The Gold Rush

The Gold Rush (Criterion nr. 615)(Blu-ray)

USA – 1925/1942 – Charles Chaplin (svart-hvitt)

Gullrush i Klondike

Nivå 1 (uten spoilers)

Charles Chaplin spiller i The Gold Rush den lille mannen som senere skulle bli kjent som ”The little tramp”. Her er han en gullgraver som vandrer rundt i Klondike under gullrushet på jakt etter det store funnet. Historien involverer både jakten på gull og jakten på kjærlighet.

Nivå 2 (med spoilers)

The Gold Rush er Chaplins mest kjente film, og det sier ikke så rent lite. Her er også kanskje den meste kjente enkeltscenen i hans karriere, hvor han i øynene til en skrubbsulten mann blir til en kylling som vedkommende godt kunne tenke seg å spise. Chaplin blir i hallusinasjonen til en blanding av seg selv og en kylling, og vi kan kjenne igjen kroppsspråket til Chaplin i kyllingkostymet. Til å begynne med lot han en tekniker spille rollen, men ble aldri fornøyd og bestemte seg for å gjøre det selv. Det var et lykkelig valg. Vi får en sterkere kobling mellom de to figurene.

The Gold Rush er både en morsom og en varm film. Det er lett å leve seg inn i tilværelsen til Chaplins lille mann, med hans søken etter lykke både når det gjelder det store funnet og kjærligheten i form av Georgia. Chaplin kunne som ingen annen være sårbar og spille på det sentimentale. Men vi kan liksom ikke unngå å føle med ham i anstrengelsene hans. Chaplins figur er redelig og uskyldig, med evnen til å stå opp for seg selv når det gjelder. Det er hjerteskjærende å se hvor forelsket han er i Georgia og hvordan hun lurer og har det morsomt på hans bekostning. Et nydelig måltid har han gjort i stand og han gleder seg til å ha besøk av alle jentene på nyttårsaften. Lite aner han at de aldri hadde tenkt å komme…

Han er alltid svakeste part fysisk når han strever med Big Jim McKay og Black Larsen, begge svære og skumle fyrer. Big Jim viser seg å ha et hjerte av gull, men er skremmende når han hallusinerer om menneskekyllinger. Chaplin berger seg alltid ved hjelp av kvikke reflekser og et kvikt hode. Black Larsen er en morder og en kjeltring, uten noen gode sider. Vi trenger noen sånne i villmarken, for å gjøre villmarken enda skumlere.

Chaplin oppfordret alltid til en biografisk tolkning av filmen. Det kan gjelde både strabasene han må gjennom i den snødekte villmarken og personlige trekk ved den lille mannen. Chaplin var også sjenert og fikk kun venner når de tok kontakt med ham. Kanskje er dette grunnen til at han valgte som han gjorde da han ble spurt om sin favorittscene i The Gold Rush. For ham var det scenen hvor Georgia ser mot ham og vinker mot ham. Han er sikker på at det er han som er den utkårede, men det skal vise seg at det er en høy flott mann som står bak ham. Chaplin ble millionær som 28-åring men skulle forbli usikker hele livet.

Chaplin grunnla United Artists i 1918 sammen med D.W.Griffith, Douglas Fairbanks og Mary Pickford. Han tjente $1 million i 1917 og var verdens best betalte ansatte. Gold Rush ble spådd å tjene inn $6 millioner og endte på $7 millioner.

Øyeblikket: ”Den lille mannen”, som Chaplin kalte sin rollefigur mot slutten av livet sitt, har et stort hjerte og masse mot når han trenger det. Jeg elsker scenen hvor han står opp mot bølla i baren og beskytter jenta. Han er liten, svak og uvant med å slåss, men lar ikke det hindre ham i å gjøre det rette. Han knytter de bittesmå nevene sine, selv om han er redd. Bare bølla vifter mot ham skvetter han, men aldri bort fra døråpningen. Det er dette som er mot, sjansen er meget stor for at han vil bli skadet. Chaplin spiller så godt i denne scenen, han virker redd, nervøs og innbitt på samme tid. Og fylt av kjærlighet.

Lyd og bilde

1925-versjonen er ren og nyrestaurert. Det er lite skader, kun en gang var det synlige skader i form av mange loddrette striper. Ellers er det nytelse å kunne se en nesten 90 år gammel film på denne måten. 1942-versjonen ser en del bedre ut. Det kan skyldes at 1925-versjonen ble forkastet av Chaplin. Han mente 1942-versjonen var den definitive og derfor prioriterte han den videre. Siden 1925-versjonen er en stumfilm, er det et flott instrumentalspor som skaper stemningen i 5.1 surround DTS-HD Master Audio. 1942-versjonen som har voiceover har monolyd. Bildeformatet er 1.33:1.

Ekstramateriale

New audio commentary for the 1925 version by Chaplin biographer Jeffrey Vance: Et godt kommentatorspor med massevis av informasjon av en mann som også har skrevet sin egen bok om Chaplin. Han forteller at han har hatt et godt samarbeid med Chaplinfamilien. Anbefales.

Three new programs: Presenting “The Gold Rush,” which traces the film’s history
and features filmmaker Kevin Brownlow and Vance: Chaplin ønsket å lage en lydfilm av en ”hit” og valgte The Gold Rush (1925). Den hadde spilt inn $6 millioner. I 1942-versjonen fjernet han noen scener, tekstplakatene og la til voiceover. Scener som ble fjernet innebar subplottet med brevet og unødvendig utdypning av Georgias karakter. Slik ble 1942-versonen forenklet og mer konsentrert. Først i 1993 ble 1925-versjonen rekonstruert av David Gill og Kevin Brownlow. Hovedkilden var en kopi i privat eie. Lydfilmen bruker deler av bildet til lyd og dette ga mindre plass til bildet. Mange arkiver og private samlinger ble lett gjennom for å finne utfyllende materiale. Selv om Chaplinfamilien også ser 1942-versjonen som den definitive versjonen, støttet de arbeidet med å rekonstruere originalen. Men de ser den som tilbehør til den nyere versjonen. Dokumentaren er interessant for alle Chaplinfans og varer i 16 minutter.

A Time of Innovation: Visual Effects in “The Gold Rush,” featuring effects specialist Craig Barron and Chaplin cinematographer Roland Totheroh: Dette er en virkelig flott dokumentar som beskriver hvordan spesialeffektene ble skapt. Det var virkelig en innovativ tid, hvor de måtte finne originale løsninger uten hjelp av datamaskiner. Kameraet som ble brukt på The Gold Rush var et superkamera hvor mange kunne skape mange effekter i kameraet. Den hadde fire linser og egne knapper for dissolve, bypass osv. Dokumentaren varer i 19 minutter.

Music by Charles Chaplin, featuring conductor and composer Timothy Brock: Fra og med City Lights lagde Chaplin musikken selv, og Timothy Brock mener Chaplin var en strålende komponist og musiker. Selv har han laget musikk til 10 filmer i samarbeid med Chaplinfamilien. Chaplin gikk ofte tilbake til stumfilmene og laget ny musikk. OK dokumentar for de som er interessert i filmmusikk. Den varer i 25 minutter.

Chaplin Today: “The Gold Rush” (2002), a short documentary featuring filmmaker Idrissa Ouédraogo: Dette er den lengste dokumentaren med sine 27 minutter. Originalidéen til filmen fikk Chaplin fra en tragisk episode med et vogntog i 1860-årene i Sierra Nevada. De ble hindret av snøstorm og isolert. De spiste både sko og saler, før de spiste de omkomne. Vi ser tydelig inspirasjonen i kyllingscenen i hytta. Chaplin hadde en evne til å skape komedie av tragedier og her lager han komedie om noe så alvorlig som sult. Dette er noe han har førstehånds kjennskap til, siden han som liten gutt sultet i London. Åpningsbildet i The Gold Rush involverte 600 uteliggere som han fikk kjørt med jernbanevogner til fjellet der de spilte inn scenen. Men hele filmen kunne ikke spilles inn on location på grunn av dårlig vær, og de måtte filme resten i Los Angeles. Her ble det bygget et enormt sett på studioområdet. Chaplin gjorde skuespillerinnen som spilte Georgia gravid og måtte finne en erstatter. Han giftet seg med sin gravide kjæreste, men skilte seg litt senere. Skilsmissen refereres til som ”the second gold rush” på grunn av skilsmisseoppgjøret.

Four trailers: Fire trailere på til sammen ni minutter. De tre første trailerne viser de samme høydepunktene med voiceover på forskjellige språk, engelsk, tysk og fransk. Den siste er av dårligere bildekvalitet og viser tekstplakater på nederlandsk.

An essay by critic Luc Sante and James Agee’s review of the 1942 rerelease: Luc Sante har skrevet et glimrende essay hvor han trekker inn Jack Londons påvirkning på historien og hva som gjør at Chaplins lille mann appellerer til oss. God lesning. James Agee har skrevet et kort essay om 1942-versjonen hvor mye av teksten går til sammenligning, naturlig nok. Han bemerker hvordan bruker anledningen til å tøyse med klisjeer i sin egen voiceover. Det er også et par sider om restaureringen for de spesielt teknisk interesserte.