The Life and Death of Colonel Blimp

The Life and Death of Colonel Blimp (Criterion nr. 173)(Blu-ray)

Storbritannia – 1943 – Michael Powell (farger)

En utdøende rase

Nivå 1 (uten spoilers)

En gammel oberst leder sine heimvernstropper i en øvelse som skal begynne kl 12. Men de yngre og frekkere motstanderne tyvstarter øvelsen og forsøker å ta dem til fange i det tyrkiske badet. Obersten blir rasende over bruddet på spillereglene og starter en slåsskamp. De havner i bassenget og da obersten stiger opp igjen er det i et tilbakeblikk 40 år tidligere. Vi skal i denne filmen følge obersten fra boerkrigen gjennom første verdenskrig til filmen stopper litt ut i andre verdenskrig.

Nivå 2 (med spoilers)

Clive Candy er når filmen starter en gammel, bitter og fastlåst mann. Han er til forveksling lik Colonel Blimp fra tegneserien. Low portretterte ham som en dum, nær fascistisk gammel gubbe kun med forståelse for militær makt og Storbritannias herredømme. I filmen kommer han ikke nærmere denne karakteren enn han er på begynnelsen (og slutten) av filmen. Ellers ser vi ham som en spenstig, rettferdig og modig offiser.

The Life and Death of Colonel Blimp er en lang film med sine nesten tre timer, men har en bemerkelsesverdig enkel historie. Clive Candy drar under boerkrigen til Berlin for å få stoppet en bakvaskelseskampanje mot England, og forelsker seg i den første av Deborah Kerrs tre kvinnelige karakterer. Han duellerer med Theo Kretschmar-Schuldorff, ender opp som venner for livet og lar ham dra av gårde med kvinnen han er forelsket i. I duellen får han arret som er grunnen til hvalrossbarten han anlegger. I første verdenskrig møter han en sykesøster som er bemerkelsesverdig lik kvinnen i Berlin, og han gifter seg med henne etter krigen. Han holder kontakten med Kretschmar-Schuldorff, og da denne flykter fra Hitlers Tyskland tar de opp kontakten igjen i England. Obersten har en sjåfør som er prikk lik hans kone og tapte første kjærlighet, men det ser ikke ut som han har merket seg det. Kretschmar-Schuldorff er derimot himmelfallen over likheten.

Denne filmen har blitt løftet frem som kanskje den ypperste britiske filmen noen sinne, og jeg kan langt på vei være enig. Det er en flott og episk film, som forteller oss noe om tapt kjærlighet, krig og fred, vennskap og modernitet. Først og fremst tror jeg den handler om hvordan tiden løper fra oss, og vi blir akterutseilt av alt det nye. Æreskoden til obersten blir skikkelig utfordret når de yngre soldatene kupper hans kompani under øvelsen. I denne sekvensen tror jeg regissør Powell setter opp en metafor for den pågående krigen i Europa. Hitler kan sees som den yngre soldaten som bruker alle midler, mens obersten representerer de gamle verdiene og æren. Skal man kjempe en krig med alle midler og vinne, eller skal man beholde visse verdier og grenser? Da kan det paradoksale resultatet bli at ingen vil ha hørt om regler i krig i fremtiden.

Krigsministeriet reagerte sterkt på filmen, og ville ha den forandret. Powell ble i rimelig klare ordelag fortalt med at han bare kunne glemme å bli slått til ridder om den ble lansert. Det var spesielt talen til Theo Kretschmar-Schuldorff mot slutten av filmen de reagerte på. Krigsministeriet fikk oppildnet Winston Churchill, slik at han også arbeidet mot filmens lansering. Dette gjorde produksjonen mye vanskeligere, og de måtte låne uniformer, våpen og biler fra andre steder enn forsvaret.

Det er interessant å se hvordan vi alle barn av vår tid, og hvor fort tiden går. Powell lager en tidsmontasje av jakttrofeer som henges på veggen med en plakett som viser når dyret ble drept. Det er en effektiv, men trist og grusom sekvens som viser oss dyr som er drept for sport, kuttet hodet av og hengt på veggen som demonstrasjon av idioti og brutalitet. Powell i kommentatorsporet reflekterer overhodet ikke over dette, selv over 50 år senere. Han mener derimot at han kunne ha laget sekvensen vittigere(!). Her avslører han seg som en gammel mann tiden har løpt fra i beste fall. Ikke ulikt Colonel Blimp.

Filmen har noen ganger blitt sammenlignet med Citizen Kane og noen mener den er bedre. Som Citizen Kane starter den med slutten og baserer seg på tilbakeblikk. Gradvis blir vi mer kjent med hovedpersonen, og får ta del i seire og nederlag. Til slutt føler vi at vi har kommet under huden på mannen. Som med Charles Foster Kane er det ikke alle sider ved hovedpersonen jeg liker, men han har nå blitt en del av bekjentskapene mine.

Øyeblikket: Jeg falt for duellen som vi aldri ser. Nitidige forberedelser, terping på regler og kutyme, alt filmet med en kjølig distanse. Denne distansen skaper en upersonlighet, slik de to duellantene har overfor hverandre siden de aldri har møtt hverandre. Theo Kretschmar-Schuldorff har blitt utvalgt til å kjempe duellen på vegne av kompaniet sitt. Idet duellen skal begynne, løfter kameraet seg opp og ut av salen og fokuserer heller på snøen som faller ute. Slik fortelles vi at duellens utfall ikke er viktig, bare foranledningen og følelsene rundt.

Lyd og bilde

For et bilde! Filmen er fra 1943, men her er ingen skader så vidt jeg kunne se. Dette er en film man blir helt overveldet av hva bildekvalitet angår. Fra filmens spede begynnelse med soldatene som kjører av gårde på sine motorsykler blir man målløs. Det hele er så skarpt, gnistrende i fargene og detaljer overalt, i bakgrunn og forgrunn. Dette må være det beste bildet vurdert opp mot alder jeg har sett. Lyden gjør jobben sin utmerket også.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Michael Powell and filmmaker Martin Scorsese: Det lover jo så godt. En som vanlig entusiastisk Scorsese forteller morsomme anekdoter om filmen og hvorfor han elsker filmen. Men hoveddelen av kommentatorsporet tilhører regissør Michael Powell, som jeg føler er for gammel eller syk for denne jobben. Han snakker litt som om han har hatt et slag, det er forferdelig vanskelig å forstå hva han sier. Jeg føler også at det er lite interessant å høre om de tingene han velger å fortelle om. Mye av det går på mimring om medarbeidere fra den tiden, og ikke alltid ting som er tilstrekkelig knyttet til denne filmen. Det er skuffende da jeg hadde store forventninger til å høre regissørens tanker om denne flotte filmen. Alt i alt et kommentatorspor jeg føler man like gjerne kan hoppe over, og det svakeste jeg har hørt av over 100 kommentatorspor hittil i Criterion Collection.

New video introduction by Scorsese: The Archers, altså regissør Michael Powell og produsent Emeric Pressburger ønsket seg Laurence Olivier i hovedrollen, men siden det ikke var mulig ble det satset på Roger Livesey. I denne introduksjonen går han inn på konflikten mellom krigsministeriet og filmskaperne. Filmen er sjeldent vist i USA og når den ble vist var det i forkortet utgave. Scorsese forteller at valget om å ikke vise hovedboksekampen i Raging Bull var inspirert av duellen som ikke blir vist i The Life and Death of Colonel Blimp. 13 minutter lang intro.

A Profile of “The Life and Death of Colonel Blimp,” a documentary from 2000: Den klippede versjonen som sirkulerte før var 20 minutter kortere og fratatt sin tilbakeblikkstruktur. Stephen Fry forteller og kommenterer filmen i denne ”making of”. Det slo meg at hans rollefigur i Black Adder, general Melchiot, må være basert på Colonel Blimp. Både stemmen og stemmeleiet er meget likt. Så også med sjåføren i en av episodene, jenta som kler seg ut som soldaten Bob. Hun ser ut til å være basert på Deborah Kerr i rollen hun har mot slutten av filmen. Så Rowan Atkinson har tydeligvis sett The Life and Death of Colonel Blimp.

Restoration demonstration, hosted by Scorsese: Her får vi se før-og-etter sekvenser av utvalgte scener fra filmen. Mye blinking, riper, fargestriper og prikker har blitt fjernet. Det er ganske flott å se hvor fint det har blitt og hvor dårlig det kunne ha vært. Nå er denne filmen optimalt presentert for oss. Fire minutter og 50 sekunder.

Optimism and Sheer Will, a 2012 interview with editor Thelma Schoonmaker Powell, Michael Powell’s widow: Enken etter Michael Powell, Thelma, forteller at Powell aldri gjorde filmene enkle for publikum, men heller forsøkte å ligge litt foran publikum. De ville alltid ta deg igjen ellers. Det var viktig for ham å ikke undervurdere dem. Dette er et kjempefint intervju på 29 minutter. Det er pratsomt, men presist.

Gallery featuring rare behind-the-scenes production stills: Jeg synes dette var over gjennomsnittet interessant hva stillbildegallerier angår. Bildene er fra innspillingen, settene og innimellom noen private bilder. Det var på denne tiden mangel på unge menn til å være statister, så plastdukker ble satt blant mennesker i scener som krevde en folkemengde. Dette var tilfelle under den klassiske konserten for de tyske offiserene. Det hele er så elegant gjort at jeg ikke klarte å se plastdukkene selv om jeg så etter dem.

Gallery tracing the history of David Low’s original Colonel Blimp cartoons: Den første gangen tegneserien om Colonel Blimp ble publisert var 21 april 1914 i London’s Evening Standard. Da Low døde i 1963 hadde han laget 14000 tegninger gjennom 50 år. Han ble slått til ridder. Blimp opptrådte i fem kategorier: militære holdninger, føydale/aristokratiske tradisjoner, utenrikspolitikk, innerikspolitikk/imperiepolitikk og diverse. Her blir det presentert eksempler fra første kategori.

A booklet featuring an essay by critic Molly Haskell: Essayet er rimelig langt og har mange gode betraktninger om filmen. Spesielt argumenter hun godt for hvor episk filmen er og hvordan den inneholder flere sjangre samtidig.

Revanche

Revanche (Criterion nr. 502)(Blu-ray)

Østerrike – 2008 – Götz Spielmann (farger)

Å fortelle stillhet

Nivå 1 (uten spoilers)

Alex arbeider på en bordell og er sammen med Tamara, en av de prostituerte. Han drømmer om å utføre et bankran og deretter investere i en bar. En dag gjør han alvor av planen.

Nivå 2 (med spoilers)

Revanche er en film som ikke har en fastspikret tematikk, så den er rimelig åpen for tolkning. Her vil jeg presentere en mulig vinkel å se filmen fra. Ordet revanche betyr hevn, men kan også bety revansje, en ny sjanse. Med det i minne, synes jeg det faller naturlig å se filmens tema som utvikling fra hevntanker til erkjennelse av at vi kan velge å starte på nytt i livet og få en ny sjanse. Følelser og anledninger kommer og går.

Slik jeg ser det starter filmens andre del med Alex i en sorgtilstand hvor han arbeider med hardt kroppsarbeid, mest sannsynlig for å overskygge de vonde tankene sine. Å bli fysisk sliten gir ham noe annet å tenke på enn tapet av kjæresten sin, og lar han sove bedre enn han ellers ville gjort. Antageligvis føler han stor skyld for dødsfallet til Tamara siden han lot henne være med i ransbilen hvor hun blir skutt og drept.

I en tilstand av eksistensiell krise, forsøker han å kutte alle bånd til andre mennesker. Bestefaren ser ut til å være et nødvendig onde i hans verden siden han eier gården. Vi ser at han ber Susanne holde seg unna, han vil ha tid til å drukne seg i sorgen uten å måtte støte på forstyrrende elementer. Hun aksepterer forbudet mot å komme til gården, men inviterer ham til sitt hus siden hun er alene om kvelden. Dette er en tydelig seksuell invitasjon. Kanskje opplever Alex allerede her at han her har et valg mellom de forskjellige betydningene av ordet revanche. Han kan slutte å hevne Tamara gjennom å straffe seg selv, og heller gi seg selv en ny sjanse med nye mennesker.

Det ender med at han dukker opp ute hos Susanne om kvelden, og de har sex. Hun er gift med politimannen som skjøt Tamara under flukten. Gjennom møtene med Susanne forstår Alex hvordan det henger sammen, og han har nå muligheten til å hevne Tamara ved å skyte Robert, politimannen. Dette er noe han seriøst vurderer, som vi forstår siden han har med pistolen sin til området Robert pleier å jogge. Han sikter på bakhodet til Robert, men senker pistolen uten å ha avfyrt den. Han er i en prosess om hvilken revanche han vil velge, men vi ser vel allerede her at han kommer til å søke forsoning. Ved å invitere til samtale med Robert uten at han vet hvem Alex er, får Alex svar på de spørsmålene som er viktige for ham. Robert siktet på dekkene. En benk ved et lite vann er et utmerket sted for vanskelige samtaler.

Det er ikke bare Alex som blir eksponert for valg. Susanne får vite at Robert ikke kan gi henne barn, og jeg velger å tolke hennes plutselige seksuelle interesse for Alex som en mulighet til å bli gravid. Igjen handler det om forskjellige måter å se en vanskelig situasjon på, se muligheter om de er enn så vanskelige.

Den gamle mannen gjør sine valg i en situasjon hvor han har mistet sin kone, og lever i en utdøende verden. Han er sikker på at han skal få se sin kone igjen i et annet liv.

Politimannen sliter med skyldfølelse over å ha drept en kvinne. Han har lyst til å gi opp, og er frustrert over at han aldri klarer å gjøre noe riktig. Alex ser sin sorg speilet i Roberts anger.

En skjult kraft snur dette til noe positivt, noe som gjør menneskene mer humane. Spielmann har en veldig respekt og sympati for naturen, og en tilsvarende skepsis til det menneskeskapte moderne samfunnet. Filmen handler mye om kontrasten mellom penger og natur. Natur konkurrerer ikke, men samarbeider. Red light distriktene er ekstremversjonen av vårt samfunn. Profitt uansett kostnad. Natur er ren og tolerant. Den er rolig og skaper rom rundt menneskene, og den er autentisk. Dette er ord det kan være greit å ta med seg inn i forståelsen av Revanche, og se det i forhold til de to delene filmen er bygget opp av.

Spielmann er opptatt av kontrasten mellom natur og ro, og det hektiske bylivet. Filmen skifter både tempo og stemning i andre del. Filmen blir mer reflektiv og dvelende, som Alex sin sinnstilstand. Spielmann fører sammen landlig og urbant strev, menneskets lodd i dagliglivet. Vi kan se mennesket og kosmos og hvor stor naturen er. Alex sine problemer er altoppslukende, men allikevel så små i den settingen Spielmann plasserer ham i. Naturen maler og maler, alt gror og må pleies, livet stopper ikke opp om et menneske dør. Det er en trygghet og trøst i det. Jeg tolker den gjentakende scenen med en stein som kastes i vann og lager ringer, som at alt i naturen og vi mennesker med, virker på hverandre.

Først kommer situasjonene i forholdet mellom mennesker, deretter springer hva vi sier ut fra det. Derfor skriver Spielmann alltid dialogen sist, for å få den naturlig. Dette er i sterk kontrast til andre regissører som har dialogen klar først og så skaper situasjoner dialogen kan uttrykkes i. Jeg synes Spielmann er inne på noe viktig og essensielt her. I hans film føles ikke dialogen tvungen eller unaturlig, men nærmest organisk. Denne strategien skaper også rom for overraskende vendinger i dialogen. Kommunikasjon er som regissøren påpeker ikke presis i virkeligheten, men består av mange små misforståelser som må rettes opp i. Det er en bevegelse mot hverandre og fra hverandre, kontinuerlig.

Spielmann forteller et sted at han liker stillhet og at målet hans er å kunne ha fortalt stillhet. Det synes jeg var en fin overskrift.

Øyeblikket: Alex har forberedt seg til å møte politimannen på en av sine løpeturer og kjenne på muligheten for å skyte ham. Han sikter på hodet til politimannen der han jogger bort fra ham, men lar våpenet falle. Det er en nøkkelscene i Revanche og viser hvordan hele livet vårt er en serie valg hvor et feil valg kan ødelegge alt. Her gir utfallet oss heller en vakker følelse av håp.

Lyd og bilde

Som jeg forventet av en så ny film, er både lyd og bilde av fin kvalitet. Bildet kommer i 1.85:1 og er ekstremt rent og klart. God skarphet, høyt detaljnivå og god dybde. Fargene er veldig realistisk gjengitt. Lyden er klar og dialogen blir plettfritt gjengitt.

Ekstramateriale

New video interview with Spielmann: Regissøren er opptatt av å ikke være en intellektuell filmskaper. Han lager filmer med emosjon. Han innrømmer at Revanche står i fare for å bli en film i to deler, siden det er veldig stor forskjell på første og andre del. Men han mener det har blitt en helhetlig filmopplevelse. Moderne filmer lar et bilde stå i tre-fire sekunder, noe som ikke er nok til å ta inn et bilde. Det blir en serie middelmådige bilder. Spielmann mener hans lite kommersielle filmer viser mer respekt for publikum enn de kommersielle filmene som skal være laget for publikum. Hans mål er at publikum skal glemme tiden og bli oppslukt av filmen. Da står tiden stille. Med en gang vi begynner å analysere er vi tilbake i tiden. Spielmann nevner ikke overraskende Antonioni som inspirasjonskilde. Dette er et ærlig intervju som ga meg mye. Det varer i 35 minutter.

The Making of “Revanche,” a half-hour documentary shot on the set: Man må føle hva Revanche handler om sier Spielmann. Han var veldig fornøyd med dobbeltbetydningen av tittelen. Skuespilleren som spilte Alex måtte jobbe i en bordell for å gjøre research, som ledd i Spielmanns krav om at skuespillerne skal vite hva de skal formidle. Han er også opptatt av å fjerne maskene de har, og det gjøres under øving. Denne lille dokumentaren er på 36 minutter, og man får en fin innsikt i hvordan Spielmann jobber som regissør.

Foreign Land (Fremdland), Spielmann’s award-winning student short film, with an introduction by the director: En flott film i majestetisk natur, som er så vanskelig tilgjengelig at far og sønn må trekkes opp i en taubane for å komme til gården sin. Vi følger sønnen som må være der en uke uten faren sin.

U.S. theatrical trailer: En lekker trailer. Kort, men stemningsfull. Fortettet. 1.37 minutter.

A booklet featuring an essay by critic Armond White: Essayet tar for seg den filosofiske meningen i filmen, kontrasten mellom natur og det moderne. Et spennende essay som gir oss til ballast til å tolke filmen.

Ivan’s Childhood

Ivan’s Childhood (Criterion nr. 397)(Blu-ray)

Sovjetunionen – 1962 – Andrei Tarkovsky (svart-hvitt)

Ivan uten barndom

Nivå 1 (uten spoilers)

Ivan er en gutt som hjelper russiske soldater under andre verdenskrig ved å rekognosere bak fiendens linjer og komme tilbake med verdifull informasjon. Det er et hardt og trøstesløst liv, og han drømmer ofte om livet sitt før krigen. Tarkovskys debutfilm er en lettere tilgjengelig film enn hans senere filmer, men er fremdeles et poetisk, vakker og stilfull film.

Nivå 2 (med spoilers)

Ivan er en meget innbitt gutt, sta og temperamentsfull. Jobben han gjør er uvurderlig. Han drives av sorg og et sterkt hat mot tyskerne. Han vil bare jobbe mer, og drukner seg i disse oppdragene som er meget farlige. Filmen starter med en idyllisk sekvens hvor han er sammen med sin mor. Brått våkner han opp og erkjenner at han er i den virkelige verden hvor det er krig, vått og kaldt.

Han har klart å komme seg tilbake til de russiske stillingene og vil rapportere til sine overordnede, kaptein Kholin og korporal Katasonych. Men løyntnant Galtsev er skeptisk til historien hans og kravene hans. Det er allikevel noe i den lille guttens insistering som får ham til å ringe hovedkvarteret og fra da av blir tonen en annen. Ivan har en høy stjerne i hovedkvarteret.

Da han forstår at de vil sende ham til militærskole slår han seg vrang. For ham er det bare en ting som gjelder, og det er å bidra i kampen mot tyskerne. Vi forstår etter hvert at han har mistet familien sin tidligere i krigen, og at han bearbeider det ved å gjøre det han kan best, nemlig snike seg over elva og sanke inn informasjon. Men det har sin pris. Vi hører ham flere ganger si at nervene hans er tynnslitte.

Flere ganger i filmen drømmer han om en lykkeligere tid, hvor solen skinner og moren er rett ved. Men for hver gang han drømmer, blir det større og større innslag av surrealisme og vonde hendelser. Den siste gangen han selv drømmer kan drømmen mer beskrives som et mareritt i våken tilstand. Den siste drømmen blir vist etter at han er død, og ender med at han løper rett mot et dødt tre. Den kan symbolisere han ferd fra lykkelig barndom til en for tidlig død.

Ivan blir frastjålet sin barndom og får se ting han ikke skulle behøve å se. Blant ruinene av en landsby lever en gammel mann som har mistet vettet. Han pynter ruinene som om han ikke ser at alt er ødelagt. Han tviholder på omgivelsene slik de engang var. I slike situasjoner blir forholdet mellom voksen og barn snudd på hodet, og Ivan blir den voksne. Krigen gjør at han blir alt for tidlig voksen. Til slutt blir han tatt av tyskerne og henrettet. Galtsev er med på invajonen av Berlin og finner papirene i tyskernes hovedkvarter som viser at Ivan ble hengt, og han forestiller seg Ivans siste minutter.

Bergman sa etter å ha sett Ivan’s Childhood at Tarkovsky var den beste filmskaperen fordi han kunne fange livets realiteter og livet som drøm. Ivan’s Childhood tvinger oss til å følge godt med på hvor vi er og hvor lang tid som har gått. Tarkovsky starter ofte med et nærbilde og vi må selv fylle inn eventuelle gap i handlingen. Han bruker en ekspresjonistisk lyssetting i filmen.

Øyeblikket: Av en eller annen grunn festet jeg meg veldig ved drømmescenen hvor eplene triller av lasteplanet og hestene spiser dem. Den ene hesten går rundt og tar en bit av hvert eple. Den har en overflod av epler og føler seg sikkert som om den er i paradis. Denne scenen er et velkomment avbrekk fra den harde og mørke krigssituasjonen Ivan ellers lever i. Det var godt å ane disse strimene av godhet og håp i en så mørk film som Ivans Childhood tross alt er. Vi trengte litt pustepause.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1, lyden er i mono. Det er et nydelig svart-hvitt bilde med gode detaljer og god kontrast. Alle nyansene i gråtonene kommer fint frem. Bildet har rimelig god dybde. Spesielt er nærbildene skarpe og detaljerte. Lyden er ganske bra.

Ekstramateriale

Interview with film scholar Vida T. Johnson, coauthor of The Films of Andrei Tarkovsky: A Visual Fugue: Dette er et informativt og innholdskomprimert intervju på 30 minutter. Stalins siste år var magre for russisk film. Det ble laget mange filmer om krig, men få filmer om barn og krig. Tarkovsky beundret kun de poetiske filmskaperne i Sovjet. Han var kresen siden han hadde vokst opp i en familie med tilgang på god kunst. Han var veldig inspirert av kunst, musikk og ikoner. God tilgang på gode filmer fra hele verden hadde også filmstudentene. Tarkovsky hadde gjennom hele sin karriere problemer med sensuren.

Interviews with cinematographer Vadim Yusov and actor Nikolai Burlyaev: Yusov kommenterer fire temaer, Visual language, Preparation, Dreams og Texture, på til sammen ca 11 minutter. Tarkovsky satset ikke alt på skuespilernes talent for å skape riktig stemning, men lente seg også på natur og ytre atmosfære. Produksjonsmanuset involverte flere mennesker, og de jobbet noen ganger uten Tarkovsky. De kunne filme egne sekvenser, blant annet scener som skulle vise en natur som hadde fått likevekten ødelagt. Et eksempel på det er når soldatene vasser i vann i en ødelagt skog. For å vise krigens redsler måtte de kontrasteres med drømmer fra tiden før krigen. Tarkovsky fant den hvite skogen et stykke utenfor Moskva, og den ga ham en unik følelse av rom. Burlyaevs intervju er bygget opp på samme måte, med en lengde på 9 minutter. Sekvensene her er Screen tests, Finding tears, The shoot og True patriot. Tarkovsky turte å lage denne filmen fordi han hadde hovedrolleinnehaveren klar, men det fortalte han aldri til gutten. Gutten måtte mestre å gråte på kommando. Han fikk lære av Jean Gabin-filmer. Tarkovsky trøstet ham slik at han begynte å gråte av selvmedlidenhet, og da filmet de gråtescenen. Burlyaev mente at Tarkovsky var en sann patriot, og at følelser som er knyttet til lungene, som moralske følelser, ga ham lungekreft som han døde av i Vesten. Tarkovsky ville helst ha bodd i Sovjet.

A booklet featuring an essay by film scholar Dina Iordanova; “Between Two Films,” an essay by Tarkovsky on Ivan’s Childhood; and “Ivan’s Willow,” a poem by the director’s father, Arseny Tarkovsky: Dina Iordanova skriver i sitt informative essay at Tarkovsky ønsket at filmen skulle se ut som om den var fotografert av Urusevsky, som sto bak The Cranes are flying og Letter Never Sent. Det klarte kameramannen Vadim Yusov med glans. Iordanova lister opp inspirasjonskilder for Tarkovsky, noe som alltid jeg alltid synes er interessant. Her nevnes Andrzej Wajda, Robert Bresson, Ingmar Bergman, Orson Welles, Mizoguchi, Dovzhenko og Dreyer. Det er motsatt vei mulig at Anakin Skywalker fra Star Wars er modellert etter Ivan. I Kusturicas Underground er flere scener iscenesettelser av sekvenser fra Ivan’s Childhood. Tarkovsky beskriver i sin tekst hvordan han ville vise at et barn presses til å bli hardere samtidig med at det strever med voldelig død. Han forsvarer også sidehistorien med Masha, og mener det er langt fra et romantisk pauseinnslag. Til slutt er det trykket et kort dikt laget av Tarkovskys far om Ivan, som er litt for enkelt og kort for min smak.

Man Bites Dog

Man Bites Dog (Criterion nr. 165)(DVD)

Frankrike – 1992 – Rémy Belvaux, André Bonzel og Benoit Poelvoorde (svart-hvitt)

Presentasjon av en morder

Nivå 1 (uten spoilers)

Seriemorderen Ben blir fotfulgt av et filmteam som lager en dokumentar om ham. Han dreper, filosoferer og deler sine metoder med dem. Gradvis trekkes de mer og mer inn i situasjonene, til grensene mellom dokumentarist og gjerningsmann viskes ut.

Nivå 2 (med spoilers)

Man Bites Dog er en bekmørk mockumentary, med en humor av den aller svarteste typen. Det er flere grunner til å like filmen. Den er for de av oss som liker svart humor nesten hysterisk morsom til tider. Og på tross av filmskapernes motvilje mot å legge samfunnskritisk tolkning inn i filmen, er det umulig ikke å gjøre det. Ingen kan hindre oss i å ha vår egen fortolkning av et verk, og se paralleller som føles naturlige.

Personlig er jeg svak for filmer som underholder på ett nivå, samtidig som man kan trekke ut relevante samfunnskommentarer på et annet nivå. Jeg finner det vanskelig å ikke diskutere moderne media i sammenheng med Man Bites Dog.

Et annet nivå i filmen er diskusjonen mellom dokumentarer og objektet de portretterer. Kan en dokumentar være objektiv? Kan den være nøytral i den forstand at den ikke akselererer eller påvirker situasjonene på annen måte den så nøytral skal dokumentere? Er menneskene som filmes upåvirket av et kamera i rommet? I Man Bites Dog er svaret nei. Ben soler seg i glansen fra kameraet, og det er grunn til å tro at han utfører handlinger på en annen måte enn om han hadde vært alene. Han vil gjøre det hele mer spektakulært foran kameraet. For virkelig å hamre sitt poeng hjem, ser vi filmteamet i filmen hjelpe Ben med alt fra bedre lys til å holde ofrene nede mens Ben dreper dem. Grensen mellom de som dokumenterer og gjerningsmann blir da helt visket ut.

Det tar ikke lang tid før dokumentarteamet i sin jakt på et scoop bidrar til ugjerningene. De deltar allerede i de første angrepene med litt hjelp. Senere, når de har gått tom for penger, overlater de all makt til Ben som nå blir regissør, produsent og hovedrolleinnehaver. Vi som publikum vil ikke oppleve den helt store forskjellen, siden de allerede har oppført seg som om filmen var Bens hele tiden. Han har hele tiden beordret dem i riktige posisjoner og involvert dem uansett.

Nettopp der kommer mediakritikken inn i filmen. Hvor langt vil media gå for å få nyhetssaken sin? Lar de seg diktere av forbrytere til å sette dagsorden? Fremstiller de kriminelle som noe annet enn det de er, i et mer flatterende lys enn de fortjener? I Man Bites Dog får Ben anledning til å lufte små og store tanker, og de blir formidlet usensurert videre. Om vi sammenligner med 22.juli saken i Norge, blir det som om ABB skulle ha fått en rettssal til sin arena for å formidle sitt budskap i detalj til hele landets TV-seere.

Når vi vet at kjendiser ringer våre største aviser og tipser dem om aktuelle begivenheter de er involvert i, eller bare vil ha laget en sak om seg selv for å holde kjendisstatusen sin varm, er det ikke vanskelig å lage satire med det som bakgrunn. Ben dikterer sitt livs dokumentasjon, og filmteamet følger ukritisk med. De er gjensidig avhengig av hverandre, og tankene mine går til symbiosen mellom Se og Hør og Sven O. Høiby. Her ble det skapt et vakuum mellom to aktører som brukte hverandre, uten at det var noen spesiell samfunnsnyttig nyhetsverdi til stede. For ordens skyld vil jeg påpeke at jeg ikke sammenligner alvorlighetsgraden i de to tilfellene, bare prinsippene bak. En satire fungerer jo også best ved å sette det på spissen, for å vise hvor det hele kan lede.

Ben vil gjerne fremstå intellektuell og analytisk og benytter dødperioder til å belære filmteamet om riktig drapsteknikk og dumping av lik. Han fremstår narsissistisk og rasistisk. Etter hvert blir han mer kritisk til filmteamets arbeid. Han påpeker deres dårlige ånde, klønete bevegelser og forstyrrende lyssetting. Han refererer til media, men inkluderer ikke dem (noe de selvfølgelig er).

Da en i teamet blir skutt av mannen de forfølger, mishandler de liket etterpå i frustrasjon. Her overskrider de nok en grense, og grenseoverskridelsen blir fullført litt senere da Rémy får lov til å henrette et konkurrerende filmteam som har kommet opp med akkurat samme idé. Dette ser jeg som en kommentar til medieverdenens konkurranse og manglende etikk. Nå er Ben og filmteamet blitt ett.

Ben klassifiserer folkeslag og tillegger dem egenskaper på en overfladisk måte, noe som skaper system og kontroll i hans liv. Han fremstår da som kunnskapsfull i egne øyne, i kontroll. Han har meninger om alt fra boligpolitikk og estetikk til sport. Han behersker alt. Ut fra behovet for å fremstille seg som en intellektuell kapasitet, vil han filmes men han analyserer sine mislykkede angrep på video. Slik kan vi ikke være i tvil om at han er seriøs og profesjonell, noe som igjen skal gi hans argumenter vekt.

Øyeblikket: Da Ben skyter en av middagsgjestene blir resten av gjestene sjokkerte og tause, men etter en stund fortsetter måltidet og gaveutpakkingen. Selv med ansiktene fulle av blod gleder de seg over gavene til bursdagsbarnet Ben. Absurd øyeblikk. Her er humoren i Man Bites Dog på sitt svarteste.

Lyd og bilde

Greit nok bilde, men pent er det ikke. Det er ment å være kornete og røft, noe som sikkert passer denne lavbudsjettsproduksjonen godt. Kameraføringen er urolig og realistisk, med forskjellige lysforhold. Det blir ikke pene bilder av slikt, men slik må det være i en film som skal gi inntrykk av å være ekte. Lyden deler de samme utfordringene, med kvaliteten bedre når lydmannen er riktig plassert og dårlig eller ikke-eksisterende når lydmannen er langt borte. Altså; lyd og bilde er ikke bra, men veldig riktig. Formatet er 1.66:1 hva bildet angår, og lyden er i mono.

Ekstramateriale

1993 video interview with the filmmakers: Amatørmessige intervjuer i kronglete omgivelser på undergrunnsbaner og gater. Biler kjører forbi og gjør lyden vanskelig å høre, eller kjører mellom kamera og intervjuobjekter noe som gjør dem vanskelig å se. I tillegg snakkes det en ekstremt dårlig engelsk. Noen ord er så dårlig uttalt at det er vanskelig å gjette hva de prøver å si (laugh blir til love?). Ikke noe godt intervju, men det forteller oss noe om nivået på produksjonen. 9 minutter.

No C4 for Daniel-Daniel, a student short by the filmmakers: Hysterisk kortfilm med hovedpersonen fra Man Bites Dog. Den er bygget opp som en vanvittig lang trailer. Det råder totalt anarki, og er til tider ganske morsomt. 12 minutter.

Stills gallery: Bilder fra innspillingen som også viser hvordan spesialeffektene ble skapt.

Theatrical trailer: Happening in your neighborhood- En slags trailer, som faktisk fungerer rimelig greit. Spesiell. 2 minutter.

Hefte: Filmskaperne forsto ikke hvorfor en britisk journalist refererte til filmen deres som guerilla film making. De hadde da ikke hatt en hårete ape bak kameraet? Interessant at de mener at filmen ikke handler om vold, men bare om det å lage film. Matt Zoller Seitz mener filmen føyer seg fint inn i en rekke fra Peeping Tom, via Clockwork Orange og Network til Taxi Driver.

Bigger Than Life

Bigger Than Life (Criterion nr. 507)(Blu-ray)

USA – 1956 – Nicholas Ray (farger)

En skygge større enn livet

Nivå 1 (uten spoilers)

Ed Avery lever et stille familieliv med sin kone og sønn, og arbeider som lærer. Så blir han syk og får behandling med kortison. Langsomt begynner medisinen å forandre personligheten hans.

Nivå 2 (med spoilers)

Familien oppfyller alle middelklassens kriterier, og fremstår ved første øyekast som en veltilpasset og vellykket familie. Men om vi titter litt nøyere, kan vi se tegn på uro og dissonans. Ed Avery er ikke ”all-american”. Han har en litt finere engelsk, og veggene i huset hans prydes av kart og bilder fra ”den gamle verden”, altså Europa. Dette er et kontinent hvor klassesamfunnet står sterkt, og kanskje ligger dette nedfelt i ham ennå. Han bærer på en mindreverdighetsfølelse i forhold til omgivelsene sine, og kortisonen skal snart bringe frem dette komplekset og forstørre det til groteske høyder. Dette resulterer i at han snur situasjonen på hodet og gror et ego fullstendig ute av proporsjoner. Kortisonen gjør ham ”bigger than life”, og han utvikler en forakt for menneskene rundt seg og spesielt sin kone. Hun er ikke lenger bra nok for ham og sønnen har heller ikke ønsket utvikling.

Nabolaget er trangt med mye klassebevissthet. En uro om de er gode nok for nabolaget gnager i Ed. Han må jobbe ekstra, men holder det skjult for kona. Han har fått med seg sjefen på å dekke over at han jobber i et drosjefirma. Dette er et frempek mot den doble personligheten hans, for dette er egentlig en slags Jekyll and Hyde historie.

Ed har komplekser i forhold til farsrollen, og han mislykkes i å knytte nære forbindelser med sønnen, selv om han eksperimenterer med forskjellige farsroller. Han er sportsfaren, den glade far med Oldsmobile, instruktørfaren men ender som en far fra Gamle Testamente. Medisinen gjør at han blir en hard og intolerant far som ender opp med å skyve sønnen Richie fra seg. Sønnen trekkes mer mot moren som følge av farens anstrengelser.

Familiens husvenn, Wally, har et mye bedre forhold til Richie og samtalen mellom dem flyter lett. Kortisonen har flere uheldige bivirkninger, og det er Wally som til slutt klarer å plassere forandringen i Eds personlighet der hvor det hører hjemme, nemlig pillemisbruket til Ed. Han tar mer enn doseringen han er tildelt, og lyver til legen for å få mer. Når ting butter i mot, føles løsningen å være flere tabletter, som i det minste får ham til å føle seg bedre en stund. Det er heller ikke bare å kutte medisinen, for i følge legene er alternativet å dø innen et år. Derfor presses Ed inn i kortisonens vold, og han klarer ikke å stå imot bivirkningene.

En av bivirkningene er paranoia og sjalusi. Vennskapet mellom Lou og Wally blir målet for denne sjalusien. Det sies i rene ord da Ed kommer tidlig hjem fra jobb og finner Wally på besøk hos Lou. De har diskutert Eds oppførsel, og Ed mistenker utroskap. Motforestillingene hos Ed er generelt slitt ned, slik at han nå er overbevist om at han besitter en spesiell innsikt. Han vet mer enn alle andre, og det er vanskelig for ham å tro at hans instinkter ikke forteller ham sannheten.

Samtidig som Ed søker oppover i samfunnssjiktet, bekrefter han sin nye (innbilte) posisjon ved å distansere seg fra samfunnslaget under seg. Dette gjør han blant annet ved å trakassere melkemannen, som blir utsatt for Eds paranoia. Melkemannen klirrer med flaskene for å ødelegge roen for Ed, forstyrre hans tankerekker og dermed ødelegge hans arbeid. Alt på grunn av at han er misunnelig på Ed som arbeider med hodet sitt og tenker. I sin nyvunne posisjon er Ed i stand til å få melkemannen sparket, noe han har intensjoner om å gjøre.

Kortisonen gir Ed en mulighet til å hevde seg selv, og i løpet av kort tid føler han seg helt på høyde med omgivelsene og litt senere milevis overlegen omgivelsene. Klasseaspektet ved samfunnet som skildres er absolutt til stede. Ed, i sin nye mentale tilstand, tilhører nå sjiktet som handler i de beste butikkene. Konen, Lou, har vegring mot en gang å gå inn i en luksuriøs kjolebutikk og Ed må dra henne med seg inn. Her oppfører han seg som en usmakelig snobb, krevende og arrogant. Han dikterer hvilke kjoler hun skal prøve og herser med personalet. Slik bekrefter han sin dyktighet og viktighet som samfunnsborger. På dette tidspunktet mener han seg overlegen sin kone og atskillig mer verdt enn henne. Nå kan vi se et skifte i historien fra å handle om kortisonen til å handle om det amerikanske samfunnet.

Klimakset i filmen sammenfaller med kortisonens absolutte sterkeste påvirkning av Ed. Han har gitt opp sin sønn etter mye anstrengelser som mot sin hensikt har endt med at Richie forsøker å gjemme medisinen fra ham. Dette tolker Ed som et ønske om å drepe ham. Sønnen vil vokse opp til å bli et svakt og egoistisk individ, og nå ser vi bibelens påvirkning på Ed i sin grufulle fylde. Han ser dem som Isak og Abraham, og han planlegger å drepe sin sønn for deretter involvere sin kone i et dobbelt selvmord. Lou forsøker å vekke til live hans følelser for sønnen gjennom å vise ham bilder av Richie som liten, men Ed er urokkelig. Wally ankommer i siste liten til å forpurre planene.

Regissør Nicholas Ray er ikke videre imponert over legestanden. Han er kritisk til legers oppførsel og uansvarlighet og det kan hevdes at legene filmes som gangstere. En ting som er sikkert, er at Ray bruker inspirasjon fra tysk ekspresjonisme i Bigger Than Life. Etter hvert som sykdommen tar over i ham, fylles skjermen av store skygger, understreket av lav kameravinkel. Skyggene viser oss at Ed har blitt større enn livet, eller mer nøyaktig, at selvbildet hans har blitt det. Samtidig fører denne sykdommen ubønnhørlig mot døden, som jo også er større enn livet i den forstand at den alltid vinner til slutt. Melk spiller en stor rolle i filmen. Det symboliserer uskyld og normalitet. Det er melken som Ed angriper i forholdet til sin familie. Filmen ender håpefullt, men uten garanti for at det skal bli bra.

Øyeblikket: Foreldremøtet. Ed er nå på sitt toppunkt hva selvbilde angår. Han har utviklet seg i en reaksjonær og fascistisk retning og lirer av seg kontroversielle utsagn om svakhet blant elever. Igjen er det samfunnet som kommenteres av Nicholas Ray, for Ed er nå den allvitende med løsningen på hvordan USA må tilbake til gamle verdier og normer. Han tordner som en gammeltestamentlig Gud, og får gehør blant noen og høster vantro blant andre. Noen går fra møtet, mens andre mener han bør bli rektor. Wally forsøker å drive brannslokking, men Ed er uangripelig.

Lyd og bilde

Meget bra. Deilig dybde med suverent detaljnivå og meget sterke farger utover i filmen. Utrolig plettfritt bilde til å være en film fra 50-tallet, ja uansett alder egentlig. Bildeformatet er 2.35:1 og lyden er i glassklar mono. Det har blitt hevdet at lydformatet opprinnelig var i flere kanaler, men jeg er kjempefornøyd med lyden vi får servert her.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring critic Geoff Andrew (The Films of Nicholas Ray): Meget godt og innsiktsfullt kommentatorspor, akkurat som jeg liker dem. Mye av vekten er lagt på tolkning av filmen og dens visuelle hjelpemidler for å formidle meningen. Fargebruk, kameravinkler og detaljer som understreker mening blir grundig diskutert.

Profile of Nicholas Ray (1977), a half-hour television interview with the director: Ray var like tøff som drikkekompisen Humphrey Bogart utenpå, men usikker som James Dean inni. Moren var norsk, faren tysk. Ray er kjent for filmer som They Live By Night, On Dangerous Grounds, Johnny Guitar og ikke minst Rebel Without a Cause. Programmet er ok, og viser oss at Ray hadde erfaring med ungdomsgjenger som han portretterer i flere av filmene sine. Biseksualitet spiller han på i Rebel Without a Cause, noe han også har personlig erfaring med så vidt jeg kan forstå. 29 minutter.

New video appreciation of Bigger Than Life with author Jonathan Lethem (Chronic City): Jonathan Lethem får boltre seg i 27 minutter uten at et sekund føles overflødig. Han poengterer at Bigger Than Life utspiller seg i tiden hvor The Beatnicks var kommet på banen, Jack Kerouac, Allen Ginsberg og dess like var del av ”den nye vinen.” Fasaden til middelklassen var i ferd med å slå sprekker og problemene deres kom innenfra. Lethem peker på at amerikanere stammer fra klassesamfunn i Europa, den gamle verden. Dette er en ballast som preger det amerikanske samfunnet. Bare det å bruke britiske James Mason utfordrer ”det normale.” Lethem har en interessant teori om at Ed slukker lyset i rommene hvor Lou ikke er helt ferdig med å rydde for å vise henne at det er mørke i huset, og at han ikke helt kan kontrollere det. Lethem diskuterer også forholdet mellom første og andre etasje. Andre etasje er skumlere enn første. Der oppe er den mørke delen av familielivet, nede er samfunnet og det sosiale. Mye tid brukes i trappen, i området mellom lys og mørke, det friske og det syke. Dette er et uvurderlig stykke ekstramateriale.

New video interview with Susan Ray, widow of the director and editor of I Was Interrupted: Nicholas Ray on Making Movies: I dette 22 minutter lange intervjuet beskriver Susan Ray regissørens arbeidsmetode. Ofte preget av kaos, noen ganger uten manus og alltid uten storyboard. Ray vokste opp i middelklassen og det var derfor naturlig for ham å lage film fra dette miljøet. Hun bruker også mye tid på fargebruk og tolkning av farger i filmene. Fint intervju.

Theatrical trailer: James Mason var produsent av filmen, og bruker første halvdel av traileren til å fortelle oss hva han liker i en film. Tag line er ”En pille, og han følte seg større enn livet.” En bra trailer.

A booklet featuring an essay by critic and video maker B. Kite: Et godt essay. Kite beskriver hvordan første del av filmen er dominert av gråtoner slik at en hver farge føles som en begivenhet. Ed forsøker å passe inn i forskjellige farsroller for Richie, men mislykkes i alle.

Monsieur Verdoux

Monsieur Verdoux (Criterion nr. 652)(Blu-ray)

USA – 1947 – Charles Chaplin (svart-hvitt)

En morderisk Chaplin

Nivå 1 (uten spoilers)

Monsieur Verdoux har spesialisert seg på å sjarmere eldre damer, få kontroll over pengene deres for deretter å myrde dem. Dette er en unik og annerledes Chaplinfilm, med en mye mørkere og alvorlig stemning enn vi er vant til.

Nivå 2 (med spoilers)

Chaplins geni er, som Chabrol sier i dokumentaren ”Chaplin Today”, hans ekstremt gode skuespill kombinert med at han var en moderne regissør. Han var lunken til lydfilmen og skrev et forsvar for stumfilmen etter at lydfilmen hadde kommet. Men når han endelig tok lydfilmen til seg, lagde han mesterverk i det formatet også. På grunn av konflikten med pressen og McCarthykommisjonen, floppet Monsieur Verdoux første gangen. Chaplin dro til England, men ble nektet innreise igjen før han ydmyket seg foran kommisjonen. Han nektet og bodde heller i eksil. Senere i karrieren relanserte Chaplin filmene sine, og det er pussig at Monsieur Verdoux da er den mest populære.

Monsieur Verdoux er en av mine Chaplinfavoritter. Chaplin spiller her en karakter helt motsatt av det vi er vant til. Men han gjør det så nyansert og mangefasert at han også denne gangen skaper sympati for et menneske som rent ut sagt er en massemorder. Ingen dårlig prestasjon det. Monsieur Verdoux er en mild og dannet mann, med mange gode karaktertrekk også. Chaplins anliggende er å skape en karakter som skal få oss til å reflektere over de sakene han vil vi skal tenke over. Disse sekvensene kommer mot slutten av filmen, etter han er arrestert og venter på sin henrettelse. Hvorfor fordømmer et samfunn sterkere en mann som dreper én gang enn han som dreper mange i en krig? Krigshelten er nettopp en helt.

For å gjøre det hele vanskeligere for oss fremstilles de forskjellige kvinnene i et negativt lys, slik at vi nesten håper han skal få jobben gjort så fort som mulig. Så i tilfelle med fru Bonheur, som er en vulgær kvinne med forferdelige holdninger. Hans næreste familie vil nok være hans unge kone og sønnen. Han reiser rundt fra kvinne til kvinne under dekke av å ha et arbeid som krever mye reising. Egentlig er han arbeidsledig etter å ha fått sparken etter 30 år i samme jobb.

En interessant scene kommer under visningen av huset han vil selge etter at han ”ble alene” og ikke vil bo i et hus med så mange minner. Her legger han kraftig an på en kvinne som er interessert i huset, men det blir platt og voldsomt, og han skremmer henne vekk. I andre sammenhenger er han mye mildere, sjarmerende og mer elegant.

Å se Charlie Chaplin spille så totalt mot type som han gjør i Monsieur Verdoux, er fascinerende. Det krever en nullstilling, for som skuespiller er han et ikon som kommer med mye ballast. Vi må fortrenge hans tidligere roller, og innse at denne gangen er Chaplin en massemorder. Ingenting er igjen av The Tramp, snurringen med spaserstokken og eller det rare ganglaget. Men helt på slutten av filmen, ser vi at det ikke er så langt mellom de to karakterene. På vei mot henrettelsen sin, kjenner vi igjen ganglaget til en viss liten mann med en merkelig bart.

Monsieur Verdoux har full kontroll selv med politiet i hælene. Han blir ikke tatt før han selv velger å la seg fange, omtrent slik Kevin Spaceys karakter i Seven har kontroll på dramaturgien i sin egen rettsprosess. Monsieur Verdoux har mistet grunnen til å drepe, og derfor også grunnen til å leve. Selv etter at han stiller seg disponibel for å bli fanget, har han mange muligheter for å unngå det. Det tar lang tid før politiet innser hvilken mann de har foran seg og får arrestert ham.

Den svarte humoren, systemkritikken og den betenkelige moralen i filmen skaffet Chaplin problemer med sensuren. Her er det ingen nødvendig konklusjon om at kriminalitet ikke lønner seg. Tvert imot, Monsieur Verdoux lever godt på denne måten så lenge han selv vil, og det er han selv som setter punktum for sin kriminelle løpebane. Tatt i betraktning sjokket for publikum det var å se Chaplin i en rolle så langt fra den kjente og kjære landstrykeren, så er det forståelig at filmen floppet på kino. Chaplins høye profil under krigen og hans ønske om allianse med Sovjetunionen, ga ham et rykte som kommunist. Men det skulle det ikke mer enn å gå ned fra fortauet med venstre fot først for å få. Dette var også med på å publikum til å vende seg mot ham.

Selv om Monsieur Verdoux kunne leve at sine forbrytelser, er det dermed ikke sagt at ikke hovedpersonen også får føle den store depresjonen på kroppen. Han mister jevnlig mye penger via det ødelagte finansmarkedet, og til slutt er alt borte. Chaplin formidler synet at ingen mann er uskyldig i disse tider hvor alle forsøker å berge seg selv, og noen få er skyldige i at mange mennesker mister alt de har. Han setter Monsieur Verdouxs forbrytelser inn i et større bilde hvor samfunnets forbrytelser er av en enda større skala.

Noen av de beste scenene i filmen er med den unge jenta som Chaplin tar med hjem og gir mat. Han ser noe av seg selv i henne, faktisk nok til at han ombestemmer seg i sitt forsett om å drepe henne. Slik er tilfeldighetene til stede i livet. Hadde hun drukket av giftglasset tidligere hadde hun vært død, men nølingen gir Monsieur Verdoux tid til å ombestemme seg. Han heller ut vinen under påskudd av at den er korket, og gir henne et nytt glass med kun vin denne gangen. Han møter henne senere i filmen også og da har hun kommet seg opp i livet. Det ser ut til å behage ham.

Øyeblikket: Chaplin kan også lage thrillere, og la det hvile uhygge i scener. En natt dreper han en av sine kvinner etter å ha fått henne til å ta ut alle pengene fra banken og lagt dem i et skrin. Han følger henne opp trappen, er jovialiteten selv utad, men vi forstår hva han tenker. Denne scenen har noe hitchcocksk over seg, en ørliten zoom her, et lite tracking shot der. Lysene slukkes og trappen blir mørkere. I gangen oppe går de inn på samme rom før vi hører lyder som forteller oss at et drap finner sted.

Lyd og bilde

Monolyd og bildeformat i 1.33:1, som forventet. Av topp klasse, også som forventet. Lyden er klar og fin. Bildet kunne vært skarpere, det er lite ultraskarpe scener her som får deg til å miste pusten, men det er et klart og solid bilde. Uten synlige skader også, selv om det er en meget gammel film.

Ekstramateriale

Chaplin Today: “Monsieur Verdoux,” a 2003 documentary on the film’s production and release, featuring filmmaker Claude Chabrol and actor Norman Lloyd: I denne dokumentaren på 27 minutter forteller Claude Chabrol om sin opplevelse av filmen. Han er slått av hvor annerledes filmen er fra de andre Chaplinfilmene. Filmen er bygget på en sann historie hvor filmens Verdoux er bygget på en herr Landru. Orson Welles hadde idèen og tilbød Chaplin rollen. Senere kjøpte Chaplin historien av Welles. På denne tiden var Chaplin i konflikt med Komiteen for uamerikanske aktiviteter. Filmen floppet i USA. Før det hadde manuset blitt sensurert pga blasfemi, kritikk av systemet og kritikk av samfunnets fordømmelse av ett drap, mens det hyller krig.

Charlie Chaplin and the American Press, a new documentary featuring the director of the Chaplin company Roy Export, Kate Guyonvarch, and author Charles Maland: Chaplins forhold til pressen er interessant. I denne 25 minutters dokumentaren får vi følge hvordan forholdet mellom dem surnet, og hvordan pressen bygde ham opp og rev ham ned. Chaplin var en superstjerne og i 1915 tjente han $10 000 i uken. Dette er mange penger! Avisene skrev mye løgn om ham, selv om han også gjorde en del lite sympatiske ting på det private planet. Han så seg nødt til å ansette en ”supress-agent”, for å få stoppet noen av de mest løgnaktige historiene. Vi får høre hans pressekonferanse i forbindelse med Monsieur Verdoux, på toppen av hans krig mot pressen. Han sier at han ikke skal kaste bort journalistenes tid, og ”la slakten begynne!” De var overhodet ikke interessert i filmen, men alle spurte om hans politiske syn. Var han kommunist? Lite ble skrevet om filmen.

Illustrated audio interview with actor Marilyn Nash: Ikke av de beste intervjuene, synes jeg. Lite av interesse.

Radio advertisements and trailers: Ganske lange og ganske gode trailere. Tre språk, tysk, fransk og engelsk.

A booklet featuring an essay by critic Ignatiy Vishnevetsky and reprinted pieces by Chaplin and critic André Bazin: Heftets første essay er strålende skrevet av Ignatiy Vishnevetsky. Han går inn i tolkningen av filmen på en overbevisende måte. Historien om Monsieur Verdoux er jo basert på den virkelige drapsmannen Henri Landru, som utførte sine drap fra 1914-18. Chaplin velger å plassere sin historie ca 20 år senere, slik at vi får hans handlinger i kontrast til fascismen som vokser frem i Europa, og også kan se litt på skalaer som er Verdoux sitt paradoksale poeng. Charles Chaplin har et tresiders forsvarsskrift for sitt syn på krigen og politisk arbeid, før han beskriver hva Monsieur Verdoux handler om. Vel verdt å lese. Til slutt har vi Andre Bazins essay; The Myth of Monsieur Verdoux. Her argumenterer han for at veien framover for The Tramp faktisk ender i guiljotinen Monsieur Verdoux går mot på slutten av filmen. Ved hjelp av en liten gest på slutten av Monsieur Verdoux, viser Chaplin at disse to karakterene er den samme. Samfunnet henretter The Tramp. Dette er et ganske komplisert essay, men interessant på sin måte. Det viser oss hvert fall den berømte Bazins skrivemåte og tankesett.

Badlands

Badlands (Criterion nr. 651)(Blu-ray)

USA – 1973 – Terrence Malick (farger)

Malicks debut

Nivå 1 (uten spoilers)

Kit er en ung mann som jobber som søppeltømmer og blir forelsket i en ung jente ved navn Holly. De bestemmer seg for å rømme av sted sammen, men Hollys far forsøker å hindre dem. Kit dreper ham med kaldt blod, før paret setter fyr på huset og stikker av i en bil. Politiet er snart etter dem i en jakt som skal strekke seg over flere stater. Filmen er løst basert på en sann historie som også har inspirert filmer som Natural Born Killers og Kalifornia.

Nivå 2 (med spoilers)

Charles Starkweather ble født i 1938 og så Rebel Without a Cause i 1955. Han ble enormt påvirket av James Dean og kopierte stilen hans. Som 18 åring forelsket han seg i 13 år gamle Caril Ann Flugate, som han så ble kjæreste med. I 1958 la han ut på en drapsturnè som endte med at 10 mennesker ble drept. Hans første tre ofre var Caril Anns foreldre og to år gamle søster. Alltid hevdet han at han handlet i selvforsvar, til og med når det gjaldt drapet på den to år gamle jenta. Han overga seg etter å ha fått et overfladisk kutt av en knust frontrute, og ble henrettet i den elektriske stol i 1959. Han forsøkte å legge mye av skylden på Caril Ann Flugate, som han beskrev som den mest skyteglade personen han hadde sett. Hun ble dømt til 17 års fengsel for medvirkning, og ting tyder på at hun også var delaktig i noen av drapene med kniven sin.

Regissør Terrence Malick har valgt å tone ned den åpenbare sadismen til Charles Starkweather når han skapte Kit som er basert på ham. Han har også valgt å hoppe bukk over Caril Ann Flugate delaktighet i drapene, som Hollys karakter er basert på. I filmen fremstilles Holly som passiv og drømmende. Resultatet er et mer sympatisk par som det er lettere å identifisere seg med. Hvorfor gjør Malick dette? En mulig forklaring er at vi da må involvere oss mer og kjenne på problemstillingene på en annen måte. Som Sheen sier, viser Starkweather noe av oss selv. Ondskap fremstilles i Kit som er sjarmerende, den fremstilles ikke i stygge mennesker. Vi holder litt med Kit, selv om han er en massemorder.

I alle Malicks filmer legges det stor vekt på det samtidige i universet. Hva foregår samtidig, når det gjelder dyr, planter trær og elver? Hvordan påvirker miljøet karakterene, og hvordan påvirker karakterene omgivelsene? Malick kan plutselig vise oss trær og elver i en scene hvor dramatiske hendelser har skjedd, som for å utforske hvordan dette har påvirket elementene eller hvordan livet rundt er upåvirket. Spesielt er dette tydelig i The Thin Red Line, hvor krigen raser i en vakker natur.

Charkie Sheen var 31 år gammel, og skulle fremstille en 19 åring. Han hadde store betenkligheter med å takke ja på grunn av det, men Malick sa at alderen ikke var så viktig. Sheen innså plutselig at dette var hans livs rolle, og takket brått ja. Selve Badlands-tittelen henspiller på the Badlands of Montana, hvor filmen ender.

Malick er en stor tilhenger av fortellerstemme i filmene sine, og Badlands er intet unntak. Her er det Holly som innehar stemmen, og hun har en romantiserende tilnærming til historien sin. Fortellerstemmegrepet skal gjøre det tydeligere hvor ung hun er. Språket er naivt og beundrende ovenfor Kit, som hun idoliserer. Vi som seere har muligheten til å korrigere opplysningene hun gir oss, siden det ofte står i kontrast eller overdrives i forhold til det vi ser. Spesielt en scene er trippelt misvisende. Vi ser bilen rase gjennom et goldt og øde landskap mens Holly forteller oss at Kit ba henne nyte den fantastiske naturen, som hun hevder at hun gjorde. I neste bilde ser vi Holly totalt uinteressert i utsikten, med nesa begravd i et magasin i stedet. Vi må følge med selv, og danne oss et riktig bilde av forholdet mellom dem og hvem de egentlig er.

Holly fremhever Kits mot og dyktighet med våpen. Vi ser en tulling løpe rundt med bar overkropp og Rambopannebånd. Vi kan også legge merke til at nesten alle ofrene hans blir skutt i ryggen. Holly refererer hele tiden til Kit som en handlingssterk mann med en bevisst plan han følger, mystisk, romantisk og intelligent. Egentlig er Kit en enkel gutt, ressurssvak og overfladisk. Han snurrer en flaske og sier de skal følge retningen. Når flasken peker ”feil” vei, skylder han på underlaget og dropper å følge retningen. Han plukker opp en stor stein og deklamerer at han alltid skal bære den med seg, men etter noen få skritt dumper han den for en lettere og mer praktisk en. ”Visdommen” han lirer av seg, er floskler som ”respekter andres meninger, men følg majoriteten når den har blitt etablert”. Dette er gullkorn så gode at han føler det må spilles inn og lagres for fremtidige generasjoner.

At det unge paret føler de er på en oppdagelsesreise, en ekspedisjon, blir forsterket av at de leser høyt til hverandre fra Heyerdahls Kon-Tiki. De bygger trehytte i skogen, med tilhørende feller og skjulesteder. Hollys fortellerstemme romantiserer alt dette, og er ikke minst selektiv i ettertiden.

Øyeblikket: Etter en lengre biljakt hvor Kit ser ut til å slippe unna, bestemmer han seg for å overgi seg. Handlingene til Kit har et rituelt preg ved seg der han lager et lite monument av steiner, som for å markere stedet han ble arrestert. Dette peker mot en narsissistisk og stormannsgal unggutt, som ser sine handlinger som et prosjekt og er klar over medias dyrking av nyheter av typen han produserer. Jeg synes denne scenen løfter filmen ved å være en tydelig kommentar til både personligheten hans og det amerikanske mediesamfunnet. I de påfølgende scenene ser vi flere eksempler på at han har en viss respekt blant politi og soldater.

Lyd og bilde

Terrence Malicks filmer er alltid visuelt vakre, så også med Badlands. Han kombinerer natur og sivilisasjon på en dvelende og tankefull måte, noe som gjør at det er lett å sette pris på ha den best mulige presentasjonen tilgjengelig. For det er optimal utgivelse dette, med et helt fantastisk bilde som klarer å vise Malicks bildeutsnitt på en god måte. Spesielt er Malicks varemerke, bilder tatt i ”the magic hour” når natt blir til dag, godt tatt vare på her. Et godt bilde med passe nivå filmkorn, godt detaljnivå og fin fargegjengivelse. Bildeformatet er 1.85:1. Monolyden er kjempefin og klar. Fortellerstemmen ligger høy og luftig over filmen, akkurat slik den bør i denne filmen.

Ekstramateriale

Making “Badlands,” a new documentary featuring actors Martin Sheen and Sissy Spacek and art director Jack Fisk: Denne glimrende dokumentaren er på 41 minutter. De tre involverte fremlegger interessante betraktninger om filmen og forteller om arbeidet de gjorde. Spacek ble rådet til å legge av seg Texasdialekten da hun begynte karrieren sin, men er glad hun ikke gjorde det, spesielt med tanke på denne filmen. Sheen forteller om en stor ulykke i forbindelse med husbrannen, hvor det kunne gått riktig ille. Huset var fullt av brannfarlige gasser og gjort klar til ildspåsettelse. Mange folk var inne i huset da en assistent tente opp en fyrstikk for å være klar til å tenne på. Gassene i huset tok fyr umiddelbart og ildbølger slo mot dem. De kastet seg ut av vinduer, men noen ble stygt forbrent allikevel. Mye utstyr brant opp. Sheen hadde invitert familien sin til den store scenen, men fikk en forutanelse som gjorde at han jaget dem hjem igjen før brannen. Det ble mye krangel, men han er glad for det i ettertid.

New interviews with associate editor Billy Weber and executive producer Edward Pressman: Weber husker godt at han var redd for at Starkweather skulle komme til Los Angeles og drepe ham da han var guttunge. Starkweather var den store nyheten det året og alltid i mediene. Malick ville forsøke å forstå han, og utforske om det som skjedde kunne ha noe med stedet han vokste opp osv. Fortellerstemmen kunne vært tatt rett ut av ”Romantikk”. To gode intervjuer som pågår i 22 minutter.

“Charles Starkweather,” a 1993 episode of the television program American Justice, about the
real-life story on which the film was loosely based: En kjempegod dokumentar om den virkelige Kit, Charles Starkweather. Vi får se en del filmmateriale fra den aktuelle politijakten, og relevante intervjuer. 21 minutter, anbefales sterkt.

Trailer: En original og fengslende trailer. En fortellende og beskrivende stemme innleder scener fra filmen. Ca tre og et halvt minutt lang.

A booklet featuring an essay by filmmaker Michael Almereyda: Ikke så mye ekstramateriale denne gangen, men det som er her er av høy kvalitet. Dette essayet utfyller resten på en forbilledlig måte og må leses.

Down By Law

Down By Law (Criterion nr. 166)(Blu-ray)

USA – 1986 – Jim Jarmusch (svart-hvitt)

Tre umake rømlinger

Nivå 1 (uten spoilers)

Tre unge menn, Jack (John Lurie), Zack (Tom Waits) og Bob (Roberto Benigni) møtes i en fengselscelle. De har alle blitt lurt inn i en mer alvorlig forbrytelse enn de egentlig sysler med til vanlig. Bortsett fra Bob da, som har drept en mann. Sammen rømmer de og legger ut på en reise i sumpene i Louisiana.

Nivå 2 (med spoilers)

Down by law betyr å ha kontroll på seg selv i møtet med lovens lange arm. Det er et ironisk ordspill på det å ha kontroll, siden disse tre ikke har kontroll på noe i livet sitt. Samtidig spiller det på å være undertrykket av loven.

Det er ikke så mange komedier i Criterion Collection, men de har funnet plass til Down By Law, noe jeg er veldig glad for. Dette er en stilmessig lekker film, nydelig fotografert i svart-hvitt og med mange morsomme replikker. Down By Law er en fin film å koble av med. Hovedæren for komedien må tilfalle Roberto Benigni, som er veldig morsom i rollen som Bob. Han kunne ikke et ord engelsk da han spilte inn denne filmen, og det gikk sport i å lære ham feil betydning av engelske ord. Lurie og Waits la ned mye tid i dette arbeidet.

Down By Law ser ut til å hente mye av inspirasjonen sin fra filmer som The Defiant Ones, og kan beskrives som en film med røtter i 20- og 30-tallets fengselsfilmer og film noir. Spesielt lyssettingen er inspirert av film noir. The Defiant Ones er en film med Sydney Poitier og Tony Curtis i rollene som to fanger som er lenket sammen. De får en anledning til å rømme og tar den. Problemet er at det avskyr hverandre, men må samarbeide og takle det å være nære og avhengige av hverandre slik Jack og Zack også er. Jarmusch skriver historien ut fra de skuespillerne han skal bruke i filmen. Ved å bruke tre personer i hovedrollene skapes det mer dynamikk enn bare å ha to karakterer. Bob er positiv og står midt mellom de to uvennene. Slik blir filmen mindre forutsigbar, og gir rom for mer nyanser.

Jack er en hallik i New Orleans som så vidt tjener et levebrød. En kveld blir han lurt i en felle da han forsøker å overbevise en jente om at hun bør begynne å jobbe for ham. Problemet er at jenta som ligger i senga med ansiktet vendt bort fra ham er et barn og hotellrommet stormes av politi. Zack er en radioDJ som lar seg overtale til å kjøre en bil som er stjålet fra en side av New Orleans til den andre. Problemet her er at han stoppes av politiet og det viser seg at det ligger et lik i bagasjerommet. Slik ender de to i samme celle, og noen dager senere ankommer Bob, den italienske pratmakeren. Etter en tid i fengsel finner Bob ut at det finnes en rømningsvei fra luftegården. De tre fangene griper sjansen, og er snart på fri fot i sumpene.

De tre rømlingene finner en forlatt hytte i sumpene som de overnatter i. Et morsomt poeng er at den er innredet som en fengselscelle, og de bør da føle seg som hjemme. Denne hytten fant de tilfeldig, og hadde den ikke vært der hadde den blitt bygget akkurat slik, for det var tenkt slik i manus. En merkelig tilfeldighet. I motsetning til en kvinnelig journalist på Cannes pressekonferanse, føler jeg at denne filmen er meget vellykket og akkurat passe lang. Hun spurte Jarmsuch om den skulle vises i denne lengden når den ble lansert på kino, siden hun hadde sovnet under pressevisningen. Jarmsuch responderer at om den skal forandres, blir den i tilfelle lengre. Og da hadde hun sovet enda lenger.

Øyeblikket: Den elendige slåsskampen mellom Jack og Zack. De braker sammen, men de kan overhodet ikke slåss så det blir mye dasking. Ikke så veldig maskulint, men veldig morsomt. Tom Waits og John Lurie var rasende på Jarmusch for at de måtte fremstå så lite maskuline og hjelpeløse, siden de nok er mer macho enn de liker å innrømme.

Lyd og bilde

Ingenting er så flott som et skikkelig fint bilde i svart-hvitt. Å få Down By Law presentert på blu-ray i denne kvaliteten er en gave. Utgivelsen klarer å få frem alle nyansene i bildet, med god kontrast og detaljnivå. Fra blendende hvitt til det dypeste sorte, med alle gråtonene i mellom. Det kan knapt bli bedre. Bildet er 1.78:1 og lyden er i mono. Lyden er klar og sterk.

Ekstramateriale

Audio interview with Jarmusch from 2002: Dette audiointervjuet er på 75 minutter. Jarmusch diskuterer mange aspekter ved filmene sine, inspirasjon og holdninger til film generelt. Han lager ikke film for å påvirke eller forandre verden, men om de små ting. Inspirasjonen kommer vel så mye fra litteratur som fra film. Han er forbløffet over alle sammenhengene kritikere kan finne i filmene hans, og vet ikke om det er ubevisst eller ei.

Interview with director of photography Robby Müller from 2002: Fotografen på filmen snakker om tekniske utfordringer og forholdet til Jim Jarmusch. De møtte hverandre med gjensidig respekt og han følte at Jarmusch ga ham frihet til å gjøre en god jobb. Denne tyskeren snakker med tung tysk aksent, og intervjuet kan bli litt søvndyssende på grunn av tonefallet hans. Men spesielt for de som er ekstra interessert i kameraarbeid vil det være et nyttig intervju. 22 minutter langt.

Footage from the 1986 Cannes Film Festival, including a press conference with Jarmusch and actors John Lurie, Roberto Benigni, and Nicoletta Braschi, and an interview with Lurie, featuring commentary: Jim Jarmusch er en vanskelig mann å intervjue. Han avfeier spørsmål og velger å ikke svare på enkelte av dem. Noen spørsmål klassifiserer han som dårlige, men svarer litt allikevel. Et av dem er spørsmålet om hvilke regissører som har inspirert ham. Til slutt forteller han at Buster Keaton og Samuel Fuller har inspirert ham i Down By Law. Men det er en morsom pressekonferanse, mye på grunn av Benignis ablegøyer og overdrevent høye stemmevolum og knoting på engelsk. Pressekonferansen varer i 41 minutter. John Lurie blir intervjuet i 1986, og det er et OK intervju hvor han snakker om forholdet til musikk og film. Han er blitt bestevenner med Waits og Benigni. Han er glad for at han avslo roller i filmer som han siden har sett og ser på som dårlige. Han nevner favorittregissører som Cassavetes, Scorsese og Godard. Intervjuet blir enda bedre ved å se det med en ca 25 år eldre Lurie som kommenterer intervjuet. Han er utrolig kritisk til seg selv, og forteller at han den gang var full av heroin og redd for den kvinnelige intervjueren. Han roper til den yngre Lurie at han må se å fullføre i hvert fall en setning!

Sixteen outtakes: Mange gode scener som kvalitetsmessig godt kunne ha vært med i filmen. 24 minutter til sammen.

Music video for Tom Waits’s cover of Cole Porter’s “It’s All Right with Me,” directed by Jarmusch: Jarmusch og Waits planla å spille inn en musikkvideo, og møttes for å øve litt og se hva de kunne gjøre. Dette materialet er i svart-hvitt og ganske amatørmessig. Dessverre fikk Tom Waits aldri tid til å filme musikkvideoen slik de hadde tenkt, og Jarmusch fikk lov til å klippe videoen av råmaterialet de hadde. Resultatet ser du her, og denne musikkvideoen er sjelden.

Q&A with Jarmusch in which he responds to fans’ questions: 25 minutter hvor Jarmusch svarer på brev fra fans angående filmene hans og andre ting. Thomas fra Norge lurer på om han bruker hårgele. Jarmusch bekrefter det, men synes tydeligvis spørsmålet er teit. Ellers får vi blant annet høre at Tom Waits pleier å ringe Jarmusch og fortelle ham historier som er umulig å vite om er sanne eller ikke.

Recordings of phone conversations between Jarmusch and Waits, Benigni, and Lurie: Her prates det om løst og fast angående innspillingen av Down By Law mange år tidligere. Benigni skravler så Jarmusch nesten ikke kommer til orde. Telefonsamtalene varer i noe over en time.

Production Polaroids and location stills: Hva som er vitsen med polaroidene må du ikke spørre meg om. Ferrera og Andersons bilder fra innspillingen er litt fine, siden vi får se de kjente omgivelsene i farger.

Trailer: En helt grei trailer.

Isolated music track: Kun musikken.

Optional French dub track, featuring Benigni: Fransk, for de som vil de den slik.

An essay by critic Luc Sante: Heftet består av et kort essay, skrevet på en litt rocka og kul måte som passer med Jarmsuch stil. Vel verdt å lese.

The Tin Drum

The Tin Drum (Criterion nr. 234)(Blu-ray)

Tyskland – 1979 – Volker Schlöndorff (farger)

En ekkel film.

Nivå 1 (uten spoilers)

Når Oskar har blitt tre år, bestemmer han seg for å slutte å vokse i protest mot det han ser av voksenverdenen. For å sannsynliggjøre denne avgjørelsen for omverdenen, faller han med vilje ned kjellertrappa og fallet får dermed skylden for veksthemningen. Oskar er kun interessert i trommen sin, som han trommer på hele tiden, både der det passer og der det absolutt ikke passer. Hvis noen forsøker å ta fra ham trommen, skriker han så høyt at glass knuser. Gjennom Oskars liv får vi ta del i Tysklands historie fra 20-tallet og fram til krigen er slutt.

Nivå 2 (med spoilers)

I forberedelsen til denne omtalen leste jeg Günter Grass sin roman fra 1959. Det er en tykk bok med sine ca 550 sider, og den maler bredt opp til 1956. Filmen følger ikke Oskar så langt, men det er naturlig at den ikke gaper over for mye. Det er et godt valg, for boken er litt for ordrik for min smak, og Schlöndorff gjør rett i å stramme inn historien.

Oskar er til stede ved de store hendelsene i Tysklands historie på denne tiden. Fascismens fremvekst skildres på mikronivå først og fremst, ved at familien blir påvirket av Hitlers taler og familiemedlemmer og venner verver seg til Hitlers brunskjorter. Vi ser også hvordan vanlige borgere som i utgangspunktet er negative til nazismen noen år senere trekker i uniform, som Alfred Matzerath. Kommunisten som tidligere spilte Internasjonalen i vinduet og skjelte ut nazistene, blir også nazist selv. Denne måten å vise oss de dramatiske og skjebnesvangre hendelsene i Tyskland er klart i tråd med filmens standpunkt om at alt vises gjennom Oskars øyne. Han leser ikke aviser eller politiske bøker, men får informasjon ved å høre på middagsgjester og farens utlegninger. Noe av det samme grepet gjøres ved å filme bygninger litt nedenfra, slik at vi ser Oskars vinkel også i det estetiske. Det er lite dramatisk progresjon i filmen, nesten all progresjon skjer gjennom historiske hendelser. Noe innvirkning har Oskar, som da han sørger for at Maria kan bli gravid med Alfred og senere da han i praksis sørger for at Alfred blir skutt av russerne.

Tittelen The Tin Drum har en interessant bakgrunn, ifølge regissør Schlöndorff. Adolf Hitler ble kalt den store trommeslageren, med sin evne til å dra med tilhørere på samlinger og møter. Samtidig snakket han masse tomprat, som Schlöndorff karakteriserer som ”tin”. Så da skal vel denne tittelen henspille på den katastrofale vranglæren tyskerne ble innprentet i denne perioden fra fascismens framvekst til krigens slutt, budskapet som kom fra den gale trommeslagerens tromme.

Oskar er ikke en antifascist i filmen, men mer en karikatur på en fascist der han går kledd opp i uniform. Han er med i underholdningstrupp for soldatene, sammen med andre kortvokste. Lederen, Bebra, framstår som en skummel SS-offiser i uniformen han ikler seg, og hele denne truppen av barn og/eller kortvokste kledd opp som nazister gir meg en ubehagelig følelse. Denne ubestemmelige og ubehagelige følelsen er noe Schlöndorff dyrker i The Tin Drum. Filmen har en pervers stemning liggende over seg konstant. Mange små og store detaljer forsterker denne stemningen. Mye ligger i å portrettere det uvanlige, og når mange nok slike detaljer settes sammen, skapes effekten Schlöndorff er ute etter. Det kan være kontrasten mellom Oskars barnslige utseende og hans voksne tanker, hans utstående, stirrende øyne og skjærende stemme. De kortvokste blir kledd opp og satt på utstilling. Leflingen med sex mellom lille Oskar og voksne kvinner skaper også en følelse av ubehag, selv om vi vet at Oskar skal være gammel nok, men problemet er at han ikke fremstår slik utseendemessig. Andre ganger vemmes vi av rent ut motbydelige scener, som ålene som kommer ut av det avhogde hestehodet eller morens besettelse med å spise fisk i store kvanta.

Schlöndorff forsto at han virkelig kunne få dette prosjektet opp å gå ved å forestille seg strandscenen i omkledningshytten. Dette var en av de mest kontroversielle scenene, og det er ikke så rart. Skildring av pedofili på film har aldri vært uproblematisk. Dette skapte problemer for filmen i USA, mens problemene i Øst-Europa stammet fra filmens visning av russiske soldaters voldtekt av tyske kvinner.

Som inspirasjon for filmen nevner Schlöndorff favorittfilmen Amarcord, som viser fascismens fremvekst i Italia. Denne Criterionutgaven er Director’s Cut, som Schlöndorff håper skal bli sett på som den virkelige The Tin Drum. Han hadde forpliktet seg til å korte den ned, og med suksessen filmen hadde fikk han aldri lov til å lage filmen slik han ønsket. Men da fotostudioet måtte legge ned rundt 2009, spurte de om de kunne kaste filmrullene eller om han ville ha dem. Han hentet dem, og fikk lov til å lage sin definitive versjon av filmen. Criterions tidligere DVD-versjon av filmen er nå borte, og dermed også kommentatorsporet som fulgte med. Criterion ser nå denne nesten tre timer lange versjon som den definitive. Skuespillerne har blitt hentet inn igjen for å legge på stemmer på sine gamle roller. David Bennett er nå en voksen mann, men via datateknologi fant de tilbake til stemmen til den yngre Oskar. Bennett hadde en spesiell veksttilstand frem til han var 17 år, men i dag er alt ok.

Øyeblikket: The Tin Drum er en god film, men ikke en film jeg egentlig liker. Den er rett og slett for ekkel i atmosfæren gjennom hele filmen, og det blir utmattende. Derfor har jeg valgt den første scenen hvor Oskar skriker så glass knuser. Alfred forsøker å ta fra ham trommen hans, og Oskar skriker så drøvelen vises og øynene truer med å sprette ut. Det er det bildet jeg sitter igjen med når jeg tenker på filmen.

Lyd og bilde

Et absolutt fantastisk bilde. Presentert i 1.66:1, med naturtro farger, godt detaljnivå og dybde og best av alt, den skikkelige filmfølelsen. Man kan nesten høre filmprojektoren skramle bak i rommet mens den formidler magien fra filmrullene. Det er masse struktur i bildet med en passe mengde filmkorn som gir oss følelsen av å sitte i kinosalen i 1979. Lyden er klar og sterk i DTS 5.1 HD Master Audio.

Ekstramateriale

New interview with Schlöndorff about the making of the film and the creation of the complete version: Schlöndorff er en merkelig skrue. Han ler ofte på upassende steder, men han er lett å tilgi med sin sjarm. Dette intervjuet eller videoessayet er på 67 minutter, og sveiper innom mange aspekter ved filmen, både innhold og produksjonen. Best av tilleggsmaterialet denne gangen.

New interview with film scholar Timothy Corrigan: ”On The Tin Drum.” I følge Corrigan er den tyske nybølgen den viktigste av alle de europeiske nybølgene. Mange tyske filmer som ble laget etter krigen var såkalte ”rubble films”, hvor et Tyskland som ligger i ruiner skildres. Nybølgen forsøkte å fylle ”hullet” med Hollywood. The Tin Drum har ofte grupper på tre personer sentralt, Oskar og foreldrene, moren med sine to menn. Dette henspiller mot en treenighet.

German audio recording of Günter Grass reading an excerpt from his novel The Tin Drum, illustrated with the corresponding scene from the film: Scenen som er valgt ut er tribunescenen under en nazimønstring.

Television interview excerpts featuring Schlöndorff, Grass, actors David Bennent and Mario Adorf, and cowriter Jean-Claude Carrière: Til sammen er denne bolken på 12 minutter. Adorf kommer med lite nytt i en liten diskusjon om filmen. Bennett snakker om hva han vil bli når han blir stor, mens Schlöndorff forteller om forventningene til filmen rett før prisutdelingen i Cannes. Det ender med delt gullpalme mellom The Tin Drum og Apocalypse Now. Neste segment viser oss korte glimt fra innspillingen før det hele avsluttes med Schlöndorff reaksjon på Gullpalmen. Han mener prisen er viktig for filmen og europeisk film generelt.

Trailer: Stilistisk gjennomført trailer på 3 minutter og 32 sekunder. Alle setningene begynner med ”Det var en gang en trommeslager som …” Slik får vi høre særtrekkene til Oskar og blir presentert for denne merkverdige gutten.

A booklet featuring an essay by critic Geoffrey Macnab and 1978 statements by Grass about the adaptation of his novel: Grass skriver litt om hvor godt han likte filmen og litt om prosessen mellom regissøren og forfatteren. Greit nok, men det er Macnabs essay som er hovedbeholdningen her. Han skriver utfyllende om forholdet mellom boken og filmen. Filmen var kontroversiell mye fordi den gjorde narr av nazi-Tyskland og hadde en parodisk fremstilling av episoder som peker mot Holocaust. Billy Wilder ga råd til Schlöndorff angående fortellerstemme. Den skal helst ikke formidle informasjon eller beskrive det som skjer på skjermen. Heller skal den være lyden av han som sitter ved siden av deg i kinosalen som forteller deg ting du ikke hadde tenkt på. The Director’s Cut forsterker kontrasten mellom Oskars voksne ord og hans barnlige kropp, og viser hvordan intellektet hans vokser selv om kroppen hans ikke gjør det.

On the Waterfront

On the Waterfront (Criterion nr. 647)(Blu-ray)

USA – 1954 – Elia Kazan (svart-hvitt)

Livet på havna

Nivå 1 (uten spoilers)

Havna i New York styres av kriminelle elementer og alle er avhengige av gangsteren Johnny for å få jobb. Arbeidere som klager eller tyster til fagforeningen blir likvidert. Terry har vokst opp i dette miljøet og storebroren hans Charlie er Johnnys høyre hånd. Når Joey blir drept fordi han har tystet, opplever Terry en samvittighetskrise og må ta stilling til hva som er rett og galt.

Nivå 2 (med spoilers)

Vi vil nok aldri bli helt sikre på hvor mye av Kazans liv som er portrettert i On the Waterfront. Mange mener at Terry Malloy egentlig er Kazan alter ego, siden filmen handler om en mann som vitner mot sine egne for å forbedre forholdene på havna. Kazan vitnet som kjent foran senator McCarthy kommisjon for anti-amerikanske aktiviteter, som kartla kommunister i USA og fikk dem svartelistet fra arbeid. Kazan navnga medlemmer i det kommunistiske partiet hvor han hadde vært medlem. Han ble kraftig fordømt for det, og havnet i samme situasjon som Terry i filmen. Manusforfatteren avviser en slik link til filmen, mens Kazan selv sa at det var mye av ham selv i Terry Malloy. Så spørsmålet er fremdeles åpent.

Kort sagt handler filmen om Terry Malloy som er en del av den kriminelle gjengen til Johnny, som han har et nært forhold til. Hans bror Charlie er enda høyere opp i systemet. Terry lokker tysteren Joey opp på taket og overlater ham i hendene på muskelbuntene til Johnny, under det inntrykk at de bare skal lære ham en lekse. Men de likviderer ham ved å kaste ham ut fra taket. Joeys søster og presten Pete Barry i Karl Maldens skikkelse presser på for at han skal gjøre det riktige og fortelle politiet hva han vet. Terry går gjennom en moralsk oppvåkning med denne hendelsen som katalysator, presten som moralsk kompass og kjærligheten til Joeys søster, spilt av Eva Marie Saint, som drivkraft.

Skal han svikte sin familie og venner for å gjøre det moralsk riktige? Han velger til slutt å vitne, og blir utstøtt av miljøet. Til og med politiet ser på ham som en tyster, a pigeon (due). Symbolsk nok blir alle duene hans drept, og det av kompisen hans, en gutt som kunne vært Terry som yngre. Den indre justisen er hard, og de som har vokst opp i dette miljøet, uavhengig av alder, vet hvilke regler som gjelder.

Det første bildet i On the Waterfront viser oss den enorme havna og deretter den lille hytta hvor en liten gruppe menn kommer ut fra. Denne lille gruppen styrer hele den store havna. Terry er i utkanten av denne gjengen, gjør litt strøjobber for Johnny og har lett arbeid under lossing som takk. Han fremstår som en enkel gateskurk med lite ønske om å vite for mye, men utvikler seg i løpet av filmen fra å ta gale avgjørelser til å ta riktige avgjørelser av de rette grunnene. Spesielt er det flott å se hvordan Brando innehar både det maskuline og det feminine til enhver tid. I scenene med Eva Marie Saint veksler han stadig mellom det harde og maskuline og det søkende, følsomme.

Havnearbeidere befinner seg i den laveste arbeiderklassen, med oppstilling hver morgen for å se om de får arbeid den dagen. Utvelgelsen foregår ved at formannen plukker ut arbeiderne han vil, de som ikke lager noe trøbbel. Det er ingenting å gå på. Terry blir fortalt at han ikke trenger å møte opp en gang, for han vil aldri bli valgt lenger.

Joeys søster, Edie, og Terry har det felles utover i filmen at de har mistet en bror hver. Dette skaper det endelige båndet mellom dem, og tapet av Charlie gjør at Terry vil ramme Johnny der det skader ham mest, nemlig gjennom å vitne. Presten veileder ham og Edie motiverer ham. On the Waterfront har noen litt klønete og overtydelige scener. Prestens insistering av at Terry må reise seg og lede arbeiderne inn til arbeid er en av dem. Her er det vanskelig ikke å lese Kazans eget heltemot inn i scene, slik han selv oppfatter seg. En annen kronglete scene er den lille scenen hvor vi skal forstå hvor høyt opp i systemet korrupsjonen gikk. En mann som vi forstår er høyt på strå ser nyhetene om havna på TV og meddeler at han ikke vil ha kontakt med Johnny mer. Scenen føles som hastverksarbeid, og ble da også lagt til i ettertid.

Havna føles ekte, og livet der føles ekte og opplevd. Mange av dem vi ser i filmen er ekte havnearbeidere, og de skuespillerne som deltok fikk en hardhet i ansiktet sitt som overbeviser oss om at de også jobber her. Det var forferdelig kaldt under innspillingen, vi ser frostrøyken stå ut av munnen på alle menneskene. Kazan var henrykt, han mente at kulden gjorde noe med ansiktene i filmen, de ble annerledes, hardere. Akkurat slik han ønsket å framstille en havnearbeider. Alle scener var filmet on location, noe som gir rom for å ta kunstneriske grep og løfte filmen enda et hakk opp. For det var aldri ment å oppnå et dokumentarisk utseende på filmen, men det skulle føles realistisk.

Øyeblikket: Beklager, ingen originalitet her. Jeg går for scenen i drosjen. Den blir diskutert litt mer utfyllende i omtalen av ekstramaterialet, men essensen i scenen er den følelsen av et tapt liv Brando klarer å formidle her. Terry var en lovende bokser, men som alt i Charlies og Johnnys liv handler det om penger. Charlie beordrer Terry til å legge seg i en kamp han kunne ha vunnet for å dra inn penger på et veddemål. Dette sviket er utilgivelig for Terry, og han sier til Charlie at han skulle ha passet bedre på lillebroren sin. Terry kunne ha vært en (tittel)utfordrer, ikke bare en boms. Konfrontasjonen mellom brødrene er rørende, og ender med at Charlie endelig står opp for lillebroren sin, selv om det betyr at han selv må dø. Han aner hvilken vei det går, det går mot kjøttkroken i bakgata.

Lyd og bilde

Supert bilde, super lyd. Her har det blitt lagt ned mye arbeid. Glimrende kontraster i svart-hvitt bildet, og fin dybde, skarphet, detaljer og grad av filmkorn. Vi får både det originale monosporet og et nytt 5.1 spor med på utgivelsen. Sistnevnte folder ut musikken mer og er kraftigere, men det er sjarm i det originale sporet også. Begge er klare og fine.

Ekstramateriale

Alternate presentations of the restoration in two additional aspect ratios: 1.85:1 (widescreen) and 1.33:1 (full-screen): Denne filmen kommer i tre forskjellige bildeformat, 1.85:1, 1.33:1 og hovedpresentasjonen 1.66:1. Filmen skulle kunne presenteres i alle disse formatene, avhengig av kinoens fasiliteter.

Audio commentary by authors Richard Schickel and Jeff Young: De har en tendens til å bli litt ivrige og prate litt i munnen på hverandre og avbryte hverandre, men det er ingen tvil om at de entusiastiske. Begge elsker denne filmen, og dermed er det lett å bli revet med. Ganske godt kommentatorspor.

New conversation between filmmaker Martin Scorsese and critic Kent Jones: Scorsese er veldig glad i On the Waterfront, selv om han kan se feil ved filmen. Den har påvirket ham enormt, og føles ikke som om den kommer ut fra Hollywoodsystemet. Force of Evil banet veien for denne typen filmer. Dette er en film Scorsese har snakket varmt om før og er en noir, men ikke en så typisk noir som Out of the Past. On the Waterfront utspilles i et miljø Scorsese kjenner til, og han kjente mennesketyper som Terry, Charlie og Johnny. Samtalen mellom Jones og Scorsese varer i 17 minutter.

Elia Kazan: Outsider (1982), an hour-long documentary: Denne dokumentaren tar for seg privatlivet hans først og fremst, men går også litt inn i kontroversen rundt navngivingen av kommunister. Kazan står fremdeles på at han gjorde det rette, og antagelig ville ha gjort det igjen. Men det er tydelig at det har vært en vanskelig hendelse for ham. Ellers prater han litt om filmene sine og hvordan han fikk mer kontroll fra og med Viva Zapata! Før det hadde Zanuck hatt en tendens til å gjøre alle filmer med samfunnskritikk om til kjærlighetsfilmer. En fin dokumentar.

New documentary on the making of the film, featuring interviews with scholar Leo Braudy, critic David Thomson, and others: I’m standing over here now heter denne dokumentaren som går inn i Kazans navngiving av andre kommunister til McCarthykommisjonen om anti-amerikanske aktiviteter. Kazan ble sparket ut av kommunistpartiet etter å ha blitt desillusjonert over det. Det er uenighet om hans vitnemål gjorde noen skade, men her hevdes det at han navnga mennesker som ikke hadde vært kjent offentlig som kommunister før. Egentlig en litt kjedelig dokumentar ut fra potensialet som ligger i historien.

New interview with actor Eva Marie Saint: Dette er et kort intervju på elleve minutter med en eldre Eva Marie Saint. Hun forteller om sin opplevelse av filminnspillingen, hvor behagelig det var å jobbe med Kazan og hvor betatt hun var av Brando. Hun var sjenert og hadde problemer med kjærlighetsscenen med Brando. Kazan hvisket ”Jeff” i øret hennes, og dermed fikk hun fikset scenen. Jeff er navnet på ektemannen hennes.

Interview with director Elia Kazan from 2001: Kazan hadde god kjennskap til miljøet i filmen, han har selv jobbet på havna og hadde lyst til å lage en film derfra. Det var så kaldt at skuespillerne hadde utseendet til miserable mennesker, noe som kledde filmen godt. For ham handler filmen om tilgivelse. Terry har gjort mye fælt, men får tilgivelse av jenta han er glad i. 12 minutter langt intervju.

Contender: Mastering the Method, a 2001 documentary on the film’s most famous scene: En gammel Rod Steiger snakker i detalj om den berømte scenen mellom han og Brando i baksetet på drosja. Dette er en fin dokumentar på 25 minutter hvor vi får førstehåndskjennskap til hvordan scenen foregikk og hvordan det opplevdes. Kazan overlot alt til skuespillerne og de skuffet ikke. Steiger responderte på Brandos improvisasjon på en mesterlig måte, noe som skapte den legendariske scenen, som kunne sett helt annerledes ut i andres hender. Nøkkelen til suksessen ligger i Brandos reaksjon på at Steigers karakter truer han med en revolver. Brando valgte å ømt skyve revolveren til side og føre scenen inn i dypfølt konfrontasjon mellom to brødre som er glade i hverandre. Når Charlie gir seg i saken, underskriver han samtidig sin egen dødsdom og han er fullstendig klar over det. Det er den ultimate søskenkjærlighet.

New interview with longshoreman Thomas Hanley, an actor in the film: Dette er den lille gutten i filmen, en av Terry Malloys Golden Warriors. Det er han som dreper duene i filmen. Han er nå en havnearbeider og forteller om forholdene i dag. Det er ikke så mye bedre.

New interview with author James T. Fisher about the real-life people and places behind the film: Who is mr. Big? heter denne 25 minutters dokumentaren. Det er kjempeinteressant å se hvordan On the Waterfront tar opp et stort problem på den tiden, og hvor rått det var. 500 000 mennesker var involvert på havna i New York. William McCormach var irsk og hadde 100% styring på havna. Han dominerte fagforeningen, var styrtrik og generøs med kirken. Dermed stilte den ikke mange spørsmål, selv om det var fra kirken at de største problemene for McCormach til slutt skulle komme. Karl Maldens prest er basert på en virkelig prest ved navn John Corridan som sto opp for arbeiderne og fikk forandret på forholdene. På denne tiden var det ingen politi på havna, den var selvstyrt med likvideringer på høylys dag. Ingen så noe, ingen sa noe. Presten selv mottok trusler fra personer høyt oppe i det politiske systemet, i noen tilfeller helt fra Wasington DC. Terry Malloy er basert på en havnearbeider som vitnet i 1952.

Visual essay on Leonard Bernstein’s score: I denne 20 minutters dokumentaren får vi forklart hvordan musikken beskriver følelser og stemninger med forskjellige instrumenter. Scenene spilles for oss med gode kommentarer om musikken. Dette var visstnok Bernstein eneste originale filmmusikk, selv om musikken hans også brukes i West Side Story og On the Town.

Visual essay on the aspect ratio: Deatljert om fordeler og ulemper ved de forskjellige formatene. 1.66:1 blir et kompromiss, som viser filmen på en fin måte. Fotograf Kaufman måtte ha formatene i bakhodet ved hver eneste scene. Stor prestasjon av ham. Fem minutters videoessay.

Trailer: En gammeldags, overdreven og dramatisk trailer. 2 minutter, 42 sekunder.

A booklet featuring an essay by filmmaker Michael Almereyda, Kazan’s 1952 defense of his House Un-American Activities Committee testimony, one of the 1948 Malcolm Johnson articles that inspired the film, and a 1953 piece by screenwriter Budd Schulberg: Elia Kazan følte behov for å rettferdiggjøre sin navngiving av kommunister og rykket inn en annonse i avisa hvor han begrunnet sitt valg. Her er den gjengitt i sin helhet. Fint valg av Criterion å inkludere den. Schulberg har skrevet et strålende essay om presten John Corridan, som er modell for Karl Maldens prestefigur Pete Barry. Han fremstår like slagkraftig som Pete Barry i filmen, og gjorde en uvurderlig jobb. Malcolm Johnson var en modig journalist som skrev meget kritiske artikler om livet og korrupsjonen på havna. I denne artikkelen er det presidenten for ILA som får gjennomgå, med kritiske spørsmål og god research. Glimrende. Heftet er virkelig lærerikt, og tar for seg bakgrunnen for forholdene på New York havna. Almereydas gode essay dreier seg om filmen, og dermed er de viktigste aspektene dekket. Et hefte på 45 sider, til inspirasjon.