Nashville

Nashville (Criterion nr. 683)(Blu-ray)

USA – 1975 – Robert Altman (farger)

USA: en tilstandsrapport

Nivå 1 (uten spoilers)

24 personer befinner seg i Nashville, countrymusikkens hovedstad. Noen av disse 24 vidt forskjellige menneskene skal møtes og alle skal vi følge rundt i Nashville. Musikere, managere, soldater, husmødre, journalister, forretningsmenn. Robert Altmans første store ensemblefilm er nyskapende og har til tider et dokumentarisk preg.

Nivå 2 (med spoilers)

Criterion Collection startet med Dual Format med Frances Ha som kom ut i november. Av økonomiske grunner har selskapet gått over til å gi ut en samlet utgave med DVD og Blu-ray i ett. De vil spare på ikke å måtte trykke innleggsheftene i to størrelser og å lage to forskjellige cover. For oss Blu-ray eiere betyr det bare at vi får noen ekstra DVDer. Jeg synes det er flott at Criterion allikevel tar seg bryderiet med å ha forskjellig utforming på selve skivene. Ofte er det én Blu-ray og to DVD, og på Nashvilles ene DVD er alle de 24 karakterene samlet i en sirkel. Blu-rayen har bare en nøytral C denne gangen.

I denne første Dual Format-utgivelsen omtalt på Ord om Criterion er vi altså i countrymusikkens hovedstad, nemlig Nashville. Vi får høre en hel time med country i filmen, allikevel er det ikke en film om countrymusikk, ei heller musikkindustrien som sådan. I stedet fungerer Nashville by som en gedigen metafor for USA, og en indikasjon på hva som er galt med landet.

Den politiske agitasjonen vi hører fra valgkampbilen er faktisk en halvtime til sammen, spredt utover filmens lengde. Det er en helhetlig originalt skrevet tale av Thomas Hal Phillips for den fiktive presidentkandidaten Hal Phillip Walker. Selv under ulykker og intervjuer vil valgkampmedarbeidere dukke opp med klistremerker og plakater, og kan sees som en kommentar til mediesirkuset under valgkampen.

Geraldine Chaplin spiller Opal, den eneste som er i kontakt med alle de 23 andre karakterene. Hun forteller alle at hun jobber for BBC, men det er ingenting som tyder på at det er sant. Allikevel er det ironisk at den eneste journalisten i filmen ikke får med seg noe av attentatet på slutten av konserten. Hun jager rundt etter konstruerte nyheter og er håpløst uoppmerksom når en ekte begivenhet finner sted. Gjennom hele filmen blir hun fremstilt som en parasitt som ingen egentlig vil være i nærheten av. Samtidig mangler hun selvinnsikt nok til å registrere det. Hennes selvbilde forteller henne derimot at hun er for god til å omgås ”tjenere”, som hun kaller bandets sjåfør. Man kan vel ane en generell holdning til media som Altman forsøker å få frem her.

Keith Carradine likte ikke sin karakter Tom Frank som menneske. Han gikk til Altman med sine bekymringer om karakteren, men Altman tonet det hele ned. Dermed får vi som publikum opplevelsen av å se en mann som ikke liker seg selv. Vi ser i ettertid hvor riktig det ble. Tom Frank er en ikke bare ufyselig, han er på grensen til syk. Måten han ringer sin kjæreste mens Lilly Tomlins karakter Linnea Reese pakker sammen tingene sine vitner om en mann i ubalanse. Reese kan ikke drøye ut one night standen men må dra hjem til familien. Har Frank ingen sosiale antenner eller bryr han seg ikke? Frank er uansett en narsisistisk drittsekk. Tomlins karakter klarer allikevel å komme fra situasjonen med verdigheten i behold.

Ned Beatty spiller Delbert Reese, en mann som jobber i kullissene med organisering av blant annet konserter og fundraising. Han er gift med Linnea og har to døve barn. Kontrasten mellom de to i hvordan de forholder seg til barna er slående. Delbert klarer ikke å etablere skikkelig kontakt og er helt hjelpesløs i å involvere seg i livene deres. Han er mye mer på hjemmebane i yrkeslivet sitt enn han er i familielivet sitt, som faller fra hverandre. Linnea er utro med Tom Frank.

Allan Nichols som spiller musikeren Bill gråt da han så dailies hvor Carradines karakter ligger med Bills kone. Nicholls hadde gått så opp i rollen, samtidig som han ikke hadde lest manus godt nok. Og dette til tross for at Carradine og kvinnen var et par i virkeligheten…

Karen Black spiller Connie White, Barbara Jeans rival i Country&Western-miljøet. Hun har en veldig liten rolle, men fremfører i likhet med de andre i filmen sine egne sanger. Barbara Jean føler en sterk sjalusi mot henne og retter frustrasjonen mot sin managerektemann.

Barbara Jean spilles av sangerinnen Ronee Blakley. Naturlig nok er det også hennes egne sanger hun fremfører. Hun er filmens store stjerne som all handling egentlig kretser rundt. Hun er grunnen til at mange er i Nashville og jobber på forskjellige måter som er forbundet med hennes opptredener. Hennes fokus på patriotisme og familieverdier gjør at hun er en naturlig musikkpartner for Haven Hamilton.

Barnett er hennes managerektemann som spilles av Alan Garfield. Garfield er ingen lett mann å jobbe med, men gjør en fin rolle her. Han har en tendens til å improvisere og ta over scener, så skuespillerne som spiller mot ham må stå opp for seg selv. Slik sett er scenen hvor John Triplette hudfletter ham i en krangel om det politiske banneret på scenen ganske likt noe som kunne ha skjedd på settet.

John Triplette spilles av Michael Murphy. Han representer forretningsdelen av musikkindustrien og arbeider med organisering av konserter og tv-rettigheter. Han fremstår som glatt og tilpasningsdyktig, prater like godt med musikere som med arrangører. Jeg klarer ikke få tak på mannens substans, så det må bety at Altman har skapt en figur som er meget realistisk i denne rollen.

Barbara Harris spiller Albuquerque, en artist som har bestemt seg for å gjøre det stort innen C&W. Hun har en ektemann, Star, som tilbringer filmen med å lete etter henne og ta henne med hjem. Hun klarer alltid å stikke av, men noen ganger er det nære på. Han tråler barene og finner henne noen ganger på amatørscener. Hun kjemper i motbakke, som når hun opptrer på en speedwaybane under et løp! Det er noe optimistisk og håpefullt i at det er hun som får sin sjanse til å skinne etter attentatet. Hun griper anledningen til å forene de sjokkerte tilskuerne gjennom en sta og innbitt versjon av ”It don’t bother me”. Gjennom hardt arbeid og en ukuelig vilje kan du til slutt få din sjanse.

Jeff Goldblum har den mest absurde rollen i Nashville. Han kjører rundt på en tricycle og sier vel aldri noe i filmen. Han forbinder scener med hverandre ved at vi ser han kjører fra en scene til en annen. Innimellom utfører han noen halvbra magiske tricks. Han refereres til kun som Tricycle Man.

Han får sterk konkurranse fra Shelley Duvall om mest absurde rolle. Hennes L.A. Joan er en groupie som stort sett vandrer rundt i skrekkelige klær og forskjellige parykker. Hun søker oppmerksomhet, men oppnår lite. På en måte minner hun om Geraldine Chaplins karakter i så måte. Hennes far tar inn Norman som leieboer, og L.A.Joan legger seg etter ham inntil hun vurderer ham som uinteressant.

Kenny Frasier spilles av David Hayward og er lett å overse i filmens tidlige fase. Den observante seer vil legge merke til at han alltid er der hvor Barbara Jean er og det er han som plukker frem pistolen fra gitarkassen sin og skyter henne på konserten. Altman påpeker at disse menneskene som utfører attentat mot kjendiser ikke gjør det på grunn av meninger eller handlinger kjendisene har kommet med. Han mener alt dreier seg om å tiltrekke seg oppmerksomhet. Men fremdeles vet vi lite om hva som egentlig driver dem.

Scott Glenn fremstår i filmen som en slags stalker som vi aner kommer til å begå en forferdelig forbrytelse. Denne soldaten, Glenn Kelly, dukker opp i nærheten av Barbara Jean flere ganger, men hans tilstedeværelse gjør at vi overser den egentlige faren. I stedet er det Glenn Kelly som avvæpner attentatmannen før han eventuelt dreper flere.

Tommy Brown spilles av Timothy Brown og er en svart artist som har lagt seg på en meget tradisjonell C&W stil. Så mye at han blir kalt the whitest nigger in town av filmen andre svarte store rolle, Wade som spilles av Robert Doqui. Wade er den eneste som sier ting rett ut i filmen, han er nådeløs men ærlig. Spesielt i forhold til Sueleen Gay er det kun han som ikke lyver, men forsøker å få henne til å gi opp en karriere som bare gjør henne til latter.

Skuespilleren som spiller Sueleen Gay heter Gwen Welles. Hun kan overhodet ikke synge, selv ikke etter at hun tok sangtimer. Altman trengte en kvinne som skulle synge, men synge dårlig. Han er av den oppfatning at du egentlig ikke kan få en god sanger til å synge dårlig. Derfor hentet han inn henne. Sueleen har en urokkelig tro på eget talent og ser for seg en stor karriere. Hun har tunnelsyn og avviser Wade sitt velmente men brutale budskap til henne. Han skal få se når hun har blitt stjerne. Den totale ydmykelsen er et faktum når hun må strippe på en bar for å få sjansen til å synge en annen gang.

Henry Gibson (Haven Hamilton) kjenner jeg igjen fra The Long Goodbye, en av Robert Altmans beste filmer. Der spiller han en usympatisk lege, her er han en usympatisk C&W-stjerne. I Haven kommer den patriotiske og arrogante stjernen til uttrykk. Han er en kynisk forretningsmann som skamløst spiller på alle strenger når han manipulerer publikum. En liten mann med stor tilstedeværelse og utstråling.

Lady Pearl er Haven Hamiltons kone og spilles av Barbara Baxley. Hun overrasker ved å være en innbitt demokrat som har jobbet for Kennedybrødrene i valgkampen. Store deler av dialogen hennes improviserte hun og meningene reflekterer hennes egne. Hun snakker seg inn i emosjonelle og tårevåte passasjer. Fantastisk, og overrumplende siden man ikke venter disse holdningene i dette området.

Elliott Gould og Julie Christie var tilfeldigvis på besøk i Nashville, og Altman var ikke sen med å skrive inn en liten rolle for dem i filmen.

Øyeblikket: Jeg har valgt meg konserten til Barbara Jean som måtte avbrytes. Å se hvordan hun gradvis mister grepet på realitetene og forsvinne inn i barndomsminner er fascinerende. Hun mister evnen der og da til å sortere ut interessante anekdoter fra de totalt meningsløse. Hun ender opp med å fortelle små historier uten mål og mening, med digresjoner inne i digresjonene. Hadde ikke Barnett grepet inn ville nok ikke Barbara Jean klart å avslutte trippen ned memory lane. Bandet visste ikke at scenen skulle spilles slik, og det bidrar bare til enda mer realisme i scenen.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1 og er absolutt strålende. Her er ikke det typiske softe 70-tallsutseendet, men derimot en skarp og klar gjengivelse. Men best er lyden, med sin eksperimentelle surroundbruk. Alle de 24 skuespillerne hadde egen mikrofon, og lyden mikses sammen etterpå slik at man opplever dialog fra alle kanter og selv kan velge lydkilde. Man vandrer nærmest blant dem og hører brokker av samtaler fra forskjellige steder. Dette er en stil Altman perfeksjonerte i Gosford Park. Kvaliteten er god og lydsporet er 5.1 surround DTS-HD Master audio. Musikken er sterk og klart gjengitt.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Robert Altman: Ganske bra, med fine anekdoter fra innspillingen. Altman er ikke hemmelighetsfull men deler sjenerøst av tanker og opplevelser. Han snakker også tydelig, og kun når han har noe interessant å fortelle.

New documentary on the making of the film, featuring interviews with actors Ronee Blakley, Keith Carradine, Michael Murphy, Allan Nicholls, and Lily Tomlin; screenwriter Joan Tewkesbury; assistant director Alan Rudolph; and Altman’s widow, Kathryn Reed Altman: Denne filmen er ikke ment som en politisk film. Den er heller ikke ment å gjøre narr av Nashville, sier Robert Altman. Den handler ikke engang om musikk. Derimot handler den om det som skjedde i USA på denne tiden. En karakter som Delbert Reese, som Ned Beatty spiller, er så god nettopp fordi han ikke er en karikatur. Reese er veldig lik mange sørstatsmenn. Nashville er altså ment metaforisk, men innbyggerne tok den bokstavelig og mente filmen gjorde narr av dem. I løpet av denne 70 minutter lange dokumentaren får vi også vite at Altman bare har to regler. Ikke si imot ham på settet, og ikke kom ruset på jobb.

Three archival interviews with Altman: Intervjuet fra 1975 er på 26 minutter. Det er et ganske fint intervju, med en litt udde programleder. 70-tallet, vet du. Derimot kan ikke 70-tallet forklare en tykk svart stripe på nedre del av skjermen gjennom hele intervjuet. Men det går greit. Altman sier at man ikke trenger å like Country&Western for å like filmen. Faktisk vil du nok ikke like filmen om du er C&W fan. Det fine med regissørintervjuer er at man kan lære litt her og der og sette sammen et bilde av regissøren og hans visjon. I så måte får vi noen gullkorn her. Altman ser seg selv som en kunstner og ikke en politiker. Han beskriver verden slik han ser den, og ville aldri fortelle noen hva de skal gjøre. Overraskende nok ser han på Brewster McCloud som sin beste film, og mener at han aldri hadde fått lov til å lage den i 1975, fem år etter den kom ut. Ikke av seg selv heller(!) I intervjuet fra 2000 går Altman gjennom alle skuespillerne og hvorfor de ble ansatt. Washington Post lurte på om han følte seg ansvarlig for drapet på John Lennon siden han viser kjendisattentat i filmen. Altmans respons er om ikke de følte seg ansvarlig siden de ikke hadde tatt hans advarsel til etterretning.

Behind-the-scenes footage: Lydløse klipp fra innspillingen, blant annet av kjedekollisjonene.

Demo of Carradine performing his songs from the film: Alle artistene som fremfører sanger i filmen har laget dem selv. I dette 12 minutter lange klipppet fremfører Carradine sine egne sanger mens vi ser på stillbilder.

Trailer: Fantastisk trailer som presenterer Nashville som en ekstra kompleks ensemblefilm. 2 minutter, 12 sekunder.

A booklet featuring an essay by critic Molly Haskell: Meget godt essay av Haskell. Hun forteller blant annet om manusforfatteren som var flink til å få den feminine vinklingen på plass når det gjaldt de kvinnelige karakterene. God introduksjon til filmen.