Marketa Lazarova

Marketa Lazarová (Criterion nr. 661)(Blu-ray)

Tsjekkoslovakia – 1967 – Frantisêk Vlácil (svart-hvitt)

Den mørke middelalder

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i middelalderen, på 1200-tallet. En blodig feide mellom to rivaliserende klaner pågår. Tidens mentalitet og mytiske atmosfære blir skildret på en uortodoks måte i denne unike filmen. Marketa Lazarová ble i 1998 kåret til tidenes beste tsjekkiske film.

Nivå 2 (med spoilers)

Marketa Lazarová er forvirrende, drømmende, realistisk, brutal, vakker, poetisk, sølete, skremmende, opplysende og imponerende. Filmen inneholder disse små glimtene som er magiske, hvor filmen løftes opp til noe mer enn summen av sine bestanddeler. Et slikt øyeblikk er for meg når ”noe” sveiper over jorden, slettene, gresset og buskene. Kameraet illustrerer å inneha dets fremtoning, om det er ånd, Gud, natur eller væren.

Dette at Marketa Lazarová innehar så mange forskjellige stemninger og frembringer så mange forskjellige følelser eller assosiasjoner av nøkkelord er en styrke. Den får med det vist oss forskjellige aspekter ved livet i middelalderen, hvordan den tiden også inneholdt alt som innebærer det å være et menneske. Det var en rå tid, spesielt manifestert gjennom gamle Kozlik. Å klare å se hans gode egenskaper krever sin mann. Jeg klarer det ikke. Han må ha vært av den gamle skolen allerede da. Han er hard, hevngjerrig, sadistisk, brutal og enkel. Mitt slette minne kan bare huske en gang hvor han sier noe velment eller kjærlig, og det er helt på slutten før sin død. ”Du var alltid favoritten min”, sier han til den knapt gjenlevende sønnen sin, Mikolás. Den andre sønnen sin har han hugget armen av, da han fant ut at han hadde ligget med sin søster.

Det var en krevende tid og en krevende innspilling. Slik filmen glir fra det ene til det andre i tone og hendelser, viskes skillet mellom film og innspilling ut for de medvirkende. I kuldegrader ned til -20C ble de opptatt av de elementære behov, slik middelaldermenneskene de spiller var. Ivan Paluch som spiller Adam varmet seg ved å klemme hestene og drikke rom. De gikk i skinnklær og pels som stinket. Alle måtte lese romanen fem ganger og snakke det spesielle språket gjennom replikkene sine. Paluch insisterer på at følgende opplysning er sann, selv om han ikke har noen tro på at vi vil tro ham. Etter tre måneder inn i innspillingen snakket de sammen privat på dette gamle språket, tsjekkisk i middelalderen. Den spente atmosfæren i filmen kan skyldes at det var en risikabel innspilling, med myrer som man kunne drukne i og hundeflokker som ikke var helt trygge.

Som sagt, Marketa Lazarová er en forvirrende film som kan være litt vanskelig å gripe, men grunnstrukturen er rimelig enkel. Kozlikklanen er i feide med Lazarklanen. Det er en ubrutt rekke av angrep mot de andre, hevn for hevn. En tysk fraksjon blir involvert i historien da Kozlikbrødrene Adam og Mikolás driver med landeveisrøveri. Unge Christian blir tatt som fange av Kozlikklanen, noe som driver dem inn i nok en konflikt. Marketa er den unge og uskyldige datteren til Lazar. Under et raid mot Lazar blir hun tatt som krigsbytte av Kozlikklanen. Raidet er en reaksjon på at Mikolás nesten blir slått til døde av Lazarklanen. Tyskerne, med gamle grev Christian og kaptein Beer, jakter Kozlikklanen og det hele ender med et stort slag i skråningen opp mot Kozlikfortet. Denne slagscenen er noe av det mest realistiske, poetiske og flotteste jeg har sett av sammenlignbare scener. Det er som å være tilstede, å kunne kjenne kulden, luktene, frykten og fukten i luften. Trær skaper uorden og manglende sikt. Skråningen og terrenget ellers er ikke laget for en problemfri filmscene, men er åstedet for en kamp som mer eller mindre tilfeldig endte der. Overraskelser inntrer, misforståelser oppstår og adrenalinet får mennesker til å gjøre forhastede ting. Magisk. Intenst. Unikt.

Vi kan legge merke til at fortellerstemmen er en vanskelig aktør å plassere. Mot slutten av filmen snakker Bernard direkte til fortellerstemmen og refererer til ham som ”Father”. Dette kan jo bety prest og Gud. Snakker Bernard direkte til Gud? Det står da i kontrast til åpningsscenen i filmen, hvor fortellerstemmen uttaler seg kritisk til kristendommen i utsagnet ”det var en hard vinter hvor været var like kaldt som kristendommen”. Skifter fortellerstemmen eller misforstår vi hvem han er? En tredje mulighet er at det ikke er ment å skulle forstås eller ”gå opp”, som i en David Lynch-film.

Til tider følte jeg at lyddesignet må ha inspirert The Wicker Man (1973). Både noen av de tidlige sangene, og Bernards klaging rundt 1 time og 24 minutter ga meg assosiasjoner til Robin Hardys film. Ulv er alltid til stede i Marketa Lazarová, enten fysisk gjennom det vi kan se eller høre, eller i menneskenes tanker og frykt. Dette er ulvenes tid. Dette er en film for deg som liker Andrej Rublev. Og den er ikke noe dårligere.

Dobbel spoiler. Ikke les videre om du ikke vil få redusert en fremtidig filmopplevelse. Sikker på at du vil? Ok. 2 timer og 33 minutter ut i filmen ser vi en hjort som reagerer på noe i venstre kant av bildet. Bildeutsnittet tar med for mye, så vi ser en dyretrener slå med en kjepp i bakken der.

Øyeblikket: Sekvensen som begynner med bildet hvor Kozlikklanen rir bort med Marketa mot en illevarslende mørk horisont. Det klippes til den korsfestede Lazar på porten. Deretter ser vi nonnene som snur seg mot oss inne i klosteret. Alt til sakral messing og middelaldermusikk.

Lyd og bilde

En slik episk film har fått et passende bildeformat, 2.35:1. Lyden er i mono. Det er et gnistrende godt bilde, med mye nærbilder av ansikter med et vell av detaljer gjengitt på førsteklasses måte. Det er også mange landskapsbilder som også er fremragende gjengitt. Gode detaljer, fin dybde, litt filmkorn og nydelig kontrast i et vidunderlig svart-hvitt bilde. Virkelig flott bilde altså. Lyden er også meget fin. Musikken fyller rommet og alle effekter og tale er klar og tydelig.

Ekstramateriale.

New interviews with actors Magda Vášáryová, Ivan Palúch, and Vlastimil Harapes and costume designer Theodor Pištěk: Kostymedesigneren jobbet med designet på de håndlagde våpnene og settene ved siden av kostymene. Han laget skinnklær som fremdeles stinket når skuespillerne måtte ta dem på seg. Adam hadde mistet armen på grunn av slangebitt, derfor har han lue laget av slangeskinn. Det symboliserer hevngjerrigheten og den rådende mentaliteten i tiden. Jenta som spiller Marketa har nå blitt en eldre dame, og forteller om sine opplevelser fra innspillingen. Hun var 16 år den gangen, og siden det var uskyldigheten hennes som var så essensiell for denne rollen, ble hun skjermet fra de andre i filmproduksjonen. Hun måtte forbli urørt. De mannlige skuespillerne har en tilsvarende fortelling, men med et interessant tillegg. Det er riktig at de fikk beskjed om å holde seg unna henne, og faktisk truet på livet av regissøren hvis de skulle forføre Magda under innspillingen. Han trengte å kunne se det uskyldige i øynene hennes i de tidlige scenene. Det Magda ikke vet, var at tonen ble en annen etter at scenen hvor Magda har hatt sex. Nå trengte regissøren å kunne se i hennes øyne en ny erfaring, en kjennskap til fysisk elskov. Derfor hånet og provoserte han medskuespillerne hennes til å prøve seg på henne. ”Hva slags menn er dere som ikke gjør noe?”

New interviews with film historian Peter Hames and journalist and film critic Antonín Liehm: Hames snakker en del om regissøren, hvordan han startet sin filmkarriere og at han aldri var del av noen bølge innen tsjekkisk film. Filmen ble besluttet delt inn i tablåer for å følge romanen i tone. Veldig mye research ble gjort for å skaffe informasjon om 1200-tallet. Regissør Frantisêk Vlácil var inspirert av malerier og opptatt av bildekomposisjoner. Selv sammenlignet han Marketa Lazarová med en opera. Hames føler at selv om man blir forvirret av filmen, som alle blir, kan man jobbe videre med den. Man kan like den selv om man ikke forstår den og få lyst til å se den igjen. Antonín Liehm sier at en eksepsjonell roman har ført til en eksepsjonell film. Det var Liehm som presenterte romanen for Vlacik som tente på ideen. Filmen var så krevende at det tok mange år før kritikere og publikum forsto den. Slike filmer finnes det mange av i verden.

In the Web of Time, a short documentary from 1989 by cinematographer František Uldrich, in which director František Vláčil discusses his filmmaking process: Arbeidsmengden var egentlig uutholdelig når det gjaldt Marketa Lazarová. Men den ble fullført, til alles stolthet. På generell basis forteller regissør Frantisêk Vlácil at med en gang han slutter å være kreativ i filmprosesser mister han følelsen for filmen og det hele blir kun arbeid. Dette vil alltid synes i den ferdige filmen. En utfordring ved Marketa Lazarová er at ingen hadde detaljert informasjon om denne tidsepoken og dagliglivet i det trettende århundret.

Interview with Universal Production Partners technical director Ivo Marák about the film’s restoration: Dette er et fint innblikk i moderne restaurering. Vi får også se hvilket format filmen blir sendt ut til digitale kinoer i. Under arbeidet med Marketa Lazarová ble hver filmframe scannet inn på datamaskiner og lagret på harddisken. Skader ble fjernet manuelt på hundre tusenvis av filmframes, og i alt ti millioner korrigeringer ble utført.

Gallery of storyboards by Vláčil: En samling ark med storyboards og tekst. Noen bilder er veldig forseggjorte, men de fleste er bare skisser.

Trailer: 2,40 minutter lang. Sakral musikk ligger over filmen, ingen tale eller lydeffekter. En enestående atmosfære av råskap og en mystisk aura formidles.

A booklet featuring essays by film scholar Tom Gunning and translator Alex Zucker and a 1969 interview with Vláčil: De to essayene er kjempegode, det første prøver å samle trådene i historien. Vláčil blir litt vag, men intervjuet blir bedre mot slutten.

The Last Days of Disco

The Last Days of Disco (Criterion nr. 485)(Blu-ray)

USA – 1998 – Whit Stillman (farger)

En hyllest til disco

Nivå 1 (uten spoilers)

I The Last Days of Disco følger vi en gruppe unge mennesker på Manhattan rundt 1980, som knyttes sammen gjennom discoklubben de er så heldige å komme inn på. Som vanlig i Whit Stillman sine filmer, er det mennesker fra det litt bedre stilte samfunnslag som utgjør gruppen.

Nivå 2 (med spoilers)

The Last Days of Disco konkurrerte med en annen film, som også handlet om disco, om å bli lansert først. Den andre filmen het 54. Det var et underlig sammentreff, da det ikke akkurat har rast på med filmer om discolivets herligheter siden John Travolta herjet i Saturday Night Fever. Men The Last Days of Disco handler egentlig ikke så mye om disco, mer om ung kjærlighet og det å finne sin plass i livet. Som alltid i Stillmans filmer, diskuteres posisjoner i samfunnet og framtidsplaner rundt kafebord og i små leiligheter. Status kan være så mangt, og det får forskjellige uttrykk i forskjellige miljøer og tidsepoker. Her har du lykkes ganske bra om du er blant de utvalgte som får komme forbi køen på Klubben, som tydelig skal minne oss om Studio 54. Tilsvarende er det traumatisk og stigmatiserende om du plutselig nektes eller må forlate Klubben.

På denne klubben er japper ikke velkommen, den trenden er over, mens jappebølgen i Norge var i sin begynnelse så vidt jeg husker. Det viser oss hvordan trender og konjunkturer hadde en mye større treghet innebygget da enn nå. Reklamebyrågutta i denne filmen må bli smuglet inn eller kle seg ut for å komme seg inn. Blir de funnet blir de kastet ut, og Des trues med sparken om han inviterer selv sin beste venn inn. Des har for øvrig en noe eksentrisk metode for å slå opp med kjærestene sine. Han forklarer dem at han er homofil, og at han derfor ikke kan elske dem. Problemet er at han har holdt på med dette i flere år, og velfortjent nok er det full stopp denne siste gangen.

Dette er en god og fornøyelig film, med dialog som jeg finner mange hakk mer interessant enn i de fleste andre filmer jeg ser. Det er noe med det søkende fremlagt av et tilsynelatende skråsikker ungt menneske, som jeg finner fascinerende. Stillmans unge mennesker, som regel nylig uteksaminert fra Harvard, tvinges til å skape seg holdepunkter de anser som fakta for å ha en base de kan bevege seg videre fra. Hvor mange ganger de må forkaste og anta nye standpunkt vites ikke. Men de er ikke kyniske og harde, mer åpne og usikre på en skråsikker måte. The Last Days of Disco handler for meg om dette, og derfor føles det litt påklistret med plottet om skatteunndragelse/hvitvasking av penger som foregår i Klubben.

Jeg lærte et nytt uttrykk i denne filmen, gjennom kommentatorsporet som Chloe Sevigny deltar i. Da Alice går hjem morgenen etter en one-night stand med Tom, kaller Sevigny det for Walk Of Shame. Hun synes nok noe utilpass der hun går.

Det er slettes ikke verst at man kan sitte på et bråkete diskotek å konversere i vanlig stemmeleie rundt et bord. Filmstaben hadde en diskusjon på det, og fant ut de ikke ville gå for det realistiske i denne sammenhengen. Film er ikke virkelighet uansett. De forsøkte også å argumentere med at høytalere er rettet mot dansegulvet, men vi vet jo alle at det ikke hjelper. Så i The Last Days of Disco snakker man rolig med hverandre i et inferno av lyd og lys.

Whit Stillmann er opptatt av dialog, men han er også opptatt av blikk. Han mener at blikk er like viktig eller viktigere enn dialog i film. Det er så mye som kan formidles gjennom blikk, og blikk kan til en viss grad korrigere dialog som ytres. Stanley Kubrick var veldig begeistret for Stillmans filmer, og mente at hans filmer var en ny type cinema, med dialog som virkelig driver filmen videre. Det er jo noe å ta med seg til kritikere som mener at filmene hans bare består av talking heads, og er totalt uten fremdrift. Whit Stillmans filmer er større enn summen av bestanddelene.

Øyeblikket: Josh, Des, Alice og Charlotte sitter på kafe og diskuterer Lady og landstrykeren. I den sammenheng har Josh en lang tirade om de bakenforliggende motivene og holdningene som kommer til uttrykk i filmen. Kvinner liker de slemme guttene, og Landstrykeren stikker av med seieren i filmen. Absolutt godt formulert og begrunnet, på en herlig overdrevent intellektuell måte.

Lyd og bilde

Det er godt nivå på både lyd og bilde, men ikke helt toppklasse. Bildet (1.78:1) er klart og fint, med litt filmkorn og kraftige farger. Men det kunne vært enda litt skarpere og bedre dybde. Lyden er hakket bedre i sin 5.1 DTS-HD miks. Herlig disco kommer til sin rett i et robust lydspor.

Ekstramateriale

Audio commentary by Stillman and actors Chris Eigeman and Chloë Sevigny: Nei, dette ble for ufokusert og slarvete. Lite av det vi hører kan relateres til tolkninger hva filmen angår og for mye om produksjonsdetaljer. Alt i alt ikke godt nok.

Four deleted scenes, with commentary by Stillman, Eigeman, and Sevigny: Fine og utbroderende scener hvor Des bedyrer at han har forandret seg til det bedre i samtale med Jimmy. Disse scenene kan sees med originallyd eller med Stillmans kommentarer. Han synes scenene er fine og informative, men de beveger seg for langsomt framover og ble derfor kuttet. Chloe Sevigny kommenterer sine scener, som Chris Eigeman gjør i sine. Til sammen er scenene på åtte minutter.

Audio recording of Stillman reading a chapter from his book The Last Days of Disco, with Cocktails at Petrossian Afterwards: Boken legger stor vekt på et subplot som ble klippet vekk fra filmen. Her leses epilogen i boken, som foregår etter at filmens handling er ferdig. Lesningen er litt svak synes jeg, og vanskelig å engasjere seg i. Kanskje passer Whit Stillmans historie bedre på film enn som bok.

Behind-the-scenes featurette: En kort fem minutters featurette. The Last Days of Disco griper tidsånden uten å handle om den tiden. Filmen handler derimot om mennesker. En kort og overfladisk typisk featurette med noen klipp fra innspillingen.

Stills gallery, with captions by Stillman: Mange, mange bilder med mye tekst til bildene. Ideen til filmen kom fra klippearbeidet på Stillmans film ”Barcelona”. To vakre jenter (Tushka Bergen og Mira Sorvino) som danser disco var nødt til å bli bra. Teksten forklarer bakgrunnen for bildene som vi får se. Ganske så bra.

Trailer: 2 min. En livlig trailer som gjør meg nysgjerrig på filmen og gir meg lyst til å se den.

A new essay by novelist David Schickler: Whit Stillman har laget en ektefølt hyllest til discoen uten den forventede ironien. Schickler føler at den nærmeste inspirasjonen til filmen må være Oscar Wildes ”The Importance of Being Earnest”. Av samtidens tekstforfattere trekker han frem David Mamet, selv om han selvfølgelig fører et mye styggere språk. Essayet er sånn passe godt.

Haxan

Häxan (Criterion nr. 134)(DVD)

Danmark – 1922 – Benjamin Christensen (sepia og svart-hvitt)

En filmhistorisk skatt

Nivå 1 (uten spoilers)

Häxan er en oversikt over hekseprosessene i Europa 1450-1800, med iscenesettelse av begivenheter og metodene som ble brukt. Det kan argumenters for at det er en av de første dokumentarene i filmhistorien.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en film mange har hørt om men få har sett. Criterionutgaven er i god teknisk stand, og med masse spennende ekstramateriale. Filmen er delt opp i syv sekvenser. Den første er nærmest et illustrert leksikon over hekser og djevler. Sekvens nummer to viser oss hvordan heksene bedrev sin heksekunst. Deretter følger den første sekvensen av flere som tar for seg selve hekseforfølgelsene, forhørene og torturen. Til slutt kommer sekvens syv som sammenligner hekseforfølgelsene med nåtidens legevitenskap og dens forståelse av lidelser som hysteria og kleptomani. Christensen synes å si at legevitenskapen misforstår symptomer og handlinger og ender opp med totalt feil behandling av disse menneskene.

I sekvensen som dreier seg om heksekunster ser vi at heksa bruker fingre som ingrediens i heksebrygget sitt. På 1600-tallet ble likene av henrettede tyver hengende en stund, og det var derfor mulig å stjele fingre, slik vi ser noen gjør i filmen. Häxan er en ganske rå film, og best kommer dette til uttrykk i scenen hvor vi ser et spebarn som fettet drypper av før det blir kastet i gryten. Spebarn som ikke var døpt var en yndet ingrediens i heksebrygg.

Filmen bygger på heksesynet som boken The Hammer of Witches (1487) formidler. Denne boken syder av misogyni som i denne passasjen; Kvinnen er intellektuelt som et barn og derfor lettere å erobre med heksekunst. Boken har også veiledning i hvordan man skal forhøre hekser, og det er disse vi ser beskrevet i filmen. Benjamin Christensen kaller boken for den forferdeligste i menneskehetens historie.

Mye av inspirasjonen til Häxan stammer fra Truls Lund sin bok ”Dagligliv i Norden på 1600-tallet” som kom ut mellom 1871 til 1901. Verket tar blant annet for seg hvordan heksejakt kunne bli så utbredt når den baserte seg på overtro og et fenomen som ikke fantes. Religionen på 1600-tallet var inspirert av en dualistisk persisk religion, og det var herfra Christensen hentet sine demon/djevel motiver fra. Det samme gjorde William Friedkin i sin kultklassiker The Exorcist.

Det var mye som kunne føre til beskyldninger om hekseri. Dårlige avlinger, ekstrem kulde eller varme, sykdom og død kunne alle være grunner til at folk rettet beskyldninger mot sine medborgere. De aller fleste beskyldninger kom nemlig fra naboer eller sambygdinger. Det var færre eksempler på at heksejegerne beskyldte folk for hekseri. Slik startet prosessene, og de kan skyldes dype psykologiske trekk ved oss mennesker. Lakmustesten er vår reaksjon på tigging. Da opplever vi en ytre inntrenger inn i vår sfære og spørsmålet blir om vi vil fjerne dette uroelementet.

På den tiden Häxan kom ut var ikke dokumentar en sjanger. Nanook of the North går for å være den første dokumentaren sett i ettertid. Kanskje er Häxan også en dokumentar. Christensen håpet at vitenskapsmenn ville innse at film kunne være egnet til populærvitenskaplig opplysning av vanlige folk. Casper Tybjerg mener at Häxan er en slags dokumentar, selv om den befinner seg på grensen flere ganger i løpet av spilletiden. Christensen er nemlig ikke kun rasjonalist. Han viser at heksekraft finnes i den forstand at effekten av den eksisterer, som effekten den har på mennesker rundt forbi. Heksejegere er ikke bare onde siden de oppriktig tror på Djevelen som holder menneskene i sitt onde grep. Benjamin Christensen ser ut til å anslå tallet på henrettede hekser til å ligge rundt 8 millioner mennesker i Europa i disse hundreårene fra rundt 1450 til 1800. Dette tallet er horribelt overdrevet, og et mer anerkjent anslag i dag ligger på rundt 40 000 mennesker.

Benjamin Christensen var en glitrende sanger, men nerver ødela den karrieren. Han kunne nemlig bare synge når ingen hørte ham. Enrico Caruso hørte ham ved en tilfeldighet og forsøkte å få ham til operaen, men han måtte avslå. Etter hvert slo han inn på filmfaget, og det var et besøk i Sing Sing som åpnet øynene hans for at alle mennesker har noe humant i seg, selv brutale kriminelle. Han så også at mange var syke. Her var Christensen forut for sin tid hva behandling i stedet for straff angikk. Dette kombinert med sin interesse for det overnaturlige skulle senere ende opp med filmen Häxan.

Häxan var samtidens dyreste film i Skandinavia. Mye av grunnen til det var Christensens forkjærlighet for å filme om natten og det dette medførte av overtid. Filmen var den første som hadde en utstrakt bruk av nærbilder, noe som ble oppfattet som sjokkerende. Selv om filmen fikk mange gode omtaler, høstet den også mye kritikk. Danske BT var ekstra kritiske og karakteriserte nærbildene og torturscenene som kvalmende og ville ha filmen fjernet fra kinoene. Den mest bisarre omtalen kom fra USA: Filmen er informativ, men er ikke underholdende. Vi vil ha beskrivelser av drømmer siden vi amerikanere har kommet så langt at vitenskapen har ryddet vekk misforståelser og vi er optimister. Her ligger forskjellen til Europa, som er så opptatt av det dystre.

Filmen kunne tolkes som om det hevdet at siden hekseforfølgelsene var galskap siden det førte til så mange døde, var første verdenskrig det også. Dette ble da oppfattet som respektløst overfor alle de som ofret livet i krigen. Men aller mest krenket ble de religiøse, gjennom hvordan munkene ble fremstilt. Den katolske kirken politianmeldte filmen.

Selv om det fantes en del kritiske røster til filmen, likte mange ledende vitenskapsmenn Häxan. Men det må sies at den syvende og siste delen fungerer dårligere enn resten av filmen. Sekvensen hvor behandlingen av lidelser som hysteria og kleptomani sammenlignes med hekseforfølgelsene føles uferdig og påklistret. Christensen var klar over dette, og vurderte sterkt å kutte det ut til relanseringen av filmen i 1941. Men han endte opp med å presentere filmen slik den ble laget i 1922.

Häxan er en spennende, informativ og estetisk stilsikker film. Den har noen legendariske og uforglemmelige bilder, og en fantastisk stemning. Den er et mesterverk, og en av de første Criterionutgivelsene en filmelsker bør sikre seg.

Øyeblikket: Når Djevelen står ved sengeenden. En av de få bildene av Djevelen på film som klarer å formidle uhyggen ved dette vesenet fra en sfære bortenfor vår tilværelse. Ofte blir denne figuren lett latterlig når vi endelig får se ham, men ikke i Häxan. Å nei. Dette er skumle saker og ikke til å spøke med.

Lyd og bilde

Med tanke på at filmen er over 90 år gammel vil jeg si at dette er strålende. Litt riper, litt ustabilt og flakkende bilde, med skarpe og fine bilder alt i alt. Lyden er god, dialogen klar og musikken fint gjengitt. Formatet på bildet er 1.33:1 og filmmusikken presenteres i 5.0.

Ekstramateriale

Häxan (1922), a new digital, speed-corrected transfer of the Swedish Film Institute’s tinted restoration: Se under Lyd og bilde for detaljer, og legg merke til at denne versjonen har blitt korrigert hva hastighet gjelder.

Music from the original Danish premiere, arranged by film music specialist Gillian Anderson and performed by the Czech Film Orchestra, presented in Dolby Digital 5.0: Nydelig stemningsfull klassisk musikk som står godt til filmens innhold. Musikken er innspilt av et tsjekkisk orkester og presentert i 5.0.

Commentary by Danish silent film scholar Casper Tybjerg: Fint kommentatorspor av danske Casper Tybjerg som for øvrig høres ut som Werner Herzog når han snakker engelsk. Grundig, systematisk og med mye kunnskap holder han det gående gjennom hele filmen. Absolutt godkjent.

Benjamin Christensen’s introduction to the 1941 rerelease: Regissøren mener at stumfilmen bedre formidler drømmer og fantasier enn lydfilmen. Denne introduksjonen ble laget ca 20 år etter den opprinnelige premieren. Her snakker han om de forferdelige hekseprosessene. En heks måtte angi 20 medskyldige, og hver av dem måtte angi 20 nye. Dermed ender Christensen opp med å antyde 8 millioner hekser som ble brent på bålet i Europa, men dette tallet er overdrevet. 8 minutter lang intro.

A short selection of outtakes: Litt innspilling, litt tagninger i ordinære scener. Spesielt morsomt å se når Benjamin Christensen selv spiller heks på kosteskaft mot en bakgrunn filmet fra tog i full fart. 4.32 minutter.

Bibliothèque Diabolique: a photographic exploration of Christensen’s historical sources: Dette er en godbit! Vi får presentert bilder og statuer av Djevelen og demoner med tilhørende forklaringer. Bildene er fantastiske og forklaringene er ytterst interessante. Veldig mange bilder blir presentert. En bok nevnes spesielt, nemlig den fryktede heksejegermanualen The hammer of Witches (Malleus Maleficarum) fra 1487.

Stills gallery: Fantastiske bilder fra filmen. De er virkelig til å henge på veggen. Fokuset ligger på interiørdetaljer og arkitektur.

Witchcraft Through the Ages (1968), the 76-minute version of Häxan, narrated by William S. Burroughs, with a soundtrack featuring Jean-Luc Ponty: En spesiell sak dette. Burroughs kommenterer med sin distinkte stemme visse partier, i andre ligger det fin jazzmusikk over filmen. Morsomt at Burroughs kommenterer good cop/bad cop rutinen som heksejegerne bruker under avhør. Det er muligens noe Burroughs har blitt utsatt for selv i sitt lange liv med dopmisbruk.

Hefte: Chris Fyjiwara har skrevet et fint essay hvor Christensens lek med filmmediet og subjektivitet/objektivitet blir diskutert. Gillian Anderson har skrevet et essay kalt ”About the music”. Benjamin Christensen var så fornøyd med musikken av Rudolf Sahlberg at han mente det var den beste filmmusikken han hadde hørt. Anderson påpeker at det ser ut som om antisemittisme lå til grunn for valget av musikkstykket ”Kol Nidrei” av Max Bruch. Dette er en hellig jødisk sang som her brukes i sammenheng med satanisk besettelse. Jøder ble feilaktig beskyldt for å være djeveldyrkere, og det kan ha motivert valget. Vi vet ikke om det var Benjamin Christensen selv som valgte sangen.

Sunday Bloody Sunday

Sunday Bloody Sunday (Criterion nr. 629)(Blu-ray)

England – 1971 – John Schlesinger (farger)

Er litt bedre enn ingenting?

Nivå 1 (uten spoilers)

En lege og en kvinne har samme elsker, en ung mann med en ubekymret holdning til livet. De må prøve å forholde seg til det faktum at ingen av dem får ha ham alene. Det er ikke problemfritt…

Nivå 2 (med spoilers)

Begge de eldre menneskene som har et forhold til den unge mannen ønsker seg ham for seg selv, kvinnen noe mer enn legen. Alex har holdt masken i en lengre periode forstår vi, men noen ganger renner det over for henne og hun bringer temaet på bane. Da reagerer Bob Elkin med å trekke seg unna, dette blir for mye bryderi for ham. Han er en flyktig og unnvikende person som alltid søker det uforpliktende i livet. Han er også i stand til å slippe unna med det på grunn av sin alder og flotte utseende. Både Alex og Daniel godtar situasjonen siden de er klar over hans verdi for dem, og hvilken kapital de selv kan rutte med. Som Daniel sier; det er bedre med en halvpart enn ingenting. Denne holdningen er gjeldende for dem begge, og Bob utnytter det til fulle. Blir han presset hos Daniel, rømmer han til bekymringssløs sex hos Alex og motsatt.

Sunday Bloody Sunday er en intim film som skildrer dette trekantforholdet, men styrer klar av det voldsomme dramaet. Den er en fin ”slice of life” film uten de store toppene og de dype dalene. Filmen tegner er et meget realistisk bilde av en type forhold det sikkert finnes en god del av, hvor menneskene er rimelig lykkelige men sikkert kan ønske seg mer. Tidsmessig er vi i overgangen fra ”swinging” London og hippietid, til det tyngre, illusjonsløse og mer alvorlige 70-tallet. Det merkes godt i filmen, både i historien som formidles og måten filmen er laget på.

Det var uvanlig å portrettere homoseksualitet på en måte som Sunday Bloody Sunday gjorde. Her er ingen dramatiske konflikter, selvhat og selvmordsforsøk. Derimot søker Schlesinger å skildre homoseksuelt samliv slik han opplevde det i sitt eget liv, ubekymret og lykkelig. Verken Murray Head eller Peter Finch var homofile eller bifile, eller hadde noen erfaring med å være i forhold til en eldre person. Den berømte kyssescenen mellom de to mennene er uanstrengt og naturlig, akkurat slik et par vil hilse hverandre velkommen eller ta farvel. Det er i det hele tatt en veldig fin scene, og i dag oppleves det rart at denne scenen skulle være den første i sitt slag og i det hele tatt tiltrekke seg særlig oppmerksomhet. Det blir sagt at Finch mistet Oscarstatuetten til Gene Hackman i French Connection på grunn av det kysset. Ian Bannen erstattet Alan Bates i rollen som den homofile legen, men han hadde motforestillinger angående kysset, og en rasende Schlesinger hentet da inn Peter Finch.

Som sagt, Schlesinger lager ingen tragedie ut av det homofile forholdet. Selv ikke når vi tar med det faktum at Daniel er jødisk, gir det grunnlag for en massiv indre konflikt i Daniel. Han deltar på bar mitzvah i slekten og ler bort antydninger om giftemål og barn. Dette må ha vært befriende for homofile å se på kino i 1971. Endelig homofilt samliv som skildres med dagliglivets utfordringer, verken mer eller mindre.

Allikevel er ikke filmen blind for problemer eller levemåter som homofile opplever. Daniel blir konfrontert av en tidligere elsker på et upassende tidspunkt, i nærheten av en politimann. Dette er enten et hint mot tidligere kjøp av seksuelle tjenester eller et promiskuøst liv Daniel lever på siden. Uansett må det skjules for omverdenen. Selv hans jødiske familie vet det ikke, etter så mange år.

Alex og Daniel er fremmede for hverandre, men de deler elsker og telefonsvartjeneste. Det er slik Alex får greie på litt mer enn hun skal, og det viser seg at svartjenesten også skaper intimitet uten egentlig å skulle gjøre det. Bob blir fellesnevneren for Alex og Daniel også for svartjenesten.

Et par kuriositeter: Gutten som skraper opp siden på bilen med en flaske er Daniel Day Lewis i sin første lille rolle. Og filmen må vel få prisen for beskrivelse av familie som bryr seg minst om at hunden deres blir overkjørt og dør. Foreldrene blunker ikke en gang, men snakker heller om at de kan skaffe seg en ny snart, og forsikrer Alex om at ulykken er absolutt ikke et problem for dem. Grøss og gru. Ikke rart de har fått de ungene som de har. Vel fortjent. De røyker faktisk marihuana, barna på 5-6 år. Friskt!

Øyeblikket: I en film som egentlig ikke har noe spesielt plot eller dramatiske scener, ligger ofte det flotte i detaljene. Vi kan vel si at det mest dramatiske i filmen er følelsen av kommende klimaks når Daniel og Alex får øye på hverandre utenfor huset til Alva Hodson. Det ville vært unaturlig ikke å veksle noen ord, de er jo på en måte intimt involvert om så via en tredjeperson. Daniel bemerker at dette er en ukomfortabel situasjon, samtalen blir kort men opplysende. En vidunderlig ektefølt scene, glitrende spilt. Mitt høydepunkt fra filmen.

Lyd og bilde

Filmen er fra 1971 og filmer fra den tiden kan ofte være litt skjemmet av et noe ”soft” bilde. Så er heldigvis ikke tilfelle med Sunday Bloody Sunday. Bildet er i 1.66:1. Det er skarpt, har fin fargegjengivelse i en noe neddempet fargepalett og nydelig mengde filmkorn. Detaljene er fint gjengitt, og når en knallfarge dukker opp håndterer denne utgivelsen det på en fremragende måte. Monolyden er fin, filmen inneholder omtrent kun dialog med noe musikk i tillegg.

Ekstramateriale

On Sunday Bloody Sunday: Denne dokumentaren er på 23 minutter, og er egentlig ikke listet opp på Criterions hjemmeside. Det er en bra dokumentar som gjør oss bedre kjent med Schlesinger, og er det beste ekstramaterialet på utgivelsen. Historien i Sunday Bloody Sunday er basert på personlige erfaringer fra Schlesingers eget liv. Han søker etter sin egen homoseksualitet i filmene sine blir det hevdet i dokumentaren. Schlesinger hadde stor suksess med Darling og forstod at han kunne lage mer personlige filmer etter den. Suksessen forsterket seg etter Midnight Cowboy og han fikk frie hender. Resultatet ble Sunday Bloody Sunday. Rollen som Alex Greville var skrevet med tanke på Vanessa Redgrave, men hun avslo. Erstatteren Glenda Jackson gjør en strålende tolkning som høstet mange lovord, men Murray Head var frustrerende både for publikum og kolleger med sitt begrensede skuespill.

New interviews with Williams, actor Murray Head, production designer Luciana Arrighi, John Schlesinger biographer William J. Mann, and Schlesinger’s longtime partner, photographer Michael Childers: Disse intervjuene var til sammen i 29 minutter. Det er interessant å se hvordan Head fremstiller sin innsats i filmen etter å ha hørt hvordan andre i staben beskrive hans innsats som svak og frustrerende. Selv opplevde han det slik at Schlesinger ønsket en distansert fremtoning. Allikevel var det en krevende innspilling og Head brøt sammen mot slutten av innspillingen. Childers mener at filmen forandret gay cinema og at Schlesinger skal ha mye av æren for filmen. Han var dedikert og involvert. Han ønsket til og med kontroll over hvordan filmplakaten skulle se ut. Visconti delte ut en BAFTApris til Schlesinger, kalte ham sin sønn og beskrev filmen som et mesterverk. Kameramann Williams forteller at Schlesinger ikke ville ha en flamboyant kamerastil siden dette er en intim historie. Williams hadde bakgrunn fra dokumentar. Dette intervjuet er meget fint, med informasjon om hvordan han lyssatte Finch for at han ikke skulle se så gammel ut. Han beskriver inngående sluttscenen, hvor vanskelig den var å gjøre med det tunge kameraet den gang og hvor lett det ville vært i dag. Luciana Arrighi hadde ansvaret for designet i filmen og hun har en del interessante betraktninger å komme med. Doktoren fremstilles i ensfargete klær og oppleves som litt kjølig. Alex er kledd i jordfarger og oppleves som rotete. Bob er kledd i skarpe farger. Arrighi anser Sunday Bloody Sunday som den filmen hun har gjort den beste jobben i.

Illustrated 1975 audio interview with Schlesinger: Dette var kjedelige greier. 13 minutter langt, men følte ikke at det var noe særlig informasjon å hente her. De andre intervjuene er mer givende.

A booklet featuring an essay by cultural historian Ian Buruma and Penelope Gilliatt’s 1971 introduction to her published screenplay: To veldig fine essays her, spesielt er Gilliatts godt. Hun beskriver kuttvurderinger, hvordan en scene skal skrives om og generelt innsideinformasjon. Teksten tar også opp diskusjonen rundt navnevalget. Viktig at det ikke skal være komma i tittelen.

A Man Escaped

A Man Escaped (Criterion nr. 650)(Blu-ray)

Frankrike – 1956 – Robert Bresson (svart-hvitt)

En studie i styrke – En mann dømt til døden har rømt

Nivå 1 (uten spoilers)

Robert Bresson laget denne filmen basert på løytnant André Devignys opplevelser som fange i Fort Montluc i det okkuperte Lyon i 1943. Vi følger hovedperson Fontaines nitidige forberedelser til flukt gjennom flere uker og til slutt selve flukten.

Nivå 2 (med spoilers)

De som er kjent med Robert Bressons filmer vet at mannen har et noe spesielt forhold til skuespill. Han går så langt som å kalle skuespillere for modeller, og nekter dem å vise følelser, gestikulere og ha noe annet enn et flatt toneleie. Jeg har skrevet mer utfyllende om dette i Au Hasard Balthazar, som kan søkes opp på denne siden. Det er for øvrig Bressons beste film etter min mening.

A Man Escaped åpner for en spennende opplevelse, men det krever at man går inn i historien på en mer dedikert måte enn ved mange andre filmer. Siden tempoet er langsomt og du ikke blir ”fortalt” hva du skal føle gjennom manipulativ musikk (les: Spielberg) og ansiktsutrykk, må du gjøre jobben selv gjennom innlevelse. Det står og faller på om du liker metoden og/eller klarer å leve deg inn i historien. For oss som godtar premissene er det faktisk en spennende historie, og det langsomme tempoet og lydeffektene bidrar faktisk til at det blir en spenning som dirrer. Jeg tror det ligger i at desto mindre som skjer, desto større føles det når det endelig skjer noe som kan tolkes som dramatisk. Det er en kunst å få denne balansen riktig, og det er godt filmhåndverk. Selvfølgelig er jeg klar over at Bressons filmer er et takknemlig offer for latterliggjøring og parodier, i like stor grad som andre filmer som blir beskyldt for å være pretensiøse, for eksempel som Last Year at Marienbad.

Bressons filmer legger stor vekt på lyd. Noen ganger er lyd mer dominerende og viktig enn bildet. I A Man Escaped har lyden mange forskjellige betydninger og virkemåter.

–          Lyden blir forsterket, slik at vårt fokus dras mot lyden og dens betydning.

–          Fontaine har fortellerstemmen i filmen og snakker i ettertid om det som skjedde.

–          Fortellerstemmen kommenterer tidsaspektet i filmen. ”En måned senere var døren åpnet”.

–          Fortellerstemmen kommenterer følelser. ”Jeg hadde heller foretrukket å dø”.

–          Fortellerstemmen kommenterer kontraster til det vi ser eller tror vi ser, for eksempel da Fontaine kaster seg gråtende på sengen. ”Jeg lo hysterisk. Det hjalp”.

–          Noen ganger beskriver fortellerstemmen akkurat det vi ser.

–          Lydeffekter som overdrives kan alarmere vaktene og dette skaper spenning. Herunder sliping av redskap og brekking av lister.

–          Vi hører en kraftig og fremmed lyd som viser seg å være sveiven til takluken. Fontaine blir oppmerksom og ser gjennom en sprekk at en vakt bruker sveiven. Det er denne takluken Fontaine til slutt rømmer gjennom.

–          Ved gjentatte tilfeller starter lyden før bildet, slik at vi må finne ut hva som foregår uten visuell hjelp.

–          Forsterket lyd kan beskrive Fontaines opplevelse av lyden og ikke vår. For eksempel da håndjernene blir låst og håndjernene er nærmere ham enn oss.

–          Trikken høres tydelig under fluktforsøket fra bilen. Senere hører vi den i bakgrunnen under samtalene fra cellevindu til cellevindu. Det skal minne oss om friheten og veiene utenfor fengselet.

–          Hosting er kommunikasjon mellom fangene.

–          Musikken kommer inn i filmen åtte ganger, hver gang når Fontaine får kontakt med andre fanger.

Paul Schrader har skrevet en bok som heter ”Transcendental style in film. Ozu, Bresson, Dreyer”. Den har jeg lest og vil gjerne anbefale. I dokumentaren som er del av ekstramaterialet, The Road to Bresson, diskuterer han hvordan Bressons stil kan beskrives med det uttrykket. Hvis man går veien sammen med Bresson, så vil man løfte blikket opp mot en åndelig følelse. Gjennom repetisjoner skaper han et inntrykk av at ingenting kan skje her. Vi ser en handling, vi ser ham skrive om den og vi kan høre fortellerstemmen beskrive den. Tre repetisjoner av samme ting. Så kommer eksplosjonen. Hos Ozu kan det være tårer, hos Bresson kanskje en replikk. Deretter følger stillhet og ro, gjerne fulgt av et symbol.

Bresson kunne være en prøvelse å jobbe for som skuespiller siden han kunne kreve opp mot 50 tagninger av samme scene. Da er vi oppe på Chaplinnivå, men uten særlige instrukser. Lyd ble tatt opp og lagt på i ettertid. Han kunne ta ett ord fra tagning 10, ett fra nr 16 og ett fra nr 32. Skuespillerne ser sjelden på hverandre siden Bresson mente at et blikk kunne tilføre hensikt til en scene.

Øyeblikket: Fontaine har blitt banket opp og brakt tilbake til cellen. Han låses inn og kaster seg på cellen og gråter. Eller gjør han det? Fortellerstemmen hevder at han ler hysterisk. Dette bryter med det vi mener vi ser, og skaper en ambivalens i tolkningen. Skal vi stole på det vi ser eller det Fontaine selv hevder? Er fortellerstemmen troverdig? Hvorfor/hvorfor ikke? Kanskje er det så likt kroppsspråk involvert i gråt og hysterisk latter at det ser likt ut og kanskje gir samme utløp for følelser. Uansett er scenen fin for å sette i gang refleksjon om hvordan filmen kan sees.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1. Det er et godt bilde med gode kontraster og skarpe detaljer. Bildet har fin dybde. Husk at dette er en ganske gammel film. Jeg så ingen spesielle skader. En god restaurering har blitt gjort, uten å fjerne filmkornet som gir en fin filmfølelse. Supert! Monolyden er veldig god, og det er viktig i en film som baserer seg så mye på lyd.

Ekstramateriale

“Bresson: Without a Trace,” a 1965 episode of the television program Cinéastes de notre temps in which the director gives his first on-camera interview: I dette programmet står Bresson i et rom i samfulle 67 minutter og utlegger sin filosofi om film. Han forteller at umuligheten av kommunikasjon er basisen i alle hans filmer. Han forsøker også å forklare hva han mener med begrepet cinemathography som han velger å bruke i stedet for begrepet cinema. Det vi hører er ofte mer beskrivende enn det vi ser, og mer kreativt. Programmet tar seg opp etter hvert og ender som et kjempebra intervju. Vi får også høre hans tanker rundt religion og media. Bresson hadde et like negativt syn på media den gangen som mange har i dag. Vi ser uten å se og hører uten å høre.

The Road to Bresson, a 1984 documentary featuring interviews with filmmakers Louis Malle, Paul Schrader, and Andrei Tarkovsky: Louis Malle mener at Bresson var den mest intolerante av alle regissører. Kun hans metode dugde og det fantes ingen andre regissører eller cinema enn hans. Dokumentaren inneholder et interessant klipp fra Cannes da Bresson var 81 år. Han var en motvillig gjest. Nybølgeregissørene beundret Bresson, han var deres lys i filmverdenen. Schrader kommenterer at filmene hans alltid handler om lidelse og renhet, og at alle frelses til slutt i de tidlige filmene hans. I de senere ender det med død eller selvmord. Dumont sier noe veldig riktig til slutt; Au Hasard Balthazar er en prøvelse den dagen man ser den, men er en stor opplevelse retrospektivt. Den sitter igjen inne i deg og bearbeides. Det samme gjelder A Man Escaped, men for meg i mindre grad. 56 minutter.

The Essence of Forms, a documentary from 2010 in which collaborators and admirers of Bresson’s, including actor François Leterrier and director Bruno Dumont, share their thoughts about the director and his work: Leterrier kommenterer at Bresson neppe ville ha likt ekstramateriale om hans filmer på DVD, eller at filmene hans ble vist på en TV-skjerm. Bresson editerte aldri filmene sine selv, men sendte ofte filmene tilbake til klipperommet siden de var for dårlig klippet. Han valgte alltid 50 mm siden det var mest likt hva det menneskelige øye ville se. Bruno Dumont har en interessant observasjon når det gjelder scenen hvor Fontaine dreper den tyske vakten. Han hever hendene som en Nosferatu idet han angriper. Det er som Bresson vil vise det stygge i mennesket, det som dreper. Det virker som en fornuftig tolkning siden kroppsspråket bryter så klart med resten av filmen, og vi blir nødt til å legge merke til det. At dette skal være tilfeldig virker rart, og dermed åpner det for å studere kroppsspråket. Og det er virkelig identisk med Nosferatus i Murnaus film. 46 minutter.

Functions of Film Sound, a new visual essay on the use of sound in A Man Escaped, with text by film scholars David Bordwell and Kristin Thompson: Dette var kjempeinteressant siden det dreier seg om Bressons bruk av lyd, en regissør som er meget opptatt av lyddesign. Mye av hva jeg lærte her er tatt med i selv omtalen av filmen lengre opp på siden. Dette visuelle essayet varer i 20 minutter.

Trailer: Passe lang på tre minutter og ti sekunder. En fortellerstemme forteller at Bresson har laget en film om Devignys flukt. Dette er en rar trailer. Det er en lang periode, halvannet minutt, med bare lyden av marsjerende støvler før salmer synges. I denne tiden har vi bare en murvegg å se på.

A booklet featuring an essay by film scholar Tony Pipolo: Essayet fokuserer på Devignys historie og Bressons manus. Devigny ga ut en bok som het ”En studie i styrke: En mann dømt til døden har rømt”. I virkeligheten ble Devigny og cellekameraten fanget igjen etter flukten, etter angiveri av sistnevnte. Bresson valgte å utelate dette for å avslutte filmen med en aura av håp. Devigny skrev på en journalistisk og faktabasert måte, og denne stilen tok Bresson med seg inn i manuset og filmingen. Dette gode essayet tar også for seg hvordan Bresson jobber med modellene sine og hvilke fordeler det kan ha. Han mente at de ikke skapte karakteren sin gjennom skuespill, men gjennom handlinger. For eksempel vil vi forstå at Fontaine besitter mange karaktertrekk gjennom hans forberedelser til flukten, som oppmerksomhet, oppfinnsomhet, utholdenhet, dyktighet, tålmodighet og tro.

Band of Outsiders

Band of Outsiders (Criterion nr. 174)(Blu-ray)

Frankrike – 1964 – Jean-Luc Godard (svart-hvitt)

En pen dame og en pistol

Nivå 1 (uten spoilers)

To unge menn og en ung kvinne bestemmer seg for å rane hennes eget hjem, hvor hun bor sammen med slektninger. De to mennene er begge forelsket i kvinnen, og knives om hennes oppmerksomhet.

Nivå 2 (med spoilers)

Trekløveret er ikke like intenst som trekløveret fra Truffauts mesterverk Jules and Jim. Det er heller ikke så overraskende, siden Godard er for kul til la sine helter være for trengende. Franz kjenner Odile først, og er måtelig interessert i henne. Arthur, derimot, bestemmer seg for å få henne straks. Hvor følelsesmessig involvert han er i henne kan diskuteres, men Odile liker tydeligvis denne slem-gutt fremgangsmåten henne, og velger ham foran Franz. Franz blir litt såret, men mest i stoltheten sin.

Godard har fått med pistolen sin og en vakker kvinne, så da har han alt han trenger for å lage en film. Vi har fått et løfte om et ran mot slutten av filmen, og i mellomtiden fyller Godard filmen med tricks, referanser og kulhet. Dette er muligens min favorittfilm av Godard, med en rimelig rett-fram handling og lekre lokasjoner.

På begynnelsen av hver Tarantinofilm står det A Band Apart, som er navnet på produksjonsselskapet hans, oppkalt etter denne filmen. Tarantino har alltid vært en stor fan av Godard, og de deler grunnholdningen til film og filmmediet.

Mye av fascinasjonen med Godard ligger i referansene han fyller filmene sine med. I noen tilfeller kan det se ut som om den egentlige handlingen ligger i referansene, slik at om man trekker dem ut kunne man lest den egentlige historien i filmen. Uten å ha testet det ut, ser dette ut til å kunne være tilfellet i Made In America.

Det er flust av referanser i Band of Outsiders også, og her følger en liste over 30 av dem. Slik kan vi lære oss litt om hvordan Godard bygger opp filmene sine og hvordan filmhjernen hans fungerer.

1. I begynnelsen av filmen spilles det siste musikkstykket til Michel Legrand, som har laget musikk for Godard tidligere.
2. Til cinema, gjennom at Godard er kreditert som Jean-Luc Cinema Godard.
3. Til Fool’s Gold, romanen som filmen er bygget på gjennom Arthurs replikk ”Do you think people have x-ray eyes?”
4. Legrands tema fra The Umbrellas of Cherbrough plystres.
5. Filmen deler åpningslinje med boken Odile av Raymond Queneau.
6. Setningen ”It’s cold and forsaken here” er fra diktet Colloque Sentimental.
7. Franz heter Franz fordi han ligner på Franz Kafka.
8. Arthur og Franz spiller ut dødsscenen til Billy the Kid, da hen ble skutt av Pat Garrett.
9. Det kommenteres at Odiles kne har ”soft skin”. Henspiller på en film av kameraten Francois Truffaut.
10. Lang’s house henspiller på Fritz Langs film House by the River.
11. Det siteres fra Eliots verk On Poetry and Criticism.
12. Det leses fra Shakespeares Romeo og Julie i klasserommet.
13. Odile heter Odile etter boken Odile av Raymond Queneau.
14. Scenen hvor tigeren får fersk kjøtt henspiller på filmen The Tiger gets fresh meat av vennen og nybølgeregissør Claude Chabrol. Disse filmene var i produksjon samtidig.
15. Igjen er Legrands musikk fra Umbrellas of Cherbrough referert, denne gang som bakgrunnsmusikk på kafe.
16. Odile og Arthus fingerlek på kafebordet er tatt fra Charlie Chaplins The Gold Rush.
17. Mr Segalot, fylliken på kafeen, er basert på en kjent møbelentrepenør.
18. The Madison, dansen, er basert på en populær dans etter 20-tallet.
19. Arthur heter Arthur etter Arthur Rimbaud.
20. En klesbutikk er oppkalt etter filmbevegelsen Godard var del av, Nouvelle vague.
21. Louis Eragon – surrealistdikt lest av Odile.
22. Godards mor blir referert til gjennom etternavnet til Odile, Monod.
23. Tanten til Arthur blir kalt madwoman, etter The Madwoman of Chaillot, et teaterstykke av Jean Giroud Deuce.
24. Franz sier han er loopy de loop. Henspiller på en amerikansk tegneserie; Loopy med sterk fransk aksent.
25. Franz snakker direkte om en bok av Jack London.
26. Det refereres til ”that guy”, som var kulturministeren i Frankrike og som satte i gang et program for å restaurere monumenter i Paris.
27. Denne er kompleks. Franz ser ut til å lese fra tidligere nevnte bok Odile. Men egentlig leser han fra Andre Bretons bok Nadja. Godard krediterer historien til Anglares, basert på Breton i Odile.
28. Scenen hvor de springer gjennom Louvre henspiller på to tidligere filmer hvor dette har skjedd. Begge er stumfilmer: Paris in 5 days (1925) og The Kiss (1929) med Greta Garbo.
29. Det refereres til Rimbauds dikt gjennom en montasje av ord: A Taste of ashes floated in the air.
30. Sluttscenen fra The Immigrant av Charlie Chaplin kopieres i scenen hvor Franz og Odile sitter med en hund i bakgrunnen.

Øyeblikket: Det må bli The Madison, dansen som er så ultrakul. Den blir danset av to kule typer som virker totalt uten interesse av dansen, men som nok synes det er litt stas allikevel. Den imiteres i Pulp Fiction som selvfølgelig er laget av Tarantino.

Lyd og bilde

Formatet er i 1.33:1 og lyden er mono. Bildet er skarpt, klart og detaljrikt. Kjempefint svart-hvittbilde. Lyden følger nivået.

Ekstramateriale

Visual glossary of references and quotations found in the film: Først får vi se bildene fra filmen hvor referansen skjer, deretter forklares den. Kjempeinformativt og lærerikt.

Exclusive interviews with Coutard and actor Anna Karina: Intervjuet med Anna Karina varer i 18 minutter, og byr på et par overraskelser. Det første er at hun faktisk er dansk! Intervjuet er fra 2002, så det er en godt voksen kvinne som intervjues her. Hun forteller små og morsomme historier fra livet med Godard og innspillingen av Band of Outsiders. Hun liker at alle filmene hun laget med Godard er så forskjellige. Overraskelse nummer to er at hun pleide å bruke veldig stygge ord for å få oppmerksomhet fra Godard og sjokkere litt. Den trofaste kameramannen Rauol Coutard snakker i rundt 11 minutter om det å arbeide med Godard. Kolleger skydde ham etter at han hadde laget Breatless. Der ble det gått så mye på tvers av gjeldende filmregler at det krevde tilvenningstid. I Band of Outsiders var tanken at de skulle filme livereportasjer med håndhold kamera. Coutard beskriver fint og detaljert utfordringer på settet. Han advarer mot å imitere Godard, fordi man vil oppdage at det ikke går an uansett hvor talentfull man er. Forskjellen er at Godard var et geni. Coutard trekker frem Georges de Beauregard som en viktig fødselshjelper til nybølgen. Han fikk Godard i gang. Pierre Braunberger hjalp Truffaut i gang.

Excerpts from the documentary La nouvelle vague par elle-même, featuring director Jean-Luc Godard discussing the New Wave and rare behind-the-scenes footage from Band of Outsiders: Dette er en kort sekvens på litt over fem minutter, men det har absolutt sin verdi allikevel. Her får vi se sjeldne klipp fra innspillingen av Band of Outsiders. Godard tar seg tid til å beskrive det filmmessige opprøret som kjennetegnet nybølgen, og hvilke regler de bare måtte bryte. Visste du at man aldri måtte finne på å filme en hvit vegg? Ingen visste hvorfor, og Godard har siden gjort det hele tiden.

Filmmaker Agnès Varda’s 1961 silent short Les fiancés du pont Mac Donald, featuring Godard, Karina, and other members of the Band of Outsiders cast: Denne bittelille filmen på 2 minutter og 55 sekunder er Vardas beskrivelse av Anna Karina og Godards til og fra forhold. I filmen som bruker stumfilmestetikk, ser vi en mann miste sin kvinne før de endelig finner sammen igjen.

Godard’s original trailer and the 2001 U.S. rerelease trailer: Disse trailerne er ganske like, rereleasen er litt lenger. Full fart, ingen historie, mye slapstick-musikk.

A booklet featuring an essay by poet and critic Joshua Clover, character descriptions created by Godard for the film’s original press book, and a 1964 interview with the director: Clover har skrevet et sprekt essay som passer til filmens tone. Karakterene har et miniportrett inkludert i heftet som beskriver hvem de er, hvor de kommer fra og hva som kjennetegner dem. Heftet rundes av med et intervju med Godard hvor han svarer ordentlig på alle spørsmål, noe som ikke alltid er vanlig fra den kanten.

The Life and Death of Colonel Blimp

The Life and Death of Colonel Blimp (Criterion nr. 173)(Blu-ray)

Storbritannia – 1943 – Michael Powell (farger)

En utdøende rase

Nivå 1 (uten spoilers)

En gammel oberst leder sine heimvernstropper i en øvelse som skal begynne kl 12. Men de yngre og frekkere motstanderne tyvstarter øvelsen og forsøker å ta dem til fange i det tyrkiske badet. Obersten blir rasende over bruddet på spillereglene og starter en slåsskamp. De havner i bassenget og da obersten stiger opp igjen er det i et tilbakeblikk 40 år tidligere. Vi skal i denne filmen følge obersten fra boerkrigen gjennom første verdenskrig til filmen stopper litt ut i andre verdenskrig.

Nivå 2 (med spoilers)

Clive Candy er når filmen starter en gammel, bitter og fastlåst mann. Han er til forveksling lik Colonel Blimp fra tegneserien. Low portretterte ham som en dum, nær fascistisk gammel gubbe kun med forståelse for militær makt og Storbritannias herredømme. I filmen kommer han ikke nærmere denne karakteren enn han er på begynnelsen (og slutten) av filmen. Ellers ser vi ham som en spenstig, rettferdig og modig offiser.

The Life and Death of Colonel Blimp er en lang film med sine nesten tre timer, men har en bemerkelsesverdig enkel historie. Clive Candy drar under boerkrigen til Berlin for å få stoppet en bakvaskelseskampanje mot England, og forelsker seg i den første av Deborah Kerrs tre kvinnelige karakterer. Han duellerer med Theo Kretschmar-Schuldorff, ender opp som venner for livet og lar ham dra av gårde med kvinnen han er forelsket i. I duellen får han arret som er grunnen til hvalrossbarten han anlegger. I første verdenskrig møter han en sykesøster som er bemerkelsesverdig lik kvinnen i Berlin, og han gifter seg med henne etter krigen. Han holder kontakten med Kretschmar-Schuldorff, og da denne flykter fra Hitlers Tyskland tar de opp kontakten igjen i England. Obersten har en sjåfør som er prikk lik hans kone og tapte første kjærlighet, men det ser ikke ut som han har merket seg det. Kretschmar-Schuldorff er derimot himmelfallen over likheten.

Denne filmen har blitt løftet frem som kanskje den ypperste britiske filmen noen sinne, og jeg kan langt på vei være enig. Det er en flott og episk film, som forteller oss noe om tapt kjærlighet, krig og fred, vennskap og modernitet. Først og fremst tror jeg den handler om hvordan tiden løper fra oss, og vi blir akterutseilt av alt det nye. Æreskoden til obersten blir skikkelig utfordret når de yngre soldatene kupper hans kompani under øvelsen. I denne sekvensen tror jeg regissør Powell setter opp en metafor for den pågående krigen i Europa. Hitler kan sees som den yngre soldaten som bruker alle midler, mens obersten representerer de gamle verdiene og æren. Skal man kjempe en krig med alle midler og vinne, eller skal man beholde visse verdier og grenser? Da kan det paradoksale resultatet bli at ingen vil ha hørt om regler i krig i fremtiden.

Krigsministeriet reagerte sterkt på filmen, og ville ha den forandret. Powell ble i rimelig klare ordelag fortalt med at han bare kunne glemme å bli slått til ridder om den ble lansert. Det var spesielt talen til Theo Kretschmar-Schuldorff mot slutten av filmen de reagerte på. Krigsministeriet fikk oppildnet Winston Churchill, slik at han også arbeidet mot filmens lansering. Dette gjorde produksjonen mye vanskeligere, og de måtte låne uniformer, våpen og biler fra andre steder enn forsvaret.

Det er interessant å se hvordan vi alle barn av vår tid, og hvor fort tiden går. Powell lager en tidsmontasje av jakttrofeer som henges på veggen med en plakett som viser når dyret ble drept. Det er en effektiv, men trist og grusom sekvens som viser oss dyr som er drept for sport, kuttet hodet av og hengt på veggen som demonstrasjon av idioti og brutalitet. Powell i kommentatorsporet reflekterer overhodet ikke over dette, selv over 50 år senere. Han mener derimot at han kunne ha laget sekvensen vittigere(!). Her avslører han seg som en gammel mann tiden har løpt fra i beste fall. Ikke ulikt Colonel Blimp.

Filmen har noen ganger blitt sammenlignet med Citizen Kane og noen mener den er bedre. Som Citizen Kane starter den med slutten og baserer seg på tilbakeblikk. Gradvis blir vi mer kjent med hovedpersonen, og får ta del i seire og nederlag. Til slutt føler vi at vi har kommet under huden på mannen. Som med Charles Foster Kane er det ikke alle sider ved hovedpersonen jeg liker, men han har nå blitt en del av bekjentskapene mine.

Øyeblikket: Jeg falt for duellen som vi aldri ser. Nitidige forberedelser, terping på regler og kutyme, alt filmet med en kjølig distanse. Denne distansen skaper en upersonlighet, slik de to duellantene har overfor hverandre siden de aldri har møtt hverandre. Theo Kretschmar-Schuldorff har blitt utvalgt til å kjempe duellen på vegne av kompaniet sitt. Idet duellen skal begynne, løfter kameraet seg opp og ut av salen og fokuserer heller på snøen som faller ute. Slik fortelles vi at duellens utfall ikke er viktig, bare foranledningen og følelsene rundt.

Lyd og bilde

For et bilde! Filmen er fra 1943, men her er ingen skader så vidt jeg kunne se. Dette er en film man blir helt overveldet av hva bildekvalitet angår. Fra filmens spede begynnelse med soldatene som kjører av gårde på sine motorsykler blir man målløs. Det hele er så skarpt, gnistrende i fargene og detaljer overalt, i bakgrunn og forgrunn. Dette må være det beste bildet vurdert opp mot alder jeg har sett. Lyden gjør jobben sin utmerket også.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Michael Powell and filmmaker Martin Scorsese: Det lover jo så godt. En som vanlig entusiastisk Scorsese forteller morsomme anekdoter om filmen og hvorfor han elsker filmen. Men hoveddelen av kommentatorsporet tilhører regissør Michael Powell, som jeg føler er for gammel eller syk for denne jobben. Han snakker litt som om han har hatt et slag, det er forferdelig vanskelig å forstå hva han sier. Jeg føler også at det er lite interessant å høre om de tingene han velger å fortelle om. Mye av det går på mimring om medarbeidere fra den tiden, og ikke alltid ting som er tilstrekkelig knyttet til denne filmen. Det er skuffende da jeg hadde store forventninger til å høre regissørens tanker om denne flotte filmen. Alt i alt et kommentatorspor jeg føler man like gjerne kan hoppe over, og det svakeste jeg har hørt av over 100 kommentatorspor hittil i Criterion Collection.

New video introduction by Scorsese: The Archers, altså regissør Michael Powell og produsent Emeric Pressburger ønsket seg Laurence Olivier i hovedrollen, men siden det ikke var mulig ble det satset på Roger Livesey. I denne introduksjonen går han inn på konflikten mellom krigsministeriet og filmskaperne. Filmen er sjeldent vist i USA og når den ble vist var det i forkortet utgave. Scorsese forteller at valget om å ikke vise hovedboksekampen i Raging Bull var inspirert av duellen som ikke blir vist i The Life and Death of Colonel Blimp. 13 minutter lang intro.

A Profile of “The Life and Death of Colonel Blimp,” a documentary from 2000: Den klippede versjonen som sirkulerte før var 20 minutter kortere og fratatt sin tilbakeblikkstruktur. Stephen Fry forteller og kommenterer filmen i denne ”making of”. Det slo meg at hans rollefigur i Black Adder, general Melchiot, må være basert på Colonel Blimp. Både stemmen og stemmeleiet er meget likt. Så også med sjåføren i en av episodene, jenta som kler seg ut som soldaten Bob. Hun ser ut til å være basert på Deborah Kerr i rollen hun har mot slutten av filmen. Så Rowan Atkinson har tydeligvis sett The Life and Death of Colonel Blimp.

Restoration demonstration, hosted by Scorsese: Her får vi se før-og-etter sekvenser av utvalgte scener fra filmen. Mye blinking, riper, fargestriper og prikker har blitt fjernet. Det er ganske flott å se hvor fint det har blitt og hvor dårlig det kunne ha vært. Nå er denne filmen optimalt presentert for oss. Fire minutter og 50 sekunder.

Optimism and Sheer Will, a 2012 interview with editor Thelma Schoonmaker Powell, Michael Powell’s widow: Enken etter Michael Powell, Thelma, forteller at Powell aldri gjorde filmene enkle for publikum, men heller forsøkte å ligge litt foran publikum. De ville alltid ta deg igjen ellers. Det var viktig for ham å ikke undervurdere dem. Dette er et kjempefint intervju på 29 minutter. Det er pratsomt, men presist.

Gallery featuring rare behind-the-scenes production stills: Jeg synes dette var over gjennomsnittet interessant hva stillbildegallerier angår. Bildene er fra innspillingen, settene og innimellom noen private bilder. Det var på denne tiden mangel på unge menn til å være statister, så plastdukker ble satt blant mennesker i scener som krevde en folkemengde. Dette var tilfelle under den klassiske konserten for de tyske offiserene. Det hele er så elegant gjort at jeg ikke klarte å se plastdukkene selv om jeg så etter dem.

Gallery tracing the history of David Low’s original Colonel Blimp cartoons: Den første gangen tegneserien om Colonel Blimp ble publisert var 21 april 1914 i London’s Evening Standard. Da Low døde i 1963 hadde han laget 14000 tegninger gjennom 50 år. Han ble slått til ridder. Blimp opptrådte i fem kategorier: militære holdninger, føydale/aristokratiske tradisjoner, utenrikspolitikk, innerikspolitikk/imperiepolitikk og diverse. Her blir det presentert eksempler fra første kategori.

A booklet featuring an essay by critic Molly Haskell: Essayet er rimelig langt og har mange gode betraktninger om filmen. Spesielt argumenter hun godt for hvor episk filmen er og hvordan den inneholder flere sjangre samtidig.

Revanche

Revanche (Criterion nr. 502)(Blu-ray)

Østerrike – 2008 – Götz Spielmann (farger)

Å fortelle stillhet

Nivå 1 (uten spoilers)

Alex arbeider på en bordell og er sammen med Tamara, en av de prostituerte. Han drømmer om å utføre et bankran og deretter investere i en bar. En dag gjør han alvor av planen.

Nivå 2 (med spoilers)

Revanche er en film som ikke har en fastspikret tematikk, så den er rimelig åpen for tolkning. Her vil jeg presentere en mulig vinkel å se filmen fra. Ordet revanche betyr hevn, men kan også bety revansje, en ny sjanse. Med det i minne, synes jeg det faller naturlig å se filmens tema som utvikling fra hevntanker til erkjennelse av at vi kan velge å starte på nytt i livet og få en ny sjanse. Følelser og anledninger kommer og går.

Slik jeg ser det starter filmens andre del med Alex i en sorgtilstand hvor han arbeider med hardt kroppsarbeid, mest sannsynlig for å overskygge de vonde tankene sine. Å bli fysisk sliten gir ham noe annet å tenke på enn tapet av kjæresten sin, og lar han sove bedre enn han ellers ville gjort. Antageligvis føler han stor skyld for dødsfallet til Tamara siden han lot henne være med i ransbilen hvor hun blir skutt og drept.

I en tilstand av eksistensiell krise, forsøker han å kutte alle bånd til andre mennesker. Bestefaren ser ut til å være et nødvendig onde i hans verden siden han eier gården. Vi ser at han ber Susanne holde seg unna, han vil ha tid til å drukne seg i sorgen uten å måtte støte på forstyrrende elementer. Hun aksepterer forbudet mot å komme til gården, men inviterer ham til sitt hus siden hun er alene om kvelden. Dette er en tydelig seksuell invitasjon. Kanskje opplever Alex allerede her at han her har et valg mellom de forskjellige betydningene av ordet revanche. Han kan slutte å hevne Tamara gjennom å straffe seg selv, og heller gi seg selv en ny sjanse med nye mennesker.

Det ender med at han dukker opp ute hos Susanne om kvelden, og de har sex. Hun er gift med politimannen som skjøt Tamara under flukten. Gjennom møtene med Susanne forstår Alex hvordan det henger sammen, og han har nå muligheten til å hevne Tamara ved å skyte Robert, politimannen. Dette er noe han seriøst vurderer, som vi forstår siden han har med pistolen sin til området Robert pleier å jogge. Han sikter på bakhodet til Robert, men senker pistolen uten å ha avfyrt den. Han er i en prosess om hvilken revanche han vil velge, men vi ser vel allerede her at han kommer til å søke forsoning. Ved å invitere til samtale med Robert uten at han vet hvem Alex er, får Alex svar på de spørsmålene som er viktige for ham. Robert siktet på dekkene. En benk ved et lite vann er et utmerket sted for vanskelige samtaler.

Det er ikke bare Alex som blir eksponert for valg. Susanne får vite at Robert ikke kan gi henne barn, og jeg velger å tolke hennes plutselige seksuelle interesse for Alex som en mulighet til å bli gravid. Igjen handler det om forskjellige måter å se en vanskelig situasjon på, se muligheter om de er enn så vanskelige.

Den gamle mannen gjør sine valg i en situasjon hvor han har mistet sin kone, og lever i en utdøende verden. Han er sikker på at han skal få se sin kone igjen i et annet liv.

Politimannen sliter med skyldfølelse over å ha drept en kvinne. Han har lyst til å gi opp, og er frustrert over at han aldri klarer å gjøre noe riktig. Alex ser sin sorg speilet i Roberts anger.

En skjult kraft snur dette til noe positivt, noe som gjør menneskene mer humane. Spielmann har en veldig respekt og sympati for naturen, og en tilsvarende skepsis til det menneskeskapte moderne samfunnet. Filmen handler mye om kontrasten mellom penger og natur. Natur konkurrerer ikke, men samarbeider. Red light distriktene er ekstremversjonen av vårt samfunn. Profitt uansett kostnad. Natur er ren og tolerant. Den er rolig og skaper rom rundt menneskene, og den er autentisk. Dette er ord det kan være greit å ta med seg inn i forståelsen av Revanche, og se det i forhold til de to delene filmen er bygget opp av.

Spielmann er opptatt av kontrasten mellom natur og ro, og det hektiske bylivet. Filmen skifter både tempo og stemning i andre del. Filmen blir mer reflektiv og dvelende, som Alex sin sinnstilstand. Spielmann fører sammen landlig og urbant strev, menneskets lodd i dagliglivet. Vi kan se mennesket og kosmos og hvor stor naturen er. Alex sine problemer er altoppslukende, men allikevel så små i den settingen Spielmann plasserer ham i. Naturen maler og maler, alt gror og må pleies, livet stopper ikke opp om et menneske dør. Det er en trygghet og trøst i det. Jeg tolker den gjentakende scenen med en stein som kastes i vann og lager ringer, som at alt i naturen og vi mennesker med, virker på hverandre.

Først kommer situasjonene i forholdet mellom mennesker, deretter springer hva vi sier ut fra det. Derfor skriver Spielmann alltid dialogen sist, for å få den naturlig. Dette er i sterk kontrast til andre regissører som har dialogen klar først og så skaper situasjoner dialogen kan uttrykkes i. Jeg synes Spielmann er inne på noe viktig og essensielt her. I hans film føles ikke dialogen tvungen eller unaturlig, men nærmest organisk. Denne strategien skaper også rom for overraskende vendinger i dialogen. Kommunikasjon er som regissøren påpeker ikke presis i virkeligheten, men består av mange små misforståelser som må rettes opp i. Det er en bevegelse mot hverandre og fra hverandre, kontinuerlig.

Spielmann forteller et sted at han liker stillhet og at målet hans er å kunne ha fortalt stillhet. Det synes jeg var en fin overskrift.

Øyeblikket: Alex har forberedt seg til å møte politimannen på en av sine løpeturer og kjenne på muligheten for å skyte ham. Han sikter på hodet til politimannen der han jogger bort fra ham, men lar våpenet falle. Det er en nøkkelscene i Revanche og viser hvordan hele livet vårt er en serie valg hvor et feil valg kan ødelegge alt. Her gir utfallet oss heller en vakker følelse av håp.

Lyd og bilde

Som jeg forventet av en så ny film, er både lyd og bilde av fin kvalitet. Bildet kommer i 1.85:1 og er ekstremt rent og klart. God skarphet, høyt detaljnivå og god dybde. Fargene er veldig realistisk gjengitt. Lyden er klar og dialogen blir plettfritt gjengitt.

Ekstramateriale

New video interview with Spielmann: Regissøren er opptatt av å ikke være en intellektuell filmskaper. Han lager filmer med emosjon. Han innrømmer at Revanche står i fare for å bli en film i to deler, siden det er veldig stor forskjell på første og andre del. Men han mener det har blitt en helhetlig filmopplevelse. Moderne filmer lar et bilde stå i tre-fire sekunder, noe som ikke er nok til å ta inn et bilde. Det blir en serie middelmådige bilder. Spielmann mener hans lite kommersielle filmer viser mer respekt for publikum enn de kommersielle filmene som skal være laget for publikum. Hans mål er at publikum skal glemme tiden og bli oppslukt av filmen. Da står tiden stille. Med en gang vi begynner å analysere er vi tilbake i tiden. Spielmann nevner ikke overraskende Antonioni som inspirasjonskilde. Dette er et ærlig intervju som ga meg mye. Det varer i 35 minutter.

The Making of “Revanche,” a half-hour documentary shot on the set: Man må føle hva Revanche handler om sier Spielmann. Han var veldig fornøyd med dobbeltbetydningen av tittelen. Skuespilleren som spilte Alex måtte jobbe i en bordell for å gjøre research, som ledd i Spielmanns krav om at skuespillerne skal vite hva de skal formidle. Han er også opptatt av å fjerne maskene de har, og det gjøres under øving. Denne lille dokumentaren er på 36 minutter, og man får en fin innsikt i hvordan Spielmann jobber som regissør.

Foreign Land (Fremdland), Spielmann’s award-winning student short film, with an introduction by the director: En flott film i majestetisk natur, som er så vanskelig tilgjengelig at far og sønn må trekkes opp i en taubane for å komme til gården sin. Vi følger sønnen som må være der en uke uten faren sin.

U.S. theatrical trailer: En lekker trailer. Kort, men stemningsfull. Fortettet. 1.37 minutter.

A booklet featuring an essay by critic Armond White: Essayet tar for seg den filosofiske meningen i filmen, kontrasten mellom natur og det moderne. Et spennende essay som gir oss til ballast til å tolke filmen.

Ivan’s Childhood

Ivan’s Childhood (Criterion nr. 397)(Blu-ray)

Sovjetunionen – 1962 – Andrei Tarkovsky (svart-hvitt)

Ivan uten barndom

Nivå 1 (uten spoilers)

Ivan er en gutt som hjelper russiske soldater under andre verdenskrig ved å rekognosere bak fiendens linjer og komme tilbake med verdifull informasjon. Det er et hardt og trøstesløst liv, og han drømmer ofte om livet sitt før krigen. Tarkovskys debutfilm er en lettere tilgjengelig film enn hans senere filmer, men er fremdeles et poetisk, vakker og stilfull film.

Nivå 2 (med spoilers)

Ivan er en meget innbitt gutt, sta og temperamentsfull. Jobben han gjør er uvurderlig. Han drives av sorg og et sterkt hat mot tyskerne. Han vil bare jobbe mer, og drukner seg i disse oppdragene som er meget farlige. Filmen starter med en idyllisk sekvens hvor han er sammen med sin mor. Brått våkner han opp og erkjenner at han er i den virkelige verden hvor det er krig, vått og kaldt.

Han har klart å komme seg tilbake til de russiske stillingene og vil rapportere til sine overordnede, kaptein Kholin og korporal Katasonych. Men løyntnant Galtsev er skeptisk til historien hans og kravene hans. Det er allikevel noe i den lille guttens insistering som får ham til å ringe hovedkvarteret og fra da av blir tonen en annen. Ivan har en høy stjerne i hovedkvarteret.

Da han forstår at de vil sende ham til militærskole slår han seg vrang. For ham er det bare en ting som gjelder, og det er å bidra i kampen mot tyskerne. Vi forstår etter hvert at han har mistet familien sin tidligere i krigen, og at han bearbeider det ved å gjøre det han kan best, nemlig snike seg over elva og sanke inn informasjon. Men det har sin pris. Vi hører ham flere ganger si at nervene hans er tynnslitte.

Flere ganger i filmen drømmer han om en lykkeligere tid, hvor solen skinner og moren er rett ved. Men for hver gang han drømmer, blir det større og større innslag av surrealisme og vonde hendelser. Den siste gangen han selv drømmer kan drømmen mer beskrives som et mareritt i våken tilstand. Den siste drømmen blir vist etter at han er død, og ender med at han løper rett mot et dødt tre. Den kan symbolisere han ferd fra lykkelig barndom til en for tidlig død.

Ivan blir frastjålet sin barndom og får se ting han ikke skulle behøve å se. Blant ruinene av en landsby lever en gammel mann som har mistet vettet. Han pynter ruinene som om han ikke ser at alt er ødelagt. Han tviholder på omgivelsene slik de engang var. I slike situasjoner blir forholdet mellom voksen og barn snudd på hodet, og Ivan blir den voksne. Krigen gjør at han blir alt for tidlig voksen. Til slutt blir han tatt av tyskerne og henrettet. Galtsev er med på invajonen av Berlin og finner papirene i tyskernes hovedkvarter som viser at Ivan ble hengt, og han forestiller seg Ivans siste minutter.

Bergman sa etter å ha sett Ivan’s Childhood at Tarkovsky var den beste filmskaperen fordi han kunne fange livets realiteter og livet som drøm. Ivan’s Childhood tvinger oss til å følge godt med på hvor vi er og hvor lang tid som har gått. Tarkovsky starter ofte med et nærbilde og vi må selv fylle inn eventuelle gap i handlingen. Han bruker en ekspresjonistisk lyssetting i filmen.

Øyeblikket: Av en eller annen grunn festet jeg meg veldig ved drømmescenen hvor eplene triller av lasteplanet og hestene spiser dem. Den ene hesten går rundt og tar en bit av hvert eple. Den har en overflod av epler og føler seg sikkert som om den er i paradis. Denne scenen er et velkomment avbrekk fra den harde og mørke krigssituasjonen Ivan ellers lever i. Det var godt å ane disse strimene av godhet og håp i en så mørk film som Ivans Childhood tross alt er. Vi trengte litt pustepause.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1, lyden er i mono. Det er et nydelig svart-hvitt bilde med gode detaljer og god kontrast. Alle nyansene i gråtonene kommer fint frem. Bildet har rimelig god dybde. Spesielt er nærbildene skarpe og detaljerte. Lyden er ganske bra.

Ekstramateriale

Interview with film scholar Vida T. Johnson, coauthor of The Films of Andrei Tarkovsky: A Visual Fugue: Dette er et informativt og innholdskomprimert intervju på 30 minutter. Stalins siste år var magre for russisk film. Det ble laget mange filmer om krig, men få filmer om barn og krig. Tarkovsky beundret kun de poetiske filmskaperne i Sovjet. Han var kresen siden han hadde vokst opp i en familie med tilgang på god kunst. Han var veldig inspirert av kunst, musikk og ikoner. God tilgang på gode filmer fra hele verden hadde også filmstudentene. Tarkovsky hadde gjennom hele sin karriere problemer med sensuren.

Interviews with cinematographer Vadim Yusov and actor Nikolai Burlyaev: Yusov kommenterer fire temaer, Visual language, Preparation, Dreams og Texture, på til sammen ca 11 minutter. Tarkovsky satset ikke alt på skuespilernes talent for å skape riktig stemning, men lente seg også på natur og ytre atmosfære. Produksjonsmanuset involverte flere mennesker, og de jobbet noen ganger uten Tarkovsky. De kunne filme egne sekvenser, blant annet scener som skulle vise en natur som hadde fått likevekten ødelagt. Et eksempel på det er når soldatene vasser i vann i en ødelagt skog. For å vise krigens redsler måtte de kontrasteres med drømmer fra tiden før krigen. Tarkovsky fant den hvite skogen et stykke utenfor Moskva, og den ga ham en unik følelse av rom. Burlyaevs intervju er bygget opp på samme måte, med en lengde på 9 minutter. Sekvensene her er Screen tests, Finding tears, The shoot og True patriot. Tarkovsky turte å lage denne filmen fordi han hadde hovedrolleinnehaveren klar, men det fortalte han aldri til gutten. Gutten måtte mestre å gråte på kommando. Han fikk lære av Jean Gabin-filmer. Tarkovsky trøstet ham slik at han begynte å gråte av selvmedlidenhet, og da filmet de gråtescenen. Burlyaev mente at Tarkovsky var en sann patriot, og at følelser som er knyttet til lungene, som moralske følelser, ga ham lungekreft som han døde av i Vesten. Tarkovsky ville helst ha bodd i Sovjet.

A booklet featuring an essay by film scholar Dina Iordanova; “Between Two Films,” an essay by Tarkovsky on Ivan’s Childhood; and “Ivan’s Willow,” a poem by the director’s father, Arseny Tarkovsky: Dina Iordanova skriver i sitt informative essay at Tarkovsky ønsket at filmen skulle se ut som om den var fotografert av Urusevsky, som sto bak The Cranes are flying og Letter Never Sent. Det klarte kameramannen Vadim Yusov med glans. Iordanova lister opp inspirasjonskilder for Tarkovsky, noe som alltid jeg alltid synes er interessant. Her nevnes Andrzej Wajda, Robert Bresson, Ingmar Bergman, Orson Welles, Mizoguchi, Dovzhenko og Dreyer. Det er motsatt vei mulig at Anakin Skywalker fra Star Wars er modellert etter Ivan. I Kusturicas Underground er flere scener iscenesettelser av sekvenser fra Ivan’s Childhood. Tarkovsky beskriver i sin tekst hvordan han ville vise at et barn presses til å bli hardere samtidig med at det strever med voldelig død. Han forsvarer også sidehistorien med Masha, og mener det er langt fra et romantisk pauseinnslag. Til slutt er det trykket et kort dikt laget av Tarkovskys far om Ivan, som er litt for enkelt og kort for min smak.

Man Bites Dog

Man Bites Dog (Criterion nr. 165)(DVD)

Frankrike – 1992 – Rémy Belvaux, André Bonzel og Benoit Poelvoorde (svart-hvitt)

Presentasjon av en morder

Nivå 1 (uten spoilers)

Seriemorderen Ben blir fotfulgt av et filmteam som lager en dokumentar om ham. Han dreper, filosoferer og deler sine metoder med dem. Gradvis trekkes de mer og mer inn i situasjonene, til grensene mellom dokumentarist og gjerningsmann viskes ut.

Nivå 2 (med spoilers)

Man Bites Dog er en bekmørk mockumentary, med en humor av den aller svarteste typen. Det er flere grunner til å like filmen. Den er for de av oss som liker svart humor nesten hysterisk morsom til tider. Og på tross av filmskapernes motvilje mot å legge samfunnskritisk tolkning inn i filmen, er det umulig ikke å gjøre det. Ingen kan hindre oss i å ha vår egen fortolkning av et verk, og se paralleller som føles naturlige.

Personlig er jeg svak for filmer som underholder på ett nivå, samtidig som man kan trekke ut relevante samfunnskommentarer på et annet nivå. Jeg finner det vanskelig å ikke diskutere moderne media i sammenheng med Man Bites Dog.

Et annet nivå i filmen er diskusjonen mellom dokumentarer og objektet de portretterer. Kan en dokumentar være objektiv? Kan den være nøytral i den forstand at den ikke akselererer eller påvirker situasjonene på annen måte den så nøytral skal dokumentere? Er menneskene som filmes upåvirket av et kamera i rommet? I Man Bites Dog er svaret nei. Ben soler seg i glansen fra kameraet, og det er grunn til å tro at han utfører handlinger på en annen måte enn om han hadde vært alene. Han vil gjøre det hele mer spektakulært foran kameraet. For virkelig å hamre sitt poeng hjem, ser vi filmteamet i filmen hjelpe Ben med alt fra bedre lys til å holde ofrene nede mens Ben dreper dem. Grensen mellom de som dokumenterer og gjerningsmann blir da helt visket ut.

Det tar ikke lang tid før dokumentarteamet i sin jakt på et scoop bidrar til ugjerningene. De deltar allerede i de første angrepene med litt hjelp. Senere, når de har gått tom for penger, overlater de all makt til Ben som nå blir regissør, produsent og hovedrolleinnehaver. Vi som publikum vil ikke oppleve den helt store forskjellen, siden de allerede har oppført seg som om filmen var Bens hele tiden. Han har hele tiden beordret dem i riktige posisjoner og involvert dem uansett.

Nettopp der kommer mediakritikken inn i filmen. Hvor langt vil media gå for å få nyhetssaken sin? Lar de seg diktere av forbrytere til å sette dagsorden? Fremstiller de kriminelle som noe annet enn det de er, i et mer flatterende lys enn de fortjener? I Man Bites Dog får Ben anledning til å lufte små og store tanker, og de blir formidlet usensurert videre. Om vi sammenligner med 22.juli saken i Norge, blir det som om ABB skulle ha fått en rettssal til sin arena for å formidle sitt budskap i detalj til hele landets TV-seere.

Når vi vet at kjendiser ringer våre største aviser og tipser dem om aktuelle begivenheter de er involvert i, eller bare vil ha laget en sak om seg selv for å holde kjendisstatusen sin varm, er det ikke vanskelig å lage satire med det som bakgrunn. Ben dikterer sitt livs dokumentasjon, og filmteamet følger ukritisk med. De er gjensidig avhengig av hverandre, og tankene mine går til symbiosen mellom Se og Hør og Sven O. Høiby. Her ble det skapt et vakuum mellom to aktører som brukte hverandre, uten at det var noen spesiell samfunnsnyttig nyhetsverdi til stede. For ordens skyld vil jeg påpeke at jeg ikke sammenligner alvorlighetsgraden i de to tilfellene, bare prinsippene bak. En satire fungerer jo også best ved å sette det på spissen, for å vise hvor det hele kan lede.

Ben vil gjerne fremstå intellektuell og analytisk og benytter dødperioder til å belære filmteamet om riktig drapsteknikk og dumping av lik. Han fremstår narsissistisk og rasistisk. Etter hvert blir han mer kritisk til filmteamets arbeid. Han påpeker deres dårlige ånde, klønete bevegelser og forstyrrende lyssetting. Han refererer til media, men inkluderer ikke dem (noe de selvfølgelig er).

Da en i teamet blir skutt av mannen de forfølger, mishandler de liket etterpå i frustrasjon. Her overskrider de nok en grense, og grenseoverskridelsen blir fullført litt senere da Rémy får lov til å henrette et konkurrerende filmteam som har kommet opp med akkurat samme idé. Dette ser jeg som en kommentar til medieverdenens konkurranse og manglende etikk. Nå er Ben og filmteamet blitt ett.

Ben klassifiserer folkeslag og tillegger dem egenskaper på en overfladisk måte, noe som skaper system og kontroll i hans liv. Han fremstår da som kunnskapsfull i egne øyne, i kontroll. Han har meninger om alt fra boligpolitikk og estetikk til sport. Han behersker alt. Ut fra behovet for å fremstille seg som en intellektuell kapasitet, vil han filmes men han analyserer sine mislykkede angrep på video. Slik kan vi ikke være i tvil om at han er seriøs og profesjonell, noe som igjen skal gi hans argumenter vekt.

Øyeblikket: Da Ben skyter en av middagsgjestene blir resten av gjestene sjokkerte og tause, men etter en stund fortsetter måltidet og gaveutpakkingen. Selv med ansiktene fulle av blod gleder de seg over gavene til bursdagsbarnet Ben. Absurd øyeblikk. Her er humoren i Man Bites Dog på sitt svarteste.

Lyd og bilde

Greit nok bilde, men pent er det ikke. Det er ment å være kornete og røft, noe som sikkert passer denne lavbudsjettsproduksjonen godt. Kameraføringen er urolig og realistisk, med forskjellige lysforhold. Det blir ikke pene bilder av slikt, men slik må det være i en film som skal gi inntrykk av å være ekte. Lyden deler de samme utfordringene, med kvaliteten bedre når lydmannen er riktig plassert og dårlig eller ikke-eksisterende når lydmannen er langt borte. Altså; lyd og bilde er ikke bra, men veldig riktig. Formatet er 1.66:1 hva bildet angår, og lyden er i mono.

Ekstramateriale

1993 video interview with the filmmakers: Amatørmessige intervjuer i kronglete omgivelser på undergrunnsbaner og gater. Biler kjører forbi og gjør lyden vanskelig å høre, eller kjører mellom kamera og intervjuobjekter noe som gjør dem vanskelig å se. I tillegg snakkes det en ekstremt dårlig engelsk. Noen ord er så dårlig uttalt at det er vanskelig å gjette hva de prøver å si (laugh blir til love?). Ikke noe godt intervju, men det forteller oss noe om nivået på produksjonen. 9 minutter.

No C4 for Daniel-Daniel, a student short by the filmmakers: Hysterisk kortfilm med hovedpersonen fra Man Bites Dog. Den er bygget opp som en vanvittig lang trailer. Det råder totalt anarki, og er til tider ganske morsomt. 12 minutter.

Stills gallery: Bilder fra innspillingen som også viser hvordan spesialeffektene ble skapt.

Theatrical trailer: Happening in your neighborhood- En slags trailer, som faktisk fungerer rimelig greit. Spesiell. 2 minutter.

Hefte: Filmskaperne forsto ikke hvorfor en britisk journalist refererte til filmen deres som guerilla film making. De hadde da ikke hatt en hårete ape bak kameraet? Interessant at de mener at filmen ikke handler om vold, men bare om det å lage film. Matt Zoller Seitz mener filmen føyer seg fint inn i en rekke fra Peeping Tom, via Clockwork Orange og Network til Taxi Driver.