The 39 Steps

The 39 Steps (Criterion nr. 56)(Blu-ray)

England – 19353 – Alfred Hitchcock (svart-hvitt)

Jakten på MacGuffin

Nivå 1 (uten spoilers)

Richard Hannay er den klassiske Hitchcockhelten som snubler inn i en konspirasjon uten å ville det. Hannay må orientere seg fort i et hektisk tempo på jakt etter en skikkelig MacGuffin. Farlige kvinner, onde skurker og skotsk høyland er noen av ingrediensene i denne forløperen til North by Northwest.

Nivå 2 (med spoilers)

Hitchcocks engelske filmer skapte ham et navn som etter hvert skulle gi ham sjansen i Hollywood. The 39 Steps er den mest kjente av disse, sammen med The Lady Vanishes. Og der hvor en sang var MacGuffinen i den, er det hukommelsen til Mr. Memory som er det i denne filmen.

Jeg må si jeg liker best de senere Hitchcockfilmene som Rope, Psycho, The Birds, Notorious og North by Northwest. Jeg er ikke så glad i de tidligere engelske filmene, som jeg føler er litt utdatert. Dette er sikkert som å banne i kjerka, men man skal jo være ærlig. Jeg blir ikke ordentlig engasjert i dem, selv ikke de beste som denne og The Lady Vanishes. Denne filmen, The 39 Steps, lider litt av det samme som Ministry of Fear av Fritz Lang, selv om jeg liker Lang sin film bedre. På et (underbevisst?) nivå sliter jeg med å koble meg ordentlig på når det blir logiske brister og hull i handlingen. Kanskje jobber hjernen min videre med å snekre en bro fra forrige scene mens Hitchcock allerede er i full gang med handlingen videre. Han har forresten alltid tatt seg disse frihetene, for Hitchcock er en pragmatisk regissør, som først og fremst vil underholde. Han er datidens Steven Spielberg. Folk skal underholdes, og en god film er en film som mange liker. Jeg kunne ikke vært mer uenig.

Scenene i The 39 Steps kommer litt hulter til bulter og Hannay havner midt oppe i situasjon etter situasjon. Det er flust av forræderi og konspirasjoner, feller og overraskelser. Filmen er best når den tar seg litt bedre tid, og vi kan rekke å føle på stemningen. Filmens klart beste parti er besøket hos ekteparet i hytta plassert i det skotske høylandet. Det er et dypt ulykkelig ekteskap hvor mannens paranoia ligger tykt utenpå. Det skaper en genuin skummel stemning, vi føler at ting kan eskalere og eksplodere når som helst.

Av det som ellers er bra i The 39 Steps er Hitchcocks varemerker. Fokuset på bevegelser, kameravinklene og den ryddige fortellingen som først settes opp av enkeltbilder. Scene for scene er ryddig nok, det er sammensetningen som skranter. Symbolikken er tydelig, men det gjør ikke meg noe. Hannay og Pamela er lenket sammen med håndjern, som i et falskt ekteskap. Da hun frigjør seg fra håndjernene skiller hun seg fra Hannay. Deretter blir de sammen på ordentlig, av de rette grunnene.

Øyeblikket: John er ektemannen som bor sammen med sin kone i hytta. Kvinnen er låst i et hardt og kaldt ekteskap. John sjalusi kommer til uttrykk når han spionerer på Hannay og kona gjennom vinduet. Vi får små hint om at sjalusien stammer fra Johns impotens. Selve scenen er illevarslende og mørk, glimrende satt opp og utført. Hitchcock er best når han tar seg tid til å vise de mørke rommene i et menneske. Samtidig er det litt synd på John som er usikker og frustrert i livet sitt. Scenen peker mot det som kan skje med kvinnen når Hannay har dratt videre. Det lover ikke godt.

Lyd og bilde

Typisk nok for tiden er lyden i mono og bildeformatet er 1.33:1. Bildet er rent og uten synlige skader, men det når ikke opp til de aller beste. Til det er det for lite skarphet, for mange tilfeller av diffuse scener og generelt liten dybde. Vi mangler blurayopplevelsen slik den kan være på sitt beste. Men vi husker at filmen er fra 1935 og bør være fornøyd med å kunne se den såpass bra. Lyden er klar og kanskje litt bedre enn bildet, relativt sett.

Ekstramateriale

Audio commentary by Alfred Hitchcock scholar Marian Keane: Det er rart hvordan ekstramateriale til filmer man liker virker å være bedre enn det som kommer med filmer man ikke er så glad i. Det viser seg å være vanskelig å være helt objektiv med tanke på kvaliteten. Dette kan utmerket godt være grunnen til at jeg er litt lunken i forhold til Marian Keanes kommentatorspor. Jeg fant det litt kjedelig og uengasjerende, litt slik som filmen. Litt for mye informasjon rundt produksjonen, litt for lite om filmens historie.

Hitchcock: The Early Years (2000), a British documentary covering the director’s prewar career: Denne dokumentaren på 24 minutter er en god innføring i Hitchcocks tidlige karriere. I dokumentaren blir The 39 Steps sett på en øvelse i å lage North by Northwest. Dette er antagelig en ganske så utbredt holdning i filmmiljøet. En interessant historie dreier seg rundt Hitchcocks siste engelske film, Jamaica Inn. Det ble ingen hyggelig opplevelse for Hitchcock da det viste seg umulig å jobbe sammen med Charles Laughton. Laughton styrte filmen siden det var hans eget produksjonsselskap som hadde hyret inn Hitchcock…

Original footage from British broadcaster Mike Scott’s 1966 television interview with Hitchcock: Greit intervju hvor Hitchcock får snakke i detalj om sin regissørstil og tanker rundt det å lage film. Han mener at The Lodger er den første ordentlige Hitchcockfilmen. Han forteller at han ikke detaljinstruerer, men heller forklarer scenen for skuespillerne og så er det opp til dem å formidle det. Han liker at publikum vet alt slik at de kan involvere seg følelsesmessig. Derfor lager han ikke who-dunnit-filmer. De av filmene hans som floppet skyldes uklare helter som ikke kan eller vil gjøre det rette. Hitchcock kommer også inn på sin frykt for politimenn. Han har ikke bil, derfor kan han heller ikke få trafikkbot. Intervjuet varer i 40 minutter.

Complete broadcast of the 1937 Lux Radio Theatre adaptation, starring Ida Lupino and Robert Montgomery: Jeg hørte gjennom denne med et halvt øre og den virker å være rimelig tro mot filmversjonen. Dermed blir den også litt overflødig for oss filmentusiaster. Fin å ha for de store 39 Steps tilhengerne allikevel. Hørespillet er på en time.

New visual essay by Hitchcock scholar Leonard Leff: Dette essayet varer i 24 minutter. Hitchcock har alltid slitt med filmsensuren. Vi får høre en historie om filmsensoren som var blind på et øye. Under testvisningen satte Hitchcock seg på mannens gode side og rett før den dristige scenen lente han seg fram mot sensoren og hvisket noe til ham. Dermed hadde sensoren bare det blinde øyet rettet mot skjermen, og scenen gikk gjennom sensuren.

Audio excerpts from François Truffaut’s 1962 interviews with Hitchcock: Uoversiktlig intervju med Hitchcock og Truffaut, med en fransk tolk kastet inn i miksen. Alle replikkene oversettes til mottagers språk, noe som gjør intervjuet nesten ulidelig. Dette likte jeg dårlig. Hitchcock er jo Truffauts og resten av nybølgeregissørenes store helt, og Truffauts intervju av Hitchcock er godt kjent.

Original production design drawings: Tegninger av art director Oskar Friedrich Werndorff. Fine tegninger med bilder av påfølgende kulisser.

A booklet featuring a new essay by film critic David Cairns: Greit nok essay som går litt mer i dybden på filmens historie enn noe av det andre ekstramaterialet gjør. Ingen høydare, men informativt til en viss grad.