Hiroshima mon Amour (Criterion nr. 196)(Blu-ray)
Frankrike – 1959 – Alain Resnais (svart-hvitt)
Atombombens etterspill
Nivå 1 (uten spoilers)
Hiroshima, noen år etter at atombomben ble sluppet over byen på slutten av 2. verdenskrig. En ung japansk mann og en ung fransk kvinne har møtt hverandre og innledet et erotisk forhold. Det som var ment som en kort affære vokser og trekker inn fortid, nåtid og fremtid, Hiroshima og hennes hjemby, andre forhold og mennesker. Alain Resnais skapte noe helt nytt med denne filmen, en klassiker på alle cinematek.
Nivå 2 (med spoilers)
Hiroshima mon Amour er en vanskelig tilgjengelig film, så det kan være greit å forsøke å strukturere den litt. Den består av fem deler.
- De elskende våkner opp og prater sammen.
- Scenene fra cafeen/terommet.
- Nattscenene fra jernbanestasjonen.
Den ytre handlingen i filmen skildrer en ung kvinne som er i Hiroshima i forbindelse med en filminnspilling. Hele filmen utspiller seg i løpet av 24 timer, fra morgengry til morgengry. Vi møter kvinnen sammen med en japansk mann hun har tilbrakt natten med. Det som var ment som en engangsaffære, blir til gjentatte møter i løpet av et døgn. Etter hvert som de kommer nærmere hverandre, blir kvinnen tvunget til å konfrontere sin fortid. Hun bærer på en hemmelighet av den problematiske sorten. Under okkupasjonen i Frankrike, i sin hjemby Nevers, forelsket hun seg i en tysk soldat og dette var hennes livs kjærlighet. Han ble drept helt på slutten av krigen og hun fikk gjennomgå den klassiske behandlingen som tilkom ”tyskertøsene”. Hun fikk hodet barbert og ble paradert gjennom byen slik. Familien skammet seg over henne, og hun måtte tilbringe mange måneder i en kjeller.
I sin bearbeiding av dette kapitlet av sitt liv, involverer hun sin nåværende japanske elsker. Han er med på prosessen i den grad at han påtar seg den tyske soldatens personlighet, leverer hans replikker i dette eksistensielle spillet og forsøker å tenke som ham. Filmen beveger seg sømløst over flere tidsplan, fra tilbakeblikk til Nevers, via nåtiden i Hiroshima ispedd sekvenser hvor atombomben og dens gru får hovedrollen. Samtidig skildres prosessen med å glemme alt det vonde og å gripe livet sitt igjen.
Hun er gift, han er gift, men det de har her i Hiroshima er så sterkt at de begge må vurdere om dette er fremtiden deres. Han virker alltid mer avklart i forhold til dette spørsmålet enn henne, det er ingen tvil om at han ønsker at de skal finne sammen. Men hun har ikke bare en mann i Frankrike å legge bak seg, men også tilstedeværelsen av en tysk soldat som hun skulle ha dratt til Tyskland med. Byen Hiroshima med dens historie og den lille franske byen Nevers er en så stor del av deres respektive personligheter, at de ender med å kalle hverandre for Hiroshima og Nevers.
Det var lettere for meg å identifisere meg med den japanske mannen enn med den franske kvinnen. Han er tidligere mer avklart i forhold til sine følelser, han søker øyekontakt og er konstruktiv. Hun fremstår mer uklar, med sine poseringer og mangel på blikkontakt. Hun svarer ikke på direkte spørsmål, men er frustrerende uklar og unnvikende.
Hun er trukket mellom tre forskjellige menn, hvorav den ene er død, men allikevel kanskje sterkest. Slik skapes et merkverdig univers i filmen. Den japanske mannen forstår kanskje at han på dette stadiet ikke kan konkurrere med den tyske soldaten, men må la prosessen i henne få spille seg ut. Han velger å flyte med, ta på seg den tyske soldatens rolle i henne mentale rollespill og faktisk høste erfaringer han setter pris på. Da tenker jeg spesielt på gleden han uttrykker ved å være den eneste hun noen sinne har fortalt denne historien til.
Det nevnes i heftet som følger med denne utgivelsen at Eisenstein var en inspirasjon for Resnais. Det kommer ikke som noen overraskelse. Det er en scene i filmen hvor den franske jenta omfavner sin mor, og denne scenen glir over til nåtid hvor hun omfavner den japanske mannen på eksakt samme måten. Her tenker jeg at det er kroppshukommelsen til kvinnen som trigger dette minnet. Eisenstein var påvirket av tidens store psykologer, og i Ivan the Terrible (del 1) bruker han fenomenet kroppshukommelse når Ivan manipulerer sin fetter inn i en felle. For de som vil lese mer om dette, kan omtalen min av Ivan the Terrible søkes opp på denne bloggen.
Hiroshimabomben drepte 145 000 mennesker i angrepet og i månedene og årene siden. Et stort antall sårede og misdannelser ved fødsler kommer i tillegg. En mann som satt i en trapp ble foreviget i dødsøyeblikket ved at bomben ”printet” silhuetten hans i veggen. Posituren hans var med haken hvilende i hånden og albuen støttet på kneet, som den kjente statuen ”Tenkeren”. Regn bringer død og ulykke i Hiroshima og Nevers. Døden er alltid til stede i Hiroshima, og derfor dyrkes livet kraftig.
Det kan se ut som om Resnais skaper en parallell mellom den franske kvinnen og ofrene for atombomben i Hiroshima. Kroppsspråket til ofrene når de vender seg bort fra henne på sykehuset speiles i hennes eget kroppsspråk i visse sekvenser i Nevers, for eksempel da hun ligger i sengen sin. De japanske kvinnene mister mye av håret på grunn av eksplosjonen, og hun får håret klippet av under tvang.
Faktisk ble filmen avvist i Cannes siden det var liten vilje til å risikere å støte USA, spesielt siden det var midt i den kalde krigen. Det hindrer ikke Hiroshima mon Amour i å være en bauta i filmhistorien, vidåpen for tolkninger. Det er fullstendig i Resnais ånd, da han har uttalt at man bør lage sin egen mening om filmen budskap. Det har ikke jeg tenkt å imøtegå, så jeg nøyer meg med dette.
Øyeblikket: Så mange måter det går an å fortelle en historie på! Det finnes en liten, men elegant scene i Hiroshima mon Amour som illustrerer akkurat dette. For den observante tilskuer skal det være mulig å merke seg at komponisten Giovanni Fusco har skapt 3 sterke musikktemaer som hver er knyttet til bestemte tilstander i filmen. Et er knyttet til glemsel, et er knyttet til tiden i Nevers og det som hendte der, og det tredje er knyttet til den fysiske kjærligheten mellom de to elskende. Min scene kommer helt mot slutten av filmen. Hun har nølende gått både opp, ned og opp igjen hotelltrappene før hun går inn på hotellrommet sitt. På badet slår temaet fra Nevers inn, og vi vet da med en gang at hun nå tenker på den tyske soldaten. Selv uten et ord eller et bilde som kan gi oss et hint, vet vi hva som opprører henne. Vil hun noen gang komme over den store kjærligheten? Hun vasker ansiktet sitt for tårer, mens vi hører en indre og ytre monolog. Hun refererer til seg selv som hun, jeg og du. Hun arbeider seg fremover mot et valg. Tilbake til ektemannen eller rive seg løs og bli hos japaneren.
Lyd og bilde
Filmen er innspilt i 1.37:1 med mono lyd. Det er en anselig oppgradering fra Criterions tidligere DVD, med et renere bilde hvor kontrasten er superb. Dybde og detaljnivå er strålende. Lyden er rik og kompleks. Musikken er veldig godt gjengitt, dialogen er klar og sterk. Topp karakter til begge deler.
Ekstramateriale
Audio commentary by film historian Peter Cowie: Som vanlig et grundig og autoritært kommentatorspor fra Cowie. Han har inngående kjennskap til filmen, produksjonen og Japan. Dermed klarer han å gi oss et helhetlig bilde av filmen, ispedd betraktninger og sammenligninger med hans andre ekspertisefelt, Kurosawa og Bergmann.
Interviews with director Alain Resnais from 1961 and 1980: I det snaue 6 minutter lange intervjuet fra 1961, åpner Resnais for at du kan lage din egen mening ut fra filmen. Ellers insisterer han på at han ikke er nyskapende, men godt innenfor filmtradisjonen. Intervjuet fra 1980 er lengre, ca 11 minutter. Her går Resnais inn på metoden han valgte angående det å vise konsekvensene av en slik forferdelig bombe. Man må heller antyde grusomhetene enn å vise dem. La tilskuerens hjerne arbeide. Resten av intervjuet går med til tilblivelseshistorien, hvordan filmen gikk fra dokumentarkortfilm til helaftens spillefilm.
Interviews with actor Emmanuelle Riva from 1959 and 2003: Intervjuet (5 minutter, 42 sekunder) fra 1959 bærer litt preg av at det er laget samme år som filmen kom ut, derfor snakker hun en del om hva filmen handler om. Hun mener at Hiroshima har blitt fryktens eller uroens vugge. Det neste intervjuet, fra 2003, er på nesten 20 minutter, og handler om karakterenes motivasjon. Vi bør ha i mente at Emanuelle Riva må huske nesten 45 år tilbake, men hun virker som hun har kontroll på begivenhetenes gang. Hun forteller at manusforfatter Duras ville ha en japansk skuespiller som ikke så for japansk ut. Riva er opptatt av at Hiroshimakatastrofen er del av parets kjærlighet og at det tynger dem ned.
New interview with film scholar François Thomas, author of L’atelier d’Alain Resnais: Kort dokumentar på 26 minutter. Et interessant poeng som Thomas påpeker er at det er flere ting som går i ett i Hiroshima mon Amour. Fortid og nåtid går i ett, den tyske soldaten og den japanske mannen går i ett.
New interview with music scholar Tim Page about the film’s score: Fusco unngikk sentimental og illustrerende musikk. Her er ingen insisterende fioliner. I stedet brukte han disse temaene jeg har diskutert, og også japanske lyder ble flettet inn i musikken. Noen ganger føles musikken upassende, men ved gjensyn kan man fort føle at det passer godt. Charleston/Jazzsporet under besøket på museet kan være et eksempel på det. Fusco bruker også fraværet av musikk som en effekt. Dette intervjuet varer i overkant av ti minutter,
Revoir “Hiroshima” . . . , a 2013 program about the film’s restoration: Helt greit og til tider interessant om restaureringen av Hiroshima mon Amour, men det ble for mye teknisk sjargong til at jeg fikk med meg alt. Det varer i elleve minutter.
A booklet featuring an essay by critic Kent Jones and excerpts from a 1959 Cahiers du cinéma roundtable discussion about the film: En av effektene som Hiroshima mon Amour hadde på resten av filmverden, var at den frigjorde filmskapere fra lineære fortellinger. Eisenstein var igjen en innflytelse på Resnais. Godt essay som tar opp filmen i sin tid og kontekst. Den andre teksten er en diskusjon mellom Godard, Rivette, Röhmer med flere, som starter med spørsmålet ”Er Hiroshima mon Amour” den viktigste filmen siden krigen? En intellektuell og rimelig dyp samtale følger, som man kan vente av gjengen bak Cahiers du Cinèma.
Limelight (Criterion nr. 756)(Blu-ray)
USA – 1952 – Charles Chaplin (svart-hvitt)
En sentimental reise
Nivå 1 (uten spoilers)
En forfyllet og avdanket komiker (Charlie Chaplin) får sitt livs oppgave da han redder en ung, vakker kvinne (Clare Bloom)fra selvmord. Gjennom hans overbevisning av henne om at livet er verdt å leve, løfter han seg selv også. Sammen satser de på sine karrierer som ballettdanser og Vaudevilleartist på nytt.
Nivå 2 (med spoilers)
Chaplin er ikke fremmed for å omfavne det sentimentale, men mer i Limelight enn hans andre filmer. Tidligere kan han ha sterkt emosjonelle scener eller klimaks, men i Limelight ligger sentimentaliteten som et grunnelement gjennom hele filmen. Og det er egentlig helt greit. Limelight er en fin film som skildrer en type kjærlighet og omtanke på en vakker måte, stilt opp mot omverdenens fordommer. Chaplin er en mester i å manipulere publikums følelser, og når han gjør det på denne måten blir jeg jammen med jeg også.
Kort om handlingen: Calvero, en avdanket komiker som engang var en stor stjerne, kommer hjem etter en fuktig kveld på byen. Han lukter gass i oppgangen, og sparker opp døren til en av leilighetene. Han hindrer dermed at den unge kvinnen der klarer å fullføre selvmordet sitt. Han bærer henne opp på sitt rom, og etter legens formaning pleier han henne i ukene fremover. Hun er en ballettdanser med stort potensiale, og Calvero får henne ”på bena igjen” i dobbelt forstand. Hun har en innbilt lammelse i bena, og ved hjelp av samtaler får de bukt med det. De blir forelsket i hverandre, og til tross for aldersforskjellen og hans motvillighet blir de et par. Men under øvinger til et stykke møter hun sin gamle kjærlighet igjen, en komponist på sin egen alder. Calvero forsøker å koble dem, men hun påstår hardnakket at hun elsker Calvero. Andre ser hennes kjærlighet som lojalitet og takknemlighet til den eldre mannen som hjalp henne. I løpet av filmen skal de flere ganger hjelpe hverandre. Men til slutt knekker Calvero ryggen under en forestilling og dør mens han ser henne danse så vakkert som hun aldri har gjort før.
Dette er en film som har mye til felles med måten Chaplin lagde film i Monsieur Verdoux. Komplekse hovedpersoner, med sjarm, laster og godhet. Monsieur Verdoux var en mann som gjorde mye ondt, men som også var sjarmerende. Calvero er avdanket og drikkefeldig, men han har et hjerte av gull og legger mye innsats i å få Theresa vekk fra selvmordstanker og deretter i gang med dansen igjen. Disse karakterene er langt unna The Tramp, og filmene er mer alvorlige.
Calvero er en figur man må bli glad i. Vi ser selv at stykkene hans er litt utdatert, og vi ser publikums respons. Det må være meget vanskelig, om ikke umulig, å forandre stil når man har gjort sine ting så lenge og vært en stjerne på sitt felt. Kontrasten mellom Calvero når han forbereder seg til opptreden og når han er med Theresa, er stor. Det er i disse scenene jeg synes å få et glimt av kanskje den virkelige Chaplin. Han klarer å formidle en stor varme i disse øyeblikkene, og virker som en mild mann. Jeg er selvfølgelig klar over hans perfeksjonisme og tøffhet på settet, han innehar vel fremdeles verdensrekorden i gjentatte tagninger fra City Lights. Men allikevel er det noe spesielt her, i disse øyeblikkene, som er vanskelig å sette fingeren på.
Det er umulig å la være å se denne filmen som en allegori for Chaplins eget liv. Etter slakten av Monsieur Verdoux og han nedadgående popularitet i USA, følte han seg forlatt og parkert. Calvero er deprimert og har tydd til flasken for å takle tilværelsen. Han tilhører en Vaudevilletradisjon, som var gått av moten. Chaplin var nå for fyldig til å spille The Tramp, så det ble naturlig å ha en helt annen hovedperson. Allikevel er det likheter mellom Calvero og The Tramp av utseende når han er sminket opp.
Øyeblikket: Sært nok er det samtalen på kontoret til agenten som gjør sterkest inntrykk på meg. Calvaro ankommer, sikker på at han skal få et godt tilbud, at endelig er lykken i ferd med å snu. I stedet er det verre enn noen gang. I svært direkte ordelag blir Calvero drevet fra skanse til skanse i sitt syn på sin egen popularitet, men uten å foretrekke en mine. Han tar det som en mann, med rak rygg og verdighet, men vi kan se og føle hvordan dette må såre ham voldsomt. Glitrende skuespill av Chaplin er essensielt for en slik scene.
Lyd og bilde
Topp bilde. Nydelig kontrast, rent og uskadet, med god dybde og detaljnivå. 1.37:1 er bildeformatet. Monolyden er også meget god.
Ekstramateriale
Chaplin’s “Limelight”: Its Evolution and Intimacy, a new video essay by Charlie Chaplin biographer David Robinson: Denne filmen har hatt den vanskeligste tilblivelsen av alle Chaplins filmer. Flere tiår gikk før den var en realitet. Filmen startet inspirert av historien om en russisk danser som ble syk. Til slutt kombinerte Chaplin denne historien med historien om en gammel mislykket komiker, og byttet kjønn på danseren. Da filmen til slutt var spilt inn, hadde den 5 av Chaplins barn med på rollelisten, en kone og en halvbror. Stort sett er filmen innspilt i Soho.
New interviews with actors Claire Bloom and Norman Lloyd: Intervjuet med Bloom varer i 15 minutter. Hun spilte Lady Ann i Richard III av Olivier (Jeg visste jeg hadde sett henne i en film nylig). Hun mener Limelight er Chaplins mest personlige film. Han var under etterforskning på denne tiden, beskyldt for å være kommunist. Det er hans sønn Sydney som spiller komponisten i Limeligt, som beiler til Clare Blooms karakter. Intervjuet med Norman Lloyd varer også i 15 minutter. Han deler personlige betraktninger fra innspillingen og om de andre skuespillerne. Han sier at Sydney Chaplin kunne vært en stor teaterstjerne, men valgte bort den karrieren.
Chaplin Today: “Limelight,” a 2002 documentary on the film: Før Limelightpremieren ble Chaplin nektet innreise i USA av Komiteen mot antiamerikansk arbeid. Hans politiske holdninger gjorde at han havnet i samme båt som så mange andre filmskapere. Amerikanerne var også provosert av at han aldri ble amerikansk statsborger. Han tjente tross alt sin store formue i USA. Monsieur Verdoux hadde lidt en drepende negativ mottagelse i USA. Forholdet mellom USA og Chaplin var altså ikke det beste. Han dro til landet kun en gang til før sin død. I 1972 for å hente en Oscarstatuett for lang og tro innsats for filmen. Dokumentaren varer i 27 minutter. Spanjolen som snakker har bastante meninger og tolkninger, alt virker ikke like selvsagt.
Archival audio recording of Chaplin reading two short excerpts from his novella Footlights: Uinteressant klipp på to minutter. Chaplin leser fra romanen og halvparten av tiden går med til musikkavspilling. Kort og intetsigende materiale.
Two short films by Chaplin: A Night in the Show (1915) and the uncompleted The Professor (1919): Dette er to fine kortfilmer, som viser en litt annerledes Chaplin enn vi er vant til. I A Night in the Show spiller Chaplin to roller. Det er en kjempemorsom kortfilm på 25 minutter. Chaplin ser ut som the Tramp, men har en mye mer aggressiv personlighet. The Professor varer i 6 minutter og her introduseres ideen om et loppesirkus, som Chaplin skulle ta fram igjen 33 år senere. Filmen er uferdig, men ganske morsom så lenge den varer.
Outtake and two trailers: Scenen består av en episode hvor Calvero får 20 pund av en venn uten armer. Den varer i fire og et halvt minutt. Trailerne er amerikansk og italiensk. Den amerikanske er høydramatisk, både i tale og tekst. Utropstegnene sitter løst. Den italienske har fokus på følelsene Limelight vil vekke hos oss. Til sammen varer trailerne i fire og et halvt minutt.
An essay by critic Peter von Bagh and excerpts from an on-set piece by journalist Henry Gris: Essayet til von Bagh er merkelig uforløst. Her er det mange ord. Mange filmer er nevnt som referanser, men grunnen framstår uklar. Mye luft i dette essayet og lite å lære. Da er det mer interessant å få være med journalist Gris på settet og få beskrevet Chaplins metoder og samtaler.
A Master Builder (Criterion nr. 762)(Blu-ray)
USA – 2014 – Jonathan Demme (farger)
En kunstner som må lære seg å dø
Nivå 1 (uten spoilers)
Byggmester Solness er en selvlært mann, uten formell arkitektutdanning, men med stor suksess. Han har fått sin gamle arbeidsgiver og hans sønn til å arbeide for seg, og slått seg stort opp med spisse albuer. Nå har han blitt syk. Det har også den gamle arkitekten Brovik, som ønsker at sønnen hans skal få en sjanse til å vise hva han duger til som arkitekt. Han vil ikke dø uten å ha fått sett at han klarer seg.
Nivå 2 (med spoilers)
Da jeg startet med å fordype meg i denne filmen, leste jeg Ibsens Byggmester Solness først. Det er et innfløkt skuespill selv om handlingen i og for seg virker oversiktlig. Utfordringen ligger i latente utsagn og symbolbruk. Det er Hildes ankomst som virkelig setter i gang handlingen i stykket, og det er tatt med inn i filmen. I det hele er filmen veldig tro mot stykket, med en vesentlig forskjell. I stykket er byggmesteren i en mye bedre helsetilstand enn han er i filmen. Her ligger han på et rom, koplet til mye avansert utstyr og med flere sykesøstre til stede. Vi kan få inntrykk av at han ligger på sitt dødsleie. Mens han snakker med doktor Herdal sier han at det snart vil komme noen unge mennesker som banker på døren og ber ham om å tre til side. I det øyeblikket hører vi noen banke på en dør, og Hilde ankommer. Byggmesteren spretter opp fra sengen, alle slanger er plutselig koplet fra og han ønsker henne velkommen.
Her skjer det et brudd med stilen i filmen, og dette er en nøkkelscene. Sett i sammenheng med det faktum at en av sykesøstrene spilles av hun som spiller Hilde, er det nærliggende å tolke dette som nå skal komme som en drøm eller en limbofase for et menneske som skal dø. Det vi ser videre i filmen er Solness akseptering av døden, eventuelt hans ønske om et annet liv. Jeg fikk sterke assosiasjoner til ”Jacob’s Ladder”, en film hvor en amerikansk soldat i Vietnam er dødelig såret og vi følger hans glidning inn i døden. Det er ingenting i Ibsens stykke som åpner for denne tolkningen, så dette er et filmatisk grep som har blitt tatt. Gregory sier i ekstramaterialet at filmen handler om en kunstner som må lære å dø. Er da Hilde Døden i en innsmigrende forkledning? Er det derfor Aline til å begynne med stritter imot henne, før hun på slutten omfavner henne da hun forstår at sin ektemanns død er uunngåelig?
Byggmester Solness er en hard mann som nekter å gi sin langvarige forretningspartner Brovik en siste oppmuntring. Brovik ønsker å se sin sønn Ragnar få prøve seg som arkitekt. Solness avviser dette, siden han er redd for å miste Ragnar og dermed Kaya fra staben sin. For å holde på henne har han oppmuntret hennes tilnærmelser, selv om han ikke har noen interesse av henne slik sett. Han rettferdiggjør effekten dette forholdet har på Aline med en søkt begrunnelse om at han fortjener forakten fra Aline. Det at han urettmessig beskyldes av Aline for utroskap, gjør at han betaler for brannen som i effekt tok deres to sønner av dage. Dette kan bare betales med lykke, ikke bare hans, men også andres.
Ibsens brevsamling har avdekket at han som 61-åring hadde en affære på et visst nivå med en 18-årig jente. Brevene er intense og viser hengivenhet fra begge sider, men plutselig opphører dette forholdet. Da Ibsen ble spurt senere av en venn hva Byggmester Solness handlet om, svarte han at det handlet om en jente som så det som sport å ta menn fra deres koner, som en rovfugl. Så dette er en tolkning av stykket som er valid, selv om det blir noe problematisert i filmversjonen.
Julie Hagerty, som spiller Aline, er kjent for sine komedieroller. Her viser hun at hun er strålende i tunge karakterroller, og gjerne kunne ha tatt store roller i filmer som Long Day’s Journey into Night og Death of a Salesman. Hun ser virkelig ut som en kvinne med et plaget sinn.
Øyeblikket: Det må bli da Solness står opp fra sykesengen, uten slanger og slikt tilkoplet. Det bryter med realismen som har vart opp til da, og signaliserer en løsere tilnærming til historien. Huset åpnes opp, og vi forstår at vi ikke er på et sykehus. Scenen har et element av drømmesekvens, men subtilt. Meget elegant og neddempet utført.
Lyd og bilde
Formatet er 2.35:1. Lyden er 5.1 DTS HD. På alle måter et godt bilde. Det er jo en flunkende ny film, så det må vi kunne forvente. Handlingen foregår stort sett innendørs, i et nydelig hus kledd i duse farger. Når det dukker opp kraftige farger, gjengis de vibrant og fyldig. Detaljer og skarphet er også godt gjengitt. Dette er en 100% dialogdrevet film, og lyden er klar. Noen ganger opplever vi en kakofoni av stemmer, spesielt i første scene, og det er rikt formidlet.
Ekstramateriale
New interview with director Jonathan Demme, stage director–actor André Gregory, and writer-actor Wallace Shawn, conducted by film critic David Edelstein: I dette 33 minutter lange intervjuet får vi høre om hvordan filmskaperne jobber. De har alltid en kaotisk start på filmingen. De sitter ikke ned og diskuterer stykket, men starter straks med å filme. I dette tilfellet er det et merkelig stykke de har valgt, som ingen helt forstår. Det ble laget i Ibsens tredje fase, hvor han utforsker det åndelige i stor grad. Jonathan Demme hadde sett teaterstykket deres, men forsto ikke alt. Derimot følte han det. Han så hvordan Gregory brukte energi i regien av skuespillerne. De hadde satt opp stykket i 14 år. De er ikke de samme menneskene nå som da de startet. Da var Gregory mest opptatt av hva stykket sa om det å være ektemann, nå er han mest fokusert på det Ibsen sier om døden.
New conversation between actors Julie Hagerty and Lisa Joyce: Det blir sagt her at Wallace og Gregory ventet i 17 år på å finne den som skulle spille Hilde, og at de fant henne i Lisa Joyce. Hun veksler selv mellom å oppfatte Hilde som manipulerende ung kvinne og en ekte og fin kjærlighet for Solness. Eller rettere sagt, hun mener at Hilde er begge deler, halvparten av tiden det ene, halvparten av tiden det andre. Denne samtalen varer også i 33 minutter, og gir oss fine betraktninger på stykket. Her får de to kvinnelige hovedrollene utdype hva de mener er motivasjonen til de to rivalene.
New program featuring Gregory, Shawn, and their friend the author Fran Lebowitz in conversation: Dette intervjuet på 53 minutter er hovedbeholdningen blant ekstramaterialet denne gangen. Fran Lebowitz er forfatter og kjent for mange gullkorn. Hun er en sitatvennlig dame. Samtidig er hun røff og har mange liksom-tøffe uttalelser, som egentlig føles noe oppbrukt. Hun er veldig svart-hvitt i dette intervjuet også, og som intervjuer kommer hun med vel så mange meninger som filmskaperne. Hun og Gregory er enige om at teater er forferdelig kjedelig. Selv om Gregory elsker å regissere teater, hater han å gå på teater. Wallace oversatte selv dette stykket. Når det gjelder samarbeidet mellom de to, sier Gregory at han best liker de som skriver som han selv. Da han fant Wallace forsto han at han måtte holde på ham. De ser på skuespill som en søken etter sannhet, mens Lebowitz ser på skuespill som lyving.
Trailer: 2 minutter og 13 sekunder lang. Elegant og bra.
An essay by film critic Michael Sragow: Meget godt essay som begir seg inn på mulige tolkninger av filmen og Ibsens stykke. Det trekkes frem at grepet med å forandre tittelen fra tidligere The Master Builder til A Master Builder åpner stykket opp.
Medium Cool (Criterion nr. 658)(Blu-ray)
USA – 1969 – Haskell Wexler (farger)
Medias rolle under lupen
Nivå 1 (uten spoilers)
I tiden rett etter drapet på Martin Luther King og John F. Kennedy er USA preget av demonstrasjoner og opptøyer. Medium Cool er en hybridfilm i skjæringspunktet mellom dokumentar og spilefilm. Vi følger en TV-fotograf og hans lydmann på jakt etter den sensasjonelle nyheten. Samtidig blir det en reise i datidens amerikanske sosiopolitiske klima og mediasituasjonen i landet. Rammen for filmen er det virkelige demokratenes landsmøte og i denne settingen befinner fotograf John Cassillis seg.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmens åpningsscene gir oss et frempek til slutten av filmen samtidig som den er en kritikk av moderne amerikansk media. Tv-teamet som er våre protagonister er først ute på et ulykkessted og deres prioritering er å få gode opptak. En kvinne ligger hardt skadet i bilvraket, men de ofrer ikke henne en tanke. Det vil si, da opptaket er i boks og de er tilbake i bilen sin, gir de beskjed til TV-stasjonen at det bør sendes en ambulanse. Etter det følger vi en motorsykkel som bringer filmmaterialet inn til TV-stasjonen i ekspressfart. Denne sekvensen er inspirert av Peter Watkins ”The war game”, som Wexler sikkert føler at Medium Cool er beslektet med sjangermessig.
Medium Cool er fremdeles en unik film, og var det i hvert fall i 1969. Den gir inntrykk av å være en dokumentar, men er egentlig en spillefilm. Samtidig er bakgrunnen reelle handlinger og mye av det vi ser er filmteamets egne opptak fra situasjoner uavhengig av innspillingen av filmen, som demonstrasjoner og opptøyer med tilhørende politivold. Ingen scener er innspilt i studio, alt er on location.
Fredsaktivistene ville demonstrere om ikke demokratene på landsmøtet tok et standpunkt mot Vietnamkrigen. Martin Luther King forsøkte i denne tiden å gjøre fattige til en kraft i samfunnet som ikke skulle kunne overses. Nasjonalgarden trente på kamp og opptøyer i dagene før landsmøtet. Med den mentaliteten ankom de Chicago og de fredelige demonstrantene. Både Wexler og produsenten ble gasset med tåregass. Politiet ba demonstrantene fjerne seg fra veien og gå opp på en gressbakke. Så angrep de demonstrantene der. De sperret også av områder slik at alle ble som var til stede blir presset inn i demonstrasjonen, slik Eileen blir da hun leter etter Harold i byen. Hun har ingen interesse av demonstrasjonen eller oversikt over politikken som ligger bak, men hun er plutselig midt oppe i opptøyene. En annen ting som kjennetegnet opptøyene i Chicago i 1968 er hvor målrettet politiet gikk etter journalistene. De ble slått med køller og pasifisert i stor skala. Det startet med politivold mot journalister som førte til kritiske artikler, som igjen gjorde journalistene til et yndet mål. Med det i bakhodet er det lett å se ”angrepet” på kamerateamet under treningen med Nasjonalgarden som et frempek til det som skulle skje. Wexler hadde skrevet inn opptøyer i manuset sitt fordi han forutså at det ville komme til å skje. Han visste bare ikke hvor.
Vi følger altså i hovedsak John Cassillis, som ofte er i tospann med sin lydmann. Etter oppdraget med bilulykken skal de dekke Robert Kennedys begravelse. Kjøkkenscenen mens radioen går på lydsporet vil med en gang være kjent for datidens seere. Dette skal illustrere kjøkkenet hvor Kennedy ble drept, og vi ser noen menn velte inn døren rett før scenen kuttes. Kennedy var for øvrig på vei inn til kjøkkenpersonalet for å takke dem for innsatsen da han ble drept av en ung palestiner.
En parallell historie som knytter de andre småhistoriene sammen er Cassillis sitt møte med en appalachian familie. Det er en folkegruppe i USA som bor i mange forskjellige stater, hovedsakelig i fjellområdene i West Virginia. De kjennetegnes ofte av lav utdanning og stor fattigdom. Dialekten er annerledes enn sørstatsdialekt, men har sine likheter for meg. Wexler var opptatt av at fattige hvite aldri ble framstilt med respekt i filmer, men det blir de i denne filmen. Eileens sønner i filmen er appalachian i virkeligheten, og Harold er et fascinerende bekjentskap. I filmen har familien flyttet til Chicago fra West Virginia. Harold Blankenship som spiller Harold kunne i virkeligheten ikke lese, men i filmen foretrekker han bøker fremfor TV. I Medium Cool er det en salig miks av profesjonelle skuespillere og amatører. Et problem med det er at amatørene ofte gjør sin beste prestasjon i første tagning, mens de profesjonelle blir bedre etter flere tagninger. Harold gjør en fantastisk jobb, vi ser han tenker over spørsmålene han får og svarer deretter. Noen ganger svarer han som Harold i filmen, andre ganger ut fra sitt eget liv.
Harold er som sagt ikke glad i TV, noe som sjokkerer Cassillis. Harold har gode argumenter mot TV, og kritiserer spesielt lærerne for bare å sette på TV i klasserommet. Han foretrekker tradisjonell læring. Vi ser han sette seg ned ved TV en gang for å se en serie han liker, men slår straks av når programmet har gått ut. I stedet går han og leser i boken sin. Programmet han ville se var en tradisjonell serie, noe som underbygger vår oppfatning om at han er skeptisk til det moderne. Han holder også brevduer, som nok et standpunkt mot modernismen. Kombinert med Cassillis og Eileen har vi fått tre forskjellige måter å forholde seg til TV på. Eileen følger intenst med på budskapet i programmene, mens Cassillis kun ser på det TV-tekniske, og virker døv for det som faktisk sies. Slik forholdt han seg også til all riggingen han observerte før Robert Kennedys begravelse, i en slik grad at lydmannen kommenterer at han ikke forholder seg til virkeligheten lenger, bare til mediaopplevelser. Litt senere har dette utviklet seg i Cassillis, og han forteller Eileen om hvordan medias framstillinger av nyheter eller tilstelninger følger et fast manus, med flagging på halv stang, stengte skoler og gråtende enker. Han begynner å bli mer kritisk til det han er en del av.
Vendepunktet i filmen må sies å komme på TV-stasjonen omtrent midtveis. Da inntreffer noe som gjør at Cassillis må innse at han faktisk ikke er en uavhengig aktør som ikke har noen innvirkning på situasjonene han går inn i. Både han og lydmannen har skjult seg bak slike argumenter. Lydmannen ser på seg selv som en slags lydopptaker, verken mer eller mindre. Men èn ting er at situasjonen forandrer seg straks det er et kamera til stede, en annen er at media ikke er så nøytrale som de gir inntrykk av. I gangen ved vannfontenen får han vite at TV-stasjonen det siste året har videresendt alt råmateriale til politiet og FBI. Cassillis forstår hvor ødeleggende dette er for tilliten ute på gata og blir rasende. I løpet av kort tid blir han sparket fra jobben, men blir tydeligvis hentet tilbake for å dekke demokratenes landsmøte senere i filmen.
Men jeg foregriper begivenhetene litt her. Etter Kennedys begravelse engasjerer Cassillis og lydmannen seg i en historie om en svart drosjesjåfør som leverer inn 10 000$ til politiet. Pengene lå gjenglemt i baksetet på bilen hans etter en tur. På stasjonen blir han behandlet som kriminell i stedet for å få honnør for ærligheten, og dette åpner for en god historie for Cassillis, en historie med ”human interest”. For å følge opp historien drar han hjem til drosjesjåføren for å få utfyllende opplysninger i et intervju. Her reagerer de andre afroamerikanerne på hans framferd og opptrer på en måte som han finner truende. De forlanger at han tar seg tid til å høre mer av det de har å si enn bare det han er interessert i. Ved å ”innvadere” deres hus slik han gjør, representerer han den hvite mannen, media og systemet. Et system som aldri har vært interessert i de svartes situasjon bortsett fra når noe negativt har skjedd. Gjennom ulike menneskers monolog til kameraet får vi ta del i deres syn på egen situasjon og samfunnet rundt. En av monologene var så godt skrevet av Wexler at beboerne i huset applauderte mannen som framsier den, i den tro at det var hans egne ord. Til slutt får de forlate huset, men blir først gjort oppmerksom på at de var heldige som slapp fra det med livet i behold. Dette er et svart nabolag.
Episoden med drosjesjåføren er basert på en sann historie, der sjåføren blir kritisert av sine egne og kalt en onkel Tom. I filmen blir han spurt om han handlet som en neger eller som en svart mann. En av de mer militante lufter tanken om hvor mye våpen og ammunisjon de kunne ha kjøpt for 10 000$.
Filmen ble kritisert for å vise journalister som ikke hjelper mennesker i ulykker, men heller sørger for å få tatt gode bilder. Men dette skjer i virkeligheten. Wexler har selv vært i slike situasjoner og måtte ta slike valg. Nightcrawler er en ny film som også tar opp denne problemstillingen. Slutten er veldig spesiell. Igjen bryter Wexler den fjerde veggen ved å vise oss at det er han som filmer dette, og langsomt snur kamera mot oss. Her får jeg assosiasjoner til Michael Hanekes Hidden, hvor han prøver å få frem samme budskap. Alt du ser på film er manipulasjon, og det må du være bevisst og kritisk til!
Øyeblikket: Her velger jeg monologen til den ene beboeren i det svarte nabolaget som Cassillis besøker. Denne var skrevet av Wexler, og kritiserer medias hang til kun å velge negative og tabloide vinklinger angående svarte mennesker, og ignorere andre typer nyheter. Cassillis blir stilt til ansvar som representant for media og systemet, og kommer ikke unna med hans faste argument om at han bare beskriver virkeligheten. Virkeligheten er mye mer kompleks enn det.
Lyd og bilde
Dette er et strålende bilde. Kanskje ikke så rart siden regissør Haskell Wexler er mest kjent som kameramann. Det er et veldig rent bilde, med godt detaljnivå, fine farger og god dybde. Et virkelig filmlikt uttrykk. Formatet er 1.85:1. Lyden er mono og fungerer godt. Her er det stille samtaler, hektiske og kaotiske scener fra opptøyene, bakgrunnsstøy fra trafikkerte gater og taler i enorme saler. Alt dette klarer lydsporet å formidle på en anstendig måte.
Ekstramateriale
Two audio commentaries, one featuring Wexler, editorial consultant Paul Golding, and actor Marianna Hill, and the other featuring historian Paul Cronin: To gode kommentatorspor, perfekt balansert mot hverandre. I det første får vi førstehåndskjennskap til innspillingen, situasjonen i gatene og karakterene i filmen. Her samtaler tre mennesker, blant annet regissør Wexler, og fyller inn med minner om aktuelle temaer. Det andre kommentatorsporet er mer strukturert og analytisk. Her går Cronin i dybden på filmens betydning, tiden den ble laget i og hva scener skal formidle. Et av de bedre kommentatorsporene jeg har hørt.
New interview with Wexler: Han har vært fredsaktivist siden han var tenåring. Med denne filmen ville han at en kameramann skulle bli konfrontert med det faktum at han er en representant for media. TV viste vold i uforholdsmessig grad, noe som igjen førte til at mennesker ble redd for borgerrettighetsorganisasjoner og bevæpnet seg. Godt intervju på 15 minutter.
Extended excerpts from “Look Out Haskell, It’s Real!,” a documentary by Cronin about the making of Medium Cool, featuring interviews with Wexler; Golding; actors Verna Bloom, Peter Bonerz, and Robert Forster; Chicago historian Studs Terkel; and others: Dette er segmenter på tilsammen 53 minutter fra Cronins fire timer lange dokumentar om innspillingen av Medium Cool. Som Cassavetes og Godard gjorde før ham, blander også Wexler grep fra dokumentaren og spillefilmen. Her diskuteres det forskjellen på dokumentar og spillefilm, og Wexler mener at dokumentarfilmen ikke finnes. Alle utsnitt, hva som velges med og hva som ignoreres er avgjørelser tatt av et menneske med en agenda. Samtidig finnes ikke spillefilmen helt rent heller, for menneskene og objektene som vises er jo ekte og har egne betydninger. I det Wexler ble gasset med tåregass hører vi en stemme rope: ”Look out Haskell, it’s real!”. Denne ikoniske setningen var faktisk den eneste setningen som ble lagt på lydsporet i ettertid. Lydmannen hadde kommet bort fra Wexler, og de hadde dermed ikke lyd. Wexler insisterte på å legge på setningen i etterkant, og for et symbolsk argument det blir for hans syn på dokumentar/spillefilm-diskusjonen. Fine 53 minutter!
Excerpts from Sooner or Later, Cronin’s documentary about Harold Blankenship, who plays Harold in the film: Her møter vi mannen som spilte Harold i filmen, ca 55 år gammel. Han kan fremdeles ikke lese. Han har tydeligvis hatt et røft liv, med mye slåsskamper og vinningsforbrytelser. Håret er langt, han går kledd i kamuflasjeklær, han har ingen utdanning og bor i en rønne. Skolen ble bare en kamp for ham og han droppet ut tidlig. Alt han vil nå er å leve i fred, ikke stjele, rane og slåss. Dette er miljøet og landskapet vi kjenner fra filmer som Winter’s bone. Harold har nå 4 barn, og gutten heter Haskell. Vi ser en scene hvor Harold forsøker å innprente sønnen at han må ta utdanning. Gutten er enig i at det er viktig, men litt senere i samtalen hører vi at han skal droppe ut av skolen nå når han blir atten…
“Medium Cool” Revisited, a new half-hour video by Wexler about the Occupy movement’s protests against the 2012 NATO summit in Chicago: Haskell Wexler er fremdeles en brennende ildsjel for fredssaken og demokrati. Her kobler han scener fra 1968 med scener fra 2012. Det er bemerkelsesverdig hvor lite som har forandret seg. Politivolden er den samme. Irakveteraner marsjerer i demonstrasjonen og holder appeller. De har mistet troen på grunnene de gikk til krig for og returnerer medaljene sine. Mange av dem fremstår også som antikapitalistiske. Dette aspektet ved protestene til Occupybevegelsen ble tiet i hjel av media.
Trailer: Ganske spesiell. Den klarer å gi et særdeles godt tidsbilde av denne overgangen fra 60- til 70-tallet. Den fokuserer på politikk, demonstrasjoner, opptøyer og media. Akkurat som filmen. 3 minutter og 27 sekunder lang.
A booklet featuring a new essay by film critic and programmer Thomas Beard: Her diskuteres skillet mellom dokumentar og fiksjonsfilm, noe som er veldig relevant i tilfellet med Medium Cool. Beard trekker frem et aspekt ved Flaherty sin gamle dokumentar ”Nanook of the North”. Her jakter innuitene med harpun, selv om de på denne tiden var gått over til rifle. Som kjent sa Flaherty: ”Noen ganger må du lyve for å fortelle sannheten”.
Le Silence de la Mer (Criterion nr. 755)(Blu-ray)
Frankrike – 1949 – Jean Pierre Melville (svart-hvitt)
Taushet er makt
Nivå 1 (uten spoilers)
Filmen foregår under naziokkupasjonen av Frankrike. Tyske offiserer blir innkvartert i sivile franske hjem. En offiser blir innkvartert hos en mann og hans niese. De velger å ikke kommunisere med ham overhodet. Det hindrer ikke ham i å kommunisere med dem om kvelden ved hjelp av monologer, om kunst, kultur og sin egen historie.
Nivå 2 (med spoilers)
Jean Pierre Melville er kjent for sin fortid i den franske motstandsbevegelsen. Han har laget det som jeg personlig ser på som den beste filmen om motstandskamp som er laget, nemlig Army of Shadows. Her trekker han veksler på sin kunnskap om okkupasjonen og lager en meget realistisk film. Le Silence de la Mer er hans debutfilm. Her følger vi samspillet mellom en tysk offiser som blir innkvartert hos franske sivile under okkupasjonen i Frankrike. De velger å aldri snakke til ham, og filmen foregår derfor i nesten total stillhet bortsett fra hans utlegninger om ting som opptar ham. Dermed oppstår to innfallsvinkler av interesse for oss tilskuere. Hans utlegninger om kultur, oppvekst og filosofiske betraktninger, og spenningen mellom ham og to mennesker som ikke ønsker ham til stede.
Offiseren forstår at han er en inntrenger i et privat hjem og oppfører seg respektfullt. Om kvelden besøker han stuen deres under påskudd av å få varme seg ved peisen deres. Han har forståelse for at de ikke vil samtale med ham, og forteller heller om ting han er opptatt av. Som en slags taus overenskomst sier han aldri noe som krever et svar, et blikk eller noe som må skape diskusjon. Etter et par dager skifter han til sivilt før han kommer inn i stuen, et ytterligere tegn på respekt.
Oversatt betyr Le Silence de la Mer ”Havets stillhet”, og det er en passende beskrivelse av situasjonen i stuen gjennom disse 6 månedene. Samtidig kan vi ha i mente at havet alltid er i bevegelse. Selv om ”samtalen” bare går èn vei, skaper den en bevegelse hos mottakerne. Ved et tilfelle lurer den franske eldre mannen på om det er umenneskelig å aldri svare den tyske offiseren. Og den unge jenta blir påvirket av offiserens stadig modigere tilnærmelser. Utgangspunktet deres er å ikke prate med offiseren, men det er også å ikke snakke om ham. Ingenting skal forandres i deres liv etter at han kommer inn i huset. Men små forandringer er ikke til å unngå. Når han ikke kommer til vanlig tid, merker de at tar seg i å vente på ham.
Offiseren har et naivt syn på hva Tyskland ønsker å oppnå med okkupasjonen av Frankrike. Han tror at mye godt vil komme ut av krigen for Tyskland og Frankrike. Noe av motivasjonen for den tyske offiseren er at han drømmer om en kulturell union mellom Tyskland og Frankrike, to stormakter innen musikk, litteratur og filosofi. Han har alltid vært fascinert av Frankrike, og så på krigen som en mulighet til å oppleve landet. Senere i filmen forstår han at en union ikke er Nazi-Tysklands visjon. Målet er å knuse Frankrike og herske militært. Konsekvensen av denne forståelsen er at den desillusjonerte offiseren nå i praksis vil begå selvmord gjennom å melde seg frivillig til Østfronten. Han har en siste meddelelse til sine husverter, og det er at de må glemme alt han har sagt de siste seks månedene.
Völker Schlöndorff ser på Leon Morin, Priest som en remake av Le Silence de la Mer. Ham om det. Schlöndorff var assistent for Melville under Leon Morin, Priest og bør derfor lyttes til. Det er jo selvfølgelig mulig at det er en del likheter mellom de to filmene, men utsagnet om at det er en remake høres i overkant ut. Le Silence de la Mer er en av de roligste filmene du har sett, og Leon Morin, Priest er også en stille film. En stor del av tiden i Le Silence de la Mer går med til monologene som fyller kveldstimene i den lille stuen. Som sivil komponist har offiseren mange tanker om musikk som han har et behov for å dele med andre. Betraktninger rundt fransk litteratur, tyske komponister og franske filosofer er fornøyelig å høre på. Historier fra oppveksten er også interessant, spesielt om hvordan han dumpet en jente når han så ondskap i henne i forhold til insekter.
Chaplin var guden til Melville. Under Chaplin kommer et trekløver med andre gode regissører, nemlig Capra, Stevens og Wyler. Skjebne er et nøkkelord for Melville. I hans filmer er ofte hans karakterer døde fra første scene. Tre temaer løper gjennom Melvilles filmer. Ensomhet/isolasjon, vår manglende evne til å elske og hvordan det triste alltid vinner over lykken. Vanligvis er kunstnere, forfattere og filmregissører på venstresiden politisk, men innimellom dukker det opp kunstnere som sverger til en annen politisk retning. Melville tilhører høyresiden. Hans fascinasjon for krig kan muligens spores tilbake til det.
Øyeblikket: Da offiseren blir stående og samtale med sine kolleger. I løpet av noen minutter blir all hans naivitet knust og han forlater dem totalt desillusjonert. Offiserene overgår hverandre i brutale holdninger og kynisme. Nazistene har ingen respekt for fransk kultur og historie, slik han har.
Lyd og bilde
Bildet er rent, men også noe flatt. Lite dybde gjør at vi mister den gode opplevelsen som bluray kan gi. Samtidig er det som sagt et rent og fint bilde og det i seg selv er verdifullt med en så gammel film. Kontrastene er gode. Formatet er 1.33:1, med klar monolyd.
Ekstramateriale
The short 24 Hours in the Life of a Clown (1946), director Jean-Pierre Melville’s first film: Ikke så interessant i seg selv, men gir et fint tidsbilde fra 40-årene i Frankrike. Vi følger to klovner i en 24 timers periode, med privatliv og opptredener. Kortfilm på 18 minutter.
New interview with film scholar Ginette Vincendeau: Melville ville kombinere sine to store lidenskaper, motstandsbevegelse og film. Le Silence de la Mer er et produkt fra en mann som hadde sett ekstremt mye film, men ikke laget film før. Le Silence de la Mer var en veldig moderne film da den kom ut. Dette videoessayet er på 17 minutter.
Code Name Melville (2008), a seventy-six-minute documentary on Melville’s time in the French Resistance and his films about it: Melville kjente mange gangstere i nærområdet og hadde derfor kjennskap til miljøet som skulle bli portrettert i hans mange gangsterfilmer. I Bob le Flambeur brukte han Roger Duchesne, en kolaboratør som ingen ville ansette. Melville hentet ham rett fra fengselet. Melvilles fascinasjon med gangstermiljøet, og dermed gangsterfilmen, var at de ikke småpratet. Makten var tydelig definert. Konflikter ble ordnet opp i med vold. I denne dokumentaren kommer Melville med et nokså spesielt utsagn. Han mener at beste år var under krigen og han tenker tilbake med nostalgi. Han elsket krigen, selv om han også så mye fælt. Nevøen mener at Melville var en forandret mann da han kom tilbake fra krigen. Veldig god dokumentar på 76 minutter.
Melville Steps Out of the Shadows (2010), a forty-two-minute documentary about Le silence de la mer: Offiseren i Le Silence de la Mer bruker ord for å forføre, først subtilt, deretter mer insisterende. En nøkkelobservasjon i denne dokumentaren er det faktum at selv om offiseren er respektfull er det ingen grunn til å akseptere en fiende i ditt eget hus. I boken drar offiseren til Østfronten uten å ta farvel med sine husverter. I filmen har Melville lagt til en scene hvor en avis ligger oppslått på en side hvor det står: ” Det er edelt for en offiser å nekte å adlyde en kriminell ordre”. Dokumentaren er på 42 minutter.
Interview with Melville from 1959: Dette bitte lille klippet er på ett minutt og 43 sekunder. Det omhandler en ung Melville og hans erfaringer med filmatiseringen av Vercours bok og juryen som skulle avgjøre filmens skjebne.
A booklet featuring an essay by critic Geoffrey O’Brien and a selection from Rui Nogueira’s 1971 book Melville on Melville: Oppholdet hos de franske sivilistene varer i 6 måneder. Faktisk ble det filmet i forfatterens eget hus. Melville fikk aldri tillatelse til å filmatisere boken, men kom fram til en ordning hvor filmen skulle vises for en jury bestående av 24 tidligere motstandsmenn. Hvis èn av dem sa nei, skulle Melville brenne negativene og ikke lansere filmen. Det gikk bra. Filmen ble laget i 1947 og fikk premiere i 1949. Gode tekster begge bidragene, med mest kudos til Geoffrey O’Brien.
Watership Down (Criterion nr. 748)(Blu-ray)
USA – 1978 – Martin Rosen (farger)
Liv og død
Nivå 1 (uten spoilers)
Denne animasjonsfilmen er den første animasjonsfilmen i Criterion Collection, om vi ser bort fra Wes Andersons stop-motion animasjonsfilm Fantastic mr.Fox. Watership Down er filmteknisk en ”gammeldags” animajonsfilm i Walt Disneys ånd. Vi følger en gruppe kaniner som frykter at en fare nærmer seg og legger ut på en reise for å nå et tryggere område å bosette seg. Men reisen er full av farer og strabaser, med grupperinger av kaniner som kan minne om totalitære samfunn.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmen starter med en skapelsesmyte som er tegnet i en helt annen stil enn resten av filmen. Det er et glimrende grep som også er helt essensielt for å kunne få fram at det er en annen sfære vi befinner oss i akkurat nå. Det skal sies at mange frykter det verste når de ser denne sekvensen og er redd for at hele filmen skal forløpe i denne noe spesielle stilen. Men snart skifter filmen stil, og eventyret kan begynne. Et av særpregene til Watership Down er at kaninene kun kan gjøre det kaniner kan gjøre i virkeligheten. Her er ingen kanin som kjører bil, som vi så ofte ser i andre animasjonsfilmer. I stedet kan de bli kjørt over, og ligge som et lik i veikanten. Rå realisme kommer til syne i faktum som at de er lettet over at en rev har blod rundt snuten da de støter på ham. Det betyr at den nettopp har spist et annet dyr, og ikke kan eller vil løpe så fort etter dem.
Watership Down er en glimrende animasjonsfilm som passer for både voksne og barn. Jeg vet at det sies om så mange animasjonsfilmer i dag, spesielt fra Pixar. Forskjellen er at disse filmene nesten leverer to parallelle presentasjoner, en på et barnlig nivå, og en med referanser bare voksne kan gripe og hygge seg med. Watership Down fungerer på en annen måte. Overgangen mellom det som appellerer til voksne og barn er glidende, og barn kan godt gripe noe av det voksne liker. Alder og modenheten hos barnet vil avgjøre dette og uansett vil barn kunne føle noe sterkt her, selv om de ikke nødvendigvis kan sette ord på alt.
Hvis jeg skulle ha sammenlignet Watership Down med en annen animasjonsfilm, er det bare en klar kandidat for meg. George Orwells Animal Farm, både tematisk og i tone. Jeg vet at forfatteren, Richard Adams, har vært veldig klar på at Watership Down ikke er en allegori for et totalitært samfunn eller at det er paralleller til for eksempel nazismen her. I stedet var dette en historie han lagde for barna sine på en biltur. Jeg synes også at det er ekstremt viktig ikke å overtolke en forfatters arbeid, eventuelt tolke det nykritisk i den retning man finner det for godt. Det er en tragedie når filmer eller bøker blir tolket i en annen retning enn det verkets skaper har ment. Jeg er ikke enig i at all mening oppstår i mottageren, og at alle tolkninger er like riktige.
Når det er sagt, tror jeg at vi kan være enige om at det er elementer i Watership Down som henspiller på totalitære tankesett, og at Efrafa ikke akkurat framstilles som et idealsamfunn. Det er et samfunn som er tuftet på frykt og kontroll. Bigwig og Hycenthlay blir som en revolusjonsbevegelse å regne, individer som tør å tenke selv og stå opp for et ideal. Dette er sikkert idealer som Adams selv setter høyt og kunne tenke seg å holde opp for sine barn som noe å trakte etter. Kanskje kan man ane et miljøengasjement i historien også, med tanke på trusselen som kaninene står overfor. Deler av dialogen antyder at mennesket er en fare for planeten, selv om ikke alt gjøres i ond mening. Konsekvensene av menneskets handlinger er like fullt katastrofale.
Owsla er en gruppering med privilegier. Den kan nok sammenlignes med et slags elite politikorps eller militæravdeling. I verste fall et hemmelig politi. Men noe av genistreken til Adams var at han ikke laget paralleller til eksisterende samfunn og fenomener, men lagde sine egne strukturer. Dermed blir filmen mer tidløs og universell. Den blir også mer kompleks, vi kan ikke si at vi har full oversikt når vi eventuelt hadde forstått hva for eksempel Owsla skulle symbolisere.
De forskjellige kaninene har distinkte kvaliteter og er ganske tydelige som typer. Hazel er den modige, eventyrlystne og snarrådige. Fiver er forsiktig, nervøs og følsom, både som type og som et slags medium i verden. Han ser visjoner om framtiden, kan ane fare og fungerer som en sensor for gruppen av kaniner. Bigwig er soldaten, modig og handlekraftig med en analytisk hjerne. Det er selvfølgelig han som møter general Woundwort til et siste oppgjør.
Gruppen blir bevisst sin egen undergang ved hjelp av fuglen Kahaar. De har ingen hunkaniner blant seg. Det vil selvfølgelig føre til at de dør ut, og planer om å befri kaninene fra Efrafa tar form. Dette griper direkte inn i skapelsesberetningen til kaninene, mytebildet som viser at deres styrke er å løpe, gjemme seg og formere seg hyppig. Humoren i filmen stammer i stor grad fra en karakter vi blir introdusert for vel halvveis ut i filmen. Hettemåken Kahaar er skadet, men blir allikevel en verdifull hjelper for kaninene, med sitt store hjerte og sjenerøse karakter. Han er ikke entydig smart eller dum, det er nok av eksempler på at vi river oss i håret over hans dumme påfunn eller tenker at ”nå går det bra, Kahaar ordner dette”. Han er den mest unike og annerledes figuren i Watership Down.
Dette er en film man alltid burde ha sett en gang til før man skriver om den, men jeg velger å stoppe der. Jeg tror ikke man kan bli helt ferdig med den, og jeg har intet ønske om at noen skal føle at alle dens hemmeligheter er fortalt. For hver gang vi ser den vil vi føle at vi har funnet noe nytt, gjort en bedre tolkning eller forstått noe vi ikke forsto sist. Og sånn bør det fortsette.
Øyeblikket: Bigwig blir fanget i en snare, og dette blir skildret på en helt annen måte enn man kunne vente i en animasjonsfilm med lav aldersgrense. Det er brutalt og blodig, og kameraet viker ikke unna. I stedet vises scenen i sin helhet, med et langsomt kamera som beveger seg med Bigwigs bevegelser. Ingen lettvinte grep brukes for å maksimere intensiteten eller dramaet. Kun en kanin som spreller i en snare mens den langsomt dør. Sjokkerende og brutalt, egnet for å reflektere over virkelighetens snarer og deres grusomme virkning.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.85:1 og lyden er i en fin stereotapping. Kontrasten er flott og fargepaletten er nyansert og fint gjengitt. Det er et vell av fargenyanser som tydeligvis har krevd mye arbeid og planlegging. Denne blurayen gjør jobben sin utmerket og er milevis foran den gamle DVDen jeg hadde fra før.
Ekstramateriale
New interview with director Martin Rosen: Det er ganske spesielt for en regissør som skal lage en animasjonsfilm at han ikke kan noen ting om animasjon. Enda mer spesielt er det at han ikke engang er interessert i animasjon. Kanskje det var derfor resultatet ble så bra som det ble? De fleste reglene for animasjonsfilm blir brutt her, og ut av det ble det skapt noe helt nytt. På grunn av bokens status fikk Rosen satt sammen et kjempeteam. Men det skulle likevel vise seg å bli vanskelig å få distribuert filmen. Sverige var det eneste landet som ville distribuere den. Senere åpnet en britisk kinokjede opp, men arbeidet med lansering måtte Rosen gjøre selv. Allikevel åpnet det resten av kinomarkedet. Martin Rosen snakker i solide 16 minutter.
New interview with filmmaker Guillermo del Toro about the film’s importance in animation history: Del Toro var 12-13 år gammel da han så Watership Down, og for ham var det en rite de passage. På 70-tallet kom nye og røffere animasjonsfilmer som Fritz the Cat og Watership Down. Sistnevnte hadde mer blod enn han kan huske noen andre animasjonsfilmer hadde. Fint intervju med del Toro som varer i 12 minutter.
Picture-in-picture storyboards for the entire film (Blu-ray); four film-to-storyboard scene comparisons (DVD): På denne blurayen er altså hele filmen gjennomgått med split screen hvor storyboard og filmen står side om side. Begge deler er jo tegnet, så de store overraskelsene i hvordan det visuelle har blitt løst uteblir. For de spesielt interesserte.
Defining a Style, a 2005 featurette about the film’s aesthetic: I dette 12 minutter lange videoessayet forteller animatørene om utfordringer, favorittscener og fordeling av arbeid. Grei diskusjon.
Trailer: En fin trailer med fokus på en verden med tyranni og opprør. Den varer i 3 minutter og 43 sekunder.
An essay by comic book writer Gerard Jones: I dette essayet blir blikket løftet litt og vi får servert en innsiktsfull tekst om strukturen i filmen. Hemmeligheten bak Rosens tilnærming til boken er at dyrene skal få være dyr, men med en bevissthet som vår. Kaninene lever i en tilværelse som byttedyr. De må kunne løpe, gjemme seg og reprodusere seg hyppig for å kunne overleve som art. Det er en til tider mørk film, men unngår å bli deprimerende siden introen fungerer som en motvekt til filmen. Den forklarer hvorfor kaninene lever som de gjør og hvorfor man både bør frykte og ønske velkommen døden i form av den svarte kaninen.
Gates of Heaven/Vernon, Florida (Criterion nr. 751/752)(Blu-ray)
USA – 1978/1981 – Errol Morris (farger)
Bak ordene
Nivå 1 (uten spoilers)
Gates of Heaven er en dokumentar som handler om flyttingen av en kjæledyrkirkegård. Regissør Morris intervjuer eieren av kirkegården som måtte gi opp og den nye driveren i California. Med på kjøpet får vi intervjuer med flere kjæledyreiere, forretningspartnere og familiemedlemmer. Den legendariske filmkritikeren Roger Ebert hyllet denne filmen som en av tidenes ti beste filmer. Vernon, Florida er en kort dokumentar om en rekke eksentriske innbyggere i en liten småby i sørstatene. Utgangspunktet for filmen var mistanken om storslagen forsikringssvindel ved å kutte av seg kroppsdeler i det forsikringsselskapet refererte til som ”Nub City”. Filmen endte med å ta en annen retning. Det finnes så mange rare eksemplarer av arten mennesker på denne jorda…
Nivå 2 (med spoilers)
Jeg er ikke tilhenger av å skrive så mye om dokumentarer, for det er ikke så mye rom for tolkning som i fiksjonen. I dokumentaren er det andre ting som spiller inn, personlige erfaringer, menneskekunnskap og sympatier/antipatier. En manns helt er en annen manns skurk. Dokumentarer som disse to, psykologiske portretter eller eksentriske skildringer, vil forbli veldig subjektive for publikum. Noen vil se kjæledyreierne som empatiske mennesker, andre vil se dem som skrullinger. Atter andre vil stusse over en inkonsekvent holdning i kjærligheten til dyr, som kvinnen som stiler opp i begravelse i pelskåpe. Man kan også stusse over nok et paradoks når kritikken mot henne fra andre kjæledyreiere går på at man ikke bør bruke pelskåpe i slikt vær. Eller mannen som mener at fabrikklukten av dyrs kroppsdeler er uetisk og dessuten ødelegger lukten fra biffen hans…
De to sønnene til ekteparet som driver ”Bubbling Well” er to motpoler, og spesielt synes jeg den tidligere forsikringsselgeren er interessant. Noen vil sikkert se ham som en ung mann med beundringsverdig stå-på-vilje, andre vil se ham som en usikker mann som har forlest seg på selvhjelpsbøker. Jeg tilhører kategori nummer 2. Han forteller at han pleide å plassere alle diplomer og premier godt synlig når han skulle imponere og påvirke noen. Så gjør han det samme i filmen. Han må ha ønsket å sitte bak et skrivebord med alle premiene sine framme og diplomene hengt opp på veggen bak seg. Etter å selv ha røpet hensikten med eksponere folk for dem? I ekstramaterialet ser vi et slettet klipp hvor et av diplomene faller ned fra veggen mens han prater. Ubetalelig og sikkert symbolsk signifikant…
Errol Morris har høstet mye kritikk for oppfatningen om at han gjør narr av menneskene i filmene hans. Han avviser dette, men har egentlig sluttet å forsvare seg. Den gangen han orket hevdet han at han elsker det absurde. Det å elske det absurde i mennesket er ikke å gjøre narr av dem.
Ord er en stor bestanddel i Errol Morris sine filmer, men det som sies kan ofte virke ubestemmelig og diskuterbart. Språk er hvordan vi forklarer oss selv til oss selv og til andre, men det er også hvordan vi bedrar oss selv og andre. Morris viser oss hvordan mennesker snakker bullshit, tror på det selv og lever med og av det. Selv har han en egen evne til å bløffe seg inn over alt. Han ender ofte inn på et sidespor som viser seg å bli hovedfilmen. Hans intervjustrategi er å få intervjuobjektene til å si mest mulig mens han selv sier ingenting. Morris sier at det ikke er nødvendig at du som intervjuer hører ordentlig etter for, for da føler du at du må respondere på en eller annen måte. Vi som publikum opplever det litt på samme måte. I Gates of Heaven blir vi fort hørende etter med et halvt øre når utlegningene er på det mest platte. Da begynner vi å legge merke til de visuelle detaljene. Disse kan være vel så interessante som det vi hører. Allikevel bør vi få med oss det som blir sagt, for ordene åpenbarer en indre verden, et mentalt landskap. Hva folk sier viser oss hvordan de ser seg selv.
Vernon, Florida er en kortere dokumentar enn Gates of Heaven og varer bare i 55 minutter. Den handler egentlig ikke om noe spesielt, men fremstår mer som monologer fra eksentriske mennesker i en småby. Det er veldig vanskelig å ha noen sympati med de fleste av dem, men landsbyfilosofen er et hederlig unntak. Han har en herlig selvironi og betrakter livet rundt seg med forfriskende nysgjerrighet. Ellers er det en samling med eldre menn som definerer seg gjennom negative handlinger som kalkundrap, trofesamling og antall ville dyr de kan holde innesperret i et bur. De fremstår komiske i sin iver etter å vise frem deres lidenskap, men har ingen opplevelse av det selv.
Småbyens politimann utfører sine plikter til punkt og prikke, men mangel på kriminalitet gjør at både utstyr og rutiner oppleves som overdimensjonert. Han har radioanlegg i bilen, men jeg er usikker på om han har noen kolleger i den andre enden. Ebert mente at siden han er den eneste politimannen i byen, er det kun hans kone som er inne på linjen i ny og ne. Vernon, Florida fremstår som ”a lesser work” fra en formidabel filmskaper som Errol Morris, og en manglende rød tråd gjør at filmen oppleves som en lysbildeframvisning av eksentrikere.
Vernon, Florida startet altså som en undersøkelse av forsikringssvindel, men det skulle vise seg vanskelig for Morris å lage denne filmen i ”Nub City”. De store pengene var i livsforsikring, altså at de mistet armer og bein. Ingen ville jo innrømme at de drev med forsikringssvindel og det endte med at Morris ble banket opp og jaget ut av byen. Morris ga opp, og da han returnerte til byen var det med en annen vinkling. Hans fascinasjon med innbyggerne han hadde møtt ga oss filmen Vernon, Florida. Morris mente de var hobbyfilosofer alle sammen, og vel verdt å dokumentere. Spesielt liker han utsagnet i avslutningsscenen. Gud er ”det bare hendte”. Betyr det at Gud bare er kaos?
Øyeblikket: Intervjuet med Rasmussen, som Errol Morris selv trekker frem som det beste han har gjort. Dette intervjuet markerer mellompartiet i filmen, overgangen fra fokus på den gamle kirkegårdseieren til den nye i California. Hun begynner å prate om kirkegården, men ganske fort begynner hun å prate om sine egne familierelasjoner. Da hun er ferdig sitter man igjen med et inntrykk av at hun har motsagt seg selv i absolutt alt, men det stemmer heller ikke. En helt unik og merkelig monolog. Herlig.
Lyd og bilde
De to filmene er ganske like i teknisk kvalitet. Det er fort gjort å glemme seg bort når man ser dokumentar, når det gjelder bilde- og lydkvalitet. I hvert fall er det slik for meg. Den er, som jeg har sagt flere ganger før, ikke like viktig for opplevelsen som det er i fiksjonsfilm, hvor bildeutsnitt og kvalitet er vesentlig. Bluraybildet i 1.66:1 (Vernon, Florida) og 1.33:1 (Gates of Heaven) er helt ok, verken mer eller mindre. Lyden er adekvat mono og får frem dialogen fint. Det er bra nok.
Ekstramateriale
Two new interviews with Morris: Intervjuet som omhandler Gates of Heaven er på 19 minutter. Morris leste i en avis om 450 kjæledyr som skulle flyttes fra en kirkegård til en annen. Han samlet fort en stab, men endte med å sparke kameramannen den første dagen siden han insisterte på å bruke håndholdt kamera. Han gikk gjennom ytterligere to kameramenn før han fant en han kunne jobbe med. Andre regissører refererer ofte til timen fra 5 til 6 om morgenen som ”magic hour”, siden lyset da er spesielt vakkert. Morris sin magiske time er fra 12 til 13 siden det da er så varmt at folk sier hva som helst. Intervjuet knyttet til Vernon, Florida er på 12 minutter. Denne filmen startet som en dokumentar om forsikringssvindel, men endte opp som noe helt annet.
Werner Herzog Eats His Shoe (1980), a twenty-minute film by Les Blank featuring Herzog fulfilling a bet intended to inspire Morris to complete his first feature: Dette materialet var også med på Criterions utgivelse av Burden of Dreams, og jeg legger bare med min omtale fra den gang. Her er klippet i bluray. Dette er mye mer enn Herzogs berømte måltid. Kortfilmen varer i 20 minutter, og viser andre sider av Herzog og går inn på noen av hans tanker angående filmskaping spesielt. Han vil at vi skal erklære krig, virkelig krig, mot reklame og TV. Han er deilig intens. Hoveddelen her er selvfølgelig Herzogs spising av sin egen sko etter at han tapte et veddemål mot Errol Morris. Herzog iscenesetter dette sirkuset også for å promotere vennens film. Skoen kokes i fem timer i hvitløk og fett. Og han spiser hele skoen mens han svarer på spørsmål fra salen.
Footage of Herzog professing his admiration for Gates of Heaven at the 1980 Telluride Film Festival: Dette klippet på ett minutt handler om hvordan Morris ble overbevist av Herzog til å lage ”Gates of Heaven” uten å ha finansiering.
An essay by critic Eric Hynes: Essayet heter ”Bullshitting a bullshitter”. Dette er et glimrende og langt essay (6 sider) om Errol Morris filmtilnærming. Hynes hevder at man må forstå hans vektlegging på verbale uttrykk for å kunne se harmonien i hans stil, form og tema. Språk er hovedtemaet i Morris sine filmer, mest tydelig i filmen om Donald Rumsfeldt, ”The Unknown Known”.
Ivan the Terrible part 2 (Criterion nr. 88)(DVD)
Sovjet – 1958 – Sergej Eisenstein (farger og svart-hvitt)
Paranoia
Nivå 1 (uten spoilers)
Ivan er nå tsar og manøvrerer så godt han kan i et farvann med ytre og indre fiender. Der hvor part 1 trekker de store linjene utenrikspolitisk og skildrer veien til makten, dreier Ivan the Terrible seg mer om hvordan Ivan beholder makten gjennom intrikat renkespill.
Nivå 2 (med spoilers)
Parallellen til Stalin og Sovjet blir tydeligere i Ivan the Terrible part 2. Det er også grunnen til at filmen ble forbudt og trilogien ble skrinlagt for godt. Eisenstein klarte ikke balansegangen på en knivsegg like godt som i part 1, og falt ned i unåde. Slik Stalin forsvant dypere og dypere ned i paranoia og henrettet flere og flere av sine tidligere støttespillere, støter Ivan også flere fra seg med sin blodtørstighet. Han blir mer og mer isolert, men det skyldes mest hans egne handlinger. Han konfronterer og skyver fra seg presteskapet og henretter flere av Kolychevfamilien. Lederen av hans hemmelige politi eller livvakten sin (Oprichina), Alexei Basmanov, blir hånet og satt på plass i en tid hvor Ivan kunne trenge hans lojalitet.
Ivan har mektige fiender. Utenrikspolitisk er det polske Sigifried som er hans argeste motstander. Kurbsky sverger troskap til Sigifried og støtter det russiske aristokratiet (boyar). Innenriks er det aristokratiet og kirken som er hans største fiender. Ivan var aldri redd for å gå rett i strupen på sine motstandere, så også i Ivan the Terrible part 2. Da han har fått halshugget flere i Kolychevfamilien er hans eneste reaksjon at han syntes det var for få.
Ivan er slu. I det vi tolker som sårbare øyeblikk hos Ivan, blir det alltid tydelig at han fremdeles har kontroll på situasjonen. I sine mest selvmedlidende øyeblikk er han fremdeles i gang med en større plan. Et eksempel er betroelsene til Vladimir om at ingen elsker ham eller føler sympati med ham. Først når filmen utfolder seg videre forstår vi at disse betroelsene skal ende med Vladimirs død, og ikke fra Ivans hånd, men fra sine fienders. Mer om hvordan Ivan oppnår å lokke informasjonen ut av Vladimir litt senere, med metoder som kanskje kan minne om Stalins og andre lands moderne hemmelige politis forhørsteknikker.
Ivan the Terrible part 2 er en mer introvert film enn part 1, mer psykologisk og lik et kammerdrama. Her kommer Ivans kamp for å beholde makten i fokus fremfor å vinne den mer i fokus. Med hans redsel for å miste det han har sniker paranoiaen seg på. I part 2 blir en slettet sekvens fra part 1 satt inn igjen nå som Stalin er død. Part 2 ble jo ikke vist før i 1958. Denne sekvensen viser glimt fra Ivans barndom, hvordan hans mor ble forgiftet av aristokratiet og han selv ble foreldreløs. Dette skal forklare Ivans hat mot aristokratiet og hans tidlige vilje til å slåss mot dem. Denne konflikten med aristokratiet er bakgrunnen for hans opprettelse av livvakten sin i 1564, et slags hemmelig politi som arresterer og henretter rimelig vilkårlig. Dette var nok tungen på vektskålen når det gjaldt Stalins fordømmelse av filmen. Her var det altfor mange paralleller til hans eget regime.
Så til nøkkelscenen hvor Ivan lurer Vladimir til å røpe planene om å snikmyrde tsaren. Eisenstein bruker her freudiansk teori om kroppshukommelse, både psykologisk og filmatisk. Efrosinia er moren til Vladimir, og hun ønsker at Ivan skal drepes slik at Vladimir kan overta hans plass. Hun er også ansvarlig for giftdrapet på Anastasia, noe som Ivan først forstår i part 2. Nøkkelordet i sekvensen med Vladimir er altså kroppshukommelse. På den iscenesatte kroningsfesten som Ivan iscenesetter for Vladimir, utnytter Ivan alkoholinntaket og Vladimirs lave intelligens på en utspekulert måte. Han manipulerer Vladimir til å føle sympati for ham, og optimaliserer situasjonen ved å kopiere kroppsposisjoner som skal lure Vladimir inn i en tilstand av trygghet. Ivan anbringer Vladimir i en posisjon hvor han kan stryke ham over håret slik moren Efrosinia gjorde tidligere, og som vi har sett forut i filmen. Her oppnår Eisenstein en dobbel effekt av kroppshukommelse. Vi som publikum gjenkjenner bevisst eller ubevisst denne posisjonen, og Vladimirs kropp husker denne situasjonen som trygg og avslappende slik at Ivan kan hogge til psykologisk sett. Ivan fungerer som Vladimirs psykoanalytiker. Vladimir fortsetter å snakke om det han sist snakket om da han var i en slik posisjon. Han røper attentatplanene mot Ivan, og Ivan improviserer en slu plan hvor Vladimir tar Ivans plass og dermed blir målet for attentatet.
Eisenstein valgte å la hovedkarakterene sine symbolisere forskjellige dyr. For eksempel var Alexei Basmanov en bjørn, mens Ivan selv var en ørn. Eisenstein sendte skuespillerne sine til zoologisk hage for å studere dyrenes kroppsbevegelser og atferd. Ivans bevegelser skulle minne om en ørns, noe vi kan se flere steder. Han beveger hode og hals som en ørn, disse kroppsdelene skyter opp og frem når han blir vàr noe.
Øyeblikket: Kanskje et lettvint grep å falle for, men allikevel er det overraskende og virkningsfullt når filmen plutselig blomstrer i all sin fargeprakt. Det setter i gang mange tankerekker, om tiden filmen ble laget i, filmruller, krigsbyttet fra tyskerne og 2.verdenskrig osv. Omslaget skjer i det 56.minutt.
Lyd og bilde
Lyd og bilde kvaliteten er som Ivan the Terrible part 1, altså vel under pari. Den eneste forskjellen er at deler av part 2 er i farger, siden sovjetrusserne beslagla fargefilm fra tyskerne mot slutten av krigen. Bildeformatet er 1.33:1 og lyden er i mono.
Ekstramateriale
Multimedia essay on Eisenstein’s visual vocabulary by Yuri Tsivian, art history professor at the University of Chicago: Dette er det eneste ekstramaterialet på Ivan the Terrible part 2, men igjen er det lysende inspirerende. Det utfyller ekstramaterialet på part 1 på en fin måte. Her får vi innsyn i hvordan Eisenstein understreker handlingen med subtile visuelle grep. Noen hevder at Ivan the Terrible er den mest komplekse filmen som er laget, og i dette multimediaessayet diskuteres grepene som ligger til grunn for dette utsagnet. Strålende! 33 minutter.
Ivan the Terrible (Criterion nr. 88)(DVD)
Sovjet – 1944 – Sergej Eisenstein (svart-hvitt)
Maktkamp
Nivå 1 (uten spoilers)
Ivan den grusomme var en samtidig av Henrik den åttende og Elizabeth den første. Han var den første til å samle Russland til ett rike, og det skjedde på 1500-tallet. Han var også en blodtørstig mann, og Eisensteins film viser hans vei fram mot målet.
Nivå 2 (med spoilers)
Litt historie først. Ivan the Terrible samlet Russland til ett rike på 1500-tallet. Han var storprins av Moskva fra 1533 til 1547 og tsar fra 1547 til sin død i 1584. Han huskes som den første tsar for alle russere. Han drepte sin eldste sønn og derfor måtte hans yngste og tilbakestående sønn arve tronen. Ivan var kjent for å være hard mot aristokratiet (boyar), men var populær blant folket. Han var en brutal hersker, og skulle etter hvert forsvinne inn i paranoia. Egentlig er ”den grusomme” en svak oversettelse. Det russiske ordet ”grozny” hadde vært bedre oversatt med ”den store”.
Filmen starter med Ivans kroningsseremoni, og vi ser allerede her hvor mange sterke krefter han har mot seg. Det murres i kulissene, og spesielt aristokratiet er misfornøyd. De mener Europa aldri vil anerkjenne han som tsar. Men Ivan holder ikke tilbake. I kroningstalen sin angriper han aristokratiet og erklærer seg som tsar for alle russere. En sterk stat skal dannes og både aristokratiet og Kirken må bidra med penger. Moskva skal bli det tredje Romerriket.
Krig mot Kazan gir han en verdifull seier, og folket har tro på Ivan. Men støttespillere faller fra, og vi får et sterkt innblikk i renkespill, forræderi og hensynsløshet. Nøkkelen for å felle Ivan er å skille ham og Anastasia. Derfor blir hun forgiftet, og Ivan går nesten under. Men selv i en slik stund er han slu og beregnende.
Ivan går til krig mot naboer som hindrer russisk handel. Tyskland og muligens de baltiske landene er hindre som må overvinnes. Dette krever penger, og flere blant aristokratiet flykter for å slippe å betale. Noen blir tatt og ført tilbake til Moskva. Andre svikter ham på grunn av hans framferd. Til og med Kurbsky faller fra. Ivan søker trøst og støtte i folket, og de følger ham lojalt. Alt går hans vei og England vil handle med Russland nå som han har åpnet handelsveiene. På dette stadiet slutter del 1.
Stalin hadde et prosjekt hvor han ville revitalisere de store lederne fra russisk historie, og han bestilte en film om Ivan the Terrible. Dette skulle være en del av hans nasjonsbygging. Men det var et merkelig valg å velge seg et menneske som folk så på som en blodtørstig tyrann, som drepte sin sønn og kastet Russland ut i en dynastikrise i lang tid. Ivan hadde nok mange likheter med Stalin. Eisenstein tente på ideen. Med Ivan the Terrible fikk han muligheten til å lage sin mest personlige og politiske film. Av notatbøkene hans, over 100 i tallet, kommer det frem at også Eisenstein hadde likheter med Ivan og Ivans oppvekst og liv. Filmen har blitt kritisert for å være en uforbeholden hyllest av Ivan og dermed også av en lignende tyrann, nemlig Stalin. Men ved nærmere øyesyn kan filmen tolkes som både en hyllest til Stalin og en knusende kritikk av tyranniet.
Dette er sosial realisme og en personlig tragedie som framstilles i en verden med bisarre og konspirative bilder. Ved å forskyve kjente bilder i palasset skapes en følelse av at ingenting er som det ser ut når det gjelder politikk og intriger. Noen ser deg alltid. Filmen er kompleks og speiler mange motiver dobbelt, slik at det er vanskelig å velge tolkning. Dette er en strålende film som forsøker å manøvrere i et forræderisk politisk (les: stalinistisk) farvann. Filmen klarer å vise fram ubegrenset makt på en måte som Stalin kunne verdsette, samtidig som den avslørte alle tyrannens virkemidler. Filmen starter med å fortelle oss at vi skal se filmen som en helteframstilling av mannen som samlet Russland. Men det tar ikke lang tid før filmen beveger seg bort fra dette. Med tekstplakatene i bakhodet er det lett ikke å virkelig ta til seg det vi faktisk ser. Dette er et smart trekk av Eisenstein, og publikum må være veldig bevisst og selvstendige for å gripe dette. Selv om Ivan vinner kriger er staten splittet i fraksjoner. Filmen handler ikke om han som samler og forener, men om han som splitter. Han vil drepe ethvert levende i landet for å oppnå noe abstrakt, det forente Russland. Til og med fuglene. Ivan lurer folket til å støtte ham, framfor at de støtter ham av kjærlighet. Jeg foregriper noen steder Ivan the Terrible del 2, da filmene ble laget omtrent samtidig, men lansert med 14 års mellomrom.
Stalin likte Ivan the Terrible del 1, og godtok at Ivan ble fremstilt som brutal så lenge filmen også viste hvorfor han måtte være det. Eisenstein klarte balansen mellom kritikk og hyllest her. Det gjorde han ikke i del 2, og filmen ble stoppet fra lansering. Del 3 ble skrinlagt og det ble med ca 20 minutters ferdig materiale. I en brann i 1951 ble mesteparten av dette igjen ødelagt og i dag finnes det bare en scene igjen, som vi kan se på ekstramaterialet. Ivans barndom ble kuttet fra del 1, men innsatt i del 2 som fikk premiere i 1958 etter Stalins død. Barndommen skal vise noe av grunnen til Ivans brutalitet og hat mot aristokratiet.
I Ivan the Terrible del 2 finnes det fargebilder, som Eisenstein fikk fra beslaglagt tysk materiale. Det var en krevende innspilling. De måtte filme om natten på grunn av strømsituasjonen. Om dagene gikk all strøm til ammunisjonsfabrikkene. Somrene var ekstremt varme og vintrene var ekstremt kalde, uten strøm til å varme opp settet. Eisenstein var misfornøyd med skuespillerprestasjonene, og skuespillerne gikk ikke overens med hverandre.
Øyeblikket: Der finnes en scene hvor stormannsgalskapen har begynt å ta et godt tak i Ivan, og manifesterer seg i kroppsposituren hans. Jeg sikter til en scene i et av de mindre rommene i palasset, hvor Ivan stirrer oppover mot et vindu for så å lene seg bakpå mens han beveger seg. Det slo meg straks jeg så det; dette er Aguirre som står foran meg. Likheten med Klaus Kinskis figur i Herzogs fantastiske film er slående. Har Herzog eller Kinski latt seg inspisere av Eisensteins gamle film? Det er ingen tvil om at en slik kroppsføring er passende til å illustrere stormannsgalskap og annen galskap.
Lyd og bilde
En gammel utgivelse, som ikke har holdt seg godt. Det er flere problemer med bildet, og Ivan the Terrible er overmoden for en blurayutgivelse. Det er flust av scener her som hadde vært vakre i en slik utgivelse. Dette DVD-bildet er svakt, spesielt i bevegelse hvor det henger igjen. Det er også en del støy i bildet. Bildet fremstår flatt og detaljnivået er ikke bra. Kontrasten virker derimot ok. Lyden er nok ikke relativt sett særlig bedre enn bildet. Lite liv og fylde, men tydelig nok. Bildeformatet er 1.33:1 og lyden er i mono.
Ekstramateriale
Multimedia essay on the history of Ivan the Terrible by Joan Neuberger, director of the Center for Soviet Studies at the University of Texas at Austin: Her er gullgruven for å forstå filmen. Dette multimediaessayet på 38 minutter er så pakket med informasjon at DVD-spilleren måtte pauses med sekunders mellomrom for å kunne notere vital informasjon.
Deleted scenes: Til sammen varer de slettede scenene i 32 minutter. Her er også den eneste bevarte scenen fra Ivan the Terrible part 3. De rakk å filme 20 minutter med scener fra den tredje delen, men nesten alt ble ødelagt i 1951. Vi får også se noen flotte scener fra Ivans barndom. Det blir klart at Eisenstein har laget en film om en diktator som ødela sitt hjemland.
Drawings and production stills: Fine blyanttegninger, tegnet med en distinkt stil. Noen ganger ser vi foto av den ferdige scenen. Noen av bildene er fra Ivan the Terrible part 3.
Hefte: Kort essay om filmen og gangen i produksjonen. Ivan the Terrible var en samtidig av Henry 8 og Elizabeth 1. Da vet vi hvem han endte med som handelspartner etter maktkampen. Fint og presist essay.
Don’t Look Now (Criterion nr. 745)(Blu-ray)
England – 1973 – Nicholas Roeg (farger)
Vann og glass i Venezia
Nivå 1 (uten spoilers)
John (Donald Sutherland) og Laura Baxter (Julie Christie) mister sin fem år gamle datter i en drukningsulykke. Senere drar de til Venezia hvor John skal restaurere utsmykningen i en gammel kirke. Her møter de to eldre søstre hvorav den ene er synsk. Hun påstår at hun kan se datteren deres, og at hun har det bra i det hinsidige. Laura finner enorm trøst i dette, mens John er skeptisk til de to søstrene.
Nivå 2 (med spoilers)
Don’t Look Now ble faktisk vist på kino på en ”double bill” med en annen fantastisk kultfavoritt, Robin Hardys The Wicker Man. Senere har begge filmene vokst seg større enn en slik B-film håndtering. Nå ses Don’t Look Now som Nicholas Roegs mesterverk, ved siden av Walkabout. På denne tiden kunne ikke Roeg gjøre feil, og han pøste i tillegg ut klassikere som The man Who Fell to Earth, Bad Timing og Performance i tiåret fra 1970 til 1980.
Christine, parets avdøde datter, var kledd i en rød regnjakke da hun druknet. Rødt skal vise seg å være en veldig viktig farge i Don’t Look Now. Filmhistorisk symboliserer rødt fare, død, men også liv og kjærlighet. Selv om det er Laura Baxter som er åpen for tanken om at Christine fremdeles er til stede i livet deres, er det skeptikeren John som faktisk tror han ser henne i kanalene i Venezia og forsøker å innhente henne. Det viser seg at det lille mennesket i rød regnjakke ikke er et barn, men en kortvokst dame som bærer på en forferdelig stor kniv. Denne kniven får nærkontakt med Johns strupe straks han innhenter henne, og John blir forent med Christine i det hinsidige fremfor i vår verden.
Vann. Vann er et så sentralt tema i denne filmen at kun glass, og da fortrinnsvis knust glass, kan konkurrere i betydning. Det regner, det vandres langs kanaler, det fiskes opp lik fra kanaler og Christine druknet i en dam. Det renner, sildrer og drikkes. Hoveddelen av handlingen foregår i vannets by fremfor noen, Venezia. Men dette er ikke en film som formidler postkortversjonen av Venezia. I stedet unngår Roeg alle de kjente plassene, og de plassene han velger å filme bades aldri i idyllisk lys. Her er det regn og mørkt. Slitne bygninger langs grå kanaler og mørke smug med labyrintisk utforming blir foretrukket. I Roegs hender blir Venezia en skummel by, med dystre hemmeligheter gjemt i skyggene. Samtidig med at ekteparet Baxter er i byen er en seriemorder løs. Likene av unge jenter fiskes opp av kanalene.
Glass knuses uavlatelig. En gutt sykler over en glassplate så den knuses. Laura besvimer på restauranten slik at alt på bordet knuses. Glassvinduet i kirken får en planke gjennom seg slik at det går i tusen knas. Beslektet med glass er speil. Speil brukes også for å skape uhygge, slik som i vårt første møte med den blinde Heather. Søsteren forteller Laura at Heather er blind, før vi får se henne i tre speil samtidig på badet i restauranten.
Andre grep for å skape ubehagelig stemning i filmen er malplassert latter. En dør som lukkes foran oss mens stemmer fortsetter å snakke inne i rommet gir oss inntrykk av at noe holdes skjult for oss. Nærbilder av den blindes øyne skaper uhygge. I tillegg bidrar klippingen til å dirrigere filmen i retningen filmskaperne vil ha den. Mer om det i intervjuet med klipperen under ekstramaterialet.
Foregår mye av filmen i John Baxters sinn? Vi får høre av søstrene at ”John har gaven, men vet det ikke selv”. Gaven det er snakk om er å se ting andre mennesker ikke kan se, eller ha kontakt med det andre ikke kan ha kontakt med. Er John også synsk? Ser han sin egen død? Han ser i hvert fall sin egen gravferd før den skjer i filmens tid. Roeg leker med tid, og bryr seg ikke nevneverdig om kronologi, logikk eller en sann tidslinje. Kan begge deler skje samtidig? Kan John være død, samtidig som han ser sin gravferd? Senere forstår vi at Laura var i England i denne tidsperioden. Jeg kan ikke hjelpe for å føle at Don’t Look Now framstår som en mulig inspirasjon for David Lynch sitt pågående filmprosjekt.
Laura og John har selvfølgelig et skadeskutt forhold etter å ha mistet den lille jenta si, men turen til Venezia ser ut til å bidra til å reparere forholdet deres. Den legendariske sexscenen er så vellykket siden den ikke iscenesettes som en standard forførelsesscene. I stedet får vi en scene som viser sex mellom et ektepar, uten akrobatikk og utstuderte poseringer. Vi vises to nakne kropper som ruller rundt i sengen og nyter hverandre. Genistreken er selvfølgelig å kryssklippe sexscenene med scener hvor de gjør seg klare til å gå ut til middag, pusse tenner nakne og kle seg. Det har aldri vært gjort noe lignende før. Soderbergh forteller i ekstramaterialet at han kopierte dette i Out of Sight med Jennifer Lopez og George Clooney.
Etter sexscenen på hotellet går de to hånd i hånd gjennom vestibylen og ser ut som et lykkelig par. De er på vei til middag og har valgt å spise ute denne kvelden. Denne middagen blir vendepunktet i filmen, og signaliserer også tilbakefallet til tilstanden rett etter dødsfallet til Christine. Frontene er rimelig harde mellom dem hva synskhet og kontakt med avdøde angår. Laura finner trøst i Heathers kontakt med Christine, mens John insisterer på at Christine er død, død, død. For meg kulminerer uenigheten i Lauras bemerkning om at John lot barna leke uten oppsyn ved dammen på eiendommen i England. Det må såre John voldsomt.
Don’t Look Now er en av 70-tallets store horrorfilmer. Den krever intens delaktighet, hodet må være med for å forsøke å legge puslebitene på plass. Selv da er det ikke sikkert at det blir plass til alle bitene, eller kanskje du sitter igjen med noen biter til overs. Uansett er det en uforglemmelig opplevelse, høyst original og nyskapende, med glitrende skuespillerprestasjoner og en stor dose uhygge. Av den krypende sorten. Don’t Look Now er the thinking mans horror movie, with a slasher ending.
Øyeblikket: Sexscenen er ikonisk, og vidunderlig laget, men det er en annen scene som er mer i tråd med det filmen er. Jeg tenker på en scene som skaper kaos, forvirring og fortvilelse i Johns hode. Sett fra hans synsvinkel kan han lett føle seg bedratt og rundlurt når han ser sin kone kledd som enke i fronten på begravelsesbåten. Hvem følger hun til graven? Hvorfor er de to søstrene sammen med henne? Hvorfor er hun ikke i England som hun skulle være? Har hun et dobbeltliv? Båten seiler forbi, majestetisk og verdig, ord som også kan brukes om Laura der hun står rak fremst i båten. Scenen er som et maleri, alt er stødig der båten skjærer gjennom vannet, eller nærmest flyter oppå som i en drøm. For John føles det som et mareritt, og jeg får assosiasjoner til fergen over til Hades, dødsriket.
Lyd og bilde
Fantastisk. Bildet er restaurert fra 4k, og ser vidunderlig ut. Skittent og dunkelt i Venezias ukjente smug, glansfullt og vakkert i innendørs hotellrom og kirker. Detaljer, dybde og farger er strålende. Fargene er neddempede, slik at den viktige fargen rød bryter frem og fanger blikket vårt. Det er en herlig filmfølelse vi får presentert med akkurat passe mengde filmkorn i bildet. Formatet er 1.85:1. Lyden er mono, men fyldig og kraftfull. Fin klang og effekter gjør scenene i smugene og langs kanalene ekstra intense. Topp på begge felt.
Ekstramateriale
New conversation between editor Graeme Clifford and film writer and historian Bobbie O’Steen: Klippingen av filmen er høyst vesentlig i Don’t Look Now og arbeidet som klipperen gjør er avgjørende for utseendet og tolkningen av filmen. Clifford svarer villig og inngående på gode spørsmål og bidrar til at vi kan komme litt nærmere gåtens løsning om hva filmen betyr. Han forteller villig vekk om hva han forsøker å få frem i de forskjellige scenene, og hans underliggende filosofi i arbeidsmetoden. Noen ganger liker han å vise viktige ting uten å fokusere på dem, slik som begravelsesbåten som del av bakgrunn eller i et hastig glimt. Andre ganger dveler han ved ting som ikke har noen betydning, men han viser at en av karakterene finner det vesentlig, som Johns interesse for brosjen på kjolen til Heather. Han ville klippe på en uvanlig måte, noen ganger for fort, andre ganger dvelende, noen ganger for tidlig, andre ganger for sent. I dette intervjuet hevder han at mye av filmen kun foregår i Johns hode. Det kan være fint å ta med seg denne opplysningen inn i filmen. Veldig fint intervju på 43 minutter. Kudos til klipper Clifford for å forklare grundig hvordan han oppfatter filmen.
“Don’t Look Now,” Looking Back, a short 2002 documentary featuring Roeg, Clifford, and cinematographer Anthony Richmond: Nøkkelen til forståelsen av filmen er at ingenting er som det ser ut. Don’t Look Now er en øvelse i filmgrammatikk. Filmskaperne ønsket å formidle en følelse av et puslespill, hvor bildene er puslespillbrikker. Det brukes frampek, som i scenen hvor John Baxter sier at ingenting er som det ser ut, før han ved et uhell velter vann over et bilde. Væsken får det røde i bildet til å blø utover som blod. Blodet kommer fra en person i bildet som sitter i en kirke, kledd i rødt. Dokumentaren er på 20 minutter.
Death in Venice, a 2006 interview with composer Pino Donaggio: Dette er et intervju viet musikken i filmen. Donaggio hadde aldri skrevet filmmusikk før. Her gjør han en helstøpt jobb og skaper John’s theme og Lauras theme. De gjentas utover i filmen, i begynnelsen spilles det usikkert som et barn som klimprer på et piano. Senere i filmen er det mer bestemt, voksent, i utførelsen. Bra intervju på 17 minutter.
Something Interesting, a new piece on the writing and making of the film, featuring recent interviews with Richmond, actors Julie Christie and Donald Sutherland, and coscreenwriter Allan Scott: Nok en høyst interessant halvtime i selskap med først og fremst Christie og Sutherland. Sistnevnte lærte en lekse av Roeg som forandret livet hans. Sutherland mente sterkt at Baxters evne til å se (etter) datteren burde ha redet livet hans, ikke fått ham drept. Han var så insiterende at Roeg til slutt spurte om han ville ha rollen eller ikke. Da forsto Sutherland at han var en arbeidstaker på linje med alle andre som skal gjøre det han får beskjed om. Man kan komme med innspill, men ikke insistere. På grunn av uenighet om forsikring ville ikke stuntmannen jobbe på filmen. Sutherland med sin høydeskrekk foreslo allikevel at han skulle utføre den farlige stilasscenen selv. Merkelig nok forsvant høydeskrekken siden han høyt der oppe ikke var Donald Sutherland, men John Baxter. Og John Baxter hadde ikke høydeskrekk. Scenen gikk veldig fint, selv om det viste seg at stålwiren som holdt ham oppe kunne ha røket når som helst…
Nicolas Roeg: The Enigma of Film, a new piece on Roeg’s style, featuring recent interviews with filmmakers Danny Boyle and Steven Soderbergh: To regissører som har blitt sterkt inspirert av Roeg beskriver hva som fascinerer dem hos Roeg. Spesielt liker de Roegs ignorering av kronologi og hans djervhet når han nedprioriterer logikk. De nevner scener i sine egne filmer hvor de enten er inspirert av Roeg eller bent fram plagierer ham. 14 minutter.
Q&A with Roeg from 2003 at London’s Ciné Lumière: Tiden flyr. 47 minutter suste av gårde mens jeg så denne flotte seansen med en pratsom, humørfylt og allsidig regissør. Tid er et tema som naturlig kommer opp når man snakker om Roegs filmer. Her snakker han mye om tid, og får også en del spørsmål knyttet til den. Roeg mener at dialog er klart sekundær i viktighet. Det skal være bildene som forteller historien. Han greier ut om dette rimelig grundig, og det er lærerikt for oss å ta del i.
Trailer: Dette er en bra trailer. Mye hektisk kryssklipping, som jo også finnes i filmen. Klokker inn på 3 minutter og 17 sekunder.
An essay by film critic David Thompson: 4 sider langt essay som er lettlest og interessant. Thompson tar opp elementer rundt tolkningen av filmen, og skriver ellers om Roeg som regissør.
