A Day in the Country

A Day In the Country (Criterion nr. 745)(Blu-ray)

Frankrike – 1936 – Jean Renoir (svart-hvitt)

Henri og Henriette

Nivå 1 (uten spoilers)

A Day in the Country er en kortfilm på 41 minutter. Den foregår i andre halvdel av 1800-tallet. En familie fra Paris drar på en utflukt langs Seinen. Mann og kone, datteren med sin kommende ektemann og konens mor. To unge menn blir betatt av datteren og konen, og forsøker å forføre dem.

Nivå 2 (med spoilers)

I de to første filmene til Jean Renoir var faren, Auguste Renoir, sterkt til stede. I La fille de l’eau (1925) foregår handlingen der hvor hans far og impresjonistene malte de fleste bildene sine. Nana (1926) er satt til 1880-årene, hans fars storhetstid. Så fulgte det en periode på 10 år uten noen som helst forbindelse til faren, før denne filmen dukket opp. Kritikerne så hyllesten til impresjonistene i filmen, og også hvordan visse scener minnet om kjente malerier.

På grunn av at Seinen på 1930-tallet hadde fabrikkpiper langs sine bredder, ble innspillingen lagt til Loing med sine mer naturskjønne bredder. Manuset var skrevet med sol i hver scene, men det regnet stort sett hele tiden slik at Renoir til slutt måtte skrive regnet inn i scenene. Filmingen skulle egentlig ha tatt ti dager, men etter 60 dager var de fremdeles ikke ferdige. Nå var stemningen på settet giftig, og de fleste ønsket seg bare bort. Renoir måtte avslutte arbeidet og dra videre til en annen film han hadde forpliktet seg til. Dette var The Lower Depths, som også finnes i Criterion i en dobbelutgivelse sammen med Kurosawas versjon av historien. Dermed ble ikke A Day in the Country vist før i 1946, noe som spesielt falt Sylvia Bataille tungt for brystet. Det er hun som så fantastisk spiller Henriette, og hadde antageligvis blitt en stor stjerne om denne filmen hadde blitt lansert i tide.

For filmen ble gjenstand for flere uheldige omstendigheter som hindret den på sin vei mot lansering. Først og fremst selvfølgelig Renoirs andre forpliktelser som gjorde at han ikke fikk klippet den ferdig. Produsenten hevder så at de fant ut at de bare kunne sette inn to tekstplakater for at filmen skulle være ferdig. I kontrast til dette hevder Christopher Faulkner at en annen regissør filmet 23 scener ekstra etter Renoirs etterlatte instrukser. Mer om det i ekstramaterialet. Så kom krigen og utsatte hele prosessen til 1946, mest fordi produsenten måtte rømme landet siden han var jøde. I 1946 ble filmen klippet ferdig av en annen Renoir, Marguerite, og hadde premiere i Cannes uten å gjøre det særlig bra. Men det vanlige kinopublikummet likte filmen godt, og det gjorde også kritikerne.

A Day in the Country er en lett og romantisk film. Allikevel finnes det tilløp til problematisering av handlingen, selv om noe av dette kanskje helst ligger hos den moderne tilskuer. Da tenker jeg på forførelsesscenen mellom Henri og Henriette. Den fremstilles ganske uskyldig, men moderne seere kan fort føle at Henri er vel pågående. Fra filmens side virker det ikke som Henris pågåenhet er over grensen. Henriettes avvisning kan heller tolkes som sømmelighet, før hun gir seg hen. Personlig liker jeg ikke at menn ikke respekterer at en kvinne dytter dem bort, men jeg er også vokst opp i en annen tid med en annen kultur. Kanskje var dette del av forventet atferd og et spill mellom kjønnene på 1800-tallet. Uansett viser det seg at Henri og Henriette var forelsket, noe som bekreftes i gjenforeningsscenen hvor Henriette forteller at hun tenker på tiden de hadde hver kveld. Om vi da ikke skal tolke det som at hun tenker med mishag på den ettermiddagen, noe jeg ikke tror er tilfelle. Samtalen deres forløper som en samtale mellom to tidligere elskere som begge føler det var synd det ikke ble de to. Henri forteller at han har gode minner fra dette stedet og pleier å gå tur her.

En annen problemstilling filmen elegant hopper bukk over er at begge kvinnene enten er gift eller forlovet uten at det plager noen av de involverte nevneverdig. Dette fremstilles som en romantisk aften, som om dette omhandlet fire frie mennesker. Det bedrives faktisk et kynisk spill spesielt fra de to unge mennene som lurer bort de andre mennene med å låne dem fiskestenger før de tar kvinnene med på båttur. Igjen kan det ha noe med kultur og tiden filmen utspiller seg. Filmen fordømmer ikke denne oppførselen i det hele tatt.

Men hvis man klarer å legge vekk slike innvendinger, er dette en herlig film. Den fremstår som en hyllest til livet og en hyllest til kjærligheten. Den har ikke en sentral konflikt eller spenningskurver som vi er vant til. Naturen filmes vakkert, nesten poetisk som en Terrence Malick-film. Her kommer det herlige bluraybildet til sin rett. Den romantiske Henri som åpent innrømmer at han er en familiemann som ingenting heller vil ha enn en kjæreste, står i kontrast til levemannen og kvinnebedåreren Rudolphe.

De mørke scenene mot slutten av filmen, med storm og regnvær, illustrerer mer den umulige kjærligheten enn noen traumatisk opplevelse som Henriette har hatt. De to elskende må gå hvert til sitt, for å møtes i mørket senere, uten å ha fått hverandre.

Øyeblikket: Henri og Henriette gjemmer seg bort og kysser. Kyssing i eldre filmer som denne kan ofte tolkes som noe mer. På grunn av sømmelighet illustreres dette ved kyssing. Boken som filmen er basert på gjør det klart at det var mer enn kyssing som fant sted. Henriette gjør litt motstand til å begynne med, før hun slår armene rundt Henri og gjengjelder kjærtegnene. Senere i scenen vender hun seg mot kameraet, en tåre triller ned kinnet og blikket er fullt av melankoli. Dette blikket er det ingen av aktørene i filmen som får se, blikket er bare ment for publikum. Det er et vemodig blikk, fullt av følelser, kanskje motstridende følelser etter å ha gitt seg til en mann for første gang. Øyet er ute av fokus, men refleksjonen er skarp. Dette blikket er gåtefullt, og for meg filmens øyeblikk (no pun intended).

Lyd og bilde

Formatet er 1.37:1, med monolyd. Det er et herlig svarthvittbilde, med Renoirs karakteristiske dybdefokus for å skarpt kunne formidle alt som skjer i bildet. Detaljrikdommen blir dermed meget god, de mange lyskildene skaper en særegen dybde i bildet. Kontrasten, som er Criterions kjennetegn, skuffer ikke. I og med at dette er en film som foregår mye i naturen, ved elvebredden og i hager, blir det mange vakre utsnitt. På bluray blir dette rett og slett fantastisk. Lyden har visse utfordringer som antagelig kan tilskrives Renoirs praksis med å ta opp lyd samtidig med bildet. Men det føles ikke som noe stort problem.

Ekstramateriale

Introduction by director Jean Renoir from 1962: Renoirs idè var å lage en kortfilm med samme omtanke og produksjonskvalitet som en langfilm. Han tenkte seg at tre slike kortfilmer kunne utgjøre en langfilm og dermed en helaften på kino. Plutselig dreier Renoir inn på plagiat i denne introduksjonen, og lanserer et flammende forsvar for plagiat. Han mener blant annet at hvis man kunne bevise at noen helt og holdent hadde bedrevet plagiat, burde han fått en æresutmerkelse. Plagiat er det som driver kunsten videre. Shakespeare kopierte ukjente italienske forfattere. På slutten nevner han at flere av assistentene hans på denne filmen har blitt store personligheter innen film senere, blant annet Visconte og Cartier-Bresson. Introduksjonen er på 5.49.

The Road to “A Day in the Country,” a new interview with Renoir scholar Christopher Faulkner about the film’s production: Jean Renoir var veldig politisk bevisst på denne tiden, han holdt mange kommunistiske taler og samme år laget han en film på kommisjon fra Popular Front. Derfor er det overraskende at denne filmen blir laget i denne perioden, med sin lette tone og uproblematiske tematikk. I dette intervjuet nevner også Faulkner at det er 23 scener som ble filmet av andre enn Renoir, mens produsenten hevder i et annet intervju at det eneste som ble gjort var å sette inn to tekstplakater. Den ene forklarte hva som hadde skjedd før filmen startet og den andre markerer det store oppholdet i tid før Henriette kommer tilbake. Hvem som har rett av disse to vet ikke jeg, men om jeg ikke har misforstått noe er det jo merkelig at de kan hevde to så forskjellige ting. 25 minutter.

Renoir at Work, a new video essay by Faulkner on Renoir’s methods: Dette var ganske kjedelig. Men et par fine opplysninger dukker opp. Renoir var opptatt av dypfokus, som vi kan se i A Day in the Country. For eksempel har vi fokus på de to vennene inne i kjøkkenet. Da Rudolphe åpner vinduet slik at vi kan se Henriette på husken i hagen, er hun også sylskarpt i fokus. Dette er som kjent en teknikk som krever enormt mye lysressurser. Nytt for meg var også det faktum at Renoir spiller inn lyden samtidig med bildet, noe som krever en ekstra grundig planlegging og disiplin på settet.

Un tournage à la campagne, an eighty-nine-minute 1994 compilation of outtakes from the film: Dette var litt kjedelig for meg. Likte dog at man kan høre regien til Jean Renoir her og der.

Interview with producer Pierre Braunberger from 1979: I dette korte intervjuet på fem og et halvt minutt snakker produsenten om prosessen med å ferdigstille filmen. Han hevder at da den endelig var klar, kom krigen. En interessant betraktning fra produsenten: Renoir fant sin stil i filmen Tire au flanc, en stil han rendyrket i The Rules of the Game.

Screen tests: Dette var kjedelige saker. Varer i nesten ti minutter.

An essay by film scholar Gilberto Perez: Fint essay om filmen. Perez mener at vi identifiserer oss med datteren i filmen. Legg merke til scenen med husken. Vi beveger oss med henne. Vi gynger sammen med henne og føler sammen med henne. Hun filmes ovenifra og nedenfra. Boken til Maupassant og maleriene til Auguste Renoir beskriver begge det samme motivet, en piknik i området. Auguste Renoir mente Maupassant alltid bare så det mørke i tilværelsen. Maupassant kontret med at Auguste Renoir alltid så den lyse siden. Jean Renoir forsøker i denne filmen å bygge en bro mellom dem.

Belle de Jour

Belle de Jour (Criterion nr. 593)(Blu-ray)

Frankrike – 1967 – Luis Bunuel (farger)

Masochismens mysterier

Nivå 1 (uten spoilers)

En uskyldig kvinne fra borgerskapet blir fascinert at bordeller faktisk finnes, og inspireres av at en bekjent jobber der. Problemer i ekteskapet gjør at hun føler en dragning mot å utforske denne siden av seksualiteten sin, og snart er hun kjent som Belle de Jour på bordellen. Navnet henspiller på at hun er vakker og kun jobber om dagen.

Nivå 2 (med spoilers)

Luis Bunuel er kjent for sine absurde og surrealistiske filmer, men i Belle de Jour er dette tonet ned. Fremdeles er det scener som er merkelige og urealistiske, men langt ifra det vi pleier å se fra den kanten. I tillegg er disse scenene knyttet til det vi kan tolke som Severines fantasier. Disse fantasiene er varslet med hestebjeller på lydsporet. Det må nevnes at alle fantasisekvensene ble fortalt til manusforfatteren og Bunuel av kvinner. Altså er på en måte drømmene ekte, mens realiteten (filmhistorien) er kunstig, oppfunnet.

Ved hjelp av sexualpolitikkaktivisten Bright som deltar i ekstramaterialet kan vi si noe om hva som driver Severine. Først og fremst er tilværelsen som Belle de Jour en måte å leve ut den delen av personligheten sin som ikke kan leves ut i det vanlige livet hennes. I dagliglivet er hun uten empati med dem som ikke passer inn, men som Belle de Jour er alle inkludert. I et fastlåst ekteskap med Pierre må hun åpne døren til sin lidenskap og det er masochismen. Det å være en kvinnelig masochist er problematisk siden kvinnen er underdanig allerede i utgangspunktet.

Severine vil gjerne holde på forestillingen om seg selv som en snill pike. Hun får nytelse gjennom hva andre utsetter henne for, kanskje fordi hun ikke vet hva hun liker. Vi blir vist korte scener som impliserer at hun har blitt misbrukt, og bærer på en skam som gjør at hun nekter nattverd. Bordellen er et sted hvor hun kan konfrontere noe av dette skitne. Bordellgjesten Adolph og bordellmadammen forstår at hun trenger en fast hånd. Det venninnen Renèe beskriver som forferdelig, å måtte være med enhver fremmed mann og gjøre alt han vil, er Severines drøm.

Freud var en viktig inspirasjonskilde for Bunuel, og han fulgte ham langt på vei. Freud sa at misbrukte barn skaper et traume som den voksne må bearbeide. Bunuel likte antageligvis godt at Deneuves ansikt er vanskelig å lese. Han har jo uttalt at den beste skuespilleren han har hatt i noen av filmene sine var en edderkopp i en av de tidlige meksikanske filmene. Han pleier ikke å være så tro mot romanene han filmatiserer, men i belle de Jour er boken tatt mer vare på enn vanlig og faktisk mer enn han selv sier.

Pierres venn, Henri Husson, er en viktig figur i filmen, selv om han ikke har så altfor mye tid på skjermen. Han fungerer som en katalysator, en som setter i gang handlinger i historien. Det er Husson som først snakker om bordeller til Severine, det er han som gjør at hun avslutter jobben sin i bordellen og det er han som røper dobbeltlivet hennes til Pierre. Han fremstår som sexgal og slesk i begynnelsen av filmen, men det er en figur vi venner oss til. Den sterke trangen til å være ærlig ovenfor sin venn Pierre virker ektefølt og drevet av en tro på at det kan hjelpe ham. Så Husson er nok en mer kompleks, og mer sympatisk karakter enn det vi skulle tro til å begynne med. Han er også den figuren som kanaliserer Bunuels kritikk av borgerskapet, med sin hyklerske holdning til arbeiderklassen. Dette er også en film om klasser og posisjoner.

Den store gåten i Belle de Jour for publikum er hva som er i boksen asiaten på bordellen viser frem. Uttallige teorier finnes, og Bunuel selv vil nok nikke bekreftende til de fleste og mene at det var en fin teori. Boksen har litt den samme funksjonen som MacGuffin i en Hitchcockfilm, bare i mindre grad. Jeg skal ikke fortelle hva en MacGuffin er her, man har da Google. Boksen inneholder noe som gir fra seg en surrende lyd når man åpner den, omtrent som et insekt. Tatt i betraktning hvor de befinner seg kan man anta at den skal involveres i noe seksuelt. Ellers har vi ingen holdepunkter. De andre jentene på bordellen blir frastøtt når de ser oppi boksen, men Severine trekker bare på skuldrene og blir med asiaten.

Det er plass til humor i filmen også, selv på en bordell. En av gjestene er gynekolog som forlanger å bli dominert og å være en hjelpesløs slave. Problemet er at han er så autoritær og krever at det foregår på nøyaktig hans premisser at det hele blir komisk. Han forventer å bli dominert av en sjefete overklassekvinne, men ender opp med Severin, en usikker middelklassekvinne. Han stopper rollespillet hele tiden, sur og tverr fordi herskerinnen sa noe feil eller gikk for fort/langsomt frem. Til å være dominert er han veldig dominerende…

Man kan føle andre regissører til stede i filmen, enten gjennom homage eller assosiasjoner. Bunuel gir et lite nikk i retning Godard gjennom scenen med avisselgeren på gaten. Vi husker Jean Seberg i Breathless som selger New York Herald Tribune. Gangsterscenen på kafeen minner oss om at dette gjør Jean-Pierre Melville mye bedre. Den sekvensen kunne for øvrig vært tatt rett ut av en Melvillefilm handlingsmessig.

Øyeblikket: Den robuste asiatiske kunden har et rykte for å være voldsom, og jentene på bordellen forsøker å unngå ham. Men Belle de Jour blir villig med ham. Det klippes til hushjelpen som skal rydde rommet etter seansen, og vi ser et rom som preges av voldsom atferd. Et håndkle ligger blodig på gulvet, en lampe er veltet og en halvnaken Belle de Jour ligger med ansiktet ned i sengen. Vi aner det verste, en voldelig kunde som har mishandlet en prostituert, og på en måte stemmer det. Hushjelpen forsøker å trøste den ubevegelige Belle de Jour, men overraskelsen for oss er stor når hun løfter hodet. Blikket er døsig av seksuell tilfredsstillelse da hun sier at hushjelpen aldri kan forstå noe av det som har skjedd (se coveret). Nå forstår vi hva som driver Severine, hun er en masochist.

Lyd og bilde

Strålende bilde, godt tatt vare på og en fin filmlik opplevelse. Fargene er kraftige og fine, og passe mengde filmkorn er synlig. Detaljer fremstilles kjempebra. Formatet er 1.66:1. Lyden er mono, og gir en rik og fyldig lydpresentasjon. Dialogen er klar, det er også lydeffektene. Topp kvalitet i begge henseende.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Michael Wood, author of the BFI Film Classics book Belle de jour : Et ok kommentatorspor, men det trekker ned at Wood prater ganske utydelig. Jeg må spole tilbake jevnlig for å forstå hva han sier. Dette tar selvfølgelig oppmerksomhet bort fra forståelsen av filmen. Allikevel er sporet godt på andre måter. Han innehar stor kompetanse og kunnskap om filmen, og ordlegger seg godt. Det er systematisk og interessant hele veien. BFI ga ut en serie hefter viet til èn og èn film, og Wood skrev da om Belle de Jour. Det er en film han kjenner ekstremt godt.

New video piece featuring writer and sexual-politics activist Susie Bright and film scholar Linda Williams: Dette er det beste materialet ved utgivelsen, og det må sies at det er en original ide å lage et slikt intervju. Ved å hente inn en ”seksualpolitikk-aktivist” blir filmen satt inn i en spennende kontekst. Bunuel er ingen feminist, men dette er allikevel en viktig film som feminister studerer for å forstå kvinnelige masochister. De to deltagerne lar diskusjonen dreie rundt feminisme, masochisme og kvinnelig seksualitet. Innslaget varer i 18 minutter.

New interview with screenwriter Jean-Claude Carrière: Dette er et fint videoessay på ti minutter. Carrière drev research på fire bordeller, hvor han overalt fikk stille spørsmål. Produsentene av filmen, de egyptiske Hakimbrødrene, forsto ikke helt hva filmen skulle være. De hadde nok håpet på en mer skandaløs film. Filmen gir et godt bilde av hva masochisme kan være, så godt at en professor bare viser filmen under forelesningen sin om masochisme og anser emnet som forklart. Filmen ble veldig populær, men av feil grunner. Publikum flokket til kinoene i håp av drøye sexscener.

Segment from the French television program Cinéma, featuring interviews with Carrière and actress Catherine Deneuve: Kort innslag med manusforfatter Carriere, som forteller om arbeidsmetoden de brukte. Han og Bunuel dro alltid til Madrid for å skrive manus og hadde faste rutiner der. Her røpes det at de hadde flere slutter å velge mellom, og forfatter Joseph Kessels slutt ikke var godt likt av Bunuel.

Original and rerelease trailers: Den første amerikanske traileren er ganske bra. Den fokuserer på prisene som filmen har vunnet. Den varer i ett minutt og 46 sekunder. Trailer nummer to er en helt annen sak. Den ble laget ved relanseringen av Belle de Jour i USA og varer i et drøyt minutt. Her lanseres filmen som et erotisk mesterverk. En dustestemme forsøker å gjøre det hele pirrende, men mislykkes fatalt. Totalt upassende musikk ligger i bakgrunnen. Sjelden har jeg sett en film bli så feilaktig presentert sjangermessig enn i dette makkverket av en trailer. Og dette er den nyeste! Amerikanerne fornekter seg ikke. Til sist kommer en vanlig trailer som fokuserer på at historien skildrer adskillelsen av sjelen fra kroppen. Denne traileren er god og varer i to minutter og 41 sekunder.

A booklet featuring a new essay by critic Melissa Anderson and a 1970s interview with director Luis Buñuel: Anderson avslører at Denevue ikke hadde noen fin tid under innspillingen. Hun følte at Bunuel brøt avtalen de hadde om hvor mye av henne naken som skulle vises. Bunuel hadde ikke valgt henne til rollen og det kan ha påvirket hans oppførsel. Både produsentene og hennes kjæreste på den tiden, Francois Truffaut, presset på for at hun skulle få rollen. Bunuel instruerte henne med beskjeden: ”Ikke gjør noen ting. Og fremfor alt, ikke spill eller opptre”. I heftet er det også satt av plass til et intervju med Bunuel. Her blir han intervjuet av to unge menn han har jobbet med tidligere. Det var foreslått at filmen kan ses som en fantasi i sin helhet, men dette benekter Bunuel. Han sier at en kvinne som må spørre sin mann om hvordan en bordell er ikke kan dikte opp alle de tingene som foregår der. Det er jo et poeng. Intervjuet er litt annerledes enn mange andre intervju siden alle tre deltar med tolkninger og meninger. Ved å lese dette intervjuet får vi også et inntrykk av Bunuels generelle filmskaping og holdning til film.

The Innocents

The Innocents (Criterion nr. 727)(Blu-ray)

USA – 1961 – Jack Clayton (svart-hvitt)

Guvernantens besettelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i victoriatidens England. En onkel som er verge for de to barna Flora og Miles ansetter en guvernante for å ta seg av dem. Hun skal ta det hele og fulle ansvar for dem, slik at han slipper å måtte forholde seg til dem. I avtalen ligger det at oppveksten skal foregå på Bly, et idyllisk landsted med en velutrustet stab som utfører de daglige pliktene. Men eiendommen har sine mørke hemmeligheter og tragiske fortid.

Nivå 2 (med spoilers)

Guvernanten, miss Giddens, spilles av Deborah Kerr. Den ufølsomme onkelen spilles av Michael Redgrave, i en type rolle som skulle bli hans spesialitet sent i karrieren. Han er til stede i små roller, i denne filmen bare i en scene på begynnelsen av filmen, men han gjør et inntrykk som fester seg resten av filmen. Når vi hører referanser til ham senere i filmen, er han like levende til stede i minnet vårt som karakterer vi ser jevnlig i filmen. Filmskaperne avslo faktisk Cary Grant i denne rollen, da han forlangte å entre filmen mot slutten. Tøff avgjørelse som antageligvis ingen andre kunne unt seg, men det viser en dedikasjon mot filmens idè.

Miss Giddens er datter av en prest med et ganske strengt religiøst syn. Hun hadde en streng oppvekst i trange kår, og levde et skjermet liv. Hun har antagelig aldri reist i noen grad, og kjenner derfor lite til omverdenen. Som hun forteller onkelen, har hun ingen jobberfaring. Allikevel får hun jobben, mest fordi hun sier hun er glad i barn. Onkelen stiller uansett lave krav og er fornøyd bare han får plassert barna i noen andres hender.

Alt begynner så harmonisk og idyllisk på Bly, men noe skjer med miss Giddens da hun får høre at Miles er utvist fra skolen og på vei tilbake til Bly. Kanskje brister forestillingen om de uskyldige barna, men hun legger uansett alt for mye i det at en guttunge oppfører seg dårlig. For miss Giddens vokser denne spiren til uro til uhåndterlige dimensjoner. Etter dette begynner hun å se Peter Quints og miss Jessels spøkelser, også på høylys dag (some pun intended). Quint kommer rett mot henne på den andre siden av vinduet og observeres på toppen av et tårn. Miss Jessel observeres blant sivet i innsjøen og sittende gråtende i et rom på loftet. I denne siste scenen gjør filmskaperne det eneste grepet de angret på i filmen. Ved å la miss Jessel etterlate en tåre, overskred de grensen fra det imaginære til det fysiske. De skulle aldri ha latt tåren være fysisk, da det nå blir trøblete å holde på forestillingen om en frustrert kvinnes vrangforestillinger.

Som miss Giddens senere skal uttale, ble hun oppdratt til å beskytte og ta vare på folk. Det ser ut som om hun mener dette er hennes oppgave i livet. Slik sett føler hun dette engasjementet som et kall, noe som skal bli tydeligere og mer religiøst preget etter som filmen skrider frem. Miss Giddens vil gjerne høre til, men tråkker over grensen til besettelse. De to barna er uskyldige, the innocents, slik som henne. Samtidig er hun overbevist om at de er under påvirkning av spøkelser i form av den tidligere guvernanten miss Jessel og den brutale Peter Quint. De påvirker henholdsvis lille Flora og lille Miles. Spesielt Miles ser guvernanten på som en voksen person i en barnekropp, han blir mer og mer lik Quint. Miss Giddens bruker etter hvert ofte voldsomme ord og trekker bastante slutninger fra små hendelser.

Peter Quint arbeidet som viltvokter på godset. Han var sammen med miss Jessel, men var en ond og brutal mann som slo henne. Etter hans død falt miss Jessel ned i en dyp depresjon som endte med at hun druknet seg i innsjøen på eiendommen. Mrs Grose er en mild og velmenende kvinne som kun etter pågående utspørring medgir at Quint var en dårlig mann, en skremmende og brutal mann. Det sitter også langt inne å fortelle at miss Jessel begikk selvmord.

Bly er et fantastisk vakkert sted som like godt kler den sommerlige hagen, som de gotiske mørke kveldene innendørs. Det gir filmakerne gode rammer for å gå fra uskyld i hagen til mer illevarslende omgivelser, som det blir mer av utover i filmen. Da blir hagen mest vist om kvelden og natten, noe som viser den fra en helt annen side. Filmens tone blir mørkere, ikke bare i klesdrakter men også i det generelle visuelle uttrykket og i karakterenes utvikling.

Litt om bruken av symboler i filmen. Lyden av fluer varsler spøkelsenes inntreden i scener, som et symbol på død og forråtnelse. Duer derimot er et symbol på liv. Tårnet som miss Giddens ser Quint på toppen av, er et fallossymbol, et symbol på mannen. Miss Jessel forbindes med innsjøen, vann har alltid vært knyttet til kvinnen. Etter hvert som miss Giddens trer dypere inn i forestillingen om at barna er besatt, kler hun seg utelukkende i svart. I filmens tidlige del er hun kledd i hvitt. Hun var også uskyldig til å begynne med, men svart har alltid vært knyttet til ondskap eller tap av uskyld. Heri ligger et sterkt signal om hennes utvikling.

The Innocents gir ingen entydig forklaring på mysteriet som omgir Bly. Filmen åpner for forskjellige tolkninger, også i et av kjernespørsmålene som om spøkelsene er virkelige eller ikke. Slik sett minner den meg litt om Picnic at Hanging Rock, hvor tilskueren er nødt til å lage sin egen tolkning for å skape mening, dog ikke i like stor grad. Jeg har funnet min tolkning og skal utelukkende utdype den, da det finnes flere tolkninger som bruker elementer fra hverandre og blir for omfattende.

Kort sagt mener jeg at spøkelsene ikke finnes, men er et produkt av miss Giddens fantasi, eller sinnstilstand for å være mer presis. To nøkkelobservasjoner leder meg dit. Den ene er at miss Gidden nesten utelukkende ser spøkelsene eksklusivt. Vi ser nesten alltid miss Giddens reaksjon på spøkelset, deretter ser vi spøkelset. Det leder meg til å mene at vi ser spøkelset fra hennes synsvinkel, altså ser vi det hennes sinn har produsert, hennes vrangforestilling er vår. Hver gang noen andre kommer til, eller blir bedt om å se, forsvinner spøkelset og er borte både for henne og de andre. Det tyder på at de er produkt av miss Giddens fantasi.

Det andre argumentet, i tillegg til det selvfølgelige faktum at bevisbyrden for å sannsynliggjøre spøkelser bør ligge hos observatøren, er reaksjonene til de rundt henne. Barna blir ikke med på hele ideen om spøkelser, noe som ikke trenger å ekskludere ideen siden de tross alt skal være de besatte. Da er det mer fatalt at mrs Grose blir mer og mer skeptisk til guvernantens overbevisning om spøkelser og at barna skal være besatt. Til å begynne med stiller mrs Grose seg på guvernantens side og blir langt på vei med på hennes korstog, men blir altså mer og mer skeptisk til henne. Når hun ser fanatismen ta over, forsøker hun heller å beskytte barna. Mrs Grose er et rimelig troverdig vitne, en god sjel som vet å skille rett fra galt. Hun er også en kvinne som vet sin plass og sikkert ikke tar lett på det å opponere mot en guvernante. Hun må ha hatt gode grunner.

Det finnes altså flere tolkninger av dette. Den freudianske ser miss Giddens som en seksuelt frustrert kvinne som har problemer med fortrengning. Herunder kan man slå seg løs i fortolkninger rundt flere scener hvor miss Giddens og Miles kysser hverandre på munnen, noe som skapte store problemer for filmens produsenter, og vil jeg tro, publikum. En annen tolkning er enkel og grei. Spøkelsene finnes, og historien blir da en rett frem spøkelseshistorie, med miss Giddens som en heltinne. En tredje teori foreslår at hun tiltrekker seg spøkelsene i kraft av å være et slags medium, altså er de bare synlige for henne og har aldri vært noe problem før.

Det er en tung byrde og en vanskelig balansegang å lage film basert på klassikere. Fans av Henry James mente filmen var for tydelig, for skummel og for lik en Hammer Horror film. Fans av Hammer Horror synes den var for rolig, for tam og for lite blodig. Filmen falt altså mellom to stoler, men har de siste årene vunnet respekten den fortjener.

Boken ble først tolket som en spøkelsesfortelling, men sett på som uanstendig siden den involverte barn. Deretter ble den tolket i lys av Freuds teorier. I de senere år har den blitt sett i forhold til forfatteren, og spørsmålet om man kan stole på fortellerstemmen har blitt sentralt. Det ligger også et element av subtil klasseproblematikk innbakt i historien. Quint er jeger, en landsens mann. Miss Giddens tilhører en helt annen klasse. Senere blir det mer hentydninger til religion. Miss Giddens driver en form for bønn/eksorsisme. Spøkelsene presser seg nærmere.

Henry James hadde en spesiell mening med tittelen. Han så det å lage en spøkelseshistorie som en omdreining på skruen. Ved å involvere barn gir man skruen en omdreining til. Besettelsen som rir miss Giddens ødelegger forholdet til Flora og resten av filmen diskuterer om den også vil ødelegge forholdet til Miles. Det er noen særdeles uvanlige scener i denne filmen som skildrer forholdet mellom en voksen kvinne og en liten gutt. To ganger kysser de hverandre på munnen, og det var dette som opprørte direktørene i filmstudioet 20th Century Fox.

The Innocents er hva du vil den skal være, enten en gotisk spøkelseshistorie eller et freudiansk psykodrama.

Øyeblikket: Filmen klarer å skape usikkerhet rundt hva som egentlig foregår ved å gi inntrykk av at vi har gått glipp av essensielle elementer i nøkkelscener. En tidslomme har forsvunnet fra oss. Det er ikke noe jeg kan bevise, det er mulig at en analyse av de scenene vil vise seg å gå helt korrekt opp, men det viktige her er inntrykket vi sitter igjen med. Slik som i scenen med Flora i lysthuset ved innsjøen. Scenen ender med at mrs Grose griper inn og tar Flora ut av situasjonen, nå i en hysterisk tilstand. Hva gjorde miss Giddens med henne. Hun prøvde åpenbart å få henne til å innrømme at hun også kunne se miss Jessel i sivet ute i innsjøen, men jeg tror mer skjedde enn det vi får se. Det er noe hektisk over sekvensen, jeg tror vi har blitt frarøvet en tidslomme. Og i den kan miss Giddens ha gjort uhyrlige ting…

Lyd og bilde

Helt perfekt bilde, enkelt og greit. Nydelig svart-hvittbilde, med flust av detaljer og dybde. De brukte mye lyssetting ala Citizen Kane som gjør at man får dybdefokus, altså at både forgrunnen og bakgrunnen er i fokus samtidig. Hele 50 lyskilder var i bruk samtidig for å oppnå dette. I svart-hvittbilder er kontrast veldig viktig og bildet leverer her også. Bildeformatet er 2.35:1. Jeg synes monolyden er usedvanlig flott. Det er en god del lydeffekter som kommer fint frem. Dialogen er også klar. En teknisk super utgivelse.

Ekstramateriale

Introduction by cultural historian Christopher Frayling: Jack Clayton leste The Turn of the Screw som tiåring og den gjorde et sterkt inntrykk på ham. Mange av elementene i boken resonnerte med hans eget liv. Fraværende far var kanskje den sterkeste fellesnevneren. Truman Capote ble hentet inn for å fullføre manuset og endte opp med å skrive 90% av det. Dette var ca ett år inn i researcharbeidet for In Cold Blood. Den forrige manusforfatteren Archibald hadde strippet manuset ned til en minimalistisk ramme. Capote fylte det med råtnende roser og statuer i hagen. Han gjorde også dialogen mer freudiansk. Denne introduksjonen varer i 23 minutter.

Audio commentary featuring Frayling: Samme mann besørger kommentatorsporet til The Innocents. Kunnskapsrik og nøktern belyser han de fleste sidene av filmen, med vekt på tolkning og virkemidler. Virkelig godt og givende spor.

New interview with cinematographer John Bailey about director of photography Freddie Francis and the look of the film: Videoessay om kameramannen, hans originalitet og kamerateknisk informasjon. Her diskuteres lyssetting med lamper kontra stearinlys, og det er hele tiden interessant. Det kan hevdes at dette er en av de vakrest filmede filmer som finnes. Essayet varer i 19 minutter.

New piece on the making of the film, featuring interviews from 2006 with Francis, editor Jim Clark, and script supervisor Pamela Mann Francis: Dette materialet er på 14 minutter og tar for seg hvordan problemer under innspillingen ble løst, hovedsakelig fra klipperens perspektiv. Jim Clark deltar og forteller om utfordringer de måtte løse, og hvordan de tenkte og samarbeidet. Her hevdes det klart at filmen er et psykoseksuelt drama.

Trailer: Dette er en veldig dårlig trailer, spesielt med tanke på hvor god filmen er. Traileren skjemmes i tillegg av en ubrukelig og insisterende ”tag-line”: ”Do they ever return to posess the living?”. Heldigvis varer den ikke lenger enn 2 minutter og 50 sekunder. Mer enn nok.

An essay by critic Maitland McDonagh: Utgivelsen rundes av med et fint essay om filmen, som tar for seg litt av alt rundt filmen. Dermed er en god og balansert utgivelse komplett.

The Unbearable Lightness of Being

The Unbearable Lightness of Being (Criterion nr. 55)(DVD)

USA – 1988 – Philip Kaufman (farger)

Valg av tilværelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Tsjekkoslovakia 1968. Prahavåren. Sovjetunionen er på nippet til å innvadere landet og spenningen er høy i dagliglivet. Tomas er hjernekirurg og skjørtejeger. Tereza er kvinnen han forelsker seg i og Sabina er elskerinnen hans gjennom flere år. Vi følger trekløveret gjennom invasjonen og i tiden etter. Filmen gir et bilde av et land i endring og hvordan det er å leve bak jernteppet.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen er basert på en roman av Milan Kundera, som nå nettopp er ferdiglest. Det var en kjempeopplevelse som herved anbefales alle. Visse elementer og temaer er droppet i filmatiseringen, som noen av de meget interessante filosofiske betraktningene og en noe ubestemmelig fortellerstemme. Kundera sa de kunne gjøre hva de ville med filmen, han var selv veldig opptatt av film og underviste i film på et universitet i Frankrike. Denne friheten bruker regissør Kaufman til fulle, og forandrer for eksempel drømmene fra romanen til hallusinasjoner i filmen.

Dette er en lang film, med en spilletid på nesten tre timer. Det kler filmen veldig godt, storslagen som den er i tema. Samtidig som den diskuterer hva kjærlighet er, følger den et land i krisetid. Dubcek forsøkte å innføre sosialisme med et menneskelig ansikt, men fikk bare 8 måneder før Sovjet så seg lei. Invasjonen var et faktum

Da invasjonen kom, delte en snartenkt filmprofessor ut kameraer og film til sine dokumentarfilmstudenter og sa: ”Gå ut og film, dette kan være starten på 3.verdenskrig for alt jeg vet”. Disse filmrullene ble smuglet ut av landet av utlendinger som forlot Tsjekkoslovakia i kaoset som fulgte. Dette er bakgrunnen for at Tereza i boken og også i filmen drar ut på gaten og filmer russerne. Senere må hun se at bildene hun har tatt identifiserer borgerne som samlet seg på gatene i protest. Bildene blir brukt i stikk motsatt hensikt enn hun hadde tenkt og er et sjokk for henne. Kaufman spilte inn scener i sort/hvitt i Lyon og klippet disse sammen med dokumentarklippene fra den tiden som han har fått tak i.

Tomas og Tereza møtes første gang på et spa i en by hvor Tomas skal operere. Tereza kaster seg ut i et basseng og forstyrrer to sjakkspillere som spiller i vannet. Sjakkbrettet flyter oppå vannet, men bølgen hun lager gjør at den svarte kongen velter. Denne kongen er et symbol på Tomas, som fra nå av forandres. I kaoset som en invasjon er forsøker våre tre hovedpersoner å manøvrere. Trekantdramaet mellom Tomas, Tereza og Sabina utvikler seg ikke som andre slike forhold ofte gjør på film. Tereza og Sabina blir venner og lærer av hverandre. Det er et øyeblikk hvor Tomas blir den utenforstående i gruppen, selv om han er deres felles kontaktpunkt.

Nietzsche sa at alt gjentar seg uendelig. Hva betyr det for vårt syn på det livet vi skal leve? Gjør det livet mer eller mindre betydningsfullt? Hvis vår handling skal repeteres i det uendelige, er det da viktigere at den er riktig? Eller er det slik at hvis vi bare har et liv, vil alt være mye mer viktig? Vi kan knytte Tomas opp mot den første retningen, mens Tereza nok tilhører den andre. Hun ser viktigheten av å leve et meningsfylt liv i det ene livet vi har. Hun vil at hennes tilværelse skal ha tyngde. Hun klarer ikke lettheten, tomheten, det overfladiske som ligger i at handlinger ikke har noen tyngde. Tomas derimot er viet til et liv i letthet. Han søker meningen i den lille detaljen som skiller en kvinne fra en annen, som gjør en kvinne unik, og han søker den i sexlivet.

På en dans før invasjonen ser vi opportunistene feste. Stemningen er preget av letthet, men etter invasjonen er det tungheten som rår. Mennesker går rundt med paraplyer og vi ser sjelden ansiktene på de menneskene som beskytter seg med paraplyer. Regissør Kaufman viser oss kontrastene mellom tiden før og etter invasjonen. Vi husker trappa hvor unge mennesker ler og spiller gitar. I en senere scene er den trappen tom, bortsett fra to menn i lange frakker. De er sannsynligvis hemmelig politi og minner oss om figurer fra en Kafkaroman.

Filmen og boken gir oss et nedslående men allikevel presist bilde av hvordan mennesker forandrer seg under et totalitært styre. Den samme mannen som oppmuntret Tomas til å skrive artikkelen om som knytter opportunistene til Ødipusmyten, er etter invasjonen den som forsøker å få ham til dementere artikkelen. Legen Jerzy som var en seksuell voyeur og tok del i Tomas sine erobringer fra et tilskuerståsted, har etter invasjonen blitt en politisk voyeur. Han vet nesten mer enn Tomas selv om hans situasjon og bekrefter oppfatningen om at privatliv nå er en saga blott.

Hvor intrikat myndighetene kunne jobbe, kommer frem i det komplekse nettet som spinnes rundt Tereza. Hun jobber i en bar, og en kveld må hun nekte en ungdom servering. En mystisk mann, spilt av Stellan Skarsgård, hjelper henne. Etter episoden med ungdommen forsøker en eldre mann å sette henne fast med falske beskyldninger om servering av mindreårige. Den mystiske ingeniøren Skarsgård hjelper henne igjen. Det hele ender med at hun innleder et kortvarig forhold med ham, muligens bare en natt. Senere forstår hun at alt var skuespill med tre aktører og en fotograf i leiligheten til ”ingeniøren”. Nå har myndighetene noe på henne, noe hun frykter skal komme ut og hun er kuet.

Kaufman liker godt å bruke speil, noe som er tydelig i scenen med Sabina og Franz foran speilet. Speilet skaper intimitet når vi ser dem bakfra, men samtidig kan vi se ansiktsuttrykkene deres og dermed reaksjonene deres. Franz rører Sabina til tårer da han går fra sin kone for henne, men samtidig vet hun at hun må dra fra ham nå. Hans åpenhet tiltrekker, men hans naivitet feller ham. For Sabina har ingen regler i kjærlighet.

Tomas, som jakter sex og ikke kjærlighet, skiller kraftig mellom de to. Han vil nesten til det siste hevde dette standpunktet i diskusjoner med Tereza. Sabina er sex, mens Tereza er kjærlighet i filmen. Tereza er tyngde, Sabina er letthet. Sabina trenger bare sex og frihet fra et forhold, mens Tereza trenger en venn og trygghet i tillegg. Filmen hevder at sex og humor er fristed fra politikken. Man er fri fra politikk når man har sex, og når man ler er man på et fristed fra påvirkning.

Det er en sterk sekvens mot slutten av filmen, da Karenin skal få giftsprøyten. Kaufman forteller at alle til stede under innspillingen gråt. Allikevel vil jeg si at denne passasjen i boken er enda mer kraftfull og noe av det sterkeste jeg har lest. Hendelsen er altså hjerteskjærende både i bok og film. Litt etter dette får vi se Sabina som nå bor i USA motta et brev med dødsbudskapet om Tomas og Tereza. Resten av filmen blir da en oppbygging til bilulykken vi vet skal komme. Dette grepet gjør boken mye tidligere, men på film mente Kufman at det ikke måtte avsløres for tidlig. Et annet grep som ikke fungerer på film slik som i en bok, er å gi oss en mening tidlig og så gjenta denne senere i utbrodert form. Dette fungerer absolutt i boken, men Kaufman mente det var helt umulig i filmen.

Hvis jeg skal oppsummere med tanke på tittelen, vil mye av kjernen ligge i en spesiell sekvens. Tomas og Tereza er i Sveits, og Tereza er klar over at Tomas har flere elskerinner. Hun velger plutselig å dra tilbake til Praha. Tomas finner seg selv i en situasjon hvor han er fri og lett, men han kan etter hvert ikke utstå denne lettheten. Han må være sammen med henne og drar tilbake til Praha, og nå uten mulighet for utreise igjen. Han søker tyngde i tilværelsen. Han takler ikke lenger tilværelsens uutholdelige letthet.

Øyeblikket: Sabine og Tomas skaper filmens flotteste scene. Det er en dampende erotisk scene hvor Lena Olin i rollen som Sabina bare er iført undertøy og bowlerhatt. Tomas utfordrer henne til å bevege seg i forhold til et speil, og resultatet er en elegant, stilfull og erotisk scene uten like. Aldri har det forslitte uttrykket ”Less is more” passet bedre. Sabine er mer erotisk med undertøy på enn mange andre filmikoner er nakne. Her slår Kaufman et slag for antydningens kunst, og scenen er en seier for det smakfulle og subtile i kontrast til det plumpe og vulgære. En bowlerhatt blir aldri det samme igjen..

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Dette er en gammel Criterionutgivelse, nr 55 av en serie som nå har kommet opp i ca 750. Bildet er litt svakt og noe hakkete i bevegelse. Det er til tider også litt uskarpt. Lyden er ok.

Ekstramateriale

Audio commentary by director Philip Kaufman, co-writer Jean-Claude Carrière, editor Walter Murch, and actor Lena Olin: Selv om dette er en i overkant slank utgivelse hva ekstramateriale angår, føles det ikke som noe savn når man får servert et så bra kommentatorspor. Her er ingen tilbakeholdenhet i opplysninger hva budskap gjelder eller tanker og valg man tok under produksjonen. Kaufman diskuterer villig vekk hvordan han tenkte under innspillingen og skuespillere som Lena Olin deler sine tanker om hvordan hun fikk frem den Sabina hun ønsket. Olin møtte aldri modellen for Sabina, en kunstner hvis bilder er Sabinas bilder i filmen. Olin føler at det var fint de ikke møttes, da det ville ha lagt begrensninger på hennes tolkning av Sabina. To andre deltagere fyller ut historien bak filmen med informasjon og refleksjoner som Kaufman og Olin ikke dekker.

Hefte: Essay by Michael Sragow: Et kort, men allikevel opplysende essay om filmen. Sammen med kommentatorsporet er det beholdningen av ekstramateriale i en sjeldent tynn utgivelse fra Criterion.

Le Corbeau

Le Corbeau (Criterion nr. 227)(DVD)

Frankrike – 1943 – Henri-Georges Clouzot (svart-hvitt)

En giftig penn

Nivå 1 (uten spoilers)

En fransk landsby utsettes for en potensielt ødeleggende kampanje, som tydeligvis stammer fra en av deres egne. En anonym brevskriver som bare signerer brevene med Le Corbeau, Ravnen, sender brev med kompromitterende innhold til landsbyens borgere. Spesielt får doktor Germain gjennomgå. Snart vender borgerne seg mot hverandre. Alle har mistanken om at de er Ravnen hengende over seg. Filmen er basert på en sann hendelse som foregikk i landsbyen Tulle.

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Henri-Georges Clouzot er en av mine absolutte favorittregissører, med The Wages of Fear som høydepunkt. Han har fire filmer i The Criterion Collection inkludert Le Corbeau og The Wages of Fear. Diabolique er en thriller av ypperste Hitchcockkvalitet og Qua ides Orfèvres er en meget god kriminalfilm.

I Tulle skrev en ung kvinne tusenvis av anonyme brev til innbyggerne med ødeleggende effekt. Regissør Henri-Georges Clouzot bygger på den hendelsen og viser hvordan en slik kampanje kan forgifte en hel landsby. Det er ikke vanskelig å tolke filmen som kritikk av tyskernes oppfordring til tysting i Frankrike. Tusenvis av anonyme brev ble innsendt av franskmenn som anga naboen under okkupasjonen.

Franske myndigheter så det annerledes etter krigen. Clouzot ble straffet for å ha jobbet for Continental, det tyske filmselskapet, og fikk karantene fra sitt arbeid innen film i noen år. Som det blir sagt av en krigsveteran i heftet som følger med, tjente Clouzot sine penger fra den tyske krigsmakten som sto bak massakrer mot franskmenn og som gjennomførte Holocaust. Han ble også dømt til døden av Radio London.

I Le Corbeau laget Henri-Georges Clouzot en film noir, en sosial kommentar og en gjennomført samfunnskritisk film. Han viser hvordan nazipolitikken som baserer seg på tysting har ødeleggende konsekvenser for det lille samfunnet. Det dannes en enten/eller stemning, hvor innbyggerne deles inn i gode og onde i hvert enkelt hode. Slik forsøker de å gjenskape orden i et samfunn som har mistet den. Tilløp til rasende mobb og lynsjekultur er uunngåelig. Men Clouzot nyanserer denne oppfatningen gjennom en spesielt estetisk scene. Vorzet, lederen på psykiatrisk fløy på sykehuset, svinger en naken lyspære frem og tilbake i et mørkt rom. Skygge og lys faller vekselvis over ansiktet til doktor Germain. Slik understreker Vorzet sitt poeng om at alle bærer på det gode og onde i seg, i større og mindre grad. Germain har et mer fundamentalt syn på dette, og forsøker å vise det ved å stoppe lyspæren i flukt. Da skal det bli en konstant tilstand, av lys eller av mørke. Men han brenner seg på fingrene, noe Vorzet mener alle med et forenklet syn til slutt vil gjøre.

Genitrekket som gjør at avsenderen av brevene får så stor gjennomslagskraft er at han skriver sannheten. Når mottakeren av et brev vet at det som står der om han selv er sant, er det stor sannsynlighet for at innholdet i de andres brev også er sant. Slik får mange vite om hemmelighetene i landsbyen når de deler brevene med hverandre. I tillegg manipulerer Ravnen de involverte ved å skrive falske beskjeder som avtaler hemmelige møter. Ved å sende beskjed om møtet til en tredjeperson, får han for eksempel eskalert utroskapsavsløringer. Doktor Germain er mest utsatt for kampanjen, og tidlig blir Marie Corbin mistenkt for å være Ravnen siden hun har et uttalt dårlig forhold til legen. Resten av landsbyen konfronterer henne, og leiligheten hennes blir vandalisert. Den virkelige Ravnen ser behovet for å frikjenne Marie og gjør det i et brev, samtidig som han fortsetter sin vendetta mot doktor Germain.

Det er høyst interessant å se hvordan samfunnsmekanismene virker i Le Corbeau. Mennesker forsøker å beholde sin integritet, men dette vil nødvendigvis alltid bli veid opp mot personlige konsekvenser. Slik oppstår hykleri, og en talende scene viser oss dette tydelig. Postvesenet, først og fremst gjennom sin postmester, forsvarer storslagent praksisen med å videreformidle brevene fra Ravnen, da det er postvesenets plikt å levere ethvert brev. Men da et brev adressert til postmesterens kone dukker opp, tar han personlig hånd om det. Integritet er en vanskelig øvelse når farene kommer tett på.

Bystyret kommer ikke bedre ut av det. Disse samfunnets støtter vurderer situasjonen slik at siden de ikke klarer å bli kvitt Ravnen, og doktor Germain er hans mål, bør de kvitte seg med legen for å få ro igjen. Germin blir forsøkt lurt i en moralsk felle ved at en kvinne oppsøker ham for å få utført en illegal abort, men han nekter. Hun røper ikke hvem som hyret henne, men vi forstår at det er bystyret.

Germain har virkelig sine hemmeligheter som han med god grunn har holdt skjult. Han jobbet tidligere som hjernekirurg, men en uheldig hendelse har fått ham til å ta seg jobb på sykehuset i landsbyen. Han er ikke spesielt kvalifisert for denne jobben. Vorzet, som har hatt grundige analyser om hva som kan drive en slik brevskriver, skal vise seg å være Ravnen. Han har ingen skrupler med å få sin unge kone tvangsinnlagt, som blir tatt på fersken i å skrive ett brev som Ravnen. Men hun vet at det er han som er den skyldige, og brukte hans utstyr for å oppnå hevn en enkelt gang. Hevn får også moren til selvmorderen, for hun lar seg ikke avlede. Kniven hun har sverget å bruke en siste gang, brukes på Vorzet før hun rolig går fra åstedet.

Øyeblikket: Settingen er begravelsen til selvmorderen. Moren filmes mens begavelsesfølget slåss på grunn av brevene. Stemningen har nå blitt helt forgiftet og ingen verdighet er igjen. Kameraet hviler på moren som må oppleve dette i denne tunge stunden. Det er en kraftfull scene.

Lyd og bilde

Formatet er 1.33:1 og lyden er mono. Bildet er ikke særlig bra. Det er ofte uskarpt, og til tider svakt i bevegelse. Det er også jevnt over kornete. Lyden gjør jobben litt bedre, men er ikke skikkelig klar. Dette er en film som skriker etter en blurayutgivelse, da filmen i seg selv er et mesterverk. Kom igjen, Criterion!

Ekstramateriale

Video interview with Bertrand Tavernier, director of Coup de torchon: Innholdet unntatt, så er det problemer med dette innslaget rent teknisk sett. Tavernier snakker lavt, så vi skrur opp volumet, og plutselig snakker han så høyt at vi skynder oss å dempe volumet. Dette er status gjennom hele det 21 minutter lange intervjuet. Det er heller ikke tekstet, og Tavernier er litt svak i engelsk, men det går greit. Innholdsmessig er det høyt nivå på det han har å si. Tavernier er en ressurs jeg alltid liker å høre på, han har stor kompetanse utover det å lage film selv. Her diskuterer han den politiske bakgrunnen for filmen og hvorfor den ble misforstått eller mislikt. Det er flere faktorer til det: Den har et dystert menneskesyn, de konservative mislikte at den tok opp abort, filmen viser franskmenn som tyster på andre franskmenn (husk at filmen ble laget under krigen) og den ble laget av Continental Films som var styrt av tyskerne.

Excerpts from The Story of French Cinema by Those Who Made It: Grand Illusions 1939 – 1942, a 1975 documentary featuring Henri-Georges Clouzot: Her hevdes det at det for fransk film var nyttig med 4 års okkupasjon. Publikum ville ikke se tysk film, men sverget til fransk film under og etter krigen. Le Corbeau var en suksess og kritikerne elsket filmet. Det var den eneste gangen det skulle skje for Clouzot. Disse utdragene varer i åtte minutter.

Trailer: På en effektiv måte viser traileren hvordan innbyggerne vender seg mot hverandre. De anonyme brevene sprer hat. En bra og fokusert trailer. Tre minutter, elleve sekunder lang.

New essay by film scholar Alan Williams, author of Republic of Images: A History of French Filmmaking: Clouzot fikk langtidskontrakt hos Continental under okkupasjonen, og fikk derfor ekstra harde sanksjoner mot seg i ”renselsen” som fulgte etter krigen. Alfred Greven ledet studioet hvis mandat var å lage tanketom underholdning for det franske publikummet, men han valgte i stor grad å lage kvalitetsfilm. Clouzot dro det enda lenger og laget den første film noir med Le Corbeau. Begrepet var ikke lansert da, det kom til som et fransk etterkrigsbegrep. Men filmen inneholder distinkte film noirtrekk som sterk kontrast, tydelig til stede i sluttscenen hvor en svart figur går nedover en sterkt opplyst gate. Subjektiv lydmiks og effektfulle bilder av stillstand brukes, for eksempel kirkegjengere som sitter helt stille idet et brev svever ned fra galleriet i kirken. Her finnes også dramatisk overdrevne skygger, et annet særtrekk. Film noir-elementene er kombinert med tidstypiske trekk ved fransk film, slik som at den lille landsbyen fungerer som et mikrokosmos av det franske samfunnet. Alan Williams har skrevet et veldig godt essay, hvor han også påpeker at Clouzot var en misantrop og er nådeløs mot både borgerskapet og menn generelt i filmen. Kvinnene kommer litt bedre ut av det. Bakerst i heftet følger to artikler skrevet i 1947 om Le Corbeau. I den første hyller filmkritiker Henri Jeanson filmen og kaller Le Corbeau en av de største franske filmene som er laget. Han får tilsvar av Joseph Kessel som også mener at filmen er et mesterverk, men at omstendighetene er betenkelige. I tillegg til at han kritiserer Clouzot for å bli lønnet av okkupasjonsmakten, mener han at regissørens fremstilling av den franske landsbyen bekreftet tyskernes syn på Frankrike som et korrumpert samfunn.

Head

Head (Criterion nr. 544)(Blu-ray)

USA – 1968 – Bob Rafelson (farger)

The company that gave you Head

Nivå 1 (uten spoilers)

The Monkees gjør her det samme som Beatles gjorde i A Hard Day’s Night, nemlig stille opp i en film som viser dem fra en annen side. For The Monkees var det viktig å forsøke å få frem hvem de egentlig var, og ødelegge imaget som var skapt av dem. Her har de hovedrollene i en morsom og absurd film som lar dem havne i alle mulige merkelige situasjoner. Alt akkompagnert av deres egen musikk.

Nivå 2 (med spoilers)

Ikke overraskende skrev Bob Rafalson og Jack Nicholson dette manuset mens de var på syretripp. Det er ikke all verdens handling i filmen. Det føles mer som en serie av sketsjer, og dermed står de friere til å ha gjesteopptredener av andre kjente mennesker. Frank Zappa dukker opp, Sonny Liston er bokseren som juler opp Davy i ringen og Victor Mature (fra My Darling Clementine) har en bisarr rolle. Hvorfor heter filmen Head? Jo, fordi BBS ikke klarte å motstå fristelsen til å kunne bruke en salgspitch til sin neste film, nemlig …from the company that gave you Head.

Bortsett fra å la The Monkees utfolde seg fritt med alle mulige påfunn, har filmen en liten samfunnskritisk brodd også. Den er gjennomgående en antikrigsfilm, og bryter kraftig med tonen den har skapt når den viser henrettelsen av en vietcong på gaten i Saigon. Det er byens politimester som skyter ham i tinningen, og det er ikke den første Criterionfilmen som viser dette klippet. Kanskje dere kan komme på hvilken annen? Jeg har omtalt den i bloggen før.

Den sprøyte gale skuespilleren Timothy Carey spiller nok en sprøyte gal karakter i Head. Det er ment som et stikk til, eller symbol på, markedsføringen av The Monkees. Italienske krigshelter får seg også en melding. Denne henspiller vel på de tykke bøkene ”Italienske krigshelter”, ”Det engelske kjøkken”, ”Tysk humor” og ”Fransk beskjedenhet”. Ellers jobber filmen hardt med et dekonstruksjonsprosjekt, både av klassisk Hollywood og bandet The Monkees. En av kommentatorene, et bandmedlem, kjente ikke til Antonioni og Fellini og mistet disse referansene. Han så heller filmen som kommentar til Beatles og Richard Lester-sfæren. I den grad det er noe alvor i filmen, er det altså antikrigbudskapet. Da blir det ekstra merkelig når en fan konfronterer Davy med at de har laget en film som forherliger krig. Hvordan fikk hun det til?

Jeg hadde ikke noe forhold til musikken til The Monkees før jeg så denne filmen. Derfor var det gledelig å kunne kose seg med så mange knallgode låter. Liveversjonen av Circle Sky sitter som et skudd og Daddy’s song er kjempefin, dog i en helt annen sjanger. Hele filmen er krydret med gode sanger og gir meg lyst til å skaffe meg noen skiver av The Monkees. For The Monkees var det viktig å spille Circle Sky live i filmen og bevise at de spilte instrumentene sine selv.

Vanligvis sliter jeg med å like småabsurde filmer med lite budskap eller historie, men Head likte jeg veldig godt. Den fine musikken hjelper naturligvis, men også den herlige anarkistiske stemningen traff noe hos meg. Gutta i The Monkees er ikke store skuespillere, men de gjør det de skal i denne filmen, og de har en flott utstråling og tilstedeværelse. Det er tydelig at de er veldig motiverte og brenner for prosjektet. Head gir oss en pekepinn om hva som skulle komme gjennom New Hollywood, og innehar den fandenivoldske holdningen som skal blomstre allerede i neste film fra BBS, nemlig Easy Rider.

Som jeg nevner i alle mine omtaler av filmene som kun er tilgjengelig i en samleboks fra Criterion, består America: Lost and Found; the BBS story av 7 filmer. De er: Head, Easy Rider, Five Easy Pieces Drive He Said, A Safe Place, The Last Picture Show og The King of Marvin Gardens. Etter denne omtalen er det bare A Safe Place og Drive, He Said som gjenstår før jeg har skrevet om alle filmene i boksen. De av dere som vil, kan jo søke opp de andre omtalene mine. Søkefeltet er på høyresiden lenger oppe på siden. Ved siden av John Cassavetes: Five Films er det denne boksen jeg river med meg om det skulle brenne hjemme hos meg. Kan ikke anbefales nok.

Øyeblikket: Hele den herlige Daddy’s song, med en fascinerende kontrast-gimmick i kostymene. På en svart scene er Davy kledd i en hvit dress med svart skjortebryst, og omvendt på den hvite scenen. Utover i sangen dukker det opp en kvinnelig dansepartner som også er kledd i to sett kostyme. En fin sang, med en herlig fremføring av Davy og strålende rytme i klippingen.

Lyd og bilde

Ekstremt bra bilde. Fantastisk at det nyoppstartede BBS har klart å trylle frem et slikt bilde og tatt så godt vare på negativet. Eksplosive farger, fin dybde og mange nærbilder viser oss rynker og detaljer i ansikter. Formatet er 1.78:1. Antageligvis det beste bildet i boksen, selv om de andre filmene stort sett er bedre kjent. Lyden er flott, med et nykomponert DTS-HD Master Audio 5.1 som slynger ut alle de herlige sangene med kraft og detaljrikdom. Circle sky, Porpoise song og Daddy’s song har neppe hørtes så bra ut før.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring the Monkees: Livlig, som forventet. Problemet er jo at dette ikke er en film med så enormt mye mening, derfor er det ikke så mye å få hjelp til i så henseende. Det blir i stedet mer anekdoter om innspillingen, litt historier fra settet og om de andre involvert i produksjonen. Hyggelig, men ikke så mye mer enn det.

New video interview with director Bob Rafelson: Jeg er ekstremt glad i New Hollywood, med mesterverk som Harold and Maude, The Conversation, Payday og Taxi Driver. Rafalson er en helt for meg, pådriver som han var for det som skulle bli en epoke med kvalitetsfilm. Neste film ut for ham og selskapet var Easy Rider, og resten er historie som de sier. I dette intervjuet forteller han om fremveksten av miljøet og filmene de laget, spesielt da Head. Han mener at Amerika hadde talent for film, men at de manglet talent til å gjenkjenne dette talentet når de så det. 28 minutter.

New documentary about BBS featuring critic David Thomson and historian Douglas Brinkley: Dokumentaren tar for seg filmmiljøet i 60-årene og viser hvordan BBS oppstår. Den gamle holdningen til filmen bryter sammen. Realistiske, møkkete filmer presser seg fram, med skuespillere som ikke er vakre. Den unge filmregissøren vokser frem, med sine personlige filmer. Fin dokumentar som varer i 30 minutter.

Screen tests with the Monkees: Morsomme og rare klipp. Først intervjusituasjoner, deretter et par scener gjort med forskjellige personer. Samme oppsett for alle apekattene.

Trailers and TV and radio spots: Rare, hektiske og rotete presentasjoner. Radiospots som er streite, men rotete.

Ephemera, including behind-the-scenes photos by Henry Diltz: En lang trailer egentlig, seks minutter.

Rare 1968 television interview with the Monkees: Sjeldent intervju med The Monkees. Improvisert, uproft og rart. Et fem minutter langt klipp.

Hefte: Det følger med et essay skrevet av Chuck Stevens i fellesheftet for boksen: America Lost and Found; the BBS story. Det er i sin helhet viet filmen og gir oss en del gode observasjoner rundt Head.

My Darling Clementine

My Darling Clementine (Criterion nr. 732)(Blu-ray)

USA – 1946 – John Ford (svart-hvitt)

Legenden Wyatt Earp

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi har alle hørt om Wyatt Earp, Doc Holiday og duellen i O.K Corrall. I denne western fra 1946 spiller Henry Fonda den sagnomsuste marshallen som ryddet opp i Tombstone.

Nivå 2 (med spoilers)

Den oppfatningen vi har av Wyatt Earp som en rettskaffen mann som rydder opp i Tombstone, rakrygget og idealistisk, er i stor grad basert på en biografi ved navn ”Frontier Marshall”. Boken ses i dag på som en roman fremfor en biografi. De fleste filmene er basert på denne boken, noe som gjør at dette bildet av Wyatt Earp har festet seg hos publikum. My Darling Clementine er også basert på denne boken fremfor mer historisk korrekte kilder.

Det er interessant å ta for seg legenden rundt Wyatt Earp og sjekke det mot historiske kilder. Her skal jeg diskutere noen av oppdagelsene vi gjør. Wyatt Earp drev aldri kveg, men var en gambler. Broren, James, hadde drevet horehus. Når man livnærer seg av slikt er det nyttig å ha slekt innen loven, som Virgil Earp. Det var faktisk Virgil som var lederen i Tombstone, og Wyatt var hans deputy. En annen grunn til å ville ha marshallstillingen var at den var veldig lukrativ. En marshall skulle kreve inn skatt, og beholdt en prosentandel selv. De tjente rundt $30 000 i året, noe som var vannvittig mye penger i 1860-årene. Men først måtte de vinne valget, og det var her Clantonklanen kom inn i bildet. For øvrig var de ikke kriminelle som i filmen, men hardtarbeidende cowboyer. Earpklanen konspirerte blant annet med Clantonklanen for å fange noen dilligenceranere. En detalj førte til en krangel, og det var opptakten til drapene og skuddvekslingen i O.K Corrall. Bortsett fra at det heller ikke helt stemmer, da skuddvekslingen skjedde i en bakgård et stykke unna O.K Corrall. I virkeligheten tok hele kampen rundt 30 sekunder. Pa Clanton døde egentlig før duellen startet. Doc Holiday døde faktisk ikke under skuddvekslingen, som My Darling Clementine forteller oss, men av tuberkolose noen år senere. Denne sykdommen var grunnen til at han dumdristig raste inn i revolverdueller og skapte seg et navn som revolvermann. Han hadde ingenting å tape, og han visste det. Kanskje ante han at det ville være en bedre måte å dø på. Han var heller ikke kirurg som filmen vil ha oss til å tro, men tannlege. Kirurggrepet var gunstig for å kunne ha med scenen hvor han opererer sin elskerinne. Det gikk så langt at Ford foreslo å fiksjonalisere karakterene i filmen siden de lå så langt unna det historisk korrekte, men produsent Zanuck nektet.

Wyatt Earp var amatørdeputy noen få ganger, men bare i noen måneder av gangen. Da broren ble drept, henrettet han to menn han mente var skyldige. Han bar deputymarshallskilt da, men stilte dem ikke for retten. Det var lenge stille rundt Earp, men i 1896 ble det på nytt oppstyr rundt ham. Han dømte en boksekamp hvor han ga seieren til underdogen. Etter dette forsøkte Earp å rette opp ettermælet sitt, med en biografi som tok vekk pinlige øyeblikk og feil han hadde begått. Mange av de kjente navnene fra det ville vesten trakk mot Hollywood, og her er det stor sannsynlighet for at John Ford snakket med Wyatt Earp. De spilte gjerne seg selv i westernfilmer utover på 1900-tallet. Earp fant opp historier og fant dermed opp seg selv. John Ford fant opp sin egen Wyatt Earp. Selv om han hadde hatt et voldsomt liv, døde Wyatt Earp udramatisk i Los Angeles i 1929.

Til å være en film basert på den ukritiske fremstillingen av Wyatt Earp, hvor Earp er en idealist og heltemodig gentleman, er det en scene som bryter med dette bildet. Det kan være at det må ses i lys av tiden filmen ble laget, men jeg tror ikke det er hele forklaringen. Henry Fondas karakter, Wyatt Earp, må ta ansvar når ingen klarer å stoppe den stupfulle indianeren som skyter vilt rundt seg. Han utmanøvrerer ham, slår ham ned og drar ham ut på gaten. Så kritiserer han borgerne for å selge whiskey til indianere, sparker indianeren i baken og roper ”get out of town, indian”. Denne rasistiske holdningen rimer lite med en filmhelt man kunne hatt i dag. På den annen side har jo John Ford et poeng når han sier at selv om han selv er antirasist, betyr ikke det at karakterer i filmene hans ikke kan være rasister. Den fulle indianeren var for øvrig barnebarn av Geronimo. Det kan også sies en del om hvordan Chihuahua fremstilles i filmen. Hun er enten av meksikansk eller indiansk avstamming og levnes ikke mye ære av Ford. Kun på dødsleiet fremstilles hun med empati og verdighet. Noe av grunnen kan være at han ikke valgte denne skuespilleren selv, men ble tildelt henne av studioet. Allikevel er det de hvite og ranke som kommer best ut av filmen.

Dette var den første filmen til John Ford etter at han var fire år i marinen under andre verdenskrig. Det kan være årsaken til at My Darling Clementine anses som Fords mørkeste film. Det er en enkel film hva historien angår, men er mer kompleks under overflaten. Det er en mytisk film. Man kan si at hovedtemaet i filmen er familien og ødeleggelsen av denne. Ford idealiserte familielivet på film, men behersket det ikke i virkeligheten. Lindsay Anderson, en av de første Ford-ekspertene, mener at Ford var en feminin regissør i verdisynet sitt. Her kan nevnes at Wyatt Earp fremstilles som veldig forfengelig, spesielt i scenen etter at han har fått en hårklipp. Han studerer seg selv lenge i speilet, og bruker siden både speil og vindu for å sjekke hvordan han tar seg ut. Ford var alltid mer interessert i atmosfære enn i plot, dvelende i sin tilnærming, mens Zanuck alltid var opptatt av tempo. Øyne var viktig for Ford, og det kan man tydelig se i denne filmen. Øynene avslører hva menneskene tenker. Det krever også at man tar seg tid, at man har en dvelende tilnærming.

Filmen består av to historielinjer, skarpt adskilt og grundig fremstilt. Den ene er Clementines kamp for å vinne tilbake kjæresten sin, Doc Holiday. Den andre er grunnen til vi ser filmen, nemlig kampen mellom Earpklanen og Clantonklanen, kjent fra ville vestens mytologi. Derfor er det interessant at filmen har tittel etter den første historielinjen, kjærlighetshistorien mellom Doc og Clementine. Et element i denne historien er selvfølgelig kjærligheten som vokser frem mellom Wyatt Earp og Clementine. Vi aner at det kan bli noe mellom dem mot slutten, etter at Doc Holiday er død. Clementine velger å bli igjen i Tombstone som skolelærer, mens Wyatt må dra hjem til faren for å fortelle ham at han har mistet to sønner. Men han kan jo komme tilbake…

Ford regisserte 54 westernfilmer. Mange rangerer denne som hans beste, ved siden av legendariske Stagecoach. Det er en dvelende film, med lite action før duellen på slutten. Noen har valgt å kalle det en anti-western av den grunn. Jeg mener heller at det er en atmosfærisk og grundig film, som lar oss komme mer under huden på karakterene enn hva vanlig er i en western. Men det er en western like fullt. Og Shakespeare var faktisk mer populær i det ville vesten enn filmene vil ha oss til å tro.

Øyeblikket: Morgenen når duellen skal finne sted gryr. Mens Pa Clanton sakte løfter hodet, lyses området rundt ham opp av dagens lys. Et nydelig skue, og et illevarslende frempek om hva som skal komme. I løpet av sekunder stiger ansiktet hans frem fra absolutt mørke til å ligge badet i dagslyset.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1. Kinoversjonen er restaurert fra en 4k-kilde, og er virkelig flott. Optimale kontraster, fin dybde og detaljer. Alle nyansene trer elegant frem i dette svart-hvittbildet, og kontrasten mellom lys/mørke i baren er spesielt flott. Skygger faller over ansikter slik at deler ligger i mørke og gir en fin effekt. Et levende ansikt som Doc Holidays nyter spesielt godt av denne fine gjengivelsen. Lyden er i mono, med klar dialog, fyldig galopp og skuddveksling. Strålende.

Ekstramateriale

High-definition presentation of the 103-minute prerelease version of the film: Kinoversjonen er på en time og 37 minutter, mens prereleaseversjonen er på en time og 43 minutter. Produsent Zanuck har ansvaret for at kinoversjonen ble kuttet ned seks minutter. Han ble stresset av hva et prøvepublikum mente, og kuttet scener han selv likte. John Ford ble rasende, men kunne ikke få det omgjort. Ford har uansett innrømmet at Zanuck er den beste klipperen han noen gang har sett. For flere detaljer om de to versjonene, se Version Comparison lenger nede.

New audio commentary featuring John Ford biographer Joseph McBride: Informativt, interessant og engasjerende kommentatorspor.

New interview with western historian Andrew C. Isenberg about the real Wyatt Earp: Tettpakket med fengslende informasjon om den virkelige Wyatt Earp. Intervjuet varer bare i 14 minutter, men du verden så mye spennende som blir sagt her.

Comparison of the two versions by film preservationist Robert Gitt: Denne sammenligningen er på 42 minutter, og er nok for spesielt store fans av filmen. Gitt tar oss gjennom scene for scene som har forandringer. Han beskriver i detalj hvordan han måtte lage scener for å skape en bro mellom to scener hvor noe av filmen har gått tapt. Et slikt eksempel er sekvensen hvor Chihuahua er i baren og går ut i gaten for å møte diligencen hun forventer at Doc Holiday er med. Alle scener fra hun forlater baren til hun blir kontaktet av et Clantonmedlem er tapt. Gitt velger å bruke en scene som kommer senere i filmen, hvor en diligence ankommer Tombstone i dagslys. Han mørklegger scenen, slik at den ser ut til å utfolde seg om kvelden, og sørger for at vi aldri får se Henry Fondas karakter sitte på fortauet og vente. Jeg må si at den originale slutten, som er lengre og mer dvelende, er bedre enn den kortere kinoversjonen. Men testpublikummet lo av slutten hvor Earp kun tar Clementine i hånden til avskjed. De forlangte et kyss, og Zanuck ga dem det. Slik tar han oss gjennom en interessant dokumentar, som også har verdi for oss som er interessert i prinsippene bak restaurering.

New video essay by Ford scholar Tag Gallagher: I dette essayet på 18 minutter diskuterer Gallagher filmen og Wyatt Earps figur. Han mener dette er Fords mørkeste film. Den består av to historielinjer, Clementine og hevnen. Disse to blandes aldri. Clementine får aldri vite om drapet på James eller duellen som skal komme.

Bandit’s Wager, a 1916 silent western short costarring Ford and directed by his brother, Francis Ford, featuring new music composed and performed by Donald Sosin: Tja. En stumfilm som ikke er forferdelig interessant i seg selv. Men litt morsomt at den er regissert av John Fords bror. Filmen er på 14 minutter.

NBC television reports from 1963 and 1975 about the history of Tombstone and Monument Valley: En historiker viser oss dagens Tombstone, og viktige steder fra filmen. Vi får se O.K Corrall og stedet hvor kampen egentlig fant sted. Høydepunktet er en gjennomgang av morsomme inskripsjoner på gravsteinene på Boot Hill i Tombstone. Ellers diskuterer han Wyatt Earps handlinger som er knyttet til Tombstone. 7 minutter lang dokumentar. I klippet om Monument Valley veileder en lokalkjent oss og forteller hva de forskjellige monumentene heter og symboliserer. Dette er apache- og navajoland, og monumentene har forskjellige myter knyttet til seg. Den Tombstone vi ser i filmen ble pakket ned når innspillingen var ferdig og sendt vekk til Hollywood.

Lux Radio Theatre adaptation from 1947 starring Henry Fonda and Cathy Downs: Blir litt tamt når man her har filmen tilgjengelig. For meg er ikke dette så interessant, men sikkert en juvel for de som er glade i radiohørespill og filmen.

Trailer: En trailer som ikke forteller noe om historien. Første del viser en hyggelig tone, andre del skildrer skyting og action. Vi får følelsen av en lysere film enn den i virkeligheten er.

An essay by critic David Jenkin: Manusforfatter Miller påstår at ”what you see is what you get” i My Darling Clementine, men kritiker David Jenkin våger allikevel å si seg uenig. Han mener det ligger mye mellom linjene i filmen, og bruker dette høyst interessante essayet til å framlegge sin sak.

Richard III

Richard III (Criterion nr. 213)(Blu-ray)

England – 1955 – Laurence Olivier (farger)

Vår misnøyes vinter

Nivå 1 (uten spoilers)

England siste halvdel av 1400-tallet. Edward IV blir kronet til konge av England, med hans bror Richard som tilskuer. Straks begynner Richard sin ferd mot å bli konge selv. Han tar alle midler i bruk.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er allment akseptert som Sir Laurence Olivier største rolleprestasjon, og det sier ikke lite. Han er også regissør her, i en av tre Shakespeareadapsjoner han regisserte. De andre to er Hamlet og Henry V, begge er i Criterion. Før så Olivier ned på filmmediet, men senere forsto han at han her kunne uttrykke seg på en annen måte.

Filmen starter med kroningen av Edward IV, som dermed har tatt kronen tilbake til York. The War of the Roses er begrepet som brukes om konflikten mellom Lancaster og York om hvem som skal ha kronen. Konflikten sies å ha startet med Richard II. Under kroningen snur vår Richard seg mot oss, publikum, men vi forstår snart at han ser på sin medsammensvorne, Duke of Buckingham. Deretter følger en panorering over alle Richards fremtidige ofre, hans bror Clarence, de unge prinsene, Hastings osv.

Olivier fletter inn materiale fra Henry VI i filmen, som viser at han ikke er redd for å ta de grep han mener er nødvendig. Det er ikke vanskelig å forstå om samtiden hadde funnet det kontroversielt. Egentlig var det Henry VI som var Lady Anns døde ektemann, men Olivier byttet slik at forførelsesscenen kunne foregå over kisten. Hun spytter på ham, deretter faller hun for ham. Det kan vi se i blikket hennes. Et annet grep han gjør er å forberede publikum på gammeldags og kunstig dialog ved å lage kunstig bakgrunn og kulisser. Olivier gjør også Clarence til en sympatisk karakter, selv om Shakespeare fremstiller han annerledes. London by har også blitt krympet, The Tower ligger like ved tronrommet i denne filmen.

Et pussig poeng ved filmen er at de eneste som viser tegn til samvittighet er leiemorderne Richard hyrer til sine skitne planer. De har også humor, noe som egentlig gjør dem enda mer brutale. Egentlig har ikke dette stykket en helt, eller man kan kanskje si at helten er skurken. Det er veldig uvanlig. Vi ser historien fra Richards synsvinkel, og slik sett identifiserer vi oss med ham. Men utover i filmen skyver han oss mer og mer fra seg. Første halvdel er han kløktig og dyktig, i andre del er han svak, usikker og paranoid, noe som gjør at vi mister respekten for ham.

Han er handlekraftig og utrolig hensynsløs i første del av filmen, før han blir konge. Filmens to deler starter begge med en kroning, den første delen med kroningen av Edward, den andre med kroningen av Richard. Han får sin bror drept i Tower og Hastings halshugget. Han har egentlig ikke myndighet til å få Hastings henrettet, men forsøker å få tillatelse av Londons borgermester i ettertid. Ved hjelp av listig renkespill har han isolert Hastings blant de andre i hoffet.

For publikummet på Shakespeares tid var fenomenet ”play within a play” et velkjent grep som de ikke hadde problemer med å forstå. Også i filmen brukes dette. Richard setter i scene en ”forestilling” da han må overbevise folkemengden om sin gode karakter. Han har geistlige ved sin side som bekrefter hans ydmyke holdning til makt, og Duke of Buckingham iscenesetter en overbevisningskampanje i forhold til Richard, som selvfølgelig ender med at han sier ja til å berge England og bli konge.

Historien om Richard III er en tradisjonell historie om vekst og fall. Etter å ha vunnet kronen, skifter fokuset hans til å beholde makten, og han blir mindre attraktiv for oss. Han blir svak, mistenksom og overtroisk. Etter hvert tar han tilbake initiativet, men er forvirret og gir motstridene ordre. Fargebruken i siste del av filmen, slaget på Bosworth Field, gir oss subtile hint om hvordan dette skal ende. Klesfargene til soldatene i de forskjellige armeene er nøkkelen. Richards motstandere er kledd i brunt/grønt, fargene til naturen rundt. Dette symboliserer at deres leder er en naturlig/rettmessig konge. Richard derimot er ofte kledd eller forbundet med rødt, som symboliserer blodige tanker og handlinger. Richard og Richmond møttes i kamp på Bosworth Field, hvor Richard til slutt dør. Han var ingen feiging, og det er her han ytrer de berømte ordene: ”A horse! My kingdom for a horse”.

Olivier får oss til å identifisere oss med Richard i første del, og gjenkjenne ondskapen vi alle deler. Men i andre del bør vi frastøtes av ondskapen hans. Vi vet ikke om Richard III drepte prinsene, men det ble funnet barneknokler i Tower 200 år senere. Noen eksperter mener at Henry VII er en mer sannsynlig morder, siden han hadde mer å tjene på at de forsvant.

I Richard III er Oliviers rolleprestasjon så god fordi han hadde en spesielt utpreget forståelse av ord og setninger. Jeg må si at han har en unik evne til å la Shakespeares ord flyte, en rytme som ikke er alle forunt. Laurence Olivier har her laget en glimrende film, og bevist at han er en habil regissør. Som skuespiller hadde han et stort register og stor variasjon i roller. Han trente opp lungekapasiteten og filte ned tennene for å bekle roller. Det kalles å være dedikert.

Øyeblikket: Richard og Duke of Buckingham har vært tett knyttet gjennom renkespillet, og Richard har fått uvurderlig hjelp og støtte fra sin medsammensvorne. Derfor er det sjokkerende å se hvor kynisk og skruppelløs Richard er i sin behandling av ham. Straks støtten fra folkemengden er sikret med Buckinghams hjelp, demonstrerer Richard sin sanne natur ved å strekke frem hånden og forlange at hans hånd blir kysset. I knelende posisjon selvfølgelig. Han har nå kronen innen rekkevidde, og trenger ikke Duke of Buckinghams hjelp i like stor grad. Nå starter prosessen med å fryse ut ham, slik at han selv kan ha all kontroll. Det fascinerende er hvor fort Richard omstiller seg fra en tilstand til en annen, og hvor enøyd han er i sin jakt på kronen.

Lyd og bilde

Helt og absolutt perfekt bilde. Man trenger ikke engang ta i betraktning at filmen er 59 år gammel. Det er rett og slett så godt i seg selv. Storslagent format, gnistrende farger, dybde som imponerer og skarphet av en annen verden gir en kjempeopplevelse. Lyden er også kjempefin. Dialogen er tydelig, som den må være i en Shakespeareadapsjon. Effektene fra slagscenene er også klare og med godt trøkk. Lyden er i mono, men er skikkelig fyldig. Bildeformatet er 1.66:1.

Ekstramateriale

Audio commentary by playwright and stage director Russell Lees and John Wilders, former governor of the Royal Shakespeare Company: Disse to særdeles informerte Shakespeareeksperter veksler på å snakke, slik at de har store bolker hver. Dette fungerer godt. Her er det mye lærdom, gode tolkninger og interessant bakgrunnstoff.

Interview with actor Laurence Olivier from a 1966 episode of the BBC series Great Acting, hosted by theater critic Kenneth Tynan: Det første som slår meg er hvor annerledes intervjusituasjonen var den gangen, på 60-tallet. Tynan røyker og fingrer både med øreflipper og lepper under intervjuet. Ikke at han er nervøs, men jeg antar slike distraherende bevegelser er noe moderne programledere har fått streng beskjed om ikke å gjøre. Ellers er dette en veldig fint og åpent intervju. Olivier snakker kronologisk om karrieren sin. Han sier i forbindelse med Macbeth at man ikke kan spille ham godt som 27 åring. Man kan vise følelsene og fremføre replikkene, men are til en viss grad. Man trenger livserfaringen som kommer med alder for å takle en så enorm rolle. Macbeth er en tragedie først og fremst i hjemmet. Straks han ser den første heksa vet han hva som vil skje. Kvinnen forstår det ikke. En person har oppadgående kurve og en har nedadgående. Mye av intervjuet dreier seg om Richard III, og Olivier røper at han modellerte Richard etter den store stygge ulven, kombinert med stemmen til Jed Harris, en østerriksk-amerikansk teaterprodusent og -regissør. Dette strålende intervjuet er på 48 minutter.

Gallery of behind-the-scenes and production stills and posters, accompanied by excerpts from Olivier’s autobiography, On Acting: Olivier isolerte seg i to uker for å finlese stykket og legge av seg faktene han hadde utviklet under teaterforestillingen. Disse var nødvendige på en scene hvor publikum satt 50 meter unna, men fungerer dårlig på film.

Twelve-minute television trailer featuring footage of Olivier, producer Alexander Korda, and other cast and crew: Veldig lang trailer, men den er engasjerende nok. Klipp fra filmen og filmstudioet samtidig. Så dette er ikke en standard trailer, men mer en featurerette.

Restoration demonstration hosted by director Martin Scorsese (single-DVD and Blu-ray only): Det er så fint å se Martin Scorsese uttale seg om emner som restaurering av film. Han er så lidenskapelig og oppriktig engasjert i dette. Her viser han oss forskjellen på filmen før og nå, og det gjør at vi setter ekstra stor pris på jobben som er gjort. 8 minutter lang demonstrasjon.

Original theatrical trailer: Filmtraileren er tradisjonell og god, på tre minutter.

Hefte: featuring a new essay by film critic Amy Taubin: Dette er et virkelig godt essay. Hun går dypt inn i tolkninger, og forklarer ting jeg ikke hadde tenkt på. Forbilledlig.

Ali: Fear Eats the Soul

Ali: Fear Eats the Soul (Criterion nr. 198)(Blu-ray)

Tyskland – 1974 – Rainer Werner Fassbinder (farger)

Hverdagsrasisme

Nivå 1 (uten spoilers)

Den eldre tyske kvinnen Emmi møter mye yngre marokkanske Ali på en cafe. De danser sammen, og han overnatter hos henne. Senere blir de et par, noe ikke omgivelsene setter særlig pris på.

Nivå 2 (med spoilers)

Forholdet mellom Emmi og Ali motarbeides fra alle hold, også fra barmiljøet Ali vanker. Der reagerer først og fremst en kvinne på Emmis alder ekstra sterkt siden hun selv kunne tenkt seg Ali. Også bardamen, selv om hun er stort sett sympatisk mot Emmi, har sine negative trekk. Hun levner ikke forholdet deres en sjanse, og hun står klar straks Ali begynner å tvile om forholdet er godt, om de har det bra sammen. Hun inviterer ham hjem, og de har sex. Det er vel det eneste feiltrinnet som Ali gjør i filmen, ellers står han som en bauta moralsk sett. Han sliter dog mer psykisk enn han gir inntrykk av.

Det er en tydelig film Fassbinder har laget, og han tar med seg tydelige grep fra teatertradisjonen inn i filmen, synes jeg. Karakterene er lette å lese, deres følelser er tydelige og intensjoner og indre liv skjules ikke. Jeg liker de teatralske grepene, som stiliserte sett med urørlige mennesker som stirrer. Til tider føles det som en lettversjon av et mesterverk av Roy Andersson. Det jeg ikke er like fornøyd med er mangelen på nyanser i oppførsel og holdninger hos de tyske menneskene rundt Emmi og Ali. De er så hatefulle og rasistiske og er ikke interessert i å skjule det i det hele tatt. De går når de ser Ali, nekter å håndhilse, isolerer Emmi på jobb, forsøker å få henne kastet ut av bygården og forlanger ekstra trappevask av Emmi som drar skitt inn i huset. Når de da snur om så fort, i løpet av Emmis ferie, føles det lettvint. Men det er Fassbinders valg, og slik han vil fortelle historien. Realisme er ikke svaret på alt, som vi vet.

Fassbinder mente for øvrig at Sirk var den første i Hollywood som viste kvinner som tenkte. Han ble inspirert av Sirk til å ha en veldig enkel filmatisk fortellingsstruktur, samtidig som han kunne skildre lidelse og menneskelige relasjoner på høyt nivå. Han begynte å lage slike filmer på tvers av et marxistisk filmmiljø. I Ali: Fear Eats the Soul snakker karakteren til tider i slagord eller visdomsord. Slik forenkler de verden og gjør den håndterlig. Ali har flere, for eksempel ”Å tenke er ikke bra. Får deg til å gråte”.

Fassbinder lagde ca 23 filmer på 7 år før Ali: Fear Eats the Soul. De første 10 filmene han laget var kjølige, samfunnskritiske filmer. Han filmet aldri natur, det meste foregikk innendørs. Det kan jo ha vært en reaksjon på Heimat-tradisjonen i tysk film, hvor alt skulle være vakkert og tradisjonelt. Etter at han så Written on the Wind, laget av Douglas Sirk, forandret han syn på hva hans filmer skulle være. Han skulle nå nærme seg høykvalitets melodrama. Ali: Fear Eats the Soul er nærmest en remake av en annen Sirk-film å regne, All That Heaven Allows. Dere kan lese min omtale av den på denne bloggen, tre filmer lenger ned på siden. Noen mener det er en feilslutning å kalle den en remake, men jeg synes at den er såpass inspirert av Sirks film at det må gå an. Fassbinder har aktualisert og oppdatert filmens kjerne til noe et tysk publikum vil føle relevant i deres tid og samfunn. I stedet for klasseproblematikken fra All That Heavens Allows, hvor en eldre, velstående enke blir sammen med en gartner, øker Fassbinder innsatsen ved å introdusere en arabisk fremmedarbeider som i tillegg er mye yngre enn den tyske kvinnen. Snakk om å rase inn i tabuer.

Av andre forskjeller mellom de to filmene synes jeg vi bør nevne det faktum at Emmi står støtt i verdisynet sitt og ikke firer. Det samme kan ikke sies om Cary i All That Heaven Allows. Hun gir etter for konformitetskravet og bryter med Ron. Hva TV-apparatet angår er det flere tolkninger. I Sirks film er TV et symbol på selskaperstatning, som sønnen til Cary kjøper til sin mor. I TV skal hun finne selskap når de nå har nektet henne kjærlighet. Fassbinder lar også TV spille en rolle, i den forstand at Emmis sønn knuser den med noen velrettede spark da han får høre om Ali. Jeg har en følelse at det er en hyllest til Sirk, men kan da ikke tolke den annerledes enn at sønnen forsøker å ødelegge Emmis selskap. Hvem vet?

Blikk er en veldig viktig del av hvordan menneskene i denne filmen omgås og kommuniserer. De ser på hverandre, ser på omgivelsene, blir sett på. Blikkene definerer hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Spesielt scenen på utekafeen er et godt eksempel på dette, hvor hele betjeningen står og glaner på Emmi og Ali. Her reagerer Emmi sterkt og adresserer stirringen. Blikk er også fremtredene i scenen hvor Emmi kommer inn på kafeen for første gang. Både gjester og innehaver stirrer, urørlige og avventende. Det føles som en mur, og her er Ali del av denne muren. Senere skal han bli gjenstand for stirring i større grad.

Øyeblikket: Måltidet på Hitlers favorittrestaurant. Emmi og Ali har giftet seg og skal ha en bryllupsmiddag, bare de to. De går på en eksklusiv og veldig dyr restaurant. Hovmesteren oppfører seg arrogant, nedlatende og ønsker dem tydeligvis ikke der. Enten merker ikke Emmi det, eller så har hun bestemt seg for at ingenting skal ødelegge dagen deres. Brudeparet er ikke vant til å spise på slike steder. De er usikre på menyen og hva ting betyr. Først oppfører hovmesteren seg hånlig, før han mot slutten tør litt opp og fremstår hjelpsom.

Lyd og bilde

Filmen presenteres litt overraskende i 1.37:1. Denne blurayen er en 4k restaurering, og det er et skikkelig flott bilde. Det finnes sekvenser som er uskarpe og litt for mørke, men jevnt over et flott, flott bilde. Særlig når man har tydelige dybdeindikatorer, som et rekkverk foran Emmi sittende i trappen og en dørkarm enda nærmere, kommer blurayen til sin rett. Alt er sylskarpt, med en flott dybdefølelse. Generelt er de lyse innendørsscenene og nærbildene mest imponerende. Fin filmlik presentasjon. Lyden er mono. Det er lite annet enn dialog her, og den er tydelig nok.

Ekstramateriale

Introduction from 2003 by filmmaker Todd Haynes: Lang sekvens, 23 minutter, som gir Haynes tid til å få sagt det han ønsker om Fassbinder og denne filmen. Han viser hvordan både Douglas Sirk og Fassbinder har påvirket ham, og den tydelige linken til hans egen flotte film, ”Far from Heaven”. Meget interessant introduksjon.

Interviews from 2003 with actor Brigitte Mira and editor Thea Eymèsz: Mira var 93 år gammel da intervjuet ble gjort, og det er imponerende. Glassklar og sterk. Hun er så gammel nå at hun snakker direkte og ærlig, blant annet om egne evner. Det er befriende. Intervjuet er interessant og varer i 25 minutter. I et annet intervju på 22 minutter forteller klipperen Thea Eymèsz om hennes samarbeid med Fassbinder. Hun jobbet alltid alene i et rom, da hun ikke likte å samarbeide med andre. Fassbinder kom inn noen ganger for å diskutere klippingen. På denne filmen hevder hun at hun jobbet 24 timer i døgnet, at hun satt i det trange rommet hele tiden. Så vi forstår at hun ikke snakker helt sant. På grunn av trøbbel med lydsporet fikk hun et nervesammenbrudd, men fikk trøst av Fassbinder og kom tilbake til jobben. Så en fin liten historie som motvekt til alle de fæle historiene man hører om Fassbinders behandling av staben sin. Eymèsz fremstår som en anspent og ærekjær person, selv i 2003. Hun klippet også Shahbaz Noshirs kortfilm.

Shahbaz Noshir’s 2002 short Angst isst Seele auf, which reunites Mira, Eymèsz, and Jürges to tell the story, based on real events, of an attack by neo-Nazis on a foreign actor while on his way to a stage performance of Rainer Werner Fassbinder’s screenplay: Litt eksperimentell film som gjenforteller en sann historie samtidig som den tematisk tar opp det samme som Fassbinders film. Tittelen er grammatisk riktig, der hvor Fassbinders inneholder en villet grammatisk feil. 12 minutter lang.

Signs of Vigorous Life: New German Cinema, a 1976 BBC program about the film movement of which Fassbinder was a part: Meget interessant om den nye tyske filmbølgen siste halvdel av 60-tallet, som blant annet Werner Herzog, Wim Wenders, Fassbinder og Volker Sclöndorff var del av. Tysk filmindustri lå brakk fra midten av 30-tallet til den nye bølgen kom. Nazistenes sensur, krigen og deretter Heimat-tradisjonen begrenset den kunstneriske kvaliteten. Heimat-tradisjonen kom etter krigen og inneholdt stort sett naturbilder og romantisk kliss. Den nye bølgen var populær i utlandet, men i Tyskland ble regissørene sett på som selvopptatte og intellektuelle. Noe som tydeligvis ikke er bra. Publikum vil ha virkelighetsflukt og underholdning. Sclondörff lager politiske filmer som The Lost Honour of Katarina Blum, og setter søkelyset på absurditeten i å bruke store politistyrker for å fange en mann som muligens ikke engang er skyldig. Han påstår at politistyrkene har vokst enormt i størrelse på kort tid.

Scene from Fassbinder’s 1970 film The American Soldier that inspired Ali: Fear Eats the Soul: Rar liten scene om en mann som dreper sin kone, fortalt av en kvinne som sitter på en sengekant.

Trailer: Helt grei. Føles litt tilfeldig satt sammen, men gir oss et godt inntrykk av hva vi skal få se.

An essay by critic Chris Fujiwara: Essay av ypperste klasse. Diskuterer filmen, belyser påstander med eksempler, forteller litt rundt Fassbinders metode. Strålende.

Investigation of a Citizen above Suspicion

Investigation of a Citizen above Suspicion (Criterion nr. 682)(Blu-ray)

Italia – 1970 – Elio Petri (farger)

Fascismens vesen

Nivå 1 (uten spoilers)

En mann dreper sin elskerinne. Det viser seg at han er en politimann. Samme politimann skal lede drapsetterforskningen.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er en helt spesiell film dette. Fra første sekund oser filmen fascisme, uten at noe sies, eller at handlingen tilsier det. Det er noe med estetikken, stemningen, ansiktene, kameraføringen. Senere skal handling og dialog bygge opp under det samme, dog uten at ordet nevnes. Dette miljøet er som en lukket østers man aldri finner veien inn i. Det er hardt, mektig og skremmende.

Filmen ble laget før bombeeksplosjonen på Piazza Fontana i Milano, men ble likevel tolket til å handle om det. Dette var en tilfeldighet. Anarkister ble anklaget og behandlet som i filmen, men det viste seg senere at høyreekstreme sto bak. En anarkist ble muligens drept ved å bli kastet ut fra 4.etasje i politihuset. Politiet hevdet det var selvmord.

Kort fortalt om handlingen: Politiinspektøren dreper sin elskerinne i sexlek, akkurat slik han har sagt til henne at han skal gjøre under forspillet. Motivet hans er å vise hvordan han som politi står over lovene han skal håndheve. Han etterlater seg tydelige spor, og hinter til andre politimenn om sin skyld. Allikevel opplever han seg som urørbar. Tilslutt tilstår han alt, men blir paradoksalt nok oppmuntret til å tilstå sin uskyld av ledelsen i politiet. Da han til slutt gjør det, virker de tilfreds. Underveis er det altså han som leder drapsetterforskningen.

Det er to typer vold i filmen, seksuell og institusjonalisert. Petri linker dem sammen og mener tydeligvis at den seksuelle volden speiler den institusjonaliserte, og at begge handler om kontroll. Det er vanskelig å være uenig i det. Når elskerinnen utover i forholdet begynner å si at han er et barn, tar hun vekk hans autoritet. Hun ødelegger den orden han har innført i forholdet. Dette forstyrrer og reduserer hans livskvalitet. Han mister gradvis strukturen i livet vi alle er avhengige av, og framstår som en typisk Petri-protagonist (se omtalen av Williams essay i heftet). Kanskje er dette noe av grunnen til at han iverksetter planen om å bevise at han står over loven. Han tar tilbake kontrollen.

Politiet kontrollerer sine omgivelser på flere måter, felles for dem er at det foregår utenfor borgernes rekkevidde og synsfelt. Arkiver og forhørsrom er plassert dypt nede i kjelleren på politihuset. Det hemmelige og skjulte gir makt og kontroll. Når vi får se hva som foregår der, er det via et kamera som zoomer inn og ut, som et spionkamera. Andre sekvenser er filmet høyt ovenfra, som et overvåkningskamera. Det føles som om Petri er kommunisten som spionerer på fascistene.

Inspektøren og elskerinnen iscenesetter erotiske gjenfortellinger av drapssaker han har etterforsket. Hun tenner på makten han har. Da han forteller henne hvordan hun skal ”dø” i dag, slår hun blikket ned, kåt og sitrende av spenning. Makten han har ser vi eksempel på i hans omgang med pressen. Han har tett kontakt med en journalist, gir opplysninger og har dermed styring på hva som skrives (les: fascistenes kontroll over media). Hans etter hvert besettende kamp mot de revolusjonære, og volden han utøver mot dem, kan spores tilbake til sjalusi i hans private sexliv. Elskerinnen Augusta har et forhold til Pace, anarkisten som bor i samme bygård.

Petri har en liten cameo i filmen. Han sier ingenting og er på skjermen i bare noen sekunder. Allikevel er det lett å se hvorfor han gjerne ville ha dette ”statementet”. Petri er en av tilhørerne til politiinspektørens tale, og sitter og sover. Det kan ha en dobbel symbolsk mening: talen er ikke viktig og/eller borgerne og de intellektuelle reagerer ikke sterkt nok i samfunnsdebatten. Petri gjør også nyskapende bruk av dialekter i filmen, noe som naturlig nok går de fleste av oss hus forbi. Politiinspektøren har en overdrevent bred siciliansk dialekt, så kraftig at det nesten blir komisk. Den er også til tider vanskelig for andre italienere å forstå. Det ble av den grunn aldri gjort tidligere i italiensk film.

Øyeblikket: Sluttscenen hvor en rullgardin går ned og hindrer vårt innsyn. Vi får ikke vite hva disse menneskene beslutter, deres avgjørelser tas i det lukkede rom. Maktmennesker har ingen interesse av å være åpne. En fin kommentar til diskusjonen om åpenhet i prosesser, om borgerne har rett til å vite hva som foregår bak lukkede dører. I denne kretsen kan alle regler brytes. Korrupsjon, maktmisbruk, vennetjenester og konspirasjoner kan florere. Kort sagt fascisme.

Lyd og bilde

På lerret er det en fantastisk filmlik opplevelse. Filmkorn vises på en fin måte. Fargene er mutert og gjengis korrekt etter intensjonen. Skarpheten er slående til stede under ekstreme nærbilder hvor du kan telle porene i ansiktet til Gian Maria Volontè. Formatet er 1.85:1, med mono lyd. Lyden er flott, med det ekstremt fengende temaet veldig godt gjengitt.

Ekstramateriale

Archival interview with director Elio Petri, conducted by critic and filmmaker Alexandre Astruc: I dette intervjuet på snaut 15 minutter får vi også kommentarer fra Astruc. Petri ser seg selv som en politisk kommunist og filmatisk ekspresjonist. Han mener at det syke har blitt normalt. Eiendomsrett, mitt/ditt, er sykt. Alle lover er ikke nødvendige. Petri får deg til å stille spørsmål om deg selv. Han snakker direkte til deg, ifølge Atruc. Godt supplement.

Elio Petri: Notes About a Filmmaker (2005), a ninety-minute documentary on the director’s career, featuring interviews with friends, collaborators, and filmmakers: Dokumentaren er på 80 minutter, ikke 90 som det står i overskriften. For meg var Elio Petri et nytt bekjentskap, og jeg må si at sammensetningen av ekstramaterialet på denne utgivelsen har gitt meg et godt bilde av hvem han var, hans arbeid og innsikt i denne filmen. Samtidig har det gjort meg nysgjerrig på de andre filmene hans. Han startet karrieren med å konkurrere med Pontecorvo om å bli regiassistenten til De Santis. Dokumentaren bruker tiden sin hovedsakelig på å diskutere den politiske situasjonen i landet på denne tiden. Den griper også inn via sensur. En scene ble forlangt kuttet. Det gjelder sekvensen hvor politiet går inn i et bygg og etterlater seg søle i trappen. Dette ville ikke politiet ha gjort, mente sensuren. Filmskaperne lovte å slette det, men beholdt det allikevel. De visste at sensuren ikke gikk på kino.

New interview with film scholar Camilla Zamboni: Litt rotete oppsatt, men hvis dette er dokumentaren ”On investigation” så varer den i ca 25 minutter og dreier seg om Petris filmer og analyse av vår film. På denne tiden i Italia var politiet undertrykkende og jaget radikale venstre og anarkister. En bombeepisode i Milan ble tillagt venstreradikale, men viste seg senere å være høyreekstremes verk. Allikevel politiet fikk utvidete fullmakter mot venstresiden. Massevis av gode tanker om filmen kommer frem i denne dokumentaren. Det nevnes også at Petri hoppet fra sjanger til sjanger, og mestret dem alle.

Investigation of a Citizen Named Volonté (2008), a fifty-minute documentary about actor Gian Maria Volonté: Denne 55 minutter lange dokumentaren handler om skuespilleren i hovedrollen. Han spilte sammen med Eastwood i ”For en neve dollar” og lagde flere filmer sammen med Petri. Han skrev også flere manus. Volonte ble langsomt karakteren sin, slik at man etter hvert snakket med karakteren hans selv på settet, i pauser og etter jobb. Vi ser glimt fra flere Volonte/Petri filmer, og det ser spennende ut. Bra dokumentar.

Music in His Blood, an interview with composer Ennio Morricone from 2010, conducted by film critic Fabio Ferzetti: 20 minutters intervju med Enrico Morricone, den legendariske komponisten. Han forteller at hovedelementet i temaet i denne filmen, er en imitasjon av ”blowing rasberry”, altså den lyden man lager når man blåser av noe andre mener eller gjør. Morricone skrev musikken kun etter manuset. Han så ikke filmen først.

Trailers: Til og med trailerne oser fascisme. Den italienske er virkelig god. Den amerikanske er god. Den er litt mer standard, men fremdeles urovekkende. Bruker høydeforskjeller flott. Filmet nedenfra og ovenfra. To trailere på til sammen 6 minutter.

A booklet featuring an essay by film scholar Evan Calder Williams and excerpts from a 2001 book by screenwriter Ugo Pirro: Williams forteller at Petri lagde variasjoner over sin kritikk av det kapitalistiske samfunnet i alle sine filmer. Hovedpersonen er også den samme. Han er hvit, mann og italiensk. Han er også deprimert, psykotisk, ensom og fremmedgjort. Hans ønske er egentlig bare å orientere seg i samfunnet. Williams har laget et utfordrende essay, og har sine egne sterke tolkninger. Bra! Han mener at poenget med filmen er at politiinspektøren kan hende blir mistenkt, men at det ikke spiller noen rolle. Drapet er hans offer for å vise eller bevise hvor langt den urørlige kan gå. Filmen kan virke karikaturisk psykotisk, men gir nok et presist bilde av den italienske staten i 1970-årene. Manusforfatter Ugo Pirro kom opp med ideen om en politiinspektør som vil bevise for seg selv og andre at han står over loven han skal håndheve. Dette utbroderer han i en kort tekst bakerst i heftet.