A Hard Day’s Night

A Hard Day’s Night (Criterion nr. 711)(Blu-ray)

England – 1964 – Richard Lester (svart-hvitt)

En perle for Beatlesfans

Nivå 1 (uten spoilers)

Etter å ha avvist flere tilbud om å lage en film, hoppet Beatles på tilbudet når Richard Lester skulle ha regien. Flere popgrupper hadde laget filmer, men de var sjelden gode. Denne filmen derimot gjorde Beatles enda større.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen dreier seg i stor grad om en popgruppe, Beatles, som stadig må springe fra horder av fans mens de er på reisefot. Det er et vannvittig tempo i denne filmen, underbygget av passende musikk fra Beatles egen katalog. Det er også en del liveopptredener som gir filmen en ekstra dimensjon. Mens alt er hektisk rundt dem, er Beatlesgutta imponerende rolige og lirer av seg klassiske sarkastiske replikker som får en ekstra verdi siden det er de som er avsendere. De er kanskje ikke verdens beste skuespillere, men de har en fenomenal tilstedeværelse på lerretet. John Lennon er troublemakeren som stadig er i krangel med manageren, og mester i skarpe replikker. Paul er den joviale gutten som må drasse rundt på bestefaren, som for øvrig er veldig renslig, og ikke en gammel gris. Dette gjentas stadig i filmen, og gjøres et stort poeng av. Ringo er beskjeden mens George nesten er på høyde med John i ærlige og sarkastiske kommentarer.

På grunn av statusen til Beatles var det veldig vanskelig å få filme i fred, så ting måtte foregå hurtig og innspillingssteder måtte skiftes stadig. I tillegg spredte de rykter om falske innspillingssteder så fansen ble villedet. Beatles var store når filmen ble laget, men det er enighet om at filmen løftet dem enda et hakk på popularitetsstigen og gjorde dem kjent for enda et segment blant publikum. Den legendariske filmkritikeren Roger Ebert forteller at han lot håret gro mens han så filmen og hele tiden siden. Her forsto han hvem han ville være, og hvilken stil han ville ha. Vi kan anta at han ikke var den eneste som følte det slik.

Richard Lester introduserer et irritasjonselement i filmen som skulle skape nye situasjoner, og det er selvfølgelig Pauls bestefar. Han mener i ettertid at det var mislykket. Det som ikke var mislykket var filmspråket og den friske tonen filmen har. Lester herjet med nye filmtrender, puttet inn like deler Truffaut og Tati, en klype Buster Keaton og en dæsj Marx-brothers. Han filmet Beatlesgutta mens de fjaset rundt og snakket i kode.

I den grad det er alvor i filmen, vil jeg trekke frem to temaer. Det ene er beskrivelsen av et liv nærmest i en konstant fangetilværelse, som nødvendigvis må oppstå når vi snakker om en popularitet på Beatlesnivå. Flere ganger ser vi bandmedlemmene filmet gjennom gjerder og gitter, som illustrerer at de nærmest er fanger i eget liv. Det andre elementet er klassesamfunnsbeskrivelsen, arbeiderklasse mot en høyere klasse med privilegier. Et eksempel på dette kan være diskusjonen i togkupeen med den eldre herremannen som kommer med en del usympatiske holdninger.

Øyeblikket: John, Paul, George og Ringo sitter og spiller kort på toget, i en fraktvogn. Ved hjelp av en glimrende og sømløs klipping forvandles scenen til en minikonsert hvor håndbevegelsene som håndterte kortene nå trakterer instrumentene. Veldig dyktig utført, og nok en småsurrealistisk sekvens som løfter filmen over andre og mer fantasiløse popgruppefilmer.

Lyd og bilde

Topp klasse i begge henseende. Skarpt svart-hvitt bilde med flust av detaljer og dybde. Kontrasten er spesielt fin. Lydbildet inneholder mye musikk, som naturlig er, og aldri har jeg hørt Beatles så flott.

Ekstramateriale

New 4K digital restoration, approved by director Richard Lester, with three audio options—a monaural soundtrack as well as newly created stereo and 5.1 surround mixes supervised by sound producer Giles Martin at Abbey Road Studios—presented in uncompressed monaural, uncompressed stereo, and DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Flott lyd i 5.1 miksen. Fyldig og ekstra fint å høre Beatlessangene i dette lydformatet.

Audio commentary featuring cast and crew (dual-format only): Dette var kjedelige greier. Altfor teknisk, og en altfor intern ”trip down memory lane” fra mennesker som jobbet med filmen den gangen. De klarer ikke å løfte samtalen opp til noe som kan angå oss andre i større grad, og burde kanskje ha møttes en gang forut for kommentatorsporet og snakket seg ferdig om det de snakker om her.

In Their Own Voices, a new piece combining 1964 interviews with the Beatles with behind-the-scenes footage and photos: Her får vi innsideinformasjon fra Beatles selv, hvordan de jobbet og deres tanker om filmen. Spennende!

“You Can’t Do That”: The Making of “A Hard Day’s Night,” a 1994 documentary by producer Walter Shenson including an outtake performance by the Beatles: Her legges det vekt på hvordan gruppen lever nesten som i et fengsel, hvordan de må springe fra plass til plass. De skjermes og skjules hver eneste dag. Dette er prisen for suksess. Filmen fremstår frisk og spontan, men alt ligger i et meget godt manus. Filmen trengte en tittel og produsenten kom opp med A Hard Day’s Night. John og Paul hadde sangen klar dagen etterpå.

Things They Said Today, a 2002 documentary about the film featuring Lester, music producer George Martin, screenwriter Alun Owen, and cinematographer Gilbert Taylor (dual-format only): Denne dokumentaren på 36 minutter forklarer blant annet hvordan filmen løftet Beatles opp til å bli superstjerner.

Picturewise, a new piece about Lester’s early work, featuring a new audio interview with the director (dual-format only): Ni punkter listes opp for hvorfor Lester lykkes med filmen. 27 minutter.

1. Årvåkenhet. Fikk blant annet med en manusforfatter fra Liverpool, slik at dialekten ble riktig.
2. Live television. Lesters erfaring med flere kameraer var uvurderlig.
3. The Goons. En komediegruppe som Lester samarbeidet med hvor bla Peter Sellers var med. Sellers ringte Lester og lot som om han var moren han. Og Lester trodde det var moren. Og Peter Sellers har aldri møtt eller snakket med moren hans.
4. Rollebesetning. Mye intern komikk for briter i rollevalgene.
5. Musikken. Lester hadde nok musikkompetanse til at han kunne kommunisere med Beatles om musikken deres.
6. Det visuelle. A Hard Day’s Night er en veldig visuell komedie.
7. Nybølgen i Frankrike trigget den engelske nybølgen.
8. Metabolisme. Scener går fra det ene til det andre i løpet av sekunder.
9. Form. Surrealisme og smart klipping løfter filmen.

Siste halvdel av dokumentaren er viet Lesters filmkarriere.

The Running Jumping & Standing Still Film (1960), Lester’s Oscar-nominated short (dual-format only): Morsom kortfilm med Peter Sellers, regissert av Richard Lester. Merkelig, småabsurd komedie.

Anatomy of a Style, a new piece on Lester’s methods (dual-format only): Alle musikkscenene hadde forskjellig stil. Lester har bakgrunn fra TV, og vant til å filme med flere kameraer samtidig. Dette gjør seg godt når popgrupper skal filmes live. 17 minutter.

New interview with author Mark Lewisohn (dual-format only): The Road To A Hard Day’s Night: 28 minutter. Kanskje det beste innslaget her. Her får vi lære om gruppas tilblivelse, oppholdet i Hamburg, hvordan de sparket trommeslageren Pete og erstattet ham med Ringo. Da ble de fire gode musikere og veien lå åpen fremover. Ringo var den beste trommeslageren i Liverpool og veldig ettertraktet. Uten avviklingen av alminnelig verneplikt rett før disse guttene skulle i Forsvaret ville vi ikke hatt Beatles.

An essay by critic Howard Hampton and excerpts from a 1970 interview with Lester (dual-format only): Hampton har et veldig engasjerende essay om det tilstøtende musikkmiljøet rundt Beatles, hvordan tiden var riktig for dem og informasjon om musikkscenen i Liverpool. Spesielt er det morsomt å lese om ”pogingens” opprinnelse. Legg merke til den høye unge mannen som hopper rett opp og ned ved siden av Ringo på nattklubben. Senere skulle pønkerne adoptere hoppinga. Men han hoppet bare opp for å kikke etter kjæresten sin. Intervjuet med Lester er litt kjedelig, og litt merkelig i formen. Intervjueren har føringer i spørsmålene som fremstår rare og uvante. Dermed blir det litt uoverensstemmelser i utgangspunktet før svaret kan komme fra Lester. Han visste at Beatles ikke kunne lære seg lange replikkvekslinger, så han laget oneliners til dem.

Picnic at Hanging Rock

Picnic at Hanging Rock (Criterion nr. 29)(Blu-ray)

Australia – 1975 – Peter Weir (farger)

Den mystiske klippen

Nivå 1 (uten spoilers)

Romanen, og dermed også filmen, er bygget på en mulig virkelig hendelse fra 1900 hvor en gruppe jenter fra en australsk kostskole dro til Hanging Rock på piknik. Fire personer kom ikke tilbake, og ingen av de andre kan forklare hva som skjedde. Peter Weir har laget denne filmen som bygger på en roman av Joan Lindsay. Etter myten å dømme drømte hun boken i sin helhet i løpet av fire uker og skrev ned hver morgen det hun hadde drømt. Boken følger med i denne spesielt lekre utgaven.

Nivå 2 (med spoilers)

Miranda, Irma og Marion vil gå seg en tur på egenhånd før gruppen skal vende tilbake til skolen, og Edith får aller nådigst følge med. Etter en stund kommer Edith hysterisk løpende tilbake og forteller at de andre har blitt borte. Senere forstår vi at også en av lærerinnene, Miss McCraw, har blitt borte blant klippene på Hanging Rock. En utflukt er i full oppløsning, og jentene ankommer skolen veldig forsinket og oppløst i tårer. Letemannskaper drar ut, men letingen er fruktløs. Edith klarer ikke å gi noen beskrivelse av forsvinningsstedet eller hva som har skjedd. Etter noen dager dukker Irma opp, uten noen hukommelse.

Overklassegutten Michael og den foreldreløse Albert setter i gang med sin egen leteaksjon etter jentene, og Albert finner Irma. Men tre personer er fremdeles savnet. Filmen beskriver hvordan disse forsvinningene sprer sine konsekvenser som ringer i vann, både i lokalsamfunnet og bredere. Skolen får et omdømmeproblem, mister både klienter og ansatte, og Mrs Appleyards tyranniske oppførsel hjelper ikke situasjonen. Filmens andre del er mest viet til hennes utfordringer på skolen, og personlige problemer med alkohol. Boken er tydeligere på alkoholbruken enn det filmen er.

Mrs. Appleyard fremstår ikke i et sympatisk lys. Hun setter skolen foran alt, og blir sint når Irma dukker opp, siden det vil sette i gang all mediedekningen på nytt, og ytterligere belaste skolens rykte. Dette sjokkerer Miss Lumley, en av lærerinnene på skolen. Jentene som dukker opp igjen, Edith og Irma, blir tidlig sjekket om de er ”inntakt”, altså om de fremdeles er jomfru. Dette synes jeg sier ganske så mye om datidens holdninger, som ikke er til å være særlig stolte av. Mrs. Appleyard driver også den foreldreløse Sara i døden ved å kaste henne ut fra skolen etter misforståelser rundt ubetalte avgifter fra vergen hennes. Filmen ender med at Mrs. Appleyard blir funnet død på Hanging Rock, men boken er klar på at dette er et selvmord.

Miranda er filmens klare hovedperson, selv om hun ikke har så mye tid på lerretet. Hun har en aura av skjønnhet og mystikk, og virker mye klokere enn hennes alder skulle tilsi. Mademoiselle sammenligner henne med Botticellis engler, eller selve Venus i Venus fødsel. Miranda er den ubestridte lederen, men hun tiltrekker seg mennesker gjennom mildhet og omtanke. Hun lar falle små kommentarer om at hun ikke skal være her så mye lenger, og forsøker å forberede Sara på et liv uten henne. Hva vet Miranda om Hanging Rock?

Tåler du å følge et mysterium i to timer for å ende opp uten noen form for løsning? Ikke alle gjør det. En amerikansk importør kastet glasset sitt mot lerretet etter endt film og var rasende etter å ha ”kastet bort” to timer med å følge historien uten at han fikk vite hva som hadde skjedd. Heldigvis tenker ikke alle som han. Vi andre har sett et mesterverk som kan ligge i bakhodet vårt i lang tid fremover, til vi faktisk har lyst til å se den igjen. Vi kan fokusere på noe annet i filmen, se hvor det leder oss, selv om vi vet at en eventuell løsning kun vil ha validitet for oss selv.

Det er mange fine og subtile scener i Picnic at Hanging Rock. Basert på gode filmatiske grep løftes scener opp til små mesterverk når du tilfører en tolkning. En slik scene foregår på skolen under jentenes morgenstell. Fire jenter står etter hverandre diagonalt innover i bildet mens de strammer korsettene til jenta foran. Scenen har en viss erotisk overtone, mens handlingene formidler kontroll og å stramme inn hverandre. Jentene er i den alderen hvor de begynner en seksuell oppvåkning, og skifter fokus fra hverandre til de maskuline omgivelsene. Scenen formidler jentenes sammensatte natur, og den indre striden som foregår i hver enkelt.

En annen scene viser et aspekt ved gruppementaliteten kombinert med denne seksuelle søken. Irma har blitt reddet og vil si farvel til jentene før hun forlater skolen. Hun er kledd i rødt, en seksuell farge, som for de andre jentene symboliserer at hun vet noe mer enn dem, at hun har kommet lenger enn de hvitkledde andre jentene. Når demningen brister nesten angriper de Irma med spørsmål og forlanger at hun forteller alt hun nå vet. Stille, veloppdragne jenter forvandles til intense og pågående små monstre som føler at dette er noe de må få ta del i for ikke å sakke akterut. Massehysteriet eskalerer til situasjonene er vel ute av kontroll.

Peter Weirs regi er smakfull og mystisk. Til tider klarer han å skape følelsen av at det er noe mer ved Hanging Rock enn andre klipper. Noen ganger ser vi handlingen som om vi ser det gjennom Hanging Rocks øyne, at klippene egentlig er levende. Da tenker jeg spesielt på scenen hvor Michael vandrer alene rundt og leter etter Miranda. Hun er hans svane, og store kjærlighet. Picnic at Hanging Rock er et mysterium uten løsning, en beskrivelse av et klassesamfunn og en skildring av seksuell oppvåkning. Alt på en gang.

Øyeblikket: Picnic at Hanging Rock er en film som krever din deltagelse. Dette visste jeg fra tidligere visninger, og var motivert og engasjert fra første minutt. Derfor er det de små scenene som kan ha den største effekten. Det lille skiftet i stemning som skjer i det de tre jentene med stål i blikket bestemmer seg for å fortsette videre inn i fjellandskapet, til Ediths høylytte protester, er et slikt øyeblikk. Hva driver dem? Hvorfor oppfører de seg som èn organisme? De virker nesten hjernevaskede, i det minste er de meget dedikerte. Øyeblikket har også noe fatalistisk ved seg. En strålende scene, som er en nøkkelscene i filmen og blir hos deg lenge.

Lyd og bilde

Spesielt begynnelsen er litt soft, men det er med intensjon for å få den mystiske og drømmende stemningen filmen bærer med seg. Kameramannen trakk strømper utenpå linsen, så vidt jeg har forstått. Etter som filmen blir mer realistisk og problemene mer håndfaste, synes jeg bildet også blir skarpere. Det er uansett et bilde uten skader og riper, og usedvanlig vakkert fotografert. Formatet er 1.78:1 med fin lyd i 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Panfløytemusikken kler filmens stemning godt, og bygger oppunder den spesielle mystisismen som hviler over filmen. Buldringen fra Hanging Rock gjenskapes fint i høytalerne. Og vær så snill, prøv og hør panmusikken på egne premisser og ikke la senere tids uttværing av instrumentet ødelegge opplevelsen. For lyd og bilde passer fint sammen her.

Ekstramateriale

Extended interview with Weir: Romanen er mystisk og åpen, noe som gjorde at Weir ble utrolig fascinert av den. Da han skulle møte forfetteren ble han instruert til ikke å spørre om historien er sann. Han gjorde det allikevel, men fikk beskjed om ikke å spørre igjen. Han forsøkte også å finne ut hva som skjedde med de forsvunne jentene. Er historien åpen, falt de ned i et hull eller ble de tatt av romvesen? Alt det du nevnte, svarte forfatter Joan Lindsay. Weir mener at hun må ha opplevd noe lignende. Lindsay skrev historien i løpet av fire uker. Hun drømte boken, og skrev ned drømmen hver morgen.

New piece on the making of the film, featuring interviews from 2003 with executive producer Patricia Lovell, producers Hal McElroy and Jim McElroy, and cast members: Lovell bemerker at hun alltid syntes at Lindsay hadde et metafysisk eller utenomjordisk preg ved seg. Den følelsen ble ikke mindre da hun fikk høre om hvordan boken ble skrevet. Produsentene forsøkte å markedsføre filmen som sann, uten å si at den var det siden de ikke visste det. Derfor fikk de laget teksten på begynnelsen av filmen. Publikum ville oppfatte dette som om filmen var sann, selv om de aldri sier det. Oppdrag utført. Nok en interessant dokumentar, som varer i en halvtime.

New introduction by film scholar David Thomson, author of The New Biographical Dictionary of Film: Meget god introduksjon av Thomson på nesten ti minutter. Picnic at Hanging Rock dukker fort opp når folk skal ramse opp australsk film. Weir makter å skildre det indre livet i motsetning til filmer som Walkabout. Thomson mener at Picnic at Hanging Rock føles som en fransk film. Er det en skrekkfilm, en sosial studie eller handler den om seksuell frigjøring?

A Recollection . . . Hanging Rock 1900 (1975), an on-set documentary hosted by Lovell and featuring interviews with Weir, actor Rachel Roberts, and source novel author Joan Lindsay: I en utgivelse pakket med gode dokumentarer, intervjuer og essays, utfyller denne 26 minutter lange on-set dokumentaren resten av materialet. Små intervjuer med skuespillerne underveis i innspillingen og glimt av Peter Weirs arbeidsmetoder er interessant. Det blir bekreftet at det i 1900 forsvant skolejenter fra en picnic ved Hanging Rock. Forfatter Joan Lindsay sier her at hun følte Hanging Rocks kraft før hun steg ut av bilen på innspillingsstedet.

Homesdale (1971), an award-winning black comedy by Weir: Merkelig film som har vunnet flere priser i Australia. Et hvilehjem for utvalgte mennesker har et mystisk opplegg for de eksentriske gjestene. Et spill kanskje? Filmen er på 49 minutter, og vel verdt å se. Tidlig film av Peter Weir.

Trailer: Ganske så mystisk og spennende trailer. Den er også ganske lang med sine 4 minutter og 35 sekunder. Traileren klarer å favne bredt i tematikk. Jeg kjente at jeg gledet meg veldig til å se filmen igjen.

A booklet featuring an essay by author Megan Abbott and an excerpt from film scholar Marek Haltof’s 1996 book Peter Weir: When Cultures Collide (dual-format only); a new paperback edition of Lindsay’s novel, previously out of print in the U.S. (dual-format only): Jeg elsker utgaver som denne. Her er inkludert romanen av Joan Lindsay som filmen er bygget på. Den er ikke så lang, 196 sider, og er en god leseropplevelse. Gode naturskildringer og et bedagelig tempo kjennetegner boken. Miranda blir også her fremhevet som et spesielt menneske, med en klokskap unikt for en ung jente. Alle likte henne, mens de andre jentene hadde sine gode og dårlige sider. Boken viser hvordan det som skjer under pikniken påvirker menneskene involvert og også selve skolen. Ringvirkningene er store, og mange går til grunne i kjølvannet av tragedien. Mine tanker går til fenomenet kjent som ”the butterfly effect”. I tillegg til romanen følger det med et hefte med to essay. Abbotts essay går fint i dybden på tolkningen av filmen og anbefales varmt. Haltofs essay har et bredere anlagt essay og diskuterer australsk nybølge med Peter Weir som den naturlige frontfigur. To essay som effektivt utfyller hverandre. Strålende.

Bottle Rocket

Bottle Rocket (Criterion nr. 450)(Blu-ray)

USA – 1996 – Wes Anderson (farger)

Debut for Anderson og Criterion

Nivå 1 (uten spoilers)

Dignan, Anthony og Bob skal starte sin forbryterkarriere under ledelse av Dignan. Han er en særdeles grundig leder, som har utarbeidet et 75 års plan som starter nå. Dette er Wes Andersons debutfilm, en heistkomedie om jeg kan si det slik. Det er også den første bluray Criterion ga ut, og det er ikke tilfeldig at de gir Wes Anderson den æren. Han står også bak Criterions første animasjonsfilm (Fantastic Mr. Fox). Criterion har også en tendens til å gi Anderson runde utgivelsesnummer, som med Life Aquatic with Steve Zissou og Fantastic Mr. Fox. De er tydeligvis glade i Wes Anderson.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen starter med at Anthony skal utskrives fra en psykiatrisk institusjon eller et hvilehjem. Men Dignan har planlagt at han skal rømme, så Anthony spiller med. Laken knyttes sammen og fires ned fra vinduet. Dignan har alt planlagt ned til minste detalj og følger med i kikkerten. Dignan er en mann med et romantisk syn på livet som har sett for mange kuppfilmer.

Dignans store drøm er å være en kriminell mesterhjerne som iscenesetter det perfekte kuppet. Til å begynne med må de lykkes med et kupp som skal føre dem inn under Mr. Henrys forbrytervinger. Derfra skal 75-års planen hans ta av. Problemet hans er kompanjonger som motstrebende blir med, og som vingler innom sidespor som kjærlighet og manglende dedikasjon. Anthony forelsker seg i stuepiken Inez, mens Bob blir fort ensom og usikker som vaktpost under kuppet. Kun Dignan holder fokus. Alltid.

De er nærmest tatt opp som lærlinger under Mr. Henry, den lokale gangsterbossen. Dignan får lov til å håndtere både planleggingen og utførelsen av kuppet for å vise hva gjengen hans duger til. Tror Dignan. I virkeligheten har Mr. Henry kastet sine øyne på Bobs luksuriøse hus og benytter anledningen til å tømme det fullstendig mens Dignans amatørgjeng utfører kuppet.

Bottle Rocket er en lett og underholdende film, interessant både i seg selv og som startskudd for Wes Andersons distinkte stil og karriere. Det er ikke hans beste film, men absolutt en film man bør få med seg. Allerede her er den gode dialogen, skuespillerprestasjonene og det litt ”udde” på plass. Anderson har sin helt unike stil. Du kan alltid se at en film er laget av Wes Anderson. Filmene hans har et helt eget ”look” og samspill mellom skuespillerne. Denne omtalen vil ikke forsøke å finne en dypere mening i en film som ikke har så mange lag, men heller nevne hva som gjør den til en fornøyelig og underholdende film. Omtalen blir ikke av de lengste.

Det er en herlig naiv stil som flyter gjennom Bottle Rocket. Alle er så snille, selv de slemme er ikke så altfor slemme. Til og med slåsskampene blir annerledes siden den ene parten kan finne på å gi motstanderen sin en klem i stedet for å slå tilbake. Dette må være den mest omtenksomme forbrytergjengen noensinne på film. Samtidig den mest inkonsekvente og lett distraherte.

Bottle Rocket har blitt sammenlignet med A Bout de Souffle (Breathless) av Godard når det gjelder den ufarlige tonen i filmen. Det lekne og naive er en fellesnevner. Jeg kan si meg enig i dette. Godards film har dog en litt mer alvorlig begynnelse og slutt, hvor en politimann skytes av Belmondo i begynnelsen før han selv blir skutt på slutten. Bottle Rocket har også elementer av dette siden de bruker skytevåpen under ranene sine og truer mennesker med dem.

Øyeblikket: Dignan har blitt hånet og dissa av Future Man, storebroren til Bob. Sammen med en kamerat har de stor moro med Dignans gressklipperservice før de kjører av gårde. Dignan innrømmer til Anthony at han ikke er så selvsikker som han ofte kan fremstå. Anthony prøver å trøste ham, og finner ut at han skal forsøke å gjøre narr av klærne til Future Mans klær. ”Did you see the shirt he was wearing?” Responsen var ikke helt som ventet. ”Yeah. Pretty cool.”

Lyd og bilde

Som ventet er det et fint bilde, med en ren og detaljrik gjengivelse. Dette er jo en rimelig ny film. Formatet er 1.85:1. Det er rikelig med lyse utendørsscener som alltid er lettere å få godt gjengitt. Farger kommer fint frem. Det er ikke mye aktivitet i bakhøytalerne, men musikken kommer fint til sin rett. Det er et veldig flott lydspor, med mye passende musikk. Lydformatet er DTS HD Master Audio 5.1.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Anderson and co-writer/actor Owen Wilson: Bottle Rocket er ikke en særlig kompleks film, så dette kommentatorsporet skal ikke hjelpe oss til å forstå skjulte meninger i filmen eller fortolke den i særlig grad. Fokuset blir mer på informasjon om skapelsesprosessen og produksjonsproblemer underveis. Det blir aldri kjedelig, men for meg var det ikke av de mest interessante spor, fordi jeg er mer opptatt av filmens budskap enn det tekniske ved innspilling og tilblivelse.

The Making of “Bottle Rocket”: an original documentary by filmmaker Barry Braverman featuring Anderson, producer James L. Brooks, actors James Caan and Luke and Owen Wilson, and others: Denne lille dokumentaren er på 25 minutter. Den beskriver arbeidsprosessen, og hvordan det tok to år å kutte ned på manuset. Ellers de litt standard kommentaren fra medvirkende i filmen. Grei nok, men ikke veldig givende.

The original thirteen-minute black-and-white Bottle Rocket short film from 1992: Dette var ”piloten” som fikk de rette menneskene interessert i å støtte filmen så den kunne bli en helaftens spillefilm. Vi ser mye av Andersons håndverk i kortfilmen, så den gir forhåpninger om hva som kan komme.

Eleven deleted scenes: Dette er gode scener som godt kunne ha vært med i filmen, men da på bekostning av andre. De tilfører ikke noe nytt, men er fornøyelige i seg selv. Samtidig er temaet de tar opp eller effekten de har behørig dekket gjennom andre scener som ble med i den ferdige filmen.

Anamorphic test, storyboards, location photos: For de spesielt interesserte. Lite her for oss andre.

Behind-the-scenes photographs by Laura Wilson: Likegyldige bilder fra innspillingen.

The Shafrazi Lectures, No. 1: Bottle Rocket: Fint intervju/videoessay om tilblivelsen av filmen.

Murita Cycles, a 1978 short film by Braverman: En morsom dokumentar om en eksentrisk skrothandler som lever av å fikse litt sykler og selge ting han samler inn. Han har en helhetlig livsfilosofi, men lever som en skrotnisse og hygienen er det så som så med. Men det virker som en hyggelig kar. Filmen er på ca halvtimen og fungerte som en inspirasjon for en ung Wes Anderson.

A booklet featuring an appreciation by Martin Scorsese and an essay by Brooks: To gode essays. Scorsese hyller filmen og Wes Anderson som en unik stemme. Brook har et lenger essay hvor han går nært og personlig inn på sine erfaringer med å lede Anderson og Owen inn i Hollywood og arbeidet med manus og innspilling. Dette var interessant.

Opening Night

Opening Night (Criterion nr. 255)(Blu-ray)

USA – 1977 – John Cassavetes (farger)

The show must go on

Nivå 1 (uten spoilers)

Myrtle er stjernen i det nye teaterstykket, men hun har aldri vært så plaget under øving før. Det er noe hun reagerer på ved karakteren sin Virginia. Samtidig må hun slåss mot alkoholforbruket sitt og stykkets forfatter som alltid er tilstede.

Nivå 2 (med spoilers)

Opening Night er den siste spillefilmen jeg skriver om i boksen John Cassavetes: Five films. Den må vel sies å være den svakeste, men det er likevel en meget god film. I denne filmen tar Cassavetes opp en skuespillerinnes kamp med sin nyeste rolle, og samspillet mellom staben, skuespillerne, teaterdirektøren og forfatteren. Myrtle er på tampen av sin store karriere, og har fått en rolle som en eldre kvinne. Hun er redd for å gjøre det for bra, og bare bli tilbudt roller som eldre kvinne heretter. Hun forsøker å finne noe annet i rollen å fokusere på, vri rollens tematikk mot noe annet om du vil. Men forfatteren er alltid til stede og forsterker stresset Myrtle føler mot rollefiguren sin. Forfatteren er opptatt av at Myrtle nå begynner å bli eldre, og fokuserer veldig på alderen hos karakteren i stykket. Myrtle klarer ikke å forholde seg til manuset, og etter hvert heller ikke til karakteren sin.

Myrtle har et stort alkoholproblem, og det medfører at hun ikke klarer å komme i tide til øvinger, og aller verst, premieren, Opening Night. Da er hun så full at forestillingen burde vært avlyst. Hun kan ikke stå på beina, og forestillingen kommer ikke i gang før etter lang ventetid. I hver pause må hun fylle på med sterk kaffe for å bli mer edru. Alkoholforbruket hennes er velkjent blant staben, som har flasker i lommene under øvingene og nye flasker til garderoben etter øvingen er ferdig.

Etter endt øving en kveld, blir hun vitne til at en ung kvinnelig fan blir påkjørt og drept utenfor teatret. Etter dette får Myrtle ”besøk” av den unge kvinnen, Nancy, i garderoben. De samtaler, og det er litt usikkert hvordan vi skal tolke denne karakteren. Er det en tvangstanke som har manifestert seg, eller er hun et symbol på Myrtles fantasi? Ingen andre ser Nancy, men de kan høre at Myrtle snakker med noen. De fleste mener vel at det er fyllerør.

Det er noen ekstra dimensjoner knyttet til de to menneskene som har hovedrollene i Opening Night. Ekteparet Gene Rowland og John Cassavetes spiller skuespillerparet Myrtle og Maurice, som igjen spiller ekteparet Victoria og Marty på teaterscenen. Myrtle kan finne på å trenge inn i sin karakter Victoria ved å henvende seg til Maurice, og ikke Marty, på scenen og si ”Vi må aldri glemme at dette er et teaterstykke” og ”Du er en god skuespiller, Maurice”. Slik blandes de forskjellige virkelighetene, og vi blant publikum som vet at Gena og John var et par i virkeligheten, kan ikke unngå å legge denne informasjonen i potten når vi ser de to spille mot hverandre.

Opening Night er en film man kan lese mye forskjellig inn i. Angsten for å bli gammel, miste status, bli mindre attraktiv og ikke mestre livet sitt. Vi kommer alle til et punkt i livet vårt der vi må innse at vi ikke er der vi var, men at situasjonen vår har forandret seg til det verre. Samtidig tar den opp alkoholisme, alt strevet rundt å komme i mål med en teaterforestilling. Den tar også opp det få et forhold til å fungere, vist gjennom teaterdirektøren Mannys forhold til konen og gjennom ekteparet Marty og Victoria. Teaterlivet er et virkelig liv i miniatyr.

Da teaterstykket skulle spilles inn, annonserte Cassavetes etter statister som kunne være teaterpublikum. Salen ble stappfull. Stykket spilles foran dem, og publikums reaksjoner er ekte. De ler og koser seg, og reaksjonene er de vi får se i filmen. Pussig nok er de positive, sett på bakgrunn av at stykket ble skrevet for å være dårlig. For Cassaveteskjennere er det morsomt å se små hint til andre Cassavetesfilmer i Opening Night. Scenen jeg beskriver i Øyeblikket lenger ned i teksten, gjentas av Rowland i Love Streams (som kommer i Criterion i August 2014). Da Victoria rekker frem hånden mot Marty og trekker den tilbake når han skal ta den, gjør hun den samme gesten som Mable gjør i A Woman Under the Influence. Tommelen opp og ”blowing raspberries”.

Øyeblikket: Myrtle har store problemer med scenen hvor Marty skal slå Victoria. Hun vil ha scenen forandret, og det er tydelig at hun legger mye mer i scenen enn det er ment. Vi kan bare spekulere i hva det er, men jeg føler at hun opplever det som fordømmende av sin skuespillerkollega, at det er rettet mot henne som menneske, som alkoholiker, som eldre, som alt det hun ikke mestrer. Hun ser ikke ut til å forstå at hun ikke skal bli slått på ordentlig, kanskje spiller det ingen rolle for henne om det er ekte eller ikke. Scenen ender med at hun faller før slaget kommer og får et sammenbrudd på gulvet. Maurice er fortvilet og gjentar at han ikke traff henne, men det har ingenting å si.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. I godt lyssatte scener er bildet gnistrende, men stort sett er det ikke veldig mye detaljer og dybde i bildet. Det mangler litt på skarpheten, men fargene er godt gjengitt. Lyden er mono og gjengir dialogen og musikken godt. Andre typer lyder finnes det ikke mye av, og lydsporet gjør jobben sin godt.

Ekstramateriale

New conversation between actors Gena Rowlands and Ben Gazzara: Gena tror ikke at Myrtle var så opptatt av alder, men heller at hun ikke ville være med i et dårlig stykke. Det var forfatterinnen som var mest opphengt i alderstematikken. Den unge kvinnen som Myrtle ”ser”, og som ingen andre ser, symboliserer fantasien hennes. Myrtle forsøker å få tilbake noe fra tidligere i karrieren hennes, som skal hjelpe henne å mestre denne rollen. Det er en fin samtale disse to veteranskuespillerne har om filmen og det å jobbe med John Cassavetes. Gena Rowland var som kjent også kona til Cassavetes. John Cassavetes var selve inkarnasjonen av en auteur, men Gena kan fortelle at han mislikte dette begrepet. Han mente at filmen oppstår i feltet mellom publikum og skuespillerne, og at han hadde lite med det å gjøre. Samtalen varer i 23 minutter.

New interview with producer and director of photography Al Ruban: Han var produsent og fotograf på Opening NIght, og i dette syv minutter lange intervjuet forteller han om utfordringene ved produksjonen og det å jobbe med Cassavetes. Stilte du Cassavetes et spørsmål, fikk du gjerne en ti minutter lang monolog tilbake. Ruban forsto ingenting av den, men det var interessant allikevel.

Audio interview with director John Cassavetes from the 1970s: Dette lydklippet varer i 29 minutter. Noe generelt blir det, men det er også en del informasjon om Opening Night her. Han hatet teaterstykket i filmen, men måtte skrive det selv. Siden det var ment å være et dårlig stykke, kunne han ikke bruke et allerede eksisterende stykke, det ville være respektløst overfor forfatteren. Det var en veldig utfordring ikke å skulle gjøre det beste han kunne når han skrev det.

Trailers: Helt uvanlige. Hva er filmen og hva er teaterstykket? Lange scener etter hverandre, ingen fortellerstemme, ingenting som forteller oss hva filmen handler om. Fascinerende allikevel. Syv minutter langt til sammen.

Hefte: Det er en tykk bok som følger med John Cassavetes: Five films, hvor alle filmene får flere essay. Opening Night har et godt intervju med John Cassavetes og et essay av Dennis Lim. Lim har konsentrert seg om å tolke Opening Night, og her er det mye gode observasjoner. Han påpeker også den nesten obligatoriske forbindelsen til Hollywoodtradisjonen gjennom filmer som All About Eve.

Autumn Sonata

Autumn Sonata (Criterion nr. 60)(Blu-ray)

Sverige – 1978 – Ingmar Bergman (farger)

Når demonene flyr

Nivå 1 (uten spoilers)

Evas mor skal endelig komme på besøk. Det er syv år siden de sist så hverandre. Moren er en vellykket konsertpianist, og det har tatt mye av oppmerksomheten hennes gjennom Evas oppvekst. Musikken har alltid kommet først, og Eva har fremdeles ikke helt bearbeidet det ferdig.

Nivå 2 (med spoilers)

Konfliktløsning på den skandinaviske måten. Små stikk i løpet av dagen, drikke seg full mot kvelden og ha et sjelvrengende oppgjør i fylla på natta.

Charlotte ankommer Evas hus med sedvanlig bravur. De to kvinnene overøser hverandre med forventning, komplimenter og entusiasme. Men vi aner tidlig at noe skurrer. Charlotte er ikke sen med å plassere seg selv som midtpunkt i samtalen, og når Eva forbereder middag har hun allerede noen spydige kommentarer om henne til sin ektemann Viktor. Men besøket skrider frem rimelig greit, helt til Charlotte får høre at hennes andre datter også bor der. Helena lider av en forferdelig sykdom som gjør henne bundet til sengen. Eva har tatt henne ut av et sykehjem for å pleie henne selv. Charlotte har ikke engasjert seg særlig i Helena og sykdommen, det virker som hun finner den frastøtende. Den kom også i veien for hennes karriere, og hun kjøpte seg ut av situasjonen med å plassere henne på et hjem. Men Eva trenger noen å overøse med kjærlighet og ta vare på etter at hun og Viktor mistet sønnen sin tidlig. Så det er mulig et litt delt motiv hun har for å ta vare på søsteren sin.

Charlotte reagerer med sinne over at hun har blitt lokket inn i en situasjon hvor hun må forholde seg til Helena, men hun klarer å snu om og virke hjertelig overfor Helena. Eva er ikke videre imponert uansett. Helena skal vise seg å være midtpunktet i konflikten mellom mor og datter. Eva går så langt som å anklage moren for at Helena er syk. I dette øyeblikket er filmen på det mørkeste, det mest håpløse og krasse. Charlotte bryter sammen og trygler om tilgivelse, men Eva har ingen å avse. Først når kvinnene har drukket og snakker sammen sent på natten kommer de rå følelsene frem, og motet til å framsi dem. Eva utviser et voldsomt raseri, hun er så sint at hun er på nippet til å angripe moren fysisk. Charlotte veksler mellom flere sinnstilstander og reaksjonsmønstre. Eva er ikke overbevist av noen av dem, og kanskje med rette. Charlotte går fra forsvar til resignasjon, offerrolle til kritiker.

Ingrid Bergmann protesterte sterkt mot ting som resonnerte med hennes eget liv. De ville hun ikke ha med i filmen. Ringreven Ingmar har likevel fått det med. Ingrid også har satt til side mennesker på grunn av sin karriere. Også Ingmar deler egenskaper med begge kvinnene, men mest med Eva ifølge ham selv. Mye av hans barndom speiles i Evas, med strenge og kjølige foreldre. Jeg tenker at han også har mye til felles med Charlotte. Ifølge journalisten Simon Hattenstone nærmest skrøt Ingmar til ham av at han ikke visste alderen på alle barna sine.

Filmen følger rytmen til et musikkstykke, og fargene speiler høstens palett. Ingrid Bergman spilte ikke selv i filmen, men ble kurset i å bevege fingrene riktig over tangentene. Charlotte er en kald mor, med lite omtanke overfor sin familie. Hun var aldri nok sammen med barna sine, og hun var utro mot sin mann. Kjærligheten hun hadde i seg ble nesten i sin helhet investert i musikken. Der er hun følsom og observant, og språket hennes inneholder store følelser når hun beskriver musikken. Eva forstår dette til slutt, og det står nå klart for henne hvor morens energi og kjærlighet forsvant.

Da filmen avsluttes, er det en sterk Charlotte vi ser på toget. Hun har kontroll, ingenting synes av den nedbrutte kvinnen som ble konfrontert av sin datter den natten. Men bak henne ligger to døtre forkrøplet. Den ene fysisk og den andre psykisk.

Øyeblikket: Eva og moren skal spille sammen, en mulighet for forsoning som skusles bort i sårede følelser og ukloke valg. Moren klarer ikke å være raus i omtalen av Evas spill. Vi legger også merke til at ordene moren bruker om musikken er mer lidenskapelige og følsomme enn de hun bruker om familien sin. Scenen vitner om konfrontasjonen som skal komme for fullt den natten.

Lyd og bilde

Et utrolig deilig, naturtro og behagelig bilde. Høstfargene er så godt gjengitt, detaljene er skarpe og kontrasten er akkurat riktig. Fra scenen hvor moren ankommer hvor man føler at man er tilstede på utsiden av huset, til de mørke, skyggelagte scenene innendørs. Bildeformatet er 1.66:1 og lyden er i mono. Lydbildet domineres nesten totalt av dialog, kun stykket opp med noe klassisk musikk. Lyden er upåklagelig, glassklar under replikkene og fyldig under musikkstykkene.

Ekstramateriale

Introduction by director Ingmar Bergman from 2003: Dette lille klippet er fra ”Bergman Island”, doumentaren om hans forhold til Færö. I den sitter dokumentarfilmskaperen og Bergman i hans lille kinosal og snakker om filmene hans. Han snakker litt om Ingrid Bergman, hvordan hun hadde forberedt seg til rollen og hvor krevende hun var. Klippet er på 8 minutter.

Audio commentary featuring Bergman expert Peter Cowie: Som vanlig et godt og autoritært kommentatorspor. Han sitter på så mye kunnskap om film at han med letthet kan holde interessen vår oppe gjennom en hel film. Litt om filmen, litt om menneskene, litt om omgivelsene og reaksjonene. Kjempebra.

The Making of “Autumn Sonata,” a three-and-a-half-hour program examining every aspect of the production: Dette er rosinen i pølsa blant ekstramaterialet, og det sier ikke lite siden det er en velbalansert og interessant utgivelse. Her får vi altså tre og en halv time som flue på veggen under innspillingen. Vi får delta på pressekonferanser, diskusjoner blant staben, innspilling, øving, osv. Dette er spennende, ekslusivt, ærlig og litt usensurert. Det er gripende å se Ingmar Bergman samtale med Ingrid Bergman og Liv Ullmann om hva som driver personene. Da Eva sier at Helena er syk på grunn av Charlotte, sier han at demonene flyr rundt dem og de ser ned i avgrunnen. Vi får også et inntrykk av hvordan Ingrid Bergman jobbet. Hun snakker hele tiden, kommenterer alle små ting, og det gjør forholdet til Ingmar anstrengt. Regissøren mente at hun hadde stått foran speilet og bestemt seg for hvordan hun skulle tolke rollen på forhånd. Resultatet var ifølge ham en grusom overspilling. Men dette ble rettet på, og resultatet har blitt glimrende. Alle som liker Bergman og film generelt vil like dette innsynet i filmprosessen. Anbefales veldig sterkt.

New interview with actor Liv Ullmann: Dette intervjuet er nytt og på 19 minutter. Liv husker tilbake og minnes spesielt hvordan Ingrid Bergman kritiserte manuset under gjennomlesingene. Det var ikke vanlig arbeidsmåte på en Ingmar Bergman-film, og såret ham veldig. Ullmann var sint på sin egen karakter, og mente hun burde tatt ansvar for sitt eget liv. Du kan ikke skylde på din mor for alt. Ikke når du er 40 år.

A 1981 conversation between actor Ingrid Bergman and critic John Russell Taylor at the National Film Theatre in London: Denne seansen varer i 40 minutter. Ingrid Bergman er sjarmerende og medievant. Hun forteller om sin karriere, sin vegring mot syvårskontrakter i Hollywood og sitt samarbeid med Rosselini. De fleste husker vel henne best fra Casablanca, og en del av intervjuet vies til denne filmen. Det var en vanskelig film å spille inn, siden manuset ikke var ferdig. Hun visste ikke hvem hun skulle elske eller hvordan filmen skulle slutte. Så hun prøvde å elske begge mennene like mye. Mot slutten blir Autumn Sonata diskutert, og nei, Ingmar og Ingrid er overhodet ikke i slekt.

Trailer: Bra! Mye følelser, stillbilder av mor og datter som skriker mot hverandre. Sparsom bruk av fortellerstemme, og dette fungerer godt. Nøkkeltemaet i traileren går på hvilke forventninger de hadde til hverandre. 2.30 min.

A booklet featuring an essay by critic Farran Smith Nehme: Strålende! Innsiktsfullt og konsentrert i tolkningen av filmen. Presise observasjoner gir rom for interessante konklusjoner. Hun også bemerker den fine fargepaletten Sven Nykvist bruker i filmen.

Brazil

Brazil (Criterion nr. 51)(Blu-ray)

England – 1985 – Terry Gilliam (farger)

Vår tids 1984

Nivå 1 (uten spoilers)

Sam Lowry er en velfungerende byråkrat i et enormt statsapparat som kunne vært tatt rett ut fra Orwells 1984. Han er tilfreds med livet sitt, men noe skjer da han får et glimt av jenta han hittil bare har sett i drømmene sine.

Nivå 2 (med spoilers)

Brazil er en slik film som bare blir bedre desto flere ganger du ser den. Den må modnes i deg. I tillegg har den en del detaljer som man trenger flere gjennomsyn for å legge merke til.

Kort om handlingen: Sam Lowry er en dyktig byråkrat, men uten ambisjoner. Han avslår alle forfremmelser, noe sjefen hans er glad for da Sam fungerer som en innovativ ryddegutt. Sam lever vel så mye i drømmene og fantasiene sine. Her er han en bevinget superhelt som vinner mot skurkene og får kvinnen i sitt liv.

En trykkfeil gjør at departementet arresterer, torturerer og dreper Buttle i stedet for Tuttle. Sam må besøke Buttles enke for å tilbakebetale tilbake avgiften hun måtte betale for ektemannens arrestasjon og påfølgende tortur. Her ser han Jill. Hun er helt lik kvinnen han drømmer om. Han blir besatt av å finne henne igjen. Sam følger sitt hjerte og slik kommer han på kollisjonskurs med departementet. Han blir kjent med Tuttle som opererer på egen hånd som reparatør. Han er en dissident i så møte, og hans aversjon mot papirarbeid har gjort ham farlig for departementet.

Sam har en mor som stadig forsøker å få ham forfremmet gjennom sine gode kontakter i departementet. Det er først når han takker ja til forfremmelsen at livet hans går utforbakke hva karrieren angår. Men nå føler han at han lever for fullt. Jill kan ikke sies å falle for ham med en gang, men hans iherdige jobbing vinner henne over til slutt. Dessverre drar han henne med seg ned. Hun også blir arrestert. Det hele ender med at han blir uskadeliggjort og systemet vinner. Men Sam vinner i fantasien sin.

Navnet Brazil stammer fra en åpningsscene fra regnskogen i Brazil som aldri ble brukt. Vi følger regnskog som ender som en avis på gaten i utenfor Ministry of Information. I den ferdige filmen knyttes Brazil kun til sangen som brukes gjennom filmen.

Et av de mest interessante aspektene i tolkningen av Brazil er at terroristene ikke finnes. Eksplosjonene skyldes ikke bomber, men defekt teknologi som er overalt i det moderne samfunnet. Hvis man reflekterer over det, er det nesten ingenting som fungerer som det skal i hverdagslivet i Brazil. I tillegg er det jo unødvendige teknologiske løsninger som ikke virker. Her forsøker Gilliam å fortelle oss at vi har blitt altfor avhengige av noe som egentlig ikke tilfører livet vårt noe spesielt bra selv om det hadde virket.

Inspirasjonen fra 1984 er mest tydelig i angivermentaliteten og overvåkningen som foregår i Brazil. La oss ikke ta stilling til om Gilliam har lest boken eller ikke, inspirasjonen kan være direkte eller indirekte gjennom den påvirkning 1984 har hatt på kulturen vår. Legg mer til alle plakatene som henger rundt omkring. De kan ha påskrift som ”Don’t suspect a friend, report him!”. En plakat viser en mann som står på et platå og ser ned på to personer som utveksler en pakke, tydelig ment å være en bombe. Kort tid senere ser vi Sam i eksakt samme posisjon, og Jill er personen som mottar pakken. Vi forstår at Sam mistenker at Jill får en bombe hun skal plassere i en restaurant. Paranoiaen smitter.

Som alltid i en Terry Gilliam-film er det et vell av detaljer å ta innover seg. Det er mange referanser til andre filmer, noen er tydelige mens andre er mer skjulte. Lastebilen er inspirert av Spielbergs ”Duel”. I tillegg får Gilliam sagt sin mening om sider av samfunnet han ikke er så begeistret for. Det er ikke tilfeldig at filmen starter med at en mengde TV-apparater sprenges i lufta. Gilliam har bare forakt til overs for TV og hvilken virkning TV-titting har på samfunnet og dets innbyggere. Kosmetisk kirurgi får også gjennomgå med jevne mellomrom i filmen. Gilliam har også en høne å plukke med restauranter hvor maten er så dårlig at de må ha bilder i menyene for å kunne friste oss. Det er absurd at gjestene må pynte seg med dress for å kunne komme inn og få servert elendig mat.

Hvis vi trenger enda litt lenger inn i materien, kommer Gilliam inn på et annet felt som er mye diskutert for tiden. Ondskapens banalitet, Hannah Arendts begrep i etterspillet av Nürnbergprosessene, ble brukt spesielt om Adolf Eichman. Personer som utfører de forferdeligste og ondeste handlinger du kan tenke deg, uten egentlig å ha noen interesse av dem utover at det er jobben deres. Sadisme er ikke motivasjonen. Sams gamle venn Jack Lint er en slik person. Han står bak den brutale torturen i filmen og ender også med å torturere Sam. Samtidig er han en kjærlig far. Sekretæren hans er elskverdig og blid mens hun tar referat av et pågående torturavhør. Denne typen mennesker skremmer vettet av Gilliam, og jeg må si meg enig.

Ytterligere balansering sørger Gilliam for i scenen hvor Sam og Jill bryter gjennom bommen og en politimann brenner i hjel som følge av deres handlinger. Gilliam lar kameraet hvile på mannen som har tatt fyr lenge nok til at vi forstår at den andre siden også består av mennesker.

Noe jeg ikke hadde lagt merke til før Gilliam nevnte det på kommentatorsporet er at filmen beveger seg gjennom tiårene gjennom estetikken. Filmen starter med 40-tallets klesstil, blandet med Fritz Langs Metropolis ispedd en dose Thatchers England, før den halvveis skifter til 50-talls stil.

Et par kuriosa til slutt. Jill er inspirert av utseendet til Annie Lennox, popstjernen fra 80-tallet. Hunden som fått et tapekryss i rompa er inspirert av et eldre par Gilliam så gå tur med hunden sin i København. Gilliam sverger på at den hunden hadde et tapekryss i rompa, selv om han knapt kunne tro sine egne øyne. Hvorfor er det en samurai som er Sams fiende i drømmene? Kanskje fordi Gilliam er fan av Kurosawa? Eller fordi samurai kan uttales Sam are I?

Øyeblikket: Mot slutten av filmen har Sam blitt plassert i torturkammeret og skal undergå en bestialsk behandling. Plutselig senkes Tuttle og hans menn seg ned fra taket og frigjør ham, skyter seg ut av bygningen og unnslipper. Sam og Jill bygger seg et hjem og lever lykkelig. Så plutselig er vi tilbake i virkeligheten. Alt dette foregikk inne i hodet til Sam. Nå forstår vi at Sam har blitt torturert, i praksis lobotomert og er tapt for denne verden. Systemet har vunnet igjen.

Lyd og bilde

Ikke et helt uproblematisk bilde dette. Ved flere tilfelle er området langs kantene uklare. Fokus ligger mot midten av bildet. Ellers synes jeg bildet var ganske så bra. Det er få riktig store øyeblikk hva skarphet og dybde angår, men blurayen gir oss et god opplevelse. Fargene er nedtonet, men veldig godt gjengitt. Formatet er 1.78:1. Lyden var veldig god, synes jeg. Mye aktivitet i bakhøytalerne, og et spennende lyddesign som kribler og risler hele tiden. Her presentert i DTS-HD Master Audio.

Ekstramateriale

Audio commentary by Gilliam: Som forventet. Veldig, veldig engasjert med non-stop talestrøm. Han er jo en herlig karakter, Gilliam. Han snakker uten filter, og ser heller ikke ut til å holde noe hemmelig for oss. Hele tiden er det relevante ting han tar opp, og etter å ha hørt dette kommentatorsporet føler jeg at jeg forstår Brazil bedre. Og det er jo hele poenget.

What Is “Brazil”?, Rob Hedden’s on-set documentary (DVD box set and Blu-ray editions only): En 29 minutters dokumentar som fulgte innspillingen den gangen. Ganske interessant, og vel verdt å se selv om den andre dokumentaren overskygger denne. Uansett dukker denne flotte setningen opp her, som oppsummerer filmens tema så godt: ”Om kjærlighet mellom to mennesker i et samfunn som har mistet sin menneskelighet”.

The Production Notebook, a collection of interviews and video essays, featuring a trove of Brazil-iana from Gilliam’s personal collection (DVD box set and Blu-ray editions only): We’re in this together: screenwriters (11 minutter)- Brazil ble skrevet av tre forskjellige manusforfattere, og Gilliam forlangte at alle skulle få credit for det. Gilliam skrev det første utkastet før han hentet inn Tom Stoppard for å tilføre manuset humor. Men Stoppard mente det var vanskelig å gjøre nok en 1984-inspirert film frisk. Merkelig nok hevder Gilliam at han aldri har lest 1984. En tredje manusforfatter, Charles McKeown, bidro også så mye at Gilliam mente dette var et samarbeid mellom tre personer. Fin liten sak som absolutt anbefales å se. Dreams fulfilled er en 21 minutters dokumentar om storyboard som ikke ble brukt. De blir forklart i detalj og fremstår som spennende.

The Battle of “Brazil,” a documentary about the film’s contentious release, hosted by Jack Mathews and based on his book of the same name (DVD box set and Blu-ray editions only): Hvis man vil være litt stygg kunne man si at dokumentaren om konflikten mellom regissøren og studioet er mer interessant enn selve filmen, men det skal jeg ikke si her. Men det er en veldig god, opplysende og utrolig historie som rulles opp i løpet av 55 minutter. Det hele startet med at studioet synes at filmen var for lang, for forvirrende og for deprimerende for amerikanske publikummere. Det må være givende på forhånd å kunne vite hvordan amerikanske menn og kvinner vil reagere på forskjellige utfordringer og hva de vil føle. De vet til og med at publikummet vil bli litt deprimert av filmen. Det spesielle med denne konflikten var at Gilliam hadde Final Cut på filmen. Allikevel utviklet konflikten seg videre. Det endte med å bli en av de mest offentlige og høylytte krangler mellom studio og regissør i Hollywoods historie. Kampen mellom dem er som temaet i Brazil, mennesket mot systemet. Men her vinner mennesket! Mye på grunn av at L.A.Critics kåret Brazil til årets film, Gilliam til årets regissør og manuset vant jammen også.

“Love Conquers All” version, the studio’s 94-minute, happy-ending cut of Brazil, with commentary by Brazil expert David Morgan (DVD box set and Blu-ray editions only): Herregud. Brazil i Gilliams visjon er på 142 minutter, og det er den Criterion presenterer på denne utgaven. Blant ekstramaterialet har de inkludert studioets brutalt og meningsløst nedklippede versjon, som fikk navnet ”Love conquers all” og varer i 94 minutter. Her har de fokusert på kjærlighetshistorien, gjort filmen mer helteorientert og klippet vekk de fleste drømmesekvenser. Vi går altså glipp av Sams indre liv. I tillegg har de klistret på en lykkelig slutt. Ironien ved at studioet tror de har laget en mindre kontroversiell film, er at de faktisk har laget en mer kontroversiell film. I Gilliams film er det meget usikkert om terroristene finnes. I studioversjonen finnes de helt sikkert, de utfører terroristbombinger mot uskyldige sivile og vinner til slutt. Dette fremstilles som en lykkelig slutt.

Trailer (DVD box set and Blu-ray editions only): Helt grei. Litt morsom fortellerstemme, men ganske standard. 2 minutter, 36 sekunder.

A new essay by Jack Matthews on the DVD editions and a booklet featuring a new essay by film critic David Sterritt on the Blu-ray edition: Meget bra. Steritt går grundig inn i materien og skriver innsiktsfullt om forskjellige aspekter ved filmen, produksjon, historie, konflikten osv. Han kommer også med en interessant idè om at det kanskje ikke finnes noen terrorister, men at eksplosjonene skyldes feil på det stadig mer teknologiske samfunnets utstyr.

Persona

Persona (Criterion nr. 701)(Blu-ray)

Sverige – 1966 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)

Vindu/speil

Nivå 1 (uten spoilers)

Elisabeth Vogler har møtt veggen og bestemt seg for å slutte og snakke. Hun er en kjent skuespiller, så dette er selvfølgelig dramatisk. Hun legges inn på et sykehus/hvilehjem og får Alma som sykepleier. De to skal tilbringe rekreasjonsoppholdet sammen isolert på en øy. Gradvis skal de bli bedre kjent, og gradvis skal det gry frem en kamp mellom de to.

Nivå 2 (med spoilers)

Persona later aldri som om det ikke er en film vi ser på. Den starter med at vi ser filmtemaet til stede, filmruller og filmkamera er inkludert i prologen. Dette grepet fortsetter gjennom filmen ved at skuespillerne snur seg rett mot kameraet ved flere anledninger. En gang tar Elisabeth et bilde av oss. En annen gang brenner filmrullen opp mens Almas ansikt er på skjermen. Slik blir vi hele tiden minnet på at vi ser på en film.

Persona har tydeligvis inspirert mange filmskapere. Woody Allen er en selverklært Bergmanelev, og filmer som Another woman, Interiors og September bærer preg av Bergmans påvirkning. Mange refererer til disse filmene som Allens ønske om å ”være” Bergman. Men Persona har andre morsomme referanseopphav som det kan være interessant å nevne. Husker du Tyler Durden i Fight Club? Han jobbet deltid som kinomaskinist og moret seg med å sette inn bilder av erigerte peniser i familiefilmer. Bildet står så kort tid på skjermen at publikum ikke kan være sikker på hva de så, men underbevisstheten deres har fanget det opp. Durden frydet seg over den trykkete stemningen bildet skapte i kinosalen. Bergman viser oss flere slike bilder i prologen, dog ikke i så korte glimt som i Fight Club. Ellers så kan det godt nevnes at David Lynch må ha fått noe inspirasjon fra drømmesekvenser her, med tunge gardiner i fløyel.

Ved filmens begynnelse er status at Elisabeth Vogler er taus og Alma må gå og småprate. Det er en naturlig del av omsorgsarbeidet hun utfører. Hun får aldri respons, verken på betraktninger eller spørsmål, og gradvis bærer Almas småprat preg av å bli mer personlig. Det er kanskje ikke så rart, et menneske som aldri svarer eller responderer opphører nærmest å bli et vanlig menneske. I stedet kan det sammenlignes med det å gå og småprate med en hund, som aldri dømmer deg for det du sier. I dette tilfellet skal det vise seg at Elisabeth i høyeste grad vurderer og dømmer Alma for betroelsene sine. Alma har glemt seg over tid, og blitt altfor personlig på altfor kort tid med et menneske som aldri har lovet taushet eller bedt om betroelser.

Alma tror på en måte at hun skal finne ut hva som plager Elisabeth og hjelpe henne tilbake til normal tilværelse. I stedet er det Elisabeth som analyserer Alma, dog uten noen tanke om å hjelpe henne. I stedet ser det ut som et tidsfordriv, en interessant hobby for å ha noe å gjøre. En sterk scene i filmen utfolder seg når Alma tar bilen og skal poste brevet fra Elisabeth. Hun faller for fristelsen til å lese Elisabeths private brev til sin mann. Der forteller Elisabeth i hånlige vendinger om Almas naivitet, hennes seksuelle eskapader og hvor interessant det er å studere henne. Det føles rimelig nok som et slag i ansiktet på Alma, og forholdet videre mellom de to kvinnene preges nå av bitterhet og aggresjon fra Almas side.

Alma forteller altså om en erotisk opplevelse hun hadde med en annen kvinne og to unge menn. Det er en overraskende erotisk fortelling til å være fra 60-tallet. Den var ikke ment å bli med i filmen, for Bergman følte han ikke fikk teksten hel til. Bibi Andersson ba om å få bruke sine egne ord og se om det hjalp. Og det gjorde det. Nå ville Bergman inkludere sekvensen i filmen. Problemet hadde vært at ingen kvinne ville ha formulert seg slik Bergman ordla seg.

Persona er en kompleks film, en av de mest gjennomanalyserte filmene i filmhistorien. Så jeg tror ikke jeg skal forsøke meg på nok en analyse her. Men et par betraktninger vil jeg komme med. Det ser jo unektelig ut som om Bergman hinter mot en sammensmelting av identiteter i filmen. Ullmann og Andersson er i utgangspunktet ikke så ulike, det ser vi tydelig i scenen hvor ansiktshalvdelene settes sammen. De to kvinnene påvirkes av hverandre, har skapt seg et så intimt og intenst forhold at de låner av hverandres personlighet til det begynner å bli vanskelig å bestemme hvor den ene begynner og den andre slutter. Slik jeg forstår det understrekes dette poenget mot slutten da Elisabeths ektemann ankommer, og Alma mener det er hennes mann. En annen mulighet er at et menneske kan ha flere personligheter, og at Alma og Elisabeth symboliserer de ulike delene av en kvinne.

Øyeblikket: Det er et øyeblikk hvor to halvdeler av kvinnenes ansikt smelter sammen til ett. En halvdel er Elisabeth, den andre er Alma. Det hele skjer så sømløst at det er vanskelig å legge ordentlig merke til det. Samtidig har hjernen din registrert det, og det skaper en ubehagelig stemning. Når Liv Ullmann og Bibi Andersson så dette klippet, kjente de bare igjen den andre personen. Seg selv kunne de overhodet ikke gjenkjenne i montasjen. Merkelig, ikke sant? Slik jobber hjernen og underbevisstheten vår.

Lyd og bilde

Dette er fra øverste hylle. Persona har et nydelig svart/hvitt bilde som er totalt skånet for skader. Det er skarpt, flott kontrast og nydelige gråtoner. Persona bruker veldig mye nærbilder, og denne utgivelsen fra Criterion håndterer det strålende. Uansett hvor nærme man kommer beholder det skarpheten og detaljene. Den flotte naturen ute på Färo kommer til sin rett her. Nydelige bilder fra sjøkanten og svabergene. Gress og busker, skyer og sol. Det føles som om vi er til stede. Formatet er 1.37:1. Lyden er solid, med klar og fin tale.

Ekstramateriale

New visual essay on the film’s prologue by Ingmar Bergman scholar Peter Cowie: I løpet av 20 minutter går Peter Cowie i dybden på åpningssekvensen som varer i 7 minutter. Han beskriver den som et mikrokosmos av filmen og faktisk også av Bergmans karriere. I denne prologen slåss Bergman mot sine demoner. Cowie mener dette er en av de beste åpningssekvensene i filmhistorien.

New interviews with actor Liv Ullmann and filmmaker Paul Schrader: Ullmann sammenfatter hva som var Bergmans prosjekt. Han lagde filmer for å illustrere hva livet er, ikke for å lage intellektuelle øvelser. Han skrev Persona i løpet av 14 dager på sykehuset. Deretter filmet de 14 dager i studio, men da det ikke fungerte dro de til Färo og gjorde alt om igjen. Det var her Liv og Ingmar ble et par. Persona er en dyster film laget av lykkelige mennesker. Ullmann gremmes over scenen hvor Elisabeth ser på TV. I dag opplever hun det som grusomt overspill. Intervjuet er fra 2013 og varer i 16 minutter. Paul Schrader ble også intervjuet i 2013 og hans opptreden varer i elleve minutter. Han ser på Bergman som skaperen av det introverte dramaet. Han klarte å lage filmer som diskuterte om Gud fantes. Filmrullen på begynnelsen av filmen gir oss et signal om at vi ikke vet hva Persona skal handle om. Det er filmskaperens måte å si at du tror du vet hva som skal komme, og så gjør de noe helt annet.

Excerpted archival interviews with Bergman, Ullmann, and actor Bibi Andersson: Her finner vi et intervju med Bergman på 8 minutter fra 1970. Essensielt her er en sekvens hvor han snakker om en spesiell tilstand når man ikke sover, men heller ikke er våken. Han kaller det en ikke-eksistens. Denne tilstanden er viktig å forstå for å gripe Persona. Ellers er det morsomt å høre Bergman snakke engelsk med italiensk aksent. I neste intervju er Ullmann, Andersson og Bergman samlet. Regissøren forteller at han ikke tar hensyn til publikum lenger, men lager filmer for seg selv. Han har behov for å uttrykke seg. Han stjeler som en ravn fra andre regissører. Han kan ubevisst ha tatt elementer fra Bunuel, men ikke fra Godard, da han misliker Godard sterkt. En fin samtale mellom de tre på 20 minutter.

On-set footage, with audio commentary by Bergman historian Birgitta Steene: Denne 18 minutter lange sekvensen fra innspillingen er interessant. God fortellerstemme som forklarer det vi ser.

Liv & Ingmar, a 2012 feature documentary directed by Dheeraj Akolkar: Tenk det, en helaftens dokumentar på nesten halvannen time med som ekstramateriale. Denne hadde jeg faktisk kjøpt meg for noen måneder siden, så den ble fort overflødig når den var med her. Men, en kompis ble glad for en filmgave. Liv & Ingmar er fortalt fra en voksen Liv Ullmanns perspektiv. Hun minnes tiden de hadde sammen, hva som bandt dem sammen og hva som førte til bruddet. Det er en fin, om litt annerledes dokumentar dette. Fin å se sammen med Bergman’s Island, som er inkludert i Seventh Seal blurayutgivelsen til Criterion. Disse dokumentarene angriper stoffet fra en litt uventet vinkel, men gir oss kanskje et mer humant bilde av personen vi er interessert i.

Trailer: 2 min 43 sek. Om ensomhet. Om død. Om å feile. Om nakent liv. Om frykt. Om hudens følsomhet. Om ord. Om taushet. Hvordan skulle man egentlig ha laget en trailer til Persona? Denne er misvisende i det visuelle, men lekker. En amerikansk fortellerstemme holder seg akkurat innenfor grensen til å bli for dramatisk. I stedet blir det spennende.

A booklet featuring an essay by film scholar Thomas Elsaesser, an excerpt from the 1970 book Bergman on Bergman, and an excerpted 1977 interview with Andersson: Elsaessers essay er av det tyngre slaget. Jeg føler at han overtolker filmen, men på den annen side er dette en av de mest diskuterte filmene i filmhistorien. Så kanskje jeg heller skal knipe igjen. Jeg vil bare si at det føles uvirkelig at noen skal kunne ha tenkt ut alle disse kommunikasjonsdetaljene mot publikum, og enda mer utrolig at ikke de skulle ha gått over hodet på det gjengse publikum. Vel, vel. Et interessant essay er det, som utfordrer og gir meg innsikt i hva film generelt kan bety og muligens også Persona kan bety. Intervjuene er greie nok. En Ingmar Bergman som er opptatt av å snobbe nedover, og gjøre litt narr av kunst og film som han føler er pretensiøs. Alltid vanskelig å vite når en regissør er ærlig, som jeg har sagt så mange ganger før. Det er jo ironisk at en regissør som beskyldes for å være pretensiøs skal kritisere det hos andre. Eller nettopp derfor. Bibi Andersson virker ærlig og reflektert i sine betraktninger rundt Persona, sin rolletolkning der og karriere ellers. Interessant å høre hvordan Bergman instruerer sine skuespillere.

Naked Lunch

Naked Lunch (Criterion nr. 220)(Blu-ray)

USA – 1991 – David Cronenberg (farger)

En surrealistisk skriveprosess

Nivå 1 (uten spoilers)

Skadedyrbekjemperen Bill Lee har en kone som bruker insektpulveret som dop. Det gjør etter hvert Bill også og absurde saker begynner å skje. Etter at han skyter kona si i en Wilhelm Tell-lek må han flykte til Tanger i Marokko.

Nivå 2 (med spoilers)

Når fortekstene kommer elegant glidende inn fra siden, er det en hyllest til Saul Bass. Han er mannen bak fortekstene til Anatomy of a Murder av Otto Preminger. Jazzmusikken som ligger over skal minne oss om Beatbevegelsen, forfatterne, musikken og tiden. Filmen Naked Lunch er en miks av flere bøker, ikke bare Naked Lunch. Den tar også opp i seg episoder fra Burroughs eget liv. Bill Lee er et psevdonym Burroughs brukte.

William Burroughs var litt eldre enn de mest kjente Beatforfatterne som Jack Kerouac og Allan Ginsberg. Han fungerte som en mentor for dem. I filmen er Ginsberg og Kerouac portrettert gjennom henholdsvis Martin og Hank. Et eksempel på episoder fra virkeligheten som Cronenberg brukte, men som ikke sto i boken, er den famøse historien om da William Burroughs drepte kona si. I tillegg skildrer filmen det som om Ginsberg var til stede, men det var han ikke. En fuktig natt i en leilighet i Tanger hvor alkohol og narkotika fløt fritt endte med tragedie. Det var også en del våpen i leiligheten. Av noe uklare grunner setter kona et glass på hodet, og det ender med at Burroughs bestemmer seg for å skyte med glasset som blink. Derav navnet Wilhelm Tell-episoden. Han vet at pistolen hans går 2 knepp lavere enn siktet, men allikevel treffer han kona i panna. Var det et uhell eller var det en ubevisst og mørk vilje til stede her? Burroughs selv klarer ikke helt å svare, men slet med dette helt til han døde.

De som er litt mer innvidd i Beatkulturen vil vite at forfatteren Paul Bowles var en sterk inspirasjon for Beatforfatterne. I filmen er Tom Frost basert på Paul Bowles. Forholdet mellom Bill Lee og Tom Frost er preget av paranoia. Det sies at forfattere ikke har forfattere som nære venner. De er for redd for ideene sine.

Filmen er en surrealistisk reise fra start til slutt. Filmen legger vekt på skriveprosessen under narkotikamisbruk, men velger et ukjent stoff for å styre klar av forutintatte holdninger. Monstre dukker opp i Interzone, men behandles som den naturligste sak i verden. Snakkende skrivemaskiner, store insekter og tusenbein som svartebørsvare er del av omgivelsene. Bill Lee forsøker å skrive boken Naked Lunch, mens han også har begynt å bruke insektmiddelet i sprøyteform. Hallusinasjoner florerer, men vi vet aldri helt hva som er ekte og hva som er falskt. Og da er vel både Burroughs og Cronenberg fornøyd skulle jeg tro.

Filmen starter i New York, men vi får inntrykk av at Lee flykter til Tanger. Cronenberg hevder i kommentatorsporet sitt at Lee muligens aldri forlater New York, men at Interzone kun er en mental tilstand, eventuelt en miks av flere. Den skarpe iakttaker vil legge merke til hvordan Cronenberg dekorerer rom med både en amerikansk og marokkansk stil. Amerikansk jazz blandes med marokkansk musikk, som for ytterligere å presentere Interzone som en hybrid av to verdener.

Naked Lunch er ganske umulig totalt å tolke og forstå, slik boken er. Derfor vil jeg heller komme med stikkord til ettertanke og inspirasjon i resten av denne omtalen.

–          Cronenberg insisterer på at boken og filmen er komedier, som er morsomme på en skummel måte.

–          Det første Burroughs sjekket når han kom til en ny by var doptilgangen. Hvordan kommuniserte folk det, hvor foregikk salget?

–          Slåsskampen mellom de to skrivemaskinene kan tolkes som en kamp mellom forfatterne Burroughs og Bowles.

–          Joan er basert på Jane Bowles, kona til Paul Bowles. Cronenberg fant på forholdet mellom William Burroughs og Jane Bowles.

–          Aktiv skriving er en erotisk handling som viser noe fundamentalt ved forfattere. Det er tanken bak scenen hvor Lee og kona til Frost.

–          Burroughs sitt forhold til kvinner var kontroversielt. Det kommer til syne når han spekulerer i om de er fra en annen planet. Kanskje mente Burroughs dette.

–          Peter Weller var i et personlig helvete under innspillingen. Filmen hjalp ham ut av det.

–          Ginsberg og Kerouac besøkte Burroughs i Tanger i virkeligheten. Det skaper igjen usikkerhet om hva som virkelig skjer i filmen. Vi ve at de tre hjalp hverandre, og at alle tre trengte hjelp i forskjellige perioder.

–          Burroughs var så tungt inne i heroinmisbruk under skrivingen av Naked Lunch at han ikke visste at han hadde skrevet store deler av boken ferdig. Ginsberg hjalp ham å organisere boken.

–          Skrivemaskinen er forfatterens potens, eller evne som forfatter. Sluttreplikken i filmen, welcome to Anexia, betyr velkommen til ditt liv som forfatter.

Øyeblikket: Den grusomme kampen mellom skrivemaskinene. Den er så nådeløs, overraskende og sjokkerende at den er ubehagelig å se på. I tillegg skriker den angrepne skrivemaskinen med en kvinnestemme, som gir assosiasjoner til mishandling og voldtekt.

Lyd og bilde

Rett og slett fantastisk bra. Filmen har en del ekstreme nærbilder, og da kommer virkelig bluray til sin rett. Flotte fargetoner i hudfargen og skarpe detaljer gjør at personene er ekstremt til stede. Formatet er 1.85:1 og lyden er i DTS-HD Master Audio. Det er et aktivt surroundspor, med regn, kravling, biler, stemmer og banking fra alle høytalere. Subtilt, men veldig atmosfæreskapende.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Cronenberg and actor Peter Weller: Dette er et godt kommentatorspor! Cronenberg er åpen og ærlig om sine intensjoner med å lage film og hvilke prosesser som gjøres. Han forteller små anekdoter om Burroughs som er interessante for oss som liker Beat-litteratur. Weller dukker opp i partier som fyller ut Cronenbergs kommentarer på en fin måte.

Naked Making Lunch, a 1992 documentary by Chris Rodley about the making of the film: Cronenberg mener at om man skulle ha filmatisert boken i sin helhet ville den ha kostet 500 millioner dollar, vært alle filmers mor og vært forbudt i alle land. Siden Cronenberg ikke er homofil ville han ha med flere kvinner i filmen. Det var ok for Burroughs som ikke la seg oppe i filmatiseringen. Denne dokumentaren på 49 minutter avsluttes med at Burroughs svarer på spørsmål om han angrer på noe han har gjort. ”Nesten alt”, svarer han.

Special effects gallery, featuring artwork and photos alongside an essay by film writer Jody Duncan: En veldig omfattende bilde- og tekstsamling om spesialeffektene. For de som er ekstra interessert i effekter må dette være midt i blinken. Grundig og fint presentert i slideshow.

Collection of original marketing materials: Som egentlig betyr trailere, TV-spots og en featurette. Traileren er på ett minutt og 40 sekunder. Burroughs stemme forteller om bokas mottakelse og at det nå er laget film av den. Traileren består stort sett av gamle bilder av forfatteren. TV-spots er egentlig bare fraksjoner av denne traileren. Det er også noen klipp fra innspillingen, som ikke gir noen mening i seg selv og bare varer i tre minutter. En featurette på seks minutter ble brukt som reklame, og er derfor ganske forferdelig. Seks minutter lang, med en elendig voice-over amerikansk stil, som dessverre ikke er ment som en parodi. Kjapp og overfladisk featurette.

Audio recording of William S. Burroughs reading from his novel Naked Lunch: I litt over en time leser Burroughs fra Naked Lunch. Jeg syntes det var tungt å følge med. Burroughs har en outrert og spesiell måte å lese på som gjør det hele utydelig. I tillegg er jo ikke boka av de lettest tilgjengelige. Det var et fint påfunn å stykke opp lesingen med små jazz- og blues-snutter.

Gallery of photos taken by poet Allen Ginsberg of Burroughs: Fine bilder med utfyllende kommentarer av fotograf Ginsberg. Tekstene er poetiske til tider, og gir bildene mer innhold. Fint galleri.

A booklet featuring reprinted pieces by film critic Janet Maslin, critic and novelist Gary Indiana, filmmaker and writer Chris Rodley, and Burroughs: Janet Maslin skriver godt om filmen og dens mening i et utfyllende essay. Hun viser til episoder som Cronenberg har brukt fra Burroughs eget liv som ikke er med i boken. Gary Indiana fokuserer på Burroughs og boken Naked Lunch. Her er mye grundig informasjon fra hans liv og litteratur. Chris Rodley sammenligner de to kunstnerne, regissøren og forfatteren. Fascinasjonen for virus, sykdommer og teknologi er bare en av flere tangeringspunkter mellom dem. På slutten av dette fyldige heftet kommer Burroughs selv til orde, i et personlig essay om prosessen rundt skrivingen av Naked Lunch og deretter filmatiseringen. Blant annet skriver han om sin reaksjon på scenen fra hans eget liv hvor han skyter sin kone i Wilhelm Tell-episoden. Heftet har dermed dekket omtrent alle aspekter ved filmen. Glimrende!

White Material

White Material (Criterion nr. 560)(Blu-ray)

Frankrike – 2009 – Claire Denis (farger)

Hvit materie

Nivå 1 (uten spoilers)

Borgerkrigen raser i det afrikanske landet. Tiden er ute for de franske plantasjeeierne, noen av dem har slått røtter her og elsker landet. En av dem er Maria Vial. Hun nekter å innse at en epoke er over og forsøker å drive kaffeplantasjen som før.

Nivå 2 (med spoilers)

Claire Denis er etter mitt syn en av de beste aktive regissørene vi har. Hun ser aldri ut til å lage en middelmådig eller uinteressant film. Foreløpig favoritt fra hennes side er Beau Travail som dreier seg rundt to soldater i Fremmedlegionen. Men White Material ligger ikke langt bak. Den føles som en tidlig J.M.Coetzee-roman på grunn av temaet og den minimalistiske handlingen. Men mest av alt på grunn av atmosfæren, det udefinerbare harde og alvorlige som ligger der og venter. Filmen skaper også assosiasjoner til romanen ”Inn i skogene”, av Katie Kitamura, som kom på norsk i fjor.

Filmen er basert på en novelle av Doris Lessing som heter ”The grass is singing”. Huppert hadde alltid hatt lyst til å spille denne rollen, og det var hun som kontaktet Claire Denis og lurte på om de skulle samarbeide. Novellen er filmatisert før, men Karen Black fikk rollen den gangen, foran Isabelle Huppert.

Historien starter det tidspunktet helikoptre henter ut de siste franske plantasjeeierne fra landet. Opprørere under ledelse av smått legendariske The Boxer er i området, og en konfrontasjon med regjeringsstyrkene er nært forestående. The Boxer er for øvrig basert på Brukina Fasos president Thomas Sankara, som utførte et populært kupp før han iverksatte sosiale reformer. Han var sterkt antiimperialistisk og ble drept etter 4 år som president. Filmen begynner med en panorering over The Boxers døde kropp, før resten av historien blir fortalt i flashbacks.

Ettersom tidspunktet for konfrontasjonen nærmer seg ser vi at flere og flere velger å flykte fra området. Flere voldsepisoder skjer nå, rebellene blir villere. Maria Vial er den eneste som ikke klarer å ta innover seg at alt har forandret seg. Hun snakker fremdeles om innhøstingen, som om det har noe å si midt i krigen. Allikevel får hun gå uskadd selv om hun er i større fare enn hun innser. Isabelle Huppert filmes ofte i brede bilder slik at Maria fremstår som sårbar og ensom. Den rosa kjolen understreker dette. Andre sanser sårbarheten, selv føler hun seg sterk. Eksmannen forsøker å få henne til å forstå at livet i Afrika er over og at hun må forlate plantasjen. Han forsøker også å få henne til å innse at sønnen har blitt gal. Ingen av delene trenger inn. Det ender med at han blir drept før han selv kommer seg unna.

Sønnen er på vei inn i ondskapen. Han er først rotløs og søkende etter identitet, noe han ser ut til å finne i ydmykelsen som ranerne utsetter han for. Etter det blir han voldeligere og søker mot rebellene. Han hjelper dem i bytte for en gruppetilhørighet. Dop glir ned på høykant. Maria er like fornektende angående hennes sønn som hun er hva den politiske situasjonen i landet angår. På tomannshånd kan hun klage og kritisere sønnen, men utad godtar hun ikke et vondt ord om han. Kanskje er det slik hun tenker om krisen i landet også?

Radioer ligger strødd overalt. I Afrika er radioen veldig viktig. Folk lærer alt fra radioen og går med den klemt opp mot øret hele tiden. Slik er det også i filmen. Det er via radioen at informasjonen kommer, hvor langt unna soldatene er, hva som kommer til å skje. Når samfunnsstrukturen brytes ned, ser mange sitt snitt til å tjene penger på ulovlige måter, og en av dem er bompenger. Maria må betale en gruppe opprørere for å få dra inn til byen. Gruppen med opprørere består hovedsakelig av barn og ungdom, bevæpnet til tennene. Men hun kjenner igjen en av mennene som sønnens gymlærer. Maria gir etter og får kritikk av regulære soldater etterpå. Bestikkelser fostrer korrupsjon, og de som betaler har et stort ansvar for at det blir sånn.

Hvorfor dreper Maria Vial svigerfaren sin? En teori kan være at hun dreper det hvite i seg selv, det som hindrer henne i å kunne være en fullverdig del av landet. Etter drapet er sivilisasjonen borte, kun det primitive står igjen. En annen teori kan være at hun tror han har drept Manuel.

Øyeblikket: Uten noen spesielt rasjonell forklaring er det en kort, kort scene som har gjort et sterkt inntrykk på meg. Manuel har barbert av seg alt håret og kjører motorsykkel etter rebellene. Han er desperat etter å bli akseptert av dem. Denne scenen er så god fordi den formidler så godt villskapen i Manuel som vi kan se i øynene hans og kroppsspråket for øvrig.

Lyd og bilde

På grunn av mye bruk av håndholdt kamera ofres noe av de tradisjonelt vakre utsnittene. Men når kameraet står stille ser vi at det er et godt bilde, med gode detaljer og presise farger. En litt todelt opplevelse med uryddig kameraføring samtidig som kvaliteten er til stede. Lyden er god, med en DTS-HD Master audio presentasjon. Det er først og fremst en dialogdrevet film, men samtidig er det mye stemningsskapende effekter sirkulerende rundt.

Ekstramateriale

New interviews with Denis and actors Isabelle Huppert and Isaach de Bankolé: Claire Denis er jo selv vokst opp i Afrika. Hun har meninger om hvor Afrika går, og hvordan de hvite som velger å bli skal tilpasse seg. De som vil leve i harmoni med svarte kan klare seg. De som fortsatt vil være ledere må innse at deres tid er forbi. Intervjuet er på 24 minutter. Isabelle Huppert beskriver sin oppfatning av Maria Vial i sitt intervju på 14 minutter. Maria føler at hun tilhører landet, ikke at landet tilhører henne. Hun vil bare at alt skal fortsette som før. Maria tenker ikke svart eller hvitt, hun behandler alle som likemenn. Hun er ikke nødvendigvis født der, men har slått dype røtter. Isach Bankolès intervjue varer i 13 minutter. Skuespilleren har faktisk relevant bakgrunn for å forstå karakteren. Han mener at The Boxer har blitt en myte, mye større enn han er i virkeligheten.

Short documentary by Denis on the film’s premiere at the 2010 Écrans Noirs Film Festival in Cameroon: I denne lille dokumentaren på 12 minutter følger vi Denis i forberedelsene til en visning på filmfestival i Kamerun. Vi ser en fransk kulturarbeider foredra om filmstøtte og vi får se grunnleggeren av filmfestivalen. Samtidig viser Denis oss steder hun husker fra hennes oppvekst i Kamerun. Hovedvisningen av filmen skal foregå i et konferansesener med dårlig utstyr. Hun ender opp med å gi dem en DVD av filmen til visningen. Det er fullt kaos en halv time før visningen, og den blir da også en katastrofe. Det var umulig å høre dialogen i filmen. Morsomt innblikk i filmfestivaltilværelsen i Kamerun.

Deleted scene: I denne lange scenen finner Maria eksmannen død i huset. Hun løper ut og blir omringet av ungdommer på motorsykkel. De oppfører seg truende og sirkler rundt henne.

Theatrical trailer: Fragmentert, gir hint om hva filmen kan handle om. Jeg er ikke sikker på hvor vellykket det er. Filmen er uansett uendelig mye bedre enn det traileren gir løfter om.

A booklet featuring a new essay by film writer Amy Taubin: Dette er et virkelig bra essay. Forklarende og skarpt. Det er denne typen essay jeg liker best. Det åpner opp filmen for meg, hjelper meg å forstå elementer i filmen. Strålende.

Rififi

Rififi (Criterion nr. 115)(Blu-ray)

Frankrike – 1955 – Jules Dassin (svart-hvitt)

Kuppfilm nr 1

Nivå 1 (uten spoilers)

Tony har nettopp sluppet ut av fengsel etter fem år bak murene. Han har ingen penger og er selvsagt på jakt etter en jobb. Han avslår først et tilbud fra den gamle gjengen om å bli med på et ran, men må senere krype til korset og bli med. Men han vil at det skal bli en større jobb, et skikkelig kupp!

Nivå 2 (med spoilers)

5 år er lang tid. Pokerlaget er ikke like generøs med kreditten lenger, selv om man har et navn. Dama di brukte heller ikke lang tid på å glemme deg. Tony ble arrestert i mai, Mado fant seg ny kar i juni. Nå er hun sammen med gangsteren Pierre Grutter som driver nattklubben L’age D’or. En bitter Tony oppsøker Mado og forlanger en forklaring. Han krever at hun gir ham smykkene sine og kler av seg. Så banker han henne opp og hiver henne på dør.

Dette er en macho film. Den viser oss et macho miljø med sine egne normer. En kvinne er mer et tilbehør til mannen enn et selvstendig individ, derfor er det et sett med regler for henne og konsekvenser som skal følges når kvinnen ikke følger disse reglene. Jeg får assosiasjoner til ære og æresdrap, bare i en lit annerledes form enn vi pleier å lese om det. Ved å banke opp Mado, ta smykkene og hive henne ut halvnaken har Tony tydeligvis reddet ansikt. Da han finner Cæsar bundet i nattklubben, frigjør han ikke vennen. Cæsar har røpet partnerne sine under tortur, derfor må han dø. Tony setter to kuler i ham i stedet for å redde ham. Slik er reglene og de må følges.

Tony tok på seg skylda og satt inne for å spare Jo for fengselsstraffen, som bare var unggutten den gangen. Fengselet har gjort Tony syk, han hoster hele tiden og vi aner at han ikke nødvendigvis har lenge igjen. Han er den eneste av gjengen som ikke vet hva han vil gjøre med pengene de har stjålet, og det er vel fordi han vet han ikke har noen fremtid. For ham var utfordringen nok, det å knekke en tøff safe og et meget avansert alarmsystem.

I tillegg til den røffe skildringen av et gangstermiljø på 50-tallet i Paris, er filmens sterkeste side den realistiske måten vi får ta del i planleggingen og utførelsen av et kupp på. Disse mennene er profesjonelle. En stor del av filmen er viet research og overvåkning av vaktrutiner, studering av tegninger og andre forberedelser. Hvilke alarmsystem kommer de til å møte? Et besøk hos gullsmeden hvor Cæsar får låne telefonen på kontoret forteller dem hvilken alarmtype butikken har. Ved å anskaffe samme system kan de eksperimentere med hvilken metode som er best egnet til å nøytralisere alarmen. De ender opp med å sprøyte brannslokkingsmiddel inn i boksen for å dempe lyden. Under innbruddet stopper de arbeidet på bestemte tidspunkt, når de vet vaktene går runden sin på utsiden. En paraply senkes ned i hullet, slås opp og fanger opp murbitene før de faller i gulvet i etasjen under. Hele denne sekvensen utføres i fullstendig stillhet, ingen musikk. Det høyner intensiteten. Filmen tar seg god tid med å skildre kuppet, og det tar også lang tid for banden, ca syv timer. De er ute rundt kl fem om morgenen.

Bortsett fra et par politimenn som stikker kjepper i hjulene, går kuppet etter planen. Alle har utført oppgavene sine til punkt og prikke. Det er først etter at juvelene er fordelt at profesjonaliteten svikter. Å gi en dyr ring til en jente som jobber på L’age D’or setter Pierre Grutter på sporet av banden. Gruppen nøstes opp via Cæsar til Mario og deretter Tony. Guttungen til Jo blir kidnappet og fokus i filmen trekkes mot til hvordan han skal reddes. Pengene har blitt mindre viktig. Tony tar på seg å redde gutten, men en desperat Jo klarer ikke å holde hodet kaldt, og det jobbes for mye parallelt på hver sin kant.

Broren til Pierre er narkoman, og får tildelt de mest brutale oppdragene av Pierre. Portrettering av narkomane på film var sjelden på 50-tallet, og filmen viser hvordan Pierre kan styre broren ved hjelp av noen poser med dop. Brorens hovedfokus ligger til enhver tid i å sikre seg tilgang til neste forsyning.

Med tanke på svartelistingen av seg som kommunist, var det begrensede muligheter for Dassin til å jobbe som regissør, eller jobbe i det hele tatt. Han trengte penger som alle andre, og måtte innse at han ikke lenger kunne velge filmene sine i like stor grad som før. Når det gjaldt Rififi var ikke det en bok han hadde lyst til å lage en film basert på, men lot seg til slutt overtale. Egentlig var han sjokkert over boka, både kvaliteten og visse elementer i den. Dassin forandret historien veldig mye. Faktisk så mye at det ble grunnlag for en morsom anekdote. Han hadde et møte med forfatteren, som kun hadde ett spørsmål :”Hvor er boken min?” Dassin forsøkte seg med de sedvanlige bortforklaringene. Forfatteren lot seg ikke avlede. ”Hvor er boken min?” Mer bortforklaringer. Da trekker forfatteren en revolver opp fra frakkelommen og legger den på bordet. ”Hvor er boken min?” Dassin begynner å le, noe forfatteren sikkert ikke hadde ventet. De endte opp med å bli venner.

Noe av det Dassin ikke likte var at alle skurkene i filmen var nord-afrikanere. Dette var jo under Algerikrigen, og Dassin følte det nok unyansert og litt billig med en film som fremstilte nord-afrikanere slik. Dette førte til en krangel med produsenten, som til slutt fikk en ide. Hva om Dassin lot alle skurkene være amerikanere? Dassin valgte heller å la dem være franske, noe produsenten absolutt ikke hadde tenkt på.

Selv om Jules Dassin var tydelig på at han ikke ville ha egenkomponert musikk til filmen, ble det laget. Dassin mente at kuppscenen burde være helt fri for musikk, men det var kontroversielt. Til slutt gikk komponisten med på å se filmen med og uten musikk, og konkluderte selv med at filmen var best uten musikk.

Kritikerne mente at filmen var en utdanning i ran. Dette var også kritikken som ble rettet mot Heat senere, og som faktisk stemmer. Heat var så realistisk og presis i sine beskrivelser at kriminelle har gått ut og sagt at de har studert filmen inngående. Den er fremdeles en favoritt i ransmiljø og blant innsatte. Rififi kan nok sies å ha vært den første ultrarealistiske ransfilmen, mer så enn The Asphalt jungle synes jeg.

Hvis du lurer på hvordan Dassin så ut på denne tiden, kan du legge merke til den elegante italienske skapsprengeren Cæsar. Det er Jules Dassin. Rififi er en meget vakker film, som viser oss hvordan Paris så ut i 1955. Det er noen fantastiske byscener her. Til tider mørkt og dystert, med metall, industri, veier og broer som bakteppe.

Øyeblikket: Siden kuppscenen er for lang til å kunne kalles et øyeblikk, velger jeg meg scenen hvor ranerne går inn i leiligheten. Det er kun lommelykten som lyser opp rommene. Spenningen er til å ta og føle på akkurat her. Den begrensede visuelle oversikten vi har gjør scenen klaustrofobisk. Hvor som helst i skyggene kan noen stå. Alt er stille og mørkt, så stille at jeg blir oppmerksom på min egen pust.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1. Man får følelsen av å gå på kino på 1950-tallet når man ser denne utgaven. Ingen skader, god kontrast og rimelig gode detaljer og dybde. Utendørsscenene er spesielt fine. Denne filmen klarte seg godt på lerret. Monolyden er også veldig fin, med klar tale.

Ekstramateriale

Interview with director Jules Dassin from 2000: Intervjuet er på 29 minutter. Det er tynt med skikkelig ekstramateriale på denne utgivelsen, men dette intervjuet er meget godt. I første del av intervjuet snakker Dassin om svartelistingen i Hollywood i McCarthyperioden og hvordan det påvirket ham. Det var smertefullt å se heltene sine knekke sammen og navngi venner, som Elia Kazan og Clifford. Dassin forteller en historie om da han møtte Gene Kelly tilfeldigvis ved en anledning, og Dassin forsøkte å stikke seg bort. Han ville ikke sette Kelly i en pinlig situasjon. Kelly tok tak i armen han og lurte på hva han drev med. Deretter gikk de sammen inn. Kelly var den eneste som turte å bli sett offentlig med Jules Dassin. Zsa Zsa Gabor trakk seg fra en Dassinfilm da hun ble truet med aldri å få jobbe i Hollywood igjen. Offentlig hilste folk på ham, men de passet på å dekke til ansiktet sitt med alle mulige slags rekvisitter hvis det var fotografer i nærheten. Alt for å slippe å bli satt i bås med Dassin.

Set design drawings by art director Alexandre Trauner: Flotte storyboardtegninger som har et veldig særpreg og oser originalitet. Dette er faktisk bilder jeg kunne hengt på veggen hjemme.

Production stills: Først er det en gruppe standard og helt uinteressante promotionbilder av skuespillerne. Neste bolk er fra en regntung innspilling i Paris. Litt mer interessante enn første bolk.

Trailer: Tøff. Realistisk. Kompromissløs.

A booklet featuring an essay by critic J. Hoberman: Jules Dassin var en av de amerikanske regissørene som ble svartelistet i Joseph McCarthy kommunistparanoia. Rififi var hans første film på 5 år. Den katolske kirka likte ikke at filmen fikk gode kritikker, og dermed forsvarte en mann som hadde flyktet fra landet og en stevning. Truffaut var over seg av begeistring i sin anmeldelse av filmen, og var en av de første som brukte begrepet ”film noir”. Alle kan uansett enes om at selve kuppscenen i filmen er blant filmhistoriens beste. Faktisk så foregrep Rififi markedsføringstrickset som Alfred Hitchcock brukte under visningen av Psycho. Og det med fire år. Ingen fikk komme inn etter at filmen hadde startet. Hoberman har skrevet et godt essay på syv sider, men kunne med fordel ha skrevet litt mindre kronglete setninger. Punktum er en fin ting, egentlig.