The 39 Steps (Criterion nr. 56)(Blu-ray)
England – 19353 – Alfred Hitchcock (svart-hvitt)
Jakten på MacGuffin
Nivå 1 (uten spoilers)
Richard Hannay er den klassiske Hitchcockhelten som snubler inn i en konspirasjon uten å ville det. Hannay må orientere seg fort i et hektisk tempo på jakt etter en skikkelig MacGuffin. Farlige kvinner, onde skurker og skotsk høyland er noen av ingrediensene i denne forløperen til North by Northwest.
Nivå 2 (med spoilers)
Hitchcocks engelske filmer skapte ham et navn som etter hvert skulle gi ham sjansen i Hollywood. The 39 Steps er den mest kjente av disse, sammen med The Lady Vanishes. Og der hvor en sang var MacGuffinen i den, er det hukommelsen til Mr. Memory som er det i denne filmen.
Jeg må si jeg liker best de senere Hitchcockfilmene som Rope, Psycho, The Birds, Notorious og North by Northwest. Jeg er ikke så glad i de tidligere engelske filmene, som jeg føler er litt utdatert. Dette er sikkert som å banne i kjerka, men man skal jo være ærlig. Jeg blir ikke ordentlig engasjert i dem, selv ikke de beste som denne og The Lady Vanishes. Denne filmen, The 39 Steps, lider litt av det samme som Ministry of Fear av Fritz Lang, selv om jeg liker Lang sin film bedre. På et (underbevisst?) nivå sliter jeg med å koble meg ordentlig på når det blir logiske brister og hull i handlingen. Kanskje jobber hjernen min videre med å snekre en bro fra forrige scene mens Hitchcock allerede er i full gang med handlingen videre. Han har forresten alltid tatt seg disse frihetene, for Hitchcock er en pragmatisk regissør, som først og fremst vil underholde. Han er datidens Steven Spielberg. Folk skal underholdes, og en god film er en film som mange liker. Jeg kunne ikke vært mer uenig.
Scenene i The 39 Steps kommer litt hulter til bulter og Hannay havner midt oppe i situasjon etter situasjon. Det er flust av forræderi og konspirasjoner, feller og overraskelser. Filmen er best når den tar seg litt bedre tid, og vi kan rekke å føle på stemningen. Filmens klart beste parti er besøket hos ekteparet i hytta plassert i det skotske høylandet. Det er et dypt ulykkelig ekteskap hvor mannens paranoia ligger tykt utenpå. Det skaper en genuin skummel stemning, vi føler at ting kan eskalere og eksplodere når som helst.
Av det som ellers er bra i The 39 Steps er Hitchcocks varemerker. Fokuset på bevegelser, kameravinklene og den ryddige fortellingen som først settes opp av enkeltbilder. Scene for scene er ryddig nok, det er sammensetningen som skranter. Symbolikken er tydelig, men det gjør ikke meg noe. Hannay og Pamela er lenket sammen med håndjern, som i et falskt ekteskap. Da hun frigjør seg fra håndjernene skiller hun seg fra Hannay. Deretter blir de sammen på ordentlig, av de rette grunnene.
Øyeblikket: John er ektemannen som bor sammen med sin kone i hytta. Kvinnen er låst i et hardt og kaldt ekteskap. John sjalusi kommer til uttrykk når han spionerer på Hannay og kona gjennom vinduet. Vi får små hint om at sjalusien stammer fra Johns impotens. Selve scenen er illevarslende og mørk, glimrende satt opp og utført. Hitchcock er best når han tar seg tid til å vise de mørke rommene i et menneske. Samtidig er det litt synd på John som er usikker og frustrert i livet sitt. Scenen peker mot det som kan skje med kvinnen når Hannay har dratt videre. Det lover ikke godt.
Lyd og bilde
Typisk nok for tiden er lyden i mono og bildeformatet er 1.33:1. Bildet er rent og uten synlige skader, men det når ikke opp til de aller beste. Til det er det for lite skarphet, for mange tilfeller av diffuse scener og generelt liten dybde. Vi mangler blurayopplevelsen slik den kan være på sitt beste. Men vi husker at filmen er fra 1935 og bør være fornøyd med å kunne se den såpass bra. Lyden er klar og kanskje litt bedre enn bildet, relativt sett.
Ekstramateriale
Audio commentary by Alfred Hitchcock scholar Marian Keane: Det er rart hvordan ekstramateriale til filmer man liker virker å være bedre enn det som kommer med filmer man ikke er så glad i. Det viser seg å være vanskelig å være helt objektiv med tanke på kvaliteten. Dette kan utmerket godt være grunnen til at jeg er litt lunken i forhold til Marian Keanes kommentatorspor. Jeg fant det litt kjedelig og uengasjerende, litt slik som filmen. Litt for mye informasjon rundt produksjonen, litt for lite om filmens historie.
Hitchcock: The Early Years (2000), a British documentary covering the director’s prewar career: Denne dokumentaren på 24 minutter er en god innføring i Hitchcocks tidlige karriere. I dokumentaren blir The 39 Steps sett på en øvelse i å lage North by Northwest. Dette er antagelig en ganske så utbredt holdning i filmmiljøet. En interessant historie dreier seg rundt Hitchcocks siste engelske film, Jamaica Inn. Det ble ingen hyggelig opplevelse for Hitchcock da det viste seg umulig å jobbe sammen med Charles Laughton. Laughton styrte filmen siden det var hans eget produksjonsselskap som hadde hyret inn Hitchcock…
Original footage from British broadcaster Mike Scott’s 1966 television interview with Hitchcock: Greit intervju hvor Hitchcock får snakke i detalj om sin regissørstil og tanker rundt det å lage film. Han mener at The Lodger er den første ordentlige Hitchcockfilmen. Han forteller at han ikke detaljinstruerer, men heller forklarer scenen for skuespillerne og så er det opp til dem å formidle det. Han liker at publikum vet alt slik at de kan involvere seg følelsesmessig. Derfor lager han ikke who-dunnit-filmer. De av filmene hans som floppet skyldes uklare helter som ikke kan eller vil gjøre det rette. Hitchcock kommer også inn på sin frykt for politimenn. Han har ikke bil, derfor kan han heller ikke få trafikkbot. Intervjuet varer i 40 minutter.
Complete broadcast of the 1937 Lux Radio Theatre adaptation, starring Ida Lupino and Robert Montgomery: Jeg hørte gjennom denne med et halvt øre og den virker å være rimelig tro mot filmversjonen. Dermed blir den også litt overflødig for oss filmentusiaster. Fin å ha for de store 39 Steps tilhengerne allikevel. Hørespillet er på en time.
New visual essay by Hitchcock scholar Leonard Leff: Dette essayet varer i 24 minutter. Hitchcock har alltid slitt med filmsensuren. Vi får høre en historie om filmsensoren som var blind på et øye. Under testvisningen satte Hitchcock seg på mannens gode side og rett før den dristige scenen lente han seg fram mot sensoren og hvisket noe til ham. Dermed hadde sensoren bare det blinde øyet rettet mot skjermen, og scenen gikk gjennom sensuren.
Audio excerpts from François Truffaut’s 1962 interviews with Hitchcock: Uoversiktlig intervju med Hitchcock og Truffaut, med en fransk tolk kastet inn i miksen. Alle replikkene oversettes til mottagers språk, noe som gjør intervjuet nesten ulidelig. Dette likte jeg dårlig. Hitchcock er jo Truffauts og resten av nybølgeregissørenes store helt, og Truffauts intervju av Hitchcock er godt kjent.
Original production design drawings: Tegninger av art director Oskar Friedrich Werndorff. Fine tegninger med bilder av påfølgende kulisser.
A booklet featuring a new essay by film critic David Cairns: Greit nok essay som går litt mer i dybden på filmens historie enn noe av det andre ekstramaterialet gjør. Ingen høydare, men informativt til en viss grad.
The Killing of a Chinese Bookie (Criterion nr. 254)(Blu-ray)
USA – 1976/1978 – John Cassavetes (farger)
Drap på en drøm
Nivå 1 (uten spoilers)
Cosmo driver en nattklubb/strippeklubb. Etter å ha satt seg i stor pokergjeld tilbyr gangsterbanden som driver pokerklubben ham en mulighet til å slette gjelden. Men det krever at Cosmo må overskride noen fundamentale grenser. Filmen kommer som del av en splitter ny blurayboks, Cassavetes: Five films.
Nivå 2 (med spoilers)
The Killing of a Chinese Bookie er en film som splitter Cassavetespublikummet. Noen mener at den er en av de beste filmene fra 70-talls amerikansk film, mens andre føler at den ikke når helt opp blant Cassavetes beste. Selv tilhører jeg den siste kategorien. Allikevel må jeg innrømme at det er en film som blir bedre for hvert gjensyn.
Cosmo er en mann som legger all sin stolthet i nattklubben han driver og arbeidet med å gjøre den best mulig. Han mener oppriktig at showene er gode og at stripperne er fantastiske. Dette er hans livsverk. Når da gangsterne dukker opp og truer hans livsprosjekt, ser han dem naturlig nok som noe som står mellom han selv og drømmen sin. De legger føringer på livet hans som leder ham ut på et sidespor. De symboliserer livets bitre realiteter.
Dette kan sees som en parallell til Cassavetes situasjon i Hollywood og arbeidet med sine egne filmer. Gangsterne er filmprodusentene, som tar fokus vekk fra arbeidet med selve filmen og presser aspektene ved inntjening og budsjett på Cassavetes. Produsentene dreper drømmen. Der er linken som gjør at Cassavetes føler en sterk sympati med Cosmo. Vi ser alle tydelig at klubben til Cosmo er en billig bule og at showene er begredelige. Men for Cosmo er det viktig og han følger sin drøm og sine preferanser. Slik Cassavetes gjorde, selv om omgivelsene dømte hans type filmer som lite salgbare og tapsprosjekter.
Etter alt arbeidet med distribusjonen etter A Woman Under the Influence var Cassavetes lei av alt arbeid av den typen. 14 dager senere startet de filmingen av The Killing of a Chinese Bookie. Ben Gazarra følte først at filmens historie ikke holdt. Etter en samtale med Cassavetes hvor han forsto hva filmen egentlig handlet om, løsnet det for Gazarra og han er i dag en sterk forkjemper for filmen.
Det var Godard som sa at alt man trenger for å lage en film er en vakker kvinne og en revolver. Dette er den eneste av Cassavetes sine seriøse filmer som inneholder en revolver. Cosmo må ta på seg å drepe den kinesiske lederen for en rivaliserende gjeng, slik at gangsterne kan forbedre sin posisjon i underverdenen. Da vil Cosmos spillegjeld bli slettet, men det er et drastisk steg han må ta. Etter å ha utført drapet blir han forrådt av gangsterne som gjerne vil få fjernet alle vitner. Dette fører til en slags ”shoot-out” i en nedlagt lagerhall, ganske så utypisk Cassavetes. Det er mer typisk ham at den ikke får den typiske løsningen.
Traileren gir inntrykk av en typisk gangsterfilm, men det er det jo selvsagt ikke. Det er mye gjenkjennelig Cassavetes her i dialogen og møtet mellom mennesker. Men å skulle få dette sømløst sammen med den ytre historien viser seg å være en krevende utfordring. Jeg føler at Cassavetes ikke helt kommer i mål med denne. Vanligvis bryr jeg meg ikke så veldig om en film bryter konvensjoner eller sjangerregler, men The Killing of a Chinese Bookie faller mellom to stoler. Jeg elsker Cassavetes på grunn av hans intelligente og presise beskrivelse av mellommenneskelige forhold. I denne filmen blir det for lite av det, selv om vi ser tidvise glimt som mellom Cosmo og moren til kjæresten hans. Jeg føler vi rives ut av denne settingen for ofte for å følge spillet som foregår mellom gangsterne og Cosmo. Når vi er godt inne i den delen, er det tilbake til klubben med dens merkverdige show. Kanskje er det rett og slett materiale til to historier i denne filmen.
Øyeblikket: Telefonsamtalen som Cosmo tar til klubben fra telefonkiosken. Selv etter å ha jobbet der i 7 år klarer ikke Jimmy å fortelle Cosmo hvilken sang som synges fra scenen. Selv ikke når Cosmo synger for ham i telefonen blir han sikker. Scenen fremstår som en indikasjon på at Cosmo legger noe mer engasjement i klubben enn de fleste. For ham er det et livsverk, for de andre er det et levebrød. En morsom scene med bakenforliggende alvor.
Lyd og bilde
Filmer laget av Cassavetes er ikke kjent for sitt polerte utseende. Om en skuespiller tidvis er ute av fokus, eller om kameraet er for nært, bekymret aldri Cassavetes. Skuespillerne beveget seg rimelig fritt og kameramannens oppgave var å henge på så godt han kunne. Derfor forventet jeg ikke sylskarpe og billedskjønne utsnitt. Så det må vel sies at bildet overgår mine forventninger selv om det ikke er perfekt i klassisk forstand. Det er uansett vel verdt å oppgradere til bluray når det gjelder denne boksen. Lyden er på samme nivå. Bildeformatet er 1.85:1 og lyden er mono.
Ekstramateriale
New, high-definition digital restorations of the 1976 and 1978 versions of the film, with uncompressed monaural soundtracks on the Blu-ray edition: Den første versjonen er ca en halv time lenger enn 1978-versjonen. Denne tiden går stort sett med til å utdype karakterene noe og å vie klubbshowene mer oppmerksomhet. Det er ingen tvil om at den ekstra tiden kler filmen. Vi får se hvordan Cosmo blir introdusert for pokerklubben i Santa Monica, og hvordan gangsteren som spilles av Seymour Cassel roser det Cosmo har fått til i sin klubb. Selv har det blitt en av hans yndlingsklubber og han er der ofte. Cosmo inviteres til Santa Monica, med alt betalt. I 1978 versjonen går vi glipp av alt dette, og vi ser bare Cosmo og jentene på en pokerklubb.
New interview program featuring actor Ben Gazzara and producer Al Ruban: Dette intervjuet er på 18 minutter. Publikum var rasende på The Killing of a Chinese Bookie. Den ble trukket etter seks dager på kino. Folk som så den var så frustrert at de på vei ut advarte publikum som sto i kø mot å se den. På grunn av sykdom hos klipperne ble ikke filmen helt slik Cassavetes ønsket den. Derfor klippet han den om og relanserte den i 1978. Da var den en halvtime kortere.
Audio interview with Cassavetes from the 1970s: Et sjeldent godt audiointervju. Her forteller Cassavetes om da han møtte en type som Cosmo, som eide en strippebule. Han var en veldig ordentlig, godt kledd og vennlig mann. Han hinter mot at filmen handler om arbeidsetikk, løsrevet fra om noe er riktig eller galt. Ofte gjøres ting for penger eller for hva man tror andre mennesker vil ha.
Stills gallery: Fine tidsbilder. Griper en spesiell stemning og tar vare på øyeblikket.
Trailer: Dette er en sær trailer på to minutter. Den gir inntrykk av at det er en gangsterfilm med et burleskshow kastet inn i miksen. Som den jo på en måte er…?
Hefte: Det er et tykt hefte som følger med i denne Cassavetesboksen, hvor hver film har sitt eget kapittel. Essayet til Lopate fremstår noe merkelig når vi sammenligner hans påstander med for eksempel Gazarras kommentarer i intervjuer på disken. Det føles naturlig å tro mer på Gazarra siden han hadde et nærmere kjennskap til prosessen ved filmen enn Lopate. Uansett er det jo interessant å få presentert to sider av omstendigheter rundt filmen. Det er flere ”autoriteter” på ekstramaterialet som Lopate snakker midt imot. Om det skyldes manglende forståelse eller ekstra god innsikt er ikke opp til meg å avgjøre, men jeg heller mot førstnevnte.
The Uninvited (Criterion nr. 677)(Blu-ray)
USA – 1944 – Lewis Allen (svart-hvitt)
Rivaler i livet, rivaler i døden
Nivå 1 (uten spoilers)
En komponist og kritiker oppdager sammen med sin søster et fantastisk hus langs kysten av Cornwall. De kommer tilfeldigvis over det på en spasertur, og søsteren forelsker seg straks i det. Det står tomt, og hun overtaler broren til å kjøpe det. De får det straks, til en meget lav pris…
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en liten perle. Den er nok ikke så kjent, i hvert fall var den ikke kjent for meg før den dukket opp i postkassen min. Som jeg har sagt før, er det en av de positive sidene av å samle på alle Criterionutgivelsene. Man får sett filmer man antageligvis ikke hadde fått kjennskap til på annen måte. The Uninvited er en langsom og stemningsfull spøkelseshistorie, som ikke baserer seg på billige sjokkeffekter for å skape uhygge. Den overlater uhyggen til din egen evne til å leve deg inn i filmen og fylle ut historien med elementer som ikke kan forklares naturlig. Dermed er du fanget i et univers hvor gjenferd har sin naturlige plass.
Søskenparet Fitzgerald får tilslaget på det flotte huset oppe på klippen, og føler seg veldig heldige. Men allerede første gangen de er inne i et av rommene, føler de uhyggen i rommet. Rommet er kaldt, og atmosfæren der suger livsgnisten ut av Roderick Fitzgerald med en gang. Han setter seg ned og utroper at han føler seg plutselig helt flat. En rosebukett de tok med inn føler det på samme måte. I løpet av få sekunder visner de hen og dør. Vi ser det, men Roderick og Pamela ser det ikke. Vi vet altså noe de ikke gjør.
Det er en innfløkt historie i The Uninvited. Den gamle obersten som selger dem huset er bestefaren til Stella, som absolutt ikke liker at huset har blitt solgt. Hun har vokst opp i huset på klippen. Hennes mor, Mary, tok selvmord ved å kaste seg utfor klippen. Meredith, faren, hadde et forhold til hushjelpen Carmel som også bodde i huset. Til å begynne med får vi forståelsen av at Carmel er det onde elementet i huset og at hun som gjenferd forsøker å skade Stella. Senere viser det seg at det er Marys gjenferd som er ondt, og at Carmel er Stellas mor. Hun forsøker å beskytte Stella fra Mary fra tilværelsen som død. Mary besørget sitt eget fall i sitt forsøk på å drepe sin rival. Rivaler i livet og rivaler i døden.
Mrs Holloway var hushjelp i huset og trofast tjener til Mary. Hun drepte Carmel gjennom neglisjering av henne da hun var syk. Bestefaren kontakter mrs Holloway etter mange år for å beskytte Stella, men hennes lojalitet ligger som før hos Mary. Og siden Stella ikke er Marys barn, men Carmels, er Stella i fare. Mrs Holloway er en skremmende figur, som har noe udefinerbart skummelt ved seg.
Regissør Lewis Allen bygger opp en stemning hvor vi ikke ser spøkelsene før sent i filmen. Og det var heller ikke Alens intensjon at de skulle vises da, men Paramount insisterte på det. Helst ville han ha fortsatt med å holde spøkelsene off screen, og bare la oss høre stønning og føle deres nærvær på andre måter. Som for eksempel gjennom duften av en blomstertype og la søsknene føle Marys kulde gufse gjennom rommet. Ved en ironisk vending, ble den engelske versjonen av filmen slik Allen hadde sett filmen for seg. Britisk sensur kuttet bort spøkelsene, og ved en dobbelt ironi ble Allen hyllet av filmkritikerne for å ha turt å droppe og vise spøkelsene på lerretet.
The Uninvited er en vakker film, med både natur og storslagne hus i hovedrollen. Overraskende mange scener er badet i dagslys, og det er lite mørke, regnfulle kvelder. De mest dramatiske hendelser kan skje i dagslys. Det er et tegn på at Allen ikke søker mot de lette løsningene. Det gjør han heller ikke når han bruker så mye humor i filmen, som jo kan skade en illevarslende stemning. En stor dose romantikk, med flere parallelle kjærlighetsforhold er også risikabelt. Men Lewis Allen må sies å komme unna med det. Se denne!
Øyeblikket: The Uninvited er en litt snill film, som man må forvente av en film fra 1944. Dette kler jo vanligvis en spøkelsesfilm dårlig. Men den har sine øyeblikk hvor den biter til, og skaper uhygge. Et slikt øyeblikk er seansen hvor Stella begynner å snakke spansk i transe. Et lite Lynch-øyeblikk i svart-hvitt, kan vi kalle det det? Et elegant plassert frampek for de smarteste blant oss, og for oss andre et øyeblikk som blir enda bedre når vi vet hvordan filmen skal utvikle seg.
Lyd og bilde
Bildet kommer i et 1.37:1 format, ikke overraskende. Lyden er i mono, heller ikke overraskende. Slik kvaliteten på lyd og bilde har en tendens til å følge hverandre er også tilfellet her. Jeg synes bluraybildet var strålende, med god håndtering av det svarte og hvite og alle sjatteringene imellom. I godt opplyste scener er det helt glimrende skarphet og dybde. Dette kan skues for eksempel i landsbyscenene hvor Stella og Roderick går sammen gjennom gatene. Lyden var også god, og dette er en film som legger vekt på lyd og lydeffekter. Spøkelser skal få nok klang og rom til å utfolde seg, må vite. En finfin utgivelse av en god gammel spøkelseshistorie.
Ekstramateriale
New visual essay by filmmaker Michael Almereyda: En ivrig, men kontrollert Almereyda tar oss gjennom filmens tilblivelse og vesentlige plotpunkter. Utgivelsens beste ekstramateriale, men konkurransen var jo ikke særlig hard. Uansett er dette vel verdt å se. Han forteller historien om Gail Russel, som skulle bli en stjerne etter denne filmen. Men allerede under denne innspillingen begynte hun å drikke for å kontrollere nervene sine. Hun døde i en alder av 36 år, i praksis på grunn av alkoholmisbruk.
Two radio adaptations, from 1944 and 1949, both starring Ray Milland: Kjedelige saker for meg. Begge er på 29 minutter, den siste mer fra et ”jeg” perspektiv. Helt straite gjenfortellinger av historien slik vi ser den i filmen.
Trailer: En finfin trailer som skaper stemning uten å ødelegge opplevelsen for oss. Stort sett de eneste filmene jeg bryr meg om ikke å vite slutten på forhånd, er spøkelsesfilmer.
A booklet featuring an essay by critic Farran Smith Nehme and a 1997 interview with director Lewis Allen: Det første essayet går aldri i dybden av filmen, men oppsummerer filmen greit. Noen detaljer her og der om skuespillere og regissør gjør at det tjener som et overfladisk resyme, greit som en baksidetekst på et cover omtrent. Intervjuet med Allen er heller ikke så spennende, men ga hvert fall meg et ørlite innblikk i karrieren til en regissør jeg ikke visste noe om. Alt i alt et tamt hefte fra Criterion.
Ministry of Fear (Criterion nr. 649)(Blu-ray)
USA – 1944 – Fritz Lang (svart-hvitt)
Nazi-paranoia
Nivå 1 (uten spoilers)
Filmen starter med at Neale blir sluppet ut av en psykiatrisk institusjon. Hva han har sittet der for er ikke ennå klart for oss. Som naturlig er etter et slikt opphold, nyter han å gå fritt rundt blant folk. Han besøker et marked hvor det er massevis av aktiviteter. Han besøker en spåkone og får tips om den riktige vekten på kaken i en konkurranse. Å vinne kaken er starten på en hel masse problemer.
Nivå 2 (med spoilers)
Minnistry of Fear er til forveksling lik en Alfred Hitchcock film. Selv setter jeg Fritz Lang litt høyere enn Hitchcock, men deres nest beste filmer ser ut til å være på samme nivå. Lang liker å sette opp to verdener som er veldig forskjellige, og så vise likhetene. Han er lite interessert i karakterenes bakgrunn eller videre liv. Karakterene starter når filmen begynner og ender når filmen slutter. Slik Hitchcock hadde for vane, viser også Ministry of Fear oss hva den skal handle om i filmens første minutt. Tidens viktighet er symbolisert gjennom klokken. Kampen mot klokken er alltid viktig i Lang sine filmer. Sirkelmotiv gjentar seg. Klokkens urskive, kakens runde form, spåkonens diagram og det runde bombekrateret.
Historien dreier seg rett og slett om en MacGuffin. Den er gjemt inne i kaken, som Neale vinner ved en feil. Da den rette mannen ankommer spåkonen blir forvekslingen oppdaget og jakten er i gang. Den ”blinde” mannen overfaller Neale og tar kaken. Deretter blir han sprengt i luften under bombeangrepet og kaken er spredt for alle vinder. Så langt så godt.
Vi følger Neale på sin jakt på de skyldige i overfallet og etter hvert nazi-ringen han kommer på sporet av. Men dette er en film som benytter seg av en merkelig måte å drive handlingen videre på, og for meg føles det ikke naturlig. Logiske brister og plotholes føles nærværende, selv om jeg ikke helt kan sette fingeren på noe. Det er en følelse jeg har, og det forringer filmopplevelsen. Er det naturlig for Neale og ende opp her? Er det logisk at han opplever dette der? Slike spørsmål blir det noen av, men Lang er tydeligvis ikke så nøye på det i denne filmen. Underholdningen blir ivaretatt, men det blir ingen klassiker av den ypperste sorten av slikt.
Ministry of Fear er en god film i sjangeren vi godt kan kalle nazi-paranoia, men ikke en stor film. Allikevel har den karakterer som fester seg, og minneverdige scener. Skuespilleren som spiller skredderen og mannen som egentlig skulle vinne kaken, er en skuespiller som burde ha vært mer kjent. I alle filmer jeg har sett Dan Duryea hittil har han gjort en strålende jobb. Spesielt i Scarlet Street og The Woman in the Window. Som Glenn Kenny sier i sitt essay er det ikke en propagandafilm eller en mysteriefilm, men en marerittfilm. Som film er den best i scenene hvor man aner størrelsen på konspirasjonen, men samtidig er usikker på Neales virkelighetsoppfattelse. Han virker veldig sikker veldig tidlig, og vi kan ikke helt kjøpe det han sier. Er han paranoid eller er han på sporet av noe? Vi må også huske på at filmen ble laget mens krigen mot nazistene pågikk for fullt. Det må ha skapt en helt egen atmosfære da man så filmen på kino.
Øyeblikket: Den ”blinde” mannen tar plass i togkupeen sammen med Neale og blir budt litt kake. I stedet for å spise den på vanlig måte, smuldrer han den opp mellom fingrene for å finne mikrofilmen som er gjemt i kaken. Ansiktet er vendt opp mot taket, slik ekte blinde ofte gjør. En forvirrende og litt ubehagelig scene som forsterker følelsen av at her kommer noe til å skje.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.33:1, med mono lyd. Bildet er akseptabelt, men fokusområdet er veldig ”trangt”. Med det mener jeg at en person i bildet kan være skarpt gjengitt, men personene marginalt foran og bak blir noe uklare. Bakgrunnen og forgrunnen er uskarp. Objektet som er i fokus er rimelig godt fremstilt, med rimelig detaljrikdom og skarphet. Lyden er på det jevne.
Ekstramateriale
New interview with Fritz Lang scholar Joe McElhaney: Dette er hovedingrediensen i ekstramaterialet denne gangen fra Criterion, i en usedvanlig tynn utgivelse. Vi kommer ikke utenom at dette er en ”minor” Lang, selv om det fort kan være bedre enn det beste mange andre regissører klarer å skape. Graham Greene selv var veldig skuffet over filmen. Joe McElhaney ser på filmen i kontekst med Fritz Langs andre filmer. Det er et godt videoessay og det er tydelig at McElhaney sitter på mye kunnskap om Fritz Lang og hans filmer. Han tar også opp historien rundt Langs ”flukt” fra nazi-Tyskland. Det viser seg at Langs versjon ikke helt stemmer.
Trailer: Spennende. Mørk. Tekst kommer opp: skrevet av Graham Greene. Regissert av Fritz Lang. Det er en trailer som fungerer og som ikke røper for mye. Det eneste vi vet er at vi kan vente oss hva som helst.
A new essay by critic Glenn Kenny: Paranoid Style er tittelen på essayet til Glenn Kenny. Kort, men ganske ok essay. Kenny har nok rett da han påpeker at Neale ikke ser på seg som en uskyldig mann på grunn av måten kona døde på. Dette gjør han nok mer disponibel for å ville ordne opp på egen hånd, og ikke gå til politiet med en gang. Kenny mener også at gjenstander som de overdrevent store saksene i filmen er tradisjon fra ekspresjonisme og Langs tidligere filmer.
La Cage Aux Folles (Criterion nr. 671)(Blu-ray)
Frankrike – 1978 – Edoard Molinaro (farger)
Filmen ingen ville lage
Nivå 1 (uten spoilers)
Laurent vil gifte seg med Louise, datter av en høytstående politiker i Det Moralske Partiet. Det er tid for at de respektive foreldrene møtes, problemet er at Laurents foreldre er et homofilt par. Og driver en nattklubb med dragartister. Hvor de opptrer selv, forresten.
Nivå 2 (med spoilers)
Laurents far Renato går med på å tone ned dekorasjonen i huset og faktene sine. Men han nekter å sende sin samboer Albin bort. Da vil han heller skape ”onkel Albin”. Det viser seg å bli vanskelig, men viljen er til stede. I disse øyeblikkene viser filmen seg fra en litt dypere side, slik at vi føler med Albin som så gjerne vil få dette til å fungere for sin ”sønn” Laurent. For det er han som har vært til stede i Laurents liv, ikke den biologiske moren som tydeligvis mangler en del av morsinstinktet. Renato klarer å overtale moren til å stille opp i anledning denne middagen og sammenkomsten, men selv det virker å være å tøye hennes interesse langt.
La Cage Aux Folles er en farse, en enkel og grei underholdningsfilm uten å forsøke å formidle så mye mer. Regissøren forsøker i ettertid å legge mer mening inn i filmen enn jeg føler det er rom for. Det var en omdiskutert film da den kom ut og ble ikke udelt positivt mottatt i det homofile miljøet. Jeg kan forstå hvorfor, siden den er proppfull av klisjeer og stereotyper. Men det er en fornøyelig film allikevel. Det største publikummet fikk den i det heterofile borgerlige segmentet, og den ble en hit og Oscarvinner.
Det mest interessante med filmen er at ingen egentlig ville lage den eller være med i den av de som ble involvert. Teaterstykket hadde gått sin seiersgang i flere år, og en film var uunngåelig. Regissøren tok jobben motvillig, og til slutt kun for å få en kommersiell suksess. Ugo Tognazzi som spiller Renato Baldi tok rollen kun for betalingen, og går på autopilot gjennom filmen. Han gadd ikke engang å snakke fransk som var avtalen. Han snakker utelukkende italiensk og de måtte legge på dialogen etterpå, med ord som passet til de italienske leppebevegelsene. Michel Serrault, som spilte Albin i teaterstykket, gjentar rollen her. Han var dypt personlig kristen, og hadde ingen problemer med å spille Albin som en homofil skrulle. Men han likte ikke å skulle legge mer humanisme og dybde inn i karakteren, slik filmen forsøker til tider. Over dette ble det stadige krangler med regissøren.
Personlig synes jeg at det er påfallende hvor lite engasjert skuespillerne virker i filmen. Dette gjelder omtrent alle, med et mulig unntak for Serrault. Jentas foreldre er heller ikke helt til stede, føler jeg. Hvert fall kommer ikke jeg ordentlig under huden på noen. Når det er sagt, så er det en film med mange morsomme scener, og spesielt Serrault har en artig framtoning. Men jeg lurer på om ikke remaken Birdcage kanskje var litt mer entusiastisk og morsom. I følge min hukommelse.
Øyeblikket: I en komedie bør jo øyeblikket som huskes best være noe morsomt. Det morsomste øyeblikket for meg er da Renato forsøker å skape ”onkel Albin” ut av Albin. Han tar ham med på cafe for å lære ham å spise som et mannfolk. Det blir en god del løftede pekefingre og høye hvin, men viljen til å forbedre seg er absolutt til stede.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.66:1 og lyden er i mono. Det hviler en 70-talls dis over bildet, litt soft og dust preg slik mange 70-tallsfilmer har. Det var vel et kunstnerisk valg som var i vinden på denne tiden. Selv forstår jeg ikke attraksjonen med det. Ellers er bildet helt ok, men det er vanskelig å få den helt store skarpheten og detaljrikdommen frem. Selv om kvaliteten i bildet sikkert er til stede. Lyden er også grei nok. Ikke full pott denne gangen altså, pregløst er inntrykket jeg sitter igjen med.
Ekstramateriale
New interview with director Edouard Molinaro: Regissøren startet sin regikarriere med detektivfilmer, men etter å ha fått stemplet som krimregissør, ville han prøve noe annet og gikk over til historiske filmer. Han tok imot tilbudet om La Cage Aux Folles siden han så muligheten for kommersiell suksess i filmen, og det trengte han på dette punktet i karrieren. Han tror filmen slo an fordi den portretterte homofile uten fordommer. Molinaro ble glad da han hørte hvor glad Billy Wilder var i filmen. Wilder sa at han i stedet for å gå til psykiateren sin når han ble deprimert, bare satte på La Cage Aux Folles.
Archival footage featuring actor Michel Serrault and Jean Poiret, writer and star of the original stage production of La Cage aux Folles: Tre kortfilmer/teaterklipp er lagt med her. Den første er en 11 minutter lang sak om to menn som driver en antikvitetsforretning. De er også homofile, og driver en kunde til vanvidd. Ganske morsom, og utvikler seg mot det absurde. Neste sketsj er seks minutter lang og handler om en mann som vil selge sin gamle bil og kjøpe en ny. Den er også morsom. Til slutt er det lagt ved et lengre klipp fra teaterversjonen av La Cage Aux Folles, med Serrault og Poiret i rollene som ble noe forandret til filmversjonen.
New interview with Laurence Senelick, author of The Changing Room: Sex, Drag and Theatre: Dette videoessayet på 23 minutter tar seg opp etter hvert og blir ganske godt. Han trekker de store linjene fra stammesamfunnets syn på kvinner som kler seg som menn og omvendt, til den moderne drag-bevegelsen. I noen stammesamfunn er shamanen en person som en ånd har tatt bolig i, gjerne rundt puberteten. Var ånden en kvinne, tar den bolig i en gutt og omvendt. Det aksepterer shamanen og oppfører seg etter hvilket kjønn ånden er. I stedet for å bli utstøtt, bli personen nå sett på som hellig. I andre samfunn ble skuespillere og prostituerte sett ned på, og det må sies at de ofte var samme person. Synet på skuespilleryrket forandret seg rundt 1900, og skuespillere fikk hevet status.
French and U.S. trailers: Den første traileren på to og et halvt minutt er rotete og uten noen plan i hva den vil få frem. Trailer nummer to begynner lovende, men ender opp med å gi oss inntrykk av en film i en helt annen sjanger enn den farsen La Cage Aux Folles faktisk er.
A booklet featuring an essay by critic David Ehrenstein: Greit og kort essay om en lettbeint film.
Charulata (Criterion nr. 669)(Blu-ray)
India – 1964 – Satyajit Ray (svart-hvitt)
I et bur
Nivå 1 (uten spoilers)
Charulata og Bhupati er lykkelig gift. Hvert fall på utsiden. Han er redaktør og eier av en avis, mens hun er hjemmeværende kone. Charulata har evner i flere retninger, men hun får ikke brukt dem hjemme og hun kjeder seg intellektuelt. Da dukker Bhupatis søskenbarn Amal opp.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmen foregår rundt 1885 i Bengal, India. Vi ser at Ray legger vekt på å plassere Charulata i situasjoner som kan få oss til å tenke på bur, enten ved rommenes utseende eller ved at hun rett og slett holder et fuglebur. For en kvinne i India på denne tiden var det ikke vel ansett å dra inn til byen alene, spesielt ikke om hun kom fra de høyere samfunnslag. Og det gjør Charlulata, gift som hun er med en fremstående intellektuell bedriftseier med meget god økonomi. Derfor tilbringer hun all sin tid i huset, uten annen stimulans enn romanene deres.
Bhupati er en vennlig og mild ektemann, men han er ikke den samtalepartneren hun trenger. Han er fullstendig oppslukt av avisen sin, eller kanskje heller Indias politiske situasjon, og avisen er hans bidrag til å påvirke nasjonen. Han trykker kritiske artikler om myndighetene, men det har sitt utspring i kjærlighet til landet. Bhupati klarer ikke å se sin hustru og de behovene hun har, men han oppfatter at hun nok kjeder seg. Derfor inviterer han Umapada, Charulatas bror og hans litt enkle kone, Mandakini. Han tilbyr Umapada en god stilling i avisen som økonomiansvarlig, antakelig for at Charulata og Mandakini slik kan bli venninner. Men Mandakini er på et lavere intellektuelt nivå enn Charulata og absolutt ikke det hun trenger. Da er det duket for Amal.
Amal kommer uanmeldt på besøk, midt i en storm som virvler opp støv slik Amal skal gjøre i løpet av sitt besøk. På denne tiden i India viste mann og kvinne sin kjærlighet til hverandre blant annet ved å brodere navn på gjenstander og gi det i gave. Derfor er det en vesentlig gest Charulata viser Amal da hun skjenker ham en notatbok med navnet hans på. Det er ute i hagen med Amal at Charulata får inspirasjonen til å skrive historien som blir antatt av avisen.
Charulata får Amal til å love at det som skrives i notatboken ikke skal gis ut. Da Amal allikevel får utgitt en av tekstene i The Lotus, blir hun overraskende kraftig opprørt, noe som må skyldes et kulturelt aspekt i tillegg til løftebruddet. Senere får hun utgitt sitt essay i The Philantrope, og Amal er glad på hennes vegne.
Mye av filmen dreier seg om skillet mellom inne og ute, bengali og engelsk, litteratur og politikk. Når snakker man bengali, når snakker man engelsk? Alle disse detaljene forteller noe om et finmasket og komplisert samfunn med sterke normer som stadig er i forandring. Ektemannens søskenbarn er i en særstilling og blir behandlet som en bror. I indisk kultur er denne mannen trygt selskap for kvinnen, og de kan tilbringe mye tid alene. Derfor er sviket ekstra stort å ta for Bhupati når han forstår at Amal og Charulata har blitt tettere knyttet en meningen var. Dette kommer på toppen av et annet svik, nemlig svigerbrorens misbruk av stillingen som økonomiansvarlig. Han har latt være å betale regninger, og i tillegg lånt privat på avisen.
Charulata og Amal blir langsomt betatt av hverandre, tiltrukket av den andres interesse og kjærlighet for litteratur. Men de går aldri over noen grense, men beveger seg langs linjen for usømmelig oppførsel mellom en gift kvinne og hennes manns søskenbarn. Amal tar ansvar da han forstår at de er i ferd med å komme til et punkt som ikke kan forsvares. Han velger da å reise bort, mens Charulata nå har kommet til et punkt hvor hun blir uforsiktig og ikke klarer å styre sine følelser. Dette alarmerer Bhupati, og han begynner å forstå situasjonen.
Det er en åpen slutt Ray har lagt opp til i Charulata. Vi forstår at det er vilje til forsoning hos ektefellene, men vi ser også at Charulata er mer beredt til å gi ekteskapet en sjanse til enn Bhupati. Filmen slutter med at hendene deres nærmer seg hverandre, men ikke når hverandre. Så klippes det til romanens tittel, The Broken Nest, som ikke virker særlig løfterikt. Opp til deg å vurdere sjansene deres altså.
Øyeblikket: Satyajit Ray bruker gjerne naturfenomener for å forsterke ellers varsle elementer i handlingen i filmene sine. Både i The Music Room og Charulata varsler en storm store forandringer, i førstnevnte en dødsulykke, i Charulata ankomsten til søskenbarnet Amal. Det blåser og stormer da Amal kommer springende i gangen mens han deklamerer storslåtte kamprop. Hans besøk skal snu opp ned på Charulatas liv og følelser. Så et tips, skildres det en storm i Rays filmer kan du legge stor vekt på det som skjer under stormen.
Lyd og bilde
Et vidunderlig bilde. Ikke hele tiden, men stort sett. Og når en slik gammel film, i ferd med å gå tapt på grunn av tilstanden filmene til Ray befant seg i, kan fremstå slik for oss i dag skal vi være takknemlige. I godt opplyste scener florerer detaljene og skarpheten imponerer. Dybden i kontoret til Bhupati og teksturen i ansiktstrekkene til Amal er overveldende. Jeg har nettopp anskaffet meg lerret og projektor, og kan love at ingenting slår en gammel svart/hvit film i stort format. Det er som å være tilbake 50 år i tid og se den på kino. Lyden er også glimrende i mono. Dette er Criterions andre Ray utgivelse etter The Music Room, og den holder like høy kvalitet. The Big City ble utgitt samtidig med Charulata, og jeg håper på en god utgivelse der og. Følg med!
Ekstramateriale
New interview program with actors Madhabi Mukherjee and Soumitra Chatterjee: Filmen er basert på The Broken Nest av Tagore, men Ray har gjort sine egne tillegg og fratrekk. Mange ble opprørt over hvor stor frihet han tok seg med originalmaterialet, men Ray står fast på at det ikke er noen vits i bare å overføre den samme historien til lerretet. Intervjuene varer i 17 minutter.
Adapting Tagore, a new interview program featuring Indian film scholar Moinak Biswas and Bengali cultural historian Supriya Chaudhuri: Satyajit Ray jobbet hardt for at film skulle bli anerkjent som en fullverdig kunstform på linje med litteratur og kunstmaling. I denne dokumentaren på 24 minutter diskuteres adapsjonen, og hvordan Ray leser boken med filmen sin. En av bidragsyterne i dokumentaren mener at filmen er den beste kritikken av boken hun har vært borti.
Archival audio interview with director Satyajit Ray, conducted by film historian Gideon Bachmann: I alle Rays filmer er det konflikten mellom det gamle og det nye som står sentralt. I The Big City handler det om å være dratt mellom to verdener, den gamle og den nye. Ray sier han liker å legge frem et problem tydelig og saklig og ikke konkludere selv, men overlate det til publikum. Han håper å gi dem noe å tenke på. Ray har en perfekt engelsk, uten snev av indisk aksent. Dette rene lydintervjuet varer i 13 minutter.
A booklet featuring an essay by critic Philip Kemp and a 1980s interview with Ray by his biographer Andrew Robinson: Phillip Kemp har skrevet et strålende essay, med en god tolkning av filmen hvor han setter søkelyset på utvalgte scener som sier vesentlige ting om filmen. Han påpeker at Charulata går for å være Rays beste film, noe Ray langt på vei sier seg enig i i intervjuet som følger Kemps essay. Dette intervjuet er også godt, med en forklaring av Ray angående hvordan filmen slutter.
The King of Marvin Gardens (Criterion nr. 550)(Blu-ray)
USA -1972– Bob Rafelson (farger)
To brødre
Nivå 1 (uten spoilers)
To brødre, David and Jason Staebler, finner sammen igjen for å ro i land et stort eiendomsprosjekt Jason har satt i gang. Han vil kjøpe en øy og jobber hardt for å skaffe investorer. David går motvillig med på å sette seg inn i planene.
Nivå 2 (med spoilers)
Etter en lang periode med flytting og endelig ervervelse av projektor og lerret, er det klart for nok en tekst om en Criterionutgivelse. I mitt hode er det knapt et bedre sted å begynne igjen enn med en film fra USAs beste periode innen film(bare min mening), nemlig New Hollywood. Denne gangen har jeg valgt The King of Marvin Gardens, fra selskapet som ble symbolet på New Hollywood, nemlig BBS. Filmen er utgitt som del av den fantastiske boksen America Lost and Found; The BBS Story.
Det første vi legger merke til med filmen er Jack Nicholsons tilbakeholdne karakter. Her er ikke spor av den utagerende Nicholson som vi har blitt vant til. Han underspiller karakteren sin David, og overlater rampelyset til Bruce Dern, som spiller broren Jason. David livnærer seg som radiovert, med små filosofiske og personlige betraktninger om livet. Han bor sammen med bestefaren sin, en underlig skrue. Vi forstår at David har tilbrakt tid på en psykiatrisk institusjon av noe slag, antagelig et hvilehjem for å komme seg etter et sammenbrudd eller en depresjon. Derfor føler han at han kan forstå hvordan broren har hatt det i fengsel, og godtar ikke uten videre at Jason sitter på unike erfaringer David ikke kan fatte.
Hvorfor heter filmen The King of Marvin Gardens? Vi må til spillet Monopol for å forstå det. Marvin Gardens er motstykket til Rådhusplassen i den norske varianten av spillet. Brødrene, og da Jason spesielt, oppfører seg som om de spiller monopol der de planlegger og spekulerer i eiendom. Målet er å bli rike på å investere og bygge ut tomter, akkurat som i monopol. Sitter du med Rådhusplassen og har klart å bygge hotell der, har du virkelig gjort det store. Regissør Bob Rafelson forsøker å ytterligere understreke Monopoltemaet i filmen ved å la kameraarbeidet forsterke følelsen av et spillbrett med vinkelrette traseer for karakterene (spillerne) å gå. Når brødrene er utendørs står kameraet stort sett alltid stille, mens brødrene beveger seg langs rette linjer i form av lange gater, trange smug, trapper og lignende. Innendørs vil kameraet være mye friere. Alt i filmen er for øvrig filmet on location, ingen sett ble bygget. Selv ikke hotellrommene i femte etasje ble bygget, men er reelle hotellrom. Og hvorfor måtte de være så høyt oppe i etasjene, med alt det medførte av bæring av tungt utstyr? Fordi Rafelson ønsket seg vinduer som bakgrunn hvor man kunne se fuglene på nabotakene ta av og lande. Vinduet ser ut som et maleri ved første øyekast, men ved hjelp av brødbiter fikk han måkene til å fly og vi forstår at det er et vindu vi ser.
Dynamikken mellom brødrene er tydelig. Jason er den impulsive og eventyrlystne, mens David er forsiktig og reservert. Jason har store problemer med å overbevise David om det geniale i planen, og det er flere ting som taler mot det realistiske i planen. I Atlantic City er Lewis et element som må regnes med. Han er en lokal gangster som Jason har jobbet for, før han nå ønsker å stå på egne ben. Lewis ser ikke med nådige øyne på Jasons anstrengelser. David ser at Jason lukker øynene for trusselen Lewis representerer, slik han lukker øynene for alle problemer som dukker opp. På slutten av filmen bruker Davis nesten all sin tid til å få Jason til å våkne opp og innse realitetene, som er at prosjektet er dødfødt og investorene uinteressert. Dessverre klarer ikke Jason annet enn å stemple David som en pessimist og feiging, uten skikkelig vilje til å få gjennomført Staebleravia.
Kvinnene i The King of Marvin Gardens er solide og interessante karakterer. Ellen Burstyn spiller Sally, en tidligere skjønnhetsdronning, som nå har passert toppen. Hun lever sammen med Jason i et komplisert trekantforhold hvor stedatteren Jessica utgjør den siste parten. Jessica blir symbolet på den unge og nye Sally, som på sikt vil danke ut Sally i Jasons liv. Redselen for dette uunngåelige stadiet er med på å drive henne til drap.
Sally er absolutt klar over at Jessica er en trussel mot henne, men virker inneforstått med at hun må godta sin rolle som del av trekantforholdet. Hun kan ikke sette for harde krav, da vil antagelig Jason ofre henne til fordel for Jessica. Men vi ser flere ganger at det glimter farlig i øynene til Sally, og noen ganger i situasjoner relatert til Jessica. Det er noe desperat og tragisk over entusiasmen Sally fremviser når de blir enige om å kvitte seg med alle tingene sine. Bort med klær, ting og sminke. Hun forsøker desperat å vri fokuset over på de indre verdiene nå som hennes ytre ikke lenger når helt opp. Hun ofrer til og med håret. Bare ved å overbevise Jason om hva som egentlig teller kan hun beholde ham.
Selvfølgelig er det fånyttes i forhold til en type som Jason, og frustrasjonen og bitterheten hennes bidrar bare til å akselerere det uunngåelige. Jason begynner å se for seg en fremtid uten henne, og dette plukker Sally straks opp. Dermed gir det henne mer mening å drepe Jason enn at hun skal skyves til side og leve uten ham.
Nesten som det skulle være et hint mot hvordan det skal gå med Jasons prosjekter, er det påtagelig å se hvor mye som ikke fungerer i omgivelsene til Jason. Hotellrommene mangler lys. Sengen er dårlig. Kraner drypper. Varmtvannet virker ikke. Etter at Sally har skutt Jason forsøker hun å stenge av vannet i dusjen, men det nytter ikke…
Det er fullt mulig å se The King of Marvin Gardens som en forløper til Louis Malles Atlantic City. I sistnevnte er byen på hell, mens i vår film er det fremdeles muligheter for en driftig spekulant. Filmen foregår for øvrig i en tid på året som er off season, noe som gir byen et spøkelsesaktig og forlatt preg. Slik Atlantic City i Malles film også fremstår.
Øyeblikket: Jeg har valgt scenen hvor David kommer hjem fra radiovakten sin. Han har snakket om bestefaren sin og hvordan han satte fiskebein i halsen da brødrene var små. Bestefaren sitter og ser på TV, og hilser David velkommen med en merkelig hosting. Han imiterer tydeligvis episoden David refererte til i programmet sitt, men det hele fremstår småabsurd. Han er virkelig en underlig skrue, og jeg tar meg i å lure på hva for en type dette er. Er han lettere tilbakestående? Skuespilleren er ”bare en fyr som dukket opp på settet” ifølge regissør Rafelson. Han påsto at han var etterkommer etter John Wilkes Booth, mannen som skjøt og drepte president Abraham Lincoln i teateret.
Som psykologisk drama og portrett av et brødreforhold er The King of Marvin Gardens en perle. Jason er lederen, den konstruktive men urealistiske igangsetteren. David er lillebroren som henger med, men som ser ting litt mer nøkternt. De finner tilbake til den gamle kjemien da de kjører en bløff på noen gamle damer på auksjon, men snart er spliden tilbake mellom dem. Slik har nok oppveksten deres vært, og nå har David blitt voksen nok til å si fra. Det var et oppgjør som måtte komme, og det ender i forferdelse.
Lyd og bilde
Det blir en ny tilnærming til bildekvaliteten fra nå av, da kvaliteten vil reduseres noe når bildet blir blåst opp på et lerret kontra en kompakt TV. Men jeg må si at bildet ga meg en god opplevelse. Blurayen håndterer det store formatet godt, og det hele ble en kinoliknende opplevelse. Lerretet mitt er 117”, men det ble ikke for stort. Akkurat passe. I godt opplyste scener var det fin dybde og skarphet i bildet. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er i mono. I en så dialogdrevet film er det viktigere med klarhet enn trøkk, og lyden her er krystallklar. En kjempefin utgivelse.
Ekstramateriale
Selected-scene commentary featuring director Bob Rafelson: Jeg ble overrasket da jeg så at denne kommenteringen av utvalgte scener strakk seg til en time, altså over halve filmen. Rafelson forteller om scenene og om prosessen rundt filmen. Teamet kunne diskutere i ukevis om lyssettinger og kameravinkler. Han så filmen 250 ganger uten lyd for å verifisere printen hva farger og liknende angikk. Men han var ikke så ille som Stanley Kubrick, som kunne se en film 1000 ganger og velge hvilken print som skulle vises i Australia, New Zealand, Philadelphia osv.
Reflections of a Philosopher King, a 2009 video piece with Rafelson and actress Ellen Burstyn: Greit lite intervju på ni minutter. Det meste interessante her er Rafelson vektlegging av uforutsette ting som kan dukke opp under produksjonen. Disse er det viktig å benytte seg av, å vri dem til noe kreativt. Til og med ulykker kan skape noe ekstra.
Afterthoughts, a 2002 interview with Rafelson, about the film, produced by Rafelson, Kovács, and actor Bruce Dern: Dette elleve minutter lange intervjuet er ganske informativt. Bruce Dern har blitt en eldre mann, men har morsomme historier på lager. Kovács beskriver utfordringer ved filmingen av The King of Marvin Gardens.
Theatrical trailer: En lang trailer på 3 minutter og 28 sekunder. Fin, men gir liten indikasjon om hav filmen skal handle om.
Essay: Greit essay av Mark Le Fanu som er del av boken som følger med boksen America Lost and Found; The BBS Story.
The Vanishing (Criterion nr. 133)(DVD)
Frankrike og Nederland – 1988 – George Sluizer (farger)
Trangen til å vite
Nivå 1 (uten spoilers)
Rex Hofman og kjæresten Saskia Wagter er på bilferie i Frankrike. De stopper for å kjøpe litt drikke og bensin. Saskia går inn på butikken, men kommer aldri tilbake. Har hun stukket av fra Rex etter krangelen de hadde, eller har noe hendt med henne? Rex blir besatt av å finne henne igjen.
Nivå 2 (med spoilers)
The Vanishing har en grunnhistorie som vi har sett før på film, som i The Lady Vanishes av Hitchcock, men aldri sett fortalt på denne måten. Det er ingen spenning knyttet til hvem kidnapperen er siden vi tidlig får se hvem han er, og store deler av filmen er knyttet til hans familieliv og andre kidnappingsforsøk. Det kan argumenteres for at han er protagonisten i filmen. Dog er det neppe han vi føler med og håper skal lykkes i sine forsetter. Den rollen får vi håpe at Rex Hofman innehar.
Rex Hofman er allikevel heller ikke en typisk helt/protagonist. Han har en mørk side ved seg som kommer til uttrykk ved flere anledninger. Da bilen går tom for bensin i tunnelen, forlater han kjæresten i en farlig situasjon. Bilen er mørklagt og det er en risiko for at andre biler vil kjøre på bilen deres. Hun roper etter ham at han ikke må gå fra henne, men han går videre med et smil om munnen. Dette skaper en rift mellom dem, et brudd i tilliten mellom paret, men det ser ut som om de kommer seg videre etter det. Han ber om unnskyldning og de skværer opp.
I en betroelse til sin nye kjæreste innrømmer Hofman at han heller vil få vite at Saskia er død enn at hun har det bra et sted uten at han vet det. Denne siden av ham, den utemmelige trangen til å vite for sin egen del, kommer også til uttrykk i sluttsekvensen. Da drikker han sovemiddelet slik at han kan få vite hva som skjedde med Saskia. Han vet antagelig at han samtidig underskriver sin egen dødsdom. Disse trekkene ved Hofman gjør at han ikke nødvendigvis står så langt fra Lemorne som de fleste andre mennesker gjør. Kanskje er det dette Lemorne forstår etter å ha blitt litt kjent med Hofman gjennom TV-opptredener og observert ham på avstand i løpet av de tre årene som har gått etter at Saskia ble kidnappet.
I løpet av disse tre årene har Hofman aldri gitt opp tanken på Saskia eller håpet om å finne ut hva som skjedde. Jeg sier finne ut hva som skjedde heller enn finne henne igjen, for det er ikke kjærligheten til Saskia som driver ham. Han har fått seg en ny kjæreste og sier at han ville ha forblitt hos henne heller enn å bli med Saskia om han fant henne igjen. Men aller helst ville han ha byttet ut den nåværende situasjonen med det ulykksalige tidspunktet for tre år siden, slik at han kunne ha handlet annerledes. Det blir for mye for Lieneke, som trekker seg bort fra ham etter det. Han har brukt mye penger på aksjoner og kampanjer, og påstår på TV at han gjør det som en homage til Saskia.
Idet Sakia og Rex kjører inn i tunnelen blir Saskia minnet på en drøm hun har hatt, hvor hun er stengt inne i et gyllent eg, som flyter i rommet. Rex opplever den samme drømmen mot slutten av sin jakt på sannheten. Han blir enda mer besatt av å finne ut hva som skjedde, og godtar som vi skal se å dele skjebne med henne. Den skjebnen skal vise seg å bli begravd levende og få tid nok til å realisere den forferdelige situasjonen han er i før han dør av kvelning.
Filmen viser oss tidlig at det er Lemorne som er kidnapperen, og hvilke metoder han bruker for å bortføre kvinnene. Slik Ted Bundy utstyrte seg med et fatle og en falsk gips, spiller også Lemorne på å oppnå kvinnenes sympati. Bundy pleide å streve med å få en sofa inn i en varevogn med bare en brukbar arm, helt til en jente tilbød seg å hjelpe. Hun gikk innerst i varevognen og trakk mens Bundy dyttet sofaen hardt mot henne, lukket døren og kjørte av gårde med henne. Lemorne er tydelig inspirert av Bundy når han forklarer at han trenger hjelp til å få en henger på bilen. Han foreslår at de sammen kan kjøre til hengerparkeringen, og har en utstudert rutine som går på å dynke en klut i kloroform på tiden det tar å gå rundt bilen. Idet han lener seg over henne og løser døren, presser han kluten mot ansiktet hennes.
Hva som driver Lemorne til disse forferdelige handlingene er uklart, men han har en oppfatning av seg selv som sosiopat. Han utlegger en rimelig tynn forklaring til Hofman i bilen om at han trenger å balansere heltebildet sønnen hans har skapt av ham, ved å utføre de verste handlingene han kan tenke seg. Det å drepe ser han ikke på som det verste, så vi blir nysgjerrige på hva han har i tankene for Hofman.
Om det er spenningen, mestringen eller sadismen som trekker han mot å utføre kidnappingene er vanskelig å si, men han virker oppslukt av den nitidige planleggingen og øvingen som må følge med. Det kan friste meg til å anta at mestring er hovedmotivet hans, noe som også kan harmonere med det skarpe intellektet hans. Men det forklarer ikke sadismen og det grusomme som ligger i det å begrave en tilfeldig jente levende…
Øyeblikket: I det Hofman drikker kaffen med sovemiddel i, ser vi gjennom frontruten Raymond Lemorne sitte i førersetet og se på. Nå er planen hans så å si fullbyrdet, straks vil han ha Hofman i sin makt. Regnet renner ned den våte frontruten og forvrenger ansiktet hans til å minne om en demon eller en djevel. Her kommer den andre stygge siden av Lemornes personlighet frem, og vi ser hvilken side av ham som vil være den dominerende i den kommende timen.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.66:1. Det er et heller svakt bilde dette. Det er veldig lite detaljer til stede, det hele er nokså grovkornet. Straks vi har objekter på noe avstand, blir det soft og utflytende. Det hviler et glorete preg over bildet. Lyden er kun godkjent.
Ekstramateriale
Original theatrical trailer: En gåtefull og meget original trailer. Dette er en film jeg må se! Har det dukket opp noe unikt og nytt fra film-Europa igjen? Dette må ha vært reaksjonene i 1988.
Essay by Kim Newman: The Vanishing er en utgivelse strippet for ekstramateriale, bortsett fra dette essayet på kun to sider. Heldigvis er det et veldig godt og fokusert essay. Det bruker sine to sider på å diskutere denne filmen og ikke alt mulig annet.
How to get Ahead in Advertising (Criterion nr. 120)(DVD)
England – 1988 – Bruce Robinson (farger)
En samvittighets død
Nivå 1 (uten spoilers)
En dyktig og kynisk reklamemann står bom fast i arbeidet med å finne et slagord for et nytt kvisemiddel. Stresset setter i gang flere sterke prosesser i ham, både psykisk og fysisk!
Nivå 2 (med spoilers)
How to get Ahead in Advertising er en herlig lapskaus av sjangre og ideer. Først og fremst er det en satire, dernest en komedie. Hva som er sikkert, er at regissør Bruce Robinson ikke liker reklamebransjen. Faktisk så tror jeg han avskyr den og kunne tenkt seg å utslette hele ideen fra Jordens overflate. Jeg tror også at han treffer ganske bra i sin beskrivelse av bransjens aktører, spesielt med sin beskrivelse av ansvarsfraskrivelsen som også hjemsøker andre yrkesgrupper som for eksempel advokater og journalister. Det er ikke langt fra reklamemannens ”de må ikke kjøpe, vi gir dem et valg” til journalistens ”jeg skriver bare det redaktøren sier jeg skal skrive”. Så kan vi plusse på redaktørens ”det er dette publikum vil ha” og publikums ”det er dette som står i avisene vi kan kjøpe” og sirkelen er fullkommen.
Tittelen er et ordspill på hvordan man kan få et forsprang på konkurrentene i reklamebransjen, men betyr også hvordan man kan skaffe seg et hode. På norsk er vel den beste oversettelsen hvordan man kan komme seg et hestehode foran konkurrentene. Flaks det ikke er en nordmann som har laget filmen, da måtte vel et hestehode vokse ut av halsen til Bagley.
Nå skal jeg ikke påstå at dette er en film med så mange skjulte lag med mening, men at det er en skarp kritikk av forbrukssamfunnet og kynisk markedsliberalisme er tydelig. Robinson står i faresonen for å være for sint på denne delen av samfunnet sitt slik at storslegga kommer frem litt for ofte. Men samtidig er det befriende med filmer som har en agenda og vilje til å være tydelig. Selv er jeg stor fan av Bruce Robinson, som har laget tidenes morsomste film med ”Withnail and I”.
Hvis vi har lyst til å gi tolkemuskelen litt spillerom, velger jeg å tolke den onde kvisen som et symbol på konkurransen i reklamebransjen. Hvis du tørker opp for ideer eller begynner å la samvittigheten styre noen av valgene dine, står det flust av unge, sultne reklamemenn klare til å overta jobben din og det livet den medfører. Kanskje tar de kona di også. Først starter det med en ond liten kvise på halsen, deretter får den mer og mer innflytelse, til den til slutt tar over og den originale personligheten er redusert til en liten kvise som kun kan komme med små drypp av samvittighet. Personlighetsbyttet er fullstendig. Som et lite stikk til hvordan alle idealistiske og samvittighetsfulle stemmer blir radert ut fra råkapitalismens forretningsdrift, vises en scene hvor den opprinnelige Bagley, nå en kvise, får limt igjen munnen med lim.
Jeg har lagt merke til at mennesker som har en kynisk og egoistisk holdning til tilværelsen ofte har behov for å forenkle verden rundt seg og sette bestanddelene inn i båser, være seg mennesker eller omgivelser. Slik rettferdiggjør de sin egen holdning, og projiserer sine handlinger inn i andre mennesker. Utsagn som ”alle gjør sånn” eller ”ingen ville gjort dette” er vanlige. Det samme gjør Dennis Bagley på reklamebriefinger og middagsselskaper for å rettferdiggjøre seg for venner.
Øyeblikket: Det er ganske ekkelt med en kvise som etter hvert utvikler seg til et hode. Spesielt blir det ekkelt når vi ser at det har anlagt bart! Jeg må si at bildet av kvisehodet med bart er ekkelt nok til at det er øyeblikket fra denne filmen.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.85:1, men det er ikke anamorfisk. Dette betyr at filmen ikke fyller Tv-skjermen, selv om det er god plass til det. Svarte striper er både over/under og på sidene av bildet. Det var ikke så lenge etter denne utgivelsen at Criterion gikk bort fra praksisen med å gi ut filmer uten anamorfisk bilde. Vi kan jo håpe på en blu-rayutgivelse snart. Bildekvaliteten er ikke all verden her. Lite detaljer, litt soft og noe risting i bildet til tider. Lyden er grei nok. En forglemmelig utgivelse av en ganske bra film.
Ekstramateriale
Original theatrical trailer: Traileren er god, med slogans som deler opp traileren i passende biter. Jeg ble hvert fall nysgjerrig på filmen.
Essay by Stanely Kauffmann: Første del av filmen er veldig realistisk, men det markerer et skifte da de animerte fuglene introduseres. Det innføres da et skifte i stil fra det komiske til symbolsk fantasi. Den onde kvisa tar over og visker ut nesten alt det gode. Essayet er meget kort, men har sine poenger. Den er alt ekstramaterialet på denne utgivelsen.
Safety Last! (Criterion nr. 662)(Blu-ray)
USA – 1923 – Fred Newmeyer og Sam Taylor (svart-hvitt)
Med hjertet i halsen
Nivå 1 (uten spoilers)
Stumfilm. En ung mann flytter til byen for å skaffe seg en karriere, og når han har lykkes skal kjæresten flytte etter. Han klarer ikke å bli noe annet en butikkekspeditør og da jenta kommer på overraskelsesbesøk, må han improvisere og late som han er butikksjef. Men så får han en ide til å tjene 1000 dollar. Han skal klatre opp en kjempehøy kontorbygning på utsiden.
Nivå 2 (med spoilers)
Harold Lloyd prøvde og feilet i sitt arbeid med å skape en komediekarakter som fungerte. En stund holdt han fast ved Lonesome Luke, en karakter som var til forveksling lik Chaplins The Tramp, bare med litt trangere klær og litt annerledes bart. Karakteren han endte opp med het også Harold, han bare skiftet etternavn til hver film. Selv mente han at han aldri kalte karakteren for Harold Lloyd, men det har han gjort i Safety Last!. Lønnslippen han får er utstedt i hans virkelige navn. Denne karakteren refererte Lloyd selv til som ”The Glasses Character”.
Det ble et voldsomt oppstyr da Safety Last! ble vist på kinoene i USA. Ingen hadde sett slike farlige stunts før og sykebilene sto utenfor kinoene og behandlet folk som besvimte. Filmen ble laget i en tid hvor det var et stort klima for denne typen halsbrekkende stunts. Våghalser sto på vingene på fly og folk satt seg på toppen av flaggstenger. Lloyd fikk ideen til Safety Last! da han så en mann klatre opp en kontorbygning i Los Angeles, til voldsom interesse blant publikum. Selv turte han ikke å se på, selv om han senere skulle gjøre lignende bedrifter selv i filmen. Han orket ikke å se på nettopp fordi han visste hvor farlig det var. Harold Lloyd hadde nemlig selv høydeskrekk. Han orket heller ikke å se på linedansere på sirkus.
”The Pal”, kompisen til Lloyd i filmen, var ikke skuespiller men en kar som levde av å klatre opp fasader. Dette var utgangspunktet for Safety Last! Lloyd ble inspirert av å se ham klatre og en historie ble spunnet rundt det å klatre opp en høy kontorbygning. Kombiner det med å konstant nesten falle av kanter og miste taket i veggen, og du har mye av hva Safety Last! dreier seg om. Og det fungerer som bare det! Gjennom hele filmen utgir Lloyd seg for å være noen andre enn han er, gjennom forkledninger, å spille syk, eller konstruere situasjoner. Men det å klatre opp bygningen gjør han alene, uten noe å skjule seg bak. Denne kombinasjonen av komedie og spenning sprang ut av Lloyds observasjon at publikum likte å le av mennesker i fare, men samtidig følte de for personen. Nesten helt på egenhånd skapte Lloyd denne sjangeren, thrill comedy. Safety Last! er i så måte flaggskipet og modell for sjangeren.
Øyeblikket: Nok av halsbrekkende øyeblikk som man ikke kan unngå å kjenne på kroppen. Det har antageligvis med at dette er virkelig, og ikke avanserte dataeffekter. De rører meg ytterst sjelden. Her er det spesielt scenen hvor Harold har fått seg en kilevink helt på toppen av bygningen, og groggy snubler rundt helt på kanten. Han mister nesten balansen ute på kanten, både forlengs og baklengs. For en som selv har høydeskrekk er dette nesten uutholdelig å se på. Men han berger, hvert fall til han surrer seg inn i et tau og ender utfor kanten.
Lyd og bilde
Fantastisk bilde, med god dybde og gode detaljer. Tenk at denne filmen er 90 år gammel og kan være i slik stand! Litt småskader og ørlite flimring, men ærlig talt! Det lever vi godt med. Bluray har absolutt en stor funksjon når det gjelder disse gamle filmene også, ikke la noen fortelle deg noe annet. Lyden er også god, med to rimelig nye musikkspor inkludert, fra 1960 og 1989 henholdsvis i mono og stereo. Bildeformatet er 1.37:1.
Ekstramateriale
Musical score by composer Carl Davis from 1989, synchronized and restored under his supervision and presented in uncompressed stereo on the Blu-ray edition: Her kan vi velge musikksporet til Davis og se filmen med det. På ekstramaterialet på utgivelsen er det et intervju med Davis hvor han begrunner sine musikalske valg.
Alternate score by organist Gaylord Carter from the late 1960s, presented in uncompressed monaural on the Blu-ray edition: To forskjellige musikkspor på denne utgivelsen altså, og greit å ha et valg på musikken. Det hele blir en smakssak.
Audio commentary featuring film critic Leonard Maltin and director and Harold Lloyd archivist Richard Correll: Jeg har alltid syntes at Maltin er litt kjedelig, og han er det her også. Litt mer livlig er Correll, men dette blir på det jevne. De er flinke å holde samtalen gående, og det er absolutt en del interessante opplysninger som dukker opp. Helt greit.
Introduction by Suzanne Lloyd, Lloyd’s granddaughter and the president of Harold Lloyd Entertainment: Suzanne Lloyd beskriver sin bestefar som en kreativ person, med et stort konkurranseinstinkt. Vi skal i andre intervjuer i ekstramaterialet høre at det var en av hans mindre sympatiske trekk, sammen med et voldsomt temperament. Denne introduksjonen på 17 minutter forteller en del fra privatlivet til Lloydfamilien, og også en del om arbeidsmetodene til Lloyd. Han hadde den oppfatningen at de som klarte å skrive sketsjene ville også klare å regissere dem, derfor brukte han ofte sketsjforfatterne sine som regissører.
Harold Lloyd: The Third Genius, a 108-minute documentary from 1989: Han var del av trekløveret med genier på denne tiden sammen med Chaplin og Keaton. I konkurransen med Chaplin la Lloyd stor vekt på forhåndsvisninger for å måle publikums reaksjoner slik at han kunne forandre filmen i etterkant. Han kuttet ved en anledning ned en film med 30%. Lloyd store styrke i konkurransen med de andre to, var at han ikke var en eksentrisk karakter i filmene sine, men mer en type som kunne vært klassekameraten din eller nabogutten. Hvis man ser på inntjeningen av filmene deres over tid, er det faktisk Lloyd som tjente mest penger av trekløveret. Dette er en lang dokumentar med sine over 100 minutter, og den strever med å holde interessen oppe hele veien. Allikevel er den absolutt verdt å se siden man får et greit innblikk i en av de store filmskaperne som man kanskje ikke vet så mye om.
Three newly restored Lloyd shorts: Take a Chance (1918), Young Mr. Jazz (1919), and His Royal Slyness (1920), with commentary by Correll and film writer John Bengtson: Disse tre filmene varer i 10 min + 10 min + 22 min. Stort sett er det felles historieramme i filmene, med Lloyd på utkikk etter den store kjærligheten, som vanligvis er opptatt med en annen mann. Men det får ikke Lloyd til å gi opp. Høydepunktet må være da Lloyd banker opp 20 menn i en bar.
Locations and Effects, a new documentary featuring Bengtson and visual-effects expert Craig Barron: Dette er en fin dokumentar på 20 minutter som går i dybden på hvordan Lloyd laget illusjonen av fare og høyde. Det er høyst interessant og opplysende. Nå skal det sies at det var en farlig innspilling uansett, men de lykkes godt med å redusere faremomentet uten at vi som publikum mister hjertet-i- halsen følelsen. Vi får også se hvordan området rundt kontorbygningen ser ut i dag, 90 år senere. Filmopplevelsen blir bedre når vi vet at dette filmes on location og på ekte kontorbygninger, uten noen form for dataeffekter.
New interview with Davis: I dette intervjuet diskuterer Davis, som laget musikken til filmen, musikken i de forskjellige scenene mens vi ser dem. Davis er en virkelig underholdende kar som er engasjert og kunnskapsrik. Det har jo gjerne den effekten at vi blir engasjert og kunnskapsrike også. Han snakker også en del om hvordan musikken skal kle en stumfilm, og forskjellen på det å skrive musikk til en film i dag kontra en stumfilm. I dag må man også ta hensyn til dialogen og lydeffektene. Intervjuet varer i 24 minutter.
A booklet featuring a new essay by critic Ed Park: Godt essay som tar for seg både Lloyds karriere og denne filmen spesielt.
