Ali: Fear Eats the Soul

Ali: Fear Eats the Soul (Criterion nr. 198)(Blu-ray)

Tyskland – 1974 – Rainer Werner Fassbinder (farger)

Hverdagsrasisme

Nivå 1 (uten spoilers)

Den eldre tyske kvinnen Emmi møter mye yngre marokkanske Ali på en cafe. De danser sammen, og han overnatter hos henne. Senere blir de et par, noe ikke omgivelsene setter særlig pris på.

Nivå 2 (med spoilers)

Forholdet mellom Emmi og Ali motarbeides fra alle hold, også fra barmiljøet Ali vanker. Der reagerer først og fremst en kvinne på Emmis alder ekstra sterkt siden hun selv kunne tenkt seg Ali. Også bardamen, selv om hun er stort sett sympatisk mot Emmi, har sine negative trekk. Hun levner ikke forholdet deres en sjanse, og hun står klar straks Ali begynner å tvile om forholdet er godt, om de har det bra sammen. Hun inviterer ham hjem, og de har sex. Det er vel det eneste feiltrinnet som Ali gjør i filmen, ellers står han som en bauta moralsk sett. Han sliter dog mer psykisk enn han gir inntrykk av.

Det er en tydelig film Fassbinder har laget, og han tar med seg tydelige grep fra teatertradisjonen inn i filmen, synes jeg. Karakterene er lette å lese, deres følelser er tydelige og intensjoner og indre liv skjules ikke. Jeg liker de teatralske grepene, som stiliserte sett med urørlige mennesker som stirrer. Til tider føles det som en lettversjon av et mesterverk av Roy Andersson. Det jeg ikke er like fornøyd med er mangelen på nyanser i oppførsel og holdninger hos de tyske menneskene rundt Emmi og Ali. De er så hatefulle og rasistiske og er ikke interessert i å skjule det i det hele tatt. De går når de ser Ali, nekter å håndhilse, isolerer Emmi på jobb, forsøker å få henne kastet ut av bygården og forlanger ekstra trappevask av Emmi som drar skitt inn i huset. Når de da snur om så fort, i løpet av Emmis ferie, føles det lettvint. Men det er Fassbinders valg, og slik han vil fortelle historien. Realisme er ikke svaret på alt, som vi vet.

Fassbinder mente for øvrig at Sirk var den første i Hollywood som viste kvinner som tenkte. Han ble inspirert av Sirk til å ha en veldig enkel filmatisk fortellingsstruktur, samtidig som han kunne skildre lidelse og menneskelige relasjoner på høyt nivå. Han begynte å lage slike filmer på tvers av et marxistisk filmmiljø. I Ali: Fear Eats the Soul snakker karakteren til tider i slagord eller visdomsord. Slik forenkler de verden og gjør den håndterlig. Ali har flere, for eksempel ”Å tenke er ikke bra. Får deg til å gråte”.

Fassbinder lagde ca 23 filmer på 7 år før Ali: Fear Eats the Soul. De første 10 filmene han laget var kjølige, samfunnskritiske filmer. Han filmet aldri natur, det meste foregikk innendørs. Det kan jo ha vært en reaksjon på Heimat-tradisjonen i tysk film, hvor alt skulle være vakkert og tradisjonelt. Etter at han så Written on the Wind, laget av Douglas Sirk, forandret han syn på hva hans filmer skulle være. Han skulle nå nærme seg høykvalitets melodrama. Ali: Fear Eats the Soul er nærmest en remake av en annen Sirk-film å regne, All That Heaven Allows. Dere kan lese min omtale av den på denne bloggen, tre filmer lenger ned på siden. Noen mener det er en feilslutning å kalle den en remake, men jeg synes at den er såpass inspirert av Sirks film at det må gå an. Fassbinder har aktualisert og oppdatert filmens kjerne til noe et tysk publikum vil føle relevant i deres tid og samfunn. I stedet for klasseproblematikken fra All That Heavens Allows, hvor en eldre, velstående enke blir sammen med en gartner, øker Fassbinder innsatsen ved å introdusere en arabisk fremmedarbeider som i tillegg er mye yngre enn den tyske kvinnen. Snakk om å rase inn i tabuer.

Av andre forskjeller mellom de to filmene synes jeg vi bør nevne det faktum at Emmi står støtt i verdisynet sitt og ikke firer. Det samme kan ikke sies om Cary i All That Heaven Allows. Hun gir etter for konformitetskravet og bryter med Ron. Hva TV-apparatet angår er det flere tolkninger. I Sirks film er TV et symbol på selskaperstatning, som sønnen til Cary kjøper til sin mor. I TV skal hun finne selskap når de nå har nektet henne kjærlighet. Fassbinder lar også TV spille en rolle, i den forstand at Emmis sønn knuser den med noen velrettede spark da han får høre om Ali. Jeg har en følelse at det er en hyllest til Sirk, men kan da ikke tolke den annerledes enn at sønnen forsøker å ødelegge Emmis selskap. Hvem vet?

Blikk er en veldig viktig del av hvordan menneskene i denne filmen omgås og kommuniserer. De ser på hverandre, ser på omgivelsene, blir sett på. Blikkene definerer hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Spesielt scenen på utekafeen er et godt eksempel på dette, hvor hele betjeningen står og glaner på Emmi og Ali. Her reagerer Emmi sterkt og adresserer stirringen. Blikk er også fremtredene i scenen hvor Emmi kommer inn på kafeen for første gang. Både gjester og innehaver stirrer, urørlige og avventende. Det føles som en mur, og her er Ali del av denne muren. Senere skal han bli gjenstand for stirring i større grad.

Øyeblikket: Måltidet på Hitlers favorittrestaurant. Emmi og Ali har giftet seg og skal ha en bryllupsmiddag, bare de to. De går på en eksklusiv og veldig dyr restaurant. Hovmesteren oppfører seg arrogant, nedlatende og ønsker dem tydeligvis ikke der. Enten merker ikke Emmi det, eller så har hun bestemt seg for at ingenting skal ødelegge dagen deres. Brudeparet er ikke vant til å spise på slike steder. De er usikre på menyen og hva ting betyr. Først oppfører hovmesteren seg hånlig, før han mot slutten tør litt opp og fremstår hjelpsom.

Lyd og bilde

Filmen presenteres litt overraskende i 1.37:1. Denne blurayen er en 4k restaurering, og det er et skikkelig flott bilde. Det finnes sekvenser som er uskarpe og litt for mørke, men jevnt over et flott, flott bilde. Særlig når man har tydelige dybdeindikatorer, som et rekkverk foran Emmi sittende i trappen og en dørkarm enda nærmere, kommer blurayen til sin rett. Alt er sylskarpt, med en flott dybdefølelse. Generelt er de lyse innendørsscenene og nærbildene mest imponerende. Fin filmlik presentasjon. Lyden er mono. Det er lite annet enn dialog her, og den er tydelig nok.

Ekstramateriale

Introduction from 2003 by filmmaker Todd Haynes: Lang sekvens, 23 minutter, som gir Haynes tid til å få sagt det han ønsker om Fassbinder og denne filmen. Han viser hvordan både Douglas Sirk og Fassbinder har påvirket ham, og den tydelige linken til hans egen flotte film, ”Far from Heaven”. Meget interessant introduksjon.

Interviews from 2003 with actor Brigitte Mira and editor Thea Eymèsz: Mira var 93 år gammel da intervjuet ble gjort, og det er imponerende. Glassklar og sterk. Hun er så gammel nå at hun snakker direkte og ærlig, blant annet om egne evner. Det er befriende. Intervjuet er interessant og varer i 25 minutter. I et annet intervju på 22 minutter forteller klipperen Thea Eymèsz om hennes samarbeid med Fassbinder. Hun jobbet alltid alene i et rom, da hun ikke likte å samarbeide med andre. Fassbinder kom inn noen ganger for å diskutere klippingen. På denne filmen hevder hun at hun jobbet 24 timer i døgnet, at hun satt i det trange rommet hele tiden. Så vi forstår at hun ikke snakker helt sant. På grunn av trøbbel med lydsporet fikk hun et nervesammenbrudd, men fikk trøst av Fassbinder og kom tilbake til jobben. Så en fin liten historie som motvekt til alle de fæle historiene man hører om Fassbinders behandling av staben sin. Eymèsz fremstår som en anspent og ærekjær person, selv i 2003. Hun klippet også Shahbaz Noshirs kortfilm.

Shahbaz Noshir’s 2002 short Angst isst Seele auf, which reunites Mira, Eymèsz, and Jürges to tell the story, based on real events, of an attack by neo-Nazis on a foreign actor while on his way to a stage performance of Rainer Werner Fassbinder’s screenplay: Litt eksperimentell film som gjenforteller en sann historie samtidig som den tematisk tar opp det samme som Fassbinders film. Tittelen er grammatisk riktig, der hvor Fassbinders inneholder en villet grammatisk feil. 12 minutter lang.

Signs of Vigorous Life: New German Cinema, a 1976 BBC program about the film movement of which Fassbinder was a part: Meget interessant om den nye tyske filmbølgen siste halvdel av 60-tallet, som blant annet Werner Herzog, Wim Wenders, Fassbinder og Volker Sclöndorff var del av. Tysk filmindustri lå brakk fra midten av 30-tallet til den nye bølgen kom. Nazistenes sensur, krigen og deretter Heimat-tradisjonen begrenset den kunstneriske kvaliteten. Heimat-tradisjonen kom etter krigen og inneholdt stort sett naturbilder og romantisk kliss. Den nye bølgen var populær i utlandet, men i Tyskland ble regissørene sett på som selvopptatte og intellektuelle. Noe som tydeligvis ikke er bra. Publikum vil ha virkelighetsflukt og underholdning. Sclondörff lager politiske filmer som The Lost Honour of Katarina Blum, og setter søkelyset på absurditeten i å bruke store politistyrker for å fange en mann som muligens ikke engang er skyldig. Han påstår at politistyrkene har vokst enormt i størrelse på kort tid.

Scene from Fassbinder’s 1970 film The American Soldier that inspired Ali: Fear Eats the Soul: Rar liten scene om en mann som dreper sin kone, fortalt av en kvinne som sitter på en sengekant.

Trailer: Helt grei. Føles litt tilfeldig satt sammen, men gir oss et godt inntrykk av hva vi skal få se.

An essay by critic Chris Fujiwara: Essay av ypperste klasse. Diskuterer filmen, belyser påstander med eksempler, forteller litt rundt Fassbinders metode. Strålende.