The Thin Blue Line (Criterion nr. 753)(Blu-ray)
USA – 1988 – Eroll Morris (farger)
Rashomon, american style
Nivå 1 (uten spoilers)
Errol Morris er en dokumentarfilmskaper som går dit hvor historien tar ham. I The Thin Blue Line intervjuer han innsatte på Death Row, før han blir fascinert av en av sakene. Randall Adams sitter fengslet for drapet på en politimann. Morris sin innsats skal lede til at saken blir tatt opp igjen, og en av de mest kjente dokumentarene i filmhistorien blir skapt.
Nivå 2 (med spoilers)
På samme måte som Kurosawas Rashomon viser tre forskjellige oppfatninger av en hendelse, viser The Thin Blue Line hvor usikkert et ”faktum” kan være. Folk oppfatter forskjellig og ser forskjellige ting. Kombinert med fordommer, forutinntatthet og diverse motiver, kan vitneutsagnene bli helt forskjellige.
Adams gikk tom for bensin da han var ute og kjørte og ble plukket opp av 16-årige David Harris. De drakk øl og røyket marihuana sammen den kvelden før de dro på en Drive-In-kino. Etter det dro de hver til sitt, ifølge Adams. Samme kveld ble politimannen Wood skutt og drept ved en rutinekontroll av en bil. Harris dro hjem til Vidor, og der skrøt han av at han hadde skutt en politimann. Etterforskningen av drapet førte til den lille byen Vidor, hvor Ku Klux Klan har sitt hovedkvarter i Texas, og Harris ble avhørt. Han la skylden på Adams, og han ble arrestert.
For å gjøre en ting helt klart: Errol Morris mener at Randall Adams er uskyldig og at David Harris er morderen. Harris kommer så nærme en innrømmelse av skyldspørsmålet han evner å gjøre i det siste intervjuet Morris gjør med ham. Her sier Harris at han mener at Adams ikke drepte politimannen. Når Morris spør hvorfor han sier det, svarer Harris: ”because I am the one who knows”. Dette intervjuet er ikke festet til film og finnes bare på en lydkassett. Grunnen er at filmkameraet låste seg på begynnelsen av intervjuet, og det var umulig å få fikset det eller skaffe et tilsvarende. Derfor dro Morris tilbake neste dag og fullførte intervjuet med en kassettspiller.
Harris ble aldri dømt for dette drapet, men han skulle drepe igjen. I 2004 ble han henrettet med giftsprøyte for drapet på Mark Mays i 1985. Adams ble aldri formelt frikjent, men saken mot han ble avvist og han ble satt fri. På grunn av denne juridiske vendingen slapp staten Texas å betale 80000 dollar ganger de 12 årene han satt fengslet. Han døde i 2010, men media fikk det ikke med seg før i 2011.
Morris sin film går langt i å hevde at grunnen til at Randall Adams ble dømt i stedet for David Harris, ligger i det faktum at Harris var under lavalderen for å bli idømt dødsstraff. Adams, derimot, var over og kunne henrettes. Adams sier det rett ut: ”aktor var ikke interessert i rettferdighet, han ville at jeg skulle dø”. Etterforskningen var slett og prestisjen var høy. Dommeren kommer med noen oppsiktsvekkende utsagn, som at han ikke tok feil. Høyesterett var uenige med ham 8 mot 1. Dette tolker han som en seier, da ankesaken erklærte Adams skyldig 9 mot 0. Det skulle gi ham 10-8, mener han. Gal mann.
To psykiatere skulle avgjøre om Adams var sosiopat. De blir referert til som the killer shrinks, og den ene, Gregson, gikk under kallenavnet Dr. Death. Han endte i 99% av sakene opp med å konkludere at tiltalte kom til å drepe igjen. Det samme kom han fram til i Adams sin sak, etter å ha hatt en 20 minutters samtale med ham. I løpet av den tiden fikk han nok informasjon til å sammenligne Adams med både Charles Manson og Adolf Hitler.
Et tilbakevendende bilde i filmen er milkshaken som farer gjennom luften og treffer bakken så innholdet spruter utover. Dette er for å belyse og vektlegge et nøkkelaspekt ved hendelsen som kostet politimann Wood livet. Politiprosedyren ved stopping av biler er at en politimann nærmer seg sjåføren mens partneren står bak bilen på motsatt side for å sikre en annen vinkel, og ha kontroll på eventuelle passasjerer. Morris signaliserer gjennom milkshakescenen at han tror at Woods partner ble sittende i bilen, og altså ikke fulgte prosedyren. Denne tolkningen virker ukontroversiell sett i lys av opplysninger som fremkommer i filmen, men samtidig knuser det flere av aktoratets argumenter. Partneren kan umulig ha sett flere av situasjonene hun hevder å ha sett fra førersettet i politibilen. Hun kommer ikke ut av bilen før etter at skuddene har falt.
Morris har valgt ikke å bruke navn på intervjuobjektene på vanlig måte, altså med navnet skrevet nede i venstre hjørne på skjermen når de begynner å prate. I stedet må vi selv finne ut hvem de er, noe som kanskje gjør oss mer skjerpet. Etter gjentatte tilbakevendinger forstår vi hvem de er. Morris må ha styrt antrekket de innvidde har på, for fargekodene passer litt for godt til å være tilfeldig. La oss i hvert fall følge resonnementet helt ut. Hvitt symboliserer uskyld og ærlighet og svart symboliserer skyld, her eksemplifisert som løgn. Rødt symboliserer loven, eksemplifisert med de blinkende røde lyktene på politibilen. Oransje symboliserer kriminalitet, tenk på de oransje fengselsuniformene. Blå striper kan henvise til filmens tittel, The Thin Blue Line, altså at politiet er den tynne blå linjen som skiller samfunnet fra voldelig anarki og kaos. La oss så koble dette til klærne de intervjuede har på seg.
Randall Adams starter kledd i hvitt. Det ene upålitelige vitnet, Michael Randell, er kledd i svart. Allerede her kan vi ledes til å tro på Adams og mene at Randell lyver, noe som er i tråd med det Morris mener. Noen politimenn har slips med tynne blå linjer. Emily Miller har oransje genser, som i lyset fremstår nærmest som rødt. Dette kan tolkes som om oransje ”er det nye røde”, altså at grensen mellom loven og det kriminelle er utvisket. Slik loven har opptrådt i denne saken, opererer den nærmere kriminelle metoder enn rettsstatens. Dommeren har rødt slips, og representerer loven.
Politimennene som er intervjuet er naturlig nok opptatt av å fremstå korrekte i sine intervjuer. Allikevel klarer de ikke å unngå å komme med selsomme uttalelser. En påpeker at Adams virket for opptatt av å formidle sin uskyld, ”he overacted his innocence”. En slik tolkning kan vanskelig forklares med annet enn at politimannen var overbevist om Adams sin skyld, og tolket alt han sa som Fanden leser Bibelen. Det at Adams insisterte på sin uskyld kan jo rett og slett ha med å gjøre at han var uskyldig…
Både karaktervitnene og øyenvitnene har svakheter i sine forklaringer. Emily Miller sier så mye sprøtt at jeg lar henne stå ukommentert her. Michael Randell hevder å ha fotografisk hukommelse, men klarer ikke engang å huske om politibilen sto foran eller bak bilen som ble stoppet. Karaktervitnet som har så mye negativt å si om ekteparet Miller, refererer til dem som ”scum”. Det inviterer ikke til noen annen tolkning enn at hun har en forutinntatt holdning til dem, og i verste fall personlig interesse av å se dem tape ansikt.
Øyeblikket: Her er det mye å ta av. Men det må bli møtet med kvinnen som lever og ånder for mordmysterier, Emily Miller. Hun er alltid på utkikk etter noe uvanlig og elsker å være vitne, eller ”løse” sakene før politiet. Hele tiden sitter hun med et merkelig smil og stirrer rett i kameraet. Det bleikede håret i kontrast mot den veldig brune huden er forstyrrende. Hun kjørte forbi åstedet idet bilen var stoppet, og mener at hun så hvem som skjøt. Selvmotsigelsene florerer, og hun er et særdeles lite tillitsvekkende vitne. Høydepunktet må være når hun påstår at mord og vold alltid skjer rundt henne, selv i sin egen bakgård(!)
Lyd og bilde
Lyden kommer i 2.0 surround DTS-HD Master Audio. Den er meget god, både i tale og de mange effektene under iscenesettingen av selve drapsnatten. Bildeformatet er 1.78:1, og fyller en widescreen TV eller lerret. Kvaliteten er topp, topp klasse. Filmkorn i akkurat passe mengde, de dempede fargene gjengitt korrekt og skarpheten er meget god. Et meget bra bilde som gir en meget realistisk presentasjon.
Ekstramateriale
New interview with Morris: Dette er klart det lengste intervjuet med sine 41 minutter. Morris har i sin bakgrunn 3 år som privatetterforsker. Han vier lang tid til å utdype Texas sitt regelverk for å kunne idømme dødsstraff. Det må også bevises at den dømte vil utføre en voldelig forbrytelse igjen. Her kommer Dr. Death og hans like inn i bildet. Loven ble skrevet med to spesielle psykiatere i tankene, hvorav Dr. Death var den ene. Regissøren argumenterer overbevisende for at dødsstraff faktisk skaper feil avgjørelser, ikke bare har forferdelige konsekvenser når det har blitt begått justismord. Se intervjuet for å høre argumentasjonen hans. Morris forteller at han følte seg truet av Harris da han ba Morris om å kjøre forsiktig. 1 gang er hyggelig, 3 ganger er det ikke.
New interview with Joshua Oppenheimer, director of The Act of Killing: Dette intervjuet varer i 14 minutter. Oppenheimer er en herlig filmskaper å intervjue. Han kommer med gode og reflekterte betraktninger. The Thin Blue Line viser folk som tror løgnene sine. Alle spiller, de vil bli sett og hørt. Mennesker glemmer aldri at kamera er til stede, i motsetning til en populær forestilling. Oppenheimer mener at denne filmen peker mot det Facebook vi opplever i dag. Det har å gjøre med iscenesettelsen av seg selv å gjøre. Adams deler sin tid mellom å fremstå korrekt og å fremstille seg som indignert og selvrettferdig.
NBC report from 1989 covering Randall Adams’s release from prison: Kort sekvens på seks minutter med Adams, hans advokat og Errol Morris.
An essay by film scholar Charles Musser: Oscarkomiteen nektet å nominere filmen i dokumentarklassen på grunn av Morris bruk av iscenesettelser, musikk, kameraarbeid og manus. Filmen var kontroversiell og nyskapende. Kanskje litt for nyskapende. Herlig essay, av meget, meget høy kvalitet.
The Taking of Power by Louis XIV (Criterion nr. 456)(DVD)
Italia – 1966 – Roberto Rossellini (farger)
Solkongen
Nivå 1 (uten spoilers)
Vi er i Frankrike, og skal følge Solkongens (Louis XIV, 1638-1715) ferd til absolutt makt. I en langsom og detaljert film får vi se spillet utfolde seg ved det franske hoff.
Nivå 2 (med spoilers)
Rossellini var opptatt av å lære bort noe i filmene sine. Derfor får vi vite i klartekst hva som foregår når legen undersøker kardinalen. Legene selv diskuterer mellom seg, og vi får ta del i en tid hvor verden var mer fysisk. Det luktes på alt som er knyttet til den syke kroppen. Blod, urin og svette. Så gjøres valg på bakgrunn av det. Andre eksempler kan være personer som spør (på vegne av oss) hva forskjellige ritualer og handlinger skal bety. Så blir vi og de opplyst samtidig. Dette er grep som sikkert provoserer moderne kinogjengere, men Rossellini setter innhold over form.
Den maktsyke Solkongen fremstår som merkelig veik i filmen. Han ser mye ned mens han snakker, ellers ser han forbi den han samtaler med, som om han stirrer mot en horisont. Det kan også tolkes som at han er en mann med visjoner og mål, men filmteknisk sett har det sin bakgrunn i at skuespilleren ikke kunne lære seg replikkene. Han leser replikkene av en tavle som til enhver tid holdes opp. Derfor er det en flathet i avleveringen som Rossellini syntes passet godt i filmen. Han foretrakk det slik i motsetning til profesjonelle skuespillere som dramatiserte replikkene og ødela det Rossellini var ute etter. Her sammenfaller hans syn med Bressons, som kalte sine amatørskuespillere for modeller.
Solkongen er et barn selv om hans alder tilsier at han er voksen. Dette understrekes av et barnlig utseende, noe Rossellini aktivt må ha gått etter. Kroppsspråket er viktig i filmen. Menneskene vender seg bort fra hverandre når de avviser hverandre. Kongens mor gjør det mot kongen, og han gjør det selv mot andre. Blikk er viktig som sagt. Kongens blikk er mest egnet til å gjøre andre usikre, siden han sjelden ser direkte på dem.
Filmen dreier seg om kongens vei til total makt, og virkemiddelet er blant annet klær. Han dikterer hva hoffet skal kle seg i, noe som tar deres fokus vekk fra renkespill og deretter svekker deres økonomi. Kravene til bekledning er monumentale. Dette kan sies å være en genistrek av Louis XIV. Før dette tiltaket har han avskaffet Rådet og forlangt å få styre alene. Ingenting skal underskrives uten at han er informert. Hans mest dramatiske grep opptil da er avsettelsen og arrestasjonen av Foquet, grunnet i konspirering mot kongen. Dette valget kiler seg mellom kongen og moren. Av tiltak som gjøres for å blidgjøre aristokratiet må nevnes betaling av aristokratiets utgifter og betjening av dets gjeld. Men det vi husker Solkongen mest for er byggingen av palasset Versailles, toppen av ekstravagant sløseri.
Dette er en fascinerende film. Jeg synes det er en hypnotisk opplevelse, spesielt første gangen jeg så den. Da blir man suget inn i det gjentakende, oppslukt av alle ritualene, fascinert av alle de små detaljene som måtte være perfekt under morgenstellrutinen og ved måltidene. Andre gangen jeg så den ble jeg mer opptatt av det politiske renkespillet. Jeg la merke til hvordan Rossellini noen ganger forteller historien sin bare ved hjelp av hentydninger. Han stopper gjerne lenge før handlingen er utført, men har klart å få oss til å forstå hva vi skal fylle inn med selv. Hvordan kongen ved hjelp av korte setninger gjør store forandringer, som vi senere ser resultatene av. Det er også interessant hvor maktesløse de mektige menneskene rundt ham ble. Kongen er nok smartere enn han fremstår ved første øyekast…
Øyeblikket: Øyeblikk og øyeblikk. Her har jeg valgt ut middagsscenen, nettopp på grunn av dens absurde langtekkelighet og detaljrikdom. Overdådig, sløsende og umoralsk. Rett etter rett bæres inn. Kongen tar et par biter, før han ønsker seg neste rett. Så vidt jeg husker er det opp mot 12 retter. En munnskjenk er til stede. Alt er strengt rituelt organisert. Til og med et publikum er til stede. Galskap.
Lyd og bilde
Jeg synes dette er et rimelig godt DVD-bilde. Skarpe farger i en film med mange flotte farger, spesielt på klærne. Bildet er solid, klart og uskadet. Lyden er klar og dialogen tydelig. Andre lyder er det omtrent ikke. Ikke en utgave å demonstrere med, men en fin representasjon av en god film. Bildeformatet er 1.33:1. Lyden er mono.
Ekstramateriale
Taking Power, a multimedia essay by Tag Gallagher, author of The Adventures of Roberto Rossellini: Gallagher klassifiserer nesten filmen som en skrekkfilm. Kongen er fremdeles et barn som voksen. Skuespilleren har til og med et babyansikt. Filmen ble sett av 20 millioner på TV, og den åpnet og avsluttet Venezifestivalen. Dette multimediaessayet på 25 minutter er innsiktsfullt og vel verdt å se.
Video interview with artistic advisor Jean Dominique de la Rochefoucauld and script supervisor Michelle Podroznik: Dette intervjuet og det med sønnen Renzo dreier seg mye om det samme, nemlig TV-karrieren til Rossellini. Han vekslet mellom utsnitt ved hjelp av en elektrisk zoom, så alle i nærheten måtte være i rollen, for plutselig var utsnittet bredere og de var i filmen. Intervjuet varer i 14 minutter.
Video interview with Renzo Rossellini: Renzo snakker om farens prosjekt om å redde verden gjennom TV. Rossellini brukte konsekvent begrepet dannelsestv, siden det nesten var tabu å si. Uvitenhet var roten til alt ondt. Renzo filmet faktisk middagsscenen siden Rossellini var på sykehuset med et søsken av Renzo. Han brukte kran for å filme scenen, men det torde han aldri si til faren. 5 minutters intervju.
A new essay by critic Colin MacCabe: Rossellinis War Trilogy inspirerer hvert eneste år nye filmer, fra svært forskjellige regissører. I 1962 samlet han pressen i en bokhandel i Roma og erklærte at filmen var død. Fra nå av ville han bare arbeide med TV og lage TV-filmer som skulle være en kilde til opplysning og kunnskap. Han hadde alltid spilt inn filmene sine ”on location” og unngikk studioene. Han foretrakk amatører i rollene og unngikk kraner og alt som smakte av fancy kameraarbeid.
My Beautiful Laundrette (Criterion nr. 767)(Blu-ray)
England – 1984 – Stephen Frears (farger)
Thatchers England
Nivå 1 (uten spoilers)
London 1980-tallet. Pakistanske Omar starter i jobb hos sin onkel, og det åpner videre muligheter for ham. Samtidig tar han opp igjen et gammelt vennskap med Johnny, som vanker sammen med rasistiske venner. Rammen er Thatchers England, med raseproblematikk og arbeidsløshet.
Nivå 2 (med spoilers)
70 og 80-tallet var en tid med mange nasjonalistiske marsjer i England. Thatcher gjorde sitt for å ødelegge kollektivismen, arbeiderklassen og fagforeningen. Det er i dette klimaet at filmen utspiller seg. I en miks av rasistgjenger, pakistanske innvandrere og homofil forelskelse skal Johnny og Omar finne seg selv. Omar bor tett på sin far og føler seg fanget i leiligheten. Hans far er opptatt av at han skal gå på universitet, noe som er fornuftig for en ung mann som Omar. Men som korttidsjobb vil faren gjerne at hans bror skal skaffe Omar en jobb på bilverkstedet hans. For Omar blir arbeidet hos onkelen en vei ut av det trange livet sitt. Over filmens løp skal Omar drive sitt eget vaskeri, innlede et forhold med Johnny og rote seg bort i doptrafikk.
My Beautiful Laundrette er en flott film. Den har en realistisk og pulserende tidskoloritt, kombinert med grep som kan oppfattes som stilistiske og overdrevne. Fargebruk og karakterer er overdrevne, men det fungerer fint for meg. Alle karakterer er litt ”over the top”, uten å miste bakkekontakten, men heller for å gjøre dem tydelige. Vi har den pakistanske forretningsmannen, den rasistiske ungdomsgjengen og den pakistanske kriminelle doplangeren vel plassert i dette segmentet.
Daniel Day Lewis er den store åpenbaringen her. Dette er en av hans tidligste roller, og den er herlig saftig, med utagerende atferd, stilsikker sjarm og latent homoseksualitet. Johnny, som han spiller, er midt i en prosess fra høyreekstrem rasist og arbeidsledig til en ung mann som vil få livet sitt på rett kjøl igjen. Som barn var han venn med Omar og Omars far, men siden skled han vekk fra dem. Faren til Omar refererer nå til Johnny som fascisten. Men vi kan se at vennskapet ikke er dødt siden Johnny avstår fra å bli med på trakasseringen av Omars familie i bilen. Dette blir starten på at de to vennene opptar vennskapet igjen. Et vennskap som skal lede til et homoseksuelt forhold, på tvers av pakistansk familiebakgrunn og rasistiske venner.
Filmen er godt balansert mellom skildringen av innvandrermiljø og engelsk arbeiderklassemiljø. Det samme gjelder karakterene fra de forskjellige miljøene. Omar fremstår som en sympatisk ung mann, men har sine dårlige sider. Han fremstår som veldig usympatisk da han poengterer at Johnny nå jobber for ham, at han skrubber gulvene for ham, i stedet for omvendt slik forholdet mellom innvandrere og engelskmenn alltid har vært. Johnny tar dette provoserende utspillet på en fin måte, han lar det ikke provosere ham til å starte en krangel. Utover i filmen skifter makttyngdepunktet mellom de to flere ganger, noe som skaper en fremdrift og dynamikk i historien.
Det er veldig fint å kunne se en film om pakistansk kulturbakgrunn i et fremmed land, storfamiliesituasjonen kontra engelsk dagligliv, skildret på en slik måte uten de store konfliktene. My Beautiful Laundrette hinter mot mulige konfliktområder uten å la dem slå ut i full blomst. Vi forstår allikevel hva som kan være kilde til motsetninger mellom pakistansk kultur og moderne engelsk samfunnsliv. Homoseksualitet, giftemål og måter å tjene penger på er noen. Denne måten å lage en film på har jeg mer sans for enn en mer eksplisitt og dramatisk stil. På denne måten må vi selv fylle inn mulige scenarioer, og dermed vil filmen gjøre oss mer delaktige og reflekterte.
Omars far står i kontrast til hans bror når det gjelder tilnærming til det engelske samfunnet. Omars far har tapt, og siter forfyllet og bitter i en liten leilighet. Samtidig har han forstått at veien ut er utdanning, som han ønsker for sin sønn. Omars onkel har totalt omfavnet Thatchers ideer og slått seg opp som forretningsmann med tvilsomme metoder. Her skildres to tilnærminger på en fascinerende måte. Omar blir forført av onkelens raske løsning, men slutten overlater videre utvikling til fantasien.
Onkelens datter blir framstilt som ressurssterk og driftig. Hun har sterke meninger om hvordan moren blir ydmyket av farens affære og konfronterer elskerinnen. Dette gir nok et interessant perspektiv på pakistanske og engelske mellommenneskelige forhold i filmen. I bunn og grunn er de vel nokså like, uavhengig av etnisitet.
Den mest karikerte og endimensjonale personen i filmen er etter min mening Salim. Han er vulgært nyrik, uten nødvendig moralsk kompass, rå og tilbøyelig til vold og dessuten involvert i narkotikasmugling. Han representer også de gamle, ureflekterte tradisjonene og er en takknemlig skyteskive for å adressere problemer med integrering.
Øyeblikket: My Beautiful Laundrette er en film hvor man venter på de store konfrontasjonene, de store voldsutøvelsene eller de store følelsesutbruddene. De kommer ikke i ventet grad. En slik scene, med puten foran ansiktet i påvente av voldsom reaksjon/ultrapinlig avsløring, forekommer rett før åpningen av det oppussede vaskeriet. Johnny og Omar har funnet det for godt å ha sex på bakrommet rett før åpningen. Omars far og onkel skulle allerede ha kommet og køen utenfor vaskeriet blir lenger og lenger. Vi vet at dette må gå galt, og holder nesten pusten. Onkelen ankommer med sin elskerinne og vi vet at nå går alt til Helvete. Men de holder seg i vaskelokalet, og de elskende slipper unna den verste ”tatt på fersken”-opplevelsen, selv om onkelen stusser over to unge menn uten skjorte på inne på bakrommet…
Lyd og bilde
1.66: 1 og monolyd. Filmen kom midt på 80-tallet, og har fargepalett man kan huske fra den tiden. Fargene er voldsomme og grelle til tider. Fotograf Stapleton likte å lyssette farger med farget lys, slik at fargene blir enda mer fremtredende og kraftige. Han oppfyllte sin egen instruks om å være modig med tanke på fargene. Siden i karrieren dempet han seg litt, men i denne filmen er det sterke røde, grønne og gule farger som står frem. Bluraybildet er ikke helt topp, men det må skyldes utgangspunktet. Vi får ikke veldig detaljerte bilder med veldig god dybde, men vi ser filmkorn i bildet. Dermed tror jeg, i min uvitenhet, at dette må henge sammen med kvaliteten på filmrullene eller litt softe bilder under innspillingen. Til tider er det riktig flott, men denne presentasjonen er noe variabel. Lyden er bedre synes jeg, med klar dialog og ellers greit lydbilde. Det er mye snakking i filmen, og da gjerne mange mennesker som snakker på en gang som i en pakistansk storfamilie. Men det er ingen problemer i disse sekvensene, kildene kan greit skilles fra hverandre i samme grad som i virkeligheten.
Ekstramateriale
New conversation between director Stephen Frears and producer Colin MacCabe: En forbilledlig samtale. Her blir filmens tilblivelse beskrevet i detalj, med interessante avstikkere, småpolitisk beskrivelse av Thatchersamfunnet og dermed filmens kontekst. 33 minutter.
New interviews with writer Hanif Kureishi, producers Tim Bevan and Sarah Radclyffe, and Stapleton: Intervjuet med Hanif Kureishi er veldig interessant. Han er en sjarmerende mann med humor liggende bak et alvorlig ytre. Han beskriver handlingen som en historie om en far og en sønn låst i et tett forhold, hvor sønnen blir ”reddet” av sin onkel. Om seg selv sier han at han er inspirert av Salinger, Burroughs, Ginsberg og Kerouac på litteraturfronten. Dette er i all hovedsak Beatforfattere. Musikken er også viktig for ham og han nevner Lou Reed, Bowie og Jimi Hendrix. Filmer som Easy Rider åpnet også hans kulturelle horisont. Frears søkte å inkorporere elementer av Western i filmen, som at det virker som om noe skal skje, men ikke skjer. Kureishi er opptatt av dialog, og Frears klarte å presse mye dialog inn i filmen. Intervjuet varer i 16 minutter. Produsentene Bevan og Radclyffe startet opp Working Title, et nå legendarisk produksjonsselskap og dette var deres første film. Channel 4 var perfekt for dem som partner, for BBC var umulig å komme inn i. My Beautiful Laundrette var ikke ment for kino, men vokste seg inn i kinoformatet. Det er en film om londonborgere, for londonborgere. Det er en energisk film, som ble veldig populær. John Schlesinger bidro med sitt, dresset opp i sin flotteste kjole på festivalvisningen. Working title er fremdeles i full sving. 22 minutter. Kameramann Stapleton beskriver sin fargebruk og arbeid på filmen i et interessant intervju. Få tagninger krevde fokusert crew og skuespillere.
Trailer: Dette er den amerikanske traileren, og er virkelig ikke god. Den er misledende. Vi får inntrykk av at filmen mest dreier seg om et businesseventyr, om hvordan Omar får et vaskeri til å bli en suksess. Denne traileren presterer å misse alt som er vesentlig ved filmen. 2 minutter og 21 sekunder lang.
An essay by critic Graham Fuller: Langt og meget godt essay. Fuller viser hvordan My Beautiful Laundrette banet veien for andre anglo-asiatiske filmer. Temaet er blant annet hvordan man tar vare på sin etniske identitet i et samfunn som belønner de som går vekk fra sine tradisjoner. Her er det mye interessant og tankevekkende.
Hiroshima mon Amour (Criterion nr. 196)(Blu-ray)
Frankrike – 1959 – Alain Resnais (svart-hvitt)
Atombombens etterspill
Nivå 1 (uten spoilers)
Hiroshima, noen år etter at atombomben ble sluppet over byen på slutten av 2. verdenskrig. En ung japansk mann og en ung fransk kvinne har møtt hverandre og innledet et erotisk forhold. Det som var ment som en kort affære vokser og trekker inn fortid, nåtid og fremtid, Hiroshima og hennes hjemby, andre forhold og mennesker. Alain Resnais skapte noe helt nytt med denne filmen, en klassiker på alle cinematek.
Nivå 2 (med spoilers)
Hiroshima mon Amour er en vanskelig tilgjengelig film, så det kan være greit å forsøke å strukturere den litt. Den består av fem deler.
- De elskende våkner opp og prater sammen.
- Scenene fra cafeen/terommet.
- Nattscenene fra jernbanestasjonen.
Den ytre handlingen i filmen skildrer en ung kvinne som er i Hiroshima i forbindelse med en filminnspilling. Hele filmen utspiller seg i løpet av 24 timer, fra morgengry til morgengry. Vi møter kvinnen sammen med en japansk mann hun har tilbrakt natten med. Det som var ment som en engangsaffære, blir til gjentatte møter i løpet av et døgn. Etter hvert som de kommer nærmere hverandre, blir kvinnen tvunget til å konfrontere sin fortid. Hun bærer på en hemmelighet av den problematiske sorten. Under okkupasjonen i Frankrike, i sin hjemby Nevers, forelsket hun seg i en tysk soldat og dette var hennes livs kjærlighet. Han ble drept helt på slutten av krigen og hun fikk gjennomgå den klassiske behandlingen som tilkom ”tyskertøsene”. Hun fikk hodet barbert og ble paradert gjennom byen slik. Familien skammet seg over henne, og hun måtte tilbringe mange måneder i en kjeller.
I sin bearbeiding av dette kapitlet av sitt liv, involverer hun sin nåværende japanske elsker. Han er med på prosessen i den grad at han påtar seg den tyske soldatens personlighet, leverer hans replikker i dette eksistensielle spillet og forsøker å tenke som ham. Filmen beveger seg sømløst over flere tidsplan, fra tilbakeblikk til Nevers, via nåtiden i Hiroshima ispedd sekvenser hvor atombomben og dens gru får hovedrollen. Samtidig skildres prosessen med å glemme alt det vonde og å gripe livet sitt igjen.
Hun er gift, han er gift, men det de har her i Hiroshima er så sterkt at de begge må vurdere om dette er fremtiden deres. Han virker alltid mer avklart i forhold til dette spørsmålet enn henne, det er ingen tvil om at han ønsker at de skal finne sammen. Men hun har ikke bare en mann i Frankrike å legge bak seg, men også tilstedeværelsen av en tysk soldat som hun skulle ha dratt til Tyskland med. Byen Hiroshima med dens historie og den lille franske byen Nevers er en så stor del av deres respektive personligheter, at de ender med å kalle hverandre for Hiroshima og Nevers.
Det var lettere for meg å identifisere meg med den japanske mannen enn med den franske kvinnen. Han er tidligere mer avklart i forhold til sine følelser, han søker øyekontakt og er konstruktiv. Hun fremstår mer uklar, med sine poseringer og mangel på blikkontakt. Hun svarer ikke på direkte spørsmål, men er frustrerende uklar og unnvikende.
Hun er trukket mellom tre forskjellige menn, hvorav den ene er død, men allikevel kanskje sterkest. Slik skapes et merkverdig univers i filmen. Den japanske mannen forstår kanskje at han på dette stadiet ikke kan konkurrere med den tyske soldaten, men må la prosessen i henne få spille seg ut. Han velger å flyte med, ta på seg den tyske soldatens rolle i henne mentale rollespill og faktisk høste erfaringer han setter pris på. Da tenker jeg spesielt på gleden han uttrykker ved å være den eneste hun noen sinne har fortalt denne historien til.
Det nevnes i heftet som følger med denne utgivelsen at Eisenstein var en inspirasjon for Resnais. Det kommer ikke som noen overraskelse. Det er en scene i filmen hvor den franske jenta omfavner sin mor, og denne scenen glir over til nåtid hvor hun omfavner den japanske mannen på eksakt samme måten. Her tenker jeg at det er kroppshukommelsen til kvinnen som trigger dette minnet. Eisenstein var påvirket av tidens store psykologer, og i Ivan the Terrible (del 1) bruker han fenomenet kroppshukommelse når Ivan manipulerer sin fetter inn i en felle. For de som vil lese mer om dette, kan omtalen min av Ivan the Terrible søkes opp på denne bloggen.
Hiroshimabomben drepte 145 000 mennesker i angrepet og i månedene og årene siden. Et stort antall sårede og misdannelser ved fødsler kommer i tillegg. En mann som satt i en trapp ble foreviget i dødsøyeblikket ved at bomben ”printet” silhuetten hans i veggen. Posituren hans var med haken hvilende i hånden og albuen støttet på kneet, som den kjente statuen ”Tenkeren”. Regn bringer død og ulykke i Hiroshima og Nevers. Døden er alltid til stede i Hiroshima, og derfor dyrkes livet kraftig.
Det kan se ut som om Resnais skaper en parallell mellom den franske kvinnen og ofrene for atombomben i Hiroshima. Kroppsspråket til ofrene når de vender seg bort fra henne på sykehuset speiles i hennes eget kroppsspråk i visse sekvenser i Nevers, for eksempel da hun ligger i sengen sin. De japanske kvinnene mister mye av håret på grunn av eksplosjonen, og hun får håret klippet av under tvang.
Faktisk ble filmen avvist i Cannes siden det var liten vilje til å risikere å støte USA, spesielt siden det var midt i den kalde krigen. Det hindrer ikke Hiroshima mon Amour i å være en bauta i filmhistorien, vidåpen for tolkninger. Det er fullstendig i Resnais ånd, da han har uttalt at man bør lage sin egen mening om filmen budskap. Det har ikke jeg tenkt å imøtegå, så jeg nøyer meg med dette.
Øyeblikket: Så mange måter det går an å fortelle en historie på! Det finnes en liten, men elegant scene i Hiroshima mon Amour som illustrerer akkurat dette. For den observante tilskuer skal det være mulig å merke seg at komponisten Giovanni Fusco har skapt 3 sterke musikktemaer som hver er knyttet til bestemte tilstander i filmen. Et er knyttet til glemsel, et er knyttet til tiden i Nevers og det som hendte der, og det tredje er knyttet til den fysiske kjærligheten mellom de to elskende. Min scene kommer helt mot slutten av filmen. Hun har nølende gått både opp, ned og opp igjen hotelltrappene før hun går inn på hotellrommet sitt. På badet slår temaet fra Nevers inn, og vi vet da med en gang at hun nå tenker på den tyske soldaten. Selv uten et ord eller et bilde som kan gi oss et hint, vet vi hva som opprører henne. Vil hun noen gang komme over den store kjærligheten? Hun vasker ansiktet sitt for tårer, mens vi hører en indre og ytre monolog. Hun refererer til seg selv som hun, jeg og du. Hun arbeider seg fremover mot et valg. Tilbake til ektemannen eller rive seg løs og bli hos japaneren.
Lyd og bilde
Filmen er innspilt i 1.37:1 med mono lyd. Det er en anselig oppgradering fra Criterions tidligere DVD, med et renere bilde hvor kontrasten er superb. Dybde og detaljnivå er strålende. Lyden er rik og kompleks. Musikken er veldig godt gjengitt, dialogen er klar og sterk. Topp karakter til begge deler.
Ekstramateriale
Audio commentary by film historian Peter Cowie: Som vanlig et grundig og autoritært kommentatorspor fra Cowie. Han har inngående kjennskap til filmen, produksjonen og Japan. Dermed klarer han å gi oss et helhetlig bilde av filmen, ispedd betraktninger og sammenligninger med hans andre ekspertisefelt, Kurosawa og Bergmann.
Interviews with director Alain Resnais from 1961 and 1980: I det snaue 6 minutter lange intervjuet fra 1961, åpner Resnais for at du kan lage din egen mening ut fra filmen. Ellers insisterer han på at han ikke er nyskapende, men godt innenfor filmtradisjonen. Intervjuet fra 1980 er lengre, ca 11 minutter. Her går Resnais inn på metoden han valgte angående det å vise konsekvensene av en slik forferdelig bombe. Man må heller antyde grusomhetene enn å vise dem. La tilskuerens hjerne arbeide. Resten av intervjuet går med til tilblivelseshistorien, hvordan filmen gikk fra dokumentarkortfilm til helaftens spillefilm.
Interviews with actor Emmanuelle Riva from 1959 and 2003: Intervjuet (5 minutter, 42 sekunder) fra 1959 bærer litt preg av at det er laget samme år som filmen kom ut, derfor snakker hun en del om hva filmen handler om. Hun mener at Hiroshima har blitt fryktens eller uroens vugge. Det neste intervjuet, fra 2003, er på nesten 20 minutter, og handler om karakterenes motivasjon. Vi bør ha i mente at Emanuelle Riva må huske nesten 45 år tilbake, men hun virker som hun har kontroll på begivenhetenes gang. Hun forteller at manusforfatter Duras ville ha en japansk skuespiller som ikke så for japansk ut. Riva er opptatt av at Hiroshimakatastrofen er del av parets kjærlighet og at det tynger dem ned.
New interview with film scholar François Thomas, author of L’atelier d’Alain Resnais: Kort dokumentar på 26 minutter. Et interessant poeng som Thomas påpeker er at det er flere ting som går i ett i Hiroshima mon Amour. Fortid og nåtid går i ett, den tyske soldaten og den japanske mannen går i ett.
New interview with music scholar Tim Page about the film’s score: Fusco unngikk sentimental og illustrerende musikk. Her er ingen insisterende fioliner. I stedet brukte han disse temaene jeg har diskutert, og også japanske lyder ble flettet inn i musikken. Noen ganger føles musikken upassende, men ved gjensyn kan man fort føle at det passer godt. Charleston/Jazzsporet under besøket på museet kan være et eksempel på det. Fusco bruker også fraværet av musikk som en effekt. Dette intervjuet varer i overkant av ti minutter,
Revoir “Hiroshima” . . . , a 2013 program about the film’s restoration: Helt greit og til tider interessant om restaureringen av Hiroshima mon Amour, men det ble for mye teknisk sjargong til at jeg fikk med meg alt. Det varer i elleve minutter.
A booklet featuring an essay by critic Kent Jones and excerpts from a 1959 Cahiers du cinéma roundtable discussion about the film: En av effektene som Hiroshima mon Amour hadde på resten av filmverden, var at den frigjorde filmskapere fra lineære fortellinger. Eisenstein var igjen en innflytelse på Resnais. Godt essay som tar opp filmen i sin tid og kontekst. Den andre teksten er en diskusjon mellom Godard, Rivette, Röhmer med flere, som starter med spørsmålet ”Er Hiroshima mon Amour” den viktigste filmen siden krigen? En intellektuell og rimelig dyp samtale følger, som man kan vente av gjengen bak Cahiers du Cinèma.
Limelight (Criterion nr. 756)(Blu-ray)
USA – 1952 – Charles Chaplin (svart-hvitt)
En sentimental reise
Nivå 1 (uten spoilers)
En forfyllet og avdanket komiker (Charlie Chaplin) får sitt livs oppgave da han redder en ung, vakker kvinne (Clare Bloom)fra selvmord. Gjennom hans overbevisning av henne om at livet er verdt å leve, løfter han seg selv også. Sammen satser de på sine karrierer som ballettdanser og Vaudevilleartist på nytt.
Nivå 2 (med spoilers)
Chaplin er ikke fremmed for å omfavne det sentimentale, men mer i Limelight enn hans andre filmer. Tidligere kan han ha sterkt emosjonelle scener eller klimaks, men i Limelight ligger sentimentaliteten som et grunnelement gjennom hele filmen. Og det er egentlig helt greit. Limelight er en fin film som skildrer en type kjærlighet og omtanke på en vakker måte, stilt opp mot omverdenens fordommer. Chaplin er en mester i å manipulere publikums følelser, og når han gjør det på denne måten blir jeg jammen med jeg også.
Kort om handlingen: Calvero, en avdanket komiker som engang var en stor stjerne, kommer hjem etter en fuktig kveld på byen. Han lukter gass i oppgangen, og sparker opp døren til en av leilighetene. Han hindrer dermed at den unge kvinnen der klarer å fullføre selvmordet sitt. Han bærer henne opp på sitt rom, og etter legens formaning pleier han henne i ukene fremover. Hun er en ballettdanser med stort potensiale, og Calvero får henne ”på bena igjen” i dobbelt forstand. Hun har en innbilt lammelse i bena, og ved hjelp av samtaler får de bukt med det. De blir forelsket i hverandre, og til tross for aldersforskjellen og hans motvillighet blir de et par. Men under øvinger til et stykke møter hun sin gamle kjærlighet igjen, en komponist på sin egen alder. Calvero forsøker å koble dem, men hun påstår hardnakket at hun elsker Calvero. Andre ser hennes kjærlighet som lojalitet og takknemlighet til den eldre mannen som hjalp henne. I løpet av filmen skal de flere ganger hjelpe hverandre. Men til slutt knekker Calvero ryggen under en forestilling og dør mens han ser henne danse så vakkert som hun aldri har gjort før.
Dette er en film som har mye til felles med måten Chaplin lagde film i Monsieur Verdoux. Komplekse hovedpersoner, med sjarm, laster og godhet. Monsieur Verdoux var en mann som gjorde mye ondt, men som også var sjarmerende. Calvero er avdanket og drikkefeldig, men han har et hjerte av gull og legger mye innsats i å få Theresa vekk fra selvmordstanker og deretter i gang med dansen igjen. Disse karakterene er langt unna The Tramp, og filmene er mer alvorlige.
Calvero er en figur man må bli glad i. Vi ser selv at stykkene hans er litt utdatert, og vi ser publikums respons. Det må være meget vanskelig, om ikke umulig, å forandre stil når man har gjort sine ting så lenge og vært en stjerne på sitt felt. Kontrasten mellom Calvero når han forbereder seg til opptreden og når han er med Theresa, er stor. Det er i disse scenene jeg synes å få et glimt av kanskje den virkelige Chaplin. Han klarer å formidle en stor varme i disse øyeblikkene, og virker som en mild mann. Jeg er selvfølgelig klar over hans perfeksjonisme og tøffhet på settet, han innehar vel fremdeles verdensrekorden i gjentatte tagninger fra City Lights. Men allikevel er det noe spesielt her, i disse øyeblikkene, som er vanskelig å sette fingeren på.
Det er umulig å la være å se denne filmen som en allegori for Chaplins eget liv. Etter slakten av Monsieur Verdoux og han nedadgående popularitet i USA, følte han seg forlatt og parkert. Calvero er deprimert og har tydd til flasken for å takle tilværelsen. Han tilhører en Vaudevilletradisjon, som var gått av moten. Chaplin var nå for fyldig til å spille The Tramp, så det ble naturlig å ha en helt annen hovedperson. Allikevel er det likheter mellom Calvero og The Tramp av utseende når han er sminket opp.
Øyeblikket: Sært nok er det samtalen på kontoret til agenten som gjør sterkest inntrykk på meg. Calvaro ankommer, sikker på at han skal få et godt tilbud, at endelig er lykken i ferd med å snu. I stedet er det verre enn noen gang. I svært direkte ordelag blir Calvero drevet fra skanse til skanse i sitt syn på sin egen popularitet, men uten å foretrekke en mine. Han tar det som en mann, med rak rygg og verdighet, men vi kan se og føle hvordan dette må såre ham voldsomt. Glitrende skuespill av Chaplin er essensielt for en slik scene.
Lyd og bilde
Topp bilde. Nydelig kontrast, rent og uskadet, med god dybde og detaljnivå. 1.37:1 er bildeformatet. Monolyden er også meget god.
Ekstramateriale
Chaplin’s “Limelight”: Its Evolution and Intimacy, a new video essay by Charlie Chaplin biographer David Robinson: Denne filmen har hatt den vanskeligste tilblivelsen av alle Chaplins filmer. Flere tiår gikk før den var en realitet. Filmen startet inspirert av historien om en russisk danser som ble syk. Til slutt kombinerte Chaplin denne historien med historien om en gammel mislykket komiker, og byttet kjønn på danseren. Da filmen til slutt var spilt inn, hadde den 5 av Chaplins barn med på rollelisten, en kone og en halvbror. Stort sett er filmen innspilt i Soho.
New interviews with actors Claire Bloom and Norman Lloyd: Intervjuet med Bloom varer i 15 minutter. Hun spilte Lady Ann i Richard III av Olivier (Jeg visste jeg hadde sett henne i en film nylig). Hun mener Limelight er Chaplins mest personlige film. Han var under etterforskning på denne tiden, beskyldt for å være kommunist. Det er hans sønn Sydney som spiller komponisten i Limeligt, som beiler til Clare Blooms karakter. Intervjuet med Norman Lloyd varer også i 15 minutter. Han deler personlige betraktninger fra innspillingen og om de andre skuespillerne. Han sier at Sydney Chaplin kunne vært en stor teaterstjerne, men valgte bort den karrieren.
Chaplin Today: “Limelight,” a 2002 documentary on the film: Før Limelightpremieren ble Chaplin nektet innreise i USA av Komiteen mot antiamerikansk arbeid. Hans politiske holdninger gjorde at han havnet i samme båt som så mange andre filmskapere. Amerikanerne var også provosert av at han aldri ble amerikansk statsborger. Han tjente tross alt sin store formue i USA. Monsieur Verdoux hadde lidt en drepende negativ mottagelse i USA. Forholdet mellom USA og Chaplin var altså ikke det beste. Han dro til landet kun en gang til før sin død. I 1972 for å hente en Oscarstatuett for lang og tro innsats for filmen. Dokumentaren varer i 27 minutter. Spanjolen som snakker har bastante meninger og tolkninger, alt virker ikke like selvsagt.
Archival audio recording of Chaplin reading two short excerpts from his novella Footlights: Uinteressant klipp på to minutter. Chaplin leser fra romanen og halvparten av tiden går med til musikkavspilling. Kort og intetsigende materiale.
Two short films by Chaplin: A Night in the Show (1915) and the uncompleted The Professor (1919): Dette er to fine kortfilmer, som viser en litt annerledes Chaplin enn vi er vant til. I A Night in the Show spiller Chaplin to roller. Det er en kjempemorsom kortfilm på 25 minutter. Chaplin ser ut som the Tramp, men har en mye mer aggressiv personlighet. The Professor varer i 6 minutter og her introduseres ideen om et loppesirkus, som Chaplin skulle ta fram igjen 33 år senere. Filmen er uferdig, men ganske morsom så lenge den varer.
Outtake and two trailers: Scenen består av en episode hvor Calvero får 20 pund av en venn uten armer. Den varer i fire og et halvt minutt. Trailerne er amerikansk og italiensk. Den amerikanske er høydramatisk, både i tale og tekst. Utropstegnene sitter løst. Den italienske har fokus på følelsene Limelight vil vekke hos oss. Til sammen varer trailerne i fire og et halvt minutt.
An essay by critic Peter von Bagh and excerpts from an on-set piece by journalist Henry Gris: Essayet til von Bagh er merkelig uforløst. Her er det mange ord. Mange filmer er nevnt som referanser, men grunnen framstår uklar. Mye luft i dette essayet og lite å lære. Da er det mer interessant å få være med journalist Gris på settet og få beskrevet Chaplins metoder og samtaler.
A Master Builder (Criterion nr. 762)(Blu-ray)
USA – 2014 – Jonathan Demme (farger)
En kunstner som må lære seg å dø
Nivå 1 (uten spoilers)
Byggmester Solness er en selvlært mann, uten formell arkitektutdanning, men med stor suksess. Han har fått sin gamle arbeidsgiver og hans sønn til å arbeide for seg, og slått seg stort opp med spisse albuer. Nå har han blitt syk. Det har også den gamle arkitekten Brovik, som ønsker at sønnen hans skal få en sjanse til å vise hva han duger til som arkitekt. Han vil ikke dø uten å ha fått sett at han klarer seg.
Nivå 2 (med spoilers)
Da jeg startet med å fordype meg i denne filmen, leste jeg Ibsens Byggmester Solness først. Det er et innfløkt skuespill selv om handlingen i og for seg virker oversiktlig. Utfordringen ligger i latente utsagn og symbolbruk. Det er Hildes ankomst som virkelig setter i gang handlingen i stykket, og det er tatt med inn i filmen. I det hele er filmen veldig tro mot stykket, med en vesentlig forskjell. I stykket er byggmesteren i en mye bedre helsetilstand enn han er i filmen. Her ligger han på et rom, koplet til mye avansert utstyr og med flere sykesøstre til stede. Vi kan få inntrykk av at han ligger på sitt dødsleie. Mens han snakker med doktor Herdal sier han at det snart vil komme noen unge mennesker som banker på døren og ber ham om å tre til side. I det øyeblikket hører vi noen banke på en dør, og Hilde ankommer. Byggmesteren spretter opp fra sengen, alle slanger er plutselig koplet fra og han ønsker henne velkommen.
Her skjer det et brudd med stilen i filmen, og dette er en nøkkelscene. Sett i sammenheng med det faktum at en av sykesøstrene spilles av hun som spiller Hilde, er det nærliggende å tolke dette som nå skal komme som en drøm eller en limbofase for et menneske som skal dø. Det vi ser videre i filmen er Solness akseptering av døden, eventuelt hans ønske om et annet liv. Jeg fikk sterke assosiasjoner til ”Jacob’s Ladder”, en film hvor en amerikansk soldat i Vietnam er dødelig såret og vi følger hans glidning inn i døden. Det er ingenting i Ibsens stykke som åpner for denne tolkningen, så dette er et filmatisk grep som har blitt tatt. Gregory sier i ekstramaterialet at filmen handler om en kunstner som må lære å dø. Er da Hilde Døden i en innsmigrende forkledning? Er det derfor Aline til å begynne med stritter imot henne, før hun på slutten omfavner henne da hun forstår at sin ektemanns død er uunngåelig?
Byggmester Solness er en hard mann som nekter å gi sin langvarige forretningspartner Brovik en siste oppmuntring. Brovik ønsker å se sin sønn Ragnar få prøve seg som arkitekt. Solness avviser dette, siden han er redd for å miste Ragnar og dermed Kaya fra staben sin. For å holde på henne har han oppmuntret hennes tilnærmelser, selv om han ikke har noen interesse av henne slik sett. Han rettferdiggjør effekten dette forholdet har på Aline med en søkt begrunnelse om at han fortjener forakten fra Aline. Det at han urettmessig beskyldes av Aline for utroskap, gjør at han betaler for brannen som i effekt tok deres to sønner av dage. Dette kan bare betales med lykke, ikke bare hans, men også andres.
Ibsens brevsamling har avdekket at han som 61-åring hadde en affære på et visst nivå med en 18-årig jente. Brevene er intense og viser hengivenhet fra begge sider, men plutselig opphører dette forholdet. Da Ibsen ble spurt senere av en venn hva Byggmester Solness handlet om, svarte han at det handlet om en jente som så det som sport å ta menn fra deres koner, som en rovfugl. Så dette er en tolkning av stykket som er valid, selv om det blir noe problematisert i filmversjonen.
Julie Hagerty, som spiller Aline, er kjent for sine komedieroller. Her viser hun at hun er strålende i tunge karakterroller, og gjerne kunne ha tatt store roller i filmer som Long Day’s Journey into Night og Death of a Salesman. Hun ser virkelig ut som en kvinne med et plaget sinn.
Øyeblikket: Det må bli da Solness står opp fra sykesengen, uten slanger og slikt tilkoplet. Det bryter med realismen som har vart opp til da, og signaliserer en løsere tilnærming til historien. Huset åpnes opp, og vi forstår at vi ikke er på et sykehus. Scenen har et element av drømmesekvens, men subtilt. Meget elegant og neddempet utført.
Lyd og bilde
Formatet er 2.35:1. Lyden er 5.1 DTS HD. På alle måter et godt bilde. Det er jo en flunkende ny film, så det må vi kunne forvente. Handlingen foregår stort sett innendørs, i et nydelig hus kledd i duse farger. Når det dukker opp kraftige farger, gjengis de vibrant og fyldig. Detaljer og skarphet er også godt gjengitt. Dette er en 100% dialogdrevet film, og lyden er klar. Noen ganger opplever vi en kakofoni av stemmer, spesielt i første scene, og det er rikt formidlet.
Ekstramateriale
New interview with director Jonathan Demme, stage director–actor André Gregory, and writer-actor Wallace Shawn, conducted by film critic David Edelstein: I dette 33 minutter lange intervjuet får vi høre om hvordan filmskaperne jobber. De har alltid en kaotisk start på filmingen. De sitter ikke ned og diskuterer stykket, men starter straks med å filme. I dette tilfellet er det et merkelig stykke de har valgt, som ingen helt forstår. Det ble laget i Ibsens tredje fase, hvor han utforsker det åndelige i stor grad. Jonathan Demme hadde sett teaterstykket deres, men forsto ikke alt. Derimot følte han det. Han så hvordan Gregory brukte energi i regien av skuespillerne. De hadde satt opp stykket i 14 år. De er ikke de samme menneskene nå som da de startet. Da var Gregory mest opptatt av hva stykket sa om det å være ektemann, nå er han mest fokusert på det Ibsen sier om døden.
New conversation between actors Julie Hagerty and Lisa Joyce: Det blir sagt her at Wallace og Gregory ventet i 17 år på å finne den som skulle spille Hilde, og at de fant henne i Lisa Joyce. Hun veksler selv mellom å oppfatte Hilde som manipulerende ung kvinne og en ekte og fin kjærlighet for Solness. Eller rettere sagt, hun mener at Hilde er begge deler, halvparten av tiden det ene, halvparten av tiden det andre. Denne samtalen varer også i 33 minutter, og gir oss fine betraktninger på stykket. Her får de to kvinnelige hovedrollene utdype hva de mener er motivasjonen til de to rivalene.
New program featuring Gregory, Shawn, and their friend the author Fran Lebowitz in conversation: Dette intervjuet på 53 minutter er hovedbeholdningen blant ekstramaterialet denne gangen. Fran Lebowitz er forfatter og kjent for mange gullkorn. Hun er en sitatvennlig dame. Samtidig er hun røff og har mange liksom-tøffe uttalelser, som egentlig føles noe oppbrukt. Hun er veldig svart-hvitt i dette intervjuet også, og som intervjuer kommer hun med vel så mange meninger som filmskaperne. Hun og Gregory er enige om at teater er forferdelig kjedelig. Selv om Gregory elsker å regissere teater, hater han å gå på teater. Wallace oversatte selv dette stykket. Når det gjelder samarbeidet mellom de to, sier Gregory at han best liker de som skriver som han selv. Da han fant Wallace forsto han at han måtte holde på ham. De ser på skuespill som en søken etter sannhet, mens Lebowitz ser på skuespill som lyving.
Trailer: 2 minutter og 13 sekunder lang. Elegant og bra.
An essay by film critic Michael Sragow: Meget godt essay som begir seg inn på mulige tolkninger av filmen og Ibsens stykke. Det trekkes frem at grepet med å forandre tittelen fra tidligere The Master Builder til A Master Builder åpner stykket opp.
Medium Cool (Criterion nr. 658)(Blu-ray)
USA – 1969 – Haskell Wexler (farger)
Medias rolle under lupen
Nivå 1 (uten spoilers)
I tiden rett etter drapet på Martin Luther King og John F. Kennedy er USA preget av demonstrasjoner og opptøyer. Medium Cool er en hybridfilm i skjæringspunktet mellom dokumentar og spilefilm. Vi følger en TV-fotograf og hans lydmann på jakt etter den sensasjonelle nyheten. Samtidig blir det en reise i datidens amerikanske sosiopolitiske klima og mediasituasjonen i landet. Rammen for filmen er det virkelige demokratenes landsmøte og i denne settingen befinner fotograf John Cassillis seg.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmens åpningsscene gir oss et frempek til slutten av filmen samtidig som den er en kritikk av moderne amerikansk media. Tv-teamet som er våre protagonister er først ute på et ulykkessted og deres prioritering er å få gode opptak. En kvinne ligger hardt skadet i bilvraket, men de ofrer ikke henne en tanke. Det vil si, da opptaket er i boks og de er tilbake i bilen sin, gir de beskjed til TV-stasjonen at det bør sendes en ambulanse. Etter det følger vi en motorsykkel som bringer filmmaterialet inn til TV-stasjonen i ekspressfart. Denne sekvensen er inspirert av Peter Watkins ”The war game”, som Wexler sikkert føler at Medium Cool er beslektet med sjangermessig.
Medium Cool er fremdeles en unik film, og var det i hvert fall i 1969. Den gir inntrykk av å være en dokumentar, men er egentlig en spillefilm. Samtidig er bakgrunnen reelle handlinger og mye av det vi ser er filmteamets egne opptak fra situasjoner uavhengig av innspillingen av filmen, som demonstrasjoner og opptøyer med tilhørende politivold. Ingen scener er innspilt i studio, alt er on location.
Fredsaktivistene ville demonstrere om ikke demokratene på landsmøtet tok et standpunkt mot Vietnamkrigen. Martin Luther King forsøkte i denne tiden å gjøre fattige til en kraft i samfunnet som ikke skulle kunne overses. Nasjonalgarden trente på kamp og opptøyer i dagene før landsmøtet. Med den mentaliteten ankom de Chicago og de fredelige demonstrantene. Både Wexler og produsenten ble gasset med tåregass. Politiet ba demonstrantene fjerne seg fra veien og gå opp på en gressbakke. Så angrep de demonstrantene der. De sperret også av områder slik at alle ble som var til stede blir presset inn i demonstrasjonen, slik Eileen blir da hun leter etter Harold i byen. Hun har ingen interesse av demonstrasjonen eller oversikt over politikken som ligger bak, men hun er plutselig midt oppe i opptøyene. En annen ting som kjennetegnet opptøyene i Chicago i 1968 er hvor målrettet politiet gikk etter journalistene. De ble slått med køller og pasifisert i stor skala. Det startet med politivold mot journalister som førte til kritiske artikler, som igjen gjorde journalistene til et yndet mål. Med det i bakhodet er det lett å se ”angrepet” på kamerateamet under treningen med Nasjonalgarden som et frempek til det som skulle skje. Wexler hadde skrevet inn opptøyer i manuset sitt fordi han forutså at det ville komme til å skje. Han visste bare ikke hvor.
Vi følger altså i hovedsak John Cassillis, som ofte er i tospann med sin lydmann. Etter oppdraget med bilulykken skal de dekke Robert Kennedys begravelse. Kjøkkenscenen mens radioen går på lydsporet vil med en gang være kjent for datidens seere. Dette skal illustrere kjøkkenet hvor Kennedy ble drept, og vi ser noen menn velte inn døren rett før scenen kuttes. Kennedy var for øvrig på vei inn til kjøkkenpersonalet for å takke dem for innsatsen da han ble drept av en ung palestiner.
En parallell historie som knytter de andre småhistoriene sammen er Cassillis sitt møte med en appalachian familie. Det er en folkegruppe i USA som bor i mange forskjellige stater, hovedsakelig i fjellområdene i West Virginia. De kjennetegnes ofte av lav utdanning og stor fattigdom. Dialekten er annerledes enn sørstatsdialekt, men har sine likheter for meg. Wexler var opptatt av at fattige hvite aldri ble framstilt med respekt i filmer, men det blir de i denne filmen. Eileens sønner i filmen er appalachian i virkeligheten, og Harold er et fascinerende bekjentskap. I filmen har familien flyttet til Chicago fra West Virginia. Harold Blankenship som spiller Harold kunne i virkeligheten ikke lese, men i filmen foretrekker han bøker fremfor TV. I Medium Cool er det en salig miks av profesjonelle skuespillere og amatører. Et problem med det er at amatørene ofte gjør sin beste prestasjon i første tagning, mens de profesjonelle blir bedre etter flere tagninger. Harold gjør en fantastisk jobb, vi ser han tenker over spørsmålene han får og svarer deretter. Noen ganger svarer han som Harold i filmen, andre ganger ut fra sitt eget liv.
Harold er som sagt ikke glad i TV, noe som sjokkerer Cassillis. Harold har gode argumenter mot TV, og kritiserer spesielt lærerne for bare å sette på TV i klasserommet. Han foretrekker tradisjonell læring. Vi ser han sette seg ned ved TV en gang for å se en serie han liker, men slår straks av når programmet har gått ut. I stedet går han og leser i boken sin. Programmet han ville se var en tradisjonell serie, noe som underbygger vår oppfatning om at han er skeptisk til det moderne. Han holder også brevduer, som nok et standpunkt mot modernismen. Kombinert med Cassillis og Eileen har vi fått tre forskjellige måter å forholde seg til TV på. Eileen følger intenst med på budskapet i programmene, mens Cassillis kun ser på det TV-tekniske, og virker døv for det som faktisk sies. Slik forholdt han seg også til all riggingen han observerte før Robert Kennedys begravelse, i en slik grad at lydmannen kommenterer at han ikke forholder seg til virkeligheten lenger, bare til mediaopplevelser. Litt senere har dette utviklet seg i Cassillis, og han forteller Eileen om hvordan medias framstillinger av nyheter eller tilstelninger følger et fast manus, med flagging på halv stang, stengte skoler og gråtende enker. Han begynner å bli mer kritisk til det han er en del av.
Vendepunktet i filmen må sies å komme på TV-stasjonen omtrent midtveis. Da inntreffer noe som gjør at Cassillis må innse at han faktisk ikke er en uavhengig aktør som ikke har noen innvirkning på situasjonene han går inn i. Både han og lydmannen har skjult seg bak slike argumenter. Lydmannen ser på seg selv som en slags lydopptaker, verken mer eller mindre. Men èn ting er at situasjonen forandrer seg straks det er et kamera til stede, en annen er at media ikke er så nøytrale som de gir inntrykk av. I gangen ved vannfontenen får han vite at TV-stasjonen det siste året har videresendt alt råmateriale til politiet og FBI. Cassillis forstår hvor ødeleggende dette er for tilliten ute på gata og blir rasende. I løpet av kort tid blir han sparket fra jobben, men blir tydeligvis hentet tilbake for å dekke demokratenes landsmøte senere i filmen.
Men jeg foregriper begivenhetene litt her. Etter Kennedys begravelse engasjerer Cassillis og lydmannen seg i en historie om en svart drosjesjåfør som leverer inn 10 000$ til politiet. Pengene lå gjenglemt i baksetet på bilen hans etter en tur. På stasjonen blir han behandlet som kriminell i stedet for å få honnør for ærligheten, og dette åpner for en god historie for Cassillis, en historie med ”human interest”. For å følge opp historien drar han hjem til drosjesjåføren for å få utfyllende opplysninger i et intervju. Her reagerer de andre afroamerikanerne på hans framferd og opptrer på en måte som han finner truende. De forlanger at han tar seg tid til å høre mer av det de har å si enn bare det han er interessert i. Ved å ”innvadere” deres hus slik han gjør, representerer han den hvite mannen, media og systemet. Et system som aldri har vært interessert i de svartes situasjon bortsett fra når noe negativt har skjedd. Gjennom ulike menneskers monolog til kameraet får vi ta del i deres syn på egen situasjon og samfunnet rundt. En av monologene var så godt skrevet av Wexler at beboerne i huset applauderte mannen som framsier den, i den tro at det var hans egne ord. Til slutt får de forlate huset, men blir først gjort oppmerksom på at de var heldige som slapp fra det med livet i behold. Dette er et svart nabolag.
Episoden med drosjesjåføren er basert på en sann historie, der sjåføren blir kritisert av sine egne og kalt en onkel Tom. I filmen blir han spurt om han handlet som en neger eller som en svart mann. En av de mer militante lufter tanken om hvor mye våpen og ammunisjon de kunne ha kjøpt for 10 000$.
Filmen ble kritisert for å vise journalister som ikke hjelper mennesker i ulykker, men heller sørger for å få tatt gode bilder. Men dette skjer i virkeligheten. Wexler har selv vært i slike situasjoner og måtte ta slike valg. Nightcrawler er en ny film som også tar opp denne problemstillingen. Slutten er veldig spesiell. Igjen bryter Wexler den fjerde veggen ved å vise oss at det er han som filmer dette, og langsomt snur kamera mot oss. Her får jeg assosiasjoner til Michael Hanekes Hidden, hvor han prøver å få frem samme budskap. Alt du ser på film er manipulasjon, og det må du være bevisst og kritisk til!
Øyeblikket: Her velger jeg monologen til den ene beboeren i det svarte nabolaget som Cassillis besøker. Denne var skrevet av Wexler, og kritiserer medias hang til kun å velge negative og tabloide vinklinger angående svarte mennesker, og ignorere andre typer nyheter. Cassillis blir stilt til ansvar som representant for media og systemet, og kommer ikke unna med hans faste argument om at han bare beskriver virkeligheten. Virkeligheten er mye mer kompleks enn det.
Lyd og bilde
Dette er et strålende bilde. Kanskje ikke så rart siden regissør Haskell Wexler er mest kjent som kameramann. Det er et veldig rent bilde, med godt detaljnivå, fine farger og god dybde. Et virkelig filmlikt uttrykk. Formatet er 1.85:1. Lyden er mono og fungerer godt. Her er det stille samtaler, hektiske og kaotiske scener fra opptøyene, bakgrunnsstøy fra trafikkerte gater og taler i enorme saler. Alt dette klarer lydsporet å formidle på en anstendig måte.
Ekstramateriale
Two audio commentaries, one featuring Wexler, editorial consultant Paul Golding, and actor Marianna Hill, and the other featuring historian Paul Cronin: To gode kommentatorspor, perfekt balansert mot hverandre. I det første får vi førstehåndskjennskap til innspillingen, situasjonen i gatene og karakterene i filmen. Her samtaler tre mennesker, blant annet regissør Wexler, og fyller inn med minner om aktuelle temaer. Det andre kommentatorsporet er mer strukturert og analytisk. Her går Cronin i dybden på filmens betydning, tiden den ble laget i og hva scener skal formidle. Et av de bedre kommentatorsporene jeg har hørt.
New interview with Wexler: Han har vært fredsaktivist siden han var tenåring. Med denne filmen ville han at en kameramann skulle bli konfrontert med det faktum at han er en representant for media. TV viste vold i uforholdsmessig grad, noe som igjen førte til at mennesker ble redd for borgerrettighetsorganisasjoner og bevæpnet seg. Godt intervju på 15 minutter.
Extended excerpts from “Look Out Haskell, It’s Real!,” a documentary by Cronin about the making of Medium Cool, featuring interviews with Wexler; Golding; actors Verna Bloom, Peter Bonerz, and Robert Forster; Chicago historian Studs Terkel; and others: Dette er segmenter på tilsammen 53 minutter fra Cronins fire timer lange dokumentar om innspillingen av Medium Cool. Som Cassavetes og Godard gjorde før ham, blander også Wexler grep fra dokumentaren og spillefilmen. Her diskuteres det forskjellen på dokumentar og spillefilm, og Wexler mener at dokumentarfilmen ikke finnes. Alle utsnitt, hva som velges med og hva som ignoreres er avgjørelser tatt av et menneske med en agenda. Samtidig finnes ikke spillefilmen helt rent heller, for menneskene og objektene som vises er jo ekte og har egne betydninger. I det Wexler ble gasset med tåregass hører vi en stemme rope: ”Look out Haskell, it’s real!”. Denne ikoniske setningen var faktisk den eneste setningen som ble lagt på lydsporet i ettertid. Lydmannen hadde kommet bort fra Wexler, og de hadde dermed ikke lyd. Wexler insisterte på å legge på setningen i etterkant, og for et symbolsk argument det blir for hans syn på dokumentar/spillefilm-diskusjonen. Fine 53 minutter!
Excerpts from Sooner or Later, Cronin’s documentary about Harold Blankenship, who plays Harold in the film: Her møter vi mannen som spilte Harold i filmen, ca 55 år gammel. Han kan fremdeles ikke lese. Han har tydeligvis hatt et røft liv, med mye slåsskamper og vinningsforbrytelser. Håret er langt, han går kledd i kamuflasjeklær, han har ingen utdanning og bor i en rønne. Skolen ble bare en kamp for ham og han droppet ut tidlig. Alt han vil nå er å leve i fred, ikke stjele, rane og slåss. Dette er miljøet og landskapet vi kjenner fra filmer som Winter’s bone. Harold har nå 4 barn, og gutten heter Haskell. Vi ser en scene hvor Harold forsøker å innprente sønnen at han må ta utdanning. Gutten er enig i at det er viktig, men litt senere i samtalen hører vi at han skal droppe ut av skolen nå når han blir atten…
“Medium Cool” Revisited, a new half-hour video by Wexler about the Occupy movement’s protests against the 2012 NATO summit in Chicago: Haskell Wexler er fremdeles en brennende ildsjel for fredssaken og demokrati. Her kobler han scener fra 1968 med scener fra 2012. Det er bemerkelsesverdig hvor lite som har forandret seg. Politivolden er den samme. Irakveteraner marsjerer i demonstrasjonen og holder appeller. De har mistet troen på grunnene de gikk til krig for og returnerer medaljene sine. Mange av dem fremstår også som antikapitalistiske. Dette aspektet ved protestene til Occupybevegelsen ble tiet i hjel av media.
Trailer: Ganske spesiell. Den klarer å gi et særdeles godt tidsbilde av denne overgangen fra 60- til 70-tallet. Den fokuserer på politikk, demonstrasjoner, opptøyer og media. Akkurat som filmen. 3 minutter og 27 sekunder lang.
A booklet featuring a new essay by film critic and programmer Thomas Beard: Her diskuteres skillet mellom dokumentar og fiksjonsfilm, noe som er veldig relevant i tilfellet med Medium Cool. Beard trekker frem et aspekt ved Flaherty sin gamle dokumentar ”Nanook of the North”. Her jakter innuitene med harpun, selv om de på denne tiden var gått over til rifle. Som kjent sa Flaherty: ”Noen ganger må du lyve for å fortelle sannheten”.
Le Silence de la Mer (Criterion nr. 755)(Blu-ray)
Frankrike – 1949 – Jean Pierre Melville (svart-hvitt)
Taushet er makt
Nivå 1 (uten spoilers)
Filmen foregår under naziokkupasjonen av Frankrike. Tyske offiserer blir innkvartert i sivile franske hjem. En offiser blir innkvartert hos en mann og hans niese. De velger å ikke kommunisere med ham overhodet. Det hindrer ikke ham i å kommunisere med dem om kvelden ved hjelp av monologer, om kunst, kultur og sin egen historie.
Nivå 2 (med spoilers)
Jean Pierre Melville er kjent for sin fortid i den franske motstandsbevegelsen. Han har laget det som jeg personlig ser på som den beste filmen om motstandskamp som er laget, nemlig Army of Shadows. Her trekker han veksler på sin kunnskap om okkupasjonen og lager en meget realistisk film. Le Silence de la Mer er hans debutfilm. Her følger vi samspillet mellom en tysk offiser som blir innkvartert hos franske sivile under okkupasjonen i Frankrike. De velger å aldri snakke til ham, og filmen foregår derfor i nesten total stillhet bortsett fra hans utlegninger om ting som opptar ham. Dermed oppstår to innfallsvinkler av interesse for oss tilskuere. Hans utlegninger om kultur, oppvekst og filosofiske betraktninger, og spenningen mellom ham og to mennesker som ikke ønsker ham til stede.
Offiseren forstår at han er en inntrenger i et privat hjem og oppfører seg respektfullt. Om kvelden besøker han stuen deres under påskudd av å få varme seg ved peisen deres. Han har forståelse for at de ikke vil samtale med ham, og forteller heller om ting han er opptatt av. Som en slags taus overenskomst sier han aldri noe som krever et svar, et blikk eller noe som må skape diskusjon. Etter et par dager skifter han til sivilt før han kommer inn i stuen, et ytterligere tegn på respekt.
Oversatt betyr Le Silence de la Mer ”Havets stillhet”, og det er en passende beskrivelse av situasjonen i stuen gjennom disse 6 månedene. Samtidig kan vi ha i mente at havet alltid er i bevegelse. Selv om ”samtalen” bare går èn vei, skaper den en bevegelse hos mottakerne. Ved et tilfelle lurer den franske eldre mannen på om det er umenneskelig å aldri svare den tyske offiseren. Og den unge jenta blir påvirket av offiserens stadig modigere tilnærmelser. Utgangspunktet deres er å ikke prate med offiseren, men det er også å ikke snakke om ham. Ingenting skal forandres i deres liv etter at han kommer inn i huset. Men små forandringer er ikke til å unngå. Når han ikke kommer til vanlig tid, merker de at tar seg i å vente på ham.
Offiseren har et naivt syn på hva Tyskland ønsker å oppnå med okkupasjonen av Frankrike. Han tror at mye godt vil komme ut av krigen for Tyskland og Frankrike. Noe av motivasjonen for den tyske offiseren er at han drømmer om en kulturell union mellom Tyskland og Frankrike, to stormakter innen musikk, litteratur og filosofi. Han har alltid vært fascinert av Frankrike, og så på krigen som en mulighet til å oppleve landet. Senere i filmen forstår han at en union ikke er Nazi-Tysklands visjon. Målet er å knuse Frankrike og herske militært. Konsekvensen av denne forståelsen er at den desillusjonerte offiseren nå i praksis vil begå selvmord gjennom å melde seg frivillig til Østfronten. Han har en siste meddelelse til sine husverter, og det er at de må glemme alt han har sagt de siste seks månedene.
Völker Schlöndorff ser på Leon Morin, Priest som en remake av Le Silence de la Mer. Ham om det. Schlöndorff var assistent for Melville under Leon Morin, Priest og bør derfor lyttes til. Det er jo selvfølgelig mulig at det er en del likheter mellom de to filmene, men utsagnet om at det er en remake høres i overkant ut. Le Silence de la Mer er en av de roligste filmene du har sett, og Leon Morin, Priest er også en stille film. En stor del av tiden i Le Silence de la Mer går med til monologene som fyller kveldstimene i den lille stuen. Som sivil komponist har offiseren mange tanker om musikk som han har et behov for å dele med andre. Betraktninger rundt fransk litteratur, tyske komponister og franske filosofer er fornøyelig å høre på. Historier fra oppveksten er også interessant, spesielt om hvordan han dumpet en jente når han så ondskap i henne i forhold til insekter.
Chaplin var guden til Melville. Under Chaplin kommer et trekløver med andre gode regissører, nemlig Capra, Stevens og Wyler. Skjebne er et nøkkelord for Melville. I hans filmer er ofte hans karakterer døde fra første scene. Tre temaer løper gjennom Melvilles filmer. Ensomhet/isolasjon, vår manglende evne til å elske og hvordan det triste alltid vinner over lykken. Vanligvis er kunstnere, forfattere og filmregissører på venstresiden politisk, men innimellom dukker det opp kunstnere som sverger til en annen politisk retning. Melville tilhører høyresiden. Hans fascinasjon for krig kan muligens spores tilbake til det.
Øyeblikket: Da offiseren blir stående og samtale med sine kolleger. I løpet av noen minutter blir all hans naivitet knust og han forlater dem totalt desillusjonert. Offiserene overgår hverandre i brutale holdninger og kynisme. Nazistene har ingen respekt for fransk kultur og historie, slik han har.
Lyd og bilde
Bildet er rent, men også noe flatt. Lite dybde gjør at vi mister den gode opplevelsen som bluray kan gi. Samtidig er det som sagt et rent og fint bilde og det i seg selv er verdifullt med en så gammel film. Kontrastene er gode. Formatet er 1.33:1, med klar monolyd.
Ekstramateriale
The short 24 Hours in the Life of a Clown (1946), director Jean-Pierre Melville’s first film: Ikke så interessant i seg selv, men gir et fint tidsbilde fra 40-årene i Frankrike. Vi følger to klovner i en 24 timers periode, med privatliv og opptredener. Kortfilm på 18 minutter.
New interview with film scholar Ginette Vincendeau: Melville ville kombinere sine to store lidenskaper, motstandsbevegelse og film. Le Silence de la Mer er et produkt fra en mann som hadde sett ekstremt mye film, men ikke laget film før. Le Silence de la Mer var en veldig moderne film da den kom ut. Dette videoessayet er på 17 minutter.
Code Name Melville (2008), a seventy-six-minute documentary on Melville’s time in the French Resistance and his films about it: Melville kjente mange gangstere i nærområdet og hadde derfor kjennskap til miljøet som skulle bli portrettert i hans mange gangsterfilmer. I Bob le Flambeur brukte han Roger Duchesne, en kolaboratør som ingen ville ansette. Melville hentet ham rett fra fengselet. Melvilles fascinasjon med gangstermiljøet, og dermed gangsterfilmen, var at de ikke småpratet. Makten var tydelig definert. Konflikter ble ordnet opp i med vold. I denne dokumentaren kommer Melville med et nokså spesielt utsagn. Han mener at beste år var under krigen og han tenker tilbake med nostalgi. Han elsket krigen, selv om han også så mye fælt. Nevøen mener at Melville var en forandret mann da han kom tilbake fra krigen. Veldig god dokumentar på 76 minutter.
Melville Steps Out of the Shadows (2010), a forty-two-minute documentary about Le silence de la mer: Offiseren i Le Silence de la Mer bruker ord for å forføre, først subtilt, deretter mer insisterende. En nøkkelobservasjon i denne dokumentaren er det faktum at selv om offiseren er respektfull er det ingen grunn til å akseptere en fiende i ditt eget hus. I boken drar offiseren til Østfronten uten å ta farvel med sine husverter. I filmen har Melville lagt til en scene hvor en avis ligger oppslått på en side hvor det står: ” Det er edelt for en offiser å nekte å adlyde en kriminell ordre”. Dokumentaren er på 42 minutter.
Interview with Melville from 1959: Dette bitte lille klippet er på ett minutt og 43 sekunder. Det omhandler en ung Melville og hans erfaringer med filmatiseringen av Vercours bok og juryen som skulle avgjøre filmens skjebne.
A booklet featuring an essay by critic Geoffrey O’Brien and a selection from Rui Nogueira’s 1971 book Melville on Melville: Oppholdet hos de franske sivilistene varer i 6 måneder. Faktisk ble det filmet i forfatterens eget hus. Melville fikk aldri tillatelse til å filmatisere boken, men kom fram til en ordning hvor filmen skulle vises for en jury bestående av 24 tidligere motstandsmenn. Hvis èn av dem sa nei, skulle Melville brenne negativene og ikke lansere filmen. Det gikk bra. Filmen ble laget i 1947 og fikk premiere i 1949. Gode tekster begge bidragene, med mest kudos til Geoffrey O’Brien.
Watership Down (Criterion nr. 748)(Blu-ray)
USA – 1978 – Martin Rosen (farger)
Liv og død
Nivå 1 (uten spoilers)
Denne animasjonsfilmen er den første animasjonsfilmen i Criterion Collection, om vi ser bort fra Wes Andersons stop-motion animasjonsfilm Fantastic mr.Fox. Watership Down er filmteknisk en ”gammeldags” animajonsfilm i Walt Disneys ånd. Vi følger en gruppe kaniner som frykter at en fare nærmer seg og legger ut på en reise for å nå et tryggere område å bosette seg. Men reisen er full av farer og strabaser, med grupperinger av kaniner som kan minne om totalitære samfunn.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmen starter med en skapelsesmyte som er tegnet i en helt annen stil enn resten av filmen. Det er et glimrende grep som også er helt essensielt for å kunne få fram at det er en annen sfære vi befinner oss i akkurat nå. Det skal sies at mange frykter det verste når de ser denne sekvensen og er redd for at hele filmen skal forløpe i denne noe spesielle stilen. Men snart skifter filmen stil, og eventyret kan begynne. Et av særpregene til Watership Down er at kaninene kun kan gjøre det kaniner kan gjøre i virkeligheten. Her er ingen kanin som kjører bil, som vi så ofte ser i andre animasjonsfilmer. I stedet kan de bli kjørt over, og ligge som et lik i veikanten. Rå realisme kommer til syne i faktum som at de er lettet over at en rev har blod rundt snuten da de støter på ham. Det betyr at den nettopp har spist et annet dyr, og ikke kan eller vil løpe så fort etter dem.
Watership Down er en glimrende animasjonsfilm som passer for både voksne og barn. Jeg vet at det sies om så mange animasjonsfilmer i dag, spesielt fra Pixar. Forskjellen er at disse filmene nesten leverer to parallelle presentasjoner, en på et barnlig nivå, og en med referanser bare voksne kan gripe og hygge seg med. Watership Down fungerer på en annen måte. Overgangen mellom det som appellerer til voksne og barn er glidende, og barn kan godt gripe noe av det voksne liker. Alder og modenheten hos barnet vil avgjøre dette og uansett vil barn kunne føle noe sterkt her, selv om de ikke nødvendigvis kan sette ord på alt.
Hvis jeg skulle ha sammenlignet Watership Down med en annen animasjonsfilm, er det bare en klar kandidat for meg. George Orwells Animal Farm, både tematisk og i tone. Jeg vet at forfatteren, Richard Adams, har vært veldig klar på at Watership Down ikke er en allegori for et totalitært samfunn eller at det er paralleller til for eksempel nazismen her. I stedet var dette en historie han lagde for barna sine på en biltur. Jeg synes også at det er ekstremt viktig ikke å overtolke en forfatters arbeid, eventuelt tolke det nykritisk i den retning man finner det for godt. Det er en tragedie når filmer eller bøker blir tolket i en annen retning enn det verkets skaper har ment. Jeg er ikke enig i at all mening oppstår i mottageren, og at alle tolkninger er like riktige.
Når det er sagt, tror jeg at vi kan være enige om at det er elementer i Watership Down som henspiller på totalitære tankesett, og at Efrafa ikke akkurat framstilles som et idealsamfunn. Det er et samfunn som er tuftet på frykt og kontroll. Bigwig og Hycenthlay blir som en revolusjonsbevegelse å regne, individer som tør å tenke selv og stå opp for et ideal. Dette er sikkert idealer som Adams selv setter høyt og kunne tenke seg å holde opp for sine barn som noe å trakte etter. Kanskje kan man ane et miljøengasjement i historien også, med tanke på trusselen som kaninene står overfor. Deler av dialogen antyder at mennesket er en fare for planeten, selv om ikke alt gjøres i ond mening. Konsekvensene av menneskets handlinger er like fullt katastrofale.
Owsla er en gruppering med privilegier. Den kan nok sammenlignes med et slags elite politikorps eller militæravdeling. I verste fall et hemmelig politi. Men noe av genistreken til Adams var at han ikke laget paralleller til eksisterende samfunn og fenomener, men lagde sine egne strukturer. Dermed blir filmen mer tidløs og universell. Den blir også mer kompleks, vi kan ikke si at vi har full oversikt når vi eventuelt hadde forstått hva for eksempel Owsla skulle symbolisere.
De forskjellige kaninene har distinkte kvaliteter og er ganske tydelige som typer. Hazel er den modige, eventyrlystne og snarrådige. Fiver er forsiktig, nervøs og følsom, både som type og som et slags medium i verden. Han ser visjoner om framtiden, kan ane fare og fungerer som en sensor for gruppen av kaniner. Bigwig er soldaten, modig og handlekraftig med en analytisk hjerne. Det er selvfølgelig han som møter general Woundwort til et siste oppgjør.
Gruppen blir bevisst sin egen undergang ved hjelp av fuglen Kahaar. De har ingen hunkaniner blant seg. Det vil selvfølgelig føre til at de dør ut, og planer om å befri kaninene fra Efrafa tar form. Dette griper direkte inn i skapelsesberetningen til kaninene, mytebildet som viser at deres styrke er å løpe, gjemme seg og formere seg hyppig. Humoren i filmen stammer i stor grad fra en karakter vi blir introdusert for vel halvveis ut i filmen. Hettemåken Kahaar er skadet, men blir allikevel en verdifull hjelper for kaninene, med sitt store hjerte og sjenerøse karakter. Han er ikke entydig smart eller dum, det er nok av eksempler på at vi river oss i håret over hans dumme påfunn eller tenker at ”nå går det bra, Kahaar ordner dette”. Han er den mest unike og annerledes figuren i Watership Down.
Dette er en film man alltid burde ha sett en gang til før man skriver om den, men jeg velger å stoppe der. Jeg tror ikke man kan bli helt ferdig med den, og jeg har intet ønske om at noen skal føle at alle dens hemmeligheter er fortalt. For hver gang vi ser den vil vi føle at vi har funnet noe nytt, gjort en bedre tolkning eller forstått noe vi ikke forsto sist. Og sånn bør det fortsette.
Øyeblikket: Bigwig blir fanget i en snare, og dette blir skildret på en helt annen måte enn man kunne vente i en animasjonsfilm med lav aldersgrense. Det er brutalt og blodig, og kameraet viker ikke unna. I stedet vises scenen i sin helhet, med et langsomt kamera som beveger seg med Bigwigs bevegelser. Ingen lettvinte grep brukes for å maksimere intensiteten eller dramaet. Kun en kanin som spreller i en snare mens den langsomt dør. Sjokkerende og brutalt, egnet for å reflektere over virkelighetens snarer og deres grusomme virkning.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.85:1 og lyden er i en fin stereotapping. Kontrasten er flott og fargepaletten er nyansert og fint gjengitt. Det er et vell av fargenyanser som tydeligvis har krevd mye arbeid og planlegging. Denne blurayen gjør jobben sin utmerket og er milevis foran den gamle DVDen jeg hadde fra før.
Ekstramateriale
New interview with director Martin Rosen: Det er ganske spesielt for en regissør som skal lage en animasjonsfilm at han ikke kan noen ting om animasjon. Enda mer spesielt er det at han ikke engang er interessert i animasjon. Kanskje det var derfor resultatet ble så bra som det ble? De fleste reglene for animasjonsfilm blir brutt her, og ut av det ble det skapt noe helt nytt. På grunn av bokens status fikk Rosen satt sammen et kjempeteam. Men det skulle likevel vise seg å bli vanskelig å få distribuert filmen. Sverige var det eneste landet som ville distribuere den. Senere åpnet en britisk kinokjede opp, men arbeidet med lansering måtte Rosen gjøre selv. Allikevel åpnet det resten av kinomarkedet. Martin Rosen snakker i solide 16 minutter.
New interview with filmmaker Guillermo del Toro about the film’s importance in animation history: Del Toro var 12-13 år gammel da han så Watership Down, og for ham var det en rite de passage. På 70-tallet kom nye og røffere animasjonsfilmer som Fritz the Cat og Watership Down. Sistnevnte hadde mer blod enn han kan huske noen andre animasjonsfilmer hadde. Fint intervju med del Toro som varer i 12 minutter.
Picture-in-picture storyboards for the entire film (Blu-ray); four film-to-storyboard scene comparisons (DVD): På denne blurayen er altså hele filmen gjennomgått med split screen hvor storyboard og filmen står side om side. Begge deler er jo tegnet, så de store overraskelsene i hvordan det visuelle har blitt løst uteblir. For de spesielt interesserte.
Defining a Style, a 2005 featurette about the film’s aesthetic: I dette 12 minutter lange videoessayet forteller animatørene om utfordringer, favorittscener og fordeling av arbeid. Grei diskusjon.
Trailer: En fin trailer med fokus på en verden med tyranni og opprør. Den varer i 3 minutter og 43 sekunder.
An essay by comic book writer Gerard Jones: I dette essayet blir blikket løftet litt og vi får servert en innsiktsfull tekst om strukturen i filmen. Hemmeligheten bak Rosens tilnærming til boken er at dyrene skal få være dyr, men med en bevissthet som vår. Kaninene lever i en tilværelse som byttedyr. De må kunne løpe, gjemme seg og reprodusere seg hyppig for å kunne overleve som art. Det er en til tider mørk film, men unngår å bli deprimerende siden introen fungerer som en motvekt til filmen. Den forklarer hvorfor kaninene lever som de gjør og hvorfor man både bør frykte og ønske velkommen døden i form av den svarte kaninen.
Gates of Heaven/Vernon, Florida (Criterion nr. 751/752)(Blu-ray)
USA – 1978/1981 – Errol Morris (farger)
Bak ordene
Nivå 1 (uten spoilers)
Gates of Heaven er en dokumentar som handler om flyttingen av en kjæledyrkirkegård. Regissør Morris intervjuer eieren av kirkegården som måtte gi opp og den nye driveren i California. Med på kjøpet får vi intervjuer med flere kjæledyreiere, forretningspartnere og familiemedlemmer. Den legendariske filmkritikeren Roger Ebert hyllet denne filmen som en av tidenes ti beste filmer. Vernon, Florida er en kort dokumentar om en rekke eksentriske innbyggere i en liten småby i sørstatene. Utgangspunktet for filmen var mistanken om storslagen forsikringssvindel ved å kutte av seg kroppsdeler i det forsikringsselskapet refererte til som ”Nub City”. Filmen endte med å ta en annen retning. Det finnes så mange rare eksemplarer av arten mennesker på denne jorda…
Nivå 2 (med spoilers)
Jeg er ikke tilhenger av å skrive så mye om dokumentarer, for det er ikke så mye rom for tolkning som i fiksjonen. I dokumentaren er det andre ting som spiller inn, personlige erfaringer, menneskekunnskap og sympatier/antipatier. En manns helt er en annen manns skurk. Dokumentarer som disse to, psykologiske portretter eller eksentriske skildringer, vil forbli veldig subjektive for publikum. Noen vil se kjæledyreierne som empatiske mennesker, andre vil se dem som skrullinger. Atter andre vil stusse over en inkonsekvent holdning i kjærligheten til dyr, som kvinnen som stiler opp i begravelse i pelskåpe. Man kan også stusse over nok et paradoks når kritikken mot henne fra andre kjæledyreiere går på at man ikke bør bruke pelskåpe i slikt vær. Eller mannen som mener at fabrikklukten av dyrs kroppsdeler er uetisk og dessuten ødelegger lukten fra biffen hans…
De to sønnene til ekteparet som driver ”Bubbling Well” er to motpoler, og spesielt synes jeg den tidligere forsikringsselgeren er interessant. Noen vil sikkert se ham som en ung mann med beundringsverdig stå-på-vilje, andre vil se ham som en usikker mann som har forlest seg på selvhjelpsbøker. Jeg tilhører kategori nummer 2. Han forteller at han pleide å plassere alle diplomer og premier godt synlig når han skulle imponere og påvirke noen. Så gjør han det samme i filmen. Han må ha ønsket å sitte bak et skrivebord med alle premiene sine framme og diplomene hengt opp på veggen bak seg. Etter å selv ha røpet hensikten med eksponere folk for dem? I ekstramaterialet ser vi et slettet klipp hvor et av diplomene faller ned fra veggen mens han prater. Ubetalelig og sikkert symbolsk signifikant…
Errol Morris har høstet mye kritikk for oppfatningen om at han gjør narr av menneskene i filmene hans. Han avviser dette, men har egentlig sluttet å forsvare seg. Den gangen han orket hevdet han at han elsker det absurde. Det å elske det absurde i mennesket er ikke å gjøre narr av dem.
Ord er en stor bestanddel i Errol Morris sine filmer, men det som sies kan ofte virke ubestemmelig og diskuterbart. Språk er hvordan vi forklarer oss selv til oss selv og til andre, men det er også hvordan vi bedrar oss selv og andre. Morris viser oss hvordan mennesker snakker bullshit, tror på det selv og lever med og av det. Selv har han en egen evne til å bløffe seg inn over alt. Han ender ofte inn på et sidespor som viser seg å bli hovedfilmen. Hans intervjustrategi er å få intervjuobjektene til å si mest mulig mens han selv sier ingenting. Morris sier at det ikke er nødvendig at du som intervjuer hører ordentlig etter for, for da føler du at du må respondere på en eller annen måte. Vi som publikum opplever det litt på samme måte. I Gates of Heaven blir vi fort hørende etter med et halvt øre når utlegningene er på det mest platte. Da begynner vi å legge merke til de visuelle detaljene. Disse kan være vel så interessante som det vi hører. Allikevel bør vi få med oss det som blir sagt, for ordene åpenbarer en indre verden, et mentalt landskap. Hva folk sier viser oss hvordan de ser seg selv.
Vernon, Florida er en kortere dokumentar enn Gates of Heaven og varer bare i 55 minutter. Den handler egentlig ikke om noe spesielt, men fremstår mer som monologer fra eksentriske mennesker i en småby. Det er veldig vanskelig å ha noen sympati med de fleste av dem, men landsbyfilosofen er et hederlig unntak. Han har en herlig selvironi og betrakter livet rundt seg med forfriskende nysgjerrighet. Ellers er det en samling med eldre menn som definerer seg gjennom negative handlinger som kalkundrap, trofesamling og antall ville dyr de kan holde innesperret i et bur. De fremstår komiske i sin iver etter å vise frem deres lidenskap, men har ingen opplevelse av det selv.
Småbyens politimann utfører sine plikter til punkt og prikke, men mangel på kriminalitet gjør at både utstyr og rutiner oppleves som overdimensjonert. Han har radioanlegg i bilen, men jeg er usikker på om han har noen kolleger i den andre enden. Ebert mente at siden han er den eneste politimannen i byen, er det kun hans kone som er inne på linjen i ny og ne. Vernon, Florida fremstår som ”a lesser work” fra en formidabel filmskaper som Errol Morris, og en manglende rød tråd gjør at filmen oppleves som en lysbildeframvisning av eksentrikere.
Vernon, Florida startet altså som en undersøkelse av forsikringssvindel, men det skulle vise seg vanskelig for Morris å lage denne filmen i ”Nub City”. De store pengene var i livsforsikring, altså at de mistet armer og bein. Ingen ville jo innrømme at de drev med forsikringssvindel og det endte med at Morris ble banket opp og jaget ut av byen. Morris ga opp, og da han returnerte til byen var det med en annen vinkling. Hans fascinasjon med innbyggerne han hadde møtt ga oss filmen Vernon, Florida. Morris mente de var hobbyfilosofer alle sammen, og vel verdt å dokumentere. Spesielt liker han utsagnet i avslutningsscenen. Gud er ”det bare hendte”. Betyr det at Gud bare er kaos?
Øyeblikket: Intervjuet med Rasmussen, som Errol Morris selv trekker frem som det beste han har gjort. Dette intervjuet markerer mellompartiet i filmen, overgangen fra fokus på den gamle kirkegårdseieren til den nye i California. Hun begynner å prate om kirkegården, men ganske fort begynner hun å prate om sine egne familierelasjoner. Da hun er ferdig sitter man igjen med et inntrykk av at hun har motsagt seg selv i absolutt alt, men det stemmer heller ikke. En helt unik og merkelig monolog. Herlig.
Lyd og bilde
De to filmene er ganske like i teknisk kvalitet. Det er fort gjort å glemme seg bort når man ser dokumentar, når det gjelder bilde- og lydkvalitet. I hvert fall er det slik for meg. Den er, som jeg har sagt flere ganger før, ikke like viktig for opplevelsen som det er i fiksjonsfilm, hvor bildeutsnitt og kvalitet er vesentlig. Bluraybildet i 1.66:1 (Vernon, Florida) og 1.33:1 (Gates of Heaven) er helt ok, verken mer eller mindre. Lyden er adekvat mono og får frem dialogen fint. Det er bra nok.
Ekstramateriale
Two new interviews with Morris: Intervjuet som omhandler Gates of Heaven er på 19 minutter. Morris leste i en avis om 450 kjæledyr som skulle flyttes fra en kirkegård til en annen. Han samlet fort en stab, men endte med å sparke kameramannen den første dagen siden han insisterte på å bruke håndholdt kamera. Han gikk gjennom ytterligere to kameramenn før han fant en han kunne jobbe med. Andre regissører refererer ofte til timen fra 5 til 6 om morgenen som ”magic hour”, siden lyset da er spesielt vakkert. Morris sin magiske time er fra 12 til 13 siden det da er så varmt at folk sier hva som helst. Intervjuet knyttet til Vernon, Florida er på 12 minutter. Denne filmen startet som en dokumentar om forsikringssvindel, men endte opp som noe helt annet.
Werner Herzog Eats His Shoe (1980), a twenty-minute film by Les Blank featuring Herzog fulfilling a bet intended to inspire Morris to complete his first feature: Dette materialet var også med på Criterions utgivelse av Burden of Dreams, og jeg legger bare med min omtale fra den gang. Her er klippet i bluray. Dette er mye mer enn Herzogs berømte måltid. Kortfilmen varer i 20 minutter, og viser andre sider av Herzog og går inn på noen av hans tanker angående filmskaping spesielt. Han vil at vi skal erklære krig, virkelig krig, mot reklame og TV. Han er deilig intens. Hoveddelen her er selvfølgelig Herzogs spising av sin egen sko etter at han tapte et veddemål mot Errol Morris. Herzog iscenesetter dette sirkuset også for å promotere vennens film. Skoen kokes i fem timer i hvitløk og fett. Og han spiser hele skoen mens han svarer på spørsmål fra salen.
Footage of Herzog professing his admiration for Gates of Heaven at the 1980 Telluride Film Festival: Dette klippet på ett minutt handler om hvordan Morris ble overbevist av Herzog til å lage ”Gates of Heaven” uten å ha finansiering.
An essay by critic Eric Hynes: Essayet heter ”Bullshitting a bullshitter”. Dette er et glimrende og langt essay (6 sider) om Errol Morris filmtilnærming. Hynes hevder at man må forstå hans vektlegging på verbale uttrykk for å kunne se harmonien i hans stil, form og tema. Språk er hovedtemaet i Morris sine filmer, mest tydelig i filmen om Donald Rumsfeldt, ”The Unknown Known”.
