Persona

Persona (Criterion nr. 701)(Blu-ray)

Sverige – 1966 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)

Vindu/speil

Nivå 1 (uten spoilers)

Elisabeth Vogler har møtt veggen og bestemt seg for å slutte og snakke. Hun er en kjent skuespiller, så dette er selvfølgelig dramatisk. Hun legges inn på et sykehus/hvilehjem og får Alma som sykepleier. De to skal tilbringe rekreasjonsoppholdet sammen isolert på en øy. Gradvis skal de bli bedre kjent, og gradvis skal det gry frem en kamp mellom de to.

Nivå 2 (med spoilers)

Persona later aldri som om det ikke er en film vi ser på. Den starter med at vi ser filmtemaet til stede, filmruller og filmkamera er inkludert i prologen. Dette grepet fortsetter gjennom filmen ved at skuespillerne snur seg rett mot kameraet ved flere anledninger. En gang tar Elisabeth et bilde av oss. En annen gang brenner filmrullen opp mens Almas ansikt er på skjermen. Slik blir vi hele tiden minnet på at vi ser på en film.

Persona har tydeligvis inspirert mange filmskapere. Woody Allen er en selverklært Bergmanelev, og filmer som Another woman, Interiors og September bærer preg av Bergmans påvirkning. Mange refererer til disse filmene som Allens ønske om å ”være” Bergman. Men Persona har andre morsomme referanseopphav som det kan være interessant å nevne. Husker du Tyler Durden i Fight Club? Han jobbet deltid som kinomaskinist og moret seg med å sette inn bilder av erigerte peniser i familiefilmer. Bildet står så kort tid på skjermen at publikum ikke kan være sikker på hva de så, men underbevisstheten deres har fanget det opp. Durden frydet seg over den trykkete stemningen bildet skapte i kinosalen. Bergman viser oss flere slike bilder i prologen, dog ikke i så korte glimt som i Fight Club. Ellers så kan det godt nevnes at David Lynch må ha fått noe inspirasjon fra drømmesekvenser her, med tunge gardiner i fløyel.

Ved filmens begynnelse er status at Elisabeth Vogler er taus og Alma må gå og småprate. Det er en naturlig del av omsorgsarbeidet hun utfører. Hun får aldri respons, verken på betraktninger eller spørsmål, og gradvis bærer Almas småprat preg av å bli mer personlig. Det er kanskje ikke så rart, et menneske som aldri svarer eller responderer opphører nærmest å bli et vanlig menneske. I stedet kan det sammenlignes med det å gå og småprate med en hund, som aldri dømmer deg for det du sier. I dette tilfellet skal det vise seg at Elisabeth i høyeste grad vurderer og dømmer Alma for betroelsene sine. Alma har glemt seg over tid, og blitt altfor personlig på altfor kort tid med et menneske som aldri har lovet taushet eller bedt om betroelser.

Alma tror på en måte at hun skal finne ut hva som plager Elisabeth og hjelpe henne tilbake til normal tilværelse. I stedet er det Elisabeth som analyserer Alma, dog uten noen tanke om å hjelpe henne. I stedet ser det ut som et tidsfordriv, en interessant hobby for å ha noe å gjøre. En sterk scene i filmen utfolder seg når Alma tar bilen og skal poste brevet fra Elisabeth. Hun faller for fristelsen til å lese Elisabeths private brev til sin mann. Der forteller Elisabeth i hånlige vendinger om Almas naivitet, hennes seksuelle eskapader og hvor interessant det er å studere henne. Det føles rimelig nok som et slag i ansiktet på Alma, og forholdet videre mellom de to kvinnene preges nå av bitterhet og aggresjon fra Almas side.

Alma forteller altså om en erotisk opplevelse hun hadde med en annen kvinne og to unge menn. Det er en overraskende erotisk fortelling til å være fra 60-tallet. Den var ikke ment å bli med i filmen, for Bergman følte han ikke fikk teksten hel til. Bibi Andersson ba om å få bruke sine egne ord og se om det hjalp. Og det gjorde det. Nå ville Bergman inkludere sekvensen i filmen. Problemet hadde vært at ingen kvinne ville ha formulert seg slik Bergman ordla seg.

Persona er en kompleks film, en av de mest gjennomanalyserte filmene i filmhistorien. Så jeg tror ikke jeg skal forsøke meg på nok en analyse her. Men et par betraktninger vil jeg komme med. Det ser jo unektelig ut som om Bergman hinter mot en sammensmelting av identiteter i filmen. Ullmann og Andersson er i utgangspunktet ikke så ulike, det ser vi tydelig i scenen hvor ansiktshalvdelene settes sammen. De to kvinnene påvirkes av hverandre, har skapt seg et så intimt og intenst forhold at de låner av hverandres personlighet til det begynner å bli vanskelig å bestemme hvor den ene begynner og den andre slutter. Slik jeg forstår det understrekes dette poenget mot slutten da Elisabeths ektemann ankommer, og Alma mener det er hennes mann. En annen mulighet er at et menneske kan ha flere personligheter, og at Alma og Elisabeth symboliserer de ulike delene av en kvinne.

Øyeblikket: Det er et øyeblikk hvor to halvdeler av kvinnenes ansikt smelter sammen til ett. En halvdel er Elisabeth, den andre er Alma. Det hele skjer så sømløst at det er vanskelig å legge ordentlig merke til det. Samtidig har hjernen din registrert det, og det skaper en ubehagelig stemning. Når Liv Ullmann og Bibi Andersson så dette klippet, kjente de bare igjen den andre personen. Seg selv kunne de overhodet ikke gjenkjenne i montasjen. Merkelig, ikke sant? Slik jobber hjernen og underbevisstheten vår.

Lyd og bilde

Dette er fra øverste hylle. Persona har et nydelig svart/hvitt bilde som er totalt skånet for skader. Det er skarpt, flott kontrast og nydelige gråtoner. Persona bruker veldig mye nærbilder, og denne utgivelsen fra Criterion håndterer det strålende. Uansett hvor nærme man kommer beholder det skarpheten og detaljene. Den flotte naturen ute på Färo kommer til sin rett her. Nydelige bilder fra sjøkanten og svabergene. Gress og busker, skyer og sol. Det føles som om vi er til stede. Formatet er 1.37:1. Lyden er solid, med klar og fin tale.

Ekstramateriale

New visual essay on the film’s prologue by Ingmar Bergman scholar Peter Cowie: I løpet av 20 minutter går Peter Cowie i dybden på åpningssekvensen som varer i 7 minutter. Han beskriver den som et mikrokosmos av filmen og faktisk også av Bergmans karriere. I denne prologen slåss Bergman mot sine demoner. Cowie mener dette er en av de beste åpningssekvensene i filmhistorien.

New interviews with actor Liv Ullmann and filmmaker Paul Schrader: Ullmann sammenfatter hva som var Bergmans prosjekt. Han lagde filmer for å illustrere hva livet er, ikke for å lage intellektuelle øvelser. Han skrev Persona i løpet av 14 dager på sykehuset. Deretter filmet de 14 dager i studio, men da det ikke fungerte dro de til Färo og gjorde alt om igjen. Det var her Liv og Ingmar ble et par. Persona er en dyster film laget av lykkelige mennesker. Ullmann gremmes over scenen hvor Elisabeth ser på TV. I dag opplever hun det som grusomt overspill. Intervjuet er fra 2013 og varer i 16 minutter. Paul Schrader ble også intervjuet i 2013 og hans opptreden varer i elleve minutter. Han ser på Bergman som skaperen av det introverte dramaet. Han klarte å lage filmer som diskuterte om Gud fantes. Filmrullen på begynnelsen av filmen gir oss et signal om at vi ikke vet hva Persona skal handle om. Det er filmskaperens måte å si at du tror du vet hva som skal komme, og så gjør de noe helt annet.

Excerpted archival interviews with Bergman, Ullmann, and actor Bibi Andersson: Her finner vi et intervju med Bergman på 8 minutter fra 1970. Essensielt her er en sekvens hvor han snakker om en spesiell tilstand når man ikke sover, men heller ikke er våken. Han kaller det en ikke-eksistens. Denne tilstanden er viktig å forstå for å gripe Persona. Ellers er det morsomt å høre Bergman snakke engelsk med italiensk aksent. I neste intervju er Ullmann, Andersson og Bergman samlet. Regissøren forteller at han ikke tar hensyn til publikum lenger, men lager filmer for seg selv. Han har behov for å uttrykke seg. Han stjeler som en ravn fra andre regissører. Han kan ubevisst ha tatt elementer fra Bunuel, men ikke fra Godard, da han misliker Godard sterkt. En fin samtale mellom de tre på 20 minutter.

On-set footage, with audio commentary by Bergman historian Birgitta Steene: Denne 18 minutter lange sekvensen fra innspillingen er interessant. God fortellerstemme som forklarer det vi ser.

Liv & Ingmar, a 2012 feature documentary directed by Dheeraj Akolkar: Tenk det, en helaftens dokumentar på nesten halvannen time med som ekstramateriale. Denne hadde jeg faktisk kjøpt meg for noen måneder siden, så den ble fort overflødig når den var med her. Men, en kompis ble glad for en filmgave. Liv & Ingmar er fortalt fra en voksen Liv Ullmanns perspektiv. Hun minnes tiden de hadde sammen, hva som bandt dem sammen og hva som førte til bruddet. Det er en fin, om litt annerledes dokumentar dette. Fin å se sammen med Bergman’s Island, som er inkludert i Seventh Seal blurayutgivelsen til Criterion. Disse dokumentarene angriper stoffet fra en litt uventet vinkel, men gir oss kanskje et mer humant bilde av personen vi er interessert i.

Trailer: 2 min 43 sek. Om ensomhet. Om død. Om å feile. Om nakent liv. Om frykt. Om hudens følsomhet. Om ord. Om taushet. Hvordan skulle man egentlig ha laget en trailer til Persona? Denne er misvisende i det visuelle, men lekker. En amerikansk fortellerstemme holder seg akkurat innenfor grensen til å bli for dramatisk. I stedet blir det spennende.

A booklet featuring an essay by film scholar Thomas Elsaesser, an excerpt from the 1970 book Bergman on Bergman, and an excerpted 1977 interview with Andersson: Elsaessers essay er av det tyngre slaget. Jeg føler at han overtolker filmen, men på den annen side er dette en av de mest diskuterte filmene i filmhistorien. Så kanskje jeg heller skal knipe igjen. Jeg vil bare si at det føles uvirkelig at noen skal kunne ha tenkt ut alle disse kommunikasjonsdetaljene mot publikum, og enda mer utrolig at ikke de skulle ha gått over hodet på det gjengse publikum. Vel, vel. Et interessant essay er det, som utfordrer og gir meg innsikt i hva film generelt kan bety og muligens også Persona kan bety. Intervjuene er greie nok. En Ingmar Bergman som er opptatt av å snobbe nedover, og gjøre litt narr av kunst og film som han føler er pretensiøs. Alltid vanskelig å vite når en regissør er ærlig, som jeg har sagt så mange ganger før. Det er jo ironisk at en regissør som beskyldes for å være pretensiøs skal kritisere det hos andre. Eller nettopp derfor. Bibi Andersson virker ærlig og reflektert i sine betraktninger rundt Persona, sin rolletolkning der og karriere ellers. Interessant å høre hvordan Bergman instruerer sine skuespillere.