litt forskjellige vinkler. Framptons forord sier at dette er et forsøk på å trenge gjennom det unødvendige i kunsten og inn til det essensielle. Sitron er det midterste ordet i James Joyces Ulysses. Jeg klarer ikke å se hva det har med noe å gjøre. Etter hvert i filmen kan sitronen minne om et kvinnebryst. Heftet forteller oss at dette er humoristisk og meningsfullt, og at skyggens forandring skal illustrere dag og natt, tidens gang.

Zorns Lemma (1970 • 59 minutes, 51 seconds • Color • Mono): Filmen viser mange butikkskilt, i god bildekvalitet. Dette foregår i store deler av denne timelange filmen! Det beste jeg kan si om filmen er at den har en fin rytme. Heftet forteller oss at Frampton her mikser Joyces ordkunst med postmoderne koreografi, Schoebergs atonalitet og minimalisme. Som ikke sier meg stort. Det er viet et eget essay på tre sider til kun denne filmen i heftet.

FILMS FROM HAPAX LEGOMENA
(nostalgia) (1971 • 36 minutes, 7 seconds • Black & White • Mono): Her legges et og et bilde av mennesker på en elektrisk ovn som brenner opp bildet etter en stund. Slik sies det noe om tid som går og at vi mennesker forandrer oss. I forordet sier Frampton at siden han så ut som han gjør på bildet har han forandret seg fysiologisk flere ganger. Alt skiftes ut i kroppen unntatt sentralnervesystemet sier han. Heftet forteller oss at filmen handler om forvandling og overganger. Så der traff jeg litt.

Poetic Justice (1972 • 31 minutes, 28 seconds • Black & White • Silent): Gjennom 31 minutter vises en og en side fra et filmmanus. Ved siden av arkene på bordet står en kaktus og en kaffekopp. Man visualiserer scenene slik man tenker seg at de kan se ut. Heftet forteller oss at dette er det nærmeste Frampton kommer surrealisme. Selv om han var interessert i retningen, laget han aldri slike filmer.

Critical Mass (1971 • 25 minutes, 11 seconds • Black & White • Mono): Her følger vi en krangel mellom et par. Til å begynne med er det kun lyd, som stopper og repeteres, men fra litt lenger ut i setningen og til lenger fram i setningen. Så kommer bildet av de to, og bevegelsene følger samme rytme som dialogen. Dette er litt interessant siden stadig mer av konflikten avdekkes. Heftet forteller oss at Frampton omtalte temaet som å gjøre rede for sin tid. Mannen må forklare hvor han har vært i to dager.

FILMS FROM MAGELLAN
The Birth of Magellan
The Birth of Magellan: Cadenza I (1977–1980 • 5 minutes, 41 seconds • Color • Mono): Filming av en brud og brudgom på en bro. That’s it. Heftet forteller oss at brudgommene (det er to), kler av henne.

Straits of Magellan
Pans 0–4 and 697–700 (1969–74 • 1-minute each • Color • Silent): Heftet forteller oss at Frampton var interessert i det illusjoniske og forordet beskriver Magellanprosjektet som en innholdsfortegnelse ala en kalender eller loggbok.

INGENIVM NOBIS IPSA PVELLA FECIT, Part I (1975 • 4 minutes, 48 seconds • Color • Silent): En naken kvinne, filmet med stop-motion. Heftet forteller oss at dette er en kommentar til sex og kropp.

Magellan: At the Gates of Death, Part I: The Red Gate 1, 0 (1976 • 5 minutes, 10 seconds • Color • Silent): Dette ble filmet ved et anatomilaboratorium i Pittsburgh i 1971. Kropper filmes i detalj. Heftet forteller oss at Frampton her skapte metaforer for de fundamentale grensene døden representerer, mellom bevissthet og det tomme intet, mellom energi og masse.

Winter Solstice (1974 • 32 minutes, 36 seconds • Color • Silent): Dette var ganske flott. Et smelteverk og prosessene der er filmet i detalj. Stål varmes opp, smeltes og omformes. Mye ild og farger. Igjen er temaet forandring og gjenfødelse mener jeg. Heftet bekrefter det og beskriver filmen som en homage til Eisenstein og Dziga Vertov. Men også til abstrakte ekspresjonister som Franz Kline, Mark Rothko og Clyfford Still.

The Death of Magellan
Gloria! (1979 • 9 minutes, 36 seconds • Color • Mono): En film med komedieovertoner, filmet som en gammel stumfilm. Hurtig tempo og forviklinger. Heftet forteller oss at Joyces Finnegans Wake var inspirasjon her. Mange av Framptons hovedtemaer kommer sammen her. Spenningen mellom bilde og språk, tradisjon og fremtid, dødens uunngåelighet og kunsten som pådriver for gjenfødelse av bevissthet.

Øyeblikket: Scenene fra smelteverket gir mulighet for videre inspirasjon. Frampton går så tett på at man kan drømme seg bort fra hva man ser og forestille seg at man står i en vulkan. Deretter kan man tenke seg hvordan Jorden ble til, i et inferno av ild og eksplosjoner. Det er i tillegg utrolig vakkert, med intense farger, kontrastert mot det svarte. Noen ganger kan det å miste oversikten ved å gå tett på et objekt og se et slags mikrokosmos, løfte perspektivet til et slags makrokosmos.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er mono eller ikke til stede. I en slik samling vil selvfølgelig kvaliteten være veldig variabel. Vi får se bilder av god bluraykvalitet i Zorns Lemma, mens de tidlige filmene ikke imponerer visuelt. Lyden er ikke spesielt god.

Ekstramateriale

Audio commentary and remarks by filmmaker Hollis Frampton on selected works: Selv fikk jeg ikke så mye ut av kommentarene til Hollis Frampton, men jeg tror at de kan være nyttige for de som har en viss innsikt i filmretningen slik at de kan ledes riktig vei i tolkningen av filmene. Veldig mange av filmene handler om film, hva film er på det mest dekonstruerte nivå, og det å skape film. Noen av filmene dreier seg om det å lage film.

Excerpted interview with Frampton from 1978: Dette intervjuet var ganske godt, og ga meg en viss ide om hvem Hollis Frampton er som person og kunstner. Frampton er naturlig nok inspirert av Stan Brakhage og Kenneth Anger. Da han ble spurt om hvem som har inspirert ham, forsikrer han oss om at han ikke har noe problem med å nevne navn. Allikevel nøler han veldig lenge før han faktisk nevner dem. Han framstår ganske humørløs, jeg tror ikke han smilte en eneste gang i løpet av 20 minutter. Det er faktisk ganske sjeldent hva intervjuer angår og tro meg, jeg har sett en del…

A Lecture, a performance piece by Frampton, recorded
in 1968 with the voice of artist Michael Snow: En veldig elementær leksjon om hva film er. Et blankt lerret med lys på. Derfra mener Frampton at ting fjernes, ikke legges til når objekter vises på lerretet. Det er morsomt når han sier at det blanke lerretet er en bedre film enn mye annet som lages av film. Leksjonen varer i 23 minutter. Jeg fant den rimelig kjedelig.

Gallery of works from Frampton’s xerographic series By Any Other Name: Dette er et slide show med hermetikketiketter. Både navn og logo skulle være tydelig. Jeg ser ikke helt poenget med serien, men det er tatt fra en sytti-bilders serie han laget 1979-83.

PLUS: A booklet featuring an introduction by film critic Ed Halter; essays and capsules on the films by Frampton scholars Bruce Jenkins, Ken Eisenstein, and Michael Zryd; and a piece by film preservationist Bill Brand: Heftet som helhet gir oss et bilde av filmskaperen som menneske, fotograf, filmskaper og avant-gardekunstner. Hver av filmene som er med i utgaven blir omtalt, slik at vi kan få litt hjelp til å forstå tanken bak dem. Frampton døde i 1984 av kreft. Hovedverket var ment å være Magellan, et 36-timers verk som skulle vises i løpet av 331 dager. Det er et veldig godt hefte.