Man Bites Dog

Man Bites Dog (Criterion nr. 165)(DVD)

Frankrike – 1992 – Rémy Belvaux, André Bonzel og Benoit Poelvoorde (svart-hvitt)

Presentasjon av en morder

Nivå 1 (uten spoilers)

Seriemorderen Ben blir fotfulgt av et filmteam som lager en dokumentar om ham. Han dreper, filosoferer og deler sine metoder med dem. Gradvis trekkes de mer og mer inn i situasjonene, til grensene mellom dokumentarist og gjerningsmann viskes ut.

Nivå 2 (med spoilers)

Man Bites Dog er en bekmørk mockumentary, med en humor av den aller svarteste typen. Det er flere grunner til å like filmen. Den er for de av oss som liker svart humor nesten hysterisk morsom til tider. Og på tross av filmskapernes motvilje mot å legge samfunnskritisk tolkning inn i filmen, er det umulig ikke å gjøre det. Ingen kan hindre oss i å ha vår egen fortolkning av et verk, og se paralleller som føles naturlige.

Personlig er jeg svak for filmer som underholder på ett nivå, samtidig som man kan trekke ut relevante samfunnskommentarer på et annet nivå. Jeg finner det vanskelig å ikke diskutere moderne media i sammenheng med Man Bites Dog.

Et annet nivå i filmen er diskusjonen mellom dokumentarer og objektet de portretterer. Kan en dokumentar være objektiv? Kan den være nøytral i den forstand at den ikke akselererer eller påvirker situasjonene på annen måte den så nøytral skal dokumentere? Er menneskene som filmes upåvirket av et kamera i rommet? I Man Bites Dog er svaret nei. Ben soler seg i glansen fra kameraet, og det er grunn til å tro at han utfører handlinger på en annen måte enn om han hadde vært alene. Han vil gjøre det hele mer spektakulært foran kameraet. For virkelig å hamre sitt poeng hjem, ser vi filmteamet i filmen hjelpe Ben med alt fra bedre lys til å holde ofrene nede mens Ben dreper dem. Grensen mellom de som dokumenterer og gjerningsmann blir da helt visket ut.

Det tar ikke lang tid før dokumentarteamet i sin jakt på et scoop bidrar til ugjerningene. De deltar allerede i de første angrepene med litt hjelp. Senere, når de har gått tom for penger, overlater de all makt til Ben som nå blir regissør, produsent og hovedrolleinnehaver. Vi som publikum vil ikke oppleve den helt store forskjellen, siden de allerede har oppført seg som om filmen var Bens hele tiden. Han har hele tiden beordret dem i riktige posisjoner og involvert dem uansett.

Nettopp der kommer mediakritikken inn i filmen. Hvor langt vil media gå for å få nyhetssaken sin? Lar de seg diktere av forbrytere til å sette dagsorden? Fremstiller de kriminelle som noe annet enn det de er, i et mer flatterende lys enn de fortjener? I Man Bites Dog får Ben anledning til å lufte små og store tanker, og de blir formidlet usensurert videre. Om vi sammenligner med 22.juli saken i Norge, blir det som om ABB skulle ha fått en rettssal til sin arena for å formidle sitt budskap i detalj til hele landets TV-seere.

Når vi vet at kjendiser ringer våre største aviser og tipser dem om aktuelle begivenheter de er involvert i, eller bare vil ha laget en sak om seg selv for å holde kjendisstatusen sin varm, er det ikke vanskelig å lage satire med det som bakgrunn. Ben dikterer sitt livs dokumentasjon, og filmteamet følger ukritisk med. De er gjensidig avhengig av hverandre, og tankene mine går til symbiosen mellom Se og Hør og Sven O. Høiby. Her ble det skapt et vakuum mellom to aktører som brukte hverandre, uten at det var noen spesiell samfunnsnyttig nyhetsverdi til stede. For ordens skyld vil jeg påpeke at jeg ikke sammenligner alvorlighetsgraden i de to tilfellene, bare prinsippene bak. En satire fungerer jo også best ved å sette det på spissen, for å vise hvor det hele kan lede.

Ben vil gjerne fremstå intellektuell og analytisk og benytter dødperioder til å belære filmteamet om riktig drapsteknikk og dumping av lik. Han fremstår narsissistisk og rasistisk. Etter hvert blir han mer kritisk til filmteamets arbeid. Han påpeker deres dårlige ånde, klønete bevegelser og forstyrrende lyssetting. Han refererer til media, men inkluderer ikke dem (noe de selvfølgelig er).

Da en i teamet blir skutt av mannen de forfølger, mishandler de liket etterpå i frustrasjon. Her overskrider de nok en grense, og grenseoverskridelsen blir fullført litt senere da Rémy får lov til å henrette et konkurrerende filmteam som har kommet opp med akkurat samme idé. Dette ser jeg som en kommentar til medieverdenens konkurranse og manglende etikk. Nå er Ben og filmteamet blitt ett.

Ben klassifiserer folkeslag og tillegger dem egenskaper på en overfladisk måte, noe som skaper system og kontroll i hans liv. Han fremstår da som kunnskapsfull i egne øyne, i kontroll. Han har meninger om alt fra boligpolitikk og estetikk til sport. Han behersker alt. Ut fra behovet for å fremstille seg som en intellektuell kapasitet, vil han filmes men han analyserer sine mislykkede angrep på video. Slik kan vi ikke være i tvil om at han er seriøs og profesjonell, noe som igjen skal gi hans argumenter vekt.

Øyeblikket: Da Ben skyter en av middagsgjestene blir resten av gjestene sjokkerte og tause, men etter en stund fortsetter måltidet og gaveutpakkingen. Selv med ansiktene fulle av blod gleder de seg over gavene til bursdagsbarnet Ben. Absurd øyeblikk. Her er humoren i Man Bites Dog på sitt svarteste.

Lyd og bilde

Greit nok bilde, men pent er det ikke. Det er ment å være kornete og røft, noe som sikkert passer denne lavbudsjettsproduksjonen godt. Kameraføringen er urolig og realistisk, med forskjellige lysforhold. Det blir ikke pene bilder av slikt, men slik må det være i en film som skal gi inntrykk av å være ekte. Lyden deler de samme utfordringene, med kvaliteten bedre når lydmannen er riktig plassert og dårlig eller ikke-eksisterende når lydmannen er langt borte. Altså; lyd og bilde er ikke bra, men veldig riktig. Formatet er 1.66:1 hva bildet angår, og lyden er i mono.

Ekstramateriale

1993 video interview with the filmmakers: Amatørmessige intervjuer i kronglete omgivelser på undergrunnsbaner og gater. Biler kjører forbi og gjør lyden vanskelig å høre, eller kjører mellom kamera og intervjuobjekter noe som gjør dem vanskelig å se. I tillegg snakkes det en ekstremt dårlig engelsk. Noen ord er så dårlig uttalt at det er vanskelig å gjette hva de prøver å si (laugh blir til love?). Ikke noe godt intervju, men det forteller oss noe om nivået på produksjonen. 9 minutter.

No C4 for Daniel-Daniel, a student short by the filmmakers: Hysterisk kortfilm med hovedpersonen fra Man Bites Dog. Den er bygget opp som en vanvittig lang trailer. Det råder totalt anarki, og er til tider ganske morsomt. 12 minutter.

Stills gallery: Bilder fra innspillingen som også viser hvordan spesialeffektene ble skapt.

Theatrical trailer: Happening in your neighborhood- En slags trailer, som faktisk fungerer rimelig greit. Spesiell. 2 minutter.

Hefte: Filmskaperne forsto ikke hvorfor en britisk journalist refererte til filmen deres som guerilla film making. De hadde da ikke hatt en hårete ape bak kameraet? Interessant at de mener at filmen ikke handler om vold, men bare om det å lage film. Matt Zoller Seitz mener filmen føyer seg fint inn i en rekke fra Peeping Tom, via Clockwork Orange og Network til Taxi Driver.