City Lights (Criterion nr. 680)(Blu-ray)
USA – 1931 – Charles Chaplin (svart-hvitt)
Chaplins egen favoritt
Nivå 1 (uten spoilers)
Landstrykeren forelsker seg i en blind jente som selger blomster, men hun tror han er rik. En operasjon kan gi henne synet tilbake, og Landstrykeren forsøker å skaffe pengene.
Nivå 2 (med spoilers)
Åpningen i City Lights går for å ha den beste åpningen i noen Chaplinfilm. Landstrykeren er en svart flekk på de rikes hvite luksus. Filmen skal streife innom dette temaet jevnlig i filmen, og ta opp både fattig/rik, handicap, alkoholisme, kaldt samfunn, håp og fremfor alt kjærlighet. Det ligger mye mening i at millionæren er generøs og tolerant når han er full, og kald og brutal når han er edru.
Chaplin møter millionæren mens han forsøker å ta livet av seg ved drukning. Han er rik men er ikke elsket, ikke engang likt, og suicidal. Etter mye om og men blir de to svirebrødre og bestevenner. Men kun til neste dag, når millionæren er blitt edru. Da får ikke Landstrykeren være i huset og en fornøyd tjener får lov til å kaste ham ut. Etter en fuktig kveld sammen gir millionæren Landstrykeren en stor sum som skal gå til jentas synsoperasjon. Etter et kakk i hodet og politiet på døra, nekter han for å ha gitt ham pengene. Landstrykeren stjeler tilbake pengene og stikker av. Han vet nå at han må i fengsel, men rekker å gi pengene til jenta.
Noen av de morsomste scenene i filmen utspiller seg når Landstrykeren og millionæren er på fylla sammen. Her er det mye slapsticks og ekstrem kroppskontroll. Fra hissige og klare til å slåss, til verdens beste venner. Landstrykeren griper inn i det han oppfatter som en slåsskamp mellom en mann og en kvinne på restauranten. Mannen løfter henne opp og kaster henne ned. Chaplin tar ansvar og går til angrep. Betjeningen må gripe inn og skille dem. Dansen er ødelagt og danserne går bort. Denne dansen var veldig populær på 20-tallet og skildret en hallik og en prostituert.
Det er mye av Chaplins eget liv i City Lights. Moren led av mental ubalanse, et lidelse som ble formidlet gjennom blindheten til jenta. Faren var alkoholiker, og formidles gjennom millionæren. Denne oppførselen er noe Chaplin kunne kjenne igjen fra sin far. Chaplin vokste som kjent opp fattig i Londons dårlige strøk. Landstrykeren er på bunnen av samfunnet, fattig og hånet av avisgutter og politiet. Han tar seg en jobb for å tjene penger til jentas operasjon, men mister jobben. Til slutt må han i fengsel.
City Lights er en stumfilm, laget i lydfilmens tid. Det er noen få effekter, men ingen tale. Det vil si, der er tale, men den er så karikert og latterliggjort at vi alle forstår hva Chaplin mener om lydfilmen. Han fikk en eldre dame til å bable av gårde og brukte dette materialet til å formidle hva samfunnets topper sier. Chaplin var redd for å miste publikummet sitt ved å gå over til lydfilm. Hvilket språk skulle man snakke? Hvilken aksent skulle man ha? Det universelle ville bli borte.
Vi har hørt mye om hvilken perfeksjonist Stanley Kubrick var, med sine uttallige tagninger av samme scene. Han terroriserte Shelley Duvall i The Shining, med flere hundre tagninger av en rimelig enkel scene. Men det er Chaplin som har verdensrekorden i antall tagninger av en scene, og den scenen er i City Lights. Det dreier seg om Landstrykerens første møte med den blinde blomsterjenta. Hun skal holde frem en blomst mot ham og si ”Flowers, sir?” Chaplin var blant annet ikke fornøyd med tonefallet hennes. I en stumfilm! Han mente at feil tonefall ville virke inn på scenen i sin helhet. Det måtte opp mot 350 tagninger til før han ble fornøyd. Gnisningene mellom disse to var sterke og han avskjediget henne på et tidspunkt, bare for å måtte hente henne tilbake til dobbel lønn. Ingen andre kunne spille blind uten å virke påfallende.
Øyeblikket: Det kan bare være slutten. Chaplin ville vi skulle gråte kun ett sted, og det var her. Jenta skjønner at det var Chaplin som var velgjøreren sin når hun kjenner på ham. Hun har fått synet tilbake og med synet kommer forfengeligheten. Nå ser de hverandre begge to samtidig for første gang. Chaplin er nervøs og sårbar der han står og biter negler og håper hun vil se ham for den han er. Så slutter filmen. Vakkert.
Lyd og bilde
Formatet denne gangen er 1.19:1, med mono lyd. Chaplin valgte å filme med lav kontrast, så kanskje er det derfor at vi ikke får det helt skarpeste bildet. Det er også tilfeller av riper. Når det er sagt er dette en kjempefin presentasjon av en over 80 år gammel film. Lyden er fin, men det er jo selvfølgelig veldig begrenset med utfordringer i dette lydsporet, da det er en stumfilm i det store og hele. Chaplin la på noen få Mikke Mus-effekter, som for eksempel under spaghettimiddagen. Musikken ellers gjengis greit.
Ekstramateriale
New audio commentary by Charlie Chaplin biographer Jeffrey Vance: Helt greit kommentatorspor som også tar seg tid til de mer tekniske aspektene ved filmen. Mye informasjon her, fremlagt på en systematisk måte. Kan bli litt tørt.
Chaplin Today: “City Lights,” a 2003 documentary on the film, featuring Aardman Animations cofounder Peter Lord: Selv om Al Jolsons lydfilm kom litt før City Lights, valgte Chaplin å lage en stumfilm. Han eide sitt eget studio og styrte alt selv. Denne filmen kan sies å handle om kjørlighet og håp mellom to fortapte sjeler. Fin dokumentar som varer i 27 miinutter.
Chaplin Studios: Creative Freedom by Design, a new interview program featuring visual effects expert Craig Barron: Godt lite intervju på 16 minutter om hvordan Chaplin klarte å skape så mye av filmene sine i studioet. For eksempel er gaten og hjørnet hvor Landstrykeren møter blomsterjenta skapt i sin helhet i studio. Gode forklaringer og inngående kjennskap til mannen og filmen fra Barron. Han har også i tidligere Chaplinutgivelser fra Criterion.
Archival footage from the production of City Lights, including film from the set, with audio commentary by Chaplin historian Hooman Mehran; a costume test; a rehearsal; and a complete scene not used in the film: Det første klippet er fantastisk, siden vi får se hvordan Chaplin jobbet på settet. Han hadde store problemer med jenta som spiller den blinde blomsterpiken. Hun var ikke entusiastisk når det gjaldt denne filmen og møtte ikke alltid opp i tide. Vi ser at Chaplin holder på å koke over under innspillingen.
Excerpt from Chaplin’s short film The Champion (1915), along with footage of the director with boxing stars at Chaplin Studios in 1918: Litt vel mye knall og fall, men vi ser spiren til den flotte boksekampen i City Lights.
Trailers: En samling trailere fra USA, Frankrike og Tyskland på til sammen 8 minutter og 47 sekunder. Den tyske er en lang skrytetrailer, den amerikanske fokuserer på høydepunkter og den franske viser dokumentarklipp fra Chaplins besøk i Frankrike. Alle har voiceover.
A booklet featuring an essay by critic Gary Giddins and a 1966 interview with Chaplin: Meget godt essay av Giddins. Intervjuet med Chaplin er like bra. Her får vi møte en veldig åpenhjertig Chaplin som deler av sine anker rundt det å lage film og hvilken filmfilosofi han har. Intervjuet er laget på 70-tallet og vi får inn elementet om hvorvidt Chaplin er utdatert. Han har nettopp blitt ferdig med The Countess of Hong Kong med Marlon Brando og Sophia Loren. Han kommenterer filmer som Who’s afraid of Virginia Woolf, som han ikke har noe til overs for. Ingen mennesker er så gjennomført negative, alle mennesker svinger i oppførsel mener han. Et fantastisk intervju, all kudos til en ærlig Chaplin for å gi intervjuer som forteller oss noe om mennesket som intervjues.
Grey Gardens/The Beales of Grey Gardens (Criterion nr. 123)(Blu-ray)
USA – 1976 – Albert og David Maysles, Ellen Hovde og Muffie Meyer (farger)
Little E og Big E
Nivå 1 (uten spoilers)
79 år gamle Edith bor sammen med datteren sin Little Edie i East Hampton, ikke så langt fra New York. De er slektninger av Jackie Kennedy, men fortidens glamour er nå borte for lenge siden. Grey Gardens er en dokumentar om disse to eksentriske kvinnene som bor i falleferdige Grey Gardens.
Nivå 2 (med spoilers)
Mayslesbrødrene skulle egentlig lage en dokumentar om Jackie Kennedy og kom på den måten i kontakt med Edith og Edie Beale. De var slektninger som skulle intervjues for å kaste lys over Jackies historie. Filmskaperne forsto raskt at de her hadde en selvstendig og faktisk mer interessant historie for hånden. Dokumentaren om den eksentriske moren og datteren som levde i fattige kår i Grey Gardens var født.
Litt om teknikken Mayslesbrødrene har valgt. De blir med i filmen fordi de føler det er bedre å være involvert og ha et forhold til menneskene i filmen enn å være en flue på veggen. Det innebar å ta imot mat når de ble tilbudt det, selv om hygienen i huset er så som så. De merket også at kvinnene snakket på samme måte om det var et kamera i rommet eller ikke. Noen har kritisert filmen og mener kvinnene burde vært beskyttet mot seg selv. Men Albert Maysles er uenig i det. Begge to er sterke og velger sitt liv. De er stolte av humoren sin. De er ikke offer. Begge var også veldig fornøyde med filmen, som de fikk se i huset før premieren. Little Edie proklamerte at Mayslesbrødrene hadde laget en klassiker. Det var bare litt lite synging i den…
Bealekvinnene er voldsomt glad i å synge og begge har hatt muligheten til å kunne gjøre karriere, Edith av stemmen sin og Little Edie som danser, men omstendighetene har gjort at det fulle potensiale ikke ble tatt ut. Edith hinter mot at hennes sosiale bakgrunn stoppet henne. De har levd et glamorøst og privilegert liv. Men her er det drypp av informasjon som kan gi en pekepinn om hvorfor de endte opp i et falleferdig hus i selskap med et stort antall katter og vaskebjørner, ute av stand til å ta vare på hus, hage og seg selv. Edith ble forlatt av sin mann, pengene forsvant og Edie har endt opp med å bo sammen med sin mor etter morens ønske. Edith har alltid hatt stor innflytelse på Little Edie, selv om de krangler mye. Det ligger mye uforløst bitterhet i luften, spesielt fra Little Edies side. Hun føler nok at livet har løpt fra henne uten at hun fikk anledning til å ha mann og barn. Betegnende nok sa alltid Edith at Little Edie måtte bo i huset 2-5 år etter at hun gikk bort. Og det gjorde Little Edie får vi vite i ekstramaterialet. Det var Edith som egentlig kontrollerte alt som skjedde i Grey Gardens.
Alle pengene er borte, men de oppfører som om de har dem. I huset skjer det ingenting. De samme diskusjonene, kranglene og sangene gjentas hele tiden. Filmen handler om et mor/datter-forhold hvor begge kjemper om overtaket. De konkurrerer om Jerry og Tom Logan. De konkurrerer om oppmerksomheten til Mayslesbrødrene. Little Edie er redd for at Jerry skal ta fra henne morens kjærlighet. Edith har en voldsom fascinasjon for Jerry, og flørter med ham selv om hun er snart 80 år gammel. Han er vel rundt 20. Vi hører hint om at Jerrys familie ikke synes han bør tilbringe tid i huset, men ellers får vi vite lite om Jerry. Hvis du lurer på hvorfor Little Edie alltid dekker til hodet, kan du fortsette å lure på det. Filmskaperne fikk aldri noe svar på det. Kanskje hadde hun mistet håret eller det var blitt grått?
Når filmen starter fokuseres det på en falleferdig vegg som har et hull i seg. Dette hullet blir større og større utover i filmen, og viser tiden som går i prosessen med filmen. Mot slutten er det lite vegg igjen. Huset skal også bli utsatt for en liten brann som medfører utrykning. Hagen er vannstelt og overgrodd. Soverommet er fylt av matrester og rot. Katter går overalt og gjør fra seg bak gjenstander på gulvet. Vaskebjørner kommer inn i huset og forsyner seg med mat Edie legger ut. De bor i et falleferdig reir, men ser ut som de har det greit allikevel. De synger stadig, og mimrer om gamle dager. Little Edie setter pris på å kunne betro seg til kameraet og få respons fra Mayslesbrødrene. Oppmerksomheten fra kameraet gjør henne godt, hun kan synge og danse for et publikum. Og flørte litt, selvfølgelig. Hun virker ganske forelsket i David og vil gjerne ta seg godt ut på sin måte, med nye og fantasifulle kleskreasjoner. Man kan ikke unngå å bli litt glad i disse merkverdige damene.
Øyeblikket: Little Edie viser Mayslesbrødrene rundt i andre rom, og Edith blir liggende igjen på soverommet. Der føler hun seg utenfor og begynner straks å kreve oppmerksomhet. Mens Little Edie forsøker å fortelle Mayslesbrødrene om ting hun viser frem, starter Edith å rope på Little Edie. I løpet av ett minutt vil hun ha telefonen, en kjole, mat osv. Det går i ett. Juhuu, juhuu, Edie, Edie! En veldig oppklarende og interessant scene.
Lyd og bilde
Bildet er presentert i 1.33:1, med mono lyd. Heldigvis er det lite skader på filmen. Så vidt jeg kan forstå er det bare satt inn ekstra lys i soverommet, som er det rommet hvor mesteparten av filmen spilles inn. Ellers er det naturlig lys, noe som gir seg utslag i litt dunkle og uskarpe bilder. Men i en dokumentarfilm er det hensiktsmessig for å kunne ha så optimale forhold som mulig opp mot intervjusituasjonene. Det hele har større sjanse til å bli naturlig og avslappet for intervjuobjektene. Bildet er absolutt skarpt og fint i utendørs sol og på soverommet. Det har en fin filmkvalitet
Ekstramateriale
The Beales of Grey Gardens, the 2006 sequel to the film (Blu-ray): The Beales of Grey Gardens består av overskuddsmateriale fra innspillingen. I denne filmen fokuseres det mer på Little Edies oppførsel mot Mayslesbrødrene. Vi ser hvordan hun flørter uhemmet med begge, men det ser ut som om hun er mest betatt av David. Mer synging, mer ville antrekk og noe mer krangling. Disse to filmene bør sees i sammenheng, da de egentlig er en lang film. Nøkkelscene når Little Edie marsjerer til musikk på soverommet mens Edith bare ser seg i speilet. En typisk dag for Edith og Edie Beale.
Audio commentary for Grey Gardens, featuring Maysles and codirectors Ellen Hovde and Muffie Meyer, along with associate producer Susan Froemke: Et kommentatorspor som gir oss enda mer informasjon om situasjonene vi har sett, og litt tolkning av hvorfor damene oppfører som de gjør. Det kan ha vært noe som skjedde i går, eller forholdet mellom dem og en tredjeperson osv. Bra kommentatorspor som er vel verdt å høre på.
Introduction to The Beales of Grey Gardens by Maysles (Blu-ray): Fin introduksjon av Albert, som godt minnes Little Edies fascinasjon for hans nå avdøde bror David. Denne filmen har mer samtaler enn den første.
Audio excerpts from a 1976 interview with Little Edie Beale, conducted by Kathryn G. Graham: Dette intervjuet varer i 40 minutter. Little Edie snakker mer utfyllende om det hun oppfatter som konspirasjon mot henne og moren, og om ransakingen av huset. Hun angrer ikke på noe i livet sitt, for da ville hun jo ikke ha vært henne, men en annen person. Litt uklart hva hun mener, siden dette fort kan bety at hun mener vi som mennesker ikke har fri vilje. Vi kan jo huske på at hun er veldig opptatt av astrologi, med alt det innebærer av skjebner og låste mønstre. Kanskje hun trøster seg med dette og ikke føler hun har kastet bort livet sitt på Grey Gardens. Forresten synes hun moren har en veldig fin stemme for alderen.
Interviews with fashion designers Todd Oldham and John Bartlett on the continuing influence of Grey Gardens: Begge disse motedesignerne har latt seg inspirere av Little Edie. Begge har hatt kolleksjoner basert på hennes stil. Oldham mener Edie er i overkant original i klesveien, men det funker på sin måte. Han involverer seg ofte i gode saker, som å stille opp for PETA og for bekjempelse av AIDS. Bartlett stiller spørsmålstegn ved hvor mye av historien Edie forteller er sann, spesielt om familien. Men begge ser filmen jevnlig og kan den på rams.
Behind-the-scenes photographs: Noen bilder av Edith og Edie som unge, noen sammen med filmskaperne og noen tatt av damene alene. Pluss en del kattebilder. Ikke så mye å skryte av.
Trailers: Lavmælt trailer med avisklipp og bilder. Fin. 2 minutter og 15 sekunder.
A booklet featuring an essay by critic Hilton Als: Litt for kort essay til å være av interesse. Hilton Als gjorde et telefonintervju med Little Edie i 1998. Hun var imøtekommende nok, men det spørs om spørsmålene Als kom opp var de rette. De førte hvert fall ikke til et opplysende intervju. Heftet som følger med The Beales of Grey Gardens er mye bedre. En personlig og skarp betraktning av alt styret rundt filmen og damenes konstante tragedie. Essayet er skrevet av Michael Musto.
Nashville (Criterion nr. 683)(Blu-ray)
USA – 1975 – Robert Altman (farger)
USA: en tilstandsrapport
Nivå 1 (uten spoilers)
24 personer befinner seg i Nashville, countrymusikkens hovedstad. Noen av disse 24 vidt forskjellige menneskene skal møtes og alle skal vi følge rundt i Nashville. Musikere, managere, soldater, husmødre, journalister, forretningsmenn. Robert Altmans første store ensemblefilm er nyskapende og har til tider et dokumentarisk preg.
Nivå 2 (med spoilers)
Criterion Collection startet med Dual Format med Frances Ha som kom ut i november. Av økonomiske grunner har selskapet gått over til å gi ut en samlet utgave med DVD og Blu-ray i ett. De vil spare på ikke å måtte trykke innleggsheftene i to størrelser og å lage to forskjellige cover. For oss Blu-ray eiere betyr det bare at vi får noen ekstra DVDer. Jeg synes det er flott at Criterion allikevel tar seg bryderiet med å ha forskjellig utforming på selve skivene. Ofte er det én Blu-ray og to DVD, og på Nashvilles ene DVD er alle de 24 karakterene samlet i en sirkel. Blu-rayen har bare en nøytral C denne gangen.
I denne første Dual Format-utgivelsen omtalt på Ord om Criterion er vi altså i countrymusikkens hovedstad, nemlig Nashville. Vi får høre en hel time med country i filmen, allikevel er det ikke en film om countrymusikk, ei heller musikkindustrien som sådan. I stedet fungerer Nashville by som en gedigen metafor for USA, og en indikasjon på hva som er galt med landet.
Den politiske agitasjonen vi hører fra valgkampbilen er faktisk en halvtime til sammen, spredt utover filmens lengde. Det er en helhetlig originalt skrevet tale av Thomas Hal Phillips for den fiktive presidentkandidaten Hal Phillip Walker. Selv under ulykker og intervjuer vil valgkampmedarbeidere dukke opp med klistremerker og plakater, og kan sees som en kommentar til mediesirkuset under valgkampen.
Geraldine Chaplin spiller Opal, den eneste som er i kontakt med alle de 23 andre karakterene. Hun forteller alle at hun jobber for BBC, men det er ingenting som tyder på at det er sant. Allikevel er det ironisk at den eneste journalisten i filmen ikke får med seg noe av attentatet på slutten av konserten. Hun jager rundt etter konstruerte nyheter og er håpløst uoppmerksom når en ekte begivenhet finner sted. Gjennom hele filmen blir hun fremstilt som en parasitt som ingen egentlig vil være i nærheten av. Samtidig mangler hun selvinnsikt nok til å registrere det. Hennes selvbilde forteller henne derimot at hun er for god til å omgås ”tjenere”, som hun kaller bandets sjåfør. Man kan vel ane en generell holdning til media som Altman forsøker å få frem her.
Keith Carradine likte ikke sin karakter Tom Frank som menneske. Han gikk til Altman med sine bekymringer om karakteren, men Altman tonet det hele ned. Dermed får vi som publikum opplevelsen av å se en mann som ikke liker seg selv. Vi ser i ettertid hvor riktig det ble. Tom Frank er en ikke bare ufyselig, han er på grensen til syk. Måten han ringer sin kjæreste mens Lilly Tomlins karakter Linnea Reese pakker sammen tingene sine vitner om en mann i ubalanse. Reese kan ikke drøye ut one night standen men må dra hjem til familien. Har Frank ingen sosiale antenner eller bryr han seg ikke? Frank er uansett en narsisistisk drittsekk. Tomlins karakter klarer allikevel å komme fra situasjonen med verdigheten i behold.
Ned Beatty spiller Delbert Reese, en mann som jobber i kullissene med organisering av blant annet konserter og fundraising. Han er gift med Linnea og har to døve barn. Kontrasten mellom de to i hvordan de forholder seg til barna er slående. Delbert klarer ikke å etablere skikkelig kontakt og er helt hjelpesløs i å involvere seg i livene deres. Han er mye mer på hjemmebane i yrkeslivet sitt enn han er i familielivet sitt, som faller fra hverandre. Linnea er utro med Tom Frank.
Allan Nichols som spiller musikeren Bill gråt da han så dailies hvor Carradines karakter ligger med Bills kone. Nicholls hadde gått så opp i rollen, samtidig som han ikke hadde lest manus godt nok. Og dette til tross for at Carradine og kvinnen var et par i virkeligheten…
Karen Black spiller Connie White, Barbara Jeans rival i Country&Western-miljøet. Hun har en veldig liten rolle, men fremfører i likhet med de andre i filmen sine egne sanger. Barbara Jean føler en sterk sjalusi mot henne og retter frustrasjonen mot sin managerektemann.
Barbara Jean spilles av sangerinnen Ronee Blakley. Naturlig nok er det også hennes egne sanger hun fremfører. Hun er filmens store stjerne som all handling egentlig kretser rundt. Hun er grunnen til at mange er i Nashville og jobber på forskjellige måter som er forbundet med hennes opptredener. Hennes fokus på patriotisme og familieverdier gjør at hun er en naturlig musikkpartner for Haven Hamilton.
Barnett er hennes managerektemann som spilles av Alan Garfield. Garfield er ingen lett mann å jobbe med, men gjør en fin rolle her. Han har en tendens til å improvisere og ta over scener, så skuespillerne som spiller mot ham må stå opp for seg selv. Slik sett er scenen hvor John Triplette hudfletter ham i en krangel om det politiske banneret på scenen ganske likt noe som kunne ha skjedd på settet.
John Triplette spilles av Michael Murphy. Han representer forretningsdelen av musikkindustrien og arbeider med organisering av konserter og tv-rettigheter. Han fremstår som glatt og tilpasningsdyktig, prater like godt med musikere som med arrangører. Jeg klarer ikke få tak på mannens substans, så det må bety at Altman har skapt en figur som er meget realistisk i denne rollen.
Barbara Harris spiller Albuquerque, en artist som har bestemt seg for å gjøre det stort innen C&W. Hun har en ektemann, Star, som tilbringer filmen med å lete etter henne og ta henne med hjem. Hun klarer alltid å stikke av, men noen ganger er det nære på. Han tråler barene og finner henne noen ganger på amatørscener. Hun kjemper i motbakke, som når hun opptrer på en speedwaybane under et løp! Det er noe optimistisk og håpefullt i at det er hun som får sin sjanse til å skinne etter attentatet. Hun griper anledningen til å forene de sjokkerte tilskuerne gjennom en sta og innbitt versjon av ”It don’t bother me”. Gjennom hardt arbeid og en ukuelig vilje kan du til slutt få din sjanse.
Jeff Goldblum har den mest absurde rollen i Nashville. Han kjører rundt på en tricycle og sier vel aldri noe i filmen. Han forbinder scener med hverandre ved at vi ser han kjører fra en scene til en annen. Innimellom utfører han noen halvbra magiske tricks. Han refereres til kun som Tricycle Man.
Han får sterk konkurranse fra Shelley Duvall om mest absurde rolle. Hennes L.A. Joan er en groupie som stort sett vandrer rundt i skrekkelige klær og forskjellige parykker. Hun søker oppmerksomhet, men oppnår lite. På en måte minner hun om Geraldine Chaplins karakter i så måte. Hennes far tar inn Norman som leieboer, og L.A.Joan legger seg etter ham inntil hun vurderer ham som uinteressant.
Kenny Frasier spilles av David Hayward og er lett å overse i filmens tidlige fase. Den observante seer vil legge merke til at han alltid er der hvor Barbara Jean er og det er han som plukker frem pistolen fra gitarkassen sin og skyter henne på konserten. Altman påpeker at disse menneskene som utfører attentat mot kjendiser ikke gjør det på grunn av meninger eller handlinger kjendisene har kommet med. Han mener alt dreier seg om å tiltrekke seg oppmerksomhet. Men fremdeles vet vi lite om hva som egentlig driver dem.
Scott Glenn fremstår i filmen som en slags stalker som vi aner kommer til å begå en forferdelig forbrytelse. Denne soldaten, Glenn Kelly, dukker opp i nærheten av Barbara Jean flere ganger, men hans tilstedeværelse gjør at vi overser den egentlige faren. I stedet er det Glenn Kelly som avvæpner attentatmannen før han eventuelt dreper flere.
Tommy Brown spilles av Timothy Brown og er en svart artist som har lagt seg på en meget tradisjonell C&W stil. Så mye at han blir kalt the whitest nigger in town av filmen andre svarte store rolle, Wade som spilles av Robert Doqui. Wade er den eneste som sier ting rett ut i filmen, han er nådeløs men ærlig. Spesielt i forhold til Sueleen Gay er det kun han som ikke lyver, men forsøker å få henne til å gi opp en karriere som bare gjør henne til latter.
Skuespilleren som spiller Sueleen Gay heter Gwen Welles. Hun kan overhodet ikke synge, selv ikke etter at hun tok sangtimer. Altman trengte en kvinne som skulle synge, men synge dårlig. Han er av den oppfatning at du egentlig ikke kan få en god sanger til å synge dårlig. Derfor hentet han inn henne. Sueleen har en urokkelig tro på eget talent og ser for seg en stor karriere. Hun har tunnelsyn og avviser Wade sitt velmente men brutale budskap til henne. Han skal få se når hun har blitt stjerne. Den totale ydmykelsen er et faktum når hun må strippe på en bar for å få sjansen til å synge en annen gang.
Henry Gibson (Haven Hamilton) kjenner jeg igjen fra The Long Goodbye, en av Robert Altmans beste filmer. Der spiller han en usympatisk lege, her er han en usympatisk C&W-stjerne. I Haven kommer den patriotiske og arrogante stjernen til uttrykk. Han er en kynisk forretningsmann som skamløst spiller på alle strenger når han manipulerer publikum. En liten mann med stor tilstedeværelse og utstråling.
Lady Pearl er Haven Hamiltons kone og spilles av Barbara Baxley. Hun overrasker ved å være en innbitt demokrat som har jobbet for Kennedybrødrene i valgkampen. Store deler av dialogen hennes improviserte hun og meningene reflekterer hennes egne. Hun snakker seg inn i emosjonelle og tårevåte passasjer. Fantastisk, og overrumplende siden man ikke venter disse holdningene i dette området.
Elliott Gould og Julie Christie var tilfeldigvis på besøk i Nashville, og Altman var ikke sen med å skrive inn en liten rolle for dem i filmen.
Øyeblikket: Jeg har valgt meg konserten til Barbara Jean som måtte avbrytes. Å se hvordan hun gradvis mister grepet på realitetene og forsvinne inn i barndomsminner er fascinerende. Hun mister evnen der og da til å sortere ut interessante anekdoter fra de totalt meningsløse. Hun ender opp med å fortelle små historier uten mål og mening, med digresjoner inne i digresjonene. Hadde ikke Barnett grepet inn ville nok ikke Barbara Jean klart å avslutte trippen ned memory lane. Bandet visste ikke at scenen skulle spilles slik, og det bidrar bare til enda mer realisme i scenen.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 2.35:1 og er absolutt strålende. Her er ikke det typiske softe 70-tallsutseendet, men derimot en skarp og klar gjengivelse. Men best er lyden, med sin eksperimentelle surroundbruk. Alle de 24 skuespillerne hadde egen mikrofon, og lyden mikses sammen etterpå slik at man opplever dialog fra alle kanter og selv kan velge lydkilde. Man vandrer nærmest blant dem og hører brokker av samtaler fra forskjellige steder. Dette er en stil Altman perfeksjonerte i Gosford Park. Kvaliteten er god og lydsporet er 5.1 surround DTS-HD Master audio. Musikken er sterk og klart gjengitt.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring director Robert Altman: Ganske bra, med fine anekdoter fra innspillingen. Altman er ikke hemmelighetsfull men deler sjenerøst av tanker og opplevelser. Han snakker også tydelig, og kun når han har noe interessant å fortelle.
New documentary on the making of the film, featuring interviews with actors Ronee Blakley, Keith Carradine, Michael Murphy, Allan Nicholls, and Lily Tomlin; screenwriter Joan Tewkesbury; assistant director Alan Rudolph; and Altman’s widow, Kathryn Reed Altman: Denne filmen er ikke ment som en politisk film. Den er heller ikke ment å gjøre narr av Nashville, sier Robert Altman. Den handler ikke engang om musikk. Derimot handler den om det som skjedde i USA på denne tiden. En karakter som Delbert Reese, som Ned Beatty spiller, er så god nettopp fordi han ikke er en karikatur. Reese er veldig lik mange sørstatsmenn. Nashville er altså ment metaforisk, men innbyggerne tok den bokstavelig og mente filmen gjorde narr av dem. I løpet av denne 70 minutter lange dokumentaren får vi også vite at Altman bare har to regler. Ikke si imot ham på settet, og ikke kom ruset på jobb.
Three archival interviews with Altman: Intervjuet fra 1975 er på 26 minutter. Det er et ganske fint intervju, med en litt udde programleder. 70-tallet, vet du. Derimot kan ikke 70-tallet forklare en tykk svart stripe på nedre del av skjermen gjennom hele intervjuet. Men det går greit. Altman sier at man ikke trenger å like Country&Western for å like filmen. Faktisk vil du nok ikke like filmen om du er C&W fan. Det fine med regissørintervjuer er at man kan lære litt her og der og sette sammen et bilde av regissøren og hans visjon. I så måte får vi noen gullkorn her. Altman ser seg selv som en kunstner og ikke en politiker. Han beskriver verden slik han ser den, og ville aldri fortelle noen hva de skal gjøre. Overraskende nok ser han på Brewster McCloud som sin beste film, og mener at han aldri hadde fått lov til å lage den i 1975, fem år etter den kom ut. Ikke av seg selv heller(!) I intervjuet fra 2000 går Altman gjennom alle skuespillerne og hvorfor de ble ansatt. Washington Post lurte på om han følte seg ansvarlig for drapet på John Lennon siden han viser kjendisattentat i filmen. Altmans respons er om ikke de følte seg ansvarlig siden de ikke hadde tatt hans advarsel til etterretning.
Behind-the-scenes footage: Lydløse klipp fra innspillingen, blant annet av kjedekollisjonene.
Demo of Carradine performing his songs from the film: Alle artistene som fremfører sanger i filmen har laget dem selv. I dette 12 minutter lange klipppet fremfører Carradine sine egne sanger mens vi ser på stillbilder.
Trailer: Fantastisk trailer som presenterer Nashville som en ekstra kompleks ensemblefilm. 2 minutter, 12 sekunder.
A booklet featuring an essay by critic Molly Haskell: Meget godt essay av Haskell. Hun forteller blant annet om manusforfatteren som var flink til å få den feminine vinklingen på plass når det gjaldt de kvinnelige karakterene. God introduksjon til filmen.
Shoah (Criterion nr. 663)(Blu-ray)
Frankrike – 1985 – Claude Lanzmann (farger)
Når gjessene tier
Nivå 1 (uten spoilers)
Holocaust. I over ni timer. Uten et eneste bilde fra reelle hendelser, et eneste videoopptak eller lydopptak. Kun intervjuer i ettertid med mennesker som var involvert. Overlevende. SS-vakter. Lokførere. Diplomater. Motstandsfolk. Landsbyboere. Inspektører. Slik har Holocaust aldri blitt fortalt før.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er andre gang jeg har sett Shoah. Det var noen år siden forrige gang, men allikevel føltes det overraskende nytt for meg. Noen av scenene som hadde brent seg inn i minnet mitt fra forrige gjennomsyn, fremsto som jeg husket dem, bare kortere. Det er gjerne sånn, filmer eller scener som føles langsomme første gang man ser dem er ikke nødvendigvis det neste gang.
I Shoah drar vi frem og tilbake, mellom Polen og USA, Israel og Corfu. Vi kommer stadig tilbake til de samme menneskene, litt videre i samtalen, noe mer avdekkes. Dette er en dramaturgisk grep som fungerer godt. Det er mulig at timesvis i samtale ville virket tyngre enn det å bryte det opp på denne måten. Til tider skaper det også en liten cliffhanger, i og med at vitnet begynner å nærme seg noe vesentlig. Da får vi vente til neste gang han dukker opp. Det er ikke noe problem å henge med to, tre slike forskjellige samtaler gående samtidig.
Tid er et sentralt element i film. Tiden det tar å fortelle en historie, hva tid gjør med vår mulighet for å ta inn over oss informasjon. Jeg snakker om tid i filmskaping slik Tarkovsky og Bela Tarr bruker tid. Noe av det samme skjer her. Samtalene kan føles lange og uten særlig fremdrift. Vi lurer på hva det er dette vitnet skal bringe frem. Noen ganger er det mer ”dagligdagse” beskrivelser som gir oss en ramme for å forstå det grusomme som skulle foregå. Andre ganger sirkler Lanzmann inn mot noe essensielt. Da må vi ha hatt tid på oss til å komme i modus, rekke å fordøye stemningen, opplysningene, forstå hvordan situasjonen var før noe skjedde. Man kan ikke fortelle om mekanismene som muligjorde Holocaust gjennom kjapp klipping og en montasje av brutale bilder.
Kanskje er det rart, kanskje er det ikke rart. Men smilet rundt munnen ligger nesten alltid der når vitnene forteller om sine opplevelser. Noen ganger føles det feil, som når polakkene forteller om jødene før krigen og på vei mot leirene. Hvorfor smiler de? Jeg tror ikke det har så mye med det de forteller å gjøre. Kanskje har det med kameraet å gjøre. Kanskje har det med en ukomfortabel holdning til temaet de snakker om. Mennesker smiler på de merkeligste steder. Konsentrasjonsleirvokterne smiler også. Vil de fremstå mer humane? Er det også en måte å takle hva de gjorde på? Søker de forståelse?
Lanzmann brukte ti år på å lage denne filmen som hadde premiere i 1985. Det betyr at det har gått en del år siden hendelsene som blir beskrevet skjedde. Han har også valgt ikke å bruke et eneste arkivklipp. Alt vi har til å danne oss et bilde av hva som skjedde og hvor stort omfanget var er samtalene med de forskjellige vitnene. De fleste er jøder som opplevde fangenskap, men også den andre siden er representert gjennom fangevoktere og SS-menn. Noen befant seg midt i mellom, som polske sivile. De er på en måte de mest interessante her, siden de godt kan representere oss. De visste, men kunne ha forskjellige grunner for ikke å involvere seg.
I tillegg til den høyst forståelige frykten for eget liv, finnes det en styggere årsak skjult i disse menneskene. Etter hvert som vi kommer tilbake til dem i intervjusammenheng, begynner anti-semmitismens stygge hode å røre på seg. Utsagn som ”det var greit å bli kvitt jødene, men det skulle vært gjort på en annen måte”, dukker opp mot slutten av dette segmentet. Mennene mislikte jødene på grunn av deres evne til innflytelse og deres rikdom. Kvinnene virker sjalu på de jødiske kvinnene, som de sier var veldig vakre og derfor en fristelse for mennene i landsbyen. De jødiske kvinnene måtte jo ikke jobbe så hardt som dem og kunne derfor bruke tid på å ta seg ut.
Shoah er et uhyre viktig dokument i vår europeiske historie, og vi må kunne godta mye for å få denne informasjonen fortalt og bevart for ettertiden. Derfor vil jeg ikke gå så nøye inn på en etisk vurdering av Lanzmanns metoder, bare konstatere hvilke metoder han bruker. I forbindelse med intervjuene av leirarbeidere, SS-personell og andre, lover Lanzmann at han ikke skal filme eller bruke autentiske navn. Vi hører selv at han lover at han ikke har noe kamera. Men plassert i en bag har han et skjult kamera, som identifiserer menneskene klart. Med tanke på hvilken forbrytelse disse menneskene har bidratt til, kan jeg ikke se noe galt i disse løgnene.
Derimot er det mer problematisk det han gjør mot en av de overlevende jødene. Han har et veldig blidt åsyn, og en positiv fremtoning. Lanzmann spør om hvordan han kan være så blid med tanke på det han har opplevd. Mannen svarer at livet må gå videre, og holder krampaktig fast på sitt gode humør og smilet sitt. Lanzmann fortsetter med jevne mellomrom å spørre om det samme, hvordan han kan være så blid. Jøden ber ham om å slutte å spørre, men Lanzmann presser ganske så bestemt på videre. Til slutt bryter mannen sammen i gråt, og vi forstår at det er en tynn ferniss som ligger som en beskyttelse mot de vonde tankene. Har Lanzmann rett til å presse en overlevende slik?
Hvorfor har Lanzmann valgt ikke å bruke arkivmateriale? Jeg tror at ved bare å vise disse samtalene åpner det opp for å forstå det daglige arbeidet for å utrydde jødene. Systematiseringen, logistikken, papirarbeidet. Når jødene skulle transporteres gjennom Europa med tog, på vei til gasskamrene, ble det kjøpt billetter gjennom reisebyrå på vanlig måte. SS betalte. På grunn av togsamarbeidet i Europa skal hvert land ha betalt for bruken av togskinnene, og helst i sin valuta. SS måtte ha penger klare. Absurd og grotesk, men tenk på alt som må være på plass for å kunne sette en slik gigantisk plan ut i livet. Husk også Wannseekonferansen, storkonferansen utenfor Berlin i januar 1942 hvor naziledere og byråkrater møttes for å diskutere ”den endelige løsningen”. Her kan jeg anbefale Conspiracy av Frank Pierson, med Kenneth Branagh i en hovedrolle. Meget god filmatisering som får frem det jeg har diskutert i dette avsnittet.
Det ene vitnet har fokus nettopp på dette aspektet ved Holocaust. Han sporer opp papirer, dokumenter som beskriver forflytninger, tidstabeller og ordre. Disse dokumentene gir han en slags ro ser det ut som. En måte å få oversikt på, men samtidig det nærmeste han kan komme sannhet og det å gripe sakens kjerne, å forstå. Det dokumentet han holder i hånden har også en tysk byråkrat holdt i hånden. Noen har skrevet det, noen har iverksatt det. Til å begynne med var jeg usikker på mannens mentale tilstand, jeg synes han virket overdrevent tydelig og detaljbesatt. Langsomt dannet det seg et annet bilde, og jeg endte opp med å forstå akkurat hva han mente. Det er en usigelig tristhet over hans tilnærming til Holocaust, men det gir ham ro. Så mye han kan få lenger. Han smiler aldri, og øynene forteller meg at mye er ødelagt for alltid uansett.
Øyeblikket: Lanzmann og kamerateamet hans har besøkt en tysk ølkneipe og forsøker å få mannen bak disken i tale. Lanzmann introduserer seg som et reportasjeteam som er interessert i hvor mye øl som serveres under en festivalen som pågår. Mannen vil ikke filmes og vil ikke snakke. Lanzmann presser på og konfronterer ham med at han var vakt i en konsentrasjonsleir. Mannen blir helt taus og nekter å kommentere. Lanzmann lar kameraet følge mannen bak disken i mange minutter. Ingenting sies. Vi kan nesten se hva mannen tenker og vi får god tid til å reflektere over hva han tenker, hvordan han har det og hva han kanskje har begått av uhyrligheter. Antagelig ser han sin anonyme tilværelse bli ødelagt. Han føler sikkert et sinne mot disse menneskene som kommer og filmer ham. Dette leder nok tankene inn mot grunnen til at de er her, nemlig det han gjorde som SS-vakt. Med kameraet stivt rettet mot ham avsluttes scenen.
Lyd og bilde
Lyden skal kun formidle en klar dialog og det gjør den på en grei måte. Bildet er presentert i 1.85:1. Det er helt fritt for skader og det er en gjennomgående stabil og konsekvent presentasjon. Litt filmkorn skaper en fin filmfølelse. Nesten alt vi ser er mennesker. Da er det viktig at hudfargen er korrekt gjengitt og det er tilfellet her. Topp kvalitet.
Ekstramateriale
Three additional films by director Claude Lanzmann: A Visitor from the Living (1999, 68 minutes); ”Vær så snill å ikke få meg til å virke latterlig”, sier Røde Kors-inspektøren Maurice Rossel. Lanzmann sitt svar sier alt.”Jeg prøvde ikke å gjøre det”. Den jødiske ghettoen i Theresenstadt ble gjenstand for inspeksjon av Røde Kors, og Maurice Rossel var inspektøren som ga tommelen opp for forholdene i ghettoen. Den tyske kommandanten der hadde satt i gang et omfattende narrespill som Rossel gikk rett på. Banker, posthus, butikker, parker, alt var iscenesatt for inspeksjonen. Alt var fasader. Jødene var dresset opp, de mest velholdte vist frem. Rossel mente det var en vanlig bydel og at menneskene så ut som de hadde det greit. Dette intervjuet er pinlig å se på, samtidig er det lett å sitte i ettertid å dømme. Han ble lurt og det kunne sikkert alle blitt. Det er mer problematisk at han ikke hadde noen interesse av Røde Kors-arbeidet, men ble det for å slippe unna grensevakttjeneste i Sveits.
Sobibór, October 14, 1943, 4 p.m. (2001, 102 minutes); Opprøret i Sobibór var et av to vellykkede jødeopprør i konsentrasjonsleire, det andre fant sted i Treblinka. Rykter hadde oppstått om at leiren skulle legges ned og alle jødene henrettes. Dette satte i gang opprøret. Faktum var at leiren skulle var vedtatt utvidet, men ryktene ble ansett å være sanne av de innsatte. I denne intervjufilmen forteller mannen bak opprøret om hele prosessen, fra planleggingen til opprøret er over. Planen lykkes fordi tyskere er så punktlige. Hadde tyskerne vært litt forsinket på vaktrundene ville ikke tidsskjemaet til fangene gått opp. Ironisk.
and The Karski Report (2010, 49 minutes): Jan Karski. For en type! Han var sendebud mellom den polske motstandsbevegelsen, polske myndigheter og de alliertes ledere. De som ser dette intervjuet vil stusse over hvor annerledes han er i forhold til de klippene vi ser av ham i hovedfilmen. Der fremstår han som et normalt menneske, overveldet av følelser og med et normalt språk. Lanzmann kom tilbake til ham for en intervjuavtale litt senere. Da fremsto han så merkelig at Lanzmann ikke kunne bruke materialet i Shoah. Det var som to forskjellige personer. Han valgte heller å gi ut dette intervjuet som en egen film. Jeg har aldri sett noen så krampaktig kontrollert som Jan Karski noen gang. Han beskriver alt som foregikk i samtalene han hadde med politikere fra USA. Alt. Hver håndbevegelse, hvert ord, hvert blikk og pause. Fascinerende, men også trist når man setter det i sammenheng med hvordan han fremstår i Shoah.
New conversation between Lanzmann and critic Serge Toubiana: Denne samtalen er på en time. Lanzmann snakker om valg han måtte ta under arbeidet. Cinematiske og etiske valg er det samme, mener han. For eksempel starter han med å intervjue de hyggeligste polske landsbyboerne. Senere slipper han til de mer antisemmitiske. Det er et etisk valg men også et cinematisk valg, siden det skaper dramaturgien i sekvensen. Klippingen i filmen tok 5 år. De eneste han måtte betale for å delta i filmen var nazistene og amerikanerne(!).
Interview with Lanzmann from 2003 about A Visitor from the Living and Sobibór: Intervjuet er på 14 minutter. Det viser seg at Rossel ikke ville møte Lanzmann til intervju. Lanzmann var tilfeldigvis i nærheten av Rossels hus. Han ringte ham, og da han svarte la Lanzmann på. Nå visste han at Rossel var hjemme, så dagen etterpå dro de opp og ringte på døren. Rossel ble overrumplet og gikk med på å bli intervjuet. Gjennom nøye planlagte spørsmål, sikret Lanzmann seg at Rossel ikke avbrøt intervjuet. Når Sobibór diskuteres dukker den fantastiske historien om gjessene som blir tause opp. De som ser dette vil forstå betydningen av den historien.
New interview with Caroline Champetier, assistant camera person on Shoah, and filmmaker Arnaud Desplechin: Ikke så veldig interessant dette. Men é nøkkelopplysning kommer frem. Lanzmann og staben hans spurte aldri vitnene om hvorfor noe skjedde. Alltid hvordan. Slik blir filmen mer objektiv og inkluderende for oss seere.
Trailer: Fantastisk! Ikke et ord blir sagt. Mørk, dyster og illevarslende.
A booklet featuring an essay by critic Kent Jones and writings by Lanzmann: Heftet er rimelig tykt, men det meste av det går med til en presentasjon med bilde av de involverte vitnene. Vi forstår gjennom Jones sitt essay hvilken stor betydning og gjennomslagskraft filmen har hatt. Lanzmann sitt essay er personlig og litt vanskelig tilgjengelig. Bør nok leses flere ganger, og krever også noe mer kunnskap om Israel og spesiell jødisk historie enn jeg innehar.
The 39 Steps (Criterion nr. 56)(Blu-ray)
England – 19353 – Alfred Hitchcock (svart-hvitt)
Jakten på MacGuffin
Nivå 1 (uten spoilers)
Richard Hannay er den klassiske Hitchcockhelten som snubler inn i en konspirasjon uten å ville det. Hannay må orientere seg fort i et hektisk tempo på jakt etter en skikkelig MacGuffin. Farlige kvinner, onde skurker og skotsk høyland er noen av ingrediensene i denne forløperen til North by Northwest.
Nivå 2 (med spoilers)
Hitchcocks engelske filmer skapte ham et navn som etter hvert skulle gi ham sjansen i Hollywood. The 39 Steps er den mest kjente av disse, sammen med The Lady Vanishes. Og der hvor en sang var MacGuffinen i den, er det hukommelsen til Mr. Memory som er det i denne filmen.
Jeg må si jeg liker best de senere Hitchcockfilmene som Rope, Psycho, The Birds, Notorious og North by Northwest. Jeg er ikke så glad i de tidligere engelske filmene, som jeg føler er litt utdatert. Dette er sikkert som å banne i kjerka, men man skal jo være ærlig. Jeg blir ikke ordentlig engasjert i dem, selv ikke de beste som denne og The Lady Vanishes. Denne filmen, The 39 Steps, lider litt av det samme som Ministry of Fear av Fritz Lang, selv om jeg liker Lang sin film bedre. På et (underbevisst?) nivå sliter jeg med å koble meg ordentlig på når det blir logiske brister og hull i handlingen. Kanskje jobber hjernen min videre med å snekre en bro fra forrige scene mens Hitchcock allerede er i full gang med handlingen videre. Han har forresten alltid tatt seg disse frihetene, for Hitchcock er en pragmatisk regissør, som først og fremst vil underholde. Han er datidens Steven Spielberg. Folk skal underholdes, og en god film er en film som mange liker. Jeg kunne ikke vært mer uenig.
Scenene i The 39 Steps kommer litt hulter til bulter og Hannay havner midt oppe i situasjon etter situasjon. Det er flust av forræderi og konspirasjoner, feller og overraskelser. Filmen er best når den tar seg litt bedre tid, og vi kan rekke å føle på stemningen. Filmens klart beste parti er besøket hos ekteparet i hytta plassert i det skotske høylandet. Det er et dypt ulykkelig ekteskap hvor mannens paranoia ligger tykt utenpå. Det skaper en genuin skummel stemning, vi føler at ting kan eskalere og eksplodere når som helst.
Av det som ellers er bra i The 39 Steps er Hitchcocks varemerker. Fokuset på bevegelser, kameravinklene og den ryddige fortellingen som først settes opp av enkeltbilder. Scene for scene er ryddig nok, det er sammensetningen som skranter. Symbolikken er tydelig, men det gjør ikke meg noe. Hannay og Pamela er lenket sammen med håndjern, som i et falskt ekteskap. Da hun frigjør seg fra håndjernene skiller hun seg fra Hannay. Deretter blir de sammen på ordentlig, av de rette grunnene.
Øyeblikket: John er ektemannen som bor sammen med sin kone i hytta. Kvinnen er låst i et hardt og kaldt ekteskap. John sjalusi kommer til uttrykk når han spionerer på Hannay og kona gjennom vinduet. Vi får små hint om at sjalusien stammer fra Johns impotens. Selve scenen er illevarslende og mørk, glimrende satt opp og utført. Hitchcock er best når han tar seg tid til å vise de mørke rommene i et menneske. Samtidig er det litt synd på John som er usikker og frustrert i livet sitt. Scenen peker mot det som kan skje med kvinnen når Hannay har dratt videre. Det lover ikke godt.
Lyd og bilde
Typisk nok for tiden er lyden i mono og bildeformatet er 1.33:1. Bildet er rent og uten synlige skader, men det når ikke opp til de aller beste. Til det er det for lite skarphet, for mange tilfeller av diffuse scener og generelt liten dybde. Vi mangler blurayopplevelsen slik den kan være på sitt beste. Men vi husker at filmen er fra 1935 og bør være fornøyd med å kunne se den såpass bra. Lyden er klar og kanskje litt bedre enn bildet, relativt sett.
Ekstramateriale
Audio commentary by Alfred Hitchcock scholar Marian Keane: Det er rart hvordan ekstramateriale til filmer man liker virker å være bedre enn det som kommer med filmer man ikke er så glad i. Det viser seg å være vanskelig å være helt objektiv med tanke på kvaliteten. Dette kan utmerket godt være grunnen til at jeg er litt lunken i forhold til Marian Keanes kommentatorspor. Jeg fant det litt kjedelig og uengasjerende, litt slik som filmen. Litt for mye informasjon rundt produksjonen, litt for lite om filmens historie.
Hitchcock: The Early Years (2000), a British documentary covering the director’s prewar career: Denne dokumentaren på 24 minutter er en god innføring i Hitchcocks tidlige karriere. I dokumentaren blir The 39 Steps sett på en øvelse i å lage North by Northwest. Dette er antagelig en ganske så utbredt holdning i filmmiljøet. En interessant historie dreier seg rundt Hitchcocks siste engelske film, Jamaica Inn. Det ble ingen hyggelig opplevelse for Hitchcock da det viste seg umulig å jobbe sammen med Charles Laughton. Laughton styrte filmen siden det var hans eget produksjonsselskap som hadde hyret inn Hitchcock…
Original footage from British broadcaster Mike Scott’s 1966 television interview with Hitchcock: Greit intervju hvor Hitchcock får snakke i detalj om sin regissørstil og tanker rundt det å lage film. Han mener at The Lodger er den første ordentlige Hitchcockfilmen. Han forteller at han ikke detaljinstruerer, men heller forklarer scenen for skuespillerne og så er det opp til dem å formidle det. Han liker at publikum vet alt slik at de kan involvere seg følelsesmessig. Derfor lager han ikke who-dunnit-filmer. De av filmene hans som floppet skyldes uklare helter som ikke kan eller vil gjøre det rette. Hitchcock kommer også inn på sin frykt for politimenn. Han har ikke bil, derfor kan han heller ikke få trafikkbot. Intervjuet varer i 40 minutter.
Complete broadcast of the 1937 Lux Radio Theatre adaptation, starring Ida Lupino and Robert Montgomery: Jeg hørte gjennom denne med et halvt øre og den virker å være rimelig tro mot filmversjonen. Dermed blir den også litt overflødig for oss filmentusiaster. Fin å ha for de store 39 Steps tilhengerne allikevel. Hørespillet er på en time.
New visual essay by Hitchcock scholar Leonard Leff: Dette essayet varer i 24 minutter. Hitchcock har alltid slitt med filmsensuren. Vi får høre en historie om filmsensoren som var blind på et øye. Under testvisningen satte Hitchcock seg på mannens gode side og rett før den dristige scenen lente han seg fram mot sensoren og hvisket noe til ham. Dermed hadde sensoren bare det blinde øyet rettet mot skjermen, og scenen gikk gjennom sensuren.
Audio excerpts from François Truffaut’s 1962 interviews with Hitchcock: Uoversiktlig intervju med Hitchcock og Truffaut, med en fransk tolk kastet inn i miksen. Alle replikkene oversettes til mottagers språk, noe som gjør intervjuet nesten ulidelig. Dette likte jeg dårlig. Hitchcock er jo Truffauts og resten av nybølgeregissørenes store helt, og Truffauts intervju av Hitchcock er godt kjent.
Original production design drawings: Tegninger av art director Oskar Friedrich Werndorff. Fine tegninger med bilder av påfølgende kulisser.
A booklet featuring a new essay by film critic David Cairns: Greit nok essay som går litt mer i dybden på filmens historie enn noe av det andre ekstramaterialet gjør. Ingen høydare, men informativt til en viss grad.
The Killing of a Chinese Bookie (Criterion nr. 254)(Blu-ray)
USA – 1976/1978 – John Cassavetes (farger)
Drap på en drøm
Nivå 1 (uten spoilers)
Cosmo driver en nattklubb/strippeklubb. Etter å ha satt seg i stor pokergjeld tilbyr gangsterbanden som driver pokerklubben ham en mulighet til å slette gjelden. Men det krever at Cosmo må overskride noen fundamentale grenser. Filmen kommer som del av en splitter ny blurayboks, Cassavetes: Five films.
Nivå 2 (med spoilers)
The Killing of a Chinese Bookie er en film som splitter Cassavetespublikummet. Noen mener at den er en av de beste filmene fra 70-talls amerikansk film, mens andre føler at den ikke når helt opp blant Cassavetes beste. Selv tilhører jeg den siste kategorien. Allikevel må jeg innrømme at det er en film som blir bedre for hvert gjensyn.
Cosmo er en mann som legger all sin stolthet i nattklubben han driver og arbeidet med å gjøre den best mulig. Han mener oppriktig at showene er gode og at stripperne er fantastiske. Dette er hans livsverk. Når da gangsterne dukker opp og truer hans livsprosjekt, ser han dem naturlig nok som noe som står mellom han selv og drømmen sin. De legger føringer på livet hans som leder ham ut på et sidespor. De symboliserer livets bitre realiteter.
Dette kan sees som en parallell til Cassavetes situasjon i Hollywood og arbeidet med sine egne filmer. Gangsterne er filmprodusentene, som tar fokus vekk fra arbeidet med selve filmen og presser aspektene ved inntjening og budsjett på Cassavetes. Produsentene dreper drømmen. Der er linken som gjør at Cassavetes føler en sterk sympati med Cosmo. Vi ser alle tydelig at klubben til Cosmo er en billig bule og at showene er begredelige. Men for Cosmo er det viktig og han følger sin drøm og sine preferanser. Slik Cassavetes gjorde, selv om omgivelsene dømte hans type filmer som lite salgbare og tapsprosjekter.
Etter alt arbeidet med distribusjonen etter A Woman Under the Influence var Cassavetes lei av alt arbeid av den typen. 14 dager senere startet de filmingen av The Killing of a Chinese Bookie. Ben Gazarra følte først at filmens historie ikke holdt. Etter en samtale med Cassavetes hvor han forsto hva filmen egentlig handlet om, løsnet det for Gazarra og han er i dag en sterk forkjemper for filmen.
Det var Godard som sa at alt man trenger for å lage en film er en vakker kvinne og en revolver. Dette er den eneste av Cassavetes sine seriøse filmer som inneholder en revolver. Cosmo må ta på seg å drepe den kinesiske lederen for en rivaliserende gjeng, slik at gangsterne kan forbedre sin posisjon i underverdenen. Da vil Cosmos spillegjeld bli slettet, men det er et drastisk steg han må ta. Etter å ha utført drapet blir han forrådt av gangsterne som gjerne vil få fjernet alle vitner. Dette fører til en slags ”shoot-out” i en nedlagt lagerhall, ganske så utypisk Cassavetes. Det er mer typisk ham at den ikke får den typiske løsningen.
Traileren gir inntrykk av en typisk gangsterfilm, men det er det jo selvsagt ikke. Det er mye gjenkjennelig Cassavetes her i dialogen og møtet mellom mennesker. Men å skulle få dette sømløst sammen med den ytre historien viser seg å være en krevende utfordring. Jeg føler at Cassavetes ikke helt kommer i mål med denne. Vanligvis bryr jeg meg ikke så veldig om en film bryter konvensjoner eller sjangerregler, men The Killing of a Chinese Bookie faller mellom to stoler. Jeg elsker Cassavetes på grunn av hans intelligente og presise beskrivelse av mellommenneskelige forhold. I denne filmen blir det for lite av det, selv om vi ser tidvise glimt som mellom Cosmo og moren til kjæresten hans. Jeg føler vi rives ut av denne settingen for ofte for å følge spillet som foregår mellom gangsterne og Cosmo. Når vi er godt inne i den delen, er det tilbake til klubben med dens merkverdige show. Kanskje er det rett og slett materiale til to historier i denne filmen.
Øyeblikket: Telefonsamtalen som Cosmo tar til klubben fra telefonkiosken. Selv etter å ha jobbet der i 7 år klarer ikke Jimmy å fortelle Cosmo hvilken sang som synges fra scenen. Selv ikke når Cosmo synger for ham i telefonen blir han sikker. Scenen fremstår som en indikasjon på at Cosmo legger noe mer engasjement i klubben enn de fleste. For ham er det et livsverk, for de andre er det et levebrød. En morsom scene med bakenforliggende alvor.
Lyd og bilde
Filmer laget av Cassavetes er ikke kjent for sitt polerte utseende. Om en skuespiller tidvis er ute av fokus, eller om kameraet er for nært, bekymret aldri Cassavetes. Skuespillerne beveget seg rimelig fritt og kameramannens oppgave var å henge på så godt han kunne. Derfor forventet jeg ikke sylskarpe og billedskjønne utsnitt. Så det må vel sies at bildet overgår mine forventninger selv om det ikke er perfekt i klassisk forstand. Det er uansett vel verdt å oppgradere til bluray når det gjelder denne boksen. Lyden er på samme nivå. Bildeformatet er 1.85:1 og lyden er mono.
Ekstramateriale
New, high-definition digital restorations of the 1976 and 1978 versions of the film, with uncompressed monaural soundtracks on the Blu-ray edition: Den første versjonen er ca en halv time lenger enn 1978-versjonen. Denne tiden går stort sett med til å utdype karakterene noe og å vie klubbshowene mer oppmerksomhet. Det er ingen tvil om at den ekstra tiden kler filmen. Vi får se hvordan Cosmo blir introdusert for pokerklubben i Santa Monica, og hvordan gangsteren som spilles av Seymour Cassel roser det Cosmo har fått til i sin klubb. Selv har det blitt en av hans yndlingsklubber og han er der ofte. Cosmo inviteres til Santa Monica, med alt betalt. I 1978 versjonen går vi glipp av alt dette, og vi ser bare Cosmo og jentene på en pokerklubb.
New interview program featuring actor Ben Gazzara and producer Al Ruban: Dette intervjuet er på 18 minutter. Publikum var rasende på The Killing of a Chinese Bookie. Den ble trukket etter seks dager på kino. Folk som så den var så frustrert at de på vei ut advarte publikum som sto i kø mot å se den. På grunn av sykdom hos klipperne ble ikke filmen helt slik Cassavetes ønsket den. Derfor klippet han den om og relanserte den i 1978. Da var den en halvtime kortere.
Audio interview with Cassavetes from the 1970s: Et sjeldent godt audiointervju. Her forteller Cassavetes om da han møtte en type som Cosmo, som eide en strippebule. Han var en veldig ordentlig, godt kledd og vennlig mann. Han hinter mot at filmen handler om arbeidsetikk, løsrevet fra om noe er riktig eller galt. Ofte gjøres ting for penger eller for hva man tror andre mennesker vil ha.
Stills gallery: Fine tidsbilder. Griper en spesiell stemning og tar vare på øyeblikket.
Trailer: Dette er en sær trailer på to minutter. Den gir inntrykk av at det er en gangsterfilm med et burleskshow kastet inn i miksen. Som den jo på en måte er…?
Hefte: Det er et tykt hefte som følger med i denne Cassavetesboksen, hvor hver film har sitt eget kapittel. Essayet til Lopate fremstår noe merkelig når vi sammenligner hans påstander med for eksempel Gazarras kommentarer i intervjuer på disken. Det føles naturlig å tro mer på Gazarra siden han hadde et nærmere kjennskap til prosessen ved filmen enn Lopate. Uansett er det jo interessant å få presentert to sider av omstendigheter rundt filmen. Det er flere ”autoriteter” på ekstramaterialet som Lopate snakker midt imot. Om det skyldes manglende forståelse eller ekstra god innsikt er ikke opp til meg å avgjøre, men jeg heller mot førstnevnte.
The Uninvited (Criterion nr. 677)(Blu-ray)
USA – 1944 – Lewis Allen (svart-hvitt)
Rivaler i livet, rivaler i døden
Nivå 1 (uten spoilers)
En komponist og kritiker oppdager sammen med sin søster et fantastisk hus langs kysten av Cornwall. De kommer tilfeldigvis over det på en spasertur, og søsteren forelsker seg straks i det. Det står tomt, og hun overtaler broren til å kjøpe det. De får det straks, til en meget lav pris…
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en liten perle. Den er nok ikke så kjent, i hvert fall var den ikke kjent for meg før den dukket opp i postkassen min. Som jeg har sagt før, er det en av de positive sidene av å samle på alle Criterionutgivelsene. Man får sett filmer man antageligvis ikke hadde fått kjennskap til på annen måte. The Uninvited er en langsom og stemningsfull spøkelseshistorie, som ikke baserer seg på billige sjokkeffekter for å skape uhygge. Den overlater uhyggen til din egen evne til å leve deg inn i filmen og fylle ut historien med elementer som ikke kan forklares naturlig. Dermed er du fanget i et univers hvor gjenferd har sin naturlige plass.
Søskenparet Fitzgerald får tilslaget på det flotte huset oppe på klippen, og føler seg veldig heldige. Men allerede første gangen de er inne i et av rommene, føler de uhyggen i rommet. Rommet er kaldt, og atmosfæren der suger livsgnisten ut av Roderick Fitzgerald med en gang. Han setter seg ned og utroper at han føler seg plutselig helt flat. En rosebukett de tok med inn føler det på samme måte. I løpet av få sekunder visner de hen og dør. Vi ser det, men Roderick og Pamela ser det ikke. Vi vet altså noe de ikke gjør.
Det er en innfløkt historie i The Uninvited. Den gamle obersten som selger dem huset er bestefaren til Stella, som absolutt ikke liker at huset har blitt solgt. Hun har vokst opp i huset på klippen. Hennes mor, Mary, tok selvmord ved å kaste seg utfor klippen. Meredith, faren, hadde et forhold til hushjelpen Carmel som også bodde i huset. Til å begynne med får vi forståelsen av at Carmel er det onde elementet i huset og at hun som gjenferd forsøker å skade Stella. Senere viser det seg at det er Marys gjenferd som er ondt, og at Carmel er Stellas mor. Hun forsøker å beskytte Stella fra Mary fra tilværelsen som død. Mary besørget sitt eget fall i sitt forsøk på å drepe sin rival. Rivaler i livet og rivaler i døden.
Mrs Holloway var hushjelp i huset og trofast tjener til Mary. Hun drepte Carmel gjennom neglisjering av henne da hun var syk. Bestefaren kontakter mrs Holloway etter mange år for å beskytte Stella, men hennes lojalitet ligger som før hos Mary. Og siden Stella ikke er Marys barn, men Carmels, er Stella i fare. Mrs Holloway er en skremmende figur, som har noe udefinerbart skummelt ved seg.
Regissør Lewis Allen bygger opp en stemning hvor vi ikke ser spøkelsene før sent i filmen. Og det var heller ikke Alens intensjon at de skulle vises da, men Paramount insisterte på det. Helst ville han ha fortsatt med å holde spøkelsene off screen, og bare la oss høre stønning og føle deres nærvær på andre måter. Som for eksempel gjennom duften av en blomstertype og la søsknene føle Marys kulde gufse gjennom rommet. Ved en ironisk vending, ble den engelske versjonen av filmen slik Allen hadde sett filmen for seg. Britisk sensur kuttet bort spøkelsene, og ved en dobbelt ironi ble Allen hyllet av filmkritikerne for å ha turt å droppe og vise spøkelsene på lerretet.
The Uninvited er en vakker film, med både natur og storslagne hus i hovedrollen. Overraskende mange scener er badet i dagslys, og det er lite mørke, regnfulle kvelder. De mest dramatiske hendelser kan skje i dagslys. Det er et tegn på at Allen ikke søker mot de lette løsningene. Det gjør han heller ikke når han bruker så mye humor i filmen, som jo kan skade en illevarslende stemning. En stor dose romantikk, med flere parallelle kjærlighetsforhold er også risikabelt. Men Lewis Allen må sies å komme unna med det. Se denne!
Øyeblikket: The Uninvited er en litt snill film, som man må forvente av en film fra 1944. Dette kler jo vanligvis en spøkelsesfilm dårlig. Men den har sine øyeblikk hvor den biter til, og skaper uhygge. Et slikt øyeblikk er seansen hvor Stella begynner å snakke spansk i transe. Et lite Lynch-øyeblikk i svart-hvitt, kan vi kalle det det? Et elegant plassert frampek for de smarteste blant oss, og for oss andre et øyeblikk som blir enda bedre når vi vet hvordan filmen skal utvikle seg.
Lyd og bilde
Bildet kommer i et 1.37:1 format, ikke overraskende. Lyden er i mono, heller ikke overraskende. Slik kvaliteten på lyd og bilde har en tendens til å følge hverandre er også tilfellet her. Jeg synes bluraybildet var strålende, med god håndtering av det svarte og hvite og alle sjatteringene imellom. I godt opplyste scener er det helt glimrende skarphet og dybde. Dette kan skues for eksempel i landsbyscenene hvor Stella og Roderick går sammen gjennom gatene. Lyden var også god, og dette er en film som legger vekt på lyd og lydeffekter. Spøkelser skal få nok klang og rom til å utfolde seg, må vite. En finfin utgivelse av en god gammel spøkelseshistorie.
Ekstramateriale
New visual essay by filmmaker Michael Almereyda: En ivrig, men kontrollert Almereyda tar oss gjennom filmens tilblivelse og vesentlige plotpunkter. Utgivelsens beste ekstramateriale, men konkurransen var jo ikke særlig hard. Uansett er dette vel verdt å se. Han forteller historien om Gail Russel, som skulle bli en stjerne etter denne filmen. Men allerede under denne innspillingen begynte hun å drikke for å kontrollere nervene sine. Hun døde i en alder av 36 år, i praksis på grunn av alkoholmisbruk.
Two radio adaptations, from 1944 and 1949, both starring Ray Milland: Kjedelige saker for meg. Begge er på 29 minutter, den siste mer fra et ”jeg” perspektiv. Helt straite gjenfortellinger av historien slik vi ser den i filmen.
Trailer: En finfin trailer som skaper stemning uten å ødelegge opplevelsen for oss. Stort sett de eneste filmene jeg bryr meg om ikke å vite slutten på forhånd, er spøkelsesfilmer.
A booklet featuring an essay by critic Farran Smith Nehme and a 1997 interview with director Lewis Allen: Det første essayet går aldri i dybden av filmen, men oppsummerer filmen greit. Noen detaljer her og der om skuespillere og regissør gjør at det tjener som et overfladisk resyme, greit som en baksidetekst på et cover omtrent. Intervjuet med Allen er heller ikke så spennende, men ga hvert fall meg et ørlite innblikk i karrieren til en regissør jeg ikke visste noe om. Alt i alt et tamt hefte fra Criterion.
Ministry of Fear (Criterion nr. 649)(Blu-ray)
USA – 1944 – Fritz Lang (svart-hvitt)
Nazi-paranoia
Nivå 1 (uten spoilers)
Filmen starter med at Neale blir sluppet ut av en psykiatrisk institusjon. Hva han har sittet der for er ikke ennå klart for oss. Som naturlig er etter et slikt opphold, nyter han å gå fritt rundt blant folk. Han besøker et marked hvor det er massevis av aktiviteter. Han besøker en spåkone og får tips om den riktige vekten på kaken i en konkurranse. Å vinne kaken er starten på en hel masse problemer.
Nivå 2 (med spoilers)
Minnistry of Fear er til forveksling lik en Alfred Hitchcock film. Selv setter jeg Fritz Lang litt høyere enn Hitchcock, men deres nest beste filmer ser ut til å være på samme nivå. Lang liker å sette opp to verdener som er veldig forskjellige, og så vise likhetene. Han er lite interessert i karakterenes bakgrunn eller videre liv. Karakterene starter når filmen begynner og ender når filmen slutter. Slik Hitchcock hadde for vane, viser også Ministry of Fear oss hva den skal handle om i filmens første minutt. Tidens viktighet er symbolisert gjennom klokken. Kampen mot klokken er alltid viktig i Lang sine filmer. Sirkelmotiv gjentar seg. Klokkens urskive, kakens runde form, spåkonens diagram og det runde bombekrateret.
Historien dreier seg rett og slett om en MacGuffin. Den er gjemt inne i kaken, som Neale vinner ved en feil. Da den rette mannen ankommer spåkonen blir forvekslingen oppdaget og jakten er i gang. Den ”blinde” mannen overfaller Neale og tar kaken. Deretter blir han sprengt i luften under bombeangrepet og kaken er spredt for alle vinder. Så langt så godt.
Vi følger Neale på sin jakt på de skyldige i overfallet og etter hvert nazi-ringen han kommer på sporet av. Men dette er en film som benytter seg av en merkelig måte å drive handlingen videre på, og for meg føles det ikke naturlig. Logiske brister og plotholes føles nærværende, selv om jeg ikke helt kan sette fingeren på noe. Det er en følelse jeg har, og det forringer filmopplevelsen. Er det naturlig for Neale og ende opp her? Er det logisk at han opplever dette der? Slike spørsmål blir det noen av, men Lang er tydeligvis ikke så nøye på det i denne filmen. Underholdningen blir ivaretatt, men det blir ingen klassiker av den ypperste sorten av slikt.
Ministry of Fear er en god film i sjangeren vi godt kan kalle nazi-paranoia, men ikke en stor film. Allikevel har den karakterer som fester seg, og minneverdige scener. Skuespilleren som spiller skredderen og mannen som egentlig skulle vinne kaken, er en skuespiller som burde ha vært mer kjent. I alle filmer jeg har sett Dan Duryea hittil har han gjort en strålende jobb. Spesielt i Scarlet Street og The Woman in the Window. Som Glenn Kenny sier i sitt essay er det ikke en propagandafilm eller en mysteriefilm, men en marerittfilm. Som film er den best i scenene hvor man aner størrelsen på konspirasjonen, men samtidig er usikker på Neales virkelighetsoppfattelse. Han virker veldig sikker veldig tidlig, og vi kan ikke helt kjøpe det han sier. Er han paranoid eller er han på sporet av noe? Vi må også huske på at filmen ble laget mens krigen mot nazistene pågikk for fullt. Det må ha skapt en helt egen atmosfære da man så filmen på kino.
Øyeblikket: Den ”blinde” mannen tar plass i togkupeen sammen med Neale og blir budt litt kake. I stedet for å spise den på vanlig måte, smuldrer han den opp mellom fingrene for å finne mikrofilmen som er gjemt i kaken. Ansiktet er vendt opp mot taket, slik ekte blinde ofte gjør. En forvirrende og litt ubehagelig scene som forsterker følelsen av at her kommer noe til å skje.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.33:1, med mono lyd. Bildet er akseptabelt, men fokusområdet er veldig ”trangt”. Med det mener jeg at en person i bildet kan være skarpt gjengitt, men personene marginalt foran og bak blir noe uklare. Bakgrunnen og forgrunnen er uskarp. Objektet som er i fokus er rimelig godt fremstilt, med rimelig detaljrikdom og skarphet. Lyden er på det jevne.
Ekstramateriale
New interview with Fritz Lang scholar Joe McElhaney: Dette er hovedingrediensen i ekstramaterialet denne gangen fra Criterion, i en usedvanlig tynn utgivelse. Vi kommer ikke utenom at dette er en ”minor” Lang, selv om det fort kan være bedre enn det beste mange andre regissører klarer å skape. Graham Greene selv var veldig skuffet over filmen. Joe McElhaney ser på filmen i kontekst med Fritz Langs andre filmer. Det er et godt videoessay og det er tydelig at McElhaney sitter på mye kunnskap om Fritz Lang og hans filmer. Han tar også opp historien rundt Langs ”flukt” fra nazi-Tyskland. Det viser seg at Langs versjon ikke helt stemmer.
Trailer: Spennende. Mørk. Tekst kommer opp: skrevet av Graham Greene. Regissert av Fritz Lang. Det er en trailer som fungerer og som ikke røper for mye. Det eneste vi vet er at vi kan vente oss hva som helst.
A new essay by critic Glenn Kenny: Paranoid Style er tittelen på essayet til Glenn Kenny. Kort, men ganske ok essay. Kenny har nok rett da han påpeker at Neale ikke ser på seg som en uskyldig mann på grunn av måten kona døde på. Dette gjør han nok mer disponibel for å ville ordne opp på egen hånd, og ikke gå til politiet med en gang. Kenny mener også at gjenstander som de overdrevent store saksene i filmen er tradisjon fra ekspresjonisme og Langs tidligere filmer.
La Cage Aux Folles (Criterion nr. 671)(Blu-ray)
Frankrike – 1978 – Edoard Molinaro (farger)
Filmen ingen ville lage
Nivå 1 (uten spoilers)
Laurent vil gifte seg med Louise, datter av en høytstående politiker i Det Moralske Partiet. Det er tid for at de respektive foreldrene møtes, problemet er at Laurents foreldre er et homofilt par. Og driver en nattklubb med dragartister. Hvor de opptrer selv, forresten.
Nivå 2 (med spoilers)
Laurents far Renato går med på å tone ned dekorasjonen i huset og faktene sine. Men han nekter å sende sin samboer Albin bort. Da vil han heller skape ”onkel Albin”. Det viser seg å bli vanskelig, men viljen er til stede. I disse øyeblikkene viser filmen seg fra en litt dypere side, slik at vi føler med Albin som så gjerne vil få dette til å fungere for sin ”sønn” Laurent. For det er han som har vært til stede i Laurents liv, ikke den biologiske moren som tydeligvis mangler en del av morsinstinktet. Renato klarer å overtale moren til å stille opp i anledning denne middagen og sammenkomsten, men selv det virker å være å tøye hennes interesse langt.
La Cage Aux Folles er en farse, en enkel og grei underholdningsfilm uten å forsøke å formidle så mye mer. Regissøren forsøker i ettertid å legge mer mening inn i filmen enn jeg føler det er rom for. Det var en omdiskutert film da den kom ut og ble ikke udelt positivt mottatt i det homofile miljøet. Jeg kan forstå hvorfor, siden den er proppfull av klisjeer og stereotyper. Men det er en fornøyelig film allikevel. Det største publikummet fikk den i det heterofile borgerlige segmentet, og den ble en hit og Oscarvinner.
Det mest interessante med filmen er at ingen egentlig ville lage den eller være med i den av de som ble involvert. Teaterstykket hadde gått sin seiersgang i flere år, og en film var uunngåelig. Regissøren tok jobben motvillig, og til slutt kun for å få en kommersiell suksess. Ugo Tognazzi som spiller Renato Baldi tok rollen kun for betalingen, og går på autopilot gjennom filmen. Han gadd ikke engang å snakke fransk som var avtalen. Han snakker utelukkende italiensk og de måtte legge på dialogen etterpå, med ord som passet til de italienske leppebevegelsene. Michel Serrault, som spilte Albin i teaterstykket, gjentar rollen her. Han var dypt personlig kristen, og hadde ingen problemer med å spille Albin som en homofil skrulle. Men han likte ikke å skulle legge mer humanisme og dybde inn i karakteren, slik filmen forsøker til tider. Over dette ble det stadige krangler med regissøren.
Personlig synes jeg at det er påfallende hvor lite engasjert skuespillerne virker i filmen. Dette gjelder omtrent alle, med et mulig unntak for Serrault. Jentas foreldre er heller ikke helt til stede, føler jeg. Hvert fall kommer ikke jeg ordentlig under huden på noen. Når det er sagt, så er det en film med mange morsomme scener, og spesielt Serrault har en artig framtoning. Men jeg lurer på om ikke remaken Birdcage kanskje var litt mer entusiastisk og morsom. I følge min hukommelse.
Øyeblikket: I en komedie bør jo øyeblikket som huskes best være noe morsomt. Det morsomste øyeblikket for meg er da Renato forsøker å skape ”onkel Albin” ut av Albin. Han tar ham med på cafe for å lære ham å spise som et mannfolk. Det blir en god del løftede pekefingre og høye hvin, men viljen til å forbedre seg er absolutt til stede.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.66:1 og lyden er i mono. Det hviler en 70-talls dis over bildet, litt soft og dust preg slik mange 70-tallsfilmer har. Det var vel et kunstnerisk valg som var i vinden på denne tiden. Selv forstår jeg ikke attraksjonen med det. Ellers er bildet helt ok, men det er vanskelig å få den helt store skarpheten og detaljrikdommen frem. Selv om kvaliteten i bildet sikkert er til stede. Lyden er også grei nok. Ikke full pott denne gangen altså, pregløst er inntrykket jeg sitter igjen med.
Ekstramateriale
New interview with director Edouard Molinaro: Regissøren startet sin regikarriere med detektivfilmer, men etter å ha fått stemplet som krimregissør, ville han prøve noe annet og gikk over til historiske filmer. Han tok imot tilbudet om La Cage Aux Folles siden han så muligheten for kommersiell suksess i filmen, og det trengte han på dette punktet i karrieren. Han tror filmen slo an fordi den portretterte homofile uten fordommer. Molinaro ble glad da han hørte hvor glad Billy Wilder var i filmen. Wilder sa at han i stedet for å gå til psykiateren sin når han ble deprimert, bare satte på La Cage Aux Folles.
Archival footage featuring actor Michel Serrault and Jean Poiret, writer and star of the original stage production of La Cage aux Folles: Tre kortfilmer/teaterklipp er lagt med her. Den første er en 11 minutter lang sak om to menn som driver en antikvitetsforretning. De er også homofile, og driver en kunde til vanvidd. Ganske morsom, og utvikler seg mot det absurde. Neste sketsj er seks minutter lang og handler om en mann som vil selge sin gamle bil og kjøpe en ny. Den er også morsom. Til slutt er det lagt ved et lengre klipp fra teaterversjonen av La Cage Aux Folles, med Serrault og Poiret i rollene som ble noe forandret til filmversjonen.
New interview with Laurence Senelick, author of The Changing Room: Sex, Drag and Theatre: Dette videoessayet på 23 minutter tar seg opp etter hvert og blir ganske godt. Han trekker de store linjene fra stammesamfunnets syn på kvinner som kler seg som menn og omvendt, til den moderne drag-bevegelsen. I noen stammesamfunn er shamanen en person som en ånd har tatt bolig i, gjerne rundt puberteten. Var ånden en kvinne, tar den bolig i en gutt og omvendt. Det aksepterer shamanen og oppfører seg etter hvilket kjønn ånden er. I stedet for å bli utstøtt, bli personen nå sett på som hellig. I andre samfunn ble skuespillere og prostituerte sett ned på, og det må sies at de ofte var samme person. Synet på skuespilleryrket forandret seg rundt 1900, og skuespillere fikk hevet status.
French and U.S. trailers: Den første traileren på to og et halvt minutt er rotete og uten noen plan i hva den vil få frem. Trailer nummer to begynner lovende, men ender opp med å gi oss inntrykk av en film i en helt annen sjanger enn den farsen La Cage Aux Folles faktisk er.
A booklet featuring an essay by critic David Ehrenstein: Greit og kort essay om en lettbeint film.
Charulata (Criterion nr. 669)(Blu-ray)
India – 1964 – Satyajit Ray (svart-hvitt)
I et bur
Nivå 1 (uten spoilers)
Charulata og Bhupati er lykkelig gift. Hvert fall på utsiden. Han er redaktør og eier av en avis, mens hun er hjemmeværende kone. Charulata har evner i flere retninger, men hun får ikke brukt dem hjemme og hun kjeder seg intellektuelt. Da dukker Bhupatis søskenbarn Amal opp.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmen foregår rundt 1885 i Bengal, India. Vi ser at Ray legger vekt på å plassere Charulata i situasjoner som kan få oss til å tenke på bur, enten ved rommenes utseende eller ved at hun rett og slett holder et fuglebur. For en kvinne i India på denne tiden var det ikke vel ansett å dra inn til byen alene, spesielt ikke om hun kom fra de høyere samfunnslag. Og det gjør Charlulata, gift som hun er med en fremstående intellektuell bedriftseier med meget god økonomi. Derfor tilbringer hun all sin tid i huset, uten annen stimulans enn romanene deres.
Bhupati er en vennlig og mild ektemann, men han er ikke den samtalepartneren hun trenger. Han er fullstendig oppslukt av avisen sin, eller kanskje heller Indias politiske situasjon, og avisen er hans bidrag til å påvirke nasjonen. Han trykker kritiske artikler om myndighetene, men det har sitt utspring i kjærlighet til landet. Bhupati klarer ikke å se sin hustru og de behovene hun har, men han oppfatter at hun nok kjeder seg. Derfor inviterer han Umapada, Charulatas bror og hans litt enkle kone, Mandakini. Han tilbyr Umapada en god stilling i avisen som økonomiansvarlig, antakelig for at Charulata og Mandakini slik kan bli venninner. Men Mandakini er på et lavere intellektuelt nivå enn Charulata og absolutt ikke det hun trenger. Da er det duket for Amal.
Amal kommer uanmeldt på besøk, midt i en storm som virvler opp støv slik Amal skal gjøre i løpet av sitt besøk. På denne tiden i India viste mann og kvinne sin kjærlighet til hverandre blant annet ved å brodere navn på gjenstander og gi det i gave. Derfor er det en vesentlig gest Charulata viser Amal da hun skjenker ham en notatbok med navnet hans på. Det er ute i hagen med Amal at Charulata får inspirasjonen til å skrive historien som blir antatt av avisen.
Charulata får Amal til å love at det som skrives i notatboken ikke skal gis ut. Da Amal allikevel får utgitt en av tekstene i The Lotus, blir hun overraskende kraftig opprørt, noe som må skyldes et kulturelt aspekt i tillegg til løftebruddet. Senere får hun utgitt sitt essay i The Philantrope, og Amal er glad på hennes vegne.
Mye av filmen dreier seg om skillet mellom inne og ute, bengali og engelsk, litteratur og politikk. Når snakker man bengali, når snakker man engelsk? Alle disse detaljene forteller noe om et finmasket og komplisert samfunn med sterke normer som stadig er i forandring. Ektemannens søskenbarn er i en særstilling og blir behandlet som en bror. I indisk kultur er denne mannen trygt selskap for kvinnen, og de kan tilbringe mye tid alene. Derfor er sviket ekstra stort å ta for Bhupati når han forstår at Amal og Charulata har blitt tettere knyttet en meningen var. Dette kommer på toppen av et annet svik, nemlig svigerbrorens misbruk av stillingen som økonomiansvarlig. Han har latt være å betale regninger, og i tillegg lånt privat på avisen.
Charulata og Amal blir langsomt betatt av hverandre, tiltrukket av den andres interesse og kjærlighet for litteratur. Men de går aldri over noen grense, men beveger seg langs linjen for usømmelig oppførsel mellom en gift kvinne og hennes manns søskenbarn. Amal tar ansvar da han forstår at de er i ferd med å komme til et punkt som ikke kan forsvares. Han velger da å reise bort, mens Charulata nå har kommet til et punkt hvor hun blir uforsiktig og ikke klarer å styre sine følelser. Dette alarmerer Bhupati, og han begynner å forstå situasjonen.
Det er en åpen slutt Ray har lagt opp til i Charulata. Vi forstår at det er vilje til forsoning hos ektefellene, men vi ser også at Charulata er mer beredt til å gi ekteskapet en sjanse til enn Bhupati. Filmen slutter med at hendene deres nærmer seg hverandre, men ikke når hverandre. Så klippes det til romanens tittel, The Broken Nest, som ikke virker særlig løfterikt. Opp til deg å vurdere sjansene deres altså.
Øyeblikket: Satyajit Ray bruker gjerne naturfenomener for å forsterke ellers varsle elementer i handlingen i filmene sine. Både i The Music Room og Charulata varsler en storm store forandringer, i førstnevnte en dødsulykke, i Charulata ankomsten til søskenbarnet Amal. Det blåser og stormer da Amal kommer springende i gangen mens han deklamerer storslåtte kamprop. Hans besøk skal snu opp ned på Charulatas liv og følelser. Så et tips, skildres det en storm i Rays filmer kan du legge stor vekt på det som skjer under stormen.
Lyd og bilde
Et vidunderlig bilde. Ikke hele tiden, men stort sett. Og når en slik gammel film, i ferd med å gå tapt på grunn av tilstanden filmene til Ray befant seg i, kan fremstå slik for oss i dag skal vi være takknemlige. I godt opplyste scener florerer detaljene og skarpheten imponerer. Dybden i kontoret til Bhupati og teksturen i ansiktstrekkene til Amal er overveldende. Jeg har nettopp anskaffet meg lerret og projektor, og kan love at ingenting slår en gammel svart/hvit film i stort format. Det er som å være tilbake 50 år i tid og se den på kino. Lyden er også glimrende i mono. Dette er Criterions andre Ray utgivelse etter The Music Room, og den holder like høy kvalitet. The Big City ble utgitt samtidig med Charulata, og jeg håper på en god utgivelse der og. Følg med!
Ekstramateriale
New interview program with actors Madhabi Mukherjee and Soumitra Chatterjee: Filmen er basert på The Broken Nest av Tagore, men Ray har gjort sine egne tillegg og fratrekk. Mange ble opprørt over hvor stor frihet han tok seg med originalmaterialet, men Ray står fast på at det ikke er noen vits i bare å overføre den samme historien til lerretet. Intervjuene varer i 17 minutter.
Adapting Tagore, a new interview program featuring Indian film scholar Moinak Biswas and Bengali cultural historian Supriya Chaudhuri: Satyajit Ray jobbet hardt for at film skulle bli anerkjent som en fullverdig kunstform på linje med litteratur og kunstmaling. I denne dokumentaren på 24 minutter diskuteres adapsjonen, og hvordan Ray leser boken med filmen sin. En av bidragsyterne i dokumentaren mener at filmen er den beste kritikken av boken hun har vært borti.
Archival audio interview with director Satyajit Ray, conducted by film historian Gideon Bachmann: I alle Rays filmer er det konflikten mellom det gamle og det nye som står sentralt. I The Big City handler det om å være dratt mellom to verdener, den gamle og den nye. Ray sier han liker å legge frem et problem tydelig og saklig og ikke konkludere selv, men overlate det til publikum. Han håper å gi dem noe å tenke på. Ray har en perfekt engelsk, uten snev av indisk aksent. Dette rene lydintervjuet varer i 13 minutter.
A booklet featuring an essay by critic Philip Kemp and a 1980s interview with Ray by his biographer Andrew Robinson: Phillip Kemp har skrevet et strålende essay, med en god tolkning av filmen hvor han setter søkelyset på utvalgte scener som sier vesentlige ting om filmen. Han påpeker at Charulata går for å være Rays beste film, noe Ray langt på vei sier seg enig i i intervjuet som følger Kemps essay. Dette intervjuet er også godt, med en forklaring av Ray angående hvordan filmen slutter.
