My Darling Clementine

My Darling Clementine (Criterion nr. 732)(Blu-ray)

USA – 1946 – John Ford (svart-hvitt)

Legenden Wyatt Earp

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi har alle hørt om Wyatt Earp, Doc Holiday og duellen i O.K Corrall. I denne western fra 1946 spiller Henry Fonda den sagnomsuste marshallen som ryddet opp i Tombstone.

Nivå 2 (med spoilers)

Den oppfatningen vi har av Wyatt Earp som en rettskaffen mann som rydder opp i Tombstone, rakrygget og idealistisk, er i stor grad basert på en biografi ved navn ”Frontier Marshall”. Boken ses i dag på som en roman fremfor en biografi. De fleste filmene er basert på denne boken, noe som gjør at dette bildet av Wyatt Earp har festet seg hos publikum. My Darling Clementine er også basert på denne boken fremfor mer historisk korrekte kilder.

Det er interessant å ta for seg legenden rundt Wyatt Earp og sjekke det mot historiske kilder. Her skal jeg diskutere noen av oppdagelsene vi gjør. Wyatt Earp drev aldri kveg, men var en gambler. Broren, James, hadde drevet horehus. Når man livnærer seg av slikt er det nyttig å ha slekt innen loven, som Virgil Earp. Det var faktisk Virgil som var lederen i Tombstone, og Wyatt var hans deputy. En annen grunn til å ville ha marshallstillingen var at den var veldig lukrativ. En marshall skulle kreve inn skatt, og beholdt en prosentandel selv. De tjente rundt $30 000 i året, noe som var vannvittig mye penger i 1860-årene. Men først måtte de vinne valget, og det var her Clantonklanen kom inn i bildet. For øvrig var de ikke kriminelle som i filmen, men hardtarbeidende cowboyer. Earpklanen konspirerte blant annet med Clantonklanen for å fange noen dilligenceranere. En detalj førte til en krangel, og det var opptakten til drapene og skuddvekslingen i O.K Corrall. Bortsett fra at det heller ikke helt stemmer, da skuddvekslingen skjedde i en bakgård et stykke unna O.K Corrall. I virkeligheten tok hele kampen rundt 30 sekunder. Pa Clanton døde egentlig før duellen startet. Doc Holiday døde faktisk ikke under skuddvekslingen, som My Darling Clementine forteller oss, men av tuberkolose noen år senere. Denne sykdommen var grunnen til at han dumdristig raste inn i revolverdueller og skapte seg et navn som revolvermann. Han hadde ingenting å tape, og han visste det. Kanskje ante han at det ville være en bedre måte å dø på. Han var heller ikke kirurg som filmen vil ha oss til å tro, men tannlege. Kirurggrepet var gunstig for å kunne ha med scenen hvor han opererer sin elskerinne. Det gikk så langt at Ford foreslo å fiksjonalisere karakterene i filmen siden de lå så langt unna det historisk korrekte, men produsent Zanuck nektet.

Wyatt Earp var amatørdeputy noen få ganger, men bare i noen måneder av gangen. Da broren ble drept, henrettet han to menn han mente var skyldige. Han bar deputymarshallskilt da, men stilte dem ikke for retten. Det var lenge stille rundt Earp, men i 1896 ble det på nytt oppstyr rundt ham. Han dømte en boksekamp hvor han ga seieren til underdogen. Etter dette forsøkte Earp å rette opp ettermælet sitt, med en biografi som tok vekk pinlige øyeblikk og feil han hadde begått. Mange av de kjente navnene fra det ville vesten trakk mot Hollywood, og her er det stor sannsynlighet for at John Ford snakket med Wyatt Earp. De spilte gjerne seg selv i westernfilmer utover på 1900-tallet. Earp fant opp historier og fant dermed opp seg selv. John Ford fant opp sin egen Wyatt Earp. Selv om han hadde hatt et voldsomt liv, døde Wyatt Earp udramatisk i Los Angeles i 1929.

Til å være en film basert på den ukritiske fremstillingen av Wyatt Earp, hvor Earp er en idealist og heltemodig gentleman, er det en scene som bryter med dette bildet. Det kan være at det må ses i lys av tiden filmen ble laget, men jeg tror ikke det er hele forklaringen. Henry Fondas karakter, Wyatt Earp, må ta ansvar når ingen klarer å stoppe den stupfulle indianeren som skyter vilt rundt seg. Han utmanøvrerer ham, slår ham ned og drar ham ut på gaten. Så kritiserer han borgerne for å selge whiskey til indianere, sparker indianeren i baken og roper ”get out of town, indian”. Denne rasistiske holdningen rimer lite med en filmhelt man kunne hatt i dag. På den annen side har jo John Ford et poeng når han sier at selv om han selv er antirasist, betyr ikke det at karakterer i filmene hans ikke kan være rasister. Den fulle indianeren var for øvrig barnebarn av Geronimo. Det kan også sies en del om hvordan Chihuahua fremstilles i filmen. Hun er enten av meksikansk eller indiansk avstamming og levnes ikke mye ære av Ford. Kun på dødsleiet fremstilles hun med empati og verdighet. Noe av grunnen kan være at han ikke valgte denne skuespilleren selv, men ble tildelt henne av studioet. Allikevel er det de hvite og ranke som kommer best ut av filmen.

Dette var den første filmen til John Ford etter at han var fire år i marinen under andre verdenskrig. Det kan være årsaken til at My Darling Clementine anses som Fords mørkeste film. Det er en enkel film hva historien angår, men er mer kompleks under overflaten. Det er en mytisk film. Man kan si at hovedtemaet i filmen er familien og ødeleggelsen av denne. Ford idealiserte familielivet på film, men behersket det ikke i virkeligheten. Lindsay Anderson, en av de første Ford-ekspertene, mener at Ford var en feminin regissør i verdisynet sitt. Her kan nevnes at Wyatt Earp fremstilles som veldig forfengelig, spesielt i scenen etter at han har fått en hårklipp. Han studerer seg selv lenge i speilet, og bruker siden både speil og vindu for å sjekke hvordan han tar seg ut. Ford var alltid mer interessert i atmosfære enn i plot, dvelende i sin tilnærming, mens Zanuck alltid var opptatt av tempo. Øyne var viktig for Ford, og det kan man tydelig se i denne filmen. Øynene avslører hva menneskene tenker. Det krever også at man tar seg tid, at man har en dvelende tilnærming.

Filmen består av to historielinjer, skarpt adskilt og grundig fremstilt. Den ene er Clementines kamp for å vinne tilbake kjæresten sin, Doc Holiday. Den andre er grunnen til vi ser filmen, nemlig kampen mellom Earpklanen og Clantonklanen, kjent fra ville vestens mytologi. Derfor er det interessant at filmen har tittel etter den første historielinjen, kjærlighetshistorien mellom Doc og Clementine. Et element i denne historien er selvfølgelig kjærligheten som vokser frem mellom Wyatt Earp og Clementine. Vi aner at det kan bli noe mellom dem mot slutten, etter at Doc Holiday er død. Clementine velger å bli igjen i Tombstone som skolelærer, mens Wyatt må dra hjem til faren for å fortelle ham at han har mistet to sønner. Men han kan jo komme tilbake…

Ford regisserte 54 westernfilmer. Mange rangerer denne som hans beste, ved siden av legendariske Stagecoach. Det er en dvelende film, med lite action før duellen på slutten. Noen har valgt å kalle det en anti-western av den grunn. Jeg mener heller at det er en atmosfærisk og grundig film, som lar oss komme mer under huden på karakterene enn hva vanlig er i en western. Men det er en western like fullt. Og Shakespeare var faktisk mer populær i det ville vesten enn filmene vil ha oss til å tro.

Øyeblikket: Morgenen når duellen skal finne sted gryr. Mens Pa Clanton sakte løfter hodet, lyses området rundt ham opp av dagens lys. Et nydelig skue, og et illevarslende frempek om hva som skal komme. I løpet av sekunder stiger ansiktet hans frem fra absolutt mørke til å ligge badet i dagslyset.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1. Kinoversjonen er restaurert fra en 4k-kilde, og er virkelig flott. Optimale kontraster, fin dybde og detaljer. Alle nyansene trer elegant frem i dette svart-hvittbildet, og kontrasten mellom lys/mørke i baren er spesielt flott. Skygger faller over ansikter slik at deler ligger i mørke og gir en fin effekt. Et levende ansikt som Doc Holidays nyter spesielt godt av denne fine gjengivelsen. Lyden er i mono, med klar dialog, fyldig galopp og skuddveksling. Strålende.

Ekstramateriale

High-definition presentation of the 103-minute prerelease version of the film: Kinoversjonen er på en time og 37 minutter, mens prereleaseversjonen er på en time og 43 minutter. Produsent Zanuck har ansvaret for at kinoversjonen ble kuttet ned seks minutter. Han ble stresset av hva et prøvepublikum mente, og kuttet scener han selv likte. John Ford ble rasende, men kunne ikke få det omgjort. Ford har uansett innrømmet at Zanuck er den beste klipperen han noen gang har sett. For flere detaljer om de to versjonene, se Version Comparison lenger nede.

New audio commentary featuring John Ford biographer Joseph McBride: Informativt, interessant og engasjerende kommentatorspor.

New interview with western historian Andrew C. Isenberg about the real Wyatt Earp: Tettpakket med fengslende informasjon om den virkelige Wyatt Earp. Intervjuet varer bare i 14 minutter, men du verden så mye spennende som blir sagt her.

Comparison of the two versions by film preservationist Robert Gitt: Denne sammenligningen er på 42 minutter, og er nok for spesielt store fans av filmen. Gitt tar oss gjennom scene for scene som har forandringer. Han beskriver i detalj hvordan han måtte lage scener for å skape en bro mellom to scener hvor noe av filmen har gått tapt. Et slikt eksempel er sekvensen hvor Chihuahua er i baren og går ut i gaten for å møte diligencen hun forventer at Doc Holiday er med. Alle scener fra hun forlater baren til hun blir kontaktet av et Clantonmedlem er tapt. Gitt velger å bruke en scene som kommer senere i filmen, hvor en diligence ankommer Tombstone i dagslys. Han mørklegger scenen, slik at den ser ut til å utfolde seg om kvelden, og sørger for at vi aldri får se Henry Fondas karakter sitte på fortauet og vente. Jeg må si at den originale slutten, som er lengre og mer dvelende, er bedre enn den kortere kinoversjonen. Men testpublikummet lo av slutten hvor Earp kun tar Clementine i hånden til avskjed. De forlangte et kyss, og Zanuck ga dem det. Slik tar han oss gjennom en interessant dokumentar, som også har verdi for oss som er interessert i prinsippene bak restaurering.

New video essay by Ford scholar Tag Gallagher: I dette essayet på 18 minutter diskuterer Gallagher filmen og Wyatt Earps figur. Han mener dette er Fords mørkeste film. Den består av to historielinjer, Clementine og hevnen. Disse to blandes aldri. Clementine får aldri vite om drapet på James eller duellen som skal komme.

Bandit’s Wager, a 1916 silent western short costarring Ford and directed by his brother, Francis Ford, featuring new music composed and performed by Donald Sosin: Tja. En stumfilm som ikke er forferdelig interessant i seg selv. Men litt morsomt at den er regissert av John Fords bror. Filmen er på 14 minutter.

NBC television reports from 1963 and 1975 about the history of Tombstone and Monument Valley: En historiker viser oss dagens Tombstone, og viktige steder fra filmen. Vi får se O.K Corrall og stedet hvor kampen egentlig fant sted. Høydepunktet er en gjennomgang av morsomme inskripsjoner på gravsteinene på Boot Hill i Tombstone. Ellers diskuterer han Wyatt Earps handlinger som er knyttet til Tombstone. 7 minutter lang dokumentar. I klippet om Monument Valley veileder en lokalkjent oss og forteller hva de forskjellige monumentene heter og symboliserer. Dette er apache- og navajoland, og monumentene har forskjellige myter knyttet til seg. Den Tombstone vi ser i filmen ble pakket ned når innspillingen var ferdig og sendt vekk til Hollywood.

Lux Radio Theatre adaptation from 1947 starring Henry Fonda and Cathy Downs: Blir litt tamt når man her har filmen tilgjengelig. For meg er ikke dette så interessant, men sikkert en juvel for de som er glade i radiohørespill og filmen.

Trailer: En trailer som ikke forteller noe om historien. Første del viser en hyggelig tone, andre del skildrer skyting og action. Vi får følelsen av en lysere film enn den i virkeligheten er.

An essay by critic David Jenkin: Manusforfatter Miller påstår at ”what you see is what you get” i My Darling Clementine, men kritiker David Jenkin våger allikevel å si seg uenig. Han mener det ligger mye mellom linjene i filmen, og bruker dette høyst interessante essayet til å framlegge sin sak.