The King of Marvin Gardens

The King of Marvin Gardens (Criterion nr. 550)(Blu-ray)

USA -1972– Bob Rafelson (farger)

To brødre

Nivå 1 (uten spoilers)

To brødre, David and Jason Staebler, finner sammen igjen for å ro i land et stort eiendomsprosjekt Jason har satt i gang. Han vil kjøpe en øy og jobber hardt for å skaffe investorer. David går motvillig med på å sette seg inn i planene.

Nivå 2 (med spoilers)

Etter en lang periode med flytting og endelig ervervelse av projektor og lerret, er det klart for nok en tekst om en Criterionutgivelse. I mitt hode er det knapt et bedre sted å begynne igjen enn med en film fra USAs beste periode innen film(bare min mening), nemlig New Hollywood. Denne gangen har jeg valgt The King of Marvin Gardens, fra selskapet som ble symbolet på New Hollywood, nemlig BBS. Filmen er utgitt som del av den fantastiske boksen America Lost and Found; The BBS Story.

Det første vi legger merke til med filmen er Jack Nicholsons tilbakeholdne karakter. Her er ikke spor av den utagerende Nicholson som vi har blitt vant til. Han underspiller karakteren sin David, og overlater rampelyset til Bruce Dern, som spiller broren Jason. David livnærer seg som radiovert, med små filosofiske og personlige betraktninger om livet. Han bor sammen med bestefaren sin, en underlig skrue. Vi forstår at David har tilbrakt tid på en psykiatrisk institusjon av noe slag, antagelig et hvilehjem for å komme seg etter et sammenbrudd eller en depresjon. Derfor føler han at han kan forstå hvordan broren har hatt det i fengsel, og godtar ikke uten videre at Jason sitter på unike erfaringer David ikke kan fatte.

Hvorfor heter filmen The King of Marvin Gardens? Vi må til spillet Monopol for å forstå det. Marvin Gardens er motstykket til Rådhusplassen i den norske varianten av spillet. Brødrene, og da Jason spesielt, oppfører seg som om de spiller monopol der de planlegger og spekulerer i eiendom. Målet er å bli rike på å investere og bygge ut tomter, akkurat som i monopol. Sitter du med Rådhusplassen og har klart å bygge hotell der, har du virkelig gjort det store. Regissør Bob Rafelson forsøker å ytterligere understreke Monopoltemaet i filmen ved å la kameraarbeidet forsterke følelsen av et spillbrett med vinkelrette traseer for karakterene (spillerne) å gå. Når brødrene er utendørs står kameraet stort sett alltid stille, mens brødrene beveger seg langs rette linjer i form av lange gater, trange smug, trapper og lignende. Innendørs vil kameraet være mye friere. Alt i filmen er for øvrig filmet on location, ingen sett ble bygget. Selv ikke hotellrommene i femte etasje ble bygget, men er reelle hotellrom. Og hvorfor måtte de være så høyt oppe i etasjene, med alt det medførte av bæring av tungt utstyr? Fordi Rafelson ønsket seg vinduer som bakgrunn hvor man kunne se fuglene på nabotakene ta av og lande. Vinduet ser ut som et maleri ved første øyekast, men ved hjelp av brødbiter fikk han måkene til å fly og vi forstår at det er et vindu vi ser.

Dynamikken mellom brødrene er tydelig. Jason er den impulsive og eventyrlystne, mens David er forsiktig og reservert. Jason har store problemer med å overbevise David om det geniale i planen, og det er flere ting som taler mot det realistiske i planen. I Atlantic City er Lewis et element som må regnes med. Han er en lokal gangster som Jason har jobbet for, før han nå ønsker å stå på egne ben. Lewis ser ikke med nådige øyne på Jasons anstrengelser. David ser at Jason lukker øynene for trusselen Lewis representerer, slik han lukker øynene for alle problemer som dukker opp. På slutten av filmen bruker Davis nesten all sin tid til å få Jason til å våkne opp og innse realitetene, som er at prosjektet er dødfødt og investorene uinteressert. Dessverre klarer ikke Jason annet enn å stemple David som en pessimist og feiging, uten skikkelig vilje til å få gjennomført Staebleravia.

Kvinnene i The King of Marvin Gardens er solide og interessante karakterer. Ellen Burstyn spiller Sally, en tidligere skjønnhetsdronning, som nå har passert toppen. Hun lever sammen med Jason i et komplisert trekantforhold hvor stedatteren Jessica utgjør den siste parten. Jessica blir symbolet på den unge og nye Sally, som på sikt vil danke ut Sally i Jasons liv. Redselen for dette uunngåelige stadiet er med på å drive henne til drap.

Sally er absolutt klar over at Jessica er en trussel mot henne, men virker inneforstått med at hun må godta sin rolle som del av trekantforholdet. Hun kan ikke sette for harde krav, da vil antagelig Jason ofre henne til fordel for Jessica. Men vi ser flere ganger at det glimter farlig i øynene til Sally, og noen ganger i situasjoner relatert til Jessica. Det er noe desperat og tragisk over entusiasmen Sally fremviser når de blir enige om å kvitte seg med alle tingene sine. Bort med klær, ting og sminke. Hun forsøker desperat å vri fokuset over på de indre verdiene nå som hennes ytre ikke lenger når helt opp. Hun ofrer til og med håret. Bare ved å overbevise Jason om hva som egentlig teller kan hun beholde ham.

Selvfølgelig er det fånyttes i forhold til en type som Jason, og frustrasjonen og bitterheten hennes bidrar bare til å akselerere det uunngåelige. Jason begynner å se for seg en fremtid uten henne, og dette plukker Sally straks opp. Dermed gir det henne mer mening å drepe Jason enn at hun skal skyves til side og leve uten ham.

Nesten som det skulle være et hint mot hvordan det skal gå med Jasons prosjekter, er det påtagelig å se hvor mye som ikke fungerer i omgivelsene til Jason. Hotellrommene mangler lys. Sengen er dårlig. Kraner drypper. Varmtvannet virker ikke.  Etter at Sally har skutt Jason forsøker hun å stenge av vannet i dusjen, men det nytter ikke…

Det er fullt mulig å se The King of Marvin Gardens som en forløper til Louis Malles Atlantic City. I sistnevnte er byen på hell, mens i vår film er det fremdeles muligheter for en driftig spekulant. Filmen foregår for øvrig i en tid på året som er off season, noe som gir byen et spøkelsesaktig og forlatt preg. Slik Atlantic City i Malles film også fremstår.

Øyeblikket: Jeg har valgt scenen hvor David kommer hjem fra radiovakten sin. Han har snakket om bestefaren sin og hvordan han satte fiskebein i halsen da brødrene var små. Bestefaren sitter og ser på TV, og hilser David velkommen med en merkelig hosting. Han imiterer tydeligvis episoden David refererte til i programmet sitt, men det hele fremstår småabsurd. Han er virkelig en underlig skrue, og jeg tar meg i å lure på hva for en type dette er. Er han lettere tilbakestående? Skuespilleren er ”bare en fyr som dukket opp på settet” ifølge regissør Rafelson. Han påsto at han var etterkommer etter John Wilkes Booth, mannen som skjøt og drepte president Abraham Lincoln i teateret.

Som psykologisk drama og portrett av et brødreforhold er The King of Marvin Gardens en perle. Jason er lederen, den konstruktive men urealistiske igangsetteren. David er lillebroren som henger med, men som ser ting litt mer nøkternt. De finner tilbake til den gamle kjemien da de kjører en bløff på noen gamle damer på auksjon, men snart er spliden tilbake mellom dem. Slik har nok oppveksten deres vært, og nå har David blitt voksen nok til å si fra. Det var et oppgjør som måtte komme, og det ender i forferdelse.

Lyd og bilde

Det blir en ny tilnærming til bildekvaliteten fra nå av, da kvaliteten vil reduseres noe når bildet blir blåst opp på et lerret kontra en kompakt TV. Men jeg må si at bildet ga meg en god opplevelse. Blurayen håndterer det store formatet godt, og det hele ble en kinoliknende opplevelse. Lerretet mitt er 117”, men det ble ikke for stort. Akkurat passe. I godt opplyste scener var det fin dybde og skarphet i bildet. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er i mono. I en så dialogdrevet film er det viktigere med klarhet enn trøkk, og lyden her er krystallklar. En kjempefin utgivelse.

Ekstramateriale

Selected-scene commentary featuring director Bob Rafelson: Jeg ble overrasket da jeg så at denne kommenteringen av utvalgte scener strakk seg til en time, altså over halve filmen. Rafelson forteller om scenene og om prosessen rundt filmen. Teamet kunne diskutere i ukevis om lyssettinger og kameravinkler. Han så filmen 250 ganger uten lyd for å verifisere printen hva farger og liknende angikk. Men han var ikke så ille som Stanley Kubrick, som kunne se en film 1000 ganger og velge hvilken print som skulle vises i Australia, New Zealand, Philadelphia osv.

Reflections of a Philosopher King, a 2009 video piece with Rafelson and actress Ellen Burstyn: Greit lite intervju på ni minutter. Det meste interessante her er Rafelson vektlegging av uforutsette ting som kan dukke opp under produksjonen. Disse er det viktig å benytte seg av, å vri dem til noe kreativt. Til og med ulykker kan skape noe ekstra.

Afterthoughts, a 2002 interview with Rafelson, about the film, produced by Rafelson, Kovács, and actor Bruce Dern: Dette elleve minutter lange intervjuet er ganske informativt. Bruce Dern har blitt en eldre mann, men har morsomme historier på lager. Kovács beskriver utfordringer ved filmingen av The King of Marvin Gardens.

Theatrical trailer: En lang trailer på 3 minutter og 28 sekunder. Fin, men gir liten indikasjon om hav filmen skal handle om.

Essay: Greit essay av Mark Le Fanu som er del av boken som følger med boksen America Lost and Found; The BBS Story.

The Vanishing

The Vanishing (Criterion nr. 133)(DVD)

Frankrike og Nederland – 1988 – George Sluizer (farger)

Trangen til å vite

Nivå 1 (uten spoilers)

Rex Hofman og kjæresten Saskia Wagter er på bilferie i Frankrike. De stopper for å kjøpe litt drikke og bensin. Saskia går inn på butikken, men kommer aldri tilbake. Har hun stukket av fra Rex etter krangelen de hadde, eller har noe hendt med henne? Rex blir besatt av å finne henne igjen.

Nivå 2 (med spoilers)

The Vanishing har en grunnhistorie som vi har sett før på film, som i The Lady Vanishes av Hitchcock, men aldri sett fortalt på denne måten. Det er ingen spenning knyttet til hvem kidnapperen er siden vi tidlig får se hvem han er, og store deler av filmen er knyttet til hans familieliv og andre kidnappingsforsøk. Det kan argumenteres for at han er protagonisten i filmen. Dog er det neppe han vi føler med og håper skal lykkes i sine forsetter. Den rollen får vi håpe at Rex Hofman innehar.

Rex Hofman er allikevel heller ikke en typisk helt/protagonist. Han har en mørk side ved seg som kommer til uttrykk ved flere anledninger. Da bilen går tom for bensin i tunnelen, forlater han kjæresten i en farlig situasjon. Bilen er mørklagt og det er en risiko for at andre biler vil kjøre på bilen deres. Hun roper etter ham at han ikke må gå fra henne, men han går videre med et smil om munnen. Dette skaper en rift mellom dem, et brudd i tilliten mellom paret, men det ser ut som om de kommer seg videre etter det. Han ber om unnskyldning og de skværer opp.

I en betroelse til sin nye kjæreste innrømmer Hofman at han heller vil få vite at Saskia er død enn at hun har det bra et sted uten at han vet det. Denne siden av ham, den utemmelige trangen til å vite for sin egen del, kommer også til uttrykk i sluttsekvensen. Da drikker han sovemiddelet slik at han kan få vite hva som skjedde med Saskia. Han vet antagelig at han samtidig underskriver sin egen dødsdom. Disse trekkene ved Hofman gjør at han ikke nødvendigvis står så langt fra Lemorne som de fleste andre mennesker gjør. Kanskje er det dette Lemorne forstår etter å ha blitt litt kjent med Hofman gjennom TV-opptredener og observert ham på avstand i løpet av de tre årene som har gått etter at Saskia ble kidnappet.

I løpet av disse tre årene har Hofman aldri gitt opp tanken på Saskia eller håpet om å finne ut hva som skjedde. Jeg sier finne ut hva som skjedde heller enn finne henne igjen, for det er ikke kjærligheten til Saskia som driver ham. Han har fått seg en ny kjæreste og sier at han ville ha forblitt hos henne heller enn å bli med Saskia om han fant henne igjen. Men aller helst ville han ha byttet ut den nåværende situasjonen med det ulykksalige tidspunktet for tre år siden, slik at han kunne ha handlet annerledes. Det blir for mye for Lieneke, som trekker seg bort fra ham etter det. Han har brukt mye penger på aksjoner og kampanjer, og påstår på TV at han gjør det som en homage til Saskia.

Idet Sakia og Rex kjører inn i tunnelen blir Saskia minnet på en drøm hun har hatt, hvor hun er stengt inne i et gyllent eg, som flyter i rommet. Rex opplever den samme drømmen mot slutten av sin jakt på sannheten. Han blir enda mer besatt av å finne ut hva som skjedde, og godtar som vi skal se å dele skjebne med henne. Den skjebnen skal vise seg å bli begravd levende og få tid nok til å realisere den forferdelige situasjonen han er i før han dør av kvelning.

Filmen viser oss tidlig at det er Lemorne som er kidnapperen, og hvilke metoder han bruker for å bortføre kvinnene. Slik Ted Bundy utstyrte seg med et fatle og en falsk gips, spiller også Lemorne på å oppnå kvinnenes sympati. Bundy pleide å streve med å få en sofa inn i en varevogn med bare en brukbar arm, helt til en jente tilbød seg å hjelpe. Hun gikk innerst i varevognen og trakk mens Bundy dyttet sofaen hardt mot henne, lukket døren og kjørte av gårde med henne. Lemorne er tydelig inspirert av Bundy når han forklarer at han trenger hjelp til å få en henger på bilen. Han foreslår at de sammen kan kjøre til hengerparkeringen, og har en utstudert rutine som går på å dynke en klut i kloroform på tiden det tar å gå rundt bilen. Idet han lener seg over henne og løser døren, presser han kluten mot ansiktet hennes.

Hva som driver Lemorne til disse forferdelige handlingene er uklart, men han har en oppfatning av seg selv som sosiopat. Han utlegger en rimelig tynn forklaring til Hofman i bilen om at han trenger å balansere heltebildet sønnen hans har skapt av ham, ved å utføre de verste handlingene han kan tenke seg. Det å drepe ser han ikke på som det verste, så vi blir nysgjerrige på hva han har i tankene for Hofman.

Om det er spenningen, mestringen eller sadismen som trekker han mot å utføre kidnappingene er vanskelig å si, men han virker oppslukt av den nitidige planleggingen og øvingen som må følge med. Det kan friste meg til å anta at mestring er hovedmotivet hans, noe som også kan harmonere med det skarpe intellektet hans. Men det forklarer ikke sadismen og det grusomme som ligger i det å begrave en tilfeldig jente levende…

Øyeblikket: I det Hofman drikker kaffen med sovemiddel i, ser vi gjennom frontruten Raymond Lemorne sitte i førersetet og se på. Nå er planen hans så å si fullbyrdet, straks vil han ha Hofman i sin makt. Regnet renner ned den våte frontruten og forvrenger ansiktet hans til å minne om en demon eller en djevel. Her kommer den andre stygge siden av Lemornes personlighet frem, og vi ser hvilken side av ham som vil være den dominerende i den kommende timen.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.66:1. Det er et heller svakt bilde dette. Det er veldig lite detaljer til stede, det hele er nokså grovkornet. Straks vi har objekter på noe avstand, blir det soft og utflytende. Det hviler et glorete preg over bildet. Lyden er kun godkjent.

Ekstramateriale

Original theatrical trailer: En gåtefull og meget original trailer. Dette er en film jeg må se! Har det dukket opp noe unikt og nytt fra film-Europa igjen? Dette må ha vært reaksjonene i 1988.

Essay by Kim Newman: The Vanishing er en utgivelse strippet for ekstramateriale, bortsett fra dette essayet på kun to sider. Heldigvis er det et veldig godt og fokusert essay. Det bruker sine to sider på å diskutere denne filmen og ikke alt mulig annet.

How to get Ahead in Advertising

How to get Ahead in Advertising (Criterion nr. 120)(DVD)

England – 1988 – Bruce Robinson (farger)

En samvittighets død

Nivå 1 (uten spoilers)

En dyktig og kynisk reklamemann står bom fast i arbeidet med å finne et slagord for et nytt kvisemiddel. Stresset setter i gang flere sterke prosesser i ham, både psykisk og fysisk!

Nivå 2 (med spoilers)

How to get Ahead in Advertising er en herlig lapskaus av sjangre og ideer. Først og fremst er det en satire, dernest en komedie. Hva som er sikkert, er at regissør Bruce Robinson ikke liker reklamebransjen. Faktisk så tror jeg han avskyr den og kunne tenkt seg å utslette hele ideen fra Jordens overflate. Jeg tror også at han treffer ganske bra i sin beskrivelse av bransjens aktører, spesielt med sin beskrivelse av ansvarsfraskrivelsen som også hjemsøker andre yrkesgrupper som for eksempel advokater og journalister. Det er ikke langt fra reklamemannens ”de må ikke kjøpe, vi gir dem et valg” til journalistens ”jeg skriver bare det redaktøren sier jeg skal skrive”. Så kan vi plusse på redaktørens ”det er dette publikum vil ha” og publikums ”det er dette som står i avisene vi kan kjøpe” og sirkelen er fullkommen.

Tittelen er et ordspill på hvordan man kan få et forsprang på konkurrentene i reklamebransjen, men betyr også hvordan man kan skaffe seg et hode. På norsk er vel den beste oversettelsen hvordan man kan komme seg et hestehode foran konkurrentene. Flaks det ikke er en nordmann som har laget filmen, da måtte vel et hestehode vokse ut av halsen til Bagley.

Nå skal jeg ikke påstå at dette er en film med så mange skjulte lag med mening, men at det er en skarp kritikk av forbrukssamfunnet og kynisk markedsliberalisme er tydelig. Robinson står i faresonen for å være for sint på denne delen av samfunnet sitt slik at storslegga kommer frem litt for ofte. Men samtidig er det befriende med filmer som har en agenda og vilje til å være tydelig. Selv er jeg stor fan av Bruce Robinson, som har laget tidenes morsomste film med ”Withnail and I”.

Hvis vi har lyst til å gi tolkemuskelen litt spillerom, velger jeg å tolke den onde kvisen som et symbol på konkurransen i reklamebransjen. Hvis du tørker opp for ideer eller begynner å la samvittigheten styre noen av valgene dine, står det flust av unge, sultne reklamemenn klare til å overta jobben din og det livet den medfører. Kanskje tar de kona di også. Først starter det med en ond liten kvise på halsen, deretter får den mer og mer innflytelse, til den til slutt tar over og den originale personligheten er redusert til en liten kvise som kun kan komme med små drypp av samvittighet. Personlighetsbyttet er fullstendig. Som et lite stikk til hvordan alle idealistiske og samvittighetsfulle stemmer blir radert ut fra råkapitalismens forretningsdrift, vises en scene hvor den opprinnelige Bagley, nå en kvise, får limt igjen munnen med lim.

Jeg har lagt merke til at mennesker som har en kynisk og egoistisk holdning til tilværelsen ofte har behov for å forenkle verden rundt seg og sette bestanddelene inn i båser, være seg mennesker eller omgivelser. Slik rettferdiggjør de sin egen holdning, og projiserer sine handlinger inn i andre mennesker. Utsagn som ”alle gjør sånn” eller ”ingen ville gjort dette” er vanlige. Det samme gjør Dennis Bagley på reklamebriefinger og middagsselskaper for å rettferdiggjøre seg for venner.

Øyeblikket: Det er ganske ekkelt med en kvise som etter hvert utvikler seg til et hode. Spesielt blir det ekkelt når vi ser at det har anlagt bart! Jeg må si at bildet av kvisehodet med bart er ekkelt nok til at det er øyeblikket fra denne filmen.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1, men det er ikke anamorfisk. Dette betyr at filmen ikke fyller Tv-skjermen, selv om det er god plass til det. Svarte striper er både over/under og på sidene av bildet. Det var ikke så lenge etter denne utgivelsen at Criterion gikk bort fra praksisen med å gi ut filmer uten anamorfisk bilde. Vi kan jo håpe på en blu-rayutgivelse snart. Bildekvaliteten er ikke all verden her. Lite detaljer, litt soft og noe risting i bildet til tider. Lyden er grei nok. En forglemmelig utgivelse av en ganske bra film.

Ekstramateriale

Original theatrical trailer: Traileren er god, med slogans som deler opp traileren i passende biter. Jeg ble hvert fall nysgjerrig på filmen.

Essay by Stanely Kauffmann: Første del av filmen er veldig realistisk, men det markerer et skifte da de animerte fuglene introduseres. Det innføres da et skifte i stil fra det komiske til symbolsk fantasi. Den onde kvisa tar over og visker ut nesten alt det gode. Essayet er meget kort, men har sine poenger. Den er alt ekstramaterialet på denne utgivelsen.

Safety Last!

Safety Last! (Criterion nr. 662)(Blu-ray)

USA – 1923 – Fred Newmeyer og Sam Taylor (svart-hvitt)

Med hjertet i halsen

Nivå 1 (uten spoilers)

Stumfilm. En ung mann flytter til byen for å skaffe seg en karriere, og når han har lykkes skal kjæresten flytte etter. Han klarer ikke å bli noe annet en butikkekspeditør og da jenta kommer på overraskelsesbesøk, må han improvisere og late som han er butikksjef. Men så får han en ide til å tjene 1000 dollar. Han skal klatre opp en kjempehøy kontorbygning på utsiden.

Nivå 2 (med spoilers)

Harold Lloyd prøvde og feilet i sitt arbeid med å skape en komediekarakter som fungerte. En stund holdt han fast ved Lonesome Luke, en karakter som var til forveksling lik Chaplins The Tramp, bare med litt trangere klær og litt annerledes bart. Karakteren han endte opp med het også Harold, han bare skiftet etternavn til hver film. Selv mente han at han aldri kalte karakteren for Harold Lloyd, men det har han gjort i Safety Last!. Lønnslippen han får er utstedt i hans virkelige navn. Denne karakteren refererte Lloyd selv til som ”The Glasses Character”.

Det ble et voldsomt oppstyr da Safety Last! ble vist på kinoene i USA. Ingen hadde sett slike farlige stunts før og sykebilene sto utenfor kinoene og behandlet folk som besvimte. Filmen ble laget i en tid hvor det var et stort klima for denne typen halsbrekkende stunts. Våghalser sto på vingene på fly og folk satt seg på toppen av flaggstenger. Lloyd fikk ideen til Safety Last! da han så en mann klatre opp en kontorbygning i Los Angeles, til voldsom interesse blant publikum. Selv turte han ikke å se på, selv om han senere skulle gjøre lignende bedrifter selv i filmen. Han orket ikke å se på nettopp fordi han visste hvor farlig det var. Harold Lloyd hadde nemlig selv høydeskrekk. Han orket heller ikke å se på linedansere på sirkus.

”The Pal”, kompisen til Lloyd i filmen, var ikke skuespiller men en kar som levde av å klatre opp fasader. Dette var utgangspunktet for Safety Last! Lloyd ble inspirert av å se ham klatre og en historie ble spunnet rundt det å klatre opp en høy kontorbygning. Kombiner det med å konstant nesten falle av kanter og miste taket i veggen, og du har mye av hva Safety Last! dreier seg om. Og det fungerer som bare det! Gjennom hele filmen utgir Lloyd seg for å være noen andre enn han er, gjennom forkledninger, å spille syk, eller konstruere situasjoner. Men det å klatre opp bygningen gjør han alene, uten noe å skjule seg bak. Denne kombinasjonen av komedie og spenning sprang ut av Lloyds observasjon at publikum likte å le av mennesker i fare, men samtidig følte de for personen. Nesten helt på egenhånd skapte Lloyd denne sjangeren, thrill comedy. Safety Last! er i så måte flaggskipet og modell for sjangeren.

Øyeblikket: Nok av halsbrekkende øyeblikk som man ikke kan unngå å kjenne på kroppen. Det har antageligvis med at dette er virkelig, og ikke avanserte dataeffekter. De rører meg ytterst sjelden. Her er det spesielt scenen hvor Harold har fått seg en kilevink helt på toppen av bygningen, og groggy snubler rundt helt på kanten. Han mister nesten balansen ute på kanten, både forlengs og baklengs. For en som selv har høydeskrekk er dette nesten uutholdelig å se på. Men han berger, hvert fall til han surrer seg inn i et tau og ender utfor kanten.

Lyd og bilde

Fantastisk bilde, med god dybde og gode detaljer. Tenk at denne filmen er 90 år gammel og kan være i slik stand! Litt småskader og ørlite flimring, men ærlig talt! Det lever vi godt med. Bluray har absolutt en stor funksjon når det gjelder disse gamle filmene også, ikke la noen fortelle deg noe annet. Lyden er også god, med to rimelig nye musikkspor inkludert, fra 1960 og 1989 henholdsvis i mono og stereo. Bildeformatet er 1.37:1.

Ekstramateriale

Musical score by composer Carl Davis from 1989, synchronized and restored under his supervision and presented in uncompressed stereo on the Blu-ray edition: Her kan vi velge musikksporet til Davis og se filmen med det. På ekstramaterialet på utgivelsen er det et intervju med Davis hvor han begrunner sine musikalske valg.

Alternate score by organist Gaylord Carter from the late 1960s, presented in uncompressed monaural on the Blu-ray edition: To forskjellige musikkspor på denne utgivelsen altså, og greit å ha et valg på musikken. Det hele blir en smakssak.

Audio commentary featuring film critic Leonard Maltin and director and Harold Lloyd archivist Richard Correll: Jeg har alltid syntes at Maltin er litt kjedelig, og han er det her også. Litt mer livlig er Correll, men dette blir på det jevne. De er flinke å holde samtalen gående, og det er absolutt en del interessante opplysninger som dukker opp. Helt greit.

Introduction by Suzanne Lloyd, Lloyd’s granddaughter and the president of Harold Lloyd Entertainment: Suzanne Lloyd beskriver sin bestefar som en kreativ person, med et stort konkurranseinstinkt. Vi skal i andre intervjuer i ekstramaterialet høre at det var en av hans mindre sympatiske trekk, sammen med et voldsomt temperament. Denne introduksjonen på 17 minutter forteller en del fra privatlivet til Lloydfamilien, og også en del om arbeidsmetodene til Lloyd. Han hadde den oppfatningen at de som klarte å skrive sketsjene ville også klare å regissere dem, derfor brukte han ofte sketsjforfatterne sine som regissører.

Harold Lloyd: The Third Genius, a 108-minute documentary from 1989: Han var del av trekløveret med genier på denne tiden sammen med Chaplin og Keaton. I konkurransen med Chaplin la Lloyd stor vekt på forhåndsvisninger for å måle publikums reaksjoner slik at han kunne forandre filmen i etterkant. Han kuttet ved en anledning ned en film med 30%. Lloyd store styrke i konkurransen med de andre to, var at han ikke var en eksentrisk karakter i filmene sine, men mer en type som kunne vært klassekameraten din eller nabogutten. Hvis man ser på inntjeningen av filmene deres over tid, er det faktisk Lloyd som tjente mest penger av trekløveret. Dette er en lang dokumentar med sine over 100 minutter, og den strever med å holde interessen oppe hele veien. Allikevel er den absolutt verdt å se siden man får et greit innblikk i en av de store filmskaperne som man kanskje ikke vet så mye om.

Three newly restored Lloyd shorts: Take a Chance (1918), Young Mr. Jazz (1919), and His Royal Slyness (1920), with commentary by Correll and film writer John Bengtson: Disse tre filmene varer i 10 min + 10 min + 22 min. Stort sett er det felles historieramme i filmene, med Lloyd på utkikk etter den store kjærligheten, som vanligvis er opptatt med en annen mann. Men det får ikke Lloyd til å gi opp. Høydepunktet må være da Lloyd banker opp 20 menn i en bar.

Locations and Effects, a new documentary featuring Bengtson and visual-effects expert Craig Barron: Dette er en fin dokumentar på 20 minutter som går i dybden på hvordan Lloyd laget illusjonen av fare og høyde. Det er høyst interessant og opplysende. Nå skal det sies at det var en farlig innspilling uansett, men de lykkes godt med å redusere faremomentet uten at vi som publikum mister hjertet-i- halsen følelsen. Vi får også se hvordan området rundt kontorbygningen ser ut i dag, 90 år senere. Filmopplevelsen blir bedre når vi vet at dette filmes on location og på ekte kontorbygninger, uten noen form for dataeffekter.

New interview with Davis: I dette intervjuet diskuterer Davis, som laget musikken til filmen, musikken i de forskjellige scenene mens vi ser dem. Davis er en virkelig underholdende kar som er engasjert og kunnskapsrik. Det har jo gjerne den effekten at vi blir engasjert og kunnskapsrike også. Han snakker også en del om hvordan musikken skal kle en stumfilm, og forskjellen på det å skrive musikk til en film i dag kontra en stumfilm. I dag må man også ta hensyn til dialogen og lydeffektene. Intervjuet varer i 24 minutter.

A booklet featuring a new essay by critic Ed Park: Godt essay som tar for seg både Lloyds karriere og denne filmen spesielt.

Marketa Lazarova

Marketa Lazarová (Criterion nr. 661)(Blu-ray)

Tsjekkoslovakia – 1967 – Frantisêk Vlácil (svart-hvitt)

Den mørke middelalder

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i middelalderen, på 1200-tallet. En blodig feide mellom to rivaliserende klaner pågår. Tidens mentalitet og mytiske atmosfære blir skildret på en uortodoks måte i denne unike filmen. Marketa Lazarová ble i 1998 kåret til tidenes beste tsjekkiske film.

Nivå 2 (med spoilers)

Marketa Lazarová er forvirrende, drømmende, realistisk, brutal, vakker, poetisk, sølete, skremmende, opplysende og imponerende. Filmen inneholder disse små glimtene som er magiske, hvor filmen løftes opp til noe mer enn summen av sine bestanddeler. Et slikt øyeblikk er for meg når ”noe” sveiper over jorden, slettene, gresset og buskene. Kameraet illustrerer å inneha dets fremtoning, om det er ånd, Gud, natur eller væren.

Dette at Marketa Lazarová innehar så mange forskjellige stemninger og frembringer så mange forskjellige følelser eller assosiasjoner av nøkkelord er en styrke. Den får med det vist oss forskjellige aspekter ved livet i middelalderen, hvordan den tiden også inneholdt alt som innebærer det å være et menneske. Det var en rå tid, spesielt manifestert gjennom gamle Kozlik. Å klare å se hans gode egenskaper krever sin mann. Jeg klarer det ikke. Han må ha vært av den gamle skolen allerede da. Han er hard, hevngjerrig, sadistisk, brutal og enkel. Mitt slette minne kan bare huske en gang hvor han sier noe velment eller kjærlig, og det er helt på slutten før sin død. ”Du var alltid favoritten min”, sier han til den knapt gjenlevende sønnen sin, Mikolás. Den andre sønnen sin har han hugget armen av, da han fant ut at han hadde ligget med sin søster.

Det var en krevende tid og en krevende innspilling. Slik filmen glir fra det ene til det andre i tone og hendelser, viskes skillet mellom film og innspilling ut for de medvirkende. I kuldegrader ned til -20C ble de opptatt av de elementære behov, slik middelaldermenneskene de spiller var. Ivan Paluch som spiller Adam varmet seg ved å klemme hestene og drikke rom. De gikk i skinnklær og pels som stinket. Alle måtte lese romanen fem ganger og snakke det spesielle språket gjennom replikkene sine. Paluch insisterer på at følgende opplysning er sann, selv om han ikke har noen tro på at vi vil tro ham. Etter tre måneder inn i innspillingen snakket de sammen privat på dette gamle språket, tsjekkisk i middelalderen. Den spente atmosfæren i filmen kan skyldes at det var en risikabel innspilling, med myrer som man kunne drukne i og hundeflokker som ikke var helt trygge.

Som sagt, Marketa Lazarová er en forvirrende film som kan være litt vanskelig å gripe, men grunnstrukturen er rimelig enkel. Kozlikklanen er i feide med Lazarklanen. Det er en ubrutt rekke av angrep mot de andre, hevn for hevn. En tysk fraksjon blir involvert i historien da Kozlikbrødrene Adam og Mikolás driver med landeveisrøveri. Unge Christian blir tatt som fange av Kozlikklanen, noe som driver dem inn i nok en konflikt. Marketa er den unge og uskyldige datteren til Lazar. Under et raid mot Lazar blir hun tatt som krigsbytte av Kozlikklanen. Raidet er en reaksjon på at Mikolás nesten blir slått til døde av Lazarklanen. Tyskerne, med gamle grev Christian og kaptein Beer, jakter Kozlikklanen og det hele ender med et stort slag i skråningen opp mot Kozlikfortet. Denne slagscenen er noe av det mest realistiske, poetiske og flotteste jeg har sett av sammenlignbare scener. Det er som å være tilstede, å kunne kjenne kulden, luktene, frykten og fukten i luften. Trær skaper uorden og manglende sikt. Skråningen og terrenget ellers er ikke laget for en problemfri filmscene, men er åstedet for en kamp som mer eller mindre tilfeldig endte der. Overraskelser inntrer, misforståelser oppstår og adrenalinet får mennesker til å gjøre forhastede ting. Magisk. Intenst. Unikt.

Vi kan legge merke til at fortellerstemmen er en vanskelig aktør å plassere. Mot slutten av filmen snakker Bernard direkte til fortellerstemmen og refererer til ham som ”Father”. Dette kan jo bety prest og Gud. Snakker Bernard direkte til Gud? Det står da i kontrast til åpningsscenen i filmen, hvor fortellerstemmen uttaler seg kritisk til kristendommen i utsagnet ”det var en hard vinter hvor været var like kaldt som kristendommen”. Skifter fortellerstemmen eller misforstår vi hvem han er? En tredje mulighet er at det ikke er ment å skulle forstås eller ”gå opp”, som i en David Lynch-film.

Til tider følte jeg at lyddesignet må ha inspirert The Wicker Man (1973). Både noen av de tidlige sangene, og Bernards klaging rundt 1 time og 24 minutter ga meg assosiasjoner til Robin Hardys film. Ulv er alltid til stede i Marketa Lazarová, enten fysisk gjennom det vi kan se eller høre, eller i menneskenes tanker og frykt. Dette er ulvenes tid. Dette er en film for deg som liker Andrej Rublev. Og den er ikke noe dårligere.

Dobbel spoiler. Ikke les videre om du ikke vil få redusert en fremtidig filmopplevelse. Sikker på at du vil? Ok. 2 timer og 33 minutter ut i filmen ser vi en hjort som reagerer på noe i venstre kant av bildet. Bildeutsnittet tar med for mye, så vi ser en dyretrener slå med en kjepp i bakken der.

Øyeblikket: Sekvensen som begynner med bildet hvor Kozlikklanen rir bort med Marketa mot en illevarslende mørk horisont. Det klippes til den korsfestede Lazar på porten. Deretter ser vi nonnene som snur seg mot oss inne i klosteret. Alt til sakral messing og middelaldermusikk.

Lyd og bilde

En slik episk film har fått et passende bildeformat, 2.35:1. Lyden er i mono. Det er et gnistrende godt bilde, med mye nærbilder av ansikter med et vell av detaljer gjengitt på førsteklasses måte. Det er også mange landskapsbilder som også er fremragende gjengitt. Gode detaljer, fin dybde, litt filmkorn og nydelig kontrast i et vidunderlig svart-hvitt bilde. Virkelig flott bilde altså. Lyden er også meget fin. Musikken fyller rommet og alle effekter og tale er klar og tydelig.

Ekstramateriale.

New interviews with actors Magda Vášáryová, Ivan Palúch, and Vlastimil Harapes and costume designer Theodor Pištěk: Kostymedesigneren jobbet med designet på de håndlagde våpnene og settene ved siden av kostymene. Han laget skinnklær som fremdeles stinket når skuespillerne måtte ta dem på seg. Adam hadde mistet armen på grunn av slangebitt, derfor har han lue laget av slangeskinn. Det symboliserer hevngjerrigheten og den rådende mentaliteten i tiden. Jenta som spiller Marketa har nå blitt en eldre dame, og forteller om sine opplevelser fra innspillingen. Hun var 16 år den gangen, og siden det var uskyldigheten hennes som var så essensiell for denne rollen, ble hun skjermet fra de andre i filmproduksjonen. Hun måtte forbli urørt. De mannlige skuespillerne har en tilsvarende fortelling, men med et interessant tillegg. Det er riktig at de fikk beskjed om å holde seg unna henne, og faktisk truet på livet av regissøren hvis de skulle forføre Magda under innspillingen. Han trengte å kunne se det uskyldige i øynene hennes i de tidlige scenene. Det Magda ikke vet, var at tonen ble en annen etter at scenen hvor Magda har hatt sex. Nå trengte regissøren å kunne se i hennes øyne en ny erfaring, en kjennskap til fysisk elskov. Derfor hånet og provoserte han medskuespillerne hennes til å prøve seg på henne. ”Hva slags menn er dere som ikke gjør noe?”

New interviews with film historian Peter Hames and journalist and film critic Antonín Liehm: Hames snakker en del om regissøren, hvordan han startet sin filmkarriere og at han aldri var del av noen bølge innen tsjekkisk film. Filmen ble besluttet delt inn i tablåer for å følge romanen i tone. Veldig mye research ble gjort for å skaffe informasjon om 1200-tallet. Regissør Frantisêk Vlácil var inspirert av malerier og opptatt av bildekomposisjoner. Selv sammenlignet han Marketa Lazarová med en opera. Hames føler at selv om man blir forvirret av filmen, som alle blir, kan man jobbe videre med den. Man kan like den selv om man ikke forstår den og få lyst til å se den igjen. Antonín Liehm sier at en eksepsjonell roman har ført til en eksepsjonell film. Det var Liehm som presenterte romanen for Vlacik som tente på ideen. Filmen var så krevende at det tok mange år før kritikere og publikum forsto den. Slike filmer finnes det mange av i verden.

In the Web of Time, a short documentary from 1989 by cinematographer František Uldrich, in which director František Vláčil discusses his filmmaking process: Arbeidsmengden var egentlig uutholdelig når det gjaldt Marketa Lazarová. Men den ble fullført, til alles stolthet. På generell basis forteller regissør Frantisêk Vlácil at med en gang han slutter å være kreativ i filmprosesser mister han følelsen for filmen og det hele blir kun arbeid. Dette vil alltid synes i den ferdige filmen. En utfordring ved Marketa Lazarová er at ingen hadde detaljert informasjon om denne tidsepoken og dagliglivet i det trettende århundret.

Interview with Universal Production Partners technical director Ivo Marák about the film’s restoration: Dette er et fint innblikk i moderne restaurering. Vi får også se hvilket format filmen blir sendt ut til digitale kinoer i. Under arbeidet med Marketa Lazarová ble hver filmframe scannet inn på datamaskiner og lagret på harddisken. Skader ble fjernet manuelt på hundre tusenvis av filmframes, og i alt ti millioner korrigeringer ble utført.

Gallery of storyboards by Vláčil: En samling ark med storyboards og tekst. Noen bilder er veldig forseggjorte, men de fleste er bare skisser.

Trailer: 2,40 minutter lang. Sakral musikk ligger over filmen, ingen tale eller lydeffekter. En enestående atmosfære av råskap og en mystisk aura formidles.

A booklet featuring essays by film scholar Tom Gunning and translator Alex Zucker and a 1969 interview with Vláčil: De to essayene er kjempegode, det første prøver å samle trådene i historien. Vláčil blir litt vag, men intervjuet blir bedre mot slutten.

The Last Days of Disco

The Last Days of Disco (Criterion nr. 485)(Blu-ray)

USA – 1998 – Whit Stillman (farger)

En hyllest til disco

Nivå 1 (uten spoilers)

I The Last Days of Disco følger vi en gruppe unge mennesker på Manhattan rundt 1980, som knyttes sammen gjennom discoklubben de er så heldige å komme inn på. Som vanlig i Whit Stillman sine filmer, er det mennesker fra det litt bedre stilte samfunnslag som utgjør gruppen.

Nivå 2 (med spoilers)

The Last Days of Disco konkurrerte med en annen film, som også handlet om disco, om å bli lansert først. Den andre filmen het 54. Det var et underlig sammentreff, da det ikke akkurat har rast på med filmer om discolivets herligheter siden John Travolta herjet i Saturday Night Fever. Men The Last Days of Disco handler egentlig ikke så mye om disco, mer om ung kjærlighet og det å finne sin plass i livet. Som alltid i Stillmans filmer, diskuteres posisjoner i samfunnet og framtidsplaner rundt kafebord og i små leiligheter. Status kan være så mangt, og det får forskjellige uttrykk i forskjellige miljøer og tidsepoker. Her har du lykkes ganske bra om du er blant de utvalgte som får komme forbi køen på Klubben, som tydelig skal minne oss om Studio 54. Tilsvarende er det traumatisk og stigmatiserende om du plutselig nektes eller må forlate Klubben.

På denne klubben er japper ikke velkommen, den trenden er over, mens jappebølgen i Norge var i sin begynnelse så vidt jeg husker. Det viser oss hvordan trender og konjunkturer hadde en mye større treghet innebygget da enn nå. Reklamebyrågutta i denne filmen må bli smuglet inn eller kle seg ut for å komme seg inn. Blir de funnet blir de kastet ut, og Des trues med sparken om han inviterer selv sin beste venn inn. Des har for øvrig en noe eksentrisk metode for å slå opp med kjærestene sine. Han forklarer dem at han er homofil, og at han derfor ikke kan elske dem. Problemet er at han har holdt på med dette i flere år, og velfortjent nok er det full stopp denne siste gangen.

Dette er en god og fornøyelig film, med dialog som jeg finner mange hakk mer interessant enn i de fleste andre filmer jeg ser. Det er noe med det søkende fremlagt av et tilsynelatende skråsikker ungt menneske, som jeg finner fascinerende. Stillmans unge mennesker, som regel nylig uteksaminert fra Harvard, tvinges til å skape seg holdepunkter de anser som fakta for å ha en base de kan bevege seg videre fra. Hvor mange ganger de må forkaste og anta nye standpunkt vites ikke. Men de er ikke kyniske og harde, mer åpne og usikre på en skråsikker måte. The Last Days of Disco handler for meg om dette, og derfor føles det litt påklistret med plottet om skatteunndragelse/hvitvasking av penger som foregår i Klubben.

Jeg lærte et nytt uttrykk i denne filmen, gjennom kommentatorsporet som Chloe Sevigny deltar i. Da Alice går hjem morgenen etter en one-night stand med Tom, kaller Sevigny det for Walk Of Shame. Hun synes nok noe utilpass der hun går.

Det er slettes ikke verst at man kan sitte på et bråkete diskotek å konversere i vanlig stemmeleie rundt et bord. Filmstaben hadde en diskusjon på det, og fant ut de ikke ville gå for det realistiske i denne sammenhengen. Film er ikke virkelighet uansett. De forsøkte også å argumentere med at høytalere er rettet mot dansegulvet, men vi vet jo alle at det ikke hjelper. Så i The Last Days of Disco snakker man rolig med hverandre i et inferno av lyd og lys.

Whit Stillmann er opptatt av dialog, men han er også opptatt av blikk. Han mener at blikk er like viktig eller viktigere enn dialog i film. Det er så mye som kan formidles gjennom blikk, og blikk kan til en viss grad korrigere dialog som ytres. Stanley Kubrick var veldig begeistret for Stillmans filmer, og mente at hans filmer var en ny type cinema, med dialog som virkelig driver filmen videre. Det er jo noe å ta med seg til kritikere som mener at filmene hans bare består av talking heads, og er totalt uten fremdrift. Whit Stillmans filmer er større enn summen av bestanddelene.

Øyeblikket: Josh, Des, Alice og Charlotte sitter på kafe og diskuterer Lady og landstrykeren. I den sammenheng har Josh en lang tirade om de bakenforliggende motivene og holdningene som kommer til uttrykk i filmen. Kvinner liker de slemme guttene, og Landstrykeren stikker av med seieren i filmen. Absolutt godt formulert og begrunnet, på en herlig overdrevent intellektuell måte.

Lyd og bilde

Det er godt nivå på både lyd og bilde, men ikke helt toppklasse. Bildet (1.78:1) er klart og fint, med litt filmkorn og kraftige farger. Men det kunne vært enda litt skarpere og bedre dybde. Lyden er hakket bedre i sin 5.1 DTS-HD miks. Herlig disco kommer til sin rett i et robust lydspor.

Ekstramateriale

Audio commentary by Stillman and actors Chris Eigeman and Chloë Sevigny: Nei, dette ble for ufokusert og slarvete. Lite av det vi hører kan relateres til tolkninger hva filmen angår og for mye om produksjonsdetaljer. Alt i alt ikke godt nok.

Four deleted scenes, with commentary by Stillman, Eigeman, and Sevigny: Fine og utbroderende scener hvor Des bedyrer at han har forandret seg til det bedre i samtale med Jimmy. Disse scenene kan sees med originallyd eller med Stillmans kommentarer. Han synes scenene er fine og informative, men de beveger seg for langsomt framover og ble derfor kuttet. Chloe Sevigny kommenterer sine scener, som Chris Eigeman gjør i sine. Til sammen er scenene på åtte minutter.

Audio recording of Stillman reading a chapter from his book The Last Days of Disco, with Cocktails at Petrossian Afterwards: Boken legger stor vekt på et subplot som ble klippet vekk fra filmen. Her leses epilogen i boken, som foregår etter at filmens handling er ferdig. Lesningen er litt svak synes jeg, og vanskelig å engasjere seg i. Kanskje passer Whit Stillmans historie bedre på film enn som bok.

Behind-the-scenes featurette: En kort fem minutters featurette. The Last Days of Disco griper tidsånden uten å handle om den tiden. Filmen handler derimot om mennesker. En kort og overfladisk typisk featurette med noen klipp fra innspillingen.

Stills gallery, with captions by Stillman: Mange, mange bilder med mye tekst til bildene. Ideen til filmen kom fra klippearbeidet på Stillmans film ”Barcelona”. To vakre jenter (Tushka Bergen og Mira Sorvino) som danser disco var nødt til å bli bra. Teksten forklarer bakgrunnen for bildene som vi får se. Ganske så bra.

Trailer: 2 min. En livlig trailer som gjør meg nysgjerrig på filmen og gir meg lyst til å se den.

A new essay by novelist David Schickler: Whit Stillman har laget en ektefølt hyllest til discoen uten den forventede ironien. Schickler føler at den nærmeste inspirasjonen til filmen må være Oscar Wildes ”The Importance of Being Earnest”. Av samtidens tekstforfattere trekker han frem David Mamet, selv om han selvfølgelig fører et mye styggere språk. Essayet er sånn passe godt.

Haxan

Häxan (Criterion nr. 134)(DVD)

Danmark – 1922 – Benjamin Christensen (sepia og svart-hvitt)

En filmhistorisk skatt

Nivå 1 (uten spoilers)

Häxan er en oversikt over hekseprosessene i Europa 1450-1800, med iscenesettelse av begivenheter og metodene som ble brukt. Det kan argumenters for at det er en av de første dokumentarene i filmhistorien.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en film mange har hørt om men få har sett. Criterionutgaven er i god teknisk stand, og med masse spennende ekstramateriale. Filmen er delt opp i syv sekvenser. Den første er nærmest et illustrert leksikon over hekser og djevler. Sekvens nummer to viser oss hvordan heksene bedrev sin heksekunst. Deretter følger den første sekvensen av flere som tar for seg selve hekseforfølgelsene, forhørene og torturen. Til slutt kommer sekvens syv som sammenligner hekseforfølgelsene med nåtidens legevitenskap og dens forståelse av lidelser som hysteria og kleptomani. Christensen synes å si at legevitenskapen misforstår symptomer og handlinger og ender opp med totalt feil behandling av disse menneskene.

I sekvensen som dreier seg om heksekunster ser vi at heksa bruker fingre som ingrediens i heksebrygget sitt. På 1600-tallet ble likene av henrettede tyver hengende en stund, og det var derfor mulig å stjele fingre, slik vi ser noen gjør i filmen. Häxan er en ganske rå film, og best kommer dette til uttrykk i scenen hvor vi ser et spebarn som fettet drypper av før det blir kastet i gryten. Spebarn som ikke var døpt var en yndet ingrediens i heksebrygg.

Filmen bygger på heksesynet som boken The Hammer of Witches (1487) formidler. Denne boken syder av misogyni som i denne passasjen; Kvinnen er intellektuelt som et barn og derfor lettere å erobre med heksekunst. Boken har også veiledning i hvordan man skal forhøre hekser, og det er disse vi ser beskrevet i filmen. Benjamin Christensen kaller boken for den forferdeligste i menneskehetens historie.

Mye av inspirasjonen til Häxan stammer fra Truls Lund sin bok ”Dagligliv i Norden på 1600-tallet” som kom ut mellom 1871 til 1901. Verket tar blant annet for seg hvordan heksejakt kunne bli så utbredt når den baserte seg på overtro og et fenomen som ikke fantes. Religionen på 1600-tallet var inspirert av en dualistisk persisk religion, og det var herfra Christensen hentet sine demon/djevel motiver fra. Det samme gjorde William Friedkin i sin kultklassiker The Exorcist.

Det var mye som kunne føre til beskyldninger om hekseri. Dårlige avlinger, ekstrem kulde eller varme, sykdom og død kunne alle være grunner til at folk rettet beskyldninger mot sine medborgere. De aller fleste beskyldninger kom nemlig fra naboer eller sambygdinger. Det var færre eksempler på at heksejegerne beskyldte folk for hekseri. Slik startet prosessene, og de kan skyldes dype psykologiske trekk ved oss mennesker. Lakmustesten er vår reaksjon på tigging. Da opplever vi en ytre inntrenger inn i vår sfære og spørsmålet blir om vi vil fjerne dette uroelementet.

På den tiden Häxan kom ut var ikke dokumentar en sjanger. Nanook of the North går for å være den første dokumentaren sett i ettertid. Kanskje er Häxan også en dokumentar. Christensen håpet at vitenskapsmenn ville innse at film kunne være egnet til populærvitenskaplig opplysning av vanlige folk. Casper Tybjerg mener at Häxan er en slags dokumentar, selv om den befinner seg på grensen flere ganger i løpet av spilletiden. Christensen er nemlig ikke kun rasjonalist. Han viser at heksekraft finnes i den forstand at effekten av den eksisterer, som effekten den har på mennesker rundt forbi. Heksejegere er ikke bare onde siden de oppriktig tror på Djevelen som holder menneskene i sitt onde grep. Benjamin Christensen ser ut til å anslå tallet på henrettede hekser til å ligge rundt 8 millioner mennesker i Europa i disse hundreårene fra rundt 1450 til 1800. Dette tallet er horribelt overdrevet, og et mer anerkjent anslag i dag ligger på rundt 40 000 mennesker.

Benjamin Christensen var en glitrende sanger, men nerver ødela den karrieren. Han kunne nemlig bare synge når ingen hørte ham. Enrico Caruso hørte ham ved en tilfeldighet og forsøkte å få ham til operaen, men han måtte avslå. Etter hvert slo han inn på filmfaget, og det var et besøk i Sing Sing som åpnet øynene hans for at alle mennesker har noe humant i seg, selv brutale kriminelle. Han så også at mange var syke. Her var Christensen forut for sin tid hva behandling i stedet for straff angikk. Dette kombinert med sin interesse for det overnaturlige skulle senere ende opp med filmen Häxan.

Häxan var samtidens dyreste film i Skandinavia. Mye av grunnen til det var Christensens forkjærlighet for å filme om natten og det dette medførte av overtid. Filmen var den første som hadde en utstrakt bruk av nærbilder, noe som ble oppfattet som sjokkerende. Selv om filmen fikk mange gode omtaler, høstet den også mye kritikk. Danske BT var ekstra kritiske og karakteriserte nærbildene og torturscenene som kvalmende og ville ha filmen fjernet fra kinoene. Den mest bisarre omtalen kom fra USA: Filmen er informativ, men er ikke underholdende. Vi vil ha beskrivelser av drømmer siden vi amerikanere har kommet så langt at vitenskapen har ryddet vekk misforståelser og vi er optimister. Her ligger forskjellen til Europa, som er så opptatt av det dystre.

Filmen kunne tolkes som om det hevdet at siden hekseforfølgelsene var galskap siden det førte til så mange døde, var første verdenskrig det også. Dette ble da oppfattet som respektløst overfor alle de som ofret livet i krigen. Men aller mest krenket ble de religiøse, gjennom hvordan munkene ble fremstilt. Den katolske kirken politianmeldte filmen.

Selv om det fantes en del kritiske røster til filmen, likte mange ledende vitenskapsmenn Häxan. Men det må sies at den syvende og siste delen fungerer dårligere enn resten av filmen. Sekvensen hvor behandlingen av lidelser som hysteria og kleptomani sammenlignes med hekseforfølgelsene føles uferdig og påklistret. Christensen var klar over dette, og vurderte sterkt å kutte det ut til relanseringen av filmen i 1941. Men han endte opp med å presentere filmen slik den ble laget i 1922.

Häxan er en spennende, informativ og estetisk stilsikker film. Den har noen legendariske og uforglemmelige bilder, og en fantastisk stemning. Den er et mesterverk, og en av de første Criterionutgivelsene en filmelsker bør sikre seg.

Øyeblikket: Når Djevelen står ved sengeenden. En av de få bildene av Djevelen på film som klarer å formidle uhyggen ved dette vesenet fra en sfære bortenfor vår tilværelse. Ofte blir denne figuren lett latterlig når vi endelig får se ham, men ikke i Häxan. Å nei. Dette er skumle saker og ikke til å spøke med.

Lyd og bilde

Med tanke på at filmen er over 90 år gammel vil jeg si at dette er strålende. Litt riper, litt ustabilt og flakkende bilde, med skarpe og fine bilder alt i alt. Lyden er god, dialogen klar og musikken fint gjengitt. Formatet på bildet er 1.33:1 og filmmusikken presenteres i 5.0.

Ekstramateriale

Häxan (1922), a new digital, speed-corrected transfer of the Swedish Film Institute’s tinted restoration: Se under Lyd og bilde for detaljer, og legg merke til at denne versjonen har blitt korrigert hva hastighet gjelder.

Music from the original Danish premiere, arranged by film music specialist Gillian Anderson and performed by the Czech Film Orchestra, presented in Dolby Digital 5.0: Nydelig stemningsfull klassisk musikk som står godt til filmens innhold. Musikken er innspilt av et tsjekkisk orkester og presentert i 5.0.

Commentary by Danish silent film scholar Casper Tybjerg: Fint kommentatorspor av danske Casper Tybjerg som for øvrig høres ut som Werner Herzog når han snakker engelsk. Grundig, systematisk og med mye kunnskap holder han det gående gjennom hele filmen. Absolutt godkjent.

Benjamin Christensen’s introduction to the 1941 rerelease: Regissøren mener at stumfilmen bedre formidler drømmer og fantasier enn lydfilmen. Denne introduksjonen ble laget ca 20 år etter den opprinnelige premieren. Her snakker han om de forferdelige hekseprosessene. En heks måtte angi 20 medskyldige, og hver av dem måtte angi 20 nye. Dermed ender Christensen opp med å antyde 8 millioner hekser som ble brent på bålet i Europa, men dette tallet er overdrevet. 8 minutter lang intro.

A short selection of outtakes: Litt innspilling, litt tagninger i ordinære scener. Spesielt morsomt å se når Benjamin Christensen selv spiller heks på kosteskaft mot en bakgrunn filmet fra tog i full fart. 4.32 minutter.

Bibliothèque Diabolique: a photographic exploration of Christensen’s historical sources: Dette er en godbit! Vi får presentert bilder og statuer av Djevelen og demoner med tilhørende forklaringer. Bildene er fantastiske og forklaringene er ytterst interessante. Veldig mange bilder blir presentert. En bok nevnes spesielt, nemlig den fryktede heksejegermanualen The hammer of Witches (Malleus Maleficarum) fra 1487.

Stills gallery: Fantastiske bilder fra filmen. De er virkelig til å henge på veggen. Fokuset ligger på interiørdetaljer og arkitektur.

Witchcraft Through the Ages (1968), the 76-minute version of Häxan, narrated by William S. Burroughs, with a soundtrack featuring Jean-Luc Ponty: En spesiell sak dette. Burroughs kommenterer med sin distinkte stemme visse partier, i andre ligger det fin jazzmusikk over filmen. Morsomt at Burroughs kommenterer good cop/bad cop rutinen som heksejegerne bruker under avhør. Det er muligens noe Burroughs har blitt utsatt for selv i sitt lange liv med dopmisbruk.

Hefte: Chris Fyjiwara har skrevet et fint essay hvor Christensens lek med filmmediet og subjektivitet/objektivitet blir diskutert. Gillian Anderson har skrevet et essay kalt ”About the music”. Benjamin Christensen var så fornøyd med musikken av Rudolf Sahlberg at han mente det var den beste filmmusikken han hadde hørt. Anderson påpeker at det ser ut som om antisemittisme lå til grunn for valget av musikkstykket ”Kol Nidrei” av Max Bruch. Dette er en hellig jødisk sang som her brukes i sammenheng med satanisk besettelse. Jøder ble feilaktig beskyldt for å være djeveldyrkere, og det kan ha motivert valget. Vi vet ikke om det var Benjamin Christensen selv som valgte sangen.

Sunday Bloody Sunday

Sunday Bloody Sunday (Criterion nr. 629)(Blu-ray)

England – 1971 – John Schlesinger (farger)

Er litt bedre enn ingenting?

Nivå 1 (uten spoilers)

En lege og en kvinne har samme elsker, en ung mann med en ubekymret holdning til livet. De må prøve å forholde seg til det faktum at ingen av dem får ha ham alene. Det er ikke problemfritt…

Nivå 2 (med spoilers)

Begge de eldre menneskene som har et forhold til den unge mannen ønsker seg ham for seg selv, kvinnen noe mer enn legen. Alex har holdt masken i en lengre periode forstår vi, men noen ganger renner det over for henne og hun bringer temaet på bane. Da reagerer Bob Elkin med å trekke seg unna, dette blir for mye bryderi for ham. Han er en flyktig og unnvikende person som alltid søker det uforpliktende i livet. Han er også i stand til å slippe unna med det på grunn av sin alder og flotte utseende. Både Alex og Daniel godtar situasjonen siden de er klar over hans verdi for dem, og hvilken kapital de selv kan rutte med. Som Daniel sier; det er bedre med en halvpart enn ingenting. Denne holdningen er gjeldende for dem begge, og Bob utnytter det til fulle. Blir han presset hos Daniel, rømmer han til bekymringssløs sex hos Alex og motsatt.

Sunday Bloody Sunday er en intim film som skildrer dette trekantforholdet, men styrer klar av det voldsomme dramaet. Den er en fin ”slice of life” film uten de store toppene og de dype dalene. Filmen tegner er et meget realistisk bilde av en type forhold det sikkert finnes en god del av, hvor menneskene er rimelig lykkelige men sikkert kan ønske seg mer. Tidsmessig er vi i overgangen fra ”swinging” London og hippietid, til det tyngre, illusjonsløse og mer alvorlige 70-tallet. Det merkes godt i filmen, både i historien som formidles og måten filmen er laget på.

Det var uvanlig å portrettere homoseksualitet på en måte som Sunday Bloody Sunday gjorde. Her er ingen dramatiske konflikter, selvhat og selvmordsforsøk. Derimot søker Schlesinger å skildre homoseksuelt samliv slik han opplevde det i sitt eget liv, ubekymret og lykkelig. Verken Murray Head eller Peter Finch var homofile eller bifile, eller hadde noen erfaring med å være i forhold til en eldre person. Den berømte kyssescenen mellom de to mennene er uanstrengt og naturlig, akkurat slik et par vil hilse hverandre velkommen eller ta farvel. Det er i det hele tatt en veldig fin scene, og i dag oppleves det rart at denne scenen skulle være den første i sitt slag og i det hele tatt tiltrekke seg særlig oppmerksomhet. Det blir sagt at Finch mistet Oscarstatuetten til Gene Hackman i French Connection på grunn av det kysset. Ian Bannen erstattet Alan Bates i rollen som den homofile legen, men han hadde motforestillinger angående kysset, og en rasende Schlesinger hentet da inn Peter Finch.

Som sagt, Schlesinger lager ingen tragedie ut av det homofile forholdet. Selv ikke når vi tar med det faktum at Daniel er jødisk, gir det grunnlag for en massiv indre konflikt i Daniel. Han deltar på bar mitzvah i slekten og ler bort antydninger om giftemål og barn. Dette må ha vært befriende for homofile å se på kino i 1971. Endelig homofilt samliv som skildres med dagliglivets utfordringer, verken mer eller mindre.

Allikevel er ikke filmen blind for problemer eller levemåter som homofile opplever. Daniel blir konfrontert av en tidligere elsker på et upassende tidspunkt, i nærheten av en politimann. Dette er enten et hint mot tidligere kjøp av seksuelle tjenester eller et promiskuøst liv Daniel lever på siden. Uansett må det skjules for omverdenen. Selv hans jødiske familie vet det ikke, etter så mange år.

Alex og Daniel er fremmede for hverandre, men de deler elsker og telefonsvartjeneste. Det er slik Alex får greie på litt mer enn hun skal, og det viser seg at svartjenesten også skaper intimitet uten egentlig å skulle gjøre det. Bob blir fellesnevneren for Alex og Daniel også for svartjenesten.

Et par kuriositeter: Gutten som skraper opp siden på bilen med en flaske er Daniel Day Lewis i sin første lille rolle. Og filmen må vel få prisen for beskrivelse av familie som bryr seg minst om at hunden deres blir overkjørt og dør. Foreldrene blunker ikke en gang, men snakker heller om at de kan skaffe seg en ny snart, og forsikrer Alex om at ulykken er absolutt ikke et problem for dem. Grøss og gru. Ikke rart de har fått de ungene som de har. Vel fortjent. De røyker faktisk marihuana, barna på 5-6 år. Friskt!

Øyeblikket: I en film som egentlig ikke har noe spesielt plot eller dramatiske scener, ligger ofte det flotte i detaljene. Vi kan vel si at det mest dramatiske i filmen er følelsen av kommende klimaks når Daniel og Alex får øye på hverandre utenfor huset til Alva Hodson. Det ville vært unaturlig ikke å veksle noen ord, de er jo på en måte intimt involvert om så via en tredjeperson. Daniel bemerker at dette er en ukomfortabel situasjon, samtalen blir kort men opplysende. En vidunderlig ektefølt scene, glitrende spilt. Mitt høydepunkt fra filmen.

Lyd og bilde

Filmen er fra 1971 og filmer fra den tiden kan ofte være litt skjemmet av et noe ”soft” bilde. Så er heldigvis ikke tilfelle med Sunday Bloody Sunday. Bildet er i 1.66:1. Det er skarpt, har fin fargegjengivelse i en noe neddempet fargepalett og nydelig mengde filmkorn. Detaljene er fint gjengitt, og når en knallfarge dukker opp håndterer denne utgivelsen det på en fremragende måte. Monolyden er fin, filmen inneholder omtrent kun dialog med noe musikk i tillegg.

Ekstramateriale

On Sunday Bloody Sunday: Denne dokumentaren er på 23 minutter, og er egentlig ikke listet opp på Criterions hjemmeside. Det er en bra dokumentar som gjør oss bedre kjent med Schlesinger, og er det beste ekstramaterialet på utgivelsen. Historien i Sunday Bloody Sunday er basert på personlige erfaringer fra Schlesingers eget liv. Han søker etter sin egen homoseksualitet i filmene sine blir det hevdet i dokumentaren. Schlesinger hadde stor suksess med Darling og forstod at han kunne lage mer personlige filmer etter den. Suksessen forsterket seg etter Midnight Cowboy og han fikk frie hender. Resultatet ble Sunday Bloody Sunday. Rollen som Alex Greville var skrevet med tanke på Vanessa Redgrave, men hun avslo. Erstatteren Glenda Jackson gjør en strålende tolkning som høstet mange lovord, men Murray Head var frustrerende både for publikum og kolleger med sitt begrensede skuespill.

New interviews with Williams, actor Murray Head, production designer Luciana Arrighi, John Schlesinger biographer William J. Mann, and Schlesinger’s longtime partner, photographer Michael Childers: Disse intervjuene var til sammen i 29 minutter. Det er interessant å se hvordan Head fremstiller sin innsats i filmen etter å ha hørt hvordan andre i staben beskrive hans innsats som svak og frustrerende. Selv opplevde han det slik at Schlesinger ønsket en distansert fremtoning. Allikevel var det en krevende innspilling og Head brøt sammen mot slutten av innspillingen. Childers mener at filmen forandret gay cinema og at Schlesinger skal ha mye av æren for filmen. Han var dedikert og involvert. Han ønsket til og med kontroll over hvordan filmplakaten skulle se ut. Visconti delte ut en BAFTApris til Schlesinger, kalte ham sin sønn og beskrev filmen som et mesterverk. Kameramann Williams forteller at Schlesinger ikke ville ha en flamboyant kamerastil siden dette er en intim historie. Williams hadde bakgrunn fra dokumentar. Dette intervjuet er meget fint, med informasjon om hvordan han lyssatte Finch for at han ikke skulle se så gammel ut. Han beskriver inngående sluttscenen, hvor vanskelig den var å gjøre med det tunge kameraet den gang og hvor lett det ville vært i dag. Luciana Arrighi hadde ansvaret for designet i filmen og hun har en del interessante betraktninger å komme med. Doktoren fremstilles i ensfargete klær og oppleves som litt kjølig. Alex er kledd i jordfarger og oppleves som rotete. Bob er kledd i skarpe farger. Arrighi anser Sunday Bloody Sunday som den filmen hun har gjort den beste jobben i.

Illustrated 1975 audio interview with Schlesinger: Dette var kjedelige greier. 13 minutter langt, men følte ikke at det var noe særlig informasjon å hente her. De andre intervjuene er mer givende.

A booklet featuring an essay by cultural historian Ian Buruma and Penelope Gilliatt’s 1971 introduction to her published screenplay: To veldig fine essays her, spesielt er Gilliatts godt. Hun beskriver kuttvurderinger, hvordan en scene skal skrives om og generelt innsideinformasjon. Teksten tar også opp diskusjonen rundt navnevalget. Viktig at det ikke skal være komma i tittelen.

A Man Escaped

A Man Escaped (Criterion nr. 650)(Blu-ray)

Frankrike – 1956 – Robert Bresson (svart-hvitt)

En studie i styrke – En mann dømt til døden har rømt

Nivå 1 (uten spoilers)

Robert Bresson laget denne filmen basert på løytnant André Devignys opplevelser som fange i Fort Montluc i det okkuperte Lyon i 1943. Vi følger hovedperson Fontaines nitidige forberedelser til flukt gjennom flere uker og til slutt selve flukten.

Nivå 2 (med spoilers)

De som er kjent med Robert Bressons filmer vet at mannen har et noe spesielt forhold til skuespill. Han går så langt som å kalle skuespillere for modeller, og nekter dem å vise følelser, gestikulere og ha noe annet enn et flatt toneleie. Jeg har skrevet mer utfyllende om dette i Au Hasard Balthazar, som kan søkes opp på denne siden. Det er for øvrig Bressons beste film etter min mening.

A Man Escaped åpner for en spennende opplevelse, men det krever at man går inn i historien på en mer dedikert måte enn ved mange andre filmer. Siden tempoet er langsomt og du ikke blir ”fortalt” hva du skal føle gjennom manipulativ musikk (les: Spielberg) og ansiktsutrykk, må du gjøre jobben selv gjennom innlevelse. Det står og faller på om du liker metoden og/eller klarer å leve deg inn i historien. For oss som godtar premissene er det faktisk en spennende historie, og det langsomme tempoet og lydeffektene bidrar faktisk til at det blir en spenning som dirrer. Jeg tror det ligger i at desto mindre som skjer, desto større føles det når det endelig skjer noe som kan tolkes som dramatisk. Det er en kunst å få denne balansen riktig, og det er godt filmhåndverk. Selvfølgelig er jeg klar over at Bressons filmer er et takknemlig offer for latterliggjøring og parodier, i like stor grad som andre filmer som blir beskyldt for å være pretensiøse, for eksempel som Last Year at Marienbad.

Bressons filmer legger stor vekt på lyd. Noen ganger er lyd mer dominerende og viktig enn bildet. I A Man Escaped har lyden mange forskjellige betydninger og virkemåter.

–          Lyden blir forsterket, slik at vårt fokus dras mot lyden og dens betydning.

–          Fontaine har fortellerstemmen i filmen og snakker i ettertid om det som skjedde.

–          Fortellerstemmen kommenterer tidsaspektet i filmen. ”En måned senere var døren åpnet”.

–          Fortellerstemmen kommenterer følelser. ”Jeg hadde heller foretrukket å dø”.

–          Fortellerstemmen kommenterer kontraster til det vi ser eller tror vi ser, for eksempel da Fontaine kaster seg gråtende på sengen. ”Jeg lo hysterisk. Det hjalp”.

–          Noen ganger beskriver fortellerstemmen akkurat det vi ser.

–          Lydeffekter som overdrives kan alarmere vaktene og dette skaper spenning. Herunder sliping av redskap og brekking av lister.

–          Vi hører en kraftig og fremmed lyd som viser seg å være sveiven til takluken. Fontaine blir oppmerksom og ser gjennom en sprekk at en vakt bruker sveiven. Det er denne takluken Fontaine til slutt rømmer gjennom.

–          Ved gjentatte tilfeller starter lyden før bildet, slik at vi må finne ut hva som foregår uten visuell hjelp.

–          Forsterket lyd kan beskrive Fontaines opplevelse av lyden og ikke vår. For eksempel da håndjernene blir låst og håndjernene er nærmere ham enn oss.

–          Trikken høres tydelig under fluktforsøket fra bilen. Senere hører vi den i bakgrunnen under samtalene fra cellevindu til cellevindu. Det skal minne oss om friheten og veiene utenfor fengselet.

–          Hosting er kommunikasjon mellom fangene.

–          Musikken kommer inn i filmen åtte ganger, hver gang når Fontaine får kontakt med andre fanger.

Paul Schrader har skrevet en bok som heter ”Transcendental style in film. Ozu, Bresson, Dreyer”. Den har jeg lest og vil gjerne anbefale. I dokumentaren som er del av ekstramaterialet, The Road to Bresson, diskuterer han hvordan Bressons stil kan beskrives med det uttrykket. Hvis man går veien sammen med Bresson, så vil man løfte blikket opp mot en åndelig følelse. Gjennom repetisjoner skaper han et inntrykk av at ingenting kan skje her. Vi ser en handling, vi ser ham skrive om den og vi kan høre fortellerstemmen beskrive den. Tre repetisjoner av samme ting. Så kommer eksplosjonen. Hos Ozu kan det være tårer, hos Bresson kanskje en replikk. Deretter følger stillhet og ro, gjerne fulgt av et symbol.

Bresson kunne være en prøvelse å jobbe for som skuespiller siden han kunne kreve opp mot 50 tagninger av samme scene. Da er vi oppe på Chaplinnivå, men uten særlige instrukser. Lyd ble tatt opp og lagt på i ettertid. Han kunne ta ett ord fra tagning 10, ett fra nr 16 og ett fra nr 32. Skuespillerne ser sjelden på hverandre siden Bresson mente at et blikk kunne tilføre hensikt til en scene.

Øyeblikket: Fontaine har blitt banket opp og brakt tilbake til cellen. Han låses inn og kaster seg på cellen og gråter. Eller gjør han det? Fortellerstemmen hevder at han ler hysterisk. Dette bryter med det vi mener vi ser, og skaper en ambivalens i tolkningen. Skal vi stole på det vi ser eller det Fontaine selv hevder? Er fortellerstemmen troverdig? Hvorfor/hvorfor ikke? Kanskje er det så likt kroppsspråk involvert i gråt og hysterisk latter at det ser likt ut og kanskje gir samme utløp for følelser. Uansett er scenen fin for å sette i gang refleksjon om hvordan filmen kan sees.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1. Det er et godt bilde med gode kontraster og skarpe detaljer. Bildet har fin dybde. Husk at dette er en ganske gammel film. Jeg så ingen spesielle skader. En god restaurering har blitt gjort, uten å fjerne filmkornet som gir en fin filmfølelse. Supert! Monolyden er veldig god, og det er viktig i en film som baserer seg så mye på lyd.

Ekstramateriale

“Bresson: Without a Trace,” a 1965 episode of the television program Cinéastes de notre temps in which the director gives his first on-camera interview: I dette programmet står Bresson i et rom i samfulle 67 minutter og utlegger sin filosofi om film. Han forteller at umuligheten av kommunikasjon er basisen i alle hans filmer. Han forsøker også å forklare hva han mener med begrepet cinemathography som han velger å bruke i stedet for begrepet cinema. Det vi hører er ofte mer beskrivende enn det vi ser, og mer kreativt. Programmet tar seg opp etter hvert og ender som et kjempebra intervju. Vi får også høre hans tanker rundt religion og media. Bresson hadde et like negativt syn på media den gangen som mange har i dag. Vi ser uten å se og hører uten å høre.

The Road to Bresson, a 1984 documentary featuring interviews with filmmakers Louis Malle, Paul Schrader, and Andrei Tarkovsky: Louis Malle mener at Bresson var den mest intolerante av alle regissører. Kun hans metode dugde og det fantes ingen andre regissører eller cinema enn hans. Dokumentaren inneholder et interessant klipp fra Cannes da Bresson var 81 år. Han var en motvillig gjest. Nybølgeregissørene beundret Bresson, han var deres lys i filmverdenen. Schrader kommenterer at filmene hans alltid handler om lidelse og renhet, og at alle frelses til slutt i de tidlige filmene hans. I de senere ender det med død eller selvmord. Dumont sier noe veldig riktig til slutt; Au Hasard Balthazar er en prøvelse den dagen man ser den, men er en stor opplevelse retrospektivt. Den sitter igjen inne i deg og bearbeides. Det samme gjelder A Man Escaped, men for meg i mindre grad. 56 minutter.

The Essence of Forms, a documentary from 2010 in which collaborators and admirers of Bresson’s, including actor François Leterrier and director Bruno Dumont, share their thoughts about the director and his work: Leterrier kommenterer at Bresson neppe ville ha likt ekstramateriale om hans filmer på DVD, eller at filmene hans ble vist på en TV-skjerm. Bresson editerte aldri filmene sine selv, men sendte ofte filmene tilbake til klipperommet siden de var for dårlig klippet. Han valgte alltid 50 mm siden det var mest likt hva det menneskelige øye ville se. Bruno Dumont har en interessant observasjon når det gjelder scenen hvor Fontaine dreper den tyske vakten. Han hever hendene som en Nosferatu idet han angriper. Det er som Bresson vil vise det stygge i mennesket, det som dreper. Det virker som en fornuftig tolkning siden kroppsspråket bryter så klart med resten av filmen, og vi blir nødt til å legge merke til det. At dette skal være tilfeldig virker rart, og dermed åpner det for å studere kroppsspråket. Og det er virkelig identisk med Nosferatus i Murnaus film. 46 minutter.

Functions of Film Sound, a new visual essay on the use of sound in A Man Escaped, with text by film scholars David Bordwell and Kristin Thompson: Dette var kjempeinteressant siden det dreier seg om Bressons bruk av lyd, en regissør som er meget opptatt av lyddesign. Mye av hva jeg lærte her er tatt med i selv omtalen av filmen lengre opp på siden. Dette visuelle essayet varer i 20 minutter.

Trailer: Passe lang på tre minutter og ti sekunder. En fortellerstemme forteller at Bresson har laget en film om Devignys flukt. Dette er en rar trailer. Det er en lang periode, halvannet minutt, med bare lyden av marsjerende støvler før salmer synges. I denne tiden har vi bare en murvegg å se på.

A booklet featuring an essay by film scholar Tony Pipolo: Essayet fokuserer på Devignys historie og Bressons manus. Devigny ga ut en bok som het ”En studie i styrke: En mann dømt til døden har rømt”. I virkeligheten ble Devigny og cellekameraten fanget igjen etter flukten, etter angiveri av sistnevnte. Bresson valgte å utelate dette for å avslutte filmen med en aura av håp. Devigny skrev på en journalistisk og faktabasert måte, og denne stilen tok Bresson med seg inn i manuset og filmingen. Dette gode essayet tar også for seg hvordan Bresson jobber med modellene sine og hvilke fordeler det kan ha. Han mente at de ikke skapte karakteren sin gjennom skuespill, men gjennom handlinger. For eksempel vil vi forstå at Fontaine besitter mange karaktertrekk gjennom hans forberedelser til flukten, som oppmerksomhet, oppfinnsomhet, utholdenhet, dyktighet, tålmodighet og tro.

Band of Outsiders

Band of Outsiders (Criterion nr. 174)(Blu-ray)

Frankrike – 1964 – Jean-Luc Godard (svart-hvitt)

En pen dame og en pistol

Nivå 1 (uten spoilers)

To unge menn og en ung kvinne bestemmer seg for å rane hennes eget hjem, hvor hun bor sammen med slektninger. De to mennene er begge forelsket i kvinnen, og knives om hennes oppmerksomhet.

Nivå 2 (med spoilers)

Trekløveret er ikke like intenst som trekløveret fra Truffauts mesterverk Jules and Jim. Det er heller ikke så overraskende, siden Godard er for kul til la sine helter være for trengende. Franz kjenner Odile først, og er måtelig interessert i henne. Arthur, derimot, bestemmer seg for å få henne straks. Hvor følelsesmessig involvert han er i henne kan diskuteres, men Odile liker tydeligvis denne slem-gutt fremgangsmåten henne, og velger ham foran Franz. Franz blir litt såret, men mest i stoltheten sin.

Godard har fått med pistolen sin og en vakker kvinne, så da har han alt han trenger for å lage en film. Vi har fått et løfte om et ran mot slutten av filmen, og i mellomtiden fyller Godard filmen med tricks, referanser og kulhet. Dette er muligens min favorittfilm av Godard, med en rimelig rett-fram handling og lekre lokasjoner.

På begynnelsen av hver Tarantinofilm står det A Band Apart, som er navnet på produksjonsselskapet hans, oppkalt etter denne filmen. Tarantino har alltid vært en stor fan av Godard, og de deler grunnholdningen til film og filmmediet.

Mye av fascinasjonen med Godard ligger i referansene han fyller filmene sine med. I noen tilfeller kan det se ut som om den egentlige handlingen ligger i referansene, slik at om man trekker dem ut kunne man lest den egentlige historien i filmen. Uten å ha testet det ut, ser dette ut til å kunne være tilfellet i Made In America.

Det er flust av referanser i Band of Outsiders også, og her følger en liste over 30 av dem. Slik kan vi lære oss litt om hvordan Godard bygger opp filmene sine og hvordan filmhjernen hans fungerer.

1. I begynnelsen av filmen spilles det siste musikkstykket til Michel Legrand, som har laget musikk for Godard tidligere.
2. Til cinema, gjennom at Godard er kreditert som Jean-Luc Cinema Godard.
3. Til Fool’s Gold, romanen som filmen er bygget på gjennom Arthurs replikk ”Do you think people have x-ray eyes?”
4. Legrands tema fra The Umbrellas of Cherbrough plystres.
5. Filmen deler åpningslinje med boken Odile av Raymond Queneau.
6. Setningen ”It’s cold and forsaken here” er fra diktet Colloque Sentimental.
7. Franz heter Franz fordi han ligner på Franz Kafka.
8. Arthur og Franz spiller ut dødsscenen til Billy the Kid, da hen ble skutt av Pat Garrett.
9. Det kommenteres at Odiles kne har ”soft skin”. Henspiller på en film av kameraten Francois Truffaut.
10. Lang’s house henspiller på Fritz Langs film House by the River.
11. Det siteres fra Eliots verk On Poetry and Criticism.
12. Det leses fra Shakespeares Romeo og Julie i klasserommet.
13. Odile heter Odile etter boken Odile av Raymond Queneau.
14. Scenen hvor tigeren får fersk kjøtt henspiller på filmen The Tiger gets fresh meat av vennen og nybølgeregissør Claude Chabrol. Disse filmene var i produksjon samtidig.
15. Igjen er Legrands musikk fra Umbrellas of Cherbrough referert, denne gang som bakgrunnsmusikk på kafe.
16. Odile og Arthus fingerlek på kafebordet er tatt fra Charlie Chaplins The Gold Rush.
17. Mr Segalot, fylliken på kafeen, er basert på en kjent møbelentrepenør.
18. The Madison, dansen, er basert på en populær dans etter 20-tallet.
19. Arthur heter Arthur etter Arthur Rimbaud.
20. En klesbutikk er oppkalt etter filmbevegelsen Godard var del av, Nouvelle vague.
21. Louis Eragon – surrealistdikt lest av Odile.
22. Godards mor blir referert til gjennom etternavnet til Odile, Monod.
23. Tanten til Arthur blir kalt madwoman, etter The Madwoman of Chaillot, et teaterstykke av Jean Giroud Deuce.
24. Franz sier han er loopy de loop. Henspiller på en amerikansk tegneserie; Loopy med sterk fransk aksent.
25. Franz snakker direkte om en bok av Jack London.
26. Det refereres til ”that guy”, som var kulturministeren i Frankrike og som satte i gang et program for å restaurere monumenter i Paris.
27. Denne er kompleks. Franz ser ut til å lese fra tidligere nevnte bok Odile. Men egentlig leser han fra Andre Bretons bok Nadja. Godard krediterer historien til Anglares, basert på Breton i Odile.
28. Scenen hvor de springer gjennom Louvre henspiller på to tidligere filmer hvor dette har skjedd. Begge er stumfilmer: Paris in 5 days (1925) og The Kiss (1929) med Greta Garbo.
29. Det refereres til Rimbauds dikt gjennom en montasje av ord: A Taste of ashes floated in the air.
30. Sluttscenen fra The Immigrant av Charlie Chaplin kopieres i scenen hvor Franz og Odile sitter med en hund i bakgrunnen.

Øyeblikket: Det må bli The Madison, dansen som er så ultrakul. Den blir danset av to kule typer som virker totalt uten interesse av dansen, men som nok synes det er litt stas allikevel. Den imiteres i Pulp Fiction som selvfølgelig er laget av Tarantino.

Lyd og bilde

Formatet er i 1.33:1 og lyden er mono. Bildet er skarpt, klart og detaljrikt. Kjempefint svart-hvittbilde. Lyden følger nivået.

Ekstramateriale

Visual glossary of references and quotations found in the film: Først får vi se bildene fra filmen hvor referansen skjer, deretter forklares den. Kjempeinformativt og lærerikt.

Exclusive interviews with Coutard and actor Anna Karina: Intervjuet med Anna Karina varer i 18 minutter, og byr på et par overraskelser. Det første er at hun faktisk er dansk! Intervjuet er fra 2002, så det er en godt voksen kvinne som intervjues her. Hun forteller små og morsomme historier fra livet med Godard og innspillingen av Band of Outsiders. Hun liker at alle filmene hun laget med Godard er så forskjellige. Overraskelse nummer to er at hun pleide å bruke veldig stygge ord for å få oppmerksomhet fra Godard og sjokkere litt. Den trofaste kameramannen Rauol Coutard snakker i rundt 11 minutter om det å arbeide med Godard. Kolleger skydde ham etter at han hadde laget Breatless. Der ble det gått så mye på tvers av gjeldende filmregler at det krevde tilvenningstid. I Band of Outsiders var tanken at de skulle filme livereportasjer med håndhold kamera. Coutard beskriver fint og detaljert utfordringer på settet. Han advarer mot å imitere Godard, fordi man vil oppdage at det ikke går an uansett hvor talentfull man er. Forskjellen er at Godard var et geni. Coutard trekker frem Georges de Beauregard som en viktig fødselshjelper til nybølgen. Han fikk Godard i gang. Pierre Braunberger hjalp Truffaut i gang.

Excerpts from the documentary La nouvelle vague par elle-même, featuring director Jean-Luc Godard discussing the New Wave and rare behind-the-scenes footage from Band of Outsiders: Dette er en kort sekvens på litt over fem minutter, men det har absolutt sin verdi allikevel. Her får vi se sjeldne klipp fra innspillingen av Band of Outsiders. Godard tar seg tid til å beskrive det filmmessige opprøret som kjennetegnet nybølgen, og hvilke regler de bare måtte bryte. Visste du at man aldri måtte finne på å filme en hvit vegg? Ingen visste hvorfor, og Godard har siden gjort det hele tiden.

Filmmaker Agnès Varda’s 1961 silent short Les fiancés du pont Mac Donald, featuring Godard, Karina, and other members of the Band of Outsiders cast: Denne bittelille filmen på 2 minutter og 55 sekunder er Vardas beskrivelse av Anna Karina og Godards til og fra forhold. I filmen som bruker stumfilmestetikk, ser vi en mann miste sin kvinne før de endelig finner sammen igjen.

Godard’s original trailer and the 2001 U.S. rerelease trailer: Disse trailerne er ganske like, rereleasen er litt lenger. Full fart, ingen historie, mye slapstick-musikk.

A booklet featuring an essay by poet and critic Joshua Clover, character descriptions created by Godard for the film’s original press book, and a 1964 interview with the director: Clover har skrevet et sprekt essay som passer til filmens tone. Karakterene har et miniportrett inkludert i heftet som beskriver hvem de er, hvor de kommer fra og hva som kjennetegner dem. Heftet rundes av med et intervju med Godard hvor han svarer ordentlig på alle spørsmål, noe som ikke alltid er vanlig fra den kanten.