Brazil

Brazil (Criterion nr. 51)(Blu-ray)

England – 1985 – Terry Gilliam (farger)

Vår tids 1984

Nivå 1 (uten spoilers)

Sam Lowry er en velfungerende byråkrat i et enormt statsapparat som kunne vært tatt rett ut fra Orwells 1984. Han er tilfreds med livet sitt, men noe skjer da han får et glimt av jenta han hittil bare har sett i drømmene sine.

Nivå 2 (med spoilers)

Brazil er en slik film som bare blir bedre desto flere ganger du ser den. Den må modnes i deg. I tillegg har den en del detaljer som man trenger flere gjennomsyn for å legge merke til.

Kort om handlingen: Sam Lowry er en dyktig byråkrat, men uten ambisjoner. Han avslår alle forfremmelser, noe sjefen hans er glad for da Sam fungerer som en innovativ ryddegutt. Sam lever vel så mye i drømmene og fantasiene sine. Her er han en bevinget superhelt som vinner mot skurkene og får kvinnen i sitt liv.

En trykkfeil gjør at departementet arresterer, torturerer og dreper Buttle i stedet for Tuttle. Sam må besøke Buttles enke for å tilbakebetale tilbake avgiften hun måtte betale for ektemannens arrestasjon og påfølgende tortur. Her ser han Jill. Hun er helt lik kvinnen han drømmer om. Han blir besatt av å finne henne igjen. Sam følger sitt hjerte og slik kommer han på kollisjonskurs med departementet. Han blir kjent med Tuttle som opererer på egen hånd som reparatør. Han er en dissident i så møte, og hans aversjon mot papirarbeid har gjort ham farlig for departementet.

Sam har en mor som stadig forsøker å få ham forfremmet gjennom sine gode kontakter i departementet. Det er først når han takker ja til forfremmelsen at livet hans går utforbakke hva karrieren angår. Men nå føler han at han lever for fullt. Jill kan ikke sies å falle for ham med en gang, men hans iherdige jobbing vinner henne over til slutt. Dessverre drar han henne med seg ned. Hun også blir arrestert. Det hele ender med at han blir uskadeliggjort og systemet vinner. Men Sam vinner i fantasien sin.

Navnet Brazil stammer fra en åpningsscene fra regnskogen i Brazil som aldri ble brukt. Vi følger regnskog som ender som en avis på gaten i utenfor Ministry of Information. I den ferdige filmen knyttes Brazil kun til sangen som brukes gjennom filmen.

Et av de mest interessante aspektene i tolkningen av Brazil er at terroristene ikke finnes. Eksplosjonene skyldes ikke bomber, men defekt teknologi som er overalt i det moderne samfunnet. Hvis man reflekterer over det, er det nesten ingenting som fungerer som det skal i hverdagslivet i Brazil. I tillegg er det jo unødvendige teknologiske løsninger som ikke virker. Her forsøker Gilliam å fortelle oss at vi har blitt altfor avhengige av noe som egentlig ikke tilfører livet vårt noe spesielt bra selv om det hadde virket.

Inspirasjonen fra 1984 er mest tydelig i angivermentaliteten og overvåkningen som foregår i Brazil. La oss ikke ta stilling til om Gilliam har lest boken eller ikke, inspirasjonen kan være direkte eller indirekte gjennom den påvirkning 1984 har hatt på kulturen vår. Legg mer til alle plakatene som henger rundt omkring. De kan ha påskrift som ”Don’t suspect a friend, report him!”. En plakat viser en mann som står på et platå og ser ned på to personer som utveksler en pakke, tydelig ment å være en bombe. Kort tid senere ser vi Sam i eksakt samme posisjon, og Jill er personen som mottar pakken. Vi forstår at Sam mistenker at Jill får en bombe hun skal plassere i en restaurant. Paranoiaen smitter.

Som alltid i en Terry Gilliam-film er det et vell av detaljer å ta innover seg. Det er mange referanser til andre filmer, noen er tydelige mens andre er mer skjulte. Lastebilen er inspirert av Spielbergs ”Duel”. I tillegg får Gilliam sagt sin mening om sider av samfunnet han ikke er så begeistret for. Det er ikke tilfeldig at filmen starter med at en mengde TV-apparater sprenges i lufta. Gilliam har bare forakt til overs for TV og hvilken virkning TV-titting har på samfunnet og dets innbyggere. Kosmetisk kirurgi får også gjennomgå med jevne mellomrom i filmen. Gilliam har også en høne å plukke med restauranter hvor maten er så dårlig at de må ha bilder i menyene for å kunne friste oss. Det er absurd at gjestene må pynte seg med dress for å kunne komme inn og få servert elendig mat.

Hvis vi trenger enda litt lenger inn i materien, kommer Gilliam inn på et annet felt som er mye diskutert for tiden. Ondskapens banalitet, Hannah Arendts begrep i etterspillet av Nürnbergprosessene, ble brukt spesielt om Adolf Eichman. Personer som utfører de forferdeligste og ondeste handlinger du kan tenke deg, uten egentlig å ha noen interesse av dem utover at det er jobben deres. Sadisme er ikke motivasjonen. Sams gamle venn Jack Lint er en slik person. Han står bak den brutale torturen i filmen og ender også med å torturere Sam. Samtidig er han en kjærlig far. Sekretæren hans er elskverdig og blid mens hun tar referat av et pågående torturavhør. Denne typen mennesker skremmer vettet av Gilliam, og jeg må si meg enig.

Ytterligere balansering sørger Gilliam for i scenen hvor Sam og Jill bryter gjennom bommen og en politimann brenner i hjel som følge av deres handlinger. Gilliam lar kameraet hvile på mannen som har tatt fyr lenge nok til at vi forstår at den andre siden også består av mennesker.

Noe jeg ikke hadde lagt merke til før Gilliam nevnte det på kommentatorsporet er at filmen beveger seg gjennom tiårene gjennom estetikken. Filmen starter med 40-tallets klesstil, blandet med Fritz Langs Metropolis ispedd en dose Thatchers England, før den halvveis skifter til 50-talls stil.

Et par kuriosa til slutt. Jill er inspirert av utseendet til Annie Lennox, popstjernen fra 80-tallet. Hunden som fått et tapekryss i rompa er inspirert av et eldre par Gilliam så gå tur med hunden sin i København. Gilliam sverger på at den hunden hadde et tapekryss i rompa, selv om han knapt kunne tro sine egne øyne. Hvorfor er det en samurai som er Sams fiende i drømmene? Kanskje fordi Gilliam er fan av Kurosawa? Eller fordi samurai kan uttales Sam are I?

Øyeblikket: Mot slutten av filmen har Sam blitt plassert i torturkammeret og skal undergå en bestialsk behandling. Plutselig senkes Tuttle og hans menn seg ned fra taket og frigjør ham, skyter seg ut av bygningen og unnslipper. Sam og Jill bygger seg et hjem og lever lykkelig. Så plutselig er vi tilbake i virkeligheten. Alt dette foregikk inne i hodet til Sam. Nå forstår vi at Sam har blitt torturert, i praksis lobotomert og er tapt for denne verden. Systemet har vunnet igjen.

Lyd og bilde

Ikke et helt uproblematisk bilde dette. Ved flere tilfelle er området langs kantene uklare. Fokus ligger mot midten av bildet. Ellers synes jeg bildet var ganske så bra. Det er få riktig store øyeblikk hva skarphet og dybde angår, men blurayen gir oss et god opplevelse. Fargene er nedtonet, men veldig godt gjengitt. Formatet er 1.78:1. Lyden var veldig god, synes jeg. Mye aktivitet i bakhøytalerne, og et spennende lyddesign som kribler og risler hele tiden. Her presentert i DTS-HD Master Audio.

Ekstramateriale

Audio commentary by Gilliam: Som forventet. Veldig, veldig engasjert med non-stop talestrøm. Han er jo en herlig karakter, Gilliam. Han snakker uten filter, og ser heller ikke ut til å holde noe hemmelig for oss. Hele tiden er det relevante ting han tar opp, og etter å ha hørt dette kommentatorsporet føler jeg at jeg forstår Brazil bedre. Og det er jo hele poenget.

What Is “Brazil”?, Rob Hedden’s on-set documentary (DVD box set and Blu-ray editions only): En 29 minutters dokumentar som fulgte innspillingen den gangen. Ganske interessant, og vel verdt å se selv om den andre dokumentaren overskygger denne. Uansett dukker denne flotte setningen opp her, som oppsummerer filmens tema så godt: ”Om kjærlighet mellom to mennesker i et samfunn som har mistet sin menneskelighet”.

The Production Notebook, a collection of interviews and video essays, featuring a trove of Brazil-iana from Gilliam’s personal collection (DVD box set and Blu-ray editions only): We’re in this together: screenwriters (11 minutter)- Brazil ble skrevet av tre forskjellige manusforfattere, og Gilliam forlangte at alle skulle få credit for det. Gilliam skrev det første utkastet før han hentet inn Tom Stoppard for å tilføre manuset humor. Men Stoppard mente det var vanskelig å gjøre nok en 1984-inspirert film frisk. Merkelig nok hevder Gilliam at han aldri har lest 1984. En tredje manusforfatter, Charles McKeown, bidro også så mye at Gilliam mente dette var et samarbeid mellom tre personer. Fin liten sak som absolutt anbefales å se. Dreams fulfilled er en 21 minutters dokumentar om storyboard som ikke ble brukt. De blir forklart i detalj og fremstår som spennende.

The Battle of “Brazil,” a documentary about the film’s contentious release, hosted by Jack Mathews and based on his book of the same name (DVD box set and Blu-ray editions only): Hvis man vil være litt stygg kunne man si at dokumentaren om konflikten mellom regissøren og studioet er mer interessant enn selve filmen, men det skal jeg ikke si her. Men det er en veldig god, opplysende og utrolig historie som rulles opp i løpet av 55 minutter. Det hele startet med at studioet synes at filmen var for lang, for forvirrende og for deprimerende for amerikanske publikummere. Det må være givende på forhånd å kunne vite hvordan amerikanske menn og kvinner vil reagere på forskjellige utfordringer og hva de vil føle. De vet til og med at publikummet vil bli litt deprimert av filmen. Det spesielle med denne konflikten var at Gilliam hadde Final Cut på filmen. Allikevel utviklet konflikten seg videre. Det endte med å bli en av de mest offentlige og høylytte krangler mellom studio og regissør i Hollywoods historie. Kampen mellom dem er som temaet i Brazil, mennesket mot systemet. Men her vinner mennesket! Mye på grunn av at L.A.Critics kåret Brazil til årets film, Gilliam til årets regissør og manuset vant jammen også.

“Love Conquers All” version, the studio’s 94-minute, happy-ending cut of Brazil, with commentary by Brazil expert David Morgan (DVD box set and Blu-ray editions only): Herregud. Brazil i Gilliams visjon er på 142 minutter, og det er den Criterion presenterer på denne utgaven. Blant ekstramaterialet har de inkludert studioets brutalt og meningsløst nedklippede versjon, som fikk navnet ”Love conquers all” og varer i 94 minutter. Her har de fokusert på kjærlighetshistorien, gjort filmen mer helteorientert og klippet vekk de fleste drømmesekvenser. Vi går altså glipp av Sams indre liv. I tillegg har de klistret på en lykkelig slutt. Ironien ved at studioet tror de har laget en mindre kontroversiell film, er at de faktisk har laget en mer kontroversiell film. I Gilliams film er det meget usikkert om terroristene finnes. I studioversjonen finnes de helt sikkert, de utfører terroristbombinger mot uskyldige sivile og vinner til slutt. Dette fremstilles som en lykkelig slutt.

Trailer (DVD box set and Blu-ray editions only): Helt grei. Litt morsom fortellerstemme, men ganske standard. 2 minutter, 36 sekunder.

A new essay by Jack Matthews on the DVD editions and a booklet featuring a new essay by film critic David Sterritt on the Blu-ray edition: Meget bra. Steritt går grundig inn i materien og skriver innsiktsfullt om forskjellige aspekter ved filmen, produksjon, historie, konflikten osv. Han kommer også med en interessant idè om at det kanskje ikke finnes noen terrorister, men at eksplosjonene skyldes feil på det stadig mer teknologiske samfunnets utstyr.