Autumn Sonata

Autumn Sonata (Criterion nr. 60)(Blu-ray)

Sverige – 1978 – Ingmar Bergman (farger)

Når demonene flyr

Nivå 1 (uten spoilers)

Evas mor skal endelig komme på besøk. Det er syv år siden de sist så hverandre. Moren er en vellykket konsertpianist, og det har tatt mye av oppmerksomheten hennes gjennom Evas oppvekst. Musikken har alltid kommet først, og Eva har fremdeles ikke helt bearbeidet det ferdig.

Nivå 2 (med spoilers)

Konfliktløsning på den skandinaviske måten. Små stikk i løpet av dagen, drikke seg full mot kvelden og ha et sjelvrengende oppgjør i fylla på natta.

Charlotte ankommer Evas hus med sedvanlig bravur. De to kvinnene overøser hverandre med forventning, komplimenter og entusiasme. Men vi aner tidlig at noe skurrer. Charlotte er ikke sen med å plassere seg selv som midtpunkt i samtalen, og når Eva forbereder middag har hun allerede noen spydige kommentarer om henne til sin ektemann Viktor. Men besøket skrider frem rimelig greit, helt til Charlotte får høre at hennes andre datter også bor der. Helena lider av en forferdelig sykdom som gjør henne bundet til sengen. Eva har tatt henne ut av et sykehjem for å pleie henne selv. Charlotte har ikke engasjert seg særlig i Helena og sykdommen, det virker som hun finner den frastøtende. Den kom også i veien for hennes karriere, og hun kjøpte seg ut av situasjonen med å plassere henne på et hjem. Men Eva trenger noen å overøse med kjærlighet og ta vare på etter at hun og Viktor mistet sønnen sin tidlig. Så det er mulig et litt delt motiv hun har for å ta vare på søsteren sin.

Charlotte reagerer med sinne over at hun har blitt lokket inn i en situasjon hvor hun må forholde seg til Helena, men hun klarer å snu om og virke hjertelig overfor Helena. Eva er ikke videre imponert uansett. Helena skal vise seg å være midtpunktet i konflikten mellom mor og datter. Eva går så langt som å anklage moren for at Helena er syk. I dette øyeblikket er filmen på det mørkeste, det mest håpløse og krasse. Charlotte bryter sammen og trygler om tilgivelse, men Eva har ingen å avse. Først når kvinnene har drukket og snakker sammen sent på natten kommer de rå følelsene frem, og motet til å framsi dem. Eva utviser et voldsomt raseri, hun er så sint at hun er på nippet til å angripe moren fysisk. Charlotte veksler mellom flere sinnstilstander og reaksjonsmønstre. Eva er ikke overbevist av noen av dem, og kanskje med rette. Charlotte går fra forsvar til resignasjon, offerrolle til kritiker.

Ingrid Bergmann protesterte sterkt mot ting som resonnerte med hennes eget liv. De ville hun ikke ha med i filmen. Ringreven Ingmar har likevel fått det med. Ingrid også har satt til side mennesker på grunn av sin karriere. Også Ingmar deler egenskaper med begge kvinnene, men mest med Eva ifølge ham selv. Mye av hans barndom speiles i Evas, med strenge og kjølige foreldre. Jeg tenker at han også har mye til felles med Charlotte. Ifølge journalisten Simon Hattenstone nærmest skrøt Ingmar til ham av at han ikke visste alderen på alle barna sine.

Filmen følger rytmen til et musikkstykke, og fargene speiler høstens palett. Ingrid Bergman spilte ikke selv i filmen, men ble kurset i å bevege fingrene riktig over tangentene. Charlotte er en kald mor, med lite omtanke overfor sin familie. Hun var aldri nok sammen med barna sine, og hun var utro mot sin mann. Kjærligheten hun hadde i seg ble nesten i sin helhet investert i musikken. Der er hun følsom og observant, og språket hennes inneholder store følelser når hun beskriver musikken. Eva forstår dette til slutt, og det står nå klart for henne hvor morens energi og kjærlighet forsvant.

Da filmen avsluttes, er det en sterk Charlotte vi ser på toget. Hun har kontroll, ingenting synes av den nedbrutte kvinnen som ble konfrontert av sin datter den natten. Men bak henne ligger to døtre forkrøplet. Den ene fysisk og den andre psykisk.

Øyeblikket: Eva og moren skal spille sammen, en mulighet for forsoning som skusles bort i sårede følelser og ukloke valg. Moren klarer ikke å være raus i omtalen av Evas spill. Vi legger også merke til at ordene moren bruker om musikken er mer lidenskapelige og følsomme enn de hun bruker om familien sin. Scenen vitner om konfrontasjonen som skal komme for fullt den natten.

Lyd og bilde

Et utrolig deilig, naturtro og behagelig bilde. Høstfargene er så godt gjengitt, detaljene er skarpe og kontrasten er akkurat riktig. Fra scenen hvor moren ankommer hvor man føler at man er tilstede på utsiden av huset, til de mørke, skyggelagte scenene innendørs. Bildeformatet er 1.66:1 og lyden er i mono. Lydbildet domineres nesten totalt av dialog, kun stykket opp med noe klassisk musikk. Lyden er upåklagelig, glassklar under replikkene og fyldig under musikkstykkene.

Ekstramateriale

Introduction by director Ingmar Bergman from 2003: Dette lille klippet er fra ”Bergman Island”, doumentaren om hans forhold til Færö. I den sitter dokumentarfilmskaperen og Bergman i hans lille kinosal og snakker om filmene hans. Han snakker litt om Ingrid Bergman, hvordan hun hadde forberedt seg til rollen og hvor krevende hun var. Klippet er på 8 minutter.

Audio commentary featuring Bergman expert Peter Cowie: Som vanlig et godt og autoritært kommentatorspor. Han sitter på så mye kunnskap om film at han med letthet kan holde interessen vår oppe gjennom en hel film. Litt om filmen, litt om menneskene, litt om omgivelsene og reaksjonene. Kjempebra.

The Making of “Autumn Sonata,” a three-and-a-half-hour program examining every aspect of the production: Dette er rosinen i pølsa blant ekstramaterialet, og det sier ikke lite siden det er en velbalansert og interessant utgivelse. Her får vi altså tre og en halv time som flue på veggen under innspillingen. Vi får delta på pressekonferanser, diskusjoner blant staben, innspilling, øving, osv. Dette er spennende, ekslusivt, ærlig og litt usensurert. Det er gripende å se Ingmar Bergman samtale med Ingrid Bergman og Liv Ullmann om hva som driver personene. Da Eva sier at Helena er syk på grunn av Charlotte, sier han at demonene flyr rundt dem og de ser ned i avgrunnen. Vi får også et inntrykk av hvordan Ingrid Bergman jobbet. Hun snakker hele tiden, kommenterer alle små ting, og det gjør forholdet til Ingmar anstrengt. Regissøren mente at hun hadde stått foran speilet og bestemt seg for hvordan hun skulle tolke rollen på forhånd. Resultatet var ifølge ham en grusom overspilling. Men dette ble rettet på, og resultatet har blitt glimrende. Alle som liker Bergman og film generelt vil like dette innsynet i filmprosessen. Anbefales veldig sterkt.

New interview with actor Liv Ullmann: Dette intervjuet er nytt og på 19 minutter. Liv husker tilbake og minnes spesielt hvordan Ingrid Bergman kritiserte manuset under gjennomlesingene. Det var ikke vanlig arbeidsmåte på en Ingmar Bergman-film, og såret ham veldig. Ullmann var sint på sin egen karakter, og mente hun burde tatt ansvar for sitt eget liv. Du kan ikke skylde på din mor for alt. Ikke når du er 40 år.

A 1981 conversation between actor Ingrid Bergman and critic John Russell Taylor at the National Film Theatre in London: Denne seansen varer i 40 minutter. Ingrid Bergman er sjarmerende og medievant. Hun forteller om sin karriere, sin vegring mot syvårskontrakter i Hollywood og sitt samarbeid med Rosselini. De fleste husker vel henne best fra Casablanca, og en del av intervjuet vies til denne filmen. Det var en vanskelig film å spille inn, siden manuset ikke var ferdig. Hun visste ikke hvem hun skulle elske eller hvordan filmen skulle slutte. Så hun prøvde å elske begge mennene like mye. Mot slutten blir Autumn Sonata diskutert, og nei, Ingmar og Ingrid er overhodet ikke i slekt.

Trailer: Bra! Mye følelser, stillbilder av mor og datter som skriker mot hverandre. Sparsom bruk av fortellerstemme, og dette fungerer godt. Nøkkeltemaet i traileren går på hvilke forventninger de hadde til hverandre. 2.30 min.

A booklet featuring an essay by critic Farran Smith Nehme: Strålende! Innsiktsfullt og konsentrert i tolkningen av filmen. Presise observasjoner gir rom for interessante konklusjoner. Hun også bemerker den fine fargepaletten Sven Nykvist bruker i filmen.

Brazil

Brazil (Criterion nr. 51)(Blu-ray)

England – 1985 – Terry Gilliam (farger)

Vår tids 1984

Nivå 1 (uten spoilers)

Sam Lowry er en velfungerende byråkrat i et enormt statsapparat som kunne vært tatt rett ut fra Orwells 1984. Han er tilfreds med livet sitt, men noe skjer da han får et glimt av jenta han hittil bare har sett i drømmene sine.

Nivå 2 (med spoilers)

Brazil er en slik film som bare blir bedre desto flere ganger du ser den. Den må modnes i deg. I tillegg har den en del detaljer som man trenger flere gjennomsyn for å legge merke til.

Kort om handlingen: Sam Lowry er en dyktig byråkrat, men uten ambisjoner. Han avslår alle forfremmelser, noe sjefen hans er glad for da Sam fungerer som en innovativ ryddegutt. Sam lever vel så mye i drømmene og fantasiene sine. Her er han en bevinget superhelt som vinner mot skurkene og får kvinnen i sitt liv.

En trykkfeil gjør at departementet arresterer, torturerer og dreper Buttle i stedet for Tuttle. Sam må besøke Buttles enke for å tilbakebetale tilbake avgiften hun måtte betale for ektemannens arrestasjon og påfølgende tortur. Her ser han Jill. Hun er helt lik kvinnen han drømmer om. Han blir besatt av å finne henne igjen. Sam følger sitt hjerte og slik kommer han på kollisjonskurs med departementet. Han blir kjent med Tuttle som opererer på egen hånd som reparatør. Han er en dissident i så møte, og hans aversjon mot papirarbeid har gjort ham farlig for departementet.

Sam har en mor som stadig forsøker å få ham forfremmet gjennom sine gode kontakter i departementet. Det er først når han takker ja til forfremmelsen at livet hans går utforbakke hva karrieren angår. Men nå føler han at han lever for fullt. Jill kan ikke sies å falle for ham med en gang, men hans iherdige jobbing vinner henne over til slutt. Dessverre drar han henne med seg ned. Hun også blir arrestert. Det hele ender med at han blir uskadeliggjort og systemet vinner. Men Sam vinner i fantasien sin.

Navnet Brazil stammer fra en åpningsscene fra regnskogen i Brazil som aldri ble brukt. Vi følger regnskog som ender som en avis på gaten i utenfor Ministry of Information. I den ferdige filmen knyttes Brazil kun til sangen som brukes gjennom filmen.

Et av de mest interessante aspektene i tolkningen av Brazil er at terroristene ikke finnes. Eksplosjonene skyldes ikke bomber, men defekt teknologi som er overalt i det moderne samfunnet. Hvis man reflekterer over det, er det nesten ingenting som fungerer som det skal i hverdagslivet i Brazil. I tillegg er det jo unødvendige teknologiske løsninger som ikke virker. Her forsøker Gilliam å fortelle oss at vi har blitt altfor avhengige av noe som egentlig ikke tilfører livet vårt noe spesielt bra selv om det hadde virket.

Inspirasjonen fra 1984 er mest tydelig i angivermentaliteten og overvåkningen som foregår i Brazil. La oss ikke ta stilling til om Gilliam har lest boken eller ikke, inspirasjonen kan være direkte eller indirekte gjennom den påvirkning 1984 har hatt på kulturen vår. Legg mer til alle plakatene som henger rundt omkring. De kan ha påskrift som ”Don’t suspect a friend, report him!”. En plakat viser en mann som står på et platå og ser ned på to personer som utveksler en pakke, tydelig ment å være en bombe. Kort tid senere ser vi Sam i eksakt samme posisjon, og Jill er personen som mottar pakken. Vi forstår at Sam mistenker at Jill får en bombe hun skal plassere i en restaurant. Paranoiaen smitter.

Som alltid i en Terry Gilliam-film er det et vell av detaljer å ta innover seg. Det er mange referanser til andre filmer, noen er tydelige mens andre er mer skjulte. Lastebilen er inspirert av Spielbergs ”Duel”. I tillegg får Gilliam sagt sin mening om sider av samfunnet han ikke er så begeistret for. Det er ikke tilfeldig at filmen starter med at en mengde TV-apparater sprenges i lufta. Gilliam har bare forakt til overs for TV og hvilken virkning TV-titting har på samfunnet og dets innbyggere. Kosmetisk kirurgi får også gjennomgå med jevne mellomrom i filmen. Gilliam har også en høne å plukke med restauranter hvor maten er så dårlig at de må ha bilder i menyene for å kunne friste oss. Det er absurd at gjestene må pynte seg med dress for å kunne komme inn og få servert elendig mat.

Hvis vi trenger enda litt lenger inn i materien, kommer Gilliam inn på et annet felt som er mye diskutert for tiden. Ondskapens banalitet, Hannah Arendts begrep i etterspillet av Nürnbergprosessene, ble brukt spesielt om Adolf Eichman. Personer som utfører de forferdeligste og ondeste handlinger du kan tenke deg, uten egentlig å ha noen interesse av dem utover at det er jobben deres. Sadisme er ikke motivasjonen. Sams gamle venn Jack Lint er en slik person. Han står bak den brutale torturen i filmen og ender også med å torturere Sam. Samtidig er han en kjærlig far. Sekretæren hans er elskverdig og blid mens hun tar referat av et pågående torturavhør. Denne typen mennesker skremmer vettet av Gilliam, og jeg må si meg enig.

Ytterligere balansering sørger Gilliam for i scenen hvor Sam og Jill bryter gjennom bommen og en politimann brenner i hjel som følge av deres handlinger. Gilliam lar kameraet hvile på mannen som har tatt fyr lenge nok til at vi forstår at den andre siden også består av mennesker.

Noe jeg ikke hadde lagt merke til før Gilliam nevnte det på kommentatorsporet er at filmen beveger seg gjennom tiårene gjennom estetikken. Filmen starter med 40-tallets klesstil, blandet med Fritz Langs Metropolis ispedd en dose Thatchers England, før den halvveis skifter til 50-talls stil.

Et par kuriosa til slutt. Jill er inspirert av utseendet til Annie Lennox, popstjernen fra 80-tallet. Hunden som fått et tapekryss i rompa er inspirert av et eldre par Gilliam så gå tur med hunden sin i København. Gilliam sverger på at den hunden hadde et tapekryss i rompa, selv om han knapt kunne tro sine egne øyne. Hvorfor er det en samurai som er Sams fiende i drømmene? Kanskje fordi Gilliam er fan av Kurosawa? Eller fordi samurai kan uttales Sam are I?

Øyeblikket: Mot slutten av filmen har Sam blitt plassert i torturkammeret og skal undergå en bestialsk behandling. Plutselig senkes Tuttle og hans menn seg ned fra taket og frigjør ham, skyter seg ut av bygningen og unnslipper. Sam og Jill bygger seg et hjem og lever lykkelig. Så plutselig er vi tilbake i virkeligheten. Alt dette foregikk inne i hodet til Sam. Nå forstår vi at Sam har blitt torturert, i praksis lobotomert og er tapt for denne verden. Systemet har vunnet igjen.

Lyd og bilde

Ikke et helt uproblematisk bilde dette. Ved flere tilfelle er området langs kantene uklare. Fokus ligger mot midten av bildet. Ellers synes jeg bildet var ganske så bra. Det er få riktig store øyeblikk hva skarphet og dybde angår, men blurayen gir oss et god opplevelse. Fargene er nedtonet, men veldig godt gjengitt. Formatet er 1.78:1. Lyden var veldig god, synes jeg. Mye aktivitet i bakhøytalerne, og et spennende lyddesign som kribler og risler hele tiden. Her presentert i DTS-HD Master Audio.

Ekstramateriale

Audio commentary by Gilliam: Som forventet. Veldig, veldig engasjert med non-stop talestrøm. Han er jo en herlig karakter, Gilliam. Han snakker uten filter, og ser heller ikke ut til å holde noe hemmelig for oss. Hele tiden er det relevante ting han tar opp, og etter å ha hørt dette kommentatorsporet føler jeg at jeg forstår Brazil bedre. Og det er jo hele poenget.

What Is “Brazil”?, Rob Hedden’s on-set documentary (DVD box set and Blu-ray editions only): En 29 minutters dokumentar som fulgte innspillingen den gangen. Ganske interessant, og vel verdt å se selv om den andre dokumentaren overskygger denne. Uansett dukker denne flotte setningen opp her, som oppsummerer filmens tema så godt: ”Om kjærlighet mellom to mennesker i et samfunn som har mistet sin menneskelighet”.

The Production Notebook, a collection of interviews and video essays, featuring a trove of Brazil-iana from Gilliam’s personal collection (DVD box set and Blu-ray editions only): We’re in this together: screenwriters (11 minutter)- Brazil ble skrevet av tre forskjellige manusforfattere, og Gilliam forlangte at alle skulle få credit for det. Gilliam skrev det første utkastet før han hentet inn Tom Stoppard for å tilføre manuset humor. Men Stoppard mente det var vanskelig å gjøre nok en 1984-inspirert film frisk. Merkelig nok hevder Gilliam at han aldri har lest 1984. En tredje manusforfatter, Charles McKeown, bidro også så mye at Gilliam mente dette var et samarbeid mellom tre personer. Fin liten sak som absolutt anbefales å se. Dreams fulfilled er en 21 minutters dokumentar om storyboard som ikke ble brukt. De blir forklart i detalj og fremstår som spennende.

The Battle of “Brazil,” a documentary about the film’s contentious release, hosted by Jack Mathews and based on his book of the same name (DVD box set and Blu-ray editions only): Hvis man vil være litt stygg kunne man si at dokumentaren om konflikten mellom regissøren og studioet er mer interessant enn selve filmen, men det skal jeg ikke si her. Men det er en veldig god, opplysende og utrolig historie som rulles opp i løpet av 55 minutter. Det hele startet med at studioet synes at filmen var for lang, for forvirrende og for deprimerende for amerikanske publikummere. Det må være givende på forhånd å kunne vite hvordan amerikanske menn og kvinner vil reagere på forskjellige utfordringer og hva de vil føle. De vet til og med at publikummet vil bli litt deprimert av filmen. Det spesielle med denne konflikten var at Gilliam hadde Final Cut på filmen. Allikevel utviklet konflikten seg videre. Det endte med å bli en av de mest offentlige og høylytte krangler mellom studio og regissør i Hollywoods historie. Kampen mellom dem er som temaet i Brazil, mennesket mot systemet. Men her vinner mennesket! Mye på grunn av at L.A.Critics kåret Brazil til årets film, Gilliam til årets regissør og manuset vant jammen også.

“Love Conquers All” version, the studio’s 94-minute, happy-ending cut of Brazil, with commentary by Brazil expert David Morgan (DVD box set and Blu-ray editions only): Herregud. Brazil i Gilliams visjon er på 142 minutter, og det er den Criterion presenterer på denne utgaven. Blant ekstramaterialet har de inkludert studioets brutalt og meningsløst nedklippede versjon, som fikk navnet ”Love conquers all” og varer i 94 minutter. Her har de fokusert på kjærlighetshistorien, gjort filmen mer helteorientert og klippet vekk de fleste drømmesekvenser. Vi går altså glipp av Sams indre liv. I tillegg har de klistret på en lykkelig slutt. Ironien ved at studioet tror de har laget en mindre kontroversiell film, er at de faktisk har laget en mer kontroversiell film. I Gilliams film er det meget usikkert om terroristene finnes. I studioversjonen finnes de helt sikkert, de utfører terroristbombinger mot uskyldige sivile og vinner til slutt. Dette fremstilles som en lykkelig slutt.

Trailer (DVD box set and Blu-ray editions only): Helt grei. Litt morsom fortellerstemme, men ganske standard. 2 minutter, 36 sekunder.

A new essay by Jack Matthews on the DVD editions and a booklet featuring a new essay by film critic David Sterritt on the Blu-ray edition: Meget bra. Steritt går grundig inn i materien og skriver innsiktsfullt om forskjellige aspekter ved filmen, produksjon, historie, konflikten osv. Han kommer også med en interessant idè om at det kanskje ikke finnes noen terrorister, men at eksplosjonene skyldes feil på det stadig mer teknologiske samfunnets utstyr.

Persona

Persona (Criterion nr. 701)(Blu-ray)

Sverige – 1966 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)

Vindu/speil

Nivå 1 (uten spoilers)

Elisabeth Vogler har møtt veggen og bestemt seg for å slutte og snakke. Hun er en kjent skuespiller, så dette er selvfølgelig dramatisk. Hun legges inn på et sykehus/hvilehjem og får Alma som sykepleier. De to skal tilbringe rekreasjonsoppholdet sammen isolert på en øy. Gradvis skal de bli bedre kjent, og gradvis skal det gry frem en kamp mellom de to.

Nivå 2 (med spoilers)

Persona later aldri som om det ikke er en film vi ser på. Den starter med at vi ser filmtemaet til stede, filmruller og filmkamera er inkludert i prologen. Dette grepet fortsetter gjennom filmen ved at skuespillerne snur seg rett mot kameraet ved flere anledninger. En gang tar Elisabeth et bilde av oss. En annen gang brenner filmrullen opp mens Almas ansikt er på skjermen. Slik blir vi hele tiden minnet på at vi ser på en film.

Persona har tydeligvis inspirert mange filmskapere. Woody Allen er en selverklært Bergmanelev, og filmer som Another woman, Interiors og September bærer preg av Bergmans påvirkning. Mange refererer til disse filmene som Allens ønske om å ”være” Bergman. Men Persona har andre morsomme referanseopphav som det kan være interessant å nevne. Husker du Tyler Durden i Fight Club? Han jobbet deltid som kinomaskinist og moret seg med å sette inn bilder av erigerte peniser i familiefilmer. Bildet står så kort tid på skjermen at publikum ikke kan være sikker på hva de så, men underbevisstheten deres har fanget det opp. Durden frydet seg over den trykkete stemningen bildet skapte i kinosalen. Bergman viser oss flere slike bilder i prologen, dog ikke i så korte glimt som i Fight Club. Ellers så kan det godt nevnes at David Lynch må ha fått noe inspirasjon fra drømmesekvenser her, med tunge gardiner i fløyel.

Ved filmens begynnelse er status at Elisabeth Vogler er taus og Alma må gå og småprate. Det er en naturlig del av omsorgsarbeidet hun utfører. Hun får aldri respons, verken på betraktninger eller spørsmål, og gradvis bærer Almas småprat preg av å bli mer personlig. Det er kanskje ikke så rart, et menneske som aldri svarer eller responderer opphører nærmest å bli et vanlig menneske. I stedet kan det sammenlignes med det å gå og småprate med en hund, som aldri dømmer deg for det du sier. I dette tilfellet skal det vise seg at Elisabeth i høyeste grad vurderer og dømmer Alma for betroelsene sine. Alma har glemt seg over tid, og blitt altfor personlig på altfor kort tid med et menneske som aldri har lovet taushet eller bedt om betroelser.

Alma tror på en måte at hun skal finne ut hva som plager Elisabeth og hjelpe henne tilbake til normal tilværelse. I stedet er det Elisabeth som analyserer Alma, dog uten noen tanke om å hjelpe henne. I stedet ser det ut som et tidsfordriv, en interessant hobby for å ha noe å gjøre. En sterk scene i filmen utfolder seg når Alma tar bilen og skal poste brevet fra Elisabeth. Hun faller for fristelsen til å lese Elisabeths private brev til sin mann. Der forteller Elisabeth i hånlige vendinger om Almas naivitet, hennes seksuelle eskapader og hvor interessant det er å studere henne. Det føles rimelig nok som et slag i ansiktet på Alma, og forholdet videre mellom de to kvinnene preges nå av bitterhet og aggresjon fra Almas side.

Alma forteller altså om en erotisk opplevelse hun hadde med en annen kvinne og to unge menn. Det er en overraskende erotisk fortelling til å være fra 60-tallet. Den var ikke ment å bli med i filmen, for Bergman følte han ikke fikk teksten hel til. Bibi Andersson ba om å få bruke sine egne ord og se om det hjalp. Og det gjorde det. Nå ville Bergman inkludere sekvensen i filmen. Problemet hadde vært at ingen kvinne ville ha formulert seg slik Bergman ordla seg.

Persona er en kompleks film, en av de mest gjennomanalyserte filmene i filmhistorien. Så jeg tror ikke jeg skal forsøke meg på nok en analyse her. Men et par betraktninger vil jeg komme med. Det ser jo unektelig ut som om Bergman hinter mot en sammensmelting av identiteter i filmen. Ullmann og Andersson er i utgangspunktet ikke så ulike, det ser vi tydelig i scenen hvor ansiktshalvdelene settes sammen. De to kvinnene påvirkes av hverandre, har skapt seg et så intimt og intenst forhold at de låner av hverandres personlighet til det begynner å bli vanskelig å bestemme hvor den ene begynner og den andre slutter. Slik jeg forstår det understrekes dette poenget mot slutten da Elisabeths ektemann ankommer, og Alma mener det er hennes mann. En annen mulighet er at et menneske kan ha flere personligheter, og at Alma og Elisabeth symboliserer de ulike delene av en kvinne.

Øyeblikket: Det er et øyeblikk hvor to halvdeler av kvinnenes ansikt smelter sammen til ett. En halvdel er Elisabeth, den andre er Alma. Det hele skjer så sømløst at det er vanskelig å legge ordentlig merke til det. Samtidig har hjernen din registrert det, og det skaper en ubehagelig stemning. Når Liv Ullmann og Bibi Andersson så dette klippet, kjente de bare igjen den andre personen. Seg selv kunne de overhodet ikke gjenkjenne i montasjen. Merkelig, ikke sant? Slik jobber hjernen og underbevisstheten vår.

Lyd og bilde

Dette er fra øverste hylle. Persona har et nydelig svart/hvitt bilde som er totalt skånet for skader. Det er skarpt, flott kontrast og nydelige gråtoner. Persona bruker veldig mye nærbilder, og denne utgivelsen fra Criterion håndterer det strålende. Uansett hvor nærme man kommer beholder det skarpheten og detaljene. Den flotte naturen ute på Färo kommer til sin rett her. Nydelige bilder fra sjøkanten og svabergene. Gress og busker, skyer og sol. Det føles som om vi er til stede. Formatet er 1.37:1. Lyden er solid, med klar og fin tale.

Ekstramateriale

New visual essay on the film’s prologue by Ingmar Bergman scholar Peter Cowie: I løpet av 20 minutter går Peter Cowie i dybden på åpningssekvensen som varer i 7 minutter. Han beskriver den som et mikrokosmos av filmen og faktisk også av Bergmans karriere. I denne prologen slåss Bergman mot sine demoner. Cowie mener dette er en av de beste åpningssekvensene i filmhistorien.

New interviews with actor Liv Ullmann and filmmaker Paul Schrader: Ullmann sammenfatter hva som var Bergmans prosjekt. Han lagde filmer for å illustrere hva livet er, ikke for å lage intellektuelle øvelser. Han skrev Persona i løpet av 14 dager på sykehuset. Deretter filmet de 14 dager i studio, men da det ikke fungerte dro de til Färo og gjorde alt om igjen. Det var her Liv og Ingmar ble et par. Persona er en dyster film laget av lykkelige mennesker. Ullmann gremmes over scenen hvor Elisabeth ser på TV. I dag opplever hun det som grusomt overspill. Intervjuet er fra 2013 og varer i 16 minutter. Paul Schrader ble også intervjuet i 2013 og hans opptreden varer i elleve minutter. Han ser på Bergman som skaperen av det introverte dramaet. Han klarte å lage filmer som diskuterte om Gud fantes. Filmrullen på begynnelsen av filmen gir oss et signal om at vi ikke vet hva Persona skal handle om. Det er filmskaperens måte å si at du tror du vet hva som skal komme, og så gjør de noe helt annet.

Excerpted archival interviews with Bergman, Ullmann, and actor Bibi Andersson: Her finner vi et intervju med Bergman på 8 minutter fra 1970. Essensielt her er en sekvens hvor han snakker om en spesiell tilstand når man ikke sover, men heller ikke er våken. Han kaller det en ikke-eksistens. Denne tilstanden er viktig å forstå for å gripe Persona. Ellers er det morsomt å høre Bergman snakke engelsk med italiensk aksent. I neste intervju er Ullmann, Andersson og Bergman samlet. Regissøren forteller at han ikke tar hensyn til publikum lenger, men lager filmer for seg selv. Han har behov for å uttrykke seg. Han stjeler som en ravn fra andre regissører. Han kan ubevisst ha tatt elementer fra Bunuel, men ikke fra Godard, da han misliker Godard sterkt. En fin samtale mellom de tre på 20 minutter.

On-set footage, with audio commentary by Bergman historian Birgitta Steene: Denne 18 minutter lange sekvensen fra innspillingen er interessant. God fortellerstemme som forklarer det vi ser.

Liv & Ingmar, a 2012 feature documentary directed by Dheeraj Akolkar: Tenk det, en helaftens dokumentar på nesten halvannen time med som ekstramateriale. Denne hadde jeg faktisk kjøpt meg for noen måneder siden, så den ble fort overflødig når den var med her. Men, en kompis ble glad for en filmgave. Liv & Ingmar er fortalt fra en voksen Liv Ullmanns perspektiv. Hun minnes tiden de hadde sammen, hva som bandt dem sammen og hva som førte til bruddet. Det er en fin, om litt annerledes dokumentar dette. Fin å se sammen med Bergman’s Island, som er inkludert i Seventh Seal blurayutgivelsen til Criterion. Disse dokumentarene angriper stoffet fra en litt uventet vinkel, men gir oss kanskje et mer humant bilde av personen vi er interessert i.

Trailer: 2 min 43 sek. Om ensomhet. Om død. Om å feile. Om nakent liv. Om frykt. Om hudens følsomhet. Om ord. Om taushet. Hvordan skulle man egentlig ha laget en trailer til Persona? Denne er misvisende i det visuelle, men lekker. En amerikansk fortellerstemme holder seg akkurat innenfor grensen til å bli for dramatisk. I stedet blir det spennende.

A booklet featuring an essay by film scholar Thomas Elsaesser, an excerpt from the 1970 book Bergman on Bergman, and an excerpted 1977 interview with Andersson: Elsaessers essay er av det tyngre slaget. Jeg føler at han overtolker filmen, men på den annen side er dette en av de mest diskuterte filmene i filmhistorien. Så kanskje jeg heller skal knipe igjen. Jeg vil bare si at det føles uvirkelig at noen skal kunne ha tenkt ut alle disse kommunikasjonsdetaljene mot publikum, og enda mer utrolig at ikke de skulle ha gått over hodet på det gjengse publikum. Vel, vel. Et interessant essay er det, som utfordrer og gir meg innsikt i hva film generelt kan bety og muligens også Persona kan bety. Intervjuene er greie nok. En Ingmar Bergman som er opptatt av å snobbe nedover, og gjøre litt narr av kunst og film som han føler er pretensiøs. Alltid vanskelig å vite når en regissør er ærlig, som jeg har sagt så mange ganger før. Det er jo ironisk at en regissør som beskyldes for å være pretensiøs skal kritisere det hos andre. Eller nettopp derfor. Bibi Andersson virker ærlig og reflektert i sine betraktninger rundt Persona, sin rolletolkning der og karriere ellers. Interessant å høre hvordan Bergman instruerer sine skuespillere.

Naked Lunch

Naked Lunch (Criterion nr. 220)(Blu-ray)

USA – 1991 – David Cronenberg (farger)

En surrealistisk skriveprosess

Nivå 1 (uten spoilers)

Skadedyrbekjemperen Bill Lee har en kone som bruker insektpulveret som dop. Det gjør etter hvert Bill også og absurde saker begynner å skje. Etter at han skyter kona si i en Wilhelm Tell-lek må han flykte til Tanger i Marokko.

Nivå 2 (med spoilers)

Når fortekstene kommer elegant glidende inn fra siden, er det en hyllest til Saul Bass. Han er mannen bak fortekstene til Anatomy of a Murder av Otto Preminger. Jazzmusikken som ligger over skal minne oss om Beatbevegelsen, forfatterne, musikken og tiden. Filmen Naked Lunch er en miks av flere bøker, ikke bare Naked Lunch. Den tar også opp i seg episoder fra Burroughs eget liv. Bill Lee er et psevdonym Burroughs brukte.

William Burroughs var litt eldre enn de mest kjente Beatforfatterne som Jack Kerouac og Allan Ginsberg. Han fungerte som en mentor for dem. I filmen er Ginsberg og Kerouac portrettert gjennom henholdsvis Martin og Hank. Et eksempel på episoder fra virkeligheten som Cronenberg brukte, men som ikke sto i boken, er den famøse historien om da William Burroughs drepte kona si. I tillegg skildrer filmen det som om Ginsberg var til stede, men det var han ikke. En fuktig natt i en leilighet i Tanger hvor alkohol og narkotika fløt fritt endte med tragedie. Det var også en del våpen i leiligheten. Av noe uklare grunner setter kona et glass på hodet, og det ender med at Burroughs bestemmer seg for å skyte med glasset som blink. Derav navnet Wilhelm Tell-episoden. Han vet at pistolen hans går 2 knepp lavere enn siktet, men allikevel treffer han kona i panna. Var det et uhell eller var det en ubevisst og mørk vilje til stede her? Burroughs selv klarer ikke helt å svare, men slet med dette helt til han døde.

De som er litt mer innvidd i Beatkulturen vil vite at forfatteren Paul Bowles var en sterk inspirasjon for Beatforfatterne. I filmen er Tom Frost basert på Paul Bowles. Forholdet mellom Bill Lee og Tom Frost er preget av paranoia. Det sies at forfattere ikke har forfattere som nære venner. De er for redd for ideene sine.

Filmen er en surrealistisk reise fra start til slutt. Filmen legger vekt på skriveprosessen under narkotikamisbruk, men velger et ukjent stoff for å styre klar av forutintatte holdninger. Monstre dukker opp i Interzone, men behandles som den naturligste sak i verden. Snakkende skrivemaskiner, store insekter og tusenbein som svartebørsvare er del av omgivelsene. Bill Lee forsøker å skrive boken Naked Lunch, mens han også har begynt å bruke insektmiddelet i sprøyteform. Hallusinasjoner florerer, men vi vet aldri helt hva som er ekte og hva som er falskt. Og da er vel både Burroughs og Cronenberg fornøyd skulle jeg tro.

Filmen starter i New York, men vi får inntrykk av at Lee flykter til Tanger. Cronenberg hevder i kommentatorsporet sitt at Lee muligens aldri forlater New York, men at Interzone kun er en mental tilstand, eventuelt en miks av flere. Den skarpe iakttaker vil legge merke til hvordan Cronenberg dekorerer rom med både en amerikansk og marokkansk stil. Amerikansk jazz blandes med marokkansk musikk, som for ytterligere å presentere Interzone som en hybrid av to verdener.

Naked Lunch er ganske umulig totalt å tolke og forstå, slik boken er. Derfor vil jeg heller komme med stikkord til ettertanke og inspirasjon i resten av denne omtalen.

–          Cronenberg insisterer på at boken og filmen er komedier, som er morsomme på en skummel måte.

–          Det første Burroughs sjekket når han kom til en ny by var doptilgangen. Hvordan kommuniserte folk det, hvor foregikk salget?

–          Slåsskampen mellom de to skrivemaskinene kan tolkes som en kamp mellom forfatterne Burroughs og Bowles.

–          Joan er basert på Jane Bowles, kona til Paul Bowles. Cronenberg fant på forholdet mellom William Burroughs og Jane Bowles.

–          Aktiv skriving er en erotisk handling som viser noe fundamentalt ved forfattere. Det er tanken bak scenen hvor Lee og kona til Frost.

–          Burroughs sitt forhold til kvinner var kontroversielt. Det kommer til syne når han spekulerer i om de er fra en annen planet. Kanskje mente Burroughs dette.

–          Peter Weller var i et personlig helvete under innspillingen. Filmen hjalp ham ut av det.

–          Ginsberg og Kerouac besøkte Burroughs i Tanger i virkeligheten. Det skaper igjen usikkerhet om hva som virkelig skjer i filmen. Vi ve at de tre hjalp hverandre, og at alle tre trengte hjelp i forskjellige perioder.

–          Burroughs var så tungt inne i heroinmisbruk under skrivingen av Naked Lunch at han ikke visste at han hadde skrevet store deler av boken ferdig. Ginsberg hjalp ham å organisere boken.

–          Skrivemaskinen er forfatterens potens, eller evne som forfatter. Sluttreplikken i filmen, welcome to Anexia, betyr velkommen til ditt liv som forfatter.

Øyeblikket: Den grusomme kampen mellom skrivemaskinene. Den er så nådeløs, overraskende og sjokkerende at den er ubehagelig å se på. I tillegg skriker den angrepne skrivemaskinen med en kvinnestemme, som gir assosiasjoner til mishandling og voldtekt.

Lyd og bilde

Rett og slett fantastisk bra. Filmen har en del ekstreme nærbilder, og da kommer virkelig bluray til sin rett. Flotte fargetoner i hudfargen og skarpe detaljer gjør at personene er ekstremt til stede. Formatet er 1.85:1 og lyden er i DTS-HD Master Audio. Det er et aktivt surroundspor, med regn, kravling, biler, stemmer og banking fra alle høytalere. Subtilt, men veldig atmosfæreskapende.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Cronenberg and actor Peter Weller: Dette er et godt kommentatorspor! Cronenberg er åpen og ærlig om sine intensjoner med å lage film og hvilke prosesser som gjøres. Han forteller små anekdoter om Burroughs som er interessante for oss som liker Beat-litteratur. Weller dukker opp i partier som fyller ut Cronenbergs kommentarer på en fin måte.

Naked Making Lunch, a 1992 documentary by Chris Rodley about the making of the film: Cronenberg mener at om man skulle ha filmatisert boken i sin helhet ville den ha kostet 500 millioner dollar, vært alle filmers mor og vært forbudt i alle land. Siden Cronenberg ikke er homofil ville han ha med flere kvinner i filmen. Det var ok for Burroughs som ikke la seg oppe i filmatiseringen. Denne dokumentaren på 49 minutter avsluttes med at Burroughs svarer på spørsmål om han angrer på noe han har gjort. ”Nesten alt”, svarer han.

Special effects gallery, featuring artwork and photos alongside an essay by film writer Jody Duncan: En veldig omfattende bilde- og tekstsamling om spesialeffektene. For de som er ekstra interessert i effekter må dette være midt i blinken. Grundig og fint presentert i slideshow.

Collection of original marketing materials: Som egentlig betyr trailere, TV-spots og en featurette. Traileren er på ett minutt og 40 sekunder. Burroughs stemme forteller om bokas mottakelse og at det nå er laget film av den. Traileren består stort sett av gamle bilder av forfatteren. TV-spots er egentlig bare fraksjoner av denne traileren. Det er også noen klipp fra innspillingen, som ikke gir noen mening i seg selv og bare varer i tre minutter. En featurette på seks minutter ble brukt som reklame, og er derfor ganske forferdelig. Seks minutter lang, med en elendig voice-over amerikansk stil, som dessverre ikke er ment som en parodi. Kjapp og overfladisk featurette.

Audio recording of William S. Burroughs reading from his novel Naked Lunch: I litt over en time leser Burroughs fra Naked Lunch. Jeg syntes det var tungt å følge med. Burroughs har en outrert og spesiell måte å lese på som gjør det hele utydelig. I tillegg er jo ikke boka av de lettest tilgjengelige. Det var et fint påfunn å stykke opp lesingen med små jazz- og blues-snutter.

Gallery of photos taken by poet Allen Ginsberg of Burroughs: Fine bilder med utfyllende kommentarer av fotograf Ginsberg. Tekstene er poetiske til tider, og gir bildene mer innhold. Fint galleri.

A booklet featuring reprinted pieces by film critic Janet Maslin, critic and novelist Gary Indiana, filmmaker and writer Chris Rodley, and Burroughs: Janet Maslin skriver godt om filmen og dens mening i et utfyllende essay. Hun viser til episoder som Cronenberg har brukt fra Burroughs eget liv som ikke er med i boken. Gary Indiana fokuserer på Burroughs og boken Naked Lunch. Her er mye grundig informasjon fra hans liv og litteratur. Chris Rodley sammenligner de to kunstnerne, regissøren og forfatteren. Fascinasjonen for virus, sykdommer og teknologi er bare en av flere tangeringspunkter mellom dem. På slutten av dette fyldige heftet kommer Burroughs selv til orde, i et personlig essay om prosessen rundt skrivingen av Naked Lunch og deretter filmatiseringen. Blant annet skriver han om sin reaksjon på scenen fra hans eget liv hvor han skyter sin kone i Wilhelm Tell-episoden. Heftet har dermed dekket omtrent alle aspekter ved filmen. Glimrende!

White Material

White Material (Criterion nr. 560)(Blu-ray)

Frankrike – 2009 – Claire Denis (farger)

Hvit materie

Nivå 1 (uten spoilers)

Borgerkrigen raser i det afrikanske landet. Tiden er ute for de franske plantasjeeierne, noen av dem har slått røtter her og elsker landet. En av dem er Maria Vial. Hun nekter å innse at en epoke er over og forsøker å drive kaffeplantasjen som før.

Nivå 2 (med spoilers)

Claire Denis er etter mitt syn en av de beste aktive regissørene vi har. Hun ser aldri ut til å lage en middelmådig eller uinteressant film. Foreløpig favoritt fra hennes side er Beau Travail som dreier seg rundt to soldater i Fremmedlegionen. Men White Material ligger ikke langt bak. Den føles som en tidlig J.M.Coetzee-roman på grunn av temaet og den minimalistiske handlingen. Men mest av alt på grunn av atmosfæren, det udefinerbare harde og alvorlige som ligger der og venter. Filmen skaper også assosiasjoner til romanen ”Inn i skogene”, av Katie Kitamura, som kom på norsk i fjor.

Filmen er basert på en novelle av Doris Lessing som heter ”The grass is singing”. Huppert hadde alltid hatt lyst til å spille denne rollen, og det var hun som kontaktet Claire Denis og lurte på om de skulle samarbeide. Novellen er filmatisert før, men Karen Black fikk rollen den gangen, foran Isabelle Huppert.

Historien starter det tidspunktet helikoptre henter ut de siste franske plantasjeeierne fra landet. Opprørere under ledelse av smått legendariske The Boxer er i området, og en konfrontasjon med regjeringsstyrkene er nært forestående. The Boxer er for øvrig basert på Brukina Fasos president Thomas Sankara, som utførte et populært kupp før han iverksatte sosiale reformer. Han var sterkt antiimperialistisk og ble drept etter 4 år som president. Filmen begynner med en panorering over The Boxers døde kropp, før resten av historien blir fortalt i flashbacks.

Ettersom tidspunktet for konfrontasjonen nærmer seg ser vi at flere og flere velger å flykte fra området. Flere voldsepisoder skjer nå, rebellene blir villere. Maria Vial er den eneste som ikke klarer å ta innover seg at alt har forandret seg. Hun snakker fremdeles om innhøstingen, som om det har noe å si midt i krigen. Allikevel får hun gå uskadd selv om hun er i større fare enn hun innser. Isabelle Huppert filmes ofte i brede bilder slik at Maria fremstår som sårbar og ensom. Den rosa kjolen understreker dette. Andre sanser sårbarheten, selv føler hun seg sterk. Eksmannen forsøker å få henne til å forstå at livet i Afrika er over og at hun må forlate plantasjen. Han forsøker også å få henne til å innse at sønnen har blitt gal. Ingen av delene trenger inn. Det ender med at han blir drept før han selv kommer seg unna.

Sønnen er på vei inn i ondskapen. Han er først rotløs og søkende etter identitet, noe han ser ut til å finne i ydmykelsen som ranerne utsetter han for. Etter det blir han voldeligere og søker mot rebellene. Han hjelper dem i bytte for en gruppetilhørighet. Dop glir ned på høykant. Maria er like fornektende angående hennes sønn som hun er hva den politiske situasjonen i landet angår. På tomannshånd kan hun klage og kritisere sønnen, men utad godtar hun ikke et vondt ord om han. Kanskje er det slik hun tenker om krisen i landet også?

Radioer ligger strødd overalt. I Afrika er radioen veldig viktig. Folk lærer alt fra radioen og går med den klemt opp mot øret hele tiden. Slik er det også i filmen. Det er via radioen at informasjonen kommer, hvor langt unna soldatene er, hva som kommer til å skje. Når samfunnsstrukturen brytes ned, ser mange sitt snitt til å tjene penger på ulovlige måter, og en av dem er bompenger. Maria må betale en gruppe opprørere for å få dra inn til byen. Gruppen med opprørere består hovedsakelig av barn og ungdom, bevæpnet til tennene. Men hun kjenner igjen en av mennene som sønnens gymlærer. Maria gir etter og får kritikk av regulære soldater etterpå. Bestikkelser fostrer korrupsjon, og de som betaler har et stort ansvar for at det blir sånn.

Hvorfor dreper Maria Vial svigerfaren sin? En teori kan være at hun dreper det hvite i seg selv, det som hindrer henne i å kunne være en fullverdig del av landet. Etter drapet er sivilisasjonen borte, kun det primitive står igjen. En annen teori kan være at hun tror han har drept Manuel.

Øyeblikket: Uten noen spesielt rasjonell forklaring er det en kort, kort scene som har gjort et sterkt inntrykk på meg. Manuel har barbert av seg alt håret og kjører motorsykkel etter rebellene. Han er desperat etter å bli akseptert av dem. Denne scenen er så god fordi den formidler så godt villskapen i Manuel som vi kan se i øynene hans og kroppsspråket for øvrig.

Lyd og bilde

På grunn av mye bruk av håndholdt kamera ofres noe av de tradisjonelt vakre utsnittene. Men når kameraet står stille ser vi at det er et godt bilde, med gode detaljer og presise farger. En litt todelt opplevelse med uryddig kameraføring samtidig som kvaliteten er til stede. Lyden er god, med en DTS-HD Master audio presentasjon. Det er først og fremst en dialogdrevet film, men samtidig er det mye stemningsskapende effekter sirkulerende rundt.

Ekstramateriale

New interviews with Denis and actors Isabelle Huppert and Isaach de Bankolé: Claire Denis er jo selv vokst opp i Afrika. Hun har meninger om hvor Afrika går, og hvordan de hvite som velger å bli skal tilpasse seg. De som vil leve i harmoni med svarte kan klare seg. De som fortsatt vil være ledere må innse at deres tid er forbi. Intervjuet er på 24 minutter. Isabelle Huppert beskriver sin oppfatning av Maria Vial i sitt intervju på 14 minutter. Maria føler at hun tilhører landet, ikke at landet tilhører henne. Hun vil bare at alt skal fortsette som før. Maria tenker ikke svart eller hvitt, hun behandler alle som likemenn. Hun er ikke nødvendigvis født der, men har slått dype røtter. Isach Bankolès intervjue varer i 13 minutter. Skuespilleren har faktisk relevant bakgrunn for å forstå karakteren. Han mener at The Boxer har blitt en myte, mye større enn han er i virkeligheten.

Short documentary by Denis on the film’s premiere at the 2010 Écrans Noirs Film Festival in Cameroon: I denne lille dokumentaren på 12 minutter følger vi Denis i forberedelsene til en visning på filmfestival i Kamerun. Vi ser en fransk kulturarbeider foredra om filmstøtte og vi får se grunnleggeren av filmfestivalen. Samtidig viser Denis oss steder hun husker fra hennes oppvekst i Kamerun. Hovedvisningen av filmen skal foregå i et konferansesener med dårlig utstyr. Hun ender opp med å gi dem en DVD av filmen til visningen. Det er fullt kaos en halv time før visningen, og den blir da også en katastrofe. Det var umulig å høre dialogen i filmen. Morsomt innblikk i filmfestivaltilværelsen i Kamerun.

Deleted scene: I denne lange scenen finner Maria eksmannen død i huset. Hun løper ut og blir omringet av ungdommer på motorsykkel. De oppfører seg truende og sirkler rundt henne.

Theatrical trailer: Fragmentert, gir hint om hva filmen kan handle om. Jeg er ikke sikker på hvor vellykket det er. Filmen er uansett uendelig mye bedre enn det traileren gir løfter om.

A booklet featuring a new essay by film writer Amy Taubin: Dette er et virkelig bra essay. Forklarende og skarpt. Det er denne typen essay jeg liker best. Det åpner opp filmen for meg, hjelper meg å forstå elementer i filmen. Strålende.

Rififi

Rififi (Criterion nr. 115)(Blu-ray)

Frankrike – 1955 – Jules Dassin (svart-hvitt)

Kuppfilm nr 1

Nivå 1 (uten spoilers)

Tony har nettopp sluppet ut av fengsel etter fem år bak murene. Han har ingen penger og er selvsagt på jakt etter en jobb. Han avslår først et tilbud fra den gamle gjengen om å bli med på et ran, men må senere krype til korset og bli med. Men han vil at det skal bli en større jobb, et skikkelig kupp!

Nivå 2 (med spoilers)

5 år er lang tid. Pokerlaget er ikke like generøs med kreditten lenger, selv om man har et navn. Dama di brukte heller ikke lang tid på å glemme deg. Tony ble arrestert i mai, Mado fant seg ny kar i juni. Nå er hun sammen med gangsteren Pierre Grutter som driver nattklubben L’age D’or. En bitter Tony oppsøker Mado og forlanger en forklaring. Han krever at hun gir ham smykkene sine og kler av seg. Så banker han henne opp og hiver henne på dør.

Dette er en macho film. Den viser oss et macho miljø med sine egne normer. En kvinne er mer et tilbehør til mannen enn et selvstendig individ, derfor er det et sett med regler for henne og konsekvenser som skal følges når kvinnen ikke følger disse reglene. Jeg får assosiasjoner til ære og æresdrap, bare i en lit annerledes form enn vi pleier å lese om det. Ved å banke opp Mado, ta smykkene og hive henne ut halvnaken har Tony tydeligvis reddet ansikt. Da han finner Cæsar bundet i nattklubben, frigjør han ikke vennen. Cæsar har røpet partnerne sine under tortur, derfor må han dø. Tony setter to kuler i ham i stedet for å redde ham. Slik er reglene og de må følges.

Tony tok på seg skylda og satt inne for å spare Jo for fengselsstraffen, som bare var unggutten den gangen. Fengselet har gjort Tony syk, han hoster hele tiden og vi aner at han ikke nødvendigvis har lenge igjen. Han er den eneste av gjengen som ikke vet hva han vil gjøre med pengene de har stjålet, og det er vel fordi han vet han ikke har noen fremtid. For ham var utfordringen nok, det å knekke en tøff safe og et meget avansert alarmsystem.

I tillegg til den røffe skildringen av et gangstermiljø på 50-tallet i Paris, er filmens sterkeste side den realistiske måten vi får ta del i planleggingen og utførelsen av et kupp på. Disse mennene er profesjonelle. En stor del av filmen er viet research og overvåkning av vaktrutiner, studering av tegninger og andre forberedelser. Hvilke alarmsystem kommer de til å møte? Et besøk hos gullsmeden hvor Cæsar får låne telefonen på kontoret forteller dem hvilken alarmtype butikken har. Ved å anskaffe samme system kan de eksperimentere med hvilken metode som er best egnet til å nøytralisere alarmen. De ender opp med å sprøyte brannslokkingsmiddel inn i boksen for å dempe lyden. Under innbruddet stopper de arbeidet på bestemte tidspunkt, når de vet vaktene går runden sin på utsiden. En paraply senkes ned i hullet, slås opp og fanger opp murbitene før de faller i gulvet i etasjen under. Hele denne sekvensen utføres i fullstendig stillhet, ingen musikk. Det høyner intensiteten. Filmen tar seg god tid med å skildre kuppet, og det tar også lang tid for banden, ca syv timer. De er ute rundt kl fem om morgenen.

Bortsett fra et par politimenn som stikker kjepper i hjulene, går kuppet etter planen. Alle har utført oppgavene sine til punkt og prikke. Det er først etter at juvelene er fordelt at profesjonaliteten svikter. Å gi en dyr ring til en jente som jobber på L’age D’or setter Pierre Grutter på sporet av banden. Gruppen nøstes opp via Cæsar til Mario og deretter Tony. Guttungen til Jo blir kidnappet og fokus i filmen trekkes mot til hvordan han skal reddes. Pengene har blitt mindre viktig. Tony tar på seg å redde gutten, men en desperat Jo klarer ikke å holde hodet kaldt, og det jobbes for mye parallelt på hver sin kant.

Broren til Pierre er narkoman, og får tildelt de mest brutale oppdragene av Pierre. Portrettering av narkomane på film var sjelden på 50-tallet, og filmen viser hvordan Pierre kan styre broren ved hjelp av noen poser med dop. Brorens hovedfokus ligger til enhver tid i å sikre seg tilgang til neste forsyning.

Med tanke på svartelistingen av seg som kommunist, var det begrensede muligheter for Dassin til å jobbe som regissør, eller jobbe i det hele tatt. Han trengte penger som alle andre, og måtte innse at han ikke lenger kunne velge filmene sine i like stor grad som før. Når det gjaldt Rififi var ikke det en bok han hadde lyst til å lage en film basert på, men lot seg til slutt overtale. Egentlig var han sjokkert over boka, både kvaliteten og visse elementer i den. Dassin forandret historien veldig mye. Faktisk så mye at det ble grunnlag for en morsom anekdote. Han hadde et møte med forfatteren, som kun hadde ett spørsmål :”Hvor er boken min?” Dassin forsøkte seg med de sedvanlige bortforklaringene. Forfatteren lot seg ikke avlede. ”Hvor er boken min?” Mer bortforklaringer. Da trekker forfatteren en revolver opp fra frakkelommen og legger den på bordet. ”Hvor er boken min?” Dassin begynner å le, noe forfatteren sikkert ikke hadde ventet. De endte opp med å bli venner.

Noe av det Dassin ikke likte var at alle skurkene i filmen var nord-afrikanere. Dette var jo under Algerikrigen, og Dassin følte det nok unyansert og litt billig med en film som fremstilte nord-afrikanere slik. Dette førte til en krangel med produsenten, som til slutt fikk en ide. Hva om Dassin lot alle skurkene være amerikanere? Dassin valgte heller å la dem være franske, noe produsenten absolutt ikke hadde tenkt på.

Selv om Jules Dassin var tydelig på at han ikke ville ha egenkomponert musikk til filmen, ble det laget. Dassin mente at kuppscenen burde være helt fri for musikk, men det var kontroversielt. Til slutt gikk komponisten med på å se filmen med og uten musikk, og konkluderte selv med at filmen var best uten musikk.

Kritikerne mente at filmen var en utdanning i ran. Dette var også kritikken som ble rettet mot Heat senere, og som faktisk stemmer. Heat var så realistisk og presis i sine beskrivelser at kriminelle har gått ut og sagt at de har studert filmen inngående. Den er fremdeles en favoritt i ransmiljø og blant innsatte. Rififi kan nok sies å ha vært den første ultrarealistiske ransfilmen, mer så enn The Asphalt jungle synes jeg.

Hvis du lurer på hvordan Dassin så ut på denne tiden, kan du legge merke til den elegante italienske skapsprengeren Cæsar. Det er Jules Dassin. Rififi er en meget vakker film, som viser oss hvordan Paris så ut i 1955. Det er noen fantastiske byscener her. Til tider mørkt og dystert, med metall, industri, veier og broer som bakteppe.

Øyeblikket: Siden kuppscenen er for lang til å kunne kalles et øyeblikk, velger jeg meg scenen hvor ranerne går inn i leiligheten. Det er kun lommelykten som lyser opp rommene. Spenningen er til å ta og føle på akkurat her. Den begrensede visuelle oversikten vi har gjør scenen klaustrofobisk. Hvor som helst i skyggene kan noen stå. Alt er stille og mørkt, så stille at jeg blir oppmerksom på min egen pust.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1. Man får følelsen av å gå på kino på 1950-tallet når man ser denne utgaven. Ingen skader, god kontrast og rimelig gode detaljer og dybde. Utendørsscenene er spesielt fine. Denne filmen klarte seg godt på lerret. Monolyden er også veldig fin, med klar tale.

Ekstramateriale

Interview with director Jules Dassin from 2000: Intervjuet er på 29 minutter. Det er tynt med skikkelig ekstramateriale på denne utgivelsen, men dette intervjuet er meget godt. I første del av intervjuet snakker Dassin om svartelistingen i Hollywood i McCarthyperioden og hvordan det påvirket ham. Det var smertefullt å se heltene sine knekke sammen og navngi venner, som Elia Kazan og Clifford. Dassin forteller en historie om da han møtte Gene Kelly tilfeldigvis ved en anledning, og Dassin forsøkte å stikke seg bort. Han ville ikke sette Kelly i en pinlig situasjon. Kelly tok tak i armen han og lurte på hva han drev med. Deretter gikk de sammen inn. Kelly var den eneste som turte å bli sett offentlig med Jules Dassin. Zsa Zsa Gabor trakk seg fra en Dassinfilm da hun ble truet med aldri å få jobbe i Hollywood igjen. Offentlig hilste folk på ham, men de passet på å dekke til ansiktet sitt med alle mulige slags rekvisitter hvis det var fotografer i nærheten. Alt for å slippe å bli satt i bås med Dassin.

Set design drawings by art director Alexandre Trauner: Flotte storyboardtegninger som har et veldig særpreg og oser originalitet. Dette er faktisk bilder jeg kunne hengt på veggen hjemme.

Production stills: Først er det en gruppe standard og helt uinteressante promotionbilder av skuespillerne. Neste bolk er fra en regntung innspilling i Paris. Litt mer interessante enn første bolk.

Trailer: Tøff. Realistisk. Kompromissløs.

A booklet featuring an essay by critic J. Hoberman: Jules Dassin var en av de amerikanske regissørene som ble svartelistet i Joseph McCarthy kommunistparanoia. Rififi var hans første film på 5 år. Den katolske kirka likte ikke at filmen fikk gode kritikker, og dermed forsvarte en mann som hadde flyktet fra landet og en stevning. Truffaut var over seg av begeistring i sin anmeldelse av filmen, og var en av de første som brukte begrepet ”film noir”. Alle kan uansett enes om at selve kuppscenen i filmen er blant filmhistoriens beste. Faktisk så foregrep Rififi markedsføringstrickset som Alfred Hitchcock brukte under visningen av Psycho. Og det med fire år. Ingen fikk komme inn etter at filmen hadde startet. Hoberman har skrevet et godt essay på syv sider, men kunne med fordel ha skrevet litt mindre kronglete setninger. Punktum er en fin ting, egentlig.

City Lights

City Lights (Criterion nr. 680)(Blu-ray)

USA – 1931 – Charles Chaplin (svart-hvitt)

Chaplins egen favoritt

Nivå 1 (uten spoilers)

Landstrykeren forelsker seg i en blind jente som selger blomster, men hun tror han er rik. En operasjon kan gi henne synet tilbake, og Landstrykeren forsøker å skaffe pengene.

Nivå 2 (med spoilers)

Åpningen i City Lights går for å ha den beste åpningen i noen Chaplinfilm. Landstrykeren er en svart flekk på de rikes hvite luksus. Filmen skal streife innom dette temaet jevnlig i filmen, og ta opp både fattig/rik, handicap, alkoholisme, kaldt samfunn, håp og fremfor alt kjærlighet. Det ligger mye mening i at millionæren er generøs og tolerant når han er full, og kald og brutal når han er edru.

Chaplin møter millionæren mens han forsøker å ta livet av seg ved drukning. Han er rik men er ikke elsket, ikke engang likt, og suicidal. Etter mye om og men blir de to svirebrødre og bestevenner. Men kun til neste dag, når millionæren er blitt edru. Da får ikke Landstrykeren være i huset og en fornøyd tjener får lov til å kaste ham ut. Etter en fuktig kveld sammen gir millionæren Landstrykeren en stor sum som skal gå til jentas synsoperasjon. Etter et kakk i hodet og politiet på døra, nekter han for å ha gitt ham pengene. Landstrykeren stjeler tilbake pengene og stikker av. Han vet nå at han må i fengsel, men rekker å gi pengene til jenta.

Noen av de morsomste scenene i filmen utspiller seg når Landstrykeren og millionæren er på fylla sammen. Her er det mye slapsticks og ekstrem kroppskontroll. Fra hissige og klare til å slåss, til verdens beste venner. Landstrykeren griper inn i det han oppfatter som en slåsskamp mellom en mann og en kvinne på restauranten. Mannen løfter henne opp og kaster henne ned. Chaplin tar ansvar og går til angrep. Betjeningen må gripe inn og skille dem. Dansen er ødelagt og danserne går bort. Denne dansen var veldig populær på 20-tallet og skildret en hallik og en prostituert.

Det er mye av Chaplins eget liv i City Lights. Moren led av mental ubalanse, et lidelse som ble formidlet gjennom blindheten til jenta. Faren var alkoholiker, og formidles gjennom millionæren. Denne oppførselen er noe Chaplin kunne kjenne igjen fra sin far. Chaplin vokste som kjent opp fattig i Londons dårlige strøk. Landstrykeren er på bunnen av samfunnet, fattig og hånet av avisgutter og politiet. Han tar seg en jobb for å tjene penger til jentas operasjon, men mister jobben. Til slutt må han i fengsel.

City Lights er en stumfilm, laget i lydfilmens tid. Det er noen få effekter, men ingen tale. Det vil si, der er tale, men den er så karikert og latterliggjort at vi alle forstår hva Chaplin mener om lydfilmen. Han fikk en eldre dame til å bable av gårde og brukte dette materialet til å formidle hva samfunnets topper sier. Chaplin var redd for å miste publikummet sitt ved å gå over til lydfilm. Hvilket språk skulle man snakke? Hvilken aksent skulle man ha? Det universelle ville bli borte.

Vi har hørt mye om hvilken perfeksjonist Stanley Kubrick var, med sine uttallige tagninger av samme scene. Han terroriserte Shelley Duvall i The Shining, med flere hundre tagninger av en rimelig enkel scene. Men det er Chaplin som har verdensrekorden i antall tagninger av en scene, og den scenen er i City Lights. Det dreier seg om Landstrykerens første møte med den blinde blomsterjenta. Hun skal holde frem en blomst mot ham og si ”Flowers, sir?” Chaplin var blant annet ikke fornøyd med tonefallet hennes. I en stumfilm! Han mente at feil tonefall ville virke inn på scenen i sin helhet. Det måtte opp mot 350 tagninger til før han ble fornøyd. Gnisningene mellom disse to var sterke og han avskjediget henne på et tidspunkt, bare for å måtte hente henne tilbake til dobbel lønn. Ingen andre kunne spille blind uten å virke påfallende.

Øyeblikket: Det kan bare være slutten. Chaplin ville vi skulle gråte kun ett sted, og det var her. Jenta skjønner at det var Chaplin som var velgjøreren sin når hun kjenner på ham. Hun har fått synet tilbake og med synet kommer forfengeligheten. Nå ser de hverandre begge to samtidig for første gang. Chaplin er nervøs og sårbar der han står og biter negler og håper hun vil se ham for den han er. Så slutter filmen. Vakkert.

Lyd og bilde

Formatet denne gangen er 1.19:1, med mono lyd. Chaplin valgte å filme med lav kontrast, så kanskje er det derfor at vi ikke får det helt skarpeste bildet. Det er også tilfeller av riper. Når det er sagt er dette en kjempefin presentasjon av en over 80 år gammel film. Lyden er fin, men det er jo selvfølgelig veldig begrenset med utfordringer i dette lydsporet, da det er en stumfilm i det store og hele. Chaplin la på noen få Mikke Mus-effekter, som for eksempel under spaghettimiddagen. Musikken ellers gjengis greit.

Ekstramateriale

New audio commentary by Charlie Chaplin biographer Jeffrey Vance: Helt greit kommentatorspor som også tar seg tid til de mer tekniske aspektene ved filmen. Mye informasjon her, fremlagt på en systematisk måte. Kan bli litt tørt.

Chaplin Today: “City Lights,” a 2003 documentary on the film, featuring Aardman Animations cofounder Peter Lord: Selv om Al Jolsons lydfilm kom litt før City Lights, valgte Chaplin å lage en stumfilm. Han eide sitt eget studio og styrte alt selv. Denne filmen kan sies å handle om kjørlighet og håp mellom to fortapte sjeler. Fin dokumentar som varer i 27 miinutter.

Chaplin Studios: Creative Freedom by Design, a new interview program featuring visual effects expert Craig Barron: Godt lite intervju på 16 minutter om hvordan Chaplin klarte å skape så mye av filmene sine i studioet. For eksempel er gaten og hjørnet hvor Landstrykeren møter blomsterjenta skapt i sin helhet i studio. Gode forklaringer og inngående kjennskap til mannen og filmen fra Barron. Han har også i tidligere Chaplinutgivelser fra Criterion.

Archival footage from the production of City Lights, including film from the set, with audio commentary by Chaplin historian Hooman Mehran; a costume test; a rehearsal; and a complete scene not used in the film: Det første klippet er fantastisk, siden vi får se hvordan Chaplin jobbet på settet. Han hadde store problemer med jenta som spiller den blinde blomsterpiken. Hun var ikke entusiastisk når det gjaldt denne filmen og møtte ikke alltid opp i tide. Vi ser at Chaplin holder på å koke over under innspillingen.

Excerpt from Chaplin’s short film The Champion (1915), along with footage of the director with boxing stars at Chaplin Studios in 1918: Litt vel mye knall og fall, men vi ser spiren til den flotte boksekampen i City Lights.

Trailers: En samling trailere fra USA, Frankrike og Tyskland på til sammen 8 minutter og 47 sekunder. Den tyske er en lang skrytetrailer, den amerikanske fokuserer på høydepunkter og den franske viser dokumentarklipp fra Chaplins besøk i Frankrike. Alle har voiceover.

A booklet featuring an essay by critic Gary Giddins and a 1966 interview with Chaplin: Meget godt essay av Giddins. Intervjuet med Chaplin er like bra. Her får vi møte en veldig åpenhjertig Chaplin som deler av sine anker rundt det å lage film og hvilken filmfilosofi han har. Intervjuet er laget på 70-tallet og vi får inn elementet om hvorvidt Chaplin er utdatert. Han har nettopp blitt ferdig med The Countess of Hong Kong med Marlon Brando og Sophia Loren. Han kommenterer filmer som Who’s afraid of Virginia Woolf, som han ikke har noe til overs for. Ingen mennesker er så gjennomført negative, alle mennesker svinger i oppførsel mener han. Et fantastisk intervju, all kudos til en ærlig Chaplin for å gi intervjuer som forteller oss noe om mennesket som intervjues.

Grey Gardens/The Beales of Grey Gardens

Grey Gardens/The Beales of Grey Gardens (Criterion nr. 123)(Blu-ray)

USA – 1976 – Albert og David Maysles, Ellen Hovde og Muffie Meyer (farger)

Little E og Big E

Nivå 1 (uten spoilers)

79 år gamle Edith bor sammen med datteren sin Little Edie i East Hampton, ikke så langt fra New York. De er slektninger av Jackie Kennedy, men fortidens glamour er nå borte for lenge siden. Grey Gardens er en dokumentar om disse to eksentriske kvinnene som bor i falleferdige Grey Gardens.

Nivå 2 (med spoilers)

Mayslesbrødrene skulle egentlig lage en dokumentar om Jackie Kennedy og kom på den måten i kontakt med Edith og Edie Beale. De var slektninger som skulle intervjues for å kaste lys over Jackies historie. Filmskaperne forsto raskt at de her hadde en selvstendig og faktisk mer interessant historie for hånden. Dokumentaren om den eksentriske moren og datteren som levde i fattige kår i Grey Gardens var født.

Litt om teknikken Mayslesbrødrene har valgt. De blir med i filmen fordi de føler det er bedre å være involvert og ha et forhold til menneskene i filmen enn å være en flue på veggen. Det innebar å ta imot mat når de ble tilbudt det, selv om hygienen i huset er så som så. De merket også at kvinnene snakket på samme måte om det var et kamera i rommet eller ikke. Noen har kritisert filmen og mener kvinnene burde vært beskyttet mot seg selv. Men Albert Maysles er uenig i det. Begge to er sterke og velger sitt liv. De er stolte av humoren sin. De er ikke offer. Begge var også veldig fornøyde med filmen, som de fikk se i huset før premieren. Little Edie proklamerte at Mayslesbrødrene hadde laget en klassiker. Det var bare litt lite synging i den…

Bealekvinnene er voldsomt glad i å synge og begge har hatt muligheten til å kunne gjøre karriere, Edith av stemmen sin og Little Edie som danser, men omstendighetene har gjort at det fulle potensiale ikke ble tatt ut. Edith hinter mot at hennes sosiale bakgrunn stoppet henne. De har levd et glamorøst og privilegert liv. Men her er det drypp av informasjon som kan gi en pekepinn om hvorfor de endte opp i et falleferdig hus i selskap med et stort antall katter og vaskebjørner, ute av stand til å ta vare på hus, hage og seg selv. Edith ble forlatt av sin mann, pengene forsvant og Edie har endt opp med å bo sammen med sin mor etter morens ønske. Edith har alltid hatt stor innflytelse på Little Edie, selv om de krangler mye. Det ligger mye uforløst bitterhet i luften, spesielt fra Little Edies side. Hun føler nok at livet har løpt fra henne uten at hun fikk anledning til å ha mann og barn. Betegnende nok sa alltid Edith at Little Edie måtte bo i huset 2-5 år etter at hun gikk bort. Og det gjorde Little Edie får vi vite i ekstramaterialet. Det var Edith som egentlig kontrollerte alt som skjedde i Grey Gardens.

Alle pengene er borte, men de oppfører som om de har dem. I huset skjer det ingenting. De samme diskusjonene, kranglene og sangene gjentas hele tiden. Filmen handler om et mor/datter-forhold hvor begge kjemper om overtaket. De konkurrerer om Jerry og Tom Logan. De konkurrerer om oppmerksomheten til Mayslesbrødrene. Little Edie er redd for at Jerry skal ta fra henne morens kjærlighet. Edith har en voldsom fascinasjon for Jerry, og flørter med ham selv om hun er snart 80 år gammel. Han er vel rundt 20. Vi hører hint om at Jerrys familie ikke synes han bør tilbringe tid i huset, men ellers får vi vite lite om Jerry. Hvis du lurer på hvorfor Little Edie alltid dekker til hodet, kan du fortsette å lure på det. Filmskaperne fikk aldri noe svar på det. Kanskje hadde hun mistet håret eller det var blitt grått?

Når filmen starter fokuseres det på en falleferdig vegg som har et hull i seg. Dette hullet blir større og større utover i filmen, og viser tiden som går i prosessen med filmen. Mot slutten er det lite vegg igjen. Huset skal også bli utsatt for en liten brann som medfører utrykning. Hagen er vannstelt og overgrodd. Soverommet er fylt av matrester og rot. Katter går overalt og gjør fra seg bak gjenstander på gulvet. Vaskebjørner kommer inn i huset og forsyner seg med mat Edie legger ut. De bor i et falleferdig reir, men ser ut som de har det greit allikevel. De synger stadig, og mimrer om gamle dager. Little Edie setter pris på å kunne betro seg til kameraet og få respons fra Mayslesbrødrene. Oppmerksomheten fra kameraet gjør henne godt, hun kan synge og danse for et publikum. Og flørte litt, selvfølgelig. Hun virker ganske forelsket i David og vil gjerne ta seg godt ut på sin måte, med nye og fantasifulle kleskreasjoner. Man kan ikke unngå å bli litt glad i disse merkverdige damene.

Øyeblikket: Little Edie viser Mayslesbrødrene rundt i andre rom, og Edith blir liggende igjen på soverommet. Der føler hun seg utenfor og begynner straks å kreve oppmerksomhet. Mens Little Edie forsøker å fortelle Mayslesbrødrene om ting hun viser frem, starter Edith å rope på Little Edie. I løpet av ett minutt vil hun ha telefonen, en kjole, mat osv. Det går i ett. Juhuu, juhuu, Edie, Edie! En veldig oppklarende og interessant scene.

Lyd og bilde

Bildet er presentert i 1.33:1, med mono lyd. Heldigvis er det lite skader på filmen. Så vidt jeg kan forstå er det bare satt inn ekstra lys i soverommet, som er det rommet hvor mesteparten av filmen spilles inn. Ellers er det naturlig lys, noe som gir seg utslag i litt dunkle og uskarpe bilder. Men i en dokumentarfilm er det hensiktsmessig for å kunne ha så optimale forhold som mulig opp mot intervjusituasjonene. Det hele har større sjanse til å bli naturlig og avslappet for intervjuobjektene. Bildet er absolutt skarpt og fint i utendørs sol og på soverommet. Det har en fin filmkvalitet

Ekstramateriale

The Beales of Grey Gardens, the 2006 sequel to the film (Blu-ray): The Beales of Grey Gardens består av overskuddsmateriale fra innspillingen. I denne filmen fokuseres det mer på Little Edies oppførsel mot Mayslesbrødrene. Vi ser hvordan hun flørter uhemmet med begge, men det ser ut som om hun er mest betatt av David. Mer synging, mer ville antrekk og noe mer krangling. Disse to filmene bør sees i sammenheng, da de egentlig er en lang film. Nøkkelscene når Little Edie marsjerer til musikk på soverommet mens Edith bare ser seg i speilet. En typisk dag for Edith og Edie Beale.

Audio commentary for Grey Gardens, featuring Maysles and codirectors Ellen Hovde and Muffie Meyer, along with associate producer Susan Froemke: Et kommentatorspor som gir oss enda mer informasjon om situasjonene vi har sett, og litt tolkning av hvorfor damene oppfører som de gjør. Det kan ha vært noe som skjedde i går, eller forholdet mellom dem og en tredjeperson osv. Bra kommentatorspor som er vel verdt å høre på.

Introduction to The Beales of Grey Gardens by Maysles (Blu-ray): Fin introduksjon av Albert, som godt minnes Little Edies fascinasjon for hans nå avdøde bror David. Denne filmen har mer samtaler enn den første.

Audio excerpts from a 1976 interview with Little Edie Beale, conducted by Kathryn G. Graham: Dette intervjuet varer i 40 minutter. Little Edie snakker mer utfyllende om det hun oppfatter som konspirasjon mot henne og moren, og om ransakingen av huset. Hun angrer ikke på noe i livet sitt, for da ville hun jo ikke ha vært henne, men en annen person. Litt uklart hva hun mener, siden dette fort kan bety at hun mener vi som mennesker ikke har fri vilje. Vi kan jo huske på at hun er veldig opptatt av astrologi, med alt det innebærer av skjebner og låste mønstre. Kanskje hun trøster seg med dette og ikke føler hun har kastet bort livet sitt på Grey Gardens. Forresten synes hun moren har en veldig fin stemme for alderen.

Interviews with fashion designers Todd Oldham and John Bartlett on the continuing influence of Grey Gardens: Begge disse motedesignerne har latt seg inspirere av Little Edie. Begge har hatt kolleksjoner basert på hennes stil. Oldham mener Edie er i overkant original i klesveien, men det funker på sin måte. Han involverer seg ofte i gode saker, som å stille opp for PETA og for bekjempelse av AIDS. Bartlett stiller spørsmålstegn ved hvor mye av historien Edie forteller er sann, spesielt om familien. Men begge ser filmen jevnlig og kan den på rams.

Behind-the-scenes photographs: Noen bilder av Edith og Edie som unge, noen sammen med filmskaperne og noen tatt av damene alene. Pluss en del kattebilder. Ikke så mye å skryte av.

Trailers: Lavmælt trailer med avisklipp og bilder. Fin. 2 minutter og 15 sekunder.

A booklet featuring an essay by critic Hilton Als: Litt for kort essay til å være av interesse. Hilton Als gjorde et telefonintervju med Little Edie i 1998. Hun var imøtekommende nok, men det spørs om spørsmålene Als kom opp var de rette. De førte hvert fall ikke til et opplysende intervju. Heftet som følger med The Beales of Grey Gardens er mye bedre. En personlig og skarp betraktning av alt styret rundt filmen og damenes konstante tragedie. Essayet er skrevet av Michael Musto.

Nashville

Nashville (Criterion nr. 683)(Blu-ray)

USA – 1975 – Robert Altman (farger)

USA: en tilstandsrapport

Nivå 1 (uten spoilers)

24 personer befinner seg i Nashville, countrymusikkens hovedstad. Noen av disse 24 vidt forskjellige menneskene skal møtes og alle skal vi følge rundt i Nashville. Musikere, managere, soldater, husmødre, journalister, forretningsmenn. Robert Altmans første store ensemblefilm er nyskapende og har til tider et dokumentarisk preg.

Nivå 2 (med spoilers)

Criterion Collection startet med Dual Format med Frances Ha som kom ut i november. Av økonomiske grunner har selskapet gått over til å gi ut en samlet utgave med DVD og Blu-ray i ett. De vil spare på ikke å måtte trykke innleggsheftene i to størrelser og å lage to forskjellige cover. For oss Blu-ray eiere betyr det bare at vi får noen ekstra DVDer. Jeg synes det er flott at Criterion allikevel tar seg bryderiet med å ha forskjellig utforming på selve skivene. Ofte er det én Blu-ray og to DVD, og på Nashvilles ene DVD er alle de 24 karakterene samlet i en sirkel. Blu-rayen har bare en nøytral C denne gangen.

I denne første Dual Format-utgivelsen omtalt på Ord om Criterion er vi altså i countrymusikkens hovedstad, nemlig Nashville. Vi får høre en hel time med country i filmen, allikevel er det ikke en film om countrymusikk, ei heller musikkindustrien som sådan. I stedet fungerer Nashville by som en gedigen metafor for USA, og en indikasjon på hva som er galt med landet.

Den politiske agitasjonen vi hører fra valgkampbilen er faktisk en halvtime til sammen, spredt utover filmens lengde. Det er en helhetlig originalt skrevet tale av Thomas Hal Phillips for den fiktive presidentkandidaten Hal Phillip Walker. Selv under ulykker og intervjuer vil valgkampmedarbeidere dukke opp med klistremerker og plakater, og kan sees som en kommentar til mediesirkuset under valgkampen.

Geraldine Chaplin spiller Opal, den eneste som er i kontakt med alle de 23 andre karakterene. Hun forteller alle at hun jobber for BBC, men det er ingenting som tyder på at det er sant. Allikevel er det ironisk at den eneste journalisten i filmen ikke får med seg noe av attentatet på slutten av konserten. Hun jager rundt etter konstruerte nyheter og er håpløst uoppmerksom når en ekte begivenhet finner sted. Gjennom hele filmen blir hun fremstilt som en parasitt som ingen egentlig vil være i nærheten av. Samtidig mangler hun selvinnsikt nok til å registrere det. Hennes selvbilde forteller henne derimot at hun er for god til å omgås ”tjenere”, som hun kaller bandets sjåfør. Man kan vel ane en generell holdning til media som Altman forsøker å få frem her.

Keith Carradine likte ikke sin karakter Tom Frank som menneske. Han gikk til Altman med sine bekymringer om karakteren, men Altman tonet det hele ned. Dermed får vi som publikum opplevelsen av å se en mann som ikke liker seg selv. Vi ser i ettertid hvor riktig det ble. Tom Frank er en ikke bare ufyselig, han er på grensen til syk. Måten han ringer sin kjæreste mens Lilly Tomlins karakter Linnea Reese pakker sammen tingene sine vitner om en mann i ubalanse. Reese kan ikke drøye ut one night standen men må dra hjem til familien. Har Frank ingen sosiale antenner eller bryr han seg ikke? Frank er uansett en narsisistisk drittsekk. Tomlins karakter klarer allikevel å komme fra situasjonen med verdigheten i behold.

Ned Beatty spiller Delbert Reese, en mann som jobber i kullissene med organisering av blant annet konserter og fundraising. Han er gift med Linnea og har to døve barn. Kontrasten mellom de to i hvordan de forholder seg til barna er slående. Delbert klarer ikke å etablere skikkelig kontakt og er helt hjelpesløs i å involvere seg i livene deres. Han er mye mer på hjemmebane i yrkeslivet sitt enn han er i familielivet sitt, som faller fra hverandre. Linnea er utro med Tom Frank.

Allan Nichols som spiller musikeren Bill gråt da han så dailies hvor Carradines karakter ligger med Bills kone. Nicholls hadde gått så opp i rollen, samtidig som han ikke hadde lest manus godt nok. Og dette til tross for at Carradine og kvinnen var et par i virkeligheten…

Karen Black spiller Connie White, Barbara Jeans rival i Country&Western-miljøet. Hun har en veldig liten rolle, men fremfører i likhet med de andre i filmen sine egne sanger. Barbara Jean føler en sterk sjalusi mot henne og retter frustrasjonen mot sin managerektemann.

Barbara Jean spilles av sangerinnen Ronee Blakley. Naturlig nok er det også hennes egne sanger hun fremfører. Hun er filmens store stjerne som all handling egentlig kretser rundt. Hun er grunnen til at mange er i Nashville og jobber på forskjellige måter som er forbundet med hennes opptredener. Hennes fokus på patriotisme og familieverdier gjør at hun er en naturlig musikkpartner for Haven Hamilton.

Barnett er hennes managerektemann som spilles av Alan Garfield. Garfield er ingen lett mann å jobbe med, men gjør en fin rolle her. Han har en tendens til å improvisere og ta over scener, så skuespillerne som spiller mot ham må stå opp for seg selv. Slik sett er scenen hvor John Triplette hudfletter ham i en krangel om det politiske banneret på scenen ganske likt noe som kunne ha skjedd på settet.

John Triplette spilles av Michael Murphy. Han representer forretningsdelen av musikkindustrien og arbeider med organisering av konserter og tv-rettigheter. Han fremstår som glatt og tilpasningsdyktig, prater like godt med musikere som med arrangører. Jeg klarer ikke få tak på mannens substans, så det må bety at Altman har skapt en figur som er meget realistisk i denne rollen.

Barbara Harris spiller Albuquerque, en artist som har bestemt seg for å gjøre det stort innen C&W. Hun har en ektemann, Star, som tilbringer filmen med å lete etter henne og ta henne med hjem. Hun klarer alltid å stikke av, men noen ganger er det nære på. Han tråler barene og finner henne noen ganger på amatørscener. Hun kjemper i motbakke, som når hun opptrer på en speedwaybane under et løp! Det er noe optimistisk og håpefullt i at det er hun som får sin sjanse til å skinne etter attentatet. Hun griper anledningen til å forene de sjokkerte tilskuerne gjennom en sta og innbitt versjon av ”It don’t bother me”. Gjennom hardt arbeid og en ukuelig vilje kan du til slutt få din sjanse.

Jeff Goldblum har den mest absurde rollen i Nashville. Han kjører rundt på en tricycle og sier vel aldri noe i filmen. Han forbinder scener med hverandre ved at vi ser han kjører fra en scene til en annen. Innimellom utfører han noen halvbra magiske tricks. Han refereres til kun som Tricycle Man.

Han får sterk konkurranse fra Shelley Duvall om mest absurde rolle. Hennes L.A. Joan er en groupie som stort sett vandrer rundt i skrekkelige klær og forskjellige parykker. Hun søker oppmerksomhet, men oppnår lite. På en måte minner hun om Geraldine Chaplins karakter i så måte. Hennes far tar inn Norman som leieboer, og L.A.Joan legger seg etter ham inntil hun vurderer ham som uinteressant.

Kenny Frasier spilles av David Hayward og er lett å overse i filmens tidlige fase. Den observante seer vil legge merke til at han alltid er der hvor Barbara Jean er og det er han som plukker frem pistolen fra gitarkassen sin og skyter henne på konserten. Altman påpeker at disse menneskene som utfører attentat mot kjendiser ikke gjør det på grunn av meninger eller handlinger kjendisene har kommet med. Han mener alt dreier seg om å tiltrekke seg oppmerksomhet. Men fremdeles vet vi lite om hva som egentlig driver dem.

Scott Glenn fremstår i filmen som en slags stalker som vi aner kommer til å begå en forferdelig forbrytelse. Denne soldaten, Glenn Kelly, dukker opp i nærheten av Barbara Jean flere ganger, men hans tilstedeværelse gjør at vi overser den egentlige faren. I stedet er det Glenn Kelly som avvæpner attentatmannen før han eventuelt dreper flere.

Tommy Brown spilles av Timothy Brown og er en svart artist som har lagt seg på en meget tradisjonell C&W stil. Så mye at han blir kalt the whitest nigger in town av filmen andre svarte store rolle, Wade som spilles av Robert Doqui. Wade er den eneste som sier ting rett ut i filmen, han er nådeløs men ærlig. Spesielt i forhold til Sueleen Gay er det kun han som ikke lyver, men forsøker å få henne til å gi opp en karriere som bare gjør henne til latter.

Skuespilleren som spiller Sueleen Gay heter Gwen Welles. Hun kan overhodet ikke synge, selv ikke etter at hun tok sangtimer. Altman trengte en kvinne som skulle synge, men synge dårlig. Han er av den oppfatning at du egentlig ikke kan få en god sanger til å synge dårlig. Derfor hentet han inn henne. Sueleen har en urokkelig tro på eget talent og ser for seg en stor karriere. Hun har tunnelsyn og avviser Wade sitt velmente men brutale budskap til henne. Han skal få se når hun har blitt stjerne. Den totale ydmykelsen er et faktum når hun må strippe på en bar for å få sjansen til å synge en annen gang.

Henry Gibson (Haven Hamilton) kjenner jeg igjen fra The Long Goodbye, en av Robert Altmans beste filmer. Der spiller han en usympatisk lege, her er han en usympatisk C&W-stjerne. I Haven kommer den patriotiske og arrogante stjernen til uttrykk. Han er en kynisk forretningsmann som skamløst spiller på alle strenger når han manipulerer publikum. En liten mann med stor tilstedeværelse og utstråling.

Lady Pearl er Haven Hamiltons kone og spilles av Barbara Baxley. Hun overrasker ved å være en innbitt demokrat som har jobbet for Kennedybrødrene i valgkampen. Store deler av dialogen hennes improviserte hun og meningene reflekterer hennes egne. Hun snakker seg inn i emosjonelle og tårevåte passasjer. Fantastisk, og overrumplende siden man ikke venter disse holdningene i dette området.

Elliott Gould og Julie Christie var tilfeldigvis på besøk i Nashville, og Altman var ikke sen med å skrive inn en liten rolle for dem i filmen.

Øyeblikket: Jeg har valgt meg konserten til Barbara Jean som måtte avbrytes. Å se hvordan hun gradvis mister grepet på realitetene og forsvinne inn i barndomsminner er fascinerende. Hun mister evnen der og da til å sortere ut interessante anekdoter fra de totalt meningsløse. Hun ender opp med å fortelle små historier uten mål og mening, med digresjoner inne i digresjonene. Hadde ikke Barnett grepet inn ville nok ikke Barbara Jean klart å avslutte trippen ned memory lane. Bandet visste ikke at scenen skulle spilles slik, og det bidrar bare til enda mer realisme i scenen.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1 og er absolutt strålende. Her er ikke det typiske softe 70-tallsutseendet, men derimot en skarp og klar gjengivelse. Men best er lyden, med sin eksperimentelle surroundbruk. Alle de 24 skuespillerne hadde egen mikrofon, og lyden mikses sammen etterpå slik at man opplever dialog fra alle kanter og selv kan velge lydkilde. Man vandrer nærmest blant dem og hører brokker av samtaler fra forskjellige steder. Dette er en stil Altman perfeksjonerte i Gosford Park. Kvaliteten er god og lydsporet er 5.1 surround DTS-HD Master audio. Musikken er sterk og klart gjengitt.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Robert Altman: Ganske bra, med fine anekdoter fra innspillingen. Altman er ikke hemmelighetsfull men deler sjenerøst av tanker og opplevelser. Han snakker også tydelig, og kun når han har noe interessant å fortelle.

New documentary on the making of the film, featuring interviews with actors Ronee Blakley, Keith Carradine, Michael Murphy, Allan Nicholls, and Lily Tomlin; screenwriter Joan Tewkesbury; assistant director Alan Rudolph; and Altman’s widow, Kathryn Reed Altman: Denne filmen er ikke ment som en politisk film. Den er heller ikke ment å gjøre narr av Nashville, sier Robert Altman. Den handler ikke engang om musikk. Derimot handler den om det som skjedde i USA på denne tiden. En karakter som Delbert Reese, som Ned Beatty spiller, er så god nettopp fordi han ikke er en karikatur. Reese er veldig lik mange sørstatsmenn. Nashville er altså ment metaforisk, men innbyggerne tok den bokstavelig og mente filmen gjorde narr av dem. I løpet av denne 70 minutter lange dokumentaren får vi også vite at Altman bare har to regler. Ikke si imot ham på settet, og ikke kom ruset på jobb.

Three archival interviews with Altman: Intervjuet fra 1975 er på 26 minutter. Det er et ganske fint intervju, med en litt udde programleder. 70-tallet, vet du. Derimot kan ikke 70-tallet forklare en tykk svart stripe på nedre del av skjermen gjennom hele intervjuet. Men det går greit. Altman sier at man ikke trenger å like Country&Western for å like filmen. Faktisk vil du nok ikke like filmen om du er C&W fan. Det fine med regissørintervjuer er at man kan lære litt her og der og sette sammen et bilde av regissøren og hans visjon. I så måte får vi noen gullkorn her. Altman ser seg selv som en kunstner og ikke en politiker. Han beskriver verden slik han ser den, og ville aldri fortelle noen hva de skal gjøre. Overraskende nok ser han på Brewster McCloud som sin beste film, og mener at han aldri hadde fått lov til å lage den i 1975, fem år etter den kom ut. Ikke av seg selv heller(!) I intervjuet fra 2000 går Altman gjennom alle skuespillerne og hvorfor de ble ansatt. Washington Post lurte på om han følte seg ansvarlig for drapet på John Lennon siden han viser kjendisattentat i filmen. Altmans respons er om ikke de følte seg ansvarlig siden de ikke hadde tatt hans advarsel til etterretning.

Behind-the-scenes footage: Lydløse klipp fra innspillingen, blant annet av kjedekollisjonene.

Demo of Carradine performing his songs from the film: Alle artistene som fremfører sanger i filmen har laget dem selv. I dette 12 minutter lange klipppet fremfører Carradine sine egne sanger mens vi ser på stillbilder.

Trailer: Fantastisk trailer som presenterer Nashville som en ekstra kompleks ensemblefilm. 2 minutter, 12 sekunder.

A booklet featuring an essay by critic Molly Haskell: Meget godt essay av Haskell. Hun forteller blant annet om manusforfatteren som var flink til å få den feminine vinklingen på plass når det gjaldt de kvinnelige karakterene. God introduksjon til filmen.

Shoah

Shoah (Criterion nr. 663)(Blu-ray)

Frankrike – 1985 – Claude Lanzmann (farger)

Når  gjessene tier

Nivå 1 (uten spoilers)

Holocaust. I over ni timer. Uten et eneste bilde fra reelle hendelser, et eneste videoopptak eller lydopptak. Kun intervjuer i ettertid med mennesker som var involvert. Overlevende. SS-vakter. Lokførere. Diplomater. Motstandsfolk. Landsbyboere. Inspektører. Slik har Holocaust aldri blitt fortalt før.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er andre gang jeg har sett Shoah. Det var noen år siden forrige gang, men allikevel føltes det overraskende nytt for meg. Noen av scenene som hadde brent seg inn i minnet mitt fra forrige gjennomsyn, fremsto som jeg husket dem, bare kortere. Det er gjerne sånn, filmer eller scener som føles langsomme første gang man ser dem er ikke nødvendigvis det neste gang.

I Shoah drar vi frem og tilbake, mellom Polen og USA, Israel og Corfu. Vi kommer stadig tilbake til de samme menneskene, litt videre i samtalen, noe mer avdekkes. Dette er en dramaturgisk grep som fungerer godt. Det er mulig at timesvis i samtale ville virket tyngre enn det å bryte det opp på denne måten. Til tider skaper det også en liten cliffhanger, i og med at vitnet begynner å nærme seg noe vesentlig. Da får vi vente til neste gang han dukker opp. Det er ikke noe problem å henge med to, tre slike forskjellige samtaler gående samtidig.

Tid er et sentralt element i film. Tiden det tar å fortelle en historie, hva tid gjør med vår mulighet for å ta inn over oss informasjon. Jeg snakker om tid i filmskaping slik Tarkovsky og Bela Tarr bruker tid. Noe av det samme skjer her. Samtalene kan føles lange og uten særlig fremdrift. Vi lurer på hva det er dette vitnet skal bringe frem. Noen ganger er det mer ”dagligdagse” beskrivelser som gir oss en ramme for å forstå det grusomme som skulle foregå. Andre ganger sirkler Lanzmann inn mot noe essensielt. Da må vi ha hatt tid på oss til å komme i modus, rekke å fordøye stemningen, opplysningene, forstå hvordan situasjonen var før noe skjedde. Man kan ikke fortelle om mekanismene som muligjorde Holocaust gjennom kjapp klipping og en montasje av brutale bilder.

Kanskje er det rart, kanskje er det ikke rart. Men smilet rundt munnen ligger nesten alltid der når vitnene forteller om sine opplevelser. Noen ganger føles det feil, som når polakkene forteller om jødene før krigen og på vei mot leirene. Hvorfor smiler de? Jeg tror ikke det har så mye med det de forteller å gjøre. Kanskje har det med kameraet å gjøre. Kanskje har det med en ukomfortabel holdning til temaet de snakker om. Mennesker smiler på de merkeligste steder. Konsentrasjonsleirvokterne smiler også. Vil de fremstå mer humane? Er det også en måte å takle hva de gjorde på? Søker de forståelse?

Lanzmann brukte ti år på å lage denne filmen som hadde premiere i 1985. Det betyr at det har gått en del år siden hendelsene som blir beskrevet skjedde. Han har også valgt ikke å bruke et eneste arkivklipp. Alt vi har til å danne oss et bilde av hva som skjedde og hvor stort omfanget var er samtalene med de forskjellige vitnene. De fleste er jøder som opplevde fangenskap, men også den andre siden er representert gjennom fangevoktere og SS-menn. Noen befant seg midt i mellom, som polske sivile. De er på en måte de mest interessante her, siden de godt kan representere oss. De visste, men kunne ha forskjellige grunner for ikke å involvere seg.

I tillegg til den høyst forståelige frykten for eget liv, finnes det en styggere årsak skjult i disse menneskene. Etter hvert som vi kommer tilbake til dem i intervjusammenheng, begynner anti-semmitismens stygge hode å røre på seg. Utsagn som ”det var greit å bli kvitt jødene, men det skulle vært gjort på en annen måte”, dukker opp mot slutten av dette segmentet. Mennene mislikte jødene på grunn av deres evne til innflytelse og deres rikdom. Kvinnene virker sjalu på de jødiske kvinnene, som de sier var veldig vakre og derfor en fristelse for mennene i landsbyen. De jødiske kvinnene måtte jo ikke jobbe så hardt som dem og kunne derfor bruke tid på å ta seg ut.

Shoah er et uhyre viktig dokument i vår europeiske historie, og vi må kunne godta mye for å få denne informasjonen fortalt og bevart for ettertiden. Derfor vil jeg ikke gå så nøye inn på en etisk vurdering av Lanzmanns metoder, bare konstatere hvilke metoder han bruker. I forbindelse med intervjuene av leirarbeidere, SS-personell og andre, lover Lanzmann at han ikke skal filme eller bruke autentiske navn. Vi hører selv at han lover at han ikke har noe kamera. Men plassert i en bag har han et skjult kamera, som identifiserer menneskene klart. Med tanke på hvilken forbrytelse disse menneskene har bidratt til, kan jeg ikke se noe galt i disse løgnene.

Derimot er det mer problematisk det han gjør mot en av de overlevende jødene. Han har et veldig blidt åsyn, og en positiv fremtoning. Lanzmann spør om hvordan han kan være så blid med tanke på det han har opplevd. Mannen svarer at livet må gå videre, og holder krampaktig fast på sitt gode humør og smilet sitt. Lanzmann fortsetter med jevne mellomrom å spørre om det samme, hvordan han kan være så blid. Jøden ber ham om å slutte å spørre, men Lanzmann presser ganske så bestemt på videre. Til slutt bryter mannen sammen i gråt, og vi forstår at det er en tynn ferniss som ligger som en beskyttelse mot de vonde tankene. Har Lanzmann rett til å presse en overlevende slik?

Hvorfor har Lanzmann valgt ikke å bruke arkivmateriale? Jeg tror at ved bare å vise disse samtalene åpner det opp for å forstå det daglige arbeidet for å utrydde jødene. Systematiseringen, logistikken, papirarbeidet. Når jødene skulle transporteres gjennom Europa med tog, på vei til gasskamrene, ble det kjøpt billetter gjennom reisebyrå på vanlig måte. SS betalte. På grunn av togsamarbeidet i Europa skal hvert land ha betalt for bruken av togskinnene, og helst i sin valuta. SS måtte ha penger klare. Absurd og grotesk, men tenk på alt som må være på plass for å kunne sette en slik gigantisk plan ut i livet. Husk også Wannseekonferansen, storkonferansen utenfor Berlin i januar 1942 hvor naziledere og byråkrater møttes for å diskutere ”den endelige løsningen”. Her kan jeg anbefale Conspiracy av Frank Pierson, med Kenneth Branagh i en hovedrolle. Meget god filmatisering som får frem det jeg har diskutert i dette avsnittet.

Det ene vitnet har fokus nettopp på dette aspektet ved Holocaust. Han sporer opp papirer, dokumenter som beskriver forflytninger, tidstabeller og ordre. Disse dokumentene gir han en slags ro ser det ut som. En måte å få oversikt på, men samtidig det nærmeste han kan komme sannhet og det å gripe sakens kjerne, å forstå. Det dokumentet han holder i hånden har også en tysk byråkrat holdt i hånden. Noen har skrevet det, noen har iverksatt det. Til å begynne med var jeg usikker på mannens mentale tilstand, jeg synes han virket overdrevent tydelig og detaljbesatt. Langsomt dannet det seg et annet bilde, og jeg endte opp med å forstå akkurat hva han mente. Det er en usigelig tristhet over hans tilnærming til Holocaust, men det gir ham ro. Så mye han kan få lenger. Han smiler aldri, og øynene forteller meg at mye er ødelagt for alltid uansett.

Øyeblikket: Lanzmann og kamerateamet hans har besøkt en tysk ølkneipe og forsøker å få mannen bak disken i tale. Lanzmann introduserer seg som et reportasjeteam som er interessert i hvor mye øl som serveres under en festivalen som pågår. Mannen vil ikke filmes og vil ikke snakke. Lanzmann presser på og konfronterer ham med at han var vakt i en konsentrasjonsleir. Mannen blir helt taus og nekter å kommentere. Lanzmann lar kameraet følge mannen bak disken i mange minutter. Ingenting sies. Vi kan nesten se hva mannen tenker og vi får god tid til å reflektere over hva han tenker, hvordan han har det og hva han kanskje har begått av uhyrligheter. Antagelig ser han sin anonyme tilværelse bli ødelagt. Han føler sikkert et sinne mot disse menneskene som kommer og filmer ham. Dette leder nok tankene inn mot grunnen til at de er her, nemlig det han gjorde som SS-vakt. Med kameraet stivt rettet mot ham avsluttes scenen.

Lyd og bilde

Lyden skal kun formidle en klar dialog og det gjør den på en grei måte. Bildet er presentert i 1.85:1. Det er helt fritt for skader og det er en gjennomgående stabil og konsekvent presentasjon. Litt filmkorn skaper en fin filmfølelse. Nesten alt vi ser er mennesker. Da er det viktig at hudfargen er korrekt gjengitt og det er tilfellet her. Topp kvalitet.

Ekstramateriale

Three additional films by director Claude Lanzmann: A Visitor from the Living (1999, 68 minutes); ”Vær så snill å ikke få meg til å virke latterlig”, sier Røde Kors-inspektøren Maurice Rossel. Lanzmann sitt svar sier alt.”Jeg prøvde ikke å gjøre det”. Den jødiske ghettoen i Theresenstadt ble gjenstand for inspeksjon av Røde Kors, og Maurice Rossel var inspektøren som ga tommelen opp for forholdene i ghettoen. Den tyske kommandanten der hadde satt i gang et omfattende narrespill som Rossel gikk rett på. Banker, posthus, butikker, parker, alt var iscenesatt for inspeksjonen. Alt var fasader. Jødene var dresset opp, de mest velholdte vist frem. Rossel mente det var en vanlig bydel og at menneskene så ut som de hadde det greit. Dette intervjuet er pinlig å se på, samtidig er det lett å sitte i ettertid å dømme. Han ble lurt og det kunne sikkert alle blitt. Det er mer problematisk at han ikke hadde noen interesse av Røde Kors-arbeidet, men ble det for å slippe unna grensevakttjeneste i Sveits.

Sobibór, October 14, 1943, 4 p.m. (2001, 102 minutes); Opprøret i Sobibór var et av to vellykkede jødeopprør i konsentrasjonsleire, det andre fant sted i Treblinka. Rykter hadde oppstått om at leiren skulle legges ned og alle jødene henrettes. Dette satte i gang opprøret. Faktum var at leiren skulle var vedtatt utvidet, men ryktene ble ansett å være sanne av de innsatte. I denne intervjufilmen forteller mannen bak opprøret om hele prosessen, fra planleggingen til opprøret er over. Planen lykkes fordi tyskere er så punktlige. Hadde tyskerne vært litt forsinket på vaktrundene ville ikke tidsskjemaet til fangene gått opp. Ironisk.

and The Karski Report (2010, 49 minutes): Jan Karski. For en type! Han var sendebud mellom den polske motstandsbevegelsen, polske myndigheter og de alliertes ledere. De som ser dette intervjuet vil stusse over hvor annerledes han er i forhold til de klippene vi ser av ham i hovedfilmen. Der fremstår han som et normalt menneske, overveldet av følelser og med et normalt språk. Lanzmann kom tilbake til ham for en intervjuavtale litt senere. Da fremsto han så merkelig at Lanzmann ikke kunne bruke materialet i Shoah. Det var som to forskjellige personer. Han valgte heller å gi ut dette intervjuet som en egen film. Jeg har aldri sett noen så krampaktig kontrollert som Jan Karski noen gang. Han beskriver alt som foregikk i samtalene han hadde med politikere fra USA. Alt. Hver håndbevegelse, hvert ord, hvert blikk og pause. Fascinerende, men også trist når man setter det i sammenheng med hvordan han fremstår i Shoah.

New conversation between Lanzmann and critic Serge Toubiana: Denne samtalen er på en time. Lanzmann snakker om valg han måtte ta under arbeidet. Cinematiske og etiske valg er det samme, mener han. For eksempel starter han med å intervjue de hyggeligste polske landsbyboerne. Senere slipper han til de mer antisemmitiske. Det er et etisk valg men også et cinematisk valg, siden det skaper dramaturgien i sekvensen. Klippingen i filmen tok 5 år. De eneste han måtte betale for å delta i filmen var nazistene og amerikanerne(!).

Interview with Lanzmann from 2003 about A Visitor from the Living and Sobibór: Intervjuet er på 14 minutter. Det viser seg at Rossel ikke ville møte Lanzmann til intervju. Lanzmann var tilfeldigvis i nærheten av Rossels hus. Han ringte ham, og da han svarte la Lanzmann på. Nå visste han at Rossel var hjemme, så dagen etterpå dro de opp og ringte på døren. Rossel ble overrumplet og gikk med på å bli intervjuet. Gjennom nøye planlagte spørsmål, sikret Lanzmann seg at Rossel ikke avbrøt intervjuet. Når Sobibór diskuteres dukker den fantastiske historien om gjessene som blir tause opp. De som ser dette vil forstå betydningen av den historien.

New interview with Caroline Champetier, assistant camera person on Shoah, and filmmaker Arnaud Desplechin: Ikke så veldig interessant dette. Men é nøkkelopplysning kommer frem. Lanzmann og staben hans spurte aldri vitnene om hvorfor noe skjedde. Alltid hvordan. Slik blir filmen mer objektiv og inkluderende for oss seere.

Trailer: Fantastisk! Ikke et ord blir sagt. Mørk, dyster og illevarslende.

A booklet featuring an essay by critic Kent Jones and writings by Lanzmann: Heftet er rimelig tykt, men det meste av det går med til en presentasjon med bilde av de involverte vitnene. Vi forstår gjennom Jones sitt essay hvilken stor betydning og gjennomslagskraft filmen har hatt. Lanzmann sitt essay er personlig og litt vanskelig tilgjengelig. Bør nok leses flere ganger, og krever også noe mer kunnskap om Israel og spesiell jødisk historie enn jeg innehar.