Sunday Bloody Sunday

Sunday Bloody Sunday (Criterion nr. 629)(Blu-ray)

England – 1971 – John Schlesinger (farger)

Er litt bedre enn ingenting?

Nivå 1 (uten spoilers)

En lege og en kvinne har samme elsker, en ung mann med en ubekymret holdning til livet. De må prøve å forholde seg til det faktum at ingen av dem får ha ham alene. Det er ikke problemfritt…

Nivå 2 (med spoilers)

Begge de eldre menneskene som har et forhold til den unge mannen ønsker seg ham for seg selv, kvinnen noe mer enn legen. Alex har holdt masken i en lengre periode forstår vi, men noen ganger renner det over for henne og hun bringer temaet på bane. Da reagerer Bob Elkin med å trekke seg unna, dette blir for mye bryderi for ham. Han er en flyktig og unnvikende person som alltid søker det uforpliktende i livet. Han er også i stand til å slippe unna med det på grunn av sin alder og flotte utseende. Både Alex og Daniel godtar situasjonen siden de er klar over hans verdi for dem, og hvilken kapital de selv kan rutte med. Som Daniel sier; det er bedre med en halvpart enn ingenting. Denne holdningen er gjeldende for dem begge, og Bob utnytter det til fulle. Blir han presset hos Daniel, rømmer han til bekymringssløs sex hos Alex og motsatt.

Sunday Bloody Sunday er en intim film som skildrer dette trekantforholdet, men styrer klar av det voldsomme dramaet. Den er en fin ”slice of life” film uten de store toppene og de dype dalene. Filmen tegner er et meget realistisk bilde av en type forhold det sikkert finnes en god del av, hvor menneskene er rimelig lykkelige men sikkert kan ønske seg mer. Tidsmessig er vi i overgangen fra ”swinging” London og hippietid, til det tyngre, illusjonsløse og mer alvorlige 70-tallet. Det merkes godt i filmen, både i historien som formidles og måten filmen er laget på.

Det var uvanlig å portrettere homoseksualitet på en måte som Sunday Bloody Sunday gjorde. Her er ingen dramatiske konflikter, selvhat og selvmordsforsøk. Derimot søker Schlesinger å skildre homoseksuelt samliv slik han opplevde det i sitt eget liv, ubekymret og lykkelig. Verken Murray Head eller Peter Finch var homofile eller bifile, eller hadde noen erfaring med å være i forhold til en eldre person. Den berømte kyssescenen mellom de to mennene er uanstrengt og naturlig, akkurat slik et par vil hilse hverandre velkommen eller ta farvel. Det er i det hele tatt en veldig fin scene, og i dag oppleves det rart at denne scenen skulle være den første i sitt slag og i det hele tatt tiltrekke seg særlig oppmerksomhet. Det blir sagt at Finch mistet Oscarstatuetten til Gene Hackman i French Connection på grunn av det kysset. Ian Bannen erstattet Alan Bates i rollen som den homofile legen, men han hadde motforestillinger angående kysset, og en rasende Schlesinger hentet da inn Peter Finch.

Som sagt, Schlesinger lager ingen tragedie ut av det homofile forholdet. Selv ikke når vi tar med det faktum at Daniel er jødisk, gir det grunnlag for en massiv indre konflikt i Daniel. Han deltar på bar mitzvah i slekten og ler bort antydninger om giftemål og barn. Dette må ha vært befriende for homofile å se på kino i 1971. Endelig homofilt samliv som skildres med dagliglivets utfordringer, verken mer eller mindre.

Allikevel er ikke filmen blind for problemer eller levemåter som homofile opplever. Daniel blir konfrontert av en tidligere elsker på et upassende tidspunkt, i nærheten av en politimann. Dette er enten et hint mot tidligere kjøp av seksuelle tjenester eller et promiskuøst liv Daniel lever på siden. Uansett må det skjules for omverdenen. Selv hans jødiske familie vet det ikke, etter så mange år.

Alex og Daniel er fremmede for hverandre, men de deler elsker og telefonsvartjeneste. Det er slik Alex får greie på litt mer enn hun skal, og det viser seg at svartjenesten også skaper intimitet uten egentlig å skulle gjøre det. Bob blir fellesnevneren for Alex og Daniel også for svartjenesten.

Et par kuriositeter: Gutten som skraper opp siden på bilen med en flaske er Daniel Day Lewis i sin første lille rolle. Og filmen må vel få prisen for beskrivelse av familie som bryr seg minst om at hunden deres blir overkjørt og dør. Foreldrene blunker ikke en gang, men snakker heller om at de kan skaffe seg en ny snart, og forsikrer Alex om at ulykken er absolutt ikke et problem for dem. Grøss og gru. Ikke rart de har fått de ungene som de har. Vel fortjent. De røyker faktisk marihuana, barna på 5-6 år. Friskt!

Øyeblikket: I en film som egentlig ikke har noe spesielt plot eller dramatiske scener, ligger ofte det flotte i detaljene. Vi kan vel si at det mest dramatiske i filmen er følelsen av kommende klimaks når Daniel og Alex får øye på hverandre utenfor huset til Alva Hodson. Det ville vært unaturlig ikke å veksle noen ord, de er jo på en måte intimt involvert om så via en tredjeperson. Daniel bemerker at dette er en ukomfortabel situasjon, samtalen blir kort men opplysende. En vidunderlig ektefølt scene, glitrende spilt. Mitt høydepunkt fra filmen.

Lyd og bilde

Filmen er fra 1971 og filmer fra den tiden kan ofte være litt skjemmet av et noe ”soft” bilde. Så er heldigvis ikke tilfelle med Sunday Bloody Sunday. Bildet er i 1.66:1. Det er skarpt, har fin fargegjengivelse i en noe neddempet fargepalett og nydelig mengde filmkorn. Detaljene er fint gjengitt, og når en knallfarge dukker opp håndterer denne utgivelsen det på en fremragende måte. Monolyden er fin, filmen inneholder omtrent kun dialog med noe musikk i tillegg.

Ekstramateriale

On Sunday Bloody Sunday: Denne dokumentaren er på 23 minutter, og er egentlig ikke listet opp på Criterions hjemmeside. Det er en bra dokumentar som gjør oss bedre kjent med Schlesinger, og er det beste ekstramaterialet på utgivelsen. Historien i Sunday Bloody Sunday er basert på personlige erfaringer fra Schlesingers eget liv. Han søker etter sin egen homoseksualitet i filmene sine blir det hevdet i dokumentaren. Schlesinger hadde stor suksess med Darling og forstod at han kunne lage mer personlige filmer etter den. Suksessen forsterket seg etter Midnight Cowboy og han fikk frie hender. Resultatet ble Sunday Bloody Sunday. Rollen som Alex Greville var skrevet med tanke på Vanessa Redgrave, men hun avslo. Erstatteren Glenda Jackson gjør en strålende tolkning som høstet mange lovord, men Murray Head var frustrerende både for publikum og kolleger med sitt begrensede skuespill.

New interviews with Williams, actor Murray Head, production designer Luciana Arrighi, John Schlesinger biographer William J. Mann, and Schlesinger’s longtime partner, photographer Michael Childers: Disse intervjuene var til sammen i 29 minutter. Det er interessant å se hvordan Head fremstiller sin innsats i filmen etter å ha hørt hvordan andre i staben beskrive hans innsats som svak og frustrerende. Selv opplevde han det slik at Schlesinger ønsket en distansert fremtoning. Allikevel var det en krevende innspilling og Head brøt sammen mot slutten av innspillingen. Childers mener at filmen forandret gay cinema og at Schlesinger skal ha mye av æren for filmen. Han var dedikert og involvert. Han ønsket til og med kontroll over hvordan filmplakaten skulle se ut. Visconti delte ut en BAFTApris til Schlesinger, kalte ham sin sønn og beskrev filmen som et mesterverk. Kameramann Williams forteller at Schlesinger ikke ville ha en flamboyant kamerastil siden dette er en intim historie. Williams hadde bakgrunn fra dokumentar. Dette intervjuet er meget fint, med informasjon om hvordan han lyssatte Finch for at han ikke skulle se så gammel ut. Han beskriver inngående sluttscenen, hvor vanskelig den var å gjøre med det tunge kameraet den gang og hvor lett det ville vært i dag. Luciana Arrighi hadde ansvaret for designet i filmen og hun har en del interessante betraktninger å komme med. Doktoren fremstilles i ensfargete klær og oppleves som litt kjølig. Alex er kledd i jordfarger og oppleves som rotete. Bob er kledd i skarpe farger. Arrighi anser Sunday Bloody Sunday som den filmen hun har gjort den beste jobben i.

Illustrated 1975 audio interview with Schlesinger: Dette var kjedelige greier. 13 minutter langt, men følte ikke at det var noe særlig informasjon å hente her. De andre intervjuene er mer givende.

A booklet featuring an essay by cultural historian Ian Buruma and Penelope Gilliatt’s 1971 introduction to her published screenplay: To veldig fine essays her, spesielt er Gilliatts godt. Hun beskriver kuttvurderinger, hvordan en scene skal skrives om og generelt innsideinformasjon. Teksten tar også opp diskusjonen rundt navnevalget. Viktig at det ikke skal være komma i tittelen.

A Man Escaped

A Man Escaped (Criterion nr. 650)(Blu-ray)

Frankrike – 1956 – Robert Bresson (svart-hvitt)

En studie i styrke – En mann dømt til døden har rømt

Nivå 1 (uten spoilers)

Robert Bresson laget denne filmen basert på løytnant André Devignys opplevelser som fange i Fort Montluc i det okkuperte Lyon i 1943. Vi følger hovedperson Fontaines nitidige forberedelser til flukt gjennom flere uker og til slutt selve flukten.

Nivå 2 (med spoilers)

De som er kjent med Robert Bressons filmer vet at mannen har et noe spesielt forhold til skuespill. Han går så langt som å kalle skuespillere for modeller, og nekter dem å vise følelser, gestikulere og ha noe annet enn et flatt toneleie. Jeg har skrevet mer utfyllende om dette i Au Hasard Balthazar, som kan søkes opp på denne siden. Det er for øvrig Bressons beste film etter min mening.

A Man Escaped åpner for en spennende opplevelse, men det krever at man går inn i historien på en mer dedikert måte enn ved mange andre filmer. Siden tempoet er langsomt og du ikke blir ”fortalt” hva du skal føle gjennom manipulativ musikk (les: Spielberg) og ansiktsutrykk, må du gjøre jobben selv gjennom innlevelse. Det står og faller på om du liker metoden og/eller klarer å leve deg inn i historien. For oss som godtar premissene er det faktisk en spennende historie, og det langsomme tempoet og lydeffektene bidrar faktisk til at det blir en spenning som dirrer. Jeg tror det ligger i at desto mindre som skjer, desto større føles det når det endelig skjer noe som kan tolkes som dramatisk. Det er en kunst å få denne balansen riktig, og det er godt filmhåndverk. Selvfølgelig er jeg klar over at Bressons filmer er et takknemlig offer for latterliggjøring og parodier, i like stor grad som andre filmer som blir beskyldt for å være pretensiøse, for eksempel som Last Year at Marienbad.

Bressons filmer legger stor vekt på lyd. Noen ganger er lyd mer dominerende og viktig enn bildet. I A Man Escaped har lyden mange forskjellige betydninger og virkemåter.

–          Lyden blir forsterket, slik at vårt fokus dras mot lyden og dens betydning.

–          Fontaine har fortellerstemmen i filmen og snakker i ettertid om det som skjedde.

–          Fortellerstemmen kommenterer tidsaspektet i filmen. ”En måned senere var døren åpnet”.

–          Fortellerstemmen kommenterer følelser. ”Jeg hadde heller foretrukket å dø”.

–          Fortellerstemmen kommenterer kontraster til det vi ser eller tror vi ser, for eksempel da Fontaine kaster seg gråtende på sengen. ”Jeg lo hysterisk. Det hjalp”.

–          Noen ganger beskriver fortellerstemmen akkurat det vi ser.

–          Lydeffekter som overdrives kan alarmere vaktene og dette skaper spenning. Herunder sliping av redskap og brekking av lister.

–          Vi hører en kraftig og fremmed lyd som viser seg å være sveiven til takluken. Fontaine blir oppmerksom og ser gjennom en sprekk at en vakt bruker sveiven. Det er denne takluken Fontaine til slutt rømmer gjennom.

–          Ved gjentatte tilfeller starter lyden før bildet, slik at vi må finne ut hva som foregår uten visuell hjelp.

–          Forsterket lyd kan beskrive Fontaines opplevelse av lyden og ikke vår. For eksempel da håndjernene blir låst og håndjernene er nærmere ham enn oss.

–          Trikken høres tydelig under fluktforsøket fra bilen. Senere hører vi den i bakgrunnen under samtalene fra cellevindu til cellevindu. Det skal minne oss om friheten og veiene utenfor fengselet.

–          Hosting er kommunikasjon mellom fangene.

–          Musikken kommer inn i filmen åtte ganger, hver gang når Fontaine får kontakt med andre fanger.

Paul Schrader har skrevet en bok som heter ”Transcendental style in film. Ozu, Bresson, Dreyer”. Den har jeg lest og vil gjerne anbefale. I dokumentaren som er del av ekstramaterialet, The Road to Bresson, diskuterer han hvordan Bressons stil kan beskrives med det uttrykket. Hvis man går veien sammen med Bresson, så vil man løfte blikket opp mot en åndelig følelse. Gjennom repetisjoner skaper han et inntrykk av at ingenting kan skje her. Vi ser en handling, vi ser ham skrive om den og vi kan høre fortellerstemmen beskrive den. Tre repetisjoner av samme ting. Så kommer eksplosjonen. Hos Ozu kan det være tårer, hos Bresson kanskje en replikk. Deretter følger stillhet og ro, gjerne fulgt av et symbol.

Bresson kunne være en prøvelse å jobbe for som skuespiller siden han kunne kreve opp mot 50 tagninger av samme scene. Da er vi oppe på Chaplinnivå, men uten særlige instrukser. Lyd ble tatt opp og lagt på i ettertid. Han kunne ta ett ord fra tagning 10, ett fra nr 16 og ett fra nr 32. Skuespillerne ser sjelden på hverandre siden Bresson mente at et blikk kunne tilføre hensikt til en scene.

Øyeblikket: Fontaine har blitt banket opp og brakt tilbake til cellen. Han låses inn og kaster seg på cellen og gråter. Eller gjør han det? Fortellerstemmen hevder at han ler hysterisk. Dette bryter med det vi mener vi ser, og skaper en ambivalens i tolkningen. Skal vi stole på det vi ser eller det Fontaine selv hevder? Er fortellerstemmen troverdig? Hvorfor/hvorfor ikke? Kanskje er det så likt kroppsspråk involvert i gråt og hysterisk latter at det ser likt ut og kanskje gir samme utløp for følelser. Uansett er scenen fin for å sette i gang refleksjon om hvordan filmen kan sees.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1. Det er et godt bilde med gode kontraster og skarpe detaljer. Bildet har fin dybde. Husk at dette er en ganske gammel film. Jeg så ingen spesielle skader. En god restaurering har blitt gjort, uten å fjerne filmkornet som gir en fin filmfølelse. Supert! Monolyden er veldig god, og det er viktig i en film som baserer seg så mye på lyd.

Ekstramateriale

“Bresson: Without a Trace,” a 1965 episode of the television program Cinéastes de notre temps in which the director gives his first on-camera interview: I dette programmet står Bresson i et rom i samfulle 67 minutter og utlegger sin filosofi om film. Han forteller at umuligheten av kommunikasjon er basisen i alle hans filmer. Han forsøker også å forklare hva han mener med begrepet cinemathography som han velger å bruke i stedet for begrepet cinema. Det vi hører er ofte mer beskrivende enn det vi ser, og mer kreativt. Programmet tar seg opp etter hvert og ender som et kjempebra intervju. Vi får også høre hans tanker rundt religion og media. Bresson hadde et like negativt syn på media den gangen som mange har i dag. Vi ser uten å se og hører uten å høre.

The Road to Bresson, a 1984 documentary featuring interviews with filmmakers Louis Malle, Paul Schrader, and Andrei Tarkovsky: Louis Malle mener at Bresson var den mest intolerante av alle regissører. Kun hans metode dugde og det fantes ingen andre regissører eller cinema enn hans. Dokumentaren inneholder et interessant klipp fra Cannes da Bresson var 81 år. Han var en motvillig gjest. Nybølgeregissørene beundret Bresson, han var deres lys i filmverdenen. Schrader kommenterer at filmene hans alltid handler om lidelse og renhet, og at alle frelses til slutt i de tidlige filmene hans. I de senere ender det med død eller selvmord. Dumont sier noe veldig riktig til slutt; Au Hasard Balthazar er en prøvelse den dagen man ser den, men er en stor opplevelse retrospektivt. Den sitter igjen inne i deg og bearbeides. Det samme gjelder A Man Escaped, men for meg i mindre grad. 56 minutter.

The Essence of Forms, a documentary from 2010 in which collaborators and admirers of Bresson’s, including actor François Leterrier and director Bruno Dumont, share their thoughts about the director and his work: Leterrier kommenterer at Bresson neppe ville ha likt ekstramateriale om hans filmer på DVD, eller at filmene hans ble vist på en TV-skjerm. Bresson editerte aldri filmene sine selv, men sendte ofte filmene tilbake til klipperommet siden de var for dårlig klippet. Han valgte alltid 50 mm siden det var mest likt hva det menneskelige øye ville se. Bruno Dumont har en interessant observasjon når det gjelder scenen hvor Fontaine dreper den tyske vakten. Han hever hendene som en Nosferatu idet han angriper. Det er som Bresson vil vise det stygge i mennesket, det som dreper. Det virker som en fornuftig tolkning siden kroppsspråket bryter så klart med resten av filmen, og vi blir nødt til å legge merke til det. At dette skal være tilfeldig virker rart, og dermed åpner det for å studere kroppsspråket. Og det er virkelig identisk med Nosferatus i Murnaus film. 46 minutter.

Functions of Film Sound, a new visual essay on the use of sound in A Man Escaped, with text by film scholars David Bordwell and Kristin Thompson: Dette var kjempeinteressant siden det dreier seg om Bressons bruk av lyd, en regissør som er meget opptatt av lyddesign. Mye av hva jeg lærte her er tatt med i selv omtalen av filmen lengre opp på siden. Dette visuelle essayet varer i 20 minutter.

Trailer: Passe lang på tre minutter og ti sekunder. En fortellerstemme forteller at Bresson har laget en film om Devignys flukt. Dette er en rar trailer. Det er en lang periode, halvannet minutt, med bare lyden av marsjerende støvler før salmer synges. I denne tiden har vi bare en murvegg å se på.

A booklet featuring an essay by film scholar Tony Pipolo: Essayet fokuserer på Devignys historie og Bressons manus. Devigny ga ut en bok som het ”En studie i styrke: En mann dømt til døden har rømt”. I virkeligheten ble Devigny og cellekameraten fanget igjen etter flukten, etter angiveri av sistnevnte. Bresson valgte å utelate dette for å avslutte filmen med en aura av håp. Devigny skrev på en journalistisk og faktabasert måte, og denne stilen tok Bresson med seg inn i manuset og filmingen. Dette gode essayet tar også for seg hvordan Bresson jobber med modellene sine og hvilke fordeler det kan ha. Han mente at de ikke skapte karakteren sin gjennom skuespill, men gjennom handlinger. For eksempel vil vi forstå at Fontaine besitter mange karaktertrekk gjennom hans forberedelser til flukten, som oppmerksomhet, oppfinnsomhet, utholdenhet, dyktighet, tålmodighet og tro.

Band of Outsiders

Band of Outsiders (Criterion nr. 174)(Blu-ray)

Frankrike – 1964 – Jean-Luc Godard (svart-hvitt)

En pen dame og en pistol

Nivå 1 (uten spoilers)

To unge menn og en ung kvinne bestemmer seg for å rane hennes eget hjem, hvor hun bor sammen med slektninger. De to mennene er begge forelsket i kvinnen, og knives om hennes oppmerksomhet.

Nivå 2 (med spoilers)

Trekløveret er ikke like intenst som trekløveret fra Truffauts mesterverk Jules and Jim. Det er heller ikke så overraskende, siden Godard er for kul til la sine helter være for trengende. Franz kjenner Odile først, og er måtelig interessert i henne. Arthur, derimot, bestemmer seg for å få henne straks. Hvor følelsesmessig involvert han er i henne kan diskuteres, men Odile liker tydeligvis denne slem-gutt fremgangsmåten henne, og velger ham foran Franz. Franz blir litt såret, men mest i stoltheten sin.

Godard har fått med pistolen sin og en vakker kvinne, så da har han alt han trenger for å lage en film. Vi har fått et løfte om et ran mot slutten av filmen, og i mellomtiden fyller Godard filmen med tricks, referanser og kulhet. Dette er muligens min favorittfilm av Godard, med en rimelig rett-fram handling og lekre lokasjoner.

På begynnelsen av hver Tarantinofilm står det A Band Apart, som er navnet på produksjonsselskapet hans, oppkalt etter denne filmen. Tarantino har alltid vært en stor fan av Godard, og de deler grunnholdningen til film og filmmediet.

Mye av fascinasjonen med Godard ligger i referansene han fyller filmene sine med. I noen tilfeller kan det se ut som om den egentlige handlingen ligger i referansene, slik at om man trekker dem ut kunne man lest den egentlige historien i filmen. Uten å ha testet det ut, ser dette ut til å kunne være tilfellet i Made In America.

Det er flust av referanser i Band of Outsiders også, og her følger en liste over 30 av dem. Slik kan vi lære oss litt om hvordan Godard bygger opp filmene sine og hvordan filmhjernen hans fungerer.

1. I begynnelsen av filmen spilles det siste musikkstykket til Michel Legrand, som har laget musikk for Godard tidligere.
2. Til cinema, gjennom at Godard er kreditert som Jean-Luc Cinema Godard.
3. Til Fool’s Gold, romanen som filmen er bygget på gjennom Arthurs replikk ”Do you think people have x-ray eyes?”
4. Legrands tema fra The Umbrellas of Cherbrough plystres.
5. Filmen deler åpningslinje med boken Odile av Raymond Queneau.
6. Setningen ”It’s cold and forsaken here” er fra diktet Colloque Sentimental.
7. Franz heter Franz fordi han ligner på Franz Kafka.
8. Arthur og Franz spiller ut dødsscenen til Billy the Kid, da hen ble skutt av Pat Garrett.
9. Det kommenteres at Odiles kne har ”soft skin”. Henspiller på en film av kameraten Francois Truffaut.
10. Lang’s house henspiller på Fritz Langs film House by the River.
11. Det siteres fra Eliots verk On Poetry and Criticism.
12. Det leses fra Shakespeares Romeo og Julie i klasserommet.
13. Odile heter Odile etter boken Odile av Raymond Queneau.
14. Scenen hvor tigeren får fersk kjøtt henspiller på filmen The Tiger gets fresh meat av vennen og nybølgeregissør Claude Chabrol. Disse filmene var i produksjon samtidig.
15. Igjen er Legrands musikk fra Umbrellas of Cherbrough referert, denne gang som bakgrunnsmusikk på kafe.
16. Odile og Arthus fingerlek på kafebordet er tatt fra Charlie Chaplins The Gold Rush.
17. Mr Segalot, fylliken på kafeen, er basert på en kjent møbelentrepenør.
18. The Madison, dansen, er basert på en populær dans etter 20-tallet.
19. Arthur heter Arthur etter Arthur Rimbaud.
20. En klesbutikk er oppkalt etter filmbevegelsen Godard var del av, Nouvelle vague.
21. Louis Eragon – surrealistdikt lest av Odile.
22. Godards mor blir referert til gjennom etternavnet til Odile, Monod.
23. Tanten til Arthur blir kalt madwoman, etter The Madwoman of Chaillot, et teaterstykke av Jean Giroud Deuce.
24. Franz sier han er loopy de loop. Henspiller på en amerikansk tegneserie; Loopy med sterk fransk aksent.
25. Franz snakker direkte om en bok av Jack London.
26. Det refereres til ”that guy”, som var kulturministeren i Frankrike og som satte i gang et program for å restaurere monumenter i Paris.
27. Denne er kompleks. Franz ser ut til å lese fra tidligere nevnte bok Odile. Men egentlig leser han fra Andre Bretons bok Nadja. Godard krediterer historien til Anglares, basert på Breton i Odile.
28. Scenen hvor de springer gjennom Louvre henspiller på to tidligere filmer hvor dette har skjedd. Begge er stumfilmer: Paris in 5 days (1925) og The Kiss (1929) med Greta Garbo.
29. Det refereres til Rimbauds dikt gjennom en montasje av ord: A Taste of ashes floated in the air.
30. Sluttscenen fra The Immigrant av Charlie Chaplin kopieres i scenen hvor Franz og Odile sitter med en hund i bakgrunnen.

Øyeblikket: Det må bli The Madison, dansen som er så ultrakul. Den blir danset av to kule typer som virker totalt uten interesse av dansen, men som nok synes det er litt stas allikevel. Den imiteres i Pulp Fiction som selvfølgelig er laget av Tarantino.

Lyd og bilde

Formatet er i 1.33:1 og lyden er mono. Bildet er skarpt, klart og detaljrikt. Kjempefint svart-hvittbilde. Lyden følger nivået.

Ekstramateriale

Visual glossary of references and quotations found in the film: Først får vi se bildene fra filmen hvor referansen skjer, deretter forklares den. Kjempeinformativt og lærerikt.

Exclusive interviews with Coutard and actor Anna Karina: Intervjuet med Anna Karina varer i 18 minutter, og byr på et par overraskelser. Det første er at hun faktisk er dansk! Intervjuet er fra 2002, så det er en godt voksen kvinne som intervjues her. Hun forteller små og morsomme historier fra livet med Godard og innspillingen av Band of Outsiders. Hun liker at alle filmene hun laget med Godard er så forskjellige. Overraskelse nummer to er at hun pleide å bruke veldig stygge ord for å få oppmerksomhet fra Godard og sjokkere litt. Den trofaste kameramannen Rauol Coutard snakker i rundt 11 minutter om det å arbeide med Godard. Kolleger skydde ham etter at han hadde laget Breatless. Der ble det gått så mye på tvers av gjeldende filmregler at det krevde tilvenningstid. I Band of Outsiders var tanken at de skulle filme livereportasjer med håndhold kamera. Coutard beskriver fint og detaljert utfordringer på settet. Han advarer mot å imitere Godard, fordi man vil oppdage at det ikke går an uansett hvor talentfull man er. Forskjellen er at Godard var et geni. Coutard trekker frem Georges de Beauregard som en viktig fødselshjelper til nybølgen. Han fikk Godard i gang. Pierre Braunberger hjalp Truffaut i gang.

Excerpts from the documentary La nouvelle vague par elle-même, featuring director Jean-Luc Godard discussing the New Wave and rare behind-the-scenes footage from Band of Outsiders: Dette er en kort sekvens på litt over fem minutter, men det har absolutt sin verdi allikevel. Her får vi se sjeldne klipp fra innspillingen av Band of Outsiders. Godard tar seg tid til å beskrive det filmmessige opprøret som kjennetegnet nybølgen, og hvilke regler de bare måtte bryte. Visste du at man aldri måtte finne på å filme en hvit vegg? Ingen visste hvorfor, og Godard har siden gjort det hele tiden.

Filmmaker Agnès Varda’s 1961 silent short Les fiancés du pont Mac Donald, featuring Godard, Karina, and other members of the Band of Outsiders cast: Denne bittelille filmen på 2 minutter og 55 sekunder er Vardas beskrivelse av Anna Karina og Godards til og fra forhold. I filmen som bruker stumfilmestetikk, ser vi en mann miste sin kvinne før de endelig finner sammen igjen.

Godard’s original trailer and the 2001 U.S. rerelease trailer: Disse trailerne er ganske like, rereleasen er litt lenger. Full fart, ingen historie, mye slapstick-musikk.

A booklet featuring an essay by poet and critic Joshua Clover, character descriptions created by Godard for the film’s original press book, and a 1964 interview with the director: Clover har skrevet et sprekt essay som passer til filmens tone. Karakterene har et miniportrett inkludert i heftet som beskriver hvem de er, hvor de kommer fra og hva som kjennetegner dem. Heftet rundes av med et intervju med Godard hvor han svarer ordentlig på alle spørsmål, noe som ikke alltid er vanlig fra den kanten.

The Life and Death of Colonel Blimp

The Life and Death of Colonel Blimp (Criterion nr. 173)(Blu-ray)

Storbritannia – 1943 – Michael Powell (farger)

En utdøende rase

Nivå 1 (uten spoilers)

En gammel oberst leder sine heimvernstropper i en øvelse som skal begynne kl 12. Men de yngre og frekkere motstanderne tyvstarter øvelsen og forsøker å ta dem til fange i det tyrkiske badet. Obersten blir rasende over bruddet på spillereglene og starter en slåsskamp. De havner i bassenget og da obersten stiger opp igjen er det i et tilbakeblikk 40 år tidligere. Vi skal i denne filmen følge obersten fra boerkrigen gjennom første verdenskrig til filmen stopper litt ut i andre verdenskrig.

Nivå 2 (med spoilers)

Clive Candy er når filmen starter en gammel, bitter og fastlåst mann. Han er til forveksling lik Colonel Blimp fra tegneserien. Low portretterte ham som en dum, nær fascistisk gammel gubbe kun med forståelse for militær makt og Storbritannias herredømme. I filmen kommer han ikke nærmere denne karakteren enn han er på begynnelsen (og slutten) av filmen. Ellers ser vi ham som en spenstig, rettferdig og modig offiser.

The Life and Death of Colonel Blimp er en lang film med sine nesten tre timer, men har en bemerkelsesverdig enkel historie. Clive Candy drar under boerkrigen til Berlin for å få stoppet en bakvaskelseskampanje mot England, og forelsker seg i den første av Deborah Kerrs tre kvinnelige karakterer. Han duellerer med Theo Kretschmar-Schuldorff, ender opp som venner for livet og lar ham dra av gårde med kvinnen han er forelsket i. I duellen får han arret som er grunnen til hvalrossbarten han anlegger. I første verdenskrig møter han en sykesøster som er bemerkelsesverdig lik kvinnen i Berlin, og han gifter seg med henne etter krigen. Han holder kontakten med Kretschmar-Schuldorff, og da denne flykter fra Hitlers Tyskland tar de opp kontakten igjen i England. Obersten har en sjåfør som er prikk lik hans kone og tapte første kjærlighet, men det ser ikke ut som han har merket seg det. Kretschmar-Schuldorff er derimot himmelfallen over likheten.

Denne filmen har blitt løftet frem som kanskje den ypperste britiske filmen noen sinne, og jeg kan langt på vei være enig. Det er en flott og episk film, som forteller oss noe om tapt kjærlighet, krig og fred, vennskap og modernitet. Først og fremst tror jeg den handler om hvordan tiden løper fra oss, og vi blir akterutseilt av alt det nye. Æreskoden til obersten blir skikkelig utfordret når de yngre soldatene kupper hans kompani under øvelsen. I denne sekvensen tror jeg regissør Powell setter opp en metafor for den pågående krigen i Europa. Hitler kan sees som den yngre soldaten som bruker alle midler, mens obersten representerer de gamle verdiene og æren. Skal man kjempe en krig med alle midler og vinne, eller skal man beholde visse verdier og grenser? Da kan det paradoksale resultatet bli at ingen vil ha hørt om regler i krig i fremtiden.

Krigsministeriet reagerte sterkt på filmen, og ville ha den forandret. Powell ble i rimelig klare ordelag fortalt med at han bare kunne glemme å bli slått til ridder om den ble lansert. Det var spesielt talen til Theo Kretschmar-Schuldorff mot slutten av filmen de reagerte på. Krigsministeriet fikk oppildnet Winston Churchill, slik at han også arbeidet mot filmens lansering. Dette gjorde produksjonen mye vanskeligere, og de måtte låne uniformer, våpen og biler fra andre steder enn forsvaret.

Det er interessant å se hvordan vi alle barn av vår tid, og hvor fort tiden går. Powell lager en tidsmontasje av jakttrofeer som henges på veggen med en plakett som viser når dyret ble drept. Det er en effektiv, men trist og grusom sekvens som viser oss dyr som er drept for sport, kuttet hodet av og hengt på veggen som demonstrasjon av idioti og brutalitet. Powell i kommentatorsporet reflekterer overhodet ikke over dette, selv over 50 år senere. Han mener derimot at han kunne ha laget sekvensen vittigere(!). Her avslører han seg som en gammel mann tiden har løpt fra i beste fall. Ikke ulikt Colonel Blimp.

Filmen har noen ganger blitt sammenlignet med Citizen Kane og noen mener den er bedre. Som Citizen Kane starter den med slutten og baserer seg på tilbakeblikk. Gradvis blir vi mer kjent med hovedpersonen, og får ta del i seire og nederlag. Til slutt føler vi at vi har kommet under huden på mannen. Som med Charles Foster Kane er det ikke alle sider ved hovedpersonen jeg liker, men han har nå blitt en del av bekjentskapene mine.

Øyeblikket: Jeg falt for duellen som vi aldri ser. Nitidige forberedelser, terping på regler og kutyme, alt filmet med en kjølig distanse. Denne distansen skaper en upersonlighet, slik de to duellantene har overfor hverandre siden de aldri har møtt hverandre. Theo Kretschmar-Schuldorff har blitt utvalgt til å kjempe duellen på vegne av kompaniet sitt. Idet duellen skal begynne, løfter kameraet seg opp og ut av salen og fokuserer heller på snøen som faller ute. Slik fortelles vi at duellens utfall ikke er viktig, bare foranledningen og følelsene rundt.

Lyd og bilde

For et bilde! Filmen er fra 1943, men her er ingen skader så vidt jeg kunne se. Dette er en film man blir helt overveldet av hva bildekvalitet angår. Fra filmens spede begynnelse med soldatene som kjører av gårde på sine motorsykler blir man målløs. Det hele er så skarpt, gnistrende i fargene og detaljer overalt, i bakgrunn og forgrunn. Dette må være det beste bildet vurdert opp mot alder jeg har sett. Lyden gjør jobben sin utmerket også.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Michael Powell and filmmaker Martin Scorsese: Det lover jo så godt. En som vanlig entusiastisk Scorsese forteller morsomme anekdoter om filmen og hvorfor han elsker filmen. Men hoveddelen av kommentatorsporet tilhører regissør Michael Powell, som jeg føler er for gammel eller syk for denne jobben. Han snakker litt som om han har hatt et slag, det er forferdelig vanskelig å forstå hva han sier. Jeg føler også at det er lite interessant å høre om de tingene han velger å fortelle om. Mye av det går på mimring om medarbeidere fra den tiden, og ikke alltid ting som er tilstrekkelig knyttet til denne filmen. Det er skuffende da jeg hadde store forventninger til å høre regissørens tanker om denne flotte filmen. Alt i alt et kommentatorspor jeg føler man like gjerne kan hoppe over, og det svakeste jeg har hørt av over 100 kommentatorspor hittil i Criterion Collection.

New video introduction by Scorsese: The Archers, altså regissør Michael Powell og produsent Emeric Pressburger ønsket seg Laurence Olivier i hovedrollen, men siden det ikke var mulig ble det satset på Roger Livesey. I denne introduksjonen går han inn på konflikten mellom krigsministeriet og filmskaperne. Filmen er sjeldent vist i USA og når den ble vist var det i forkortet utgave. Scorsese forteller at valget om å ikke vise hovedboksekampen i Raging Bull var inspirert av duellen som ikke blir vist i The Life and Death of Colonel Blimp. 13 minutter lang intro.

A Profile of “The Life and Death of Colonel Blimp,” a documentary from 2000: Den klippede versjonen som sirkulerte før var 20 minutter kortere og fratatt sin tilbakeblikkstruktur. Stephen Fry forteller og kommenterer filmen i denne ”making of”. Det slo meg at hans rollefigur i Black Adder, general Melchiot, må være basert på Colonel Blimp. Både stemmen og stemmeleiet er meget likt. Så også med sjåføren i en av episodene, jenta som kler seg ut som soldaten Bob. Hun ser ut til å være basert på Deborah Kerr i rollen hun har mot slutten av filmen. Så Rowan Atkinson har tydeligvis sett The Life and Death of Colonel Blimp.

Restoration demonstration, hosted by Scorsese: Her får vi se før-og-etter sekvenser av utvalgte scener fra filmen. Mye blinking, riper, fargestriper og prikker har blitt fjernet. Det er ganske flott å se hvor fint det har blitt og hvor dårlig det kunne ha vært. Nå er denne filmen optimalt presentert for oss. Fire minutter og 50 sekunder.

Optimism and Sheer Will, a 2012 interview with editor Thelma Schoonmaker Powell, Michael Powell’s widow: Enken etter Michael Powell, Thelma, forteller at Powell aldri gjorde filmene enkle for publikum, men heller forsøkte å ligge litt foran publikum. De ville alltid ta deg igjen ellers. Det var viktig for ham å ikke undervurdere dem. Dette er et kjempefint intervju på 29 minutter. Det er pratsomt, men presist.

Gallery featuring rare behind-the-scenes production stills: Jeg synes dette var over gjennomsnittet interessant hva stillbildegallerier angår. Bildene er fra innspillingen, settene og innimellom noen private bilder. Det var på denne tiden mangel på unge menn til å være statister, så plastdukker ble satt blant mennesker i scener som krevde en folkemengde. Dette var tilfelle under den klassiske konserten for de tyske offiserene. Det hele er så elegant gjort at jeg ikke klarte å se plastdukkene selv om jeg så etter dem.

Gallery tracing the history of David Low’s original Colonel Blimp cartoons: Den første gangen tegneserien om Colonel Blimp ble publisert var 21 april 1914 i London’s Evening Standard. Da Low døde i 1963 hadde han laget 14000 tegninger gjennom 50 år. Han ble slått til ridder. Blimp opptrådte i fem kategorier: militære holdninger, føydale/aristokratiske tradisjoner, utenrikspolitikk, innerikspolitikk/imperiepolitikk og diverse. Her blir det presentert eksempler fra første kategori.

A booklet featuring an essay by critic Molly Haskell: Essayet er rimelig langt og har mange gode betraktninger om filmen. Spesielt argumenter hun godt for hvor episk filmen er og hvordan den inneholder flere sjangre samtidig.

Revanche

Revanche (Criterion nr. 502)(Blu-ray)

Østerrike – 2008 – Götz Spielmann (farger)

Å fortelle stillhet

Nivå 1 (uten spoilers)

Alex arbeider på en bordell og er sammen med Tamara, en av de prostituerte. Han drømmer om å utføre et bankran og deretter investere i en bar. En dag gjør han alvor av planen.

Nivå 2 (med spoilers)

Revanche er en film som ikke har en fastspikret tematikk, så den er rimelig åpen for tolkning. Her vil jeg presentere en mulig vinkel å se filmen fra. Ordet revanche betyr hevn, men kan også bety revansje, en ny sjanse. Med det i minne, synes jeg det faller naturlig å se filmens tema som utvikling fra hevntanker til erkjennelse av at vi kan velge å starte på nytt i livet og få en ny sjanse. Følelser og anledninger kommer og går.

Slik jeg ser det starter filmens andre del med Alex i en sorgtilstand hvor han arbeider med hardt kroppsarbeid, mest sannsynlig for å overskygge de vonde tankene sine. Å bli fysisk sliten gir ham noe annet å tenke på enn tapet av kjæresten sin, og lar han sove bedre enn han ellers ville gjort. Antageligvis føler han stor skyld for dødsfallet til Tamara siden han lot henne være med i ransbilen hvor hun blir skutt og drept.

I en tilstand av eksistensiell krise, forsøker han å kutte alle bånd til andre mennesker. Bestefaren ser ut til å være et nødvendig onde i hans verden siden han eier gården. Vi ser at han ber Susanne holde seg unna, han vil ha tid til å drukne seg i sorgen uten å måtte støte på forstyrrende elementer. Hun aksepterer forbudet mot å komme til gården, men inviterer ham til sitt hus siden hun er alene om kvelden. Dette er en tydelig seksuell invitasjon. Kanskje opplever Alex allerede her at han her har et valg mellom de forskjellige betydningene av ordet revanche. Han kan slutte å hevne Tamara gjennom å straffe seg selv, og heller gi seg selv en ny sjanse med nye mennesker.

Det ender med at han dukker opp ute hos Susanne om kvelden, og de har sex. Hun er gift med politimannen som skjøt Tamara under flukten. Gjennom møtene med Susanne forstår Alex hvordan det henger sammen, og han har nå muligheten til å hevne Tamara ved å skyte Robert, politimannen. Dette er noe han seriøst vurderer, som vi forstår siden han har med pistolen sin til området Robert pleier å jogge. Han sikter på bakhodet til Robert, men senker pistolen uten å ha avfyrt den. Han er i en prosess om hvilken revanche han vil velge, men vi ser vel allerede her at han kommer til å søke forsoning. Ved å invitere til samtale med Robert uten at han vet hvem Alex er, får Alex svar på de spørsmålene som er viktige for ham. Robert siktet på dekkene. En benk ved et lite vann er et utmerket sted for vanskelige samtaler.

Det er ikke bare Alex som blir eksponert for valg. Susanne får vite at Robert ikke kan gi henne barn, og jeg velger å tolke hennes plutselige seksuelle interesse for Alex som en mulighet til å bli gravid. Igjen handler det om forskjellige måter å se en vanskelig situasjon på, se muligheter om de er enn så vanskelige.

Den gamle mannen gjør sine valg i en situasjon hvor han har mistet sin kone, og lever i en utdøende verden. Han er sikker på at han skal få se sin kone igjen i et annet liv.

Politimannen sliter med skyldfølelse over å ha drept en kvinne. Han har lyst til å gi opp, og er frustrert over at han aldri klarer å gjøre noe riktig. Alex ser sin sorg speilet i Roberts anger.

En skjult kraft snur dette til noe positivt, noe som gjør menneskene mer humane. Spielmann har en veldig respekt og sympati for naturen, og en tilsvarende skepsis til det menneskeskapte moderne samfunnet. Filmen handler mye om kontrasten mellom penger og natur. Natur konkurrerer ikke, men samarbeider. Red light distriktene er ekstremversjonen av vårt samfunn. Profitt uansett kostnad. Natur er ren og tolerant. Den er rolig og skaper rom rundt menneskene, og den er autentisk. Dette er ord det kan være greit å ta med seg inn i forståelsen av Revanche, og se det i forhold til de to delene filmen er bygget opp av.

Spielmann er opptatt av kontrasten mellom natur og ro, og det hektiske bylivet. Filmen skifter både tempo og stemning i andre del. Filmen blir mer reflektiv og dvelende, som Alex sin sinnstilstand. Spielmann fører sammen landlig og urbant strev, menneskets lodd i dagliglivet. Vi kan se mennesket og kosmos og hvor stor naturen er. Alex sine problemer er altoppslukende, men allikevel så små i den settingen Spielmann plasserer ham i. Naturen maler og maler, alt gror og må pleies, livet stopper ikke opp om et menneske dør. Det er en trygghet og trøst i det. Jeg tolker den gjentakende scenen med en stein som kastes i vann og lager ringer, som at alt i naturen og vi mennesker med, virker på hverandre.

Først kommer situasjonene i forholdet mellom mennesker, deretter springer hva vi sier ut fra det. Derfor skriver Spielmann alltid dialogen sist, for å få den naturlig. Dette er i sterk kontrast til andre regissører som har dialogen klar først og så skaper situasjoner dialogen kan uttrykkes i. Jeg synes Spielmann er inne på noe viktig og essensielt her. I hans film føles ikke dialogen tvungen eller unaturlig, men nærmest organisk. Denne strategien skaper også rom for overraskende vendinger i dialogen. Kommunikasjon er som regissøren påpeker ikke presis i virkeligheten, men består av mange små misforståelser som må rettes opp i. Det er en bevegelse mot hverandre og fra hverandre, kontinuerlig.

Spielmann forteller et sted at han liker stillhet og at målet hans er å kunne ha fortalt stillhet. Det synes jeg var en fin overskrift.

Øyeblikket: Alex har forberedt seg til å møte politimannen på en av sine løpeturer og kjenne på muligheten for å skyte ham. Han sikter på hodet til politimannen der han jogger bort fra ham, men lar våpenet falle. Det er en nøkkelscene i Revanche og viser hvordan hele livet vårt er en serie valg hvor et feil valg kan ødelegge alt. Her gir utfallet oss heller en vakker følelse av håp.

Lyd og bilde

Som jeg forventet av en så ny film, er både lyd og bilde av fin kvalitet. Bildet kommer i 1.85:1 og er ekstremt rent og klart. God skarphet, høyt detaljnivå og god dybde. Fargene er veldig realistisk gjengitt. Lyden er klar og dialogen blir plettfritt gjengitt.

Ekstramateriale

New video interview with Spielmann: Regissøren er opptatt av å ikke være en intellektuell filmskaper. Han lager filmer med emosjon. Han innrømmer at Revanche står i fare for å bli en film i to deler, siden det er veldig stor forskjell på første og andre del. Men han mener det har blitt en helhetlig filmopplevelse. Moderne filmer lar et bilde stå i tre-fire sekunder, noe som ikke er nok til å ta inn et bilde. Det blir en serie middelmådige bilder. Spielmann mener hans lite kommersielle filmer viser mer respekt for publikum enn de kommersielle filmene som skal være laget for publikum. Hans mål er at publikum skal glemme tiden og bli oppslukt av filmen. Da står tiden stille. Med en gang vi begynner å analysere er vi tilbake i tiden. Spielmann nevner ikke overraskende Antonioni som inspirasjonskilde. Dette er et ærlig intervju som ga meg mye. Det varer i 35 minutter.

The Making of “Revanche,” a half-hour documentary shot on the set: Man må føle hva Revanche handler om sier Spielmann. Han var veldig fornøyd med dobbeltbetydningen av tittelen. Skuespilleren som spilte Alex måtte jobbe i en bordell for å gjøre research, som ledd i Spielmanns krav om at skuespillerne skal vite hva de skal formidle. Han er også opptatt av å fjerne maskene de har, og det gjøres under øving. Denne lille dokumentaren er på 36 minutter, og man får en fin innsikt i hvordan Spielmann jobber som regissør.

Foreign Land (Fremdland), Spielmann’s award-winning student short film, with an introduction by the director: En flott film i majestetisk natur, som er så vanskelig tilgjengelig at far og sønn må trekkes opp i en taubane for å komme til gården sin. Vi følger sønnen som må være der en uke uten faren sin.

U.S. theatrical trailer: En lekker trailer. Kort, men stemningsfull. Fortettet. 1.37 minutter.

A booklet featuring an essay by critic Armond White: Essayet tar for seg den filosofiske meningen i filmen, kontrasten mellom natur og det moderne. Et spennende essay som gir oss til ballast til å tolke filmen.

Ivan’s Childhood

Ivan’s Childhood (Criterion nr. 397)(Blu-ray)

Sovjetunionen – 1962 – Andrei Tarkovsky (svart-hvitt)

Ivan uten barndom

Nivå 1 (uten spoilers)

Ivan er en gutt som hjelper russiske soldater under andre verdenskrig ved å rekognosere bak fiendens linjer og komme tilbake med verdifull informasjon. Det er et hardt og trøstesløst liv, og han drømmer ofte om livet sitt før krigen. Tarkovskys debutfilm er en lettere tilgjengelig film enn hans senere filmer, men er fremdeles et poetisk, vakker og stilfull film.

Nivå 2 (med spoilers)

Ivan er en meget innbitt gutt, sta og temperamentsfull. Jobben han gjør er uvurderlig. Han drives av sorg og et sterkt hat mot tyskerne. Han vil bare jobbe mer, og drukner seg i disse oppdragene som er meget farlige. Filmen starter med en idyllisk sekvens hvor han er sammen med sin mor. Brått våkner han opp og erkjenner at han er i den virkelige verden hvor det er krig, vått og kaldt.

Han har klart å komme seg tilbake til de russiske stillingene og vil rapportere til sine overordnede, kaptein Kholin og korporal Katasonych. Men løyntnant Galtsev er skeptisk til historien hans og kravene hans. Det er allikevel noe i den lille guttens insistering som får ham til å ringe hovedkvarteret og fra da av blir tonen en annen. Ivan har en høy stjerne i hovedkvarteret.

Da han forstår at de vil sende ham til militærskole slår han seg vrang. For ham er det bare en ting som gjelder, og det er å bidra i kampen mot tyskerne. Vi forstår etter hvert at han har mistet familien sin tidligere i krigen, og at han bearbeider det ved å gjøre det han kan best, nemlig snike seg over elva og sanke inn informasjon. Men det har sin pris. Vi hører ham flere ganger si at nervene hans er tynnslitte.

Flere ganger i filmen drømmer han om en lykkeligere tid, hvor solen skinner og moren er rett ved. Men for hver gang han drømmer, blir det større og større innslag av surrealisme og vonde hendelser. Den siste gangen han selv drømmer kan drømmen mer beskrives som et mareritt i våken tilstand. Den siste drømmen blir vist etter at han er død, og ender med at han løper rett mot et dødt tre. Den kan symbolisere han ferd fra lykkelig barndom til en for tidlig død.

Ivan blir frastjålet sin barndom og får se ting han ikke skulle behøve å se. Blant ruinene av en landsby lever en gammel mann som har mistet vettet. Han pynter ruinene som om han ikke ser at alt er ødelagt. Han tviholder på omgivelsene slik de engang var. I slike situasjoner blir forholdet mellom voksen og barn snudd på hodet, og Ivan blir den voksne. Krigen gjør at han blir alt for tidlig voksen. Til slutt blir han tatt av tyskerne og henrettet. Galtsev er med på invajonen av Berlin og finner papirene i tyskernes hovedkvarter som viser at Ivan ble hengt, og han forestiller seg Ivans siste minutter.

Bergman sa etter å ha sett Ivan’s Childhood at Tarkovsky var den beste filmskaperen fordi han kunne fange livets realiteter og livet som drøm. Ivan’s Childhood tvinger oss til å følge godt med på hvor vi er og hvor lang tid som har gått. Tarkovsky starter ofte med et nærbilde og vi må selv fylle inn eventuelle gap i handlingen. Han bruker en ekspresjonistisk lyssetting i filmen.

Øyeblikket: Av en eller annen grunn festet jeg meg veldig ved drømmescenen hvor eplene triller av lasteplanet og hestene spiser dem. Den ene hesten går rundt og tar en bit av hvert eple. Den har en overflod av epler og føler seg sikkert som om den er i paradis. Denne scenen er et velkomment avbrekk fra den harde og mørke krigssituasjonen Ivan ellers lever i. Det var godt å ane disse strimene av godhet og håp i en så mørk film som Ivans Childhood tross alt er. Vi trengte litt pustepause.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1, lyden er i mono. Det er et nydelig svart-hvitt bilde med gode detaljer og god kontrast. Alle nyansene i gråtonene kommer fint frem. Bildet har rimelig god dybde. Spesielt er nærbildene skarpe og detaljerte. Lyden er ganske bra.

Ekstramateriale

Interview with film scholar Vida T. Johnson, coauthor of The Films of Andrei Tarkovsky: A Visual Fugue: Dette er et informativt og innholdskomprimert intervju på 30 minutter. Stalins siste år var magre for russisk film. Det ble laget mange filmer om krig, men få filmer om barn og krig. Tarkovsky beundret kun de poetiske filmskaperne i Sovjet. Han var kresen siden han hadde vokst opp i en familie med tilgang på god kunst. Han var veldig inspirert av kunst, musikk og ikoner. God tilgang på gode filmer fra hele verden hadde også filmstudentene. Tarkovsky hadde gjennom hele sin karriere problemer med sensuren.

Interviews with cinematographer Vadim Yusov and actor Nikolai Burlyaev: Yusov kommenterer fire temaer, Visual language, Preparation, Dreams og Texture, på til sammen ca 11 minutter. Tarkovsky satset ikke alt på skuespilernes talent for å skape riktig stemning, men lente seg også på natur og ytre atmosfære. Produksjonsmanuset involverte flere mennesker, og de jobbet noen ganger uten Tarkovsky. De kunne filme egne sekvenser, blant annet scener som skulle vise en natur som hadde fått likevekten ødelagt. Et eksempel på det er når soldatene vasser i vann i en ødelagt skog. For å vise krigens redsler måtte de kontrasteres med drømmer fra tiden før krigen. Tarkovsky fant den hvite skogen et stykke utenfor Moskva, og den ga ham en unik følelse av rom. Burlyaevs intervju er bygget opp på samme måte, med en lengde på 9 minutter. Sekvensene her er Screen tests, Finding tears, The shoot og True patriot. Tarkovsky turte å lage denne filmen fordi han hadde hovedrolleinnehaveren klar, men det fortalte han aldri til gutten. Gutten måtte mestre å gråte på kommando. Han fikk lære av Jean Gabin-filmer. Tarkovsky trøstet ham slik at han begynte å gråte av selvmedlidenhet, og da filmet de gråtescenen. Burlyaev mente at Tarkovsky var en sann patriot, og at følelser som er knyttet til lungene, som moralske følelser, ga ham lungekreft som han døde av i Vesten. Tarkovsky ville helst ha bodd i Sovjet.

A booklet featuring an essay by film scholar Dina Iordanova; “Between Two Films,” an essay by Tarkovsky on Ivan’s Childhood; and “Ivan’s Willow,” a poem by the director’s father, Arseny Tarkovsky: Dina Iordanova skriver i sitt informative essay at Tarkovsky ønsket at filmen skulle se ut som om den var fotografert av Urusevsky, som sto bak The Cranes are flying og Letter Never Sent. Det klarte kameramannen Vadim Yusov med glans. Iordanova lister opp inspirasjonskilder for Tarkovsky, noe som alltid jeg alltid synes er interessant. Her nevnes Andrzej Wajda, Robert Bresson, Ingmar Bergman, Orson Welles, Mizoguchi, Dovzhenko og Dreyer. Det er motsatt vei mulig at Anakin Skywalker fra Star Wars er modellert etter Ivan. I Kusturicas Underground er flere scener iscenesettelser av sekvenser fra Ivan’s Childhood. Tarkovsky beskriver i sin tekst hvordan han ville vise at et barn presses til å bli hardere samtidig med at det strever med voldelig død. Han forsvarer også sidehistorien med Masha, og mener det er langt fra et romantisk pauseinnslag. Til slutt er det trykket et kort dikt laget av Tarkovskys far om Ivan, som er litt for enkelt og kort for min smak.

Man Bites Dog

Man Bites Dog (Criterion nr. 165)(DVD)

Frankrike – 1992 – Rémy Belvaux, André Bonzel og Benoit Poelvoorde (svart-hvitt)

Presentasjon av en morder

Nivå 1 (uten spoilers)

Seriemorderen Ben blir fotfulgt av et filmteam som lager en dokumentar om ham. Han dreper, filosoferer og deler sine metoder med dem. Gradvis trekkes de mer og mer inn i situasjonene, til grensene mellom dokumentarist og gjerningsmann viskes ut.

Nivå 2 (med spoilers)

Man Bites Dog er en bekmørk mockumentary, med en humor av den aller svarteste typen. Det er flere grunner til å like filmen. Den er for de av oss som liker svart humor nesten hysterisk morsom til tider. Og på tross av filmskapernes motvilje mot å legge samfunnskritisk tolkning inn i filmen, er det umulig ikke å gjøre det. Ingen kan hindre oss i å ha vår egen fortolkning av et verk, og se paralleller som føles naturlige.

Personlig er jeg svak for filmer som underholder på ett nivå, samtidig som man kan trekke ut relevante samfunnskommentarer på et annet nivå. Jeg finner det vanskelig å ikke diskutere moderne media i sammenheng med Man Bites Dog.

Et annet nivå i filmen er diskusjonen mellom dokumentarer og objektet de portretterer. Kan en dokumentar være objektiv? Kan den være nøytral i den forstand at den ikke akselererer eller påvirker situasjonene på annen måte den så nøytral skal dokumentere? Er menneskene som filmes upåvirket av et kamera i rommet? I Man Bites Dog er svaret nei. Ben soler seg i glansen fra kameraet, og det er grunn til å tro at han utfører handlinger på en annen måte enn om han hadde vært alene. Han vil gjøre det hele mer spektakulært foran kameraet. For virkelig å hamre sitt poeng hjem, ser vi filmteamet i filmen hjelpe Ben med alt fra bedre lys til å holde ofrene nede mens Ben dreper dem. Grensen mellom de som dokumenterer og gjerningsmann blir da helt visket ut.

Det tar ikke lang tid før dokumentarteamet i sin jakt på et scoop bidrar til ugjerningene. De deltar allerede i de første angrepene med litt hjelp. Senere, når de har gått tom for penger, overlater de all makt til Ben som nå blir regissør, produsent og hovedrolleinnehaver. Vi som publikum vil ikke oppleve den helt store forskjellen, siden de allerede har oppført seg som om filmen var Bens hele tiden. Han har hele tiden beordret dem i riktige posisjoner og involvert dem uansett.

Nettopp der kommer mediakritikken inn i filmen. Hvor langt vil media gå for å få nyhetssaken sin? Lar de seg diktere av forbrytere til å sette dagsorden? Fremstiller de kriminelle som noe annet enn det de er, i et mer flatterende lys enn de fortjener? I Man Bites Dog får Ben anledning til å lufte små og store tanker, og de blir formidlet usensurert videre. Om vi sammenligner med 22.juli saken i Norge, blir det som om ABB skulle ha fått en rettssal til sin arena for å formidle sitt budskap i detalj til hele landets TV-seere.

Når vi vet at kjendiser ringer våre største aviser og tipser dem om aktuelle begivenheter de er involvert i, eller bare vil ha laget en sak om seg selv for å holde kjendisstatusen sin varm, er det ikke vanskelig å lage satire med det som bakgrunn. Ben dikterer sitt livs dokumentasjon, og filmteamet følger ukritisk med. De er gjensidig avhengig av hverandre, og tankene mine går til symbiosen mellom Se og Hør og Sven O. Høiby. Her ble det skapt et vakuum mellom to aktører som brukte hverandre, uten at det var noen spesiell samfunnsnyttig nyhetsverdi til stede. For ordens skyld vil jeg påpeke at jeg ikke sammenligner alvorlighetsgraden i de to tilfellene, bare prinsippene bak. En satire fungerer jo også best ved å sette det på spissen, for å vise hvor det hele kan lede.

Ben vil gjerne fremstå intellektuell og analytisk og benytter dødperioder til å belære filmteamet om riktig drapsteknikk og dumping av lik. Han fremstår narsissistisk og rasistisk. Etter hvert blir han mer kritisk til filmteamets arbeid. Han påpeker deres dårlige ånde, klønete bevegelser og forstyrrende lyssetting. Han refererer til media, men inkluderer ikke dem (noe de selvfølgelig er).

Da en i teamet blir skutt av mannen de forfølger, mishandler de liket etterpå i frustrasjon. Her overskrider de nok en grense, og grenseoverskridelsen blir fullført litt senere da Rémy får lov til å henrette et konkurrerende filmteam som har kommet opp med akkurat samme idé. Dette ser jeg som en kommentar til medieverdenens konkurranse og manglende etikk. Nå er Ben og filmteamet blitt ett.

Ben klassifiserer folkeslag og tillegger dem egenskaper på en overfladisk måte, noe som skaper system og kontroll i hans liv. Han fremstår da som kunnskapsfull i egne øyne, i kontroll. Han har meninger om alt fra boligpolitikk og estetikk til sport. Han behersker alt. Ut fra behovet for å fremstille seg som en intellektuell kapasitet, vil han filmes men han analyserer sine mislykkede angrep på video. Slik kan vi ikke være i tvil om at han er seriøs og profesjonell, noe som igjen skal gi hans argumenter vekt.

Øyeblikket: Da Ben skyter en av middagsgjestene blir resten av gjestene sjokkerte og tause, men etter en stund fortsetter måltidet og gaveutpakkingen. Selv med ansiktene fulle av blod gleder de seg over gavene til bursdagsbarnet Ben. Absurd øyeblikk. Her er humoren i Man Bites Dog på sitt svarteste.

Lyd og bilde

Greit nok bilde, men pent er det ikke. Det er ment å være kornete og røft, noe som sikkert passer denne lavbudsjettsproduksjonen godt. Kameraføringen er urolig og realistisk, med forskjellige lysforhold. Det blir ikke pene bilder av slikt, men slik må det være i en film som skal gi inntrykk av å være ekte. Lyden deler de samme utfordringene, med kvaliteten bedre når lydmannen er riktig plassert og dårlig eller ikke-eksisterende når lydmannen er langt borte. Altså; lyd og bilde er ikke bra, men veldig riktig. Formatet er 1.66:1 hva bildet angår, og lyden er i mono.

Ekstramateriale

1993 video interview with the filmmakers: Amatørmessige intervjuer i kronglete omgivelser på undergrunnsbaner og gater. Biler kjører forbi og gjør lyden vanskelig å høre, eller kjører mellom kamera og intervjuobjekter noe som gjør dem vanskelig å se. I tillegg snakkes det en ekstremt dårlig engelsk. Noen ord er så dårlig uttalt at det er vanskelig å gjette hva de prøver å si (laugh blir til love?). Ikke noe godt intervju, men det forteller oss noe om nivået på produksjonen. 9 minutter.

No C4 for Daniel-Daniel, a student short by the filmmakers: Hysterisk kortfilm med hovedpersonen fra Man Bites Dog. Den er bygget opp som en vanvittig lang trailer. Det råder totalt anarki, og er til tider ganske morsomt. 12 minutter.

Stills gallery: Bilder fra innspillingen som også viser hvordan spesialeffektene ble skapt.

Theatrical trailer: Happening in your neighborhood- En slags trailer, som faktisk fungerer rimelig greit. Spesiell. 2 minutter.

Hefte: Filmskaperne forsto ikke hvorfor en britisk journalist refererte til filmen deres som guerilla film making. De hadde da ikke hatt en hårete ape bak kameraet? Interessant at de mener at filmen ikke handler om vold, men bare om det å lage film. Matt Zoller Seitz mener filmen føyer seg fint inn i en rekke fra Peeping Tom, via Clockwork Orange og Network til Taxi Driver.

Bigger Than Life

Bigger Than Life (Criterion nr. 507)(Blu-ray)

USA – 1956 – Nicholas Ray (farger)

En skygge større enn livet

Nivå 1 (uten spoilers)

Ed Avery lever et stille familieliv med sin kone og sønn, og arbeider som lærer. Så blir han syk og får behandling med kortison. Langsomt begynner medisinen å forandre personligheten hans.

Nivå 2 (med spoilers)

Familien oppfyller alle middelklassens kriterier, og fremstår ved første øyekast som en veltilpasset og vellykket familie. Men om vi titter litt nøyere, kan vi se tegn på uro og dissonans. Ed Avery er ikke ”all-american”. Han har en litt finere engelsk, og veggene i huset hans prydes av kart og bilder fra ”den gamle verden”, altså Europa. Dette er et kontinent hvor klassesamfunnet står sterkt, og kanskje ligger dette nedfelt i ham ennå. Han bærer på en mindreverdighetsfølelse i forhold til omgivelsene sine, og kortisonen skal snart bringe frem dette komplekset og forstørre det til groteske høyder. Dette resulterer i at han snur situasjonen på hodet og gror et ego fullstendig ute av proporsjoner. Kortisonen gjør ham ”bigger than life”, og han utvikler en forakt for menneskene rundt seg og spesielt sin kone. Hun er ikke lenger bra nok for ham og sønnen har heller ikke ønsket utvikling.

Nabolaget er trangt med mye klassebevissthet. En uro om de er gode nok for nabolaget gnager i Ed. Han må jobbe ekstra, men holder det skjult for kona. Han har fått med seg sjefen på å dekke over at han jobber i et drosjefirma. Dette er et frempek mot den doble personligheten hans, for dette er egentlig en slags Jekyll and Hyde historie.

Ed har komplekser i forhold til farsrollen, og han mislykkes i å knytte nære forbindelser med sønnen, selv om han eksperimenterer med forskjellige farsroller. Han er sportsfaren, den glade far med Oldsmobile, instruktørfaren men ender som en far fra Gamle Testamente. Medisinen gjør at han blir en hard og intolerant far som ender opp med å skyve sønnen Richie fra seg. Sønnen trekkes mer mot moren som følge av farens anstrengelser.

Familiens husvenn, Wally, har et mye bedre forhold til Richie og samtalen mellom dem flyter lett. Kortisonen har flere uheldige bivirkninger, og det er Wally som til slutt klarer å plassere forandringen i Eds personlighet der hvor det hører hjemme, nemlig pillemisbruket til Ed. Han tar mer enn doseringen han er tildelt, og lyver til legen for å få mer. Når ting butter i mot, føles løsningen å være flere tabletter, som i det minste får ham til å føle seg bedre en stund. Det er heller ikke bare å kutte medisinen, for i følge legene er alternativet å dø innen et år. Derfor presses Ed inn i kortisonens vold, og han klarer ikke å stå imot bivirkningene.

En av bivirkningene er paranoia og sjalusi. Vennskapet mellom Lou og Wally blir målet for denne sjalusien. Det sies i rene ord da Ed kommer tidlig hjem fra jobb og finner Wally på besøk hos Lou. De har diskutert Eds oppførsel, og Ed mistenker utroskap. Motforestillingene hos Ed er generelt slitt ned, slik at han nå er overbevist om at han besitter en spesiell innsikt. Han vet mer enn alle andre, og det er vanskelig for ham å tro at hans instinkter ikke forteller ham sannheten.

Samtidig som Ed søker oppover i samfunnssjiktet, bekrefter han sin nye (innbilte) posisjon ved å distansere seg fra samfunnslaget under seg. Dette gjør han blant annet ved å trakassere melkemannen, som blir utsatt for Eds paranoia. Melkemannen klirrer med flaskene for å ødelegge roen for Ed, forstyrre hans tankerekker og dermed ødelegge hans arbeid. Alt på grunn av at han er misunnelig på Ed som arbeider med hodet sitt og tenker. I sin nyvunne posisjon er Ed i stand til å få melkemannen sparket, noe han har intensjoner om å gjøre.

Kortisonen gir Ed en mulighet til å hevde seg selv, og i løpet av kort tid føler han seg helt på høyde med omgivelsene og litt senere milevis overlegen omgivelsene. Klasseaspektet ved samfunnet som skildres er absolutt til stede. Ed, i sin nye mentale tilstand, tilhører nå sjiktet som handler i de beste butikkene. Konen, Lou, har vegring mot en gang å gå inn i en luksuriøs kjolebutikk og Ed må dra henne med seg inn. Her oppfører han seg som en usmakelig snobb, krevende og arrogant. Han dikterer hvilke kjoler hun skal prøve og herser med personalet. Slik bekrefter han sin dyktighet og viktighet som samfunnsborger. På dette tidspunktet mener han seg overlegen sin kone og atskillig mer verdt enn henne. Nå kan vi se et skifte i historien fra å handle om kortisonen til å handle om det amerikanske samfunnet.

Klimakset i filmen sammenfaller med kortisonens absolutte sterkeste påvirkning av Ed. Han har gitt opp sin sønn etter mye anstrengelser som mot sin hensikt har endt med at Richie forsøker å gjemme medisinen fra ham. Dette tolker Ed som et ønske om å drepe ham. Sønnen vil vokse opp til å bli et svakt og egoistisk individ, og nå ser vi bibelens påvirkning på Ed i sin grufulle fylde. Han ser dem som Isak og Abraham, og han planlegger å drepe sin sønn for deretter involvere sin kone i et dobbelt selvmord. Lou forsøker å vekke til live hans følelser for sønnen gjennom å vise ham bilder av Richie som liten, men Ed er urokkelig. Wally ankommer i siste liten til å forpurre planene.

Regissør Nicholas Ray er ikke videre imponert over legestanden. Han er kritisk til legers oppførsel og uansvarlighet og det kan hevdes at legene filmes som gangstere. En ting som er sikkert, er at Ray bruker inspirasjon fra tysk ekspresjonisme i Bigger Than Life. Etter hvert som sykdommen tar over i ham, fylles skjermen av store skygger, understreket av lav kameravinkel. Skyggene viser oss at Ed har blitt større enn livet, eller mer nøyaktig, at selvbildet hans har blitt det. Samtidig fører denne sykdommen ubønnhørlig mot døden, som jo også er større enn livet i den forstand at den alltid vinner til slutt. Melk spiller en stor rolle i filmen. Det symboliserer uskyld og normalitet. Det er melken som Ed angriper i forholdet til sin familie. Filmen ender håpefullt, men uten garanti for at det skal bli bra.

Øyeblikket: Foreldremøtet. Ed er nå på sitt toppunkt hva selvbilde angår. Han har utviklet seg i en reaksjonær og fascistisk retning og lirer av seg kontroversielle utsagn om svakhet blant elever. Igjen er det samfunnet som kommenteres av Nicholas Ray, for Ed er nå den allvitende med løsningen på hvordan USA må tilbake til gamle verdier og normer. Han tordner som en gammeltestamentlig Gud, og får gehør blant noen og høster vantro blant andre. Noen går fra møtet, mens andre mener han bør bli rektor. Wally forsøker å drive brannslokking, men Ed er uangripelig.

Lyd og bilde

Meget bra. Deilig dybde med suverent detaljnivå og meget sterke farger utover i filmen. Utrolig plettfritt bilde til å være en film fra 50-tallet, ja uansett alder egentlig. Bildeformatet er 2.35:1 og lyden er i glassklar mono. Det har blitt hevdet at lydformatet opprinnelig var i flere kanaler, men jeg er kjempefornøyd med lyden vi får servert her.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring critic Geoff Andrew (The Films of Nicholas Ray): Meget godt og innsiktsfullt kommentatorspor, akkurat som jeg liker dem. Mye av vekten er lagt på tolkning av filmen og dens visuelle hjelpemidler for å formidle meningen. Fargebruk, kameravinkler og detaljer som understreker mening blir grundig diskutert.

Profile of Nicholas Ray (1977), a half-hour television interview with the director: Ray var like tøff som drikkekompisen Humphrey Bogart utenpå, men usikker som James Dean inni. Moren var norsk, faren tysk. Ray er kjent for filmer som They Live By Night, On Dangerous Grounds, Johnny Guitar og ikke minst Rebel Without a Cause. Programmet er ok, og viser oss at Ray hadde erfaring med ungdomsgjenger som han portretterer i flere av filmene sine. Biseksualitet spiller han på i Rebel Without a Cause, noe han også har personlig erfaring med så vidt jeg kan forstå. 29 minutter.

New video appreciation of Bigger Than Life with author Jonathan Lethem (Chronic City): Jonathan Lethem får boltre seg i 27 minutter uten at et sekund føles overflødig. Han poengterer at Bigger Than Life utspiller seg i tiden hvor The Beatnicks var kommet på banen, Jack Kerouac, Allen Ginsberg og dess like var del av ”den nye vinen.” Fasaden til middelklassen var i ferd med å slå sprekker og problemene deres kom innenfra. Lethem peker på at amerikanere stammer fra klassesamfunn i Europa, den gamle verden. Dette er en ballast som preger det amerikanske samfunnet. Bare det å bruke britiske James Mason utfordrer ”det normale.” Lethem har en interessant teori om at Ed slukker lyset i rommene hvor Lou ikke er helt ferdig med å rydde for å vise henne at det er mørke i huset, og at han ikke helt kan kontrollere det. Lethem diskuterer også forholdet mellom første og andre etasje. Andre etasje er skumlere enn første. Der oppe er den mørke delen av familielivet, nede er samfunnet og det sosiale. Mye tid brukes i trappen, i området mellom lys og mørke, det friske og det syke. Dette er et uvurderlig stykke ekstramateriale.

New video interview with Susan Ray, widow of the director and editor of I Was Interrupted: Nicholas Ray on Making Movies: I dette 22 minutter lange intervjuet beskriver Susan Ray regissørens arbeidsmetode. Ofte preget av kaos, noen ganger uten manus og alltid uten storyboard. Ray vokste opp i middelklassen og det var derfor naturlig for ham å lage film fra dette miljøet. Hun bruker også mye tid på fargebruk og tolkning av farger i filmene. Fint intervju.

Theatrical trailer: James Mason var produsent av filmen, og bruker første halvdel av traileren til å fortelle oss hva han liker i en film. Tag line er ”En pille, og han følte seg større enn livet.” En bra trailer.

A booklet featuring an essay by critic and video maker B. Kite: Et godt essay. Kite beskriver hvordan første del av filmen er dominert av gråtoner slik at en hver farge føles som en begivenhet. Ed forsøker å passe inn i forskjellige farsroller for Richie, men mislykkes i alle.

Monsieur Verdoux

Monsieur Verdoux (Criterion nr. 652)(Blu-ray)

USA – 1947 – Charles Chaplin (svart-hvitt)

En morderisk Chaplin

Nivå 1 (uten spoilers)

Monsieur Verdoux har spesialisert seg på å sjarmere eldre damer, få kontroll over pengene deres for deretter å myrde dem. Dette er en unik og annerledes Chaplinfilm, med en mye mørkere og alvorlig stemning enn vi er vant til.

Nivå 2 (med spoilers)

Chaplins geni er, som Chabrol sier i dokumentaren ”Chaplin Today”, hans ekstremt gode skuespill kombinert med at han var en moderne regissør. Han var lunken til lydfilmen og skrev et forsvar for stumfilmen etter at lydfilmen hadde kommet. Men når han endelig tok lydfilmen til seg, lagde han mesterverk i det formatet også. På grunn av konflikten med pressen og McCarthykommisjonen, floppet Monsieur Verdoux første gangen. Chaplin dro til England, men ble nektet innreise igjen før han ydmyket seg foran kommisjonen. Han nektet og bodde heller i eksil. Senere i karrieren relanserte Chaplin filmene sine, og det er pussig at Monsieur Verdoux da er den mest populære.

Monsieur Verdoux er en av mine Chaplinfavoritter. Chaplin spiller her en karakter helt motsatt av det vi er vant til. Men han gjør det så nyansert og mangefasert at han også denne gangen skaper sympati for et menneske som rent ut sagt er en massemorder. Ingen dårlig prestasjon det. Monsieur Verdoux er en mild og dannet mann, med mange gode karaktertrekk også. Chaplins anliggende er å skape en karakter som skal få oss til å reflektere over de sakene han vil vi skal tenke over. Disse sekvensene kommer mot slutten av filmen, etter han er arrestert og venter på sin henrettelse. Hvorfor fordømmer et samfunn sterkere en mann som dreper én gang enn han som dreper mange i en krig? Krigshelten er nettopp en helt.

For å gjøre det hele vanskeligere for oss fremstilles de forskjellige kvinnene i et negativt lys, slik at vi nesten håper han skal få jobben gjort så fort som mulig. Så i tilfelle med fru Bonheur, som er en vulgær kvinne med forferdelige holdninger. Hans næreste familie vil nok være hans unge kone og sønnen. Han reiser rundt fra kvinne til kvinne under dekke av å ha et arbeid som krever mye reising. Egentlig er han arbeidsledig etter å ha fått sparken etter 30 år i samme jobb.

En interessant scene kommer under visningen av huset han vil selge etter at han ”ble alene” og ikke vil bo i et hus med så mange minner. Her legger han kraftig an på en kvinne som er interessert i huset, men det blir platt og voldsomt, og han skremmer henne vekk. I andre sammenhenger er han mye mildere, sjarmerende og mer elegant.

Å se Charlie Chaplin spille så totalt mot type som han gjør i Monsieur Verdoux, er fascinerende. Det krever en nullstilling, for som skuespiller er han et ikon som kommer med mye ballast. Vi må fortrenge hans tidligere roller, og innse at denne gangen er Chaplin en massemorder. Ingenting er igjen av The Tramp, snurringen med spaserstokken og eller det rare ganglaget. Men helt på slutten av filmen, ser vi at det ikke er så langt mellom de to karakterene. På vei mot henrettelsen sin, kjenner vi igjen ganglaget til en viss liten mann med en merkelig bart.

Monsieur Verdoux har full kontroll selv med politiet i hælene. Han blir ikke tatt før han selv velger å la seg fange, omtrent slik Kevin Spaceys karakter i Seven har kontroll på dramaturgien i sin egen rettsprosess. Monsieur Verdoux har mistet grunnen til å drepe, og derfor også grunnen til å leve. Selv etter at han stiller seg disponibel for å bli fanget, har han mange muligheter for å unngå det. Det tar lang tid før politiet innser hvilken mann de har foran seg og får arrestert ham.

Den svarte humoren, systemkritikken og den betenkelige moralen i filmen skaffet Chaplin problemer med sensuren. Her er det ingen nødvendig konklusjon om at kriminalitet ikke lønner seg. Tvert imot, Monsieur Verdoux lever godt på denne måten så lenge han selv vil, og det er han selv som setter punktum for sin kriminelle løpebane. Tatt i betraktning sjokket for publikum det var å se Chaplin i en rolle så langt fra den kjente og kjære landstrykeren, så er det forståelig at filmen floppet på kino. Chaplins høye profil under krigen og hans ønske om allianse med Sovjetunionen, ga ham et rykte som kommunist. Men det skulle det ikke mer enn å gå ned fra fortauet med venstre fot først for å få. Dette var også med på å publikum til å vende seg mot ham.

Selv om Monsieur Verdoux kunne leve at sine forbrytelser, er det dermed ikke sagt at ikke hovedpersonen også får føle den store depresjonen på kroppen. Han mister jevnlig mye penger via det ødelagte finansmarkedet, og til slutt er alt borte. Chaplin formidler synet at ingen mann er uskyldig i disse tider hvor alle forsøker å berge seg selv, og noen få er skyldige i at mange mennesker mister alt de har. Han setter Monsieur Verdouxs forbrytelser inn i et større bilde hvor samfunnets forbrytelser er av en enda større skala.

Noen av de beste scenene i filmen er med den unge jenta som Chaplin tar med hjem og gir mat. Han ser noe av seg selv i henne, faktisk nok til at han ombestemmer seg i sitt forsett om å drepe henne. Slik er tilfeldighetene til stede i livet. Hadde hun drukket av giftglasset tidligere hadde hun vært død, men nølingen gir Monsieur Verdoux tid til å ombestemme seg. Han heller ut vinen under påskudd av at den er korket, og gir henne et nytt glass med kun vin denne gangen. Han møter henne senere i filmen også og da har hun kommet seg opp i livet. Det ser ut til å behage ham.

Øyeblikket: Chaplin kan også lage thrillere, og la det hvile uhygge i scener. En natt dreper han en av sine kvinner etter å ha fått henne til å ta ut alle pengene fra banken og lagt dem i et skrin. Han følger henne opp trappen, er jovialiteten selv utad, men vi forstår hva han tenker. Denne scenen har noe hitchcocksk over seg, en ørliten zoom her, et lite tracking shot der. Lysene slukkes og trappen blir mørkere. I gangen oppe går de inn på samme rom før vi hører lyder som forteller oss at et drap finner sted.

Lyd og bilde

Monolyd og bildeformat i 1.33:1, som forventet. Av topp klasse, også som forventet. Lyden er klar og fin. Bildet kunne vært skarpere, det er lite ultraskarpe scener her som får deg til å miste pusten, men det er et klart og solid bilde. Uten synlige skader også, selv om det er en meget gammel film.

Ekstramateriale

Chaplin Today: “Monsieur Verdoux,” a 2003 documentary on the film’s production and release, featuring filmmaker Claude Chabrol and actor Norman Lloyd: I denne dokumentaren på 27 minutter forteller Claude Chabrol om sin opplevelse av filmen. Han er slått av hvor annerledes filmen er fra de andre Chaplinfilmene. Filmen er bygget på en sann historie hvor filmens Verdoux er bygget på en herr Landru. Orson Welles hadde idèen og tilbød Chaplin rollen. Senere kjøpte Chaplin historien av Welles. På denne tiden var Chaplin i konflikt med Komiteen for uamerikanske aktiviteter. Filmen floppet i USA. Før det hadde manuset blitt sensurert pga blasfemi, kritikk av systemet og kritikk av samfunnets fordømmelse av ett drap, mens det hyller krig.

Charlie Chaplin and the American Press, a new documentary featuring the director of the Chaplin company Roy Export, Kate Guyonvarch, and author Charles Maland: Chaplins forhold til pressen er interessant. I denne 25 minutters dokumentaren får vi følge hvordan forholdet mellom dem surnet, og hvordan pressen bygde ham opp og rev ham ned. Chaplin var en superstjerne og i 1915 tjente han $10 000 i uken. Dette er mange penger! Avisene skrev mye løgn om ham, selv om han også gjorde en del lite sympatiske ting på det private planet. Han så seg nødt til å ansette en ”supress-agent”, for å få stoppet noen av de mest løgnaktige historiene. Vi får høre hans pressekonferanse i forbindelse med Monsieur Verdoux, på toppen av hans krig mot pressen. Han sier at han ikke skal kaste bort journalistenes tid, og ”la slakten begynne!” De var overhodet ikke interessert i filmen, men alle spurte om hans politiske syn. Var han kommunist? Lite ble skrevet om filmen.

Illustrated audio interview with actor Marilyn Nash: Ikke av de beste intervjuene, synes jeg. Lite av interesse.

Radio advertisements and trailers: Ganske lange og ganske gode trailere. Tre språk, tysk, fransk og engelsk.

A booklet featuring an essay by critic Ignatiy Vishnevetsky and reprinted pieces by Chaplin and critic André Bazin: Heftets første essay er strålende skrevet av Ignatiy Vishnevetsky. Han går inn i tolkningen av filmen på en overbevisende måte. Historien om Monsieur Verdoux er jo basert på den virkelige drapsmannen Henri Landru, som utførte sine drap fra 1914-18. Chaplin velger å plassere sin historie ca 20 år senere, slik at vi får hans handlinger i kontrast til fascismen som vokser frem i Europa, og også kan se litt på skalaer som er Verdoux sitt paradoksale poeng. Charles Chaplin har et tresiders forsvarsskrift for sitt syn på krigen og politisk arbeid, før han beskriver hva Monsieur Verdoux handler om. Vel verdt å lese. Til slutt har vi Andre Bazins essay; The Myth of Monsieur Verdoux. Her argumenterer han for at veien framover for The Tramp faktisk ender i guiljotinen Monsieur Verdoux går mot på slutten av filmen. Ved hjelp av en liten gest på slutten av Monsieur Verdoux, viser Chaplin at disse to karakterene er den samme. Samfunnet henretter The Tramp. Dette er et ganske komplisert essay, men interessant på sin måte. Det viser oss hvert fall den berømte Bazins skrivemåte og tankesett.

Badlands

Badlands (Criterion nr. 651)(Blu-ray)

USA – 1973 – Terrence Malick (farger)

Malicks debut

Nivå 1 (uten spoilers)

Kit er en ung mann som jobber som søppeltømmer og blir forelsket i en ung jente ved navn Holly. De bestemmer seg for å rømme av sted sammen, men Hollys far forsøker å hindre dem. Kit dreper ham med kaldt blod, før paret setter fyr på huset og stikker av i en bil. Politiet er snart etter dem i en jakt som skal strekke seg over flere stater. Filmen er løst basert på en sann historie som også har inspirert filmer som Natural Born Killers og Kalifornia.

Nivå 2 (med spoilers)

Charles Starkweather ble født i 1938 og så Rebel Without a Cause i 1955. Han ble enormt påvirket av James Dean og kopierte stilen hans. Som 18 åring forelsket han seg i 13 år gamle Caril Ann Flugate, som han så ble kjæreste med. I 1958 la han ut på en drapsturnè som endte med at 10 mennesker ble drept. Hans første tre ofre var Caril Anns foreldre og to år gamle søster. Alltid hevdet han at han handlet i selvforsvar, til og med når det gjaldt drapet på den to år gamle jenta. Han overga seg etter å ha fått et overfladisk kutt av en knust frontrute, og ble henrettet i den elektriske stol i 1959. Han forsøkte å legge mye av skylden på Caril Ann Flugate, som han beskrev som den mest skyteglade personen han hadde sett. Hun ble dømt til 17 års fengsel for medvirkning, og ting tyder på at hun også var delaktig i noen av drapene med kniven sin.

Regissør Terrence Malick har valgt å tone ned den åpenbare sadismen til Charles Starkweather når han skapte Kit som er basert på ham. Han har også valgt å hoppe bukk over Caril Ann Flugate delaktighet i drapene, som Hollys karakter er basert på. I filmen fremstilles Holly som passiv og drømmende. Resultatet er et mer sympatisk par som det er lettere å identifisere seg med. Hvorfor gjør Malick dette? En mulig forklaring er at vi da må involvere oss mer og kjenne på problemstillingene på en annen måte. Som Sheen sier, viser Starkweather noe av oss selv. Ondskap fremstilles i Kit som er sjarmerende, den fremstilles ikke i stygge mennesker. Vi holder litt med Kit, selv om han er en massemorder.

I alle Malicks filmer legges det stor vekt på det samtidige i universet. Hva foregår samtidig, når det gjelder dyr, planter trær og elver? Hvordan påvirker miljøet karakterene, og hvordan påvirker karakterene omgivelsene? Malick kan plutselig vise oss trær og elver i en scene hvor dramatiske hendelser har skjedd, som for å utforske hvordan dette har påvirket elementene eller hvordan livet rundt er upåvirket. Spesielt er dette tydelig i The Thin Red Line, hvor krigen raser i en vakker natur.

Charkie Sheen var 31 år gammel, og skulle fremstille en 19 åring. Han hadde store betenkligheter med å takke ja på grunn av det, men Malick sa at alderen ikke var så viktig. Sheen innså plutselig at dette var hans livs rolle, og takket brått ja. Selve Badlands-tittelen henspiller på the Badlands of Montana, hvor filmen ender.

Malick er en stor tilhenger av fortellerstemme i filmene sine, og Badlands er intet unntak. Her er det Holly som innehar stemmen, og hun har en romantiserende tilnærming til historien sin. Fortellerstemmegrepet skal gjøre det tydeligere hvor ung hun er. Språket er naivt og beundrende ovenfor Kit, som hun idoliserer. Vi som seere har muligheten til å korrigere opplysningene hun gir oss, siden det ofte står i kontrast eller overdrives i forhold til det vi ser. Spesielt en scene er trippelt misvisende. Vi ser bilen rase gjennom et goldt og øde landskap mens Holly forteller oss at Kit ba henne nyte den fantastiske naturen, som hun hevder at hun gjorde. I neste bilde ser vi Holly totalt uinteressert i utsikten, med nesa begravd i et magasin i stedet. Vi må følge med selv, og danne oss et riktig bilde av forholdet mellom dem og hvem de egentlig er.

Holly fremhever Kits mot og dyktighet med våpen. Vi ser en tulling løpe rundt med bar overkropp og Rambopannebånd. Vi kan også legge merke til at nesten alle ofrene hans blir skutt i ryggen. Holly refererer hele tiden til Kit som en handlingssterk mann med en bevisst plan han følger, mystisk, romantisk og intelligent. Egentlig er Kit en enkel gutt, ressurssvak og overfladisk. Han snurrer en flaske og sier de skal følge retningen. Når flasken peker ”feil” vei, skylder han på underlaget og dropper å følge retningen. Han plukker opp en stor stein og deklamerer at han alltid skal bære den med seg, men etter noen få skritt dumper han den for en lettere og mer praktisk en. ”Visdommen” han lirer av seg, er floskler som ”respekter andres meninger, men følg majoriteten når den har blitt etablert”. Dette er gullkorn så gode at han føler det må spilles inn og lagres for fremtidige generasjoner.

At det unge paret føler de er på en oppdagelsesreise, en ekspedisjon, blir forsterket av at de leser høyt til hverandre fra Heyerdahls Kon-Tiki. De bygger trehytte i skogen, med tilhørende feller og skjulesteder. Hollys fortellerstemme romantiserer alt dette, og er ikke minst selektiv i ettertiden.

Øyeblikket: Etter en lengre biljakt hvor Kit ser ut til å slippe unna, bestemmer han seg for å overgi seg. Handlingene til Kit har et rituelt preg ved seg der han lager et lite monument av steiner, som for å markere stedet han ble arrestert. Dette peker mot en narsissistisk og stormannsgal unggutt, som ser sine handlinger som et prosjekt og er klar over medias dyrking av nyheter av typen han produserer. Jeg synes denne scenen løfter filmen ved å være en tydelig kommentar til både personligheten hans og det amerikanske mediesamfunnet. I de påfølgende scenene ser vi flere eksempler på at han har en viss respekt blant politi og soldater.

Lyd og bilde

Terrence Malicks filmer er alltid visuelt vakre, så også med Badlands. Han kombinerer natur og sivilisasjon på en dvelende og tankefull måte, noe som gjør at det er lett å sette pris på ha den best mulige presentasjonen tilgjengelig. For det er optimal utgivelse dette, med et helt fantastisk bilde som klarer å vise Malicks bildeutsnitt på en god måte. Spesielt er Malicks varemerke, bilder tatt i ”the magic hour” når natt blir til dag, godt tatt vare på her. Et godt bilde med passe nivå filmkorn, godt detaljnivå og fin fargegjengivelse. Bildeformatet er 1.85:1. Monolyden er kjempefin og klar. Fortellerstemmen ligger høy og luftig over filmen, akkurat slik den bør i denne filmen.

Ekstramateriale

Making “Badlands,” a new documentary featuring actors Martin Sheen and Sissy Spacek and art director Jack Fisk: Denne glimrende dokumentaren er på 41 minutter. De tre involverte fremlegger interessante betraktninger om filmen og forteller om arbeidet de gjorde. Spacek ble rådet til å legge av seg Texasdialekten da hun begynte karrieren sin, men er glad hun ikke gjorde det, spesielt med tanke på denne filmen. Sheen forteller om en stor ulykke i forbindelse med husbrannen, hvor det kunne gått riktig ille. Huset var fullt av brannfarlige gasser og gjort klar til ildspåsettelse. Mange folk var inne i huset da en assistent tente opp en fyrstikk for å være klar til å tenne på. Gassene i huset tok fyr umiddelbart og ildbølger slo mot dem. De kastet seg ut av vinduer, men noen ble stygt forbrent allikevel. Mye utstyr brant opp. Sheen hadde invitert familien sin til den store scenen, men fikk en forutanelse som gjorde at han jaget dem hjem igjen før brannen. Det ble mye krangel, men han er glad for det i ettertid.

New interviews with associate editor Billy Weber and executive producer Edward Pressman: Weber husker godt at han var redd for at Starkweather skulle komme til Los Angeles og drepe ham da han var guttunge. Starkweather var den store nyheten det året og alltid i mediene. Malick ville forsøke å forstå han, og utforske om det som skjedde kunne ha noe med stedet han vokste opp osv. Fortellerstemmen kunne vært tatt rett ut av ”Romantikk”. To gode intervjuer som pågår i 22 minutter.

“Charles Starkweather,” a 1993 episode of the television program American Justice, about the
real-life story on which the film was loosely based: En kjempegod dokumentar om den virkelige Kit, Charles Starkweather. Vi får se en del filmmateriale fra den aktuelle politijakten, og relevante intervjuer. 21 minutter, anbefales sterkt.

Trailer: En original og fengslende trailer. En fortellende og beskrivende stemme innleder scener fra filmen. Ca tre og et halvt minutt lang.

A booklet featuring an essay by filmmaker Michael Almereyda: Ikke så mye ekstramateriale denne gangen, men det som er her er av høy kvalitet. Dette essayet utfyller resten på en forbilledlig måte og må leses.