A Hollis Frampton Odyssey
A Hollis Frampton Odyssey (Criterion nr. 607)(Blu-ray)
USA – 1966-1979 – Hollis Frampton (farger og svart-hvitt)
En reise i tid og rom
Nivå 1 (uten spoilers)
Hollis Frampton er en av de store avant-gardefilmskaperne. Han startet med fotografier og beveget seg mot filmskaping senere. I denne samlingen av hans verker er det filmer fra 1966 til 1979. Dette settet vil være en utfordring for den gjengse tilskuer, men kan gi inspirasjon for dem som går inn med et åpent sinn eller god kunnskap om avant-gardefilm.
Nivå 2 (med spoilers)
Avant Garde film er litt som abstrakt maling. Enten liker man det eller så liker man det ikke. De som ikke liker det, inntar gjerne en av to holdninger: Dette er bare tull, det er keiserens nye klær, det er gjort for å lure oss. Eller at man skulle ønske man kunne litt mer om retningen, så man kunne forstå verkene bedre. Jeg tilhører hovedkategori nummer to (liker ikke) og underkategori to med et snev av underkategori en!
Når jeg skal skrive litt om disse filmene til Hollis Frampton, blir det meningsløst å hevde at det er bare vås. Ingenting er mer irriterende og respektløst enn mennesker som ikke har innsikt i et felt avfeier feltet som tøys. Derfor går jeg ut fra at om man skulle kunne skrive meningsfylt om filmene, kreves det mange års erfaring med filmretningen. Siden jeg ikke har det, har jeg valgt å skrive litt om min opplevelse av filmene, deretter litt om hva ekstramaterialet i en form eller en annen sier om filmen jeg har sett. Det kan bli interessant. Det bør kunne gi de av dere som er glad i avant-gardefilm en pekepinn om hva denne utgivelsen dreier seg om. Så kan man spørre seg hva vitsen er å skrive om noe man ikke kan noe om. Svaret er ganske enkelt at jeg har tenkt å skrive om alle filmene i Criterion Collection, og da vil man også på ting man elsker, ikke liker, ikke forstår eller som man er likegyldig til. Så det!
EARLY FILMS
Manual of Arms (1966 • 17 minutes, 10 seconds • Black & White • Silent): Dette er noe for dem som synes det er interessant med nærbilder av ansikter. Halve ansiktet ligger i skygge og det er estetisk flott. Senere blir bildene bevegelige, med noen bilder klippet bort og erstattet med svarte frames. Til slutt filmes mennesker med forskjellige teknikker. Heftet forteller at menneskene i filmen er Framptons kunstnervenner. Filmen er en oversikt over forskjellige tradisjonelle filmteknikker.
Process Red (1966 • 3 minutes, 37 seconds • Color • Silent): Det hviler et rødt skjær over bilder som viser hender som holder sigaretter, egg og glass. Bildet blinker stadig. I forordet til filmen sier Frampton at filmen er inspirert av T.S.Elliots Wasteland, hvor det skiftes stil i hver linje. Jeg har lest diktet, men ser ikke helt hvordan det naturlig finner en parallell her. Heftet forteller oss at fokuset ligger på hender. Hender vises, det er filmet med håndholdt kamera og hele filmproduksjonen er ”manhandled”.
Maxwell’s Demon (1968 • 3 minutes, 44 seconds • Color • Mono): En mann utfører treningsøvelser, stående, liggende på magen og på ryggen. Heftet forteller oss at fargerkoder er viktig og blir mer framtredende ettersom mannen trener hardere.
Surface Tension (1968 • 9 minutes, 30 seconds • Color • Mono): Delt i tre deler. En mann står ved et vindu, klokken går og en telefon ringer hele tiden. Så følger en sekvens med hurtigfilming i en by, med en tysk fortellerstemme. Siste del viser en gullfisk i et akvarium. Jeg forstår at det handler i en viss grad om tid som går. Heftet forteller oss at dette handler om film og filmskaping. Første del er komisk om stumfilm, andre del om samtidsfilm/dokumentar og tredje del om surrealismen, som dominerte den eksperimentelle filmen.
Carrots & Peas (1969 • 5 minutes, 21 seconds • Color • Mono): Gulrøtter og erter vises blandet sammen. En fortellerstemme snakker gibberish. Lydsporet gir først mening når det spilles av baklengs. Etter å ha sett på gulrøttene og ertene i fem minutter føler jeg meg lurt. Dette må da være keiserens nye klær? Heftet forteller oss egentlig ingenting om meningen, bortsett fra at film må lages med en balanse av gode ingredienser slik som denne maten er.
Lemon (1969 • 7 minutes, 17 seconds • Color • Silent): En sitron. I syv minutter og 17 sekunder. Herre Jesus! Mot slutten endres vinkelen vi ser sitronen fra litt forskjellige vinkler. Framptons forord sier at dette er et forsøk på å trenge gjennom det unødvendige i kunsten og inn til det essensielle. Sitron er det midterste ordet i James Joyces Ulysses. Jeg klarer ikke å se hva det har med noe å gjøre. Etter hvert i filmen kan sitronen minne om et kvinnebryst. Heftet forteller oss at dette er humoristisk og meningsfullt, og at skyggens forandring skal illustrere dag og natt, tidens gang.
Zorns Lemma (1970 • 59 minutes, 51 seconds • Color • Mono): Filmen viser mange butikkskilt, i god bildekvalitet. Dette foregår i store deler av denne timelange filmen! Det beste jeg kan si om filmen er at den har en fin rytme. Heftet forteller oss at Frampton her mikser Joyces ordkunst med postmoderne koreografi, Schoebergs atonalitet og minimalisme. Som ikke sier meg stort. Det er viet et eget essay på tre sider til kun denne filmen i heftet.
FILMS FROM HAPAX LEGOMENA
(nostalgia) (1971 • 36 minutes, 7 seconds • Black & White • Mono): Her legges et og et bilde av mennesker på en elektrisk ovn som brenner opp bildet etter en stund. Slik sies det noe om tid som går og at vi mennesker forandrer oss. I forordet sier Frampton at siden han så ut som han gjør på bildet har han forandret seg fysiologisk flere ganger. Alt skiftes ut i kroppen unntatt sentralnervesystemet sier han. Heftet forteller oss at filmen handler om forvandling og overganger. Så der traff jeg litt.
Poetic Justice (1972 • 31 minutes, 28 seconds • Black & White • Silent): Gjennom 31 minutter vises en og en side fra et filmmanus. Ved siden av arkene på bordet står en kaktus og en kaffekopp. Man visualiserer scenene slik man tenker seg at de kan se ut. Heftet forteller oss at dette er det nærmeste Frampton kommer surrealisme. Selv om han var interessert i retningen, laget han aldri slike filmer.
Critical Mass (1971 • 25 minutes, 11 seconds • Black & White • Mono): Her følger vi en krangel mellom et par. Til å begynne med er det kun lyd, som stopper og repeteres, men fra litt lenger ut i setningen og til lenger fram i setningen. Så kommer bildet av de to, og bevegelsene følger samme rytme som dialogen. Dette er litt interessant siden stadig mer av konflikten avdekkes. Heftet forteller oss at Frampton omtalte temaet som å gjøre rede for sin tid. Mannen må forklare hvor han har vært i to dager.
FILMS FROM MAGELLAN
The Birth of Magellan
The Birth of Magellan: Cadenza I (1977–1980 • 5 minutes, 41 seconds • Color • Mono): Filming av en brud og brudgom på en bro. That’s it. Heftet forteller oss at brudgommene (det er to), kler av henne.
Straits of Magellan
Pans 0–4 and 697–700 (1969–74 • 1-minute each • Color • Silent): Heftet forteller oss at Frampton var interessert i det illusjoniske og forordet beskriver Magellanprosjektet som en innholdsfortegnelse ala en kalender eller loggbok.
INGENIVM NOBIS IPSA PVELLA FECIT, Part I (1975 • 4 minutes, 48 seconds • Color • Silent): En naken kvinne, filmet med stop-motion. Heftet forteller oss at dette er en kommentar til sex og kropp.
Magellan: At the Gates of Death, Part I: The Red Gate 1, 0 (1976 • 5 minutes, 10 seconds • Color • Silent): Dette ble filmet ved et anatomilaboratorium i Pittsburgh i 1971. Kropper filmes i detalj. Heftet forteller oss at Frampton her skapte metaforer for de fundamentale grensene døden representerer, mellom bevissthet og det tomme intet, mellom energi og masse.
Winter Solstice (1974 • 32 minutes, 36 seconds • Color • Silent): Dette var ganske flott. Et smelteverk og prosessene der er filmet i detalj. Stål varmes opp, smeltes og omformes. Mye ild og farger. Igjen er temaet forandring og gjenfødelse mener jeg. Heftet bekrefter det og beskriver filmen som en homage til Eisenstein og Dziga Vertov. Men også til abstrakte ekspresjonister som Franz Kline, Mark Rothko og Clyfford Still.
The Death of Magellan
Gloria! (1979 • 9 minutes, 36 seconds • Color • Mono): En film med komedieovertoner, filmet som en gammel stumfilm. Hurtig tempo og forviklinger. Heftet forteller oss at Joyces Finnegans Wake var inspirasjon her. Mange av Framptons hovedtemaer kommer sammen her. Spenningen mellom bilde og språk, tradisjon og fremtid, dødens uunngåelighet og kunsten som pådriver for gjenfødelse av bevissthet.
Øyeblikket: Scenene fra smelteverket gir mulighet for videre inspirasjon. Frampton går så tett på at man kan drømme seg bort fra hva man ser og forestille seg at man står i en vulkan. Deretter kan man tenke seg hvordan Jorden ble til, i et inferno av ild og eksplosjoner. Det er i tillegg utrolig vakkert, med intense farger, kontrastert mot det svarte. Noen ganger kan det å miste oversikten ved å gå tett på et objekt og se et slags mikrokosmos, løfte perspektivet til et slags makrokosmos.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.33:1 og lyden er mono eller ikke til stede. I en slik samling vil selvfølgelig kvaliteten være veldig variabel. Vi får se bilder av god bluraykvalitet i Zorns Lemma, mens de tidlige filmene ikke imponerer visuelt. Lyden er ikke spesielt god.
Ekstramateriale
Audio commentary and remarks by filmmaker Hollis Frampton on selected works: Selv fikk jeg ikke så mye ut av kommentarene til Hollis Frampton, men jeg tror at de kan være nyttige for de som har en viss innsikt i filmretningen slik at de kan ledes riktig vei i tolkningen av filmene. Veldig mange av filmene handler om film, hva film er på det mest dekonstruerte nivå, og det å skape film. Noen av filmene dreier seg om det å lage film.
Excerpted interview with Frampton from 1978: Dette intervjuet var ganske godt, og ga meg en viss ide om hvem Hollis Frampton er som person og kunstner. Frampton er naturlig nok inspirert av Stan Brakhage og Kenneth Anger. Da han ble spurt om hvem som har inspirert ham, forsikrer han oss om at han ikke har noe problem med å nevne navn. Allikevel nøler han veldig lenge før han faktisk nevner dem. Han framstår ganske humørløs, jeg tror ikke han smilte en eneste gang i løpet av 20 minutter. Det er faktisk ganske sjeldent hva intervjuer angår og tro meg, jeg har sett en del…
A Lecture, a performance piece by Frampton, recorded
in 1968 with the voice of artist Michael Snow: En veldig elementær leksjon om hva film er. Et blankt lerret med lys på. Derfra mener Frampton at ting fjernes, ikke legges til når objekter vises på lerretet. Det er morsomt når han sier at det blanke lerretet er en bedre film enn mye annet som lages av film. Leksjonen varer i 23 minutter. Jeg fant den rimelig kjedelig.
Gallery of works from Frampton’s xerographic series By Any Other Name: Dette er et slide show med hermetikketiketter. Både navn og logo skulle være tydelig. Jeg ser ikke helt poenget med serien, men det er tatt fra en sytti-bilders serie han laget 1979-83.
PLUS: A booklet featuring an introduction by film critic Ed Halter; essays and capsules on the films by Frampton scholars Bruce Jenkins, Ken Eisenstein, and Michael Zryd; and a piece by film preservationist Bill Brand: Heftet som helhet gir oss et bilde av filmskaperen som menneske, fotograf, filmskaper og avant-gardekunstner. Hver av filmene som er med i utgaven blir omtalt, slik at vi kan få litt hjelp til å forstå tanken bak dem. Frampton døde i 1984 av kreft. Hovedverket var ment å være Magellan, et 36-timers verk som skulle vises i løpet av 331 dager. Det er et veldig godt hefte.
