Bigger Than Life

Bigger Than Life (Criterion nr. 507)(Blu-ray)

USA – 1956 – Nicholas Ray (farger)

En skygge større enn livet

Nivå 1 (uten spoilers)

Ed Avery lever et stille familieliv med sin kone og sønn, og arbeider som lærer. Så blir han syk og får behandling med kortison. Langsomt begynner medisinen å forandre personligheten hans.

Nivå 2 (med spoilers)

Familien oppfyller alle middelklassens kriterier, og fremstår ved første øyekast som en veltilpasset og vellykket familie. Men om vi titter litt nøyere, kan vi se tegn på uro og dissonans. Ed Avery er ikke ”all-american”. Han har en litt finere engelsk, og veggene i huset hans prydes av kart og bilder fra ”den gamle verden”, altså Europa. Dette er et kontinent hvor klassesamfunnet står sterkt, og kanskje ligger dette nedfelt i ham ennå. Han bærer på en mindreverdighetsfølelse i forhold til omgivelsene sine, og kortisonen skal snart bringe frem dette komplekset og forstørre det til groteske høyder. Dette resulterer i at han snur situasjonen på hodet og gror et ego fullstendig ute av proporsjoner. Kortisonen gjør ham ”bigger than life”, og han utvikler en forakt for menneskene rundt seg og spesielt sin kone. Hun er ikke lenger bra nok for ham og sønnen har heller ikke ønsket utvikling.

Nabolaget er trangt med mye klassebevissthet. En uro om de er gode nok for nabolaget gnager i Ed. Han må jobbe ekstra, men holder det skjult for kona. Han har fått med seg sjefen på å dekke over at han jobber i et drosjefirma. Dette er et frempek mot den doble personligheten hans, for dette er egentlig en slags Jekyll and Hyde historie.

Ed har komplekser i forhold til farsrollen, og han mislykkes i å knytte nære forbindelser med sønnen, selv om han eksperimenterer med forskjellige farsroller. Han er sportsfaren, den glade far med Oldsmobile, instruktørfaren men ender som en far fra Gamle Testamente. Medisinen gjør at han blir en hard og intolerant far som ender opp med å skyve sønnen Richie fra seg. Sønnen trekkes mer mot moren som følge av farens anstrengelser.

Familiens husvenn, Wally, har et mye bedre forhold til Richie og samtalen mellom dem flyter lett. Kortisonen har flere uheldige bivirkninger, og det er Wally som til slutt klarer å plassere forandringen i Eds personlighet der hvor det hører hjemme, nemlig pillemisbruket til Ed. Han tar mer enn doseringen han er tildelt, og lyver til legen for å få mer. Når ting butter i mot, føles løsningen å være flere tabletter, som i det minste får ham til å føle seg bedre en stund. Det er heller ikke bare å kutte medisinen, for i følge legene er alternativet å dø innen et år. Derfor presses Ed inn i kortisonens vold, og han klarer ikke å stå imot bivirkningene.

En av bivirkningene er paranoia og sjalusi. Vennskapet mellom Lou og Wally blir målet for denne sjalusien. Det sies i rene ord da Ed kommer tidlig hjem fra jobb og finner Wally på besøk hos Lou. De har diskutert Eds oppførsel, og Ed mistenker utroskap. Motforestillingene hos Ed er generelt slitt ned, slik at han nå er overbevist om at han besitter en spesiell innsikt. Han vet mer enn alle andre, og det er vanskelig for ham å tro at hans instinkter ikke forteller ham sannheten.

Samtidig som Ed søker oppover i samfunnssjiktet, bekrefter han sin nye (innbilte) posisjon ved å distansere seg fra samfunnslaget under seg. Dette gjør han blant annet ved å trakassere melkemannen, som blir utsatt for Eds paranoia. Melkemannen klirrer med flaskene for å ødelegge roen for Ed, forstyrre hans tankerekker og dermed ødelegge hans arbeid. Alt på grunn av at han er misunnelig på Ed som arbeider med hodet sitt og tenker. I sin nyvunne posisjon er Ed i stand til å få melkemannen sparket, noe han har intensjoner om å gjøre.

Kortisonen gir Ed en mulighet til å hevde seg selv, og i løpet av kort tid føler han seg helt på høyde med omgivelsene og litt senere milevis overlegen omgivelsene. Klasseaspektet ved samfunnet som skildres er absolutt til stede. Ed, i sin nye mentale tilstand, tilhører nå sjiktet som handler i de beste butikkene. Konen, Lou, har vegring mot en gang å gå inn i en luksuriøs kjolebutikk og Ed må dra henne med seg inn. Her oppfører han seg som en usmakelig snobb, krevende og arrogant. Han dikterer hvilke kjoler hun skal prøve og herser med personalet. Slik bekrefter han sin dyktighet og viktighet som samfunnsborger. På dette tidspunktet mener han seg overlegen sin kone og atskillig mer verdt enn henne. Nå kan vi se et skifte i historien fra å handle om kortisonen til å handle om det amerikanske samfunnet.

Klimakset i filmen sammenfaller med kortisonens absolutte sterkeste påvirkning av Ed. Han har gitt opp sin sønn etter mye anstrengelser som mot sin hensikt har endt med at Richie forsøker å gjemme medisinen fra ham. Dette tolker Ed som et ønske om å drepe ham. Sønnen vil vokse opp til å bli et svakt og egoistisk individ, og nå ser vi bibelens påvirkning på Ed i sin grufulle fylde. Han ser dem som Isak og Abraham, og han planlegger å drepe sin sønn for deretter involvere sin kone i et dobbelt selvmord. Lou forsøker å vekke til live hans følelser for sønnen gjennom å vise ham bilder av Richie som liten, men Ed er urokkelig. Wally ankommer i siste liten til å forpurre planene.

Regissør Nicholas Ray er ikke videre imponert over legestanden. Han er kritisk til legers oppførsel og uansvarlighet og det kan hevdes at legene filmes som gangstere. En ting som er sikkert, er at Ray bruker inspirasjon fra tysk ekspresjonisme i Bigger Than Life. Etter hvert som sykdommen tar over i ham, fylles skjermen av store skygger, understreket av lav kameravinkel. Skyggene viser oss at Ed har blitt større enn livet, eller mer nøyaktig, at selvbildet hans har blitt det. Samtidig fører denne sykdommen ubønnhørlig mot døden, som jo også er større enn livet i den forstand at den alltid vinner til slutt. Melk spiller en stor rolle i filmen. Det symboliserer uskyld og normalitet. Det er melken som Ed angriper i forholdet til sin familie. Filmen ender håpefullt, men uten garanti for at det skal bli bra.

Øyeblikket: Foreldremøtet. Ed er nå på sitt toppunkt hva selvbilde angår. Han har utviklet seg i en reaksjonær og fascistisk retning og lirer av seg kontroversielle utsagn om svakhet blant elever. Igjen er det samfunnet som kommenteres av Nicholas Ray, for Ed er nå den allvitende med løsningen på hvordan USA må tilbake til gamle verdier og normer. Han tordner som en gammeltestamentlig Gud, og får gehør blant noen og høster vantro blant andre. Noen går fra møtet, mens andre mener han bør bli rektor. Wally forsøker å drive brannslokking, men Ed er uangripelig.

Lyd og bilde

Meget bra. Deilig dybde med suverent detaljnivå og meget sterke farger utover i filmen. Utrolig plettfritt bilde til å være en film fra 50-tallet, ja uansett alder egentlig. Bildeformatet er 2.35:1 og lyden er i glassklar mono. Det har blitt hevdet at lydformatet opprinnelig var i flere kanaler, men jeg er kjempefornøyd med lyden vi får servert her.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring critic Geoff Andrew (The Films of Nicholas Ray): Meget godt og innsiktsfullt kommentatorspor, akkurat som jeg liker dem. Mye av vekten er lagt på tolkning av filmen og dens visuelle hjelpemidler for å formidle meningen. Fargebruk, kameravinkler og detaljer som understreker mening blir grundig diskutert.

Profile of Nicholas Ray (1977), a half-hour television interview with the director: Ray var like tøff som drikkekompisen Humphrey Bogart utenpå, men usikker som James Dean inni. Moren var norsk, faren tysk. Ray er kjent for filmer som They Live By Night, On Dangerous Grounds, Johnny Guitar og ikke minst Rebel Without a Cause. Programmet er ok, og viser oss at Ray hadde erfaring med ungdomsgjenger som han portretterer i flere av filmene sine. Biseksualitet spiller han på i Rebel Without a Cause, noe han også har personlig erfaring med så vidt jeg kan forstå. 29 minutter.

New video appreciation of Bigger Than Life with author Jonathan Lethem (Chronic City): Jonathan Lethem får boltre seg i 27 minutter uten at et sekund føles overflødig. Han poengterer at Bigger Than Life utspiller seg i tiden hvor The Beatnicks var kommet på banen, Jack Kerouac, Allen Ginsberg og dess like var del av ”den nye vinen.” Fasaden til middelklassen var i ferd med å slå sprekker og problemene deres kom innenfra. Lethem peker på at amerikanere stammer fra klassesamfunn i Europa, den gamle verden. Dette er en ballast som preger det amerikanske samfunnet. Bare det å bruke britiske James Mason utfordrer ”det normale.” Lethem har en interessant teori om at Ed slukker lyset i rommene hvor Lou ikke er helt ferdig med å rydde for å vise henne at det er mørke i huset, og at han ikke helt kan kontrollere det. Lethem diskuterer også forholdet mellom første og andre etasje. Andre etasje er skumlere enn første. Der oppe er den mørke delen av familielivet, nede er samfunnet og det sosiale. Mye tid brukes i trappen, i området mellom lys og mørke, det friske og det syke. Dette er et uvurderlig stykke ekstramateriale.

New video interview with Susan Ray, widow of the director and editor of I Was Interrupted: Nicholas Ray on Making Movies: I dette 22 minutter lange intervjuet beskriver Susan Ray regissørens arbeidsmetode. Ofte preget av kaos, noen ganger uten manus og alltid uten storyboard. Ray vokste opp i middelklassen og det var derfor naturlig for ham å lage film fra dette miljøet. Hun bruker også mye tid på fargebruk og tolkning av farger i filmene. Fint intervju.

Theatrical trailer: James Mason var produsent av filmen, og bruker første halvdel av traileren til å fortelle oss hva han liker i en film. Tag line er ”En pille, og han følte seg større enn livet.” En bra trailer.

A booklet featuring an essay by critic and video maker B. Kite: Et godt essay. Kite beskriver hvordan første del av filmen er dominert av gråtoner slik at en hver farge føles som en begivenhet. Ed forsøker å passe inn i forskjellige farsroller for Richie, men mislykkes i alle.