The Browning Version

The Browning Version (Criterion nr. 294)(DVD)

England – 1951 – Anthony Asquith (svart-hvitt)

Et liv i vranglås

Nivå 1 (uten spoilers)

Michael Redgrave gjør den beste prestasjonen jeg noen gang har sett ham gjøre i The Browning Version. Han spiller Mr. Crocker-Harris, en overlærer på en engelsk privatskole. Han er en kjølig og ytterst korrekt lærer som er veldig mislikt av elevene. The Browning Version følger Crocker-Harris i hans siste dager på skolen før han skal overflyttes til en annen.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er ikke så mange sympatiske mennesker i The Browning Version. Det er en film om og med snobber, hvis livsholdninger er basert på privilegier. En stor del av persongalleriet er skamløse opportunister, enten karrieremessig eller privat. Hovedpersonen, mr Crocker-Harris, er heller ingen person vi vil føle noen velvilje for i filmens første del. Dette vil nok forandre seg noe utover i filmen, men siden han skildres som et ekte menneske vil han ikke forandre seg over natten.

Det er ingen musikk i The Browning Version, bortsett fra litt Beethoven under rulleteksten. Dette er en ekstremt dialogdrevet film, uten nevneverdige lydeffekter av noe slag. Action i høytalerne er ensbetydende med stemmesurr fra grupper av mennesker i omgivelsene. Dette gir skuespillerne rom til å fremvise godt skuespill og da spesielt Michael Redgrave. En så nedtonet, men effektiv tolkning har jeg aldri sett før, og den tar nesten pusten fra meg. Dette er høyt, høyt nivå. Han formidler følelser bak et hardt og kaldt ytre mens hans indre er i konstant bevegelse. Det er de små bevegelsene, den dempete mimikken og den uttrykksfulle stemmen som forteller oss hva slags menneske Crocker-Harris er. Det viktigste for ham er å holde på fasaden og fremstå korrekt til enhver tid.

Som man reder så ligger man. Crocker-Harris startet sin lærergjerning som et lysende talent, men livet selv har redusert ham til en bitter og hard mann. Han har vent seg til en sarkastisk og ufølsom sjargong mot elevene, som naturlig nok både misliker og er redd ham. Kontrasten mellom hans klasserom og kjemilæreren Hunters klasse i The Lower Fifth er påtagelig. Latter strømmer ut fra Hunters klasserom, mens det er stille som i graven fra Crocker-Harris sitt værelse. Selv lærere har ingen spesiell sans for ham. Det kan se ut som om de heller aner en forfremmelse da de hører om hans skifte av arbeidsplass enn noe vemod. Han har mistet respekt blant alle i hans omgivelser, og blir overkjørt i alle sammenhenger. Rektoren og skolestyret nekter ham pensjon og diskriminerer ham i talerekkefølgen på skoleavslutningen. Verst av alt er at kollegaen Hunter har et forhold til hans kone. Det viser seg at Crocker-Harris har visst om det siden starten, men aldri gjort noe med det.

Både regissør Asquith og manusforfatter Rattigan var homoseksuelle, og på denne tiden var det straffbart i England. Derfor måtte den egentlige meningen i visse scener tones ned og med det i minnet kan de tolkes friere i dag. At Crocker-Harris er homofil er en sannsynlig tolkning. Hans ekteskap er uten kjærlighet og fiendtlig. Selv sier Crocker-Harris at ekteparet innehar ”two different kinds of love”. Dette kan bety intellektuell kontra kroppslig kjærlighet, men også homofil og heterofil kjærlighet, og dermed også forklare hans manglende interesse for konas utroskap. Langt på vei kan det også forklare konas forakt for ham og hennes henvisninger til hans veikhet/manglende maskulinitet. Kona er den minst nyanserte karakteren i filmen. Hun fremstår som tvers igjennom usympatisk, uten noen balanserende egenskaper. Hensynsløs og foraktfull overfor sin mann, men med en elskverdig fasade overfor privatskolemiljøet. Hun ser nesten ut til å være et produkt av et misogynisk sinn. Kritikerne ble veldig av det de oppfattet som homoseksuell undertekst og hvordan ekteskapet ble portrettert.

Taplow er den eneste eleven, og muligens den personen overhodet i filmen som ser noe verdifullt i Crocker-Harris, selv om han samtidig er den som sårer Crocker-Harris mest. Det har å gjøre med at overlæreren slipper han ørlite grann inn på seg, og så tolker gaven fra Taplow i verste mening da han får anledning til det. Men Taplow er oppriktig i sin vurdering av Crocker-Harris sin oversettelse av Agamemnon, han synes den er bedre enn Brownings versjon. Avskjedsgaven hans er også oppriktig ment, selv om det er mulig at han føler den hvert fall ikke kan skade hans opprykk til kjemiklassen neste år. Taplow fungerer også som bindeleddet mellom Hunter og Crocker-Harris, som til slutt leder til et ryddigere forhold mellom de to lærerne. Siden Hunter etter hvert klarer å se mennesket bak den strenge overlærermasken, forstår han at forholdet til Millie er umoralsk og han ser i tillegg oppførselen hennes i et annet lys. Han avslutter forholdet.

Den oppvåkningen Crocker-Harris går gjennom disse siste dagene på skolen leder til hans gripende avskjedstale hvor han ber om tilgivelse for sin lærergjerning på skolen. Han innser at han har fremstått hard og lite imøtekommende, noe som har støtt elevene bort og gitt ham stygge tilnavn. Denne innrømmelsen faller i god jord blant elevene og han mottar stor applaus.

Øyeblikket: For meg er øyeblikket i filmen det mellommenneskelige øyeblikket mellom den nye læreren og Crocker-Harris. Det måtte nytt blod inn i skolen for at Crocker-Harris skulle få høre sitt kallenavn, og det gjør et uutslettelig inntrykk på ham. Tidsmessig er vi bare noen få år etter krigen og minnet om Gestaposjefen Himmler er etset inn i alle voksnes sinn. Vi ser at Crocker-Harris ikke helt klarer å fordøye denne opplysningen, men vender tilbake til det flere ganger i samtalen med læreren. Skuespillet til Redgrave i denne scenen er så sårt, så nakent og bevegende, at kun en stein ikke blir berørt. Å se seg selv slik andre ser en kan være en sjelsettende opplevelse, særlig når bildet som holdes frem er stygt…

Lyd og bilde

1.33:1 er bildeformatet og lyden er mono. Dette vil bildemessig være en av de beste svart-hvitt filmene du har sett, om man tar alderen i betraktning. Absolutt en nydelig gjengivelse av kontrast, detaljer og ikke minst er det helt uten skader. Lyden er litt anonym, la ikke merke til noe spesielt der. Dialogen er tydelig og mer lyd er det ikke.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian Bruce Eder: Et aktivt kommentatorspor, men litt for mye dreier seg om bakgrunnen til skuespillerne i mindre roller, synes jeg.

New video interview with Mike Figgis, director of the 1994 remake: Mike Figgis er en stor, stor fan av den opprinnelige The Browning Version. Han så filmen for første gang i Los Angeles, når han egentlig skulle vært på vei til et middagsselskap i Hollywood Hills. Vertinnen var Hollywoodprodusent. Figgis måtte bare se filmen ferdig og kom håpløst sent til middagen. Han forklarte hvorfor han var sen og ble fortalt at hun hadde rettighetene til en remake hun ville han skulle regissere. Figgis mener på generelt grunnlag at filmer blir best når de er basert på noveller og ikke romaner. Publikum ser tydelig reduksjonsprosessen i filmen, for mye materiale blir utelatt. Dandruffskuespill er et morsomt begrep Figgis tar seg tid til å forklare for oss. Det er når en skuespiller børster bort innbilt flass fra skulderen mens han sier sine replikker, og det er typisk engelsk. I begrepet inngår også knepping av mansjetter og lignende. Slik får man brukt hendene, noe som gir ekstra dynamikk til scenen.

Archival interview with Michael Redgrave from 1958: Et kort intervju på seks minutter som allikevel er vel verdt å se. Redgrave er en umåtelig korrekt brite og dette er et meget dannet intervju. De snakker om metoder innen skuespill, øving og kontrasten til teater. Mye av samtalen dreier seg heldigvis om The Browning Version.

A new essay by film critic Geoffrey Macnab: Asquith var mer prangende i stumfilmperioden sin. I The Browning Version er han mer moden og mindre flamboyant. Han var flink med subtile adapsjoner. Dette er mannen bak The Importance of Being Earnest og Pygmalion. Asquith var skjult homofil og måtte undertrykke sin legning, slik man kan tolke at Crocker-Harris gjør. Med tanke på Redgraves mangel på respekt for filmskuespill kontra teater, er det forbløffende hvilken prestasjon Asquith lokker ut av Redgrave i denne filmen. Meget godt essay.