Opening Night

Opening Night (Criterion nr. 255)(Blu-ray)

OpeningNightBilde

USA – 1977 – John Cassavetes (farger)

The show must go on

Nivå 1 (uten spoilers)

Myrtle er stjernen i det nye teaterstykket, men hun har aldri vært så plaget under øving før. Det er noe hun reagerer på ved karakteren sin Virginia. Samtidig må hun slåss mot alkoholforbruket sitt og stykkets forfatter som alltid er tilstede.

Nivå 2 (med spoilers)

Opening Night er den siste spillefilmen jeg skriver om i boksen John Cassavetes: Five films. Den må vel sies å være den svakeste, men det er likevel en meget god film. I denne filmen tar Cassavetes opp en skuespillerinnes kamp med sin nyeste rolle, og samspillet mellom staben, skuespillerne, teaterdirektøren og forfatteren. Myrtle er på tampen av sin store karriere, og har fått en rolle som en eldre kvinne. Hun er redd for å gjøre det for bra, og bare bli tilbudt roller som eldre kvinne heretter. Hun forsøker å finne noe annet i rollen å fokusere på, vri rollens tematikk mot noe annet om du vil. Men forfatteren er alltid til stede og forsterker stresset Myrtle føler mot rollefiguren sin. Forfatteren er opptatt av at Myrtle nå begynner å bli eldre, og fokuserer veldig på alderen hos karakteren i stykket. Myrtle klarer ikke å forholde seg til manuset, og etter hvert heller ikke til karakteren sin.

Myrtle har et stort alkoholproblem, og det medfører at hun ikke klarer å komme i tide til øvinger, og aller verst, premieren, Opening Night. Da er hun så full at forestillingen burde vært avlyst. Hun kan ikke stå på beina, og forestillingen kommer ikke i gang før etter lang ventetid. I hver pause må hun fylle på med sterk kaffe for å bli mer edru. Alkoholforbruket hennes er velkjent blant staben, som har flasker i lommene under øvingene og nye flasker til garderoben etter øvingen er ferdig.

Etter endt øving en kveld, blir hun vitne til at en ung kvinnelig fan blir påkjørt og drept utenfor teatret. Etter dette får Myrtle ”besøk” av den unge kvinnen, Nancy, i garderoben. De samtaler, og det er litt usikkert hvordan vi skal tolke denne karakteren. Er det en tvangstanke som har manifestert seg, eller er hun et symbol på Myrtles fantasi? Ingen andre ser Nancy, men de kan høre at Myrtle snakker med noen. De fleste mener vel at det er fyllerør.

Det er noen ekstra dimensjoner knyttet til de to menneskene som har hovedrollene i Opening Night. Ekteparet Gene Rowland og John Cassavetes spiller skuespillerparet Myrtle og Maurice, som igjen spiller ekteparet Victoria og Marty på teaterscenen. Myrtle kan finne på å trenge inn i sin karakter Victoria ved å henvende seg til Maurice, og ikke Marty, på scenen og si ”Vi må aldri glemme at dette er et teaterstykke” og ”Du er en god skuespiller, Maurice”. Slik blandes de forskjellige virkelighetene, og vi blant publikum som vet at Gena og John var et par i virkeligheten, kan ikke unngå å legge denne informasjonen i potten når vi ser de to spille mot hverandre.

Opening Night er en film man kan lese mye forskjellig inn i. Angsten for å bli gammel, miste status, bli mindre attraktiv og ikke mestre livet sitt. Vi kommer alle til et punkt i livet vårt der vi må innse at vi ikke er der vi var, men at situasjonen vår har forandret seg til det verre. Samtidig tar den opp alkoholisme, alt strevet rundt å komme i mål med en teaterforestilling. Den tar også opp det få et forhold til å fungere, vist gjennom teaterdirektøren Mannys forhold til konen og gjennom ekteparet Marty og Victoria. Teaterlivet er et virkelig liv i miniatyr.

Da teaterstykket skulle spilles inn, annonserte Cassavetes etter statister som kunne være teaterpublikum. Salen ble stappfull. Stykket spilles foran dem, og publikums reaksjoner er ekte. De ler og koser seg, og reaksjonene er de vi får se i filmen. Pussig nok er de positive, sett på bakgrunn av at stykket ble skrevet for å være dårlig. For Cassaveteskjennere er det morsomt å se små hint til andre Cassavetesfilmer i Opening Night. Scenen jeg beskriver i Øyeblikket lenger ned i teksten, gjentas av Rowland i Love Streams (som kommer i Criterion i August 2014). Da Victoria rekker frem hånden mot Marty og trekker den tilbake når han skal ta den, gjør hun den samme gesten som Mable gjør i A Woman Under the Influence. Tommelen opp og ”blowing raspberries”.

Øyeblikket: Myrtle har store problemer med scenen hvor Marty skal slå Victoria. Hun vil ha scenen forandret, og det er tydelig at hun legger mye mer i scenen enn det er ment. Vi kan bare spekulere i hva det er, men jeg føler at hun opplever det som fordømmende av sin skuespillerkollega, at det er rettet mot henne som menneske, som alkoholiker, som eldre, som alt det hun ikke mestrer. Hun ser ikke ut til å forstå at hun ikke skal bli slått på ordentlig, kanskje spiller det ingen rolle for henne om det er ekte eller ikke. Scenen ender med at hun faller før slaget kommer og får et sammenbrudd på gulvet. Maurice er fortvilet og gjentar at han ikke traff henne, men det har ingenting å si.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. I godt lyssatte scener er bildet gnistrende, men stort sett er det ikke veldig mye detaljer og dybde i bildet. Det mangler litt på skarpheten, men fargene er godt gjengitt. Lyden er mono og gjengir dialogen og musikken godt. Andre typer lyder finnes det ikke mye av, og lydsporet gjør jobben sin godt.

Ekstramateriale

New conversation between actors Gena Rowlands and Ben Gazzara: Gena tror ikke at Myrtle var så opptatt av alder, men heller at hun ikke ville være med i et dårlig stykke. Det var forfatterinnen som var mest opphengt i alderstematikken. Den unge kvinnen som Myrtle ”ser”, og som ingen andre ser, symboliserer fantasien hennes. Myrtle forsøker å få tilbake noe fra tidligere i karrieren hennes, som skal hjelpe henne å mestre denne rollen. Det er en fin samtale disse to veteranskuespillerne har om filmen og det å jobbe med John Cassavetes. Gena Rowland var som kjent også kona til Cassavetes. John Cassavetes var selve inkarnasjonen av en auteur, men Gena kan fortelle at han mislikte dette begrepet. Han mente at filmen oppstår i feltet mellom publikum og skuespillerne, og at han hadde lite med det å gjøre. Samtalen varer i 23 minutter.

New interview with producer and director of photography Al Ruban: Han var produsent og fotograf på Opening NIght, og i dette syv minutter lange intervjuet forteller han om utfordringene ved produksjonen og det å jobbe med Cassavetes. Stilte du Cassavetes et spørsmål, fikk du gjerne en ti minutter lang monolog tilbake. Ruban forsto ingenting av den, men det var interessant allikevel.

Audio interview with director John Cassavetes from the 1970s: Dette lydklippet varer i 29 minutter. Noe generelt blir det, men det er også en del informasjon om Opening Night her. Han hatet teaterstykket i filmen, men måtte skrive det selv. Siden det var ment å være et dårlig stykke, kunne han ikke bruke et allerede eksisterende stykke, det ville være respektløst overfor forfatteren. Det var en veldig utfordring ikke å skulle gjøre det beste han kunne når han skrev det.

Trailers: Helt uvanlige. Hva er filmen og hva er teaterstykket? Lange scener etter hverandre, ingen fortellerstemme, ingenting som forteller oss hva filmen handler om. Fascinerende allikevel. Syv minutter langt til sammen.

Hefte: Det er en tykk bok som følger med John Cassavetes: Five films, hvor alle filmene får flere essay. Opening Night har et godt intervju med John Cassavetes og et essay av Dennis Lim. Lim har konsentrert seg om å tolke Opening Night, og her er det mye gode observasjoner. Han påpeker også den nesten obligatoriske forbindelsen til Hollywoodtradisjonen gjennom filmer som All About Eve.